I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate. Og Guds Ånd svevde over vannflatene. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så lyset, at det var godt. Og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte Han natt. Det ble kveld, og det ble morgen den første dagen. Så sa Gud: «Det skal bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann.» Så gjorde Gud hvelvingen og skilte vannene som var under hvelvingen fra vannene som var over hvelvingen. Og det ble slik. Gud kalte hvelvingen himmel. Det ble kveld, og det ble morgen den andre dagen. Da sa Gud: «Vannene under himmelen skal samles på ett sted, og det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet for jord, og oppsamlingen av vannene kalte Han hav. Og Gud så at det var godt. Så sa Gud: «Jorden skal bære fram gress, planter som setter frø, frukttrær som gir frukt etter sitt slag, og som har frø i seg, på jorden.» Og det ble slik. Jorden bar fram gress, planter som setter frø etter sitt slag, og trær som gir frukt med frø i, etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. Det ble kveld, og det ble morgen den tredje dagen. Da sa Gud: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen for å skille dagen fra natten. De skal være til tegn og de skal angi årstider, dager og år. De skal være til lys på himmelhvelvingen for å gi lys på jorden.» Og det ble slik. Så gjorde Gud to store lys, det største til å styre om dagen og det minste til å styre om natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen for å gi lys på jorden, for å styre over dagen og over natten, og for å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. Det ble kveld, og det ble morgen den fjerde dagen. Da sa Gud: «Det skal vrimle av levende skapninger i vannene, og fuglene skal fly under himmelhvelvingen over jorden.» Så skapte Gud de store sjødyrene og hver levende skapning som rører seg og vrimler i vannene, hver etter sin art, og hver fugl som har vinger, hver etter sin art. Og Gud så at det var godt. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange! Fyll opp vannet i havene, og fuglene skal bli mange på jorden.» Det ble kveld, og det ble morgen den femte dagen. Da sa Gud: «Jorden skal bære fram levende skapninger etter sin art: fe og kryp og jordens villdyr, hver etter sin art.» Og det ble slik. Gud gjorde jordens villdyr etter sin art, feet etter sin art og hvert kryp etter sin art. Og Gud så at det var godt. Da sa Gud: «La Oss forme mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse. De skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over feet, over hele jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.» Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem. Så velsignet Gud dem og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden.» Gud sa: «Se, Jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere. Og til hvert dyr på jorden, hver fugl i luften og hvert kryp som har liv på jorden, har Jeg gitt hver grønn plante til mat.» Og det ble slik. Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var svært godt. Så ble det kveld, og det ble morgen den sjette dagen. Slik ble himmelen og jorden med hele deres hær fullført. På den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet. Dette er historien om himmelen og jorden, da de ble skapt, på den dag da Herren Gud gjorde jorden og himmelen. Det var før det fantes noen busk på marken over hele jorden, og før det hadde grodd fram noen plante på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det fantes ikke noe menneske som kunne dyrke jorden. Men dogg steg opp fra jorden og vannet hele jordens overflate. Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel. Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden, og der satte Han Adam som Han hadde formet. Herren Gud lot hvert tre som er en lyst å se på og godt å spise av, vokse opp fra jorden. Livets tre sto midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. Ut fra Eden rant det en elv for å vanne hagen, og derfra delte den seg i fire hovedstrømmer. Navnet på den første er Pisjon. Det er den som omgir hele Havilalandet, der det er gull. Og gullet i det landet er godt. Der er det også bdellium og onykssteiner. Navnet på den andre elven er Gihon. Det er den som omgir hele Kusj. Navnet på den tredje elven er Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Den fjerde elven er Eufrat. Så tok Herren Gud Adam og satte ham i Edens hage så han kunne dyrke den og ta vare på den. Herren Gud bød Adam og sa: «Av hvert tre i hagen kan du fritt spise, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke spise. For på den dagen du spiser av det, skal du sannelig dø.» Og Herren Gud sa: «Det er ikke godt for Adam å være alene. En hjelper som passer til ham, vil Jeg gjøre for ham.» Av jorden hadde Gud formet hvert dyr på marken og hver fugl i luften. Han førte dem til Adam for å se hva han ville kalle dem. Og det Adam kalte hver levende skapning, ble navnet den fikk. Adam ga navn til alt feet, til fuglene i luften og hvert villdyr på marken. Men for Adam fantes det ingen hjelper som passet til ham. Herren Gud lot en dyp søvn komme over Adam, og han sov. Da tok Han ett av ribbeina hans og fylte igjen med kjøtt i stedet. Av det ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra Adam, dannet Han en kvinne, og Han førte henne til Adam. Da sa Adam: «Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, siden hun ble tatt av mannen.» Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til sin kone, og de skal være én kropp. Begge var nakne, både Adam og hans kone, men de skammet seg ikke. Slangen var listigere enn noe annet dyr Herren Gud hadde gjort på marken. Han sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke spise av noe tre i hagen?» Men kvinnen svarte slangen: «Vi kan spise frukten av trærne i hagen, men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke spise av den og ikke røre den, ellers skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø. For Gud vet at på den dagen dere spiser av det, vil øynene deres bli åpnet. Dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» Da kvinnen så at treet var godt å spise av, at det var en lyst for øynene og et tre til begjær, siden det kunne gi forstand, tok hun av frukten og spiste. Hun ga også sin mann, som var hos henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblad og dekket seg nedentil. De hørte da lyden av Herren Gud som gikk omkring i hagen på den svale tiden av dagen, og Adam og hans kone gjemte seg for Herren Guds ansikt mellom trærne i hagen. Da kalte Herren Gud på Adam og spurte ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte stemmen Din i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg.» Da sa Han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet som Jeg forbød deg å spise av?» Da sa Adam: «Kvinnen som Du ga meg til å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud sa til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen sa: «Slangen forførte meg, og jeg spiste.» Så sa Herren Gud til slangen: «Fordi du har gjort dette, skal du være forbannet framfor alt fe, og framfor hvert dyr på marken. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl.» Til kvinnen sa Han: «Jeg skal gjøre ditt strev meget stort i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde barn. Din lyst skal stå til din mann, men han skal råde over deg.» Til Adam sa Han: «Fordi du fulgte din kones stemme og spiste av treet som Jeg ga deg et bud om og sa: ‘Du skal ikke spise av det’, så skal jorden være forbannet for din skyld. Med smerte skal du spise av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den la vokse opp for deg, og du skal spise av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden. For av den er du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Adam kalte sin kone Eva, for hun ble mor til alle som lever. Herren Gud lagde kjortler av skinn til Adam og hans kone, og Han kledde dem. Så sa Herren Gud: «Se, mennesket er blitt som en av Oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke rekker ut hånden og eter av livets tre, så han lever evig.» Derfor sendte Herren Gud ham ut av Edens hage for å dyrke den jorden han selv var tatt av. Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre. Adam var sammen med sin kone Eva, og hun ble med barn og fødte Kain og sa: «Jeg har fått en mann fra Herren.» Så fødte hun igjen, og fikk hans bror Abel. Abel ble sauegjeter, men Kain ble jordbruker. Etter en tid skjedde det at Kain brakte Herren et offer av markens grøde. Abel brakte også et offer av det førstefødte av småfeet sitt og av fettet på dem. Herren så med velbehag på Abel og hans offer. Men på Kain og hans offer så Han ikke med velbehag. Da ble Kain rasende, og slo blikket ned. Så sa Herren til Kain: «Hvorfor er du så sint? Og hvorfor slår du blikket ned? Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den.» Kain snakket med sin bror Abel. Så skjedde det: Mens de var ute på marken, gikk Kain til angrep på sin bror Abel og slo ham i hjel. Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» Men Han sa: «Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til Meg fra jorden. Derfor skal du nå være forbannet fra jorden, som åpnet sitt gap for å ta imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker jorden, skal den ikke lenger gi deg sin grøde. En flyktning og en omstreifer skal du være på jorden.» Kain sa til Herren: «Min skyld er større enn jeg kan bære! Se, i dag har Du drevet meg bort fra landet. For Ditt ansikt må jeg skjule meg, og jeg blir en flyktning og en omstreifer på jorden. Det kan skje at hvem som helst som finner meg, slår meg i hjel.» Men Herren sa til ham: «Hvis noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain så den som fant ham, ikke skulle slå ham i hjel. Så gikk Kain bort fra Herrens ansikt og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden. Kain hadde samliv med sin kone, og hun ble med barn og fødte Henok. Det skjedde at han bygde en by og kalte opp byen etter sin sønn, Henok. Henok fikk sønnen Irad, og Irad fikk Mehujael. Mehujael fikk Metusjael, og Metusjael fikk Lamek. Lamek tok seg to koner. Navnet på den ene var Ada, og navnet på den andre var Silla. Ada fødte Jabal. Han ble stamfar til dem som bor i telt og har buskap. Hans brors navn var Jubal. Han ble stamfar til alle dem som spiller på lyre og fløyte. Også Silla fødte, det var Tubalkain, som var læremester for de håndverkerne som arbeidet med bronse og jern. Søsteren til Tubalkain var Na’ama. Så sa Lamek til sine to koner: «Ada og Silla, hør min røst, Lameks koner, lytt til mine ord! For jeg dreper en mann til gjengjeld for mitt sår, og en unggutt til gjengjeld for min skramme. Om Kain hevnes sju ganger, skal Lamek bli hevnet 77 ganger.» Og Adam hadde igjen samliv med sin kone, og hun fødte en sønn og kalte ham Set: «For Gud har utsett for meg en annen livsfrukt i stedet for Abel, som Kain drepte.» Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn. Dette er Adams slektsbok. På den dag Gud skapte mennesket, formet Han det slik at det lignet Gud. Til mann og kvinne skapte Han dem, og Han velsignet dem og kalte dem mennesker den dagen de ble skapt. Adam hadde levd i 130 år, da ble han far til en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og kalte ham Set. Etter at han hadde blitt far til Set, ble Adams dager 800 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Adams levedager ble til sammen 930 år, og så døde han. Set levde i 105 år, og ble så far til Enosj. Etter at han hadde blitt far til Enosj, levde Set i 807 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Sets dager ble 912 år, og så døde han. Enosj levde i 90 år, og så ble han far til Kenan. Etter at han hadde blitt far til Kenan, levde Enosj i 815, og han ble far til sønner og døtre. Alle Enosjs dager ble 905 år, og så døde han. Kenan levde i 70 år, og så ble han far til Mahalalel. Etter at han hadde blitt far til Mahalalel, levde Kenan i 840 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Kenans dager ble 910 år, og så døde han. Mahalalel levde i 65 år, og så ble han far til Jared. Etter at han hadde blitt far til Jared, levde Mahalalel i 830 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Mahalalels dager ble 895 år, og så døde han. Jared levde i 162 år, så ble han far til Henok. Etter at han hadde blitt far til Henok, levde Jared i 800 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Jareds dager ble 962 år, og så døde han. Henok levde i 65 år, og så ble han far til Metusjalah. Etter at Henok hadde blitt far til Metusjalah, vandret han med Gud i 300 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Henoks dager ble 365 år. Henok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham. Metusjalah levde i 187 år, så ble han far til Lamek. Etter at han hadde blitt far til Lamek, levde Metusjalah i 782 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Metusjalahs dager ble 969 år, og så døde han. Lamek levde i 182 år, og så ble han far til en sønn. Han kalte ham Noah og sa: «Han skal trøste oss i vårt arbeid og våre henders slit på jorden Herren har forbannet.» Etter at han hadde blitt far til Noah, levde Lamek i 595 år, og han ble far til sønner og døtre. Alle Lameks dager ble 777 år, og så døde han. Da Noah var 500 år gammel, ble Noah far til Sem, Ham og Jafet. Da menneskene begynte å bli mange på jorden, og fikk døtre, skjedde det: Guds sønner så menneskenes døtre, at de var vakre. Blant dem tok de seg koner, dem de selv valgte. Herren sa: «Min Ånd skal ikke strides med mennesket for evig, for i sin villfarelse er det bare kjøtt. Menneskets dager skal være 120 år.» Det var kjemper på jorden i de dager, og også senere, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn. Dette var de mektige fra gammel tid, de navngjetne menn. Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hans hjertes tanker var fulle av ondskapsfulle planer hele dagen. Herren angret at Han hadde formet menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i sitt hjerte. Da sa Herren: «De menneskene Jeg har skapt, vil Jeg utslette fra jordens overflate, ja, både mennesker og dyr, krypet og fuglene i luften, for Jeg angrer at Jeg skapte dem.» Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Dette er Noahs slektsbok. Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. Noah ble far til tre sønner: Sem, Ham og Jafet. Men jorden var fordervet for Guds ansikt, og jorden var full av vold. Gud så på jorden, og se, den var fordervet. For alt kjøtt hadde gjort sin vei fordervet på jorden. Gud sa til Noah: «Jeg har satt Meg fore å gjøre slutt på alt kjøtt, for ved dem er jorden blitt fylt av vold. Og se, Jeg skal ødelegge dem sammen med jorden. Bygg deg en ark av gofertre! Lag rom i arken og dekk den med bek innvendig og utvendig! Slik skal du lage den: Arken skal være 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. Du skal lage en lysåpning i arken, og du skal avslutte den én alen fra den øvre kanten. Sett døren i siden på arken. Du skal bygge arken med et nedre, et andre og et tredje dekk. Og se, Jeg, ja, Jeg skal la en vannflom komme over jorden for å ødelegge alt kjøtt som er under himmelen og som har livsånde i seg. Alt som er på jorden, skal gå under. Men Jeg skal opprette Min pakt med deg. Du skal gå inn i arken, du, dine sønner, din kone og dine svigerdøtre sammen med deg. Av hver levende skapning blant alt kjøtt og blod skal du ta med to av hver art inn i arken, for å holde dem i live sammen med deg. De skal være hann og hunn. Av fuglene etter sine arter, av dyrene etter sine arter og av alt krypet på jorden etter sine arter, skal to av hver art komme til deg for å bli holdt i live. Du skal ta med deg av all slags spiselig mat, og du skal samle det til deg selv. Den skal være til mat både for deg og for dem.» Slik gjorde Noah. I ett og alt gjorde han som Gud hadde befalt ham. Så sa Herren til Noah: «Kom inn i arken, du og hele ditt hus, for Jeg har sett at du er rettferdig for Mitt ansikt i denne slekten. Av hvert rent dyr skal du ta med deg sju par, en hann og en hunn, og to av de dyrene som er urene, en hann og en hunn. Ta også sju par av fuglene i luften, en hann og en hunn, for å holde artene i live på jorden. For om sju dager skal Jeg la det regne i 40 dager og 40 netter, og Jeg skal la enhver skapning som Jeg har gjort, bli utslettet fra jordens overflate.» Noah gjorde alt slik Herren hadde befalt ham. Noah var 600 år gammel da vannflommen kom over jorden. Så gikk Noah med sine sønner, sin kone og sine svigerdøtre inn i arken, bort fra vannflommen. Av de rene dyrene, av de urene dyrene, av fuglene og av alt krypet på jorden gikk to og to inn i Noahs ark, hann og hunn, slik Gud hadde befalt Noah. Det skjedde sju dager senere at vannflommen kom over jorden. Det året Noah var 600 år, i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden, på den dagen ble alle kildene i det store dypet brutt opp, og himmelens sluser ble åpnet. Så falt regnet over jorden i 40 dager og 40 netter. Samme dag gikk Noah og Noahs sønner, Sem, Ham og Jafet, og Noahs kone og de tre sønnenes koner inn i arken, både de og alle villdyrene etter sine arter, alt feet etter sine arter, alt krypet på jorden etter sine arter og hver fugl etter sin art, hver fugl av hvert slag. De kom til Noah inn i arken, to og to, av alt kjøtt som har livsånde i seg. De som gikk inn, hann og hunn av alt kjøtt, gikk inn slik Gud hadde befalt ham. Herren lukket igjen etter ham. Vannflommen strømmet over jorden i 40 dager. Vannet steg og løftet arken, og den fløt høyt over jorden. Vannet fortsatte å stige, og det flommet voldsomt over hele jorden, og arken fløt bortover på vannoverflaten. Men vannet steg bare mer og mer på jorden, og alle de høye fjellene overalt under himmelen ble dekket. Vannet steg 15 alen til, og fjellene ble helt oversvømt. Alt kjøtt som rørte seg på jorden, gikk under, fugler og fe og villdyr og alt som kryper på jorden, og hvert eneste menneske. Alle som hadde livsånde i sin nese, alle som var på tørt land, døde. Slik utslettet Han enhver skapning på jorden, både mennesker og fe, alt krypet og fuglene i luften. De ble utslettet fra jorden. Bare Noah og de som var med ham i arken, var tilbake. Vannet holdt seg høyt over jorden i 150 dager. Men Gud husket på Noah og hver levende skapning og hvert dyr som var sammen med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank. Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. Vannet trakk seg hele tiden bort fra jorden, etter 150 dager sank vannet. I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene. Vannet sank stadig, helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne. Ved slutten av de 40 dagene åpnet Noah luken han hadde laget på arken. Så sendte han en ravn av sted, og den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. Han sendte også en hunndue fra seg for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, så hun vendte tilbake til ham i arken. For vannet lå over hele jordoverflaten. Så rakte han ut hånden og tok imot duen, og han dro henne inn til seg i arken. Så ventet han ennå i sju dager, og igjen sendte han duen ut fra arken. Da duen kom tilbake til ham om kvelden, se, da hadde hun et friskt olivenblad i nebbet. Da forsto Noah at vannet hadde sunket fra jorden. Så ventet han ennå sju dager til og sendte duen ut igjen. Da kom hun ikke tilbake til ham mer. I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, skjedde det: Vannet hadde tørket bort fra jorden. Noah tok bort overbygget på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr. Da talte Gud til Noah og sa: «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og svigerdøtre sammen med deg. Ta med deg ut hver levende skapning av alt kjøtt som er med deg, fugler og fe og alle kryp som kryper på jorden, så de kan utbre seg, være fruktbare og bli mange på jorden.» Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans kone og hans svigerdøtre med ham. Hvert dyr, hvert kryp, hver fugl og alt det som kryper på jorden, alt etter sine arter, kom ut av arken. Så bygde Noah et alter for Herren og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret. Herren kjente den velbehagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om hver tanke i menneskets hjerte er ond fra ungdommen av. Jeg vil heller aldri mer ødelegge hver levende skapning, slik Jeg nå har gjort. Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, vinter og sommer, dag og natt aldri opphøre.» Gud velsignet Noah og hans sønner, og Han sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og fyll opp jorden! Frykt og redsel for dere skal komme over hvert dyr på jorden, over hver fugl i luften, over alt som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til mat for dere. Jeg har gitt dere alt dette, slik Jeg ga dere de grønne plantene. Men dere skal ikke ete kjøtt som har sin sjel i seg, det vil si sitt blod. Men sannelig, for deres eget blod som deres sjel er i, vil Jeg kreve gjengjeld. Fra hvert dyr vil Jeg kreve det, og fra hver menneskehånd. Fra hånden til hvert menneskes bror skal Jeg kreve regnskap for menneskets sjel: Den som utøser et menneskes blod, skal få sitt blod utøst av mennesker. For i Guds bilde formet Han mennesket. Og dere, dere skal være fruktbare og bli mange. Fyll opp jorden i stort antall, og formér dere på den.» Så talte Gud til Noah og hans sønner hos ham og sa: «Og Jeg, se, Jeg vil opprette Min pakt med dere og deres etterkommere, og med hver levende skapning hos dere, fuglene, feet og hvert villdyr på jorden hos dere, med alle som kom ut av arken, hvert dyr på jorden. Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjøtt bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden.» Gud sa: «Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden. Og det skal skje; når Jeg samler skyer over jorden, skal regnbuen komme til syne i skyene. Da skal Jeg minnes Min pakt, som er opprettet mellom Meg og dere og hver levende sjel i alt kjøtt. Vannet skal aldri mer bli til en flom som utsletter alt kjøtt. Regnbuen skal være i skyen, og Jeg skal se på den for å minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende sjel i alt kjøtt på jorden.» Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på pakten Jeg har opprettet mellom Meg og alt kjøtt på jorden.» Noahs sønner som gikk ut av arken, var Sem, Ham og Jafet. Ham var far til Kanaan. Disse tre var Noahs sønner, og fra disse ble hele jorden befolket. Noah begynte som bonde, og han plantet en vingård. Så drakk han av vinen og ble drukken, og han kledde seg naken i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, så sin fars nakenhet, og han fortalte det til de to brødrene sine utenfor. Men Sem og Jafet tok et klesplagg, la det på begge skuldrene sine, og gikk baklengs inn og dekket sin fars nakenhet. Ansiktet deres var vendt bort, og de så ikke sin fars nakenhet. Da Noah våknet opp av rusen, fikk han vite hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham. Da sa han: «Forbannet være Kanaan! Slavenes slave skal han være for sine brødre.» Så sa han: «Lovet være Herren, Sems Gud, og må Kanaan være hans slave! Må Gud gjøre Jafet stor, og må han bo i Sems telt! Og må Kanaan være hans slave!» Noah levde i 350 år etter vannflommen. Alle Noahs dager ble 950 år, før han døde. Dette er slektsboken for Noahs sønner: Sem, Ham og Jafet. Etter vannflommen ble det født dem sønner. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras. Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Dodanim. Fra disse ble folkeslagene på kysten spredt innover i landene sine, hvert folk med sitt tungemål og sine slekter, i sine egne folkeslag. Hams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kanaan. Sønnene til Kusj var Seba, Havila, Sabta, Rama og Sabteka. Ramas sønner var Saba og Dedan. Kusj fikk sønnen Nimrod, som var den første mektige mann på jorden. Han ble en stor jeger for Herrens ansikt. Derfor blir det sagt: «Som Nimrod, den store jegeren for Herrens ansikt.» Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinearlandet. Fra dette landet dro han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah. Resen er den store byen. Misrajim ble far til luderne, anamerne, lehaberne, naftukerne, patruserne og kasluherne. Fra ham kom filisterne og kaftorerne. Kanaan fikk sønnen Sidon, sin førstefødte, og Het, og ble far til jebusittene, amorittene og girgasjittene, hevittene, arkittene, sinittene, arvadittene, semarittene og hamatittene. Senere ble kanaaneernes slekter spredt videre ut. Kanaaneernes grense gikk fra Sidon i retning mot Gerar, helt til Gaza. Derfra i retning mot Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim, helt til Lesja. Dette var Hams sønner, etter sine slekter, etter sine tungemål, i sine land og i sine folkeslag. Det ble også født barn til Sem, han som var stamfar til alle Ebers barn og var Jafets eldste bror. Sems sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud og Aram. Arams sønner var Us, Hul, Geter og Masj. Arpaksjad fikk sønnen Sjelah, og Sjelah fikk Eber. Til Eber ble det født to sønner. Navnet på den ene var Peleg, for i hans dager ble jorden delt. Hans brors navn var Joktan. Joktan fikk sønnene Almodad, Sjelef, Hasarmavet, Jerah, Hadoram, Usal, Dikla, Obal, Abimael, Saba, Ofir, Havila og Jobab. Alle disse var sønner av Joktan. Deres bosted strakte seg fra Mesja i retning mot Sefar, fjellet i øst. Dette var Sems sønner, etter sine slekter, med sine språk, i sine land og i sine folkeslag. Dette var slektene til Noahs sønner, etter deres avstamning i sine folkeslag. Fra disse har folkeslagene spredt seg utover jorden etter vannflommen. Hele jorden hadde ett språk og én tale. Det skjedde da de var på reise fra øst, at de fant en slette i Sinearlandet og slo seg ned der. Så sa de til hverandre: «Kom, la oss lage teglstein og brenne dem godt.» De brukte tegl som stein, og de brukte jordbek som mørtel. Så sa de: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jordens overflate.» Men Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Herren sa: «Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk. Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt de vil sette seg fore å gjøre. Kom, la Oss gå ned og forvirre språket deres, så den ene ikke kan forstå språket til den andre.» Så spredte Herren dem derfra og ut over hele jordens overflate, og de sluttet å bygge på byen. Derfor blir den kalt Babel, for der forvirret Herren språket for hele jorden. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jordens overflate. Dette er Sems slektsbok. Sem var 100 år gammel og ble far til Arpaksjad to år etter vannflommen. Etter at han hadde blitt far til Arpaksjad, levde Sem i 500 år, og han ble far til sønner og døtre. Arpaksjad levde i 35 år og ble far til Sjelah. Etter at han hadde blitt far til Sjelah, levde Arpaksjad i 403 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Sjelah hadde levd i 30 år, ble han far til Eber. Etter at han hadde blitt far til Eber, levde Sjelah i 403 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Eber hadde levd i 34 år, ble han far til Peleg. Etter at han hadde blitt far til Peleg, levde Eber i 430 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Peleg hadde levd i 30 år, ble han far til Re’u. Etter at han hadde blitt far til Re’u, levde Peleg i 209 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Re’u hadde levd i 32 år, ble han far til Serug. Etter at han hadde blitt far til Serug, levde Re’u i 207 år og ble far til sønner og døtre. Da Serug hadde levd i 30 år, ble han far til Nahor. Etter at han hadde blitt far til Nahor, levde Serug i 200 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Nahor hadde levd i 29 år, ble han far til Tarah. Etter at han hadde blitt far til Tarah, levde Nahor i 119 år, og han ble far til sønner og døtre. Da Tarah hadde levd i 70 år, ble han far til Abram, Nahor og Haran. Dette er Tarahs slektsbok: Tarah ble far til Abram, Nahor og Haran. Haran ble far til Lot. Haran døde hos sin far Tarah i sitt fødeland, Ur i Kaldea. Så tok Abram og Nahor seg koner. Navnet på Abrams kone var Sarai, og navnet på Nahors kone var Milka, datter av Haran. Haran var far til Milka og far til Jiska. Men Sarai var ufruktbar. Hun hadde ingen barn. Tarah tok sin sønn Abram og sin sønnesønn Lot, Harans sønn, og sin svigerdatter Sarai, sin sønn Abrams kone, og så dro de ut fra Ur i Kaldea for å reise til Kanaans land. De kom til Haran og bosatte seg der. Tarahs dager ble 205 år, og Tarah døde i Haran. Herren hadde sagt til Abram: «Dra ut fra ditt land, fra din slekt og fra din fars hus, til det landet Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse. Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet.» Så dro Abram av sted, slik Herren hadde sagt til ham, og Lot gikk med ham. Abram var 75 år gammel da han dro ut fra Haran. Så tok Abram sin kone Sarai og sin brorsønn Lot og alle eiendelene de hadde samlet seg, og folket de hadde knyttet til seg i Haran. Så dro de av sted for å reise til Kanaans land. De kom til Kanaans land, og Abram dro gjennom landet og kom til stedet Sikem, helt til Mores terebintelund. Den gangen var kanaaneerne i landet. Da viste Herren seg for Abram og sa: «Din slekt skal Jeg gi dette landet.» Der bygde han et alter for Herren, som hadde vist seg for ham. Så dro han videre derfra til fjellet øst for Betel og slo opp teltet sitt med Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn. Så dro Abram videre og fortsatte på reisen mot Negev. Det ble hungersnød i landet, så Abram dro ned til Egypt for å bo der. For hungersnøden var stor i landet. Det skjedde da han nærmet seg Egypt, at han sa til sin kone Sarai: «Se, jeg vet at du er en kvinne med et meget vakkert utseende. Derfor kommer det til å skje når egypterne får se deg, at de vil si: Dette er hans kone, og så vil de drepe meg. Men deg vil de la leve. Jeg ber deg, si at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld, og jeg kan få leve på grunn av deg.» Og slik ble det. Da Abram kom til Egypt, så egypterne kvinnen, at hun var meget vakker. Også Faraos stormenn så henne, og de talte vel om henne for Farao. Så ble kvinnen hentet til Faraos hus. Han gjorde vel mot Abram for hennes skyld. Han fikk sauer, okser, esler, slaver og tjenestepiker, eselhopper og kameler. Men Herren la store plager på Farao og hans hus for Sarai, Abrams kones skyld. Da kalte Farao på Abram og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun var din kone? Hvorfor sa du: ‘Hun er min søster?’ Jeg kunne ha tatt henne til meg som kone. Her har du din kone. Ta henne og dra bort!» Så ga Farao mennene sine bud om Abram. Så sendte de ham av sted med hans kone og alt det han eide. Abram dro opp fra Egypt, han og hans kone med alt det han eide. Lot var med ham på reisen mot Negev. Abram var meget rik på buskap, sølv og gull. Han fortsatte reisen sin fra Negev og kom helt til Betel, til det stedet der han hadde slått opp teltet sitt til å begynne med, mellom Betel og Ai, til stedet med alteret han hadde bygd der første gangen. Der påkalte Abram Herrens navn. Lot, som var med Abram, hadde også småfe og storfe og telt. Men landet kunne ikke livnære dem begge så de kunne bo sammen, for de hadde så store eiendommer at de ikke kunne bo sammen. Det oppsto da en strid mellom gjeterne for Abrams buskap og gjeterne for Lots buskap. Den gang bodde kanaaneerne og perisittene i landet. Derfor sa Abram til Lot: «Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom deg og meg, og mellom dine gjetere og mine gjetere. For vi er brødre. Ligger ikke hele landet foran deg? Skill deg nå fra meg! Går du mot venstre, så går jeg mot høyre. Eller om du går til høyre, så går jeg til venstre.» Lot løftet blikket og så hele Jordansletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar. Lot valgte hele Jordansletten for seg selv, og Lot dro østover. Så skiltes de fra hverandre. Abram bodde i Kanaans land, og Lot bodde i byene i slettelandet. Han flyttet teltet sitt helt til Sodoma. Men mennene i Sodoma var meget onde og syndet grovt mot Herren. Etter at Lot hadde skilt lag med ham, sa Herren til Abram: «Løft nå blikket og se fra det stedet du er, nordover, sørover, østover og vestover. For hele det landet du ser, gir Jeg deg og din slekt til evig tid. Og Jeg skal gjøre din slekt lik støvet på jorden. Om en mann kunne telle støvkornene på jorden, da skulle også din slekt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet på langs og på tvers, for Jeg gir det til deg.» Da flyttet Abram teltet sitt og dro av sted og slo seg ned ved terebintelunden i Mamre, i Hebron. Der bygde han et alter for Herren. Det skjedde i de dager da Amrafel var konge i Sinear, Arjok var konge i Ellasar, Kedor-Laomer var konge i Elam, og Tidal var konge over Gojim, at de gikk til krig mot Bera, kongen i Sodoma, Birsja, kongen i Gomorra, Sjinab, kongen i Adma, Sjemeber, kongen i Sebojim og kongen i Bela, som er Soar. Alle disse slo seg sammen i dalen ved Siddim, der Salthavet er nå. I tolv år tjente de Kedor-Laomer, men i det trettende året gjorde de opprør. I det fjortende året kom Kedor-Laomer og de kongene som var sammen med ham, og slo ned Refaim i Asjterot-Karnajim, Susim i Ham, Emim på Kirjatajimsletten, og horittene på Se’irfjellet, helt til El-Paran, som ligger ved ødemarken. Så vendte de tilbake og kom til En Misjpat, det er i Kadesj, og la hele amalekittenes land under seg, og også landet til amorittene, som bodde i Haseson-Tamar. Kongen i Sodoma, kongen i Gomorra, kongen i Adma, kongen i Sebojim og kongen i Bela, som er Soar, dro ut og ble med i slaget i Siddimdalen. De kjempet mot Kedor-Laomer, kongen i Elam, Tidal, kongen over Gojim, Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar, fire konger mot fem. Siddimdalen var full av groper med jordbek. Da kongene fra Sodoma og Gomorra flyktet, var det noen av dem som falt der, mens resten flyktet opp i fjellene. Så tok de alt som var av verdi i Sodoma og Gomorra, og hele matforrådet deres, og dro av sted. De tok også med seg Lot, Abrams brorsønn, som bodde i Sodoma, sammen med det han eide, og dro av sted. Så kom en som hadde flyktet, og fortalte det til hebreeren Abram, for han bodde der ved terebintelunden til amoritten Mamre, Esjkols og Aners bror. De hadde en forbundspakt med Abram. Da Abram fikk høre at hans brorsønn var tatt til fange, væpnet han sine 318 veltrente tjenere, som var født i hans eget hus, og jagde kongene på flukt helt til Dan. Han delte styrkene sine og gikk mot dem om natten, og han og tjenerne hans slo dem og jagde dem på flukt helt til Hoba, som ligger nord for Damaskus. Så kom han tilbake med alt som var av verdi, og han hadde også med seg sin brorsønn Lot og alt han eide, sammen med kvinnene og resten av folket. Kongen i Sodoma dro ut for å møte ham i Slettedalen, som er Kongedalen, da han hadde kommet tilbake etter å ha slått Kedor-Laomer og kongene som var sammen med ham. Da kom Melkisedek, kongen i Salem, med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: «Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, Han som eier himmel og jord. Lovet være Den Høyeste Gud, Han som har overgitt dine fiender i din hånd.» Og Abram ga ham tiende av alt. Kongen i Sodoma sa da til Abram: «Gi meg folket, så kan du beholde godset.» Men Abram sa til kongen i Sodoma: «Jeg har løftet min hånd til Herren, Den Høyeste Gud, Han som eier himmel og jord, til tegn på at jeg ikke skal ta imot noen ting, fra en tråd til en sandalrem, ikke én ting av det som er ditt, så du ikke skal si: ‘Jeg har gjort Abram rik.’ Jeg vil bare ha det de yngste av mennene har spist, og den delen som tilfaller de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre. La dem få ta sin del!» Etter dette kom Herrens Ord til Abram i et syn, og det lød slik: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold, din lønn skal være meget stor.» Men Abram sa: «Herre Gud, hva vil Du gi meg? Du ser at jeg går barnløs bort, og det blir Elieser fra Damaskus som overtar mitt hus.» Så sa Abram: «Se, Du har ikke gitt meg barn. En som hører til i mitt hus, skal arve meg.» Og se, Herrens Ord kom til ham, og det lød slik: «Han skal ikke arve deg, men en som kommer fra ditt eget liv, skal arve deg.» Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem.» Så sa Han til ham: «Slik skal din slekt bli.» Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet. Så sa Han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea, for å gi deg dette landet som arv.» Og han spurte: «Herre Gud, hvordan skal jeg vite at jeg får arve det?» Da svarte Herren: «Kom hit til Meg med en tre år gammel kvige, en tre år gammel geit, en tre år gammel vær, en turteldue og en ung due.» Så kom han med alt dette til Ham. Han skar dem i to på langs og la hvert av stykkene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to. Da gribbene kom ned over de døde dyrene, jaget Abram dem bort. Da solen var i ferd med å gå ned, kom en dyp søvn over Abram. Og se, gru og tett mørke senket seg over ham. Da sa Han til Abram: «Dette skal du vite at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal slave for folket der, og det kommer til å plage dem med undertrykkelse i 400 år. Også det folket de skal slave for, skal Jeg dømme. Etterpå skal de dra ut med store rikdommer. Men du, du skal dra i fred til dine fedre. Du skal begraves i høy alder. I det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes mål av ondskap er ennå ikke fyllt.» Det skjedde da solen gikk ned og det ble mørkt, se, da viste det seg en rykende ovn og en brennende fakkel som for fram mellom stykkene av offerdyrene. På den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Til din slekt har Jeg gitt dette landet, fra elven i Egypt til den store elven, elven Eufrat, kenittenes, kenisittenes, kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes, refaittenes, amorittenes, kanaaneernes, girgasjittenes og jebusittenes land.» Sarai, Abrams kone, hadde ikke født ham noen barn. Men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar. Så sa Sarai til Abram: «Se, Herren har hindret meg i å få barn. Jeg ber deg, gå nå inn til min trellkvinne! Kanskje jeg kan få barn ved henne.» Og Abram hørte på Sarais røst. Så tok Sarai, Abrams kone, sin trellkvinne Hagar og ga henne som kone til sin mann Abram. Dette var etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaans land. Han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Da hun så at hun var med barn, ble husfruen foraktet i Hagars øyne. Da sa Sarai til Abram: «Måtte uretten over meg komme over deg! Jeg ga min slavekvinne i din favn. Da hun så at hun var med barn, ble jeg foraktet i hennes øyne. Herren skal dømme mellom deg og meg.» Så sa Abram til Sarai: «Din slavekvinne er i dine hender. Gjør med henne det du synes er best.» Da Sarai plaget henne, flyktet hun bort fra henne. Men Herrens Engel fant henne ved en vannkilde i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. Han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du?» Hun svarte: «Jeg flykter bort fra min husfrue Sarais øyne.» Herrens Engel sa til henne: «Vend tilbake til din husfrue og underkast deg under hennes hånd!» Så sa Herrens Engel til henne: «Jeg skal gjøre din slekt så tallrik at dens tall ikke skal kunne telles.» Herrens Engel sa til henne: «Se, du er med barn, og du skal føde en sønn. Du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt deg i din fornedrelse. Han skal bli som et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot hver mann, og hver manns hånd skal være mot ham. Han skal bo framfor alle sine brødres øyne.» Da kalte hun Herren ved navn, Han som talte til henne: «Du-Er-Den-Gud-Som-Ser». For hun sa: «Har jeg på dette sted virkelig sett Ham bakfra, Han som ser meg?» Derfor ble kilden kalt Lahai-Ro’i-kilden. Og se, den ligger mellom Kadesj og Bered. Så fødte Hagar en sønn for Abram. Sin sønn som Hagar fødte, ga Abram navnet Ismael. Abram var 86 år gammel da Hagar fødte Ismael til Abram. Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for Abram og sa til ham: «Jeg er Den Allmektige Gud. Du skal vandre for Mitt ansikt og være hel i din ferd. Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg, og Jeg skal gjøre deg svært tallrik.» Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte til ham og sa: «Og Jeg, Min pakt er med deg, og du skal bli far til mange folkeslag. Du skal ikke lenger kalles Abram, men ditt navn skal være Abraham. For Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag. Jeg skal gjøre deg veldig fruktbar, og Jeg skal la folkeslag komme fra deg, og konger skal utgå fra deg. Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle kommende slektsledd. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Jeg skal gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til evig eiendom. Jeg skal være Gud for dem.» Gud sa til Abraham: «Og du, du skal holde Min pakt, du og din ætt i alle de slektsleddene som skal komme. Dette er Min pakt som dere skal holde, pakten mellom Meg og dere og din ætt etter deg: Alt av hankjønn blant dere skal omskjæres. Dere skal omskjæres på kjøttets forhud, og det skal være et tegn på pakten mellom Meg og dere. Når en sønn hos dere er åtte dager gammel, skal han omskjæres, hvert guttebarn i hvert slektsledd, enten han er født i deres hus eller kjøpt med penger fra en fremmed som ikke er av din slekt. Både han som er født i ditt hus, og han som er kjøpt for dine penger, må omskjæres. Min pakt skal være på deres kjøtt, som en evig pakt. Men et uomskåret guttebarn, en som ikke er omskåret på kjøttet av sin forhud, den personen skal utryddes fra sitt folk. Han har brutt Min pakt.» Så sa Gud til Abraham: «Sarai, din kone, skal du ikke lenger kalle med navnet Sarai, men Sara skal være hennes navn. Jeg skal velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Så skal Jeg velsigne henne, og folkeslag skal komme fra henne. Konger over folkeslag skal utgå fra henne.» Da falt Abraham ned på sitt ansikt og lo, og han sa i sitt hjerte: «Kan det bli født barn til en mann som er 100 år gammel? Og kan Sara føde, hun som er 90 år?» Abraham sa til Gud: «Må bare Ismael få leve for Ditt ansikt!» Da sa Gud: «Nei, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg skal opprette Min pakt med ham, til en evig pakt med hans ætt etter ham. Også din bønn for Ismael har Jeg hørt. Se, Jeg har velsignet ham, og Jeg skal gjøre ham fruktbar og svært tallrik. Han skal bli far til tolv høvdinger, og Jeg skal gjøre ham til et stort folk. Men Min pakt skal Jeg opprette med Isak, som Sara skal føde til deg på denne tiden neste år.» Så avsluttet Han samtalen med ham, og Gud for opp fra Abraham. Så tok Abraham sin sønn Ismael, alle som var født i hans hus, og alle som var kjøpt for hans penger, alle av hankjønn i Abrahams hus, og omskar kjøttet på forhuden deres samme dag, slik Gud hadde sagt til ham. Abraham var 99 år gammel da han ble omskåret på kjøttet av forhuden sin. Hans sønn Ismael var 13 år gammel da han ble omskåret på kjøttet av forhuden sin. På samme dag som Abraham ble omskåret, ble også hans sønn Ismael omskåret, og alle mennene i hans hus, som var født i huset eller kjøpt for penger fra en fremmed, ble omskåret samtidig med ham. Så viste Herren seg for ham ved terebintelunden i Mamre mens han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Han løftet blikket, og se, tre menn sto hos ham. Da han så dem, sprang han fra teltåpningen for å møte dem. Han bøyde seg til jorden og sa: «Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for Dine øyne, ber jeg Deg, gå ikke videre forbi Din tjener. Sett dere ikke imot at det blir satt fram litt vann, så dere kan vaske føttene deres og hvile dere under treet. Jeg vil hente et stykke brød, så dere kan styrke deres hjerte. Etterpå kan dere gå videre, siden dere nå har besøkt deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du har sagt.» Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg og gjør klar tre mål fint mel, kna det og lag kaker!» Abraham sprang bort til buskapen, tok ut en fin og god kalv og ga den til en ung mann, som skyndte seg å lage den i stand. Så tok han smør, melk og kalven som han hadde lagd i stand, og satte alt fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste. Så sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?» Han svarte: «Her inne i teltet.» Da sa Han: «Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til. Og se, Sara, din kone, skal da ha en sønn.» Men Sara lyttet fra teltåpningen bak ham. Abraham og Sara var gamle, godt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Skal jeg få en slik lyst etter at jeg er blitt gammel, og når min herre også er blitt gammel?» Herren sa til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er gammel? Er noe for vanskelig for Herren? Etter den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til dere, etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og Sara skal da ha en sønn.» Men Sara nektet og sa: «Jeg lo ikke.» For hun var redd. Men Han sa: «Jo, du lo.» Så brøt mennene opp derfra og så i retning av Sodoma, og Abraham gikk med dem for å sende dem av sted. Herren sa da: «Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre, siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham? For Jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg på Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett, og for at Herren skal gi Abraham det Han har talt til ham om.» Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, vil Jeg nå dra ned dit og se om de virkelig har handlet så ille som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det.» Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham sto fortsatt framfor Herrens ansikt. Abraham kom nærmere og sa: «Vil Du også utslette den rettferdige sammen med den ugudelige? Om det nå finnes 50 rettferdige i byen, vil Du utslette stedet og ikke skåne det, selv om det er 50 rettferdige der? Må det være langt fra Deg å gjøre noe slikt, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, slik at det skulle gå de rettferdige på samme måte som de ugudelige. Må det være langt fra Deg! Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?» Da sa Herren: «Hvis Jeg i Sodoma finner 50 rettferdige i byen, da skal Jeg skåne hele stedet for deres skyld.» Abraham svarte og sa: «Se, jeg som bare er støv og aske, jeg har tatt meg den frihet å tale til Herren: Om det nå manglet fem på de 50 rettferdige. Vil Du da ødelegge hele byen fordi det manglet fem?» Da sa Han: «Hvis Jeg finner 45 der, skal Jeg ikke ødelegge den.» Enda en gang talte han til Ham og sa: «Om det nå skulle finnes 40 der?» Da sa Han: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.» Da sa han: «Nå må ikke Herrens vrede opptennes hvis jeg sier: Om det nå skulle finnes 30 der?» Da sa Han: «Jeg skal ikke gjøre det hvis Jeg finner 30 der.» Og han sa: «Se, jeg har tatt meg den frihet å tale til Herren: Om det nå skulle finnes 20 der?» Da sa Han: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.» Da sa han: «Nå må ikke Herrens vrede opptennes. Jeg vil tale bare én gang til: Om det nå skulle finnes ti der?» Og Han sa: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Så gikk Herren bort, straks Han var ferdig med å tale med Abraham, og Abraham vendte tilbake dit han bodde. De to englene kom nå til Sodoma om kvelden mens Lot satt i Sodomas port. Da Lot så dem, reiste han seg for å gå dem i møte, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden. Han sa: «Hør, mine herrer, jeg ber dere å ta inn i deres tjeners hus for å overnatte der og vaske føttene deres. Så kan dere stå tidlig opp og dra videre på reisen.» Men de svarte: «Nei, vi vil overnatte ute på torget.» Men han ba dem så inntrengende, og så tok de inn hos ham og gikk inn i hans hus. Da gjorde han i stand et festmåltid for dem og bakte usyret brød, og de spiste. Før de hadde lagt seg, kom mennene fra byen, Sodomas menn, både gamle og unge, hele folket fra alle kanter av byen og omringet huset. De ropte til Lot og sa til ham: «Hvor er mennene som kom til deg i kveld? Ta dem med ut til oss, så vi kan få kjenne dem.» Så gikk Lot ut til dem i porten og lukket døren etter seg. Han sa: «Jeg ber dere, mine brødre, gjør ikke noe så ondt! Se, jeg har to døtre som aldri har hatt samliv med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil. Men gjør bare ikke noe med disse mennene, siden de nå er kommet inn i skyggen av mitt tak.» Men de svarte: «Hold deg unna!» Så sa de: «Denne fremmede kom for å bo her, og stadig vil han være dommer. Nå skal vi gå verre fram mot deg enn mot dem.» Så trengte de seg voldsomt mot mannen Lot, og de var nær ved å rive ned døren. Men mennene rakte hendene sine ut og dro Lot inn til seg i huset. Så stengte de døren. Mennene som sto utenfor porten til huset, slo de med blindhet, både store og små, så de ble trette av all famlingen etter å finne døren. Så sa mennene til Lot: «Har du noen andre her? Svigersønn, dine sønner, dine døtre, hvem du enn måtte ha i byen, ta dem med ut fra dette stedet! For vi skal ødelegge dette stedet, for klageropet over dem er blitt så stort for Herrens ansikt at Herren har sendt oss for å ødelegge det.» Så gikk Lot ut og talte med svigersønnene sine, de som skulle gifte seg med hans døtre, og han sa: «Stå opp og dra ut herfra! For Herren vil ødelegge byen.» Men for svigersønnene virket det som han spøkte. Da morgenen grydde, fikk englene Lot til å skynde seg, og de sa: «Bryt opp og ta med deg din kone og dine to døtre som er her, for at du ikke skal bli utslettet av straffen som rammer byen.» Da han nølte, tok mennene ham og hans kone og to døtre i hånden, for Herren hadde barmhjertighet med ham. Så førte de ham ut og satte ham utenfor byen. Det skjedde, da de hadde ført dem ut av byen, at Han sa: «Flykt til redning for ditt liv! Se dere ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten. Flykt til fjellene, for at dere ikke skal bli utslettet.» Da sa Lot til dem: «Å, nei, min Herre! Se, Din tjener har funnet nåde for Dine øyne, og Du har vist meg enda større barmhjertighet ved å redde livet mitt. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene, for da kan noe ondt ramme meg så jeg dør. Se, denne byen er nær nok til at jeg kan rømme til den, og det er en liten by. La meg flykte dit – er den ikke liten? – så skal jeg berge livet!» Og Han sa til ham: «Se, Jeg har vist deg velvilje også i dette, og Jeg skal ikke ødelegge den byen du har snakket om. Skynd deg å flykte dit! For Jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit.» Derfor ble denne byen kalt Soar. Solen var kommet opp over jorden da Lot kom inn i Soar. Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byene og alt som vokste på marken. Men Lots kone, som fulgte etter ham, så seg tilbake, og hun ble til en saltstøtte. Tidlig om morgenen gikk Abraham til stedet der han hadde stått framfor Herrens ansikt. Han så mot Sodoma og Gomorra og mot hele slettelandet. Og han skuet, og se, røyken steg opp over landet, som røyken fra en smelteovn. Slik skjedde det da Gud ødela byene på sletten, at Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen da Han ødela byene der Lot hadde bodd. Så dro Lot ut fra Soar og slo seg ned i fjellene, og hans to døtre med ham. For han var redd for å bosette seg i Soar, så han og hans to døtre bosatte seg i en hule. Den førstefødte sa da til den yngste: «Vår far er gammel, og det finnes ingen mann i landet som kan komme inn til oss, slik det er vanlig overalt på jorden. Kom, la oss skjenke vår far vin, så går vi inn og ligger med ham. På den måten kan vi føre vår fars slekt videre.» Samme kveld skjenket de sin far vin. Den førstefødte gikk inn og lå med sin far, og han merket verken at hun la seg eller at hun sto opp. Neste dag skjedde det at den førstefødte sa til den yngste: «Se, jeg lå med min far i natt. La oss skjenke ham vin i kveld også, så går du inn og ligger med ham, så vi kan føre vår fars slekt videre.» Så skjenket de sin far vin den kvelden også. Den yngste gikk og la seg hos ham, og han merket verken at hun la seg eller at hun sto opp. På den måten ble begge Lots døtre med barn ved sin far. Den førstefødte fikk en sønn og ga ham navnet Moab. Han er far til moabittene helt til denne dag. Den yngste fikk også en sønn, og hun ga ham navnet Ben-Ammi. Han er far til folket i Ammon helt til denne dag. Abraham dro videre derfra mot Negev, og han bodde mellom Kadesj og Sjur, og oppholdt seg også i Gerar. Abraham sa om sin kone Sara: «Hun er min søster.» Abimelek, kongen i Gerar, sendte noen og hentet Sara. Men Gud kom til Abimelek i en drøm om natten og sa til ham: «Se, du skal dø på grunn av denne kvinnen du har tatt, fordi hun er gift med en mann.» Men Abimelek hadde ikke vært nær henne, og han sa: «Herre, vil Du slå i hjel et rettferdig folk også? Har han ikke sagt til meg: Hun er min søster? Og hun, hun sa også selv: Han er min bror. Med uskyldig hjerte og rene hender har jeg gjort dette.» Gud sa til ham i en drøm: «Ja, Jeg vet at du gjorde dette med uskyldig hjerte. For Jeg holdt deg også tilbake så du ikke skulle synde mot Meg. Derfor lot Jeg deg ikke røre henne. Men gi nå mannen hans kone tilbake. For han er en profet, og han skal gå i forbønn for deg, så du skal leve. Men hvis du ikke gir henne tilbake, skal du vite at du sannelig skal dø, både du og alle dine.» Så sto Abimelek tidlig opp om morgenen og kalte til seg alle tjenerne sine. Han fortalte dem alt dette mens de hørte på, og mennene ble svært redde. Abimelek kalte til seg Abraham og sa til ham: «Hva er det du har gjort mot oss? Hvordan har jeg syndet mot deg, siden du har ført denne store synden over meg og mitt rike? Du har gjort alvorlige ting mot meg, som ikke skulle vært gjort.» Så sa Abimelek til Abraham: «Hva var det du så for deg da du gjorde dette?» Abraham sa: «Fordi jeg tenkte at det umulig kan finnes gudsfrykt på dette stedet, og de vil slå meg i hjel for min kones skyld. Dessuten er hun jo også virkelig min søster. Hun er datter av min far, men ikke datter av min mor. Og hun ble min kone. Det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: ‘Slik må du vise barmhjertighet mot meg: På hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.’» Da tok Abimelek småfe, storfe og slaver og tjenestepiker og ga dem til Abraham. Han ga også hans kone Sara tilbake til ham. Abimelek sa: «Se, mitt land ligger foran deg. Du kan bo der du finner det godt.» Til Sara sa han: «Se, jeg har gitt din bror tusen sølvpenger. Se, dette er en sonegave for deg framfor alle som er med deg. Slik har du fått full oppreisning. Så ba Abraham til Gud, og Gud helbredet Abimelek, hans kone og hans slavekvinner, så de kunne føde barn. For Herren hadde stengt alle morsliv i Abimeleks hus for Sara, Abrahams kones, skyld. Herren så til Sara, slik Han hadde sagt, og Herren gjorde for Sara slik Han hadde sagt. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn da han var gammel, på den fastsatte tiden Gud hadde sagt til ham. Sønnen som ble født ham, han som Sara hadde født, ga Abraham navnet Isak. Abraham omskar sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. Abraham var 100 år gammel da hans sønn Isak ble født til ham. Sara sa: «Gud har gitt meg latter, og enhver som hører dette, kommer til å le sammen med meg.» Hun sa også: «Hvem skulle ha fortalt Abraham at Sara kom til å amme barn? For jeg har født ham en sønn da han var gammel.» Barnet vokste og ble avvent, og Abraham stelte i stand en stor fest den dagen Isak ble avvent. Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet. Derfor sa hun til Abraham: «Kast ut denne slavekvinnen og hennes sønn! For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med min sønn, Isak.» Abraham ble svært ulykkelig over dette for sin sønns skyld. Men Gud sa til Abraham: «Vær ikke ulykkelig for guttens skyld eller for din slavekvinnes skyld. I alt Sara har sagt deg, skal du lyde hennes røst. For i Isak skal din slekt bli kalt. Men også av slavekvinnens sønn vil Jeg gjøre et folk, for han er din sønn.» Neste morgen sto Abraham tidlig opp. Han tok brød og en skinnsekk med vann, ga det til Hagar og la det på skulderen hennes. Slik sendte han henne bort sammen med gutten. Da dro hun bort og vandret omkring i ødemarken ved Be’er-Sjeba. Vannet i skinnsekken ble brukt opp, og hun la gutten under en av buskene. Så gikk hun og satte seg rett overfor ham, på et bueskudds avstand. For hun sa: «Jeg holder ikke ut å se gutten dø.» Hun satt rett overfor ham og gråt høylytt. Gud hørte guttens stemme. Da ropte Guds engel til Hagar fra Himmelen og sa til henne: «Hva er det som plager deg, Hagar? Frykt ikke, for Gud har hørt guttens røst, der han er. Stå opp, reis gutten opp og hold ham med hånden din, for Jeg skal gjøre ham til et stort folk.» Så åpnet Gud øynene hennes, og hun fikk se en vannkilde. Hun gikk bort og fylte skinnsekken med vann og ga gutten å drikke. Gud var med gutten. Han vokste og bodde i ødemarken og ble bueskytter. Han bodde i Paranørkenen, og hans mor tok en kone til ham fra Egypt. Det skjedde på den tiden at Abimelek og Pikol, øverstkommanderende for hæren hans, talte til Abraham og sa: «Gud er med deg i alt det du gjør. Så sverg for meg nå ved Gud at du ikke vil opptre falskt overfor meg, mitt avkom eller min etterslekt. Men etter den vennlighet jeg har vist deg, skal du gjøre mot meg og mot landet der du har bodd.» Abraham sa: «Jeg skal sverge på det.» Men Abraham klaget til Abimelek på grunn av en brønn Abimeleks tjenere hadde tilrøvet seg. Abimelek sa: «Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har ikke fortalt meg det, og jeg har heller ikke hørt om det før i dag.» Så tok Abraham småfe og storfe og ga det til Abimelek, og de to sluttet en pakt. Abraham satte til side sju søyelam fra flokken. Da spurte Abimelek Abraham: «Hvorfor har du satt disse sju søyelammene til side her for seg selv?» Han sa: «Du skal ta imot disse sju søyelammene fra min hånd til vitne om at jeg har gravd denne brønnen.» Derfor kalte han dette stedet Be’er-Sjeba, fordi de to avla ed der. På den måten sluttet de en pakt i Be’er-Sjeba. Så brøt Abimelek opp sammen med Pikol, øverstkommanderende for hæren, og de vendte tilbake til Filisterlandet. Abraham plantet et tamarisktre i Be’er-Sjeba, og der påkalte han Herrens, Den Evige Guds, navn. Abraham ble boende i Filisterlandet i mange dager. Etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve og sa til ham: «Abraham!» Han svarte: «Her er jeg.» Da sa Han: «Ta nå din sønn, din enbårne sønn Isak som du elsker, og dra til Morialandet. Der skal du bære ham fram som brennoffer på et av fjellene Jeg skal vise deg.» Om morgenen sto Abraham tidlig opp og salte eselet sitt. Han tok med seg to av sine unge menn og sin sønn Isak. Så kløvde han veden til brennofferet, brøt opp og dro mot stedet Gud hadde sagt. På den tredje dagen da Abraham løftet blikket, fikk han se stedet langt borte. Abraham sa til sine unge tjenere: «Bli dere her med eselet! Gutten og jeg vil gå dit bort for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.» Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på sin sønn Isak. Han tok ilden og kniven i hånden, og så gikk de to sammen. Men Isak talte til sin far Abraham og sa: «Min far!» Han svarte: «Her er jeg, min sønn.» Så spurte han: «Se, ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?» Abraham sa: «Min sønn, Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet.» Så gikk de to sammen. Da kom de til stedet som Gud hadde sagt til ham. Der bygde Abraham et alter og la veden på plass. Så bandt han sin sønn Isak og la ham på alteret, oppå veden. Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Men Herrens Engel ropte til ham fra Himmelen og sa: «Abraham! Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg.» Han sa: «Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din sønn, din enbårne, fra Meg.» Da løftet Abraham blikket, og der bak ham så han en vær som satt fast i krattet med hornene. Da gikk Abraham bort. tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sin sønn. Abraham kalte dette stedet Herren forsørger. Som det blir sagt til denne dag: «På fjellet ‘Herren blir sett’.» Da ropte Herrens Engel til Abraham fra Himmelen for andre gang, og sa: «Ved Meg selv har Jeg sverget, sier Herren, fordi du har gjort dette og ikke sparte din egen sønn, din enbårne, skal Jeg rikelig velsigne deg og gjøre din slekt tallrik som stjernene på himmelen og sanden på havets strand. Og din slekt skal innta sine fienders porter. I din slekt skal alle folkeslag på jorden velsignes, fordi du var lydig mot Min røst.» Så vendte Abraham tilbake til de unge mennene sine, og de brøt opp og dro sammen til Be’er-Sjeba. Abraham bodde i Be’er-Sjeba. Etter dette skjedde det at det ble fortalt til Abraham: «Se, Milka har også født din bror Nahor barn: hans førstefødte Us, hans bror Bus og Kemuel, Arams far, Kesed, Haso, Pildasj, Jidlaf og Betuel.» Betuel ble far til Rebekka. Disse åtte fødte Milka til Nahor, Abrahams bror. Hans medhustru, som het Re’uma, fødte også Tebah, Gaham, Tahasj og Ma’aka. Sara levde i 127 år. Dette var Saras leveår. Så døde Sara i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kanaans land, og Abraham kom for å sørge over Sara og gråte over henne. Så sto Abraham opp og forlot den døde, og han talte til Hets sønner og sa: «Jeg er en fremmed og en innflytter blant dere. Gi meg en eiendom jeg kan ha til gravsted blant dere, så jeg kan begrave min døde kone et sted ute av syne.» Hets sønner svarte Abraham og sa til ham: «Hør på oss, min herre! Du er en Guds høvding blant oss. Du kan begrave den døde på det beste av gravstedene våre. Ingen av oss skal nekte deg gravstedet sitt; du skal få begrave den døde.» Da sto Abraham opp og falt på kne for folket i landet, Hets sønner. Han talte til dem og sa: «Hvis det er deres ønske at jeg begraver min døde kone et sted ute av syne, så hør på meg! Legg inn et godt ord for meg hos Efron, Sohars sønn, så han kan gi meg Makpelahulen, som er hans, og som ligger ved enden av jordeiendommen hans. La ham selge meg den for full pris, som en eiendom jeg kan ha til gravsted blant dere.» Efron bodde blant Hets sønner, og hetitten Efron svarte Abraham, så Hets sønner, alle som kom inn gjennom byporten, hørte det, og han sa: «Nei, min herre, hør på meg! Jeg gir deg jordstykket og hulen som er der. Jeg gir den til deg i nærvær av mitt folks sønner. Jeg gir den til deg. Begrav den døde!» Da falt Abraham på kne for folket i landet, og han talte til Efron så folket i landet hørte det, og sa: «Hvis du vil gi meg den, så hør på meg! Jeg vil gi deg penger for jorden. Ta imot dem, så vil jeg begrave min døde kone der.» Efron svarte Abraham og sa til ham: «Min herre, hør på meg! Landet er verd 400 sjekel sølv. Hva er det mellom meg og deg? Begrav du den døde!» Abraham hørte på Efron, og Abraham veide opp for Efron så mye sølv som han hadde nevnt mens Hets sønner hørte på, 400 sjekel sølv, etter den pengeverdien handelsmennene bruker. Slik ble det bekreftet i nærvær av Hets sønner, i nærvær av alle som gikk inn gjennom byporten, at Efrons jord i Makpela, den som var rett overfor Mamre, jordstykket og hulen som lå der, og alle trærne som var innenfor grensene av jordstykket, ble overdratt til Abraham. Etter dette begravde Abraham sin kone Sara i hulen på Makpelajordet ved Mamre, det er Hebron, i Kanaans land. Jordstykket og hulen som er der, ble overdratt til Abraham av Hets sønner, som en eiendom han skulle ha til gravsted. Abraham var gammel og hadde fått mange levedager, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting. Da sa Abraham til den eldste av tjenerne i huset, forvalteren over alt han eide: «Legg hånden under hoften min, så vil jeg la deg sverge ved Herren, Himmelens og jordens Gud, at du ikke skal ta en kone til min sønn blant kanaaneernes døtre, som jeg bor iblant. Men du skal dra til mitt land og min slekt og hente en kone til min sønn Isak.» Tjeneren sa til ham: «Kanskje kvinnen ikke er villig til å følge med meg tilbake til dette landet. Skal jeg da ta din sønn med tilbake til det landet du kom fra?» Men Abraham sa til ham: «Vokt deg, så du ikke tar min sønn tilbake dit. Herren, Himmelens Gud, som tok meg fra min fars hus og mitt fedreland, og som talte til meg, sverget for meg og sa: ‘Til dine etterkommere vil Jeg gi dette landet.’ Han skal sende sin engel foran deg. Derfra skal du hente en kone til min sønn. Hvis ikke kvinnen er villig til å følge med deg, skal du være løst fra denne eden. Ta bare ikke min sønn tilbake dit!» Så la tjeneren hånden under hoften til Abraham, sin herre, og sverget på dette for ham. Tjeneren tok med seg ti av kamelene til sin herre og dro av sted med alle slags kostbare saker. Han brøt opp og dro til Aram-Naharajin, til Nahors by. Da kvelden kom, lot han kamelene legge seg ned ved en vannkilde utenfor byen. Det var på den tiden av kvelden da kvinnene kom ut for å hente vann. Så sa han: «Å, Herre, Du min herre Abrahams Gud, la meg lykkes denne dagen, og vis barmhjertighet mot min herre Abraham! Se, her står jeg ved vannkilden, og døtrene til mennene i byen kommer for å hente vann. Jeg ber Deg, la det bli slik at når jeg sier til en ung kvinne: ‘Rekk meg krukken din så jeg kan få drikke’, og hun sier: ‘Drikk, og jeg vil også gi kamelene dine å drikke’, la da henne være den Du har utvalgt for Din tjener Isak. På denne måten skal jeg vite at Du har vist min herre barmhjertighet.» Før han hadde snakket ferdig, se, da kom Rebekka, datter av Betuel. Betuel var sønn av Milka, Abrahams bror Nahors kone. Hun hadde krukken på skulderen. Den unge kvinnen var meget vakker å se på, og hun var jomfru; ingen mann hadde hatt samliv med henne. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken sin og kom opp igjen. Tjeneren sprang henne i møte og sa: «Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke fra krukken din!» Da svarte hun: «Drikk, min herre!» Straks tok hun krukken sin ned i hånden og ga ham å drikke. Da hun var ferdig med å gi ham å drikke, sa hun: «Jeg vil også hente vann til kamelene dine, helt til de har fått nok til å slukke tørsten.» Så skyndte hun seg å tømme krukken i trauet, sprang tilbake til brønnen for å hente mer vann, og hentet vann til alle kamelene hans. Mannen så undrende på henne, men han sa ikke noe, for å få vite om Herren hadde latt reisen hans lykkes eller ikke. Det skjedde da kamelene var ferdige med å drikke, at mannen tok en ring av gull som veide en halv sjekel, og to gullarmbånd som veide ti sjekel, til armene hennes, og sa: «Hvem er du datter til? Si meg, er det rom nok i din fars hus til at vi kan overnatte der?» Da sa hun til ham: «Jeg er datter av Betuel, Milkas sønn, som hun fødte Nahor.» Hun sa også til ham: «Vi har nok av både halm og fôr, og rom til å overnatte.» Da bøyde mannen seg og tilba Herren. Han sa: «Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har holdt sin barmhjertighet og sannhet borte fra min herre. Da jeg var ute på reise, ledet Herren meg hjem til min herres brødre.» Så sprang den unge kvinnen av sted og fortalte alt dette til husfolket hos sin mor. Rebekka hadde en bror som het Laban, og Laban sprang ut til mannen ved kilden. Det skjedde da han fikk se ringen og armbåndene på armene til sin søster, og han fikk høre sin søster Rebekka si: «Dette talte mannen til meg», at han gikk ut til mannen. Og se, der sto han med kamelene ved kilden. Han sa: «Kom inn, du som er velsignet av Herren. Hvorfor står du her ute? Jeg har gjort i stand huset og ordnet plass for kamelene.» Så kom mannen bort til huset. Han lesset av kamelene, og sørget for halm og fôr til kamelene og vann til å vaske føttene hans og føttene til mennene som var med ham. Det ble satt fram mat for ham, så han kunne spise, men han sa: «Jeg vil ikke spise før jeg har fortalt ærendet mitt.» Han sa: «Bare fortell hva det er.» Da sa han: «Jeg er Abrahams tjener. Herren har velsignet min herre rikelig, og han er blitt en velstående mann. Han har gitt ham småfe og storfe, sølv og gull, tjenere og tjenestepiker og kameler og esler. Sara, min herres kone, fødte min herre en sønn da hun var gammel. Og til ham har han gitt alt han har. Min herre fikk meg til å sverge og si: ‘Du skal ikke ta en kone til min sønn fra kanaaneernes døtre; jeg bor jo i deres land. Men du skal dra til min fars hus og til min slekt og finne en kone til min sønn.’ Jeg svarte min herre: ‘Kanskje kvinnen ikke vil følge med meg.’ Men da sa han til meg: ‘Jeg vandrer for Herrens ansikt, og Han skal sende sin engel med deg og la deg lykkes på ferden. Du skal finne en kone til min sønn fra min egen slekt og fra min fars hus. Du skal være løst fra denne eden når du kommer fram til min slekt. Selv om de ikke vil gi henne til deg, er du løst fra min ed.’ I dag kom jeg til kilden og sa: ‘Herre, min herre Abrahams Gud, må Du la meg lykkes på ferden jeg har lagt ut på. Se, nå står jeg ved vannkilden. La det bli slik at når jomfruen kommer for å hente vann, og jeg sier til henne: Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke fra krukken din, og hun svarer: Bare drikk, og jeg skal også hente vann til kamelene dine, la da henne være den kvinnen Herren har utvalgt for min herres sønn.’ Før jeg var ferdig med å tale i mitt hjerte, se, da kom Rebekka med krukken sin på skulderen. Hun gikk ned til kilden og hentet vann. Da sa jeg til henne: ‘Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke!’ Hun løftet straks krukken ned fra skulderen og sa: ‘Drikk, og jeg skal også gi kamelene dine å drikke.’ Så drakk jeg, og hun ga også kamelene å drikke. Så spurte jeg henne og sa: ‘Hvem er du datter til?’ Hun svarte: ‘Jeg er datter av Betuel, som er Nahors sønn, han som Milka fødte ham.’ Så satte jeg ringen i nesen hennes og armbåndene på armene hennes. Deretter bøyde jeg meg og tilba Herren. Jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, Han som hadde ledet meg på sannhetens vei for å finne en datter av min herres bror til hans sønn. Hvis du nå vil vise barmhjertighet og trofasthet mot min herre, så si det til meg. Men hvis ikke, så si det, så jeg enten kan gå til høyre eller venstre.» Da svarte Laban og Betuel og sa: «Dette kommer fra Herren. Vi kan ikke si noe til deg, verken ondt eller godt. Se, her står Rebekka foran deg. Ta henne og gå, og la henne bli kone for din herres sønn, slik Herren har sagt.» Det skjedde da Abrahams tjener hørte hva de sa, at han bøyde seg til jorden og tilba Herren. Så tok tjeneren fram smykker av sølv, smykker av gull og klær, og han ga dem til Rebekka. Han ga også kostbare gaver til hennes bror og hennes mor. Han og mennene som var med ham, spiste og drakk og ble der over natten. Da de sto opp neste morgen, sa han: «Send meg av sted til min herre!» Men hennes bror og hennes mor sa: «La den unge kvinnen bli hos oss noen få dager, i hvert fall ti. Etter det kan hun reise.» Men han sa til dem: «Heft meg ikke nå når Herren har latt meg lykkes på ferden. Send meg av sted, så jeg kan dra til min herre.» Da svarte de: «Vi skal rope på den unge kvinnen og spørre henne selv.» Så ropte de på Rebekka og sa til henne: «Vil du dra med denne mannen?» Og hun sa: «Jeg vil dra.» Da sendte de sin søster Rebekka av sted sammen med hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn. De velsignet Rebekka og sa til henne: «Vår søster, må du bli mor til 1000 ganger 10 000! Og må din slekt innta portene til dem som hater dem.» Så brøt Rebekka opp sammen med tjenestepikene sine, og de red på kamelene og fulgte med mannen. Så tok tjeneren med seg Rebekka og dro av sted. Isak hadde kommet fra veien som gikk til Lahai-Ro’i-kilden, for han bodde sør i landet. Om kvelden dro Isak ut på marken for å få en stille stund. Han løftet blikket, og se, det kom noen kameler. Da løftet Rebekka blikket, og da hun fikk se Isak, steg hun ned fra kamelen. For hun hadde sagt til tjeneren: «Hvem er den mannen som kommer oss i møte borte på marken?» Tjeneren sa: «Det er min herre.» Da tok hun et slør og dekket seg med det. Tjeneren fortalte Isak alt han hadde gjort. Så førte Isak henne til sin mor Saras telt. Han tok Rebekka til sin kone, og han elsket henne. Slik ble Isak trøstet etter sin mors død. Abraham tok seg igjen en kone, og hennes navn var Ketura. Hun fødte ham Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah. Joksjan ble far til Saba og Dedan. Dedans sønner var asjurerne, letusjerne og leummerne. Midjans sønner var Efa, Efer, Henok, Abida og Elda’a. Alle disse var Keturas barn. Abraham ga alt han eide til Isak. Men Abraham ga også gaver til sønnene av de medhustruene han hadde. Mens han ennå levde, sendte han dem østover, bort fra sin sønn Isak, til landet i øst. Dette er summen av Abrahams leveår: 175 år. Så utåndet Abraham og døde i god alderdom, gammel og mett av dage. Han ble forenet med sitt folk. Hans sønner Isak og Ismael begravde ham i Makpelahulen, ved Mamre, på jordet til Efron, sønn av hetitten Sohar. Det var den jordeiendommen Abraham hadde kjøpt fra Hets sønner. Der ble Abraham begravd, sammen med sin kone Sara. Det skjedde etter Abrahams død at Gud velsignet hans sønn Isak. Isak bodde ved Lahai-Ro’i-kilden. Dette er slektsboken til Ismael, Abrahams sønn, som egypterkvinnen Hagar, Saras slavekvinne, fødte Abraham. Dette var navnene på Ismaels sønner, etter sine navn, i sin slekt: Ismaels førstefødte var Nebajot, så fulgte Kedar, Adbe’el, Mibsam, Misjma, Duma, Massa, Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma. Dette var Ismaels sønner, og dette var navnene deres, etter bosetningene og leirene deres, tolv høvdinger for sine stammer. Dette var Ismaels leveår: 137 år. Så utåndet han og døde og ble forenet med sitt folk. De bodde fra Havila helt til Sjur, som er ved grensen til Egypt, der veien går mot Assur. Han døde i nærvær av alle sine brødre. Dette er slektsboken til Isak, Abrahams sønn. Abraham ble far til Isak. Isak var 40 år gammel da han tok Rebekka til kone. Rebekka var datter av arameeren Betuel fra Padan-Aram og søster til arameeren Laban. Isak bønnfalt Herren på vegne av sin kone, for hun var ufruktbar. Herren svarte hans bønn, og hans kone Rebekka ble med barn. Men sønnene støtte imot hverandre i hennes morsliv, og hun sa: «Hvis det er slik, hvorfor er dette skjedd meg?» Så gikk hun for å få svar fra Herren. Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, av ditt indre skal to folk skilles fra hverandre. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.» Da alle dagene var gått og hun skulle føde, se, da var det tvillinger i hennes morsliv. Den første som kom ut, var rød. Over hele seg var han som et hårete klesplagg. Derfor ga de ham navnet Esau. Etterpå kom hans bror fram, og med hånden grep han tak i hælen til Esau. Derfor ga de ham navnet Jakob. Isak var 60 år gammel da Rebekka fødte dem. Guttene vokste opp. Esau ble en dyktig jeger, en villmarkens mann. Men Jakob var en rolig mann som holdt seg ved teltene. Isak elsket Esau, fordi han fikk spise av byttet hans, men Rebekka elsket Jakob. En dag Jakob kokte stuing, kom Esau hjem fra marken, helt utmattet. Esau sa til Jakob: «Jeg ber deg, la meg sette til livs noe av den røde stuingen, for jeg er utmattet.» Derfor ble han kalt Edom. Men Jakob sa: «Selg meg i dag din førstefødselsrett!» Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø. Hva betyr da denne førstefødselsretten for meg?» Da sa Jakob: «Sverg da for meg i dag!» Dermed avla han ed for ham og solgte førstefødselsretten sin til Jakob. Jakob ga Esau brød og linsestuing. Han spiste og drakk og sto opp og gikk derfra. Slik foraktet Esau førstefødselsretten sin. Det var en ny hungersnød i landet, etter den som hadde vært tidligere på Abrahams tid. Isak dro til filisterkongen Abimelek i Gerar. Da viste Herren seg for ham og sa: «Dra ikke ned til Egypt! Bo i det landet som Jeg skal si deg. Bo i dette landet, og Jeg skal være med deg og velsigne deg. Til deg og dine etterkommere gir Jeg alle disse landområdene, og Jeg skal handle etter den eden Jeg sverget for din far Abraham. Jeg skal gjøre dine etterkommere tallrike som stjernene på himmelen. Jeg skal gi alle disse landområdene til dine etterkommere. Og i din slekt skal alle folkeslag på jorden bli velsignet, fordi Abraham lød Min røst og holdt Min befaling, Mine bud, Mine forskrifter og Mine lover.» Så bodde Isak i Gerar. Mennene på stedet spurte etter hans kone. Men han sa: «Hun er min søster.» For han var redd for å si: «Hun er min kone», siden han tenkte: «Ellers vil mennene her på stedet drepe meg for Rebekkas skyld, for hun er så vakker å se på.» Etter at han hadde vært der i lang tid, skjedde det: Filisterkongen Abimelek så ut gjennom vinduet, og se, der var Isak, og han ga kjærtegn til sin kone Rebekka. Da kalte Abimelek Isak til seg og sa: «Det er tydelig at hun er din kone. Hvordan kunne du da si: ‘Hun er min søster’?» Isak sa til ham: «Fordi jeg sa: ‘Så jeg ikke skal dø for hennes skyld.’» Abimelek sa: «Hva er det du har gjort mot oss? Det var nære på at en av folket hadde ligget med din kone, og da ville du ha ført skyld over oss.» Dermed ga Abimelek hele folket denne befalingen: «Den som rører denne mannen eller hans kone, skal sannelig dø.» Isak sådde i landet, og samme år høstet han 100 ganger det han hadde sådd. Herren velsignet ham, så mannen begynte å bli velstående, og han ble stadig mer velstående inntil han ble meget velstående. For han hadde en stor buskap av storfe og småfe og et stort antall tjenere. Derfor ble filisterne misunnelige på ham. Filisterne hadde kastet igjen alle de brønnene hans fars tjenere hadde gravd opp i hans far Abrahams dager, og de hadde fylt dem med jord. Abimelek sa til Isak: «Dra bort fra oss, for du er mye mektigere enn oss.» Da dro Isak bort derfra. Han slo leir i Gerardalen og bodde der. Isak gravde opp igjen de brønnene de hadde gravd i hans far Abrahams dager, for filisterne hadde kastet dem igjen etter Abrahams død. Han ga dem de samme navnene som hans far hadde gjort. Isaks tjenere gravde også i dalen, og de fant en kilde med rennende vann der. Men gjeterne fra Gerar trettet med Isaks gjetere og sa: «Det er vårt vann.» Derfor kalte han kilden med navnet Esek, fordi de lå i strid med ham. Så gravde de en annen brønn, og de trettet om den også. Derfor kalte han den med navnet Sitna. Han flyttet derfra og gravde en annen brønn, og den trettet de ikke om. Derfor kalte han den med navnet Rehobot, for han sa: «Nå har Herren gjort rom for oss, og vi skal være fruktbare i landet.» Deretter dro han opp derfra til Be’er-Sjeba. Herren viste seg for ham samme natt og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal velsigne deg og gjøre din slekt tallrik for Min tjener Abrahams skyld.» Så bygde han et alter der og påkalte Herrens navn. Han slo opp teltet sitt, og Isaks tjenere gravde en brønn der. Så kom Abimelek til ham fra Gerar, sammen med Ahussat, en av vennene sine, og Pikol, øverstkommanderende for hæren. Isak sa til dem: «Hvorfor har dere kommet til meg, siden dere hater meg og har sendt meg bort fra dere?» Men de sa: «Vi har sannelig sett at Herren er med deg. Derfor sa vi: La oss avlegge en ed oss imellom, mellom deg og oss. La oss slutte en pakt med deg, for at du ikke skal gjøre oss noe ondt. For vi har ikke rørt deg, vi har ikke gjort annet enn godt mot deg, og vi har sendt deg av sted i fred. Du er nå Herrens velsignede.» Deretter lagde han i stand en fest for dem, og de spiste og drakk. Neste morgen sto de tidlig opp og avla ed for hverandre. Så sendte Isak dem av sted, og de dro fra ham i fred. Samme dag kom Isaks tjenere og fortalte ham om brønnen de hadde gravd. De sa til ham: «Vi har funnet vann.» Derfor kalte de den Sjiba. Det er grunnen til at navnet på byen er Be’er-Sjeba helt til denne dag. Da Esau var 40 år gammel, tok han seg koner, Judit, datter av hetitten Be’eri, og Basmat, datter av hetitten Elon. De ble en hjertesorg for Isak og Rebekka. Da Isak var blitt gammel, og øynene hans var så sløve at han ikke kunne se, skjedde det: Han kalte til seg sin eldste sønn Esau og sa til ham: «Min sønn.» Og han svarte: «Her er jeg.» Så sa han: «Se, jeg er gammel. Jeg kjenner ikke min dødsdag. Ta nå våpnene dine, pilekoggeret og buen din, og gå ut på marken og skyt noe vilt til meg! Lag så et velsmakende måltid for meg, slik jeg liker det. Kom hit til meg med det, så jeg kan spise, og min sjel kan velsigne deg før jeg dør.» Rebekka lyttet da Isak snakket med sin sønn Esau. Esau gikk så ut på marken for å skyte noe vilt og komme med det. Da snakket Rebekka med sin sønn Jakob og sa: «Se, jeg hørte din far snakke med din bror Esau og si: ‘Kom med noe vilt til meg og lag et velsmakende måltid for meg, så jeg kan spise det og velsigne deg for Herrens ansikt før jeg dør.’ Derfor, min sønn, lyd nå min røst i det jeg befaler deg. Gå nå til småfeet og bring meg to fine kje, så skal jeg lage et velsmakende måltid for din far av dem, slik han liker det. Så skal du ta det med til din far, så han kan spise det, for at han skal velsigne deg før sin død.» Jakob sa til sin mor Rebekka: «Se, min bror Esau er en mann med mye hår på kroppen, og jeg en mann med glatt hud. Kanskje min far vil kjenne på meg, og jeg vise meg som en bedrager. Da kommer jeg til å føre en forbannelse over meg selv, og ikke en velsignelse.» Men hans mor sa til ham: «La din forbannelse komme over meg, min sønn! Bare lyd meg i det jeg sier, og gå og hent kjeene til meg!» Da gikk han og hentet dem og brakte dem til sin mor. Hans mor lagde et velsmakende måltid, slik hans far likte det. Så tok Rebekka de fineste klærne til sin sønn Esau, som hun hadde hos seg i huset, og kledde dem på sin yngste sønn Jakob. Skinnene fra kjeene la hun om hendene hans og rundt den glatte delen av halsen. Deretter la hun den velsmakende maten og brødet hun hadde lagd i stand, i hendene på sin sønn Jakob. Så gikk han til sin far og sa: «Min far.» Og han sa: «Her er jeg. Hvem er du, min sønn?» Jakob svarte sin far: «Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du sa. Jeg ber deg, sett deg opp og spis av viltet, så din sjel kan velsigne meg.» Men Isak sa til sin sønn: «Hvordan kan det ha seg at du har funnet noe så raskt, min sønn?» Han svarte: «Fordi Herren din Gud sendte det til meg.» Da sa Isak til Jakob: «Jeg ber deg, kom nærmere, så jeg kan få kjenne på deg, min sønn, om du virkelig er min sønn Esau eller ikke.» Så gikk Jakob bort til sin far Isak, og han kjente på ham og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.» Han kjente ham ikke igjen, fordi hendene hans var hårete som hans bror Esaus hender. Så velsignet han ham. Og han sa: «Er du virkelig min sønn Esau?» Han sa: «Ja, det er jeg.» Han sa: «Kom hit til meg med det, så skal jeg spise av viltet til min sønn, så min sjel kan velsigne deg.» Så gikk han bort til ham med det, og han spiste. Han ga ham også vin, og han drakk. Da sa hans far Isak til ham: «Kom nå hit og kyss meg, min sønn!» Han kom bort og kysset ham. Da kjente han lukten av klærne hans, og velsignet ham og sa: «Sannelig, duften av min sønn er som duften av en mark Herren har velsignet. Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg. Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!» Så snart Isak var ferdig med å velsigne Jakob, og Jakob så vidt hadde kommet seg ut fra sin far Isak, skjedde det: Hans bror Esau kom tilbake fra jakten. Han hadde også lagd et velsmakende måltid og tatt det med til sin far, og han sa til sin far: «Vil ikke min far sette seg opp og spise av viltet til sin sønn, så din sjel kan velsigne meg.» Hans far Isak spurte ham: «Hvem er du?» Og han sa: «Jeg er din sønn, din førstefødte, Esau.» Da begynte Isak å skjelve kraftig og sa: «Hvem er da han som skjøt vilt og kom med det til meg? Jeg spiste opp alt sammen før du kom, og jeg har velsignet ham, og sannelig, han skal være velsignet.» Da Esau hørte sin fars ord, satte han i et gjennomtrengende høyt og hjerteskjærende skrik og sa til sin far: «Velsign meg, meg også, min far!» Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok fra deg velsignelsen din.» Esau sa: «Er det ikke med rette han kalles med navnet Jakob? For disse to gangene har han overlistet meg. Han tok fra meg førstefødselsretten min, og se nå, har han tatt fra meg velsignelsen min også.» Og han sa: «Har du ikke holdt av en velsignelse til meg også?» Da svarte Isak og sa til Esau: «Sannelig, jeg har satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gitt ham som tjenere. Med korn og most har jeg gitt ham livsopphold. Hva skal jeg da gjøre for deg, min sønn?» Esau sa til sin far: «Har du bare én velsignelse, min far? Velsign meg, meg også, min far!» Og Esau gråt høylytt. Da svarte hans far Isak og sa til ham: «Se, borte fra den fruktbare jord og duggen fra himmelen der oppe skal din bolig være. Ved ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene. Men det skal skje når du fører strid, skal du kaste hans åk av din nakke.» Esau hatet Jakob for den velsignelsen hans far hadde gitt ham, og Esau sa i sitt hjerte: «Sørgedagene over min far nærmer seg. Da vil jeg slå min bror Jakob i hjel.» Men Rebekka ble fortalt hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt. Da sendte hun bud og kalte til seg Jakob, sin yngste sønn, og sa til ham: «Se, din bror Esau trøster seg med tanken på å drepe deg. Derfor, min sønn, gjør nå som jeg sier: Bryt opp og flykt til min bror Laban i Haran! Bli hos ham i noen dager, inntil din brors harme har lagt seg, inntil din brors vrede vender seg bort fra deg, og han glemmer hva du har gjort mot ham. Da skal jeg sende bud og hente deg tilbake derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én og samme dag?» Rebekka sa til Isak: «Jeg er lei av livet på grunn av Hets døtre. Hvis Jakob tar seg en kone blant Hets døtre, en som er lik disse døtrene i landet, hva er da livet verd for meg?» Da kalte Isak på Jakob og velsignet ham. Han befalte og sa til ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant Kanaans døtre. Bryt opp, dra til Paddan-Aram, til din morfar Betuels hus, og ta deg en kone derfra, blant døtrene til din morbror Laban. Må Gud Den Allmektige velsigne deg! Må Han gjøre deg fruktbar og tallrik, så du blir en samling av folkeslag. Må Han gi deg Abrahams velsignelse, til deg og dine etterkommere sammen med deg, så du kan arve landet der du bor som fremmed, det Gud ga til Abraham.» Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til Laban, sønn av arameeren Betuel og bror til Rebekka, Jakobs og Esaus mor. Esau så at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å hente seg en kone derfra. Da han velsignet ham, bød han ham og sa: «Du skal ikke ta deg en kone blant Kanaans døtre.» Jakob hadde lydt sin far og sin mor, og hadde reist til Paddan-Aram. Også Esau så at hans far Isak mislikte Kanaans døtre. Derfor dro Esau til Ismael og tok Mahalat, som var datter av Abrahams sønn Ismael, og søster av Nebajot, til sin kone, i tillegg til de konene han hadde fra før. Jakob dro fra Be’er-Sjeba og gikk mot Haran. Han kom til et sted og ble der over natten, for solen var gått ned. En av steinene på stedet tok han og la under hodet, og så la han seg til å sove der. Da drømte han, og se, en stige var satt opp på jorden, og toppen av den nådde helt opp til Himmelen. Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, Herren sto over den og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet der du ligger, skal Jeg gi til deg og dine etterkommere. Dine etterkommere skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg til vest og øst, til nord og sør. Og i deg og i din ætt skal alle slekter på jorden bli velsignet. Se, Jeg er med deg og skal bevare deg overalt hvor du går, og Jeg skal føre deg tilbake til dette landet. For Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.» Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.» Så ble han redd og sa: «Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette kan ikke være noe annet enn Guds hus, og her er Himmelens port.» Tidlig neste morgen sto Jakob opp. Han tok den steinen han hadde hatt under hodet, reiste den som en minnestøtte og helte olje over steinens hode. Han ga dette stedet navnet Betel. Men tidligere hadde navnet på byen vært Lus. Så avla Jakob et løfte og sa: «Hvis Gud vil være med meg og bevare meg på denne veien jeg går, og Han vil gi meg brød å spise og klær å ha på meg, så jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, da skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist som en minnestøtte, skal være Guds hus. Og av alt det Du gir meg, skal jeg sannelig gi Deg tiende.» Så la Jakob på vei og nådde landet til Østens folk. Han så og fikk øye på en brønn på marken. Og se, ved den lå det tre saueflokker. For fra denne brønnen ga de flokkene drikke. Det lå en stor stein over åpningen på brønnen. Der ble alle flokkene samlet, og da rullet de steinen bort fra åpningen på brønnen. De ga småfeet drikke og la steinen tilbake på plass over åpningen på brønnen. Jakob sa til dem: «Mine brødre, hvor kommer dere fra?» De sa: «Vi er fra Haran.» Da sa han til dem: «Kjenner dere Laban, Nahors sønn?» De sa: «Ja, ham kjenner vi.» Så spurte han: «Står det vel til med ham?» De sa: «Ja, det står vel til med ham. Og der kommer hans datter Rakel med småfeet.» Da sa han: «Se, ennå er det høylys dag. Det er ikke tiden for å samle buskapen. Gi sauene drikke og ta dem med ut på beite!» Men de sa: «Det kan vi ikke gjøre før alle flokkene er samlet og de har rullet steinen bort fra åpningen på brønnen. Da kan vi gi småfeet drikke.» Mens han snakket med dem, kom Rakel med småfeet til sin far, for hun var gjeterjente. Da skjedde det: Da Jakob så Rakel, datter av sin morbror Laban, og småfeet til sin morbror Laban, gikk Jakob bort og rullet steinen vekk fra åpningen til brønnen. Så lot han småfeet til sin morbror Laban få drikke. Deretter kysset Jakob Rakel, og så brast han i gråt. Jakob fortalte Rakel at han var en slektning av hennes far, og at han var Rebekkas sønn. Da sprang hun av sted og fortalte det til sin far. Det skjedde da Laban fikk høre meldingen om sin søstersønn Jakob at han sprang ham i møte. Han omfavnet ham og kysset ham og tok ham med til sitt hus. Så fortalte han Laban alt som hadde hendt. Laban sa til ham: «Sannelig, du er mine bein og mitt kjøtt.» Så ble han hos ham i en måned. Laban sa til Jakob: «Skulle du tjene meg for ingenting fordi du er min slektning? Si meg, hva skal du ha som lønn?» Laban hadde to døtre. Navnet på den eldste var Lea, og navnet på den yngste var Rakel. Lea hadde milde øyne, men Rakel var vakker både av skikkelse og utseende. Jakob elsket Rakel, så han sa: «Jeg vil tjene deg i sju år for Rakel, din yngste datter.» Laban sa: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn at jeg skulle gi henne til en annen mann. Bli hos meg!» Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og for ham var det bare som noen få dager, fordi han elsket henne. Så sa Jakob til Laban: «Gi meg min kone, så jeg kan gå inn til henne, for alle dagene er gått.» Laban samlet alle mennene på stedet og stelte i stand en fest. Da kvelden kom, skjedde det at han tok sin datter Lea og førte henne til Jakob, og han gikk inn til henne. Laban ga sin tjenestepike Silpa som tjenestepike for sin datter Lea. Da morgenen kom, fikk han se at det var Lea. Da sa han til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente deg? Hvorfor har du da sveket meg?» Laban sa: «På våre trakter har vi ikke den skikken at man gir bort den yngste før den førstefødte. La bryllupsuken hennes bli fullført, så skal vi også gi deg den andre for den tjenesten du skal gjøre for meg i sju år til.» Da gjorde Jakob det, og han lot uken hennes bli fullført. Så ga Laban ham sin datter Rakel som kone. Laban ga sin tjenestepike Bilha som tjenestepike for sin datter Rakel. Så gikk Jakob også inn til Rakel, og han elsket Rakel mer enn Lea. Og han tjente Laban i sju år til. Da Herren så at Lea ble vraket, åpnet Han hennes morsliv. Men Rakel var ufruktbar. Så ble Lea med barn og fødte en sønn. Hun ga ham navnet Ruben, for hun sa: «Herren har sett til meg i min fornedrelse, derfor vil min mann nå elske meg.» Så ble hun med barn én gang til og fødte en sønn. Hun sa: «Fordi Herren har hørt at jeg er vraket, har Han også gitt meg denne sønnen.» Hun ga ham navnet Simeon. Igjen ble hun med barn og fødte en sønn, og hun sa: «Denne gangen vil min mann holde seg til meg, for jeg har født ham tre sønner.» Derfor ga hun ham navnet Levi. Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn, og hun sa: «Nå vil jeg prise Herren.» Derfor kalte ga hun ham navnet Juda. Så sluttet hun å få barn. Da Rakel så at hun ikke fødte Jakob barn, ble Rakel misunnelig på sin søster, og hun sa til Jakob: «Gi meg barn, ellers dør jeg!» Men da ble Jakobs vrede opptent mot Rakel, og han sa: «Er jeg i Guds sted, Han som har holdt tilbake frukten fra ditt morsliv?» Da sa hun: «Her er min slavekvinne Bilha. Gå inn til henne, så skal hun føde på mine knær, så også jeg kan få barn ved henne.» Så ga hun ham sin slavekvinne Bilha til kone, og Jakob gikk inn til henne. Bilha ble med barn og fødte Jakob en sønn. Da sa Rakel: «Gud har avsagt dom for meg. Han har også hørt min røst og gitt meg en sønn.» Derfor ga hun ham navnet Dan. Rakels slavekvinne Bilha ble igjen med barn og fødte Jakob en sønn til. Rakel sa: «Guds kamper har jeg kjempet med min søster, og sannelig har jeg fått overmakten.» Så kalte hun ham med navnet Naftali. Da Lea så at hun hadde sluttet å føde barn, tok hun sin slavekvinne Silpa og ga henne til Jakob som kone. Leas slavekvinne Silpa fødte Jakob en sønn. Da sa Lea: «En skare kommer! » Så ga hun ham navnet Gad. Leas slavekvinne Silpa fødte Jakob enda en sønn. Da sa Lea: «Salig er jeg, for døtrene vil prise meg salig.» Så ga hun ham navnet Asjer. I hvetehøstens dager gikk Ruben ut og fant alruner på marken, og han tok dem med til sin mor Lea. Da sa Rakel til Lea: «Jeg ber deg, gi meg noen av alrunene til din sønn!» Men hun sa til henne: «Er det for lite at du har tatt fra meg min mann? Vil du også ta fra meg alrunene til min sønn?» Rakel sa: «Da skal han ligge med deg i natt i bytte for alrunene til din sønn.» Da Jakob kom inn fra marken om kvelden, gikk Lea ut for å møte ham, og hun sa: «Du må komme inn til meg, for jeg har sannelig betalt for deg med alrunene til min sønn.» Og han lå hos henne den natten. Gud lyttet til Lea, og hun ble med barn og fødte Jakob en femte sønn. Lea sa: «Gud har gitt meg lønn, fordi jeg ga slavekvinnen min til min mann.» Så ga hun ham navnet Jissakar. Så ble Lea med barn én gang til og fødte Jakob en sjette sønn. Lea sa: «Gud har gitt meg en god gave. Nå vil min mann bo hos meg, for jeg har født ham seks sønner.» Så ga hun ham navnet Sebulon. Senere fødte hun en datter og ga henne navnet Dina. Så husket Gud på Rakel, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv. Hun ble med barn og fødte en sønn, og hun sa: «Gud har tatt bort min vanære.» Så ga hun ham navnet Josef og sa: «Herren skal gi meg enda en sønn.» Det skjedde da Rakel hadde født Josef at Jakob sa til Laban: «Send meg av sted, så jeg kan dra til mitt eget sted og mitt land. Gi meg mine koner og mine barn, som jeg har tjent deg for, og la meg dra! For du vet hvordan jeg har tjent deg.» Laban sa til ham: «Om jeg bare kan finne nåde for dine øyne! For jeg har fått et overnaturlig varsel om at Herren har velsignet meg for din skyld.» Så sa han: «Fastsett hva du vil ha i lønn, så skal jeg gi deg det.» Da sa Jakob til ham: «Du vet hvordan jeg har tjent deg, og hvordan det er gått med buskapen din hos meg. For det var lite du hadde før jeg kom, og det har økt til et stort antall. Herren har velsignet deg hvor jeg enn gikk. Men nå, når skal jeg også få sørge for mitt eget hus?» Da sa han: «Hva skal jeg gi deg?» Jakob sa: «Du skal ikke gi meg noe. Hvis du vil gjøre det for meg som jeg nå foreslår, skal jeg fortsette å gjete og vokte småfeet ditt: La meg gå gjennom alt småfeet ditt i dag! Så vil jeg ta ut alle sauene som er spraglete og flekkete, og alle de svarte blant lammene og de flekkete og spraglete blant geitene. Disse skal være min lønn. Slik skal min rettferdighet vitne for meg i tiden heretter, når du kommer for å se til lønnen min: Hver den som ikke er spraglet og flekket blant geitene, og svart blant lammene, er stjålet, hvis det er hos meg.» Laban sa: «Ja, la det være som du sier!» Den dagen tok han ut de bukkene som var stripete og flekkete, alle geitene som var spraglete og flekkete, hvert dyr som hadde litt hvitt på seg, og alle de svarte blant lammene, og ga dem i hendene på sine sønner. Så la han tre dagsreiser mellom seg og Jakob, og Jakob gjette resten av småfeet til Laban. Jakob tok noen kjepper av grønn poppel og av mandel og lønnetre. Han skavet av noen hvite striper på dem og fikk fram det hvite som var i kjeppene. Kjeppene han hadde skavet, satte han foran småfeet i rennene, i vanntrauene der småfeet kom for å drikke, så de skulle parre seg når de kom for å drikke. Småfeet parret seg foran kjeppene, og småfeet fikk stripet, spraglet og flekket avkom. Så skilte Jakob ut lammene og fikk småfeet til å vende seg mot de stripete og mot alle de svarte blant småfeet til Laban. Men sine egne flokker holdt han for seg selv, og han førte dem ikke sammen med Labans småfe. Det skjedde hver gang de kraftigste blant småfeet ble drektige at Jakob satte kjeppene foran øynene på småfeet i rennene, så de kunne parre seg blant kjeppene. Men når småfeet var svakt, satte han dem ikke opp. Dermed fikk Laban de svake dyrene og Jakob de sterke. På den måten ble mannen ytterst velstående, og han hadde store flokker med småfe, tjenestepiker og tjenere og kameler og esler. Jakob hørte Labans sønners ord da de sa: «Jakob har tatt alt det som tilhørte vår far, og av det som tilhørte vår far, har han skaffet seg all denne rikdommen.» Jakob så Labans ansikt, og så at han var annerledes stemt mot ham enn før. Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til din slekt, og Jeg skal være med deg.» Så sendte Jakob bud og kalte Rakel og Lea ut på marken til småfeet sitt. Han sa til dem: «Jeg ser på ansiktet til deres far at han er annerledes stemt mot meg enn før. Men min fars Gud har vært med meg. Dere vet at jeg har brukt all min kraft i tjenesten for deres far. Likevel har deres far narret meg og forandret lønnen min ti ganger, men Gud lot ham ikke skade meg. Når han sa: «Alt det spraglete skal være lønnen du får», så fikk alt småfeet spraglet avkom. Og når han sa: «Det stripete skal være lønnen du får», så fikk alt småfeet stripet avkom. Gud har tatt buskapen fra deres far og gitt den til meg. Det skjedde på den tiden da småfeet parret seg at jeg løftet blikket og så i en drøm, og se, værene som sprang på småfeet, var stripet, spraglet og gråflekket. Så talte Guds engel til meg i en drøm og sa: «Jakob.» Og jeg sa: «Her er jeg.» Han sa: «Løft nå blikket og se! Alle værene som parrer seg med småfeet, er stripete, spraglete og gråflekkete. For Jeg har sett alt det Laban gjør mot deg. Jeg er Betels Gud, der hvor du salvet minnestøtten, og der du avla løfte for Meg. Bryt nå opp, dra ut fra dette landet og vend tilbake til landet til din slekt!» Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: «Har vi ennå noen del eller arv i vår fars hus? Regnes vi ikke som fremmede av ham? For han har solgt oss og har jo brukt opp alle pengene våre. For alle disse rikdommene som Gud har tatt fra vår far, tilhører egentlig oss og våre barn. Så nå skal du gjøre alt det Gud har talt til deg.» Da sto Jakob opp og satte sønnene og konene opp på kamelene. Han førte med seg hele buskapen sin og alle eiendelene han hadde skaffet seg, den buskapen han hadde skaffet seg i Paddan-Aram, for å dra til sin far Isak i Kanaans land. Laban hadde dratt for å klippe småfeet sitt, og da hadde Rakel stjålet husgudene som tilhørte hennes far. Jakob lurte seg unna, uten at arameeren Laban visste det, for han fortalte ham ikke at han hadde tenkt å flykte. Så flyktet han med alt han eide. Han brøt opp og krysset elven, og så satte han kursen mot fjellene i Gilead. Den tredje dagen ble det fortalt til Laban at Jakob hadde flyktet. Da tok han brødrene med seg og fulgte ham i sju dagsreiser og nådde ham igjen i Gileadfjellene. Men Gud hadde kommet til arameeren Laban i en drøm om natten og sagt til ham: «Vokt deg, så du ikke taler verken godt eller ondt til Jakob.» Så tok Laban Jakob igjen. Jakob hadde slått opp teltet sitt i fjellene, og Laban og hans brødre slo opp teltene i Gileadfjellene. Laban sa til Jakob: «Hva har du gjort, siden du har lurt deg unna uten at jeg visste det, og du har tatt med deg mine døtre, som om de var fanget med sverd? Hvorfor flyktet du i hemmelighet og lurte deg unna uten å si det til meg? Jeg kunne ha sendt deg av gårde med glede og sang, med tamburiner og lyrer. Du lot meg ikke få kysse mine sønner og mine døtre. Du handlet som en dåre da du nå gjorde dette. Det står i min makt å skade deg, men din fars Gud talte til meg i går natt og sa: ‘Vokt deg, så du ikke taler verken godt eller ondt til Jakob.’ Nå har du sikkert reist fordi du lengter så inderlig etter din fars hus, men hvorfor har du stjålet gudene mine?» Da svarte Jakob og sa til Laban: «Fordi jeg var redd, for jeg sa: Kanskje du ville ta dine døtre fra meg med makt. Men den du finner gudene dine hos, skal ikke få leve. I nærvær av våre brødre skal du se hva du kjenner igjen av det jeg har som er ditt, og ta det med deg.» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem. Laban gikk inn i teltet til Jakob, inn i teltet til Lea og inn i teltet til de to slavekvinnene, men han fant dem ikke. Så gikk han ut av teltet til Lea og inn i teltet til Rakel. Men Rakel hadde tatt husgudene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban lette over hele teltet, men han fant dem ikke. Hun sa til sin far: «Må ikke min herre bli vred fordi jeg ikke kan reise meg for deg, for det er på kvinners vis med meg.» Og han lette, men fant ikke husgudene. Da ble Jakob sint og anklaget Laban, og Jakob svarte og sa til Laban: «Hvilken overtredelse har jeg gjort? Hvilken synd har jeg gjort, siden du jager meg? Du har lett blant alt jeg eier, og hva har du funnet som tilhører ditt hus? Sett det her foran mine brødre og dine brødre, så de kan dømme mellom oss to! I disse 20 årene har jeg vært hos deg. Sauene og geitene dine har aldri født i utide, og jeg har ikke spist av værene fra småfeet ditt. Det som ble revet i hjel, tok jeg ikke med til deg. Jeg bar tapet selv. Du krevde det av min hånd, enten det ble stjålet om dagen eller om natten. Slik hadde jeg det. Om dagen ble jeg fortært av tørke, og om natten av kulde, og søvnen forlot meg. Slik har jeg vært i ditt hus i 20 år. Jeg tjente deg i 14 år for dine to døtre, og i seks år for småfeet ditt, og du har forandret lønnen min ti ganger. Hvis ikke min fars Gud, Abrahams Gud og Isaks Frykt hadde vært med meg, hadde du sikkert sendt meg tomhendt av sted nå. Gud har sett min nød og mine henders strev, og Han talte deg til rette i går kveld.» Laban svarte og sa til Jakob: «Disse døtrene er mine døtre, og disse barna er mine barn, og dette småfeet er mitt småfe. Alt du ser, er mitt. Men hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine og barna de har født? Kom nå, la oss slutte en pakt, du og jeg, så den kan være et vitnesbyrd mellom deg og meg.» Så tok Jakob en stein og reiste den opp som en minnestøtte. Jakob sa til sine brødre: «Sank sammen steiner!» Og de tok steiner og lagde en røys, og på denne røysen åt de. Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed. Laban sa: «Denne røysen er et vitnesbyrd mellom deg og meg på denne dag.» Derfor ble den kalt med navnene Gal-Ed og Mispa, for han sa: «Må Herren holde vakt mellom deg og meg når vi er borte fra hverandre. Hvis du plager mine døtre, eller du tar andre koner i tillegg til mine døtre, se, da er Gud vitne mellom deg og meg, selv om det ikke er noen mann sammen med oss.» Så sa Laban til Jakob: «Her er denne røysen, og her er minnestøtten som jeg har lagt mellom deg og meg. Denne røysen er et vitnesbyrd, og denne minnestøtten er et vitnesbyrd om at jeg ikke skal gå forbi denne røysen mot deg. Og du skal ikke gå forbi denne røysen og denne minnestøtten mot meg, for å gjøre noe ondt. Abrahams Gud, Nahors Gud og deres fars Gud skal dømme mellom oss.» Jakob sverget ved sin far Isaks Frykt. Så ofret Jakob et slaktoffer på fjellet og innbød sine brødre til å holde måltid. De spiste brød og ble på fjellet over natten. Tidlig om morgenen sto Laban opp og kysset sine sønner og døtre, og velsignet dem. Så dro Laban bort og vendte tilbake til sitt sted. Så dro Jakob sin vei, og Guds engler møtte ham. Da Jakob så dem, sa han: «Dette er Guds leir.» Han ga stedet navnet Mahanajim. Så sendte Jakob budbærere foran seg til sin bror Esau i Se’irlandet, landet Edom. Han bød dem og sa: «Tal til min herre Esau på denne måten: Så sier din tjener Jakob: Jeg har bodd hos Laban og vært der helt til nå. Jeg har okser, esler, småfe, tjenere og slavinner, og jeg har sendt bud for å be min herre om at jeg må finne nåde for dine øyne.» Så kom budbærerne tilbake til Jakob og sa: «Vi kom til din bror Esau, og han kommer også for å møte deg, og 400 menn er med ham.» Da ble Jakob meget redd og grepet av angst. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene i to flokker. Han sa: «Hvis Esau kommer til den ene flokken og overfaller den, da kan den flokken som er igjen, slippe unna.» Så sa Jakob: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herren som sa til meg: ‘Vend tilbake til ditt land og din slekt, og Jeg skal gjøre vel mot deg.’ Jeg er ikke verdig all Din miskunnhet og all den trofasthet Du har vist Din tjener. For bare med min stav krysset jeg denne Jordan-elven, og nå er jeg blitt til to flokker. Jeg ber Deg, utfri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg frykter for ham, at han skal komme og overfalle meg, mor og barn. Men Du har selv sagt: Jeg skal sannelig gjøre vel mot deg, og gjøre dine etterkommere som havets sand, så mange at de ikke kan telles.» Så ble han der den natten, og av det han hadde fått tak i, tok han som en gave til sin bror Esau: 200 geiter og 20 bukker, 200 sauer og 20 værer, 30 melkekameler med føllene sine, 40 kuer og ti okser, 20 eselhopper og 10 esler. Så overlot han dem i hendene på tjenerne sine, hver flokk for seg, og sa til dem: «Gå i forveien for meg, og la det være litt avstand mellom flokkene!» Han bød den første og sa: «Når min bror Esau møter deg og spør: Hvem tilhører du, og hvor skal du, hvem tilhører disse som går foran deg, da skal du si: De tilhører din tjener Jakob. Dette er en gave som er sendt til min herre Esau. Bare se, han kommer like bak oss.» Så bød han også den andre, den tredje og alle som fulgte etter flokkene, og sa: «På denne måten skal dere tale til Esau når dere finner ham. Si også: Se, din tjener Jakob er bak oss.» For han sa: «Jeg vil forsone ham med gaven jeg sender i forveien, og etterpå vil jeg se ansiktet hans. Kanskje han vil ta imot meg.» Så sendte han gaven i forveien, men selv ble han i leiren den natten. Samme natt sto han opp og tok de to konene sine, de to slavekvinnene og de elleve sønnene sine, og så gikk han over ved Jabboks vadested. Han tok og sendte dem over elven, og så sendte han over alt det han eide. Så var Jakob alene igjen, og en Mann kom og brøt med ham helt til morgenen grydde. Da Mannen så at Han ikke fikk overmakten over ham, rørte Han ved hofteleddet hans. Hoften til Jakob gikk ut av ledd da Han kjempet med ham. Han sa: «La Meg gå, for dagen gryr.» Men Jakob sa: «Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg!» Da spurte Han: «Hva er ditt navn?» Han svarte: «Jakob.» Og Han sa: «Jakob skal ikke lenger være ditt navn, men Israel. For du har kjempet med Gud og med mennesker, og vunnet.» Jakob spurte og sa: «Jeg ber Deg, si meg Ditt navn!» Han sa: «Hvorfor spør du Meg om Mitt navn?» Og Han velsignet ham der. Jakob ga stedet navnet Peniel: «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget jeg livet.» Med det samme han krysset Penuel, gikk solen opp over ham, og han haltet på grunn av hoften. Derfor er det slik til denne dag at Israels barn ikke spiser nerven, som er ved hofteleddet, fordi Han berørte hofteleddet til Jakob ved nerven. Jakob løftet blikket, og se, der kom Esau, og 400 mann sammen med ham. Så delte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene. Han stilte slavekvinnene og deres barn fremst, Lea og hennes barn bak dem, og Rakel og Josef sist. Så gikk han over foran dem og bøyde seg til jorden sju ganger, helt til han kom bort til sin bror. Men Esau sprang ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. Han løftet blikket og så kvinnene og barna og sa: «Hvem er disse som er sammen med deg?» Da svarte han: «De barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.» Så kom slavekvinnene fram, de og barna deres, og de falt på kne. Også Lea kom med barna sine, og de bøyde seg. Så kom Josef og Rakel fram, og de falt på kne. Da sa Esau: «Hva ville du med den store flokken jeg møtte?» Han sa: «Jeg ville finne nåde for min herres øyne.» Men Esau sa: «Jeg har rikelig, min bror. Behold det du har, for deg selv.» Jakob sa: «Nei, jeg ber deg, hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så ta imot gaven fra min hånd. For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, og du hadde behag i meg. Jeg ber deg, ta imot velsignelsesgaven som er sendt til deg. For Gud har sett i nåde til meg, og jeg har alt jeg trenger.» Så ba han ham inntrengende, og han tok imot den. Da sa Esau: «La oss legge ut på reise! La oss dra, så skal jeg dra foran deg.» Men Jakob sa til ham: «Min herre vet at barna er svake, og jeg må sørge for småfeet og storfeet som har ungdyr. Hvis mennene skulle drive dem for hardt bare én dag, vil alt småfeet dø. Jeg ber min herre dra videre i forveien for sin tjener. Jeg vil dra langsomt og forsiktig videre med en fart som passer for buskapen som går foran meg, og for barna, helt til jeg kommer til min herre i Se’ir.» Esau sa: «Jeg ber deg om å la noen av dem som er med meg, være igjen hos deg.» Men han svarte: «Hvorfor det? La meg bare finne nåde i min herres øyne.» Samme dag vendte Esau tilbake på veien til Se’ir. Jakob la på vei til Sukkot, bygde et hus for seg selv og lagde hytter til buskapen sin. Derfor blir stedet kalt med navnet Sukkot. Så kom Jakob trygt fram til byen Sikem i Kanaans land. Han kom fra Paddan-Aram, og han slo leir utenfor byen. Jordstykket der han hadde slått opp teltet sitt, kjøpte han for 100 pengestykker av barna til Hamor, Sikems far. Så reiste han et alter der og kalte det El-Elohe-Israel. Dina, den datteren Lea hadde født til Jakob, gikk ut for å se til døtrene i landet. Da Sikem, hevitten Hamors sønn, høvdingen i landet, fikk se henne, tok han henne, lå med henne og krenket henne. Hans sjel var knyttet til Dina, Jakobs datter, og han elsket den unge kvinnen og talte til hjertet til den unge kvinnen. Så talte Sikem til sin far Hamor og sa: «Ta denne unge kvinnen til kone for meg!» Jakob hørte at han hadde skjendet hans datter Dina. Sønnene hans var ute på marken med buskapen. Derfor sa ikke Jakob noe før de kom. Da gikk Hamor, Sikems far, ut til Jakob for å tale med ham. Da Jakobs sønner hørte det, kom de inn fra marken. Mennene ble sorgfulle og meget harme, for han hadde gjort en skammelig handling i Israel ved å ligge med Jakobs datter. Dette burde ikke vært gjort. Men Hamor talte med dem og sa: «Min sønn Sikems sjel henger ved datteren din. Jeg ber deg, la ham få henne til kone! Og inngå ekteskap med oss! Gi dine døtre til oss og ta våre døtre til dere! Så kan dere slå dere ned sammen med oss, og landet skal ligge åpent foran dere. Bo og driv handel der, og skaff dere eiendommer der!» Da sa Sikem til hennes far og hennes brødre: «La meg finne nåde i deres øyne, og det dere ber meg om, skal jeg gi dere. Forlang så høy medgift og gave dere vil, og jeg skal gi dere det dere ber meg om. Men gi meg den unge kvinnen til kone!» Men Jakobs sønner svarte Sikem og hans far Hamor svikefullt da de snakket med ham, for han hadde gjort Dina, søsteren deres, uren. De sa til dem: «Dette kan vi ikke gjøre, for å gi vår søster til en mann som er uomskåret, vil være en skam for oss. Bare på denne betingelsen vil vi gå med på det: Hvis dere vil bli som oss, hvis alle av hankjønn hos dere blir omskåret, da vil vi gi våre døtre til dere, og vi vil ta deres døtre til oss. Vi skal slå oss ned sammen med dere, og vi skal bli ett folk. Men hvis dere ikke vil lyde oss og bli omskåret, vil vi ta vår datter og dra bort.» Hamor og Sikem, Hamors sønn, syntes godt om det de sa. Den unge mannen ventet ikke med å gjøre dette, for han hadde sin lyst i Jakobs datter. Han ble vist mer ære enn alle andre i sin fars hus. Hamor og hans sønn Sikem kom til byporten, og de talte med mennene i byen og sa: «Disse mennene står i et fredsforhold til oss. La dem derfor slå seg ned i landet og drive handel der. For landet er sannelig vidt nok for dem til alle kanter. La oss ta døtrene deres til våre koner, og la oss gi dem døtrene våre! Bare på denne betingelsen vil mennene gå med på å slå seg ned sammen med oss og være ett folk: Hvis alle av hankjønn blant oss blir omskåret på samme måte som de selv er omskåret. Vil ikke da både buskapen deres, det de eier og alle dyrene de har, tilhøre oss? La oss bare gå med på det, så vil de slå seg ned sammen med oss.» Alle som gikk ut av porten i byen hans, hørte på Hamor og hans sønn Sikem. Alt av hankjønn ble omskåret, alle som gikk ut av porten i byen hans. Det skjedde på den tredje dagen, mens de ennå led av smertene, at to av sønnene til Jakob, Simeon og Levi, Dinas brødre, tok hvert sitt sverd og kom uventet over byen og drepte alle av hankjønn. De drepte Hamor og hans sønn Sikem med sverdets egg, og de tok Dina ut av Sikems hus og dro bort. Jakobs sønner kom over de falne og plyndret byen, der deres søster var blitt krenket. De tok småfeet, storfeet og eslene deres, det som var i byen, og det som var på marken, og alt som var av verdi. Alle barna deres og alle konene deres tok de til fange. De plyndret til og med alt som var i husene. Da sa Jakob til Simeon og Levi: «Dere har ført ulykke over meg ved å gjøre meg til en vemmelse blant dem som bor i landet, blant kanaaneerne og perisittene. Siden vi er få i tallet, vil de samle seg mot meg og slå meg i hjel. Både jeg og mitt hus kommer til å gå til grunne.» Men de sa: «Skulle han få behandle vår søster som en prostituert?» Da sa Gud til Jakob: «Bryt opp, dra opp til Betel og slå deg ned der! Der skal du bygge et alter for Gud, Han som viste seg for deg da du flyktet fra din bror Esaus ansikt.» Jakob sa til husfolket sitt og til alle som var med ham: «Få bort de fremmede gudene som er blant dere, rens dere og skift klær! La oss så bryte opp og dra opp til Betel! Der vil jeg lage et alter for Gud, Han som svarte meg på min trengsels dag, og som har vært med meg på den veien jeg har gått.» Så ga de Jakob alle de fremmede gudene de hadde hos seg, og ringene de hadde i ørene sine. Jakob gjemte alt dette under terebintetreet ved Sikem. Så dro de av sted, og det skjedde at frykt fra Gud kom over byene som lå omkring dem, og de forfulgte ikke Jakobs sønner. Så kom Jakob til Lus, det er Betel, som ligger i Kanaans land, han og hele folket som var med ham. Han bygde et alter der og kalte stedet El-Betel, for der åpenbarte Gud seg for ham da han flyktet fra sin brors ansikt. Debora, Rebekkas amme, døde, og hun ble begravet nedenfor Betel, under terebintetreet. Det ble kalt med navnet Allon-Bakut. Da Jakob kom fra Paddan-Aram, viste Gud seg for ham igjen, og Han velsignet ham. Gud sa til ham: «Ditt navn er Jakob. Ditt navn skal ikke lenger kalles Jakob, men nå skal Israel være ditt navn.» Så kalte Han ham Israel. Gud sa til ham: «Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli mange! Et folk og en skare av folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå fra ditt liv. Landet Jeg ga til Abraham og Isak, det gir Jeg deg. Og til dine etterkommere gir Jeg dette landet.» Så for Gud opp fra ham på det stedet hvor Han hadde talt med ham. Jakob satte opp en minnestøtte på det stedet hvor Han hadde talt med ham, en minnestøtte av stein. Han øste ut drikkoffer på den og helte olje over den. Stedet der Gud talte med ham, kalte Jakob med navnet Betel. Så dro de bort fra Betel. Da de bare var et lite stykke fra Efrat, skulle Rakel føde, og hun hadde en hard fødsel. Det skjedde under den harde fødselen at jordmoren sa til henne: «Frykt ikke, også denne gangen får du en sønn.» Det skjedde idet sjelen hennes forlot henne – for hun døde – at hun ga ham navnet Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin. Så døde Rakel og ble begravd på veien til Efrat, det er Betlehem. Jakob reiste en minnestøtte på graven hennes, og den er minnestøtten på Rakels grav til denne dag. Israel dro så videre og slo opp teltet sitt bortenfor Migdal-Eder. Mens Israel bodde i det landet, skjedde det at Ruben gikk og lå med Bilha, sin fars medhustru. Og Israel fikk høre om det. Leas sønner var Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon, Levi, Juda, Jissakar og Sebulon. Rakels sønner var Josef og Benjamin. Sønnene til Bilha, Rakels slavekvinne, var Dan og Naftali. Sønnene til Silpa, Leas slavekvinne, var Gad og Asjer. Dette var Jakobs sønner, som ble født ham i Paddan-Aram. Isak dør Så kom Jakob til sin far Isak i Mamre, ved Kirjat-Arba, det er Hebron, hvor Abraham og Isak hadde bodd. Isaks levedager var nå 180 år. Så utåndet Isak og døde, og han ble forenet med sitt folk, gammel og mett av dage. Hans sønner Esau og Jakob begravde ham. Dette er slektsboken til Esau, som er Edom. Esau tok seg koner blant Kanaans døtre: Ada, hetitten Elons datter, og Oholibama, som var datter av Ana, hevitten Sibons datter, og Basmat, som var datter av Ismael, Nebajots søster. Ada fødte Esau sønnen Elifas, og Basmat fødte ham Re’uel. Oholibama fødte Je’usj, Jalam og Korah. Dette var Esaus sønner, som ble født til ham i Kanaans land. Så tok Esau sine koner, sine sønner, sine døtre og alle dem som var i hans hus, buskapen sin og alle dyrene, og alt han eide som han hadde skaffet seg i Kanaans land, og dro til et land borte fra sin bror Jakobs ansikt. For det de rådde over, var for mye til at de kunne bo sammen. Landet der de bodde som fremmede, kunne ikke livnære dem, på grunn av buskapen deres. Så bodde Esau i Se’irfjellet. Esau er Edom. Dette er slektsboken til Esau, far til edomittene i Se’irfjellet. Dette var navnene på Esaus sønner: Elifas, som var sønn av Esaus kone Ada, og Re’uel, som var sønn av Esaus kone Basmat. Elifas’ sønner var Teman, Omar, Sefo, Gatam og Kenas. Timna var medhustruen til Elifas, Esaus sønn, og hun fødte Amalek til Elifas. Dette var sønnene til Ada, Esaus kone. Disse var Re’uels sønner: Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Dette var sønnene til Esaus kone Basmat. Disse var sønnene til Esaus kone Oholibama, som var datter av Ana, Sibons datter. Hun fødte Je’usj, Jalam og Korah til Esau. Disse var høvdingene blant Esaus sønner. Sønnene til Elifas, Esaus førstefødte sønn, var høvdingen Teman, høvdingen Omar, høvdingen Sefo, høvdingen Kenas, høvdingen Korah, høvdingen Gatam og høvdingen Amalek. Disse var høvdingene som nedstammet fra Elifas i Edoms land. De var sønnene til Ada. Disse var sønnene til Re’uel, Esaus sønn: høvdingen Nahat, høvdingen Serah, høvdingen Sjamma og høvdingen Missa. Disse var høvdingene som nedstammet fra Re’uel i Edoms land. De var sønnene til Basmat, Esaus kone. Disse var sønnene til Oholibama, Esaus kone: høvdingen Je’usj, høvdingen Jalam og høvdingen Korah. Disse var høvdingene som nedstammet fra Oholibama, Esaus kone, Anas datter. Disse var sønnene til Esau, som er Edom, og disse var høvdingene deres. Dette var sønnene til horitten Se’ir, som bodde i landet: Lotan, Sjobal, Sibon, Ana, Disjon, Eser og Disjan. Disse var høvdingene blant horittene, Se’irs sønner, i Edoms land. Lotans sønner var Hori og Heman. Lotans søster var Timna. blant Esaus sønner. Sønnene til Elifas, Esaus førstefødte sønn, var høvdingen Teman, høvdingen Omar, høvdingen Sefo, høvdingen Kenas, Disse var Sjobals sønner: Alvan, Manahat, Ebal, Sjefo og Onam. Disse var Sibons sønner: Ajja og Ana. Dette er den Ana som fant vannet i ødemarken mens han gjette eslene til sin far Sibon. Disse var Anas barn: Disjon og Oholibama, Anas datter. Disse var Disjons sønner: Hemdan, Esjban, Jitran og Keran. i ødemarken mens han gjette eslene til sin far Sibon. Disse var Esers sønner: Bilhan, Sa’avan og Akan. Disse var Disjans sønner: Us og Aran. Disse var høvdingene blant horittene: høvdingen Lotan, høvdingen Sjobal, høvdingen Sibon, høvdingen Ana, høvdingen Disjon, høvdingen Eser og høvdingen Disjan. Dette var høvdingene blant horittene i Se’irlandet, høvdingene nevnt hver for seg. Dette var kongene som hersket i landet Edom før det var noen konge som hersket over Israels barn: Bela, Beors sønn, var konge i Edom, og navnet på byen hans var Dinhaba. Da Bela døde, ble Jobab, sønn av Serah fra Bosra, konge etter ham. Da Jobab døde, ble Husjam fra Teman konge etter ham. Da Husjam døde, ble Hadad, Bedads sønn konge etter ham. Det var han som overfalt Midjan på Moabsletten. Navnet på byen hans var Avit. Da Hadad døde, ble Samla fra Masreka konge etter ham. Da Samla døde, ble Saul fra Rehobot ved elven konge etter ham. Da Saul døde, ble Ba’al-Hanan, Akbors sønn konge etter ham. Da Ba’al-Hanan, Akbors sønn, døde, ble Hadar konge etter ham. Navnet på byen hans var Pa’u. Navnet på hans kone var Mehetabel, som var datter av Matred, Mesahabs datter. Dette var navnene på Esaus høvdinger, ut fra sine slekter og sine steder, nevnt med sine navn: høvdingen Timna, høvdingen Alva, høvdingen Jetet, høvdingen Oholibama, høvdingen Ela, høvdingen Pinon, høvdingen Kenas, høvdingen Teman, høvdingen Mibsar, høvdingen Magdiel og høvdingen Iram. Disse var høvdingene i Edom, etter bostedene sine i det landet de eide. Esau var far til edomittene. Jakob bodde i det landet der hans far hadde levd som fremmed, i Kanaans land. Dette er Jakobs slektsbok. Da Josef var 17 år gammel, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. Gutten var sammen med sønnene til Bilha og sønnene til Silpa, sin fars koner. Josef talte ondt om dem til sin far. Israel elsket Josef mer enn alle sine barn, for han var sønnen han hadde fått i sin alderdom. Til ham fikk han lagd en fotsid og langermet kjortel. Men da hans brødre så at faren elsket ham mer enn alle brødrene, hatet de ham, og de kunne ikke holde fred med ham. Josef hadde en drøm, og han fortalte den til sine brødre. Da hatet de ham enda mer. Så sa han til dem: «Dere må høre på denne drømmen jeg har hatt: Se, vi holdt på å binde kornbånd på åkeren. Og se, kornbåndet mitt reiste seg og ble stående. Kornbåndene deres sto i ring rundt og falt ned for kornbåndet mitt.» Hans brødre spurte ham: «Skal du virkelig være konge over oss? Skal du virkelig herske over oss?» Så hatet de ham enda mer for drømmene hans og for det han sa. Så hadde han enda en drøm, og han fortalte den til sine brødre. Han sa: «Se, jeg har hatt enda en drøm. Jeg så solen, månen og elleve stjerner falle ned for meg.» Han fortalte det til sin far og sine brødre. Men hans far skjente på ham og sa til ham: «Hva er det for en drøm du har hatt? Skal din mor og jeg og dine brødre virkelig komme og bøye oss til jorden for deg?» Hans brødre var misunnelige på ham, men hans far bevarte dette ordet i sitt hjerte. Så dro hans brødre av sted for å gjete farens småfe i Sikem. Israel sa til Josef: «Gjeter ikke dine brødre småfeet i Sikem? Kom, jeg vil sende deg til dem.» Og han svarte ham: «Her er jeg.» Så sa han til ham: «Gå og se om det står godt til med dine brødre og med småfeet, og kom så tilbake til meg med beskjed!» Så sendte han ham ut fra Hebrondalen, og han dro til Sikem. En mann fant ham mens han flakket omkring på marken. Mannen spurte ham: «Hva er det du leter etter?» Da svarte han: «Jeg leter etter mine brødre. Jeg ber deg, si meg hvor de gjeter!» Mannen sa: «De har brutt opp herfra, for jeg hørte dem si: La oss dra til Dotan!» Så dro Josef etter sine brødre og fant dem i Dotan. Da de fikk se ham på lang avstand, før han hadde kommet bort til dem, ble de enige om å drepe ham med list. Så sa de til hverandre: «Se, der kommer denne drømmenes herre. Kom nå, la oss slå ham i hjel og kaste ham i en brønn! Så kan vi si: Et vilt dyr har fortært ham. Da kan vi se hva det blir av drømmene hans.» Men Ruben hørte det, og han fridde ham ut av hendene deres og sa: «La oss ikke ta livet av ham!» Ruben sa til dem: «Dere må ikke utøse blod, men kast ham i denne brønnen her i ødemarken, og legg ikke hånd på ham!» Han ville nemlig fri ham ut av hendene deres og føre ham tilbake til sin far. Da Josef kom til sine brødre, skjedde det: De tok av ham kjortelen, den flerfargede kjortelen han hadde på seg. Så tok de ham og kastet ham i brønnen. Brønnen var tom. Det var ikke vann i den. Så satte de seg ned for å holde måltid. Da de løftet blikket, oppdaget de en flokk ismaelitter der. De kom fra Gilead, og de hadde lastet kamelene sine med krydder, balsam og myrra, og var på vei ned til Egypt. Da sa Juda til sine brødre: «Hvilket utbytte har vi av å slå vår bror i hjel og skjule blodet hans? Kom, la oss selge ham til ismaelittene og ikke legge hånd på ham! Han er jo vår bror; av vårt eget kjøtt.» Brødrene hørte på ham. Så kom handelsmennene fra Midjan forbi. Brødrene dro Josef opp og løftet ham ut av brønnen, og så solgte de ham til ismaelittene for 20 sjekel sølv. De tok Josef med til Egypt. Ruben gikk tilbake til brønnen, og så at Josef ikke var der. Da flerret han i stykker klærne sine. Han gikk tilbake til brødrene og sa: «Gutten er ikke der lenger, og jeg, hvor skal jeg gå?» Så tok de kjortelen til Josef, slaktet en geitekilling og dyppet kjortelen i blodet. Den flerfargede kjortelen tok de med til sin far og sa: «Vi har funnet denne. Kjenner du den igjen, om det er din sønns kjortel eller ikke?» Han kjente den igjen og sa: «Det er kjortelen til min sønn. Et vilt dyr har fortært ham. Josef har helt sikkert blitt revet i stykker.» Så flerret Jakob klærne sine, bandt sekkestrie rundt livet og sørget over sin sønn i mange dager. Alle hans sønner og døtre kom for å trøste ham, men han nektet å la seg trøste. Han sa: «For sørgende må jeg fare ned i dødsriket til min sønn.» Slik gråt hans far over ham. I Egypt solgte midjanittene ham til Potifar, en hoffmann hos Farao og øverstkommanderende for livvakten. Det skjedde på den tiden at Juda skilte lag med sine brødre og dro ned til en adullamitt ved navn Hira. Der fikk Juda se datteren av en kanaaneer ved navn Sjua. Han tok henne til ekte og gikk inn til henne. Hun ble med barn og fødte en sønn, og han ga ham navnet Er. Igjen ble hun med barn og fødte en sønn, og hun ga ham navnet Onan. Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn og ga ham navnet Sjela. Juda var i Kesib da hun fødte ham. Så tok Juda en kone til Er, sin førstefødte. Navnet hennes var Tamar. Men Er, Judas førstefødte, var ond i Herrens øyne, og Herren drepte ham. Juda sa til Onan: «Gå inn til din brors kone og ta henne til ekte i din brors sted, og oppreis etterkommere for din bror!» Men Onan visste at etterkommerne ikke ville bli hans. Da han gikk inn til sin brors kone, skjedde det at han lot sæden gå til spille på jorden, så han ikke skulle gi noen etterkommere til sin bror. Det han hadde, gjort var ondt i Herrens øyne. Derfor drepte Han ham også. Da sa Juda til sin svigerdatter Tamar: «Bo som enke i din fars hus til min sønn Sjela er blitt voksen.» For han sa: «Ellers kommer også han til å dø som sine brødre.» Tamar dro av sted og bodde i sin fars hus. Mange dager senere døde Sjua, Judas kone. Juda ble trøstet og dro opp til saueklipperne sine i Timna, han og vennen hans, adullamitten Hira. Det ble fortalt til Tamar: «Se, din svigerfar er på vei opp til Timna for å klippe sauene sine.» Da fikk hun av seg enkeklærne, og dekket seg med et slør som hun hyllet seg inn i. Så satte hun seg ved porten til Enajim, som er ved veien til Timna, for hun så at Sjela var blitt voksen, men hun var likevel ikke gitt ham som kone. Da Juda fikk se henne, gikk han ut fra at hun var en prostituert, for hun hadde dekket ansiktet. Så gikk han bort til henne der ved veien og sa: «La meg få komme inn til deg!» For han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Så sa hun: «Hva vil du gi meg for at du skal få komme inn til meg?» Han sa: «Jeg skal sende deg et kje fra småfeet.» Da sa hun: «Vil du gi meg et pant inntil du sender den?» Da sa han: «Hva skal jeg gi deg som pant?» Hun sa: «Ditt signet og din snor, og staven du har i hånden.» Så ga han henne alt dette og gikk så inn til henne. Og hun ble gravid med ham. Så sto hun opp og gikk bort. Hun la av seg sløret og tok på seg enkeklærne sine. Juda sendte kjeet med sin venn adullamitten for å få pantet tilbake fra kvinnens hånd. Men han kunne ikke finne henne. Da spurte han mennene på stedet: «Hvor er den kultprostituerte i Enajim, hun som satt ved veien?» Og de sa: «Det har ikke vært noen kultprostituert her.» Da vendte han tilbake til Juda og sa: «Jeg kan ikke finne henne. Også mennene på stedet sa at det ikke var noen kultprostituert der.» Da sa Juda: «La henne bare ta dette og ha det for seg selv, så vi ikke får skam på oss. For jeg sendte dette kjeet, og du fant henne ikke.» Det skjedde rundt tre måneder senere at det ble sagt til Juda: «Din svigerdatter Tamar har utgitt seg som prostituert. Og se, nå har hun også blitt med barn gjennom sitt horeliv.» Da sa Juda: «Før henne ut og la henne brennes!» Da hun ble ført ut, sendte hun bud på sin svigerfar og sa: «Det er med den mannen som eier alt dette, jeg er med barn.» Hun sa: «Finn ut hvem som eier alt dette, signetringen, snoren og staven.» Juda kjente dem igjen og sa: «Hun har vært mer rettferdig enn jeg, for jeg har ikke gitt henne til min sønn Sjela.» Og han hadde ikke samliv med henne flere ganger. Det skjedde da tiden var inne til å føde, se, da var det tvillinger i hennes morsliv. Da hun fødte, skjedde det at den ene rakte hånden fram. Da tok jordmoren en skarlagenfarget tråd, bandt den rundt hånden hans og sa: «Denne kom ut først.» Så skjedde det at han dro hånden tilbake, og se, hans bror kom ut. Og hun sa: «Hvordan har du brutt deg gjennom? Dette gjennombruddet skal komme over deg!» Derfor ga hun ham navnet Peres. Etterpå kom hans bror ut, han som hadde den skarlagenfargede tråden rundt hånden. Han fikk navnet Serah. Josef var blitt tatt med ned til Egypt, og Potifar kjøpte ham fra ismaelittene som hadde tatt ham med dit. Potifar var Faraos hoffmann, en egypter. Han var også øverstkommanderende for livvakten. Herren var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang. Han var i huset til sin herre egypteren. Hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot det lykkes, alt det han hadde hånd om. Derfor fant Josef velvilje i hans øyne, og han gikk ham til hånde. Så gjorde han Josef til tilsynsmann over hele sitt hus. Alt han eide, lot han ham få hånd om. Slik ble det at fra den tiden han gjorde ham til tilsynsmann over hele sitt hus og alt han eide, velsignet Herren egypterens hus for Josefs skyld. Herrens velsignelse hvilte over alt han hadde i huset og på marken. Slik overlot han alt han eide i Josefs hånd. Selv fulgte han ikke med på noe, bortsett fra brødet han spiste. Josef var vakker av skikkelse og utseende. Etter alt dette skjedde det at hans herres kone rettet sine øyne mot Josef, og hun sa: «Ligg med meg!» Men han avslo og svarte sin herres kone: «Se, min herre følger ikke med på noe i huset, og alt han eier, har han latt meg ta hånd om. Det er ingen som er større enn meg i dette huset. Han har ikke nektet meg noe, bortsett fra deg, for du er hans kone. Hvordan kan jeg da gjøre noe så ondt og synde mot Gud?» Slik gikk det til at hun snakket til Josef dag etter dag, men han lød henne ikke, så han lå med henne eller var sammen med henne. Men en gang Josef gikk inn i huset for å gjøre arbeidet sitt, og ingen av mennene i huset var inne, grep hun tak i kappen hans og sa: «Ligg med meg!» Men han lot kappen bli igjen i hånden hennes, flyktet av sted og for ut. Da hun så at han hadde latt kappen sin bli igjen i hånden hennes og flyktet, ropte hun på mennene i huset og sa til dem: «Se, han har ført til oss en hebreer for å vanære oss. Han kom inn for å ligge med meg, og jeg ropte høyt. Dette hendte; da han hørte at jeg hevet røsten og ropte, at han lot kappen sin være igjen hos meg, og så flyktet han av sted og for ut av huset.» Så tok hun vare på kappen hans til hans herre kom hjem. Hun talte med de samme ordene til ham og sa: «Den hebraiske tjeneren som du har ført til oss, kom inn til meg for å vanære meg. Men da jeg hevet røsten og ropte, lot han kappen sin bli igjen hos meg og flyktet ut av huset.» Slik gikk det til at hans herre fikk høre hva hans kone fortalte ham da hun sa: «Dette gjorde din tjener med meg.» Da ble hans vrede opptent, og Josefs herre grep Josef og satte ham i fengselet, et sted der kongens fanger ble holdt innesperret. Og han ble der i fengselet. Men Herren var med Josef og viste ham barmhjertighet. Han lot ham finne velvilje i fangevokterens øyne. Fangevokteren lot Josef ta hånd om alle fangene i fengselet. Uansett hva de gjorde der, ble det gjort under hans ansvar. Fangevokteren kontrollerte ikke noe som Josef hadde fått hånd om, for Herren var med ham. Uansett hva han gjorde, lot Herren det lykkes. Etter dette hendte det at hovmesteren og bakeren til kongen i Egypt syndet mot sin herre, kongen i Egypt. Farao ble vred på de to hoffmennene sine, den øverste hovmesteren og den øverste bakeren. Så satte han dem i forvaring i huset til øverstkommanderende for livvakten, i fengselet, på det stedet der Josef satt fanget. Øverstkommanderende for livvakten overlot dem til Josef, og han tjente dem. Så ble de sittende i forvaring noen dager. Både hovmesteren og bakeren til kongen i Egypt hadde en drøm mens de var i fengselet. Hver av dem drømte hver sin natt, og hver drøm hadde sin egen tydning. Josef kom inn til dem om morgenen og så på dem, og han så at de var mismodige. Så spurte han Faraos hoffmenn, som satt sammen med ham i forvaring i hans herres hus: «Hvorfor ser dere så triste ut i dag?» De svarte ham: «Vi har begge hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den.» Så sa Josef til dem: «Er det ikke Gud som har tydningene? Fortell dem nå til meg!» Den øverste hovmesteren fortalte drømmen sin til Josef og sa til ham: «Se, i drømmen min sto det et vintre foran meg. På vintreet var det tre grener. Straks det skjøt knopper, sprang blomstene ut, og klasene bugnet av modne druer. Så hadde jeg begeret til Farao i hånden. Jeg tok druene, presset dem ut i Faraos beger og satte begeret i hånden til Farao.» Josef sa til ham: «Dette er tydningen av drømmen: De tre grenene er tre dager. Innen tre dager skal Farao løfte ditt hode og gjeninnsette deg i ditt embete. Du skal gi Farao begeret i hånden, slik ordningen var før, da du var hovmesteren hans. Men husk på meg når alt er vel med deg. Jeg ber deg, vis barmhjertighet mot meg! Nevn meg for Farao, og få meg ut av dette huset! For jeg ble jo stjålet bort fra hebreernes land. Heller ikke her har jeg gjort noe som skulle gi dem grunn til å kaste meg i fangehullet.» Da den øverste bakeren så at tydningen var god, sa han til Josef: «Jeg var også med i drømmen min, og det var tre kurver med hvitt brød på hodet mitt. I den øverste kurven var det alle slags bakervarer til Farao, og fuglene spiste dem opp fra kurven på hodet mitt.» Da svarte Josef: «Dette er tydningen: De tre kurvene er tre dager. Innen tre dager skal Farao løfte hodet av deg og henge deg i et tre. Fuglene skal spise kjøttet av deg.» På den tredje dagen, som var Faraos fødselsdag, hendte det: Han stelte i stand en fest for alle tjenerne sine. Han løftet hodet til den øverste hovmesteren og den øverste bakeren blant tjenerne. Den øverste hovmesteren gjeninnsatte han som hovmester, og han ga Farao begeret i hånden. Men den øverste bakeren hengte han, slik Josef hadde tydet for dem. Likevel husket ikke den øverste hovmesteren på Josef, men glemte ham. Da to hele år var til ende, hendte det at Farao hadde en drøm. Og se, han sto ved elven. Det kom sju kuer opp fra elven. De så fine ut og var fete. De beitet i sivet. Og se, sju andre kuer kom etter dem opp fra elven. De var stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kuene på elvebredden. De stygge og magre kuene spiste opp de sju fine og fete kuene. Så våknet Farao. Han sovnet igjen og drømte for andre gang. Og se, sju kornaks kom opp fra samme strå, tykke og fine. Og se, sju tynne aks, som var svidd av østavinden, skjøt opp etter dem. De sju tynne aksene slukte de sju tykke og fulle aksene. Så våknet Farao, og se, det var en drøm. Det skjedde neste morgen at han ble urolig i sin ånd, og han sendte bud og kalte til seg alle spåmennene og vismennene i Egypt. Farao fortalte dem drømmene, men det var ingen som kunne tyde dem for Farao. Da talte den øverste hovmesteren til Farao og sa: «I dag må jeg minne om mine synder. En gang ble Farao vred på tjenerne sine og satte meg i forvaring i huset til øverstkommanderende for livvakten, både meg og den øverste bakeren. En natt hadde vi begge en drøm, både han og jeg. Hver av oss hadde drømmer som hadde sin egen tydning. Der sammen med oss var det en ung hebreer, en tjener hos øverstkommanderende for livvakten. Vi fortalte det til ham, og han tydet drømmene våre for oss. For hver av oss tydet han det som var meningen med drømmen. Og slik han tydet den for oss, slik gikk det. Jeg ble gjeninnsatt i mitt embete, men den andre ble hengt.» Da sendte Farao bud og kalte til seg Josef, og de skyndte seg og førte ham opp fra fangehullet. Han barberte seg, skiftet klær og kom til Farao. Farao sa til Josef: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den. Men jeg har hørt det er blitt sagt om deg at du kan forstå en drøm, slik at du kan tyde den.» Da svarte Josef Farao: «Det ligger ikke i min makt; Gud skal svare Farao med fred.» Da sa Farao til Josef: «Se, i drømmen sto jeg ved elvebredden. Og se, sju kuer kom opp av elven, fete og fine. De beitet i sivet. Og se, sju andre kuer kom opp etter dem, svake og veldig stygge og magre. Noe så stygt har jeg aldri sett i hele landet Egypt. De magre og stygge kuene spiste opp de første sju, de fete kuene. Etter at de hadde satt dem til livs, kunne ingen ha visst at de hadde satt dem til livs, for de var like stygge som de hadde vært til å begynne med. Så våknet jeg. Og se, i drømmen så jeg også at sju aks kom opp på ett strå, fulle og gode. Og se, sju aks, inntørket, tynne og svidd av østavinden, skjøt opp etter dem. De tynne aksene slukte de sju gode aksene. Jeg fortalte dette til spåmennene, men det var ingen som kunne forklare det for meg.» Da sa Josef til Farao: «Det er én og samme drøm Farao har hatt. Gud har forklart Farao hva Han kommer til å gjøre. De sju gode kuene er sju år, og de sju gode aksene er sju år. Det er én og samme drøm. De sju magre og stygge kuene som kom etter dem, er sju år, og de sju tomme aksene, som var svidd av østavinden, er sju år med hungersnød. Dette er det jeg har talt til Farao. Gud har vist Farao hva Han kommer til å gjøre. Se, sju år med stor overflod skal komme over hele landet Egypt. Men etter dem skal det komme sju år med hungersnød, og all overfloden skal bli glemt i landet Egypt. Hungersnøden skal utarme landet. Ingen vil minnes overfloden i landet, på grunn av hungersnøden som kommer etter, for den skal bli meget hard. Drømmen ble gjentatt og kom to ganger for Farao fordi dette er fast besluttet av Gud, og Gud skal snart gjøre det. La derfor Farao nå se seg ut en forstandig og vis mann, og sette ham over landet Egypt. La Farao gjøre dette, og la ham utpeke tilsynsmenn over landet. Han skal kreve inn en femtedel av avkastningen i landet Egypt i de sju årene med overflod. La dem samle all føde i disse gode årene som kommer, og lagre kornet under Faraos myndighet, og la dem ta vare på føden i byene. Så skal matlageret være som forråd for landet i de sju årene med hungersnød som skal komme over landet Egypt. På den måten vil ikke landet bli lagt øde under hungersnøden.» Dette rådet var godt i Faraos øyne, og i alle hans tjeneres øyne. Farao sa til tjenerne sine: «Kan vi finne en mann som denne, en som Guds Ånd bor i?» Så sa Farao til Josef: «Ettersom Gud har gjort alt dette kjent for deg, så finnes det ingen som er så forstandig og vis som du. Du skal settes over mitt hus, og alt folket mitt skal styres etter ditt ord. Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn deg.» Farao sa til Josef: «Se, jeg har satt deg over hele landet Egypt.» Så tok Farao signetringen sin av hånden og satte den på hånden til Josef. Han kledde ham i klær av fint lin og hengte et gullkjede rundt halsen hans. Han lot ham kjøre i den første vognen etter sin egen. De ropte ut foran ham: «Bøy kne!» Slik satte han Josef over hele landet Egypt. Farao sa også til Josef: «Jeg er Farao, og uten ditt samtykke får ingen mann løfte en hånd eller fot i hele landet Egypt.» Farao kalte Josef Safenat-Paneah. Han ga ham Asenat til kone, datter av Potifera, presten i On. Så dro Josef ut i hele landet Egypt. Josef var 30 år gammel da han sto for Faraos ansikt, kongen i Egypt. Josef dro bort fra Faraos ansikt og reiste så omkring i hele landet Egypt. I de sju årene med overflod bar jorden rikelig. I disse sju årene samlet han all grøden som var i landet Egypt, og han la den i byene. I hver by la han grøden som kom fra markene rundt dem. Josef lagret korn i store mengder, ja, som havets sand. Til slutt holdt han ikke regnskap lenger, for det kunne ikke regnes. Før årene med hungersnød kom, fikk Josef to sønner, som Asenat fødte ham, hun som var datter av Potifera, presten i On. Josef ga den førstefødte navnet Manasse. «For Gud har fått meg til å glemme alt mitt strev og hele min fars hus.» Den andre kalte han med navnet Efraim. «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet jeg ble plaget.» Så var det slutt på de sju årene med overflod i landet Egypt. De sju årene med hungersnød begynte å komme, slik Josef hadde sagt. Det var hungersnød i alle land, men i hele landet Egypt var det brød. Da hele landet Egypt hadde hungersnød, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: «Gå til Josef! Det han sier dere, skal dere gjøre.» Hungersnøden kom over hele landet, og Josef åpnet alle lagerhusene og solgte til egypterne. Hungersnøden ble hard i landet Egypt. Fra hele jorden kom folk til Egypt for å kjøpe av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden. Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa Jakob til sine sønner: «Hvorfor ser dere bare på hverandre?» Han sa: «Se, jeg har hørt at det er korn i Egypt. Dra ned dit og kjøp for oss derfra, så vi kan leve og ikke dø.» Så dro ti av brødrene til Josef ned for å kjøpe korn i Egypt. Men Jakob sendte ikke Josefs bror Benjamin sammen med brødrene hans, for han sa: «Han må ikke rammes av noen ulykke.» Også Israels sønner reiste sammen med dem som dro for å kjøpe, for det var hungersnød i Kanaans land. Det var Josef som var hersker i landet, og det var han som solgte til alt folket i landet. Josefs brødre kom og bøyde seg ned for ham med ansiktet mot jorden. Josef så sine brødre og kjente dem igjen, men han opptrådte som en fremmed mot dem, talte strengt til dem og sa: «Hvor kommer dere fra?» De svarte: «Fra Kanaans land for å kjøpe mat.» Josef kjente sine brødre igjen, men de gjenkjente ikke ham. Da husket Josef drømmene han hadde hatt om dem og sa til dem: «Dere er spioner. Dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent.» De sa til ham: «Nei, min herre, dine tjenere har kommet for å kjøpe mat. Vi er alle sønner av én mann. Vi er ærlige menn. Dine tjenere er ikke spioner.» Men han sa til dem: «Nei, dere har kommet for å se hvor landet ligger åpent.» De sa: «Dine tjenere er tolv brødre, sønner av én mann i Kanaans land. Den yngste er hos vår far i dag, og én er ikke lenger til.» Men Josef sa til dem: «Det er som jeg talte til dere da jeg sa: ‘Dere er spioner.’ På denne måten skal dere prøves: Så sant Farao lever, skal dere ikke dra herfra uten at deres yngste bror kommer hit. Send en av dere av sted, og la ham hente deres bror! Dere skal holdes i fengsel, for at deres ord skal prøves, om dere holder dere til sannheten. Hvis ikke – så sant Farao lever – er det tydelig at dere er spioner.» Så satte han dem i forvaring i tre dager. På den tredje dagen sa Josef til dem: «Gjør dette, så skal dere leve, for jeg frykter Gud: Hvis dere er ærlige, da skal en av deres brødre sitte igjen i forvaring. Men dere andre skal dra av sted og ta korn med hjem til hjelp i hungersnøden som har rammet deres hus. Hent deres yngste bror hit til meg, så det kan bli bekreftet at deres ord er sanne, og dere skal ikke dø.» Slik gjorde de. Så sa de til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige på grunn av det vi gjorde mot vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss.» Ruben svarte dem: «Talte jeg ikke til dere og sa: Gjør ingen synd mot gutten? Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod av oss.» Men de visste ikke at Josef forsto det de sa, for han brukte tolk for å tale med dem. Men han snudde seg bort fra dem og gråt. Så snudde han seg mot dem igjen og snakket med dem. Han tok Simeon fra dem og bandt ham foran øynene på dem. Så bød Josef at veskene deres skulle fylles med korn, at hver av dem skulle få pengene sine igjen i sekken, og at de skulle få forsyninger til reisen. Alt dette gjorde han for dem. Så lesset de kornet på eslene sine og dro derfra. Men da en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr ved leiren, fikk han se pengene sine. Der lå de, øverst i sekken. Da sa han til sine brødre: «Jeg har fått pengene mine tilbake, og der ligger de, i sekken.» Da ble de grepet av angst i hjertet og sa skjelvende til hverandre: «Hva er det Gud har gjort mot oss?» Så dro de til sin far Jakob i Kanaans land og fortalte ham alt det som hadde hendt dem. De sa: «Mannen som er herre i landet, talte strengt til oss, og han tok oss for å spionere på landet. Men vi sa til ham: ‘Vi er ærlige menn. Vi er ikke spioner. Vi er tolv brødre, sønner av vår far. Én er ikke lenger til, og den yngste er nå hos vår far i Kanaans land.’ Så sa mannen, han som var herre i landet, til oss: ‘Ved dette skal jeg finne ut om dere er ærlige menn: La en av brødrene deres bli igjen her hos meg, ta med dere det dere trenger mot hungersnøden som har rammet deres hus, og dra av sted! Ta så med deres yngste bror hit til meg! Så kan jeg finne ut at dere ikke er spioner, men at dere er ærlige menn. Jeg skal gi deres bror tilbake til dere, og dere kan drive handel i landet.’» Det skjedde da de tømte sekkene sine, se, da fant hver av dem pengene sine i sekken sin. Da de og deres far fikk se pengene, ble de redde. Deres far Jakob sa til dem: «Dere har gjort meg barnløs. Josef er borte, Simeon er borte, og nå vil dere ta Benjamin med dere. Alt dette går meg imot.» Da talte Ruben til sin far og sa: «Du kan drepe mine to sønner hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg. Overlat ham i mine hender, og jeg skal føre ham tilbake til deg.» Men han sa: «Min sønn skal ikke dra ned sammen med dere, for hans bror er død, og han er alene igjen. Hvis noen ulykke skulle ramme ham på veien dere skal dra, da ville dere føre meg gråhåret med sorg til dødsriket.» Hungersnøden var hard i landet. Og det skjedde da de hadde brukt opp kornet de hadde hatt med fra Egypt, at deres far sa til dem: «Dra tilbake og kjøp litt mat til oss!» Men Juda tok ordet og sa: «Mannen advarte oss bestemt og sa: ‘Dere får ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.’ Hvis du sender vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe mat. Men hvis du ikke vil sende ham, vil vi heller ikke dra ned. For mannen sa til oss: ‘Dere får ikke se mitt ansikt hvis ikke deres bror er med dere.’» Israel sa: «Hvorfor gjorde dere meg så ondt at dere fortalte mannen at dere hadde enda en bror?» Men de sa: «Mannen spurte oss inngående om oss selv og vår familie. Han sa: ‘Er deres far fortsatt i live? Har dere enda en bror?’ Vi fortalte ham det han ville vite. Kunne vi vite at han ville si: ‘Ta deres bror med hit?’» Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten sammen med meg! Så vil vi bryte opp og dra av sted, så vi kan leve og ikke dø, både vi og du og våre barn. Jeg skal selv være ansvarlig for ham. Av min hånd skal du kreve ham. Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg og stiller ham fram for deg, da skal jeg bære skylden for all tid. For hvis vi ikke hadde drøyd så lenge, hadde vi nå vært tilbake for andre gang.» Deres far Israel sa til dem: «Hvis det må være slik, så gjør dette: Ta noe av det fineste vi har i landet, og legg det i veskene deres! Ta dem med som en gave til mannen, litt balsam og litt honning, krydder og myrra, pistasjenøtter og mandler. Ta dobbelt så mye penger i hånden, og ta med tilbake de pengene dere fikk igjen øverst i sekkene deres. Kanskje det var en feiltakelse. Ta også med deres bror, og bryt nå opp og dra tilbake til mannen! Må Gud Den Allmektige gi dere å finne medynk hos mannen, så han sender med dere deres andre bror og Benjamin. Men hvis jeg blir barnløs, så får jeg være barnløs!» Så tok mennene denne gaven, de tok dobbelt så mye penger i hånden, og de hadde Benjamin med seg. De brøt opp og dro ned til Egypt, og så sto de framfor Josefs ansikt. Da Josef så at Benjamin var sammen med dem, sa han til ham som hadde ansvar for huset hans: «Før disse mennene til huset mitt, slakt et dyr og gjør det i stand, for mennene skal holde måltid sammen med meg.» Mannen gjorde som Josef sa og tok mennene med til Josefs hus. Mennene ble redde fordi de ble tatt med inn i Josefs hus, og de sa: «Det er på grunn av pengene som ble sendt tilbake i sekkene våre den første gangen, at vi blir tatt med inn, slik at han kan gå løs på oss, overfalle oss og gjøre oss til slaver sammen med eslene våre.» Så gikk de bort til mannen som hadde ansvar for Josefs hus, og snakket med ham ved inngangen til huset. De sa: «Herre, det er sant at vi kom ned for å kjøpe mat den første gangen. Men det var slik at da vi kom til leiren og åpnet sekkene våre, lå pengene til hver av oss øverst i sekkene. Pengene var der i samme vekt. Nå har vi tatt dem med tilbake. Vi har også tatt andre penger med oss i hånden for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene våre i sekkene.» Men han svarte: «Fred være med dere, frykt ikke! Det er deres Gud og deres fars Gud som har gitt dere en skjult skatt i sekkene. Jeg har fått pengene deres.» Så førte han Simeon ut til dem. Mannen tok alle med seg inn i Josefs hus og ga dem vann. De vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres. Så gjorde de gaven i stand til Josef skulle komme ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle holde måltid der. Da Josef var kommet inn i huset, bar de fram til ham den gaven de hadde i hendene. De bar den inn i huset og bøyde seg til jorden for ham. Så spurte han dem hvordan det sto til og sa: «Står det bra til med deres far, den gamle mannen dere fortalte om? Er han fortsatt i live?» De svarte: «Din tjener, vår far, har det godt. Han er fortsatt i live.» Så bøyde de seg og falt ned foran ham. Da løftet han blikket og så sin bror Benjamin, sin mors sønn og sa: «Er dette deres yngre bror, som dere fortalte meg om?» Og han sa: «Gud være deg nådig, min sønn!» Han ble nå dypt grepet av medlidenhet med sin bror. Derfor skyndte Josef seg å finne et sted der han kunne gråte, og han gikk inn i rommet sitt og gråt der. Så vasket han ansiktet og kom ut. Han behersket seg og sa: «Sett fram maten!» Så dekket de særskilte bord for ham og for de andre, og for egypterne som spiste sammen med ham. For egypterne kan ikke holde måltid sammen med hebreerne, for det er en avskyelighet for egypterne. De satt rett overfor ham, den førstefødte etter sin fødselsrett, og den yngste etter sin ungdom. Mennene så forundret på hverandre. Fra det som sto foran ham, delte han ut matretter til dem, men Benjamins rett var fem ganger så stor som den de andre fikk. Så drakk de og gledet seg sammen med ham. Han befalte ham som hadde ansvar for huset: «Fyll sekkene til mennene med mat, så mye de klarer å bære, og legg pengene til hver av dem øverst i sekken hans! Legg også begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med pengene for kornet.» Så gjorde han etter det ord Josef hadde talt. Ved morgengry ble mennene sendt av sted, de og eslene deres. Da de var kommet ut av byen, men ennå ikke hadde reist langt, sa Josef til ham som hadde ansvar for huset hans: «Bryt opp og følg etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt? Er ikke dette det min herre drikker av, og som han bruker til å tyde overnaturlige varsler i? Dere gjorde ondt da dere handlet slik.» Så tok han dem igjen, og han talte til dem med disse ordene. De sa til ham: «Hvorfor sier min herre dette? Må det være langt fra oss at dine tjenere skulle gjøre noe slikt! Se, de pengene vi fant øverst i sekkene våre, hadde vi med tilbake fra Kanaans land. Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? Uansett hvem av dine tjenere det blir funnet hos, han skal dø, og vi skal også være min herres slaver.» Og han sa: «La det være som dere sier! Han det blir funnet hos, skal være min slave, og dere skal være uten skyld.» Hver av dem skyndte seg da å løfte sekken sin ned på bakken, og hver av dem åpnet sekken sin. Så lette han. Han begynte med den eldste og sluttet med den yngste. Begeret ble funnet i sekken til Benjamin. Da flerret de klærne sine, og hver av dem lesset på eselet sitt og vendte tilbake til byen. Juda og brødrene hans kom til Josefs hus, og han var der fremdeles. De falt til jorden foran ansiktet hans. Josef sa til dem: «Hvilken gjerning er det dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som meg kan tyde overnaturlige varsler?» Da sa Juda: «Hva skal vi si til min herre? Hvordan skal vi tale? Eller hvordan skal vi rettferdiggjøre oss selv? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning. Her er vi, min herres slaver, både vi og han som begeret ble funnet hos.» Men han sa: «Må det være langt fra meg å gjøre noe slikt! Den som begeret ble funnet hos, skal være slaven min. Men dere kan i fred dra opp til deres far.» Da kom Juda bort til ham og sa: «Min herre, jeg ber deg, la din tjener få tale et ord til min herre, og la ikke din vrede bli opptent mot din tjener! For du er til og med som Farao. Min herre spurte sine tjenere og sa: ‘Har dere en far eller en bror?’ Vi svarte min herre: ‘Vi har en far, en gammel mann, og et barn han fikk i høy alder. Barnet er i sin ungdom. Hans bror er død, og han er alene igjen av sin mors barn, og hans far elsker ham.’ Da sa du til dine tjenere: ‘Ta ham med hit ned til meg, så jeg kan få feste øynene mine på ham.’ Vi sa til min herre: ‘Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han skulle forlate sin far, ville hans far dø.’ Men du sa til dine tjenere: ‘Hvis ikke deres yngste bror kommer ned hit sammen med dere, skal dere ikke få se mitt ansikt igjen.’ Slik gikk det til at da vi dro opp til din tjener, vår far, så fortalte vi ham hva min herre hadde sagt. Vår far sa: ‘Dra tilbake og kjøp litt mat til oss!’ Men vi sa: ‘Vi kan ikke dra ned igjen. Hvis vår yngste bror er med oss, da skal vi dra ned. For vi kan ikke få se mannens ansikt uten at vår yngste bror er med oss.’ Da sa din tjener, min far, til oss: ‘Dere vet selv at min kone fødte meg to sønner. Den ene dro fra meg, og jeg sa: Sannelig, han er sikkert revet i filler, siden har jeg ikke sett ham. Men hvis dere også tar denne fra meg, og en ulykke rammer ham, vil dere føre meg gråhåret med sorg ned i dødsriket.’ Derfor, når jeg kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss – for hans sjel er knyttet til guttens sjel – da vil det skje når han ser at gutten ikke er med oss, at han kommer til å dø. Da vil dine tjenere føre din tjener, vår far, gråhåret med sorg ned i dødsriket. For din tjener tok ansvaret for gutten overfor min far, og jeg sa: ‘Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden overfor min far for all tid.’ Jeg ber deg, la derfor din tjener bli igjen som min herres slave i stedet for gutten, og la gutten dra opp sammen med sine brødre. For hvordan skal jeg kunne dra opp til min far hvis gutten ikke er med meg? Da får jeg bare se det onde som kommer over min far.» Da klarte ikke Josef å beherske seg lenger foran alle dem som sto omkring ham, og han ropte ut: «Alle sammen må gå ut fra meg!» Slik var det ingen andre som sto igjen hos ham da Josef ga seg til kjenne for sine brødre. Han gråt høyt, og egypterne og Faraos hus hørte det. Da sa Josef til sine brødre: «Jeg er Josef, lever min far fortsatt?» Men hans brødre klarte ikke å svare, for de sto skrekkslagne foran hans ansikt. Josef sa til sine brødre: «Jeg ber dere, kom nærmere!» Da kom de nærmere. Så sa han: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv. For nå har det vært to år med hungersnød i landet, og det vil fremdeles gå fem år til uten at noen får pløyd eller høstet. Gud sendte meg foran dere for å bevare en rest for dere på jorden, og for å berge livet deres gjennom en stor utfrielse. Så det var ikke dere som sendte meg hit, men Gud. Han har gjort meg til en far for Farao, en herre over hele hans hus og en hersker over hele landet Egypt. Skynd dere og dra opp til min far og si til ham: «Så sier din sønn Josef: Gud har gjort meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg uten å drøye! Du skal bo i landet Gosen, og du skal være i nærheten av meg, du og dine barn, dine barnebarn, småfeet og storfeet ditt og alt som ellers tilhører deg. Der skal jeg sørge for deg, så ikke du og ditt hus eller noe annet du har, skal oppleve fattigdom. For det kommer enda fem år med hungersnød.» Og se, deres øyne og min bror Benjamins øyne ser at det er jeg som taler til dere med min egen munn. Dere skal fortelle min far om all min herlighet i Egypt, og om alt dere har sett. Skynd dere og hent min far ned hit!» Så falt han om halsen på sin bror Benjamin og gråt, og Benjamin gråt mot halsen hans. Deretter kysset han alle sine brødre og gråt med dem, og etter det snakket hans brødre med ham. I Faraos hus hørte de nå denne nyheten, og det ble sagt: «Josefs brødre er kommet.» Dette syntes Farao og tjenerne hans godt om. Farao sa til Josef: «Si til dine brødre: Gjør dette: Less på dyrene og reis! Dra til Kanaans land! Ta med deres far og deres husfolk og kom hit til meg! Jeg skal gi dere det gode i landet Egypt, og dere skal få spise det beste i landet. Nå befaler jeg dere, gjør dette: Ta med vogner fra landet Egypt for de små hos dere og for deres koner! Ta med deres far og kom hit! Se ikke med savn etter alt dere eier, for det gode i hele landet Egypt er deres.» Så gjorde Israels sønner dette. Josef ga dem vogner etter Faraos ord, og han ga dem forsyninger til reisen. Til hver enkelt av dem ga han et sett med høytidsklær, men til Benjamin ga han 300 sølvstykker og fem sett høytidsklær. Til sin far sendte han dette: ti esler lastet med gode varer fra Egypt, og ti eselhopper lastet med korn, brød og mat for sin far til reisen. Så sendte han sine brødre av gårde, og de dro av sted. Han sa til dem: «Dere må ikke krangle med hverandre på veien!» Så dro de opp fra Egypt og kom til Kanaans land, til sin far Jakob. De fortalte ham: «Tenk, Josef er fortsatt i live, og han hersker over hele landet Egypt.» Men det var som om Jakobs hjerte skulle stivne til, for han kunne ikke tro dem. Men da de fortalte ham om alt det Josef hadde sagt til dem, og han fikk se vognene Josef hadde sendt for å kjøre ham, ble det nytt liv i deres far Jakobs ånd. Da sa Israel: «Dette holder. Min sønn Josef er fortsatt i live. Jeg vil dra og se ham før jeg dør.» Israel la så ut på reisen med alt han eide, og han kom til Be’er-Sjeba. Der bar han fram et offer til sin far Isaks Gud. Da talte Gud til Israel i syner om natten og sa: «Jakob, Jakob!» Han svarte: «Her er jeg.» Da sa Han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Frykt ikke for å dra ned til Egypt, for der vil Jeg gjøre deg til et stort folk. Jeg vil gå med deg ned til Egypt, og Jeg skal sannelig også føre deg opp igjen. Josefs hånd skal lukke øynene dine.» Da brøt Jakob opp fra Be’er-Sjeba, og Israels sønner kjørte sin far Jakob, sine små og sine koner i vognene Farao hadde sendt for å kjøre ham. Så tok de buskapen og det de eide, som de hadde skaffet seg i Kanaans land, og dro til Egypt, både Jakob og hele hans slekt med ham. Sine sønner og sønnesønner, sine døtre og sønnedøtre, og hele sin slekt tok han med seg til Egypt. Dette er navnene på Israels barn, Jakob og hans sønner, som dro til Egypt: Jakobs førstefødte var Ruben. Rubens sønner var Henok, Pallu, Hesron og Karmi. Simeons sønner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin, Sohar og Saul, som var sønn av en kanaanittisk kvinne. Levis sønner var Gersjon, Kehat og Merari. Judas sønner var Er, Onan, Sjela, Peres og Serah, men Er og Onan døde i Kanaans land. Peres’ sønner var Hesron og Hamul. Jissakars sønner var Tola, Puvva, Job og Sjimron. Sebulons sønner var Sered, Elon og Jakle’el. Disse var Leas sønner, som hun fødte til Jakob i Paddan-Aram, i tillegg til hans datter Dina. Alle hans sønner og døtre var 33 sjeler. Gads sønner var Sifjon, Haggi, Sjuni, Esbon, Eri, Arodi og Areli. Asjers barn var Jimna, Jisva, Jisvi, Beria og Serah, som var deres søster. Berias sønner var Heber og Malkiel. Disse var sønnene til Silpa, henne Laban ga til sin datter Lea. Disse fødte hun til Jakob, 16 sjeler. Sønnene til Rakel, Jakobs kone, var Josef og Benjamin. Manasse og Efraim ble født til Josef, som var i landet Egypt. Det var Asenat som fødte dem til ham. Hun var datter av Potifera, presten i On. Benjamins sønner var Bela, Beker, Asjbel, Gera, Na’aman, Ehi, Rosj, Muppim, Huppim og Ard. Disse var Rakels sønner, som ble født til Jakob, 14 sjeler i alt. Dans sønn var Husjim. Naftalis sønner var Jahse’el, Guni, Jeser og Sjillem. Disse var sønnene til Bilha, henne Laban ga til sin datter Rakel. Hun fødte disse til Jakob, sju sjeler i alt. Alle som dro sammen med Jakob til Egypt, som kom fra hans eget liv, var 66 sjeler i alt. I tillegg kom Jakobs sønnekoner. Josefs sønner, som ble født til ham i Egypt, var to sjeler. Alle de av Jakobs hus som dro til Egypt, var 70 sjeler. Så sendte han Juda i forveien for seg til Josef, for at han skulle vise ham veien til Gosen. Så kom de til landet Gosen. Josef spente for vognen sin og dro opp til Gosen for å møte sin far Israel. Da han viste seg for ham, falt han ham om halsen og gråt mot halsen hans en lang stund. Israel sa til Josef: «Nå kan jeg dø, siden jeg har sett ditt ansikt, for du er fremdeles i live.» Da sa Josef til sine brødre og til sin fars husfolk: «Jeg vil dra opp og tale til Farao og si til ham: Mine brødre og min fars husfolk, som var i Kanaans land, har kommet til meg. Mennene er gjetere, for de har hatt buskap. De har med seg småfeet og storfeet sitt og alt det de eier. Det skal skje når Farao kaller dere til seg og sier: ‘Hvilket yrke har dere?’ Da skal dere svare: ‘Dine tjenere har hatt buskap fra vår ungdom og til nå, både vi og våre fedre.’ Da skal dere få bo i landet Gosen. For alle som gjeter småfe, er en avskyelighet for egypterne.» Så dro Josef av sted og talte med Farao og sa: «Min far og mine brødre, småfeet og storfeet deres og alt de eier, har kommet fra Kanaans land. Nå er de i landet Gosen.» Av sine brødre tok han ut fem menn og stilte dem fram for Farao. Da sa Farao til hans brødre: «Hvilket yrke har dere?» De svarte Farao: «Dine tjenere gjeter småfe, både vi og våre fedre.» De sa til Farao: «Vi har kommet for å bo i landet, for dine tjenere har ikke noe beite for småfeet sitt, for hungersnøden er hard i Kanaans land. Vi ber deg, la derfor dine tjenere bo i landet Gosen!» Da talte Farao til Josef og sa: «Din far og dine brødre har kommet til deg. Landet Egypt ligger foran deg. La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet! La dem bo i landet Gosen! Hvis du vet om noen dyktige menn blant dem, så sett dem til oppsynsmenn over buskapen min!» Så førte Josef sin far Jakob inn og stilte ham foran Farao. Og Jakob velsignet Farao. Farao sa til Jakob: «Hvor gammel er du?» Jakob sa til Farao: «Mine dager under vandringstiden har vært 130 år. Få og onde har mitt livs dager og år vært, og de har ikke nådd opp mot mine fedres dager og år under deres vandringstid.» Så velsignet Jakob Farao og gikk ut fra ham. Josef lot sin far og sine brødre bosette seg i landet Egypt og ga dem en eiendom i det beste av landet, i landet Ramses, slik Farao hadde befalt. Josef sørget for brød til sin far, sine brødre og hele sin fars hus, etter tallet på alle deres barn. Det fantes ikke brød i hele landet, for hungersnøden var meget hard, så både landet Egypt og Kanaans land kom i stor nød på grunn av hungersnøden. Josef samlet alle pengene som fantes i landet Egypt og i Kanaans land, det de hadde gitt for kornet de hadde kjøpt. Josef tok pengene til Faraos hus. Da det var slutt på pengene i landet Egypt og i Kanaans land, kom alle egypterne til Josef og sa: «Skaff oss brød, for hvorfor skulle vi dø rett foran deg? For pengene har tatt slutt.» Da sa Josef: «Kom med buskapen deres, så skal jeg gi dere brød i bytte for buskapen, hvis pengene har tatt slutt.» Så kom de med buskapen sin til Josef, og Josef ga dem brød i bytte for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik forsørget han dem med brød i bytte for hele buskapen deres det året. Da det året var omme, kom de til ham også året etter og sa til ham: «Vi vil ikke skjule for min herre at det er slutt på pengene. Min herre har også hele buskapen vår. Det er ikke noen ting igjen foran min herre, annet enn oss selv og vår jord. Hvorfor skulle vi dø for dine øyne, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden i bytte for brød, så vil vi og jorden vår være slaver for Farao. Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og så jorden ikke blir lagt øde.» Så kjøpte Josef all jorden i Egypt til Farao. For hver mann blant egypterne solgte jordeiendommene sine, siden hungersnøden tynget dem så hardt. Slik ble landet Faraos eie. Folket flyttet han inn i byene, fra den ene grensen av Egypt til den andre. Bare prestenes jord kjøpte han ikke. For prestene fikk sitt tilmålte underhold fra Farao, og de levde av det underholdet Farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin. Så sa Josef til folket: «Se, i dag har jeg kjøpt både dere og jorden deres til Farao. Se, her er såkorn til dere, og dere skal så i jorden. Når høsten kommer, skal det være slik at dere gir en femtedel til Farao. Fire femtedeler skal dere ha, til såkorn på jordene og til føde for dere, for husfolket deres og til føde for deres barn.» Da sa de: «Du har berget livet vårt. La oss finne nåde for min herres øyne, så skal vi være slaver for Farao.» Josef fastsatte som en lov for hele landet Egypt, helt til denne dag, at Farao skulle ha en femtedel. Bare prestenes jord var unntatt fra dette, for den var ikke blitt Faraos eiendom. Så bodde Israel i landet Egypt, i landet Gosen. De fikk eiendom der, var fruktbare og ble meget tallrike. Jakob levde i landet Egypt i 17 år. Jakobs levedager ble 147 år. Da det nærmet seg tiden da Israel skulle dø, kalte han til seg sin sønn Josef og sa til ham: «Hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, legg hånden under hoften min, og vis meg barmhjertighet og trofasthet! Du må ikke begrave meg i Egypt! Men la meg få hvile hos mine fedre! Før meg ut av Egypt og begrav meg på gravstedet deres!» Han sa: «Jeg skal gjøre som du har sagt.» Da sa han: «Sverg på det for meg!» Og han sverget for ham. Så tilba Israel idet han bøyde seg over hodegjerdet på sengen. Etter at dette hadde hendt, skjedde det at det ble sagt til Josef: «Se, din far er syk.» Da tok han med seg sine to sønner, Manasse og Efraim. Det ble fortalt til Jakob: «Se, din sønn Josef kommer til deg.» Israel samlet den kraften han hadde og satte seg opp i sengen. Så sa Jakob til Josef: «Den Allmektige Gud viste seg for meg i Lus i Kanaans land, og Han velsignet meg. Han sa til meg: ‘Se, Jeg skal gjøre deg fruktbar og gjøre deg meget tallrik, og Jeg gjør deg til en skare av folkeslag. Jeg skal gi dette landet til din slekt etter deg som en evig eiendom.’ Se nå, de to sønnene dine, Efraim og Manasse, som ble født til deg i Egypt, før jeg kom ned til deg i Egypt, de skal være mine. Slik Ruben og Simeon er mine, skal de også være mine. Men de barna du blir far til etter dem, skal være dine; i det landet de får, skal de kalles med navnene til sine brødre. Og jeg, da jeg kom fra Paddan, døde Rakel ved min side i Kanaans land, bare et lite stykke vei fra Efrat. Jeg begravde henne der ved veien til Efrat, det er Betlehem.» Da så Israel Josefs sønner og sa: «Hvem er disse?» Josef sa til sin far: «Disse er mine sønner, som Gud har gitt meg her.» Og han sa: «Jeg ber deg, før dem bort til meg, så skal jeg velsigne dem.» Israels øyne var blitt svake med alderen, så han kunne ikke se. Så Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og omfavnet dem. Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle få se ditt ansikt. Men se, nå har Gud også vist meg din slekt!» Så førte Josef dem bort fra plassen ved knærne hans, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden. Josef tok dem begge, Efraim med sin høyre hånd mot Israels venstre hånd, og Manasse med sin venstre hånd mot Israels høyre hånd, og førte dem bort til ham. Så rakte Israel fram sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, som var den yngste, og sin venstre hånd la han på hodet til Manasse. Slik la han hendene sine i kors, selv om Manasse var den førstefødte. Han velsignet Josef og sa: «Den Gud som mine fedre vandret med – Abraham og Isak vandret for Hans ansikt – Den Gud som har vært min Hyrde fra jeg ble til og helt til denne dag, Engelen, min Forløser fra alt ondt, Han velsigne guttene! I dem skal mitt navn nevnes, og mine fedre, Abrahams og Isaks navn. Må de vokse og bli store på jordens midte!» Da Josef så at hans far la den høyre hånden på Efraims hode, var dette galt i hans øyne. Derfor grep han tak i hånden til sin far for å ta den bort fra Efraims hode og legge den på Manasses hode. Josef sa til sin far: «Ikke slik, min far, for denne er den førstefødte. Legg din høyre hånd på hodet hans!» Men hans far avviste det og sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli et folk, og han skal også bli stor. Likevel skal hans yngre bror bli større enn ham, og hans slekt skal bli til folkeslagenes fylde.» Så velsignet han dem på den dagen og sa: «Ved deg skal Israel velsigne og si: Må Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Slik satte han Efraim foran Manasse. Så sa Israel til Josef: «Se, jeg skal dø, men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til landet til deres fedre. Jeg gir deg en del mer enn dine brødre, et område jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.» Jakob kalte til seg sine sønner og sa: «Kom sammen, så jeg kan fortelle dere det som skal skje med dere i dagene som kommer: Samle dere og hør, dere Jakobs sønner, og hør på Israel, deres far. Ruben, du er min førstefødte, min styrke og den første av min kraft, fremst i rang og fremst i makt. Ustyrlig som vann skal du ikke nå høyest, for du steg opp i din fars seng. Da vanæret du den; han gikk opp i mitt leie. Simeon og Levi er brødre. Deres våpen er redskaper til vold. Min sjel må ikke komme inn i deres råd. Min ære må ikke delta i deres forsamling. For i sin vrede slo de en mann i hjel, og i sin egenrådighet skar de knehasen over på en okse. Forbannet være deres vrede, for den er voldsom, og deres raseri, for det er grusomt. Jeg vil skille dem i Jakob og spre dem i Israel. Juda, du er den dine brødre skal prise. Din hånd skal hvile på dine fienders nakke. Din fars sønner skal falle på kne for deg. Juda er en ungløve. Fra røvet bytte har du reist deg opp, min sønn. Han legger seg ned, han strekker seg ut som en løve, ja, som en løvinne, hvem kan få ham til å stå opp? Kongespiret skal ikke vike fra Juda, heller ikke herskerstaven fra hans føtter, før Sjilo kommer. Ham skal alle folkeslag lyde. Han binder sitt esel til vintreet, og eselfolen til den edle vinranken. Han vasker sin kledning i vin, og sin kjortel i druenes blod. Hans øyne er mørkere enn vin, og Hans tenner hvitere enn melk. Sebulon skal bo ved havets kyst. Han skal være en havn for skipene og ha sin grense opp mot Sidon. Jissakar er et kraftig esel, som legger seg ned under byrdene. Han så at hvilen var god og at landet var herlig. Han bøyde ryggen for å bære og ble til en ufri slave. Dan skal dømme sitt folk, som en av stammene i Israel. Dan skal være en slange ved veien, en giftslange ved stien, som biter hesten i hovene, så rytteren faller bakover. Jeg har ventet på Din frelse, Herre! Gad, en hær skal overfalle ham, men han skal selv forfølge dem til deres hæl. Margfull er maten fra Asjer, og han skal by fram fine kongelige retter. Naftali er en hind som er sluppet fri. Han taler vakre ord. Josef er en fruktbar vinkvist, en fruktbar vinkvist ved en kilde. Grenene strekker seg over muren. Bueskytterne ga ham bitter sorg, de skjøt på ham og hatet ham. Men hans bues styrke holdt, og hans henders armer ble smidige ved hendene til Jakobs Mektige, der Hyrden kommer fra, Israels Klippe, ved din fars Gud, som skal hjelpe deg, og ved Den Allmektige, som skal velsigne deg med velsignelser fra Himmelen der oppe, velsignelser fra dypet som folder seg ut der nede, velsignelser fra bryster og morsliv. Din fars velsignelser er blitt større enn mine forfedres velsignelser, og har nådd grensene for de evige høyder. De skal komme over Josefs hode, over issen på ham som ble fyrsten for sine brødre. Benjamin er en glupsk ulv. Om morgenen eter han byttet, om kvelden deler han ut sitt rov.» Alle disse er Israels tolv stammer, og dette er hva deres far talte til dem. Og han velsignet dem. Han velsignet hver av dem med den velsignelse hver skulle ha. Etterpå bød han dem og sa til dem: «Jeg skal nå forenes med mitt folk. Begrav meg sammen med mine fedre i hulen som er på jordet til hetitten Efron, i hulen som er på jordet ved Makpela, utenfor Mamre i Kanaans land, den Abraham kjøpte sammen med jordet til hetitten Efron, for å ha en eiendom til gravsted. Der begravde de Abraham og hans kone Sara, der begravde de Isak og hans kone Rebekka, og der begravde jeg Lea. Jordet og hulen som er der, ble kjøpt fra Hets sønner.» Da Jakob hadde fullført befalingen til sine sønner, trakk han føttene opp i sengen og utåndet. Så ble han forenet med sitt folk. Da bøyde Josef seg over sin fars ansikt og gråt over ham og kysset ham. Josef bød tjenerne sine, de som var leger, å balsamere hans far. Så balsamerte legene Israel. Det gikk 40 dager med til dette, for så lang tid går med til dem som skal balsameres. Egypterne gråt over ham i 70 dager. Da sørgedagene hans var over, talte Josef til Faraos husfolk og sa: «Hvis jeg nå har funnet nåde for deres øyne, så tal når Farao hører på, og si: Min far fikk meg til å sverge, og han sa: ‘Se, jeg skal snart dø. I graven jeg fikk gravd for meg selv i Kanaans land, der skal du begrave meg.’ Jeg ber deg, la meg derfor dra opp for å begrave min far, så vil jeg komme tilbake.» Farao sa: «Dra opp og begrav din far, slik han fikk deg til å sverge.» Så dro Josef opp for å begrave sin far. Sammen med ham dro alle tjenerne til Farao, de eldste i hans hus og alle de eldste i landet Egypt, sammen med hele Josefs hus, hans brødre og hans fars hus. Bare de små barna, småfeet og storfeet deres lot de bli igjen i landet Gosen. Sammen med ham dro både vogner og hestfolk, og de var et meget stort reisefølge. Så kom de til Goren-Ha’atad, som er på den andre siden av Jordan, og der holdt de en stor og verdig dødsklage. Han holdt sørgehøytid i sju dager over sin far. Da de som bodde i landet, kanaaneerne, så sørgehøytiden ved Goren-Ha’atad, sa de: «Det er en meget dyp sorg som har rammet egypterne.» Derfor kalte de stedet med navnet Abel-Misrajim, som ligger på andre siden av Jordan. Så gjorde hans sønner slik han hadde befalt dem å gjøre med ham. Hans sønner førte ham til Kanaans land og begravde ham i hulen på Makpelajordet, utenfor Mamre, stedet Abraham kjøpte sammen med jordstykket fra hetitten Efron, for å ha en eiendom til gravsted. Etter at han hadde begravd sin far, vendte Josef tilbake til Egypt, både han, hans brødre og alle som hadde dratt opp med ham for å begrave hans far. Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: «Kanskje Josef vil hate oss og til fulle gjengjelde alt det onde vi gjorde mot ham.» Så sendte de bud til Josef og sa: «Før din far døde, bød han og sa: ‘Så skal dere si til Josef: Jeg ber deg, tilgi dine brødres overtredelse og deres synd. For de gjorde ondt mot deg.’ Nå ber vi at du skal tilgi overtredelsen som er gjort av tjenerne til din fars Gud.» Josef gråt da de talte til ham. Så kom også hans brødre og falt ned for hans ansikt, og de sa: «Se, vi er dine tjenere.» Josef sa til dem: «Frykt ikke, for er vel jeg i Guds sted? Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker. Derfor skal dere ikke frykte. Jeg skal sørge for dere og deres barn.» Og han trøstet dem og talte vennlig til dem. Så bodde Josef i Egypt, han og hans fars hus. Josef levde i 110 år. Josef så Efraims barn helt til tredje ledd. Barna til Makir, Manasses sønn, ble også oppfostret på Josefs fang. Josef sa til sine brødre: «Jeg skal dø. Men Gud skal sannelig se til dere og føre dere opp fra dette landet, til det landet Han tilsverget Abraham, Isak og Jakob.» Så fikk Josef Israels barn til å sverge og sa: «Gud skal sannelig se til dere, og dere skal føre mine bein opp herfra.» Så døde Josef, og han var 110 år gammel. De balsamerte ham, og han ble lagt i en kiste i Egypt. Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypt – hver mann og hans hus kom sammen med Jakob: Ruben, Simeon, Levi og Juda, Jissakar, Sebulon og Benjamin, Dan, Naftali, Gad og Asjer. Alle sjeler som stammet fra Jakobs liv, var i alt 70 sjeler, for Josef var allerede i Egypt. Josef døde. Det gjorde også alle brødrene hans og hele det slektsleddet. Men Israels barn var fruktbare og ble til en stor mengde. De ble mange og over all måte tallrike. Landet ble fylt opp av dem. Nå steg det fram en ny konge over Egypt, en konge som ikke kjente Josef. Han sa til folket sitt: «Se, Israels barns folk er større og mektigere enn oss. Kom, la oss gå viselig fram mot dem, så de ikke skal bli enda flere. For om det skulle skje at det brøt ut krig, kunne de slå seg sammen med fiendene våre, kjempe imot oss og dra opp fra landet.» Derfor satte de slavevoktere over dem for å undertrykke dem med tunge byrder. De bygde opplagsbyer for Farao: Pitom og Ramses. Men jo mer de undertrykte dem, desto flere ble de og bredte seg utover. Og de hadde angst for Israels barn. Derfor la egypterne hardt slavearbeid på Israels barn. De gjorde livet surt for dem med tungt slavearbeid, med leire, med murstein og med all slags slavearbeid på markene. Alt slavearbeidet de tvang dem til å gjøre, var hardt. Da talte kongen i Egypt til hebreernes jordmødre. Den ene hadde navnet Sjifra, og den andre hadde navnet Pua. Han sa til dem: «Når dere forløser hebreerkvinnene, skal dere se etter i fødestolene. Hvis det er en sønn, skal dere drepe ham. Men hvis det er en datter, skal dere la henne leve.» Men jordmødrene fryktet Gud, og de gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem. De lot guttebarna leve. Så kalte kongen i Egypt jordmødrene til seg og sa til dem: «Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?» Jordmødrene sa til Farao: «Fordi de hebraiske kvinnene ikke er som de egyptiske kvinnene. For de er livskraftige, og de føder før jordmødrene kommer til dem.» Derfor lot Gud det gå godt for jordmødrene, og folket ble større og ble enda mektigere. Fordi jordmødrene fryktet Gud, skjedde det at Han sørget for deres hus. Så bød Farao hele folket og sa: «Hver sønn som blir født, skal dere kaste i elven, men hver datter skal dere la leve.» En mann av Levis hus hadde gått og tatt en Levis datter til ekte. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at han var et vakkert barn, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke lenger kunne gjemme ham, skaffet hun en kurv av papyrus til ham, dekket den med jordbek og tjære, la barnet i den og satte den mellom sivet ved elvebredden. Hans søster sto et stykke unna, så hun skulle få kjennskap til hva som skjedde med ham. Da kom Faraos datter ned for å bade i elven. Tjenestepikene hennes gikk langs elvebredden. Da hun fikk se kurven mellom sivet, sendte hun sin slavekvinne for å hente den. Da hun åpnet den, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som gråt. Hun fikk medynk med ham og sa: «Dette er et av barna til hebreerne.» Da sa hans søster til Faraos datter: «Skal jeg gå og hente en amme til deg fra de hebraiske kvinnene, så hun kan amme barnet for deg?» Faraos datter sa til henne: «Gå!» Så gikk den unge piken og hentet barnets mor. Så sa Faraos datter til henne: «Ta med deg dette barnet og gi ham die for meg, og jeg skal gi deg lønn.» Så tok kvinnen barnet og ammet ham. Barnet vokste opp, og hun førte ham til Faraos datter, og han ble hennes sønn. Hun kalte ham med navnet Moses og sa: «For jeg har dratt ham opp av vannet.» Det skjedde i de dager, etter at Moses var blitt voksen, at han gikk ut til sine brødre og så tvangsarbeidet deres. Han så en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre. Da snudde han seg til begge sider, og siden han ikke fikk øye på noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden. Da han kom tilbake dagen etter, se, da var det slagsmål mellom to hebreere. Han sa da til den som hadde gjort urett: «Hvorfor slår du din neste?» Da sa han: «Hvem har satt deg til fyrste og dommer over oss? Har du tenkt å drepe meg på samme måten som du drepte egypteren?» Da ble Moses redd og sa: «Sannelig, dette er blitt kjent!» Da Farao fikk høre om det som hadde hendt, prøvde han å få drept Moses. Men Moses flyktet fra Farao og slo seg ned i landet Midjan. Der satte han seg ned ved en brønn. Presten i Midjan hadde sju døtre. De kom for å øse opp vann, og de fylte trauene for å gi sin fars småfe å drikke. Da kom gjeterne og drev dem bort. Men Moses sto opp og hjalp dem og lot småfeet få drikke. Da de kom til sin far Re‘uel, sa han: «Hvorfor kommer dere så snart i dag?» De sa: «En egypter fridde oss fra gjeternes hånd. Han øste også opp nok vann til oss, og han ga småfeet å drikke.» Da sa han til sine døtre: «Hvor er han? Hvorfor har dere latt mannen bli igjen alene? Hent ham hit, så han kan få mat å spise.» Moses samtykket i å bo hos mannen, og han ga sin datter Sippora til Moses. Hun fødte en sønn. Han kalte ham med navnet Gersjom, for han sa: «Jeg er blitt utlending i et fremmed land.» Så gikk det mange dager, og imens døde kongen i Egypt. Da sukket Israels barn under slaveriet, og de ropte. Nødropet deres under slaveriet nådde opp til Gud. Da hørte Gud deres sukk, og Gud husket sin pakt med Abraham, med Isak og med Jakob. Gud så til Israels barn, og Gud hadde omsorg for dem. Moses gjette småfeet til sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Han førte småfeet til den andre siden av ørkenen og kom til Horeb, Guds fjell. Herrens Engel viste seg for ham i en flammende ild midt ut fra en tornebusk. Han så, og se, tornebusken brant med ild, men tornebusken brant ikke opp. Da sa Moses: «Jeg vil nå gå bort dit og se på dette mektige synet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.» Da Herren så at han gikk bort for å se, kalte Gud på ham midt ut fra tornebusken og sa: «Moses, Moses!» Han sa: «Her er jeg.» Da sa Han: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.» Han sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han fryktet for å skue mot Gud. Herren sa: «Jeg har sannelig sett hvordan Mitt folk fornedres i Egypt. Klageropet deres over slavedriverne har Jeg hørt, for Jeg kjenner lidelsene deres. Derfor er Jeg kommet ned for å fri dem ut fra egypternes hånd og for å føre dem opp fra det landet og inn i et godt og vidstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, til området til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. Og se nå, derfor er klageropet fra Israels barn kommet til Meg, og Jeg har også sett hvordan egypterne undertrykker dem. Derfor, kom nå, så skal Jeg sende deg til Farao, så du kan føre Mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.» Men Moses sa til Gud: «Hvem er jeg, så jeg skulle gå til Farao, og så føre Israels barn ut av Egypt?» Da sa Han: «Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Se, når jeg kommer til Israels barn og sier til dem: ‘Deres fedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ‘Hva er Hans navn?’ Hva skal jeg da si til dem?» Gud sa til Moses: «JEG ER DEN JEG ER.» Og Han sa: «Dette skal du si til Israels barn: ‘JEG ER har sendt meg til dere.’» Gud sa også til Moses: «Dette skal du si til Israels barn: ‘Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.’ Dette er Mitt navn til evig tid, og slekt etter slekt skal kalle Meg ved dette navnet. Gå og samle Israels eldste og si til dem: ‘Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, viste seg for meg og sa: Jeg har sannelig sett til dere og sett hva som blir gjort mot dere i Egypt. Jeg har sagt at Jeg vil føre dere opp fra fornedrelsen i Egypt, til kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning.’ Da skal de høre på din røst, og du skal gå inn, du og Israels eldste, til kongen i Egypt. Du skal si til ham: ‘Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. Nå ber vi om at du vil la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen, så vi kan ofre til Herren vår Gud.’ Men Jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere dra, nei, ikke engang ved en mektig hånd. Derfor vil Jeg rekke ut Min hånd og slå Egypt med alle Mine underfulle gjerninger som Jeg skal gjøre i dets midte. Etter det skal han la dere dra. Jeg skal la dette folket finne nåde i egypternes øyne. Det skal skje når dere drar, at dere ikke skal dra tomhendt. Men alle kvinnene skal be naboen sin som bor ved huset hennes, om noe av sølv, noe av gull og klær. Dem skal dere kle på sønnene og døtrene deres. På den måten skal dere plyndre egypterne.» Da svarte Moses og sa: «Tenk om de ikke vil tro på meg eller høre på min røst, men sier: ‘Herren har ikke vist seg for deg.’» Da sa Herren til ham: «Hva er det du har i hånden?» Han sa: «En stav.» Han sa: «Kast den på bakken!» Så kastet han den på bakken, og den ble til en slange, og Moses flyktet for den. Da sa Herren til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Han rakte ut hånden og holdt den fast i halen, og den ble til en stav i hånden hans. «Dette skjer for at de skal tro at Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud har vist seg for deg.» Herren talte til ham igjen og sa: «Stikk nå hånden din inn på brystet!» Han stakk hånden inn på brystet. Da han tok den ut, se, da var hånden hans spedalsk, som snø. Han sa: «Stikk hånden inn på brystet igjen!» Så stakk han hånden inn på brystet igjen, og se, den ble igjen like frisk som resten av hans kropp. «Det skal bli slik at hvis de ikke tror på deg, eller ikke vil ta hensyn til budskapet i det første tegnet, så skal de tro budskapet i det andre tegnet. Det skal bli slik at om de ikke engang vil tro på disse tegnene, eller høre på din røst, da skal du ta vann fra elven og helle det ut på tørt land. Vannet du tar fra elven, skal bli til blod på tørt land.» Da sa Moses til Herren: «Å, min Herre, jeg er ikke en ordets mann, verken i går, dagen før eller etter at Du talte til Din tjener, men jeg er treg med munnen og treg med tungen.» Da sa Herren til ham: «Hvem ga mennesket munn? Eller hvem gjør stum, døv, seende eller blind? Er det ikke Jeg, Herren? Gå nå, og Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal tale.» Men han sa: «Å, min Herre, send bud ved hvem som helst Du ellers vil.» Da ble Herren brennende harm på Moses, og Han sa: «Er ikke levitten Aron din bror? Jeg vet at han er veltalende. Og se, han har også gått ut for å møte deg. Når han ser deg, blir han glad i sitt hjerte. Du skal tale til ham og legge ordene i munnen hans. Jeg skal være med din munn og med hans munn, og Jeg skal lære deg hva du skal gjøre. Så skal han tale for deg til folket. Han skal selv være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham. Denne staven skal du ta i hånden, og med den skal du gjøre tegnene.» Så gikk Moses og vendte tilbake til sin svigerfar Jetro og sa til ham: «Jeg ber deg, la meg få gå og vende tilbake til mine brødre som er i Egypt, og se om de fortsatt er i live.» Jetro sa til Moses: «Gå i fred!» Herren sa til Moses i Midjan: «Gå, vend tilbake til Egypt. For alle de som sto deg etter livet, er døde.» Da tok Moses sin kone og sine sønner og satte dem opp på et esel, og så vendte han tilbake til landet Egypt. Moses tok Guds stav i hånden. Herren sa til Moses: «Når du drar tilbake til Egypt, se da til at du gjør alle de undrene for Farao som Jeg har overgitt i din hånd, så du gjør dem framfor Faraos ansikt. Men Jeg skal forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare. Da skal du si til Farao: Så sier Herren: Israel er Min førstefødte sønn. Derfor sier Jeg til deg: La Min sønn fare, så han kan tilbe Meg. Men hvis du nekter å la ham fare, se, da skal Jeg slå din førstefødte sønn i hjel.» Det skjedde da de var på veien, ved leirplassen, at Herren møtte ham og sto ham etter livet. Da tok Sippora en flintkniv, skar forhuden av sin sønn og kastet den på føttene til Moses. Så sa hun: «Du er virkelig en blodbrudgom for meg!» Så gikk Han bort fra ham. Da sa hun: «En blodbrudgom!» Det var på grunn av omskjærelsen. Herren sa til Aron: «Gå ut i ørkenen, så du kan møte Moses.» Da gikk han og møtte ham ved Guds fjell, og han kysset ham. Så fortalte Moses Aron alle ordene fra Herren, Han som hadde sendt ham, og om alle tegnene Han hadde befalt ham å gjøre. Så gikk Moses og Aron av sted og samlet alle de eldste blant Israels barn. Aron talte alle ordene som Herren hadde talt til Moses. Så gjorde han tegnene for folkets øyne. Folket trodde. Da de hadde hørt at Herren hadde sett til Israels barn, og at Han hadde sett hvordan de ble fornedret, bøyde de seg og tilba. Etterpå gikk Moses og Aron og sa til Farao: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘La Mitt folk fare, så de kan holde pilegrimshøytid for Meg i ørkenen.’» Farao sa: «Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare.» Da sa de: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så Han ikke kommer over oss med pest eller med sverd.» Da sa kongen i Egypt til dem: «Moses og Aron, hvorfor tar dere folket bort fra arbeidet deres? Gå tilbake til tvangsarbeidet!» Farao sa: «Se, folket i landet er nå blitt mange, og dere lar dem hvile fra tvangsarbeidet.» Samme dag påla Farao slavevokterne og oppsynsmennene for folket, og sa: «Dere skal ikke lenger gi folket halm til å lage murstein av, slik som før. La dem selv gå og sanke halm! Dere skal kreve det samme antall murstein av dem som de lagde før. Dere skal ikke slå av på det. For de er late. Derfor roper de og sier: ‘La oss gå og ofre til vår Gud!’ Gjør bare slavearbeidet tyngre for mennene, så de kan streve med det og ikke høre på løgnaktige ord.» Slavevokterne og oppsynsmennene for folket gikk ut og talte til dem og sa: «Så sier Farao: ‘Jeg vil ikke gi dere halm. Gå selv og skaff dere halm, der dere kan finne den. Men det blir ikke slått av noe som helst på slavearbeidet deres.’» Så ble folket spredt over hele landet Egypt for å sanke enkle halmstrå til halm. Slavevokterne tvang dem til å skynde seg og sa: «Fullfør arbeidet deres, like mye hver dag som da dere hadde halm.» Også oppsynsmennene over Israels barn, som Faraos slavevoktere hadde satt over dem, ble slått. De ble spurt: «Hvorfor har dere verken i går eller i dag oppfylt pålegget om å lage nok murstein, slik som før?» Da kom oppsynsmennene for Israels barn og ropte til Farao og sa: «Hvorfor gjør du dette mot slavene dine? Slavene dine får ikke halm, og de sier til oss: ‘Lag murstein!’ Og se, slavene dine blir slått, men skylden ligger hos ditt eget folk.» Men han sa: «Dere er late, late! Derfor sier dere: ‘La oss gå og ofre til Herren!’ Derfor skal dere nå gå og gjøre slavearbeidet. Halm skal dere ikke få, men dere skal lage like mye murstein.» Oppsynsmennene for Israels barn innså at de var i nød da det ble sagt: ‘Dere skal ikke slå av på antallet murstein som kreves hver dag.’ Da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som sto der og ventet på dem. De sa til dem: «La Herren se til dere og dømme, for dere har gjort oss til en ond stank for Farao og tjenerne hans, så de har tatt sverdet i hånden for å drepe oss.» Så vendte Moses seg igjen til Herren og sa: «Herre, hvorfor har Du ført noe så ondt over dette folket? Hvorfor har Du sendt meg? For helt fra jeg kom til Farao for å tale i Ditt navn, har han bare ført ondt over dette folket. Og Du har slett ikke fridd folket Ditt ut.» Da sa Herren til Moses: «Nå skal du se hva Jeg skal gjøre med Farao. For ved en mektig hånd skal han la dem fare, og ved en mektig hånd skal han drive dem ut av landet sitt.» Gud talte til Moses og sa til ham: «Jeg er Herren. Jeg viste Meg for Abraham, for Isak og for Jakob, som Gud Den Allmektige, men ved Mitt navn Herren gjorde Jeg Meg ikke kjent for dem. Jeg har også opprettet Min pakt med dem for å gi dem Kanaans land, landet der de vandret og levde som utlendinger. Jeg har også hørt sukket fra Israels barn, dem som egypterne holder som slaver. Og Jeg har husket Min pakt. Derfor skal du si til Israels barn: Jeg er Herren. Jeg skal føre dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal fri dere ut fra slaveriet, og Jeg skal forløse dere med utrakt arm og ved store straffedommer. Jeg tar dere til Mitt eget folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som fører dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal føre dere til det landet Jeg sverget at Jeg skulle gi til Abraham, Isak og Jakob. Og Jeg skal gi det til dere som deres egen eiendom. Jeg er Herren.» Så talte Moses dette til Israels barn. Men de hørte ikke på Moses, fordi de hadde en utålmodig ånd og på grunn av det harde slaveriet. Herren talte til Moses og sa: «Gå inn og si til Farao, kongen i Egypt, at han skal la Israels barn fare ut fra landet hans.» Moses talte til Herren og sa: «Se, Israels barn har ikke hørt på meg. Hvordan skal da Farao høre på meg, jeg som har uomskårne lepper?» Da talte Herren til Moses og Aron og ga dem en befaling til Israels barn og Farao, kongen i Egypt, om å føre Israels barn ut av landet Egypt. Dette er overhodene for deres fedres hus: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Henok, Pallu, Hesron og Karmi. Dette er Rubens slekter. Simeons sønner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne. Dette er Simeons slekter. Dette er navnene på Levis sønner, etter sin avstamning: Gersjon, Kehat og Merari. Levis levealder ble 137 år. Gersjons sønner var Libni og Sjimi, etter sine slekter. Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehats levealder ble 133 år. Meraris sønner var Makli og Musji. Dette er Levis slekter etter sin avstamning. Amram tok Jokebed, sin fars søster, til kone. Hun fødte ham Aron og Moses. Amrams levealder var 137 år. Jishars sønner var Korah, Nefeg og Sikri. Ussiels sønner var Misjael, Elsafan og Sitri. Aron tok Elisjeba, datter av Amminadab og søster av Nahsjon, til kone. Hun fødte ham Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. Korahs sønner var Assir, Elkana og Abiasaf. Dette er korahittenes slekter. Elasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til kone, og hun fødte ham Pinhas. Dette er overhodene for fedrenes hus blant levittene, etter sine slekter. Dette er Aron og Moses som Herren talte til og sa: «Før Israels barn ut av landet Egypt, hver hæravdeling for seg.» Dette er de som talte til Farao, kongen i Egypt, om å føre Israels barn ut fra Egypt, Moses og Aron. På den dagen talte Herren til Moses i landet Egypt og sa: «Jeg er Herren. Tal til Farao, kongen i Egypt, alt det Jeg sier til deg.» Men Moses sa framfor Herren: «Se, jeg har uomskårne lepper, hvordan skal da Farao høre på meg?» Så sa Herren til Moses: «Se, Jeg har gjort deg som Gud for Farao, og din bror Aron skal være din profet. Du skal tale alt det Jeg befaler deg. Din bror Aron skal si til Farao at han skal sende Israels barn ut fra landet sitt. Jeg skal forherde Faraos hjerte og la det bli mange av Mine tegn og Mine under i landet Egypt. Men Farao skal ikke høre på deg, og Jeg skal legge Min hånd på Egypt og føre Mine hærer og Mitt folk, Israels barn, ut av landet Egypt ved store straffedommer. Egypterne skal kjenne at Jeg er Herren når Jeg rekker Min hånd ut over Egypt og fører Israels barn ut fra deres midte.» Da gjorde Moses og Aron dette. Som Herren hadde befalt dem, slik gjorde de. Moses var 80 år gammel og Aron 83 år gammel da de talte til Farao. Da talte Herren til Moses og Aron og sa: «Når Farao taler til dere og sier: ‘Vis meg et av undrene deres’, da skal du si til Aron: ‘Ta staven din og kast den foran Faraos ansikt’, så skal den bli til en slange.» Så gikk Moses og Aron inn til Farao, og de gjorde dette, slik som Herren hadde befalt. Aron kastet staven sin foran Faraos ansikt og foran tjenerne hans, og den ble til en slange. Da kalte også Farao til seg vismennene og trollmennene. Så gjorde spåmennene i Egypt det samme med sine hemmelige kunster. For hver av dem kastet ned staven sin, og de ble til slanger. Men staven til Aron slukte stavene deres. Men Faraos hjerte ble forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt. Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er forherdet. Han nekter å la Mitt folk fare. Gå til Farao i morgen tidlig, se, når han går ut til vannet. Der skal du stå ved elvebredden for å møte ham. Staven som ble til en slange, skal du ta i hånden. Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for å si: La Mitt folk fare, for at de kan tilbe Meg i ørkenen. Men se, inntil nå har du ikke villet høre. Så sier Herren: På dette skal du kjenne at Jeg er Herren: Se, Jeg skal slå på vannet i elven med staven Jeg har i hånden, og det skal bli til blod. Fiskene i elven skal dø. Elven skal stinke, og egypterne skal ikke orke å drikke av vannet i elven.» Så talte Herren til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hånden din ut over vannet i Egypt, over elvene, kanalene, dammene og over alle vannmagasinene deres, så de blir til blod. Det skal være blod over hele landet Egypt, både i trekar og i steinkar.» Moses og Aron gjorde dette, slik som Herren hadde befalt. Så løftet han staven og slo på vannet i elven, like for øynene på Farao og tjenerne hans. Alt vannet i elven ble til blod. Fiskene i elven døde. Elven stinket, og egypterne kunne ikke drikke vannet i elven. Slik ble det blod over hele landet Egypt. Da gjorde spåmennene i Egypt det samme med sine hemmelige kunster. Men Faraos hjerte ble forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt. Farao bare snudde seg og gikk inn i huset sitt. For heller ikke dette tok han til hjertet. Så gravde alle egypterne omkring elven etter drikkevann, for de kunne ikke drikke vannet i elven. Det gikk sju dager etter at Herren hadde slått elven. Herren talte til Moses: «Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. Men hvis du nekter å la dem fare, se, da skal Jeg slå hele landområdet ditt med frosker. Da skal det vrimle av frosker i elven, og de skal krype opp og komme inn i huset ditt, i soverommet ditt, i sengen din, i huset til tjenerne dine, inn blant folket ditt, i bakerovnene og deigtrauene deres. Froskene skal komme opp til deg, folket ditt og alle tjenerne dine.» Så talte Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut hånden og staven din over elvene, kanalene og dammene, og la froskene komme opp over landet Egypt!» Så rakte Aron hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket landet Egypt. Spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster og førte frosker opp over landet Egypt. Da kalte Farao på Moses og Aron og sa: «Bønnfall Herren om at Han må ta froskene bort fra meg og mitt folk! Da skal jeg la folket fare, så de kan ofre til Herren.» Moses sa til Farao: «Du skal få æren av å si når jeg skal gå i forbønn for deg, tjenerne og folket ditt, så froskene blir fordrevet fra dere og husene deres og bare er igjen i elven.» Da sa han: «I morgen.» Moses sa: «La det bli som du har sagt, så du kan kjenne at det ikke finnes noen som Herren vår Gud. Froskene skal bli borte fra deg, fra husene dine, tjenerne dine og folket ditt. De skal bare bli igjen i elven.» Så gikk Moses og Aron ut fra Farao. Moses ropte til Herren om froskene som Han hadde sendt mot Farao. Da gjorde Herren etter Moses’ ord. Froskene døde i husene, på gårdsplassene og på jordene. De dynget dem opp i haug på haug, og landet stinket. Men da Farao så at utfrielsen kom, forherdet han sitt hjerte og hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt. Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå på støvet på jorden, så det blir til mygg over hele landet Egypt.» Dette gjorde de; Aron rakte hånden og staven ut og slo på støvet på jorden. Da kom det mygg både på mennesker og dyr. Alt støvet i landet ble til mygg over hele landet Egypt. Spåmennene arbeidet med sine hemmelige kunster for å få fram mygg, men de klarte det ikke. Det var mygg både på mennesker og dyr. Da sa spåmennene til Farao: «Dette er Guds finger.» Men Faraos hjerte var fortsatt forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt. Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg foran Faraos ansikt idet han går ut til vannet. Så skal du si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. Hvis du ikke lar Mitt folk fare, se, da skal Jeg sende fluesvermer over deg og tjenerne dine, over folket ditt og husene deres. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, også jorden de står på. På den dagen skal Jeg skille ut landet Gosen, der Mitt folk holder til, så det ikke vil være noen fluesverm der. Det skjer for at du skal kjenne at Jeg er Herren i landets midte. Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.» Herren gjorde dette. Tykke fluesvermer kom inn i Faraos hus, i huset til tjenerne hans og inn over hele landet Egypt. Landet ble ødelagt av fluesvermene. Da kalte Farao på Moses og Aron, og sa: «Gå og ofre til deres Gud her i landet!» Men Moses sa: «Det vil ikke være rett å gjøre det, for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en styggedom for egypterne. Hvis vi for egypternes øyne ofrer det som er en styggedom for dem, ville de ikke da steine oss? Vi vil dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik Han sier til oss.» Da sa Farao: «Jeg skal la dere fare, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere får ikke dra så langt av sted. Gå i forbønn for meg!» Da sa Moses: «Se, jeg går bort fra deg, og jeg skal bønnfalle Herren for deg om at fluesvermene skal bli borte fra Farao, tjenerne og folket hans i morgen. Farao må bare ikke holde oss for narr flere ganger, så han ikke lar folket fare for å ofre til Herren.» Så gikk Moses ut fra Farao og bønnfalt Herren. Herren gjorde som Moses sa. Han lot fluesvermene bli borte fra Farao, tjenerne og folket hans. Ikke én ble igjen. Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gangen, og han ville ikke la folket fare. Så sa Herren til Moses: «Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. For hvis du nekter å la dem fare, og holder dem igjen, se, da skal Herrens hånd komme over buskapen din på marken, over hestene, eslene, kamelene, oksene og småfeet – en overmåte grusom pest. Herren skal gjøre forskjell på buskapen til Israel og buskapen til Egypt, så ikke noe dør av alt det som tilhører Israels barn.» Så fastsatte Herren en tid og sa: «I morgen skal Herren gjøre dette i landet.» Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen i Egypt døde. Men av buskapen til Israels barn var det ikke én som døde. Farao sendte bud, og se, ingen var døde av israelittenes buskap, ikke en eneste. Men hjertet til Farao var fortsatt forherdet, og han lot ikke folket fare. Så sa Herren til Moses og Aron: «Ta hendene fulle av sot fra ovnen, så skal Moses kaste den opp i luften for Faraos øyne. Den skal bli til fint støv over hele landet Egypt, og det skal danne byller som blir til åpne sår både på mennesker og dyr over hele landet Egypt.» Så tok de sot fra ovnen og stilte seg for Faraos ansikt, og Moses kastet den opp i luften. Den dannet byller som ble til åpne sår både på mennesker og dyr. Spåmennene kunne ikke holde stand for Moses’ ansikt på grunn av byllene, for byllene var både på spåmennene og alle egypterne. Men Herren forherdet Faraos hjerte, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses. Da sa Herren til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg foran Faraos ansikt og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. For denne gangen skal Jeg sende alle plagene Mine rett mot ditt hjerte og over tjenerne og folket ditt, så du kan kjenne at det er ingen som Meg på hele jorden. Hvis Jeg nå hadde rakt ut Min hånd og slått deg og ditt folk med pest, ville du blitt utslettet fra jorden. Men sannelig, derfor har Jeg latt deg bli stående: For at Jeg skal vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden. Ennå opphøyer du deg mot Mitt folk ved at du ikke lar dem fare. Se, i morgen på denne tiden skal Jeg sende et meget kraftig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt, fra landet ble grunnlagt og helt til i dag. Derfor skal du nå sende bud og få buskapen din i trygghet sammen med alt du har ute på marken. Haglet skal komme over hvert menneske og hvert dyr som finnes på marken, og som ikke er brakt i hus. Og de skal dø.» Den blant Faraos tjenere som fryktet Herrens Ord, fikk brakt tjenerne sine og buskapen sin i trygghet i husene. Men den som ikke tok Herrens Ord til hjertet, forlot tjenerne sine og buskapen sin ute på marken. Da sa Herren til Moses: «Rekk ut hånden mot himmelen, så det kan komme hagl over hele landet Egypt, over mennesker, dyr og hver eneste vekst på marken over hele landet Egypt.» Moses rakte staven sin mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og det for ild mot jorden. Herren sendte hagl ned over hele landet Egypt. Så kom haglet, og ilden for fram og tilbake midt i haglværet. Det var så kraftig at det ikke hadde vært maken i landet Egypt siden det ble befolket. Haglet slo ned over hele landet Egypt over alt som var på marken, både mennesker og dyr. Haglet slo ned hver vekst på marken og splintret hvert tre på marken. Bare i landet Gosen, der Israels barn var, haglet det ikke. Farao sendte bud og kalte til seg Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Herren er den rettferdige, og mitt folk og jeg er de skyldige. Bønnfall Herren om at det ikke må komme mer kraftig torden og hagl, for nå er det nok. Jeg skal la dere fare, dere skal ikke være her lenger.» Så sa Moses til ham: «Så snart jeg har kommet ut av byen, skal jeg rekke ut hendene mot Herren. Tordenen skal opphøre, og det skal ikke komme mer hagl, så du kan kjenne at jorden tilhører Herren. Men om deg og tjenerne dine vet jeg at dere ennå ikke vil frykte Herren Gud.» Både linet og bygget var slått ned, for bygget hadde begynt å skyte aks, og linplantene sto i knopp. Men hveten og spelten ble ikke slått ned, for de gir en senere avling. Så gikk Moses ut fra Farao og ut av byen, og han rakte ut hendene mot Herren. Da sluttet det å tordne og hagle, og regnet øste ikke lenger ned over jorden. Da Farao så at regnet, haglet og tordenen hadde opphørt, fortsatte han bare å synde. Han forherdet sitt hjerte, både han og tjenerne hans. Slik ble Faraos hjerte forherdet, og han lot ikke Israels barn fare, slik Herren hadde sagt ved Moses. Herren sa til Moses: «Gå inn til Farao! For Jeg har forherdet hjertet hans og hjertet til tjenerne hans, så Jeg kan legge disse tegnene Mine midt iblant dem, og så du kan fortelle din sønn og din sønnesønn hvor hardt Jeg har gått fram i Egypt, og om tegnene Mine, som Jeg har lagt iblant dem, for at du skal kjenne at Jeg er Herren.» Så kom Moses og Aron til Farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: ‘Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for Meg? La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg. Hvis du nekter å la folket Mitt fare, se, da skal Jeg i morgen føre gresshopper inn over landområdet ditt. De skal dekke hele jordoverflaten, så ingen kan se jorden. De skal ete de restene som ennå står, det dere har igjen etter haglet, og de skal gnage av hvert tre som vokser på marken deres. De skal fylle husene dine, husene til alle tjenerne dine og alle egypterne på en måte som verken deres fedre eller deres fedres fedre har sett maken til fra den dagen de ble til på jorden, og helt til denne dag.’» Så snudde han seg og gikk ut fra Farao. Da sa tjenerne til Farao til ham: «Hvor lenge skal denne mannen få være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tilbe Herren sin Gud. Forstår du ennå ikke at hele Egypt er ødelagt?» Så ble Moses og Aron ført tilbake til Farao, og han sa til dem: «Gå og tilbe Herren deres Gud! Men hvem er det som skal dra?» Moses sa: «Vi vil dra med våre unge og våre gamle, vi vil dra med våre sønner og våre døtre, småfeet og storfeet, for vi må holde høytid for Herren.» Da sa han til dem: «Må Herren være med dere når jeg lar dere og deres barn fare. Pass dere, for det onde ligger foran dere. Men nei, det skal ikke skje! Nå kan dere menn gå og tjene Herren, for det er jo det dere ønsket.» Så ble de drevet bort fra Faraos ansikt. Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over landet Egypt, så gresshoppene kommer inn over landet Egypt og eter opp hver vekst i landet, alt det som haglet har latt bli igjen.» Så rakte Moses staven sin ut over landet Egypt, og Herren førte en østavind over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, brakte østavinden gresshoppene med seg. Gresshoppene kom over hele landet Egypt og slo seg ned i et veldig antall overalt innenfor Egypts grenser. Slike gresshopper som dette har det aldri vært før, og det kommer det heller aldri mer til å bli. For de dekket hele jordoverflaten, så landet ble formørket. De åt alle grønne vekster i landet og all frukten på trærne som var blitt igjen etter haglet. Slik ble det ikke noe grønt igjen på trærne eller på vekstene på marken over hele landet Egypt. Da kalte Farao Moses og Aron til seg i all hast og sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. Derfor ber jeg dere nå om at dere må tilgi min synd bare denne ene gangen, og bønnfall Herren deres Gud om at Han må ta denne døden bort fra meg – om ikke annet.» Så gikk Moses bort fra Farao og bønnfalt Herren. Herren vendte vinden, så det ble en svært kraftig vestavind, og den tok med seg gresshoppene og drev dem ut i Sivhavet. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen innenfor Egypts grenser. Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare. Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut mot himmelen, så skal det komme mørke over landet Egypt, et mørke så stort at det kan føles.» Så rakte Moses hånden ut mot himmelen, og det kom et tykt mørke over hele landet Egypt i tre dager. Ingen kunne se hverandre, og ingen kunne reise seg fra plassen sin på tre dager. Men alle Israels barn hadde lys der de bodde. Da kalte Farao Moses til seg og sa: «Gå og tilbe Herren! La bare småfeet og storfeet bli igjen! Også kvinnene og barna kan gå med dere.» Men Moses sa: «Du må også la oss få med slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud. Buskapen vår må også være med oss. Ikke en hov kan være igjen. For vi må ta noen av dem og ofre dem til Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tilbe Herren med før vi kommer dit.» Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare. Da sa Farao til ham: «Gå bort fra meg! Vokt deg, så du aldri mer ser mitt ansikt. For den dagen du ser mitt ansikt, skal du dø.» Så sa Moses: «Det er som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.» Herren sa til Moses: «Enda en plage skal Jeg føre over Farao og Egypt. Etter det skal han la dere fare herfra. Når han lar dere fare, skal han sannelig drive dere fullstendig ut herfra. Tal nå så hele folket hører det, og hver mann må be sin nabo og hver kvinne må be sin nabokvinne om noe av sølv og noe av gull.» Herren ga folket velvilje i egypternes øyne. Dessuten var mannen Moses meget stor i landet Egypt, i Faraos tjeneres øyne og i folkets øyne. Da sa Moses: «Så sier Herren: ‘Ved midnatt skal Jeg fare fram midt i Egypt. Alle de førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte hos Farao som sitter på sin trone, til den førstefødte av tjenestepikene som står bak håndkvernen, og alt det førstefødte av dyrene. Så skal det lyde et høyt klagerop over hele landet Egypt, som det aldri før har vært maken til, og som det aldri mer skal bli. Men blant alle Israels barn skal ikke engang en hund gi lyd fra seg, verken mot mennesker eller dyr, for at du skal kjenne at Herren gjør forskjell på Egypt og Israel. Alle disse tjenerne dine skal komme ned til meg og falle på kne for meg og si: «Dra ut, du og alt folket som følger deg.» Deretter skal jeg dra ut.’» Etter dette gikk han ut fra Farao i brennende vrede. Men Herren sa til Moses: «Farao skal ikke høre på dere, for at det skal bli mange av undrene Mine i landet Egypt.» Moses og Aron gjorde alle disse undrene framfor Farao. Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn dra ut av landet sitt. Herren talte til Moses og Aron i landet Egypt og sa: «Denne måneden skal være den første av månedene deres. Den skal være den første måneden i året hos dere. Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende i denne måneden skal hver mann ta seg ut et lam for sin fars hus, et lam for hver husstand. Hvis husstanden er for liten til lammet, da skal han og naboen i det nærmeste huset ta lammet sammen, ut fra hvor mange mennesker det er. Ut fra hvor mye hver spiser, skal du regne antallet for lammet. Lammet skal være uten lyte, av hankjønn og årsgammelt. Dere kan ta det enten fra sauene eller fra geitene. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i den samme måneden. Da skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det mellom de to aftenstundene. De skal ta noe av blodet og stryke det på de to dørkarmene og på dørbjelken i husene hvor de spiser det. Så skal de spise kjøttet samme natt. Stekt over ilden, med usyret brød og bitre urter skal de ete det. Dere skal ikke spise det rått eller kokt i vann, men stekt over ilden, både hodet, føttene og innvollene. Dere skal ikke la noe av det bli igjen til morgenen etter, og det som blir igjen av det til morgenen, skal dere brenne på ilden. Slik skal dere spise det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha sandaler på føttene og stav i hånden. Dere skal spise det i hast. Det er Herrens påske. For Jeg skal gå gjennom landet Egypt den natten, og Jeg skal slå alle førstefødte i landet Egypt, både mennesker og dyr. Jeg skal holde Min dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Blodet skal være til et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt. Denne dagen skal være en minnedag for dere, og dere skal holde den som en høytid for Herren i alle slekter etter dere. Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden. I sju dager skal dere spise usyret brød. På den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. For hver den som spiser syret brød fra den første til den sjuende dagen, den sjel skal utryddes fra Israel. På den første dagen skal dere kalle sammen til en hellig sammenkomst, og på den sjuende dagen skal dere også ha en hellig sammenkomst. Ikke noe arbeid skal gjøres disse dagene, bortsett fra det enhver selv skal ha til å spise, det kan gjøres i stand hos dere. Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen skal Jeg ha ført hærene deres ut av landet Egypt. Derfor skal dere holde denne dagen i alle slekter etter dere, som en evig lov. I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, om kvelden, skal dere spise usyret brød, og fortsette til den tjueførste dagen i måneden, om kvelden. I sju dager må det ikke finnes noen surdeig i husene deres, siden hver den som spiser noe som er syret, den sjel skal utryddes fra Israels forsamling, enten han er en fremmed eller en innfødt i landet. Dere skal ikke spise noe som er syret. Alle stedene der dere bor, skal dere spise usyret brød.» Så kalte Moses til seg alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og ta dere småfe til slektene deres og slakt påskelammet! Dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke blodet fra skålen på dørbjelken og de to dørkarmene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. For Herren skal gå gjennom landet for å slå egypterne. Når Han ser blodet på dørbjelken og de to dørkarmene, skal Herren gå forbi døren og ikke la ødeleggeren komme inn i huset deres for å slå dere. Dere skal holde dette ordet som en lov for dere og deres barn til evig tid. Da skal det skje: Når dere kommer inn i det landet Herren skal gi dere, slik Han har sagt, da skal dere holde denne gudstjenesten. Da skal det skje: Når deres barn sier til dere: ‘Hva betyr denne gudstjenesten for dere?’ da skal dere si: ‘Det er påskeofferet for Herren, Han som gikk forbi husene til Israels barn i Egypt, den gangen Han slo egypterne, men lot våre husfolk gå fri.’» Så bøyde folket seg og tilba. Deretter gikk Israels barn og gjorde dette. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de. Da skjedde det: Ved midnatt slo Herren alle de førstefødte i landet Egypt, fra den førstefødte av Farao som satt på sin trone, til den førstefødte av fangen som satt i fangehullet, og alle de førstefødte av dyrene. Så sto Farao opp om natten, han selv, alle tjenerne hans og alle egypterne, og det lød et høyt klagerop i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke var en som var død. Da kalte han til seg Moses og Aron om natten og sa: «Bryt opp og dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Gå av sted og tilbe Herren, slik dere har sagt. Også småfeet og storfeet deres skal dere ta med, slik dere har sagt, og dra av sted! Og velsign også meg!» Egypterne la press på folket for å få dem til å skynde seg å dra ut av landet. For de sa: «Vi kommer til å dø, alle sammen.» Så tok folket deigen sin før den var syret, og deigtrauene, som var pakket inn i kappene deres, bar de på skuldrene. Israels barn hadde gjort etter Moses’ ord; de hadde bedt egypterne om noe av sølv, noe av gull og klær. Herren hadde gitt folket velvilje i egypternes øyne, så de ga dem det de ba om. På den måten plyndret de egypterne. Så dro Israels barn ut fra Ramses til Sukkot. Det var omkring 600 000 menn til fots, foruten kvinner og barn. En blandet folkemengde dro også opp sammen med dem, og småfe og storfe, en meget stor buskap. De bakte usyrede kaker av deigen de hadde tatt med seg ut fra Egypt. For den var ikke syret, ettersom de ble drevet ut fra Egypt og ikke kunne vente lenger. De fikk heller ikke gjort i stand matforsyninger til seg selv. Tiden Israels barn hadde bodd i Egypt, var 430 år. Det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, det skjedde på nøyaktig samme dag, at alle Herrens hærer dro ut fra landet Egypt. Det er en våkenatt for Herren, for at Han førte dem ut av landet Egypt. Dette er Herrens natt, en våkenatt for alle Israels barn i alle slekter Herren sa til Moses og Aron: «Dette er loven om påskelammet: Ingen fremmed skal spise av det. Men hver slave som noen har kjøpt for penger, kan få spise av det når du har omskåret ham. Ingen innflytter eller leiekar skal spise av det. I ett og samme hus skal det spises. Du skal ikke ta noe av kjøttet med ut av huset, og ingen av beina på det skal dere bryte. Hele Israels menighet skal holde den. Når en fremmed bor hos deg og ønsker å holde påske for Herren, skal du la alt hankjønn hos ham bli omskåret. Så kan du gi ham adgang til å holde den. Han skal være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret skal spise av det. Én og samme lov skal gjelde både for den som er innfødt, og for den som er fremmed og bor iblant dere.» Slik gjorde alle Israels barn. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de. Det skjedde på den samme dagen, at Herren førte Israels barn ut av landet Egypt, hver hæravdeling for seg. Så talte Herren til Moses og sa: «Du skal hellige alt det førstefødte for Meg, alt som åpner morsliv blant Israels barn, både av mennesker og dyr. Meg tilhører det.» Moses sa til folket: «Husk denne dagen da dere dro ut fra Egypt, fra slavehuset. For med kraftig hånd førte Herren dere ut derfra. Ikke noe syret brød må spises. På denne dagen drar dere ut, i måneden abib. Da skal det skje: Når Herren fører deg inn i kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, hevittenes og jebusittenes land, som Han sverget for dine fedre at Han skulle gi deg, et land som flyter av melk og honning, da skal du utføre denne tjenesten i denne måneden: Sju dager skal du spise usyret brød, og på den sjuende dagen skal det være høytid for Herren. Usyret brød skal spises i sju dager. Ikke noe syret brød skal sees hos deg, og ingen surdeig skal sees noe sted innenfor grensene dine. På den dagen skal du fortelle din sønn og si: Dette gjøres på grunn av det Herren gjorde for meg da jeg dro ut fra Egypt. Det skal være som et tegn for deg på din hånd, og som et påminnelsesmerke mellom dine øyne, for at Herrens lov skal være i din munn. For med kraftig hånd har Herren ført deg ut fra Egypt. Derfor skal du holde denne loven på den tiden som er fastsatt for den, i år etter år. Da skal det skje: Når Herren fører deg inn i kanaaneernes land, slik Han sverget for deg og dine fedre, og når Han gir det til deg, da skal du sette til side for Herren alt det som åpner morsliv. Alt det førstefødte av dyrene dine, alt av hankjønn skal tilhøre Herren. Men alt som åpner morsliv blant eslene, skal du løse ut med et lam. Hvis du ikke løser det ut, skal du bryte nakken på det. Alle førstefødte av mennesker blant dine sønner skal du løse ut. Da skal det skje: Når din sønn spør deg i morgen og sier: ‘Hva er dette?’ da skal du si til ham: Med kraftig hånd førte Herren oss ut fra Egypt, ut fra slavehuset. Da skjedde det: Da Farao forherdet seg og ikke ville la oss fare, da slo Herren i hjel alle førstefødte i landet Egypt, fra det førstefødte av menneskene til det førstefødte av dyrene. Derfor ofrer jeg til Herren alt av hankjønn som åpner morsliv, men alle førstefødte blant mine sønner løser jeg ut. Det skal være som et tegn på din hånd og som minnesedler mellom dine øyne. For med kraftig hånd førte Herren oss ut fra Egypt.» Da Farao lot folket fare, skjedde det at Gud ikke ledet dem langs veien til filistrenes land, selv om den lå like ved. For Gud sa: «Folket kunne komme til å angre seg når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.» Så Gud lot folket ta en omvei gjennom ørkenen til Sivhavet. Israels barn dro opp fra landet Egypt i sluttet orden. Moses tok med seg Josefs bein, for han hadde tatt en høytidelig ed av Israels barn og sagt: «Gud skal sannelig se til dere, og da skal dere ta mine bein med dere opp herfra.» Så dro de fra Sukkot og slo leir i Etam, i utkanten av ørkenen. Om dagen gikk Herren foran dem i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt. Verken skystøtten om dagen eller ildstøtten om natten ble borte fra folket. Herren talte til Moses og sa: «Si til Israels barn at de skal snu og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, rett overfor Ba’al-Safon. Der skal dere slå leir ved havet. Da vil Farao si om Israels barn: ‘De har gått seg vill i landet. De er blitt innestengt i ørkenen.’ Så skal Jeg forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem. Jeg vil bli herliggjort gjennom Farao og hele hæren hans, så egypterne kan kjenne at Jeg er Herren.» Og de gjorde dette. Det ble fortalt kongen i Egypt at folket hadde flyktet, og hjertet til Farao og tjenerne hans ble vendt imot dem. De sa: «Hvorfor har vi gjort dette, så vi lot Israel overlate slavearbeidet til oss?» Så spente han for vognen sin og tok folket sitt med seg. Han tok med seg 600 av de beste vognene og de andre vognene i Egypt med befalingsmenn på hver av dem. Herren forherdet Faraos hjerte, kongen i Egypt, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn dro ut med løftet hånd. Egypterne forfulgte dem, alle hestene og vognene til Farao, krigerne på vognene og hæren hans, og de innhentet dem der de hadde slått leir ved havet utenfor Pi-Hakirot, like overfor Ba’al-Safon. Da Farao nærmet seg, løftet Israels barn blikket, og se, egypterne satte etter dem. Da ble de svært redde, og Israels barn ropte til Herren. Da sa de til Moses: «Er det fordi det ikke fantes graver i Egypt at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? Er ikke dette det vi talte til deg i Egypt, da vi sa: ‘La oss være i fred, så vi kan trelle for egypterne?’ For det hadde vært bedre for oss å trelle for egypterne enn å dø i ørkenen.» Moses sa til folket: «Frykt ikke! Dere skal bare stille dere opp og se Herrens frelse, som Han skal fullbyrde for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem igjen. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til Meg? Si til Israels barn at de skal dra videre. Men du skal løfte staven din, rekke hånden ut over havet og kløve det. Israels barn skal gå midt gjennom havet på tørr grunn. Jeg, se, Jeg skal forherde egypternes hjerte, og de skal følge etter dem. Så skal Jeg bli herliggjort gjennom Farao og gjennom hele hæren hans, vognene og krigerne på vognene hans. Da skal egypterne kjenne at Jeg er Herren, når Jeg er blitt herliggjort gjennom Farao, vognene og krigerne på vognene hans.» Guds Engel, som gikk foran Israels fylking, flyttet seg og gikk bak dem. Og Skystøtten forlot plassen foran dem og stilte seg bak dem. Så kom Den mellom egypternes fylking og Israels fylking. På den ene siden var Den sky og mørke, og på den andre siden ga Den lys om natten, så den ene fylkingen ikke kom nær den andre hele natten. Så rakte Moses hånden ut over havet. Herren drev havet tilbake ved en kraftig østavind som blåste hele natten. Havet ble til tørt land, og vannet ble kløvd. Så gikk Israels barn midt gjennom havet på tørr grunn, og vannet sto som en mur for dem på høyre og venstre side. Egypterne forfulgte dem, og alle Faraos hester, vogner og krigerne på vognene hans kom etter dem ut mot midten av havet. Da skjedde det: Under morgenvakten så Herren ned på egypternes fylking fra ild- og skystøtten, og Han sendte forvirring blant egypternes fylking. Han slo hjulene av vognene, så det ble tungt å kjøre videre. Egypterne sa: «La oss flykte fra Israels åsyn, for Herren strider for dem mot egypterne.» Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden din ut over havet, så vannet kan vende tilbake over egypterne, vognene og krigerne på vognene deres.» Moses rakte hånden ut over havet. Da morgenen grydde, vendte havet tilbake til sitt vanlige nivå, mens egypterne flyktet rett ut i det. Herren styrtet egypterne midt ut i havet. Så rant vannet tilbake og dekket vognene, krigerne på vognene og hele Faraos hær, som hadde satt etter dem ut i havet. Ikke én av dem kom seg unna. Men Israels barn hadde gått på tørr grunn midt gjennom havet, og vannet sto som en mur for dem både på høyre og venstre side. Slik frelste Herren Israel fra egypternes hånd på den dagen, og Israel så egypterne ligge døde på stranden ved havet. Israel fikk se Herrens mektige hånd, som Han hadde brukt mot Egypt. Folket fryktet Herren, og de trodde på Herren og Hans tjener Moses. Da sang Moses og Israels barn denne sangen for Herren. De brukte disse ordene: «Jeg vil synge for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet! Herren er min styrke og lovsang, og Han er blitt til frelse for meg. Han er min Gud, og jeg vil prise Ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye Ham. Herren er en stridsmann, Herren er Hans navn. Faraos vogner og hans hær har Han kastet i havet. Hans ypperste befalingsmenn sank i Sivhavet. De store dypene dekket over dem. De gikk til bunns som en stein. Din høyre hånd, Herre, har vist seg herlig i kraft. Din høyre hånd, Herre, har knust fienden. I Din store majestet har Du støtt ned dem som reiste seg mot Deg. Du sendte Din brennende vrede ut, den fortærte dem som halmstrå. Med et åndepust fra Din nese ble vannene demmet opp. Vannstrømmene sto opp som en voll. Dypene stivnet til midt i havet. Fienden sa: ‘Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele byttet. Min sjel skal mettes ved å innta dem. Jeg drar sverdet, min hånd skal ødelegge dem.’ Du blåste med Din ånde, havet dekket dem. De sank som bly i de mektige vann. Hvem er som Du blant gudene, Herre? Hvem er som Du, herlig i hellighet, fryktinngytende i ære, Du som gjør under? Du rakte ut Din høyre hånd; jorden slukte dem. Ved Din miskunnhet leder Du dem, det folket Du har forløst. Du fører dem med Din styrke til Din hellige bolig. Folkene hører og skjelver. Angsten griper dem som bor i Filisterland. Da blir høvdingene i Edom slått av skrekk. Moabs mektige menn prøver skjelvende å gripe dem. Alle som bor i Kanaan, svinner bort: Frykt og gru rammer dem. Ved Din store arm blir de som forsteinet, til Ditt folk er kommet over, Herre, til folket har kommet over, det folket Du har vunnet Deg. Du fører dem inn og planter dem på berget som er Din arv, stedet Du har gjort til din egen bolig, Herre, helligdommen, Herre, som Dine hender har grunnlagt. Herren er Konge i all evighet.» For hestene til Farao for ut i havet sammen med vognene og krigerne på vognene hans, og Herren førte vannet i havet tilbake over dem. Men Israels barn gikk over på tørr grunn, midt i havet. Da tok profetinnen Mirjam, Arons søster, en tamburin i hånden. Alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner, og de danset. Mirjam svarte dem: «Syng for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet!» Så førte Moses Israel videre fra Rødehavet. De dro ut i ørkenen Sjur og gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann. Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet der, for det var bittert. Derfor ble stedet kalt med navnet Mara. Folket klaget til Moses og sa: «Hva skal vi drikke?» Så ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Da han kastet det i vannet, ble vannet friskt. Der la Han fram lov og rett for dem, og der satte Han dem på prøve. Han sa: «Hvis dere lytter nøye til Herren vår Guds røst, og gjør det som er rett i Hans øyne, hvis dere legger øret til Hans bud og holder alle Hans lover, da skal Jeg ikke legge på dere noen av de sykdommene som Jeg la på egypterne. For Jeg er Herren, Han som helbreder dere.» Så kom de til Elim, der det var tolv vannkilder og 70 palmetrær. Der slo de leir ved vannet. De dro videre fra Elim, og hele menigheten av Israels barn kom til Sinørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var på den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut fra landet Egypt. Hele menigheten av Israels barn klaget da til Moses og Aron i ørkenen. Israels barn sa til dem: «Hadde vi bare dødd ved Herrens hånd i landet Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi spiste brød til vi ble mette. For dere har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne folkemengden dø av sult.» Da sa Herren til Moses: «Se, Jeg skal la det regne brød fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og samle en viss mengde hver dag, så Jeg kan prøve dem og se om de vil vandre etter Min lov eller ikke. På den sjette dagen skal det skje: Når de lager i stand det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som de samler daglig.» Da sa Moses og Aron til alle Israels barn: «I kveld skal dere få kjenne at Herren har ført dere ut av landet Egypt. I morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet. For Han hører at dere klager mot Herren. Men hva er da vi, siden dere klager på oss?» Moses sa: «Det skal skje at Herren i kveld gir dere kjøtt å spise, og i morgen tidlig brød så dere blir mette. For Herren hører at dere klager mot Ham. Og hva er da vi? Dere klager ikke mot oss, men mot Herren.» Så sa Moses til Aron: «Si til hele menigheten av Israels barn: Kom fram for Herrens ansikt, for Han har hørt at dere klager.» Da skjedde det: Mens Aron talte til hele menigheten av Israels barn, da vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen. Herren talte til Moses og sa: «Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Tal til dem og si: Mellom de to aftenstundene skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere bli mettet av brød. Dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» Så skjedde det: Det kom vaktler og dekket leiren om kvelden, og om morgenen var det et dekke av dugg rundt leiren. Da dekket av dugg forsvant, se, bortover ørkenlandet lå det noe lite, rundt og fint. Det var som rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Dette er det brødet Herren har gitt dere å spise. Dette er ordet Herren bød: Dere skal samle av det, og enhver skal få det han trenger til mat, en omer til hver. Etter hvor mange de er, skal hver mann ta til dem som er i teltet hans.» Da gjorde Israels barn dette. De samlet sammen, noen mer, noen mindre. Da de målte hvor mange omer det var, hadde den som hadde samlet mye, ingenting til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ingenting. Hver mann hadde samlet så mye han trengte til mat. Moses sa: «Ingen må la noe bli igjen til i morgen.» Men de hørte ikke på Moses. Noen lot en del av det bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, det stinket, og Moses ble vred på dem. Så samlet de det hver morgen, enhver etter det en måtte ha til å mette seg. Men i solens hete smeltet det. Det skjedde på den sjette dagen at de samlet dobbelt så mye brød, to omer til hver. Alle høvdingene i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: «Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Legg til side alt som blir til overs, så det kan bli tatt vare på til neste morgen.» Så la de det til side til dagen etter, slik Moses hadde befalt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det. Da sa Moses: «Et det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag vil dere ikke finne noe av det på marken. Seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, på sabbaten, skal det ikke være noe der.» Likevel var det noen av folket som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ikke noe. Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover? Dere må se at det er Herren som har gitt dere sabbaten. Derfor gir Han dere brød for to dager på den sjette dagen. Alle skal holde seg der de er. Ingen må gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.» Så hvilte folket på den sjuende dagen. Israels hus kalte det med navnet manna. Det var som hvite korianderfrø, og det smakte som honningkake. Så sa Moses: «Dette er det ordet Herren har befalt: Fyll en omer av det, så den kan bli tatt vare på for etterslekten, og så de kan se det brødet Jeg ga dere å spise i ørkenen, den gangen Jeg førte dere ut fra landet Egypt.» Moses sa til Aron: «Ta en krukke og legg en hel omer manna i den, og sett den framfor Herrens ansikt, så den kan bli tatt vare på for etterslekten.» Som Herren hadde befalt Moses, satte Aron krukken foran Vitnesbyrdet, så den kunne bli tatt vare på. Israels barn spiste manna i 40 år, helt til de kom til land som var bebodd. De spiste manna helt til de kom til grensen til Kanaans land. En omer er en tiendedel av en efa. Så la hele menigheten av Israels barn ut på reisen fra Sinørkenen, etter Herrens Ord, og de slo leir i Refidim. Men der var det ikke vann så folket kunne få drikke. Derfor anklaget folket Moses og sa: «Gi oss vann så vi kan drikke.» Da sa Moses til dem: «Hvorfor anklager dere meg? Hvorfor frister dere Herren?» Folket tørstet etter vann der, så folket klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss, barna og buskapen vår dø av tørst?» Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!» Herren sa til Moses: «Gå fram foran folket og ta med deg noen av de eldste i Israel. I hånden skal du ta med deg staven du brukte da du slo på elven, og så skal du gå. Se, Jeg skal stå foran deg der på klippen i Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal komme vann ut fra den, så folket kan få drikke.» Moses gjorde dette for øynene på de eldste i Israel. Så kalte han stedet med navnet Massa og Meriba, fordi Israels barn skapte strid, og fordi de fristet Herren og sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?» Amalek kom og stred mot Israel i Refidim. Moses sa til Josva: «Velg ut noen menn og dra så ut og strid mot Amalek! I morgen skal jeg stille meg på toppen av høyden med Guds stav i hånden.» Josva gjorde som Moses sa til ham, og han stred mot Amalek. Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av høyden. Da skjedde dette: Så lenge Moses holdt opp hånden sin, hadde Israel overtaket. Men når han hvilte hånden sin, hadde Amalek overtaket. Men hendene til Moses ble tunge. Derfor tok de en stein og la under ham. Han satte seg på den, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på den ene siden og en på den andre siden. Da var hendene hans støe helt til solen gikk ned. Josva nedkjempet Amalek og hans folk med sverdets egg. Da sa Herren til Moses: «Skriv dette ned i bokrullen som et minne, og la Josva få høre at Jeg fullstendig skal utslette minnet om Amalek under himmelen.» Moses bygde et alter og kalte det med navnet «Herren er mitt banner». Han sa: «For en hånd er på Herrens trone: Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt.» Jetro, presten i Midjan, Moses svigerfar, fikk høre om alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, at Herren hadde ført Israel ut av Egypt. Da tok Jetro, Moses’ svigerfar, med seg Sippora, Moses’ kone, som Moses hadde sendt tilbake. Han tok også med seg de to sønnene hennes. Den ene het Gersjom – for Moses hadde sagt: «Jeg har vært innflytter i et fremmed land» – og den andre het Elieser – for han sa: «Min fars Gud var min hjelp og fridde meg ut fra Faraos sverd.» Sammen med Moses’ sønner og kone kom Jetro, Moses’ svigerfar, til ham i ørkenen, der han hadde slått leir ved Guds fjell. Han hadde sagt til Moses: «Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til deg med din kone og de to sønnene hennes.» Så gikk Moses ut for å møte sin svigerfar, og han falt på kne og kysset ham. De hilste hverandre med fred, og de gikk inn i teltet. Moses fortalte sin svigerfar om alt det Herren hadde gjort med Farao og egypterne for Israels skyld, og om alt strevet de hadde hatt på veien, og hvordan Herren hadde fridd dem ut. Jetro gledet seg over alt det gode Herren hadde gjort for Israel da Han hadde fridd dem ut av egypternes hånd. Jetro sa: «Lovet være Herren, som har fridd dere ut fra egypternes hånd og fra Faraos hånd, og som har fridd folket ut fra å være under egypternes hånd. Nå innser jeg at Herren er større enn alle guder, bevist nettopp der fiendene viste seg hovmodige mot dem.» Så tok Jetro, Moses’ svigerfar, brennoffer og slaktoffer for å ofre dem til Gud. Aron kom med alle de eldste i Israel for å holde måltid sammen med Moses’ svigerfar for Guds ansikt. Det skjedde neste dag at Moses satt for å skifte rett for folket. De sto foran Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så alt han gjorde for folket, sa han: «Hva er det du gjør for dem? Hvorfor sitter du der alene mens alt folket står foran deg fra morgen til kveld?» Moses sa til sin svigerfar: «Fordi de kommer til meg for å rådspørre Gud. Når de har en vanskelig sak, kommer de til meg, for at jeg skal dømme mellom den ene og den andre. Og jeg gjør kjent Guds bud og Hans lover.» Da sa Moses’ svigerfar til ham: «Det du gjør, er ikke klokt. Både du og dette folket som er sammen med deg, kommer til å bli helt utslitt. For dette er altfor mye for deg. Du klarer ikke å gjøre det alene. Hør nå på hva jeg sier: Jeg skal gi deg råd, og Gud skal være med deg. Tre fram for Gud på folkets vegne, så du kan føre sakene fram for Gud. Du skal gi dem innføring i budene og lovene, og lære dem veien de må vandre, og arbeidet de må gjøre. Så skal du se deg ut noen dyktige menn blant alt folket, noen som frykter Gud, sannferdige menn som hater grådighet. Disse skal du sette over dem som ledere over 1000, ledere over 100, ledere over 50 og ledere over ti. Disse skal avsi dommer for folket hele tiden. Da skal det bli slik at de kommer til deg med alle de store sakene, men i alle de små sakene skal de selv dømme. Da vil det bli lettere for deg, for de skal bære byrden sammen med deg. Hvis du gjør dette – og Gud befaler deg å gjøre det – da skal du klare å holde ut, og alt dette folket kan da komme hjem i fred.» Moses hørte på hva svigefaren sa, og gjorde alt det han hadde sagt. Moses valgte ut dyktige menn fra hele Israel og gjorde dem til overhoder for folket, ledere over 1000, ledere over 100, ledere over 50 og ledere over ti. Så avsa de dommer for folket hele tiden. De vanskelige sakene overlot de til Moses, men selv dømte de i alle de små sakene. Så lot Moses svigerfaren fare, og han dro tilbake til sitt eget land. I den tredje måneden etter at Israels barn hadde dratt ut fra landet Egypt, på den samme dagen, kom de til Sinaiørkenen. For de hadde forlatt Refidim og hadde kommet til Sinaiørkenen og slått leir i ørkenen. Israel slo leir der foran fjellet. Moses gikk opp til Gud, og Herren kalte på ham fra fjellet og sa: «Dette skal du si til Jakobs hus og forkynne for Israels barn: Dere har sett hva Jeg gjorde med egypterne, og hvordan Jeg bar dere på ørnevinger og førte dere til Meg. Derfor, om dere nå virkelig vil lyde Min røst og holde Min pakt, da skal dere være Min eiendom framfor alle folk. For hele jorden er Min. Dere skal være et kongerike av prester for Meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn.» Så kom Moses og kalte til seg folkets eldste og la fram for dem alle disse ordene som Herren bød ham. Da svarte hele folket samstemmig og sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» Så tok Moses folkets svar med seg tilbake til Herren. Herren sa til Moses: «Se, Jeg kommer til deg i en tykk sky, så folket kan høre når Jeg taler med deg og tro deg til evig tid.» Moses fortalte Herren hva folket hadde sagt. Herren sa til Moses: «Gå til folket og hellige dem i dag og i morgen, og la dem vaske klærne sine! La dem være klare til den tredje dagen! For på den tredje dagen skal Herren komme ned på Sinaifjellet for øynene på hele folket. Du skal sette grenser for folket helt rundt og si: Vokt dere så dere ikke går opp på fjellet eller rører ved foten av det. Hver den som rører ved fjellet, skal sannelig dø. Ingen hånd skal røre ved ham, men han skal sannelig steines eller gjennombores. Om det er et dyr eller menneske, så skal det ikke leve. Når det lyder lange toner fra hornet, skal de gå opp på fjellet.» Da gikk Moses ned fra fjellet og kom til folket og helliget dem, og de vasket klærne sine. Han sa til folket: «Gjør dere klare til den tredje dagen! Kom ikke nær noen kvinne!» Da skjedde det: På den tredje dagen, om morgenen, kom det tordendrønn og lyn, og en tykk sky kom over fjellet. Lyden av hornet var meget sterk, så hele folket i leiren skalv. Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet. Sinaifjellet var fullstendig dekket av røyk, for Herren steg ned på det i ild. Røyken fra det steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet ristet kraftig. Da det lød et langt støt fra hornet, og det ble sterkere og sterkere, talte Moses, og Gud svarte ham med kraftig røst. Da kom Herren ned på Sinaifjellet, på toppen av fjellet. Herren kalte Moses opp til toppen av fjellet, og Moses gikk opp. Herren sa til Moses: «Gå ned og advar folket, så de ikke bryter seg fram til Herren for å skue og mange omkommer. Også prestene som får tre fram for Herren, skal hellige seg, så ikke Herren går løs på dem.» Men Moses sa til Herren: «Folket kan ikke gå opp på Sinaifjellet. For Du har selv advart oss og sagt: ‘Sett grenser rundt fjellet og hellige det!’» Da sa Herren til ham: «Av sted! Gå ned og kom opp igjen, du og Aron sammen med deg. Men prestene og folket må ikke bryte fram og gå opp til Herren, så Han ikke går løs på dem.» Så gikk Moses ned til folket og talte dette til dem. Gud talte alle disse ordene og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn Meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i Himmelen der oppe eller på jorden her nede eller i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot 1000 slektsledd når de elsker Meg og holder Mine bud. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn. Husk hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. Du skal ære din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg. Du skal ikke drepe. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste. Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.» Hele folket var vitne til tordendrønnene, lynglimtene, lyden av hornet og røyken over fjellet. Da folket så det, skalv de og stilte seg langt unna. De sa til Moses: «Du kan tale til oss, og vi skal høre. Men la ikke Gud tale til oss, ellers må vi dø.» Moses sa til folket: «Frykt ikke. Gud har kommet for å prøve dere og for at Hans frykt skal stå for deres øyne, så dere ikke synder.» Folket sto langt unna, men Moses nærmet seg den mørke skyen der Gud var. Herren sa da til Moses: «Dette skal du si til Israels barn: Dere har sett at Jeg har talt til dere fra Himmelen. Dere skal ikke lage noen gud ved siden av Meg, verken guder av sølv eller guder av gull. Et alter av jord skal du lage for Meg, og på det skal du ofre brennoffer og fredsoffer, småfeet og storfeet ditt. På hvert sted hvor Jeg vil la Mitt navn påkalles, skal Jeg komme til deg, og Jeg skal velsigne deg. Hvis du lager et alter for Meg av stein, skal du ikke bygge det av hogget stein. For hvis du bruker meisel på det, har du vanhelliget det. Du skal ikke gå opp til Mitt alter på trapper, så ikke din nakenhet skal bli blottet over det. Dette er de lovbestemmelsene du skal forelegge dem: Hvis du kjøper en hebraisk slave, skal han tjene i seks år, men det sjuende året skal han få gå og være fri, uten å betale noe. Hvis han kommer inn alene, skal han få gå alene. Hvis mannen har en kone, skal hun få gå fri med ham. Hvis hans herre har gitt ham en kone, og hun har født ham sønner eller døtre, skal hans kone og barn tilhøre hans herre. Han skal gå fri alene. Men hvis slaven uttrykkelig sier: ‘Jeg elsker min herre, min kone og mine barn. Jeg vil ikke gå og være fri’, da skal hans herre føre ham fram for Gud. Han skal føre ham til døren eller til dørkarmen, og hans herre skal stikke en syl gjennom øret hans. Da skal han tjene ham for alltid. Hvis en mann selger sin datter som slavekvinne, skal hun ikke få gå, som de mannlige slavene gjør. Hvis hun ikke er til behag i sin herres øyne, som har tatt henne ut til seg selv, da skal han la henne kjøpe fri. Han har ikke rett til å selge henne til et fremmed folk, ettersom han har gått svikefullt fram mot henne. Hvis han har tatt henne ut til sin sønn, skal han behandle henne slik bestemmelsene gjelder for døtre. Hvis han tar en kone til, skal han ikke skjære ned på maten eller klærne hennes eller den ekteskapelige retten hun har til samliv. Hvis han ikke lar henne få disse tre rettighetene, da skal hun få gå og være fri, uten å betale noe. Den som slår et menneske så han dør, skal sannelig dø. Men hvis han ikke lå i bakhold, men det var Gud som overga ham i hans hånd, da skal Jeg utpeke et sted for deg, som han kan flykte til. Men om noen handler med overlegg for å drepe sin neste med list, da skal du ta ham bort fra Mitt alter for at han skal dø. Den som slår sin far eller sin mor, skal sannelig dø. Den som bortfører et menneske og selger ham, eller om han blir funnet som fange i hans hånd, han skal sannelig dø. Den som forbanner sin far eller sin mor, skal sannelig dø. Hvis noen menn tretter med hverandre, og den ene slår den andre med en stein eller med knyttneven, og han ikke dør, men blir sengeliggende, hvis han står opp igjen og går ut støttet til staven sin, da skal han som slo ham, frikjennes. Han skal bare betale ham for tiden han mister, og se til at han blir fullstendig leget. Hvis en mann slår slaven eller slavinnen sin med en stokk, så de dør for hans hånd, skal han sannelig straffes. Men hvis han lever en dag eller to, skal han ikke straffes. For han er hans eiendom. Hvis noen menn er i slagsmål og skader en kvinne som er med barn så hun føder for tidlig, men uten at det skjer noen skade, skal han sannelig bøtelegges, og han skal betale det kvinnens mann pålegger ham ut fra en utregning. Men hvis det skjer noen skade, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme. Hvis en mann slår sin slave eller slavinne i øyet og ødelegger det, skal han la slaven gå fri for øyets skyld. Hvis han slår ut en tann på sin slave eller slavinne, skal han la dem gå fri for tannens skyld. Hvis en okse stanger en mann eller kvinne så de dør, da skal oksen sannelig steines, og kjøttet på den skal ikke spises. Men eieren av oksen skal frikjennes. Men hvis oksen hadde stanget flere ganger tidligere, og eieren var advart, men ikke har passet på den, og den har drept en mann eller en kvinne, da skal oksen steines, og eieren skal også dø. Hvis han er blitt pålagt en bestemt løsesum, da skal han betale den for å frikjøpe sitt liv, uansett hva som pålegges ham. Enten den har stanget en sønn eller den har stanget en datter, skal han behandles etter denne lovbestemmelsen. Hvis oksen stanger en slave eller en slavinne, skal eieren gi deres herre 30 sjekel sølv, og oksen skal steines. Hvis en mann lar en brønn stå åpen, eller en mann graver opp en brønn og ikke dekker over den, og en okse eller et esel faller i den, skal eieren av brønnen godtgjøre det. Han skal gi dyrets eier penger i erstatning, men det døde dyret skal være hans. Hvis en manns okse skader en annen manns okse så den dør, da skal de selge den levende oksen og dele pengene. Den døde oksen skal de også dele. Men hvis det var kjent at oksen hadde stanget flere ganger tidligere, og eieren ikke hadde passet på den, da skal han sannelig erstatte oksen med en annen okse, og det døde dyret skal være hans. Hvis en mann stjeler en okse eller en sau og slakter eller selger dem, skal han erstatte en okse med fem okser og en sau med fire sauer. Hvis en tyv blir oppdaget mens han bryter seg inn, og han blir slått så han dør, blir det ikke noen blodskyld av det. Hvis solen gikk opp over ham mens det skjedde, får han blodskyld. Tyven skal gi full erstatning. Hvis han ikke eier noe, skal han selges for tyveriet. Hvis det han har stjålet, blir funnet i live hos ham, enten det er en okse, et esel eller en sau, skal han gi dobbel erstatning for det. Hvis en mann sørger for at det blir beitet på en åker eller i en vingård, og han slipper dyrene sine løs så de beiter på en annen manns mark, da skal han gi erstatning av det beste fra sin egen åker og av det beste fra sin egen vingård. Hvis ild bryter ut, og det tar fyr i tornekratt så også kornstakker, uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, da skal den som tente ilden, sannelig gi erstatning. Hvis en mann overgir penger eller eiendeler til sin neste, for at han skal ta vare på det, og dette så blir stjålet fra mannens hus, da skal tyven, hvis han blir funnet, gi dobbel erstatning. Hvis tyven ikke blir funnet, da skal husets herre føres fram for Gud for å få visshet om at han ikke selv har tatt det som tilhører naboen hans. For ved ethvert lovbrudd, enten det gjelder en okse, et esel, en sau eller klær eller hva som helst annet som er blitt borte, og som noen gjør krav på å eie, da skal saken til begge parter legges fram for Gud. Og den Gud dømmer skyldig, skal betale sin neste dobbelt tilbake. Hvis en mann overgir et esel, en okse, en sau eller hvilket som helst annet dyr til sin neste, for at han skal ta vare på det, og det dør, blir skadet eller blir røvet, uten at noen ser det, da skal en Herrens ed gjelde mellom dem begge for å stadfeste at han ikke har lagt hånd på noe av det som tilhører hans neste. Eieren skal godta det, så den andre ikke skal erstatte noe. Men hvis det virkelig er blitt stjålet fra ham, da skal han gi eieren erstatning for det. Hvis det virkelig er revet i hjel, da skal han ta det med som bevis, og han skal ikke gi erstatning for det som er revet i hjel. Hvis en mann låner et dyr fra sin neste, og det blir skadet eller dør, og eieren ikke er sammen med det, da skal mannen sannelig erstatte det. Hvis eieren av dyret var sammen med det, skal han ikke erstatte det. Hvis det var leid, skal leien regnes som erstatning. Hvis en mann forfører en jomfru som ikke er forlovet, og ligger med henne, da skal han sannelig betale brudeprisen for henne, så hun kan bli hans kone. Hvis hennes far fullstendig nekter å gi henne til ham, skal han betale like mye penger som brudeprisen for jomfruer. En trollkvinne skal du ikke la leve. Den som har seksuell omgang med et dyr, skal sannelig dø. Den som ofrer til andre guder enn Herren alene, han skal lyses i bann. En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt. En enke eller et farløst barn skal du ikke plage. Hvis du plager dem på noen måte, og de kommer til å rope til Meg, da skal Jeg sannelig høre klageropet deres. Min vrede skal opptennes, og Jeg skal slå dere i hjel med sverdet. Deres koner skal bli enker og deres barn farløse. Hvis du låner penger til noen av mitt folk, til en blant dere som er fattig, da skal du ikke gå fram som en pengeutlåner mot ham. Dere skal ikke kreve renter av ham. Hvis du noen gang tar kappen til din neste som pant, skal du gi den tilbake til ham før solen går ned. For det er det eneste han har å dekke seg med, det er kappen han har rundt kroppen sin. Hva skal han ellers ha når han sover? Og når han roper til Meg, skal Jeg høre, for Jeg er nådig. Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne. Det første av høsten og det første av druesaften skal du ikke vente med å ofre. Den førstefødte av dine sønner skal du gi til Meg. På samme måten skal du gjøre med storfeet og småfeet ditt. Sju dager skal det være hos moren, og på den åttende dagen skal du gi det til Meg. Hellige mennesker skal dere være for Meg. Kjøtt som er revet i hjel av villdyrene på marken, skal dere ikke spise. Det skal dere kaste til hundene. Du skal ikke spre et falskt rykte. Gi ikke din hånd til samfunn med den skyldige, så du blir et urettferdig vitne. Du skal ikke følge mengden i ondskap. Du skal ikke vitne slik i en rettssak at du gir etter for mengden og forvrenger retten. Du skal ikke være partisk til beste for en fattig mann i rettssaken hans. Hvis du kommer over din fiendes okse eller esel som har gått seg vill, skal du sannelig føre dem tilbake til ham igjen. Hvis du ser eselet til en som hater deg, ligge under for byrden sin, og du ville la være å hjelpe, da skal du likevel hjelpe ham med det. Du skal ikke forvrenge dommen for den fattige iblant deg når han har en rettssak. Hold deg langt unna en falsk sak, så ikke den uskyldige og den rettferdige blir drept. For Jeg skal ikke rettferdiggjøre den skyldige. Bestikkelse skal du ikke ta imot, for bestikkelse blinder den klarsynte og forvrenger de rettferdiges ord. En fremmed skal du ikke undertrykke, for dere kjenner den fremmedes sjelstilstand. Dere var jo selv fremmede i landet Egypt. Seks år skal du så åkeren din og høste inn avlingen, men det sjuende året skal du la den hvile og ligge brakk, så de fattige blant ditt folk kan få føde av den. Det som blir igjen, kan dyrene på marken få ete. Det samme skal du gjøre med vingården og olivenlunden din. Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt, og på den sjuende dagen skal du hvile, for at oksen og eselet ditt kan få hvile, og din slavinnes sønn og den fremmede kan få puste ut. Alt Jeg har talt til dere, skal dere gi akt på, så dere ikke nevner navnet på andre guder; la det ikke høres fra din munn! Tre ganger i året skal du holde høytid for Meg. Du skal holde de usyrede brøds høytid: Sju dager skal du spise usyret brød, slik Jeg bød deg, på den fastsatte tiden i måneden abib, for da kom du ut fra Egypt. Ingen skal vise seg tomhendt for Mitt ansikt. Du skal også holde høstfesten, høytiden for førstegrøden av arbeidet ditt av det du har sådd på marken, og innhøstningsfesten på slutten av året, når du har samlet inn frukten av arbeidet ditt på marken. Tre ganger i året skal alle av hankjønn vise seg for Herren Herrens ansikt. Du skal ikke ofre blodet av Mitt slaktoffer sammen med syret brød. Og fettet av Mitt høytidsoffer skal ikke bli liggende over natten. Det første av førstegrøden på jorden din skal du føre inn i Herrens, din Guds, hus. Du skal ikke koke et kje i melken til moren. Se, Jeg sender Engelen foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet Jeg har gjort i stand. Legg merke til Ham og lyd Hans røst! Sett deg ikke opp mot Ham, for Han vil ikke tilgi dere den overtredelsen, siden Mitt navn er i Ham. Men hvis du hører på det Han sier og gjør alt Jeg sier, da skal Jeg være en fiende av dine fiender, og en motstander av dine motstandere. For Min Engel skal gå foran deg og føre deg inn til amorittene og hetittene og perisittene og kanaaneerne og hevittene og jebusittene, og Jeg vil utslette dem. Du skal ikke falle ned og tilbe gudene deres og ikke tjene dem eller gjøre det de gjør. Men du skal rive dem ned til grunnen og bryte avgudsstøttene deres i småbiter. Så skal du tjene Herren din Gud, og Han skal velsigne brødet og vannet ditt. Jeg skal ta sykdom bort fra din midte. Det skal ikke forekomme for tidlige fødsler eller barnløshet i ditt land; Jeg gir deg det fulle mål av levedager. Jeg skal sende Min frykt foran deg, Jeg skaper forvirring blant alle de folkene du kommer til, og Jeg skal få alle fiendene dine til å vende deg ryggen i flukt. Jeg sender veps foran deg. De skal drive hevittene, kanaaneerne og hetittene bort fra deg. For at landet ikke skal bli lagt øde og det ikke skal bli for mange villdyr på marken, skal Jeg ikke drive dem bort fra deg i løpet av bare ett år. Litt etter litt skal Jeg drive dem bort fra deg, helt til du har blitt så mange at du kan ta landet i eie. Jeg fastsetter grensene dine fra Sivhavet til Filisterhavet og fra ørkenen til Elven. For Jeg skal overgi innbyggerne i landet i deres hånd, og du skal drive dem bort fra deg. Du skal ikke slutte noen pakt med dem eller med gudene deres. De skal ikke bo i landet ditt, så de ikke får lede deg til å synde mot Meg. For hvis du tjener gudene deres, vil det sannelig bli en snare for deg.» Til Moses sa Han: «Kom opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og 70 av de eldste i Israel, og tilbe på avstand! Bare Moses skal komme nær Herren, de andre skal ikke komme nær. Folket skal heller ikke gå opp sammen med ham.» Så kom Moses og fortalte folket alle ordene fra Herren og alle lovbudene. Hele folket svarte som med én røst og sa: «Alle ordene som Herren har talt, vil vi gjøre etter.» Moses skrev ned alle Herrens Ord. Om morgenen sto han tidlig opp og bygde et alter ved foten av fjellet og reiste opp tolv minnestøtter for Israels tolv stammer. Så sendte han noen unge menn av Israels barn dit bort, og de bar fram brennoffer og ofret slaktoffer av okser som fredsoffer til Herren. Moses tok halvparten av blodet og helte det i karene, og halvparten stenket han på alteret. Så tok han Paktsboken og leste den høyt mens folket hørte på. De sa: «Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde.» Moses tok blodet, stenket det på folket og sa: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har opprettet med dere på grunnlag av alle disse ordene.» Så gikk Moses opp sammen med Aron, Nadab og Abihu og 70 av de eldste i Israel. Og de fikk se Israels Gud. Under føttene Hans var det likesom en brolegning av safirstein, og det var som selve Himmelen i klarhet. Men mot disse fornemste av Israels barn løftet Han ikke sin hånd. Slik skuet de Gud, og de spiste og drakk. Så sa Herren til Moses: «Kom opp til Meg på fjellet og bli der! Jeg skal gi deg steintavlene med loven og budet som Jeg har skrevet, for å undervise dem.» Så brøt Moses opp sammen med medhjelperen sin, Josva, og Moses gikk opp til Guds fjell. Til de eldste sa han: «Vent på oss her til vi kommer tilbake til dere. Se, Aron og Hur er med dere. Hvis noen har en vanskelig sak, kan han gå til dem.» Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut fra skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet. Så gikk Moses midt inn i skyen og opp på fjellet. Moses var på fjellet i 40 dager og 40 netter. Så talte Herren til Moses og sa: «Si til Israels barn at de må komme fram til Meg med en gave. Fra hver den som blir drevet av et villig hjerte, skal du ta imot gaven til Meg. Dette er den gaven du skal ta imot fra dem: gull, sølv og bronse, fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår, rødfarget værskinn, delfinskinn og akasietre, olje til lampeholderen, krydder til salvingsoljen og den velduftende røkelsen, onykssteiner og steiner som skal settes i efoden og i brystduken. De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem. Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernakelet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det. De skal lage en ark av akasietre. Den skal være to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy. Du skal kle den med rent gull. Både på innsiden og utsiden skal du kle den, og du skal lage en list av gull helt rundt den. Du skal støpe fire ringer av gull til den og feste dem på de fire hjørnene. To ringer skal være på den ene siden, og to ringer på den andre siden. Du skal lage stenger av akasietre og kle dem med gull. Du skal sette stengene i ringene på siden av arken, så arken kan bæres med dem. Stengene skal sitte i ringene på arken. De skal ikke fjernes fra dem. I arken skal du legge Vitnesbyrdet som Jeg skal gi deg. Du skal lage en nådestol av rent gull. Den skal være to og en halv alen lang og en og en halv alen bred. Du skal lage to kjeruber av hamret gull, du skal lage dem ved de to endene av nådestolen. Lag en kjerub i den ene enden og en kjerub i den andre enden. Kjerubene i de to endene skal dere lage i ett stykke med nådestolen. Kjerubene skal stå med vingene utspent der oppe og skygge over nådestolen med vingene sine, og de skal ha ansiktene vendt mot hverandre. Mot nådestolen skal ansiktene til kjerubene være vendt. Du skal sette nådestolen opp på arken, og i arken skal du legge Vitnesbyrdet som Jeg skal gi deg. Og Jeg skal møte deg der, og Jeg skal tale til deg fra stedet over nådestolen, fra stedet mellom de to kjerubene som er på Vitnesbyrdets ark, om alt det Jeg har å befale deg for Israels barn. Du skal også lage et bord av akasietre. Det skal være to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt. Du skal kle det med rent gull og lage en list av gull helt rundt det. Du skal lage en ramme på en håndsbredd helt rundt, og du skal lage en list av gull til rammen på bordet helt rundt. Du skal lage fire ringer av gull til det, og sette ringene i de fire hjørnene som er ved de fire beina. Like ved rammen skal ringene sitte, som holdere for stengene til å bære bordet med. Du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull, så bordet kan bæres med dem. Du skal så lage fatene, karene, kannene og skålene til bruk når drikkofferet blir båret fram. Du skal lage dem av rent gull. Du skal alltid sette fram skuebrød på bordet framfor Mitt ansikt. Du skal også lage en lysestake av rent, hamret gull. Foten, armene, begrene, de utskårne knoppene og blomstene skal være av ett stykke. Seks armer skal gå ut fra sidene på den, tre armer på den ene siden av lysestaken og tre armer på den andre siden av lysestaken. Tre begre skal være formet som mandelblomster på den ene armen, med en utskåret knopp og en blomst, og tre begre formet som mandelblomster på de andre armene, med en utskåret knopp og blomst. Slik skal det være på de seks armene som kommer ut fra lysestaken. På selve lysestaken skal det være fire begre som skal være formet som mandelblomster, hver med sin utskårne knopp og blomst. Det skal være én knopp under de første to armene på den, én knopp under de neste to armene på den og én knopp under de tredje to armene på den, for hvert par av de seks armene som går ut fra lysestaken. Både knoppene og armene skal være i ett stykke med den. Alt sammen skal være ett hamret stykke av rent gull. Du skal lage sju lamper til den, og den skal holde lampene oppe så de gir lys foran den. Veke-saksene og brikkene for dem skal være av rent gull. Av én talent rent gull skal lysestaken og alt dette utstyret lages. Se til at du lager dem etter det mønsterbildet som ble vist deg på fjellet. Så skal du lage tabernakelet med ti tepper av fint, vevd lin og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem. Hvert teppe skal være 28 alen langt, og hvert teppe skal være fire alen bredt. Alle teppene skal ha samme mål. Fem av teppene skal være festet til hverandre, og de fem andre teppene skal være festet til hverandre. Du skal lage hemper av fiolett garn på kanten av det ene teppet som er ytterst på det ene settet av tepper. Det samme skal du gjøre på kanten av teppet som er ytterst på det andre settet. 50 hemper skal du lage på det ene teppet, og 50 hemper skal du lage på kanten av det teppet som er ytterst på det andre settet, så hempene passer til hverandre. Du skal lage 50 kroker av gull og feste teppene sammen med krokene, så tabernakelet blir en helhet. Du skal også lage tepper av geitehår. De skal være som et telt over tabernakelet. Elleve tepper skal du lage. Hvert teppe skal være 30 alen langt, og hvert teppe skal være fire alen bredt. De elleve teppene skal ha samme mål. Du skal feste sammen fem tepper for seg og seks tepper for seg, og så skal du legge det sjette teppet dobbelt over forsiden av teltet. Du skal lage 50 hemper på kanten av det teppet som er ytterst på det ene settet, og 50 hemper på kanten av teppet på det andre settet. Og du skal lage 50 kroker av bronse, sette krokene i hempene og feste teltet sammen, så det blir en helhet. Det overskytende som blir igjen av teppene til teltet, det halve teppet som er til overs, skal henge ned på baksiden av tabernakelet. En alen på den ene siden og en alen på den andre siden, av det som er til overs av lengden på teppene til teltet, skal henge ned over sidene på tabernakelet for å dekke det både på den ene siden og på den andre siden. Du skal også lage et dekke av rødfargede værskinn til teltet og et dekke av delfinskinn over det igjen. Til tabernakelet skal du lage planker av akasietre, som skal stå på høykant. Plankene skal være ti alen lange, og hver planke skal være en og en halv alen bred. Det skal være to tapper på hver planke for å binde dem til hverandre. Slike skal du lage til alle plankene i tabernakelet. Og du skal lage planker til tabernakelet, 20 planker til sørsiden. Du skal lage 40 sokler av sølv under de 20 plankene, to sokler under hver av plankene, én til hver av de to tappene. Til den andre siden av tabernakelet, nordsiden, skal det lages 20 planker, og de skal ha 40 sokler av sølv, to sokler under hver av plankene. Til baksiden av tabernakelet, vestsiden, skal du lage seks planker. Du skal også lage to planker til de to bakerste hjørnene på tabernakelet. De skal være doble helt nederst, og på toppen skal de begge gå sammen i én ring. Slik skal det være med begge; de skal stå i de to hjørnene. Slik blir det åtte planker med de tilhørende soklene av sølv, 16 sokler, to sokler under hver av plankene. Du skal lage tverrbjelker av akasietre: fem til plankene på den ene siden av tabernakelet, fem tverrbjelker til plankene på den andre siden av tabernakelet og fem tverrbjelker til plankene på baksiden av tabernakelet, vestsiden. Den midterste tverrbjelken som står på midten av plankene, skal gå fra den ene enden til den andre. Du skal kle plankene med gull, lage ringer av gull som holdere for tverrbjelkene, og kle tverrbjelkene med gull. Du skal sette opp tabernakelet etter forskriften som ble vist deg på fjellet. Du skal lage et forheng, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på det. Du skal henge det på fire søyler av akasietre, som er kledd med gull. Krokene på dem skal være av gull og stå på fire sokler av sølv. Du skal henge forhenget ned fra krokene. Så skal du føre Vitnesbyrdets ark inn dit, bak forhenget. Forhenget skal skille mellom Det Hellige og Det Aller Helligste for dere. Du skal sette nådestolen opp på Vitnesbyrdets ark i Det Aller Helligste. Du skal sette bordet utenfor forhenget og lysestaken rett overfor bordet på sørsiden av tabernakelet. Bordet skal du sette på nordsiden. Du skal lage et teppe til dør inn i teltet, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, en vevers arbeid. Til teppet skal du lage fem søyler av akasietre og kle dem med gull. Krokene på dem skal være av gull, og du skal støpe fem sokler av bronse til dem. Du skal lage et alter av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt, kvadratisk, og tre alen høyt. Du skal lage horn på det i de fire hjørnene. Hornene på det skal være i ett stykke med alteret, og du skal kle det med bronse. Du skal også lage kar til å samle opp den fete asken fra alteret, og skuffer og skåler og gafler og ildpanner. Alle redskapene til det skal du lage av bronse. Du skal lage en rist til det, en bronsenetting. På nettingen skal du lage fire bronseringer i de fire hjørnene på alteret. Du skal legge det under kanten på alteret, på undersiden, så nettingen kan nå halvveis opp på alteret. Så skal du lage stenger til alteret, stenger av akasietre, og kle dem med bronse. Stengene skal settes i ringene, og stengene skal være på begge sidene av alteret, så det kan bæres. Du skal lage det hult med plankebord. Slik det ble vist deg på fjellet, slik skal de lage det. Du skal også lage forgården til tabernakelet. På sørsiden skal det være omheng til forgården, lagd av fint vevd lin, 100 alen lange til den siden. De 20 søylene og de 20 soklene skal være av bronse. Krokene på søylene og beslagene på dem skal være av sølv. På samme måten skal det være 100 alen lange omheng på nordsiden, med sine 20 søyler og sine 20 sokler av bronse, og krokene til søylene og beslagene på dem skal være av sølv. Langs bredden av forgården skal det være omheng på 50 alen på vestsiden, med ti søyler og ti sokler. Bredden av forgården på østsiden, mot soloppgangen, skal være 50 alen. Omhengene på den ene siden av porten skal være 15 alen, med tre søyler og tre sokler. På den andre siden skal det være omheng på 15 alen, med tre søyler og tre sokler. I porten til forgården skal det være et teppe som er 20 alen langt, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, en vevers arbeid. Det skal ha fire søyler og fire sokler. Alle søylene rundt forgården skal ha beslag av sølv. Krokene på dem skal være av sølv og soklene av bronse. Lengden på forgården skal være 100 alen, bredden skal være 50 på begge sider, og høyden fem alen, lagd av fint, vevd lin, og soklene av bronse. Alt utstyret til tjenesten i tabernakelet, alle pluggene til det, også alle pluggene til forgården, skal være av bronse. Du skal befale Israels barn at de skal komme til deg med ren olje av presset oliven til lampeholderen, så lampen kan brenne hele tiden. I Åpenbaringsteltet, utenfor forhenget som er foran Vitnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampen brennende fra kveld til morgen for Herrens ansikt. Det skal være en evig lov for de kommende slekter av Israels barn. Ta med deg din bror Aron, sammen med hans sønner, fra alle Israels barn, så Aron kan gjøre tjeneste som prest for Meg, også hans sønner, Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. Du skal lage hellige klær til din bror Aron, til ære og til pryd. Så skal du tale til alle dem som har visdom i hjertet, dem Jeg har fylt med visdoms Ånd, for at de skal lage klærne til Aron, så han kan helliges til å gjøre tjeneste som prest for Meg. Dette er de klærne de skal lage: en brystduk, en efod, en overkjortel, en kunstferdig vevd underkjortel, en mitra og et belte. Slik skal de lage hellige klær til din bror Aron og hans sønner, så han kan gjøre tjeneste som prest for Meg. De skal ta gullet og det fiolette-, purpur- og skarlagenfargede garnet og det fine linet, og de skal lage efoden av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, av kunstvevning. Den skal ha to skulderbånd som er festet til de to kantene på den. Slik skal den festes sammen. Beltet av kunstvevning til efoden, som er ett stykke med den, skal være av samme typen håndarbeid, lagd av gull, fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. Så skal du ta to onykssteiner og inngravere navnene til Israels sønner på dem: Seks av navnene deres på den ene steinen, og de seks andre navnene på den andre, i den rekkefølgen de ble født. På samme måten som man graverer et signet, som en steingravør gjør det, skal du få gravert inn navnene til Israels sønner på de to steinene. I to innfatninger av gull skal du sette dem. Du skal sette de to steinene på skulderbåndene til efoden, som minnesteiner om Israels sønner. Slik skal Aron bære navnene deres på skuldrene sine for Herrens ansikt, som en påminnelse. Du skal også lage innfatninger av gull og to kjeder av rent gull, som flettebånd, og feste de flettede kjedene til innfatningene. Du skal lage en domsbrystduk. I kunstvevning av samme typen håndarbeid som på efoden skal du lage den, av gull, fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin skal du lage den. Den skal brettes dobbelt i et kvadrat. Den skal være et spann lang og et spann bred. Du skal sette steiner i innfatning på den, fire rader med steiner. I én rad skal det være en rubin, en topas og en smaragd. Dette skal være den første raden. I den andre raden skal det være en turkis, en safir og en diamant, i den tredje raden en hyasint, en agat og en ametyst, og i den fjerde raden en beryll, en onyks og en jaspis. De skal settes i gullinnfatninger. Steinene skal bære navnene på Israels sønner, tolv stykker, én for hvert av navnene på dem, inngravert som på et signet, hver med sitt eget navn, en for hvert av navnene på de tolv stammene. Du skal lage kjeder i enden på brystduken, som flettede snorer av rent gull. Du skal også lage to ringer av gull til brystduken. De to ringene skal du feste på de to endene av brystduken. Så skal du sette de to flettede kjedene av gull i de to ringene som er i endene av brystduken. De to andre endene på de to flettede kjedene skal du feste til de to innfatningene og sette dem på skulderbåndene på forsiden av efoden. Du skal lage to ringer av gull og sette dem på de to endene av brystduken, på kanten på den siden som vender inn mot efoden. Enda to ringer av gull skal du lage og feste dem på de to skulderbåndene, foran på den nedre delen av efoden, like ved sømmen over beltet av kunstvevning på efoden. De skal binde ringene på brystduken til de to ringene på efoden med en fiolett snor, så den sitter over beltet av kunstvevning på efoden, slik at brystduken ikke løsner fra efoden. Så skal Aron bære navnene til Israels sønner på domsbrystduken, over hjertet sitt, når han går inn i helligdommen, som en stadig påminnelse for Herrens ansikt. I domsbrystplaten skal du legge urim og tummim. De skal ligge over Arons hjerte når han går inn for Herrens ansikt. Slik skal Aron over sitt hjerte alltid bære Israels barns dom for Herrens ansikt. Overkjortelen til efoden skal du lage i gjennomfarget fiolett. Det skal være en åpning til hodet midt på den. Den skal ha en vevd bord helt rundt åpningen, som åpningen på en brynje, så den ikke skal revne. På kanten av den skal du lage granatepler av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn helt rundt kanten og bjeller av gull mellom dem helt rundt: en gullbjelle og et granateple, en gullbjelle og et granateple – slik skal det være helt rundt langs kanten på kappen. Denne overkjortelen skal Aron ha på seg når han gjør tjeneste, og lyden av den skal høres når han går inn i helligdommen for Herrens ansikt, og når han kommer ut, så han ikke skal dø. Du skal også lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN Du skal feste den i en fiolett snor, så den kan være på mitraen; den skal være foran på mitraen. Slik skal den være festet på Arons panne, for at Aron skal bære den skylden som henger ved alt det hellige som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens ansikt. Underkjortelen skal du veve i rutemønster av fin lintråd. Du skal lage mitraen av fint lin, og beltet skal du lage som et vevd arbeid. Til Arons sønner skal du lage underkjortler, og du skal lage belter til dem. Hodeplagg skal du også lage til dem, til ære og pryd. Dette skal du la din bror Aron og hans sønner ta på seg. Du skal salve dem, fylle hendene deres og hellige dem, så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg. Du skal lage korte benklær av lin til dem for å dekke nakenheten deres. De skal nå fra livet og ned til lårene. Dem skal Aron og hans sønner ha på seg når de kommer inn i Åpenbaringsteltet, eller når de kommer nær alteret for å gjøre tjeneste i helligdommen, så de ikke skal føre skyld over seg og dø. Det skal være en evig lov for ham og hans slekt etter ham. Dette er hva du skal gjøre med dem for å hellige dem til tjenesten som prester for Meg: Ta en ung okse og to værer uten lyte, usyret brød, usyrede kaker blandet med olje og usyrede brødleiver smurt med olje. Du skal lage dem av hvetemel. Du skal legge dem i en kurv og komme fram med dem i kurven, sammen med oksen og de to værene. Aron og hans sønner skal du føre bort til døren til Åpenbaringsteltet, og du skal vaske dem med vann. Så skal du ta klærne og kle Aron i underkjortelen, overkjortelen til efoden, efoden og brystduken og binde efoden rundt om ham med beltet i kunstvevning til efoden. Du skal sette mitraen på hodet hans og feste det hellige diademet på mitraen. Og du skal ta salvingsoljen, helle den ut over hodet hans og salve ham. Så skal du komme fram med hans sønner og ha på dem underkjortlene. Du skal spenne beltene rundt dem, både Aron og hans sønner, og sette hodeplaggene på dem. Da skal prestedømmet være deres som en evig lov. Så skal du fylle hånden til Aron og til hans sønner. Du skal også komme fram med oksen foran Åpenbaringsteltet, og Aron og hans sønner skal trykke hendene sine mot hodet på oksen. Så skal du slakte oksen for Herrens ansikt, ved døren til Åpenbaringsteltet. Du skal ta fra blodet av oksen og stryke det på alterets horn med fingeren din og så helle blodet ut ved foten av alteret. Du skal ta alt fettet som dekker innvollene, fettlappen på leveren, og begge nyrene og fettet som er på dem, og la det gå opp i røyk på alteret. Men kjøttet av oksen, sammen med huden og tarminnholdet, skal du brenne opp med ild utenfor leiren. Det er et syndoffer. Du skal også ta den ene væren, og Aron og hans sønner skal trykke hendene sine mot hodet på væren. Du skal slakte væren, og du skal ta blodet av den og stenke det rundt på alteret. Så skal du dele væren opp, vaske innvollene og føttene og legge dem på stykkene og på hodet. Og du skal la hele væren gå opp i røyk på alteret. Det er et brennoffer for Herren, en velbehagelig duft, et matoffer for Herren. Du skal også ta den andre væren, og Aron og hans sønner skal trykke hendene sine mot hodet på væren. Så skal du slakte væren og ta fra blodet og stryke det på Arons høyre øreflipp, på den høyre øreflippen til hans sønner, på den høyre tommelfingeren og den høyre stortåen og så stenke blodet rundt på alteret. Du skal ta noe av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen, og stenke det på Aron og på klærne hans og på hans sønner og på klærne til hans sønner. Da skal han og klærne hans være helliget, og sammen med ham hans sønner og klærne til hans sønner. Du skal så ta av fettet fra væren, halen, fettet som dekker innvollene, fettlappen på leveren, begge nyrene og fettet på dem og det høyre låret, for det er en vær til innvielsesofferet. Du skal også ta et brød, en kake bakt med olje og en brødleiv fra kurven med det usyrede brødet som står for Herrens ansikt. Alt dette skal du legge i hendene til Aron og i hendene til hans sønner. Og du skal løfte det som et løfteoffer for Herrens ansikt. Så skal du ta det tilbake fra hendene deres og la det gå opp i røyk på alteret sammen med brennofferet, som en velbehagelig duft for Herrens ansikt. Det er et matoffer for Herrens ansikt. Så skal du ta brystet av Arons innvielsesvær og løfte det som et løfteoffer for Herren. Og dette skal være din del. Du skal hellige brystet fra løfteofferet og låret fra gaven, det som blir løftet og det som blir satt til side av innvielsesværen, av det som tilhører Aron og det som tilhører hans sønner. Dette skal Aron og hans sønner ha fra Israels barn, som en evig lov. For det er en gave. Det skal være en gave fra Israels barn av fredsofferet deres, det vil si av deres gave til Herren. De hellige klærne til Aron skal tilhøre hans sønner etter ham. De skal salves i dem og innvies i dem. I sju dager skal den sønnen som blir prest i hans sted, ha klærne på når han går inn i Åpenbaringsteltet for å gjøre tjeneste i helligdommen. Du skal ta innvielsesværen og koke kjøttet av den på et hellig sted. Så skal Aron og hans sønner spise kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved døren til Åpenbaringsteltet. De skal spise dette som bæres fram når det gjøres soning, for å innvie dem og for å hellige dem. Men en uinnvidd skal ikke spise av dette, for det er hellig. Hvis noe av kjøttet fra innvielsesofrene eller av brødet blir igjen til neste morgen, skal du brenne resten med ild. Det skal ikke spises, for det er hellig. Slik skal du gjøre med Aron og hans sønner, etter alt det Jeg har befalt deg. Sju dager skal innvielsen deres vare. Du skal ofre en okse som syndoffer til soning hver dag. Du skal rense alteret når du gjør soning for det, og du skal salve det for å hellige det. Sju dager skal du gjøre soning for alteret og hellige det. Alteret skal være høyhellig. Hver den som rører ved alteret, blir hellig. Dette er det du skal ofre på alteret hele tiden, hver dag: to årsgamle lam. Det ene lammet skal du ofre om morgenen, det andre mellom de to aftenstundene. Med det første lammet skal det være en tiendedel av en efa mel, blandet med en fjerdedel av en hin presset olje, og en fjerdedel av en hin vin som drikkoffer. Det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstundene. Sammen med det skal du ofre grødeofferet og drikkofferet, som om morgenen, til en velbehagelig duft, et matoffer for Herren. For alle slekter etter dere skal dette være et stadig brennoffer ved døren til Åpenbaringsteltet for Herrens ansikt, der Jeg skal møte dere og tale til dere. Der skal Jeg åpenbare Meg for Israels barn, og det skal være helliget ved Min herlighet. Slik skal Jeg hellige Åpenbaringsteltet og alteret. Jeg skal også hellige Aron og hans sønner til å gjøre tjeneste som prester for Meg. Jeg skal bo blant Israels barn, og Jeg skal være deres Gud. De skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som førte dem opp fra landet Egypt, så Jeg kan bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud. Du skal lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det. Det skal være en alen langt og en alen bredt; det skal være kvadratisk. Høyden skal være to alen. Hornene på det skal være i ett stykke med alteret. Toppen, sidene helt rundt og hornene på det skal du kle med rent gull. Du skal lage en list av gull hele veien rundt. To ringer av gull skal du lage til alteret, rett under listen på begge sidene. Du skal feste dem på de to sidene, og de skal være holdere for stengene som alteret skal bæres med. Du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull. Alteret skal du sette foran forhenget som skjuler Vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over Vitnesbyrdet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg. Om morgenen skal Aron brenne velduftende røkelse på det. Når han steller lampene om morgenen, skal han brenne røkelse på alteret. Når Aron tenner lampene mellom de to aftenstundene, skal han brenne røkelse på det, et stadig røkoffer for Herrens ansikt i alle slekter etter dere. Dere skal ikke la fremmed røkelse stige opp fra alteret, heller ikke brennoffer eller grødeoffer. Dere skal heller ikke tømme drikkoffer på det. Aron skal gjøre soning på alterets horn en gang i året med blodet fra syndofferet som blir gitt til soning. En gang i året skal han gjøre soning på alteret i alle slekter etter dere. Det er høyhellig for Herren.» Herren talte til Moses og sa: «Når du mønstrer Israels barn for å gjøre en folketelling, da skal hver av dem gi en løsepenge til Herren for sin sjel når de telles, så ikke noen plage skal ramme dem når du teller dem. Hver den som telles, skal gi dette: en halv sjekel etter vekten av helligdommens sjekel. En sjekel er 20 gera. Den halve sjekelen skal være en gave til Herren. Hver den som slutter seg til dem som telles, fra 20 år og oppover, skal gi en gave til Herren. Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke gi mindre enn en halv sjekel når dere gir gaven til Herren til soning for sjelen deres. Du skal ta imot løsepengene fra Israels barn, og du skal sette dem av til tjenesten i Åpenbaringsteltet, så det kan være til påminnelse om Israels barn for Herrens ansikt, til soning for sjelen deres.» Herren talte til Moses og sa: «Du skal også lage et kar av bronse med en sokkel av bronse, til bruk ved renselsene. Du skal sette det mellom Åpenbaringsteltet og alteret. Så skal du helle vann i det, for Aron og hans sønner skal vaske hendene og føttene med vannet fra det. Når de går inn i Åpenbaringsteltet, eller når de kommer nær alteret for å gjøre tjeneste og lar matoffer gå opp i røyk for Herren, da skal de vaske seg med vann, for at de ikke skal dø. Slik skal de vaske hendene og føttene, for at de ikke skal dø. Dette skal være en evig lov for dem, både for Aron og hans ætt i alle slektsledd.» Herren talte til Moses og sa: «Du skal også ta krydder av beste slag: 500 sjekel flytende myrra, halvparten så mye velduftende kanel, 250 sjekel, 250 sjekel velduftende sukkerrør, 500 sjekel kassia, etter vekten av helligdommens sjekel, og en hin olivenolje. Av alt dette skal du lage en hellig salvingsolje, en salveblanding utført slik en salveblander gjør det. Den skal være en hellig salvingsolje. Med den skal du salve Åpenbaringsteltet og Vitnesbyrdets ark, bordet og alt utstyret til det, lysestaken med alt utstyret til den, røkofferalteret, brennofferalteret med alle redskapene til det, og renselseskaret med sokkelen. Du skal hellige alt dette, så det blir høyhellig. Det som kommer i berøring med dem, blir hellig. Aron og hans sønner skal du salve og hellige, så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg. Til Israels barn skal du tale og si: Dette skal være en hellig salvingsolje for Meg i alle kommende slekter. Den skal ikke øses ut over kjøttet til noe menneske. Dere skal heller ikke blande noen annen olje som ligner på denne, etter den samme oppskriften. Den er hellig, og den skal være hellig for dere. Den som blander noen salve som ligner på denne, eller den som bruker noe av den på en uinnvidd, han skal utryddes av sitt folk.» Herren sa til Moses: «Ta krydder, myrraolje, sjønegl og gummiharpiks og ren røkelse sammen med disse krydderne. Det skal være like mye av hver. Av dette skal du lage en røkelse, en blanding slik salveblanderen gjør det, saltet, ren og hellig. Du skal finknuse noe av den og legge den foran Vitnesbyrdet i Åpenbaringsteltet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg. Røkelsen skal være høyhellig for dere. Men oppskriften til denne røkelsen som du skal lage, skal dere ikke lage til dere selv. Denne røkelsen skal du holde hellig for Herren. Den som lager noe som ligner på denne for å kjenne duften av den, han skal utryddes av sitt folk.» Herren talte til Moses og sa: «Se, Besalel har Jeg kalt ved navn, han som er sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme. Jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand, med kunnskap og evne til alle slags håndverk, til kunstnerisk arbeid, til å arbeide med gull, med sølv og med bronse, til å slipe steiner til innfatning, til treskjæring og til å utføre all slags håndverk. Og Jeg, se Jeg har satt Oholiab, Ahisamaks sønn, av Dans stamme, til å være med ham. Jeg har gitt alle de begavede håndverkerne visdom i hjertet, så de kan lage alt det Jeg bød deg: Åpenbaringsteltet, Vitnesbyrdets ark og nådestolen som står på den, og alt utstyret som hører til i teltet: bordet med alt utstyret til det, lysestaken av rent gull og alt utstyret til den, røkelsesalteret, brennofferalteret med alle redskapene til det, renselseskaret med sokkelen, tjenesteklærne, de hellige klærne til presten Aron og de hellige klærne til hans sønner, til bruk i prestetjenesten, salvingsoljen og den velduftende røkelsen til helligdommen. De skal gjøre alt slik Jeg bød deg.» Herren talte til Moses og sa: «Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle kommende slekter, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten, for den er hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal sannelig dø. For hver den som gjør noe arbeid på den, den sjel skal utryddes av sitt folk. Seks dager skal arbeidet utføres, men den sjuende dagen er sabbaten for hvile; den er hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal sannelig dø. Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde sabbaten i alle kommende slekter, som en evig pakt. Den er et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte Han og pustet ut.» Da Herren var ferdig med å tale til ham på Sinaifjellet, ga Han Moses Vitnesbyrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger. Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg rundt Aron og sa til ham: «Kom, lag oss guder, som kan gå foran oss. For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt, vi vet ikke hva som har hendt med ham.» Aron sa til dem: «Ta ut øreringene av gull som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem.» Da tok alt folket ut gullringene de hadde i ørene, og kom med dem til Aron. Han tok imot gullet fra deres hånd, og han fikk det formet med en meisel og dannet det til en støpt kalv. Da sa de: «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» Da Aron så det, bygde han et alter foran den. Aron lot rope ut og sa: «I morgen er det høytid for Herren.» Neste dag sto de tidlig opp, ofret brennoffer og kom fram med fredsoffer. Folket satte seg ned for å spise og drikke og sto opp for å leke. Da sa Herren til Moses: «Gå herfra og stig ned! For ditt folk som du førte ut av landet Egypt, har handlet svikefullt. De har vært snare til å vike av fra den veien Jeg bød dem å gå. De har lagd seg en støpt kalv og tilbedt den og ofret til den og sagt: ‘Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.’» Herren sa til Moses: «Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la Min vrede opptennes mot dem, så Jeg kan fortære dem. Så skal Jeg gjøre deg til et stort folk.» Da ba Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds ansikt og sa: «Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: ‘Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden?’ Vend om fra Din brennende vrede og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: ‘Jeg skal gjøre deres slekt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som Jeg har talt om, gir Jeg deres slekt, og de skal eie det til evig tid.’» Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot sitt folk. Da snudde Moses og steg ned fra fjellet, og de to tavlene med Vitnesbyrdet hadde han i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene. Både på forsiden og baksiden var det skrevet på dem. Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, inngravert på tavlene. Da Josva hørte bråket fra folket som brølte, sa han til Moses: «Det høres krigslarm i leiren.» Men han sa: «Det er ikke lyden av seiersrop og heller ikke lyden av skrik etter nederlag, men det er lyden av sang jeg hører.» Da han nærmet seg leiren, så han kalven og dansen. Da ble Moses’ vrede opptent, og han kastet tavlene ut av hendene og knuste dem ved foten av fjellet. Så tok han kalven de hadde lagd, brente den på ilden og smuldret den til støv. Så strødde han støvet på vannet og lot Israels barn drikke det. Moses sa til Aron: «Hva er det dette folket har gjort mot deg, siden du har ført en så stor synd over det?» Da sa Aron: «Min herres vrede må ikke opptennes. Du kjenner folket, at de ligger i det onde. For de sa til meg: ‘Lag oss guder, som kan gå foran oss. For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt, vi vet ikke hva som har hendt med ham.’ Da sa jeg til dem: ‘Den som har på seg noe av gull, ta det av!’ Så ga de meg det, og jeg kastet det på ilden, og så ble det til denne kalven.» Da Moses så at folket var ustyrlig – for Aron hadde ikke holdt dem i tømme, til spott for dem blant motstanderne deres – stilte han seg i inngangen til leiren og sa: «Den som er på Herrens side, kom til meg!» Da samlet alle Levis sønner seg hos ham. Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Hver mann skal henge sverdet ved sin side og gå fram og tilbake fra den ene inngangen til den andre gjennom hele leiren, og hver mann skal drepe sin bror, hver mann sin venn og hver mann sin neste.’» Så gjorde Levis sønner som Moses sa. Omkring 3000 menn av folket falt den dagen. Da sa Moses: «Innvi dere til Herren i dag, så Han kan gi dere en velsignelse på denne dagen. For hver mann har gått imot sin sønn og sin bror.» Det skjedde neste dag at Moses sa til folket: «Dere har sannelig gjort en stor synd. Derfor vil jeg nå gå opp til Herren. Kanskje kan jeg gjøre soning for deres synd.» Moses vendte da tilbake til Herren og sa: «Å, dette folket har sannelig gjort en stor synd og har lagd seg en gud av gull. Og nå, om Du bare ville tilgi deres synd, men hvis ikke, ber jeg om at Du stryker meg ut av Din bok som Du har skrevet.» Herren sa til Moses: «Hver den som har syndet mot Meg, vil Jeg stryke ut av Min bok. Nå skal du gå og lede folket til det stedet Jeg har talt til deg om. Se, Min Engel skal gå foran deg. Men på den dagen Jeg krever dem til regnskap, skal jeg straffe dem for deres synd.» Så slo Herren folket med plager fordi de hadde lagd kalven, den kalven Aron lagde. Så sa Herren til Moses: «Bryt opp herfra og dra videre, du og det folket du har ført opp fra landet Egypt, til det landet Jeg med ed lovde Abraham, Isak og Jakob og sa: ‘Din slekt skal Jeg gi det.’ Jeg skal sende Min Engel foran deg, og Jeg skal drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, ferisittene, hevittene og jebusittene. Dra opp til et land som flyter av melk og honning, men Jeg vil ikke dra opp midt iblant dere, så Jeg ikke skal fortære dere på veien, for dere er et stivnakket folk.» Da folket hørte dette nedslående ordet, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker. For Herren hadde sagt til Moses: «Si til Israels barn: Dere er et stivnakket folk. Gikk Jeg blant deg et øyeblikk, ville Jeg fortære deg. Derfor skal du nå legge bort smykkene dine, så Jeg kan vite hva Jeg skal gjøre med deg.» Så la Israels barn sine smykker bort der ved fjellet Horeb. Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, på god avstand, og kalte det Åpenbaringsteltet. Da skjedde dette: Alle som søkte Herren, gikk ut til Åpenbaringsteltet, som var utenfor leiren. Det skjedde slik at hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg opp, og hver mann sto i teltdøren sin og holdt øye med Moses til han hadde gått inn i teltet. Da skjedde det: Da Moses gikk inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående ved døren til teltet, og Han talte med Moses. Hele folket så skystøtten stå ved døren til teltet, og hele folket reiste seg opp og tilba, hver mann i sin egen teltdør. Herren talte med Moses ansikt til ansikt, som en mann snakker med sin venn. Så vendte han tilbake til leiren, men medhjelperen hans, Josva, Nuns sønn, som var en ung mann, forlot ikke teltet. Da sa Moses til Herren: «Se, Du sier til meg: ‘Før dette folket opp!’ Men Du har ikke latt meg få vite hvem Du vil sende med meg. Likevel har Du sagt: ‘Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for Mine øyne.’ Derfor ber jeg nå, om jeg har funnet nåde for Dine øyne, at Du lærer meg Din vei, så jeg kan kjenne Deg, og for at jeg kan finne nåde for Dine øyne. Tenk på at dette folket er Ditt folk.» Han sa: «Mitt Åsyn skal gå med deg, og Jeg skal føre deg til hvile.» Da sa han til Ham: «Hvis Ditt Åsyn ikke går med oss, må Du ikke føre oss opp herfra. Hvordan skal det da bli kjent at jeg har funnet nåde for Dine øyne, jeg og Ditt folk, hvis Du ikke går med oss? Slik skal vi bli atskilt, jeg og Ditt folk, fra alle andre folk som finnes på jorden.» Herren sa da til Moses: «Jeg skal også gjøre dette som du har bedt om. For du har funnet nåde for Mine øyne, og Jeg kjenner deg ved navn.» Moses sa: «Jeg ber Deg, vis meg Din herlighet!» Da sa Han: «Jeg skal la all Min godhet gå forbi ansiktet ditt, og Jeg skal forkynne Herrens navn for deg. Jeg skal være nådig mot den Jeg vil være nådig mot, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg vil være barmhjertig mot.» Men Han sa: «Du kan ikke se Mitt ansikt. For ikke noe menneske kan se Meg og leve.» Herren sa: «Se, her er et sted like ved Meg. Still deg der på klippen! Da skal det skje: Når Min herlighet går forbi, da skal Jeg sette deg i kløften på klippen, og Jeg skal dekke over deg med Min hånd til Jeg har gått forbi. Så skal Jeg ta Min hånd bort, og du skal få se Meg bakfra. Men Mitt ansikt skal ingen se.» Herren sa til Moses: «Hogg deg ut to tavler av stein slik som de to første, så skal Jeg skrive de samme ordene på tavlene som på de første tavlene, dem du knuste. Så skal du gjøre deg klar til i morgen tidlig, og i morgen tidlig skal du stige opp på Sinaifjellet. Der skal du stille deg fram for Meg på toppen av fjellet. Ikke noe menneske må komme opp sammen med deg, og ikke noe menneske må være å se noe sted på hele fjellet. La heller ikke småfe eller storfe beite foran dette fjellet.» Så hogg Moses ut to tavler av stein i likhet med de første. Neste morgen sto han tidlig opp og gikk opp på Sinaifjellet, slik Herren hadde befalt ham. Han tok de to steintavlene i hånden. Nå steg Herren ned i skyen og stilte seg sammen med ham der, og Han forkynte Herrens navn. Herren gikk forbi rett foran ham og forkynte: «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet, Han fastholder miskunnhet mot 1000 slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerninger komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde slektsledd.» Straks bøyde Moses seg til jorden og tilba. Så sa han: «Hvis jeg nå har funnet nåde for Dine øyne, Herre, da ber jeg: La min Herre gå sammen med oss, selv om vi er et stivnakket folk. Tilgi oss vår misgjerning og vår synd og ta oss til Din eiendom!» Han sa: «Se, Jeg oppretter en pakt. I nærvær av hele ditt folk skal Jeg gjøre underfulle gjerninger som aldri før har vært gjort på hele jorden, og ikke i noe folkeslag. Hele folket som du lever iblant, skal se Herrens gjerning. For Jeg skal gjøre en fryktinngytende gjerning med deg. Legg deg på sinne det Jeg befaler deg i dag. Se, Jeg driver amorittene, kanaaneerne, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene ut foran deg. Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med innbyggerne i det landet du er på vei til, så det ikke skal bli en snare i din midte. Altrene deres skal dere rive ned, avgudsbildene skal dere knuse, og Asjerapælene skal dere hogge ned. For du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren, Hans navn er Nidkjær, og Han er en nidkjær Gud. Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med dem som bor i landet. For når de driver hor med gudene sine og ofrer til gudene og kommer og innbyr deg, så vil du spise av offeret deres. Da vil du også ta hans døtre til koner for dine sønner, og hans døtre vil drive hor med gudene sine og får dine sønner til å drive hor med gudene deres. Du skal ikke lage deg noen støpte guder. De usyrede brøds høytid skal du holde. Sju dager skal du spise usyret brød, slik Jeg bød deg, på den fastsatte tiden i måneden abib. For i måneden abib dro du ut fra Egypt. Alt som åpner morsliv, tilhører Meg, og hver førstefødt av hankjønn fra buskapen din, enten det er storfe eller småfe. Men det førstefødte av eslene skal du frikjøpe med et lam. Hvis du ikke vil frikjøpe det, skal du bryte nakken på det. Hver førstefødt av dine sønner skal du frikjøpe. Ingen av dem skal vise seg uten offer for Mitt ansikt. Seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du hvile. Også i våronnen og høstonnen skal du hvile. Du skal holde ukenes høytid, festen som holdes for førstegrøden av hvetehøsten, og innhøstingens høytid, som holdes ved slutten av året. Tre ganger i året skal alle menn hos deg vise seg for Den Herre Herren, Israels Gud. For Jeg skal drive folkeslagene bort fra ditt ansikt og gi deg videre grenser, og ingen skal ønske å innta landet ditt mens du går opp for å vise deg for Herrens din Guds ansikt tre ganger i året. Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og du skal ikke la slaktofferet for påskehøytiden bli liggende til morgenen etter. Det første av førstegrøden på jorden din skal du føre til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken til moren.» Så sa Herren til Moses: «Du skal skrive ned disse ord, for ut fra disse har Jeg sluttet en pakt med deg og med Israel.» Så ble han der hos Herren i 40 dager og 40 netter. Han verken spiste brød eller drakk vann. Og Herren skrev paktens ord på tavlene, de ti bud. Moses gikk ned fra Sinaifjellet, og Moses hadde Vitnesbyrdets to tavler i hånden da han kom ned fra fjellet. Men Moses visste ikke at huden i ansiktet hans strålte mens han talte med Herren. Da Aron og alle Israels barn fikk se Moses, se, da strålte huden i ansiktet hans, og de fryktet for å komme nær ham. Da kalte Moses på dem, og Aron og alle høvdingene i menigheten vendte tilbake til ham, og Moses talte med dem. Så nærmet alle Israels barn seg, og han ga dem alle budene Herren hadde talt til ham på Sinaifjellet. Da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et dekke over ansiktet sitt. Men når Moses gikk inn til Herren for å tale med Ham, tok han dekket bort til han kom ut igjen. Når han kom ut, talte han til Israels barn om alt det han hadde fått påbud om. Når Israels barn så ansiktet til Moses, og at huden i ansiktet hans strålte, la Moses dekket over ansiktet sitt igjen, inntil han gikk inn for å tale med Herren. Så samlet Moses hele menigheten av Israels barn og sa til dem: «Dette er ordene som Herren har befalt dere å følge: I seks dager skal arbeidet gjøres, men den sjuende dagen skal være hellig for dere, en sabbatshvile for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, skal dø. På sabbatsdagen skal dere ikke tenne opp ild på noen av stedene dere bor.» Moses talte til hele menigheten av Israels barn og sa: «Dette er hva Herren har befalt meg og sagt: ‘Ta en gave til Herren av det dere eier. Hver den som har et villig hjerte, skal bære fram en gave til Herren: gull, sølv og bronse, fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår, rødfargede værskinn, delfinskinn og akasietre, olje til lampeholderen, krydder til salvingsoljen og den velduftende røkelsen, onykssteiner og andre steiner til å sette i efoden og brystduken. Enhver av dere som har visdom i hjertet, skal komme og lage alt det Herren har befalt: tabernakelet med telt, dekke, kroker, planker, tverrbjelker, søyler og sokler, med arken og stengene, nådestolen og forhenget til dekke, bordet med stengene, alt utstyret til det og skuebrødet, med lysestaken, utstyret til den, lampene og oljen til lampeholderen, med røkelsesalteret og stengene, salvingsoljen, den velduftende røkelsen og teppet i døren ved inngangen til Åpenbaringsteltet, med brennofferalteret med risten av bronse, stengene og alle redskapene til det og karet med sokkelen, med omhengene til forgården, søylene, soklene og teppet til porten i forgården, med pluggene til tabernakelet, pluggene til forgården og snorene, med tjenesteklærne til bruk ved tjenesten i helligdommen, presten Arons hellige klær og klærne til hans sønner, som de skal bruke i tjenesten som prester.’» Da gikk hele menigheten av Israels barn bort fra Moses. Hver den som ble drevet av sitt hjerte og hadde en villig ånd, brakte nå gaver til Herren, til arbeidet med Åpenbaringsteltet, til all tjenesten der, og til de hellige klærne. De kom, både menn og kvinner, alle som hadde et villig hjerte, med øreringer og neseringer, ringer og halsbånd og alle slags smykker i gull. Alle kom som ville bære fram et løfteoffer i gull til Herren. Alle som hadde fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår, rødfargede værskinn og delfinskinn, kom med det. Alle som ville sette til side en gave i sølv eller bronse, kom med en gave til Herren. Enhver som hadde akasietre som kunne brukes i tjenesten, kom med det. Enhver kvinne som hadde visdom i sitt hjerte til det, spant garn med hendene sine, og de kom med det de hadde spunnet av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint lin. Alle kvinnene som ble drevet av hjertets visdom, spant garn av geitehår. Høvdingene brakte onykssteiner og steiner til å sette i efoden og i brystduken, krydder og olje til lampeholderen, til salvingsoljen og til den velduftende røkelsen. Hver mann og kvinne som ble drevet av hjertet til å bringe alt som trengtes til arbeidet Herren, ved Moses’ hånd, hadde befalt dem å gjøre, de kom også med det som et frivillig offer til Herren. Moses sa til Israels barn: «Se, Herren har kalt Besalel ved navn, han som er sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme. Han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, forstand og kunnskap til all slags arbeid, til kunstnerisk arbeid, til å arbeide med gull, sølv og bronse, til å slipe steiner til innfatning, til treskjæring og til å arbeide med alt slags kunsthåndverk. I hans hjerte har Han også nedlagt evne til å undervise. Dette har Han lagt ned både i ham og i Oholiab, Ahisamaks sønn, av Dans stamme. Han har fylt dem med hjertets visdom så de kan utføre alt arbeidet til gravøren og kunstneren og kunstveveren som bruker fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint lin, og veveren, disse som gjør alle slags håndverk og alle slags kunstferdige mønstre. Besalel og Oholiab, og hver den som hadde visdom i hjertet, som Herren har gitt visdom og forstand til å forstå hvordan de skulle gjøre alt slags tjenestearbeid i helligdommen, de skal i alt gjøre slik som Herren har befalt.» Så kalte Moses Besalel og Oholiab, og hver den som hadde visdom i hjertet, den som Herren hadde gitt visdom, alle dem som ble drevet av et villig hjerte til å komme og utføre arbeidet. Fra Moses tok de imot hele den gaven Israels barn hadde båret fram til tjenestearbeidet med å oppføre helligdommen. Slik fortsatte folket å komme til ham med frivillige offer hver morgen. Da kom alle de som hadde visdom til å utføre alt arbeidet på helligdommen. Hver enkelt kom fra det arbeidet han holdt på med, og de talte til Moses og sa: «Folket bærer fram mye mer enn det som trengs til det arbeidet Herren har befalt oss å gjøre.» Da ga Moses en befaling, og de lot den bli gjort kjent for hele leiren. De sa: «Ingen mann eller kvinne skal gjøre mer arbeide for å komme med gaver til helligdommen.» Slik ble folket hindret i å komme med mer, for alt de hadde gitt, var nok til å fullføre arbeidet; det var mer enn nok. Hver den som hadde visdom i hjertet til dette arbeidet, og som arbeidet på tabernakelet, lagde så ti tepper, vevd av fint lin, av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster av kjeruber vevde de på dem. Hvert teppe var 28 alen langt, og hvert teppe var fire alen bredt. Alle teppene hadde samme mål. Han festet fem tepper til hverandre, og de andre fem teppene festet han til hverandre. Han lagde hemper av fiolett garn på kanten av det ene teppet som var ytterst på det ene settet. På samme måten gjorde han på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet. Han lagde 50 hemper på ett teppe, og 50 hemper lagde han på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet, så hempene passet til hverandre. Han lagde også 50 kroker av gull og festet teppene til hverandre med krokene, så tabernakelet ble en helhet. Han lagde tepper av geitehår til teltet over tabernakelet, elleve slike tepper lagde han. Hvert teppe var 30 alen langt, og hvert teppe var fire alen bredt. De elleve teppene hadde samme mål. Han festet sammen fem tepper for seg og seks tepper for seg. Så lagde han 50 hemper på kanten av det teppet som var ytterst på det ene settet, og 50 hemper på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet. Han lagde også 50 kroker av bronse til å feste teltet sammen, så det ble en helhet. Så lagde han et dekke av rødfargede værskinn over teltet, og over det et dekke av delfinskinn. Til tabernakelet lagde han planker av akasietre, som sto på høykant. Hver planke var ti alen lang, og hver planke var en og en halv alen bred. Hver planke hadde to tapper til å feste den ene til den andre. Slik gjorde han med alle plankene i tabernakelet. Han lagde planker til tabernakelet, 20 planker til sørsiden. Han lagde 40 sokler av sølv til å stå under de 20 plankene, to sokler under hver planke, til feste for de to tappene. Til den andre siden av tabernakelet, nordsiden, lagde han 20 planker, og til disse 40 sokler av sølv, to sokler under hver av plankene. Til baksiden av tabernakelet, vestsiden, lagde han seks planker. Han lagde også to planker til de to bakerste hjørnene på tabernakelet. De var doble nederst, og på toppen gikk de begge sammen i én ring. Slik lagde han dem begge til de to hjørnene. På den måten ble det åtte planker med de tilhørende soklene av sølv, 16 sokler, to sokler under hver av plankene. Han lagde også tverrbjelker av akasietre, fem til plankene på den ene siden av tabernakelet, fem tverrbjelker til plankene på den andre siden av tabernakelet og fem tverrbjelker til plankene på baksiden av tabernakelet, vestsiden. Han lagde den midterste tverrbjelken slik at den sto på midten av plankene og gikk fra den ene enden til den andre. Han kledde plankene med gull, lagde ringer av gull som holdere til tverrbjelkene, og kledde tverrbjelkene med gull. Så lagde han forhenget av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. Han lagde det med et kunstferdig mønster av kjeruber. Til forhenget lagde han fire søyler av akasietre og kledde dem med gull, sammen med krokene på dem, som også var av gull. Han støpte fire sokler av sølv til dem. Han lagde også et teppe til dør inn i tabernakelet, av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget tråd og fint vevd lin, en vevers arbeid, og de fem søylene på det med krokene til. Han kledde søylehodene og ringene på dem med gull, men de fem soklene var av bronse. Så lagde Besalel arken av akasietre. Den var to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy. Han kledde den med rent gull både på innsiden og utsiden og lagde en list av gull helt rundt den. Han støpte også fire ringer av gull til den, som skulle settes i de fire hjørnene, to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden av den. Han lagde stenger av akasietre og kledde dem med gull. Han satte stengene i ringene på siden av arken, så arken kunne bæres. Han lagde også nådestolen av hamret gull. Den var to og en halv alen lang og en og en halv alen bred. Han lagde to kjeruber av hamret gull. Han lagde dem på de to endene av nådestolen, én kjerub på den ene enden og den andre kjeruben på den andre enden. Han lagde kjerubene ved de to endene i ett stykke med nådestolen. Kjerubene sto med vingene utspent der oppe og skygget over nådestolen med vingene sine. De hadde ansiktet vendt mot hverandre. Mot nådestolen var kjerubenes ansikt vendt. Han lagde bordet av akasietre. Det var to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt. Han kledde det med rent gull og lagde en list av gull rundt det. Han lagde også en ramme på en håndsbredd rundt det og en list av gull til rammen rundt. Han støpte fire ringer av gull og satte dem i de fire hjørnene ved de fire beina. Ringene satt like ved rammen, som holdere for stengene som skulle brukes til å bære bordet med. Stengene som bordet skulle bæres med, lagde han av akasietre og kledde dem med gull. Alt utstyret som skulle stå på bordet, lagde han av rent gull, fatene, karene, skålene og kannene til bruk når drikkofferet ble båret fram. Han lagde også lysestaken av rent, hamret gull. Foten på den, armene, begrene, knoppene og blomstene var av ett og samme stykke. Seks armer kom ut fra sidene på den, tre armer kom ut på den ene siden av lysestaken, og tre armer kom ut på den andre siden av lysestaken. Det var tre begre som var formet som mandelblomster på den ene armen, med en knopp og en blomst, og tre begre som var formet som mandelblomster på den andre armen, med en knopp og en blomst. Slik var det på de seks armene som kom ut fra lysestaken. På selve lysestaken var det fire begre som var formet som mandelblomster, hver med sin knopp og blomst, en knopp på lysestaken under de første to armene, en knopp på lysestaken under de andre to armene og en knopp under de tredje to armene, for hvert par av de seks armene som gikk ut fra lysestaken. Både knoppene og armene var av ett stykke. Alt sammen var ett hamret stykke av rent gull. Han lagde de sju lampene på lysestaken, vekesaksene og ildpannene til dem av rent gull. Av én talent rent gull lagde han både lysestaken og alt utstyret. Så lagde han røkelsesalteret av akasietre. Det var en alen langt og en alen bredt, kvadratisk, og det var to alen høyt. Hornene på alteret var lagd i ett stykke med det. Overflaten på det, sidene rundt og hornene kledde han med rent gull. Han lagde også en list av gull hele veien rundt. Han lagde to ringer av gull til det, rett under listen, i hvert av de to hjørnene på begge sidene. De skulle være holdere for stengene som alteret skulle bæres med. Han lagde stengene av akasietre og kledde dem med gull. Han lagde også den hellige salvingsoljen og den rene røkelsen av velduftende krydder, slik en salveblander gjør det. Så lagde han brennofferalteret av akasietre. Det var fem alen langt og fem alen bredt, kvadratisk, og tre alen høyt. Han lagde hornene i de fire hjørnene. Hornene var ett stykke med alteret, og han kledde det med bronse. Så lagde han alle redskapene til alteret, karene, skuffene, skålene, gaflene og ildpannene. Alle redskapene til alteret lagde han av bronse. Han lagde også en rist av bronsenetting til alteret, under kanten på det, så den nådde halvveis opp på alteret. Han støpte fire ringer til de fire hjørnene på bronsegitteret, som holdere for stengene. Han lagde stengene av akasietre og kledde dem med bronse. Så satte han stengene i ringene på siden av alteret, så alteret kunne bæres. Han lagde alteret hult med plankebord. Han lagde renselseskaret av bronse og sokkelen av bronse. Det var lagd av speil fra kvinnene som gjorde tjeneste, de som tjente ved døren til Åpenbaringsteltet. Så lagde han forgården på sørsiden. Omhengene til forgården var av fint vevd lin, 100 alen lange. Det var 20 søyler til dem, med 20 sokler av bronse. Krokene på søylene og beslagene var av sølv. På nordsiden var omhengene 100 alen lange, med 20 støtter og 20 sokler av bronse. Krokene på søylene og beslagene på dem var av sølv. På vestsiden var omhengene 50 alen, med ti søyler og ti sokler. Krokene på søylene og beslagene på dem var av sølv. På østsiden var omhengene 50 alen. Omhengene på den ene siden av porten var 15 alen lange, med de tre søylene og de tre soklene til dem. Det samme var det på den andre siden av porten til forgården. På denne siden og på den andre var omhengene 15 alen, med de tre søylene og de tre soklene til dem. Alle omhengene rundt hele forgården var av fint, vevd lin. Soklene til søylene var av bronse, krokene til søylene og beslagene på dem var av sølv. Også søylehodene var kledd med sølv. Alle søylene i forgården hadde beslag av sølv. Teppet i porten til forgården var vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint, vevd lin. Lengden var 20 alen, og høyden var fem alen langs hele teppet, slik som omhengene i forgården. Det var fire søyler med fire sokler av bronse. Krokene var av sølv, og søylehodene var kledd med sølv, og beslagene var av sølv. Alle pluggene til tabernakelet og til forgården omkring var av bronse. Dette er regnskapet for tabernakelet, Vitnesbyrdets tabernakel. Det ble satt opp på Moses’ befaling og utført av levittene, under ledelse av Itamar, som var sønn av presten Aron. Men Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, lagde alt det Herren hadde befalt Moses. Sammen med ham var Oholiab, Ahisamaks sønn, av Dans stamme, en gravør og kunstner, som kunne veve i fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og i fint lin. Alt gullet som ble brukt til alt arbeidet på helligdommen, det vil si gullet til løfteofferet, var 29 talenter og 730 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Sølvet fra dem som ble regnet med i menigheten, var 100 talenter og 1775 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Det var en beka for hver mann, det vil si en halv sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel, for alle som var medregnet fra 20 år og oppover; det var for 603 550 menn. Fra de 100 talentene med sølv ble det støpt sokler til helligdommen og sokler til forhenget, 100 sokler av de 100 talentene, én talent til hver sokkel. Fra de 1775 seklene lagde han kroker til søylene, kledde søylehodene og lagde beslagene til dem. Løfteofrene av bronse var 70 talenter og 2400 sjekel. Med det lagde han sokler til døren i Åpenbaringsteltet, bronsealteret, risten av bronse til det, alle redskapene til alteret, soklene til forgården omkring, soklene til porten i forgården, alle pluggene til tabernakelet og alle pluggene til forgården omkring. Av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn lagde de tjenesteklærne, som skulle brukes til tjenesten i helligdommen, og de lagde de hellige klærne til Aron, slik som Herren hadde befalt Moses. Han lagde efoden av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin. De hamret ut gullet i plater og skar det opp i tråder, så de kunne veve det inn sammen med det fiolette-, purpur- og skarlagenfargede garnet og det fine linet ved kunstvevning. De lagde skulderbånd til den for å feste den sammen. Den ble festet sammen ved de to kantene. Beltet av kunstvevning på efoden hans var i ett stykke og av samme type håndarbeid, vevd av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, slik Herren hadde befalt Moses. Onykssteinene satte de inn i innfatningene av gull. På samme måte som man graverer et signet, var de inngravert med navnene på Israels barn. Han satte dem på skulderbåndene på efoden, som minnesteiner om Israels sønner, slik som Herren hadde befalt Moses. Han lagde også brystduken i kunstvevning, av samme type håndarbeid som efoden, av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. De lagde brystduken kvadratisk ved å legge den dobbelt. Den var et spann lang og et spann bred når den lå dobbelt. I den satte de inn de fire radene med steiner. En rubin, en topas og en smaragd utgjorde den første raden. Den andre raden besto av en turkis, en safir og en diamant. Den tredje raden besto av en hyasint, en agat og en ametyst. Den fjerde raden besto av en beryll, en onyks og en jaspis. De var festet med innfatninger av gull. Det var tolv steiner, én for hver av navnene på Israels sønner, for hvert av navnene deres, inngravert som på et signet, hver med sitt eget navn for hver av de tolv stammene. De lagde kjeder til endene av brystduken, som flettede snorer av rent gull. De lagde også to flettverk av gull og to ringer av gull og satte de to ringene på de to endene av brystduken. De festet de to flettede gullkjedene i de to ringene på endene av brystduken. De to endene av de to flettede kjedene festet de i de to innfatningene og satte dem på skulderbåndene på forsiden av efoden. De lagde to ringer av gull og satte dem på de to endene av brystduken, på kanten, på den siden som vendte inn mot efoden. De lagde to andre ringer av gull og festet dem på skulderbåndene, foran på nedre delen av efoden, like ved sømmen over beltet av kunstvevning på efoden. Ringene på brystduken bandt de fast til ringene på efoden med en fiolett snor, så brystduken skulle sitte over beltet av kunstvevning på efoden, og brystduken ikke skulle løsne fra efoden, slik som Herren hadde befalt Moses. Overkjortelen til efoden lagde han så av vevd arbeid, alt i fiolett. Det var en åpning midt i overkjortelen, som åpningen på en brynje, med en vevd bord rundt hele åpningen, så den ikke skulle revne. Langs kanten på overkjortelen lagde de granatepler av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin. De lagde også bjeller av rent gull og festet bjellene mellom granateplene på kanten av overkjortelen, helt rundt mellom granateplene. Det var en bjelle og et granateple, en bjelle og et granateple, hele veien rundt langs kanten på overkjortelen som skulle brukes i tjenesten, slik Herren hadde befalt Moses. De lagde underkjortler av fint lin, en vevers arbeid, til Aron og hans sønner, en mitra av fint lin, hodeplagg av fint lin, korte benklær av fint vevd lin, og et belte av fint vevd lin med fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, en vevers arbeid, slik Herren hadde befalt Moses. Platen til det hellige diademet lagde de av rent gull, og de lagde en inskripsjon på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. De festet en fiolett snor på den, så den kunne festes til mitraen, slik Herren hadde befalt Moses. Slik ble alt arbeidet med tabernakelet og Åpenbaringsteltet fullført. Israels barn gjorde det på alle måter som Herren hadde befalt Moses. Slik gjorde de. De førte tabernakelet fram til Moses, teltet og alt utstyret til det, krokene, plankene, tverrbjelkene, søylene, soklene, dekkene av rødfargede værskinn, dekkene av delfinskinn, forhenget til dekke, Vitnesbyrdets ark med stengene, nådestolen, bordet med alt utstyret til det og skuebrødet, lysestaken av rent gull med lampene som skulle settes i rad, alt utstyret til den og oljen til lampeholderen, det gullkledde alteret, salvingsoljen og den velduftende røkelsen, teppet til døren i teltet, bronsealteret, risten av bronse, stengene til det og alle redskapene til det, renselseskaret med sokkelen, omhengene til forgården sammen med søylene og soklene, teppet til porten i forgården, snorene, pluggene og alt utstyret som skulle brukes til tjenesten i tabernakelet, i Åpenbaringsteltet. Dessuten tjenesteklærne, de som skulle brukes under tjenesten i helligdommen, de hellige klærne til presten Aron, og klærne som sønnene hans skulle bruke under tjenesten som prester. Etter alt Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn hele arbeidet. Da tok Moses alt arbeidet i øyesyn, og se, de hadde gjort det Herren hadde befalt. Slik hadde de gjort det. Og Moses velsignet dem. Deretter talte Herren til Moses og sa: «På den første dagen i den første måneden skal du sette opp tabernakelet til Åpenbaringsteltet. Du skal sette Vitnesbyrdets ark inn der og dekke for arken med forhenget. Du skal sette inn bordet, og på det skal du legge alt det som skal ha sin plass på det. Du skal bære inn lysestaken og tenne lampene på den. Foran Vitnesbyrdets ark skal du sette det gullkledde røkofferalteret, og du skal henge opp teppet til dør i tabernakelet. Så skal du sette brennofferalteret foran døren til tabernakelet til Åpenbaringsteltet. Du skal sette renselseskaret mellom Åpenbaringsteltet og alteret og helle vann i det. Du skal sette opp forgården helt rundt og henge opp teppet til porten i forgården. Så skal du ta salvingsoljen og salve tabernakelet og alt som hører til i det. Du skal hellige det og alt utstyret til det, så det blir hellig. Du skal salve brennofferalteret og alle redskapene til tabernakelet og hellige alteret, så alteret blir høyhellig. Du skal også salve renselseskaret og sokkelen og hellige det. Deretter skal du føre Aron og hans sønner til døren i Åpenbaringsteltet og vaske dem med vann. Du skal kle Aron i de hellige klærne, salve ham og hellige ham, så han kan gjøre tjeneste som prest for Meg. Du skal føre sønnene hans fram og kle dem i kjortler. Du skal salve dem, som du salvet deres far, så de kan gjøre prestetjeneste for Meg. For ved denne salvelsen skal de sannelig få et evig prestedømme i alle slektene som kommer.» Moses gjorde dette. Etter alt Herren hadde befalt ham, slik gjorde han. Det skjedde i den første måneden i det andre året, på den første dagen i måneden, ble tabernakelet reist. Så reiste Moses tabernakelet, han festet soklene på det, satte opp plankene, satte inn tverrbjelkene og reiste opp søylene som hørte til. Han bredte teltet ut over tabernakelet og la teltet over for å dekke det, slik Herren hadde befalt Moses. Han tok Vitnesbyrdet og la det i arken, satte stengene inn i arken og satte nådestolen opp på arken. Han førte arken inn i tabernakelet, hengte opp forhenget til dekke. Slik dekket han Vitnesbyrdets ark, som Herren hadde befalt Moses. Han satte bordet inn i Åpenbaringteltet, på nordsiden av tabernakelet, utenfor forhenget. På det la han brødene på plass for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses. Han satte lysestaken inn i Åpenbaringsteltet, rett overfor bordet, på sørsiden av tabernakelet. Han tente lampene for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses. Han satte det gullkledde alteret inn i Åpenbaringsteltet, foran forhenget. På det brente han velduftende røkelse, slik Herren hadde befalt Moses. Han hengte opp teppet til dør i tabernakelet. Brennofferalteret satte han foran døren til tabernakelet, Åpenbaringsteltet, og bar fram brennoffer og grødeoffer på det, slik Herren hadde befalt ham. Han satte renselseskaret mellom Åpenbaringsteltet og alteret og helte vann i det til renselsen. Og Moses, Aron og hans sønner vasket hendene og føttene sine med vannet fra det. Når de gikk inn i Åpenbaringsteltet, og når de kom nær alteret, vasket de seg, slik Herren hadde befalt Moses. Han reiste opp forgården rundt hele tabernakelet og alteret og hengte opp teppet til porten i forgården. Slik fullførte Moses arbeidet. Så dekket skyen Åpenbaringsteltet, og Herrens herlighet fylte tabernakelet. Moses var ikke i stand til å gå inn i Åpenbaringsteltet, fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernakelet. Når skyen ble løftet opp fra tabernakelet, dro Israels barn videre på reisene sine. Men når skyen ikke ble løftet opp, dro de ikke videre før den dagen den ble løftet opp. For Herrens sky hvilte over tabernakelet om dagen, og ilden var i det om natten, for øynene på hele Israels hus, under alle reisene de la ut på. Herren kalte på Moses, Han talte til ham fra Åpenbaringsteltet og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når noen av dere kommer med en offergave til Herren, skal dere komme fram med offergaven av buskapen, av storfeet og av småfeet. Hvis offergaven er et brennoffer av storfeet, skal han komme fram med et hanndyr uten feil. Han skal komme fram med det ved døren til Åpenbaringsteltet, så det kan finne velbehag for Herrens ansikt. Så skal han trykke hånden mot hodet til brennofferet, og det skal bli tatt imot i hans sted så det er til soning for ham. Han skal slakte den unge oksen for Herrens ansikt, og prestene, Arons sønner, skal komme fram med blodet og stenke blodet rundt på alteret som står ved døren til Åpenbaringsteltet. Han skal flå brennofferet og dele det opp i stykker. Sønnene til presten Aron skal legge ild på alteret og legge veden til rette på ilden. Prestene, Arons sønner, skal legge stykkene, hodet og fettet til rette på veden som ligger over ilden på alteret. Men innvollene og føttene skal han vaske med vann. Presten skal la alt sammen gå opp i røyk på alteret, som et brennoffer, et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Hvis offergaven er av småfeet, av sauene eller av geitene, som et brennoffer, da skal han komme fram med et hanndyr uten feil og mangler. Han skal slakte det på nordsiden av alteret for Herrens ansikt. Prestene, Arons sønner, skal stenke blodet av det rundt på alteret. Han skal dele det opp i stykker, både med hodet og fettet. Presten skal legge dem til rette på veden som ligger over ilden på alteret. Men innvollene og føttene skal han vaske med vann. Så skal presten komme fram med alt sammen og la det gå opp i røyk på alteret. Det er et brennoffer, et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Hvis offergaven hans til Herren er et brennoffer av fugler, skal han komme fram med offergaven sin av turtelduer eller unge duer. Presten skal komme fram med det til alteret, vri hodet av og la det gå opp i røyk på alteret. Blodet skal krystes ut på siden av alteret. Og han skal fjerne kråsen sammen med fjærene og kaste den ved siden av alteret, på østsiden, ved den fete asken. Så skal han kutte opp ved vingene, uten å dele den i to. Presten skal la den gå opp i røyk på alteret, på veden som ligger over ilden. Det er et brennoffer, et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Når noen kommer fram med en offergave som er et grødeoffer til Herren, skal offergaven være fint mel. Han skal helle olje på det og legge i røkelse. Han skal føre det fram til Arons sønner, prestene, og en av dem skal ta en håndfull fint mel og olje sammen med all røkelsen. Presten skal la det gå opp i røyk som et påminnelsesoffer på alteret, et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Det som blir til overs av grødeofferet, skal tilhøre Aron og hans sønner. Det er høyhellig blant matofrene til Herren. Hvis du kommer fram med en offergave som er et grødeoffer bakt i ovnen, skal det være usyrede kaker av fint mel blandet med olje, eller usyrede brødleiver smurt med olje. Hvis offergaven din er et grødeoffer bakt på en plate, skal det være av fint mel, usyret og blandet med olje. Du skal smuldre det og helle olje på det. Det er et grødeoffer. Hvis offergaven din er et grødeoffer bakt i en panne, skal det lages av fint mel med olje. Grødeofferet som er lagd av alt dette, skal du føre fram til Herren. Når det blir båret fram for presten, skal han bringe det fram til alteret. Så skal presten sette til side en del av grødeofferet til påminnelsesoffer og la det gå opp i røyk på alteret. Det er et matoffer, til en velbehagelig duft for Herren. Det som er til overs av grødeofferet, skal tilhøre Aron og hans sønner. Det er høyhellig blant Herrens matoffer. Ikke noe grødeoffer som dere kommer fram med til Herren, skal være lagd med surdeig, for ikke noe surdeig eller honning skal gå opp i røyk som matoffer til Herren. Som offergave av førstegrøden kan dere komme fram med slike offer til Herren, men de skal ikke ofres på alteret til en velbehagelig duft. Hver offergave av grødeofrene dine skal du krydre med salt. Du må ikke la det mangle salt fra din Guds pakt i grødeofferet ditt. Sammen med alle offergavene skal du komme fram med salt. Hvis du kommer fram med et grødeoffer til Herren av førstegrøden din, skal du komme med knust korn av nymodne aks, ristet over ilden. Du skal helle olje på det og legge på røkelse. Det er et grødeoffer. Så skal presten la påminnelsesofferet gå opp i røyk: en del av det knuste kornet og en del av oljen, sammen med all røkelsen. Det er et matoffer for Herren. Når offergaven hans er et fredsoffer, og han kommer fram med det av storfeet, enten det er et hanndyr eller et hunndyr, skal han komme fram for Herrens ansikt med et som er uten feil. Han skal trykke hånden mot hodet til offeret og slakte det ved døren til Åpenbaringsteltet. Arons sønner, prestene, skal stenke blodet rundt på alteret. Av fredsofferet skal han så komme fram med et matoffer til Herren. Fettet som dekker innvollene, alt fettet som er på innvollene, begge nyrene og fettet som er på dem ved hoftene, og fettlappen som er festet til leveren over nyrene, skal han ta ut til det. Arons sønner skal la det gå opp i røyk på alteret sammen med brennofferet som ligger på veden over ilden, som et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Hvis offergaven er et fredsoffer til Herren av småfeet, enten et hanndyr eller et hunndyr, skal han komme fram med et som er uten lyte. Hvis han kommer fram med et lam som sin offergave, skal han komme med det for Herrens ansikt, og han skal trykke hånden mot hodet til offeret og slakte det foran Åpenbaringsteltet. Arons sønner skal stenke blodet rundt på alteret. Av fredsofferet skal han komme fram med et matoffer for Herren. Fettet, hele fetthalen som han skal ta ut like ved ryggbeinet, og fettet som dekker innvollene, og alt fettet som er på innvollene, begge nyrene og fettet som er på dem ved hoftene, og fettlappen som er festet til leveren over nyrene, skal han ta ut. Presten skal la dem gå opp i røyk som mat på alteret, et matoffer til Herren. Hvis offergaven er en geit, skal han komme fram med den for Herrens ansikt. Han skal trykke hånden mot hodet og slakte den foran Åpenbaringsteltet. Arons sønner skal stenke blodet rundt på alteret. Så skal han komme med sin offergave, som et matoffer til Herren. Fettet som dekker innvollene, og fettet som er på innvollene, begge nyrene og fettet som er på dem ved hoftene, og fettlappen som er festet til leveren over nyrene, skal han ta ut til offeret. Presten skal la dem gå opp i røyk som mat på alteret, et matoffer til en velbehagelig duft. Alt fettet tilhører Herren. Dette skal være en evig lov for alle slekter etter dere, overalt hvor dere bor. Ikke noe fett eller blod skal dere spise.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Hvis noen farer vill og synder mot noen av Herrens bud som angår det som er forbudt å gjøre, og gjør noe av det, hvis det er den salvede presten som synder og fører skyld over folket, da skal han komme fram med en ung okse uten feil, som syndoffer til Herren for den synd han har begått. Han skal føre oksen fram til døren til Åpenbaringsteltet, fram for Herrens ansikt, trykke hånden mot hodet på oksen og slakte den for Herrens ansikt. Så skal den salvede presten ta noe av blodet fra oksen og føre det fram til Åpenbaringsteltet. Presten skal dyppe fingeren i blodet og stenke noe av blodet sju ganger for Herrens ansikt, rett foran forhenget til helligdommen. Presten skal stryke noe av blodet på hornene til alteret med den velduftende røkelsen for Herrens ansikt, det som står i Åpenbaringsteltet. Resten av blodet fra oksen skal han helle ut ved foten av brennofferalteret, som står ved døren til Åpenbaringsteltet. Alt fettet på oksen til syndofferet skal han sette til side. Fettet som dekker innvollene og alt fettet som er på innvollene, begge nyrene og fettet som er på dem ved hoftene, og fettlappen som er festet til leveren over nyrene, alt skal han ta ut, slik det også ble satt til side fra oksen til fredsofferet. Presten skal la det gå opp i røyk på brennofferalteret. Men huden av oksen og alt kjøttet, med hodet, beina, innvollene og tarminnholdet, hele oksen skal han bære ut til et rent sted utenfor leiren, der asken tømmes ut. Der skal han brenne den på ved med ild. Der asken tømmes ut, skal den brennes. Hvis hele Israels menighet uforvarende farer vill og synder, og dette er skjult for menighetens øyne, så de forbrøt seg mot noen av Herrens bud som er forbudt å gjøre, og de er skyldige, og den synd de har gjort, blir kjent, da skal menigheten komme fram med en ung okse som syndoffer og føre den fram foran Åpenbaringsteltet. De eldste i menigheten skal trykke hendene mot hodet på oksen framfor Herrens ansikt. Så skal oksen slaktes for Herrens ansikt. Den salvede presten skal føre noe av blodet fra oksen fram til Åpenbaringsteltet. Så skal presten dyppe fingeren i blodet og stenke det sju ganger for Herrens ansikt, rett foran forhenget. Noe av blodet skal han stryke på hornene til alteret som står rett foran Herrens ansikt, i Åpenbaringsteltet. Resten av blodet skal han helle ut ved foten av brennofferalteret, ved døren til Åpenbaringsteltet. Alt fettet av den skal han sette til side og la gå opp i røyk på alteret. Han skal gjøre med denne oksen som han gjorde med oksen til syndofferet. På samme måten skal han gjøre med den. Så skal presten gjøre soning i deres sted, og det skal bli tilgitt dem. Så skal han bære oksen utenfor leiren og brenne den opp, slik han brente opp den første oksen. Det er et syndoffer for menigheten. Når en høvding har syndet mot Herren sin Guds bud, som angår noe det er forbudt å gjøre, idet han uforvarende har fart vill, og han er skyldig, eller hvis den synd han har gjort, blir kjent for ham, da skal han føre fram en geitekilling som offergave, et hanndyr uten lyte. Han skal trykke hånden mot hodet til geita og slakte den på det stedet der de slakter brennoffer for Herrens ansikt. Det er et syndoffer. Presten skal ta noe av blodet fra syndofferet på fingeren, stryke det på hornene til brennofferalteret og helle ut blodet ved foten av brennofferalteret. Alt fettet skal han la gå opp i røyk på alteret, på samme måten som fettet av fredsofferet. Så skal presten gjøre soning for ham, for hans synd, og den skal bli tilgitt ham. Hvis noen av landets folk uforvarende farer vill og synder mot et av Herrens bud, som angår noe som er forbudt å gjøre, og han er skyldig, eller hvis den synd han har gjort, blir kjent for ham, da skal han føre fram en geitekilling som sin offergave. Et hunndyr uten feil skal ofres for den synd han har gjort. Han skal trykke hånden mot hodet til syndofferet og slakte syndofferet på det stedet der brennofferet slaktes. Så skal presten ta noe av blodet på fingeren, stryke det på hornene til brennofferalteret og helle ut resten av blodet ved foten av alteret. Alt fettet skal han ta ut, slik fettet blir tatt ut på fredsofferet. Presten skal la det gå opp i røyk på alteret, som en velbehagelig duft for Herren. Slik skal presten gjøre soning i hans sted, og det skal bli tilgitt ham. Hvis han fører fram et lam som offergave til syndoffer, skal han bære fram et hunndyr uten feil og mangler. Så skal han trykke hånden mot hodet til syndofferet og slakte det til syndoffer på det stedet der de slakter brennofferet. Presten skal ta noe av blodet fra syndofferet på fingeren, stryke det på hornene til brennofferalteret og helle ut resten av blodet ved foten av alteret. Alt fettet skal han ta ut, slik også fettet på lammet til fredsofferet blir tatt ut. Så skal presten la det gå opp i røyk på alteret over Herrens matoffer. Slik skal presten gjøre soning i hans sted for den synd han har gjort, og den skal bli tilgitt ham. Hvis noen synder ved at han hører edsavleggelsen når han møter som vitne i en sak, enten han har sett noe eller kjenner til noe, men ikke forteller det han vet, må han bære sin misgjerning. Eller hvis noen rører ved noe som er urent, enten det er åtselet av et urent villdyr eller åtselet av et urent dyr fra buskapen eller åtselet av et urent krypdyr, og det skjer uten at han selv merker det, da skal også han være uren og skyldig. Eller hvis han rører ved urenheten hos et menneske – uansett hva slags urenhet et menneske kan være besmittet av – og det skjer uten at han selv merker det, da skal også han være skyldig når han får kjennskap til det. Eller hvis noen sverger og taler tankeløst med sine lepper om å gjøre ondt eller godt, uansett hva det er et menneske i tankeløshet kan sverge på, og det skjer uten at han selv merker det, da skal han være skyldig i hva det enn er, av alt dette når han får kjennskap til det. Da skal det skje, når noen blir skyldig i noe av dette, skal han bekjenne hva han har forsyndet seg med. For den synd han har gjort, skal han føre fram skyldofferet sitt til Herren, et hunndyr av småfeet, et lam eller en geitekilling som et syndoffer. Så skal presten gjøre soning i hans sted for hans synd. Hvis han ikke har råd til et lam, skal han føre fram for Herren to turtelduer eller to unge duer, som skyldoffer for den synd han har gjort. Den ene skal være et syndoffer og den andre et brennoffer. Han skal føre dem fram til presten som først skal komme fram med den som er til syndoffer. Han skal vri hodet av den ved nakken, men uten å rive det helt av. Så skal han stenke noe av blodet fra syndofferet på siden av alteret, og resten av blodet skal krystes ut ved foten av alteret. Det er et syndoffer. Den andre skal han ofre som brennoffer etter forskriften. Slik skal presten i hans sted gjøre soning for den synd han har gjort, og den skal bli tilgitt ham. Men hvis han ikke har råd til to turtelduer eller to unge duer, da skal han som har syndet, føre fram som offergave en tiendedel av en efa fint mel som syndoffer. Han skal ikke helle olje i det, og heller ikke legge røkelse i det, for det er et syndoffer. Så skal han føre det fram til presten, og presten skal ta en håndfull av det som et påminnelsesoffer og la det gå opp i røyk på alteret sammen med Herrens matoffer. Det er et syndoffer. Presten skal gjøre soning i hans sted, for den synd han har gjort i noe av dette. Og det skal bli tilgitt ham. Det som blir til overs, skal tilhøre presten, som med grødeofferet.» Deretter talte Herren til Moses og sa: «Hvis noen handler uforvarende, farer vill og synder mot det som er hellig for Herren, da skal han føre fram en feilfri vær av småfeet som skyldoffer til Herren. Du skal fastsette verdien på den i sølvsjekel ut fra helligdommens sjekel, som skyldoffer. Han skal gi erstatning for den synd han har gjort mot det hellige, legge til en femtedel og gi det til presten. Så skal presten gjøre soning i hans sted med væren som skyldoffer, og det skal bli tilgitt ham. Hvis noen synder og uten å vite det gjør mot et av Herrens bud som det er forbudt å gjøre, da er han likevel skyldig og skal bære sin misgjerning. Som skyldoffer skal han da føre en feilfri vær av småfeet fram til presten, en du har fastsatt verdien på. Så skal presten i hans sted gjøre soning for det han gjorde da han for vill uten å vite det. Og det skal bli tilgitt ham. Det er et skyldoffer. Han har sannelig blitt skyldig overfor Herren.» Herren talte til Moses og sa: «Dersom noen synder og handler troløst mot Herren ved å lyve for sin neste om noe som ble betrodd ham, eller noe han fikk til forvaring, eller et tyveri, eller at han har tatt noe fra sin neste ved utpressing, eller han har funnet noe som var mistet, og lyver om det og sverger falskt – om hvilken sak det enn er som en mann kan synde i – da skal det skje, siden han har syndet og er skyldig: Han skal gi tilbake det han har stjålet, det han har tatt ved utpressing, det som ble betrodd ham, eller det som var mistet og han fant, eller hva det enn er han har sverget falskt om. Han skal erstatte den fulle verdien, legge til en femtedel og gi det til den som eier det, den dagen han ofrer skyldofferet sitt. Han skal føre skyldofferet sitt fram til Herren, en feilfri vær av småfeet, en du har fastsatt verdien på, som skyldoffer til presten. Så skal presten gjøre soning i hans sted for Herrens ansikt, og han skal bli tilgitt hva som helst av alt det han måtte ha gjort seg skyldig i.» Så talte Herren til Moses og sa: «Befal Aron og hans sønner og si: Dette er loven om brennofferet: Brennofferet skal være over ildstedet på alteret hele natten og helt til morgenen, og ilden på alteret skal holdes brennende. Presten skal ta på seg linkjortelen sin, og nærmest kroppen skal han kle seg med sine korte benklær av lin. Så skal han ta bort asken etter brennofferet som ilden har fortært på alteret, og legge den ved siden av alteret. Deretter skal han ta av seg klærne, ta på seg andre klær og bære asken utenfor leiren til et rent sted. Ilden på alteret skal holdes brennende. Den må ikke slokne. Presten skal brenne ved på det hver morgen og legge brennofferet til rette på det. Og han skal la fettet av fredsofferet gå opp i røyk på det. En ild skal alltid brenne på alteret. Den må ikke slokne. Dette er loven om grødeofferet: Arons sønner skal komme fram med det på alteret for Herrens ansikt. Han skal ta ut en håndfull av det fine melet i grødeofferet, sammen med oljen og røkelsen som er på grødeofferet, og han skal la det gå opp i røyk på alteret, som en velbehagelig duft, som et påminnelsesoffer til Herren. Det som blir til overs, skal Aron og hans sønner spise. Det spises usyret og på et hellig sted. I forgården til Åpenbaringsteltet skal de spise det. Det skal ikke bakes med surdeig. Det er den delen Jeg har gitt av Mine matoffer. Det er høyhellig, på samme måten som syndofferet og skyldofferet. Enhver av hankjønn blant Arons barn kan spise det. Dette skal være en lov til evig tid for alle slekter etter deg, om Herrens matoffer. Enhver som rører ved dem, skal være hellig.» Og Herren talte til Moses og sa: «Dette er offergaven Aron og hans sønner skal komme fram til Herren med den dagen de blir salvet: en tiendedel av en efa fint mel som daglig grødeoffer, halvparten av det om morgenen og halvparten av det om kvelden. Det skal lages til i en plate med olje. Når det er blandet, skal du føre det fram. De bakte stykkene av grødeofferet skal du komme fram med som en velbehagelig duft til Herren. Den som er salvet til prest i hans sted blant hans sønner, skal ofre det. Det skal være en evig lov for Herren. Det skal gå helt opp i røyk. For hvert grødeoffer fra en prest skal være et heloffer. Det skal ikke spises. Herren talte også til Moses og sa: «Tal til Aron og hans sønner og si: Dette er loven om syndofferet: På det stedet der brennofferet slaktes, skal syndofferet slaktes for Herrens ansikt. Det er høyhellig. Presten som ofrer det for synd, skal spise det. På et hellig sted skal det spises, i forgården til Åpenbaringsteltet. Hver den som rører ved kjøttet, skal være hellig. Når blodet av det blir stenket på et klesplagg, skal du på et hellig sted vaske det som ble bestenket. Men det leirkaret som kjøttet blir kokt i, skal knuses. Hvis det blir kokt i et kar av bronse, skal det både skures og skylles med vann. Enhver av hankjønn blant prestene kan spise det. Det er høyhellig. Men hvis blodet av et syndoffer er ført inn i Åpenbaringsteltet for å gjøre soning i helligdommen, skal syndofferet aldri spises. Det skal brennes på ilden. Dette er loven om skyldofferet, det er høyhellig: På det stedet der de slakter brennofferet, skal de også slakte skyldofferet. Blodet av det skal stenkes rundt om hele alteret. Alt fettet fra det skal han komme fram med. Fetthalen og fettet som dekker innvollene, begge nyrene og fettet som er på dem ved hoftene, og fettlappen som er festet til leveren over nyrene, skal han ta bort. Presten skal la alt dette gå opp i røyk på alteret som et matoffer til Herren. Det er et skyldoffer. Enhver av hankjønn blant prestene kan spise det. Det skal spises på et hellig sted. Det er høyhellig. Skyldofferet er som syndofferet; det er én lov som gjelder for dem begge: Den presten som gjør soning med det, skal ha det. Presten som kommer fram med et brennoffer for noen, den presten skal selv ha huden av brennofferet han har kommet fram med. Også hvert grødeoffer som er bakt i en ovn, og alt som er lagd i stand i en panne eller på en plate, skal tilhøre den presten som kommer fram med det. Ethvert grødeoffer, enten det er blandet med olje eller det er tørt, skal tilhøre alle Arons sønner, den ene skal ha like mye som den andre. Dette er loven om ofringen av fredsoffer som han skal komme fram til Herren med: Hvis han kommer fram med det som et takkoffer, da skal han sammen med takkofferet komme fram med usyrede kaker blandet med olje, usyrede brødleiver smurt med olje eller kaker av blandet mel, sammen med olje. Sammen med takkofferet som fredsoffer skal han komme fram med syret brød som sin offergave. Fra dette skal han komme fram med en kake fra hver offergave som en gave til Herren. Det skal tilhøre den presten som stenker blodet fra fredsofferet. Kjøttet av fredsofferet som bæres fram til takkoffer, skal spises samme dag som det blir ofret. Han skal ikke la noe bli igjen til neste morgen. Men hvis det offeret han kommer fram med, er et løfteoffer eller et frivillig offer, skal det spises samme dag som han kommer fram med offeret sitt. Men neste dag kan også det som er til overs av det, spises. Den tredje dagen må det som er til overs av offerkjøttet, brennes med ild. Hvis noe av kjøttet fra fredsofferet hans likevel spises på den tredje dagen, skal det ikke finne velbehag. Han som kommer fram med det, får det ikke tilregnet. Det skal være urent, og den som spiser av det, skal bære sin misgjerning. Det kjøttet som kommer nær noe urent, skal ikke spises. Det skal brennes opp med ild. Når det gjelder annet kjøtt, kan alle som er rene, spise slikt kjøtt. Men den som spiser kjøtt fra et fredsoffer som tilhører Herren mens han er uren, han skal utryddes av sitt folk. Og en som rører ved noe urent, enten menneskelig urenhet, et urent dyr, eller hva som helst avskyelig og urent, og som deretter spiser kjøtt av et fredsoffer som tilhører Herren, han skal utryddes av sitt folk.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Fettet av okse, sau eller geit skal dere ikke spise. Og fettet fra et selvdødt dyr og fettet av et ihjelrevet dyr kan brukes til hva som helst. Men du må ikke spise av det. For hver den som spiser fettet av et dyr som mennesker kommer fram med som matoffer til Herren og spiser av det, skal utryddes av sitt folk. Dere skal ikke spise blod hvor dere enn bor, verken av fugl eller av dyr. Enhver som spiser noe slags blod, han skal utryddes av sitt folk.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Den som kommer fram med et fredsoffer til Herren, skal føre fram offergaven sin til Herren av fredsofferet sitt. Hans egne hender skal føre fram matofferet til Herren. Fettet sammen med brystet skal han føre fram, så brystet kan løftes som et løfteoffer for Herrens ansikt. Presten skal la fettet gå opp i røyk på alteret, men brystet skal tilhøre Aron og hans sønner. Også det høyre låret skal dere gi presten som en gave fra fredsofferet deres. Den blant Arons sønner som kommer fram med blodet fra fredsofferet og fettet, skal ha det høyre låret som sin del. For brystet av løfteofferet og låret av gaven har Jeg tatt fra Israels barn, fra fredsofrene deres, og Jeg har gitt alt dette til presten Aron og hans sønner fra Israels barn, som en evig lov.» Dette er den innviede delen som Aron og hans sønner skal ha fra Herrens matoffer, den som ble gitt den dagen de ble stilt fram for å være prester for Herren. På den dagen Herren salvet dem, befalte Han at dette skulle gis dem av Israels barn, som en evig lov for hele etterslekten. Dette er loven om brennofferet, grødeofferet, syndofferet, skyldofferet, innvielsesofrene og fredsofferet, som Herren bød Moses på Sinaifjellet, den dagen Han befalte Israels barn å komme fram med offergavene sine til Herren i Sinaiørkenen. Herren talte til Moses og sa: «Hent Aron og hans sønner, klærne, salvingsoljen, en okse til syndofferet, to værer og en kurv med usyret brød, og samle hele menigheten ved døren til Åpenbaringsteltet!» Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham. Menigheten var samlet ved døren til Åpenbaringsteltet. Moses sa til menigheten: «Dette er det Herren har befalt å gjøre.» Så førte Moses fram Aron og hans sønner og vasket dem med vann. Han tok på ham underkjortelen, bandt beltet rundt ham, kledde ham i overkjortelen og tok på ham efoden. Han bandt rundt ham med beltet i kunstvevning til efoden, og med det bandt han efoden på ham. Så satte han brystduken på ham, og han la urim og tummim i brystduken. Og han satte mitraen på hodet hans. På mitraen, på forsiden av den, satte han gullplaten, det hellige diadem, slik Herren hadde befalt Moses. Moses tok også salvingsoljen, og han salvet tabernakelet og alt som var i det, og helliget det. Han stenket noe av den på alteret sju ganger, salvet alteret og alle redskapene som hørte til det, og renselseskaret med sokkelen, så alt ble helliget. Og han helte noe av salvingsoljen på hodet til Aron og salvet ham, så han ble helliget. Så førte Moses fram Arons sønner og lot dem ta underkjortlene på, bandt beltene rundt dem og satte hodeplaggene på dem, slik Herren hadde befalt Moses. Han hentet oksen til syndofferet. Så trykket Aron og hans sønner hendene sine mot hodet til oksen til syndofferet, og den ble slaktet. Så tok Moses blodet og strøk det med fingeren rundt på hornene til alteret og renset alteret. Han helte blodet ut ved foten av alteret og helliget det så det ble gjort soning for det. Så tok han alt fettet som var på innvollene, fettlappen som var festet til leveren, og begge nyrene sammen med fettet på dem, og Moses lot det gå opp i røyk på alteret. Men oksen, huden av den, kjøttet fra den og tarminnholdet brente han opp med ild utenfor leiren, slik Herren hadde befalt Moses. Så kom han fram med væren til brennoffer. Aron og hans sønner trykket hendene sine mot hodet til væren, og den ble slaktet. Så stenket Moses blodet rundt på alteret. Væren delte han opp i stykker. Moses lot hodet, stykkene og fettet gå opp i røyk. Deretter vasket han innvollene og føttene i vann. Moses lot hele væren gå opp i røyk på alteret. Det var et brennoffer til en velbehagelig duft, et matoffer for Herren, slik Herren hadde befalt Moses. Så kom han fram med den andre væren, innvielsesværen. Så trykte Aron og hans sønner hendene sine mot hodet på væren, og den ble slaktet. Moses tok da noe av blodet og strøk det på Arons høyre øreflipp, på den høyre tommelfingeren hans og på den høyre stortåen hans. Så førte han fram Arons sønner. Moses strøk noe av blodet på den høyre øreflippen deres, på de høyre tommelfingrene deres og på de høyre stortærne deres. Moses stenket blodet rundt på alteret. Så tok han fettet og fetthalen, alt fettet som var på innvollene, fettlappen som var festet til leveren, begge nyrene og fettet på dem, og det høyre låret. Fra kurven med usyret brød som var foran Herrens ansikt, tok han en usyret kake, en kake med brød smurt med olje og en brødleiv, som han la på fettet og på det høyre låret. Han la alt dette i hendene på Aron og i hendene på hans sønner og løftet det som et løfteoffer for Herrens ansikt. Så tok Moses alt dette ut av hendene på dem og lot det gå opp i røyk på alteret på brennofferet. Dette var et innvielsesoffer til en velbehagelig duft. Det var et matoffer for Herren. Moses tok brystet og løftet det som et løfteoffer for Herrens ansikt. Det var Moses’ del av innvielsesværen, slik Herren hadde befalt Moses. Så tok Moses noe av salvingsoljen og noe av blodet som var på alteret, og stenket det på Aron, på klærne hans, på hans sønner og på klærne til sønnene. Og han helliget Aron, klærne hans, hans sønner og klærne til sønnene. Moses sa til Aron og hans sønner: «Kok kjøttet ved døren til Åpenbaringsteltet og spis det der sammen med brødet som er i kurven med innvielsesofferet, slik jeg befalte da jeg sa: ‘Aron og hans sønner skal spise det.’ Det som blir til overs av kjøttet og brødet, skal dere brenne med ild. I sju dager skal dere ikke gå utenfor døren til Åpenbaringsteltet, før dagene for deres innvielse er til ende. For sju dager skal han bruke på å innvie dere. Nettopp slik han har gjort på denne dagen, slik har Herren befalt at det skal gjøres, for å gjøre soning for dere. Ved døren til Åpenbaringsteltet skal dere holde dere dag og natt i sju dager og holde det Herren vil dere skal holde, så dere ikke skal dø. For slik er jeg blitt befalt.» Så gjorde Aron og hans sønner alt det Herren hadde befalt ved Moses’ hånd. Det skjedde på den åttende dagen: Da kalte Moses til seg Aron, hans sønner og Israels eldste. Og han sa til Aron: «Ta deg en ung okse som syndoffer og en vær til brennoffer. De skal være uten feil, og du skal komme fram med dem for Herrens ansikt. Til Israels barn skal du tale og si: Ta en geitebukk til syndoffer og en kalv og et lam som er årsgamle og uten feil, til brennoffer. Ta også en okse og en vær til fredsoffer og ofre dem for Herrens ansikt, og et grødeoffer blandet med olje. For i dag vil Herren vise seg for dere.» Så brakte de det Moses hadde befalt, fram til Åpenbaringsteltet. Hele menigheten kom nær og stilte seg framfor Herrens ansikt. Da sa Moses: «Dette er det Herren har befalt dere å gjøre, og Herrens herlighet skal vise seg for dere.» Moses sa til Aron: «Gå fram til alteret, ofre syndofferet og brennofferet ditt og gjør soning for deg selv og for folket! Bær fram offergaven fra folket og gjør soning for dem, slik Herren har befalt.» Da gikk Aron fram til alteret og slaktet den kalven som var til syndoffer for ham selv. Så kom Arons sønner fram med blodet til ham. Han dyppet fingeren i blodet, strøk av det på hornene på alteret og helte resten av blodet ut ved foten av alteret. Men fettet, nyrene og fettlappen fra leveren på syndofferet lot han gå opp i røyk på alteret, som Herren hadde befalt Moses. Kjøttet og huden brente han opp med ild utenfor leiren. Han slaktet brennofferet, og Arons sønner brakte ham blodet, som han stenket rundt på alteret. Så brakte de ham brennofferet, med stykkene og hodet, og han lot det gå opp i røyk på alteret. Han vasket innvollene og føttene og lot dem gå opp i røyk på alteret sammen med brennofferet. Så kom han fram med folkets offergave. Han tok bukken som var syndoffer for folket, slaktet den og ofret den som syndoffer, som det ble gjort med det første dyret. Han kom fram med brennofferet og ofret det etter forskriften. Så kom han fram med grødeofferet, tok en håndfull av det og lot det gå opp i røyk på alteret, i tillegg til morgenens brennoffer. Han slaktet også oksen og væren som fredsoffer for folket. Arons sønner brakte blodet til ham, og han stenket det rundt på alteret. De brakte ham også fettet fra oksen og væren, fetthalen, fettlaget, nyrene og fettlappen som er festet til leveren. De la fettet på bryststykkene. Så lot de fettet gå opp i røyk på alteret. Men bryststykkene og det høyre låret løftet Aron som et løfteoffer framfor Herrens ansikt, slik Moses hadde befalt. Aron løftet hendene mot folket, velsignet dem og kom så ned etter å ha ofret syndofferet, brennofferet og fredsofferet. Moses og Aron gikk inn i Åpenbaringsteltet og kom ut igjen og velsignet folket. Så viste Herrens herlighet seg for hele folket. Og det for ild ut fra Herrens ansikt og fortærte brennofferet og fettet på alteret. Da hele folket så det, ropte de høyt og falt ned på sitt ansikt. Nadab og Abihu, Arons sønner, tok hver sin ildpanne og la ild i dem. De la røkelse på ilden og kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt. Dette hadde Han ikke befalt dem å gjøre. Da for det ut ild fra Herrens ansikt og fortærte dem, og de døde for Herrens ansikt. Moses sa til Aron: «Dette er det Herren har talt da Han sa: Alle de som kommer fram for Meg, skal holde Meg hellig. Og for ansiktet på hele folket skal Jeg herliggjøres.» Da tidde Aron stille. Da kalte Moses på Misjael og Elsafan, sønner av Arons farbror Ussiel, og sa til dem: «Kom hit og bær deres brødre bort fra forsiden av det hellige stedet og ut av leiren!» Så kom de bort og bar dem ut av leiren i kjortlene deres, slik Moses hadde sagt. Moses sa til Aron og til hans sønner Elasar og Itamar: «Dere skal ikke blotte hodet deres eller flerre klærne deres, så dere ikke skal dø, og for at Han ikke skal bli vred på hele folket. Men deres brødre, hele Israels hus, skal klage over den brennende ilden Herren har tent. Ut fra døren til Åpenbaringsteltet skal dere ikke gå, for at dere ikke skal dø. For Herrens salvingsolje er på dere.» Og de gjorde etter Moses’ ord. Så talte Herren til Moses og sa: «Vin eller sterk drikk skal du ikke drikke, verken du eller dine sønner, når dere går inn i Åpenbaringsteltet, for at dere ikke skal dø. Det skal være en evig lov for hele etterslekten, for at dere skal skjelne mellom det hellige og det vanhellige og mellom det urene og det rene, og for at dere skal lære Israels barn alle lovene Herren har talt til dem ved Moses’ hånd.» Moses talte til Aron og til Elasar og Itamar, de som var igjen av hans sønner: «Ta det grødeofferet som er til overs av Herrens matoffer, og spis det uten surdeig ved siden av alteret! For det er høyhellig. Dere skal spise det på et hellig sted, for det er din del og dine sønners del, som dere skal ha av Herrens matoffer. For slik har jeg blitt befalt. Brystet av løfteofferet og låret av gaven skal dere spise på et rent sted, du, dine sønner og dine døtre sammen med deg. For det er din del og dine sønners del, som er gitt dere av Israels barns fredsoffer. Låret av gaven og brystet av løfteofferet skal de føre fram sammen med alt fettet til matofferet for å løfte det som et løfteoffer for Herrens ansikt. Det skal tilhøre deg og dine sønner ved en evig lov, slik Herren har befalt.» Så forhørte Moses seg nøye om bukken til syndofferet, og se, den var oppbrent. Da ble han vred på Elasar og Itamar, de som var igjen av Arons sønner, og han sa: «Hvorfor har dere ikke spist syndofferet på det hellige stedet, når det er høyhellig, og Gud har gitt dere det for å bære bort menighetens skyld for å gjøre soning for dem for Herrens ansikt? Se! Blodet av det ble ikke båret innenfor i helligdommen. Derfor skulle dere ha spist det på det hellige stedet, slik jeg har befalt.» Aron sa til Moses: «Se, i dag har de kommet fram med syndofferet og brennofferet sitt for Herrens ansikt, og så har alt dette rammet meg. Hvis jeg hadde spist syndofferet i dag, ville det vært godt i Herrens øyne?» Da Moses hørte det, var det godt i hans øyne. Herren talte til Moses og Aron og sa til dem: «Tal til Israels barn og si: Dette er de dyrene dere kan spise av alle de firbeinte dyrene på jorden: Av de firbeinte dyrene kan dere spise alle som har hover, kløvde klover og gulper maten opp igjen. Men disse skal dere ikke spise blant dem som gulper maten opp igjen eller som har hover: kamelen, for den gulper maten opp igjen, men har ikke hover. Den er uren for dere. Fjellgrevlingen gulper maten opp igjen, men har ikke hover. Den er uren for dere. Haren gulper maten opp igjen, men den har ikke hover. Den er uren for dere. Svinet har hover og har klovene kløvd, men det gulper ikke maten opp igjen. Det er urent for dere. Kjøttet av disse dyrene skal dere ikke spise, og åtselet av dem skal dere ikke røre. De er urene for dere. Dette kan dere spise av alt som er i vannet: Det som er i vannet og har finner og skjell, enten i havet eller i elvene, det kan dere spise. Men alt som er i havet eller i elvene, og ikke har finner eller skjell, alt det som myldrer i vannet, eller enhver levende skapning som finnes i vannet, skal være avskyelig for dere. De skal være avskyelige for dere; dere skal ikke spise kjøttet av dem, åtselene skal dere avsky. Alt som er i vannet, og ikke har finner eller skjell, skal være avskyelig for dere. Disse fuglene skal dere avsky, og de skal ikke spises, fordi de er avskyelige: ørnen, lammegribben, svartgribben, den røde glenten og alle slags falker, alle slags ravner, strutsen, uglen, måken og alle slags hauker, kattuglen, fiskeuglen og tårnuglen, snøuglen, pelikanen og åtselgribben, storken, alle slags hegrer, hærfuglen og flaggermusen. Alle flygende insekter som går på fire, skal være avskyelige for dere. Men disse kan dere spise blant alle de flygende insektene som kryper på alle fire: de som har leddelte bein ovenfor føttene, som de bruker til å hoppe på marken med. Disse kan dere spise: alle slags gresshopper, alle slags langhodete gresshopper, alle slags sirisser og alle slags vanlige gresshopper. Men alle flygende insekter som har fire bein, skal være avskyelige for dere. Ved disse blir dere urene, og enhver som rører åtselet av noen av dem, skal være uren til kvelden. Den som bærer noe fra åtselet av noen av dem, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Åtselet av dyr som har hover, men ikke har kløvde klover eller ikke gulper maten opp igjen, er urent for dere. Enhver som rører slike dyr, skal være uren. Ethvert dyr som går på poter, blant alle dyrene som går på alle fire, de er urene for dere. Enhver som rører ved åtselet av dem, skal være uren til kvelden. Den som bærer åtselet av et slikt, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Det er urent for dere. Disse skal også være urene for dere blant krypene som kryper på jorden: muldvarpen, musen og alle slags store firfisler, gekkoen, den flekkete firfislen, firfislen, sandfirfislen og kameleonen. Disse er urene for dere blant alle krypene. Enhver som rører dem når de er døde, skal være uren til kvelden. Alt som et av disse dyrene faller på når de er døde, skal være urent, enten det er noe av tre, av tøy, av skinn eller av sekkestrie, uansett hva det er som brukes til et eller annet slags arbeid, så må det legges i vann. Det skal være urent til kvelden. Da skal det være rent. Ethvert leirkar som et slikt dyr faller ned i, skal du knuse. Alt som er i karet, skal være urent. Når det kommer vann fra et slikt kar på spiselig mat, blir maten uren. Enhver drikk som drikkes, blir uren i et slikt kar. Hva som helst et av disse dyrene faller på, skal være urent. Enten det er en ovn eller et ildsted, skal den knuses. For de er urene, og de skal være urene for dere. Men en kilde eller en brønn der det samler seg vann, skal være ren. Men alt som kommer i berøring med noe dødt der, blir urent. Hvis noe av et slikt dødt dyr faller på et eller annet såkorn som skal sås ut, forblir det like rent. Men hvis det tømmes vann på såkornet, og hvis det døde dyret faller på det, da blir såkornet urent for dere. Hvis det dør et dyr som dere bruker til mat, da skal den som rører ved det døde dyret, være uren til kvelden. Den som spiser av det døde dyret, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Også den som bærer åtselet, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Hvert kryp som kryper på jorden, skal være avskyelig. Det skal ikke spises. Alle som kryper på buken, alle som går på alle fire, og alle som har mange føtter blant alle krypene som kryper på jorden, skal dere ikke spise, for de er avskyelige. Dere skal ikke gjøre dere avskyelige ved noe kryp som kryper. Dere skal heller ikke gjøre dere urene ved dem, så dere ikke blir urene av dem. For Jeg er Herren deres Gud. Derfor skal dere hellige dere, og dere skal være hellige, for Jeg er hellig. Dere skal heller ikke gjøre dere urene ved noe kryp som kryper på jorden. For Jeg er Herren, som fører dere opp fra landet Egypt for å være deres Gud. Derfor skal dere være hellige, for Jeg er hellig. Dette er loven om dyrene og fuglene og hver skapning som rører seg i vannet, og hver skapning som kryper på jorden, for at dere skal skjelne mellom det urene og det rene og mellom dyr som kan spises, og dyr som ikke kan spises.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Hvis en kvinne er blitt med barn og har født en gutt, skal hun være uren i sju dager. Like mange dager som ved den vanlige urenheten hennes, skal hun være uren. På den åttende dagen skal kjøttet på forhuden hans bli omskåret. Så skal hun vente i 33 dager mens blodet hennes blir renset. Hun skal ikke røre noe hellig, og heller ikke komme inn i helligdommen før dagene for renselsen hennes er fullført. Men hvis hun føder en pike, skal hun være uren i to uker, like lenge som ved den vanlige urenheten hennes. Hun skal vente i 66 dager til blodet hennes blir renset. Når dagene for renselsen hennes er fullført, enten det er for en sønn eller en datter, skal hun komme til presten med et årsgammelt lam som brennoffer, og en ung due eller en turteldue som syndoffer. Hun skal komme til døren til Åpenbaringsteltet. Så skal han komme fram med det for Herrens ansikt og gjøre soning for henne. Og hun skal bli ren fra blødningen sin. Dette er loven for henne som har født et guttebarn eller et pikebarn. Men hvis hun ikke har råd til et lam, da kan hun komme med to turtelduer eller to unge duer, den ene som brennoffer og den andre som syndoffer. Så skal presten gjøre soning for henne, og hun skal bli ren.» Herren talte til Moses og Aron og sa: «Når et menneske har en misfarging, skabb eller en lys flekk på huden, og det blir som et sår av en ondartet hudsykdom på kroppen hans, skal han føres til presten Aron eller til en av hans sønner, prestene. Presten skal undersøke såret på huden. Hvis håret på såret er blitt hvitt og såret viser seg å være dypere enn huden hans, er det et sår av en ondartet hudsykdom. Da skal presten undersøke ham og erklære ham for uren. Men hvis den lyse flekken på huden er hvit, og den ikke ser ut til å være dypere enn huden, og håret ikke er blitt hvitt, skal presten holde den med såret innestengt i sju dager. Presten skal undersøke ham på den sjuende dagen. Hvis såret ser ut til å være uforandret, og hvis såret ikke har spredd seg videre utover huden, skal presten holde ham innestengt i sju dager til. Så skal presten undersøke ham igjen på den sjuende dagen. Hvis såret er blitt mindre og ikke har spredd seg videre utover huden, skal presten erklære ham ren. Da er det bare skabb, og han skal vaske klærne sine og være ren. Men hvis skabben i det hele tatt skulle spre seg videre utover huden etter at han har vist seg for presten og blitt erklært ren, skal han vise seg for presten en gang til. Hvis presten ser at skabben har spredd seg videre utover huden, skal presten erklære ham for uren. Det er en ondartet hudsykdom. Når det er et sår av en ondartet hudsykdom på et menneske, skal han føres til presten. Presten skal undersøke ham. Hvis misfargingen på huden er hvit, og den har gjort håret hvitt, og det er en flekk av dødt kjøtt i misfargingen, da har han en kronisk hudsykdom. Presten skal erklære ham for uren, uten å holde ham innestengt, for han er allerede uren. Hvis hudsykdommen bryter ut over hele huden og hudsykdommen dekker hele huden til den syke fra hode til fot, overalt hvor presten skulle se etter, da skal presten undersøke det. Hvis hudsykdommen har dekket hele kroppen, skal han erklære den med såret for ren. Alt hos ham er blitt hvitt. Han er ren. Men den dagen dødt kjøtt viser seg på ham, skal han være uren. Presten skal undersøke det døde kjøttet og erklære ham for uren. For det døde kjøttet er urent. Det er en ondartet hudsykdom. Men hvis det døde kjøttet forandrer seg og blir hvitt igjen, skal han komme til presten. Presten skal undersøke ham. Hvis såret er blitt hvitt, skal presten erklære den med såret for ren. Han er da ren. Hvis noen har en byll på huden og den blir legt, og hvis det på stedet der byllen var, kommer en hvit misfarging eller en lyserød flekk, da skal den vises fram for presten. Presten skal undersøke den. Viser det seg da at den ligger dypere enn huden og at håret på den er blitt hvitt, skal presten erklære ham for uren. Det er et sår av en ondartet hudsykdom som har brutt ut fra byllen. Men hvis presten undersøker den, og det ikke er noen hvite hår på den, og den ikke er dypere enn huden, men bare har bleknet, da skal presten holde ham innestengt i sju dager. Hvis den skulle ha spredd seg videre utover huden, skal presten erklære ham for uren. Det er et sår. Men hvis den lyse flekken ikke forandrer seg og ikke har spredd seg videre utover, er den bare et arr etter byllen. Presten skal erklære ham for ren. Hvis noen får et brannsår på huden, forårsaket av ild, og det døde kjøttet i brannsåret blir til en lys flekk, lyserød eller hvit, da skal presten undersøke den. Hvis håret på den lyse flekken er blitt hvitt og den viser seg å være dypere enn huden, da er det en ondartet hudsykdom som har brutt ut i brannsåret. Presten skal erklære ham for uren. Det er et sår av en ondartet hudsykdom. Men hvis presten undersøker det, og det ikke er noen hvite hår på den lyse flekken og den ikke er dypere enn huden, men bare har bleknet, da skal presten holde ham innestengt i sju dager. Presten skal undersøke ham på den sjuende dagen. Hvis flekken i det hele tatt har spredd seg utover huden, skal presten erklære ham for uren. Det er et sår av en ondartet hudsykdom. Men hvis den lyse flekken ikke forandrer seg og ikke har spredd seg videre utover på huden, men bare har bleknet, da er det en misfarging etter brannsåret. Presten skal erklære ham for ren, for det er bare et arr etter brannsåret. Hvis en mann eller en kvinne har et sår på hodet eller i skjegget, da skal presten undersøke såret. Hvis det viser seg å være dypere enn huden, og det er tynne, gule hår på det, da skal presten erklære ham for uren. Det er en skurv på hodet eller i skjegget. Men hvis presten undersøker såret av skurven, og det viser seg at det ikke er dypere enn huden, og det ikke er noen svarte hår på det, da skal presten holde den som har skurven, innestengt i sju dager. På den sjuende dagen skal presten undersøke såret. Hvis skurven ikke har spredd seg, og det ikke er noen gule hår på det, og skurven ikke er dypere enn huden, da skal han barbere seg. Men han skal ikke barbere seg der skurven er. Den som har skurven, skal presten holde innestengt i sju dager. Så skal presten undersøke skurven på den sjuende dagen. Hvis skurven ikke har spredd seg videre utover huden og den ikke viser seg å være dypere enn huden, da skal presten erklære ham for ren. Han skal vaske klærne sine og være ren. Men hvis skurven i det hele tatt har spredd seg videre utover huden etter at han ble erklært ren, da skal presten undersøke ham. Hvis skurven har spredd seg videre utover huden, trenger ikke presten lete etter gule hår. Han er uren. Men hvis det ser ut til at skurven ikke har forandret seg, og det vokser svarte hår på den, da er skurven legt. Han er ren, og presten skal erklære ham for ren. Hvis en mann eller en kvinne har lyse flekker på huden, flekker som er hvite, da skal presten undersøke dem. Hvis de lyse flekkene på kroppen viser seg å være matte og hvite, da er det bare et hvitt utslett som sprer seg på huden. Han er ren. Når en mann har mistet håret på hodet så han er skallet, er han likevel ren. Den som har mistet håret foran på hodet så han er skallet, er også ren. Men hvis det kommer et hvitt og rødlig sår foran eller bak på det skallete hodet, da er det en ondartet hudsykdom som bryter ut foran eller bak på det skallete hodet hans. Da skal presten undersøke det. Hvis misfargingen på såret er hvit og rødlig foran eller bak på det skallete hodet hans og det ser ut som en ondartet hudsykdom på huden, da har mannen en ondartet hudsykdom. Han er uren. Da skal presten sannelig erklære ham for uren. Han har fått sår på hodet sitt. Den som er angrepet av denne sykdommen og som har fått slike sår, skal flerre klærne sine og blotte hodet. Han skal dekke til skjegget sitt og rope: «Uren! Uren!» Alle dagene han har såret, skal han være uren. Han er uren, og han skal bo alene. Utenfor leiren skal han ha bostedet sitt. Hvis det er en flekk av mugg på et klesplagg, enten det er et ullplagg eller et linplagg, enten det er varpet eller vevd lin eller ull, om det er av lær eller noe som er lagd av lær, hvis det er en grønnlig eller rødlig flekk på plagget eller læret, enten det er varpet eller vevd, eller noen slags lærvare, da er det en flekk av mugg, og det skal vises fram for presten. Presten skal undersøke flekken, og det som har et slikt merke, skal han holde innestengt i sju dager. Han skal undersøke flekken på den sjuende dagen. Hvis flekken har spredd seg utover på plagget, enten det er varpet eller vevd, av lær eller noe som er lagd av lær, da er flekken tegn på tærende mugg. Det er urent. Derfor skal han brenne plagget der flekken finnes, enten det er varpet eller vevd, av ull eller av lin, eller noen slags lærvare, for det er tærende mugg. Plagget skal brennes opp med ild. Men dersom presten undersøker det, og flekken ikke har spredd seg utover på plagget, enten det er varpet eller vevd, eller noen slags lærvare, da skal presten befale at de vasker det som har flekk på seg. Han skal holde det innestengt i sju dager til. Så skal presten undersøke flekken etter at det er blitt vasket. Hvis flekken ikke har forandret farge, selv om den ikke har spredd seg videre utover, er det urent, og du skal brenne det opp med ild. Det vil fortsette å tære, enten skaden er på vrangsiden eller på rettsiden. Hvis presten undersøker det, og flekken har bleknet etter at han vasket det, da skal han rive denne biten av plagget, enten av det som er varpet eller vevd, eller av læret. Men hvis flekken igjen viser seg på plagget, enten det er varpet eller vevd, eller på noe som er lagd av lær, da er det en flekk som sprer seg. Det som har flekken, skal du brenne med ild. Hvis du vasker plagget, enten det er varpet eller vevd eller noen slags lærvare, og hvis flekken har forsvunnet fra det, da skal det vaskes enda en gang, og det skal være rent. Dette er loven om en flekk av mugg på et plagg av ull eller lin, enten det er varpet eller vevd, eller noen slags lærvare, som gjelder når noe skal erklæres for rent eller noe skal erklæres for urent.» Så talte Herren til Moses og sa: «Dette skal være loven som gjelder på renselsesdagen for den som har en ondartet hudsykdom: Han skal føres fram for presten. Presten skal gå utenfor leiren, og presten skal undersøke ham. Hvis hudsykdommen på den syke virkelig er legt, da skal presten befale at det blir tatt to levende, rene fugler, sedertre, skarlagenfarget garn og isop for ham som skal renses. Presten skal befale at den ene av fuglene blir slaktet over et leirkar med rennende vann. Så skal han ta den levende fuglen, sedertreet, det skarlagenfargede garnet og isopen. Sammen med den levende fuglen skal han dyppe det i blodet fra fuglen som ble slaktet, over rennende vann. Sju ganger skal han stenke blodet på ham som skal renses fra hudsykdommen, og erklære ham for ren. Så skal han slippe den levende fuglen fri på åpen mark. Han som skal renses, skal vaske klærne sine, rake av seg alt håret og bade seg i vann, så han blir ren. Etter det skal han komme inn i leiren, men han skal holde seg utenfor teltet sitt i sju dager. På den sjuende dagen skal han rake av seg alt håret på hodet, skjegget og øyenbrynene sine, alt håret sitt skal han rake av seg. Han skal vaske klærne sine og bade kroppen sin i vann, og han skal være ren. På den åttende dagen skal han ta to værlam uten feil, ett årsgammelt søyelam uten feil, som grødeoffer skal han ta tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og han skal ta en log olje. Så skal presten som foretar renselsen, stille mannen som skal renses og alt som hører med, fram for Herrens ansikt ved døren til Åpenbaringsteltet. Presten skal ta det ene værlammet og komme fram med det som skyldoffer. Sammen med den ene logen med olje skal han løfte alt som løfteoffer for Herrens ansikt. Så skal han slakte lammet på det stedet der han slakter syndofferet og brennofferet, på det hellige stedet. For på samme måten som det er med syndofferet, slik tilhører skyldofferet presten. Det er høyhellig. Presten skal ta noe av blodet fra skyldofferet, og presten skal stryke det på den høyre øreflippen til den som skal renses, på den høyre tommelfingeren hans og på den høyre stortåen hans. Presten skal ta av den logen olje som hører til, og helle det i håndflaten på sin venstre hånd. Så skal presten dyppe høyre pekefinger i oljen som er i den venstre hånden, og med fingeren skal han stenke av oljen sju ganger for Herrens ansikt. Av resten av oljen han har i hånden, skal presten stryke noe på den høyre øreflippen til den som skal renses, på den høyre tommelfingeren hans og på den høyre stortåen hans, oppå blodet fra skyldofferet. Det som er til overs av oljen som presten har i hånden, skal han helle på hodet til ham som skal renses. Slik skal presten gjøre soning for ham for Herrens ansikt. Deretter skal presten ofre syndofferet og gjøre soning for den som skal renses fra sin urenhet. Etterpå skal han slakte brennofferet. Presten skal bære fram brennofferet og grødeofferet på alteret. Slik skal presten gjøre soning for ham, og han skal være ren. Men dersom det er en fattig mann som ikke har råd til så mye, skal han ta ett værlam til skyldoffer, og det skal svinges til soning for ham. Sammen med det skal han ta en tiendedel av en efa fint mel blandet med olje som grødeoffer, en log olje og to turtelduer eller to unge duer, ettersom han har råd til. Den ene skal være et syndoffer og den andre et brennoffer. Han skal komme til presten med alt dette på den åttende dagen av renselsen sin, til døren til Åpenbaringsteltet, for Herrens ansikt. Presten skal ta lammet til skyldofferet og logen olje som hører til, og presten skal løfte det som løfteoffer for Herrens ansikt. Så skal han slakte lammet til skyldofferet, og presten skal ta av blodet fra skyldofferet og stryke det på den høyre øreflippen til den som skal renses, på den høyre tommelfingeren hans og på den høyre stortåen hans. Presten skal helle noe av oljen i håndflaten på sin venstre hånd. Med høyre finger skal presten ta av oljen i sin venstre hånd og stenke den sju ganger framfor Herrens ansikt. Noe av oljen han har i hånden, skal presten stryke på den høyre øreflippen til ham som skal renses, på den høyre tommelfingeren hans og på den høyre stortåen hans, på samme sted som blodet av skyldofferet er. Det som er til overs av oljen som presten har i hånden, skal han helle på hodet til ham som skal renses, så det blir gjort soning for ham for Herrens ansikt. Så skal han ofre den ene av turtelduene eller de unge duene, ettersom han har råd til. Etter hva han har råd til, skal den ene være til syndoffer og den andre til brennoffer, sammen med grødeofferet. For ham som skal renses, skal presten gjøre soning for Herrens ansikt. Dette er loven for den som hadde et sår av en ondartet hudsykdom, men som ikke har råd til den vanlige renselsen.» Herren talte til Moses og Aron og sa: «Når dere kommer inn i Kanaans land, som Jeg gir dere til eiendom, og Jeg lar det komme en smitte av sopp på et hus i det landet som er deres eiendom, da skal den som eier huset, gå og fortelle det til presten og si: ‘For meg ser det ut som at det er en smitte i huset.’ Da skal presten befale at de tømmer huset før presten selv går inn i det for å undersøke soppen, så ikke alt som er i huset, skal bli urent. Etterpå skal presten gå inn for å undersøke huset. Han skal undersøke smitteflekkene. Hvis smitteflekkene på veggene i huset viser seg som grønnlige eller rødlige merker og de ser ut til å gå dypt inn i veggen, skal presten gå ut av huset og stille seg ved døren til huset, og han skal stenge huset i sju dager. På den sjuende dagen skal presten komme tilbake for å undersøke. Hvis smitteflekkene da har spredd seg utover på veggene i huset, skal presten befale at de river ut de steinene der smitten finnes, og de skal kaste steinene utenfor byen på et urent sted. Så skal han la huset skrapes overalt innvendig. Støvet de skraper av, skal de kaste utenfor byen på et urent sted. Så skal de ta andre steiner og sette dem inn i stedet for steinene som ble kastet, og han skal ta ny mørtel og stryke over huset med den. Hvis smitten kommer tilbake og bryter ut på huset igjen etter at han har revet ut steinene, og etter at han har skrapt huset, og etter at det er strøket over, da skal presten komme og undersøke. Hvis smitten virkelig har spredd seg i huset, da er det en ødeleggende sopp i huset. Det er urent. Han skal rive ned huset, steinene, tømmeret og alt mørtelet som ble strøket på huset, og han skal bære alt utenfor byen, til et urent sted. Den som går inn i huset så lenge det er avstengt, skal være uren til kvelden. Den som legger seg i huset, skal vaske klærne sine, og den som spiser i huset, skal vaske klærne sine. Men hvis presten kommer inn og undersøker det, og smitteflekkene virkelig ikke har spredd seg i huset etter at huset ble strøket over, skal presten erklære huset for rent, for da er smitten legt. Til rensingen av huset skal han ta to fugler, sedertre, skarlagenfarget garn og isop. Så skal han slakte den ene fuglen i et leirkar over rennende vann. Han skal ta sedertreet, isopen, det skarlagenfargede garnet og den levende fuglen og dyppe alt sammen i blodet fra den fuglen som ble slaktet, og i det rennende vannet. Så skal han stenke det på huset sju ganger. Han skal rense huset med blodet fra fuglen og det rennende vannet og med den levende fuglen, sammen med sedertreet, isopen og det skarlagenfargede garnet. Så skal han slippe den levende fuglen fri på åpen mark utenfor byen. Slik er det gjort soning for huset. Og det skal være rent. Dette er loven om ethvert sår av hudsykdommer og skurv, om mugg på klesplagg og sopp på hus, om misfarging og skabb og om lyse flekker, så en kan avgjøre når noe er urent og når noe er rent. Dette er loven om hudsykdommer, mugg og sopp.» Herren talte til Moses og Aron, og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann har en utflod fra kroppen, er utfloden hans uren. Slik skal det være med urenheten hans når det gjelder utfloden, enten det flyter utflod fra kroppen hans, eller kroppen hans stopper utfloden, så er det urenhet fra ham. Hvert leie der den med utflod ligger, er urent, og alle ting han sitter på, skal være urene. Den som rører ved leiet hans, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Den som sitter på noe som den med utflod har sittet på, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Den som rører ved kroppen til den med utflod, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Hvis den med utflod spytter på en som er ren, da skal han vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Enhver sadel som den med utflod, rir på, skal være uren. Enhver som rører ved noe som var under ham, skal være uren til kvelden. Den som bærer noen av disse tingene, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Enhver som han med utflod, rører ved, uten at han har skylt hendene sine i vann, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Ethvert leirkar han med utflod rører, skal knuses, og ethvert kar av tre skal skylles i vann. Når den med utflod er renset for utfloden sin, skal han regne sju dager for renselsen. Han skal vaske klærne sine og bade kroppen sin i rennende vann. Så skal han være ren. På den åttende dagen skal han ta to turtelduer eller to unge duer. Han skal komme fram for Herrens ansikt ved døren til Åpenbaringsteltet og gi dem til presten. Så skal presten ofre dem, den ene som syndoffer og den andre som brennoffer. Slik skal presten gjøre soning for ham for Herrens ansikt på grunn av utfloden hans. Hvis en mann får sædutløsning, skal han bade hele kroppen i vann og være uren til kvelden. Ethvert plagg og alt av skinn som det kommer sæd på, skal vaskes med vann og være urent til kvelden. Også når en mann ligger med en kvinne og mannen får sædutløsning, da skal de begge bade seg i vann og være urene til kvelden. Hvis en kvinne har utflod og utfloden fra kroppen hennes er blod, da forblir hun i urenhet i sju dager. Den som rører ved henne, skal være uren til kvelden. Alt det hun ligger på i tiden hun er uren, skal være urent. Også alt det hun sitter på, skal være urent. Enhver som rører ved leiet hennes, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Enhver som rører noe hun har sittet på, skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Hvis det er noen som rører ved noe på leiet hennes eller ved noe hun sitter på, da skal han være uren til kvelden. Hvis en mann skulle ligge med henne, slik at urenheten hennes kommer på ham, da skal han være uren i sju dager. Og hvert leie han ligger på, skal være urent. Hvis en kvinne har en utflod av blod i mange dager, utenom tiden for den vanlige urenheten hennes, eller om tiden går utover den vanlige tiden for urenheten hennes, da skal tallet på dager for den urene utfloden være det samme som for den vanlige urenheten hennes. Hun skal være uren. Ethvert leie hun ligger på alle dagene hun har utflod, skal være for henne som leiet hennes under urenheten hennes. Uansett hva hun sitter på skal være urent, slik det er urent under urenheten hennes. Enhver som rører ved noe av dette, skal være uren. Han skal vaske klærne sine og bade seg i vann og være uren til kvelden. Men når hun blir renset fra utfloden sin, da skal hun regne sju dager fram, og etter det skal hun være ren. På den åttende dagen skal hun ta to turtelduer eller to unge duer og føre dem fram for presten ved døren til Åpenbaringsteltet. Så skal presten ofre den ene som syndoffer og den andre som brennoffer, og presten skal gjøre soning for henne for Herrens ansikt, for den utfloden som gjorde henne uren. Slik skal dere holde Israels barn atskilt fra sin urenhet, for at de ikke skal dø i sin urenhet når de gjør Mitt tabernakel urent, det som er midt iblant dem. Dette er loven for den som har utflod, og for den som har sædutløsning og blir uren ved det, og for henne som er uvel på grunn av sin vanlige urenhet, og for en som har utflod, enten mann eller kvinne, og for en mann som ligger med henne som er uren.» Herren talte til Moses etter at de to sønnene til Aron var døde, de som kom fram for Herrens ansikt, og døde. Herren sa til Moses: «Si til din bror Aron at han ikke når som helst kan komme inn i helligdommen innenfor forhenget, foran nådestolen som er oppå arken, så han ikke skal dø. For Jeg vil vise Meg i skyen over nådestolen. Slik skal Aron komme inn i helligdommen: Han skal ha med en ung okse som syndoffer, og en vær som brennoffer. Han skal ta på seg den hellige underkjortelen av lin og de korte benklærne av lin inntil kroppen. Han skal spenne om seg et belte av lin, og han skal iføre seg mitraen av lin. Dette er de hellige klærne. Derfor skal han bade kroppen sin i vann før han tar klærne på seg. Fra menigheten av Israels barn skal han få to geitebukker som syndoffer, og en vær som brennoffer. Aron skal komme fram med oksen som syndoffer for seg selv, og slik gjøre soning både for seg selv og for sitt hus. Han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens ansikt ved døren til Åpenbaringsteltet. Så skal Aron kaste lodd om de to geitebukkene, det ene loddet for Herren, det andre loddet for syndebukken. Aron skal komme fram med bukken som Herrens lodd falt på, og ofre den som et syndoffer. Men den bukken loddet falt på for å være syndebukk, skal stilles levende fram for Herrens ansikt. Det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen som syndebukk. Aron skal komme fram med oksen som skal være til syndoffer for ham selv, og han skal gjøre soning for seg selv og sitt hus. Han skal da slakte oksen som er til syndoffer for seg selv. Så skal han ta en ildpanne full av glødende kull fra alteret for Herrens ansikt. Med hendene fulle av velduftende, finknust røkelse skal han føre det innenfor forhenget. Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens ansikt, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen som står oppå vitnesbyrdet, for at han ikke skal dø. Han skal ta noe av blodet fra oksen, og med fingeren skal han stenke det på østsiden av nådestolen. På forsiden av nådestolen skal han sju ganger stenke noe av blodet med fingeren. Så skal han slakte bukken til syndofferet for folket, føre blodet av den innenfor forhenget og gjøre med blodet av den på samme måte som han gjorde med blodet av oksen. Han skal stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen på grunn av Israels barns urenhet, og på grunn av deres overtredelser og alle deres synder. Og slik skal han gjøre for Åpenbaringsteltet som står hos dem, midt i deres urenhet. Det skal ikke være noe menneske i Åpenbaringsteltet når han går inn i helligdommen for å gjøre soning og til han kommer ut igjen. På den måten skal han gjøre soning for seg selv, for sitt hus og for hele Israels forsamling. Han skal gå ut til alteret som står for Herrens ansikt, og gjøre soning for det. Han skal ta noe av blodet fra oksen og noe av blodet fra bukken og stryke det rundt på hornene på alteret. Sju ganger skal han med fingeren stenke noe av blodet på det, rense det og hellige det fra Israels barns urenhet. Når han har fullført soningen for helligdommen, Åpenbaringsteltet og alteret, skal han komme fram med den levende bukken. Aron skal trykke begge hendene sine mot hodet til den levende bukken. Over den skal han bekjenne alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på hodet til bukken, og så skal han sende den ut i ørkenen med en mann som står klar. Alle misgjerningene deres skal bukken bære på seg selv til et avsondret land. Og han skal slippe bukken løs i ørkenen. Så skal Aron komme inn i Åpenbaringsteltet. Han skal ta av seg linklærne som han tok på seg da han gikk inn i helligdommen, og han skal la dem bli igjen der. Han skal bade kroppen sin i vann på et hellig sted, ta på seg klærne sine og komme ut og ofre sitt eget brennoffer og brennofferet for folket. Slik skal han gjøre soning for seg selv og for folket. Fettet fra syndofferet skal han la gå opp i røyk på alteret. Han som sendte bukken bort som syndebukk, skal vaske klærne sine og bade kroppen sin i vann. Etterpå kan han komme inn i leiren. Oksen til syndofferet og bukken til syndofferet – blodet av dem ble jo båret inn for å gjøre soning i helligdommen – skal føres utenfor leiren. Og de skal brenne huden av dem, kjøttet deres og tarminnholdet deres på ilden. Så skal den som brente det opp, vaske klærne sine og bade kroppen sin i vann. Etterpå kan han komme inn i leiren. Dette skal være en evig lov for dere: I den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal dere ydmyke deres sjel. Da skal dere ikke gjøre noe som helst arbeid, verken den innfødte eller den fremmede som bor blant dere. For på den dagen skal det gjøres soning for dere, så dere blir renset fra alle deres synder og dere kan være rene for Herrens ansikt. Det er en fullstendig sabbatshvile for dere, og dere skal ydmyke deres sjeler. Det er en evig lov. Presten som er salvet og innviet til å gjøre tjeneste som prest i sin fars sted, skal gjøre soning og ta på seg linklærne, de hellige klærne. Så skal han gjøre soning for Det Aller Helligste og for Åpenbaringsteltet, og han skal gjøre soning for alteret, og for prestene og for hele folket i forsamlingen skal han gjøre soning. Dette skal være en evig lov for dere, slik at det blir gjort soning for Israels barn, for alle deres synder, én gang i året.» Og han gjorde som Herren hadde befalt Moses. Herren talte til Moses og sa: «Tal til Aron, til hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Dette er hva Herren har befalt og sagt: Enhver av Israels hus som ofrer en okse eller et lam eller en geit i leiren, eller ofrer den utenfor leiren, og ikke fører den til døren til Åpenbaringsteltet for å komme fram med den som en offergave til Herren foran Herrens tabernakel, den mannen skal dette bli tilregnet som blodskyld. Han har utøst blod, og denne mannen skal utryddes fra sitt folk. Israels barn skal derfor komme fram for Herren med slaktofrene som de ofrer på åpen mark, ta dem med til døren til Åpenbaringsteltet, til presten, og ofre dem som fredsoffer til Herren. Presten skal stenke blodet på Herrens alter ved døren til Åpenbaringsteltet og la fettet gå opp i røyk som en velbehagelig duft for Herren. Men de skal ikke lenger ofre ofrene sine til de demonbukkene som de har drevet hor med. Dette skal være en evig lov for dem, for hele etterslekten. Du skal også si til dem: Enhver av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dere, som ofrer et brennoffer eller slaktoffer, og som ikke fører det fram til døren til Åpenbaringsteltet for å ofre det til Herren, den mannen skal utryddes fra sitt folk. Enhver av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dere, som spiser noe blod, den sjel som spiser blod, ham vil Jeg vende Mitt ansikt imot, og Jeg vil utrydde ham fra sitt folk. For sjelen til kjøttet er i blodet, og Jeg har gitt det til dere på alteret for å gjøre soning for deres sjeler. For det er blodet som gjør soning for sjelen. Derfor sa Jeg til Israels barn: ‘Ingen blant dere skal spise blod, heller ingen fremmed som bor iblant dere, skal spise blod.’ Enhver av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dere, som går på jakt og feller et vilt dyr eller en fugl for å spise den, han skal la blodet av den renne ut og dekke det med jord. For sjelen til alt kjøtt er blodet; det er i sjelen. Derfor sa Jeg til Israels barn: ‘Dere skal ikke ete blodet av noe kjøtt, for sjelen til alt kjøtt er blodet. Alle som spiser det, skal utryddes.’ Ethvert menneske som spiser et selvdødt dyr eller et ihjelrevet dyr, enten han er en innfødt eller en fremmed, han skal vaske klærne sine og bade seg i vann, og han skal være uren til kvelden. Så skal han være ren. Men hvis han ikke vasker klærne sine eller bader kroppen, skal han bære sin skyld.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Jeg er Herren deres Gud. De gjerningene som ble gjort i landet Egypt, der dere bodde, skal dere ikke gjøre etter. Og de gjerningene som blir gjort i Kanaans land, dit Jeg fører dere, skal dere ikke gjøre etter. Dere skal heller ikke følge skikkene deres. Dere skal gjøre etter Mine dommer og holde Mine lover, så dere vandrer i dem. Jeg er Herren deres Gud. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer. Det menneske som gjør dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren. Ingen av dere må nærme seg noen han er i nær slekt med, så nakenheten blottes. Jeg er Herren. Verken din fars nakenhet eller din mors nakenhet skal du blotte. Hun er din mor. Du skal ikke blotte hennes nakenhet. Nakenheten til din fars kone skal du ikke blotte. Det er din fars nakenhet. Nakenheten til din søster, din fars datter eller din mors datter, enten hun er født hjemme eller andre steder, deres nakenhet skal du ikke blotte. Nakenheten til din sønnedatter eller din datterdatter, deres nakenhet skal du ikke blotte, for deres nakenhet er din egen. Nakenheten til datteren til din fars kone, unnfanget av din far – hun er din søster – hennes nakenhet skal du ikke blotte. Nakenheten til din fars søster skal du ikke blotte. Hun er en nær slektning av din far. Nakenheten til din mors søster skal du ikke blotte, for hun er en nær slektning av din mor. Nakenheten til din fars bror skal du ikke blotte. Hans kone skal du ikke nærme deg. Hun er din tante. Nakenheten til din svigerdatter skal du ikke blotte – hun er din sønns kone – hennes nakenhet skal du ikke blotte. Nakenheten til din brors kone skal du ikke blotte. Det er din brors nakenhet. Nakenheten til en kvinne og hennes datter skal du ikke blotte. Hennes sønnedatter eller hennes datterdatter skal du heller ikke ta for å blotte deres nakenhet. De er hennes nære slektninger. Det er skamløshet. Du skal heller ikke ta en kvinne til ekte som er din kones søster, og slik skape strid. Du skal ikke blotte hennes nakenhet mens den andre er i live. Du skal heller ikke nærme deg en kvinne så du blotter hennes nakenhet når hun er i sin vanlige urenhet. Du skal heller ikke ha kjønnslig omgang med din nestes kone, så du blir uren ved henne. Og du skal ikke overgi noen av dine barn til Molok. Du skal heller ikke vanhellige din Guds navn. Jeg er Herren. Med en mann skal du ikke ligge slik som du ligger med en kvinne. Det er avskyelig. Du skal heller ikke ha kjønnslig omgang med noe dyr så du blir uren ved det. Heller ikke skal en kvinne stille seg foran et dyr for å ligge med det. Det er skamløshet. Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør folkeslagene seg urene, de som Jeg driver ut foran dere. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige gjerningene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere – for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent – så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningfolkene som er der foran dere. For hver den som gjør noen av alle disse avskyelige gjerningene, de menneskene som gjør det, skal utryddes fra sitt folk. Dere skal holde Mine forordninger, så dere ikke gjør etter noen av de avskyelige skikkene som blir holdt oppe like foran ansiktet deres, så dere gjør dere urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til hele menigheten av Israels barn og si til dem: Dere skal være hellige, for Jeg, Herren deres Gud, er hellig. Enhver av dere skal ha ærefrykt for sin mor og sin far og holde Mine sabbater. Jeg er Herren deres Gud. Vend dere ikke til avguder, og lag dere heller ikke støpte guder! Jeg er Herren deres Gud. Hvis dere ofrer fredsoffer til Herren, skal dere ofre det slik at dere finner velbehag. Samme dag som dere ofrer det, eller dagen etter, skal det spises. Hvis noe blir igjen til den tredje dagen, skal det brennes opp med ild. Hvis det skulle skje at det spises på den tredje dagen, da er det urent. Da finner det ikke velbehag. Derfor skal den som spiser det, bære skyld, for han har vanhelliget Herrens hellige offer. Dette menneske skal utryddes fra sitt folk. Når dere høster inn grøden i landet deres, skal du ikke høste helt ut til kanten av åkeren din. Du skal heller ikke samle inn det som er blitt stående igjen etter innhøstingen. Du skal ikke holde etterhøst i vingården din, og du skal ikke samle inn nedfallsfrukten av druene i vingården din. Du skal la dem bli igjen til den fattige og den fremmede. Jeg er Herren din Gud. Dere skal ikke stjele, og dere skal ikke lyve. Dere skal heller ikke fare med svik mot hverandre. Og dere skal ikke sverge falskt ved Mitt navn, og dere skal ikke vanhellige din Guds navn. Jeg er Herren. Du skal ikke ta noe fra din neste ved utpressing eller rane ham. Du skal ikke holde lønnen igjen til neste morgen for en leid dagarbeider. Du skal ikke forbanne den døve, og du skal ikke legge en snublestein i veien for den blinde, men du skal frykte din Gud. Jeg er Herren. Dere skal ikke begå urett i dommen. Du skal ikke favorisere den fattige, og du skal ikke vise den mektige ære. I rettferdighet skal du dømme din neste. Du skal ikke fare omkring med slarv blant ditt folk. Du skal ikke være blodtørstig overfor din neste. Jeg er Herren. Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Du skal sannelig refse din neste og ikke ta del i hans synd. Du skal ikke ta hevn, og du skal ikke bære nag til ditt folks barn. Men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren. Dere skal holde Mine lover. Du skal ikke la noe dyr på marken din parre seg med et dyr av et annet slag. Du skal ikke så to slag såkorn i åkeren din. Du skal heller ikke ha på deg klær som er en blanding av to slags garn. Den som ligger med en kvinne og har kjønnslig omgang med henne, og hun er en tjenestepike som er festet til en annen mann, men i det hele tatt ikke er blitt frikjøpt eller gitt fri, da skal det være straff for det. Men de skal ikke dø, for hun var ennå ikke frigitt. Han skal føre sitt skyldoffer fram til Herren, til døren til Åpenbaringsteltet, en vær som skyldoffer. Med væren skal presten gjøre soning for ham. Den skal være et skyldoffer for Herrens ansikt for den synd han har gjort. Og den synd han har gjort, skal bli tilgitt ham. Når dere kommer inn i landet og har plantet alle slags frukttrær for å ha til mat, da skal dere regne frukten deres som uomskåret. I tre år skal den være som uomskåret for dere. Den skal ikke spises. Men i det fjerde året skal all frukten på det være en hellig lovprisning til Herren. I det femte året kan dere spise av avlingen fra det. Slik skal det gi dere enda større avling. Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke spise noe med blodet i, og dere skal ikke søke overnaturlige varsler eller drive med spådomskunst. Dere skal ikke runde av håret på sidene på hodet, og du skal ikke skamklippe kanten på skjegget ditt. Dere skal ikke skjære merker på kroppen i sorg over en avdød, og dere skal ikke prege inn tegn på dere. Jeg er Herren. Du skal ikke skjende din datter ved å la henne bli en prostituert, for at ikke landet skal utleveres til hor og bli fullt av skamløshet. Dere skal holde Mine sabbater og ha ærefrykt for Min helligdom. Jeg er Herren. Vend dere ikke til åndemanere og dem som driver med spiritisme. Søk dem ikke, så dere ikke blir urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud. Du skal reise deg for de grå hår og vise en gammel mann ære. Frykt din Gud! Jeg er Herren. Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke gjøre noen urett i dommen, i lengdemål, vekt eller hulmål. Dere skal ha rette vekter, rette vektlodd, rett efa og rett hin. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt. Derfor skal dere holde alle Mine lover og alle Mine dommer og gjøre etter dem. Jeg er Herren.» Så talte Herren til Moses og sa: «Du skal si til Israels barn: Hver den av Israels barn eller av de fremmede som bor i Israel som gir noen av sine barn til Molok, skal sannelig dø. Folket i landet skal steine ham. Jeg vil vende Mitt ansikt mot den mannen, og Jeg vil utrydde ham fra hans folk. For han har gitt av sine barn til Molok for å gjøre Min helligdom uren og vanhellige Mitt hellige navn. Hvis folket i landet på noen måte lukker øynene for den mannen som gir av sine barn til Molok, så de ikke dreper ham, da skal Jeg vende Mitt ansikt både mot mannen og mot hans slekt. Jeg vil utrydde ham fra hans folk, både ham og alle som drev hor sammen med ham ved å drive hor med Molok. Den som vender seg til åndemanere og den som driver med spiritisme for å drive hor med dem, mot ham vil Jeg vende Mitt ansikt og utrydde ham fra hans folk. Hellige dere og vær hellige, for Jeg er Herren deres Gud. Dere skal holde Mine lover og gjøre etter dem. Jeg er Herren, som helliger dere. For hver den som forbanner sin far eller sin mor, skal sannelig dø. Han har forbannet sin far eller sin mor. Hans blod skal komme over ham. Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns kone, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes kone, skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken. Den som ligger med sin fars kone, har blottet sin fars nakenhet. Sannelig, de skal begge dø. Deres blod skal komme over dem. Hvis en mann ligger med sin svigerdatter, da skal begge sannelig dø. De har gjort en skammelig gjerning. Deres blod skal komme over dem. Hvis en mann ligger med en mann slik som han ligger med en kvinne, har de begge gjort noe avskyelig. De skal sannelig dø. Deres blod skal komme over dem. Hvis en mann tar både en datter og hennes mor til ekte, er det en skamløs gjerning. De skal brenne på ilden, både han og de, for at det ikke skal være skamløshet blant dere. Hvis en mann har kjønnslig omgang med et dyr, skal han sannelig dø, og dyret skal dere drepe. Hvis en kvinne nærmer seg noe som helst dyr for å ligge med det, skal du drepe både kvinnen og dyret. De skal sannelig dø. Deres blod skal komme over dem. Hvis en mann tar sin søster, sin fars datter eller sin mors datter til ekte og ser hennes nakenhet, og hun ser hans nakenhet, er det en skam. De skal utryddes foran øynene på sitt folk. Han har blottet sin søsters nakenhet. Han skal bære sin skyld. Hvis en mann ligger med en kvinne som er uvel under sin månedlige blødning, og han blotter hennes nakenhet, da har han også blottet hennes utflod. Og hun har blottet sin utflod av blod. De skal begge utryddes fra sitt folk. Nakenheten til din mors søster eller din fars søster skal du ikke blotte, for da blotter han sine nærmeste slektninger. De skal bære sin skyld. Hvis en mann ligger med sin onkels kone, har han blottet sin onkels nakenhet. De skal bære sin synd. De skal dø barnløse. Hvis en mann tar sin brors kone til ekte, er det en uren gjerning. Han har blottet sin brors nakenhet. De skal være barnløse. Derfor skal dere holde alle Mine lover og alle Mine dommer og gjøre etter dem, for at landet ikke skal spy dere ut, det landet Jeg fører dere til for å bo i. Dere skal ikke følge skikkene til det folkeslaget Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For de gjør alle disse tingene, og derfor vemmes Jeg ved dem. Men Jeg har sagt til dere: Dere skal arve jorden deres, og Jeg vil gi dere det som arv, et land som flyter med melk og honning. Jeg er Herren deres Gud, som har skilt dere ut fra folkeslagene. Derfor skal dere skille mellom de rene og de urene dyrene, mellom de urene og de rene fuglene, og dere skal ikke gjøre dere selv avskyelige ved dyr eller fugler eller ved noe som kryper på jorden som Jeg har skilt ut som urene for dere. Dere skal være hellige for Meg, for Jeg, Herren, er hellig, og Jeg har skilt dere ut fra folkeslagene for å være Mine. En mann eller en kvinne som er et medium for åndemaning eller som driver med spiritisme, skal sannelig dø. De skal steine dem. Deres blod skal komme over dem.» Herren sa til Moses: «Tal til prestene, Arons sønner, og si til dem: Ingen skal gjøre seg uren ved en avdød blant sitt folk, bortsett fra en av sine nærmeste slektninger, sin mor, sin far, sin sønn, sin datter eller sin bror. Også ved sin søster som var jomfru og som sto ham nær og ikke hadde noen mann, kan han gjøre seg uren. Ellers skal han ikke gjøre seg uren, fordi han er en leder i sitt folk og må ikke vanhellige seg. De skal ikke rake seg skallet noe sted på hodet, og de skal ikke rake bort kantene på skjegget eller skjære merker på kroppen. De skal være hellige for sin Gud og ikke vanhellige sin Guds navn, for de kommer fram med Herrens matoffer, deres Guds brød. Derfor skal de være hellige. En kvinne som er en prostituert eller en skjendet kvinne, skal de ikke ta til ekte, og de skal ikke ta til ekte en kvinne som er skilt fra sin mann. For presten er hellig for sin Gud. Derfor skal du holde ham hellig, for han kommer fram med din Guds brød. Han skal være hellig for deg, for Jeg, Herren, som helliger deg, er hellig. Hvis datteren til en prest lar seg skjende ved å drive hor, skjender hun sin far. Hun skal brennes på ilden. Den som er øversteprest blant sine brødre, som har fått salvingsoljen helt utover hodet sitt og er innviet til å bære presteklærne, skal ikke blotte hodet eller flerre klærne sine. Han skal heller ikke komme i nærheten av en avdød, og han skal ikke gjøre seg uren ved sin far eller sin mor. Han skal ikke gå ut av helligdommen, og han skal ikke vanhellige sin Guds helligdom. For innvielsen ved hans Guds salvingsolje hviler over ham. Jeg er Herren. Han skal ta til ekte en kvinne som er jomfru. En enke, en skilt kvinne, en skjendet kvinne eller en prostituert, en slik skal han ikke ta til ekte. Men bare en jomfru av sitt eget folk skal han ta til ekte. Han skal ikke skjende sin etterslekt blant sitt folk, for Jeg, Herren, helliger ham.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Aron og si: Ingen mann som har noen lyte blant etterkommerne dine i slektene som kommer, kan tre nær for å komme fram med sin Guds brød. For hvilken mann det enn er som har en feil, han skal ikke komme fram, det gjelder både en blind, lam, en med et vansiret ansikt eller et lem som er for langt, en med en brukket fot eller en brukket hånd, en pukkelrygget, en dverg, eller en med en feil i øyet, skabb, utslett, eller med skadede testikler. Ingen mann som har noen feil av presten Arons slekt, skal tre nær for å komme fram med matoffer til Herren. Har han en feil, skal han ikke tre nær for å komme fram med sin Guds brød. Han kan spise av sin Guds brød, både det høyhellige og det hellige. Han skal bare ikke komme bort til forhenget eller tre nær alteret – for han har en feil – så han ikke vanhelliger Min helligdom. For Jeg, Herren, helliger dem.» Moses sa dette til Aron og hans sønner, og til alle Israels barn. Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Aron og hans sønner, så de holder seg borte fra Israels barns hellige gaver, så de ikke vanhelliger Mitt hellige navn med det de helliger til Meg. Jeg er Herren. Si til dem: Hver den av alle deres etterkommere i hele etterslekten, som kommer nær de hellige gavene som Israels barn helliger Herren, og som samtidig har urenhet heftet ved seg, det mennesket skal utryddes fra Mitt ansikt. Jeg er Herren. Hver den blant Arons etterkommere som har en hudsykdom eller utflod, skal ikke spise av de hellige gavene før han er renset. Den som rører noe som er blitt urent ved en avdød, eller en mann som har hatt sædutløsning, eller den som rører ved noe kryp som han blir uren av, eller et menneske som han blir uren av, uansett hva urenheten måtte bestå i, den som har rørt ved noe slikt, skal være uren til kvelden. Han skal ikke spise av de hellige gavene uten at han har badet kroppen sin i vann. Når solen går ned, skal han være ren. Etterpå kan han spise av de hellige gavene, for det er hans mat. Et selvdødt eller et ihjelrevet dyr skal han ikke spise. Da vil han gjøre seg uren ved det. Jeg er Herren. Derfor skal de holde Mine forordninger, så de ikke bærer synd for det og dør på grunn av det, fordi de vanhelliger det. Jeg, Herren, helliger dem. Ingen fremmed skal spise det hellige. En som bor hos presten eller en leid dagarbeider, skal ikke spise av det hellige. Men hvis presten kjøper et menneske for sine penger, kan han spise av det. En som er født i hans hus, kan også spise av maten hans. Hvis datteren til presten gifter seg med en fremmed, kan hun ikke spise av de hellige gavene. Men hvis datteren til presten er enke eller skilt og ikke har barn, og hun har vendt tilbake til sin fars hus som da hun var ung, da kan hun spise av sin fars mat. Men ingen fremmed skal spise av den. Hvis en mann farer vill og spiser, da skal han erstatte det hellige til presten og legge en femtedel til. De skal ikke vanhellige det hellige fra Israels barn, det de setter til side til Herren. De skal ikke la skylden for overtredelsen bæres av folket når de spiser de hellige gavene deres. For Jeg, Herren, helliger dem.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Aron og hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Hver mann av Israels hus eller blant de fremmede i Israel som vil komme fram med offergaven sin for noen av løftene sine, eller som vil komme fram med sine frivillige offer, som de kommer fram med til Herren som brennoffer, skal ofre slik at det finner velbehag: et hanndyr uten feil fra buskapen, fra sauene eller fra geitene. Alt det som har en feil, skal dere ikke komme fram med, for det vil ikke finne velbehag på deres vegne. Når noen kommer fram med et fredsoffer til Herren for å oppfylle et løfte, eller et frivillig offer av storfeet eller småfeet, så må det være uten feil for å finne velbehag. Det skal ikke være noen feil på det. Blinde dyr, dyr med beinbrudd eller som er kvestet, eller som har et væskende sår, skabb eller utslett, skal dere ikke komme fram med for Herren. Dere skal heller ikke ta av dem til matoffer på alteret for Herren. En okse eller en sau med et lem som er for langt eller for kort, kan du ofre som et frivillig offer, men som et løfteoffer vil det ikke finne velbehag. Et dyr som har fått testiklene klemt, knust, revet eller skåret, skal dere ikke komme fram med for Herren. Det skal dere ikke gjøre i deres land. Heller ikke fra en utlendings hånd skal dere komme fram med noen slike dyr som brød for deres Gud, for de er fordervet, og det er feil på dem. De vil ikke finne velbehag på deres vegne.» Herren talte til Moses og sa: «Når en oksekalv eller et lam eller et kje blir født, skal de være hos moren i sju dager. Men fra den åttende dagen av skal de finne velbehag som matoffergave til Herren. Verken av storfeet eller småfeet skal dere slakte både dyret og avkommet samme dag. Når dere ofrer et takkoffer til Herren, skal dere ofre det så det finner velbehag på deres vegne. Samme dag skal det spises. Dere skal ikke la noe bli igjen til neste morgen. Jeg er Herren. Derfor skal dere holde Mine bud og gjøre etter dem. Jeg er Herren. Dere skal ikke vanhellige Mitt hellige navn, men Jeg skal holdes hellig blant Israels barn. Jeg er Herren som helliggjør dere. Det var Jeg som førte dere ut av landet Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Herrens høytider, som dere skal utrope som hellige samlinger, dette er Mine høytider. I seks dager skal arbeidet gjøres, men den sjuende dagen er det sabbat med høytidelig hvile, en hellig samling. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid. Den er Herrens sabbat overalt hvor dere bor. Dette er Herrens høytider, de hellige samlingene som dere skal utrope på sine fastsatte tider. På den fjortende dagen i den første måneden, mellom de to aftenstundene, er det Herrens påske. Og på den femtende dagen i den samme måneden er det De usyrede brøds høytid for Herren. I sju dager skal dere spise usyret brød. På den første dagen skal dere holde en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. Men i sju dager skal dere komme fram med matoffer for Herren. Den sjuende dagen skal være en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet Jeg gir dere og høster inn avlingen der, skal dere føre et kornbånd til presten fra førstegrøden av avlingen. Han skal løfte kornbåndet for Herrens ansikt, så det kan finne velbehag på deres vegne. Dagen etter sabbaten skal presten løfte det. Den dagen dere løfter kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt, feilfritt værlam som brennoffer til Herren. Grødeofferet som hører med, skal være to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, et matoffer for Herren, til en velbehagelig duft. Drikkofferet som hører med, skal være vin, en fjerdedel av en hin. Verken brød, tørket korn eller nytt korn skal dere spise før den samme dagen, den dagen dere har ført fram en offergave til deres Gud. Det skal være en evig lov for hele etterslekten og overalt der dere bor. Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bar fram kornbåndet som løfteoffer, skal dere telle sju hele sabbater. Tell 50 dager til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere komme fram med et nytt grødeoffer for Herren. Fra de stedene dere bor, skal dere føre fram to brød av to tiendedeler av en efa, som løfteoffer. De skal være lagd av fint mel. De skal bakes med surdeig. De er førstegrøden for Herren. Sammen med brødet skal dere komme fram med sju årsgamle, feilfrie lam, en oksekalv og to værer. De skal være brennoffer for Herren, sammen med grødeofferet og drikkofrene som hører med, et matoffer til velbehagelig duft for Herren. Så skal dere ofre en geitebukk som syndoffer, og to årsgamle værlam som et fredsoffer. Presten skal løfte dem sammen med brødene av førstegrøden, som et løfteoffer for Herrens ansikt, sammen med de to lammene. De skal være hellige for Herren og tilhøre presten. Den samme dagen skal dere rope ut at det er en hellig samling for dere; dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Det skal være en evig lov overalt hvor dere bor, for hele etterslekten. Når dere høster inn grøden i landet deres, skal du ikke skjære helt ut til kantene av åkeren når du høster. Du skal heller ikke høste inn det som er blitt stående igjen etter innhøstingen. Du skal la det bli igjen til den fattige og til den fremmede. Jeg er Herren deres Gud.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere holde sabbatshvile, en minnedag da dere gir et støt i basunen, en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Og dere skal komme fram med matoffer til Herren.» Herren talte til Moses og sa: «I tillegg skal den tiende dagen i denne sjuende måneden være forsoningsdagen. Den dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ydmyke dere i deres sjeler og komme fram med matoffer til Herren. Dere skal ikke gjøre noe arbeid på denne dagen, for det er forsoningsdagen, dagen det skal gjøres soning for dere for Herren deres Guds ansikt. For hver den som ikke ydmyker seg på denne dagen, skal utryddes av sitt folk. Og hver den som gjør noe arbeid på denne dagen, han skal Jeg føre i fortapelse fra sitt folk. Ikke noe arbeid skal dere gjøre. Det skal være en evig lov for hele etterslekten, overalt hvor dere bor. Den dagen skal være sabbat for dere med høytidelig hvile, og dere skal ydmyke dere i deres sjel. På den niende dagen i måneden, om kvelden, fra den ene kvelden til den andre, skal dere holde deres sabbat.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Den femtende dagen i den samme sjuende måneden skal det være Løvhyttefest for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. I sju dager skal dere komme fram med matoffer til Herren. På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling, og dere skal komme fram med matoffer til Herren. Det er en hellig samling, og da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er Herrens høytider som dere skal utrope som hellige samlinger for å komme fram til Herren med matoffer, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som er foreskrevet for den dagen. Dette skal være i tillegg til Herrens sabbater, gavene deres, løfteofrene deres og alle de frivillige ofrene dere gir til Herren. Også på den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere har samlet inn landets grøde, skal dere holde høytid for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være sabbatshvile, og på den åttende dagen skal det også være sabbatshvile. På den første dagen skal dere ta frukt av prektige trær, palmegrener, grener av løvtrær og poppeltrær fra bekken, og dere skal glede dere for Herren deres Guds ansikt i sju dager. I sju dager skal dere holde denne festen som en høytid for Herren hvert år. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. I den sjuende måneden skal dere feire den. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at etterkommerne deres skal kjenne at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut fra landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» Slik kunngjorde Moses Herrens høytider for Israels barn. Så talte Herren til Moses og sa: «Befal Israels barn at de skal bringe deg ren olje av presset oliven til lampeholderen, så lampen kan brenne hele tiden. Utenfor forhenget til vitnesbyrdet, i Åpenbaringsteltet, skal Aron hele tiden holde lampeholderen i stand fra kvelden til morgenen for Herrens ansikt. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. Han skal holde i stand lampene på lysestaken av gull, hele tiden for Herrens ansikt. Du skal ta fint mel og bake tolv kaker av det. To tiendedeler av en efa skal det være i hver kake. Du skal legge dem i to rader, seks i hver rad, på bordet av rent gull for Herrens ansikt. Langs hver rad skal du legge ren røkelse, så den kan være et påminnelsesoffer for brødet, et matoffer til Herren. Hver sabbat skal han hele tiden holde det i stand for Herrens ansikt. Det er fra Israels barn, som en evig pakt. Og det skal tilhøre Aron og hans sønner, og de skal spise det på et hellig sted. For det er hans høyhellige del fra Herrens matoffer, en evig rett.» En som var sønn av en israelittisk kvinne og hadde en egyptisk far, gikk en gang ut blant Israels barn. Og sønnen til den israelittiske kvinnen og en israelittisk mann kom i slagsmål med hverandre i leiren. Sønnen til den israelittiske kvinnen spottet Herrens navn og forbannet det. Derfor førte de ham til Moses. Hans mors navn var Sjelomit, Dibris datter, av Dans stamme. Så satte de ham i forvaring, så svaret kunne bli kunngjort dem fra Herrens munn. Herren talte til Moses og sa: «Før spotteren utenfor leiren! Så skal alle som har hørt ham, trykke hendene sine mot hodet hans. Deretter skal du la hele menigheten steine ham. Så skal du tale til Israels barn og si: Hver den som forbanner sin Gud, skal bære sin synd. Og den som spotter Herrens navn, skal sannelig dø. Hele menigheten skal sannelig steine ham, enten han er en fremmed eller en innfødt. Når han spotter Herrens navn, skal han dø. Den som tar livet av et menneske, skal sannelig dø. Den som tar livet av et dyr, skal erstatte det, liv for liv. Hvis en mann påfører sin neste en skade, skal det samme bli gjort med ham, brudd for brudd, øye for øye, tann for tann. Slik han selv påførte en annen en skade, slik skal det bli gjort med ham selv. Den som dreper et dyr, skal erstatte det. Men den som dreper et menneske, skal selv dø. Den samme loven skal gjelde hos dere, for den fremmede som for den innfødte. For Jeg er Herren deres Gud.» Så talte Moses til Israels barn. Og de førte spotteren ut av leiren og steinet ham. Slik gjorde Israels barn akkurat som Herren hadde befalt Moses. Herren talte til Moses på Sinaifjellet og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet Jeg skal gi dere, skal landet holde sabbatshvile for Herren. I seks år skal du så til åkeren din, og i seks år skal du beskjære vingården din og samle inn avlingen fra den. Men i det sjuende året skal det være sabbat med høytidelig hvile for landet, en sabbat for Herren. Da skal du verken så til åkeren din eller beskjære vingården. Det som vokser av seg selv etter høsten, skal du ikke høste inn. Du skal heller ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne, for det er et år med sabbatshvile for landet. Og det som vokser i landets sabbatsår, skal være til føde for dere, både for deg, din tjener, din tjenestekvinne, din dagarbeider og den fremmede som bor hos deg, også for buskapen din og for villdyrene i landet. Hele avlingen i landet skal være til mat. Og du skal telle sju sabbatsår, sju ganger sju år. Tiden for de sju sabbatsårene blir da 49 år. Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet deres. Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så eller høste det som vokser av seg selv, og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre. Du skal gå ut fra hvor mange år det er siden jubelåret når du kjøper fra din neste, og han skal gå ut fra hvor mange år det blir med avlinger når han selger til deg. Når det er mange år, skal du øke kjøpesummen, og når det er få år, skal du senke kjøpesummen. For han selger til deg etter hvor mange år det blir med avlinger. Derfor skal dere ikke utnytte hverandre, men du skal frykte din Gud. For Jeg er Herren deres Gud. Slik skal dere gjøre etter Mine lover og holde Mine dommer, og ta dere i vare så dere gjør etter dem, så dere skal få bo i landet i trygghet. Da skal landet gi sin grøde, og dere skal få spise dere mette og bo der i trygghet. Hvis dere sier: ‘Hva skal vi spise i det sjuende året, siden vi ikke skal så eller høste inn avlingen vår?’ Da skal Jeg befale Min velsignelse å komme over dere i det sjette året, og det skal gi en avling som rekker for tre år. Dere skal så i det åttende året og spise av den gamle avlingen til det niende året. Helt til denne avlingen er kommet inn, skal dere spise av den gamle avlingen. Landjord må ikke selges for godt, for landet tilhører Meg. For dere er fremmede og gjester hos Meg. I hele landet som dere får til eiendom, skal dere tillate at landjord blir løst ut. Hvis en av dine brødre blir fattig, og han har solgt noe av jordeiendommen sin, kan hans slektning komme for å løse ut det hans bror har solgt. Eller om mannen ikke har noen slektning som kan løse ham ut, men han selv får så god råd at han får nok til å løse den ut, da skal han telle hvor mange år det er siden salget. Til mannen han solgte den til, skal han gi tilbake det som gjenstår, så han kan vende tilbake til sin eiendom. Men hvis han ikke har nok til å kjøpe den tilbake til seg selv, da skal den solgte eiendommen tilhøre ham som har kjøpt den, helt til jubelåret. Men i jubelåret skal den frigis, så han kan vende tilbake til sin eiendom. Hvis en mann selger et bolighus i en by med mur omkring, da kan han løse det ut innen utgangen av et år etter at det er solgt. Hele den tiden kan han løse det ut. Men dersom det ikke er løst ut innen et helt år er omme, da skal huset i byen med mur omkring for alltid tilhøre ham som kjøpte det, og alle etterkommerne hans. Det skal ikke frigis i jubelåret. Men husene i landsbyer som ikke har noen mur rundt seg, skal regnes som eiendommer på landet. De kan løses ut, og de skal frigis i jubelåret. Men byene til levittene, og husene i de byene som er deres eiendom, kan levittene alltid løse ut. Hvis noen løser ut et hus fra levittene, hvis det er i hans egen by, skal det solgte huset frigis i jubelåret. For husene i levittenes byer er deres eiendom blant Israels barn. Men markene på fellesarealet omkring byene deres kan ikke selges, for det er deres eiendom til evig tid. Hvis en av dine brødre blir fattig og ikke klarer seg selv hos deg, skal du støtte ham på samme måten som du støtter en fremmed eller en innflytter, så han kan leve hos deg. Du skal ikke ta rente av ham og ikke kreve mer tilbake når du låner til ham. Men frykt Gud, så din bror kan leve hos deg. Du skal ikke låne ham pengene dine mot rente og ikke ha fortjeneste av å låne ham av din mat. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt for å gi dere Kanaans land og for å være deres Gud. Hvis en av dine brødre hos deg blir fattig og selger seg til deg, skal du ikke tvinge ham til slavearbeid. Som en dagarbeider og en innflytter skal han være hos deg, og inntil jubelåret skal han tjene deg. Da skal han dra bort fra deg, han og hans barn, og han skal vende tilbake til sin egen slekt. Han skal vende tilbake til sine fedres eiendom. For de er Mine tjenere, som Jeg førte ut av landet Egypt. De skal ikke selges som slaver. Du skal ikke herske hensynsløst over ham, men du skal frykte din Gud. Når det gjelder din slave og din slavekvinne som du har fra folkeslagene som er omkring dere, så kan du kjøpe både en slave og en slavekvinne av dem. Dere kan også kjøpe av barna til de innflytterne som bor blant dere som fremmede, og av deres slekt som er hos dere, de som blir født i deres land. De skal være deres eiendom. Dere kan overdra dem som arv for deres barn etter dere, så de kan arve dem som en eiendom. De skal være deres slaver for alltid. Men når det gjelder deres brødre Israels barn, så skal du ikke herske hensynsløst over din bror. Hvis en fremmed eller en innflytter hos deg får god råd, og en av dine brødre som bor like ved ham, blir fattig og selger seg til den fremmede eller innflytteren hos deg, eller til noen av den fremmedes slekt, da kan han løses ut igjen etter at han er solgt. En av hans brødre kan løse ham ut. Hans onkel eller sønnen til hans onkel kan også løse ham ut. Ellers kan en hvilken som helst nær slektning i hans slekt løse ham ut. Får han råd til det, kan han løse seg ut selv. Sammen med den som kjøpte ham, skal han regne ut hvor lenge det er til jubelåret fra det året han ble solgt til ham. Prisen for å kjøpe ham skal fastsettes ut fra hvor mye en dagarbeider ville koste ham i like mange år. Hvis det ennå er mange år igjen, skal han ut fra det betale tilbake av de pengene han ble kjøpt for, så han kan løses ut. Men hvis det bare er noen få år igjen til jubelåret, skal han regne det ut for ham, og ut fra antallet år skal han betale ham tilbake for sin utløsning. Han skal være hos ham som en arbeider leid på åremål, og han skal ikke herske hensynsløst over ham for dine øyne. Hvis han ikke blir løst ut i løpet av disse årene, da skal han frigis i jubelåret, både han og hans barn. For Israels barn er Mine tjenere. De er Mine tjenere som Jeg førte ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke lage dere avguder, ikke reise dere noe utskåret bilde eller noen steinstøtte, ikke sette opp noe steinbilde i deres land, så dere faller ned for det. For Jeg er Herren deres Gud. Dere skal holde Mine sabbater og vise ærefrykt for Min helligdom. Jeg er Herren. Hvis dere følger Mine lover og tar dere i vare og holder Mine bud, skal Jeg gi dere regn i rette tid. Jorden skal gi sin grøde, og trærne på marken skal gi sin frukt. For dere skal tresketiden vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare helt til såtiden. Dere skal få spise deres brød og mettes. Dere skal bo trygt i deres land. Jeg vil gi fred i landet, og dere kan legge dere til hvile uten at noen skremmer dere. Jeg vil drive de stygge villdyrene bort fra landet, og sverdet skal ikke fare gjennom deres land. Dere skal jage deres fiender på flukt, like foran dere skal de falle for sverdet. Fem av dere skal jage 100, og 100 av dere skal jage 10 000 på flukt. Like foran dere skal deres fiender falle for sverdet. For Jeg vil vende Mitt ansikt til dere og gjøre dere fruktbare, gjøre dere tallrike og stadfeste Min pakt med dere. Dere skal spise av den gamle avlingen helt til dere må bære den ut for å få plass til den nye. Jeg vil sette Mitt tabernakel midt iblant dere, og Min sjel skal ikke ha avsky for dere. Jeg vil vandre midt blant dere, og Jeg skal være deres Gud, og dere skal være Mitt folk. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt, så dere ikke skulle være deres slaver. Båndene på deres åk har Jeg brutt i stykker og latt dere gå rakrygget. Men hvis dere ikke lyder Meg og ikke gjør etter alle disse budene, og hvis dere forkaster Mine lover, eller deres sjel avskyr Mine dommer, så dere ikke gjør etter alle Mine bud, men bryter Min pakt, da skal Jeg gjøre dette med dere: Jeg vil la angst komme over dere, tærende sykdom og feber, så øynene slokner og sjelen tynes ut. Forgjeves skal dere så deres såkorn, for det spises opp av deres fiender. Jeg vil vende Mitt ansikt imot dere, og dere skal bli slått av deres fiender. De som hater dere, skal herske over dere, og dere skal flykte selv når ingen forfølger dere. Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder. Jeg vil bryte i stykker stoltheten over deres egen styrke. Himmelen over dere gjør Jeg som jern og jorden under dere som bronse. Forgjeves skal dere bruke opp kreftene deres, for deres land skal ikke gi sin grøde, og trærne i landet skal ikke gi sin frukt. Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, skal Jeg legge sju ganger flere plager på dere for deres synder. Jeg skal sende ville dyr inn blant dere, og de skal røve fra dere barna deres, ødelegge buskapen deres og gjøre dere få. Og landeveiene skal legges øde hos dere. Hvis dere ikke ved alt dette lar dere tukte av Meg, men stadig går Meg imot, da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot, og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder. Jeg skal føre sverd imot dere, et sverd som skal hevne paktsbruddet. Når dere er samlet i deres byer, skal Jeg sende pest iblant dere. Og dere skal bli overgitt i fiendens hånd. Når Jeg ødelegger brødforsyningen, skal ti kvinner bake brød for dere i én ovn, og de skal hente brødet tilbake til dere etter vekt, og dere skal spise det uten å bli mette. Hvis dere etter alt dette ikke lyder Meg, men stadig går Meg imot, da skal Jeg gå dere imot i harme. Og Jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. Dere kommer til å spise kjøttet av deres sønner, og kjøttet av deres døtre må dere spise. Jeg skal ødelegge deres offerhauger, hogge ned deres røkelsesaltere, og kaste likene deres på ruinene av deres døde avguder. Og Min sjel skal ha avsky for dere. Jeg skal legge deres byer i ruiner og deres helligdommer øde. Og Jeg vil ikke kjenne deres velbehagelige dufter. Jeg skal legge landet øde, så deres fiender som bor der, skal forskrekkes over det. Jeg skal spre dere blant hedningfolkene og komme etter dere med draget sverd. Deres land skal bli øde, og deres byer skal bli ruiner. Da skal landet nyte sine sabbater så lenge det ligger øde og dere er i fiendenes land. Landet skal hvile og nyte sine sabbater. Så lenge det ligger øde, skal det hvile, siden det ikke fikk hvile på deres sabbater, da dere bodde der. Den av dere som blir tilbake, skal Jeg gi frykt i hjertet, der i deres fienders land. Selv lyden av raslende løv skal drive dem på flukt. De skal flykte som når en flykter fra sverdet, og de skal falle, enda ingen forfølger dem. De skal snuble over hverandre, slik en kan snuble for sverdets egg, enda ingen forfølger dem. Dere skal ikke klare å bli stående for deres fienders ansikt. Dere skal gå fortapt blant folkeslagene, og deres fienders land skal fortære dere. De av dere som blir tilbake, skal råtne i sine egne misgjerninger der i deres fienders land. Også på grunn av sine fedres misgjerninger, som henger ved dem, skal de råtne bort. Men dersom de bekjenner sine misgjerninger og sine fedres misgjerninger, sammen med den utroskap de har vist Meg, og bekjenner at de også har stått Meg imot – derfor sto også Jeg dem imot og førte dem inn i deres fienders land – slik at deres uomskårne hjerte blir ydmyket og de erkjenner sin skyld, da skal Jeg minnes Min pakt med Jakob, og Min pakt med Isak og Min pakt med Abraham skal Jeg minnes. Også landet skal Jeg minnes. Men først skal landet ligge forlatt av dem, og det skal få nyte sine sabbater mens det ligger øde uten dem. De skal erkjenne sin skyld, fordi, ja fordi de forkastet Mine dommer, og deres sjel hadde avsky for Mine lover. Men til tross for alt dette, mens de er der i sine fienders land, skal Jeg ikke forkaste dem og ikke ha avsky for dem, så Jeg gjør ende på dem og bryter Min pakt med dem. For Jeg er Herren deres Gud. Men for deres skyld skal Jeg minnes pakten med deres forfedre, som Jeg førte ut av landet Egypt foran øynene på folkeslagene, for at Jeg skulle være deres Gud. Jeg er Herren.» Dette er de ordningene, de dommene og de lovene som Herren fastsatte mellom seg selv og Israels barn på Sinaifjellet, ved Moses’ hånd. Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann avlegger et særlig løfte og innvier mennesker til Herren slik de verdsettes, skal du fastsette verdien på hankjønn mellom 20 og 60 år til 50 sjekel sølv, etter helligdommens sjekel. Hvis det er hunkjønn, skal du sette verdien til 30 sjekel. Mellom fem og 20 år skal du sette verdien for hankjønn til 20 sjekel, og for hunkjønn skal du sette verdien til ti sjekel. Mellom en måned og fem år skal du sette verdien for hankjønn til fem sjekel sølv, og for hunkjønn skal du sette verdien til tre sjekel sølv. Over 60 år, hvis det er hankjønn, skal du sette verdien til 15 sjekel, og for hunkjønn ti sjekel. Men hvis noen er for fattig til å betale verdien du har fastsatt, da skal han framstille seg for presten, og presten skal fastsette verdien på ham. Ut fra hvor mye han som avla løftet, har råd til, skal presten fastsette verdien på ham. Når det gjelder et dyr som en kan komme fram med som offergave til Herren, skal alt det som blir gitt til Herren, være hellig. Han skal ikke skifte det eller bytte ut et godt med et dårlig eller et dårlig med et godt. Hvis han likevel skulle bytte ut et dyr med et annet, da skal både det og dyret det ble byttet ut med, være hellig. Hvis det er et urent dyr som de ikke kommer fram med som offergave til Herren, skal han stille dyret fram foran presten. Presten skal fastsette verdien på det, enten det er godt eller dårlig. Den verdien som du, presten, fastsetter, skal det ha. Men hvis han selv noen gang skulle ønske å løse det ut, skal han legge til en femtedel av den verdien du har fastsatt. Når en mann helliger sitt hus, så det skal være hellig for Herren, skal presten fastsette verdien på det, enten det er godt eller dårlig. Slik presten fastsetter verdien på det, skal den stå fast. Hvis den som helliget det, ønsker å løse ut huset sitt, skal han legge til en femtedel av den summen som var verdien du fastsatte for det. Så skal det være hans. Hvis en mann eier et jordstykke og helliger en del av det til Herren, skal du fastsette verdien på det ut fra hvor mye såkorn som trengs til det. En homer såkorn av bygg skal settes til 50 sjekel sølv. Hvis det er fra jubelåret han helliger jordstykket sitt, skal den verdien stå fast. Men hvis det er etter jubelåret han helliger jordstykket sitt, skal presten regne ut for ham hvilken sum han skal betale, ut fra hvor mange år som er igjen til jubelåret. Slik skal verdien du har fastsatt, reduseres. Hvis den som helliger jordstykket, noen gang skulle ønske å løse det ut, må han legge til en femtedel av den summen som var verdien du fastsatte for det. Så skal det tilhøre ham. Men hvis han ikke ønsker å løse ut jordstykket, eller hvis han har solgt jordstykket til en annen mann, kan det ikke løses ut mer. Men når jordstykket frigis i jubelåret, skal det være hellig for Herren, som et jordstykke som er lyst i bann. Det skal være prestens eiendom. Hvis en mann har kjøpt et jordstykke og helliger det til Herren når det ikke er fra hans egen arveeiendom, skal presten regne ut for ham hvilken sum han skal betale ut fra verdien du har satt, som skal gjelde fram til jubelåret. Samme dag skal han betale den verdien du har fastsatt. Det skal være helliget Herren. I jubelåret skal jordstykket gis tilbake til ham det ble kjøpt fra, til den som hadde det som en arveeiendom i landet. Alt du verdsetter, skal være ut fra helligdommens sjekel: 20 gera for hver sjekel. Men det førstefødte av buskapen, som er Herrens førstefødte, skal ikke noe menneske hellige; enten det er storfe eller småfe, så tilhører det Herren. Hvis det er et urent dyr, skal han løse det ut for den verdien du fastsetter, og legge til en femtedel. Hvis det ikke blir løst ut, skal det selges for den verdien du har fastsatt. Men ikke noe av det som er lyst i bann av det et menneske vil lyse i bann for Herren av alt det han har, enten det er mennesker eller dyr eller et jordstykke av hans eiendom, skal selges eller løses ut. Alt som er lyst i bann, er høyhellig for Herren. Ingen som er bannlyst, som er lyst i bann av menneskene, skal løses ut, men han skal sannelig dø. All tienden i landet, enten det er av jordens grøde eller trærnes frukt, tilhører Herren. Den er hellig for Herren. Hvis en mann noen gang skulle ønske å løse ut noe av tienden sin, så skal han legge til en femtedel. All tienden av storfeet og småfeet, ja, en tiendedel av alt som vandrer under hyrdens stav, skal en tiendedel være hellig for Herren. En skal ikke se etter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det ut. Hvis noen likevel skulle bytte det ut, skal både det og dyret det ble byttet med, være hellig. Det skal ikke løses ut.» Dette er de budene for Israels barn som Herren bød Moses på Sinaifjellet. Herren talte til Moses i Sinaiørkenen, i Åpenbaringsteltet. Det var på den første dagen i den andre måneden, i det andre året etter at de hadde kommet ut av landet Egypt. Og Han sa: «Hold folketelling over hele forsamlingen av Israels barn, ut fra deres slekter, ut fra deres fedres hus, hver enkelt etter deres navn, for hver enkelt av hankjønn, fra 20 år og over, alle som kan gjøre tjeneste i Israels hær. Du og Aron skal telle dem ut fra hæravdelingene deres. Sammen med dere skal det være en mann fra hver stamme, den som er overhode for sine fedres hus. Dette er navnene på mennene som skal stå sammen med dere: Fra Ruben: Elisur, Sjedeurs sønn, fra Simeon: Sjelumiel, sønn av Surisjaddai, fra Juda: Nahsjon, Amminadabs sønn, fra Jissakar: Netanel, Suars sønn, fra Sebulon: Eliab, Helons sønn, fra Josefs sønner: fra Efraim: Elisjama, Ammihuds sønn, og fra Manasse: Gamliel, Pedasurs sønn, fra Benjamin: Abidan, Gidonis sønn, fra Dan: Ahieser, Ammisjaddais sønn, fra Asjer: Pagiel, Okrans sønn, fra Gad: Eljasaf, De’uels sønn, fra Naftali: Ahira, Enans sønn.» Disse ble kalt sammen fra forsamlingen. De var høvdinger for stammene til sine fedre og overhoder for Israels tusener. Så tok Moses og Aron med seg disse mennene som var tatt ut ved navn, og de samlet hele forsamlingen på den første dagen i den andre måneden. Hver enkelt av dem oppga sin avstamning ut fra sine slekter, ut fra sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, fra 20 år og over. Som Herren befalte Moses, slik mønstret han dem i Sinaiørkenen. Dette er slektstavlen til etterkommerne av Ruben, Israels førstefødte sønn, ut fra sine slekter, ut fra sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, hver enkelt av hankjønn fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Rubens stamme, var 46 500. Slektstavlen til Simeons etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, av dem som ble mønstret hver enkelt etter deres navn, hver enkelt av hankjønn fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Simeons stamme, var 59 300. Slektstavlen til Gads stamme, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Gads stamme, var 45 650. Slektstavlen til Judas stamme, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Juda stamme, var 74 600. Slektstavlen til Jissakars etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Jissakars stamme, var 54 400. Slektstavlen til Sebulons etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Sebulons stamme, var 57 400. Slektstavlen til Josefs etterkommere, Efraims etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Efraims stamme, var 40 500. Slektstavlen til Manasses etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Manasses stamme, var 32 200. Slektstavlen til Benjamins etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Benjamins stamme, var 35 400. Slektstavlen til Dans etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Dans stamme, var 62 700. Slektstavlen til Asjers etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Asjers stamme, var 41 500. Slektstavlen til Naftalis etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, hver enkelt etter deres navn, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren: De som ble mønstret av Naftalis stamme, var 53 400. Dette er de som ble mønstret, som Moses og Aron mønstret, sammen med høvdingene i Israel, tolv menn som hver enkelt representerte sine fedres hus. Alle som ble mønstret av Israels barn, ut fra sine fedres hus, de fra 20 år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren i Israel, alle som ble mønstret, var 603 550. Men levittene ble ikke mønstret blant dem ut fra sine fedres stamme. For Herren hadde talt til Moses og sagt: «Bare Levis stamme skal du ikke mønstre og ikke holde folketelling over sammen med Israels barn. Men du skal sette levittene til å føre tilsyn med Vitnesbyrdets tabernakel, over hele innredningen som er i det, og over alt som hører til i det. De skal bære tabernakelet og hele innredningen til det. De skal gjøre tjeneste der og slå leir rundt tabernakelet. Når tabernakelet skal være med videre, skal levittene ta det ned. Og når tabernakelet skal settes opp, skal levittene reise det. En fremmed som kommer i nærheten, skal dø. Israels barn skal slå opp teltene sine, hver i sin egen leir og under sitt eget banner, etter sine egne hæravdelinger. Men levittene skal slå leir rundt Vitnesbyrdets tabernakel, så ikke vreden skal komme over Israels barns menighet. Levittene skal ha ansvaret for Vitnesbyrdets tabernakel.» Slik gjorde Israels barn. Alt det Herren befalte Moses, gjorde de. Herren talte til Moses og Aron og sa: «Alle Israels barn skal slå leir under sitt eget banner, ved tegnene for sin fars hus. De skal slå leir rundt Åpenbaringsteltet, et stykke unna. På østsiden, mot soloppgangen, skal de som hører til under Judas banner og enhet, slå leir etter sine hæravdelinger. Høvdingen for Judas barn skal være Nahsjon, Amminadabs sønn. Hans hæravdeling mønstret 74 600. De som slår leir ved siden av ham, skal være Jissakars stamme. Høvdingen for Jissakars barn skal være Netanel, Suars sønn. Hans hæravdeling mønstret 54 400. Så kommer Sebulons stamme. Høvdingen for Sebulons barn skal være Eliab, Helons sønn. Hans hæravdeling mønstret 57 400. Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Judas enhet, var 186 400. Disse skal være de første som bryter opp fra leiren. Sørsiden tilhører Rubens banner og enhet, ut fra sine egne hæravdelinger. Høvdingen for Rubens barn skal være Elisur, Sjedeurs sønn. Hans hæravdeling mønstret 46 500 De som slår leir ved siden av ham, skal være Simeons stamme. Høvdingen for Simeons barn skal være Sjelumiel, Surisjaddais sønn. Hans hæravdeling mønstret 59 300. Så kommer Gads stamme. Høvdingen for Gads barn skal være Eljasaf, Re’uels sønn. Hans hæravdeling mønstret 45 650. Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Rubens enhet, var 151 450. De skal være de neste som bryter opp fra leiren. Åpenbaringsteltet skal være med ut sammen med levittenes enhet, midt mellom enhetene. I samme rekkefølge som de har slått leir, skal de dra ut, hver på sin plass og under sine banner. Vestsiden tilhører Efraims banner og enhet, ut fra sine hæravdelinger. Høvdingen for Efraims barn skal være Elisjama, Ammihuds sønn. Hans hæravdeling mønstret 40 500. Ved siden av ham kommer Manasses stamme. Høvdingen for Manasses barn skal være Gamliel, Pedasurs sønn. Hans hæravdeling mønstret 32 200. Så kommer Benjamins stamme. Høvdingen for Benjamins barn skal være Abidan, Gidonis sønn. Hans hæravdeling mønstret 35 400. Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Efraims enhet, var 108 100. De skal være de tredje som bryter opp fra leiren. Nordsiden tilhører Dans banner og enhet, ut fra sine hæravdelinger. Høvdingen for Dans barn skal være Ahieser, Ammisjaddais sønn. Hans hæravdeling mønstret 62 700. De som slår leir ved siden av ham, skal være Asjers stamme. Høvdingen for Asjers barn skal være Pagiel, Okrans sønn. Hans hæravdeling mønstret 41 500. Så kommer Naftalis stamme. Høvdingen for Naftalis barn skal være Ahira, Enans sønn. Hans hæravdeling mønstret 53 400. Alle som ble mønstret i Dans enhet, var 157 600. De skal være de siste som bryter opp fra leiren under sine banner. Dette er de som ble mønstret av Israels barn ut fra sine fedres hus. Alle som ble mønstret i sine enheter ut fra sine hæravdelinger, var 603 550. Men levittene ble ikke mønstret blant Israels barn, slik Herren hadde befalt Moses. Så gjorde Israels barn etter alt det Herren befalte Moses. De slo leir under sine banner og brøt så opp fra leiren, hver ut fra sin slekt og ut fra sine fedres hus. Dette er slektstavlen til Aron og Moses, fra da Herren talte med Moses på Sinaifjellet. Dette er navnene på Arons sønner: Nadab, den førstefødte, og Abihu, Elasar og Itamar. Dette er navnene på Arons sønner, de salvede prestene, som han innviet til å gjøre tjeneste som prester. Men Nadab og Abihu døde for Herrens ansikt da de kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt i Sinaiørkenen. Og de hadde ingen sønner. Derfor gjorde Elasar og Itamar tjeneste som prester under tilsyn av sin far Aron. Herren talte til Moses og sa: «Kom hit med Levis stamme og still dem fram for presten Arons ansikt, så de kan gjøre tjeneste for ham.» De skal ha ansvar for alt det han og hele forsamlingen har ansvar for foran Åpenbaringsteltet, ved at de utfører arbeidet i tabernakelet. De skal også ha ansvar for hele innredningen i Åpenbaringsteltet og det Israels barn har ansvar for, ved at de utfører arbeidet i tabernakelet. Du skal overgi levittene til Aron og hans sønner. Blant alle Israels barn skal de være fullstendig overgitt til ham. Så skal du innsette Aron og hans sønner, og de skal ta vare på prestetjenesten sin. Men en fremmed som kommer i nærheten, skal dø.» Så talte Herren til Moses og sa: «Se nå, Jeg har selv tatt levittene ut blant Israels barn i stedet for alle de førstefødte som åpner morsliv blant Israels barn. Derfor skal levittene være mine. For alle førstefødte tilhører Meg. Den dagen da Jeg slo alt førstefødt i landet Egypt, helliget Jeg alt førstefødt i Israel for Meg selv, både av mennesker og dyr. De skal være Mine. Jeg er Herren.» Så talte Herren til Moses i Sinaiørkenen og sa: «Du skal mønstre alle Levis barn ut fra sine fedres hus og sine slekter. Alle av hankjønn skal du mønstre, fra en måned gammel og eldre.» Så mønstret Moses dem etter Herrens Ord, slik han var blitt befalt. Dette var Levis sønner etter sine navn: Gersjon, Kehat og Merari. Dette er navnene på Gersjons sønner ut fra sine slekter: Libni og Sjimdi. Kehats sønner ut fra sine slekter var: Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Meraris sønner ut fra sine slekter var: Makli og Musji. Dette var levittenes slekter ut fra sine fedres hus. Til Gersjon hørte slekten til libnittene og slekten til sjimittene. Dette var gersjonittenes slekter. De som ble mønstret ut fra hvor mange det var av hankjønn, alle fra en måned og eldre, var 7500. Slektene til gersjonittene skulle slå leir bak tabernakelet, på vestsiden. Høvdingen for gersjonittenes fars hus var Eljasaf, Laels sønn. Ansvaret til Gersjons barn i Åpenbaringsteltet omfattet selve tabernakelet, teltet med dekket, teppet til døren i Åpenbaringsteltet, omhengene til forgården, teppet i porten til forgården som er rundt tabernakelet og alteret, og snorene og alt arbeidet som hørte med. Fra Kehat kom amramittenes slekt, jisharittenes slekt, hebronittenes slekt og ussielittenes slekt. Dette var kehatittenes slekter. Ut fra hvor mange av hankjønn som var fra en måned og eldre, var de 8600 til å ha ansvar for helligdommen. Kehats barns slekter skulle slå leir på sørsiden av tabernakelet. Høvdingen for kehatittenes slekter var Elisafan, Ussiels sønn. Ansvaret deres omfattet arken, bordet, lysestaken, alterne, redskapene som ble brukt til tjenesten i helligdommen, forhenget til dekke og alt arbeidet som hørte med. Elasar, presten Arons sønn, skulle være høvding over levittenes høvdinger. Han førte tilsyn med dem som hadde ansvaret for tjenesten ved helligdommen. Fra Merari kom maklittenes slekt og musjittenes slekt. Dette var Meraris slekter. De som ble mønstret, ut fra hvor mange det var av hankjønn, alle fra en måned og eldre, var 6200. Høvdingen for Meraris slekter var Suriel, Abihajils sønn. Disse skulle slå leir på nordsiden av tabernakelet. Det ansvaret Meraris barn var utpekt til, omfattet ansvar for plankene i tabernakelet, tverrbjelkene, søylene, soklene som hørte til, alle redskapene og alt arbeidet som hørte med, dessuten søylene til forgården, helt rundt, med soklene, pluggene og snorene som hørte til. De som skulle slå leir på forsiden av tabernakelet, mot øst, foran Åpenbaringsteltet, var Moses, Aron og hans sønner. De skulle ha ansvaret for tjenesten ved helligdommen på vegne av Israels barn. Men en fremmed som kom i nærheten, skulle dø. Alle som ble mønstret av levittene, dem som Moses og Aron mønstret etter Herrens Ord, ut fra sine slekter, alle av hankjønn fra en måned og eldre, var 22 000. Så sa Herren til Moses: «Du skal mønstre alle de førstefødte av hankjønn blant Israels barn, fra en måned og eldre, og føre opp hver etter deres navn. Du skal ta levittene ut for Meg – Jeg er Herren – i stedet for alle de førstefødte av Israels barn, og levittenes buskap i stedet for alt det førstefødte blant buskapen til Israels barn.» Så mønstret Moses alle de førstefødte av Israels barn, slik Herren hadde befalt ham. Av alle de førstefødte av hankjønn som ble mønstret, ble hvert navn telt med av dem som var en måned og eldre, det var 22 273. Da talte Herren til Moses og sa: «Ta ut levittene i stedet for alle de førstefødte av Israels barn, og levittenes buskap i stedet for deres buskap. Levittene skal høre Meg til. Jeg er Herren.» For å løse ut de 273 førstefødte av Israels barn, de overskytende ut fra hvor mange det er av levittene, skal du ta fem sjekel for hver enkelt. Ut fra verdien på helligdommens sjekel skal du ta dem, en sjekel er regnet til 20 gera. Pengene for å løse ut de overskytende, skal du gi til Aron og hans sønner.» Så tok Moses imot pengene til utløsning av de overskytende ut fra hvor mange som ble løst ut ved levittene. Fra de førstefødte av Israels barn tok han imot pengene, 1365 sjekel, ut fra verdien av helligdommens sjekel. Pengene for å løse dem ut, ga Moses til Aron og hans sønner, etter Herrens Ord, slik Herren hadde befalt Moses. Så talte Herren til Moses og Aron, og sa: «Hold folketelling over Kehats sønner av Levis barn, ut fra sine slekter og sine fedres hus, fra de som er 30 år og over, helt til 50 år, alle som skal gå inn i tjenesten for å gjøre arbeidet i Åpenbaringsteltet. Dette er tjenesten til Kehats sønner i Åpenbaringsteltet, det som gjelder de høyhelligste ting: Når leiren bryter opp for å reise videre, skal Aron og hans sønner komme. De skal ta ned forhenget og dekke Vitnesbyrdets ark med det. Over dette skal de legge et dekke av delfinskinn. Oppå det skal de bre et klede som er helt fiolett. Og så skal de sette i bærestengene. På bordet med skuebrødene skal de bre et fiolett klede. På det skal de sette fatene, karene, skålene og kannene til drikkofferet. Og skuebrødene skal ligge på det. Over alt dette skal de bre et skarlagenrødt klede og dekke det hele med et dekke av delfinskinn. Og så skal de sette i bærestengene. De skal ta et fiolett klede og dekke over lysestaken for lyset, sammen med lampene, vekesaksene, brikkene og alle oljekarene som de bruker når de holder lysestaken i stand. Så skal de legge både den og alle redskapene som hører til, i et dekke av delfinskinn og legge den på en båre. Over gullalteret skal de bre et fiolett klede og dekke det med et dekke av delfinskinn. Og de skal sette i bærestengene. Så skal de ta alle redskapene til tjenesten, dem de bruker når de gjør tjeneste i helligdommen, og legge dem i et fiolett klede, dekke dem med et dekke av delfinskinn og legge dem på en båre. De skal også samle opp den fete asken fra alteret og bre et purpurrødt klede over det. På det skal de legge alle redskapene de bruker når de gjør tjeneste der: ildfatene, gaflene, skuffene, karene og alle redskapene til alteret. Over det skal de bre et dekke av delfinskinn og sette i bærestengene. Når Aron og hans sønner er ferdige med å dekke over helligdommen og alt utstyret i helligdommen, når leiren er klar til å bryte opp, da skal Kehats sønner komme for å bære. Men de skal ikke røre ved det hellige, ellers vil de dø. Dette er det Kehats sønner skal bære i tilknytning til Åpenbaringsteltet. Ansvaret til Elasar, presten Arons sønn, er å ta seg av oljen til lyset, den velduftende røkelsen, det daglige grødeofferet, salvingsoljen, å føre tilsyn med hele tabernakelet og alt som er i det, med helligdommen og alt utsyret i den.» Så talte Herren til Moses og Aron og sa: «Dere må ikke utrydde stammen av kehatittenes slekter fra resten av levittene. Men dette skal dere gjøre for dem, så de kan leve og ikke dø når de nærmer seg de høyhellige ting: Aron og hans sønner skal gå inn og utpeke hver av dem til arbeidet sitt og hva han skal bære. Men de må ikke gå inn for å se det hellige – ikke engang et øyeblikk – for da vil de dø.» Så talte Herren til Moses og sa: «Hold folketelling over Gersjons sønner, ut fra deres fedres hus, ut fra deres slekter. Fra 30 år og over, helt til 50 år, skal du mønstre dem, alle dem som skal gå inn for å gjøre tjeneste og utføre arbeid i Åpenbaringsteltet. Dette er arbeidet til gersjonittenes slekter, det de skal gjøre og det de skal bære: De skal bære teppene til tabernakelet og Åpenbaringsteltet med dekket som hører til, dessuten dekket av delfinskinn som er over det, teppet til døren i Åpenbaringsteltet, omhengene til forgården, teppet til porten til forgården, den som går rundt tabernakelet og alteret, dessuten snorene som hører til, alt utstyret til tjenesten og alt som skal brukes til dette. På denne måten skal de gjøre tjeneste. Tjenesten til gersjonittenes sønner skal gjøres under Aron og hans sønners myndighet, alt de skal bære og alt de skal gjøre. Dere skal utpeke for dem hva de har ansvar for å bære. Dette er arbeidet slektene til Gersjons sønner skal gjøre i Åpenbaringsteltet. Ansvaret deres skal utøves under ledelse av Itamar, presten Arons sønn. Meraris sønner skal du mønstre ut fra deres slekter og ut fra deres fedres hus. Fra 30 år og over, helt til 50 år, skal du mønstre dem, alle dem som skal gå inn i tjenesten for å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet. Dette er det de har ansvar for å bære i sin tjeneste i Åpenbaringsteltet: plankene til tabernakelet, tverrbjelkene, søylene og soklene som hører til, søylene rundt forgården og soklene som hører til, plugger og snorer, med alt utstyret som hører til tjenesten. De gjenstandene hver mann har ansvaret for å bære, skal dere tildele ham ved navn. Dette er arbeidet til slektene til Meraris sønner, alt arbeidet deres i Åpenbaringsteltet, under ledelse av Itamar, presten Arons sønn.» Moses, Aron og høvdingene i menigheten mønstret kehatittenes sønner ut fra deres slekter og deres fedres hus, fra 30 år og over, helt til 50 år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet. De som ble mønstret ut fra sine slekter, var 2750. Dette var dem som ble mønstret av kehatittenes slekter, alle som skulle gjøre tjeneste i Åpenbaringsteltet, dem Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord, ved Moses’ hånd. De som ble mønstret av Gersjons sønner, ut fra sine slekter og sine fedres hus, fra 30 år og over, helt til de var 50 år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å arbeide i Åpenbaringsteltet, de som ble mønstret ut fra sine slekter og sine fedres hus, var 2630. Dette var dem som ble mønstret av slektene til Gersjons sønner, alle som skulle gjøre tjeneste i Åpenbaringsteltet, dem Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord. De som ble mønstret av slektene til Meraris sønner ut fra sine slekter og sine fedres hus, fra de var 30 år og over, helt til de var 50 år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å arbeide i Åpenbaringsteltet, de som ble mønstret ut fra sine slekter, var 3200. Dette var dem som ble mønstret av slektene til Meraris sønner, som Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord, ved Moses’ hånd. Alle som ble mønstret av levittene, som Moses, Aron og høvdingene i Israel mønstret, ut fra sine slekter og ut fra sine fedres hus, fra de var 30 år og over, helt til de var 50 år, alle som skulle gjøre arbeidet med tjenesten og arbeidet med å bære utstyret i Åpenbaringsteltet, de som ble mønstret, var 8580. Ifølge Herrens Ord ble de mønstret ved Moses’ hånd, hver ut fra sitt arbeid og ut fra det de skulle bære. De ble mønstret av ham, slik Herren hadde befalt Moses. Herren talte til Moses og sa: «Befal Israels barn at de skal sende bort fra leiren alle som har en ondartet hudsykdom, alle som har utflod, og alle som er blitt uren ved lik. Både mann og kvinne skal dere sende bort. Utenfor leiren skal dere sende dem, så de ikke gjør leirene deres urene, der Jeg bor midt iblant dem.» Israels barn gjorde dette, de sendte dem utenfor leiren. Som Herren hadde talt til Moses, slik gjorde Israels barn. Så talte Herren til Moses og sa: «Si til Israels barn: Når en mann eller en kvinne faller i noen av alle de synder som mennesker kan gjøre i sin troløshet mot Herren, og dette mennesket blir skyldig, da skal de bekjenne den synden de har falt i. Enhver skal gi full erstatning for sin skyld, legge til en femtedel og gi det til den han har gjort galt mot. Men hvis mannen ikke har noen nær slektning som kan ta imot erstatning for det som er gjort galt, da skal erstatningen for det som er gjort galt, tilhøre Herren – det skal tilfalle presten – i tillegg til soningsværen som skal gjøre soning for ham. Hver gave av alt det hellige som Israels barn kommer fram med til presten, skal være hans. Og hver manns hellige gaver skal tilhøre ham. Det en mann gir til presten, skal tilhøre ham.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Hvis en manns kone går på avveier og viser utroskap mot ham, og en annen mann har samleie med henne og får sædutløsning, og det holdes skjult for hennes manns øyne, og det dekkes over at hun har gjort seg uren, og det ikke var noen vitner mot henne, og hun heller ikke ble grepet, hvis da en ånd av sjalusi kommer over ham slik at han blir sjalu på sin kone som har gjort seg uren, eller om en ånd av sjalusi kommer over ham slik at han blir sjalu på sin kone, selv om hun ikke har gjort seg uren, da skal mannen ta sin kone med seg til presten. Han skal føre fram den offergaven som kreves for henne, en tiendedel av en efa byggmel. Han skal ikke helle olje på det og ikke legge røkelse på det, for det er et grødeoffer for sjalusi, et offer til påminnelse, som gir påminnelse om en misgjerning. Presten skal føre henne fram og stille henne fram for Herrens ansikt. Presten skal ta hellig vann i et leirkar, og så skal presten ta noe av støvet fra gulvet i tabernakelet og legge det i vannet. Så skal presten stille kvinnen fram for Herrens ansikt, blotte kvinnens hode og legge påminnelsesgrødeofferet i hendene på henne. Det er et grødeoffer for sjalusi. Og presten skal ha det bitre vannet i sin hånd, det som bringer forbannelse. Presten skal få henne til å sverge, og han skal si til kvinnen: ‘Hvis ingen annen mann har ligget med deg, og hvis du ikke har gått på avveier og gjort deg uren, du som tilhører din egen mann, da skal du gå klar av dette bitre vannet som bringer forbannelse. Men hvis du har gått på avveier, du som tilhører din egen mann, og hvis du har gjort deg uren og en annen mann enn din ektemann har ligget med deg’, så skal presten få kvinnen til å avlegge forbannelsens ed, og presten skal si til kvinnen: ‘Må Herren da gjøre deg til en forbannelse og en besvergelse blant ditt folk når Herren lar dine hofter svinne bort og din buk svelle opp. Og må dette vannet som bringer forbannelse, komme inn i din mage og få din buk til å svelle opp og dine hofter til å svinne bort!’ Så skal kvinnen si: ‘Amen, må det bli slik!’ Så skal presten skrive ned disse forbannelsene i en bokrull, og så skal han viske dem ut i det bitre vannet. Han skal la kvinnen drikke det bitre vannet som bringer forbannelse, og vannet som bringer forbannelse, skal komme inn i henne for å volde bitter smerte. Så skal presten ta grødeofferet for sjalusi fra kvinnens hånd. Han skal løfte grødeofferet for Herrens ansikt og komme fram til alteret med det. Presten skal ta en håndfull av grødeofferet, som et påminnelsesoffer, la det gå opp i røyk på alteret og la kvinnen drikke vannet etterpå. Når han har fått henne til å drikke vannet, skal det skje: Hvis hun har gjort seg uren og vist utroskap mot sin mann, da skal vannet som bringer forbannelse, komme inn i henne og volde bitter smerte. Hennes buk skal svelle opp, hennes hofter skal svinne bort, og kvinnen skal bli en forbannelse blant sitt folk. Men hvis kvinnen ikke har gjort seg uren, og hun er ren, da skal hun være fri fra skade og kan unnfange barn. Dette er loven om sjalusi, når en kvinne som tilhører sin mann, går på avveier og gjør seg uren, eller når en ånd av sjalusi kommer over en mann, så han blir sjalu på sin kone. Da skal han stille kvinnen framfor Herrens ansikt, og presten skal gjennomføre hele denne loven på henne. Så skal mannen gå klar av misgjerningen, men denne kvinnen skal bære sin skyld.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller en kvinne innvier et offer for å avlegge et nasireerløfte, for å vie seg til Herren, skal de avholde seg fra å bruke vin og sterk drikk. De skal ikke drikke eddik lagd av vin eller eddik lagd av sterk drikk. Heller ikke noe druesaft skal de drikke, og friske druer eller rosiner skal de ikke spise. Så lenge deres innvielse varer, skal de ikke spise noe som er lagd av vintreets frukt, verken av frøet eller av skallet. Hele den tiden de har på seg løftet om innvielse, skal ingen rakekniv komme over deres hode. Helt til de har fullført dagene for sin innvielse til Herren, skal de være hellige. De skal bare la krøllene av hår på hodet sitt vokse fritt. Alle dagene i tiden de vier seg til Herren, må de ikke komme i nærheten av noe lik. Ikke engang for sin far eller sin mor, sin bror eller sin søster, skal de gjøre seg urene, om de skulle dø. For deres innvielse til Gud er på hodet deres. Alle dagene i tiden han innvier seg, skal han være hellig for Herren. Hvis noen hos dem plutselig dør slik at de gjør sitt innviede hode urent, da skal de rake hodet den dagen de renser seg. Den sjuende dagen skal de rake det. Den åttende dagen skal de føre fram to turtelduer eller to unge duer til presten, til døren til Åpenbaringsteltet. Presten skal ofre den ene som syndoffer og den andre som brennoffer og gjøre soning for ham, for han syndet da han var nær den avdøde. Samme dag skal han hellige sitt hode. Han må vie seg til Herren for dagene innvielsen skal vare, og da skal han føre fram et årsgammelt værlam som skyldoffer. Men dagene før skal bortfalle, ettersom innvielsen hans ble gjort uren. Dette er loven om nasireeren: På den dagen innvielsestiden hans er fullført, skal han føres fram til døren til Åpenbaringsteltet. Han skal komme fram med sin offergave til Herren: et årsgammelt, feilfritt værlam som brennoffer, og et årsgammelt, feilfritt sauelam som syndoffer, en feilfri vær som fredsoffer, en kurv med usyret brød, kaker av fint mel blandet med olje, usyrede brødleiver smurt med olje, sammen med grødeoffer og drikkoffer som hører med. Så skal presten komme fram med det for Herrens ansikt og ofre syndofferet og brennofferet hans. Væren skal han ofre som fredsoffer for Herren, sammen med kurven med usyret brød. Presten skal også ofre grødeofferet og drikkofferet. Så skal nasireeren der ved døren til Åpenbaringsteltet rake hodet som han har innviet. Han skal ta håret fra hodet han har innviet, og legge det på ilden som er under fredsofferet. Og presten skal ta den ene bogen av væren når den er kokt, en usyret kake fra kurven og en usyret brødleiv og legge det i hendene på nasireeren etter at han har raket av håret han har innviet. Presten skal løfte dette som et løfteoffer for Herrens ansikt. Dette er hellig for presten, sammen med brystet fra løfteofferet og låret fra gaven. Etter dette kan nasireeren drikke vin. Dette er loven om en nasireer, som avlegger et løfte om å gi en offergave til Herren sammen med sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Slik han avlegger løftet, må han oppfylle loven om nasireerløftet.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Aron og hans sønner og si: Slik skal dere velsigne Israels barn. Si til dem: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Slik skal de legge Mitt navn på Israels barn, og Jeg skal velsigne dem.» Den dagen Moses var ferdig med å sette opp tabernakelet og hadde salvet det og helliget det, sammen med alt utstyret i det, alteret og alle redskapene til det, da skjedde det at høvdingene for Israel kom, de som var overhoder for sine fedres hus, de som var høvdinger for stammene og som sto over alle dem som var mønstret. De førte fram offergavene for Herrens ansikt. Det var seks overdekte vogner og tolv okser, en vogn for to høvdinger, og en okse for hver. De kom fram med dem foran tabernakelet. Da talte Herren til Moses og sa: «Ta imot dette fra dem, for at det kan bli brukt til å gjøre arbeidet i Åpenbaringsteltet. Du skal gi det til levittene ut fra hva hver enkelt trenger til arbeidet sitt.» Så tok Moses vognene og oksene og ga dem til levittene. To vogner og fire okser ga han til Gersjons sønner, ut fra hva de trengte i arbeidet sitt. Fire vogner og åtte okser ga han til Meraris sønner, ut fra hva de trengte til arbeidet sitt, under Itamars ledelse, presten Arons sønn. Men til Kehats sønner ga han ikke noe, for de hadde arbeidet med å bære de hellige gjenstandene på skuldrene. Høvdingene kom fram med innvielsesofferet til alteret på den dagen det ble salvet. Slik kom høvdingene fram med offeret sitt til alteret. For Herren sa til Moses: «En høvding hver dag, en høvding hver dag skal komme fram med ofrene sine, til innvielsen av alteret.» Den som kom fram med sin offergave den første dagen, var Nahsjon, Amminadabs sønn, fra Juda stamme. Offergaven hans var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Nahsjon, Amminadabs sønn. Den andre dagen kom Netanel, Suars sønn, høvding for Jissakar, fram med en offergave. Som sin offergave kom han fram med et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Netanel, Suars sønn. Den tredje dagen kom Eliab, Helons sønn, høvdingen for Sebulons barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Eliab, Helons sønn. Den fjerde dagen kom Elisur, Sjedeurs sønn, høvdingen for Rubens barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Elisur, Sjedeurs sønn. Den femte dagen kom Sjelumiel, Surisjaddais sønn, høvdingen for Simeons barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Sjelumiel, Surisjaddais sønn. Den sjette dagen kom Eljasaf, De’uels sønn, høvdingen for Gads barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Eljasaf, De’uels sønn. Den sjuende dagen kom Elisjama, Ammihuds sønn, høvdingen for Efraims barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Elisjama, Ammihuds sønn. Den åttende dagen kom Gamliel, Pedasurs sønn, høvdingen for Manasses barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Gamliel, Pedasurs sønn. Den niende dagen kom Abidan, Gidonis sønn, høvdingen for Benjamins barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Abidan, Gidonis sønn. Den tiende dagen kom Ahieser, Ammisjaddais sønn, høvdingen for Dans barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Ahieser, Ammisjaddais sønn. Den ellevte dagen kom Pagiel, Okrans sønn, høvdingen for Asjers barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Pagiel, Okrans sønn. Den tolvte dagen kom Ahira, Enans sønn, høvdingen for Naftalis barn, fram med en offergave. Hans offergave var et sølvfat som veide 130 sjekel, og en sølvskål på 70 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sjekel, fullt av røkelse, en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer, og en geitebukk som syndoffer. Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Ahira, Enans sønn. Dette var offergavene fra Israels høvdinger ved innvielsen av alteret, den dagen det ble salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler og tolv gullkar. Hvert sølvfat var på 130 sjekel, og hver sølvskål 70 sjekel. Alt sølvet i karene veide 2 400 sjekel, etter vekten av helligdommens sjekel. De tolv gullkarene fulle av røkelse veide ti sjekel hver, etter vekten av helligdommens sjekel. Alt gullet i karene veide 120 sjekel. Alt storfeet som gikk med til brennoffer, var tolv unge okser, det var også tolv værer og tolv årsgamle værlam, sammen med grødeofferet og tolv geitebukker til syndoffer. Alt storfeet som gikk med til fredsofrene, var 24 unge okser, det var 60 værer, 60 bukker og 60 årsgamle værlam. Dette var offergavene ved innvielsen av alteret etter at det var blitt salvet. Da Moses gikk inn i Åpenbaringsteltet for å tale med Ham, hørte han Røsten tale til seg fra nådestolen over Vitnesbyrdets ark. Ut fra stedet mellom de to kjerubene talte Røsten til ham. Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og si til ham: «Når du setter opp lampene, skal de sju lampene gi lys rett foran lysestaken.» Og Aron gjorde det. Han satte opp lampene slik at de var vendt mot forsiden av lysestaken, slik Herren hadde befalt Moses. Lysestaken var lagd av hamret gull. Fra foten til alle blomstene var den et hamret arbeid. Etter mønsteret Herren hadde vist Moses, hadde han lagd lysestaken. Så talte Herren til Moses og sa: «Ta ut levittene fra Israels barn og rens dem! Slik skal du gjøre med dem for å rense dem: Stenk renselsesvann på dem, og la dem rake hele kroppen sin! La dem vaske klærne sine og rense seg på den måten! Så skal du la dem ta en ung okse og det tilhørende grødeofferet av fint mel blandet med olje, og du skal ta en annen ung okse som syndoffer. Du skal komme fram med levittene foran Åpenbaringsteltet, og du skal samle hele menigheten av Israels barn. Så skal du komme fram med levittene for Herrens ansikt, og Israels barn skal legge hendene sine på levittene. Aron skal stille levittene fram for Herrens ansikt, som et løfteoffer fra Israels barn, for at de skal gjøre Herrens arbeid. Så skal levittene trykke hendene sine mot hodet til de unge oksene, og du skal ofre den ene som syndoffer og den andre som brennoffer for Herrens ansikt, for å gjøre soning for levittene. Du skal stille levittene fram foran Aron og hans sønner, og så skal du stille dem fram som løfteoffer for Herren. På den måten skal du skille levittene ut fra Israels barn, og levittene skal tilhøre Meg. Etter dette skal levittene komme inn for å arbeide i Åpenbaringsteltet. Slik skal du rense dem og stille dem fram som løfteoffer. For de er fullstendig overgitt til Meg fra Israels barn. Jeg har tatt dem ut for Meg i stedet for alle som åpner morsliv, de førstefødte av alle Israels barn. For alle de førstefødte blant Israels barn tilhører Meg, både mennesker og dyr. På den dagen Jeg slo ned alle de førstefødte i landet Egypt, helliget Jeg dem for Meg. Jeg har tatt ut levittene i stedet for alle de førstefødte av Israels barn. Og Jeg har gitt levittene som en gave til Aron og hans sønner fra Israels barn, for at de skal gjøre arbeid for Israels barn i Åpenbaringsteltet og gjøre soning for Israels barn, så ingen plage skal ramme Israels barn når de kommer i nærheten av helligdommen.» Dette gjorde Moses og Aron og hele menigheten av Israels barn med levittene. Alt det Herren hadde befalt Moses å gjøre med levittene, det gjorde Israels barn med dem. Levittene renset seg og vasket klærne sine. Så stilte Aron dem fram som løfteoffer for Herrens ansikt, og Aron gjorde soning for dem så de skulle bli renset. Etter dette kom levittene inn for å gjøre arbeidet i Åpenbaringsteltet foran Aron og hans sønner. Det Herren hadde befalt Moses å gjøre med levittene, det gjorde de med dem. Så talte Herren til Moses og sa: «Dette er det som gjelder for levittene: Fra de er 25 år og eldre, kan de komme inn og utføre tjenesten ved arbeidet i Åpenbaringsteltet. Men når de blir 50 år, skal de trekke seg tilbake fra tjenesten med dette arbeidet. Da skal de ikke arbeide mer. De kan gjøre tjeneste sammen med sine brødre i Åpenbaringsteltet og utføre oppgaver, men de skal ikke gjøre noe arbeid. Slik skal du fordele ansvaret til levittene.» Herren talte til Moses i Sinaiørkenen, i den første måneden i det andre året etter at de hadde kommet ut fra landet Egypt, og Han sa: «La Israels barn holde påsken på den fastsatte tiden. På den fjortende dagen i denne måneden, mellom de to aftenstundene, skal dere holde påske til fastsatt tid. Etter alle lovene og forskriftene for den skal dere holde den.» Så sa Moses til Israels barn at de skulle holde påsken. Og de holdt påske på den fjortende dagen i den første måneden, mellom de to aftenstundene, i Sinaiørkenen. Etter alt det Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn. Det var noen menn som hadde gjort seg urene ved et lik av et menneske, så de ikke kunne holde påsken på den dagen. Samme dag kom de fram for Moses og Aron. Disse mennene sa til ham: «Vi har blitt urene ved et lik av et menneske. Hvorfor skal vi hindres i å komme fram med offergaven til Herren til den fastsatte tiden som gjelder blant Israels barn?» Moses sa til dem: «Stå stille, så jeg kan få høre hva Herren befaler om dere.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si: Hvis noen av dere eller deres etterkommere er blitt urene på grunn av et lik, eller er langt borte på en reise, kan han likevel holde Herrens påske. På den fjortende dagen i den andre måneden, mellom de to aftenstundene, kan de holde den. Med usyret brød og bitre urter skal de spise det. De skal ikke la noe bli igjen til morgenen, og ikke noe bein på det skal de bryte. Etter alle lovene for påsken skal de holde den. Men den mann som er ren og ikke er på reise, og som likevel forsømmer å holde påsken, den sjel skal utryddes fra sitt folk, for han kom ikke fram med offergaven til Herren til fastsatt tid. Den mannen skal bære sin synd. Hvis en fremmed bor iblant dere og vil holde Herrens påske, må han gjøre det etter lovene og forskriftene for påsken. Én lov skal gjelde for dere, både for den fremmede og for den innfødte i landet.» På den dagen da tabernakelet ble reist, dekket skyen tabernakelet, Vitnesbyrdets telt. Fra kvelden til morgenen var det likesom et ildskjær som viste seg over tabernakelet. Slik var det alltid. Skyen dekket over det, og ildskjæret viste seg om natten. Hver gang skyen ble løftet opp fra tabernakelet, brøt Israels barn opp. På det stedet hvor skyen senket seg, der slo Israels barn leir. På Herrens befaling brøt Israels barn opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen hvilte over tabernakelet, holdt de seg i leiren. Selv når skyen drøyde og holdt seg over tabernakelet i mange dager, holdt Israels barn Herrens befaling, og de brøt ikke opp. Slik gikk det. Når skyen bare var over tabernakelet noen få dager, ble de i leiren etter Herrens befaling. Og etter Herrens befaling brøt de opp. Når skyen bare ble fra kvelden til morgenen, og skyen ble løftet opp om morgenen, da brøt de opp. Enten det var om dagen eller om natten, brøt de opp når skyen ble løftet opp. Enten det var to dager, en måned eller enda flere dager at skyen drøyde og ble liggende over tabernakelet, holdt Israels barn seg i leiren og brøt ikke opp. Men når den ble løftet opp, brøt de opp. På Herrens befaling holdt de seg i leiren, og på Herrens befaling brøt de opp. De holdt Herrens befaling, slik Herren hadde befalt ved Moses’ hånd. Herren talte til Moses og sa: «Lag to sølvtrompeter til deg selv. Av hamret sølv skal du lage dem. Du skal bruke dem når du skal kalle sammen menigheten, og når du skal kalle leirene til oppbrudd. Når de blåser i begge, skal hele menigheten samle seg foran deg ved døren til Åpenbaringsteltet. Men hvis de bare blåser i den ene, da skal høvdingene, overhodene for Israels tusener, samle seg hos deg. Når dere blåser et støt, skal leirene på østsiden bryte opp. Når dere blåser det andre støtet, skal leirene på sørsiden bryte opp. De skal la støtet i trompeten lyde til oppbrudd for dem. Når forsamlingen skal kalles sammen, skal dere blåse i trompeten, men ikke støte. Arons sønner, prestene, skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig lov for dere, for alle slekter etter dere. Når dere går i krig i landet deres mot fienden som undertrykker dere, da skal dere støte i trompetene. Og dere skal bli husket for Herrens deres Guds ansikt, og dere skal bli frelst fra fiendene deres. Også på deres gledesdag, på de fastsatte høytidene deres, og på nymånedagene deres skal dere blåse i trompetene ved brennofrene og fredsofrene deres. De skal være til påminnelse om dere for deres Guds ansikt. Jeg er Herren deres Gud.» Det skjedde på den tjuende dagen i den andre måneden, i det andre året, at skyen ble løftet opp fra stedet over Vitnesbyrdets tabernakel. Israels barn brøt opp fra Sinaiørkenen og dro videre i dagsmarsjer. Så senket skyen seg ned i Paranørkenen. Så brøt de opp på Herrens befaling ved Moses’ hånd. Leiren til Judas barn, under sitt banner, var de første til å bryte opp, hver hæravdeling for seg. Det var Nahsjon, Amminadabs sønn, som sto over hele hæren deres. Over hæren til stammen av Jissakars barn, sto Netanel, Suars sønn. Og over hæren til stammen av Sebulons barn sto Eliab, Helons sønn. Så ble tabernakelet tatt ned. Gersjons sønner og Meraris sønner brøt opp, og de bar tabernakelet. Rubens leir, under sitt banner, brøt opp, hver hæravdeling for seg. Det var Elisur, Sjede’urs sønn som sto over hæren deres. Over hæren til stammen av Simeons barn sto Sjelumiel, Surisjaddais sønn. Og over hæren til stammen av Gads barn sto Eljasaf, De’uels sønn. Så brøt kahatittene opp, og de bar de hellige gjenstandene. Andre hadde satt opp tabernakelet før de kom fram. Leiren til Efraims barn, under sitt banner, brøt opp, hver hæravdeling for seg. Det var Elisjama, Ammihuds sønn, som sto over hæren deres. Over hæren til stammen av Manasses barn sto Gamliel, Pedasurs sønn. Og over hæren til stammen av Benjamins barn sto Abidan, Gidonis sønn. Så brøt leiren til Dans barn opp, under sitt banner, hver hæravdeling for seg. De dannet baktroppen av alle enhetene. Det var Ahieser, Ammisjaddais sønn, som sto over hæren deres. Over hæren til stammen av Asjers barn sto Pagiel, Okrans sønn. Og over hæren til stammen av Naftalis barn sto Ahira, Enans sønn. Slik var Israels barn fylket, hver hæravdeling for seg, da de brøt opp. Moses sa til Hobab, sønn av midjanitten Re’uel, Moses’ svoger: «Vi drar fram mot det stedet som Herren sa dette om: ‘Jeg vil gi det til dere.’ Bli med oss, og vi skal gjøre godt imot deg. For Herren har lovt alt godt for Israel.» Men han sa til ham: «Jeg vil ikke dra, men jeg vil dra til mitt eget land og min egen slekt.» Så sa Moses: «Jeg ber deg, du må ikke forlate oss, for du vet hvordan vi kan slå leir i ørkenen, og du kan være øynene for oss. Og hvis du drar med oss, skal det skje – ja, det skal skje – at det gode Herren vil gjøre mot oss, det skal vi også gjøre mot deg.» Så brøt de opp fra Herrens fjell og la ut på en tre dagers reise. Og Herrens paktsark gikk foran dem på den tre dager lange reisen for å se ut et hvilested for dem. Herrens sky var over dem om dagen når de brøt opp fra leiren. Når arken brøt opp, skjedde det at Moses sa: «Reis Deg, Herre! La Dine fiender bli spredt, og la dem som hater Deg, flykte for Ditt ansikt!» Og når den hvilte, sa han: «Vend tilbake, Herre, til de mange tusener av Israel!» Men det skjedde at folket klaget inderlig, og det var ondt i Herrens ører. For Herren hørte det, og Hans vrede ble opptent. Og Herrens ild slo ned blant dem og fortærte noen i utkanten av leiren. Da ropte folket til Moses, og da Moses gikk i forbønn til Herren, døde ilden ut. Så kalte han stedet med navnet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent iblant dem. Folkehopen som var iblant dem, ga nå etter for en sterk lyst, så også Israels barn igjen begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, og agurkene, melonene, purren, løken og hvitløken. Men nå er hele vår livskraft tørket bort. Det finnes ikke noe annet for våre øyne enn denne mannaen.» Mannaen var som korianderfrø, og fargen var som fargen på bedolahkvae. Folket spredte seg omkring og samlet den inn, malte den på møllesteiner eller knuste den i morteren. Så kokte de den i en gryte og lagde kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje. Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen på den. Da hørte Moses folket som gråt omkring i hver slekt, alle var samlet ved døren til teltet sitt. Og Herrens vrede ble kraftig opptent. Det var også ondt i Moses’ øyne. Så sa Moses til Herren: «Hvorfor har Du gjort Din tjener ulykkelig? Og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for Dine øyne, siden Du har lagt byrden av hele dette folket på meg? Var det jeg som unnfanget hele dette folket? Var det jeg som fødte det, for at Du skulle si til meg: ‘Bær det inntil ditt bryst, slik en pleiefar bærer et diebarn’, til det landet Du tilsverget deres fedre? Hvor skal jeg få tak i kjøtt som jeg kan gi til hele dette folket? For de gråter og sier til meg: ‘Gi oss kjøtt, så vi kan spise.’ Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg. Hvis det er på denne måten Du behandler meg, så drep meg her og nå – hvis jeg har funnet nåde for Dine øyne – og la meg ikke få se min egen elendighet!» Så sa Herren til Moses: «Samle 70 menn av Israels eldste for Meg, menn som du vet er eldste for folket og oppsynsmenn for dem. Ta dem med til Åpenbaringsteltet, så de kan stå der sammen med deg. Så vil Jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem. Og de skal bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke må bære den alene. Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, så skal dere få spise kjøtt. For dere har grått så Herren hørte det, og sagt: ‘Hvem skal gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt.’ Derfor skal Herren gi dere kjøtt, så dere får spise. Ikke én dag skal dere spise, heller ikke to dager, ikke fem dager, ti dager, tjue dager, men i en hel måned, helt til det tyter ut av nesen på dere og dere blir kvalme av det, fordi dere har forkastet Herren som er iblant dere. Dere har grått for Hans ansikt og sagt: ‘Hvorfor dro vi i det hele tatt ut av Egypt?’» Moses sa: «600 000 mann til fots er folket jeg er iblant. Likevel har Du sagt: ‘Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise i en hel måned.’ Skal det slaktes så mye småfe og storfe for dem at de får nok mat? Skal all fisken i havet samles til dem, så de får nok mat?» Da sa Herren til Moses: «Herrens arm, er den blitt kortere? Nå skal du få se om Mitt ord skal slå til eller ikke.» Så gikk Moses ut og talte Herrens Ord til folket, og han samlet de 70 mennene av folkets eldste og stilte dem rundt teltet. Så kom Herren ned i skyen og talte til ham. Og Han tok av den Ånd som var over ham, og la på de 70 eldste. Da Ånden hvilte over dem, skjedde det: De profeterte, selv om de aldri gjorde det igjen. Men to menn hadde blitt igjen i leiren. Den ene het Eldad, og den andre het Medad. Og Ånden hvilte over dem. De var blant dem som var skrevet opp, men som ikke hadde gått ut til teltet. De profeterte i leiren. En ung mann sprang da ut og fortalte det til Moses og sa: «Eldad og Medad profeterer i leiren.» Da svarte Josva, Nuns sønn, som var Moses’ medhjelper fra sin ungdom. Han sa: «Moses, min herre, stopp dem!» Moses sa til ham: «Er du nidkjær for min skyld? Å, om bare alt Herrens folk var profeter ved at Herren la sin Ånd på dem!» Moses vendte tilbake til leiren, både han og Israels eldste. Det for ut en stormvind fra Herren, og den drev vaktler inn fra havet og lot dem ligge over hele leiren, omkring en dagsreise på den ene siden og omkring en dagsreise på den andre siden, rundt hele leiren, og omkring to alen over jorden. Og folket var ute hele dagen, hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. Og de strødde dem om seg rundt hele leiren. Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket. Og Herren slo folket så det ble et meget stort mannefall. Derfor kalte han dette stedet med navnet Kibrot-Hatta’ava, for der begravde de det folket som hadde gitt etter for den lysten. Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket opp og kom til Haserot, og de ble i Haserot. Mirjam og Aron talte imot Moses på grunn av den kusjittiske kvinnen han hadde tatt til ekte. For han hadde tatt en kusjittisk kvinne til ekte. De sa: «Har Herren virkelig bare talt ved Moses? Har Han ikke talt ved oss også?» Og Herren hørte det. Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske på jorden. Plutselig sa Herren til Moses, Aron og Mirjam: «Kom ut, dere tre, til Åpenbaringsteltet!» Og de tre kom ut. [Sal 76,10] Da kom Herren ned i skystøtten og sto i døren til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam. De gikk fram, begge to. Da sa Han: «Hør nå Mine ord. Hvis det er en profet iblant dere, gjør Jeg, Herren, Meg kjent for ham i et syn. I en drøm taler Jeg til ham. Slik er det ikke med Min tjener Moses. I hele Mitt hus er han trofast. Ansikt til ansikt taler Jeg med ham, ja tydelig, og ikke i gåter. Herrens skikkelse skuer han. Hvorfor fryktet dere ikke da for å tale imot Min tjener Moses?» Så ble Herrens vrede opptent mot dem, og Han gikk bort. Da skyen vek bort fra teltet, se, da ble Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da snudde Aron seg mot Mirjam, og se, hun var spedalsk. Så sa Aron til Moses: «Å, min herre! Jeg ber deg, legg ikke denne synden på oss! Det var i uforstand vi falt i denne synden. Jeg ber deg, la henne ikke være som en dødfødt, som har fått sitt kjøtt halvveis tært bort når han kommer ut av sin mors liv.» Da ropte Moses til Herren og sa: «Å Gud, jeg ber Deg, helbred henne!» Da sa Herren til Moses: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, ville hun ikke da ha skammet seg i sju dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i sju dager, så kan hun bli tatt tilbake igjen etterpå.» Så ble Mirjam holdt innestengt utenfor leiren i sju dager, og folket brøt ikke opp før Mirjam ble tatt tilbake. Etter dette brøt folket opp fra Haserot og slo leir i Paranørkenen. Herren talte til Moses og sa: «Send ut noen menn for å speide på Kanaans land, som Jeg skal gi til Israels barn. Fra hver av stammene til deres fedre skal dere sende ut en mann, en høvding blant dem.» Så sendte Moses dem fra Paranørkenen, på Herrens befaling. Alle mennene var overhoder for Israels barn. Dette var navnene deres: Fra Rubens stamme var det Sjammua, Sakkurs sønn, fra Simeons stamme var det Sjafat, Horis sønn, fra Juda stamme var det Kaleb, Jefunnes sønn, fra Jissakars stamme var det Jigal, Josefs sønn, fra Efraims stamme var det Hosea, Nuns sønn, fra Benjamins stamme var det Palti, Rafus sønn, fra Sebulons stamme var det Gaddiel, Sodis sønn, fra Josefs stamme, det vil si fra Manasses stamme, var det Gaddi, Susis sønn, fra Dans stamme var det Ammiel, Gemallis sønn, fra Asjers stamme var det Setur, Mikaels sønn, fra Naftalis stamme var det Nahbi, Vofsis sønn, fra Gads stamme var det Ge’uel, Makis sønn. Dette er navnene på de mennene Moses sendte for å speide på landet. Moses kalte Hosea, Nuns sønn, for Josva. Så sendte Moses dem ut for å speide på Kanaans land og sa til dem: «Dra opp denne veien mot Sør og dra videre opp i fjellene! Og se hvordan landet er, om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om de er få eller mange. Se om landet de bor i, er godt eller dårlig, om byene de bor i, er som leirer eller festninger. Se om jorden er fruktbar eller mager, og om det er skoger der eller ikke. Vær sterke og ta med dere noe av frukten i landet!» På den tiden var det høsttid for de første druene. Så dro de opp og speidet på landet fra Sinørkenen og helt til Rehob ved Lebo-Hamat. De dro opp gjennom landet i Sør og kom til Hebron. Ahiman, Sjesjai og Talmai, etterkommere av Anak, bodde der. Hebron var bygd sju år før Soan i Egypt. Så kom de til Esjkoldalen, og der skar de av en kvist med en drueklase på. To av dem bar den mellom seg på en stang. De tok også med seg granatepler og fikener. Stedet ble kalt Esjkoldalen etter den drueklasen som Israels menn skar ned der. Etter å ha speidet på landet i 40 dager, vendte de tilbake. De dro av sted og kom tilbake til Moses og Aron og hele menigheten av Israels barn i Paranørkenen, ved Kadesj. De avla vitnesbyrd for dem og for hele menigheten, og de viste dem frukten fra landet. Dette fortalte de ham og sa: «Vi kom til det landet du sendte oss til. Og sannelig, det flyter med melk og honning, og her er noe av frukten derfra. Men det er et mektig folk som bor i landet. Byene er befestede og meget store. Dessuten så vi etterkommerne av Anak der. Amalekittene bor i landet i Sør. Hetittene, jebusittene og amorittene bor oppe i fjellene. Kanaaneerne bor ved havet og langs bredden av Jordan.» Kaleb hysjet på folket foran Moses, og han sa: «La oss for all del dra opp og ta landet i eie, for vi kan klare å få makt over det.» Men mennene som hadde reist opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke klare å dra opp mot det folket, for det er sterkere enn oss.» Og de talte ille om landet de hadde speidet på, og de sa til Israels barn: «Det landet vi har dratt gjennom for å speide på, er et land som fortærer dem som bor der. Alt folket vi så der, var høyvokste menn. Der så vi kjempene – Anaks etterkommere stammet fra kjempene – så vi var som gresshopper i våre egne øyne, og det var vi også i deres øyne.» Så hevet hele menigheten sin røst og ropte, og folket gråt hele den natten. Alle Israels barn klaget til Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Om vi bare hadde dødd i landet Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen! Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi må falle for sverdet og våre koner og barn bli tatt som bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» Så sa de til hverandre: «La oss ta ut et overhode og vende tilbake til Egypt!» Da falt Moses og Aron med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av Israels barns menighet. Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet på landet, flerret klærne sine. De talte til hele menigheten av Israels barn og sa: «Det landet vi dro gjennom for å speide på, er et overmåte godt land. Dersom Herren har behag i oss, så vil Han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folket i landet, for de blir som brød for oss. Deres vern har veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt ikke for dem!» Da sa hele menigheten at de ville steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i Åpenbaringsteltet, for alle Israels barn. Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte Meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på Meg, tross alle tegnene Jeg har gjort blant dem? Jeg vil slå dem med pest og ta fra dem arven, og Jeg vil gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn dem.» Moses sa til Herren: «Da vil egypterne få høre om det, for ved Din makt førte Du dette folket ut fra dem. De vil fortelle om det til dem som bor i dette landet. De har hørt at Du, Herren, er midt iblant dette folket, og at Du, Herren, viser Deg ansikt til ansikt, og at Din sky står over dem og at Du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. Hvis Du dreper dette folket som én mann, da vil folkeslagene som har hørt gjetordet om Deg, si: ‘Fordi Herren ikke klarte å føre dette folket inn i landet Han hadde tilsverget dem, har Han slaktet dem ned i ørkenen.’ Men nå – jeg ber Deg – la min Herres kraft vise seg mektig, slik Du har talt og sagt: ‘Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir misgjerning og overtredelse. Men Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerning komme over barn i tredje og fjerde slektsledd.’ Jeg ber Deg: Tilgi dette folkets misgjerning etter Din store miskunn, slik Du har tilgitt dette folket hele veien fra Egypt og helt til denne stund.» Da sa Herren: «Jeg har tilgitt etter ditt ord. Men så sant Jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden. Fordi alle disse mennene som har sett Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, har satt Meg på prøve disse ti gangene uten å høre på Min røst, så skal de sannelig heller ikke få se det landet Jeg tilsverget deres fedre. Heller ingen av dem som viste forakt for Meg, skal få se det. Men fordi det er en annen ånd i Min tjener Kaleb og han har fulgt Meg helt og fullt, vil Jeg føre ham inn i det landet han kom inn i, og la etterkommerne hans få arve det. Nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen. I morgen skal dere snu og legge ut i ørkenen langs veien mot Sivhavet.» Herren talte til Moses og Aron og sa: «Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på med å klage til Meg? Jeg har hørt de klagene Israels barn fører mot Meg. Si til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren, slik dere har talt for Mine ører, slik skal Jeg gjøre med dere: I denne ørkenen skal likene deres falle, dere som har klaget til Meg, av alle dere som ble mønstret, så mange dere er, fra 20 år og over. Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet Jeg sverget at Jeg skulle la dere bo i. Bare Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, er unntatt. Men deres barn, dem dere sa ville bli tatt til bytte, dem skal Jeg føre inn. De skal få kjenne landet dere forkastet. Men likene deres skal falle i denne ørkenen. Deres sønner skal være gjetere i ørkenen i 40 år. Og de må bære straffen for deres horeliv, helt til likene deres blir borte i ørkenen. Ut fra hvor mange dager dere speidet på landet, 40 dager, skal dere bære skylden i 40 år, ett år for hver dag. Dere skal få kjenne at Jeg står dere imot. Jeg, Herren, har talt dette: Jeg skal sannelig gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot Meg. I denne ørkenen skal de forgå; her skal de dø.» Mennene som Moses sendte ut for å speide på landet, og som vendte tilbake og ved å tale ille om landet fikk hele menigheten til å klage til ham, nettopp disse mennene som talte ille om landet, de døde i pesten for Herrens ansikt. Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, var de som overlevde av mennene som hadde dratt av sted for å speide på landet. Så talte Moses alle disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget dypt. Neste morgen sto de tidlig opp og gikk opp mot toppen av fjellet og sa: «Her er vi, og vi vil dra opp til det stedet Herren har lovt oss, for vi har syndet.» Men Moses sa: «Hvorfor går dere nå imot Herrens befaling? For dette vil ikke lykkes. Dra ikke dit opp, så dere ikke skal bli slått av fiendene deres, for Herren er ikke iblant dere. For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere skal falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil ikke Herren være med dere.» Men de var trassige og dro opp mot fjelltoppen. Men verken Herrens paktsark eller Moses forlot leiren. Amalekittene og kanaaneerne som bodde på det fjellet, kom ned og slo dem og knuste dem så de ble fordrevet til Horma. Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere er kommet inn i det landet dere skal bo i, det som Jeg skal gi dere, og dere ofrer matoffer til Herren, et brennoffer eller et slaktoffer for å oppfylle et løfte, eller som et frivillig offer, eller som et offer på en av de fastsatte høytidene, som en behagelig duft for Herren, fra storfeet eller småfeet, da skal den som kommer fram med sin offergave til Herren, komme fram med et grødeoffer, en tiendedel av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje. Du skal gjøre i stand en fjerdedel av en hin vin som drikkoffer, sammen med brennofferet eller slaktofferet, for hvert lam. Hvis det er en vær som ofres, skal du gjøre i stand et grødeoffer av to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med en tredjedels hin olje. Som drikkoffer skal du komme fram med en tredjedels hin vin, som en velbehagelig duft for Herren. Når du gjør i stand en ung okse som brennoffer, eller som et offer for å oppfylle et løfte, eller som et fredsoffer til Herren, da skal du sammen med den unge oksen komme fram med et grødeoffer på tre tiendedeler av en efa fint mel, blandet med en halv hin olje. Som drikkoffer skal du komme fram med en halv hin vin, som et ildoffer, en velbehagelig duft for Herren. Slik skal det gjøres for hver enkelt ung okse, hver enkelt vær, hvert enkelt lam og hvert enkelt kje. Ut fra hvor mange dere gjør i stand, skal dere gjøre slik med hvert enkelt dyr, uansett antall. Enhver innfødt skal gjøre dette på denne måten når de kommer fram med et matoffer, en velbehagelig duft for Herren. Hvis det bor en fremmed hos dere, eller hvem som helst som er hos dere gjennom alle slekter etter dere, og han vil ofre et matoffer til en velbehagelig duft for Herren, da skal han gjøre det slik som dere gjør det. I menigheten er det én lov både for dere og for den fremmede som bor hos dere, en evig lov for alle slekter etter dere. På samme måte som dere skal den fremmede stå for Herrens ansikt. Samme lov og rett skal gjelde både for dere og for den fremmede som bor hos dere.» Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet som Jeg skal føre dere til, og det skjer at dere spiser av brødet i landet, da skal dere sette til side en gave til Herren. Dere skal sette til side en kake av det første melet dere maler, som en gave. På samme måten som med gaven fra treskeplassen skal dere sette det til side. Gjennom alle slekter etter dere skal dere gi Herren en gave av det første melet dere maler. Hvis dere farer vill og ikke holder alle disse budene som Herren har talt til Moses, alt det Herren har befalt dere ved Moses’ hånd, fra den dagen Herren ga budet og videre i alle slekter etter dere, da skal dette skje: Hvis det er gjort av vanvare og uten at menigheten kjente til det, skal hele menigheten ofre en ung okse som brennoffer, som en velbehagelig duft for Herren, sammen med grødeoffer og drikkoffer, etter forskriften, og en geitebukk som syndoffer. Så skal presten gjøre soning for hele menigheten av Israels barn, og det skal bli tilgitt dem, for det var av vanvare. De skal føre fram offergaven sin, et matoffer for Herren, og sitt syndoffer for Herrens ansikt, for det de hadde gjort av vanvare. Den skal bli tilgitt hele Israels barns menighet og den fremmede som bor iblant dem, fordi hele folket gjorde det av vanvare. Hvis en enkelt person synder av vanvare, da skal han komme fram med en årsgammel geit som sitt syndoffer. Så skal presten gjøre soning for Herrens ansikt for den som synder av vanvare, når han synder av vanvare. Han skal gjøre soning for ham, og det skal bli tilgitt ham. Både for den som er innfødt blant Israels barn, og for den fremmede som bor iblant dem, skal dere ha én lov for den som synder av vanvare. Men den som gjør noe med løftet hånd, enten han er innfødt eller en fremmed, han spotter Herren, og han skal utryddes fra sitt folk. Fordi han har foraktet Herrens Ord og brutt Hans bud, skal denne sjel sannelig utryddes. Hans skyld skal være over ham.» Mens Israels barn var i ørkenen, kom de over en mann som sanket ved på sabbatsdagen. De som kom over ham da han sanket ved, førte ham fram til Moses og Aron og fram for hele menigheten. De holdt ham i forvaring, for det var ikke kunngjort hva som skulle gjøres med ham. Da sa Herren til Moses: «Mannen skal sannelig dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren.» Hele menigheten førte mannen utenfor leiren og steinet ham, og han døde, slik Herren hadde befalt Moses. Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem at i alle slekter etter dem skal de lage seg dusker på kantene av kjortlene sine, og fra hver dusk skal de feste en fiolett tråd til kanten. Dere skal ha denne dusken for at dere kan se på den og huske alle Herrens bud og gjøre etter dem, og så dere ikke skal følge deres eget hjerte og deres egne øyne og drive hor, og for at dere skal huske og holde alle Mine bud og være hellige for deres Gud. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.» Korah, som var sønn av Jishar, sønn av Kehat, sønn av Levi, tok med seg noen menn, sammen med Datan og Abiram, Eliabs sønner, og On, Pelets sønn, sønner av Ruben. Sammen med noen av Israels barn, 250 høvdinger i menigheten, velkjente menn som var utnevnt til rådet, reiste de seg mot Moses. De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: «Dere tar dere altfor mye til rette, for hele menigheten er hellig, hver eneste en av dem, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor skal dere da opphøye dere over Herrens forsamling?» Da Moses hørte det, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Han talte til Korah og hele flokken hans og sa: «I morgen tidlig skal Herren gi til kjenne hvem som tilhører Ham og hvem som er hellig, og Han vil la ham komme nær til seg. Den Han utvelger, vil Han la komme nær til seg. Gjør dette: Ta dere ildpanner, både Korah og hele flokken din. Legg ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens ansikt i morgen! Da skal det skje at den mannen Herren utvelger, han er den hellige. Det er dere som tar dere altfor mye til rette, dere Levis sønner.» Så sa Moses til Korah: «Hør nå, dere Levis sønner: Er det for lite for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels menighet for å føre dere nær til seg, så dere kan utføre arbeidet i Herrens tabernakel og stille dere foran menigheten og gjøre tjeneste for dem, og at Han har ført deg nær til seg, du og alle dine brødre, Levis sønner, sammen med deg? Men søker dere prestetjenesten også? Derfor har du og hele flokken din samlet dere mot Herren. Men hva er det med Aron, siden dere klager på ham?» Moses sendte bud på Datan og Abiram, Eliabs sønner, men de sa: «Vi vil ikke komme. Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter av melk og honning for å la oss dø i ørkenen, siden du holder fast på å være hersker over oss? Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, og du har ikke gitt oss åkrer og vingårder til arv. Har du tenkt å stikke ut øynene på disse mennene? Vi vil ikke komme.» Da ble Moses meget vred, og han sa til Herren: «Du må ikke se til deres offer. Ikke så mye som et esel har jeg tatt fra dem, og jeg har ikke skadet en eneste av dem.» Moses sa til Korah: «I morgen skal du og hele flokken din komme fram for Herrens ansikt, du og de, sammen med Aron. Hver av dere skal ta ildpannen sin og legge røkelse i den, og hver av dere skal komme fram med ildpannen sin for Herrens ansikt, 250 røkelseskar, også du og Aron skal komme med ildpannen sin.» Så tok hver mann ildpannen sin, la ild i den, la røkelse på den og stilte seg ved døren til Åpenbaringsteltet sammen med Moses og Aron. Korah samlet hele menigheten imot dem ved døren til Åpenbaringsteltet. Så viste Herrens herlighet seg for hele menigheten. Herren talte til Moses og Aron og sa: «Skill dere ut fra denne menigheten, så Jeg kan fortære dem på et øyeblikk.» Da falt de ned på sitt ansikt og sa: «Å Gud, Du som er Gud over livsånden til alt kjød, skal Du bli vred på hele menigheten fordi én mann synder?» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til menigheten og si: Kom dere bort fra området omkring der Korah, Datan og Abiram bor.» Så sto Moses opp og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham. Han talte til menigheten og sa: «Hold dere nå borte fra teltene til disse ugudelige mennene! Rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke skal bli utslettet i alle deres synder.» Så kom de seg bort fra området omkring der Korah, Datan og Abiram bodde. Men Datan og Abiram kom ut og sto i døren til teltene sine, sammen med sine koner, sønner og små barn. Moses sa: «Ved dette skal dere kjenne at Herren har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, og at det ikke kommer fra mitt eget hjerte. Hvis disse mennene dør på samme måten som alle andre mennesker, eller om de blir hjemsøkt på samme måten som alle andre mennesker, da har ikke Herren sendt meg. Men hvis Herren skaper noe som ikke tidligere har skjedd, og jorden åpner sitt gap og sluker dem med alt som tilhører dem, og de farer levende ned i dødsriket, da skal dere kjenne at disse mennene har foraktet Herren.» Da han var ferdig med å tale alle disse ordene, skjedde det: Jorden ble kløvd under dem, og jorden åpnet sitt gap og slukte dem, sammen med deres hus og hvert menneske som tilhørte Korah, sammen med alt de eide. Slik for både de og alle som var med dem, levende ned i dødsriket. Jorden lukket seg over dem, og de gikk fortapt og var borte fra forsamlingen. Hele Israel, som var rundt dem, flyktet da de hørte skrikene deres, for de sa: «Tenk om jorden sluker oss også!» Og det kom ild ut fra Herren og fortærte de 250 mennene som kom fram med røkelse. Da talte Herren til Moses og sa: «Si til Elasar, sønn av presten Aron, at han skal ta ildpannene opp fra restene av ilden, for de er hellige. Han skal spre ilden et stykke unna. Ildpannene til dem som syndet mot sin egen sjel, skal bli gjort om til hamrede plater, som skal kle alteret. Fordi de kom fram med dem for Herrens ansikt, derfor er de hellige. De skal være til et tegn for Israels barn.» Så tok presten Elasar ildpannene av bronse, som hadde blitt båret fram av mennene som var brent opp, og de ble hamret ut til å kle alteret. Det var en påminnelse for Israels barn, for at ingen fremmed som ikke er etterkommer av Aron, skulle komme fram for å brenne røkelse for Herrens ansikt, så det ikke skulle gå ham som Korah og flokken hans, slik Herren hadde talt til ham ved Moses. Dagen etter klaget hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: «Dere har drept Herrens folk.» Da menigheten hadde samlet seg mot Moses og Aron, og de vendte seg mot Åpenbaringsteltet, da skjedde det: Se, Åpenbaringsteltet ble dekket av skyen, og Herrens herlighet viste seg. Da kom Moses og Aron fram foran Åpenbaringsteltet. Herren talte til Moses og sa: «Trekk dere bort fra denne menigheten, så Jeg kan fortære dem på et øyeblikk.» Og de falt ned på sitt ansikt. Så sa Moses til Aron: «Ta en ildpanne og legg ild fra alteret i den! Legg røkelse på den og skynd deg å gå bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens ansikt. Pesten har brutt ut.» Da tok Aron alt det, slik Moses hadde befalt, og han sprang midt inn i forsamlingen. Pesten hadde allerede brutt ut blant folket. Så la han i røkelsen og gjorde soning for folket. Han stilte seg mellom de døde og de levende. Slik ble pesten stanset. De som døde i pesten, var 14 700, i tillegg til dem som døde for Korahs skyld. Så vendte Aron tilbake til Moses ved døren til Åpenbaringsteltet, for pesten hadde stanset. Herren talte til Moses og sa: «Tal til Israels barn og få en stav fra dem, en stav fra hvert fedrehus, fra alle høvdingene deres for deres fedrehus, tolv staver. Skriv navnet til hver mann på hans egen stav! Du skal skrive Arons navn på Levis stav. For det skal være én stav for overhodet i hvert av fedrehusene. Så skal du legge dem i Åpenbaringsteltet foran Vitnesbyrdet, der hvor Jeg møter dere. Da skal det skje: Staven til den mannen Jeg utvelger, skal spire. På den måten skal Jeg få all klagingen fra Israels barn bort fra Meg, den som de plager dere med.» Så talte Moses til Israels barn, og hver enkelt av høvdingene deres ga ham en stav, en stav for hver høvding i sine fedrehus, tolv staver. Arons stav var blant stavene deres. Moses la stavene foran Herrens ansikt i Vitnesbyrdets telt. Dagen etter, da Moses kom inn i Vitnesbyrdets telt, skjedde det: Se, Arons stav, den som lå der for Levis hus, spirte og skjøt knopper. Den blomstret og hadde gitt mandler. Alle stavene som hadde ligget framfor Herrens ansikt, tok Moses da med seg ut til alle Israels barn. De så dette, og hver mann tok sin stav. Herren sa til Moses: «Legg Arons stav tilbake foran Vitnesbyrdet! Den skal tas vare på som et tegn mot dem som vil gjøre opprør, så du kan få gjort slutt på klagene deres mot Meg. Hvis ikke skal de dø.» Slik gjorde Moses. Som Herren hadde befalt ham, slik gjorde han. Så talte Israels barn til Moses og sa: «Se, vi omkommer, vi går fortapt, vi går fortapt, alle sammen! Hver den som nærmer seg Herrens tabernakel, må dø. Skal vi omkomme, alle sammen?» Da sa Herren til Aron: «Du, dine sønner og din fars hus sammen med deg skal bære skylden knyttet til helligdommen, og du og dine sønner sammen med deg skal bære skylden knyttet til prestetjenesten. Sammen med deg skal du også føre fram dine brødre av Levis stamme, din fars stamme, så de kan slutte seg til deg og tjene deg mens du og dine sønner med deg står foran Vitnesbyrdets telt. De skal ha ansvar for både det du trenger og det som trengs til hele teltet. Men de må ikke komme nær noen av redskapene i helligdommen eller på alteret, for at de ikke skal dø, både de og dere. De skal slutte seg til deg og ha ansvar for alt det som trengs i Åpenbaringsteltet for alt arbeidet i teltet. Men en fremmed må ikke få nærme seg dere. Dere skal ha ansvar for tjenesten i helligdommen og tjenesten ved alteret, så vreden ikke skal falle over Israels barn. Se, Jeg har selv tatt ut deres brødre levittene blant Israels barn. De er en gave til dere, gitt av Herren, til å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet. Derfor skal du og dine sønner sammen med deg, når dere gjør tjeneste som prester, ha ansvar for alt ved alteret og innenfor forhenget. Det er dere som skal utføre selve arbeidet. Jeg gir dere prestetjenesten som en gave til å tjene med. Men en fremmed som kommer i nærheten, skal dø.» Herren talte til Aron: «Se, Jeg har også selv gitt deg ansvar for gavene til Meg, alle de hellige gavene fra Israels barn. Til deg har Jeg gitt dem som din og dine sønners innviede del, som en evig lov. Dette skal være ditt av alt det høyhellige som blir tatt ut fra ilden: Hver offergave, hvert grødeoffer, hvert syndoffer og hvert skyldoffer som de fører fram til Meg, skal være høyhellig for deg og dine sønner. På et høyhellig sted skal du spise det. Alle av hankjønn kan spise av det. Det skal være hellig for deg. Dette skal også være ditt: Gaven deres som settes til side, og alle løfteofrene fra Israels barn. Til deg har Jeg gitt dem, og til dine sønner og dine døtre sammen med deg, som en evig lov. I ditt hus kan hver den som er ren, spise av det. Alt det beste av oljen, alt det beste av mosten, kornet og førstegrøden av det de ofrer til Herren, har Jeg gitt til deg. All førstegrøden i landet deres, som de fører fram til Herren, skal være din. I ditt hus kan hver den som er ren, spise av det. Alt i Israel som er under bann, skal være ditt. Alt som åpner morsliv av alt kjød, som de kommer fram med til Herren, enten av mennesker eller dyr, skal være ditt. Likevel, det førstefødte av mennesker skal du løse ut, og det førstefødte av urene dyr skal du løse ut. Dem som blir løst ut, skal du løse ut når barnet er én måned gammelt, og verdien du setter på dem, skal være fem sjekel sølv etter verdien av helligdommens sjekel, 20 gera for en sjekel. Men det førstefødte av kyr, av sauer, eller av geiter skal du ikke løse ut. De er hellige. Du skal stenke blodet av dem på alteret, og fettet av dem skal du la gå opp i røyk som et matoffer til en velbehagelig duft for Herren. Kjøttet av dem skal tilhøre deg, slik som også brystet av løfteofferet og det høyre låret tilhører deg. Alle gavene av det hellige som Israels barn setter til side for Herren, har Jeg gitt deg og dine sønner og døtre sammen med deg, som en evig lov. Det er en saltpakt til evig tid for Herrens ansikt, både for deg og dine etterkommere med deg.» Så sa Herren til Aron: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og du skal ikke ha noen del blant dem. Det er Jeg som er din del og din arv blant Israels barn. Se, som arv har Jeg gitt Levis barn all tienden i Israel, til gjengjeld for det arbeidet de utfører, arbeidet i Åpenbaringsteltet. Israels barn må aldri komme nær Åpenbaringsteltet, så de ikke må bære synden og dø. Men levittene skal utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet, og de skal bære deres skyld. Det skal være en evig lov for alle slekter etter deg at blant Israels barn skal de ikke ha noen arv. For tienden fra Israels barn, den de setter til side som en gave til Herren, har Jeg gitt til levittene som arv. Derfor har Jeg sagt til dem: Blant Israels barn skal de ikke ha noen arv.» Så talte Herren til Moses og sa: «Slik skal du tale til levittene og si til dem: Når dere tar imot tienden fra Israels barn, den Jeg har gitt dere fra dem, som deres arv, da skal dere sette til side en gave fra den til Herren, en tiende av tienden. Gaven skal tilregnes dere på samme måten som kornet fra treskeplassen og som fylden av vinpressen. Slik skal dere også sette til side en gave til Herren av all den tienden dere tar imot fra Israels barn, og gaven til Herren fra den skal dere gi til presten Aron. Av alle gavene deres skal dere sette til side hver offergave til Herren fra alt det beste av dem, den hellige delen av dem. Derfor skal du si til dem: Når dere har satt til side det beste av det, da skal det regnes for å tilhøre levittene, på samme måten som avlingen fra treskeplassen og avlingen fra vinpressen. Hvor som helst kan dere spise det, dere og deres husfolk, for det er deres lønn til gjengjeld for arbeidet i Åpenbaringsteltet. Da skal dere ikke føre noen synd over dere på grunn av dette, når dere har satt det beste av det til side. Men de hellige gavene fra Israels barn skal dere ikke vanhellige, for da skal dere dø.» Herren talte til Moses og Aron og sa: «Dette er den forskriften i loven som Herren har befalt og sagt: Si til Israels barn at de skal komme til deg med en rød kvige uten feil, som ikke har noen skavank og som det aldri har blitt lagt noe åk på. Du skal gi den til presten Elasar, så han kan ta den med utenfor leiren. Der skal den slaktes rett foran ansiktet hans. Presten Elasar skal ta noe av blodet fra den på fingeren og stenke noe av blodet fra den sju ganger rett foran Åpenbaringsteltet. Deretter skal kvigen brennes for øynene på ham. Både huden, kjøttet, blodet og tarminnholdet skal brennes. Presten skal ta sedertre, isop og skarlagen og kaste det midt inn i flammen fra kvigen. Så skal presten vaske klærne sine, bade kroppen sin i vann, og etter det kan han komme inn i leiren. Presten skal være uren til kvelden. Den som brenner kvigen, skal vaske klærne sine i vann, bade kroppen sin i vann og være uren til kvelden. Så skal en mann som er ren, samle sammen asken etter kvigen og legge den på et rent sted utenfor leiren. Den skal tas vare på for Israels barns menighet, til bruk i renselsesvannet. Det er til renselse fra synd. Den som samler opp asken etter kvigen, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Det skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor iblant dem. Den som rører ved liket av et menneske, skal være uren i sju dager. Han skal rense seg selv med vannet på den tredje dagen og på den sjuende dagen. Så skal han bli ren. Men hvis han ikke renser seg på den tredje dagen og på den sjuende dagen, blir han ikke ren. Den som rører ved et lik av et menneske som er død, og ikke renser seg, gjør Herrens tabernakel urent. Det mennesket skal utryddes fra Israel. Han skal være uren, fordi renselsesvannet ikke ble stenket på ham. Urenheten hans henger fortsatt på ham. Slik er loven når en mann dør i et telt: Hver den som kommer inn i teltet, og alt som er i teltet, skal være urent i sju dager. Hvert åpent kar som det ikke er festet noe lokk til, er urent. Hver den som er ute på åpen mark og som rører ved en som er drept med sverd, ved et lik, ved et bein fra et menneske eller ved en grav, skal være uren i sju dager. For et menneske som er urent, skal de ta noe av asken fra kvigen som ble brent til renselse fra synd, og det skal helles rennende vann over den i et kar. En som er ren, skal ta isop og dyppe den i vannet, stenke det på teltet, på alle karene, på menneskene som har vært der inne, og på den som har rørt ved et bein av et menneske, ved en som er drept, et lik eller en grav. På den tredje dagen og den sjuende dagen skal den som er ren, stenke av vannet på den urene. På den sjuende dagen skal han rense seg selv, vaske klærne sine og bade seg i vann. Så skal han bli ren om kvelden. Men en mann som er uren og ikke renser seg, skal utryddes fra menigheten, for han har gjort Herrens helligdom uren. Renselsesvannet er ikke blitt stenket på ham. Han er uren. Dette skal være en evig lov for dem. Den som stenker renselsesvannet, skal vaske klærne sine. Og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til kvelden. Alt det den urene rører ved, skal være urent. Og den som rører ved ham, skal være uren til kvelden.» Så kom hele menigheten av Israels barn ut i Sinørkenen. Det var i den første måneden, og folket holdt seg i Kadesj. Der døde Mirjam, og hun ble begravd der. Det var ikke vann der til menigheten, så de samlet seg mot Moses og Aron. Folket trettet med Moses, de talte og sa: «Hadde vi bare omkommet den gangen våre brødre omkom for Herrens ansikt! Hvorfor har dere ført Herrens forsamling ut i denne ørkenen, så både vi og dyrene våre skulle dø her? Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt og latt oss komme til dette onde stedet? Dette er jo et sted som verken har korn, fikener, vintrær eller granatepler. Heller ikke finnes det vann å drikke.» Så gikk Moses og Aron bort fra forsamlingen til døren til Åpenbaringsteltet. Der falt de ned på ansiktet sitt. Da viste Herrens herlighet seg for dem. Herren talte til Moses og sa: «Ta staven! Så skal du og din bror Aron kalle menigheten sammen. Dere skal tale til klippen rett foran øynene deres, og den skal gi fra seg vann. Slik skal du la det strømme vann ut fra klippen for dem og gi drikke både til menigheten og dyrene deres.» Så tok Moses staven fra stedet foran Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt ham. Moses og Aron samlet forsamlingen foran klippen. Han sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Skal vi nå la det strømme vann ut fra denne klippen for dere?» Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Det strømmet fram vann i overflod, og både menigheten og dyrene deres fikk drikke. Da talte Herren til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på Meg så dere helliget Meg for øynene på Israels barn, skal dere ikke føre denne forsamlingen inn i det landet Jeg har gitt dem.» Dette var Meribas vann, der Israels barn trettet med Herren, og Han helliget seg iblant dem. Moses sendte budbærere fra Kadesj til kongen i Edom og sa: «Så sier din bror Israel: Du kjenner til alt strevet vi har hatt, hvordan våre fedre dro ned til Egypt, hvordan vi bodde i Egypt en lang tid, og at egypterne gikk ondt fram mot oss og våre fedre. Da vi ropte til Herren, hørte Han vår røst. Han sendte Engelen og førte oss ut av Egypt. Se, nå er vi her i Kadesj, en by like ved grensen din. Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt! Vi skal ikke gå gjennom verken åkrer eller vingårder. Heller ikke skal vi drikke vann fra brønnene. Vi skal gå på Kongeveien og ikke ta av verken til høyre eller venstre før vi er kommet gjennom ditt landområde.» Men Edom sa til ham: «Du får ikke dra gjennom hos meg. Gjør du det, kommer jeg ut for å møte deg med sverdet.» Så sa Israels barn til ham: «Vi skal følge hovedveien, og hvis jeg eller buskapen min drikker noe av vannet ditt, da skal jeg gi deg betaling for det. La meg bare dra gjennom til fots, ikke noe annet.» Men han sa: «Du kan ikke få dra gjennom her.» Så kom Edom ut for å møte ham med en stor hær og mektig hånd. Slik nektet Edom å la Israel dra gjennom landområdet sitt. Så trakk Israel seg bort fra ham. Hele menigheten av Israels barn brøt opp fra Kadesj og kom til fjellet Hor. Ved fjellet Hor, på grensen til landet Edom, talte Herren til Moses og Aron og sa: Aron skal forenes med sine fedre, for han skal ikke komme inn i det landet Jeg har gitt til Israels barn, fordi dere gjorde opprør mot Mitt Ord ved vannet i Meriba. Ta Aron og hans sønn Elasar og før dem opp på fjellet Hor! Ta klærne av Aron og ha dem på hans sønn Elasar! For Aron skal forenes med sine fedre og dø der. Så gjorde Moses som Herren hadde befalt, og foran hele menighetens øyne gikk de opp til fjellet Hor. Moses tok klærne av Aron og hadde dem på hans sønn Elasar. Og Aron døde der på toppen av fjellet. Så kom Moses og Elasar ned fra fjellet. Da hele menigheten så at Aron var død, sørget hele Israels hus over Aron i 30 dager. Kongen i Arad, kanaaneeren som bodde i Sør, hørte da at Israel dro fram på veien til Atarim. Da gikk han til strid mot Israel og tok noen av dem til fange. Da avla Israel et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi dette folket i min hånd, da skal jeg utslette byene deres fullstendig.» Herren lyttet til Israels røst og overga kanaaneerne til dem. De utslettet dem og byene deres fullstendig. Slik ble dette stedet kalt med navnet Horma. Så brøt de opp fra fjellet Hor og la ut på veien til Sivhavet for å komme rundt landet Edom. Mens de var på veien, ble folket utålmodige i sin sjel. Folket talte mot Gud og mot Moses og sa: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? For her finnes det verken brød eller vann, og vår sjel vemmes ved dette usle brødet.» Da sendte Herren giftslanger inn blant folket, og de bet folket. Da døde mange av Israelsfolket. Derfor kom folket til Moses og sa: «Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Gå i forbønn til Herren om at Han må ta slangen bort fra oss.» Så gikk Moses i forbønn for folket. Da sa Herren til Moses: «Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Da skal det skje: Hver den som er bitt og ser på den, skal leve.» Så lagde Moses en kobberslange og satte den på en stang. Da skjedde det: Hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve. Israels barn dro videre og slo leir i Obot. De brøt så opp fra Obot og slo leir i Ijje-Abarim, i ørkenen som ligger øst for Moab, mot soloppgangen. Derfra brøt de opp og slo leir i Sereddalen. Så brøt de opp derfra og slo leir på den andre siden av Arnon, som går gjennom ørkenen som strekker seg fra grensen til amorittene. For Arnon danner grensen til Moab, mellom Moab og amorittene. Derfor blir det sagt i Boken om Herrens kriger: «Vaheb i Sufa, Arons bekkefar, og skråningen ved bekkefarene som strekker seg til Arbygden, og støter mot grensen til Moab.» Derfra dro de videre til Be’er, som er den kilden der Herren sa til Moses: «Samle folket sammen, og Jeg skal gi dem vann.» Da sang Israel denne sangen: «Spring fram, du kilde! Alle skal lovsynge den, brønnen høvdingene gravde, hogd ut av de fornemste menn i folket, av lovgiveren, med sine herskerstaver.» Fra ørkenen dro de videre til Mattana, fra Mattana til Nahaliel, fra Nahaliel til Bamot, og fra Bamot, i dalen i Moabs land, til toppen av Pisga, der det er utsikt ned til ødemarken. Så sendte Israel budbærere til Sihon, amorittenes konge, og sa: «La meg få dra gjennom landet ditt! Vi vil ikke gå inn på åkrene eller vingårdene. Vi skal ikke drikke vann fra brønnene. Vi skal gå på Kongeveien til vi har reist gjennom landområdet ditt.» Men Sihon ville ikke la Israel dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon alt folket sitt og dro ut for å møte Israel i ørkenen. Han kom til Jahas og gikk til strid mot Israel. Men Israel slo ham med sverdets egg, og de tok landet hans i eie fra Arnon til Jabbok, helt til landet til Ammons barn. For grensen til Ammons barn var befestet. Så tok Israel alle disse byene, og Israel bosatte seg i alle byene til amorittene, i Hesjbon og i alle landsbyene omkring. For Hesjbon var byen til Sihon, amorittenes konge, han som hadde stridd mot den forrige kongen i Moab. Han hadde tatt fra ham alt landet hans helt til Arnon. Derfor sier de som skaper vers: «Kom til Hesjbon, la den bygges! Sihons by skal grunnfestes. For ild gikk ut fra Hesjbon, en ildslue fra Sihons by. Den fortærte Ar i Moab, dem som bodde på åsene ved Arnon. Ve deg, Moab! Du er fortapt, du Kamosjs folk! Han har gitt sine sønner til å bli flyktninger og sine døtre til fangenskap, til Sihon, amorittenes konge. Men vi har skutt dem ned. Hesjbon er ødelagt helt til Dibon. Så la vi landet øde helt til Nofah, som strekker seg til Medeba.» Så ble Israel boende i amorittenes land. Moses sendte ut speidere mot Jaser. De inntok landsbyene og drev ut amorittene som bodde der. Så snudde de og dro opp på veien mot Basan. Da kom kong Og av Basan ut for å møte dem, han og hele folket hans, for å gå til strid mot dem ved Edre’i. Da sa Herren til Moses: «Vær ikke redd for ham, for Jeg har overgitt ham i din hånd, sammen med hele folket hans og landet hans. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.» Så slo de ham, hans sønner og hele folket hans, helt til det ikke var noen overlevende igjen etter ham. Og de tok landet hans i eie. Så dro Israels barn videre, og de slo leir på slettene i Moab, på den andre siden av Jordan, rett overfor Jeriko. Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene. Moab ble fylt av sterk frykt for folket, fordi de var mange, og Moab ble lammet av skrekk på grunn av Israels barn. Så sa Moab til de eldste i Midjan: «Denne flokken kommer til å fortære alt rundt oss, slik som en okse snaubeiter gresset på marken.» Balak, Sippors sønn, var konge over moabittene på den tiden. Da sendte han budbærere til Bileam, Beors sønn, i Petor, som er like ved Elven i landet til sønnene av hans folk. Han kalte ham til seg og sa: «Se, et folk har kommet ut fra Egypt. Se, de dekker jordens overflate, og de slår seg ned ved siden av meg. Nå ber jeg deg om å komme og forbanne dette folket for meg, for de er for mektige for meg. Kanskje jeg da kan klare å slå dem og fordrive dem fra landet, for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.» Så dro de eldste i Moab og de eldste i Midjan av sted med spåmannslønn i hånden. De kom til Bileam og talte Balaks ord til ham. Han sa til dem: «Bli her natten over, så vil jeg komme tilbake med svar til dere, alt etter hva Herren taler til meg.» Så ble Moabs ledere hos Bileam. Da kom Gud til Bileam og sa: «Hvem er disse mennene som er hos deg?» Da sa Bileam til Gud: «Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dem til meg for å si: ‘Se, et folk er kommet ut fra Egypt, og de dekker jordens overflate. Kom nå og forbann dem for meg! Kanskje jeg da vil klare å nedkjempe dem og fordrive dem.’» Gud sa til Bileam: «Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.» Så sto Bileam opp neste morgen og sa til Balaks ledere: «Dra tilbake til deres land, for Herren har nektet å la meg dra med dere.» Moabs ledere brøt opp og kom til Balak og sa: «Bileam nektet å dra med oss.» Da sendte Balak noen ledere av sted enda en gang, flere og mer framstående enn de første. De kom til Bileam og sa til ham: «Så sier Balak, Sippors sønn: ‘La ikke noe hindre deg fra å komme til meg! For sannelig skal jeg vise deg stor ære, og jeg vil gjøre alt det du sier til meg. Så kom nå og forbann dette folket for meg!’» Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: «Selv om Balak hadde gitt meg huset sitt fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gått utenom ordet fra Herren min Gud; jeg kan ikke gjøre verken mer eller mindre. Derfor skal også dere bli her i natt, så jeg kan få vite hva mer Herren vil tale til meg.» Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: «Hvis mennene kommer og kaller på deg, skal du stå opp og dra med dem. Men du skal bare gjøre etter ordet Jeg taler til deg.» Så sto Bileam opp om morgenen og salte eselet sitt. Så dro han av sted med Moabs ledere. Da ble Guds vrede opptent fordi han dro, og Herrens Engel stilte seg på veien som hans motstander. Han kom ridende på eselet sitt, og hadde to tjenere med seg. Da fikk eselet øye på Herrens Engel, som sto på veien med sitt dragne sverd i hånden, og da tok eselet av fra veien og gikk ut på marken. Da slo Bileam eselet for å få det tilbake på veien. Så stilte Herrens Engel seg på en smal sti, inneklemt mellom vingårdene, med et gjerde på den ene siden og et gjerde på den andre siden. Da eselet så Herrens Engel, presset hun seg mot muren og klemte foten til Bileam mot muren. Da slo han henne igjen. Enda en gang gikk Herrens Engel forbi og stilte seg på et trangt sted, der det ikke var plass til å ta av verken til høyre eller til venstre. Da eselet fikk øye på Herrens Engel, la det seg ned under Bileam. Da ble Bileams vrede opptent, og han slo eselet med staven. Da åpnet Herren munnen på eselet, og hun sa til Bileam: «Hva er det jeg har gjort deg, siden du har slått meg disse tre gangene?» Bileam sa til eselet: «Fordi du har holdt meg for narr. Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd i hånden; da skulle jeg drept deg!» Så sa eselet til Bileam: «Er ikke jeg ditt esel, som du alltid har ridd på til i dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre dette mot deg?» Og han sa: «Nei.» Da åpnet Herren øynene til Bileam, og han så Herrens Engel som sto på veien med sitt dragne sverd i hånden. Og han bøyde seg og falt ned med ansiktet mot jorden. Herrens Engel sa til ham: «Hvorfor har du slått eselet ditt disse tre gangene? Se, Jeg har dratt ut for å stå deg imot, for dette er en vei som er imot meg. Eselet så Meg og vek bort fra Mitt ansikt disse tre gangene. Hvis hun ikke hadde veket bort fra Mitt ansikt, hadde Jeg sannelig drept deg nå og latt henne leve.» Bileam sa til Herrens Engel: «Jeg har syndet, for jeg visste ikke at Du sto imot meg på veien. Derfor vil jeg vende tilbake, hvis dette er galt i Dine øyne.» Da sa Herrens Engel til Bileam: «Gå med mennene, men du skal bare tale de ordene Jeg sier til deg.» Så dro Bileam videre sammen med Balaks ledere. Da Balak hørte at Bileam var på vei tilbake, dro han ut for å møte ham ved byen Moab, som ligger på grensen ved Arnon, i utkanten av det landområdet. Balak sa til Bileam: «Var det ikke alvorlig da jeg sendte bud på deg og kalte deg hit til meg? Hvorfor kom du ikke til meg? Er jeg virkelig ikke i stand til å vise deg nok ære?» Bileam sa til Balak: «Se, jeg har kommet til deg. Men kan vel jeg si noe? De ordene som Gud legger i min munn, det må jeg tale.» Så dro Bileam av sted sammen med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. Da ofret Balak storfe og småfe, og han sendte det til Bileam og de lederne som var sammen med ham. Neste dag skjedde det at Balak tok med seg Bileam opp til Ba’alshaugene. Derfra kunne han se hvor vidt folket strakte seg. Da sa Bileam til Balak: «Bygg sju altere for meg her og lag sju okser og sju værer i stand for meg!» Balak gjorde som Bileam hadde sagt, og Balak og Bileam bar fram en okse og en vær på hvert alter. Da sa Bileam til Balak: «Still deg her ved brennofferet ditt, så vil jeg gå av sted. Kanskje Herren vil komme for å møte meg, og det Han viser meg, det vil jeg fortelle deg.» Så gikk han opp på en bar høyde. Gud møtte Bileam, og han sa til Ham: «Jeg har gjort i stand sju altere, og jeg har båret fram en okse og en vær på hvert alter.» Da la Herren et ord i Bileams munn, og Han sa: «Du skal vende tilbake til Balak, og dette skal du tale.» Så vendte han tilbake til ham. Og se, han stilte seg ved brennofferet sitt, han og alle lederne i Moab. Han bar fram sitt syn og sa: «Fra Aram ble jeg hentet av Balak, kongen i Moab, fra fjellene i øst: ‘Kom og forbann Jakob for meg, kom og forkynn harme over Israel!’ Hvordan skal jeg forbanne den som ikke er forbannet av Gud? Og hvordan skal jeg forkynne harme over den som ikke har funnet harme hos Herren? For fra toppen av klippene ser jeg ham, og fra høydene skuer jeg ham. Se der! Et folk som bor for seg selv, som ikke regner seg blant folkeslagene. Hvem kan telle Jakob, talløs som støv, eller kjenne tallet på en fjerdedel av Israel? La min sjel dø den rettskafnes død, og la min ende bli som hans!» Da sa Balak til Bileam: «Hva har du gjort mot meg? Jeg hentet deg for å forbanne mine fiender, og se, du har velsignet dem rikt.» Så svarte han og sa: «Må jeg ikke vokte meg så jeg taler det Herren har lagt i min munn?» Da sa Balak til ham: «Kom nå og bli med meg til et annet sted du kan se dem fra. Men du vil få se bare den ytterste delen av folket, du vil ikke få se alle. Forbann dem for meg derfra!» Så tok han ham med til Sofim -marken, til toppen av Pisga. Her bygde han sju altere og bar fram en okse og en vær på hvert alter. Han sa til Balak: «Still deg her ved brennofferet ditt mens jeg går og møter Herren der borte.» Da møtte Herren Bileam og la et ord i hans munn. Han sa: «Du skal vende tilbake til Balak, og dette skal du tale.» Så kom han til ham, og se, der stilte han seg ved brennofferet sitt, og Moabs ledere var sammen med ham. Balak sa til ham: «Hva har Herren talt?» Da bar han fram sitt syn og sa: «Reis deg, Balak, og hør! Hør på meg, Sippors sønn! Gud er ikke et menneske, så Han skulle lyve, eller et menneskebarn, så Han skulle angre. Har Han talt, uten å gjøre det? Eller har Han talt, uten å sette det i verk? Se, jeg fikk bud om å velsigne. Han har velsignet, og jeg kan ikke gjøre om på det. Han skuer ingen misgjerning i Jakob, og Han så ingen ondskap i Israel. Herren hans Gud er med ham, og Kongerop lyder blant dem. Det var Gud som førte dem ut av Egypt. Han har styrke som en villokse. For ingen besvergelse nytter mot Jakob, ingen spådom vinner fram mot Israel. Nå må det bare sies om Jakob og om Israel: Se hva Gud har gjort! Se, et folk reiser seg som en løvinne og løfter seg som en løve. Det legger seg ikke til ro før det har fortært sitt bytte og drukket de dreptes blod.» Da sa Balak til Bileam: «Du skal verken forbanne dem eller velsigne dem i det hele tatt!» Så svarte Bileam og sa til Balak: «Talte jeg ikke til deg og sa: ‘Alt det Herren sier, må jeg gjøre?’» Da sa Balak til Bileam: «Jeg ber deg, kom, så skal jeg ta deg med til et annet sted. Kanskje det vil være rett i Guds øyne at du forbanner dem for meg derfra.» Så tok Balak med seg Bileam til toppen av Peor, der en kan se ut over ørkenen. Da sa Bileam til Balak: «Bygg sju altere for meg her og gjør i stand sju okser og sju værer for meg her!» Balak gjorde som Bileam hadde sagt, og han bar fram en okse og en vær på hvert alter. Da Bileam innså at det var godt i Herrens øyne at han skulle velsigne Israel, gikk han ikke for å søke overnaturlige varsler, slik han hadde gjort de andre gangene. I stedet vendte han ansiktet mot ørkenen. Bileam løftet blikket og så Israel, som lå i leir stammevis. Og Guds Ånd kom over ham. Da bar han fram sitt syn og sa: «Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen som har fått sine øyne åpnet, så sier han som hører Guds Ord, som skuer et syn fra Den Allmektige, han som faller ned med åpnede øyne: Hvor skjønne er dine telt, du, Jakob, dine boliger, du, Israel! Lik daler som folder seg ut, lik hager ved elvebredden, lik aloëtrær plantet av Herren, lik sedrer som vokser ved vann. Vann strømmer fra hans vannkar, og hans slekt skal bli som mange vann. Hans konge skal være større enn Agag, og hans kongerike skal være opphøyet. Det var Gud som førte ham ut fra Egypt. Han har styrke som en villokse. Han skal ødelegge folkeslagene, dem som er hans fiender. Deres bein skal han bryte og gjennombore dem med sine piler. Han bøyer seg ned, han legger seg ned som en løve, ja, som en løvinne, hvem våger å vekke ham? Velsignet er den som velsigner deg, og forbannet er den som forbanner deg.» Da ble Balaks vrede opptent mot Bileam, og han slo hendene sammen. Balak sa til Bileam: «Jeg kalte deg hit for å forbanne fiendene mine, og se, du har velsignet dem rikt disse tre gangene. Derfor skal du nå flykte tilbake til ditt eget sted. Jeg sa jeg ville vise deg stor ære, men se, Herren har hindret deg fra å få denne æren.» Da svarte Bileam Balak: «Talte jeg ikke også til budbærerne du sendte til meg, og sa: Selv om Balak hadde gitt meg huset sitt fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gått utenom ordet fra Herren, så jeg skulle gjøre godt eller ondt ut fra mitt eget hjerte. Det Herren sier, det må jeg tale. Og se, nå vil jeg dra tilbake til mitt folk. Men kom nå hit, så jeg kan varsle deg om hva dette folket skal gjøre med ditt folk i de siste dager.» Så bar han fram sitt syn og sa: «Så sier Bileam, Beors sønn, og så sier mannen som har fått sine øyne åpnet, så sier han som hører Guds Ord, og som kjenner kunnskapen fra Den Høyeste, som skuer et syn fra Den Allmektige, han som faller ned med åpnede øyne: Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En Stjerne trer fram fra Jakob. En Kongestav reiser seg fra Israel og knuser Moabs panne og bryter ned Sets slekt. Edom skal bli hans eiendom, også Se’ir, hans fiender, blir hans eiendom, mens Israel går mektig fram. Fra Jakob skal En få herredømme. De overlevende i byen fører Han i fortapelsen.» Så fikk han øye på Amalek, og han bar fram sitt syn og sa: «Den første blant folkeslagene var Amalek, men den siste skal han være, helt til han går fortapt.» Så fikk han se kenittene, og han bar fram sitt syn og sa: «Fast er ditt bosted, og ditt reir er lagt på klippen. Likevel skal Kain fortæres. Om hvor lenge vil Assur føre deg bort i fangenskap?» Så bar han fram sitt syn og sa: «Ve! Hvem kan bli stående når Gud setter dette i verk? Men skip skal komme fra kystene i Kypros, og de skal underlegge seg Assur og underlegge seg Eber. Også Amalek skal bli underlagt til han går fortapt.» Så sto Bileam opp og gikk bort, han vendte tilbake til sitt eget sted. Balak gikk også sin vei. Israel ble værende i Akasielunden. Men folket begynte å drive hor med Moabs døtre. De innbød folket til offermåltidene for avgudene sine, og folket spiste og tilba avgudene deres. Slik knyttet Israel seg til Ba’al-Peor, og Herrens vrede ble opptent mot Israel. Da sa Herren til Moses: «Hent alle som er overhoder for folket, og heng opp de skyldige for Herren, ute i solen, så Herrens brennende vrede kan vendes bort fra Israel.» Så sa Moses til Israels dommere. «Hver av dere skal drepe dem av sine menn som knyttet seg til Ba’al-Peor.» Og se, en av Israels barn kom og hadde med seg en midjanittisk kvinne inn blant sine brødre, rett foran øynene på Moses og hele menigheten av Israels barn. Og de gråt ved døren til Åpenbaringsteltet. Da Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, fikk se det, trådte han fram fra menigheten og tok et spyd i hånden. Han gikk inn i teltet etter den israelittiske mannen og gjennomboret dem begge, slik at det gikk gjennom den israelittiske mannen og inn i livet på kvinnen. Så stanset den ødeleggende pesten blant Israels barn. De som døde under pesten, var 24 000. Da talte Herren til Moses og sa: «Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min vrede bort fra Israels barn, fordi han var nidkjær blant dem med min nidkjærhet, så Jeg ikke gjorde ende på Israels barn i Min nidkjærhet. Derfor skal du si: Se, Jeg oppretter Min fredspakt med ham. Det skal være en pakt om et evig presteskap, både for ham og for hans etterkommere. For han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.» Navnet på den israelittiske mannen som ble slått i hjel, han som ble slått i hjel sammen med den midjanittiske kvinnen, var Simri, Salus sønn, en høvding i sin fars hus blant simeonittene. Navnet på den midjanittiske kvinnen som ble slått i hjel, var Kosbi, Surs datter. Han var overhode for folket i et av fedrehusene i Midjan. Da talte Herren til Moses og sa: «Gå til angrep på midjanittene og slå dem ned. For de gikk til angrep på dere med sine svikefulle planer om å forføre dere ved det som hendte med Peor og Kosbi, datteren til en høvding i Midjan, deres søster, som ble slått i hjel den dagen pesten kom på grunn av Peor.» Etter pesten talte Herren til Moses og Elasar, presten Arons sønn, og sa: «Hold folketelling over hele menigheten av Israels barn fra 20 år og over, ut fra sine fedres hus, over alle som kan gjøre tjeneste i Israels hær.» Så talte Moses og presten Elasar med dem på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, og sa: «Hold folketelling over folket fra 20 år og over, slik Herren befalte Moses og Israels barn, som kom ut av landet Egypt.» Ruben var Israels førstefødte. Rubens barn var: hanokittenes slekt fra Henok, paluittenes slekt fra Pallu, hesronittenes slekt fra Hesron, karmittenes slekt fra Karmi. Dette er rubenittenes slekter. De som ble mønstret av dem, var 43 730. Pallus sønn var Eliab. Eliabs sønner var Nemuel, Datan og Abiram. Dette er den Datan og den Abiram som var utnevnt av menigheten, og som satte seg opp mot Moses og Aron sammen med Korahs flokk da de satte seg opp mot Herren. Jorden åpnet sitt gap og slukte dem sammen med Korah, da flokken døde, da ilden fortærte 250 menn. Og de ble til et tegn. Men likevel døde ikke Korahs barn. Simeons sønner ut fra sine slekter var: nemuelittenes slekt fra Nemuel, jaminittenes slekt fra Jamin, jakinittenes slekt fra Jakin, serahittenes slekt fra Serah, saulittenes slekt fra Saul. Dette er simeonittenes slekter, 22 200. Gads sønner ut fra sine slekter var: sefonittenes slekt fra Sefon, hagittenes slekt fra Haggi, sjunittenes slekt fra Sjuni, osnittenes slekt fra Osni, erittenes slekt fra Eri, arodittenes slekt fra Arod, arelittenes slekt fra Areli. Dette er slektene til Gads sønner, ut fra dem som ble mønstret av dem, 40 500. Judas sønner var Er og Onan. Er og Onan døde i Kanaans land. Judas sønner ut fra sine slekter var: sjelaittenes slekt fra Sjela, parsittenes slekt fra Peres, serahittenes slekt fra Serah. Sønnene til Peres var: hesronittenes slekt fra Hesron, hamulittenes slekt fra Hamul. Dette er Judas slekter, ut fra dem som ble mønstret av dem, 76 500. Jissakars sønner ut fra sine slekter var: tolaittenes slekt fra Tola, puvvaittenes slekt fra Puvva, jasjubittenes slekt fra Jasjub, sjimronittenes slekt fra Sjimron. Dette er Jissakars slekter ut fra dem som ble mønstret av dem, 64 300. Sebulons sønner ut fra sine slekter var: sardittenes slekt fra Sered, elonittenes slekt fra Elon, jakle’elittenes slekt fra Jakle’el. Dette er sebulonittenes slekter ut fra dem som ble mønstret av dem, 60 500. Josefs sønner etter deres slekter, Manasse og Efraim, var: Manasses sønner: makirittenes slekt fra Makir – Makir ble far til Gilead – gileadittenes slekt fra Gilead. Dette er Gileads sønner: jeserittenes slekt fra Jeser, helekittenes slekt fra Helek, asrielittenes slekt fra Asriel, sikemittenes slekt fra Sikem, sjemidaittenes slekt fra Sjemida, heferittenes slekt fra Hefer. Selofhad, Hefers sønn, hadde ingen sønner, men bare døtre. Navnene på døtrene til Selofhad var Mahla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa. Dette er Manasses slekter. De som ble mønstret av dem, var 52 700. Dette er Efraims sønner ut fra sine slekter: sjutelakittenes slekter fra Sjutelak, bakrittenes slekter fra Beker, takanittenes slekt fra Takan. Dette er Sjutelaks sønner: eranittenes slekt fra Eran. Dette er slektene til Efraims sønner, de som ble mønstret av dem, 32 500. Dette er Josefs sønner ut fra sine slekter. Benjamins sønner ut fra sine slekter var: belaittenes slekt fra Bela, asjbelittenes slekt fra Asjbel, ahiramittenes slekt fra Ahiram, sjufamittenes slekt fra Sjufam, hufamittenes slekt fra Hufam. Belas sønner var Ard og Na’aman: ardittenes slekt fra Ard, na’amittenes slekt fra Na’aman. Dette er Benjamins sønner ut fra sine slekter. De som ble mønstret av dem, var 45 600. Dette er Dans sønner ut fra sine slekter: sjuhamittenes slekt fra Sjuham. Dette er Dans slekter ut fra sine slekter. Alle sjuhamittenes slekter, ut fra dem som ble mønstret, var 64 400. Asjers sønner ut fra sine slekter var: jimnittenes slekt fra Jimna, jisjvittenes slekt fra Jisjvi, berittenes slekt fra Beria, fra Berias sønner: heberittenes slekt fra Heber, malkielittenes slekt fra Malkiel. Navnet til Asjers datter var Sera. Dette er slektene til Asjers sønner, ut fra dem som ble mønstret, 53 400. Naftalis sønner ut fra sine slekter var: jakse’elittenes slekt fra Jahse’el, gunittenes slekt fra Guni, jeserittenes slekt fra Jeser, sjillemittenes slekt fra Sjillem. Dette er Naftalis slekter ut fra sine slekter. De som ble mønstret, var 45 400. Dette er dem som ble mønstret av Israels barn: 601 730. Så talte Herren til Moses og sa: «Til disse skal landet fordeles som arv, ut fra hvor mange navn det er. Til en stor stamme skal du gi en større arv, og til en liten stamme skal du gi en mindre arv. Hver stamme skal få sin arv ut fra hvor mange som ble mønstret. Men landet skal fordeles ved loddkasting. Ut fra navnene på sine fedres stammer skal de arve. Ut fra loddkastingen skal arven fordeles mellom de større og de mindre.» Dette er dem som ble mønstret av levittene ut fra sine slekter: gersjonittenes slekt fra Gersjon, kehatittenes slekt fra Kehat, merarittenes slekt fra Merari. Dette er levittenes slekter: libnittenes slekt, hebronittenes slekt, maklittenes slekt, musjittenes slekt, og korahittenes slekt. Kehat ble far til Amram. Navnet til Amrams kone var Jokebed, Levis datter, som ble født til Levi i Egypt. Til Amram fødte hun Aron og Moses og deres søster Mirjam. Aron fikk Nadab og Abihu, Elasar og Itamar. Nadab og Abihu døde da de kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt. De som ble mønstret, var 23 000, alle av hankjønn fra en måned og eldre. For de ble ikke mønstret sammen med de andre av Israels barn, siden det ikke ble gitt dem noen arv blant Israels barn. Dette er dem som ble mønstret av Moses og presten Elasar, de som mønstret Israels barn på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko. Men av disse var det ikke en eneste mann som ble mønstret av Moses og presten Aron den gangen de mønstret Israels barn i Sinaiørkenen. For Herren hadde sagt til dem: «De skal sannelig dø i ørkenen.» Derfor var det ikke en eneste mann igjen av dem, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. Så kom døtrene til Selofhad, som var sønn av Hefer, sønn av Gilead, sønn av Makir, sønn av Manasse, fra slektene til Manasse, Josefs sønn. Dette var navnene på hans døtre: Mahla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa. De stilte seg foran Moses, foran presten Elasar og foran høvdingene og hele menigheten, ved døren til Åpenbaringsteltet, og de sa: «Vår far døde i ørkenen. Men han var ikke i flokken av dem som sluttet seg sammen mot Herren, Korahs flokk, men han døde i sin egen synd. Han hadde ingen sønner. Hvorfor skulle vår fars navn bli borte fra hans slekt fordi han ikke hadde noen sønn? Gi oss en eiendom blant vår fars brødre!» Så la Moses saken deres fram for Herrens ansikt. Og Herren talte til Moses og sa: «Selofhads døtre taler helt rett. Du skal sannelig gi dem en eiendom som arv blant deres fars brødre, og la deres fars arv gå videre til dem. Du skal tale til Israels barn og si: Hvis en mann dør og ikke har noen sønn, da skal dere gi arven hans videre til hans datter. Hvis han ikke har noen datter, skal dere gi arven hans til hans brødre. Hvis han ikke har brødre, skal dere gi arven hans til hans fars brødre. Hvis hans far ikke har brødre, skal dere gi arven hans til den nærmeste slektningen i hans slekt, og han skal eie den. Dette skal være en rettsgyldig lov for Israels barn, slik Herren har befalt Moses.» Herren sa til Moses: «Gå opp på dette Abarimfjellet og se utover det landet Jeg har gitt til Israels barn. Når du har sett det, skal også du bli forenet med ditt folk, slik som din bror Aron også ble forenet med dem. For i Sinørkenen, da menigheten gjorde opprør, gjorde dere opprør mot Min befaling om å hellige Meg ved vannet rett foran øynene på dem.» Dette er vannet ved Meriba, ved Kadesj i Sinørkenen. Da talte Moses til Herren og sa: «Må Herren, Han som er Gud over livsånden til alt kjød, sette en mann over menigheten, en som kan gå ut foran dem og som kan gå inn foran dem, en som kan lede dem ut og føre dem inn, så ikke Herrens menighet blir som sauer uten hyrde.» Herren sa til Moses: «Ta med deg Josva, Nuns sønn! Han er en mann som Ånden er i, og du skal legge hånden på ham. Still ham fram for presten Elasar og foran hele menigheten og innsett ham i tjenesten foran øynene deres! Du skal legge av din egen verdighet på ham, så hele menigheten av Israels barn kan være lydig. Han skal stå foran presten Elasar, som for Herrens ansikt skal spørre om dommen fra urim for ham. På hans ord skal de gå ut, og på hans ord skal de komme inn, både han og alle Israels barn, hele menigheten.» Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham. Han tok Josva og stilte ham fram for presten Elasar og hele menigheten. Han la hendene sine på ham og innsatte ham i tjenesten, slik Herren hadde befalt ved Moses’ hånd. Herren talte til Moses og sa: «Befal Israels barn og si til dem: Mine offergaver, Min mat til Mine matoffer som en velbehagelig duft for Meg, skal dere se til at dere kommer fram til Meg med i rette tid. Du skal si til dem: Dette er matofferet som dere skal komme fram med til Herren: to årsgamle værlam uten feil hver dag, som vedvarende brennoffer. Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal dere ofre mellom de to aftenstunder, sammen med en tiendedel av en efa fint mel som grødeoffer, blandet med en fjerdedel hin presset olje. Dette er det vedvarende brennofferet, som ble innstiftet ved Sinaifjellet til en velbehagelig duft, et matoffer til Herren. Drikkofferet skal være en fjerdedel hin for hvert lam. På det hellige stedet skal du helle ut drikkofferet av sterk drikk for Herren. Det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstunder. På samme måten som grødeofferet og drikkofferet om morgenen, skal du ofre det som et matoffer, til en velbehagelig duft for Herren. På sabbatsdagen skal du ofre to årsgamle lam uten feil og to tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer, blandet med olje, sammen med drikkofferet som hører til. Dette er brennofferet for hver sabbat, foruten det vedvarende brennofferet og drikkofferet som hører til. I begynnelsen av hver ny måned skal dere komme fram med et brennoffer til Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam uten feil. Til hver okse skal det være tre tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer blandet med olje. Til den ene væren skal det være to tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer blandet med olje. Til hvert lam skal det være en tiendedel av en efa fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dette skal være et brennoffer til velbehagelig duft, et matoffer til Herren. Drikkofferet deres skal være en halv hin vin for en okse, en tredjedel av en hin til væren og en fjerdedel av en hin til hvert lam. Dette er brennofferet for hver måned i alle månedene i året. Også en geitebukk skal ofres som syndoffer for Herren, foruten det vedvarende brennofferet og drikkofferet som hører til. På den fjortende dagen i den første måneden er det påske for Herren. Og på den femtende dagen i denne måneden er det høytid. I sju dager skal det spises usyret brød. På den første dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid. Dere skal komme fram med et matoffer som brennoffer til Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam. De skal være uten feil. Grødeofferet som hører til, skal være av fint mel blandet med olje. Tre tiendedeler av en efa skal dere ofre for oksen, og to tiendedeler for væren. Dere skal ofre en tiendedel av en efa for hvert av de sju lammene. Dere skal også ofre en geitebukk som syndoffer, for å gjøre soning for dere. Dette skal dere ofre i tillegg til brennofferet om morgenen, som er et vedvarende brennoffer. I sju dager skal dere slik hver dag ofre maten til matofferet, til en velbehagelig duft for Herren. Det skal ofres ved siden av det vedvarende brennofferet og drikkofferet som hører til. På den sjuende dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid. Også på førstegrødens dag, når dere kommer fram med et offer av nytt korn til Herren på ukenes høytid, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid. Dere skal komme fram med et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam. Dessuten skal dere komme fram med grødeoffer av fint mel, blandet med olje: tre tiendedeler av en efa for hver okse, to tiendedeler for hver enkelt vær og en tiendedel for hvert av de sju lammene. Dere skal også komme fram med en geitebukk for å gjøre soning for dere. De skal være uten feil. Dere skal komme fram med dem sammen med drikkofrene som hører til, i tillegg til det vedvarende brennofferet og grødeofferet som hører til. I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid. Dette er en dag for dere til å gi et støt i basunene. Dere skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: en ung okse, en vær og sju årsgamle lam uten feil. Grødeofferet deres skal være fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren og en tiendedel til hvert av de sju lammene. Dere skal også ofre en geitebukk som syndoffer for å gjøre soning for dere. Dette skal være i tillegg til brennofferet med grødeofferet for nymånen og det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til, etter forskriften, til en velbehagelig duft, et matoffer til Herren. På den tiende dagen i denne sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Da skal dere ydmyke dere i deres sjel. Dere skal ikke gjøre noe arbeid. Dere skal komme fram med et brennoffer til Herren, til en velbehagelig duft: en ung okse, en vær og sju årsgamle lam. De skal være uten feil. Grødeofrene som hører med, skal være av fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for oksen, to tiendedeler for den ene væren og en tiendedel for hvert av de sju lammene. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, foruten syndofferet til soning, det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofrene som hører til. På den femtende dagen i den sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid, og dere skal holde høytid for Herren i sju dager. Dere skal komme fram med et brennoffer, et matoffer til en velbehagelig duft for Herren: tretten unge okser, to værer og fjorten årsgamle lam. De skal være uten feil. Grødeofferet skal være av fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver av de tretten oksene, to tiendedeler for hver av de to værene og en tiendedel for hvert av de fjorten lammene. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den andre dagen skal dere komme fram med tolv unge okser, to værer og 14 årsgamle lam uten feil og de grødeofrene og de drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofrene som hører til. På den tredje dagen skal dere komme fram med elleve okser, to værer og 14 årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den fjerde dagen skal dere komme fram med ti okser, to værer og 14 årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den femte dagen skal dere komme fram med ni okser, to værer og 14 årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den sjette dagen skal dere komme fram med åtte okser, to værer og 14 årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den sjuende dagen skal dere komme fram med sju okser, to værer, og 14 årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe ordinært arbeid. Dere skal komme fram med et brennoffer, et matoffer til en velbehagelig duft for Herren: en okse, en vær, sju årsgamle lam uten feil og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksen, væren og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften. Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikkofferet som hører til. Disse ofrene skal dere ofre til Herren på de fastsatte høytidene i tillegg til ofrene dere har lovt og de frivillige ofrene, enten de er brennofrene, grødeofrene, drikkofrene eller fredsofrene deres.» Moses sa alt dette til Israels barn slik som Herren hadde befalt ham. Så talte Moses til overhodene for Israels barns stammer og sa: «Dette er hva Herren har befalt: Hvis en mann avlegger et løfte til Herren eller sverger en ed eller binder seg til en forpliktelse, da skal han ikke bryte sitt ord. Han skal gjøre etter alt det som er gått ut av hans munn. Eller om en kvinne avlegger et løfte til Herren og binder seg til en forpliktelse mens hun ennå er som ungdom i sin fars hus, og hennes far hører løftet og forpliktelsen hun har bundet seg til, og hennes far tier, da skal alle løftene hennes stå fast, og hver forpliktelse hun har bundet seg til, skal også stå fast. Men hvis hennes far nekter henne det den dagen han hører det, da skal ingen av løftene hennes eller forpliktelsene hun har bundet seg til, stå fast. Herren skal tilgi henne, fordi hennes far har nektet henne det. Hvis hun tar en ektemann mens hun er bundet av sine løfter, eller hun har bundet seg ved et tankeløst ord som kom over hennes lepper, og hennes ektemann hører det, og han ikke sier noe til henne den dagen han hører det, da skal løftene hennes stå fast. Forpliktelsene hennes som hun har bundet seg til, skal også stå fast. Men hvis hennes ektemann nekter henne det på den dagen han hører det, ugyldiggjør han det løftet hun avla, også det tankeløse ordet hun bandt seg ved da det kom over hennes lepper. Herren skal tilgi henne. Ethvert løfte som en enke eller en skilt kvinne har bundet seg til, skal også stå fast. Hvis hun har avlagt et løfte i sin manns hus eller har bundet seg til en forpliktelse med en ed, og hennes mann hørte det, og han ikke sa noe til henne og ikke nektet henne det, da skal alle løftene hennes og hver forpliktelse hun har bundet seg til, stå fast. Men hvis hennes mann virkelig gjorde dem ugyldige den dagen han hørte dem, da skal ikke noe av alt det som gikk over hennes lepper om løftene hennes eller om forpliktelsen som binder henne, stå fast. Hennes mann har gjort dem ugyldige, og Herren skal tilgi henne. Hvert løfte og hver bindende ed om å legge bånd på seg kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig. Hvis hennes mann virkelig ikke sier noe til henne i dagene som følger, da stadfester han alle løftene hennes eller alle avtalene som binder henne. Han stadfester dem, for han har ikke sagt noe til henne på den dagen han hørte dem. Men hvis han gjør dem ugyldige etter at han har hørt dem, da skal han bære hennes skyld.» Dette er de lovene som Herren befalte Moses, og som gjelder mellom en mann og hans kone, og mellom en far og hans datter som i sin ungdom ennå er i sin fars hus. Herren talte til Moses og sa: «Ta hevn over midjanittene for Israels barn! Etter det skal du forenes med ditt folk.» Så talte Moses til folket og sa: «Noen av dere skal væpne seg til krig. Så skal de gå ut imot midjanittene for å ta Herrens hevn over Midjan. Tusen fra hver stamme av alle Israels stammer skal dere sende ut i krigen.» Fra hver av Israels avdelinger ble det så tatt ut 1000 fra hver stamme, 12 000 væpnet til krig. Disse sendte Moses ut i krigen, 1000 fra hver stamme. Han sendte dem ut i krigen sammen med Pinhas, presten Elasars sønn. Han hadde de hellige redskapene og signaltrompetene med seg i hånden. De kjempet mot midjanittene, slik Herren hadde befalt Moses, og de drepte alle av hankjønn. Sammen med de andre som ble drept, drepte de også kongene i Midjan: Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba, de fem kongene i Midjan. Bileam, Beors sønn, drepte de også med sverdet. Israels barn tok kvinnene i Midjan til fange, sammen med alle småbarna deres, og de tok hele buskapen, alt småfeet deres og alt de eide, som bytte. Alle byene der de bodde, og alle teltleirene deres brente de opp med ild. De tok med seg alt byttet og alt hærfanget, både mennesker og dyr. Så kom de med fangene, hærfanget og byttet til Moses, til presten Elasar og menigheten av Israels barn, til leiren på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko. Moses, presten Elasar og alle høvdingene for menigheten gikk ut for å møte dem utenfor leiren. Men Moses ble rasende på befalingsmennene for hæren, på førerne for 1000 og førerne for 100, som hadde kommet fra slaget i striden. Moses sa til dem: «Har dere latt alle kvinnene være i live? Se, etter råd fra Bileam var det jo disse kvinnene som fikk Israels barn til å gå bort fra Herren ved det som skjedde på grunn av Peor, og det kom pest over Herrens menighet. Derfor skal dere nå drepe alt av hankjønn blant de små, og dere skal drepe hver kvinne som har hatt samliv med noen mann og ligget med ham. Men alle de unge pikene som ikke har hatt samliv med noen mann og ligget med ham, skal dere la leve hos dere. Selv skal dere være utenfor leiren i sju dager. Hver den som har drept noen, og hver den som har rørt ved noen som er drept, skal rense seg på den tredje dagen og på den sjuende dagen. Det gjelder både dere selv og fangene deres. Dere skal rense hvert klesplagg, alt av lær, alt som er vevd av geitehår, og alt som er lagd av tre.» Da sa presten Elasar til hærmennene som hadde gått ut i slaget: «Dette er en forskrift i loven som Herren har befalt Moses: Bare gullet, sølvet, bronsen, jernet, tinnet og blyet, alt som kan tåle ild, skal dere la gå gjennom ilden, og det skal bli rent. Det skal også renses med renselsesvannet. Men alt som ikke tåler ild, skal dere la gå gjennom vann. På den sjuende dagen skal dere vaske klærne deres og bli rene, og etter det kan dere komme inn i leiren.» Herren talte til Moses og sa: «Du og presten Elasar, sammen med overhodene for fedrene i menigheten, skal ta opptelling av byttet som ble tatt, både av mennesker og dyr. Du skal dele byttet i to deler, mellom de stridende som dro ut i slaget, og hele menigheten. Fra stridsmennene som dro ut i slaget, skal du sette til side en skatt til Herren: ett liv av hver 500 mennesker, storfe, esler og småfe. Ta dette fra stridsmennenes halvpart og gi det til presten Elasar som en gave til Herren. Fra halvparten til Israels barn skal du ta ett liv av hver 50, både fra mennesker, storfe, esler og småfe, altså fra hele buskapen. Du skal gi det alt til levittene som har ansvar for Herrens tabernakel.» Så gjorde Moses og presten Elasar som Herren hadde befalt Moses. Alt byttet som var igjen av hærfanget, som hærstyrken hadde tatt, var 675 000 sauer, 72 000 storfe, 61 000 esler og 32 000 mennesker i alt, kvinner som ikke hadde kjent noen mann og ligget med ham. Den halvparten, den delen som tilfalt dem som hadde gått ut i krigen, var 337 500 sauer. Skatten Herren skulle ha av sauene, var 675. Storfeet var 36 000 i antall, og av dem var skatten til Herren 72. Eslene var 30 500 i antall, og av dem var skatten til Herren 61. Menneskene var 16 000 i antall, og av dem var skatten til Herren 32 mennesker. Skatten som var gaven til Herren, ga Moses til presten Elasar, slik Herren hadde befalt Moses. Den halvparten som tilfalt Israels barn, den som Moses hadde skilt ut fra mennene som hadde gått i krigen, den halvparten som tilfalt menigheten, var 337 500 sauer, 36 000 storfe, 30 500 esler og 16 000 mennesker. Fra denne halvparten som tilfalt Israels barn, tok Moses ett liv for hver 50, både fra mennesker og dyr, og ga dem til levittene som hadde ansvar for Herrens tabernakel, slik Herren hadde befalt Moses. Da kom befalingsmennene over 1000 i hæren, førerne over 1000 og førerne over 100 fram til Moses. De sa til Moses: «Dine tjenere har tatt opptelling over de stridsmennene som er under vår kommando, og det mangler ikke en eneste mann av oss. Derfor har vi kommet fram med en offergave til Herren, det hver mann fant av gullsmykker: armringer, armbånd, signetringer, øreringer og halskjeder. Dette skal være til soning for våre sjeler for Herrens ansikt.» Så tok Moses og presten Elasar imot gullet fra dem, alle de kunstferdig utførte smykkene. Hele gaven av gull som de satte til side for Herren, fra førerne for 1000 og førerne for 100, var 16 750 sjekel. Men hærmennene hadde tatt bytte, hver mann til seg selv. Moses og presten Elasar tok imot gullet fra førerne for 1000 og for 100, og de førte det inn i Åpenbaringsteltet, som en påminnelse om Israels barn framfor Herrens ansikt. Rubens barn og Gads barn hadde en meget stor buskap. Da de så at Jaserlandet og Gileadlandet var et velegnet sted å ha buskap, kom Gads barn og Rubens barn og talte med Moses, presten Elasar og alle høvdingene for menigheten. De sa: «Atarot, Dibon, Jaser, Nimra, Hesjbon, El’ale, Sebam, Nebo og Beon, landet som Herren har slått foran Israels menighet, det er et land som er velegnet for buskap, og dine tjenere har buskap.» Derfor sa de: «Hvis vi har funnet nåde i dine øyne, så la dette landet bli gitt dine tjenere til eiendom. Før oss ikke over Jordan!» Moses sa til Gads barn og til Rubens barn: «Skal deres brødre gå ut i striden mens dere blir igjen her? Hvorfor vil dere ta motet fra Israels barns hjerter, så de ikke drar over og inn i det landet som Herren har gitt dem? Det var dette deres fedre gjorde da jeg sendte dem ut fra Kadesj-Barnea for å se på landet. For da de dro opp til Esjkoldalen og så på landet, tok de motet fra Israels barns hjerter, så de ikke dro inn i landet som Herren hadde gitt dem. Den dagen ble Herren rasende, og Han sverget og sa: ‘Sannelig, ingen av de menn som kom opp fra Egypt, fra 20 år og over, skal få se det landet Jeg tilsverget Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt Meg helt og fullt, bortsett fra Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. For de har fulgt Herren helt og fullt.’ Slik ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han lot dem flakke omkring i ørkenen i 40 år, helt til hele den slekten som hadde gjort ondt i Herrens øyne, var borte. Og se! Dere har stilt dere i deres fedres sted, avkom av syndige menn, så dere får Herrens brennende vrede mot Israel til å bli enda større. For hvis dere vender dere bort fra å følge Ham, skal Han enda en gang la dem bli værende i ørkenen, og da fører dere ødeleggelse over hele dette folket.» Da gikk de bort til ham og sa: «Vi vil gjerne bygge kveer til buskapen vår her, og byer til våre barn. Men selv vil vi være bevæpnet og skynde oss å dra over foran Israels barn, helt til vi har ført dem til deres sted. Men våre barn skal bo i de befestede byene, borte fra dem som bor i landet. Vi vil ikke vende tilbake til våre hjem før hver eneste en av Israels barn har fått sin arv. For vi vil ikke ha noen arv sammen med dem på den andre siden av Jordan og videre bortover, for vår arv har tilfalt oss her på østsiden av Jordan.» Da sa Moses til dem: «Hvis dere gjør dette, hvis dere væpner dere til strid for Herrens ansikt, og alle deres væpnede menn går over Jordan for Herrens ansikt, helt til Han har drevet sine fiender bort fra sitt ansikt, og landet blir underlagt Herren, da kan dere vende tilbake etterpå og være uten skyld både for Herren og for Israel. Og dette landet skal være deres eiendom for Herrens ansikt. Men hvis dere ikke gjør dette, se, da har dere syndet mot Herren. Og dere skal vite at deres synd skal ramme dere. Bygg da byer for deres barn og kveer for sauene deres, og gjør det som har gått ut av deres munn.» Gads barn og Rubens barn talte til Moses og sa: «Dine tjenere vil gjøre som min herre befaler. Våre barn, våre koner, småfeet og storfeet og hele buskapen vår skal bli værende der i Gileads byer. Men dine tjenere skal dra over for Herrens ansikt til striden, hver mann væpnet til krig, slik min herre sier.» Så ga Moses befaling om dem til presten Elasar, til Josva, Nuns sønn, og overhodene for fedrene til Israels barns stammer. Moses sa til dem: «Hvis Gads barn og Rubens barn går over Jordan sammen med dere, og hver mann er væpnet til strid for Herrens ansikt, og landet blir underlagt dere, da skal dere gi dem Gilead landet til eiendom. Men hvis de ikke drar væpnet over sammen med dere, da skal de få sine eiendommer blant dere i Kanaans land.» Da svarte Gads barn og Rubens barn og sa: «Som Herren har sagt til dine tjenere, slik vil vi gjøre. Vi vil dra væpnet over for Herrens ansikt inn i Kanaans land, men den arven som skal være vår eiendom, skal være på denne siden av Jordan.» Så ga Moses dette til Gads barn, Rubens barn og halvparten av stammen til Manasse, Josefs sønn: riket til amorittenes konge, Sihon, sammen med riket til Og, Basans konge, hele landet med byene som var innenfor grensene og byene omkring i landet. Gads barn bygde opp Dibon, Atarot og Aroer, Atrot-Sjofan, Jaser og Jogbeha, Bet-Nimra og Bet-Haran, de befestede byene og sauekveene. Rubens barn bygde opp Hesjbon, El’ale og Kirjatajim, Nebo og Ba’al-Meon navnene deres ble forandret – og Sibma. De kalte byene de bygde opp igjen, med andre navn. Barna til Makir, Manasses sønn, dro til Gilead og inntok det. De fordrev amorittene som var der. Så ga Moses Gilead til Makir, Manasses sønn, og han bosatte seg der. Også Ja’ir, Manasses sønn, dro av sted og inntok teltbyene der, og han kalte dem Ja’irs teltbyer. Så dro Nobah av sted og inntok Kenat og landsbyene der, og han kalte det Nobah etter sitt eget navn. Dette er reisene til Israels barn da de brøt opp fra landet Egypt, hæravdeling for hæravdeling, under Moses’ og Arons ledelse. Etter Herrens befaling skrev Moses ned alle stedene der de begynte reisene sine fra. Dette er reisestrekningene deres, ut fra stedene der de begynte reisene: De brøt opp fra Ramses i den første måneden, på den femtende dagen i den første måneden. På dagen etter påske dro Israels barn frimodige ut foran alle egypternes øyne, mens egypterne selv måtte begrave dem som Herren hadde slått i hjel blant dem, alle de førstefødte, da Herren holdt dom over gudene deres. Så brøt Israels barn opp fra Ramses og slo leir i Sukkot. Og de brøt opp fra Sukkot og slo leir i Etam, som er ved grensen til ørkenen. De brøt opp fra Etam og vendte tilbake til Pi-Hakirot, som er øst for Ba’al-Safon, og de slo leir nær Migdol. De brøt opp fra Pi-Hakirot og gikk gjennom havet og ut i ørkenen. De dro tre dagsreiser ut i Etam ørkenen og slo leir i Mara. De brøt opp fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og 70 palmetrær. Så slo de leir der. De brøt opp fra Elim og slo leir ved Sivhavet. De brøt opp fra Sivhavet og slo leir i Sinørkenen. De brøt opp fra Sinørkenen og slo leir i Dofka. De brøt opp fra Dofka og slo leir i Alusj. De brøt opp fra Alusj og slo leir i Refidim, der det ikke var vann som folket kunne drikke. De brøt opp fra Refidim og slo leir i Sinaiørkenen. De brøt opp fra Sinaiørkenen og slo leir i Kibrot-Hatta’ava. De brøt opp fra Kibrot-Hatta’ava og slo leir i Haserot. De brøt opp fra Haserot og slo leir i Ritma. De brøt opp fra Ritma og slo leir i Rimmon-Peres. De brøt opp fra Rimmon-Peres og slo leir i Libna. De brøt opp fra Libna og slo leir i Rissa. De brøt opp fra Rissa og slo leir i Kehelata. De brøt opp fra Kehelata og slo leir ved Sjeferfjellet. De brøt opp fra Sjeferfjellet og slo leir i Harada. De brøt opp fra Harada og slo leir i Makhelot. De brøt opp fra Makhelot og slo leir i Tahat. De brøt opp fra Tahat og slo leir i Terah. De brøt opp fra Terah og slo leir i Mitka. De brøt opp fra Mitka og slo leir i Hasmona. De brøt opp fra Hasmona og slo leir i Moserot. De brøt opp fra Moserot og slo leir i Bene-Ja’akan. De brøt opp fra Bene-Ja’akan og slo leir i Hor-Hagidgad. De brøt opp fra Hor-Hagidgad og slo leir i Jotbata. De brøt opp fra Jotbata og slo leir i Abrona. De brøt opp fra Abrona og slo leir i Esjon-Geber. De brøt opp fra Esjon-Geber og slo leir i Sinørkenen, som er Kadesj. De brøt opp fra Kadesj og slo leir ved fjellet Hor, på grensen til Edomlandet. Etter Herrens befaling gikk presten Aron opp på fjellet Hor, og han døde der i det førtiende året etter at Israels barn hadde kommet ut av landet Egypt, på den første dagen i den femte måneden. Aron var 123 år gammel da han døde på fjellet Hor. Kanaaneerkongen i Arad, som bodde i Sør av Kanaans land, fikk høre at Israels barn kom. Så brøt de opp fra fjellet Hor og slo leir i Salmona. De brøt opp fra Salmona og slo leir i Punon. De brøt opp fra Punon og slo leir i Obot. De brøt opp fra Obot og slo leir i Ijje-Abarim, ved grensen til Moab. De brøt opp fra Ijjim og slo leir i Dibon-Gad. De brøt opp fra Dibon-Gad og slo leir i Almon-Diblatajim. De brøt opp fra Almon-Diblatajim og slo leir i fjellene ved Abarim, foran Nebo. De brøt opp fra fjellene ved Abarim og slo leir på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko. De slo leir ved Jordan, fra Bet-Jesjimot og helt til Abel Sjittim på Moabslettene. På Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere har gått over Jordan og inn i Kanaans land, da skal dere drive alle dem som bor i landet bort, fra dere, ødelegge alle steinbildene og alle de støpte bildene deres og rive ned og ødelegge alle de høye stedene. Dere skal ta landet i eie og bosette dere i det, for Jeg har gitt dere landet til eiendom. Ved loddkasting skal dere skifte landet blant deres slekter. Til de større skal dere gi en større arv, og til de mindre skal dere gi en mindre arv. Enhver skal få den arv som tilfaller ham ved loddkasting. Dere skal arve etter stammene til deres fedre. Men hvis dere ikke driver dem som bor i landet, bort fra dere, skal det bli slik at dem dere lar bli igjen, skal være som torner i øynene på dere og som sporer i siden på dere. De skal plage dere i landet der dere bor. Da skal det skje: Det Jeg hadde tenkt å gjøre med dem, skal Jeg gjøre med dere.» Så talte Herren til Moses og sa: «Befal Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i Kanaans land, er dette det landet som skal tilfalle dere som arv, Kanaans land med sine grenser. Sørgrensen deres skal strekke seg fra Sinørkenen langs grensen til Edom, og deres sørgrense skal strekke seg til enden av Saltsjøen i øst. Grensen deres skal dreie fra sørsiden av Akrabbimskaret, fortsette til sin og gå på sørsiden av Kadesj-Barnea. Videre skal den strekke seg til Hasar-Addar og fortsette til Asmon. Grensen skal dreie fra Asmon til Egypterbekken, og den skal ende ved havet. Som grense mot vest skal dere ha Storhavet som grense. Dette skal være vestgrensen deres. Dette skal være grensen deres mot nord: Fra Storhavet skal dere merke ut grenselinjen deres til fjellet Hor. Fra fjellet Hor skal dere merke ut grenselinjen til Lebo-Hamat. Så skal grensen gå ut til Sedad. Grensen skal fortsette til Sifron, og den skal ende i Hasar-Enan. Dette skal være nordgrensen deres. Østgrensen deres skal dere merke ut fra Hasar-Enan til Sjefam. Grensen skal gå nedover fra Sjefam til Ribla, på østsiden av Ajin. Videre skal grensen gå nedover og nå fjellryggen på østsiden av Gennesaretsjøen. Grensen skal gå nedover langs Jordan, og den skal ende ved Saltsjøen. Dette skal være landet deres med grensene rundt.» Så befalte Moses Israels barn og sa: «Dette er det landet dere skal arve ved loddkasting, det som Herren har befalt skal bli gitt til de ni stammene og til den halve stammen. For stammen til Rubens barn, med alle deres fedres hus, og stammen til Gads barn, med alle deres fedres hus, har allerede fått sin arv. Halvparten av Manasses stamme har også fått sin arv. De to stammene og den halve stammen har fått sin arv på denne siden av Jordan, rett overfor Jeriko, på østsiden mot soloppgangen.» Herren talte til Moses og sa: «Dette er navnene på de mennene som skal skifte landet som arv blant dere: Presten Elasar og Josva, Nuns sønn. Du skal ta en høvding fra hver stamme til å skifte landet som arv. Dette er navnene på mennene: fra Juda stamme, Kaleb, Jefunnes sønn, fra Simeons barns stamme: Samuel, Ammihuds sønn, fra Benjamins stamme: Elidad, Kislons sønn, en høvding fra Dans barns stamme: Bukki, Joglis sønn, fra Josefs sønner: en høvding fra Manasses barns stamme: Hanniel, Efods sønn, og en høvding fra Efraims barns stamme: Kemuel, Sjiftans sønn, en høvding fra Sebulons barns stamme: Elisafan, Parnaks sønn, en høvding fra Jissakars barns stamme: Paltiel, Assans sønn, en høvding fra Asjers barns stamme: Akihud, Sjelomis sønn, og en høvding fra Naftalis barns stamme: Pedael, Ammihuds sønn.» Dette er dem som Herren befalte skulle skifte arven mellom Israels barn i Kanaans land. Herren talte til Moses på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, og sa: «Befal Israels barn at de skal gi levittene byer å bo i av den arven de har fått til eiendom. Dere skal også gi levittene fellesareal rundt byene. De skal ha byene til å bo i. Fellesarealet deres skal være for kveget, buskapen og for alle dyrene deres. Fellesarealet rundt byene, som dere skal gi til levittene, skal strekke seg fra bymuren og 1000 alen utover hele veien rundt. Utenfor byen skal dere måle 2000 alen på østsiden, 2000 alen på sørsiden, 2000 alen på vestsiden og 2000 alen på nordsiden. Byen skal ligge i midten. Dette skal tilhøre dem som fellesareal for byene. Blant de byene dere skal gi til levittene, skal du utpeke seks tilfluktsbyer, dit en drapsmann skal kunne flykte. I tillegg til disse skal dere gi 42 byer til. Alle byene dere skal gi til levittene, skal være 48. Sammen med dem skal dere gi fellesarealet som hører til. Byene dere skal gi, skal være fra eiendommen til Israels barn. Fra en stor stamme skal dere gi mange, fra en mindre skal dere gi få. Hver av dem skal gi noen av byene sine til levittene ut fra hvor stor arv hver har fått.» Så talte Herren til Moses og sa: «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere har gått over Jordan og inn i Kanaans land, da skal dere peke ut de byene som skal være tilfluktsbyer for dere, slik at en drapsmann som farer vill og dreper et menneske, kan flykte dit. Disse skal være tilfluktsbyene deres fra blodhevneren, så drapsmannen ikke skal bli drept før han har blitt stilt for retten foran menigheten. Av de byene dere gir, skal seks være tilfluktsbyer for dere. Dere skal gi tre byer på denne siden av Jordan, og dere skal gi tre byer i Kanaans land, som skal være tilfluktsbyer. Disse seks byene skal være en tilflukt både for Israels barn, for den fremmede, og for den som bor som gjest blant dem, så den som farer vill og slår et menneske i hjel, kan flykte dit. Men hvis noen slår en annen med et redskap av jern så han dør, er han en morder. Morderen skal sannelig dø. Hvis noen slår en annen med en stein i hånden, en stein stor nok til å drepe med, så den andre dør, da er han en morder. Morderen skal sannelig dø. Eller om noen slår en annen med et redskap av tre, sterkt nok til å drepe med, så den andre dør, da er han en morder. Morderen skal sannelig dø. Blodhevneren selv kan drepe morderen. Når han treffer ham, kan han drepe ham. Hvis noen dytter til en annen på grunn av hat eller han ligger på lur og kaster noe på ham så han dør, eller han slår ham med neven på grunn av fiendskap så han dør, da skal den som slo ham, sannelig dø. Han er en morder. Blodhevneren kan drepe morderen når han treffer ham. Men dersom noen plutselig dytter til en annen uten at det er av fiendskap, eller kaster noe på en annen uten å ligge på lur, eller bruker en stein som er stor nok til å drepe en mann, og den faller på ham uten at han ser ham på forhånd, så han dør, men uten at han var hans fiende eller søkte å skade ham, da skal menigheten dømme mellom drapsmannen og blodhevneren ut fra disse rettsreglene. Så skal menigheten utfri drapsmannen fra blodhevnerens hånd, og menigheten skal sende ham tilbake til den tilfluktsbyen han hadde flyktet til. Der skal han bli til øverstepresten som var salvet med hellig olje, er død. Men dersom drapsmannen noen gang skulle komme utenfor grensene til tilfluktsbyen som han har flyktet til, og blodhevneren finner ham utenfor grensene til tilfluktsbyen, og blodhevneren dreper drapsmannen, da får han ikke blodskyld. For han skulle ha blitt i tilfluktsbyen helt til øverstepresten var død. Men etter øversteprestens død kan drapsmannen vende tilbake til jorden som er hans eiendom. Dette skal være en rettsgyldig lov for dere i alle slekter etter dere, overalt hvor dere bor. Den som slår et menneske i hjel, er en morder og skal drepes på flere vitners ord. Men ett vitne er ikke vitneutsagn nok til at et menneske kan dømmes til døden. Men dere skal ikke ta imot løsepenger for livet til en morder som er skyldig til døden; han skal sannelig dø. Dere skal heller ikke ta imot løsepenger for en som har flyktet til tilfluktsbyen sin, så han kan vende tilbake og bo i landet før presten er død. Dere skal ikke vanhellige landet der dere bor. For blod vanhelliger landet, og det kan ikke gjøres soning for landet, for blodet som er utøst der, uten ved blodet av den som utøste det. Landet der dere bor, skal du ikke gjøre urent, der Jeg bor i dets midte. For Jeg, Herren, bor midt iblant Israels barn.» Overhodene for fedrene til slektene til Gileads barn, han som var sønn av Makir, Manasses sønn, fra slektene til Josefs sønner, kom nå fram og talte foran Moses og høvdingene, overhodene for Israels barn. Og de sa: «Herren har befalt min herre å gi landet som arv ved loddkasting til Israels barn, og min herre ble befalt av Herren å gi vår bror Selofhads arv til hans døtre. Hvis de blir gitt som koner til noen av sønnene fra de andre stammene av Israels barn, da vil arven deres bli tatt bort fra arven til våre fedre, og den blir lagt til arven til den stammen de vil tilhøre. Slik vil den bli tatt bort fra den delen som er vår arv. Når jubelåret kommer for Israels barn, da vil arven deres bli lagt til arven til den stammen de vil tilhøre. Så vil arven deres bli tatt bort fra arven til våre fedres stamme.» Da befalte Moses Israels barn etter Herrens Ord og sa: «Det er rett som stammen til Josefs sønner sier. Dette er hva Herren befaler om Selofhads døtre. Han sier: ‘La dem bli koner til dem som er best i deres egne øyne, men de kan bare gifte seg innenfor slekten av sin fars stamme, for at arven til Israels barn ikke skal skifte eier fra en stamme til en annen stamme, for alle Israels barn skal holde fast på arven til sine fedres stamme. Hver datter som eier en arv i en av Israels barns stammer, skal være kone til en i slekten av sin fars stamme, så hver enkelt av Israels barn kan eie sine fedres arv. På denne måten skal ingen arv skifte eier fra den ene stammen til en annen. For hver av Israels barns stammer skal beholde sin egen arv.’» Som Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Selofhads døtre. For Mahla, Tirsa, Hogla, Milka og Noa, Selofhads døtre, ble gitt som koner til sønner av deres fars brødre. De ble gitt som koner i slektene til barna til Manasse, Josefs sønn, og arven deres ble værende i stammen til deres fars slekt. Dette er de budene og rettsreglene som Herren ved Moses’ hånd befalte Israels barn på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko. Dette er de ordene Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan, i ørkenen, på sletten rett overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab. Det er elleve dagsreiser fra Horeb langs veien som går forbi Se’irfjellet til Kadesj-Barnea. I det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, skjedde det: Moses talte til Israels barn alt det Herren hadde befalt om dem, etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og kongen i Basan, Og, som bodde i Asjtarot i Edre’i. På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven og sa: «Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: ‘Lenge nok har dere bodd ved dette fjellet. Snu og dra mot amorittenes fjell, til alle stedene som ligger omkring på sletten, i fjellene og i lavlandet, i Sør og ved kysten mot havet, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Eufrat. Se, Jeg har lagt landet åpent foran dere. Gå inn og ta landet i eie, som Herren tilsverget deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, landet som Han ville gi dem og deres ætt etter dem.’ Jeg talte til dere på den tiden og sa: ‘Jeg alene klarer ikke å bære dere. Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og se, her er dere i dag, i en mengde som stjernene på himmelen. Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger mer tallrike enn dere nå er, og velsigne dere slik Han har lovt dere! Men hvordan kan jeg alene bære tyngden og byrden av dere og anklagene deres? Ta ut fra stammene deres noen vise forstandige og innsiktsfulle menn, og jeg skal sette dem til overhoder over dere.’ Dere svarte meg og sa: ‘Det du har sagt vi skal gjøre, er godt.’ Så tok jeg overhodene for stammene deres, vise menn som har innsikt, og jeg satte dem til ledere over dere, førere for 1000, førere for 100, førere for 50, førere for ti og oppsynsmenn for stammene deres. Den gangen befalte jeg også dommerne deres og sa: ‘Hør på de tvistemålene som er mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror, eller en fremmed som er hos ham. Dere skal ikke være partiske i dommen; dere skal høre like mye på liten og stor. Dere skal ikke frykte for noe menneske, for dommen hører Gud til. Er det en sak som er for vanskelig for dere, skal dere komme til meg med den, så jeg kan høre den.’ På den tiden befalte jeg dere alt det dere skulle gjøre. Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og forferdelige ørkenen, som dere så på veien til amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Så kom vi til Kadesj-Barnea. Jeg sa til dere: ‘Dere har kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss. Se, Herren din Gud har lagt landet rett foran deg. Dra opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet!’ Da kom dere alle fram til meg og sa: ‘La oss sende noen menn i forveien, så de kan utforske landet for oss. Når de kommer tilbake, kan de gi oss melding om hvilken vei vi skal dra opp dit, og om de byene vi kommer til.’ Denne planen syntes jeg godt om. Derfor tok jeg ut tolv av deres menn, en mann fra hver stamme. De la ut og dro opp i fjellene og kom til Esjkoldalen, og de speidet på landet. I hendene tok de med seg av landets frukt ned til oss. De hadde melding med tilbake til oss og sa: ‘Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.’ Likevel ville dere ikke dra opp, men dere gjorde opprør mot befalingen fra Herren deres Gud. Dere klaget i teltene deres og sa: ‘Fordi Herren hater oss, har Han ført oss ut av landet Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd, så de kan ødelegge oss. Hvor kan vi dra opp? Våre brødre har gjort vårt hjerte motløst og sagt: «Folket er større og høyere enn oss. Byene deres er store og befestet helt opp til himmelen. Dessuten har vi sett Anakims sønner der.’» Da sa jeg til dere: ‘Vær ikke skrekkslagne eller redde for dem! Herren deres Gud går foran dere, Han skal stride for dere, slik Han gjorde for dere i Egypt, rett foran øynene på dere. Også i ørkenen så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele den veien dere vandret til dere kom til dette stedet.’ Men til tross for dette trodde dere ikke på Herren deres Gud, Han som gikk foran dere på veien for å se ut et sted hvor dere kunne slå leir, for å vise dere veien dere skulle gå, i ilden om natten og i skyen om dagen. Herren hørte røsten av deres ord og ble vred, og Han sverget og sa: ‘Sannelig, ikke én av disse mennene fra denne onde slekt skal se det gode landet som Jeg sverget å gi deres fedre, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal få se det; til ham og hans barn gir Jeg det landet han vandret i, for han fulgte Herren helt og fullt.’ Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: ‘Heller ikke du skal få komme inn dit. Josva, Nuns sønn, som står for ditt ansikt, han skal komme inn dit. Sett mot i ham, for han skal sørge for at Israel får arve landet. Småbarna deres, som dere sa ville bli til krigsbytte, og deres sønner som i dag ikke kjenner forskjell på godt og ondt, de skal komme inn dit. Til dem skal jeg gi det, og de skal ta det i eie. Men dere skal snu og dra ut i ørkenen på veien mot Sivhavet.’ Da svarte dere og sa til meg: ‘Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og stride, slik Herren vår Gud befalte oss.’ Da dere alle hadde spent våpnene om dere til krig, trodde dere det var lett å dra opp i fjellet. Herren sa til meg: ‘Si til dem: Dra ikke opp for å krige, for Jeg er ikke midt iblant dere. Da vil dere bli slått av fiendene deres.’ Dette talte jeg til dere, men likevel ville dere ikke høre. Dere gjorde opprør mot Herrens befaling, og egenrådige dro dere opp i fjellet. Amorittene, som bodde på det fjellet, kom ut og møtte dere og jagde dere som en bisverm, og slo dere i Se’ir og drev dere helt til Horma. Så vendte dere tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren ville ikke høre på deres røst eller legge øret til dere. Så ble dere i Kadesj i mange dager, ja, alle de dagene dere holdt dere der. Så snudde vi og dro ut i ørkenen på veien til Sivhavet, slik Herren hadde talt til meg. Vi brukte mange dager for å gå rundt Se’irfjellet. Herren talte til meg og sa: ‘Nå har dere brukt lang nok tid på å gå rundt dette fjellet. Vend dere mot nord! Befal folket og si: Dere skal dra gjennom det området som tilhører deres brødre, Esaus barn, som bor i Se’ir. De vil bli redde for dere. Derfor skal dere vokte dere nøye så dere ikke går i krig mot dem, for Jeg vil ikke gi dere noe av landet deres, nei, ikke så mye som en fotsbredd. For Se’irfjellet har Jeg gitt som eiendom til Esau. Dere skal kjøpe mat for penger av dem, så dere kan spise. Også vann skal dere kjøpe for penger av dem, så dere kan drikke. For Herren deres Gud har velsignet deg i alle dine henders arbeid. Han kjenner din vandring gjennom denne store ørkenen. I disse 40 årene har Herren din Gud vært med deg. Du har ikke manglet noe.’ Vi dro videre forbi våre brødre, Esaus barn, som bor i Se’ir, bort fra veien over sletten, bort fra Eilat og Esjon-Geber. Vi snudde og dro forbi på veien til Moabørkenen. Da sa Herren til meg: ‘Angrip ikke Moab, og gå ikke i krig mot dem, for Jeg vil ikke gi deg noe av landet deres til eiendom. For Ar har Jeg gitt som eiendom til Lots barn. Før hadde emittene bodd der, et folk like stort, tallrikt og høyreist som anakittene. De ble også regnet som kjemper, slik som anakittene, men moabittene kaller dem emitter. I Se’ir bodde horittene tidligere, men Esaus barn fordrev dem og ødela dem. De bosatte seg der i deres sted, slik som Israel gjorde i sitt eiendomsland, det som Herren ga dem. Bryt nå opp og dra over Sereddalen!’ Så dro vi over Sereddalen. Tiden vi brukte fra vi dro fra Kadesj-Barnea til vi dro over Sereddalen, var 38 år, til hele slekten av krigere i leiren var utdødd, slik Herren hadde sverget for dem. For Herrens hånd var sannelig imot dem, så Han slo dem med forvirring i leiren, helt til de var utdødd. Da alle krigerne til slutt var utdødd fra folket, skjedde det at Herren talte til meg og sa: ‘I dag skal du dra over grensen til Moab ved Ar. Når du nærmer deg Ammons barn, skal du ikke gå til angrep på dem eller i krig mot dem, for Jeg vil ikke gi deg noe av landet til Ammons barn til eiendom. For det har Jeg gitt som eiendom til Lots barn.’ Dette ble også regnet som et land med kjemper. Det hadde bodd kjemper der tidligere. Men ammonittene kaller dem samsummitter, et folk like stort, tallrikt og høyreist som anakittene. Men Herren ødela dem like foran ammonittene, og de fordrev dem og bosatte seg der i deres sted, slik Han også hadde gjort for Esaus barn. De bodde i Se’ir, og Han ødela horittene for dem. De fordrev dem og bodde der i deres sted, helt til denne dag. Avittene bodde i landsbyene helt til Gaza. Kaftorerne, som kom fra Kaftor, ødela dem og bodde der i deres sted. «Bryt opp, dra av sted og gå over elven Arnon! Se, Jeg har gitt amoritten Sihon, kongen av Hesjbon, og hans land i din hånd. Begynn å ta det i eie, og gå ut i krig mot ham! Fra denne dag vil Jeg la skrekk og frykt for deg komme over folkeslagene overalt under himmelen. De skal høre det som blir sagt om deg, og de skal skjelve og bli grepet av angst på grunn av deg.’ Fra Kedemotørkenen sendte jeg budbærere til Sihon, kongen av Hesjbon, med ord om fred og lot si: ‘La meg få dra gjennom landet ditt. Jeg skal gå på veien, og jeg skal ikke ta av verken til høyre eller venstre. Mat skal du selge meg for penger, så jeg kan spise, og vann skal du gi meg for penger, så jeg kan drikke. La meg bare få dra gjennom til fots, slik Esaus barn, som bor i Se’ir, og moabittene som bor i Ar, lot meg få lov til, inntil jeg drar over Jordan til det landet Herren vår Gud gir oss.’ Men Sihon, kongen i Hesjbon, ville ikke la oss dra gjennom, for Herren din Gud hadde forherdet hans ånd og gjort hans hjerte gjenstridig, for at Han kunne overgi ham i din hånd, slik det er skjedd i dag. Herren sa til meg: ‘Se, like foran deg begynner Jeg å overgi Sihon og landet hans. Begynn å ta det i eie, så landet hans kan bli din eiendom.’ Da kom Sihon og hele hans folk ut for å møte oss og kjempe mot oss ved Jahas. Herren vår Gud overga ham foran oss. Så slo vi både ham, hans sønner og hele hans folk. På den tiden inntok vi alle byene hans, og alle mennene, kvinnene og barna i hver by lyste vi i bann. Vi lot det ikke bli noen overlevende igjen. Bare buskapen tok vi som bytte til oss selv, sammen med hærfanget fra byene vi inntok. Fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnonelven, og fra byen som ligger i fjellkløften, helt til Gilead, fantes det ikke en eneste by som var uinntakelig for oss. Herren vår Gud overga alle foran oss. Bare landet til Ammons barn kom du ikke nær, ikke noe sted langs Jabbok-elven, eller byene i fjellene, eller noe annet sted, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Så snudde vi og dro opp langs veien til Basan. Og, Basans konge, kom ut mot oss, han og hele hans folk, for å gå til krig ved Edre’i. Herren sa til meg: ‘Frykt ikke for ham, for Jeg har overgitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amoritterkongen, som bodde i Hesjbon.’ Også Og, Basans konge, med hele hans folk overga Herren vår Gud i vår hånd, og vi slo ham til det ikke var noen overlevende igjen. På den tiden inntok vi alle byene hans. Det var ikke en eneste by vi ikke tok fra dem: 60 byer, hele Argobområdet, riket til Og i Basan. Alle disse byene var befestet med høye murer, porter og bommer, foruten en stor mengde landsbyer. Vi lyste dem i bann, slik vi også gjorde med Sihon, kongen i Hesjbon. I hver by lyste vi mennene, kvinnene og barna i bann. Men hele buskapen og hærfanget fra byene tok vi selv som bytte. Slik tok vi på den tiden landet fra de to amoritterkongene på denne siden av Jordan, fra Arnonelven til Hermonfjellet – sidonierne kaller Hermon for Sirjon, og amorittene kaller det Senir – alle byene på sletten, hele Gilead og hele Basan, helt til Salka og Edre’i, byer i riket til Og av Basan. For bare kong Og av Basan var igjen av alle kjempene. Hans kiste var av jern. Står den ikke i Rabba, som tilhører Ammons barn? Den er ni alen lang og fire alen bred, målt ut fra en vanlig alen. Dette landet som vi tok i eie den gangen, fra Aroer, som er ved Arnonelven, og halvparten av Gileadfjellene og byene deres, ga jeg til rubenittene og gadittene. Resten av Gilead, og hele Basan, riket til Og, ga jeg til halvparten av Manasses stamme. Hele Argobområdet med hele Basan ble kalt kjempenes land. Ja’ir, Manasses sønn, inntok hele Argobområdet, helt til grensen til gesjurittene og ma’akatittene. Han kalte Basan med sitt eget navn, Ja’irs teltbyer, som det heter til denne dag. Til Makir ga jeg Gilead. Og til rubenittene og gadittene ga jeg området fra Gilead og helt til Arnonelven, med midten av elven som grense, helt til Jabbokelven, grensen til Ammons barn. Videre ga jeg dem slettelandet med Jordan som grense, fra Gennesaretsjøen og helt til østsiden av Arabasjøen, Saltsjøen, nedenfor Pisgaliene. På den tiden befalte jeg dere: ‘Herren deres Gud har gitt dere dette landet til eiendom. Alle hærmennene skal dra væpnet over foran sine brødre, Israels barn. Men konene, barna og buskapen deres – jeg vet at dere har stor buskap – skal bli igjen i byene deres, dem jeg har gitt dere. Bli der helt til Herren har gitt hvile både til deres brødre og til dere selv, og også de har tatt i eie det landet som Herren deres Gud gir dem på den andre siden av Jordan. Da kan hver av dere vende tilbake til sin eiendom, den jeg har gitt dere.’ På samme tid befalte jeg også Josva: ‘Dine øyne har sett alt det Herren deres Gud har gjort med disse to kongene. Slik vil Herren gjøre med alle de rikene du skal dra gjennom. Dere skal ikke frykte for dem, for Herren deres Gud vil selv stride for dere.’ På den tiden ba jeg Herren om nåde og sa: ‘Herre Gud, Du har begynt å vise Din tjener Din storhet og Din mektige hånd, for hvor er den gud i himmelen eller på jorden som kan gjenta Ditt verk og Dine mektige gjerninger etter deg? Jeg ber Deg: La meg komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, disse vakre fjellene og Libanon.’ Men Herren ble vred på meg på grunn av dere, og Han ville ikke høre på meg. Derfor sa Herren til meg: ‘Nå er det nok! Tal ikke mer til Meg om denne saken! Gå opp på toppen av Pisga og løft blikket mot vest, nord, sør og øst! Se det med dine egne øyne, for du skal ikke dra over denne Jordanelven. Men befal Josva, sett mot i ham og styrk ham! For han skal dra over foran dette folket, og han skal sørge for at de får arve det landet som Jeg vil la deg se.’ Så ble vi værende i dalen rett overfor Bet-Peor. Nå, Israel, hør på de lovene og forskriftene jeg lærer dere å holde, så dere kan få leve og komme inn og ta i eie det landet som Herren, deres fedres Gud, gir dere. Dere skal ikke legge noe til det ord jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, så dere kan holde Herren deres Guds bud, dem jeg befaler dere. Deres øyne har sett det Herren gjorde ved Ba’al-Peor. For Herren din Gud ødela alle de mennene iblant dere som fulgte Ba’al-Peor. Men dere som klynget dere til Herren deres Gud, er i live i dag, hver eneste én av dere. Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Herren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i og tar i eie. Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand framfor de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: ‘Sannelig, dette store folket er et vist og forstandig folk.’ For hvor er et slikt stort folk, med en gud som er så nær, slik Herren vår Gud er hos oss, uansett når vi kaller på Ham? Og hvor er et slikt stort folk, med slike lover og rettferdige dommer som hele denne loven jeg legger fram for dere på denne dag? Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer alt det dine øyne har sett, så det ikke viker fra ditt hjerte noen av ditt livs dager. Lær dine barn og dine barnebarn å kjenne det, om den dagen du sto for Herren din Guds ansikt ved Horeb, da Herren sa til meg: ‘Kall folket sammen for Meg, og Jeg skal la dem få høre Mine ord, så de kan lære å frykte Meg alle dager de lever på jorden, og så de kan lære dem til sine barn.’ Så trådte dere nær og sto ved foten av fjellet. Fjellet sto i flamme helt inn i himmelen, med mørke, skyer og tett skodde. Herren talte til dere ut fra ilden. Dere hørte lyden av ordene, men dere så ingen skikkelse. Dere hørte bare røsten. Han kunngjorde dere sin pakt, som Han bød dere å holde, De ti Ord, og Han skrev dem på to steintavler. På samme tid befalte Herren meg at jeg skulle lære dere lover og forskrifter, så dere skal holde dem i det landet dere drar over til for å ta i eie. Vokt deres sjel nøye – for dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb, midt ut fra ilden – så dere ikke går fram i fordervelse og lager dere et utskåret bilde av en skikkelse, verken etter mønster av noen mann eller kvinne, eller etter mønster av noe dyr på jorden, eller etter mønster av noen fugl med vinger som flyr i luften, eller etter mønster av noe som kryper på jorden, eller etter mønster av noen fisk i vannet nedenfor jorden. Når du løfter blikket mot himmelen og ser solen, månen og stjernene, ja hele himmelens hær, da må du vokte deg så du ikke blir drevet til å tilbe eller tjene dem, dem Herren din Gud har fordelt til alle mennesker overalt under himmelen. Men dere har Herren tatt og ført ut av jernovnen, ut av Egypt, for å være Hans folk, en arv til eiendom, som dere er på denne dag. Men Herren ble vred på meg for deres skyld, og Han sverget at jeg ikke skulle få gå over Jordan og ikke få komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir deg som arv. Jeg må dø i dette landet og får ikke gå over Jordan. Men dere skal gå over og ta dette gode landet i eie. Vokt dere så ikke dere glemmer Herren deres Guds pakt, den Han sluttet med dere, og så dere ikke lager dere noe utskåret bilde formet som noe av det Herren din Gud har forbudt deg. For Herren din Gud er en fortærende ild, Han er en nidkjær Gud. Når du har blitt far til barn og barnebarn, og dere er blitt gamle i landet, og dere går fram i fordervelse og lager noe utskåret bilde formet som noe som helst, og dere gjør det som er ondt i Herren, deres Guds, øyne og gjør Ham rasende, da kaller jeg på denne dag himmelen og jorden til vitne mot dere, at dere sannelig snart skal bli fullstendig utryddet fra det landet dere nå drar over Jordan for å ta i eie. Deres dager der skal ikke bli mange, men dere skal bli fullstendig ødelagt. Herren skal spre dere blant folkene, og bare et lite antall av dere skal bli igjen blant de folkeslagene som Herren skal drive dere bort til. Der skal dere tjene avguder, et verk av menneskehender, av tre og stein, og som verken ser, hører, spiser eller lukter. Men derfra skal dere søke Herren din Gud, og du skal finne Ham hvis du søker Ham av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Når du er i trengsel og alt dette rammer deg i de siste dager, når du da vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst – for Herren din Gud er en barmhjertig Gud – vil Han ikke slippe deg eller ødelegge deg, Han skal heller ikke glemme pakten med dine fedre, som Han tilsverget dem. For spør nå om de første dager, de som var før du ble til, helt fra den dagen da Gud skapte mennesket på jorden, og spør fra den ene enden av himmelen til den andre om noe så stort som dette har skjedd, eller om det er hørt om noe som dette. Har noe folk hørt Guds røst tale midt ut fra ilden, slik du har hørt, og fått leve? Eller prøvde Gud noen gang å komme og ta ut et folk for seg selv fra et annet folk, ved prøvelser, tegn, under, krig, med mektig hånd og utrakt arm og ved store og fryktinngytende gjerninger, slik Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt, rett foran deg? Til deg ble dette vist, så du skal kjenne at Herren selv, Han er Gud; det finnes ingen andre ved siden av Ham. Ut fra Himmelen lot Han deg høre sin røst, så Han kunne tukte deg, og på jorden viste Han deg sin store ild, og du hørte Hans ord ut fra ilden. Fordi Han elsket dine fedre og fordi Han utvalgte deres ætt etter dem, førte Han deg ut av Egypt ved sitt Åsyn, ved sin mektige kraft. Folkeslag som er større og mektigere enn deg, drev Han bort fra ditt ansikt for å føre deg inn i landet deres og gi deg det som arv, slik det er på denne dag. Derfor skal du i dag vite, og ta det til hjertet, at Herren selv er Gud i Himmelen der oppe og på jorden her nede. Det finnes ingen annen. Derfor skal du holde Hans lover og Hans bud, som jeg befaler deg i dag, så det kan gå vel med deg og med dine barn etter deg, og dine dager kan bli mange i landet Herren din Gud gir deg i alle dager som kommer.» Så skilte Moses ut tre byer på denne siden av Jordan, mot soloppgangen, så en drapsmann kunne flykte dit – det er en som uforvarende dreper sin neste uten å ha hatet ham på forhånd, og som kan få leve ved å flykte til en av disse byene. Det var Beser i ørkenen på slettelandet for rubenittene, Ramot i Gilead for gadittene og Golan i Basan for manassittene. Dette er den loven Moses la fram for Israels barn. Dette er de vitnesbyrdene, lovene og dommene som Moses talte til Israels barn, etter at de kom ut av Egypt, på denne siden av Jordan, i dalen overfor Bet-Peor, i landet til Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og som Moses og Israels barn slo etter at de kom ut av Egypt. De tok i eie både landet hans og landet til Og, Basans konge, de to amoritterkongene som var på denne siden av Jordan, mot soloppgangen, fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnonelven, helt til Sion fjellet, det er Hermon, og hele slettelandet på østsiden av Jordan, helt til Arabasjøen, nedenfor Pisgaliene. Moses kalte sammen hele Israel og sa til dem: «Hør, Israel, de lovene og budene som jeg kunngjør for dere i dag, så dere kan lære dem og ta dere i vare så dere holder dem. Herren vår Gud sluttet en pakt med oss på Horeb. Ikke med våre fedre sluttet Herren denne pakten, men med oss som er her i dag, med alle oss som er i live. Ansikt til ansikt talte Herren med dere, ut av ilden på fjellet. På den tiden sto jeg mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens Ord. For dere fryktet på grunn av ilden, og dere gikk ikke opp til fjellet. Han sa: ‘Jeg er Herren din Gud som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn Meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i Himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot 1000 slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn. Gi akt på hviledagen så du holder den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn, eller din datter, din tjener, eller din tjenestekvinne, din okse, ditt esel eller noen av dyrene dine eller den fremmede som bor innenfor dine porter, for at både din tjener og din tjenestekvinne kan hvile slik som du. For du må huske at du var en slave i landet Egypt, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med mektig hånd og utrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbaten. Du skal hedre din far og din mor, slik Herren din Gud har befalt deg, så dine dager kan bli mange, og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg. Du skal ikke drepe. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste. Du skal ikke begjære din nestes kone. Du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord, tjener, tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.’ Disse ordene talte Herren med høy røst til hele forsamlingen deres, ut fra ilden på fjellet, fra skyen og den tette skodden. Og Han la ikke noe til. Han skrev dem på to steintavler og ga dem til meg. Da dere hørte røsten ut fra mørket, mens fjellet sto i flamme, skjedde det at dere kom fram til meg, alle overhodene for stammene og deres eldste. Dere sa: ‘Sannelig, Herren vår Gud har vist oss sin herlighet og storhet, og vi har hørt Hans røst ut fra ilden. På denne dag har vi sett at Gud taler med mennesket, og det får leve. Hvorfor skal vi da likevel dø? For denne store ilden vil fortære oss. Hvis vi hører lenger på Herren vår Guds røst, dør vi. For hvem av alt kjød har hørt Den Levende Guds røst tale ut fra ilden, slik vi har hørt det, og fått leve? Gå du nær og hør alt det Herren vår Gud sier, og fortell oss alt det Herren vår Gud taler til deg, så vil vi høre og gjøre etter det.’ Herren hørte røsten av deres ord da dere talte til meg, og Herren sa til meg: ‘Jeg har hørt røsten av dette folkets ord, de ordene de har talt til deg. De har talt rett i alt det de har sagt. Må da bare hjertet deres være slik at de vil frykte Meg og alltid holde alle Mine bud, så det kan gå dem vel sammen med deres barn til evig tid. Gå og si til dem: Vend tilbake til teltene deres! Men du skal stå her hos Meg, og til deg skal Jeg tale hele budet, lovene og dommene som du skal lære dem, for at de skal holde dem i det landet Jeg gir dem til eiendom.’ Derfor skal dere vokte dere så dere holder det Herren deres Gud har befalt dere. Dere skal ikke vike av verken til høyre eller til venstre. Dere skal bare vandre på hele den veien Herren deres Gud har befalt dere, for at dere kan få leve, så det skal gå dere vel, og deres dager kan bli mange i det landet dere skal ta i eie. Dette er budet, lovene og dommene Herren deres Gud har befalt meg å lære dere, så dere kan holde dem i det landet dere skal gå inn i for å ta det i eie, for at du kan frykte Herren din Gud, holde alle Hans lover og Hans bud som Jeg befaler deg, både du og din sønn og din sønnesønn, alle ditt livs dager, og for at dine dager kan bli mange. Derfor, Israel, hør, og legg vinn på å holde dem, så det kan gå deg vel, og dere kan bli overmåte tallrike, slik Herren, dine fedres Gud, har lovt deg, i et land som flyter med melk og honning. Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte. Du skal lære dem videre til dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minnesedler mellom dine øyne. Du skal skrive dem på dørstolpene til ditt hus og på dine porter. Men når Herren din Gud fører deg inn i det landet Han har tilsverget dine fedre, til Abraham, Isak og Jakob, for å gi deg store og vakre byer som du ikke har bygd, hus fulle av alle gode ting som du ikke har fylt dem med, uthogde brønner som du ikke har hogd ut, vingårder og oliventrær som du ikke plantet, når du har spist og er mett, vokt deg så du ikke glemmer Herren som førte deg ut fra landet Egypt, fra slavehuset. Herren din Gud skal du frykte, og Ham skal du tjene, og ved Hans navn skal du sverge. Dere skal ikke følge andre guder, gudene til folkeslagene som bor omkring dere – for en nidkjær Gud er Herren din Gud i din midte – så ikke Herrens vrede skal opptennes mot deg og Han skal utslette deg fra jordens overflate. Dere skal ikke friste Herren deres Gud, slik dere fristet Ham i Massa. Dere skal holde Herren deres Guds bud nøye, Hans vitnesbyrd og Hans lover som Han har befalt deg. Du skal gjøre det som er rett og godt i Herrens øyne, for at det kan gå deg vel, og du får komme inn og ta i eie det gode landet Herren sverget at Han ville gi til dine fedre, og Han skal drive alle fiendene dine bort fra deg, slik Herren har sagt. Når din sønn i framtiden spør deg: ‘Hva betyr de vitnesbyrdene, lovene og dommene som Herren vår Gud har befalt dere?’ da skal du si til din sønn: ‘Vi var slaver under Farao i Egypt, og Herren førte oss ut av Egypt med mektig hånd. For våre øyne viste Herren mektige og forferdelige tegn og under mot Egypt, Farao og hele hans hus. Så førte Han oss ut derfra, for at Han kunne føre oss inn og gi oss det landet Han tilsverget våre fedre. Herren befalte oss å holde alle disse lovene og å frykte Herren vår Gud, så det alltid skulle gå oss vel og Han kunne holde oss i live, som på denne dag. Da skal det bli til rettferdighet for oss, hvis vi legger vinn på å holde hele dette budet for Herren vår Guds ansikt, slik Han har befalt oss.’ Når Herren din Gud fører deg inn i det landet som du nå kommer inn i for å ta i eie, og Han driver mange folkeslag bort fra deg, hetittene, girgasittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, sju folkeslag som er større og mektigere enn du, og når Herren din Gud overgir dem foran deg, da skal du slå dem, og du skal sannelig lyse dem i bann. Du skal ikke slutte noen pakt med dem og ikke vise dem nåde. Du skal heller ikke bli inngiftet med dem, din datter skal du ikke gi til deres sønn, og deres datter skal du ikke ta til din sønn. For de vil få dine sønner til å vike bort fra å følge Meg, så de tjener andre guder. Da vil Herrens vrede opptennes mot dere, og Han vil snart ødelegge dere. Men slik skal dere gjøre med dem: Altrene deres skal dere rive ned, og steinstøttene deres skal dere bryte ned, og Asjerapælene deres skal dere hogge ned, og de utskårne bildene deres skal dere brenne på ilden. For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate. Det var ikke fordi dere var større enn alle andre folk at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere – for dere var de minste av alle folkene – men fordi Herren elsker dere, og fordi Han ville holde eden Han hadde sverget deres fedre. Derfor har Herren ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra slavehuset, fra egypterkongen Faraos hånd. Derfor skal du vite at Herren din Gud, Han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og viser miskunnhet i 1000 slektsledd mot dem som elsker Ham og holder Hans bud. Dem som hater Ham, gjengjelder Han rett opp i ansiktet og fører dem i fortapelsen. Han skal ikke drøye overfor den som hater Ham. Han skal gjengjelde ham rett opp i ansiktet. Derfor skal du holde fast ved det budet, lovene og dommene som Jeg befaler deg i dag, så du holder dem. Da skal det skje, fordi dere hører på disse dommene, holder dem og gjør etter dem, skal Herren din Gud holde pakten med deg og vise den miskunn som Han sverget til dine fedre. Han skal elske deg og velsigne deg og gjøre deg tallrik. Han skal også velsigne din livsfrukt og grøden av din jord, ditt korn, din most og din olje, avkommet fra ditt storfe og tilveksten til ditt småfe i det landet Han sverget dine fedre at Han ville gi deg. Du skal være velsignet framfor alle andre folk. Hos deg skal det ikke være noen som er ufruktbar verken av mann eller kvinne eller blant buskapen din. Herren skal ta all sykdom bort fra deg, og Han skal ikke legge på deg noen av Egypts grusomme lidelser, som du har kjent. Dem skal Han legge på alle som hater deg. Du skal fortære alle de folkene Herren din Gud overgir til deg. Ditt øye skal ikke ha noen barmhjertighet med dem. Du skal heller ikke tjene gudene deres, for det vil bli en snare for deg. Hvis du skulle si i ditt hjerte: ‘Disse folkeslagene er større enn jeg. Hvordan skal jeg klare å drive dem bort?’ Da skal du ikke frykte dem, men du skal huske nøye hva Herren din Gud gjorde med Farao og med hele Egypt: De store prøvelsene som du så med egne øyne, tegnene og undrene, den mektige hånd og utrakte arm som Herren din Gud førte deg ut med. Slik skal Herren din Gud gjøre med alle folkeslagene du frykter for. Herren din Gud skal også sende veps inn blant dem, helt til de som er igjen og gjemmer seg for deg, er gått fortapt. Du skal ikke bli skrekkslagen på grunn av dem. For Herren din Gud, den store og fryktinngytende Gud, er midt iblant deg. Litt etter litt skal Herren din Gud drive disse folkeslagene bort fra ditt ansikt. Du skal ikke klare å fortære dem på én gang, så det ikke skal bli for mange villdyr på marken rundt deg. Men Herren din Gud skal overgi dem til deg, og Han skal skape stor forvirring blant dem til de er ødelagt. Han skal overgi kongene deres i din hånd, og du skal utslette deres navn under himmelen. Ingen skal kunne stå seg mot deg helt til du har ødelagt dem. De utskårne gudebildene deres skal dere brenne med ild. Du skal ikke begjære det sølvet og gullet som er på dem, og ikke ta det til deg selv, så du ikke blir fanget av det, som i en snare. For det er en styggedom for Herren din Gud. Du skal heller ikke føre noen styggedom inn i ditt hus, så du ikke skal bli lyst i bann slik som den. Du skal avsky den dypt og regne den som en stor styggedom, for den er lyst i bann. Hele det budet jeg befaler deg i dag, skal dere være nøye med å holde, for at dere kan leve og bli mange og komme inn og ta i eie det landet som Herren har tilsverget deres fedre. Du skal huske hele den veien som Herren din Gud førte deg disse 40 årene i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg, så Han kunne kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Derfor ydmyket Han deg, lot deg sulte og ga deg manna å spise, som verken du eller dine fedre kjente, for at Han skulle la deg kjenne at mennesket lever ikke bare av brød, men mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. Klærne du hadde på deg, ble ikke utslitt, og din fot hovnet ikke opp i disse 40 årene. Så skal du da erkjenne i ditt hjerte at slik en mann tukter sin sønn, slik tukter Herren din Gud deg, så du holder Herren din Guds bud, vandrer på Hans veier og frykter Ham. For Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med vannrike bekker, med kilder og vannårer som strømmer fram i daler og åser, et land med hvete og bygg, med vintrær og fikentrær og granatepler, et land med olivenolje og honning, et land der du ikke må spise ditt brød i fattigdom, hvor du ikke skal mangle noe, et land der steinene er jern og du kan hogge kobber ut av fjellene. Når du har spist og er mett, da skal du lovprise Herren din Gud for det gode landet Han har gitt deg. Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og ikke forsømmer å holde budene, dommene og lovene som jeg befaler deg i dag. Når du har spist og er mett, når du har bygd vakre hus og bor i dem, når storfeet og småfeet ditt blir tallrikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så du ikke opphøyer deg og glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, ut fra slavehuset. Det var Han som førte deg gjennom den store og forferdelige ørkenen, gjennom områder med giftige slanger og skorpioner, gjennom det tørre landet der det ikke var vann. Det var Han som lot vann strømme ut til deg fra den flintharde klippen. Det var Han som ga deg manna å spise i ørkenen, en mat dine fedre ikke kjente, for at Han kunne ydmyke deg og sette deg på prøve, så Han kunne gjøre godt mot deg til sist. Da må du ikke si i ditt hjerte: ‘Ved min egen kraft og min egen hånds styrke har jeg skaffet meg denne velstanden.’ Men du skal huske Herren din Gud, for det er Han som gir deg kraft til å skaffe deg rikdom, så Han kan stadfeste sin pakt som Han sverget for dine fedre, slik det er på denne dag. Da skal det skje: Hvis du virkelig skulle glemme Herren din Gud og følge andre guder, tjene dem og tilbe dem, da skal jeg vitne mot dere på denne dag at dere sannelig skal gå fortapt. På samme måten som de folkeslagene Herren fører i fortapelsen foran deg, slik skal du gå fortapt, fordi du ikke ville lyde Herren din Guds røst. Hør, Israel: I dag skal du gå over Jordan og komme inn for å drive bort folkeslag som er større og mektigere enn deg selv, store byer som er befestet like til himmelen, et folk som er stort og høyreist, etterkommerne av anakittene, som du kjenner. Du har hørt det er sagt om dem: ‘Hvem kan stå seg mot Anaks etterkommere?’ Derfor skal du kjenne i dag at Herren din Gud er den som går over foran deg, som en fortærende ild. Han skal ødelegge og underkue dem rett foran deg. Så skal du drive dem ut og være snar til å utrydde dem, slik Herren har sagt til deg. Etter at Herren din Gud har drevet dem bort fra deg, må du ikke tenke i ditt hjerte og si: ‘På grunn av min egen rettferdighet har Herren ført meg inn for å ta dette landet i eie.’ Nei, det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Herren driver dem bort fra deg. Det er ikke på grunn av din rettferdighet eller ditt hjertes oppriktighet at du får komme inn og ta landet deres i eie. Men det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Herren din Gud driver dem ut og bort fra deg, og for at Han kan oppfylle ordet Han sverget for dine fedre Abraham, Isak og Jakob. Derfor skal du kjenne at det ikke er på grunn av din egen rettferdighet Herren din Gud gir deg dette gode landet til eiendom, for du er et stivnakket folk. Husk på og glem ikke hvordan du gjorde Herren din Gud vred i ørkenen. Fra den dagen du dro ut fra landet Egypt, til dere kom til dette stedet, har dere gjort opprør mot Herren. Også ved Horeb gjorde dere Herren vred, så Herren ble så vred på dere at Han ville ødelegge dere. Da jeg hadde gått opp på fjellet for å ta imot steintavlene, tavlene med pakten som Herren hadde sluttet med dere, ble jeg på fjellet i 40 dager og 40 netter, uten å spise brød eller drikke vann. Så overga Herren de to steintavlene til meg. På dem var det skrevet med Guds finger, og på dem sto alle de ordene Herren hadde talt til dere på fjellet, ut fra ilden den dagen dere var samlet. Da de 40 dagene og 40 nettene var til ende, skjedde det: Herren ga meg de to steintavlene, paktens tavler. Så sa Herren til meg: ‘Stå opp og skynd deg å gå ned herfra, for ditt folk som du førte ut av Egypt, har gjort noe forferdelig. De har vært snare til å vike av fra den veien Jeg befalte dem å gå. De har lagd seg et støpt avgudsbilde.’ Herren fortsatte å tale til meg og sa: ‘Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Trekk deg nå tilbake fra Meg, så Jeg kan få ødelegge dem og utslette navnet deres under himmelen. Så skal Jeg gjøre deg til et folk som er mektigere og større enn dette.’ Da snudde jeg og kom ned fra fjellet, og fjellet sto i flamme. De to paktens tavler hadde jeg i hendene. Jeg så, og se, dere hadde syndet mot Herren deres Gud; dere hadde lagd dere en støpt kalv. Dere hadde vært snare til å vike av fra den veien Herren hadde befalt dere. Da grep jeg om de to tavlene og kastet dem ut av hendene mine og knuste dem rett foran dere. Jeg falt ned for Herrens ansikt i 40 dager og 40 netter, slik som den første gangen; ikke spiste jeg brød og ikke drakk jeg vann på grunn av alle syndene dere hadde gjort ved å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så dere gjorde Ham rasende. For jeg fryktet at Herren i sin vrede skulle bli så sint at Han ville ødelegge dere. Men Herren hørte på meg den gangen også. Også på Aron ble Herren vred og ville ødelegge ham. Så jeg gikk den gangen i forbønn også for Aron. Jeg tok deres synd, kalven dere hadde lagd, og brente den på ilden, knuste den og malte den fint, helt til den var som fint støv. Støvet av den kastet jeg i bekken som rant ned fra fjellet. Også i Tabera og Massa og Kibrot-Hatta’ava gjorde dere Herren vred. Også da Herren sendte dere ut fra Kadesj-Barnea og sa: ‘Dra opp og ta i eie det landet som Jeg har gitt dere’, gjorde dere opprør mot Herren deres Guds Ord. Dere trodde ikke på Ham, og dere lød ikke Hans røst. Dere har levd i opprør mot Herren fra den dagen jeg ble kjent med dere. Slik falt jeg ned for Herrens ansikt, i 40 dager og 40 netter lå jeg slik, fordi Herren hadde sagt at Han ville ødelegge dere. Derfor gikk jeg i forbønn for dere til Herren og sa: ‘Herre Herre, ødelegg ikke Ditt folk og Din arv som Du har forløst ved Din storhet, som Du har ført ut av Egypt med mektig hånd. Husk på Dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob! Se ikke på dette folkets stahet, på deres ugudelighet eller deres synd, så ikke landet Du førte oss ut fra, skal si: «Fordi Herren ikke klarte å føre dem inn i det landet Han hadde lovt dem, og fordi Han hatet dem, har Han ført dem ut for å ta livet av dem i ørkenen.» Men de er Ditt folk og Din arv, som Du har ført ut ved Din mektige kraft og utrakte arm.’ På den tiden sa Herren til meg: «Hogg deg ut to steintavler lik de første, og kom så opp til Meg på fjellet! Lag deg også en ark av tre! På tavlene skal Jeg skrive de ordene som sto på de første tavlene, dem du knuste. Og du skal legge dem i arken.» Så lagde jeg en ark av akasietre, hogg ut to steintavler lik de første og gikk opp på fjellet med de to tavlene i hånden. Og Han skrev på tavlene nøyaktig det samme som først var skrevet, De Ti Ord, Herren hadde talt til dere på fjellet ut av ilden, den dagen dere var samlet. Og Herren ga dem til meg. Så snudde jeg meg og gikk ned fra fjellet. Tavlene la jeg i arken som jeg hadde lagd. Og der er de, slik Herren hadde befalt meg. Israels barn brøt opp fra Bene-Ja’akans kilder og kom til Mosera, der Aron døde og ble begravet. Hans sønn Elasar gjorde tjeneste som prest i hans sted. Derfra dro de til Gudgod, og fra Gudgod til Jotba, de mange elvers land. På den tiden skilte Herren ut Levis stamme til å bære Herrens paktsark, til å stå for Herrens ansikt, til å gjøre tjeneste for Ham, og til å velsigne i Hans navn, helt til denne dag. Derfor har ikke Levi noen del eller arv sammen med sine brødre. Herren er hans arv, slik Herren din Gud sa til ham. Jeg ble værende på fjellet i 40 dager og 40 netter, som den første gangen. Herren hørte meg også denne gangen, og Herren ville ikke ødelegge deg. Så sa Herren til meg: ‘Stå opp og legg ut på reisen din foran folket, så de kan komme inn og ta i eie det landet som Jeg sverget for deres fedre at Jeg ville gi dem.’ Og nå, Israel, hva ber Herren din Gud deg om, uten dette at du frykter Herren din Gud, vandrer på alle Hans veier og elsker Ham, at du tjener Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og Hans lover, som jeg befaler deg i dag, til det beste for deg? Sannelig, himmelen og himlenes himler tilhører Herren din Gud, og jorden med alt som er på den, men likevel var det bare dine fedre Herren hadde så kjær at Han elsket dem. Han utvalgte etterkommerne deres, dere framfor alle andre folk, slik det er på denne dag. Derfor skal dere omskjære forhuden på deres hjerte og ikke være stivnakket lenger. For Herren deres Gud er gudenes Gud og herrenes Herre, den store Gud, mektig og fryktinngytende, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot bestikkelse, Han som skaffer den farløse og enken deres rett, Han som elsker den fremmede så Han gir ham mat og klær. Derfor skal også dere elske den fremmede, for dere var selv fremmede i landet Egypt. Herren din Gud skal du frykte, Ham skal du tjene, og Ham skal du klynge deg til, og ved Hans navn skal du sverge. Han er din lovsang, og Han er din Gud, Han som har gjort disse store og fryktinngytende gjerningene for deg, som dine øyne har sett. 70 sjeler var dine fedre da de dro ned til Egypt, men nå har Herren din Gud gjort deg tallrik som stjernene på himmelen. Derfor skal du elske Herren din Gud og alle dager holde Hans befaling, Hans lover, Hans dommer og Hans bud. I dag skal dere kjenne at det ikke er deres barn jeg taler med, de som ikke har kjent og ikke har sett Herren deres Guds oppdragelse, Hans storhet og Hans mektige hånd og utrakte arm, tegnene og gjerningene Han gjorde midt i Egypt, mot egypterkongen Farao og mot hele landet hans, hva Han gjorde med egypterhæren, med hestene og vognene deres, hvordan Han lot vannet i Sivhavet strømme over dem da de forfulgte dere, og hvordan Herren lot dem gå fortapt helt til denne dag. De har ikke sett hva Han gjorde med dere i ørkenen helt til dere kom til dette stedet, og hva Han gjorde med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, Rubens sønn, da jorden åpnet sitt gap og slukte dem, husene deres, teltene deres og hver skapning som tilhørte dem, midt iblant hele Israel. Men deres øyne har sett alle de store gjerningene Herren har gjort. Derfor skal dere holde hvert bud som jeg befaler deg i dag, for at dere kan være sterke og komme inn og ta i eie det landet dere nå drar over for å ta i eie, for at deres dager kan bli mange i landet Herren sverget at Han ville gi deres fedre, til dem og deres ætt, et land som flyter av melk og honning. For det landet du kommer inn i for å ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere dro ut fra, der du sådde såkornet ditt og vannet det med fotkraft, som en grønnsakhage. Men det landet dere nå drar over for å ta i eie, er et land med høyder og daler, som drikker vann fra himmelens regn, et land Herren din Gud har omsorg for; Herren din Guds øyne er alltid vendt mot det, fra årets begynnelse og til dets slutt. Dersom dere virkelig lyder mine bud, som jeg befaler dere i dag, så dere elsker Herren deres Gud og tjener Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel, da skal det skje: Jeg skal gi landet deres regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du kan samle inn ditt korn, din most og din olje. Jeg skal gi deg gress på markene for buskapen din, så du kan spise og bli mett. Ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir forført og dere viker av og tjener andre guder og tilber dem, så Herrens vrede blir opptent mot dere og Han skalker himlene, så det ikke kommer regn og jorden ikke gir sin grøde, og dere snart blir utryddet fra det gode landet som Herren gir dere. Derfor skal dere legge disse mine ord på deres hjerte og sjel. Bind dem som et tegn på hånden, og la dem være som minnesedler mellom deres øyne! Du skal lære dem til dine barn, tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal skrive dem på dørstolpene til ditt hus og på dine porter, for at deres dager og deres barns dager skal bli mange i det landet Herren sverget for deres fedre at Han ville gi dem, så lenge det er en himmelhvelving over jorden. For hvis dere er nøye med å holde alle disse bud som jeg befaler dere å gjøre etter, så dere elsker Herren deres Gud og vandrer på hele Hans vei og klynger dere til Ham, da skal Herren drive alle disse folkeslagene bort fra dere, og dere skal fordrive folkeslag som er større og mektigere enn dere selv. Hvert sted dere setter foten på, skal være deres, fra ørkenen og Libanon, fra elven, elven Eufrat, helt til havet i Vest skal være deres landområde. Ingen mann skal kunne stå seg mot dere. Herren deres Gud skal la det komme redsel og frykt for dere over hele det landområdet dere går inn i, slik Han har sagt dere. Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelsen og forbannelsen: velsignelsen, hvis dere lyder Herren deres Guds bud, som jeg befaler dere i dag, og forbannelsen, hvis dere ikke lyder Herren deres Guds bud, men viker av fra den veien jeg befaler dere i dag, så dere følger andre guder som dere ikke kjenner. Når Herren din Gud har ført deg inn i det landet du kommer inn i for å ta i eie, da skal det skje: Du skal lyse velsignelsen på fjellet Garisim og forbannelsen på fjellet Ebal. Ligger ikke de fjellene på den andre siden av Jordan, bortenfor veien mot vest, i landet til kanaaneerne som bor i slettelandet like overfor Gilgal, ved terebintetrærne i More? For dere skal nå dra over Jordan og komme inn for å ta det landet i eie som Herren deres Gud gir dere, og dere skal ta det i eie og bo i det. Legg vinn på å holde alle de lovene og dommene som jeg legger fram for dere i dag. Dette er de lovene og dommene som dere skal være nøye med å holde i det landet Herren, dine fedres Gud, gir deg til eiendom, alle de dager dere lever på jorden. Dere skal fullstendig ødelegge alle stedene der de tjente gudene sine, de folkeslagene dere skal drive ut, både på de høye fjellene, på haugene og under hvert frodig tre. Dere skal rive ned altrene deres, bryte ned steinstøttene deres, og Asjerapælene deres skal dere brenne på ilden. Dere skal hogge ned de utskårne bildene av gudene deres og utslette navnet deres derfra. Dere skal ikke tilbe Herren deres Gud på den måten. Men til det stedet Herren deres Gud utvelger blant alle stammene deres, for å la sitt navn få bolig der, dit skal du gå. Dit skal dere føre brennofrene deres, slaktofrene, tienden og gavene fra deres hånd, ofrene dere har lovt, de frivillige ofrene og det førstefødte av storfeet og småfeet deres. Der skal dere holde måltid framfor Herren deres Guds ansikt, og dere skal glede dere, både dere og husfolket deres, over alt dere har lagt hånden på, over alt det Herren din Gud har velsignet deg med. Dere må ikke gjøre slik som vi gjør her i dag, at enhver gjør det som er rett i egne øyne, for ennå har dere ikke kommet inn til hvilen og den arven som Herren din Gud gir deg. Men når dere drar over Jordan og bosetter dere i det landet som Herren deres Gud gir dere som arv, og Han gir dere hvile fra alle fiendene deres omkring, så dere kan bo i trygghet, da skal det stedet Herren deres Gud utvelger for å la sitt navn bo, være stedet dere skal komme med alt det jeg befaler dere: brennofrene deres, slaktofrene, tienden, gavene fra deres hånd og alle de utvalgte ofrene som dere lover til Herren. Dere skal glede dere for Herren deres Guds ansikt, både dere og deres sønner og deres døtre, deres tjenere og tjenestekvinner og levitten som bor innenfor portene deres, siden han ikke har noen del eller arv sammen med dere. Vokt deg så du ikke ofrer brennofrene dine på alle steder du ser deg ut, men på det stedet Herren utvelger, i en av stammene, der skal du ofre brennofrene dine, og der skal du gjøre alt det jeg befaler deg. Men av all din sjels lyst kan du slakte og spise kjøtt, slik Herren din Gud har velsignet deg med det Han har gitt deg. Både den urene og den rene kan spise av det, som om det var en gaselle eller et dådyr. Bare blodet skal dere ikke spise. Dere skal helle det ut på jorden som vann. Innenfor portene dine kan du ikke spise tienden av ditt korn, most eller olje, eller det førstefødte av storfeet eller småfeet ditt, heller ikke noen av ofrene som du har lovt, de frivillige ofrene eller gaven fra din hånd. Men du skal spise dem for Herren din Guds ansikt på det stedet Herren din Gud utvelger, både du og din sønn og din datter, din tjener og din tjenestekvinne og levitten som er innenfor dine porter. Foran Herren din Guds ansikt skal du glede deg over alt det du legger hendene på. Vokt deg så du ikke svikter levitten så lenge du lever i landet ditt. Når Herren din Gud utvider grensene dine, slik Han har lovt deg, og du sier: ‘La meg spise kjøtt!’ fordi din sjel lengter etter å spise kjøtt, da kan du spise kjøtt så mye du vil. Hvis det stedet Herren din Gud utvelger for å la sitt navn få bolig, er for langt borte fra deg, da kan du slakte av storfeet og av småfeet, som Herren har gitt deg, slik jeg har befalt deg, og du kan spise det innenfor portene dine, så mye du har lyst på. Slik en spiser gaselle og dådyr, skal du spise det. Både den urene og den rene kan spise det. Se bare nøye til at du ikke spiser blodet, for blodet er sjelen. Du skal ikke spise sjelen sammen med kjøttet. Du skal ikke spise det. Du skal helle det ut på jorden som vann. Du skal ikke spise det, for at det kan gå godt med deg og dine barn etter deg når du gjør det som er rett i Herrens øyne. Bare de hellige ting som tilhører deg, og de ofrene du har lovt, skal du ta med og komme til det stedet Herren utvelger. Du skal ofre brennofrene dine, både kjøttet og blodet, på alteret for Herren din Gud. Blodet fra slaktofferet ditt skal helles ut på alteret for Herren din Gud, men kjøttet skal du spise. Du skal ta vare på og lyde alle disse ordene jeg befaler deg, for at det kan gå godt med deg og dine barn etter deg til evig tid når du gjør det som er godt og rett i Herren din Guds øyne. Når Herren din Gud utrydder folkeslagene og jager dem bort fra deg, dem du nå kommer inn for å drive bort, og du fordriver dem og bor i landet deres, da skal du vokte deg så du ikke blir drevet til å følge dem, etter at de er ødelagt og borte fra deg, og at du ikke søker deres guder og sier: ‘Hvordan tjente disse folkeslagene gudene sine? Jeg vil gjøre det på samme måten.’ Du skal ikke tilbe Herren din Gud på den måten. For alt som er en styggedom for Herren, alt det Han hater, det har de gjort for gudene sine. For til og med sine sønner og døtre brenner de på ilden for gudene sine. Hvert bud jeg befaler dere, skal dere pass på at dere holder. Du skal ikke legge noe til eller trekke noe fra. Hvis det blant dere står fram en profet eller en som har drømmesyner, og han gir deg et tegn eller et under, og tegnet eller underet inntreffer, det han talte om til deg da han sa: ‘La oss følge andre guder’, slike som du ikke har kjent, ‘og la oss tjene dem’, da skal du ikke høre på ordene til denne profeten eller denne som har drømmesyner. For Herren deres Gud setter dere på prøve for å vite om dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerte og av hele deres sjel. Herren deres Gud skal dere følge, og Ham skal dere frykte, Hans bud skal dere holde, og Hans røst skal dere lyde, Ham skal dere tjene, og Ham skal dere klynge dere til. Men denne profeten eller denne som har drømmesyner, skal dø, fordi han har talt til frafall fra Herren deres Gud, Han som førte dere ut av landet Egypt og forløste deg fra slavehuset, og fordi han ville drive deg bort fra den veien Herren din Gud har befalt deg å vandre. Slik skal du rense det onde bort fra din midte. Hvis din bror, din mors sønn, din sønn eller din datter, din kone som du tar i favn, eller din venn som er som din egen sjel for deg, i hemmelighet lokker deg og sier: ‘La oss gå av sted og tjene andre guder’, slike som du ikke har kjent, verken du eller dine fedre, blant gudene til folkene rundt dere, enten nært eller fjernt, fra den ene enden av jorden til den andre, da skal du ikke gi ditt samtykke til ham eller høre på ham. Du skal heller ikke se med barmhjertighet på ham, og du skal ikke skåne ham eller dekke ham. Men du skal sannelig drepe ham. Din egen hånd skal være den første som rettes mot ham for å drepe ham, og deretter hele folkets hånd. Du skal steine ham til han dør fordi han forsøkte å drive deg bort fra Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra slavehuset. Hele Israel skal høre dette og frykte og aldri mer gjøre en slik ond ting midt iblant deg. Hvis du i en av byene som Herren din Gud gir deg til å bo i, hører om noen som sier: Noen menn, ondskapens barn, har gått ut fra din midte, de har drevet dem som bor i byen deres, på avveier og sagt: ‘La oss gå av sted og tjene andre guder’, slike som dere ikke har kjent, da skal du undersøke det, granske og spørre nøye etter. Og se, hvis det blir bekreftet at det er sant at en slik avskyelig handling er begått i din midte, da skal du sannelig slå dem som bor i den byen, du skal sannelig slå dem i hjel med sverdets egg. Du skal utslette den fullstendig, alt som er i den og hele buskapen som hører til der, med sverdets egg. Hele byttet skal du samle midt på torget, og du skal brenne helt opp med ild både byen og hele byttet, foran Herren din Gud. Den skal ligge som en ruinhaug til evig tid. Den skal ikke bygges opp igjen. Ikke noe av det som er lyst i bann, må henge igjen ved din hånd, for at Herren kan vende seg bort fra sin brennende vrede og vise deg barmhjertighet og ha medynk med deg, så Han kan gjøre deg tallrik, slik Han sverget for dine fedre. For du har hørt på Herren din Guds røst, så du kan holde alle Hans bud, dem jeg befaler deg i dag, og gjøre det som er rett i Herren din Guds øyne. Dere er Herren deres Guds barn. Dere skal ikke knivskjære dere eller rake dere skallet over pannen når noen dør. For du er et hellig folk for Herren din Gud, og deg har Herren utvalgt til å være Hans eiendomsfolk blant alle folkeslagene på jorden. Du skal ikke spise noen som helst avskyelig. Dette er de firbeinte dyrene dere kan spise: oksen, sauen, geita, dådyret, gasellen, rådyret, villgeiten, oryxantilopen, antilopen og fjellgeiten. Av de firbeinte dyrene kan dere spise alle som har hover, og dem som har kløvde klover og tygger drøv. Men disse skal dere ikke spise blant dem som tygger drøv, har klover eller kløvde klover: kamelen, haren og fjellgrevlingen. For de tygger drøv, men de har ikke kløvde klover. De er urene for dere. Også svinet er urent for dere, for det har kløvde klover, men det tygger ikke drøv. Kjøttet fra dem skal dere ikke spise, og åtselet av dem skal dere ikke røre. Dette kan dere spise av alt som er i vannet: Alt som har finner og skjell, kan dere spise. Men alt som ikke har finner eller skjell, skal dere ikke spise. Det er urent for dere. Alle rene fugler kan dere spise, men disse skal dere ikke spise: ørnen, lammegribben, svartgribben, den røde glenten, falken og alle slags glenter, alle slags ravner, strutsen, uglen, måken og alle slags hauker, kattuglen, tårnuglen og snøuglen, pelikanen, åtselgribben, fiskeuglen, storken, alle slags hegrer og hærfuglen og flaggermusen. Også alle flygende insekter er urene for dere; de skal ikke spises. Alle rene fugler kan dere spise. Dere skal ikke spise noe selvdødt dyr. Du kan gi det til den fremmede som er innenfor dine porter, så han kan spise det, eller du kan selge det til en utlending. For du er et hellig folk for Herren din Gud. Du skal ikke koke et kje i morens melk. Du skal sannelig gi tiende av hele kornavlingen din, det åkeren gir år etter år. For Herren din Guds ansikt, på det stedet Han utvelger for å la sitt navn bo der, skal du spise tienden av ditt korn, din most og din olje, av det førstefødte av storfeet og småfeet ditt, for at du kan lære å frykte Herren din Gud alle dager. Men hvis reisen dit blir for lang for deg, så du ikke klarer å bære det med deg, hvis stedet Herren din Gud utvelger for å la sitt navn få bolig der, er for langt borte fra deg, og Herren din Gud har velsignet deg, da skal du bytte det i penger, binde pengene til hånden din og gå til det stedet som Herren din Gud utvelger. Du skal bruke disse pengene til det din sjel har lyst til: storfe eller småfe, vin eller sterk drikk, til hva det enn er din sjel ønsker. Du skal spise det for Herren din Guds ansikt, og du skal glede deg, du og ditt husfolk. Du må ikke svikte levitten som er innenfor portene dine, siden han ikke har noen del eller arv sammen med deg. Ved slutten av hvert tredje år skal du komme med tienden av avlingen din fra det året og lagre den innenfor portene dine. Siden levitten ikke har noen del eller arv sammen med deg – og den fremmede og farløse og enken som er innenfor portene dine – skal de alle få komme og spise seg mette, for at Herren din Gud skal velsigne deg i all den gjerning du utfører. Ved slutten av hvert sjuende år skal du ettergi all gjeld. Slik skal ettergivelsen foregå: Hver utlåner som har lånt noe til sin neste, skal ettergi det. Han skal ikke kreve inn noe fra sin neste eller sin bror, fordi det er utlyst gjeldsettergivelse for Herren. Fra en fremmed kan du kreve det inn. Men det din bror skylder deg, skal du ettergi. Det skal nå ikke være noen som er fattig hos deg. For Herren skal velsigne deg stort i det landet Herren din Gud gir deg som arv til eiendom, hvis du bare er nøye med å lyde Herren din Guds røst og passer på at du holder alle disse budene som jeg har befalt deg i dag. For Herren din Gud skal velsigne deg, slik Han lovte deg. Du skal ta pant fra mange folkeslag, men selv skal du ikke sette noe i pant. Du skal herske over mange folkeslag, men de skal ikke herske over deg. Hvis det er en fattig mann hos deg blant dine brødre innenfor noen av portene i landet som Herren din Gud gir deg, da skal du ikke ha et gjenstridig hjerte eller lukke hånden for din fattige bror. Men du skal vise deg rundhåndet mot ham og villig ta pant fra ham så han kan få det han mangler, uansett hva han trenger. Vokt deg så du ikke får en ond tanke i ditt hjerte, så du sier: ‘Det sjuende året, frigivelsesåret, nærmer seg’, og du ser med ondt øye på din fattige bror og ikke gir ham noe. Da vil han rope til Herren imot deg, og det blir til synd for deg. Du skal bare gi ham, og du skal ikke være bedrøvet i ditt hjerte når du gir til ham. For på grunn av dette skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt du legger hånden på. For den fattige vil aldri forsvinne fra landet. Derfor befaler jeg deg og sier: ‘Du skal vise deg rundhåndet mot din bror, mot fattige og den trengende i landet ditt.’ Hvis din bror, en hebraisk mann eller en hebraisk kvinne, blir solgt til deg og tjener deg i seks år, da skal du la ham gå og være fri i det sjuende året. Når du sender ham fra deg som en fri mann, skal du ikke sende ham tomhendt bort. Du skal forsyne ham rikelig med gaver fra småfeet ditt, fra treskeplassen og vinpressen din. Av det Herren din Gud har velsignet deg med, skal du gi ham. Du skal huske at du selv var slave i landet Egypt, og at Herren din Gud utfridde deg. Derfor befaler jeg deg dette i dag. Men hvis det skjer at han sier til deg: ‘Jeg vil ikke dra fra deg’, fordi han elsker deg og ditt hus, og fordi det er godt for ham å være hos deg, da skal du ta en syl og stikke den gjennom øret hans og inn i døren. Han skal være din tjener for all tid. Med slavekvinnen din skal du gjøre det samme. Det skal ikke være hardt for deg å sende ham bort fra deg som fri mann. For han har tjent deg for verdien av to leiekarer ved å tjene deg i seks år. Da skal Herren din Gud også velsigne deg i alt du gjør. Alt førstefødt av hankjønn som blir født av storfeet og småfeet ditt, skal du hellige for Herren din Gud. Ikke noe arbeid skal du utføre med de førstefødte av storfeet ditt, og du skal ikke klippe de førstefødte av småfeet ditt. Foran Herren din Guds ansikt skal du og ditt husfolk spise det år etter år, på det stedet Herren utvelger. Men hvis det er noen feil på det, hvis det er halt eller blindt eller har noen annen alvorlig feil, da skal du ikke ofre det til Herren din Gud. Innenfor portene dine kan du spise det. Både den urene og den rene kan spise det, som om det var en gaselle eller et dådyr. Bare ikke spis blodet av det! Du skal helle det ut på jorden som vann. Gi akt på måneden Abib, så du holder påske for Herren din Gud, for i måneden Abib førte Herren din Gud deg ut av Egypt om natten. Derfor skal du ofre påskeofferet for Herren din Gud, fra småfeet og storfeet, på det stedet Herren utvelger for å la sitt navn bo der. Du skal ikke spise noe syret brød sammen med det. I sju dager skal du spise usyret brød sammen med det. Det er trengselsbrød – for i hast dro du ut fra landet Egypt – så du alle ditt livs dager kan huske den dagen da du dro ut av landet Egypt. Hos deg må det ikke finnes surdeig innenfor dine grenser i sju dager. Heller ikke kan noe av det kjøttet du ofrer den første kvelden, ligge igjen til neste morgen. Du må ikke ofre påskeofferet innenfor noen av portene som Herren din Gud gir deg. Men på det stedet Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, der skal du slakte påskeofferet om kvelden, ved solnedgang, på den tiden da du dro ut av Egypt. Du skal steke det og spise det på det stedet Herren din Gud utvelger, og neste morgen skal du vende tilbake og gå til teltene dine. Seks dager skal du spise usyret brød, og på den sjuende dagen skal det være en hellig samling for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid. Så skal du telle sju uker. Fra du begynner å skjære kornet med sigden, skal du telle de sju ukene. Så skal du holde Ukenes høytid for Herren din Gud. Du skal bære fram et tilstrekkelig frivillig offer fra din hånd, som du skal gi ut fra hvordan Herren din Gud velsigner deg. Du skal glede deg framfor Herren din Guds ansikt, både du og din sønn og din datter, din tjener og tjenestekvinne, levitten som er innenfor portene dine, og den fremmede og farløse og enken som er hos deg, på det stedet Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der. Du skal huske at du selv var slave i Egypt, og du passe på så du holder disse lovene. Løvhyttefesten skal du holde i sju dager når du har samlet inn fra treskeplassen og vinpressen din. Du skal glede deg på høytiden din, både du og din sønn og din datter, din tjener og tjenestekvinnen, levitten og den fremmede og farløse og enken, som er innenfor portene dine. I sju dager skal du holde høytid for Herren din Gud på det stedet Herren utvelger. For Herren din Gud skal velsigne deg i hele avlingen din og i alt dine henders arbeid, så du sannelig kan glede deg. Tre ganger i året skal alle av hankjønn hos deg vise seg for Herren din Guds ansikt på det stedet Han utvelger: på De usyrede brøds høytid, på Ukenes høytid og på Løvhyttefesten. Og de kan ikke vise seg tomhendte for Herrens ansikt. Hver mann skal gi den gaven han har evne til, etter Herren din Guds velsignelse, slik Han har gitt deg. Du skal innsette dommere og oppsynsmenn i alle portene som Herren din Gud gir deg, for hver av stammene dine. De skal dømme folket med rettferdig dom. Du skal ikke forvrenge retten. Du skal ikke være partisk og ikke ta imot bestikkelse. For bestikkelse forblinder de vises øyne og forvrenger de rettferdiges ord. Rettferdighet, ja, bare rettferdighet skal du jage etter, for at du kan få leve og ta i eie det landet Herren din Gud gir deg. Du skal ikke plante deg noe tre som en Asjerapæl ved siden av alteret du bygger deg for Herren din Gud. Du skal ikke reise noen steinstøtte som Herren din Gud hater. Du skal ikke ofre Herren din Gud noen okse eller sau som har noen feil eller skavank, for det er en avskyelighet for Herren din Gud. Hvis det midt iblant deg, innenfor noen av portene dine som Herren din Gud gir deg, finnes en mann eller en kvinne som gjør det som er ondt i Herren din Guds øyne, så han bryter Hans pakt og går bort og tjener andre guder og tilber dem, eller solen eller månen eller noe annet i hele himmelens hær, som jeg ikke har befalt, og dette blir fortalt deg, og du hører om det, da skal du undersøke det nøye. Og se, hvis det blir bekreftet at det er sant at en slik avskyelighet er begått i Israel, da skal du føre den mannen eller kvinnen som har gjort denne onde gjerningen, ut til portene dine. Den mannen eller kvinnen skal du steine til de dør. På to eller tre vitners ord skal den dø som er skyldig til døden. Men han skal ikke dø bare på et ord fra ett vitne. Vitnenes hånd skal være den første som løftes mot ham for å drepe ham, og så hele folkets hånd. Slik skal du rense det onde bort fra din midte. Hvis det er en sak som er for vanskelig for deg å dømme i, enten det gjelder fordeling av blodskyld, et tvistemål, legemsbeskadigelse eller et annet stridsspørsmål innenfor portene dine, da skal du bryte opp og gå til det stedet Herren din Gud utvelger. Du skal dra til prestene, levittene, og til den som er dommer på den tiden, og søke svar. De skal da kunngjøre deg rettskjennelsen. Du skal rette deg etter kjennelsen de kunngjør på det stedet Herren utvelger, og du skal legge vinn på å gjøre alt slik de rettleder deg. Etter lovens ordlyd, som de rettleder deg i, etter den dommen de uttaler for deg, skal du gjøre. Du skal ikke vike av verken til høyre eller til venstre fra den kjennelsen de kunngjør deg. Men den mann som handler egenrådig og ikke vil lyde presten som står og gjør tjeneste for Herren din Gud, eller lyde dommeren, den mannen skal dø. Slik skal du rense det onde bort fra Israel. Hele folket skal høre det og frykte, og ikke lenger handle egenrådig. Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg, og du tar det i eie og bosetter deg i det, og du sier: ‘Jeg vil sette en konge over meg, som alle folkeslagene omkring meg’, da skal du sannelig sette en konge over deg, en som Herren din Gud utvelger. En blant dine brødre skal du sette som konge over deg. Du kan ikke sette over deg en mann som er utlending, en som ikke er din bror. Men han skal ikke skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: ‘Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.’ Han skal heller ikke ta seg mange koner, så ikke hans hjerte vender seg bort. Og han skal heller ikke samle seg store mengder sølv eller gull. Når han sitter på tronen i sitt kongerike, skal det skje: Han skal personlig få en avskrift av denne loven. Den skal skrives i en bokrull, etter den boken som ligger for prestenes ansikt, levittene. Den skal være hos ham, og han skal lese den alle sine levedager, for at han kan lære å frykte Herren sin Gud og ta seg i vare så han holder alle ordene i denne loven og i disse forskriftene, så han ikke skal opphøye seg i sitt hjerte over sine brødre, og så han ikke skal vike av fra budet, verken til høyre eller til venstre, og for at han kan få mange dager over sitt kongerike, han og hans sønner i Israel. Prestene, levittene, hele Levis stamme, skal ikke ha noen del eller arv sammen med Israel. Herrens matoffer, Hans del, skal de ete. Noen arv skal han ikke ha iblant sine brødre. Herren er hans arv, slik Han sa til ham. Dette skal være prestenes rett fra folket, fra dem som ofrer et slaktoffer, enten det er okse eller en sau: De skal gi presten bogen, kjevene og magesekken. Førstegrøden av ditt korn, din most og din olje og det første av ullen fra småfeet ditt skal du gi ham. For Herren din Gud har utvalgt ham av alle stammene dine for at han skal stå og gjøre tjeneste for Herrens navn, han og hans sønner alle dager. Hvis en levitt kommer fra noen av byportene dine, fra hvilket sted i hele Israel han enn bor, og han kommer av all sin sjels lyst til det stedet Herren utvelger, da kan han gjøre tjeneste i Herren sin Guds navn, slik alle hans brødre levittene gjør, de som står der for Herrens ansikt. De skal ha like stor del til underhold, i tillegg til det han har fått fra salget av fedrearven sin. Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke etterligne avskyelighetene til folkeslagene som bor der. Det må ikke finnes noen hos deg som lar sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden, eller en som driver med spådom, eller en tegntyder eller en som tyder overnaturlige varsler, eller en trollmann eller en som kaster besvergelser eller er et medium for åndemaning, eller en som driver med spiritisme, eller en som påkaller de døde. For hver den som gjør dette, er til avsky for Herren. På grunn av disse avskyelighetene driver Herren din Gud dem bort fra ditt ansikt. Du skal være ulastelig for Herren din Gud. For disse folkeslagene som du skal drive bort, hører på tegntydere og spåmenn. Men deg har Herren din Gud ikke tillatt dette. En Profet som meg skal Herren din Gud oppreise for deg fra din midte, fra dine brødre. Ham skal dere høre på. Det var alt du ba Herren din Gud om ved Horeb på sammenkomstens dag, da du sa: ‘La meg slippe å høre lenger på Herren min Guds røst eller se denne mektige ilden, for da må jeg dø.’ Og Herren sa til meg: ‘Det de har sagt, er rett. En Profet som deg skal Jeg oppreise for dem blant deres brødre. Jeg skal legge Mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det Jeg befaler Ham. Da skal det skje: Hver den som ikke hører på Mine ord, som Han taler i Mitt navn, vil Jeg kreve ham til regnskap for. Men den profet som egenrådig taler ord i Mitt navn, ord Jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profeten skal dø.’ Hvis du sier i ditt hjerte: ‘Hvordan skal vi kjenne hvilket ord det ikke er Herren som har talt?’ Hvis en profet taler i Herrens navn og dette ordet ikke skjer eller inntreffer, da er det ikke et ord Herren har talt. Egenrådig har profeten selv talt det. Men du skal ikke frykte for ham. Når Herren din Gud har utryddet folkeslagene i det landet Herren din Gud gir deg, og du driver dem ut og bosetter deg i byene og husene deres, da skal du skille ut tre byer, midt i landet som Herren din Gud gir deg til eiendom. Du skal sette veien i stand for deg, og hele landområdet Herren din Gud gir deg som arv, skal du dele inn i tre deler, så enhver drapsmann kan flykte dit. Dette er ordet som gjelder drapsmannen som flykter dit, så han skal få leve: Den som uforvarende slår sin neste i hjel, og som ikke har hatet ham på forhånd, som når en mann går ut i skogen sammen med sin neste for å hogge tømmer, og hånden hans svinger øksen for å felle treet, og øksehodet løsner fra skaftet og treffer hans neste så han dør, da kan han flykte til en av disse byene og få leve. Ellers kunne blodhevneren, mens han er brennende harm, forfølge drapsmannen og innhente ham, siden veien er for lang, og slå ham i hjel, enda han ikke fortjente noen dødsdom, siden han ikke hatet ham på forhånd. Derfor befaler jeg deg og sier: Du skal skille ut tre byer. Når da Herren din Gud utvider grensene dine, slik Han sverget for dine fedre, og gir deg hele det landet Han lovte å gi til dine fedre, og når du legger vinn på å holde hele dette budet som jeg befaler deg i dag, så du elsker Herren din Gud og vandrer på Hans veier alle dager, da skal du legge til tre byer utenom disse tre, så ikke det skal bli utgytt uskyldig blod i det landet Herren din Gud gir deg som arv, og det kommer blodskyld over deg. Men dersom noen hater sin neste, legger seg i bakhold, reiser seg mot ham og gir ham et dødelig slag så han dør, og han flykter til en av disse byene, da skal de eldste i hans hjemby sende bud og hente ham derfra og overgi ham i blodhevnerens hånd, så han må dø. Ditt øye skal ikke se med barmhjertighet på ham, men skylden for uskyldig blod skal du rense fra Israel, så det kan gå deg vel. Du skal ikke flytte din nestes grensemerke. Med dem trekker overhodene opp grensene for din arv, den du skal arve i det landet som Herren din Gud gir deg til eiendom. Bare ett vitne kan ikke stå fram mot en mann for en misgjerning eller en synd, hvilken synd han enn har gjort. På to eller tre vitners ord skal en sak stå fast. Hvis et ondsinnet vitne står fram mot en mann for å vitne mot ham om et lovbrudd, da skal begge de to mennene som fører sak mot hverandre, stille seg foran Herrens ansikt, foran prestenes og dommernes ansikt, for dem som gjør tjeneste i de dagene. Dommerne skal undersøke det nøye. Og se, viser det seg at vitnet er et falskt vitne, som har vitnet falskt mot sin bror, da skal dere gjøre med ham som han hadde planlagt å gjøre med sin bror. Slik skal du rense det onde bort fra deg, så de som blir igjen, skal høre det og frykte og aldri mer handle så ondskapsfullt som dette i din midte. Ditt øye skal ikke vise barmhjertighet: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot. Når du drar ut for å krige mot fiendene dine, og du ser hester og vogner og et folk som er større enn deg, da skal du ikke frykte for dem. For Herren din Gud er med deg, Han som førte deg opp fra landet Egypt. Idet dere skal rykke fram til krig, da skal det skje: Presten skal komme fram og tale til folket. Han skal si til dem: ‘Hør, Israel! I dag skal dere rykke fram til krig mot fiendene deres. Bli bare ikke motløse i deres hjerte, frykt ikke og bli ikke oppjaget av angst eller skrekkslagne på grunn av dem. For Herren deres Gud, som selv går med dere, Han skal krige for dere mot fiendene deres så Han frelser dere.’ Tilsynsmennene skal tale til folket og si: ‘Er det noen mann som har bygd et nytt hus, og som ikke har innviet det? La ham gå og vende tilbake til huset sitt, så han ikke skal dø i striden og en annen mann innvie det. Er det noen mann som har plantet en vingård, og ennå ikke fått spist av den? La ham gå og vende tilbake til huset sitt, så han ikke skal dø i slaget og en annen mann spise av den. Og er det noen mann som er forlovet med en kvinne, men ennå ikke har tatt henne til seg som kone? La ham gå og vende tilbake til huset sitt, så han ikke skal dø i striden og en annen mann tar henne til seg som kone.’ Videre skal tilsynsmennene tale til folket og si: ‘Er det noen mann som frykter og er motløs i sitt hjerte? La ham gå og vende tilbake til huset sitt så ikke hans brødres hjerte også begynner å vakle, slik som hans eget hjerte.’ Når tilsynsmennene er ferdige med å tale til folket, skal det skje at de skal innsette hærførere til å være overhoder for folket. Når du nærmer deg en by for å stride mot den, da skal du rope ut tilbud om fred for den. Hvis den svarer deg med fred og åpner opp for deg, da skal det skje at hele det folket som finnes i den, skal gjøre tvangsarbeid for deg og tjene deg. Men hvis byen ikke vil slutte fred med deg, men fører krig mot deg, da skal du beleire den. Når Herren din Gud overgir den i din hånd, da skal du slå ned alle av hankjønn med sverdets egg. Men kvinnene, barna, buskapen og alt som ellers er i byen, alt hærfanget der, det skal du selv ta som bytte. Du skal gjøre deg nytte av byttet fra fiendene dine, det som Herren din Gud skal gi deg. Slik skal du gjøre med alle byene som ligger på lang avstand fra deg, og som ikke er blant byene til disse folkeslagene. Men i byene til disse folkene, dem Herren din Gud gir deg som arv, der skal du ikke la noe som puster, bli igjen i live. Du skal sannelig lyse dem i bann: hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg, for at de ikke skal lære dere å gjøre etter alt det avskyelige som de gjør for sine guder, så dere synder mot Herren deres Gud. Når du beleirer en by i lang tid mens du kriger mot dem for å besette den, da skal du ikke ødelegge trærne der ved å svinge øksen mot dem. Hvis du kan spise av dem, skal du ikke hogge dem ned for å legge dem foran deg i beleiringen, for er treet på marken et menneske som du skal beleire? Bare de trærne du vet ikke er frukttrær, kan du ødelegge og hogge ned. Med dem kan du bygge bolverk mot byen som fører krig mot deg, inntil den må bøye seg. Hvis noen blir funnet liggende drept på marken i det landet Herren din Gud gir deg til eiendom, og det ikke er kjent hvem som slo ham i hjel, da skal de eldste og dommerne hos deg gå ut og måle avstanden fra den drepte mannen til byene omkring. Da skal dette skje: I den byen som er nærmest den drepte mannen, skal de eldste i byen ta en kvige som aldri har vært brukt til arbeid og aldri har dratt med åk. De eldste i byen skal føre kvigen ned til en dal hvor det alltid er rennende vann, en dal som verken er pløyd eller tilsådd, og der skal de brekke nakken på kvigen. Så skal prestene, Levis sønner, komme fram, for Herren din Gud har utvalgt dem til å gjøre tjeneste for Ham og til å velsigne i Herrens navn. Etter deres ord skal ethvert tvistemål og enhver legemsbeskadigelse bli avgjort. Alle de eldste i den byen som er nærmest den drepte mannen, skal vaske hendene over kvigen som de brakk nakken på i dalen. Så skal de ta til orde og si: ‘Våre hender har ikke utøst dette blodet, og våre øyne har heller ikke sett det. Gi soning for Ditt folk Israel, som Du har forløst, Herre, og legg ikke uskyldig utøst blod på Ditt folk Israel!’ Så skal det bli gitt soning for blodet på deres vegne. Slik skal du rense bort skylden for uskyldig blod fra din midte når du gjør det som er rett i Herrens øyne. Når du drar ut i krig mot fiendene dine, og Herren din Gud overgir dem i din hånd, og du tar dem til fange, og du ser en kvinne med vakker skikkelse blant fangene, og du får henne kjær og vil ta henne til kone, da skal du føre henne hjem til huset ditt, og hun skal rake seg på hodet og stelle neglene sine. Hun skal ta av seg fangeklærne sine, bo i huset ditt og sørge over sin far og sin mor i en hel måned. Etter det kan du gå inn til henne og bli hennes ektemann, og hun skal bli din kone. Dersom du ikke har din lyst i henne, skal dette skje: Du skal la henne reise som hun selv vil. Men du skal sannelig ikke selge henne for penger. Du skal ikke behandle henne hensynsløst, for du har krenket henne. Hvis en mann har to koner, en som er elsket, og en som ikke er elsket, og de begge har født ham barn, både den som er elsket, og den som ikke er elsket, og den førstefødte sønnen er av henne som ikke er elsket, da skal det skje den dagen han deler ut arven til sine sønner: Han kan ikke gi førstefødselsretten til den sønnen han har med kona som er elsket, framfor sønnen til henne som ikke er elsket, han som virkelig er den førstefødte. Men han skal anerkjenne sønnen til den kona som ikke er elsket, som den førstefødte. Han skal gjøre det ved å gi ham en dobbel del av alt han eier, for han er førstefrukten av hans kraft. Førstefødselsretten er hans. Hvis en mann har en sta og opprørsk sønn som ikke vil lyde sin fars eller sin mors røst, og som ikke vil lyde dem selv når de tukter ham, da skal hans far og hans mor gripe ham og føre ham ut til de eldste i hjembyen hans, til porten der. De skal si til de eldste i byen: ‘Denne sønnen vår er sta og opprørsk. Han vil ikke lyde vår røst. Han er en storeter og en dranker.’ Så skal alle mennene i byen hans steine ham til han dør. Slik skal du rense bort ondskapen som er midt iblant deg, og hele Israel skal høre det og frykte. Hvis en mann har gjort en synd som fortjener dødsstraff, og han drepes og du henger ham på et tre, da skal liket hans ikke henge på treet natten over, men du skal sannelig begrave ham samme dag, for den som er hengt, er Guds forbannelse, og du skal ikke gjøre landet ditt urent, det Herren din Gud gir deg som arv. Du skal ikke se på at din brors okse eller sau går seg vill, og så bare vende ryggen til dem. Du skal alltid ta dem med tilbake til din bror. Hvis din bror ikke bor i nærheten av deg, eller hvis du ikke kjenner ham, da skal du ta dyret med til ditt eget hus. Dyret skal være hos deg til din bror leter etter det. Da skal du gi det tilbake til ham. Det samme skal du gjøre med hans esel, og det skal du også gjøre med et klesplagg som tilhører ham, og hva det enn er din bror har mistet og du har funnet, så skal du gjøre det samme. Du må ikke vende ryggen til. Du skal ikke se på at eselet eller oksen til din bror har falt og ligger på veien, og så vende ryggen til dem. Du skal alltid hjelpe ham med å få dem på beina igjen. En kvinne skal ikke bære på seg noe som tilhører en mann, heller ikke skal en mann kle seg i kvinneklær, for hver den som gjør dette, er avskyelig for Herren din Gud. Hvis du treffer på et fuglerede foran deg langs veien, i et tre eller på marken, med unger eller egg, og moren ligger på ungene eller på eggene, da skal du ikke ta bort moren sammen med ungene. Du skal alltid la moren fly bort, men ungene kan du ta, for at det kan gå deg godt og dine dager bli mange. Når du bygger et nytt hus, skal du lage et rekkverk på taket ditt, så du ikke fører blodskyld over huset ditt om noen faller ned fra det. Du skal ikke så to slags såkorn i vingården din, for at ikke både avlingen av såkornet du har sådd, og frukten av vingården din skal tilfalle helligdommen. Du skal ikke pløye med en okse og et esel sammen. Du skal ikke gå med klær som er vevd sammen av ullgarn og lingarn. Du skal lage dusker i de fire hjørnene av kappen du kler deg med. Hvis en mann tar seg en kone, går inn til henne, men så får avsky for henne, og han anklager henne for skammelig framferd og setter ut ondt rykte om hennes navn og sier: ‘Jeg tok denne kvinnen til ekte, men da jeg kom inn til henne, fant jeg ikke tegn på at hun var jomfru’, da skal faren og moren til den unge kvinnen ta fram tegnene på at den unge kvinnen var jomfru og bringe dem ut til byens eldste, ved porten. Faren til den unge kvinnen skal si til de eldste: ‘Jeg ga min datter som kone til denne mannen, men han har avsky for henne. Og se, han har anklaget henne for skammelig framferd og sier: «Jeg fant ikke tegn på at din datter var jomfru.» Men se, dette er tegnene på at min datter var jomfru.’ Så skal de spre kledet ut rett foran de eldste i byen. De eldste i byen skal gripe mannen og straffe ham. De skal ilegge ham en bot på 100 sjekel sølv og gi dem til faren til den unge kvinnen, fordi han hadde satt ut et ondt rykte over navnet til en jomfru i Israel. Hun skal være hans kone. Han kan ikke skille seg fra henne alle sine levedager. Men hvis denne anklagen er sann, at det ikke finnes tegn på at den unge kvinnen er jomfru, da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal du rense det onde bort fra din midte. Hvis en mann blir funnet mens han ligger med en kvinne som er en annen manns kone, da skal de begge dø, både mannen som lå med kvinnen, og kvinnen selv. Slik skal du rense det onde bort fra Israel. Hvis en ung kvinne som er jomfru, er forlovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger med henne, da skal dere føre dem begge ut til porten i byen, og dere skal steine dem til de dør, den unge kvinnen fordi hun ikke ropte om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin nestes kone. Slik skal du rense det onde bort fra din midte. Men hvis en mann treffer en forlovet, ung kvinne ute på marken, og mannen tar henne og ligger med henne med makt, da er det bare mannen som lå med henne, som skal dø. Men den unge kvinnen skal du ikke gjøre noe med, for den unge kvinnen har ikke gjort noen synd som gjør henne skyldig til døden. For med denne saken er det på samme måten som når en mann reiser seg mot sin neste og dreper ham. For han fant henne ute på marken, og den forlovede, unge kvinnen skrek, men det var ingen der til å redde henne. Hvis en mann treffer en ung kvinne, en jomfru som ikke er forlovet, og han griper henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, da skal den mannen som lå med henne, gi faren til den unge kvinnen 50 sjekel sølv, og hun skal være hans kone fordi han krenket henne. Han kan ikke skille seg fra henne alle sine levedager. En mann skal ikke ta sin fars kone til ekte, og heller ikke blotte sin fars seng. Den som har fått kjønnslemmet knust eller kuttet, skal ikke komme inn i Herrens forsamling. En som er av uren fødsel, skal ikke komme inn i Herrens forsamling. Selv i tiende slektsledd skal ingen i hans ætt komme inn i Herrens forsamling. En ammonitt eller moabitt skal ikke komme inn i Herrens forsamling. Selv i tiende slektsledd skal ingen i hans ætt noensinne komme inn i Herrens forsamling, fordi de ikke møtte dere med brød og vann på veien da dere kom ut av Egypt, og fordi han leide Bileam, sønn av Beor fra Petor i Mesopotamia, til å gå imot deg og forbanne deg. Men Herren din Gud ville ikke høre på Bileam, og Herren din Gud vendte forbannelsen til velsignelse for deg, fordi Herren din Gud elsker deg. Du skal aldri noensinne søke verken fred eller noe godt for dem, alle dine dager. Du skal ikke regne en edomitt som avskyelig, for han er din bror, og du skal ikke regne en egypter som avskyelig, for du var en fremmed i hans land. Deres barn i tredje ledd kan få komme inn i Herrens forsamling. Når du drar ut og leirer deg mot fiendene dine, skal du holde deg unna alt som er ondt. Hvis det er en mann hos deg som blir uren ved noe som skjer om natten, da skal han gå utenfor leiren. Han skal ikke få komme inn i leiren. Men når kvelden kommer, skal han bade seg i vann, og når solen går ned, kan han komme inn i leiren. Du skal også ha et sted utenfor leiren, så du kan gå ut dit. Du skal ha et graveredskap blant utrustningen din. Når du vil sette deg ned der utenfor, skal du grave et hull med det, og så skal du snu deg og dekke til avføringen din. For Herren din Gud går gjennom leiren din for å fri deg ut og overgi fiendene dine foran deg. Derfor skal leiren din være hellig, så Han ikke skal se noe uanstendig hos deg og vende seg bort fra deg. Du skal ikke utlevere en slave til hans herre når han har rømt til deg fra sin herre. Han kan bo hos deg på det stedet han selv velger innenfor en av portene dine, der det er godt for ham. Du skal ikke undertrykke ham. Det skal ikke være noen tempelprostituerte blant Israels døtre eller noen som driver tempelutukt blant Israels sønner. Du skal ikke komme med horelønn eller hundepenger til Herren din Guds hus, som et offer for et hvilket som helst løfte, for begge deler er en avskyelighet for Herren din Gud. Du skal ikke kreve rente av din bror, verken av penger, mat eller noe annet som blir lånt ut mot rente. Av en utlending kan du kreve rente, men av din bror skal du ikke kreve rente, for at Herren din Gud kan velsigne deg i alt du legger hånden på i landet du kommer inn i for å ta det i eie. Når du avlegger et løfte til Herren din Gud, skal du ikke være sen med å innfri det. For Herren din Gud skal sannelig kreve det av deg, og det vil bli til synd for deg. Men hvis du avstår fra å avlegge noe løfte, skal det ikke bli til synd for deg. Det som kommer over dine lepper, skal du være nøye med å gjøre slik du lovte, for det var frivillig du avla løfte for Herren din Gud med din munn. Når du kommer inn i vingården til din neste, kan du spise så mye druer du vil, til du er mett, men du skal ikke legge noe i kurven din. Når du kommer inn i den modne kornåkeren til din neste, kan du plukke aks med hånden, men du skal ikke bruke sigd på den modne kornåkeren til din neste. Hvis en mann tar seg en kone og gifter seg med henne, og det skjer at hun ikke lenger finner velvilje i hans øyne, fordi han har funnet noe uanstendig hos henne, da skal han skrive et skilsmissebrev til henne, gi det i hånden hennes og sende henne bort fra huset sitt. Hvis hun da, etter å ha forlatt huset hans, går bort og blir en annen manns kone, og denne andre ektemannen avskyr henne og skriver et skilsmissebrev til henne, gir det i hånden hennes og sender henne bort fra huset sitt, eller om denne andre ektemannen som tok henne til kone, dør, da får ikke den første ektemannen som skilte seg fra henne, ta henne tilbake som sin kone, etter at hun er blitt gjort uren. For det er avskyelig for Herrens ansikt, og du skal ikke føre synd over det landet Herren din Gud gir deg som arv. Når en mann nylig har tatt seg en kone, skal han ikke gå i hæren eller bli pålagt noen annen forpliktelse. Han skal være fri ett år til å være hjemme og være til glede for den kona han har tatt seg. Ingen må ta et par kvernsteiner i pant, ikke engang den øverste steinen, for da tar han selve livsoppholdet i pant. Hvis en mann blir oppdaget mens han bortfører en av sine brødre blant Israels barn, og han behandler ham hensynsløst eller selger ham, da skal den som bortfører ham, dø. Du skal rense det onde bort fra din midte. Pass på når noen har et sår av en ondartet hudsykdom, så du meget nøye gjør etter alt det prestene, levittene, rettleder dere. Slik jeg befalte dem, slik skal dere meget nøye gjøre. Husk det Herren din Gud gjorde med Mirjam på veien da dere dro ut av Egypt. Når du låner et eller annet til din neste, skal du ikke gå inn i hans hus og hente det han skal gi i pant. Du skal stå utenfor, og mannen du låner til, skal komme ut til deg med pantet. Hvis mannen er fattig, skal du ikke sove natten over med pantet hans. Du skal i det minste gi ham pantet tilbake når solen går ned, så han kan sove i sin egen kappe og velsigne deg. Det skal bli til rettferdighet for deg for Herren din Guds ansikt. Du skal ikke undertrykke en leiearbeider som er fattig og trengende, enten det er en av dine brødre eller en av de fremmede som bor i landet ditt innenfor portene dine. Hver dag skal du gi ham lønnen hans, før solen går ned, for han er fattig og hans sjel er rettet mot å få den. Ellers vil han rope til Herren over deg, og det vil bli til synd for deg. Fedre skal ikke dø for sine barns skyld, og barn skal ikke dø for sine fedres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd. Du skal ikke forvrenge retten for en fremmed eller farløs, og du skal ikke ta en enkes klær som pant. Men du skal huske at du var slave i Egypt, og at Herren din Gud løste deg ut derfra. Derfor befaler jeg deg å gjøre dette. Når du høster inn avlingen fra åkeren din, og du glemmer et kornbånd på åkeren, skal du ikke gå tilbake for å hente det. Det skal tilhøre den fremmede, den farløse og enken, for at Herren din Gud kan velsigne deg i all den gjerning du legger hånden på. Når du rister oliventrærne dine, skal du ikke gå over grenene igjen. La det være til den fremmede, den farløse og enken. Når du høster druene i vingården din, skal du ikke holde etterhøst. La det være til den fremmede, den farløse og enken. Du skal huske at du var slave i landet Egypt. Derfor befaler jeg deg å gjøre dette. Hvis det er en tvist mellom noen menn, og de kommer fram for retten, for at dommerne skal dømme mellom dem, og de rettferdiggjør den rettferdige og dømmer den skyldige skyldig, da skal dette skje: Hvis den skyldige fortjener slag, da skal dommeren få ham til å legge seg ned og la ham bli slått i hans påsyn, så mange slag som svarer til hans skyld. 40 slag kan han gi ham, men ikke flere, ellers kunne han lett slå ham med altfor mange slag, og din bror ville bli vanæret for dine øyne. Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet. Hvis brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha noen sønn, skal ikke enken etter den døde mannen bli overlatt til en fremmed mann utenfra. Broren til ektemannen hennes skal gå inn til henne, ta henne til kone og gjøre sin plikt som svoger. Dette skal skje: Den førstefødte sønnen hun får, skal bære videre navnet til hans døde bror, så navnet hans ikke blir utslettet fra Israel. Men dersom mannen ikke har lyst til å ta sin svigerinne til ekte, da skal hans svigerinne gå opp til porten, til de eldste og si: ‘Min svoger nekter å føre sin brors navn videre i Israel. Han vil ikke gjøre sin plikt som svoger.’ Da skal de eldste i byen kalle ham til seg og snakke til ham. Hvis han da står fast på sitt og sier: ‘Jeg har ikke lyst til å ta henne til ekte’, da skal hans svigerinne komme fram til ham i nærvær av de eldste, ta sandalen av foten hans, spytte ham i ansiktet, svare og si: ‘Slik skal det gjøres med den mann som ikke vil bygge sin brors hus.’ I Israel skal han kalles med navnet: Barfothuset. Hvis to menn slåss, og kona til den ene kommer til for å redde sin mann fra hånden til den som slår ham, og hun rekker ut hånden og griper tak i kjønnsorganene hans, da skal du hogge hånden av henne. Du skal ikke se med barmhjertighet på henne. Du skal ikke ha ulike vektlodd i pungen din, et tungt og et lett. Du skal ikke ha to slags hulmål i huset ditt, et stort og et lite. Du skal ha hele og rette vektlodd, et helt og rett hulmål, for at dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg. For hver den som gjør slike ting, hver den som gjør urett, er avskyelig for Herren din Gud. Husk hva Amalek gjorde mot deg på veien da dere kom ut fra Egypt, hvordan han møtte deg på veien og angrep baktroppen din, alle de som gikk spredt og hadde sakket etter, da du var utmattet og utslitt. Han fryktet ikke Gud. Når Herren din Gud har gitt deg hvile fra alle fiendene dine som er omkring i det landet Herren din Gud gir deg til arv og eiendom, da skal det skje: Du skal utslette minnet om Amalek så det ikke mer finnes under himmelen. Glem det ikke! Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg til arv, og du inntar det og bor i det, skal dette skje: Du skal ta noe av det første av all grøden fra jorden som du skal høste inn i det landet Herren din Gud gir deg, og du skal legge det i en kurv og gå til stedet Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der. Du skal gå til den som er prest på den tiden, og si til ham: ‘Jeg kunngjør i dag for Herren din Gud at jeg har kommet inn i det landet som Herren sverget for våre fedre at Han ville gi oss.’ Så skal presten ta kurven fra hånden din og sette den ned foran Herren din Guds alter. Du skal svare og si for Herren din Guds ansikt: ‘Min far var en arameer som holdt på å gå til grunne, og han dro ned til Egypt og bodde der med bare noen få. Og der ble han til et stort, mektig og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet, fornedret og la hardt slavearbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så til oss i fornedrelsen, strevet og undertrykkelsen. Så førte Herren oss ut av Egypt med mektig hånd og utrakt arm, med mektige, fryktinngytende gjerninger og tegn og under. Han har ført oss til dette stedet og har gitt oss dette landet, et land som flyter med melk og honning. Og se, nå har jeg kommet med førstegrøden av landet som Du, Herren, har gitt meg.’ Så skal du sette den foran Herren din Guds ansikt og tilbe for Herren din Guds ansikt. Deretter skal du glede deg over alt det gode Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, både deg og levitten og den fremmede som er midt iblant deg. Når du er ferdig med å legge til side hele tienden av avlingen din i det tredje året, året for tienden, og har gitt den til levitten, den fremmede, den farløse og enken, så de kan spise og bli mette innenfor portene dine, da skal du si for Herren din Guds ansikt: ‘Jeg har ført hele den hellige tienden bort fra mitt hus, og jeg har også gitt den til levitten, den fremmede, den farløse og enken, etter hele Ditt bud som Du har befalt meg. Jeg har ikke overtrådt noen av Dine bud og ikke glemt noen av dem. Jeg har ikke spist noe av den da jeg sørget. Heller ikke har jeg båret noe av den bort mens jeg var uren eller gitt noe av den for de døde. Jeg har vært lydig mot Herren min Guds røst og gjort etter alt Du har befalt meg. Se ned fra Din hellige bolig, fra Himmelen, og velsign Ditt folk Israel og det landet Du har gitt oss, slik Du sverget for våre fedre, et land som flyter med melk og honning.’ På denne dag befaler Herren din Gud deg å holde disse lovene og dommene. Derfor skal du se til at du holder dem av hele ditt hjerte og av hele din sjel. I dag har du sagt at Herren skal være din Gud, og at du vil vandre på Hans veier og holde Hans lover, Hans bud og Hans dommer, og at du vil lyde Hans røst. I dag har Herren sagt deg at du er Hans eiendomsfolk, slik Han har lovt deg, og at du skulle holde alle Hans bud, og at Han vil sette deg høyt over alle folkeslag Han har skapt, til lovprisning, for å gi deg et navn og gi deg ære, og at du skal være et hellig folk for Herren din Gud, slik Han har sagt.» Sammen med de eldste i Israel befalte Moses folket og sa: «Dere skal holde hele det budet jeg befaler dere i dag. Den dagen dere drar over Jordan til det landet som Herren din Gud gir deg, skal dette skje: Du skal reise opp noen store steiner og kalke dem hvite. Etter at du har dratt over, skal du skrive på dem alle ordene i denne loven, for at du kan komme inn i det landet Herren din Gud gir deg, et land som flyter av melk og honning, slik Herren, dine fedres Gud, sa til deg. Derfor skal dette skje når dere har kommet over Jordan: Dere skal reise opp disse steinene på Ebalfjellet, slik jeg befaler dere i dag, og du skal kalke dem hvite. Der skal du bygge et alter for Herren din Gud, et alter av steiner. Du skal ikke bruke noe jernredskap på dem. Av naturlige steiner skal du bygge et alter for Herren din Gud, og du skal ofre brennoffer på det for Herren din Gud. Du skal ofre fredsoffer, og du skal spise der og glede deg for Herren din Guds ansikt. Du skal skrive alle ordene i denne loven på steinene med klar og tydelig skrift.» Så talte Moses og prestene, levittene, til hele Israel og sa: «Vær stille og hør etter, Israel! På denne dag er du blitt Herren din Guds folk. Derfor skal du lyde Herren din Guds røst og holde Hans bud og Hans lover, som jeg befaler deg i dag.» Samme dag befalte Moses folket og sa: «Disse skal stille seg på Garisimfjellet og velsigne folket når dere har gått over Jordan: Simeon, Levi, Juda, Jissakar, Josef og Benjamin. Og disse skal stille seg på Ebalfjellet for å forbanne: Ruben, Gad, Asjer, Sebulon, Dan og Naftali. Levittene skal tale med høy røst og si til hver mann i Israel: Forbannet er den som lager et utskåret eller støpt bilde, en avskyelighet for Herren, et arbeid en kunsthåndverker har gjort med sine hender, og setter det opp i hemmelighet. Og hele folket skal svare og si: Amen! Forbannet er den som vanærer sin far eller sin mor. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som flytter sin nestes grensemerke. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som leder den blinde vill fra veien. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som forvrenger retten for den fremmede, den farløse og enken. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som ligger med sin fars kone, for han har blottet sin fars seng. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som ligger med et eller annet dyr. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som ligger med sin søster, sin fars datter eller sin mors datter. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som ligger med sin kones mor. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som slår sin neste i hjel i hemmelighet. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som tar imot bestikkelse for å slå i hjel og utøse et uskyldig menneskes blod. Og hele folket skal si: Amen! Forbannet er den som ikke holder oppe alle ordene i denne loven så han gjør etter dem. Og hele folket skal si: Amen! Om du nøye lyder Herren din Guds røst og trofast holder alle Hans bud som jeg befaler deg i dag, skal det skje: Herren skal sette deg høyt over alle folkeslagene på jorden. Og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, hvis du lyder Herren din Guds røst: Velsignet skal du være i byen, og velsignet skal du være på marken. Velsignet være din livsfrukt, grøden av din jord og det dine husdyr bærer, avkommet fra ditt storfe og tilveksten til ditt småfe. Velsignet være din kurv og ditt deigtrau. Velsignet skal du være i din inngang, og velsignet skal du være i din utgang. Herren gjør at dine fiender som reiser seg mot deg, ligger slagne rett foran deg. På én vei skal de komme ut mot deg, og på sju veier skal de flykte for deg. Herren skal befale velsignelse over deg i dine lagerhus og i alt det du legger hånden på, og Han skal velsigne deg i det landet som Herren din Gud gir deg. Herren skal grunnfeste deg som et hellig folk for seg, slik Han har sverget for deg, hvis du holder Herren din Guds bud og vandrer på Hans veier. Da skal alle folkene på jorden se at Herrens navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg. Herren skal gi deg mer enn nok av alt som er godt, ved din livsfrukt, ved det dine husdyr bærer, og ved grøden av din jord, i det landet som Herren sverget for dine fedre å gi deg. For deg skal Herren åpne sitt gode skattkammer, himmelen, for å gi ditt land regn i rette tid, og for å velsigne all dine henders gjerning. Du skal låne til mange folkeslag, men selv skal du ikke låne. Herren skal gjøre deg til hode og ikke hale. Du skal bare være over, og ikke ligge under, hvis du lyder Herren din Guds bud, som jeg befaler deg i dag, og tar deg i vare så du holder dem, så du ikke viker av fra noen av de ordene jeg befaler deg i dag, verken til høyre eller venstre, og følger andre guder for å tjene dem. Men dersom du ikke lyder Herren din Guds røst, slik at du legger vinn på å holde alle Hans bud og Hans lover som jeg befaler deg i dag, skal dette skje: Alle disse forbannelsene skal komme over deg og nå deg: Forbannet skal du være i byen, og forbannet skal du være på marken. Forbannet være din kurv og ditt deigtrau. Forbannet være din livsfrukt, grøden av din jord, avkommet fra ditt storfe og tilveksten til ditt småfe. Forbannet skal du være i din inngang, og forbannet skal du være i din utgang. Herren skal sende forbannelse, forvirring og plage over deg i alt det du legger hånden på for å gjøre, helt til du blir ødelagt og brått går til grunne, på grunn av alle de onde gjerningene du har gjort ved å forlate Meg. Herren skal la pesten henge fast ved deg, helt til Han har utryddet deg fra det landet du kommer inn i for å ta i eie. Herren skal slå deg med tærende sykdom, med feber, betennelse, høy feber, sverd, tørke og mugg. Dette skal forfølge deg helt til du går til grunne. Himmelen over ditt hode skal være bronse, og jorden under deg skal være jern. Herren skal la regnet over ditt land bli til støv og mold. Fra himmelen skal det komme ned over deg helt til du er ødelagt. Herren gjør at du ligger beseiret foran dine fiender. På én vei skal du dra ut mot dem, og på sju veier skal du flykte fra dem. Du skal bli et skremsel for alle riker på jorden. Liket av deg skal bli til mat for alle fuglene i luften og for villdyrene på jorden, og ingen skal skremme dem bort. Herren skal slå deg med byller som i Egypt, med svulster, skabb og utslett som du ikke kan bli legt for. Herren skal slå deg med galskap, blindhet og forvirring i hjertet. Du skal famle deg fram på høylys dag, som en blind mann famler seg fram i mørket. Du skal ikke ha framgang på dine veier. Du skal bare være undertrykt og plyndret alle dager, og det er ingen som frelser deg. Du skal forlove deg med en kvinne, men en annen mann skal ta henne med vold og ligge med henne. Du skal bygge et hus, men ikke få bo i det. Du skal plante en vingård, men ikke få spise av den. Din okse skal slaktes for dine øyne, men du skal ikke spise av den. Ditt esel blir tatt fra deg med makt, og det blir ikke gitt tilbake til deg. Ditt småfe skal gis til dine fiender, og det er ingen som hjelper deg. Dine sønner og dine døtre skal bli gitt til et annet folk, og dine øyne skal se det og tæres bort av lengsel etter dem hele dagen. Og det er ingen kraft i din hånd. Et folk du ikke kjenner, skal spise grøden av din jord og alt ditt utkomme, og du skal bare bli undertrykt og knust alle dager. Slik skal du bli drevet til galskap på grunn av det dine øyne ser. Herren skal slå deg med grusomme byller på knær og legger, byller som du ikke kan bli legt fra, og de skal dekke deg fra isse til fotsåle. Både deg og den kongen du setter over deg, skal Herren føre bort til et folkeslag du ikke har kjent, verken du eller dine fedre. Der vil du tjene andre guder, tre og stein. Du skal bli til skrekk, til et ordtak og til spott blant alle de folkeslagene som Herren vil drive deg bort til. Mye såkorn skal du bære ut på marken, men lite skal du høste inn. For gresshoppen skal fortære det. Du skal plante vingårder og stelle dem, men du skal verken drikke av vinen eller høste druene. For mark skal ete dem opp. Du skal ha oliventrær overalt innenfor dine grenser, men ikke få salve deg med oljen. For dine oliven skal falle av. Du skal få sønner og døtre, men de skal ikke bli værende hos deg. For de skal føres bort i fangenskap. Hvert tre og all grøde fra din jord skal gresshoppene ta. Den fremmede midt iblant deg skal stige høyere og høyere over deg, og du skal synke lavere og lavere. Han skal låne til deg, men du skal ikke kunne låne til ham. Han skal være hode, og du skal være hale. Alle disse forbannelsene skal komme over deg og forfølge deg og innhente deg, helt til du er ødelagt, fordi du ikke lød Herren din Guds røst så du holdt Hans bud og Hans lover, som Han har befalt deg. De skal være hos deg som et tegn og et under, og hos dine etterkommere til evig tid. Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og hjertets lyst, selv om du hadde rikelig av alt, så skal du tjene dine fiender, som Herren skal sende mot deg, i sult, i tørst, i nakenhet og i nød for alt. Han skal legge et åk av jern over din nakke, helt til Han har ødelagt deg. Herren skal føre imot deg et folk fra et sted langt borte, fra jordens ende, slik som ørnen kommer flygende, et folk med et språk du ikke forstår. Det er et folk med harde ansikter som ikke viser aktelse for den eldre, og som heller ikke viser barmhjertighet mot den unge. De skal fortære tilveksten til din buskap og grøden av din jord, helt til du er ødelagt. Til deg lar de det ikke bli igjen verken korn, most eller olje, og heller ikke avkommet fra ditt storfe eller tilveksten til ditt småfe, før de har utryddet deg. De skal beleire deg ved alle dine porter, helt til dine høye og befestede murer, som du setter din lit til, raser ned over hele ditt land. De skal beleire deg ved alle dine porter over hele ditt land der Herren din Gud har gitt deg. Under beleiringen og den veldige trengselen som din fiende setter deg i, skal du spise din egen livsfrukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre som Herren din Gud gir deg. Den ømmeste og mest elegante mann blant dere skal se med ondt øye på sin bror, mot kona han har i sin favn, og mot de barna han ennå har igjen. Ikke én av dem skal han gi kjøttet av sine barn, som han spiser, fordi han ikke har noe igjen til seg selv etter beleiringen og den veldige trengselen som din fiende fører over deg ved alle dine porter. Den ømmeste og vakreste kvinne blant dere, som ikke ville driste seg til å sette sin fot på jorden, så vakker og øm som hun var, hun skal se med ondt øye på ektemannen hun har i sin favn, og på sin sønn og på sin datter, ja, for sin etterbyrd som kommer ut mellom hennes bein, og de barna hun føder. For hun skal spise dem i hemmelighet fordi hun er i nød for alt under beleiringen og den veldige trengselen som din fiende fører over deg ved alle dine porter. Hvis du ikke tar deg i vare så du holder alle de ordene i denne loven som er skrevet i denne boken, så du frykter dette herlige og fryktinngytende navnet: HERREN DIN GUD, da skal Herren føre forunderlige plager over deg og over dine etterkommere, veldige og langvarige plager og ondartede og langvarige sykdommer. Igjen skal Han føre over deg alle Egypts lidelser, dem du fryktet for, og de skal henge fast ved deg. Også enhver sykdom og enhver plage som det ikke er skrevet om i denne Lovboken, skal Herren føre over deg, helt til du er ødelagt. Det skal bare bli noen få igjen av dere – dere som var tallrike som stjernene på himmelen – fordi du ikke ville lyde Herren din Guds røst. Det skal skje: På samme måten som Herren frydet seg over å gjøre godt mot dere og gjøre dere tallrike, slik skal Herren fryde seg over å utrydde og ødelegge dere. Og dere skal bli revet bort fra det landet som du kommer inn i, for å ta det i eie. Så skal Herren spre deg blant alle folkene, fra den ene enden av jorden til den andre, og der skal du tjene andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, tre og stein. Blant disse folkeslagene skal du ikke få ro, og du skal ikke finne noe hvilested for din fot. Men der skal Herren gi deg et skjelvende hjerte, øyne som svikter, og en sjel som tynes ut. Ditt liv skal henge i en tynn tråd foran deg. Du skal være redd både dag og natt og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: ‘Bare det var kveld!’ Og om kvelden skal du si: ‘Bare det var morgen!’ Slik skal redselen fylle ditt hjerte, og slik er synet dine øyne ser. Herren skal føre deg på skip tilbake til Egypt, langs den veien jeg sa du aldri skulle se igjen. Der skal dere bli bydd fram til salg som slaver og slavinner for deres fiender, men det er ingen som kjøper.» Dette er ordene i den pakten som Herren befalte Moses å slutte med Israels barn i landet Moab, i tillegg til den pakten Han hadde opprettet med dem på Horeb. Moses kalte sammen hele Israel og sa til dem: «Dere har sett alt det Herren gjorde for øynene på dere i landet Egypt, mot Farao og alle tjenerne hans og hele landet hans, de veldige prøvelsene dine øyne har sett, tegnene og de store undrene. Likevel har ikke Herren gitt dere et hjerte så dere kan forstå, øyne så dere kan se og ører så dere kan høre, før på denne dag. Jeg har ført dere i ørkenen i 40 år. Klærne dere hadde på dere, ble ikke utslitt, og det ble heller ikke sandalene du brukte. Brød har dere ikke spist, og vin eller sterk drikk har dere ikke drukket, for at dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud. Da dere kom til dette stedet, dro Sihon, kongen i Hesjbon, og Og, Basans konge, ut for å møte oss i strid, og vi slo dem. Vi tok landet deres og ga det som arv til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme. Derfor skal dere legge vinn på å holde ordene i denne pakten, så dere kan gå forstandig fram i alt dere gjør. I dag står dere alle for Herren deres Guds ansikt, overhodene deres, stammene deres, de eldste og oppsynsmennene deres, hver mann i Israel, deres barn og deres koner, også den fremmede som er midt iblant deg i leiren, både den som hogger ved for deg, og den som henter vann til deg, så du kan gå inn i en pakt med Herren din Gud, og under en ed, dette som Herren din Gud slutter med deg i dag, for i dag å stadfeste at du er et folk for Ham selv, så Han selv kan være Gud for deg, som Han har lovt deg, og som Han har sverget for dine fedre, Abraham, Isak og Jakob. Det er ikke bare med dere jeg slutter denne pakten og avlegger denne eden, men med dem som står her med oss i dag for Herren vår Guds ansikt, og med dem som ikke er her sammen med oss i dag, for dere vet at vi bodde i landet Egypt, at vi dro gjennom de folkeslagene som dere dro gjennom, og dere så de avskyelige tingene og avgudene de hadde hos seg, av tre og stein og sølv og gull. Derfor skal det ikke være noen blant dere, mann eller kvinne, slekt eller stamme, som i dag vender sitt hjerte bort fra å være med Herren vår Gud til å gå bort og tjene folkeslagenes guder, og det skal ikke skal være noen rot som bærer bitre vekster eller malurt blant dere. For det må ikke skje når noen hører ordene i denne eden, at han velsigner seg selv i sitt hjerte og sier: ‘Jeg skal ha fred, selv om jeg følger mitt hjertes hardhet.’ Da vil både det vannrike og det tørre land gå til grunne. Herren er ikke villig til å tilgi ham. Nei, da skal Herrens vrede og Hans nidkjærhet ose mot denne mannen, og hver eneste forbannelse som er skrevet i denne boken, skal hvile over ham. Herren skal utslette navnet hans under himmelen. Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer, til å rammes av det onde, etter alle de forbannelsene i den pakten som er skrevet i denne Lovboken, så den kommende slekt av deres barn som vokser opp etter dere, og utlendingen som kommer fra et land langt borte, skal se hvordan dette landet blir rammet og hvilke sykdommer Herren har lagt på det, og si: ‘Hele landet er forbrent med svovel og salt. Det er ikke tilsådd, og ingenting spirer. Ikke noen vekster gror fram, som da Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim ble ødelagt, de byene Herren ødela i sin vrede og harme.’ Alle folkeslagene skal si: ‘Hvorfor har Herren gjort slik med dette landet? Hva skal denne brennende og veldige vreden tjene til?’ Da skal svaret være: ‘Fordi de har forlatt pakten med Herren, deres fedres Gud, den som Han sluttet med dem da Han førte dem ut av landet Egypt. For de gikk av sted og tjente andre guder og tilba dem, guder som de ikke kjente, og som Han ikke hadde gitt dem. Da ble Herrens vrede opptent mot dette landet, så Han førte over det hver eneste forbannelse som er beskrevet i denne boken. Herren rykket dem opp med roten fra deres land, i vrede og harme og stor forbitrelse, og kastet dem inn i et annet land, slik det er på denne dag.’ De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid, for at vi skal gjøre etter alle ordene i denne loven. 1 Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre. Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve. Herren din Gud skal legge alle disse forbannelsene på dine fiender og på dem som hater deg og forfølger deg. Du skal igjen lyde Herrens røst og gjøre etter alle Hans bud, som jeg befaler deg i dag. Herren din Gud skal gi deg overflod i all din hånds gjerning, i din livsfrukt, i tilveksten til din buskap og i grøden av din jord. For Herren skal igjen fryde seg over deg, så Han gir deg det gode, slik Han gledet seg over dine fedre, så sant du lyder Herren din Guds røst, så du holder Hans bud og Hans lover som er skrevet i denne Lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. For dette budet som jeg befaler deg i dag, er ikke ufattelig for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du skulle si: ‘Hvem skal fare opp til himmelen for oss og hente det ned til oss, så vi kan høre det og gjøre etter det?’ Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du skulle si: ‘Hvem skal fare over havet for oss og hente det til oss, så vi kan høre det og gjøre etter det?’ Men ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det. Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dommer, for at du skal leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du kommer inn i, for å ta det i eie. Men hvis ditt hjerte vender seg bort og du ikke vil høre og du blir drevet til å tilbe andre guder og tjene dem, da forkynner jeg dere i dag at dere sannelig skal gå fortapt. Da skal dere ikke få flere dager i det landet du drar over Jordan for å komme inn i og ta i eie. Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitner mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve. Da vil du også elske Herren din Gud, lyde Hans røst og klynge deg til Ham, for Han er ditt liv og en fylde av dager. Du skal få bo i det landet som Herren sverget for dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, at Han ville gi dem.» Da gikk Moses fram og talte disse ordene til hele Israel. Han sa til dem: «Jeg er 120 år gammel i dag. Jeg klarer ikke lenger å gå ut og komme inn. Herren har også sagt til meg: ‘Du skal ikke dra over denne Jordanelven.’ Herren din Gud går selv over foran deg. Han skal ødelegge disse folkeslagene for deg, og du skal drive dem bort. Josva skal selv gå over foran deg, slik Herren har sagt. Herren skal gjøre med dem som Han gjorde med Sihon og Og, amorittenes konger, og landet deres da Han ødela dem. Herren skal overgi dem for dere, så dere kan gjøre med dem etter alle budene jeg har befalt dere. Vær sterke og modige, frykt ikke og vær ikke skrekkslagne for dem! For Herren din Gud er selv den som går med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Så kalte Moses på Josva og sa til ham i hele Israels påsyn: «Vær sterk og modig, for du skal gå med dette folket inn i landet som Herren har sverget for deres fedre at Han ville gi dem, og du skal la dem få arve det. Herren, Han er den som går foran deg. Han skal være med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet.» Så skrev Moses ned denne loven og overga den til prestene, Levis sønner, dem som bar Herrens paktsark, og til alle de eldste i Israel. Moses befalte dem og sa: «Ved slutten av hvert sjuende år, på den fastsatte tiden i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten, når hele Israel kommer for å vise seg for Herren din Guds ansikt på det stedet Han utvelger, da skal du lese opp denne loven for hele Israel mens de hører på. Du skal kalle sammen folket, menn, kvinner og barn og den fremmede som er innenfor portene dine, for at de kan høre og lære å frykte Herren deres Gud og passe på så de holder alle ordene i denne loven, og for at deres barn, som ikke har kjent den, også kan høre og lære å frykte Herren deres Gud alle dagene dere får leve i det landet dere nå drar over Jordan for å ta i eie.» Så sa Herren til Moses: «Se, din dødsdag nærmer seg. Kall på Josva og still dere fram i Åpenbaringsteltet, så Jeg kan innsette ham.» Så gikk Moses og Josva og stilte seg fram i Åpenbaringsteltet. Da viste Herren seg ved teltet i en skystøtte, og skystøtten sto over døren til Åpenbaringsteltet. Herren sa til Moses: «Se, du skal gå til hvile hos dine fedre. Da skal dette folket stå opp og drive hor med de fremmede gudene i det landet de kommer inn i. De skal forlate Meg og bryte Min pakt som Jeg har sluttet med dem. På den dagen skal Min vrede bli opptent mot dem, og Jeg skal forlate dem og skjule Mitt ansikt for dem, og de skal bli fortært. Mye ondt og mange trengsler skal ramme dem, så de skal si på den dagen: ‘Er det ikke fordi min Gud ikke er midt iblant oss at dette onde har rammet oss?’ Jeg skal sannelig skjule Mitt ansikt på den dagen på grunn av alt det onde de har gjort ved å vende seg til andre guder. Derfor skal du nå skrive ned denne sangen for dere og lære den til Israels barn. Legg den i munnen på dem, for at denne sangen kan være et vitnesbyrd for Meg mot Israels barn. Når Jeg har ført dem inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre, landet som flyter med melk og honning, og de har spist og mettet seg og blitt fete, da skal de vende seg til andre guder og tjene dem. De skal forakte Meg og bryte Min pakt. Når mye ondt og mange trengsler har rammet dem, skal det skje at denne sangen skal lyde som et vitnesbyrd mot dem. For i munnen på deres etterkommere skal Jeg ikke være glemt, for Jeg kjenner den tilbøyelighet de følger allerede i dag, selv før Jeg har ført dem inn i landet Jeg tilsverget dem.» Derfor skrev Moses ned denne sangen samme dag og lærte den til Israels barn. Så innsatte Han Josva, Nuns sønn, og sa: «Vær sterk og modig! For du skal føre Israels barn inn i det landet Jeg tilsverget dem, og Jeg skal være med deg.» Da Moses hadde fullført arbeidet med å skrive ordene i denne loven i en bok, da alle var skrevet ned, skjedde det at Moses befalte levittene som bar Herrens paktsark, og sa: «Ta denne Lovboken og legg den ved siden av Herren deres Guds paktsark, så den kan være der som et vitne mot deg. For jeg kjenner til hvor opprørsk og stivnakket du er. Hvis dere i dag, mens jeg ennå er levende iblant dere, har vært opprørske mot Herren, hvor mye mer vil dere ikke da være det etter min død? Kall sammen hos meg alle de eldste i stammene deres og oppsynsmennene deres, så jeg kan tale disse ordene mens de hører og kalle himmelen og jorden til vitne mot dem. For jeg vet at etter min død kommer dere til å bli helt fordervet, og dere vil vike av fra den veien jeg har befalt dere å gå. Og det onde skal ramme dere i de siste dager, for dere vil gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så dere gjør Ham rasende ved deres henders gjerninger.» Så framsa Moses ordene i denne sangen mens hele Israels forsamling hørte på, helt til alle ordene var framsagt: «Lytt, dere himler, og jeg vil tale. Og hør, du jord, på ordene fra min munn. La min undervisning dryppe som regnet, min tale legge seg som duggen, som regndråper på gresset, og som kraftige regnskurer på alt som gror. For jeg forkynner Herrens navn. Storhet tilhører vår Gud. Klippen, fullkomment er Hans verk. For alle Hans veier er rettferd, en trofast Gud uten urett. Rettferdig og rettvis er Han. De har handlet fordervet mot Ham. De er ikke Hans barn på grunn av sin skam, en falsk og forvrengt slekt. Er det slik dere gir Herren gjengjeld, du dåraktige folk som mangler visdom? Er Han ikke din Far, som kjøpte deg? Har Han ikke dannet deg og grunnfestet deg? Husk de gamle dager, tenk på de årene som har gått fra slekt til slekt. Spør din far, og han vil fortelle deg, dine eldste, og de vil si deg det. Da Den Høyeste fordelte arven til folkeslagene, da Han skilte Adams barn, satte Han grenser mellom folkene, etter tallet på Israels barn. For Herrens del er Hans folk. Jakob er Hans arvelodd. Han fant ham i ørkenland, i ødemarken, i hylende villmark. Han omsluttet ham, Han næret omsorg for ham, Han voktet ham som sin øyenstein. Som en ørn virvler opp sitt reir, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar imot dem og bærer dem på sine vingefjær, slik var det Herren alene som ledet ham, og ingen fremmed gud fantes hos ham. Han lot ham ri på åsryggene over jorden så han kunne spise av markens grøde. Han lot han slikke honning fra fjellet og av olje fra den flintharde klippen, rømme fra kyr og melk fra småfeet, med fett av lam, av Basanværer, og bukker, med den feteste marg av hveten og druenes blod, vinen du drakk. Men Jesjurun ble fet og sparket. Du ble fet, du ble tykk og stinn. Så forlot han Gud, som hadde formet ham, viste forakt for sin frelses Klippe. De vakte Ham til nidkjærhet med fremmede guder. Med avskyeligheter gjorde de Ham rasende. De ofret til demoner, ikke til Gud, til guder de ikke kjente, til nye guder, nykomlinger som deres fedre ikke visste om. Klippen som fødte deg, har du ingen tanke for, og du har glemt Gud, som hadde veer med deg. Da Herren så det, ringeaktet Han dem, fordi Hans sønner og døtre hadde egget Ham. Han sa: ‘Jeg vil skjule Mitt ansikt for dem, Jeg vil se hvilken ende de får, for de er en fordervet slekt, barn uten troskap i seg. De har vakt Meg til nidkjærhet ved det som ikke er noen Gud. De har gjort Meg rasende ved sine tomme avguder. Men Jeg vil vekke dem til nidkjærhet ved det som ikke er noe folk. Ved et dåraktig folkeslag vil Jeg gjøre dem rasende. For en ild er opptent i Min vrede og skal brenne til det dypeste dødsrike. Den skal fortære landet og dets grøde, og sette fjellenes grunnvoller i flammer. Jeg vil dynge ulykker over dem. Mine piler vil Jeg bruke opp mot dem. De skal utarmes av sult, spises opp av pest og bitter ødeleggelse. Villdyrenes tann sender Jeg mot dem, med giften fra slanger som kryper i støvet. Ute slår sverdet den barnløse, i de indre rom er det redsel både for den unge mann og jomfruen, for diebarnet og den gråhårede mann. Jeg kunne ha sagt: Jeg skal knuse dem i småbiter, Jeg vil utslette minnet om dem blant menneskene, hvis Jeg ikke hadde fryktet for fiendens vrede, at deres motstandere skulle forstå det vrangt og komme til å si: «Vår egen hånd rager høyt, det er ikke Herren som har utrettet alt dette.» For de er et folk uten vise råd, og det er ingen forstand hos dem. Hadde de bare vært vise så de kunne skjønne dette, de ville forstå sin egen ende. Hvordan kunne én jage 1000 og to drive 10 000 på flukt, hvis ikke deres Klippe hadde solgt dem og Herren hadde overgitt dem? For deres klippe er ikke som vår Klippe, selv våre fiender kan være dommere om dette. For deres vintre er fra Sodomas vintre og fra Gomorras marker, deres druer er bitre druer, deres klaser er beske. Slangegift er deres vin, grusom gift fra kobraer. Er ikke alt dette i forvaring hos Meg, forseglet i Mitt skattkammer? Meg hører hevnen til, og gjengjeldelsen, deres fot skal svikte i sin tid. For dagen for deres ulykke er nær, og brått kommer det som er beredt for dem.’ For Herren skal dømme sitt folk, og Han skal ha medynk med sine tjenere når Han ser at deres kraft er svunnet, og det er ingen igjen, verken slave eller fri. Han skal si: ‘Hvor er deres guder, klippen de tok tilflukt til? Hvem spiste fettet av deres slaktoffer og drakk vinen av deres drikkoffer? La dem stå opp og hjelpe dere, la dem være deres skjul! Se nå at Jeg, ja, Jeg, er Han, og det er ingen guder foruten Meg. Jeg slår i hjel og gjør levende. Jeg sårer og Jeg leger, og det er ingen som kan utfri fra Min hånd. For Jeg løfter Min hånd til himmelen og sier: Så sant Jeg lever til evig tid, når Jeg kvesser Mitt lynende sverd og tar dommen i Min hånd, da skal Jeg ta hevn over Mine fiender, og dem som hater Meg, skal Jeg gjengjelde. Jeg skal gjøre Mine piler beruset av blod, og Mitt sverd skal fortære kjøtt, med blodet av de drepte og fangne, fra hodene til fiendens hærførere.’ Juble, dere folkeslag, over Hans folk. For sine tjeneres blod gjengjelder Han og Han tar hevn over sine fiender. Han skal gi soning for sitt land og sitt folk.» Så kom Moses sammen med Josva, Nuns sønn, og framsa alle ordene i denne sangen mens folket hørte på. Da Moses hadde fullført å tale alle disse ordene til hele Israel, sa han til dem: «Ta disse ordene til hjerte, alle de ordene jeg vitner for dere i dag. Dere skal befale deres barn å legge vinn på å holde dem, alle ordene i denne loven. For den er ikke et tomt ord for dere, den er deres liv. Ved dette ordet skal dagene deres bli mange i landet som dere drar over Jordan for å ta i eie.» Samme dag talte Herren til Moses og sa: «Stig opp på Abarimfjellet, Nebofjellet, som ligger i landet Moab, rett overfor Jeriko. Se over til Kanaans land, som Jeg gir Israels barn som eiendom. På fjellet der du steg opp, skal du dø og bli forenet med ditt folk, slik din bror Aron døde på fjellet Hor og ble forenet med sitt folk, fordi dere viste utroskap mot Meg midt iblant Israels barn ved Meribas vann i Kadesj i Sinørkenen, og fordi dere ikke helliget Meg midt iblant Israels barn. Men du skal få se landet rett foran deg, selv om du ikke skal få komme inn dit, inn i det landet Jeg gir til Israels barn.» Dette er den velsignelsen som Moses, Guds mann, velsignet Israels barn med, før han døde. Han sa: «Herren kom fra Sinai, steg opp over dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Paranfjellet, ankom med titusener av hellige. Fra Hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, Han elsker folket. Alle Hans hellige er i Hans hånd. De sitter ned ved Hans føtter. Alle tar imot Hans Ord. En lov har Moses gitt oss, en arv for Jakobs forsamling. Han var Konge i Jesjurun da overhodene i folket kom sammen med stammene i Israel. Må Ruben leve og ikke dø, la ikke hans menn bli få! Dette sa han om Juda: Herre, hør Judas røst og før ham til sitt folk! Må hans hender være nok for ham, og vær Du en hjelp mot hans fiender! Om Levi sa han: Må dine tummim og dine urim være med din hellige, som Du fristet ved Massa, som Du stred med ved Meribas vann, som sier om sin far og sin mor: ‘Jeg har ikke sett dem.’ Heller ikke sine brødre kjentes han ved, sine egne barn visste han ikke av, for de har tatt vare på Ditt ord og vernet om Din pakt. De skal lære Jakob Dine dommer og Israel Din lov. De skal legge røkelse fram for Ditt ansikt og et heloffer på Ditt alter. Herre, velsign hans kraft, vis Ditt velbehag mot hans henders verk! Knus hoftene på dem som reiser seg mot ham, og på dem som hater ham, så de ikke reiser seg igjen. Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han, han skal bo i trygghet hos Ham, Han som omslutter ham hele dagen. Mellom Hans skuldre skal han bo. Om Josef sa han: Velsignet av Herren er hans land, med himmelens herlige gaver, med dugg, og med dypet som folder seg ut der nede, med den herlige frukt båret fram av solen, med den herlige grøden drevet fram av månedene, med det ypperste fra gamle fjell, med det herligste fra de evige høyder, med det herligste fra jorden og dens fylde, og med nåde fra Ham som bodde i tornebusken. Må alt dette komme over Josefs hode, over hans isse som ble atskilt fra sine brødre. Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn er som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, de er Manasses tusener. Om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utgang, og du, Jissakar, i dine telt! De skal kalle folkene til fjellet. Der skal de ofre rettferdighets offer. For de suger til seg overfloden fra havet, og skattene som er skjult i sanden. Om Gad sa han: Lovet være han som lar Gad få rom. Han ligger som en løvinne og sønderriver både arm og isse. Han utså den første delen for seg selv, for lovgiverens del var i forvaring der. Han ankom sammen med overhodene for folket. Han utøvde Herrens rettferdighet og Hans dommer i Israel. Om Dan sa han: Dan er en løveunge. Han skal bykse fram fra Basan. Om Naftali sa han: Naftali, som er mettet med nåde og fylt av Herrens velsignelse, han tar både Vest og Sør i eie. Om Asjer sa han: Mest velsignet blant sønner er Asjer. Må han vinne gunst hos sine brødre og dyppe sin fot i olje. Av jern og bronse skal du ha dine sandaler. Som dine dager er, skal din styrke være. Ingen er som Jesjuruns Gud, som rir på himlene for å hjelpe deg, i sin majestet på skyene. En tilflukt er Den evige Gud, her nede er de evige armer. Han skal drive fienden bort fra ditt ansikt og sier: ‘Ødelegg!’ Da skal Israel bo i trygghet, Jakobs kilde for seg selv, i landet med korn og most. Ja, hans himler skal dryppe av dugg. Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som er frelst av Herren, Han som er skjoldet til din hjelp og sverdet som markerer din majestet. Dine fiender skal krype for deg, og du skal trampe ned deres høye steder.» Så gikk Moses opp fra Moabslettene til Nebofjellet, til toppen av Pisga, som ligger rett overfor Jeriko. Herren viste ham hele landet, fra Gilead til Dan, hele Naftali og landet til Efraim og Manasse, hele landet til Juda, helt til Vesthavet, landet i Sør og slettene i Jerikodalen, byen med palmetrærne, helt til Soar. Så sa Herren til ham: «Dette er det landet Jeg tilsverget Abraham, Isak og Jakob da Jeg sa: ‘Til din ætt vil Jeg gi det.’ Nå har Jeg latt deg se det med dine egne øyne, men du skal ikke få dra inn dit.» Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moablandet, etter Herrens Ord. Han begravde ham i dalen i Moablandet, rett overfor Bet-Peor. Men til denne dag er det ingen som kjenner til hvor graven hans er. Moses var 120 år gammel da han døde. Øynene hans var ikke sløve, og hans livskraft var ikke svekket. Israels barn sørget over Moses på Moabslettene i 30 dager. Da tok gråte- og sørgedagene over Moses slutt. Josva, Nuns sønn, var fylt av visdoms Ånd, for Moses hadde lagt hendene på ham. Derfor hørte Israels barn på ham og gjorde som Herren hadde befalt Moses. Men siden den gangen har det ikke stått fram noen profet i Israel lik Moses, som Herren kjente ansikt til ansikt, ved alle de tegn og under Herren sendte ham til å utføre i landet Egypt, foran Farao, alle tjenerne hans og hele landet hans, og ved hele den mektige kraft og alle de veldige og fryktinngytende gjerningene Moses virket for øynene på hele Israel. Etter at Moses, Herrens tjener, var død, skjedde det at Herren talte til Josva, Nuns sønn og Moses’ medhjelper, og sa: «Min tjener Moses er død. Derfor skal du nå bryte opp og gå over denne Jordanelven, du og hele dette folket, til det landet som Jeg gir dem, Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir Jeg dere, slik Jeg sa til Moses. Fra ørkenen og fra Libanon helt til den store elven, elven Eufrat, hele landet til hetittene, og helt til Storhavet mot solnedgangen skal landområdet deres være. Ikke noe menneske skal være i stand til å stå seg mot deg alle dine levedager. På samme måten som Jeg var med Moses, slik skal Jeg være med deg. Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær sterk og modig, for det landet som Jeg sverget for deres fedre at Jeg ville gi dem, skal du skifte ut som arv til dette folket. Vær bare sterk og veldig modig, så du tar deg i vare så du gjør etter hele den loven som Min tjener Moses bød deg. Vik ikke fra den, verken til høyre eller venstre, for at du kan ferdes viselig overalt hvor du går. Denne Lovboken skal ikke vike fra din munn, men du skal meditere på den dag og natt, så du vokter deg så du gjør etter alt det som er skrevet i den. For da skal du ha framgang på din vei, og alt skal lykkes for deg. Har Jeg ikke befalt deg? Vær sterk og modig! Vær ikke redd og bli ikke skremt, for Herren din Gud skal være med deg overalt hvor du går.» Så befalte Josva oppsynsmennene over folket og sa: «Gå gjennom leiren, befal folket og si: Gjør klar forsyninger for dere, for om tre dager skal dere gå over denne Jordanelven for å dra inn og innta det landet som Herren deres Gud gir dere til eiendom.» Til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme talte Josva og sa: «Husk på det ordet som Herrens tjener, Moses, befalte dere og sa: ‘Herren deres Gud skal gi dere hvile, og Han skal gi dere dette landet.’ Deres koner, små barn og buskap skal bli igjen i landet som Moses ga dere på denne siden av Jordan. Dere skal dra væpnet over foran deres brødre, alle de mektige krigerne deres, og hjelpe dem inntil Herren har gitt deres brødre hvile, slik Han ga det til dere, og til de også har tatt i eie det landet som Herren deres Gud skal gi dem. Da skal dere vende tilbake til landet som er deres eiendom, og dere skal eie det, det som Herrens tjener Moses ga dere på denne siden av Jordan, mot soloppgangen.» Så svarte de Josva og sa: «Alt det du har befalt oss, vil vi gjøre, og hvor du enn sender oss, vil vi gå. På samme måte som vi var lydige mot Moses i alle ting, vil vi også være lydige mot deg. Må bare Herren din Gud være med deg, slik Han var med Moses. Hver den som setter seg opp imot det du sier og ikke lyder dine ord i alt det du befaler ham, han skal dø. Vær bare sterk og modig!» Josva, Nuns sønn, sendte ut to menn fra Akasielunden for å speide i all hemmelighet. Han sa: «Gå av sted og se på landet, særlig Jeriko.» Så gikk de og kom inn i huset til en horkvinne som het Rahab, og der tok de inn. Det ble fortalt og sagt til kongen i Jeriko: «Se, noen menn fra Israels barn er kommet hit i natt for å speide på landet.» Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: «Kom hit ut med mennene som kom til deg, og som tok inn i huset ditt. For de er kommet for å utspeide hele landet.» Da tok kvinnen de to mennene og gjemte dem. Så sa hun: «Ja, mennene kom til meg, men jeg vet ikke hvor de kom fra. Og det skjedde, da det var blitt mørkt og portene skulle stenges, at mennene gikk ut. Hvor de gikk, vet jeg ikke. Skynd dere og sett etter dem, for dere kan kanskje ta dem igjen.» Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem med linhalmen som hun hadde lagt utover på taket. Så satte mennene etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Straks de som satte etter dem, hadde gått ut, lukket de porten. Før de gikk og la seg, kom hun opp til dem på taket. Hun sa til mennene: «Jeg vet at Herren har gitt dere landet, og at frykt for dere har falt på oss. Alle som bor i landet, er lamslått av skrekk for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket opp vannet i Sivhavet rett foran dere da dere kom ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene, som var på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, og hvordan dere ødela dem fullstendig. Med det samme vi hørte alt dette, ble vi motløse i hjertet. På grunn av dere er det ingen som har noe mot igjen, for Herren deres Gud, Han er Gud både i Himmelen der oppe og på jorden her nede. Derfor ber jeg dere nå at dere sverger for meg ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot dere, at dere også skal vise barmhjertighet mot min fars hus og gi meg et sikkert tegn på det, og spare min far, mor, brødre, søstre og alle som hører dem til, og fri våre liv fra døden.» Da svarte mennene henne: «Med våre liv skal vi svare for deres liv, hvis bare ingen av dere røper ærendet vårt. Når Herren har gitt oss landet, da skal det skje: Vi skal vise barmhjertighet og troskap mot deg.» Så firte hun dem ned med et tau gjennom vinduet, for huset hennes lå på bymuren. Hun bodde på muren. Og hun sa til dem: «Kom dere opp i fjellet, så ikke de som forfølger dere, skal treffe på dere. Gjem dere der i tre dager, helt til forfølgerne har kommet tilbake. Etterpå kan dere gå deres vei.» Da sa mennene til henne: «Når vi kommer inn i landet, skal vi være løst fra denne eden din, som du har fått oss til å sverge, hvis du ikke binder denne skarlagenfargede snoren i det vinduet du firer oss ned fra, og hvis du ikke samler din far, mor, brødre og hele din fars husfolk i ditt eget hus. Det skal være slik: Hver den som går utenfor dørene til huset ditt og ut på gaten, hans blod skal komme over hans eget hode. Vi skal være uten skyld. Men den som er sammen med deg i huset, hans blod skal komme over vårt hode, hvis det blir lagt hånd på ham. Og hvis du forteller om dette ærendet vårt, da skal vi være løst fra denne eden din, som du fikk oss til å sverge.» Da sa hun: «Etter deres ord, slik skal det være.» Så sendte hun dem av sted, og de dro sin vei. Og hun bandt den skarlagenfargede snoren i vinduet. De dro bort og gikk opp i fjellet. Der ble de i tre dager inntil forfølgerne deres vendte tilbake. Forfølgerne lette etter dem overalt på veien, men de fant dem ikke. Så vendte de to mennene tilbake. De kom ned fra fjellet og gikk over elven. Og de kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham om alt det som hadde hendt dem. De sa til Josva: «Sannelig, Herren har overgitt hele landet i våre hender, for alle som bor i landet, er lamslått av skrekk for oss.» Morgenen etter sto Josva tidlig opp. De dro ut fra Akasielunden og kom til Jordan, både han og alle Israels barn. Der ble de en tid før de dro over. Etter tre dager skjedde det at oppsynsmennene gikk gjennom leiren. De befalte folket og sa: «Når dere ser Herren deres Guds paktsark og prestene blant levittene som bærer den, da skal dere bryte opp fra stedet dere er og følge etter den. Men det skal likevel være en avstand mellom dere og den på omkring 2000 alen. Kom ikke nær den, så dere kan få vite hvilken vei dere skal gå. For dere har ikke gått denne veien før.» Josva sa til folket: «Hellige dere, for i morgen vil Herren gjøre underfulle gjerninger blant dere.» Så talte Josva til prestene og sa: «Løft opp paktsarken og dra over foran folket!» Så tok de opp paktsarken og gikk foran folket. Herren sa til Josva: «På denne dagen skal Jeg begynne å opphøye deg for øynene på hele Israel, så de kan kjenne at Jeg skal være med deg, på samme måte som Jeg var med Moses. Du skal befale prestene som bærer paktsarken, og si: Når dere har kommet til vannkanten ved Jordan, skal dere bli stående i Jordan.» Så sa Josva til Israels barn: «Kom hit og hør Herren deres Guds Ord!» Josva sa: «Ved dette skal dere kjenne at Den Levende Gud er midt iblant dere, og at både kanaaneerne, hetittene, hevittene, perisittene, girgasittene, amorittene og jebusittene skal Han sannelig drive bort fra deres ansikt: Se, paktsarken som tilhører hele jordens Herre, går foran dere ut i Jordan. Derfor skal dere nå velge ut tolv menn fra Israels stammer, én mann fra hver stamme. Så snart prestene som bærer Herrens ark – Han som er hele jordens Herre – setter føttene i vannet i Jordan, skal det skje: Da skal vannet i Jordan stanses, det vannet som kommer ovenfra og strømmer nedover, og det skal stå som en vegg.» Og slik ble det da folket dro ut fra teltene sine for å gå over Jordan. Prestene bar paktsarken foran folket. Da de som bar arken, kom til Jordan, og prestene som bar arken, rørte vannkanten med føttene – for Jordan går over sine bredder i hele høsttiden – stanset det vannet som kom ovenfra og strømmet nedover. Det reiste seg som en vegg helt bort til Adam, byen som ligger ved siden av Saretan. Slik stanset vannet som rant ned til Arabasjøen, helt opp. Og folket gikk over rett imot Jeriko. Prestene som bar Herrens paktsark, sto støtt på tørr grunn midt i Jordan. Hele Israel gikk over på tørr grunn, til alt folket var kommet over Jordan. Da alt folket var kommet vel over Jordan, skjedde det at Herren talte til Josva og sa: «Velg ut tolv menn fra folket, én mann fra hver stamme, og befal dem og si: Ta med dere tolv steiner herfra, fra stedet midt i Jordan der prestene sto stødig med føttene. Dere skal bære dem med dere over og legge dem igjen på det stedet dere skal bo i natt.» Så kalte Josva på de tolv mennene han hadde utpekt av Israels barn, én mann fra hver stamme. Josva sa til dem: «Gå over Jordan foran Herren deres Guds ark, midt ut i elven. Hver av dere skal ta en stein opp på skulderen, så mange som tallet er på Israels barns stammer. Dette skal være til et tegn blant dere i tiden som kommer, når deres barn spør og sier: ‘Hva betyr disse steinene for dere?’ Da skal dere svare dem at vannet i Jordan ble kløvd foran Herrens paktsark. Da den dro over Jordan, ble vannet i Jordan kløvd. Og disse steinene skal være en påminnelse for Israels barn til evig tid.» Israels barn gjorde som Josva hadde befalt, og de tok opp tolv steiner fra midten av Jordan, slik Herren hadde sagt til Josva, så mange som tallet var på Israels barns stammer. De bar dem med seg over til det stedet de overnattet, og la dem ned der. Og Josva reiste opp tolv steiner midt i Jordan, på stedet der prestene som bar paktsarken hadde stått med føttene. Og de er der til denne dag. Prestene som bar arken, ble stående midt ute i Jordan til alt det var oppfylt som Herren hadde befalt Josva å si til folket, etter alt det som Moses hadde befalt Josva. Og folket skyndte seg og dro over. Da alt folket var kommet helt over, skjedde det at Herrens ark og prestene dro over rett foran folket. Mennene fra Ruben, mennene fra Gad og halvparten av Manasses stamme dro væpnet over foran Israels barn, slik Moses hadde sagt til dem. Omkring 40 000 som var forberedt til strid, dro over foran Herrens ansikt til strid på slettene ved Jeriko. På den dagen opphøyet Herren Josva for øynene på hele Israel. Og de fryktet ham, slik de hadde fryktet Moses alle hans levedager. Så talte Herren til Josva og sa: «Befal prestene som bærer Vitnesbyrdets ark, å komme opp fra Jordan.» Derfor befalte Josva prestene og sa: «Kom opp fra Jordan!» Da prestene som bar Herrens paktsark, hadde kommet opp fra midten av Jordan, og prestene rørte ved det tørre landet med føttene, skjedde det: Vannet i Jordan vendte tilbake til sitt leie, og som før gikk den over alle sine bredder. Folket kom opp fra Jordan på den tiende dagen i den første måneden og slo leir i Gilgal, ved østgrensen til Jeriko. De tolv steinene som de tok opp fra Jordan, satte Josva opp i Gilgal. Så talte han til Israels barn og sa: «Når deres barn i tiden som kommer spør sine fedre og sier: ‘Hva betyr disse steinene?’ da skal dere la deres barn få vite det og si: Israel gikk over Jordan på tørt land. For Herren deres Gud lot vannet i Jordan tørke opp foran dere, helt til dere hadde kommet over, slik Herren deres Gud gjorde med Sivhavet. Det tørket Han også opp foran oss til vi hadde kommet over, for at alle folk på jorden skal kjenne Herrens hånd, at den er mektig, for at dere kan frykte Herren deres Gud alle dager.» Da alle amorittkongene på vestsiden av Jordan og alle kanaaneerkongene ved havet hørte at Herren hadde latt vannet i Jordan tørke opp foran Israels barn, helt til vi hadde kommet over, da ble de motløse i hjertet. De hadde ikke lenger noe mot i seg til å gjøre motstand i møte med Israels barn. På den tiden sa Herren til Josva: «Lag deg flintkniver og omskjær Israels sønner på ny, for annen gang.» Så lagde Josva seg flintkniver og omskar Israels sønner ved forhudenes haug. Dette er grunnen til at Josva omskar dem: Hele folket som dro ut fra Egypt og som var av hankjønn, alle stridsmennene, var døde på veien gjennom ørkenen etter at de hadde dratt ut av Egypt. For hele det folket som dro ut, hadde blitt omskåret, men hele det folket som var blitt født i ørkenen, på reisen etter at de dro ut av Egypt, hadde ikke blitt omskåret. For Israels barn vandret 40 år i ørkenen, helt til alle stridsmennene av folket som kom ut av Egypt, var omkommet, fordi de ikke var lydige mot Herrens røst. Det var for dem Herren sverget at Han ikke ville vise dem det landet som Herren hadde sverget for fedrene deres at Han ville gi oss, et land som flyter av melk og honning. Så omskar Josva sønnene deres, dem Han hadde reist opp etter dem. For de var uomskåret siden de ikke var blitt omskåret på veien. Da de var ferdige med å omskjære hele folket, holdt de seg i ro hos seg selv i leiren til de hadde kommet seg. Så sa Herren til Josva: «Denne dagen har Jeg veltet av dere skammen fra Egypt.» Derfor er dette stedet kalt Gilgal helt til denne dag. Mens Israels barn lå i leir i Gilgal, holdt de påske på den fjortende dagen i måneden, om kvelden, på slettene ved Jeriko. Dagen etter påsken spiste de av landets grøde, usyret brød og tørket korn, på nøyaktig den samme dagen. På denne dagen opphørte mannaen, etter at de hadde spist av landets grøde. Israels barn fikk ikke lenger manna, men de spiste av grøden fra Kanaans land det året. Da Josva var ved Jeriko, skjedde det at han løftet blikket og så, og se, en Mann sto rett overfor ham med et trukket sverd i hånden sin. Josva gikk bort til Ham og sa til Ham: «Er Du med oss eller med fiendene våre?» Da sa Han: «Nei, men Jeg er Høvdingen for Herrens hær. Nå er Jeg kommet.» Og Josva falt med ansiktet mot jorden og tilba. Så sa han til Ham: «Hva sier min Herre til sin tjener?» Da sa Høvdingen over Herrens hær til Josva: «Ta sandalen av foten din, for stedet hvor du står, er hellig.» Og Josva gjorde det. Jeriko var omhyggelig stengt av frykt for Israels barn. Ingen gikk ut, og ingen kom inn. Herren sa til Josva: «Se, Jeg har overgitt Jeriko i din hånd, og også kongen og de mektige krigerne. Dere skal gå rundt byen, alle dere stridsmenn. Dere skal gå én gang rundt byen. Dette skal dere gjøre i seks dager. Sju prester skal bære hver sin shofar foran arken. Men den sjuende dagen skal dere gå sju ganger rundt byen, og prestene skal blåse i shofar. Når de setter i et langt støt i shofarhornet, og når dere hører lyden av shofar, skal det skje: Hele folket skal sette i et høyt skrik. Da skal bymuren falle og rase sammen. Og folket skal gå inn, hver mann rett fram.» Da kalte Josva, Nuns sønn, prestene til seg og sa til dem: «Ta paktsarken og la sju prester bære hver sin shofar foran Herrens ark.» Han sa til folket: «Dra fram og gå rundt byen, og hver den som er bevæpnet, skal rykke fram foran Herrens ark.» Da Josva hadde talt til folket, gikk de sju prestene fram, de som bar hver sin shofar foran Herrens ansikt, og de blåste i shofar. Og Herrens paktsark fulgte etter dem. De væpnede mennene gikk foran prestene som blåste i shofar, og baktroppen kom etter arken, mens det hele tiden ble blåst i shofarbasunene. Josva hadde befalt folket og sagt: «Dere skal ikke rope eller gi lyd fra dere. Ikke et eneste ord må komme fra deres munn før den dagen jeg sier til dere: Rop! Da skal dere rope.» Slik fikk han Herrens ark til å bli tatt omkring byen, rundt om den én gang. Deretter kom de tilbake til leiren og overnattet der. Morgenen etter sto Josva tidlig opp, og prestene løftet opp Herrens ark. De sju prestene som bar hver sin shofar foran Herrens ark, gikk og blåste hele tiden i shofarbasunene. Og de væpnede mennene gikk foran dem. Men baktroppen kom etter Herrens ark, mens prestene hele tiden fortsatte å blåse i shofarbasunene. Den andre dagen gikk de én gang rundt byen og vendte tilbake til leiren. Slik gjorde de i seks dager. Men på den sjuende dagen skjedde det: De sto tidlig opp, omtrent ved daggry, og gikk sju ganger rundt byen på samme måten som de hadde gjort før. Det var bare på den dagen de gikk sju ganger rundt byen. Og den sjuende gangen skjedde det: Da prestene blåste i shofar, sa Josva til folket: «Sett i et rop, for Herren har gitt dere byen! Nå skal byen være lyst i bann. Både byen og alt som er i den, skal tilhøre Herren. Bare horkvinnen Rahab skal få leve, hun og alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte de utsendingene vi sendte. Men bare vokt dere så dere avstår fra det som er lyst i bann, så ikke dere selv blir bannlyst når dere tar av det som er bannlyst, og slik gjør Israels leir til en forbannelse og fører ulykke over den. Men alt sølvet og gullet og alle redskapene av bronse og jern er innviet til Herren, og alt skal føres inn i Herrens skattkammer.» Så ropte folket da de blåste i shofar. Da folket hørte lyden av shofar, skjedde det: Folket satte i et høyt rop, og da falt muren og raste sammen. Så gikk folket inn i byen, hver mann gikk rett fram, og de inntok byen. Alt som var i byen, lyste de i bann, både mann og kvinne, ung og gammel, storfe og småfe og esel, de slo alt med sverdets egg. Men Josva hadde sagt til de to mennene som hadde speidet på landet: «Gå inn i huset til horkvinnen og før henne ut derfra sammen med alle som hører til hos henne, slik dere sverget for henne.» De unge mennene som hadde vært speidere, gikk da inn og førte ut Rahab, hennes far, mor, brødre og alle som hørte til henne. Så førte de alle slektningene hennes ut og lot dem være utenfor Israels leir. Men byen og alt som var i den, satte de fyr på og brente opp. Bare sølvet og gullet og alle redskapene av bronse og jern la de i skattkammeret i Herrens hus. Josva sparte horkvinnen Rahab, hennes fars hus og alle som hørte til henne. Derfor har hun blitt boende i Israel til denne dag, fordi hun skjulte utsendingene Josva sendte for å speide på Jeriko. På den tiden forkynte Josva en ed og sa: «Den mann som tar på seg å bygge opp igjen denne byen Jeriko, han være forbannet for Herrens ansikt. Han skal legge grunnvollen til den, og det skal koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter opp portene, skal det koste ham hans yngste sønn.» Slik var Herren med Josva, og ryktet om ham spredte seg ut over hele landet. Men Israels barn handlet troløst med det som var lyst i bann, for Akan, som var sønn av Karmi, sønn av Sabdi, Serahs sønn, av Juda stamme, tok noe av det som var lyst i bann. Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israels barn. Josva sendte noen menn fra Jeriko til Ai, som ligger ved siden av Bet-Aven, på østsiden av Betel. Han talte til dem og sa: «Dra opp og speid på landet!» Så dro mennene opp og speidet på Ai. De vendte tilbake til Josva og sa til ham: «La ikke hele folket dra opp, men la omkring to eller tre tusen menn dra opp og slå til mot Ai. Slit ikke ut hele folket med å dra dit, for det er få folk i Ai.» Så dro omkring 3000 menn av folket dit opp, men de flyktet for mennene fra Ai. Mennene fra Ai slo ned omkring 36 menn, for de jaget dem bort fra porten og til Sjebarim. De slo dem ned i skråningen. Derfor mistet folket motet, og hjertet deres ble som vann. Da flerret Josva klærne sine og falt til jorden på sitt ansikt foran Herrens ark og ble liggende helt til kvelden, både han og Israels eldste. Og de strødde støv på hodet sitt. Josva sa: «Herre Herre, hvorfor har Du da ført dette folket over Jordan, for å overgi oss i amorittenes hånd, så de kan utrydde oss? Hadde vi bare vært fornøyde med å bosette oss på den andre siden av Jordan! Å, Herre, hva skal jeg si når Israel har flyktet for fiendene sine? For kanaaneerne og alle som bor i landet, får høre det. Og de kommer til å omringe oss og la vårt navn bli utslettet fra jorden. Hva vil Du da gjøre for Ditt store navn?» Så sa Herren til Josva: «Stå opp! Hvorfor ligger du slik på ditt ansikt? Israel har syndet, og de har også overtrådt Min pakt som Jeg bød dem. For de har også tatt noe av det som var lyst i bann. De har både stjålet og bedratt. Og de har gjemt det blant det de selv eier. Derfor kunne ikke Israels barn stå seg imot fiendene sine, men de måtte flykte for fiendene sine, fordi de selv er lyst i bann. Jeg vil ikke lenger være med dere, hvis dere ikke får det bannlyste fullstendig bort fra deres midte. Stå opp! Hellige folket og si: Hellige dere til i morgen, for så sier Herren, Israels Gud: ‘Det som er lyst i bann, er i din midte, Israel. Du kan ikke stå deg mot fiendene dine før dere tar det som er lyst i bann bort fra deres midte.’ Dere skal derfor føres fram i morgen tidlig, stamme etter stamme. Da skal det skje: Den stammen Herren tar ut, skal komme fram, slekt etter slekt. Og den slekten Herren tar ut, skal komme fram, familie etter familie. Og den familien Herren tar ut, skal komme fram, mann etter mann. Den som blir tatt med det bannlyste hos seg, skal brennes på ilden, både han og alt han har, fordi han har overtrådt Herrens pakt, og fordi han har gjort en skammelig gjerning i Israel.» Morgenen etter sto Josva tidlig opp og førte Israel fram stamme etter stamme, og Judas stamme ble tatt ut. Han førte Judas slekter fram og tok ut slekten til serahittene. Og han kom fram med slekten til serahittene, mann etter mann, og Sabdi ble tatt ut. Så førte han fram hans egen familie, mann etter mann, og Akan, som var sønn av Karmi, sønn av Sabdi, Serahs sønn, av Juda stamme, ble tatt ut. Da sa Josva til Akan: «Min sønn, jeg ber deg, gi Herren, Israels Gud ære, og bekjenn for Ham! Og si meg nå hva du har gjort! Skjul det ikke for meg!» Akan svarte Josva og sa: «Det er sant, det er jeg som har syndet mot Herren, Israels Gud, og dette er det jeg har gjort: Da jeg så en vakker babylonsk klesdrakt blant byttet, sammen med 200 shekel sølv og en gullbarre som veide 50 sjekel, fikk jeg lyst på alt dette og tok det. Og der er det, skjult i jorden under teltet mitt, sølvet nederst.» Så sendte Josva noen utsendinger av sted, og de sprang til teltet. Og der var det, gjemt i teltet hans, med sølvet nederst. De tok alt dette ut fra teltet, bar det fram til Josva og til alle Israels barn, og la alt sammen ned foran Herrens ansikt. Josva og hele Israel sammen med ham tok så Akan, Serahs sønn, sølvet, klesdrakten, gullbarren, sønnene hans, døtrene, storfeet, eslene, småfeet, teltet og alt det han hadde, og de førte alt dette til Akordalen. Josva sa: «Hvorfor har du ført denne ulykken over oss? Herren skal føre deg i ulykken på denne dag.» Så steinet hele Israel ham. Og de brente alle på ilden etter at de hadde steinet dem. Så kastet de sammen en stor haug med steiner over ham, og slik står det til denne dag. Så vendte Herren om fra sin brennende vrede. Derfor er dette stedet kalt Akordalen, slik er det til denne dag. Herren sa til Josva: «Vær ikke redd og bli ikke nedbrutt av frykt! Ta med deg hele stridsstyrken, bryt opp og dra opp mot Ai! Se, kongen i Ai, folket, byen og landet hans har Jeg gitt i din hånd. Du skal gjøre med Ai og kongen der som du gjorde med Jeriko og kongen der. Bare byttet og buskapen skal dere ta som krigsbytte til dere selv. Legg et bakhold mot byen på baksiden av den!» Så brøt Josva opp, sammen med hele stridsstyrken, for å dra opp mot Ai. Josva valgte ut 30 000 mektige krigere og sendte dem av sted om natten. Han befalte dem og sa: «Se, dere skal ligge i bakhold mot byen, på baksiden av den. Trekk ikke langt bort fra byen, men hold dere klare, alle sammen. Så vil jeg dra nærmere byen, sammen med alt folket som er sammen med meg. Da skal det skje: Når de kommer ut i møte med oss slik som første gang, skal vi flykte for dem. For de vil komme ut etter oss til vi har lokket dem bort fra byen, for de vil si: ‘De flykter for oss, slik som første gang.’ Derfor vil vi flykte for dem. Så skal dere rykke fram fra bakholdet og innta byen, for Herren deres Gud skal overgi den i deres hånd. Da skal det skje: Når dere har inntatt byen, skal dere sette den i brann. Etter Herrens Ord skal dere gjøre det. Se, jeg har befalt dere dette.» Derfor sendte Josva dem av sted. De dro for å legge seg i bakhold, og de holdt seg mellom Betel og Ai, på vestsiden av Ai. Men Josva holdt seg midt blant folket den natten. Morgenen etter sto Josva tidlig opp og mønstret folket. Så dro han og de eldste i Israel foran folket opp mot Ai. Hele hæren som var sammen med ham, dro opp og nærmet seg. De kom rett foran byen og slo leir på nordsiden av Ai. Det lå en dal mellom dem og Ai. Så tok han omlag 5000 menn og lot dem legge seg i bakhold mellom Betel og Ai, på vestsiden av byen. Da de hadde fylket folket, hele enheten som var på nordsiden av byen, og baktroppen på vestsiden av byen, gikk Josva samme natt midt ned i dalen. Da kongen i Ai så det, skjedde det: Mennene i byen skyndte seg, de sto tidlig opp og gikk ut for å møte Israel til strid, han og hele folket hans, på et fastsatt sted foran sletten. Men han visste ikke at det lå et bakhold mot ham på baksiden av byen. Josva og hele Israel lot som de ble slått av dem, og de flyktet på veien bort mot ørkenen. Så ble hele folket i Ai kalt sammen for å forfølge dem. Og de forfulgte Josva og ble ført langt bort fra byen. Det var ikke én mann igjen i Ai eller i Betel som ikke dro ut etter Israel. Så lot de byen ligge åpen etter seg og forfulgte Israel. Da sa Herren til Josva: «Spydet du har i hånden, skal du rekke ut mot Ai, for Jeg vil gi den i din hånd.» Og Josva rakte spydet han hadde i hånden, ut mot byen. De som lå i bakhold, rykket hurtig fram fra sin plass. Da han rakte ut hånden, sprang de straks inn i byen og inntok den, og de skyndte seg å sette byen i brann. Da mennene i Ai snudde seg tilbake, så de, og se, røyken fra byen steg opp mot himmelen. De hadde ikke krefter til å flykte verken den ene veien eller den andre veien, og det folket som hadde flyktet ut i ørkenen, vendte seg nå mot forfølgerne sine. Da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde inntatt byen og at røyken fra byen steg opp, vendte de tilbake og slo ned mennene fra Ai. Imens kom de andre imot dem ut fra byen. På den måten ble de fanget midt mellom Israelsfolket, noen på den ene siden og noen på den andre siden. Og Israelsfolket slo dem ned, slik at de ikke lot noen av dem bli levende igjen eller få flykte. Men kongen i Ai tok de levende og førte ham fram for Josva. Israel slo i hjel alle dem som bodde i Ai. De slo dem ute på slagmarken, der ute i ørkenen hvor de hadde forfulgt dem. Da de var ferdige med det, og de alle var falt for sverdets egg til det ikke var flere igjen, skjedde det: Hele Israel vendte tilbake til Ai og slo den med sverdets egg. Slik ble det: Alle som falt den dagen, både menn og kvinner, var 12 000, alle som bodde i Ai. For Josva trakk ikke tilbake den hånden han brukte til å løfte spydet, før han hadde slått ned alle dem som bodde i Ai. Bare buskapen og hærfanget fra denne byen tok Israel som krigsbytte til seg selv, etter Herrens Ord, slik Han hadde befalt Josva. Så brente Josva opp Ai og gjorde den til en haug for all tid, et øde sted til denne dag. Kongen i Ai lot han henge i et tre til kvelden kom. Så snart solen var gått ned, befalte Josva at de skulle ta liket hans ned fra treet, kaste det ved inngangen til byporten og kaste opp en stor haug med steiner over det. Og den ligger der til denne dag. Nå bygde Josva et alter for Herren, Israels Gud, på Ebalfjellet, slik Herrens tjener Moses hadde befalt Israels barn, som det står skrevet i Moses’ lovbok: Et alter av hele steiner, som ingen mann har brukt jernredskap på. På det bar de fram brennoffer og fredsoffer til Herren. Der skrev han på steinene en avskrift av Moses’ lov, den han hadde skrevet i Israels etterkommeres nærvær. Så stilte hele Israel seg med sine eldste, oppsynsmenn og dommere på hver side av arken. Foran dem var prestene av levittene, som bar Herrens paktsark. Både den fremmede og den som var født blant dem, var til stede. Den ene halvparten av dem sto foran Garisimfjellet, og den andre halvparten sto foran Ebalfjellet, slik Herrens tjener Moses tidligere hadde befalt at de skulle velsigne folket Israel. Etter dette leste han alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, etter alt det som er skrevet i Lovboken. Det var ikke et eneste ord av alt det Moses hadde befalt, som ikke Josva leste opp for hele Israels forsamling, med kvinner, små barn og de fremmede som bodde midt iblant dem. Da alle kongene som var på denne siden av Jordan, i fjellene, i lavlandet og ved hele kysten til Storhavet mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, fikk høre om dette, da skjedde det: De samlet seg for å kjempe mot Josva og Israel, alle som én. Men da de som bodde i Gibeon, hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, gikk de listig fram. De gikk av sted og lot som de var utsendinger. De tok noen gamle sekker på eslene sine, gamle vinsekker som var revet og lappet sammen igjen, og gamle og lappede sandaler på føttene sine, og de tok på seg noen gamle klesplagg. Alt brødet de hadde med som forsyninger, var tørt og oppsmuldret. De gikk til Josva, til leiren i Gilgal, og sa til ham og til Israels menn: «Vi har kommet fra et land langt borte. Slutt derfor en pakt med oss!» Da sa Israels menn til hevittene: «Kanskje dere bor her midt iblant oss, hvordan kan vi da slutte noen pakt med dere?» Men de sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Og Josva sa til dem: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?» Så sa de til ham: «Dine tjenere har kommet fra et land langt borte, for Herren deres Guds navns skyld. For vi har hørt gjetordet om Ham og alt det Han gjorde i Egypt, og alt det Han gjorde mot de to amorittkongene som var på den andre siden av Jordan, Sihon, Hesjbons konge, og Og, Basans konge, som bodde ved Asjtarot. Derfor talte de eldste og alle som bor i landet vårt, til oss og sa: Ta med dere forsyninger til reisen, gå dem i møte og si til dem: Vi er deres tjenere. Slutt derfor en pakt med oss nå! Dette brødet vårt var varmt da vi tok det med oss som forsyninger fra husene våre, den dagen vi dro av sted for å komme til dere. Men se, nå er det tørt og oppsmuldret. Disse vinsekkene som vi fylte, var nye. Og se, de er revnet. Disse klærne og sandalene våre er blitt gamle på grunn av den meget lange reisen.» Da tok Israels menn og smakte på noe av forsyningene deres, men de ba ikke om råd fra Herren. Så sluttet Josva fred med dem og sluttet en pakt med dem så de skulle få leve. Høvdingene i menigheten sverget på dette sammen med dem. Da det var gått tre dager etter at de hadde sluttet pakt med dem, fikk de høre at de var naboene deres og bodde like ved dem. Så dro Israels barn videre, og på den tredje dagen kom de til byene deres. Byene deres var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim. Men Israels barn slo dem ikke ned, for høvdingene i menigheten hadde sverget for dem ved Herren, Israels Gud. Hele menigheten klaget mot høvdingene. Da sa alle høvdingene til menigheten: «Vi har sverget for dem ved Herren, Israels Gud. Derfor kan vi ikke røre dem nå. Dette skal vi gjøre med dem: Vi vil la dem leve, så ikke vreden skal komme over oss på grunn av den eden vi sverget for dem.» Høvdingene sa til menigheten: «La dem leve, men la dem bli vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik høvdingene hadde lovt dem.» Så kalte Josva på dem, og han talte til dem og sa: «Hvorfor har dere lurt oss og sagt: ‘Vi bor langt borte fra dere’, når dere bor nær oss? Derfor skal dere nå være forbannet, og ingen av dere skal slippe unna fra å være slaver, vedhoggere og vannbærere for min Guds hus.» Så svarte de Josva og sa: «Fordi tjenerne dine fikk klar beskjed om at Herren din Gud befalte sin tjener Moses å gi dere hele landet og ødelegge for dere alle dem som bodde i landet, derfor fryktet vi veldig for våre liv for deres skyld, og har gjort dette. Nå er vi her i din hånd. Gjør med oss slik det synes godt og riktig i dine øyne å gjøre med oss.» Slik gjorde han med dem: Han fridde dem fra Israels barns hånd, for at de ikke skulle drepe dem. Den dagen gjorde Josva dem til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det stedet Han ville utvelge. Slik er det helt til denne dag. Adoni-Sedek, Jerusalems konge, fikk høre hvordan Josva hadde tatt Ai og lyst den i bann. Slik han hadde gjort med Jeriko og kongen der, slik hadde han gjort med Ai og kongen der. De som bodde i Gibeon, hadde sluttet fred med Israel og bodde midt iblant dem. Da skjedde det: De ble fylt av frykt, fordi Gibeon var en stor by, som en av kongebyene, og fordi den var større enn Ai, og alle mennene der var djerve krigere. Derfor sendte Adoni-Sedek, Jerusalems konge, bud til Hoham, Hebrons konge, til Piram, Jarmuts konge, til Jafia, Lakisjs konge, og til Debir, Eglons konge og sa: «Kom opp til meg og hjelp meg, så vi kan slå til mot Gibeon, for den har sluttet fred med Josva og med Israels barn.» Derfor samlet de seg, både de fem amorittkongene, Jerusalems konge, Hebrons konge, Jarmuts konge, Lakisjs konge og Eglons konge. De dro opp, de og alle hærene deres, og slo leir foran Gibeon og gikk til krig mot den. Mennene i Gibeon sendte beskjed til Josva i leiren ved Gilgal og sa: «Svikt ikke dine tjenere! Kom hit så fort du kan, berg oss og hjelp oss, for alle amorittkongene som bor i fjellene, har samlet seg mot oss.» Så dro Josva opp fra Gilgal, han og hele stridsstyrken sammen med ham, og alle de mektige krigerne. Herren sa til Josva: «Frykt ikke for dem, for Jeg har overgitt dem i din hånd. Ikke én mann blant dem skal bli stående mot deg.» Derfor kom Josva brått over dem etter å ha marsjert hele natten fra Gilgal. Slik forvirret Herren dem rett foran Israel og påførte dem et stort mannefall i Gibeon, jaget dem langs veien som går til Bet-Horon, og slo dem ned helt til Aseka og Makkeda. Da de flyktet fra Israel og var i bakkene ved Bet-Horon, lot Herren store haglsteiner falle ned over dem fra himmelen, helt til Aseka, så de døde. Det var flere som døde av haglsteinene enn Israels barn hadde drept med sverdet. Så talte Josva til Herren på den dagen Herren overga amorittene til Israels barn, og han sa mens Israel så ham: «Sol, stå stille over Gibeon, og måne i Ajjalons dal.» Så sto solen stille, og månen stanset til folket hadde fått hevn over sine fiender. Er ikke dette skrevet i Jasers bok? Slik sto solen stille midt på himmelen, og den gikk ikke ned før nesten en hel dag var omme. Det har ikke vært noen dag som denne, verken før eller etter, da Herren hørte på én manns røst. For Herren stred for Israel. Så vendte Josva tilbake, og hele Israel med ham, til leiren i Gilgal. Men disse fem kongene hadde flyktet og gjemt seg i en hule ved Makkeda. Det ble fortalt til Josva og sagt: «De fem kongene er funnet. De gjemmer seg i hulen ved Makkeda.» Så sa Josva: «Rull store steiner foran åpningen til hulen, og sett noen menn ved den til å holde vakt over dem. Men bli ikke igjen der selv! Sett etter fiendene deres og gå til angrep mot baktroppen deres! La dem ikke komme inn i byene sine, for Herren deres Gud har overgitt dem i deres hånd.» Mens Josva og Israels barn fullførte det meget store mannefallet de påførte dem, til de nærmest gjorde ende på dem, gikk de som hadde flyktet, inn i de befestede byene. Hele folket vendte tilbake til leiren i fred, til Josva ved Makkeda. Ingen av dem brukte munn mot noen av Israels barn. Da sa Josva: «Åpne inngangen til hulen og før de fem kongene ut til meg fra hulen!» Og de gjorde det, og førte ut de fem kongene til ham fra hulen: Jerusalems konge, Hebrons konge, Jarmuts konge, Lakisjs konge og Eglons konge. Da de førte disse kongene ut til Josva, kalte Josva på alle Israels menn. Han sa til førerne for stridsmennene som gikk med ham: «Kom hit og sett føttene deres på nakken til disse kongene.» Og de kom fram og satte føttene sine på nakken deres. Da sa Josva til dem: «Vær ikke redde og bli ikke forferdet! Vær sterke og modige, for slik skal Herren gjøre med alle fiendene deres som dere strider mot.» Deretter slo Josva dem ned og drepte dem, og han hengte dem opp i fem trær. De hang i trærne til kvelden. Ved solnedgang ga Josva en befaling, og de tok dem ned fra trærne, kastet dem i hulen hvor de hadde gjemt seg, og la store steiner foran åpningen til hulen. De ligger der den dag i dag. Samme dag inntok Josva Makkeda, og han slo både den og kongen der med sverdets egg. Han lyste dem i bann, hver sjel som var i den. Han lot ikke noen bli igjen. Også med kongen i Makkeda gjorde han som han hadde gjort med kongen i Jeriko. Så dro Josva videre fra Makkeda til Libna, og hele Israel var med ham. Og de stred mot Libna. Herren overga også den og kongen der i Israels hånd. Han slo den ned med sverdets egg, med hver sjel som var i den. Han lot ikke noen bli igjen i den, men gjorde med kongen der slik han hadde gjort med kongen i Jeriko. Så dro Josva videre fra Libna til Lakisj, og hele Israel var med ham. De dro til felts mot den og stred mot den. Herren overga Lakisj i Israels hånd. De inntok den på den andre dagen og slo ned med sverdets egg både den og hver sjel som var i den, på samme måten som han hadde gjort mot Libna. Så kom Horam, Gesers konge, opp for å hjelpe Lakisj. Og Josva slo ham og folket hans, og lot ikke noen være igjen i live. Fra Lakisj dro Josva videre til Eglon, og hele Israel var med ham. De dro til felts mot den og stred mot den. De inntok den samme dag og slo den med sverdets egg. Hver sjel som var i den, lyste han i bann den dagen, på samme måten som han hadde gjort mot Lakisj. Så dro Josva opp fra Eglon til Hebron, og hele Israel var med ham. Og de stred mot den. De inntok den og slo den med sverdets egg, kongen der og alle småbyene som hørte til under den og hver sjel som var i den. Han lot ingen bli igjen i live, på samme måte som han hadde gjort mot Eglon. Han lyste i bann både den og hver sjel som var i den. Så vendte Josva tilbake til Debir, og hele Israel var med ham. Og de stred mot den. Han tok den og kongen i den og alle småbyene som hørte til under den. De slo dem med sverdets egg og lyste i bann hver sjel som var i den. Han lot ingen bli igjen i live. Som han hadde gjort med Hebron, gjorde han også med Debir og kongen der, slik han også hadde gjort med Libna og kongen der. På denne måten erobret Josva hele landet: fjellandet, Sydlandet, lavlandet og skråningene i ørkenen, sammen med alle kongene deres. Han lot ikke noen bli igjen i live, men han lyste i bann alt som pustet, slik Herren, Israels Gud hadde befalt. Josva erobret alt som var mellom Kadesj-Barnea og helt til Gaza, og hele Gosenlandet, så langt som til Gibeon. Alle disse kongene og landet deres tok Josva på én gang, for Herren, Israels Gud stred for Israel. Så vendte Josva tilbake til leiren i Gilgal, og hele Israel var med ham. Da Jabin, Hasors konge, hørte alt dette, sendte han bud til Jobab, Madons konge, til Sjimrons konge og til Aksjafs konge, til kongene fra nord, i fjellene, på sletten sør for Kinnerot, i lavlandet og i høydene ved Dor på vestsiden, til kanaaneerne i øst og i vest, til amorittene, hetittene, og perisittene, jebusittene i fjellene og til hevittene nedenfor Hermon i Mispalandet. Så dro de ut, de og alle hærene deres med dem, så mange mennesker som sanden på havets strand, med store flokker av hester og vogner. Da alle disse kongene hadde kommet sammen, slo de leir ved Meromvannene for å stride mot Israel. Men Herren sa til Josva: «Vær ikke redd dem, for på denne tiden i morgen skal Jeg legge dem alle døde foran Israel. Du skal skjære over hasene på hestene deres og brenne opp vognene deres på ilden.» Josva og hele stridsstyrken som var med ham, kom brått over dem ved Meromvannene og angrep dem. Herren overga dem i Israels hånd, og de slo dem og jaget dem på flukt helt til Stor-Sidon, til Misrefotbekken og til Mispadalen mot øst. De slo dem helt til ingen av dem var igjen i live. Så gjorde Josva med dem som Herren hadde sagt ham. Han skar hasene over på hestene deres og brente opp vognene deres på ilden. På den tiden vendte Josva også tilbake, inntok Hasor og slo kongen der med sverdet. For tidligere var Hasor det fremste av alle disse rikene. Hver menneskesjel som var der, slo de ned med sverdets egg og lyste dem i bann. Det ble ikke igjen noen som pustet. Så satte han fyr på Hasor og brente den. Slik tok Josva alle disse kongebyene med alle kongene deres, og han slo dem med sverdets egg. Han lyste dem i bann, slik Herrens tjener Moses hadde befalt. Men ingen av byene som lå på haugene sine, brente Israel opp, bortsett fra Hasor, som Josva brente. Hele hærfanget og all buskapen fra disse byene tok Israels barn som krigsbytte til seg selv. Men hvert eneste menneske slo de med sverdets egg, helt til de hadde utryddet dem, og de lot ingen som pustet, bli igjen i live. Som Herren hadde befalt sin tjener Moses, slik befalte Moses Josva, og det gjorde Josva. Han lot ikke noe være ugjort av alt det Herren hadde befalt Moses. Slik tok Josva hele dette landet: fjellandet, hele Sydlandet, hele Gosen-landet, lavlandet og Jordansletten, fjellene i Israel og lavlandet der, fra Halak fjellet og oppstigningen til Se’ir, helt til Ba’al-Gad i Libanondalen, nedenfor Hermonfjellet. Han tok alle kongene deres til fange og slo dem ned og drepte dem. En lang tid lå Josva i strid med alle disse kongene. Det var ikke en eneste by som sluttet fred med Israels barn, bortsett fra hevittene, de som bodde i Gibeon. Alle de andre overtok de i strid. For Herren gjorde det slik at de forherdet sitt hjerte, så de skulle dra ut mot Israel i strid, for at Han skulle få lyse dem i bann, og for at de ikke skulle få noen nåde, men Han skulle ødelegge dem, slik Herren hadde befalt Moses. På den tiden kom Josva og utryddet anakittene fra fjellene, fra Hebron, fra Debir, fra Anab, fra alle fjellene i Juda og fra alle fjellene i Israel. Josva lyste dem i bann sammen med byene deres. Ingen av anakittene ble igjen i landet til Israels barn; de ble bare igjen i Gaza, i Gat og i Asjdod. Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses. Josva ga det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden. Dette er de kongene i landet som Israels barn slo, og som de fratok landet på den andre siden av Jordan, mot soloppgangen, fra Arnonelven til Hermonfjellet, og hele den østlige Jordansletten: Én konge var Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon og hersket over halve Gilead, fra Aroer, som er ved bredden til Arnonelven, fra midten av den elven, helt til Jabbokelven, som danner grensen til ammonittene. Han hersket også over den østlige Jordansletten fra Kinnerot sjøen helt til Arabasjøen, Saltsjøen, på veien til Bet-Jesjimot og sørover nedenfor Pisgaliene. Den andre kongen var Og, Basans konge, og landområdet hans. Han var en av etterkommerne etter kjempene som bodde i Asjtarot og i Edre’i. Han hersket over Hermonfjellet, over Salka, over hele Basan, helt til grensen til gesjurittene og ma’akatittene, og over halve Gilead, til grensen mot Sihon, som var Hesjbons konge. Disse hadde Herrens tjener Moses og Israels barn slått. Herrens tjener Moses hadde gitt alt det som eiendom til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme. Dette er de kongene i landet, som Josva og Israels barn slo på denne siden av Jordan, på vestsiden, fra Ba’al-Gad i Libanondalen og helt til Halakfjellet og stigningen opp til Se’ir, det området Josva ga Israels stammer som eiendom ut fra stammeoppdelingen deres, i fjellandet, i lavlandet, på sletten, i skråningene, i ørkenen og i Sydlandet, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene: Jerikos konge, én, kongen i Ai, som ligger ved siden av Betel, én, Jerusalems konge, én, Hebrons konge, én, Jarmuts konge, én, Lakisjs konge, én, Eglons konge, én, Gesers konge, én, Debirs konge, én, Geders konge, én, Hormas konge, én, Arads konge, én, Libnas konge, én, Adullams konge, én, Makkedas konge, én, Betels konge, én, Tappuahs konge, én, Hefers konge, én, Afeks konge, én, Sarons konge, én, Madons konge, én, Hasors konge, én, Sjimron-Merons konge, én, Aksjafs konge, én, Ta’anaks konge, én, Megiddos konge, én, Kedesjs konge, én, Jokneams konge ved Karmel, én, kongen i Dor på høydene ved Dor, én, kongen over folkene i Gilgal, én, og Tirsas konge, én. Alle kongene til sammen var trettien. Josva var blitt gammel og var langt oppe i årene. Da sa Herren til ham: «Du er gammel og langt oppe i årene, og det er ennå en stor del igjen av landet som skal inntas. Dette er det landet som ennå er igjen: hele landområdet til filisterne og alt som tilhører gesjurittene, fra Sjikor, øst for Egypt, og helt til grensen til Ekron i nord – det som blir regnet som kanaaneerland – både de fem filisterfyrstene over Gaza, Asjdod, Asjkalon, Gat, Ekron og avittene, fra sør, hele landet til kanaaneerne og Meara som tilhører sidonierne, helt til Afek, til grensen til amorittene, videre til giblittenes land og hele Libanon, mot soloppgangen, fra Ba’al-Gad nedenfor Hermonfjellet og helt til Lebo-Hamat, alle som bor i fjellene fra Libanon og helt til Misrefotbekken, og alle sidonierne – dem skal Jeg drive bort fra Israels barns ansikt. Du skal bare dele det ut som arv til Israel ved loddkasting, slik Jeg har befalt deg. Derfor skal du nå dele dette landet som arv mellom de ni stammene og halvparten av Manasses stamme.» Sammen med den andre halvparten av stammen fikk rubenittene og gadittene arven sin. Moses hadde gitt dem den på den andre siden av Jordan, mot øst. Herrens tjener Moses hadde gitt dem det fra Aroer, som ligger ved bredden til Arnonelven, og fra byen som er midt i dalen og hele Medebasletten, helt til Dibon. Han hadde gitt dem alle byene til amorittkongen Sihon, som var konge i Hesjbon, helt til grensen til Ammons barn. Også Gilead og grenseområdet til gesjurittene og ma’akatittene, hele Hermonfjellet og hele Basan, helt til Salka hadde han gitt dem. Det var hele det riket som tilhørte Og i Basan, han som var konge i Asjtarot og Edre’i, og som var den eneste igjen av etterkommerne etter kjempene. For Moses hadde slått dem og drevet dem ut. Likevel drev ikke Israels barn ut gesjurittene og ma’akatittene. Men gesjurittene og ma’akatittene bor midt blant israelittene den dag i dag. Bare til Levis stamme hadde han ikke gitt noen arv. Herren, Israels Guds matoffer, er deres arv, slik Han sa til dem. Moses hadde gitt Rubens barns stamme arv, slekt for slekt. Grensen deres gikk fra Aroer, som er ved bredden til Arnonelven, og fra byen som er midt i dalen, og innesluttet hele sletten ved Medeba, Hesjbon og alle de tilhørende byene på sletten: Dibon, Bamot-Ba’al og Bet-Ba’al-Meon, og Jahsa, Kedemot, Mefa’at, og Kirjatajim, Sibma, Seret-Hasjahar på fjellet i dalen, Bet-Peor og Pisgaliene og Bet-Jesjimot, og alle byene på sletten og hele riket til amorittkongen Sihon, han som var konge i Hesjbon. Det var ham Moses hadde slått, sammen med høvdingene fra Midjan: Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba. De var fyrstene til Sihon og bodde i landet. Også Bileam, Beors sønn, drepte Israels barn med sverdet. Denne spåmannen var også blant dem som ble drept av dem. Grensen for Rubens barn var bredden til Jordan. Dette var Rubens barns arv, slekt for slekt, både byene og landsbyene som hørte til. Moses hadde også gitt arv til Gads stamme, til Gads barn, slekt for slekt. Landområdet deres var Jaser og alle byene i Gilead og halvparten av landet til ammonittene helt til Aroer, som ligger rett foran Rabba. Videre gikk det fra Hesjbon til Ramat-Hammispe og Betonim, og fra Mahanajim til grensen til Debir. I dalen fikk de Bet-Haram, Bet-Nimra, Sukkot og Safon, resten av riket til Sihon, Hesjbons konge. Grensene gikk ved Jordan og helt til bredden av Kinnerot sjøen på den andre siden av Jordan, mot øst. Dette var arven til Gads barn, slekt for slekt, både byene og de landsbyene som hørte til. Moses hadde også gitt arv til halvparten av Manasses stamme, den var til halvparten av Manasses barns stamme, slekt for slekt. Grensene deres gikk fra Mahanajim, innesluttet hele Basan, hele riket til Og, Basans konge, og alle Ja’irs teltbyer, som er i Basan, 60 byer. Halvparten av Gilead, og Asjtarot og Edre’i, byer i riket som tilhørte Og i Basan, ble gitt til Makirs barn. Makir var Manasses sønn. De ble gitt til halvparten av Makirs barn, slekt for slekt. Dette er de områdene Moses hadde fordelt som arv, mens han var på slettene ved Moab på den andre siden av Jordan, rett overfor Jeriko, på østsiden. Men til Levis stamme hadde ikke Moses gitt noen arv. Herren, Israels Gud er deres arv, slik Han hadde sagt til dem. Dette er de områdene Israels barn arvet i Kanaans land, som presten Elasar, Josva, Nuns sønn, og overhodene for stammefedrene blant Israels barn delte ut som arv til dem. De ni stammene og den halve stammen fikk arven sin ved loddkasting, slik Herren hadde befalt ved Moses. For Moses hadde gitt de to stammene og den halve stammen arven sin, mens han var på den andre siden av Jordan. Men til levittene hadde han ikke gitt noen arv blant dem. For Josefs barn utgjorde to stammer: Manasse og Efraim. Og til levittene i landet ga de ingen del. De fikk bare byer å bo i, med det fellesarealet til buskapen sin som hørte til sammen med deres egne eiendommer. Som Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn. Og de fordelte landet. Så kom Judas barn fram for Josva i Gilgal. Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, sa til ham: «Du kjenner det ordet som Herren talte til Moses, den Guds mann, om deg og meg i Kadesj-Barnea. Jeg var 40 år gammel da Herrens tjener, Moses, sendte meg ut fra Kadesj-Barnea for å speide på landet. Og jeg kom tilbake til ham med det ord som jeg hadde fått i mitt hjerte. Men mine brødre som dro opp sammen med meg, gjorde folkets hjerter motløse. Men jeg fulgte Herren min Gud helt og fullt. Derfor sverget Moses den dagen og sa: «Sannelig, det landet hvor du satte foten din, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du helt og fullt har fulgt Herren min Gud.» Og se, nå har Herren holdt meg i live i alle disse 45 årene, slik Han sa, helt fra Herren talte dette ord til Moses da Israel vandret i ørkenen. Nå er jeg her på denne dag, 85 år gammel. Ennå i dag er jeg like sterk som på den dagen Moses sendte meg ut. Som styrken min var den gangen, slik er også styrken min til strid nå, både til å gå ut og til å komme inn. Derfor skal du nå gi meg dette fjellet som Herren talte om på den dagen. For på den dagen hørte du at anakittene bor der, og at byene var store og befestede. Det kan hende at Herren vil være med meg og at jeg kan være i stand til å drive dem ut, som Herren har sagt.» Og Josva velsignet ham og ga Hebron som arv til Kaleb, Jefunnes sønn. Så ble Hebron en arv for Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, som det er til denne dag, fordi han helt og fullt fulgte Herren, Israels Gud. Navnet på Hebron var tidligere Kirjat-Arba. Arba var den største mannen blant anakittene. Nå hadde landet ro fra striden. Dette var arvedelen til Judas barns stamme, slekt for slekt: Grensen til Edom ved Sinørkenen i sør var den ytterste sørgrensen. Sørgrensen deres begynte ved enden av Saltsjøen, fra bukten som vender sørover. Så gikk den ut til sørsiden av stigningen opp mot Akrabbim, videre til Sin og fulgte sørsiden av Kadesj-Barnea, fortsatte videre til Hesron, gikk opp til Addar og dreide så rundt til Karka. Derfra strakte den seg bort mot Asmon og fortsatte ut til Egypterbekken. Og grensen sluttet ved havet. Dette skal være sørgrensen deres. Østgrensen var Saltsjøen helt til Jordans utløp. Grensen for den nordlige delen begynte ved sjøbukten, like ved Jordans utløp. Grensen gikk opp til Bet-Hogla og gikk videre nord for Bet-Ha’araba. Og grensen gikk opp mot den steinen som er oppkalt etter Bohan, Rubens sønn. Så gikk grensen opp fra Akordalen mot Debir, og den vendte nordover mot Gilgal, som ligger foran oppstigningen til Adummim, som er på sørsiden av dalen. Grensen fortsatte mot En-Sjemesjvannet og endte ved En-Rogel. Og grensen gikk opp langs Hinnoms sønns dal til den sørlige skråningen av Jebusittbyen, som er Jerusalem. Grensen gikk opp til toppen av fjellet som ligger foran Hinnomdalen, på vestsiden, som er ved enden av Refa’im dalen i nord. Så gikk grensen rundt fra toppen av fjellet til vannkilden i Neftoah og strakte seg videre til byene ved Efronfjellet. Og grensen gikk rundt til Ba’ala, som er Kirjat-Jearim. Så dreide grensen vestover fra Ba’ala til Se’irfjellet, gikk videre langs siden på Jearimfjellet i nord, som er Kesalon, gikk ned til Bet-Sjemesj og fortsatte videre til Timna. Og grensen gikk ut mot siden av Ekron mot nord. Så dreide grensen rundt til Sjikkeron, gikk videre langs Ba’alafjellet og strakte seg til Jabne’el. Og grensen endte ute ved havet. Vestgrensen var kystlinjen mot Storhavet. Dette er grensen for Judas barn rundt på alle sider, slekt for slekt. Til Kaleb, Jefunnes sønn, ga han en arvedel blant Judas barn, ifølge Herrens befaling til Josva, nemlig Kirjat-Arba, som er Hebron. Arba var far til Anak. Derfra drev Kaleb ut de tre sønnene til Anak, Sjesjai, Ahiman og Talmai, Anaks barn. Så dro han opp derfra mot dem som bodde i Debir. Debir hadde tidligere navnet Kirjat-Sefer. Kaleb sa: «Den som slår Kirjat-Sefer og tar den, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.» Så ble den inntatt av Otniel, Kenas’ sønn, Kalebs bror. Da ga han ham sin datter Aksa til kone. Da hun kom til ham, skjedde det at hun tilskyndet ham til å spørre hennes far om en jordeiendom. Så steg hun ned fra eselet sitt, og Kaleb sa til henne: «Hva er det du ønsker?» Hun svarte: «Gi meg en velsignelse! Siden du har gitt meg landet i Sør, så gi meg vannkilder også!» Så ga han henne de øvre kildene og de nedre kildene. Dette var arven som tilfalt Judas barns stamme, slekt for slekt. Byene ved grensene for Judas barns stamme, mot grensen til Edom i sør, var Kabse’el, Eder, Jagur, Kina, Dimona, Adada, Kadesj, Hasor, Jitnan, Sif, Telem, Bealot, Hasor-Hadatta, Kerijot-Hesron, som er Hasor, Amam, Sjema, Molada, Hasar-Gadda, Hesjmon, Bet-Pelet, Hasar-Sjual, Be’er-Sjeba, Bisjotja, Ba’ala, Ijjim, Esem, Eltolad, Kesil, Horma, Siklag, Madmanna, Sansanna, Lebaot, Sjilkim, Ajin og Rimmon. Alle byene er til sammen 29, med de landsbyene som hører til. I lavlandet var det: Esjta’ol, Sora, Asjna, Sanoah, En-Gannim, Tappuah, Ha’enam, Jarmut, Adullam, Soko, Aseka, Sja’arajim, Aditajim, Haggedera og Gederotajim – 14 byer med de landsbyene som hører til – Senan, Hadasja, Migdal-Gad, Dilan, Mispe, Jokte’el, Lakisj, Boskat, Eglon, Kabbon, Lahmas, Kitlisj, Gederot, Bet-Dagon, Na’ama og Makkeda – 16 byer med de landsbyene som hører til – Libna, Eter, Asjan, Jiftah, Asjna, Nesib, Ke’ila, Aksib og Maresja – ni byer med de landsbyene som hører til. Ekron, med byene og landsbyene som hører til, fra Ekron til havet, alt som ligger nær Asjdod, med landsbyene som hører til, Asjdod med byene og landsbyene som hører til, Gaza med byene og landsbyene som hører til, helt til Egypterbekken og Storhavet med kystlinjen. I fjellandet var det: Sjamir, Jattir, Soko, Danna, Kirjat-Sanna, som er Debir, Anab, Esjtemo, Anim, Gosen, Holon og Gilo – elleve byer med de landsbyene som hører til – Arab, Duma, Esjan, Janim, Bet-Tappuah, Afeka, Humta, Kirjat-Arba, som er Hebron, og Sior – ni byer med landsbyene som hører til – Maon, Karmel, Sif, Jutta, Jisre’el, Jokdeam, Sanoah, Kajin, Gibea og Timna – ti byer med de landsbyene som hører til – Halhul, Bet-Sur, Gedor, Ma’arat, Bet-Anot og Eltekon – seks byer med de landsbyene som hører til – Kirjat-Ba’al, som er Kirjat-Jearim, og Rabba – to byer med de landsbyene som hører til. I ørkenen var det: Bet-Ha’araba, Middin, Sekaka, Hannibsjan, Ir-Hammelah og En-Gedi – seks byer med de landsbyene som hører til. Men jebusittene, de som bor i Jerusalem, klarte ikke Judas barn å drive ut. Jebusittene bor sammen med Judas barn i Jerusalem til denne dag. Den arvedelen som tilfalt Josefs barn, gikk fra Jordan ved Jeriko til vannene ved Jeriko i øst, til ørkenen som går opp fra Jeriko over fjellene til Betel. Så gikk den ut fra Betel til Lus og gikk videre langs grensen til arkittene ved Atarot. Den gikk ned vestover til grensen til jafletittene, helt til grensen mellom Nedre Bet-Horon og Geser. Og den endte ved havet. Slik fikk Josefs barn, Manasse og Efraim, arvedelen sin. Grensen for Efraims barn, slekt for slekt, var slik: Den østre grensen for arven deres var Atrot-Addar helt til Øvre Bet-Horon. Og grensen gikk ut mot havet på nordsiden av Mikmetat. Deretter gikk grensen rundt og østover mot Ta’anat-Sjilo og fortsatte forbi den øst for Janoah. Så gikk den ned fra Janoah til Atarot og Na’ara, nådde til Jeriko og kom ut ved Jordan. Grensen gikk ut fra Tappuah og vestover mot Kanabekken, og den endte ute ved havet. Dette var den arven stammen til Efraims barn fikk, slekt for slekt. De byene som ble skilt ut til Efraims barn, ligger i området som er Manasses barns arv, alle byene med de landsbyene som hørte til. Men de drev ikke ut kanaaneerne som bodde i Geser. Kanaaneerne bor iblant efraimittene til denne dag, og de er blitt tvangsarbeidere. Det var også en arvedel til Manasses stamme, for han var Josefs førstefødte. Den ble gitt til Makir, Manasses førstefødte, Gileads far, for han var en stridsmann. Derfor ble Gilead og Basan gitt til ham. Og det var en arvedel til resten av Manasses barn, slekt for slekt, til Abiesers barn, Heleks barn, Asriels barn, Sikems barn, Hefers barn og Sjemidas barn. Disse var de mannlige etterkommerne til Manasse, Josefs sønn, slekt for slekt. Men Selofhad, sønn av Hefer, sønn av Gilead, sønn av Makir, Manasses sønn, hadde ingen sønner, men bare døtre. Dette er navnene på døtrene hans: Mahla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa. Og de kom fram for presten Elasar, for Josva, Nuns sønn, og for høvdingene og sa: «Herren befalte Moses å gi oss en arv blant våre brødre.» Etter Herrens Ord ga han dem derfor en arv blant deres fars brødre. Ti deler tilfalt Manasse, i tillegg til Gileads og Basans land, som var på den andre siden av Jordan, for Manasses døtre fikk en arv blant hans sønner. Og de andre av Manasses sønner fikk Gileads land. Manasses grense gikk fra Asjer til Mikmetat, som ligger øst for Sikem. Og grensen gikk videre sørover mot dem som bodde i En-Tappuah. Manasse fikk Tappuahlandet, men selve Tappuah på grensen til Manasse tilhørte Efraims barn. Grensen gikk ned til Kanabekken, sør for bekken. Men disse byene tilfalt Efraim, selv om de ligger blant Manasses byer. Grensen til Manasse gikk på nordsiden av bekken, og den endte ute ved havet. Sørover tilhørte det da Efraim, nordover tilhørte det Manasse, og havet var grensen hans. Manasses landområde lå inntil Asjer mot nord og Jissakar i øst. I Jissakar og i Asjer fikk Manasse Bet-Sjean og de byene som hørte til, Jibleam og de byene som hørte til, dem som bodde i Dor, og de byene som hørte til, dem som bodde i En-Dor, og de byene som hørte til, dem som bodde i Taanak og de byene som hørte til, dem som bodde i Megiddo, og de byene som hørte til, altså tre fjellområder. Men Manasses barn klarte ikke å drive ut dem som bodde i disse byene, for kanaaneerne hadde bestemt seg for å bli boende i dette landet. Da Israels barn ble sterkere, skjedde det at de satte kanaaneerne til tvangsarbeid, men de drev dem ikke ut fullstendig. Så talte Josefs barn til Josva og sa: «Hvorfor har du bare gitt oss én tilmålt arvedel og ett område? Vi er jo et stort folk siden Herren har velsignet oss inntil nå.» Da svarte Josva dem: «Hvis du er et stort folk, så kan du dra opp i skoglandet og selv rydde deg et sted der i perisittenes og kjempenes land, siden Efraims fjelland er for trangt for dere.» Men Josefs barn sa: «Fjellandet er ikke nok for oss. Og alle kanaaneerne som bor i landet ved dalen, har jernvogner, både de som er fra Bet-Sjean med byene som hører til, og de fra Jisre’eldalen.» Josva talte til Josefs hus, til Efraim og Manasse, og sa: «Du er et stort folk og har stor styrke. Du skal ikke ha bare én tilmålt del. Men fjellandet skal være ditt. Selv om det er skogkledt, skal du hogge det ned, og selv de ytterste grensene skal tilhøre deg. For du skal drive kanaaneerne ut, selv om de har jernvogner og er sterke.» Hele menigheten av Israels barn samlet seg i Sjilo og satte opp Åpenbaringsteltet der. Landet var blitt overtatt rett foran dem. Men det var sju stammer igjen av Israels barn som ennå ikke hadde fått sin arvedel. Da sa Josva til Israels barn: «Hvor lenge vil dere nøle med å dra inn og ta i eie det landet som Herren, deres fedres Gud, har gitt dere? Ta ut blant dere tre menn for hver stamme, og jeg skal sende dem av sted. De skal gjøre seg klare og gå gjennom landet, de skal beskrive det til bruk ved oppdelingen av arven deres og komme tilbake til meg. De skal dele det inn i sju deler. Juda skal bli værende i sitt landområde i sør, og Josefs hus skal bli værende i sitt landområde i nord. Derfor skal dere beskrive de sju delene av landet og komme hit til meg med beskrivelsen, så jeg kan kaste lodd for dere her for Herren vår Guds ansikt. Men levittene har ingen del blant dere, for Herrens prestedømme er deres arv. Og Gad, Ruben og halvparten av Manasses stamme har fått sin arv på den andre siden av Jordan, i øst, som Herrens tjener Moses ga dem.» Så brøt mennene opp og gikk av sted. Josva befalte dem som gikk for å beskrive landet, og sa: «Gå av sted, dra gjennom landet, beskriv det, og kom tilbake til meg, så jeg kan kaste lodd for dere her for Herrens ansikt i Sjilo.» Så gikk mennene av sted. De dro gjennom landet og beskrev det i en bok, inndelt i sju deler etter hver by. Og de kom til Josva ved leiren i Sjilo. Så kastet Josva lodd for dem i Sjilo for Herrens ansikt, og der delte Josva landet opp for Israels barn, ut fra stammeoppdelingen deres. Først falt loddet for Benjamins barns stamme slekt for slekt, og landområdet som ble deres arvedel, lå mellom Judas barn og Josefs barn. Grensen på nordsiden begynte ved Jordan, og grensen gikk opp til fjellsiden ved Jeriko mot nord og fortsatte opp gjennom fjellene vestover. Den endte ved Bet-Avenørkenen. Grensen gikk derfra mot Lus, langs skråningen ved Lus, som er Betel, og sørover. Og grensen gikk nedover til Atrot-Addar, like ved høyden som ligger på sørsiden av Nedre Bet-Horon. Deretter strakte grensen seg rundt på vestsiden mot sør, fra høyden som ligger foran Bet-Horon og sørover. Og den sluttet ved Kirjat-Ba’al, som er Kirjat-Jearim, en av byene til Judas barn. Dette var vestsiden. Sørsiden begynte ved enden av Kirjat-Jearim, og grensen strakte seg mot vest og gikk ut til vannkilden ved Neftoah. Så kom grensen ned til enden av fjellet som ligger foran Ben-Hinnomdalen, som er i Refa’imdalen på nordsiden, fortsatte ned mot Hinnomdalen langs den sørlige skråningen av Jebusittbyen og videre ned til En-Rogel. Og den gikk rundt fra nord, ut til En-Sjemesj og strakte seg mot Gelilot, som ligger foran oppstigningen til Adummim, og så ned til den steinen som har fått navn etter Bohan, Rubens sønn. Deretter gikk den mot nordsiden av Bet-Ha’araba og ned til Ha’araba. Og grensen gikk videre til nordsiden av Bet-Hogla. Så endte grensen ved nordbukten av Saltsjøen, ved sørenden av Jordan. Dette var grensen mot sør. Jordan var grensen mot østsiden. Dette var Benjamins barns arvedel, etter grensene hele veien rundt, slekt for slekt. Byene som tilfalt stammen av Benjamins barn, slekt for slekt, var Jeriko, Bet-Hogla, Emek-Kesis, Bet-Ha’araba, Semarajim, Betel, Ha’avvim, Happara, Ofra, Kefar-Ha’ammoni, Haofni og Geba, altså tolv byer med landsbyene som hørte til. Dessuten var det Gibeon, Rama, Be’erot, Mispe, Hakkefira, Hammosa, Rekem, Jirpe’el, Tarala, Sela, Haelef, Jebus, som er Jerusalem, Gibea og Kirjat-Jearim, altså 14 byer med landsbyene som hørte til. Dette var arven til Benjamins barn, slekt for slekt. Det andre loddet falt på Simeon, på Simeons barns stamme, slekt for slekt. Og deres arv lå innenfor arven til Judas barn. Som sin arv fikk de Be’er-Sjeba, Sjeba, Molada, Hasar-Sjual, Bala, Esem, Eltolad, Betul, Horma, Siklag, Bet-Hammarkabot, Hasar-Susa, Bet-Lebaot og Sjaruhen, altså 13 byer med landsbyene som hørte til. Dessuten fikk de Ajin, Rimmon, Eter og Asjan, altså fire byer med landsbyene som hørte til, og alle landsbyene som lå rundt omkring disse byene, helt til Ba’alat-Be’er, som er Rama i Sør. Dette var arven til Simeons barns stamme, slekt for slekt. Arven til Simeons barn ble regnet ut fra området til Judas barn, for Judas barns del var altfor stor for dem. Derfor fikk Simeons barn sin arv innenfor arven til dette folket. Det tredje loddet falt på Sebulons barn, slekt for slekt, og grensen for deres arv gikk helt til Sarid. Grensen deres gikk mot vest og til Marala. Den gikk til Dabbesjet og strakte seg langs bekken som er øst for Jokneam. Fra Sarid gikk den så østover mot soloppgangen langs grensen til Kislot-Tabor, og gikk ut mot Daberat, forbi Jafia. Derfra gikk den langs østsiden av Gat-Hefer, mot Et-Kasin og strakte seg til Rimmon, som grenser til Hannea. Deretter gikk grensen rundt dette stedet på nordsiden av Hannaton, og den endte i Jiftah-Eldalen. Den innesluttet Kattat, Nahalal, Sjimron, Jidala og Betlehem. Det var tolv byer og landsbyene som hørte til. Dette var arven til Sebulons barn, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til. Det fjerde loddet falt på Jissakar, på Jissakars barn, slekt for slekt. Grensen deres innesluttet Jisre’el, Hakkesulot, Sjunem, Hafarajim, Sjion, Anaharat, Harabbit, Kisjon, Ebes, Remet, En-Gannim, En-Hadda og Bet-Passes. Og grensen nådde til Tabor, Sjahasima og Bet-Sjemesj. Grensen deres endte ved Jordan. Det var 16 byer med landsbyene som hørte til. Dette var arven til Jissakars barns stamme, slekt for slekt, byene og landsbyene som hørte til. Det femte loddet falt på Asjers barns stamme, slekt for slekt. Og grensen deres innesluttet Helkat, Hali, Beten, Aksjaf, Alammelek, Amad og Misjal. Den strakte seg til Karmelfjellet og Sjikor-Libnat mot vest. Den vendte østover til Bet-Dagon. Og den nådde til Sebulon og til Jiftah-Eldalen, så nordover forbi Bet-Haemek og Neiel, forbi Kabul som lå til venstre. Den innesluttet Ebron, Rehob, Hammon og Kana, helt til Stor-Sidon. Og grensen vendte mot Rama og mot den befestede byen Tyros. Så vendte grensen mot Hosa og endte ved havet i Aksibområdet. Også Umma, Afek og Rehob var innesluttet. Altså var det 22 byer med landsbyene som hørte til. Dette var arven til Asjers barns stamme, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til. Det sjette loddet falt på Naftalis barn, på Naftalis barn, slekt for slekt. Og grensen deres begynte ved Helef og innesluttet landområdet fra terebintetreet i Sa’anannim, Adami, Hannekeb og Jabne’el, helt til Lakkum. Den endte ved Jordan. Grensen strakte seg vestover til Asnot-Tabor og gikk ut derfra mot Hukkok. Den lå inntil Sebulon på sørsiden og Asjer på vestsiden, og endte ved Juda ved Jordan, mot soloppgangen. 5 Mos 33,23 Den innesluttet de befestede byene Hassiddim, Ser, Hammat, Rakkat, Kinnerot, Adama, Rama, Hasor, Kedesj, Edre’i, En-Hasor, Jiron, Migdal-El, Horem, Bet-Anat og Bet-Sjemesj, altså 19 byer med landsbyene som hører til. Dette var arven til Naftalis barns stamme, slekt for slekt, byene og landsbyene som hørte til. Det sjuende loddet falt på Dans barns stamme, slekt for slekt. Grensen for arven deres innesluttet Sora, Esjtaol, Ir-Sjemesj, Sja’alabbin, Ajjalon, Jitla, Elon, Timna, Ekron, Elteke, Gibbeton, Ba’alat, Jehud, Bene-Berak, Gat-Rimmon, Me-Hajjarkon og Harakkon, med området bort mot Jaffa. Og grensen til Dans barn gikk utover disse, for Dans barn dro opp for å stride mot Lesjem, og de inntok den. De slo den med sverdets egg, tok den i eie og bosatte seg i den. De kalte Lesjem for Dan, etter navnet på sin far Dan. Dette er den arven som Dans barns stamme fikk, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hører til. Da de var ferdige med å skifte landet som arv etter sine forskjellige grenser, ga Israels barn en arv i sitt eget område til Josva, Nuns sønn. Etter Herrens Ord ga de ham byen han hadde bedt om, Timnat-Serah i Efraims fjelland. Og han bygde opp byen og bosatte seg i den. Dette var den arven som presten Elasar, Josva, Nuns sønn og overhodene for stammefedrene til Israels barn fordelte som arv ved loddtrekning i Sjilo, for Herrens ansikt, ved døren til Åpenbaringsteltet. Slik fullførte de oppdelingen av landet. Herren talte til Josva og sa: «Tal til Israels barn og si: Velg ut tilfluktsbyene, dem Jeg talte til dere om ved Moses, så en drapsmann som farer vill og uforvarende dreper noen, kan flykte dit. De skal være en tilflukt for dere fra blodhevneren. Når han flykter til en av disse byene og står ved inngangen til porten i byen, og han legger saken sin fram så de eldste i den byen hører det, så skal de ta imot ham et sted i byen og gi ham rom der, så han kan bo iblant dem. Hvis så blodhevneren forfølger ham, skal de ikke overgi drapsmannen i hans hånd, siden det var uforvarende han drepte sin neste; han hatet ham ikke på forhånd. Han skal bli boende i den byen inntil han skal stilles fram for menigheten for å dømmes, og inntil han som er øversteprest i de dager, er død. Da kan drapsmannen vende tilbake og komme til sin egen by og til sitt eget hus, til den byen han flyktet fra.» Så helliget de Kedesj i Galilea i Naftalifjellene, Sikem i Efraimfjellene og Kirjat-Arba, som er Hebron, i Judafjellene. På den andre siden av Jordan, ved Jeriko mot øst, tok de ut Beser i ørkenen på sletten fra Rubens stamme, Ramot i Gilead fra Gads stamme og Golan i Basan fra Manasses stamme. Dette var byene som ble tatt ut for alle Israels barn og for den fremmede som bodde iblant dem, så hver den som har fart vill og drept noen, kan flykte dit og slippe å dø for blodhevnerens hånd, før han er blitt stilt fram for menigheten. Så kom overhodene for levittenes fedre fram for presten Elasar, Josva, Nuns sønn og overhodene for fedrene blant Israels barns stammer. De talte til dem i Sjilo i Kanaans land og sa: «Ved Moses har Herren befalt å gi oss byer å bo i, med det tilliggende fellesarealet til buskapen vår.» På Herrens befaling ga så Israels barn levittene disse byene fra sin arv med det tilliggende fellesarealet: Loddet falt først på kehatittenes slekter. Barna til presten Aron, som var av levittene, fikk 13 byer som tilfalt dem fra Judas stamme, fra Simeons stamme og fra Benjamins stamme. De andre av Kehats barn fikk ti byer som sin lodd fra slektene i Efraims stamme, fra Dans stamme og fra halvparten av Manasses stamme. Gersjons barn fikk 13 byer som sin lodd fra slektene i Jissakars stamme, fra Asjers stamme, fra Naftalis stamme og fra den halvparten av Manasses stamme som var i Basan. Til sine slekter fikk Meraris barn tolv byer fra Rubens stamme, fra Gads stamme og fra Sebulons stamme. Ved loddkasting ga Israels barn disse byene med det tilliggende fellesarealet til levittene, slik Herren hadde befalt ved Moses. Fra stammen til Judas barn og fra stammen til Simeons barn overga de disse byene som er nevnt ved navn, som skulle tilhøre Arons barn, en av kehatittenes slekter, som var av Levis barn. For loddet falt først på dem. De ga dem Kirjat-Arba – Arba var far til Anak – som er Hebron, i Judafjellene, med det tilliggende fellesarealet. Men markene og landsbyene som tilhørte byen, ga de til Kaleb, Jefunnes sønn, som hans eiendom. Til presten Arons barn ga de på den måten Hebron med det tilliggende fellesarealet – en tilfluktsby for drapsmannen – Libna med det tilliggende fellesarealet, Jattir med det tilliggende fellesarealet, Esjtemoa med det tilliggende fellesarealet, Holon med det tilliggende fellesarealet, Debir med det tilliggende fellesarealet, Ajin med det tilliggende fellesarealet, Jutta med det tilliggende fellesarealet og Bet-Sjemesj med det tilliggende fellesarealet. Altså var det ni byer fra disse to stammene. Fra Benjamins stamme var det Gibeon med det tilliggende fellesarealet, Geba med det tilliggende fellesarealet, Anatot med det tilliggende fellesarealet, Almon med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Alle byene til presten Arons barn var 13 byer med det tilliggende fellesarealet. Og slektene til Kehats barn, levittene, de andre av Kehats barn, også de fikk byer som sin lodd fra Efraims stamme. For de ga dem Sikem med det tilliggende fellesarealet i Efraims fjelland, en tilfluktsby for drapsmannen, Geser med det tilliggende fellesarealet, Kibsajim med det tilliggende fellesarealet og Bet-Horon med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra Dans stamme var det Elteke med det tilliggende fellesarealet, Gibbeton med det tilliggende fellesarealet, Ajjalon med det tilliggende fellesarealet og Gat-Rimmon med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra halvparten av Manasses stamme var det Ta’anak med det tilliggende fellesarealet og Gat-Rimmon med det tilliggende fellesarealet. Altså var det to byer. Alle de ti byene med det tilliggende fellesarealet skulle tilhøre de andre slektene av Kehats barn. Også til Gersjons barn, av levittenes slekter, ga de fra den andre halvparten av Manasses stamme Golan i Basan med det tilliggende fellesarealet – en tilfluktsby for drapsmannen – og Be’esjtera med det tilliggende fellesarealet. Altså var det to byer. Fra Jissakars stamme var det Kisjon med det tilliggende fellesarealet, Daberat med det tilliggende fellesarealet, Jarmut med det tilliggende fellesarealet og En-Gannim med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra Asjers stamme var det Misjal med det tilliggende fellesarealet, Abdon med det tilliggende fellesarealet, Helkat med det tilliggende fellesarealet og Rehob med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra Naftalis stamme var det Kedesj i Galilea med det tilliggende fellesarealet, en tilfluktsby for drapsmannen, Hammat-Gor med det tilliggende fellesarealet og Kartan med det tilliggende fellesarealet. Altså var det tre byer. Alle gersjonittenes byer for deres slekter var 13 byer med det tilliggende fellesarealet. Til slekten av Meraris barn, de andre av levittene, var det fra Sebulons stamme: Jokneam med det tilliggende fellesarealet, Karta med det tilliggende fellesarealet, Dimna med det tilliggende fellesarealet og Nahalal med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra Rubens stamme var det Beser med det tilliggende fellesarealet, Jahsa med det tilliggende fellesarealet, Kedemot med det tilliggende fellesarealet og Mefaat med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer. Fra Gads stamme var det Ramot i Gilead med det tilliggende fellesarealet – en tilfluktsby for drapsmenn – Mahanajim med det tilliggende fellesarealet, Hesjbon med det tilliggende fellesarealet og Jaser med det tilliggende fellesarealet. Altså var det fire byer i alt. Så alle byene til Meraris barn, som utgjorde resten av levittene, fikk tilsammen tolv byer ved loddkasting. Alle levittenes byer innenfor Israels barns landeiendom var 48 byer med det tilliggende fellesarealet. Hver av disse byene hadde sitt tilliggende fellesareal. Slik var alle disse byene. Herren ga Israel hele det landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren ga dem ro rundt på alle kanter, slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiendene deres kunne stå seg mot dem. Herren overga alle fiendene deres i deres hånd. Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse. Så kalte Josva på rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme, og sa til dem: «Dere har holdt alt det Herrens tjener Moses befalte dere, og dere har lydt min røst i alt det jeg befalte dere. Dere har ikke sviktet deres brødre alle disse dagene helt til denne dag, men har holdt befalingen som Herren deres Gud bød dere. Nå har Herren deres Gud gitt deres brødre ro, slik Han sa til dem. Derfor skal dere nå vende tilbake til teltene deres og til det landet som er deres eiendom, det som Herrens tjener Moses ga dere på den andre siden av Jordan. Men ta dere i vare så dere gjør etter det budet og den loven Herrens tjener Moses bød dere: Å elske Herren deres Gud, å vandre på alle Hans veier, å holde Hans bud og klynge seg til Ham og tjene Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.» Så velsignet Josva dem og sendte dem av sted, og de dro til teltene sine. Til halvparten av Manasses stamme hadde Moses gitt en eiendom i Basan, men til den andre halvparten av den hadde Josva gitt en eiendom blant deres brødre på denne siden av Jordan, mot vest. Og sannelig, da Josva sendte dem av sted til teltene sine, velsignet han dem og talte til dem og sa: «Vend tilbake til teltene deres med stor rikdom, med meget stor buskap, med sølv, gull, bronse, jern og svært mye klær. Del byttet dere har tatt fra fiendene deres, med deres brødre.» Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme vendte så tilbake, og de dro fra Israels barn ved Sjilo, som er i Kanaans land, for å dra til Gileadlandet, det landet de hadde som eiendom, det de hadde tatt i eie etter Herrens Ord ved Moses. Da de kom til området ved Jordan, som er i Kanaans land, bygde Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme et alter der ved Jordan, et stort og ruvende alter. Israels barn hørte noen som sa: «Se, Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme har bygd et alter ved grensen til Kanaans land, i området ved Jordan, på Israels barns side.» Da Israels barn hørte om det, samlet hele menigheten av Israels barn seg i Sjilo for å gå til krig mot dem. Så sendte Israels barn Pinhas, presten Elasars sønn, til Rubens barn, til Gads barn og til halvparten av Manasses stamme, inn i Gileadlandet. Ti høvdinger var sammen med ham, en fra hver av Israels stammer, en som var høvding for sin fars hus. Hver av dem var overhode for sin fars hus blant Israels tusener. Så kom de til Rubens barn, til Gads barn og til halvparten av Manasses stamme, i Gileadlandet, og de talte til dem og sa: «Så sier hele Herrens menighet: Hva slags forræderi er det dere har begått mot Israels Gud, at dere på denne dag har vendt dere bort fra å følge Herren ved at dere har bygd dere selv et alter, for å gjøre opprør mot Herren på denne dag? Var Peors misgjerning for liten for oss, den som vi ikke er blitt renset fra til denne dag, selv om det kom en ødeleggende pest over Herrens menighet? Men vil dere på denne dag vende dere bort fra å følge Herren? Om det skjer at dere i dag gjør opprør mot Herren, da skal Hans vrede bryte løs over hele Israels menighet i morgen. Men hvis landet dere tar i eie, er urent, da skal dere dra over til Herrens eiendomsland, der Herrens tabernakel står, og få dere en eiendom blant oss. Men gjør ikke opprør mot Herren, og gjør ikke opprør mot oss, ved at dere bygger dere et alter i tillegg til Herren vår Guds alter. Begikk ikke Akan, Serahs sønn, forræderi med det som var bannlyst, slik at vreden kom over hele Israels menighet? Og den mannen var ikke den eneste som måtte dø for sin misgjerning.» Da svarte Rubens barn, Gads barn og halvparten av Manasses stamme og sa til overhodene for Israels tusener: «Gud, Gud Herren, Gud, Gud Herren, Han vet det, og lar Israel selv få vite det – om det er i opprør eller om det er ved forræderi mot Herren, da frels oss ikke på denne dag. Hvis vi har bygd oss et alter for å vende oss bort fra å følge Herren, eller for å bære fram brennoffer eller grødeoffer, eller for å ofre fredsoffer på det, så la Herren selv kreve oss til regnskap. Men sannelig, vi har gjort det av frykt og med god grunn og sagt: I kommende tider vil kanskje deres etterkommere tale til våre etterkommere og si: ‘Hva har dere med Herren, Israels Gud å gjøre? For Herren har satt Jordan til grense mellom dere og oss, Rubens barn og Gads barn. Dere har ingen del i Herren.’ På den måten kunne deres etterkommere få våre etterkommere til å slutte å frykte Herren. Derfor sa vi: La oss nå gå i gang med å bygge oss et alter, ikke til brennoffer eller slaktoffer, men for at det skal være et vitnesbyrd mellom dere og oss og våre slekter etter oss, så vi kan tjene Herren for Hans ansikt med våre brennoffer, slaktoffer og fredsoffer, for at ikke deres etterkommere skal si til våre etterkommere i tiden som kommer: ‘Dere har ikke noen del i Herren.’ Derfor sa vi at hvis de sier dette til oss eller til slektene som kommer etter oss, skal det skje at vi vil si: ‘Her er etterligningen av Herrens alter som fedrene våre lagde, men ikke til brennoffer eller til slaktoffer. Men det er et vitne mellom dere og oss.’ Må det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra å følge Herren på denne dag, og å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer eller slaktoffer i tillegg til Herren vår Guds alter, som står foran Hans tabernakel.» Da presten Pinhas og høvdingene i menigheten, dem som var sammen med ham, overhodene for Israels tusener, hørte ordene som Rubens barn, Gads barn og Manasses barn talte, syntes de godt om det. Så sa Pinhas, sønn av presten Elasar, til Rubens barn, Gads barn og Manasses barn: «På denne dag kan vi kjenne at Herren er midt iblant oss, for dere har ikke begått forræderi mot Herren. Nå har dere fridd Israels barn ut fra Herrens hånd.» Pinhas, presten Elasars sønn, og høvdingene vendte tilbake fra Rubens barn og fra Gads barn, fra Gileadlandet og kom til Kanaans land, til Israels barn, og de hadde med budskap til dem. Dette syntes Israels barn godt om, og Israels barn lovet Gud. De talte ikke mer om å gå imot dem i krig og å ødelegge landet hvor Rubens og Gads barn bodde. Rubens barn og Gads barn ga alteret navn og sa: «Et vitne mellom oss om at Herren er Gud.» Lang tid etter at Herren hadde latt Israel få ro for alle fiendene omkring dem, var Josva blitt gammel og langt oppe i høy alder. Josva kalte da til seg hele Israel, både de eldste, overhodene, dommerne og embetsmennene, og sa til dem: «Jeg er gammel og har kommet langt opp i årene. Dere har sett alt det Herren deres Gud har gjort med alle disse folkeslagene for deres skyld. For det er Herren deres Gud som har stridd for dere. Se, ved loddkasting har jeg tildelt dere disse folkeslagene som er igjen, for at de skal være en arv til eiendom for stammene deres, alle de folkeslagene jeg har utryddet, fra Jordan til Storhavet i vest. Herren deres Gud skal utrydde dem foran dere og drive dem bort fra deres ansikt. Så skal dere ta landet deres i eie, slik Herren deres Gud har sagt dere. Vis derfor stor styrke i dette å holde og gjøre alt det som er skrevet i Lovboken til Moses, så dere ikke vender dere bort fra den verken til høyre eller til venstre, så dere ikke har samfunn med disse folkeslagene, disse som er blitt igjen blant dere. Navnet på avgudene deres skal dere ikke nevne, og dere skal ikke la noen sverge ved dem, og ingen skal tjene dem eller tilbe dem. Men dere skal holde dere til Herren deres Gud, slik dere har gjort til denne dag. For Herren har drevet store og mektige folkeslag bort fra deres ansikt. Men dere har ingen kunnet stå seg mot til denne dag. Én av deres menn driver bort 1000, for Herren deres Gud er den som strider for dere, slik Han har sagt til dere. Derfor skal dere gi nøye akt på deres sjel, så dere elsker Herren deres Gud. Men hvis det skjer at dere vender tilbake og holder dere til disse gjenværende folkeslagene, de som er igjen, og dere inngår ekteskap med dem, og dere har samfunn med dem og de med dere, da skal dere vite for visst at Herren deres Gud ikke lenger vil drive disse folkeslagene bort fra deres ansikt. Men de skal bli til en snare og en felle for dere, til en svøpe over deres rygg og til torner i deres øyne, helt til dere er utryddet fra dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere. Se, den dagen er kommet da jeg skal gå den vei alle mennesker må gå. Og dere erkjenner av hele deres hjerte og av hele deres sjel at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord som Herren deres Gud har talt om dere. Alle ord er gått i oppfyllelse for dere. Av dem er ikke ett ord blitt til intet. Derfor skal det bli slik: på samme måten som alle de gode ord har kommet over dere, de ord som Herren deres Gud talte til dere, slik skal Herren la alle de onde ord komme over dere, helt til Han har utryddet dere fra dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere. Hvis dere bryter pakten med Herren deres Gud, den som Han bød dere, og går og tjener andre guder og tilber dem, da skal Herrens vrede opptennes mot dere, og dere skal snart bli utryddet fra det gode landet som Han har gitt dere.» Så samlet Josva alle Israels stammer i Sikem, og han kalte til seg Israels eldste, overhodene, dommerne og embetsmennene deres. De stilte seg for Guds ansikt. Josva sa til hele folket: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Deres fedre, blant dem Tarah, Abrahams far og Nahors far, bodde i gammel tid på den andre siden av Elven. De dyrket andre guder. Så tok Jeg deres far Abraham fra den andre siden av Elven, førte ham gjennom hele Kanaans land og gjorde hans slekt meget tallrik og ga ham Isak. Til Isak ga Jeg Jakob og Esau. Til Esau ga Jeg Se’irfjellene til eiendom, men Jakob og hans barn dro ned til Egypt. Jeg sendte også Moses og Aron, og Jeg plaget Egypt med det Jeg gjorde blant dem. Etterpå førte Jeg dere ut. Så førte Jeg deres fedre ut av Egypt, og dere kom til havet. Egypterne forfulgte dem med vogner og krigere til Sivhavet. Da ropte de til Herren. Og Han satte mørke mellom dere og egypterne og lot havet komme over dem så det skjulte dem. Med deres egne øyne så dere det Jeg gjorde i Egypt. Så bodde dere i ørkenen en lang tid. Jeg førte dere inn i landet til amorittene, som bodde på den andre siden av Jordan. Og de stred mot dere. Men Jeg overga dem i deres hånd, så dere kunne ta landet deres i eie. Jeg ryddet dem bort fra deres ansikt. Så sto Moabs konge, Balak, Sippors sønn, fram for å gå til strid mot Israel, og han sendte bud på Bileam, Beors sønn, for at han skulle forbanne dere. Men Jeg ville ikke høre på Bileam. Derfor måtte han velsigne dere. Slik fridde Jeg dere ut av hans hånd. Så dro dere over Jordan og kom til Jeriko. Mennene i Jeriko stred mot dere, det gjorde også amorittene, perisittene, kanaaneerne, hetittene, girgasittene, hevittene og jebusittene. Men Jeg overga dem i deres hånd. Jeg sendte veps foran dere. De drev dem ut foran dere, også de to amorittkongene. Men det var ikke ved ditt sverd eller din bue de ble drevet bort. Jeg har gitt dere et land som dere ikke har hatt strev med, og byer som dere ikke har bygd, og nå bor dere i dem. Dere spiser av vingårder og olivenlunder som dere ikke plantet.’ Derfor skal dere nå frykte Herren, tjene Ham helhjertet og i sannhet, og ta avstand fra de gudene som fedrene deres tjente på den andre siden av Elven og i Egypt. Tjen Herren! Hvis det er ondt i deres øyne å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten gudene som deres fedre tjente på den andre siden av Elven, eller amorittenes guder i det landet dere bor. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Så svarte folket og sa: «Det være langt fra oss å forlate Herren for å tjene andre guder. For Herren vår Gud er Den som førte oss og våre fedre opp fra landet Egypt, fra slavehuset. Det var Han som gjorde disse store tegnene for våre øyne, og som voktet oss hele den veien vi gikk, og blant alle folkene vi dro forbi. Herren drev alle disse folkene bort fra vårt ansikt, sammen med amorittene som bodde i landet. Vi vil også tjene Herren, for Han er vår Gud.» Men Josva sa til folket: «Dere vil ikke klare å tjene Herren, for Han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud. Han vil ikke tilgi deres overtredelser og synder. Hvis dere forlater Herren og tjener fremmede guder, da vil Han vende seg mot dere og føre det onde over dere og gjøre ende på dere, etter at Han tidligere har gjort godt mot dere.» Men folket sa til Josva: «Nei, Herren vil vi tjene!» Så sa Josva til folket: «Dere er selv vitner mot dere selv på at dere har valgt Herren, for å tjene Ham.» Og de sa: «Ja, vi er vitner!» «Derfor», sa han, «skal dere nå få bort fra dere de fremmede gudene som er iblant dere, og dere skal vende deres hjerte til Herren, Israels Gud!» Folket sa til Josva: «Herren vår Gud vil vi tjene, og Hans røst vil vi lyde!» Den dagen sluttet Josva en pakt med folket, og satte lov og rett for dem i Sikem. Så skrev Josva disse ordene i Guds Lovbok. Og han tok en stor stein og reiste den opp der under eiken som sto ved Herrens helligdom. Josva sa til hele folket: «Se, denne steinen skal være et vitne for oss, for den har hørt alle de Herrens Ord som Han har talt til oss. Derfor skal den være et vitne for dere, så dere ikke fornekter deres Gud.» Så lot Josva folket dra bort, hver til sin egen arveeiendom. En tid etter dette skjedde det at Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde. Han var 110 år gammel. De gravla ham innenfor grensen til hans arveeiendom ved Timnat-Serah, som ligger i Efraims fjelland, på nordsiden av Ga’asjfjellet. Israel tjente Herren alle dagene Josva fikk, og alle dagene til de eldste som levde lenger enn Josva, de som hadde kjent alle Herrens gjerninger, dem Han hadde gjort for Israel. Josefs bein, som Israels barn hadde tatt med ut av Egypt, begravde de i Sikem, på den tomten som Jakob hadde kjøpt for 100 sølvpenger av sønnene til Hamor, Sikems far, og som ble en arv for Josefs barn. Og Elasar, Arons sønn, døde. De begravde ham på den haugen som tilhørte hans sønn Pinhas, den som ble gitt ham i Efraims fjelland. Etter at Josva var død, skjedde det at Israels barn spurte Herren og sa: «Hvem skal være den første til å dra opp for oss mot kanaaneerne, for å stride mot dem?» Herren sa: «Juda skal dra opp. Jeg har sannelig overgitt landet i hans hånd.» Så sa Juda til sin bror Simeon: «Dra med meg opp til det landområdet som har tilfalt meg, så vi kan stride mot kanaaneerne. Da skal jeg også dra med deg til det landområdet som har tilfalt deg.» Og Simeon dro med ham. Så dro Juda opp, og Herren overga kanaaneerne og perisittene i deres hånd. Ved Besek slo de dem i hjel, 10 000 mann. I Besek kom de over Adoni-Besek og stred mot ham. De slo kanaaneerne og perisittene. Da flyktet Adoni-Besek, og de forfulgte ham, tok ham til fange og hogde av ham tommelfingrene og stortærne. Adoni-Besek sa: «Sytti konger med avhogne tommelfingre og stortær pleide å samle smuler under mitt bord. Som jeg selv har gjort, har Gud gjengjeldt meg.» Så førte de ham til Jerusalem, og der døde han. Judas barn stred mot Jerusalem og inntok den. De slo den med sverdets egg og satte byen i brann. Etter det dro Judas barn ned for å stride mot kanaaneerne som bodde i fjellene i Negev og i lavlandet. Så gikk Juda mot kanaaneerne som bodde i Hebron. Navnet på Hebron var tidligere Kirjat-Arba. De drepte Sjesjai, Ahiman og Talmai. Derfra gikk de mot dem som bodde i Debir. Navnet på Debir var tidligere Kirjat-Sefer. Da sa Kaleb: «Den som slår til mot Kirjat-Sefer og inntar den, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.» Otniel, Kenas’ sønn og Kalebs yngre bror, inntok den. Så ga han ham sin datter Aksa til kone. Da hun kom til ham, skjedde det at hun oppfordret ham til å be sin far om en jordeiendom. Og hun steg ned fra eselet sitt. Kaleb sa til henne: «Hva er det du ønsker?» Så sa hun til ham: «Gi meg en velsignelsesgave! Fordi du har gitt meg bort til landet i Sør, skal du også gi meg noen vannkilder.» Da ga Kaleb henne de øvre og de nedre kildene. Etterkommerne av Moses’ svigerfar, kenitten, dro opp fra Palmebyen sammen med Judas barn. De dro ut i Judaørkenen som ligger i Negev, like ved Arad, og de bosatte seg der blant folket. Juda dro ut sammen med sin bror Simeon, og de gikk til angrep på kanaaneerne som bodde i Sefat, og de lyste den i bann. Derfor ble byen kalt Horma. Juda tok også Gaza med landområdene omkring, Asjkalon med landområdene omkring og Ekron med landområdene omkring. Slik var Herren med Juda. Han inntok fjellandet, men dem som bodde i lavlandet, klarte han ikke å drive ut, for de hadde vogner av jern. Hebron ga de til Kaleb, slik Moses hadde sagt. Han drev Anaks tre sønner ut derfra. Men Benjamins barn drev ikke ut jebusittene som bodde i Jerusalem. Derfor bor jebusittene sammen med Benjamins barn i Jerusalem helt til denne dag. Også Josefs hus dro opp mot Betel, og Herren var med dem. Så sendte Josefs hus ut noen menn for å speide på Betel. Navnet på byen var tidligere Lus. Da speiderne fikk se en mann som kom ut fra byen, sa de til ham: «Vis oss inngangen til byen, så skal vi vise deg barmhjertighet.» Så viste han dem inngangen til byen, og de slo byen med sverdets egg. Men mannen og hele slekten hans lot de gå. Mannen dro til hetittenes land, bygde en by og kalte den Lus, som er navnet den har den dag i dag. Men Manasse drev ikke ut dem som bodde i Bet-Sjean og landsbyene omkring, i Ta’anak og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Dor og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Jibleam og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Megiddo og landsbyene omkring. For kanaaneerne hadde bestemt seg for å bli boende i landet. Da Israel ble sterkt, skjedde det at de påla kanaaneerne å gjøre tvangsarbeid, men de drev dem ikke fullstendig ut. Efraim drev heller ikke ut de kanaaneerne som bodde i Geser. Derfor bodde kanaaneerne blant dem i Geser. Heller ikke drev Sebulon ut dem som bodde i Kitron, eller dem som bodde i Nahalol. Derfor bodde kanaaneerne blant dem, og de ble satt til å gjøre tvangsarbeid. Heller ikke drev Asjer ut dem som bodde i Akko, eller dem som bodde i Sidon, eller i Ahlab, Aksib, Helba, Afik eller Rehob. Derfor bodde asjerittene blant kanaaneerne, dem som bodde i landet. For de drev dem ikke ut. Heller ikke drev Naftali ut dem som bodde i Bet-Sjemesj, og dem som bodde i Bet-Anat. Men de bodde blant kanaaneerne, dem som bodde i landet. Likevel ble de som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat, satt til å gjøre tvangsarbeid for dem. Amorittene tvang Dans barn opp i fjellene, for de ville ikke la dem komme ned i dalen. Amorittene hadde bestemt seg for å bli boende i Har-Heres, i Ajjalon og i Sja’albim. Men da Josefs hus ble sterkere, ble de satt til å gjøre tvangsarbeid. Grensen til amorittene gikk nå fra oppstigningen til Akrabbim, fra Sela og oppover. Så kom Herrens Engel opp fra Gilgal til Bokim og sa: «Jeg førte dere opp fra Egypt og førte dere inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre. Og Jeg sa: ‘Aldri i evighet vil Jeg bryte Min pakt med dere. Dere skal ikke slutte noen pakt med dem som bor i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.’ Men dere har ikke lydt Min røst. Hvorfor har dere gjort dette? Derfor sa Jeg også til dere: Jeg skal ikke drive dem bort fra deres ansikt. Men de skal bli til torner i deres side, og gudene deres skal bli en snare for dere.» Da Herrens Engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket sin røst og gråt. Derfor kalte de dette stedet med navnet Bokim. Og der ofret de til Herren. Da Josva hadde sendt folket fra seg, gikk Israels barn hver til sin egen arvedel for å ta landet i eie. Slik tjente folket Herren alle Josvas levedager og i alle de dagene de eldste fikk, de som levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel. Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde da han var 110 år gammel. De gravla ham innenfor grensen for arven hans i Timnat-Heres, i Efraimfjellene, på nordsiden av Ga’asjfjellet. Da hele dette slektleddet var forenet med sine fedre, vokste det opp et annet slektsledd etter dem. De kjente verken Herren eller de gjerningene Han hadde gjort for Israel. Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Ba’alene. De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av landet Egypt. De fulgte andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem. De tilba dem, og de egget Herren til vrede. De forlot Herren og tjente Ba’al og Astartene. Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overga Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender. Hvor de enn dro ut, var Herrens hånd imot dem til det onde, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget det skulle gå dem. Og de kom i stor trengsel. Da oppreiste Herren dommere som fridde dem ut av grepet til dem som plyndret dem. Men heller ikke dommerne sine ville de høre på, og de drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til å vende seg bort fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud. De gjorde ikke som dem. Da Herren oppreiste dommere for dem, var Herren med dommeren og fridde Israel ut fra deres fienders hånd, alle dommerens levedager. For Herren ble fylt av medynk med deres nød, som de havnet i på grunn av dem som undertrykte dem og plaget dem. Da dommeren var død, skjedde det: De ble forvent og ble enda mer fordervet enn sine fedre. De fulgte andre guder, dyrket og tilba dem. De sluttet verken med sine gjerninger eller sitt trass. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han sa: «Fordi dette folket har brutt Min pakt, som Jeg bød deres fedre, og ikke har lydt Min røst, skal heller ikke Jeg lenger drive noen bort fra deres ansikt, av de folkeslagene som Josva lot være igjen da han døde. Jeg skal sette Israel på prøve ved dem for å se om de vil holde fast på Herrens vei og vandre på den slik deres fedre gjorde, eller ikke.» Derfor lot Herren disse folkeslagene bli værende, uten å drive dem ut med det samme. Han overga dem heller ikke i Josvas hånd. Dette er de folkeslagene som Herren lot være igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel på prøve, de som ikke hadde kjent til noen av krigene i Kanaan. Det skjedde bare for at de kommende slekter av Israels barn skulle få kjenne krig, ikke minst de som aldri før hadde kjent det: Det var fem fyrster blant filisterne, alle kanaaneerne, sidonierne og hevittene som bodde på Libanonfjellet, fra Ba’al-Hermonfjellet til Lebo-Hamat. Disse ble igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel på prøve, for å kjenne om de ville lyde Herrens bud, som Han hadde gitt deres fedre ved Moses. Slik bodde Israels barn midt blant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. De tok deres døtre til koner, og de ga sine døtre til deres sønner. Og de dyrket deres guder. Så gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’alene og Astartene. Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han overga dem i Kusjan-Risjatajims hånd, Aram-Naharajims konge. Israels barn tjente Kusjan-Risjatajim i åtte år. Da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for Israels barn og frelste dem. Det var Otniel, Kenas’ sønn, og Kalebs yngre bror. Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren overga Kusjan-Risjatajim, Arams konge, i hans hånd, og han fikk makt over Kusjan-Risjatajim. Så hadde landet ro i 40 år. Deretter døde Otniel, Kenas’ sønn. Igjen gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. Derfor styrket Herren Eglon, Moabs konge, i forhold til Israel, fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne. Så tok han med seg Ammons barn og Amalek, og de dro av sted og beseiret Israel. De tok Palmebyen i eie. Så tjente Israels barn Eglon, Moabs konge, i 18 år. Men da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for dem. Det var Ehud, benjaminitten Geras sønn, en keivhendt mann. Ved ham sendte Israels barn en gave til Eglon, Moabs konge. Ehud lagde seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg ved den høyre hoften under klærne. Så førte han gaven til Eglon, Moabs konge. Men Eglon var en meget fet mann. Da Ehud hadde fullført oppdraget med å bære fram gaven, sendte han bort folkene som hadde båret gaven. Men selv vendte han tilbake fra steinbildene i Gilgal og sa: «Jeg har et hemmelig ord til deg, konge.» Han sa: «Hysj!» Og alle som tjente ham, gikk ut fra ham. Så kom Ehud inn til ham mens han satt for seg selv ovenpå i sitt kjølige kammer. Så sa Ehud: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Da reiste han seg opp fra stolen. Med venstre hånd tok da Ehud sverdet fra sin høyre side, og stakk det i magen på ham. Til og med skjeftet gikk inn etter bladet, og fettet lukket seg over bladet. For han dro ikke sverdet ut av magen hans, men innvollene hans kom ut. Så gikk Ehud ut gjennom søylegangen. Dørene til kammeret ovenpå lukket han etter seg og låste dem. Da han hadde gått ut, kom Eglons tjenere for å se. Til deres overraskelse var dørene til kammeret ovenpå låst. Da sa de: «Han er antagelig opptatt med sitt eget i det kjølige rommet.» Så ventet de til de ble urolige, men se, ennå hadde han ikke åpnet dørene til kammeret ovenpå. Derfor tok de nøkkelen og åpnet dem. Og se, der lå deres herre død på gulvet. Men Ehud hadde kommet seg unna mens de ventet, og han hadde allerede kommet forbi steinbildene og hadde flyktet til Se’ira. Da han kom fram, skjedde det at han blåste i basunen på Efraimfjellene. Og Israels barn gikk ned fra fjellene sammen med ham, og han gikk foran dem. Da sa han til dem: «Følg etter meg, for Herren har overgitt deres fiender, moabittene, i deres hånd.» Så dro de ned etter ham, satte vakt ved vadestedene over Jordan, som førte til Moab, og lot ingen få komme over. Den gangen drepte de omkring 10 000 mann fra Moab, alle var kraftige og sterke menn. Ikke én mann slapp unna. Slik ble Moab på den dagen tvunget inn under Israels herredømme. Og landet hadde ro i 80 år. Etter ham kom Sjamgar, Anats sønn, som slo i hjel 600 mann av filisterne med en oksedrivers stav. Også han frelste Israel. Etter at Ehud var død, gjorde Israels barn igjen det som var ondt i Herrens øyne. Derfor overga Herren dem i Jabins hånd, Kanaans konge, som regjerte i Hasor. Øverstkommanderende for hæren hans var Sisera, som bodde i Harosjet-Haggojim. Israels barn ropte til Herren. For Jabin hadde 900 jernvogner, og i 20 år hadde han undertrykt Israel voldsomt. Debora, en profetinne og Lappidots kone, var dommer i Israel på den tiden. Hun pleide å sitte under Deboras palmetre mellom Rama og Betel i Efraimfjellene. Israels barn kom opp til henne for å få dom. Så sendte hun bud og kalte til seg Barak, Abinoams sønn fra Kedesj i Naftali, og sa til ham: «Har ikke Herren, Israels Gud befalt: Gå av sted, marsjer mot Taborfjellet! Ta med deg 10 000 mann av Naftalis sønner og av Sebulons sønner. Marsjerende mot deg vil Jeg føre Sisera, øverstkommanderende for Jabins hær, med vognene og den store hæren hans ved elven Kisjon. Jeg skal overgi ham i din hånd.» Barak sa til henne: «Hvis du går med meg, skal jeg gå. Men hvis du ikke går med meg, vil jeg ikke gå.» Da sa hun: «Jeg skal sannelig gå med deg. Likevel skal du ikke få noen ære av den reisen du legger ut på, for Herren skal overgi Sisera i en kvinnes hånd.» Så brøt Debora opp og dro med Barak til Kedesj. Barak kalte Sebulon og Naftali til Kedesj. Han dro opp med 10 000 mann under seg, og Debora dro opp med ham. Kenitten Heber, et av barna til Hobab, Moses’ svoger, hadde skilt lag med kenittene og slått opp teltet sitt like ved terebintetreet i Sa’anannim, som er like ved Kedesj. De meldte til Sisera at Barak, Abinoams sønn, hadde dratt opp til Taborfjellet. Da samlet Sisera alle vognene sine, 900 jernvogner, og hele hæren han hadde, fra Harosjet-Haggojim til elven Kisjon. Så sa Debora til Barak: «Bryt opp! For dette er dagen da Herren har overgitt Sisera i din hånd. Har ikke Herren dratt ut foran deg?» Så dro Barak ned fra Taborfjellet fulgt av 10 000 mann. Herren slo Sisera og alle vognene og hele hæren hans med forvirring ved sverdets egg foran øynene på Barak. Sisera hoppet ned fra vognen sin og flyktet av sted til fots. Men Barak forfulgte vognene og hæren helt til Harosjet-Haggojim, og hele Siseras hær falt for sverdets egg. Ikke en eneste mann ble igjen. Men Sisera hadde flyktet til fots til teltet til Jael, kenitten Hebers kone, for det var fred mellom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus. Jael gikk ut for å møte Sisera og sa til ham: «Kom inn, min herre, kom inn til meg! Frykt ikke!» Da han hadde kommet inn til henne og inn i teltet, dekket hun ham til med et teppe. Så sa han til henne: «Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke, for jeg er tørst.» Da åpnet hun en flaske med melk, ga ham å drikke og dekket ham til. Han sa til henne: «Stå ved døren til teltet! Hvis det kommer noen og spør deg om det er en mann her, skal du si: Nei.» Da tok Jael, Hebers kone, en teltplugg og en hammer i hånden. Hun gikk stille bort til ham og drev teltpluggen inn i tinningen hans, og den gikk ned i jorden. For han sov tungt siden han var trett. Slik døde han. Og se, mens Barak jagde etter Sisera, kom Jael ut for å møte ham. Hun sa til ham: «Kom, jeg skal vise deg mannen du leter etter.» Da han gikk inn i teltet hennes, lå Sisera død der, med teltpluggen gjennom tinningen. Slik fornedret Gud Jabin, Kanaans konge, framfor Israels barns øyne på den dagen. Israels barn fikk sterkere og sterkere herredømme over Jabin, Kanaans konge, helt til de hadde ødelagt Jabin, Kanaans konge. Den dagen sang Debora og Barak, Abinoams sønn, denne sangen: Fordi fyrstene leder i Israel, fordi folket gir seg selv som offer, lov Herren! Hør, dere konger! Legg øret til, dere fyrster! Jeg, jeg vil synge til Herren. Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud. Herre, da Du gikk ut fra Se’ir, da Du skred fram fra Edoms mark, da skalv jorden, og det øste ned fra himlene, også skyene øste ut vann. Fjellene smeltet for Herrens ansikt, dette Sinai, for Herren, Israels Guds ansikt. I Sjamgar, Anats sønns dager, i Jaels dager, lå landeveiene øde, og de reisende gikk langs krokete sideveier. Krigerne ble borte i Israel, ja, de ble borte, helt til jeg, Debora, sto fram, jeg sto fram som en mor i Israel. De valgte nye guder. Så ble det strid i portene. Ikke et skjold eller et spyd var å se blant 40 000 i Israel. Mitt hjerte slår for Israels høvdinger som ga seg selv som offer sammen med folket. Lov Herren! Syng, dere som rir på hvite eselhopper, som sitter i dommerkappe og som vandrer på veien. Langt borte fra bueskytternes larm, ved vanningsstedene, der skal de på ny fortelle om Herrens rettferdige gjerninger, de rettferdige gjerningene ved Hans krigere i Israel. Da går Herrens folk ned til portene. Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, syng en sang! Reis deg, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn! Så kom den lille resten ned, folket mot de fornemme. Herren kom ned til min hjelp mot de mektige. Fra Efraim kom de som hadde sine røtter i Amalek. Etter deg, Benjamin, med dine folk, kom høvdinger ned fra Makir og fra Sebulon, de som bærer førerstav. Jissakars fyrster fulgte med Debora, og som Jissakar, så også Barak. Under hans myndighet ble de sendt ned i dalen. Blant Rubens hæravdelinger rådet stor besluttsomhet i hjertet. Hvorfor ble du sittende blant saueinnhegningene for å høre fløytelyden for småfeet? Rubens hæravdelinger har av hjertet store rådslagninger. Gilead ble igjen på den andre siden av Jordan, og hvorfor ble Dan værende på skipene? Asjer forble ved havets strand og holdt seg ved sine innløp. Sebulon er et folk som våget sitt liv like til døden. Det samme gjorde Naftali på slagmarkens høyder. Kongene kom og stred, så stred kongene fra Kanaan i Ta’anak, ved Megiddos vann. Ikke noe bytte av sølv tok de. Fra himlene stred de. Fra sine baner stred stjernene mot Sisera. Vannflommen fra Kisjon skylte dem bort, den eldgamle elv fra Kisjon. Å, min sjel, gå fram med styrke! Så tordnet hestenes hover i galopp, hans gangere i galopp. «Forbann Meros!» sa Herrens Engel. «Forbann inderlig dem som bor der, for de kom ikke til hjelp for Herren, for å hjelpe Herren mot de mektige.» Velsignet blant kvinner er Jael, kenitten Hebers kone. Velsignet er hun blant kvinner som bor i telt. Han ba om vann, og hun ga ham melk. Hun kom med fløte i en nydelig bolle. Hun rakte hånden sin mot teltpluggen, sin høyre hånd mot arbeiderens hammer. Hun slo Sisera og gjennomboret hans hode. Hun knuste det og drev den gjennom hans tinning. Ved hennes føtter sank han sammen, han falt og lå livløs. Ved hennes føtter sank han sammen, han falt. Der han sank sammen, der falt han død om. Siseras mor så gjennom vinduet, og ropte med skjærende røst gjennom gitteret: «Hvorfor går det så lenge før hans vogn kommer? Hvorfor drøyer det med lyden av hjulene fra hans vogn?» De vise blant hennes hoffdamer svarte henne, ja, hun svarte sin egen tale: «Finner de ikke byttet og deler det? Til hver mann en kvinne eller to, til Sisera et krigsbytte av fargede plagg, et bytte av plagg som er brodert og farget, to stykker av farget broderi som plyndreren kan ha om halsen?» La på denne måten alle Dine fiender gå fortapt, Herre! Men la dem som elsker Ham, være som solen når den kommer fram i hele sin styrke. Så hadde landet ro i 40 år. Så gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. Derfor overga Herren dem i Midjans hånd i sju år. Midjan fikk makt over Israel. På grunn av midjanittene lagde Israels barn huler, grotter og festningsverk i fjellene. Hver gang Israel hadde sådd, kom midjanittene. Også amalekittene og folket fra Østen kom opp mot dem. De dro til felts mot dem og ødela avlingen i landet helt til Gaza. De lot ingenting bli igjen som Israel kunne leve av, ikke en eneste sau, okse eller esel. For de pleide å komme opp med buskapen sin og teltene sine, og de kom tallrike som gresshopper; verken de eller kamelene deres kunne telles. De kom inn i landet for å ødelegge det. Slik ble Israel helt utarmet på grunn av midjanittene. Da ropte Israels barn til Herren. Da Israels barn ropte til Herren på grunn av midjanittene, skjedde det: Herren sendte en profet til Israels barn. Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Jeg førte dere opp fra Egypt og tok dere ut av slavehuset. Jeg fridde dere ut fra egypternes grep og ut av grepet til alle undertrykkerne deres. Jeg drev dem bort fra deres ansikt og ga dere landet deres. Jeg sa også til dere: Jeg er Herren deres Gud. Frykt ikke for amorittenes guder når dere bor i landet deres. Men dere har ikke lydt Min røst.’» Herrens Engel kom og satte seg under terebintetreet i Ofra, det som tilhørte abieseritten Joasj. Hans sønn, Gideon, tresket hvete i vinpressen for å gjemme den for midjanittene. Herrens Engel viste seg for ham og sa til ham: «Herren er med deg, du mektige kriger!» Da sa Gideon til Ham: «Herre, hør på meg! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? Og hvor er alle Hans underfulle gjerninger, de våre fedre fortalte oss om da de sa: ‘Førte ikke Herren oss opp fra Egypt?’ Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss i midjanittenes hånd.» Da vendte Herren seg til ham og sa: «Gå av sted, så sterk som du er, og du skal frelse Israel fra midjanittenes hånd. Har Jeg ikke sendt deg?» Da sa han til Ham: «Å, min Herre, hvordan skal jeg frelse Israel? Sannelig, min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den ringeste i min fars hus.» Herren sa til ham: «Sannelig, Jeg skal være med deg, og du skal slå midjanittene ned som én mann.» Da sa Gideon til Ham: «Hvis jeg virkelig har funnet nåde i Dine øyne, så gi meg da et tegn på at det er Du som taler til meg. Jeg ber Deg, dra ikke bort herfra før jeg kommer til Deg med offergaven min og setter det fram for Ditt ansikt.» Og Han sa: «Jeg skal vente til du kommer tilbake.» Så gikk Gideon inn og lagde i stand et kje og usyret brød av en efa mel. Kjøttet la han i en kurv, og han helte suppen i en gryte. Alt tok han med ut til Ham under terebintetreet og satte det fram. Da sa Guds Engel til ham: «Ta kjøttet og det usyrede brødet og legg det her på berget! Så skal du helle suppen utover.» Og han gjorde det. Så rakte Herrens Engel ut enden av staven Han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og det usyrede brødet. Da steg det opp ild fra berget og fortærte kjøttet og det usyrede brødet. Og Herrens Engel dro bort fra ham. Gideon innså at Han var Herrens Engel. Derfor sa Gideon: «Å, Herre Herre! For jeg har sett Herrens Engel ansikt til ansikt.» Da sa Herren til ham: «Fred være med deg. Frykt ikke, du skal ikke dø.» Så bygde Gideon et alter for Herren der, og han kalte det «Herren er fred». Helt til denne dag står det der i abieserittenes Ofra. Samme natt skjedde det at Herren sa til ham: «Ta den unge oksen til din far, den andre oksen som er sju år gammel, og riv ned alteret for Ba’al, det som din far har, og hogg ned Asjera pælen som står ved siden av det. Du skal bygge et alter for Herren din Gud på toppen av denne festningen, slik det er forordnet, og ta den andre oksen og bære den fram som brennoffer med veden fra Asjerapælen som du skal hogge ned.» Så tok Gideon med seg ti menn av tjenerne sine og gjorde som Herren hadde sagt til ham. Men fordi han hadde så stor frykt for sin fars hus og mennene i byen, våget han ikke gjøre det om dagen, men gjorde det om natten. Da mennene i byen sto tidlig opp om morgenen, se, der lå Ba’als alter nedrevet. Asjerapælen som hadde stått ved siden av det, var hogget ned, og den andre oksen var ofret på alteret som var bygd. Da sa de til hverandre: «Hvem har gjort dette?» Og da de hadde undersøkt og spurt seg for, sa de: «Gideon, Joasjs sønn, har gjort dette.» Så sa mennene i byen til Joasj: «Kom ut hit med sønnen din! Han skal dø, for han har revet ned Ba’als alter, og han har hogd ned Asjerapælen som sto ved siden av det.» Men Joasj sa til alle som sto rundt ham: «Vil dere stride for Ba’al? Vil dere frelse ham? Den som vil stride for ham, skal dø før i morgen tidlig! Hvis han er gud, kan han stride for seg selv, siden alteret hans er blitt revet ned!» Den dagen kalte de derfor Gideon for Jerubba’al og sa: «La Ba’al stride mot ham, for han har revet ned alteret hans.» Så samlet alle midjanittene, amalekittene og folket fra øst seg, og de dro over og slo leir på Jisre’elsletten. Men Herrens Ånd kom over Gideon. Så blåste han i basunen, og abieserittene samlet seg og fulgte etter ham. Han sendte utsendinger omkring i hele Manasse, og de samlet seg også og fulgte etter ham. Han sendte også utsendinger til Asjer, Sebulon og Naftali, og de kom opp for å møte dem. Så sa Gideon til Gud: «Hvis Du vil frelse Israel ved min hånd, slik Du har sagt, se, da legger jeg denne ullfellen på treskeplassen. Hvis det er dugg bare på ullfellen og det er tørt overalt på marken, da vet jeg at Du vil frelse Israel ved min hånd, slik Du har sagt.» Og slik skjedde det. Da han sto tidlig opp neste morgen og klemte på ullfellen, krystet han dugg ut av ullfellen, en hel skål full av vann. Da sa Gideon til Gud: «La ikke din vrede bli opptent mot meg, men la meg tale bare én gang til. Jeg ber Deg, la meg prøve bare én gang til med ullfellen! La nå bare ullfellen være tørr, men la det være dugg overalt på marken!» Og Gud gjorde det slik den natten. Bare ullfellen var tørr, men det var dugg overalt på marken. Jerubba’al, det vil si Gideon, og alt folket som var med ham, sto tidlig opp og slo leir ved Harodkilden, slik at leiren til midjanittene ble liggende på nordsiden av dem, ved Morehøyden i dalen. Herren sa til Gideon: «Det folket du har med deg, er altfor mange til at Jeg kan gi midjanittene i deres hånd. Skjer det, vil Israel gi seg selv ære i stedet for å gi ære til Meg. Da vil de si: ‘Min egen hånd har frelst meg.’ Derfor skal du nå rope ut så folket hører det, og si: Den som frykter og er redd, kan få vende tilbake og straks forlate Gileadfjellet.» Da vendte 22 000 av folket tilbake, og 10 000 ble igjen. Men Herren sa til Gideon: «Folket er fremdeles altfor stort. Ta dem med ned til vannet, så skal Jeg sile dem ut for deg der. Da skal det skje, når Jeg sier til deg: Denne skal gå med deg, så skal han gå med deg, og når Jeg sier til deg: Denne skal ikke gå med deg, så skal han ikke gå.» Så førte han folket ned til vannet. Herren sa til Gideon: «Hver den som lepjer vannet i seg med tungen, slik en hund lepjer, skal du holde for seg selv. Det samme skal du gjøre med hver den som legger seg ned på knærne for å drikke.» Tallet på dem som lepjet ved å sette hånden for munnen, var 300 menn. Men alle de andre av folket la seg på kne for å drikke av vannet. Da sa Herren til Gideon: «Ved de 300 mennene som lepjet, skal Jeg frelse dere, og Jeg skal overgi midjanittene i din hånd. Men la alle de andre gå, hver mann til sitt eget sted.» Så tok folket forsyningene og basunene i hendene sine. Alle de andre av Israel sendte han av sted, hver mann til sitt telt, og han holdt de 300 mennene igjen hos seg. Midjans leir lå nedenfor ham i dalen. Samme natt sa Herren til ham: «Stå opp og gå ned til leiren, for Jeg har overgitt den i din hånd. Men hvis du frykter for å gå ned, skal du gå ned til leiren sammen med din tjener Pura. Du skal høre etter hva de sier. Da skal hendene dine bli styrket så du våger å gå ned mot leiren.» Sammen med sin tjener Pura gikk han så ned til utposten av de bevæpnede mennene i leiren. Midjanittene, amalekittene og alt folket fra Østen lå i dalen så tallrike som gresshopper. Kamelene deres kunne ikke telles; i antall var de som sanden på havets strand. Da Gideon hadde kommet, var det en mann som fortalte en drøm til vennen sin. Han sa: «Jeg hadde en drøm. Se, et byggbrød kom rullende inn i Midjans leir. Det kom til et telt og traff det, så det falt ned, og teltet ramlet fullstendig sammen.» Da svarte vennen hans og sa: «Dette kan ikke være noe annet enn Gideons sverd, han som er Joasjs sønn, en mann fra Israel! Gud har overgitt Midjan og hele leiren i hans hånd.» Da Gideon hørte meldingen om drømmen og tolkningen av den, falt han ned og tilba. Han vendte tilbake til Israels leir og sa: «Bryt opp, for Herren har overgitt Midjans leir i deres hånd.» Så delte han de 300 mennene inn i tre tropper, og hver mann ga han en basun i hånden, sammen med tomme krukker og fakler inne i krukkene. Han sa til dem: «Se på meg og gjør på samme måten. Se nøye etter! Når dere kommer til utkanten av leiren, skal dere gjøre som jeg gjør. Når jeg blåser i basunen, jeg og alle som er med meg, da skal dere også blåse i basunene rundt hele leiren. Så skal dere rope: For Herren og for Gideon!» Så kom Gideon og de 100 mennene som var med ham, til utkanten av leiren da mellomvakten begynte, da de nettopp hadde satt ut vaktene. De blåste i basunene og knuste krukkene som de hadde i hendene. Så blåste de tre flokkene i basunene og knuste krukkene – de holdt faklene i venstre hånd og basunene i høyre hånd, så de kunne blåse i dem – og de ropte: «For Herren og for Gideon!» Hver mann ble stående på sin plass rundt i hele leiren. Og hele hæren løp hit og dit, ropte og flyktet av sted. Da de 300 blåste i basunene, lot Herren alle i leiren rette sverdet mot hverandre. Hæren flyktet til Bet-Hasjitta, mot Serera, helt til grensen mot Abel-Mehola, ved Tabbat. Israels menn samlet seg fra Naftali, fra Asjer og fra hele Manasse, og de forfulgte midjanittene. Så sendte Gideon budbærere ut over hele Efraims fjelland og sa: «Kom ned mot midjanittene og ta fra dem vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan.» Hver mann i Efraim ble samlet, og de tok vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan. Midjanittenes to fyrster, Oreb og Se’eb, tok de til fange. De drepte Oreb ved Orebklippen, og Se’eb drepte de ved Se’ebs vinpresse. De forfulgte Midjan, og hodene av Oreb og Se’eb tok de med til Gideon på den andre siden av Jordan. Mennene fra Efraim sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette mot oss? Du tilkalte ikke oss da du dro ut for å stride mot midjanittene.» Og de gikk kraftig i rette med ham. Da sa han til dem: «Hva har jeg gjort nå sammenlignet med dere? Er ikke Efraims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst? Gud overga Midjans fyrster, Oreb og Se’eb, i deres hånd. Og hva var jeg i stand til å gjøre, sammenlignet med dere?» Da han sa det, ble deres vredesfylte ånd roet ned overfor ham. Da Gideon kom til Jordan, dro de over, både han og de 300 mennene som var med ham. De var slitne, men de forfulgte stadig fienden. Så sa han til mennene i Sukkot: «Gi noe brød til hæren som er under meg, for de er så slitne, og jeg forfølger Sebah og Salmunna, Midjans konger.» Men lederne i Sukkot sa: «Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, siden vi skulle gi brød til hæren din?» Da sa Gideon: «Fordi de sa dette, skal jeg treske deres kjøtt med torner fra ødemarken og med tistler når Herren har overgitt Sebah og Salmunna i min hånd!» Så dro han opp derfra til Penuel og talte til dem på samme måten. Men mennene i Penuel svarte ham det samme som mennene i Sukkot hadde svart. Så talte han også til mennene i Penuel og sa: «Når jeg kommer tilbake i fred, skal jeg rive ned dette tårnet!» Sebah og Salmunna lå leiret i Karkor, og styrkene deres var sammen med dem. Alle som var igjen av hele styrken til folket i øst, var omkring 15 000 tusen. For 120 000 mann hadde falt av dem som kunne trekke sverd. Så gikk Gideon opp langs veien til dem som bor i telt på østsiden av Nobah og Jogbea. Og han slo til mot styrken mens leiren følte seg trygg. Da Sebah og Salmunna flyktet, forfulgte han dem. De to kongene i Midjan, Sebah og Salmunna, tok han til fange, og han ødela hele hærstyrken. Så vendte Gideon, Joasjs sønn, tilbake fra slaget, over oppstigningen til Heres. Han tok til fange en ung mann blant mennene fra Sukkot og avhørte ham. Og han skrev ned for Gideon navnene på lederne i Sukkot og de eldste som var der, 77 menn. Så kom han til mennene i Sukkot og sa: «Se, her er Sebah og Salmunna, som dere hånte meg for og sa: Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, så vi skulle gi brød til de slitne mennene dine?» Og han tok de eldste i byen, og torner og tistler fra ødemarken, og med dem tuktet han mennene i Sukkot. Så rev han ned tårnet i Penuel og drepte mennene i byen. Han sa til Sebah og Salmunna: «Hvordan var de mennene dere drepte ved Tabor?» Så svarte de: «Slik som du er, slik var de. Hver av dem hadde en skikkelse som en kongesønn.» Da sa han: «De var mine brødre, sønner av min mor. Så sant Herren lever, hadde dere latt dem leve, skulle jeg ikke ha drept dere.» Han sa til Jeter, sin førstefødte: «Stå opp og drep dem!» Men den unge mannen ville ikke dra sverdet sitt, for han var redd, fordi han fremdeles var en ungdom. Så sa Sebah og Salmunna: «Stå opp selv og gå løs på oss! For som mannen er, slik er hans styrke.» Så sto Gideon opp og drepte Sebah og Salmunna. Og han tok halvmånepynten som kamelene deres hadde rundt halsen. Mennene i Israel sa til Gideon: «Du skal herske over oss, både du og din sønn og din sønnesønn. For du har frelst oss fra Midjans hånd.» Men Gideon sa til dem: «Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal heller ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.» Så sa Gideon til dem: «Jeg vil gjerne bære fram et ønske til dere. Hver av dere skal gi meg øreringene som ble tatt til byttet.» De hadde nemlig øreringer av gull, siden de var ismaelitter. Da svarte de: «Vi vil gjerne gi dem fra oss.» De brettet ut en kappe, og hver mann kastet øreringene fra byttet sitt på det. Vekten av de gulløreringene han ba om, var 1 700 sjekel gull, i tillegg til halvmånepynten, øredobbene og de purpurfargede kjortlene som kongene av Midjan hadde hatt på seg. Dette kom i tillegg til kjedene som hang rundt halsen på kamelene. Så lagde Gideon dette om til en efod og satte den opp i hjembyen sin, Ofra. Hele Israel drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble en snare for Gideon og hans hus. Slik måtte Midjan underkaste seg Israels barn, så de aldri mer kunne løfte hodet. Landet hadde ro i 40 år, så mange dager som Gideon fikk. Så dro Jerubba’al, Joasjs sønn, av sted og bodde i sitt eget hus. Gideon hadde 70 sønner som var kommet fra hans eget liv, for han hadde mange koner. Hans medhustru som var i Sikem, fødte ham også en sønn, som han ga navnet Abimelek. Gideon, Joasjs sønn, døde da han var langt oppe i årene, og han ble begravd i graven til sin far Joasj. Det var i Ofra, som tilhørte Abiesers slekt. Med det samme Gideon var død, vendte Israels barn tilbake til å drive hor med Ba’alene. De gjorde Ba’al-Berit til sin avgud. Israels barn husket ikke lenger Herren sin Gud, Han som på alle kanter hadde fridd dem ut fra deres fienders hånd. De viste heller ikke barmhjertighet mot Jerubba’als, Gideons hus, til gjengjeld for det gode han hadde gjort mot Israel. Abimelek, Jerubba’als sønn, dro så til sin mors brødre i Sikem. Han talte med dem og med hele slekten til sin morfars hus og sa: «Si så alle mennene i Sikem hører det: Hva er best for dere, at alle Jerubba’als 70 sønner hersker over dere, eller at én mann hersker over dere? Husk at jeg er av deres eget kjøtt og bein.» Mens alle mennene i Sikem hørte, talte hans mors brødre alle disse ordene til hans fordel. Deres hjerte ble vendt til å følge Abimelek, for de sa: «Han er vår bror.» Så ga de ham 70 sjekel sølv fra tempelet til Ba’al-Berit. Pengene brukte Abimelek til å leie dårlige og frekke menn, og de fulgte ham. Så dro han opp til sin fars hus i Ofra og drepte sine brødre, Jerubba’als 70 sønner, 70 menn på én stein. Men Jotam, Jerubba’als yngste sønn, ble igjen fordi han hadde gjemt seg. Alle mennene i Sikem samlet seg, og alle fra Bet-Millo, og de gikk ut og gjorde Abimelek til konge ved siden av terebintetreet ved den støtten som sto i Sikem. Da de fortalte dette til Jotam, gikk han av sted og stilte seg på toppen av Garisimfjellet, og han løftet røsten og ropte og sa til dem: «Hør på meg, dere menn fra Sikem! Så skal Gud høre på dere! Det var en gang at trærne gikk ut for å salve en konge over seg. Og de sa til oliventreet: ‘Vær konge over oss!’ Men oliventreet sa til dem: ‘Skulle jeg la det bli slutt på oljen min, den som gir meg ære både for Gud og for mennesker, og gå av sted for å svaie over trærne?’ Så sa trærne til fikentreet: ‘Kom du og vær konge over oss!’ Men fikentreet sa til dem: ‘Skulle jeg la det bli slutt på min sødme og min gode frukt, og gå av sted for å svaie over trærne?’ Så sa trærne til vintreet: ‘Kom du og vær konge over oss!’ Men vintreet sa til dem: ‘Skulle jeg la det bli slutt på min most, den som gleder både Gud og mennesker, og gå av sted for å svaie over trærne?’ Da sa alle trærne til tornebusken: ‘Kom du og vær konge over oss!’ Og tornebusken sa til trærne: ‘Hvis dere virkelig vil salve meg til konge over dere, så kom og søk tilflukt i min skygge! Men hvis ikke, skal det gå ut ild fra tornebusken og fortære Libanons sedrer!’ Er det nå slik at dere handlet i sannhet og rettskaffenhet da dere gjorde Abimelek til konge? Har dere gjort vel mot Jerubba’al og hans hus, og gjengjeldt ham slik han fortjener? Min far stred nemlig for dere og våget sitt liv, og han fridde dere ut fra Midjans hånd. Men dere har reist dere opp mot min fars hus på denne dagen og drept hans sønner, 70 menn på én stein. Dere har gjort Abimelek, sønn av hans slavekvinne, til konge over mennene fra Sikem, fordi han er deres bror. Hvis dere har gått fram i sannhet og rettskaffenhet mot Jerubba’al og hans hus på denne dagen, da skal dere glede dere over Abimelek og la ham også glede seg over dere. Men hvis ikke, skal det gå ut ild fra Abimelek og fortære mennene i Sikem og Bet-Millo. Og ild skal komme fra mennene i Sikem og fra Bet-Millo og fortære Abimelek!» Så sprang Jotam bort og flyktet. Han dro opp til Be’er og bodde der, av frykt for sin bror Abimelek. Etter at Abimelek hadde hersket over Israel i tre år, sendte Gud en ond ånd mellom Abimelek og mennene fra Sikem. Mennene fra Sikem forrådte Abimelek, for at forbrytelsen som var begått mot Jerubba’als 70 sønner, skulle bli hevnet, og deres blod komme over deres bror Abimelek som drepte dem, og over mennene fra Sikem som hjalp ham med å drepe sine brødre. Mennene fra Sikem lot noen menn ligge i bakhold for ham på fjelltoppene, og de ranet alle som gikk forbi dem på denne veien. Dette ble fortalt til Abimelek. Ga’al, Ebeds sønn, kom sammen med brødrene sine og dro til Sikem. Mennene i Sikem satte sin lit til ham. Så gikk de ut på marken og høstet druer fra vingårdene. De tråkket druene og holdt gledesfest. De gikk inn i huset til sin gud, og der spiste og drakk de og forbannet Abimelek. Da sa Ga’al, Ebeds sønn: «Hvem er Abimelek, og hva er Sikem, at vi skulle tjene ham? Er han ikke Jerubba’als sønn, og er ikke Sebul embetsmannen hans? Tjen mennene til Hamor, Sikems far. Men hvorfor skulle vi tjene ham? Hvis bare dette folket hadde vært under min myndighet, skulle jeg fått Abimelek av veien.» Så sa han til Abimelek: «Gjør hæren din større og dra ut!» Da Sebul, fyrsten i byen, hørte ordene fra Ga’al, Ebeds sønn, ble hans vrede opptent. I all hemmelighet sendte han budbærere til Abimelek, og sa: «Vær på vakt! Ga’al, Ebeds sønn, og hans brødre har kommet til Sikem. Nå er de her og setter byen opp mot deg. Derfor skal du bryte opp midt på natten, du og hæren som er sammen med deg, og legge deg i bakhold på marken. Med det samme solen står opp i morgen tidlig, skal det skje: Du skal stå tidlig opp og storme fram mot byen. Når han og hæren hans kommer ut mot deg, skal du gjøre med dem etter som det faller seg for deg.» Abimelek og hele hæren hans brøt da opp midt på natten, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire tropper. Da Ga’al, Ebeds sønn, gikk ut og stilte seg ved inngangen til byporten, rykket Abimelek og hæren hans fram fra bakholdet. Da Ga’al så hæren, sa han til Sebul: «Se, det kommer en hær ned fra fjelltoppene!» Men Sebul sa til ham: «Du ser skygger av fjellene, som ligner på menn.» Da talte Ga’al igjen og sa: «Se, det kommer en hær ned fra midten av landet, og en annen tropp kommer fra spåmennenes terebintetre.» Da sa Sebul til ham: «Hvor er nå dine store ord, du som sa: ‘Hvem er Abimelek, at vi skulle tjene ham?’ Er ikke dette den hæren du ringeaktet? Hvis du vil, kan du nå dra ut og stride mot dem.» Så dro Ga’al ut foran mennene fra Sikem, og han stred mot Abimelek. Men Abimelek jaget ham, og han flyktet fra ham. Mange falt og døde, helt bort til inngangen til porten. Så ble Abimelek værende i Aruma, og Sebul drev bort Ga’al og hans brødre, så de ikke fikk bo i Sikem lenger. Dagen etter skjedde det at folket gikk ut på marken, og det ble fortalt til Abimelek. Da tok han hæren sin, delte dem inn i tre tropper og la seg i bakhold på marken. Og han så, og se, der var folket på vei ut fra byen. Og han gikk mot dem og slo dem ned. Abimelek og troppene som var med ham, stormet da fram og stilte seg ved inngangen til byporten. Og de andre to troppene stormet fram mot alle som var ute på marken, og slo dem i hjel. Slik stred Abimelek mot byen hele den dagen. Han inntok byen og drepte alt folket som var i den. Og han rev ned byen og strødde over den med salt. Da alle mennene i Sikems borg fikk høre dette, gikk de ned i tilfluktsrommet i tempelet til guden Berit. Det ble meldt til Abimelek at alle mennene i borgen i Sikem var samlet på ett sted. Da gikk Abimelek opp til Salmonfjellet, både han og hele hæren hans. Abimelek tok en øks i hånden og hogg av en gren fra trærne. Den tok han og la på skulderen. Så sa han til hæren sin: «Dere må skynde dere og gjøre slik dere har sett meg gjøre.» Så gjorde hver enkelt i hæren det samme. De hogg ned sin egen gren og fulgte etter Abimelek. Så la de grenene opp mot festningen og satte fyr på festningen over seg, slik at alt folket i borgen i Sikem døde. Det var omkring 1000 menn og kvinner. Så dro Abimelek til Tebes, og han beleiret Tebes og inntok den. Men det var et kraftig tårn midt i byen, og alle mennene og kvinnene, alt folket i byen, flyktet dit og stengte seg inne. Så gikk de opp til toppen av tårnet. Da kom Abimelek helt til tårnet og stred mot det. Han nærmet seg inngangen til tårnet for å sette fyr på det. Men det var en kvinne som kastet en øvre kvernstein i hodet på Abimelek og knuste skallen hans. Da var han snar til å rope på den unge mannen som var våpensveinen hans, og han sa til ham: «Dra sverdet ditt og drep meg, så ikke de skal si om meg: En kvinne drepte ham.» Så stakk den unge mannen sverdet gjennom ham, og han døde. Da Israels menn så at Abimelek var død, dro de bort, hver mann til sitt sted. Slik gjengjeldte Gud Abimeleks ondskap, alt det han hadde gjort mot sin far ved å drepe sine 70 brødre. All ondskapen mennene fra Sikem hadde gjort, lot Gud komme over dem selv. Jotams, Jerubba’als sønns forbannelse rammet dem. Etter Abimelek sto Tola fram for å frelse Israel. Han var sønn av Pua, Dodos sønn, en mann av Jissakar. Han bodde i Sjamir i Efraimfjellene. Han var dommer i Israel i 23 år, og han døde og ble begravet i Sjamir. Etter ham sto gileaditten Ja’ir fram. Han var dommer i Israel i 22 år. Han hadde 30 sønner ‘som red på 30 esler. De hadde også 30 byer’ som blir kalt Havot-Ja’ir til denne dag. De ligger i Gileadlandet. Ja’ir døde og ble begravd i Kamon. Så gjorde Israel igjen det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Ba’alene og Astartene, Arams guder, Sidons guder, Moabs guder, gudene til folket i Ammon og filisternes guder. De forlot Herren og tjente Ham ikke. Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han overga dem i filisternes grep og i Ammonfolkets grep. Samme året knuste de Israels barn og underkuet dem. I 18 år underkuet de alle de Israels barn som var på den andre siden av Jordan, i amorittenes land, i Gilead. Også folket i Ammon dro over Jordan for å stride mot Juda, mot Benjamin og mot Efraims hus, så Israel kom i stor trengsel. Da ropte Israels barn til Herren og sa: «Vi har syndet mot Deg, for vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba’alene.» Da sa Herren til Israels barn: «Har Jeg ikke fridd dere ut fra egypterne og fra amorittene og fra folket i Ammon og fra filisterne? Også sidonierne og amalekittene og maonittene undertrykte dere. Da ropte dere til Meg, og Jeg fridde dere ut fra deres hånd. Likevel forlot dere Meg og dyrket andre guder. Derfor vil Jeg ikke frelse dere flere ganger. Gå av sted og rop til de gudene dere har valgt dere. La dem frelse dere når dere er i trengsel.» Israels barn sa til Herren: «Vi har syndet. Gjør med oss det som er rett i Dine øyne. Fri oss bare ut på denne dagen, vi ber Deg.» Så fikk de bort de fremmede gudene de hadde hos seg, og de tjente Herren. Og Hans sjel kunne ikke lenger holde ut Israels ulykke. Deretter ble folket fra Ammon kalt sammen, og de slo leir i Gilead. Israels barn samlet seg og slo leir i Mispa. Hæren og førerne i Gilead sa da, hver mann til sin neste: «Hvem er den mannen som vil gå til strid mot folket fra Ammon? Han skal være overhode over alle som bor i Gilead.» Gileaditten Jefta var en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert. Det var Gilead som var far til Jefta. Gileads kone fødte ham sønner. Da sønnene til hans kone vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke ha del i arven i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.» Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Dårlige menn flokket seg rundt Jefta og dro ut med ham på ferdene hans. Etter en tid skjedde det at folket i Ammon gikk til strid mot Israel. Da folket i Ammon stred mot Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob. Så sa de til Jefta: «Kom og bli føreren vår, så vi kan stride mot folket fra Ammon.» Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg, og drev ikke dere meg bort fra min fars hus? Hvorfor har dere kommet til meg nå når dere er i trengsel?» De eldste i Gilead sa til Jefta: «Dette er grunnen til at vi nå har vendt oss til deg igjen, det er for at du skal gå med oss og stride mot folket fra Ammon og være vårt overhode over alle som bor i Gilead.» Så sa Jefta til de eldste i Gilead: «Hvis dere fører meg hjem igjen for å stride mot folket fra Ammon og Herren overgir dem i min makt, er det da ikke jeg som skal være overhodet deres?» De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren skal være vitne mellom oss hvis vi ikke gjør etter dine ord.» Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til overhode og fører over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa. Jefta sendte budbærere til kongen over folket fra Ammon og sa: «Hva er det som står imellom meg og deg, siden du har kommet for å stride mot meg i mitt land?» Ammonfolkets konge svarte Jeftas budbærere: «Fordi Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, helt fra Arnon og helt til Jabbok og til Jordan, skal du nå gi det tilbake i fred.» Da sendte Jefta igjen budbærere til kongen over folket fra Ammon, og de sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land og heller ikke landet til Ammons folk. For da Israel dro opp fra Egypt, vandret de gjennom ørkenen helt til Sivhavet og kom til Kadesj. Da sendte Israel budbærere til Edoms konge og sa: «Jeg ber deg, la meg få dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge ville ikke høre på dem. På samme måten sendte de bud til Moabs konge, men heller ikke han ville gå med på det. Derfor ble Israel i Kadesj. De dro videre i ørkenen og gikk utenom landet Edom og landet Moab, og kom til østsiden av landet Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de krysset ikke grensen til Moab, for Arnon var grensen til Moab. Så sendte Israel budbærere til amorittkongen Sihon, Hesjbons konge. Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt til det stedet vi skal.» Men Sihon stolte ikke på Israel slik at han lot dem dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon hele hæren sin, slo leir i Jahsa og gikk til strid mot Israel. Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hånd, og de beseiret dem. Slik tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet. De tok hele amorittenes landområde i eie, helt fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. Nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort fra sitt folk, Israels ansikt. Skulle da du ta det i eie? Tar du ikke imot alt det din gud Kamosj gir deg til eiendom? Derfor vil vi ta i eie alt det Herren vår Gud inntar for oss. Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Stred han noen gang mot Israel? Gikk han noen gang til krig mot dem? Israel har bodd 300 år i Hesjbon og i landsbyene omkring, i Aroer og i landsbyene omkring og i alle byene langs bredden av Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i løpet av denne tiden? Derfor, jeg har ikke syndet mot deg, men du har gjort ondt mot meg ved å stride mot meg. Må Herren, Dommeren, felle dom på denne dag mellom Israels barn og Ammons barn.» Men kongen over Ammons barn hørte ikke på ordene som Jefta sendte til ham. Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gjennom Mispa i Gilead. Fra Mispa i Gilead rykket han fram mot folket fra Ammon. Jefta avla et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi folket fra Ammon i min hånd, da skal det være slik at den som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender hjem i fred fra folket fra Ammon, skal tilhøre Herren. Jeg skal ofre ham som brennoffer.» Så rykket Jefta fram mot folket fra Ammon for å stride mot dem, og Herren overga dem i hans hånd. Han slo dem fra Aroer og helt til Minnit, 20 byer, og helt til Abel-Keramim; det ble et meget stort mannefall. Slik ble folket fra Ammon fornedret framfor Israels barn. Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren hans ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var det eneste barnet hans. Foruten henne hadde han verken noen sønn eller datter. Da han fikk øye på henne, skjedde det at han flerret klærne sine og sa: «Ve, min datter! Du har ført meg ned i dyp sorg! Du har blitt min smerte! For jeg åpnet min munn overfor Herren, og jeg kan ikke tilbakekalle det.» Da sa hun til ham: «Min far, du åpnet din munn overfor Herren. Nå skal du gjøre med meg etter de ord som gikk ut fra din munn. For Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.» Så sa hun til sin far: «La meg bare få dette ønsket oppfylt: Trekk deg tilbake fra meg i to måneder, så jeg kan gå av sted og flakke omkring i fjellene og gråte over min jomfrustand, jeg og venninnene mine.» Da sa han: «Gå av sted!» Og han lot henne dra bort i to måneder. Hun vandret omkring i fjellene sammen med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand. Etter to måneder skjedde det at hun kom tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avgitt. Hun hadde ikke hatt seksuell omgang med noen mann. Det ble en sedvane i Israel at Israels døtre gikk av sted fire dager hvert år for å sørge over gileaditten Jeftas datter. Mennene fra Efraim ble kalt sammen, de dro over mot Safon og sa til Jefta: «Hvorfor dro du over for å stride mot Ammons barn, uten å tilkalle oss, så også vi kunne dra med deg? Vi skal sette fyr både på deg og huset ditt!» Jefta sa til dem: «Mitt folk og jeg var i en voldsom strid med folket fra Ammon. Da jeg tilkalte dere, reddet dere meg ikke ut av deres hånd. Derfor, da jeg så at dere ikke ville redde meg, la jeg mitt liv i min egen hånd og dro over mot folket fra Ammon. Herren overga dem i min hånd. Hvorfor har dere da kommet mot meg på denne dagen for å stride mot meg?» Jefta samlet sammen alle mennene i Gilead og stred mot Efraim. Mennene fra Gilead beseiret Efraim, for de hadde sagt: «Dere gileaditter er flyktninger fra Efraim midt blant Efraim og Manasse.» Gileadittene overtok efraimittenes vadesteder ved Jordan. Når det hendte at en efraimitt på flukt sa: «La meg få dra over!» sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?» Hvis han da sa: «Nei», sa de til ham: «Så si sjibbolet!» Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig. Da grep de ham og drepte ham ved vadestedene over Jordan. Der falt det den gangen 42 000 efraimitter. Jefta var dommer i Israel i seks år. Så døde gileaditten Jefta og ble gravlagt blant byene i Gilead. Etter ham var det Ibsan fra Betlehem som var dommer i Israel. Han hadde 30 sønner. Og han giftet bort 30 døtre andre steder, og til sine sønner hentet han 30 døtre andre steder fra. Han var dommer i Israel i sju år. Så døde Ibsan og ble begravd i Betlehem. Etter ham var det sebulonitten Elon som var dommer i Israel. Han var dommer i Israel i ti år. Sebulonitten Elon døde og ble begravd i Ajjalon i Sebulonlandet. Etter ham var det Abdon, piratonitten Hillels sønn, som var dommer i Israel. Han hadde 40 sønner og 30 sønnesønner, som red på 70 eselfoler. Han var dommer i Israel i åtte år. Så døde Abdon, piratonitten Hillels sønn, og ble begravd i Piraton i Efraimlandet, i amalekittenes fjelland. Igjen gjorde Israel det som var ondt i Herrens øyne, og Herren overga dem i filisternes hånd i 40 år. Det var en mann fra Sora, fra danittenes slekt, som het Manoah. Hans kone var ufruktbar og hadde aldri født barn. Herrens Engel viste seg for kvinnen og sa til henne: «Se, du er ufruktbar og har aldri født barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn. Derfor skal du vokte deg nøye så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. For se, du skal bli med barn og føde en sønn. Det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv av. Han skal begynne å frelse Israel fra filisternes hånd.» Så kom kvinnen og fortalte dette til sin mann, og hun sa: «En Guds Mann kom til meg, og Hans skikkelse var som Guds Engels skikkelse, meget fryktinngytende. Men jeg spurte Ham ikke hvor Han kom fra, og Han fortalte meg ikke sitt navn. Han sa til meg: ‘Se, du skal bli med barn og føde en sønn. Nå skal du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent. For barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv til den dagen han dør.’» Da ba Manoah til Herren og sa: «Min Herre, jeg ber Deg, la den Guds Mann som Du sendte, komme til oss igjen og lære oss hva vi skal gjøre for gutten som skal bli født.» Gud hørte på Manoahs røst, og Guds Engel kom igjen til kvinnen mens hun satt ute på marken. Men hennes mann Manoah var ikke sammen med henne. Da skyndte kvinnen seg og løp av sted og fortalte det til sin mann, og hun sa til ham: «Se, Mannen som kom til meg forleden dag, har nettopp vist seg for meg.» Da reiste Manoah seg opp og fulgte etter sin kone. Da han kom til Mannen, sa han til Ham: «Er Du Mannen som talte til denne kvinnen?» Han sa: «Det er Jeg.» Manoah sa: «La nå Dine ord gå i oppfyllelse! Hva skal guttens oppgave og gjerning være?» Da sa Herrens Engel til Manoah: «Alt det Jeg sa til kvinnen, må hun gjøre. Ikke noe som kommer fra vintreet, må hun spise, verken vin eller sterk drikk må hun drikke, og ikke noe urent må hun spise. Alt det Jeg bød henne, må hun gjøre.» Da sa Manoah til Herrens Engel: «Jeg ber Deg, la oss få holde Deg igjen her en stund, så skal vi lage i stand et kje for Deg.» Herrens Engel sa til Manoah: «Selv om du holder Meg igjen her, vil Jeg ikke spise maten din. Men hvis du ofrer et brennoffer, skal du ofre det til Herren.» For Manoah forsto ikke at Han var Herrens Engel. Da sa Manoah til Herrens Engel: «Hva er Ditt navn? Når Dine ord går i oppfyllelse, vil vi gjerne vise Deg ære.» Herrens Engel sa til ham: «Hvorfor spør du om Mitt navn? For se, det er forunderlig.» Så tok Manoah kjeet sammen med grødeofferet og ofret det på klippen for Herren. Og Han gjorde et under mens Manoah og hans kone så på. Idet ildsluen steg opp mot himmelen fra alteret, skjedde det: Herrens Engel for opp i ildsluen fra alteret mens Manoah og hans kone så på, og de falt med ansiktet mot jorden. Herrens Engel viste seg ikke mer for Manoah og hans kone. Da forsto Manoah at Han var Herrens Engel. Manoah sa til sin kone: «Vi må sannelig dø, for vi har sett Gud.» Men hans kone sa til ham: «Hvis Herren hadde behag i å drepe oss, ville Han ikke tatt imot brennofferet og grødeofferet fra vår hånd. Han hadde heller ikke vist oss alt dette, og Han ville ikke ha latt oss høre alt dette denne gangen.» Så fødte kvinnen en sønn og ga ham navnet Samson. Gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Ved Mahaneh-Dan, mellom Sora og Esjta’ol, var det Herrens Ånd begynte å føre ham. Samson dro ned til Timna, og i Timna så han en kvinne, en av filisternes døtre. Så dro han opp derfra og fortalte det til sin far og mor og sa: «I Timna har jeg sett en kvinne, en av filisternes døtre. La meg få henne til kone!» Da sa hans far og mor til ham: «Finnes det ingen kvinne blant døtrene til dine brødre eller blant hele mitt folk, siden du vil gå bort og hente en kone fra de uomskårne filisterne?» Men Samson sa til sin far: «Hent henne til meg; hun er den rette i mine øyne.» Men hans far og mor forsto ikke at det var fra Herren, at Han søkte etter en anledning til å gå ut mot filisterne. For på den tiden hersket filisterne over Israel. Så dro Samson ned til Timna sammen med sin far og mor, og de kom til vingårdene i Timna. Og se, der kom det en ung, brølende løve mot ham. Herrens Ånd kom mektig over ham, og han rev løven i stykker, som en river i stykker et kje, selv om han ikke hadde noe i hånden. Men han fortalte ikke til sin far eller sin mor hva han hadde gjort. Så dro han ned og snakket med kvinnen. Hun var den rette i Samsons øyne. Da han vendte tilbake etter en tid for å ta henne til seg, gikk han av veien for å se på kadaveret av løven. Og se, det var en bisverm og honning i kadaveret av løven. Han tok noe av honningen i hånden og spiste mens han gikk videre. Da han kom til sin far og sin mor, ga han noe til dem, og de spiste også. Men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra kadaveret av løven. Så dro hans far ned til kvinnen. Samson holdt et gjestebud der, for det pleide unge menn å gjøre. Det skjedde da de så ham, at de hentet 30 brudesvenner som skulle være hos ham. Da sa Samson til dem: «La meg fortelle dere en gåte. Hvis dere kan løse den riktig og forklare den for meg innen de sju dagene gjestebudet varer, vil jeg gi dere 30 linkåper og 30 skift med kjortler. Men hvis ikke dere kan forklare den for meg, skal dere gi meg 30 linkåper og 30 skift med kjortler.» De sa til ham: «Fortell oss gåten, så vi kan få høre den.» Så sa han til dem: «Ut av den som spiser, kom noe å spise, og ut av den sterke kom noe søtt.» Men i løpet av tre dager hadde de ennå ikke klart å forklare gåten. Men på den sjuende dagen skjedde det at de sa til Samsons kone: «Du må lokke din mann til å forklare gåten for oss. Ellers kommer vi til å brenne opp både deg og din fars hus. Har dere invitert oss for å ta fra oss det som er vårt? Er det slik?» Da gråt Samsons kone hos ham og sa: «Du bare hater meg! Du elsker meg ikke! Du har fortalt en gåte til mitt folks sønner, men du har ikke forklart den for meg.» Og han sa til henne: «Se, jeg har ikke forklart den verken for min far eller min mor. Skulle jeg da forklare den for deg?» Alle de sju dagene gjestebudet varte, gråt hun hos ham. Den sjuende dagen skjedde det at han fortalte løsningen til henne, for hun hadde trengt seg på ham. Så forklarte hun gåten til sønnene av sitt folk. Før solen gikk ned på den sjuende dagen, sa mennene i byen til ham: «Hva er søtere en honning? Og hva er sterkere enn en løve?» Han sa til dem: «Hadde dere ikke pløyd med min kvige, kunne dere ikke løst min gåte!» Da kom Herrens Ånd mektig over ham, og han gikk ned til Asjkalon og drepte 30 av deres menn, tok det de hadde, og ga klærne til dem som hadde forklart gåten. Slik ble hans vrede opptent, og han dro tilbake til sin fars hus. Samsons kone ble gitt til brudesvennen hans, han som hadde vært forloveren hans. Det skjedde etter noen dager – det var i hvetehøstens dager – at Samson ville besøke sin kone, og han hadde med seg et kje. Han sa: «La meg gå inn til min kone, inn til rommet hennes.» Men hennes far ville ikke slippe ham inn. Hennes far sa: «Sannelig, jeg trodde du bare hatet henne. Derfor ga jeg henne til brudesvennen din. Er ikke hennes yngre søster vakrere enn henne? Ta henne i stedet!» Samson sa til dem: «Denne gangen skal jeg være uten skyld overfor filisterne om jeg gjør dem noe ondt.» Så gikk Samson av sted og fanget 300 rever. Så tok han fakler, bandt revene sammen hale mot hale, og satte en fakkel mellom hvert par med haler. Da han hadde tent faklene, slapp han revene ut i kornåkrene til filisterne, og brente opp både kornstakkene og kornet som ennå sto uskåret, i tillegg til vingårdene og olivenlundene. Da sa filisterne: «Hvem har gjort dette?» Og de svarte: «Samson, timnittens svigersønn, fordi han har tatt hans kone og gitt henne til brudesvennen hans.» Så kom filisterne opp og satte fyr både på henne og hennes far. Samson sa til dem: «Siden dere kunne gjøre noe slikt som dette, skal jeg sannelig ta hevn over dere, og etter det skal jeg holde opp.» Så slo han legger og lår på dem, og det ble et stort mannefall. Så dro han ned og bodde i kløften ved klippen i Etam. Filisterne dro opp og slo leir i Juda, og de spredte seg utover mot Lehi. Mennene fra Juda sa: «Hvorfor har dere kommet opp mot oss?» Da svarte de: «Vi har kommet for å ta Samson til fange, og for å gjøre med ham slik han har gjort med oss.» Da dro 3000 menn fra Juda ned til kløften i klippen ved Etam, og de sa til Samson: «Vet du ikke at filisterne hersker over oss? Hva er det du har gjort mot oss?» Han sa til dem: «Som de gjorde mot meg, slik har jeg gjort med dem.» Men de sa til ham: «Vi har kommet ned hit for å ta deg til fange, så vi kan overgi deg i filisternes hånd.» Da sa Samson til dem: «Sverg for meg at dere selv ikke skal drepe meg.» Så talte de til ham og sa: «Nei, men vi skal bare binde deg godt og overlate deg i deres hånd. Men vi skal sannelig ikke drepe deg.» De bandt ham med to nye rep og førte ham opp fra klippen. Da han nådde fram til Lehi, kom filisterne skrikende imot ham. Da kom Herrens Ånd mektig over ham. Repene rundt armene hans ble som brente lintråder, og tauene røk og løsnet fra hendene hans. Han fant et friskt kjevebein fra et esel, rakte ut hånden og grep det, og slo i hjel 1000 mann med det. Da sa Samson: «Med kjevebeinet fra et esel dynget jeg opp haug på haug, med kjevebeinet fra et esel har jeg slått i hjel 1000 mann!» Da han var ferdig med å snakke, skjedde det at han kastet kjevebeinet fra seg og kalte stedet for Ramat-Lehi. Så ble han brennende tørst. Derfor ropte han til Herren og sa: «Ved Din tjeners hånd har Du gitt denne store frelse. Skal jeg nå dø av tørst og falle i hendene på de uomskårne?» Da kløvde Gud jettegryten i Lehi, og det kom vann ut fra den, og han drakk. Da ble han fornyet i sin ånd til nytt liv. Derfor kalte han kilden med navnet En-Hakkore. Den er i Lehi den dag i dag. Han var dommer i Israel i 20 år i filisternes dager. Samson dro til Gaza. Der fikk han se en prostituert og gikk inn til henne. Dette ble fortalt til gasittene: «Samson er kommet hit.» Da omringet de stedet og lå i bakhold for ham ved byporten hele natten. De var stille hele natten og sa: «Ved morgengry skal vi drepe ham.» Samson ble liggende til midnatt. Ved midnatt sto han opp, grep tak i dørene til byporten og de to portstolpene, rykket dem opp sammen med bommen, la alt sammen på skuldrene sine og bar det opp til toppen av åsen som vender mot Hebron. Etter dette skjedde det at han ble forelsket i en kvinne i Sorekdalen. Hun het Dalila. Lederne for filisterne kom opp til henne og sa til henne: «Lokk ham og finn ut hvor den store styrken hans ligger og hvordan vi kan få makt over ham, så vi kan binde ham og tvinge ham under oss. Da skal hver av oss gi deg 1 100 sjekel sølv.» Så sa Dalila til Samson: «Jeg ber deg, fortell meg hvor den store styrken din ligger og hvordan du kan bindes så du kan overvinnes.» Samson sa til henne: «Hvis de binder meg med sju friske senestrenger som ennå ikke er tørket, så blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.» Så kom lederne for filisterne til henne med sju nye senestrenger som ennå ikke var tørket, og hun bandt ham med dem. Sammen med henne lå det noen i bakhold og ventet i rommet. Hun sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han rev av senestrengene som en tråd av hamp ryker når den kjenner ilden. Derfor ble det ikke kjent hva som var hemmeligheten til styrken hans. Da sa Dalila til Samson: «Se, du har holdt meg for narr og fortalt meg løgner. Jeg ber deg, fortell meg hvordan du kan bindes!» Så sa han til henne: «Hvis de binder meg skikkelig fast med nye rep som aldri har vært brukt til noe annet, da blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.» Derfor tok Dalila nye rep og bandt ham med dem. Så sa hun til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Og det lå noen i bakhold og ventet i rommet. Men han rev repene av armene som det var tråder. Dalila sa da til Samson: «Hittil har du bare holdt meg for narr og fortalt meg løgner. Fortell meg hvordan du kan bindes!» Han sa til henne: «Hvis du vever de sju hårlokkene på hodet mitt inn i renningen på veven.» Da vevde hun dem stramt sammen med pluggen og sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han våknet av søvnen og dro både pluggen og renningen ut fra veven. Da sa hun til ham: «Hvordan kan du si at du elsker meg når ditt hjerte ikke er med meg? Disse tre gangene har du holdt meg for narr, og du har ikke fortalt meg hvor den store styrken din ligger.» Etter at hun hver dag hadde trengt seg på ham med ordene sine og lagt press på ham, helt til hans sjel ble mismodig like til døden, da skjedde det. Han fortalte henne alt han hadde i sitt hjerte. Han sa til henne: «Aldri har det kommet rakekniv over mitt hode, for jeg er en Guds nasireer fra mors liv av. Hvis jeg blir raket, vil min styrke vike fra meg, og jeg blir svak og er som et hvilket som helst annet menneske.» Da Dalila forsto at han hadde fortalt henne alt han hadde i sitt hjerte, sendte hun bud og kalte til seg lederne for filisterne. Hun sa: «Kom opp hit enda en gang, for han har fortalt meg alt han hadde i sitt hjerte.» Så kom lederne for filisterne opp til henne med pengene i hendene. Så dysset hun ham i søvn på sine knær. Hun kalte til seg en mann og fikk ham til å rake av de sju hårlokkene på hodet hans. Så begynte hun å plage ham, og styrken hans vek fra ham. Så sa hun: «Filisterne er over deg, Samson!» Da våknet han av søvnen og sa: «Jeg skal nok gå fram som de andre gangene, og riste meg løs!» Men han forsto ikke at Herren hadde veket fra ham. Så grep filisterne ham. De stakk ut øynene hans og førte ham ned til Gaza. De bandt ham med lenker av bronse, og han ble satt til å male korn i fengselet. Men håret på hodet hans begynte å vokse ut igjen etter at det var raket. Lederne for filisterne samlet seg nå for å ofre et stort slaktoffer til sin gud, Dagon, og for å glede seg. De sa: «Vår gud har overgitt Samson, vår fiende, i vår hånd!» Da folket fikk se ham, lovet de sin gud. For de sa: «Vår gud har overgitt vår fiende i vår hånd, han som ødela vårt land, og han som lot det bli mange døde hos oss.» Mens de var lystige til sinns, skjedde det at de sa: «Send bud på Samson, så han kan underholde oss.» Så sendte de bud på Samson fra fengselet, og han underholdt dem. De stilte ham opp mellom søylene. Da sa Samson til gutten som holdt ham i hånden: «La meg få stå for meg selv og få kjenne på søylene som huset hviler på, så jeg kan støtte meg til dem.» Huset var fullt av menn og kvinner. Alle lederne for filisterne var der. Omkring 3000 menn og kvinner var på taket og så på mens Samson underholdt dem. Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, jeg ber Deg, husk på meg! Styrk meg, jeg ber Deg, bare denne ene gangen, å Gud, så jeg kan hevne meg på filisterne med ett slag for mine to øyne.» Samson rev tak i de to midterste søylene som huset hvilte på. Han lente seg mot dem, med den ene på sin høyre side og den andre på venstre. Så sa Samson: «La meg dø sammen med filisterne!» Og så bøyde han seg framover av all kraft, og huset falt ned over lederne og alt folket som var i det. Slik skjedde det at de døde som han drepte i sin død, var flere enn dem han hadde drept i sitt liv. Hans brødre og hele hans fars hus kom ned og hentet ham. De tok ham med seg tilbake og gravla ham mellom Sora og Esjtaol, i graven til hans far Manoah. Han hadde da vært dommer i Israel i 20 år. Det var en mann fra Efraims fjelland, og navnet hans var Mika. Han sa til sin mor: «De 1 100 sjekel sølv som ble tatt fra deg, og som du la en forbannelse over så til og med jeg hørte det, se, dette sølvet er hos meg. Jeg tok det.» Og hans mor sa: «Vær du bare velsignet av Herren, min sønn!» Da han hadde gitt de 1 100 sjekel sølv tilbake til sin mor, sa hans mor: «Dette sølvet fra min hånd er helt og fullt innviet til Herren. Det er overgitt til min sønn, så han kan lage et utskåret bilde og et støpt bilde. Derfor gir jeg det tilbake til deg.» Da han hadde gitt sølvet tilbake til sin mor, tok hans mor 200 sjekel av sølvet og ga dem til gullsmeden, og han lagde det til et utskåret bilde og et støpt bilde. De ble i Mikas hus. Mannen Mika hadde et gudshus, og han lagde en livkjortel og husguder. Han innviet en av sine sønner, og han ble prest for ham. I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne. Det var en ung mann fra Betlehem i Juda, som tilhørte Judas slekt. Han var en levitt, og han bodde der som fremmed. Mannen forlot byen Betlehem i Juda for å bosette seg der han kunne finne et sted. På sin ferd kom han til Efraims fjelland, til Mikas hus. Mika sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Jeg er en levitt fra Betlehem i Juda, og jeg er på reise for å finne et sted å bosette meg.» Mika sa til ham: «Bo hos meg og vær far og prest for meg, så vil jeg gi deg ti sjekel sølv i året, foruten klær og livsopphold.» Så gikk levitten inn. Levitten samtykket i å bo hos mannen. Den unge mannen ble for ham som en av hans sønner. Så innviet Mika levitten, og den unge mannen ble prest for ham, og han ble i Mikas hus. Mika sa: «Nå vet jeg at Herren vil være god mot meg, siden jeg har en levitt som prest.» I de dager var det ingen konge i Israel. Og i de dager søkte danittenes stamme en arv for seg selv, hvor de kunne bo. For helt til da hadde ikke arven deres tilfalt dem blant Israels stammer. Så sendte Dans barn ut fem menn fra sin slekt, fra hele sitt folk, krigere fra Sora og Esjta’ol, for å speide på landet og utforske det. De sa til dem: «Gå og utforsk landet!» Så kom de til Efraims fjelland, til Mikas hus, og tok inn der. Da de var ved Mikas hus, dro de kjensel på stemmen til den unge mannen som var levitt. De tok av fra veien der og sa til ham: «Hvem førte deg hit? Hva gjør du her? Hva er det du har der?» Da sa han til dem: «Det og det har Mika gjort for meg. Han har leid meg, og jeg er blitt prest for ham.» Så sa de til ham: «Vi ber deg, spør Gud, så vi kan få vite om denne ferden vi har lagt ut på, skal lykkes.» Presten sa til dem: «Gå i fred! For veien dere går, ligger framfor Herren.» Så dro de fem mennene videre, og de kom til Lajisj. De så folket som var der, hvordan de bodde trygt på samme måten som sidonierne, i ro og trygghet. Det var ingen makthavere i landet som kunne vanære dem for noe som helst. De var langt fra sidonierne, og de hadde ikke noe med andre folk å gjøre. Så kom speiderne tilbake til sine brødre i Sora og Esjta’ol, og deres brødre sa til dem: «Hva har dere å si?» Da sa de: «La oss bryte opp og dra opp imot dem. For vi har sett landet, og se, det er meget godt. Hadde dere tenkt å sitte stille? Nøl ikke med å gå og dra inn for å ta landet i eie. Når dere drar av sted, vil dere komme til et folk som er i trygghet, og til et land som er vidt mot alle sider. For Gud har overgitt det i deres hånd. Det er et sted der det ikke mangler noen ting av alt det som er på jorden.» 600 menn fra danittenes slekt brøt opp derfra, fra Sora og Esjta’ol, væpnet med stridsvåpen. Så dro de opp og slo leir i Kirjat Jearim i Juda. Derfor kaller de dette stedet Mahaneh-Dan til denne dag. Der er det, vest for Kirjat-Jearim. Derfra fortsatte de til Efraims fjelland, og de kom til Mikas hus. De fem mennene som hadde dratt ut for å speide på landet Lajisj, tok da til orde og sa til sine brødre: «Vet dere at det finnes en livkjortel, husguder, et utskåret bilde og et støpt bilde i disse husene? Derfor må dere nå tenke over hva dere må gjøre.» Så tok de av fra veien der og kom til huset til den unge mannen som var levitt, til Mikas hus, og hilste ham med fred. De 600 mennene av Dans barn som var væpnet med stridsvåpnene sine, sto ved inngangen til porten. De fem mennene som hadde speidet på landet, gikk så opp. Da de kom inn, tok de det utskårne bildet, livkjortelen, husgudene og det støpte bildet. Presten sto ved inngangen til porten sammen med de 600 mennene som var væpnet med stridsvåpen. Da disse kom inn i Mikas hus og tok det utskårne bildet, livkjortelen, husgudene og det støpte bildet, sa presten til dem: «Hva er det dere gjør?» De sa til ham: «Vær stille! Legg hånden på munnen og bli med oss og vær far og prest for oss! Er det bedre for deg å være prest i én manns hus enn å være prest for en hel stamme og slekt i Israel?» Da ble presten glad i sitt hjerte. Han tok livkjortelen, husgudene og det utskårne bildet, og fant plassen sin blant folket. Så snudde de og dro bort, og barna, buskapen og eiendelene sine lot de dra foran seg. Da de hadde kommet et godt stykke fra Mikas hus, ble mennene i husene rundt Mikas hus kalt sammen. De oppsøkte Dans barn, og de ropte til Dans barn. Da snudde disse seg og sa til Mika: «Hva er det som går av deg, siden du har kalt disse sammen?» Da svarte han: «Dere har tatt med dere gudene mine, dem jeg har lagd, og presten, og dere drar av sted. Hva har jeg igjen? Hvordan kan dere si til meg: ‘Hva er det som går av deg?’» Dans barn sa til ham: «La ikke din røst høres mer blant oss, så ingen med trass i sjelen skal overfalle dere. Da vil både du og ditt husfolk miste livet!» Så dro Dans barn sin vei. Da Mika så at de var for sterke for ham, snudde han og vendte tilbake til sitt hus. De tok både det Mika hadde lagd, og presten som hadde vært hos ham, og gikk mot Lajisj, mot et folk som hadde ro og trygghet. De slo dem med sverdets egg og satte fyr på byen. Det var ingen til å utfri dem, for den var langt fra Sidon, og de hadde ikke noe med andre folk å gjøre. Byen var i dalen ved Bet-Rehob. Så bygde de byen opp igjen og bosatte seg der. Byen ga de navnet Dan etter navnet på sin stamfar Dan, som ble født som sønn av Israel. Men tidligere var Lajisj navnet på byen. Da satte Dans barn opp det utskårne bildet hos seg. Jonatan, sønn av Gersjom, Manasses sønn, og hans sønner var prester for Dans stamme til den dagen de ble bortført fra landet. Det utskårne bildet som Mika hadde lagd, satte de opp hos seg. Slik sto det så lenge Guds hus var i Sjilo. Og det skjedde i de dager, da det ikke var noen konge i Israel, at det var en levitt som bodde langt oppe i Efraimfjellene. Han tok seg en medhustru fra Betlehem i Juda. Men hans medhustru var utro mot ham, og hun dro fra ham til sin fars hus i Betlehem i Juda, og der var hun i lang tid, hele fire måneder. Da brøt mannen hennes opp og dro etter henne for å tale kjærlig til henne, så han kunne få henne med tilbake. Han hadde tjeneren sin og et par esler med seg. Så tok hun ham med inn i sin fars hus. Da den unge kvinnens far fikk se ham, ble han glad for å møte ham. Hans svigerfar, den unge kvinnens far, holdt ham igjen. Så han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der. Den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han brøt opp for å dra videre. Men den unge kvinnens far sa til sin svigersønn: «Styrk ditt hjerte med en brødbit. Etterpå kan du dra av sted.» Så satte de seg ned begge to, og de spiste og drakk sammen. Da sa den unge kvinnens far til mannen: «Vær så vennlig å bli her natten over, og vær lystig til sinns.» Da mannen reiste seg for å dra, nødet svigerfaren ham. Så han ble igjen og tilbrakte natten der. På den femte dagen sto han tidlig opp for å dra videre, men den unge kvinnens far sa: «Jeg ber deg, styrk ditt hjerte!» Så drøyde de helt til ettermiddagen, og begge to spiste. Da mannen reiste seg opp for å dra, han, hans medhustru og tjeneren hans, sa svigerfaren, den unge kvinnens far, til ham: «Se, dagen lir nå mot kveld. Jeg ber deg, bli her natten over! Se, dagen heller. Bli her natten over, og vær lystig til sinns! I morgen kan dere stå tidlig opp og dra av sted, så du kan komme hjem.» Men mannen ville ikke bli der natten over. Derfor brøt han opp og dro av sted, og han kom til et sted rett overfor Jebus, det vil si Jerusalem. Han hadde med seg et par esler han hadde salt opp. Hans medhustru var også med ham. Da de var ved Jebus og det var langt på dag, sa tjeneren til sin herre: «Kom, la oss ta av fra veien og dra inn i denne byen til jebusittene og overnatte der.» Men hans herre sa til ham: «Vi vil ikke ta av her til en by med fremmede som ikke tilhører Israels barn. Vi vil dra videre til Gibea.» Så sa han til tjeneren sin: «Kom, la oss ta oss inn til et av disse stedene og overnatte i Gibea eller i Rama.» De gikk videre og dro bort. Solen gikk ned over dem like ved Gibea, som tilhører Benjamin. Der tok de av for å gå inn og overnatte i Gibea. Da han kom inn, satte han seg ned på den åpne plassen i byen, for ingen ville ta dem inn i huset sitt og la dem overnatte. Se, da kom en gammel mann inn fra arbeidet sitt på marken. Det var nå kveld. Mannen var også fra Efraims fjelland, men bodde i Gibea. Mennene på stedet var benjaminitter. Da han løftet blikket, så han den reisende på den åpne plassen i byen. Den gamle mannen sa: «Hvor skal du, og hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Vi er på gjennomreise fra Betlehem i Juda til et sted langt inne i Efraimfjellene. Jeg er derfra, og jeg dro til Betlehem i Juda. Nå skal jeg til Herrens hus. Men det er ingen som vil ta meg inn i huset sitt, selv om vi har både halm og fôr til eslene våre, og brød og vin til meg selv, til din slavekvinne og til den unge mannen som er sammen med tjenerne dine. Det er ikke mangel på noe.» Den gamle mannen sa: «Fred være med deg! Men la meg ta meg av alt det du trenger. Bare ikke bli natten over på den åpne plassen.» Så tok han ham med inn i huset sitt, og han ga eslene fôr. Og de vasket føttene sine og spiste og drakk. Mens de var lystige til sinns, ble huset plutselig omringet av noen onde menn fra byen, og de banket på døren. De talte til den gamle mannen som var herre i huset, og sa: «Kom hit ut med mannen som kom til huset ditt, så vi kan få kjenne ham!» Men mannen som var herre i huset, gikk ut til dem og sa: «Nei, mine brødre! Jeg ber dere, gjør ikke noe så ondt! Ettersom denne mannen har kommet inn i mitt hus, må dere ikke gjøre en slik skammelig gjerning! Se, her er min datter som er jomfru, og mannens medhustru. La meg komme ut med dem! Dere kan krenke dem og gjøre med dem som dere vil. Men dere må ikke gjøre en slik skammelig gjerning mot denne mannen!» Men mennene ville ikke høre på ham. Derfor grep mannen sin medhustru og førte henne utenfor til dem. De voldtok henne og misbrukte henne hele natten, helt til neste morgen. Ved morgengry lot de henne gå. Da det ble morgen, kom kvinnen og falt om ved døren til mannens hus, der hennes herre var, og hun ble liggende der til det ble lyst. Da hennes herre sto opp om morgenen, og da han åpnet døren til huset og gikk ut for å dra videre, lå hans medhustru der. Hun hadde falt om ved døren til huset, med hendene på dørterskelen. Han sa til henne: «Reis deg opp og la oss dra av sted!» Men det kom ikke noe svar. Da løftet mannen henne opp på eselet, og mannen brøt opp og dro hjem. Da han kom inn i huset sitt, tok han en kniv, grep sin medhustru og delte henne opp i tolv stykker, lem for lem, og sendte henne rundt omkring over hele Israels landområde. Det skjedde at hver den som så det, sa: «En slik gjerning har verken vært gjort eller sett fra den dagen Israels barn kom opp fra landet Egypt, og helt til denne dag. Legg merke til det, samtal og snakk om det!» Så dro alle Israels barn ut, alle fra Dan til Beer-Sjeba, og alle fra Gileadlandet, og menigheten samlet seg som én mann framfor Herren i Mispa. Overhodene for hele folket, for alle stammene i Israel, stilte seg fram i Guds folks forsamling. Det var 400 000 fotsoldater som kunne trekke sverdet. Benjamins barn hørte at Israels barn hadde dratt opp til Mispa. Israels barn sa: «Si oss, hvordan skjedde denne onde gjerningen?» Levitten, mannen til kvinnen som var drept, svarte og sa: «Min medhustru og jeg kom inn i Gibea, som tilhører Benjamin, for å overnatte der. Men mennene i Gibea reiste seg mot meg, og om natten omringet de huset der jeg var. De hadde tenkt å drepe meg, men i stedet krenket de min medhustru slik at hun døde. Derfor grep jeg min medhustru, delte henne opp i stykker og sendte henne omkring over hele det området som er Israels arvedel, for de gjorde en skammelig ugjerning i Israel. Se! Dere er alle Israels barn. Før nå fram deres mening og råd!» Da reiste hele folket seg som én mann, og sa: «Ingen av oss vil gå til teltet sitt eller vende tilbake til huset sitt. Men dette er hva vi skal gjøre med Gibea: Vi skal kaste lodd om hvem som skal dra opp mot den. Vi vil ta ut ti menn for hver 100 blant alle stammene i Israel, 100 for hver 1000, og 1000 for hver 10 000. De skal sørge for forsyningene til hæren, slik at når de kommer til Gibea i Benjamin, skal de gi gjengjeld for hele den skammelige gjerningen de har gjort i Israel.» Så ble alle mennene i Israel samlet mot byen, de ble forenet som én mann. Israels stammer sendte noen menn gjennom hele Benjamins stamme, og de sa: «Hva slags ondskap er dette som har funnet sted blant dere? Nå skal dere utlevere mennene, de onde mennene som er i Gibea, så vi kan drepe dem og få renset det onde bort fra Israel.» Men Benjamin ville ikke høre på sine brødres røst, Israels barn. I stedet kom Benjamins barn fra alle byene sine og samlet seg i Gibea for å gå ut og stride mot Israels barn. Samme dag ble Benjamins barn mønstret fra alle byene, og de talte 26 000 mann som kunne trekke sverdet. Det var foruten dem som bodde i Gibea, som kunne mønstre 700 utvalgte menn. Blant hele dette folket fantes det 700 utvalgte menn som var keivhendte. Hver av dem kunne slynge en stein uten å bomme med en hårsbredd. Da Israels menn, foruten Benjamin, ble mønstret, talte de 400 000 menn som kunne trekke sverdet. Hver av dem var en stridsmann. Så brøt Israels barn opp og dro opp til Guds hus for å spørre Gud om råd. De sa: «Hvem av oss skal først dra opp til strid mot Benjamins barn?» Herren sa: «Juda først!» Så brøt Israels barn opp om morgenen og dro til felts mot Gibea. Israels menn dro ut for å stride mot Benjamin, og Israels menn sluttet rekkene for å stride mot dem ved Gibea. Så kom Benjamins barn ut av Gibea, og den dagen ødela de 22 000 menn av Israel. Hæren, Israels menn, tok mot til seg og på ny sluttet de rekkene til strid der de hadde sluttet rekkene den første dagen. Så dro Israels barn opp og gråt for Herrens ansikt til om kvelden, og de spurte Herren om råd og sa: «Skal jeg igjen rykke fram til strid mot min bror Benjamins barn?» Og Herren sa: «Dra opp mot ham!» Da rykket Israels barn fram mot Benjamins barn den andre dagen. Og Benjamin dro ut og rykket fram mot dem fra Gibea den andre dagen, og på slagmarken ødela de 18 000 til av Israels barn. Alle disse kunne trekke sverdet. Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt. Så spurte Israels barn Herren om råd, for Guds paktsark var der i de dager, og Pinhas, sønn av Elasar, sønn av Aron, sto for Hans ansikt i de dager. De sa: «Skal jeg dra ut til strid mot min bror Benjamins barn enda en gang, eller skal jeg la det være?» Og Herren sa: «Dra opp, for i morgen skal Jeg overgi dem i din hånd.» Så satte Israel ut noen som skulle ligge i bakhold rundt hele Gibea. Den tredje dagen dro Israels barn opp mot Benjamins barn, og de sluttet rekkene mot Gibea, som de hadde gjort de andre gangene. Så dro Benjamins barn ut for å møte folket, og de ble dratt bort fra byen. De begynte å slå ned og drepe noen av folket, som de hadde gjort de andre gangene. Både på landeveiene, den ene som går opp til Betel, og den andre som går over marken til Gibea, drepte de omkring 30 mann av Israel. Benjamins barn sa: «De blir slått slik de har blitt fra begynnelsen.» Men Israels barn sa: «La oss flykte og dra dem bort fra byen og ut på landeveiene.» Så brøt alle Israels menn opp fra stillingen sin og sluttet rekkene ved Ba’al-Tamar. De av Israels menn som lå i bakhold, stormet da fram fra stillingen sin på sletten ved Gibea. Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom rett imot Gibea, og det ble en voldsom strid. Men Benjamins barn visste ikke at en ulykke var over dem. Herren slo Benjamin rett foran Israel. På den dagen ødela Israels barn 25 100 benjaminitter. Alle disse kunne trekke sverdet. Da så Benjamins barn at de var slått. Israels menn hadde nemlig gitt rom til benjaminittene, for de stolte på bakholdet de hadde satt ut mot Gibea. Bakholdet slo raskt til mot Gibea. Bakholdet rykket fram og slo hele byen med sverdets egg. Signalet som var avtalt mellom Israels menn og dem som lå i bakhold, var at de skulle la en stor røyksky stige opp fra byen. Da snudde Israels menn seg og gikk til strid. I begynnelsen hadde Benjamin slått og drept omkring 30 menn. For de sa: «Sannelig, de blir slått rett foran oss, slik som i den første striden.» Men da røykskyen begynte å stige opp som en søyle fra byen, snudde benjaminittene seg tilbake. Og se, der sto hele byen i flammer som strakte seg mot himmelen. Da Israels menn snudde om, ble mennene fra Benjamin slått av skrekk. For de så at en ulykke hadde rammet dem. Derfor snudde de rett foran Israels menn og tok veien mot ødemarken. Men striden nådde dem igjen, og midt iblant dem ble alle som kom ut fra byene, ødelagt av dem. De omringet benjaminittene, jaget dem og trampet dem ned ustanselig helt til de var rett foran Gibea, mot øst. 18 000 menn av Benjamin falt. Alle disse var krigere. Så snudde de og flyktet mot ødemarken til klippen ved Rimmon. Langs landeveiene hogg de ned 5000 av dem. Så forfulgte de dem helt til Gideon, og de slo ned 2000 av dem. Alle som falt av Benjamin den dagen, var 25 000 menn som kunne trekke sverdet. Alle disse var krigere. Men 600 menn snudde og flyktet mot ødemarken til klippen ved Rimmon, og de holdt seg ved Rimmons klippe i fire måneder. Israels menn vendte tilbake mot Benjamins barn og slo dem ned med sverdets egg, fra hver by, både mennesker og dyr, alle som ble funnet. De satte fyr på alle byene de kom over. Israels menn hadde sverget ved Mispa og sagt: «Ingen av oss skal gi sin datter som kone til Benjamin.» Så kom folket til Guds hus, og de ble der for Guds ansikt til kvelden. De løftet sin røst og gråt bittert. De sa: «Herre, Israels Gud, hvorfor har dette skjedd i Israel, så det mangler en hel stamme i Israel i dag?» Neste morgen sto folket tidlig opp og bygde et alter der, og de bar fram brennoffer og fredsoffer. Israels barn sa: «Hvem er det blant alle Israels stammer som ikke kom opp til Herren sammen med forsamlingen?» For de hadde avlagt en høytidelig ed om den som ikke kom opp til Herren i Mispa. De hadde sagt: «Han skal sannelig dø.» Israels barn hadde medlidenhet med sin bror Benjamin og sa: «I dag er en stamme blitt hogget av fra Israel. Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til dem som er igjen? For ved Herren har vi sverget at vi ikke skal gi dem våre døtre til koner.» De sa: «Hvilken av Israels stammer er det som ikke kom opp til Herren i Mispa?» Og se, det var ikke én mann som hadde kommet til forsamlingens leir fra Jabesj i Gilead. Da folket ble mønstret, se, da var det ikke én mann der av dem som bodde i Jabesj i Gilead. Så sendte menigheten 12 000 av krigerne sine ut dit. De befalte dem og sa: «Gå av sted! Og dem som bor i Jabesj i Gilead, skal dere slå med sverdets egg, også kvinnene og barna. Dette er hva dere skal gjøre: Enhver av hankjønn og enhver kvinne som har hatt samliv med noen av hankjønn ved å ligge med ham, skal dere fullstendig utslette.» Blant dem som bodde i Jabesj i Gilead, fant de 400 unge kvinner som var jomfruer; de hadde ikke hatt samliv med noen mann ved å ligge med noen av hankjønn. De førte dem til leiren i Sjilo, som er i Kanaans land. Så sendte hele menigheten bud til Benjamins barn, som var ved klippen i Rimmon, og forkynte fred for dem. Samtidig kom Benjamin tilbake. Til dem ga de nå de kvinnene som de hadde reddet livet til i Jabesj i Gilead. Men likevel hadde de ikke funnet mange nok for dem. Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde lagd et tomrom blant stammene i Israel. Da sa de eldste i menigheten: «Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til dem som er igjen, siden kvinnene i Benjamin er utryddet?» De sa: «Det må være en arvedel til Benjamins rest, så ikke en hel stamme blir utslettet fra Israel. Men vi kan ikke gi dem koner blant våre døtre, for Israels barn har sverget og sagt: Forbannet er den som gir en kone til Benjamin.» Så sa de: «Det er jo en årlig høytid for Herren i Sjilo, som ligger nord for Betel mot Sikem, og sør for Lebona.» Derfor befalte de Benjamins barn og sa: «Gå og legg dere i bakhold i vingårdene. Vær på vakt! Når Sjilos døtre kommer ut for å opptre med dansene sine, skal dere komme fram fra vingårdene. Hver mann skal ta seg en kone blant Sjilos døtre. Så skal dere dra tilbake til Benjamins land. Når deres fedre eller deres brødre kommer til oss for å klage, da skal vi si til dem: Vær nådige mot dem for vår skyld, for under krigen tok vi ikke en kone til noen av dem. Og det er jo ikke slik at dere selv har gitt dem kvinnene denne gangen, så dere skulle ha gjort dere skyldige i brudd på eden.» Benjamins barn gjorde dette. Blant dem som danset og som de hadde tatt til fange, tok de så mange koner som de selv var. Så dro de av sted og vendte tilbake til sin arvedel, og de bygde opp igjen byene og ble boende i dem. På den tiden dro Israel derfra, hver mann til sin stamme og sin slekt. De dro ut derfra, hver mann til sin arvedel. I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne. Det skjedde i de dager da dommerne dømte, at det ble hungersnød i landet. Og det var en mann fra Betlehem i Juda som dro av sted for å bosette seg i landet Moab, han og hans kone og hans to sønner. Mannens navn var Elimelek, hans kone hadde navnet No’omi, og navnene på hans to sønner var Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. Og de dro til landet Moab og ble der. Så døde Elimelek, No’omis ektemann. Og hun satt igjen med sine to sønner. De tok seg koner blant kvinnene fra Moab. Den ene hadde navnet Orpa, og den andre hadde navnet Rut. De bodde der i omkring ti år. Så døde også begge de, både Mahlon og Kiljon. Slik overlevde kvinnen både sine to sønner og sin mann. Så brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra landet Moab, for i landet Moab hadde hun hørt at Herren hadde omsorg for sitt folk og ga dem brød. Derfor dro hun ut fra stedet der hun var, og de to svigerdøtrene hennes var med henne. De dro av sted den veien som førte tilbake til Judas land. No’omi sa til de to svigerdøtrene sine: «Gå av sted og vend tilbake, hver til sin mors hus. Må Herren vise dere barmhjertighet, slik dere har vist mot dem som nå er døde, og mot meg. Må Herren gi dere å finne hvile, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de brast i høylytt gråt. De sa til henne: «Sannelig, vi vil vende tilbake til ditt folk sammen med deg.» Men No’omi sa: «Vend tilbake, mine døtre. Hvorfor vil dere dra med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kunne bli ektemenn for dere? Vend tilbake, mine døtre, gå, for jeg er for gammel til å bli knyttet til en ektemann. Hvis jeg skulle si at jeg ennå har et håp, hvis jeg bare fikk en mann i kveld og fødte sønner, ville dere da vente på dem til de ble voksne? Ville dere hindre dere selv i å få dere ektemenn? Nei, mine døtre. For dette gir meg større sorg på deres vegne. Det er jo meg Herrens hånd rammet med dette!» Da brast de igjen i høylytt gråt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt seg til henne. Og No’omi sa: «Se, din svigerinne har dratt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend også du tilbake og følg din svigerinne!» Men Rut sa: «Be meg ikke om å forlate deg eller om å vende tilbake så jeg ikke lenger følger etter deg. For hvor du går, vil jeg gå. Og hvor du tar bolig, der vil jeg ta bolig. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli gravlagt. Må Herren ramme meg både nå og siden om noe annet enn døden skiller deg og meg.» Da No’omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å snakke til henne. Nå gikk de begge to til de kom til Betlehem. Og det skjedde da de hadde kommet til Betlehem, at hele byen sto på ende på grunn av dem. Kvinnene sa: «Er dette No’omi?» Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No’omi, kall meg Mara, for svært bittert har Den Allmektige handlet med meg. Jeg dro ut med overflod, men Herren har ført meg tomhendt tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi når Herren har vitnet imot meg, og Den Allmektige har latt det onde ramme meg?» Slik vendte No’omi tilbake, og moabittkvinnen Rut, hennes svigerdatter, var med henne. Hun vendte tilbake fra landet Moab. De kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten. No’omis mann hadde en slektning, en mann med stor rikdom. Han hørte til Elimeleks slekt. Navnet hans var Boas. Så sa moabittkvinnen Rut til No’omi: «Jeg ber deg, la meg gå ut på åkeren og plukke kornaks etter en som ser på meg med velvilje.» Hun sa til henne: «Gå, min datter!» Så gikk hun derfra og kom ut og sanket aks på åkeren etter høstarbeiderne. Da traff det seg slik at hun kom til den delen av åkeren som tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt. Og se, Boas kom fra Betlehem, og han sa til høstarbeiderne: «Herren være med dere!» Og de svarte ham: «Herren velsigne deg!» Så sa Boas til tjeneren som hadde tilsynet med høstarbeiderne: «Hvem tilhører denne unge kvinnen?» Tjeneren som hadde tilsynet med høstarbeiderne, svarte og sa: «Det er den unge moabittkvinnen som kom tilbake sammen med No’omi fra landet Moab. Hun sa: ‘Jeg ber deg, la meg få gå mellom kornbåndene og plukke opp og samle aks etter høstarbeiderne.’ Hun kom, og hun har holdt på fra i morges og helt til nå. Hun har bare hvilt i huset en liten stund.» Da sa Boas til Rut: «Du vil vel høre på meg, min datter, vil du ikke? Gå ikke bort og plukk aks på en annen åker! Gå heller ikke herfra, men hold deg i følge med pikene mine! Hold øynene dine rettet på den åkeren de høster, og følg etter dem! Har ikke jeg befalt de unge mennene at de ikke skal røre deg? Og når du er tørst, skal du gå bort til krukkene og drikke av det de unge mennene har øst opp.» Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet velvilje for dine øyne, slik at du tar deg av meg, enda jeg er en utlending?» Boas svarte og sa til henne: «Jeg har blitt grundig fortalt om alt det du har gjort for din svigermor etter at din mann døde, og hvordan du forlot din far og din mor og ditt fedreland og kom til et folk du ikke kjente fra før. Herren skal lønne deg for ditt arbeid, og må du lønnes med fullt vederlag av Herren, Israels Gud. Det er under Hans vinger du har kommet for å søke tilflukt.» Da sa hun: «La meg finne velvilje for dine øyne, min herre! For du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestepike, selv om jeg ikke er en av tjenestepikene dine.» Da tiden for måltidet var kommet, sa Boas til henne: «Kom hit og spis av brødet og dypp brødbiten din i vineddiken!» Så satte hun seg ved siden av høstarbeiderne, og han sendte bort tørket korn til henne. Hun spiste seg mett og hadde noe til overs. Da hun sto opp for å samle aks, bød Boas de unge mennene sine og sa: «Dere skal også la henne samle aks mellom kornbåndene, og dere skal ikke vanære henne. La det også falle noe ut fra nekene, så hun kan få det. La det bare ligge, så hun kan samle det opp, og skjenn ikke på henne!» Så samlet hun aks på åkeren helt til om kvelden. Hun banket ut det hun hadde samlet, og det var omkring en efa bygg. Så tok hun det og gikk inn i byen, og hennes svigermor fikk se hva hun hadde samlet. Hun tok da fram og ga No’omi det hun hadde til overs etter at hun selv var blitt mett. Hennes svigermor sa til henne: «Hvor har du sanket i dag? Og hvor har du arbeidet? Velsignet være den som tok seg av deg.» Så fortalte hun sin svigermor hvem hun hadde arbeidet hos, og sa: «Mannen jeg arbeidet hos i dag, heter Boas.» Da sa No’omi til sin svigerdatter: «Velsignet være han av Herren, Han som ikke har holdt sin barmhjertighet tilbake verken fra de levende eller de døde!» No’omi sa til henne: «Denne mannen er en slektning av oss, en av våre løsere.» Moabittkvinnen Rut sa: «Han sa også til meg: ‘Du skal holde deg i følge med de unge mennene mine til de er ferdige med hele innhøstingen min.’» Og No’omi sa til sin svigerdatter Rut: «Det er godt, min datter, at du går ut med de unge kvinnene hans, og at folk ikke møter deg på noen annen åker.» Så holdt hun seg i følge med pikene til Boas. Hun plukket aks til bygghøsten og hvetehøsten var over. Men hun bodde sammen med sin svigermor. Så sa hennes svigermor, No’omi, til henne: «Min datter, skal ikke jeg søke trygghet for deg, så du kan få det godt? Hør nå, du var sammen med pikene til Boas. Er ikke han slektningen vår? I natt renser han bygg på treskeplassen. Derfor skal du vaske deg og salve deg. Ta på deg de beste klærne dine og gå ned til treskeplassen! Men gi deg ikke til kjenne for mannen før han er ferdig med å spise og drikke. Når han legger seg ned, skal det bli slik: Du skal merke deg stedet hvor han ligger, og du skal gå inn dit, blotte føttene hans og legge deg ned. Og han skal si deg hva du skal gjøre.» Og hun svarte henne: «Alt det du sier til meg, skal jeg gjøre.» Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde etter alt det hennes svigermor hadde befalt henne. Etter at Boas hadde spist og drukket og var fornøyd i sitt hjerte, gikk han for å legge seg ved enden av kornhaugen. Og hun kom stille inn, blottet føttene hans og la seg ned. Det skjedde ved midnatt at mannen ble skremt opp, og han snudde seg. Og se, det lå en kvinne ved føttene hans. Og han sa: «Hvem er du?» Da svarte hun: «Jeg er Rut, din slavekvinne. Bre hjørnet av kappen din over din slavekvinne, for du er en løser.» Da sa han: «Velsignet være du av Herren, min datter! For den siste godhet du har vist, er større enn den første ved at du ikke går etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike. Og nå, min datter, skal du ikke frykte. Alt det du ber meg om, skal jeg gjøre for deg, for alt folket i byen min vet at du er en ærbar kvinne. Det er virkelig sant at jeg er en løser. Men det er en løser som er nærmere enn jeg. Bli her i natt, og i morgen tidlig skal det bli slik: Om han vil løse deg ut, godt, da skal han løse deg ut. Men hvis han ikke ønsker å løse deg ut, da er det jeg som skal løse deg ut, så sant Herren lever. Legg deg bare ned til i morgen tidlig!» Så lå hun ved føttene hans til neste morgen, men hun sto opp før noe menneske kunne kjenne noen annen igjen. Da sa han: «La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.» Han sa også: «Kom med kappen du har på deg, og hold den fram!» Da hun holdt den fram, målte han opp seks efa bygg som han la på henne. Så gikk hun inn i byen. Da hun kom til sin svigermor, sa hun: «Er det deg, min datter?» Så fortalte hun henne alt det mannen hadde gjort for henne. Og hun sa: «Han ga meg disse seks efa bygg. For han sa til meg: ‘Du må ikke gå tomhendt til din svigermor.’» Da sa No’omi: «Hold deg i ro, min datter, til du vet hva som blir utfallet av saken. For den mannen vil ikke slå seg til ro i dag før han får avgjort denne saken.» Boas gikk opp til porten og satte seg ned der. Og se, den løseren som Boas hadde snakket om, kom forbi. Da sa Boas: «Kom hit, min venn, og sett deg ned her!» så kom han bort og satte seg ned. Han fikk tak i ti menn av de eldste i byen og sa: «Sett dere ned her!» Så satte de seg ned. Deretter sa han til løseren: «No’omi, som har kommet tilbake fra landet Moab, solgte et stykke land som tilhørte vår bror Elimelek. Jeg tenkte jeg ville la deg høre dette og si: Kjøp det tilbake i nærvær av dem som sitter her og i nærvær av de eldste i mitt folk. Hvis du vil løse det ut, skal du løse det ut. Men hvis du ikke vil løse det ut, så si det til meg, så jeg kan få vite det. For det finnes ingen andre som kan løse det ut enn du, og deretter jeg selv.» Han sa: «Jeg vil løse det ut.» Da sa Boas: «Den dagen du kjøper marken fra No’omis hånd, kjøper du den også fra moabittkvinnen Rut, den avdødes kone, for å oppreise navnet til den døde ved arven hans.» Den første løseren sa: «Da kan jeg ikke løse den ut for meg selv, for da vil jeg ødelegge min egen arv. Du kan selv overta min rett til å løse ut, for jeg kan ikke løse den ut.» Fra gammelt av hadde de en skikk i Israel for å stadfeste noe i forbindelse med innløsning og byttehandel, at den ene parten tok av seg sandalen sin og ga den til den andre. Dette gjaldt som stadfestelse i Israel. Derfor sa løseren til Boas: «Kjøp den selv!» Så tok han av seg sandalen. Boas sa til de eldste og hele folket: «På denne dagen er dere vitner på at alt som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon, har jeg kjøpt fra No’omi. Videre har jeg løst ut moabittkvinnen Rut, Mahlons enke, til å være min kone for å oppreise navnet til den døde ved arven hans, for at ikke den dødes navn skal bli utryddet blant hans brødre og fra hans plass i porten. I dag er dere vitner.» Da sa hele folket og de eldste som var i porten: «Vi er vitner. Den kvinnen som kommer til ditt hus, må Herren gjøre henne lik Rakel og Lea, de to som bygde Israels hus. Og må du vinne styrke i Efrata og rope ut et navn i Betlehem! Må ditt hus bli som Peres’ hus, han som Tamar fødte til Juda. Må det skje ved det avkommet Herren vil gi deg fra denne unge kvinnen.» Så tok Boas Rut til seg, og hun ble hans kone. Da han gikk inn til henne, lot Herren henne bli med barn, og hun fødte en sønn. Da sa kvinnene til No’omi: «Lovet være Herren, som ikke har latt deg være uten en løser på denne dag. Og må hans navn ropes ut i Israel! Må han bli en sjelens trøster for deg og en forsørger i din alderdom. For din svigerdatter, som elsker deg og som er bedre for deg enn sju sønner, har født ham.» Så tok No’omi gutten og la ham i fanget sitt, og hun ble pleiemoren hans. Nabokvinnene ga ham også et navn og sa: «Det er født en sønn til No’omi.» Og de kalte ham med navnet Obed. Han ble far til Isai, Davids far. Dette er slektstavlen til Peres: Peres fikk Hesron, Hesron fikk Ram, og Ram fikk Amminadab, Amminadab fikk Nahsjon, og Nahsjon fikk Salmon, Salmon fikk Boas, og Boas fikk Obed, Obed fikk Isai, og Isai fikk David. Det var en mann fra Ramatajim Sofim, fra Efraims fjelland. Hans navn var Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt. Han hadde to koner. Den ene hadde navnet Hanna, og den andre hadde navnet Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn. Hvert år dro denne mannen opp fra sin by for å tilbe og ofre til Hærskarenes Herre i Sjilo. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren. Hver gang dagen kom da Elkana skulle ofre, pleide han å gi en andel til sin kone Peninna og alle hennes sønner og døtre. Men til Hanna pleide han å gi en dobbel del, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde lukket hennes morsliv. Hennes rival egget henne kraftig for å gjøre henne vred, for Herren hadde lukket hennes morsliv. Slik gjorde han år etter år. Når hun dro opp til Herrens hus, plaget hun henne. Derfor gråt hun og ville ikke spise. Da sa hennes mann Elkana til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor har du sorg i ditt hjerte? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?» Så reiste Hanna seg opp etter at de hadde spist og drukket i Sjilo. Presten Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel. Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt. Så avla hun et løfte og sa: «Hærskarenes Herre, hvis Du bare vil se til Din tjenerinnes nød og huske på meg og ikke glemme Din tjenerinne, men gi Din tjenerinne et guttebarn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen rakekniv skal komme på hans hode.» Mens hun fortsatte å be slik for Herrens ansikt, skjedde det at Eli la merke til munnen hennes. Hanna talte i sitt hjerte. Bare leppene beveget seg, men stemmen hennes kunne ikke høres. Derfor tenkte Eli at hun var beruset. Så sa han til henne: «Hvor lenge skal du gå beruset? Få vinen bort fra deg!» Men Hanna svarte og sa: «Nei, min herre, jeg er en kvinne med sorg i min ånd. Jeg har ikke drukket verken vin eller sterk drikk, men jeg har utøst mitt hjerte for Herrens ansikt. Se ikke på din tjenerinne som en ondskapens datter, for det jeg har talt til nå, er bare ut fra min store nød og sorg.» Da svarte Eli og sa: «Gå bort i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt Ham om!» Og hun sa: «La din tjenerinne finne nåde for dine øyne!» Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger så trist. Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens ansikt. Så vendte de hjem til sitt hus i Rama. Elkana hadde samleie med sin kone Hanna, og Herren husket på henne. Etter at alle dagene var fullført, skjedde det: Hanna ble med barn og fødte en sønn, og hun kalte ham med navnet Samuel og sa: «Fordi jeg har bedt om å få ham fra Herren.» Mannen Elkana og hele hans hus dro nå opp for å ofre sitt årlige offer til Herren og avlegge sitt løfte. Men Hanna dro ikke opp, og hun sa til sin mann: «Ikke før gutten er avvent. Da vil jeg føre ham dit, så han kan stilles fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.» Da svarte hennes mann Elkana: «Gjør det som er best i dine øyne. Vent til du har avvent ham. La bare Herren få stadfeste sitt ord. » Så ble kvinnen igjen og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham. Da hun hadde avvent ham, reiste hun opp med ham, og hun hadde med seg tre okser, en efa mel og en skinnsekk med vin. Hun førte ham inn i Herrens hus i Sjilo. Gutten var bare et lite barn. Så slaktet de en okse og førte barnet inn til Eli. Og hun sa: «Min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg for å be til Herren. Jeg ba om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg ba Ham om. Derfor gir jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han tilhøre Herren.» Så tilba de Herren der. Hanna ba og sa: «Mitt hjerte fryder seg i Herren. Min styrkes horn er opphøyet i Herren, jeg ler mot mine fiender, for jeg gleder meg i Din frelse. Ingen er hellig som Herren, for det er ingen ved siden av Deg, og det er ingen klippe som vår Gud. Tal ikke lenger så stolte ord! La ikke frekkheten tale fra deres munn, for Herren er kunnskapens Gud. Og av Ham blir hver gjerning veiet. De mektiges buer brytes, og de som snublet, blir væpnet med kraft. De som var mette, har leid seg bort for brød, og de sultne har sluttet å sulte. Selv den barnløse har født sju, og hun visner som hadde mange barn. Herren slår i hjel og gjør levende. Han fører ned i dødsriket og fører opp igjen. Herren gjør fattig og gjør rik. Han fornedrer og opphøyer. Han reiser den fattige opp fra støvet og løfter tiggeren fra askehaugen for å sette dem blant fyrster og la dem arve herlighetens trone. For jordens støtter hører Herren til, og Han har satt den bebodde verden på dem. Han skal vokte sine helliges føtter, men de ugudelige skal føres til taushet i mørket. For ikke noe menneske makter noe ved hjelp av egen styrke. De som strider mot Herren, skal knuses fullstendig. Fra Himmelen lar Han det tordne mot dem. Herren skal dømme jordens ender. Han gir styrke til sin Konge og opphøyer sin Salvedes horn.» Så dro Elkana til sitt hus i Rama. Men gutten tjente Herren framfor presten Elis ansikt. Men Elis sønner var ondskapens sønner. De kjente ikke Herren. Slik hadde prestene for vane å gjøre mot folket: Når noen ofret et offer, pleide prestens tjener å komme med en tretinnet kjøttkrok i hånden mens kjøttet kokte. Så pleide han å stikke den i karet, krukken, kjelen eller gryten. Alt det som kom opp med kjøttkroken, tok presten til seg selv. I Sjilo gjorde de slik med alle israelittene som kom dit. Også før de lot fettet gå opp i røyk, pleide prestens tjener og si til den mannen som ofret: «Gi presten noe kjøtt å steke, for han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» Hvis mannen sa til ham: «Egentlig skal fettet først gå opp i røyk, og så kan du ta til deg av din sjels lyst», pleide han å svare ham: «Nei, du må gi det nå, ellers tar jeg det med makt.» Derfor var de unge mennenes synd meget stor for Herrens ansikt, for de foraktet Herrens offer. Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt, en liten gutt kledd i en efod av lin. Dessuten lagde hans mor hvert år en liten kappe til ham, som hun tok med når hun dro opp med sin mann for å ofre det årlige offeret. Eli pleide å velsigne Elkana og hans kone og si: «Må Herren gi deg etterkommere med denne kvinnen i stedet for den hun ba om fra Herren.» Så pleide de å dra tilbake til sitt eget hjem. Herren så til Hanna, så hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Imens vokste gutten Samuel opp hos Herren. Eli var meget gammel. Han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå med kvinnene som samlet seg ved døren til Åpenbaringsteltet. Så sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? For fra hele dette folket hører jeg om deres onde gjerninger. Nei, mine sønner! Det er ikke noen god melding jeg hører. Dere fører Herrens folk ut i overtredelse. Hvis en mann synder mot et annet menneske, skal Gud dømme ham. Men hvis en mann synder mot Herren, hvem skal da gå i forbønn for ham?» Likevel hørte de ikke på sin far, for Herren hadde besluttet at de skulle dø. Gutten Samuel vokste og ble stor og gikk fram i det som var godt både hos Herren og blant mennesker. Da kom en Guds mann til Eli og sa til ham: «Så sier Herren: ‘Har Jeg virkelig ikke åpenbart Meg for din fars slekt da de var i Faraos hus i Egypt? Har Jeg ikke utvalgt ham blant alle Israels stammer til å være prest for Meg, til å ofre på Mitt alter, til å brenne røkelse og til å bære efoden for Mitt ansikt? Og har Jeg ikke gitt din fars hus alle matofrene fra Israels barn? Hvorfor tråkker dere på Mitt slaktoffer og Mine offergaver, dem Jeg har befalt i Min bolig, og hvorfor gir du dine sønner større ære enn Meg, så dere gjør dere fete med det beste av alle offergavene fra Mitt folk Israel?’ Derfor sier Herren, Israels Gud: ‘Sannelig, Jeg har sagt at ditt hus og din fars hus skal vandre for Mitt ansikt til evig tid.’ Men nå sier Herren: ‘Det være langt fra Meg! For dem som ærer Meg, skal Jeg ære. Og de som forakter Meg, skal aktes for intet. Se, dager kommer da Jeg vil bryte din makt og makten til din fars hus, så det aldri blir noen gammel mann i ditt hus. Du skal få se en fiende i Min bolig, til tross for alt det gode som blir Israel til del. Og i alle dagene som kommer, skal ingen bli gammel i ditt hus. Men en mann hos deg som Jeg ikke river bort fra Mitt alter, skal tære bort dine øyne og føre sorg over din sjel. Og alle dine etterkommere skal dø i sin beste alder. Dette skal være et tegn for deg, et tegn på hva som skal komme over dine to sønner, over Hofni og Pinhas: På én dag skal de begge dø. Så skal Jeg reise opp en trofast prest for Meg. Han skal gjøre etter det som er i Mitt hjerte og Min sjel. Jeg skal bygge et trygt hus for ham, og han skal vandre for Min Salvedes ansikt alle dager. Da skal det skje: Hver den som er igjen av ditt hus, skal komme og falle på kne for ham for å få en sølvmynt og en brødleiv og si: Jeg ber deg, sett meg inn i en av stillingene som prest, så jeg kan få en brødsmule å spise.’» Gutten Samuel gjorde tjeneste for Herren under Elis tilsyn. Herrens Ord var sjeldent i de dager. Åpenbaringssyner var det lite av. Da skjedde det. En dag Eli lå på sin vante plass – øynene hans var begynt å bli så svake at han ikke kunne se, og Guds lampe hadde ennå ikke sloknet – og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds ark sto, da ropte Herren på Samuel. Og han svarte: «Her er jeg!» Så sprang han inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men han sa: «Jeg ropte ikke. Gå tilbake og legg deg igjen!» Og han gikk og la seg. Da ropte Herren enda en gang: «Samuel!» Da sto Samuel opp, gikk inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men han sa: «Jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg igjen!» Samuel kjente ennå ikke Herren, og Herrens Ord var ennå ikke åpenbart for ham. Igjen ropte Herren på Samuel, tredje gang. Han sto opp, gikk inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Endelig forsto Eli at det var Herren som hadde ropt på gutten. Derfor sa Eli til Samuel: «Gå og legg deg! Slik skal det skje: Hvis Han roper på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre; Din tjener hører.» Så gikk Samuel og la seg der han pleide å ligge. Herren kom, stilte seg opp og ropte på samme måte: «Samuel! Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, Din tjener hører.» Da sa Herren til Samuel: «Se, Jeg vil gjøre en gjerning i Israel som skal få det til å ringe i ørene på alle som hører det. Det Jeg har talt om Elis hus, fra begynnelse til slutt, alt det vil Jeg la komme over ham på den dagen. For Jeg har sagt at Jeg vil dømme hans hus for evig for den misgjerningen han har kjent til. For hans sønner førte forbannelse over seg, og han irettesatte dem ikke. Derfor har Jeg sverget for Elis hus at det ikke kan gjøres soning for deres misgjerning, verken med slaktoffer eller med offergaver, ikke til evig tid.» Så la Samuel seg ned til neste morgen, og da åpnet han dørene til Herrens hus. Men Samuel var redd for å fortelle om synet til Eli. Da ropte Eli på Samuel og sa: «Samuel, min sønn!» Han svarte: «Her er jeg.» Men han sa: «Hva var det ordet Herren talte til deg? Jeg ber deg, skjul det ikke for meg! Må Gud ramme deg både nå og siden hvis du skjuler noe som helst for meg av det Han sa til deg.» Da fortalte Samuel ham alt og skjulte ingenting for ham. Han sa: «Han er Herren. Han gjør det som er rett i Hans øyne.» Samuel vokste opp, og Herren var med ham og lot ikke noen av sine ord falle til jorden. Hele Israel fra Dan til Be’er-Sjeba forsto at det var stadfestet at Samuel var Herrens profet. Herren viste seg i Sjilo igjen. For Herren åpenbarte seg for Samuel i Sjilo ved Herrens Ord. Samuels ord kom ut til hele Israel. Israel dro ut for å møte filisterne i strid, og de slo leir ved Eben-Eser. Filisterne slo leir i Afek. Så stilte filisterne seg opp for å møte Israel. Da striden brøt løs, ble Israel slått rett foran filisterne. De slo i hjel omkring 4000 menn av de sluttede rekkene på marken. Da hæren hadde kommet inn i leiren, sa de eldste i Israel: «Hvorfor har Herren slått oss rett foran filisterne i dag? La oss hente Herrens paktsark fra Sjilo. Når den er kommet hit, skal den frelse oss fra våre fienders hånd.» Så sendte folket bud til Sjilo for å hente paktsarken til Hærskarenes Herre, Han som troner over kjerubene. Elis to sønner, Hofni og Pinhas, var der sammen med Guds paktsark. Da Herrens paktsark kom inn i leiren, skjedde det: Hele Israel satte i et gledesrop så høyt at jorden skalv. Da filisterne hørte lyden av gledesropet, sa de: «Hva betyr dette høye gledesropet i hebreernes leir?» Så fikk de kjennskap til at Herrens ark hadde kommet inn i leiren. Da ble filisterne redde, for de sa: «Gud har kommet inn i leiren! Ve oss! For noe slikt har aldri hendt før. Ve oss! Hvem skal utfri oss fra disse mektige gudenes hånd? Dette er de gudene som slo egypterne med alle plagene i ødemarken. Vær sterke og oppfør dere som voksne menn, dere filistere, så dere ikke blir gjort til slaver for hebreerne, slik de var slaver for dere. Oppfør dere som voksne menn og gå til strid!» Så stred filisterne, og Israel ble slått. Hver mann flyktet til sitt eget telt. Det ble et fryktelig stort mannefall, og det var 30 000 av Israels fotsoldater som falt. Også Guds ark ble tatt, og de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, døde. En mann av Benjamin sprang fra slagmarken. Samme dag kom han til Sjilo med klærne sine flerret og jord på hodet. Da han kom fram, se, da satt Eli på en stol ved veikanten og skuet utover. For hans hjerte skalv på grunn av Guds ark. Da mannen kom inn i byen og fortalte det, satte hele byen i et rop. Da Eli hørte ropet, sa han: «Hva betyr larmen av alt dette oppstyret?» Og mannen skyndte seg og kom og fortalte det til Eli. Eli var 98 år gammel, og hans øyne var så svake at han ikke kunne se. Så sa mannen til Eli: «Jeg er den som kom fra slagmarken. Jeg flyktet fra slagmarken i dag.» Han sa: «Hva skjedde, min sønn?» Da svarte budbæreren og sa: «Israel flyktet for filisterne, og det har vært et stort mannefall blant hæren. Også dine to sønner, Hofni og Pinhas, er døde. Og Guds ark ble tatt.» Da han nevnte Guds ark, skjedde det: Eli falt baklengs ned fra stolen ved siden av porten, brakk nakken og døde, for mannen var gammel og tung. Han hadde vært dommer i Israel i 40 år. Hans svigerdatter, Pinhas’ kone, var med barn, og det var rett før hun skulle føde. Da hun hørte meldingen om at Guds ark var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var døde, huket hun seg ned og fødte, for veene kom over henne. I hennes dødsstund sa kvinnene som sto rundt henne: «Frykt ikke, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke, og hun var heller ikke opptatt av det i sitt hjerte. Så kalte hun barnet Ikabod og sa: «Herligheten er tatt bort fra Israel.» Det var fordi Guds ark var tatt og på grunn av hennes svigerfar og hennes mann. Hun sa: «Herligheten er tatt bort fra Israel, for Guds ark er tatt.» Så tok filisterne Guds ark og førte den fra Eben-Eser til Asjdod. Da filisterne tok Guds ark, førte de den inn i huset til Dagon og satte den opp ved siden av Dagon. Neste morgen sto folket i Asjdod tidlig opp. Og se, Dagon var falt ned med ansiktet mot jorden rett foran Herrens ark. Så tok de Dagon og satte ham tilbake på plassen sin. Også morgenen etter sto de tidlig opp. Og se, Dagon var falt ned med ansiktet mot jorden rett foran Herrens ark. Både hodet og begge hendene på armene til Dagon var hogd av og lå på dørterskelen. Bare selve kroppen til Dagon var igjen av den. Derfor er det slik til denne dag at verken Dagons prester eller noen andre som kommer inn i Dagons hus, tråkker på Dagons dørterskel i Asjdod. Men Herrens hånd lå tung på folket i Asjdod, og Han ødela dem og slo dem med byller, både Asjdod og området omkring. Da mennene i Asjdod så hvordan det gikk, sa de: «Israels Guds ark skal ikke bli hos oss, for Hans hånd er hard over oss og over vår gud Dagon.» Derfor sendte de bud og kalte til seg alle lederne blant filisterne og sa til dem: «Hva skal vi gjøre med Israels Guds ark?» Og de svarte: «La arken til Israels Gud bli båret bort til Gat.» Så bar de Israels Guds ark dit bort. Etter at de hadde båret den bort, skjedde det: Herrens hånd ble vendt mot byen og skapte stor forvirring. Han slo mennene i byen, både små og store, og det brøt ut byller på dem. Derfor sendte de Guds ark til Ekron. Da Guds ark kom til Ekron, skjedde det at ekronittene skrek og sa: «De har kommet til meg med arken til Israels Gud for å drepe både meg og mitt folk!» Så sendte de bud og samlet alle lederne for filisterne og sa: «Send bort arken til Israels Gud og la den bli ført tilbake til sitt eget sted, så den ikke dreper meg og mitt folk.» For det var kommet en dødelig forvirring over hele byen. Guds hånd lå meget tungt over den. Mennene som ikke døde, ble slått med byller, og skriket fra byen nådde opp til Himmelen. Herrens ark var i filisternes land i sju måneder. Filisterne kalte til seg prestene og spåmennene og sa: «Hva skal vi gjøre med Herrens ark? Fortell oss hvordan vi bør sende den tilbake til sitt sted.» Da sa de: «Hvis dere sender bort Israels Guds ark, skal dere ikke sende den uten gaver. La det stå fast at dere sender den tilbake til Ham med et skyldoffer. Da skal dere bli legt, og det skal bli kjent for dere hvorfor Hans hånd ikke har veket fra dere.» Da sa de: «Hva slags skyldoffer skal vi sende tilbake til Ham?» De svarte: «Fem gullbyller og fem gullrotter, etter tallet på lederne for filisterne. For det er den samme pesten som rammet både dere og lederne deres. Derfor skal dere lage bilder av byllene og rottene deres som ødelegger landet deres, og dere skal gi Israels Gud ære. Kanskje Han da tar sin hånd bort fra dere, gudene deres og landet deres. Hvorfor forherder dere da deres hjerte, slik egypterne og Farao forherdet sitt hjerte? Da Han gjorde mektige ting blant dem, lot de da ikke folket fare, så de kunne dra ut? Nå skal dere lage en ny vogn, ta to melkekuer som aldri har hatt åk på seg, og spenne kuene for vognen. Ta så kalvene deres bort fra dem og hold dem igjen hjemme! Så skal dere ta Herrens ark og sette den på vognen. De gullgjenstandene dere sender Ham som skyldoffer, skal dere legge i en kiste ved siden av den. Så skal dere sende den av sted og la den fare. Og se, hvis den føres opp veien til sitt eget landområde, til Bet-Sjemesj, da er det Han som har ført denne ondskapen over oss. Men hvis ikke, da skal vi forstå at det ikke er Hans hånd som slo oss; det var bare en tilfeldighet at det skjedde med oss.» Så gjorde mennene dette. De tok to melkekuer og spente dem for vognen. Kalvene deres stengte de inne hjemme. De satte Herrens ark på vognen sammen med kisten med gullrottene og bildene av byllene. Kuene satte kursen rett mot veien til Bet-Sjemesj. De gikk etter landeveien og rautet mens de gikk. De tok ikke av verken til høyre eller til venstre. Lederne for filisterne gikk etter dem til grensen til Bet-Sjemesj. Folket i Bet-Sjemesj holdt på med å høste inn hveteavlingen i dalen. De løftet blikket og fikk se arken, og de gledet seg over å se den. Vognen kom ut på åkeren til Josva fra Bet-Sjemesj, og den ble stående der. Der var det en stor stein. Så hogde de vognen opp til ved og ofret kuene som brennoffer til Herren. Levittene tok ned Herrens ark og kisten som var sammen med den, der gullgjenstandene lå. De satte dem på den store steinen. På samme dag bar mennene i Bet-Sjemesj fram brennoffer og ofret slaktoffer til Herren. Da de fem lederne for filisterne hadde sett dette, vendte de tilbake til Ekron samme dag. Dette er de gullbyllene som filisterne sendte tilbake som skyldoffer til Herren: én for Asjdod, én for Gaza, én for Asjkalon, én for Gat og én for Ekron. Gullrottene svarte til tallet på alle filisternes byer som tilhørte de fem lederne, både de befestede byene og landsbyene, helt til den store steinen i Abel, der de satte Herrens ark. Den dag i dag står denne steinen på åkeren til Josva fra Bet-Sjemesj. Han slo ned flere menn i Bet-Sjemesj, for de hadde sett ned i Herrens ark. Han slo 50 070 menn av folket, og folket sørget fordi Herren hadde slått dem med et så stort mannefall. Mennene i Bet-Sjemesj sa: «Hvem kan bli stående for Herrens ansikt, Den hellige Gud? Og hvem skal vi sende arken opp til?» Så sendte de budbærere til dem som bodde i Kirjat-Jearim, og sa: «Filisterne har kommet tilbake med Herrens ark. Kom ned og ta den med dere opp igjen!» Så kom mennene fra Kirjat-Jearim og førte opp Herrens ark. De førte den inn i huset til Abinadab på haugen, og innviet hans sønn Elasar til å vokte Herrens ark. Slik skjedde det at arken ble værende i Kirjat-Jearim i mange dager, de trakk ut til 20 år. Hele Israels hus sukket etter Herren. Da talte Samuel til hele Israels hus og sa: «Hvis dere vender om til Herren av hele deres hjerte, må dere få de fremmede gudene og Astartene bort fra dere. Rett deres hjerte mot Herren og tjen Ham, Ham alene! Da skal Han fri dere ut fra filisternes hånd.» Så fikk Israels barn Ba’alene og Astartene bort fra seg, og de tjente Herren, Ham alene. Samuel sa: «Samle hele Israel i Mispa, så skal jeg be til Herren for dere.» Så samlet de seg i Mispa. De dro opp vann og øste det ut for Herrens ansikt. Den dagen fastet de, og der sa de: «Vi har syndet mot Herren.» Og Samuel dømte Israels barn i Mispa. Da filisterne hørte at Israels barn hadde samlet seg i Mispa, dro deres ledere opp mot Israel. Da Israels barn hørte det, ble de redde for filisterne. Da sa Israels barn til Samuel: «Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så Han kan frelse oss fra filisternes hånd.» Samuel tok et lam som pattet, og ofret det helt som brennoffer til Herren. Så ropte Samuel til Herren for Israel, og Herren svarte ham. Mens Samuel ofret brennofferet, skjedde det: Filisterne nærmet seg for å stride mot Israel. Men på samme dag lot Herren et kraftig tordenvær komme over filisterne. Han forvirret dem slik at de ble slått ned rett foran Israel. Israels menn dro ut fra Mispa og forfulgte filisterne. Og de slo dem ned da de var rett nedenfor Bet-Kar. Da tok Samuel en stein og satte den opp mellom Mispa og Sjen. Han ga den navnet Eben-Eser og sa: «Til denne tid har Herren hjulpet oss.» Slik ble filisterne underkuet, og de kom ikke innenfor Israels grenser mer. Og Herrens hånd sto imot filisterne alle Samuels dager. De byene som filisterne hadde tatt fra Israel, ble gitt tilbake, fra Ekron helt til Gat. Israel fridde landområdet sitt ut fra filisternes hånd. Det ble også fred mellom Israel og amorittene. Samuel var dommer for Israel alle sitt livs dager. Fra år til år dro han rundt til Betel, Gilgal og Mispa, og var dommer for Israel på alle disse stedene. Men han vendte alltid tilbake til Rama, for hans hjem var der. Der var han dommer for Israel, og der bygde han et alter for Herren. Da Samuel var blitt gammel, skjedde det at han satte sine sønner til dommere over Israel. Navnet på den førstefødte var Joel, og navnet på den andre var Abia. De var dommere i Be’er-Sjeba. Men hans sønner vandret ikke på hans veier. De bøyde av etter urett vinning, tok imot bestikkelser og forvrengte retten. Da samlet alle Israels eldste seg og kom til Samuel i Rama. De sa til ham: «Se, du er gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier. Sett en konge blant oss til å dømme oss, slik alle folkeslagene har.» Men Samuel så med uvilje på dette at de sa: «Gi oss en konge til å dømme oss.» Derfor ba Samuel til Herren. Herren sa til Samuel: «Hør på folkets røst i alt de sier til deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder – slik gjør de også mot deg. Derfor skal du høre på dem. Men du skal advare dem alvorlig og forklare dem hvilken myndighet som tilfaller kongen som skal herske over dem.» Så talte Samuel alle Herrens Ord til folket som ba ham om en konge. Han sa: «En slik myndighet tilfaller den kongen som skal herske over dere: Han skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner og til å være hans hestfolk. Noen skal springe foran vognene hans. Han skal utnevne embetsmenn over 1000 og embetsmenn over 50. Han vil sette noen til å pløye jorden og høste inn avlingen sin og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine. Han skal sette deres døtre til å lage parfyme, til kokker og til bakere. Han skal ta det beste av markene, vingårdene og olivenlundene deres og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres og bruke dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans. På den dagen skal dere rope på grunn av denne kongen dere har utvalgt, men på den dagen skal ikke Herren høre på dere.» Men folket nektet å høre på Samuel. De sa: «Nei, vi vil ha en konge over oss. For vi vil være som alle de andre folkeslagene, og kongen vår skal være vår dommer og dra ut foran oss og føre krigene våre.» Samuel hørte alt det folket talte, og han gjentok dem for Herrens ører. Så sa Herren til Samuel: «Hør på dem og sett en konge over dem!» Og Samuel sa til Israels menn: «Hver mann skal dra til sin egen by.» Det var en mann av Benjamin, som hadde navnet Kisj, som var sønn av Abiel, sønn av Seror, sønn av Bekorat, sønn av Afiak, en benjaminitt. Han var en sterk og mektig mann. Han hadde en sønn som hette Saul, som var ung og flott. Det fantes ikke noen som så bedre ut enn ham blant Israels barn. Skuldrene hans raget høyere enn alle andre i folket. Eslene til Kisj, Sauls far, var kommet bort. Og Kisj sa til sin sønn Saul: «Ta med deg en av tjenerne, bryt opp og gå og se etter eslene!» Så gikk han gjennom Efraims fjelland og videre gjennom landet Sjalisja, men de fant dem ikke. Så gikk de gjennom Sja’alimlandet, og der var de ikke. Deretter gikk han gjennom benjaminittenes land, men fant dem ikke. Da de hadde kommet til Suflandet, sa Saul til tjeneren som var med ham: «Kom, la oss vende tilbake, ellers må min far slutte å bekymre seg for eslene og bekymre seg for oss i stedet.» Han sa til ham: «Se, i denne byen er det en Guds mann, og han holdes høyt i ære. Alt det han sier, går helt sikkert i oppfyllelse. La oss nå gå dit! Kanskje han kan vise oss hvilken vei vi bør gå.» Så sa Saul til tjeneren sin: «Men hør, hvis vi går, hva skal vi ha med til mannen? For det er allerede slutt på brødet i sekkene våre, og vi har ingen gave å ta med til denne Guds mann. Hva har vi ellers med oss?» Tjeneren svarte Saul igjen og sa: «Se, her i min hånd har jeg en fjerdedels sjekel sølv. Jeg vil gi den til denne Guds mann, for at han skal si oss veien.» Før i tiden, når en mann i Israel gikk for å spørre Gud, talte han slik: «Kom, la oss gå til seeren!» For den som nå blir kalt profet, ble før i tiden kalt en seer. Så sa Saul til tjeneren sin: «Vel talt! Kom, la oss gå!» Så gikk de til byen hvor denne Guds mann var. Da de gikk opp bakken til byen, møtte de noen unge kvinner på vei ut for å hente vann og spurte dem: «Er seeren her?» Og de svarte dem og sa: «Ja, der er han, rett foran dere. Skynd dere nå, for han kom til byen i dag, fordi folket holder offerfest på høyden. Med det samme dere kommer inn i byen, vil dere helt sikkert finne ham før han går opp til høyden for å holde måltid. For folket vil ikke holde måltid før han kommer, for han må velsigne offeret. Etter det vil de innbudte spise. Gå derfor opp nå, for på denne tiden vil dere finne ham.» Så gikk de opp til byen. Da de kom inn i den, var Samuel der. Han kom ut mot dem, på vei opp til høyden. Herren hadde gitt en åpenbaring for Samuels ører dagen før Saul kom og sagt: «På denne tiden i morgen skal Jeg sende til deg en mann fra Benjamins land, og du skal salve ham til fyrste over Mitt folk Israel, så han kan frelse Mitt folk fra filisternes hånd. For Jeg har sett til Mitt folk, og ropet deres har nådd opp til Meg.» Da Samuel fikk se Saul, sa Herren til ham: «Se, der er han, den mannen Jeg talte til deg om. Denne skal herske over Mitt folk.» Saul gikk bort til Samuel midt i porten og sa: «Si meg, hvor er seerens hus?» Samuel svarte Saul og sa: «Jeg er seeren. Gå foran meg opp til høyden, for dere skal spise sammen med meg i dag. I morgen skal jeg la deg dra, og jeg skal fortelle deg alt det som ligger deg på hjertet. Men når det gjelder eslene dine som ble borte for tre dager siden, skal du ikke bekymre deg for dem, for de er funnet. Og hvem tilhører alt det i Israel som er noe å ha lyst til? Er det ikke du og hele din fars hus?» Saul svarte med å si: «Er ikke jeg en benjaminitt, fra den minste av stammene i Israel? Og min slekt er den ringeste av alle slektene i Benjamins stammer. Hvorfor taler du da til meg på denne måten?» Samuel tok Saul og tjeneren hans med seg, og han førte dem inn i festhallen. Der lot han dem sette seg i høysetet blant dem som var innbudt. Det var omtrent 30 personer. Samuel sa til kokken: «Kom med det stykket jeg ga deg, det jeg sa du skulle sette til side.» Så tok kokken låret med det som var på det, og satte det foran Saul. Samuel sa: «Her er det som ble holdt tilbake. Det var satt til side for deg. Spis, for det er blitt tatt vare på for deg helt til denne stund, fra den gangen jeg innbød folket.» Så spiste Saul sammen med Samuel på den dagen. Da de hadde kommet ned fra høyden og inn i byen, talte Samuel med Saul oppe på hustaket. De sto tidlig opp, og det var omkring daggry da Samuel kalte Saul opp på hustaket og sa: «Stå opp, så jeg kan sende deg av sted.» Og Saul brøt opp, og begge to gikk ut sammen, både han og Samuel. Da de var på vei ut til utkanten av byen, sa Samuel til Saul: «Si til tjeneren at han skal dra i forveien for oss» – og han gikk videre, «men du skal stå her en stund, så jeg kan få forkynne Guds Ord for deg.» Så tok Samuel en oljekrukke og helte over hodet hans. Han kysset ham og sa: «Er det ikke slik at Herren har salvet deg til fyrste for sin arv? Når du har reist fra meg i dag, skal du treffe to menn ved Rakels grav i Benjamins landområde i Selsah. De vil si til deg: ‘Eslene som du dro ut for å se etter, er funnet. Din far har sluttet å bekymre seg for eslene. Men han er bekymret for dere og sier: Hva kan jeg gjøre for min sønn?’ Så skal du gå videre derfra og komme til terebintetreet i Tabor. Der skal du møte tre menn som er på vei opp til Gud i Betel. Den ene bærer tre kje, en annen bærer tre brød, og en annen bærer en skinnsekk med vin. De skal hilse deg med fred og gi deg to brød, og dem skal du ta imot. Etter det kommer du til Guds Gibea, der filisterne har en hæravdeling. Når du har kommet dit til byen, skal det skje: Du skal møte en flokk profeter som kommer ned fra høyden med en harpe, en tamburin, en fløyte og en lyre foran seg. Og de skal profetere. Da skal Herrens Ånd komme mektig over deg, og du skal profetere sammen med dem. Da skal du bli forandret og bli som et annet menneske. Det skal være slik når disse tegnene kommer til deg, at du skal gjøre det som ligger deg for hånden. For Gud er med deg. Du skal dra i forveien for meg ned til Gilgal. Og se, jeg skal komme ned til deg for å ofre brennoffer og fredsoffer. I sju dager skal du vente til jeg kommer til deg og gjør kjent for deg hva du skal gjøre.» Da han hadde vendt ryggen til for å gå fra Samuel, skjedde det: Gud forandret ham og ga ham et annet hjerte. Og alle disse tegnene gikk i oppfyllelse samme dag. Da de kom opp dit til Gibea, se, da var det en flokk profeter som kom for å møte ham. Da kom Guds Ånd mektig over ham, og han profeterte midt iblant dem. Da alle som kjente ham fra før, så at han virkelig profeterte midt iblant profetene, skjedde det at folket sa til hverandre: «Hva er dette som har kommet over Kisjs sønn? Er også Saul blant profetene?» En mann derfra svarte og sa: «Men hvem er deres far?» Derfor ble dette til et ordspråk: «Er også Saul blant profetene?» Da han hadde avsluttet å tale profetisk, gikk han opp til høyden. Så sa Sauls farbror til ham og tjeneren hans: «Hvor dro dere?» Da sa han: «Vi dro ut for å se etter eslene. Da vi ikke kunne finne dem noe sted, dro vi til Samuel.» Sauls farbror sa: «Jeg ber deg, fortell meg hva Samuel sa til dere.» Da svarte Saul sin farbror: «Han sa rett ut at eslene var funnet.» Men han fortalte ham ikke hva Samuel hadde sagt om det som gjaldt kongedømmet. Så kalte Samuel folket sammen til Herren i Mispa. Han sa til Israels barn: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Jeg førte Israel opp fra Egypt, og fridde dere ut av egypternes grep’, og ut av grepet til alle kongerikene som undertrykte dere. Men i dag har dere forkastet deres Gud, Han som selv reddet dere fra alle ulykkene og trengslene deres. Dere har sagt til Ham: Nei, sett en konge over oss! Derfor skal dere nå stille dere fram for Herrens ansikt, stamme for stamme og slekt for slekt.’» Da Samuel hadde fått alle Israels stammer til å komme fram, ble Benjamins stamme utvalgt ved loddkasting. Da han hadde fått Benjamins stamme til å komme fram, slekt for slekt, ble slekten til Matri utvalgt ved loddkasting. Og Saul, Kisjs sønn, ble så utvalgt ved loddkasting. Men da de lette etter ham, kunne de ikke finne ham. Derfor spurte de Herren igjen: «Har ikke mannen kommet hit ennå?» Og Herren svarte: «Se, der er han, gjemt blant krigsutstyret.» Så sprang de av sted og hentet ham derfra. Da han sto der blant folket, raget skuldrene hans høyere enn noen andre. Samuel sa til hele folket: «Ser dere ham som Herren har utvalgt, og at det er ingen som ham blant dere?» Så jublet hele folket og sa: «Leve kongen!» Deretter forklarte Samuel folket om den kongelige lov og rett. Han skrev den ned i en bok og la den fram for Herrens ansikt. Så sendte Samuel alle hjem, hver mann til sitt hus. Saul dro også hjem til Gibea. Noen modige menn dro med ham, dem Gud hadde rørt ved hjertet. Men noen onde menn sa: «Hvordan kan denne mannen redde oss?» Derfor foraktet de ham og ga ham ingen gaver. Men han bare tidde. Så kom ammonitten Nahasj opp og dro til krig mot Jabesj i Gilead. Alle mennene i Jabesj sa til Nahasj: «Slutt en pakt med oss, så skal vi tjene deg.» Ammonitten Nahasj svarte dem: «På en betingelse skal jeg slutte en pakt med dere, nemlig at det høyre øyet blir stukket ut på dere alle, og det slik blir ført vanære over hele Israel.» Da sa de eldste i Jabesj til ham: «Vent i sju dager, så vi får sendt budbærere til hele Israels land. Hvis det da ikke er noen som kan redde oss, vil vi komme og overgi oss til deg.» Så kom sendebudene til Sauls Gibea og fortalte dette budskapet så folket hørte det. Da brøt hele folket samstemt ut i gråt. Og se, der var også Saul. Han kom inn fra marken, bak storfeet. Saul sa: «Hva er det som plager folket, siden de gråter?» Da fortalte de ham de ordene som mennene fra Jabesj hadde talt. Da Saul hørte disse ord, kom Guds Ånd mektig over ham, og hans vrede ble kraftig opptent. Så tok han et par okser, delte dem opp i stykker og sendte dem med sendebudene ut over hele Israels land og sa: «Slik skal det bli gjort med oksene til den som ikke drar ut i slaget sammen med Saul og Samuel.» Og frykt for Herren falt over folket, og de dro samlet ut som én mann. Da han mønstret dem i Besek, var Israels barn 300 000, og mennene fra Juda var 30 000. De sa til sendebudene som kom: «Dette skal dere si til mennene i Jabesj i Gilead: I morgen, på den tiden solen skinner på det heteste, skal det komme utfrielse for dere.» Så kom sendebudene og fortalte dette til mennene i Jabesj, og de ble glade. Derfor sa mennene i Jabesj: «I morgen vil vi overgi oss til dere, og da kan dere gjøre med oss det som er godt i deres øyne.» Dagen etter skjedde det at Saul delte folket inn i tre flokker. De styrtet midt inn i leiren under morgenvakten og fortsatte med å slå ammonittene i hjel helt til dagen var på det varmeste. Det skjedde at de som overlevde, ble spredt, slik at det ikke ble to av dem sammen. Da sa folket til Samuel: «Hvem er det som har sagt: ‘Skal Saul være konge over oss?’ Overlat disse mennene til oss, så vi kan drepe dem.» Men Saul sa: «Ingen mann skal drepes på denne dagen, for i dag har Herren gitt frelse i Israel.» Så sa Samuel til folket: «Kom, la oss dra til Gilgal og stadfeste kongedømmet der.» Så dro hele folket til Gilgal, og der gjorde de Saul til konge for Herrens ansikt. Der ofret de fredsoffer for Herrens ansikt, og Saul og alle Israels menn gledet seg stort der. Så talte Samuel til hele Israel: «Se, jeg hørte på deres røst i alt dere ba meg om, og jeg satte en konge over dere. Her er nå kongen som skal gå foran dere. Jeg er gammel og gråhåret, og se, mine sønner er hos dere. Jeg har gått foran dere fra min barndom og til denne dag. Her er jeg. Vitne nå mot meg for Herren og for Hans salvede: Hvem har jeg tatt oksen til, hvem har jeg tatt eselet til, eller hvem har jeg bedratt? Hvem har jeg undertrykt, eller hvem har jeg tatt imot bestikkelse fra, for at det skulle gjøre øynene mine blinde for noe? Da skal jeg betale det tilbake til dere.» De sa: «Du har ikke bedratt oss eller undertrykt oss. Du har heller ikke tatt noe fra noe menneskes hånd.» Da sa han til dem: «Herren er vitne mot dere, og Hans salvede er i dag vitne på at dere ikke har funnet noe i min hånd.» De svarte: «Han er vitne.» Da sa Samuel til folket: «Ja, det er Herren, Han som reiste opp Moses og Aron, og førte deres fedre opp fra landet Egypt. Derfor skal dere nå stå stille, så jeg kan få tale dere til rette for Herrens ansikt ved å fortelle om alle Herrens rettferdige gjerninger, som Han gjorde for dere og deres fedre. Da Jakob hadde reist til Egypt, og deres fedre ropte til Herren, sendte Herren Moses og Aron. De førte deres fedre ut av Egypt og lot dem bo på dette stedet. Da de glemte Herren sin Gud, overga Han dem i Siseras hånd, han som var hærfører for Hasors hær, og i filisternes hånd, og i kongen av Moabs hånd. Og alle disse stred mot dem. Så ropte de til Herren og sa: ‘Vi har syndet, for vi har forlatt Herren og dyrket Ba’alene og Astartene. Men fri oss nå ut fra våre fienders hånd, så vil vi tjene Deg.’ Og Herren sendte Jerubba’al, Bedan, Jefta og Samuel, og de fridde dere ut fra deres fienders hånd på alle kanter. Og dere fikk bo i trygghet. Da dere så at Nahasj, ammonittenes konge, kom imot dere, sa dere til meg: ‘Nei, en konge skal herske over oss’, enda Herren deres Gud var deres konge. Se nå, her har dere den kongen dere har valgt, som dere ba om. Se, Herren har satt en konge over dere. Hvis dere frykter Herren, tjener Ham og lyder Hans røst, og ikke gjør opprør mot det som kommer fra Herrens munn, da skal både dere og kongen som hersker over dere, fortsette med å følge Herren deres Gud. Men hvis dere ikke lyder Herrens røst, men gjør opprør mot det som kommer fra Herrens munn, da skal Herrens hånd være mot dere, slik den var mot deres fedre. Stå nå bare og se det store under Herren vil gjøre for deres øyne. Er det ikke hvetehøst på denne dagen? Jeg skal rope til Herren, og Han skal sende torden og regn, så dere kan erkjenne og se at deres ondskap er stor, det dere har gjort for Herrens øyne da dere ba om en konge.» Så ropte Samuel til Herren, og Herren sendte torden og regn samme dag. Hele folket fryktet veldig for Herren og for Samuel. De sa til Samuel: «Be til Herren din Gud for oss, dine tjenere, så vi ikke må dø. For til alle våre synder har vi lagt denne ondskap at vi har bedt om en konge.» Da sa Samuel til folket: «Frykt ikke! Dere har gjort all denne ondskapen. Men vik ikke av fra å følge Herren, og tjen Herren av hele deres hjerte! Vik ikke av! For da kommer dere bare til å følge de tomme avgudene, som verken kan gi dere noe eller utfri dere, for de er ingenting. For sitt store navns skyld skal ikke Herren svikte sitt folk, for Herren har besluttet å gjøre dere til sitt folk. Og jeg, må det være langt fra meg å synde mot Herren ved å slutte å be for dere. Men jeg skal lære dere den gode og den rette vei. Frykt bare Herren og tjen Ham i sannhet av hele deres hjerte! For se det store underet Han har gjort for dere. Men hvis dere fremdeles følger det onde, skal dere bli drevet bort, både dere og kongen deres.» Saul var konge i ett år. Da han hadde vært konge over Israel i to år, utvalgte Saul seg 3000 menn av Israel. 2000 var sammen med Saul i Mikmas og i fjellene ved Betel, og 1000 var sammen med Jonatan i Benjamins Gibea. Resten av folket sendte han bort, hver mann til sitt eget telt. Jonatan gikk til angrep på filisternes hæravdeling i Gibea, og filisterne fikk høre om det. Da lot Saul shofarbasunen lyde over hele landet og sa: «La hebreerne høre!» Hele Israel fikk høre budskapet om at Saul hadde angrepet filisternes hæravdeling, og at Israel også var blitt en vemmelse for filisterne. Folket ble kalt sammen for å følge Saul til Gilgal. Da samlet filisterne seg for å krige mot Israel. Det var 30 000 vogner og 6000 hestfolk og fotsoldater i en så stor mengde som sanden ved havets strand. De kom opp og slo leir i Mikmas, øst for Bet-Aven. Da mennene i Israel så at de var i fare – for hæren ble kraftig angrepet – gjemte de seg i huler, i tykke kratt, i klipper, i hull og i sjakter. Noen av hebreerne dro over Jordan til Gads land og Gilead. Men Saul var fremdeles i Gilgal, og hele hæren fulgte ham skjelvende. Så ventet han i sju dager til den tiden som var fastsatt av Samuel. Men Samuel kom ikke til Gilgal, og folket ble spredt bort fra ham. Da sa Saul: «Kom hit til meg med brennoffer og fredsoffer!» Og han bar fram brennofferet. Da han var ferdig med å ofre brennofferet, se, da skjedde det at Samuel kom. Saul gikk ut for å møte ham, så han kunne hilse på ham. Samuel sa: «Hva har du gjort?» Saul sa: «Jeg så at folket ble spredt bort fra meg, og at du ikke var kommet innen de dagene som var fastsatt. Dessuten samlet filisterne seg i Mikmas. Da sa jeg: ‘Nå vil filisterne komme ned mot meg i Gilgal, og jeg har ennå ikke bedt om nåde for Herrens ansikt.’ Derfor så jeg meg tvunget til å ofre et brennoffer.» Og Samuel sa til Saul: «Du har handlet som en dåre. Du har ikke holdt budet fra Herren din Gud, det som Han har befalt deg. For hadde du gjort det, hadde Herren stadfestet ditt kongedømme over Israel for evig tid. Men nå skal ikke ditt kongedømme bli stående. Herren har utsett seg en mann etter sitt hjerte, og Herren har befalt ham å være fyrste over sitt folk. For du har ikke holdt det Herren har befalt deg.» Så brøt Samuel opp og gikk fra Gilgal til Gibea i Benjamin. Og Saul telte opp det folket som var til stede sammen med ham, omkring 600 mann. Saul, hans sønn Jonatan og folket som var der sammen med dem, ble i Gibea i Benjamin. Men filisterne slo leir i Mikmas. Da dro det noen ut fra filisternes leir for å plyndre. De var delt i tre flokker. En flokk dro bort på veien til Ofra, til Sjuallandet. En annen flokk dro bort på veien til Bet-Horon, og en annen flokk dro bort på veien til grensen med utsyn til Seboi’m-dalen mot ødemarken. Det fantes ingen smed i hele Israels land, for filisterne sa: «Ellers lager hebreerne sverd eller spyd.» Men alle israelittene pleide å dra ned til filisterne, slik at hver enkelt skulle få kvesset plogskjæret, hakken, øksen og sigden sin. Prisen var en pim for å kvesse plogjernene, høygaflene og øksene og for å spisse piggstavene. Derfor ble det slik den dagen striden sto, at ingen av folket som var sammen med Saul og Jonatan, hadde sverd eller spyd i hånden. Slike våpen var det bare Saul selv og hans sønn Jonatan som hadde. Filisternes hær dro ut til passet ved Mikmas. En dag skjedde det at Jonatan, Sauls sønn, sa til sin våpenbærer: «Kom, la oss gå over til filisternes hærstyrke, som er på den andre siden.» Men han sa ikke dette til sin far. Da satt Saul i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, var omkring 600 mann. Ahia var sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo. Han bar en efod. Men folket visste ikke at Jonatan hadde dratt av sted. Mellom passene som Jonatan prøvde å komme seg gjennom på vei til filisternes hærstyrke, var det en bratt klippe på den ene siden og en bratt klippe på den andre siden. Navnet på den ene var Boses, og navnet på den andre var Senne. Forsiden på den ene klippen vendte nordover mot Mikmas og den andre sørover mot Gibea. Så sa Jonatan til våpenbæreren sin: «Kom, la oss gå over til hærstyrken til disse uomskårne! Det kan hende at Herren vil gjøre noe for oss. For det er ingenting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller ved få.» Da sa våpensveinen til ham: «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Bare gå! Jeg er med deg, hva som enn ligger deg på hjertet.» Da sa Jonatan: «La oss gå over til disse mennene, så skal vi vise oss fram for dem. Hvis de sier til oss: ‘Vent til vi kommer bort til dere’, da blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem. Men hvis de sier til oss: ‘Kom opp til oss’, da vil vi gå opp. For da har Herren overgitt dem i vår hånd, og da skal dette være et tegn for oss.» Så viste de seg begge fram for hærstyrken til filisterne. Filisterne sa: «Se, hebreerne kommer ut av hulene der de har gjemt seg.» Da ropte mennene i hærstyrken til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe.» Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom opp etter meg, for Herren har overgitt dem i Israels hånd.» Jonatan klatret opp på hender og knær, med våpenbæreren etter seg. Og de falt for Jonatan. Da våpensveinen kom etter ham, drepte han dem. I det første slaget slo Jonatan og våpenbæreren hans omkring 20 menn over et område omtrent halvparten så stort som det en pløyer på en dag. De skalv av redsel i leiren, omkring på marken og blant hele folket. Hærstyrken og de som hadde dratt ut for å plyndre, skalv også av redsel så jorden ristet. Gud slo dem med redsel. Sauls vaktmenn i Gibea i Benjamin så opp, og se, en hel flokk løste seg opp. De for hit og dit. Da sa Saul til folket som var sammen med ham: «Ta et navneopprop og finn ut hvem som har forlatt oss.» Da de hadde holdt navneoppropet, viste det seg at det var Jonatan og våpenbæreren hans som ikke var der. Saul sa til Ahia: «Kom hit med Guds ark!» På den tiden var nemlig Guds ark hos Israels barn. Mens Saul snakket med presten, skjedde det at larmen fra filisternes leir bare ble sterkere. Derfor sa Saul til presten: «La det være!» Saul og hele folket som var sammen med ham, samlet seg, og de dro ut i striden. Hver mann rettet sverdet sitt mot sin neste, og forvirringen ble total. Også de hebreerne som hadde stått under filisterne før den tiden, og hadde dratt opp med dem i leiren fra landområdene omkring, slo seg sammen med israelittene som var med Saul og Jonatan. Alle de Israels menn som hadde gjemt seg i Efraimfjellene, fulgte dem også ut i striden da de hørte at filisterne flyktet. Slik reddet Herren Israel den dagen, og striden flyttet seg bortenfor Bet-Aven. Den dagen kom Israels menn i stor nød, for Saul hadde tatt folket i ed og sagt: «Forbannet er den mann som spiser noe før kvelden, før jeg har tatt hevn over fiendene mine.» Derfor var det ingen av folket som smakte mat. Nå kom alle som var i landområdet, inn i en skog. Der var det honning på marken. Da folket hadde kommet inn i skogen, se, da strømmet det fram honning. Men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet for eden. Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i denne eden. Derfor rakte han ut staven som han hadde i hånden, dyppet spissen av den i en vokskake og løftet så hånden til munnen. Og øynene hans klarnet. Da var det en som sa: «Din far tok folket høytidelig i ed og sa: ‘Forbannet er den mann som spiser mat på denne dagen.’» Folket var blitt trette. Men Jonatan sa: «Min far har ført landet i ulykke. Se hvordan øynene mine har klarnet fordi jeg smakte litt på denne honningen. Hvor mye bedre hadde det ikke vært om folket i dag hadde fått spise fritt av det byttet de fant hos fienden. Ville ikke da mannefallet blant filisterne blitt mye større?» Den dagen hadde de slått filisterne fra Mikmas til Ajjalon. Derfor var folket meget trette. Folket stormet rett mot byttet og tok sauer, okser og kalver. De slaktet dem på marken, og folket spiste kjøttet med blodet i. Da var det noen som fortalte dette til Saul og sa: «Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Da sa han: «Dere har handlet troløst. Rull en stor stein bort til meg i dag!» Så sa Saul: «Spre dere omkring blant folket og si til dem: Hver mann med sin okse og hver mann med sin sau skal komme hit til meg. Slakt dem her og spis! Synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Så førte hver mann på egen hånd oksen sin til ham den kvelden, og de slaktet den der. Så bygde Saul et alter for Herren. Dette var det første alteret han bygde for Herren. Saul sa: «La oss dra ned mot filisterne i natt! Så kan vi plyndre dem, helt til det blir lyst i morgen tidlig. La oss ikke spare en eneste mann blant dem!» De sa: «Gjør det som er godt i dine øyne.» Så sa presten: «La oss tre fram for Gud her!» Deretter ba Saul om råd fra Gud: «Skal jeg dra ned mot filisterne? Vil du overgi dem i Israels hånd?» Men Han svarte ham ikke den dagen. Saul sa: «Kom over hit, alle dere høvdinger i folket, så dere kan erkjenne og se hvordan det er med den synden som ble gjort i dag. For så sant Herren lever, Han som frelser Israel, selv om den skulle være hos min sønn Jonatan, skal han sannelig dø.» Men det var ikke en eneste mann blant folket som svarte ham. Da sa han til hele Israel: «Dere skal stå på den ene siden, og min sønn Jonatan og jeg skal stå på den andre siden.» Folket sa til Saul: «Gjør det som er godt i dine øyne.» Derfor sa Saul til Herren, Israels Gud: «Gi et fullkomment svar!» Så ble Saul og Jonatan tatt ut, men folket slapp fri. Saul sa: «Kast lodd mellom meg og min sønn Jonatan.» Så ble Jonatan tatt ut. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort!» Jonatan fortalte ham det og sa: «Jeg smakte på litt honning, som jeg tok på spissen av staven jeg hadde i hånden. Her er jeg, nå skal jeg dø.» Saul svarte: «Må Gud ramme meg både nå og siden, om ikke så skjer. For du skal sannelig dø, Jonatan.» Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø når han har skaffet Israel denne store utfrielsen? Slett ikke! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for han har handlet med Guds hjelp i dag.» Slik reddet folket Jonatan, så han slapp å dø. Så sluttet Saul å forfølge filisterne, og filisterne dro tilbake til sitt eget landområde. Slik befestet Saul sitt kongedømme over Israel. Han kjempet mot alle fiendene sine på alle kanter, mot Moab, mot Ammons barn, mot Edom, mot kongene fra Soba og mot filisterne. Hvor han enn vendte seg, undertrykte han dem. Han gikk mektig fram og slo amalekittene, og han fridde Israel ut fra grepet til dem som plyndret dem. Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Dette var navnene på hans to døtre: Navnet på den førstefødte var Merab, og navnet på den yngste var Mikal. Navnet på Sauls kone var Ahinoam, Ahima’as datter. Navnet på hærføreren for hæren hans var Abner, sønn av Ner, Sauls farbror. Kisj var Sauls far, og Ner, Abners far, var sønn av Abiel. Striden mot filisterne var voldsom alle Sauls dager. Når Saul så en sterk eller krigsdyktig mann, tok han ham i sin tjeneste. Samuel sa til Saul: «Herren sendte meg for å salve deg til konge over Hans folk, over Israel. Derfor skal du høre på hva Herren sier i sitt Ord. Så sier Hærskarenes Herre: «Jeg skal straffe Amalek for det han gjorde mot Israel, for at han lå i bakhold mot ham på veien da han kom opp fra Egypt. Dra ut og slå til mot Amalek og lys i bann alt han har. Du skal ikke spare ham. Men drep både mann og kvinne, småbarn og diebarn, okse og sau, kamel og esel.» Så samlet Saul folket og mønstret dem i Tela’im. Det var 200 000 fotsoldater og 10 000 menn fra Juda. Saul kom til en av Amaleks byer og la seg i bakhold i dalen. Da sa Saul til kenittene: «Gå av sted, skill lag med amalekittene og dra bort fra dem, ellers utsletter jeg dere sammen med dem. For dere viste barmhjertighet mot alle Israels barn da de kom opp fra Egypt.» Så dro kenittene bort fra amalekittene. Saul slo til mot amalekittene fra Havila og hele veien bort til Sjur, som ligger øst for Egypt. Agag, amalekittenes konge, tok han levende til fange, og han lyste hele folket i bann og slo dem i hjel med sverd. Men Saul og folket sparte Agag og det beste av sauene, oksene, gjøkalvene, lammene og alt det gode, og de ville ikke lyse det i bann. Men alt som var dårlig og verdiløst, lyste de i bann. Da kom Herrens Ord til Samuel, og Han sa: «Jeg angrer på at Jeg har satt Saul til å herske som konge, for han følger ikke Meg lenger, og han har ikke latt Mine Ord stå fast.» Da ble Samuels vrede opptent, og han ropte til Herren hele natten. Da Samuel sto tidlig opp neste morgen for å møte Saul, ble det fortalt til Samuel og sagt: «Saul dro til Karmel, og se, han har reist et minnesmerke over seg selv. Han har dratt omkring, reist videre og kommet ned til Gilgal.» Da gikk Samuel til Saul, og Saul sa til ham: «Velsignet være du av Herren! Jeg lar Herrens Ord stå fast.» Men Samuel sa: «Hva skal det da bety at sauer breker i ørene mine, og at jeg hører okser som rauter?» Saul sa: «De har tatt dem med fra amalekittene. For folket sparte det beste av sauene og oksene for å ofre til Herren din Gud. Men resten har vi lyst i bann.» Da sa Samuel til Saul: «Vær stille, så skal jeg fortelle deg hva Herren sa til meg i natt.» Han sa til ham: «Bare fortell.» Så sa Samuel: «Da du var liten i egne øyne, var du ikke da overhode for Israels stammer? Og salvet ikke Herren deg til konge over Israel? Så sendte Herren deg ut på veien og sa: «Gå og lys i bann disse synderne, amalekittene, og strid mot dem helt til de er utslettet.» Hvorfor lød du ikke Herrens røst? Hvorfor kastet du deg over byttet og gjorde det som var ondt i Herrens øyne?» Saul sa til Samuel: «Men jeg har lydt Herrens røst. Jeg dro ut den veien Herren sendte meg, og Agag, kongen av Amalek, hadde jeg med tilbake. Jeg lyste amalekittene i bann. Men folket tok sauer og okser av byttet, det beste av det som var lyst i bann, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal.» Så sa Samuel: «Har Herren like stort velbehag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens røst? Se, lydighet er bedre enn slaktoffer, og lydhørhet er bedre enn fett av værer. For gjenstridighet er som spådomssynd, og trass er som overtredelse og avgudsdyrkelse. Siden du har forkastet Herrens Ord, har Han også forkastet deg, så du ikke skal være konge.» Da sa Saul til Samuel: «Jeg har syndet, for jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, fordi jeg fryktet folket og hørte på dem. Derfor ber jeg deg, tilgi meg min synd og vend tilbake sammen med meg, så jeg kan tilbe Herren.» Men Samuel sa til Saul: «Jeg vil ikke vende tilbake sammen med deg, for du har forkastet Herrens Ord. Derfor har Herren forkastet deg, så du ikke lenger skal være konge over Israel.» Da Samuel snudde seg for å gå, grep Saul tak i kanten av kappen hans, så den revnet. Da sa Samuel til ham: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg, og Han har gitt det til en som er din neste, en som er bedre enn du. Han som er Israels Herlighet, skal heller ikke lyve eller angre. For Han er ikke et menneske, at Han skulle angre.» Så sa han: «Jeg har syndet. Men jeg ber deg, gi meg likevel ære foran de eldste i mitt folk og for Israel og vend tilbake sammen med meg, så jeg kan tilbe Herren din Gud.» Da vendte Samuel tilbake og fulgte med Saul, og Saul tilba Herren. Da sa Samuel: «Kom hit til meg med Agag, kongen over amalekittene.» Så kom Agag forsiktig bort til ham. Agag sa: «Sannelig, dødens bitterhet er borte.» Men Samuel sa: «På samme måten som ditt sverd har gjort kvinner barnløse, skal nå din mor bli barnløs blant kvinner.» Og Samuel hogg Agag i småbiter for Herrens ansikt i Gilgal. Så dro Samuel til Rama, men Saul dro opp til sitt hus i Sauls Gibea. Samuel gikk ikke mer for å treffe Saul før den dagen han døde. For Samuel sørget over Saul, og Herren angret at Han hadde gjort Saul til konge over Israel. Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda du ser at Jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll hornet ditt med olje og dra av sted! Jeg sender deg til betlehemitten Isai. For Jeg har utsett Meg en konge blant hans sønner.» Samuel sa: «Hvordan kan jeg dra? Hvis Saul får høre om det, vil han drepe meg.» Men Herren sa: «Ta med deg en kvige og si: Jeg har kommet for å ofre til Herren. Så skal du innby Isai til ofringen, og Jeg skal vise deg hva du skal gjøre. Den Jeg nevner for deg, skal du salve for Meg.» Så gjorde Samuel som Herren sa, og han dro til Betlehem. Og de eldste i byen sto og skalv da han kom, og de sa: «Kommer du med fred?» Han sa: «Med fred. Jeg er kommet for å ofre til Herren. Hellige dere og bli med meg til ofringen!» Så helliget han Isai og hans sønner og innbød dem til ofringen. Da de kom, skjedde det at han fikk se Eliab. Da sa han: «Sannelig, rett foran Herren står Hans salvede!» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende eller høye vekst! For Jeg har forkastet ham. For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet.» Så kalte Isai på Abinadab og fikk ham til å gå forbi foran Samuel. Men han sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Så fikk Isai Sjamma til å gå forbi. Men han sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Slik fikk Isai sju av sine sønner til å gå forbi foran Samuel. Men Samuel sa til Isai: «Herren har ikke utvalgt noen av disse.» Samuel sa til Isai: «Er alle dine unge menn her?» Da sa han: «Den yngste mangler; han er ute og gjeter sauene.» Samuel sa til Isai: «Send bud og hent ham hit! For vi vil ikke sette oss til bords før han kommer.» Så sendte han bud og hentet ham. Han var rødkinnet, med klare øyne og pen å se på. Herren sa: «Stå opp og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre. Fra den dagen av kom Herrens Ånd over David og var over ham i tiden som fulgte. Så brøt Samuel opp og dro til Rama. Men Herrens Ånd vek bort fra Saul, og Herren lot en ond ånd plage ham med frykt. Sauls tjenere sa til ham: «Se, en ond ånd fra Gud plager deg. La nå vår herre befale dine tjenere som står for ditt ansikt, at de skal finne en mann som er kyndig til å spille på harpe. Da skal det skje når den onde ånden fra Gud kommer over deg, at han skal spille på den, og det skal gjøre deg rolig.» Så sa Saul til tjenerne sine: «Bare hent til meg en mann som er kyndig til å spille, og før ham hit til meg!» Da svarte en av tjenerne: «Se, jeg har sett en sønn av betlehemitten Isai, en som er kyndig til å spille. Han er en mektig kriger, en stridsmann, dyktig til å tale og pen å se på. Og Herren er med ham.» Derfor sendte Saul budbærere til Isai og sa: «Send meg din sønn David, han som er ute med sauene.» Isai tok et esel, lesset brød på det, en skinnsekk med vin og et kje, og sendte alt sammen til Saul med sin sønn David. Så kom David til Saul og sto framfor ham. Saul elsket ham meget høyt, og han ble våpensveinen hans. Deretter sendte Saul bud til Isai og sa: «La David bli her hos meg, for han har funnet velvilje for mine øyne.» Slik skjedde det hver gang ånden fra Gud kom over Saul, at David tok harpen og spilte på den. Da fikk Saul det bedre, det gjorde ham godt, og den onde ånden vek fra ham. Filisterne samlet hærstyrkene sine til strid, og de var samlet i Soko, som tilhører Juda. De slo leir mellom Soko og Aseka, i Efes-Dammim. Saul og Israels menn var samlet, og de slo leir i Ela-dalen. De gjorde seg klar til kamp mot filisterne. Filisterne sto på et fjell på den ene siden, og Israel sto på et fjell på den andre siden, med dalen mellom seg. Fra filisternes hærstyrke gikk det ut en mann som utfordret til tvekamp. Navnet hans var Goliat, han var fra Gat, og han var seks alen og et spann høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var rustet med en skjellbrynje. Brynjen veide 5000 sjekel bronse. Han hadde også en bronserustning på beina, og bar et bronsespyd mellom skuldrene på ryggen. Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydspissen av jern veide 600 sjekel. Og det gikk en skjoldbærer foran ham. Han sto fram og ropte over til Israels rekker og sa til dem: «Hvorfor har dere kommet ut og stillt dere opp til strid? Er ikke jeg filisteren, og dere Sauls tjenere? Velg dere en mann og la ham komme ned til meg! Hvis han er i stand til å kjempe mot meg og drepe meg, skal vi være deres slaver. Men hvis jeg vinner og dreper ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.» Filisteren sa: «I dag håner jeg Israels hær. Gi meg en mann så vi kan kjempe mot hverandre.» Da Saul og hele Israel hørte disse ordene fra filisteren, ble de forskrekket og veldig redde. David var sønn av Isai, efratitten fra Betlehem i Juda, som hadde åtte sønner. I Sauls dager var mannen gammel og langt oppe i årene. De tre eldste sønnene til Isai hadde dratt av sted for å følge Saul ut i striden. Navnene på de tre sønnene som dro ut i krigen, var Eliab, den førstefødte, etter ham kom Abinadab, og den tredje var Sjamma. David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul. Men David vendte fra tid til annen tilbake fra Saul for å gjete sauene til sin far i Betlehem. Filisteren nærmet seg og stilte seg fram både morgen og kveld i 40 dager. Da sa Isai til sin sønn David: «Ta med en efa tørket korn og disse ti brødene til dine brødre og løp til dem i leiren med det! Ta med disse ti ostestykkene til den som er befalingsmann for deres enhet på 1000. Finn ut hvordan det står til med brødrene dine. Kom så tilbake med et tegn på hvordan de har det.» Saul og alle de som var sammen med ham, var i Ela-dalen og kriget mot filisterne. Morgenen etter sto David tidlig opp, overlot sauene til en gjeter og tok alt det han skulle ha med. Deretter dro han av sted, slik Isai hadde befalt ham. Han kom til leiren akkurat da hæren var på vei ut i stillingene, og de ropte krigsropet. For Israel og filisterne hadde stilt seg opp, hær mot hær. David etterlot forsyningene sine hos proviantforvalteren, løp ut til hæren og kom dit og hilste sine brødre med fred. Mens han snakket med dem, se, der kom han som utfordret til tvekamp, Goliat, filisteren fra Gat. Han kom opp fra filisternes hær. Han gjentok de samme hånsordene som før, og slik hørte David dem. Alle Israels menn flyktet da de fikk se mannen, de rømte vettskremte bort fra ham. Så sa en av Israels menn: «Har dere sett denne mannen som står der? Sannelig, han har kommet for å håne Israel. Kongen har bestemt at den som dreper ham, skal bli belønnet med store rikdommer. Han vil gi ham sin datter, og hans fars hus skal bli fritatt fra skatt i Israel.» Da talte David til de menn som sto sammen med ham, og sa: «Hva skjer med den mannen som dreper denne filisteren og tar vanæren bort fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren, at han håner Den Levende Guds hærer?» Folket svarte ham med de samme ordene og sa: «Dette skjer med den mannen som dreper ham.» Eliab, hans eldste bror, hørte at han snakket med mennene. Eliabs vrede ble opptent mot David, og han sa: «Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden.» Men David sa: «Hva har jeg gjort nå? Jeg spurte jo bare?» Så vendte han seg bort fra ham og sa det samme til en annen. Folket svarte ham og gjentok det samme som den første gangen. Da ryktet gikk om hvilke ord David hadde sagt, var det noen som fortalte det til Saul. Og kongen sendte bud på ham. Da sa David til Saul: «Ingen av mennene må miste motet på grunn av Goliat. Din tjener vil gå og kjempe mot denne filisteren.» Saul sa til David: «Du er ikke i stand til å gå imot denne filisteren og kjempe mot ham. For du er en ungdom, og han har vært en stridsmann fra sin ungdom av.» Men David sa til Saul: «Din tjener har vært gjeter for sauene til sin far, og da løven eller bjørnen kom og tok et lam fra flokken, for jeg etter den, slo den og fridde lammet fra gapet på den. Hvis den reiste seg mot meg, tok jeg den i ragget, slo den og drepte den. Din tjener har drept både løve og bjørn. Denne uomskårne filisteren skal bli som en av dem, fordi han har hånet Den Levende Guds hær.» David fortsatte å tale: «Herren som fridde meg ut fra løvens og bjørnens grep, Han skal fri meg ut fra denne filisterens hånd.» Da sa Saul til David: «Gå, og Herren skal være med deg.» Så kledde Saul David i sine egne klær, og han satte en hjelm av bronse på hodet hans. Han tok også en brynje på ham. David festet sverdet hans til rustningen og prøvde å gå, for han hadde ikke prøvd den før. Men David sa til Saul: «Jeg kan ikke gå med det, for jeg har ikke prøvd dette før.» Så tok David alt dette av seg. Deretter tok han staven sin i hånden. Han valgte seg ut fem glatte steiner fra bekken og la dem i gjetervesken sin, i posen han hadde med. Så tok han slyngen sin i hånden og nærmet seg filisteren. Så kom filisteren også nærmere og nærmere David, og mannen som bar skjoldet, gikk foran ham. Da filisteren så seg rundt og fikk se David, foraktet han ham. For han var bare en ungdom, rødkinnet og pen å se på. Så sa filisteren til David: «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» Filisteren forbannet David ved gudene sine. Filisteren sa til David: «Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene i luften og dyrene på marken.» Da sa David til filisteren: «Du kommer mot meg med sverd, med stikkspyd og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Hærskarenes Herres navn, Han som er Gud over Israels hærer, og som du har hånet. På denne dag skal Herren overgi deg i min hånd, og jeg skal slå deg ned og hogge hodet av deg. På denne dag skal jeg gi likene fra filisternes hær til fuglene i luften og dyrene på marken, så hele jorden skal erkjenne at Gud finnes i Israel. Da skal hele dette folket erkjenne at det ikke er ved sverd eller spyd Herren gir frelse. For det er Herrens strid, og Han skal overgi dere i vår hånd.» Da filisteren stilte seg fram og nærmet seg for å møte David, skjedde det: David skyndte seg og sprang fram mot rekkene for å møte filisteren. Så stakk David hånden sin i vesken og tok fram en stein. Han slynget den ut og traff filisteren i hodet, så steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han falt på sitt ansikt mot jorden. Slik vant David over filisteren med en slynge og en stein. Han slo filisteren og drepte ham. Men David hadde ikke noe sverd i hånden. Derfor sprang David bort og stilte seg over filisteren. Han grep sverdet hans, dro det ut av sliren og drepte ham, og så hogg han av ham hodet med det. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. Da kom mennene fra Israel og Juda fram og satte i krigsropet. De forfulgte filisterne helt til inngangen av dalen og portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien til Sja’arajim og til og med så langt som til Gat og Ekron. Israels barn vendte tilbake etter å ha forfulgt filisterne, og de plyndret leiren deres. David tok hodet av filisteren med seg til Jerusalem, men rustningen hans la han i teltet sitt. Da Saul så at David gikk ut mot filisteren, sa han til Abner, øverstkommanderende for hæren: «Abner, hvem er denne ungdommen sønn av?» Abner sa: «Så sant din sjel lever, konge, jeg vet ikke.» Så sa kongen: «Spør hvem denne unge mannen er sønn av.» Da David vendte tilbake etter å ha slått filisteren i hjel, tok Abner ham og førte ham fram for Saul med filisterens hode i hånden. Saul sa til ham: «Hvem er du sønn av, unge mann?» Da svarte David: «Jeg er sønn av din tjener Isai, betlehemitten.» Da han var ferdig med å snakke med Saul, ble Jonatan og David sjelevenner. Jonatan elsket ham som sin egen sjel. Den dagen tok Saul David til seg og lot ham ikke mer dra hjem til sin fars hus. Så sluttet Jonatan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel. Jonatan tok av seg kappen og ga den til David, sammen med rustningen, sverdet, buen og beltet sitt. Så dro David ut overalt hvor Saul sendte ham, og han gikk klokt fram. Saul satte ham over stridsmennene, og han ble vel ansett i hele folkets øyne, og også i Sauls tjeneres øyne. Da de kom hjem, og David vendte tilbake etter å ha slått filisteren i hjel, skjedde det at kvinnene hadde kommet ut med sang og dans fra alle byene i Israel for å møte kong Saul. De kom med tamburiner, gledesrop og musikk. Mens de danset, sang kvinnene med disse ord: «Saul har drept sine tusener, men David sine titusener.» Da ble Saul meget vred, for dette ordet var ondt i hans øyne. Han sa: «De har gitt David titusener, og meg har de bare gitt tusener. Hva mer kan han få foruten kongedømmet?» Fra den dagen holdt Saul stadig øye med David. Dagen etter skjedde det: Den onde ånden Gud hadde latt komme over Saul, talte i raseri inne i huset. Da spilte David på harpen, slik han gjorde dag etter dag. Men Saul hadde et spyd i hånden. Saul kastet spydet, for han sa: «Jeg skal spidde David mot veggen!» Men David slapp bort fra ham to ganger. Saul fryktet David, for Herren var med ham. Men Han hadde forlatt Saul. Derfor fikk Saul ham bort fra seg og satte ham som befalingsmann for en enhet på 1000. Han ledet folket da det dro ut og da det kom inn. David gikk klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham. Derfor fryktet Saul ham når han så at han gikk meget klokt fram. Men hele Israel og Juda elsket David, for det var han som ledet dem da de gikk ut og da de kom inn. Så sa Saul til David: «Her er min eldste datter Merab. Jeg vil gi deg henne som kone. Vær bare mektig og kjemp Herrens kamper!» For Saul tenkte: «Min hånd må ikke felle ham, la ham falle for filisternes hånd.» Da sa David til Saul: «Hvem er jeg, og hva er mitt liv eller min fars slekt i Israel, at jeg skulle bli kongens svigersønn?» Men på den tiden da Merab, Sauls datter, skulle blitt gitt til David, skjedde det at hun ble gitt som kone til meholatitten Adriel. Sauls datter Mikal elsket David. De sa det til Saul, og dette var rett i hans øyne. Så sa Saul: «Jeg vil gi henne til ham, så hun kan være en snare for ham, så han kan falle for filisternes hånd.» En annen gang sa derfor Saul til David: «I dag skal du bli min svigersønn.» Saul befalte tjenerne sine: «Snakk med David i hemmelighet og si: Se, kongen gleder seg over deg, og alle tjenerne hans elsker deg. Derfor skal du nå bli kongens svigersønn.» Så talte Sauls tjenere disse ordene så David hørte det. David sa: «Tror dere det er så lett å bli kongens svigersønn? Jeg er en fattig mann av lav ætt?» Sauls tjenere fortalte dette til Saul og sa: «Disse ordene talte David.» Da sa Saul: «Dette skal dere si til David: Det er ikke noe annet kongen ønsker som brudepris enn 100 forhuder fra filisterne, så han kan få hevn over kongens fiender.» Men Saul tenkte å la David falle ved filisternes hånd. Men da tjenerne hans talte disse ordene til David, ble det rett i Davids øyne at han skulle bli kongens svigersønn. Før dagene var omme, brøt David opp og dro av sted, han og hans menn. De drepte 200 menn av filisterne. David tok med forhudene deres, og de ga dem alle sammen til kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Da ga Saul ham sin datter Mikal til kone. På den måten så og skjønte Saul at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham. Saul fikk enda større frykt for David. Derfor ble Saul en fiende av David alle sine dager. Så dro filisternes førere ut i krigen. Hver gang de dro ut, skjedde det at David gikk klokere fram enn alle Sauls tjenere, slik at hans navn fikk stor ære. Saul talte til sin sønn Jonatan og til alle tjenerne sine om at de skulle drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, hadde David meget kjær. Jonatan fortalte dette til David og sa: «Min far Saul forsøker å drepe deg. Derfor må du være på vakt til i morgen tidlig. Hold deg på et hemmelig sted og gjem deg! Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på den marken hvor du er, og jeg vil snakke med min far om deg. Så skal jeg fortelle deg det jeg finner ut.» Så talte Jonatan vel om David til sin far Saul, og han sa til ham: «Kongen må ikke synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært til stor nytte for deg. For han satte livet sitt på spill og drepte filisteren, og Herren brakte en stor utfrielse for hele Israel. Du så det selv og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod og drepe David uten grunn?» Da hørte Saul på det Jonatan sa og sverget: «Så sant Herren lever, han skal ikke dø.» Så kalte Jonatan på David, og Jonatan fortalte ham alt dette. Jonatan tok David med til Saul, og han var hos ham som i tidligere dager. Men krigen blusset opp igjen. David dro ut og stred mot filisterne, og han slo dem i et mektig slag, så de flyktet fra ham. Da skjedde det at den onde ånden fra Herren kom over Saul mens han satt i huset sitt med et spyd i hånden. Og David spilte på harpen. Da prøvde Saul å spidde David mot veggen med spydet, men han kom seg unna Saul. Og han støtte spydet inn i veggen. David flyktet og kom seg unna samme natt. Saul sendte også utsendinger til Davids hus for å holde øye med ham for å drepe ham neste morgen. Mikal, Davids kone, fortalte ham dette og sa: «Hvis du ikke berger livet i natt, blir du drept i morgen.» Så firte Mikal David ned fra et vindu. Han dro av sted, flyktet og kom seg unna. Mikal tok en husgud og la den i sengen, la et geitehårsteppe der han hadde hodet, og dekket over det med klær. Da Saul sendte utsendinger for å gripe David, sa hun: «Han er syk.» Da sendte Saul utsendingene tilbake for å se til David, og han sa: «Ta ham med hit til meg i sengen, så jeg kan få drept ham.» Men da utsendingene kom inn, lå husguden der i sengen, med et teppe av geitehår der han hadde hodet sitt. Da sa Saul til Mikal: «Hvorfor har du lurt meg på denne måten og sendt fienden min bort, så han har kommet seg unna?» Mikal svarte Saul: «Han sa til meg: ‘La meg få gå! Hvorfor skulle jeg drepe deg?’» Så flyktet David og kom seg unna, og han dro til Samuel i Rama og fortalte ham alt det Saul hadde gjort mot ham. Han og Samuel dro og bosatte seg i Nevajot. Dette ble fortalt til Saul, og det ble sagt: «Se, David er i Nevajot i Rama.» Da sendte Saul utsendinger for å gripe David. Da de fikk se flokken av profeter som profeterte, og Samuel som sto der som leder for dem, kom Guds Ånd over Sauls utsendinger, og også de profeterte. Da Saul fikk høre dette, sendte han andre utsendinger, og de profeterte på samme måte. Så sendte Saul utsendinger for tredje gang, og også de profeterte. Da dro han selv til Rama, og kom til den store brønnen som er ved Seku. Der spurte han seg for: «Hvor er Samuel og David?» Det var noen som svarte: «Se, de er i Nevajot i Rama.» Da han gikk dit, kom Guds Ånd over ham også, og han gikk videre og profeterte helt til han kom til Nevajot i Rama. Han tok av seg klærne sine, også han profeterte rett foran Samuel. Hele den dagen og hele den natten lå han naken. Derfor sier de: «Er også Saul blant profetene?» Da flyktet David fra Nevajot i Rama, og han gikk og sa rett til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hvilken misgjerning og hvilken synd har jeg gjort mot din far, siden han prøver å ta mitt liv? » Da sa Jonatan til ham: «Slett ikke! Du skal ikke dø! Se, min far vil ikke gjøre verken stort eller smått uten først å gjøre det kjent for meg. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Slik er det ikke!» Da sverget David på ny og sa: «Din far vet for visst at jeg har funnet velvilje for dine øyne, og han har sagt: ‘La ikke Jonatan få vite dette, så han ikke blir sorgfull.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.» Så sa Jonatan til David: «Uansett hva din sjel ønsker, så skal jeg gjøre det for deg.» David sa til Jonatan: «Sannelig, i morgen er det nymåne, og da bør jeg sitte sammen med kongen for å spise. Men la meg gå, så jeg kan gjemme meg ute på marken til om kvelden den tredje dagen. Hvis din far da virkelig spør etter meg, skal du si: David ba meg inntrengende om å få skynde seg til Betlehem, sin egen by, for der holdes det en årlig offerhøytid for hele slekten. Hvis han sier at dette er godt, skal din tjener ha fred. Men hvis han blir meget vred, skal du vite at han har bestemt seg for å gjøre ham noe ondt. Derfor skal du vise din tjener barmhjertighet, for du har ført din tjener inn i en Herrens pakt med deg. Men uansett, hvis det finnes noen misgjerning hos meg, så skal du drepe meg. For hvorfor skulle du føre meg til din far?» Men Jonatan sa: «Må det aldri hende deg! For hvis jeg visste sikkert at min far hadde bestemt at noe ondt skulle komme over deg, ville jeg ikke da ha fortalt det til deg?» Da sa David til Jonatan: «Hvem skal si det til meg? Eller tenk om din far svarer deg med harme?» Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de begge ut på marken. Da sa Jonatan til David: «Herren, Israels Gud er vitne! Når jeg har forhørt meg hos min far en gang i morgen eller i overmorgen, og det virkelig er noe godt i vente for David, og jeg ikke sender beskjed og gjør det kjent for deg, da skal Herren ramme Jonatan både nå og siden. Men hvis min far finner det for godt å gjøre ondt mot deg, skal jeg gjøre det kjent for deg og sende deg av sted, så du kan dra bort i fred. Må Herren være med deg, som Han har vært med min far. Ikke bare mens jeg ennå er i live, må du vise meg Herrens miskunnhet, så jeg ikke skal dø. Men du må aldri ta din godhet bort fra mitt hus, nei, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste en av Davids fiender fra jordens overflate.» Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: «Må Herren kreve regnskap av Davids fienders hånd.» Jonatan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham. For han elsket ham som sin egen sjel. Da sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne. Det vil bli spurt etter deg, fordi plassen din vil stå tom. Men etter tre dager skal du skynde deg å komme ned til det stedet der du gjemte deg den dagen gjerningen skulle skje. Bli ved steinen Esel! Så skal jeg skyte tre piler mot den ene siden, som om jeg skjøt på blink. Jeg skal sende en gutt bort dit og si: Gå og finn pilene! Hvis jeg uttrykkelig sier til gutten: Se, pilene ligger på denne siden for deg, hent dem og kom! Da, så sant Herren lever, betyr det fred for deg og ingen fare. Men hvis jeg sier til gutten: Se, pilene ligger bortenfor deg, da skal du gå din vei, for da vil Herren sende deg bort. Når det gjelder den saken vi har snakket om, du og jeg, se, må Herren være mellom deg og meg til evig tid!» Så gjemte David seg ute på marken. Da nymånen hadde kommet fram, satte kongen seg ned for å holde festmåltidet. Kongen satte seg, som han ellers gjorde, på plassen sin ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side. Men Davids plass sto tom. Likevel sa ikke Saul noe den dagen, for han tenkte: «Noe har skjedd med ham, så han ikke er ren. Han er sikkert ikke ren.» Dagen etter, på den andre dagen i måneden, da det viste seg at Davids plass fremdeles sto tom, skjedde det at Saul sa til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn verken i går eller i dag kommet for å holde måltid?» Da svarte Jonatan Saul: «David ba meg inntrengende om å få dra til Betlehem. Han sa: ‘Jeg ber deg, la meg dra, for vår slekt holder en offerhøytid i byen, og min bror har pålagt meg å være der. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg gå av sted og se til mine brødre.’ Derfor har han ikke kommet til kongens bord.» Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: «Du sønn av en vrang og opprørsk kvinne! Vet jeg ikke at du har valgt deg Isais sønn til skam for deg selv og til skam for din mor som fødte deg? For så lenge Isais sønn lever på jorden, kan verken du eller ditt kongedømme bli stadfestet. Derfor skal du nå sende bud og hente ham hit til meg, for han skal sannelig dø.» Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: «Hvorfor skulle han dø? Hva har han gjort?» Da kastet Saul et spyd etter ham for å drepe ham. På den måten forsto Jonatan at hans far var fast bestemt på å drepe David. Jonatan reiste seg fra bordet i brennende vrede. Han smakte ikke mat den andre dagen i måneden, for han sørget over David, fordi hans far hadde ført skam over ham. Slik skjedde det at Jonatan neste morgen gikk ut på marken på den tiden han hadde avtalt med David, og en liten gutt var sammen med ham. Da sa han til gutten: «Løp nå bort og finn pilene som jeg skyter ut.» Mens gutten løp bort, skjøt han en pil forbi ham. Da gutten kom til stedet der den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten og sa: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?» Jonatan ropte igjen etter gutten: «Vær rask, skynd deg og stans ikke!» Gutten som var med Jonatan, samlet så opp pilene og kom tilbake til sin herre. Men gutten visste ingenting. Bare Jonatan og David kjente til sammenhengen. Så ga Jonatan våpnene sine til gutten og sa til ham: «Gå og bær alt inn i byen!» Med det samme gutten hadde gått, trådte David fram fra stedet på sørsiden og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Han bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre, og de gråt sammen, men David gråt mest. Så sa Jonatan til David: «Gå i fred, siden det står fast at vi begge har sverget i Herrens navn og sagt: Må Herren være mellom deg og meg, og mellom din slekt og min slekt, til evig tid.» Så brøt han opp og dro av sted, og Jonatan gikk inn i byen. David kom til Nob, til presten Ahimelek. Ahimelek ble redd da han møtte David, og han sa til ham: «Hvorfor er du alene, hvorfor er det ingen sammen med deg?» Da sa David til presten Ahimelek: «Kongen har befalt meg å utføre et spesielt ærend, og han har sagt til meg: ‘La ikke noen få vite noe om det ærendet jeg sender deg i, eller hva jeg har befalt deg.’ Jeg har satt mine unge menn til å møte på et avtalt sted. Og nå, hva har du for hånden? Gi meg fem brød, eller hva ellers som måtte finnes.» Presten svarte David: «Jeg har ikke noe vanlig brød for hånden. Det finnes bare hellig brød, hvis bare de unge mennene har holdt seg borte fra kvinner.» Da svarte David presten og sa til ham: «Sannelig, vi har alle holdt oss unna kvinner både i går og dagen før, helt siden jeg dro ut. Krigsutstyret til de unge mennene er hellig, selv på oppdrag som ikke er hellige. Hvor mye mer er det ikke hellig i dag.» Da ga presten ham hellig brød. For det var ikke noe annet brød der enn skuebrødet som var tatt bort fra stedet foran Herrens ansikt, for at det skulle legges fram nybakt brød i stedet for det gamle samme dag som det ble tatt bort. Det var en mann av Sauls tjenere som var der den dagen, og han ble holdt igjen foran Herrens ansikt. Navnet hans var Doeg, en edomitt, lederen for gjeterne til Saul. David sa til Ahimelek: «Har du ikke et spyd eller et sverd for hånden her? For verken sverdet eller våpnene mine har jeg tatt med meg, for kongens ærend har hast.» Da sa presten: «Sverdet til filisteren Goliat, han du drepte i Ela-dalen, er her. Det er pakket inn i et klede bak efoden. Hvis du vil ha det, så ta det. For her finnes det ikke noe annet enn det.» David sa: «Det er ikke noe som kan måle seg med det. Gi det til meg!» Så brøt David opp og flyktet fra Saul samme dag. Han dro til Akisj, kongen i Gat. Akisjs tjenere sa til ham: «Er ikke dette David, kongen i landet? Var det ikke ham de sang om for hverandre i dansen, med disse ordene: Saul har drept sine tusener, men David sine titusener?» David tok disse ord til sitt hjerte, og han ble veldig redd for Akisj, kongen i Gat. Derfor forandret han adferd overfor dem, og han lot som han var gal mens han var der. Han klorte på dørene til porten, og han siklet i skjegget. Da sa Akisj til tjenerne sine: «Sannelig, dere ser at mannen er fra forstanden. Hvorfor har dere tatt ham med til meg? Har jeg bruk for gale menn, siden dere har tatt med denne mannen for å utfolde sin galskap hos meg? Skal en slik få komme inn i mitt hus?» Derfor reiste David derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus fikk høre det, dro de ned til ham. Alle som var i nød, alle som hadde gjeld, og alle som var bitre i sjelen, samlet seg rundt ham. Slik ble han deres leder. Det var omkring 400 menn sammen med ham. Så dro David derfra til Mispe i Moab. Han sa til kongen i Moab: «La min far og mor komme hit og bli hos dere, til jeg vet hva Gud vil gjøre for meg.» Så førte han dem fram for kongen av Moab, og de bodde hos ham hele tiden David var i festningen. Profeten Gad sa til David: «Bli ikke igjen i festningen! Dra din vei herfra og reis til Judalandet!» Så reiste David og dro inn i Haretskogen. Saul var i Gibea under et tamarisktre i Rama. Han hadde spydet med seg i hånden og alle tjenerne sine stående rundt seg. Da Saul hørte at David og mennene som var sammen med ham, var blitt gjenkjent, sa Saul til tjenerne sine som sto rundt ham: «Hør nå, dere benjaminitter! Vil Isais sønn gi jordeiendommer og vingårder til hver av dere, og gjøre dere alle til ledere for 1000 og ledere for 100? Dere har alle sammensverget dere mot meg, og det er ingen som har fortalt meg at min sønn har sluttet en pakt med Isais sønn. Det er ikke én av dere som har omsorg for meg, så han forteller meg at min sønn har satt min tjener opp mot meg, så han ligger i bakhold, slik det er blitt kjent i dag.» Edomitten Doeg, som var satt over Sauls tjenere, svarte og sa: «Jeg så at Isais sønn dro til Nob, til Ahimelek, Ahitubs sønn. Han spurte Herren om råd for ham, ga ham forsyninger og sverdet til filisteren Goliat.» Da sendte kongen bud på presten Ahimelek, Ahitubs sønn, og hele hans fars hus, som var prestene i Nob. Alle sammen kom til kongen. Saul sa: «Hør nå, Ahitubs sønn!» Han svarte: «Her er jeg, min herre.» Da sa Saul til ham: «Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn, ved at du har gitt ham brød og sverd og spurt Gud om råd for ham, så han kunne gjøre opprør mot meg og ligge i bakhold, slik det er blitt kjent i dag?» Da svarte Ahimelek kongen og sa: «Hvem blant alle dine tjenere er så trofast som David, han som er kongens svigersønn, som får råd direkte fra deg og som er æresgjest i ditt hus? Var det i dag jeg begynte å spørre Herren om råd for ham? Må det være langt fra meg å gjøre noe slikt! Kongen må ikke la verken sin tjener eller noen i min fars hus bli tillagt noe av dette. For din tjener visste ingenting, verken lite eller mye.» Men kongen sa: «Du skal sannelig dø, Ahimelek, både du og hele din fars hus!» Så sa kongen til vaktene som sto rundt ham: «Snu dere og drep Herrens prester, fordi de har også gjort felles sak med David, og fordi de visste når han flyktet og ikke sa noe om det til meg.» Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden for å hogge ned Herrens prester. Kongen sa til Doeg: «Du kan snu deg og drepe prestene!» Så snudde edomitten Doeg seg og hogg prestene ned. Den dagen drepte han 85 menn som bar efod av lin. Også Nob, prestenes by, slo han med sverdets egg, både mann og kvinne, barn og diebarn, både okse, esel og sau hogg han ned med sverdet. Abjatar var navnet på en av sønnene til Ahimelek, Ahitubs sønn. Han kom seg unna og flyktet etter David. Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester. Da sa David til Abjatar: «Den dagen edomitten Doeg var der, forsto jeg at han uten tvil ville fortelle det til Saul. Jeg bærer skylden for hver eneste sjel i din fars hus. Bli hos meg! Frykt ikke! For den som står meg etter livet, er også ute etter ditt liv. Men hos meg har du et trygt vern.» Så fortalte noen dette til Davidog sa: «Se, filisterne går i strid mot Ke’ila, og de plyndrer treskeplassene.» Derfor spurte David Herren og sa: «Skal jeg dra ut og slå til mot disse filisterne?» Herren svarte David: «Slå til mot filisterne og frels Ke’ila!» Men Davids menn sa til ham: «Se, vi er redde her i Juda, hvor mye mer om vi skulle dra til Ke’ila mot filisternes hærer?» Da spurte David Herren om råd enda en gang. Herren svarte ham og sa: «Bryt opp, dra ned til Ke’ila! For jeg vil overgi filisterne i din hånd.» David og hans menn dro til Ke’ila og kjempet mot filisterne. De slo dem ned i et mektig slag og tok fra dem buskapen. Slik frelste David dem som bodde i Ke’ila. Da Abjatar, Ahimeleks sønn, flyktet til David i Ke’ila, skjedde det at han hadde efoden med seg i hånden. Saul ble fortalt at David hadde dratt til Ke’ila. Så sa Saul: «Gud har overgitt ham i min hånd, for han har stengt seg selv inne ved å gå inn i en by med både porter og bommer.» Da kalte Saul hele hæren sammen til kamp for å dra ned til Ke’ila og beleire David og hans menn. Men David forsto at Saul hadde planlagt noe ondt mot ham, så han sa til presten Abjatar: «Kom hit med efoden!» Så sa David: «Herre, Israels Gud, Din tjener har sannelig hørt at Saul prøver å komme til Ke’ila for å ødelegge byen for min skyld. Vil mennene i Ke’ila overgi meg i hans hånd? Vil Saul komme hit ned, slik Din tjener har hørt? Herre, Israels Gud, jeg ber Deg, gjør det kjent for Din tjener!» Og Herren sa: «Han kommer ned.» Da sa David: «Vil mennene i Ke’ila overgi meg og mine menn i Sauls hånd?» Og Herren sa: «De vil overgi deg til ham.» Da brøt David opp sammen med sine folk, rundt 600 menn, og de dro bort fra Ke’ila og gikk omkring der de kunne komme fram. Så ble det fortalt til Saul at David hadde flyktet fra Ke’ila. Derfor lot han være å dra ut. David holdt seg i fjellborgene i ødemarken, og han ble værende i fjellene i Sif-ødemarken. Saul lette etter ham hver dag, men Gud overga ham ikke i hans hånd. Da innså David at Saul hadde kommet ut for å ta livet av ham. David var i Horesja i Sif-ødemarken. Sauls sønn, Jonatan, dro da ut, og han gikk til David i skogen og oppmuntret ham i Gud. Han sa til ham: «Frykt ikke, for min far Saul skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet det.» Så sluttet de to en pakt for Herrens ansikt. David holdt seg i Horesja, og Jonatan dro tilbake til sitt eget hus. Så kom sifittene opp til Saul i Gibea og sa: «Er det ikke slik at David gjemmer seg hos oss i festningene i skogen ved Hakilahøyden, som er sør for Jesjimon? Derfor, konge, skal du nå komme ned, slik du av hele din sjel vil. Det skal være vårt ansvar å overgi ham i kongens hånd.» Saul sa: «Velsignet være dere av Herren, for dere har medlidenhet med meg. Gå nå og finn ut med sikkerhet hvordan det er og se hvor gjemmestedet hans er og hvem som har sett ham der. For det er blitt meg fortalt at han er meget listig. Se derfor etter og få vite om alle de bortgjemte stedene hvor han skjuler seg. Kom så tilbake til meg med sikker beskjed, så vil jeg dra med dere. Da skal det skje: Om han er i landet, vil jeg lete etter ham blant alle Judas tusener.» Så brøt de opp og gikk til Sif i forveien for Saul. Men David og hans menn var i Maon-ødemarken, på sletten sør for Jesjimon. Da Saul og hans menn dro ut for å lete etter ham, ble dette fortalt til David. Derfor dro han ned til klippen og ble i Maon-ødemarken. Da Saul hørte det, forfulgte han David i Maon-ødemarken. Så gikk Saul på den ene siden av fjellet, og David og hans menn på den andre siden av fjellet. David hadde det travelt med å komme seg bort fra Saul, for Saul og hans menn holdt på å omringe David og hans menn for å ta dem til fange. Men et sendebud kom til Saul og sa: «Skynd deg og kom, for filisterne har rykket inn i landet.» Derfor vendte Saul tilbake fra jakten etter David, og han dro ut mot filisterne. Derfor kalte de stedet Sela-haMahlekot. Deretter dro David opp derfra og bodde i festningene ved En-Gedi. Da Saul hadde vendt tilbake etter å ha fulgt etter filisterne, skjedde det at det ble fortalt ham og sagt: «Vær på vakt! David er i ødemarken ved En-Gedi.» Da tok Saul 3000 utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og hans menn øst for Steinbukkfjellene. Så kom han til saueinnhegningene ved veien, hvor det var en hule. Saul gikk inn i den i sitt eget ærend. Men David og hans menn oppholdt seg i en annen gang i den samme hulen. Da sa Davids menn til ham: «Det er om denne dagen Herren har sagt til deg: ‘Se, Jeg vil overgi din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham det som er godt i dine øyne.’» David sto opp og skar en flik av kappen til Saul uten at han visste det. Men etterpå skjedde det at David fikk et stikk i hjertet fordi han hadde skåret i Sauls kappe. Han sa til sine menn: «Må Herren forby at jeg skulle gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, og legge hånd på ham. Han er jo Herrens salvede.» Slik holdt David tjenerne sine tilbake med disse ordene, og han lot dem ikke overfalle Saul. Og Saul kom ut av hulen og dro sin vei. Deretter brøt David også opp, gikk ut av hulen og ropte til Saul og sa: «Min herre konge!» Da Saul så seg tilbake, bøyde David seg med ansiktet til jorden og kastet seg ned. David sa til Saul: «Hvorfor hører du på menn som sier: ‘Sannelig, David er ute etter å skade deg?’ Se, i dag har dine egne øyne sett at Herren overga deg i min hånd i hulen, og noen sa at jeg burde drepe deg. Men jeg hadde medlidenhet med deg og sa: ‘Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.’ Men se, min far, se! Her har jeg fliken av kappen din i hånden! For da jeg skar fliken av kappen din, drepte jeg deg ikke. Av dette må du forstå og innse at det verken finnes noe ondt eller noen misgjerning hos meg, og jeg har ikke syndet mot deg. Likevel jager du meg for å ta mitt liv. Må Herren dømme mellom meg og deg, og må Herren gi meg hevn over deg. Men min hånd skal ikke være løftet mot deg. Det er som de gamles ordspråk sier: Ugudelighet kommer fra den ugudelige. Men min hånd skal ikke være løftet mot deg. Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund? En loppe? La derfor Herren være dommer og dømme mellom meg og deg, og Han skal se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.» Da David var ferdig med å tale disse ordene til Saul, skjedde det at Saul sa: «Er det din røst, min sønn David?» Og Saul hevet røsten og gråt. Så sa han til David: «Du er mer rettferdig enn jeg er. For du har gjengjeldt meg med det gode, mens jeg har gjengjeldt deg med det onde. I dag har du gjort kjent at du har gjort godt mot meg. For da Herren overga meg i din hånd, drepte du meg ikke. For når en mann finner sin fiende, vil han da la ham komme seg unna med det gode? Må derfor Herren gjengjelde deg med det gode for det du har gjort mot meg i dag. Se nå, jeg erkjenner at du sannelig skal være konge, og at Israels kongedømme skal stadfestes i din hånd. Derfor skal du nå sverge til meg ved Herren at du ikke skal utrydde min slekt, og at du ikke skal utslette mitt navn fra min fars hus.» Så sverget David for Saul. Og Saul dro hjem, men David og hans menn dro opp til fjellborgen. Så døde Samuel. Hele Israel samlet seg og sørget over ham, og de gravla ham i hans hjem i Rama. David brøt opp og dro ned til Paran-ødemarken. I Maon var det en mann som hadde arbeidet sitt i Karmel, og han var meget rik. Han eide 3000 sauer og 1000 geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel. Denne mannen hadde navnet Nabal og hans kone Abigajil. Hun var en kvinne med god forstand, og hun hadde et vakkert utseende. Men mannen var streng og ond i alt han gjorde. Han var av Kalebs hus. Da David ute i ødemarken fikk høre at Nabal holdt på å klippe sauene sine, sendte David ti unge menn av sted. David sa til de unge mennene: «Gå opp til Karmel, gå til Nabal og hils ham fred på mine vegne! Dette skal dere si til ham: Må du leve lenge, og fred være med deg, fred være med ditt hus, og fred være med alt du har! Nå har jeg hørt at du har saueklippere. Gjeterne dine var sammen med oss, og vi gjorde dem ingen fortred. Det var heller ingenting som ble borte for dem hele den tiden de var i Karmel. Spør dine unge menn, og de vil bekrefte det for deg. La derfor mine unge menn finne velvilje for dine øyne, for vi kommer hit på en festdag. Gi det du måtte ha for hånden, til dine tjenere og til din sønn David!» Da Davids unge menn kom dit, talte de alle disse ordene til Nabal i Davids navn, og de sto og ventet. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: «Hvem er David, og hvem er Isais sønn? Nå om dagen finnes det mange slaver som hver for seg river seg løs fra herrene sine. Skal jeg da ta av mitt brød, vann og slaktefe som jeg har slaktet til mine saueklippere, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor kommer fra?» Da snudde Davids unge menn seg og dro tilbake. De kom og fortalte ham alt dette. Da sa David til sine menn: «Hver av mennene skal spenne sverdet på seg.» Så spente hver mann sverdet på seg, og David spente også sverdet på seg. Omkring 400 menn gikk sammen med David, og 200 ble igjen ved forsyningene. En av de unge mennene fortalte dette til Abigajil, Nabals kone, og sa: «Se, David sendte budbærere fra ødemarken for å hilse på vår herre. Og han skjelte dem ut. Men mennene var meget gode mot oss, og de gjorde oss ingen fortred. Det var heller ingenting som ble borte så lenge vi var sammen med dem, da vi var ute på marken. De var som en mur rundt oss både natt og dag, hele den tiden vi var sammen med dem og gjette sauene. Nå må du finne ut og bli klar over hva du skal gjøre, for noe ondt er bestemt for vår herre og for hele hans hus. For han er selv en ondskapens sønn, så ingen vil snakke til ham.» Da skyndte Abigajil seg og tok 200 brød, to skinnsekker med vin, fem sauer som allerede var lagd i stand, fem mål ristet korn, 100 klaser med rosiner og 200 fikenkaker og la dem på eslene. Hun sa til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien for meg! Se, jeg kommer etter dere.» Men hun sa ikke noe om dette til sin mann Nabal. Da hun red av sted på eselet i ly av fjellhenget, skjedde det at hun fikk se David og mennene hans på vei ned mot henne, så hun fikk møte dem. David hadde sagt: «Sannelig, til ingen nytte har jeg beskyttet alt denne mannen har i ørkenen, så ingenting ble borte av alt som tilhører ham. Han har gjengjeldt meg godt med ondt. Må Gud ramme Davids fiender både nå og siden hvis jeg lar det bli igjen noen av hannkjønn av alle som tilhører ham, når det lysner i morgen.» Da Abigajil fikk øye på David, skyndte hun seg å stige ned fra eselet, falt på sitt ansikt foran David og bøyde seg til jorden. Så falt hun ned for føttene hans og sa: «Over meg, min herre, la denne misgjerningen hvile over meg! Men la din tjenerinne få tale mens du hører, og hør på ordene fra din tjenerinne. Min herre må ikke akte på denne ondskapens mann, Nabal. For som navnet hans er, slik er han. Nabal er hans navn, og dårskapen følger ham. Men jeg, din tjenerinne, fikk ikke se de unge mennene som min herre sendte. Og nå, min herre, så sant Herren lever og din sjel lever, fordi Herren har hindret deg fra å gå til blodsutgytelse og fra å ta hevn ved din egen hånd, skal du la dine fiender og dem som søker det onde for min herre, være som Nabal. Denne gaven som din tjenerinne har tatt med til min herre, la den bli gitt til de unge mennene som følger min herre. Jeg ber deg, tilgi din tjenerinnes overtredelse! For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre kjemper Herrens kamper, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes forsamling hos Herren din Gud. Men dine fienders sjeler skal Han slynge ut som steiner av slyngen. Når Herren har gjort for min herre etter alt det gode Han har talt til deg, og når Han har utvalgt deg til fyrste over Israel, skal det skje: Dette skal ikke bli til sorg for deg og ikke til anstøt for min herres hjerte. Verken dette at min herre har utgytt blod uten grunn, eller at han har tatt hevn på egen hånd. Men når Herren har gjort godt mot min herre, så husk din tjenerinne.» Da sa David til Abigajil: «Lovet være Herren, Israels Gud, som sendte deg for å møte meg i dag. Og velsignet er ditt råd og velsignet er du, fordi du i dag har hindret meg fra å utgyte blod og fra å ta hevn ved min egen hånd. For sannelig, Herren, Israels Gud, lever. Det er Han som har hindret meg i å skade deg. Hadde du ikke skyndet deg å komme meg i møte, ville det ikke vært noen igjen av hannkjønn hos Nabal i morgen tidlig.» Det hun hadde tatt med til ham, tok David så imot fra hennes hånd, og han sa til henne: «Dra opp til ditt hus i fred! Se, jeg har hørt på din røst, og jeg skal gjøre etter ditt ønske.» Abigajil kom til Nabal, og se, nettopp da ble det holdt en stor fest for ham i hans hus, et gjestebud som hos en konge. Nabal hadde et lystig hjerte, for han var sterkt beruset. Derfor sa hun ikke noe til ham, verken lite eller mye, før det grydde av morgen. Da morgenen kom og virkningen av vinen var over hos Nabal, fortalte hans kone ham alt som hadde hendt, og hans hjerte ble som dødt i hans indre, og han ble som en stein. Omkring ti dager senere slo Herren Nabal så han døde. Da David hørte at Nabal var død, sa han: «Lovet være Herren, som har gitt meg hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og som har bevart sin tjener fra det onde. For Herren har gjengjeldt Nabals ondskap så den kom over hans eget hode.» David sendte bud og fridde til Abigajil for å få henne til kone. Da Davids tjenere kom til Abigajil på Karmel, talte de til henne og sa: «David sendte oss til deg for å spørre deg om du vil bli hans kone.» Da reiste hun seg, falt på kne med ansiktet mot jorden og sa: «Se, her er din tjenestekvinne, en tjenerinne som vasker føttene til min herres tjenere.» Så skyndte Abigajil seg å gjøre seg ferdig, og hun red av sted på et esel, fulgt av fem av tjenestepikene sine. Hun fulgte med Davids budbærere og ble hans kone. David hadde også tatt seg ut Ahinoam fra Jisre’el, og slik ble de begge hans koner. Men sin datter Mikal, Davids kone, hadde Saul gitt til Palti, som var sønn av Lajisj fra Gallim. Sifittene kom til Saul i Gibea og sa: «Er det ikke slik at David gjemmer seg på Hakilahaugen, rett overfor Jesjimon?» Da brøt Saul opp og dro ned til Sif-ødemarken. Han hadde med seg 3000 utvalgte menn av Israel for å lete etter David i Sif-ødemarken. Saul slo leir på Hakilahaugen, som ligger rett overfor Jesjimon, ved veien. Men David holdt seg i ødemarken, og han så at Saul kom etter ham ut i ødemarken. Derfor sendte David ut speidere, og han fikk vite at Saul virkelig hadde kommet. Så brøt David opp og kom til det stedet hvor Saul hadde slått leir. David så stedet hvor Saul hadde lagt seg til ro sammen med Abner, Ners sønn, øverstkommanderende for hæren. Saul lå innenfor leiren, men folket hadde slått leir på alle kanter rundt ham. Da talte David og sa til hetitten Ahimelek og til Abisjai, som var sønn av Seruja og bror til Joab: «Hvem vil gå med meg ned til Saul i leiren?» Abisjai sa: «Jeg vil gå med deg ned.» Så kom David og Abisjai bort til folket om natten. Der lå Saul og sov innenfor leiren, med spydet stukket ned i jorden ved hodet. Abner og folket lå rundt ham på alle kanter. Da sa Abisjai til David: «I dag har Gud overgitt din fiende i din hånd. Derfor, la meg nå få stikke ham med spydet med en gang, rett ned i jorden. Da behøver jeg ikke stikke ham en gang til.» Men David sa til Abisjai: «Du skal ikke ødelegge ham, for hvem kan legge hånd på Herrens salvede uten å bli skyldig til straff?» David sa videre: «Så sant Herren lever, enten skal Herren selv slå ham, eller så kommer hans dødsdag når han skal dø, eller så skal han gå ut i striden og gå til grunne. Må Herren hindre at jeg skulle legge hånd på Herrens salvede. Men ta nå spydet og vannkrukken som står ved hodet hans, og la oss gå.» Så tok David spydet og vannkrukken som sto ved hodet til Saul, og de kom seg unna. Det var ingen som verken så det eller merket det eller våknet. For de lå alle og sov, fordi en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem. David gikk over til den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet langt unna. Det var stor avstand mellom dem. David ropte til folket og til Abner, Ners sønn, og sa: «Svarer du ikke, Abner?» Da svarte Abner og sa: «Hvem er du som roper over hit til kongen?» Da sa David til Abner: «Er du ikke en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke voktet din herre kongen? For en av folket kom inn for å ødelegge din herre kongen. Dette du har gjort, er ikke godt. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø, for dere har ikke voktet deres herre, Herrens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og vannkrukken som sto ved hodet hans.» Da kjente Saul igjen stemmen til David og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» David sa: «Det er min stemme, min herre konge.» Han sa: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener på denne måten? For hva har jeg gjort, eller hva ondt er det hos meg? La derfor min herre kongen nå høre på hans tjeners ord: Hvis det er Herren som har egget deg opp mot meg, så la duften av en offergave stige fram for Ham. Men hvis det er mennesker, skal de være forbannet for Herrens ansikt, for helt til denne dag har de fordrevet meg så jeg ikke får del i Herrens arv. Og de har sagt: ‘Gå og tjen andre guder!’ La nå ikke mitt blod renne ned på jorden for Herrens ansikt, siden Israels konge har kommet ut for å lete etter en loppe, på samme måten som man jakter på en rapphøne i fjellene.» Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David! Jeg vil ikke gjøre deg noe ondt, for mitt liv var dyrebart i dine øyne i dag. Se, jeg har gått fram som en dåre, og jeg har fart mektig vill.» David svarte og sa: «Se, her er spydet til kongen. La en av de unge mennene komme over og hente det. Herren skal gjengjelde hver mann for hans rettferdighet og trofasthet. For Herren overga deg i min hånd i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede. Se, like høyt som ditt liv ble verdsatt i mine øyne i dag, like høyt er mitt liv verdsatt i Herrens øyne, så Han skal utfri meg fra all trengsel.» Så sa Saul til David: «Du er velsignet, min sønn David! Alt du gjør, skal lykkes for deg.» Så dro David bort, og Saul vendte tilbake til sitt sted. David sa i sitt hjerte: «En dag kommer jeg nok til å miste livet ved Sauls hånd. Det er ikke noe som er bedre for meg enn straks å flykte til filisternes land. Da vil Saul bli lei av å lete etter meg mer innenfor Israels grenser. På den måten kan jeg komme bort fra hans hånd.» Så brøt David opp, og sammen med de 600 menn som var med ham, dro han over til Akisj, Maoks sønn, kongen i Gat. David ble boende sammen med Akisj i Gat, både han og hans menn, hver mann med sitt hus, og David med sine to koner, jisre’elittinnen Ahinoam og karmelittinnen Abigajil, enken etter Nabal. Det ble fortalt til Saul at David hadde flyktet til Gat. Derfor lette han ikke etter ham lenger. Så sa David til Akisj: «Jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så la dem gi meg et sted i en by ute i landet, hvor jeg kan bo. For hvorfor skulle din tjener bo i kongebyen sammen med deg?» Så ga Akisj ham Siklag den dagen. Derfor har Siklag tilhørt kongene i Juda helt til denne dag. Den tiden David bodde i filisternes land, var et helt år og fire måneder. David og hans menn dro opp og plyndret gesjurittene, girsittene og amalekittene. For disse folkeslagene bodde i landet fra tidligere tider, i det landområdet som strekker seg fra veien mot Sjur og så langt bort som til landet Egypt. Hver gang David angrep landet, lot han verken mann eller kvinne bli i live. Men han tok med seg både sauene, oksene, eslene, kamelene og klærne, og så vendte han tilbake og kom til Akisj. Da pleide Akisj å si: «Hvor har dere plyndret i dag?? David pleide å svare: «I Judas del av Negev, eller i det sørlige området til jerakme’elittene, eller i det sørlige området til kenittene.» David lot verken mann eller kvinne bli i live så noen kunne komme tilbake til Gat. For han sa: «For at de ikke skulle fortelle sannheten om oss og si: ‘Dette gjorde David.’» Slik gikk han fram hele tiden han bodde i filisternes land. Akisj trodde på David og sa: «Han har fått sitt folk Israel til å hate ham helt og fullt. Derfor blir han nå min tjener for alltid.» Det skjedde i de dager at filisterne samlet hærstyrkene sine for å kjempe mot Israel. Akisj sa til David: «Du vet med sikkerhet at du må dra ut sammen med hærstyrken min, både du og dine menn.» Da sa David til Akisj: «Du skal få merke hva din tjener kan gjøre.» Akisj sa til David: «Da setter jeg deg til min livvakt for alltid.» Samuel var død, og hele Israel hadde sørget over ham og gravlagt ham i Rama, hans egen by. De som mante fram døde, og de som drev med spiritisme, hadde Saul drevet bort fra landet. Så samlet filisterne seg og kom og slo leir ved Sjunem. Derfor samlet Saul hele Israel, og de slo leir ved Gilboa. Da Saul så filisternes hærstyrke, ble han redd, og hans hjerte skalv kraftig. Da Saul spurte Herren om råd, svarte ikke Herren ham, verken i drømmer eller ved urim eller ved profetene. Da sa Saul til tjenerne sine: «Finn meg en kvinne som kan mane fram døde, så vil jeg gå og spørre henne.» Tjenerne hans sa til ham: «Det er en kvinne i En-Dor. Hun kan mane fram døde.» Så gjorde Saul seg ukjennelig og tok på seg andre klær. Han dro av sted, og to menn var med ham. Om natten kom de fram til kvinnen, og han sa: «Jeg ber deg, spå for meg ved å mane fram den jeg nevner for deg.» Da sa kvinnen til ham: «Hør, du vet selv hva Saul har gjort, og hvordan han har drevet bort fra landet alle som maner fram døde, og dem som driver med spiritisme. Hvorfor legger du da en snare for mitt liv, så jeg må dø?» Men Saul sverget for henne ved Herren og sa: «Så sant Herren lever, skal det ikke komme noen skyld over deg på grunn av dette.» Da sa kvinnen: «Hvem skal jeg mane fram for deg?» Og han sa: «Du skal mane fram Samuel for meg.» Men da kvinnen fikk se Samuel, skrek hun høyt. Kvinnen talte til Saul og sa: «Hvorfor har du sveket meg? For du er Saul!» Kongen sa til henne: «Frykt ikke! Hva så du?» Kvinnen sa til Saul: «Jeg så en lik en gud stige opp fra jorden.» Da sa han til henne: «Hva slags skikkelse har han?» Hun sa: «En gammel mann stiger opp, og han er dekket med en kappe.» Da skjønte Saul at det var Samuel, og han falt på kne med ansiktet mot jorden. Samuel sa til Saul: «Hvorfor har du uroet meg ved å mane meg fram?» Saul svarte: «Jeg er i stor trengsel. For filisterne går til strid mot meg, og Gud har vendt seg fra meg og svarer meg ikke mer, verken ved profeter eller ved drømmer. Derfor har jeg kalt på deg, så du kan gjøre kjent for meg hva jeg bør gjøre.» Da sa Samuel: «Hvorfor spør du meg, når Herren har vendt seg fra deg og er blitt din fiende? Herren har for sin egen skyld gjort det Han talte ved meg. For Herren har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til din neste, til David. Fordi du ikke lød Herrens røst, og heller ikke fullførte Hans brennende vrede over Amalek, derfor har Herren gjort dette mot deg på denne dag. Dessuten skal Herren også overgi Israel sammen med deg i filisternes hånd. I morgen skal du og dine sønner være hos meg. Herren skal også overgi Israels hærstyrke i filisternes hånd.» Straks kastet Saul seg til jorden i hele sin lengde, og han ble svært redd på grunn av Samuels ord. Han hadde ingen styrke i seg, for han hadde ikke smakt mat hele dagen og hele natten. Kvinnen kom bort til Saul og så at han var dypt forskrekket, og hun sa til ham: «Se, din tjenerinne har lydt din røst, og med fare for mitt eget liv har jeg hørt på de ordene du talte til meg. Derfor skal du nå også høre på din tjenerinnes røst, og la meg sette fram et stykke brød for deg! Spis, så du kan ha styrke når du drar videre på veien.» Men han avslo og sa: «Jeg vil ikke spise.» Da oppfordret tjenerne ham sammen med kvinnen, og da hørte han på det de sa. Så reiste han seg opp fra jorden og satte seg på sengen. Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg og slaktet den. Hun tok også mel og knadde det, og så bakte hun usyrede kaker av det. Så satte hun det fram for Saul og tjenerne hans, og de spiste. Deretter sto de opp og dro bort den samme natten. Så samlet filisterne alle hærstyrkene sine ved Afek, men israelittene slo leir ved kilden i Jisre’el. Filisternes høvdinger dro fram med tropper på 100 og på 1000, men David og hans menn kom helt bakerst i hæren sammen med Akisj. Da sa filisternes fyrster: «Hva gjør disse hebreerne her?» Akisj svarte filisternes fyrster: «Er ikke dette David, tjener for Saul, kongen i Israel, han som har vært hos meg mer enn år og dag? Til denne dag har jeg ikke funnet noe ondt hos ham, siden han kom over til meg.» Men filisternes fyrster ble vrede på ham. Derfor sa de til ham: «Få denne mannen til å snu, så han kan dra tilbake til det stedet du har utpekt for ham. La ham ikke dra ned med oss i kampen, så han ikke blir vår motstander midt under striden. For hvordan kunne han bedre blidgjøre sin herre, enn ved hodene til disse mennene? Er ikke dette den samme David, han som de sang om for hverandre under dansen med disse ordene: Saul har drept sine tusener, og David sine titusener?» Da kalte Akisj David til seg og sa til ham: «Sannelig, så sant Herren lever, du har vært oppriktig, og både når du har gått ut og når du har gått inn sammen med meg og hærstyrken min, har jeg syntes godt om det. For jeg har ikke funnet noe ondt hos deg, fra den dagen du kom til meg og til i dag. Likevel har du ikke godvilje i høvdingenes øyne. Derfor skal du nå vende tilbake og dra i fred, så du ikke gjør noe som er ondt i filisternes høvdingers øyne.» Da sa David til Akisj: «Men hva har jeg gjort? Hva er det du har funnet hos din tjener, fra den dagen jeg kom til deg og helt til denne dag, siden jeg ikke kan dra ut og kjempe mot min herre kongens fiender?» Da svarte Akisj og sa til David: «Jeg vet at du er god som en Guds engel i mine øyne. Likevel har filisternes fyrster sagt: ‘Han skal ikke dra opp til krig sammen med oss.’ Derfor skal du stå tidlig opp i morgen sammen med din herres tjenere som har kommet hit med deg. Når dere har stått opp i morgen og det er blitt lyst nok for dere, skal dere dra av sted.» Så sto David og hans menn tidlig opp for å være reiseklare om morgenen, for å vende tilbake til filisternes land. Men filisterne dro opp til Jisre’el. Da David og hans menn kom til Siklag på den tredje dagen, skjedde det: Amalekittene hadde plyndret Negev og Siklag, og de hadde rykket inn i Siklag og satt ild på byen. De hadde også tatt til fange alle kvinnene og de andre som var der, fra den minste til den største. De drepte ikke noen, men de tok dem med seg og dro bort. Så kom David og hans menn tilbake til byen, og se, der var den, nedbrent! Deres koner, sønner og døtre var tatt til fange. Da hevet David røsten og gråt sammen med alt folket som var med ham, helt til de ikke klarte å gråte mer. Davids to koner, jisre’elittinnen Ahinoam og Abigajil, enken etter karmelitten Nabal, var blitt tatt til fange. David kom nå i stor trengsel, for folket snakket om å steine ham. For alt folket ble bitre i sjelen, hver mann på grunn av sine sønner og sine døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud. Da sa David til presten Abjatar, Ahimeleks sønn: «Kom hit til meg med efoden!» Og Abjatar kom med efoden til David. Så spurte David Herren om råd og sa: «Skal jeg sette etter denne flokken som har vært og plyndret? Skal jeg innhente dem?» Og Han svarte ham: «Sett etter dem, for du skal sannelig innhente dem og berge alt de har tatt.» Så dro David av sted, han og de 600 mennene som var med ham, og de kom til Besorbekken. Der ble de værende, dem som de lot bli igjen. Men David fortsatte forfølgelsen, han og 400 menn. For 200 ble igjen. De var så trette at de ikke klarte å krysse Besorbekken. Så fant de en egypter som lå på bakken, og de tok ham med til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham få vann å drikke. De ga ham også et stykke fikenkake og to klaser med rosiner. Da han hadde spist, kom livsånden tilbake til ham. For han hadde ikke smakt brød eller drukket vann på tre dager og tre netter. Da sa David til ham: «Hvem hører du til hos, og hvor er du fra?» Og han sa: «Jeg er en ung mann fra Egypt, en slave for en amalekitt. Min herre lot meg bli igjen her, fordi jeg ble syk for tre dager siden. Vi hadde trengt inn i det sørlige området til keretittene, i Judas del av Negev, og i det sørlige området som tilhører Kaleb. Siklag hadde vi brent.» David sa til ham: «Kan du føre meg ned til denne hæren?» Da sa han: «Sverg for meg ved Gud at du verken vil drepe meg eller overgi meg i min herres hånd, så skal jeg føre deg ned til denne flokken som drar for å plyndre.» Da han hadde ført ham ned, se, da lå de der. De lå spredt utover hele området, og de spiste, drakk og danset, i glede over det store byttet de hadde tatt fra filisternes land og fra Judas land. Så gikk David til angrep på dem fra det var tussmørke til om kvelden den neste dagen. Ikke én mann blant dem slapp unna, bortsett fra 400 unge menn som kastet seg på kameler og flyktet bort. David berget alt det amalekittene hadde tatt med seg, og sine to koner. Det manglet ikke noe av alt det som tilhørte dem, verken smått eller stort, verken sønner eller døtre, bytte eller noe annet som de hadde tatt fra dem. David vant alt sammen tilbake. Så tok David alt småfeet og storfeet som de hadde drevet foran den andre buskapen, og de ropte: «Dette er byttet til David.» Så kom David tilbake til de 200 mennene som hadde vært så utmattet at de ikke kunne følge David. Det var disse de hadde latt bli igjen ved Besorbekken. De dro ut for å møte David og for å møte folket som var sammen med ham. Da David kom nær folket, hilste han dem med fred. Alle de onde og dårlige mennene blant dem som hadde dratt med David, svarte da og sa: «Siden de ikke dro med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet som vi har vunnet tilbake, bortsett fra at hver mann skal få tilbake sin kone og sine barn. Så kan de ta dem med seg og dra av sted.» Men David sa: «Mine brødre, slik skal dere ikke gjøre med det Herren har gitt oss, Han som har bevart oss og som har overgitt flokken som kom imot oss, i vår hånd. For hvem kan vel høre på dere i denne saken? Nei, den som gikk ned til krigen, og den som ble igjen ved forsyningene, skal ha like stor del. De skal dele likt.» Slik ble det fra den dagen av. Han gjorde dette til lov og rett for Israel til denne dag. Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til vennene sine, og sa: «Se, her er en gave til dere fra byttet etter Herrens fiender.» Han sendte noe til dem som var i Betel, dem som var i Ramot i sør, dem som var i Jattir, dem som var i Aroer, dem som var i Sifmot, dem som var i Esjtemoa, dem som var i Rakal, dem som var i jerahme’elittenes byer, dem som var i kenittenes byer, dem som var i Horma, dem som var i Bor-Asjan, dem som var i Atak, dem som var i Hebron, og til alle de stedene dit David selv og hans menn pleide å dra. Filisterne gikk til strid mot Israel. Israels menn flyktet for filisterne, og de falt døde om på Gilboafjellet. Så satte filisterne etter Saul og hans sønner. Filisterne drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner. Kampen raste voldsomt mot Saul. Bueskytterne traff ham, og han ble alvorlig såret av dem. Da sa Saul til våpenbæreren sin: «Trekk sverdet ditt og stikk det gjennom meg, så ikke disse uomskårne kommer og stikker meg og mishandler meg.» Men våpenbæreren ville ikke, for han var fryktelig redd. Derfor tok Saul sverdet og styrtet seg over det. Da våpenbæreren hans så at Saul var død, styrtet også han seg over sverdet sitt og døde sammen med ham. Slik døde Saul, hans tre sønner, våpenbæreren og alle hans menn på den samme dagen. Da de av Israels menn som bodde på den andre siden av dalen, og de som bodde på den andre siden av Jordan, så at Israels menn hadde flyktet og at Saul og hans sønner var døde, forlot de byene og flyktet. Filisterne kom og bosatte seg i dem. Dagen etter, da filisterne kom ut for å plyndre de falne, fant de Saul og hans tre sønner, som hadde falt på Gilboafjellet. De hogg hodet av ham og tok rustningen av ham. Så sendte de bud rundt i hele filisternes land for å gjøre dette kjent i avgudstemplene sine og blant folket. Så hengte de rustningen hans i Astartetempelet og liket av ham på muren i Bet-Sjean. Da de som bodde i Jabesj i Gilead, fikk høre hva filisterne hadde gjort med Saul, brøt alle våpenføre menn opp, og de gikk hele natten. De tok liket av Saul og likene av hans sønner ned fra muren i Bet-Sjean, og de kom til Jabesj og brente likene der. Så tok de beina deres og begravde dem under tamarisktreet i Jabesj. Deretter fastet de i sju dager. Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter å ha slått amalekittene, og han hadde vært to dager i Siklag, se, da skjedde det på den tredje dagen at en mann kom fra Sauls leir med flerrede klær og jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg ned på jorden og hyllet ham. David sa til ham: «Hvor er du kommet fra?» Da sa han til ham: «Jeg har flyktet fra Israels leir.» Så sa David til ham: «Hvordan er stillingen? Fortell meg det!» Han svarte: «Folket har flyktet fra krigen, mange av folket har falt og er døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også døde.» Da sa David til den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» Da sa den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Det traff seg slik at jeg var ved Gilboafjellet, og se, der var Saul som sto og støttet seg på spydet sitt. Og sannelig, vognene og hestfolkene forfulgte ham voldsomt. Da han så seg tilbake, så han meg og ropte. Jeg svarte: ‘Her er jeg.’ Han spurte meg: ‘Hvem er du?’ Da svarte jeg ham: ‘Jeg er en amalekitt.’ Han talte til meg igjen: ‘Jeg ber deg, kom, stå over meg og drep meg, for dødssmerten har kommet over meg, men sjelen min er fortsatt i meg.’ Så stilte jeg meg over ham og drepte ham, for jeg forsto at han ikke kunne overleve etter at han hadde falt. Jeg tok diademet som han hadde på hodet, og armbåndet på armen hans, og jeg har tatt dem med hit til min herre.» Da grep David tak i sine egne klær og flerret dem, og det samme gjorde alle mennene som var sammen med ham. De sørget og gråt og fastet helt til kvelden over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet. Så sa David til den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en utlending, en amalekitt.» Da sa David til ham: «Hvorfor fryktet du ikke for å rekke ut hånden for å ødelegge Herrens salvede?» Så kalte David på en av de unge mennene og sa: «Gå bort og henrett ham!» Og han slo ham så han døde. Deretter sa David til ham: «Må ditt blod komme over ditt eget hode, for din egen munn har vitnet imot deg og sagt: ‘Jeg har drept Herrens salvede.’» Så klaget David med denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan, og han befalte å lære Judas barn sangen om «Buen». Og se, den står skrevet i Jasers bok: Israels skjønnhet ligger drept på dine høyder! Se hvordan krigerne har falt! Fortell det ikke i Gat, forkynn det ikke på gatene i Asjkalon, så ikke filisternes døtre kan glede seg, så ikke de uomskårnes døtre skal juble. Dere Gilboafjell, må det aldri falle dogg eller regn på dere, og må det ikke være marker som bærer offergaver. For der ble krigernes skjold urene. Sauls skjold ble ikke salvet med olje. Fra blod av drepte og fra de mektiges fett vek aldri Jonatans bue unna, og Sauls sverd vendte aldri tomt tilbake. Saul og Jonatan var elsket og nøt velvilje mens de levde, og de ble ikke atskilt i sin død. De var raskere enn ørner og sterkere enn løver. Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen med ynde, som festet gullpynt på deres klesdrakt. Se hvordan krigerne har falt midt i striden! Jonatan ble drept på dine høyder. Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet. Se hvordan krigerne har falt og stridsvåpnene har gått til grunne. Etter dette skjedde det at David spurte Herren om råd og sa: «Skal jeg dra opp til noen av Judas byer?» Herren sa til ham: «Dra opp!» David sa: «Hvor skal jeg dra opp?» Han sa: «Til Hebron.» Så dro David dit opp, og det gjorde også hans to koner, jisre’elittinnen Ahinoam og Abigajil, enken etter karmelitten Nabal. David tok med seg mennene som var sammen med ham, hver mann med sitt hus. Så bosatte de seg i Hebrons byer. Dit kom mennene fra Juda, og der salvet de David til konge over Judas hus. De talte til David og sa: «Det var mennene i Jabesj i Gilead som begravde Saul.» Så sendte David budbærere til mennene i Jabesj i Gilead og sa til dem: «Dere er velsignet av Herren, fordi dere har vist Saul, deres herre, den barmhjertighet å begrave ham. Må nå Herren vise barmhjertighet og sannhet mot dere. Jeg vil også gjøre godt mot dere, fordi dere har gjort dette. Må dere derfor være sterke og modige! For deres herre Saul er død, men Judas hus har også salvet meg til konge over dem.» Men Abner, Ners sønn, øverstkommanderende for Sauls hær, tok Isjbosjet, Sauls sønn, og førte ham over til Mahanajim. Han gjorde ham til konge over Gilead, over asjerittene, over Jisre’el, over Efraim, over Benjamin og over hele Israel. Isjbosjet, Sauls sønn, var 40 år da han ble konge over Israel, og han var konge i to år. Bare Judas hus fulgte David. Hele den tiden David var konge over Judas hus i Hebron, var sju år og seks måneder. Abner, Ners sønn, og tjenerne til Isjbosjet, Sauls sønn, dro ut fra Mahanajim til Gibeon. Joab, Serujas sønn, og Davids tjenere dro ut og møtte dem ved dammen i Gibeon. Så slo de seg ned, den ene flokken på den ene siden av dammen og den andre på den andre siden. Så sa Abner til Joab: «La nå de beste krigerne stå opp og utkjempe tvekamp foran oss!» Joab sa: «La dem stå fram!» Så sto de opp og gikk fram, så mange det gjaldt, tolv fra Benjamin, som fulgte Isjbosjet, Sauls sønn, og tolv av Davids tjenere. Hver av dem grep tak i hodet til motstanderen sin og stakk sverdet i siden på ham. Slik falt de alle sammen. Derfor ble det stedet kalt Helkat Hassurim. Den ligger i Gibeon. Så ble det en meget voldsom strid den dagen, og Abner og mennene fra Israel ble slått av Davids tjenere. De tre sønnene til Seruja var der, Joab, Abisjai og Asael. Asael var like lett på foten som en gasell ute i marken. Så jaget Asael Abner, og han tok ikke av verken til høyre eller venstre på veien så lenge han fulgte etter Abner. Da så Abner seg tilbake og sa: «Er det du, Asael?» Han svarte: «Det er jeg.» Abner sa til ham: «Ta av til din høyre eller venstre side, grip tak i en av de unge mennene og ta rustningen hans på deg.» Men Asael ville ikke ta av fra veien og på den måten slutte å følge etter ham. Da sa Abner igjen til Asael: «Ta av så du ikke forfølger meg lenger. Hvorfor skulle jeg slå deg i bakken? Hvordan skulle jeg da kunne møte din bror Joab ansikt til ansikt?» Men han nektet å ta av. Derfor stakk Abner ham i magen med den sløve siden av spydet, slik at spydet kom ut gjennom ryggen hans. Og der falt han ned og døde på stedet. Slik skjedde det at alle som kom til det stedet hvor Asael falt om og døde, ble stående stille der. Også Joab og Abisjai forfulgte Abner. Solen var nær ved å gå ned da de kom til Ammahaugen, som er rett overfor Giah på veien til Gibeonødemarken. Benjamins barn samlet seg bak Abner og dannet en flokk, og de inntok stillingen sin på toppen av en høyde. Da ropte Abner til Joab og sa: «Skal da sverdet ødelegge for alltid? Forstår du ikke at det bare vil bli bittert til slutt? Hvor lenge skal det gå før du ber folket vende tilbake og slutte å forfølge brødrene sine?» Joab sa: «Så sant Gud lever, hvis ikke du hadde sagt noe, ville folket uten tvil ha gitt opp å forfølge sine brødre allerede fra morgenen av.» Så blåste Joab i basunen, og hele folket sto stille. De forfulgte ikke Israel lenger, og de kjempet heller ikke mer. Abner og mennene hans fortsatte over sletten hele natten, krysset Jordan og dro gjennom Bitron. Så kom de til Mahanajim. Joab vendte tilbake etter å ha forfulgt Abner. Da han hadde samlet hele folket, manglet Asael og 19 menn av Davids tjenere. Men Davids tjenere hadde slått ned 360 av Benjamin og Abners menn, slik at de døde. Så løftet de opp Asael og begravde ham i hans fars grav, i Betlehem. Joab og mennene hans gikk hele natten, og de kom til Hebron ved daggry. Det ble en langvarig strid mellom Sauls hus og Davids hus. Mens David ble sterkere og sterkere, ble Sauls hus svakere og svakere. I Hebron ble det født sønner til David: Hans førstefødte var Amnon, som han fikk med jisre’elittinnen Ahinoam. Den andre var Kilab, som han fikk med Abigajil, enken etter karmelitten Nabal. Den tredje var Absalom, sønn av Ma’aka, datter av Talmai, kongen av Gesjur. Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit. Den femte var Sjefatja, sønn av Abital, og den sjette var Jitream, som David fikk med sin kone Egla. Disse ble født til David i Hebron. Mens det var krig mellom Sauls hus og Davids hus, ble det slik at Abner styrket stillingen sin i Sauls hus. Saul hadde en medhustru som het Rispa, datter av Ajja. Så sa Isjbosjet til Abner: «Hvorfor har du gått inn til min fars medhustru?» Da ble Abner meget harm på grunn av Isjbosjets ord, og han sa: «Er jeg et hundehode som tilhører Juda? I dag viser jeg barmhjertighet mot din far Sauls hus, mot hans brødre og mot hans venner. Jeg har heller ikke overgitt deg i Davids hånd. Men i dag anklager du meg for en misgjerning mot denne kvinnen? Må Gud ramme Abner, både nå og siden, hvis jeg ikke gjør det for David som Herren har sverget for ham: Å overføre kongedømmet fra Sauls hus og reise opp Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan til Be’er-Sjeba.» Men han kunne ikke svare Abner med et ord, for han fryktet ham. Så sendte Abner budbærere til David på sine egne vegne og sa: «Hvem er det landet tilhører?» De sa også: «Slutt din pakt med meg, og se, jeg skal gjøre felles sak med deg for å føre hele Israel over til deg.» David sa: «Godt, jeg skal slutte en pakt med deg. Men én ting krever jeg av deg: Du får ikke se mitt ansikt uten at du først har fått med Mikal, Sauls datter, når du kommer for å se mitt ansikt.» Så sendte David budbærere til Isjbosjet, Sauls sønn, og sa: «Gi meg min kone Mikal! Jeg ble lovet ekteskap med henne for 100 forhuder fra filisterne.» Isjbosjet sendte bud og hentet henne fra hennes mann, fra Paltiel, Lajisjs sønn. Så gikk hennes mann sammen med henne til Bahurim, og han gikk bak henne og gråt. Da sa Abner til ham: «Gå, vend tilbake!» Og han vendte tilbake. Abner hadde talt med de eldste i Israel og sagt: «Allerede i lang tid har dere forsøkt å få David som konge over dere. Nå skal dere gjøre det. For Herren har talt om David og sagt: ‘Ved Min tjener Davids hånd skal Jeg frelse Mitt folk Israel fra filisternes og alle deres fienders grep.’» Abner talte også så de som tilhørte Benjamin, kunne høre det. Så dro Abner for å tale så David i Hebron kunne høre alt det som Israel og alle i Benjamins hus syntes godt om. Så kom Abner til David i Hebron sammen med de 20 mennene som var med ham. David lagde i stand et gjestebud for Abner og mennene som var sammen med ham. Da sa Abner til David: «Jeg vil bryte opp, gå av sted og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan slutte en pakt med deg, så du kan være konge over alt det din sjel ønsker.» Så sendte David Abner av sted, og han dro ut i fred. Se, da kom Davids tjenere tilbake fra et plyndringstokt sammen med Joab, og de hadde stort bytte med seg. Men da var ikke Abner hos David i Hebron, for han hadde sendt ham av sted, og han hadde dratt ut i fred. Da Joab og hele hæren som var sammen med ham, hadde kommet, fortalte de dette til Joab og sa: «Abner, Ners sønn, kom til kongen, og han sendte ham bort, og han har dratt ut i fred.» Da gikk Joab til kongen og sa: «Hva er det du har gjort? Se, Abner kom til deg. Hvorfor har du sendt ham bort, så han allerede har dratt av sted? Du må da forstå at Abner, Ners sønn, kom for å narre deg og få kjennskap til din utgang og din inngang, og for å kjenne til alt du gjør.» Da Joab hadde gått bort fra David, sendte han noen utsendinger etter Abner, og de tok ham med tilbake fra Sirabrønnen. Men David visste ikke om det. Da Abner var kommet tilbake til Hebron, tok Joab ham til side i porten for å snakke med ham alene. Der stakk han ham i magen så han døde, som hevn for sin bror Asaels blod. Da David senere fikk høre om dette, sa han: «Jeg og mitt kongedømme er for evig uten skyld for Herren for blodet til Abner, Ners sønn. La det hvile over Joabs hode og over hele hans fars hus. Og la det aldri mangle en i Joabs hus som har utflod, er spedalsk, må støtte seg til en krykke, faller for sverd eller som mangler brød.» Slik var det Joab og hans bror Abisjai drepte Abner, fordi han hadde drept deres bror Asael under striden i Gibeon. David sa til Joab og hele folket som var hos ham: «Dere skal rive i stykker klærne deres, kle dere i sekkestrie og gå og sørge foran Abner.» Og kong David fulgte bak båren. Så gravla de Abner i Hebron, og kongen gråt høylytt ved Abners grav, og hele folket gråt. Kongen sang denne klagesangen over Abner med disse ordene: «Skulle Abner dø som en dåre? Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke satt i lenker. Som en mann faller for onde menn, slik falt du.» Så gråt hele folket igjen over ham. Da hele folket kom for å overtale David til å spise mens det ennå var dag, sverget David og sa: «Må Gud ramme meg både nå og siden hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned!» Hele folket la merke til dette, og det syntes de godt om, for hele folket syntes godt om alt det kongen gjorde. For på den dagen forsto hele folket og hele Israel at det ikke hadde kommet noe bud fra kongen om å drepe Abner, Ners sønn. Så sa kongen til tjenerne sine: «Vet dere ikke at en høvding og en stormann i Israel har falt på denne dagen? Jeg er svak i dag, selv om jeg er salvet til konge. Disse mennene, Serujas sønner, er altfor sterke for meg. Herren skal gjengjelde den som gjør ondt, etter det han gjør av ondskap.» Da Sauls sønn hørte at Abner var død i Hebron, mistet han helt motet, og hele Israel ble skrekkslagne. Sauls sønn hadde to menn som var befalingsmenn for soldatene. Navnet på den ene var Ba’ana, og navnet på den andre var Rekab. De var sønner av be’erotitten Rimmon, av Benjamins barn. For Be’erot var også regnet som en del av Benjamin, fordi be’erotittene hadde flyktet til Gittajim og har vært innflyttere der helt til denne dag. Jonatan, Sauls sønn, hadde en sønn som var lam i beina. Han var fem år gammel da nyheten om Saul og Jonatan kom fra Jisre’el. Barnepiken hans tok ham og flyktet bort. Da hun skyndte seg for å flykte, skjedde det at han falt ned og ble lam. Navnet hans var Mefibosjet. Sønnene til be’erotitten Rimmon, Rekab og Ba’ana, dro ut, og de kom fram til Isjbosjets hus da dagen var på det varmeste. Isjbosjet lå og hvilte middag. De kom helt inn i huset og lot som om de skulle hente hvete. Da stakk de ham i magen. Deretter kom Rekab og hans bror Ba’ana seg unna. For da de kom inn i huset, lå han på sengen i soverommet. Så slo de ham og drepte ham, hogg hodet av ham og tok hodet hans. Hele natten var de på flukt over sletten. De kom med Isjbosjets hode til David i Hebron, og de sa til kongen: «Se, her er hodet til Isjbosjet, sønn av din fiende Saul, som var ute etter å ta livet av deg. På denne dagen har Herren tatt hevn over Saul og hans slekt for min herre kongen.» Men David svarte Rekab og hans bror Ba’ana, sønnene til be’erotitten Rimmon, og sa til dem: «Så sant Herren lever, Han som har forløst mitt liv fra all trengsel: Det kom en og fortalte meg dette og sa: ‘Se, Saul er død.’ Han trodde han hadde kommet med gode nyheter. Men jeg arresterte ham og fikk ham henrettet i Siklag. Det var belønningen jeg ga ham for den nyheten. Hvor mye mer, når onde menn har drept et rettferdig menneske i hans eget hus og i hans egen seng, skulle jeg ikke da med det samme kreve blodet hans av deres hånd, og fjerne dere fra jorden?» Så befalte David de unge mennene sine, og de henrettet dem, hogg hendene og føttene av dem og hengte dem opp ved dammen i Hebron. Men hodet til Isjbosjet tok de og gravla i Abners grav i Hebron. Så kom alle Israels stammer til David i Hebron, og de talte og sa: «Sannelig, vi er dine bein og ditt kjøtt. Også i tidligere tider, da Saul var konge over oss, var du den som ledet Israel ut og førte dem inn. Herren sa til deg: ‘Du skal være hyrde for Mitt folk Israel, og du skal være fyrsten over Israel.’» Derfor kom alle Israels eldste til kongen i Hebron, og kong David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. De salvet David til konge over Israel. David var 30 år gammel da han ble konge, og han var konge i 40 år. I Hebron var han konge over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem var han konge i 33 år over hele Israel og Juda. Kongen og mennene hans dro til Jerusalem og gikk imot jebusittene, som bodde i landet. De talte til David og sa: «Du skal ikke komme hit. De blinde og lamme skal drive deg bort.» For de sa: «David kan ikke komme inn her.» Likevel inntok David Sions borg, det er Davids by. På den dagen sa David: «Hvem som helst kan klatre opp langs veien og følge vannsjakten og beseire jebusittene, de lamme og de blinde, dem som David hater i sin sjel.» Derfor sa de: «Den blinde og den lamme skal ikke komme inn i huset.» Så tok David bolig i borgen, og han kalte den Davids by. David bygde på hele strekningen fra Millo og innover. David ble større og større, og Herren, Hærskarenes Gud, var med ham. Deretter sendte Hiram, kongen av Tyros, budbærere til David, sammen med sedertrær, snekkere og steinhoggere. De bygde et hus for David. Da forsto David at Herren hadde stadfestet ham som konge over Israel, og at Han hadde opphøyd kongedømmet sitt for sitt folk Israels skyld. Etter at David hadde kommet fra Hebron, tok han seg flere medhustruer og koner fra Jerusalem. Også flere sønner og døtre ble født til David. Dette er navnene på dem som ble født til ham i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia, Elisjama, Eljada og Elifelet. Da filisterne hørte at de hadde salvet David til konge over Israel, dro alle filisterne ut for å lete etter David. David fikk høre om det og dro ned til borgen. Filisterne dro også av sted og spredte seg i flere flokker i Refa’imdalen. Da spurte David Herren om råd og sa: «Skal jeg dra ut mot filisterne? Vil Du overgi dem i min hånd?» Herren sa til David: «Dra ut, for Jeg skal sannelig overgi filisterne i din hånd.» Så dro David til Ba’al-Perasim, og der slo David dem. Han sa: «Herren har brutt igjennom fiendene mine rett foran meg, slik vann fosser igjennom.» Derfor kalte han dette stedet Ba’al-Perasim. Der forlot de gudebildene sine, og David og hans menn bar dem bort. Så dro filisterne opp enda en gang og spredte seg flokkvis utover i Refa’imdalen. Derfor spurte David Herren om råd, og Han sa: «Du skal ikke dra dit ut. Gå rundt på baksiden av dem og kom mot dem rett foran baka-trærne. Når du hører lyden av noen som marsjerer over toppene på baka-trærne, da skal du rykke hurtig fram. For da skal Herren dra ut foran deg og slå hærstyrken til filisterne.» David gjorde som Herren hadde befalt ham. Han slo filisterne ned helt fra Geba og så langt fram som til Geser. Enda en gang samlet David Israels utvalgte menn, 30 000 menn. David brøt opp og dro av sted fra Ba’ala-Juda, sammen med alt folket som var sammen med ham, for å føre Guds ark opp derfra. Det er Han som bærer Navnet Hærskarenes Herre, og som bor mellom kjerubene. Så satte de Guds ark på en ny vogn og førte den ut fra Abinadabs hus på haugen. Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vognen. De førte den ut fra Abinadabs hus på haugen og fulgte Guds ark. Ahjo gikk foran arken. David og hele Israels hus spilte for Herrens ansikt på alle slags instrumenter av sypresstre, på lyrer, harper, tamburiner, bjeller og cymbler. Da de kom til treskeplassen til Nakon, rakte Ussa hånden ut mot Guds ark og grep tak i den, for oksene snublet. Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa, og Gud slo ham for denne respektløsheten. Han døde der ved Guds ark. David ble harm på grunn av at Herren hadde slått Ussa ned. Han kalte dette stedet Peres-Ussa, som det heter til denne dag. David ble grepet av frykt for Herren den dagen, og han sa: «Hvordan kan Herrens ark komme til meg?» Derfor ville ikke David flytte Herrens ark opp til Davids by. Men David tok den til side og lot den føre inn i huset til gititten Obed-Edom. Herrens ark ble værende i huset til gititten Obed-Edom i tre måneder. Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus. Dette ble fortalt til kong David, og de sa: «Herren har velsignet Obed-Edoms hus og alt som tilhører ham, på grunn av Guds ark.» Da dro David og hentet Guds ark opp fra Obed-Edoms hus til Davids by med stor glede. Da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt fram, ofret han okser og fete sauer. Så danset David av all makt for Herrens ansikt, og han hadde på seg en kjortel av lin. Slik førte David og hele Israels hus Herrens ark opp med fryderop og til basunlyd. Da Herrens ark kom inn i Davids by, så Mikal, Sauls datter, ut gjennom et vindu. Hun så kong David som hoppet og danset rundt for Herrens ansikt. Og hun foraktet ham i sitt hjerte. Så kom de inn med Herrens ark, og de satte den på sin plass midt i teltet som David hadde reist for den. Så ofret David brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt. Da David var ferdig med å bære fram brennoffer og fredsoffer, velsignet han folket i Hærskarenes Herres navn. Så delte han ut et brød, et kakestykke og en rosinkake til hver enkelt i hele folket, blant hele Israels hærskare, både til kvinnene og til mennene. Så dro hele folket av sted, hver til sitt hus. Så vendte David tilbake for å velsigne sitt hus. Mikal, Sauls datter, kom ut for å møte David, og hun sa: «Hvor herlig Israels konge var i dag da han blottet seg framfor øynene på tjenestepikene til sine tjenere, slik en av de lettsindige blotter seg uten bluferdighet.» Da sa David til Mikal: «Jeg gjorde det for Herrens ansikt, Han som utvalgte meg i stedet for din far og i stedet for hele hans hus, for å utnevne meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. Derfor leker jeg for Herrens ansikt. Jeg vil være enda mer uverdig enn dette, jeg vil være liten i mine egne øyne. Men jeg skal bli æret av de tjenestepikene du snakket om.» Derfor ble Mikal, Sauls datter, barnløs helt til sin dødsdag. Mens kongen bodde i huset sitt, etter at Herren hadde gitt ham ro for alle fiendene hans på alle kanter, skjedde det: Kongen sa til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, men Guds ark står under en teltduk.» Da sa Natan til kongen: «Gå og gjør alt som ligger deg på hjertet, for Herren er med deg.» Men den samme natten skjedde det at Herrens Ord kom til Natan, og det lød slik: «Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Vil du bygge et hus for Meg, et hus der Jeg skal bo? For Jeg har ikke bodd i noe hus siden den dagen Jeg førte Israels barn opp fra Egypt og helt til i dag. Men Jeg har flyttet omkring i et telt, ja, i et tabernakel. Hvor Jeg enn flyttet rundt med alle Israels barn, har Jeg da noen gang talt et ord til noen fra Israels stammer, dem jeg befalte å være hyrder for Mitt folk Israel, og sagt: ‘Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre for Meg?’ Derfor skal du nå si til Min tjener David: Så sier Hærskarenes Herre: Jeg tok deg fra saueinnhegningen, hvor du fulgte sauene, for at du skulle bli fyrste over mitt folk, over Israel. Jeg har vært med deg hvor du enn gikk, og Jeg har utryddet alle fiendene dine for deg. Jeg har gjort navnet ditt stort, som navnet til stormennene på jorden. Jeg utpeker et sted for mitt folk Israel, og Jeg planter dem, så de skal bo på sitt eget sted og ikke flytte mer. Heller ikke skal ondskapens sønner undertrykke dem mer, slik de har gjort før, helt fra den dagen Jeg befalte at det skulle være dommere over Mitt folk Israel. Jeg har gjort det slik at du skal få ro for alle dine fiender. Herren forkynner deg nå at Han skal gjøre et hus liv for deg. Når dine dagers tall er fullt og du hviler hos dine fedre, skal Jeg reise opp ditt avkom etter deg, som kommer fra ditt eget liv, og Jeg skal grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for Mitt navn, og Jeg skal grunnfeste tronen for hans kongedømme til evig tid. Jeg skal være hans Far, og han skal være Min sønn. Hvis han gjør urett, skal Jeg tukte ham med menneskers stav og med menneskebarns slag. Men Min miskunn skal ikke vike fra ham, slik Jeg lot den vike fra Saul, ham Jeg tok bort rett foran ditt ansikt. Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast for ditt ansikt til evig tid. Din trone skal være grunnfestet til evig tid.» Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David. Deretter gikk kong David inn og satte seg for Herrens ansikt og sa: «Hvem er jeg, Herre Herre? Og hva er mitt hus, siden Du har ført meg så langt som dette? Likevel var dette altfor lite i Dine øyne, Herre Herre. Du har også talt om Din tjeners hus langt fram i tiden. Skal dette være en lov for menneskene, Herre Herre? Hva mer kan David si til Deg? For Du, Herre Herre, kjenner Din tjener. For Ditt ords skyld og etter Ditt eget hjerte har Du gjort hele dette mektige verk, for at Din tjener skulle vite om det. Derfor er Du stor, Herre Gud. For det er ingen som Du, og det finnes ingen Gud ved siden av Deg, etter alt det vi har hørt med våre ører. Og hvem er som Ditt folk, som Israel? På jorden er det bare det folkeslaget Gud har dratt ut for å forløse som et folk for seg selv, for å gjøre seg et navn. Det gjorde Du for at Du skulle gjøre store og fryktinngytende gjerninger, for Ditt folks skyld som Du forløste for Deg selv ut fra Egypt, fra folkeslagene og gudene deres. For Du har gjort Ditt folk Israel til Ditt eget folk til evig tid. Og Du, Herre, er blitt deres Gud. Herre Gud, det ordet Du nå har talt om Din tjener og om Hans hus, la det stå fast til evig tid, og gjør som Du har sagt! Må så Ditt navn bli opphøyet til evig tid, så det blir sagt: ‘Hærskarenes Herre er Gud over Israel.’ Og Din tjener Davids hus skal bli stadfestet for Ditt ansikt. For Du, Hærskarenes Herre, Israels Gud, har åpenbart dette for Din tjener og sagt: ‘Jeg skal bygge et hus for deg.’ Derfor har Din tjener fått det lagt på sitt hjerte å be denne bønnen til Deg. Og nå, Herre Herre, Du er Gud, og Dine ord er sanne, og Du har lovt Din tjener denne godheten. La det derfor være til behag for Deg å velsigne Din tjeners hus, så det blir stående for Ditt ansikt til evig tid. For Du, Herre Herre, har talt, og må Din tjeners hus være velsignet til evig tid ved Din velsignelse.» Etter dette skjedde det at David slo filisterne og la dem under seg. David tok styringen av Meteg Ha’amma ut av filisternes makt. Deretter beseiret han Moab. Han tvang dem til å legge seg ned på bakken, og så målte han dem med en snorlengde. Med to snorlengder målte han dem som skulle dø, og med en hel snorlengde dem som skulle få leve. Slik ble moabittene Davids slaver, og de måtte betale skatt. David beseiret også Hadadeser, Rehobs sønn, Sobas konge. Det var da han dro av sted for å ta tilbake området ved elven Eufrat. David tok fra ham 1700 hestfolk og 20 000 fotsoldater. David skar også hasene over på alle vognhestene, bortsett fra at han sparte mange nok av dem til 100 vogner. Da arameerne fra Damaskus ville komme Hadadeser, Sobas konge, til unnsetning, drepte David 22 000 av dem. Deretter satte David vaktstyrker i Aram der Damaskus lå. Arameerne ble Davids slaver, og de måtte betale skatt. Slik ga Herren David seier overalt hvor han dro. David tok de gullskjoldene som hadde tilhørt Hadadesers tjenere, og førte dem til Jerusalem. Også fra Betak og fra Berotai, Hadadesers byer, tok kong David et stort parti bronse. Da To’u, Hamats konge, hørte at David hadde slått hele hæren til Hadadeser, sendte To’u sin sønn Joram til kong David for å hilse ham med fred og velsigne ham. Dette var fordi han hadde kjempet mot Hadadeser og slått ham. Hadadeser hadde nemlig stadig ligget i krig med To’u. Joram hadde med seg verdigjenstander av sølv, gull og bronse. Kong David innviet også disse til Herren, sammen med det sølvet og gullet han hadde innviet av det som var tatt fra alle folkeslagene han hadde lagt under seg, fra Aram, Moab, folket i Ammon, filisterne, Amalek og fra byttet etter Hadadeser, Rehobs sønn, Sobas konge. David fikk et stort navn da han vendte tilbake etter å ha drept 18 000 arameerne i Saltdalen. Han satte også vaktstyrker i Edom. Over hele Edom satte han opp vaktstyrker, og alle edomittene ble Davids slaver. Herren ga David seier overalt hvor han dro fram. Så var David konge over hele Israel. David sørget for rett og rettferdighet for hele sitt folk. Joab, Serujas sønn, ble satt over hæren. Josjafat, Ahiluds sønn, ble historieskriver. Sadok, Ahitubs sønn, og Akimelek, Abjatars sønn, var prester. Seraja var statsskriver. Benaja, Jojadas sønn, sto både over keretittene og peletittene. Davids sønner var de øverste prestene. David sa: «Finnes det ennå noen som er igjen av Sauls hus så jeg kan vise ham barmhjertighet for Jonatans skyld?» Det var en tjener fra Sauls hus, som het Siba. Da de hadde bedt ham komme til David, sa kongen til ham: «Er du Siba?» Han sa: «Jeg er din tjener.» Da sa kongen: «Er det ikke noen igjen av Sauls hus som jeg kan vise Guds barmhjertighet mot?» Siba sa til kongen: «Det finnes ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge beina.» Da sa kongen til ham: «Hvor er han?» Siba sa til kongen: «Se, han er i huset til Makir, Ammiels sønn, i Lo-Debar.» Så sendte kong David bud og hentet ham ut av huset til Makir, Ammiels sønn, fra Lo-Debar. Da Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, hadde kommet inn til David, falt han ned på sitt ansikt og hyllet ham. Så sa David: «Mefibosjet?» Han svarte: «Her er din tjener.» Da sa David til ham: «Frykt ikke, for jeg skal sannelig vise deg barmhjertighet for din far Jonatans skyld. Jeg skal gi deg tilbake alt landet din far Saul hadde. Du skal alltid spise ved mitt bord.» Da falt han på kne og sa: «Din tjener, hva er han, siden du viser oppmerksomhet mot en død hund som meg?» Kongen kalte til seg Siba, Sauls tjener, og sa til ham: «Alt det som tilhørte Saul og hele hans hus, har jeg gitt din herres sønn. Derfor skal du og dine sønner og dine tjenere dyrke jorden for ham og høste inn avlingen for ham, så din herres sønn kan ha brød å spise. Men Mefibosjet selv, din herres sønn, skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde 15 sønner og 20 tjenere. Da sa Siba til kongen: «Etter alt det min herre kongen har befalt sin tjener, slik skal din tjener gjøre.» «Og Mefibosjet», sa kongen, «han skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner.» Mefibosjet hadde en ung sønn som het Mika. Alle som bodde i Sibas hus, ble Mefibosjets tjenere. Så bodde Mefibosjet i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge beina. Etter dette hendte det at kongen over folket i Ammon døde, og hans sønn Hanun ble konge i hans sted. Da sa David: «Jeg vil vise vennlighet mot Hanun, Nahasjs sønn, slik hans far viste vennlighet mot meg.» Så sendte David bud ved sine tjenere for å trøste ham i sorgen over hans far. Davids tjenere kom inn i landet til folket i Ammon. Lederne for folket i Ammon sa til sin herre Hanun: «Tror du at David virkelig viser din far ære siden han har sendt noen hit for å trøste deg? Er det ikke heller for å utforske byen, utspionere den og ødelegge den at David har sendt tjenerne sine til deg?» Derfor tok Hanun Davids tjenere, barberte av dem halvparten av skjegget, skar av klærne deres på midten, ved setet, og sendte dem av sted. Da de fortalte dette til David, sendte han noen for å møte dem, for disse mennene var dypt vanæret. Kongen sa: «Vent i Jeriko til skjegget har vokst ut igjen og kom så tilbake.» Da folket i Ammon innså at de hadde gjort seg avskyelig for David, sendte folket i Ammon bud og leide syrere fra Bet-Rehob og Soba, 20 000 fotsoldater. Fra kongen i Ma’aka leide de 1000 menn og fra Tob 12 000 menn. Da David fikk høre dette, sendte han Joab og hele hæren av djerve menn av sted. Da kom folket fra Ammon ut og sluttet rekkene til kamp ved inngangen til porten. Syrerne fra Soba og Bet-Rehob og mennene fra Tob og Ma’aka sto for seg selv på marken. Da Joab så at han fikk strid på to fronter, både forfra og bakfra, valgte han ut noen av Israels beste menn og stilte dem opp for å møte syrerne. Men resten av hæren satte han under sin bror Abisjais kommando, så han kunne stille dem opp for å møte folket fra Ammon. Så sa han: «Hvis syrerne blir for sterke for meg, da skal du berge meg. Men hvis folket fra Ammon blir for sterke for deg, da skal jeg komme og berge deg. Vær ved godt mot, og la oss være sterke for vårt folk og for vår Guds byer. Må Herren gjøre det som er godt i Hans øyne.» Joab og hæren hans nærmet seg kampen mot syrerne, og de flyktet for ham. Da folket fra Ammon så at syrerne flyktet, flyktet de også for Abisjai, og de kom inn i byen. Da vendte Joab seg bort fra Ammons folk og dro til Jerusalem. Da syrerne så at de var blitt beseiret av Israel, samlet de seg igjen. Så sendte Hadadeser bud og hentet ut de syrerne som var på andre siden av Elven, og de kom til Helam. Sjobak, øverstkommanderende for Hadadesers hær, dro fram foran dem. Da dette ble fortalt til David, samlet han hele Israel, dro over Jordan og kom til Helam. Syrerne samlet seg for å møte David, og de stred mot ham. Da flyktet syrerne for Israel. David drepte 700 vognmenn og 40 000 ryttere blant syrerne, og han slo Sjobak, øverstkommanderende for hæren deres, så han døde der. Da alle kongene som var vasaller under Hadadeser, så at de hadde lidd nederlag for Israel, sluttet de fred med Israel og ble vasaller under dem. Slik ble syrerne redde for å hjelpe folket fra Ammon flere ganger. Om våren det året, på den tiden da kongene drar ut i krig, skjedde det at David sendte Joab av sted og tjenerne hans sammen med ham, sammen med hele Israel. De slo ned folket fra Ammon og beleiret Rabba. Men David ble i Jerusalem. En kveld skjedde det at David sto opp fra sengen og gikk en tur på taket til kongens hus. Fra taket så han en kvinne som badet, og kvinnen var meget vakker å se på. Så sendte David bud og spurte seg for om denne kvinnen. Noen sa: «Er det ikke Batseba, Eliams datter, hetitten Urias kone?» Da sendte David noen utsendinger og hentet henne. Hun kom til ham, og han lå med henne, for hun var renset fra urenheten sin. Deretter vendte hun tilbake til huset sitt. Kvinnen ble med barn. Så sendte hun bud og fortalte det til David og sa: «Jeg er med barn.» Da sendte David beskjed til Joab og sa: «Send hetitten Uria hit til meg!» Og Joab sendte Uria til David. Da Uria hadde kommet til ham, spurte David hvordan det gikk med Joab og hvordan det gikk med hæren, og om de hadde framgang i krigen. David sa til Uria: «Gå ned til huset ditt og vask føttene dine!» Så forlot Uria kongens hus, og det ble sendt etter ham en gave fra kongen. Men Uria sov ved døren til kongens hus sammen med alle tjenerne til hans herre, og han gikk ikke ned til huset sitt. Så fortalte de dette til David og sa: «Uria gikk ikke ned til huset sitt.» Da sa David til Uria: «Har du ikke kommet fra en lang reise? Hvorfor gikk du ikke ned til huset ditt?» Uria sa til David: «Både arken, Israel og Juda bor i løvhytter, og min herre Joab og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark. Skulle jeg da gå til huset mitt og spise og drikke og ligge med min kone? Så sant du lever, og så sant din sjel lever, kan jeg ikke gjøre dette.» Da sa David til Uria: «Vent her i dag også, og i morgen vil jeg la deg reise.» Så ble Uria i Jerusalem både den dagen og den neste. Da David kalte ham til seg, spiste og drakk han sammen med ham. Og han skjenket ham drukken. Om kvelden gikk han ut for å legge seg på sengen sin sammen med tjenerne til sin herre, men han gikk ikke ned til huset sitt. Morgenen etter skjedde det at David skrev et brev til Joab og sendte det med Uria. I brevet skrev han: «Sett Uria i fremste rekke, der kampen er på det hardeste, og trekk dere tilbake fra ham, så han blir slått ned og dør.» Slik skjedde det mens Joab beleiret byen, at han satte Uria på et sted hvor han visste at det var dyktige menn. Da kom mennene fra byen ut og stred mot Joab. Noen av Davids tjenere i hæren falt. Hetitten Uria døde også. Da sendte Joab bud og fortalte David om alt som hadde hendt i kampen. Han befalte budbæreren og sa: «Når du er ferdig med å fortelle kongen om det som har hendt i krigen, vil det kanskje skje at kongens vrede bli opptent, og at han sier til deg: Hvorfor gikk dere så nær byen når dere kjempet? Visste dere ikke at de kom til å skyte ned fra muren? Hvem var det som drepte Abimelek, Jerubbesjets sønn? Var det ikke en kvinne som kastet et stykke av en kvernstein på ham fra muren, så han døde i Tebes? Hvorfor gikk dere så nær muren? Da skal du si: Din tjener hetitten Uria er også død.» Så gikk budbæreren, og han kom og fortalte David alt det Joab hadde sendt ham for å si. Budbæreren sa til David: «Sannelig, mennene beseiret oss og kom ut mot oss på marken. Så drev vi dem tilbake, helt til inngangen av porten. Bueskytterne skjøt fra muren ned på dine tjenere. Noen av kongens tjenere er døde, og din tjener hetitten Uria er også død.» Da sa David til budbæreren: «Dette skal du si til Joab: La bare ikke dette være ondt i dine øyne, for sverdet ødelegger både den ene og den andre. Bare styrk angrepet du fører mot byen og styrt den ned! Slik skal du oppmuntre ham.» Da Urias kone hørte at hennes mann Uria var død, sørget hun over sin ektemann. Da sørgetiden hennes var over, sendte David bud på henne og hentet henne til huset sitt. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne. Så sendte Herren Natan til David. Han kom til ham og sa til ham: «I en by var det to menn, en var rik, og den andre var fattig. Den rike mannen hadde uvanlig mye småfe og storfe. Men den fattige mannen hadde ingenting, unntatt et lite sauelam, som han hadde kjøpt og alte opp. Det vokste opp sammen med ham og barna hans. Det spiste av hans egen mat og drakk fra hans egen kopp og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham. En som var på reise, kom til den rike mannen, og han ville ikke ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage til noe for den veifarende som hadde kommet til ham. Men han tok lammet til den fattige og lagde det i stand for ham som hadde kommet til ham.» Da ble Davids vrede kraftig opptent mot den mannen, og han sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø! Han skal gi firedobbelt tilbake for lammet, fordi han gjorde dette og ikke viste medynk.» Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: ‘Jeg salvet deg til konge over Israel, og Jeg fridde deg ut fra Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus, og din herres koner ga Jeg i din favn. Jeg ga deg også Israels hus og Judas hus. Om det hadde vært for lite, ville Jeg også gitt deg mye mer. Hvorfor har du foraktet Herrens Ord, så du har gjort det som er ondt i Hans øyne? Du har drept hetitten Uria med sverdet. Du har tatt hans kone til deg selv, og du har brukt sverdet til folket fra Ammon til å drepe ham. Derfor skal sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet Meg og tatt hetitten Urias kone til deg selv.’ Så sier Herren: ‘Se, Jeg skal skape opprør mot deg fra ditt eget hus. Jeg skal ta dine koner for øynene på deg og gi dem til din neste, og han skal ligge med dine koner midt i solen. For du gjorde det i hemmelighet, men Jeg skal gjøre dette framfor hele Israel og foran solen.’» Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan sa til David: «Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender god grunn til å spotte, skal også den sønnen som blir født til deg, sannelig dø.» Deretter gikk Natan hjem til sitt hus. Herren slo barnet som Urias kone fødte til David, og barnet ble sykt. Derfor bønnfalt David Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten. Da sto de eldste i huset opp og gikk inn til ham for å få ham opp fra jorden. Men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem. På den sjuende dagen skjedde det: Barnet døde. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: «Sannelig, mens barnet var i live, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan komme til å gjøre noe ondt.» Da David så at tjenerne hans hvisket, skjønte David at barnet var dødt. Derfor sa David til tjenerne sine: «Er barnet dødt?» De sa: «Han er død.» Da sto David opp fra jorden, vasket seg og salvet seg og skiftet klær. Og han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus. Da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste. Da sa tjenerne hans til ham: «Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens han var i live, men da barnet døde, sto du opp og spiste.» Han sa: «Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg sa: Hvem vet om Herren vil være nådig mot meg, så barnet kan leve? Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke vende tilbake til meg.» Deretter trøstet David sin kone Batseba, og han gikk inn til henne og lå med henne. Så fødte hun en sønn, og han ga ham navnet Salomo. Nå elsket Herren ham, og Han sendte et ord ved profeten Natan. Derfor ga han ham navnet Jedidja for Herrens skyld. Joab kjempet mot Rabba, som tilhørte folket i Ammon, og han tok kongebyen. Joab sendte budbærere til David og sa: «Jeg har stridd mot Rabba, og jeg har tatt vannforsyningen til byen. Derfor skal du nå samle resten av folket og dra til felts mot byen og ta den, så ikke jeg tar byen og den blir oppkalt etter meg.» Så samlet David hele hæren og dro til Rabba, kjempet mot den og inntok den. Så tok han kronen av hodet til kongen deres. Den var av gull og veide en talent, og den hadde en kostbar stein. Kronen ble satt på hodet til David. Han kom da ut fra byen med bytte i store mengder. Folket som var i den, førte han ut og la dem under sager, jernhakker og jernøkser, og han lot dem dra bort til teglovnene. Slik gjorde han med alle byene i Ammon. Så vendte David og hele hæren tilbake til Jerusalem. Senere skjedde dette: Absalom, Davids sønn, hadde en vakker søster som het Tamar. Amnon, Davids sønn, elsket henne. Amnon var så fortvilet for sin søster Tamars skyld at han ble syk. For hun var jomfru, og det var usømmelig i Amnons øyne å gjøre noe med henne. Men Amnon hadde en venn som het Jonadab, som var sønn av Sjima, Davids bror. Jonadab var en meget utspekulert mann. Han sa til ham: «Du som er kongens sønn, hvorfor blir du bare tynnere for hver morgen? Vil du ikke fortelle meg det?» Da sa Amnon til ham: «Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.» Så sa Jonadab til ham: «Legg deg i sengen og lat som du er syk! Når din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La min søster Tamar komme og gi meg mat. Hun må lage i stand maten mens jeg ser på, så jeg kan se den og spise den fra hånden hennes.» Så la Amnon seg ned og lot som han var syk. Da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: «La min søster Tamar komme og lage et par kaker til meg mens jeg ser på, så jeg kan spise dem rett fra hånden hennes.» David sendte bud hjem til Tamar og sa: «Gå nå til din bror Amnons hus og lag i stand mat til ham!» Så gikk Tamar til sin bror Amnons hus. Han lå til sengs. Så tok hun mel og knadde det, lagde kaker mens han så på og stekte kakene. Hun tok pannen og la dem fram for ham, men han ville ikke spise. Så sa Amnon: «Få alle til å gå ut fra meg!» Så gikk alle ut fra ham. Deretter sa Amnon til Tamar: «Ta maten med inn på soverommet, så jeg kan spise fra hånden din.» Tamar tok kakene hun hadde lagd, og bar dem inn på soverommet til sin bror Amnon. Da hun hadde kommet inn til ham med dem, så han kunne spise, grep han tak i henne og sa til henne: «Kom, ligg med meg, min søster!» Men hun svarte ham: «Nei, min bror, krenk meg ikke, for noe slikt skal ikke gjøres i Israel. Gjør ikke en slik dårskap! Og jeg, hvor skulle jeg gå med min skam? Og hva med deg? Du ville bli regnet blant dårene i Israel. Jeg ber deg, snakk med kongen! For han vil ikke hindre deg å få meg.» Men han ville ikke høre på det hun sa. Siden han var sterkere enn henne, krenket han henne og lå med henne. Deretter fikk Amnon et voldsomt hat til henne, så det hat han hatet henne med, var større enn kjærligheten han hadde elsket henne med. Amnon sa til henne: «Stå opp og gå din vei!» Da sa hun til ham: «Å, nei, å sende meg bort fra deg ville være en større ondskap enn det andre du har gjort mot meg.» Men han ville ikke høre på henne. Så kalte han til seg den tjeneren som oppvartet ham, og sa: «Få nå denne kvinnen bort fra meg! Kast henne ut og steng døren etter henne!» Hun hadde på seg en langermet og fotsid kjortel, for de av kongens døtre som var jomfruer, gikk med en slik klesdrakt. Tjeneren hans kastet henne ut og stengte døren etter henne. Deretter tok Tamar aske på hodet og flerret den langermede og fotside kjortelen som hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk sin vei mens hun gråt bittert. Hennes bror Absalom sa til henne: «Har din bror Amnon vært sammen med deg? Vær nå bare stille, min søster! Han er din bror. La ikke dette bekymre ditt hjerte.» Deretter ble Tamar i sin bror Absaloms hus i sin ensomhet. Men da kong David hørte om alt dette, ble han rasende. Absalom talte verken godt eller ondt til sin bror Amnon. For Absalom hatet Amnon fordi han hadde krenket hans søster Tamar. Etter to fulle år skjedde det at Absalom hadde saueklippere i Ba’al-Hasor, som ligger nær Efraim. Så innbød Absalom alle kongens sønner. Deretter kom Absalom inn til kongen og sa: «Legg merke til at din tjener har saueklippere. Jeg ber om at kongen og tjenerne hans må gå dit med din tjener.» Men kongen sa til Absalom: «Nei, min sønn, vi vil ikke alle gå nå, så vi ikke blir til byrde for deg.» Da prøvde han å overtale ham, men han ville ikke gå, og han velsignet ham. Da sa Absalom: «Hvis ikke, så la da min bror Amnon gå med oss.» Kongen sa til ham: «Hvorfor skulle han gå med deg?» Men Absalom prøvde å overtale ham igjen. Så lot han Amnon og alle sønnene til kongen gå med ham. Absalom hadde befalt tjenerne sine og sagt: «Følg med når Amnon blir lystig til sinns av vinen. Når jeg sier til dere: Slå ned Amnon, skal dere drepe ham. Frykt ikke! Har jeg ikke befalt dere? Vær sterke og modige!» Så gjorde Absaloms tjenere med Amnon slik Absalom hadde befalt. Deretter brøt alle sønnene til kongen opp, og hver av dem satte seg på muldyret sitt og flyktet. Mens de var på veien, skjedde det at nyheten nådde David, og det ble sagt: «Absalom har drept alle sønnene til kongen, og ikke én av dem er igjen.» Da sto kongen opp, flerret klærne sine og kastet seg til jorden. Alle tjenerne hans sto sammen med ham med flerrede klær. Da svarte Jonadab, som var sønn av Sjima, Davids bror, og sa: «Min herre må ikke tro at de har drept alle de unge mennene, kongens sønner, for det er bare Amnon som er død. For etter Absaloms befaling har dette vært besluttet helt fra den dagen han krenket hans søster Tamar. Min herre kongen må ikke la denne meldingen tynge sitt hjerte og tro at alle kongens sønner er døde. For det er bare Amnon som er død.» Så flyktet Absalom. Den unge mannen som holdt vakt, løftet blikket, og se, der var det mange folk som kom ned skråningen bak ham. Jonadab sa til kongen: «Se, det er kongens sønner som kommer. Som din tjener sa, slik er det.» Og slik var det. Med det samme han var ferdig med å tale, kom virkelig sønnene til kongen. De hevet røsten og gråt. Også kongen og alle tjenerne hans gråt hjerteskjærende. Men Absalom flyktet og dro til Talmai, Ammihurs sønn, Gesjurs konge. David sørget over sin sønn hver dag. Slik flyktet Absalom og dro til Gesjur, og der var han i tre år. Kong David lengtet etter å dra til Absalom. For han var blitt trøstet etter savnet av Amnon, for nå var han død. Da forsto Joab, Serujas sønn, at kongens hjerte ble dratt mot Absalom. Joab sendte bud til Tekoa og hentet en klok kvinne derfra. Han sa til henne: «Lat som om du sørger og kle deg i sørgeklær! Du skal ikke salve deg med olje, men oppføre deg som en kvinne som har sørget lenge over en død. Gå til kongen og tal til ham på denne måten.» Joab la ordene i munnen hennes. Da kvinnen fra Tekoa talte til kongen, falt hun på sitt ansikt til jorden, og hun hyllet ham og sa: «Hjelp, konge!» Da sa kongen til henne: «Hva er det som plager deg?» Hun svarte: «Sannelig, jeg er enke; min mann er død. Din tjenerinne hadde to sønner. De to sloss med hverandre ute på marken, og det var ingen der til å skille dem. Men den ene slo den andre ihjel. Se, hele slekten har reist seg mot din tjenerinne, og de sa: Gi fra deg ham som slo sin bror, så vi kan ta livet av ham for hans brors liv, ham som han drepte. Slik vil vi utslette arvingen også. På denne måten kommer de til å slokke ut den lille livsgnisten jeg ennå har igjen. De lar ikke min mann etterlate seg verken navn eller en rest på jorden.» Da sa kongen til kvinnen: «Dra hjem til ditt hus, og jeg skal gi en befaling om deg.» Kvinnen fra Tekoa sa til kongen: «Min herre konge, la denne misgjerningen komme over meg og min fars hus, og la kongen og hans trone være uten skyld!» Så sa kongen: «Uansett hvem som sier noe til deg, så kom hit til meg med ham! Da skal han ikke røre deg mer.» Da sa hun: «Må kongen huske Herren din Gud, og la ikke blodhevneren få ødelegge enda mer, så de også utsletter min sønn.» Han sa: «Så sant Herren lever, ikke et hår på hodet til din sønn skal falle til jorden.» Derfor sa kvinnen: «La din tjenerinne få tale enda et ord til min herre kongen.» Han sa: «Du kan få tale.» Så sa kvinnen: «Hvorfor har du da lagt slike planer mot Guds folk? For kongen taler om dette lik en som selv er skyldig, fordi kongen ikke lar den han har bortvist, komme hjem igjen. For vi skal sannelig alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden, og ikke kan samles opp igjen. Likevel tar ikke Gud livet fra oss. Men Han legger planer, for at Hans bortviste ikke skal bli støtt bort fra Ham. Derfor har jeg nå kommet for å tale til min herre kongen om denne saken, for folket har gjort meg redd. Din tjenerinne sa: Nå vil jeg snakke med kongen. Det kan jo være at kongen vil gjøre det hans tjenerinne ber om. For kongen vil nok høre på sin tjenerinne og fri henne fra den mannen som vil ødelegge både meg og min sønn, så vi ikke får del i Guds arv. Din tjenerinne sa: Må ordet fra min herre kongen være til trøst. For min herre kongen er som en Guds engel når han dømmer mellom godt og ondt. Må Herren din Gud være med deg.» Da svarte kongen og sa til kvinnen: «Skjul ikke for meg noe av det jeg spør deg om.» Kvinnen sa: «Må min herre kongen tale!» Så sa kongen: «Står Joab sammen med deg i dette?» Kvinnen svarte og sa: «Så sant du lever, min herre konge, så er det ingen som kan komme seg unna, verken til høyre eller til venstre, fra noe av det min herre kongen har talt. Din tjener Joab befalte meg dette, og han la alle disse ordene i munnen på din tjenerinne. For å gi saken en ny vending, har din tjener Joab gjort dette. Men min herre er klok, ja som en Guds engel i visdom, og han kjenner til alt som skjer på jorden.» Kongen sa til Joab: «Se, jeg har gått med på dette. Gå og hent den unge mannen Absalom tilbake!» Da falt Joab med sitt ansikt til jorden og hyllet ham. Han velsignet kongen, og Joab sa: «I dag forstår din tjener at jeg har funnet nåde for dine øyne, min herre konge, ved at kongen vil gjøre etter sin tjeners ord.» Så sto Joab opp og dro til Gesjur og hentet Absalom til Jerusalem. Kongen sa: «La ham vende tilbake til sitt eget hus, men han skal ikke se mitt ansikt.» Så vendte Absalom tilbake til sitt eget hus, men han fikk ikke se kongens ansikt. I hele Israel var det ingen som ble hyllet så mye som Absalom, som også var en vakker mann. Fra isse til fotsåle fantes det ikke noen feil på ham. Når han klippet håret på hodet – ved slutten av hvert år klippet han det, for det ble altfor tungt for ham – når han klippet det, veide håret på hodet hans 200 sjekel, etter kongens vekt. Til Absalom ble det født tre sønner og en datter, som het Tamar. Hun var en kvinne som var vakker å se på. Absalom bodde to hele år i Jerusalem, men han fikk ikke se kongens ansikt. Derfor sendte Absalom bud på Joab for å få sendt ham til kongen. Men han ville ikke komme til ham. Da han sendte bud for andre gang, ville han ikke komme da heller. Da sa han til tjenerne sine: «Se, åkeren til Joab er like ved siden av min, og han har bygg der. Gå og sett fyr på den!» Og Absaloms tjenere satte fyr på åkeren. Da brøt Joab opp og kom til Absaloms hus og sa til ham: «Hvorfor har tjenerne dine satt fyr på åkeren min?» Absalom svarte Joab: «Se, jeg sendte bud på deg og sa: Kom hit, så jeg kan få sende deg til kongen for å si: Hvorfor har jeg kommet hit fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg å være der ennå. La meg derfor nå få se kongens ansikt! Men hvis det hviler skyld på meg, får han la meg dø.» Så gikk Joab til kongen og fortalte ham dette. Da han hadde sendt bud på Absalom, kom han til kongen og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden foran kongen. Deretter kysset kongen Absalom. Etter dette skjedde det at Absalom skaffet seg vogn og hester og 50 menn som skulle springe foran ham. Absalom pleide å stå tidlig opp og stå ved siden av veien til porten. Slik skjedde det hver gang noen som hadde et tvistemål, kom til kongen for å få dom i saken, så kalte Absalom på ham og sa: «Hvilken by kommer du fra?» Og han kunne si: «Tjeneren din er fra den stammen i Israel.» Da pleide Absalom å si til ham: «Se, din sak er god og rett. Men hos kongen finnes det ingen tjenestemann som vil høre på deg.» Videre pleide Absalom å si: «Jeg skulle ønske jeg ble satt til dommer i landet. Da kunne alle som hadde et tvistemål eller en sak, komme til meg, og jeg skulle gi ham en rettferdig dom.» Slik skjedde det at hver gang det var noen som nærmet seg og falt på kne for ham, så rakk han ut hånden, grep tak i ham og kysset ham. På denne måten oppførte Absalom seg overfor hele Israel som kom til kongen for å få dom. Slik stjal Absalom hjertet til Israels menn. Etter 40 år skjedde det at Absalom sa til kongen: «La meg dra til Hebron og innfri løftet jeg ga til Herren. For din tjener avla et løfte da jeg bodde i Gesjur i Syria, og jeg sa: Om Herren virkelig fører meg tilbake til Jerusalem, vil jeg tjene Herren.» Kongen sa til ham: «Gå i fred!» Så brøt han opp og dro til Hebron. Så sendte Absalom utsendinger omkring i alle Israels stammer og sa: «Med det samme dere hører lyden av basunen, skal dere si: Absalom er konge i Hebron!» Sammen med Absalom dro 200 menn som var innbudt til å være med fra Jerusalem. De dro i god tro og visste ikke noe om planen. Så sendte Absalom bud på gilonitten Ahitofel, Davids rådgiver, fra byen hans, fra Gilo, mens han bar fram ofrene. Sammensvergelsen vokste seg sterkere, for folket som var med Absalom, økte stadig i antall. Da kom det en budbærer til David og sa: «I sitt hjerte er hver mann i Israel med Absalom.» David sa til alle tjenerne som var sammen med ham i Jerusalem: «Bryt opp og la oss flykte, ellers kommer vi oss ikke unna Absalom. Skynd dere og kom dere av gårde, ellers tar han oss raskt igjen og fører det onde over oss. Så slår han byen med sverdets egg.» Kongens tjenere svarte kongen: «Vi er dine tjenere, rede til å gjøre hva som helst av det min herre kongen ønsker.» Så dro kongen ut, og hele hans hus fulgte ham. Men ti kvinner, medhustruer, lot kongen være igjen for å ta vare på huset. Kongen dro ut, og hele folket fulgte ham, og han stanset i utkanten av byen. Så gikk alle tjenerne hans fram foran ham. Alle keretittene, alle peletittene og alle gitittene, 600 mann som hadde fulgt ham fra Gat, gikk fram foran kongen. Da sa kongen til gititten Ittai: «Hvorfor går du også med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en utlending og dessuten en flyktning fra ditt eget sted. Du kom hit i går. Skulle jeg få deg til å vandre omkring sammen med oss i dag når jeg ikke vet hvor jeg kommer til å dra? Vend tilbake og ta dine brødre med deg! Barmhjertighet og sannhet være med deg!» Men Ittai svarte kongen og sa: «Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever, sannelig, uansett hvor min herre kongen vil være, enten i død eller liv, der vil også din tjener være.» Da sa David til Ittai: «Gå med og dra over!» Så dro de over, gititten Ittai, alle hans menn og alle hans barn som han hadde med seg. Hele landet gråt med høy røst, og hele folket dro over. Kongen selv krysset også over Kedronbekken, og hele folket dro over mot veien til ødemarken. Der var også Sadok sammen med alle levittene. De bar Guds paktsark. Så satte de ned Guds ark, og Abjatar gikk opp inntil hele folket hadde dratt over fra byen. Da sa kongen til Sadok: «Bær Guds ark tilbake til byen! Hvis jeg finner nåde for Herrens øyne, skal Han føre meg tilbake og vise meg både den og Hans egen bolig. Men hvis Han sier dette: ‘Jeg har ikke behag i deg’, da er jeg her, og Han får gjøre med meg det som er godt i Hans øyne.» Kongen sa da til presten Sadok: «Er ikke du en seer? Vend tilbake til byen i fred, og ta med dere de to sønnene deres, din sønn Ahima’as, og Jonatan, Abjatars sønn. Se, jeg vil vente ute på slettene ved ødemarken til det kommer et ord fra dere med opplysninger til meg.» Derfor bar Sadok og Abjatar Guds ark tilbake til Jerusalem. Og de ble der. Så dro David opp stigningen til Oljeberget, og han gråt mens han gikk. Han hadde dekket til hodet sitt og gikk barføtt. Alt folket som var sammen med ham, dekket hodet sitt og gikk oppover. De gråt mens de gikk. Da var det noen som talte til David og sa: «Ahitofel er blant dem som har sammensverget seg med Absalom.» David sa: «Herre, jeg ber Deg, gjør Ahitofels råd til skamme!» Da David hadde kommet opp til toppen av fjellet, hvor han tilba Gud, se, da var arakitten Husjai der. Han kom ham i møte med flerret kjortel og støv på hodet. David sa til ham: «Hvis du går videre med meg, vil du bli en byrde for meg. Men vend tilbake til byen og si til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge. På samme måte som jeg før var din fars tjener, vil jeg nå være din tjener. Da kan du kanskje gjøre Ahitofels råd til intet for meg. Har du ikke prestene Sadok og Abjatar med deg der? Derfor skal det være slik at alt du hører fra kongens hus, det skal du fortelle til prestene Sadok og Abjatar. Sannelig, der har de med seg de to sønnene sine, Ahima’as, Sadoks sønn, og Jonatan, Abjatars sønn. Med dem skal dere sende melding til meg om alt dere hører.» Så gikk Husjai, Davids venn, inn i byen. Og Absalom kom inn i Jerusalem. Da David hadde kommet litt forbi toppen av fjellet, var Siba der, Mefibosjets tjener. Han kom ham i møte med et par esler med kløv, og på dem lå det 200 brød, 100 klaser med rosiner, 100 sommerfrukter og en skinnsekk med vin. Kongen sa til Siba: «Hva har du tenkt å gjøre med dette?» Da sa Siba: «Eslene er for at kongens husfolk skal få ri på dem, brødet og sommerfrukten er for at de unge mennene skal få spise dem, og vinen er for at de som blir slitne i ødemarken, skal få drikke den.» Da sa kongen: «Hvor er din herres sønn?» Siba sa til kongen: «Sannelig, han blir værende i Jerusalem, for han sa: ‘I dag vil Israels hus gi meg min fars kongedømme tilbake.’» Da sa kongen til Siba: «Se her, alt som tilhører Mefibosjet, er ditt.» Siba sa: «Jeg bøyer meg i ydmykhet for deg, så jeg kan finne nåde for dine øyne, min herre konge!» Da kong David kom til Bahurim, var det en mann fra slekten til Sauls hus der. Hans navn var Sjimi, Geras sønn, og han kom ut derfra. Han kom og uttalte forbannelser hele tiden mens han gikk. Og han kastet steiner på David og på alle tjenerne til kong David mens hele hæren og alle krigerne gikk ved Davids høyre og venstre side. Sjimi sa også i det han forbannet: «Dra ut! Dra ut! Du blodtørstige mann, du onde mann! Herren har latt alt blodet fra Sauls hus komme over deg, for du ble konge i hans sted. Og Herren har overgitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd. Se, du er fanget i din egen ondskap, fordi du er en blodtørstig mann!» Da sa Abisjai, Serujas sønn, til kongen: «Hvorfor skal denne døde hunden forbanne min herre kongen? La meg gå dit bort og hogge hodet av ham!» Men kongen sa: «Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner? La ham bare forbanne, for Herren har sagt til ham: ‘Forbann David!’ Hvem våger da å si: ‘Hvorfor har du gjort det?’» David sa til Abisjai og til alle tjenerne sine: «Se hvordan min sønn, som kom fra mitt eget liv, søker å ta mitt liv. Hvor mye mer vil ikke da denne benjaminitten gjøre det? La ham være i fred, og la ham bare forbanne! For dette har Herren befalt ham. Det kan være at Herren vil se til meg i min nød, og at Herren vil lønne meg med det gode i stedet for forbannelsen hans i dag.» Mens David og mennene hans gikk langs veien, for Sjimi langs åssiden på andre siden av ham og uttalte forbannelser mens han gikk. Han kastet steiner på ham og sparket opp støv over ham. Kongen og alt folket som var sammen med ham, var meget trette da de kom fram, og de styrket seg der. I mellomtiden kom Absalom og hele folket, Israels menn, til Jerusalem. Ahitofel var med ham. Da arkitten Husjai, Davids venn, kom til Absalom, skjedde det at Husjai sa til Absalom: «Leve kongen! Leve kongen!» Da sa Absalom til Husjai: «Er dette den vennligheten du viser vennen din? Hvorfor gikk du da ikke med ham?» Husjai sa til Absalom: «Nei, men den som Herren og dette folket og alle Israels menn utvelger, ham vil jeg tilhøre, og hos ham vil jeg bli. Dessuten, hvem bør jeg tjene? Bør jeg ikke tjene hos hans sønn? Som jeg har tjent hos din far, slik vil jeg være hos deg.» Da sa Absalom til Ahitofel: «Dere må gi råd om hva vi må gjøre.» Ahitofel sa til Absalom: «Gå inn til din fars medhustruer, dem han lot bli igjen for å ta vare på huset. Hele Israel vil få høre at din far avskyr deg. Da vil alle dem som er med deg, bli styrket.» Så slo de opp et telt for Absalom på taket av huset, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer rett for øynene på hele Israel. Et råd Ahitofel hadde gitt, var på den tiden som om en hadde spurt Guds Ord til råds. Slik ble alle råd fra Ahitofel ansett, både hos David og hos Absalom. Da sa Ahitofel til Absalom: «La meg få velge ut 12 000 menn, så vil jeg bryte opp og sette etter David i natt. Jeg vil komme over ham mens han er trett og svak og gjøre ham redd. Hele folket som er med ham, vil flykte, og jeg skal slå kongen, bare ham. Så vil jeg føre hele folket tilbake til deg. Når alle vender tilbake, bortsett fra den mannen du er ute etter, skal hele folket leve i fred.» Det han sa, syntes både Absalom og alle de eldste i Israel godt om. Da sa Absalom: «Kall nå også på arkitten Husjai, og la oss også høre hva han sier.» Da Husjai kom til Absalom, talte Absalom til ham og sa: «Ahitofel har talt dette ordet. Skal vi gjøre som han sier? Hvis ikke, så si fra!» Da sa Husjai til Absalom: «Rådet som Ahitofel har gitt, er ikke godt denne gangen. For», sa Husjai, «du kjenner din far og mennene hans. De er djerve menn, og når de blir vrede i sin sjel, er de som en binne som er blitt frarøvet ungene sine ute på vidda. Din far er en stridsmann, og han vil ikke slå leir sammen med folket. Nå har han sikkert gjemt seg i en eller annen hule eller på et annet sted. Når noen av dem først faller, vil det skje at de som hører om det, vil si: ‘Det er et stort mannefall blant folket som følger Absalom.’ Selv den som er modig, som har et hjerte som et løvehjerte, vil bli fullstendig motløs. For hele Israel vet at din far er en djerv mann, og de som er sammen med ham, er modige menn. Derfor gir jeg det rådet at hele Israel samler seg helt og fullt rundt deg, fra Dan til Be’er-Sjeba, en mengde så stor som sanden ved havet, og at du selv drar ut i krigen. Slik kan vi komme over ham på et sted hvor han kan bli funnet, og vi vil falle over ham som duggen faller til jorden. Ikke så mye som en eneste en skal bli igjen, verken av ham eller av alle de mennene som er hos ham der. Dessuten, hvis han har trukket seg tilbake til en by, skal hele Israel ta med tau til den byen. Vi vil dra den ned i elven, helt til det ikke finnes den minste stein igjen der.» Da sa Absalom og alle Israels menn: «Arkitten Husjai har gitt et bedre råd enn Ahitofel.» For Herren hadde besluttet å gjøre det gode rådet fra Ahitofel til intet, så Herren kunne la det onde komme over Absalom. Så sa Husjai til prestene Sadok og Abjatar: «Slik og slik har Ahitofel gitt råd til Absalom og de eldste i Israel, og slik og slik har jeg gitt råd. Derfor skal dere nå sende bud og fortelle dette til David og si: Overnatt ikke på sletten i ødemarken, men skynd dere over, så ikke kongen og hele folket som er sammen med ham, skal ødelegges.» Jonatan og Ahima’as ble i En-Rogel, for de våget ikke gå inn i byen slik at de skulle bli sett der. En tjenestekvinne pleide å komme og fortelle nyheter til dem, og så pleide de å gå og fortelle det samme til kong David. Likevel var det en gutt som fikk se dem, og han fortalte det til Absalom. Men da skyndte de seg av sted, begge to, og de kom til huset som tilhørte en mann i Bahurim. Han hadde en brønn ute på gårdsplassen, og de gikk ned i den. Så tok hans kone og la et dekke over åpningen på brønnen, og hun spredte malt korn på det. Dette ble ikke oppdaget. Da Absaloms tjenere kom til kvinnen i huset, sa de: «Hvor er Ahima’as og Jonatan?» Da sa kvinnen til dem: «De har gått over bekken der.» Og da de hadde lett og ikke kunne finne dem, vendte de tilbake til Jerusalem. Straks de hadde dratt, kom de andre opp av brønnen og gikk og fortalte alt til kong David. De sa til ham: «Gjør dere klare og skynd dere å dra over elven! For slik har Ahitofel gitt råd imot dere.» David og hele folket som var med ham, brøt da opp og dro over Jordan. Da det ble lyst neste morgen, var det ikke en eneste av dem som ikke hadde kommet over Jordan. Da Ahitofel så at rådet hans ikke ble fulgt, salte han eselet sitt og dro hjem til sitt hus i sin by. Så satte han huset sitt i full orden, deretter hengte han seg og døde. Han ble begravd i graven til sin far. Deretter dro David til Mahanajim. Absalom dro over Jordan, han og alle Israels menn som var med ham. Absalom satte Amasa over hæren i stedet for Joab. Denne Amasa var sønn av en mann som het Jitra, en israelitt som hadde gått inn til Abigal, som var datter av Nahasj, søster til Seruja, Joabs mor. Så slo Israel og Absalom leir i Gileadlandet. Da David hadde kommet til Mahanajim, skjedde det at Sjobi, Nahasjs sønn fra Rabba, som tilhørte Ammons barn, og Makir, Ammiels sønn fra Lo-Debar, og gileaditten Barsillai kom fra Rogelim. De kom med senger og skåler, krukker og hvete, bygg og mel, tørket korn og bønner, linser og tørkede frø, honning og rømme, sauer og ost fra storfeet. Dette var til David og folket som var med ham, så de kunne få noe å spise. For de sa: «Folket er sultne, trette og tørste i ødemarken.» David mønstret folket som var med ham, og han satte førere over 1000 og førere over 100 blant dem. Så sendte David ut en tredjedel av folket under Joabs ledelse, en tredjedel under Abisjais ledelse, Serujas sønn, Joabs bror, og en tredjedel under gititten Ittais ledelse. Kongen sa til folket: «Sannelig, jeg vil også selv dra ut med dere.» Men folket svarte: «Du skal ikke dra ut. For hvis vi flykter vår vei, vil de ikke bry seg om oss. Heller ikke om halvparten av oss skulle dø, vil de bry seg. Men du er verd 10 000 av oss. Nå er du til større hjelp for oss ved å være inne i byen.» Da sa kongen til dem: «Jeg skal gjøre det dere synes godt om.» Så ble kongen stående ved porten, og hele folket dro ut i flokker på 100 og på 1000. Kongen hadde befalt Joab, Abisjai og Ittai og sagt: «For min skyld skal dere behandle den unge mannen Absalom forsiktig.» Hele folket hørte på da kongen ga alle førerne befaling om Absalom. Så dro folket ut på slagmarken mot Israel. Slaget sto i Efraimskogen. Der ble Israelsfolket slått rett foran Davids tjenere, og det var et stort mannefall på 20 000 den dagen. For striden spredte seg over hele landområdet, og den dagen fortærte skogene flere mennesker enn sverdet. Så møtte Absalom Davids tjenere. Absalom red på et muldyr. Muldyret gikk inn under de tykke grenene på et stort terebintetre, så hodet hans satte seg fast i terebinten. Så ble han hengende mellom himmel og jord. Muldyret han satt på, bare fortsatte. Det var en mann som fikk se dette, og han fortalte det til Joab og sa: «Jeg så Absalom henge i et terebintetre!» Da sa Joab til mannen som fortalte ham dette: «Du så ham nettopp. Hvorfor slo du ham ikke til jorden der og da? Jeg skulle da ha gitt deg ti sjekel sølv og et belte.» Men mannen sa til Joab: «Selv om jeg fikk 10 000 sjekel sølv i hånden, ville jeg ikke løfte hånden mot kongens sønn. For mens vi hørte på, befalte kongen deg og Abisjai og Ittai og sa: ‘Vokt dere så ingen rører den unge mannen Absalom! ’ Hvis jeg hadde gjort noe annet, ville jeg gått fram med svik mot min egen sjel. For det er ingenting som blir holdt skjult for kongen, og du ville selv ha vendt deg mot meg.» Da sa Joab: «Jeg kan ikke bli stående her sammen med deg.» Så tok han tre kastespyd i hånden og stakk dem gjennom hjertet på Absalom mens han fremdeles hang levende midt i terebintetreet. Ti unge menn som var våpensveiner for Joab, omringet Absalom og hogg til ham og drepte ham. Så blåste Joab i basunen, og folket vendte tilbake etter å ha forfulgt Israel. For Joab holdt folket tilbake. De tok Absalom og kastet ham i en meget stor grøft i skogen, og de la en kjempestor haug av steiner over ham. Så flyktet hele Israel, hver mann til sitt telt. Mens han levde, hadde Absalom reist en støtte over seg selv, og den sto i Kongedalen. For han sa: «Jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn.» Han oppkalte støtten etter seg selv, og til denne dag kalles den Absaloms minnestøtte. Så sa Ahima’as, Sadoks sønn: «La meg nå løpe av sted og bringe nyheten til kongen om hvordan Herren har gitt ham hevn over fiendene hans.» Joab sa til ham: «Du skal ikke gå med nyheten i dag. Du skal gå med nyheten en annen dag. Men i dag skal du ikke gå med nyheten, for kongens sønn er død.» Deretter sa Joab til kusjitten: «Gå og fortell kongen hva du har sett.» Så falt kusjitten på kne for Joab og sprang av sted. Ahima’as, Sadoks sønn, talte igjen til Joab: «Det får bli som det vil, men la også meg få løpe etter kusjitten!» Da sa Joab: «Hvorfor vil du løpe, min sønn, når du ikke har noen nyhet klar?» «Men hva som enn skjer», svarte han, «la meg få løpe av sted!» Da sa han til ham: «Så bare løp!» Så sprang Ahima’as langs veien over sletten, og han sprang forbi kusjitten. David satt mellom de to portene. Vaktmannen gikk opp på taket over porten, opp på muren, løftet blikket, og se, der kom det en mann løpende alene. Da ropte vaktmannen og fortalte det til kongen. Kongen sa: «Hvis han er alene, har han et budskap på tungen.» Han nærmet seg raskt. Så fikk vaktmannen se en annen mann som kom løpende, og vaktmannen ropte til portvakten og sa: «Det kommer en annen mann. Også han løper alene.» Kongen sa: «Han kommer også med et budskap.» Så sa vaktmannen: «Jeg tror at den første løper som Ahima’as, Sadoks sønn.» Kongen sa: «Han er en god mann, han kommer med godt budskap.» Så ropte Ahima’as og sa til kongen: «Fred!» Så bøyde han seg ned med ansiktet til jorden foran kongen og sa: «Lovet være Herren din Gud, som har overgitt de mennene som løftet sin hånd mot min herre kongen.» Da sa kongen: «Har den unge mannen Absalom fred?» Ahima’as svarte: «Da Joab sendte kongens tjener og meg, din tjener, av sted, så jeg et stort oppstyr, men jeg vet ikke hva det gjaldt.» Kongen sa: «Gå til side og stå her!» Så gikk han til side og sto i ro. I det samme kom kusjitten, og kusjitten sa: «Det kommer et budskap, min herre konge! For Herren har i dag gitt deg hevn over alle dem som har gjort opprør mot deg.» Kongen spurte kusjitten: «Har den unge mannen Absalom fred?» Da svarte kusjitten: «Må det gå min herre kongens fiender og alle som gjør opprør mot deg for å gjøre deg ondt, slik som det gikk den unge mannen!» Da ble kongen dypt grepet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» Så ble det fortalt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.» Slik ble seieren den dagen vendt til sorg for hele folket. For folket hørte det ble sagt den dagen: «Kongen sørger over sin sønn.» Folket snek seg tilbake til byen den dagen på samme måten som folk som sniker seg skamfulle bort når de flykter fra slaget. Kongen dekket ansiktet sitt, og kongen ropte ut med høy røst: «Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!» Da kom Joab inn i huset til kongen og sa: «I dag har du vanæret alle tjenerne dine som har reddet livet ditt, livet til dine sønner og døtre, livet til dine koner og livet til dine medhustruer. For du elsker fiendene dine og hater dem som elsker deg. For i dag har du erklært at du ikke bryr deg om verken fyrster eller tjenere. For i dag forstår jeg at om Absalom hadde vært i live og alle vi andre hadde vært døde, så hadde det vært rett i dine øyne. Men nå skal du stå opp, gå ut og tale vennlig til dine tjenere. For jeg sverger ved Herren at om du ikke går ut, vil ingen av dem bli hos deg denne natten. Det vil bli verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom av og helt til denne stund.» Da sto kongen opp og satte seg i porten. De fortalte dette til hele folket og sa: «Se, der er kongen, han sitter i porten.» Så kom hele folket fram for kongens ansikt. For enhver i hele Israel hadde flyktet til sitt eget telt. Det hersket uenighet mellom alt folket i alle stammene i Israel, og de sa: «Kongen har reddet oss fra våre fienders grep, han fridde oss ut fra filisternes grep, og nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom. Men Absalom, som vi gjorde til den salvede over oss, døde i striden. Hvorfor sier dere da ingenting om å bringe kongen tilbake?» Så sendte kong David prestene Sadok og Abjatar av sted og sa: «Tal til de eldste i Juda og si: Hvorfor er dere de siste til å bringe kongen tilbake til sitt hus når budskapet fra hele Israel er kommet til kongen, helt til hans hus? Dere er mine brødre, dere er mine bein og mitt kjøtt. Hvorfor er dere da de siste til å bringe kongen tilbake? Si til Amasa: Er ikke du mine bein og mitt kjøtt? Må Gud ramme meg både nå og siden hvis ikke du alltid skal være øverstkommanderende for hæren i stedet for Joab.» Slik fikk han bøyd hjertet til hver mann i Juda, som om det bare var én mann, slik at de sendte denne beskjeden til kongen: «Vend tilbake, du og alle tjenerne dine!» Så vendte kongen tilbake og kom til Jordan. Juda hadde kommet til Gilgal for å møte kongen og for å følge kongen over Jordan. Sjimi, Geras sønn, en benjaminitt fra Bahurim, skyndte seg og kom ned sammen med mennene fra Juda for å møte kong David. Det var 1000 menn fra Benjamin sammen med ham, og Siba, som hadde vært tjener i Sauls hus, og de 15 sønnene og de 20 tjenerne hans kom sammen med ham. De gikk over Jordan foran kongen. Så gikk en ferge over for å frakte kongens hus og for å gjøre det han syntes godt om. Sjimi, Geras sønn, kom og falt ned foran kongen idet han skulle sette over Jordan. Så sa han til kongen: «Min herre må ikke tilregne meg den misgjerningen eller huske på den uretten din tjener gjorde den dagen min herre kongen forlot Jerusalem, så kongen skulle legge seg dette på sitt hjerte. For jeg, din tjener, erkjenner at jeg har syndet. Derfor kom jeg hit i dag, som den første til å komme av hele Josefs hus for å gå ned og møte min herre kongen.» Men Abisjai, Serujas sønn, tok til orde og sa: «Skal ikke Sjimi dø for dette, fordi han forbannet Herrens salvede?» David sa: «Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner, så dere skulle bli mine motstandere i dag? Skal noen mann dø i Israel i dag? Vet jeg ikke selv at jeg er blitt konge over Israel i dag?» Derfor sa kongen til Sjimi: «Du skal ikke dø.» Kongen sverget på det for ham. Mefibosjet, Sauls sønn, kom ned for å møte kongen. Han hadde ikke stelt føttene sine, klippet skjegget eller vasket klærne sine fra den dagen kongen reiste og helt til den dagen han kom tilbake i fred. Da han hadde kommet til Jerusalem for å møte kongen, skjedde det at kongen sa til ham: «Hvorfor gikk du ikke med meg, Mefibosjet?» Han svarte: «Min herre konge, min tjener lurte meg. For din tjener sa: ‘Jeg vil få salt et esel til meg, så jeg kan ri på det og dra til kongen. For din tjener er lam.’ Han har baktalt din tjener for min herre kongen, men min herre kongen er som en Guds engel. Gjør derfor det som er godt i dine øyne. For hele min fars hus var bare som døde menn å regne for min herre kongen. Likevel satte du din tjener blant dem som spiser ved ditt eget bord. Hvilken rett har jeg da til fortsatt å rope til kongen om noe mer?» Så sa kongen til ham: «Hvorfor snakker du mer om din sak? Jeg har jo sagt: Du og Siba skal dele landeiendommen.» Da sa Mefibosjet til kongen: «La ham bare få alt sammen, siden min herre kongen har kommet tilbake til sitt hus i fred.» Gileaditten Barsillai kom ned fra Rogelim og dro over Jordan sammen med kongen for å lede ham over Jordan. Barsillai var en meget gammel mann, 80 år gammel. Han hadde sørget for forsyninger til kongen mens han var i Mahanajim, for han var en meget rik mann. Kongen sa til Barsillai: «Kom over sammen med meg, så skal jeg sørge for deg mens du er hos meg i Jerusalem.» Men Barsillai sa til kongen: «Hvor mange dager og år har jeg igjen å leve, siden jeg skulle dra opp med kongen til Jerusalem? I dag er jeg 80 år. Kan jeg merke hva som er godt og dårlig? Kan din tjener smake hva jeg spiser eller drikker? Kan jeg lenger høre røsten av menn og kvinner som synger? Hvorfor skulle da din tjener være mer til byrde for min herre kongen? Din tjener vil gå et lite stykke på den andre siden av Jordan sammen med kongen. Hvorfor skulle kongen gjengjelde meg med en slik belønning? Jeg ber deg, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, i nærheten av graven til min far og mor. Men se, her er din tjener Kimham. La ham dra over sammen med min herre kongen, og for ham kan du gjøre det du synes godt om.» Kongen svarte: «Kimham skal få dra over sammen med meg, og for ham skal jeg gjøre det du synes godt om. Hva du enn ber meg om, det skal jeg gjøre for deg.» Så dro hele folket over Jordan. Da kongen hadde kommet over, kysset kongen Barsillai og velsignet ham. Han vendte tilbake til sitt eget sted. Kongen dro over til Gilgal. Kimham gikk videre sammen med ham. Hele folket fra Juda fulgte med kongen. Det gjorde også halvparten av Israels folk. Men akkurat da kom alle mennene i Israel til kongen, og de sa til ham: «Hvorfor har våre brødre, mennene i Juda, stjålet deg og ført kongen og hans hus og alle Davids menn sammen med ham over Jordan?» Da svarte alle Judas menn og sa til Israel: «Fordi kongen står oss nær. Hvorfor er dere så harme på grunn av dette? Har vi noen gang spist på kongens bekostning? Eller har han gitt oss noen gave?» Mennene fra Israel svarte mennene fra Juda og sa: «Vi har ti ganger større del i kongen. Derfor har vi også mer rett til David enn dere. Hvorfor forakter dere oss da? Var ikke vi de første som ga det rådet å føre kongen vår tilbake?» Likevel talte mennene fra Juda med hardere ord enn mennene fra Israel. Det viste seg at det var en ond mann der som het Sjeba, Bikris sønn, en benjaminitt. Han blåste i basunen og sa: «Vi har ingen del i David, og vi har ikke noen arvelodd i Isais sønn. Hver mann til sine telt, Israel!» Hver mann av Israel forlot så David og fulgte Sjeba, Bikris sønn. Men mennene fra Juda fulgte med sin konge fra Jordan helt til Jerusalem. David kom til sitt hus i Jerusalem. De ti kvinnene, medhustruene som han hadde latt bli igjen for å ta vare på huset, lot kongen få et bevoktet hus, og han ga dem deres livsopphold. Men han gikk ikke inn til dem. Slik ble de holdt innestengt til den dagen de døde, og de levde som i enkestand. Kongen sa til Amasa: «Innen tre dager skal du samle mennene fra Juda for meg, og vær selv til stede her!» Så gikk Amasa for å samle mennene fra Juda. Men han ble borte lenger enn den fastsatte tiden David hadde gitt ham. David sa til Abisjai: «Sjeba, Bikris sønn, vil gjøre oss mer ondt enn Absalom. Ta din herres tjenere og sett etter ham! Bare han ikke finner seg noen befestede byer og slipper fra oss!» Joabs menn, med keretittene, peletittene og alle krigerne dro nå ut etter ham. De dro ut fra Jerusalem for å forfølge Sjeba, Bikris sønn. Da de var like ved den store steinen i Gibeon, kom Amasa fram foran dem. Joab var kledd i en kappe. På kledningen hadde han et belte med et sverd festet i sliren ved hoften. Da han gikk fram, falt det ut. Da sa Joab til Amasa: «Kommer du med fred, min bror?» Og Joab tok Amasa ved skjegget med høyre hånd for å kysse ham. Men Amasa la ikke merke til sverdet som Joab hadde i hånden. Han stakk ham i magen med det, og innvollene hans veltet ut på jorden. Han stakk ham ikke flere ganger. Slik døde han. Joab og hans bror Abisjai forfulgte så Sjeba, Bikris sønn. I mellomtiden ble en av Joabs menn stående i nærheten av Amasa og sa: «Den som står med Joab, og den som er på Davids side, følg Joab!» Men Amasa lå veltet i sitt blod midt på landeveien. Da mannen fikk se at alt folket stanset, flyttet han Amasa fra landeveien og ut på marken, og han kastet et klesplagg over ham, for han så at alle stanset som kom bort til ham. Da han var blitt flyttet bort fra landeveien, gikk alt folket med Joab for å forfølge Sjeba, Bikris sønn. Han reiste gjennom alle stammene i Israel til Abel og Bet-Ma’aka og til alle beritene. Slik ble de samlet og dro etter Sjeba. Så kom de og beleiret ham i Abel-Bet-Ma’aka. De kastet opp en voll mot byen, og den sto opp til festningsmuren. Hele hæren som var sammen med Joab, hamret løs på muren for å få revet den ned. Da var det en vis kvinne som ropte ut fra byen: «Hør, hør! Si til Joab: Kom nærmere, så jeg kan få snakke med deg.» Da han hadde kommet bort til henne, sa kvinnen: «Er du Joab?» Han svarte: «Det er jeg.» Da sa hun til ham: «Hør din tjenerinnes ord!» Han svarte: «Jeg hører.» Så talte hun og sa: «I tidligere tider pleide folk å si: De skal søke råd i Abel, og slik fikk de slutt på uenigheten. Jeg er blant de fredelige og trofaste i Israel. Du forsøker å ødelegge en by og en mor i Israel. Hvorfor vil du utslette Herrens arv?» Joab svarte og sa: «Må det være langt, langt fra meg at jeg skulle utslette eller ødelegge! Det er ikke slik. Men en mann fra Efraims fjelland, en som heter Sjeba, Bikris sønn, har løftet sin hånd mot kongen, mot David. Gi ham fra dere, bare ham, så skal jeg forlate byen.» Så sa kvinnen til Joab: «Se, hodet hans skal kastes ut over muren til deg.» Så gikk kvinnen med det vise rådet sitt til hele folket. De hogg hodet av Sjeba, Bikris sønn, og kastet det ut til Joab. Så blåste han i basunen, og de trakk seg tilbake fra byen, hver mann til sitt telt. Så vendte Joab tilbake til Jerusalem, til kongen. Joab ble satt over hele Israels hær. Benaja, Jojadas sønn, ble satt over keretittene og peletittene. Adoram hadde oppsyn med pliktarbeidet. Josjafat, Ahiluds sønn, var historieskriver. Sjeja var statsskriver. Sadok og Abjatar var prester. Ja’iritten Ira var også prest under David. På Davids tid ble det hungersnød i tre år på rad. David spurte Herren om råd, og Herren svarte: «Det er på grunn av Saul og hans blodtørstige hus, fordi han drepte gibeonittene.» Så kalte kongen gibeonittene til seg og talte til dem. Gibeonittene var ikke en del av Israels barn, men de tilhørte dem som var igjen av amorittene. Israels barn hadde avlagt en ed sammen med dem, men Saul hadde prøvd å drepe dem i sin nidkjærhet for Israels og Judas barn. Derfor sa David til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere? Med hva skal jeg gjøre soning, så dere kan velsigne Herrens arv?» Gibeonittene sa til ham: «Vi vil ikke ha verken sølv eller gull fra Saul eller fra hans hus. Heller ikke skal noen mann i Israel dø for vår skyld.» Da sa han: «Uansett hva dere sier, så skal jeg gjøre det for dere.» Da svarte de kongen: «Den mannen som ødela oss og la planer mot oss, så vi skulle bli utslettet og ikke bli funnet igjen innenfor Israels grenser, la sju menn av hans sønner bli overgitt til oss. Så skal vi henge dem for Herren i det Gibea der Saul var, han som Herren utvalgte.» Kongen sa: «Jeg skal gi dem til dere.» Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av Herrens ed som var avlagt mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn. Så tok kongen Armoni og Mefibosjet, de to sønnene til Rispa, Ajjas datter, som hun fødte til Saul, og de fem sønnene til Mikal, Sauls datter, som hun oppfostret for Adriel, meholatitten Barsillais sønn. Han overgav dem i gibeonittenes hånd, og de hengte dem på høyden for Herrens ansikt. Slik falt de, alle sju samtidig. De ble drept i de første dagene av høsttiden, i begynnelsen av bygghøsten. Rispa, Ajjas datter, tok sekkestrie og bredte den ut under seg på klippen, fra begynnelsen av høsten til senregnet øste ned over dem fra himmelen. Hun lot ikke fuglene under himmelen få gå løs på dem om dagen og heller ikke dyrene på marken om natten. Det ble fortalt til David hva Rispa, datter av Ajja, Sauls medhustru, hadde gjort. Da dro David av sted og hentet knoklene av Saul og knoklene av hans sønn Jonatan hos mennene i Jabesj i Gilead. De hadde stjålet dem fra torget i Bet-Sjean, der filisterne hadde hengt dem opp etter at filisterne hadde slått Saul ned i Gilboa. Så tok han med seg knoklene av Saul og av hans sønn Jonatan derfra. De samlet også knoklene av dem som var blitt hengt. Knoklene av Saul og hans sønn Jonatan gravla de i Benjaminlandet, i Sela, i graven til hans far Kisj. Slik utførte de alt det kongen hadde befalt. Etter det hørte Gud bønnen for landet. Da det igjen ble strid mellom filisterne og Israel, dro David og tjenerne hans ned og stred mot filisterne. David ble trett. Jisjbi-Benob, som var en av sønnene til Rafa, hadde den gangen et spyd av bronse som veide 300 sjekel, og han bar et nytt sverd. Han trodde at han skulle få drept David. Men Abisjai, Serujas sønn, kom ham til unnsetning. Han slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn og sa til ham: «Du skal ikke dra med oss ut i striden flere ganger, så ikke du slokker Israels lampe.» Senere skjedde det at det igjen ble strid med filisterne, det var i Gob. Husjatitten Sibbekai drepte da Saf, som var en av sønnene til Rafa. Igjen ble det strid med filisterne ved Gob, der Elkanan, betlehemitten Ja’are-Orgims sønn, drepte gititten Goliat, han som hadde et spydskaft som en vevbom. Enda en gang ble det strid ved Gat. Der var det en kjempestor mann, han hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, 24 i alt. Han var også født av Rafa. Da han hånte Israel, ble han drept av Jonatan, sønn av Sjima, Davids bror. Disse fire ble født til Rafa i Gat, og de falt for Davids hånd, for hans tjeneres hånd. Så kvad David for Herren med ordene i denne sangen på den dagen Herren utfridde ham fra alle hans fienders hånd og fra Sauls hånd. Han sa: «Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min klippefaste Gud, Den jeg tar min tilflukt til, mitt skjold og mitt frelses horn, min borg og min tilflukt. Min Frelser, Du redder meg fra vold. Jeg vil påkalle Herren, som er lovprisning verdig, så skal jeg bli frelst fra mine fiender. Jeg ble omsluttet av dødens bølger, og ugudelighetens strømmer skremte meg. Dødsrikets bånd omsluttet meg. Jeg ble truet av dødens snarer. I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop nådde Hans ører. Da ristet jorden og skalv. Himmelens grunnvoller skaket og ble rystet, for Han ble vred. Røyk steg opp fra Hans nese og fortærende ild fra Hans munn. Kull ble satt i brann av den. Han senket også himmelen og steg ned med mørke under sine føtter. Han red på en kjerub og fløy. Han viste seg på vindens vinger. Han gjorde mørket til dekke rundt seg, vannmasser og himmelens mørke skyer. Fra stråleglansen foran Ham ble glødende kull tent i brann. Herren tordnet fra Himmelen, og Den Høyeste hevet sin røst. Han sendte ut piler og spredte dem, og med lynglimt forvirret Han dem. Så kom havets kanaler til syne, verdens grunnvoller ble avdekket ved Herrens trussel, ved pusten som blåste fra Hans nese. Han sendte bud fra det høye, Han grep meg, Han dro meg opp av mange vann. Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg, for de var for sterke for meg. De truet meg på min ulykkes dag, men Herren var min støtte. Han førte meg også ut i åpent land. Han fridde meg ut, fordi Han hadde velbehag i meg. Herren lønnet meg etter min rettferdighet. Etter mine henders renhet har Han gjengjeldt meg. For jeg har holdt fast på Herrens veier og har ikke veket bort fra min Gud i ondskap. For alle Hans dommer sto for meg, og jeg vek ikke av fra Hans lover. Jeg var ulastelig for Ham, og jeg holdt meg borte fra min misgjerning. Derfor har Herren gitt meg igjen etter min rettferdighet, etter min renhet for Hans øyne. Mot den barmhjertige viser Du Deg barmhjertig. Mot en rettskaffen mann viser Du Deg rettskaffen. Mot den rene viser Du Deg ren. Og mot den falske viser Du Deg vrang. For et ydmykt folk frelser Du. Men Dine øyne er vendt mot de stolte, så Du kan støte dem ned. For Du er mitt Lys, Herre. Herren tenner lyset i mitt mørke. For med Deg kan jeg løpe ut mot en krigshær. Med min Gud kan jeg hoppe over en mur. Gud, Hans vei er fullkommen. Herrens Ord er bevist å være rent. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til Ham. For hvem er Gud, foruten Herren? Og hvem er en klippe, foruten vår Gud? Gud er min styrke og kraft, og Han setter den ulastelige fri på sin vei. Han gjør mine føtter lik hjortens, og setter meg på mine høyder. Han lærer mine hender opp til strid, så en bue av bronse kan spennes av mine armer. Du har gitt meg Din frelses skjold. Din ydmykhet har gjort meg stor. Du ga rom for mine skritt, så ikke mine ankler sviktet. Jeg har forfulgt mine fiender og ødelagt dem. Jeg vendte ikke tilbake før de var utslettet. Jeg har utslettet dem og såret dem, så de ikke klarte å reise seg. De har falt under mine føtter. For Du har spent styrke rundt meg til slaget. Du har tvunget mine motstandere i kne. Du har også vist meg nakken på mine fiender, slik at jeg ødela dem som hatet meg. De skuet omkring, men det var ingen til å frelse; til Herren så de, men Han svarte dem ikke. Så knuste jeg dem som fint støv på jorden. Jeg tråkket på dem, som på sølen i gatene, og spredte dem utover. Du har fridd meg ut fra mitt folks stridigheter. Du har bevart meg som hode for folkeslagene. Et folk jeg ikke har kjent, skal tjene meg. De fremmede kryper for meg. Så snart de hører om meg, lyder de meg. De fremmede visner bort og kommer forskremte fram fra sine skanser. Herren lever! Lovet være min Klippe! Gud er opphøyet, min frelses Klippe! Det er Gud som gir meg hevn, og som legger folkene under meg. Han frir meg ut fra mine fiender. Du opphøyer meg også over dem som reiser seg mot meg. Fra den voldelige mann har Du fridd meg ut. Derfor vil jeg prise Deg blant folkeslagene, Herre, og lovsynge Ditt navn. Et frelsens tårn er Han for sin konge, og viser miskunn mot sin salvede, mot David og hans slekt til evig tid.» Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som ble opphøyet, Jakobs Guds salvede, Israels salmist: «Herrens Ånd har talt ved meg, og Hans Ord er på min tunge. Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: ‘Menneskenes hersker er rettferdig, Han hersker med gudsfrykt. Han er som lyset om morgenen når solen stiger opp, en morgen uten skyer, som det spede gresset spirer fram fra jorden når det er klart og solen skinner etter regn.’ For har ikke mitt hus det slik med Gud? For en evig pakt har Han gjort med meg, som i alt er ordnet og trygg, for her er hele min frelse og alt som behager Ham. Vil Han ikke la det spire fram? Men de onde er alle sammen som torner som ryddes bort, fordi en ikke kan ta i dem med hånden. Men den som rører dem, må bruke jern og spydskaft, og de skal brennes helt opp på ilden der de ligger.» Dette er navnene på Davids krigere: Hakmonitten Josjeb-Basjebet var overhode for førerne. Han ble kalt esnitten Adino, for han hadde drept 800 menn på én gang. Etter ham kom Elasar, ahoahitten Dodos sønn. Han var en av krigerne som var sammen med David da de hånte filisterne som var samlet der til strid, og Israels menn hadde trukket seg tilbake. Han sto fram og slo til mot filisterne helt til han var utmattet i armen, og hånden hans hang fast i sverdet. Herren sørget for en stor seier på den dagen. Etter ham kom hæren tilbake bare for å plyndre. Etter ham kom Sjamma, hararitten Ages sønn. Filisterne hadde samlet en hær et sted der det var et jorde fullt av linser. Så flyktet hæren for filisterne. Men han stilte seg opp midt på jordet, forsvarte det og drepte filisterne. Slik sørget Herren for en stor seier. En gang ved høsttiden kom tre av de 30 overhodene ned til David i hulen ved Adullam. Filisternes hær lå i leir i Refa’imdalen. Den gangen var David i borgen, og filisternes vaktstyrke var da i Betlehem. Da ble David grepet av en sterk lengsel og sa: «Hvem kan la meg få drikke vann av Betlehemskilden, den som er ved porten.» Da brøt de tre krigerne seg gjennom filisternes leir, øste opp vann fra Betlehemskilden, den som var ved porten, og tok det med til David. Likevel ville han ikke drikke det, men øste det ut for Herren. Han sa: «Må det være langt fra meg, Herre, at jeg skulle gjøre dette! Er ikke dette blodet til menn som dro inn med fare for sitt liv?» Derfor ville han ikke drikke det. Slik gjorde de tre krigerne. Abisjai, Joabs bror, Serujas sønn, var overhode for de tre andre. Han løftet spydet sitt mot 300 menn, drepte dem og vant seg et navn blant disse tre. Var det ikke han som fikk størst ære blant de tre? Derfor ble han føreren deres. Men han nådde ikke opp mot de tre første. Benaja, Jojadas sønn, var en mektig mann. Han var fra Kabse’el, og han hadde utført mange storverk. Han hadde drept to løvehelter fra Moab. På en dag det hadde snødd, hadde han også gått ned og drept en løve midt i en brønn. Han drepte også en egypter, en uvanlig stor mann. Egypteren hadde et spyd i hånden. Så gikk han ned til ham med en stav, vred spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd. Alt dette gjorde Benaja, Jojadas sønn, og han vant seg et navn blant de tre krigerne. Han fikk større ære enn de 30, men han nådde ikke opp til de tre første. David satte ham over livvakten sin. Asael, Joabs bror, var en av de 30. Videre var det Elkanan, sønn av Dodo fra Betlehem, haroditten Sjamma, haroditten Elika, peletitten Heles, Ira, tekoaitten Ikkesjs sønn, anatotitten Abieser, husjatitten Mebunnai, ahoahitten Salmon, netofatitten Mahrai, Heleb, netofatitten Baanas sønn, Ittai, sønn av Ribai fra Gibea, som tilhørte Benjamins barn, piratonitten Benaja, Hiddai fra bekkene ved Ga’asj, haarabatitten Abi-Albon, bakurimitten Asmavet, sja’albonitten Eljakba, en av sønnene til Jasjen, Jonatan, hararitten Sjamma, Akiam, hararitten Sjarars sønn, Elifelet, ma’akatitten Ahasbais sønn, Eliam, gilonitten Ahitofels sønn, karmelitten Hesrai, arabitten Pa’arai, Jigal, sønn av Natan fra Soba, gaditten Bani, ammonitten Selek, be’erotitten Nakrai, våpenbæreren til Joab, Serujas sønn, jattiritten Ira, jattiritten Gareb og hetitten Uria. Til sammen 37. Igjen ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han fikk David til å gå imot dem ved å si: «Gå og tell Israel og Juda!» Så sa kongen til Joab, øverstkommanderende for hæren, som var hos ham: «Gå nå omkring i alle Israels stammer, fra Dan til Be’er-Sjeba, og tell folket, så jeg kan få vite antallet.» Joab sa til kongen: «Må Herren din Gud gjøre folket større, så det blir 100 ganger flere enn det er, og må min herre kongen få se det med sine øyne! Men hvorfor ønsker min herre kongen å gjøre dette?» Likevel sto kongen fast på sitt ord overfor Joab og overfor førerne for hæren. Derfor dro Joab og førerne for hæren bort fra kongen for å mønstre folket i Israel. De dro over Jordan og slo leir i Aroer, sør for byen som ligger midt i Gadkløften, og videre mot Jaser. Så kom de til Gilead og til landet Tatim-Hodsji. De kom til Dan-Ja’an og rundt til Sidon. Og de kom til festningen i Tyros og til alle hevittenes og kanaaneernes byer. Så dro de ut til Sør-Juda, helt til Be’er-Sjeba. Da de hadde dratt omkring i hele landet, kom de tilbake til Jerusalem etter ni måneder og 20 dager. Så oppga Joab det samlede tallet på folket for kongen. I Israel var det 800 000 sterke menn som kunne trekke sverdet, og i Juda var det 500 000 menn. David fikk et stikk i hjertet etter at han hadde mønstret folket. Derfor sa David til Herren: «Jeg har syndet grovt med det jeg har gjort. Men nå ber jeg Deg, Herre, ta bort din tjeners misgjerning, for jeg har handlet som en dåre.» Da David sto opp om morgenen, kom Herrens Ord til profeten Gad, Davids seer, og det lød slik: «Gå og si til David: Så sier Herren: Jeg legger tre ting framfor deg. Velg en av dem, så skal Jeg gjøre med deg etter det.» Så kom Gad til David og talte og sa til ham: «Skal det komme sju år med hungersnød over deg i ditt land? Eller skal du være på flukt for dine fiender i tre måneder mens de forfølger deg? Eller skal det bli pest i landet i tre dager? Tenk nå etter og finn ut hvilket svar jeg skal ta med tilbake til Ham som sendte meg.» David sa til Gad: «Jeg er i stor trengsel. La oss falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i et menneskes hånd.» Så sendte Herren en pest over Israel fra den morgenen og til den fastsatte tiden. Fra Dan til Be’er-Sjeba døde 70 000 menn av folket. Da engelen rakte hånden sin ut over Jerusalem for å ødelegge den, angret Herren det onde, og han sa til engelen som spredte ødeleggelse blant folket: «Det er nok. Ta hånden din tilbake!» Herrens engel sto ved treskeplassen til jebusitten Aravna. Da David så engelen som slo folket i hjel, talte han til Herren og sa: «Se, jeg har syndet, og jeg har gjort det som er ondt. Men disse som tilhører flokken, hva har de gjort? Jeg ber Deg, la Din hånd komme over meg og min fars hus!» Den samme dagen kom Gad til David og sa til ham: «Gå opp og reis et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Aravna!» Etter Gads ord gikk David opp, slik Herren hadde befalt. Aravna så opp, og han fikk se kongen og tjenerne hans komme mot seg. Da gikk Aravna ut og bøyde seg for kongen med ansiktet til jorden. Så sa Aravna: «Hvorfor har min herre kongen kommet til sin tjener?» David svarte: «For å kjøpe treskeplassen av deg, så jeg kan bygge et alter for Herren, så pesten kan bli tatt bort fra folket.» Da sa Aravna til David: «La min herre kongen ta og ofre det han synes godt om. Se, her er okser til brennofferet, og treskesledene og åket til oksene skal være til ved. Alt dette, konge, har Aravna gitt til kongen.» Aravna sa til ham: «Må Herren din Gud ta imot deg med velbehag!» Da sa kongen til Aravna: «Nei, jeg vil sannelig kjøpe den fra deg for gjeldende pris. Jeg vil heller ikke ofre brennoffer til Herren min Gud av noe som ikke har kostet meg noe.» Så kjøpte David treskeplassen og oksene for 50 sjekel sølv. Der bygde David et alter for Herren, og han ofret brennoffer og fredsoffer. Da hørte Herren på bønnen for landet, og pesten ble trukket tilbake fra Israel. Kong David var gammel og hadde fått mange levedager. De la tepper rundt ham, men han ble ikke varm. Derfor sa tjenerne hans til ham: «Let etter en ung kvinne, en jomfru, for vår herre kongen! La henne være hos kongen, og la henne stelle for ham! La henne ligge i din favn, så min herre kongen kan holde seg varm.» Så lette de etter en vakker, ung kvinne rundt i hele Israels land, og de fant sjunemitten Abisjag og førte henne til kongen. Den unge kvinnen var meget vakker. Hun stelte for kongen og tjente ham. Men kongen hadde ikke samliv med henne. Men Adonja, Haggits sønn, opphøyde seg selv og sa: «Jeg vil være konge.» Han laget seg vogner og fikk seg hestfolk og 50 menn til å springe foran seg. Men hans far hadde aldri irettesatt ham og sagt: «Hvorfor har du gjort dette?» Han var også meget pen å se på. Han ble født rett etter Absalom. Så rådførte han seg med Joab, Serujas sønn, og med presten Abjatar, og de fulgte Adonja og hjalp ham. Men presten Sadok og Benaja, Jojadas sønn, profeten Natan, Sjimi, Re’i og krigerne til David gikk ikke sammen med Adonja. Adonja ofret sauer og okser og gjøfe ved steinen i Sohelet, ved Rogel kilden. Han innbød også alle sine brødre, kongens sønner, og alle mennene i Juda, kongens tjenere. Men han innbød ikke profeten Natan, Benaja, krigerne eller sin bror Salomo. Så talte Natan til Batseba, Salomos mor, og sa: «Har du ikke hørt at Adonja, Haggits sønn, er blitt konge, og at vår herre David ikke vet om det? Jeg ber deg, kom nå hit og la meg gi deg et råd, så du kan berge både ditt eget liv og livet til din sønn Salomo. Gå straks inn til kong David og si til ham: Sverget ikke du, min herre konge, til din tjenerinne og sa: ‘Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone?’ Hvorfor er det da Adonja som er konge? Mens du fremdeles snakker der inne med kongen, skal jeg også komme inn etter deg og stadfeste dine ord.» Så gikk Batseba inn i kongens rom. Kongen var meget gammel, og sjunemitten Abisjag tjente kongen. Batseba knelte og hyllet kongen. Så sa kongen: «Hva er det du ønsker?» Da sa hun til ham: «Min herre, du sverget ved Herren din Gud for din tjenerinne og sa: ‘Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone.’ Se nå! Adonja er blitt konge. Og du, min herre konge, vet ikke om det. Han har ofret okser og gjøfe og sauer i overflod, og har innbudt alle kongens sønner, presten Abjatar og Joab, øverstkommanderende for hæren. Men din tjener Salomo har han ikke innbudt. Og du, min herre konge, hele Israel har vendt sine øyne mot deg, for at du skal fortelle dem hvem som skal sitte på min herre kongens trone etter deg. Hvis ikke kan det skje, når min herre kongen hviler hos sine fedre, at jeg og min sønn Salomo vil bli regnet som forbrytere.» Og se, mens hun ennå snakket med kongen, kom også profeten Natan. Så sendte de bud til kongen og sa: «Her er profeten Natan.» Da han kom inn til kongen, bøyde han seg ned for ham med ansiktet mot jorden. Natan sa: «Min herre konge, har du sagt: ‘Adonja skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone?’ For i dag har han dratt ned og ofret okser og gjøfe og sauer i overflod. Han har innbudt alle kongens sønner, de øverstkommanderende for hæren og presten Abjatar. Og se! De spiser og drikker sammen med ham og sier: ‘Må kong Adonja leve!’ Men han har ikke innbudt meg – jeg som er din tjener – og heller ikke presten Sadok, og heller ikke Benaja, Jojadas sønn, og heller ikke din tjener Salomo. Er dette gjort av min herre kongen uten at du har latt din tjener vite hvem som skulle sitte på min herre kongens trone etter ham?» Da svarte kong David og sa: «Kall Batseba hit til meg!» Så kom hun fram til kongen, og hun ble stående foran ham. Kongen sverget og sa: «Så sant Herren lever, Han som har forløst min sjel fra enhver trengsel, som jeg har sverget for deg ved Herren, Israels Gud og sa: Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg. Han skal sitte på min trone etter meg. Det skal jeg sannelig bekrefte på denne dag.» Da kastet Batseba seg med ansiktet mot jorden, og hun hyllet kongen og sa: «Må min herre kong David leve evig!» Kong David sa: «Kall til meg presten Sadok, profeten Natan og Benaja, Jojadas sønn.» Så kom de fram for kongens ansikt. Da sa kongen til dem: «Ta med dere tjenerne til deres herre og la min sønn Salomo ri på mitt eget muldyr og ta ham med ned til Gihon! Der skal presten Sadok og profeten Natan salve ham til konge over Israel. Blås i basunen og si: Leve kong Salomo! Så skal dere følge etter ham opp hit, og han skal komme og sitte på min trone, og han skal være konge i mitt sted. For jeg har utnevnt ham til å være fyrste over Israel og Juda.» Benaja, Jojadas sønn, svarte kongen og sa: «Amen! Må Herren, min herre kongens Gud, stadfeste dette. På samme måten som Herren har vært med min herre kongen, må Han også være med Salomo og gjøre tronen hans større enn min herre kong Davids trone.» Presten Sadok, profeten Natan, Benaja, Jojadas sønn, keretittene og peletittene gikk så ned og lot Salomo ri på muldyret til kong David, og de tok ham med til Gihon. Så tok presten Sadok oljehornet ut fra teltet og salvet Salomo. De blåste i basunen, og alt folket sa: «Leve kong Salomo!» Alt folket dro opp etter ham. Folket spilte på fløyter og frydet seg og jublet av glede, så jorden kunne revne av lyden. Adonja og alle gjestene som var sammen med ham, hørte dette da de var i ferd med å avslutte måltidet. Da Joab hørte lyden av basunen, sa han: «Hvorfor er det slikt bråk og oppstyr i byen?» Mens han ennå snakket, kom Jonatan, presten Abjatars sønn. Adonja sa til ham: «Kom inn, for du er en mektig og framstående mann, og det er vel gode nyheter du har.» Da svarte Jonatan og sa til Adonja: «Nei! Vår herre kong David har gjort Salomo til konge. Kongen har sendt ham med presten Sadok, profeten Natan, Benaja, Jojadas sønn, keretittene og peletittene. De har latt ham ri på kongens muldyr. Så har presten Sadok og profeten Natan salvet ham til konge i Gihon. De har dratt opp derfra med stor fryd, så hele byen koker. Det er støyen dere har hørt. Kong Salomo sitter allerede på kongerikets trone. Dessuten har kongens tjenere kommet for å velsigne vår herre kong David og sagt: ‘Må Gud gjøre Salomos navn bedre enn ditt navn, og må Han gjøre hans trone større enn din!’ Da bøyde kongen seg i tilbedelse der i sengen. Kongen sa også: ‘Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har gitt en til å sitte på min trone, mens jeg ser det med mine egne øyne!’» Da ble de redde, alle gjestene som var sammen med Adonja. De reiste seg, og gikk hver sin vei. Adonja fryktet for Salomo. Derfor brøt han opp, gikk av sted og grep tak i hornene på alteret. Det ble fortalt til Salomo og sagt: «Sannelig, Adonja frykter for kong Salomo. For se, han har grepet tak i hornene på alteret og sier: ‘Må kong Salomo i dag sverge for meg at han ikke vil drepe sin tjener med sverdet.’» Da sa Salomo: «Hvis han viser seg som en pålitelig mann, skal ikke ett av hans hår falle til jorden. Men hvis det blir funnet noe ondt hos ham, skal han dø.» Så sendte kong Salomo noen av sted for å hente ham ned fra alteret. Og han kom og kastet seg ned foran kong Salomo. Salomo sa til ham: «Gå hjem til ditt hus!» Det nærmet seg de dagene da David skulle dø, og han befalte sin sønn Salomo: «Jeg går den veien alt på jorden må gå. Men vær du sterk, og vis deg som en mann! Hold alt det Herren din Gud har befalt, så du vandrer på Hans veier, holder Hans forskrifter, Hans bud, Hans dommer og Hans vitnesbyrd, slik det er skrevet i Moseloven, så du kan handle klokt i alt det du gjør, og hvor du enn skulle gå, for at Herren kan la sitt Ord gå i oppfyllelse, det Han talte om meg, da Han sa: ‘Hvis dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer i sannhet for Mitt ansikt, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, da skal det aldri mangle en mann på Israels trone.’ Dessuten vet du hva Joab, Serujas sønn, gjorde mot meg, og hva han gjorde med de to øverstkommanderende for Israels hærer, mot Abner, Ners sønn, og Amasa, Jeters sønn, som han drepte. Han utøste krigsblod i fredstid og lot det komme krigsblod på beltet han hadde rundt livet, og på sandalene som var på føttene hans. Derfor skal du bruke din visdom og ikke la ham fare i fred gråhåret ned i dødsriket. Men vis barmhjertighet mot gileaditten Barsillais sønner og la dem være blant dem som spiser ved ditt bord. For slik kom de meg i møte da jeg flyktet for din bror Absalom. Og se, du har med deg Sjimi, Geras sønn, benjaminitten fra Bahurim, som forbannet meg med en grusom forbannelse den dagen jeg dro til Mahanajim. Men han kom ned for å møte meg ved Jordan, og jeg sverget for ham ved Herren og sa: ‘Jeg skal ikke drepe deg med sverdet.’ Derfor skal du nå ikke holde ham skyldfri, for du er en vis mann og vet hva du bør gjøre med ham, men send ham med blod gråhåret ned i dødsriket.» Så fikk David hvile hos sine fedre, og han ble begravd i Davids by. Hele den tiden David var konge over Israel, ble en periode på 40 år. I Hebron var han konge i sju år, og i Jerusalem var han konge i 33 år. Salomo satte seg på sin far Davids trone. Kongedømmet hans ble kraftig grunnfestet. Adonja, Haggits sønn, kom til Batseba, Salomos mor. Da sa hun: «Kommer du med fred?» Han sa: «Med fred.» Videre sa han: «Jeg har et budskap til deg.» Hun sa: «Si det!» Så sa han: «Du vet at kongedømmet var mitt, og hele Israel hadde vendt seg mot meg og ville at jeg skulle bli konge. Men kongedømmet ble tatt, og det ble gitt til min bror. For det ble gitt ham av Herren. Nå vil jeg bære fram en bønn til deg, og du må ikke avvise meg.» Hun sa til ham: «Si det!» Da sa han: «Jeg ber deg, tal til kong Salomo, for deg vil han ikke avvise. Si til ham at han skal gi meg sjunemitten Abisjag til kone.» Så sa Batseba: «Godt, jeg skal tale med kongen for deg.» Derfor gikk Batseba inn til kong Salomo for å tale med ham for Adonja. Kongen reiste seg for å møte henne og falt på kne for henne. Så satte han seg på tronen og fikk satt fram en trone for kongens mor og hun satte seg ved hans høyre hånd. Deretter sa hun: «Jeg vil bære fram en liten bønn til deg. Du må ikke avvise meg.» Kongen sa til henne: «Bare spør, du min mor, for jeg skal ikke avvise deg.» Så sa hun: «La sjunemitten Abisjag bli gitt som kone til din bror Adonja.» Kong Salomo svarte og sa til sin mor: «Hvorfor ber du om sjunemitten Abisjag til Adonja? Du kan da bare be om kongedømmet for ham også – for han er jo min eldre bror – og både presten Abjatar og Joab, Serujas sønn, er på hans side.» Deretter sverget kong Salomo ved Herren og sa: «Må Gud ramme meg både nå og siden om ikke Adonja må bøte med livet for at han har talt dette ordet! Derfor, så sant Herren lever, Han som har grunnfestet meg og satt meg på min far Davids trone, Han som har opprettet et kongedømme for meg, slik Han lovte: I dag skal Adonja dø!» Så sendte kong Salomo bud ved Benaja, Jojadas sønn. Han slo ham ned, så han døde. Til presten Abjatar sa kongen: «Dra til Anatot, til dine egne marker, for du fortjener å dø. Men jeg skal ikke drepe deg nå, for du bar Herren Guds ark for min far David, og når min far ble fornedret, ble også du ydmyket.» Så fikk Salomo Abjatar fordrevet og lot ham ikke lenger være prest for Herren, så Herrens Ord kunne bli oppfylt, det Han talte om Elis hus i Sjilo. Deretter nådde nyheten fram til Joab. For Joab hadde støttet Adonja, selv om han ikke hadde støttet Absalom. Så flyktet Joab til Herrens telt, og han grep tak i hornene på alteret. Dette ble fortalt til kong Salomo: «Joab har flyktet til Herrens telt. Der er han, ved alteret.» Da sendte Salomo Benaja, Jojadas sønn, av sted og sa: «Gå, slå ham ned!» Benaja gikk til Herrens telt og sa til ham: «Så sier kongen: ‘Kom ut!’» Han svarte: «Nei, jeg vil dø her.» Og Benaja gikk tilbake til kongen med beskjed og sa: «Dette sa Joab, og slik svarte han meg.» Da sa kongen: «Gjør som han har sagt, hogg ham ned og begrav ham, så du kan få det uskyldige blodet bort fra meg og fra min fars hus, det som Joab har utøst. Så skal Herren la hans blod komme tilbake over hans eget hode, fordi han hogg ned to menn som var mer rettferdige og bedre enn han. Han drepte dem med sverdet: Abner, Ners sønn, øverstkommanderende for Israels hær, og Amasa, Jeters sønn, øverstkommanderende for Judas hær, uten at min far David visste om det. Derfor skal deres blod komme tilbake over Joab og over hans etterkommere til evig tid. Men over David og hans etterkommere, over hans hus og hans trone, skal det være fred fra Herren til evig tid.» Benaja, Jojadas sønn, gikk så opp og slo ham og drepte ham. Han ble begravd i sitt eget hus i ødemarken. Kongen innsatte Benaja, Jojadas sønn, over hæren i hans sted, og kongen innsatte presten Sadok i stedet for Abjatar. Da sendte kongen bud og kalte Sjimi til seg. Han sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem og bo der og gå ikke ut derfra til noe annet sted. For den dagen du går ut og over Kedronbekken, skal det være slik: Da skal du vite for visst at du sannelig skal dø. Ditt blod skal komme over ditt eget hode.» Sjimi sa til kongen: «Det du sier, er rett. Det min herre kongen har sagt, vil din tjener gjøre.» Så ble Sjimi boende i Jerusalem i mange dager. Etter at det hadde gått tre år, skjedde det at to av Sjimis slaver rømte til Akisj, Ma’akas sønn, Gats konge. De talte til Sjimi og sa: «Se, slavene dine er i Gat.» Så brøt Sjimi opp, salte eselet sitt og dro til Akisj i Gat for å lete etter slavene sine. Sjimi dro av sted og hentet slavene sine fra Gat. Det ble fortalt til Salomo at Sjimi hadde dratt fra Jerusalem til Gat, og at han hadde kommet tilbake. Da sendte kongen bud og kalte Sjimi til seg, og han sa til ham: «Fikk jeg deg ikke til å sverge ved Herren? Jeg advarte deg og sa: ‘Du skal vite for visst at den dagen du går ut og drar til noe annet sted, skal du sannelig dø?’ Og du sa til meg: ‘Det er rett, jeg har hørt dette budskapet.’ Hvorfor har du da ikke holdt eden til Herren og befalingen jeg ga deg?» Videre sa kongen til Sjimi: «Du kjenner til – noe ditt hjerte også erkjenner – all den ondskap du gjorde mot min far David. Derfor skal Herren la din ondskap komme tilbake over ditt eget hode. Men kong Salomo skal være velsignet, og Davids trone skal være grunnfestet for Herrens ansikt til evig tid.» Så ga kongen ordre til Benaja, Jojadas sønn, og han gikk ut og slo ham ned så han døde. Slik ble kongedømmet befestet i Salomos hånd. Salomo opprettet nå en allianse med Farao, Egypts konge, og giftet seg med Faraos datter. Han tok henne med til Davids by inntil han var ferdig med å bygge sitt eget hus, Herrens hus og muren rundt Jerusalem. I mellomtiden ofret folket på offerhaugene, for det var ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn i de dager. Salomo elsket Herren, og han vandret etter forskriftene til sin far David, bortsett fra at han ofret og brente røkelse på offerhaugene. Kongen dro til Gibeon for å ofre der, for der var den store offerhaugen. Salomo ofret 1000 brennoffer på det alteret. I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten og sa: «Be Meg! Hva skal Jeg gi deg?» Salomo svarte: «Du har vist stor barmhjertighet mot Din tjener David, min far, fordi han vandret for Ditt ansikt i sannhet og rettferdighet og med et oppriktig hjerte sammen med Deg. Du har fortsatt å vise ham denne store barmhjertigheten, og Du har gitt ham en sønn som sitter på hans trone, slik det er i dag. Nå, Herre min Gud, har Du gjort Din tjener til konge i stedet for min far David. Men jeg er et lite barn, jeg vet knapt hvordan jeg skal gå ut eller komme inn. Din tjener står midt iblant Ditt folk, som Du har utvalgt, et stort folk, altfor tallrikt til å bli telt eller regnet. Gi derfor Din tjener et lydhørt hjerte til å være dommer for Ditt folk, til å skjelne mellom godt og ondt. For hvem er i stand til å være dommer for dette store folket Ditt?» Denne bønnen var god i Herrens øyne, at Salomo hadde bedt om nettopp dette. Så sa Gud til ham: «Fordi du har bedt om dette, og ikke har bedt om et langt liv for deg selv, og ikke har bedt om rikdom til deg selv, og ikke har bedt om å få ta livet av fiendene dine, men har bedt om forstand til å dømme på en rett måte, da gjør Jeg etter dine ord. Jeg gir deg et vist og forstandig hjerte, så det aldri før har vært noen som er din like, og heller ikke skal stå fram noen etter deg. Jeg gir deg også det du ikke har bedt om, både rikdom og ære, så det ikke skal være noen konge som deg alle dine dager. Hvis du vandrer på Mine veier og holder Mine lover og Mine bud, slik din far David vandret, da skal Jeg la dine dager bli mange.» Da våknet Salomo, og sannelig, det hadde vært en drøm. Han kom til Jerusalem og sto foran Herrens paktsark, ofret brennoffer og fredsoffer og laget et gjestebud for alle tjenerne sine. To kvinner som var prostituerte, kom nå til kongen og stilte seg foran ham. Den ene kvinnen sa: «Å, min herre, jeg og denne kvinnen bodde i samme hus. Og jeg fødte mens hun var i huset. På den tredje dagen etter at jeg hadde født, skjedde det at denne kvinnen også fødte. Vi var der sammen. Det var ingen fremmed sammen med oss i huset, bare vi to var der. Sønnen til denne kvinnen døde om natten, fordi hun hadde ligget på ham. Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra min side mens din tjenerinne sov, og hun la ham ved sitt bryst. Sin egen døde sønn la hun ved mitt bryst. Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, se, da var han død. Men da jeg hadde undersøkt ham nøyere i morgenlyset, se, da var det ikke min sønn, den jeg hadde født.» Da sa den andre kvinnen: «Nei! Den som er i live, er min sønn, og den døde er din sønn.» Men den første kvinnen sa: «Nei! Den døde er din sønn, og den som er i live, er min sønn.» Slik argumenterte de foran kongen. Kongen sa: «Den ene sier: ‘Dette er min sønn, den som er i live, og den døde er din sønn.’ Og den andre sier: ‘Nei! Den døde er din sønn, og min sønn er den som er i live.’» Da sa kongen: «Kom hit med et sverd.» Og de kom fram for kongen med et sverd. Kongen sa: «Del det levende barnet i to og gi halvparten til den ene og halvparten til den andre.» Kvinnen som var mor til den levende sønnen, talte da til kongen, for hun hadde inderlig medlidenhet med sin sønn. Hun sa: «Å, min herre, gi det levende barnet til henne, men drep ham for all del ikke!» Men den andre sa: «Verken du eller jeg skal ha ham, så bare del ham i to!» Da svarte kongen og sa: «Gi det levende barnet til den første kvinnen og drep ham for all del ikke! Det er hun som er hans mor.» Hele Israel fikk høre om dommen kongen hadde avsagt. De fikk ærefrykt for kongen, for de så at Guds visdom var i ham, så han kunne dømme rett. Så var kong Salomo konge over hele Israel. Og dette var tjenestemennene hans: Asarja, Sadoks sønn, var prest, Elihoref og Ahia, Sjisjas sønner, var statsskrivere, Josjafat, Ahiluds sønn, var historieskriver, Benaja, Jojadas sønn, hadde ansvar for hæren, Sadok og Abjatar var prester, Asarja, Natans sønn, var leder for embetsmennene, Sabud, Natans sønn, var prest og kongens venn, Akisjar var overhovmester, og Adoniram, Abdas sønn, hadde ansvar for dem som gjorde pliktarbeid. Salomo hadde tolv fogder over hele Israel, og de sørget for maten til kongen og hans hus. Hver av dem sørget for forsyninger til en måned i året. Dette er navnene deres: Ben-Hur var i Efraims fjelland. Ben-Deker var i Makas, Sja’albim, Bet-Sjemesj og Elon-Bet-Hanan. Ben-Hesed var i Arubbot. Soko og hele Hefer-landet tilhørte ham. Ben-Abinadab var i alle Dor-områdene. Han hadde Tafat, Salomos datter til kone. Ba’ana, Ahiluds sønn, var i Ta’anak, Megiddo og hele Bet-Sjean, som er ved siden av Saretan, nedenfor Jisre’el, fra Bet-Sjean til Abel-Mehola, helt til den andre siden av Jokmeam. Ben-Geber var i Ramot i Gilead. Teltbyene til Ja’ir, Manasses sønn, i Gilead tilhørte ham. Også Argob-området i Basan, 60 store byer med murer og portbommer av bronse, tilhørte ham. Akinadab, Iddos sønn, var i Mahanajim. Ahima’as var i Naftali. Han tok også Basmat, Salomos datter, til kone. Ba’ana, Husjais sønn, var i Asjer og Alot. Josjafat, Paruaks sønn, var i Jissakar. Sjimi, Elas sønn, var i Benjamin. Geber, Uris sønn, var i Gilead-landet, landet som Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge hadde hatt. Han var den eneste fogden i landområdet. Juda og Israel var en mengde så tallrik som sanden ved havet, og de spiste og drakk og gledet seg. Så hersket Salomo over alle kongerikene fra Elven til Filisterlandet, helt til grensen mot Egypt. De kom med skatt og tjente Salomo alle hans livs dager. Salomos forsyninger for en dag var 30 kor fint mel, 60 kor mel, ti gjødde okser, 20 okser fra beitemarkene og 100 sauer, i tillegg til hjorter, gaseller, dådyr og gjødde fugler. For han rådde over hele landområdet på denne siden av Elven, fra Tifsah og helt til Gaza, nemlig over alle kongene på denne siden av Elven. Og han hadde fred på alle kanter rundt seg. Juda og Israel bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan og helt til Be’er-Sjeba, alle Salomos dager. Salomo hadde staller til 40 000 hester til vognene sine og 12 000 hestfolk. De nevnte fogdene sørget for mat til kong Salomo og til alle som kom til kong Salomos bord, hver fogd i sin måned. Det var ingenting som manglet i forsyningene deres. De kom også med bygg og halm til det stedet det skulle, til hestene og stridshestene, hver mann gjorde det han hadde ansvar for. Gud ga Salomo visdom og meget god forstand, en forstand som var så mangfoldig som sanden ved havets strand. Slik overgikk Salomos visdom alle Østens barn og all visdommen i Egypt. For han var visere enn alle mennesker, visere enn esrakitten Etan, Heman, Kalkol og Darda, Mahols sønner. Navnet hans ble kjent blant alle folkeslagene som bodde rundt omkring. Han skapte 3000 ordspråk, og sangene hans var 1005. Han talte også om trær, om alle fra sedertreet i Libanon til isopen som vokser ut på muren. Han talte også om dyr, fugler, kryp og fisk. Fra alle folkene kom de for å høre Salomos visdom, fra alle kongene på jorden som hadde hørt om visdommen hans. Hiram, kongen i Tyros, sendte tjenerne sine til Salomo, fordi han hadde hørt at de hadde salvet ham til konge etter hans far. For Hiram hadde alltid elsket David. Da sendte Salomo bud til Hiram og sa: «Du vet at min far David ikke kunne bygge et hus for Herren sin Guds navn på grunn av de krigene som ble utkjempet mot ham på alle kanter, helt til Herren la hans fiender under hans føtter. Men nå har Herren min Gud gitt meg ro på alle kanter. Det finnes verken motstandere eller ondskap som truer. Og se, jeg gjør nå kjent at jeg vil bygge et hus for Herren min Guds navn, slik Herren talte til min far David og sa: ‘Din sønn, som Jeg vil sette på din trone i ditt sted, han skal bygge huset for Mitt navn.’ Derfor skal du nå befale at de hogger ned sedertrær fra Libanon til meg. Slavene mine skal være sammen med slavene dine, og jeg skal betale deg lønnen for slavene dine etter det du bestemmer. For du vet at det er ingen blant oss som er så dyktige til å skjære tømmer som sidonierne.» Da Hiram hørte ordene fra Salomo, gledet han seg stort og sa: «Lovet være Herren på denne dag, for Han har gitt David en vis sønn over dette store folket.» Så sendte Hiram bud til Salomo og sa: «Jeg har hørt budskapet du sendte til meg, og jeg skal gjøre alt du ønsker med sedertrær og sypresstømmer. Slavene mine skal føre alt sammen ned fra Libanon til havet. Jeg vil fløte alt i flåter sjøveien til det stedet du peker ut for meg, og jeg vil ta tømmeret fra hverandre der. Så kan du ta det videre. Men du må oppfylle mitt ønske om å gi matvarer til mitt hus.» Så ga Hiram sedertrær og sypresstømmer til Salomo, så mye han ønsket. Salomo ga Hiram 20 000 kor hvete til mat for hans husfolk og 20 kor presset olje. Dette ga Salomo til Hiram år etter år. Herren ga Salomo visdom, slik Han hadde lovt ham. Det var fred mellom Hiram og Salomo, og de to sluttet en pakt med hverandre. Så utpekte kong Salomo pliktarbeidere fra hele Israel. Arbeidsstyrken var på 30 000 menn. Han sendte dem til Libanon, i skift på 10 000 hver måned. De var én måned i Libanon og to måneder hjemme. Adoniram fikk tilsyn med pliktarbeiderne. Salomo hadde 70 000 bærere og 80 000 som hogg stein i fjellene, i tillegg til 3300 fra de øverste av Salomos ledere, de som hadde tilsyn med alt folket som arbeidet på byggverket. Kongen befalte dem å bryte store steiner og kostbare steiner, så de kunne legge hogde steiner som grunnmur for huset. Så ble de hogget til av Salomos bygningsmenn, Hirams bygningsmenn og gebalittene. De gjorde klart både tømmer og steiner til å bygge huset. I det fire hundre og åttiende året etter at Israels barn hadde kommet ut av landet Egypt, i det fjerde året Salomo var konge over Israel, i måneden siv, som er den andre måneden, skjedde det at han begynte å bygge huset for Herren. Det huset som kong Salomo bygde for Herren, var 60 alen langt, 20 alen bredt og 30 alen høyt. Forhallen foran helligdommen i huset var 20 alen lang. Det svarte til bredden på huset. I bredde strakte forhallen seg ti alen fra forsiden av huset. På huset laget han vinduer med faste gitterrammer. Mot veggen til huset bygde han rom hele veien rundt, mot veggene på huset, helt rundt helligdommen og Ordets helligdom. Slik laget han siderom helt rundt. Det laveste rommet var fem alen bredt, det midtre var seks alen bredt, og det tredje var sju alen bredt. For han hadde laget smale kanter rundt på utsiden, slik at støttebjelkene ikke skulle festes i selve veggene på huset. Da huset ble bygd, ble det bygd med hele steiner som var gjort ferdige i steinbruddet, slik at det verken ble hørt hammer eller meisel eller noe annet jernredskap i huset mens det ble bygd. Inngangen til den midtre etasjen var på den høyre siden av huset. De gikk opp en trapp til den midtre etasjen og fra den midtre til den tredje. Slik bygde han huset og gjorde det ferdig, og han kledde det med bjelker og planker av sedertre. Han bygde siderom rundt mot hele huset, hver av dem var fem alen høye. De ble festet til huset med bjelker av sedertre. Så kom Herrens Ord til Salomo, og det lød slik: «Når det gjelder dette huset du bygger: Hvis du vandrer etter Mine lover, fullbyrder Mine dommer, holder alle Mine bud så du vandrer etter dem, da skal Jeg oppfylle Mitt Ord for deg, det Jeg talte til din far David. Jeg skal bo midt iblant Israels barn, og Jeg skal ikke svikte Mitt folk Israel.» Slik bygde Salomo huset og fullførte det. Han bygde de innvendige veggene i huset med planker av sedertre. Fra gulvet i huset og opp til takbjelkene kledde han innsiden med tre. Og han dekket gulvet med planker av sypresstre. Så bygde han det 20 alen store rommet bakerst i huset, fra gulvet til takbjelkene, med sederplanker. Han bygde det inne i huset, som Ordets helligdom, som Det Aller Helligste. Foran dette var helligdommen i huset 40 alen lang. På innsiden av huset var det sedertre, utsmykket med utskårne blomsterknopper og utsprungne blomster. Alt var av sedertre. Det var ingen stein å se. Han laget i stand Ordets helligdom inne i huset, for Herrens paktsark skulle stå der. Ordets helligdom var 20 alen lang, 20 alen bred, og 20 alen høy. Han kledde den med rent gull og kledde også alteret helt med sedertre. Så kledde Salomo innsiden av huset med rent gull. Med gullkjeder stengte han foran Ordets helligdom og dekket også den med gull. Hele huset kledde han med gull, helt til han var ferdig med hele huset. Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull. Inne i Ordets helligdom laget han to kjeruber av oliventre, hver av dem var ti alen høy. Den ene vingen på kjeruben var fem alen, og den andre vingen på kjeruben var fem alen. Det var ti alen fra den ene vingespissen til den andre. Den andre kjeruben var også ti alen. Begge kjerubene var like av størrelse og skikkelse. Høyden på den ene kjeruben var ti alen, og det var også den andre kjeruben. Så satte han kjerubene midt inne i den indre helligdommen. De strakk ut vingene på kjerubene, slik at vingen til den ene berørte den ene veggen, og vingen til den andre kjeruben berørte den andre veggen. Midt i rommet berørte vingene deres hverandre. Han kledde også kjerubene med gull. Så laget han utskjæringer på veggene i hele huset, både i den indre og den ytre helligdommen. Det var utskårne bilder av kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster. Gulvet i huset dekket han med gull, både i den indre og den ytre helligdommen. For inngangen til Ordets helligdom laget han dører av oliventre. Dørterskelen og dørstolpene utgjorde en femtedel av veggen. På de to dørene av oliventre skar han ut bilder av kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster og kledde dem med gull. Han dekket kjerubene og palmetrærne med gull. Som dør for selve tempelet laget han også dørstolper av oliventre, som utgjorde en fjerdedel av veggen. De to dørene var av sypresstre. To dørblader utgjorde en foldedør, og to dørblader utgjorde den andre foldedøren. Så skar han ut kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster på dem og dekket dem med gull, lagt jevnt utover utskjæringene. Han bygde den indre forgården med tre rader hogd stein og en rad med sederbjelker. I det fjerde året ble grunnvollen lagt til Herrens hus, i måneden siv. I det ellevte året, i måneden bul, som er den åttende måneden, var huset ferdig med alle delene som hørte til, og slik alt var blitt bestemt om det. Han brukte altså sju år på å bygge det. Men Salomo brukte 13 år på å bygge sitt eget hus. Da hadde han fullført hele huset sitt. Han bygde også skoghuset i Libanon. Det var 100 alen langt, 50 alen bredt og 30 alen høyt, med fire rader med søyler av sedertre og bjelker av sedertre oppå søylene. Det var kledd med sedertre over bjelkene, som hvilte på 45 søyler, 15 i hver rad. Det var vinduer med faste rammer i tre rader, og vinduene var laget rett overfor hverandre i tre rekker. Alle dørene og dørstolpene hadde firkantede rammer. Vinduene var laget rett overfor hverandre i tre rekker. Han laget også søylehallen. Den var 50 alen lang og 30 alen bred. Foran dem var det en søylegang med søyler, og foran disse var det en trappeoppgang. Så laget han en hall til tronen, domshallen, hvor han kunne dømme. Den var kledd med sedertre fra gulv til tak. Huset der han bodde, hadde enda en forgård innenfor hallen, laget av samme slags håndverk. Et hus som var likt denne hallen, laget Salomo også til Faraos datter, henne han hadde tatt til kone. Alt dette var av kostbare steiner, skåret til etter bestemte mål, passet til med sager både innvendig og utvendig, helt fra grunnmuren og opp til murkanten, og på samme måten på utsiden av den store forgården. Grunnmuren var av kostbare steiner, store steiner. Noen av dem var ti alen og noen åtte alen. Over den var det kostbare steiner, hogd etter bestemte mål, og sedertre. Den store forgården var omsluttet av tre rader med hogde steiner og en rad med bjelker av sedertre, slik det også var rundt den indre forgården til Herrens hus og forgården til huset. Kong Salomo sendte bud og hentet Hiram fra Tyros. Han var sønn av en enke fra Naftalis stamme, og hans far var en mann fra Tyros, en bronsesmed. Han var fylt med visdom, forstand og kunnskap til å arbeide med all slags bronsearbeid. Så kom han til kong Salomo og gjorde alt arbeidet hans. Han støpte to søyler av bronse. Hver av dem var 18 alen høy, og en snor på tolv alen målte omkretsen på hver av dem. Så laget han to søylehoder av støpt bronse til å sette på toppen av søylene. Høyden på det ene søylehodet var fem alen, og høyden på det andre fem alen. Det var laget et flettverk med kranser av kjeder til søylehodene som sto på toppen av søylene. Det var sju kjeder til det ene søylehodet og sju til det andre. Slik fikk han laget søylene og to rader med granatepler over flettverket helt rundt for å dekke søylehodene som var på toppen. Slik gjorde han også med det andre søylehodet. Søylehodene som var på toppen av søylene i forhallen, var formet som liljer på fire alen. Søylehodene på de to søylene hadde også granatepler øverst ved den ovale overflaten som var ved siden av flettverket. På hvert søylehode var det 200 slike granatepler i rader hele veien rundt. Så reiste han søylene ved forhallen til tempelet. Han satte opp søylen på høyre side og ga den navnet Jakin, og han satte opp søylen på venstre side og ga den navnet Boas. Toppen av søylene var utformet som liljer. Slik ble arbeidet med søylene fullført. Havet laget han av støpt bronse. Det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Høyden på det var fem alen, og omkretsen var 30 alen målt med målesnor. Under kanten var det kunstferdige blomsterknopper helt rundt, ti for hver alen, helt rundt havet. De kunstferdige blomsterknoppene var støpt i to rader da det ble støpt. Det sto på tolv okser. Tre vendte ansiktet mot nord, tre vendte ansiktet mot vest, tre vendte ansiktet mot sør og tre vendte ansiktet mot øst. Havet hvilte på dem, og bakkroppen på dem vendte innover. Det var en håndsbredd tykt. Kanten var utformet som kanten på et beger, som en lilje i blomst. Det rommet 2000 bat. Han laget også ti vognstativer av bronse. Hver vogn var fire alen lang, fire alen bred og tre alen høy. Slik var utformingen av vognstativene: De hadde bord, og bordene var mellom rammene. På bordene som var mellom rammene, var det løver, okser og kjeruber. På toppen av rammene var det en forhøyning. Nedenfor løvene og oksene var det kranser av flettet arbeid. Hver vogn hadde fire bronsehjul og akslinger av bronse, og de fire føttene hadde bærestøtter. Under karet var det støtter av støpt bronse ved siden av hver krans. Åpningen på karet inne i kransen på toppen var en alen i diameter. Åpningen var rund, formet som en forhøyning, en og en halv alen i utvendig diameter. På åpningen var det også inngraveringer, men bordene var firkantede, ikke runde. Under bordene satt de fire hjulene, og akslingene til hjulene var festet til vognen. Høyden på et hjul var en og en halv alen. Utformingen av hjulene var som utformingen av vognhjul. Boltene til akslingene, felgene, eikene og navene var alle av støpt bronse. Det var fire støtter i de fire hjørnene av hver vogn. Støttene var en del av selve vognstativet. På toppen av vognen, i en høyde av en og en halv alen, var den fullstendig rund. Og på toppen av vognen var kantene og bordene støpt sammen. På platene som ble brukt til kanter, og på bordene inngraverte han kjeruber, løver og palmetrær, der det var ledig plass på hver av dem. Og det var kranser helt rundt. Slik laget han de ti vognstativene. Alle var støpt på samme måte, etter samme mål og samme form. Så laget han ti kar av bronse. Hvert kar rommet 40 bat, og hvert kar var fire alen. På hver av de ti vognene var det et kar. Han satte fem vognstativer på den høyre siden av huset og fem på den venstre siden av huset. Han satte havet på den høyre siden, mot sørøst. Hiram laget karene, ildskuffene og skålene. Så avsluttet Hiram alt det arbeidet han skulle gjøre for kong Salomo, til Herrens hus: de to søylene, de to skålformede søylehodene som var på toppen av de to søylene, de to flettverkene som dekket de to skålformede søylehodene på toppen av søylene, 400 granatepler til de to flettverkene – to rader med granatepler til hvert flettverk til å dekke de to skålformede søylehodene på toppen av søylene – de ti vognstativene og ti kar på vognene, havet, de tolv oksene under havet, karene, ildskuffene og skålene. Alle disse gjenstandene som Hiram laget for kong Salomo til Herrens hus, var av blankpolert bronse. På sletten ved Jordan fikk kongen støpt dem i leirformer, mellom Sukkot og Saretan. Salomo veide ikke noen av disse gjenstandene, for de var så mange. Vekten av bronsen ble ikke fastslått. Slik fikk Salomo laget hele innredningen til Herrens hus: gullalteret, gullbordet hvor skuebrødene skulle ligge, lysestakene av rent gull, fem på høyre side og fem på venstre side foran Ordets helligdom, med blomstene og lampene og vekesaksene av gull, bollene, saksene, skålene, karene og ildpannene av rent gull og festene av gull, både til dørene til den indre helligdommen, Det Aller Helligste, og til dørene for hele tempelhuset. Så ble det avsluttet, alt arbeidet som kong Salomo hadde gjort for Herrens hus. Salomo kom med alle de hellige gavene fra hans far David: sølvet og gullet og redskapene. Han la alt i skattkamrene til Herrens hus. Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de øverste fedrene for Israels barn, hos seg i Jerusalem, så de kunne føre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion. Derfor samlet alle Israels menn seg hos kong Salomo under høytiden i måneden etanim, som er den sjuende måneden. Slik kom alle de eldste i Israel, og prestene løftet opp arken. Så førte de opp Herrens ark, Åpenbaringsteltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene og levittene førte alt opp. Også kong Salomo og hele Israels forsamling som var samlet hos ham, ble stående sammen med ham foran arken. De ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes. Så førte prestene Herrens paktsark inn på sin plass, inn i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene. For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over både arken og stengene som hørte til. Stengene var så lange at endene på stengene kunne sees fra Det Hellige, foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. Og de er der til denne dag. I arken var det ikke noe utenom de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, den gang de dro ut av landet Egypt. Da prestene kom ut fra Det Hellige, skjedde det: Skyen fylte Herrens hus, slik at prestene ikke kunne fortsette å gjøre tjeneste på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da talte Salomo: «Herren har sagt at Han vil bo i den mørke skyen. Sannelig, jeg har bygd et opphøyet hus for Deg, og et sted der Du kan bo til evig tid.» Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling mens hele Israels forsamling sto. Han sa: «Lovet være Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hånd og sagt: ‘Fra den dagen Jeg førte Mitt folk Israel ut av Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel hvor det skulle bygges et hus så Mitt navn kunne bo der. Men Jeg utvalgte David til å stå over Mitt folk Israel.’ Det lå på min far Davids hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn. Men Herren sa til min far David: ‘Fordi det lå på ditt hjerte å bygge et hus for Mitt navn, så gjorde du vel i å ha det i ditt hjerte. Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn som skal komme fra ditt eget liv, skal bygge huset for Mitt navn.’ Så har Herren oppfylt sitt Ord, det Han talte. For jeg har trådt i min far Davids sted og sitter nå på Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren Israels Guds navn. Der har jeg laget et sted for arken. I den ligger Herrens pakt, den Han sluttet med våre fedre da Han førte dem ut av landet Egypt.» Så sto Salomo fram foran Herrens alter foran hele Israels forsamling. Han rakte hendene sine ut mot himmelen, og sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du, verken i Himmelen der oppe eller på jorden her nede, Du som holder Din pakt og fastholder å vise barmhjertighet mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte. Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har både talt med Din munn og oppfylt det med Din hånd, slik det er i dag. Derfor, Herre, Israels Gud, må Du nå holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: «Det skal aldri mangle en mann til å sitte for Mitt ansikt på Israels trone, så sant dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer for Mitt ansikt, slik du har gjort.» Nå ber jeg, Israels Gud, la Dine ord bli stadfestet som sanne, de ordene Du har talt til Din tjener David, min far. Men kan Gud i sannhet bo på jorden? Se, himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd! Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bønnerop og bønn om nåde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt i dag: La Dine øyne være åpne mot dette huset natt og dag, mot dette stedet som Du talte om og sa: ‘Mitt navn skal være der.’ Hør den bønnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet. Må Du høre bønnen om nåde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel når de ber, vendt mot dette stedet. På det stedet der Du bor, i Himmelen, må Du høre og tilgi! Når noen synder mot sin neste og blir tvunget til å avlegge ed, og han kommer for å avlegge ed framfor Ditt alter i dette huset, da må Du høre i Himmelen! Du må gjøre Din gjerning og dømme Dine tjenere. Døm den ugudelige som ugudelig, så Du lar hans ferd komme over hans eget hode og rettferdiggjør den rettferdige, så Du gir ham igjen etter hans rettferdighet. Når Ditt folk Israel lider nederlag for fienden, fordi de har syndet mot Deg, og når de så vender om til Deg og bekjenner Ditt navn og bønnfaller Deg om nåde i dette huset, da må Du høre i Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd og før dem tilbake til det landet Du ga deres fedre. Når himmelen er lukket så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot Deg, og de ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem, da må Du høre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, så Du kan lære dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, det Du har gitt Ditt folk som arv. Når det kommer hungersnød i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper eller gnagere, og når fienden deres beleirer dem i landet rundt deres byer, uansett hvilken pest eller sykdom som måtte komme, når det da blir båret fram bønnerop eller bønn om nåde av et eller annet menneske eller av hele Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner nøden i sitt eget hjerte og rekker sine hender ut mot dette huset, da må Du høre i Himmelen, der Du bor. Tilgi, gjør Din gjerning og gi enhver etter alle hans veier, fordi Du kjenner hans hjerte – for Du alene kjenner alle menneskers hjerte – så de frykter Deg alle sine levedager i det landet Du har gitt våre fedre. Også en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men har kommet fra et land langt borte for Ditt navns skyld – for de vil få høre om Ditt store navn, om Din sterke hånd og om Din utrakte arm – når en slik kommer og ber, vendt mot dette huset, da må Du høre i Himmelen, der Du bor. Gjør etter alt det den fremmede roper til Deg om, så alle folk på jorden kan få lære å kjenne Ditt navn og frykte Deg, på samme måte som Ditt folk Israel, så også de kan forstå at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn. Når Ditt folk går ut til strid mot fienden, på den veien Du sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen Du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for Ditt navn, da må Du høre deres bønnerop og deres bønn om nåde i Himmelen! Hjelp dem til sin rett! Når de synder mot Deg – for det er ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til fienden, og de tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, både fjernt og nært, og når de i det landet der de er bortført, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nåde der og sier: ‘Vi har syndet og handlet ille, vi har gjort det onde ’, når de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i fiendens land, hos dem som bortførte dem, og de ber til Deg, vendt mot landet Du ga deres fedre, og byen Du har utvalgt, og huset som jeg har bygd for Ditt navn, så må Du høre deres bønnerop og bønn om nåde i Himmelen, på stedet der Du bor. Hjelp dem til sin rett! Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg. Tilgi alle de overtredelser de har gjort mot Deg. Vis dem medynk blant dem som bortførte dem, så de kan ha medynk med dem. For de er Ditt folk og Din arv, som Du førte ut av Egypt, rett ut av jernovnen, så Dine øyne kan være åpne for Din tjeners bønn om nåde og bønnen om nåde fra Ditt folk Israel, så Du lytter til dem hver gang de påkaller Deg. For Du skilte dem ut fra alle folk på jorden, så de skal være Din arv, slik Du talte ved Din tjener Moses da Du førte våre fedre ut av Egypt, Du, Herren Gud.» Da Salomo var ferdig med å bære fram hele dette bønneropet og denne bønnen til Herren om nåde, skjedde det at han sto opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utrakt mot himmelen. Så stilte han seg fram og velsignet hele Israels forsamling med høy røst og sa: «Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel hvile etter alt Han har sagt. Ikke ett ord er blitt til intet av hele det gode løftet som Han ga ved sin tjener Moses. Må Herren vår Gud være med oss, slik Han var med våre fedre. Må Han aldri forlate oss eller forkaste oss! Må Han vende vårt hjerte til seg, så vi vandrer på alle Hans veier og holder Hans bud og Hans lover og Hans dommer, slik Han befalte våre fedre. Må disse mine ord, som jeg har båret fram i min bønn om nåde for Herrens ansikt, være nær hos Herren vår Gud dag og natt, så Han kan dømme rett for sin tjener og dømme rett for sitt folk Israel, slik det er nødvendig hver dag, for at alle folk på jorden kan kjenne at Herren er Gud, Han og ingen annen. La derfor deres hjerte være helt med Herren vår Gud, så dere vandrer etter Hans lover og holder Hans bud, slik dere gjør i dag.» Kongen og hele Israel sammen med ham ofret deretter slaktoffer for Herrens ansikt. Salomo ofret fredsoffer som offer for Herren: 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og alle Israels barn Herrens hus. Samme dag helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. For der ofret han brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene, fordi bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til å romme brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene. På den tiden holdt Salomo fest, og hele Israel var sammen med ham. Det var en stor forsamling av mennesker som var samlet helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. De var for Herren vår Guds ansikt i sju dager og sju dager til, 14 dager. På den åttende dagen sendte han folket av sted. De velsignet kongen og gikk hjem til teltene sine, lykkelige og glade i hjertet over alt det gode Herren hadde gjort for sin tjener David og for sitt folk Israel. Da Salomo var ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus og alt det Salomo ønsket å gjøre, skjedde det: Herren viste seg for Salomo den andre gangen, slik Han hadde vist seg for ham i Gibeon. Herren sa til ham: «Jeg har hørt ditt bønnerop og din bønn om nåde, som du har båret fram for Mitt ansikt. Jeg har helliget dette huset som du har bygd, for å la Mitt navn bo der til evig tid, og Mine øyne og Mitt hjerte skal være der alle dager. Hvis du vandrer for Mitt ansikt, slik din far David gjorde, med et helt og oppriktig hjerte, så du gjør etter alt det Jeg har befalt deg, og du følger Mine lover og Mine dommer, da skal Jeg grunnfeste tronen for ditt kongedømme over Israel til evig tid, slik Jeg lovte din far David da Jeg sa: ‘Det skal aldri mangle noen mann på Israels trone.’ Men hvis dere eller deres barn skulle vende dere bort fra å følge Meg, så dere ikke holder Mine bud og Mine lover som Jeg har lagt fram for dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem, da skal Jeg utrydde Israel fra det landet Jeg har gitt dem. Dette huset som Jeg har helliget for Mitt navn, skal Jeg kaste bort fra Mitt ansikt. Israel skal bli et ordtak og et skjellsord blant alle folk. Dette huset er blitt opphøyet, men hver den som går forbi det, skal bli forundret over det, spotte og si: ‘Hvorfor har Herren gjort slik mot dette landet og mot dette huset?’ Da skal de svare: ‘Fordi de forlot Herren sin Gud, Han som førte deres fedre ut av landet Egypt, og fordi de har holdt seg til andre guder og tilbedt dem og dyrket dem. Derfor har Herren ført all denne ulykken over dem.’» Da det hadde gått 20 år, og Salomo hadde bygd ferdig de to husene, Herrens hus og kongens hus, skjedde det at kong Salomo ga 20 byer i Galilea-landet til Hiram, kongen av Tyros, han som hadde forsynt Salomo med seder, sypress og gull, så mye han ville ha. Da kom Hiram fra Tyros for å se på byene som Salomo hadde gitt ham. Men han likte dem ikke. Så sa han: «Hva slags byer er det du har gitt meg, min bror?» Han kalte dem Kabul-landet, som de heter til denne dag. Så sendte Hiram 120 talenter gull til kongen. Dette er beretningen om de pliktarbeiderne kong Salomo kalte sammen for å bygge Herrens hus, hans eget hus og Millo, muren rundt Jerusalem, Hasor, Megiddo og Geser. Farao, Egypts konge, hadde nemlig dratt opp og inntatt Geser. Han hadde satt fyr på den og brent den, han hadde drept kanaaneerne som bodde i byen, og gitt byen som medgift til sin datter, Salomos kone. Men Salomo bygde Geser opp igjen, også Nedre Bet-Horon, Ba’alat og Tamar i ødemarken, i landet, alle byene som Salomo hadde til lager, byer for stridsvognene hans og byer for hestfolket hans og alt det Salomo ønsket å bygge i Jerusalem, i Libanon og i hele landet han hersket over. Salomo kalte sammen pliktarbeidere fra folket som var blitt igjen av amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene, folk som ikke var av Israels barn, det vil si, etterkommere av dem som var igjen i landet, slike som Israels barn ikke hadde klart å utslette fullstendig. Slik har det vært til denne dag. Men Salomo gjorde ingen av Israels barn til slavearbeider, fordi de var stridsmenn og hans tjenere. De var førere hos ham, hoffmenn, befalingsmenn for vognene og hestfolket hans. Andre var ledere for tjenestemennene som var satt over arbeidet hos Salomo. Det var 550 som hersket over folket som gjorde arbeidet. Men Faraos datter flyttet fra Davids by og dro opp til huset, det Salomo hadde bygd for henne. Etter det bygde han Millo. Tre ganger i året bar Salomo fram brennoffer og fredsoffer på alteret han hadde bygd for Herren, og han brente røkelse sammen med dem som sto for Herrens ansikt. Slik gjorde han huset ferdig. Kong Salomo bygde også en skipsflåte i Esjon-Geber, som ligger i nærheten av Eilat, ved stranden mot Sivhavet, i Edomlandet. Så sendte Hiram tjenerne sine med flåten, sjømenn som var kjent med havet, for å arbeide sammen med Salomos tjenere. De reiste til Ofir og skaffet seg 420 talenter gull derfra, og de tok det med til kong Salomo. Da dronningen av Saba hørte gjetordet om Salomo, som skyltes Herrens navn, kom hun for å sette ham på prøve med vanskelige spørsmål. Hun kom til Jerusalem med et meget stort følge, med kameler som bar krydder, store mengder gull og edelsteiner. Da hun kom til Salomo, talte hun med ham om alt som lå henne på hjertet. Så svarte Salomo på alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var så vanskelig for kongen at han ikke kunne forklare det for henne. Da dronningen av Saba hadde sett all Salomos visdom, huset han hadde bygd, maten på hans bord, hvordan tjenerne satt, hvordan kelnerne hans vartet opp og hvordan de gikk kledd, munnskjenkene hans og den oppgangen han brukte når han gikk opp til Herrens hus, mistet hun helt pusten. Da sa hun til kongen: «Så var det sant det ordet jeg hørte i mitt eget land om dine ordspråk og om din visdom. Men jeg trodde ikke på disse ordene før jeg kom og fikk se det med mine egne øyne. Og sannelig, ikke engang halvparten var blitt meg fortalt. Visdommen og rikdommen din overgår gjetordet jeg har hørt. Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid får stå hos deg og høre din visdom! Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg og satte deg på Israels trone. Fordi Herren elsker Israel til evig tid, derfor gjorde Han deg til konge for å håndheve rett og rettferdighet.» Så ga hun kongen 120 talenter gull, en stor mengde krydder og edelsteiner. Aldri mer kom det inn en slik overflod av krydder som den dronningen av Saba ga til kong Salomo. Også skipene til Hiram, som kom med gull fra Ofir, hadde med seg store mengder sandeltre og edelsteiner fra Ofir. Kongen laget trapper av sandeltre til Herrens hus og til kongens hus. Han laget også lyrer og harper til sangerne. Aldri mer kom det inn så mye sandeltre, og noe lignende har heller ikke vært sett helt til denne dag. Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun ønsket seg, hva hun enn ba om. Det kom i tillegg til det Salomo hadde gitt henne etter skikken for kongelig gavmildhet. Så vendte hun tilbake og dro til sitt eget land, hun og tjenerne hennes. Vekten av det gullet som kom inn til Salomo hvert år, var 666 talenter gull, i tillegg til det som kom fra de reisende kjøpmennene, fra handelsmennenes inntekt, fra alle kongene i Arabia og fra stattholderne i landet. Kong Salomo laget 200 store skjold av hamret gull. Det gikk med 600 shekel gull til hvert skjold. Han laget også 300 skjold av hamret gull, der det gikk med tre miner gull til hvert skjold. Kongen satte dem i skoghuset i Libanon. Dessuten laget kongen en stor trone av elfenbein og kledde den med rent gull. Tronen hadde seks trinn, og den øverste delen av tronen var rund på baksiden. Det var armlener på begge sider av setet, og det sto to løver ved siden av armlenene. Det sto også tolv løver der, en på hver side av de seks trinnene. Aldri hadde noe slikt vært laget for noe annet kongedømme. Alle drikkebegrene til kong Salomo var av gull, og alle karene i skoghuset i Libanon var av rent gull. Ikke ett av dem var av sølv, for det ble ikke regnet for noe i kong Salomos dager. For kongen hadde Tarsisskip på havet sammen med flåten til Hiram. En gang hvert tredje år kom Tarsisskipene inn med gull, sølv, elfenbein, aper og påfugler. Slik overgikk kong Salomo alle kongene på jorden i rikdom og visdom. Hele verden søkte til Salomo for å høre hans visdom, den Gud hadde lagt ned i hans hjerte. Hvert år hadde hver mann med sin egen gave: gjenstander av sølv og gull, tøy, våpen, krydder, hester og muldyr. Salomo samlet vogner og hestfolk. Han hadde 1400 vogner og 12 000 hestfolk. Alt dette fordelte han på vognbyene og på seg selv, kongen i Jerusalem. Kongen gjorde at sølv ble like alminnelig som stein i Jerusalem, og han gjorde at det ble like mange sedrer som morbærtrær i lavlandet. Salomo fikk også hester innført fra Egypt og Kue. Kongens handelsmenn kjøpte dem i Kue til gjeldende pris. En vogn som var innført fra Egypt, kostet nå 600 sjekel sølv, og en hest 150. Slik førte de dette videre til hetittenes konger og Arams konger. Men foruten Faraos datter elsket kong Salomo mange fremmede kvinner: kvinner fra moabittene, ammonittene, edomittene, sidonierne og hetittene. Det var kvinner fra de hedningfolkene som Herren hadde talt om på denne måten for Israels barn: «Dere skal ikke inngå ekteskap med dem, og heller ikke de med dere. Sannelig, de vil bare vende deres hjerte til sine avguder.» Salomo holdt seg til dem i kjærlighet. Han hadde 700 koner som var fyrstinner, og 300 medhustruer. Hans koner forvendte hans hjerte. For da Salomo ble gammel, skjedde det at hans koner vendte hans hjerte bort til å følge andre guder. Hans hjerte var ikke lenger helt med Herren hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært. For Salomo fulgte Astarte, sidoniernes gudinne, og Milkom, ammonittenes avskyelige avgud. Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og han fulgte ikke Herren helt og fullt, slik hans far David hadde gjort. Så bygde Salomo en offerhaug for Kamosj, Moabs avskyelige avgud, på berget øst for Jerusalem, og for Molok, Ammonfolkets avskyelige avgud. Han gjorde det samme for alle de fremmede konene sine, som brente røkelse og ofret til sine guder. Da ble Herren vred på Salomo, fordi hans hjerte hadde vendt seg bort fra Herren, Israels Gud, Han som hadde vist seg for ham to ganger. Han hadde gitt ham et bud om dette, og sagt at han ikke skulle følge andre guder. Men han holdt seg ikke etter Herrens bud. Derfor sa Herren til Salomo: «Fordi du har gjort dette, og du ikke har holdt Min pakt og Mine lover som Jeg bød deg, skal Jeg sannelig rive kongedømmet fra deg og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld skal Jeg ikke gjøre det i din levetid. Jeg river det ut av din sønns hånd. Men Jeg skal ikke rive hele kongedømmet bort. Jeg skal gi din sønn én stamme, for Min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, byen Jeg har utvalgt.» Herren reiste opp en motstander mot Salomo, edomitten Hadad. Han var av Edom-kongens slekt. For da David var i Edom, skjedde det: Joab, øverstkommanderende for hæren, hadde dratt opp for å begrave de drepte etter at han hadde drept alt av hankjønn i Edom. For Joab ble der i seks måneder sammen med hele Israel, helt til han hadde utryddet alt av hankjønn i Edom. Da flyktet Hadad for å dra til Egypt, han og noen edomitter fra hans fars tjenere, som var sammen med ham. Hadad var ennå en liten gutt. Så brøt de opp fra Midjan og kom til Paran. De tok med seg noen menn fra Paran og kom til Egypt, til Farao, Egypts konge. Han ga ham et hus, sørget for livsopphold for ham og ga ham jord. Hadad fant stor velvilje for Faraos øyne, så han ga ham sin egen kones søster til kone, det vil si søsteren til dronning Takpenes. Så fødte søsteren til Takpenes ham hans sønn Genubat, som Takpenes avvente i Faraos hus. Genubat ble i Faraos hus blant sønnene til Farao. Da Hadad i Egypt fikk høre at David hvilte hos sine fedre, og at Joab, øverstkommanderende for hæren, var død, sa Hadad til Farao: «La meg fare, så jeg kan dra til mitt eget land.» Da sa Farao til ham: «Men hva er det du har manglet her hos meg, siden du så snart ønsker å dra til ditt eget land?» Han svarte: «Ingenting, men la meg få reise likevel!» Og Gud reiste opp en annen motstander mot Salomo, Reson, Eljadas sønn, som hadde flyktet fra sin herre, kong Hadadeser av Soba. Han samlet noen menn rundt seg og ble fører for en røverflokk da David drepte dem. De dro til Damaskus og ble boende der, og de hersket i Damaskus. Han var en motstander av Israel alle Salomos dager, slik også Hadad gjorde ondt mot Israel. Han avskydde Israel og hersket over Aram. Salomos tjener, Jeroboam, Nebats sønn, en efraimitt fra Sereda, gjorde også opprør mot kongen. Hans mor het Serua og var enke. Dette var det som fikk ham til å gjøre opprør mot kongen: Salomo hadde bygd Millo, han ville tette igjen revnen i muren rundt Davids, sin fars by. Mannen Jeroboam var en mektig kriger. Da Salomo så at den unge mannen var dyktig, gjorde han ham til oppsynsmann over hele arbeidsstyrken fra Josefs hus. På den tiden da Jeroboam dro ut av Jerusalem, skjedde det at profeten Ahia fra Sjilo møtte ham på veien. Han hadde kledd seg i en ny kappe, og de to var alene på marken. Da tok Ahia den nye kappen han hadde på seg, og rev den i tolv stykker. Han sa til Jeroboam: «Ta ti stykker til deg selv, for så sier Herren, Israels Gud: ‘Se, Jeg river kongedømmet ut av Salomos hånd og gir ti stammer til deg. Men han skal få ha én stamme for Min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel. Det er fordi de har sviktet Meg og tilbedt Astarte, sidoniernes gudinne, Kamosj, moabittenes gud, og Milkom, Ammonfolkets gud, og de ikke har vandret på Mine veier, så de gjorde det som er rett i Mine øyne, og holdt Mine lover og Mine dommer, slik hans far David gjorde. Men Jeg skal ikke ta hele riket ut av hans hånd, fordi Jeg gjorde ham til fyrste alle hans levedager for Min tjener Davids skyld, ham Jeg utvalgte fordi han holdt Mine bud og Mine lover. Men Jeg skal ta riket ut av hånden på hans sønn og gi det til deg, ti stammer. Hans sønn gir Jeg den ene stammen, for at det alltid skal brenne en lampe for Min tjener David for Mitt ansikt i Jerusalem, byen Jeg har utvalgt til Meg selv, så Jeg kan la Mitt navn bo der. Så vil Jeg ta deg, og du skal være konge over alt din sjel ønsker, og bli konge over Israel. Om du hører på alt det Jeg befaler deg, vandrer på Mine veier og gjør det som er rett i Mine øyne, holder Mine lover og Mine bud, slik Min tjener David gjorde, da skal det skje: Jeg skal være med deg og bygge et grunnfestet hus for deg, slik Jeg bygde for David, og Jeg skal gi Israel til deg. Jeg skal ydmyke Davids slekt på grunn av dette, men ikke for alle dager.’» Derfor prøvde Salomo å drepe Jeroboam. Men Jeroboam brøt opp og flyktet til Egypt, til Sisak, Egypts konge, og han ble i Egypt til Salomo døde. De andre gjerningene til Salomo, alt det han gjorde, og hans visdom, er ikke det skrevet ned i boken om Salomos gjerninger? Den tiden Salomo var konge over hele Israel i Jerusalem, var 40 år. Så la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge i hans sted. Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel hadde dratt til Sikem for å gjøre ham til konge. Jeroboam, Nebats sønn, var fremdeles i Egypt, for han hadde flyktet fra kong Salomo og bodd i Egypt. Da han hørte om dette, skjedde det at de sendte bud dit og kalte ham tilbake. Så kom Jeroboam sammen med hele Israels forsamling, og de talte til Rehabeam og sa: «Din far la et tungt åk på oss. Derfor skal du nå lette på det harde arbeidet din far påla oss, og det tunge åket som han la på oss, så skal vi tjene deg.» Så sa han til dem: «Gå fra meg i tre dager, og kom så tilbake til meg!» Og folket dro bort. Så rådførte kong Rehabeam seg med de eldste som hadde vært i tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og sa: «Hva råder dere meg til å svare dette folket?» De talte til ham og sa: «Hvis du vil være en tjener for dette folket i dag og tjene dem, og hvis du vil svare dem og tale gode ord til dem, så skal de være dine tjenere alle dager.» Men han forkastet det rådet de eldste ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og som sto i tjeneste hos ham. Han sa til dem: «Hvilket råd vil dere gi? Hva bør vi svare dette folket som har talt til meg og sagt: ‘Lett på åket din far la på oss?’» Da talte de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og sa: «Dette bør du si til dette folket som har talt til deg og sagt: ‘Din far la et tungt åk på oss, men du må gjøre det lettere’, slik skal du si til dem: ‘Lillefingeren min skal være tykkere enn midjen på min far. La min far et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far plaget dere med pisker, men jeg skal plage dere med skorpioner.’» Så kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt og sagt: «Kom tilbake til meg på den tredje dagen!» Da svarte kongen folket meget hardt og forkastet det rådet de eldste hadde gitt ham. Han talte til dem slik de unge mennene hadde rådet ham, og han sa: «La min far et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far plaget dere med pisker, men jeg skal plage dere med skorpioner.» Kongen hørte altså ikke på folket. For det tok en vending slik Herren hadde bestemt, for at Hans Ord skulle bli oppfylt, det Herren hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved Ahia fra Sjilo. Da hele Israel innså at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nå selv til ditt eget hus, David!» Så dro Israel tilbake til teltene sine. Men Rehabeam ble bare konge over dem av Israels barn som bodde i Judas byer. Så sendte kong Rehabeam ut Adoram, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men hele Israel steinet ham, så han døde. Derfor skyndte kong Rehabeam seg og steg opp i vognen sin og flyktet til Jerusalem. Slik har Israel vært i opprør mot Davids hus til denne dag. Da hele Israel hørte at Jeroboam hadde kommet tilbake, sendte de bud på ham og kalte ham til forsamlingen. De gjorde ham til konge over hele Israel. Det var ingen som fulgte Davids hus foruten Juda stamme. Da Rehabeam kom til Jerusalem, samlet han hele Judas hus sammen med Benjamins stamme, 180 000 utvalgte, stridsdyktige menn, for å stride mot Israels hus, så kongedømmet kunne vinnes tilbake til Rehabeam, Salomos sønn. Men Guds Ord kom til Sjemaja, en Guds mann, og det lød slik: «Tal til Rehabeam, Salomos sønn, konge av Juda, til hele Judas hus og Benjamin og til resten av folket og si: Så sier Herren: ‘Dere skal ikke dra opp og heller ikke stride mot deres brødre, Israels barn. Hver mann skal vende tilbake til sitt hus, for dette er fra Meg.’» Derfor adlød de Herrens Ord og vendte tilbake, etter Herrens Ord. Så bygde Jeroboam Sikem i Efraims fjelland og ble boende der. Han dro så ut derfra og bygde Penuel. Jeroboam sa i sitt hjerte: «Nå vil kanskje kongedømmet føres tilbake til Davids hus. Hvis dette folket går opp for å bære fram offer i Herrens hus i Jerusalem, da vil dette folket vende sitt hjerte tilbake til sin herre, Rehabeam, kongen av Juda. Da vil de drepe meg, og så går de tilbake til Rehabeam, kongen av Juda.» Derfor ba kongen om råd, og han laget så to kalver av gull og sa til folket: «Det er altfor tungvint for dere å dra opp til Jerusalem. Her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» Den ene satte han opp i Betel, og den andre satte han i Dan. Dette ble en synd, for folket gikk helt til Dan for å tilbe foran den ene. Han bygde også hus på offerhaugene og innsatte prester fra alle lag av folket, prester som ikke var av Levis sønner. Jeroboam holdt høytid på den femtende dagen i den åttende måneden, i likhet med høytiden som ble holdt i Juda. Og han ofret på alteret. Slik gjorde han i Betel, og han ofret til de kalvene han hadde laget. I Betel innsatte han prester på offerhaugene han hadde laget. På den femtende dagen i den åttende måneden, i den måneden han hadde funnet på etter sitt eget hjerte, ofret han på alteret som han hadde laget i Betel. Han holdt høytid for Israels barn og ofret på alteret og brente røkelse. Og se, på Herrens Ord kom en Guds mann fra Juda til Betel. Jeroboam sto da ved alteret for å brenne røkelse. Etter Herrens Ord ropte han ut mot alteret og sa: «Alter, alter! Så sier Herren: ‘Se, et barn som skal få navnet Josjia, skal fødes til Davids hus. På deg skal han ofre de prestene som gjør tjeneste på offerhaugene, de som brenner røkelse på deg. Menneskeknokler skal brennes på deg.’» Samme dag ga han et tegn og sa: «Dette er tegnet Herren har forkynt: Sannelig, alteret skal revne i to, og asken på det skal tømmes ut.» Da kong Jeroboam fikk høre ordet fra denne Guds mann som ropte ut mot alteret i Betel, rakte han ut hånden sin fra alteret og sa: «Grip ham!» Men den hånden han hadde rakt ut mot ham, visnet, slik at han ikke kunne trekke den til seg igjen. Alteret ble også kløvd i to, slik at asken rant ut fra alteret, etter det tegnet denne Guds mann hadde gitt ved Herrens Ord. Da svarte kongen og sa til Guds mann: «Jeg ber deg, søk Herren din Guds ansikt for meg, og be for meg om at jeg må kunne trekke hånden min til meg igjen.» Så søkte Guds mann Herrens ansikt, og kongen kunne trekke hånden tilbake igjen, og den ble som før. Da sa kongen til Guds mann: «Bli med meg hjem så du kan få styrke deg, og jeg skal gi deg belønning.» Men Guds mann sa til kongen: «Om du ga meg halvparten av ditt hus, ville jeg ikke gå inn med deg. Jeg vil ikke spise brød eller drikke vann på dette stedet. For jeg fikk dette budet ved Herrens Ord, og det ble sagt: ‘Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann eller vende tilbake den samme veien som du kom.’» Så gikk han en annen vei og vendte ikke tilbake den veien han hadde kommet til Betel. I Betel bodde det en gammel profet, og hans sønn kom og fortalte ham om alle de gjerningene Guds mann hadde gjort den dagen i Betel. De fortalte også sin far de ordene han hadde talt til kongen. Deres far sa til dem: «Hvilken vei dro han?» For hans sønner hadde sett hvilken vei Guds mann gikk, han som hadde kommet fra Juda. Så sa han til sine sønner: «Sal eselet for meg!» Så salte de eselet for ham, og han red på det og dro etter Guds mann. Han fant ham mens han satt under en terebinte. Da sa han til ham: «Er du den Guds mann som kom fra Juda?» Han svarte: «Det er jeg.» Da sa han til ham: «Bli med meg hjem og spis!» Men han sa: «Jeg kan ikke vende tilbake med deg eller gå inn sammen med deg. Jeg kan heller ikke spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet. For det er blitt sagt meg ved Herrens Ord: ‘Du skal ikke spise brød eller drikke vann der, og du skal heller ikke vende tilbake og gå samme vei som du kom.’» Han sa til ham: «Jeg er også en profet som du, og en engel talte Herrens Ord til meg og sa: ‘Ta ham med deg tilbake til huset ditt, så han kan spise brød og drikke vann.’» Men han løy for ham. Så gikk han tilbake med ham, og han spiste brød i huset hans og drakk vann. Mens de satt til bords, skjedde det at Herrens Ord kom til profeten som hadde tatt ham med tilbake. Han ropte ut til den Guds mann som hadde kommet fra Juda, og sa: «Så sier Herren: ‘Fordi du har trosset ordet fra Herrens munn, og ikke har holdt budet Herren din Gud har befalt deg, men i stedet kom tilbake, spiste brød og drakk vann på det stedet der Han hadde sagt til deg: «Spis ikke brød og drikk ikke vann!», derfor skal ikke liket ditt komme i dine fedres grav.’» Etter at han hadde spist brød og drukket, salte profeten som hadde tatt ham med tilbake, eselet for ham. Da han gikk, kom det en løve imot ham på veien og drepte ham. Liket hans ble kastet på veien, og eselet sto ved siden av det. Løven sto også ved siden av liket. Så kom det noen menn forbi, og de så liket som var kastet på veien, og løven som sto ved siden av liket. Da gikk de og fortalte dette i den byen der den gamle profeten bodde. Da profeten som hadde tatt ham med tilbake fra veien, hørte det, sa han: «Det er den Guds mann som trosset Herrens Ord. Derfor har Herren overgitt ham til løven, og den har revet ham i hjel, etter det Herrens Ord som Han selv talte til ham.» Han talte til sine sønner og sa: «Sal eselet for meg!» Så salte de det. Han dro av sted og fant liket hans slengt på veien, og eselet og løven sto ved siden av liket. Løven hadde verken ett opp liket eller revet eselet i hjel. Profeten tok opp liket av denne Guds mann, la det på eselet og tok det med tilbake. Så kom den gamle profeten til byen for å sørge og for å begrave ham. Han la liket i sin egen grav. De sørget over ham og sa: «Ve, min bror!» Etter at han hadde gravlagt ham, talte han til sine sønner og sa: «Når jeg er død, skal dere begrave meg i den graven hvor Guds mann er gravlagt. Legg knoklene mine ved siden av knoklene hans! For det ordet han sa da han ropte ut mot alteret i Betel etter Herrens Ord, og mot alle husene på offerhaugene i byene i Samaria, skal sannelig gå i oppfyllelse.» Heller ikke etter denne begivenheten vendte Jeroboam om fra sin onde vei, men fortsatte å innsette prester fra alle lag av folket til offerhaugene. Han innviet enhver som ønsket det, så han ble en av prestene på offerhaugene. Dette ble den synden i Jeroboams hus som førte til at huset ble utslettet og utryddet fra jordens overflate. På den tiden ble Abia, Jeroboams sønn, syk. Jeroboam sa til sin kone: «Stå opp og kle deg ut, så de ikke kan kjenne deg igjen som Jeroboams kone, og gå til Sjilo! For se, profeten Ahia er der, han som fortalte meg at jeg skulle bli konge over dette folket. Ta også med deg ti brød, noen kaker og en krukke med honning og gå til ham! Han skal fortelle deg hva som skal skje med barnet.» Jeroboams kone gjorde dette. Hun sto opp og gikk til Sjilo og kom til Ahias hus. Men Ahia kunne ikke se, for øynene hans var blitt svekket av alderen. Herren hadde allerede sagt til Ahia: «Se, Jeroboams kone kommer for å spørre deg om råd om hennes sønn, for han er syk. Det og det skal du si til henne. Men når hun kommer inn, vil hun late som om hun er en fremmed kvinne.» Da Ahia hørte lyden av fottrinnene hennes, og hun kom inn gjennom døren, sa han: «Kom inn, Jeroboams kone! Hvorfor later du som du er en fremmed? For jeg har blitt sendt til deg med dårlige nyheter. Gå og si til Jeroboam: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg opphøyde deg midt iblant folket og gjorde deg til fyrste over Mitt folk Israel, og Jeg rev kongedømmet bort fra Davids hus og ga det til deg. Men du har ikke vært som Min tjener David, som holdt Mine bud og fulgte Meg av hele sitt hjerte, så han bare gjorde det som var rett i Mine øyne. Men du har bare gjort mer ondt enn alle som har vært før deg, for du gikk av sted og laget deg andre guder og støpte avgudsbilder, så Jeg ble rasende, og du kastet Meg bak din rygg. Se! Derfor vil Jeg føre ulykke over Jeroboams hus, og fra Jeroboam skal Jeg utrydde alt hankjønn i Israel, både slave og fri. Jeg skal feie bort resten av Jeroboams hus, som en feier bort søppel til alt er borte. Hver den som hører til Jeroboam og som dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken.’ For Herren har talt. Og du, stå opp og gå til ditt eget hus! Når du setter beina i byen, skal gutten dø. Hele Israel skal sørge over ham og begrave ham, for han er den eneste fra Jeroboam som skal komme i graven. For av Jeroboams hus er det bare i ham det er funnet noe godt overfor Herren, Israels Gud. Herren skal også reise opp en konge over Israel, en konge som skal utrydde Jeroboams hus. Dette er dagen. Hva? Allerede nå! For Herren skal slå Israel, slik et siv ristes i vannet. Han skal rykke Israel opp fra dette gode landet som Han ga deres fedre, og Han skal spre dem bortenfor Elven. For de har laget sine Asjerapæler og egget Herren til vrede. Han skal gi Israel til pris på grunn av Jeroboams synder, han som selv syndet, og som også fikk Israel til å synde.» Så brøt Jeroboams kone opp og gikk sin vei, og hun kom til Tirsa. Straks hun trådte over dørterskelen i huset, døde gutten. De begravde ham, og hele Israel sørget over ham etter Herrens Ord, det Han hadde talt ved sin tjener profeten Ahia. De andre gjerningene til Jeroboam, hvordan han gikk til strid og hvordan han regjerte som konge, sannelig, de er skrevet ned i krønikeboken om Israels konger. De dagene Jeroboam var konge, ble til sammen 22 år. Så la han seg til hvile hos sine fedre. Så ble hans sønn Nadab konge etter ham. Rehabeam, Salomos sønn, var konge i Juda. Rehabeam var 41 år gammel da han ble konge. 17 år var han konge i Jerusalem, den byen Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer for å legge sitt navn der. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne. Juda gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og de egget Ham til nidkjærhet med sine synder, enda mer enn alt det deres fedre hadde gjort. For de bygde seg også offerhauger, reiste steinstøtter og Asjerapæler på hver høyde og under hvert grønt tre. Det var også folk som drev med tempelutukt i landet. De fulgte alle styggedommene til hedningfolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. I det femte regjeringsåret til kong Rehabeam skjedde det at Sjisjak, Egypts konge, dro opp mot Jerusalem. Han tok bort skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus. Alt sammen tok han bort. Han tok også bort alle de gullskjoldene som Salomo hadde fått laget. Så fikk kong Rehabeam laget bronseskjold i stedet for disse og overlot dem til ham som var befalingsmann over livvakten, han som voktet inngangen til kongens hus. Hver gang kongen gikk inn i Herrens hus, bar vaktene dem, og de tok dem også med tilbake til vaktrommet. De andre gjerningene til Rehabeam, og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? Det var strid mellom Rehabeam og Jeroboam hele tiden. Så la Rehabeam seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne. Deretter ble hans sønn Abiam konge etter ham. I det attende regjeringsåret til kong Jeroboam, Nebats sønn, ble Abiam konge over Juda. Han var konge i Jerusalem i tre år. Hans mors navn var Ma’aka, barnebarn av Abisjalom. Han vandret i alle syndene til sin far, dem han hadde gjort før ham. Hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært. Men for Davids skyld lot Herren hans Gud en lampe skinne for ham i Jerusalem ved at Han oppreiste hans sønn etter ham, og ved at Han grunnfestet Jerusalem. For David gjorde det som var rett i Herrens øyne, og i alle sine levedager vek han ikke av fra noe av alt det Han hadde befalt ham, bortsett fra det som hendte med hetitten Uria. Det var krig mellom Rehabeam og Jeroboam alle dagene han levde. De andre gjerningene til Abiam og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? Det var krig også mellom Abiam og Jeroboam. Så la Abiam seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Deretter ble hans sønn Asa konge i hans sted. I det tjuende regjeringsåret til Jeroboam, Israels konge, ble Asa konge over Juda. Han var konge i Jerusalem i 41 år. Hans farmors navn var Ma’aka, datter av Abisjalom. Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik hans far David hadde gjort. Han forviste dem som drev med tempelutukt fra landet, og tok bort alle de avgudene som hans fedre hadde laget. Han fratok også sin farmor Ma’aka dronningverdigheten, fordi hun hadde laget et heslig avgudsbilde av Asjera. Asa hogg ned det heslige avgudsbildet og brente det ved Kedronbekken. Men offerhaugene ble ikke revet ned. Likevel var Asas hjerte helt med Herren alle dagene han fikk. Han førte også inn i Herrens hus alt det utstyret som hans far hadde innviet, og det som han selv hadde innviet, både sølv, gull og forskjellige redskaper. Det var strid mellom Asa og Basja, Israels konge, hele tiden. Basja, Israels konge, dro opp mot Juda og bygde opp Rama, for at han ikke skulle la noen reise ut eller komme inn til Asa, kongen av Juda. Da tok Asa alt sølvet og gullet som var igjen i skattkamrene i Herrens hus og i kongens hus, og overlot det til tjenerne sine. Kong Asa sendte dem til Benhadad, sønn av Tabrimmon, sønn av Hesjon, Arams konge, som bodde i Damaskus. Og han sa: «La det være en pakt mellom deg og meg, slik det var mellom min far og din far. Se, jeg sender deg en gave av sølv og gull. Kom og bryt din pakt med Basja, Israels konge, så han må trekke seg tilbake fra meg.» Benhadad hørte på kong Asa og sendte førerne for hærstyrkene sine mot byene i Israel. Han overtok Ijjon, Dan, Abel-Bet-Ma’aka og hele Kinnerot, med hele Naftalilandet. Da Basja hørte dette, sluttet han å bygge på Rama og ble værende i Tirsa. Så sendte kong Asa et bud ut over hele Juda. Ingen var unntatt fra det. De skulle ta steinene og tømmeret bort fra Rama, det Basja hadde brukt til oppbyggingen. Med dette bygde kong Asa opp Geba i Benjamin og Mispa. Alle de andre gjerningene til Asa, om all hans store makt og alt det han gjorde, og de byene han bygde opp, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? Men på den tiden da han ble gammel, ble han syk i beina. Så la Asa seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd hos sine fedre i sin far Davids by. Deretter ble hans sønn Josjafat konge etter ham. Nadab, Jeroboams sønn, ble konge over Israel i det andre regjeringsåret til Asa, kongen av Juda. Han var konge over Israel i to år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på sin fars vei og i hans synd, som han også hadde fått Israel til å gjøre. Men Basja, Ahias sønn, av Jissakars hus, fikk i stand en sammensvergelse mot ham. Basja drepte ham i Gibbeton, som tilhørte filisterne, mens Nadab og hele Israel beleiret Gibbeton. Basja drepte ham i det tredje regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, og ble konge i hans sted. Da han var blitt konge, drepte han hele Jeroboams hus. Han lot det ikke være igjen en eneste som kunne puste hos Jeroboam, men han ødela ham, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved sin tjener Ahia fra Sjilo. Dette skjedde på grunn av de syndene Jeroboam selv hadde gjort, og som han også hadde fått Israel til å gjøre. Ved dette hadde han gjort Herren Israels Gud rasende. De andre gjerningene til Nadab og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger? Det var krig mellom Asa og Basja, Israels konge, hele tiden. I det tredje regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Basja, Ahias sønn, konge over hele Israel i Tirsa. Han var konge i 24 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på Jeroboams vei og i hans synd, den han også fikk Israel til å gjøre. Da kom Herrens Ord imot Basja til Jehu, Hananis sønn, og Han sa: «Jeg opphøyde deg fra støvet og gjorde deg til fyrste over Mitt folk Israel. Men du har vandret på Jeroboams vei og fått Mitt folk Israel til å synde, så Jeg ble egget til vrede ved syndene deres. Og se, Jeg skal feie bort Basja og hans hus, og Jeg skal gjøre med ditt hus som med Jeroboam, Nebats sønn. Hver den som hører til Basja og dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken.» De andre gjerningene til Basja, det han gjorde og hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger? Så la Basja seg til hvile hos sine fedre og ble begravd i Tirsa. Deretter ble hans sønn Ela konge etter ham. Men ved profeten Jehu, Hananis sønn, kom også Herrens Ord imot Basja og hans hus på grunn av alt det han hadde gjort som var ondt i Herrens øyne, og slik hadde han gjort Ham rasende ved sine henders gjerninger ved at han ble slik som Jeroboams hus, og fordi han drepte dem. I det tjuesjette regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Ela, Basjas sønn, konge over Israel. Han var konge i Tirsa i to år. Hans tjener Simri, kommandanten for den ene halvparten av stridsvognene hans, fikk i stand en sammensvergelse mot ham mens han var i Tirsa og drakk seg drukken i huset til Arsa, husholderen for huset hans i Tirsa. Simri gikk inn og slo ham og drepte ham i det tjuesjuende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda. Han ble selv konge i hans sted. Så snart han hadde tatt kongemakten og satt seg på sin trone, skjedde det at han drepte alle av Basjas hus. Han lot det ikke bli igjen en eneste som var av hankjønn hos ham, verken av hans slektninger eller hans venner. Slik utryddet Simri hele Basjas hus, etter det Herrens Ord som Han talte imot Basja ved profeten Jehu. Dette skjedde på grunn av alle Basjas synder og hans sønn Elas synder, som de selv hadde gjort, og som de også hadde fått Israel til å gjøre, og fordi de slik hadde gjort Herren Israels Gud rasende med de tomme avgudene sine. De andre gjerningene til Ela og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger? I det tjuesjuende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, var Simri konge i Tirsa i sju dager. Hæren hadde dratt til felts mot Gibbeton, som tilhørte filisterne. Den dagen hæren som hadde dratt til felts, fikk høre at det ble sagt: «Simri har fått i stand en sammensvergelse, og han har også drept kongen», så gjorde hele Israel i leiren Omri til konge over Israel. Han var øverstkommanderende over hæren. Så dro Omri og hele Israel sammen med ham opp fra Gibbeton og beleiret Tirsa. Men da Simri så at byen var inntatt, skjedde det at han gikk inn i borgen på kongens hus. Han satte ild på kongens hus, og det brant mens han var der inne, så han døde. Dette skjedde på grunn av de syndene han selv hadde gjort ved å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, slik at han vandret på Jeroboams vei, og ved den synd han selv hadde gjort og fått Israel til å gjøre. De andre gjerningene til Simri og den sammensvergelsen han fikk i stand, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger? Så ble folket i Israel delt i to deler. Den ene halvdelen av folket fulgte Tibni, Ginats sønn, for å gjøre ham til konge, og den andre halvdelen fulgte Omri. Men det folket som fulgte Omri, fikk overmakten over det folket som fulgte Tibni, Ginats sønn. Så døde Tibni, og Omri ble konge. I det trettiførste regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Omri konge over Israel, og han var konge i tolv år. Seks år var han konge i Tirsa. Han kjøpte høyden i Samaria fra Sjemer for to talenter sølv. Så bygde han på høyden, og byen han bygde, kalte han Samaria, etter navnet til Sjemer, han som eide høyden. Men Omri gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og det onde han gjorde, det overgikk alt det de som hadde vært før ham, hadde gjort. For på alle måter vandret han på Jeroboam, Nebats sønns vei, og han fulgte den synden som han også hadde fått Israel til å gjøre, slik at de gjorde Herren, Israels Gud rasende med de tomme avgudene. De andre gjerningene Omri gjorde, og den store makten han viste, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Omri seg til hvile hos sine fedre og ble begravd i Samaria. Deretter ble hans sønn Ahab konge etter ham. I det trettiåttende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Ahab, Omris sønn, konge over Israel. Ahab, Omris sønn, var konge over Israel i Samaria i 22 år. Ahab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn alle dem som hadde vært før ham. Det skjedde – som om det ikke var nok at han vandret i Jeroboam, Nebats sønns synder – at han til og med tok Jesabel til kone. Hun var datter av Etba’al, sidoniernes konge. Han gikk og dyrket Ba’al og tilba ham. Så satte han opp et alter for Ba’al i det tempelet som han hadde bygd for Ba’al i Samaria. Ahab laget en Asjera pæl. Ahab gjorde mer for å gjøre Herren, Israels Gud, rasende enn alle kongene som hadde vært før ham i Israel. I hans dager bygde Hiel fra Betel Jeriko opp igjen. Det kostet ham Abiram, hans førstefødte, å legge grunnvollen til den, og det kostet ham Segub, hans yngste, å sette opp portene til den, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved Josva, Nuns sønn. Tisjbitten Elia, en av innbyggerne i Gilead, sa til Ahab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, for Hans ansikt er det jeg står: Det skal verken komme dogg eller regn disse årene uten på mitt ord.» Så kom Herrens Ord til ham, og Han sa: «Gå bort herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved Keritbekken, rett foran Jordan. Det skal bli slik at du skal drikke av bekken, og Jeg har befalt ravnene å gi deg mat der.» Så dro han av sted og gjorde etter Herrens Ord, for han gikk og holdt seg ved Keritbekken rett foran Jordan. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og med brød og kjøtt om kvelden. Og han drakk av bekken. Etter en tid skjedde det at bekken tørket inn, for det kom ikke noe regn i landet. Da kom Herrens Ord til ham, og Han sa: «Bryt opp, gå til Sarepta, som tilhører Sidon, og slå deg ned der! Se, Jeg har befalt en enke der å sørge for deg.» Så brøt han opp og dro til Sarepta. Da han kom til byporten, var det sannelig en enke der som samlet ved. Han ropte til henne og sa: «Jeg ber deg, gi meg litt vann i et beger, så jeg kan få drikke.» Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne: «Jeg ber deg, ta med et stykke brød til meg i hånden!» Da sa hun: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i krukken, og litt olje i karet. Og se, nå går jeg bare her og sanker noen vedpinner, så jeg kan gå og lage det i stand for meg selv og min sønn, så vi kan spise det og så dø.» Men Elia sa til henne: «Frykt ikke! Gå og gjør som du har sagt, men lag først en liten kake av det, og kom så til meg med den! Etterpå kan du lage noe til deg selv og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud: ‘Melkrukken skal ikke bli tom, og oljekaret skal ikke mangle olje, fram til den dagen Herren sender regn på jorden.’» Så gikk hun bort og gjorde etter Elias ord. Både hun og han og hennes husfolk spiste dag etter dag. Men melkrukken ble ikke tom, og oljekaret manglet heller ikke olje, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved Elia. Etter disse begivenhetene skjedde det at sønnen til kvinnen som eide huset, ble syk. Sykdommen hans var så alvorlig at det til slutt ikke var livspust igjen i ham. Så sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne meg om min synd og for å la min sønn dø?» Han svarte henne: «Gi meg din sønn!» Så tok han ham ut av fanget hennes og bar ham opp til rommet ovenpå, der han bodde, og la ham på sin egen seng. Så ropte han til Herren og sa: «Herre min Gud, har Du også ført det onde over denne enken som jeg bor hos, at Du lar hennes sønn dø?» Han strakte seg ut over barnet tre ganger og ropte til Herren og sa: «Å Herre min Gud, jeg ber Deg, la guttens sjel komme tilbake til ham!» Da hørte Herren Elias røst. Guttens sjel kom tilbake til ham, og han var igjen i live. Elia tok gutten og bar ham ned fra rommet ovenpå og inn i huset. Så ga han ham til hans mor. Elia sa: «Se, din sønn lever!» Da sa kvinnen til Elia: «Nå erkjenner jeg dette: Du er en Guds mann, og Herrens Ord i din munn, er sannhet.» Mange dager etter skjedde det at Herrens Ord kom til Elia. Det var i det tredje året, og Han sa: «Gå og still deg fram for Ahab, så skal Jeg sende regn på jorden.» Så gikk Elia av sted og stilte seg fram for Ahab. Det var en stor hungersnød i Samaria. Ahab tilkalte Obadja, han som sto over huset hans. Men Obadja fryktet Herren meget. For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt 100 profeter og gjemt dem i to huler, 50 i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann. Da hadde Ahab sagt til Obadja: «Dra inn i landet til alle vannkildene og til alle bekkene! Kanskje vi kan finne nok gress til å holde hestene og muldyrene i live, så vi ikke blir nødt til å slakte noen av husdyrene.» Så delte de landet mellom seg, så de kunne dra gjennom det. Ahab gikk en vei, og Obadja gikk en annen vei. Da Obadja var på veien, se, der kom Elia ham i møte. Han kjente ham igjen, falt på sitt ansikt og sa: «Er det du, min herre, Elia?» Han svarte ham: «Det er jeg. Gå og si til din herre: Elia er her!» Så sa han: «Hvilken synd har jeg gjort, siden du overgir din tjener i Ahabs hånd, så han skal drepe meg? Så sant Herren din Gud lever: Det finnes ikke noe folkeslag eller noe rike hvor min herre ikke har sendt noen for å lete etter deg. Da de sa: ‘Han er ikke her’, krevde han en ed fra det riket eller det folkeslaget på at de ikke fant deg. Og nå sier du: ‘Gå og si til din herre: Elia er her!’ Med det samme jeg har gått fra deg, vil Herrens Ånd ta deg bort til et sted jeg ikke kjenner til. Når jeg så går og sier fra om det til Ahab, og han ikke kan finne deg, kommer han til å drepe meg. Men jeg, din tjener, har fryktet Herren fra min ungdom av. Ble det ikke fortalt min herre hva jeg gjorde den gangen Jesabel drepte Herrens profeter, hvordan jeg gjemte 100 menn av Herrens profeter i to huler, 50 i hver, og sørget for dem med brød og vann? Og nå sier du: ‘Gå og si til din herre: Elia er her.’ Han kommer til å drepe meg!» Da sa Elia: «Så sant Hærskarenes Herre lever, for Hans ansikt er det jeg står: I dag skal jeg sannelig stille meg fram for ham.» Så gikk Obadja for å møte Ahab, og han fortalte ham det. Og Ahab gikk for å møte Elia. Da Ahab så Elia, sa Ahab til ham: «Er det du, du som fører skade over Israel?» Han svarte: «Jeg har ikke ført skade over Israel, men det har du og din fars hus gjort ved at dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’alene. Send derfor bud og samle sammen hele Israel hos meg på Karmelfjellet, sammen med de 450 Ba’al-profetene og de 400 Asjera profetene, de som spiser ved Jesabels bord.» Så sendte Ahab bud blant alle Israels barn, og han samlet sammen profetene på Karmelfjellet. Elia kom fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud, så følg Ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham.» Men folket svarte ham ikke et ord. Da sa Elia til folket: «Jeg, jeg er alene igjen som Herrens profet, men Ba’als profeter er 450 menn. La dem derfor gi oss to okser! La dem velge seg ut en okse, dele den opp i stykker og legge den på veden, uten å sette ild på den. Og jeg skal gjøre i stand den andre oksen og legge den på veden, uten å sette ild på den. Så skal dere påkalle navnet til deres gud, og jeg vil kalle på Herrens navn. Da skal det være slik at den Gud som svarer med ild, Han er Gud.» Så svarte alt folket og sa: «Det ordet er rett.» Elia sa til Ba’als profeter: «Velg dere ut den ene oksen og gjør den i stand først, for dere er mange. Påkall navnet til guden deres, men sett ikke ild på den.» Så tok de den oksen som var gitt dem, gjorde den i stand og kalte på Ba’als navn fra morgen til middag. De ropte: «Ba’al, hør oss!» Men det kom ingen røst. Ingen svarte. Så haltet de rundt alteret som de hadde laget. Da det var blitt midt på dagen, hånte Elia dem og sa: «Dere må rope høyere! Han er jo en gud. Enten tenker han på noe, eller så har han gått avsides, eller så er han ute på reise. Eller kanskje han sover og må vekkes.» Så ropte de høyt og skar seg med sverd og spyd, slik de hadde for vane, helt til blodet rant av dem. Da middagstiden var over, kom de i profetisk henrykkelse helt til tiden da grødeofferet skulle ofres. Men det kom ingen røst. Ingen svarte, og ingen hørte på dem. Da sa Elia til hele folket: «Kom hit til meg!» Så kom hele folket fram til ham. Han satte Herrens alter i stand, det som var blitt ødelagt. Elia tok tolv steiner, etter tallet på stammene til Jakobs sønner. Det var til ham Herrens Ord var kommet, og Han hadde sagt: «Israel skal være ditt navn.» Med steinene bygde Elia så et alter i Herrens navn. Han laget en grøft rundt alteret, stor nok til å romme to mål såkorn. Han la veden til rette, delte oksen opp i stykker, la den på veden og sa: «Fyll fire vannkrukker med vann og hell det ut over brennofferet og på veden!» Så sa han: «Gjør det en gang til!» Og de gjorde det enda en gang. Så sa han: «Gjør det for tredje gang!» Og de gjorde det for tredje gang. Så rant vannet helt rundt alteret. Han fylte også grøften med vann. På den tiden da grødeofferet blir ofret, skjedde det: Profeten Elia kom fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud, må det på denne dagen bli kjent at Du er Gud i Israel, og at jeg er Din tjener, og at jeg har gjort alt dette på Ditt Ord. Svar meg, Herre, svar meg, så dette folket kan erkjenne at Du er Herren Gud, og at Du vender deres hjerte tilbake til Deg igjen.» Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet og veden, steinene og jorden. Den slikket opp vannet i grøften. Da alt folket så det, falt de på sitt ansikt og sa: «Herren, Han er Gud! Herren, Han er Gud!» Elia sa til dem: «Grip Ba’al-profetene! La ikke en eneste en av dem slippe unna!» Så grep de dem, og Elia førte dem ned til Kisjonbekken, og der lot han dem drepe. Deretter sa Elia til Ahab: «Dra opp og spis og drikk, for det lyder sus av et kraftig regn.» Så dro Ahab opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp til toppen av Karmel. Så bøyde han seg til jorden med ansiktet mellom knærne. Han sa til tjeneren sin: «Gå nå opp og se ut mot havet!» Så gikk han opp og så, og han sa: «Det er ingenting der.» Sju ganger sa han: «Gå tilbake igjen!» Men den sjuende gangen sa han: «Se, det er en sky der, så liten som hånden til en mann. Den stiger opp fra havet.» Så sa han: «Gå opp og si til Ahab: Gjør vognen din klar og dra ned, så ikke regnet skal stanse deg.» På en liten stund skjedde det at himmelen ble svart av skyer og storm, og det ble et kraftig regnvær. Så kjørte Ahab av sted og dro til Jisre’el. Da kom Herrens hånd over Elia, og han festet kappen om livet og sprang i forveien for Ahab helt til inngangen til Jisre’el. Ahab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, også hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. Da sendte Jesabel en budbærer til Elia og sa: «Må gudene ramme meg både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tiden gjør med ditt liv som det gikk med livet til hver av dem.» Da ble han redd, han brøt opp og sprang for livet. Han dro til Be’er-Sjeba, som tilhører Juda, og lot tjeneren sin bli der. Men selv dro han en dagsreise ut i ødemarken, og da han kom ut dit, satte han seg under en gyvelbusk. Han ba om at han måtte dø og sa: «Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre!» Mens han lå og sov under en gyvelbusk, var det plutselig en engel som rørte ved ham og sa til ham: «Stå opp og spis!» Han så etter, og se, der ved hodet hans lå det en kake stekt på varme steiner, og en krukke med vann. Han spiste og drakk og la seg ned igjen. Herrens engel kom tilbake for andre gang, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis, ellers blir reisen for lang for deg.» Han sto opp, spiste og drakk, og styrket ved denne maten gikk han i 40 dager og 40 netter helt til Guds fjell Horeb. Der gikk han inn i hulen og var på det stedet natten over. Og se, Herrens Ord kom til ham, og Han sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Da sa han: «Jeg har vært meget nidkjær for Herren, Hærskarenes Gud. For Israels barn har sviktet Din pakt, revet ned altrene Dine og drept profetene Dine med sverdet. Jeg er alene igjen, og de prøver å ta mitt liv.» Så sa Han: «Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt!» Og se, Herren gikk forbi, og en stormvind, stor og kraftig, rev fjellene i stykker og knuste klippene for Herrens ansikt, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak, hviskende røst. Straks Elia hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen. Plutselig kom det en røst til ham og sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Han sa: «Jeg har vært meget nidkjær for Herren, Hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt Din pakt, revet ned altrene Dine og drept profetene Dine med sverdet. Jeg er alene igjen, og de prøver å ta mitt liv.» Da sa Herren til ham: «Gå og vend tilbake langs veien til ødemarken ved Damaskus. Når du kommer fram, skal du salve Hasael til konge over Aram. Du skal også salve Jehu, Nimsjis sønn, til konge over Israel. Elisja, Sjafats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet etter deg. Det skal skje: Hver den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe. Og hver den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe. Men Jeg lar det bli 7000 igjen i Israel, alle de som ikke har bøyd kne for Ba’al, hver munn som ikke har kysset ham.» Så dro han derfra, og han fant Elisja, Sjafats sønn. Han holdt på å pløye med tolv par okser foran seg, og selv var han ved det tolvte. Så gikk Elia forbi og kastet kappen sin over ham. Han forlot oksene, sprang etter Elia og sa: «Jeg ber deg, la meg først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge deg.» Han sa til ham: «Gå tilbake igjen, for du vet vel hva jeg har gjort med deg?» Så vendte Elisja seg fra ham, tok de to oksene og slaktet dem. Han kokte kjøttet ved å bruke åket fra oksene og ga det til folket, og de spiste. Så gjorde han seg klar og fulgte Elia og ble tjeneren hans. Benhadad, Arams konge, samlet alle styrkene sine. 32 konger fulgte ham, med hester og vogner. Han dro opp og beleiret Samaria og gikk til strid mot den. Så sendte han budbærere inn i byen til Ahab, Israels konge, og sa til ham: «Så sier Benhadad: ‘Ditt sølv og ditt gull er mitt. Dine vakreste koner og barn er mine.’» Israels konge svarte med å si: «Min herre konge, det er slik som du sier, jeg og alt jeg har, er ditt.» Så kom budbærerne tilbake og sa: «Slik taler Benhadad og sier: ‘Sannelig, jeg har sendt bud til deg og sagt: Du skal overlate ditt sølv og ditt gull, dine koner og dine barn til meg. Men jeg sender tjenerne mine til deg i morgen ved denne tiden, og de skal ransake huset ditt og husene til tjenerne dine. Alt det som er til lyst for dine øyne, skal de legge beslag på og ta.’» Så kalte Israels konge sammen alle de eldste i landet og sa: «Nå må dere forstå og innse at denne mannen er bare ute etter ondt. For han sendte bud til meg og ville ha mine koner, mine barn, mitt sølv og gull. Og jeg nektet ham det ikke.» Alle de eldste og hele folket sa til ham: «Hør ikke på ham, og gi ikke etter!» Derfor sa han til budbærerne fra Benhadad: «Si til min herre kongen: Alt det du sendte bud etter fra din tjener den første gangen, skal jeg gjøre, men dette kan jeg ikke gjøre.» Så gikk budbærerne bort og hadde med beskjed tilbake til ham. Da sendte Benhadad bud tilbake til ham og sa: «Må gudene ramme meg både nå og siden hvis det skulle bli nok støv igjen i Samaria så det holder til en håndfull for hver av folket som følger meg.» Da svarte Israels konge med å si: «Si til ham: Den som tar på seg rustningen sin, må ikke skryte slik som den som tar den av seg.» Da Benhadad hørte dette budskapet mens han og kongene drakk i teltene, skjedde det at han sa til tjenerne sine: «Gjør dere klare!» Og de gjorde seg klare til å gå mot byen. Men se, der kom det en profet bort til Ahab, Israels konge, og sa: «Så sier Herren: ‘Har du sett denne store skaren? Se, i dag vil Jeg overgi den i din hånd, og du skal få kjenne at Jeg er Herren.’» Så sa Ahab: «Ved hvem?» Og han sa: «Så sier Herren: ‘Ved de unge lederne for provinsene.’» Så sa han: «Hvem vil stille opp til striden?» Og han svarte: «Du selv.» Så mønstret han de unge lederne for provinsene. Det var 232. Etter dem mønstret han hele hæren, alle Israels barn, 7000. Så dro de ut ved middagstid mens Benhadad og de 32 kongene som hjalp ham, satt og drakk seg fulle i teltene. De unge lederne for provinsene dro ut først. Benhadad sendte utsendinger av sted, og de ga melding til ham og sa: «Det kommer noen menn ut fra Samaria.» Så sa han: «Hvis de er kommet ut i fred, skal dere ta dem levende. Og hvis de er kommet ut til strid, skal dere også ta dem levende.» Så gikk de unge lederne for provinsene ut av byen sammen med hæren som fulgte dem. Hver av dem drepte sin mann. Da flyktet arameerne, og Israel satte etter dem. Benhadad, Arams konge, flyktet på en hest sammen med noen ryttere. Deretter dro kongen i Israel ut og slo til mot hestene og vognene og slo arameerne, så det ble et stort mannefall. Profeten kom til Israels konge og sa til ham: «Gå av sted og bli styrket! Søk å forstå og innse hva du bør gjøre, for til våren neste år vil Arams konge komme opp imot deg.» Tjenerne til Arams konge sa til ham: «Deres gud er en fjellgud. Derfor fikk de overmakten over oss. Men hvis vi kjemper mot dem på sletten, skal vi sannelig få overmakten over dem. Derfor skal du gjøre dette: Send kongene fra deg, hver fra sitt sted, og innsett stattholdere i deres sted. Du skal mønstre en hær lik den hæren du mistet, hest for hest, og vogn for vogn. Så skal vi stride mot dem på sletten. Sannelig, vi skal få overmakten over dem.» Han lyttet til det de sa, og gjorde dette. Slik skjedde det at Benhadad mønstret arameerne om våren det året, og han dro opp til Afek for å stride mot Israel. Israels barn ble mønstret og fikk forsyninger, og de dro ut mot dem. Israels barn lå i leir foran dem som to små geiteflokker, mens arameerne fylte opp hele landområdet. Da kom Guds mann og talte til Israels konge og sa: «Så sier Herren: ‘Fordi syrerne har sagt: Herren er Gud på fjellene, men Han er ikke Gud i dalene, skal Jeg overgi hele denne store skaren i din hånd, og dere skal kjenne at Jeg er Herren.’» De lå i leir overfor hverandre i sju dager. På den sjuende dagen begynte striden. Israels barn drepte 100 000 fotsoldater av arameerne på én dag. Men de som ble igjen, flyktet til Afek og kom inn i byen. Da falt muren ned over de 27 000 av mennene som var blitt igjen. Også Benhadad flyktet og dro inn i byen, inn i det innerste rommet. Da sa tjenerne hans til ham: «Se nå, vi har hørt at kongene av Israels hus er barmhjertige konger. La oss binde sekkestrie om livet, ta snøre rundt hodet og gå ut til Israels konge. Kanskje han vil spare ditt liv. » Så bandt de sekkestrie om livet og tok snøre rundt hodet, og de kom til Israels konge og sa: «Din tjener Benhadad sier: ‘La meg leve! ’» Han sa: «Er han fortsatt i live? Han er min bror.» Mennene fulgte nøye med for å se om det ville komme noe tegn fra ham. De var ivrige etter å gripe tak i dette og sa: «Benhadad er din bror.» Så sa han: «Gå og hent ham!» Så kom Benhadad ut til ham. Og han fikk ham til å komme opp i vognen sin. Så sa Benhadad til ham: «De byene min far tok fra din far, vil jeg gi tilbake. Du kan lage deg et handelskvarter i Damaskus, slik min far gjorde i Samaria.» «Med denne pakten vil jeg sende deg av sted.» Så sluttet han en pakt med ham og lot ham dra av sted. Etter et Herrens Ord var det en mann blant profetdisiplene som sa til en annen: «Slå meg!» Men mannen nektet å slå ham. Da sa han til ham: «Fordi du ikke har adlydt Herrens røst: Se, så snart du har gått fra meg, skal en løve drepe deg.» Straks han hadde gått fra ham, kom en løve over ham og drepte ham. Han møtte en annen mann og sa: «Slå meg!» Mannen slo ham så han ble skadet. Så gikk profeten bort og stilte seg ved veien og ventet på kongen. Han hadde forkledd seg med en bandasje over øynene sine. Da kongen kom forbi, ropte han til kongen og sa: «Din tjener dro midt ut i striden. Der kom det en mann bort til meg. Han hadde med seg en annen mann og sa: ‘Pass på denne mannen! Hvis han på noen måte blir borte, skal ditt liv gå i stedet for hans liv, ellers må du betale en talent sølv.’ Mens din tjener var opptatt her og der, ble denne andre borte.» Da sa Israels konge til ham: «Slik er din dom. Du har selv avsagt den.» Så skyndte han seg å ta bandasjen fra øynene. Israels konge kjente ham igjen som en av profetene. Da sa han til ham: «Så sier Herren: ‘Fordi du lot den mannen slippe unna, ham som Jeg hadde lyst i bann, skal ditt liv gå i stedet for hans liv, og ditt folk i stedet for hans folk.’» Så dro Israels konge hjem til sitt hus, gretten og mismodig, og han kom til Samaria. Etter denne begivenheten skjedde dette: Jisre’elitten Nabot hadde en vingård som lå i Jisre’el, ved siden av slottet til Ahab, Samarias konge. Så talte Ahab til Nabot og sa: «Gi meg vingården din, så jeg kan få den til grønnsakhage. For den ligger nær, like ved siden av huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård i stedet for den. Eller hvis du synes godt om det, skal jeg gi deg det den er verd i penger.» Men Nabot sa til Ahab: «Må Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min!» Så gikk Ahab inn i huset sitt, gretten og mismodig på grunn av svaret jisre’elitten Nabot hadde gitt ham. For han hadde sagt: «Jeg vil ikke gi deg fedrearven min.» Han la seg på sengen og vendte ansiktet bort. Og han ville ikke spise. Men hans kone Jesabel kom inn til ham og sa til ham: «Hvorfor er du så gretten i din ånd at du ikke kan spise?» Han sa til henne: «Fordi jeg talte med jisre’elitten Nabot og sa til ham: ‘Gi meg vingården din for penger! Eller om du ønsker det, skal jeg gi deg en annen vingård i stedet for den.’ Men han svarte: ‘Jeg vil ikke gi deg vingården min.’» Da sa hans kone Jesabel til ham: «Nå får du utøve kongemakt over Israel! Stå opp, spis og vær du bare frimodig i hjertet ditt. Jeg skal gi deg vingården til jisre’elitten Nabot.» Hun skrev brev i Ahabs navn, forseglet dem med seglet hans og sendte brevene til de eldste og til stormennene som bodde i byen sammen med Nabot. I brevene skrev hun disse ordene: «Utrop en faste og la Nabot få sitte i høysetet blant folket. La så to onde menn sitte overfor ham så de kan vitne mot ham og si: ‘Du har spottet Gud og kongen.’ Før ham så ut og stein ham, så han dør.» Mennene i byen, de eldste og stormennene som bodde i byen hans, gjorde som Jesabel hadde sendt bud om, slik det var skrevet i brevene hun hadde sendt til dem. De utropte en faste og satte Nabot i høysetet blant folket. To onde menn kom inn og satte seg overfor ham. Disse onde mennene vitnet mot ham, mot Nabot, foran folket og sa: «Nabot har spottet Gud og kongen.» Da førte de ham utenfor byen og steinet ham til han døde. Så sendte de bud til Jesabel og sa: «Nabot har blitt steinet og er død.» Da Jesabel hørte at Nabot var blitt steinet og var død, sa Jesabel til Ahab: «Stå opp og ta vingården til jisre’elitten Nabot i eie, den han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke lenger. Han er død.» Da Ahab hørte at Nabot var død, brøt Ahab opp og gikk ned for å ta vingården til jisre’elitten Nabot i eie. Da kom Herrens Ord til tisjbitten Elia, og Han sa: «Bryt opp og gå ned for å møte Ahab, Israels konge, han som bor i Samaria. Der er han, i vingården til Nabot. Han har gått ned for å ta den i eie. Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: ‘Har du både myrdet og tatt i eie?’ Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: ‘På det samme stedet hvor hundene slikket opp blodet etter Nabot, skal hundene også slikke opp blodet etter deg, ja sannelig, etter deg!’» Så sa Ahab til Elia: «Har du funnet meg, du min fiende?» Han svarte: «Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne: ‘Se, Jeg vil føre ulykke over deg. Dine etterkommere skal Jeg rydde bort, og fra Ahab skal Jeg utrydde hver mann i Israel, både slave og fri. Jeg skal gjøre med ditt hus som med Jeroboam, Nebats sønns hus, og med Basja, Ahias sønns hus, siden du gjorde meg rasende og fikk Israel til å synde.’» Herren talte også om Jesabel og sa: «Hundene skal ete Jesabel ved muren til Jisre’el. Hver den som tilhører Ahab og dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken.» Men det var ingen som Ahab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel lokket ham til det. Han gjorde mye som var en styggedom ved at han fulgte avgudene, på samme måte som amorittene hadde gjort, dem Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. Men da Ahab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok sekkestrie rundt kroppen. Han fastet og lå i sekkestrie, og han gikk stille omkring. Herrens Ord kom til tisjbitten Elia, og Han sa: «Ser du hvordan Ahab har ydmyket seg for Meg? Fordi han har ydmyket seg for Meg, skal Jeg ikke la ulykken komme i hans dager. I hans sønns dager skal Jeg føre ulykken over hans hus.» Tre år forløp uten krig mellom Aram og Israel. Men i det tredje året skjedde det at Josjafat, kongen av Juda, dro ned til Israels konge. Israels konge sa til tjenerne sine: «Vet dere at Ramot i Gilead tilhører oss, men vi gjør ingenting for å ta den fra Arams konge?» Så sa han til Josjafat: «Vil du dra med meg for å stride ved Ramot i Gilead?» Josjafat sa til Israels konge: «Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester.» Josjafat sa også til Israels konge: «Jeg ber deg, søk Herrens Ord i dag!» Da samlet Israels konge sammen profetene, omkring 400 mann, og han sa til dem: «Skal jeg gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Da sa de: «Dra opp, for Herren vil overgi den i kongens hånd.» Men Josjafat sa: «Er det ikke enda en Herrens profet her, så vi kan spørre ham?» Da svarte Israels konge Josjafat: «Det er enda en mann, Mika, Jimlas sønn. Ved ham kan vi spørre Herren om råd. Men jeg hater ham, for han profeterer ikke godt om meg, bare ondt.» Josjafat sa: «Kongen må ikke tale slik!» Da tilkalte kongen i Israel en hoffmann og sa: «Hent straks Mika, Jimlas sønn hit!» Både Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, hadde tatt på seg kappene sine og satt seg på hver sin trone på en treskeplass ved inngangen til porten til Samaria. Alle profetene profeterte rett foran dem. Sidkia, Kena’anas sønn, hadde laget seg horn av jern. Han sa: «Så sier Herren: ‘Med disse skal du stange arameerne til de er utryddet.’» Alle profetene profeterte på samme måten og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.» Utsendingen som hadde gått for å hente Mika, talte til ham og sa: «Se nå! Samstemt taler profetene ord som er gode for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord være som ordet fra en av dem, og tal det som er godt!» Mika svarte: «Så sant Herren lever, hva enn Herren sier til meg, det vil jeg tale.» Så kom han til kongen. Kongen sa til ham: «Mika, skal vi gå mot Ramot i Gilead for å stride, eller skal vi la det være?» Han svarte ham: «Dra opp, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.» Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannhet i Herrens navn?» Da sa han: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene, som en saueflokk uten hyrde. Herren sa: ‘Disse har ingen herre. La hver av dem vende tilbake til sitt hus i fred!’» Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg deg ikke at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?» Da sa Mika: «Hør derfor Herrens Ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele Himmelens Hærskare sto hos Ham, både på Hans høyre og Hans venstre side. Herren sa: ‘Hvem vil overtale Ahab så han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?’ Da talte en slik, og en annen talte slik. Da kom ånden fram og stilte seg for Herrens ansikt, og han sa: ‘Jeg skal overtale ham.’ Herren sa til ham: ‘Hvordan?’ Så sa han: ‘Jeg skal gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.’ Herren sa: ‘Du skal overtale ham, og du skal lykkes. Gå bare ut og gjør det!’ Se derfor! Herren har lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine, og Herren har gjort kjent at det onde skal komme over deg.» Sidkia, Kena’anas sønn, gikk bort og slo Mika på kinnet, og han sa: «Hvordan forlot Herrens Ånd meg for å tale til deg?» Mika sa: «Sannelig, det skal du få se den dagen du flykter inn i det innerste rommet for å gjemme deg.» Så sa Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, fyrsten i byen, og til Joasj, kongens sønn. Si: Så sier kongen: Sett denne i fengsel og mat ham med fangenes tilmålte del av brød og vann til jeg kommer i fred.» Men Mika sa: «Hvis du kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt ved meg.» Han sa: «Hør, dere folk, alle sammen!» Så dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot i Gilead. Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil ta på meg en forkledning og dra ut i striden, men du skal ha klærne dine på.» Så tok Israels konge på seg en forkledning og dro ut i striden. Arams konge hadde befalt de 32 befalingsmennene for vognene sine og sagt: «Strid ikke verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge.» Da befalingsmennene for vognene så Josjafat, sa de: «Sannelig, det er Israels konge.» Derfor bøyde de av for å stride mot ham. Men Josjafat ropte høyt. Da befalingsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, sluttet de å forfølge ham. Men en mann spente buen og skjøt på måfå og traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og rustningen hans. Da sa han til ham som førte vognen hans: «Snu og ta meg med ut av striden, for jeg er såret.» Striden ble kraftigere den dagen. Kongen ble holdt oppe i vognen med ansiktet vendt mot arameerne. Men han døde om kvelden. Blodet rant fra såret og ned på gulvet i vognen. Da solen gikk ned, lød det et rop gjennom hele leiren: «Hver mann tilbake til sin by, og hver mann tilbake til sitt eget land!» Så døde kongen og ble ført til Samaria. De begravde kongen i Samaria. Deretter var det noen som vasket vognen ved dammen i Samaria, og hundene slikket opp blodet hans mens de prostituerte badet, etter Herrens Ord, det Han hadde talt. De andre gjerningene til Ahab og alt det han gjorde, og huset han bygde av elfenbein, og om alle byene han bygde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Ahab seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Akasja konge etter ham. Josjafat, Asas sønn, ble konge over Juda i det fjerde regjeringsåret til Ahab, Israels konge. Josjafat var 35 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 25 år. Hans mors navn var Asuba, Sjilkis datter. Han vandret på alle sin far Asas veier. Han vendte seg ikke bort fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne. Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på offerhaugene. Josjafat sluttet også fred med Israels konge. De andre gjerningene til Josjafat, makten han viste, og hvordan han gikk til strid, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? dem som drev tempelprostitusjon, som ble igjen i hans far Asas dager, viste han bort fra landet. Den gangen var det ingen konge i Edom, bare en som var utnevnt for kongen. Josjafat bygde ti handelsskip som skulle sendes til Ofir etter gull. Men de kom aldri til å seile, for skipene forliste i Esjon-Geber. Da sa Akasja, Ahabs sønn, til Josjafat: «La tjenerne mine dra med tjenerne dine på skipene!» Men Josjafat ville ikke det. Josjafat la seg til hvile hos sine fedre, og ble begravd med sine fedre i sin far Davids by. Deretter ble hans sønn Joram konge etter ham. Akasja, Ahabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det syttende regjeringsåret til Josjafat, kongen av Juda. Han var konge over Israel i to år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på sin fars vei og på sin mors vei og på Jeroboam, Nebats sønns vei, han som hadde fått Israel til å synde. For han dyrket Ba’al og tilba ham, og han gjorde Herren, Israels Gud, rasende, slik hans far hadde gjort i alle ting. Etter at Ahab var død, gjorde Moab opprør mot Israel. Akasja falt ut gjennom vindusgitteret i loftsrommet sitt i Samaria, og han ble skadet. Derfor sendte han utsendinger av sted og sa til dem: «Gå og spør Ba’al-Sebub, guden i Ekron, om jeg overlever denne skaden.» Men Herrens engel sa til tisjbitten Elia: «Bryt opp, gå opp for å møte utsendingene fra Samarias konge og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron? Derfor sier Herren: Du skal ikke komme ned fra den sengen du er steget opp i, men du skal sannelig dø.» Så gikk Elia bort. Da utsendingene kom tilbake til ham, spurte han dem: «Hvorfor har dere kommet tilbake?» Da sa de til ham: «En mann kom oss i møte, og han sa til oss: ‘Gå, vend tilbake til kongen som sendte dere, og si til ham: Så sier Herren: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at du sender bud for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron? Derfor skal du ikke komme ned fra den sengen du har steget opp i, men du skal sannelig dø.’» Da spurte han dem: «Hvordan så den mannen ut som kom dere i møte og sa disse ordene til dere?» De svarte ham: «Mannen hadde et staselig hår og bar et lærbelte om livet.» Og han sa: «Det er tisjbitten Elia.» Da sendte kongen til ham en embetsmann over 50 med sine 50 menn. Så gikk han opp til ham, og se, der var han. Han satt på toppen av høyden. Og han talte til ham: «Du Guds mann, kongen har sagt: ‘Kom ned!’» Så svarte Elia og sa til embetsmannen over 50: «Hvis jeg er en Guds mann, så la det fare ild ned fra himmelen og fortære deg og dine 50 menn.» Og det for ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans 50 menn. Så sendte han til ham en annen embetsmann over 50 med sine 50 menn. Han talte og sa til ham: «Du Guds mann, dette har kongen sagt: ‘Skynd deg å komme ned!’» Men Elia svarte og sa til dem: «Hvis jeg er en Guds mann, så la det fare ild ned fra himmelen og fortære deg og dine 50 menn.» Og ild fra Gud for ned fra himmelen og fortærte ham og hans 50 menn. Enda en gang sendte han en embetsmann over 50, det var den tredje, med sine 50 menn. Denne tredje embetsmannen over 50 dro opp, og han kom og falt på sine knær foran Elia. Han bønnfalt ham og sa til ham: «Jeg ber deg, Guds mann, la livet mitt og livet til disse 50 tjenerne dine være dyrebare i dine øyne. Se, ild for ned fra himmelen og fortærte de første to embetsmennene over 50 og deres 50 menn. Men la nå mitt liv være dyrebart i dine øyne.» Herrens engel sa til Elia: «Gå ned med ham! Frykt ikke for ham!» Så brøt han opp og gikk med ham ned til kongen. Så sa han til ham: «Så sier Herren: ‘Når du har sendt utsendinger for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron, er det fordi det ikke er noen Gud i Israel som du kan spørre om råd ut fra Hans Ord? Derfor skal du ikke komme ned fra den sengen du har steget opp i, men du skal sannelig dø.’» Så døde han etter Herrens Ord, som Elia hadde talt. Siden han ikke hadde noen sønn, ble Joram konge i hans sted. Det var i det andre regjeringsåret til Joram, Josjafats sønn, kongen av Juda. De andre gjerningene Akasja gjorde, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Da Herren skulle ta Elia opp til Himmelen i en storm, skjedde det at Elia gikk sammen med Elisja fra Gilgal. Da sa Elia til Elisja: «Bli her, for Herren har sendt meg videre til Betel.» Men Elisja sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så gikk de ned til Betel. Profetdisiplene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort rett over hodet på deg?» Og han sa: «Ja, jeg vet det. Vær bare stille!» Så sa Elia til ham: «Elisja, bli her, for Herren har sendt meg til Jeriko.» Men han sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så kom de til Jeriko. Profetdisiplene i Jeriko kom til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort rett over hodet på deg?» Da svarte han: «Ja, jeg vet det. Vær bare stille!» Så sa Elia til ham: «Bli her, for Herren har sendt meg til Jordan.» Men han sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så dro de videre, begge to. 50 menn av profetdisiplene gikk ut og stilte seg vendt mot dem på lang avstand, mens de begge to sto ved Jordan. Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet, og det delte seg til begge sider, slik at de begge kunne gå over på tørr grunn. Da de hadde kommet over, skjedde det at Elia sa til Elisja: «Be meg! Hva kan jeg gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg?» Elisja sa: «La en dobbelt del av din ånd være over meg!» Så sa han: «Det du ber om, er vanskelig. Men likevel, hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal det bli slik. Men hvis ikke, skal det ikke bli slik.» Mens de gikk videre og snakket sammen, skjedde det: Plutselig var det en ildvogn med ildhester der og skilte de to fra hverandre. Elia for opp til Himmelen i en storm. Elisja så det, og han ropte: «Min far, min far, Israels vogn og krigerne på den!» Deretter så han ham ikke mer. Han grep tak i sine egne klær og rev dem i to. Han tok også opp kappen til Elia, som hadde falt av ham, og gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan. Så tok han kappen til Elia, som hadde falt av ham, og slo på vannet og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» Da også han hadde slått på vannet, ble det delt til begge sider. Og Elisja gikk over. Da profetdisiplene som var i Jeriko et stykke borte, så ham, sa de: «Elias ånd hviler over Elisja.» De kom for å møte ham, og de bøyde seg til jorden for ham. Så sa de til ham: «Se nå, her er det 50 sterke menn sammen med tjenerne dine. La dem nå gå og lete etter din herre, for kanskje Herrens Ånd har tatt ham opp og kastet ham på et eller annet fjell eller i en eller annen dal.» Men han sa: «Dere skal ikke sende noen av sted.» Men da de ba ham innstendig helt til han ble brydd, sa han: «Send dem av sted!» Derfor sendte de ut 50 menn, og de lette i tre dager uten å finne ham. Da de kom tilbake til ham – for han ble igjen i Jeriko – sa han til dem: «Sa jeg ikke til dere: Dere skal ikke gå?» Da sa mennene i byen til Elisja: «Se her, denne byen ligger fint til, som min herre ser. Men vannet er dårlig, og landet er ufruktbart.» Han sa: «Hent en ny skål til meg og legg salt i den!» Så kom de med den til ham. Deretter gikk han ut til vannkilden og kastet saltet ned i den. Han sa: «Så sier Herren: ‘Jeg har gjort dette vannet friskt. Det skal ikke mer komme død eller ufruktbarhet fra det.’» Vannet var friskt helt fram til denne dag, etter ordet Elisja hadde talt. Så dro han opp derfra til Betel. Mens han gikk oppover veien, kom det noen ungdommer fra byen og spottet ham. De sa til ham: «Gå opp, du snauskalle! Gå opp, du snauskalle!» Da snudde han seg rundt og så på dem, og han forbannet dem i Herrens navn. To binner kom ut av skogen og rev 42 av ungdommene i stykker. Så dro han derfra til Karmelfjellet, og derfra vendte han tilbake til Samaria. Joram, Ahabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det attende regjeringsåret til Josjafat, kongen av Juda. Han var konge i tolv år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som sin far og mor, for han rev ned den Ba’al-støtten som hans far hadde lagd. Likevel holdt han seg til de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, han som også hadde fått Israel til å synde. Han vek ikke bort fra dem. Mesja, Moabs konge, var saueoppdretter. Han måtte betale kongen av Israel 100 000 lam og ull av 100 000 værer. Men da Ahab døde, skjedde det: Moabs konge gjorde opprør mot kongen av Israel. På den tiden dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel. Så gikk han av sted og sendte bud til Josjafat, kongen av Juda, og sa: «Moabs konge har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg og stride mot Moab?» Han svarte: «Jeg vil dra opp. Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester.» Da sa han: «Hvilken vei skal vi dra opp?» Han svarte: «Gjennom ødemarken i Edom.» Så dro Israels konge av sted sammen med Judas konge og Edoms konge. De gikk omkring i sju dager langs denne veien. Men det var ikke noe vann til hæren, og heller ikke til dyrene de hadde med seg. Kongen av Israel sa: «Å, Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd.» Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her, så vi kan spørre Herren om råd ved ham?» Da svarte en av tjenerne til Israels konge og sa: «Elisja, Sjafats sønn, er her. Det var han som helte vann over Elias hender.» Josjafat sa: «Hos ham er Herrens Ord.» Så gikk Israels konge og Josjafat og Edoms konge ned til ham. Da sa Elisja til kongen av Israel: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!» Men kongen av Israel sa til ham: «Nei, for Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd.» Elisja sa: «Så sant Hærskarenes Herre lever, for Hans ansikt er det jeg står: Sannelig, var det ikke for at jeg har aktelse for Josjafat, kongen av Juda, ville jeg verken kaste et blikk på deg eller se på deg. Men hent nå hit en harpespiller til meg!» Da harpespilleren spilte, skjedde det: Herrens hånd kom over ham. Han sa: «Så sier Herren: ‘Lag grøft etter grøft her i dalen!’ For så sier Herren: ‘Dere skal ikke merke noen vind, og heller ikke regn. Likevel skal dalen bli fylt av vann, slik at dere, buskapen og dyrene deres kan få drikke.’ Selv dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også overgi moabittene i deres hånd. Dere skal slå til mot alle de befestede byene og alle de viktige byene, og dere skal hogge ned hvert godt tre, stoppe til hver kilde med vann, og hvert stykke godt land skal dere ødelegge med steiner.» Morgenen etter skjedde det da grødeofferet ble ofret. Se, da kom det plutselig vann ned Edomveien, og landet ble fylt med vann. Da alle moabittene hørte at kongene hadde kommet opp for å stride mot dem, kalte de sammen alle dem som var over den alderen da de kunne bære våpen, og de tok stilling ved grensen. Så sto de tidlig opp om morgenen, og solen skinte på vannet. For moabittene så vannet på den andre siden ut som om det var rødt som blod. De sa: «Dette er blod. Kongene har sannelig grepet til sverdet og drept hverandre. Derfor, Moab, dra nå bort og ta byttet!» Da de kom til Israels leir, rykket Israel fram og slo til mot moabittene, så de flyktet foran dem. De dro inn i landet deres og drepte moabittene. Deretter ødela de byene, og hver mann kastet en stein på hvert stykke godt land og fylte det opp. De stoppet til alle vannkildene og hogde ned alle de gode trærne, helt til bare steinene i Kir-Hareset var tilbake. Men slyngekasterne omringet den og angrep den. Da Moabs konge så at angrepet ble for sterkt for ham, tok han med seg 700 menn som kunne trekke sverdet, og ville bryte gjennom til Edoms konge, men de klarte det ikke. Da tok han sin sønn, den førstefødte, som skulle bli konge etter ham, og han ofret ham som brennoffer på muren. Da kom det stor vrede over Israel. Så forlot de ham og vendte tilbake til sitt eget land. En kvinne som var kone til en av profetdisiplene, ropte til Elisja og sa: «Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå kommer pengeutlåneren for å ta mine to sønner som slaver.» Da sa Elisja til henne: «Hva skal jeg gjøre for deg? Si meg, hva har du i huset?» Hun sa: «Din tjenerinne har ikke annet enn en krukke med olje i huset.» Da sa han: «Gå og lån kar fra hele nabolaget, fra alle naboene dine, tomme kar. Du må bare ikke samle for få. Når du har kommet inn, skal du stenge døren etter deg og dine sønner. Så skal du helle den i alle disse karene, og sett de fulle karene til side etter hvert!» Så gikk hun fra ham og stengte døren etter seg og sine sønner, de som hentet karene til henne. Og hun helte den opp. Da karene var fylt, skjedde det at hun sa til sin sønn: «Gi meg enda et kar!» Han svarte henne: «Det er ikke flere kar.» Da stanset oljen å renne. Så kom hun og fortalte dette til denne Guds mann. Han sa: «Gå og selg oljen, og betal gjelden din, så skal du og dine sønner leve av overfloden.» En dag skjedde det at Elisja dro til Sjunem. Der var det en velstående kvinne som overtalte ham til å spise litt brød. Det ble slik når han senere dro forbi, at han kom innom der for å spise brød. Hun sa til sin ektemann: «Se nå, jeg vet at han er en hellig Guds mann, han som stadig kommer innom oss. La oss lage et lite rom ovenpå på muren. La oss sette inn en seng til ham der, og et bord, en stol og en lysestake. Da kan han ta inn der hver gang han kommer til oss.» En dag skjedde det at han kom dit. Han tok inn i rommet ovenpå og la seg der. Så sa han til Gehasi, tjeneren sin: «Rop på denne sjunamitt-kvinnen!» Da han hadde ropt på henne, kom hun og stilte seg foran Gehasi. Han sa til Gehasi: «Si nå til henne: Se, du har gjort deg umak for oss med all din omsorg. Hva kan jeg gjøre for deg? Vil du jeg skal tale til kongen på dine vegne eller til øverstkommanderende for hæren?» Hun svarte: «Jeg bor jo blant mitt eget folk.» Så sa han: «Hva er det da som kan gjøres for henne?» Gehasi svarte: «Hun har sannelig ingen sønn, og hennes mann er gammel.» Da sa han: «Kall på henne!» Da han hadde ropt på henne, kom hun og stilte seg i døråpningen. Så sa han: «På denne tiden neste år skal du omfavne en sønn.» Hun sa: «Nei, min herre, du Guds mann, du må ikke lyve for din tjenerinne!» Men kvinnen ble med barn, og hun fødte en sønn da den fastsatte tiden var kommet, den Elisja hadde sagt til henne. Barnet vokste opp. En dag skjedde det at han gikk ut til sin far og til høstarbeiderne. Han sa til sin far: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa han til den unge tjeneren: «Bær ham til hans mor!» Han tok ham med til hans mor, og han satt på knærne hennes til midt på dagen, men da døde han. Hun gikk opp og la ham på sengen til Guds mann, lukket igjen for ham og gikk ut. Så kalte hun på sin mann og sa: «Jeg ber deg, send en av de unge mennene og en av eselhoppene, så jeg kan skynde meg til den Guds mann og komme tilbake igjen.» Så sa han: «Hvorfor skal du dra til ham i dag? Det er jo verken nymåne eller sabbat.» Men hun hilste bare: «Fred!» Så salte hun på eselhoppen og sa til den unge tjeneren sin: «Driv eselet framover! Du må ikke stanse meg mens jeg rir uten at jeg sier fra om det.» Så dro hun av sted og nådde fram til Guds mann på Karmelfjellet. Da Guds mann så henne langt borte, skjedde det at han sa til sin tjener Gehasi: «Se, denne sjunamitt-kvinnen! Løp bort og møt henne, og si til henne: Har du fred? Har din mann fred? Har gutten fred?» Hun svarte bare: «Fred.» Men da hun kom fram til Guds mann på høyden, omfavnet hun føttene hans, og Gehasi kom da for å få henne bort. Men Guds mann sa: «La henne være! For hennes sjel er dypt bedrøvet, og Herren har skjult det for meg og har ikke sagt noe til meg.» Så sa hun: «Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: ‘Du må ikke narre meg?’» Da sa han til Gehasi: «Bind opp om deg, ta staven min i hånden og gå av sted! Hvis du møter noen mann, skal du ikke hilse på ham. Hvis en mann hilser på deg, skal du ikke svare ham. Men du skal gå og legge staven min på ansiktet til gutten.» Moren til gutten sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, vil jeg ikke forlate deg.» Da sto han opp og fulgte med henne. Gehasi dro i forveien for dem. Han la staven på ansiktet til gutten, men det kom ingen lyd eller noe tegn på at han oppfattet noe. Derfor dro han tilbake for å møte Elisja, og han talte til Elisja og sa: «Gutten er ikke våken.» Elisja kom så inn i huset, og se, gutten lå død og utstrakt på sengen hans. Så gikk han inn, lukket døren etter dem og ba til Herren. Han steg opp og la seg over gutten. Han la munnen sin mot munnen hans, øynene sine mot øynene hans, og hendene sine mot hendene hans. Han strakte seg ut over gutten, og guttens kropp ble varm. Så kom han ned og gikk fram og tilbake i huset. Og han gikk opp og strakte seg ut over ham. Da nøs gutten sju ganger og åpnet øynene. Han kalte Gehasi til seg og sa: «Rop på denne sjunamittkvinnen!» Så ropte han på henne. Da hun kom inn til ham, sa han: «Ta sønnen din!» Så gikk hun inn, falt ned ved føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sin sønn og gikk ut. Elisja vendte tilbake til Gilgal, og det var hungersnød i landet. Profetdisiplene satt foran ham. Han sa til tjeneren sin: «Sett på en stor gryte og kok stuing til profetdisiplene!» Da gikk en av dem ut på marken for å samle urter. Han fant en vill slyngplante og samlet kappen full av ville belger. Så kom han og kuttet dem opp i gryten med stuing, selv om de ikke visste hva det var. Så øste de den opp så mennene kunne få spise. Men da de begynte å spise av stuingen, ropte de og sa: «Guds mann, det er død i gryten!» Og de kunne ikke spise av den. Da sa han: «Så kom med litt mel!» Han drysset det opp i gryten og sa: «Øs det opp til folket, så de kan få spise.» Da fantes det ikke lenger noe skadelig i gryten. Så kom en mann fra Ba’al-Sjalisja. I knyttet sitt hadde han med brød bakt av førstegrøden, 20 byggbrød og nymodent korn til Guds mann. Elisja sa: «Gi det til folket, så de kan få spise.» Men tjeneren hans sa: «Hva? Skal jeg sette dette fram rett foran 100 menn?» Da sa han igjen: «Gi det til folket, så de kan få spise. For så sier Herren: ‘De skal spise og få til overs.’» Så satte han det fram for dem, og de spiste og fikk også til overs, etter Herrens Ord. Na’aman, øverstkommanderende for hæren til kongen av Aram, var en mektig og aktet mann hos sin herre. For ved ham hadde Herren gitt seier til Aram. Han var også en mektig kriger, men han var spedalsk. Arameerne hadde dratt ut for å plyndre, og de hadde tatt til fange en ung pike fra Israels land. Hun tjente hos Na’amans kone. Så sa hun til sin husfrue: «Hvis bare min herre var hos profeten i Samaria! Da ville han fri ham fra spedalskheten hans.» Na’aman gikk inn og talte til sin herre og sa: «Det og det sa piken fra Israels land.» Da sa kongen av Syria: «Reis nå dit, og jeg skal sende et brev til Israels konge.» Så dro han av sted og tok med seg ti talenter sølv, 6000 shekel gull og ti festkledninger. Han hadde med brevet til kongen i Israel, der det sto: «Når nå dette brevet kommer til deg, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har sendt min tjener Na’aman til deg, for at du skal fri ham fra spedalskheten hans.» Da Israels konge leste brevet, flerret han klærne sine og sa: «Er jeg Gud, så jeg skulle slå i hjel og gjøre levende, siden han sender en mann til meg for at jeg skal fri ham fra spedalskheten hans? Legg nå merke til og se hvordan han vil få et påskudd til strid mot meg.» Men da Elisja, Guds mann, fikk høre at kongen i Israel hadde flerret klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: «Hvorfor har du flerret klærne dine? La ham komme til meg, så skal han få erfare at det finnes en profet i Israel.» Na’aman dro dit med hestene og vognen sin, og han sto ved døren til Elisjas hus. Elisja sendte en budbærer ut til ham og sa: «Gå og bad deg i Jordan sju ganger, så skal kjøttet ditt bli godt og rent igjen.» Men Na’aman ble sint og dro bort og sa: «Sannelig, jeg sa til meg selv: Han vil sikkert komme ut til meg og stå og påkalle Herren sin Guds navn og stryke hånden sin over stedet og ta spedalskheten bort. Er ikke Abana og Parpar, elvene i Damaskus, bedre enn alle vann i Israel? Kunne jeg ikke ha badet meg i dem og blitt ren?» Så snudde han og dro bort i harme. Men tjenerne hans kom nærmere og talte til ham og sa: «Min far, hvis profeten hadde sagt at du skulle gjøre noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer da når han bare sier til deg: ‘Bad deg og bli ren?’» Så dro han ned og dukket seg sju ganger i Jordan, etter Guds manns ord. Hans kjøtt kom tilbake på ham og det var som kjøttet på en liten gutt, og han var ren. Han vendte tilbake til Guds mann, både han selv og hele følget hans, og han kom og sto foran ansiktet hans. Han sa: «Sannelig, nå erkjenner jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden, uten i Israel. Ta derfor imot en gave fra din tjener!» Men han sa: «Så sant Herren lever, foran Hans ansikt er det jeg står: Jeg vil ikke ta imot noe.» Han ba ham inntrengende om å ta imot den, men han avviste det. Så sa Na’aman: «Jeg ber deg, hvis ikke, så la din tjener få så mye jord som to muldyr kan bære. For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren. Men må Herren tilgi din tjener i dette: Når min herre går inn i huset til Rimmon for å tilbe der, og han støtter seg til hånden min, og jeg faller på kne i huset til Rimmon, når jeg faller på kne i huset til Rimmon, må da Herren tilgi din tjener for denne gjerningen.» Da sa han til ham: «Gå i fred!» Så dro han et kort stykke bort fra ham. Men Gehasi, tjeneren til Elisja, sa: «Se, min herre har spart denne arameeren Na’aman, og han har ikke tatt imot av hans hånd det han hadde med seg. Men så sant Herren lever, vil jeg løpe etter ham og få noe fra ham.» Så satte Gehasi etter Na’aman. Da Na’aman så ham komme løpende etter seg, gikk han ned fra vognen for å møte ham, og han sa: «Er det bare fred?» Han sa: «Bare fred. Men min herre har sendt meg for å si: Sannelig, akkurat nå kom det to unge menn fra profetdisiplene til meg fra Efraims fjelland. Gi dem en talent sølv og to festkledninger!» Da sa Na’aman: «Ta to talenter!» Han bønnfalt ham og la to talenter sølv i to knytter, sammen med to festkledninger, og ga det alt til to av tjenerne sine. Og de bar det i forveien for ham. Da de kom til borgen, tok han det ut av hendene deres og gjemte det i huset. Så sendte han mennene bort, og de dro av sted. Han gikk inn og stilte seg ved sin herre. Elisja sa til ham: «Hvor har du vært, Gehasi?» Han sa: «Din tjener har ikke gått noe sted.» Da sa han til ham: «Fulgte ikke mitt hjerte med deg da mannen vendte tilbake fra vognen sin for å møte deg? Er dette tiden til å ta imot sølv og klær, olivenlunder og vingårder, småfe og storfe, slaver og tjenestepiker? Derfor skal Na’amans spedalskhet bli hengende ved deg og din slekt for all tid.» Og da han gikk bort fra hans ansikt, var han spedalsk og hvit som snø. Profetdisiplene sa til Elisja: «Se nå, det stedet hvor vi bor sammen med deg, er altfor trangt for oss. La oss få gå til Jordan, og la hver mann ta en tømmerstokk derfra, så vi der kan lage et sted vi kan bo.» Han svarte: «Bare gå!» Da sa en av dem: «Jeg ber deg, samtykk i å gå med tjenerne dine!» Og han svarte: «Jeg skal gå.» Så gikk han sammen med dem. Da de kom til Jordan, hogde de ned noen trær. Men da en av dem hogde et tre, falt øksehodet i vannet. Han ropte og sa: «Å, min herre! Det var til og med lånt.» Da sa den Guds mann: «Hvor falt det?» Han viste ham stedet. Så hogg han av et trestykke og kastet det uti der. Og han fikk øksehodet til å flyte. Han sa: «Ta det opp selv!» Så rakte han ut hånden og tok det. Arams konge gikk til strid mot Israel. Han rådførte seg med tjenerne sine og sa: «Leiren min vil være på det og det stedet.» Guds mann sendte bud til Israels konge og sa: «Vokt deg så du ikke drar forbi dette stedet, for arameerne kommer ned dit.» Så sendte Israels konge noen til det stedet som Guds mann hadde nevnt for ham og advart ham mot, og han voktet seg, og det ikke bare én eller to ganger. Derfor ble arameerkongen meget urolig på grunn av dette. Han kalte tjenerne sine til seg og sa til dem: «Vil dere ikke vise meg hvem det er blant oss som holder med Israels konge?» En av tjenerne hans sa: «Ingen, min herre konge. Men Elisja, profeten i Israel, forteller Israels konge de ordene som du taler i soverommet ditt.» Så sa han: «Gå og se hvor han er, så jeg kan sende noen for å ta ham.» Det ble fortalt ham og sagt: «Sannelig, han er i Dotan.» Derfor sendte han hester og vogner og en stor hær dit, og de kom dit om natten og omringet byen. Da tjeneren til Guds mann sto tidlig opp neste morgen og gikk ut, se, der var det en hær som omringet byen med hester og vogner. Tjeneren hans sa til ham: «Å, min herre! Hva skal vi gjøre?» Da svarte han: «Frykt ikke, for de som er med oss, er flere en de som er med dem.» Elisja ba og sa: «Herre, jeg ber Deg, åpne øynene hans så han kan se.» Da åpnet Herren øynene til den unge tjeneren, og han så. Og se, overalt rundt Elisja var fjellet fullt av hester og vogner av ild. Da arameerne kom ned mot ham, ba Elisja til Herren og sa: «Jeg ber Deg å slå dette folket med blindhet!» Og Han slo dem med blindhet etter Elisjas ord. Elisja sa til dem: «Dette er ikke veien, og dette er ikke byen. Følg bare meg, så skal jeg føre dere til mannen dere leter etter.» Men han førte dem til Samaria. Da de kom til Samaria, sa Elisja: «Herre, åpne øynene til disse mennene, så de kan se.» Og Herren åpnet øynene deres, og de så. Og se, der var de midt inne i Samaria. Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: «Min far, skal jeg drepe dem? Skal jeg drepe dem?» Men han svarte: «Du skal ikke drepe dem. Ville du ha drept dem du har tatt til fange med sverdet og buen din? Sett fram brød og vann til dem, så de kan spise og drikke og dra tilbake til sin herre.» Så gjorde han i stand et stort gjestebud for dem. Etter at de hadde spist og drukket, sendte han dem av sted, og de dro tilbake til sin herre. Men det kom aldri mer noen flokker av arameere inn i Israels land for å plyndre. Etter dette skjedde det at Benhadad, Syrias konge, samlet hele sin hær og dro opp og beleiret Samaria. Det var en stor hungersnød i Samaria. Og sannelig, de beleiret den inntil et eselhode ble solgt for 80 shekel sølv, og en fjerdedels kab med dueskitt for fem sjekel sølv. En gang Israels konge gikk forbi på muren, ropte en kvinne til ham og sa: «Hjelp, min herre konge!» Han sa: «Hvis ikke Herren hjelper deg, hvor skal da jeg finne hjelp til deg? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?» Så spurte kongen henne: «Hva er det som plager deg?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: ‘Kom med sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise sønnen min.’ Så kokte vi sønnen min og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: ‘Kom nå med sønnen din, så vi kan spise ham.’ Men hun hadde gjemt sønnen sin.» Da kongen hørte de ord kvinnen sa, flerret han klærne sine. Da han gikk forbi på muren, fikk folket se at han hadde sekk på kroppen under klærne. Så sa han: «Må Gud ramme meg både nå og siden hvis hodet blir sittende på Elisja, Sjafats sønn, i dag!» Men Elisja satt i huset sitt, og de eldste satt sammen med ham. Kongen sendte en mann i forveien for seg, men før utsendingen kom til Elisja, sa han til de eldste: «Ser dere hvordan denne mordersønnen har sendt noen for å hogge hodet av meg? Når utsendingen kommer, så steng døren og hold ham fast ved døren! Kan ikke lyden av hans herres føtter allerede høres bak ham?» Mens han fremdeles snakket med dem, se, der var utsendingen nede hos ham. Han kom ned til ham. Da sa kongen: «Sannelig, denne ulykken er fra Herren. Hvorfor skulle jeg vente lenger på Herren?» Da sa Elisja: «Hør Herrens Ord: Så sier Herren: ‘I Samarias port på denne tiden i morgen skal et mål fint mel være til salgs for en sjekel, og to mål bygg for en sjekel.’» Embetsmannen som kongen støttet seg til, svarte Guds mann og sa: «Se, om så Herren lagde sluser i himmelen, kunne da noe slikt skje?» Han sa: «Du skal sannelig få se det med dine egne øyne, men du skal ikke få spise av det.» Det var fire spedalske menn ved inngangen til porten. De sa til hverandre: «Hvorfor skal vi sitte her til vi dør? Sier vi: Vi vil gå inn i byen, så er det hungersnød i byen, og da kommer vi til å dø der. Hvis vi blir sittende her, kommer vi også til å dø. La oss derfor overgi oss til arameernes leir. Hvis de lar oss leve, skal vi leve. Hvis de dreper oss, skal vi dø.» De sto opp i skumringen for å gå til arameernes leir. Da de var kommet til utkanten av leiren, se, da var det ingen der! For Herren hadde gjort det slik at arameernes hær hørte lyden av vogner og hester, lyden av en stor hær. Så sa de til hverandre: «Se, Israels konge har leid kongene over hetittene og over Egypt mot oss for å angripe oss.» Derfor sto de opp og flyktet i skumringen, og de forlot leiren som den var, teltene, hestene og eslene, og de flyktet for sitt liv. Da disse spedalske kom til utkanten av leiren, gikk de inn i et telt og spiste og drakk, og de bar med seg sølv og gull og klær derfra og gikk for å gjemme det. Så kom de tilbake og gikk inn i et annet telt. Også derfra bar de med seg det som var der, og de gikk for å gjemme det. Så sa de til hverandre: «Det vi gjør i dag, er ikke rett. Dette er dagen med gode nyheter, og vi holder oss tause. Hvis vi venter til morgenen når det blir lyst, vil vi føre skyld over oss. Kom derfor, så vi kan gå og fortelle det i kongens hus.» Så gikk de og ropte til portvaktene i byen. De fortalte dette til dem og sa: «Vi gikk over til arameernes leir, men der var det ingen å se, ikke engang noen lyd av et menneske, bare hester og esler som sto bundet, og teltene var slik de skulle.» Portvaktene ropte dette ut, og de fortalte det inne i kongens hus. Så sto kongen opp om natten og sa til tjenerne sine: «La meg nå fortelle dere hva arameerne har gjort med oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut fra leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: ‘Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende, og så kan vi komme inn i byen.’» Men en av tjenerne hans svarte og sa: «La nå noen ta fem av hestene som er igjen i byen. Enten vil det gå med dem som det går med hele den skaren av Israel som er igjen i byen. Eller så vil det gå med dem som det er gått med hele den skaren av Israel som er døde. La oss sende dem av sted, så får vi se.» De tok to vogner med hester foran. Kongen sendte dem i retning av den arameiske hæren og sa: «Gå av sted og se!» De dro etter dem helt til Jordan. Og sannelig, langs hele veien var det fullt av klesplagg og våpen som arameerne hadde kastet fra seg mens de skyndte seg av sted. Så vendte utsendingene tilbake og fortalte det til kongen. Da gikk folket ut og plyndret leiren til arameerne. Så ble et mål fint mel solgt for en sjekel og to mål bygg for en sjekel, etter ordet fra Herren. Kongen hadde utnevnt embetsmannen som han støttet seg til, til å ha oppsyn med porten. Men folket trampet ham ned i porten, så han døde, slik Guds mann hadde sagt da kongen kom ned til ham. Det skjedde slik som Guds mann hadde talt til kongen og sagt: «I Samarias port på denne tiden i morgen skal to mål bygg være til salgs for en sjekel og et mål fint mel for en sjekel.» Da hadde denne embetsmannen svart Guds mann og sagt: «Se nå, om så Herren lagde sluser i himmelen, kunne da noe slikt skje?» Og han hadde svart: «Du skal sannelig få se det med dine egne øyne, men du skal ikke få spise av det.» Slik gikk det med ham, for folket trampet ham ned i porten, så han døde. Så talte Elisja til kvinnen med sønnen som han hadde vakt til live, og han sa: «Bryt opp og dra av sted, du og ditt hus, og bli der du kan. For Herren har kalt på hungersnøden, og den skal også komme over landet og vare i sju år.» Så brøt kvinnen opp og gjorde etter det ordet som ble sagt av Guds mann, og hun dro av sted med hele sitt hus og bodde i landet til filisterne i sju år. Men da de sju årene var omme, vendte kvinnen tilbake fra filisternes land. Hun gikk for å klage sin nød til kongen, så hun kunne få huset og jordeiendommen sin tilbake. Da talte kongen med Gehasi, tjeneren hos Guds mann, og sa: «Fortell meg om alle storverkene Elisja har gjort.» Mens han fortalte kongen om hvordan han hadde vakt opp den døde, se, da kom kvinnen, hun som hadde en sønn som han hadde vakt til live. Hun kom for å be kongen om huset og jordeiendommen sin. Gehasi sa. «Min herre konge, dette er kvinnen, og her er hennes sønn, som Elisja vakte til live.» Da kongen spurte kvinnen, fortalte hun det til ham. Så utpekte kongen en bestemt hoffmann for henne og sa: «Se til at hun får tilbake alt som var hennes, og all avkastningen fra jordeiendommen helt fra den dagen hun forlot landet og fram til nå.» Så kom Elisja til Damaskus mens Benhadad, kongen i Syria, lå syk. Det ble fortalt ham: «Guds mann har kommet hit.» Kongen sa til Hasael: «Ta en gave med deg i hånden og gå Guds mann i møte! Spør Herren om råd ved ham og si: Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?» Så gikk Hasael for å møte ham, og han tok med seg en gave av alt det gode i Damaskus, så mye som 40 kameler kunne bære. Han kom og stilte seg foran ham og sa: «Din sønn Benhadad, Syrias konge, har sendt meg til deg, og han sier: ‘Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?’» Elisja sa til ham: «Gå du bare og si til ham: Du skal sannelig leve. Men Herren har vist meg at han sannelig kommer til å dø.» Så vendte han ansiktet mot ham og ble stående å stirre helt til han skammet seg. Guds mann gråt. Hasael sa: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre Israels barn ondt. Festningene deres skal du sette fyr på, og de unge mennene deres kommer du til å drepe med sverdet. Du skal knuse de små barna deres og skjære opp kvinnene som er med barn.» Så sa Hasael: «Men hva er din tjener, en hund, at han skulle gjøre slike veldige gjerninger?» Elisja svarte: «Herren har vist meg at du skal bli konge over Syria.» Da forlot han Elisja og kom til sin herre, og han spurte ham: «Hva sa Elisja til deg?» Han svarte: «Han sa til meg at du sannelig skal leve.» Men dagen etter tok han et tykt tøystykke, dyppet det i vann og la det over ansiktet hans, så Benhadad døde. Hasael ble konge etter han. I det femte regjeringsåret til Joram, Ahabs sønn, Israels konge, mens Josjafat ennå var konge i Juda, ble Joram, Josjafats sønn, konge i Juda. Han var 32 år gammel da han ble konge, og han var konge i åtte år i Jerusalem. Han vandret på samme vei som Israels konger, slik Ahabs hus hadde gjort. For Ahabs datter var hans kone. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Men for sin tjener Davids skyld ville ikke Herren ødelegge Juda, for Han hadde lovt å la en lampe brenne for ham og hans sønner alle dager. I hans dager gjorde Edom opprør og rev seg løs fra Judas hånd, og de innsatte sin egen konge. Så dro Joram til Sa’ir, og alle vognene hans var med ham. Med befalingsmennene over vognene hadde edomittene omringet ham. Men om natten brøt han opp og slo til mot dem. Da flyktet hæren til teltene sine. Slik har Edom til denne dag alltid vært i opprør mot Judas myndighet. Også Libna gjorde opprør på den tiden. De andre Jorams gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? Så la Joram seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Akasja konge i hans sted. I det tolvte regjeringsåret til Joram, Ahabs sønn, Israels konge, ble Akasja konge. Han var sønn av Joram, kongen av Juda. Akasja var 22 år gammel da han ble konge, og han var konge i ett år i Jerusalem. Hans mors navn var Atalja, datter av Omri, Israels konge. Han vandret på samme vei som Ahabs hus og gjorde det som var ondt i Herrens øyne, på samme måten som Ahabs hus. For han var svigersønn i Ahabs hus. Sammen med Joram, Ahabs sønn, dro han for å gå til strid mot Hasael, Syrias konge, ved Ramot i Gilead. Men arameerne såret Joram. Da dro kong Joram tilbake til Jisre’el for å bli legt fra sårene syrerne hadde påført ham ved Rama da han stred mot Hasael, Syrias konge. Akasja, Jorams sønn, kongen av Juda, dro ned til Jisre’el for å besøke Joram, Ahabs sønn, fordi han var syk. Profeten Elisja kalte til seg en av profetdisiplene og sa til ham: «Bind opp om deg og ta denne oljeflasken i hånden og gå til Ramot i Gilead! Når du kommer dit, skal du se etter Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji. Gå så inn og få ham til å stå opp blant de brødrene han er sammen med, og ta ham med til det innerste rommet! Så skal du ta oljeflasken og helle oljen ut over hodet hans og si: Så sier Herren: ‘Jeg har salvet deg til konge over Israel!’ Deretter skal du åpne døren og flykte, og vær ikke sen!» Så dro den unge mannen, tjeneren hos profeten, til Ramot i Gilead. Da han kom fram, se, der satt førerne for hæren. Han sa: «Jeg har et budskap til deg, du som er øverstkommanderende!» Jehu sa: «Til hvem av oss?» Han sa: «Til deg, du som er øverstkommanderende!» Så sto han opp og gikk inn i huset. Han helte oljen ut over hodet hans og sa til ham: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Jeg har salvet deg til konge over Herrens folk, over Israel. Du skal slå ned slekten til Ahab, din herre, så Jeg får hevne blodet av Mine tjenere profetene og blodet av alle Herrens tjenere, det som er utgytt under Jesabel. For hele Ahabs hus skal ødelegges. Alle av hankjønn i Israel skal Jeg utrydde av Ahab, både slave og fri. Så skal Jeg gjøre med Ahabs slekt som med slekten til Jeroboam, Nebats sønn, og som med slekten til Basja, Ahias sønn. På jordstykket ved Jisre’el skal hundene fortære Jesabel, og det skal ikke være noen til å begrave henne.’» Så åpnet han døren og flyktet. Så kom Jehu ut til sin herres tjenere, og en av dem spurte ham: «Er det bare fred? Hvorfor kom denne galningen til deg?» Han svarte dem: «Dere kjenner jo denne mannen og snakket hans.» Men de sa: «Dette er bare løgn. Fortell oss det nå!» Så sa han: «Det og det talte han til meg og sa: ‘Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel.’» Hver mann skyndte seg da og tok kappen sin og la den under ham øverst på trappen. De blåste i basun og sa: «Jehu er konge!» Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji, fikk så i stand en sammensvergelse mot Joram. Joram hadde forsvart Ramot i Gilead, han og hele Israel, mot Hasael, Syrias konge, men kong Joram selv hadde vendt tilbake til Jisre’el for å komme til krefter igjen etter sårene arameerne hadde påført ham da han stred mot Hasael, Syrias konge. Jehu sa: «Hvis deres sjel er innstilt på det, så la ikke noen dra bort eller flykte fra byen for å gå og fortelle det i Jisre’el.» Så kjørte Jehu bort i en vogn og dro til Jisre’el, for Joram var blitt liggende der. Akasja, kongen av Juda, hadde kommet ned for å besøke Joram. Vaktmannen som sto i tårnet i Jisre’el, så flokken til Jehu da de kom. Han ropte: «Jeg ser en flokk!» Joram sa: «Hent en rytter og send ham for å møte dem, og la ham spørre: Er det bare fred?» Så dro rytteren ut for å møte ham, og han sa: «Så sier kongen: ‘Er det bare fred?’» Jehu svarte: «Hva angår det deg om det er fred? Vend du om og følg meg!» Så meldte vaktmannen fra og sa: «Budbæreren dro ut til dem, men han kommer ikke tilbake.» Da sendte han ut en annen rytter som kom til dem og sa: «Så sier kongen: ‘Er det bare fred?’» Jehu svarte: «Hva angår det deg om det er fred? Vend du om og følg meg!» Så meldte vaktmannen fra og sa: «Han dro ut til dem, men kommer ikke tilbake. Måten han kjører fram på, ligner på kjøringen til Jehu, Nimsjis sønn, for han kjører som en villmann.» Da sa Joram: «Spenn for!» Vognen hans ble gjort klar, og så dro de ut, Joram, Israels konge, og Akasja, kongen av Juda, i hver sin vogn. De dro ut for å møte Jehu, og de møtte ham på eiendommen til jisre’elitten Nabot. Da Joram fikk se Jehu, spurte han: «Er det bare fred, Jehu?» Da svarte han: «Hvilken fred, så lenge det er så mye av horelivet til din mor Jesabel, og det er så mye av hennes trolldom?» Da snudde Joram og flyktet, og han sa til Akasja: «Forræderi, Akasja!» Jehu tok et godt grep i buen sin og skjøt Joram mellom armene. Pilen kom ut ved hjertet hans, og han sank sammen i vognen. Da sa Jehu til embetsmannen sin, Bidkar: «Ta ham opp og kast ham bort på eiendommen til jisre’elitten Nabot! For husk, da du og jeg red sammen bak hans far Ahab, så la Herren denne byrden på ham: ‘Sannelig, i går så Jeg blodet til Nabot og blodet til hans sønner’, sier Herren, ‘og på denne eiendommen vil Jeg gjengjelde deg’, sier Herren. Derfor skal du nå ta ham og kaste ham bort på dette jordstykket, etter Herrens Ord.» Men da Akasja, kongen av Juda, så dette, flyktet han langs veien til Bet-Haggan. Så satte Jehu etter ham og ropte: «Slå ham ned, også ham, i vognen!» Og det skjedde ved oppstigningen til Gur, som er ved Jibleam. Deretter flyktet han til Megiddo og døde der. Tjenerne hans kjørte ham i vognen til Jerusalem og begravde ham i graven hans sammen med hans fedre i Davids by. I det ellevte året til Joram, Ahabs sønn, var Akasja blitt konge over Juda. Da Jehu kom til Jisre’el, fikk Jesabel høre om det. Hun sminket øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut gjennom vinduet. Da Jehu kom inn gjennom porten, ropte hun: «Er det bare fred, Simri, du din herres morder?» Men han så opp mot vinduet og sa: «Hvem er det som er på min side? Hvem?» Da var det to, tre hoffmenn som kikket ned på ham. Så sa han: «Kast henne ned!» Da kastet de henne ned, og noe av blodet hennes sprutet opp på muren og på hestene, og han lot henne trampe ned. Da han hadde gått inn, spiste og drakk han. Så sa han: «Gå nå og se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongsdatter.» Så gikk de for å begrave henne, men de fant ikke mer av henne enn hodeskallen, føttene og hendene hennes. Derfor kom de tilbake og fortalte ham dette. Han sa: «Dette er det Herrens Ord som Han talte ved sin tjener tisjbitten Elia og sa: ‘På jordstykket ved Jisre’el skal hundene fortære kjøttet av Jesabel. Liket av Jesabel skal bli som avfall på jorden, på jordstykket ved Jisre’el, så de ikke skal kunne si: Dette er Jesabel.’» Ahab hadde 70 sønner i Samaria. Jehu skrev brev og sendte dem til Samaria, til lederne i Jisre’el, til de eldste, og til dem som oppfostret Ahabs sønner. Han sa: «Med det samme dette brevet kommer til dere, og siden sønnene til deres herre er hos dere, og dere har vogner og hester og en befestet by og våpen, så skal dere velge ut den mest oppriktige av sønnene til deres herre, sette ham på sin fars trone og stride for deres herres hus.» Men de ble meget redde og sa: «Se, de to kongene kunne ikke holde stand overfor ham. Hvordan kan da vi bli stående?» Han som hadde overoppsynet med huset, han som hadde overoppsynet med byen, og de eldste og de som oppfostret sønnene, sendte bud til Jehu og sa: «Vi er dine tjenere, vi vil gjøre alt du sier til oss. Men vi vil ikke gjøre noen til konge. Gjør du bare det som er godt i dine øyne.» Da skrev han et nytt brev til dem og sa: «Hvis dere er på min side og vil lyde min røst, skal dere hogge hodet av mennene, sønnene til deres herre, og komme til meg i Jisre’el på denne tiden i morgen.» Men kongens sønner, som var 70 menn, bodde sammen med de store mennene i byen, de som oppfostret dem. Da brevet kom til dem, tok de kongens sønner og drepte dem, 70 menn, la hodene deres i kurver og sendte dem til ham i Jisre’el. Så kom en budbærer og talte til ham og sa: «De har kommet med hodene til kongens sønner.» Han sa: «Legg dem i to hauger ved inngangen til porten til i morgen tidlig.» Morgenen etter gikk han ut, steg fram og sa til hele folket: «Dere er uten skyld. Sannelig, det var jeg som fikk i stand sammensvergelsen mot min herre og drepte ham. Men hvem var det som drepte alle disse? Nå skal dere forstå at ingenting skal falle til jorden av alt det Herrens Ord som Herren har talt om Ahabs hus. For Herren har gjort det Han sa ved sin tjener Elia.» Så slo Jehu i hjel alle som var igjen av Ahabs hus i Jisre’el, og alle hans stormenn, nære bekjente og prester, helt til det ikke var flere igjen i live. Han brøt opp, la ut og dro til Samaria. På veien, ved gjeternes Bet-Eked, møtte Jehu brødrene til Akasja, kongen av Juda, og han sa: «Hvem er dere?» Da svarte de: «Vi er brødrene til Akasja. Vi har kommet ned for å hilse på kongens sønner og sønnene til dronningmoren.» Han sa: «Ta dem levende!» Så tok de dem levende og drepte dem ved brønnen i Bet-Eked. De var 42 menn, og han lot ingen av dem bli igjen i live. Da han dro derfra, møtte han Jonadab, Rekabs sønn, som kom ham i møte. Han hilste på ham og sa til ham: «Er ditt hjerte oppriktig mot meg, slik mitt hjerte er mot ditt hjerte?» Jonadab svarte: «Det er det.» Jehu sa: «Hvis det er det, så gi meg hånden din!» Så ga han ham hånden sin, og han lot ham komme opp til seg i vognen. Så sa han: «Bli med meg, og se hvor nidkjær jeg er for Herren.» Så lot de ham kjøre i vognen hans. Da han kom til Samaria, drepte han alle som var igjen av Ahabs slekt i Samaria, helt til han hadde utryddet dem alle, etter det Herrens Ord som Han hadde talt til Elia. Så samlet Jehu hele folket og sa til dem: «Ahab tjente Ba’al litt, Jehu vil tjene ham mye. Kall derfor alle Ba’als profeter til meg, alle tjenerne hans og alle prestene hans. La ikke en eneste mann mangle, for jeg har et stort slaktoffer for Ba’al. Den som holder seg borte, skal ikke få leve.» Men Jehu handlet med list for å utrydde dem som dyrket Ba’al. Jehu sa: «Utrop en høytidelig samling for Ba’al!» Så utropte de en slik. Så sendte Jehu bud omkring i hele Israel. Alle som dyrket Ba’al, kom, så det ikke var en eneste mann igjen som ikke hadde kommet. Så kom de inn i Ba’als hus, og Ba’als hus ble fullt fra den ene enden til den andre. Han sa til den som hadde tilsyn med garderoben: «Hent fram kledninger til alle dem som dyrker Ba’al!» Så hentet han fram kledninger til dem. Deretter gikk Jehu og Jonadab, Rekabs sønn, inn i Ba’als hus og sa til dem som dyrket Ba’al: «Undersøk og se etter at ingen som tjener Herren, er her sammen med dere, men bare de som dyrker Ba’al.» Så gikk de inn for å ofre slaktoffer og brennoffer. Jehu hadde utsett seg 80 menn som skulle stå utenfor, og han hadde sagt: «Hvis noen slipper unna av de mennene som jeg har overgitt i deres hender, skal den mannen bøte med livet for den andres liv.» Så snart han var ferdig med å ofre brennofferet, sa Jehu til livvakten og til embetsmennene: «Gå inn og drep dem! La ikke noen komme ut!» Og de slo dem i hjel med sverdets egg. Deretter kastet livvaktene og embetsmennene dem ut, og de gikk inn i det indre rommet i Ba’als hus. De bar støttene ut fra Ba’als hus og brente dem opp. Så rev de ned Ba’als steinstøtte, og de rev også ned Ba’als hus og gjorde det til et avtrede, som det er til denne dag. Slik ryddet Jehu Ba’al ut fra Israel. Men Jehu omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Han omvendte seg ikke fra gullkalvene som var i Betel og Dan. Herren sa til Jehu: «Fordi du har fremmet det som er godt, ved at du gjorde det som er rett i Mine øyne, og har gjort mot Ahabs hus alt det som lå på Mitt hjerte, skal dine sønner sitte på Israels trone til fjerde slektsledd.» Men Jehu brydde seg ikke om å vandre i Herren Israels Guds lov av hele sitt hjerte. For han skilte seg ikke med Jeroboams synder, som han hadde fått Israel til å gjøre. I de dager begynte Herren å rive løs deler av Israel. Hasael erobret dem overalt i Israels grenseområder, fra Jordan og østover: hele Gilead-landet, Gad, Ruben og Manasse, helt fra Aroer, som er ved Arnonelven, også Gilead og Basan. De andre Jehus gjerninger, alt det han gjorde, og all hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Jehu seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Samaria. Deretter ble hans sønn Joakas konge etter ham. Den perioden Jehu var konge over Israel i Samaria, var 28 år. Da Atalja, Akasjas mor, så at hennes sønn var død, sto hun fram og utryddet alle som var av kongelig slekt. Men Josjeba, kong Jorams datter, Akasjas søster, tok Joasj, Akasjas sønn, og førte ham vekk fra kongens sønner som skulle drepes. De gjemte ham og barnepiken hans på soverommet, skjult for Atalja, så han ikke ble drept. Siden ble han gjemt i Herrens hus i seks år sammen med henne, mens Atalja hersket over landet. I det sjuende året sendte Jojada bud og hentet førerne for 100, fra livvakten og fra vokterne, og lot dem komme til seg i Herrens hus. Han sluttet en pakt med dem og tok dem i ed i Herrens hus og viste dem kongens sønn. Så befalte han dem og sa: «Dette er hva dere skal gjøre: Av dere som kommer på vakt på sabbaten, skal en tredjedel holde vakt over kongens hus, en tredjedel skal være ved Surporten, og en tredjedel ved porten bak vokterne. Dere skal vokte huset, så det ikke blir revet ned. Men de to avdelingene av dere som går av vakt på sabbaten, skal holde vakt over Herrens hus for kongen. Men dere skal omringe kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden. Dere skal drepe den som vil trenge inn i rekkene. Både når han går ut og når han kommer inn, skal dere være hos kongen.» Førerne for 100 gjorde etter alt det presten Jojada hadde befalt dem. Hver av dem tok de mennene sine som skulle på vakt på sabbaten, sammen med dem som gikk av vakt på sabbaten, og kom til presten Jojada. Presten ga førerne for 100 de spydene og skjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Herrens hus. Så sto vokterne oppstilt overalt rundt kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden, fra høyre side av huset til venstre side av huset, både ved alteret og ved huset. Han førte kongens sønn ut, satte kronen på ham og ga ham Vitnesbyrdet. De gjorde ham til konge og salvet ham, og de klappet i hendene og sa: «Leve kongen!» Da Atalja hørte ropet fra vokterne og folket, kom hun inn til folket i Herrens hus. Hun så, og se, der sto kongen ved en søyle, slik skikken var. Lederne og trompetblåserne sto sammen med kongen. Alt folket i landet gledet seg og blåste i trompeter. Da flerret Atalja klærne og ropte ut: «Forræderi! Forræderi!» Men presten Jojada befalte førerne for 100, befalingsmennene for hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene, og hver den som følger etter henne, skal dere drepe med sverd.» For presten hadde sagt: «La henne ikke bli drept i Herrens hus.» Så la de hånd på henne. De gikk den veien hestene brukte inn til kongens hus, og der ble hun drept. Deretter sluttet Jojada en pakt mellom Herren og kongen og folket om at de skulle være Herrens folk, og en pakt også mellom kongen og folket. Hele folket i landet gikk til Ba’als hus, og de rev det ned. De var nøye med å knuse både altrene og gudebildene i småbiter, og de drepte Mattan, presten for Ba’al, foran altrene. Presten utpekte embetsmenn over Herrens hus. Så tok han med førerne over 100, livvaktene, vokterne og hele folket i landet. De førte kongen ned fra Herrens hus og gikk veien gjennom vokternes port og videre til kongens hus. Så satte han seg på kongenes trone. Alt folket i landet gledet seg. Byen var stille, for de hadde slått Atalja i hjel med sverdet i kongens hus. Joasj var sju år gammel da han ble konge. I det sjuende regjeringsåret til Jehu ble Joasj konge, og han var konge i Jerusalem i 40 år. Hans mors navn var Sibja fra Be’er-Sjeba. Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne, så lenge presten Jojada underviste ham. Men offerhaugene ble likevel ikke revet ned. Folket ofret fremdeles og brente røkelse på offerhaugene. Joasj sa til prestene: «Alle pengene fra de hellige gavene som føres inn i Herrens hus, de pengene hver mann yter til folketellingen og de pengene hver mann yter til utløsningen, og alle de pengene som en mann av hjertet ønsker å bringe inn i Herrens hus, skal prestene selv ta imot, hver av dem det som kommer fra hans kjenninger. De skal utbedre sprekkene i huset overalt der det finnes noen revne.» Men i det tjuetredje regjeringsåret til kong Joasj hadde prestene ennå ikke utbedret sprekkene i huset. Derfor kalte kong Joasj presten Jojada og de andre prestene til seg og sa til dem: «Hvorfor har dere ikke utbedret sprekkene i huset? Derfor skal dere ikke lenger ta imot mer penger fra kjenningene deres, men gi dem fra dere, så sprekkene i huset kan bli utbedret.» Prestene gikk med på at de verken skulle ta imot mer penger fra folket eller utbedre sprekkene i huset. Så tok presten Jojada en kiste, boret et hull i lokket på den og satte den ved siden av alteret, på høyre side når en kommer inn i Herrens hus. Prestene som voktet døren, la alle pengene som ble ført inn i Herrens hus, ned i den. Hver gang de så at det var kommet mye penger i kisten, kom kongens skriver og øverstepresten og la det alt i sekker, og de talte opp pengene som ble funnet i Herrens hus. Pengene som var veid opp, ga de i hendene til dem som gjorde arbeidet, de som hadde overoppsyn med Herrens hus. De veide videre ut til snekkerne og bygningsmennene som arbeidet på Herrens hus, og til murerne og steinhoggerne, og videre til kjøp av tømmer og hogd stein, slik at sprekkene i Herrens hus kunne bli utbedret, og til det som ellers var nødvendig for å sette huset i stand. Av de pengene som ble ført inn i Herrens hus, ble det likevel ikke lagd kar av sølv, vekesakser, stenkeskåler, trompeter, redskaper av gull eller redskaper av sølv til Herrens hus. Men de ga dem til arbeiderne, og de brukte dem til å utbedre Herrens hus. De krevde heller ikke regnskap fra de mennene som fikk pengene for å betale arbeiderne, for de gjorde alt med troskap. Pengene fra skyldofrene og pengene fra syndofrene ble ikke ført inn i Herrens hus. De tilhørte prestene. På den tiden dro Syrias konge, Hasael, opp og stred mot Gat og inntok den. Så vendte Hasael ansiktet mot Jerusalem for å dra opp mot den. Joasj, kongen av Juda, tok alle de hellige gjenstandene etter sine fedre, Josjafat, Joram og Akasja, kongene av Juda, alt de hadde helliget, og hans egne hellige ting og alt gullet som fantes i skattkamrene i Herrens hus og i kongens hus, og sendte det alt til Hasael, Syrias konge. Så dro han bort fra Jerusalem. De andre gjerningene til Joasj og alt det han gjorde, er ikke alt det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? Tjenerne hans sto fram og fikk i stand en sammensvergelse, og de drepte Joasj i huset ved Millo, på veien ned til Silla. For Josakar, Sjimats sønn, og Josabad, Sjomers sønn, tjenerne hans, slo ham. Så døde han, og de begravde ham sammen med hans fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Amasja konge i hans sted. I det tjuetredje regjeringsåret til Joasj, Akasjas sønn, kongen av Juda, ble Joakas, Jehus sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i 17 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og han fulgte Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Han omvendte seg ikke fra dem. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han overga dem for all tid i Hasaels hånd, Syrias konge, og i Benhadads hånd, Hasaels sønn. Så bønnfalt Joakas Herren, og Herren hørte på ham. For Han så hvordan Israel ble undertrykt, for kongen i Syria undertrykte dem. Så ga Herren Israel en befrier, så de ble fridd ut fra arameernes hånd. Og Israels barn fikk bo i teltene sine som før. Likevel omvendte de seg ikke fra syndene til Jeroboams hus, han som hadde fått Israel til å synde. Men de vandret i dem. Asjera pælen ble også stående i Samaria. For Han lot bare 50 hestfolk, ti vogner og 10 000 fotsoldater bli igjen av Joakas’ hær. For kongen i Syria hadde ødelagt dem og gjort dem lik støvet som trampes ned. De andre Joakas’ gjerninger, alt det han gjorde, og hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Joakas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Samaria. Deretter ble hans sønn Joasj konge etter ham. I det trettisjuende regjeringsåret til Joasj, kongen av Juda, ble Joasj, Joakas’sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i 16 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra alle Jeroboam, Nebats sønns synder, han som fikk Israel til å synde, men han vandret i dem. De andre gjerningene til Joasj, alt det han gjorde, og hans store makt, som han utviste da han stred mot Amasja, kongen av Juda, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Joasj seg til hvile hos sine fedre. Deretter satte Jeroboam seg på hans trone. Joasj ble begravd i Samaria, sammen med de andre kongene i Israel. Elisja var blitt syk av den sykdommen som han også døde av. Da kom Joasj, Israels konge, ned til ham, gråt over ansiktet hans og sa: «Min far, min far, Israels vogner og hestfolk!» Elisja sa til ham: «Hent en bue og noen piler!» Så hentet han seg en bue og noen piler. Så sa han til kongen i Israel: «Legg hånden din på buen!» Så la han hånden på den, og Elisja la hendene sine på hendene til kongen. Så sa han: «Åpne vinduet mot øst!» Og han åpnet det. Da sa Elisja: «Skyt!» Og han skjøt. Han sa: «Herrens pil til utfrielse og pilen til utfrielse fra Syria. For du skal slå syrerne ved Afek helt til du har gjort ende på dem.» Da sa han: «Ta pilene!» Så tok han dem. Han sa til kongen i Israel: «Slå på jorden!» Så slo han tre ganger, og så stanset han. Guds mann ble vred på ham og sa: «Du skulle ha slått fem eller seks ganger. Da ville du ha slått Syria til du hadde gjort ende på dem. Men nå skal du bare slå Syria tre ganger.» Så døde Elisja, og de begravde ham. Også om våren det året kom flokkene fra Moab og plyndret landet. Slik skjedde det at mens de holdt på å begrave en mann, fikk de plutselig øye på en flokk som kom for å plyndre. Da la de mannen ned i graven til Elisja. Men da mannen kom ned og rørte ved knoklene til Elisja, våknet han til live og sto på beina. Hasael, Syrias konge, undertrykte Israel så lenge Joakas levde. Men Herren var nådig mot dem, hadde medynk med dem og vendte seg til dem på grunn av sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Han ville ennå ikke utrydde dem eller kaste dem bort fra sitt ansikt. Hasael, Syrias konge, døde. Så ble hans sønn Benhadad konge i hans sted. Joasj, Joakas’ sønn, tok byene tilbake fra Benhadads hånd, Hasaels sønn, de byene han hadde tatt fra hans far Joakas’ hånd i krigen. Tre ganger beseiret Joasj ham og tok Israels byer tilbake. I det andre regjeringsåret til Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, ble Amasja konge. Han var Joasjs sønn, kongen av Juda. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Joaddan fra Jerusalem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke slik som sin far David. Han gjorde alt det hans far Joasj hadde gjort. Men offerhaugene ble ikke revet ned, og folket ofret fremdeles og brente røkelse på offerhaugene. Så snart han hadde kongedømmet fast i sin hånd, henrettet han tjenerne sine, dem som hadde myrdet hans far, kongen. Men mordernes barn drepte han ikke, etter det som er skrevet i Moses’ lovbok, der Herren befalte og sa: «Fedre skal ikke dø for sine barns skyld, og barn skal ikke dø for sine fedres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd.» Han drepte 10 000 edomitter i Saltdalen, og han tok Sela i striden og kalte den med navnet Jokte’el, som den heter til denne dag. Så sendte Amasja budbærere til Joasj, sønn av Joakas, sønn av Jehu, Israels konge, og sa: «Kom, la oss møte hverandre i nærkamp!» Men Joasj, Israels konge, sendte bud til Amasja, kongen av Juda, og sa: «Tornebusken i Libanon sendte bud til sederen i Libanon og sa: ‘Gi din datter som kone til min sønn!’ Men et vilt dyr i Libanon kom farende og trampet tornebusken ned. Du har sannelig beseiret Edom, og du er blitt overmodig. Ros deg av den ære og hold deg hjemme! For hvorfor skulle du legge deg opp i ondskap, så du må falle, både du og Juda sammen med deg?» Men Amasja ville ikke høre. Derfor dro Joasj, Israels konge, ut. Så møtte han og Judakongen Amasja hverandre ved Bet-Sjemesj, som tilhører Juda. Juda ble slått av Israel, og hver mann flyktet til sitt telt. Israels konge, Joasj, fanget Amasja, kongen av Juda, sønn av Joasj, sønn av Akasja, ved Bet-Sjemesj. Han dro opp til Jerusalem og rev ned Jerusalems mur fra Efraimporten til Hjørneporten, 400 alen. Han tok alt gullet og sølvet, alle redskapene som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. I tillegg tok han gisler og vendte tilbake til Samaria. De andre gjerningene Joasj gjorde, hans store makt og hvordan han stred mot Amasja, kongen av Juda, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Joasj seg til hvile hos sine fedre, han ble begravd i Samaria hos Israels konger. Deretter ble hans sønn Jeroboam konge etter ham. Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, levde i 15 år etter at Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, var død. De andre Amasjas gjerninger, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? De fikk i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem, og han flyktet til Lakisj. Men de sendte noen etter ham til Lakisj og drepte ham der. Så kjørte de ham derfra med hester, og han ble begravet i Jerusalem, hos sine fedre i Davids stad. Alt folket i Juda tok Asarja, som var 16 år gammel, og gjorde ham til konge etter hans far Amasja. Han bygde Eilat og vant den tilbake til Juda etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre. I det femtende regjeringsåret til Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, ble Jeroboam konge i Samaria. Han var sønn av Joasj, Israels konge. Han var konge i 41 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra alle Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Han vant tilbake Israels landområder fra Lebo-Hamat og helt til Arabasjøen, etter Herren Israels Guds Ord, det Han hadde talt ved sin tjener Jona, Amittais sønn, profeten fra Gat-Hefer. For Herren hadde sett at Israel var i meget dyp nød. Verken for slave eller fri var det noen hjelper for Israel. Herren hadde ikke sagt at Han ville utslette Israels navn under himmelen. Men Han reddet dem ved Jeroboams hånd, Joasjs sønn. De andre Jeroboams gjerninger og alt det han gjorde, hans store makt, hvordan han gikk til strid, og hvordan han erobret det som hadde tilhørt Juda fra Damaskus og Hamat, og tok det tilbake til Israel, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Jeroboam seg til hvile hos sine fedre, Israels konger. Deretter var hans sønn Sakarja konge etter ham. I det tjuesjuende regjeringsåret til Jeroboam, Israels konge, ble Asarja konge. Han var sønn av Amasja, kongen av Juda. Han var 16 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 52 år. Hans mors navn var Jekolja fra Jerusalem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik hans far Amasja hadde gjort. Men offerhaugene ble ikke revet ned. Fremdeles ofret folket og brente røkelse på offerhaugene. Så rørte Herren ved kongen, så han ble spedalsk til den dagen han døde. Derfor bodde han i et hus for seg selv. Jotam, kongens sønn, styrte kongens hus og var dommer for folket i landet. De andre Asarjas gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? Så la Asarja seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham sammen med hans fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Jotam konge etter ham. I det trettiåttende regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, var Sakarja, Jeroboams sønn, konge over Israel i Samaria i seks måneder. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort. Han vendte seg ikke bort fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Da fikk Sjallum, Jabesjs sønn, i stand en sammensvergelse mot ham. Han slo og drepte ham rett foran folket. Han ble konge etter ham. De andre Sakarjas gjerninger, sannelig, de er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel. Dette var Herrens Ord, det Han talte til Jehu og sa: «Dine sønner skal sitte på Israels trone til fjerde slektsledd.» Slik ble det. Sjallum, Jabesjs sønn, ble konge i det trettiniende regjeringsåret til Ussia, kongen av Juda. Han var konge en måned i Samaria. For Menahem, Gadis sønn, dro opp fra Tirsa og kom til Samaria. I Samaria slo han Sjallum, Jabesjs sønn, og drepte ham. Han ble konge etter ham. De andre gjerningene til Sjallum og den sammensvergelsen han fikk i stand, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel. På den tiden gikk Menahem ut fra Tirsa og angrep Tappuah, alle som var der og hele området som hørte til. Han angrep den fordi de ikke ville overgi seg. Han skar opp alle kvinnene der som var med barn. I det trettiniende regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, ble Menahem, Gadis sønn, konge over Israel. Han regjerte i Samaria i ti år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Så lenge han levde, omvendte han seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Pul, Assurs konge, kom inn mot landet. Menahem ga Pul 1000 talenter sølv, for at han skulle holde sin hånd over ham, og for at hans grep om kongedømmet skulle bli styrket. Menahem tok inn pengene fra Israel, fra alle de rike. Femti sjekel sølv ble pålagt hver mann, som skulle gis til kongen i Assur. Så vendte Assurs konge tilbake, og han ble ikke lenger i landet. De andre Menahems gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel? Så la Menahem seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Pekahja konge etter ham. I det femtiende regjeringsåret til Asarja, kongen i Juda, ble Pekahja, Menahems sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i to år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Pekah, Remaljas sønn, var en av embetsmennene hans. Han fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og sammen med Argob og Arje drepte han ham i Samaria, i festningen til kongens hus. Sammen med ham var det 50 menn fra Gilead. Han drepte ham og ble konge etter ham. De andre Pekahjas gjerninger og alt det han gjorde, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel. I det femtiandre regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, ble Pekah, Remaljas sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i 22 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. I Israels konge Pekahs dager kom Tiglat-Pileser, Assurs konge, og tok Ijjon, Abel-Bet-Ma’aka, Janoak, Kedesj, Hasor, Gilead og Galilea, hele Naftalis land. Han bortførte dem til Assur. Deretter fikk Hosea, Elas sønn, i stand en sammensvergelse mot Pekah, Remaljas sønn, og han slo ham og drepte ham. I det tjuende regjeringsåret til Jotam, Ussias sønn, ble Hosea konge i hans sted. De andre Pekahs gjerninger og alt det han gjorde, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel. I det andre regjeringsåret til Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, ble Jotam konge. Han var sønn av Ussia, kongen av Juda. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Hans mors navn var Jerusja, Sadoks datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han gjorde etter alt det hans far Ussia hadde gjort. Men offerhaugene ble ikke revet ned. Fremdeles ofret folket og brente røkelse på offerhaugene. Han bygde den øvre porten på Herrens hus. De andre Jotams gjerninger og det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? I de dager begynte Herren å sende Resin, Syrias konge, og Pekah, Remaljas sønn, mot Juda. Så la Jotam seg til hvile hos sine fedre og ble begravd sammen med sine fedre i sin far Davids by. Deretter ble hans sønn Ahas konge etter ham. I det syttende regjeringsåret til Pekah, Remaljas sønn, ble Ahas konge. Han var sønn av Jotam, kongen av Juda. Ahas var 20 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Han gjorde ikke det som var rett i Herren sin Guds øyne, slik hans far David hadde gjort. Men han vandret på samme vei som Israels konger. Sannelig, han fikk også sin sønn til å gå gjennom ilden, etter hedningefolkenes styggedommer, dem Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. Han ofret og brente røkelse på offerhaugene, på høydene og under hvert grønt tre. Resin, Syrias konge, og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, kom så opp til Jerusalem for å gå til strid. De beleiret Ahas, men de klarte ikke å beseire dem. Resin, Syrias konge, erobret Eilat for Syria på den tiden. Han drev jødene ut fra Eilat. Så dro edomittene til Eilat, og de bor der til denne dag. Så sendte Ahas budbærere til Tiglat-Pileser, Assurs konge, og sa: «Jeg er din tjener og din sønn. Kom opp og redd meg fra Syrerkongens hånd og fra Israels konges hånd, de som har reist seg mot meg.» Ahas tok det sølvet og gullet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus, og sendte det som gave til Assurs konge. Da hørte Assurs konge på ham. Assurs konge dro opp mot Damaskus og tok den, bortførte folket til Kir og drepte Resin. Kong Ahas dro til Damaskus for å møte Tiglat-Pileser, Assurs konge, og han så alteret i Damaskus. Kong Ahas sendte bud til presten Uria med utformingen og modellen av alteret, slik det var blitt lagd. Så bygde presten Uria alteret slik som modellen kong Ahas hadde sendt fra Damaskus. Presten Uria fikk gjort det ferdig før kong Ahas kom tilbake fra Damaskus. Da kongen kom tilbake fra Damaskus og fikk se alteret, gikk kongen fram til alteret og ofret på det. Så lot han brennofferet og grødeofferet gå opp i røyk. Han helte ut drikkofferet og stenket blodet av fredsofferet på alteret. Bronsealteret som sto foran Herrens ansikt, tok han også bort fra forsiden av huset, fra det stedet det hadde mellom det nye alteret og Herrens hus, og satte det på nordsiden av det nye alteret. Så befalte kong Ahas presten Uria og sa: «På det store alteret skal du la brennofferet for morgenen gå opp i røyk, sammen med grødeofferet for kvelden, kongens brennoffer og grødeofferet hans, sammen med brennofferet fra hele folket i landet, grødeofferet og drikkofferet deres. Alt blodet fra brennofferet og alt blodet fra slaktofrene skal du stenke på det. Men bronsealteret skal jeg ha, så jeg kan spørre om råd.» Så gjorde presten Uria etter alt det kong Ahas hadde befalt. Kong Ahas skar bort sidene på vognene og tok renselseskarene ned fra dem. Han tok havet ned fra bronseoksene som sto under det, og satte det på en steinlagt plass. For Assurs konges skyld tok han også bort sabbatsgangen med tak over, den de hadde bygd i huset, og han tok bort kongens ytre inngang fra Herrens hus. De andre gjerningene Ahas gjorde, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? Så la Ahas seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Hiskia konge etter ham. I det tolvte regjeringsåret til Ahas, kongen av Juda, ble Hosea, Elas sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i ni år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som de kongene i Israel som hadde vært før ham. Salmanassar, Assurs konge, dro opp mot ham. Hosea ble vasallen hans og måtte betale skatt til ham. Men Assurs konge avslørte en sammensvergelse som Hosea hadde fått i stand. For han hadde sendt utsendinger til Sa’is, Egypts konge, og betalte ikke lenger skatt til Assurs konge, slik han hadde gjort i år etter år. Derfor stengte Assurs konge ham inne og holdt ham i fengsel. Assurs konge dro gjennom hele landet, og han rykket opp mot Samaria og beleiret den i tre år. I det niende regjeringsåret til Hosea inntok Assurs konge Samaria og førte Israel bort til Assur. Han lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media. Dette skjedde fordi Israels barn hadde syndet mot Herren sin Gud, Han som hadde ført dem opp fra landet Egypt, ut av Faraos hånd, Egypts konge. Men de hadde likevel fryktet andre guder. De hadde vandret etter skikkene til hedningfolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt, og etter skikkene som kongene i Israel selv hadde lagd. I smug gjorde Israels barn gjerninger som det ikke var rett å gjøre mot Herren. De bygde seg opp offerhauger i alle byene sine, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by. De reiste seg steinstøtter og Asjerapæler på hver høyde og under hvert grønt tre. De brente røkelse der på alle offerhaugene, på samme måte som hedningfolkene hadde gjort, dem Herren hadde drevet bort fra deres ansikt. De onde gjerninger som gjorde Herren rasende. For de dyrket avguder, enda Herren hadde sagt: «Dere skal ikke gjøre dette.» Men Herren vitnet mot Israel og mot Juda ved alle sine profeter, ved hver seer, og sa: «Vend om fra deres onde veier og hold Mine bud og Mine forskrifter, etter hele den loven som Jeg bød deres fedre, og som Jeg sendte til dere ved Mine tjenere profetene.» Likevel ville de ikke høre, men de gjorde nakkene stive, på samme måte som nakkene også hadde vært stive på deres fedre, de som ikke trodde på Herren deres Gud. De forkastet Hans forskrifter og Hans pakt, den Han hadde sluttet med deres fedre, og Hans vitnesbyrd, det Han hadde vitnet mot dem. De fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og ble selv tomme, og de fulgte etter hedningfolkene som bodde rundt dem, dem Herren hadde befalt at de ikke skulle følge etter. Men de forlot alle budene fra Herren deres Gud og lagde seg et støpt gudebilde, to kalver, og de lagde seg en Asjerapæl og tilba hele himmelens hærskare og dyrket Ba’al. De fikk sine sønner og døtre til å gå gjennom ilden, de drev med spådom og tydet varsler og solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så de gjorde Ham rasende. Derfor ble Herren rasende på Israel, og Han støtte dem bort fra sitt ansikt. Bare Juda stamme ble alene igjen. Men heller ikke Juda holdt budene fra Herren sin Gud, men de vandret etter de skikkene Israel selv hadde lagd. Derfor forkastet Herren hele Israels slekt, ydmyket dem og overga dem i hendene på røverflokker, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt. For Han hadde revet Israel bort fra Davids hus, og de gjorde Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Så tvang Jeroboam Israel bort fra å følge Herren, og han forførte dem til å gjøre stor synd. For Israels barn vandret i alle de syndene som Jeroboam hadde gjort. De omvendte seg ikke fra dem før Herren hadde støtt Israel bort fra sitt ansikt, slik Han hadde sagt ved alle sine tjenere profetene. Så ble Israel bortført fra sitt eget land til Assur, slik de er til denne dag. Så hentet kongen i Assur folk fra Babel, fra Kuta, fra Avva, fra Hamat og Sefarvajim og lot dem bo i byene i Samaria i stedet for Israels barn. De tok Samaria i eie og bodde i byene som var der. Men i begynnelsen av den tiden de bodde der, var det slik at de ikke fryktet Herren. Derfor sendte Herren løver inn iblant dem, og de drepte noen av dem. Da talte de til Assurs konge og sa: «De folkeslagene som du har flyttet og latt få bosette seg i Samarias byer, kjenner ikke ordningen til den Gud som er i landet. Derfor har Han sendt løver inn blant dem, og sannelig, de dreper dem fordi de ikke kjenner ordningen til den Gud som er i landet.» Da ga Assurs konge en befaling og sa: «En av prestene som dere har tatt med derfra, skal dere sende tilbake dit. De skal dra av sted og bo der, og han skal lære dem ordningen som gjelder for den Gud som er i landet.» En av prestene som de hadde bortført fra Samaria, kom da og bosatte seg i Betel. Han underviste dem om hvordan de skulle frykte Herren. Men det ene folkeslaget etter det andre fortsatte å lage sine egne guder, og de satte dem opp i husene som samaritanene hadde lagd på offerhaugene, hvert folkeslag i de byene der de bodde: Mennene fra Babel lagde Sukkot-Benot, mennene fra Kut lagde Nergal, mennene fra Hamat lagde Asjima, og avittene lagde Nibhas og Tartak, og sefarvittene brente sine sønner på ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajims guder. Samtidig som de fryktet Herren, utpekte de noen fra hver gruppe til å være prester for seg ved offerhaugene. De ofret for dem i husene på offerhaugene. De fryktet Herren, men likevel dyrket de sine egne guder, etter skikken til de folkeslagene de var blitt bortført fra. Helt til denne dag fortsetter de med å følge de tidligere skikkene. De frykter ikke Herren, og de følger ikke sine forskrifter og sine ordninger eller den loven og de budene som Herren hadde befalt Jakobs barn, som Han kalte Israel. Det var med dem Herren sluttet en pakt og bød dem og sa: «Dere skal ikke frykte andre guder, og heller ikke tilbe dem eller tjene dem eller ofre til dem. Men Herren, Han som førte dere opp fra landet Egypt med stor kraft og med utrakt arm, Ham skal dere frykte, Ham skal dere tilbe, og til Ham skal dere ofre. De forskriftene, ordningene, de lovene og de budene Han skrev for dere, skal dere ta dere i vare så dere holder alle dager. Dere skal ikke frykte andre guder. Den pakten som jeg har sluttet med dere, skal dere ikke glemme, og dere skal ikke frykte andre guder. Men Herren deres Gud skal dere frykte. Han skal fri dere ut fra alle deres fienders hånd.» Men de ville ikke lyde og fulgte sine tidligere skikker. Disse folkeslagene fryktet Herren, men likevel dyrket de sine utskårne gudebilder. Også deres barn og deres barnebarn har fortsatt med å gjøre som sine fedre gjorde, helt til denne dag. I det tredje regjeringsåret til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Hiskia, sønn av Ahas, kongen av Juda, ble konge. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Abi, Sakarjas datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt slik hans far David hadde gjort. Han rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned Asjerapælen, og den kobberslangen Moses hadde lagd, knuste han i småbiter. For helt til de dager hadde Israels barn brent røkelse for den og kalt den Nehusjtan. Han satte sin lit til Herren, Israels Gud, slik at det ikke var noen som ham, verken blant alle kongene i Juda som kom etter ham, eller blant dem som hadde vært før ham. For han klynget seg til Herren. Han vek ikke av fra å følge Ham, men holdt Hans bud, dem Herren bød Moses. Herren var med ham. Han hadde framgang overalt hvor han gikk. Han gjorde opprør mot Assurs konge, og han tjente ham ikke lenger. Han la filisterne under seg helt bort til Gaza og grenseområdene der, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by. I det fjerde regjeringsåret til kong Hiskia, som var det sjuende året til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Salmanassar, Assurs konge, kom opp mot Samaria og beleiret den. Da det var gått tre år, inntok de den. Det var i det sjette regjeringsåret til Hiskia, det vil si det niende regjeringsåret til Hosea, Israels konge, at Samaria ble inntatt. Assurs konge bortførte så Israel til Assur og lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media, for de hadde ikke hørt på Herren sin Guds røst, men de overtrådte Hans pakt og alt det Herrens tjener Moses hadde befalt. De ville verken høre eller gjøre etter dem. I det fjortende regjeringsåret til kong Hiskia kom Sankerib, Assurs konge, opp mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem. Da sendte Hiskia, kongen av Juda, bud til Assurs konge ved Lakisj og sa: «Jeg har syndet, vend deg bort fra meg! Uansett hva du pålegger meg, så vil jeg betale.» Assurs konge påla Hiskia, kongen av Juda, 300 talenter sølv og 30 talenter gull. Så ga Hiskia ham alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. Den gangen lot Hiskia gullet bli revet av dørene i Herrens tempel og fra søylene som Hiskia, kongen av Juda, hadde kledd. Alt ga han til Assurs konge. Deretter sendte Assurs konge tartanen, rabsarisen og rabsaken fra Lakisj med en stor hær mot Jerusalem, til kong Hiskia. De dro opp og kom til Jerusalem. Da de hadde kommet opp, gikk de og stilte seg ved vannledningen fra den øvre dam, som var ved landeveien til Vaskervollen. Da de hadde ropt til kongen, kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til dem. Da sa rabsaken til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assurs konge: ‘Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Du taler om planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvem er det du setter din lit til, siden du gjør opprør mot meg? Se nå! Som stav setter du din lit til et knekket siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham. Men hvis dere sier til meg: ‘Vi setter vår lit til Herren vår Gud’, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret i Jerusalem skal dere tilbe’? Derfor vil jeg oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assurs konge, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste embetsmann blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk? Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kommet opp mot dette stedet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: ‘Gå opp mot dette landet og ødelegg det!’» Da sa Eljakim, Hilkias sønn, sammen med Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på hebraisk mens folket på muren hører på.» Men rabsaken svarte dem: «Er det til deres herre og til dere min herre har sendt meg for å tale disse ordene, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?» Så sto rabsaken opp og ropte på hebraisk med høy røst. Han talte og sa: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge! Så sier kongen: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne fri dere ut fra hans hånd. La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.» Hør ikke på Hiskia! For så sier Assurs konge: ‘Betal skatt til meg og slutt fred med meg og kom ut til meg! Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget, et land med korn og most, brød og vingårder, olivenlunder og honning, så dere skal leve og ikke dø. Men hør ikke på Hiskia, ellers vil han forføre dere til å si: «Herren skal fri oss ut.» Er det vel noen av folkeslagenes guder som i det hele tatt har fridd sitt land ut fra Assurs konges hånd? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim og Hena og Ivva? Sannelig, har de fridd Samaria ut fra min hånd? Hvem er det blant alle lands guder som har fridd sine land ut fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem ut fra min hånd?’» Men folket tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!» Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham rabsakens ord. Da kong Hiskia fikk høre dette, flerret han klærne sine, dekket seg med sekkestrie og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han Eljakim, som hadde overoppsynet med slottet, og statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene til profeten Jesaja, Amos’ sønn. De var kledd i sekkestrie. De sa til ham: «Så sier Hiskia: ‘Denne dagen er en dag med trengsel, tukt og gudsbespottelse. For barna har kommet til åpningen på livmoren, men det er ingen styrke til å føde dem. Det kan være at Herren din Gud vil høre alle ordene rabsaken har talt, han som hans herre, Assurs konge, har sendt for å spotte Den Levende Gud, og at Han så straffer ham for ordene som Herren din Gud har hørt. Bær derfor fram en bønn for den resten som ennå er igjen.’» Da kom kong Hiskias tjenere til Jesaja. Jesaja sa til dem: «Så skal dere si til deres herre: Så sier Herren: ‘Frykt ikke for ordene som du har hørt, de ordene som tjenerne til Assurs konge har hånet Meg med. Sannelig, Jeg skal gi ham en ånd som gjør at han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land. Jeg skal la ham falle for sverdet i sitt eget land.’» Så vendte rabsaken tilbake og fant Assurs konge i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde reist fra Lakisj. Kongen hørte om Tirhaka, kongen i Kusj: «Se, han har kommet ut for å gå til strid mot deg.» Så sendte han igjen budbærere til Hiskia og sa: «Slik skal dere tale til Hiskia, kongen av Juda, og si: La ikke din Gud, som du setter din lit til, narre deg og si: ‘Jerusalem skal ikke bli overgitt i assyrerkongens hånd.’ Se! Du har hørt hva Assurs konger har gjort med alle landene, ved at de har ødelagt dem fullstendig. Og så skulle du bli utfridd? Har vel folkeslagenes guder utfridd dem som mine fedre har ødelagt, Gosan og Karan og Resef, og folket fra Eden som var i Telassar? Hvor er Hamats konge, Arpads konge og kongen i byen Sefarvajim, og i Hena og Ivva?» Hiskia tok imot brevet fra budbærernes hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herrens ansikt. Så ba Hiskia foran Herrens ansikt og sa: «Herre, Israels Gud, Den som troner over kjerubene, Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har gjort himmelen og jorden Bøy Ditt øre, Herre, og hør! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør ordene fra Sankerib, dem han har sendt for å håne Den Levende Gud. Sannelig, Herre, Assurs konger har lagt folkeslagene og landene deres øde, og de har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor ødela de dem. Derfor, Herre vår Gud, ber jeg nå: Frels oss fra hans hånd, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at Du er Herren Gud, Du alene.» Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Alt det du har båret fram for Meg i bønn om Sankerib, Assurs konge, har Jeg hørt. Dette er det ordet Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, har foraktet og spottet deg. Jerusalems datter har ristet på hodet bak din rygg. Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du løftet din røst? Sannelig, du har løftet dine øyne høyt mot Israels Hellige! Ved dine budbærere har du hånet Herren og sagt: «Med mine mange vogner kom jeg opp til fjellenes topp, opp til Libanons grenser. Jeg hogger ned de høye sedrene der, også de beste sypresstrærne som vokser der. Jeg går til yttergrensen for dets land, til den fruktbare skogen der. Jeg har gravd og smakt fremmed vann, med mine føtter har jeg tørket opp alle bekkene i Egypt.» Har du ikke hørt det for lenge siden? Det var Jeg som gjorde det, fra de eldgamle dager planla Jeg det. Nå har Jeg latt det gå i oppfyllelse, så du skulle være redskap til å knuse befestede byer, så de ligger som ruinhauger. Derfor hadde de liten kraft, de som bor der. De ble forskrekket og gjort til skamme. De ble som gresset på marken og de grønne urtene, som gresset på hustakene, som visner før det er vokst opp. Både stedet der du bor, din utgang og din inngang kjenner Jeg, så vel som hvordan du raser mot Meg. For du raser mot Meg, og ditt hovmod har nådd opp til Mine ører. Derfor vil Jeg sette Min krok i din nese og Mitt bissel mellom dine lepper, og Jeg skal snu deg og føre deg tilbake den veien du kom. Dette er tegnet for deg: Dette året skal dere spise alt det som har sådd seg selv, og i det andre året det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, plante vingårder og spise frukten fra dem. Den resten som har sluppet unna av Judas hus, skal igjen skyte rot nedover og bære frukt oppover. For fra Jerusalem skal det utgå en levning, og en rest som slipper unna fra Sions berg. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren dette om Assurs konge: Han skal ikke komme inn i denne byen, og han skal ikke skyte noen pil dit inn eller rykke fram med skjold foran den eller kaste opp en voll mot den. Den veien han kommer, den samme veien skal han vende tilbake. Han skal ikke komme inn i denne byen, sier Herren. For Jeg skal verne byen så Jeg frelser den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.’» Om natten skjedde det: Herrens Engel dro ut og drepte 185 000 i assyrernes leir. Da folk sto opp tidlig neste morgen, se, der lå alle de døde kroppene. Da forlot Sankerib, Assurs konge, stedet og dro bort. Han vendte tilbake og ble boende i Ninive. Men en gang han tilba i tempelet til sin gud Nisrok, slo Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverdet. De flyktet da inn i landet Ararat. Deretter ble hans sønn Asarhaddon konge etter ham. I de dager ble Hiskia syk til døden. Profeten Jesaja, Amos’ sønn, gikk til ham og sa: «Så sier Herren: ‘Sett ditt hus i orden, for du skal dø og ikke leve lenger.’» Da vendte han ansiktet mot veggen, ba til Herren og sa: «Å Herre, jeg ber om at Du nå må huske hvordan jeg har vandret for Ditt ansikt i sannhet og med et helt hjerte. Jeg har gjort det som var godt i Dine øyne.» Hiskia gråt høyt. Men før Jesaja hadde kommet ut til den midtre gårdsplassen, kom Herrens Ord til ham, og Han sa: «Gå tilbake og si til Hiskia, fyrsten over Mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: ‘Jeg har hørt din bønn. Jeg har sett dine tårer. Sannelig, Jeg vil helbrede deg’. På den tredje dagen skal du gå opp til Herrens hus. Jeg skal legge 15 år til dine levedager. Jeg skal utfri både deg og denne byen fra assyrerkongens hånd. Jeg skal verne denne byen for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.» Da sa Jesaja: «Hent en fikenkake!» Så hentet de en slik og la den på byllen, og han ble frisk. Hiskia sa til Jesaja: «Hva er tegnet på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus på den tredje dagen?» Da sa Jesaja: «Dette er tegnet du får fra Herren på at Herren skal gjøre som Han har sagt: Skal skyggen gå ti trinn framover eller gå ti trinn bakover?» Hiskia svarte: «Det er lett for skyggen å gå ti trinn framover. Nei, men la skyggen gå ti trinn tilbake!» Da ropte profeten Jesaja til Herren, og Han lot skyggen gå ti trinn bakover, slik den hadde gått framover på Ahas’ trapp. På den tiden sendte Berodak Baladan, Baladans sønn, Babels konge, et brev og en gave til Hiskia, for han hørte at Hiskia hadde vært syk. Hiskia hørte på dem, og han viste dem hele huset med skattene sine, sølv og gull, krydder og kostbar salveolje, og hele våpenhuset hans, alt som var å finne blant skattene hans. Det var ikke den ting i huset hans eller i hele hans myndighetsområde som Hiskia ikke viste dem. Da gikk profeten Jesaja til kong Hiskia og sa til ham: «Hva var det disse mennene sa, og hvor kom de fra, da de kom til deg?» Så sa Hiskia: «De kom fra et land langt borte, fra Babel.» Han sa: «Hva har de sett i huset ditt?» Da svarte Hiskia: «De har fått se alt som er i huset mitt. Det er ikke den ting blant skattene mine som jeg ikke har vist dem.» Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør Herrens Ord: ‘Se, dager kommer da alt som er i huset ditt, og alt det dine fedre har samlet opp helt til denne dag, skal føres av sted til Babel. Ingenting skal bli igjen, sier Herren. De skal føre bort noen av dine sønner som skal komme fra deg, som du skal bli far til. De skal bli tatt og satt til hoffmenn i slottet til kongen i Babel.’» Da sa Hiskia til Jesaja: «Det Herrens Ord som du har talt, er godt!» For han sa: «Er det ikke slik at det skal råde fred og sannhet i mine dager?» De andre Hiskias gjerninger, all hans store makt, og hvordan han lagde dammen og en tunnel og førte vann inn i byen, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda? Så la Hiskia seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Manasse konge i hans sted. Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 55 år. Hans mors navn var Hefsiba. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter styggedommene til hedningfolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. For han bygde opp igjen offerhaugene som hans far Hiskia hadde ødelagt. Han reiste opp altere for Ba’al og lagde en Asjerapæl, slik Ahab, Israels konge, hadde gjort. Han tilba hele himmelens hærskare og dyrket dem. Han bygde også altere i Herrens hus. Om det hadde Herren sagt: «I Jerusalem skal Jeg la Mitt navn bo.» Han bygde altere for hele himmelens hærskare i de to forgårdene til Herrens hus. Han lot også sin sønn gå gjennom ilden, drive med spådom, søke overnaturlige varsler og drive med åndemaning og spiritisme. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, slik at han gjorde Ham rasende. Han satte til og med et utskåret bilde av Asjera, som han hadde lagd, inn i det huset som Herren hadde talt om for David og hans sønn Salomo, og sagt: «I dette huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid. Jeg skal ikke mer la Israel vandre bort fra det landet Jeg ga deres fedre, men bare dersom de tar seg i vare så de gjør etter alt det Jeg har befalt dem, og etter hele den loven som Min tjener Moses bød dem.» Men de ville ikke høre, og Manasse forførte dem til å gjøre enda mer ondt enn folkeslagene som Herren hadde utryddet rett foran Israels barn. Herren talte ved sine tjenere profetene og sa: «Fordi Manasse, kongen av Juda, har gjort disse styggedommene – han har gått verre fram enn alle amorittene som var før ham, og han har også fått Juda til å synde med avgudene sine – derfor sier Herren, Israels Gud dette: Se, Jeg fører så mye ondt over Jerusalem og Juda at det skal ringe i begge ørene på hver den som hører om det. Jeg skal strekke ut Samarias målesnor og bruke loddlinene til Ahabs hus over Jerusalem. Jeg skal tørke bort Jerusalem slik en tørker et fat. Når det er tørket, snur en det opp ned. Slik vil Jeg støte bort resten av Min arv og overgi dem i deres fienders hånd. De skal bli ofre for alle sine fienders plyndring, fordi de har gjort det som er ondt i Mine øyne, og gjort Meg rasende, fra den dagen deres fedre kom ut av Egypt, og helt til denne dagen.» Dessuten utøste Manasse så mye uskyldig blod at han fylte opp hele Jerusalem fra den ene enden til den andre. Dette kom i tillegg til den synden at han forførte Juda til å synde, slik at de gjorde det som er ondt i Herrens øyne. De andre Manasses gjerninger, alt det han gjorde, og den synd han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda? Så la Manasse seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i hagen til sitt eget hus, i hagen til Ussa. Deretter ble hans sønn Amon konge etter ham. Amon var 22 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i to år. Hans mors navn var Mesjullemet, datter av Harus fra Jotba. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort. Han vandret på alle måter på den veien hans far hadde vandret. Han dyrket de avgudene som hans far hadde dyrket, og tilba dem. Han forlot Herren, sine fedres Gud, og vandret ikke på Herrens vei. Så fikk Amons tjenere i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte kongen i hans eget hus. Men folket i landet henrettet alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon. Folket i landet gjorde deretter hans sønn Josjia til konge etter ham. De andre gjerninger som Amon gjorde, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda? Han ble begravd i sin grav i hagen til Ussa. Deretter ble hans sønn Josjia konge i hans sted. Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 31 år. Hans mors navn var Jedida, datter av Adaja fra Boskat. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på alle måter på sin far Davids vei, han vek ikke av verken til høyre eller til venstre. I det attende regjeringsåret til kong Josjia skjedde det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, sønn av Mesjullam, til Herrens hus. Han sa: «Gå opp til øverstepresten Hilkia og be ham telle opp pengene som er blitt båret inn i Herrens hus, og som dørvokterne har samlet inn fra folket. De skal levere dem til dem som gjør arbeidet, de som fører tilsyn med Herrens hus. De skal igjen gi av pengene til dem som er i Herrens hus og gjør arbeidet med å utbedre sprekkene i huset, til snekkerne og bygningsmennene og murerne. Pengene skal også brukes til kjøp av tømmer og hogd stein, så huset kan settes i stand. Men det er ikke nødvendig å føre regnskap over pengene som overgis i deres hånd, for de går fram i trofasthet.» Da sa øverstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Herrens hus.» Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. Så gikk statsskriveren Sjafan tilbake til kongen for å gi kongen beskjed, og han sa: «Tjenerne dine har samlet pengene som ble funnet i huset, og vi har overgitt dem til dem som gjør arbeidet, de som fører tilsyn med Herrens hus.» Så viste statsskriveren Sjafan den til kongen og sa: «Presten Hilkia ga meg en bok.» Og Sjafan leste den for kongen. Da kongen hørte ordene i Lovboken, flerret han klærne sine. Så befalte kongen presten Hilkia og Ahikam, Sjafans sønn, Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og Asaja, en av kongens tjenere, og sa: «Gå og spør Herren om råd for meg og for folket og for hele Juda om ordene i denne boken som er funnet. For stor er Herrens vrede som er opptent mot oss, fordi våre fedre ikke har lydt ordene i denne boken og gjort etter alt som er skrevet om oss i den.» Presten Hilkia, Ahikam, Akbor, Sjafan og Asaja gikk så til profetinnen Hulda, kone til Sjallum, kleskammervokteren, sønn av Tikva, sønn av Harkas. Hulda bodde i Jerusalem i den andre bydelen. De talte med henne. Da sa hun til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Si til mannen som sendte dere til meg: Så sier Herren: Se, Jeg skal sende noe ondt over dette stedet og over dem som bor her, alle de ordene som står i boken kongen av Juda har lest, fordi de har forlatt Meg og brent røkelse for andre guder, så de gjorde Meg rasende med alle sine henders gjerninger. Derfor skal Min vrede være opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes.’ Men til kongen av Juda, som sendte dere for å spørre Herren om råd, til ham skal dere tale på denne måten: ‘Så sier Herren, Israels Gud: Du har hørt disse ordene. Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva Jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her, at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse. Da flerret du klærne dine og gråt framfor Mitt ansikt. Derfor har Jeg også hørt deg, sier Herren. Sannelig, derfor skal Jeg forene deg med dine fedre, og du skal bli forent med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se alt det onde Jeg skal føre over dette stedet.’» Så tok de svaret med tilbake til kongen. Kongen sendte bud og lot dem hente til ham alle de eldste i Juda og Jerusalem. Kongen gikk opp til Herrens hus med hver mann fra Juda. Sammen med ham var alle som bodde i Jerusalem, prestene og profetene og hele folket, både liten og stor. Mens de hørte på, leste han opp alle ordene i Paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. Så stilte kongen seg ved en søyle og sluttet en pakt for Herrens ansikt om at de skulle følge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover av hele sitt hjerte og hele sin sjel, og at de skulle holde i hevd ordene i denne pakten som var skrevet ned i denne boken. Hele folket gikk inn i pakten. Kongen befalte øverstepresten Hilkia, prestene av andre rang og dørvokterne, at alle redskapene som var lagd for Ba’al, for Asjera og for hele himmelens hærskare, skulle bæres ut av Herrens tempel. Han brente opp alt på Kedrons marker utenfor Jerusalem og lot asken av alt føres til Betel. Så avsatte han avgudsprestene som kongene av Juda hadde innsatt til å brenne røkelse på offerhaugene i byene i Juda og på alle stedene rundt Jerusalem, også dem som brente røkelse for Ba’al, solen, månen, stjernebildene og hele himmelens hærskare. Han førte Asjerapælen ut fra Herrens hus og ned til Kedronbekken utenfor Jerusalem. Så brente han den ved Kedronbekken, knuste den til aske og kastet asken av den på gravene til folkets barn. Så rev han ned hyttene til dem som drev tempelutukt i Herrens hus, der kvinnene vevde tepper til Asjera. Han hentet alle prestene fra byene i Juda, og offerhaugene der prestene hadde brent røkelse, erklærte han for urene, helt fra Geba til Be’er-Sjeba. Han rev også ned offerhaugene ved portene, både den som var ved inngangen til Josvas port, fyrsten over byen, og den som var til venstre for byporten. Men prestene for offerhaugene kom likevel ikke opp til Herrens alter i Jerusalem, men de spiste usyret brød blant sine brødre. Han erklærte også Tofet i Hinnoms barns dal for urent, for at ingen skulle la sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden for Molok. Så fikk han bort hestene som kongene i Juda hadde innviet til solen, rett ved inngangen til Herrens hus, ved det kammeret hoffmannen Natan-Melek hadde i Pavarim. Han brente også solens vogner på ilden. Altrene som var på taket, i det øvre kammeret til Ahas, det som kongene av Juda hadde lagd, og altrene som Manasse hadde lagd i de to forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned, smuldret dem, og kastet støvet av dem i Kedronbekken. Deretter erklærte kongen offerhaugene for urene, de som lå rett overfor Jerusalem, som var på den høyre siden av Fordervelsens berg, og som kong Salomo av Israel hadde bygd for Astarte, sidoniernes avskyelige avgud, og for Kamosj, moabittenes avskyelige avgud, og for Milkom, styggedommen til Ammons barn. Han knuste også steinstøttene i småbiter og hogg ned Asjerapælene. Stedene der de hadde stått, fylte han igjen med menneskeknokler. Han rev også ned alteret i Betel og offerhaugen som var lagd av Jeroboam, Nebats sønn, han som fikk Israel til å synde. Han rev ned både alteret og offerhaugen. Han satte fyr på offerhaugen og brente og knuste den til støv. Asjerapælen brente han opp. Da Josjia snudde seg og så gravene som var der på fjellet, sendte han noen for å hente knoklene ut av gravene, og de brente dem på alteret. Så erklærte han det for urent etter Herrens Ord, det som Guds mann hadde ropt ut da han gjorde kjent disse ordene. Så sa han: «Hvilken gravstøtte er det jeg ser?» Da sa mennene i byen til ham: «Dette er graven til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut alle disse gjerningene som du nå har gjort mot alteret i Betel.» Han sa: «La ham hvile i fred! La ingen flytte knoklene hans!» Så lot de knoklene hans være, sammen med knoklene til profeten som var kommet fra Samaria. Josjia tok også bort alle husene på offerhaugene i Samarias byer, dem Israels konger hadde lagd og slik gjort Herren rasende. Han gjorde med dem som med alt han hadde gjort i Betel. Alle prestene som var der på offerhaugene, drepte han på altrene. Han brente menneskeknokler på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Deretter ga kongen hele folket en befaling og sa: «Hold påske for Herren deres Gud, slik det er skrevet i denne Paktens Bok.» Sannelig, en slik påske hadde aldri vært holdt siden dommernes dager, de som var dommere i Israel, og heller ikke i alle de dagene det hadde vært konger i Israel og i Juda. Men i det attende regjeringsåret til kong Josjia ble denne påsken holdt foran Herren i Jerusalem. Dessuten fikk Josjia bort dem som drev med åndemaning og spiritisme, husguder og avguder, alle de avskyelige tingene som hadde vært å se i landet Juda og i Jerusalem. Dette ble gjort for å holde ordene i loven som var skrevet i den boken presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. Før ham hadde det aldri vært en konge som han, som vendte seg til Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin makt, etter hele Moseloven. Heller ikke etter ham sto det fram noen som ham. Likevel vendte ikke Herren seg bort fra sin brennende og store vrede, som var blitt opptent mot Juda på grunn av de misgjerningene som Manasse hadde egget Ham med. Herren sa: «Jeg skal også støte Juda bort fra Mitt ansikt, slik Jeg støtte Israel bort. Jeg skal kaste denne byen bort fra Meg, byen Jerusalem, som Jeg har utvalgt, og det huset som Jeg sa dette om: Mitt navn skal være der.» De andre Josjias gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda? I hans dager dro Farao Neko, Egypts konge, helt til elven Eufrat for å hjelpe Assurs konge. Kong Josjia gikk imot ham. Men Farao Neko drepte ham straks han fikk se ham ved Megiddo. Tjenerne hans førte liket hans fra Megiddo til Jerusalem i en vogn, og de begravde ham i hans egen grav. Folket i landet tok Joakas, Josjias sønn, salvet ham og gjorde ham til konge etter ham. Joakas var 23 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jeremia fra Libna. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort. Farao Neko satte ham i lenker i Ribla i Hamat-landet, så han ikke skulle få være konge i Jerusalem. Han påla landet en skatt på 100 talenter sølv og en talent gull. Farao Neko gjorde så Eljakim, Josjias sønn, til konge etter hans far Josjia, og han forandret navnet hans til Jojakim. Farao tok med seg Joakas og dro til Egypt, og han døde der. Så ga Jojakim sølvet og gullet til Farao. Men han måtte også kreve skatt fra landet for å betale de pengene Farao befalte. Han krevde inn sølv og gull fra folket i landet, fra enhver etter det han var pålagt å betale, for å gi det til Farao Neko. Jojakim var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Sebuda, datter av Pedaja fra Ruma. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort. I hans dager kom Nebukadnesar, Babels konge, opp, og Jojakim ble vasallen hans i tre år. Så snudde han om og gjorde opprør mot ham. Herren sendte røverflokker fra kaldeerne mot ham, flokker av syrere, flokker av moabitter og flokker av folk fra Ammon. Han sendte dem mot Juda for å ødelegge det, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved sine tjenere profetene. Sannelig, det var etter Herrens befaling at dette kom over Juda for å støte dem bort fra Hans ansikt. Det var på grunn av Manasses synder, for alt det han hadde gjort, også på grunn av det uskyldige blodet han hadde utgytt. For han hadde fylt Jerusalem med uskyldig blod, noe Herren ikke ville tilgi. De andre Jojakims gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda? Så la Jojakim seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Jojakin konge etter ham. Men Egypts konge dro ikke ut fra landet sitt mer, for Babels konge hadde tatt alt det som tilhørte Egypts konge, fra Egypterbekken til elven Eufrat. Jojakin var 18 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder. Hans mors navn var Nehusjta, datter av Elnatan fra Jerusalem. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far hadde gjort. På den tiden kom tjenerne til Nebukadnesar, Babels konge, opp mot Jerusalem, og byen ble beleiret. Nebukadnesar, Babels konge, kom mot byen mens tjenerne hans holdt den beleiret. Da gikk Jojakin, kongen av Juda, ut til Babels konge, sammen med sin mor, sine tjenere, embetsmenn og hoffmenn. Babels konge tok ham til fange i det åttende året han var konge. Alle skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus førte han med seg derfra. Han skar av alle de redskapene av gull som Salomo, Israels konge, hadde lagd i Herrens tempel, slik Herren hadde sagt. Han førte også hele Jerusalem bort i fangenskap, alle embetsmennene og de mektige krigerne, 10 000 fanger, og alle håndverkerne og smedene. Ingen ble igjen, bortsett fra de aller fattigste blant folket i landet. Han førte også Jojakin bort som fange til Babel. Kongens mor, kongens koner, hoffmennene og de mektige i landet førte han bort i fangenskap fra Jerusalem til Babel. Alle de mektige mennene, 7000, og håndverkerne og smedene, 1000, alle som var sterke og stridsdyktige, dem førte kongen av Babel bort som fanger til Babel. Babels konge gjorde deretter Mattanja, Jojakins onkel, til konge etter ham, og han endret navnet hans til Sidkia. Sidkia var 21 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jeremia fra Libna. Han gjorde også det som var ondt i Herrens øyne, slik Jojakim hadde gjort. For på grunn av Herrens vrede skjedde alt dette med Jerusalem og Juda, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt. Deretter gjorde Sidkia opprør mot Babels konge. I det niende året han var konge, i den tiende måneden og på den tiende dagen i måneden, skjedde det at Nebukadnesar, Babels konge, og hele hans hær kom imot Jerusalem og slo leir mot den. De bygde en voll rundt den. Slik ble byen beleiret helt til kong Sidkias ellevte år. På den niende dagen i den fjerde måneden var hungersnøden blitt så stor i byen at det ikke fantes mer mat til folket i landet. Da var det noen som brøt seg gjennom bymuren, og om natten flyktet alle stridsmennene gjennom porten mellom de to murene, tett ved kongens hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i leir rundt byen. Kongen tok veien over sletten. Men kaldeernes hær satte etter kongen, og de tok ham igjen på slettene ved Jeriko. Hele hans hær ble spredt og forlot ham. Så grep de kongen og førte ham opp til Babels konge ved Ribla, og de domfelte ham. Sidkias sønner drepte de for øynene på ham, de blindet Sidkia, og de bandt ham med bronselenker og tok ham med til Babel. I den femte måneden, på den sjuende dagen i måneden, som var det nittende regjeringsåret til kong Nebukadnesar, Babels konge, kom Nebusaradan, kommandanten for livvakten, en av tjenerne til Babels konge, til Jerusalem. Han brente opp Herrens hus og kongens hus. Alle husene i Jerusalem, det vil si alle stormennenes hus, brente han opp med ild. Hele kaldeernes hær, som var sammen med kommandanten for livvakten, rev ned Jerusalems murer, helt rundt. Resten av folket som var blitt igjen i byen, og desertørene som var gått over til Babels konge, sammen med resten av mengden, ble så ført bort som fanger av Nebusaradan, kommandanten for livvakten. Men noen av de fattige i landet lot kommandanten bli igjen som vindyrkere og bønder. Bronsesøylene i Herrens hus og vognene og bronsehavet som var i Herrens hus, brøt kaldeerne i stykker. De tok med seg bronsen av alt dette til Babel. De tok også bort askekarene, ildskuffene, vekesaksene, røkelsesskålene og alle bronseredskapene som hadde vært brukt i tjenesten. Ildfatene og skålene, alt som var av rent gull og rent sølv, tok kommandanten for livvakten med seg. De to søylene, det ene havet og vognene som Salomo hadde lagd til Herrens hus, bronsen av alle disse gjenstandene kunne ikke veies. En søyle var 18 alen høy, og søylehodet på den var av bronse. Søylehodet var tre alen høyt, og flettverket og granateplene rundt søylehodet var alt sammen av bronse. Den andre søylen var lik, med et flettverk. Kommandanten for livvakten tok med seg øverstepresten Seraja, Sefanja, prest av andre rang, og tre dørvoktere. Fra byen tok han også med seg en kommandant som hadde oppsyn med stridsmennene, fem menn av kongens nærmeste medarbeidere som ble funnet i byen, den øverste skriveren hos hærføreren i hæren, han som mønstret folket i landet, og 60 menn av folket i landet, som ble funnet i byen. Nebusaradan, kommandanten for livvakten, tok så med seg alle disse og førte dem til Babels konge i Ribla. Da lot Babels konge alle disse drepe i Ribla i Hamatlandet. På denne måten ble Juda ført bort som fanger fra sitt eget land. Så satte han Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, over folket som var igjen i landet Juda, over dem Nebukadnesar, Babels konge, hadde latt bli igjen. Da alle førerne for hærene, de og deres menn, hørte at Babels konge hadde innsatt Gedalja, kom de til Gedalja i Mispa. Det var Ismael, Netanjas sønn, Johanan, Kareahs sønn, Seraja, netofatitten Tanhumets sønn, og Ja’asanja, sønn av en ma’akatitt, de og deres menn. Gedalja sverget for dem og deres menn, og han sa til dem: «Frykt ikke for kaldeernes tjenere! Bo i landet og tjen kongen i Babel, så skal det gå dere godt.» I den sjuende måneden skjedde det at Ismael, sønn av Netanja, sønn av Elisjama, av kongelig slekt, kom med ti menn og slo Gedalja i hjel, sammen med de jødene og de kaldeerne som var sammen med ham i Mispa. Hele folket, både små og store, og førerne for hærene, brøt da opp og dro til Egypt. For de fryktet for kaldeerne. I det trettisjuende året etter at Jojakin, kongen av Juda, var bortført, i den tolvte måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, skjedde det at Evilmerodak, Babels konge, satte Jojakin, kongen av Juda, fri fra fengselet. Det var i det året han ble konge. Han talte vennlig til ham og ga ham en mer framtredende plass enn de kongene som var sammen med ham i Babel. Så la Jojakin av seg fengselsklærne, og han fikk stadig spise brød for kongens ansikt alle sitt livs dager. Alt han hadde bruk for, ble gitt ham som regelmessig underhold fra kongen, en del for hver dag, alle hans livs dager. Adam, Set, Enosj, Kenan, Mahalalel, Jared, Henok, Metusjaleh, Lamek, Noah, Sem, Ham og Jafet. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras. Gomers sønner var Asjkenas, Difat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Rodanim. Kams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kanaan. Kusjs sønner var Seba, Havila, Sabta, Rama og Sabteka. Ramas sønner var Saba og Dedan. Kusj ble far til Nimrod. Han begynte å bli en mektig mann på jorden. Misrajim ble far til Ludim, Anamim, Lehabim, Naftukim, Patrusim, Kaslukim. Fra ham kom filisterne og kaftorene. Kanaan ble far til Sidon, hans førstefødte, og Het, jebusittene, amorittene, girgasjittene, hevittene, arkittene og sinittene, arvadittene, semarittene og hamatittene. Sems sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud, Aram, Us, Hul, Geter og Mesjek. Arpaksjad ble far til Sjelah, og Sjelah fikk Eber. Til Eber ble det født to sønner. Navnet på den ene var Peleg, for i hans dager ble jorden oppdelt. Hans brors navn var Joktan. Joktan ble far til Almodad, Sjelef, Hasarmavet, Jerah, Hadoram, Usal, Dikla, Ebal, Abimael, Saba, Ofir, Havila og Jobab. Alle disse var sønner av Joktan. Sem, Arpaksjad, Sjelah, Eber, Peleg, Re’u, Serug, Nahor, Tarah, og Abram, som er Abraham. Abrahams sønner var Isak og Ismael. Dette er slektstavlene deres: Ismaels førstefødte var Nebajot, så Kedar, Adbe’el, Mibsam, Misjma, Duma, Massa, Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma. Disse var Ismaels sønner. De sønnene som ble født til Ketura, Abrahams medhustru, var Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah. Joksjans sønner var Saba og Dedan. Midjans sønner var Efa, Efer, Henok, Abida og Elda’a. Alle disse var Keturas barn. Abraham fikk sønnen Isak. Isaks sønner var Esau og Israel. Esaus sønner var Elifas, Re’uel, Je’usj, Jalam og Korah. Elifas’ sønner var Teman, Omar, Sefi, Gatam og Kenas. Og med Timna fikk han Amalek. Re’uels sønner var Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Se’irs sønner var Lotan, Sjobal, Sibon, Ana, Disjon, Eser og Disjan. Lotans sønner var Hori og Homam. Lotans søster var Timna. Sjobals sønner var Aljan, Manahat, Ebal, Sjefi og Onam. Sibons sønner var Ajja og Ana. Anas sønn var Disjon. Disjons sønner var Hamran, Esjban, Jitran og Keran. Esers sønner var Bilhan, Sa’avan og Ja’akan. Disjans sønner var Us og Aran. Dette er de kongene som hersket i landet Edom, før det var noen konge som hersket over Israels barn: Bela, Beors sønn. Navnet på byen hans var Dinhaba. Da Bela døde, ble Jobab, sønn av Serah fra Bosra, konge i hans sted. Da Jobab døde, ble Husjam fra temanittenes land konge i hans sted. Da Husjam døde, ble Hadad, Bedads sønn, konge i hans sted. Det var han som slo Midjan på Moabsletten. Navnet på byen hans var Avit. Da Hadad døde, ble Samla fra Masreka konge i hans sted. Da Samla døde, ble Saul fra Rehobot ved Elven konge i hans sted. Da Saul døde, ble Ba’al-Hanan, Akbors sønn, konge i hans sted. Da Ba’al-Hanan døde, ble Hadad konge i hans sted. Navnet på byen hans var Pa’u. Hans kones navn var Mehetabel, datter av Matred, datter av Mesahab. Hadad døde også. Edoms høvdinger var: høvding Timna, høvding Alja, høvding Jetet, høvding Oholibama, høvding Ela, høvding Pinon, høvding Kenas, høvding Teman, høvding Mibsar, høvding Magdiel og høvding Iram. Disse var Edoms høvdinger. Disse var Israels sønner: Ruben, Simeon, Levi, Juda, Jissakar, Sebulon, Dan, Josef, Benjamin, Naftali, Gad og Asjer. Judas sønner var Er, Onan og Sjela. Disse tre ble født til ham av Sjuas datter, kananeerkvinnen. Er, Judas førstefødte, gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Derfor drepte Han ham. Tamar, hans svigerdatter, fødte ham Peres og Serah. Alle Judas sønner var fem i alt. Peres’ sønner var Hesron og Hamul. Serahs sønner var Simri, Etan, Heman, Kalkol og Darda. Det var fem av dem i alt. Karmis sønn var Akar, en plage for Israel. Han forbrøt seg med det som var bannlyst. Etans sønn var Asarja. Hesrons sønner, de som ble født til ham, var Jerakme’el, Ram og Kelubai. Ram fikk sønnen Amminadab, og Amminadab fikk sønnen Nahsjon, leder for Judas barn. Nahsjon fikk sønnen Salma, og Salma fikk sønnen Boas. Boas fikk sønnen Obed, og Obed fikk sønnen Isai. Isai fikk sønnen Eliab, hans førstefødte, Abinadab, den andre, Sjima, den tredje, Netanel, den fjerde, Raddai, den femte, Osem, den sjette, og David, den sjuende. Deres søstre var Seruja og Abigajil. Serujas sønner var Absjai, Joab og Asael, tre i alt. Abigajil fødte sønnen Amasa. Far til Amasa var ismaelitten Jeter. Kaleb, Hesrons sønn, fikk barn med sin kone Asuba og med Jeriot. Dette var hennes sønner: Jesjer, Sjobab og Ardon. Da Asuba døde, tok Kaleb seg Efrat som kone, og hun fødte ham Hur. Hur fikk Uri, og Uri fikk Besalel. Deretter gikk Hesron inn til datteren til Makir, Gileads far. Henne hadde han tatt til kone da han var 60 år gammel. Hun fødte ham Segub. Segub fikk sønnen Ja’ir, som hadde 23 byer i Gileadlandet. Gesjur og Aram tok imidlertid fra dem byene til Ja’ir, sammen med Kenat og de byene som hørte til, i alt 60 byer. Alle disse tilhørte sønnene til Makir, Gileads far. Etter at Hesron døde i Kaleb-Efrata, fødte Hesrons kone Abija ham Asjkur, Tekoas far. Sønnene til Jerakme’el, Hesrons første-fødte, var Ram, den førstefødte, og Buna, Oren, Osem og Ahia. Jerakme’el hadde en annen kone som hette Atara. Hun var mor til Onam. Sønnene til Ram, Jerakme’els første-fødte, var Ma’as, Jamin og Eker. Onams sønner var Sjammai og Jada. Sjammais sønner var Nadab og Abisjur. Navnet på Abisjurs kone var Abihajil, og hun fødte ham Akban og Molid. Nadabs sønner var Seled og Appajim. Seled døde uten barn. Appajims sønn var Jisji, Jisjis sønn var Sjesjan, og Sjesjans sønn var Aklai. Sønnene til Jada, Sjammais bror, var Jeter og Jonatan. Jeter døde uten barn. Jonatans sønner var Pelet og Sasa. Disse var Jerakme’els sønner. Sjesjan hadde ingen sønner, bare døtre. Men Sjesjan hadde en egyptisk tjener som hette Jarka. Sjesjan ga sin datter som kone til sin tjener Jarka, og hun fødte ham Attai. Attai fikk sønnen Natan, og Natan fikk sønnen Sabad. Sabad fikk sønnen Eflal, og Eflal fikk sønnen Obed. Obed fikk sønnen Jehu, og Jehu fikk sønnen Asarja. Asarja fikk sønnen Heles, og Heles fikk sønnen Elasa. Elasa fikk sønnen Sismai, og Sismai fikk sønnen Sjallum. Sjallum fikk sønnen Jekamja, og Jekamja fikk sønnen Elisjama. Sønnene til Kaleb, Jerakme’els bror, var Mesja, hans førstefødte, Sifs far, og sønnene til Maresja, far til Hebron. Hebrons sønner var Korah, Tappuah, Rekem og Sjema. Sjema fikk sønnen Raham, far til Jorkeam, og Rekem fikk sønnen Sjammai. Sjammais sønn var Maon, og Maon var far til Bet-Sur. Efa, Kalebs medhustru, fødte Haran, Mosa og Gases. Haran fikk sønnen Gases. Jodais sønner var Regem, Jotam, Gesjan, Pelet, Efa og Sja’af. Ma’aka, Kalebs medhustru, fødte Sjeber og Tirhana. Hun fødte også Sja’af, far til Mad-manna, Sjeva, far til Makbena og Gibea. Kalebs datter var Aksa. Disse var Kalebs sønner: Sønnene til Hur, Efratas førstefødte, var Sjobal, Kirjat-Jearims far, Salma, Betlehems far, og Haref, Betgaders far. Sjobal, Kirjat-Jearims far, hadde sønner: Haroe og halvparten av slektene til Manahat. Slektene til Kirjat-Jearim var itrittene, putittene, sjumatittene og misjra’ittene. Fra disse kom soraittene og esjta’olittene. Salmas sønner var Betlehem, netofatittene, Atrot-Bet-Joab, den andre halvparten av manahatittene og soraittene. Slektene til de skriftlærde, de som bodde i Jabes, var tiratittene, sjimatittene og sukatittene. Disse var de kinittene som stammet fra Hammat, far til Rekabs hus. Dette var Davids sønner, de som ble født til ham i Hebron: Den førstefødte var Amnon, med Ahinoam, en kvinne fra Jisre’el. Den andre var Daniel, med Abigajil, en kvinne fra Karmel. Den tredje var Absalom, sønn av Ma’aka, datter av Talmai, kongen i Gesjur. Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit. Den femte var Sjefatja med Abital. Den sjette var Jitream, med hans kone Egla. Disse seks ble født til ham i Hebron. Der var han konge i sju år og seks måneder, og i Jerusalem var han konge i 33 år. Disse ble født til ham i Jerusalem: Sjima, Sjobab, Natan og Salomo, disse fire med Batsjua, Ammiels datter, og Jibhar, Elisjua, Elifelet, Nogah, Nefeg, Jafia, Elisjama, Eljada og Elifelet, ni i alt. Alle disse var Davids sønner. Dessuten fikk han sønner med medhustruene, og deres søster var Tamar. Salomos sønn var Rehabeam. Abia var hans sønn, Asa var hans sønn, Josjafat var hans sønn, Joram var hans sønn, Akasja var hans sønn, Joasj var hans sønn, Amasja var hans sønn, Asarja var hans sønn, Jotam var hans sønn, Ahas var hans sønn, Hiskia var hans sønn, Manasse var hans sønn, Amon var hans sønn, og Josjia var hans sønn. Sønnene til Josjia var Johanan, den førstefødte, den andre Jojakim, den tredje Sidkia og den fjerde Sjallum. Jojakims sønner var Jekonja og Sidkia. Jekonjas sønner var Assir, Sjealtiel, Malkiram, Pedaja, Sjenassar, Jekamja, Hosjama og Nedabja. Pedajas sønner var Serubabel og Sjimi. Serubabels sønner var Mesjullam og Hananja – Sjelomit var deres søster – dessuten Hasjuba, Ohel, Berekja, Hasadja og Jusjab-Hesed, fem i alt. Hananjas sønner var Pelatja og Jesaja, sønnene til Refaja, sønnene til Arnan, sønnene til Obadja, og sønnene til Sjekanja. Sjekanjas sønn var Sjemaja. Sjemajas sønner var Hattusj, Jigal, Bariak, Nearja og Sjafat, seks i alt. Nearjas sønner var Eljoenai, Hiskia og Asrikam, tre i alt. Eljoenais sønner var Hodavja, Eljasjib, Pelaja, Akkub, Johanan, Delaja og Anani, sju i alt. Judas sønner var Peres, Hesron, Karmi, Hur og Sjobal. Reaja, Sjobals sønn, fikk sønnen Jahat, og Jahat fikk sønnene Ahumai og Lahad. Dette var soratittenes slekter. Dette var sønnene til Etams far: Jisre’el, Jisjma og Jidbasj – navnet på deres søster var Haslelponi – Penuel, Gedors far, og Eser, Husjas far. Disse var sønnene til Hur, den førstefødte til Efrata, Betlehems far. Asjkur, far til Tekoa, hadde to koner: Hela og Na’ara. Na’ara fødte ham Ahussam, Hefer, Temeni og Ahasjtari. Disse var Na’aras sønner. Helas sønner var Seret, Jishar og Etnan. Kos ble far til Anub, Hassobeba og slektene til Aharkel, Harums sønn. Jabes fikk mer ære enn sine brødre, og hans mor kalte ham Jabes og sa: «Fordi jeg fødte ham i smerte.» Jabes påkalte Israels Gud og sa: «Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg kan unngå smerte!» Gud ga ham det han ba om. Kelub, Sjuhas bror, fikk sønnen Mehir, som var far til Esjton. Esjton fikk sønnen Bet-Rafa, Paseak og Tehinna, Ir-Nahasjs far. Disse var Rekas menn. Kenas’ sønner var Otniel og Seraja. Otniels sønner var Hatat og Meonotai, som fikk sønnen Ofra. Seraja fikk sønnen Joab, Ge-Harasjims far, for de var håndverkere. Sønnene til Kaleb, Jefunnes sønn, var Ir, Ela og Na’am. Elas sønn var Kenas. Jehallelels sønner var Sif, Sifa, Tirja og Asarel. Esras sønner var Jeter, Mered, Efer og Jalon. Mereds kone fødte Mirjam, Sjammai og Jisjbak, Esjtemoas far. Hans kone Jehudija fødte Jered, Gedors far, Heber, Sokos far, og Jekutiel, Sanoahs far. Disse var sønnene til Bitja, Faraos datter, som Mered hadde tatt til kone. Sønnene til Hodias kone, Nahams søster, var fedrene til garmitten Ke’ila og ma’akatitten Esjtemoa. Sjimons sønner var Amnon, Rinna, Ben-Hanan og Tolon. Jisjis sønner var Sohet og Ben-Sohet. Sønnene til Sjela, Judas sønn, var Er, Lekas far, Lada, Maresjas far, og slektene til linarbeidernes hus av Asjbeas hus, Jokim, mennene fra Koseba, Joasj og Saraf, som regjerte i Moab, og Jasjubi-Lekem. Disse nedtegnelsene er gamle. Dette var pottemakerne og de som bodde i Neta’im og Gedera. De bodde hos kongen for å gjøre arbeidet hans. Simeons sønner var Nemuel, Jamin, Jarib, Serah og Saul, hans sønn Sjallum, hans sønn Mibsam og hans sønn Misjma. Misjmas sønner var hans sønn Hammuel, hans sønn Sakkur og hans sønn Sjimi. Sjimi hadde 16 sønner og seks døtre. Men hans brødre hadde ikke mange barn, og deres slekter vokste heller ikke så mye som Judas barn. De bodde i Be’er-Sjeba, i Molada, i Hasar-Sjual, i Bilah, i Esem, i Tolad, i Betuel, i Horma, i Siklag, i Bet-Markabot, i Hasar-Susim, i Bet-Biri og i Sja’arajim. Dette var byene deres fram til David ble konge. Landsbyene som hørte til, var Etam, Ajin, Rimmon, Token og Asjan, fem byer, og alle landsbyene som lå rundt disse byene, helt til Ba’al. Dette var bostedene deres, og de hadde sin egen slektstavle: Mesjobab, Jamlek og Josja, Amasjas sønn, Joel og Jehu, sønn av Josjibja, sønn av Seraja, sønn av Asiel, Eljoenai, Ja’akoba, Jesjohaja, Asaja, Adiel, Jesimiel, Benaja, Sisa, sønn av Sjifi, sønn av Allon, sønn av Jedaja, sønn av Sjimri, sønn av Sjemaja. Disse som er nevnt ved navn, var høvdinger for sine slekter, og deres fars hus vokste kraftig. Så dro de til inngangen av Gedor, helt til østsiden av dalen, for å lete etter beite for småfeet sitt. De fant rike, gode beitemarker, og landet var vidstrakt, rolig og fredelig. For tidligere bodde det noen av Kams slekt der. De som her er nedskrevet ved navn, kom i Juda-kongen Hiskias dager. De slo til mot teltene deres og de meunittene som ble funnet der, og de lyste dem i bann, så de er utryddet til denne dag. Så bosatte de seg på stedet deres, for der var det beite til småfeet deres. Noen av dem, 500 menn av Simeons sønner, dro til Se’irs fjelland. Som sine overhoder hadde de Pelatja, Nearja, Refaja og Ussiel, Jisjis sønner. De slo ned resten av de amalekittene som hadde sluppet unna. De slo seg ned der og er der til denne dag. Dette er sønnene til Ruben, Israels førstefødte. Han var egentlig den førstefødte, men fordi han gjorde sin fars seng uren, ble førstefødselsretten hans gitt til sønnene til Josef, Israels sønn. Derfor er ikke slektstavlen nedskrevet etter førstefødselsretten. For Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle komme fra ham, selv om førstefødselsretten tilhørte Josef. Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Henok, Pallu, Hesron og Karmi. Joels sønner var hans sønn Sjemaja, hans sønn Gog, hans sønn Sjimi, hans sønn Mika, hans sønn Reaja, hans sønn Ba’al og hans sønn Be’era, som Tiglat-Pileser, Assurs konge, førte i fangenskap. Han var høvding for rubenittene. Dette var hans brødre, slekt for slekt, da slektstavlene for slektsleddene deres ble nedskrevet: overhodet Je’iel, Sakarja, og Bela, sønn av Asas, sønn av Sjema, sønn av Joel. De bodde i Aroer, helt til Nebo og Ba’al-Meon. Mot øst slo de seg ned helt til inngangen av ørkenen på denne siden av elven Eufrat, for buskapen deres hadde vokst kraftig i Gileadlandet. I Sauls dager gikk de til strid mot hagrittene, som falt for deres hånd. De ble boende i teltene deres over hele området øst for Gilead. Gads barn bodde rett overfor dem i landet Basan, helt til Salka. Joel var overhodet. Deretter kom Sjafam, så Janai og Safat i Basan. Deres brødre av deres fars hus var: Mikael, Mesjullam, Sjeba, Jorai, Jakan, Sia og Eber, sju i alt. Disse var sønnene til Abihajil, sønn av Huri, sønn av Jaroah, sønn av Gilead, sønn av Mikael, sønn av Jesjisjai, sønn av Jakdo, sønn av Bus. Aki, sønn av Abdiel, sønn av Guni, var overhode for deres fedres hus. De bodde i Gilead, i Basan og i de landsbyene som hørte til, og omkring i alt fellesarealet i Saron, innenfor grensene deres. Alle disse ble nedskrevet i slekts-tavler i Judakongen Jotams dager og i Israelkongen Jeroboams dager. Rubens sønner, gadittene og halv-parten av Manasses stamme hadde 44 760 mektige menn, som var i stand til å bære skjold og sverd, til å skyte med bue og som var dyktige i strid, og som dro ut i striden. De gikk til strid mot hagrittene, Jetur, Nafisj og Nodab. De fikk hjelp mot dem, og hagrittene ble overgitt i deres hånd, sammen med alle som var med dem, for de ropte til Gud i striden. Han hørte deres bønn, for de satte sin lit til Ham. Så tok de med seg hele buskapen deres, 50 000 av kamelene deres, 250 000 av sauene deres og 2000 av eslene deres, i tillegg til 100 000 levende mennesker. For mange var falt og døde, fordi det var Guds strid. De ble boende på sitt sted helt til bortførelsen. Så bodde folket av halvparten av Manasses stamme i landet, og de utbredde seg fra Basan til Ba’al-Hermon, Senir og Hermonfjellet. Dette var overhodene for deres fedres hus: Efer, Jisji, Eliel, Asriel, Jeremia, Hodavja og Jakdiel. De var mektige krigere, navngjetne menn og overhoder for sine fedres hus. Men de var troløse mot sine fedres Gud, og de drev hor med gudene til de folkene som var i landet, dem Gud hadde ødelagt for dem. Derfor vakte Israels Gud Puls ånd, Assurs konge, Tiglat-Pilesers ånd, Assurs konge. Han tok med seg rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme i fangenskap. Han førte dem til Halak, Habor og Hara og til Gosanelven, og slik har det vært til denne dag. Levis sønner var Gersjom, Kehat og Merari. Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Amrams barn var Aron, Moses og Mirjam. Arons sønner var Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. Elasar fikk sønnen Pinhas, og Pinhas fikk sønnen Abisjua. Abisjua fikk sønnen Bukki, og Bukki fikk sønnen Ussi. Ussi fikk sønnen Serakja, og Serakja fikk sønnen Merajot. Merajot fikk sønnen Amarja, og Amarja fikk sønnen Ahitub. Ahitub fikk sønnen Sadok, og Sadok fikk sønnen Ahima’as. Ahima’as fikk sønnen Asarja, og Asarja fikk sønnen Johanan. Johanan fikk sønnen Asarja. Det var han som gjorde tjeneste som prest i det huset Salomo bygde i Jerusalem. Asarja fikk sønnen Amarja, og Amarja fikk sønnen Ahitub. Ahitub fikk sønnen Sadok, og Sadok fikk sønnen Sjallum. Sjallum fikk sønnen Hilkia, og Hilkia fikk sønnen Asarja. Asarja fikk sønnen Seraja, og Seraja fikk sønnen Josadak. Josadak ble med da Herren brukte Nebukadnesar til å føre Juda og Jerusalem i fangenskap. Levis sønner var Gersjom, Kehat og Merari. Dette er navnene på Gersjoms sønner: Libni og Sjimi. Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Meraris sønner var Makli og Musji. Dette er slektene til levittene, ut fra deres fedre: Gersjoms sønner var: hans sønn Libni, hans sønn Jahat, hans sønn Simma, hans sønn Joak, hans sønn Iddo, hans sønn Serah og hans sønn Jeotrai. Kehats sønner var: hans sønn Amminadab, hans sønn Korah, hans sønn Assir, hans sønn Elkana, hans sønn Ebjasaf, hans sønn Assir, hans sønn Tahat, hans sønn Uriel, hans sønn Ussia og hans sønn Saul. Elkanas sønner var Amasai og Akimot. Elkana hadde disse sønnene: hans sønn Sofai, hans sønn Nahat, hans sønn Eliab, hans sønn Jeroham og hans sønn Elkana. Samuels sønner var Joel, den førstefødte, og Abia, den andre. Meraris sønner var Makli, hans sønn Libni, hans sønn Sjimi, hans sønn Ussa, hans sønn Sjima, hans sønn Haggia og hans sønn Asaja. Dette er de mennene som David utnevnte og satte til å lede sangen i Herrens hus, etter at arken hadde kommet til ro. De hadde gjort tjeneste med musikk foran tabernakelet, Åpenbaringsteltet, inntil Salomo hadde bygd Herrens hus i Jerusalem. De utførte tjenesten sin etter den orden som var foreskrevet for dem. Dette er de som sto i tjenesten sammen med sine sønner: Av kehatittenes sønner var det sangeren Heman, sønn av Joel, sønn av Samuel, sønn av Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Eliel, sønn av Toah, sønn av Suf, sønn av Elkana, sønn av Mahat, sønn av Amasai, sønn av Elkana, sønn av Joel, sønn av Asarja, sønn av Sefanja, sønn av Tahat, sønn av Assir, sønn av Ebjasaf, sønn av Korah, sønn av Jishar, sønn av Kehat, sønn av Levi, sønn av Israel. Så var det hans bror Asaf, som sto ved hans høyre hånd. Asaf var sønn av Berekja, sønn av Sjima, sønn av Mikael, sønn av Ba’aseja, sønn av Malkia, sønn av Etni, sønn av Serah, sønn av Adaja, sønn av Etan, sønn av Simma, sønn av Sjimi, sønn av Jahat, sønn av Gersjom, sønn av Levi. Deres brødre, Meraris sønner, som sto ved Hemans venstre hånd, var Etan, sønn av Kisji, sønn av Abdi, sønn av Malluk, sønn av Hasjabja, sønn av Amasja, sønn av Hilkia, sønn av Amsi, sønn av Bani, sønn av Sjemer, sønn av Makli, sønn av Musji, sønn av Merari, sønn av Levi. Deres brødre levittene ble utpekt til all slags tjeneste i tabernakelet, Guds hus. Men Aron og hans sønner bar fram offer på brennofferalteret og på røkoffer-alteret, og de skulle ta vare på tjenesten i Det Aller Helligste, og de skulle gjøre soning for Israel, etter alt det Guds tjener Moses hadde befalt. Dette er Arons sønner: hans sønn Elasar, hans sønn Pinhas, hans sønn Abisjua, hans sønn Bukki, hans sønn Ussi, hans sønn Serakja, hans sønn Merajot, hans sønn Amarja, hans sønn Ahitub, hans sønn Sadok og hans sønn Ahima’as. Dette er stedene der de bodde, overalt hvor de slo seg ned i området sitt, for ved loddkasting ble disse stedene gitt til Arons sønner av kehatittenes slekt: De ga dem Hebron i Judalandet, med det tilliggende fellesarealet. Men marken i byen og de landsbyene som hørte til, ga de til Kaleb, Jefunnes sønn. Til Arons sønner ga de altså en av tilfluktsbyene, Hebron, videre Libna med det tilliggende fellesarealet, Jattir, Esjtemoa med det tilliggende fellesarealet, Hilen med det tilliggende felles-arealet, Debir med det tilliggende fellesarealet, Asjan med det tilliggende felles-arealet og Bet-Sjemesj med det tilliggende fellesarealet. Fra Benjamins stamme ga de: Geba med det tilliggende fellesarealet, Alemet med det tilliggende felles-arealet og Anatot med det tilliggende fellesarealet. Alle byene deres var ut fra deres slekter 13 i alt. Til de andre av Kahans barn som hørte til stammens slekt, ga de ved loddkasting ti byer fra halvparten av Manasses stamme. Til Gersjoms sønner, ut fra alle deres slekter, ga de 13 byer fra Jissakars stamme, fra Asjers stamme, fra Naftalis stamme og fra Manasses stamme i Basan. Til Meraris sønner, ut fra deres slekter, ga de ved loddkasting tolv byer fra Rubens stamme, fra Gads stamme og fra Sebulons stamme. Slik ga Israels barn disse byene med det tilliggende fellesarealet til levit-tene. Ved loddkasting ga de disse byene som blir kalt ved sine navn, fra Judas barns stamme, fra Simeons barns stamme og fra Benjamins barns stamme. Fra Efraims stamme ble de andre slektene blant Kehats sønner gitt byer som deres landområde: De ga dem en av tilfluktsbyene, Sikem i Efraims fjelland, med det tilliggende fellesarealet, og Geser med det tilliggende fellesarealet, Jokmeam med det tilliggende fellesarealet, Bet-Horon med det tilliggende fellesarealet, Ajjalon med det tilliggende fellesarealet og Gat-Rimmon med det tilliggende fellesarealet. Fra halvparten av Manasses stamme ble de gitt: Aner med det tilliggende fellesarealet og Bileam med det tilliggende fellesarealet. Dette fikk resten av slektene blant Kehats sønner. Fra slekten til halvparten av Manasses stamme fikk Gersjoms sønner Golan i Basan med det tilliggende fellesarealet, og Asjtarot med det tilliggende felles-arealet. Fra Jissakars stamme ble de gitt: Kedesj med det tilliggende fellesarealet, Daberat med det tilliggende fellesarealet, Ramot med det tilliggende felles-arealet og Anem med det tilliggende fellesarealet. Fra Asjers stamme ble de gitt: Masjal med det tilliggende fellesarealet, Abdon med det tilliggende fellesarealet, Hukok med det tilliggende fellesarealet og Rehob med det tilliggende fellesarealet. Fra Nafatlis stamme ble de gitt: Kedesj i Galilea med det tilliggende felles-arealet, Hammon med det tilliggende fellesarealet og Kirjatajim med det tilliggende fellesarealet. Fra Sebulons stamme fikk resten av Meraris barn Rimmon med det tilliggende fellesarealet og Tabor med det tilliggende fellesarealet. På den andre siden av Jordan, rett overfor Jeriko, på østsiden av Jordan, fikk de fra Rubens stamme: Beser i ødemarken med det tilliggende fellesarealet, Jahsa med det tilliggende fellesarealet, Kedemot med det tilliggende fellesarealet og Mefaat med det tilliggende fellesarealet. Fra Gads stamme ble de gitt: Ramot i Gilead med det tilliggende fellesarealet, Mahanajim med det tilliggende felles-arealet, Hesjbon med det tilliggende felles-arealet og Jaser med det tilliggende fellesarealet. Jissakars sønner var Tola, Pua, Jasjub og Sjimron, fire i alt. Tolas sønner var Ussi, Refaja, Jeriel, Jakmai, Jibsam og Samuel. De var overhoder for sine fedres hus. Tolas sønner var mektige krigere i sine slektsledd. I Davids dager var tallet på dem 22 600. Ussis sønn var Jisrakja, og Jisrakjas sønner var Mikael, Obadja, Joel og Jisjia, alle fem var overhoder. Sammen med dem, ut fra deres slekts-lister og ut fra deres fedres hus, var det 36 000 soldater som var rede til strid. For de hadde mange koner og sønner. Deres brødre i alle Jissakars slekter var mektige krigere, nedskrevet ut fra deres slektstavler, 87 000 i alt. Benjamins sønner var Bela, Beker og Jediael, tre i alt. Belas sønner var Esbon, Ussi, Ussiel, Jerimot og Iri, fem i alt. De var overhoder for sine fedres hus, og de var nedskrevet ut fra sine slektstavler, 22 034 mektige krigere. Bekers sønner var Semira, Joasj, Elieser, Eljoenai, Omri, Jeremot, Abia, Anatot og Alemet. Alle disse er Bekers sønner. De ble nedskrevet i slektstavlen ut fra sine slektslister, som overhoder for sine fedres hus, 22 200 mektige krigere. Jediaels sønn var Bilhan, og Bilhans sønner var Je’usj, Benjamin, Ehud, Kena’ana, Setan, Tarsis og Akisjahar. Alle disse Jediaels sønner var over-hoder for sine fedres hus. Det var 17 200 mektige krigere, rede til å dra ut med hæren i strid. Sjuppim og Huppim var Irs sønner, og Husjim var sønn av Aker. Naftalis sønner var Jaksiel, Guni, Jeser og Sjallum. De var sønner av Bilha. Dette var Manasses sønner: Hans syriske medhustru fødte ham Makir, far til Gilead, far til Asriel. Makir tok søsteren til Huppim og Sjuppim til kone. Hans søster hette Ma’aka. Navnet på den andre var Selofhad, men Selofhad fikk bare døtre. Ma’aka, Makirs kone, fødte en sønn, og hun kalte ham med navnet Peres. Navnet på hans bror var Sjeresj, og hans sønner var Ulam og Rekem. Ulams sønn var Bedan. Disse var sønnene til Gilead, sønn av Makir, sønn av Manasse. Hans søster Hammoleket fødte Isjhod, Abieser og Mahla. Sjemidas sønner var Akjan, Sikem, Likhi og Aniam. Efraims sønner var Sjutelak, hans sønn Bered, hans sønn Tahat, hans sønn Elada, hans sønn Taham, hans sønn Sabad, hans sønn Sjutelak og Eser og Elad. Mennene fra Gat som var født i det landet, drepte dem fordi de kom ned for å ta fra dem buskapen. Da sørget deres far Efraim i mange dager, og hans brødre kom for å trøste ham. Da han gikk inn til sin kone, ble hun med barn og fødte en sønn. Han kalte ham Beria, fordi en ulykke hadde rammet hans hus. Hans datter var Sje’era, som bygde Nedre og Øvre Bet-Horon og Ussen-Sje’era. Refah var hans sønn, sammen med Resjef, hans sønn Telah, hans sønn Tahan, hans sønn Ladan, hans sønn Ammihud, hans sønn Elisjama, hans sønn Nun og hans sønn Josva. Deres eiendom og stedene der de bodde, var Betel og de landsbyene som hørte til: Mot øst var det Na’aran, mot vest Geser og de landsbyene som hørte til, og Sikem og de landsbyene som hørte til, helt til Ajja og de landsbyene som hørte til. Ved grensene til Manasses barn var Bet-Sjean og de landsbyene som hørte til, Ta’anak og de landsbyene som hørte til, Megiddo og de landsbyene som hørte til, Dor og de landsbyene som hørte til. I disse bodde Josef, Israels sønns barn. Asjers sønner var Jimna, Jisjva, Jisjvi og Beria, og deres søster var Serah. Berias sønner var Heber og Malkiel, som var far til Birsajit. Heber fikk Jaflet, Sjomer, Hotam og deres søster Sjua. Jaflets sønner var Pasak, Bimhal og Asjvat. Disse var Jaflets sønner. Sjomers sønner var Aki, Rohga, Jehubba og Aram. Sønnene til hans bror Helem var Sofah, Jimna, Sjelesj og Amal. Sofahs sønner var Suah, Harnefer, Sjual, Beri, Jimra, Beser, Hod, Sjamma, Sjilsja, Jitran og Be’era. Jeters sønner var Jefunne, Pispa og Ara. Ullas sønner var Arah, Hanniel og Risja. Alle disse var Asjers sønner, over-hoder for sine fedres hus, utvalgte menn, mektige krigere, framstående overhoder blant høvdingene. De som var nedskrevet ut fra deres slektstavler blant hæren som var rede til strid, var 26 000. Benjamin fikk sønnen Bela, hans førstefødte, den andre Asjbel, den tredje Akrah, den fjerde Noka og den femte Rafa. Belas sønner var Addar, Gera, Abihud, Abisjua, Na’aman, Akoak, Gera, Sjefufan og Huram. Dette er sønnene til Ehud, som var overhoder for sine fedres hus blant dem som bodde i Geba, og som tvang dem til å flytte til Manahat: Na’aman, Ahia og Gera, som tvang dem til å flytte. Han fikk Ussa og Akihud. Også Sjaharajim fikk barn i Moab-landet, etter at han hadde sendt bort sine koner Husjim og Ba’ara. Med sin kone Hodesj fikk han sønnene Jobab, Sibja, Mesja, Malkam, Jeus, Sokja og Mirma. Disse var hans sønner, overhoder for sine fedres hus. Med Husjim fikk han Abitub og Elpa’al. Elpa’als sønner var Eber, Misjam og Sjemer, som bygde Ono og Lod med de landsbyene som hørte til. Beria og Sjema var overhoder for sine fedres hus blant dem som bodde i Ajjalon. Det var de som drev ut dem som bodde i Gat. Ahjo, Sjasjak, Jeremot, Sebadja, Arad, Eder, Mikael, Jisjpa og Joka var sønnene til Beria. Sebadja, Mesjullam, Hiski, Heber, Jisjmerai, Jislia og Jobab var sønnene til Elpa’al. Jakim, Sikri, Sabdi, Elienai, Silletai, Eliel, Adaja, Beraja og Sjimrat var sønnene til Sjimi. Jisjpan, Eber, Eliel, Abdon, Sikri, Hanan, Hananja, Elam, Antotia, Jifdeja og Peniel var sønnene til Sjasjak. Sjamsjerai, Sjeharja, Atalja, Ja’aresja, Elia og Sikri var sønnene til Jeroham. Disse var overhoder for sine fedres hus ut fra sine slekter. De var framstående menn. Disse bodde i Jerusalem. Far til Gibeon bodde i Gibeon. Hans kones navn var Ma’aka. Hans førstefødte sønn var Abdon, så Sur, Kisj, Ba’al, Nadab, Gedor, Ahjo, Seker og Miklot, som fikk Sjima. De bodde også rett overfor sine brødre i Jerusalem, sammen med sine brødre. Ner fikk sønnen Kisj, Kisj fikk sønnen Saul, og Saul fikk sønnene Jonatan, Malkisjua, Abinadab og Esjba’al. Jonatans sønn var Meribba’al, og Meribba’al fikk sønnen Mika. Mikas sønner var Piton, Melek, Tarea og Ahas. Ahas fikk sønnen Joadda. Joadda fikk Alemet, Asmavet og Simri. Simri fikk Mosa. Mosa fikk sønnen Bina, hans sønn Rafa, hans sønn Elasa og hans sønn Asel. Asel hadde seks sønner, og dette er navnene på dem: Asrikam, Bokeru, Ismael, Sjearja, Obadja og Hanan. Alle disse var Asels sønner. Sønnene til hans bror Esjek var Ulam, hans førstefødte, den andre Je’usj og den tredje Elifelet. Ulams sønner var mektige krigere, dyktige bueskyttere. De hadde mange sønner og sønnesønner, 150 i alt. Alle disse var Benjamins sønner. Slik ble hele Israel innskrevet i slektslister, og sannelig, de ble skrevet ned i boken om Israels konger. Men Juda ble bortført til Babel på grunn av sine overtredelser. De første som bodde på eiendommene sine i byene sine, var israelitter, prester, levitter og tempeltjenere. I Jerusalem bodde noen av Judas barn og noen av Benjamins barn og Efraims og Manasses barn: Utai, sønn av Ammihud, sønn av Omri, sønn av Imri, sønn av Bani, en av sønnene til Peres, sønn av Juda. Av sjilonittene var det: Asaja, den førstefødte, og hans sønner. Av Serahs sønner var det: Je’uel og deres brødre, 690. Av Benjamins sønner var det: Sallu, sønn av Mesjullam, sønn av Hodavja, sønn av Hassenua, Jibneja, sønn av Jeroham, Ela, sønn av Ussi, sønn av Mikri, Mesjullam, sønn av Sjefatja, sønn av Re’uel, sønn av Jibnia, og deres brødre, ut fra deres slekter, 956. Alle disse mennene var overhoder for farshuset i sine fedres hus. Av prestene var det: Jedaja, Jojarib og Jakin, Asarja, sønn av Hilkia, sønn av Mesjullam, sønn av Sadok, sønn av Merajot, sønn av Ahitub, tilsynsmannen over Guds hus, Adaja, sønn av Jeroham, sønn av Pasjkur, Malkias sønn, Masai, sønn av Adiel, sønn av Jaksera, sønn av Mesjullam, sønn av Mesjillemot, sønn av Immer, dessuten deres brødre, overhoder for sine fedres hus, 1760. De var meget dyktige menn for tjenesten i Guds hus. Av levittene var det: Sjemaja, sønn av Hasjub, sønn av Asrikam, sønn av Hasjabja, som var en av Meraris sønner, Bakbakkar, Heresj, Galal og Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sikri, sønn av Asaf, Obadja, sønn av Sjemaja, sønn av Galal, sønn av Jedutun, og Berekja, sønn av Asa, sønn av Elkana, som bodde i netofatittenes landsbyer. Portvaktene var Sjallum, Akkub, Talmon, Ahiman og deres brødre. Sjallum var overhodet. Helt til denne tid har de vært portvakter for Levis barns leir, ved Kongeporten mot øst. Sjallum, sønn av Kore, sønn av Ebjasaf, sønn av Korah, og hans brødre fra hans fars hus, korahittene, hadde overoppsyn med arbeidet med tjenesten og med å vokte dørtersklene til teltet. Deres fedre hadde hatt oppsyn med å vokte inngangen til Herrens leir. Pinhas, sønn av Elasar, hadde vært tilsynsmann over dem i tidligere tider. Herren var med ham. Sakarja, sønn av Mesjelemja, voktet døren til Åpenbaringsteltet. Alle de som var utvalgt til voktere ved dørtersklene, var 212. De ble skrevet ned ut fra sine slektstavler, i landsbyene sine. David og seeren Samuel hadde utpekt dem på grunn av deres trofast-het. Slik ble de og deres barn satt til å ha oppsynet med portene i Herrens hus, telthuset. Portvaktene ble anvist etter de fire vindretningene: øst, vest, nord og sør. Deres brødre i landsbyene skulle fra tid til annen være med dem i sju dager. For det var ved sin trofasthet disse fire hadde oppsynet med portvaktene. De var levitter, og de hadde oppsynet med kamrene og skattene i Guds hus. De tilbrakte natten omkring Guds hus, for de var blitt pålagt å holde vakt og å åpne det hver morgen. Noen av dem hadde tilsynet med de redskapene som ble brukt under tjenesten, for de telte dem både når de hentet dem inn, og når de tok dem ut. Andre av dem var satt til å ha tilsyn med alt utstyret og alle redskapene som hørte til helligdommen, og tilsyn med det fine melet, vinen, oljen, røkelsen og krydderne. Noen av sønnene til prestene lagde salven av krydderne. Mattitja blant levittene, den førstefødte til korahitten Sjallum, var ved sin trofasthet gitt ansvar for alt bakverket som ble bakt i pannene. Noen av deres brødre og sønner blant korahittene hadde tilsyn med å gjøre i stand skuebrødene for hver sabbat. Dette er sangerne, overhoder for fedrene blant levittene, som bodde i kamrene og var fritatt fra alt annet, for denne tjenesten hvilte på dem dag og natt. Disse overhodene for fedrene blant levittene var innført som overhoder i deres slektstavle. De bodde i Jerusalem. Je’uel, Gibeons far, bodde i Gibeon. Hans kones navn var Ma’aka. Hans førstefødte sønn var Abdon, deretter Sur, Kisj, Ba’al, Ner, Nadab, Gedor, Ahjo, Sakarja og Miklot. Miklot fikk Sjima. De bodde også rett overfor sine brødre i Jerusalem, sammen med deres brødre. Ner fikk sønnen Kisj, Kisj fikk sønnen Saul, og Saul fikk sønnene Jonatan, Malkisjua, Abinadab og Esjba’al. Jonatans sønn var Meribba’al, og Meribba’al fikk sønnen Mika. Mikas sønner var Piton, Melek, Tarea og Ahas. Ahas fikk sønnen Jara. Jara fikk sønnene Alemet, Asmavet og Simri. Simri fikk Mosa. Mosa fikk sønnen Bina, hans sønn Refaja, hans sønn Elasa og hans sønn Asel. Asel hadde seks sønner med disse navnene: Asrikam, Bokeru, Ismael, Sjearja, Obadja og Hanan. Disse var sønner av Asel. Filisterne gikk i strid mot Israel. Israels menn flyktet for filisterne og falt døde om på Gilboafjellet. Deretter forfulgte filisterne Saul og hans sønner kraftig. Filisterne drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner. Striden ble voldsom mot Saul. Bueskytterne traff ham, og han ble såret av bueskytterne. Da sa Saul til våpensveinen sin: «Trekk sverdet ditt og stikk det gjennom meg, så ikke disse uomskårne mennene kommer og mishandler meg.» Men våpensveinen ville ikke, for han var veldig redd. Derfor tok Saul sverdet og lot seg falle ned på det. Da våpensveinen hans så at Saul var død, lot også han seg falle ned på sverdet sitt og døde. Slik døde Saul og hans tre sønner, de døde sammen alle i hele hans hus. Da alle Israels menn som var i dalen, så at de var flyktet, og at Saul og hans sønner var døde, forlot de byene sine og flyktet. Så kom filisterne og bosatte seg i dem. Dagen etter, da filisterne kom for å plyndre de døde, skjedde det at de fant Saul og hans sønner som lå falne på Gilboafjellet. De kledde av ham og tok hodet hans og rustningen hans, og så sendte de bud utover hele filisternes land for å gjøre nyheten kjent for avgudene sine og blant folket. Så la de rustningen hans i huset til gudene sine, og de hengte hodeskallen hans opp i Dagons hus. Da hele Jabesj i Gilead fikk høre alt det filisterne hadde gjort med Saul, dro alle de mektige mennene av sted og tok liket av Saul og likene av hans sønner. De tok dem med til Jabesj og begravde knoklene deres under tamarisktreet i Jabesj. De fastet i sju dager. Slik døde Saul fordi han opptrådte svikefullt mot Herren, fordi han ikke holdt Herrens Ord, og også fordi han spurte en åndemaner for å få råd. Men han spurte ikke Herren om råd. Derfor drepte Han ham og overlot kongedømmet til David, Isais sønn. Deretter kom hele Israel sammen hos David i Hebron, og de sa: «Sannelig, vi er dine bein og ditt kjøtt. Også i tidligere tider, den gangen Saul var konge, var du den som ledet Israel ut og førte dem inn. Herren din Gud sa til deg: ‘Du skal være hyrde for Mitt folk Israel og fyrste over Mitt folk Israel.’» Derfor kom alle de eldste i Israel til kongen i Hebron, og David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. De salvet David til konge over Israel, etter Herrens Ord ved Samuel. David og hele Israel dro til Jerusalem, som er Jebus, der jebusittene var, de som bodde i landet. Men de som bodde i Jebus, sa til David: «Du skal aldri komme inn hit!» Likevel tok David Sions borg, det er Davids by. David sa: «Den som slår ned jebusittene først, skal være overhode og fører.» Joab, Serujas sønn, dro opp først, og han ble overhode. David tok bolig i borgen. Derfor kalte de den Davids by. Han bygde byen rundt den, fra Millo til området rundt. Joab satte resten av byen i stand. David holdt fram og ble bare mektigere etter hvert, og Hærskarenes Herre var med ham. Dette var overhodene for Davids krigere, som styrket seg sammen med ham i kongedømmet hans sammen med hele Israel for å gjøre ham til konge etter Herrens Ord om Israel. Dette er listen over krigerne til David: Jasjobam, sønn av en hakmonitt, var overhode for førerne. Han hadde løftet spydet sitt mot 300 som han drepte på en gang. Etter ham kom Elasar, ahoahitten Dodos sønn, som var en av de tre krigerne. Han var sammen med David i Pas-Dammim da filisterne hadde samlet seg der til strid, og der var det et jordstykke fullt av bygg. Så flyktet hæren fra filist-erne. Men de stilte seg midt i denne åkeren, forsvarte den og drepte filisterne. Slik lot Herren dem vinne stor seier. Tre av de 30 overhodene dro en gang ned til klippen til David, inne i hulen ved Adullam. Hærstyrken til filisterne lå i leir i Refa’imdalen. Den gangen var David i borgen, og filisternes vaktstyrke var da i Betlehem. Da ble David grepet av en sterk lengsel og sa: «Hvem kan la meg få drikke vann av Betlehemskilden, den som er ved porten?» Da brøt disse tre seg gjennom filister-nes leir, øste opp vann fra Betlehems-kilden, den som var ved porten, og tok det med til David. Men David ville likevel ikke drikke det. Han øste det ut for Herren. Han sa: «Må det være langt fra meg, å min Gud, at jeg skulle gjøre dette! Skal jeg drikke blodet til disse mennene som satte livet på spill? For det var ved å sette livet på spill de hentet det.» Derfor ville han ikke drikke det. Alt dette gjorde disse tre krigerne. Absjai, Joabs bror, var overhode for de tre andre. Han hadde løftet spydet sitt mot 300 menn, drept dem og vunnet seg et navn blant disse tre. Blant de tre fikk han større ære enn de to andre. Derfor ble han føreren deres. Men han nådde ikke opp mot de tre første. Benaja, Jojadas sønn, var en mektig mann. Han var fra Kabse’el, og han hadde utført mange storverk. Han hadde drept to løvehelter fra Moab. På en dag det hadde snødd, hadde han også gått ned og drept en løve midt i en brønn. Han drepte også en egypter, en veldig stor mann, fem alen høy. Egypteren hadde et spyd som en vevbom i hånden. Han gikk ned til ham med en stav, vred spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd. Alt dette gjorde Benaja, Jojadas sønn, og han vant seg et navn blant de tre krigerne. Han fikk sannelig mer ære enn de 30, men han nådde ikke opp til de tre første. David satte ham over livvakten sin. Blant de mektige krigerne var også Asael, Joabs bror, Elkanan, sønn av Dodo fra Betlehem, haroditten Sjammot, peletitten Heles, teko’itten Ira, Ikkesjs sønn, anatotitten Abieser, husjatitten Sibbekai, ahoahitten Ilai, netofatitten Mahrai, Heled, netofatitten Ba’anas sønn, Itai, sønn av Ribai fra Gibea, av Benjamins sønner, piratonitten Benaja, Hurai fra bekkene ved Ga’asj, arabatitten Abiel, bakurimitten Asmavet, sja’albonitten Eljakba, sønnene til gisonitten Hasjem, hararitten Jonatan, Sjages sønn, hararitten Akiam, Sjarars sønn, Elifal, Urs sønn, mekeratitten Hefer, pelonitten Ahia, karmelitten Hesro, Na’arai, Esbais sønn, Joel, Natans bror, Mibhar, Hagris sønn, ammonitten Selek, be’erotitten Nakrai, våpensveinen til Joab, Serujas sønn, jattiritten Ira, jattiritten Gareb, hetitten Uria, Sabad, Aklais sønn, rubenitten Adina, Sjisas sønn, overhode for rubenittene, og 30 sammen med ham, Hanan, Ma’akas sønn, mitnitten Josjafat, asjteratitten Ussia, Sjama og Je’iel, aroeritten Hotams sønner, Jediael, Sjimris sønn, og hans bror, tisitten Joka, mahanatitten Eliel, Jeribai og Josjavja, Elna’ams sønner, moabitten Jitma, Eliel, Obed og sobatitten Ja’asiel. Dette er de som kom til David i Siklag mens han ennå måtte holde seg borte fra Saul, han som var Kisjs sønn. De var blant krigerne, de var medhjelpere i krigen, væpnet med buer, og de brukte både høyre og venstre hånd til å slynge steiner og til å skyte piler med buen. De tilhørte Benjamin, av Sauls brødre. Overhodet var Ahieser, så kom Joasj, gibeatitten Sjema’as sønner, Jesiel og Pelet, Asmavets sønner, Berekja og anatotitten Jehu, gibeonitten Jismaja, en kriger blant de 30 og som sto over de 30, Jeremia, Jahasiel, Johanan og gederatitten Josabad, Elusai, Jerimot, Bealja, Sjemarja og haruftitten Sjefatja, korahittene Elkana, Jisjia, Asarel, Joeser og Jasjobam og Joela og Sebadja, sønner av Jeroham fra Gedor. Noen gaditter slo seg sammen med David ved fjellborgen i ødemarken, mektige krigere, menn som var opplært til krig, som kunne håndtere skjold og spyd. Ansiktet deres var som løveansikter, og de var raske som gaseller på fjellene. Overhodet var Eser, den andre Obadja, den tredje Eliab, den fjerde Misjmanna, den femte Jeremia, den sjette Attai, den sjuende Eliel, den åttende Johanan, den niende Elsabad, den tiende Jeremia og den ellevte Makbannai. Disse var fra Gads sønner, overhoder for hæren. Den minste var over 100, og den største var over 1000. Dette er de som gikk over Jordan i den første måneden, da den hadde gått over alle sine bredder. Alle som var i dalene, jaget de på flukt, både mot øst og mot vest. Så kom noen av Benjamins og Judas sønner til David ved fjellborgen. David gikk ut for å møte dem, og han sa til dem: «Hvis dere har kommet med fred til meg for å hjelpe meg, skal mitt hjerte være knyttet til dere. Men hvis det er for å forråde meg til fiendene mine, da skal våre fedres Gud se det og komme med dom, for det er ikke noen urett i min hånd.» Da kom Ånden over Amasai, overhodet for førerne, og han sa: «Vi er dine, David. Og med deg, Isais sønn, er det fred! Fred være med deg, og fred være med dem som hjelper deg! For din Gud hjelper deg.» Da tok David imot dem og gjorde dem til overhoder i flokken. Noen fra Manasse gikk også over til David da han gikk til strid mot Saul sammen med filisterne. Men de hjalp dem ikke, for filisternes ledere sendte ham bort etter at de hadde rådslått med hverandre og sagt: «Han kan komme til å gå over til sin herre Saul og sette våre liv i fare.» Da han dro til Siklag, var det noen fra Manasse som gikk over til ham: Adna, Josabad, Jediael, Mikael, Josabad, Elihu og Silletai, overhoder for Manasses tusener. De hjalp David mot dem som kom for å plyndre, for de var alle mektige krigere, og de var førere i hæren. For på den tiden kom de til David hver dag for å hjelpe ham, helt til det var en stor hær, som Guds hær. Dette er tallet på de hæravdelingene som var rustet til strid, og som kom til David i Hebron for å overgi Sauls kongedømme til ham, etter Herrens Ord: Av Judas sønner som bar skjold og spyd, var det 6800 væpnet til strid. Av Simeons sønner, mektige krigere beredt til strid, var det 7100. Av Levis sønner var det 4600. Så var det Jojada, høvdingen for aronittene, og sammen med ham 3700, Sadok, en ung mann og mektig kriger, og 22 førere fra hans fars hus. Av Benjamins sønner, Sauls stammebrødre, var det 3000. Inntil da hadde mesteparten av dem holdt seg til Sauls hus. Av Efraims sønner var det 20 800 mektige krigere, menn som hadde kjente navn i deres fars hus. Av halvparten av Manasses stamme var det 18 000 som var utvalgt ved navn for å dra og gjøre David til konge. Av Jissakars sønner, som kjente og forsto tidene, slik at de visste hva Israel måtte gjøre, var det 200 overhoder. Alle deres brødre sto under deres kommando. Av Sebulon var det 50 000 som dro ut i krigen, rustet til strid med alle slags stridsvåpen, menn med udelt hjerte som kunne holde stand under slaget. Av Naftali var det 1000 førere, og sammen med dem var det 37 000 med skjold og spyd. Av danittene som kunne holde stand under slaget, var det 28 600. Av Asjer, av dem som kunne dra ut i strid, og som kunne holde stand under slaget, var det 40 000. Av rubenittene og gadittene og halvparten av Manasses stamme, fra den andre siden av Jordan, var det 120 000 som var væpnet til strid med alle slags stridsvåpen. Alle disse stridsmennene som kunne holde stand i rekkene, kom til Hebron med et helt hjerte for å gjøre David til konge over hele Israel. Hele resten av Israel var av ett hjerte når det gjaldt å gjøre David til konge. De var der hos David i tre dager, og de spiste og drakk, for deres brødre hadde lagd i stand for dem. De som bodde i nærheten av dem, helt til Jissakar, Sebulon og Naftali, kom dessuten med mat på esler og kameler, på muldyr og okser, med forsyninger av mel, fikenkaker, klaser med rosiner, vin, olje, okser og sauer i store mengder, for det var glede i Israel. David rådførte seg med førerne for 1000 og 100 og med hver av lederne. David sa til hele Israels forsamling: «Hvis dere synes godt om det, og hvis dette har kommet fra Herren vår Gud, så la oss sende bud til våre brødre, til dem som er igjen i alle landområdene som tilhører Israel, også til prestene og levittene som er igjen i byene sine og det tilliggende fellesarealet, så de kan samle seg hos oss. La oss føre vår Guds ark tilbake hit til oss, for i Sauls dager spurte vi ikke etter den.» Da sa hele forsamlingen at slik måtte det gjøres, for dette var rett i hele folkets øyne. David samlet hele Israel fra Sjikor i Egypt og helt til Lebo-Hamat for å føre Guds ark opp fra Kirjat-Jearim. David og hele Israel dro opp til Ba’ala, til Kirjat-Jearim, som tilhørte Juda. Derfra skulle de føre opp Herren Guds ark, Han som troner over kjerubene, der hvor Navnet nevnes. Så førte de Guds ark på en ny vogn bort fra huset til Abinadab, og Ussa og Ahjo kjørte vognen. David og hele Israel jublet av full kraft for Guds ansikt med sang til lyrer, harper, tamburiner, cymbler og trompeter. Da de kom til Kidons treskeplass, rakte Ussa ut hånden for å holde fast på arken, for oksene snublet. Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa, og Han slo ham fordi han hadde rakt hånden ut mot arken. Han døde der for Guds ansikt. David ble harm på grunn av Herrens utbrudd mot Ussa. Derfor blir stedet kalt Peres-Ussa til denne dag. Den dagen ble David grepet av frykt for Gud og sa: «Hvordan skal jeg kunne føre Guds ark opp til meg?» Derfor ville ikke David føre arken til seg i Davids by, men førte den til side og inn i huset til gititten Obed-Edom. Guds ark ble stående hos familien til Obed-Edom i hans hus i tre måneder. Herren velsignet Obed-Edoms hus og alt han eide. Hiram, kongen av Tyros, sendte utsendinger til David med sedertre, murere og tømmermenn for å bygge et hus til ham. David forsto at Herren hadde stadfestet ham som konge over Israel, for kongedømmet hans var høyt opphøyet for Hans folk Israels skyld. Så tok David seg enda flere koner i Jerusalem, og han fikk enda flere sønner og døtre. Dette er navnene på dem som ble født til ham i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, Jibhar, Elisjua, Elpelet, Nogah, Nefeg, Jafia, Elisjama, Be’eljada og Elifelet. Da filisterne hørte at David var salvet til konge over hele Israel, dro alle filisterne opp for å gripe ham. Da David fikk høre det, dro han ut mot dem. Da dro filisterne ut for å plyndre i Refa’imdalen. David spurte Herren om råd og sa: «Skal jeg dra opp mot filisterne? Vil Du overgi dem i min hånd?» Da sa Herren til ham: «Dra opp, for Jeg skal overgi dem i din hånd.» De dro opp til Ba’al-Perasim, og der slo David dem. Da sa David: «Gud har brutt igjennom fiendene mine ved min hånd, slik som vann fosser i gjennom.» Derfor kalte de dette stedet Ba’al-Perasim. Da de forlot gudene sine der, ga David befaling, og de ble brent på ilden. Så dro filisterne enda en gang ut for å plyndre i dalen. Derfor spurte David igjen Gud om råd, og Gud sa til ham: «Du skal ikke dra opp etter dem. Gå rundt dem og kom mot dem rett foran morbærtrærne! Når du over toppene på morbærtrærne hører lyden av noen som marsjerer, skal det skje: Du skal dra ut i striden. For Gud har dratt ut foran deg for å slå hærstyrken til filisterne.» David gjorde som Gud hadde befalt ham, og de slo ned filisterhæren fra Gibeon og helt bort til Geser. Davids navn ble kjent utover i alle land, og Herren lot alle folkeslagene frykte ham. David bygde et hus til seg selv i Davids by. Han gjorde i stand et sted for Guds ark og reiste et telt til den. Så sa David: «Ingen andre enn levittene skal bære den, for Herren har utvalgt dem til å bære Guds ark og til å gjøre tjeneste for Ham til evig tid.» David samlet hele Israel i Jerusalem for å føre Herrens ark opp til sitt sted, det han hadde gjort i stand for den. Han samlet Arons barn og levittene. Av Kehats sønner var det høvdingen Uriel og 120 av hans brødre. Av Meraris sønner var det høvdingen Asaja og 220 av hans brødre. Av Gersjoms sønner var det høvdingen Joel og 130 av hans brødre. Av Elisafans sønner var det høvdingen Sjemaja og 200 av hans brødre. Av Hebrons sønner var det høvdingen Eliel og 80 av hans brødre. Av Ussiels sønner var det høvdingen Amminadab og 112 av hans brødre. David kalte til seg prestene Sadok og Ebjatar og levittene Uriel, Asaja, Joel, Sjemaja, Eliel og Amminadab. Han sa til dem: «Dere er overhodene for fedrene blant levittene. Hellige dere, både dere og deres brødre, så dere kan føre Herren Israels Guds ark opp til det stedet jeg har gjort i stand til den. For på grunn av at dere ikke gjorde dette den første gangen, brøt Herren vår Gud ut mot oss, fordi vi ikke spurte Ham til råds om den rette orden.» Så helliget prestene og levittene seg for å føre opp Herren Israels Guds ark. Levittenes barn bar Guds ark på skuldrene sine ved hjelp av stengene, slik Moses hadde befalt etter Herrens Ord. David befalte levittenes ledere at de skulle utpeke sine brødre til å være sangere, med musikkinstrumenter, harper, lyrer og cymbler. De skulle spille gledestoner med kraftig lyd. Levittene utpekte Heman, Joels sønn, og blant hans brødre utpekte de Asaf, Berekjas sønn, og av deres brødre, Meraris sønner, utpekte de Etan, Kusjajas sønn. Sammen med dem var brødrene av annen rang: Sakarja, Ja’asiel, Sjemiramot, Jehiel, Unni, Eliab, Benaja, Ma’aseja, Mattitja, Eliflehu, Mikneja, Obed-Edom og Je’iel, portvaktene. Sangerne Heman, Asaf og Etan skulle la bronsecymblene lyde. Sakarja, Asiel, Sjemiramot, Jehiel, Unni, Eliab, Ma’aseja og Benaja skulle spille på harper etter Alamot. Mattitja, Eliflehu, Mikneja, Obed-Edom, Je’iel og Asasja skulle lede med lyrer etter Sjeminit. Kenanja, leder for levittene, var sangmester med ansvar for musikken, for han var dyktig til dette. Berekja og Elkana var dørvoktere for arken. Prestene Sjebanja, Josjafat, Netanel, Amasai, Sakarja, Benaja og Elieser skulle blåse i trompet foran Guds ark. Obed-Edom og Jehia var dørvoktere for arken. Så dro David, de eldste i Israel og førerne for 1000 av sted for å føre Herrens paktsark opp fra huset til Obed-Edom med glede. Siden Herren hjalp levittene som bar Herrens paktsark, ofret de sju okser og sju værer. David var kledd i en kappe av fint lin. Det var også levittene som bar arken, sangerne og sangmesteren Kenanja som ledet sangerne. David hadde også på seg en kjortel av lin. Slik førte hele Israel Herrens paktsark opp med gledesrop og med gledestoner fra basun, trompeter og cymbler mens de spilte på harper og lyrer. Da Herrens paktsark kom til Davids by, skjedde det at Mikal, Sauls datter, så ut gjennom vinduet. Hun fikk se kong David danse omkring og leke. Da foraktet hun ham i sitt hjerte. De kom med Guds ark og satte den midt i det teltet som David hadde satt opp for den. Deretter kom de fram med brennoffer og fredsoffer for Guds ansikt. Da David var ferdig med å bære fram brennoffer og fredsoffer, velsignet han folket i Herrens navn. Til hver enkelt i Israel, både mann og kvinne, delte han ut et brød, et kakestykke og en rosinkake til hver. Han utpekte også noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens ark for å minnes, for å takke og for å prise Herren, Israels Gud: Overhodet var Asaf. Etter ham kom Sakarja, så Je’iel, Sjemiramot, Jehiel, Mattitja, Eliab, Benaja og Obed-Edom. Je’iel hadde harper og lyrer, men Asaf lagde musikk med cymbler. Prestene Benaja og Jahasiel blåste hele tiden i trompetene foran Guds paktsark. Den dagen ga David for første gang Asaf og hans brødre disse ordene i hånden for å lovprise Herren: Pris Herren! Påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene! Syng for Ham, lovsyng ham! Forkynn alle Hans underfulle gjerninger! Ros dere i Hans hellige navn! Må de som søker Herren, glede seg av hjertet! Søk Herren og Hans styrke! Søk alltid Hans ansikt! Husk de underfulle gjerningene Han har gjort, Hans under og dommene Hans munn har avsagt, dere som er Israels, Hans tjeners slekt, dere Jakobs barn, Hans utvalgte. Han er Herren, vår Gud. Over hele jorden rår Hans dommer. Husk Hans pakt til evig tid, det ordet Han bød for 1000 slekter, pakten Han sluttet med Abraham, Hans ed til Isak, som Han stadfestet som en lov for Jakob, for Israel som en evig pakt, da Han sa: «Til deg vil Jeg gi Kanaans land som arvedel», da dere var noen få menn, et lite antall som var fremmede der i landet. Da de flakket omkring fra et folk til et annet, og fra et rike til et annet folk, lot Han ingen få undertrykke dem. Ja, Han tuktet konger for deres skyld og sa: «Rør ikke Mine salvede, og gjør ikke Mine profeter noe ondt!» Syng for Herren, hele jorden! Forkynn fra dag til dag evangeliet om Hans frelse! Forkynn Hans herlighet blant folkeslagene, Hans under blant alle folk. For Herren er stor og verdig all pris. Han skal fryktes framfor alle guder. For alle folkenes guder er ingenting, men Herren gjorde himlene. Prakt og majestet er for Hans ansikt. Styrke og glede er på Hans sted. Gi Herren, dere folkenes stammer, gi Herren ære og makt! Gi Herren den ære som tilkommer Hans navn. Bær fram offer og kom fram for Hans ansikt! Tilbe Herren i Hans hellighets skjønnhet! Skjelv for Hans ansikt, hele jorden! Ja, verden er fast grunnlagt, den skal ikke rokkes. La himlene glede seg og jorden fryde seg, og la dem si blant hedningfolkene: «Herren er konge!» La havet buldre med alt som fyller det. La marken og alt som er på den, fylles av glede! Da skal skogens trær juble for Herrens ansikt, for Han kommer for å dømme jorden. Pris Herren, for Han er god! For Hans trofasthet varer evig. Og si: «Frels oss, Du vår frelses Gud. Samle oss, og utfri oss fra hedningfolkene, så vi kan prise Ditt hellige navn og ha vår ros i Din pris.» Lovet være Herren, Israels Gud fra evighet til evighet! Og hele folket sa: «Amen!» og de lovet Herren. Så lot han Asaf og hans brødre være igjen der foran Herrens paktsark, for at de stadig skulle gjøre tjeneste foran arken. Alt som hørte til tjenesten på den dagen, ble utført samme dag, Obed-Edom med de 68 brødrene – når Obed-Edom, Jedutuns sønn ble medregnet – og Hosa skulle være der som portvakter. Presten Sadok og hans brødre prestene lot han stå foran Herrens tabernakel på det høye stedet i Gibeon for stadig å ofre brennoffer for Herren på brennofferalteret, både morgen og kveld, og for å gjøre alt som står skrevet i Herrens lov, den Han hadde gitt Israel. Sammen med dem var Heman og Jedutun og de andre som var utvalgt, dem som var utpekt ved navn, for å prise Herren, fordi Hans trofasthet varer evig. Sammen med dem skulle Heman og Jedutun la trompeter og cymbler lyde sammen med de andre musikkinstrumentene som hørte til Guds lovsang. Jedutuns sønner var portvakter. Hele folket dro bort, hver mann til sitt hus. David vendte tilbake for å velsigne sitt hus. Mens David bodde i huset sitt, skjedde det at David sa til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, men Herrens paktsark står under en teltduk.» Da sa Natan til David: «Gjør alt det som ligger deg på hjertet, for Gud er med deg.» Den samme natten skjedde det at Guds Ord kom til Natan, og Han sa: «Gå og si til Min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge et hus for Meg der Jeg kan bo. For Jeg har ikke bodd i noe hus siden den dagen Jeg førte Israel opp og helt til i dag, men Jeg har flyttet omkring i et telt og i tabernakelet. Hvor Jeg flyttet rundt i hele Israel, har Jeg da noen gang talt et ord til noen av Israels dommere, dem Jeg befalte å være hyrder for Mitt folk, og sagt: ‘Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre for Meg?’ Derfor skal du si dette til Min tjener David: Så sier Hærskarenes Herre: Jeg tok deg fra sauekveen, hvor du fulgte sauene, for at du skulle bli fyrste over Mitt folk Israel. Jeg har vært med deg hvor du enn gikk, og Jeg har utryddet alle fiendene dine for deg. Jeg har gjort navnet ditt som navnet til de store på jorden. Jeg utpeker et sted for Mitt folk Israel, og Jeg planter dem, så de skal bo på sitt eget sted og ikke flytte mer. Heller ikke skal ondskapens sønner undertrykke dem mer, slik de har gjort før, helt fra den tiden Jeg befalte at det skulle være dommere over Mitt folk Israel. Jeg skal også ydmyke alle fiendene dine. Nå forkynner Jeg deg at Herren skal bygge et hus for deg. Når dine dagers tall er fullt, når du må gå til dine fedre, skal det skje: Jeg skal reise opp ditt avkom etter deg, en som skal komme fra dine sønner. Og Jeg skal grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for Meg, og Jeg skal grunnfeste hans trone til evig tid. Jeg skal være hans Far, og han skal være Min sønn. Jeg skal ikke la Min trofasthet vike fra ham, slik Jeg lot den vike fra ham som var før deg. Jeg skal grunnfeste ham i Mitt hus og i Mitt rike til evig tid. Hans trone skal være grunnfestet til evig tid. » Alle disse ordene, og hele dette synet, sa Natan fram for David. Deretter gikk kong David inn og satte seg for Herrens ansikt, og han sa: «Hvem er jeg, Herre Gud? Og hva er mitt hus, siden Du har ført meg så langt som dette? Likevel var dette altfor lite i Dine øyne, Gud. Du har også talt om Din tjeners hus langt fram i tiden og har ansett meg etter den rang som tilkommer det mennesket som er opphøyet, Herre Gud. Hva mer kan David si til Deg om Din tjeners ære? For Du kjenner Din tjener. Herre, for Din tjeners skyld og etter Ditt eget hjerte har Du gjort hele dette mektige verket for å gjøre alle disse storverk kjent. Herre, det er ingen som Du, og det finnes heller ingen Gud ved siden av Deg, etter alt det vi har hørt med våre ører. Og hvem er som Ditt folk Israel? På jorden er det bare det folkeslaget Gud har dratt ut for å forløse som et folk for seg selv, for å gjøre seg et navn. Det gjorde Du for at Du skulle gjøre store og fryktinngytende gjerninger ved å drive folkeslag bort fra Ditt folks ansikt, dem Du forløste fra Egypt. Du har gitt Deg selv folket Israel som ditt folk til evig tid. Og Du, Herre, er blitt deres Gud. Herre, det ordet Du nå har talt om Din tjener og om hans hus, la det være grunnfestet til evig tid, og gjør som Du har sagt! La det være grunnfestet, så Ditt navn skal opphøyes til evig tid, så det blir sagt: ‘Hærskarenes Herre, Israels Gud, er Gud for Israel.’ La Din tjener Davids hus bli stadfestet for Ditt ansikt! For Du, min Gud, har åpenbart for Din tjener at Du vil bygge et hus for ham. Derfor har Din tjener funnet adgang til å be for Ditt ansikt. Og nå, Herre, Du er Gud, og Du har lovt Din tjener denne godheten. Nå har Du funnet velbehag i å velsigne Din tjeners hus, så det blir stående for Ditt ansikt til evig tid. For Du har velsignet det, Herre, og det er velsignet til evig tid.» Etter dette slo David filisterne, la dem under seg og tok Gat og landsbyene som hørte til, ut av filisternes hender. Deretter beseiret han Moab, og moabittene ble Davids slaver og måtte betale skatt. David beseiret også Hadadeser, Sobas konge, helt til Hamat, da han dro dit for å befeste sin makt ved elven Eufrat. David tok fra ham 1000 vogner, 7000 hestfolk og 20 000 fotsoldater. David skar også hasene over på alle vognhestene, bortsett fra at han sparte mange nok til 100 vogner. Da arameerne fra Damaskus ville komme Hadadeser, Sobas konge, til unnsetning, drepte David 22 000 menn. David satte vaktstyrker i den delen av Aram som tilhører Damaskus. Arameerne ble Davids slaver, og de måtte betale skatt. Slik ga Herren David seier overalt hvor han dro. David tok gullskjoldene som Hadadesers tjenere hadde på seg, og førte dem til Jerusalem. Også fra Tibhat og fra Kun, Hadadesers byer, førte David med seg et stort parti bronse. Dette brukte Salomo til å lage bronsehavet, søylene og bronsekarene. Da nå To’u, Hamats konge, fikk høre at David hadde slått hele hæren til Hadadeser, Sobas konge, sendte han sin sønn Hadoram til kong David for å hilse ham med fred og velsigne ham, fordi han hadde krig mot Hadadeser og slått ham, for Hadadeser hadde stadig ligget i strid med To’u. Han tok også med seg alle slags verdigjenstander av gull, sølv og bronse. Kong David innviet også disse til Herren, sammen med sølvet og gullet han hadde tatt med fra alle folkeslagene, fra Edom, Moab og Ammons barn, fra filisterne og Amalek. Dessuten drepte Absjai, Serujas sønn, 18 000 edomitter i Saltdalen. Han satte også vaktstyrker i Edom, og alle edomittene ble Davids slaver. Herren ga David seier overalt hvor han dro fram. Så var David konge over hele Israel og sørget for rett og rettferdighet for hele sitt folk. Joab, Serujas sønn, ble satt over hæren. Josjafat, Ahiluds sønn, var historieskriver. Sadok, Ahitubs sønn, og Akimelek, Abjatars sønn, var prester. Sjavsja var statsskriver. Benaja, Jojadas sønn, ble satt over keretittene og peletittene, og Davids sønner var overhodene ved kongens side. Etter dette skjedde det: Nahasj, kongen over Ammons barn, døde, og hans sønn ble konge i hans sted. Da sa David: «Jeg skal vise vennlighet mot Hanun, Nahasjs sønn, fordi hans far viste vennlighet mot meg.» Så sendte David budbærere for å trøste ham i sorgen over hans far. Davids tjenere kom til Hanun i landet til Ammons barn for å trøste ham. Lederne for Ammons barn sa til Hanun: «Tror du at det virkelig er for å ære din far David har sendt trøstere til deg? Kan det ikke være at tjenerne hans kom til deg for å utforske, styrte og utspeide landet?» Derfor grep Hanun Davids tjenere, fikk dem raket og skar av klærne deres ved midjen, over setet deres, og sendte dem så av sted. Da var det noen som dro til David og fortalte om disse mennene. Han sendte noen for å møte dem, for mennene var dypt vanæret. Kongen sa: «Vent i Jeriko til skjegget deres har vokst ut igjen, så kan dere komme tilbake.» Da Ammons barn innså at de hadde gjort seg avskyelige for David, sendte Hanun og Ammons barn 1000 talenter sølv for å leie seg vogner og hestfolk fra arameerriket, fra det arameiske Ma’aka, og fra Soba. De leide seg 32 000 vogner, sammen med kongen i Ma’aka og hæren hans, og de kom og slo leir foran Medeba. Også Ammons barn samlet seg fra byene sine og kom for å stride. Da David fikk høre om dette, sendte han Joab av sted sammen med hele hæren av djerve menn. Da kom Ammons barn ut og stilte seg opp til strid foran byporten, og kongene som hadde kommet, sto for seg selv på marken. Da Joab så at han fikk strid på to fronter, både forfra og bakfra, valgte han ut noen av Israels beste menn og stilte dem opp for å møte arameerne. Men resten av hæren satte han under sin bror Absjais kommando, og de stilte seg opp for å møte Ammons barn. Deretter sa han: «Hvis arameerne blir for sterke for meg, skal du berge meg. Men hvis Ammons barn blir for sterke for deg, skal jeg berge deg. Vær ved godt mot, og la oss være sterke for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre det som er godt i Hans øyne.» Joab og hæren hans kom nærmere for å stride mot arameerne, og de flyktet for ham. Da Ammons barn så at arameerne flyktet, flyktet de også for hans bror Absjai og kom inn i byen. Deretter dro Joab tilbake til Jerusalem. Da arameerne så at de var blitt beseiret av Israel, sendte de budbærere og tok med seg arameerne som var på den andre siden av Elven. Sjofak, øverstkommanderende for Hadadesers hær, dro fram foran dem. Da dette ble fortalt til David, samlet han hele Israel, dro over Jordan, kom fram til dem og stilte opp hæren til strid mot dem. Da David hadde stilt opp hæren til strid mot arameerne, stred de mot ham. Arameerne flyktet for Israel. David drepte 7000 vognmenn og 40 000 fotsoldater blant syrerne. Han drepte også Sjofak, øverstkommanderende for hæren. Da Hadadesers vasaller så at de var slått av Israel, sluttet de fred med David og ble vasallene hans. Derfor var ikke arameerne lenger villige til å hjelpe Ammons barn. Om våren det året, på den tiden kongene pleier å dra ut til strid, skjedde det at Joab førte ut hærstyrken og herjet i landet til Ammons barn. Han kom og beleiret Rabba. Men David ble igjen i Jerusalem. Joab slo Rabba og ødela den. David tok kronen til kongen deres fra hodet hans, og han fant ut at den veide en talent gull, og at det var en kostbar stein på den. Den ble satt på hodet til David. Han førte også bytte med seg ut fra byen i store mengder. Han førte ut folket som var der, og de ble lagt under sager, jernhakker og økser. Slik gjorde David med alle byene til Ammons barn. Så vendte David og hele hæren tilbake til Jerusalem. Etter dette skjedde det at det brøt ut krig med filisterne i Geser. Det var på den tiden husjatitten Sibbekai drepte Sippai, som var en av sønnene til kjempen. Og de ble underkuet. Igjen ble det strid med filisterne, og Elkanan, Ja’irs sønn, drepte Lakmi, bror til gititten Goliat. Det var han som hadde et spyd med et skaft som en vevbom. Enda en gang ble det strid ved Gat. Der var det en veldig stor mann, med 24 fingre og tær, seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot. Han var også etterkommer av Rafa. Da han hånte Israel, ble han drept av Jonatan, sønn av Sjima, Davids bror. Disse var etterkommere av Rafa i Gat, og de falt for Davids hånd, for hans tjeneres hånd. Satan sto opp mot Israel og lokket David til å telle Israel. Så sa David til Joab og til førerne for folket: «Gå og mønstre Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, og kom til meg med antallet på dem, så jeg kan få vite det.» Joab svarte: «Må Herren gjøre sitt folk 100 ganger større enn de nå er. Men, min herre konge, er de ikke alle min herres tjenere? Hvorfor ber da min herre om dette? Hvorfor skal han bli årsak til skyld over Israel?» Men kongen sto fast på sitt ord overfor Joab. Derfor gikk Joab sin vei og dro gjennom hele Israel og kom tilbake til Jerusalem. Så ga Joab David summen av Israels folketelling. Hele Israel hadde 1100 000 menn som kunne dra sverdet, og Juda hadde 470 000 menn som kunne dra sverdet. Men Levi og Benjamin telte han ikke opp blant dem, for kongens ord var en styggedom for Joab. Dette tiltaket var ondt i Guds øyne. Derfor slo Han Israel. Da sa David til Gud: «Jeg har syndet stort fordi jeg gjorde dette. Men nå ber jeg: Tilgi Din tjener denne misgjerningen, for jeg har handlet som en dåre.» Herren talte til Gad, Davids seer, og sa: «Gå og si til David: Så sier Herren: Jeg legger tre ting fram for deg. Velg en av dem, så skal Jeg gjøre med deg etter det.» Så kom Gad til David og sa til ham: «Så sier Herren: ‘Velg selv: Enten tre år med hungersnød, eller tre måneder da du skal lide nederlag for fiendene dine, og fiendene dine skal seire over deg, eller tre dager med Herrens sverd, pest i landet, da Herrens engel skal ødelegge hele Israels landområde.’ Tenk nå over hvilket svar jeg skal ta med tilbake til Ham som sendte meg.» David sa til Gad: «Jeg er i stor trengsel, jeg ber, la meg helst falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er meget stor. Men la meg ikke falle i et menneskes hånd!» Så sendte Herren en pest over Israel, og 70 000 menn av Israel falt. Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den. Mens han holdt på å ødelegge, så Herren på og angret det onde. Han sa til engelen som spredte ødeleggelse: «Det er nok. Trekk nå hånden din tilbake!» Herrens engel sto ved treskeplassen til jebusitten Ornan. Da løftet David blikket og så Herrens engel som sto mellom jorden og himmelen. I hånden hadde han et sverd som var rakt ut over Jerusalem. David og de eldste, som var kledt i sekk, falt da på sitt ansikt. David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Jeg er den som har syndet og gjort det onde. Men disse sauene, hva har de gjort? Jeg ber Deg, Herre min Gud, la Din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke over Ditt folk, så de skulle bli slått.» Derfor befalte Herrens engel Gad å si til David at han skulle dra opp og reise et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Ornan. Så gikk David opp etter Gads ord, som han hadde talt i Herrens navn. Ornan snudde seg og fikk se engelen. De fire sønnene han hadde med seg, gjemte seg, men Ornan fortsatte å treske hvete. Så kom David til Ornan, og Ornan så opp og fikk øye på David. Han gikk bort fra treskeplassen og bøyde seg for David med ansiktet til jorden. Da sa David til Ornan: «Gi meg det stedet hvor treskeplassen er, så jeg kan bygge et alter for Herren på den. Du skal la meg få den til full pris, slik at pesten kan tas bort fra folket.» Men Ornan sa til David: «Bare ta den! Min herre kongen må gjøre det som han synes godt om. Se, jeg gir deg også oksene til brennoffer, treskeredskapene til ved og hveten til grødeoffer. Jeg gir bort alt sammen.» Da sa kong David til Ornan: «Nei, men jeg skal sannelig kjøpe det til full pris, for jeg vil ikke ta det som er ditt, og la det stige opp til Herren. Jeg vil heller ikke ofre brennoffer med det som ikke har kostet meg noe.» Så ga David Ornan 600 sjekel gull etter vekten som gjaldt på stedet. David bygde et alter for Herren der. Han bar fram brennoffer og fredsoffer, og han påkalte Herren. Han svarte ham fra himmelen med ild på brennofferalteret. Så talte Herren til engelen, og han stakk sverdet sitt i sliren. Med det samme David så at Herren hadde bønnhørt ham på treskeplassen til jebusitten Ornan, ofret han der. For Herrens tabernakel og brennofferalteret, det Moses hadde lagd i ørkenen, var den gangen på det høye stedet i Gibeon. Men David kunne ikke gå fram for det for å spørre Gud om råd, for han fryktet for sverdet til Herrens engel. Da sa David: «Dette er Herren Guds hus, og dette er brennofferalteret for Israel.» Så befalte David at de skulle samle alle de fremmede som bodde i Israels land. Han utpekte steinhoggere til å hogge stein til byggingen av Guds hus. David gjorde klar store mengder jern for naglene i dørene til portene og for bindhaker og bronse i en slik mengde at den ikke kunne veies, og så mye sedertre at det ikke kunne telles. For sidonierne og de fra Tyros kom med mye sedertre til David. David sa: «Min sønn Salomo er ung og uerfaren, og huset som skal bygges for Herren, må være umåtelig storslått, berømt og herlig i alle land. Jeg vil nå forberede det.» Så gjorde David omfattende forberedelser før han døde. Så kalte han på sin sønn Salomo og befalte ham å bygge et hus for Herren, Israels Gud. David sa til Salomo: «Min sønn, det lå meg på hjertet å bygge et hus for Herren min Guds navn. Men Herrens Ord kom til meg og sa: ‘Du har utgytt mye blod og har utkjempet mange store kriger. Du skal ikke bygge et hus for Mitt navn, for du har utgytt så mye blod for Mitt ansikt på jorden. Se, det skal bli født deg en sønn, han skal være en roens mann. Jeg vil gi ham ro fra alle fiendene hans rundt omkring. Hans navn skal være Salomo, for i hans dager skal Jeg gi fred og ro til Israel. Han skal bygge et hus for Mitt navn, og han skal være Min sønn, og Jeg skal være hans Far. Jeg skal grunnfeste tronen for hans kongedømme over Israel til evig tid.’ Nå, min sønn, må Herren være med deg! Må du ha framgang og bygge Herren din Guds hus, slik Han har sagt til deg. Må bare Herren gi deg klokskap og forstand og råd om Israel, så du holder Herren din Guds lov. Da skal du ha framgang hvis du tar deg i vare så du gjør etter de lovene og de dommene som Herren befalte Moses for Israel. Vær ved godt mot og vær modig! Frykt ikke og bli ikke redd! Sannelig, jeg har hatt mye strev med å samle 100 000 talenter gull og 1000 000 talenter sølv til Herrens hus og bronse og jern som er så mye at det ikke kan veies. Jeg har også gjort ferdig tømmer og stein, og du kan selv legge mer til alt dette. Dessuten er det et stort antall arbeidere hos deg: tømmermenn og steinhoggere og alle slags dyktige menn til all slags arbeid. På sølv, gull, bronse og jern er det ingen ende. Stå da opp og begynn arbeidet, og Herren skal være med deg. David befalte også alle lederne i Israel å hjelpe hans sønn Salomo, og han sa: «Er ikke Herren deres Gud med dere? Har Han ikke gitt dere ro på alle kanter? For dem som bor i landet, har Han overgitt i min hånd, og landet er blitt lydig for Herren og for Hans folk. Overgi nå bare deres hjerte og deres sjel til å søke Herren deres Gud, slik at dere står opp og bygger Herren Guds helligdom og fører Herrens paktsark og Guds hellige redskaper inn i det huset som skal bygges for Herrens navn.» Da David var blitt gammel og mett av dager gjorde han sin sønn Salomo til konge over Israel. Han samlet alle lederne i Israel, sammen med prestene og levittene. Levittene ble telt opp fra de var 30 år og eldre. Tallet på menn, telt én for én, var 38 000. Av disse skulle 24 000 ha tilsyn med arbeidet på Herrens hus. 6000 var embetsmenn og dommere, 4000 var portvakter, og 4000 skulle prise Herren med instrumenter «som jeg har lagd, til lovprisning». David delte dem også inn i avdelinger ut fra Levis sønner: Gersjon, Kehat og Merari. Av gersjonittene var det Ladan og Sjimi. Ladans sønner var disse: Overhodet var Jehiel, så Setam og Joel, tre i alt. Sjimis sønner var: Sjelomot, Hasiel og Haran, tre i alt. Disse var overhoder for fedrene som tilhørte Ladan. Sjimis sønner var: Jahat, Sisa, Je’usj og Beria. Disse var de fire sønnene til Sjimi. Jahat var overhodet og Sisa den andre. Men Je’usj og Beria hadde ikke mange sønner. Derfor ble de utpekt som ett farshus. Kehats sønner var: Amram, Jishar, Hebron og Ussiel, fire i alt. Amrams sønner var: Aron og Moses. Aron ble utvalgt for at han skulle hellige alt det som hørte til Det Aller Helligste, han og hans sønner til evig tid, så de skulle brenne røkelse for Herrens ansikt, tjene Ham og velsigne i Hans navn til evig tid. Sønnene til Guds mann Moses ble regnet til Levis stamme. Sønnene til Moses var Gersjom og Elieser. Av Gersjoms sønner var Sjubael overhodet. Av Eliesers barn var Rehabja overhodet. Elieser hadde ingen andre sønner, men Rehabjas sønner var svært tallrike. Av Jishars sønner var Sjelomit overhodet. Av Hebrons sønner var Jeria overhodet, Amarja den andre, Jahasiel den tredje og Jekamam den fjerde. Av Ussiels sønner var Mika overhodet og Jisjia den andre. Meraris sønner var Makli og Musji. Maklis sønner var Elasar og Kisj. Elasar døde og hadde ingen sønner, men bare døtre. Deres brødre, Kisjs sønner, tok dem til koner. Musjis sønner var Makli, Eder og Jeremot, tre i alt. Disse var Levis sønner ut fra deres fedres hus, overhodene for fedrene, slik de ble telt én for én ut fra tallet på alle navnene deres, de som arbeidet med tjenesten i Herrens hus, de som var 20 år og eldre. For David sa: «Herren, Israels Gud har gitt sitt folk ro, og Han skal bo i Jerusalem til evig tid.» Til levittene sa han: «De skal ikke lenger bære tabernakelet eller noe av alt det utstyret som hører til tjenesten i det.» For etter Davids siste ord ble levittene telt opp fra de var 20 år og eldre. Oppgaven deres var å hjelpe Arons sønner under tjenesten i Herrens hus, i forgårdene og i kamrene, med renselsen av alle de hellige redskapene og arbeidet med tjenesten i Guds hus, både med skuebrødene og det fine melet til grødeofferet, med de usyrede kakene og det som ble stekt i pannen, med alt det som blir blandet, og med alle slags mål og størrelser. Hver morgen skulle de stå og takke og prise Herren, og det samme skulle de gjøre om kvelden. Hver gang det ble båret fram brennoffer til Herren på sabbatene og nymånedagene og på de fastsatte høytidene, etter tallet som var fastsatt i forordningene som gjaldt for dem – hele tiden for Herrens ansikt. De skulle også ta vare på alt det som trengtes i Åpenbaringsteltet, det som trengtes i Det Hellige, og det som deres brødre av Arons sønner trengte til tjenesten i Herrens hus. Slik er Arons sønners avdelinger. Arons sønner var Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. Men Nadab og Abihu døde før sin far, og de hadde ingen sønner. Derfor var det bare Elasar og Itamar som gjorde tjeneste som prester. Sammen med Sadok av Elasars sønner og Akimelek av Itamars sønner, delte David dem inn etter den ordningen som skulle gjelde for tjenesten deres. Det ble funnet flere overhoder blant Elasars sønner enn blant Itamars sønner, og etter disse ble de inndelt. Blant Elasars sønner var det 16 overhoder for deres fedres hus, og blant Itamars sønner var det åtte overhoder for deres fedres hus. Slik delte de dem inn ved loddkasting, den ene gruppen etter den andre, for det var tjenestemenn for helligdommen og Guds tjenestemenn både blant Elasars sønner og blant Itamars sønner. Skriveren Sjemaja, Netanels sønn, en av levittene, skrev dem ned i nærvær av kongen og lederne, presten Sadok og Akimelek, Ebjatars sønn, og overhodene for dem som var fedrene blant prestene og levittene. Ett farshus ble tatt ut for Elasar og ett for Itamar. Det første loddet falt på Jojarib, det andre på Jedaja, det tredje på Harim, det fjerde på Seorim, det femte på Malkia, det sjette på Mijamin, det sjuende på Hakkos, det åttende på Abia, det niende på Jesjua, det tiende på Sjekanja, det ellevte på Eljasjib, det tolvte på Jakim, det trettende på Huppa, det fjortende på Jesjebab, det femtende på Bilga, det sekstende på Immer, det syttende på Hesir, det attende på Happisses, det nittende på Petakja, det tjuende på Jeheskel, det tjueførste på Jakin, det tjueandre på Gamul, det tjuetredje på Delaja, det tjuefjerde på Ma’asja. Dette var ordningen for tjenesten deres når de skulle komme inn i Herrens hus etter de lovene de hadde fått ved sin far, Aron, slik Herren, Israels Gud hadde befalt ham. De andre av Levis sønner var disse: Av Amrams sønner var det Sjubael, av Sjubaels sønner var det Jekdeja. For Rehabja var overhodet blant Rehabjas sønner, Jisjia. Til jisjirittene hørte Sjelomot. Av Sjelomots sønner var det Jahat. Av Hebrons sønner var Jeria overhodet, Amarja den andre, Jahasiel den tredje og Jekamam den fjerde. Av Ussiels sønner var det Mika. Av Mikas sønner var det Sjamir. Mikas bror var Jisjia. Av Jisjias sønner var det Sakarja. Meraris sønner var Makli og Musji, sønner av hans sønn Ja’asia. Meraris sønner ved hans sønn Ja’asia var også Sjoham, Sakkur og Ibri. Av Makli var det Elasar, som ikke hadde noen sønner. Av Kisj var det Jerakme’el. Dessuten var Musjis sønner Makli, Eder og Jerimot. Disse var levittenes sønner etter deres fedres hus. På samme måten som deres brødre, Arons sønner, kastet også disse lodd i nærvær av kong David og Sadok, Akimelek og overhodene for fedrene blant prestene og levittene. Overhodene for fedrene gjorde som deres yngre brødre hadde gjort. David og førerne for hæren skilte også ut til tjenesten noen av sønnene til Asaf, Heman og Jedutun. De var profetene som spilte på lyrer, harper og cymbler. Dette var listen av de dyktige mennene som utførte denne tjenesten for dem: Av Asafs sønner var det Sakkur, Josef, Netanja og Asarela. Asafs sønner sto under ledelse av Asaf, som profeterte på oppdrag fra kongen. Av Jedutun, Jedutuns sønner, var det Gedalja, Seri, Jesaja, Hasjabja og Mattitja, seks i tallet, under ledelse av sin far Jedutun, som profeterte og spilte på lyre for å love og prise Herren. Av Heman, Hemans sønner var det Bukkia, Mattanja, Ussiel, Sjubael, Jerimot, Hananja, Hanani, Eliata, Giddalti, Romamti-Eser, Josjbekasja, Malloti, Hotir og Mahasiot. Alle disse var sønner av Heman, som var kongens seer i Guds Ord, for å opphøye hornet, for Gud ga Heman 14 sønner og tre døtre. Alle disse sto under ledelse av sin far, så de skulle synge og spille i Herrens hus med cymbler, harper og lyrer, under tjenesten i Guds hus. Asaf, Jedutun og Heman sto direkte under kongens ledelse. Slik ble antallet på dem 288. Det var sammen med sine brødre som hadde fått opplæring til å synge for Herren, alle som var blitt satt i stand til dette. De kastet lodd om hvilke plikter de skulle ha, både den som var liten, og den som var stor, både læreren og eleven. Det første loddet for Asaf falt på Josef. Det andre på Gedalja, både han selv og hans brødre og sønner, tolv i alt. Det tredje falt på Sakkur, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det fjerde falt på Jisri, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det femte falt på Netanja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det sjette falt på Bukkia, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det sjuende falt på Jesarela, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det åttende falt på Jesaja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det niende falt på Mattanja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tiende falt på Sjimi, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det ellevte falt på Asarel, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tolvte falt på Hasjabja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det trettende falt på Sjubael, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det fjortende falt på Mattitja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det femtende falt på Jeremot, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det sekstende falt på Hananja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det syttende falt på Josjbekasja, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det attende falt på Hanani, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det nittende falt på Malloti, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tjuende falt på Eliata, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tjueførste falt på Hotir, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tjueandre falt på Giddalti, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tjuetredje falt på Mahasiot, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Det tjuefjerde falt på Romamti-Eser, hans sønner og hans brødre, tolv i alt. Portvaktenes avdelinger var disse: Av korahittene var det Mesjelemja, Kores sønn, av Asafs sønner. Mesjelemjas sønner var: Sakarja, den førstefødte, Jediael den andre, Sebadja den tredje, Jatniel den fjerde, Elam den femte, Johanan den sjette og Eljoenai den sjuende. Obed-Edoms sønner var Sjemaja, den førstefødte, Josabad den andre, Joak den tredje, Sakar den fjerde, Netanel den femte, Ammiel den sjette, Jissakar den sjuende og Peulletai den åttende, for Gud hadde velsignet ham. Også til hans sønn Sjemaja ble det født sønner som styrte sine fedres hus, fordi de var fremragende menn. Sjemajas sønner var Otni, Refael, Obed og Elsabad. Deres brødre Elihu og Semakja var fremragende menn. Alle disse var sønner av Obed-Edom, både de og deres sønner og deres brødre, fremragende menn som var dyktige til å arbeide, i alt 62 som tilhørte Obed-Edom. Mesjelemja hadde sønner og brødre, 18 fremragende menn. Også Hosa, av Meraris barn, hadde sønner: Sjimri var overhodet, for selv om han ikke var den førstefødte, gjorde hans far ham til overhode. Hilkia var den andre, Tebalja den tredje og Sakarja den fjerde. Alle Hosas sønner og brødre var 13 i alt. Disse portvaktavdelingene, overhodene for mennene, hadde plikter ved tjenesten i Herrens hus, på samme måten som sine brødre. De kastet lodd for hver enkelt port, både den minste og den største, ut fra sine fedres hus. Loddet for Østporten falt på Sjelemja. Så kastet de lodd for hans sønn Sakarja, en klok rådgiver, og hans lodd falt på Nordporten. På Obed-Edom falt Sørporten, og på hans sønner lagerhuset. For Sjuppim og Hosa falt loddet på Vestporten med Sjalleketporten ved stigningen på hovedveien, vaktavdeling overfor vaktavdeling. Mot øst var det seks levitter, mot nord fire hver dag, mot sør fire hver dag og for lagerhuset to og to. Ved Parbar mot vest sto fire ved hovedveien, og to sto ved selve Parbar. Dette var portvaktenes avdelinger blant Korahs sønner og blant Meraris sønner. Blant levittene var Ahija satt over skattkamrene i Guds hus og over skattkamrene for alt det som var helliget. Ladans sønner, etterkommerne av gersjonittene fra Ladan, overhoder for sine fedre som tilhørte gersjonitten Ladan, var Jehiel. Jehiels sønner, Setam og hans bror Joel, var satt over skattkamrene i Herrens hus. Av amramittene, jisharittene, hebronittene og ussielittene var det disse: Sjubael, sønn av Gersjom, sønn av Moses, var oppsynsmann over skattkamrene. Hans brødre ved Elieser var hans sønn Rehabja, hans sønn Jesaja, hans sønn Joram, hans sønn Sikri og hans sønn Sjelomot. Denne Sjelomot og hans brødre var satt over alle skattkamrene til alt det som var helliget, det som kong David og overhodene for fedrene, embetsmennene over 1000 og 100 og embetsmennene over hæren hadde helliget. Noe av byttet som var vunnet i strid, helliget de for å holde Herrens hus i stand. Alt det seeren Samuel, og Saul, sønn av Kisj, Abner, Ners sønn, og Joab, Serujas sønn, hadde helliget, alt som var helliget, var underlagt Sjelomot og hans brødres ledelse. Av jisharittene var det Kenanja og hans sønner som utførte de alminnelige pliktene som tjenestemenn og dommere over Israel. Av hebronittene hadde Hasjabja og hans brødre, 1700 fremragende menn, tilsyn med Israel på vestsiden av Jordan, i alt som gjaldt Herrens gjerning og tjenesten for kongen. Blant hebronittene var Jeria overhodet for hebronittene etter hans fedres slektstavle. I det førtiende regjeringsåret til David ble de oppsøkt, og det ble funnet mektige krigere ved Jaser i Gilead. Hans brødre var 2700 mektige menn, overhoder for sine fedre, slike som kong David satte til tjenestemenn over rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme, i enhver Guds sak og i enhver kongesak. Israels barn, etter tallet på dem, overhodene for fedrene, embetsmennene for 1000 og 100 og deres tilsynsmenn tjente kongen på alle vis i hæravdelingene. Disse avdelingene kom inn og dro ut m ned etter måned i alle årets måneder, og hver avdeling besto av 24 000. Jasjobam, Sabdiels sønn, sto over den første avdelingen som kom inn for den første måneden, og i avdelingen hans var det 24 000. Han var av Peres’ barn og overhodet for alle førerne for hæren som kom inn for den første måneden. Dodai, en akoakitt, sto over avdelingen som kom inn for den andre måneden, og i hans avdeling var også fyrsten Miklot. I avdelingen hans var det 24 000. Den tredje føreren for hæren som kom inn for den tredje måneden, var Benaja, som var presten Jojadas sønn og som var overhode. I avdelingen hans var det 24 000. Dette var den Benaja som var så mektig blant de 30, og som sto over de 30. I avdelingen hans var hans sønn Ammisabad. Den fjerde føreren, som kom inn for den fjerde måneden, var Asael, Joabs bror, og hans sønn Sebadja fulgte etter ham. I avdelingen hans var det 24 000. Den femte føreren, som kom inn for den femte måneden, var serahitten Sjamhut. I avdelingen hans var det 24 000. Den sjette føreren, som kom inn for den sjette måneden, var Ira, sønn av tekoatitten Ikkesj. I avdelingen hans var det 24 000. Den sjuende føreren, som kom inn for den sjuende måneden, var pelonitten Heles, av Efraims barn. I avdelingen hans var det 24 000. Den åttende føreren, som kom inn for den åttende måneden, var husjatitten Sibbekai, av serahittene. I avdelingen hans var det 24 000. Den niende føreren, som kom inn for den niende måneden, var anatotitten Abieser, av benjaminittene. I avdelingen hans var det 24 000. Den tiende føreren, som kom inn for den tiende måneden, var netofatitten Mahrai, av serahittene. I avdelingen hans var det 24 000. Den ellevte føreren, som kom inn for den ellevte måneden, var piratonitten Benaja, av Efraims barn. I avdelingen hans var det 24 000. Den tolvte føreren, som kom inn for den tolvte måneden, var netofatitten Heldai, av Otniel. I avdelingen hans var det 24 000. De som sto over Israels stammer, var disse: Fyrsten over rubenittene var Elieser, Sikris sønn, over simeonittene: Sjefatja, Ma’akas sønn, over levittene: Hasjabja, Kemuels sønn, over aronittene: Sadok, over Juda: Elihu, en av Davids brødre, over Jissakar: Omri, Mikaels sønn, over Sebulon: Jisjmaja, Obadjas sønn, over Naftali: Jerimot, Asriels sønn, over Efraims barn: Hosea, Asasjas sønn, over halvparten av Manasses stamme: Joel, Pedajas sønn, over halvparten av Manasses stamme i Gilead: Jiddo, Sakarjas sønn, over Benjamin: Ja’asiel, Abners sønn, over Dan: Asarel, Jerohams sønn. Disse var høvdingene for Israels stammer. Men David telte ikke opp dem som var 20 år og yngre, for Herren hadde sagt at Han ville gjøre Israel så tallrikt som stjernene på himmelen. Joab, Serujas sønn, satte i gang en folketelling, men han avsluttet den ikke, for vreden kom over Israel på grunn av dette. Antallet ble heller ikke skrevet ned i kong Davids krøniker. Asmavet, Adiels sønn, var satt over skattkammeret til kongen. Jonatan, Ussias sønn, var satt over lagerhusene ute på marken, i byene, i landsbyene og i festningene. Esri, Kelubs sønn, var satt over dem som utførte arbeidet på marken og dyrket jorden. Ramatitten Sjimi var satt over vingårdene, og sjefamitten Sabdi var satt over grøden fra vingårdene som skulle gå til forsyningen av vin. Gederitten Ba’al-Hanan var satt over oliventrærne og morbærtrærne som var i lavlandet, og Joasj var satt over forsyningen av olje. Saronitten Sjitrai var satt over storfeet som beitet i Saron, og Sjafat, Adlais sønn, var satt over storfeet som beitet i dalene. Ismaelitten Obil var satt over kamelene, og meronotitten Jekdeja var satt over eslene. Hagritten Jasis var satt over småfeet. Alle disse var tjenestemenn som var satt over kong Davids eiendommer. Også Jonatan, Davids onkel, var rådgiver, en klok mann, og han var også skriftlærd. Jehiel, Hakmons sønn, var hos kongens sønner. Ahitofel var kongens rådgiver, og arakitten Husjai var kongens følgesvenn. Etter Ahitofel fulgte Jojada, Benajas sønn, så fulgte Ebjatar. Hærføreren for kongens hær var Joab. David kalte sammen alle Israels ledere i Jerusalem: Det var høvdingene for stammene og embetsmennene for de avdelingene som tjente kongen, embetsmennene over 1000 og embetsmennene over 100, og forvalterne over alt av verdi og all den eiendommen som tilhørte kongen og hans sønner. Sammen med dem var tjenestemennene, de mektige mennene og de mektige krigerne. Så steg kong David fram og sa: «Hør på meg, mine brødre og mitt folk! Jeg fikk lagt på mitt hjerte å bygge et hus til hvilested for Herrens paktsark og til fotskammel for vår Gud, og jeg hadde gjort forberedelser til å bygge det. Men Gud sa til meg: ‘Du skal ikke bygge et hus for Mitt navn, for du har vært en stridsmann og har utøst blod.’ Men av hele min fars hus har Herren Israels Gud utvalgt meg til å være konge over Israel for evig tid, for Han utvalgte Juda til å være fyrste. Fra Judas hus, min fars hus, og blant min fars sønner hadde Han velbehag i meg og gjorde meg til konge over hele Israel. Blant alle mine sønner – for Herren har gitt meg mange sønner – har Han valgt min sønn Salomo til å sitte på tronen for Herrens kongedømme over Israel. Han sa til meg: ‘Det er din sønn Salomo som skal bygge Mitt hus og Mine forgårder. For Jeg har utvalgt ham til å være Min sønn, og Jeg skal være hans Far. Jeg skal grunnfeste hans kongedømme til evig tid, dersom han vil legge all kraft i å følge Mine bud og Mine dommer, slik det er til denne dag.» Og nå, for øynene på hele Israel, Herrens forsamling, og i påhør av Gud, sier jeg dere: Dere skal holde nøye og granske alle budene fra Herren deres Gud, så dere kan innta dette gode landet og overgi det som arv til deres barn etter dere til evig tid! Og du, min sønn Salomo, skal lære å kjenne din fars Gud og tjene Ham med et helt hjerte og med en villig sjel. For Herren gransker alle hjerter og forstår enhver lyst som rører seg i tankene. Hvis du søker Ham, skal Han la seg finne av deg. Men hvis du forlater Ham, skal Han forkaste deg til evig tid. Bare se nå, for Herren har utvalgt deg til å bygge et hus til helligdommen. Vær bare sterk og gjør det!» Så ga David sin sønn Salomo tegningene til forhallen, de husene som skulle være der, de skattkamrene som hørte til, de øvre kamrene som hørte til, de indre kamrene og huset til nådestolen, og tegningene til alt som sto for ham ved Ånden, av forgårdene til Herrens hus, av alle kamrene helt rundt, av skattkamrene i Guds hus og av skattkamrene for de hellige tingene. Videre ga han ham planene for prestenes og levittenes avdelinger, for alt det arbeidet som hørte til tjenesten i Herrens hus, og for alle redskapene til tjenesten i Herrens hus, alt det som skulle være av gull, og vekten av det, for alle redskapene som skulle brukes for hver tjeneste, og alle redskapene som skulle være av sølv, etter vekt, for alle redskapene som skulle brukes for hver tjeneste. Han oppga vekten på lysestakene av gull, og lampene av gull som hørte til, etter vekten på hver av lysestakene og lampene som hørte til. Så var det vekten på lysestakene av sølv, både på lysestaken og lampene som hørte til, alt etter hvordan hver enkelt lysestake skulle brukes. Ut fra vekten oppga han også gullet til bordene for skuebrødene, for hvert bord, og på sølvet til bordene av sølv og det rene gullet til gaflene, skålene og muggene av rent gull og gullskålene. Han oppga gullet til hver skål ut fra vekten. Til sølvskålene oppga han sølv til hver skål ut fra vekten. Han oppga også det rensede gullet for røkelsesalteret ut fra vekten og for byggingen av vognen, det vil si gullkjerubene som brer vingene sine ut og skygger over Herrens paktsark: «Alt dette ble skrevet ned av Herrens hånd, så Han kunne la meg forstå alt arbeidet ut fra disse tegningene.» David sa til sin sønn Salomo: «Vær sterk og ved godt mot, og gjør arbeidet! Frykt ikke og bli ikke forferdet, for Herren Gud, min Gud, skal være med deg. Han skal ikke forlate deg og ikke slippe deg før du har fullført hele arbeidet for tjenesten i Herrens hus. Her er avdelingene av prester og levitter for hele tjenesten i Guds hus. For hver håndverksgjerning og for enhver tjeneste skal det også være en villig håndverker. Også høvdingene og hele folket skal tjene etter dine ord.» Deretter sa kong David til hele forsamlingen: «Min sønn Salomo, den ene som Gud har utvalgt, er ung og uerfaren. Arbeidet er stort, for tempelet er ikke for mennesker, men for Herren Gud. For Guds hus har jeg nå gjort forberedelser av all min kraft: Gull for alt det som skal lages av gull, sølv for alt av sølv, bronse for alt av bronse, jern for alt av jern, tre for alt av tre, dessuten onykssteiner, steiner til innfatning, skinnende steiner i forskjellige farger, alle slags kostbare steiner og marmorheller i store mengder. Fordi jeg har gitt min kjærlighet til min Guds hus, vil jeg også gi til min Guds hus av min egen skatt av sølv og gull, langt ut over alt det jeg har forberedt for det hellige huset: 3000 talenter gull, av gullet fra Ofir, og 7000 talenter renset sølv til å kle veggene i husene med. Videre er det gull til alle de tingene som skal være av gull og sølv, og til alt slags arbeid som skal gjøres av håndverkerne. Hvem er da på denne dag villig til å bli innviet til Herren?» Fyrstene for fedrenes hus, fyrstene for Israels stammer, embetsmennene for 1000 og for 100, ofret da villig sammen med tjenestemennene for kongens arbeid: Til arbeidet på Guds hus ga de 5000 talenter og 10 000 dareiker gull, 10 000 talenter sølv, 18 000 talenter bronse og 100 000 talenter jern. Den som hadde kostbare steiner, ga dem til skattkammeret i Herrens hus, ved gersjonitten Jehiel. Da gledet folket seg, for de hadde ofret villig. For med et helt hjerte hadde de villig gitt gaver til Herren. Kong David gledet seg stort. David lovet Herren foran hele forsamlingen, og David sa: «Lovet er Du, Herre, Israels Gud, vår Far, i all evighet. Deg, Herre, tilhører storheten, makten og æren, herligheten og majesteten. For alt som er i himmelen og på jorden, er Ditt. Ditt er riket, Herre, og Du har opphøyd Deg selv over alt, for at Du skal være Hodet. Både rikdom og ære kommer fra Ditt ansikt, og Du råder over alle. I Din hånd er kraft og makt. Det ligger i Din hånd å gjøre stor og gi styrke til alle. Derfor, vår Gud, priser vi Deg nå og lover Ditt herlige navn. For hvem er vel jeg, og hvem er mitt folk, at vi skulle være i stand til å ofre så villig som dette? Men alle ting kommer fra Deg, og ut av Din egen hånd har vi gitt til Deg. For vi er fremmede for Ditt ansikt og pilegrimer, slik våre fedre også var. Våre dager på jorden er som en skygge, og det finnes intet håp. Herre vår Gud, hele denne store mengden som vi har gjort ferdig for å bygge Deg et hus for Ditt hellige navn, alt dette kommer fra Din egen hånd, og alt sammen hører Deg til. Jeg vet også, min Gud, at Du prøver hjertet, og Du har velbehag i oppriktighet. Jeg, ja, jeg har med oppriktig hjerte frivillig ofret alt dette. Og nå har jeg med glede sett Ditt folk som er til stede, ofre frivillig til Deg. Herre, Du Abrahams, Isaks og Israels Gud, våre fedres Gud, bevar denne viljen i tankene til Ditt folks hjerte for evig, og la deres hjerte være rettet mot Deg! Gi min sønn Salomo et helt hjerte, så han holder Dine bud og Dine vitnesbyrd og Dine lover, så han gjør alt dette, og bygger det tempelet som jeg har forberedt.» Så sa David til hele forsamlingen: «Lov nå Herren deres Gud!» Så lovet hele forsamlingen Herren, deres fedres Gud, og de bøyde seg og kastet seg til jorden for Herren og for kongen. De ofret slaktoffer til Herren, og de ofret brennoffer til Herren dagen etter: 1000 okser, 1000 værer, 1000 lam, sammen med de drikkofrene som hørte til, og offer i stor mengde for hele Israel. Så spiste og drakk de på denne dagen slaktoffer for Herrens ansikt med stor glede. Og de gjorde Salomo, sønn av David, til konge for andre gang, og de salvet ham for Herren til fyrste og Sadok til å være prest. Så satte Salomo seg på Herrens trone, som konge etter sin far David, og han hadde framgang. Hele Israel var lydig mot ham. Alle høvdingene og de mektige mennene, og alle kong Davids sønner, ga deres støtte til å hylle kong Salomo. Så opphøyet Herren kong Salomo høyt opp for øynene på hele Israel. Han ga ham en slik kongelig verdighet som ikke hadde vært sett hos noen annen konge i Israel før ham. David, Isais sønn, hadde vært konge over hele Israel. Alle de dagene han hadde vært konge over Israel, ble til sammen 40 år. I sju år var han konge i Hebron, og i 33 år var han konge i Jerusalem. Så døde han i god og høy alder, mett av dage og av rikdom og ære. Hans sønn Salomo ble konge etter ham. Kong Davids gjerninger, fra først til sist, sannelig, de er skrevet ned i boken til seeren Samuel, i boken til profeten Natan og i boken til seeren Gad. Der er det fortalt om hele hans regjeringstid og hans makt og om de begivenhetene som hendte ham, Israel og kongerikene i alle land. Salomo, Davids sønn, fikk en sterk stilling i sitt kongedømme, og Herren hans Gud var med ham og gjorde ham stor og mektig. Salomo talte til hele Israel, til embetsmennene for 1000 og for 100, til dommerne og til enhver høvding i hele Israel og til overhodene for fedrene. Så gikk Salomo og hele forsamlingen sammen med ham opp til offerhaugen som var i Gibeon. For Guds Åpenbaringstelt var der, det Herrens tjener Moses hadde lagd i ørkenen. Men Guds ark hadde David ført opp fra Kirjat-Jearim til det stedet David hadde gjort ferdig for den, for han hadde reist et telt for den i Jerusalem. Det bronsealteret som var lagd av Besalel, sønn av Uri, sønn av Hur, satte han foran Herrens tabernakel. Salomo og forsamlingen spurte Ham om råd der. Salomo gikk opp dit for Herrens ansikt, til bronsealteret, som sto i Åpenbaringsteltet, og bar fram 1000 brennoffer på det. Samme natt viste Gud seg for Salomo og sa til ham: «Be om hva du vil. Jeg skal gi det til deg.» Salomo svarte Gud: «Du har vist stor miskunnhet mot min far David, og Du har gjort meg til konge i hans sted. Nå, Herre Gud, la Ditt Ord til min far David bli stadfestet, for Du har gjort meg til konge over et folk som er så tallrikt som støvet på jorden. Gi meg nå visdom og kunnskap, så jeg kan gå ut og komme inn foran dette folket. For hvem kan ellers dømme dette store folket Ditt?» Da sa Gud til Salomo: «Fordi det var dette som lå på ditt hjerte, og du ikke ba Meg om rikdom eller skatter eller ære eller om å få tatt livet av dem som hater deg, og heller ikke har du bedt om å få mange levedager, men om selv å få visdom og kunnskap, så du kan dømme Mitt folk, som Jeg har satt deg til konge over, så skal også visdom og kunnskap bli gitt deg. Jeg skal gi deg rikdom og skatter og ære som ingen har hatt av kongene som var før deg, og som heller ikke noen skal få av dem som kommer etter deg.» Så reiste Salomo til Jerusalem fra offerhaugen i Gibeon, fra Åpenbaringsteltet, og han var konge over Israel. Salomo samlet sammen vogner og hester. Han hadde 1400 vogner og 12 000 hester, som han satte i vognbyene, og som han satte sammen med kongen i Jerusalem. Kongen gjorde sølv og gull i Jerusalem like vanlig som stein, og at det ble like stor mengde av sedrer som det var morbærtrær i lavlandet. De hestene han innførte, fikk Salomo fra Egypt og Kue. Kongens handelsmenn kjøpte dem i Kue til gjeldende pris. Fra Egypt hentet og innførte de også vogner til en pris av 600 sjekel sølv, og 150 for hver hest. Etter deres egen ordning utførte de dem på den måten til alle hetittenes konger og kongene i Aram. Salomo var bestemt på å bygge huset for Herrens navn og en kongebolig til seg selv. Salomo skrev ut 70 000 menn til å bære, 80 000 til å hogge stein i fjellene og 3600 til å ha oppsyn med dem. Så sendte Salomo bud til Hiram, kongen i Tyros, og sa: Slik som du gjorde mot min far David da du sendte ham sedertre så han kunne bygge seg et hus å bo i, slik skal du også gjøre for meg. Se, jeg bygger et hus for Herren min Guds navn. Huset skal helliges for Ham, så det kan brennes velduftende røkelse for Hans ansikt, så skuebrødet alltid kan være der, og brennoffer kan ofres morgen og kveld, på sabbater, nymånedager og på de fastsatte høytidene for Herren vår Gud. Dette skal for alltid gjelde for Israel. Det huset jeg bygger, skal være stort, for vår Gud er større enn alle guder. Men hvem er vel i stand til å bygge et hus for Ham, når himmelen og himlenes himmel ikke kan romme Ham? Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for Ham? Hva annet kan jeg enn ofre brennoffer for Hans ansikt? Derfor skal du straks sende meg en mann som er dyktig til å arbeide med gull og sølv, med bronse og jern, med purpurrødt, karmosinrødt og fiolett, og som er dyktig til å inngravere. Send dem sammen med de dyktige mennene som er hos meg i Juda og Jerusalem, som min far David forberedte til dette. Send meg også tømmer av seder, sypress og sandeltre fra Libanon, for jeg vet at tjenerne dine er dyktige til å hogge tømmer i Libanon. Og tjenerne mine skal sannelig være sammen med tjenerne dine for å gjøre ferdig tømmer for meg i store mengder. For huset som jeg skal til å bygge, skal være stort og underfullt. Tjenerne dine, skogsarbeiderne som hogger tømmeret, skal jeg sannelig gi 20 000 kor malt hvete, 20 000 kor bygg, 20 000 bat vin og 20 000 bat olje. Hiram, kongen i Tyros, svarte da skriftlig og sendte brevet til Salomo: «Fordi Herren elsker sitt folk, har Han gjort deg til konge over dem.» Hiram sa også: «Lovet være Herren, Israels Gud, Han som dannet himmelen og jorden. For Han har gitt kong David en vis sønn, utrustet med klokskap og forstand, som skal bygge et hus for Herren og en kongebolig for seg selv. Nå har jeg sendt en dyktig mann, utrustet med god forstand, Hiram, min beste håndverker. Han er sønn av en kvinne blant Dans døtre, men hans far var en mann fra Tyros. Han er dyktig til å arbeide med gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, purpurrødt og fiolett, fint lin og karmosinrødt, og til å lage inngraveringer og til å følge ethvert kunstnerisk mønster som måtte bli gitt ham sammen med dine dyktige menn og sammen med de dyktige mennene til min herre David, din far. Hveten, byggen, oljen og vinen som min herre har talt om, skal han sende til tjenerne sine. Vi skal hogge trær fra Libanon, så mye du trenger. Vi skal føre det i flåter sjøveien til Jaffa, men du må selv hente det opp til Jerusalem.» Så fikk Salomo talt opp alle utlendingene som var i landet Israel, ut fra den folketellingen som hans far David hadde holdt over dem. De kom fram til at det var 153 600. Han gjorde 70 000 av dem til bærere, 80 000 til steinhoggere i fjellene og 3600 til tilsynsmenn som skulle sørge for at folket ville arbeide. Salomo begynte å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moriafjellet, der Herren hadde vist seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand på treskeplassen til jebusitten Ornan. Han begynte å bygge på den andre dagen i den andre måneden i det fjerde året av sin regjeringstid. Dette er grunnvollen Salomo la for byggingen av Guds hus: Det var 60 alen langt – alen etter det tidligere målet – og 20 alen bredt. Forhallen som lå foran, var 20 alen lang, tvers over bredden av huset. Høyden var 120. Innsiden dekket han med rent gull. Selve huset kledde han med sypress, som han igjen dekket med fint gull. Han skar ut palmetrær og flettverk på det. Han utsmykket huset med kostbare steiner for å gjøre det vakkert, og gullet var gull fra Parvajim. Han kledde også huset, både bjelkene og dørstolpene, veggene og dørene, med gull. På veggene skar han ut kjeruber. Så lagde han huset for Det Aller Helligste. Lengden på det svarte til bredden på huset, 20 alen, og det var 20 alen bredt. Han dekket det med fint gull som veide 600 talenter. Vekten på naglene var 50 sjekel gull. De øvre salene kledde han med gull. I huset for Det Aller Helligste lagde han to kjeruber som var utskåret, og han kledde dem med gull. Vingene på kjerubene var 20 alen i deres fulle lengde. En vinge på en av kjerubene var fem alen, og den berørte veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen, og den berørte vingen til den andre kjeruben. En vinge på den andre kjeruben var fem alen, og den berørte veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen, og den berørte vingen på den førstnevnte kjeruben. Vingespennet på disse kjerubene var i alt 20 alen. De sto oppreist på føttene sine, og ansiktet deres var vendt innover. Han lagde også forhenget av fiolett, purpurrødt og karmosinrødt fint lin, og vevde kjeruber inn i det. Foran huset lagde han også to søyler, som til sammen var 35 alen høye. Søylehodene på toppen av hver av dem var fem alen. Han lagde kranser av flettverk – som i Ordets helligdom – og satte dem på toppen av søylene. Og han lagde 100 granatepler og satte dem på kransene av flettverket. Så satte han opp søylene foran tempelet, en på den høyre siden og den andre på venstre. Den ene på høyre side kalte han Jakin, og den andre på venstre side kalte han Boas. Så lagde han et bronsealter. Det var 20 alen langt, 20 alen bredt og ti alen høyt. Så lagde han havet av støpt bronse, det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Det var fem alen høyt, og en snor på 30 alen målte omkretsen på det. Rett under var det bilder av okser, helt rundt. Det var ti for hver alen helt rundt havet. Oksene ble støpt i to rader da de støpte dem. Det sto på tolv okser. Tre vendte ansiktet mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst. Havet hvilte på dem, og alle bakkroppene deres vendte innover. Det var en håndsbredd tykt. Kanten på det var formet som kanten på et beger, som blomsten på en lilje. Det rommet 3000 bat. Han lagde også ti renselseskar og satte fem av dem på høyre side og fem på venstre side. De var til å vaske i. De redskapene som hørte til brennofferet, skulle de skylle i dem, men havet skulle prestene vaske seg i. Han lagde også ti lysestaker av gull etter den utformingen de skulle ha, og satte dem i tempelet, fem på høyre side og fem på venstre. Han lagde også ti bord og satte dem i tempelet, fem på høyre side og fem på venstre. Og han lagde 100 skåler av gull. Videre lagde han prestenes forgård, den store forgården og dørene til forgården. Disse dørene kledde han med bronse. Han satte havet på høyre side, mot sørøst. Så lagde Hiram askebøttene og ildskuffene og skålene. Så avsluttet Hiram arbeidet som han skulle gjøre for kong Salomo i Guds hus: de to søylene og de skålformede søylehodene som var på toppen av de to søylene, de to flettverkene som dekket de to skålformede søylehodene som var på toppen av søylene, de 400 granateplene til de to flettverkene – to rader med granatepler til hvert flettverk – til å dekke de to skålformede søylehodene som var på søylene. Han lagde også vogner og kar på vognene, havet og de tolv oksene under det, og askebøttene, ildskuffene, gaflene, og alle redskapene som hørte til, dem Hiram, hans mester håndverker lagde av polert bronse for kong Salomo til Herrens hus. På Jordansletten fikk kongen dem støpt i leirformer, mellom Sukkot og Saretan. Salomo fikk alle disse redskapene lagd i så store mengder at vekten på bronsen ikke ble fastslått. Så fikk Salomo lagd alt det utstyret som skulle være i Guds hus: alteret av gull, bordene med skuebrødene på, lysestakene med lampene av rent gull, de som skulle brenne slik det var foreskrevet, foran Ordets helligdom, med blomstene og lampene og vekesaksene av gull, av det reneste gull, saksene, skålene, røkelsesskålene og fyrfatene av rent gull. Når det gjelder inngangen til huset, var både de innerste dørene til Det Aller Helligste og dørene til tempelhuset av gull. Så ble det avsluttet, hele det arbeidet Salomo hadde utført for Herrens hus. Salomo bar inn alt det som hans far David hadde helliget: sølvet og gullet og alle redskapene. Han la alt i skattkamrene i Guds hus. Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de øverste fedrene for Israels barn, i Jerusalem, så de kunne føre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion. Derfor samlet alle Israels menn seg hos kongen under høytiden, som var i den sjuende måneden. Slik kom alle de eldste i Israel, og levittene løftet opp arken. Så førte de opp arken, Åpenbaringsteltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene av levittene førte alt opp. Kong Salomo og hele Israels menighet, som var samlet sammen med ham foran arken, ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes. Så førte prestene Herrens paktsark inn på sin plass, i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene. For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over både arken og stengene som hørte til. Stengene var så lange at endene på stengene på arken kunne sees foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. De er der til denne dag. I arken var det ikke noe utenom de to tavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, den gangen de hadde kommet ut fra Egypt. Så kom alle prestene ut fra Det Hellige. For alle prestene som var til stede, hadde helliget seg, uten hensyn til hvilken avdeling de tilhørte. Alle sangerne av levittene, alle de som tilhørte Asaf, Heman og Jedutun, med sine sønner og brødre, sto øst for enden av alteret, kledd i hvit lin, med cymbler, harper og lyrer. Sammen med dem var 120 prester som blåste i trompeter. Da skjedde det: Trompetblåserne og sangerne ble som en enhet og dannet én røst som ble hørt i lovprisning og takksigelse til Herren. De løftet røsten sammen med trompeter og cymbler og andre musikkinstrumenter og priste Herren og sa: «For Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid. Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky, slik at prestene ikke kunne fortsette tjenesten på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Guds hus. Da sa Salomo: «Herren har sagt at Han vil bo i den mørke skyen. Sannelig, jeg har bygd et opphøyet hus for Deg, et sted der Du kan bo til evig tid.» Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling mens hele Israels forsamling sto. Han sa: «Lovet være Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hånd og sagt: ‘Fra den dagen Jeg førte Mitt folk ut av landet Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel, der Jeg ville bygge et hus, så Mitt navn skulle være der. Jeg utvalgte heller ikke noen mann til å være fyrste over Mitt folk Israel. Likevel har Jeg utvalgt Jerusalem, for at Mitt navn skal være der, og Jeg har utvalgt David til å stå over Mitt folk Israel.’ Det lå på min far Davids hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn. Men Herren sa til min far David: ‘Fordi det lå deg på hjertet å bygge et hus for Mitt navn, gjorde du det gode ved å la dette ligge deg på hjertet. Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn som skal komme fra ditt eget liv, han skal bygge huset for Mitt navn.’ Slik har Herren oppfylt det ordet Han talte, og jeg har trådt i min far Davids sted, og jeg sitter på Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren, Israels Guds navn. Der har jeg satt arken, der Herrens pakt er, den Han sluttet med Israels barn.» Så sto han for Herrens alter framfor hele Israels forsamling. Han rakte ut hendene sine. Salomo hadde lagd en bronseforhøyning som var fem alen lang, fem alen bred og tre alen høy. Den hadde han satt midt i forgården. Han sto på den, la seg på kne rett foran hele Israels forsamling og rakte hendene sine mot himmelen. Han sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du i Himmelen eller på jorden, Du som holder fast på pakten og barmhjertigheten mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte. Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har både talt med Din munn og oppfylt det med Din hånd, slik det er i dag. Derfor, Herre, Israels Gud, må Du nå holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: ‘Det skal aldri mangle en mann til å sitte for Mitt ansikt på Israels trone, så sant dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer i Min lov, slik du har vandret for Mitt ansikt.’ Og nå, Herre, Israels Gud, la Ditt Ord bli stadfestet som sant, det Du har talt til Din tjener David. Men kan Gud i sannhet bo blant menneskene på jorden? Se, Himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd! Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bønnerop og bønn om nåde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt: La Dine øyne være åpne mot dette huset dag og natt, mot dette stedet der Du sa Du ville la Ditt navn bo, så Du kan høre den bønnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet. Må Du høre bønnene om nåde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel når de ber, vendt mot dette stedet. Hør fra Din bolig i Himmelen, og når Du hører, må Du tilgi! Hvis noen synder mot sin neste og blir tvunget til å avlegge ed, og han kommer og avlegger eden framfor Ditt alter i dette huset, da må Du høre fra Himmelen! Du må gripe inn og dømme Dine tjenere rettferdig, så Du gjengjelder den skyldige ved å la hans ferd komme over hans eget hode, men rettferdiggjør den rettferdige, så Du gir ham igjen etter hans rettferdighet. Dersom Ditt folk Israel lider nederlag for en fiende fordi de har syndet mot Deg, og de så vender om og bekjenner Ditt navn, og de ber og bønnfaller Deg om nåde for Ditt ansikt i dette huset, da må Du høre fra Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd, og før dem tilbake til det landet Du ga dem og deres fedre. Når Himmelen er lukket, så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot Deg, og de da ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem, da må Du høre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, så Du kan lære dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, som Du har gitt Ditt folk som arv. Når det kommer hungersnød i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper, og fiendene deres beleirer dem i landet rundt byene deres, uansett hvilken plage eller hvilken sykdom det er, og uansett hvilket bønnerop eller hvilken bønn om nåde som føres fram av noe menneske eller av hele Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner sin egen plage og sin egen sorg og rekker hendene sine ut mot dette huset, da må Du høre fra Himmelen, det stedet der Du bor. Du må tilgi og gi enhver etter all hans ferd, fordi Du kjenner hans hjerte – for Du alene kjenner menneskebarnas hjerte – for at de kan frykte Deg og vandre på Dine veier alle sine levedager i det landet Du har gitt våre fedre. Også en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men som har kommet fra et land langt borte på grunn av Ditt store navn og Din mektige hånd og Din utrakte arm, når de er kommet og ber, vendt mot dette huset, da må Du høre fra Himmelen, på stedet der Du bor. Gjør etter alt det den fremmede roper til Deg om, så alle folk på jorden kan få lære å kjenne Ditt navn og frykte Deg på samme måten som Ditt folk Israel, så de kan erkjenne at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn. Når Ditt folk går ut til strid mot fiendene sine, på den veien Du sender dem, og de så ber til Deg, vendt mot denne byen som Du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for Ditt navn, da må Du høre fra Himmelen, deres bønnerop og deres bønn om nåde! Hjelp dem til sin rett! Når de synder mot deg – for det finnes ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til fienden, som fører dem bort til et land langt borte eller nær ved, og de i det landet der de er bortført, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nåde i landet til dem som bortførte dem, og sier: ‘Vi har syndet og gjort misgjerning, vi er skyldige ’, når de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og av hele sin sjel i det landet der de er bortført, der de holdes fanget, og de ber, vendt mot det landet som Du har gitt deres fedre, og vendt mot den byen som Du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for Ditt navn, da må Du høre fra Himmelen, fra det stedet der Du bor. Hør deres bønnerop og bønn om nåde! Hjelp dem til deres rett! Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg! Nå, min Gud, ber jeg: Må Dine øyne være åpne, og må Dine ører lytte til den bønnen som blir bedt på dette stedet. Og nå, stig opp, Herre Gud, til Ditt hvilested, Du og Din styrkes ark! Må Dine prester, Herre Gud, være kledd i frelse, og må Dine hellige fryde seg i godhet! Herre Gud, avvis ikke Din salvede, men husk på barmhjertigheten mot David, Din tjener!» Da Salomo hadde avsluttet bønnen, for det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofrene. Og Herrens herlighet fylte tempelet. Prestene kunne ikke komme inn i Herrens hus, for Herrens herlighet hadde fylt Herrens hus. Da alle Israels barn så hvordan ilden for ned, og at Herrens herlighet kom over huset, bøyde de seg med ansiktet mot jorden på brolegningen og tilba og priste Herren og sa: «For Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid.» Så ofret kongen og hele folket slaktoffer for Herrens ansikt. Som slaktoffer ofret kong Salomo 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og hele folket Guds hus. Prestene tok vare på tjenestene sine. Levittene tjente også Herren med de musikkinstrumentene som kong David hadde fått lagd til å prise Herren med. De sa: «Fordi Hans barmhjertighet varer til evig tid», hver gang David bar fram lovprisningen ved tjenesten deres. Prestene stilte seg rett overfor dem og blåste i trompetene mens hele Israel sto. Dessuten innviet Salomo den midterste delen av forgården som var foran Herrens hus. For der ofret han brennoffer og fettet av fredsofrene, fordi bronsealteret som Salomo hadde lagd, ikke hadde plass nok til å romme brennofrene, grødeofrene og fettet. På den tiden holdt Salomo høytid i sju dager, og hele Israel med ham, en meget stor forsamling helt fra Lebo-Hamat og bort til Egypterbekken. På den åttende dagen holdt de en hellig samling, for de feiret innvielsen av alteret i sju dager og høytiden i sju dager. På den tjuetredje dagen i den sjuende måneden sendte han folket tilbake til teltene sine, fylt av glede og lykkelige i hjertet over det gode som Herren hadde gjort mot David, mot Salomo og mot sitt folk Israel. Slik fullførte Salomo Herrens hus og kongens hus. Salomo fullførte alt det som var blitt lagt ham på hjertet å gjøre i Herrens hus og hans eget hus, og han ble gitt stor framgang. Deretter viste Herren seg for Salomo om natten, og Han sa til ham: «Jeg har hørt din bønn, og Jeg har utvalgt Meg dette stedet som et offerhus. Når Jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, eller når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. Nå skal Mine øyne være åpne, og Mine ører skal lytte til den bønnen som blir bedt på dette stedet. For nå har Jeg utvalgt og helliget dette huset, så Mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og Mitt hjerte skal være der alle dager. Og du, hvis du nå vandrer for Mitt ansikt som din far David vandret, så du i alt gjør det Jeg har befalt deg, så du holder Mine lover og Mine dommer, da skal Jeg grunnfeste tronen for ditt kongedømme, etter den pakten Jeg sluttet med din far David og sa: ‘Det skal aldri mangle en mann som skal herske i Israel.’ Men hvis dere vender dere bort og forlater Mine lover og Mine bud som Jeg har gitt for dere, og dere går bort og dyrker andre guder og tilber dem, da skal Jeg rykke dem opp fra det landet Jeg har gitt dem. Dette huset som Jeg har helliget for Mitt navn, skal Jeg drive bort fra Mitt ansikt, og Jeg skal gjøre det til et ordtak og et skjellsord blant alle folkene. Og dette huset, det som hadde vært så opphøyet, skal alle som går forbi undre seg over og si: ‘Hvorfor har Herren gjort slik med dette landet og med dette huset?’ Da skal de svare: ‘Fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, Han som førte dem ut av landet Egypt. De har drevet hor med andre guder og tilbedt dem og dyrket dem. Derfor har Han ført all denne ulykken over dem.’» Slik ble det: Da de 20 årene var omme, de årene Salomo hadde bygd på Herrens hus og på sitt eget hus, da bygde Salomo opp de byene som Hiram hadde gitt til Salomo. Han lot Israels barn bosette seg der. Salomo dro til Hamat-Soba og overtok det. Han bygde også opp Tadmor i ørkenen, og alle lagerbyene i Hamat. Han bygde også opp Øvre Bet-Horon og Nedre Bet-Horon som befestede byer med murer, porter og bommer. Han bygde også opp Ba’alat og alle de lagerbyene som Salomo hadde, og alle vognene og byene for hestfolket, og alt det andre som Salomo ønsket å bygge både i Jerusalem, i Libanon og i hele det landet han hadde herredømme over. Salomo tok ut tvangsarbeidere fra alt folket som var blitt igjen av hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. Dette var slike som ikke tilhørte Israel, det vil si, etterkommerne deres som var blitt igjen i landet etter dem, dem hadde ikke Israels barn utryddet. Slik har det vært til denne dag. Men Salomo gjorde ikke Israels barn til slaver i arbeidet sitt. Noen av dem var stridsmenn, førere for befalet hans, førere for vognene og hestfolket hans. Andre var ledere for tjenestemennene til kong Salomo: de 250 som styrte over folket. Salomo førte Faraos datter opp fra Davids by til det huset han hadde bygd for henne, for han sa: «Ikke noen kone som tilhører meg, skal bo i huset til David, kongen i Israel, for de stedene dit Herrens ark er kommet, er hellige.» Så bar Salomo fram brennoffer for Herren på det Herrens alter som han hadde bygd foran forhallen, etter ordningen som gjaldt for hver dag, slik som Moses hadde befalt for sabbatene, nymånedagene og de tre fastsatte høytidene: De usyrede brøds høytid, Ukefesten og Løvhyttefesten. Etter sin far Davids ordning utpekte han avdelingene av prester til tjenestene deres og levittene til oppgavene deres: å lovprise og gjøre tjeneste for prestene. Det gjorde han ut fra den plikten som gjaldt for hver dag. Også portvaktene utpekte han. De skulle stå ved hver port, ut fra sine avdelinger. For slik hadde Guds mann David befalt. Ikke i noen sak la de kongens befaling til prestene og levittene til side, heller ikke i det som gjaldt skattkamrene. Så var da hele Salomos verk utført fra den dagen grunnvollen ble lagt til Herrens hus, og til det sto ferdig. Slik ble Herrens hus fullført. Så dro Salomo til Esjon-Geber og Eilat ved kysten, i Edoms land. Ved sine tjenere sendte Hiram skip til ham. Det var tjenere som kjente havet. De dro sammen med Salomos tjenere til Ofir og skaffet 450 talenter gull derfra, og de tok det med til kong Salomo. Da dronningen av Saba hørte ryktet om Salomo, kom hun til Jerusalem for å sette ham på prøve med vanskelige spørsmål. Hun hadde med seg et meget stort følge, kameler som bar krydder, store mengder gull og edelsteiner. Da hun kom til Salomo, talte hun med ham om alt som lå henne på hjertet. Så svarte Salomo på alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var så vanskelig for Salomo at han ikke kunne forklare det for henne. Da dronningen av Saba hadde sett Salomos visdom, huset han hadde bygd, matrettene på hans bord, hvordan tjenerne satt, hvordan kelnerne hans vartet opp og hvordan de gikk kledd, munnskjenkene og hvordan de gikk kledd, og den oppgangen han brukte når han gikk opp til Herrens hus, mistet hun helt pusten. Da sa hun til kongen: «Så var det sant det ryktet jeg hørte i mitt hjemland om dine ordspråk og din visdom. Men jeg trodde ikke deres ord før jeg kom og fikk se det med mine egne øyne. Og sannelig, ikke engang halvparten av din mangfoldige visdom er blitt meg fortalt. Du overgår ryktet som jeg har hørt. Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid står for ditt ansikt og hører din visdom! Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg, så Han satte deg på sin trone for å være konge for Herren din Gud. I sin kjærlighet til Israel, så Han kunne grunnfeste dem til evig tid, har din Gud gjort deg til konge over dem for å håndheve rett og rettferdighet.» Så ga hun kongen 120 talenter gull, store mengder krydder og edelsteiner. Det hadde aldri vært noen slike krydder som dem dronningen av Saba ga til kong Salomo. Hirams tjenere og Salomos tjenere, som kom med gull fra Ofir, kom også med sandeltre og kostbare steiner. Kongen lagde trapper av sandeltre til Herrens hus og til kongens hus, dessuten lyrer og harper til sangerne. Dette hadde aldri før vært sett i landet Juda. Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun ønsket seg, uansett hva hun ba om, og mye mer enn hun hadde hatt med til kongen. Så dro hun av sted og vendte tilbake til sitt eget land, hun og tjenerne hennes. Vekten på det gullet som kom inn til Salomo hvert år, var 666 talenter gull, i tillegg til det som kom fra de reisende kjøpmennene og handelsmennene. Alle kongene i Arabia og stattholderne i landet kom med gull og sølv til Salomo. Kong Salomo lagde 200 store skjold av hamret gull. Det gikk med 600 sjekel hamret gull til hvert skjold. Han lagde også 300 skjold av hamret gull, det gikk med 300 sjekel gull til hvert skjold. Kongen satte dem i skoghuset i Libanon. Dessuten lagde kongen en stor trone av elfenbein og kledde den med rent gull. Tronen hadde seks trinn med en fotskammel av gull som var festet til tronen. Det var armlener på begge sider av selve setet, og det sto to løver ved siden av armlenene. Det sto også tolv løver der, en på hver side av de seks trinnene. Aldri hadde noe slikt vært lagd for noe annet kongedømme. Alle drikkebegrene til kong Salomo var av gull, og alle karene i skoghuset i Libanon var av rent gull. Ikke ett av dem var av sølv, for det ble ikke regnet for noe i Salomos dager. For kongens skip dro til Tarsis med Hirams tjenere. En gang hvert tredje år kom handelsskipene tilbake, og de hadde med seg gull, sølv, elfenbein, aper og påfugler. Slik overgikk kong Salomo alle kongene på jorden i rikdom og visdom. Alle kongene på jorden søkte til Salomo for å høre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte. Hvert år hadde hver mann hadde med sin egen gave: gjenstander av sølv og gull, klesplagg, våpen, krydder, hester og muldyr. Salomo hadde 4000 staller til hester og vogner og 12 000 hestfolk som han lot oppholde seg i vognbyene og sammen med kongen i Jerusalem. Så hersket han over alle kongene fra Elven til filisternes land, helt til grensen til Egypt. Kongen gjorde sølv like vanlig som stein i Jerusalem, og han gjorde sedertre like lett å skaffe som morbærtrærne som vokser i lavlandet. De kom til Salomo med hester fra Egypt og fra alle andre land. De andre Salomos gjerninger, fra først til sist, er ikke de skrevet ned i boken til profeten Natan, i profetien til sjilonitten Ahia og i synene til seeren Iddo, om Jeroboam, Nebats sønn? Salomo var konge over hele Israel i Jerusalem i 40 år. Så la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge i hans sted. Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel hadde dratt til Sikem for å gjøre ham til konge. Jeroboam, Nebats sønn, var da i Egypt, for han hadde flyktet fra kong Salomo og hadde bodd i Egypt. Da han hørte om dette, skjedde det at de sendte bud dit og kalte på ham. Så kom Jeroboam sammen med hele Israel, og de talte til Rehabeam og sa: «Din far la et tungt åk på oss. Derfor skal du nå lette på det harde arbeidet din far påla oss, og det tunge åket som han la på oss, så skal vi tjene deg.» Så sa han til dem: «Vent tre dager, og kom så tilbake til meg!» Og folket dro bort. Så rådførte kong Rehabeam seg med de eldste som hadde vært i tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: «Hva råder dere meg til å svare dette folket?» De talte til ham og sa: «Hvis du vil være en som gjør godt mot dette folket, og du vil være til behag for dem og taler gode ord til dem, så skal de være dine tjenere for alle dager.» Men han forkastet det rådet de eldste ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, som sto i tjeneste hos ham. Han sa til dem: «Hvilket råd vil dere gi? Hva bør vi svare dette folket som har talt til meg og sagt: ‘Lett på åket din far la på oss?’» Da talte de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og sa: «Dette bør du si til dette folket som har talt til deg og sagt: ‘Din far la et tungt åk på oss, men du må gjøre det lettere for oss’, slik skal du si til dem: ‘Lillefingeren min skal være tykkere enn midjen på min far. Og nå, siden min far la et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.’» Så kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt og sagt: «Kom tilbake til meg på den tredje dagen!» Da ga kongen dem et hardt svar. Kong Rehabeam forkastet rådet fra de eldste. Han talte til dem slik de unge mennene hadde rådet ham, og han sa: «Min far la et tungt åk på dere, men jeg skal gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.» Kongen hørte altså ikke på folket. For det tok en vending slik Gud hadde bestemt, for at Herren skulle oppfylle sitt Ord, det Han hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved sjilonitten Ahia. Da hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sønn. Hver mann til sine telt, Israel! Se nå selv til ditt eget hus, David!» Så dro hele Israel tilbake til teltene sine. Men Rehabeam ble bare konge over dem av Israels barn som bodde i Judas byer. Så sendte kong Rehabeam ut Adoniram, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men Israels barn steinet ham så han døde. Derfor skyndte kong Rehabeam seg og steg opp i vognen sin og flyktet til Jerusalem. Slik har Israel vært i opprør mot Davids hus til denne dag. Da Rehabeam kom til Jerusalem, samlet han 180 000 utvalgte, stridsdyktige menn fra Judas hus og Benjamin for å stride mot Israel, så kongedømmet kunne vinnes tilbake til Rehabeam. Men Herrens Ord kom til Guds mann Sjemaja, og det lød slik: «Tal til Rehabeam, Salomos sønn, konge av Juda, og til hele Israel i Juda og Benjamin, og si: Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp eller stride mot deres brødre. Hver mann skal vende tilbake til sitt hus, for dette som har hendt, har kommet fra Meg.» Derfor adlød de Herrens Ord, og de vendte tilbake uten å dra mot Jeroboam. Så ble Rehabeam boende i Jerusalem og bygde forsvarsbyer i Juda. Betlehem, Etam, Tekoa, Bet-Sjur, Soko, Adullam, Gat, Maresja, Sif, Adorajim, Lakisj, Aseka, Sora, Ajjalon og Hebron, som alle er i Juda og i Benjamin, bygde han opp til festningsbyer. Han gjorde festningsverkene sterke og satte kommandanter over dem. Han satte også lager av mat, olje og vin der. Hver by utstyrte han også med skjold og spyd, og han gjorde dem meget sterke. Juda og Benjamin var på hans side. Prestene og levittene som var i hele Israel, kom fra alle områdene der de bodde, og slo seg ned hos ham. For levittene forlot fellesarealene og eiendelene sine og kom til Juda og Jerusalem, fordi Jeroboam og hans sønner hadde drevet dem bort fra tjenesten som prester for Herren. Så utnevnte han selv prester for offerhaugene, for demonbukkene og for avgudskalvene som han hadde lagd. Etter at de hadde dratt, kom de som hadde lagt seg på hjerte å søke Herren, Israels Gud, fra alle Israels stammer for å ofre til Herren, sine fedres Gud, i Jerusalem. Så styrket de kongedømmet i Juda og trygget Rehabeam, Salomos sønn, i tre år, for i tre år vandret de på Davids og Salomos vei. Så tok Rehabeam Mahalat til kone. Hun var datter av Jerimot, Davids sønn, og av Abihajil, datter av Eliab, Isais sønn. Hun fødte ham sønner: Je’usj, Sjemarja og Saham. Etter henne tok han Ma’aka, datter av Absalom til kone. Hun fødte ham Abia, Attai, Sisa og Sjelomit. Rehabeam elsket Ma’aka, datter til Absalom, mer enn alle sine koner og medhustruer. Han hadde nemlig tatt seg 18 koner og 60 medhustruer, og han fikk 28 sønner og 60 døtre. Rehabeam utnevnte Abia, Ma’akas sønn, til overhode, og han skulle være fyrste blant hans brødre. For han hadde til hensikt å gjøre ham til konge. Han gikk klokt fram og sendte sine sønner ut for å bo i alle områdene i Juda og Benjamin, til alle de befestede byene. Han ga dem rikelig med forsyninger og befalte at de skulle få mange koner. Men da Rehabeams kongedømme var blitt befestet og han var sterk, skjedde det at han forkastet Herrens lov, og det samme gjorde hele Israel sammen med ham. Da skjedde det: I kong Rehabeams femte regjeringsår dro Sjisjak, Egypts konge, opp mot Jerusalem, fordi de hadde forbrutt seg mot Herren. Han hadde med seg 1200 vogner og 60 000 hestfolk. Det var ikke tall på det folket som ellers fulgte med ham ut fra Egypt, libyere, sukkitter og kusjitter. Han inntok de befestede byene i Juda og kom helt til Jerusalem. Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og Judas ledere. De var samlet i Jerusalem for å komme bort fra Sjisjak. Han sa til dem: «Så sier Herren: ‘Dere har forlatt Meg, og derfor har Jeg også overgitt dere i Sjisjaks hånd.’» Da ydmyket Israels ledere og kongen seg. De sa: «Herren er rettferdig.» Da Herren så at de hadde ydmyket seg, kom Herrens Ord til Sjemaja, og Han sa: «De har ydmyket seg. Derfor vil Jeg ikke utrydde dem, men Jeg skal gi dem utfrielse. Min vrede skal ikke bli utøst over Jerusalem ved Sjisjaks hånd. Likevel skal de bli hans tjenere, så de kan kjenne forskjellen på å være tjenere for Meg og for andre lands kongedømmer.» Sjisjak, Egypts konge, kom så opp mot Jerusalem og tok med seg skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus. Han tok alt sammen. Han tok også bort de gullskjoldene som Salomo hadde fått lagd. Så lagde kong Rehabeam bronseskjold i stedet for de andre, og han overlot dem til førerne for livvakten som voktet inngangen til kongens hus. Hver gang kongen kom inn i Herrens hus, pleide livvakten å hente og bære dem. Etterpå tok de dem med tilbake til vaktrommet. Fordi han ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham, så han ikke ble fullstendig ødelagt. Ennå var det noe godt igjen i Juda. Så ble kong Rehabeam igjen styrket i Jerusalem og regjerte som konge. Rehabeam var 41 år gammel da han ble konge. Han var konge i 17 år i Jerusalem, byen som Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer for å la sitt navn bo der. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne. Han fortsatte med å gjøre det onde, for han hadde ikke vendt sitt hjerte til å søke Herren. De andre Rehabeams gjerninger, fra først til sist, er ikke de skrevet ned i bøkene til profeten Sjemaja, og til seeren Iddo, der også slektstavlene er skrevet ned? Det ble utkjempet kriger mellom Rehabeam og Jeroboam i hele deres tid. Så la Rehabeam seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i Davids by. Så ble Abia konge etter ham. I det attende regjeringsåret til kong Jeroboam ble Abia konge over Juda. Han var konge i tre år i Jerusalem. Hans mors navn var Ma’aka, datter av Uriel fra Gibea. Det var krig mellom Abia og Jeroboam. Abia stilte opp til strid med en hær av mektige krigere, 400 000 utvalgte menn. Men Jeroboam dro også opp og stilte opp til strid mot ham med 800 000 utvalgte, mektige krigere. Så sto Abia på Semarajimfjellet i Efraims fjelland og sa: «Hør på meg, Jeroboam og hele Israel! Bør dere ikke kjenne til at Herren, Israels Gud, ga David herredømmet over Israel til evig tid, til ham og hans sønner ved en saltpakt? Men Jeroboam, Nebats sønn, en tjener for Salomo, Davids sønn, sto likevel fram og gjorde opprør mot sin herre. Så samlet noen dårlige og onde menn seg rundt ham, og de var for sterke for Rehabeam, Salomos sønn, for Rehabeam var ung og uerfaren, og han klarte ikke å stå imot dem. Nå sier dere at dere skal stå imot Herrens kongedømme, det som er i Davids sønners hånd, fordi dere er en stor skare, og sammen med dere har dere de gullkalvene som Jeroboam lagde til å være guder for dere. Har dere ikke kastet ut Herrens prester, Arons sønner, og levittene? Har dere ikke selv innsatt deres prester på samme måte som folkene i andre land? Er det ikke slik at hver den som kommer med en ung okse og sju værer for å bli innviet, han blir prest for alt dette som ikke er guder? Men for oss er Herren vår Gud, og vi har ikke forlatt Ham. De prestene som gjør tjeneste for Herren, er Arons sønner, og levittene ivaretar sin plikt: Hver morgen og hver kveld brenner de brennoffer og velduftende røkelse for Herren. De legger også skuebrødet fram på bordet av rent gull, og lysestaken av gull med de lampene som hører til, får de til å brenne hver kveld. For vi holder alt det Herren vår Gud har befalt, men dere har forlatt Ham. Se nå, Gud selv er med oss, vårt Overhode, og Hans prester med gjallende trompeter for å blåse til strid mot dere. Å, Israels barn, strid ikke mot Herren, deres fedres Gud, for dere skal slett ikke lykkes!» Men Jeroboam fikk et bakhold til å gå rundt dem. Selv var de rett foran Juda, mens bakholdet var i ryggen på dem. Da Juda så seg rundt, ble de overrasket over at de hadde strid på to kanter, både forfra og bakfra. De ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene. Da satte mennene fra Juda i et rop. Idet Judas menn ropte, skjedde det at Gud slo Jeroboam og hele Israel rett foran Abia og Juda. Israels barn flyktet fra Juda, og Gud overga dem i deres hånd. Da slo Abia og hans folk dem ned i et stort slag, så 500 000 utvalgte menn av Israel falt og ble liggende døde. Slik ble Israels barn overvunnet på den tiden. Judas barn fikk styrke, fordi de stolte på Herren, sine fedres Gud. Abia forfulgte Jeroboam og tok byene fra ham: Betel med de landsbyene som hørte til, Jesjana med de landsbyene som hørte til, og Efron med de landsbyene som hørte til. Dermed var Jeroboam ikke i stand til å vinne tilbake sin styrke i Abias dager. Herren slo ham så han døde. Men Abia vokste seg mektig, giftet seg med 14 koner og fikk 22 sønner og 16 døtre. De andre Abias gjerninger, både hans veier og hans ord, er skrevet ned i historieverket til profeten Iddo. Så la Abia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Så ble hans sønn Asa konge i hans sted. I hans dager hadde landet ro i ti år. Asa gjorde det som var godt og rett i Herren hans Guds øyne, så han rev ned alterne til de fremmede gudene og offerhaugene, og han rev ned billedstøttene og hogg ned Asjerapælene. Han befalte Juda å søke Herren, deres fedres Gud, og å følge loven og budene. Han rev også ned offerhaugene og røkelsesalterne i alle byene i Juda, og kongedømmet hadde ro under ham. Han bygde befestede byer i Juda, for landet hadde ro. Det ble ikke ført krig mot ham i de årene, for Herren hadde gitt ham ro. Derfor sa han til Juda: «La oss bygge disse byene og lage murer rundt dem, med tårn, porter og bommer, så lenge landet ennå ligger foran oss, for vi har søkt Herren vår Gud. Vi har søkt Ham, og Han har gitt oss ro på alle kanter.» Så bygde de og lyktes. Asa hadde en hær fra Juda på 300 000 som bar store skjold og spyd, og 280 000 fra Benjamin som bar mindre skjold og kunne trekke buen. Alle disse var mektige krigere. Så kom kusjitten Serah ut mot dem med en hær på 1 000 000 menn og 300 vogner. Han kom til Maresja. Så dro Asa ut mot ham, og de stilte troppene opp til strid i Sefatahdalen ved Maresja. Asa ropte til Herren sin Gud og sa: «Herre, det er ingen sak for Deg å hjelpe, enten det er ved den mektige eller ved den kraftløse. Hjelp oss, Herre vår Gud, for vi stoler på Deg, og i Ditt navn går vi ut mot denne store mengden. Herre, Du vår Gud, la ikke noe menneske overvinne Deg!» Da slo Herren kusjittene rett foran Asa og rett foran Juda, og kusjittene flyktet. Asa og folket som var sammen med ham, forfulgte dem helt til Gerar. Så ble det så stort mannefall blant kusjittene at det til slutt ikke ble en eneste igjen i live, for de var knust for Herrens ansikt og for Hans hær. De førte med seg et meget stort bytte. Så slo de alle byene rundt Gerar, for Herrens frykt var kommet over dem. De plyndret alle byene, for det var store mengder bytte i dem. Også innhegningene til buskapen slo de ned, og de tok med seg store flokker av sauer og kameler. Så vendte de tilbake til Jerusalem. Guds Ånd kom over Asarja, Odeds sønn. Han dro ut for å møte Asa og sa til ham: «Hør på meg, Asa, og hele Juda og Benjamin! Herren er med dere når dere er med Ham. Hvis dere søker Ham, skal Han la seg finne av dere. Men hvis dere forlater Ham, skal Han forlate dere. I mange dager var Israel uten Den sanne Gud, uten prest til å lære dem, og uten lov. Men da de i sin trengsel vendte om til Herren Israels Gud og søkte Ham, lot Han seg finne av dem. I de tider var det ingen fred for den som dro ut, og heller ikke for den som kom tilbake, men det rådde stor uro over alle som bodde i landene. Folkeslag ble knust mot folkeslag, og by mot by, for Gud plaget dem med all slags trengsel. Men dere, vær bare sterke og la ikke deres hender svikte, for det er lønn for deres verk!» Da Asa hørte disse ordene og profetien fra profeten Asarja, Odeds sønn, fikk han ny kraft og rev ned alle de avskyelige avgudene fra hele Judalandet og Benjamin-landet og rev dem ned i de byene han hadde overtatt i Efraims fjelland. Han satte alteret i stand igjen for Herren, det som sto foran Herrens forhall. Så samlet han hele Juda og Benjamin og alle de fremmede som bodde sammen med dem i Efraim, Manasse og Simeon. Disse gikk nemlig over til ham fra Israel i stort antall da de så at Herren, hans Gud, var med ham. Så samlet de seg alle i Jerusalem i den tredje måneden, i det femtende året av Asas regjeringstid. Samme dag ofret de 700 okser og 7000 sauer til Herren fra det byttet de hadde tatt med seg. Så gikk de inn i en pakt om at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Hver den som ikke søkte Herren, Israels Gud, skulle dø. Dette skulle gjelde fra den minste til den største, enten det var mann eller kvinne. Så avla de ed for Herren med høy røst, med jubelrop, trompeter og bukkehorn. Hele Juda gledet seg over eden, for de hadde sverget den av hele sitt hjerte og søkt Ham av all sin lyst. Han lot seg finne av dem, og Herren ga dem ro på alle kanter. Han avsatte Ma’aka, kong Asas farmor, og tok fra henne dronningverdigheten, fordi hun hadde lagd et avskyelig avgudsbilde av Asjera. Asa hogg ned det heslige avgudsbildet av henne, knuste det, og så brente han det ved Kedronbekken. Men offerhaugene ble ikke revet ned i Israel, men Asa bevarte sitt hjerte udelt alle sine dager. Det som var helliget av hans far, og det som han selv hadde helliget, både sølv og gull og redskaper, førte han også inn i Guds hus. Det ble ingen krig før i det trettifemte året av Asas regjeringstid. I det trettisjette året av Asas regjeringstid dro Basja, Israels konge, opp mot Juda og bygde opp Rama, for at han ikke skulle la noen reise ut eller komme inn til Asa, kongen av Juda. Da tok Asa sølv og gull ut fra skattkamrene i Herrens hus og kongens hus, og han fikk det sendt til Benhadad, Arams konge, som bodde i Damaskus. Han sa: «La det være en pakt mellom meg og deg, slik det var mellom min far og din far. Se, jeg sender deg sølv og gull. Gå nå og bryt din pakt med Basja, Israels konge, så han må trekke seg tilbake fra meg.» Benhadad hørte på kong Asa, og han sendte førerne for hærstyrkene sine mot byene i Israel. De overtok Ijjon, Dan, Abel-Majim og alle lagerbyene i Naftali. Da Basja hørte dette, sluttet han å bygge på Rama og la ned arbeidet sitt. Så tok kong Asa med seg hele Juda, og de fjernet steinene og tømmeret i Rama, det Basja hadde brukt til oppbyggingen. Med dette bygde han opp Geba og Mispa. På den tiden kom seeren Hanani til Asa, kongen av Juda, og sa til ham: «Fordi du stolte på Arams konge og ikke har stolt på Herren din Gud, har hæren til Arams konge sluppet bort fra din hånd. Var ikke kusjittene og libyerne en veldig hær med svært mange vogner og hestfolk? Men fordi du da stolte på Herren, overga Han dem likevel i din hånd. For Herrens øyne farer over hele jorden for å styrke dem som har et hjerte som er helt med Ham. I dette har du gått fram som en dåre. Derfor skal du ha kriger fra nå av.» Da ble Asa vred på seeren og satte ham i fengsel, for han ble brennende harm på ham på grunn av dette. På den tiden undertrykte Asa også andre av folket. Legg merke til at Asas gjerninger, både de første og de siste, er nedskrevet i boken om kongene i Juda og Israel. I det trettiniende året av hans regjeringstid ble Asa syk i beina, og sykdommen hans ble bare mer alvorlig etter hvert. Men ikke engang mens han var syk, søkte han Herren, men bare legene. Så la Asa seg til hvile hos sine fedre. Han døde i det førtiførste året av sin regjeringstid. De begravde ham i hans egen grav, den han hadde fått hogd ut til seg selv i Davids by. De la ham på en båre som var fylt av krydder og en sammensatt salveblanding. De tente et meget stort bål for ham. Deretter ble hans sønn Josjafat konge i hans sted. Han søkte å bygge opp sin styrke mot Israel, så han satte tropper i alle de befestede byene i Juda og vaktposter i landet Juda og i de byene i Efraim som hans far Asa hadde inntatt. Herren var med Josjafat, for han vandret på de veiene hans far David fulgte til å begynne med. Han søkte ikke Ba’alene, men søkte sin fars Gud og vandret i Hans bud og ikke i Israels gjerninger. Derfor styrket Herren kongedømmet i hans hånd. Hele Juda ga gaver til Josjafat, og han var rik og ble høyt æret. Hans hjerte ble så fylt av frimodighet på Herrens veier at han rev ned offerhaugene og Asjera -pælene i Juda. I det tredje året av hans regjeringstid sendte han embetsmennene sine, Ben-Hajil, Obadja, Sakarja, Netanel og Mikaja, av sted for å undervise i Judas byer. Sammen med dem sendte han levittene: Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Sjemiramot, Jonatan, Adonja, Tobia og Tob-Adonja. Sammen med levittene var prestene Elisjama og Joram. De ga opplæring i Juda, og hadde Herrens Lovbok med seg. De dro omkring i alle Judas byer og underviste folket. Frykt for Herren kom over alle kongerikene i landene rundt Juda, slik at de ikke gikk til krig mot Josjafat. Også noen av filisterne kom til Josjafat med gaver og sølv som skatt. Araberne kom til ham med småfe, 7700 værer og 7700 bukker. Så ble Josjafat stadig mektigere, og han bygde festninger og lagerbyer i Juda. Han hadde mye oppsamlet eiendom i byene i Juda. Stridsmennene, de mektige krigerne, oppholdt seg i Jerusalem. Dette er tallet på dem ut fra deres fedres hus: Av embetsmenn over 1000 i Juda var det embetsmannen Adna og 300 000 mektige krigere sammen med ham. Nest etter ham kom embetsmannen Johanan, og sammen med ham var det 280 000. Nest etter ham kom Amasja, Sikris sønn, som frivillig stilte seg fram for Herren, og 200 000 mektige krigere var sammen med ham. Av Benjamin var det Eljada, en mektig kriger, og 200 000 menn sammen med ham, væpnet med bue og skjold. Nest etter ham kom Josabad, og 180 000 som var klare til strid sammen med ham. Disse tjente kongen, i tillegg til dem som kongen hadde satt i de befestede byene over hele Juda. Josjafat fikk rikdommer og stor ære. Han lot sin sønn gifte seg med Ahabs datter. Noen år etter dro han ned for å besøke Ahab i Samaria. Ahab fikk slaktet store flokker av sauer og okser for ham og for folket som var med ham, og overtalte ham til å dra opp med ham mot Ramot i Gilead. Så sa Ahab, Israels konge, til Josjafat, kongen av Juda: «Vil du dra med meg mot Ramot i Gilead?» Han svarte ham: «Jeg er som du, og mitt folk er som ditt folk. Vi skal være med deg i striden.» Josjafat sa også til Israels konge: «Jeg ber deg, søk Herrens Ord i dag!» Da samlet Israels konge sammen profetene, 400 menn, og han sa til dem: «Skal vi gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Da sa de: «Dra opp, for Gud skal overgi den i kongens hånd.» Men Josjafat sa: «Er det ikke enda en Herrens profet her, så vi kan spørre ham?» Da svarte Israels konge Josjafat: «Det er enda en mann; ved ham kan vi spørre Herren om råd. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri godt om meg, men alltid ondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen må ikke tale slik!» Da tilkalte Israels konge en hoffmann og sa: «Hent straks Mika, Jimlas sønn!» Både Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, hadde tatt på seg kappene sine og hadde satt seg på hver sin trone på en treskeplass ved inngangen til Samarias port. Alle profetene profeterte rett framfor dem. Sidkia, Kena’anas sønn, hadde lagd seg horn av jern. Han sa: «Så sier Herren: ‘Med disse skal du stange arameerne til de er utryddet.’» Alle profetene profeterte på samme måten og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.» Utsendingen som hadde gått for å tilkalle Mika, talte til ham og sa: «Hør! Samstemt taler profetene ord som er gode for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord være som ordet fra en av dem, og tal det som er godt!» Mika svarte: «Så sant Herren lever, hva enn min Gud sier, det skal jeg tale til ham.» Så kom han til kongen. Kongen sa til ham: «Mika, skal vi gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Han sa: «Dra opp, og dere skal lykkes, og de skal bli overgitt i deres hånd.» Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannhet i Herrens navn?» Da sa han: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene, som en saueflokk uten hyrde. Herren sa: ‘Disse har ingen herre. La hver av dem vende tilbake til sitt hus i fred!’» Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg deg ikke at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?» Da sa Mika: «Hør derfor Herrens Ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hærskare sto ved Hans høyre og Hans venstre hånd. Herren sa: ‘Hvem vil overtale Ahab, Israels konge, så han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?’ Da talte én slik, og en annen slik. Da kom ånden fram og stilte seg for Herrens ansikt, og han sa: ‘Jeg skal overtale ham.’ Herren sa til ham: ‘Hvordan?’ Så sa han: ‘Jeg skal gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.’ Herren sa: ‘Du skal overtale ham, og du skal lykkes. Gå bare ut og gjør det!’ Se derfor! Herren har lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine, og Herren har sagt at det onde skal komme over deg.» Sidkia, Kena’anas sønn, gikk bort og slo Mika på kinnet og sa: «På hvilken måte forlot Herrens Ånd meg for å tale med deg?» Mika sa: «Sannelig, det skal du få se den dagen du flykter inn i det innerste rommet for å gjemme deg.» Så sa Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, fyrsten i byen, og til Joasj, kongens sønn. Si: Så sier kongen: Sett denne i fengsel, og mat ham med fangenes tilmålte del av brød og vann til jeg kommer tilbake i fred.» Men Mika sa: «Hvis du kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt ved meg.» Han sa: «Hør, dere folk, alle sammen!» Så dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot i Gilead. Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil ta på meg en forkledning og dra ut i striden, men du skal ha klærne dine på.» Så tok Israels konge på seg en forkledning, og de dro ut i striden. Arams konge hadde befalt befalingsmennene for vognene sine, og sagt: «Strid ikke verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge!» Så skjedde det: Da befalingsmennene for vognene så Josjafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham og gikk til angrep. Men Josjafat ropte høyt, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham. Slik skjedde det: Da befalingsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, sluttet de å forfølge ham. Men en mann spente buen og skjøt på måfå og traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og rustningen hans. Da sa han til ham som førte vognen: «Snu og ta meg med ut av striden, for jeg er såret.» Striden ble kraftigere den dagen. Israels konge ble holdt oppe i vognen med ansiktet vendt mot arameerne helt til kvelden. Men på den tiden da solen gikk ned, døde han. Så vendte Josjafat, Judas konge, tilbake i fred til huset sitt i Jerusalem. Seeren Jehu, Hananis sønn, kom ut for å møte ham og sa til kong Josjafat: «Bør en hjelpe den onde og elske dem som hater Herren? På grunn av dette har vreden fra Herrens ansikt kommet over deg. Likevel er det funnet noe godt hos deg, for du har revet ned alle Asjera -pælene i landet, og du har vendt ditt hjerte til å søke Gud.» Så ble Josjafat boende i Jerusalem. Han dro ut igjen blant folket, fra Be’er-Sjeba til Efraims fjelland, og fikk dem omvendt til Herren, deres fedres Gud. Så innsatte han dommere i landet, i alle de befestede byene i Juda, by for by. Han sa til dommerne: «Vær nøye med det dere gjør, for dere dømmer ikke for et menneske, men for Herren, som er hos dere i dommen. La derfor Herrens frykt være over dere! Ta dere i vare med hva dere gjør, for det finnes ikke misgjerning hos Herren vår Gud. Der gjelder ikke partiskhet eller bestikkelser.» Også i Jerusalem utpekte Josjafat noen av levittene og prestene og noen av overhodene for fedrene i Israel til å avgjøre Herrens dom og dømme i stridssaker. De hadde nemlig vendt tilbake til Jerusalem. Han befalte dem og sa: «Slik skal dere gjøre i Herrens frykt, i trofasthet og med et helt hjerte: Uansett hvilken sak det er som kommer til dere fra deres brødre som bor omkring i byene sine, enten det gjelder blodsutgytelse eller brudd på lov eller bud eller om forskrifter og forordninger, skal dere advare dem, så de ikke begår overtredelser mot Herren og vreden kommer over dere og deres brødre. Gjør dette, så skal dere ikke være skyldige. Merk dere: Øverstepresten Amarja skal stå over dere i alle Herrens saker. Sebadja, Ismaels sønn, er fyrsten over Judas hus i alle kongens saker. Også levittene skal være tjenestemenn for dere. Vær bare sterke og gå til verket, og Herren skal være med den som er god.» Etter dette skjedde det at folketi Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene, kom for å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Aram. De er i Haseson-Tamar», som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren. Da sto Josjafat fram i forsamlingen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgården, og sa: «Herre, våre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedømmene til alle folkeslagene? I Din hånd er kraft og makt, så ingen er i stand til å stå imot Deg. Er ikke Du vår Gud, som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid? De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt: ‘Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, skal vi stå foran dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår trengsel, og Du skal høre og frelse.’ Se nå, her er folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem Du ikke ville la Israel gå imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke. Se, her er de og belønner oss med å komme hit for å drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv. Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg.» Hele Juda ble stående for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner. Midt i forsamlingen kom da Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner. Han talte: «Hør nøye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: ‘Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av denne store hæren, for dette er ikke deres strid, men Guds. I morgen skal dere gå ned mot dem. For se, de skal dra oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruelødemarken. Men det er ikke opp til dere å føre denne striden. Dere skal bare stille dere opp, stå stille og se Herrens frelse som er med dere. Å, Juda og Jerusalem!’ Frykt ikke og bli ikke forskrekket. I morgen skal dere gå ut rett foran dem, for Herren er med dere.» Josjafat bøyde hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og de som bodde i Jerusalem, bøyde seg for Herrens ansikt og tilba Herren. Levittene av kehatittenes barn og korahittenes barn sto da fram for å love Herren Israels Gud med høy og kraftig røst. Så sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i Tekoaørkenen. Da de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem: Tro på Herren deres Gud, så skal dere være trygge. Tro på Hans profeter, så skal dere ha framgang.» Da han hadde rådført seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Herren, og dem som skulle love Hellighetens skjønnhet mens de gikk ut foran hæren. De sa: «Pris Herren, for Hans miskunnhet varer evig.» Da de begynte å synge og love, satte Herren ut et bakhold mot folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem som var kommet imot Juda. Og de ble slått. For folket fra Ammon og Moab sto opp mot dem som bodde ved Se’irfjellet, og slo dem ned og utryddet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem som bodde ved Se’ir, satte de i gang med å utrydde hverandre. Da Juda kom til stedet med utsikt over ørkenen, så de i retning av folkemengden. Og se, der lå de døde kroppene deres, falne på jorden. Ingen hadde sluppet unna. Da Josjafat og folket hans kom dit for å ta med seg byttet, fant de en stor mengde verdifulle gjenstander blant de døde. Der var det også kostbare smykker som de tok til seg selv, mye mer enn de kunne bære med seg. I tre dager samlet de på byttet fordi det var så mye. På den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen, for der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, som det heter til denne dag. Så vendte de tilbake, hver mann av Juda og Jerusalem, med Josjafat som sitt overhode, for å dra til Jerusalem med glede. For Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender. Så kom de til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, og de kom til Herrens hus. Frykt for Gud kom over alle kongerikene i disse landene da de hørte at Herren hadde stridd mot Israels fiender. Deretter var det ro i Josjafats kongedømme, for hans Gud ga ham ro på alle kanter. Slik var Josjafat konge over Juda. Han var 35 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 25 år. Hans mors navn var Asuba, Sjilkis datter. Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke av fra den. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, for til nå hadde ikke folket vendt sitt hjerte til sine fedres Gud. De andre Josjafats gjerninger, fra de første til de siste, se, de er skrevet ned i boken til Jehu, Hananis sønn, som er tatt med i boken om kongene i Israel. Etter dette sluttet Josjafat, kongen av Juda, seg sammen med Akasja, Israels konge, han som gjorde så mye ondt. Han sluttet seg sammen med ham for å bygge skip som skulle seile til Tarsis, og de bygde skipene i Esjon-Geber. Men Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, profeterte mot Josjafat og sa: «Fordi du har sluttet deg sammen med Akasja, skal Herren ødelegge ditt verk.» Så forliste skipene, så de ikke kunne dra til Tarsis. Josjafat la seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble Joram konge etter ham. Han hadde brødre som var Josjafats sønner: Asarja, Jehiel, Sakarja, Asarjahu, Mikael og Sjefatja. Alle disse var sønner av Josjafat, Israels konge. Deres far ga dem mange gaver av sølv og gull og kostbare ting, sammen med befestede byer i Juda. Men kongedømmet ga han til Joram, fordi han var den førstefødte. Da Joram var innsatt over sin fars kongedømme, styrket han sin makt og drepte alle sine brødre med sverdet. Det samme gjorde han med noen andre ledere i Israel. Joram var 32 år gammel da han ble konge, og han var konge i åtte år i Jerusalem. Han vandret på Israels kongers vei, slik som Ahabs hus hadde gjort, for han hadde en av Ahabs døtre til kone. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Likevel ville ikke Herren utrydde Davids hus på grunn av pakten Han hadde sluttet med David, og fordi Han hadde sagt at Han ville la en lampe lyse for ham og hans sønner alle dager. I hans dager gjorde Edom opprør mot Judas herredømme, og de innsatte sin egen konge over seg. Så dro Joram ut med høvdingene sine og alle vognene hans sammen med ham. Han brøt opp om natten og slo til mot edomittene, som hadde omringet ham sammen med førerne for vognene. Slik har Edom vært i opprør mot Judas herredømme helt til denne dag. På samme tid gjorde Libna opprør mot hans herredømme, fordi han hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Dessuten bygde han offerhauger i Juda-fjellene og forførte dem som bodde i Jerusalem, til å drive hor. Han ledet også Juda på villspor. Da kom det et brev til ham fra profeten Elia, hvor han sa: «Så sier Herren, din far Davids, Gud: ‘Du har ikke vandret på din far Josjafats veier, og på veiene til Asa, kongen av Juda, men på Israels kongers vei, og forført Juda og dem som bor i Jerusalem, til et horeliv slik som horelivet i Ahabs hus. Du har også drept dine brødre, dem av din fars hus, som var bedre enn du. Se, derfor skal Herren slå folket ditt med en stor plage, dine barn, dine koner og alt du eier. Du vil bli meget syk av en tarmsykdom, helt til tarmene dine etter mange dager kommer ut på grunn av sykdommen.’» Så vakte Herren filisternes og arabernes ånd mot Joram. Det var de araberne som bodde ved siden av kusjittene. De dro opp og inn i Juda og inntok det. De tok med seg alt som var å finne av verdi i kongens hus, og hans sønner og koner, så det ikke var igjen noen av hans sønner, bortsett fra Joakas, som var den yngste av hans sønner. Etter dette slo Herren ham med en uhelbredelig tarmsykdom. Så gikk det mange, mange dager, helt til en periode på to år var omme. Da skjedde det at tarmene hans kom ut på grunn av sykdommen. Så døde han under veldige smerter. Men folket hans lagde ikke noe bål for ham, lik bålene som var blitt lagd for hans fedre. Han var 32 år gammel da han ble konge. Han var konge i Jerusalem i åtte år, og ingen sørget da han forlot dem. De begravde ham imidlertid i Davids by, men ikke i kongegravene. De som bodde i Jerusalem, gjorde deretter Akasja, hans yngste sønn, til konge etter ham. For de røverne som var kommet inn i leiren sammen med araberne, hadde drept alle de som var eldre. Så regjerte Akasja, Jorams sønn, kongen av Juda. Akasja var 22 år gammel da han ble konge, og han var konge ett år i Jerusalem. Hans mors navn var Atalja, datter av Omri. Han vandret også på veiene til Ahabs hus, for hans mor rådet ham bare til å handle ugudelig. Derfor gjorde han det som var ondt i Herrens øyne, slik som Ahabs hus. For etter hans fars død var de rådgiverne hans, til hans egen ødeleggelse. Han fulgte også rådene deres og gikk sammen med Joram, Ahabs sønn, Israels konge, ut til strid mot Hasael, Arams konge, ved Ramot i Gilead. Men arameerne såret Joram. Deretter vendte han tilbake til Jisre’el for å få legedom for sårene han hadde fått ved Rama da han stred mot Hasael, Arams konge. Asarja, Jorams sønn, kongen av Juda, dro ned for å se til Joram, Ahabs sønn, i Jisre’el, fordi han var syk. Akasjas ødeleggelse kom fra Gud, ved at han kom til Joram. Da han kom fram, dro han ut sammen med Joram mot Jehu, Nimsjis sønn, som Herren hadde salvet til å utrydde Ahabs hus. Da Jehu hadde fullført dommen over Ahabs hus, skjedde det at han kom over lederne fra Juda og sønnene til Akasjas brødre, som gjorde tjeneste under Akasja. Og han drepte dem. Deretter lette han etter Akasja. Og de grep ham mens han holdt seg gjemt i Samaria og førte ham til Jehu. Da de hadde drept ham, begravde de ham, «fordi», sa de, «han er sønn av Josjafat, som søkte Herren av hele sitt hjerte». Så hadde Akasjas hus ingen til å overta kongemakten. Da Atalja, Akasjas mor, fikk vite at hennes sønn var død, sto hun fram og utryddet alle som var av kongelig slekt i Judas hus. Men Josjabat, kongens datter, tok Joasj, Akasjas sønn, og lurte ham bort fra kongens sønner som skulle drepes. Hun plasserte ham og ammen hans på soverommet. Josjabat, kong Jorams datter, presten Jojadas kone – for hun var søster av Akasja – gjemte ham på den måten fra Atalja, slik at hun ikke fikk drept ham. Siden ble han gjemt sammen med dem i Guds hus i seks år, så lenge Atalja regjerte over landet. I det sjuende året styrket Jojada sin makt og gjorde en pakt med førerne for 100: Asarja, Jerohams sønn, Ismael, Johanans sønn, Asarja, Obeds sønn, Ma’aseja, Adajas sønn, og Elisjafat, Sikris sønn. De dro gjennom hele Juda og samlet levittene fra alle byene i Juda, sammen med overhodene for fedrene i Israel, og de kom til Jerusalem. Så sluttet hele forsamlingen en pakt med kongen i Guds hus. Han sa til dem: «Se, kongens sønn skal være konge, slik Herren har sagt om Davids sønner. Dette skal dere gjøre: En tredjedel av dere prester og levitter som går inn på sabbaten, skal holde vakt ved dørene. En tredjedel skal være ved kongens hus og en tredjedel ved Jesodporten. Hele folket skal være i forgårdene til Herrens hus. Men ingen må komme inn i Herrens hus bortsett fra prestene og de av levittene som gjør tjeneste. De kan gå inn, for de er hellige. Og hele folket skal holde seg nøye etter Herrens forordning. Levittene skal omringe kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden. Hver den som kommer inn i huset, skal drepes. Både når han kommer inn og når han går ut, skal dere være hos kongen.» Så gjorde levittene og hele Juda alt det presten Jojada hadde befalt dem. Hver av dem tok de mennene sine som skulle på vakt om sabbaten, sammen med dem som gikk av vakt på sabbaten. For presten Jojada hadde ikke gitt avdelingene fri. Presten Jojada ga førerne for 100 de spydene og de små og store skjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Guds hus. Så stilte han opp hele folket overalt rundt kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden, fra høyre side av huset til venstre side av huset, både ved alteret og ved huset. De kom ut med kongens sønn, satte kronen på ham, ga ham Vitnesbyrdet og gjorde ham til konge. Så ble han salvet av Jojada og hans sønner, og de sa: «Leve kongen!» Da Atalja hørte bråket fra folket som sprang omkring og priste kongen, kom hun inn til folket i Herrens hus. Hun så, og se, der sto kongen ved sin søyle i inngangen. Embetsmennene og trompetblåserne var hos kongen. Alt folket i landet gledet seg og blåste i trompeter. Det samme gjorde sangerne med musikkinstrumenter og de som ledet lovprisningen. Da flerret Atalja klærne og sa: «Forræderi! Forræderi!» Men presten Jojada førte da ut førerne for 100, befalingsmennene over hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene, og hver den som følger etter henne, skal dere drepe med sverd.» For presten hadde sagt: «Drep henne ikke i Herrens hus!» Så la de hånd på henne. Hun nådde ut dit Hesteporten fører inn i kongens hus, og der drepte de henne. Deretter sluttet Jojada en pakt mellom seg selv, folket og kongen, om at de skulle være Herrens folk. Hele folket gikk til Ba’als hus, og de rev det ned. De knuste alterene og gudebildene i småbiter, og de drepte Mattan, presten for Ba’al, foran alterene. Jojada overlot også tilsynet med Herrens hus til prestene og levittene, dem David hadde utnevnt til å ofre brennoffer for Herren i Herrens hus, slik det er skrevet i Moseloven, med glede og med sang, slik det ble gitt David. Han satte portvaktene ved portene til Herrens hus, slik at ingen som på noen måte var blitt uren, kunne komme inn. Så tok han førerne over 100, de fornemme mennene, dem som hersket over folket og alt folket i landet og førte kongen ned fra Herrens hus. De gikk gjennom den øvre porten inn til kongens hus og satte kongen på kongedømmets trone. Alt folket i landet gledet seg. Det var stille i byen, for de hadde drept Atalja med sverdet. Joasj var sju år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 40 år. Hans mors navn var Sibja fra Be’er-Sjeba. Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne, i alle presten Jojadas dager. Jojada tok to koner til ham, og han fikk sønner og døtre. Etter dette skjedde det at Joasj fikk lagt på sitt hjerte å sette Herrens hus i stand. Så samlet han prestene og levittene og sa til dem: «Dra ut til byene i Juda og samle inn penger fra hele Israel, så deres Guds hus kan settes i stand fra år til år, og se til at dere gjør det snart!» Men levittene gjorde det ikke snart. Da kalte kongen til seg øverstepresten Jojada og sa til ham: «Hvorfor har du ikke krevd av levittene at de skal ta med det som er samlet inn til vitnesbyrdets telt fra Juda og fra Jerusalem, etter befalingen fra Moses, Herrens tjener og fra Israels forsamling?» For sønnene til Atalja, den ugudelige kvinnen, hadde brutt seg inn i Guds hus, og de hadde brukt alt det hellige fra Herrens hus for Ba’alene. På kongens befaling lagde de så en kiste og satte den utenfor porten til Herrens hus. De sendte en melding ut over hele Juda og Jerusalem om å komme med alt det som var samlet inn, etter den befalingen Guds tjener Moses hadde gitt Israel i ørkenen. Da ble alle lederne og hele folket glade. De kom med gavene sine og la dem i kisten, helt til alt sammen var gitt. På den tiden førte levittene kisten til kongens tjenestemann. Da de så at det var så mye penger, kom kongens skriver og øversteprestens tjenestemann og tømte kisten. Deretter tok han den og satte den tilbake på plass. Slik gjorde de dag etter dag og samlet inn mange penger. Kongen og Jojada delte alt ut til dem som gjorde tjenestearbeid på Herrens hus. De leide murere og tømmermenn som skulle sette Herrens hus i stand, jernsmeder og bronsesmeder, så Herrens hus skulle utbedres. Så holdt arbeidsfolkene på med arbeidet, og de fullførte arbeidet. De satte Guds hus i stand igjen etter husets opprinnelige form, og de gjorde det sterkere enn før. Da de var ferdige, kom de med resten av pengene til kongen og Jojada. Av disse lagde de redskaper for Herrens hus, redskaper til tjenesten og ofringen, skåler og kar av gull og sølv. De ofret stadig brennoffer i Herrens hus i alle Jojadas dager. Men Jojada ble gammel og mett av dager og han døde. Han var 130 år gammel da han døde. De begravde ham i Davids by blant kongene, for han hadde gjort godt i Israel, både mot Gud og Hans hus. Etter Jojadas død kom Judas høvdinger og bøyde seg for kongen. Kongen hørte på dem. Derfor forlot de Herren, sine fedres Guds, hus, og de tilba Asjerapæler og avguder. Det kom vrede over Juda og Jerusalem fordi de hadde ført skyld over seg. Likevel sendte Han profeter til dem for å føre dem tilbake til Herren. De vitnet mot dem, men de ville ikke høre. Da kom Guds Ånd over Sakarja, presten Jojadas sønn, som sto fram for folket. Han sa til dem: «Så sier Gud: ‘Hvorfor bryter dere Herrens bud? Slik kan det ikke gå dere godt. Fordi dere har forlatt Herren, forlater også Han dere.’» Men de sammensverget seg mot ham, og på befaling fra kongen steinet de ham i forgården til Herrens hus. For kong Joasj husket ikke på den miskunnheten hans far Jojada hadde vist ham, men drepte hans sønn. Idet han døde, sa han: «Må Herren se dette og gjengjelde det!» Om våren det samme året skjedde det at hæren fra Aram kom opp mot ham. De kom til Juda og Jerusalem og utryddet alle folkets ledere fra folket, og de sendte hele byttet sitt til kongen i Damaskus. Arameernes hær kom bare med en liten flokk menn. Men Herren overga en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. De hadde nå fullført dommen over Joasj. Da de hadde trukket seg tilbake fra ham – for de etterlot ham alvorlig såret – sammensverget hans egne tjenere seg mot ham på grunn av blodet fra sønnene til presten Jojada, og de drepte ham på sengen hans. Slik døde han. De begravde ham i Davids by, men de begravde ham ikke i kongegravene. Dette er dem som sammensverget seg mot ham: Sabad, ammonittkvinnen Sjimats sønn, og Josabad, moabittkvinnen Sjimrits sønn. Om hans sønner, de mange profetordene mot ham og hvordan han satte Guds hus i stand, se, dette er nedskrevet i historieverket i kongebøkene. Deretter ble hans sønn Amasja konge etter ham. Amasja var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Joaddan fra Jerusalem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke med et helt hjerte. Straks kongedømmet var befestet for ham, skjedde det at han henrettet tjenerne som hadde myrdet hans far, kongen. Han drepte ikke deres barn, men fulgte det som er skrevet i Lovboken til Moses, der Herren har befalt og sagt: «Fedrene skal ikke dø for sine barns skyld, og barn skal ikke dø for sine fedres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd.» Siden samlet Amasja Juda og satte over dem embetsmenn over 1000 og embetsmenn over 100, ut fra deres fedres hus, over hele Juda og Benjamin. Han mønstret dem fra 20 år og eldre, og fant at de var 300 000 utvalgte, stridsdyktige menn som kunne bruke både spyd og skjold. Han leide også 100 000 mektige krigere fra Israel for 100 talenter sølv. Men en Guds mann kom til ham og sa: «Konge, la ikke Israels hær dra med deg, for Herren er ikke med Israel, ikke med noen av Efraims barn. Men hvis du drar, så dra! Vær sterk i striden, hvis ikke skal Gud la deg falle for fienden. For Gud har makt til å hjelpe og til å la falle.» Da sa Amasja til Guds mann: «Men hva skal vi gjøre med de 100 talentene som vi har gitt til troppene fra Israel?» Guds mann svarte: «Herren er i stand til å gi deg mye mer enn dette.» De troppene som var kommet til ham fra Efraim, lot Amasja skille seg ut for at de skulle dra hjem igjen. Derfor ble deres vrede kraftig opptent mot Juda, og de vendte hjem i brennende vrede. Da styrket Amasja sin stilling. Mens han ledet sitt folk, dro han til Saltdalen og drepte 10 000 av folket fra Se’ir. Judas barn tok også 10 000 levende til fange, de førte dem opp på toppen av klippen og kastet dem ned derfra, slik at de alle ble fullstendig knust. Men soldatene i den hæren som Amasja hadde sendt tilbake, så de ikke skulle være med ham i striden, plyndret Judas byer fra Samaria til Bet-Horon, de drepte 3000 i dem og tok et stort bytte. Da Amasja kom tilbake etter å ha slått ned edomittene, tok han med seg gudene til folket i Se’ir, satte dem opp som sine guder og tilba dem og brente røkelse for dem. Derfor ble Herrens vrede opptent mot Amasja, og Han sendte ham en profet som sa til ham: «Hvorfor har du søkt folkets guder, dem som ikke kunne utfri sitt eget folk fra din hånd?» Mens han snakket med ham, svarte kongen ham: «Har vi gjort deg til kongens rådgiver? Slutt med dette, så de ikke skal drepe deg.» Da holdt profeten opp og sa: «Jeg vet at Gud har bestemt å utrydde deg, fordi du har gjort dette og ikke har hørt på mitt råd.» Amasja, kongen av Juda, holdt råd og sendte bud til Joasj, sønn av Joakas, sønn av Jehu, Israels konge, og sa: «Kom, la oss møte hverandre i nærkamp!» Men Joasj, Israels konge, sendte bud til Amasja, kongen av Juda, og sa: «Tornebusken i Libanon sendte bud til sederen i Libanon og sa: ‘Gi din datter som kone til min sønn!’ Men et vilt dyr i Libanon kom farende og trampet tornebusken ned. Sannelig, du sier at du har slått edomittene, og i ditt hjerte har du opphøyet deg så du ærer deg selv. Hold deg hjemme! Hvorfor skulle du legge deg opp i ondskap, så du må falle, både du og Juda sammen med deg?» Men Amasja ville ikke høre, for dette kom fra Gud, så Han kunne overgi dem i deres fienders hånd, fordi de hadde søkt gudene fra Edom. Joasj, Israels konge, dro så ut. Han og Amasja, kongen av Juda, møtte hverandre ansikt til ansikt ved Bet-Sjemesj, som tilhører Juda. Juda ble slått av Israel, og hver mann flyktet til sitt telt. Joasj, Israels konge, fanget Amasja, kongen av Juda, sønn av Joasj, sønn av Joakas, ved Bet-Sjemesj. Han førte ham til Jerusalem og rev ned Jerusalems mur fra Efraimporten til Hjørneporten, 400 alen. Han tok alt gullet og sølvet og alle redskapene som ble funnet i Guds hus hos Obed-Edom, skattene i kongens hus. I tillegg tok han gisler og vendte tilbake til Samaria. Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, levde 15 år etter at Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, var død. De andre Amasjas gjerninger, fra den første til den siste, sannelig, er ikke de skrevet ned i boken om kongene i Juda og Israel? Etter den tid da Amasja hadde vendt seg bort fra å følge Herren, fikk de i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem, og han flyktet til Lakisj. Men de sendte noen etter ham til Lakisj og drepte ham der. Så førte de ham tilbake med hester og begravde ham hos hans fedre i Judas by. Hele folket i Juda tok nå Ussia, som var 16 år gammel, og gjorde ham til konge i stedet for hans far Amasja. Han bygde Eilat og vant den tilbake for Juda etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre. Ussia var 16 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 52 år. Hans mors navn var Jekolja fra Jerusalem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og fulgte alt det hans far Amasja hadde gjort. Han søkte Gud i Sakarjas dager, han som hadde forstand på syner fra Gud. Så lenge han søkte Herren, ga Gud ham stor framgang. Han dro ut og gikk til strid mot filisterne, og han rev ned muren i Gat, muren i Jabne og muren i Asjdod. Han bygde opp byer rundt Asjdod og blant filisterne. Gud hjalp ham mot filisterne, mot de araberne som bodde i Gur-Ba’al, og mot meunittene. Også ammonittene kom med gaver til Ussia. Gjetordet om ham spredte seg helt til inngangen til Egypt, for han fikk meget stor makt. Ussia bygde tårn i Jerusalem ved Hjørneporten, ved Dalporten og ved Vinkelen. Så befestet han dem. Han bygde også tårn i ørkenen. Han gravde ut mange brønner, for han hadde stor buskap, både i lavlandet og ute på sletten. Han hadde også jordbrukere og vindyrkere i fjellene og på Karmel, for han elsket jorden. Dessuten hadde Ussia en hær av stridsmenn som dro ut til strid i bestemte avdelinger, etter det antallet som sto i rullene, slik det var satt opp av statsskriveren Je’uel og tilsynsmannen Ma’aseja, under Hananjas myndighet, en av kongens embetsmenn. Det fulle antallet overhoder for fedrene for de mektige krigerne var 2600. Under deres myndighet sto en hær på 307 500, som gikk til strid med veldig styrke for å hjelpe kongen mot fienden. Så utstyrte Ussia dem. Hele hæren fikk skjold, spyd, hjelmer, rustning, buer og slynger til å kaste steiner med. I Jerusalem lagde han stridsutstyr som var oppfunnet av dyktige menn, som skulle stå i tårnene og i hjørnene og som skulle brukes til å skyte piler og store steiner med. Slik ble hans navn kjent i det vide og brede, for han fikk underfull hjelp slik at han ble mektig. Men da han var blitt mektig, opphøyet han seg i sitt eget hjerte til sin egen ødeleggelse, for han forbrøt seg mot Herren sin Gud ved å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på røkelsesalteret. Presten Asarja gikk så inn etter ham, og 80 av Herrens prester, djerve menn, var sammen med ham. De sto fram imot kong Ussia og sa til ham: «Det er ikke din oppgave, Ussia, å brenne røkelse for Herren. Det er bare for prestene, Arons sønner, de som er innviet til å brenne røkelse. Gå ut av helligdommen, for du har vært troløs, og det gir deg ingen ære hos Herren din Gud.» Da ble Ussia vred der han sto med et røkelseskar i hånden, klar til å brenne røkelse. Men da han ble sint på prestene, brøt det spedalskhet ut i pannen hans, rett foran prestene i Herrens hus, der ved siden av røkelsesalteret. Øverstepresten Asarja og alle prestene så på ham, og se, der i pannen hans var han spedalsk. Så drev de ham ut derfra. Han skyndte seg for å komme ut, fordi Herren hadde slått ham. Kong Ussia var spedalsk helt til den dagen han døde. Han bodde i et hus for seg selv, fordi han var spedalsk. For han ble utestengt fra Herrens hus. Så ble hans sønn Jotam satt over kongens hus for å være dommer for folket i landet. De andre Ussias gjerninger, fra den første til den siste, skrev profeten Jesaja, Amos’ sønn, ned. Så la Ussia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham sammen med hans fedre på det gravstedet som tilhørte kongene, for de sa: «Han er spedalsk.» Deretter ble hans sønn Jotam konge etter ham. Jotam var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Hans mors navn var Jerusja, Sadoks datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han gjorde etter alt det hans far Ussia hadde gjort, selv om han ikke gikk inn i Herrens tempel. Men folket fortsatte å gjøre det som var ondt. Han bygde Den øvre porten til Herrens hus, og han bygde en hel del på Ofelmuren. Dessuten bygde han opp byer i Judafjellene, og i skogene bygde han festninger og tårn. Han stred også mot kongene til ammonittene og overvant dem. Folket i Ammon måtte det året gi ham 100 talenter sølv, 10 000 kor hvete og 10 000 kor bygg. Folket i Ammon betalte ham også like mye i det andre og tredje året. Slik ble Jotam mektig, fordi han vandret på sine veier for Herren sin Guds ansikt. De andre Jotams gjerninger og alle hans kriger og hans veier, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Så la Jotam seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Deretter ble hans sønn Ahas konge etter ham. Ahas var 20 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens øyne, slik hans far David hadde gjort. Men han vandret på samme vei som Israels konger og lagde støpte bilder til Ba’alene. Han brente røkelse i Hinnoms sønns dal, og han brente sine barn i ilden etter styggedommene til de folkeslagene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. Han ofret og brente røkelse på offerhaugene, på høydene og under hvert grønne tre. Herren hans Gud overga ham derfor i Arameerkongens hånd. De slo ham og tok fra ham en stor skare av folket, som de gjorde til fanger og bortførte til Damaskus. Så ble han også overgitt i Israels konges hånd. Han slo ham så det ble et stort mannefall. For Pekah, Remaljas sønn, drepte 120 000 i Juda på én dag, alle mektige menn, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Sikri, en mektig mann fra Efraim, drepte Ma’aseja, kongens sønn, Asrikam, tjenestemannen som sto over huset, og Elkana som var nest etter kongen. Av sine brødre bortførte Israel 200 000 kvinner, sønner og døtre. De tok også med seg et stort bytte fra dem og førte byttet til Samaria. Men det var en Herrens profet, og hans navn var Oded. Han gikk ut rett foran hæren som kom til Samaria, og sa til dem: «Se, fordi Herren, deres fedres Gud, var vred på Juda, har Han overgitt dem i deres hånd. Men dere har drept dem med et raseri som når like til himmelen. Nå har dere tenkt å tvinge Judas og Jerusalems barn til å være deres slaver og slavekvinner. Men er ikke også dere selv skyldige for Herren deres Gud? Derfor, hør nå på meg og send tilbake de fangene dere har bortført fra deres brødre! For Herrens brennende vrede er over dere.» Noen av overhodene for Efraims barn, Asarja, Johanans sønn, Berekja, Mesjillemots sønn, Hiskia, Sjallums sønn, og Amasa, Hadlais sønn, sto da fram for dem som kom fra striden, og sa til dem: «Dere skal ikke komme hit med fangene, for det hviler allerede skyld for Herren over oss. Dere tenker nok å legge noe til våre synder og vår skyld. Men vår skyld er stor nok, og det hviler brennende vrede over Israel.» Da forlot de væpnede mennene både fangene og byttet rett foran lederne og hele forsamlingen. Mennene som var utpekt ved navn, sto da fram og tok fangene. De tok klær fra byttet og kledde alle som var nakne blant dem, de ga dem både klær og sandaler. Så ga de dem mat og drikke og salvet dem. Alle dem som var svake, lot de ri på esler. Slik førte de dem til sine brødre i Jeriko, byen med palmetrærne. Så vendte de tilbake til Samaria. Samtidig sendte kong Ahas bud til Assurs konge, for at han skulle hjelpe ham. For igjen hadde edomittene kommet og angrepet Juda, og de hadde tatt fanger. Filisterne hadde også inntatt både byene i lavlandet og sør i Juda, og de hadde inntatt Bet-Sjemesj, Ajjalon, Gederot og Soko med landsbyene som hørte til, Timna med landsbyene som hørte til, og Gimso med landsbyene som hørte til. Og de bosatte seg der. For Herren hadde ydmyket Juda på grunn av Ahas, Israels konge, for han hadde oppmuntret til moralsk forfall i Juda og hadde hele tiden vært troløs mot Herren. Også Tiglat-Pileser, Assurs konge, kom mot ham og ga ham trengsel, og han hjalp ham ikke. For Ahas hadde fått en del av skattene fra Herrens hus, fra kongens hus og fra lederne, og han hadde gitt det til kongen i Assur. Men han hjalp ham ikke. I den tiden han var i trengsel, ble kong Ahas stadig mer troløs mot Herren. Slik var kong Ahas! For han ofret til Damaskus-gudene, dem som hadde beseiret ham, og han sa: «Fordi gudene til Arams konger hjelper dem, vil jeg ofre til dem, så de kan hjelpe meg.» Men de ble til ødeleggelse både for ham selv og for hele folket. Så samlet Ahas sammen redskapene fra Guds hus, han skar redskapene fra Guds hus i stykker, stengte dørene til Herrens hus og lagde seg altere på hvert hjørne i Jerusalem. I hver eneste by i Juda bygde han offerhauger til å brenne røkelse for andre guder, og han gjorde Herren, sine fedres Gud, rasende. De andre av hans gjerninger og alle hans veier, fra først til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene av Juda og Israel. Så la Ahas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i byen, i Jerusalem. Men de førte ham ikke inn i gravene til Israels konger. Deretter ble hans sønn Hiskia konge etter ham. Hiskia ble konge da han var 25 år gammel, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Abia, Sakarjas datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og han fulgte alt det hans far David hadde gjort. I det første året av sin regjeringstid, i den første måneden, åpnet han igjen dørene til Herrens hus, og han satte dem i stand. Så førte han prestene og levittene inn og samlet dem på den åpne plassen mot øst. Der sa han til dem: «Hør på meg, levitter! Hellige dere selv, hellige huset til Herren, deres fedres Gud, og få bort urenheten fra helligdommen! For våre fedre har vært troløse og gjort det som er ondt i Herren vår Guds øyne. De har forlatt Ham, de har vendt ansiktet bort fra Herrens tabernakel og vendt ryggen til. De har også stengt dørene til forhallen og slokket lampene, og de har ikke brent røkelse eller ofret brennoffer i helligdommen for Israels Gud. Derfor falt Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og Han har overgitt dem til ulykke, ødeleggelse og spott, slik dere ser med deres egne øyne. Sannelig, på grunn av alt dette har våre fedre falt ved sverdet. Våre sønner, våre døtre og våre koner er i fangenskap. Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra oss. Mine sønner, vær ikke likegyldige, for Herren har utvalgt dere til å stå for Hans ansikt og tjene Ham, så dere kan være Hans tjenere og brenne røkelse.» Da kom disse levittene fram: Mahat, Amasais sønn, og Joel, Asarjas sønn, av kehatittenes sønner. Av Meraris sønner kom Kisj, Abdis sønn, og Asarja, Jehallelels sønn. Av gersjonittene kom Joak, Simmas sønn, og Eden, Joaks sønn. Av Elisafans sønner kom Sjimri og Jeuel. Av Asafs sønner kom Sakarja og Mattanja. Av Hemans sønner kom Jehuel og Sjimi. Og av Jedutuns sønner kom Sjemaja og Ussiel. De samlet sine brødre, helliget seg og gikk så inn etter kongens befaling, på Herrens Ord, for å rense Herrens hus. Så gikk prestene inn i det innerste av Herrens hus for å rense det, og de bar ut all den urenheten de fant i Herrens tempel, ut til forgården av Herrens hus. Levittene tok det ut derfra og bar det til Kedronbekken. De begynte å hellige seg på den første dagen i den første måneden, og på den åttende dagen i måneden kom de inn i Herrens forhall. Så helliget de Herrens hus i åtte dager, og på den sekstende dagen i den første måneden var de ferdige. Da gikk de inn til kong Hiskia og sa: «Vi har renset hele Herrens hus, brennofferalteret med alt som hører til, og bordet med skuebrødene og alle redskapene som hører til der. Dessuten har vi gjort klar og helliget alle de redskapene som kong Ahas i sin regjeringstid vanhelliget ved sine overtredelser. Der er de, foran Herrens alter.» Neste morgen sto kong Hiskia tidlig opp, samlet lederne i byen og gikk opp til Herrens hus. De hadde med sju okser, sju værer, sju lam og sju geitebukker til syndoffer for kongedømmet, for helligdommen og for Juda. Så befalte han prestene, Arons sønner, å bære dem fram på Herrens alter. Så slaktet de oksene, og prestene tok imot blodet og stenket det på alteret. På samme måten slaktet de værene og stenket blodet på alteret. De slaktet også lammene og stenket blodet på alteret. Så førte de geitebukkene ut til syndofferet framfor kongen og foran forsamlingen, og de trykket hendene mot dem. Prestene slaktet dem. De bar fram blodet av dem på alteret som et syndoffer for å gjøre soning for hele Israel, for kongen befalte at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel. Han stilte opp levittene i Herrens hus med cymbler, harper og lyrer, slik David, kongens seer Gad og profeten Natan hadde befalt. For denne befalingen var fra Herren selv ved Hans profeter. Levittene sto med Davids musikkinstrumenter og prestene med trompetene. Så befalte Hiskia at brennofferet skulle ofres på alteret. Da ofringen begynte, begynte også Herrens sang med trompetene og med Davids instrumenter, Israels konge. Så tilba hele forsamlingen; sangerne sang, og trompetblåserne lot trompetene lyde. Alt dette fortsatte helt til ofringen var ferdig Da de var ferdige med å ofre, bøyde de seg ned, både kongen og alle de som var til stede sammen med ham, og de tilba. Så befalte kong Hiskia og lederne at levittene skulle love Herren med ordene til David og seeren Asaf. Så de lovpriste med glede, og de bøyde seg ned og tilba. Så tok Hiskia til orde og sa: «Dere har nå innviet dere for Herren, så kom nå nær og ta med slaktoffer og takkoffer inn i Herrens hus.» Så kom forsamlingen med slaktoffer og takkoffer, og hver den som hadde et villig hjerte, kom med brennoffer. Tallet på brennoffer som forsamlingen kom med, var 70 okser, 100 værer og 200 lam. Alt dette var til brennoffer for Herren. Alt det som ble innvidd, var 600 okser og 3000 sauer. Men prestene var for få, så de klarte ikke å flå alle brennofrene. Derfor hjalp deres brødre levittene dem til arbeidet var avsluttet, og til de andre prestene hadde helliget seg. For levittene hadde helliget seg av et mer oppriktig hjerte enn prestene. Også brennoffer var det i stor mengde, med fettet av fredsofrene og med drikkofrene som hørte til hvert brennoffer. Slik kom tjenesten i Herrens hus inn i rett orden igjen. Så gledet Hiskia seg sammen med hele folket over at Gud hadde beredt folket, for alt dette skjedde så plutselig. Hiskia sendte bud omkring til hele Israel og Juda, og han skrev også brev til Efraim og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem for å holde påske for Herren, Israels Gud. For kongen og lederne hans og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om å holde påske i den andre måneden. For de kunne ikke holde den på den tiden, siden det ennå ikke var mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var heller ennå ikke samlet i Jerusalem. Dette rådet syntes både kongen og forsamlingen godt om. Så besluttet de å sende ut en befaling over hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, om at de skulle komme for å holde påske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem, for de hadde ikke gjort det på foreskrevet måte på lang tid. Ilbudene dro så ut over hele Israel og Juda med brevene fra kongen og lederne hans. Etter befalingen fra kongen gjorde de kjent: «Israels barn, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud. Så skal Han vende seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hånd. Vær ikke som deres fedre og deres brødre, som har vært troløse mot Herren, sine fedres Gud, så Han overga dem til ødeleggelse, slik dere selv ser. Vær ikke stivnakkede, slik deres fedre var, men gi Herren hånden og kom inn i Hans helligdom, den Han har helliget for all tid, og tjen Herren deres Gud så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere. For dersom dere vender om til Herren, skal deres søsken og deres barn finne barmhjertighet hos dem som førte dem bort som fanger, så de kan få komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig, og Han skal ikke vende sitt ansikt bort fra dere, dersom dere vender om til Ham.» Så dro ilbudene fra by til by gjennom Efraims og Manasses land, helt til Sebulon. Men de bare lo av dem og spottet dem. Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem. Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens Ord. Det var mange mennesker som samlet seg i Jerusalem for å holde De usyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en meget stor forsamling. De sto fram og fjernet de altrene som var å finne i Jerusalem, og de rev ned alle røkelsesalterne og kastet dem i Kedronbekken. Så slaktet de påskelammet på den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene skammet seg, og de helliget seg og bar fram brennoffer til Herrens hus. De sto på sin plass etter den ordningen som gjaldt for dem etter loven fra Guds mann Moses. Prestene stenket blodet som de fikk fra levittene. For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor hadde levittene ansvaret for å slakte påskelammene for hver den som ikke var ren, for å hellige dem til Herren. For en stor mengde av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel åt de påskelammet, i strid med det som var skrevet. Men Hiskia ba for dem og sa: «Må Herren, som er god, sørge for soning for hver den som vender sitt hjerte til å søke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset etter renselsen i helligdommen.» Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket. De av Israels barn som var til stede i Jerusalem, holdt så De usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Levittene og prestene lovet Herren dag etter dag, og til instrumenter sang de lovsang for Herren. Hiskia talte vennlig til alle levittene, de som hadde lært videre den gode kunnskapen om Herren. De spiste i alle de sju dagene høytiden varte, de ofret fredsoffer, og de bekjente for Herren, sine fedres Gud. Så ble hele forsamlingen enig om å holde høytid i enda sju dager, og så holdt de den i enda sju dager med glede. For Hiskia, kongen av Juda, ga forsamlingen 1000 okser og 7000 sauer, og lederne ga forsamlingen 1000 okser og 10 000 sauer. Et stort antall av prestene helliget seg. Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene og levittene og hele forsamlingen som kom fra Israel, og de fremmede som kom fra Israel, og de som bodde i Juda. Så var det stor glede i Jerusalem, for helt fra Salomos dager, Davids sønn, Israels konge, hadde det ikke hendt noe slikt som dette i Jerusalem. Prestene og levittene sto så fram og velsignet folket, og deres røst ble hørt. Deres bønn steg opp til Hans hellige bolig, til Himmelen. Da alt dette var avsluttet, dro alle som var til stede av Israel, ut til byene i Juda. De knuste billedstøttene i småbiter, hogg ned Asjera -pælene og rev ned offerhaugene og altrene fra hele Juda, Benjamin, Efraim og Manasse, helt til de hadde utryddet dem fullstendig. Så vendte alle Israels barn tilbake til sine egne byer, hver mann til sin eiendom. Hiskia utnevnte avdelingene av prestene og levittene etter de avdelingene der de hørte til, hver mann til sin bestemte tjeneste, de prestene og levittene som skulle ofre brennoffer og fredsoffer, gjøre tjeneste og gi takksigelse og synge lovprisning i portene til Herrens leir. Kongen pekte også ut en del av eiendommen sin til brennofrene: til morgen- og kveldsbrennofferet, brennofferet for sabbatene og nymånedagene og de fastsatte høytidene, slik det er skrevet i Herrens lov. Dessuten befalte han folket som bodde i Jerusalem, å bidra med støtte til prestene og levittene, så de kunne være sterke i Herrens lov. Med det samme dette ordet var gått ut, kom Israels barn med en stor mengde av førstegrøden, både av korn og vin, olje og honning, og av alt som hørte til markens grøde. De kom med den store mengden tiende fra alle ting. Israels barn og Judas barn, de som bodde i byene i Juda, kom også med tiende av okser og sauer, og tienden av alt det hellige som ble innviet til Herren deres Gud, la de i hauger. Det var i den tredje måneden de begynte å legge dem i hauger, og de fullførte det i den sjuende måneden. Da Hiskia og lederne kom og så haugene, priste de Herren og Hans folk Israel. Så spurte Hiskia prestene og levittene om disse haugene. Øverstepresten Asarja, fra Sadoks hus, svarte ham og sa: «Etter at folket begynte å bære offergavene inn i Herrens hus, har vi hatt nok å spise og enda fått mye til overs, for Herren har velsignet sitt folk. Slik er denne store mengden blitt til overs.» Hiskia befalte at det skulle gjøres i stand rom i Herrens hus, og de gjorde dem i stand. Så bar de trofast inn offergavene og tienden og alt det som var blitt helliget. Levitten Konanja hadde oppsyn med alt dette, og hans bror Sjimi var den neste etter ham. Jehiel, Asasja, Nahat, Asael, Jerimot, Josabad, Eliel, Jismakja, Mahat og Benaja var tilsynsmenn under Konanjas myndighet og under hans bror Sjimi. De sto direkte under kong Hiskia og Asarja, forstanderen over Guds hus. Kore, Jimnas sønn, levitten, var portvokteren mot øst og var satt over de frivillige offergavene til Gud for å fordele offergavene til Herren og alt det høyhellige. Under ham sto Eden, Minjamin, Jesjua, Sjemaja, Amarja og Sjekanja, hans trofaste tjenere i prestenes byer. De skulle fordele det som var tilmålt deres brødre ut fra de forskjellige avdelingene, både til liten og stor, med unntak av alle dem av hankjønn fra tre år og eldre, som var skrevet opp i slektstavlen, og som kom inn i Herrens hus for å få sin daglige del til arbeidet i tjenesten for deres avdelinger. Prestene var skrevet opp i slektstavlen ut fra sine fedres hus, og levittene fra 20 år og eldre, alt ut fra deres arbeid og ut fra deres avdelinger. Alle skulle være oppskrevet i slektstavlen, sammen med sine små barn og sine koner, sine sønner og døtre, hele flokken av dem, for i sin trofasthet helliget de seg for det hellige. Også når det gjaldt de av Arons sønner, prestene, som bodde på markene i fellesarealet som hørte til byene deres, i hver enkelt by, var det noen menn som var utpekt ved navn til å fordele de delene som tilkom enhver av hankjønn blant prestene, og til alle dem som var skrevet opp ut fra slektstavlene blant levittene. Slik gjorde Hiskia over hele Juda, og han gjorde det som var godt og rett og sant for Herren sin Guds ansikt. I alt det arbeidet han begynte i tjenesten for Guds hus, i loven og i budet, for å søke sin Gud, gjorde han det av hele sitt hjerte, og han hadde framgang. Etter alle disse gjerningene som var utført i troskap, kom Sankerib, Assurs konge, og dro inn i Juda. Han dro til felts mot de befestede byene og sa at de skulle vinnes over til ham. Da Hiskia fikk se at Sankerib hadde kommet, og at han hadde vendt seg mot Jerusalem for å angripe, rådførte han seg med lederne og de mektige mennene han hadde hos seg om at de skulle stanse vannet fra kildene utenfor byen. Og de hjalp ham. På den måten kom det mye folk sammen, og de stanset alle kildene og den bekken som rant gjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle Assurs konge komme og finne mye vann?» Han styrket sin makt, bygde opp igjen hele muren som var revet ned, reiste den opp helt til tårnene og bygde enda en mur på utsiden. Han satte også i stand Millo i Davids by og lagde kastevåpen i stor mengde og skjold. Deretter satte han befalingsmenn over hæren av folket, samlet dem sammen hos seg på torget ved byporten, talte vennlig til dem og sa: «Vær sterke og modige! Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av Assurs konge eller på grunn av hele den store mengden som er med ham. For det er En Større som er med oss enn med ham. Med ham er en arm av kjød. Men sammen med oss er Herren vår Gud for å hjelpe oss og stride våre kriger.» Folket ble styrket ved ordene fra Hiskia, kongen av Juda. Etter dette, mens Sankerib, Assurs konge, og alle styrkene han hadde med seg, lå foran Lakisj, sendte Sankerib tjenerne sine til Jerusalem, til Hiskia, kongen av Juda, og til hele den delen av Juda som var i Jerusalem, og sa: «Så sier Sankerib, Assurs konge: ‘Hva er det dere stoler på, siden dere forblir under beleiring i Jerusalem? Er det ikke slik at Hiskia bare overtaler dere til å gi dere over til å dø av sult og tørst når han sier: «Herren vår Gud skal utfri oss fra Assurs konges hånd»? Har ikke denne samme Hiskia revet ned offerhaugene Hans og altrene Hans og befalt Juda og Jerusalem og sagt: «Dere skal bare tilbe foran ett alter og brenne røkelse på det»? Vet dere ikke hva jeg har gjort, jeg og mine fedre, med alle folkene i andre land? Var gudene til folkeslagene i de landene noen gang i stand til å utfri deres land fra min hånd? Hvem var det blant alle gudene til disse folkeslagene som mine fedre utryddet fullstendig, som kunne utfri sitt folk fra min hånd? Hvordan skulle deres Gud være i stand til å utfri dere fra min hånd? Derfor skal dere ikke nå la Hiskia narre dere eller overtale dere på denne måten, og tro ikke på ham! For ingen av folkeslagenes eller kongerikenes guder har vært i stand til å utfri sitt folk fra min hånd eller fra mine fedres hånd. Hvor mye mindre skal da deres Gud kunne utfri dere fra min hånd?’» Tjenerne hans talte enda mer mot Herren Gud og mot Hans tjener Hiskia. Han skrev også brev for å håne Herren, Israels Gud, og for å tale imot Ham, idet han sa: «Slik som gudene til folkeslagene i andre land ikke har kunnet utfri deres folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud kunne utfri sitt folk fra min hånd.» Så ropte de på judeisk med høy røst til folket i Jerusalem, som var samlet på muren, for å skremme dem og sette angst i dem, så de kunne innta byen. De talte imot Jerusalems Gud, på samme måten som imot gudene til folkene på jorden, guder som er et verk av menneskehender. Men da ba de, både Hiskia, kongen, og profeten Jesaja, Amos’ sønn. De ropte mot Himmelen. Da sendte Herren en engel som hogg ned hver eneste mektig kriger, hver leder og hver befalingsmann i assyrerkongens leir. Da vendte han tilbake til sitt eget land med skamfullt ansikt. Da han hadde gått inn i huset til sin egen gud, kom noen av hans egne etterkommere og slo ham ned der med sverdet. Slik reddet Herren Hiskia og dem som bodde i Jerusalem, fra assyrerkongen Sankeribs hånd og fra alle andres hånd. Han vernet dem på alle kanter. Mange kom til Jerusalem med gaver til Herren og kostbare gaver til Hiskia, kongen av Juda, så han fra da av ble opphøyet for øynene på alle folkeslag. I de dager ble Hiskia syk og nær ved å dø, og han ba til Herren. Herren talte til ham og ga ham et underfullt tegn. Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerningen som var vist ham, for hans hjerte var blitt overmodig. Derfor kom vreden over både ham og Juda og Jerusalem. Da ydmyket Hiskia seg i anger over sitt stolte hjerte, han og de som bodde i Jerusalem, så Herrens vrede ikke kom over dem i Hiskias dager. Hiskia hadde meget stor rikdom og ære. Han lagde seg skattkamre for sølv, gull, edelsteiner, krydder, skjold og alle slags kostbare gjenstander en kunne ønske seg. Han hadde lagerhus for høsten av korn, vin og olje, staller for all slags buskap og innhegninger for småfe. Dessuten bygde han seg byer og fikk store flokker av småfe og storfe. For Gud hadde gitt ham en meget stor eiendom. Den samme Hiskia stoppet også til utløpet av vann i det øvre Gihon og ledet vannet ned i en tunnel til vestsiden av Davids by. Hiskia hadde framgang med alt sitt verk. Slik gikk det da det kom utsendinger fra fyrstene i Babel: De ble sendt til ham for å spørre om tegnet som hadde hendt i landet. Så trakk Gud seg tilbake fra ham for å sette ham på prøve, for Han ville kjenne alt som var i hans hjerte. De andre Hiskias gjerninger og den barmhjertigheten han viste, det er skrevet ned i synet til profeten Jesaja, Amos’ sønn, og i boken om kongene i Juda og Israel. Så la Hiskia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i de øvre gravene til Davids sønner. Hele Juda og de som bodde i Jerusalem, æret ham ved hans død. Deretter ble hans sønn Manasse konge etter ham. Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 55 år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter styggedommene til hedningfolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. For han bygde opp igjen offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned. Han reiste opp altere for Ba’alene og lagde Asjerapæler. Han tilba hele himmelens hærskare og dyrket dem. Han bygde også altere i Herrens hus. Om det hadde Herren sagt: «I Jerusalem skal Mitt navn være til evig tid.» Han bygde altere for hele himmelens hærskare i de to forgårdene til Herrens hus. Han lot også sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal. Han drev med tegntydning, tok varsler, drev med trolldom og gikk til medier for åndemaning og spiritisme. Han gjorde mye ondt i Herrens øyne, så han gjorde Ham rasende. Han satte til og med et utskåret bilde, avguden som han hadde lagd, i Guds hus. Om det hadde Gud sagt til David og til hans sønn Salomo: «I dette huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid. Jeg skal ikke mer la Israel vandre bort fra det landet Jeg har utpekt for deres fedre, men bare dersom de legger vinn på å gjøre alt det Jeg har befalt dem, og etter hele den loven og de forskriftene og de forordningene de fikk ved Moses.» Men Manasse forførte Juda og dem som bodde i Jerusalem, til å gjøre enda mer ondt enn hedningfolkene som Herren hadde utryddet rett foran Israels barn. Herren talte til Manasse og hans folk, men de ville ikke høre etter. Derfor sendte Herren over dem førerne for assyrerkongens hær, og han tok Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham av sted til Babel. Da han var kommet i trengsel, bønnfalt han Herren sin Gud, og han ydmyket seg dypt for sine fedres Guds ansikt. Han ba til Ham, og Han tok imot hans bønn, hørte hans bønn om nåde og førte ham tilbake til Jerusalem, til sitt kongerike. Da erkjente Manasse at Herren er Gud. Etter dette bygde han en ytre mur utenfor Davids by, på vestsiden av Gihon, i dalen, helt til inngangen til Fiskeporten. Den ble bygd rundt Ofel, og han bygde den opp så den ble meget høy. Så satte han befalingsmenn for hæren i alle de befestede byene i Juda. Han tok bort de fremmede gudene og avgudsbildet fra Herrens hus og alle de altrene han hadde bygd på berget til Herrens hus og i Jerusalem. Han kastet dem ut av byen. Han satte også Herrens alter i stand, ofret fredsoffer og takkoffer på det, og befalte Juda å tjene Herren, Israels Gud. Likevel ofret folket fortsatt på offerhaugene, men bare til Herren deres Gud. De andre av Manasses gjerninger, hans bønn til Gud og seernes ord, de som talte til ham i Herren, Israels Guds navn, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel. Også hans bønn og hvordan Gud bønnhørte ham, all hans synd og hans troløshet, og de stedene hvor han bygde offerhaugene og satte opp Asjerapælene og de utskårne bildene før han var blitt ydmyket, om alt dette er det skrevet i Hosais krønike. Så la Manasse seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i hans eget hus. Deretter ble hans sønn Amon konge etter ham. Amon var 22 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i to år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort. For Amon ofret til alle de utskårne bildene som hans far Manasse hadde lagd, og dyrket dem. Men han ydmyket seg ikke for Herrens ansikt, slik hans far Manasse hadde ydmyket seg. Men Amon bare gjorde sin skyld større. Så fikk hans tjenere i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte ham i hans eget hus. Men folket i landet henrettet alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon. Så gjorde folket i landet hans sønn Josjia til konge etter ham. Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 31 år. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på sin far Davids veier. Han vendte seg ikke bort, verken til høyre eller til venstre. For i det åttende året av sin regjeringstid, mens han ennå var ung, begynte han å søke sin far Davids Gud. I det tolvte året begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhaugene, Asjerapælene, de utskårne bildene og de støpte bildene. I hans nærvær rev de ned altrene til Ba’alene. Røkelsesalterne som sto over dem, hogg han også ned. Asjerapælene, de utskårne bildene og de støpte bildene knuste han i småbiter. Han knuste dem til støv og strødde det på gravene til dem som hadde ofret til dem. Han brente også knoklene til prestene på altrene deres og renset Juda og Jerusalem og dro med sverd overalt blant byene i Manasse, Efraim og Simeon, helt til Naftali. Da han hadde revet ned alterne og Asjerapælene, hadde knust de utskårne bildene til støv og hogd ned alle røkelsesaltrene over hele Israel, vendte han tilbake til Jerusalem. I det attende året av hans regjeringstid, da han hadde renset landet og huset, sendte han Sjafan, Asaljas sønn, Ma’aseja, stattholderen i byen, og Joak, historieskriveren Joakas’ sønn, av sted for å sette i stand Herren sin Guds hus. Da de kom til øverstepresten Hilkia, leverte de pengene som var kommet inn i Guds hus, dem levittene som var dørvoktere, hadde samlet inn fra Manasse, Efraim og hele Israels rest, fra hele Juda og Benjamin og fra dem som bodde i Jerusalem. Så ga de det i hånden til formennene som hadde oppsyn med Herrens hus. Og de ga det videre til arbeiderne som arbeidet i Herrens hus med å forbedre og bygge opp igjen huset. De delte også ut til håndverkerne og bygningsmennene, så de kunne kjøpe inn hogde steiner og tømmer til bjelkene og til gulv i de husene som kongene av Juda bare lot bli ødelagt. Mennene utførte arbeidet i trofasthet. Tilsynsmennene som var utpekt til å ha overoppsyn med dem, var levittene Jahat og Obadja, sønner av Merari, og Sakarja og Mesjullam, av kehatittenes sønner, de levittene som var dyktige med musikkinstrumenter. Disse var også satt over dem som bar byrdene, og de var tilsynsmenn for alle som arbeidet med en eller annen tjeneste. Noen av levittene var skrivere, befalingsmenn og portvakter. Da de kom fram med de pengene som var kommet inn i Herrens hus, fant presten Hilkia boken med Herrens Lov, som var gitt ved Moses. Da talte Hilkia og sa til statsskriveren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Herrens hus.» Hilkia ga boken til Sjafan. Så bar Sjafan boken til kongen, og han hadde med beskjed til kongen og sa: «Alt det som ble overgitt til dine tjenere, det vil de gjøre. De har samlet sammen alle de pengene som ble funnet i Herrens hus, og de har overgitt dem i tilsynsmennenes og arbeidernes hender.» Da talte statsskriveren Sjafan til kongen og sa: «Presten Hilkia har gitt meg en bok.» Sjafan leste fra den for kongens ansikt. Da kongen hørte Lovens ord, flerret han klærne sine. Så befalte kongen Hilkia, Ahikam, Sjafans sønn, Abdon, Mikas sønn, statsskriveren Sjafan og Asaja, kongens tjener, og sa: «Gå og spør Herren for meg og for dem som er igjen i Israel og Juda, om ordene i denne Boken som er funnet. For stor er Herrens vrede som er utøst over oss, fordi våre fedre ikke har holdt Herrens Ord og ikke gjort etter alt det som er skrevet i denne Boken.» Hilkia og dem kongen hadde utnevnt, gikk så til profetinnen Hulda, kone til Sjallum, sønn av Tikva, sønn av Harkas, som hadde tilsyn med garderoben. Hun bodde i Jerusalem i den andre bydelen. De talte til henne om dette. Da sa hun til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Si til mannen som sendte dere til meg: Så sier Herren: Se, Jeg skal føre noe ondt over dette stedet og over dem som bor her: alle de forbannelsene som er skrevet i den boken de har lest foran kongen i Juda. For de har forlatt Meg og brent røkelse for andre guder, så de egget Meg til vrede med alle sine henders gjerninger. Derfor skal Min vrede utøses over dette stedet, og den skal ikke slokkes. Men til Judas konge, han som sendte dere for å spørre Herren om råd, til ham skal dere tale på denne måten: Så sier Herren, Israels Gud: «Du har hørt disse ordene. Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Guds ansikt da du hørte Hans ord mot dette stedet og mot dem som bor her. Du ydmyket deg for Mitt ansikt og flerret klærne dine og gråt for Mitt ansikt. Derfor har Jeg også hørt,» sier Herren. Sannelig, Jeg skal forene deg med dine fedre, og du skal bli forent med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se alt det onde Jeg skal føre over dette stedet og dem som bor her.’» Så tok de svaret med tilbake til kongen. Så sendte kongen bud og samlet sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem. Kongen gikk opp til Herrens hus sammen med hver mann fra Juda og dem som bodde i Jerusalem, prestene og levittene og hele folket, både liten og stor. Mens de hørte på, leste han opp alle ordene i Paktens Bok, den som var funnet i Herrens hus. Så sto kongen på sin plass og sluttet en pakt for Herrens ansikt om at de skulle følge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, og at de skulle gjøre etter paktens ord, som var skrevet i denne boken. Han fikk alle som var til stede i Jerusalem og i Benjamin, til å samtykke, og de som bodde i Jerusalem, gjorde etter Guds, sine fedres Guds pakt. Så fikk Josjia bort alle styggedommene fra hele landet som tilhørte Israels barn, og fikk alle som var til stede i Israel, til å tjene Herren sin Gud. Alle dagene han levde, vek de ikke av fra å følge Herren, sine fedres Gud. Josjia holdt påske for Herren i Jerusalem, og de slaktet påskelammet på den fjortende dagen i den første måneden. Han satte prestene til pliktene sine og oppmuntret dem til tjenesten for Herrens hus. Så sa han til levittene som lærte hele Israel, som var helliget for Herren: «Sett den hellige arken i det huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, har bygd. Den er ikke lenger en byrde på skuldrene deres. Tjen nå Herren deres Gud og Hans folk Israel! Gjør dere klare ut fra deres fedres hus, ut fra deres avdelinger, og følg det som David skrev ned, Israels konge, og det som hans sønn Salomo skrev ned. Still dere opp i helligdommen ut fra avdelingene til fedrenes hus blant deres brødre, folkets sønner, og ut fra avdelingene til fedrenes hus blant levittene. Så skal dere slakte påskelammet, hellige dere og gjøre det klart for deres brødre, slik at det blir gjort etter Herrens Ord ved Moses.» Så ga Josjia folkets sønner lam og kje fra småfeet. Alt skulle brukes til påskeoffer for alle som var til stede, 30 000 i antall, sammen med 3000 dyr av storfeet. Alt dette kom fra kongens eiendom. Lederne hans ga også frivillig til folket, til prestene og til levittene. Hilkia, Sakarja og Jehiel, som hadde overoppsyn med Guds hus, ga prestene 2600 dyr fra småfeet og 300 dyr fra storfeet til påskeoffer. Også Konanja, hans brødre Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Je’iel og Josabad, ledere for levittene, ga levittene 5000 fra småfeet og 500 fra storfeet til påskeofferet. Slik ble tjenesten gjort i rett stand, og prestene sto på plassene sine, og levittene var i avdelingene sine, etter kongens befaling. De slaktet påskelammet. Prestene stenket av blodet fra hendene sine, mens levittene flådde. Så tok de ut brennofferet, så de kunne gi det til avdelingene av fedrenes hus blant folkets sønner, for å komme fram med det til Herren, slik det er skrevet i boken til Moses. Slik gjorde de også med storfeet. De stekte også påskelammet på ilden etter ordningen som gjaldt. Men alle de andre hellige ofrene kokte de i kar, kjeler og panner, og de skyndte seg å dele alt ut til folket. Etter det gjorde de ferdig porsjoner til seg selv og til prestene. For prestene, Arons sønner, hadde det travelt med å ofre brennoffer og fett helt til det var natt. Derfor gjorde levittene klar porsjoner både til seg selv og til prestene, Arons sønner. Sangerne, Asafs sønner, sto på plassene sine, slik som både David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer, hadde befalt. Det var også portvakter ved hver port. De behøvde ikke forlate tjenesten sin, for deres brødre levittene gjorde ferdig porsjoner til dem. Slik ble hele tjenesten for Herren gjort i stand på den dagen, slik at det kunne holdes påske og brennoffer kunne ofres på Herrens alter, etter befalingen fra kong Josjia. De av Israels barn som var til stede, holdt påske på den tiden. De usyrede brøds høytid holdt de i sju dager. En slik påske hadde aldri vært holdt i Israel siden profeten Samuels dager. Ingen av kongene i Israel hadde holdt en slik påske som den Josjia holdt, sammen med prestene og levittene, hele Juda og dem av Israel som var til stede, og dem som bodde i Jerusalem. I det attende året av Josjias regjeringstid ble denne påsken holdt. Etter alt dette, da Josjia hadde gjort huset i stand, kom Neko, Egypts konge, opp for å stride mot Karkemisj ved Eufrat. Josjia dro ut mot ham. Men han sendte budbærere til ham og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, Judas konge? Jeg har ikke kommet imot deg i dag, men mot det huset jeg er i strid med. Gud befalte meg å skynde meg. Hold deg fra å sette deg opp mot Gud – for Han er med meg – ellers utsletter Han deg.» Likevel ville ikke Josjia vende seg bort fra ham, men han tok på seg en forkledning, så han kunne stride med ham. Han ville ikke høre på Nekos ord fra Guds munn. Så dro han ut for å stride i Megiddodalen. Men bueskytterne traff kong Josjia. Kongen sa til tjenerne sine: «Ta meg bort, for jeg er alvorlig såret.» Tjenerne hans tok ham derfor ut av vognen og over i den andre vognen han hadde, og de førte ham til Jerusalem. Så døde han og ble begravd i en av gravene til sine fedre. Hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia. Også Jeremia sang en klagesang over Josjia. Til denne dag omtaler alle sangere og sangerinner Josjia i sine klagesanger. De gjorde det til en skikk i Israel. Se, de er skrevet ned i Klagesangene. De andre Josjias gjerninger og all den barmhjertigheten han gjorde, etter det som er skrevet i Herrens lov, og hans gjerninger fra først til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. Så tok folket i landet Joakas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge i Jerusalem i sin fars sted. Joakas var 23 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder. Men kongen i Egypt avsatte ham der i Jerusalem. Og han påla landet en skatt på 100 talenter sølv og en talent gull. Så gjorde kongen i Egypt hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem, og han forandret navnet hans til Jojakim og tok så hans bror Joakas og førte ham bort til Egypt. Jojakim var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Nebukadnesar, Babels konge, kom opp mot ham og fikk bundet ham med lenker av kobber for å føre ham bort til Babel. Nebukadnesar tok også med seg noen av redskapene fra Herrens hus til Babel og satte dem i sitt tempel i Babel. De andre Jojakims gjerninger, alle de styggedommene som han utførte, og alt det som ble anført mot ham, det er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. Så ble hans sønn Jojakin konge etter ham. Jojakin var 18 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og førte ham til Babel, sammen med de kostbare gjenstandene fra Herrens hus. Han gjorde Sidkia, Jojakins bror, til konge over Juda og Jerusalem. Sidkia var 21 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne, og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn. Han gjorde også opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde fått ham til å sverge ved Gud. Men han gjorde nakken stiv og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til Herren, Israels Gud. Også alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle folkeslagenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem. Herren, deres fedres Gud, sendte sine Ord til dem ved sine budbærere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med sitt folk og med sin bolig. Men de hånte Guds budbærere, foraktet Hans Ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brøt fram mot Hans folk og det ikke fantes noe botemiddel lenger. Derfor førte Han kaldeernes konge mot dem. Deres unge menn drepte han med sverdet i deres hellige hus, og han hadde ingen medynk verken med den unge mannen eller med jomfruen, verken med den gamle eller den svake. Han overga dem alle i hans hånd. Alle gjenstandene fra Guds hus, både små og store, og skattene fra Herrens hus og skattene til kongen og lederne hans, alt dette tok han med til Babel. Så brente de Guds hus og rev ned murene rundt Jerusalem, de brente ned alle borgene som var der og ødela alle de kostbare gjenstandene i dem. Dem som slapp unna sverdet, tok han med seg som fanger til Babel, der de ble slaver for ham og hans sønner inntil perserriket overtok kongemakten. Dette skjedde for at Herrens Ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, helt til landet hadde fått nyte sine sabbater. Alle dagene det lå øde, holdt det sabbat, helt til 70 år var oppfylt. I det første året til perserkongen Kyros vakte Herren perserkongen Kyros’ ånd, for at Herrens Ord i Jeremias munn skulle gå i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjøring over hele riket sitt, og han skrev den også ned og sa: «Så sier Kyros, Persias konge: Herren, himmelens Gud har gitt meg alle jordens kongeriker. Han har befalt meg å bygge et hus for Ham i Jerusalem, i Juda. Hvem blant dere hører med i hele Hans folk? Må Herren hans Gud være med ham og la ham dra opp!» I det første året til perserkongen Kyros vakte Herren kongens ånd, for at Herrens Ord ved Jeremias munn skulle gå i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjøring over hele riket sitt, han skrev den også ned og sa: «Dette sier Kyros, Persias konge: Herren, Himmelens Gud har gitt meg alle jordens kongeriker. Han har befalt meg å bygge et hus for Ham i Jerusalem, i Juda. Hvem blant dere hører med i hele Hans folk? Må Herren hans Gud være med ham, og la ham dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud. Han er Gud, Han som er i Jerusalem. Hver den som er igjen på noen av bostedene, hvor han enn bor: La mennene på stedet utstyre ham med sølv og gull, med gods og buskap, i tillegg til frivillige offergaver til Guds hus i Jerusalem.» Overhodene for fedrene i Juda og Benjamin, og prestene og levittene, sammen med hver den som var vakt av Gud i sin ånd, gjorde seg klare til å dra opp og bygge Herrens hus i Jerusalem. Alle som bodde rundt dem, skaffet dem verdisaker av sølv og gull, med gods og buskap og kostbare ting i tillegg til alt som ble ofret. Kong Kyros hentet også ut verdisaker som hørte til Herrens hus, dem Nebukadnesar hadde tatt bort fra Jerusalem og satt i huset til avgudene sine. Kyros, Persias konge, lot Mitradat hente dem ut, han som var skattmester. Han telte dem opp og ga dem til Sjesbassar, fyrsten i Juda. Dette er antallet: 30 gullfat, 1000 sølvfat, 29 kniver, 30 gullkar, 410 sølvkar av et lignende slag og 1000 andre gjenstander. Til sammen var det 5400 gjenstander av gull og sølv. Alt dette tok Sjesbassar med seg da de bortførte dro opp fra Babel til Jerusalem. Dette er folket fra landet, de som kom opp fra fangenskapet, og som var blitt bortført. Det var disse Nebukadnesar, Babels konge, hadde bortført til Babel, og som nå vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by. De som kom sammen med Serubabel, var Josva, Nehemja, Seraja, Re’elaja, Mordekai, Bilsjan, Mispar, Bigvai, Rehum og Ba’ana. Dette var tallet på de mennene som tilhørte Israels folk: Folket til Parosj var 2172. Folket til Sjefatja var 372. Folket til Arak var 775. Folket til Pakat-Moab, av folket til Josva og Joab, var 2812. Folket til Elam var 1254. Folket til Sattu var 945. Folket til Sakkai var 760. Folket til Bani var 642. Folket til Bebai var 623. Folket til Asgad var 1222. Folket til Adonikam var 666. Folket til Bigvai var 2056. Folket til Adin var 453. Folket til Ater av Hiskia var 98. Folket til Besai var 323. Folket til Jora var 112. Folket til Hasjum var 223. Folket til Gibbar var 95. Folket fra Betlehem var 123. Mennene fra Netofa var 56. Mennene fra Anatot var 128. Folket fra Asmavet var 42. Folket fra Kirjat Arim, Kefira og Beerot var 743. Folket fra Rama og Geba var 621. Mennene fra Mikmas var 122. Mennene fra Betel og Ai var 223. Folket fra Nebo var 52. Folket fra Magbisj var 156. Folket fra det andre Elam var 1254. Folket fra Harim var 320. Folket fra Lod, Hadid og Ono var 725. Folket fra Jeriko var 345. Folket fra Sena’a var 3630. Prestene var disse: Jedajas sønner, av Josvas hus, var 973. Immers sønner var 1052. Pasjkurs sønner var 1247. Harims sønner var 1017. Levittene var disse: Josvas og Kadmiels sønner, av Hodavjas sønner, var 74. Sangerne var disse: Asafs sønner var 128. Portvaktenes sønner var Sjallums sønner, Aters sønner, Talmons sønner, Akkubs sønner, Hatitas sønner og Sjobais sønner, 139 i alt. Tempeltjenerne var Sikas sønner, Hasufas sønner, Tabbaots sønner, Keros’ sønner, Siahas sønner, Padons sønner, Lebanas sønner, Hagabas sønner, Akkubs sønner, Hagabs sønner, Sjalmais sønner, Hanans sønner, Giddels sønner, Gahars sønner, Reajas sønner, Resins sønner, Nekodas sønner, Gassams sønner, Ussas sønner, Paseaks sønner, Besais sønner, Asnas sønner, Me’unims sønner, Nefisims sønner, Bakbuks sønner, Hakufas sønner, Harhurs sønner, Basluts sønner, Mekidas sønner, Harsjas sønner, Barkos’ sønner, Siseras sønner, Tamaks sønner, Nesiaks sønner og Hatifas sønner. Sønnene til Salomos tjenere var Sotais sønner, Hassoferets sønner, Perudas sønner, Ja’alas sønner, Darkons sønner, Giddels sønner, Sjefatjas sønner, Hattils sønner, Pokerets sønner fra Sebajim og Amis sønner. Alle tempeltjenerne og barna av Salomos tjenere var 392. Dette var de som kom opp fra Tel-Melak, Tel-Harsja, Kerub, Addan og Immer. Men de kunne ikke gjøre rede for deres fars hus eller deres slekt, om de var av Israel. Det var Delajas sønner, Tobias sønner og Nekodas sønner, som var 652. Av prestenes sønner var det: Hobajas sønner, Hakkos’ sønner og Barsillais sønner, han som hadde fått en kone blant døtrene til gileaditten Barsillai og ble oppkalt med deres navn. Disse prøvde å bli tatt med på listen over dem som ble telt opp ut fra slektstavlene, men de ble ikke funnet der. Derfor ble de utestengt fra prestedømmet som urene. Stattholderen sa at de ikke skulle spise av det høyhellige før en prest sto fram med urim og tummim. Hele forsamlingen var i alt 42 360, foruten deres tjenere og tjenestekvinner. De var 7337. De hadde også med 200 sangere og sangerinner. Hestene deres talte 736, muldyrene deres talte 245, kamelene deres talte 435, og eslene deres talte 6720. Da noen av overhodene for fedrene kom til Herrens hus i Jerusalem, ofret de frivillig til Guds hus for å gjenreise det på sitt gamle sted. Etter evne ga de 61 000 gulldrakmer, 5000 sølvminer og 100 prestedrakter til forrådet for arbeidet. Både prestene og levittene, noen av folket, sangerne, portvaktene og tempeltjenerne bosatte seg i byene sine, og hele Israel ble boende i byene sine. Da den sjuende måneden var kommet og Israels barn bodde i byene, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene, Serubabel, Sjealtiels sønn, og hans brødre sto opp og bygde Israels Guds alter for å ofre brennoffer på det, slik det er skrevet i loven til Moses. De bygde opp alteret på de soklene som hørte til, for de var redde for folkene i landområdene omkring. De ofret brennoffer på det for Herren, både morgen- og kveldsbrennoffer etter det antallet som var foreskrevet for hver dag. De holdt også Løvhyttefesten, slik det er skrevet, og de bar daglig fram brennoffer. Deretter bar de fram det vedvarende brennofferet og ofrene som hørte til nymånedagene og alle de fastlagte Herrens høytider, som var helliget. Også de som ofret et frivillig offer til Herren, bar fram ofrene sine. Fra den første dagen i den sjuende måneden begynte de å bære fram brennoffer til Herren, før Herrens tempel ennå var grunnlagt. De ga også penger til murerne og tømmermennene og mat, drikke og olje til folket fra Sidon og Tyros, for at de skulle komme med sedertre sjøveien fra Libanon til Jaffa etter at de hadde fått tillatelse fra Kyros, Persias konge. I den andre måneden av det andre året etter at de var kommet til Guds hus i Jerusalem, begynte de på arbeidet. Det var Serubabel, Sjealtiels sønn, Josva, Josadaks sønn, og de andre av deres brødre prestene og levittene, og alle de som var kommet fra fangenskapet til Jerusalem. De utpekte levittene fra 20 år og eldre til å ha oppsyn med arbeidet på Herrens hus. Josva med sine sønner og brødre, Kadmiel med sine sønner og Judas sønner sto så fram alle som en for å ha tilsyn med dem som arbeidet på Guds hus. Det gjorde også Henadads sønner med sine sønner og sine brødre, levittene. Da bygningsmennene la grunnvollen til Herrens tempel, sto prestene i sin skrud med trompeter, og levittene, Asafs sønner, med cymbler for å love Herren etter det som var overgitt ved David, Israels konge. De sang og lovet og priste Herren: «For Han er god, og Hans miskunnhet mot Israel varer til evig tid.» Så satte hele folket i et høyt rop mens de lovet Herren fordi grunnvollen ble lagt til Herrens hus. Men mange av prestene og levittene og overhodene for fedrene, de eldre som hadde sett det første tempelet, gråt med høy røst da grunnvollen til dette tempelet ble lagt mens de så på. Men mange ropte høyt av glede, så folket ikke kunne skjelne lyden av gledesropet fra lyden av folkets gråt. For folket jublet med høye rop, og lyden kunne høres på lang avstand. Da Judas og Benjamins fiender hørte at sønnene til de bortførte bygde Herren Israels Guds tempel, kom de til Serubabel og overhodene for fedrene og sa til dem: «La oss bygge sammen med dere, for vi søker deres Gud, slik dere gjør. Vi har ofret til Ham siden Aser-Haddons dager, Assurs konge, han som førte oss hit.» Men Serubabel og Josva og de andre overhodene for fedrene i Israel svarte dem: «Dere kan ikke arbeide sammen med oss for å bygge vår Guds hus. Bare vi skal bygge for Herren, Israels Gud, slik kong Kyros, Persias konge, har befalt oss.» Da prøvde folket i landet å ta motet fra Judas folk, og de skremte dem bort fra byggingen. De leide rådgivere mot dem for at de skulle gjøre det umulig for dem å fullføre målsetningen så lenge Kyros, Persias konge, levde, og helt til Dareios overtok regjeringsmakten som Persias konge. I Ahasverus’ regjeringstid, i begynnelsen av tiden han var konge, skrev de en anklage mot dem som bodde i Juda og Jerusalem. Også i Artaxerxes’ dager skrev Bisjlam, Mitredat, Tabe’el og de andre av hans brødre til Artaxerxes, Persias konge. Brevet var skrevet med arameisk skrift og oversatt til arameisk. Rehum, øverstkommanderende, og skriveren Sjimsjai skrev et brev mot Jerusalem til kong Artaxerxes på denne måten: «Fra Rehum, øverstkommanderende, statsskriveren Sjimsjai og de andre av deres embetsbrødre, de fra Dina og Afarsatka, Tarpala, folk fra Persia, Erek, Babel, Susan, dehavittene, elamittene, de andre folkene som den store og navngjetne Osnappar tok til fange og lot få bosette seg i Samarias byer og i de andre områdene bortenfor Elven, og så videre. » Dette er en avskrift av det brevet de sendte ham: «Til kong Artaxerxes fra dine tjenere, mennene som er bortenfor Elven. La det med dette være kjent for kongen at de jødene som reiste fra deg, er kommet hit til oss, til Jerusalem, og de bygger opp igjen den opprørske og onde byen. De gjør ferdig murene som hører til, og setter grunnvollene i stand. La det være kjent for kongen at hvis denne byen blir bygd opp igjen og murene blir fullført, kommer de ikke til å betale skatt, avgift eller toll, og kongenes skatter vil minke. Da vi mottar støtte fra slottet, sømmet det seg ikke for oss å bare se på at kongen blir vanæret. Derfor har vi sendt beskjed og latt kongen få vite det, for at det kan gjøres undersøkelser i historieboken om dine fedre. I boken med beretningene vil du oppdage og få vite at denne byen er en opprørsk by, skadelig for både konger og provinser, og at de har egget til opprør midt i denne byen i tidligere dager. Dette var også grunnen til at byen ble ødelagt. Vi opplyser nå kongen om at hvis denne byen blir gjenoppbygd og de murene blir fullført, vil følgen bli at du ikke lenger vil ha noe område bortenfor Elven.» Kongen sendte et svar: «Til Rehum, øverstkommanderende, til statsskriveren Sjimsjai, til de andre av deres embetsbrødre som bor i Samaria, og til de andre som er igjen bortenfor Elven: Fred!» Og videre: «Det brevet dere sendte til oss, ble nøyaktig opplest for meg. Jeg ga befaling om at det skulle gjøres en undersøkelse. Det ble funnet at denne byen i tidligere dager gjorde motstand mot konger, og at det har funnet sted opprør og opptøyer i den. Mektige konger har også hatt herredømme over Jerusalem, konger som regjerte over hele området bortenfor Elven. Til dem ble det betalt skatt, avgifter og toll. Utsted nå en ordre om å få stanset disse mennene, så denne byen ikke blir bygd opp igjen før det kommer en befaling fra meg. Se nøye til at dere ikke unnlater å gjøre dette! Hvorfor skulle skaden bli større og svekke kongene?» Da avskriften av brevet fra kong Artaxerxes ble opplest for Rehum og statsskriveren Sjimsjai og deres embetsbrødre, skyndte de seg å dra opp til Jerusalem mot jødene, og med våpenmakt tvang de dem til å stanse arbeidet. Slik stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det ble ikke påbegynt igjen før i det andre regjeringsåret til Dareios, Persias konge. Profeten Haggai og profeten Sakarja, Iddos sønn, profeterte for jødene som var i Juda og Jerusalem i Israels Guds navn, som hersket over dem. Serubabel, Sjealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, sto fram og begynte å bygge opp Guds hus i Jerusalem. Guds profeter var med dem og hjalp dem. Tattenai, stattholderen for området bortenfor Elven, og Sjetar-Bosnai og deres embetsbrødre kom til dem på den tiden og talte slik til dem: «Hvem har utstedt noen ordre om at dere skal bygge dette huset og fullføre dette byggverket?» Da oppga vi for dem navnene på de mennene som oppførte dette byggverket. Men deres Guds øye var over jødenes eldste, så de ikke kunne få stanset dem før det kunne sendes en melding til Dareios. Så ble et skriftlig svar sendt tilbake om denne saken. Dette er en avskrift av det brevet Tattenai, stattholderen i området bortenfor Elven, og Sjetar-Bosnai og hans embetsbrødre, utsendingene som var i området bortenfor Elven, sendte til Dareios, kongen: De sendte et brev til ham, hvor det var skrevet slik: «Til Dareios, kongen: All fred! La det være kjent for kongen at vi dro inn i landområdet Juda, til den store Guds hus, det som nå blir bygd opp med tunge steiner, og hvor det blir lagt bjelker i murene. Dette arbeidet pågår med flid og har framgang. Så spurte vi de eldste og talte slik til dem: ‘Hvem har utstedt noen ordre om at dere skal bygge opp dette huset og fullføre dette byggverket?’ Vi spurte dem også om deres navn, så vi kunne la deg få vite det og skrive ned navnene på de mennene som er overhodene deres. Slik ga de oss svar og sa: ‘Vi er tjenere for Himmelens og jordens Gud, og vi bygger opp igjen det huset som ble bygd for mange år siden, det som en stor konge i Israel bygde og fullførte. Men fordi våre fedre gjorde Himmelens Gud rasende, overga Han dem i Nebukadnesars hånd, Babels konge, kaldeeren, han som rev ned dette huset og førte folket bort til Babel. Men i det første regjeringsåret til Kyros, Babels konge, utstedte kong Kyros en ordre om å bygge opp igjen dette Guds hus. Også de gjenstandene av gull og sølv som tilhørte Guds hus, og som Nebukadnesar hadde tatt bort fra tempelet i Jerusalem og ført til tempelet i Babel, dem tok kong Kyros ut igjen fra tempelet i Babel, og de ble gitt til en mann som het Sjesbassar, som han hadde gjort til stattholder. Han sa til ham: «Ta disse gjenstandene! Dra av sted, og før dem tilbake til tempelet i Jerusalem, og la Guds hus bli bygd opp igjen på sitt opprinnelige sted.» Da kom den samme Sjesbassar og la grunnvollene til Guds hus i Jerusalem. Fra den tiden og helt til nå har det vært under bygging, og det er ennå ikke ferdig.’ Hvis kongen synes godt om det, så la det bli gjort en undersøkelse i kongens skattkammer, som er der i Babel, og finn ut om det er slik at kong Kyros utstedte en befaling om å bygge opp igjen dette Guds hus i Jerusalem, og la kongen sende oss bud om sin vilje i denne saken.» Da utstedte kong Dareios en befaling, og det ble satt i gang leting i bøkenes hus, der skattene i Babel ble oppbevart. I Ahmeta, i slottet i provinsen Media, ble det funnet en skriftrull, og i den var det skrevet følgende til påminnelse: «I det første regjeringsåret til kong Kyros utstedte kong Kyros en befaling om Guds hus i Jerusalem: ‘La huset bli bygd opp igjen på det stedet hvor de skal bære fram offer. La grunnvollen til det bli lagt på ny. Det skal være 60 alen høyt og 60 alen bredt, med tre rader av tunge steiner og en rad med nytt tømmer. Utgiftene skal betales av kongens hus. La også gjenstandene av gull og sølv til Guds hus, som Nebukadnesar førte bort fra tempelet i Jerusalem og førte til Babel, bli satt i stand og gitt tilbake til tempelet i Jerusalem, hver gjenstand til sitt sted. Sett dem i Guds hus!’ Derfor, Tattenai, du som er stattholder for området på den andre siden av Elven, og du Sjetar-Bosnai, og deres embetsbrødre, embetsmennene som er bortenfor Elven, hold dere langt borte derfra! La arbeidet på dette Guds hus holde fram i fred! La stattholderen for jødene og jødenes eldste bygge dette Guds hus på sitt rette sted! Videre utsteder jeg en befaling om hva dere skal gjøre for disse jødenes eldste, for byggingen av dette Guds hus: La utgiftene betales på kongens bekostning fra skattene som er pålagt området bortenfor Elven. Dette må straks bli gitt til disse mennene, så de ikke blir hindret. Uansett hva de trenger, unge okser, værer og lam til brennoffer for Himmelens Gud, hvete, salt, vin og olje, alt skal uten opphold bli gitt dem dag for dag på forespørsel fra prestene i Jerusalem, så de kan bære fram offer til en velbehagelig duft for Himmelens Gud og be for livet til kongen og hans sønner. Jeg utsteder også en befaling om at dersom noen forandrer på dette påbudet, da skal en bjelke rives ut fra huset hans og bli stilt opp, og han skal henges opp i den og nagles fast. Huset hans skal bli til en avfallshaug på grunn av dette. Må den Gud som lar sitt navn bo der, utrydde hver konge og hvert folk som løfter sin hånd for å forandre på dette, eller for å ødelegge dette Guds hus som er i Jerusalem. Jeg, Dareios, utsteder denne befaling. Dette må gjøres helt nøyaktig.» Tattenai, stattholderen i området bortenfor Elven, Sjetar-Bosnai og deres embetsbrødre gjorde så helt nøyaktig etter det kong Dareios hadde sendt bud om. Så bygde jødenes eldste videre, og de hadde framgang ved profetien til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De bygde og fullførte arbeidet etter Israels Guds befaling og etter befalingen fra Kyros, Dareios og Artaxerxes, Persias konge. Huset ble ferdig på den tredje dagen i måneden adar, som var i det sjette året av regjeringstiden til kong Dareios. Israels barn, prestene, levittene og de andre etterkommere av dem som ble bortført, feiret så innvielsen av dette Guds hus med glede. De kom fram med offer ved innvielsen av dette Guds hus: 100 okser, 200 værer 400 lam. Som syndoffer for hele Israel bar de fram 12 bukker, ut fra tallet på Israels stammer. De utnevnte prestene til deres avdelinger og levittene til deres avdelinger, så de kunne gjøre tjeneste for Gud i Jerusalem, slik det er skrevet i boken til Moses. Etterkommerne av dem som ble bortført, holdt påske på den fjortende dagen i den første måneden. For alle prestene og levittene var blitt renset sammen. De var alle blitt rene. De slaktet påskelammet for alle etterkommerne av dem som ble bortført, for sine brødre prestene og for seg selv. De av Israels barn som var kommet tilbake fra fangenskapet, spiste så sammen med alle som hadde skilt seg fra urenheten til hedningfolkene i landet, og som hadde sluttet seg til dem for å søke Herren, Israels Gud. De holdt De usyrede brøds høytid i sju dager med glede. For Herren gjorde dem glade, og Han hadde vendt assyrerkongens hjerte til dem, så han skulle styrke dem i arbeidet på huset som tilhørte Gud, Israels Gud. Etter at dette hadde hendt i Persias konge Artaxerxes regjeringstid, dro Esra opp fra Babel. Esra var sønn av Seraja, sønn av Asarja, sønn av Hilkia sønn av Sjallum, sønn av Sadok, sønn av Ahitub, sønn av Amarja, sønn av Asarja, sønn av Merajot, sønn av Serakja, sønn av Ussi, sønn av Bukki, sønn av Abisjua, sønn av Pinhas, sønn av Elasar, sønn av øverstepresten Aron. Esra var en skriftlærd som var godt kjent i Moseloven, den Herren, Israels Gud, hadde gitt. Kongen ga ham alt han ba om, for Herren hans Guds hånd hvilte over ham. Noen av Israels barn, prestene, levittene, sangerne, portvaktene og tempeltjenerne kom opp til Jerusalem i det sjuende regjeringsåret til kong Artaxerxes. Esra kom til Jerusalem i den femte måneden i det sjuende regjeringsåret til kongen. På den første dagen i den første måneden gjorde han alt i stand for å begynne reisen fra Babel, og på den første dagen i den femte måneden kom han til Jerusalem, for Guds gode hånd hvilte over ham. For Esra hadde lagt hele sitt hjerte i å granske Herrens lov og å gjøre etter den, og til å undervise lov og rett i Israel. Dette er en avskriav det brevet kong Artaxerxes ga presten Esra, den skriftlærde, han som var skriftlærd i Herrens buds ord og i Hans lover til Israel: «Artaxerxes, kongenes konge, til presten Esra, en skriftlærd i Himmelens Guds lov: Fullkommen fred! Med dette utsteder jeg en befaling om at alle de av Israels folk og av deres prester og levitter i mitt kongerike som frivillig vil dra opp til Jerusalem, skal få dra sammen med deg. For du blir sendt av kongen og hans sju rådgivere for å undersøke hvordan det står til med Juda og Jerusalem, etter din Guds lov, den du har hos deg. Du skal ta med det sølvet og gullet som kongen og rådgiverne hans frivillig har gitt til Israels Gud, Han som har sin bolig i Jerusalem. Alt det sølvet og gullet som du kan få tak i fra hele provinsen Babel, sammen med de frivillige gavene fra folket og prestene, skal bli gitt frivillig til deres Guds hus i Jerusalem. Derfor skal du passe nøye på at du med disse pengene på redelig vis kjøper okser, værer og lam, sammen med det kornoffer og drikkoffer som hører til. Alt dette skal du ofre på alteret i deres Guds hus i Jerusalem. Det som synes rett for deg og dine brødre å gjøre med alt det andre sølvet og gullet, det skal dere gjøre etter deres Guds vilje. Men alle de gjenstandene som er gitt deg for tjenesten i din Guds hus, dem skal du levere fra deg i det fulle antallet for Jerusalems Gud. Det som ellers er nødvendig for din Guds hus, alt du har anledning til å skaffe til veie, alt det skal du betale for fra kongens skattkammer. Og jeg, ja, jeg, Artaxerxes, kongen, utsteder en befaling til alle skattmesterne som er i området bortenfor Elven, at hva som helst presten Esra, den skriftlærde i Himmelens Guds lov, spør dere om, det skal gis helt nøyaktig, opp til 100 talenter sølv, 100 kor hvete, 100 bat vin, 100 bat olje og salt uten noen begrensning. Alt det som blir befalt av Himmelens Gud, det skal gjøres helt nøyaktig for Himmelens Guds hus. For hvorfor skal det komme vrede over kongeriket til kongen og hans sønner? Vi opplyser dere også om at det ikke er lov til å legge skatt, avgift eller toll på noen av prestene, levittene, sangerne, portvaktene, tempeltjenerne eller noen av tjenerne i dette Guds hus. Og du, Esra, etter din Guds visdom skal du innsette dommere og lovlærde som skal dømme hele folket som bor i området bortenfor Elven. De må alle være slike som kjenner din Guds lover. De som ikke kjenner dem, skal dere undervise. Hver den som ikke vil holde din Guds lov og kongens lov, skal få en fyllestgjørende dom felt over seg, enten det er en dom til døden, til forvisning, til beslag av eiendom eller til fengsel. Lovet være Herren, våre fedres Gud, som har lagt denne oppgaven på kongens hjerte å pryde Herrens hus i Jerusalem.» Han har gitt meg velvilje hos kongen og rådgiverne hans og alle de mektige fyrstene hos kongen. Slik ble jeg styrket, fordi Herren min Guds hånd hvilte over meg. Jeg samlet dem som var overhoder i Israel, for at de skulle dra opp sammen med meg. Dette er overhodene for deres fedre og slektstavlen til dem som dro opp med meg fra Babel, i kong Artaxerxes’ regjeringstid: Av Pinhas’ sønner var det Gersjom. Av Itamars sønner var det Daniel. Av Davids sønner var det Hattusj, av Sjekanjas sønner. Av Parosjs sønner var det Sakarja. I slektstavlen sammen med ham var 150 av hankjønn. Av Pakat-Moabs sønner var det Eljoenai, Serakjas sønn, og 200 av hankjønn sammen med ham. Av Sjekanjas sønner var det Ben-Jahasiel og 300 av hankjønn sammen med ham. Av Adins sønner var det Ebed, Jonatans sønn, og 50 av hankjønn sammen med ham. Av Elams sønner var det Jesaja, Ataljas sønn, og 70 av hankjønn sammen med ham. Av Sjefatjas sønner var det Sebadja, Mikaels sønn, og 80 av hankjønn sammen med ham. Av Joabs sønner var det Obadja, Jehiels sønn, og 218 av hankjønn sammen med ham. Av Sjelomits sønner var det Ben-Josifja, og 160 av hankjønn sammen med ham. Av Bebais sønner var det Sakarja, Bebais sønn, og 28 av hankjønn sammen med ham. Av Asgads sønner var det Johanan, Hakkatans sønn, og 110 av hankjønn sammen med ham. Av de sønnene til Adonikam som kom senere, var det de som har disse navnene: Elifelet, Je’iel og Sjemaja og 60 av hankjønn sammen med dem. Også av Bigvais sønner var det Utai og Sakkur og 70 av hankjønn sammen med dem. Jeg samlet dem ved elven som renner ut til Ahava, og vi slo leir der i tre dager. Jeg så etter blant folket og prestene, men fant ingen av Levis sønner der. Så sendte jeg bud på Elieser, Ariel, Sjemaja, Elnatan, Jarib, Elnatan, Natan, Sakarja og Mesjullam, som var overhoder, men også på Jojarib og Elnatan. De var menn med innsikt. Jeg ga dem en befaling til Iddo, overhodet på stedet Kasifja, og de ordene de skulle tale til Iddo og hans brødre, tempeltjenerne på stedet Kasifja, la jeg i munnen på dem, så de skulle sende tjenere til oss for vår Guds hus. Fordi vår Guds gode hånd hvilte over oss, kom de med en mann som var forstandig. Han var en av sønnene til Makli, sønn av Levi, sønn av Israel, nemlig Sjerebja. Sammen med ham var hans sønner og brødre, 18 menn. Det var også Hasjabja, og sammen med ham Jesaja av Meraris sønner, hans brødre og deres sønner, 20 menn. Videre var det tempeltjenerne som David og høvdingene hadde utnevnt til tjenesten for levittene, 220. Alle sammen var utvalgt ved navn. Så ropte jeg ut en faste der ved Ahavaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt det vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: «Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham.» Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner. Jeg skilte ut tolv av de øverste blant prestene, Sjerebja, Hasjabja og ti av deres brødre sammen med dem, og til dem veide jeg ut sølvet, gullet og alle gjenstandene, offergaven til vår Guds hus, som kongen og rådgiverne og fyrstene hos ham, og alle som var til stede fra Israel, hadde gitt. Jeg veide opp for dem 650 talenter sølv, sølvgjenstander som veide 100 talenter, 100 talenter gull, 20 gullbegre, som var verd 1000 drakmer, og to kar av fin, blankpolert bronse, kostbar som gull. Jeg sa til dem: «Dere er helliget for Herren. Gjenstandene er også helliget. Sølvet og gullet er en frivillig offergave til Herren, deres fedres Gud. Våk over det og ta vare på alt dette til dere kan veie det ut framfor de øverste prestene og levittene og overhodene for fedrene i Israel der i Jerusalem, i kamrene til Herrens hus.» Slik tok prestene og levittene imot sølvet og gullet og alle gjenstandene etter vekt for å føre det alt til Jerusalem, til vår Guds hus. På den tolvte dagen i den første måneden brøt vi opp fra Ahavaelven for å reise til Jerusalem. Vår Guds hånd hvilte over oss, og Han fridde oss ut fra fiendens hånd og fra bakhold langs veien. Så kom vi til Jerusalem og hvilte der i tre dager. På den fjerde dagen ble sølvet og gullet og gjenstandene veid av Meremot, presten Urias sønn, i vår Guds hus. Sammen med ham var Elasar, Pinhas’ sønn. Sammen med dem var levittene Josabad, Josvas sønn, og Noadja, Binnuis sønn. Alt ble gjort etter antall og vekt på alle ting. All vekt ble skrevet ned samtidig. De som hadde kommet tilbake fra fangenskapet, etterkommerne av dem som ble bortført, kom fram med brennoffer til Israels Gud: tolv okser for hele Israel, 96 værer, 77 lam og tolv bukker som syndoffer. Alt dette var til brennoffer for Herren. De overleverte kongens forordninger til kongens stattholdere og landshøvdinger i området bortenfor Elven. Så ga de støtte både til folket og til Guds hus. Da alt dette var utført, kom høvdingene til meg og sa: «Verken folket i Israel eller prestene eller levittene har skilt seg fra landenes folk, så de har tatt avstand fra styggedommene til kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene. For de har tatt noen av deres døtre til koner til seg selv og sine sønner, slik at den hellige slekten blir blandet med folkene fra disse landene. Sannelig, det var høvdingene og forstanderne som først forgrep seg i denne troløse gjerningen.» Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kjortelen, og jeg rev ut hår fra hodet og skjegget. Så satte jeg meg ned, helt lamslått. Hver den som skalv for Israels Guds Ord, kom da til meg på grunn av den troløse gjerningen de bortførte hadde gjort seg skyldige i. Jeg satt der som lamslått helt til tiden for kveldsofferet. Ved tiden for kveldsofferet sto jeg opp fra min faste, og med flerret kappe og kjortel falt jeg på mine knær og rakte hendene ut for Herren min Gud. Jeg sa: «Å, min Gud, jeg er så skamfull og vanæret at jeg ikke kan løfte mitt ansikt mot Deg, min Gud. For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld har nådd opp til Himmelen. Fra våre fedres dager og helt til denne dagen har vi stor skyld på oss, og på grunn av våre misgjerninger har vi, våre konger og våre prester blitt overgitt i hendene til landenes konger, til sverdet, til bortførelse, til å plyndres og til å rødme av skam, slik det er i dag. Men nå har vi en kort stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud. Han har latt oss få en liten rest som har sluppet unna, for å gi oss et feste på sitt hellige sted, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss et lite mål av livskraft i vår trelldom. For vi har vært slaver. Likevel forlot ikke vår Gud oss i trelldom. Men Han ga oss velvilje hos kongene i Persia, så Han kunne gi oss livskraft til å bygge vår Guds hus, til å gjenreise det fra ruinene og til å gi oss en fast mur i Juda og i Jerusalem. Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt Dine bud, dem Du har gitt befaling om ved Dine tjenere, profetene, da Du sa: ‘Det landet dere drar inn i for å ta i eie, er et urent land ved den urenheten som kommer fra landenes folk. Med sine styggedommer har de fylt det fra den ene enden til den andre med urenhet. Derfor skal dere ikke gi deres døtre som koner til deres sønner, og ikke ta deres døtre til deres sønner. Søk aldri fred eller det gode for dem, for at dere kan være sterke og spise det gode i landet, og overgi det som arvedel til deres barn til evig tid.’ Etter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, og siden Du vår Gud har holdt straffens stav tilbake fra våre misgjerninger og gitt oss en slik rest av utfridde som denne, skulle vi da igjen bryte Dine bud og inngå ekteskap med folket som holder på med slike styggedommer? Ville Du ikke blitt så vred at Du hadde gjort ende på oss, så det ikke ville blitt noen rest av utfridde igjen? Å, Herre, Israels Gud, Du er rettferdig, for vi er igjen som en rest av utfridde, slik det er i dag. Se, her er vi for Ditt ansikt, i vår skyld, for ingen kan bli stående for Ditt ansikt i denne saken.» Mens Esra ba og bekjente, gråt og bøyde seg ned foran Guds hus, samlet det seg en meget stor folkemengde av menn, kvinner og barn hos ham fra hele Israel. For folket gråt høylytt. Sjekanja, sønn av Jehiel, en av sønnene til Elam, tok da til orde og sa til Esra: «Vi har vært troløse mot vår Gud, og vi har levd sammen med hedenske koner fra de andre folkene i landet. Men ennå er det håp for Israel i denne saken. La oss derfor slutte en pakt med vår Gud om å sende bort alle disse konene og dem som er født av dem, etter rådet fra Herren og fra dem som skjelver for vår Guds bud, og la det bli gjort etter loven! Stå nå fram, for denne saken hviler på deg. Men vi skal også være med deg. Vær bare sterk og gå til verket!» Da reiste Esra seg og fikk de øverste for prestene, levittene og hele Israel til å sverge at de skulle gjøre etter dette ordet. Så avla de ed. Så sto Esra opp fra plassen foran Guds hus og gikk inn i kammeret til Johanan, Eljasjibs sønn. Da han kom dit, verken spiste han brød eller drakk vann, for han sørget over de bortførtes troløshet. De sendte bud ut over hele Juda og Jerusalem til alle de bortførtes barn at de skulle samle seg i Jerusalem, og at hver den som ikke kom innen tre dager, etter befalingen fra lederne og de eldste, ville få hele eiendommen sin beslaglagt. Selv ville han bli utestengt fra forsamlingen av dem som hadde vært bortført. Alle mennene fra Juda og Benjamin samlet seg i Jerusalem innen de tre dagene. Det var i den niende måneden, på den tjuende dagen i måneden. Hele folket satt på den åpne plassen ved Guds hus. De skalv både på grunn av denne saken og på grunn av regnet. Da sto presten Esra fram og sa til dem: «Dere har vært troløse og levd sammen med hedenske koner. Slik har dere bare gjort Israels skyld større. Derfor skal dere nå bekjenne for Herren, deres fedres Gud, og gjøre Hans vilje. Skill dere fra de andre folkene i landet og fra de hedenske konene.» Da svarte hele forsamlingen og sa med høy røst: «Ja! Som du har sagt, slik må vi gjøre. Men folket er tallrikt. Og det er regntid. Derfor kan vi ikke stå ute. Dette er da heller ikke et arbeid som kan gjøres på en eller to dager, for vi har gjort oss skyldige i en stor misgjerning i denne saken. Nå ber vi: La våre ledere stå fram for hele forsamlingen. La alle dem som er i våre byer og som har levd sammen med hedenske koner, møte opp til fastsatte tider, sammen med de eldste og dommerne i hver by, helt til vår Guds brennende vrede har vendt seg bort fra oss i denne saken.» Bare Jonatan, Asaels sønn, og Jakesja, Tikvas sønn, var imot dette, og Mesjullam og levitten Sjabbetai ga dem støtte. Da gjorde de bortførtes barn slik. Presten Esra, og noen menn som var overhoder for fedrene, ble valgt ut fra sine fedres hus, hver av dem ved navn. På den første dagen i den tiende måneden kom de sammen for å granske saken. På den første dagen i den første måneden avsluttet de utspørringen av alle de mennene som hadde levd sammen med hedenske koner. Blant prestenes sønner som hadde levd sammen med hedenske koner, ble disse funnet blant sønnene til Josva, Josadaks sønn, og hans brødre: Ma’aseja, Elieser, Jarib og Gedalja. De ga løfte om at de skulle sende sine koner bort. Fordi de var skyldige, kom de med en vær av småfeet som sitt skyldoffer. Også av sønnene til Immer var det Hanani og Sebadja. Av Harims sønner var det Ma’aseja, Elia, Sjemaja, Jehiel og Ussia. Av Pasjkurs sønner var det Eljoenai, Ma’aseja, Ismael, Netanel, Josabad og Elasa. Også av levittene var det Josabad, Sjimi, Kelaja – den samme som Kelita – Petakja, Juda og Elieser. Også av sangerne var det Eljasjib. Av portvaktene var det Sjallum, Telem og Uri. Andre av Israel var: Av sønnene til Parosj var det Ramja, Jissia, Malkia, Mijjamin, Elasar, Malkia og Benaja. Av Elams sønner var det Mattanja, Sakarja, Jehiel, Abdi, Jeremot og Elia. Av Sattus sønner var det Eljoenai, Eljasjib, Mattanja, Jeremot, Sabad og Asisa. Av Bebais sønner var det Johanan, Hananja, Sabbai og Atlai. Av Banis sønner var det Mesjullam, Malluk, Adaja, Jasjub, Sjeal og Jeremot. Av Pakat-Moabs sønner var det Adna, Kelal, Benaja, Ma’aseja, Mattanja, Besalel, Binnui og Manasse. Av Harims sønner var det Elieser, Jisjia, Malkia, Sjemaja, Simeon, Benjamin, Malluk og Sjemarja. Av Hasjums sønner var det Mattenai, Mattatta, Sabad, Elifelet, Jeremai, Manasse og Sjimi. Av Banis sønner var det Ma’adai, Amram, U’el, Benaja, Bedja, Keluhu, Vanja, Meremot, Eljasjib, Mattanja, Mattenai, Ja’asai, Bani, Binnui, Sjimi, Sjelemja, Natan, Adaja, Maknadbai, Sjasjai, Sjarai, Asarel, Sjelemja, Sjemarja, Sjallum, Amarja og Josef. Av Nebos sønner var det Je’iel, Mattitja, Sabad, Sebina, Jaddai, Joel og Benaja. Alle disse hadde tatt seg hedenske koner, og noen av dem hadde koner som hadde født dem barn. Nehemjas, Hakaljas’ sønns ord: I måneden kislev, i det tjuende året, da jeg var i borgen Susa, skjedde det at Hanani, en av mine brødre, kom sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som ble utfridd og var igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem. De svarte meg: «Resten, de som var igjen etter fangenskapet og som er der i området, er i stor nød og vanry. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba for Himmelens Guds ansikt. Jeg sa: «Jeg ber Deg, Herre, Himmelens Gud, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunnhet mot dem som elsker Deg og holder Dine bud: La Ditt øre lytte og Dine øyne være åpne, så Du kan høre Din tjeners bønn, den jeg ber for Ditt ansikt, dag og natt. For Israels barn, Dine tjenere, bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot Deg. Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har handlet ondt mot Deg og har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som Du befalte Din tjener Moses. Jeg ber Deg: Husk det ordet Du ga Din tjener Moses: ‘Hvis dere er troløse, skal Jeg spre dere blant folkene. Men dersom dere vender om til Meg, holder Mine bud og gjør etter dem, da skal Jeg – selv om noen av dere ble drevet bort til den fjerneste randen av himmelen – samle dem derfra og føre dem til det sted Jeg har valgt ut til bolig for Mitt navn.’ Dette er Dine tjenere og Ditt folk, som Du har forløst ved Din store kraft og med Din sterke hånd. Herre, jeg ber Deg, la Ditt øre høre Din tjeners bønn og bønnene fra Dine tjenere som har sin lyst i å frykte Ditt navn. La Din tjener ha framgang i dag, jeg ber Deg, og gi velvilje hos denne mannen. For jeg var kongens munnskjenk. I måneden nisan, i det tjuende regjeringsåret til kong Artaxerxes, en gang da det sto vin foran ham, tok jeg vinen og ga den til kongen. Aldri før hadde jeg vært bedrøvet i hans nærvær. Derfor sa kongen til meg: «Hvorfor er ditt ansikt sorgfullt, enda du ikke er syk? Dette kan ikke være noe annet enn hjertesorg.» Da ble jeg meget redd og sa til kongen: «Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være sorgfullt når byen, stedet der min fedregrav er, ligger øde, og portene er brent opp?» Da spurte kongen meg: «Hva ber du om?» Jeg ba til Himmelens Gud. Så sa jeg til kongen: «Hvis kongen synes godt om det, og hvis din tjener har funnet velvilje for deg, da ber jeg at du sender meg til Juda, til byen der mine fedregraver er, så jeg kan bygge den opp igjen.» Mens dronningen satt ved siden av ham, spurte kongen meg: «Hvor lenge kommer reisen din til å vare? Og når kommer du tilbake?» Dette syntes kongen godt om, og han sendte meg, og jeg oppga en tid til ham. Dessuten sa jeg til kongen: «Om kongen synes godt om det, så gi meg et brev til stattholderne for området bortenfor Elven, slik at de må la meg passere og dra videre til Juda. Gi meg også et brev til Asaf, tilsynsmannen for kongens skoger, at han må gi meg tømmer til bjelker for portene i den borgen som tilhører tempelet, til bymuren og huset jeg skal bo i.» Kongen ga meg alt dette fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg. Så dro jeg til stattholderne i området bortenfor Elven og ga dem brevet fra kongen. Kongen hadde også sendt offiserer fra hæren og hestfolk sammen med meg. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobia hørte om det, likte de det ikke. For dem var det det verste som kunne skje, at det var kommet en mann som ville arbeide for Israels barns beste. Så kom jeg til Jerusalem og ble der i tre dager. Om natten sto jeg opp, jeg og noen få menn som var med meg. Ikke til et eneste menneske sa jeg hva min Gud hadde lagt på mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg noe annet enn det dyret jeg red på. Om natten dro jeg ut gjennom Dalporten og bort til Slangekilden og kom til Avfallsporten. Jeg undersøkte Jerusalems murer, som var revet ned, og portene som var brent opp. Jeg dro videre til Kildeporten og til Kongens dam, men der var det ikke nok plass til at dyret jeg red på, kunne komme fram. Slik dro jeg opp gjennom dalen om natten og undersøkte muren. Deretter vendte jeg tilbake og dro inn gjennom Dalporten og kom så tilbake. Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde dratt eller hva jeg hadde gjort. Jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, de fornemme menn, forstanderne eller til de andre som skulle utføre arbeidet. Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvilken nød vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde, og at portene som hører til, er brent opp. Kom og la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott.» Jeg fortalte dem om min Guds hånd, som hadde vært så god over meg, og de ordene kongen hadde talt til meg. Da sa de: «La oss gjøre oss klare og bygge!» Så tok de kraftig fatt på dette gode arbeidet. Men da horonitten Sanballat, den ammonittiske tjeneren Tobia og araberen Gesjem hørte dette, gjorde de oss til latter og foraktet oss. De sa: «Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?» Da svarte jeg dem: «Himmelens Gud skal selv gi oss framgang. Derfor vil vi, Hans tjenere, gjøre oss klare og bygge. Men dere har verken noen arv eller rett eller noe ettermæle i Jerusalem.» Da sto øverstepresten Eljasjib fram med sine brødre, prestene, og bygde Saueporten. De helliget den og satte dørene på plass. De bygde helt til Mea tårnet og helliget det, og deretter helt til Hananeltårnet. Ved siden av ham bygde mennene fra Jeriko. Og ved siden av dem bygde Sakkur, Imris sønn. Sønnene til Sena’a bygde på Fiskeporten. De la ned de bjelkene som hørte til, og satte opp dørene med bolter og bommer. Ved siden av dem reparerte Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos. Ved siden av dem reparerte Mesjullam, sønn av Berekja, sønn av Mesjesabel, med å sette i stand. Ved siden av dem reparerte Sadok, sønn av Ba’ana. Ved siden av dem reparerte tekoittene. Men de fornemme mennene hos dem bøyde ikke nakken under arbeidet for sin Herre. Videre satte Jojada, Paseaks sønn, og Mesjullam, Besodjas sønn, Gamleporten i stand. De la inn bjelkene og hengte opp dørene med bolter og bommer. Ved siden av dem satte gibeonitten Melatja, meronotitten Jadon og mennene fra Gibeon og Mispa i stand ting som lå under tronen til stattholderen for området bortenfor Elven. Ved siden av ham reparerte Ussiel, Harhajas sønn, en av gullsmedene. Og ved siden av ham reparerte Hananja, en av parfymemakerne. Og de befestet Jerusalem helt til Den brede muren. Ved siden av dem reparerte Refaja. Han var Hurs sønn, herskeren over halvparten av Jerusalemdistriktet. Ved siden av dem reparerte Jedaja, sønn av Harumaf foran sitt hus. Og ved siden av ham reparerte Hattusj, Hasjabnejas sønn. Malkia, Harims sønn, og Hasjub, Pakat-Moabs sønn, satte i stand en annen del, i tillegg til Ovnstårnet. Ved siden av ham var Sjallum, Hallokesjs sønn, herskeren over den andre halvparten av Jerusalemdistriktet. Han og hans døtre reparerte også. Hanun og de som bodde i Sanoa, satte i stand Dalporten. De bygde den opp, satte på dørene med boltene og bommene og gjorde ferdig 1000 alen av muren, helt til Avfallsporten. Malkia, Rekabs sønn, herskeren over Bet-Hakkeremdistriktet, satte Avfallsporten i stand. Han bygde den opp og satte så opp dørene med bolter og bommer. Sjallun, Kol-Hoses sønn, herskeren over Mispadistriktet, satte Kildeporten i stand. Han bygde den, dekket den, satte opp dørene med bolter og bommer og satte i stand muren til Sjelahdammen ved Kongens hage, helt fram til trappen som fører ned fra Davids by. Etter ham reparerte Nehemja, Asbuks sønn, helt til stedet rett foran Davids graver, til den dammen som er lagd av mennesker, og helt til de mektiges hus. Han var herskeren over halve Bet-Surdistriktet. Etter ham reparerte levittene. De sto under Rehum, Banis sønn. Ved siden av ham reparerte Hasjabja for sitt distrikt. Han var herskeren over halvparten av Ke’iladistriktet. Etter ham reparerte deres brødre. De sto under Bavvai, herskeren over den andre halvparten av Ke’iladistriktet. Ved siden av ham reparerte Eser en annen del foran Våpenhusbakken ved støttepilaren. Han var Jesjuas sønn og herskeren over Mispa. Etter ham reparerte Baruk, Sabbais sønn, omhyggelig den andre delen, fra støttepilaren til døren på øverstepresten Eljasjibs hus. Etter ham reparerte Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, en annen del, fra døren på Eljasjibs hus til enden av Eljasjibs hus. Etter ham reparerte prestene, mennene fra sletten. Etter ham reparerte Benjamin og Hasjub rett overfor sitt eget hus. Etter dem reparerte Asarja, sønn av Ma’aseja, sønn av Ananja, huset sitt. Etter ham reparerte Binnui, Henadads sønn, en annen del, fra huset til Asarja til støttepilaren, og helt til hjørnet. Palal, Usais sønn, reparerte overfor støttepilaren og på tårnet som stikker opp fra kongens øverste hus, ved gårdsplassen til fengselet. Etter ham arbeidet Pedaja, Parosjs sønn, med å sette i stand. Tempeltjenerne bodde i Ofel, helt til stedet foran Vannporten mot øst, der tårnet stikker opp. Etter Pedaja reparerte tekoittene en annen del ved siden av det store tårnet som stikker opp, og helt til Ofelmuren. Bortenfor Hesteporten reparerte prestene, hver av dem foran sitt eget hus. Etter dem reparerte Sadok, Immers sønn, foran sitt eget hus. Etter ham arbeidet Sjemaja, Sjekanjas sønn, med å sette i stand. Han var vokter av Østporten. Etter ham arbeidet Hananja, Sjelemjas sønn, med å sette en annen del i stand. Han var sammen med Hanun, den sjette sønnen til Salaf. Etter ham arbeidet Mesjullam, Berekjas sønn, med å sette i stand foran sitt bosted. Etter ham kom Malkia, en av gullsmedene. Han arbeidet med å sette i stand helt til tempeltjenernes og handelsmennenes hus, foran Mønstringsporten og helt til Hjørnesalen. Mellom Hjørnesalen og helt bort til Saueporten arbeidet gullsmedene og handelsmennene med å sette ting i stand. Men da Sanballat hørte at vi bygde muren opp igjen, ble han sint. Han ble grepet av raseri og spottet jødene. Han talte foran sine brødre og hæren i Samaria og sa: «Hva er det disse ynkelige jødene gjør? Skal de få bygge seg opp igjen? Skal de få ofre? Skal de få fullføre alt dette på én dag? Vil de gjenopplive steinene fra grushaugene, av alt det som er brent ned?» Ammonitten Tobia sto ved siden av ham og sa: «Uansett hvordan de bygger, om så bare en rev kommer opp på den, så river han ned steinmuren deres.» Hør, vår Gud, for vi blir foraktet. Vend vanæren over dem selv og gi dem som bytte til fangenskapets land! Dekk ikke over deres misgjerning og la ikke deres synd bli strøket ut for Ditt ansikt! For de har gjort Deg rasende foran bygningsmennene. Så bygde vi på muren, og hele muren ble føyd sammen opp til halvparten av vanlig høyde, for av hjertet ville folket arbeide. Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble bygd opp igjen og at sprekkene ble utbedret, ble de grepet av en mektig vrede. Alle sammensverget seg for å angripe Jerusalem og skape forvirring der. Men vi ba til vår Gud, og på grunn av dem satte vi ut vakt dag og natt. Da sa Juda: «Kreftene svikter hos dem som bærer. Det er for store grushauger. Vi klarer ikke å bygge opp muren lenger.» Fiendene våre sa: «De må verken vite eller se noe før vi står midt iblant dem og dreper dem, og slik stanser hele byggearbeidet.» Så skjedde det: Da de jødene som bodde i nærheten av dem, kom, sa de til oss ti ganger: «Hvor dere enn vender dere, så vil de komme over oss derfra.» Derfor lot jeg folk stille seg opp bak de laveste stedene av muren, ved åpningene. Jeg stilte opp folket ut fra sine slekter, med sverd, spyd og buer. Jeg så utover og gikk fram og sa til de fornemme menn, til forstanderne og til resten av folket: «Frykt ikke for dem! Tenk på Herren, Den store og fryktinngytende, og strid for deres brødre, deres sønner, deres døtre, deres koner og deres hus!» Det skjedde: Da fiendene våre hørte at det likevel var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort angrepsplanen deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver og en til arbeidet sitt. Nå ble det slik: Fra den dagen arbeidet bare halvparten av tjenerne mine med bygningsarbeidet, mens den andre halvparten sto med spyd, skjold og buer og hadde tatt på seg rustning. Lederne sto bak hele Judas hus. De som bygde på muren, og de som var bærere, gjorde arbeidet med den ene hånden og holdt våpenet sitt med den andre. Hver og en av bygningsmennene hadde sverdet spent om seg mens han bygde. Den som blåste i bukkehornet, sto ved siden av meg. Så sa jeg til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står langt fra hverandre på muren. På det stedet der dere hører lyden av bukkehornet, der skal dere samle dere sammen med oss. Vår Gud skal stride for oss.» Så arbeidet vi på verket, og halvparten av oss sto der med spydene fra daggry til stjernene viste seg. Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal holde seg inne i Jerusalem natten over med tjeneren sin, slik at de kan være vakt for oss om natten og et arbeidslag om dagen.» Verken jeg, brødrene mine, tjenerne mine eller mennene i vaktstyrken som fulgte meg, tok klærne av. Hver mann hadde våpen og vann. Men det lød et stort klagerop fra folket og deres koner mot deres jødiske brødre. For det var noen som sa: «Vi, våre sønner og døtre er mange. La oss derfor få korn, så vi kan spise og overleve.» Noen andre sa: «Vi må pantsette åkrene, vingårdene og husene våre, vi må få tak i korn i denne hungersnøden.» Det var også dem som sa: «For å få penger til kongens skatt har vi lånt penger på åkrene og vingårdene våre. Men nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, og våre barn og deres barn er like. Men likevel må vi tvinge våre sønner og våre døtre til å bli slaver, ja noen av våre døtre er allerede ført inn i slaveriet. Vi har ingen makt til å fri dem ut, for åkrene og vingårdene våre tilhører andre.» Jeg ble meget opprørt da jeg hørte klageropene fra dem og disse ordene. Da ble hjertet myndig i meg, og jeg gikk i rette med stormennene og forstanderne. Jeg sa til dem: «Hver av dere krever ågerrente av sin bror.» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem. Jeg sa til dem: «Etter vår evne har vi frikjøpt våre jødiske brødre som ble solgt til hedningfolkene. Vil dere nå virkelig selge deres brødre? Eller skal de nå selge seg til oss?» Da ble de helt stille og målløse. Så sa jeg: «Den gjerningen dere gjør, er ikke rett. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så hedningfolkene, våre fiender, ikke får grunn til å spotte? Jeg også, sammen med mine brødre og tjenere, har lånt dem penger og korn. Men nå ber jeg om at vi ettergir hele gjelden. Jeg ber dere nå om at dere i dag gir dem åkrene, vingårdene, olivenlundene og husene tilbake og ettergir dem fullt ut alle pengene, kornet, mosten og oljen dere har lånt til dem.» Da sa de: «Vi skal gi det tilbake, og vi vil ikke kreve noe av dem. Vi skal gjøre som du sier.» Da tilkalte jeg prestene, og jeg fikk dem til å sverge på at de ville gjøre etter det som var sagt. Så ristet jeg ut brystfolden på kjortelen min og sa: «Må Gud på denne måten riste hver mann ut fra sitt eget hus og fra sin eiendom, dersom han ikke holder dette løftet. På denne måten skal han ristes og tømmes ut.» Hele forsamlingen sa: «Amen!» Og de lovet Herren. Så gjorde folket som vi hadde sagt. Fra den dagen da jeg ble utnevnt til å være stattholderen deres i landet Juda, fra det tjuende til det trettiandre regjeringsåret til kong Artaxerxes, i tolv år, tok verken jeg eller mine brødre av matforsyningene til stattholderen. Men de tidligere stattholderne, de som hadde vært før meg, hadde lagt tunge byrder på folket. De krevde både brød og vin fra dem, foruten 40 sjekel sølv. Ja, til og med tjenerne deres la byrder på folket, men jeg gjorde ikke det, for jeg fryktet Gud. Jeg holdt standhaftig på med arbeidet på bymuren, og vi kjøpte ikke noe åkerland. Alle tjenerne mine var samlet der for å arbeide. Ved bordet mitt var det 150 jøder og forstandere, foruten dem som kom til oss fra folkeslagene rundt oss. Det som ble gjort i stand daglig, var en okse og seks utsøkte sauer. Også fugler ble gjort i stand for meg, og en gang hver tiende dag var det overflod av alle slags vin. Men til tross for dette krevde jeg ikke noe fra matforsyningene til stattholderen, for tjenestearbeidet lå tungt på dette folket. Husk på meg, min Gud, til det gode, etter alt det jeg har gjort for dette folket! Så skjedde dette: Da Sanballat og Tobia og araberen Gesjem og de andre av fiendene våre fikk høre at jeg hadde gjenoppbygd muren, og at det ikke var råd å finne noen revne i den – selv om jeg ennå ikke hadde satt opp dørene i portene på den tiden – sendte Sanballat og Gesjem bud til meg og sa: «Kom, la oss møtes blant landsbyene på Onosletten!» De hadde tenkt å gjøre ondt mot meg. Jeg sendte budbærere tilbake til dem og svarte: «Jeg holder på med et stort arbeid, så jeg kan ikke komme ned. Arbeidet kan vel ikke stanse mens jeg forlater det og drar ned til dere?» De sendte meg det samme budskapet fire ganger, og jeg svarte på samme måten. Da sendte Sanballat tjeneren sin til meg med det samme budskapet for femte gang, sammen med et åpent brev i hånden. I det sto det skrevet: «Det går rykte blant folkeslagene, og Gesjem sier at du og jødene planlegger å gjøre opprør. Derfor gjenoppbygger du muren, så du kan være kongen deres. Slik blir det fortalt. Du har også utpekt profeter til å rope ut om deg i Jerusalem, og si: ‘Det er en konge i Juda!’ Dette som har blitt fortalt, skal nå legges fram for kongen. Så kom derfor og la oss rådslå sammen!» Men jeg sendte bud tilbake til ham og sa: «Ingenting stemmer av det du sier. Det er bare oppspinn fra ditt eget hjerte.» For alle prøvde å skremme oss ved å si: «Dere skal svekkes i arbeidet, så det ikke skal bli gjort.» Men nå, styrk hendene mine! Senere kom jeg til Sjemajas hus, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel. Sjemaja måtte holde seg inne. Han sa: «La oss møtes i Guds hus, midt i tempelet, og la oss lukke dørene til tempelet, for de kommer for å drepe deg. Sannelig, i natt vil de komme for å drepe deg.» Jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Hvordan skulle en mann som jeg kunne gå inn i tempelet for å redde livet? Jeg vil ikke gå inn.» Se, da forsto jeg at Gud ikke hadde sendt ham, for han forkynte jo denne profetien mot meg. Det var Tobia og Sanballat som hadde leid ham. Grunnen til at han ble leid, var denne: Jeg skulle bli redd og gjøre som han sa og synde, så de kunne få grunn til å sette ut et ondsinnet rykte og håne meg. Min Gud, husk på Tobia og Sanballat, etter disse gjerningene deres, og profetinnen Noadja og de andre profetene som ville gjøre meg redd. Muren ble fullført på den tjuefemte dagen i måneden elul, på 52 dager. Det ble slik: Da alle fiendene våre fikk høre om det, og da alle folkeslagene rundt oss så alt dette, ble de små i egne øyne. For de forsto at dette var et verk av vår Gud. I de dager sendte også stormennene i Juda mange brev til Tobia, og det kom brev fra Tobia tilbake til dem. For mange i Juda hadde avlagt en ed for ham, fordi han var svigersønn til Sjekanja, Araks sønn, og hans sønn Johanan hadde giftet seg med datteren til Mesjullam, Berekjas sønn. De talte også om de gode gjerningene han hadde gjort hos meg, og det jeg sa til ham, ble fortalt videre. Tobia sendte brev for å skremme meg. Så skjedde det: Da muren var bygd og jeg hadde hengt opp dørene, ble portvaktene, sangerne og levittene utpekt. Jeg ga hovedansvaret over Jerusalem til min bror Hanani og Hananja, embetsmannen for borgen, for han var en pålitelig mann og fryktet Gud mer enn de fleste. Jeg sa til dem: «Portene til Jerusalem skal ikke åpnes før solen steker. Mens de står på vakt, skal de stenge og sette bom for dørene. Utpek vakter blant dem som bor i Jerusalem, noen menn på sin egen vaktpost og andre foran sitt eget hus.» Byen var stor, og det var god plass, men det var lite folk i den, og husene var ennå ikke bygd opp. Da la Gud det på mitt hjerte å samle stormennene, forstanderne og folket, så de kunne bli innført ut fra slektstavlene. Jeg fant en bok over slektstavlen til dem som hadde kommet tilbake i den første gjenkomsten, og i den fant jeg at det sto skrevet: Dette er folk fra distriktet som kom tilbake fra fangenskapet, av dem som hadde vært bortført, dem Nebukadnesar, Babels konge, hadde bortført. Det var disse som vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by. De som kom sammen med Serubabel, var Josva, Nehemja, Asarja, Ra’amja, Nahamani, Mordekai, Bilsjan, Misperet, Bigvai, Nehum og Ba’ana. Dette er tallet på mennene av Israels folk: Parosjs sønner var 2172. Sjefatjas sønner var 372. Araks sønner var 652. Pakat-Moabs sønner, av sønnene til Josva og Joab, var 2818. Elams sønner var 1254. Sattus sønner var 845. Sakkais sønner var 760. Binnuis sønner var 648. Bebais sønner var 628. Asgads sønner var 2322. Adonikams sønner var 667. Bigvais sønner var 2067. Adins sønner var 655. Sønnene til Ater av Hiskia var 98. Hasjums sønner var 328. Besais sønner var 324. Harifs sønner var 112. Gibeons sønner var 95. Mennene fra Betlehem og Netofa var 188. Mennene fra Anatot var 128. Mennene fra Bet-Asmavet var 42. Mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be’erot var 743. Mennene fra Rama og Geba var 621. Mennene fra Mikmas var 122. Mennene fra Betel og Ai var 123. Mennene fra den andre siden av Nebo var 52. Sønnene til den andre Elam var 1254. Harims sønner var 320. Jerikos sønner var 345. Sønnene fra Lod, Hadid og Ono var 721. Sena’as sønner var 3930. Prestene var disse: Jedajas sønner, av Josvas hus, var 973. Immers sønner var 1052. Pasjkurs sønner var 1247. Harims sønner var 1017. Levittene var disse: Sønnene til Josva, av Kadmiel og Hodavjas sønner, var 74. Sangerne var disse: Asafs sønner var 148. Portvaktene var disse: Sjallums sønner, Aters sønner, Talmons sønner, Akkubs sønner, Hatitas sønner og Sjobais sønner var 138. Tempeltjenerne var disse: Sikas sønner, Hasufas sønner, Tabbaots sønner, Keros’ sønner, Sias sønner, Padons sønner, Lebanas sønner, Hagabas sønner, Sjalmais sønner, Hanans sønner, Giddels sønner, Gahars sønner, Reajas sønner, Resins sønner, Nekodas sønner, Gassams sønner, Ussas sønner, Paseaks sønner, Besais sønner, Maons sønner, Nafus’ sønner, Bakbuks sønner, Hakufas sønner, Harhurs sønner, Baslits sønner, Mekidas sønner, Harsjas sønner, Barkos’ sønner, Siseras sønner, Tamaks sønner, Nesiaks sønner og Hatifas sønner. Sønnene til Salomos tjenere var disse: Sotais sønner, Soferets sønner, Peridas sønner, Ja’alas sønner, Darkons sønner, Giddels sønner, Sjefatjas sønner, Hattils sønner, sønnene til Pokeret i Sebajim og Amons sønner. Alle tempeltjenerne og Salomos tjeneres sønner var 392. Dette var de som kom tilbake fra Tel-Melak, Tel-Harsja, Kerub, Addon og Immer, men som ikke kunne oppgi sin fars hus eller sin slekt, om de var av Israel: Delajas sønner, Tobias sønner og Nekodas sønner var 642. Av prestene var det: Hobajas sønner, Hakkos’ sønner og sønnene til Barsillai, han som tok seg en kone blant døtrene til gileaditten Barsillai, og som ble oppkalt etter dem. Disse ønsket å komme med på listene over dem som ble skrevet ned ut fra slektstavlen, men den ble ikke funnet. Derfor ble de utelukket fra presteskapet som urene. Stattholderen sa til dem at de ikke skulle spise av det høyhellige før en prest kunne rådspørre med urim og tummim. Hele forsamlingen var i alt på 42 360, foruten tjenerne og tjenestekvinnene deres. Av dem var det 7337. De hadde 245 sangere og sangerinner. De hadde 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6720 esler. Noen av familieoverhodene kom med gaver til arbeidet. Stattholderen ga 1000 gulldrakmer, 50 kar og 530 prestekledninger til skattkammeret. Noen av familieoverhodene ga 20 000 gulldrakmer og 2200 sølvminer til skattkammeret for arbeidet. Det som resten av folket ga, var 20 000 gulldrakmer, 2000 sølvminer og 67 prestekledninger. Så bosatte prestene, levittene, portvaktene, sangerne, noen av folket, tempeltjenerne og hele Israel seg i byene sine. Da den sjuende måneden kom, bodde Israels barn i byene sine. Hele folket samlet seg som én mann på den åpne plassen foran Vannporten. De ba Esra, den skriftlærde, å komme med boken med Moses’ lov, den Herren hadde befalt Israel. På den første dagen i den sjuende måneden kom presten Esra med loven fram for forsamlingen av menn og kvinner, alle som kunne forstå det de hørte. Så leste han fra den rett foran den åpne plassen foran Vannporten, fra morgenen til midt på dagen, foran mennene og kvinnene alle som kunne forstå det. Hele folket lyttet oppmerksomt til Lovboken. Esra, den skriftlærde, sto på en plattform av tre som de hadde lagd for Ordet. Ved siden av ham, ved hans høyre side, sto Mattitja, Sjema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma’aseja. Ved hans venstre side sto Pedaja, Misjael, Malkia, Hasjum, Hasjbaddana, Sakarja og Mesjullam. Esra åpnet boken mens hele folket så på, for han sto høyere enn alt folket. Da han åpnet den, reiste hele folket seg. Esra lovet Herren, Den store Gud. Og hele folket svarte: «Amen, amen!», mens de løftet hendene. De bøyde seg og tilba Herren med ansiktet mot jorden. Også Josva, Bani, Sjerebja, Jamin, Akkub, Sjabbetai, Hodia, Ma’aseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan og Pelaja og levittene veiledet folket til å forstå loven. Folket ble stående på plassen sin. Så leste de klart og tydelig i boken, i Guds Lov. De forklarte og veiledet dem til å forstå det de leste. Nehemja, som var stattholder, og Esra, presten, den skriftlærde, og levittene som lærte folket, sa til hele folket: «Denne dagen er helliget for Herren deres Gud. Sørg ikke og gråt ikke!» For hele folket gråt da de hørte ordene i loven. Han sa til dem: «Dere kan gå bort og spise det fete og drikke det søte, men send også retter til dem som det ikke er gjort noen ting i stand for. For denne dagen er helliget vår Herre. Sørg ikke, for gleden i Herren er deres styrke.» Levittene roet folket ned og sa: «Vær stille, for dagen er hellig. Vær ikke sørgmodige!» Hele folket gikk bort for å spise og drikke, for å sende matretter og for å holde en stor gledesfest. For de forsto de ordene som ble gjort kjent for dem. Familieoverhodene i hele folket samlet seg dagen etter hos Esra, den skriftlærde, sammen med prestene og levittene for å få mer forståelse av ordene i loven. I Loven som Herren hadde gitt ved Moses, fant de det skrevet at Israels barn skulle bo i løvhytter under høytiden i den sjuende måneden, og at de skulle forkynne og rope ut i alle byene sine og i Jerusalem: «Gå ut på fjellet og hent olivengrener, grener av oljetreet, grener av myrter, palmegrener og grener av løvtrær til å lage løvhytter av, slik det står skrevet.» Så gikk folket ut og hentet alt dette og lagde seg løvhytter. Hver av dem lagde dem på taket av huset sitt, eller på gårdsplassen eller i forgårdene til Guds hus og på den åpne plassen ved Vannporten og den åpne plassen ved Efraimporten. Hele forsamlingen av dem som hadde kommet tilbake fra fangenskapet, lagde løvhytter på denne måten, og de bodde i løvhyttene. For helt fra Josva, Nuns sønns dager og helt til denne dagen hadde ikke Israels barn gjort dette. Det var en overveldende stor glede. Han fortsatte å lese høyt i Guds Lovbok, dag etter dag, helt fra den første dagen til den siste. De holdt høytid i sju dager. På den åttende dagen ble det holdt en hellig samling etter det som var foreskrevet. På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg for å holde faste, kledd i sekk og med jord strødd over seg. De som var av Israels slekt, skilte seg ut fra alle som hørte til hedningfolk. De sto fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger. Så ble de stående der de hadde sin plass, og de leste i Herren sin Guds Lovbok en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de og tilba Herren sin Gud. Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani gikk så opp på plattformen til levittene og ropte med høy røst til Herren sin Gud. Levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petakja sa: «Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Lovet være Ditt herlige navn, det som er opphøyet over all lov og pris! Du alene er Herren. Du har skapt Himmelen, himlenes himmel med hele sin hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og Du holder alt i live. Himmelens hær tilber Deg. Du er Herren Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut av kaldeernes Ur og ga ham navnet Abraham. Du fant at hans hjerte var trofast mot Deg, og Du sluttet en pakt med ham for at Du skulle gi ham kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, jebusittenes og girgasjittenes land. Du skulle gi det til hans slekt. Du har stadfestet Dine Ord, for Du er rettferdig. Du så hvordan våre fedre ble fornedret i Egypt, og Du hørte deres rop ved Sivhavet. Du viste tegn og undere mot Farao, mot alle hans tjenere og mot hele folket i hans land. For Du kjente til at de for hovmodig fram mot dem. Du skapte Deg et navn, slik det er i dag. Du kløvde havet rett foran dem, så de gikk midt gjennom havet på tørr grunn. De som forfulgte dem, kastet Du i dypet, som stein ut i mektige vann. Ved en skystøtte ledet Du dem om dagen, og ved en ildstøtte om natten, for å opplyse den veien de skulle vandre. Til Sinaiberget steg Du ned, og Du talte med dem fra Himmelen. Du ga dem rette domsordninger og sanne lover, gode forskrifter og bud. Du gjorde Din hellige sabbat kjent for dem og befalte dem bud, forskrifter og lov, ved Din tjener Moses. Du ga dem brød fra Himmelen for å stille deres sult, og Du lot det komme vann fra klippen for å slukke deres tørst. Du sa til dem at de skulle dra inn og innta landet, det Du avla ed på at Du skulle gi dem. Men de og våre fedre gikk hovmodig fram, de var stivnakket og hørte ikke på Dine bud. De nektet å lyde og husket ikke Dine undergjerninger, som Du hadde gjort blant dem. Men de var stae, og i sitt opprør utpekte de et overhode for å vende tilbake til sin trelldom. Men Du er Gud, rede til å tilgi, nådig og full av godhet, sen til vrede og rik på barmhjertighet, og Du forlot dem ikke. Men Du, selv da de lagde seg en støpt kalv og sa: ‘Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt’, i stor gudsbespottelse, selv da forlot Du dem ikke i Din rike barmhjertighet i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men opplyste den veien de skulle vandre. Du ga også Din gode Ånd for å lære dem, og Du holdt ikke tilbake Din manna fra deres munn. Du ga dem vann for å slukke tørsten. I 40 år holdt Du dem oppe i ørkenen. De manglet ingenting, deres klær ble ikke utslitt, og deres føtter hovnet ikke opp. Du ga dem også kongeriker og mange folk og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge og landet til Og, Basans konge. Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie. Så kom da sønnene inn og tok landet i eie. Rett foran dem fornedret Du dem som bodde i landet, kanaaneerne, og Du overga dem i deres hender, både kongene og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville. De tok over sterke byer og et fruktbart land, og hus fulle av alle slags goder tok de i eie, brønner som var gravd ut, vingårder, olivenlunder og en overflod av frukttrær. Så spiste de, ble mette og vokste seg sterke, og de frydet seg i Din store godhet. Likevel var de trassige og gjorde opprør mot Deg, og de kastet Din lov bak sin rygg og drepte Dine profeter, som vitnet for dem, så de skulle vende om til Deg. De gikk fram i stor gudsbespottelse. Derfor overga Du dem i hendene på deres fiender som ga dem trengsel. Men i trengselens tid ropte de til Deg. Du hørte fra Himmelen, og ved Din rike barmhjertighet ga Du dem befriere som frelste dem fra deres fienders hånd. Men etter at de hadde fått ro, vendte de seg igjen til det som var ondt for Ditt ansikt. Derfor overga Du dem i hendene på deres fiender, så de fikk herredømme over dem. Men da de igjen vendte om og ropte til Deg, hørte Du fra Himmelen, og Du utfridde dem ved Din barmhjertighet gang etter gang. Du vitnet for dem for å omvende dem til Din lov. Likevel gikk de fram i hovmod og hørte ikke på Dine bud, men syndet mot dine dommer. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. De satte bare fram en trassig skulder, gjorde nakkene stive, og de ville ikke høre. Men Du hadde tålmodighet med dem i mange år, og Du vitnet for dem ved Din Ånd ved Dine profeter. Men de ville ikke vende øret til. Derfor overga Du dem i hendene på folkene i de andre landene. Men i Din rike barmhjertighet utryddet Du dem ikke, og Du forlot dem ikke. For Du er Gud, nådig og barmhjertig! Og nå, Du vår Gud, Gud Den store, Den mektige og Den fryktinngytende, Du som holder pakten og viser miskunnhet, la det ikke være for lite for Ditt ansikt, alt det onde som har kommet over oss, over våre konger og våre ledere, våre prester og våre profeter, våre fedre og over hele Ditt folk, fra assyrerkongens tider og helt til i dag. Men Du er rettferdig i alt som er kommet over oss. For Du har vist trofasthet, men vi har bare levd i ugudelighet. Verken våre konger eller våre ledere, våre prester eller våre fedre, har holdt Din lov. De har heller ikke hørt på Dine bud eller Dine vitnesbyrd, dem Du vitnet blant dem. For selv om de fikk bo i sitt eget kongerike, og de fikk nyte Din store godhet som Du ga dem, og selv om de fikk utfolde seg i dette store og fruktbare landet Du la foran dem, så har de likevel ikke tjent Deg, og vendte ikke om fra sine onde gjerninger. Se bare, i dag er vi slaver. Se, i landet Du ga våre fedre, så de kunne spise frukten fra det og av alt det gode som er i det, her er vi slaver. Men grøden i landet blir gitt til de kongene Du satte over oss på grunn av våre synder, Du lot dem også herske over våre kropper og våre dyr slik de selv finner det for godt. Å, vi er i stor trengsel! På grunn av alt dette slutter vi en fast pakt og skriver den ned. Våre ledere, våre levitter og våre prester besegler den.» Det var disse som stadfestet dette ved å sette segl på det: stattholderen Nehemja, Hakaljas sønn, og Sidkia, Seraja, Asarja, Jeremia, Pasjkur, Amarja, Malkia, Hattusj, Sjebanja, Malluk, Harim, Meremot, Obadja, Daniel, Ginneton, Baruk, Mesjullam, Abia, Mijamin, Ma’asja, Bilgai og Sjemaja. Dette var prestene. Av levittene var det: Josva, Asanjas sønn, Binnui av sønnene til Henadad, og Kadmiel. Av deres brødre var det: Sjebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, Mika, Rehob, Hasjabja, Sakkur, Sjerebja, Sjebanja, Hodia, Bani og Beninu. Av folkets overhoder var det: Parosj, Pakat-Moab, Elam, Sattu, Bani, Bunni, Asgad, Bebai, Adonja, Bigvai, Adin, Ater, Hiskia, Assur, Hodia, Hasjum, Besai, Harif, Anatot, Nebai, Magpiasj, Mesjullam, Hesir, Mesjesabal, Sadok, Jaddua, Pelatja, Hanan, Anaja, Hosea, Hananja, Hasjub, Hallokesj, Pilka, Sjobek, Rehum, Hasjabna, Ma’aseja, Ahia, Hanan, Anan, Malluk, Harim og Ba’ana. Resten av folket, prestene, levittene, portvaktene, sangerne, tempeltjenerne og alle de som hadde skilt seg ut fra folkene i de andre landene for å tilhøre Guds lov, deres koner, deres sønner og deres døtre, hver den som kunne erkjenne og forstå, alle disse slo seg sammen med brødrene, de som skulle æres mest iblant dem. De bandt seg til en forbannelse og avla ed på at de ville vandre i Guds lov, den som ble gitt ved Moses, Guds tjener, og på at de ville holde og gjøre alle Herren vår Guds bud og Hans dommer og forskrifter. Vi ville ikke gi våre døtre som koner til folk som tilhørte et annet land, og vi ville heller ikke ta deres døtre til våre sønner. Hvis folk som tilhørte et annet land, kom med varer eller korn for å selge det på sabbatsdagen, ville vi ikke kjøpe noe fra dem på sabbaten, heller ikke på noen annen helligdag. I tillegg ville vi gi avkall på avlingen det sjuende året og ettergi all gjeld. Vi lagde oss også den ordningen at vi selv skulle avgi en tredjedels sjekel årlig til tjenesten i vår Guds hus, til dekning av skuebrødet, til det vedvarende grødeofferet, til det vedvarende brennofferet på sabbatene, på nymånedagene og de fastsatte høytidene. Det skulle være for alt det hellige, til dekning av syndoffer til å gjøre soning for Israel og til alt arbeidet ved vår Guds hus. Vi kastet også lodd mellom prestene, levittene og folket ut fra våre fedres hus om hvem som skulle komme med offerveden til vår Guds hus. På de fastsatte tidene år for år skulle de gjøre det, så det kunne brenne på Herren vår Guds alter, slik det står skrevet i loven. Vi lagde også ordninger så førstegrøden av jorden og førstegrøden av all frukten fra alle trærne, år for år, skulle føres til Herrens hus. Slik kunne vi komme med de førstefødte av våre sønner og vår buskap, som det står skrevet i loven. Det førstefødte av vårt storfe og småfe kunne føres til vår Guds hus, til prestene som gjør tjeneste i vår Guds hus. Vi kunne komme med førstegrøden av meldeigen vår, offergavene våre, frukten av alle slags trær, mosten og oljen, og føre det fram til prestene, til lagerrommene i vår Guds hus. Vi kunne komme med tienden av åkerjorden vår til levittene, for levittene skulle selv ta imot tienden i alle de byene vi har hatt tjeneste. Presten, Arons sønn, skal være sammen med levittene når levittene tar inn tienden. Levittene skal selv komme opp med en tiendedel av tienden til vår Guds hus, til rommene i lagerhuset. For både Israels og Levis barn skal komme med offergaven av kornet, mosten og oljen til lagerrommene. Der er gjenstandene til helligdommen, prestene som gjør tjeneste, og portvaktene og sangerne. For vi kan ikke svikte vår Guds hus. Folkets ledere hadde bosatt seg i Jerusalem. Resten av folket kastet lodd for å velge ut én av ti som skulle bosette seg i Jerusalem, den hellige byen, mens de ni tiendedelene skulle bosette seg i de andre byene. Folket velsignet alle menn som ga seg frivillig til å bo i Jerusalem. Dette er de overhodene for landområdet, de som bodde i Jerusalem. Men i byene i Juda bodde alle på sin egen eiendom. Det var noen israelitter, prester, levitter, tempeltjenere og sønner av Salomos tjenere. I Jerusalem bodde også noen av Judas barn og av Benjamins barn. Av Judas barn var det: Ataja, sønn av Ussia, sønn av Sakarja, sønn av Amarja, sønn av Sjefatja, sønn av Mahalalel, av barna til Peres. og Ma’aseja, sønn av Baruk, sønn av Kol-Hose, sønn av Hasaja, sønn av Adaja, sønn av Jojarib, sønn av Sakarja, sønn av Sjela. Alle Peres’ sønner som bodde i Jerusalem, var 468 mektige menn. Dette er Benjamins sønner: Sallu, sønn av Mesjullam, sønn av Joed, sønn av Pedaja, sønn av Kolaja, sønn av Ma’aseja, sønn av Itiel, sønn av Jesaja. Etter ham var det Gabbai og Sjallai, i alt 928. Joel, Sikris sønn, var tilsynsmannen deres, og Juda, Hassenuahs sønn, var den nest øverste over byen. Av prestene var det: Jedaja, Jojaribs sønn, og Jakin. Seraja, sønn av Hilkia, sønn av Mesjullam, sønn av Sadok, sønn av Merajot, sønn av Ahitub, var forstanderen over Guds hus. Deres brødre som utførte arbeidet i huset, var 822. Adaja, sønn av Jeroham, sønn av Pelalja, sønn av Amsi, sønn av Sakarja, sønn av Pasjkur, sønn av Malkia, og hans brødre, overhoder for fedrene, var 242. Amasai, sønn av Asarel, sønn av Aksais, sønn av Mesjillemot, sønn av Immer, og deres brødre, mektige krigere, var 128. Deres tilsynsmann var Sabdiel, sønn til en av stormennene. Også av levittene var det: Sjemaja, sønn av Hasjub, sønn av Asrikam, sønn av Hasjabja, sønn av Bunni. Sjabbetai og Josabad, som var av overhodene over levittene, hadde tilsyn med det som foregikk på utsiden av Guds hus. Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sabdi, sønn av Asaf, var overhode for lovsangen under bønnen. Så var det Bakbukja, den nest øverste blant sine brødre, og Abda, sønn av Sjammua, sønn av Galal, sønn av Jeditun. Alle levittene i den hellige byen var 284. Av portvaktene var det: Akkub, Talmon og deres brødre som voktet portene, 172. Resten av Israel og av prestene og levittene bodde i alle byene i Juda, hver og en på sin arvedel. Men tempeltjenerne bodde i Ofel. Sika og Gisjpa hadde tilsyn med tempeltjenerne. Tilsynsmannen for levittene i Jerusalem var Ussi, sønn av Bani, sønn av Hasjabja, sønn av Mattanja, sønn av Mika, en av av Asafs sønner, sangerne som hadde ansvar for tjenesten i Guds hus. For kongen hadde befalt at sangerne skulle ta seg av en bestemt del, en daglig kvote. Petakja, sønn av Mesjesabel, av Serahs barn, Judas sønn, var nærmest kongen i alle saker som hadde med folket å gjøre. I landsbyene med de landområdene som hørte til, bodde noen av Judas barn i Kirjat-Arba og i de landsbyene som hørte til, i Dibon og de landsbyene som hørte til, og i Jekabse’el og de landsbyene som hørte til, i Jesjua, Molada, Bet-Pelet, Hasar-Sjual og Be’er-Sjeba og de landsbyene som hørte til, i Siklag og Mekona og de landsbyene som hørte til, i En-Rimmon, Sora, Jarmut, Sanoah, Adullam og de landsbyene som hørte til, i Lakisj og de landområdene som hørte til, i Aseka og de landsbyene som hørte til. De bodde fra Be’er-Sjeba til Hinnomdalen. Også Benjamins barn fra Geba bodde i Mikmas, Ajja og Betel og i de landsbyene som hørte til, i Anatot, Nob, Ananja, i Hasor, Rama, Gittajim, i Hadid, Sebo’im, Neballat, i Lod, Ono og Håndverkernes dal. Noen av levittenes avdelinger fra Juda var i Benjamin. Dette er prestene og levittene som kom opp sammen med Serubabel, Sjealtiels sønn, og Josva: Seraja, Jeremia, Esra, Amarja, Malluk, Hattusj, Sjekanja, Rehum, Meremot, Iddo, Ginnetoi, Abia, Mijamin, Ma’adja, Bilga, Sjemaja, Jojarib, Jedaja, Sallu, Amok, Hilkia og Jedaja. Disse var overhodene for prestene og deres brødre i Josvas dager. Levittene var: Josva, Binnui, Kadmiel, Sjerebja, Juda og Mattanja, han som hadde ansvaret for lovsangssalmene, han og hans brødre. Også Bakbukja og Unni, deres brødre, sto rett overfor dem når de hadde vakttjeneste. Josva ble far til Jojakim, Jojakim ble far til Eljasjib, Eljasjib ble far til Jojada, Jojada ble far til Jonatan, og Jonatan ble far til Jaddua. I Jojakims dager var disse prestene overhoder for fedrene: Av Seraja var det Meraja. Av Jeremia var det Hananja. Av Esra var det Mesjullam. Av Amarja var det Johanan. Av Malluk var det Jonatan. Av Sjebanja var det Josef. Av Harim var det Adna. Av Merajot var det Helkai. Av Iddo var det Sakarja. Av Ginneton var det Mesjullam. Av Abia var det Sikri, Minjamins sønn. Av Moadja var det Piltai. Av Bilga var det Sjammua. Av Sjemaja var det Jonatan. Av Jojarib var det Mattenai. Av Jedaja var det Ussi. Av Sallai var det Kallai. Av Amok var det Eber. Av Hilkia var det Hasjabja. Av Jedaja var det Netanel. Under regjeringstiden til perseren Dareios ble det også ført en oversikt over levittene og prestene som hadde vært slektsoverhoder i Eljasjibs, Jojadas, Johanans og Jadduas dager. Slektsoverhodene blant Levis sønner fram til Johanan, Eljasjibs sønns dager, ble nedskrevet i krønikeboken. Overhodene for levittene var Hasjabja, Sjerebja og Josva, Kadmiels sønn, sammen med deres brødre som sto rett overfor dem, for å love og prise, vekselvis mellom korene, etter befalingen fra David, Guds mann. Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesjullam, Talmon og Akkub var portvakter og holdt vakt ved lagerrommene i portene. Disse levde i Jojakims dager, sønn av Josva, sønn av Josadak, og i stattholderen Nehemjas og presten Esras, den skriftlærdes, dager. Til innvielsen av muren i Jerusalem hentet de levittene fra alle stedene de bodde, for at de skulle føres til Jerusalem for å feire innvielsen med glede, takksigelse og sang, med cymbler, harper og lyrer. Sangernes sønner samlet seg fra landområdet rundt Jerusalem, fra landsbyene til netofatittene, fra Bet-Haggilgal og fra markene ved Geba og Asmavet. For sangerne hadde bygd seg landsbyer overalt rundt Jerusalem. Så renset prestene og levittene seg, og de renset folket, portene og muren. Deretter tok jeg med høvdingene i Juda opp på muren og utpekte to store lovsangskor. Det ene gikk mot høyre på muren, fram mot Avfallsporten. Etter dem gikk Hosjaja og halvparten av høvdingene i Juda, og Asarja, Esra, Mesjullam, Juda, Benjamin, Sjemaja, Jeremia og noen av prestenes sønner med trompeter, Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Sjemaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, og hans brødre Sjemaja, Asarel, Milalai, Gilalai, Ma’ai, Netanel, Juda og Hanani, og de hadde musikkinstrumentene til David, Guds mann. Esra, den skriftlærde, gikk foran dem. Ved Kildeporten foran dem gikk de opp trappen til Davids by, på trappen på muren, bortenfor Davids hus, så langt østover som til Vannporten. Det andre lovsangskoret gikk i motsatt retning, og jeg fulgte etter dem med halvparten av folket på muren. Vi gikk forbi Ovnstårnet og helt til Den brede muren, over Efraimporten, over Gamleporten, over Fiskeporten, forbi Hananeltårnet, Meatårnet, og helt til Saueporten. De stanset ved Fengselsporten. Så ble de to lovsangskorene stående i Guds hus, og det samme gjorde også jeg og den halvparten av forstanderne som var sammen med meg, prestene Eljakim, Ma’aseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Sakarja og Hananja. De hadde med trompeter. Der var også Maaseja, Sjemaja, Elasar, Ussi, Johanan, Malkia, Elam og Eser. Sangerne sang høyt med Jisrakja som leder. Den dagen ofret de også store offer og gledet seg, for Gud hadde latt dem fryde seg med stor glede. Også kvinnene og barna gledet seg, så gleden i Jerusalem kunne høres på lang avstand. Samme dag ble det utvalgt noen menn som ble satt over rommene i lagerhuset for offergavene, førstegrøden og tiendene. Fra markene rundt byene skulle de samle inn de delene som er nedtegnet i loven for prestene og levittene. For Juda gledet seg over prestene og levittene som gjorde tjeneste. Både sangerne og portvaktene tok vare på det som tilhørte tjenesten for deres Gud, og det som hørte til tjenesten med renselsen, etter befalingen fra David og hans sønn Salomo. For både i Davids og Asafs dager, i de eldre tider, var det overhoder for sangerne, og det var lovsanger og takkesanger til Gud. I Serubabels dager og i Nehemjas dager ga hele Israel bestemte deler til sangerne og portvaktene, en andel for hver dag. De ga av det hellige til levittene, og levittene ga det hellige til Arons barn. På den dagen leste de fra Moseboken mens folket hørte på, og der ble det oppdaget at det var skrevet at ingen ammonitt eller moabitt noen gang skulle komme inn i Guds forsamling, fordi de ikke hadde møtt Israels barn og gitt dem brød og vann, men hadde leid Bileam for å forbanne dem. Men vår Gud vendte forbannelsen til en velsignelse. Det skjedde: Da de hadde hørt loven, skilte de ut fra Israel alle som var av andre folkeslag. Før dette hendte, viste det seg at presten Eljasjib, som var gitt myndighet over lagerhusene i vår Guds hus, og som var i nær slekt med Tobia, hadde gjort i stand et stort rom for ham. Der hadde de tidligere lagret grødeoffer, røkelse, forskjellige gjenstander, tiende av kornet, mosten og oljen, som de hadde fått befaling om å gi til levittene og sangerne og portvaktene, og offergavene til prestene. Men mens alt dette hendte, var ikke jeg i Jerusalem, for i det trettiandre regjeringsåret til Artaxerxes, Babels konge, hadde jeg kommet tilbake til kongen. Men da et bestemt antall dager var gått, ba jeg kongen om anledning til å reise. Jeg kom til Jerusalem og oppdaget hvilken ondskap Eljasjib hadde lagt til rette for Tobia ved at han hadde gjort i stand et rom til ham i forgården til Guds hus. Dette syntes jeg meget ille om. Derfor kastet jeg alt innboet til Tobia ut av rommet. Deretter befalte jeg dem å gjøre rommene rene. Så fikk jeg brakt inn igjen de gjenstandene som hørte til i Guds hus, sammen med grødeofferet og røkelsen. Jeg skjønte også at levittenes andeler ikke var gitt dem. For hver av levittene og sangerne som gjorde tjeneste, hadde dratt tilbake til sitt eget åkerland. Derfor gikk jeg i rette med forstanderne og sa: «Hvorfor er Guds hus blitt forsømt?» Jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen på plassene sine. Så kom hele Juda med tienden av kornet, mosten og oljen til lagerhuset. Som skattmestere over lagerhuset utnevnte jeg presten Sjelemja og Sadok, den skriftlærde, og av levittene utnevnte jeg Pedaja. Hanan, sønn av Sakkur, sønn av Mattanja, ble utpekt til å stå ved deres side. For de ble holdt for å være pålitelige. Oppgaven deres var å dele ut til sine brødre. Husk på meg, min Gud, for dette, og utslett ikke mine barmhjertighetsgjerninger som jeg har gjort for min Guds hus, og for tjenestene som hører til der. I de dager så jeg folket i Juda tråkke vinpresser på sabbaten. De kom med kornbånd og lesset dem på eslene, også vin, druer, fikener og all slags last. Alt dette tok de med seg inn i Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dagen de solgte disse matvarene. Det bodde også noen fra Tyros der, og de kom med fisk og alle slags varer, og på sabbaten solgte de dem til Judas barn og i Jerusalem. Da gikk jeg i rette med stormennene i Juda og sa: «Hvordan kan dere gjøre noe så ondt som å vanhellige sabbatsdagen? Var det ikke nettopp dette deres fedre gjorde, og som førte til at Gud måtte la alt dette onde komme over oss og over denne byen? Dere lar enda mer vrede komme over Israel ved å vanhellige sabbaten.» Straks det begynte å mørkne i Jerusalems portrom, befalte jeg at portene skulle stenges. Jeg ga befaling om at de ikke skulle åpnes før etter sabbaten. Så satte jeg ut noen av tjenerne mine ved portene. De skulle se til at det ikke ble ført inn noen last på sabbatsdagen. Handelsmennene og de som solgte alle slags varer, overnattet nå utenfor Jerusalem både én og to ganger. Da advarte jeg dem og sa: «Hvorfor overnatter dere utenfor muren? Hvis dere gjør det igjen, må jeg bruke makt mot dere.» Fra da av kom de ikke mer på sabbaten. Jeg påla levittene å rense seg, og at de skulle gå av sted og vokte portene, så sabbatsdagen kunne holdes hellig. Husk på meg, min Gud, for dette også, og spar meg etter Din store barmhjertighet! I de dager merket jeg meg også de jødene som hadde giftet seg med kvinner fra Asjdod, Ammon og Moab. Halvparten av barna deres talte språket som ble brukt i Asjdod, og de kunne ikke snakke det jødiske språket, men talte det språket som tilhørte det ene eller det andre folket. Derfor gikk jeg i rette med dem og forbannet dem, slo noen av dem og dro dem i håret. Jeg lot dem sverge ved Gud og si: «Dere skal ikke gi deres døtre som koner til deres sønner, og heller ikke ta noen av deres døtre til deres sønner eller til dere selv. Syndet ikke også Salomo, Israels konge, på denne måten? Likevel var det ingen konge som ham blant alle folkeslagene. Han var elsket av Gud, og Gud gjorde ham til konge over hele Israel. Men selv han ble forledet av de fremmede kvinnene, så han syndet. Skal vi da bare rolig høre på at dere holder fram med all denne store ondskapen og er troløse mot Gud ved å gifte dere med hedenske kvinner?» En av Jojadas sønner, øverstepresten Eljasjibs sønn, var svigersønn til horonitten Sanballat. Derfor drev jeg ham bort fra meg. Husk på dem, min Gud, for de har gjort prestedømmet urent og prestedømmets og levittenes pakt uren. På den måten renset jeg dem fra alt som var hedensk. Jeg fastsatte de forpliktelsene prestene og levittene skulle ha, enhver i sin tjeneste. Jeg fastsatte hvordan offerveden og førstegrøden skulle bringes til bestemte tider. Husk på meg, min Gud, til det gode! Det skjedde i Ahasverus’ dager. Dette var den Ahasverus som hersket over 127 provinser fra India til Kusj. I de dager da kong Ahasverus satt på tronen i kongeriket sitt, den som var i borgen Susan, i det tredje året av regjeringstiden sin, lagde han et gjestebud for alle fyrstene og tjenerne sine, de mektige i Persia og Media, de fornemme menn og fyrster i provinsene. Alle var samlet hos ham. I lang tid viste han fram rikdommene i det herlige kongeriket og prakten i sin kongelige glans. Det gjorde han i 180 dager i alt. Da disse dagene var omme, lagde kongen en fest for alt folket som var til stede i borgen Susan, fra den største til den minste. Det varte i sju dager i forgården til hagen rundt kongens slott. Det var hvite og fiolette tepper av fint lin festet med snorer av fint lin og purpur på sølvstenger og marmorsøyler. Sofaer av gull og sølv sto på en mosaikkbrolegning av porfyr, marmor, perlemor og edelsteiner. De serverte drikke i gullbegre som alle var forskjellig, og det var kongelig vin i overflod til bruk for kongen. Det var bestemt at ingen skulle tvinges til å drikke. Kongen hadde gitt beskjed til hver eneste tjenestemann i huset sitt at han bare skulle skjenke så mye som hver gjest ville ha. Dronning Vasjti lagde også et gjestebud for kvinnene i kongens slott, det som tilhørte kong Ahasverus. På den sjuende dagen, da kongen var i godt humør på grunn av vinen, befalte han Mehuman, Bista, Harbona, Bigta, Abagta, Setar og Karkas, de sju hoffmennene som tjente hos kong Ahasverus, at de skulle føre dronning Vasjti fram for kongen. Hun skulle bære sin kongelige krone og vise sin skjønnhet fram for folket og for tjenestemennene, for hun var meget vakker. Men dronning Vasjti nektet å lyde kongens befaling som kom gjennom hoffmennene. Derfor ble kongen svært sint, ja hans vrede ble tent i ham. Da talte kongen til de vismennene som forsto seg på tidene, for dette pleide kongen å gjøre overfor alle som kjente til lov og rett. De som sto ham nærmest, var Karsjena, Sjetar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan, de sju fyrstene i Persia og Media som hadde adgang til å komme fram for kongen, og som hadde rett til å sitte på de øverste setene i riket. Han sa: «Hvilken lov skal gjelde for dronning Vasjti når hun ikke adlød den befalingen kong Ahasverus sendte henne gjennom hoffmennene?» Da svarte Memukan kongen og fyrstene: «Dronning Vasjti har ikke bare gjort galt overfor kongen, men også overfor alle fyrstene og hele folket i alle landområdene til kong Ahasverus. For dronningens oppførsel vil bli kjent blant alle kvinner, så de kommer til å forakte sine ektemenn når de forteller dette: ‘Kong Ahasverus befalte at dronning Vasjti skulle føres fram for ham, men hun kom ikke.’ Ja, på denne dagen vil fyrstinnene i Persia og Media si til alle kongens fyrster at de har hørt om dronningens oppførsel. På den måten vil det bare bli stor forakt og vrede. Hvis kongen finner det rett, så la en kongelig befaling bli utsendt, og la det bli skrevet ned i persernes og medernes uforanderlige lover: Vasjti skal aldri mer komme fram for kong Ahasverus’ ansikt. Kongen skal gi hennes dronningverdighet til en som er bedre enn henne. Når den befalingen kongen sender ut, blir hørt over hele riket – for det er stort – vil alle koner ære sine ektemenn, både store og små.» Dette rådet syntes kongen og fyrstene godt om, og kongen gjorde slik Memukan hadde sagt. Han sendte brev til alle kongens provinser, til hver provins med den skriften som ble benyttet der, og til hvert folk på deres språk, om at hver mann skulle være herre i sitt eget hus og tale språket til sitt eget folk. Etter at dette hadde hendt og kong Ahasverus’ vrede hadde lagt seg, husket han igjen på Vasjti, hva hun hadde gjort, og det som var bestemt om henne. Kongens tjenere som tjente hos ham, sa da: «Det må letes etter vakre, unge jomfruer til kongen. Kongen må utnevne tilsynsmenn i alle landområdene av riket, så de kan samle alle de vakre unge jomfruene i borgen Susan, i kvinnenes bolig, under tilsyn av Hegai, kongens hoffmann, kvinnenes tilsynsmann. Gi dem kosmetikk så de kan gjøre seg vakre. Da skal den unge kvinnen som er vakrest i kongens øyne, bli dronning i stedet for Vasjti.» Dette rådet syntes kongen godt om, og han handlet deretter. I borgen Susan var det den gang en jøde som het Mordekai, sønn av Ja’ir, sønn av Sjimi, sønn av Kisj, en benjaminitt. Kisj var blitt bortført fra Jerusalem med de fangene som ble bortført sammen med Jekonja, kongen av Juda. Det var ham Nebukadnesar, Babels konge, hadde bortført. Han hadde oppfostret Hadassa, det er Ester, hans farbrors datter, for hun hadde verken far eller mor. Den unge kvinnen hadde en nydelig skikkelse og var vakker å se på. Da hennes far og mor døde, adopterte Mordekai henne som sin egen datter. Det skjedde slik: Kongens ord og befaling ble hørt, og mange unge kvinner ble samlet i borgen Susan, under tilsyn av Hegai. Også Ester ble hentet til kongens slott under tilsyn av Hegai, kvinnenes tilsynsmann. Den unge kvinnen var vakker i hans øyne, og fikk bare mer og mer velvilje hos ham. Derfor var han snar med å skaffe henne det hun trengte av kosmetikk, foruten det hun skulle ha til mat. Så fikk hun sju utvalgte tjenestepiker fra kongens slott, og han sørget for at hun og tjenestepikene flyttet inn i den beste delen av kvinnenes hus. Ester hadde ikke avslørt noe om sitt folk eller sin slekt, for Mordekai hadde pålagt henne å holde det hemmelig. Hver dag vandret Mordekai fram og tilbake utenfor forgården til kvinnenes bolig for å få kjennskap til om Ester hadde fred, og hva som skjedde med henne. Hver av de unge kvinnene fikk etter tur komme inn til kong Ahasverus etter å ha fullført tolv måneders forberedelse, etter de forskrifter som gjaldt for kvinnene. For slik skulle dagene brukes for å gjøre dem vakre: seks måneder med myrraolje og seks måneder med parfymer og annen kosmetikk for å gjøre kvinnene vakre. Slik skulle da den unge kvinnen gå inn til kongen, og hun fikk alt det hun ønsket å ta med seg fra kvinnenes hus inn i kongens hus. Om kvelden gikk hun inn, og om morgenen vendte hun tilbake til det andre kvinnehuset, under tilsyn av Sja’asgas, kongens hoffmann, som hadde tilsyn med medhustruene. Hun skulle ikke komme inn til kongen igjen med mindre kongen hadde behag i henne og kalte henne ved navn. Så kom turen til Ester, datter av Abihajil, farbror til Mordekai, han som hadde tatt henne til seg som sin egen datter. Hun skulle gå inn til kongen, og hun ba ikke om noe, bortsett fra det Hegai, kongens hoffmann, kvinnenes tilsynsmann, anbefalte. Ester fant velvilje for alles øyne, hos alle som så henne. Så ble Ester ført til kong Ahasverus, inn i hans kongelige slott, i den tiende måneden, som er måneden tebet, i det sjuende året han regjerte som konge. Kongen elsket Ester mer enn alle de andre kvinnene, og hun sto fram i yndest og velvilje hos ham, mer enn alle de andre jomfruene. Han satte den kongelige kronen på hodet hennes og gjorde henne til dronning i stedet for Vasjti. Kongen lagde et stort gjestebud for alle de fornemme menn og tjenerne sine, «Esters gjestebud». Han fastsatte en høytid som skulle holdes i alle provinsene og ga gaver, rundhåndet som en konge. Da jomfruene ble kalt sammen for andre gang, satt Mordekai i kongens port. Men Ester hadde ikke avslørt noe om sin slekt og sitt folk, slik Mordekai hadde rådet henne til. Ester gjorde som Mordekai hadde sagt, slik hun også gjorde da hun ble oppfostret av ham. I de dager da Mordekai pleide å sitte i kongens port, var det to av kongens hoffmenn som holdt vakt ved døren, Bigtan og Teresj, som ble vrede, og de prøvde å få drept kong Ahasverus. Denne saken ble kjent for Mordekai, og han fortalte det til Ester, dronningen. Ester lot kongen få vite det i Mordekais navn. Da saken ble undersøkt, ble den også bekreftet. Begge to ble hengt i galgen. Så ble dette skrevet ned i krønikeboken hos kongen. Etter dette forfremmet kong Ahasverus Haman, agagitten Hammedatas sønn. Han opphøyde ham og satte setet hans over alle fyrstene som var hos ham. Alle kongens tjenere som var innenfor kongens port, falt på kne og hyllet Haman, slik kongen hadde befalt. Men Mordekai ville ikke falle på kne eller hylle ham. Kongens tjenere som var innenfor kongens port, sa da til Mordekai: «Hvorfor bryter du kongens befaling?» Det skjedde slik: Dag etter dag talte de til ham, men han ville ikke høre. Da fortalte de dette til Haman, for de ville se om Mordekais sak var sterk nok til å bli godtatt, for Mordekai hadde sagt til dem at han var jøde. Da Haman så at Mordekai ikke falt på kne eller hyllet ham, ble Haman fylt av sinne. Men det var for lite i hans øyne å legge hånd på Mordekai alene, for de hadde latt ham få vite hvilket folk Mordekai tilhørte. Derfor ønsket Haman å utrydde alle jøder som fantes i Ahasverus’ kongerike, Mordekais folk. I den første måneden, som er måneden nisan, i det tolvte regjeringsåret til kong Ahasverus, kastet de pur, det vil si lodd, foran Haman. De ville bestemme dag og måned, og til slutt falt loddet på den tolvte måneden, som er måneden adar. Da sa Haman til kong Ahasverus: «Det er et bestemt folk som er spredt omkring blant folkene i alle provinsene av ditt kongerike. Deres lover er annerledes enn hos alle andre folk. Kongen har ingen nytte av bare å la dem bli værende slik for seg selv. Hvis kongen ser det rett, så la det skrives en ordre om at de skal utryddes. Jeg skal da veie opp 10 000 talenter sølv i hånden på dem som har ansvaret for å bringe verdisakene inn i kongens skattkamre.» Så tok kongen signetringen av hånden og ga den til Haman, agagitten Hammedatas sønn, jødenes fiende. Kongen sa til Haman: «Sølvpengene er dine, og med folket kan du gjøre det du finner for godt.» På den trettende dagen i den første måneden ble så kongens skrivere tilkalt. Det ble satt opp et skriv nøyaktig slik som Haman ga befaling om, og sendt til kongens satraper, stattholderne over hver provins, fyrstene over hvert folk, til hver provins i det skriftspråk som ble brukt, og til hvert folk på deres eget språk. Det ble skrevet i kong Ahasverus’ navn og beseglet med kongens signetring. Med ilbudene ble skrivene sendt til alle kongens provinser, med befaling om å utslette, drepe og utrydde alle jøder, unge og gamle, små barn og kvinner på én dag, på den trettende dagen i den tolvte måneden, som er måneden adar. Eiendommene deres kunne plyndres. En avskrift av brevet skulle gjelde som lov i hver provins. Den skulle bli offentliggjort for alle folk, så de kunne være rede på denne dagen. Påskyndet av kongens ord dro ilbudene ut. Loven ble vedtatt i borgen Susan. Så satte kongen og Haman seg ned for å drikke, men byen Susan var skrekkslagen. Da Mordekai fikk vite om alt som hadde hendt, flerret han klærne sine og kledde seg i sekk og aske. Han gikk inn i sentrum av byen og ropte med høy og klagende røst. Han gikk til han var rett foran kongens port, for ingen som var kledd i sekk, kunne gå inn gjennom kongens port. I hver provins hvor kongens ord og lov nådde fram, ble det stor sorg blant jødene, med faste, gråt og klage. Mange la seg ned i sekk og aske. Så kom Esters tjenestepiker og hoffmenn og fortalte det til henne, og dronningen ble grepet av stor nød. Da sendte hun klær som hun ville Mordekai skulle ta på i stedet for den sekkestrien han gikk i, men han ville ikke ta imot dem. Da kalte Ester på Hatak, en av kongens evnukker. Han var utnevnt til å tjene henne, og hun ga ham befaling om å gå til Mordekai for å få vite hva som hadde hendt og hvorfor. Så gikk Hatak ut til Mordekai på torget foran kongens port. Mordekai fortalte ham alt det som hadde hendt ham, og om sølvpengene Haman hadde lovt å veie opp for kongens skattkamre, som betaling for at jødene ble utryddet. Han ga ham også en avskrift av loven om deres utslettelse, som ble vedtatt i Susan, for at han skulle vise den til Ester og forklare det for henne. Han måtte også pålegge henne å gå inn til kongen og trygle og be kongen selv om nåde for hennes folk. Så vendte Hatak tilbake og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. Ester talte til Hatak og ga ham denne befalingen som han skulle bringe til Mordekai: «Alle kongens tjenere og folket i kongens provinser vet at enhver mann eller kvinne som går inn på den innerste gårdsplassen til kongen uten å være tilkalt, er underlagt bare én eneste lov: Han vil bli drept. Men den kongen rekker ut gullsepteret sitt mot, skal leve. Selv er jeg ikke blitt kalt inn til kongen de siste 30 dagene.» Så lot de Mordekai få høre Esters ord. Mordekai sa at de skulle svare Ester og si: «Du må ikke tro i din sjel at du vil slippe unna noe mer enn alle de andre jødene når du kommer inn i kongens slott. For selv om du holder deg helt stille i denne tiden, skal det komme utfrielse og redning for jødene fra et annet sted. Men du og din fars hus skal gå til grunne. Hvem vet om du ikke er kommet til dronningverdigheten for en tid som denne?» Da ba Ester dem svare Mordekai slik: «Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke på tre dager og netter. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten. Så vil jeg gå til kongen, det som er forbudt. Hvis jeg da skal miste livet, så gjør jeg det.» Så gikk Mordekai bort og gjorde alt det Ester hadde pålagt ham. På den tredje dagen skjedde det: Ester tok på seg sitt dronningskrud. Så ble hun stående på den innerste gårdsplassen til kongens slott, rett overfor kongens hus, mens kongen satt på sin kongetrone med ansiktet vendt mot inngangen til huset. Da kongen fikk se dronning Ester som sto på gårdsplassen, fant hun velvilje for hans øyne, og det gullsepteret han hadde i hånden, rakte kongen ut mot dronning Ester. Så gikk Ester nærmere og rørte ved enden av septeret. Kongen sa til henne: «Hva kan bli gjort for deg, dronning Ester? Hva ønsker du? Om det så gjelder inntil halve kongeriket, skal det bli gitt deg.» Da svarte Ester: «Om kongen synes godt om det, er kongen og Haman i dag velkomne til et gjestebud jeg har gjort i stand for ham.» Da sa kongen: «Hent Haman med det samme, så han kan gjøre som Ester sier.» Så kom kongen og Haman til det gjestebudet Ester hadde gjort i stand. Mens vinen ble servert, sa kongen til Ester: «Hva ønsker du? Det skal bli gitt deg. Hva er ditt ønske? Om det så gjelder halve kongeriket, skal det bli oppfylt.» Da svarte Ester og sa: «Min bønn og mitt ønske er dette: Hvis jeg har funnet velvilje for kongens øyne, og hvis kongen synes godt om det, så gi meg det jeg ber om og oppfyll mitt ønske! Så må kongen og Haman komme til gjestebudet som jeg vil gjøre i stand for dem. I morgen skal jeg gjøre som kongen ber.» Den dagen gikk Haman ut, full av glede og lystig til sinns. Men da Haman fikk se Mordekai i kongens port, han som verken reiste seg eller fryktet for ham, ble han fylt av sinne mot Mordekai. Likevel klarte Haman å beherske seg og gikk hjem. Han sendte bud og kalte til seg sine venner og sin kone Seresj. Haman fortalte dem om sin store rikdom, om sine mange barn og om alt det kongen hadde forfremmet ham til, og hvordan han hadde opphøyd ham over kongens fyrster og tjenere. Haman sa også: «Dronning Ester innbød ingen andre enn meg og kongen til det gjestebudet hun hadde gjort i stand. I morgen er jeg igjen innbudt av henne, sammen med kongen. Likevel er alt dette til ingen nytte, så lenge jeg ser jøden Mordekai sitte i kongens port.» Da sa hans kone Seresj og alle hans venner til ham: «La det bli lagd en galge, 50 alen høy, og i morgen kan du foreslå for kongen at Mordekai blir hengt i den. Så kan du gå lykkelig til gjestebudet med kongen.» Dette syntes Haman godt om, han fikk lagd en galge. Den natten fikk ikke kongen sove. Derfor var det en som fikk befaling om å hente krønikeboken med de historiske nedtegnelsene. De ble lest opp for kongen. Der ble det funnet nedskrevet at Mordekai hadde fortalt om Bigtana og Teresj, to av kongens hoffmenn, voktere ved døren, som hadde prøvd å drepe kong Ahasverus. Da sa kongen: «Hvilken ære eller verdighet er Mordekai blitt vist for dette?» Kongens tjenere som oppvartet ham, sa: «Ingenting er blitt gjort for ham.» Da sa kongen: «Hvem er ute på gårdsplassen?» Nå hadde Haman nettopp kommet inn på den ytre gårdsplassen til kongens slott for å foreslå at kongen skulle henge Mordekai i tregalgen han hadde fått reist. Kongens tjenere svarte ham: «Haman er der ute. Han står på gårdsplassen.» Kongen sa: «La ham komme inn!» Så kom Haman inn, og kongen spurte: «Hva skal gjøres for den mann kongen ønsker å gjøre ære på?» Da tenkte Haman i sitt hjerte: «Hvem skulle kongen heller ønske å vise ære enn meg?» Haman svarte kongen: «Til den mann som kongen vil ære, skal han få hentet en kongelig kledning som kongen selv har båret, og en hest som kongen selv har ridd, og gi ham en kongelig krone på sitt hode. La så denne kledningen og hesten bli gitt til en mann blant kongens mest ærverdige fyrster. La dem kle mannen kongen vil vise ære. La ham så ri på hesteryggen ut på det store torget i byen, og det skal ropes ut foran ham: Slik skal det gjøres for den mann kongen vil ære.» Da sa kongen til Haman: «Skynd deg, ta kledningen og hesten, slik du selv har foreslått, og gjør dette for jøden Mordekai som sitter i kongens port! Ikke det minste av alt det du har sagt, skal forsømmes.» Så tok Haman kledningen og hesten, kledde Mordekai og ledet ham på hesteryggen ut på det store torget i byen. Han ropte foran ham: «Slik skal det gjøres for den mann som kongen vil ære.» Deretter gikk Mordekai tilbake til kongens port. Men Haman skyndte seg til sitt hus, sorgfull og med dekket hode. Da Haman fortalte sin kone Seresj og alle vennene sine alt det som hadde hendt ham, sa vismennene og hans kone Seresj til ham: «Er Mordekai av jødisk slekt, og du begynner å falle ned for ansiktet hans, da skal du ikke kunne bli stående imot ham, men du skal sannelig falle helt ned for ham.» Mens de fremdeles talte med ham, kom hoffmennene til kongen. De skyndte seg å føre Haman til gjestebudet Ester hadde gjort i stand. Så gikk kongen og Haman til gjestebud hos dronning Ester. På den andre dagen, mens vinen ble servert under gjestebudet, sa kongen igjen til Ester: «Hva ber du om, dronning Ester? Det skal bli gitt deg! Hva ønsker du? Om det så gjelder inntil halve kongeriket, skal det oppfylles.» Da svarte dronning Ester og sa: «Hvis jeg har funnet velvilje i kongens øyne, og hvis kongen synes godt om det, la meg da få mitt eget liv og mitt eget folk, det er mitt ønske. For vi er blitt solgt, både jeg og mitt folk, til å utslettes, drepes og utryddes. Var vi bare solgt til å være slaver og slavinner, kunne jeg tidd stille, selv om fienden aldri kunne gitt erstatning for kongens tap.» Da svarte kong Ahasverus og sa til dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han som har et hjerte som har fått ham til å gjøre dette?» Ester svarte: «Fienden er en mann, denne onde Haman.» Da ble Haman slått av skrekk for kongen og dronningen. Da reiste kongen seg opp i sinne og forlot gjestebudet mens vinen ble servert. Han gikk inn i slottshagen. Men Haman ble igjen for å be Ester, dronningen, om sitt liv, for han forsto at kongen hadde bestemt seg for å gjøre ham ondt. Da kongen kom tilbake fra slottshagen til huset hvor det var gjestebud og vinservering, hadde Haman ramlet tvers over sofaen der Ester satt. Da sa kongen: «Vil han også overfalle dronningen her hos meg i huset?» Straks dette ordet hadde gått ut av kongens munn, dekket de over ansiktet til Haman. Harbona, en av hoffmennene, sa da: «Se! Haman lagde en tregalge for Mordekai, han som talte det gode til beste for kongen. Tregalgen er 50 alen høy, og den står nå ved huset til Haman.» Da sa kongen: «Heng ham i den!» Så hengte de Haman i tregalgen han hadde gjort i stand for Mordekai, og kongens vrede la seg. Huset til Haman, jødenes fiende, ga kong Ahasverus samme dag til dronning Ester. Mordekai kom fram for kongens ansikt, for Ester hadde fortalt om slektskapet til henne. Da tok kongen av seg signetringen sin, den han hadde tatt fra Haman, og ga den til Mordekai. Ester satte Mordekai over Hamans hus. Ester talte igjen for kongens ansikt, falt ned foran ham og bønnfalt om nåde med tårer, så agagitten Hamans ondskap og den onde planen han hadde tenkt ut mot jødene, kunne gjøres til intet. Kongen rakte fram gullsepteret sitt mot Ester. Da reiste Ester seg og stilte seg for kongens ansikt. Hun sa: «Hvis kongen synes godt om det og jeg har funnet nåde for hans øyne, og hvis kongen ser at denne saken er rett og jeg er god i hans øyne, så la et skriv sendes ut for å tilbakekalle skrivene som er utformet av Haman, agagitten Hammedatas sønn. Han skrev dem for å utslette jødene i alle kongens provinser. For hvordan kunne jeg holde ut å se det onde ramme mitt folk? Hvordan kunne jeg holde ut å se at min slekt ble fullstendig utryddet?» Da sa kong Ahasverus til dronning Ester og jøden Mordekai: «Sannelig, Hamans hus har jeg gitt til Ester, og de har hengt ham i tregalgen fordi han ville legge hånd på jødene. Nå kan dere selv lage et skriv om jødene, slik det er best i deres øyne, og i kongens navn. Dere skal forsegle det med kongens signetring. For det som er skrevet i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke omgjøres.» Samtidig ble kongens skrivere tilkalt. Det var i den tredje måneden, som er måneden sivan, på den tjuetredje dagen. Alt ble skrevet nøyaktig slik Mordekai befalte, både til jødene, satrapene, stattholderne og fyrstene i provinsene fra India til Kusj, 127 provinser i alt, til hver provins med den skriften som ble brukt der, og til hvert folk på deres eget språk, og til jødene med deres skrift og på deres språk. Han skrev i kong Ahasverus’ navn og forseglet det med kongens signetring. Så sendte han ridende ilbud av sted med brevene. De red på kongelige hester, som var avlet fra de raskeste hingster. I disse brevene ga kongen jødene i hver eneste by lov til å samle seg og beskytte sine liv, å utslette, drepe og utrydde alle krefter i ethvert folk eller i enhver provins som ville komme og angripe dem, både små barn og kvinner, og rett til å prisgi det de eide til å plyndres. Alt dette kunne de gjøre på én dag i alle provinsene til kong Ahasverus, på den trettende dagen i den tolvte måneden, måneden adar. En avskrift av brevet skulle gjelde som lov i hver provins og kunngjøres for alle folk, så jødene kunne være klare til å hevne seg på fiendene sine den dagen. Ilbudene på de kongelige hestene, skyndte seg å dra ut og for omkring etter kongens befaling. Brevet ble vedtatt som lov i borgen Susan. Så gikk Mordekai bort fra kongens ansikt, iført kongelig skrud i fiolett og hvitt, med en stor gullkrone og en kappe av fint lin og purpur. Byen Susan var full av glede. Hos jødene var det lys og glede, fryd og ære. I hver provins og by, overalt hvor kongens ord og lov kom, ble det fryd og glede, høytid og helligdag blant jødene. Da slo mange av landets folk seg sammen med jøder, fordi frykt for jødene var kommet over dem. I den tolvte måneden, det vil si i måneden adar, på den trettende dag, var tiden kommet da kongens ord og lov skulle settes i verk. På den dagen da jødenes fiender hadde håpet å overmanne dem, skjedde det motsatte ved at jødene selv overmannet dem som hatet dem. Overalt i alle provinsene til kong Ahasverus samlet jødene seg i byene for å legge hånd på dem som søkte å føre noe ondt over dem. Ingen kunne stå seg imot dem, for frykt for dem var kommet over alle folkene. Alle fyrstene i provinsene, satrapene, stattholderne og alle som utførte kongens arbeid, hjalp jødene, fordi de fryktet for Mordekai. For Mordekai var nå stor i kongens slott, og gjetordet om ham spredte seg ut i alle provinsene. Denne mannen Mordekai ble stadig mer framstående. Slik beseiret jødene alle fiendene sine med sverd, mannefall og ødeleggelse, og de gjorde det de som hatet dem, ville gjort med dem. I borgen Susan drepte og utryddet jødene 500 menn. Også Parsjandata, Dalfon, Aspata, Porata, Adalja, Aridata, Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata, ti sønner av Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende, drepte de. Men de la ikke hånd på byttet. Samme dag ble tallet på dem som ble drept i borgen Susan, tatt med til kongen. Kongen sa til dronning Ester: «Jødene har drept og utryddet 500 menn i borgen Susan, i tillegg til de ti sønnene til Haman. Hva har de gjort i de andre av kongens provinser? Hva ber du om? Det skal bli gitt deg. Hva mer ønsker du? Det skal bli oppfylt.» Da svarte Ester: «Hvis kongen synes godt om det, la da jødene i Susan også i morgen få gjøre etter den loven som gjelder i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgene.» Kongen befalte at dette skulle gjøres. Loven om det ble vedtatt i Susan, og de hengte Hamans ti sønner. Jødene i Susan samlet seg igjen på den fjortende dagen i måneden adar, og de drepte 300 menn i Susan. Men de la ikke hånd på byttet. De andre jødene i kongens provinser samlet seg og beskyttet sine liv. De hadde ro for sine fiender og drepte 75 000 av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet. Dette hendte den trettende dagen i måneden adar, og på den fjortende dagen hvilte de ut og gjorde den til en dag med høytid og glede. Men jødene i Susan samlet seg på den trettende dagen og på den fjortende. På den femtende dagen hvilte de. De gjorde den til en dag med høytid og glede. Jødene i landsbyene, de som bodde i de byene som ikke hadde murer, feiret derfor den fjortende dagen i måneden adar med glede og fest, som en høytidsdag, og de sendte festgaver til hverandre. Mordekai skrev ned alt dette som hadde skjedd, og sendte brev til alle jødene som var i alle provinsene til kong Ahasverus, både nær og fjern. Der sto det at de seg imellom måtte vedta at de skulle feire den fjortende dagen og den femtende dagen i måneden adar hvert år, fordi dette var de dagene da jødene fikk ro for sine fiender, og fordi det var i den måneden sorgen ble vendt til glede for dem, og sørgetiden ble til høytid. De skulle gjøre disse dagene til dager med fest og glede, og de skulle sende festgaver til hverandre og gaver til de fattige. Så vedtok da jødene som tradisjon det de hadde innført, slik Mordekai hadde skrevet til dem. For Haman, agagitten Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde tenkt ut en ond plan mot jødene for å få dem utryddet. Han hadde kastet pur, det vil si lodd, for å ødelegge og utrydde dem. Men da Ester kom fram for kongens ansikt, befalte han ved brev at det ondskapsfulle rådet Haman hadde tenkt ut mot jødene, skulle vende tilbake over hans eget hode, og at han og hans sønner skulle henges i galgene. Derfor kalte de disse dagene for purim, etter navnet pur. På grunn av alt som sto i dette brevet, og på grunn av det de selv hadde sett i denne saken, og det som hadde hendt med dem, fattet jødene et vedtak og påla seg selv og sin slekt og alle dem som ville slutte seg sammen med dem, at de uten opphold skulle holde høytid disse to dagene hvert år. Det skulle gjøres etter det som var skrevet om den og på den fastsatte tid. Disse dagene skulle altså huskes og holdes i hvert slektsledd, hver slekt, hver provins og hver by, for at ingen skulle unnlate å holde disse purimdagene blant jødene, og for at minnet om dem ikke skulle gå tapt blant deres etterkommere. Dronning Ester, Abihajils datter, sammen med jøden Mordekai, skrev deretter et offisielt brev for at dette andre brevet om purim skulle bekreftes som lov. Mordekai sendte brev til alle jødene, til de 127 provinsene i kongeriket til Ahasverus – det var brev om fred og sannhet – for at disse purimdagene skulle bekreftes som lov på deres fastsatte tider. Det ble gjort slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde foreskrevet, og slik de hadde bestemt for seg og sin slekt om det som angikk fastetidene og klageropene. Esters lov stadfestet på den måten de spørsmålene som gjaldt purim, og alt ble skrevet ned i boken. Kong Ahasverus la skatt både på fastlandet og på øyene i havet. Alt han gjorde ved fullmakt og velde, og beretningen om Mordekais storhet, den som kongen forfremmet ham til, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Media og Persia? For jøden Mordekai var den øverste etter kong Ahasverus, og han var stor blant jødene. Han ble også vel ansett blant alle sine brødre, og han søkte det gode for sitt folk og talte fred til hele sin slekt. I landet Us var det en mann som hadde navnet Job. Denne mannen var ulastelig og rettskaffen, han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Det ble født ham sju sønner og tre døtre. Eiendommen hans besto av 7000 sauer, 3000 kameler, 5000 par okser, 500 eselhopper og en meget stor mengde tjenere, så denne mannen var den mektigste av alle Østens sønner. Hans sønner pleide å holde gjestebud i husene sine, hver av dem på sin dag, og de pleide å sende bud og innby sine tre søstre til å spise og drikke sammen med dem. Det skjedde på denne måten: Da festdagene var over, sendte Job bud på dem og helliget dem. Han sto tidlig opp om morgenen og ofret like mange brennoffer som tallet på dem alle var. For Job sa: «Kanskje mine sønner har syndet og spottet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid. Det skjedde en dag at Guds sønner kom for å stille seg fram for Herren, og sammen med dem kom også Satan. Herren sa til Satan: «Hvor kommer du fra?» Da svarte Satan Herren: «Fra å flakke omkring på jorden, og fra å vandre fram og tilbake på den.» Da sa Herren til Satan: «Har du vendt ditt hjerte mot Min tjener Job? For det er ingen som ham på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde.» Da svarte Satan Herren og sa: «Er det virkelig slik at Job frykter Gud for ingenting? Har Du ikke satt et vern rundt ham, hans hus, og alt det han har på alle kanter? Hans henders gjerning har Du velsignet, og hans eiendom blir bare større i landet. Men rekk bare ut Din hånd og slå alt det han har, så vil han helt sikkert forbanne Deg rett opp i ansiktet!» Herren sa til Satan: «Se, alt han har, er i din hånd. Bare mot ham selv får du ikke rekke ut din hånd!» Så for Satan bort fra Herrens ansikt. En dag da Jobs sønner og døtre spiste og drakk vin i huset til deres førstefødte bror, skjedde det at en budbærer kom til Job og sa: «Oksene holdt på å pløye, og eselhoppene beitet ved siden av dem. Da angrep sabeerne, og de tok dem med seg bort. Også tjenerne slo de med sverdets egg. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne fortelle deg det.» Mens han ennå talte, kom også en annen og sa: «Guds ild falt ned fra himmelen og satte fyr på sauene og tjenerne og fortærte dem fullstendig. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne fortelle deg det.» Mens han ennå talte, kom også en annen og sa: «Kaldeerne dannet tre tropper, styrtet fram mot kamelene og tok dem med seg bort. Også tjenerne slo de med sverdets egg. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne fortelle deg det.» Mens han ennå talte, kom også en annen og sa: «Dine sønner og døtre spiste og drakk vin i huset til deres førstefødte bror. Plutselig blåste det opp en sterk storm fra den andre siden av ørkenen, som tok tak i alle de fire hjørnene av huset, så det falt ned over ungdommene, og de døde. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne fortelle deg det.» Da reiste Job seg, flerret kappen sin og raket seg på hodet. Han falt til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg ut av mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren ga, Herren tok. Herrens navn være lovet!» I alt dette syndet ikke Job, og han anklaget ikke Gud for å være urettferdig. Dette skjedde en dag da Guds sønner igjen kom for å stille seg fram for Herren. Sammen med dem kom også Satan for å stille seg fram for Herren. Herren sa til Satan: «Hvor kommer du fra?» Satan svarte Herren og sa: «Fra å flakke omkring på jorden, og fra å vandre fram og tilbake på den.» Da sa Herren til Satan: «Har du vendt ditt hjerte mot Min tjener Job? For det er ingen som ham på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde. Ennå står han fast i sin ulastelighet, selv om du egget Meg til å ødelegge ham uten grunn.» Da svarte Satan Herren og sa: «Hud for hud! Men alt det en mann har, vil han gi for sitt liv Men rekk ut Din hånd og rør ved hans bein og hans kjøtt, så vil han helt sikkert forbanne Deg rett opp i ansiktet.» Herren sa til Satan: «Se, han er i din hånd, men spar hans liv.» Så gikk Satan bort fra Herrens ansikt og slo Job med smertefulle byller fra isse til fotsåle. Han tok seg et potteskår som han skrapte seg med, mens han satt midt i askehaugen. Da sa hans kone til ham: «Står du fortsatt fast i din ulastelighet? Forbann Gud og dø!» Men han svarte henne: «Du taler som en av de dåraktige kvinnene. Er det bare det gode vi skal ta imot fra Gud, og ikke også det onde?» I alt dette syndet ikke Job med sine lepper. Da Jobs tre venner fikk høre om alt det onde som var kommet over ham, kom hver av dem fra sitt eget sted, temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og na’amanitten Sofar. For de hadde avtalt at de skulle komme for å sørge sammen med ham og trøste ham. Da de løftet blikket et stykke borte fra og ikke kunne kjenne ham igjen, løftet de røsten og gråt. Hver enkelt av dem flerret kappen sin og kastet støv opp mot himmelen over hodet sitt. Så satte de seg ned på jorden sammen med ham i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at lidelsen hans var meget tung. Etter det åpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble født. Job tok til orde og sa: «Må den bare forgå, den dagen jeg ble født, sammen med den natten det ble sagt: ‘Et guttebarn er unnfanget.’ Den dagen – måtte den være mørke! Måtte ikke Gud søke den fra det høye, og måtte ikke lyset skinne på den! Måtte mørke og dødsskygge kreve den tilbake! Måtte en sky legge seg over den! La bare det svarte ved den dagen skremme den! Den natten – måtte mørke gripe den! Måtte den ikke fryde seg blant årets dager! Måtte den ikke komme med blant månedenes tall! Ja, den natten – måtte den bare være ufruktbar! Måtte intet lykkerop lyde på den! Måtte de som forbanner dagen, bare forbanne den, de som er klare til å vekke Leviatan. Måtte morgenstjernene på den bli til mørke! Måtte den vente på lyset, uten å få det, uten å se glimt av morgenrøden, fordi den ikke stengte morslivets dører for meg, og ikke skjulte plagen fra mine øyne. Hvorfor kunne jeg ikke dø i mors skjød, forgå da jeg kom ut fra morslivet? Hvorfor tok knærne imot meg? Hvorfor var det bryst jeg fikk die? For da kunne jeg bare ligge i ro og tie, jeg kunne sove, da var det bare hvile for meg, sammen med konger og jordens rådgivere, de som bygde seg ruiner, eller med fyrster som hadde gull, som fylte sine hus med sølv. Eller hvorfor ble jeg ikke gjemt som et ufullbåret foster, som spedbarn som aldri fikk se lyset? Der slutter de ugudelige å rase, der hviler den som har mistet sin kraft, der er fangene sammen i ro, de hører ikke slavedriverens røst. Liten og stor er der, og slaven er fri fra sin herre. Hvorfor gis det lys til den som har møye, og liv til den som er bitter i sjelen – til dem som venter på døden, uten at den kommer, og som leter etter den mer enn etter skjulte skatter; som gleder seg med jubel og fryder seg når de finner graven – til den mannen som fikk sin vei skjult, den som Gud har stengt inne! For i stedet for brød har jeg sukk, og mine stønn strømmer ut som vann. For det fryktelige som jeg fryktet, er kommet over meg, og det jeg hadde angst for, har nådd meg. Jeg har ikke fred, og jeg har ingen ro. Jeg får ikke hvile, for uroen kommer.» Da tok temanitten Elifas ordet og sa: «Hvis en prøver seg med et ord til deg, vil du da bli trett av det? Men hvem kan vel holde seg fra å tale? Sannelig, du har selv rettledet mange, og de svake hender har du styrket. Dine ord holdt oppe den som var nær ved å falle, og de sviktende knær har du styrket. Men nå, når det kommer over deg selv, siger du sammen. Det rammer deg, og du forskrekkes. Er det ikke din frykt du setter din lit til? Og er ikke dine ulastelige veier ditt håp? Tenk etter, når gikk en uskyldig til grunne? Eller hvor er de rettskafne som noensinne ble utslettet? Jeg har ikke sett annet enn at de som dyrker misgjerning og sår elendighet, høster det samme. Ved Guds pust går de til grunne, og ved Hans vredes ånde fortæres de. Brølet fra løven, røsten av den farlige løven og tennene til ungløvene blir knust. Den gamle løven går til grunne av mangel på bytte, og ungene til løvinnen blir spredt. Til meg snek ord seg inn, og som en hviskende lyd fanget mitt øre noe av det. Under urolige tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller over menneskene, da ble jeg grepet av frykt og beven, som fikk alle mine bein til å skjelve. En ånd for over mitt ansikt. Håret på min kropp reiste seg. Den sto stille, men jeg kunne ikke skjelne utseendet den hadde. En skikkelse var rett for øynene mine, det var stillhet. Jeg hørte en stemme som sa: Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren innfor sin Skaper? Når Han ikke kan stole på sine tjenere og regner med dårskap hos sine engler, hva da med dem som bor i hus av leire, med sin grunnvoll i støvet, de som smuldrer som møllen? Fra morgen til kveld blir de knust. De går fortapt for evig, uten at noen legger merke til det. Rykkes ikke deres teltsnor opp? De dør, men ikke med visdom. Rop nå bare! Finnes det noen som vil svare deg? Og til hvem av de hellige vil du vende deg? For vrede dreper dåren, og bitterhet tar livet av den enfoldige. Jeg har sett dåren slå rot, men plutselig måtte jeg forbanne stedet der han bor. Hans sønner er langt fra frelse, de knuses i porten, og det finnes ingen som kan fri dem ut. For den sultne spiser opp hans avling, selv ut fra tornene tar de den, og en snare snapper deres rikdom. For lidelsen kommer ikke opp fra støvet, og det spirer ikke møye opp fra jorden. Likevel er mennesket født til møye, slik som ildens gnister fyker oppover. Men var det meg, ville jeg søke Gud, og til Gud ville jeg overgi min sak, Han som gjør store og uransakelige ting, underfulle gjerninger uten tall. Han gir regn til jordens overflate og sender vann til utkantene av landet. De fornedrede setter Han høyt opp, og de som sørger, blir løftet opp i trygghet til frelse. Han gjør de listiges planer til intet, så deres hender ikke kan få sette deres planer i verk. Han fanger de vise i deres egen list, og de listiges råd blir bare hastverk. Om dagen møter de mørket, og som det var natten, famler de seg fram midt på dagen. Men Han frelser fra sverdet, fra deres munn, og den fattige fra den sterkes hånd. Derfor er det håp for den hjelpeløse, og uretten lukker sin munn. Se, salig er det menneske som Gud refser. Derfor må du ikke forakte den Allmektiges tukt! For Han sårer, men Han forbinder også! Han knuser, men Hans hender leger! I seks trengsler skal Han fri deg ut, ja, i den sjuende skal ikke noe ondt ramme deg. I hungersnød skal Han forløse deg fra døden, og i strid fra sverdets grep. Du skal bli skjult fra tungens snert, og du skal ikke frykte for ødeleggelsen når den kommer. Du skal bare le av ødeleggelse og hungersnød, og du skal ikke frykte for jordens villdyr. For du skal ha en pakt med steinene på marken, og villdyrene på marken skal holde fred med deg. Du skal få kjenne at det er fred i ditt telt. Du skal se over ditt bosted og finne at ingenting mangler. Du skal også vite at din slekt skal bli tallrik og ditt avkom som gresset på marken. I fullmoden alder skal du nå graven, slik et kornbånd modner i sin tid. Se, dette har vi gransket ut. Og slik er det! Hør det og erkjenn dette, du også!» Da tok Job ordet og sa: «Å, om min sorg til fulle kunne bli veid, og min ulykke lagt på vektskålen sammen med den! For da ville den vise seg tyngre enn sanden ved havet; derfor kom mine ord så ubetenkt. For Den Allmektiges piler sitter i meg. Min ånd drikker av deres gift. Guds redsler fylker seg mot meg. Skriker villeslet når det har gress, eller rauter oksen over sitt fôr? Kan mat uten smak spises hvis den ikke er saltet? Eller er det noen smak i eggehviten? Min sjel nekter å røre ved dette; det er som bedervet mat for meg. Måtte jeg bare få min bønn oppfylt, om bare Gud ville gi meg det som er mitt håp! Måtte bare Gud bestemme seg for å knuse meg, om Han bare ville gi sin høyre hånd fritt løp og gjøre det forbi med meg! Da hadde jeg fremdeles trøst; selv om jeg får smerte uten skånsel, ville jeg juble, for jeg har ikke avvist Den Helliges Ord. Hvilken styrke har jeg, så jeg ennå skulle vente? Hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv? Er min styrke den samme som i steinene? Eller er mitt kjøtt av bronse? Har jeg vel noen hjelp i meg selv? Er alt håp om redning drevet bort fra meg? Mot den som er fortvilet, skulle hans venn vise barmhjertighet, så han ikke forlater frykten for Den Allmektige. Mine brødre gikk fram med svik, lik en bekk, som strømmende bekker som ble borte. De er mørke på grunn av is, og snøen forsvinner i dem. Men når tørketiden kommer, er de ikke der. Når det er hete, er de borte fra sine elvefar. Det leiet de følger, svinger av, de blir bare borte og går tapt. Karavanene fra Tema skuer, de reisende fra Saba håper på dem. De ble til skamme, for det var noe de stolte på. De kom dit og ble skuffet. Sannelig, nå er dere blitt likedan, dere ser det som skremmer, og blir redde. Sa jeg noen gang: ‘Gi meg?’ eller: ‘Bruk av deres rikdom til en bestikkelse for meg?’ eller: ‘Redd meg fra fiendens hånd?’ eller: ‘Forløs meg fra grusomme menneskers hånd?’. Lær meg, så skal jeg tie. Hjelp meg å forstå hvor jeg for vill! Hvor virkningsfull er en rett tale! Men hvilken kraft er det i deres irettesettelse? Har dere bare til hensikt å gjendrive mine ord, den fortviltes tale, som er lik vinden? Selv den farløse kaster dere lodd om, og dere kjøpslår om deres venn. Men nå må dere se på meg, for jeg kan ikke lyve dere rett opp i ansiktet. Jeg ber dere, vend om, så det ikke blir gjort urett! Ja, vend om, for her står min rettferdighet fast. Finnes det noen urett på min tunge? Kan ikke min gane skjelne det fordervelige? Står ikke mennesket i en strid på jorden? Er ikke hans dager som dagene til en leiekar? Som en slave som stunder etter skyggen, som en leiekar som lengter etter sin lønn, slik har måneder med skuffelse blitt min arvedel, og netter med møye ble tildelt meg. Når jeg legger meg, sier jeg: ‘Når kan jeg stå opp?’ Men kvelden blir lang, og jeg er full av uro helt til daggry. Mitt kjøtt er dekket av mark og skorper som av jord, min hud er sprukken og løses stadig opp. Mine dager flyr hurtigere enn en vevers skyttel, og de avsluttes uten håp. Husk at mitt liv er bare et åndepust. Mitt øye får aldri vende tilbake og se det gode. Hans øye som nå stirrer på meg, skal ikke se meg. Du fester blikket på meg, men jeg er ikke der. Som skyen oppløses og blir borte, slik stiger heller ikke den opp igjen som farer ned til dødsriket. Han vender aldri mer tilbake til sitt hus, og hans eget sted kjenner ham ikke lenger. Derfor vil jeg ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale når min ånd har trengsel. Jeg vil klage med bitterhet i sjelen. Er jeg et hav eller et sjøuhyre, siden Du setter vakt over meg? Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt hvilested skal lette min klage», da skremmer Du meg med drømmer og forskrekker meg med syner. Derfor velger min sjel å bli kvalt, heller døden enn mine bein. Jeg har avsky for alt dette. Jeg vil ikke leve til evig tid. Gå bort fra meg, for mine dager er bare et pust. Hva er da et menneske, at Du skulle sette ham så høyt, at Du skulle rette Ditt hjerte mot ham, at Du skulle se til ham hver morgen og prøve ham hvert øyeblikk? Hvor lenge? Kan Du ikke bare vende Ditt blikk bort fra meg og la meg være for meg selv til jeg svelger mitt spytt? Har jeg syndet? Hvilken skade har jeg gjort Deg, Du som våker over mennesket? Hvorfor har Du satt meg opp som skyteskive for Deg, så jeg er en byrde for meg selv? Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning? For nå legger jeg meg ned i støvet, og Du leter nøye etter meg, men jeg er der ikke lenger.» Da tok sjuhitten Bildad ordet og sa: «Hvor lenge vil du komme med alle disse ordene og la din munns tale være som en storm? Vil Gud forvrenge dommen? Vil Den Allmektige forvrenge rettferdigheten? Hvis dine sønner har syndet mot Ham, så overlot Han dem til deres egen overtredelse. Hvis du bare oppriktig vil søke Gud og komme fram for Den Allmektige med din bønn om nåde, hvis du bare er ren og oppriktig, vil Han sannelig reise seg til beste for deg og gjøre din rettferdighets bolig fullkommen. For selv om din begynnelse var beskjeden, så skal sannelig din fortsettelse bli overmåte mye større. For jeg ber deg, bare spør den eldre slekt, og legg merke til hva deres fedre gransket ut. For vi hører bare gårsdagen til og skjønner ikke, for som en skygge er våre dager på jorden. Men skal ikke de få lære deg og fortelle deg, og bære fram svar fra sitt hjerte? Kan vel papyrus gro opp uten myrland? Kan sivrør vokse seg stort uten vann? Mens det ennå står grønt og ubeskåret, visner det likevel før alle andre vekster. Slik er stiene til alle dem som glemmer Gud. Og den ugudeliges håp skal gå til grunne. Det han stoler på, skjæres over, og det han setter sin lit til, er som edderkopphuset. Han støtter seg til sitt hus, men det står ikke. Han griper om det, men det står ikke fast. Han står frodig i solen, og nye grener skyter fram i hans hage. Hans røtter fletter seg inn i steinuren, han ser etter et hus blant steinene. Hvis han blir utryddet fra sitt sted, vil det fornekte ham og si: ‘Jeg har aldri sett deg!’ Se, dette er den glede han får på sin vei, og opp av støvet vil andre spire fram. Se, Gud forkaster ikke den ulastelige, men Han styrker ikke dem som gjør ondt. Vent bare til Han fyller din munn med latter og dine lepper med jubelrop. De som hater deg, skal bli kledd i skam, og de ugudeliges telt skal være borte.» Da tok Job ordet og sa: «Sannelig, jeg vet det er slik, men hvordan kan en mann bli rettferdiggjort for Gud? Hvis han hadde lyst til å gå i rette med Ham, kunne han ikke svare Ham ett ord til tusen. Han er vis i sitt hjerte og mektig i styrke. Hvem kunne forherde seg mot Ham og likevel ha fred? Han flytter fjell før de vet det, Han velter dem i sin vrede. Han ryster jorden ut av sitt sted, og dens søyler skjelver. Han taler til solen, og den stiger ikke opp. Han setter segl for stjernene. Han spenner himmelen ut alene og skrider fram på havets bølger. Han formet Bjørnen, Orion og Sjustjernen og stjernebildene i sør. Han gjør mektige gjerninger, langt større enn at de kan utforskes, ja, utallige undergjerninger! Se, Han går forbi meg, men jeg kan ikke se det. Han farer forbi, men jeg merker Ham ikke. Se, om Han røver til seg, hvem kan ta det tilbake? Hvem kan si til Ham: «Hva gjør Du?» Gud tar ikke sin vrede tilbake, Også Rahabs hjelpere måtte bøye seg under Ham. Hvordan skal da jeg kunne svare Ham og velge mine ord i møte med Ham? For selv om jeg var rettferdig, kunne jeg ikke svare Ham. Jeg måtte be min Dommer om nåde! Om jeg ropte og Han svarte meg, kunne jeg ikke tro at Han la øret til min røst. Han som knuser meg i den sterke stormen og uten grunn gir meg sår på sår. Han som ikke lar meg trekke pusten, men fyller meg med bitterhet. Er det spørsmål om styrke – Han er sannelig sterk. Er det spørsmål om rettferdig dom – hvem vil stevne meg? Selv om jeg rettferdiggjorde meg selv, så ville min egen munn dømme meg skyldig. Selv om jeg er ulastelig, vil Han vise min falskhet. Jeg er ulastelig, men jeg skjønner ikke min egen sjel, for jeg forakter mitt liv. Det er ett og det samme. Derfor sier jeg: ‘Ulastelig eller ugudelig, Han gjør ende på dem begge.’ Hvis svøpen plutselig slår i hjel, spotter Han de uskyldige i fortvilelsen. Jorden blir overgitt i den ugudeliges hånd. Han dekker ansiktet til jordens dommere. Hvis det ikke er Han, hvem kan det da være? Mine dager forsvinner fortere enn en som løper, de flykter av sted, de ser ikke det gode. De farer forbi som sivbåter, som en ørn som stuper ned over sitt bytte. Hvis jeg sier: ‘Jeg vil glemme min klage, jeg vil skifte mine og smile’, så frykter jeg likevel for alle mine lidelser, for jeg vet at Du ikke holder meg uskyldig. Er det så at jeg dømmes som en ugudelig, hvorfor skal jeg da slite meg ut forgjeves? Om jeg vasker meg med snøvann og renser mine hender med lut, vil Du likevel styrte meg ned i avgrunnen, og selv mine egne klær vil avsky meg. For Han er ikke en mann som jeg, så jeg kunne svare Ham. Om vi kommer sammen til retten, finnes det ingen mellommann mellom oss som kunne legge sin hånd på oss begge. Men kunne Han bare ta sin stav og sin gru bort fra meg, så de ikke lenger skremmer meg, se, da kunne jeg tale uten å frykte Ham, men slik er det ikke med meg. Min sjel avskyr mitt liv. Jeg gir min klage fritt løp, jeg taler i min sjels bitterhet. Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke, la meg forstå hvorfor Du strider mot meg. Har Du behag i å undertrykke og forkaste Dine egne henders verk, og se med velvilje på de ugudeliges råd? Har Du øyne av kjøtt? Eller ser Du som et menneske ser? Er Dine dager som et menneskes dager? Er Dine år som en mektig manns dager, så Du skulle lete etter min misgjerning og søke etter min synd, selv om Du vet at jeg ikke er skyldig, og at ingen kan ufri fra Din hånd? Dine hender har formet meg og dannet meg i alle deler til en enhet. Likevel vil Du nå ødelegge meg. Jeg ber Deg, husk at Du har formet meg som leire. Vil Du gjøre meg til støv igjen? Helte Du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost? Kledde Du meg ikke med hud og kjøtt, og vevde Du meg ikke sammen med bein og sener? Du har gitt meg liv og miskunn, og din omsorg har bevart min ånd. Alt dette skjulte Du i Ditt hjerte. Jeg erkjenner at dette sto fast hos Deg: Hvis jeg synder, så vokter Du på meg, og Du vil ikke frikjenne meg fra min misgjerning. Hvis jeg er skyldig, så ve meg! Selv om jeg rettferdiggjør meg selv, kan jeg ikke løfte mitt hode. Jeg er full av skam, bare se min elendighet. Hvis jeg likevel løftet hodet, ville Du jage meg som en løve, og igjen vise Deg underfull mot meg. Du ville bare skaffe nye vitner imot meg, forsterke Din vrede mot meg og skifte ut hærstyrkene Du sender mot meg. Hvorfor lot Du meg da komme ut av mors liv? Hadde jeg bare gått til grunne, så ikke noe øye fikk sett meg! Da hadde jeg vært som om jeg aldri hadde vært til, bare blitt ført rett til graven fra mors liv. Er ikke mine dager få? Gi meg et opphold! La meg få være for meg selv og få glede meg litt før jeg går bort – for aldri å vende tilbake – til mørkets land og dødens skygge, et land så mørkt som selve mørket, som dødens skygge, der det ikke finnes noen orden, hvor selv lyset er som mørke.» Da tok na’amanitten Sofar ordet og sa: «Skulle ikke de mange ord få et svar? Skal en veltalende mann bli rettferdiggjort? Skal ditt tomme snakk bringe menn til taushet? Når du spotter, skulle ikke noen gjøre deg til skamme? For du har sagt: ‘Min lære er ren, og jeg er ren i Dine øyne.’ Men kunne det bare skje at Gud selv ville tale og åpne sine lepper mot deg! Om Han bare ville fortelle deg visdommens hemmeligheter, for der er det mangfoldig innsikt! Du må forstå at Gud krever mindre av deg enn din misgjerning fortjener. Kan du finne ut av Guds skjulte vesen? Kan du nå til grensen for Den Allmektige? Himmelens høyder – hva makter du? Dypere enn dødsriket – hva kan du erkjenne? Omfanget rekker utover jorden og er bredere enn havet! Skulle Han fare forbi, ta til fange og kalle sammen, hvem kan hindre Ham? For Han kjenner menneskets falskhet. Han ser også ondskapen. Vil Han ikke bry seg? Kan vel en uvettig mann forandre sitt hjerte? Kan vel villeselets fole fødes til et menneske? Hvis du nå bare setter ditt hjerte i rette skikk, og rekker dine hender ut mot Ham – er det misgjerning i din hånd, må du få den langt bort, og du må ikke la ondskap bo i dine telt – ja, da kan du sannelig løfte ditt ansikt uten å klandres. Du kan stå støtt uten å frykte. For da får du glemme din lidelse og bare huske den som vann som rant forbi. Ditt liv skal skride fram mot klarere lys enn på høylys dag. Selv i mørke, skal du bli som den lyse morgen. Du skal være trygg, for det er håp. Ja, du er under beskyttelse og kan legge deg til hvile i trygghet. Du skal legge deg til hvile, og ingen skal gjøre deg redd. Ja, mange skal søke gunst framfor ditt ansikt. Men de ugudeliges øyne skal tæres bort, og de skal tape all mulighet til flukt, og deres håp er å utånde.» Da tok Job ordet og sa: «Ja, dere er i sannhet det rette folket, og med dere vil visdommen dø ut! Men også jeg har et forstandig hjerte som dere. Jeg kommer ikke til kort mot dere. Hvem er det som ikke vet alt dette? Jeg er en som blir spottet av sine venner, en som kalte på Gud, og Han svarte ham. Den rettferdige og ulastelige er bare til spott. Den som kjenner seg trygg, tenker på ulykke med forakt. Bare de som har føtter som er i ferd med å skli ut, blir truet av den. Røvernes telt får være i fred, og de som egger Gud til vrede, er trygge, hver den som vil lede Gud i sin egen hånd. Men bare spør villdyrene, og de skal lære deg, eller fuglene i luften, og de skal fortelle deg det. Eller tal til jorden, og den skal lære deg. Fiskene i havet skal forklare det for deg. Hvem er det blant alle disse som ikke forstår at det er Herrens hånd som har gjort alt dette? Han har hver levende sjel i sin hånd, og ånden i alle menneskers kropp. Vil ikke ørene prøve ordene, og smaker ikke ganen på maten? Hos dem i høy alder finnes det visdom, og rikelig med dager gir forstand. Han har visdom og makt, hos Ham er råd og forstand. Se, Han river ned, og det blir ikke bygd opp igjen. Han stenger for en mann, og ingen kan åpne opp. Se, Han demmer for vannene, og de tørker opp. Han slipper dem ut, og de oversvømmer jorden. Hos Ham er styrke og innsikt. Både den som farer vill, og den som fører vill, er underlagt Ham. Han fører rådgivere barføtte bort, og gjør dommere til dårer. Han løser kongers fangebånd, og binder hoftekledet om dem. Han fører prester barbeint bort, og makthavere styrter Han ned. Han tar talens bruk fra dem som nyter tillit, og tar dømmekraften fra de eldste. Han utøser forakt over de fornemme og avvæpner de mektige. Han åpenbarer de store dyp i mørket, Han bringer dødsskyggen fram i lyset. Han lar folkeslag vokse seg store, og Han lar dem gå til grunne. Han lar folkeslag spre seg utover, og Han leder dem. Lederne for landets folk får et forvendt hjerte, og Han lar dem flakke omkring i øde land uten vei. De famler i mørke uten lys, Han lar dem sjangle som en drukken mann. Se, mitt øye har sett alt dette, mitt øre har hørt og forstått det. Hva dere vet, vet jeg også. Jeg kommer ikke til kort sammenlignet med dere. Men jeg vil tale til Den Allmektige, og jeg ønsker å forsvare meg overfor Gud. Men dere som pønsker ut løgner, udugelige leger er dere alle sammen. Kunne dere bare tie helt stille, det ville tjene til visdom for dere. Hør nå på mitt forsvar, og lytt til motinnlegget fra mine lepper! Vil dere fremme Guds sak med urettferdig tale og tale med svik for å forsvare Ham? Vil dere ta parti for Ham? Er det Gud dere vil føre sak for? Vil det gå dere godt når Han ransaker dere? Eller kan dere bedra Ham som en bedrar et menneske? Han skal sannelig refse dere hvis dere i hemmelighet har tatt parti. Vil ikke Hans mektige høyhet forskrekke dere og frykt for Ham falle over dere? Deres visdomsord er ordspråk av aske, deres forsvar er gjort av leire. Vær stille og la meg være, så jeg kan tale, la det så komme over meg, det som må komme. Hvorfor skal jeg bære mitt kjøtt mellom tennene, og holde min sjel i mine egne hender? Se, selv om Han slår meg i hjel, vil jeg stole på Ham. Enda vil jeg forsvare mine veier for Hans ansikt. Han skal også bli meg til frelse, for en ugudelig kan ikke komme for Hans ansikt. Lytt da nøye til min tale, og la min forklaring nå deres ører. Se nå, jeg har forberedt min sak for retten, jeg vet at jeg skal bli rettferdiggjort. Hvem er den som vil gå i rette med meg? Da vil jeg bare tie og utånde. Bare to ting må Du ikke gjøre mot meg, så skal jeg ikke skjule meg for Ditt ansikt: Ta Din hånd langt bort fra meg, og la ikke frykten for Deg sette skrekk i meg. Så kan Du kalle, og jeg vil svare. Eller la meg tale, så kan Du gi meg svar. Hvor mange er mine misgjerninger og synder? Gjør meg kjent med min overtredelse og min synd! Hvorfor skjuler Du Ditt ansikt og regner meg som Din fiende? Vil Du skremme et løv som fyker fram og tilbake? Vil Du forfølge et tørt halmstrå? For Du skriver ut bitre smerter for meg og lar meg arve min ungdoms misgjerninger. Du setter mine føtter i blokken og vokter alle mine stier. Du setter en grense for mine fottrinn. Ja, en brytes ned som noe råttent, som et møllspist plagg. Mennesket, født av en kvinne, har få levedager, og de er fulle av uro. Han skyter opp som en blomst, og visner bort. Han forsvinner som en skygge, og blir ikke stående. En slik holder Du øye med, og meg fører Du til doms hos Deg selv. Hvem kan finne fram en ren fra en uren? Ingen! Siden hans dager er bestemt, er hans måneders tall hos Deg. Du har fastsatt hans grenser, som han ikke kan stige over. Men se da bort fra ham og la ham være, så han kan nyte sin dag, slik som leiekaren. For det er håp for et tre når det blir hogd ned, at det skal spire igjen, og at de spede skuddene ikke skal ta slutt. Selv om roten blir gammel i jorden, og trestubben må dø i molden, så skal det spire ved duften av vann og skyte grener som en nysatt plante. Men en mann dør og ligger kraftløs. Sannelig, når mennesket utånder, hvor er han? Som vannet forsvinner fra en sjø, og en elv blir uttørret og tørker opp, slik legger mennesket seg ned uten å reise seg. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke, og ingen vekker dem fra deres søvn. Om Du bare ville gjemme meg i dødsriket, om Du ville skjule meg til Din vrede er vendt bort, om Du ville gi meg en fastsatt tid og så huske på meg! Blir en mann levende etter at han er død? Jeg vil vente, alle dagene jeg har strid, helt til forandringen kommer for meg. Du skal kalle, og jeg skal svare Deg. Du skal lengte etter Dine henders verk. For nå teller Du mine skritt, vokter Du ikke over min synd? Min overtredelse er jo forseglet i en pung, og Du har dekket over min misgjerning. Men som et fjell faller og forvitrer, som en klippe rokkes fra sitt sted, som vann sliper ned steiner, og som vannflommen vasker bort jorden, slik lar Du menneskets håp gå tapt. Du har makten over ham for evig, og han blir borte. Du forvrenger hans ansikt og sender ham av sted. Vinner hans sønner ære, så vet han det ikke. Blir de ringeaktet, så merker han det ikke. Men hans kropp pines hos ham. Hans sjel sørger over ham.» Da tok temanitten Elifas ordet og sa: «Svarer en vis mann ut fra svevende kunnskap, og fyller han sitt indre med østavinden? Skulle han føre sak med unyttige ord eller ved tale som ikke er til gagn? Ja, du ser bort fra frykten og forsømmer tilbedelsen for Guds ansikt. For nå er det din misgjerning som lærer opp din munn, og du velger å bruke de listiges tunge. Det er din egen munn som fordømmer deg, og ikke jeg. Ja, dine egne lepper vitner mot deg. Er du det første mennesket som ble født? Eller ble du dannet før haugene var til? Fikk du høre på Guds råd, så du fikk avgrenset visdommen til deg selv? Hva vet du, som ikke vi vet? Hva forstår du, som ikke vi har fått del i? Både den gråhårede og den aldrende er iblant oss, de er rikere på dager enn din far. Er Guds trøst for lite for deg, det ord som taler så mildt til deg? Hvorfor fører ditt hjerte deg ut av fatning, og hva er det dine øyne lyster etter, siden du vender din ånd imot Gud og lar slik tale komme ut av din munn? Hva er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig? Se, Gud stoler ikke på sine hellige, og himlene er ikke rene i Hans øyne, hvor mye mer er ikke da mannen en styggedom og fordervet, han som drikker misgjerning som vann! Jeg skal fortelle deg noe, bare hør på meg! Det jeg har sett, skal jeg gjøre kjent, det vismenn forteller, uten å skjule noe av det de har mottatt fra sine fedre. Til dem, bare til dem, ble landet gitt, og ingen fremmed gikk omkring blant dem. Den ugudelige vrir seg i smerte alle sine dager, og et visst antall år er samlet opp for voldsmannen. En skremmende lyd når hans ører. Midt i freden kommer ødeleggeren over ham. Han tror ikke han vil vende tilbake fra mørket, for det er sverdet som venter ham. Han flakker omkring etter brød, og sier: ‘Hvor er det?’ Han vet at en dag med mørke ligger foran ham. Trengsel og nød forskrekker ham, de får makten over ham, lik en konge når han er klar til slag. For han har løftet sin hånd mot Gud og setter seg opp mot Den Allmektige. Han stormer stivnakket fram mot Ham, med sitt kraftige, buete skjold. Selv om han hadde dekket sitt ansikt med fedme og tynget sine hofter med fett, må han nå bo i byer som er utslettet, i ubebodde hus, som var bestemt til å bli ruinhauger. Han blir ikke rik, hans rikdom skal ikke vare ved, heller ikke skal hans eiendom spre seg over jorden. Han unnslipper ikke mørket. Ildsluen skal svi av hans grener, og ved et åndepust fra Hans munn skal han vende bort. Han må ikke tro på tomhet og føres vill. For bare tomhet vil han få igjen. Det vil bli fullført før hans dag er omme, og hans gren skal ikke grønnes mer. Han blir lik et vintre som rister av seg sine druer før de er modne, som et oliventre som kaster av sine blomster. For den ugudeliges selskap bærer ingen frukt, og ild skal fortære bestikkelsens telt. De unnfanger ugjerning og føder ondskap. Deres morsliv frambringer svik.» Da tok Job ordet og sa: «Jeg har hørt mye av dette slaget. Plagsomme trøstere er dere alle sammen. Er det snart slutt på de svevende ordene? Eller hva er det som sårer deg, siden du svarer? Jeg kunne også tale som dere. Hvis deres sjel var i min sjels sted, kunne jeg hope opp ord imot dere og riste på hodet av dere. Jeg kunne styrke dere med min munns tale, trøsten fra mine lepper kunne lindre deres smerte. Selv om jeg taler, lindres ikke min smerte. Tier jeg stille, blir den ikke borte. Men nå har Han bare trettet meg ut. Alle som tilhører meg, har Du lagt øde. Du har grepet meg, til et vitnesbyrd. Min magerhet reiser seg mot meg og svarer meg rett opp i ansiktet. Hans vrede river meg i stykker og hater meg. Han skjærer tenner imot meg. Min motstander skjerper sitt blikk imot meg. De gaper mot meg med sin munn, de slår meg foraktelig på kinnet, de samler seg imot meg. Gud har overgitt meg til ugjerningsmenn, Han har kastet meg i hendene på de ugudelige. Jeg hadde ro, men Han knuste meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i småbiter. Han satte meg opp som skyteskive for seg selv, Hans piler er overalt rundt meg. Han kløver mine nyrer uten skånsel. Han øser min galle ut på jorden. Flenge på flenge river Han i meg. Han stormer mot meg som en kriger. Jeg har sydd sekkestrie over min hud, og kastet mitt horn i støvet. Mitt ansikt er rødt av gråt, og dødens skygge hviler over mine øyelokk, selv om det ikke er vold i mine hender og min bønn er ren. Å, jord, dekk ikke over mitt blod, og la ikke mitt skrik få noe skjulested. Selv nå, se, i Himmelen er mitt vitne. Én som stadfester mine ord, er i det høye. Mine venner bare spotter meg. Mine øyne tømmes, vendt mot Gud. Å, om bare én førte mannens sak for Gud, slik menneskesønnen gjør for sin neste. For når noen få år er gått, skal jeg vandre dit hvor det ikke går noen vei tilbake. Min ånd er knust, mine dager er brent ut, bare gravene ligger ferdige for meg. Er det ikke spottende ord omkring meg? Hviler ikke mitt øye på deres motstand? Jeg ber Deg, gi meg et pant hos Deg! Hvem ellers vil gi meg håndslag? For Du har dekket til deres hjerte så de ikke kan forstå, så Du ikke skal opphøye dem. Den som forråder venner så de blir til bytte, hans sønners øyne skal tæres bort. Men Han har gjort meg til et ordtak blant folk, jeg har blitt én man spytter i ansiktet. Mitt øye sløves av sorg, og alle mine lemmer er som skygger. De oppriktige er forskrekket over dette, og den uskyldige forarges over den ugudelige. Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får stadig større styrke. Men dere alle, bare vend om og kom tilbake, for jeg finner likevel ingen som er vis blant dere. Mine dager er forbi, mine planer er ødelagt, mitt hjertes ønsker. De gjør natt til dag, lyset er nærmere enn mørket. Har jeg noe håp? Dødsriket er mitt hus. Jeg rer mitt leie i mørket. Jeg kaller forråtnelsen min far, og marken kaller jeg min mor og min søster. Hvor er da mitt håp? Ja, mitt håp, hvem kan se det? Vil de fare ned til dødsrikets porter? Skal vi sammen synke ned i støvet?» Da tok sjuhitten Bildad ordet og sa: «Hvor lenge går det før dere setter en grense for alle ordene? Først må dere få forstand, så skal vi snakke. Hvorfor regnes vi bare som dyr og anses som uforstandige i deres øyne? Du som sliter i stykker din sjel i din vrede, skal jorden legges øde for din skyld, eller skal klippen flyttes fra sitt sted? Nei sannelig, de ugudeliges lys slokner, og flammen fra hans ild skinner ikke mer. Lyset blir til mørke i hans telt, og lampen over ham slokkes. Stegene han tar i sin styrke, blir hemmet, og hans eget råd styrter ham. For han rives inn i et garn av sine egne føtter, og han går rett inn i snaren. Garnet griper ham i hælen, og fellen fanger ham. Renneløkken ligger gjemt for ham på jorden, og fellen er lagt for ham på veien. Redsler skremmer ham på alle kanter og jager i hælene på ham. Hans styrke tæres av sult, og undergangen står klar ved hans side. Den fortærer hans hud stykke for stykke. Dødens førstefødte fortærer hans lemmer. Han rives bort fra teltet der han tar sin tilflukt, og de fører ham fram for redslenes konge. Ingen av dem som bor i hans telt, hører til blant hans egne. Svovel blir strødd over hans bolig. Hans røtter tørkes ut nedenfra, og hans grener visner ovenfra. Hans minne går tapt på jorden, og han har ikke lenger noe navn blant dem der ute. De driver ham fra lyset og ut i mørket, han jages bort fra den bebodde verden. Han har verken noe avkom eller noen etterkommer blant sitt folk. Det er ingen som slipper unna der han bor. De i vest forskrekkes over hans dag, og de i øst gripes av frykt. Sannelig, slik er den ondes boliger, og dette er det stedet Gud ikke kjenner. » Da tok Job ordet og sa: «Hvor lenge vil dere legge sorg på min sjel og knuse meg med ord? Ti ganger har dere allerede vanæret meg. Dere skammer dere ikke over å gjøre meg urett. Hvis jeg virkelig har fart vill, da vil min villfarelse hvile over meg selv. Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og gå i rette med meg for min vanæres skyld, så skal dere også vite at det er Gud som har tatt min rett fra meg, Han har fanget meg i sitt garn. Se, jeg roper: ‘Vold!’ Men ingen svarer. Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdig dom. Han har gjerdet inne min sti, så jeg ikke kan komme videre. Han har senket mørket over mine veier. Han har kledd av meg min ære og tatt kronen av mitt hode. Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg bare blir borte. Mitt håp har Han rykket opp som et tre. I tillegg har Han latt sin vrede bli opptent imot meg, og Han regner meg som sin fiende. Hans stridsavdelinger kommer samlet og legger deres vei rett imot meg. De slår leir og kringsetter mitt telt. Mine brødre har Han drevet langt bort fra meg, og mine bekjente er blitt helt fremmede for meg. Mine nærmeste er borte, og mine venner har glemt meg. Gjestene i mitt hus og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed. Jeg er en utlending i deres øyne. Jeg kaller på min tjener, men han svarer ikke. Jeg må bønnfalle ham med min munn. Min ånde byr min kone imot, og jeg er blitt avskyelig for mine sønner av mitt eget kjøtt. Selv guttunger forakter meg. Vil jeg stå opp, så taler de imot meg. Alle som sto i mitt råd, avskyr meg, dem jeg elsker, har vendt seg mot meg. Mine bein trenger ut i min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er friskt på meg. Vær meg nådig, vær meg nådig, dere mine venner, for Guds hånd har rammet meg. Hvorfor forfølger dere meg slik som Gud, uten å nøyes med mitt kjøtt? Å, gi bare at mine ord nå ble skrevet ned! Å, gi at de blir nedtegnet i en bok! Må de bli risset inn på klippen med en jerngriffel og med bly, til evig tid! For jeg vet at min Gjenløser lever, og som Den siste skal Han stå fram på støvet. Etter at denne min hud er revet av, skal jeg ut fra min kropp se Gud. Ham skal jeg se, meg til gode. Mine egne øyne skal se, ikke en fremmed. Å, hvor mine nyrer lengter i mitt indre! Hvis dere sier: ‘Hvordan skal vi forfølge ham?’ – siden sakens rot er funnet å være i meg – da skal dere selv frykte for sverdet. For vreden kommer med sverd over uretten, for at dere skal erkjenne at det er en dom.» Da tok na’amanitten Sofar ordet: «Derfor driver mine urolige tanker meg til å svare, på grunn av opprøret i mitt indre. Denne vanærende irettesettelsen har jeg hørt, og min ånd får meg til å svare ut fra min forstand. Kjenner du ikke til dette fra gammelt av, siden mennesket ble satt på jorden, at de ugudeliges seiersjubel er kortvarig, den gudløses glede bare varer et øyeblikk? Selv om hans hovmod stiger helt til himmelen, og hans hode rekker til skyen, så skal han likevel gå fortapt for evig, som sitt eget avfall. De som hadde sett ham, skal si: ‘Hvor er han?’ Som en drøm flyr han bort, og han blir ikke funnet. Ja, han jages bort som et syn om natten. Øyet som fikk et glimt av ham, får ikke se ham igjen. Heller ikke hans hjemsted får se ham mer. Hans barn skal søke velvilje hos de fattige, og hans egne hender skal gi hans rikdom tilbake. Hans bein har vært fulle av hans ungdoms kraft, men den vil legge seg ned i støvet sammen med ham. Selv om det onde er søtt i hans munn, og han skjuler det under sin tunge, selv om han sparer på det og ikke gir det fra seg, men beholder det i munnen, skal likevel maten bli sur i hans mage. Den skal bli som kobragift i hans indre. Den rikdom han svelger, spyr han opp igjen. Gud kaster dem ut av hans mage. Det er kobragift han suger i seg. Giftslangens tunge dreper ham. Han skal ikke få se bekkene, elvene som flyter med honning og fløte. Det han har strevd for, må han gi tilbake, og han får ikke nyte det. Han får ikke glede seg over det hans handel kaster av seg. For han har undertrykt og sviktet de fattige. Med vold har han ranet til seg hus han ikke har bygd. Sannelig, han kjenner aldri ro i sitt indre. Men så skal han heller ikke komme unna med det han har sin lyst i. Det er ingenting som slipper unna hans grådighet. Derfor skal ikke hans velstand vare. Midt i all sin overflod skal han få trengsel. Hver den som har møye, skal strekke sin hånd ut mot ham. Det skal skje idet han fyller sin mage, at Gud kaster sin brennende vrede over ham og lar den regne over hans kjøtt. Han vil flykte fra våpen av jern, men en bue av bronse gjennomborer ham. Pilen trekkes ut og går ut gjennom ryggen. Den glinser når den kommer ut av galleblæren hans, redsel kommer over ham. Bare bekmørke er det som venter for skattene han har lagt av. En ild det ikke er blåst på, skal fortære ham. De som er igjen i hans telt, blir oppslukt. Himmelen skal avsløre hans misgjerning, og jorden skal reise seg mot ham. Innhøstningen skal bli borte fra hans hus, alt flyter bort på Hans vredes dag. Dette er et ugudelig menneskes lodd fra Gud, den arv som er tilsagt ham av Gud.» Da tok Job ordet og sa: «Lytt nå nøye til min tale, og la dette være deres trøst! Bær over med meg, så jeg kan tale, og etter at jeg har talt, kan du fortsette å spotte. Retter jeg min klage mot noe menneske? Om så var, hvorfor skulle ikke min ånd være utålmodig? Vend dere mot meg og bli forskrekket og legg hånden på munnen! Når jeg husker på dette, blir jeg forferdet, og min kropp skjelver. Hvorfor får de ugudelige leve, nå høy alder og bli mektige i kraft? Deres slekt er hos dem og blir grunnfestet framfor dem. Deres avkom er rett foran deres øyne. Deres hus har fred uten frykt, og Guds stav kommer ikke over dem. Deres okse avler og svikter ikke. Deres ku kalver uten å kaste. De sender ut sine guttunger som småfe, og deres smågutter danser. De synger til tamburin og lyre, og gleder seg over lyden fra fløyten. De nyter det gode alle sine dager, og på et øyeblikk er de kommet ned i dødsriket. Likevel sier de til Gud: ‘Vik fra oss, for vi ønsker ikke å kjenne Dine veier. Hvem er Den Allmektige, at vi skulle tjene Ham? Hvilken nytte har vi av å be til Ham?’ Se, har de ikke sitt gode i sin egen hånd? De ugudeliges råd er langt borte fra meg. Hvor ofte slokner de ugudeliges lampe? Hvor ofte kommer undergangen over dem, og de smerter Han deler ut i sin vrede? De er lik halm for vinden, lik agner som stormen feier med seg. ‘Men gjemmer ikke Gud hans misgjerning og lar den komme over hans barn?’ Han skulle heller gjengjelde ham selv, så han får kjenne det. La ham se sin ødeleggelse med egne øyne, og la ham selv få drikke av Den Allmektiges vrede. For hva bryr han seg om sin etterslekt når hans måneders tall er ute? Kan noen lære Gud og gi Ham kunnskap, når Han dømmer dem som er i det høye? En dør i sin fulle styrke og er helt rolig og trygg. Hans kar er fulle av fett, og hans bein har saftig marg. En annen dør bitter i sjelen og har aldri nytt sin mat med vellyst. Begge legger seg ned på samme måten i støvet, og marken dekker dem! Se, jeg kjenner deres tanker og de planene dere har lagt om å øve vold mot meg. For dere sier: ‘Hvor er den fornemmes hus? Og hvor er teltet der de ugudelige bor?’ Har dere ikke spurt dem som reiser vidt omkring på veien? Kjenner dere ikke varselstegnene de gir, at den onde skånes på undergangens dag, men de skal føres fram til vredens dag. Hvem påtaler hans ferd rett opp i ansiktet på ham? Og hvem gjengjelder ham for det han har gjort? Men også han føres til gravstedet, det holdes vakt over graven. Dalens muld er søt for ham, og hvert menneske skal følge etter ham, slik utallige gikk før ham. Hvordan kan dere da trøste meg med bare tomhet? I deres svar er det bare falskhet som står igjen.» Da tok temanitten Elifas ordet og sa: «Kan vel en mann være til nytte for Gud, selv om den kloke kan være til nytte for seg selv? Er det til behag for Den Allmektige at du er rettferdig, er det noen vinning at du holder dine veier ulastelige? Er det på grunn av din gudsfrykt Han tukter deg og stiller deg til doms? Er ikke din ondskap stor, og er ikke dine misgjerninger uten grenser? For du har jo tatt pant fra dine brødre uten grunn, og tatt klærne fra de nakne. Den trette ga du ikke vann å drikke, og du holdt brødet borte fra de sultne. Landet tilhørte en mann med makt, og den som blir høyt æret, fikk bo i det. Enker sendte du tomhendte bort, og du knuste hendene på de farløse. Derfor er det snarer rundt deg overalt, og plutselig gripes du av angst eller mørke, så du ikke kan se. Vannflommene dekker deg. Er ikke Gud i den høye himmel? Og se de største stjernene, hvor opphøyet de er. Du sier: ‘Hva vet Gud? Kan Han vel dømme gjennom det dype mørket? Tykke skyer dekker Ham, så Han ikke kan se. Han vandrer på himmelens rand.’ Vil du holde fast på den endeløse veien som ondskapens menn har vandret på, de som ble revet bort før tiden? Deres grunnvoll ble feid bort i flommen, de som sa til Gud: ‘Vik fra oss! For hva kunne vel Den Allmektige gjøre for dem?’ Likevel var det Han som fylte deres hus med det gode. Men de ugudeliges råd er langt borte fra meg. De rettferdige ser det og gleder seg, og de skyldfrie ler av dem: ‘Sannelig, våre motstandere er utslettet, og ilden har fortært alt de har igjen.’ Forlik deg med Ham og få fred. Ved det skal det gode bli deg til del. Jeg ber deg, ta imot loven fra Hans munn, og ta vare på Hans Ord i ditt hjerte! Hvis du vender om til Den Allmektige, skal du bli oppbygget, men du må få misgjerning langt bort fra dine telt. Legg bare ditt gull i støvet og gullet fra Ofir blant steinene i bekken. Så skal Den Allmektige være ditt gull og det ypperste sølv for deg. For da skal du ha din glede i Den Allmektige og løfte ditt ansikt mot Gud. Du skal be til Ham, Han skal høre deg, og du skal innfri dine løfter. Setter du deg et mål, så skal det lykkes for deg. Og lys skal skinne over dine veier. Når de fornedrer deg, sier du: ‘Opphøyelse.’ Han frelser den som slår øynene ned. Han vil til og med utfri den som ikke er skyldfri. Ja, han skal bli utfridd ved dine henders renhet.» Da tok Job ordet og sa: «Selv i dag er min klage bitter. Min hånd tynges ned på grunn av mine stønn. Om jeg bare kunne forstå, så jeg kunne finne Ham, og komme fram til Hans trone. Da ville jeg legge saken fram for Hans ansikt, og min munn skulle være full av beviser. Jeg vil da få kjenne de ordene Han vil gi meg til svar, og forstå hva Han vil si til meg. Ville Han da føre sak mot meg i sin store kraft? Nei! Han ville lytte til meg. Der kunne den oppriktige bevise sin rett overfor Ham, og jeg skulle bli utfridd fra min Dommer for evig. Se, jeg går mot øst, men Han er ikke der, og mot vest, men jeg kan ikke merke Ham. Gjør Han sin gjerning på venstre side, får jeg ikke øye på det. Vender Han seg mot høyre, kan jeg ikke se det. Men Han kjenner den veien jeg tar. Når Han prøver meg, skal min utgang bli som gullet. Min fot har med fasthet fulgt Hans spor. Jeg har holdt fast på Hans vei uten å vike av. Jeg har ikke forlatt budene som ble talt ved Hans lepper. Ordene fra Hans munn har jeg tatt vare på framfor min egen lov. Men Han er Én, og hvem kan få Ham til å vende om? Hva Hans sjel begjærer, det gjør Han. For Han fullfører det som er fastsatt for meg, og av alt det er det mye hos Ham. Derfor er jeg forferdet innfor Hans ansikt. Når jeg tenker på alt dette, skjelver jeg for Ham. For Gud gjør mitt hjerte matt, og Den Allmektige forferder meg, fordi jeg ikke ble brakt til taushet før mørket kom, så Han kunne skjule det dype mørke for mitt ansikt. Da tidene ikke er skjult for Den Allmektige, hvorfor får da ikke de som kjenner Ham, se Hans dager? Noen flytter grensemerker. De røver småfe og slipper dem på beite. Eselet til den farløse driver de bort. De tar enkens okse som pant. De skyver de trengende bort fra veien. Alle de fattige i landet blir drevet til å gjemme seg. Sannelig, som villesler i ørkenen går de ut til sitt arbeid og leter etter føde. Steppelandet sørger for mat til deres barn. På marken samler de sitt fôr og holder etterhøst i den ugudeliges vingård. Nakne overnatter de, uten klær, uten noe dekke i kulden. De blir våte av skyllregnet over fjellene, og siden de ikke har noe ly, kryper de sammen inntil klippen. De river den farløse bort fra mors bryst, og tar pant av den fattige. Naken lar de ham gå, uten klær. De tar kornbåndene bort fra dem som sulter. Innenfor sine murer presser de olje. De trår vinpressen, men lider likevel av tørst. De døende stønner i byen, og de såredes sjel skriker. Likevel anklager ikke Gud dem for urettferdighet. Disse er av dem som gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, og de holder seg ikke til dets stier. Morderen står opp med dagslyset. Han slår i hjel den fattige og trengende. Om natten er han som en tyv. Horkarens øye venter på skumringen, og han sier: ‘Intet øye kan se meg.’ Han legger et dekke over sitt ansikt. I mørket gjør de innbrudd i husene som de har merket ut om dagen. De kjenner ikke lyset. For dem er morgenen lik dødsskyggen. De er kjent med dødsskyggens redsler. En slik er som krusning på vannoverflaten. Deres del er forbannet på jorden, ingen finner veien til vingårdene. Som tørke og hete tar snøvannet bort, slik blir synderne tatt av dødsriket. Hans mors liv glemmer ham, marken mesker seg med ham, ingen minnes ham lenger, og ondskapen knekkes som et tre. For han plyndrer den ufruktbare som ikke føder, og viser ingen godhet mot enken. Men Han river de mektige bort ved sin kraft. Han reiser seg, og ingen er trygg på å få leve. Han gir dem trygghet, og de stoler på den. Men Hans øyne hviler på deres veier. De blir opphøyet en liten stund, men så er de ikke mer. De blir fornedret. Som alle andre føres de bort. De visner som hodene på kornaksene. Er det da ikke slik? Hvem kan bevise at jeg er en løgner, og at mine ord bare er tomhet?» Da tok sjuhitten Bildad ordet og sa: «Herredømmet og frykten tilhører Ham. Han gjør fred på sine høye steder. Er det noe tall på Hans hærer? Over hvem er det Hans lys ikke går opp? Hvordan kan et menneske bli rettferdiggjort for Gud? Eller hvordan kan noen være ren blant dem som er født av en kvinne? Se på månen, den skinner ikke klart, og stjernene, de er ikke rene i Hans øyne. Hvor mye mindre da mennesket – et kryp, og en menneskesønn – en mark? Men Job tok ordet og sa: «Hvordan har du gitt den kraftløse hjelp? Hvordan har du reddet den maktesløse arm? Hvordan har du gitt råd til den som mangler visdom? Hvordan har du gjort mange vise råd kjent? For hvem har du kunngjort dine ord? Og hvilken ånd er det du taler av? De dødes ånder skjelver, de som er under vannene og bor der. Dødsriket er åpent foran Ham, og fortapelsen ligger utildekket. Han strekker Nordhimmelen ut over det uformede rom. Han henger jorden på intet. Han demmer opp vannene i sine tykke skyer, men likevel brister ikke skyen under disse. Han dekker sin trones åsyn idet Han senker sin sky over den. Han tegnet opp himmelranden på vannoverflaten, ved grensen for lys og mørke. Himmelens søyler skjelver, de er skrekkslagne over Hans tukt. Han pisker opp havet ved sin kraft, og Han knuser Rahab ved sin forstand. Ved sin Ånd smykket Han himlene. Hans hånd knuser den flyktende slangen. Sannelig, dette er bare utkantene av Hans veier, en svak hvisking av Ordet vi hører om Ham. Men drønnet av Hans kraft, hvem er den som forstår det?» Job fortsatte med sin visdomstale og sa: «Så sant Gud lever, Han som har tatt fra meg min rett, Den Allmektige, som har latt min sjel bli bitter, så lenge det er livspust i meg og Guds ånde er i min nese, skal ikke mine lepper tale ondskap, og min tunge ikke uttale svik. Må det være langt fra meg å rettferdiggjøre dere. Helt til jeg må gi opp min ånd, vil jeg ikke gi fra meg min uskyld. Jeg holder fast på min rettferdighet, og vil ikke forkaste den. Mitt hjerte skal ikke anklage meg for noen av mine dager. Må det bare gå min fiende som den ugudelige, og han som står opp imot meg, som den urettferdige. For hva er den ugudeliges håp, selv om han tilriver seg mye, når Gud rykker bort hans sjel? Hører Gud hans rop når trengselen kommer over ham? Kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han rope til Gud til enhver tid? Jeg vil lære dere om Guds hånd. Det rådet som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule. Sannelig, dere har jo alle sett det, hvorfor kommer dere da med tomhet til ingen nytte? Dette er det ugudelige menneskets del hos Gud, og den arv voldsmennene får fra Den Allmektige: Blir hans barn mange, er det for sverdet. Hans avkom får ikke mette seg med brød. De som overlever, skal døden begrave, og enkene etter dem skal ikke gråte. Selv om han hoper opp sølv som støv og samler klær som leire, skal den rettferdige kle seg med det han samler, og den uskyldige skal fordele sølvet. For han har bygd sitt hus som en møll, ja, som en løvhytte lagd av en vaktmann. Den rike mann legger seg ned, men blir ikke hentet. Han åpner sine øyne, og han er ikke der. Redsler innhenter ham som en flodbølge. Stormen stjeler ham bort om natten. Østavinden bærer ham av sted, og han blir borte, den feier ham bort fra stedet der han er. For det er Han som står imot ham, og Han sparer ham ikke. Han flykter fortvilet fra Hans hånd. De klapper hånlig for ham og piper ham bort fra stedet der han er. Sannelig, det er en gruve for sølv, og et sted hvor gull blir renset. Jern hentes fra jorden, og kobber smeltes ut av malm. Mannen gjør en ende for mørket, og til de ytterste grenser søker han etter malm der det er mørke og dyp skygge. Han sprenger en sjakt langt borte fra folket som reiser forbi. På steder glemt av føtter, langt borte fra mennesker, henger de og svinger fram og tilbake. Og jorden, fra den kommer brødet, men der i det indre blir den omveltet, som av ild. Steinene der inne er stedet for safirer, også gullstøv finnes der. Stien ned dit er det ingen fugl som kjenner, heller ikke falkens øye har fanget den. Stolthetens sønner har ikke gått på den, og løven har ikke løpt fram langs den. Han legger sin hånd på flintsteinen. Han omvelter fjell fra grunnen. Han hogger ut ganger i klippene, og mye kostbart får hans øye se. Han demmer opp for vannårenes drypp. Det skjulte bringer han fram i lyset. Men visdommen, hvor er den å finne? Hvor er stedet der forstanden er? Mennesket kjenner ikke verdien på den, og den er ikke å finne i de levendes land. Dypet sier: ‘I meg er den ikke.’ Og havet sier: ‘Hos meg er den ikke.’ Den blir ikke solgt for rent gull, og det kan ikke veies opp sølv for prisen den har. Den kan ikke veies mot gull fra Ofir, mot dyrebar onyks eller safir. Verken gull eller glass kan sammenlignes med den, og den kan ikke byttes i smykker av fint gull. Koraller eller bergkrystaller får en heller ikke nevne, for visdommen er mer verd å søke enn perler. Topasen fra Kusj kan ikke sammenlignes med den, og den kan ikke verdsettes i rent gull. Visdommen, hvor kommer den fra? Hvor er stedet der forstanden er? Den er skjult for øynene på alt som lever, og gjemt for fuglene under himmelen. Fortapelsen og døden sier: ‘Bare ryktet om den har våre ører hørt.’ Gud vet veien til visdommen, og Han kjenner stedet der den er. For Han har skuet til jordens ender, Han har sett overalt under himmelen, så Han kunne fastsette styrken for vinden og fordele vannene etter mål. Han lagde en lov for regnet og en vei for lyn og torden. Da så Han den og forkynte den. Han grunnla den, sannelig, Han utforsket den. Til mennesket sa Han: ‘Se, frykt for Herren, det er visdom, og å flykte fra det onde, er forstand.’ Job fortsatte med sin visdomstale, og sa: «Å, om jeg kunne være som i månedene som var, som i dagene da Gud våket over meg. Da lyste Hans lampe over mitt hode, ved Hans lys kunne jeg vandre i mørket. Slik var jeg i min manndoms dager, da Guds fortrolighet hvilte over mitt telt. Da var Den Allmektige fortsatt med meg, og mine barn var rundt meg. Da var mine skritt badet i fet melk, og klippen lot det strømme olje ut til meg. Når jeg gikk ut til byporten og tok mitt sete på torget, gikk de unge mennene og gjemte seg når de så meg, og de eldre reiste seg og ble stående. Fyrstene avholdt seg fra å tale, og de la hånden for munnen. Stormennenes stemme stilnet, deres tunge hang fast i ganen. Det øret som hørte, velsignet meg, og det øyet som så, ga meg godt vitnesbyrd. For jeg utfridde den fattige som ropte, den farløse som ingen hjelper hadde. Velsignelsen fra en som var på undergangens rand, kom over meg, og jeg fikk enkens hjerte til å juble av glede. Jeg kledde meg i rettferdighet, og den dekket meg, ja, som en kappe og en lue var min rett. Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme. Jeg var en far for den fattige, og jeg utforsket saken for en jeg ikke kjente. Jeg knuste kjevene på ugjerningsmannen og dro offeret ut fra hans tenner. Da sa jeg: ‘I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli mange som sanden. Min rot strekker seg ut til vannene, og duggen ligger hele natten på min gren. Min ære fornyes i mitt indre, og min bue er som ny i min hånd.’ Det var på meg de hørte, de ventet og tidde for å lytte til mitt råd. Etter at jeg hadde talt mine ord, svarte de ikke, men min tale senket seg over dem. De ventet på meg som på regnet, og de åpnet sin munn vidt opp som for vårregnet. Jeg oppmuntret dem når de ikke kunne tro, mitt ansikts lys foraktet de ikke. Jeg valgte veien for dem, og jeg satt som overhode. Så bodde jeg som en konge blant hærstyrkene, lik en som trøster de sørgende. Men nå spotter de meg, de som har færre levedager enn jeg. Deres fedre foraktet jeg slik at jeg ikke engang ville sette dem sammen med hundene som voktet småfeet mitt. Sannelig, hva kunne styrken i deres hender utrette for meg, de hadde jo tapt sin fulle kraft. De er utmagret av nød og sult, de gnager på sin føde i den tørre og tomme ødemarken. De plukker melde mellom buskene, og røtter av gyvelbusken er deres føde. De er drevet bort fra samfunnets fold, folk roper etter dem som tyver. I kløftene i dalen må de bo, i hull i jorden og klippene. Blant buskene skriker de og huker seg ned under neslene. De var sønner av dårer, ja navnløse sønner. De ble fordrevet fra landet. Men nå er jeg blitt deres spottesang, ja, jeg er blitt deres ordtak. De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg. De nøler ikke med å spytte meg i ansiktet. Fordi Han har løsnet min buestreng og fornedret meg, har de kastet av seg hemningene for meg. Ved min høyre hånd skyter yngelen opp. De slår unna mine føtter, og de legger sine veier til undergang for meg. De ødelegger min sti, de gjør seg rike på min ulykke, men selv har de ingen hjelper. De kommer som gjennom en vid revne. Med ødeleggelse trenger de seg fram. Redsler velter over meg. Som en storm forfølger de min ære, og min velstand blir borte som en sky. Nå utøses min sjel i meg. Dager med fornedrelse griper tak i meg. Det er natt, mine bein blir gjennomboret i meg, og min tærende smerte hviler aldri. Med veldig styrke slites min kledning, det strammes rundt meg som kragen på min kjortel. Han har styrtet meg ned i gjørmen, jeg er å ligne med støv og aske. Jeg roper til Deg, men Du svarer meg ikke. Jeg står fram, Du ser meg. Du har vendt Deg mot meg i grusomhet. Med Din sterke hånd forfølger Du meg. Du løfter meg opp til stormen og lar meg ri av sted på den. Du lar meg forgå mens den raser. For jeg vet at Du fører meg i døden, til huset der alle levende skal samles. Sannelig, Han rekker ikke ut sin hånd mot en ruinhaug, når den roper i nøden. Har ikke jeg grått for dem på den tunge dag? Har ikke min sjel sørget over den fattige? Men da jeg ventet det gode, kom det onde. Da jeg håpet på lyset, kom mørket. Det koker i mitt indre, jeg har ikke ro. Dager med fornedrelse er kommet over meg. Jeg går dyster av sorg, uten å se sollyset. Jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp. Jeg er blitt sjakalenes bror og strutsenes venn. Min hud er blitt svart og skaller av meg. Mine bein brenner av feber. Min harpe er stemt til sorg og min fløyte til de gråtendes røst. Jeg har sluttet en pakt med mine øyne at jeg ikke skulle se med begjær på en jomfru. For hva ville ellers bli meg tildelt av Gud der oppe, og hva ville ellers være arven fra Den Allmektige i det høye? Er det ikke undergang for den urettferdige og ulykke for dem som gjør ondt? Ser Han ikke mine veier, og teller Han ikke alle mine skritt? Hvis jeg har gått fram i falskhet, eller om min fot har vært snar til svik, så la Ham veie meg på rettferdighetens vekt, så Gud kan kjenne min uskyld. Hvis mine skritt har veket av fra veien, og mitt hjerte har latt seg lede av mine øyne, eller om det henger noen flekk ved mine hender, når jeg da sår, la en annen få spise det! Ja, la bare min avling bli rykket opp med rot! Hvis mitt hjerte er blitt forført av en kvinne, og jeg lå på lur ved min nestes dør, la da min kone male korn for en annen, og la andre bøye seg over henne! For alt slikt ville være ondskap, ja, det ville være en misgjerning som ropte på dom. For dette er en ild som fortærer helt til fortapelsen, den ville rive bort alt jeg hadde vunnet meg. Hvis jeg hadde krenket retten for min tjener eller tjenerinne når de kunne ha en sak mot meg, hva skal jeg da gjøre når Gud reiser seg? Når Han kaller til regnskap, hvordan skal jeg da svare Ham? Han som formet meg i mors liv, har Han ikke også formet de andre? Var det ikke Den samme som ga oss form i mors liv? Har jeg nektet de fattige det de ønsket seg, eller bare latt enkens øyne slokne? Har jeg spist mitt brød alene, uten å la den farløse få spise av det? Nei, helt fra min ungdom har jeg oppfostret ham som en far, ja, ledet henne helt fra min mors liv! Kunne jeg se på at noen gikk til grunne fordi de manglet klær, eller at en fattig mann ikke hadde noe å dekke seg med? Var det ikke slik at hans liv velsignet meg da han fikk varme seg med ullen fra mine sauer? Hvis jeg har løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg regnet med å få støtte i porten, la da bare min skulder løsne fra sitt feste og min arm brytes av fra skulderen! For jeg blir slått av redsel når Gud bringer undergang, og mot Hans storhet makter jeg ingenting. Har jeg vel gjort gullet til mitt håp, eller sagt til gullet: ‘Du er min trygghet?’ Har jeg gledet meg fordi min velstand ble stor, og fordi jeg fikk hånd med så mye? Ga jeg akt på sollyset da det skinte, eller på månen som flytter seg i sin glans, slik at mitt hjerte ble forført i det skjulte, så min munn kysset min hånd for dem? Også dette ville være en misgjerning som ropte på dom, for da hadde jeg fornektet Gud som er der oppe. Gledet jeg meg når den som hatet meg, møtte ulykken, eller frydet jeg meg når det onde fant ham? Nei, jeg har ikke latt min munn synde ved å be om en forbannelse over hans sjel. Har ikke folket spurt i mitt telt: ‘Hvem er det som ikke er blitt mettet av hans kjøttmat?’ Aldri var det noen fremmed som måtte ligge ute på gaten om natten, for jeg har åpnet mine dører for den reisende. Har jeg dekket over mine overtredelser som Adam, ved å skjule min misgjerning i mitt fang, fordi jeg fryktet den store hopen og forakt fra slektene skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren? Å, var det bare en som kunne høre på meg! Her er min underskrift. Må Den Allmektige svare meg! Ville han bare skrive en bok, den mannen som fører sak mot meg. Skulle jeg ikke bære den på skulderen og binde den på meg som en krone? Jeg ville avlegge regnskap for Ham over min ferd. Som en fyrste skulle jeg tre fram for Ham. Hvis mitt land skriker mot meg, og plogfurene gråter med hverandre, hvis jeg har spist dets grøde uten vederlag eller tynte livsånden av dens eier, da må det vokse tornekratt i stedet for hvete, og ugress i stedet for bygg!» Jobs ord er slutt. Så holdt disse tre mennene opp med å svare Job, fordi han var rettferdig i sine egne øyne. Da ble Elihus vrede opptent. Han var busitten Barakels sønn, av Rams slekt. Hans sinne retter seg mot Job, fordi han regnet seg mer rettferdig enn Gud. Også mot hans tre venner ble hans vrede opptent, for de hadde ikke funnet noe svar, og likevel fordømte de Job. Siden de andre var eldre av dager enn ham, hadde Elihu ventet med å tale til Job. Da Elihu innså at disse tre mennene ikke hadde noe svar i sin munn, ble hans vrede opptent. Så tok Elihu, busitten Barakels sønn, til orde og sa: «Jeg er ung av år, og dere er i høy alder. Derfor holdt jeg meg fryktsom tilbake og våget ikke å bære fram min viten for dere. Jeg sa: Det er de mange dager som må tale, og de mange år som skal gjøre visdommen kjent. Men det er den ånd som er i mennesket, Den Allmektiges ånde, som gir dem forstand. De er ikke vise fordi de har levd lenge, de forstår heller ikke hva som er rett, fordi de er gamle. Derfor sier jeg: Lytt til meg, også jeg vil bære fram min viten. Sannelig, jeg ventet på deres ord, jeg lyttet til de grunnene dere førte fram, mens dere lette etter hva dere skulle si. Jeg hørte nøye på dere. Det var sannelig ikke én av dere som kunne tale Job til rette eller svare på hans ord. Ellers kunne dere si: Vi har funnet visdom! Gud skal vinne over ham, ikke noe menneske. Han har ikke rettet sin tale mot meg, og jeg vil ikke svare ham med deres ord. De er forferdet og kan ikke svare mer, all tale har forlatt dem. Skal jeg bare vente, fordi de ikke har mer å si, fordi de bare står der og ikke kan svare mer? Nei, også jeg vil svare for min del, også jeg vil bære fram min viten. For jeg er full av ord. Ånden i mitt indre tvinger meg. Se, mitt indre er som vin uten utløp, det holder på å revne som nye skinnsekker. Jeg må tale, så jeg kan få luft. Jeg må åpne mine lepper og svare. Jeg ber bare, la meg ikke ta parti for noen. Og la meg ikke smigre noe menneske, for jeg vet ikke hvordan man smigrer. Da ville min Skaper snart ta meg bort. Men jeg ber deg, Job, hør på min tale, legg øret til alle mine ord! Se, nå åpner jeg min munn, min tunge taler i min munn. Det er mitt oppriktige hjerte som taler, mine lepper taler prøvet kunnskap. Guds Ånd har dannet meg, Den Allmektiges ånde gir meg liv. Hvis du kan, så svar meg! Still deg framfor mitt ansikt og gjør deg klar! Se, jeg er lik deg framfor Gud når jeg taler. Også jeg er formet av leire. Sannelig, bli ikke skremt av frykt for meg, min hånd skal ikke tynge deg. Sannelig, du har talt for mine ører, og jeg hørte ordene som lød slik: ‘Jeg er ren, uten overtredelse, jeg er ren, det er ingen urett hos meg. Likevel finner Han grunn til å stå meg imot, Han regner meg som sin fiende. Han setter mine føtter i blokken, Han vokter på alle mine stier.’ Men se, i dette kan du ikke rettferdiggjøre deg. Jeg må svare deg, for Gud er større enn mennesket. Hvorfor går du i rette med Ham? For Han avlegger jo ikke regnskap for noen av sine Ord. For Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesket får tak i det. I en drøm, i et syn om natten, når dyp søvn faller over menneskene, mens de slumrer på sitt leie, da åpner han menneskenes ører og besegler rettledningen de får, så Han kan vende mennesket bort fra sin gjerning og skjule stoltheten for mannen, og holde hans sjel tilbake fra avgrunnen og hans liv fra å forgå ved spydet. Mennesket blir også tuktet med smerte på sitt leie, ja, med stadig smerte i mange av sine bein. Derfor avskyr han brød med hele sitt liv, og hans sjel avslår innbydende retter. Hans kjøtt spilles og blir borte fra hans øyne, så hans bein legges bare, de som ikke før kunne ses. Ja, hans sjel nærmer seg avgrunnen, og hans liv til dødens tjenere. Hvis det finnes en budbærer for ham, en mellommann, én blant tusen, som kan vise mennesket Hans rette vei, da må Han være nådig mot ham og si: ‘Fri ham fra å fare ned i avgrunnen. Jeg har funnet løsepenge.’ Da skal hans kjøtt bli friskt som på et barn, igjen skal han bli som i sin ungdoms dager. Han skal be til Gud, og Han skal ha sitt velbehag i ham. Han skal se Hans ansikt med jubel, for Han gir mennesket hans rettferdighet tilbake. Nå vil han se på andre mennesker og si: ‘Jeg har syndet og forvrengt det som var rett, men jeg fikk ikke gjengjeld for det.’ ‘Han frir min sjel fra å fare ned i avgrunnen, og mitt liv skal skue lyset.’ Se, det er Gud som lar alt dette skje, to ganger, ja, tre ganger for mennesket, for å frelse hans sjel fra avgrunnen, så han blir opplyst av de levendes lys. Lytt, Job, hør på meg! Vær stille, nå er det jeg som skal tale. Hvis du har ord å tale, så svar meg. Tal, for jeg vil gjerne rettferdiggjøre deg. Hvis ikke, skal du høre på meg. Vær stille, så skal jeg lære deg visdom.» Elihu tok igjen ordet og sa: «Hør mine ord, dere vise! Lytt til meg, dere som har kunnskap. For øret prøver jo ord slik ganen smaker på maten. La oss velge oss retten! La oss komme til erkjennelse av hva som er godt iblant oss. For Job har sagt: ‘Jeg er rettferdig, men Gud har tatt bort min rett. Skulle jeg lyve om min rett? Mitt sår er uhelbredelig, selv om jeg ikke er skyldig i noen overtredelse.’ Hvor er en mann som Job, som drikker spott som vann, som går i spann med ugjerningsmenn og vandrer sammen med ugudelige menn? For han har sagt: ‘En mann har ingen fordel av å ha velbehag hos Gud.’ Derfor, hør på meg, dere menn med forstandige hjerter. Må det være langt fra Gud å gjøre urett, fra Den Allmektige å gjøre noen misgjerning. For Han gjengjelder mennesket etter dets gjerning, og Han lar mannen finne lønn ut fra sin ferd. Sannelig, Gud gjør aldri urett, Den Allmektige forvrenger ikke retten. Hvem overga Ham tilsynet med jorden? Eller hvem satte Ham over hele verden? Hvis Han retter sitt hjerte inn mot noen, hvis Han tar sin Ånd og sin ånde tilbake, da vil alt kjød utånde samtidig og mennesket vende tilbake til støv. Men hvis du har forstand, så hør på dette, lytt til mine ord som lyder slik: Kan vel en som hater retten, regjere? Våger du å dømme Ham skyldig, Han som er Den Rettferdige og Den Mektige? Sømmer det seg å si til en konge: ‘Du er en lovbryter’? og til fornemme menn: ‘Dere er onde’? Men Han tar ikke parti for fyrster, og Han tar ikke mer hensyn til de rike enn til de fattige. For de er alle et verk av Hans hender. På et øyeblikk skal de dø, midt på natten. Folket rystes og forgår. Den mektige rykkes bort uten at det er noen hånd. For Hans øyne er vendt mot mannens veier, og Han ser alle hans skritt. Det finnes ikke noe mørke og ingen dødsskygge der ugjerningsmenn kan skjule seg. For Han trenger ikke gi akt på mannen flere ganger, før han må komme fram for Gud i dommen. Han knuser de mektige uten forhør, og setter andre i deres sted. For Han kjenner deres gjerninger. Han styrter dem om natten, og de blir knust. Han slår dem som ugudelige et sted der andre ser på. For de har vendt seg bort fra Ham, og de ville ikke forstå noen av Hans veier. Derfor kom de fattiges rop fram til Ham, og Han hører ropet fra de fornedrede. Når Han skaper stillhet, hvem våger da å dømme skyldig? Skjuler Han sitt ansikt, hvem får da skue Ham, enten det er et folkeslag eller et enkelt menneske? Derfor må ikke den ugudelige være konge, så det ikke blir lagt snarer for folket. For har vel noen slik sagt til Gud: ‘Jeg har opphøyd meg selv, jeg vil ikke gjøre det onde mer. Lær meg det jeg ikke ser. Har jeg gjort urett, vil jeg ikke gjøre det mer.’ Skulle Han gjengjelde deg slik du finner for godt, du som har ringeaktet ham? Du selv må velge, ikke jeg. Derfor skal du tale om det du kjenner. Menn med forstandige hjerter sier til meg, hver vis mann som hører på meg: ‘Job taler uten kunnskap, hans ord mangler forstand.’ Må bare Job prøves ustanselig, for hans svar er som fra ugjerningsmenn. For han legger overtredelse til sin synd. Han klapper i hendene blant oss, og lar det bli mange av sine ord mot Gud.» Elihu tok igjen ordet og sa: «Tror du det er rett når du sier: ‘Min rettferdighet overgår Guds’? For du sier: ‘Hva gagner det Deg? Hvilken fordel har jeg om jeg lar være å synde?’ Jeg vil svare både deg og dine venner hos deg. Sku opp mot himmelen og se, legg merke til skyene, de er høyere enn deg. Hvis du synder, hva kan du oppnå mot Ham med det? Eller hvis dine overtredelser blir mange, hva kan du gjøre Ham med det? Hvis du er rettferdig, hva kan du gi Ham? Eller hva er det Han får fra din hånd? Det er bare et menneske som du selv som rammes av din ugudelighet, og bare en menneskesønn har gagn av din rettferdighet. De roper under all undertrykkelsen. De skriker om hjelp på grunn av de mektiges arm. Men ingen sier: ‘Hvor er Gud, min Skaper, Han som lar lovsang lyde om natten, Han som lærer oss mer enn villdyrene på marken, og gjør oss visere enn fuglene under himmelen?’ Der roper de, men Han svarer ikke, på grunn av de ondes overmot. Sannelig, Gud hører ikke på tomt snakk, Den Allmektige bryr seg ikke om det. Også når du sier at du ikke ser Ham, ser Han din sak, og du skal bare vente på Ham. Og nå, fordi Han ikke har straffet i sin vrede, og ikke gitt akt på den store dårskapen, så har Job åpnet sin munn til ingen nytte, uten erkjennelse bruker han så mange ord.» Elihu fortsatte og sa: «Vær tålmodig med meg litt til, så skal jeg vise deg at det er enda mer å si på Guds vegne. Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra. Og jeg vil tilkjenne min Skaper rettferdighet. For sannelig, jeg kommer ikke med falske ord. En som er fullkommen i kunnskap, er hos deg. Se, Gud er mektig, men forkaster ingen. Han er mektig i forstandens kraft. Han holder ikke livet oppe for den ugudelige, men lar de nedbøyde få sin rett. Han tar ikke sine øyne bort fra den rettferdige, men Han lar dem sitte på tronen sammen med konger, og de er for evig høyt opphøyet. Hvis de er bundet med lenker, fanget i fornedrelsens bånd, da vil Han vise dem deres gjerninger og deres overtredelser, at de handlet i overmot. Han åpner deres øre for tilrettevisning og befaler dem å vende om fra urett. Hvis de lyder og tjener Ham, skal de fullende sine dager ved det gode og sine år i herlig lykke. Men dersom de ikke lyder, skal de forgå ved spydet, og de skal utånde uten kunnskap. De som er ugudelige av hjertet, samler opp sinne. De roper ikke om hjelp når Han binder dem. Deres sjel dør mens de er unge, deres liv avsluttes blant dem som driver tempelutukt. Han frir de fornedrede ut ved deres fornedrelse, og åpner deres øre ved trengselen. Også deg vil Han lokke ut av trengselens gap, ut i et vidt rom, uten noe som trenger seg på. Ditt bord skal dekkes fullt med fete retter. Du er full av de ugudeliges dom, men både dommen og retten skal gripe deg. Men vokt deg under vreden, så Han ikke fører deg bort med ett slag. For selv en stor løsepenge kan ikke hjelpe deg unna. Kan ditt skrik fri deg ut av trengselen, eller hele din mektige kraft? Lengt bare ikke etter natten, da folk skal rykkes opp fra sitt sted. Vokt deg, vend deg ikke til ondskap! For det har du valgt framfor fornedrelsen. Se, Gud er opphøyet i sin kraft. Hvem er læremester som Han? Hvem har utpekt veien for Ham, eller hvem har sagt: ‘Du har gjort urett’? Husk å opphøye Hans verk, det som menneskene har sunget om. Alle mennesker har lagt merke til det. Hvert menneske ser det på lang avstand. Se, Gud er opphøyet, men vi forstår det ikke, tallet på Hans år kan aldri utforskes. Han er Den som drar opp vanndråper, som former regnet til tåke, Den som lar skyene dryppe ned og lar det strømme rikelig over mennesket. Sannelig, er det noen som forstår hvordan skyene brer seg ut, eller hvordan tordenen braker under Hans hvelving? Se, Han sprer sitt lys over den, Han dekker havets dyp. For ved alt dette holder Han retten oppe for folkene, Han gir mat i overflod. Han dekker hendene med lynglimt og befaler det å ramme målet. Hans torden bærer bud om det, og buskapen også, om det som nå kommer. Ja, dette får mitt hjerte til å skjelve, som om det skal rive seg løs fra sitt sted. Hør nøye på tordendrønnet av Hans røst, bulderet som kommer fra Hans munn. Under hele himmelen sender Han det ut, Hans lynglimt når til jordens ender. Etter dette brøler røsten, Han tordner med sin mektige stemme, Han holder dem ikke igjen når Hans røst høres. Gud tordner underfullt med sin røst. Han gjør storverk, men vi forstår dem ikke. For Han sier til snøen: ‘Fall ned på jorden!’ Det samme sier Han både til bygeregnet og til Hans sterke styrtregn. På hvert menneskes hånd setter Han et segl, så alle mennesker kan kjenne Hans verk. De ville dyr går inn i sin hule og ligger i sitt hi. Stormen kommer fra sitt kammer, og kraftig vind bringer kulde. Ved Guds åndepust kommer frosten, og de brede vannene fryser til. Han tynger de tykke skyene med væte og får skyer med lyn til å bre seg. De driver omkring og kommer til og fra etter Hans ledelse, så de kan gjøre det Han befaler dem over hele den vide jord. Om det er til tukt eller til gagn for Hans land eller for å vise miskunn, lar Han det komme. Lytt til dette, Job! Stå stille og se på Guds underverk! Forstår du hvordan Gud sender dem omkring og lar lyset fra sin sky stråle fram? Forstår du hvordan skyene holdes oppe, disse underfulle verk av Ham som er fullkommen i kunnskap, du som får varmet dine klær når jorden roes ned ved sønnavinden? Kunne du spenne ut himmelhvelvingen sammen med Ham, den som står fast som speil av støpt metall? Lær oss hva vi skal si til Ham, for vi får bare ikke fram noe på grunn av mørket. Skal det meldes Ham at jeg vil tale? Om et menneske taler, skal han sannelig fortæres. Selv nå kan ingen se på lyset når det skinner klart på himmelen, når vinden har blåst over og klarnet den. Fra nord kommer gullglansens skjær, med Gud hviler fryktinngytende prakt. Den Allmektige, Ham kan vi ikke finne, opphøyet i kraft, retten og den store rettferdigheten krenker Han ikke. Derfor fryktes Han av menneskene. Han gjør ikke forskjell på noen som har et vist hjerte.» Da svarte Herren Job ut fra stormen og sa: «Hvem er dette som gjør Mitt råd dunkelt med ord uten kunnskap? Bind nå opp om dine hofter som en mann! Så vil Jeg spørre deg, og du skal lære Meg. Hvor var du da Jeg la grunnvollene for jorden? Forklar det, hvis du har kunnskap til å forstå. Hvem fastsatte målene for den? For du vet det jo. Eller hvem strakte målesnoren ut over den? Hvor er festet for soklene til den? Eller hvem la ned hjørnesteinen for den, mens morgenstjernene var sammen i jubel, og alle Guds sønner ropte av fryd? Eller hvem stengte havet inne bak sine dører da det brøt fram og rant ut fra mors liv, da Jeg gjorde skyene til kledning for det og det dype mørke til å svøpe seg i. Jeg trakk Min skarpe grense for det og satte opp bom og dører. Det var da Jeg sa: ‘Så langt kan du komme, men ikke lenger, og her må dine stolte bølger legge seg.’ Har du noen gang, fra dine dager tok til, kalt morgenen fram og vist morgenrøden sitt sted, så den kunne gripe tak i jordens ender, og de ugudelige kunne ristes ut av den? Den omformes da som leire under seglet og står fram som en kledning. De ugudelige blir fratatt sitt lys, og den løftede arm blir brukket. Har du nådd fram til havets kilder? Eller har du vandret omkring og søkt etter dypet? Har dødens porter åpnet seg for deg? Eller har du sett portene til dødens skygge? Har du fattet jordens vidde? Fortell oss det, hvis du kjenner til alt dette. Hvor er veien til lysets bolig? Og mørket, hvor har det sitt sted, så du kan bringe det innenfor sine grenser, så du kan kjenne stiene til huset der det hører hjemme? Du vet vel det, for du ble jo født den gang, for dine dagers tall er jo så stort? Har du vært i snøens forrådsrom eller sett haglets lager, som Jeg har holdt igjen til trengselens tid, til dagen med slag og strid? Hvilken vei tar lyset når det brytes eller østavinden når den sprer seg ut over jorden? Hvem har åpnet et leie for flommen eller en vei for lyn og torden, så det kommer regn utover landet der ingen mann finnes, over en ørken uten et menneske, for å mette den øde ørkenen med vann og få spede gresstrå til å vokse opp? Har regnet noen far? Eller hvem var far til duggdråpene? Hvilket morsliv kommer isen fra? Og himmelens rim, hvem fødte det? Vannet hardner som stein, og dypets overflate fryser til. Kan du binde sammen Sjustjernens bånd eller løsne Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilde fram i sin rette tid? Eller kan du lede Store Bjørn med sine unger? Kjenner du himmelens lover? Kan du fastsette dens herredømme over jorden? Kan du løfte din røst til skyene, så skyllregnet flommer over deg? Kan du sende ut lyn, så de farer av sted og sier til deg: ‘Her er vi’? Hvem har lagt visdom i sinnet? Og hvem har gitt hjertet forstand? Hvem kan telle skyene ved sin visdom? Eller hvem kan velte himmelens krukker når støvet er stivnet til klumper og jordklumpene henger sammen? Kan du jage byttet for løvinnen eller stille sulten til de unge løvene når de kryper sammen i sine hi eller ligger i skjul i sine huler? Hvem sørger for føde til ravnen når ungene skriker til Gud og flakker omkring uten å finne mat? Kjenner du tiden de ville fjellgeitene skal føde? Legger du merke til når hjortene har veer? Har du telt månedene de går drektige? Kjenner du tiden de føder? De bøyer seg ned, de føder sine unger, de forløses fra sine smerter. Deres unger er sterke, de vokser opp ute på marken. De drar bort og vender ikke tilbake til dem. Hvem sendte villeselet av sted i frihet? Hvem løste villeselets bånd? Jeg ga det sitt hus på ørkensletten og lot det få saltlandet til bolig, det som ler av byens larm, som ikke hører driverens rop, det søker sin beitemark i fjellene, det leter etter hvert grønt strå. Er villoksen villig til å tjene deg? Vil den bli ved din krybbe natten over? Kan du binde villoksen med rep så den følger plogfuren? Vil den harve dalene etter deg? Kan du stole på den fordi styrken hos den er så stor? Eller kan du overlate ditt grovarbeid til den? Er du trygg på at den kommer tilbake med ditt korn og samler det på din treskeplass? Strutsen vifter lystig med vingene, men har ikke vinger og fjærdrakt som storken. Derfor må den forlate sine egg på jorden og varme dem i støvet. Den glemmer at en fot kan knuse dem eller at et markens dyr kan tråkke på dem. Den behandler sine unger hardt, som om det ikke var sine egne, uten bekymring for om dens strev er forgjeves. For Gud har nektet den visdom og har ikke tildelt den forstand. Når den retter seg opp i høyden, ler den av hesten og rytteren på den. Kan du gi hesten styrke? Kan du kle dens nakke med bølgende man? Kan du få den til å springe som en gresshoppe? Den sprer skrekk når den vrinsker stolt. Nede i dalen skraper den i jorden og fryder seg i sin styrke. Den går ikke ut i møte med en væpnet hær. Den ler av frykten og lar seg ikke skremme. Den snur heller ikke for sverdet. Det rasles med pilekoggeret mot den, det blinker i spyd og kastespyd. Den legger avstander bak seg så jorden skaker og rister. Den stanser heller ikke når det gjaller i basunen. Hver gang bukkehornet lyder, sier den: ‘Aha!’ Den værer striden på lang avstand, brøl fra befalingsmenn og skrik under slaget. Er det på grunn av din forstand at hauken svinger seg opp og spenner sine vinger ut mot sør? Er det på ditt ord ørnen stiger opp og bygger sitt rede i det høye? På berget bor den, der holder den til, på kanten av klippen og sin trygge tilflukt. Derfra speider den etter mat. Den har øyne som finner det på lang avstand. Ungene hos den slurper i seg blod, og hvor det er et åtsel, der er den.» Herren fortsatte å svare Job og sa: «Skal den som fører sak mot Den Allmektige, irettesette Ham? Den som går i rette med Gud, må selv svare på dette.» Da svarte Job Herren og sa: «Se, jeg er altfor ringe. Hva skulle jeg svare Deg? Jeg legger hånden på munnen. Én gang har jeg talt, men jeg kan ikke svare, ja, to ganger, men jeg kan ikke gjøre det én gang til.» Da svarte Herren Job ut fra stormen og sa: «Bind nå opp om dine hofter som en mann. Så vil Jeg spørre deg, og du skal lære Meg: Vil du virkelig kjenne Min dom ugyldig? Vil du dømme Meg skyldig for at du kan rettferdiggjøre deg selv? Har du armstyrke som Gud? Kan du tordne med en røst som Hans? Da skal du pryde deg med majestet og prakt og kle deg i herlighet og ære. La bare ditt sinne få fritt løp! Se på alle hovmodige og ydmyk dem! Se på alle hovmodige og bøy dem ned! Tramp ned de ugudelige på deres sted! Skjul dem i støvet alle sammen, bind for ansiktene på dem der i det dype mørke! Da skal også Jeg vitne for deg at din egen høyre hånd kan frelse deg. Se nå på Behemot, som Jeg dannet sammen med deg. Den eter gress som en okse. Se nå, hvilken kraft den har i hoftene, og styrken i bukmusklene. Den strekker halen som en seder. Senene den har i lårene, knyttes stramt. Knoklene er som bronserør, og den har beinbygning som jernstenger. Denne er den første på Guds veier, bare Skaperen kan komme nær med sitt sverd. Sannelig, fjellene bærer føde for den, og alle markens dyr leker der. Den hviler under lotusplantene, i ly av siv og sump. Lotusplantene dekker den med sin skygge. Piletrærne ved bekken hegner om den. Elven kan sannelig gå i strie strømmer, men den jages ikke opp. Den er trygg om enn Jordan skulle fosse inn i gapet på den. Er det noen som kan gripe den i øynene eller spidde nesen på den med snarer? Kan du dra Leviatan opp med en krok eller senke tungen på den med en line? Kan du stikke et sivrør gjennom nesen på den eller spidde kjeven med en krok? Vil den be deg mange ganger om nåde? Vil den tale mildt til deg? Vil den slutte en pakt med deg, så den blir din tjener for alltid? Vil du leke med den som med en fugl, eller vil du holde den i bånd for dine småpiker? Vil lagskamerater kjøpslå om den? Vil de dele den ut blant kjøpmennene? Kan du spekke huden på den med harpuner eller hodet med fiskespyd? Legg bare hånden på den! Du vil huske slaget, og aldri gjøre det igjen. For se, alt håp om noe av dette ville være et bedrag. Vil en ikke falle sammen bare ved synet av den? Ingen er så dristig at han våger å tirre den opp. Hvem kan da sette seg opp imot Meg? Hvem var før Meg, så Jeg skulle skylde ham noe? Alt under himmelen hører jo Meg til. Jeg vil ikke tie om lemmene den har, om dens mektige kraft og dens yndige skikkelse. Hvem kan ta av den ytterhammen? Hvem kan nærme seg denne med sin doble tanngard? Hvem kan åpne dørene til ansiktet på den? Det står skrekk av dens tenner. Stolt er raden av skjold, stramt lukket som med segl, det ene så tett inntil det andre at det ikke kan trenge luft inn mellom dem. De er klemt fast sammen, de griper om hverandre og kan ikke skilles. Når den nyser, blinker det i lys. Dens øyne er som morgenrødens. Brannfakler går ut av munnen, gnister av ild fyker ut. Røyk kommer opp fra neseborene, som fra en kokende gryte over brennende siv. Den har en pust som får kull til å blusse opp, og en flamme står ut av gapet på den. Styrke bor i dens nakke, og frykten skvetter foran ansiktet på den. Foldene i kjøttet på den er klemt sammen, de er som støpt og ikke til å rokke. Den har et hjerte hardt som stein, ja, så hardt som den nederste kvernsteinen. Når den hever seg, er selv de mektige redde. Når den knuser, mister de fatningen. Om sverdet skulle ramme den, får det ikke utrettet noe. Det kan heller ikke spydet, kastepilen eller lansen. Jern akter den for strå og bronse som råttent tre. Pilen fra buen kan ikke jage den på flukt. Stein fra slyngen blir som halm for den. Som halm regnes også slagklubber. Den ler av susende kastespyd. På undersiden er den som skarpe potteskår. Den setter tydelige merker i gjørmen. Den får dypet til å koke som en gryte, den gjør havet lik en kjele der salven skummer. Det står en skinnende sti etter den, en kunne tro dypet hadde hvitt hår. Dens like finnes ikke på jorden, den er skapt til ikke å frykte. Alt som er høyt, ser den, den er jo konge over alle stolte skapninger.» Da svarte Job Herren og sa: «Jeg erkjenner at Du kan alt, og Du kan ikke hindres i å utføre hvilken plan det enn måtte være. ‘Hvem er denne som skjuler Mitt råd ved mangel på kunnskap?’ Derfor var det jeg talte om det jeg ikke forsto, det som var for underfullt for meg, det jeg ikke hadde kunnskap om. Men jeg ber Deg, lytt, og la meg få tale! ‘Jeg skal spørre Deg, og Du skal lære meg.’ Bare hva ryktet meldte hadde jeg hørt om Deg, men nå ser mitt øye Deg. Derfor lar jeg alt fare og angrer i støv og aske.» Da skjedde det: Da Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til temanitten Elifas: «Min vrede er opptent mot deg og de to vennene dine, for dere har ikke talt rett om Meg, slik Min tjener Job har. Derfor skal dere nå ta dere sju okser og sju værer, gå til Min tjener Job og bære fram brennoffer for dere selv. Min tjener Job skal gå i forbønn for dere. Sannelig, ham vil Jeg ha behag i, så Jeg ikke skal gjøre med dere etter dårskapen deres. For dere har ikke talt rett om Meg, slik Min tjener Job har.» Temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og na’amanitten Sofar gikk så av sted og gjorde som Herren hadde talt til dem. Og Herren hadde behag i Job. Etter at han hadde gått i forbønn for sine venner, ga Herren Job tilbake det Han hadde tapt. Sannelig, Herren ga Job dobbelt så mye som han hadde hatt før. Alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle dem han hadde kjent før, og de spiste brødet med ham i hans hus. De viste ham medynk og trøstet ham for alt det onde som Herren hadde latt komme over ham. Hver av dem ga ham et stykke sølv og en ring av gull. Herren velsignet Jobs siste dager mer enn i begynnelsen. Det ble gitt ham 14 000 sauer, 6000 kameler, 1000 par okser og 1000 eselhopper. Det ble også gitt ham sju sønner og tre døtre. Den første kalte han med navnet Jemima, den andre med navnet Kesia og den tredje med navnet Keren-Happuk. Det fantes ikke så vakre kvinner som døtrene til Job i hele landet. Og deres far ga dem arv sammen med deres brødre. Etter dette levde Job i 140 år. Han fikk se sine barn og barnebarn i fire slektsledd. Så døde Job, gammel og mett av dage. alig er den mann som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved elver av vann, som gir sin frukt i sin tid, og har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes. Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agnene vinden blåser bort. Derfor skal ikke de ugudelige bli stående i dommen, ei heller syndere i de rettferdiges forsamling. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til fortapelse. vorfor er hedningfolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: «La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!» Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og harmdirrende skal Han slå dem med angst. «Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg.» Jeg vil kunngjøre rådslutningen: Herren har sagt til Meg: «Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Be Meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til eiendom. Du skal knuse dem med jernstav. Du skal slå dem i stykker som pottemakerens leirkar.» Vær derfor kloke, dere konger! Ta imot advarsel, dere jordens dommere! Tjen Herren med ærefrykt og fryd dere med beven! Kyss Sønnen, for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien når Hans vrede et øyeblikk blir opptent. Salige er alle de som søker tilflukt hos Ham. En salme av David da han flyktet fra sin sønn Absalom. erre, hvor mange de er blitt, de som plager meg! Mange er de som reiser seg mot meg. Mange er de som sier om meg: «Det er ingen frelse for ham hos Gud.» Men Du, Herre, er et skjold for meg, min ære og Den som løfter mitt hode. Av all min kraft ropte jeg til Herren, og Han svarte meg fra sitt hellige berg. Jeg la meg ned og sovnet. Jeg våknet opp, for Herren støttet meg. Jeg vil ikke frykte for myriader av mennesker som har stilt seg opp imot meg på alle kanter. Reis Deg, Herre! Frels meg, min Gud! For Du har slått alle mine fiender på kinnbeinet. Du har knust de ugudeliges tenner. Frelsen tilhører Herren. Må Din velsignelse hvile over Ditt folk! Til sangmesteren: Med strengeinstrumenter. En salme av David. var meg når jeg roper, min rettferdighets Gud! Du har lettet min trengsel. Vær meg nådig og hør min bønn! Hvor lenge, dere menneskebarn, skal min ære være til skam? Hvor lenge vil dere elske tomhet og søke løgn? Men dere skal vite at Herren har utvalgt den gudfryktige for seg selv. Herren vil høre når jeg roper til Ham. Blir dere sinte, så synd ikke! Tenk dere grundig om på deres leie og vær stille! Ofre rettferdighets offer og stol på Herren! Det er mange som sier: «Hvem vil vise oss det gode?» Herre, la Ditt åsyns lys skinne over oss! Du har gitt meg større glede i hjertet enn de andre når de får korn og vin i overflod. I fred vil jeg legge meg ned og sove. For Du, Herre, bare Du, lar meg bo i trygghet. Til sangmesteren: Med fløyter. En salme av David. egg øret til mine ord, Herre, legg merke til mitt sukk! Lytt til lyden av mitt rop, min Konge og min Gud, for til Deg vil jeg be. Herre, om morgenen hører Du min røst. Om morgenen legger jeg mine bønner fram for Deg med forventning. For Du er ikke en Gud som har lyst i ugudelighet, hos Deg kan ikke ondskap bo. De hovmodige skal ikke bli stående for Dine øyne. Du hater alle som gjør urett. De som taler løgn, skal Du føre i fortapelsen. Herren avskyr den blodtørstige og svikefulle. Men jeg, ved Din rike barmhjertighet går jeg inn i Ditt hus. Vendt mot Ditt hellige tempel vil jeg tilbe i ærefrykt for Deg. Led meg, Herre, i Din rettferdighet, for mine fienders skyld. Gjør Din vei rett for mitt ansikt! For man kan ikke stole på et ord fra deres munn. Deres indre er en avgrunn. En åpnet grav er deres strupe. De taler svikefullt med sin sleipe tunge. Døm dem skyldige, Gud! La dem falle ved sine egne råd! Driv dem ut for deres mange overtredelsers skyld, for de har gjort opprør mot Deg. Men alle som tar sin tilflukt hos Deg, skal glede seg. De skal for alltid juble av glede, for Du verner dem. De som elsker Ditt navn, skal fryde seg i Deg. For Du, Herre, vil velsigne den rettferdige. Som et skjold vil Du omslutte ham med favør. Til sangmesteren: Med strengeinstrumenter, på en åttestrenget harpe. En salme av David. erre, straff meg ikke i Din vrede, og tukt meg ikke i Din harme! Vær meg nådig, Herre, for jeg er kraftløs. Herre, leg meg, for mine bein fortæres av angst. Også min sjel er grepet av redsel. Men Du, Herre – hvor lenge? Vend tilbake, Herre, utfri min sjel! Frels meg ved Din store trofasthet! For i døden finnes vel ikke noe minne om Deg. Hvem kan prise Deg i dødsriket? Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg sengen min våt idet jeg gjennomvæter den med mine tårer. Mitt øye tæres bort av sorg. Det sløves på grunn av alle mine fiender. Gå bort fra meg, alle dere som gjør urett! For Herren har hørt lyden av min gråt. Herren har hørt min inderlige bønn. Herren vil ta imot min bønn. Må alle mine fiender bli til skamme og gripes av stor angst! Må de vende tilbake og straks bli til skamme! En klagesang av David, som han sang for Herren på grunn av budskapet fra benjaminitten Kusj. erre, min Gud, til Deg tar jeg min tilflukt. Frels meg fra alle som forfølger meg. Utfri meg, så ikke noen river min sjel i stykker, som en løve river i stykker når det ikke er noen til å utfri. Herre, min Gud, hvis jeg har gjort dette: Hvis jeg har urett i mine hender, hvis jeg med ondt har lønnet ham som holdt fred med meg eller har plyndret min fiende uten grunn, så la fienden forfølge og innhente meg! Ja, la ham trampe meg til jorden og legge all min ære i støvet! Reis Deg, Herre, i Din vrede! Stå opp mot mine fienders raseri! Reis Deg for meg i dommen Du har fastsatt! Så skal skaren av folk omslutte Deg. Vend derfor tilbake til det høye for deres skyld! Herren skal dømme folkene. Døm meg, Herre, etter min rettferdighet og etter min rettskaffenhet. Jeg ber Deg: La de ugudeliges ondskap ta slutt, men la den rettferdige stå fast! For Du, den rettferdige Gud, prøver hjerte og sinn. Mitt forsvar er fra Gud, som frelser den oppriktige av hjertet. Gud er en rettferdig dommer, og Gud er vred på den ugudelige hver dag. Hvis han ikke vender om, vil Gud kvesse sitt sverd. Han vil spenne sin bue og gjøre den klar. Han klargjør dødelige våpen til sitt bruk. Sine piler gjør Han til brannpiler. Se, den ugudelige er svanger med urett. Ja, han unnfanger ulykke og føder falskhet. Han lagde en grav og gjorde den dyp, men falt selv i den graven han hadde laget. Hans ulykke skal falle tilbake på hans eget hode, og hans råskap skal komme ned over hans egen skalle. Jeg vil prise Herren etter Hans rettferdighet, og jeg vil lovsynge Herrens, Den Høyestes navn. Til sangmesteren: På et instrument fra Gat. En salme av David. erre, vår Herre, hvor majestetisk Ditt navn er over hele jorden, Du som har satt Din herlighet over himmelen! Fra spedbarns og diebarns munn har Du grunnfestet en makt for Dine fienders skyld, så Du kan ødelegge fienden og den hevngjerrige. Når jeg ser Din himmel, Dine fingres verk, månen og stjernene som Du har satt der, hva er da mennesket, at Du skulle minnes ham, og menneskesønnen, at Du skulle se til ham? For Du har gjort ham lite ringere enn Gud, og med herlighet og ære har Du kronet ham. Du satte ham til å være herre over Dine henders verk. Du har lagt alle ting under hans føtter, alt småfe og storfe, selv de ville dyr på marken, fuglene i luften og fiskene i havet, alt som rører seg på havets stier. Herre, vår Herre, hvor majestetisk Ditt navn er over hele jorden! Til sangmesteren: Til melodi av «Mut labbén». En salme av David. eg vil prise Deg, Herre, av hele mitt hjerte. Jeg vil fortelle om alle Dine underfulle gjerninger. Jeg vil glede og fryde meg i Deg. Jeg vil lovsynge Ditt navn, Du, Den Høyeste. Når mine fiender vender tilbake, skal de falle og gå fortapt for Ditt ansikt. For Du har befestet min rett og min sak. Du satt på tronen og dømte med rettferdighet. Du har straffet folkeslagene, Du har ført den ugudelige i fortapelsen, Du har slettet ut deres navn for all evighet. Å, du fiende, ødeleggelsene er over for alltid. Byer har du utslettet. Selv minnet om dem er gått til grunne. Men Herren troner til evig tid. Han har gjort sin trone klar til dom. Han skal dømme verden med rettferdighet, og uten forskjell skal Han forkynne dom over folkeslagene. Herren skal også være en tilflukt for den undertrykte, en tilflukt i trengselstider. De som kjenner Ditt navn, skal sette sin lit til Deg. For Du, Herre, har ikke forlatt dem som søker Deg. Lovsyng Herren, Han som bor på Sion! Forkynn Hans gjerninger blant folkene! For når Han hevner blod, husker Han dem; Han glemmer ikke ropet fra de ydmyke. Vær meg nådig, Herre! Se hvordan jeg blir plaget av dem som hater meg, Du som løfter meg opp fra dødens porter, så jeg kan kunngjøre all Din pris i portene til Sions datter. Jeg vil fryde meg i Din frelse. Folkeslagene sank ned i graven de gravde. I garnet de gjemte, er deres egen fot fanget. Herren er blitt kjent ved dommene Han setter i verk. Den ugudelige fanges i sine egne henders verk. Higgajon. De ugudelige skal fare ned til dødsriket sammen med alle folkeslagene som glemmer Gud. Men den fattige skal ikke for alltid være glemt. De elendiges håp skal ikke gå til grunne for godt. Reis Deg, Herre, la ikke mennesket få overmakten! La folkeslagene dømmes for Ditt ansikt! Skap frykt i dem, Herre, så folkeslagene kan erkjenne at de er mennesker. vorfor står Du langt borte, Herre? Hvorfor skjuler Du deg i trengselstider? I sitt hovmod er den ugudelige snar til å forfølge den elendige. La dem bli fanget i de planene de har tenkt ut. For den ugudelige skryter av sin sjels onde lyst. Han velsigner den grådige og viser forakt for Herren. Den ugudelige med sin stolte mine søker ikke Gud. Gud er ikke tatt med i noen av hans planer. Hans veier har alltid framgang. Dine dommer er høyt der oppe, ute av syne for ham. Han bare fnyser mot alle sine fiender. Han sier i sitt hjerte: «Jeg skal ikke rokkes. Ikke i noe slektsledd skal jeg oppleve noe ondt.» Hans munn er full av forbannelse og svik og undertrykkelse. Under hans tunge er ødeleggelse og urett. Han ligger i bakhold i landsbyene. På hemmelige steder dreper han den uskyldige. Hans øyne lurer på den hjelpeløse. Han ligger i et hemmelig bakhold, som en løve i sin hule. Han ligger på lur for å fange den elendige. Han fanger den elendige og han drar ham inn i sitt garn. Så huker han seg ned, han krøker seg sammen, så den hjelpeløse skal falle ved hans makt. Han har sagt i sitt hjerte: «Gud har glemt det. Han skjuler sitt ansikt. Han ser det aldri.» Reis Deg, Herre! Gud, løft Din hånd! Ikke glem de ydmyke! Hvorfor viser den ugudelige forakt for Gud? Han har jo sagt i sitt hjerte: «Du vil ikke kreve regnskap.» Men Du har sett det, for Du følger med både på plage og sorg, så Du kan gjengjelde ved Din hånd. Den hjelpeløse overgir seg til Deg. Du er den farløses hjelper. Brekk armen på den ugudelige og ondskapsfulle mann! Gå i rette med hans ondskap til Du ikke finner mer av den. Herren er konge i all evighet. Folkeslagene blir utryddet fra Hans land. Herre, Du har hørt de ydmykes ønske. Du styrker deres hjerte. Du lar Ditt øre lytte for å skaffe den farløse og den undertrykte deres rett, så mennesket, som er av støv, ikke kan spre mer vold. Til sangmesteren. Av David. il Herren tar jeg min tilflukt. Hvordan kan dere si til min sjel: «Fly som en fugl til ditt fjell»? For se, de ugudelige spenner buen, de legger pilen klar på strengen, så de i mørke kan skyte på den som er oppriktig av hjertet. Hvis grunnvollene blir revet ned, hva kan da den rettferdige gjøre? Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i Himmelen. Hans øyne skuer utover, Hans blikk prøver menneskenes barn. Herren prøver den rettferdige, men Hans sjel hater den ugudelige og den som elsker vold. Han lar det regne snarer over de ugudelige; ild og svovel og en glohet vind skal være den del de får i sitt beger. For Herren er rettferdig; Han elsker rettferdighet. Hans ansikt skuer over de oppriktige. Til sangmesteren: På en åttestrenget harpe. En salme av David. rels, Herre, for den gudfryktige er ikke her. De trofaste blir borte blant menneskenes barn. Alle taler tomhet med sin neste. Med smigrende lepper og et delt hjerte taler de. Må Herren utrydde alle smigrende lepper og den tunge som taler store ord, som har sagt: «Med vår tunge skal vi få makten. Våre lepper er våre egne. Hvem er herre over oss?» «Siden de elendige undertrykkes og de fattige sukker, vil Jeg nå reise Meg», sier Herren. «Jeg vil sette ham i trygghet slik han lengter etter.» Herrens Ord er rene ord, som sølv lutret i en smelteovn, sju ganger renset. Du skal vokte dem, Herre; Du skal bevare dem fra denne slekt til evig tid. De ugudelige streifer omkring overalt når tomheten opphøyes blant menneskenes barn. Til sangmesteren. En salme av David. vor lenge, Herre? Vil Du glemme meg for evig? Hvor lenge vil Du skjule Ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg brytes i min sjel og daglig ha sorg i mitt hjerte? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? Se etter og svar meg, Herre, min Gud! Opplys mine øyne, så jeg ikke sovner inn i døden, så ikke min fiende sier: «Jeg har fått makten over ham», så ikke de som plager meg, skal fryde seg når jeg vakler. Men jeg har satt min lit til Din barmhjertighet. Mitt hjerte skal fryde seg i Din frelse. Jeg vil synge for Herren, for Han har gjort så mye godt mot meg. Til sangmesteren. Av David. åren sier i sitt hjerte: «Det er ingen Gud.» De er fordervet og har gjort avskyelige gjerninger. Det er ingen som gjør godt. Fra Himmelen skuer Herren ned på menneskenes barn for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. De er alle veket av, sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. Er det da ingen som har kunnskap blant dem som gjør urett, de som fortærer mitt folk som de eter brød, og som ikke påkaller Herren? Der er de i stor redsel, for Gud er med den rettferdiges ætt. Dere gjør den elendiges råd til skamme, men Herren er hans tilflukt. Må Israels frelse komme fra Sion! Når Herren fører de bortførte av sitt folk tilbake, skal Jakob fryde seg og Israel være glad. En salme av David. erre, hvem får bli i Ditt tabernakel? Hvem får bo på Ditt hellige berg? Den som vandrer ulastelig, som gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte. Den som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør ondt mot sin neste og som ikke fører vanære over sin venn. I hans øyne foraktes den som er forkastet, men han ærer dem som frykter Herren. Han sverger til egen skade uten å forandre eden. Han låner ikke ut penger mot rente, og tar ikke imot bestikkelse mot den uskyldige. Den som gjør alt dette, skal aldri rokkes. En «miktam» av David. evar meg, Gud, for jeg tar min tilflukt til Deg. Min sjel, du har sagt til Herren: «Du er min Herre, jeg har intet gode foruten Deg.» Om de hellige som er på jorden, må jeg si: «De er de herlige, som jeg har all min lyst i.» Mange blir sorgene for dem som springer etter en annen gud. Jeg vil ikke ofre deres drikkoffer av blod, og ikke vil jeg ta deres navn på mine lepper. Å, Herre, Du er min arvedel og mitt beger. Du bevarer min lodd. Målesnorene har tilmålt meg herlige steder. Ja, min arv er skjønn. Jeg vil love Herren som har gitt meg råd. Også om nettene får jeg rettledning i mitt hjerte. Jeg har alltid satt Herren framfor Meg. Fordi Han er ved Min høyre hånd, skal Jeg ikke rokkes. Derfor er Mitt hjerte glad, og Min ære fryder seg. Ja, også Mitt kjød skal hvile med håp. For Du skal ikke forlate Min sjel i dødsriket, heller ikke skal Du overlate Din Hellige til å se fordervelse. Du skal lære meg livets sti. For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved Din høyre hånd er evig fryd. En bønn av David. ør på en rettferdig sak, Herre, lytt til mitt rop! Legg øret til min bønn, som ikke kommer fra svikefulle lepper. La min frikjennelse komme fra Ditt ansikt! La Dine øyne se hva rett er! Du har prøvd mitt hjerte. Du har gransket meg om natten. Du har ransakt meg uten å finne noe. Jeg har satt meg fore at min munn ikke skal synde. Hva enn menneskenes gjerninger er, så har jeg holdt meg unna voldsmannens stier, etter Dine leppers ord. Bevar mine skritt i Dine spor, så mitt fotfeste ikke skal gli ut. Jeg har kalt på Deg, for Du vil svare meg, Gud. Bøy Ditt øre til meg og hør mine ord! Vis Din underfulle godhet, som er ved Din høyre hånd, Du som frelser dem som tar sin tilflukt til Deg, fra dem som reiser seg mot dem. Bevar meg som Din øyenstein! Skjul meg i Dine vingers skygge, for de ugudelige som undertrykker meg, mine drapstørste fiender som omringer meg. Sine fete hjerter har de lukket til. Deres munn taler stolte ord. Nå har de omringet oss på vår vei. De har festet blikket og krøket seg sammen på marken, som en løve ivrer etter å rive sitt bytte i stykker, og som en ung løve har tilhold på hemmelige steder. Reis Deg, Herre, gå imot ham, tving ham i kne! Fri mitt liv ut fra den ugudelige med Ditt sverd, med Din hånd fra mennesker, Herre, fra verdens mennesker. De får sin del i dette livet; med Din skjulte skatt fyller Du deres buk. De er mettet med barn, og de etterlater sin overflod til sine spedbarn. Men jeg, jeg vil skue Ditt ansikt i rettferdighet. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved Din skikkelse. Til sangmesteren. Av David, Herrens tjener, som brukte ordene i denne sangen da han talte til Herren, den dagen Herren utfridde ham fra alle hans fienders hånd og fra Sauls hånd. Og han sa: eg elsker Deg, Herre, min styrke. Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min Gud, min klippe, Den jeg tar min tilflukt til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. Jeg vil påkalle Herren, som er lovprisning verdig, så skal jeg bli frelst fra mine fiender. Jeg ble omsluttet av dødens bånd, og ugudelighetens strømmer skremte meg. Dødsrikets bånd omsluttet meg. Jeg ble truet av dødens snarer. I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop kom for Ham, like til Hans ører. Da ristet jorden og skalv. Også fjellenes grunnvoller skaket og ble rystet, for Han var vred. Røk steg opp fra Hans nese, og fortærende ild fra Hans munn. Kull ble satt i brann av den. Han senket også himlene og kom ned med mørke under sine føtter. Han red på en kjerub og fløy. Han svevde på vindens vinger. Han gjorde mørket til sitt skjul. Tronhimmelen rundt Ham var mørke vann og himmelens mørke skyer. Fra stråleglansen foran Ham brøt Hans mørke skyer fram med hagl og glødende kull. I Himmelen tordnet Herren, og Den Høyeste hevet sin røst, hagl og glødende kull. Han sendte sine piler og spredte dem, lyn på lyn, og Han forvirret dem. Så kom havets kanaler til syne, verdens grunnvoller ble avdekket ved Din trussel, Herre, ved pusten som blåste fra Din nese. Han sendte bud fra det høye, Han grep meg, Han dro meg ut av mange vann. Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg, for de var for sterke for meg. De truet meg på min ulykkes dag, men Herren var min støtte. Han førte meg også ut i åpent land. Han fridde meg ut, fordi Han hadde behag i meg. Herren lønnet meg etter min rettferdighet. Etter mine henders renhet har Han gjengjeldt meg. For jeg har holdt fast på Herrens veier, og har ikke veket bort fra min Gud i ondskap. For alle Hans dommer sto for meg, og jeg kastet ikke Hans lover bort fra meg. Jeg var ulastelig for Ham, og jeg holdt meg borte fra min misgjerning. Derfor har Herren gitt meg igjen etter min rettferdighet, etter mine henders renhet for Hans øyne. Mot den barmhjertige viser Du Deg barmhjertig. Mot en rettskaffen mann viser Du Deg rettskaffen. Mot den rene viser Du Deg ren. Og mot den falske viser Du Deg vrang. For et ydmykt folk frelser Du, men stolte blikk støter Du ned. For Du lar min lampe lyse. Herren, min Gud, tenner lyset i mitt mørke. For med Deg kan jeg løpe ut mot en krigshær, med min Gud kan jeg hoppe over en mur. Gud, Hans vei er fullkommen. Herrens Ord er bevist å være rent. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til Ham. For hvem er Gud, foruten Herren? Og hvem er en klippe, foruten vår Gud? Det er Gud som spenner sin styrke om meg og gjør min vei fullkommen, når Han gjør mine føtter lik hjortens og setter meg på mine høyder, når Han lærer mine hender opp til strid, så en bue av bronse spennes av mine armer. Du har gitt meg Din frelses skjold. Din høyre hånd har holdt meg oppe, Din ydmykhet har gjort meg stor. Du ga rom for mine skritt, så ikke mine ankler sviktet. Jeg har forfulgt mine fiender og innhentet dem. Jeg vendte ikke tilbake før de var utslettet. Jeg har såret dem, så de ikke klarte å reise seg. De har falt under mine føtter. For Du har rustet meg med Din styrke til slaget. Du har tvunget mine motstandere i kne. Du har også vist meg nakken på mine fiender, slik at jeg ødela dem som hatet meg. De skrek, men det var ingen til å frelse; til Herren skrek de, men Han svarte dem ikke. Så knuste jeg dem som fint støv for vinden. Jeg tømte dem ut som søle på gatene. Du har fridd meg ut fra folkets stridigheter. Du har satt meg til hode for folkeslagene. Et folk jeg ikke har kjent, skal tjene meg. Så snart de hører om meg, lyder de meg. Fremmede kryper for meg. De fremmede visner bort og kommer forskremte fram fra sine skanser. Herren lever! Lovet være min Klippe! Opphøyet være min frelses Gud! Det er Gud som gir meg hevn og som med sitt Ord legger folkene under meg. Han frir meg ut fra mine fiender. Du opphøyer meg også over dem som reiser seg mot meg. Fra den voldelige mann har Du fridd meg ut. Derfor vil jeg prise Deg blant hedningfolkene, Herre, og lovsynge Ditt navn. Stor frelse gir Han sin konge og viser miskunn mot sin Salvede, mot David og hans slekt til evig tid. Til sangmesteren. En salme av David. imlene forkynner Guds herlighet. Og hvelvingen viser Hans henders verk. Den ene dag taler til den andre, og den ene natt bringer kunnskap til den neste. Det lyder ingen tale eller ord – deres røst høres ikke. Deres målesnor har gått ut over hele jorden, og deres ord til verdens ender. I dem har Han satt opp et tabernakel for solen. Den kommer fram som en brudgom fra sitt værelse, og gleder seg lik en sterk mann til å løpe sitt løp. Fra himmelens rand går den opp og følger sitt løp til neste rand. Og ingenting er skjult for dens hete. Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det opplyser øynene. Herrens frykt er ren, og den varer til evig tid. Herrens lovbud er sanne og rettferdige alle sammen. De er mer verd å ønske seg enn gull, ja, mer enn fint gull i mengder. De er søtere enn honning og dråpene fra vokskakene. Også Din tjener rettledes ved dem, og det er stor lønn ved å holde dem. Hvem merker alle sine feiltrinn? Tilgi meg all ubevisst synd! Hold også Din tjener borte fra stolthets synder! La dem ikke få herske over meg! Da skal jeg være ulastelig og uten skyld i stor overtredelse. La min munns ord og mitt hjertes bønn bli nådig mottatt for Dine øyne, Herre, min Klippe og min Forløser! Til sangmesteren. En salme av David. å Herren svare deg på trengselens dag! Må Jakobs Guds navn verne deg! Må Han sende deg hjelp fra helligdommen! Må Han støtte deg fra Sion! Må Han huske alle dine matoffer, må Han ta imot ditt brennoffer! Må Han gi deg etter ditt hjertes lyst, må Han oppfylle hele din plan! Vi vil juble i Din frelse, og i vår Guds navn vil vi løfte våre banner. Må Herren oppfylle alle dine bønner! Nå vet jeg at Herren frelser sin salvede. Han svarer ham fra sin hellige himmel med den frelsende kraft fra sin høyre hånd. Noen stoler på vogner og noen på hester. Men vi vil stole på Herren, vår Guds navn. Andre har sunket i kne og falt. Men vi har reist oss opp og står støtt. Frels, Herre! Må Kongen svare oss den dag vi roper! Til sangmesteren. En salme av David. ongen skal glede seg i Din styrke, Herre. Og hvor høylytt han skal fryde seg i Din frelse! Du har oppfylt hans hjertes ønske og har ikke avvist hans leppers bønn. For Du møter ham med velsignelser av godhet. Du setter en krone av rent gull på hans hode. Han ba om liv fra Deg, og Du ga ham det – mange dager, evigheters evighet. Hans herlighet viser seg stor i Din frelse. Prakt og majestet har Du lagt på ham. For Du har gjort ham til velsignelser i all evighet. Du har gjort ham overmåte glad for Ditt ansikt. For kongen stoler på Herren, og ved Den Høyestes trofasthet skal han ikke rokkes. Din hånd skal finne alle Dine fiender. Din høyre hånd skal finne dem som hater Deg. Du skal brenne dem slik en ovn brenner, på den tid Du åpenbarer Ditt ansikt. Herren skal oppsluke dem i sin vrede, og ilden skal fortære dem. Deres avkom skal Du utslette fra jorden og deres etterkommere fra menneskenes barn. For de hadde lagt en ond plan mot Deg. De tenkte ut et angrep som de ikke er i stand til å utføre. Derfor skal Du få dem til å snu ryggen til og flykte når Du sikter på deres ansikt med pilene på Din buestreng. Vær Du opphøyet, Herre, i Din styrke! Vi vil synge og lovsynge Ditt mektige velde. Til sangmesteren. Til «Morgenrødens hjort ». En salme av David. in Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? Hvorfor er Du så langt fra å frelse Meg og fra Min klages ord? Min Gud, Jeg roper om dagen, men Du svarer ikke, og om natten, men Jeg får ingen ro. Men Du er hellig, og Du troner på Israels lovsanger. På Deg stolte våre fedre. De stolte på Deg, og Du utfridde dem. Til Deg ropte de og ble utfridd. De satte sin lit til Deg og ble ikke til skamme. Men Jeg er en mark og ikke et menneske. En hån blant mennesker og foraktet av folket. Alle som ser Meg, spotter Meg. De åpner munnen på vidt gap, de rister på hodet og sier: «Han stolte på Herren, la Ham redde Ham! La Ham utfri Ham, siden Han har behag i Ham.» Men Du er Den som tok Meg ut av mors liv. Du gjorde Meg trygg ved Min mors bryst. På Deg ble Jeg kastet før Jeg ble født. Fra Min mors liv er Du Min Gud. Vær ikke langt borte fra Meg, for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. Mange okser har omkretset Meg. Basans sterke har omringet Meg. De gaper mot Meg med sin munn, lik en brølende løve som river i stykker sitt bytte. Jeg blir utøst som vann, og alle Mine bein skiller seg fra hverandre. Mitt hjerte er som voks. Det har smeltet inne i Meg. Min kraft er tørket inn som et potteskår, og Min tunge henger fast ved ganen. Du legger Meg i dødens støv. Jeg er omringet av hunder. De ondes forsamling har omsluttet Meg. De har gjennomboret Mine hender og Mine føtter. Jeg kan telle alle Mine bein. De ser, ja, de stirrer på Meg. De deler Mine klær mellom seg, og om Min kjortel kaster de lodd. Men Du, Herre, vær ikke langt borte! Min Styrke, skynd Deg å hjelpe Meg! Utfri Min sjel fra sverdet, Mitt eneste fra hundens vold! Frels Meg fra løvens gap og fra villoksenes horn! Du har svart Meg. Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine brødre. Midt i forsamlingen vil Jeg love Deg. Dere som frykter Herren, lov Ham! Alle dere Jakobs etterkommere, gi Ham ære! Og ha ærefrykt for Ham, alle dere Israels ætlinger! For Han har ikke foraktet eller avskydd Den elendiges elendighet. Og Han har ikke skjult sitt ansikt for Ham. Men da Han ropte til Ham, hørte Han. Fra Deg kommer Min lovprisning i den store forsamlingen. Mine løfter vil Jeg innfri framfor dem som frykter Ham. De ydmyke skal spise og bli mette. De som søker Ham, skal love Herren. Må deres hjerter leve til evig tid! Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe foran Deg. For riket tilhører Herren, og Han hersker over folkene. Alle de mektige på jorden skal spise og tilbe. Alle som farer ned til støvet, skal bøye kne for Ham, selv den som ikke kan holde sin sjel i live. En etterslekt skal tjene Ham. Det skal bli fortalt om Herren til neste slektsledd. De skal komme og forkynne Hans rettferdighet til et folk som skal bli født, at Han har gjort dette. En salme av David. erren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til hvilens vann. Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Ja, selv om jeg må vandre gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg. Din kjepp og Din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg rett foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid. En salme av David. orden hører Herren til, og alt som fyller den, verden og de som bor i den. For Han har grunnlagt den på havene, og grunnfestet den på vannene. Hvem får stige opp på Herrens berg? Eller hvem får stå på Hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin sjel til løgn og ikke sverget falskt. Han skal få velsignelsen fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud. Dette er Jakob, den slekten som søker Ham, og søker Ditt ansikt. Dere porter, løft deres hoder! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Hærskarenes Herre, Han er herlighetens Konge. Av David. il Deg, Herre, løfter jeg min sjel. Min Gud, jeg stoler på Deg. La meg ikke bli til skamme! La ikke mine fiender fryde seg over meg! Sannelig, la ingen som venter på Deg, bli til skamme! La dem bli til skamme som farer med svik! Vis meg Dine veier, Herre! Lær meg Dine stier! Led meg i Din sannhet og lær meg, for Du er min frelses Gud. På Deg venter jeg hele dagen. Husk på Din barmhjertighet, Herre, og Din miskunn, for de er fra evighet av. Min ungdoms synder og mine overtredelser må Du ikke minnes! Husk på meg etter Din miskunn, for Din godhets skyld, Herre! God og rettvis er Herren. Derfor lærer Han syndere veien. Han leder den ydmyke i rettferdighet, og Han lærer den ydmyke sine veier. Alle Herrens stier er trofasthet og sannhet mot dem som holder Hans pakt og Hans vitnesbyrd. For Ditt navns skyld, Herre, tilgi også min misgjerning, for den er stor. Hvem er den mann som frykter Herren? Han lærer Ham veien han skal velge. Hans sjel skal få bo i godhet, og hans etterkommere skal arve jorden. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham, og Han skal lære dem sin pakt å kjenne. Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for Han skal dra mine føtter ut av garnet. Vend Deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og fornedret. Mitt hjertes trengsler er blitt større. Før meg ut av min nød! Se min fornedrelse og min smerte og tilgi alle mine synder! Hold øye med mine fiender, for de er mange. Og med et grusomt hat hater de meg. Bevar min sjel og utfri meg! Ikke la meg bli til skamme, for jeg tar min tilflukt til Deg. La uskyld og oppriktighet bevare meg, for jeg venter på Deg. Forløs Israel, Gud, fra alle deres trengsler! Av David. rikjenn meg, Herre, for jeg har vært hel i min ferd, og til Herren har jeg satt min lit. Jeg skal ikke snuble. Ransak meg, Herre, og prøv meg! Gransk mitt sinn og mitt hjerte! For Din trofasthet er for mine øyne, og jeg har vandret i Din sannhet. Jeg har ikke sittet hos falske menn, og inn til hyklere vil jeg ikke gå. Jeg har hatet de ondes forsamling, og med de ugudelige vil jeg ikke sitte. Jeg vil vaske mine hender i uskyld. Så vil jeg gå rundt Ditt alter, Herre, så jeg kan forkynne med takkesangens røst og fortelle om alle Dine underfulle gjerninger. Herre, jeg elsker huset der Du har Din bolig, stedet der Din herlighet bor. Riv ikke min sjel bort med syndere, og ta ikke mitt liv bort sammen med blodtørstige menn. I sine hender har de en ond plan, og deres høyre hånd er full av bestikkelse. Men jeg, jeg vil være hel i min ferd. Forløs meg og vær meg nådig! Min fot står på jevn grunn. I forsamlingene vil jeg love Herren. Av David. erren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? Da de onde kom imot meg, da mine motstandere og fiender ville fortære mitt kjøtt, snublet de og falt. Om en hær skulle leire seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg i dette. Én ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan betrakte Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel. For Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han holder meg i skjul i sitt tabernakel. Han skal løfte meg opp på en klippe. Og nå skal mitt hode heves over mine fiender som omringer meg, og jeg vil ofre gledesoffer i Hans tabernakel. Ja, jeg vil synge, jeg vil lovsynge Herren. Hør min røst, Herre, når jeg roper. Se i nåde til meg og svar meg! Da Du sa: «Søk Mitt ansikt, gjentok mitt hjerte for Deg: «Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.» Skjul ikke Ditt ansikt for meg! Send ikke Din tjener bort i vrede! Du har vært min hjelp. Ikke svikt meg og ikke forlat meg! Å, Du, min frelses Gud. Om min far og min mor forlater meg, så skal Herren ta seg av meg. Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land. Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren! Av David. il Deg roper jeg, Du Herre, min Klippe: Vær ikke stum for meg, for hvis Du tier, blir jeg lik dem som går ned i graven. Hør mine inderlige bønners røst når jeg roper til Deg, når jeg løfter mine hender mot Ordets helligdom i Ditt hellige tempel. Ikke riv meg bort sammen med de ugudelige og med dem som gjør urett, de som sier «fred» til sin neste, men har ondskap i sitt hjerte. Gi dem igjen etter sine gjerninger og etter sin onde ferd! Gi dem igjen etter sine henders verk! La dem få det de fortjener! Fordi de ikke bryr seg om Herrens gjerninger eller Hans henders verk, skal Han bryte dem ned og ikke bygge dem opp igjen. Lovet være Herren, for Han har hørt mine inderlige bønners røst! Herren er min styrke og mitt skjold. Mitt hjerte har satt sin lit til Ham, og jeg er blitt hjulpet. Derfor gleder og fryder mitt hjerte seg, og med min sang vil jeg prise Ham. Herren er deres styrke, og Han er frelsens tilflukt for sin salvede. Frels Ditt folk og velsign Din arv! Vær hyrde for dem og bær dem til evig tid! En salme av David. i Herren, dere mektige, gi Herren ære og makt! Gi Herren den ære som tilkommer Hans navn! Tilbe Herren i hellig prakt! Herrens røst er over vannene. Guds herlighet tordner. Herren er over mange vann. Herrens røst er mektig. Herrens røst er full av herlighet. Herrens røst knekker sedrer, ja, Herren splintrer Libanons sedrer. Han får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en ung villokse. Herrens røst kløver ildsluene. Herrens røst ryster ørkenen. Herren ryster Kadesjørkenen. Herrens røst får hjortene til å føde, og den kler skogene bare. Og alt i Hans tempel sier: «Ære!» Herren satt på tronen under vannflommen, og Herren sitter som Konge til evig tid. Herren skal gi styrke til sitt folk. Herren skal velsigne sitt folk med fred. En salme. En sang ved innvielsen av Davids hus. eg vil opphøye Deg, Herre, for Du har løftet meg opp. Du har ikke latt mine fiender glede seg over meg. Herre, min Gud, jeg ropte til Deg, og Du helbredet meg. Herre, Du førte min sjel opp fra dødsriket. Du har holdt meg i live, så jeg ikke skulle fare ned i avgrunnen. Lovsyng Herren, dere Hans hellige, og pris Ham ved minnet om Hans hellige navn! For et øyeblikk varer Hans vrede, men hele livet varer Hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop. I min velstand sa jeg: «Aldri i evighet skal jeg rokkes.» Herre, ved Din nåde har Du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte Ditt ansikt, og jeg ble forferdet. Til Deg ropte jeg, Herre. Og til Herren kom jeg med inderlig bønn: «Hvilken vinning er det i mitt blod når jeg farer ned i graven? Vil støvet prise Deg? Vil det forkynne Din sannhet? Hør, Herre, og vær meg nådig! Herre, vær min hjelper!» Du har vendt min klage til gledesdans for meg. Du har tatt av meg mine sørgeklær og kledd meg i glede, så min ære kan lovsynge Deg og ikke tie. Herre, min Gud, jeg vil prise Deg til evig tid. Til sangmesteren. En salme av David. il Deg, Herre, tar jeg min tilflukt. La meg aldri i evighet bli til skamme! Utfri meg i Din rettferdighet! Bøy Ditt øre ned til meg, skynd Deg å utfri meg! Vær min tilfluktsklippe, en festning til frelse for meg! For Du er min klippe og min festning. Derfor, for Ditt navns skyld, led meg og før meg! Dra meg ut av garnet som de har lagt ut for meg, for Du er min styrke. I Din hånd overgir jeg min ånd. Du har forløst meg, Herre, sannhetens Gud. Jeg har hatet dem som holder seg til tomme avguder. Men jeg stoler på Herren. Jeg vil glede og fryde meg i Din barmhjertighet, for Du har sett til min fornedrelse. Du har aktet på min sjels trengsler og ikke overgitt meg i fiendens hånd. Du har satt mine føtter i fritt lende. Vær meg nådig Herre, for jeg er i trengsel. Mitt øye tæres bort av sorg, ja, min sjel og mitt indre. For mitt liv svinner hen i sorg, og mine år i sukk. Min kraft svikter for min misgjernings skyld, og mine bein tæres bort. Jeg er til spott blant alle mine fiender, men særlig blant mine naboer, til skrekk for dem som kjenner meg. De som ser meg utendørs, flykter fra meg. Jeg er glemt og ute av sinn, som en død, som et brustent kar. For jeg hører baktalelse fra mange. Det er trussel på alle kanter. Mens de rådslår med hverandre mot meg, planlegger de å ta mitt liv. Men jeg, jeg stoler på Deg, Herre. Jeg sier: «Du er min Gud.» I Din hånd er mine tider. Fri meg ut fra mine fienders hånd og fra dem som forfølger meg. La Ditt ansikt lyse over Din tjener! Frels meg i Din miskunnhet! La meg ikke bli til skamme, Herre, for jeg har kalt på Deg. La de ugudelige bli til skamme! La dem bli stumme i dødsriket! Bring de falske lepper til taushet, de som med stolthet og forakt taler frekke ord mot den rettferdige. Hvor stor Din godhet er, som Du har gjemt for dem som frykter Deg, som Du har beredt for dem som tar sin tilflukt til Deg for øynene på menneskenes barn. Du skal gjemme dem i Ditt ansikts skjul, borte fra menneskets onde råd. Under et dekke skal Du bevare dem fra tungers angrep. Lovet være Herren, for Han har overveldet meg med sin miskunnhet i en befestet by. Og jeg, i oppjaget angst sa jeg: «Jeg er revet bort fra Dine øyne.» Men sannelig, Du hørte mine inderlige bønner da jeg ropte til Deg. Elsk Herren, alle dere Hans hellige! De trofaste blir bevart av Herren, og i overmål gjengjelder Han den stolte. Stå fast, og Han skal styrke deres hjerte, alle dere som håper på Herren. Av David. En læresalme. alig er den som har fått sine lovbrudd tilgitt og sin synd dekket over. Salig er den mann som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd. Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå Din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke. Min synd bekjente jeg for Deg, og min misgjerning har jeg ikke dekket over. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og Du tilga meg min syndeskyld. Derfor skal hver gudfryktig be til Deg den tid Du er å finne. Sannelig, selv når mektige vannflommer kommer, skal de ikke nå fram til ham. Du er mitt skjulested. Fra trengsel bevarer Du meg. Med frelsesjubel omgir Du meg. Jeg vil rettlede deg og vise deg veien du skal gå. Jeg vil gi deg råd med Mitt øye. Vær ikke lik hesten eller muldyret som ikke har forstand. Med bissel og tømmer må de styres, ellers vil de ikke komme nær deg. Den ugudelige får mange lidelser. Men den som stoler på Herren, omsluttes av miskunn. Gled dere i Herren og fryd dere, dere rettferdige! Og juble av glede, alle dere oppriktige av hjertet! uble i Herren, dere rettferdige! For lovprisning sømmer seg for de oppriktige. Pris Herren med lyre. Lovsyng Ham med tistrenget harpe. Syng for Ham en ny sang! Spill vakkert med gledesrop! For Herrens Ord er rett, og alt Hans verk er gjort i trofasthet. Han elsker rettferdighet og rett. Herrens miskunn fyller jorden. Himlene ble dannet ved Herrens Ord, og hele deres hær ved et pust fra Hans munn. Han samler havets vann som en haug. Han gjemmer dypene i forrådsrom. Frykt Herren, hele jorden! Ha ærefrykt for Ham, alle som bor på jorden! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. Herren gjør folkeslagenes råd til intet. Han stanser folkenes planer. Herrens råd står fast til evig tid, Hans hjertes planer gjelder fra slekt til slekt. Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk Han har utvalgt som sin egen arv. Fra Himmelen skuer Herren ned. Han ser alle menneskenes barn. Fra stedet Han bor, beskuer Han alle som bor på jorden. Han som har formet hjertet til hver eneste en av dem, Han bedømmer alle deres gjerninger. Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen. Se, Herrens øye er over dem som frykter Ham, over dem som håper på Hans godhet, så Han utfrir deres sjel fra døden og holder dem i live i hungersnød. Vår sjel venter på Herren. Han er vår hjelp og vårt skjold. For vårt hjerte skal glede seg i Ham, for vi stoler på Hans hellige navn. La Din miskunnhet være over oss, Herre, for vi setter vårt håp til Deg. Av David. Da han oppførte seg som gal for øynene på Abimelek, og Abimelek drev ham bort, og han reiste sin vei. eg vil love Herren til enhver tid. Hans pris skal alltid være i min munn. Min sjel skal rose seg i Herren. De ydmyke skal høre det og bli glade. Pris Herrens storhet sammen med meg, la oss sammen opphøye Hans navn! Jeg søkte Herren, og Han svarte meg; Han fridde meg ut fra alt jeg frykter for. De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet ikke av skam. Den elendige ropte, og Herren hørte ham og frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens Engel slår leir rundt omkring dem som frykter Ham, og Han frir dem ut. Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til Ham. Frykt Herren, dere Hans hellige! Hos dem som frykter Ham, er det ingen mangel. Unge løver lider nød og sulter. Men de som søker Herren, skal ikke mangle noe godt. Kom, barn, hør på meg! Jeg vil lære dere Herrens frykt. Hvem er den mann som har lyst til å leve og som elsker dager da han kan se det gode? Hold din tunge borte fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra det som er ondt, og gjør godt! Søk fred og jag etter den! Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er åpne for deres nødrop. Herrens åsyn er vendt imot dem som gjør ondt, for å utslette minnet om dem fra jorden. De rettferdige roper, og Herren hører, og Han frir dem ut av alle deres trengsler. Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd, frelser Han. Mange er plagene for den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. Han bevarer alle hans bein, ikke ett av dem skal bli brutt. Ondskap skal drepe den onde, og de som hater den rettferdige, skal dømmes skyldige. Herren forløser sine tjeneres sjel, og ingen av dem som tar sin tilflukt til Ham, skal dømmes skyldige. Av David. erre, gå i rette med dem som går i rette med meg. Strid mot dem som strider mot meg. Grip til skjold og vern, og stå opp til min hjelp! Dra også fram spydet, slutt rekken og stå imot dem som forfølger meg. Si til min sjel: «Jeg er din frelse.» La dem bli til skamme og bli vanæret, de som er ute etter min sjel. La dem som tenker ut ondt mot meg, bli drevet skamfulle tilbake! La dem bli som agner for vinden, og la Herrens Engel drive dem bort! La deres vei bli mørk og glatt, og la Herrens Engel forfølge dem! For uten grunn har de gjemt sitt garn for meg i en fallgrav, som de uten årsak har gravd for meg. La ødeleggelse komme uventet over ham! La ham selv bli fanget i garnet han har gjemt! La ham falle i det til egen ødeleggelse! Og min sjel skal fylles av jubel i Herren. Den skal fryde seg i Hans frelse. Alle mine bein skal si: «Herre, hvem er som Du, Du som utfrir den elendige fra den som er for sterk for ham, ja, den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?» Brutale vitner står opp. De spør meg om ting jeg ikke vet om. De belønner godt med ondt, til sorg for min sjel. Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk. Jeg ydmyket min sjel med faste. Og jeg ba, bøyd mot mitt eget fang. Jeg gikk omkring som om han var min venn eller en bror. Jeg var tynget og nedbøyd, som en som sørger over sin mor. Men da jeg snublet, gledet de seg og stimlet sammen. Angripere samlet seg mot meg, uten at jeg visste det. De klorte etter meg, de holdt ikke opp. Sammen med ugudelige spottere ved gjestebudene skar de tenner mot meg. Herre, hvor lenge vil Du se på? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt dyrebare liv fra de unge løver! Jeg vil prise Deg i den store forsamlingen. Blant mange mennesker vil jeg love Deg. La dem ikke glede seg over meg, de som uten årsak er mine fiender. Og la ikke dem som hater meg uten grunn, blinke hånlig med øyet! For de taler ikke fred, men de tenker ut svikefulle planer mot de stille i landet. De åpner munnen på vidt gap mot meg og sier: «Ha, ha! Våre øyne har sett det.» Dette har Du sett, Herre. Vær ikke taus! Herre, vær ikke langt borte fra meg! Stå opp og våkne, så Du kan frikjenne meg, min Gud og min Herre, før min sak! Frikjenn meg, Herre, min Gud, etter Din rettferdighet! Og la dem ikke glede seg over meg! La dem ikke si i sitt hjerte: «Ha! Det ble som vi ville!» La dem ikke si: «Vi har fortært ham.» La dem bli til skamme og bli overgitt til felles skjensel, de som gleder seg over min ulykke. La dem bli kledd i skam og vanære, de som opphøyer seg mot meg. La dem juble og være glade, de som har sin lyst i min rettferdighet. Og la dem alltid si: «Herren være opphøyet, Han som har sin lyst i sin tjeners fred.» Og min tunge skal synge om Din rettferdighet, ja, Din pris hele dagen lang. Til sangmesteren. Av David, Herrens tjener. t budskap i mitt hjerte om den ugudeliges overtredelse: Det er ingen gudsfrykt for hans øyne. For i sine egne øyne glatter han over både når han ser sin misgjerning og når han hater. Ordene fra hans munn er ondskap og svik. Han har sluttet å handle klokt og å gjøre godt. Ondskap tenker han ut på sitt leie. Han stiller seg på en vei som ikke er god. Han forkaster ikke det onde. Herre, til himlene rekker Din miskunnhet. Din trofasthet når til skyene. Din rettferdighet er som Guds fjell. Dine dommer er et mektig dyp. Herre, Du bevarer mennesker og dyr. Hvor dyrebar Din godhet er, Gud! Derfor har menneskenes barn tatt sin tilflukt i Dine vingers skygge. De mettes rikelig av overfloden i Ditt hus, og Du gir dem å drikke fra strømmen av Dine herligheter. For hos Deg er livets kilde. I Ditt lys ser vi lys. Å, la bare Din miskunn vare mot dem som kjenner Deg, og Din rettferdighet for de oppriktige av hjertet! La ikke hovmodets fot komme mot meg, og la ikke den ugudeliges hånd fordrive meg! Der har de falt, de som gjør urett. De er støtt ned og klarer ikke reise seg. Av David. a ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! For de skal snart visne bort som gresset og tørke inn som de grønne vekster. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet! Og gled deg stort i Herren, så skal Han gi deg etter ditt hjertes ønsker. Overgi din vei til Herren, stol på Ham, Han skal gjøre det. Han skal føre din rettferdighet fram som lyset og din rett som høylys dag. Vær stille for Herren, og vent med lengsel på Ham! La ikke ditt sinne opptennes over den som har framgang på sin vei, den mann som setter onde planer i verk. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet. Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige der mer. Sannelig, du skal se nøye etter hans sted, men det finnes ikke mer. Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred. Den ugudelige legger planer mot den rettferdige og skjærer tenner mot ham. Herren ler av ham, for Han ser at hans dag kommer. De ugudelige har trukket sverdet og spent sin bue, for å felle den elendige og fattige, for å drepe dem som er oppriktige i sin ferd. Deres sverd skal trenge inn i deres eget hjerte, og deres buer skal knekkes. Bedre er det lille en rettferdig mann har, enn de mange ugudeliges overflod. For de ugudeliges armer skal brytes, men Herren støtter opp de rettferdige. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid. De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og selv i dager med hungersnød skal de mettes. Men de ugudelige skal gå fortapt. Og Herrens fiender skal bli borte som engenes prakt. De skal bli til røyk og svinne bort. Den ugudelige låner og betaler ikke tilbake, men den rettferdige er barmhjertig og gir. For de som er velsignet av Ham, skal arve landet, men de som er forbannet av Ham, skal utryddes. Mannens skritt er fastlagt av Herren, og Han har behag i hans vei. Om han snubler, skal han ikke falle og bli liggende, for Herren støtter hans hånd. Jeg har vært ung og er nå gammel. Men jeg har aldri sett den rettferdige forlatt eller hans etterkommere tigge om brød. Hele dagen er han barmhjertig og låner ut, og hans etterkommere blir til velsignelse. Vik fra det som er ondt, og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke sine hellige. De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid. Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge feller rettferdig dom. Han har sin Guds lov i sitt hjerte, ingen av hans skritt skal være ustøe. Den ugudelige holder øye med den rettferdige og søker å drepe ham. Herren skal ikke overlate ham i hans hånd, og Han skal ikke dømme ham skyldig når han får sin dom. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet. Jeg har sett den ugudelige gå voldelig fram og utfolde seg som et frodig tre i egen jordbunn. Likevel ble han borte, se, han er ikke mer. Ja, jeg søkte etter ham, men han var ikke å finne. Merk deg den fullkomne, og hold øye med den oppriktige! For det er en framtid for fredens mann. Men overtrederne skal ødelegges, alle sammen. Framtiden får en brå ende for de ugudelige. Men de rettferdiges frelse er fra Herren. Han er deres styrke i trengselens tid. Og Herren skal hjelpe dem og utfri dem. Han skal fri dem ut fra de ugudelige og frelse dem, fordi de tar sin tilflukt til Ham. En salme av David. Til påminnelse. erre, straff meg ikke i Din vrede og tukt meg ikke i Din harme! For Dine piler har trengt dypt inn i meg, og Din hånd ligger tungt på meg. Det er ikke noe friskt i mitt kjøtt på grunn av Din vrede. Det er ikke noe helt i mine bein på grunn av min synd. For mine misgjerninger har vokst over mitt hode. Som en svær byrde er de altfor tunge for meg. Mine sår lukter og er betente på grunn av min uforstand. Jeg bøyes ned, ja, jeg er dypt nedbøyd. Hele dagen går jeg preget av sorg. For mine hofter er fulle av brennende verk, og det er ikke noe friskt i mitt kjøtt. Jeg er lammet og fullstendig knust. Jeg stønner i mitt hjertes uro. Herre, all min lengsel står framfor Deg. Og mitt sukk er ikke skjult for Deg. Jeg har hjertebank, min kraft utmattes. Også mine øynes lys er borte fra meg. Mine kjære og mine venner holder seg på avstand fra min plage, og mine nærmeste stiller seg langt unna. De som ønsker livet av meg, legger snarer for meg. De som søker det som er ondt for meg, snakker om ødeleggelse, og svik taler de hele dagen lang. Men jeg er som en døv, jeg hører ikke. Jeg er som en stum som ikke åpner sin munn. Jeg er lik en mann som ikke hører, lik den som ikke har noe svar i sin munn. For til Deg, Herre, har jeg satt mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud. For jeg sa: «Hør meg, så de ikke gleder seg over meg, så de ikke hoverer over meg når min fot glir ut.» For jeg kan lett snuble, og min lidelse står alltid for meg. For min misgjerning vil jeg bekjenne. Jeg skremmes av min synd. Men mine fiender lever, og de er mektige. Og det er blitt mange av dem som hater meg uten grunn. Også de som gjengjelder godt med ondt, anklager meg, fordi jeg følger det som er godt. Ikke forlat meg, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra meg! Skynd Deg å hjelpe meg, Herre, min frelse! Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David. eg sa: «Jeg vil vokte mine veier, så ikke jeg synder med min tunge. Jeg vil vokte min munn med munnkurv, så lenge den ugudelige står foran meg.» Jeg ble stum og stille, selv ikke det gode talte jeg om. Men min smerte flammet opp. Mitt hjerte ble opphetet i meg. Mens jeg grublet, ble ilden opptent. Så talte jeg med min tunge: «Herre, gjør meg kjent med min utgang og mine tilmålte dager, hvor mange de er, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.» Se, en håndfull dager har du gitt meg, og mitt livsløp er som ingenting for Deg. Sannelig, hvert menneske, hvor støtt det enn står, er bare som et pust. Sannelig, hver mann går omkring som en skygge. Sannelig, de har det travelt til ingen nytte. Han hoper sammen så mangt, men vet ikke hvem som skal ta vare på det. Og nå, Herre, hva venter jeg på? Min forventning, den står til Deg. Fri meg fra alle mine overtredelser! Gjør meg ikke til spott for dåren! Jeg ble stum, jeg åpnet ikke min munn, for det var Du som gjorde det slik. Ta Din plage bort fra meg. Jeg forgår ved slaget av Din hånd. Når Du tukter mannen med straff for hans misgjerning, lar Du det fordufte som møll, det han har sin lyst i. Sannelig, hvert menneske er bare som et pust. Hør min bønn, Herre, og legg øret til mitt rop! Vær ikke taus overfor mine tårer! For jeg er jo gjest hos Deg, en fremmed på reise, slik alle mine fedre var. Ta Ditt blikk bort fra meg, så jeg kan få gleden tilbake før jeg går bort og ikke er her mer. Til sangmesteren. En salme av David. eg ventet og ventet på Herren. Og Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp fra den grusomme avgrunnen, ut av den gjørmete leiren. Han satte mine føtter på klippen og trygget mine skritt. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte, og de skal stole på Herren. Salig er den mann som setter sin lit til Herren, og som ikke vender seg til de hovmodige eller dem som bøyer av til løgn. Mange, Herre, min Gud, er Dine underfulle gjerninger, dem som Du har gjort. Og i Dine planer til beste for oss kan ingen måle seg med Deg. Hvis jeg skulle forkynne dem og tale om dem, er de for mange til å telles. Offer og gave hadde Du ikke velbehag i, men Mine ører har Du åpnet. Brennoffer og syndoffer har Du ikke bedt om. Da sa Jeg: «Se, Jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om Meg. Å gjøre Din vilje, Min Gud, er Min lyst, og Din lov er i Mitt indre.» Jeg har forkynt evangeliet om rettferdighet i den store forsamlingen. Sannelig, Jeg lukker ikke Mine lepper, Herre, Du vet det. Din rettferdighet har Jeg ikke holdt skjult i Mitt hjerte. Din trofasthet og Din frelse har Jeg kunngjort. Jeg har ikke skjult Din godhet og Din sannhet for den store forsamlingen. Hold ikke Din inderlige medlidenhet tilbake fra meg, Herre. La Din godhet og Din sannhet alltid bevare meg! For utallige trengsler har omgitt meg. Mine misgjerninger har innhentet meg, så jeg ikke makter å løfte blikket. De er flere enn hårene på mitt hode. Derfor svikter mitt hjerte meg. La det være Din lyst, Herre, å utfri meg. Herre, skynd Deg å hjelpe meg! La dem bli til skamme og bli overgitt til felles skjensel, de som står meg etter livet. La dem bli drevet tilbake og bli vanæret, de som ønsker meg ondt. La dem bli forskrekket over sin skam, de som sier til meg: «Ha, ha!» La alle som søker Deg, fryde seg og glede seg i Deg. La dem som elsker Din frelse, alltid si: «Herren være opphøyet!» Men jeg er elendig og fattig. Likevel har Herren meg i sin tanke. Du er min hjelp og min redningsmann. Min Gud, drøy ikke! Til sangmesteren. En salme av David. alig er den som har omsorg for den hjelpeløse. Herren skal utfri ham på den onde dag. Herren skal bevare ham og holde ham i live, og han skal være salig på jorden. Du skal ikke overlate ham til hans fienders vilje. Herren skal styrke ham på sykesengen. Du skal støtte ham på hans sykeleie. Jeg sa: «Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel, for jeg har syndet mot Deg.» Mine fiender taler ondt om meg: «Når skal han dø, og hans navn gå til grunne?» Og hvis én kommer for å se til meg, er det tomme ord han taler. Hans hjerte samler på urett. Når han går ut, forteller han om det. Alle som hater meg, hvisker sammen mot meg. De tenker ut ondt mot meg. «Noe dødelig », sier de, «har angrepet ham. Og når han legger seg ned, vil han ikke reise seg mer.» Selv den mann jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som spiste mitt brød, har løftet sin hæl imot meg. Men Du, Herre, vær meg nådig og reis meg opp, så jeg kan gjengjelde dem. Ved dette vet jeg at Du har behag i meg, for min fiende jubler ikke over meg. Og meg, meg holder Du oppe i min uskyld, og setter meg for Ditt ansikt til evig tid. Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen og amen. Til sangmesteren. En læresalme av Korahs sønner. om hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter Den Levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt? Dag og natt har mine tårer vært min mat, mens de sier til meg hele dagen: «Hvor er din Gud?» Når jeg minnes alt dette, utøser jeg min sjel i meg, for jeg pleide å gå sammen med høytidsskaren. Jeg gikk sammen med dem til Guds hus, med jubelrop og lovsang, med en festforsamling som holdt pilegrimshøytid. Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor sukker du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise Ham for Hans åsyns frelse. Min Gud, min sjel er nedslått i meg. Derfor vil jeg minnes Deg fra landet ved Jordan og fra Hermons høyder, fra Misars fjell. Dyp kaller på dyp ved lyden av Dine brenninger. Alle Dine bølger og brottsjøer har skylt over meg. Herren skal utøse sin miskunnhet om dagen, og om natten skal lovsangen til Ham være hos meg, en bønn til mitt livs Gud. Jeg vil si til Gud, min Klippe: «Hvorfor har Du glemt meg? Hvorfor går jeg og sørger over fiendens undertrykkelse?» Det er som mine bein blir knust når mine fiender håner meg. Hele dagen sier de til meg: «Hvor er din Gud?» Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor sukker du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise Ham, min Frelser og min Gud. rikjenn meg, Gud, og før min sak mot et folk som ikke frykter Gud. Fri meg fra den svikefulle og urettferdige mann! For Du er min styrkes Gud. Hvorfor støter Du meg bort? Hvorfor går jeg og sørger over fiendens undertrykkelse? Send ut Ditt lys og Din sannhet! La dem lede meg! La dem føre meg til Ditt hellige berg og til Ditt tabernakel! Da vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min fryds glede. Og til lyrespill vil jeg prise Deg, Gud, min Gud. Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor sukker du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise Ham, min Frelser og min Gud. Til sangmesteren. En læresalme av Korahs sønner. ud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss om de gjerningene Du gjorde i deres dager, i gamle dager: Med Din hånd drev du hedningfolk bort, men plantet våre fedre. Du plaget folkeslagene og kastet dem ut. For det var ikke ved sitt eget sverd våre fedre tok landet i eie, og deres egen arm har ikke frelst dem, nei, det var Din høyre hånd, Din arm og Ditt ansikts lys, fordi Du hadde behag i dem. Du er min Konge, Gud. Befal frelse for Jakob! Ved Deg skal vi støte ned våre fiender. Ved Ditt navn skal vi trampe ned dem som reiser seg mot oss. For jeg kan ikke stole på min bue, og mitt sverd kan ikke frelse meg. Men Du har frelst oss fra våre fiender, og dem som hatet oss har Du gjort til skamme. I Gud roser vi oss hele dagen lang, og vi priser Ditt navn til evig tid. Men likevel har Du støtt oss ut og ført vanære over oss, og Du går ikke ut med våre hærer. Du lar oss flykte fra fienden, og de som hater oss, har røvet til seg bytte. Du ga oss som slaktesauer, og Du har spredt oss blant folkeslagene. Du selger Ditt folk billig, og Du blir ikke rik av salget. Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem omkring oss. Du gjør oss til et ordtak blant hedningfolkene. Folkene rister på hodet av oss. Hele dagen står min vanære for meg, og skamrødmen dekker mitt ansikt ved røsten av ham som håner og spotter, ved blikket fra fienden og hevneren. Alt dette er kommet over oss. Men vi har ikke glemt Deg, og vi har ikke sveket Din pakt. Vårt hjerte er ikke vendt bort, og våre skritt har ikke bøyd av fra Din vei. Likevel har Du knust oss der sjakalene har sitt tilhold, og lagt oss i dødens skygge. Hadde vi glemt vår Guds navn eller rakt våre hender ut mot en fremmed gud, ville ikke Gud gjennomskue det? For Han kjenner hjertets hemmeligheter. Men for Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktefår. Våkn opp! Hvorfor sover Du, Herre? Stå opp! Støt oss ikke bort for alltid! Hvorfor skjuler Du Ditt ansikt, og glemmer vår fornedrelse og vår trengsel? For vår sjel er nedbøyd i støvet. Vår kropp trykker seg til jorden. Reis Deg til vår hjelp, og forløs oss for Din trofasthets skyld! Til sangmesteren. Til «Liljene.» En læresalme av Korahs sønner. En kjærlighetssang. itt hjerte flyter over av et godt budskap. Jeg framfører mitt verk om Kongen. Min tunge er hurtigskriverens penn: Din skjønnhet overgår menneskenes barn. Nåde er utøst på Dine lepper. Derfor har Gud velsignet Deg for evig. Spenn sverdet om livet, Du Mektige, med Din herlighet og majestet. I Din majestet skal Du ri ut og ha framgang ved sannhet, ydmykhet og rettferdighet. Og Din høyre hånd skal vise Deg fryktinngytende gjerninger. Dine piler skjærer seg inn i hjertet på Kongens fiender, folkene faller under Deg. Din trone, Gud, står i all evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav. Du elsker rettferdighet og hater ugudelighet. Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg med gledens olje framfor Dine brødre. Alle dine klær dufter av myrra, aloé og kassia. Elfenbeinsslottene har de brukt til å glede Deg. Kongens døtre er blant Dine fornemme kvinner. Dronningen står ved Din høyre hånd, smykket med gull fra Ofir. Lytt, du datter, tenk etter og bøy ditt øre hit! Glem nå ditt eget folk og din fars hus! Så skal Kongen ha stor lyst til din skjønnhet. Fordi Han er din Herre, skal du tilbe Ham. Og Tyros’ datter skal komme med gave. De rike i folket skal søke din gunst. Kongsdatteren der inne er fullkomment herlig. Hennes klær er vevd med gull. I en fargerik drakt skal hun føres til Kongen. Jomfruene, venninnene som følger henne, skal føres til Deg. Med glede og fryd skal de føres fram. De skal komme inn i Kongens slott. I Dine fedres sted skal Dine sønner være der, dem Du skal gjøre til herskere over hele jorden. Jeg skal la Ditt navn bli husket i alle kommende generasjoner. Derfor skal folkene prise Deg i all evighet. Til sangmesteren. En Salme av Korahs sønner. En sang til Alamot. ud er vår tilflukt og styrke, en hjelp i trengsler og alltid nær. Derfor skal vi ikke frykte selv om jorden blir omveltet og fjellene blir kastet i havets dyp, ja, selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg. Det er en elv som med sine strømmer bringer glede til Guds by, det hellige tabernakel for Den Høyeste. Gud er i byens midte, den skal ikke rokkes. Gud skal hjelpe den når morgenen gryr. Folkeslagene raste, rikene vaklet. Han hevet sin røst, og jorden smeltet. Hærskarenes Herre er med oss. Jakobs Gud er vår tilflukt. Kom, se Herrens storverk, Han som har lagt steder øde på jorden. Han gjør slutt på kriger, helt til jordens ender. Buen skal Han brekke. Han bryter spydet i to. Vognene brenner Han med ild. Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud! Jeg skal opphøyes blant folkeslagene, Jeg skal opphøyes på jorden! Hærskarenes Herre er med oss. Jakobs Gud er vår tilflukt. Til sangmesteren. En salme av Korahs sønner. lapp i hendene, alle folk! Rop til Gud med jublende røst! For Herren, Den Høyeste, er fryktinngytende. Han er den store Konge over hele jorden. Med sitt Ord skal Han legge folk under oss og folkeslag under våre føtter. Han utvelger vår arv for oss, for Jakobs stolthet, som Han elsker. Gud for opp til jubelrop, Herren for opp til basunlyd. Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår Konge, lovsyng! For Gud er Kongen over hele jorden. Syng lovsang som gir visdom! Gud hersker over folkeslagene. Gud sitter på sin hellige trone. Folkenes fyrster har samlet seg med folket til Abrahams Gud. For jordens skjold tilhører Gud. Han er høyt opphøyet. En sang. En salme av Korahs sønner. tor er Herren, og Han er verdig all pris i vår Guds by, på sitt hellige berg. Vakkert i sin opphøyede majestet, en glede for hele jorden er Sions berg på sidene mot nord, den store Kongens by. Gud er i byens borger. Han er kjent som hennes tilflukt. For se, kongene avtalte å samle seg, sammen dro de forbi. De så henne, og de undret seg. De ble grepet av angst, de satte på flukt. Frykt grep tak i dem på stedet, og smerte, som hos en kvinne i fødselsveer, som når Du knuser skipene fra Tarsis med østavind. Som vi har hørt det, slik har vi sett det i byen til Hærskarenes Herre, i vår Guds by: Gud skal grunnfeste henne til evig tid. Vi har grunnet på Din trofasthet, Gud, midt i Ditt tempel. Som Ditt navn er, Gud, slik skal Din pris nå til jordens ender. Din høyre hånd er full av rettferdighet. Sions berg skal glede seg, Judas døtre skal fryde seg over Dine dommer. Gå rundt Sion, gå helt rundt henne! Tell tårnene der! Legg merke til hennes festningsmur! Gå gjennom hennes borger, så du kan fortelle om henne til etterslekten. For dette er Gud, vår Gud i all evighet, Han skal lede oss, også gjennom døden. Til sangmesteren. En salme av Korahs sønner. ør dette, alle folk! Legg øret til, alle dere som bor i verden, både høy og lav, rik og fattig, alle sammen. Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanker skal gi forstand. Jeg vil bøye mitt øre til en lignelse. Med lyrespill vil jeg framføre mitt skjulte budskap. Hvorfor skulle jeg frykte i onde dager, når de som forsøker å utnytte meg, omringer meg med sin misgjerning? De stoler på sin velstand og skryter av sin store rikdom. En mann kan aldri forløse sin bror eller gi Gud løsepenge for ham – for altfor kostbar er deres sjels forløsning, for evig må han oppgi det – så han skulle fortsette å leve evig og ikke se fordervelse. For han ser vise menn dø. Dåren og den uforstandige går likeens fortapt og etterlater sin rikdom til andre. Deres skjulte håp er at deres hus skal bestå til evig tid, deres bosteder for hele etterslekten. De kaller sin jord opp etter sine egne navn. Men selv om mennesket har herlighet, blir det ikke værende. Det er likt dyrene som går til grunne. Denne deres vei er en dårskap for dem og for deres etterfølgere som gleder seg over det de sier. Som småfe er de tatt ut til dødsriket. Døden skal vokte dem. De oppriktige skal herske over dem ved morgengry. Og deres skikkelse skal tæres bort i dødsriket, langt fra stedet hvor de bor. Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets grep, for Han, Gud, skal ta imot meg. Frykt ikke når noen blir rik, når herligheten blir stor i hans hus. For når han dør, får han ikke ta med seg noe. Hans herlighet skal ikke følge med ham ned. Selv om han velsigner sin sjel mens han lever – for folk vil prise deg når du gjør det godt – skal han likevel fare til fedrenes slekt. Aldri i evighet skal de se lyset. Et menneske som har herlighet, men mangler forstand, er som de ville dyr som går til grunne. En salme av Asaf. en Mektige, Herren Gud, har talt og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang. Fra Sion, den fullkomne skjønnhet, stråler Gud fram. Vår Gud kommer, og Han skal ikke tie. Fortærende ild går foran Ham, en veldig storm omgir Ham. Ovenfra skal Han kalle på himlene og på jorden, så Han kan dømme sitt folk: «Kall Mine hellige sammen hos Meg, de som ved offer har inngått pakt med Meg.» Himlene skal forkynne Hans rettferdighet, for Gud selv er Dommer. Hør, Mitt folk, og Jeg skal tale, Israel, Jeg skal vitne imot deg, Jeg er Gud, din Gud! For dine slaktoffer vil Jeg ikke gå i rette med deg, eller for dine brennoffer, som alltid står for Meg. Jeg tar ikke noen okse fra ditt hus eller bukker fra dine kveer. For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder. Jeg kjenner hver fugl i fjellene, og alt som rører seg på Mine vidder, tilhører Meg. Om Jeg var sulten, ville Jeg ikke si det til deg. For Min er jorden og alt som fyller den. Skulle Jeg ete kjøtt av okser eller drikke blod av bukker? Bær fram takkoffer til Gud, innfri dine løfter til Den Høyeste og kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg. Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å forkynne Mine rådslutninger eller ta Min pakt i din munn når Jeg ser at du hater tukt og kaster Mine ord bak deg? Så du en tyv, slo du følge med ham, og med horkarer gjorde du felles sak. Din munn bruker du til ondskap, og din tunge spinner på svik. Du sitter og taler mot din bror. Du klandrer din egen mors sønn. Dette har du gjort, og Jeg tidde. Du tenkte Jeg var akkurat som du. Men Jeg skal tukte deg og la alt bli åpenbart foran dine øyne. Tenk nå over dette, dere som glemmer Gud, så Jeg ikke river dere i stykker, og det er ingen til å utfri. Den som ofrer takkesang, ærer Meg. Og den som går den rette vei, skal Jeg la se Guds frelse. Til sangmesteren. En salme av David da profeten Natan kom til ham, etter at han hadde gått inn til Batseba. ær meg nådig, Gud, etter Din godhet! Utslett mine overtredelser etter Din store barmhjertighet! Gjør meg fullkomment ren fra min misgjerning og rens meg fra min synd! For mine overtredelser erkjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet, og det som er ondt i Dine øyne, har jeg gjort – så Du kan være rettferdig når Du taler og rettvis når Du dømmer. Se, jeg ble født i misgjerning, og i synd har min mor unnfanget meg. Du har lyst til sannhet til det innerste; og i det skjulte lærer Du meg visdom å kjenne. Rens meg fra synd med isop, og jeg blir ren. Vask meg ren, og jeg blir hvitere enn snø. La meg høre fryd og glede, så de kan fryde seg, de bein Du har knust. Skjul Ditt ansikt for mine synder og stryk ut alle mine misgjerninger! Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra Ditt ansikt og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over Din frelse og hold meg oppe ved en raus ånd. Så skal jeg lære overtredere Dine veier, og syndere skal omvende seg til Deg. Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud, og min tunge skal juble høyt over Din rettferdighet. Herre, åpne mine lepper, og min munn skal forkynne Din pris. For Du har ikke lyst til slaktoffer – ellers ville jeg gitt det. Brennoffer har Du ikke behag i. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et knust og angrende hjerte – Gud, det vil Du ikke forakte. Gjør godt mot Sion i Ditt velbehag! Bygg Jerusalems murer! Så skal Du ha behag i rettferdighetsoffer, i brennofferet og helofferet. Så skal de bære fram okser på Ditt alter. Til sangmesteren. En læresalme av David da edomitten Doeg gikk og talte til Saul og sa til ham: «David har gått til Akimeleks hus.» vorfor roser du deg i ondskap, du mektige mann? Guds trofasthet varer dagen lang. Din tunge tenker på ødeleggelse; som en skarp barberkniv farer den med svik. Du elsker det onde framfor det gode, løgn framfor rettferdig tale. Du elsker alle de drepende ord, du svikefulle tunge. Men Gud skal bryte deg ned for alltid. Han skal ta deg bort og rive deg ut fra ditt bosted og rykke deg opp med roten fra de levendes land. Også de rettferdige skal se det og frykte, og ham skal de le av og si: «Se, her er mannen som ikke gjorde Gud til sin styrke, men som stolte på sin rikdoms overflod, han styrket seg selv ved ødeleggende framferd.» Men jeg er som et fruktbart oliventre i Guds hus. Jeg stoler på Guds trofasthet i all evighet. Jeg vil prise Deg for evig, for det er Du som har gjort det, og jeg venter på Ditt navn, for det navnet er godt for Dine hellige. Til sangmesteren. Til «Mahalat». En læresalme av David. åren sier i sitt hjerte: «Det er ingen Gud.» De er fordervet og har gjort avskyelig ondskap. Det er ingen som gjør godt. Fra Himmelen skuer Gud ned på menneskenes barn for å se om det er noen som har forstand, noen som søker Gud. Hver eneste en av dem har vendt seg bort. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. Har de da ingen kunnskap, disse som gjør urett, de som fortærer Mitt folk som de eter brød, og som ikke påkaller Gud? Der blir de skrekkslagne, hvor det ikke fantes noen frykt, for Gud sprer deres bein som fylker seg mot deg. Du lar dem bli til skamme, for Gud forkaster dem. Må Israels frelse komme fra Sion! Når Gud fører de bortførte av sitt folk tilbake, skal Jakob fryde seg og Israel være glad. Til sangmesteren. Med strengeinstrumenter. En læresalme av David Gud, hør min bønn! Legg øret til min munns ord! For fremmede har reist seg mot meg, og voldsmenn er ute etter mitt liv. De har ikke regnet med Gud. Se, Gud er min hjelper. Herren er med dem som holder mitt liv oppe. Han skal gjengjelde mine fiender for deres ondskap. Ødelegg dem i Din sannhet! Frivillig skal Jeg ofre til Deg. Jeg vil prise Ditt navn, Herre, for det er godt. For fra all trengsel har Han utfridd meg. Og mitt øye har sett ned på mine fiender. Til sangmesteren. Med strengeinstrumenter. En læresalme av David. ud, legg øret til min bønn, og skjul Deg ikke for min inderlige bønn! Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt over fiendens røst, under trykket fra den ugudelige. For de velter ondskap ned over meg, og i vrede hater de meg. Mitt hjerte vrenger seg av angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg. Frykt og beven er kommet over meg, og jeg er overveldet av skrekk. Så sa jeg: «Å, om jeg hadde vinger som en due! Da ville jeg fly bort og finne ly. Se, jeg ville fare langt bort og slå meg ned i ørkenen. Jeg ville skynde meg å flykte fra stormvinden og uværet.» Ødelegg, Herre, og splitt deres tunger, for jeg har sett vold og strid i byen. Dag og natt går de rundt den oppe på murene. Ondskap og ulykke råder i dens midte. Ødeleggelse er i dens indre. Undertrykkelse og svik kommer ikke bort fra gatene. For det er ikke én fiende som håner meg; da kunne jeg ha båret det. Det er heller ikke én som hater meg, som har opphøyet seg mot meg; da kunne jeg gjemme meg for ham. Men det var du, min likemann, min nære venn, en som kjente meg. Vi hadde fortrolig samfunn og vandret til Guds hus med festforsamlingen. La døden gripe tak i dem! La dem fare levende ned i dødsriket, for det er ondskap i deres boliger og i deres hjerte. Men jeg, jeg vil påkalle Gud, og Herren skal frelse meg. Kveld og morgen og middag vil jeg klage og sukke, og Han skal høre min røst. I fred har Han forløst min sjel fra angrepet mot meg, for mange sto imot meg. Gud skal høre og fornedre dem, Han som troner fra begynnelsen av. For de omvender seg ikke; derfor frykter de ikke Gud. Han har lagt hånd på dem som holdt fred med ham. Han har overtrådt sin pakt. Hans munn var glattere enn smør, men i hans hjerte var det fiendskap. Hans Ord var mykere enn olje, likevel var de som dragne sverd. Kast din byrde på Herren, og Han skal holde deg oppe. Aldri i evighet skal Han la den rettferdige rokkes. Men Du, Gud, skal styrte dem ned i fordervelsens avgrunn. Blodtørstige og svikefulle menn får ikke engang halvdelen av sine dager. Men jeg vil stole på Deg. Til sangmesteren. Til «Den stille duen i det fjerne ». En «miktam» av David da filisterne tok ham til fange i Gat. ær meg nådig, Gud, for mennesker vil gripe meg. De kjemper mot meg hele dagen og undertrykker meg. Mine fiender grep etter meg hele dagen, for det er mange som kjemper mot meg – Du, Den Høyeste. Når jeg er redd, vil jeg stole på Deg. Til Gud – ja, jeg vil prise Hans Ord – til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke frykte. Hva kan vel mennesker gjøre meg? De vrir på mine ord hele dagen. Alle deres tanker er imot meg til det onde. De leirer seg sammen, de gjemmer seg, de vokter på mine skritt når de ligger på lur etter mitt liv. Skal de unnslippe ved sin misgjerning? Støt folkene ned i vrede, Gud! Du teller hvor ofte jeg flakker omkring. Tøm mine tårer i Din flaske, er de ikke alle opptalt i Din bok? Når jeg roper til Deg, skal mine fiender vende tilbake. Dette vet jeg, fordi Gud er for meg. Til Gud – ja, jeg vil prise Ordet – til Herren – ja, jeg vil prise Ordet – til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg? Jeg er bundet av løfter til Deg, Gud, jeg vil gi Deg takkeoffer. For Du har utfridd min sjel fra døden. Er det ikke Du som har bevart mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds ansikt i de levendes lys? Til sangmesteren. Til «Ødelegg ikke ». En «miktam» av David da han flyktet fra Saul og inn i hulen. ær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til Deg. Og i Dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over. Jeg vil rope til Gud, Den Høyeste, til Gud som fullfører verket for meg. Han skal sende hjelp fra Himmelen og frelse meg. Den som vil gripe meg, tukter Han.. Gud skal sende sin godhet og sin sannhet. Min sjel er blant løver. Jeg ligger blant menneskenes barn som er satt i brann, som har tenner som spyd og piler, og deres tunge er som et skarpt sverd. Vær opphøyet, Gud, over himlene! Må Din herlighet dekke jorden! De har lagt et garn for mine skritt. Min sjel er nedbøyd. De har gravd en fallgrav for meg. De har selv falt i den. Mitt hjerte er trygt, Gud, mitt hjerte er trygt. Jeg vil prise og lovsynge. Stå opp, min ære! Stå opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise Deg, Herre, blant folkene. Jeg vil lovsynge Deg blant folkeslagene. For Din godhet er stor og når til himlene, og Din sannhet til skyene. Vær opphøyet, Gud, over himlene! Må Din herlighet dekke jorden! Til sangmesteren. Til «Ødelegg ikke ». En «miktam» av David. aler dere virkelig rettferdighet, dere som tier? Feller dere dom uten å gjøre forskjell, dere menneskenes barn? Nei, i hjertet planlegger dere urett. Dere veier opp og sprer deres henders vold utover jorden. De ugudelige er bortvendt fra unfangelsen av. De farer vill fra mors liv av, de som taler løgn. Deres gift er som slangegift. De er som den døve kobraen som lukker sitt øre, som ikke vil høre på slangetemmernes røst, selv ikke på den flinkeste temmer. Slå ut tennene i munnen på dem, Gud! Brekk av hoggtennene til de unge løvene, Herre! La dem flyte av sted som vann som renner bort. Når han spenner sin bue, la hans piler bli kuttet i småbiter! La dem bli som sneglen, som oppløses mens den kryper, som en kvinnes dødfødte barn, så de aldri får se solen. Før deres gryter kan merke det brennende torneriset, skal Han i sin levende og brennende vrede feie dem bort i en storm. Den rettferdige skal glede seg når han ser hevnen. Han skal vaske sine føtter i den ugudeliges blod, så mennesket skal si: «Sannelig, den rettferdige får sin frukt. Sannelig, det er en Gud som dømmer på jorden.» Til sangmesteren. Til «Ødelegg ikke». En «miktam» av David da Saul sendte ut sine menn, og de voktet på huset for å drepe ham. ud, fri meg ut fra mine fiender! Sett meg høyt opp i trygghet for dem som reiser seg mot meg. Utfri meg fra dem som gjør urett, og frels meg fra blodtørstige menn! For se, de ligger i bakhold for å ta mitt liv. De mektige leirer seg mot meg, ikke for min overtredelse eller min synds skyld, Herre. De løper og stiller seg klar, uten at jeg har gjort noe urett. Stå opp og kom meg til hjelp, og se! Derfor, Herre, Hærskarenes Gud, Israels Gud, må Du våkne opp og hjemsøke alle folkeslagene. Vær ikke nådig mot dem som svikefullt gjør urett. Om kvelden kommer de tilbake, de hyler som hunder, og de går rundt byen. Se, de bruker munn. De har sverd på sine lepper. For de sier: «Hvem får høre det?» Men Du, Herre, skal le av dem. Du spotter alle hedningfolk. Jeg vil vente på Deg, Du, hans Styrke. For Gud er min borg. Min trofaste Gud skal komme meg i møte. Gud skal la meg se ned på mine fiender. Ikke drep dem, så ikke mitt folk glemmer. Spre dem omkring ved Din kraft og styrt dem ned, Herre, vårt skjold! For deres munns synd og deres leppers ord, la dem fanges i sin stolthet, siden de taler forbannelse og løgn. Utrydd dem i vrede, utrydd dem, så de ikke lenger er til. La dem kjenne at det er Gud som hersker i Jakob, helt til jordens ender. Om kvelden vender de tilbake, de hyler som hunder, og de går rundt byen. De flakker omkring etter noe å spise, og de hyler hvis de ikke blir mette. Men jeg vil synge om Din kraft. Ja, om morgenen vil jeg juble høyt over Din godhet. For Du har vært min borg og mitt tilfluktssted på min trengsels dag. Du, min Styrke, Deg vil jeg lovsynge. For Gud er min borg, min trofaste Gud. Til sangmesteren. Til «Vitnesbyrdets lilje». En «miktam» av David. Til lærdom. Du har fått jorden til å skjelve, Du har kløvd den. Leg dens revner, for den ryster. Du har latt Ditt folk se harde tider. Du ga oss vin å drikke så vi ble fortumlet. Du har gitt et banner til dem som frykter Deg, så det kan løftes opp for sannheten. Frels med Din høyre hånd og svar meg, for at Dine elskede skal bli utfridd. Gud har talt i sin hellighet: «Jeg vil fryde Meg. Jeg vil skifte ut Sikem og måle opp Sukkotdalen. Gilead er Min, og Manasse er Min. Efraim er hjelmen på Mitt hode. Juda er Min herskerstav. Moab er Mitt vaskekar. Over Edom skal Jeg kaste Min sko. Filisterland, du skal juble over Meg i seiersglede.» Hvem skal føre meg til den befestede byen? Hvem skal lede meg til Edom? Er det ikke Du, Gud, Du som har støtt oss bort? Er det ikke Du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer? Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er verdiløs. Ved Gud skal vi gjøre mektige gjerninger, for det er Han som skal trampe ned våre fiender. Til sangmesteren. På strengeinstrumenter. Av David. ør mitt rop, Gud! Legg merke til min bønn! Fra jordens ende vil jeg rope til Deg når mitt hjerte svikter. Før meg til klippen som er høyere enn meg. For Du har vært en tilflukt for meg, et mektig tårn mot fienden. La meg bo i Ditt tabernakel for evig. La meg få ta min tilflukt i Dine vingers ly! For Du, Gud, har hørt mine løfter. Du har gitt meg del i arven til dem som frykter Ditt navn. Du legger flere dager til kongens dager, hans år varer fra slekt til slekt. Han skal for evig trone for Guds ansikt. Sett godhet og sannhet til å bevare ham! Da vil jeg lovsynge Ditt navn for evig, så jeg dag etter dag kan innfri mine løfter. Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David. are i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal aldri rokkes. Hvor lenge vil dere gå løs på en mann, dere som selv skal bli slått i hjel, alle sammen, som en hellende mur og et nedrevet gjerde. De rådslår bare om å ta fra ham hans høye rang. De har sin lyst i løgn. Med sin munn velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Bare i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes. I Gud er min frelse og min ære. Min sterke klippe og min tilflukt er i Gud. Stol på Ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for Ham! Gud er vår tilflukt. Sannelig, bare et pust er menneskenes barn. Bare løgn er mannens barn. Hvis de veies på vekten, er de alle sammen ingenting. Sett ikke deres lit til undertrykkelse, løp ikke forgjeves etter rov. Hvis velstanden øker, så knytt ikke ditt hjerte til den. Én gang har Gud talt, to ganger har jeg hørt dette: At makten tilhører Gud. Og hos Deg, Herre, er det trofasthet. For Du gir enhver etter hans gjerning. En salme av David da han var i Judaørkenen. ud, Du er min Gud. Tidlig om morgenen vil jeg søke Deg. Etter Deg tørster min sjel. Mitt legeme tæres av lengsel etter Deg i et land med tørke og tørst, hvor det ikke er vann. Derfor har jeg sett opp til Deg i helligdommen, for å få se Din kraft og Din herlighet. Fordi Din miskunnhet er bedre enn liv, skal mine lepper prise Deg. Slik vil jeg love Deg så lenge jeg lever. I Ditt navn vil jeg løfte mine hender. Med marg og fett mettes min sjel, og min munn skal love Deg med jublende lepper. Når jeg minnes Deg i min seng, grunner jeg på Deg i nattevaktene. For Du har vært min hjelp; derfor vil jeg juble i Dine vingers skygge. Min sjel klynger seg til Deg. Din høyre hånd holder meg oppe. Men de som er ute etter mitt liv for å ødelegge det, skal fare ned til jordens dyp. De skal falle for sverdet, de skal bli bytte for sjakaler. Men kongen skal glede seg i Gud. Hver den som sverger ved Ham, skal lovprise. Men de som taler svik, skal få en lukket munn. Til sangmesteren. En salme av David. ør min røst, Gud, når jeg klager. Vern mitt liv mot trusselen fra fienden! Skjul meg for de ondes sammensvergelse, fra oppløpet av ugjerningsmenn, de som kvesser sin tunge som sverdet, og som spenner buen med piler av bitre ord, så de i smug kan skyte på den uskyldige. Brått og fryktløst skyter de på ham. De gjør seg sterke i en ond sak, de snakker om å legge snarer i det skjulte. De sier: «Hvem kan se dem?» De tenker ut misgjerninger: «Vi har lagt en listig plan.» Ja, både de indre tanker og mannens hjerte er dype. Men Gud skal skyte en pil imot dem. Brått kommer sårene deres til syne. Så får Han dem til å snuble i sin egen tunge. Alle som ser dem, skal flykte av sted. Alle mennesker skal frykte, og de skal forkynne Guds verk. For med visdom skal de forstå Hans gjerning. Den rettferdige skal glede seg i Herren og ta sin tilflukt til Ham. Og alle de oppriktige av hjertet skal lovprise. Til sangmesteren. En salme av David. En sang. tillhet er lovprisning for Deg på Sion, Gud. Til Deg skal løftet innfris. Du som hører bønn, alle mennesker kommer til Deg. De mange misgjerninger er for mektige for meg, men Du gir soning for alle våre overtredelser. Salig er den Du utvelger til å komme Deg nær, så han kan bo i Dine forgårder. Vi skal mettes med det gode i Ditt hus, i Ditt hellige tempel. Med fryktinngytende gjerninger i rettferdighet skal Du svare oss, vår frelses Gud, Du som er tilflukt for alle jordens ender og for de fjerne hav. Han grunnfestet fjellene ved sin kraft, omspent med velde. Det er Du som stiller havenes brus, bølgenes brus, og larmen fra folkene. Også de som bor på de fjerneste steder, frykter Dine tegn. Både der morgenen gryr, og der kvelden senker seg, lar Du jubel bryte fram. Du ser til jorden og vanner den, Du gir den overflod av rikdom. Guds kilde er full av vann. Du sørger for deres korn, for slik har Du lagt det til rette. Dens plogfurer vanner Du rikelig, Du senker dens plogland. Du bløter den opp med kraftige regnskurer, Du velsigner dens grøde. Du kroner året med Din godhet, og Dine spor er fulle av overflod; beitemarkene i ørkenen flyter over, og høydene omgir seg med fryd på alle sider. Slettene er kledd med småfe, dalene er dekket med korn. De jubler av glede og synger. Til sangmesteren. En sang. En salme. op av glede for Gud, hele jorden! Lovsyng Hans navns herlighet! Gjør Hans pris herlig! Si til Gud: «Hvor fryktinngytende er Dine gjerninger! Ved Din store kraft skal Dine fiender krype for Deg. Hele jorden skal tilbe Deg og lovsynge Deg. De skal lovsynge Ditt navn.» Kom og se Guds gjerninger. Fryktinngytende er Hans storverk mot menneskenes barn. Han gjorde havet til tørt land. De gikk over floden til fots. Der gleder vi oss i Ham. Han hersker ved sin makt til evig tid. Hans øyne er festet på folkeslagene. La ikke opprørerne opphøye seg! Lov vår Gud, dere folk! Og la røsten høres til Hans pris, til Ham som holder vår sjel blant de levende og ikke lar vår fot rokkes. For Du, Gud, har prøvd oss. Du har renset oss slik sølvet renses. Du førte oss inn i fangegarnet, Du la byrde på våre hofter. Du lot mennesker ri over vårt hode. Vi gikk gjennom både ild og vann, men Du førte oss ut til overflod. Jeg vil gå inn i Ditt hus med brennoffer, jeg vil innfri mine løfter til Deg, de som kom over mine lepper, og som min munn talte da jeg var i trengsel. Jeg vil la brennoffer av fete dyr stige opp til Deg, sammen med duften av værer. Jeg vil ofre okser sammen med bukker. Kom og hør, alle dere som frykter Gud, og jeg vil fortelle hva Han har gjort for min sjel. Med min munn ropte jeg til Ham, og Han ble opphøyet ved min tunge. Hvis det er misgjerning jeg uttenker i mitt hjerte, vil Herren ikke høre. Men sannelig, Gud har hørt meg. Han lyttet til min bønns røst. Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin trofasthet bort fra meg. Til sangmesteren. På strengeinstrumenter. En salme. En sang. å Gud være oss nådig og velsigne oss, og må Hans ansikt lyse over oss,, så Din vei kan kjennes på jorden, Din frelse blant alle folkeslag. Folkene skal prise Deg, Gud. Alle folk skal prise Deg. Folkeslagene skal glede seg og juble. For Du skal dømme folkene uten forskjell og lede folkeslagene på jorden. Folkene skal prise Deg, Gud. Alle folk skal prise Deg. Så skal jorden gi sin grøde. Gud, vår Gud, skal velsigne oss. Gud skal velsigne oss, og alle jordens ender skal frykte Ham. Til sangmesteren. En salme av David. En sang. ud reiser seg, Hans fiender blir spredt. De som hater Ham, flykter fra Hans ansikt. Som røyk driver bort, skal Du drive dem bort. Som voks smelter for ilden, skal de ugudelige lide fortapelse for Guds ansikt. Men de rettferdige skal glede seg. De skal fryde seg for Guds ansikt. Ja, de skal glede seg stort. Syng for Gud, lovsyng Hans navn! Opphøy Ham som rir på skyene, ved Hans navn, Herren, og fryd dere for Hans ansikt! Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig. Gud lar de enslige bo med familie. De som er bundet, fører Han ut til overflod. Men opprørerne bor i det tørre land. Gud, da Du dro ut foran Ditt folk, da Du skred fram gjennom ødemarken, da skalv jorden. Ja, himlene dryppet for Guds ansikt. Selv Sinai skalv for Guds ansikt, Israels Gud. Du, Gud, ga rikelig med regn, og med det styrket Du Din arv da den var utarmet. Din forsamling bodde i landet der Du, Gud, sørget for den elendige ved Din godhet. Herren ga Ordet; stor var hærskaren av dem som forkynte evangeliet: «Hærers konger flykter, de flykter, og hun som blir igjen hjemme, deler byttet. Når dere legger dere ned blant saueinnhegningene, skal dere være som sølvdekkede vinger på en due, og som fjær dekket med glinsende gull.» Når Den Allmektige sprer kongene der, blir det snøhvitt på Salmon. Et Guds fjell er Basanfjellet. Et fjell med mange tinder er Basanfjellet. Hvorfor oser dere av misunnelse, dere fjell med mange tinder? Dette er det fjell, den bolig der Gud har sin lyst. Ja, Herren skal bo der til evig tid. Guds vogner er 20 000, ja, tusener på tusener. Herren er iblant dem som på Sinai, på Det hellige sted. Du for opp i det høye, Du tok fangenskapet til fange. Du har fått gaver blant mennesker, selv blant opprørere, for at Herren Gud kunne bo der. Lovet være Herren, som daglig overøser oss med goder, vår frelses Gud! Vår Gud er frelsens Gud. Og hos Herren Gud er det redning fra døden. Men Gud skal knuse hodet på sine fiender, den hårete skallen på den som vandrer videre i sine overtredelser. Herren sa: «Jeg skal føre dem tilbake fra Basan, Jeg skal føre dem tilbake fra havets dyp, så din fot kan knuse dem i blod og dine hunders tunger kan få sin del av dine fiender.» De har sett Dine seierstog, Gud, min Guds seierstog, min Konges, inn i helligdommen. Sangerne gikk foran, de som spilte på strengeinstrumenter, fulgte etter. Midt iblant dem var jomfruer som spilte på tamburiner. Lov Gud i forsamlingene, lov Herren fra Israels kilde! Der er den yngste, Benjamin, deres hersker, fyrstene i Juda og deres følge, fyrstene i Sebulon og fyrstene i Naftali. Din Gud har fastsatt din styrke. Å, Gud, styrk det Du har gjort for oss! For Ditt tempels skyld i Jerusalem skal konger bære fram sin gave til Deg. Tukt villdyret i sivet, okseflokken med kalvene av mange folk, inntil enhver underordner seg med sølvstykker. Spre folkene som har sin lyst i krig. Fornemme utsendinger skal komme fra Egypt. Kusj skal skynde seg å strekke sine hender ut mot Gud. Syng for Gud, dere riker på jorden! Lovsyng Herren, Ham som rir fram på himlenes Himmel, den som er fra eldgamle dager. Se, Han lar sin røst lyde, en mektig røst. Erkjenn at Gud har makten, Hans majestet er over Israel, og Hans velde er i skyene. Gud, Du viser Deg fryktinngytende ut fra Dine helligdommer. Israels Gud er Den som gir styrke og mektig kraft til sitt folk. Lovet være Gud! Til sangmesteren. Til «Liljene ». Av David. rels meg, Gud! For vannene har nådd meg til sjelen. Jeg synker ned i dyp gjørme, og jeg har ikke fotfeste. Jeg er kommet ut på dypt vann, hvor vannstrømmen skyller over meg. Jeg er trett av å rope. Min strupe brenner. Mine øyne tæres bort mens jeg håper på min Gud. Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten grunn. De som ville ødelegge meg, er mektige. På falskt grunnlag er de mine fiender. Selv om jeg ikke har røvet, må jeg gi tilbake. Gud, Du kjenner min uforstand. Og mine overtredelser er ikke skjult for Deg. La ikke dem bli til skamme for min skyld, Herre, Hærskarenes Gud, dem som venter på Deg. La ikke dem bli vanæret for min skyld, dem som søker Deg, Israels Gud! For Din skyld har jeg båret spott. Skamrødme dekket mitt ansikt. Jeg er blitt en fremmed for mine brødre og en ukjent for min mors barn. For nidkjærhet for Ditt hus har fortært meg, og spotten fra dem som spotter Deg, har falt på meg. Da jeg gråt og tuktet min sjel med faste, førte det til at de spottet meg. Jeg gjorde sekkestrie til mitt klesplagg. Jeg ble et ordtak for dem. De som sitter i porten, morer seg over meg, og jeg er emnet i drankernes viser. Men jeg, jeg vender min bønn til Deg, Herre, i nådens tid. Gud, i Din rike trofasthet, svar meg i Din frelses sannhet! Fri meg ut fra gjørmen, så jeg ikke synker. La meg bli fridd ut fra dem som hater meg, og ut fra de dype vann! La ikke vannstrømmen skylle over meg, og la ikke dypet oppsluke meg! Og la ikke avgrunnen lukke sitt gap over meg! Svar meg, Herre, for Din miskunn er god. Vend Deg til meg etter Din store barmhjertighets rikdom! Og skjul ikke Ditt ansikt for Din tjener, for jeg er i trengsel. Skynd Deg å svare meg! Kom nær min sjel og forløs den! Fri meg ut for mine fienders skyld! Du kjenner spotten jeg får, min skam og min vanære. Under Ditt oppsyn er alle mine motstandere. Spott har knust mitt hjerte, og jeg tynges av sykdom. Jeg ventet på en som kunne ha medlidenhet, men det var ingen, og på noen som kunne trøste, men jeg fant ingen. Og de ga meg galle til føde, og for min tørst ga de meg eddik å drikke. La deres bord bli en snare for dem og deres velstand en felle! La deres øyne bli formørket, så de ikke ser. Og la deres hofter alltid svikte! Utøs Din vrede over dem, og la Din brennende harme og vrede innhente dem! La deres leir legges øde! La ingen bo i deres telt! For de forfølger den Du har slått, og forteller om lidelsen til dem Du har gjennomboret. Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme inn i Din rettferdighet! La dem strykes ut av De Levendes Bok, og la dem ikke bli skrevet opp sammen med de rettferdige! Men jeg er elendig og lider. La Din frelse, Gud, sette meg høyt opp i trygghet! Jeg vil prise Guds navn med sang, og jeg vil opphøye Ham med lovprisning. Dette skal behage Herren mer enn okse eller ungstut, med horn og klover. De ydmyke skal se det og glede seg. Og dere som søker Gud, deres hjerte skal leve. For Herren hører de fattige, og Han forakter ikke de fanger som hører Ham til. La himmel og jord prise Ham, de store hav og alt som rører seg i dem. For Gud vil frelse Sion og bygge byene i Juda, så de kan bo der og ta det i eie. Også etterkommerne av Hans tjenere skal arve det, og de som elsker Hans navn, skal bo i det. Til sangmesteren. Av David. Til påminnelse. Gud, fri meg ut! Herre, skynd Deg å hjelpe meg! La dem bli til skamme og bli overgitt til skjensel, dem som står meg etter livet. La dem bli drevet tilbake og bli vanæret, dem som ønsker meg ondt. La dem bli drevet tilbake til gjengjeld for sin skam, de som sier: «Ha, ha!» La alle som søker Deg, fryde seg og glede seg i Deg! La dem som elsker Din frelse, alltid si: «Må Gud være opphøyet!» Men jeg er elendig og fattig. Skynd Deg til meg, Gud! Du er min hjelp og min redningsmann. Herre, drøy ikke! il Deg, Herre, tar jeg min tilflukt. La meg aldri i evighet bli til skamme! Utfri meg i Din rettferdighet og sett meg fri! Bøy Ditt øre til meg og frels meg! Vær min tilfluktsklippe, som jeg alltid kan fly til. Du har befalt å frelse meg, for Du er min klippe og min festning. Utfri meg, min Gud, fra den ugudeliges hånd, fra hånden til den urettferdige og grusomme. For Du er mitt håp, Herre Gud. Du er min tillit fra min ungdom av. Av Deg er jeg holdt oppe fra fødselen av. Du er Den som tok meg ut av min mors liv. Min lovsang skal alltid være om Deg. Jeg er blitt som et under for mange, men Du er min sterke tilflukt. La min munn fylles med Din pris og med Din ære dagen lang. Forkast meg ikke når alderdommen kommer. Forlat meg ikke når min kraft svinner. For mine fiender taler imot meg. Og de som lurer på mitt liv, rådslår med hverandre og sier: «Gud har forlatt ham. Forfølg ham og grip ham, for det er ingen til å utfri ham.» Gud, vær ikke langt borte fra meg! Min Gud, skynd Deg å hjelpe meg! La dem bli til skamme og gå til grunne, dem som står meg etter livet. La hån og vanære komme over dem, dem som søker å gjøre meg ondt. Men jeg vil alltid håpe, og jeg vil prise Deg mer og mer. Min munn skal fortelle om Din rettferdighet, ja, om Din frelse hele dagen. For jeg kjenner ingen grense for dem. Jeg vil gå i Herren Guds styrke. Jeg vil minne om Din rettferdighet, bare Din. Gud, Du har undervist meg fra jeg var ung, og til denne dag forkynner jeg Dine underfulle gjerninger. Heller ikke nå når jeg er gammel og gråhåret må Du forlate meg, Gud, før jeg har forkynt Din styrke for denne slekten, Din makt til hver den som kommer etter. Og Din rettferdighet, Gud, når til høydene. Du som har gjort storverk, Gud, hvem er som Du? Du som har latt meg se store og smertefulle trengsler, skal gi meg livet tilbake og føre meg opp igjen fra jordens dyp. Du skal øke min storhet, omslutte meg og trøste meg. Også med harpe vil jeg prise Deg, ja, Din trofasthet, min Gud! Deg vil jeg lovsynge med lyre, Israels Hellige. Mine lepper skal juble når jeg lovsynger Deg, og min sjel som Du har forløst. Min tunge skal tale om Din rettferdighet hele dagen. For de er blitt til skamme, de er blitt vanæret, de som søker å gjøre meg ondt. Av Salomo. ud, overdra Dine dommer til kongen, og Din rettferdighet til kongens Sønn! Han skal dømme Ditt folk med rettferdighet og Dine elendige med rett. Fjellene skal bringe folket fred, og høydene skal bringe den ved rettferdighet. Han skal frikjenne de elendige i folket, Han skal frelse den fattiges barn, og Han skal knuse undertrykkeren. De skal frykte Deg så lenge solen skinner og månen lyser, gjennom alle slekters gang. Han skal komme ned som regn på gresset før det blir slått, som kraftige regnskurer som vanner jorden. I Hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være overflod av fred, helt til månen ikke er der lenger. Og Han skal herske fra hav til hav og fra Elven til jordens ender. De som bor i ørkenen, skal falle på kne for Hans ansikt. Og Hans fiender skal slikke støvet. Kongene fra Tarsis og fra øyene skal komme med skatter. Kongene i Saba og Seba skal tilby gaver. Ja, alle kongene skal falle ned for Ham. Alle folkeslag skal tjene Ham. For Han skal utfri den fattige når han roper, og den elendige og den som ingen hjelper har. Han skal ha medlidenhet med den hjelpeløse og fattige, og Han skal frelse de fattiges sjel. Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og vold. Deres blod skal være dyrebart i Hans øyne. Og Han skal leve. Sabas gull skal gis Ham, og for Ham skal det alltid stige opp bønner, og hver dag skal Han lovprises. Helt til fjelltoppene skal det være overflod av korn på jorden. Frukten skal bølge som Libanon. Og folket fra byen skal blomstre som gresset på marken. Hans navn består til evig tid. Så lenge solen skinner, skal Hans navn skyte friske skudd. Og de skal bli velsignet i Ham, og alle folkeslag skal prise Ham salig. Lovet være Herren Gud, Israels Gud, Han som alene gjør underfulle gjerninger! Lovet være Hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles av Hans herlighet. Amen, ja, amen. Her slutter David, Isais sønns bønner. En salme av Asaf. annelig, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet. Men jeg, mine føtter var nær ved å snuble. Mine skritt var like ved å gli ut. For jeg ble misunnelig på de hovmodige, da jeg så at de ugudelige har fred. Helt til sin død er de uten lidelse, velfødd er deres kropp. Menneskets strev har de ikke, og de rammes ikke som andre. Derfor tjener hovmod som deres halskjede. Vold dekker dem som et klesplagg. Deres øyne svulmer av fedme. De har mer enn hjertet kunne forestille seg. De håner og taler ondskapsfullt om undertrykkelse. De taler hovmodig. De løfter sin munn mot himlene, og deres tunge farer over jorden. Derfor vender hans folk tilbake hit, og vannet i det fulle beger tømmes av dem. Og de sier: «Hvordan skal Gud vite det? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?» Se, dette er de ugudelige som alltid er i trygghet. De bare øker sin velstand. Sannelig, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og vasket mine hender i uskyld. For dagen lang er jeg rammet, og jeg straffes hver morgen. Hvis jeg hadde sagt: «Slik vil jeg tale», se, da ville jeg ha sveket Dine barns slekt. Da jeg grunnet på hvordan dette var å forstå, sto det bare smertefullt for mine øyne – helt til jeg gikk inn i Guds helligdom og forsto hva som venter dem. Sannelig, på glatte steder setter Du dem. Du støter dem ned til undergang. Å, hvor de går til grunne som i et øyeblikk! De fortæres fullstendig av redsler. Som en drøm etter at en har våknet, Herre, slik skal Du forakte deres skyggebilde når Du står opp. Slik ble mitt hjerte fylt av bitterhet, og det stakk meg i mitt indre. Da var jeg forstokket og forsto ingenting. Jeg var som et dyr overfor Deg. Likevel blir jeg alltid hos Deg; Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med Ditt råd, og deretter tar Du imot meg i herligheten. Hvem er for meg i Himmelen, foruten Deg? Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Min kropp og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid. For se, de som holder seg på avstand fra Deg, skal gå fortapt. Du ødelegger alle dem som er utro mot Deg. Men for meg er det godt å holde meg i Guds nærhet. Jeg har gjort Herren Gud til min tilflukt, så jeg kan forkynne alle Dine gjerninger. En læresalme av Asaf. ud, hvorfor har Du støtt oss bort for alltid? Hvorfor oser Din vrede mot den hjord Du vokter? Husk på Din menighet, den som Du har frikjøpt fra eldgamle dager, den stamme Du har forløst til Din arvedel, dette Sions berg hvor Du tok bolig. Løft Dine fottrinn til de endeløst øde steder! I helligdommen er alt ødelagt av fienden. Dine fiender brøler midt på Ditt åpenbaringssted. De setter opp sine egne banner som tegn. De ligner dem som løfter økser mot tykke skogen. Og nå knuser de billedhuggerkunsten, alt på én gang, med øks og hakke. De kastet ild inn i Din helligdom. De har vanhelliget Ditt navns bolig helt til grunnen. De sa i sitt hjerte: «La oss undertrykke dem, alle sammen!» De har brent opp alle Guds åpenbaringssteder i landet. Vi kan ikke se våre tegn, det finnes ingen profet lenger, ingen blant oss som vet hvor lenge dette skal vare. Gud, hvor lenge skal motstanderen håne? Skal fienden vise forakt for Ditt navn bestandig? Hvorfor trekker Du Din hånd tilbake, til og med Din høyre hånd? Rekk den ut fra Ditt bryst og ødelegg dem! For Gud er min Konge fra eldgamle dager, Han gir frelse midt i landet. Du kløvde havet med Din styrke. Du knuste hodene på sjøuhyrene i vannene. Du knuste Leviatans hoder i småbiter og ga dem som mat til folket i ørkenen. Du åpnet kilden og vannstrømmen. Du tørket opp elver som alltid har vann. Dagen er Din, og natten er også Din. Du satte lyset og solen på plass. Du har fastsatt alle jordens grenser. Du har dannet sommer og vinter. Husk på dette at fienden har hånet, Herre, og at et dåraktig folk har vist forakt for Ditt navn. Overgi ikke Din turteldues sjel til villdyret! Glem ikke Dine ydmykes liv for alltid! Tenk på pakten! For jordens mørke kroker er fulle av steder der volden har sitt hjem. La ikke den undertrykte vende tilbake med vanære! La den elendige og fattige love Ditt navn! Reis deg, Gud, før Din egen sak! Husk hvordan dåren håner Deg hver dag. Glem ikke Dine fienders røst! Larmen fra dem som reiser seg mot Deg, øker stadig. Til sangmesteren. Til «Ødelegg ikke ». En salme av Asaf. En sang. i priser Deg, Gud, vi priser Deg! For Dine underfulle gjerninger forkynner at Ditt navn er nær. «Når Jeg griper den fastsatte tid, skal Jeg dømme uten å gjøre forskjell. Jorden med alle dens innbyggere ryster. Jeg holder dens søyler fast. Jeg sa til de hovmodige: ‘Vær ikke så fulle av selvros’, og til de ugudelige: ‘Løft ikke hornet opp. Løft ikke deres horn høyt! Tal ikke med frekk nakke!’ For verken fra øst eller fra vest eller fra ørkenen kommer opphøyelsen.» Men Gud er Dommeren, Han fornedrer den ene og opphøyer den andre. For det er et beger i Herrens hånd, og vinen skummer. Den er helt utblandet, og Han skjenker den opp. Sannelig, bunnfallet skal alle de ugudelige på jorden tømme og drikke opp. Men jeg vil forkynne til evig tid, jeg vil lovsynge Jakobs Gud. «Og alle de ugudeliges horn skal Jeg hugge av, men den rettferdiges horn skal bli opphøyet.» Til sangmesteren. På strengeinstrumenter. En salme av Asaf. En sang. ud er kjent i Juda. I Israel er Hans navn stort. Og i Salem er Hans tabernakel, og Hans bolig er på Sion. Der brøt Han buens glødende piler, skjoldet og sverdet til slaget. Du er mer strålende og herlig enn fjellene som er fulle av bytte. De med harde hjerter ble plyndret, de slumret inn i sin søvn. Og ingen av de mektige menn fant sine henders bruk. Ved Din trussel, Jakobs Gud, falt både hest og kriger i dyp søvn. Du, Du er fryktinngytende. Og hvem kan stå for Ditt ansikt når Du blir vred? Du lot dom høres fra Himmelen. Jorden fryktet og ble lammet, da Gud reiste seg til dom for å frelse alle de ydmyke på jorden. Sannelig, menneskets vrede skal prise Deg. Resten av vreden skal Du spenne om Deg. Gi løfter til Herren, deres Gud, og innfri dem! Alle som er rundt Ham, skal bære fram gaver til Ham, Den fryktinngytende. Han skal slå ned fyrsters ånd. Han er fryktinngytende for kongene på jorden. Til sangmesteren. For Jedutun. En salme av Asaf. eg vendte min røst til Gud, og ropte. Jeg vendte min røst til Gud, og Han la øret til meg. På min trengsels dag søkte jeg Herren. Hele natten var min hånd rakt ut, og den stivnet ikke. Min sjel nektet å la seg trøste. Jeg tenkte på Gud og sukket, jeg klaget, og min ånd visnet. Du holder mine øyelokk åpne. Jeg er så avmektig at jeg ikke kan snakke. Jeg har tenkt på gamle dager, på eldgamle år. Jeg husker min nattlige sang, jeg grunner i mitt hjerte, og min ånd ransaker nøye. Vil Herren støte bort til evig tid? Og vil Han aldri mer vise sitt velbehag? Har Hans godhet opphørt for alltid? Har Hans Ord forstummet for alle slekter? Har Gud glemt å være nådig? Har Han i vrede lukket for sin store barmhjertighet? Og jeg sa: «Dette er min lidelse. Men jeg vil minnes årene fra Den Høyestes høyre hånd.» Jeg vil minnes Herrens gjerninger. Sannelig, jeg vil minnes Dine under fra eldgamle dager. Jeg vil også tenke over alt Ditt verk og grunne på Dine gjerninger. Din vei, Gud, er i helligdommen.Hvilken gud er stor som vår Gud? Du er den Gud som gjør under. Du har åpenbart Din styrke blant folkene. Med Din arm har Du forløst Ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Vannene så Deg, Gud. Vannene så Deg, og rystet. Selv dypene skalv. Mørke skyer øste ut vann. Skyene lot røsten lyde. Ja, også Dine piler skjøt fram. Røsten fra Din torden var i virvelvinden. Lynene lyste opp verden. Jorden skalv og rystet. Din vei var i havet, Din sti i de store vann, og Dine fotspor ble ikke kjent. Du ledet Ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd. En læresalme av Asaf. itt folk, legg øret til Min lov! Bøy ørene til ordene fra Min munn! Jeg vil åpne Min munn med en lignelse. Jeg vil framføre gåtefull tale fra fortiden. Det som vi har hørt og kjent, og våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke skjule for deres barn, men for den kommende slekt forkynner vi Herrens pris og Hans styrke og de underfulle gjerninger Han har gjort. For Han har oppreist et vitnesbyrd i Jakob og fastsatt en lov i Israel, som Han bød våre fedre å gjøre kjent for sine barn. Slik skulle den kommende slekt lære dem å kjenne, de barna som skulle bli født, for at de skulle stå opp og forkynne dem til sine barn. På den måten skulle de sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde Hans bud. Da skulle de ikke bli lik sine fedre, en sta og trassig slekt, en slekt som ikke grunnfestet sitt hjerte, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd. Efraims sønner var væpnede bueskyttere, men de flyktet på stridens dag. De holdt ikke Guds pakt, og de nektet å vandre i Hans lov. De glemte Hans gjerninger og Hans under, som Han hadde latt dem se. For deres fedres øyne gjorde Han under, i landet Egypt, på Soansletten. Han kløvde havet og lot dem gå igjennom. Og Han reiste vannet opp som en voll. Han ledet dem i skyen om dagen og hele natten i lyset fra ildstøtten. Han kløvde klippene i ørkenen og ga vann i overflod, som store dyp. Han lot også vannstrømmer komme ut av klippen og fikk vannet til å renne nedover som elver. Men de la synd til synd mot Ham ved å gjøre opprør mot Den Høyeste i ørkenen. Og de fristet Gud i sitt hjerte ved å be om den maten de hadde lyst på. Ja, de talte imot Gud; de sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen? Se, Han slo klippen, slik at vannet vellet fram, og elvene fløt over. Kan Han også gi brød? Kan Han skaffe kjøtt til sitt folk?» Derfor, da Herren hørte dette, flammet Hans vrede opp. Så ble en ild tent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel, fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på Hans frelse. Likevel bød Han skyene over dem og åpnet himmelens dører, lot det regne manna over dem til å spise og ga dem brød fra Himmelen. Menneskene spiste englebrød. Han sendte dem føde i rikelig mål. Han lot østavinden blåse fra himlene. Og ved sin kraft førte Han sønnavinden fram. Han lot det regne kjøtt over dem som støv, fjærkledde fugler som havenes sand. Og Han lot dem falle midt i deres leir, rundt sine telt. Så spiste de og ble helt mette, for Han ga dem det de selv hadde lyst til. De ble ikke avvendt fra sin grådighet. Men da de ennå hadde maten i munnen, reiste Guds vrede seg mot dem og drepte de kraftigste og slo ned de beste menn i Israel. Til tross for dette syndet de enda mer, og de trodde ikke på Hans underfulle gjerninger. Derfor lot Han deres dager svinne bort i tomhet og deres år bli borte ved en katastrofe. Da Han slo noen av dem i hjel, søkte de Ham. Og de vendte om og søkte alvorlig etter Gud. Da husket de at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres Forløser. Likevel hyklet de for Ham med sin munn, og de løy for Ham med sin tunge. For deres hjerte holdt ikke fast ved Ham, og de var ikke trofaste mot Hans pakt. Men Han var full av medynk, ga soning for deres misgjerning, og ødela dem ikke. Ja, Han økte tallet på de ganger da Han vendte sin vrede bort, og lot ikke all sin harme bli vekket opp. For Han husket at de var kjød, et pust som farer forbi og ikke kommer tilbake. Å, hvor ofte trosset de Ham ikke i ødemarken og ga Ham sorg i ørkenen! Ja, de gjentok å friste Gud, og bedrøvet Israels Hellige. De husket ikke Hans hånd den dagen Han forløste dem fra fienden, da Han viste sine tegn i Egypt og sine under på Soansletten. Han gjorde deres elver til blod, også deres bekker, så de ikke kunne drikke. Han sendte fluesvermer inn blant dem, som fortærte dem, og frosker som ødela dem. Han ga deres avlinger til åmen og deres høst til gresshoppen. Han ødela deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med frost. Han overga deres fe til haglet og deres buskap til flammende lyn. Han sendte sin brennende vrede over dem, raseri, harme og trengsel, ved å sende ut onde engler. Han jevnet en sti for sin vrede. Han sparte ikke deres sjel fra døden, men overga deres liv til pesten og slo i hjel alle de førstefødte i Egypt, det første av deres kraft i Kams telt. Men Han førte sitt eget folk fram som sauer og ledet dem som en flokk i ørkenen. Og Han ledet dem trygt videre, så de slapp å være redde. Men havet lukket seg over deres fiender. Og Han førte dem innenfor grensene til sitt hellige land, til dette fjellet som Hans høyre hånd hadde vunnet. Han drev også folkeslagene ut foran dem, målte opp arven for dem og lot Israels stammer bo i sine telt. Likevel fristet og trosset de Den Høyeste Gud og holdt ikke Hans vitnesbyrd. De vendte seg bort og handlet svikefullt som sine fedre. De ga etter som en sviktende bue. For de egget Ham til vrede med sine offerhauger og vakte Hans nidkjærhet med sine avgudsbilder. Da Gud hørte dette, ble Hans vrede opptent, og Han slo enda mer ned på Israel. Derfor forlot han tabernakelet i Sjilo, teltet der Han hadde sin bolig blant menneskene. Og Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. Han overlot også sitt folk til sverdet, og Hans vrede ble opptent mot sin arv. Ilden fortærte deres menn i sin beste alder, og deres jomfruer fikk aldri høre bryllupssang. Deres prester falt for sverdet, og deres enker kunne ikke gråte. Da våknet Herren som av søvnen, lik en kraftig mann som roper full av vin. Og Han slo sine fiender tilbake; evig skam førte Han over dem. Han forkastet Josefs telt, og Efraims stamme utvalgte Han ikke, men Han utvalgte Juda stamme, Sions berg, som Han elsket. Og Han bygde sin helligdom lik høye steder, lik jorden som Han har grunnfestet for evig tid. Han utvalgte også sin tjener David og tok ham fra saueinnhegningene. Fra å følge søyene hentet Han ham til å være hyrde for sitt folk, Jakob, og sin arv, Israel. Så voktet han dem etter sitt oppriktige hjerte, og ledet dem ved sine kyndige hender. En salme av Asaf. ud, folkeslagene har kommet inn i Din arv, de har gjort Ditt hellige tempel urent, de har lagt Jerusalem i ruinhauger. Likene av Dine tjenere har de gitt som mat til himmelens fugler, kjøttet av Dine hellige til jordens dyr. Deres blod har de øst ut som vann over hele området rundt Jerusalem, og det var ingen til å begrave dem. Vi er blitt en hån for våre naboer, til spott og spe for dem omkring oss. Hvor lenge, Herre? Vil Du være vred for alltid? Vil Din nidkjærhet brenne som ild? Utøs Din harme over folkeslagene som ikke kjenner Deg, og over rikene som ikke påkaller Ditt navn. For de har fortært Jakob, og hans bosted har de lagt øde. Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! Skynd Deg å la Din dype barmhjertighet komme oss i møte, for vi er langt nede. Hjelp oss, vår frelses Gud, for Ditt herlige navns skyld. Fri oss ut og gi soning for våre synder, for Ditt navns skyld! Hvorfor skulle folkeslagene si: «Hvor er deres Gud?» La hevnen for Dine tjeneres blod, det som er utgytt, bli kjent blant folkeslagene som er for våre øyne. La fangens sukk komme for Ditt ansikt! Hold dødens barn i live, ved Din arms velde! Og gjengjeld våre naboer i fanget sju ganger den hån som de har hånet Deg med, Herre. Så vil vi, Ditt folk og den hjord Du vokter, prise Deg til evig tid. Vi vil forkynne Din pris for slekt etter slekt. Til sangmesteren. Etter «Liljene ». Et vitnesbyrd av Asaf. En salme. egg øret til, Israels Hyrde, Du som leder Josef som en hjord. Strål fram, Du som bor mellom kjerubene. Vekk Din styrke for Efraim, Benjamin og Manasse, og kom til frelse for oss! Forny oss igjen, Gud! La Ditt ansikt lyse, så vi blir frelst. Herre, Hærskarenes Gud, hvor lenge vil Du la Din vrede ose tross Ditt folks bønn? Du lot dem spise tårer for brød og har mangfoldig gitt dem tårer å drikke. Du har gjort oss til et stridsemne for våre naboer, og våre fiender spotter oss. Forny oss igjen, Hærskarenes Gud! La Ditt ansikt lyse, så vi blir frelst. Et vintre har Du rykket opp av Egypt. Du har drevet folkeslagene ut og plantet det. Du ryddet jord for det og fikk det til å skyte dype røtter, og det fylte landet. Fjellene var dekket av vintreets skygge og Guds sedrer av dets ranker. Det sendte sine grener ut til Havet og sine skudd til Elven. Hvorfor har Du revet ned gjerdene rundt det, så alle som går forbi på veien, plukker frukt av det? Villsvinet fra skogen river det opp, og dyrene på marken har det som beite. Vend tilbake, vi ber Deg, Hærskarenes Gud, vend blikket ned fra Himmelen og se, og ta Deg av dette vintreet og vinstokken som Din høyre hånd har plantet, og Sønnen som Du gjorde sterk for Deg. Den er brent med ild, den er hogd ned. De går fortapt ved straffen fra Ditt ansikt. Hold Din hånd over Mannen ved Din høyre hånd, over Menneskesønnen som Du har styrket for Din egen sak. Da skal vi ikke vende oss fra Deg. Gi oss livet igjen, og vi skal påkalle Ditt navn. Forny oss igjen, Herre, Hærskarenes Gud! La Ditt ansikt lyse, så vi blir frelst. Til sangmesteren. Etter Gittit. Av Asaf. uble for Gud, vår styrke. Sett i et gledesrop for Jakobs Gud! Stem i en sang og slå på tamburinen, la den liflige lyren klinge til harpen! Blås i basunen på nymånedagen og ved fullmåne, på vår store festdag! For dette er et bud for Israel, en lov fra Jakobs Gud. Dette fastsatte Han som et vitnesbyrd i Josef, da Han dro gjennom landet Egypt – jeg hørte en tale jeg ikke kjente. Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp løs fra kurven. Du ropte i trengselen, og Jeg fridde deg ut. Jeg svarte deg i tordenskyens skjul. Jeg prøvde deg ved Meribavannene. Hør, Mitt folk, og Jeg vil advare deg. Israel, om du bare ville høre på Meg! Det skal ikke være en fremmed gud hos deg. Og du skal ikke tilbe noen fremmed gud. Jeg er Herren Din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt. Åpne din munn vidt opp, og Jeg skal fylle den. Men Mitt folk hørte ikke på Min røst, og Israel var uvillig mot Meg. Så sendte Jeg dem fra Meg med sitt harde hjerte, for å vandre etter sine egne råd. Om bare Mitt folk ville høre på Meg, om Israel ville vandre på Mine veier! Snart skulle Jeg da underkue deres fiender og vende Min hånd mot deres motstandere. Da måtte de som hater Herren, krype for Ham, og deres vanskjebne ville vare til evig tid. Den beste hveten ville Han gitt dem å spise. Og med honning fra klippen ville Jeg mettet deg. En salme av Asaf. ud står i Guds forsamling. Han dømmer blant guder. Hvor lenge vil dere dømme urettferdig og ta parti for de ugudelige? Frikjenn den hjelpeløse og den farløse! Gjør rett mot den elendige og trengende! Utfri den svake og fattige, fri ut fra den ugudeliges hånd! De erkjenner ikke, og de forstår ikke. De vandrer omkring i mørke. Alle jordens grunnvoller rokkes. Jeg sa: «Dere er guder, og dere er alle Den Høyestes sønner. Men som mennesker skal dere dø, og som en av fyrstene skal dere falle.» Reis Deg, Gud, døm jorden! For Du skal arve alle folkeslagene. En sang. En salme av Asaf. ud, hold Deg ikke så stille! Vær ikke taus, og vær ikke så rolig, Gud! For se, Dine fiender raser. Og de som hater Deg, har løftet hodet. De har lagt listige råd mot Ditt folk, og sammensverget seg mot dem Du bevarer. De har sagt: «Kom, la oss utslette dem som folk, så ingen lenger vil minnes Israels navn.» For de har sammensverget seg med ett sinn. Disse danner et forbund mot Deg: Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene, Gebal, Ammon og Amalek, Filisterland med innbyggerne i Tyros. Også Assur har sluttet seg til dem. De har gitt sin arm til Lots barn. Gjør med dem som med Midjan, som med Sisera, som med Jabin ved Kisjonelven, de som ble utryddet ved En-Dor, som ble til avfall på bakken. Gjør med deres fornemme menn som Oreb og som Se’eb, ja, alle deres fyrster som Sebah og Salmunna. Det var de som sa: «La oss ta Guds beitemarker i eie!» Min Gud, gjør dem lik støvet som virvler omkring, lik agner i vinden. Som ilden brenner skogen, og som ildsluen setter fjellene i flammer, slik skal Du forfølge dem med Ditt uvær, og sette skrekk i dem med Din storm. Gjør deres ansikt fulle av skam, så de kan søke Ditt navn, Herre. La dem bli til skamme og lammet av skrekk til evig tid. Ja, la dem bli vanæret og gå fortapt, så de kan kjenne at Du, som alene bærer navnet Herren, er Den Høyeste over hele jorden. Til sangmesteren. Etter Gittit. En salme av Korahs sønner. vor elskelige er Dine boliger, Hærskarenes Herre! Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og min kropp roper etter Den Levende Gud. Selv spurven har funnet et hjem, og svalen et rede, der den kan legge sine unger, Dine altere, Hærskarenes Herre, min Konge og min Gud. Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg. Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Tåredalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft. Hver og en stiller seg fram for Gud på Sion. Herre, Hærskarenes Gud, hør min bønn! Jakobs Gud, legg øret til! Se, Gud, vårt skjold, se på Din salvedes ansikt! For én dag i Dine forgårder er bedre enn tusen andre. Jeg har valgt å stå ved døren i min Guds hus framfor å ha bolig i ugudelighets telt. For Herren Gud er sol og skjold. Herren gir nåde og herlighet. Intet godt vil Han spare for dem som vandrer oppriktig. Hærskarenes Herre, salig er det menneske som stoler på Deg. Til sangmesteren. En salme av Korahs sønner. erre, Du har vist velbehag mot Ditt land. Du har gjort ende på Jakobs fangenskap. Du har tilgitt Ditt folks misgjerning. Du har dekket over all deres synd. Du tok tilbake all Din harme, Du har vendt Deg bort fra Din brennende vrede. Omvend oss, vår frelses Gud, og la Din harme mot oss opphøre! Vil Du være vred på oss til evig tid? Vil Du tøye Din vrede fra slekt til slekt? Vil Du ikke fornye oss igjen, så Ditt folk kan glede seg i Deg? Vis oss Din miskunnhet, Herre, og gi oss Din frelse! Jeg vil høre hva Gud Herren vil tale, for Han vil tale fred til sitt folk og sine hellige. Men la dem ikke vende tilbake til dårskap! Sannelig, Hans frelse er nær hos dem som frykter Ham, så herligheten kan bo i vårt land. Miskunnhet og sannhet har møtt hverandre. Rettferdighet og fred har kysset hverandre. Sannhet skal spire opp fra jorden og rettferdighet skue ned fra Himmelen. Ja, Herren skal gi det gode, og vårt land skal gi sin grøde. Rettferdighet skal gå foran Hans ansikt, og den skal gjøre vei for Hans fottrinn. En bønn av David. øy Ditt øre hit, Herre, svar meg! For jeg er elendig og fattig. Bevar min sjel, for jeg er gudfryktig. Du er min Gud. Frels Din tjener, som setter sin lit til Deg. Vær meg nådig, Herre, for jeg roper til Deg hele dagen lang. Gi Din tjener glede i sjelen, for opp til Deg, Herre, løfter jeg min sjel. For Du, Herre, er god og rede til å tilgi og rik på trofasthet mot alle som kaller på Deg. Legg øret til min bønn, Herre! Og lytt til mine inderlige bønners røst! På min trengsels dag vil jeg påkalle Deg, for Du vil svare meg. Blant gudene er det ingen som Du, Herre. Og ingen gjerninger er som Dine. Alle folkeslagene som Du har gjort, skal komme og tilbe framfor Ditt ansikt, Herre, og ære Ditt navn. For Du er stor og gjør underfulle gjerninger. Du alene er Gud. Lær meg Din vei, Herre! Jeg vil vandre i Din sannhet. Gi meg et udelt hjerte så jeg frykter Ditt navn. Jeg vil prise Deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære Ditt navn for evig. For Din godhet er stor mot meg, og Du har fridd min sjel ut fra dødsrikets dyp. Gud, de stolte har reist seg mot meg, og en flokk voldsmenn har vært ute etter mitt liv. Og de har ikke satt Deg foran seg. Men Du, Herre, er Gud, full av barmhjertighet. Du er nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet. Vend Deg til meg og vær meg nådig! Gi Din styrke til Din tjener, og frels Din tjenestekvinnes sønn! Gjør et tegn med meg til det gode, så de som hater meg, kan se det og bli til skamme. For Du, Herre, har hjulpet meg og trøstet meg. En salme av Korahs sønner. En sang. ans grunnvoll er på de hellige fjell. Herren elsker Sions porter framfor alle Jakobs boliger. Herlige ting er talt om deg, du Guds by! Jeg vil nevne Rahab og Babel blant dem som kjenner Meg. Se, Filisterland og Tyros, sammen med Kusj: «Denne ble født der.» Og om Sion skal det bli sagt: «Hver og en ble født i henne. Og Den Høyeste skal selv grunnfeste henne.» Herren vil telle når Han skriver opp folkene: «Denne ble født der.» Både sangerne og blåserne sier: «Alle mine kilder er i Deg.» En sang. En salme av Korahs sønner. Til sangmesteren. Til «Mahalat-leannot». En læresalme av esrahitten Heman. erre, min frelses Gud, dag og natt har jeg ropt til Deg. La min bønn nå fram til Deg! Bøy Ditt øre til mitt skrik! For min sjel er mett av lidelser, og mitt liv nærmer seg dødsriket. Jeg regnes blant dem som farer ned til avgrunnen. Jeg er som en mann uten kraft, forlatt blant de døde, lik de drepte som ligger i graven, som Du ikke lenger minnes og som er avskåret fra Din hånd. Du har lagt meg i den dypeste avgrunn, i mørket, i dypene. Din harme hviler tungt på meg, og Du har knuget meg ned med alle Dine brenninger. Du har tatt mine kjente langt bort fra meg. Du har gjort meg til en styggedom for dem. Jeg er stengt inne, og jeg kan ikke komme ut. Mitt øye tæres bort av elendighet. Herre, jeg har kalt på Deg hver dag. Jeg har rakt mine hender ut til Deg. Vil Du gjøre under for de døde? Skal de døde stå opp og prise Deg? Blir Din miskunn forkynt i graven? Eller Din trofasthet i fortapelsen? Blir Dine under kjent i mørket? Og Din rettferdighet i glemselens land? Men jeg, Herre, jeg lar mitt nødrop nå til Deg, og om morgenen kommer min bønn fram for Deg. Herre, hvorfor støter Du min sjel bort? Hvorfor skjuler Du Ditt ansikt for meg? Jeg er blitt plaget og har vært døende fra min ungdom av. Jeg lider under Din gru. Jeg er fortvilet. Din brennende vrede har slått over meg. Din gru har gjort ende på meg. De omsluttet meg hele dagen lang, som vann. De omringet meg i samlet flokk. Både den kjære og vennen har Du tatt langt bort fra meg, og mine kjente har Du satt i mørket. En læresalme av esrahitten Etan. eg vil synge om Herrens nådegjerninger til evig tid. Med min munn vil jeg gjøre Din trofasthet kjent for alle slekter. For jeg har sagt: «Din godhet skal stå fast til evig tid. I selve himlene grunnfester Du Din trofasthet.» Jeg har opprettet en pakt med Min utvalgte, Jeg har sverget for Min tjener David: «For evig vil Jeg grunnfeste din ætt, og bygge opp din trone fra slekt til slekt.» Og himlene priser Dine undere, Herre, ja, også Din trofasthet i de helliges forsamling. For hvem i himmelen kan lignes med Herren? Hvem blant de mektiges sønner er lik Herren? I de helliges forsamling skal Gud vises stor frykt, og Gud skal tilbes med ærefrykt av alle dem som er rundt Ham. Herre, Hærskarenes Gud, hvem er mektig som Du, Herre? Din trofasthet omslutter Deg. Du hersker over det brusende havet; når havets bølger reiser seg, stiller Du dem. Du har knust Rahab, den ligger som død. Du har spredt Dine fiender med Din sterke arm. Himlene er Dine, også jorden er Din. Verden og alt som fyller den, det er Du som har grunnfestet dem. Nord og sør, Du har skapt dem. Tabor og Hermon jubler i Ditt navn. Du har en arm som er mektig. Sterk er Din hånd, og oppløftet er Din høyre hånd. Rettferdighet og rett er Din trones grunnvoll. Miskunnhet og sannhet går Ditt åsyn i møte. Salig er det folk som kjenner den gledesfylte jubel. Herre, de vandrer i lyset fra Ditt ansikt. I Ditt navn fryder de seg hele dagen, og i Din rettferdighet blir de opphøyet. For Du er den styrke som pryder dem, og ved Ditt velbehag blir vårt horn opphøyet. For vårt skjold hører Herren til, og vår konge tilhører Israels Hellige. Den gangen talte Du til Din hellige i et syn og sa: «Jeg har satt en helt til å hjelpe. Jeg har opphøyet en utvalgt av folket. Jeg har funnet Min tjener David. Med Min hellige olje har Jeg salvet ham, med ham skal Min hånd stå fast, og Min arm skal styrke ham. Fienden skal ikke overliste ham, og urettferdighetens sønn skal ikke undertrykke ham. Jeg skal knuse hans fiender for hans ansikt og slå dem som hater ham. Men Min trofasthet og Min miskunnhet skal være med ham, og i Mitt navn skal hans horn bli opphøyet. Jeg skal legge havet under hans hånd, og elvene under hans høyre hånd. Han skal rope til Meg: «Du er min Far, min Gud og min frelses klippe.» Ja, Jeg setter ham til Min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden. For ham skal Jeg holde Min trofasthet fast til evig tid, og Min pakt med ham skal trygges. Hans slekt skal Jeg la vare evig, og hans trone så lenge som Himmelens dager. Hvis hans sønner forlater Min lov og ikke vandrer etter Mine dommer, hvis de vanhelliger Mine lover og ikke holder Mine bud, da skal Jeg straffe deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag. Men Min godhet skal Jeg ikke ta fra ham, og Jeg skal ikke la Min trofasthet svikte. Jeg skal ikke bryte Min pakt, og det som har gått over Mine lepper, skal Jeg ikke forandre. Jeg har en gang sverget ved Min hellighet: Jeg skal ikke lyve for David: Hans ætt skal forbli til evig tid, og som solen skal hans trone bestå foran Meg. Som månen skal den grunnfestes til evig tid, det trofaste vitnet på himmelen.» Men Du har støtt bort og forkastet, Du har blitt harm på Din salvede. Du har opphevet pakten med Din tjener. Du har vanhelliget hans krone og kastet den til jorden. Du har revet ned alle hans murer. Du har lagt hans festningsverker i ruiner. Alle som går forbi på veien, plyndrer ham. Han er til spott for sine naboer. Du har opphøyet hans motstanderes høyre hånd. Du har latt alle hans fiender glede seg. Du har ødelagt hans sverdegg, og Du lot ham ikke holde stand i slaget. Du har gjort slutt på hans glans og kastet hans trone til jorden. Du har forkortet Hans ungdoms dager. Du har dekket ham med skam. Hvor lenge, Herre? Vil Du skjule Deg for alltid? Skal Din harme brenne som ild? Husk hvor kort mitt livsløp er. Til hvilken tomhet har Du skapt alle menneskenes barn? Hvilken mann kan leve uten å se døden? Kan han fri sin sjel ut fra dødsrikets hånd? Herre, hvor er Din store miskunn fra begynnelsen, den som Du tilsverget David i Din troskap? Herre, husk Dine tjeneres hån, hvordan jeg bærer mange folks hån i mitt fang, slik Dine fiender har hånet, Herre, slik de hånte Din salvedes skritt. Lovet være Herren i all evighet! Amen og amen. En bønn av Moses, Guds mann. erre, Du har vært vår bolig fra slekt til slekt. Før fjellene ble til, ja, før Du dannet jorden og verden, fra evighet til evighet, er Du Gud. Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: «Vend tilbake, dere menneskebarn!» For 1000 år er i Dine øyne som gårsdagen når den er forbi, og som en nattevakt. Du skyller dem bort som en flom. De er som en søvn. Om morgenen er de som spirende gress. Om morgenen blomstrer det og spirer fram. Om kvelden blir det klippet og visner. For vi fortæres under Din vrede, og vi er skrekkslagne over Din harme. Du har satt våre misgjerninger framfor Deg, våre hemmeligheter i Ditt ansikts lys. For ved Din vrede har alle våre dager blitt borte. Vi fullfører årene som et sukk. Våre livs dager er 70 år, og ved større kraft, 80 år. Likevel er deres stolthet bare strev og sorg, for alt er snart slutt, og vi flyr bort. Hvem kjenner styrken i Din vrede? Eller hvem kjenner Din harme slik frykten for Deg krever? Lær oss derfor å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Og ha medynk med Dine tjenere! Mett oss med Din godhet om morgenen, så vi kan juble og glede oss alle våre dager. Gjør oss glade så mange dager som Du har fornedret oss, så mange år som vi har sett det onde. La Ditt verk bli synlig for Dine tjenere, og Din prakt for deres barn! Og må Herren vår Guds herlighet være over oss og trygge våre henders gjerning for oss! Ja, gjør våre henders gjerning trygg! en som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: «Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham.» Sannelig, Han skal fri deg ut fra fuglefangerens snare og fra ødeleggende pest. Med sine fjær skal Han dekke deg, og under Hans vinger skal du finne tilflukt. Hans sannhet skal være ditt skjold og ditt vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, eller for pilen som flyr om dagen, heller ikke for pest som brer seg i mørket, eller for sotten som legger øde på høylys dag. Om 1000 faller ved din side og 10 000 ved din høyre hånd, så skal det ikke nærme seg deg. Du skal bare betrakte det med dine øyne og se de ugudeliges lønn. Du har gjort Herren, Han som er min tilflukt, ja, Den Høyeste, til din bolig. Derfor skal ikke noe ondt ramme deg, ingen plage skal komme nær ditt telt. For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein. På løve og kobra skal du trå. Du skal trampe ungløven og slangen under fot. «Fordi han holder seg til Meg, skal Jeg utfri ham. Jeg skal sette ham høyt opp i trygghet, for han kjenner Mitt navn. Han skal påkalle Meg, og Jeg skal svare ham. Jeg skal være med ham i trengsel. Jeg skal utfri ham og ære ham. Med et langt liv skal Jeg mette ham og la ham se Min frelse.» En salme. En sang for sabbatsdagen. et er godt å prise Herren og lovsynge Ditt navn, Du, Den Høyeste, å forkynne Din godhet om morgenen, og Din trofasthet hver natt, til tistrenget instrument, til harpe og til rolig musikk på lyren. For Du, Herre, har gledet meg ved Ditt verk. Jeg vil juble over Dine henders gjerninger. Herre, hvor store Dine gjerninger er! Dine tanker er ufattelig dype. En ufornuftig mann kjenner det ikke, en dåre forstår heller ikke dette. Når de ugudelige spirer som gress, og når de blomstrer, alle de som gjør urett, er det for at de skal ødelegges for evig. Men Du, Herre, er for evig i det høye. For se, Dine fiender, Herre, for se, Dine fiender skal gå fortapt. Alle som gjør urett, skal bli spredt. Men mitt horn har Du opphøyet som en villokse. Jeg er salvet med frisk olje. Mitt øye har sett ned på mine fiender. Mine ører hører rolig om de onde som reiser seg mot meg. Den rettferdige skal spire som palmetreet, han skal vokse som en seder i Libanon. De som er plantet i Herrens hus, skal spire i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skal de bære frukt. De skal være kraftige og frodige, så de kan forkynne at Herren er rettvis. Han er min klippe, og det er ingen urettferdighet i Ham. erren regjerer, Han er kledd i majestet. Herren har kledd seg, Han har spent om seg med styrke. Sannelig, verden er grunnfestet, så den ikke kan rokkes. Din trone er grunnfestet fra gammelt av. Du er fra evighet. Strømmene har løftet, Herre, strømmene har løftet sin røst. Strømmene løfter sitt brus. Mektigere enn lyden av mange vann, enn havets mektige brenninger, er Herren i det høye. Dine vitnesbyrd er i sannhet trygge. Hellighet sømmer seg i Ditt hus, Herre, i alle dagers fulle tall. , hevnens Gud, Herre, hevnens Gud, strål fram! Reis Deg, jordens Dommer! Gi de stolte gjengjeld! Hvor lenge, Herre, skal de ugudelige, hvor lenge skal de ugudelige triumfere? De er ordgytere som fører frekk tale. Alle de som gjør urett, skryter av seg selv. De knuser Ditt folk, Herre, og undertrykker Din arv. De dreper enken og den fremmede og slår de farløse i hjel. Men de sier: «Herren ser det ikke, og Jakobs Gud merker det ikke.» Forstå, dere ufornuftige blant folket! Og dere dårer, når skal dere få forstand? Han som plantet øret, skal Han ikke høre? Han som formet øyet, skal Han ikke se? Han som tukter folkeslagene, skal Han ikke straffe, Han som lærer mennesket kunnskap? Herren kjenner menneskets tanker, at de er tomhet. Salig er den mann Du tukter, Herre, og lærer ut fra Din lov, så Du kan gi ham ro etter onde dager, inntil graven er gravd for den ugudelige. For Herren skal ikke svikte sitt folk, heller ikke skal Han forlate sin arv. Men retten skal vende tilbake for å fullbyrde rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal følge den. Hvem vil stå opp for meg mot dem som gjør ondt? Hvem vil stå fram for meg mot dem som gjør urett? Hadde ikke Herren vært min hjelp, hadde min sjel snart lagt seg i dødens stillhet. Om jeg skulle si: «Min fot svikter», skal Din trofasthet, Herre, holde meg oppe. Når bekymringene blir mange i mitt indre, da gleder din trøst min sjel. Skal undertrykkelsens trone, som bruker loven til å volde ulykke, ha samfunn med Deg? De fylker seg mot den rettferdiges sjel og fordømmer uskyldig blod. Men Herren har vært min borg, og min Gud har vært min tilfluktsklippe. Han lar deres egen misgjerning komme over dem, og i deres egen ondskap skal Han ødelegge dem. De skal ødelegges av Herren vår Gud. om, la oss juble for Herren! La oss rope av glede til vår frelses Klippe! La oss komme fram for Hans ansikt med lovprisning! La oss hylle Ham med salmer! For Herren er den store Gud og den store Konge over alle guder. Han har jordens dyp i sin hånd. Fjellenes tinder tilhører Ham. Han eier havet, for Han gjorde det. Fastlandet er formet av Hans hender. Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele for Herren, vår Skaper! For Han er vår Gud, og vi er folket Han vokter, fårene ved Hans hånd. I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerte, som ved Meriba, som på Massadagen i ørkenen, da deres fedre fristet Meg. De prøvde Meg, selv om de så Mitt verk. I 40 år hadde Jeg avsky for denne slekten og sa: «Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke Mine veier.» Så sverget Jeg i Min vrede: «De skal aldri komme inn til Min hvile.» yng for Herren en ny sang! Syng for Herren, hele jorden! Syng for Herren, lov Hans navn! Forkynn fra dag til dag evangeliet om Hans frelse! Forkynn Hans herlighet blant folkeslagene, Hans under blant alle folk. For Herren er stor og verdig all pris. Han skal fryktes framfor alle guder. For alle folkenes guder er avguder, men Herren gjorde himlene. Prakt og majestet er for Hans ansikt. Styrke og herlighet er i Hans helligdom. Gi Herren, dere folkenes stammer, gi Herren ære og makt! Gi Herren den ære som tilkommer Hans navn. Bær fram offer, og kom inn i Hans forgårder! Tilbe Herren i hellig prakt! Skjelv for Hans ansikt, hele jorden! Si blant folkeslagene: «Herren regjerer, ja, verden er fast grunnlagt, den skal ikke rokkes. Han skal dømme folkene uten forskjell.» La himlene glede seg og jorden fryde seg! La havet buldre med alt som fyller det. La marken og alt som er på den, fylles av glede! Da skal alle skogens trær juble for Herrens ansikt. For Han kommer, for Han kommer for å dømme jorden. Han skal dømme verden med rettferdighet og folkene med sin sannhet. erren regjerer. Jorden skal fryde seg. De mange øyer skal glede seg. Skyer og skodde omgir Ham. Rettferdighet og rett er Hans trones grunnvoll. En ild går foran Ham og setter fiendene i flammer rundt Ham. Hans lyn opplyser verden. Jorden ser det og skjelver. Fjellene smelter som voks for Herrens ansikt, foran Hans ansikt som er hele jordens Herre. Himlene forkynner Hans rettferdighet, og alle folkene ser Hans herlighet. De skal bli til skamme, alle de som tjener gudebilder, som roser seg av avguder. De skal falle ned for Ham, alle gudene. Sion hører med glede, og Judas døtre fryder seg over Dine dommer, Herre. For Du, Herre, er Den Høyeste over hele jorden. Du er høyt opphøyet over alle guder. Dere som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine helliges sjel. Han frir dem ut fra de ugudeliges hånd. Lys er sådd ut for den rettferdige og glede for de oppriktige av hjertet. Gled dere i Herren, dere rettferdige, og lovsyng til påminnelse om Hans hellighet. En salme. yng for Herren en ny sang! For Han har gjort undergjerninger. Hans høyre hånd og Hans hellige arm har gitt Ham frelse. Herren har gjort sin frelse kjent. For øynene på folkeslagene har Han åpenbart sin rettferdighet. Han husker sin godhet og sin trofasthet mot Israels hus. Alle jordens ender har sett vår Guds frelse. Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og sang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herren, Kongens ansikt! La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens ansikt, for Han kommer for å dømme jorden. Han skal dømme verden med rettferdighet og folkene uten forskjell. erren regjerer. La folkene skjelve! Han bor mellom kjerubene, jorden skaker! Herren er stor i Sion, og Han er opphøyet over alle folkene. De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn, Han er hellig. Kongen er sterk og elsker rettferdig dom. Du har grunnfestet rettvishet. Du har utøvd rett og rettferdighet i Jakob. Opphøy Herren, vår Gud, og tilbe ved Hans fotskammel, Han er hellig. Moses og Aron var blant Hans prester, og Samuel var blant dem som påkalte Hans navn. De påkalte Herren, og Han svarte dem. I skystøtten talte Han til dem. De tok vare på Hans vitnesbyrd og påbudet Han ga dem. Du svarte dem, Herre, vår Gud. Tilgivelsens Gud var Du for dem, selv om Du hevnet deres gjerninger. Opphøy Herren, vår Gud, og tilbe på Hans hellige berg! For Herren vår Gud er hellig. En salme med takkesang. op av fryd for Herren, hele jorden! Tjen Herren med glede! Kom fram for Hans ansikt med jubel! Kjenn at Herren, Han er Gud. Det er Han som har dannet oss, og ikke vi selv. Vi er Hans folk og flokken Han vokter. Gå inn gjennom Hans porter med takkesang og inn i Hans forgårder med lovprisning! Pris Ham og lov Hans navn! For Herren er god. Hans godhet varer evig, og fra slekt til slekt varer Hans trofasthet. En salme av David. eg vil synge om trofasthet og rett. Deg, Herre, vil jeg lovsynge. Jeg vil vandre viselig på den fullkomne vei. Når vil Du komme til meg? Jeg vil ferdes med oppriktig hjerte i mitt hus. Jeg vil ikke sette noe ondt for mine øyne. Jeg hater deres verk som faller fra. Slikt skal ikke henge fast ved meg. Det falske hjerte skal vike fra meg. Ondskap vil jeg ikke vite av. Den som i skjul baktaler sin neste, ham vil jeg ødelegge. Den som har stolte øyne og et hovmodig hjerte, ham kan jeg ikke tåle. Mine øyne er vendt mot de trofaste i landet, så de kan bo sammen med meg. Den som vandrer på den fullkomne vei, han skal tjene meg. Ingen får bo i mitt hus om de farer med svik. Den som taler løgner, skal ikke bestå for mine øyne. Hver morgen vil jeg ødelegge alle de ugudelige i landet, så alle som gjør urett, kan utryddes fra Herrens by. En bønn av den anfektede når han er avmektig og utøser sin nød for Herrens ansikt. erre, hør min bønn, og la mitt rop komme til Deg! Skjul ikke Ditt ansikt for meg på min trengsels dag! Bøy Ditt øre til meg! Skynd Deg å svare meg den dagen jeg roper. For mine dager svinner bort som røyk, og mine bein er brent som på bålet. Mitt hjerte er lamslått og visnet som gress; jeg glemmer å spise mitt brød. Ved lyden av mine stønn kleber mine bein seg til huden. Jeg ligner en pelikan i ødemarken. Jeg er som en ugle på øde steder. Jeg ligger våken, og jeg er som en enslig spurv på hustaket. Mine fiender håner meg hele dagen. De som hoverer over meg, bruker mitt navn som banneord. Jeg har spist aske som brød, og min drikk har jeg blandet med gråt for Din harme og Din vredes skyld. For Du har tatt meg opp og kastet meg bort. Mine dager er som en skygge som blir lenger og lenger, og jeg visner som gress. Men Du, Herre, troner til evig tid, og minnet om Deg består fra slekt til slekt. Du vil reise Deg og vise barmhjertighet mot Sion. Tiden for å vise henne nåde, ja, den fastsatte tid, er kommet. For Dine tjenere har behag i steinene i byen og viser nåde mot hennes støv. Slik skal folkeslagene frykte Herrens navn og alle kongene på jorden Din herlighet. For Herren skal bygge Sion. Han skal vise seg i sin herlighet. Han skal vende seg til de hjelpeløses rop og ikke forakte deres bønn. Dette skal skrives ned for etterslekten, slik at det folk som skal skapes, kan love Herren. For Han har sett ned fra sin opphøyede helligdom. Fra Himmelen har Herren fulgt med på jorden for å høre fangens sukk, for å frigi dødens barn, for å forkynne Herrens navn på Sion og Hans pris i Jerusalem, når folkene er samlet, alle sammen, ja, også rikene, for å tjene Herren. Han svekket min kraft på veien. Han forkortet mine dager. Jeg sa: Min Gud, ikke ta meg bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt. I begynnelsen la Du jordens grunnvoll, og himlene er et verk av Dine hender. De skal gå til grunne, men Du består. Ja, de skal alle eldes som et klesplagg. Som en kappe skal Du skifte dem ut, og de skal utskiftes. Men Du er den samme, og Dine år har ingen ende. Dine tjeneres barn skal bo trygt, og deres slekt skal stå grunnfestet for Ditt ansikt. Av David. in sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov Hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger! Han som tilgir alle dine misgjerninger, som helbreder alle dine sykdommer, som forløser ditt liv fra fordervelsen, som kroner deg med godhet og inderlig barmhjertighet, som metter din sjel med det gode, så du blir ung igjen som ørnen. Herren øver rettferdighet og lar alle undertrykte få sin rett. Han gjorde sine veier kjent for Moses, sine gjerninger for Israels barn. Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på barmhjertighet. Han anklager ikke for alltid og holder ikke evig fast på vrede. Han gjør ikke med oss etter våre synder og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høyt som himlene er over jorden, så stor er Hans nåde mot dem som frykter Ham. Så langt som øst er fra vest, har Han tatt våre overtredelser bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter Ham. For Han vet hvordan vi er formet, Han minnes at vi er støv. Menneskets dager er som gresset. Som blomsten på marken, slik blomstrer han. For vinden stryker over den, og så er den ikke mer, og stedet der den sto, vet ikke lenger av den. Men Herrens trofasthet er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn for dem som holder Hans pakt, og for dem som husker Hans bud, så de gjør etter dem. Herren har grunnfestet sin trone i Himmelen, og Hans rike hersker overalt. Lov Herren, dere Hans engler, mektige i kraft, som gjør etter Hans Ord og lyder Hans Ords røst. Lov Herren, alle Hans hærskarer, dere Hans tjenere, som gjør det som er til velbehag for Ham. Lov Herren, alle Hans gjerninger, alle steder Han har herredømme. Min sjel, lov Herren! ov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. Han sender kildevell inn i dalene. De finner vei mellom fjellene. De gir drikke til hvert dyr på marken. Villeslene slukker sin tørst. Over dem har himmelens fugler sine hjem. Fra grenene løfter de sin sang. Han vanner fjellene fra sine øvre saler. Jorden mettes med frukten av Dine gjerninger. Han lar gresset gro for dyrene og vekster for å tjene mennesket, så føden skyter opp fra jorden: Vin som gjør menneskehjertet glad, olje som får ansiktet til å skinne, og brød som styrker menneskets hjerte. Herrens trær mettes, Libanons sedrer som Han plantet, der fuglene bygger sine reir. Storken har sitt hjem i sypresstrær. De høye fjellene er for villgeitene. Klippene er tilfluktssted for fjellgrevlingene. Han satte månen til å angi tider. Solen vet sin nedgang. Du senker mørket, og det er natt når alle skogens dyr kryr fram. De unge løvene brøler etter sitt bytte for å kreve sin mat fra Gud. Solen står opp, og de samler seg, de går til hvile i sine huler. Mennesket går ut til sin gjerning og sitt arbeid til kvelden kommer. Herre, hvor mange Dine gjerninger er! I visdom har Du gjort dem alle. Jorden er full av Din eiendom. Dette havet som er så stort og vidt til begge sider, hvor det myldrer av levende skapninger uten tall, både små og store. Der seiler skipene omkring, der er Leviatan, som Du har dannet for å leke der. Alle venter de på Deg, at Du skal gi dem mat i rette tid. Det Du gir dem, samler de inn. Du åpner Din hånd; de mettes med det som godt er. Du skjuler Ditt ansikt; de blir skremt. Du tar deres livsånde tilbake; de dør og vender tilbake til støvet. Du sender ut Din Ånd; de blir skapt. Og Du fornyer jordens overflate. Må Herrens herlighet forbli til evig tid! Må Herren glede seg i sine gjerninger! Han fester sitt blikk på jorden, og den skjelver. Han rører ved fjellene, og de ryker. Jeg vil synge for Herren så lenge jeg lever. Jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. Må min tilbedelse være til velbehag for Ham! Jeg vil glede meg i Herren. Må syndere bli utryddet fra jorden, så de ugudelige ikke lenger finnes! Lov Herren, min sjel! Halleluja! ris Herren! Påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene! Syng for Ham, lovsyng Ham! Forkynn alle Hans underfulle gjerninger! Ros dere i Hans hellige navn! Må de som søker Herren, glede seg av hjertet! Søk Herren og Hans styrke! Søk alltid Hans ansikt! Husk de underfulle gjerningene Han har gjort, Hans under og dommene Hans munn har avsagt, dere som er Abrahams, Hans tjeners slekt, dere Jakobs barn, Hans utvalgte. Han er Herren, vår Gud. Over hele jorden rår Hans dommer. Han husker sin pakt til evig tid, det ordet Han bød for tusen slekter, pakten Han sluttet med Abraham, Hans ed til Isak, som Han stadfestet som en lov for Jakob, for Israel som en evig pakt, da Han sa: «Til deg vil Jeg gi Kanaans land som arvedel», da de var noen få menn, et lite antall, som var fremmede i landet. Da de flakket omkring fra ett folk til et annet, fra ett rike til et annet folk, lot Han ingen få undertrykke dem. Ja, Han tuktet konger for deres skyld og sa: «Rør ikke Mine salvede, og gjør ikke Mine profeter noe ondt!» Og Han kalte hungersnød over landet. Han ødela hele brødforsyningen. Han sendte en mann foran dem, Josef, som ble solgt som slave. De mishandlet hans føtter med lenker, og han selv ble lagt i jern. Inntil tiden da hans ord gikk i oppfyllelse, ble han prøvd av Herrens Ord. Kongen sendte bud og slapp ham løs, folkenes hersker ga ham fri. Han satte ham til herre over sitt hus og hersker over hele sin eiendom, så han kunne binde hans fyrster etter behag og lære de eldste visdom. Og så kom Israel til Egypt, og Jakob bodde som fremmed i Kams land. Han gjorde sitt folk overmåte fruktbart, og gjorde dem sterkere enn deres fiender. Han vendte deres hjerte til å hate Hans folk, til å fare med svik mot Hans tjenere. Han sendte sin tjener Moses og Aron, som Han hadde utvalgt. De gjorde tegn fra Ham blant dem og under i Kams land. Han sendte mørke og lot det bli mørkt. Og de trosset ikke Hans Ord. Han gjorde vannet til blod og lot fisken dø. Det vrimlet av frosker i landet, selv i kongenes egne kamre. Han talte, og det kom fluesvermer og mygg over hele deres landområde. Han ga dem hagl i stedet for regn og flammende ild i deres land. Han slo også vintrærne og fikentrærne og splintret trærne i deres landområde. Han talte, og det kom gresshopper og gresshoppelarver uten tall. De spiste opp alle vekster i landet og spiste opp avlingen på marken. Han slo alle førstefødte i landet, det første av all deres kraft. Så førte Han dem ut med sølv og gull, og i Hans stammer var det ingen som snublet. Egypt gledet seg da de dro ut, for de var blitt slått av frykt for dem. Han bredte ut en sky til et dekke og ild til å gi lys om natten. De krevde, og Han sendte vaktler og mettet dem med brødet fra Himmelen. Han åpnet klippen, og vann vellet fram. Det rant som en elv på tørr bunn. For Han husket sitt hellige ord og sin tjener Abraham, og Han førte sitt folk ut med fryd, sine utvalgte med jubel. Han ga dem hedningenes land, og de overtok frukten av folkeslagenes strev, for at de kunne holde Hans bud og ta vare på Hans lover. Halleluja. alleluja! Pris Herren, for Han er god. For Hans miskunnhet varer evig. Hvem kan kunngjøre Herrens mektige gjerninger? Hvem kan forkynne all Hans pris? Salige er de som tar vare på retten, og den som gjør rettferdighet til enhver tid. Herre, husk meg med den nåde Du har for Ditt folk. Se til meg med Din frelse, så jeg kan se godene for Dine utvalgte, så jeg kan glede meg i Ditt folks glede, så jeg kan rose meg sammen med Din arv. Vi har syndet med våre fedre, vi har falt i misgjerning, vi er skyldige. Våre fedre i Egypt forsto ikke Dine underfulle gjerninger. De husket ikke Dine mange nådegjerninger, men gjorde opprør ved havet, Rødehavet. Likevel frelste Han dem for sitt navns skyld, så Han kunne gjøre sin mektige kraft kjent. Han truet Rødehavet, og det tørket opp. Så ledet Han dem gjennom de store dyp, som gjennom ørkenen. Han frelste dem fra hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens hånd. Vannet dekket over deres fiender, ikke én av dem ble tilbake. Da trodde de Hans Ord; de sang Hans pris. Men de hadde snart glemt Hans gjerninger. De ventet ikke på Hans råd, men ble grepet av en grådig lyst der i ødemarken, og de satte Gud på prøve i ørkenen. Og Han ga dem det de ba om, men overga deres sjel til å tæres bort. Da de var misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige, åpnet jorden seg og slukte Datan og dekket over Abirams flokk. En ild ble opptent i deres flokk, flammen brente opp de ugudelige. De lagde en kalv ved Horeb og tilba det støpte bildet. Slik byttet de sin ære mot bildet av en gressetende okse. De glemte Gud, sin Frelser, som hadde gjort storverk i Egypt, underfulle gjerninger i Kams land, fryktinngytende verk ved Rødehavet. Derfor sa Han at Han ville ødelegge dem, hadde det ikke vært for Moses, Hans utvalgte, som stilte seg i gapet foran Hans ansikt, for å vende Hans harme bort, så Han ikke skulle ødelegge dem. Så forkastet de det herlige landet. De trodde ikke Hans Ord, men klaget i sine telt, og hørte ikke på Herrens røst. Derfor løftet Han sin hånd mot dem for å slå dem ned i ørkenen, for å støte deres etterkommere ut blant folkeslagene og spre dem omkring i landene. De sluttet seg til Ba’al-Peor og spiste offer som var gitt til de døde. Slik egget de Ham til vrede med sine gjerninger, og det brøt ut pest blant dem. Da sto Pinhas fram og gikk imellom med dom, og pesten ble stanset. Og det ble regnet ham til rettferdighet for alle slekter til evig tid. Også ved Meribas vann gjorde de Ham vred, så det gikk Moses ille for deres skyld. For de gjorde opprør mot Hans Ånd, så han talte tankeløst med sine lepper. De utryddet ikke folkene som Herren hadde sagt dem, men de blandet seg med hedningene og lærte seg deres gjerninger. De dyrket deres avgudsbilder, som ble en snare for dem. De ofret til og med sine sønner og døtre til demoner, og utøste uskyldig blod, blodet av sine sønner og døtre, som de ofret til Kanaans avgudsbilder, så landet ble vanhelliget med blodet. Slik ble de urene gjennom det de gjorde, og drev hor ved sine gjerninger. Derfor ble Herrens vrede opptent mot sitt folk, så Han fikk avsky for sin egen arv. Og Han overga dem i hedningenes hånd; de som hatet dem, hersket over dem. Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd. Mange ganger utfridde Han dem. Men de gjorde opprør ved sine egne råd og ble fornedret for sine misgjerninger. Likevel så Han deres trengsel da Han hørte deres rop. Og for deres skyld husket Han sin pakt, og i sin store trofasthet angret Han. Han lot dem også få barmhjertighet fra alle dem som førte dem i fangenskap. Frels oss, Herre, vår Gud, og samle oss fra hedningfolkene, så vi kan prise Ditt hellige navn og ha vår ros i Din pris. Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Og hele folket skal si: «Amen!» Halleluja! ris Herren, for Han er god! For Hans miskunnhet varer evig. La Herrens forløste si det, dem Han har forløst fra fiendens hånd og samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra sør. De flakket omkring i ørkenen på en øde vei, de fant ingen by å bo i. De var sultne og tørste, deres sjel ble kraftløs. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han fridde dem ut av deres trengsler. Og Han ledet dem videre på den rette vei, så de fikk gå til en by der de kunne bo. Må menneskene prise Herren for Hans trofasthet og for Hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! For Han metter den tørstende sjel, og den sultne sjel fyller Han med det gode. De satt i mørke og dødsskygge, bundet i lidelse og jernlenker, fordi de gjorde opprør mot Guds Ord og foraktet Den Høyestes råd. Derfor ydmyket Han deres hjerte ved strev. De snublet, og det var ingen til å hjelpe. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han frelste dem ut av deres trengsler. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev deres bånd i stykker. Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for Hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! For Han har knust porter av bronse og kuttet jernbommer i to. For sin overtredelse og sine misgjerningers skyld ble dårene fornedret. Deres sjel hadde avsky for all slags mat, og de kom helt til dødens porter. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han frelste dem ut av deres trengsler. Han sendte sitt Ord og helbredet dem og fridde dem fra deres undergang. Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for Hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! La dem ofre takkeoffer og forkynne Hans gjerninger med jubel! De som drar ut på havet med skip, som driver sitt arbeid på store vann, de ser Herrens gjerninger og Hans under på dypet. For Han taler og reiser stormvinden, og den gjør bølgene høye. De reiser seg mot himmelen, de synker ned igjen til dypene. Deres sjel blir motløs i nøden. De raver og sjangler som en drukken mann, og de er fra forstanden. Så roper de til Herren i sin nød, og Han fører dem ut av deres trengsler. Han demper stormen til et pust, så bølgene stilner. Da blir de glade, for de har ro. Så leder Han dem til den havn de ønsker. Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for Hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! De skal opphøye Ham i folkets forsamling og love Ham i de eldstes råd. Han gjør elvene til en ørken og vannkildene til tørr grunn. Det fruktbare land blir en salt ørken på grunn av deres ondskap som bor i det. Han gjør ørkenen til vanndammer og tørt land til vannkilder. Der lar Han de sultne slå seg ned, så de kan grunnlegge en by å bo i, og tilså åkrer og plante vingårder, så de kan gi rik avling. Han velsigner dem, og de blir mange og tallrike. Heller ikke deres buskap lot Han minke. Når de blir færre og fornedret ved nød, plage og sorg, utøser Han forakt over de fornemme og lar dem flakke omkring i øde land, hvor det ikke finnes noen vei. Men den fattige opphøyer Han fra nøden, og slektene gjør Han lik en tallrik hjord. De oppriktige skal se det og glede seg, og all urettferdighet får en tillukket munn. Den som er vis, skal ta vare på alt dette, og de skal forstå Herrens nådegjerninger. En sang. En salme av David. ud, mitt hjerte er trygt. Jeg vil synge og lovprise, det vil også min ære. Stå opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise Deg, Herre, blant folkene, og jeg vil lovsynge Deg blant folkeslagene. For Din godhet er stor over himlene, og Din sannhet når til skyene. Vær opphøyet, Gud, over himlene! Må Din herlighet dekke jorden! Frels med Din høyre hånd og svar meg, for at Dine elskede skal bli utfridd. Gud har talt i sin hellighet: «Jeg vil fryde Meg. Jeg vil skifte ut Sikem og måle opp Sukkotdalen. Gilead er Min, Manasse er Min, og Efraim er hjelmen på Mitt hode. Juda er Min herskerstav. Moab er Mitt vaskekar. Over Edom skal Jeg kaste Min sko. Over Filisterland skal Jeg juble.» Hvem skal føre meg til den befestede byen? Hvem skal lede meg til Edom? Er det ikke Du, Gud, som har støtt oss bort? Er det ikke Du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer? Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er verdiløs. Ved Gud skal vi gjøre mektige gjerninger, for det er Han som skal trampe ned våre fiender. Til sangmesteren. En salme av David. in Gud, som jeg lovpriser, vær ikke taus! For den ugudelige og den svikefulle har åpnet sin munn mot meg. De talte mot meg med løgnaktig tunge. De omga meg med hatefulle ord og stred mot meg uten grunn. Til gjengjeld for min kjærlighet er de blitt mine anklagere, men jeg er oppslukt av bønn. Slik har de gjengjeldt meg det gode med det onde og min kjærlighet med hat. Sett en ugudelig over ham, og la «Satan » stille seg ved hans høyre hånd! La ham bli funnet skyldig i dommen og la hans bønn stå som synd! La hans dager bli få og la en annen ta hans tilsynstjeneste! La hans barn bli farløse og hans kone bli enke! La hans barn alltid streife omkring og tigge! Og la dem lete etter brød fra sine ruiner! La pengeutlåneren gjøre krav på alt han har, og la fremmede plyndre hele hans utkomme! La det ikke finnes noen som viser ham godhet, eller noen som viser velvilje mot hans farløse barn! La hans etterkommere bli utryddet; la deres navn være utslettet i kommende slektsledd! La hans fedres misgjerning bli husket hos Herren og la ikke hans mors synd bli strøket ut! La dem alltid stå for Herren, så Han kan utslette minnet om dem fra jorden, fordi han ikke husket å vise godhet, men forfulgte den elendige og fattige mann, så han til og med kunne slå i hjel ham som hadde et nedtrykt hjerte. Som han elsket forbannelse, la den komme over ham selv! Og som han mislikte velsignelse, så la den holde seg langt borte fra ham! Og som han kledde seg med forbannelse som et klesplagg, så la den trenge inn i hans kropp som vann og som olje inn i hans bein! La den være for ham som en kappe han brer rundt seg, og som et belte han alltid spenner om seg. La dette være Herrens lønn til mine anklagere og til dem som taler ondt mot min sjel. Men Du, Herre Gud, ta Deg av meg for Ditt navns skyld! Utfri meg, for Du er god og trofast. For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennomboret i mitt indre. Jeg blir borte som skyggen når den blir lang. Jeg blir ristet av som en gresshoppe. Mine knær er matte av faste, og min kropp har mistet sin kraft av mangel på næring. Ja, jeg er blitt til spott for dem. Når de ser meg, rister de på hodet. Hjelp meg, Herre, min Gud! Frels meg ved Din miskunnhet, så de kan kjenne at dette er Din hånd, at Du, Herre, har gjort det! La dem forbanne, men Du velsigner. La dem bli til skamme når de reiser seg, men la Din tjener glede seg! La mine anklagere bli kledd i vanære og la dem dekke seg med sin egen skam, som med en kappe. Jeg vil prise Herren høylytt med min munn. Ja, midt iblant de mange vil jeg love Ham. For Han skal stille seg ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. En salme av David. erren sa til min Herre: «Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter.» Herren skal rekke ut Din styrkes stav fra Sion. Du skal herske i Dine fienders midte! Villig kommer Ditt folk når Du mønstrer Din hær. I hellig prakt kommer Din ungdom til Deg som dugg ut av morgenrødens skjød. Herren har sverget og skal ikke angre: «Du er Prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.» Herren er ved Din høyre hånd. Han skal knuse konger på sin vredes dag. Han skal holde dom blant folkeslagene, Han skal fylle opp med lik, Han skal knuse mange lands overhoder. Han skal drikke av kilden ved veien. Derfor skal Han løfte hodet. ov Herren! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de oppriktiges råd og i menigheten. Mektige er Herrens gjerninger, de grunnes på av alle som har sin lyst i dem. Ære og herlighet kjennetegner Hans verk, og Hans rettferdighet består til evig tid. Han har gitt en påminnelse om sine underfulle gjerninger, Herren er nådig og barmhjertig. Han har gitt føde til dem som frykter Ham. Til evig tid skal Han minnes sin pakt. Kraften i sine gjerninger har Han gjort kjent for sitt folk ved å gi dem folkeslagene til arv. Hans henders gjerninger er sannhet og rett. Alle Hans forskrifter er sanne. De holdes oppe for all evighet og er gjort i sannhet og rettvishet. Han har gitt løsepengen for sitt folk. For evig tid har Han satt opp sin pakt. Hellig og fryktinngytende er Hans navn. Frykt for Herren er begynnelsen til visdom. God forstand får alle som følger den. Hans lovprisning består til evig tid. ov Herren! Salig er den mann som frykter Herren, som har stor lyst i Hans bud. Hans etterkommere skal bli mektige på jorden. De oppriktiges slekt skal bli velsignet. Overflod og rikdom skal fylle hans hus, og hans rettferdighet består til evig tid. Det stiger et lys opp i mørket for de oppriktige. Han er nådig, barmhjertig og rettferdig. En god mann viser velvilje og låner ut. Han skjøtter sine saker med rettferdighet. Sannelig, aldri i evighet skal han rokkes. For den rettferdige skal være en evig påminnelse. Han skal ikke frykte for onde nyheter. Hans hjerte er grunnfestet og stoler på Herren. Hans hjerte er trygt. Han skal ikke frykte, helt til han ser ned på sine fiender. Han har strødd ut, Han har gitt til de fattige. Hans rettferdighet består til evig tid. Hans horn skal bli opphøyet med ære. Den ugudelige skal se det og bli vred. Han skal skjære tenner og tæres bort. Den ugudeliges begjær skal gå til grunne. ov Herren! Lov Ham, dere Herrens tjenere, lov Herrens navn! Lovet være Herrens navn fra nå og til evig tid! Fra solens oppgang til dens nedgang skal Herrens navn være lovet! Herren er opphøyet over alle folkeslagene, Hans herlighet er over himlene. Hvem er som Herren, vår Gud, Han som troner i det høye, Han som bøyer seg ned for å se inn i himlene og ned på jorden? Han reiser den hjelpeløse fra støvet og løfter den fattige ut av askehaugen, så Han kan sette ham hos fornemme menn, med de fornemme i sitt folk. Den ufruktbare kvinne lar Han bo i huset, som glad barnemor. Lov Herren! a Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. kke oss, Herre, ikke oss, men Ditt navn skal æres, for Din godhets skyld og for Din sannhets skyld! Hvorfor skulle hedningfolkene si: «Hvor er nå deres Gud?» Men vår Gud er i Himmelen. Han gjør alt som behager Ham. Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men taler ikke. De har øyne, men ser ikke. De har ører, men hører ikke. De har nese, men lukter ikke. De har hender, men føler ikke. De har føtter, men går ikke. Og det kommer ikke et knyst fra deres strupe. De som lager dem, er lik dem. Slik er alle som setter sin lit til dem. Israel, sett din lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. Arons hus, sett deres lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. Dere som frykter Herren, sett deres lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. Herren har husket på oss. Han skal velsigne oss, Han skal velsigne Israels hus, Han skal velsigne Arons hus. Han skal velsigne dem som frykter Herren, både liten og stor. Må Herren stadig la dere øke i antall, både dere og deres barn. Må dere være velsignet av Herren, Han som dannet himmel og jord. Himmelen, ja, himlene, tilhører Herren. Men jorden har Han gitt til menneskenes barn. De døde lover ikke Herren, heller ikke alle de som farer ned i stillheten. Men vi skal love Herren fra nå og til evig tid. Lov Herren! eg elsker Herren, for Han har hørt min røst og min inderlige bønn. For Han har bøyd sitt øre til meg; derfor vil jeg påkalle Ham alle mine dager. Dødens bånd omsluttet meg, og dødsrikets veer grep tak i meg. Jeg fikk trengsel og sorg. Da påkalte jeg Herrens navn: «Herre, jeg bønnfaller Deg, utfri min sjel!» Herren er nådig og rettferdig. Ja, vår Gud er barmhjertig. Herren bevarer de enfoldige. Jeg var langt nede, og Han frelste meg. Vend tilbake til din hvile, min sjel, for Herren har gitt deg overflod. For Du har berget min sjel fra døden, mitt øye fra tårer og min fot fra fall. Jeg skal vandre for Herrens ansikt i de levendes land. Jeg trodde, derfor talte jeg: «Jeg er dypt fornedret.» I oppjaget angst sa jeg: «Hvert menneske er en løgner.» Hva skal jeg gi Herren til gjengjeld for all den overflod Han har gitt meg? Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. Mine løfter til Herren vil jeg innfri, her i nærvær av hele Hans folk. Dyrebar i Herrens øyne er Hans helliges død. Herre, jeg er i sannhet Din tjener. Jeg er Din tjener, sønn av Din tjenestekvinne. Du har løsnet mine lenker. Jeg vil ofre takkeoffer til Deg, og jeg vil påkalle Herrens navn. Mine løfter til Herren vil jeg innfri her i nærvær av hele Hans folk, i forgårdene til Herrens hus, i din midte, Jerusalem. Lov Herren! ov Herren, alle dere folkeslag! Pris Ham, alle dere folk! For Hans godhet mot oss er stor, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Lov Herren! ris Herren, for Han er god. For Hans trofasthet varer evig. Israel skal sannelig si: «Hans trofasthet varer evig.» Arons hus skal sannelig si: «Hans trofasthet varer evig.» De som frykter Herren, skal sannelig si: «Hans trofasthet varer evig.» I dyp nød ropte jeg på Herren. Herren svarte meg og satte meg i fritt lende. Herren er ved min side. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg? Herren er for meg, Han støtter dem som hjelper meg. Derfor får jeg se ned på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på et menneske. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fornemme menn. Alle folkeslag omringet meg, men i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. De omringet meg, ja, de omringet meg. Men i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. De omringet meg som bier. De ble kvalt som ild i tornekratt, for i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. Du dyttet meg kraftig for å få meg til å falle, men Herren hjalp meg. Herren er min styrke og min lovsang, og Han er blitt min frelse. Lyden av jubel og frelse lyder i de rettferdiges telt. Herrens høyre hånd går mektig fram. Herrens høyre hånd er opphøyet. Herrens høyre hånd går mektig fram. Jeg skal ikke dø, men leve og forkynne Herrens gjerninger. Herren har tuktet meg hardt, men Han har ikke overgitt meg til døden. Lukk opp rettferdighetens porter for meg, jeg skal gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren. Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den. Jeg vil prise Deg, for Du har svart meg, og Du er blitt min frelse. Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt Hovedhjørnesteinen. Dette er Herrens verk. Det er underfullt i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort. Vi vil fryde oss og glede oss på den. Å, Herre, jeg ber Deg, frels nå! Å, Herre, jeg ber Deg, la det nå lykkes! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Vi har velsignet dere fra Herrens hus. Herren er Gud, og Han har gitt oss lys. Bind offeret med rep til alterets horn! Du er min Gud, og jeg vil prise Deg. Du er min Gud, jeg vil opphøye Deg. Pris Herren, for Han er god! For Hans trofasthet varer evig. lige er de som er på den fullkomne vei, som vandrer i Herrens lov! Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. De gjør ikke urett. De vandrer på Hans veier. Du har gitt bud om at Dine befalinger skal overholdes nøye. Å, må bare mine veier være fast rettet mot å holde Dine forskrifter! Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg fester blikket på alle Dine bud. Jeg vil prise Deg av et oppriktig hjerte når jeg får lære Dine rettferdige dommer. Jeg vil holde Dine forskrifter. Å, forlat meg da ikke fullstendig! Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til Ditt Ord. Av hele mitt hjerte har jeg søkt Deg. La meg ikke fare vill fra Dine bud! I mitt hjerte har jeg gjemt Ditt Ord for at jeg ikke skal synde mot Deg. Lovet være Du, Herre! Lær meg Dine forskrifter! Med mine lepper har jeg regnet opp alle Din munns dommer. På Dine vitnesbyrds vei har Jeg frydet meg, ja, som over all rikdom. Dine befalinger vil jeg grunne på, og jeg vil utforske Dine stier. Ved Dine forskrifter vil jeg fryde meg. Jeg vil ikke glemme Ditt Ord. Gi Din tjener overflod, så jeg kan leve og holde Ditt Ord. Åpne mine øyne, så jeg kan utforske underfulle sannheter fra Din lov. Jeg er en fremmed på jorden. Skjul ikke Dine bud for meg! Min sjel er sønderknust av lengsel etter Dine dommer til alle tider. Du straffer de stolte, de forbannede, dem som farer vill fra Dine bud. Ta hån og forakt bort fra meg, for jeg har holdt Dine vitnesbyrd. Også fyrster sitter og taler imot meg, men Din tjener grunner på Dine forskrifter. Og Dine vitnesbyrd er min fryd og mine rådgivere. Min sjel trykkes ned i støvet. Vekk meg til live igjen etter Ditt Ord! Jeg har regnet opp mine veier, og Du svarte meg. Lær meg Dine forskrifter! La meg forstå den vei som er lagt av Dine forskrifter. Så skal jeg grunne på Dine underfulle gjerninger. Min sjel gråter av sorg. Styrk meg etter Ditt Ord! Ta løgnens vei bort fra meg og vær meg nådig ved Din lov! Troskapens vei har jeg valgt, Dine dommer har jeg satt foran meg. Jeg klynger meg til Dine vitnesbyrd. Herre, gjør meg ikke til skamme! Dine buds vei vil jeg løpe, for Du gjør mitt hjerte frimodig. Rettled meg, Herre, på Dine forskrifters vei, og jeg skal holde dem helt til enden. Gi meg forstand, og jeg skal holde Din lov. Sannelig, jeg skal holde den av hele mitt hjerte. Sett meg til å vandre på Dine buds sti, for jeg fryder meg på den. Bøy mitt hjerte til Dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning. Vend mine øyne bort fra å søke etter tomhet og gi meg liv på Din vei! Stadfest Ditt Ord for Din tjener, som har innviet seg til å frykte Deg. Vend bort min vanære som jeg frykter, for Dine dommer er gode. Se, jeg lengter etter Dine befalinger. Gi meg liv i Din rettferdighet! La Din miskunn også komme over meg, Herre, Din frelse etter Ditt Ord! Så skal jeg ha et svar til den som håner meg, for jeg stoler på Ditt Ord. Ta ikke sannhetens ord bort fra min munn, for til Dine dommer har jeg satt mitt håp. Så skal jeg alltid holde Din lov, ja, i all evighet. Og jeg kan vandre fritt, for jeg søker Dine befalinger. Også framfor konger vil jeg tale om Dine vitnesbyrd, og jeg skal ikke bli til skamme. Jeg vil fryde meg i Dine bud, som jeg elsker. Mine hender skal jeg løfte opp til Dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunne på Dine forskrifter. Husk Ditt Ord til Din tjener, det som Du har gitt meg å håpe på. Dette er min trøst i min fornedrelse, for Ditt Ord har gitt meg liv. De stolte har spottet meg uhemmet, likevel bøyer jeg ikke av fra Din lov. Jeg husket Dine dommer fra evighet av, Herre, og jeg har funnet trøst. Jeg er grepet av brennende harme over de ugudelige som forlater Din lov. Dine forskrifter har vært mine lovsanger i det hus jeg har gjestet. Om natten minnes jeg Ditt navn, Herre, og jeg holder Din lov. Slik har det gått med meg, for jeg holdt Dine befalinger. Herren er min del, jeg har sagt at jeg vil holde Dine Ord. Jeg ba inderlig av hele mitt hjerte for Ditt ansikt: Vær meg nådig etter Ditt Ord! Jeg tenkte nøye over mine veier og vendte mine føtter til Dine vitnesbyrd. Jeg skyndte meg og drøyde ikke med å holde Dine bud. De ugudeliges bånd omslutter meg, men Din lov har jeg ikke glemt. Ved midnatt vil jeg stå opp for å prise Deg for Dine rettferdige dommer. Jeg er en venn av alle som frykter Deg, og som holder Dine befalinger. Å, Herre, jorden er full av Din miskunnhet. Lær meg Dine forskrifter! Du har vist godhet mot Din tjener, Herre, etter Ditt Ord. Lær meg god innsikt til å dømme og gi meg kunnskap, for jeg tror på Dine bud. Før jeg ble ydmyket, var jeg på villspor, men nå holder jeg Ditt Ord. Du er god og gjør godt. Lær meg Dine forskrifter! De stolte har stemplet meg med løgn, men jeg vil holde Dine befalinger av hele mitt hjerte. Deres hjerte er følelsesløst som talg, men jeg fryder meg i Din lov. Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, slik at jeg kan lære Dine forskrifter. Din munns lov er bedre for meg enn tusenvis av gull- og sølvmynter. Dine hender har dannet meg og gitt meg livsgrunnlag. Gi meg forstand, så jeg kan lære Dine bud. De som frykter Deg, skal bli glade når de ser meg, for jeg har satt mitt håp til Ditt Ord. Jeg vet, Herre, at Dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har Du ydmyket meg. Jeg ber Deg: La Din miskunnhet bli til trøst for meg etter Ditt Ord til Din tjener. La Din mangfoldige barmhjertighet komme til meg, så jeg kan leve, for Din lov er min fryd. La de stolte bli til skamme, for de brukte løgn til å gjøre meg urett. Men jeg vil grunne på Dine befalinger. La dem som frykter Deg, vende seg til meg, de som kjenner Dine vitnesbyrd. La mitt hjerte være ulastelig etter Dine forskrifter, så jeg ikke blir til skamme. Min sjel fortæres av lengsel etter Din frelse, men jeg håper på Ditt Ord. Mine øyne tæres bort av å granske Ditt Ord, og jeg sier: «Når vil Du trøste meg?» For jeg er blitt som en skinnsekk i røyk som tørker bort, men jeg glemmer ikke Dine forskrifter. Hvor mange er Din tjeners dager? Når vil Du felle dom over dem som forfølger meg? De stolte som ikke følger Din lov, har gravd fallgraver for meg. Alle Dine bud er trofaste. Men det er noen som bruker løgn til å forfølge meg. Hjelp meg! På lite nær gjorde de ende på meg her på jorden, men jeg forlot ikke Dine befalinger. Gi meg liv etter Din godhet, så jeg kan holde Din munns vitnesbyrd. Til evig tid, Herre, står Ditt Ord fast i Himmelen. Din trofasthet varer fra slekt til slekt. Du grunnla jorden, og den består. Etter Dine beslutninger står de der i dag, for alle er Dine tjenere. Om ikke Din lov var min fryd, hadde jeg gått fortapt i min elendighet. Jeg vil aldri glemme Dine befalinger, for ved dem har Du gitt meg liv. Jeg er Din, frels meg! For jeg har lagt vinn på Dine befalinger. De ugudelige venter på meg for å ødelegge meg, men jeg vil gi akt på Dine vitnesbyrd. På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men Ditt bud har ingen grense. Å, hvor jeg elsker Din lov! Hele dagen grunner jeg på den. Ved Dine bud gjør Du meg visere enn mine fiender. For de er hos meg for evig. Jeg er klokere enn alle mine lærere, for jeg grunner på Dine vitnesbyrd. Jeg forstår mer enn de gamle, for jeg holder Dine befalinger. Jeg har holdt mine føtter borte fra enhver ond sti, slik at jeg kan holde Ditt Ord. Jeg har ikke veket bort fra Dine dommer, for Du har selv rettledet meg. Hvor søte Dine ord er for min gane, søtere enn honning i min munn! Av Dine befalinger får jeg forstand. Derfor hater jeg enhver løgnens sti. Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Jeg har sverget og stadfestet at jeg vil ta vare på Dine rettferdige dommer. Dypt er jeg ydmyket. Gi meg liv, Herre, etter Ditt Ord! Jeg ber Deg: Herre, la de frivillige offer fra min munn behage Deg og lær meg Dine dommer! Jeg går alltid med livet i hendene, men Din lov glemmer jeg ikke. De ugudelige har lagt en snare for meg, likevel har jeg ikke veket av fra Dine befalinger. Dine vitnesbyrd har jeg fått som arv til evig tid, for de er mitt hjertes fryd. Jeg har bøyd mitt hjerte til å gjøre etter Dine forskrifter til evig tid, helt til enden. Jeg hater dem som lar sinnet trekkes til begge sider, men jeg elsker Din lov. Du er mitt skjul og mitt skjold. Jeg har satt mitt håp til Ditt Ord. Gå bort fra meg, dere som gjør ondt, for jeg vil holde min Guds bud. Hold meg oppe etter Ditt Ord, så jeg kan leve. Og la meg ikke bli til skamme for mitt håps skyld! Hold meg oppe, så skal jeg bli frelst, og jeg skal alltid ha Dine forskrifter for øye. Du forkaster alle som farer vill fra Dine forskrifter, for deres svik fører bare til falskhet. Som slagg utrydder Du alle de ugudelige på jorden. Derfor elsker jeg Dine vitnesbyrd. Jeg skjelver av redsel for Deg og jeg frykter Dine dommer. Jeg har gjort rett og rettferdighet. Overlat meg ikke til dem som undertrykker meg. Still sikkerhet for Din tjener til det gode. La ikke de stolte undertrykke meg. Mine øyne tæres bort av å granske Din frelse og Din rettferdighets ord. Gjør med Din tjener etter Din miskunnhet og lær meg Dine forskrifter! Jeg er Din tjener. Gi meg forstand, så jeg kan kjenne Dine vitnesbyrd. Tiden er inne for Herren til å gripe inn, for de har satt Din lov til side. Derfor elsker jeg Dine bud mer enn gull, ja, mer enn fint gull! Alle Dine befalinger godtar jeg derfor som rette på alle områder. Jeg hater hver eneste løgnens sti. Dine vitnesbyrd er underfulle. Derfor tar min sjel vare på dem. Når Dine ord blir åpnet, gir de lys. De gir de enfoldige forstand. Jeg åpnet min munn og sukket, for jeg lengtet etter Dine bud. Se til meg og vær meg nådig, etter den retten som gjelder for dem som elsker Ditt navn. Led mine skritt ved Ditt Ord og la ingen misgjerning få herredømme over meg! Forløs meg fra menneskers undertrykkelse, så jeg kan holde Dine befalinger. La Ditt ansikt lyse over Din tjener og lær meg Dine forskrifter! Tårene strømmer fra mine øyne, fordi menneskene ikke holder Din lov. Du er rettferdig, Herre, og Dine dommer er rettvise. De vitnesbyrd som Du har gitt, er rettferdige og trofaste helt igjennom. Min nidkjærhet har gjort ende på meg, siden mine fiender har glemt Dine ord. Ditt Ord er rent helt igjennom. Derfor elsker Din tjener det. Jeg er ringe og foraktet, men Dine befalinger glemmer jeg ikke. Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og Din lov er sannhet. Trengsel og fortvilelse har funnet meg, men Dine bud er min fryd. Rettferdigheten i Dine vitnesbyrd varer evig. Gi meg forstand, så jeg får leve. Jeg roper av hele mitt hjerte. Svar meg, Herre! Jeg vil holde Dine forskrifter. Jeg roper til Deg. Frels meg, og jeg skal holde Dine vitnesbyrd. Jeg står opp før morgengry og roper om hjelp. Jeg har satt mitt håp til Ditt Ord. Mine øyne er åpne gjennom nattevaktene, så jeg kan grunne på Ditt Ord. Hør min røst etter Din miskunnhet. Herre, gi meg liv ved Din dom. De som jager etter ondskap, nærmer seg. De er langt borte fra Din lov. Du er nær, Herre, og alle Dine bud er sannhet. Ut fra Dine vitnesbyrd har jeg fra gammel tid erkjent at Du har grunnfestet dem for evig. Se min elendighet og utfri meg, for Din lov glemmer jeg ikke. Før min sak og forløs meg! Gi meg liv etter Ditt Ord! Frelse er langt fra de ugudelige, for Dine forskrifter søker de ikke. Din mangfoldige barmhjertighet er stor, Herre. Gi meg liv etter Dine dommer! Mange er mine forfølgere og mine fiender, men fra Dine vitnesbyrd viker jeg ikke. Jeg ser forræderne og får avsky, for de holder ikke Ditt Ord. Se, Herre, hvor jeg elsker Dine befalinger! Gi meg liv, Herre, ved Din miskunnhet! Summen av Ditt Ord er sannhet, og hver eneste av Dine rettferdige dommer varer til evig tid. Fyrster forfølger meg uten grunn, men mitt hjerte frykter Ditt Ord. Jeg fryder meg over Ditt Ord som den som finner en stor skatt. Løgn hater og avskyr jeg, men Din lov elsker jeg. Sju ganger om dagen lover jeg Deg for Dine rettferdige dommer. De som elsker Din lov, har stor fred, og det er ingenting som får dem til å snuble. Herre, jeg setter mitt håp til Din frelse, og jeg gjør etter Dine bud. Min sjel holder Dine vitnesbyrd, og jeg elsker dem inderlig. Jeg holder Dine befalinger og Dine vitnesbyrd, for alle mine veier ligger foran Deg. Å, Herre, la mitt rop nå fram for Ditt ansikt! Gi meg forstand etter Ditt Ord. La min inderlige bønn komme fram for Ditt ansikt! Fri meg ut etter Ditt Ord! Mine lepper skal flyte over av lovprisning, for Du lærer meg Dine forskrifter. Min tunge skal gi gjensvar til Ditt Ord, for alle Dine bud er rettferdighet. La Din hånd være min hjelp, for jeg har valgt Dine befalinger. Jeg lengter etter Din frelse, å Herre, Din lov er min fryd. La min sjel leve, så skal den lovprise Deg. Og la Dine dommer hjelpe meg! Jeg for vill som en bortkommen sau. Let opp Din tjener, for Dine bud glemmer jeg ikke. En sang ved festreisene. min nød ropte jeg til Herren, og Han svarte meg. Å, Herre, fri min sjel fra lepper som lyver og fra den svikefulle tunge. Hva skal bli gitt deg, eller hva mer skal du få, du svikefulle tunge? Jo, krigerens skarpe piler, sammen med kull fra gyvelbusken. Ve meg, for jeg bor i Mesjek, jeg må bo blant Kedars telt. Altfor lenge har min sjel bodd sammen med en som hater fred. Jeg vil bare fred. Men når jeg taler, vil de ha strid. En sang ved festreisene. eg løfter mine øyne opp til fjellene – hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, Han som skapte himmelen og jorden. Han skal ikke la din fot gli ut. Din vokter skal ikke slumre. Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid. En sang ved festreisene. Av David. eg gledet meg over dem som sa til meg: «La oss gå til Herrens hus!» Våre føtter fikk komme innenfor dine porter, Jerusalem. Jerusalem er bygd som en tett sammenføyd by, dit stammene går opp, Herrens stammer, til Israels Vitnesbyrd, for å prise Herrens navn. For troner er satt der til dom, tronene som tilhører Davids hus. Be om fred for Jerusalem! «Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger!» For mine brødres og venners skyld vil jeg nå si: «Fred være i deg!» For Herren, vår Guds hus skyld vil jeg ønske det gode for deg. En sang ved festreisene. pp til Deg løfter jeg mine øyne, Du som bor i himlene. Se, som tjeneres øyne følger sin mesters hånd, som en tjenestepikes øyne følger sin husfrues hånd, slik hviler våre øyne på Herren, vår Gud, inntil Han er oss nådig. Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er mer enn mette av forakt. Vår sjel er overmettet av spott fra de selvsikre og av forakt fra de stolte. En sang ved festreisene. Av David. m ikke Herren var med oss», la nå Israel si – «Om ikke Herren var med oss, da mennesker reiste seg mot oss, da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var opptent mot oss. Da hadde vannene veltet over oss, strømmen hadde skyllet over vår sjel. Da hadde de veldige vann skyllet over vår sjel.» Lovet være Herren, som ikke har gitt oss som bytte for deres tenner. Vår sjel har sluppet unna som en fugl fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet unna. Vår hjelp er i Herrens navn, Han som dannet himmel og jord. En sang ved festreisene. e som stoler på Herren, er som Sions berg, som ikke kan rokkes, men står for evig. Som fjellene omslutter Jerusalem, slik omslutter Herren sitt folk fra nå av og til evig tid. For ugudelighetens herskerstav skal ikke hvile over det land som er tilmålt de rettferdige, slik at ikke de rettferdige skal rekke ut sine hender til urett. Herre, gjør godt mot de gode og mot dem som er oppriktige av hjertet. Men dem som viker av til krokveier, skal Herren føre bort sammen med ugjerningsmenn. Fred være over Israel! En sang ved festreisene. a Herren lot Sions bortførte vende tilbake, var det for oss som en drøm. Vår munn var full av latter og vår tunge av jubel. Blant folkeslagene sa de: «Store ting har Herren gjort for dem.» Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade. Før våre bortførte tilbake, Herre, som vannløpene i Sør. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som alltid går gråtende ut og bærer såkornet for å så, skal sannelig komme tilbake med jubel og bære sine kornbånd. En sang ved festreisene. Av Salomo. vis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Da er det forgjeves at dere står tidlig opp og sitter oppe til det er sent og sliter hardt for å få brød å spise. Det samme gir Han sin elskede mens han sover. Se, barn er arv fra Herren, morslivets frukt er lønn. Som piler i krigerens hånd, er barna en får i sin ungdom. Salig er den mann som har koggeret fullt av dem. De skal ikke bli til skamme når de snakker med sine fiender i porten. En sang ved festreisene. alig er hver den som frykter Herren, som vandrer på Hans veier. Når du spiser frukten av dine henders strev, skal du være salig, og det skal gå deg godt. Din kone skal være som et fruktbart vintre midt i ditt hus, dine barn er som friske skudd av oliventre rundt ditt bord. Se, slik skal den mann som frykter Herren, bli velsignet. Herren velsigne deg fra Sion, så du får se det gode for Jerusalem alle ditt livs dager. Ja, må du få se barnebarn! Fred over Israel! En sang ved festreisene. ang en gang har de angrepet meg fra min ungdom av», la nå Israel si – «Mang en gang har de angrepet meg fra min ungdom av. Likevel har de ikke fått makten over meg. Plogkarer pløyde på ryggen min. De gjorde plogfurene lange.» Herren er rettferdig. Han har kappet de ugudeliges rep. La dem bli til skamme og drevet tilbake, alle som hater Sion. La dem bli som gresset på hustakene, som visner før det skyter fram. Det forslår ikke til å fylle høstarbeiderens hånd eller fanget til den som binder kornbånd. Ingen som går forbi, sier: «Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!» En sang ved festreisene. ra dypet roper jeg på Deg, Herre. Herre, hør min røst! La Dine ører lytte til mine inderlige bønners røst! Herre, hvis Du ville fastholde misgjerninger, Herre, hvem kunne da bli stående? Men hos Deg er tilgivelsen, slik at Du skal fryktes. Jeg venter på Herren, min sjel venter, og til Hans Ord har jeg satt mitt håp. Min sjel venter på Herren, mer enn vekterne venter på morgenen, ja, mer enn vekterne på morgenen. Israel, sett deres håp til Herren! For hos Herren er trofast kjærlighet, og rikelig forløsning er hos Ham. Og Han skal forløse Israel fra alle hennes misgjerninger. En sang ved festreisene. Av David. erre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, og jeg befatter meg ikke med storverk eller med spørsmål som er for underfulle for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg. Israel, sett ditt håp til Herren fra nå av og til evig tid! En sang ved festreisene. erre, husk på David og alle hans anfektelser! Han som sverget til Herren og avla et løfte for Jakobs Mektige: «Sannelig, jeg vil ikke gå inn til mitt eget rom i huset eller klyve opp til mitt sengeleie, jeg vil ikke unne mine øyne søvn eller la mine øyelokk slumre, før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige.» Se, vi hørte om den i Efrata. Vi fant den på Ja’armarkene. La oss gå inn i Hans tabernakel! La oss tilbe ved Hans fotskammel! Herre, stig inn til Ditt hvilested, Du og Din styrkes ark! Dine prester skal være kledd i rettferdighet, og Dine hellige skal juble av glede. For Din tjener Davids skyld, vis ikke bort Din Salvede! Herren har i sannhet sverget for David, Han skal ikke gå bort fra det: «En av ditt livs frukt skal Jeg sette på din trone. Hvis dine sønner holder Min pakt og Mine vitnesbyrd som Jeg lærer dem, skal også deres sønner sitte på din trone i all tid.» For Herren har utvalgt Sion, Han ville ha henne til sin bolig: «Dette er Mitt hvilested til evig tid. Her vil Jeg bo, for det er etter Mitt velbehag. Sions matforråd skal Jeg rikelig velsigne, hennes fattige skal Jeg mette med brød. Hennes prester skal Jeg kle med frelse, og hennes hellige skal juble av glede. Der skal Jeg la Davids horn spire. Jeg skal gjøre en lampe i stand for Min Salvede. Hans fiender skal Jeg kle med skam, men over Ham skal Hans krone stråle.» En sang ved festreisene. Av David. e hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid. En sang ved festreisene. annelig, velsign Herren, alle dere Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om natten. Løft hendene mot helligdommen og velsign Herren! Herren velsigne deg fra Sion, Han som gjorde himmelen og jorden. ov Herren! Lov Herrens navn! Lov Ham, dere Herrens tjenere! Dere som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus, lov Herren, for Herren er god. Lovsyng Hans navn, for det er herlig. For Herren har utvalgt seg Jakob, Israel til sin egen eiendom. For jeg vet at Herren er stor, og vår Herre er over alle guder. Alt som behager Herren, det gjør Han, i Himmelen og på jorden, i havene og i alle dyp. Han lar tåkedamp stige opp fra jordens ende. Han lager lyn til regnet. Han henter vinden ut fra sine forrådsrom. Han slo ned de førstefødte i Egypt, både mennesker og dyr. Han sendte tegn og under i din midte, du Egypt, over Farao og alle hans tjenere. Han slo mange folkeslag og drepte mektige konger, Sihon, amorittenes konge, Og, Basans konge, og alle kongerikene i Kanaan, og ga deres land som arv, en arv for sitt folk Israel. Ditt navn, Herre, varer evig, påminnelsen om Deg, Herre, varer fra slekt til slekt. For Herren skal dømme sitt folk, og Han skal ha medynk med sine tjenere. Folkeslagenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men taler ikke. De har øyne, men ser ikke. De har ører, men hører ikke. Det er ingen ånde i deres munn. De som lager dem, er lik dem. Slik er alle som setter sin lit til dem. Lov Herren, Israels hus! Lov Herren, Arons hus! Lov Herren, Levis hus! Dere som frykter Herren, lov Herren! Lovet være Herren fra Sion, Han som bor i Jerusalem. Lov Herren! ris Herren, for Han er god. For evig varer Hans miskunn. Pris gudenes Gud, for evig varer Hans nåde og miskunn. Pris herrenes Herre, for evig varer Hans nåde og miskunn, Han som alene gjør store under – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som dannet himlene med innsikt – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som strakk jorden ut over vannene – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som dannet de store lys – for evig varer Hans nåde og miskunn – solen til å råde om dagen – for evig varer Hans nåde og miskunn – månen og stjernene til å råde om natten – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som slo Egypt ved deres førstefødte – for evig varer Hans nåde og miskunn – og førte Israel ut fra deres midte – for evig varer Hans nåde og miskunn – med sterk hånd og utrakt arm – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som delte Rødehavet i to – for evig varer Hans nåde og miskunn – og lot Israel gå midt gjennom det – for evig varer Hans nåde og miskunn – men styrtet Farao og hans hær i Rødehavet – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som førte sitt folk i ørkenen – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som slo ned store konger – for evig varer Hans nåde og miskunn – og drepte storslagne konger – for evig varer Hans nåde og miskunn – Sihon, amorittenes konge – for evig varer Hans nåde og miskunn – Og, Basans konge – for evig varer Hans nåde og miskunn – og ga deres land som arv – for evig varer Hans nåde og miskunn – en arv for sin tjener Israel – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som husket oss i vår ringe stand – for evig varer Hans nåde og miskunn – og fridde oss fra våre fiender – for evig varer Hans nåde og miskunn – Han som gir mat til alt kjød – for evig varer Hans nåde og miskunn. Pris Himmelens Gud, for evig varer Hans nåde og miskunn! ed elvene i Babel, der satte vi oss ned, ja, vi gråt da vi mintes Sion. På poppeltrærne midt i landet hengte vi harpene fra oss. For de som hadde bortført oss, ba oss om en sang, og de som plyndret oss, ba om glede og sa: «Syng for oss fra Sions sanger!» Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv! La min tunge klebe seg til min gane hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke opphøyer Jerusalem høyere enn min største glede. Herre, husk Jerusalems dag og gjengjeld Edoms sønner, de som sa: «Riv henne ned, riv henne ned, helt til grunnen!» Du Babels datter, du som skal ødelegges, salig er den som til fulle gir deg gjengjeld for det du har gjort mot oss. Salig er den som griper tak i dine småbarn og knuser dem mot klippen. Av David. eg vil prise Deg av hele mitt hjerte. Rett foran gudene vil jeg lovsynge Deg. Vendt mot Ditt hellige tempel vil jeg tilbe og prise Ditt navn for Din trofaste kjærlighet og Din sannhet. For Du har opphøyet Ditt Ord overalt der Ditt navn er. På den dagen jeg ropte, svarte Du meg og gjorde meg frimodig i sjelen og ga meg styrke. Alle jordens konger skal prise Deg, Herre, når de hører Ordene fra Din munn. Ja, de skal synge om Herrens veier, for stor er Herrens herlighet. Selv om Herren er i det høye, er det den ringe Han ser til. Men den stolte kjenner Han på lang avstand. Selv om jeg vandrer midt i trengsel, vil Du gi meg liv. Mot mine fienders vrede rekker Du ut Din hånd, og Din høyre hånd skal frelse meg. Herren skal fullføre sitt verk i meg. Herre, Din nåde og miskunn varer evig. Hold ikke opp med Dine henders gjerninger! Til sangmesteren. En salme av David. erre, Du ransaker meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. På lang avstand kjenner Du min tanke. Min sti og mitt leie blir gransket av Deg, Du kjenner nøye alle mine veier. Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede. Bakfra og forfra omgir Du meg, og Du har lagt Din hånd på meg. Å forstå dette er for underfullt for meg, det er for høyt, jeg kan ikke fatte det. Hvor kan jeg gå bort fra Din Ånd? Eller hvor kan jeg flykte fra Ditt ansikt? For jeg opp til Himmelen, er Du der. Redde jeg leie i dødsriket, se, da er Du der. Spenner jeg morgenrødens vinger, setter jeg bo ved havets ytterste grense, selv der skal Din hånd lede meg, og Din høyre hånd holde meg fast. Om jeg skulle si: «Sannelig, mørket skal falle over meg», så skal likevel natten være lys rundt meg. Sannelig, selv mørket er ikke mørkt for Deg, men natten lyser som dagen. Mørke eller lys gjør ingen forskjell. For det er Du som hadde mine nyrer i eie. Du vevde meg sammen i min mors liv. Jeg vil prise Deg, for ved fryktinngytende gjerninger er jeg blitt et underverk. Underfulle er Dine gjerninger, og min sjel vet det så vel. Mine bein var ikke gjemt for Deg da jeg ble dannet i det skjulte og kunstferdig knyttet sammen i mors liv. Som foster så Dine øyne meg. Og i Din Bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg før en eneste av dem var kommet. Hvor ufattelige Dine tanker er for meg, å, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Skulle jeg telle dem, er de mer tallrike enn sand. Når jeg våkner, er jeg fortsatt hos Deg. Å, Gud, om Du ville slå ned den ugudelige! Dere blodtørstige menn, gå bort fra meg! De taler ondskapsfullt mot Deg. Dine fiender misbruker Ditt navn. Å, Herre, hater jeg ikke dem som hater Deg? Har jeg ikke avsky for dem som reiser seg mot Deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat. De er blitt mine fiender. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker! Se om fortapelsens vei har inntatt meg og led meg på evighetens vei! Til sangmesteren. En salme av David. ri meg, Herre, fra det onde menneske! Vern meg mot den voldelige mann, de som legger onde planer i sitt hjerte. Hver dag hisser de til strid. De kvesser sine tunger som en slange. Slangegift er under deres lepper. Bevar meg, Herre, fra den ugudeliges hender. Vokt meg fra voldelige menn, de som planlegger å legge anstøt for mine skritt. De hovmodige har gjemt en snare for meg. Ved veikanten har de lagt ut snorer og et nett. De har satt feller for meg. Jeg sa til Herren: «Du er min Gud. Legg øret til mine inderlige bønners røst, Herre! Herre, min Herre, min frelses styrke, Du dekker mitt hode på stridens dag. Å, Herre, la ikke den ugudelige få sin vilje! La ikke hans onde plan ha framgang, så de opphøyer seg. La den ulykke deres lepper har voldt, komme over deres hode, over dem som omringer meg. La glødende kull falle over dem. La dem bli kastet på ilden, ned i hengemyrer, så de ikke kommer opp igjen. La ikke menn med onde tunger få fotfeste i landet! La det onde jakte på den voldelige mann, så han blir slått ned.» Jeg vet at Herren skal føre saken for den ringe og gi den fattige sin rett. Sannelig, de rettferdige skal prise Ditt navn. De oppriktige skal bo for Ditt ansikt. En salme av David. erre, jeg roper til Deg. Skynd Deg til meg! Legg øret til min røst når jeg roper til Deg. La min bønn gjelde som røkelse for Ditt ansikt, mine løftede hender som et kveldsoffer! Å, Herre, sett vakt for min munn! Hold øye med døren til mine lepper! La ikke mitt hjerte vike av til noe ondt, til å øve ondskaps dåd sammen med ugjerningsmenn. Og la meg ikke spise av deres lekre retter! La den rettferdige slå meg når det er av barmhjertighet. Og la ham tukte meg; det er som olje for hodet. La bare ikke mitt hode avvise den! For ennå står min bønn imot deres onde gjerninger. Deres dommere er blitt styrtet mot klippeskrentene, og de hører mine ord, for de er herlige. Som når en pløyer og lager furer i jorden, er våre bein spredt utover ved dødsrikets gap. Men mine øyne hviler på Deg, Herre Gud. Til Deg tar jeg min tilflukt. Legg ikke min sjel øde! Bevar meg fra snarene de har lagt ut for meg, og fra ugjerningsmennenes feller! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg kommer trygt forbi. En læresalme av David. En bønn da han var i hulen. v full kraft roper jeg til Herren. Med min røst ber jeg Herren om nåde. Jeg utøser min klage for Ham. Jeg kunngjør min trengsel for Hans ansikt. Da min ånd i meg visnet, kjente Du min ferd. På den stien jeg vandrer, har de gjemt en snare for meg. Se etter på høyre side og se; ingen vil kjennes ved meg. Jeg har ikke noe tilfluktssted. Det er ingen som har omsorg for min sjel. Å, Herre, jeg ropte til Deg. Jeg sa: «Du er min tilflukt, min del i de levendes land. Lytt til mitt rop, for jeg er dypt fornedret. Fri meg ut fra dem som forfølger meg, for de er sterkere enn meg. Før min sjel ut av fangehullet, så den kan prise Ditt navn. De rettferdige skal omslutte meg, for Du skal gi meg overflod.» En salme av David. erre, hør min bønn, legg øret til mine inderlige bønner! Svar meg i Din trofasthet, i Din rettferdighet! Gå ikke til doms med Din tjener, for det er ikke én levende som er rettferdig for Ditt ansikt. For fienden har forfulgt min sjel. Han har knust mitt liv mot jorden. Han har latt meg bo i mørket, lik dem som er evig døde. Derfor har min ånd i meg visnet. Mitt hjerte i meg er lamslått. Jeg minnes tidligere dager. Jeg grunner på alle Dine gjerninger, jeg tenker over Dine henders verk. Jeg rakte mine hender ut mot Deg. Min sjel lengter etter Deg som uttørket jord. Å, Herre, skynd Deg å svare meg! Min ånd forgår. Skjul ikke Ditt ansikt for meg, så jeg blir lik dem som farer ned i avgrunnen. La meg få høre Din godhet om morgenen, for jeg har satt min lit til Deg. Lær meg å kjenne veien jeg skal vandre, for til Deg løfter jeg min sjel. Å, Herre, utfri meg fra mine fiender! Hos Deg søker jeg dekning. Lær meg å gjøre Din vilje, for Du er min Gud. Din Ånd er god, led meg da i jevnt land! Å, Herre, for Ditt navns skyld, gi meg liv! Ved Din rettferdighet, før min sjel ut av trengsel! Ødelegg mine fiender i Din godhet, og før dem i fortapelsen, alle dem som plager min sjel. For jeg er Din tjener. Av David. ovet være Herren, min Klippe, som lærer mine hender opp til strid og mine fingre til krig, min trofaste Gud og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og Den jeg tar min tilflukt til, Han som legger mitt folk under meg. Herre, hva er et menneske, at Du kjennes ved det? Eller en menneskesønn, at Du bryr Deg om ham? Mennesket er som et vindpust. Dets dager er flyktige som skyggen. Herre, bøy Dine himler og kom ned! Rør ved fjellene, så de ryker. La lynene blinke og spre dem! Skyt Dine piler og slå dem med forvirring! Rekk Din hånd ut fra det høye! Redd meg og fri meg fra store vann, fra hånden på den fremmedes sønner, dem som taler løgn med sin munn – deres høyre hånd er svikets høyre hånd. Gud, jeg vil synge en ny sang for Deg. Til en tistrenget harpe vil jeg lovsynge Deg, Du som gir konger frelse og utfrir Din tjener David fra det onde sverd. Redd meg og fri meg fra hånden på den fremmedes sønner, dem som taler løgn med sin munn – deres høyre hånd er svikets høyre hånd. Da skal våre sønner i sin ungdom bli som storvokste planter, og våre døtre skal bli som hjørnesøyler, hogd ut etter mønster av et slott. Da skal våre låver bli fulle av det ene slag etter det andre. Da skal vårt småfe formere seg i tusentall, ja, titusener på våre marker. Da skal våre okser være nedlesset, og det skal ikke være noen revne, og ingen skal bli bortført. Da skal det ikke høres noe skrik i våre gater. Velsignet er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren som sin Gud. En lovsang av David. eg vil opphøye Deg, min Gud, min Konge. Jeg vil love Ditt navn i all evighet. Hver dag vil jeg love Deg, og jeg vil prise Ditt navn i all evighet. Herren er stor og verdig all pris. Hans storhet er uransakelig. Fra slekt til slekt skal Dine gjerninger prises, og Dine mektige verk skal forkynnes. Jeg vil grunne på den herlige prakt ved Din majestet og på Dine underfulle gjerninger. Menneskene skal tale om makten i Dine fryktinngytende gjerninger, og jeg skal forkynne Din storhet. De skal villig fortelle minneord om Din store godhet, og de skal juble over Din rettferdighet. Herren er nådig og full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på trofast kjærlighet. Herren er god mot alle, og Hans rike barmhjertighet hviler over alle Hans gjerninger. Alle Dine gjerninger skal prise Deg, Herre, og Dine hellige skal love Deg. De skal tale om Ditt rikes herlighet og kunngjøre Din makt for å gjøre Dine mektige gjerninger kjent for menneskenes barn og Ditt rikes herlige majestet. Ditt rike er et rike for all evighet, og Ditt herredømme skal bli stående gjennom alle slekters gang. Herren holder oppe alle som snubler, og reiser opp alle de nedbøyde. Alles øyne venter på Deg, og Du gir dem mat i rette tid. Du åpner Din hånd og metter begjæret hos hver levende skapning. Herren er rettferdig på alle sine veier, barmhjertig i alle sine gjerninger. Herren er nær hos alle som kaller på Ham, hos alle som kaller på Ham i sannhet. Han skal møte deres begjær som frykter Ham. Han skal høre deres nødrop og frelse dem. Herren bevarer alle som elsker Ham, men alle ugudelige skal Han ødelegge. Min munn skal forkynne Herrens pris, og alt som lever, skal love Hans hellige navn i all evighet. alleluja!*Lov Herren, min sjel! Jeg vil love Herren så lenge jeg lever. Jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. Sett ikke deres lit til fyrster eller til et menneskebarn, for det er ingen frelse hos ham. Hans livsånde blir borte; han vender tilbake til jorden. På samme dag blir hans planer til intet. Salig er den som har Jakobs Gud som sin hjelper, som har sitt håp i Herren, sin Gud, Han som skapte himmelen og jorden, havet og alt som er i dem. Det er Han som holder sannheten oppe til evig tid, som lar de undertrykte få sin rett, som gir de sultne mat. Herren løser dem som er bundet. Herren åpner de blindes øyne. Herren reiser opp de nedbøyde. Herren elsker de rettferdige. Herren tar vare på de fremmede. Han letter byrden for den farløse og enken, men Han gjør veien krokete for de ugudelige. Herren skal være konge til evig tid – Din Gud, Sion, gjennom alle slekters gang. Halleluja! alleluja! For det er godt å lovsynge vår Gud. For det er herlig, og lovprisning sømmer seg. Herren bygger Jerusalem. Han samler Israels bortdrevne. Han helbreder dem som har et sønderbrutt hjerte, og forbinder deres sår. Han teller alle stjernene. Han nevner dem alle ved navn. Stor er vår Herre og veldig i kraft. Hans forstand er uendelig. Herren løfter opp de ringe. Han kaster de ugudelige til jorden. Syng takkesang for Herren! Lovsyng vår Gud til lyren, Han som kler himmelen med skyer, bereder regnet for jorden og lar gresset gro på høydene. Han gir dyrene føde og mater ravnungene som roper. Han har ikke sin glede i hestens styrke. Han har ikke sin lyst i menneskets raske føtter. Herren har behag i dem som frykter Ham, de som setter sitt håp til Hans miskunnhet. Pris Herren, Jerusalem! Lov din Gud, Sion! For Han har styrket bommene for dine porter. Han har velsignet dine barn som bor i deg. Han skaper fred ved din grense og metter deg med den beste hvete. Han sender ut sitt Ord til jorden. Hurtig løper Hans Ord av sted. Han gir snø som ull. Rimet sprer Han ut som aske. Han kaster ut sitt hagl som brødsmuler. Hvem kan holde ut Hans kulde? Han sender ut sitt Ord og smelter dem. Han lar sin vind blåse, og vannene strømmer. Han forkynner sitt Ord for Jakob, sine lover og sine dommer for Israel. Ikke med noe annet folkeslag har Han handlet slik. Og Hans lovbud har de ikke kjent til. Halleluja! alleluja! Lov Herren fra himlene, lov Ham i det høye! Lov Ham, alle Hans engler, lov Ham, hele Hans hærskare! Lov Ham, sol og måne, lov Ham, alle lysende stjerner! Lov Ham, himlenes himler, og vann som er over himlene! De skal love Herrens navn, for Han bød, og de ble skapt. Han ga dem deres faste plass i all evighet. Han lagde en lov som ikke skal forgå. Lov Herren fra jorden, dere store skapninger i havet og alle dyp, ild og hagl, snø og skyer, stormvind som utfører Hans Ord, fjell og alle hauger, fruktbare trær og alle sedrer, ville dyr og all buskap, kryp og flygende fugler, konger på jorden og alle folkeslag, fyrster og alle dommere på jorden, både unge menn og jomfruer, gamle menn og barn. De skal love Herrens navn, for Hans navn alene er opphøyet. Hans herlighet er over jorden og Himmelen. Og Han har opphøyet sitt folks horn, alle Hans helliges lovsang, fra Israels barn, det folket som står Ham nær. Halleluja! alleluja! Syng en ny sang for Herren, Hans pris i de helliges forsamling! Israel skal glede seg i sin Skaper. Sions barn skal fryde seg i sin Konge. De skal love Hans navn med dans. De skal lovsynge Ham med tamburin og lyre. For Herren har behag i sitt folk. Han skal smykke de ydmyke med frelse. De hellige skal fryde seg i herlighet. De skal juble på sitt leie. La lovsang til Gud være i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd til å fullbyrde hevn over folkeslagene og straff over folkene. De skal binde deres konger med lenker og deres stormenn med jernbånd. De skal utføre den nedskrevne dom over dem – denne ære har alle Hans hellige. Halleluja! Halleluja! Lov Gud i Hans helligdom, lov Ham i Hans mektige hvelving! Lov Ham for Hans mektige gjerninger, lov Ham etter Hans fullkomne storhet! Lov Ham med basunrøst, lov Ham med harpe og lyre! Lov Ham med tamburin og dans, lov Ham med strengespill og fløyte! Lov Ham med klingende cymbler, lov Ham med slag på cymbler! Alt som har ånde, skal love Herren. Halleluja! Ordspråk av Salomo, Davids sønn, Israels konge: De er gitt så en skal lære å kjenne visdom og få rettledning, så en skal få innsikt i forstandige ord, så en kan ta imot rettledning til klokskap, rettferdighet, rett og oppriktighet, for å gi den enfoldige klokskap og den unge kunnskap og evne til å vurdere rett. En vis hører og øker sin lærdom, og den forstandige skal få del i kloke råd, så en kan forstå ordspråk og billedtale, de vises ord og deres gåter. Frykt for Herren er begynnelsen til kunnskap, men de dumme forakter visdom og rettledning. Min sønn, hør på din fars rettledning, og forlat ikke loven din mor lærte deg. For alt dette danner en nådens krans om ditt hode og et kjede rundt din hals. Min sønn, når syndere lokker deg, da gå ikke med dem! Når de sier: «Gå sammen med oss, vi skal legge oss i bakhold etter blod. Uten noe påskudd skal vi lure på de uskyldige. Som dødsriket skal vi sluke dem levende, ja, helt og fullt, lik dem som farer ned i avgrunnen. Vi skal finne all den dyre rikdommen, vi skal fylle våre hus med byttet. Legg din andel inn sammen med oss, så skal vi ha felles pengekasse.» Min sønn, gå ikke på veien sammen med dem, hold din fot borte fra deres sti! For deres føtter springer til det onde, og de skynder seg for å utgyte blod. Sannelig, forgjeves blir garnet spent ut for øynene på hver en fugl. Men det blir sitt eget blod de ligger i bakhold etter, de lurer på sin egen sjel. Slik går veiene for den som er grådig etter urett vinning; den røver sjelen fra sin eier. Visdommen roper høyt ute på gaten, den løfter sin røst på torgene. Midt i larmen kaller den, ved portåpningene i byen taler den sine ord: Hvor lenge, dere lettlurte, vil dere elske dumskap? For spottere har lyst i sin spott, og de dumme hater kunnskap. Omvend dere ved min tilrettevisning! Se, jeg skal utøse min Ånd over dere. Jeg skal lære dere å kjenne mine ord. Fordi jeg har kalt og dere avslo, har jeg rakt ut min hånd uten at noen brydde seg om det, fordi dere ringeaktet alle mine råd, og ikke ville ha tilrettevisning, derfor skal jeg også le av deres undergang. Jeg skal spotte når redselen kommer over dere, når skrekk kommer over dere som et uvær, og deres undergang kommer som en storm, når trengsel og nød kommer over dere. Da skal de påkalle meg, men jeg skal ikke svare. De skal ivrig søke meg, men de skal ikke finne meg. Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte Herrens frykt, ville de ikke ha mitt råd, og de foraktet all min tilrettevisning. Derfor skal de få spise frukten de får av sin egen vei, og mettes av sine egne råd. For når de uforstandige vender seg bort til villfarelsen, vil den drepe dem. Og de dummes trygghet skal føre dem i fortapelsen. Men hver den som hører på meg, skal bo trygt og ha ro uten frykt for det onde. Min sønn, dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg så du legger øret til visdommen og bøyer ditt hjerte til forstanden, ja, om du roper etter evnen til å vurdere rett og løfter din røst og kaller på forstanden, dersom du søker etter den som etter sølv, og leter etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. For det er Herren som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand. Han er rik på frelsende visdom for de oppriktige. Han er et skjold for dem som vandrer ulastelig. Han vokter rettens stier og bevarer sine helliges vei. Da skal du forstå rettferdighet og rett, oppriktighet og hver god sti. Når visdommen får rom i ditt hjerte og kunnskapen blir til fryd for din sjel, da skal evnen til å vurdere rett bevare deg, og forstanden skal vokte deg, så de skal utfri deg fra den onde vei, fra mannen med fordervet tale, fra dem som forlater oppriktighetens stier for å vandre på mørkets veier. Det er de som gleder seg over å gjøre det onde og fryder seg over eneste hos min mor. Deres stier er krokete, og det er bare villfarelser i deres spor. De skal også utfri deg fra den løsaktige kvinne, fra den fremmede kvinne med forførende ord, som har sviktet sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt. For hennes hus går til grunne i døden, og hennes stier går til de dødes ånder. Ingen som går inn til henne, vender tilbake, ingen av dem når livets stier. Visdommen vil la deg vandre på de godes vei og holde deg på de rettferdiges stier. For de oppriktige skal bo i landet, og de ulastelige skal bli værende der. Men de ugudelige skal utryddes fra jorden, og de troløse skal rives bort derfra. Min sønn, glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud. For mange levedager og et langt liv og fred skal de gi deg i tillegg. Gi ikke slipp på barmhjertighet og sannhet! Bind dem rundt din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle! Da skal du finne nåde og få god forstand i Guds og menneskers øyne. Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, stol ikke på din egen forstand! Tenk på Ham på alle dine veier, så skal Han lede dine stier rett. Vær ikke vis i dine egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal bli til helse for kroppen, og opplive dine bein. Gi Herren ære med det du eier, og med førstegrøden av hele din avling! Så skal dine lagerhus fylles til overflod, og dine vinkar skal flyte over av most. Min sønn, forakt ikke Herrens rettledning, bli ikke oppgitt over Hans tilrettevisning, for den Herren elsker, den tukter Han, slik også en far gjør med den sønn han har kjær. Salig er det menneske som finner visdom, og det menneske som vinner forstand, for den gir bedre fortjeneste enn fortjenesten av sølv, ja, avkastningen er bedre enn fra gull. Den er mer dyrebar enn perler, og ikke noe du måtte ønske deg, kan sammenlignes med den. Den har mange levedager i sin høyre hånd, og i venstre hånd har den rikdom og ære. Herlige er visdommens veier, og alle dens stier er fred. Den er et livets tre for dem som griper den, og salig er den som holder fast på den. Herren grunnla jorden ved visdom. Ved forstand grunnfestet Han himmelen. Ved Hans kunnskap ble dypene kløvd og åpnet, og skyene lar doggen dryppe ned. Min sønn, la ikke dette vike fra dine øyne, ta vare på den frelsende visdom og evnen til å vurdere rett, så skal de være til liv for din sjel og til nådens krans rundt din hals. Da skal du vandre trygt på din vei, og din fot skal ikke støte mot noe. Når du legger deg, skal du ikke være redd. Ja, du skal legge deg ned, og søvnen skal være søt. Frykt ikke for plutselig skrekk eller for de ugudeliges ødeleggelse når den kommer. For Herren skal være ved din side, og Han skal bevare din fot så den ikke blir fanget. Hold ikke det gode tilbake fra dem som har rett på det, når det står i din makt å gjøre det. Da må du ikke si til din neste: «Gå bort og kom så tilbake, i morgen skal jeg gi deg det», når du har det hos deg. Tenk ikke ut noe ondt mot din neste, han som bor hos deg for trygghetens skyld. Strid ikke med noe menneske uten grunn, en som ikke har gjort deg noe ondt. Vær ikke misunnelig på voldsmannen, og velg ikke noen av alle hans veier! For den villfarne er en styggedom for Herren, men Han har fortrolig samfunn med de oppriktige. Herrens forbannelse hviler over den ugudeliges hus, men Han velsigner de rettferdiges hjem. Sannelig, Han spotter spotterne, men de ydmyke gir Han nåde. De vise skal arve ære, men det er skammen de dumme løfter fram. Hør, mine barn, på en fars rettledning, og gi akt så dere kan lære å kjenne forstand. For jeg gir dere den gode undervisningen, kast bare ikke vrak på min lov! Da jeg som sønn var hos min far, svak og den eneste hos min mor, da underviste han meg og sa: «La mine ord få gripe ditt hjerte, hold mine bud, så skal du leve. Vinn deg visdom! Vinn deg forstand! Glem ikke, og vend deg ikke bort fra min munns ord! Kast ikke vrak på den, så skal den bevare deg. Elsk den, så skal den vokte deg. Begynnelsen er visdom, vinn deg da visdom! Av alt du vinner deg, vinn deg forstand! Løft den fram, så skal den opphøye deg. Den skal gi deg ære når du omfavner den. På ditt hode skal den sette en nådens krans. En herlighetens krone skal den skjenke deg.» Hør, min sønn, og ta imot mine ord, så skal dine leveår bli mange. Jeg har lært deg opp i visdommens vei. Jeg har ført deg på de rette stier. Når du går, skal ikke dine skritt hindres, og når du løper, skal du ikke snuble. Hold fast på rettledningen, slipp den ikke! Ta vare på den, for den er ditt liv. Slå ikke inn på de ugudeliges sti, følg ikke de ondes vei! Vik unna den, vandre ikke på den, vend deg fra den og dra videre! For de får ikke sove hvis de ikke har gjort noe ondt. De mister søvnen hvis de ikke har ført noen til fall. For de spiser ugudelighetens brød og drikker voldens vin. Men de rettferdiges sti er som det strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag. De ugudeliges vei er som det dype mørke. De vet ikke hva som får dem til å snuble. Min sønn, gi akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, ta vare på dem i dypet av ditt hjerte! For de er liv for den som finner dem, og helse for hele hans legeme. Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet utgår fra det. Hold din munn fra å tale svikefullt, og falske lepper må være langt borte fra deg. Dine øyne må se rett fram, og du må vende dine øyelokk rett framfor deg. Gjør stien jevn for din fot, så alle dine veier kan være på fast grunn. Bøy ikke av, verken til høyre eller til venstre. Hold din fot borte fra det onde! Min sønn, gi akt på min visdom! Bøy ditt øre til min forstand, så du kan ta vare på evnen til å vurdere rett, og dine lepper kan verne om kunnskapen. For en løsaktig kvinne har lepper som drypper av honning, og hennes gane er glattere enn olje. Men til slutt er hun bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd. Hennes føtter farer ned til døden, hennes skritt har feste i dødsriket. Hun slår slett ikke inn på livets sti, hennes veier er utrygge, men du merker det ikke. Hør derfor nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord! Hold din vei langt borte fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus, så du ikke gir din manndomskraft til andre og dine år til den grusomme, så ikke de fremmede skal mettes med din kraft, og utkommet av ditt strev skal tilfalle en utlendings hus. Til slutt vil du bare sukke over at ditt kjøtt og din kropp er tært bort, og du må si: «Hvordan kunne jeg hate rettledning, hvordan kunne mitt hjerte forakte tilrettevisning! Jeg hørte ikke på mine læreres røst, og jeg vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg. Det var nære på at alt det onde skulle ramme meg midt i forsamlingen og menigheten.» Drikk vann fra din egen brønn og rennende vann fra din egen kilde. Skulle vel dine kilder bli spredt rundt omkring, ja, ut på torgene, som strømmer av vann? La dem være for deg selv, for deg alene, og ikke for de fremmede hos deg. Må din kilde være velsignet, og gled deg i din ungdoms kone, den elskelige hind og den yndige gasell. La hennes bryster stille din lyst til enhver tid. La deg alltid beruse av hennes kjærlighet. For hvorfor skulle du, min sønn, la deg beruse av en løsaktig kvinne, være omfavnet i armene på en kvinne som forfører? For en manns veier ligger framfor Herrens øyne, og Han gransker alle hans stier. Hans egne misgjerninger fanger den ugudelige, av sin egen synds bånd er han lenket. Han skal dø fordi det ikke finnes noen rettledning, og i sin store dumhet skal han fare vill. Min sønn, hvis du har stilt sikkerhet for din neste eller gitt håndslag til en fremmed, da er du fanget ved din munns ord, du er bundet ved ditt ord. Da skal du gjøre dette, min sønn, og utfri deg selv. For du har kommet i hendene på din neste. Gå og ydmyk deg, treng deg inn på din neste! Unn ikke dine øyne søvn, og la ikke dine øyelokk slumre! Utfri deg selv som en gasell fra jegerens hånd, og som en fugl fra fuglefangerens hånd Gå til mauren, du late! Se på dens ferd og bli vis! Selv om den ikke har noen fører, noen oppsynsmann eller hersker, sørger den likevel for sitt brød om sommeren og samler sitt matforråd om høsten. Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp fra din søvn? «Få sove litt til, en liten blund, la meg folde hendene litt lenger for å hvile!» Ja, men da kommer fattigdommen over deg som en tyv som lusker omkring, og nøden som en væpnet mann. Et ondt menneske, en ugjerningsmann, er den som går omkring med falsk tale. Han blunker med øynene, han gir signal med føttene, han peker med fingrene. Det er svik i hans hjerte, hele tiden pønsker han på ondskap, han sår splittelse rundt seg. Derfor skal hans undergang komme brått, plutselig blir han knust, og det finnes ikke legedom. Seks ting hater Herren, ja, sju er en styggedom for Hans sjel: Hovmodige øyne, en løgnaktig tunge, hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som tenker ut onde planer, føtter som er snare til å springe etter det onde, et falskt vitne som sprer løgner, og en som sår splittelser blant brødre. Min sønn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lov! Ha dem alltid bundet til ditt hjerte, knytt dem fast rundt din hals! Når du vandrer omkring, skal det lede deg, når du sover, skal de bevare deg, og når du er våken, skal de tale med deg. For budet er en lampe, og loven et lys. Formaninger med rettledning er livets vei, så de skal bevare deg fra den onde kvinne, fra den smigrende tungen til en fremmed kvinne. Du skal ikke begjære hennes skjønnhet i ditt hjerte, og la henne ikke fange deg med sine blinkende øyne! For en kvinne som er en horkvinne, tyner en mann til bare en brødleiv er igjen. En annen manns kone jakter på en dyrebar sjel. Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klær blir brent? Eller kan en mann gå på glødende kull uten at hans føtter blir svidd? Slik skjer det med den som går inn til sin nestes kone. Ingen som rører henne, forblir uten skyld. Blir ikke også tyven foraktet når han stjeler for å mette seg selv i sin sult. Hvis han blir funnet, må han erstatte det sju ganger, helt til han har gitt fra seg alt han eier i sitt hus. Hver den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, er uten forstand. Den som gjør det, ødelegger også sin egen sjel. Sår og skam får han, og hans vanære blir ikke slettet ut. For sjalusi vekker ektemannens harme, han viser ingen nåde på hevnens dag. Han godtar ingen forsoningsgave, og han vil ikke gi etter om du lar bestikkelsene bli mange. Min sønn, bevar mine ord og ta vare på mine bud hos deg! Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lov som din øyenstein! Bind dem på dine fingre! Skriv dem på ditt hjertes tavle! Si til visdommen: «Du er min søster», og kall forstanden din nære slektning, så skal de bevare deg fra den løsaktige kvinne, fra den fremmede kvinne med sine forføreriske ord. For der ved vinduet i mitt hus så jeg ut gjennom gitteret, jeg så ut blant de uerfarne, og blant ungdommene la jeg merke til en ung mann som manglet forstand. Han gikk forbi på gaten ved hennes hjørne, han tok veien til hennes hus, i skumringen, om kvelden, midt på mørkeste natten. Og se, der ble han møtt av en kvinne, med en horkvinnes klær og et listig hjerte. Hun er høyrøstet og ustyrlig, hennes føtter har ingen hvile i hennes hus. Noen ganger er hun utenfor, til andre tider ute på torget, og hun lurer rundt hvert hjørne. Så fikk hun tak i ham og kysset ham. Med en skamløs mine sa hun til ham: «Jeg har offerkjøtt til fredsofrene hos meg. I dag har jeg innfridd mine løfter. Derfor kom jeg ut for å møte deg, jeg var ivrig etter å få se ditt ansikt, og jeg har funnet deg. Jeg har lagt tepper på min seng, fargerikt lin fra Egypt. Jeg har strødd min seng med myrra, aloë og kanel. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, til morgenen, la oss fryde oss i elskov. For min ektemann er ikke her i sitt hus, han har dratt ut på en lang reise. Pengepungen tok han med seg i hånden, først ved fullmåne kommer han tilbake til sitt hus.» Med all sin overtalelse fikk hun ham til å gi etter, med sine smigrende lepper forførte hun ham. Straks går han etter henne, lik en okse som ledes til slakt, eller som den dumme føres til avstraffelse i fotjern, inntil pilen gjennomborer hans lever. Som en fugl haster mot snaren, visste han ikke at det kostet ham hans sjel. Derfor, barn, hør nå på meg! Lytt til ordet fra min munn: La ikke ditt hjerte bøye av til hennes veier, forvill deg ikke inn på hennes stier! For mange slagne har hun felt, og utallige er alle de som ble slått i hjel av henne. Hennes hus er veien til dødsriket, den fører ned til dødens saler. Er det ikke slik at visdommen kaller? Løfter ikke forstanden sin røst? Den stiller seg opp på toppen av høydene, den står ved veien, der stiene møtes. Ved portene, ved innfarten til byen, ved inngangen til dørene roper den: «På dere mennesker, kaller jeg. Min røst skal lyde for dere menneskebarn. Å, dere uforstandige, lær klokskap, og dere dumme, få et forstandig hjerte! Hør, for jeg taler om det som er edelt, og ut fra mine lepper lyder bare det som er rett. For min munn taler sannhet. Ugudelighet er en styggedom for mine lepper. Alle ord fra min munn tales i rettferdighet, i dem er det ingenting som er forvrengt eller falskt. De er alle sammen tydelige for den som har forstand, og rette for dem som finner kunnskap. Ta imot min rettledning i stedet for sølv, og kunnskap framfor utsøkt gull. For visdom er bedre enn perler, og alt en kunne ønske seg, kan ikke lignes med den. Jeg, visdommen, bor sammen med klokskap, og jeg finner kunnskapen og evnen til å vurdere rett. Frykt for Herren er å hate det onde. Hovmod og stolthet, den onde vei og svikefull tale hater jeg. Hos meg er råd og frelsende visdom. Jeg er selve forstanden, meg tilhører styrken. Ved meg regjerer konger, og herskerne styrer rettferdig. Ved meg hersker fyrster og fornemme menn, ja, alle dommerne på jorden. Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg med iver, de skal finne meg. Rikdom og ære er hos meg, den skatten som varer, og rettferdigheten. Min frukt er bedre enn gull, ja, bedre enn fint gull, den vinningen jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv. Jeg vandrer på rettferdighetens vei, midt på rettens stier, så jeg kan la dem som elsker meg, arve rikdom, så jeg kan fylle deres forråd. Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før Hans verk fra gammel tid. Jeg har vært innsatt fra evighet, fra begynnelsen, før jorden var til. Mens dypene ennå ikke var til, ble jeg født, da det ikke fantes kilder som fløt over med vann. Før fjellene ble senket ned, før haugene, ble jeg født. Da Han ennå ikke hadde dannet jorden eller markene eller det første av alt støvet i verden, da Han satte himmelen på plass, var jeg der, da Han dro en hvelving over dypet, da han festet skyene der oppe, da Han lot dypets kilder være faste, da Han satte grensen for havet, så vannene ikke skulle gå lenger enn Han hadde sagt, da Han ga sine lover for jordens grunnvoller, da var jeg ved Hans side som håndverksmester. Jeg var daglig til velbehag, jeg frydet meg alltid for Hans åsyn. Ja, jeg frydet meg over verden, Hans jord, og jeg hadde min lyst i menneskenes barn. Nå barn, hør på meg, for salige er de som holder fast på mine veier. Hør på rettledningen og bli vise, og ringeakt den ikke! Salig er det mennesket som hører på meg, som daglig våker ved mine porter, som holder vakt ved mine dørstolper. For den som finner meg, finner livet og får velbehag hos Herren. Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel. Alle de som hater meg, elsker døden.» Visdommen har bygd sitt hus, den har hogd ut sine sju søyler. Den har slaktet sitt slaktefe og blandet sin vin. Den har dekket sitt bord. Den har sendt ut sine tjenestepiker, den roper oppe fra høydene i byen: «Hver den som er uforstandig, la ham vende seg hit!» Til den som mangler forstand, sier den: «Kom, et av mitt brød og drikk av den vinen jeg har blandet. Oppgi uforstanden, så skal dere leve, gå bare fram på forstandens vei!» Den som rettleder en spotter, fører skam over seg selv, den som refser en ugudelig, skader bare seg selv. Refs ikke spotteren, så han ikke skal hate deg. Refs den vise, så vil han elske deg. Lær den vise, så blir han enda visere. Gi kunnskap til den rettferdige, så skal han gå fram i lærdom. Frykt for Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand. For ved meg skal dine dager bli mange, og flere år skal legges til ditt liv. Hvis du er vis, er du vis til ditt eget beste, hvis du spotter, skal du bære det alene. En dåraktig kvinne er støyende. Hun er tankeløs og skjønner ingenting. For hun sitter ved døren til sitt hus, på et sete ved høydene i byen, for å rope til dem som går forbi, til dem som går rett fram på sine stier: «Hver den som er naiv, kan vende seg hit.» Til den som er uten forstand, sier hun: «Stjålet vann er søtt, og brød spist i skjul, er herlig.» Men han vet ikke at det er der de dødes ånder er, at hennes gjester er i dødsrikets dyp. Salomos ordspråk: En vis sønn gleder sin far, men en uforstandig sønn blir til sorg for sin mor. Ugudelighetens skatter gir ingen vinning, men rettferdigheten utfrir fra døden. Herren lar ikke den rettferdige sjel sulte, men Han avviser de ugudeliges begjær. Den som lar hånden være lat, blir fattig, men de flittiges hånd skaffer rikdom. Den som samler om sommeren, er klok. Den som sover i høsttiden, får skam. Velsignelser hviler over den rettferdiges hode, men vold dekker de ugudeliges tale. Minnet om den rettferdige gir velsignelse, men de ugudeliges navn skal råtne bort. Et vist hjerte tar imot budene, men den som har dumhet på leppene, skal gå til grunne. Den som vandrer ulastelig, vandrer trygt, men den som går svikefulle veier, skal bli oppdaget. Den som blunker med øyet, sprer smerte, og den som har dumhet på leppene, skal gå til grunne. Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men vold dekker de ugudeliges tale. Hat vekker strid, men kjærlighet dekker over alle overtredelser. På forstandige lepper er visdom å finne, men kjeppen skal ramme ryggen til den som mangler forstand. De vise tar vare på kunnskap, men de dummes munn bringer ødeleggelsen nær. Den rikes eiendom er hans sterke by. De fattiges nød blir deres ødeleggelse. Den rettferdiges lønn gir liv, den ugudeliges fortjeneste fører til synd. Den som tar vare på rettledning, er på livets sti, men den som avviser irettesettelse, farer vill. Den som skjuler hat, får løgnaktige lepper, og den som sprer sladder, er en dåre. Der det er mange ord, mangler det ikke på overtredelse, men den som holder sine lepper tilbake, er klok. Den rettferdiges tunge er som det fineste sølv. Det som kommer fra de ugudeliges hjerte, er lite verdt. Den rettferdiges lepper metter mange, men dumme dør av mangel på forstand. Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til. Slik det er en fryd for dåren å gå skammelig fram, slik er visdommen en fryd for den forstandige mann. Det den ugudelige frykter for, skal komme over ham, men det de rettferdige lengter etter, skal bli gitt dem. Når stormen har rast forbi, er ikke den ugudelige der mer, men den rettferdige har en evig grunnvoll. Som eddik for tennene og røyk for øynene, slik er den late for dem som sender ham. Frykt for Herren gir flere dager, men de ugudeliges år skal bli forkortet. Den rettferdiges framtidshåp er glede, men de ugudeliges håp skal gå tapt. Herrens vei gir styrke til den ulastelige, men den bringer ødeleggelse over dem som gjør misgjerning. Den rettferdige skal aldri rokkes, men de ugudelige skal ikke få bo i landet. Den rettferdiges munn bærer visdom som frukt, men den svikefulle tunge skal skjæres av. Den rettferdiges lepper kjenner hva som er til velbehag, men de ugudeliges munn forstår seg bare på svik. Falsk vekt er en styggedom for Herren, men et lodd med full vekt er til velbehag for Ham. Når overmotet kommer, da kommer også skammen. Men hos de ydmyke er visdom. De oppriktiges ulastelighet skal lede dem, men de troløses falskhet ødelegger dem. Rikdom kan ikke hjelpe på vredens dag, men rettferdigheten utfrir fra døden. Den ulasteliges rettferdighet skal lede hans vei rett fram, men den ugudelige faller ved sin egen ondskap. De oppriktiges rettferdighet skal utfri dem, men de troløse fanges av sitt begjær. Når et ugudelig menneske dør, går hans håp tapt, og framtidshåpet til de urettferdige viser seg å være tomt. Den rettferdige blir utfridd fra trengsel, men den ugudelige møter den i hans sted. Den ugudelige ødelegger sin neste med sin munn, men ved kunnskap skal de rettferdige bli utfridd. Når det går godt for de rettferdige, gleder byen seg. Når de ugudelige går til grunne, er det jubel. Ved de oppriktiges velsignelse blir byen opphøyet, men den styrter sammen under de ugudeliges tale. Den som mangler forstand, forakter sin neste, men en forstandig mann tier. Den som farer med sladder, avslører hemmeligheter, men den som har en trofast ånd, skjuler en sak. Der det mangler kloke råd, faller folket, men der det er mange rådgivere, er det redning. Den som stiller sikkerhet for en fremmed, får lide for det, men en som hater å gi håndslag, kan være trygg. En yndig kvinne vinner ære, men voldsmenn vinner rikdom. Den barmhjertige mann gjør godt for sin egen sjel, men den grusomme skader sin egen kropp. Den ugudelige skaffer seg en falsk lønn, men den som sår rettferdighet, får en sann avkastning. Slik er det rettferdighet gir liv, men den som jager etter det onde, får bare sin egen død. De som har et svikefullt hjerte, er en styggedom for Herren, men Han har sitt velbehag i dem som følger den ulastelige vei. Selv om de gjør felles sak, skal likevel ikke den onde gå ustraffet. Men de rettferdiges slekt skal gå fri. Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten dømmekraft. De rettferdiges begjær er bare det gode, men de ugudelige kan bare vente seg vrede. Den ene strør ut, men får likevel bare enda mer. Den andre holder tilbake mer enn hva som er rett, men det fører bare til fattigdom. En sjel som sprer velsignelse, skal trives, den som vanner rikelig, skal også selv få rikelig drikke. Folket forbanner den som holder korn tilbake, men velsignelse kommer over hodet på den som vil selge. Den som ivrig søker det gode, søker velbehag, men den som søker ondskap, får den over seg selv. Den som stoler på sin rikdom, kommer til å falle, men de rettferdige skal spire som løvet. Den som skader sitt eget hus, skal arve tomhet, og den dumme skal være tjener for den som har visdom i hjertet. Den rettferdiges frukt er livets tre, og den vise vinner sjeler. Om den rettferdige får lønn på jorden, hvor mye mer da den ugudelige og synderen! Den som elsker rettledning, elsker kunnskap, men den som hater irettesettelse, er som et ufornuftig dyr. Den som er god, får velbehag hos Herren, men en mann med onde hensikter vil Han fordømme. Et menneske kan ikke grunnfestes ved ugudelighet, men de rettferdiges rot skal ikke rokkes. En god kone er sin manns krone, men den som opptrer skammelig, er som råte i hans bein. De rettferdiges tanker er rette, men de ugudeliges råd er svikefulle. De ugudeliges ord lyder: «Ligg på lur etter blod», men de oppriktiges tale utfrir dem. De ugudelige blir styrtet over ende og er der ikke mer, men de rettferdiges hus skal holde stand. En mann skal prises for sin kloke tale, men den som har et svikefullt hjerte, skal bli foraktet. Det er bedre å være ringeaktet og ha en tjener, enn å ære seg selv og mangle brød. Den rettferdige bryr seg om livet til sitt dyr, men de ugudeliges barmhjertighet er bare grusomhet. Den som dyrker sin jord, skal mettes med brød, men den som jager etter tomhet, mangler forstand. Den ugudelige har lyst til det byttet de onde får i sin snare, men de rettferdiges rot gir frukt. En overtredelse med leppene er en ond snare, men den rettferdige skal komme seg ut av trengselen. En mann skal mettes med det gode ved frukten fra sin munn, og det en manns hender har gjort, kommer tilbake til ham selv. Den dummes vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis. Den dummes sinne blir kjent samme dag, men klok er den som dekker over skammen. Den som taler sannhet, gjør rettferdighet kjent, men et falskt vitne forkynner svik. Tankeløs tale kan være som hogg fra et sverd, men de vise har legedom på tungen. Den sannferdige leppe skal stå fast for alltid, men løgnens tunge står bare et øyeblikk. Det er svik i hjertet hos dem som planlegger ondt, men de som skaper fred ved sine råd, får glede. Ingen ulykke skal nå den rettferdige, men de ugudelige skal bli overveldet av det onde. Falske lepper er en styggedom for Herren, men de som går sannferdig fram, er til velbehag for Ham. Et klokt menneske tar vare på kunnskap, men dårers hjerte forkynner dumhet. Den flittiges hånd skal herske, men latskap fører til tvangsarbeid. Bekymring i mannens hjerte gjør det nedtrykt, men et godt ord gjør det glad. Den rettferdige leder sin neste med omhu, men de ugudeliges vei fører dem vill. Den late steker ikke det han fanget på jakt, men flid er menneskets kostbare skatt. På rettferdighetens sti er det liv, og på veien den stien fører, er det ingen død. En vis sønn lytter til sin fars rettledning, men en spotter hører ikke på irettesettelse. En mann spiser det gode fra munnens frukt, men de troløses sjel nærer seg av vold. Den som vokter sin munn, bevarer sin sjel. Den som åpner sine lepper vidt opp, rammes av ødeleggelse. Den lates sjel begjærer og får ingenting. Men de flittiges sjel får i overflod. Den rettferdige hater løgn, men den ugudelige viser forakt og går skammelig fram. Rettferdigheten vokter den som følger den ulastelige vei, men ugudeligheten fører synderen til undergang. Én vil regnes som rik, men har ingenting. En annen regner seg som fattig, men har stor rikdom. Løsepengen for en manns liv er hans rikdom, men den fattige hører ingen trussel. De rettferdiges lys stråler i glede, men de ugudeliges lampe slokner. Fra overmot kommer bare strid, men hos dem som tar imot gode råd, er det visdom. Lettvunnet rikdom minker fort, men den som samler ved sitt arbeid, skal få mer. Et håp som drar ut, gjør hjertet sykt, men et ønske som er oppfylt, er livets tre. Den som forakter ordet, skader seg selv, men den som frykter budet, skal få lønn. Den vises lov er en kilde til liv, så en kan unngå dødens snarer. God forstand gir velvilje, men de troløses vei er hard. Hver den som er klok, handler med kunnskap, men en dåre legger åpent fram sin dumhet. En ugudelig budbærer faller i noe ondt, men et trofast sendebud kommer med legedom. Fattigdom og skam kommer over den som ringeakter rettledning, men den som lar seg irettesette, skal få ære. Et oppfylt ønske er søtt for sjelen, men det er en styggedom for dårer å vende seg bort fra ondskap. Den som vandrer sammen med vise menn, blir selv vis, men dårers følgesvenn lider ondt. Det onde forfølger syndere, men de rettferdige skal lønnes med det gode. Den gode etterlater en arv til sine barnebarn, også synderens rikdom blir holdt i forvaring for den rettferdige. Det er rikelig føde i fattiges nybrott, men det blir bare revet bort når ikke retten råder. Den som holder sin tuktestav tilbake, hater sin sønn, men den som elsker ham, rettleder ham med oppmerksomhet. Den rettferdige får spise så hans sjel blir mettet, men de ugudelige må gå med tom mage. Vise kvinner bygger sitt hus, men den dumme river det ned med egne hender. Den som vandrer oppriktig, frykter Herren, men den som går krokveier, forakter Ham. I den dummes munn er det et ris for hovmodet, men de vises lepper skal bevare dem. Der det ikke er noen okser, er krybben tom, men en sterk okse skaffer stor avling. Et trofast vitne lyver ikke, men et falskt vitne sprer løgner. En spotter søker visdom, men får ingen, men kunnskap kommer lett til den som har forstand. Hold deg borte fra å ha omgang med en dåraktig mann, ellers kan du ikke lære kunnskapens lepper å kjenne. Den klokes visdom er å forstå sin vei, men dårers dumhet er bare bedrag. Den dumme taler spottende om skyld, men blant de oppriktige er det velbehag. Hjertet kjenner bitterheten i sjelen, og en fremmed kan ikke ta del i den gleden det får. Den ugudeliges hus blir ødelagt, men de oppriktiges telt skal blomstre. Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei. Selv i latter kan hjertet lide, og slutten på gleden kan bli sorg. Den som er frafallen i hjertet, fylles med sine egne veier, men en god mann lar seg fylle ovenfra. Den lettlurte tror hvert ord, den kloke tenker over sine skritt. Den vise frykter og vender seg fra det onde, men en dåre er overmodig og selvsikker. Den som lett blir vred, gjør dumme ting, og en mann med onde hensikter blir hatet. Den uforstandige arver dumhet, men de kloke krones med kunnskap. De onde skal bøye seg for de gode, og de ugudelige står ved den rettferdiges porter. Den fattige blir hatet selv av sin neste, men den rike er det mange som elsker. Den som forakter sin neste, synder. Men salig er den som er gavmild mot de fattige. Føres de ikke vill, de som tenker ut det onde? Men barmhjertighet og sannhet kommer over dem som tenker ut det gode. Alt hardt arbeid gir vinning, men tomt prat fører bare til fattigdom. De vises krone er deres rikdommer, men dårers dumhet forblir dumhet. Et sannferdig vitne berger liv, men den som sprer løgner, er en sviker. I Herrens frykt er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern. Herrens frykt er en kilde til liv, så en kan vende seg bort fra dødens snarer. Mye folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens undergang. Den som er sen til vrede, har stor forstand, men den som lett blir vred, opphøyer dumhet. Et sunt hjerte er liv for hele kroppen, men misunnelse er råte for beina. Den som undertrykker den hjelpeløse, forakter sin Skaper, men den som ærer Ham, viser gavmildhet overfor den fattige. Den ugudelige styrtes ved sin egen ondskap, men den rettferdige har en tilflukt i sin død. Visdom bor i den forstandiges hjerte. Blant dårer blir den gjort kjent. Rettferdighet opphøyer et folkeslag, men synden er en skam for folkene. Kongen har velvilje overfor en klok tjener, men hans vrede er vendt mot den som bringer skam. Et mildt svar vender harmen bort, men et sårende ord vekker vrede. De vises tunge bruker kunnskapen godt, men dårers munn flyter over av dumhet. Herrens øyne hviler over hvert sted, og de følger med på både onde og gode. En sunn tunge er livets tre, men når den er falsk, brytes ånden ned. Den dumme forakter sin fars rettledning, men den som lar seg irettesette, er klok. I den rettferdiges hus er det stor rikdom, men det følger ødeleggelse med den ugudeliges inntekt. Den vises lepper sprer kunnskap, men dårers hjerte gjør det ikke. De ugudeliges offer er en styggedom for Herren, men de oppriktiges bønn er til velbehag for Ham. Den ugudeliges vei er en styggedom for Herren, men Han elsker den som jager etter rettferdighet. Hard tukt rammer den som forlater veien, og den som hater irettesettelse, skal dø. Dødsriket og fortapelsen ligger åpne for Herren, hvor mye mer da menneskebarnas hjerter! En spotter elsker ikke den som irettesetter ham, og han vil ikke gå til de vise. Et lykkelig hjerte gir et lyst ansikt, men med sorg i hjertet blir ånden nedbrutt. Den forstandiges hjerte søker kunnskap, men dårers munn næres av uforstand. Alle den nedtryktes dager er onde, men for det lykkelige hjertet er det en vedvarende fest. Det er bedre å ha lite med Herrens frykt, enn en stor skatt med uro. Det er bedre med en rett grønnsaker i kjærlighet, enn en gjøkalv med hat. En hissig mann vekker strid, men den som er sen til vrede, demper tretten. Den lates vei er som en tornehekk, men de oppriktiges vei er en hovedvei. En vis sønn gleder sin far, et menneske uten forstand, forakter sin mor. Dumhet er en glede for den som mangler forstand, men en klok mann vandrer oppriktig. Uten rådslagning blir planene til intet, men der det er mange rådgivere, blir de gjennomført. En mann gleder seg når han kan gi svar, og hvor godt det er med et ord talt i rett tid! Livets vei går oppover for den kloke, for at han skal komme unna dødsriket der nede. Herren skal rive ned de hovmodiges hus, men Han verger enkens grenser. Den ondes tanker er en styggedom for Herren, men de renes tale er til velbehag. Den som er grådig etter urett vinning, fører skade over sitt eget hus, men den som hater bestikkelser, skal leve. Den rettferdiges hjerte grunner på hvordan en bør svare, men de ugudeliges munn flyter over av ondskap. Herren er langt borte fra de ugudelige, men Han hører de rettferdiges bønn. Øynenes lys gir glede i hjertet, og et godt budskap gir marg i beina. Den som legger øret til livgivende irettesettelse, holder seg gjerne blant de vise. Den som ringeakter rettledning, forakter sin egen sjel. Men den som hører på irettesettelse, vinner forstand. Herrens frykt er rettledning til visdom, og ydmykhet kommer før ære. Hjertets planer tilhører mennesket, men svaret på tungen er fra Herren. Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver hjertets motiv. Overgi dine gjerninger til Herren, så skal dine planer bli virkelighet. Herren har virket alt til sin hensikt, ja, til og med den ugudelige for den onde dag. Hver den som er hovmodig i hjertet, er en styggedom for Herren. Selv om noen gjør felles sak, skal ingen gå ustraffet. Ved barmhjertighet og sannhet blir det gitt soning for misgjerning. Ved Herrens frykt vender en seg bort fra det onde. Når en manns veier er til velbehag for Herren, da lar Han til og med hans fiender holde fred med ham. Bedre å ha lite med rettferdighet enn stor vinning uten rett. Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer hans skritt. Guddomsord er på kongens lepper, hans munn skal ikke tale svik i dommen. Rett lodd og vekt er etter Herrens vilje. Alle vektsteiner i posen er Hans verk. Ugudelige gjerninger er en styggedom for konger, for tronen blir grunnfestet ved rettferdighet. Rettferdige lepper er en fryd for konger, og han elsker den som taler det som er rett. Som dødens budbærere er kongens harme, men en vis mann vil dekke over den. I lyset fra kongens ansikt er det liv, hans velbehag er som en sky med senregn. Hvor mye bedre er det ikke å vinne visdom enn gull! Å vinne forstand må en velge framfor sølv! De oppriktiges hovedvei er å vende seg bort fra det onde. Den som vil bevare sin sjel, vokter sin vei. Stolthet kommer før ødeleggelse, og en hovmodig ånd før fall. Det er bedre å ha en ydmyk ånd sammen med de undertrykte enn å dele bytte med de stolte. Den som gir nøye akt på Ordet, skal finne det gode, salig er den som stoler på Herren. Den som er vis i hjertet, skal kalles forstandig, og oppmuntrende ord øker lærdom. Klokskap er en kilde til liv for dem som eier den. Men å rettlede den dumme er bare dumt. Den vises hjerte gjør hans munn klok, og legger enda mer lærdom på hans lepper. Milde ord er som rennende honning, søte for sjelen og til legedom for beina. Det kan ligge en vei framfor mannen, en vei som synes å være rett, men enden på den er dødens vei. Den sjel som strever, strever for seg selv, for hans munn driver ham til det. En ondskapsfull mann graver fram ondskap, den er som en brennende ild på hans lepper. En falsk mann sår strid, og en baktaler skiller venner fra hverandre. En voldsmann forfører sin neste, og leder ham ut på en vei som ikke er god. Det er en som lukker øynene for å tenke ut svik, en som presser leppene sammen for å fullføre ondskap. Et gråhåret hode er en ærens krone; den er å finne på rettferdighetens vei. Den som er sen til vrede, er bedre enn den mektige. Den som kan styre sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by. Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjørelser er fra Herren. Det er bedre med en tørr brødbit og fred, enn et hus fullt av festmat og strid. En klok tjener skal herske over en sønn som går skammelig fram, og blant brødrene får han del i arven. Smeltedigelen er for sølv og smelteovnen for gull, men Herren prøver hjertene. En som gjør ondt, lytter til onde tunger. En løgner hører på skadelig snakk. Den som spotter den fattige, forakter sin Skaper. Den som gleder seg over ulykke, skal ikke gå ustraffet. Barnebarn er en krone for de gamle, og fedrene er barnas ære. Det sømmer seg ikke for en dåre å tale store ord, og enda mindre for en fyrste å bruke leppene til løgn. Gaven er en edelstein for ham som gir den, hvor han enn vender seg, vil han lykkes! Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet, men den som ripper opp i en sak, skiller venner fra hverandre. Irettesettelse har større virkning på den forstandige enn hundre slag på en dåre. En opprører søker bare det som er ondt, derfor må en grusom utsending sendes mot ham. Det er bedre for en mann å møte en bjørn som er fratatt sine unger, enn en dåre som følger sin dumhet. Den som gjengjelder godt med ondt, sannelig, ondskap skal ikke vike fra hans hus. Begynnelsen til strid er som å la vannet fosse. Stans derfor før tretten bryter løs. Den som rettferdiggjør den skyldige, og den som fordømmer den rettferdige, de er begge en styggedom for Herren. Hva hjelper det om dåren har kjøpesummen i hånden, når han ikke har forstand til å vinne visdom? En venn elsker til enhver tid, og en bror er født for å hjelpe i trengsel. Et menneske som mangler forstand, gir håndslag og garanterer for sin venn. Den som elsker overtredelse, elsker strid, den som gjør porten høy, søker ødeleggelse. Den som har et svikefullt hjerte, finner ikke noe godt, og den som har en fordervet tunge, faller i det onde. Den som blir far til en dåre, får sorg av det. En dåres far har ingen glede. Et lykkelig hjerte gir god helse, men en sønderknust ånd tørker ut beina. En ugudelig tar fram bestikkelse fra kappefolden for å fordreie rettens stier. Den forstandige vender seg mot visdommen, men dårens øyne er vendt mot jordens ender. En tåpelig sønn er til sorg for sin far og til bitterhet for henne som fødte ham. Å bøtelegge den rettferdige er ikke rett, heller ikke å slå fyrster for deres oppriktighet. Den som har kunnskap, sparer på sine ord, og en forstandig mann har en sindig ånd. Selv den dumme regnes som vis når han tier. Når han lukker sine lepper, går han for å være forstandig. Den som holder seg for seg selv, søker bare sin egen lyst. Han kommer med utbrudd mot all frelsende visdom. En dåre har ingen glede av forstand, men bare av å legge åpent sitt eget hjerte. Når den ugudelige kommer, kommer også forakt. Og med skam følger spott. Ordene fra en manns munn er dype vann. Visdommens kildevell er en strømmende bekk. Å ta parti for den ugudelige er ikke rett; en skal ikke vise den rettferdige bort i retten. En dåres lepper kommer i strid, og hans munn roper på slag. En dåres munn er hans egen ødeleggelse, hans lepper er en snare for hans sjel. En baktalers ord er som lekre retter, de trenger inn til det innerste av kroppen. Den som er lat i sitt arbeid, er den store ødeleggerens bror. Herrens navn er et sterkt tårn. Den rettferdige springer til det og er trygg. Den rikes eiendom er hans sterke by og som en trygg mur i hans egne tanker. Før ødeleggelsen kommer, er en manns hjerte hovmodig, men ydmykhet kommer før ære. For den som svarer på en sak før han hører den, blir det bare dumhet og skam. En manns ånd holder ham oppe i sykdom, men hvem kan bære en sønderknust ånd? Den forstandiges hjerte vinner kunnskap, og de vises øre søker kunnskap. Et menneskes gave åpner vei for ham, og fører ham fram for de store. Den som er først til å legge fram sin sak, ser ut til å ha rett, helt til hans neste kommer og gransker ham. Å kaste lodd får striden til å roe seg, og det skiller de mektige fra hverandre. En bror som har lidd urett, er vanskeligere å vinne enn en sterk by, og stridigheter er som bommene for en borg. En manns behov blir mettet av frukten av hans munn. Med grøden fra sine lepper blir han tilfredsstilt. Død og liv er i tungens makt, og de som elsker den, skal spise frukten av den. Den som finner en kone, finner det gode; han har fått velbehag fra Herren. Den fattige kommer med bønner om nåde, men den rike gir harde svar. En mann som har venner, må selv være vennlig, men det finnes venner som er mer trofaste enn en bror. Bedre er den fattige som vandrer ulastelig, enn en som slenger med sine lepper som en dåre. Det er heller ikke godt for en sjel å være uten kunnskap, og den som forhaster seg med sine føtter, den synder. Menneskets egen dumhet gjør hans vei kroket, og i sitt hjerte er han bitter på Herren. Rikdom gir mange venner, men den fattige blir skilt fra sin venn. Et falskt vitne skal ikke gå ustraffet, og den som taler løgner, skal ikke slippe unna. Mange ber om velvilje fra den fornemme, alle vil være venner med en mann som gir gaver. Alle den fattiges brødre hater ham, hvor mye mer holder ikke hans venner seg langt unna! Han søker etter ord til dem, men de blir bare borte. Den som vinner forstand, elsker sin egen sjel. Den som tar vare på forstand, skal finne det gode. Et falskt vitne skal ikke gå ustraffet, og den som taler løgner, skal gå fortapt. Det sømmer seg ikke for en dåre å føre et overdådig liv, enda mindre for en slave å herske over fyrster. Et menneskes klokskap gjør ham sen til vrede, og det er hans ære å tilgi en overtredelse. Kongens vrede er som løvens brøl, men hans velbehag er som dogg på gresset. En tåpelig sønn er til ødeleggelse for sin far, og en kones tretter er som stadige takdrypp. Hus og rikdom er en arv fra fedrene, men en kone som ferdes klokt, kommer fra Herren. Dovenskap fører en inn i dyp søvn, og den late skal sulte. Den som tar vare på budet, bevarer sin sjel. Men den som ikke bryr seg om sine veier, skal dø. Den som er gavmild mot den fattige, låner til Herren, og Han skal gjengjelde ham for hans gjerning. Rettled din sønn, for det er ennå håp, men gjør det ikke til din sjels lyst at han skal dø. Den som ofte blir harm, får selv lide straff, for dersom du redder ham, må du gjøre det igjen og igjen. Hør på råd og ta imot rettledning, for at du kan være vis helt til din siste dag. Det er mange slags tanker i en manns hjerte, men det er Herrens råd som skal bli stående. Det en venter av et menneske, er barmhjertighet, den fattige er bedre enn en mann som lyver. Frykten for Herren fører til liv, tilfreds kan han legge seg til hvile, og det onde skal ikke komme over ham. Den late stikker bare hånden i fatet, men orker ikke engang å føre den opp til munnen igjen. Slå en spotter, og den uforstandige vil bli klok. Irettesett den som har forstand, og han vil få mer innsikt i kunnskap. Den som opptrer med vold mot sin far og jager bort sin mor, er en sønn som bringer skam og vanære. Slutt å høre på rettledning, min sønn, og du kommer til å fare vill fra kunnskapens ord. Et ondt vitne spotter retten, og de ugudeliges munn sluker misgjerning. Straffedommer er beredt for spottere og slag for dårenes rygg. Vinen er en spotter, sterk drikk er en bråkmaker. Hver den som føres vill av den, er ikke vis. Kongens vrede er som et løvebrøl. Den som vekker ham til harme, synder mot sin egen sjel. Det er ære for mannen å slutte å stride, men den som er dum, begynner gjerne en trette. Den late vil ikke pløye fordi det er kalt, han tigger i høsttiden, men det finnes ingenting. Et godt råd i mannens hjerte er som dypt vann, en forstandig mann vil øse av det. Blant mange mennesker vil hver mann rope ut sin egen barmhjertighet, men hvem kan vel finne en trofast mann? Den rettferdige vandrer ulastelig, hans barn er salige etter ham. En konge som sitter på dommersetet, sender bort all ondskap med et blikk. Hvem kan si: «Jeg har renset mitt hjerte, jeg er ren fra min synd»? To slags lodd og to slags mål er en styggedom for Herren, ja, begge deler er det. Allerede unggutten gjør seg kjent ved sine gjerninger, om det han gjør er rent og rett. Øret som hører og øyet som ser, det er Herren som har dannet dem begge. Elsk ikke søvnen, for da blir du fattig. Åpne dine øyne, så skal du mettes med brød. «Dårlig, dårlig», sier kjøperen, men når han har gått sin vei, skryter han av det. Det finnes gull og en mengde perler, men kunnskapens lepper er en kostbar juvel. Ta klærne fra den som har stilt sikkerhet for en fremmed, og ta pant av ham for de som forfører! Brød vunnet ved svik smaker søtt for mannen, men etterpå vil hans munn bli fylt med grus. Planer blir stadfestet ved rådslagning. Gå ut i striden ved hjelp av kloke råd! Den som farer med sladder, avslører hemmeligheter. Slå deg derfor ikke sammen med en som er løsmunnet. Den som forbanner sin far eller sin mor, hans lampe skal slokne i det dypeste mørke. En arv som raskt ble vunnet i begynnelsen, blir ikke til velsignelse helt til slutt. Si ikke: «Jeg vil gjengjelde det onde.» Vent på Herren, og Han skal frelse deg. To slags vektlodd er en styggedom for Herren, og falsk vekt er ikke av det gode. En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstå sin egen vei? Det er en snare for mennesket å hellige noe for raskt, og først etterpå tenke gjennom hva løftene gikk ut på. En vis konge skiller ut de ugudelige, og lar treskehjulet gå over dem. Menneskets ånd er en Herrens lampe, den ransaker alt i menneskets indre. Miskunnhet og sannhet bevarer kongen, ved barmhjertighet blir hans trone holdt oppe. Styrke er de unges pryd, og de gamles ære er deres grå hår. Sårets åpne skrammer renser bort ondt. Slik er det også med slag som rammer menneskets indre. Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer det dit Han vil. Hver vei er rett i mannens egne øyne, men Herren prøver hjertets motiv. Heller enn offer har Herren utvalgt seg at det blir gjort rettferdighet og rett. Et stolt blikk og et hovmodig hjerte, de ugudeliges lampe er synd. Den flittiges planer gir sannelig rik avkastning, men hver den som har hastverk, må lide tap. Å vinne skatter ved en løgnaktig tunge er en flyktig tomhet for dem som søker død. De ugudeliges egen vold skal rive dem bort, fordi de nekter å gjøre rett. Skyldtynget mann går krokveier, men den rene gjør sin gjerning i oppriktighet. Det er bedre å bo i en krok på taket enn å dele hus med en trettekjær kvinne. Den ugudeliges sjel begjærer det onde. Hans neste finner ingen nåde for hans øyne. Når spotteren bøtelegges, blir den uforstandige vis. Når den vise får veiledning, tar han imot kunnskap. Den rettferdige følger klokt med på den ugudeliges hus. Han forkaster de ugudelige for deres ondskap. Den som lukker sitt øre for den fattiges rop, skal selv måtte rope og ikke bli hørt. En gave i det skjulte stiller vrede, og en bestikkelse stukket inn ved brystet, stiller kraftig harme. Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men for dem som gjør misgjerning, er det bare en gru. Det menneske som farer vill fra klokskapens vei, må hvile i dødningers forsamling. Den mann som elsker vellyst, blir fattig. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik. Den ugudelige skal bli løsepenge for den rettferdige, og den troløse for de oppriktige. Det er bedre å bo i ødemarken enn med en trettekjær og arg kvinne. Det er kostbare skatter og olje i den vises bolig, men et dåraktig menneske sløser det bort. Den som jager etter rettferdighet og miskunnhet, skal finne liv, rettferdighet og ære. En vis mann stormer de mektiges by og river ned festningen de stolte på. Den som vokter sin munn og sin tunge, bevarer sin sjel fra trengsler. En som er frekk og stolt, «spotter» er hans navn. Han går fram med uhemmet frekkhet. Den lates begjær dreper ham, for hans hender nekter å arbeide. Dagen lang er han fylt av grådig begjær, men den rettferdige gir og holder ikke tilbake. De ugudeliges offer er en styggedom, hvor mye mer når de bringer det i ond hensikt! Et falskt vitne skal gå fortapt, men den mann som hører etter, skal alltid få tale. En ugudelig mann gjør ansiktet hardt, men den oppriktige trygger sin vei. Det finnes ikke noen visdom eller noen forstand eller noe råd som nytter mot Herren. Hesten gjøres klar til stridens dag, men frelsen kommer fra Herren. Å få et godt navn er mer verd enn stor rikdom, å få nåde er bedre enn sølv og gull. Den rike og den fattige har dette til felles: Herren er Skaperen av dem begge. Den kloke forutser det onde og søker skjul, men de uforstandige går bare videre og blir bøtelagt. Lønnen for ydmykhet og frykt for Herren er rikdom, ære og liv. Torner og snarer er på den fordervedes vei. Den som vil verge sin sjel, holder seg langt borte fra dem. Lær den unge den veien han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel. Den rike hersker over de fattige, og den som låner, blir utlånerens slave. Den som sår urett, skal høste det onde, og sin vredes kjepp skal han miste. Den som har øye for å gjøre godt, skal bli velsignet, for han gir av sitt brød til den fattige. Driv spotteren bort, og striden skal opphøre. Ja, strid og hån skal få ende. Den som elsker et rent hjerte, har nådens ord på sine lepper. Kongen vil være hans venn. Herrens øyne beskytter kunnskap, men den troløses ord river Han ned. Den late sier: «Det er en løve der ute! Jeg kommer til å bli drept på gatene!» Den løsaktige kvinnes munn er en dyp avgrunn. Den Herren er vred på, faller ned i den. Dumhet er bundet til den unges hjerte. Tuktestaven driver den langt bort fra ham. Den som undertrykker den fattige for å øke sin rikdom, og den som gir til de rike, vil sannelig ende i fattigdom. Bøy ditt øre og hør på de vises ord, la ditt hjerte søke min kunnskap! For det er herlig om du bevarer dem i ditt indre. Må de alle henge fast ved dine lepper! For at du skal stole på Herren, har jeg rettledet deg i dag, nettopp deg. Har jeg ikke allerede skrevet om det ypperste til deg, om råd og kunnskap, så jeg kan gjøre deg kjent med vissheten i sannhetens ord, så du kan gi svar med sannhetens ord til dem som sender bud til deg? Ran ikke den fattige fordi han er fattig, slå heller ikke ned den elendige i porten! For Herren skal føre deres sak, og Han skal plyndre deres sjel som plyndrer dem. Velg ikke en som er bråsint, som venn, du skal ikke slå lag med en oppfarende mann, så du ikke skal lære deg å følge hans stier og legge en snare for din sjel. Vær ikke en av dem som gir håndslag, som kausjonerer for gjeld. Hvis du ikke har noe å betale med, hvorfor skulle da noen ta sengen din bort under deg? Flytt ikke gamle grensesteiner, dem dine fedre har satt opp. Ser du en mann som er dyktig i sitt arbeid? Han skal tre i tjeneste for konger og ikke tjene for ukjente menn. Når du setter deg ned for å spise med en hersker, skal du merke deg nøye hvem du har foran deg. Sett kniven for din strupe hvis du er en grådig mann. Ha ikke lyst på hans lekre retter, for de er bare løgnens mat. Slit deg ikke ut for å bli rik, la det være for din egen forstands skyld. For når du kaster et blikk på rikdommen, er den der ikke lenger. Sannelig, den lager seg bare vinger som en ørn og flyr opp mot himmelen. Spis ikke brødet til en gnier, ha ikke lyst på hans lekre retter! For slik som han tenker i sin sjel, slik er han. «Spis og drikk!» sier han til deg, men hans hjerte er ikke med deg. Brødbiten du har spist, kaster du bare opp igjen, og dine vennlige ord er bortkastet. Tal ikke for dårens ører, for han bare forakter din kloke tale. Flytt ikke gamle grensesteiner, og treng ikke inn på den farløses marker! For deres Forløser er mektig. Han skal føre deres sak mot deg. Hengi ditt hjerte til rettledning og dine ører til kunnskaps ord. Hold ikke rettledningen tilbake fra den unge, for når du tukter ham med staven, skal han ikke dø. Du tukter ham med staven og utfrir hans sjel fra dødsriket. Min sønn, hvis ditt hjerte er vist, skal mitt hjerte glede seg, sannelig, jeg selv, ja, mitt innerste skal fryde seg når dine lepper taler det som er rett. Ditt hjerte skal ikke misunne syndere, men det skal frykte Herren med iver hele dagen. For sannelig, det er en framtid, ditt håp skal ikke gå til grunne. Hør, min sønn, og vær vis! Styr ditt hjerte rett på veien! Vær ikke sammen med drankere eller med dem som fråtser i kjøtt. For drankeren og fråtseren vil ende i fattigdom, og døsighet kler en mann i filler. Hør på din far som ga deg livet, og forakt ikke din mor når hun er gammel. Kjøp sannheten og selg den ikke, sammen med visdom, rettledning og forstand! Den rettferdiges far skal fryde seg stort, og den som ble far til en vis, skal glede seg over ham. La din far og din mor glede seg, og la henne som fødte deg, fryde seg! Min sønn, gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha sin lyst i mine veier! For horkvinnen er en dyp avgrunn, og en løsaktig kvinne er en trang brønn. Hun ligger også på lur etter et offer og lar det bli flere av de troløse blant menneskene. Hvem har ve? Hvem har sorg? Hvem har tretter? Hvem har klage? Hvem har sår uten grunn? Hvem har sløve øyne? De som sitter lenge over vinen, de som går på leting etter blandet vin. Se ikke på vinen, hvor rød den er, når den sprudler i begeret, når den inntas så rikelig. Til slutt biter den som en slange og stikker som en giftslange. Dine øyne vil se fremmede ting, og ditt hjerte taler fordervelse. Ja, du blir lik en som legger seg ned midt ute på havet, eller lik en som ligger på toppen av masten og sier: «De har slått meg, men jeg ble ikke skadet. De har banket meg, men jeg kjente det ikke. Når skal jeg våkne, så jeg kan få tak i mer?» Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ønsk heller ikke å være sammen med dem! For deres hjerte pønsker bare på vold, og deres lepper taler om ulykke. Ved visdom blir et hus bygd, og ved forstand blir det grunnfestet. Ved kunnskap blir rommene fylt med alle kostbare og herlige rikdommer. En vis mann er sterk, ja, en mann med kunnskap øker kraften. For ved kloke råd skal du utkjempe din egen strid, og der det er mange rådgivere, er det frelse. Visdom er for høyt for den dumme. Han åpner ikke munnen i porten. Den som planlegger å gjøre ondt, skal kalles en intrigemaker. Den dummes påfunn er synd, og spotteren er en styggedom for menneskene. Hvis du mister motet på trengselens dag, da har du liten styrke. Utfri dem som føres mot døden, hold igjen dem som stabber av gårde for å drepes. Hvis du sier: «Sannelig, vi visste det ikke», skal da ikke Han som prøver hjertene, forstå det? Han som våker over din sjel, kjenner Han ikke til det? Skal ikke Han gjengjelde hvert menneske etter dets gjerninger? Min sønn, spis honning, for det er godt, og honningkake, som er søt for din gane. På samme måten skal visdommens kunnskap være for din sjel. Hvis du har funnet den, er det en framtid, og ditt håp skal ikke gå til grunne. Ligg ikke på lur som en ugudelig mot den rettferdiges bolig! Du må ikke plyndre hans hvilested. For en rettferdig kan falle sju ganger og reise seg opp igjen, men de ugudelige skal falle når ulykken kommer. Gled deg ikke når din fiende faller, og fryd deg ikke i ditt hjerte når han snubler, for at ikke Herren skal se det, og det blir ondt i Hans øyne, og Han vender sin vrede bort fra din fiende. La ikke din harme opptennes på grunn av dem som gjør ondt, og vær ikke misunnelig på de ugudelige! For det er ingen framtid for den onde. De ugudeliges lampe skal slokne. Frykt Herren, min sønn, og kongen! Slå deg ikke sammen med dem som vil endre på dette. For ulykken skal komme plutselig over dem, og hvem vet hvilken ødeleggelse disse to kan bringe? Også disse ordene hører til de vise: Det er ikke rett å la folks anseelse avgjøre dommen. Den som sier til den skyldige: «Du er rettferdig», ham skal folk forbanne, ja, alle folkeslagene skal fordømme ham. Men de som irettesetter, skal fryde seg, og den gode velsignelsen skal komme over dem. Et svar med de rette ord er som et kyss på leppene. Fullfør ditt arbeid der ute, sett det i stand slik du vil ha det ute på marken. Etter det kan du bygge ditt hus. Vær ikke vitne mot din neste uten grunn, vil du svikte ham med dine lepper? Si ikke: «Som han har gjort mot meg, skal jeg gjøre mot ham. Jeg skal gi hver mann igjen etter hans gjerninger.» Jeg gikk forbi marken til en lat mann og forbi vingården til et menneske som manglet forstand. Og se, der var den, fullstendig overgrodd med tistler. Bakken var dekket av ugress. Steinmuren rundt var revet ned. Se, jeg observerte, jeg la meg dette på hjertet, jeg så og lot meg rettlede av det: La meg sove litt, la meg slumre litt, la meg folde hendene litt for å hvile, da skal fattigdommen komme som en omstreifer, og nøden som en væpnet mann. Dette er også noen ordspråk av Salomo, som Judakongen Hiskias menn skrev av: Det er Guds ære å skjule en sak, men kongers ære å utforske saken. Som himmelens høyde og som jordens dyp, slik er også kongers hjerter uransakelige. Skill slagget ut fra sølvet, så skal det føres til sølvsmeden for å bli til et smykke. Ta bort den ugudelige fra kongens åsyn, så skal hans trone bli grunnfestet i rettferdighet. Fremhev ikke deg selv for kongens åsyn, og still deg ikke på de stores plass! For det er bedre at han sier til deg: «Kom hit opp!» enn at du blir satt lavere ned i den fornemme mannens nærvær, ham dine øyne har sett. Vær ikke snar med å gå til rettssak mot noen! For hva vil du gjøre til slutt, når din neste har gjort deg til skamme? Før bare din sak med din neste, men avslør ikke en annens hemmelighet! Gjør du det, vil den som hører om dette, føre skam over deg, og ditt dårlige rykte kan ikke rettes opp. Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid. Som en ørering av gull og et smykke av fint gull er den vise som taler irettesettelse for et lydig øre. Lik kjølende snø i høsttiden er en trofast budbærer for dem som sender ham, for han fornyer sjelen til sin herre. Den som kommer med tomt skryt om at han skal gi, er som skyer og vind uten regn. Ved at en er sen til vrede, blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser bein. Har du funnet honning? Spis da bare så mye du trenger, så du ikke skal bli overmett av den og kaste den opp igjen. Sett sjelden din fot i din nestes hus, så han ikke blir trett av deg og hater deg. En mann som fører falskt vitnesbyrd mot sin neste, er som en hammer, et sverd og en skarp pil. Tillit til den troløse på trengselens dag er som en vond tann og en fot som svikter. Som å ta av seg kappen på en kald dag og eddik på soda, slik er den som synger sanger for et hjerte som lider. Hvis din fiende er sulten, gi ham brød å spise! Hvis han er tørst, gi ham vann å drikke! For på den måten samler du glødende kull på hans hode, og Herren skal lønne deg. Nordavinden føder regn, og en tunge som baktaler, skaper bitre ansikt. Det er bedre å bo i en krok på taket enn å dele hus med en trettekjær kvinne. Lik kaldt vann for en trett sjel er gode nyheter fra et land langt borte. En rettferdig som gir etter for den ugudelige, er lik en grumset kilde og en forurenset brønn. Det er ikke godt å spise for mye honning. Å søke sin egen ære gir ingen ære. Den som ikke kan styre sitt eget sinn, er som en nedrevet by uten mur. Som snø om sommeren og regn om høsten, slik er ære upassende for en dåre. Lik en flygende spurv, som en svevende svale, slik skal det være med en grunnløs forbannelse, den skal ikke ramme. En svøpe for hesten, et bissel for eselet og en kjepp for dårens rygg. Svar ikke en dåre like dumt som han spør, så ikke du også skal bli som ham. Svar en dåre like dumt som han spør, så han ikke skal bli vis i egne øyne. Å sende bud ved en dåre er som å hogge av føttene og drikke det bitre. Den lammes bein henger kraftløse, slik er et ordspråk i munnen på dårer. Lik en som fester steiner i slyngen, er den som gir ære til en dåre. Lik en torne som går inn i drankerens hånd, er ordspråk i munnen på dårer. Mesteren danner alt, men den som leier en dåre, er lik den som leier tilfeldige som går forbi. Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som gjentar sin dumhet. Ser du en mann som er vis i egne øyne? Det er mer håp for en dåre enn for ham. Den late sier: «Det er en løve på veien, en grusom løve ute på gatene!» Lik døren svinger på hengselen, snur den late seg i sin seng. Den late stikker hånden i fatet, men er for trett til å føre den tilbake til munnen. Den late er visere i egne øyne enn sju menn som kan svare med dømmekraft. Den som bare går forbi og blander seg inn i en krangel som ikke gjelder ham selv, er lik den som griper en hund i ørene. Lik en gal mann som skyter brannpiler og dødelige piler, er den mann som sviker sin neste og sier: «Jeg bare spøkte!» Uten ved dør ilden ut. Der det ikke er noen baktaler, opphører striden. Som trekull er for glør og ved for ilden, slik fyrer en trettekjær mann opp under strid. Baktalerens ord er som lekre retter, og de synker ned i menneskets indre. Brennende lepper sammen med et ondt hjerte er som leirkar dekket med sølvslagg. Den som hater, vil skjule det med sine lepper, men han samler opp svik i sitt indre. Selv om hans røst er vennlig, så tro ham ikke, for det er sju styggedommer i hans hjerte. Selv om hans hat er dekket med svik, vil hans ondskap bli avslørt i forsamlingen. Den som graver en grav, skal selv falle i den, og den som ruller bort en stein, skal få den over seg. En løgnaktig tunge hater dem den knuser, og en smigrende munn fører til fall. Ros deg ikke av morgendagen, for du vet ikke hva dagen vil bringe. La en annen rose deg, og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper! En stein er tung, og sand er en byrde, men den dummes vrede er tyngre enn dem begge. Harme er grusomt, og vrede er som en storflom, men hvem kan holde stand mot sjalusi? Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som holdes skjult. En venn er trofast selv når han sårer, men en fiendes kyss er svikefulle. En som er mett, har avsky for honningkaken, men for en som er sulten, blir alt bittert til søtt. Lik en fugl som er kommet bort fra sitt rede, er en mann som flakker omkring borte fra sitt eget bosted. Salveolje og parfyme gleder hjertet. Det gjør også en venn som gir råd for sjelen. Svikt ikke din egen venn eller din fars venn, og gå ikke til din brors hus på din ulykkes dag! Det er bedre med en nabo i nærheten enn en bror langt borte. Min sønn, vær vis og gjør mitt hjerte glad, så jeg kan gi svar til den som håner meg. Den kloke forutser det onde og søker skjul. De uforstandige går videre og blir bøtelagt. Ta klærne fra den som har stilt sikkerhet for en fremmed, og ta pant av ham for utlendingene. Når noen står tidlig opp og velsigner sin venn med høy røst om morgenen, skal det regnes som en forbannelse. Stadig takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær kvinne ligner hverandre. Å stagge henne er som å stoppe vinden eller gripe olje med sin høyre hånd. Slik jern slipes av jern, slipes mannens framferd av sin venn. Den som steller fikentreet, skal spise frukten av det. Slik skal den som tar vare på sin herre, få ære. Slik ansikt speiler ansikt i vann, finner det ene mennesket sitt hjerte igjen i det andre. Dødsriket og fortapelsen blir aldri mettet, heller ikke menneskenes øyne blir mettet. Smeltedigelen er for sølv og smelteovnen for gull, og en mann prøves ved det som sies om ham. Selv om du knuser den dumme i morteren med støteren sammen med knust korn, vil hans dumhet likevel ikke bli borte. Gjør deg flid med å lære hvordan ditt småfe ser ut, og ha omsorg for din buskap! For rikdommer varer ikke evig, og en krone varer ikke gjennom alle slektsledd. Når høyet er tatt bort, og nytt gress kommer til syne, og vekstene på fjellene blir samlet inn, gir lammene deg klær, og bukkene betaler prisen for en åker. Du har geitemelk nok til mat for deg og ditt husfolk og til livsopphold for dine tjenestepiker. Den ugudelige flykter selv om ingen forfølger, men de rettferdige er trygge som en løve. Når landet lever i overtredelse, får det mange herrer. Men ved et menneske som har forstand og kunnskap, vil retten vare ved. En fattig mann som holder de hjelpeløse nede, er som kraftig regn som ikke lar noe stå igjen til brød. De som forkaster loven, priser de ugudelige, men de som holder loven, ligger i strid med dem. Onde mennesker forstår ikke den rette dommen, men de som søker Herren, forstår alt. Bedre er den fattige som vandrer ulastelig, enn den falske som går på flere veier, selv om han er rik. Den som holder loven, er en forstandig sønn, men den som er venn med fråtserne, gjør skam på sin far. Den som øker sin rikdom ved rente og åger, samler for en som vil være barmhjertig mot de hjelpeløse. Den som vender sitt øre bort fra å høre på loven, selv hans bønn er en styggedom. Den som fører de oppriktige vill på den onde vei, skal falle i sin egen grav. Men de ulastelige skal arve det gode. Den rike mannen er vis i egne øyne, men den hjelpeløse som har forstand, gjennomskuer ham. Når de rettferdige fryder seg, er det stor herlighet. Men når de ugudelige kommer seg opp, må en lete etter folk. Den som skjuler sine overtredelser, skal det ikke gå godt, men den som bekjenner og vender seg fra dem, skal få barmhjertighet. Salig er det menneske som alltid frykter, men den som forherder sitt hjerte, faller i det onde. Som en brølende løve og en grådig slagbjørn er en ugudelig hersker over et fattig folk. En fyrste som mangler forstand, utøver mye vold. Men de som hater urett vinning, får flere levedager. Et menneske som er tynget av blodskyld for en sjel, flykter mot graven; de må ikke hjelpe ham! Den som vandrer ulastelig, skal bli frelst. Men den falske som går på flere veier, skal plutselig falle. Den som dyrker sin åker, skal få rikelig brød, men den som bare jager etter tomhet, skal få nok av fattigdom. En trofast mann får mange velsignelser, men den som haster etter å bli rik, kommer ikke ustraffet fra det. Å vise partiskhet er ikke rett, men det er mange som blir overtredere for en brødbit. En gnier haster etter rikdom, men han forstår ikke at fattigdommen vil komme over ham. Den som irettesetter et menneske, skal etterpå vinne mer gunst enn den som smigrer med tungen. Den som raner sin far eller sin mor og sier: «Det er ingen overtredelse», nettopp han er en av drapsmennene. Den som har en grådig sjel, pisker opp strid. Men den som stoler på Herren, skal mettes med fete retter. Den som stoler på sitt eget hjerte, er en dåre. Men hver den som vandrer i visdommen, skal bli utfridd. Den som gir til den fattige, skal ikke mangle noe, men den som lukker sine øyne, får mange forbannelser. Når de ugudelige kommer seg opp, skjuler menneskene seg. Men når de blir borte, blir de rettferdige mange. En mann som ofte blir irettesatt, men likevel gjør nakken stiv, skal brått bli knust, og det finnes ingen legedom. Når de rettferdige blir i flertall, gleder folket seg. Men når en ugudelig hersker, sukker folket. Den mannen som elsker visdom, gleder sin far. Men den som er venn med horkvinner, ødsler bort rikdommen. Kongen grunnfester landet ved rett, men den som tar imot bestikkelser, river det ned. En mann som smigrer sin neste, legger ut et garn for hans føtter. Ved overtredelse blir en ond mann fanget, men den rettferdige synger og gleder seg. Den rettferdige tar seg av de hjelpeløses sak, men den ugudelige forstår seg ikke på slik kunnskap. Spottere hisser opp byen, men de vise får vreden til å legge seg. Hvis en vis mann trekker den dumme for retten, vil han både rase og le, men ikke holde fred. Den blodtørstige hater den ulastelige, men de oppriktige har omsorg for hans sjel. En dåre gir utløp for alle sine følelser, men en vis mann holder dem tilbake. Hvis en hersker lytter til løgnaktige ord, blir alle hans tjenere ugudelige. Både den fattige og undertrykkeren har dette til felles: Det er Herren som gir begges øyne lys. Kongen som dømmer de hjelpeløse med sannhet, hans trone skal være grunnfestet for evig. Ris og irettesettelse gir visdom, men en gutt som er overlatt til seg selv, fører skam over sin mor. Når de ugudelige blir i flertall, øker overtredelsen. Men de rettferdige skal få se deres fall. Rettled din sønn, så gir han deg ro. Ja, han skal være til velbehag for din sjel. Uten åpenbaring kaster folket alle hemninger. Men salig er den som følger loven. En slave lar seg ikke rettlede bare med ord, for selv om han forstår, bryr han seg ikke om det. Ser du en mann som forhaster seg med sine ord? Det er mer håp for dåren enn for ham. Den som skjemmer bort en slave fra ungdommen av, får til slutt en som vil overta alt etter seg. Den mann som er snar til vrede, pisker opp strid, og den som er oppfarende, får mange overtredelser. Et menneskes hovmod fører ham til fall, men den som er ydmyk i ånden, vinner ære. Den som deler med en tyv, hater sin egen sjel. Han sverger på at han skal fortelle sannheten, men forteller likevel ingenting. Menneskefrykt fører i snare, men den som stoler på Herren, skal være trygg. Mange innynder seg hos herskeren, men mannens rett kommer fra Herren. En urettferdig mann er en styggedom for de rettferdige, og den som følger oppriktighetens vei, er en styggedom for den ugudelige. Ord og utsagn av Agur, Jakes sønn. Denne mannen forkynte for Itiel, for Itiel og Ukkal: Sannelig, jeg er mer ufornuftig enn noen mann, jeg har ikke et menneskes forstand. Jeg har ikke lært visdom, og jeg lærte ikke å kjenne Den Helliges kunnskap. Hvem har steget opp til Himmelen eller steget ned? Hvem har samlet vinden i sin hule hånd? Hvem har bundet vannene i et klede? Hvem har grunnfestet alle jordens ender? Hva er Hans navn, og hva er Hans Sønns navn? Du vet det uten tvil. Alt Guds Ord er rent. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham. Legg ikke noe til Hans Ord, så Han ikke skal straffe deg, og du blir stående som en løgner. To ting ber jeg Deg om, nekt meg dem ikke før jeg dør. La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg verken fattigdom eller rikdom! La meg få spise mitt tilmålte brød, så jeg ikke skal fornekte når jeg blir mett og si: «Hvem er Herren?», og så jeg ikke skulle stjele og vanære min Guds navn om jeg ble fattig. Baktal ikke en tjener for hans herre, så han ikke skal forbanne deg, og du bli funnet skyldig. Det er en slekt som forbanner sin far og ikke velsigner sin mor. Det er en slekt som er ren i egne øyne, men som ikke har fått vasket bort sin egen urenhet. Det er en slekt, å, hvor hovmodige deres øyne er! De hever sine øyebryn. Det er en slekt, deres tenner er som sverd, deres kjever er som kniver, som eter de fattige ut av landet, og de trengende bort fra menneskene. Blodsugeren har to døtre: «Gi» og «Gi». Det er tre som aldri blir mette, fire som aldri sier: «Nok!»; dødsriket, det ufruktbare morsliv, jorden som ikke blir mett av vann, og ilden som aldri sier: «Nok!» Et øye som spotter far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene i dalen hakke ut, og ørneungene skal ete det. Det er tre ting som er for underfulle for meg, ja, fire som jeg ikke forstår: ørnens vei under himmelen, slangens vei over berget, skipets vei på havet og mannens vei til jomfruen. Dette er horkvinnens vei: Hun spiser, tørker seg rundt munnen og sier: «Jeg har ikke gjort noe ondt.» For tre ting skjelver jorden, ja, fire kan den ikke holde ut: for en slave når han regjerer, en dåre når han blir mettet av brød, for en forsmådd kvinne når hun er gift, og en tjenestepike som arver sin husfrue. Disse fire er små på jorden, men de er de vise blant vise: Maurene er et folk som ikke er sterkt, likevel lagrer de opp sin føde om sommeren. Fjellgrevlingene er et folk som ikke har mye kraft, likevel lager de sine hus i berget. Gresshoppene har ingen konge, likevel drar de alle fram i flokker. Firfislen kan du gripe med hendene, likevel er den i kongens slott. Dette er tre som skrider staselig framover, ja, fire som er staselige når de går: Løven, den mektige blant dyrene, som ikke viker unna for å m?te noen som helst, den stolte hanen, bukken og en konge som har sin hær med seg. Hvis du har vært så dum at du har opphøyet deg selv, eller hvis du har tenkt ut ondskap, da legg hånden på munnen! For som trykk på melk gir smør og trykk på nese gir blod, slik vil trykk på vrede gi strid. Kong Lemuels ord, den byrden som hans mor ga ham rettledning om: Hva nå, du min sønn? Hva nå, du sønn av mitt liv? Hva nå, du mine løfters sønn? Gi ikke din kraft til kvinner, legg ikke dine veier til det som ødelegger konger. Det er ikke for konger, Lemuel, det er ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å ha lyst på sterk drikk, så de ikke skal drikke og glemme loven og fordreie retten for alle undertrykte. Gi sterk drikk til den som holder på å gå under, og vin til dem som er bitre i sjelen. La ham drikke og glemme sin fattigdom og ikke lenger huske på sin elendighet. Åpne din munn for den stumme, i alle deres sak som holder på å gå til grunne. Åpne opp din munn, døm rettferdig og før saken for den fattige og den trengende! En god kone, hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verd. Hennes manns hjerte stoler på henne, og det skorter ikke på vinning. Hun gjør ham godt og ikke ondt alle sitt livs dager. Hun sørger for ull og lin, og med flid arbeider hun med sine hender. Hun er som kjøpmannens skip, hun henter sitt brød langt borte fra. Hun står opp mens det ennå er natt og sørger for mat til sitt husfolk og fordeler arbeid til sine tjenestepiker. Hun undersøker en åker og skaffer seg den. For det hun tjener med sine hender, planter hun en vingård. Hun binder opp om livet med kraft, og hun styrker sine armer. Hun forstår at hun gjør en god handel, hennes lamper slokner ikke om natten. Hun rekker hendene ut til håndteinen, hun holder spindelen med hånden. Hun åpner sin hånd for den fattige, ja, hun rekker hendene ut til den trengende. Hun frykter ikke snøen for sitt hus, for hele hennes husfolk har klær av skarlagen. Hun lager seg tepper. Hennes egne klær er av fint lin og purpur. Hennes mann er kjent i porten der han sitter sammen med de eldste i landet. Hun lager klær av lin og selger dem, og leverer belter til kjøpmannen. Styrke og verdighet er hennes kledning. Hun smiler mot dagen som kommer. Hun åpner sin munn med visdom, barmhjertighetens lov er på hennes tunge. Hun våker over de veiene hennes husfolk går, og brød som er vunnet i latskap, spiser hun ikke. Hennes barn står fram og priser henne salig. Hennes mann roser henne: «Det finnes mange gode kvinner, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, skal prises. Gi henne frukten av hennes egne henders arbeid, og hennes egne gjerninger skal bære fram hennes pris i porten. Ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem. «Tomt og verdiløst », sier Forkynneren. «Tomt og verdiløst, alt er tomhet.» Hvilken vinning har mennesket av alt sitt strev, det han strever med under solen? Generasjoner går og generasjoner kommer, men jorden står for evig. Solen går opp, og solen går ned, den jager videre til det stedet der den sto opp. Vinden farer mot sør og vender så mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden og kommer stadig tilbake til sitt kretsløp. Alle elvene renner ut i havet, likevel blir ikke havet fullt. Til det stedet elvene kom fra, dit vender de alltid tilbake igjen. Mange ord tretter bare ut, og mannen får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mettet av å se, heller ikke blir øret fylt opp av hva det får høre. Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen. Kan det sies om noe: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vært til i eldgamle tider som var før oss. Ingen minnes det som kom først, og om alt det som kommer, skal det heller ikke være noe minne hos dem som kommer etter. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem. Jeg har hengitt mitt hjerte til å søke og granske ved visdom alt det som har skjedd under himmelen. Denne onde plagen har Gud gitt til menneskets sønner, så de kan oppøve seg ved den. Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er meningsløshet og jag etter vind. Det som er kroket, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke regnes med. Jeg talte i mitt hjerte og sa: «Se, jeg er blitt stor, og jeg har fått mer visdom enn alle dem som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har fått innsikt i stor visdom og kunnskap.» Jeg henga mitt hjerte til å forstå visdom og forstå hva galskap og dårskap er. Jeg fikk erkjenne at også dette er jag etter vind. For med stor visdom følger stor sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte. Jeg sa i mitt hjerte: «Kom nå, jeg vil teste deg med lykke, så du kan se det som er godt.» Men sannelig, også dette var tomhet. Jeg sa om latteren: «Galskap!» og om lykken: «Hva kan den utrette?» Jeg gransket i mitt hjerte etter hvordan jeg kunne tilfredsstille mitt kjøtt med vin – samtidig som mitt hjerte ledet meg med visdom – og hvordan jeg kunne holde fast på dårskap, inntil jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle de dagene de har å leve. Jeg satte store ting i verk, jeg bygde meg hus og plantet vingårder. Jeg anla hager og lystparker, jeg plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde vanndammer til å vanne den skogen av trær som vokste opp. Jeg kjøpte slaver og slavinner, jeg hadde tjenere som var født i mitt hus. Ja, jeg hadde mer storfe og småfe enn alle som hadde vært i Jerusalem før meg. Jeg samlet meg også sølv, gull og skatter fra kongene og fra provinsene. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, forlystelser for menneskenes barn, mange medhustruer. Slik ble jeg stor, ja, større enn alle dem som hadde vært før meg i Jerusalem. Også min visdom ble bevart hos meg. Ikke noe av alt det mine øyne begjærte, holdt jeg tilbake fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen lykke, for mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev. Dette ble min belønning for alt mitt strev. Deretter la jeg merke til alt det arbeidet mine hender hadde gjort, og på alt det jeg hadde strevd med. Se, alt var meningsløshet og jag etter vind, det ga ingen vinning under solen. Jeg ga meg til å betrakte visdom og galskap og dårskap. For hva kan det mennesket gjøre som etterfølger kongen? Bare det de andre allerede har gjort. Da innså jeg at visdommen er bedre enn dårskapen, på samme måte som lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men likevel måtte jeg erkjenne at det som hender med den ene, også hender med alle de andre. Så sa jeg i mitt hjerte: «Slik det går med dåren, slik går det også med meg, hvorfor skulle jeg da være mer vis?» Da sa jeg i mitt hjerte: «Dette er også tomt og verdiløst.» For til evig tid blir det ikke noe sterkere minne om den vise enn om dåren, siden alt som nå er, bare vil bli glemt i dagene som kommer. Og skal ikke en vis dø på samme måten som en dåre? Derfor hatet jeg livet, for den gjerningen som ble gjort under solen, var bare ond for meg. For alt sammen er tomt og verdiløst og jag etter vind. Da hatet jeg også alt mitt strev, det jeg hadde strevd med under solen, for jeg må bare overgi det til det mennesket som kommer etter meg. Hvem vet om det vil bli den vise eller dåren? Likevel kommer han til å få råde over alt som har kommet ut av mitt strev, det jeg har strevd med, som jeg gjorde i visdom under solen. Dette er også tomt og verdiløst. Derfor vendte jeg om i mitt hjerte og ble fortvilet over alt det arbeidet jeg hadde strevd med under solen. For om det er et menneske som har strevd med visdom, kunnskap og dyktighet, så må han likevel overgi sin arv til et menneske som ikke har strevd for det. Dette er også tomhet og et stort onde. For hva har mennesket igjen for alt sitt strev og for sitt hjertes jag, som han har strevd med under solen? For alle hans dager er smertefulle, og hans arbeid gir bare sorg. Selv om natten får ikke hans hjerte hvile. Dette er også tomt og verdiløst. Er da ikke det gode for mennesket at han spiser og drikker, og at han lar sin sjel se det gode ved sitt strev? Jeg så at også dette kom fra Guds hånd. For hvem kunne vel spise, eller hvem kunne vel nyte mer enn jeg? Men til det mennesket som er godt innfor Hans ansikt, gir Han visdom og kunnskap og lykke. Men til synderen gir Han arbeidet med å høste og samle, så han skal gi det til ham som er god innfor Guds ansikt. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind. Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: En tid til å bli født, og en tid til å dø, en tid til å plante, en tid til å rykke opp, en tid til å drepe, en tid til å lege, en tid til å rive ned, en tid til å bygge opp, en tid til å gråte, en tid til å le, en tid til å sørge, en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner, en tid til å samle steiner, en tid til å omfavne, en tid til å avslå å omfavne, en tid til å lete, en tid til å miste, en tid til å bevare, en tid til å kaste bort, en tid til å rive i stykker, en tid til å bøte, en tid til å tie, en tid til å tale, en tid til å elske, en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred. Hvilken vinning har den som arbeider, av sitt strev? Jeg har sett hvilken plage Gud gir menneskenes barn så de skulle streve. Alt har Han gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har Han lagt ned i deres hjerte. Likevel er det slik at mennesket ikke kan finne ut av den gjerningen Gud gjør fra begynnelsen til enden. Jeg erkjenner at ingenting er godt for dem, foruten dette at enhver gleder seg og gjør det gode gjennom sitt liv, og at hvert menneske spiser og drikker og får se det gode som kommer ut av alt sitt strev. Det er også en gave fra Gud. Jeg erkjenner at uansett hva Gud gjør, så skal det forbli til evig tid. Ingenting kan legges til det, og ingenting kan trekkes fra det. Gud gjør det for at de skal frykte innfor Hans ansikt. Det som allerede har vært, er det som er nå, og det som skal bli, har allerede vært. Gud krever regnskap for det som hører fortiden til. Videre så jeg under solen: På rettens sted, der var det ugudelighet, og på rettferdighetens sted, der var det også ugudelighet. Da sa jeg i mitt hjerte: «Både den rettferdige og den skyldige skal Gud dømme, for det er en tid for alt som skjer og for hver gjerning.» Jeg sa i mitt hjerte: «Når det gjelder menneskenes barn, så prøver Gud dem, så de kan se at de i seg selv er som dyr.» For det går menneskenes barn som det går med dyrene, det samme skjer med dem alle: Slik den ene dør, slik dør også den andre. Sannelig, de har alle en livsånde. Mennesket har ingen forrang framfor dyret, for alt er tomt og verdiløst. Alle farer til ett sted; alle er kommet fra støvet, og alle vender tilbake til støvet. Hvem kjenner menneskenes barns ånd, som stiger oppover, og dyrets ånd, som farer ned til jorden? Da innså jeg at ingenting er bedre for et menneske enn at han gleder seg ved sine egne gjerninger, for det er hans arvedel. For hvem lar ham få se det som skal hende etter ham? Deretter vendte jeg tilbake og fikk se alle voldsgjerningene som blir gjort under solen: Se de undertryktes tårer! De har ingen til å trøste seg. Undertrykkerne har makten på sin side, men de undertrykte har ingen til å trøste seg. Derfor priste jeg de døde, de som allerede var døde, framfor de levende, de som fremdeles var i live. Men bedre enn dem begge er det for den som ennå ikke er til, den som ikke har sett de onde gjerningene som blir gjort under solen. Midt i alt strev og all dyktig gjerning så jeg at en mann blir offer for misunnelse fra sin neste. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind. Dåren folder sine hender og tærer på sitt eget kjøtt. Det er bedre med en håndfull ro enn begge nevene fulle av strev og jag etter vind. Så kom jeg tilbake, og jeg så tomheten under solen: Det kan være en som er alene, som ikke har en annen med seg; han har verken sønn eller bror. Likevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øye blir ikke mett av rikdom. Men han spør aldri: «Men hvem er det jeg strever for, så jeg nekter min sjel det gode?» Dette er også tomt og verdiløst og en ond plage. Det er bedre å være to enn én, for de får en god belønning for sitt strev. For hvis de faller, vil den ene reise opp sin venn. Men stakkars den som er alene når han faller, for han har ingen annen til å reise seg opp igjen. Likeså når to ligger sammen, holder de seg varme. Men hvordan kan en som ligger alene, holde seg varm? Selv om den ene kan bli overmannet av en annen, så kan to holde stand mot ham. En tretvinnet snor blir ikke så snart revet over. Det er bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel og dåraktig konge som ikke lenger har forstand til å la seg formane. For han kommer ut av fangehuset for å bli konge, selv om han ble født fattig mens den andre var konge. Jeg så alle de levende som vandrer under solen. De sto sammen med den andre ungdommen som har trådt i den førstes sted. Det var ingen ende på alt det folket han ble gjort til leder for. Men de som kommer etter, vil likevel ikke glede seg over ham. Sannelig, også dette er tomt og verdiløst og jag etter vind. Vokt din fot når du går til Guds hus. Kom nær for å høre, i stedet for å gi offer som dårene, for de vet ikke at de gjør ondt. Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds ansikt. For Gud er i Himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få! For det kommer drømmer med mye strev, og dårens røst kjennes på de mange ordene. Når du gir Gud et løfte, skal du ikke drøye med å innfri det. For Han har ikke velbehag i dårer. Gi det du har gitt løfte om! Det er bedre at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder. La ikke din munn føre deg til synd, og si ikke til sendebudet at det var gjort i vanvare. Hvorfor skulle Gud bli vred for det du sier, og ødelegge dine henders verk? For der det er mange drømmer, blir tomheten stor og ordene mange. Men frykt Gud! Hvis du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet krenkes i landsdelen, så undre deg ikke over at det er slik. For en høy tjenestemann våker over en annen høy tjenestemann, men det står høyere tjenestemenn over dem igjen. Avkastningen av jorden er for alle. Selv kongen har mark som blir dyrket. Den som elsker sølv, får aldri nok av sølvet, og den som elsker overflod, får aldri stor nok inntekt. Dette er også tomt og verdiløst. Når det blir mer av det gode, blir det flere som tærer på det. Så hvilken vinning har da eierne, annet enn å få se det med sine øyne? Arbeiderens søvn er søt, enten han spiser lite eller mye. Men den rikes overflod lar ham ikke få ro til å sove. Det er noe smertelig ondt som jeg har sett under solen: Rikdom som eieren gjemmer, til skade for seg selv. Denne rikdommen kan tapes ved dårlig forvaltning. Og blir han far til en sønn, blir det ingenting igjen til ham. Slik han kom naken ut av sin mors liv, slik skal han være når han vender tilbake. Det er ikke noe som kommer ut av hans strev, som han kan ta med seg. Dette er også noe smertelig ondt. Nøyaktig slik han kom, skal han dra bort. Hvilken vinning har den som bare har strevd for et vindpust? Alle sine dager spiser han i mørket, og han får mye sorg og sykdom og harme. Se, dette har jeg sett: Det er godt og sømmelig å spise og drikke og å nyte det gode av alt sitt arbeid, det han strever med under solen alle sitt livs dager, dem Gud gir ham. For det er hans arvedel. Når Gud gir et menneske rikdom og skatter, og gir det evne til å nyte godt av det, og ta imot sin arvedel og glede seg i sitt strev, så er dette Guds gave. For da vil han ikke grunne for ofte på sitt livs dager, for Gud lar ham være opptatt av sitt hjertes lykke. Det er et onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt på menneskene: Det er en mann som Gud gir rikdom og skatter og ære, så han ikke mangler noe av alt det hans sjel ønsker seg. Hvis da Gud ikke gir ham evne til å nyte godt av det, men en fremmed nyter godt av det, så blir dette bare tomhet og noe sørgelig ondt. Om en mann får 100 barn og lever i mange år, så hans levedager blir mange, men uten at hans sjel blir mettet med det gode og uten at han får noen begravelse, da sier jeg at et dødfødt barn har det bedre enn ham. For det kommer i tomhet, og det farer bort i mørke, og i mørket er dets navn skjult. Selv om det ikke har sett solen eller vet noen ting, så har dette mer hvile enn denne andre, selv om han fikk leve i 1000 år to ganger, men uten å få se det gode. Går ikke alle til samme sted? Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel blir ikke sjelens trang stilt. For hvilken vinning har den vise framfor dåren? Hva har da den fattige, som vet hvordan han skal vandre framfor de levende? Det er bedre å feste blikket på noe enn at sjelen søker rastløst omkring. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind. Hvem det enn skulle være, så er han allerede kalt ved navn, for det har vært kjent at han skulle bli et menneske. Ingen kan gå i rette med Ham som er mektigere enn en selv. For der det er flere ord, er det større meningsløshet. Hvilken vinning er de for mennesket? For hvem kan erkjenne hva som er godt for mennesket i livet, alle dagene i hans tomme liv, som han farer forbi som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal skje etter den tiden det har under solen? Et godt navn er bedre enn en god salveolje, og dødsdagen er bedre enn den dagen en blir født. Det er bedre å gå til sørgehuset enn å gå til huset med fest, for der er enden for hvert menneske, og den levende legger seg det på hjerte. Sorg er bedre enn latter, for et sørgmodig ansikt gjør hjertet godt. De vises hjerte er i sørgehuset, men dårenes hjerte er i huset med fest. Det er bedre å høre på en irettesettelse fra en vis enn for en mann å høre på dårenes sang. For som tornene knitrer under gryten, slik er dårens latter. Dette er også tomhet. Sannelig, undertrykkelse gjør den vise til en uforstandig, og bestikkelse forderver hjertet. Avslutningen på en sak er bedre enn begynnelsen. Det er bedre å være tålmodig i ånden enn å være hovmodig i ånden. Vær ikke for snar til å bli vred i din ånd, for vreden hviler i dårers bryst. Si ikke: «Hvorfor var det bedre i gamle dager enn det er nå?» For det er ikke av visdom du spør om dette. Visdom er så god som noen arv og en vinning for dem som ser solen. For visdom gir skygge, slik penger gir skygge. Men kunnskapens fortrinn er at visdommen gir liv til dem som har den. Se på Guds verk! For hvem kan rette det Han har gjort kroket? Vær ved godt mot på en god dag, og på en ond dag skal du tenke som så: Sannelig, Gud har gjort den ene dagen så vel som den andre, så mennesket ikke skal finne ut noe om det som kommer etter. Jeg har sett alt dette i mine tomme dager: Det er en rettferdig som går til grunne i sin rettferdighet, og det er en ugudelig som fortsetter å leve i sin ondskap. Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke overdrevent vis! Hvorfor skulle du ødelegge deg selv? Vær ikke altfor ugudelig, og vær heller ikke en dåre! Hvorfor skulle du dø før tiden? Det er godt at du holder fast ved dette, men la heller ikke din hånd gi slipp på det andre! For den som frykter Gud, skal komme ut av alt dette. Visdommen styrker den vise, mer enn ti makthavere som er i byen. Men det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, en som gjør godt og ikke synder. Legg deg ikke på hjertet alt det folk sier. Da kunne du snart høre at din tjener forbanner deg. For ditt eget hjerte vet at også du mange ganger har forbannet andre. Alt dette har jeg prøvd ut ved visdom. Jeg sa: «Jeg vil bli vis», men det var ennå langt borte fra meg. Hva det enn er som er langt borte og dypt, dypt nede, hvem kan finne det? Jeg vendte mitt hjerte til å få kunnskap og for å granske og søke etter visdom og sammenheng, så jeg kunne forstå det onde ved dårskap og dårskapen ved galskap. Jeg fant noe som er bitrere enn døden: den kvinne hvis hjerte er et garn og en snare. Hennes hjerte er en snare, hennes hender er lenker. Den som er god innfor Guds ansikt, skal slippe unna henne, men synderen skal bli fanget av henne. «Her er det jeg har funnet», sier Forkynneren, «ved å legge det ene til det andre for å finne ut sammenhengen, den min sjel hele tiden søker etter, men som jeg ikke kan finne: Én mann blant tusen har jeg funnet, men blant alle disse har jeg ikke funnet noen kvinne. Sannelig, bare dette har jeg funnet: at Gud gjorde mennesket oppriktig, men de har tenkt ut så mange planer.» Hvem er som den vise? Hvem kjenner tydningen av en sak? Et menneskes visdom får hans ansikt til å lyse, og hans ansikt blir ikke lenger så hardt. Jeg sier: «Hold kongens befaling, på grunn av eden som er sverget ved Gud. Vær ikke snar til å gå bort fra hans nærvær! Stå ikke opp for en ond sak, for han gjør alt det som behager ham.» Der kongens ord er, er det makt. Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?» Den som holder hans bud, skal ikke oppleve noe ondt. Den vises hjerte forstår både tid og dom, for det er en tid og en dom for hver sak, siden menneskets ondskap ligger tungt på ham. For han vet ikke hva som skal skje, så hvem kan fortelle ham hvordan det vil bli? Ikke noe menneske har makt over ånden så han kan holde ånden tilbake, og ingen har makt på dødens dag. Ingen blir fritatt fra krigstjeneste, og ugudeligheten slipper heller ikke dem som utøver den. Alt dette har jeg sett, og jeg har lagt meg på hjertet hver gjerning som blir utført under solen, i en tid da det ene menneske hersker over det andre til skade for seg selv. Deretter så jeg de ugudelige bli begravd, de som hadde kommet og gått bort fra Det Hellige sted, og de ble glemt i byen, der de hadde gjort dette. Det er også tomt og verdiløst. Siden dommen over den onde gjerning ikke straks blir fullbyrdet, blir hjertet til menneskenes barn bare fylt av ønsket om å gjøre ondt. Selv om en synder gjør ondt hundre ganger, og hans levedager blir flere, så vet jeg likevel at det skal gå godt for dem som frykter Gud, de som frykter innfor Hans ansikt. Men det skal ikke gå godt for den ugudelige. Han skal ikke få flere levedager, slik som skyggen blir lengre, fordi han ikke frykter innfor Guds ansikt. Det er en meningsløshet som hender på jorden: Det er rettferdige som rammes som det var for de ugudeliges gjerning, og det er ugudelige som rammes som det var for de rettferdiges gjerning. Jeg sa at dette også er tomt og verdiløst. Derfor priste jeg lykken, fordi et menneske har ikke noe annet gode under solen enn å spise, drikke og være glad. For dette skal følge ham i hans strev alle dagene han får i livet, dem Gud gir ham under solen. Da jeg henga mitt hjerte til å kjenne visdom og å se hvilket strev som blir gjort på jorden, selv om man ikke får søvn på øynene verken dag eller natt, da fikk jeg se hele Guds gjerning, at et menneske ikke er i stand til å finne ut av det verket som er gjort under solen. For selv om et menneske strever med å utforske det, skal han likevel ikke finne ut av det. Selv om en vis hevder at han skal kjenne det, skal han likevel ikke være i stand til å finne ut av det. For jeg la meg alt dette på hjertet, så jeg kunne få klarhet i alt sammen: De rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Menneskene kan ikke vite noen ting om kjærlighet eller hat ved noe av det som møter dem. Alt det som kommer, møter dem alle: Det samme hender den rettferdige som den skyldige, den gode og den rene som den urene, den som ofrer som den som ikke ofrer. Som det går med den gode, slik går det med synderen, som det går med den som sverger, slik går det med den som frykter for å sverge. Dette er det onde ved alt som hender under solen, at det går alle på samme vis. Sannelig, hjertet til menneskenes barn er fullt av det onde. Det er galskap i deres hjerter så lenge de lever, og deretter farer de til de døde. Men for den som er utvalgt til å være blant alle de levende, er det håp. En levende hund er bedre enn en død løve. For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ingenting, og de får ikke mer noen lønn, for minnet om dem er glemt. Også deres kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er nå gått tapt. Aldri i evighet skal de få del i noe av det som hender under solen. Bare gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med et frimodig hjerte! For Gud har allerede godkjent det du gjør. La dine klær alltid være hvite, og la det ikke mangle olje på ditt hode. Nyt livet med den hustruen du elsker, alle dagene av ditt tomme liv, som Han har gitt deg under solen, ja alle dine tomme dager. For det er din del i livet og i det strevet du har under solen. Alt det din hånd finner ut at den skal gjøre, gjør det med all din kraft! For det er ingen gjerning, plan, kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går. Jeg vendte tilbake og så under solen at å vinne løpet, ikke er avgjort for de raske, heller ikke slaget for de sterke, heller ikke er brødet avsatt for de vise, heller ikke er rikdom bestemt for de forstandige, heller ikke er nåde bestemt for dem som har kunnskap. Men tid og muligheter når dem alle. For mennesket kjenner ikke sin tid. Slik som fisk fanges i det onde garnet, og slik som fuglene fanges i snaren, slik blir også menneskenes barn fanget i en ond tid, når den plutselig faller over dem. Denne visdommen fikk jeg også se under solen, og den står for meg som meget stor: Det var en liten by med noen få mennesker. En stor konge kom imot den, kringsatte den og bygde store festningsverker rundt den. Men i den ble det funnet en fattig mann som var vis, og ved sin visdom reddet han byen. Likevel var det ikke et menneske som husket denne fattige mannen. Da sa jeg: «Visdom er bedre enn styrke.» Likevel blir den fattiges visdom foraktet, og hans ord blir ikke hørt: Det er bedre å høre lavmælte ord fra de vise enn herskerens rop blant dårer. Visdom er bedre enn stridsvåpen. Men én synder kan ødelegge mye godt. Døde fluer får parfymeblanderens salve til å stinke og gjære. Slik kan litt dårskap gjøre med en som er respektert for visdom og ære. Den vises hjerte vender mot høyre, men dårens hjerte vender mot venstre. Selv når dåren går langs veien, mangler han forstand, og han røper for alle at han er en dåre. Om herskerens ånd skulle gå til angrep mot deg, skal du likevel ikke forlate din plass. For besinnelse avverger store synder. Det er et onde jeg har sett under solen, et feilgrep som kommer fra makthaveren selv: Dårskapen blir satt i høysetet, mens dyktige sitter på lave plasser. Jeg har sett slaver ri på hester, mens fyrster går på marken som slaver. Den som graver en grav, kan selv falle i den, og den som bryter ned en mur, kan bli bitt av en slange. Den som bryter stein, kan bli skadet av dem, og den som hogger ved, kommer i fare ved det. Hvis øksen er sløv og en ikke sliper eggen, må en bruke mer styrke. Men visdommen har den fordel at den alltid lykkes. Hvis slangen biter uten at noen maner den, da er det ingen vinning ved å være herre over tungen! Ordene fra den vises munn er nådige, men dårens lepper oppsluker ham selv. Ordene fra hans munn begynner med dårskap, og avslutningen på hans munns tale er bare vanvittig galskap. Dåren bruker mange ord, selv om ikke noe menneske vet hva som skal hende. Hvem kan fortelle ham hva som skal komme etter ham? Dårers strev tretter dem, for en slik vet ikke engang hvordan en skal gå til byen. Ve deg, du land, når din konge er en gutt og dine fyrster holder festmåltid om morgenen. Velsignet er du, land, når din konge er sønn av de høybårne og dine fyrster holder festmåltid til sømmelig tid, for å få styrke og ikke for å bli drukne. På grunn av latskapen synker bjelkene sammen, og når hendene henger slapt ned, lekker huset. En steller i stand til fest for å more seg, og vinen gjør livet lystig. Det er pengene som skaffer alt dette. Forbann ikke kongen, ikke engang i dine tanker! Forbann ikke den rike, selv ikke i ditt soverom! For en fugl i luften kan bære stemmen av sted, og en som har vinger, kan gjøre saken kjent. Kast ditt brød på vannet! Mange dager etter skal du finne det igjen. Del ut til sju, ja, til åtte, for du vet ikke hva ondt som kan komme over jorden. Når skyene er fulle av regn, øser de det ut over jorden. Når et tre faller mot sør eller mot nord, blir treet liggende på det stedet der det falt. Den som bare følger med på vinden, kommer ikke til å så, den som bare ser på skyene, kommer ikke til å høste. Like lite som du forstår vindens vei eller hvordan knoklene dannes i morslivet til henne som er med barn, like lite forstår du Guds verk, Han som gjør alt sammen. Om morgenen skal du så ditt såkorn, og om kvelden skal du ikke la din hånd hvile. For du vet ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler vil bli like gode. Sannelig, lyset er skjønt, det er godt for øynene å se solen. Om et menneske lever i mange år, skal han glede seg i dem alle. Likevel må han huske på de mørke dagene, for de kan bli mange. Alt som kommer, er tomt og verdiløst. Gled deg, du som er ung, i din ungdom, la ditt hjerte fryde seg i din ungdoms dager. Gå på de veiene ditt hjerte vil, etter det dine øyne ser. Men vit at for alt dette skal Gud føre deg fram for dommen. Få sorgen bort fra ditt hjerte, og få det onde bort fra din kropp, for ungdom og livets morgen er bare meningsløshet. Tenk på din Skaper i ungdommens dager, før de onde dagene kommer og de årene nærmer seg da du må si: «Jeg har ingen glede av dem», før solen og lyset, månen og stjernene blir mørke, og skyene vender tilbake etter regnet. På den dagen skjelver vokterne av huset, og de sterke mennene blir krokete. De som maler, slutter fordi de er så få, og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene. Dørene ut til gatene blir lukket, og lyden av malingen blir svak. En står opp ved fuglesang, men alle sangerinnene er blitt lavmælte. De er redde for høyden og for skremslene ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft. For mennesket går til sitt evige hjem, og de sørgende går omkring i gatene. Tenk på din Skaper før sølvsnoren slites over, gullskålen knuses, krukken blir slått i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen. Da vender støvet tilbake til jorden der det var før, og ånden vender tilbake til Gud som ga den. «Tomt og verdiløst», sier Forkynneren. «Alt er tomt og verdiløst.» For øvrig, fordi Forkynneren var vis, lærte han fortsatt folket kunnskap. Ja, han grunnet og gransket og satte sammen mange ordspråk. Forkynneren søkte å finne de ordene som var til velbehag. Det som ble skrevet ned, var oppriktige og sanne ord. De vises ord er som brodder, og ordene fra granskeren sitter som godt innslåtte nagler, de er gitt av Én Hyrde. For øvrig, min sønn, la deg veilede av disse! Å skrive mange bøker har ingen ende, og omfattende studier tretter kroppen. La oss høre avslutningen på hele dette budskapet: Frykt Gud og hold Hans bud, dette skal alle mennesker gjøre. For Gud skal føre hver gjerning fram for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt. Sangenes sang, av Salomo. La ham kysse meg med kyssene fra sin munn, for din kjærlighet er bedre enn vin. Ved den herlige duften av dine gode salver er ditt navn en utøst salve. Derfor elsker jomfruene deg. Dra meg med! Vi vil løpe etter deg. Kongen har ført meg inn i sine kammer. Vi vil fryde oss og glede oss i deg. Vi vil minnes din kjærlighet bedre enn vin. I oppriktighet elsker de deg. Mørk er jeg, men yndig, dere Jerusalems døtre, som Kedars telt, som teppene hos Salomo. Se ikke på at jeg er så mørk, fordi solen har brent meg. Min mors sønner ble harme på meg. De satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet. Si meg, du som min sjel elsker, hvor er det du fører din flokk til beite, hvor er det du lar dem hvile ved middagstid, så jeg ikke skulle være som en med slør borte ved flokkene til dine venner. Hvis ikke du vet det, du vakreste blant kvinner, så gå ut i sauenes fotspor og gjet dine kje ved hyrdens telt. For meg, min elskede, er du som min hoppe foran Faraos vogner. Dine kinn er så nydelige med pynt, din hals med perlebånd. Vi vil lage smykker av gull til deg, beslått med sølvkuler. Bruden Så lenge kongen sitter til bords, sprer min nardusparfyme sin duft. Min elskede er for meg en bunt med myrra, som hviler mellom mine bryster. Min elskede er for meg en hennaklase i vingårdene ved En-Gedi. Se, hvor du er vakker, min kjæreste! Se, hvor du er vakker! Du har en dues øyne. Se hvor vakker du er, min elskede, ja herlig! Også vårt leie er grønt. Bjelkene i våre hus er av seder, og våre takbjelker av sypress. Jeg er Sarons rose og liljen i dalene. Som en lilje blant torner, slik er min kjæreste blant de unge kvinner. Som et epletre blant trærne i skogen, slik er min elskede blant unge menn. Jeg satte meg frydefullt ned i hans skygge, og hans frukt var søt for min gane. Han førte meg til vinhuset, hans banner over meg er kjærlighet. Styrk meg med rosinkaker, forny meg med epler, for jeg er syk av kjærlighet. Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd omfavner meg. Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved dådyrene på marken, uro ikke og vekk ikke kjærligheten før den selv vil. Min elskedes røst! Se, han kommer løpende over fjellene, hoppende over haugene. Min elskede er lik en gasell eller en ung hjort. Se, han står bak vår vegg. Han ser gjennom vinduene, kikker gjennom sprinklene. Min elskede tar til orde og sier til meg: «Stå opp, min kjæreste, du min skjønne, og kom av sted! For se, vinteren er forbi, regnet er over og borte. Blomstene er kommet til syne på jorden. Sangens tid er kommet, og turtelduenes kurring høres i vårt land. Fikentreet modner sine grønne fikener, og det dufter av vintrærne som står i blomst. Stå opp, min kjæreste, min skjønne, og kom av sted!» Å, du min due i klipperevnene, i fjellknausens skjulesteder, la meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er vakker, og din skikkelse er herlig. Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene, for våre vingårder står i blomst. Min elskede er min, og jeg er hans. Han som vokter blant liljene. Til dagen svalner og skyggene flykter, snu deg, min elskede, og vær lik en gasell eller ung hjort på fjell som er fulle av kløfter. Om natten på mitt leie søkte jeg ham som min sjel elsker. Jeg søkte ham, men jeg fant ham ikke. «Nå vil jeg stå opp og gå omkring i byen. På gatene og torgene vil jeg søke etter ham som min sjel elsker.» Jeg søkte ham, men jeg fant ham ikke. Vekterne som går omkring i byen, fant meg. «Har dere sett ham som min sjel elsker?» Jeg hadde knapt kommet forbi dem, da jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg holdt ham fast og ville ikke la ham gå før jeg hadde ført ham til min mors hus og inn i kammeret til henne som unnfanget meg. Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved dådyrene på marken, egg ikke og vekk ikke kjærligheten før den selv vil. Hvem er det som kommer opp fra ødemarken som røyksøyler, parfymert med myrra og røkelse, med alle kjøpmannens velduftende krydder? Se, bærestolen til Salomo, 60 mektige står rundt den, av Israels mektige. Alle holder de sverd og er opplært i strid. Hver mann har sverdet ved hoften, mot nattens redsler. Av Libanons trær lagde kong Salomo seg en lukket bærestol. Stengene på den lagde han av sølv, ryggstøet var av gull og setet av purpur, innsiden var føyd sammen med kjærlighet av Jerusalems døtre. Kom ut, dere Sions døtre, og se kong Salomo med kronen, som hans mor kronet ham med på hans bryllupsdag, hans hjertes gledesdag. Se, hvor du er vakker, min kjæreste! Se, hvor du er vakker! Dine øyne er som duer bak sløret. Ditt hår er som en geiteflokk som bølger nedover fra Gileads fjell. Dine tenner er som en flokk nyklipte sauer som stiger opp fra badestedet. Tvillinger har de alle, og det finnes ingen uten lam blant dem. Dine lepper er som en snor av skarlagen, og din munn er yndig. Din tinning bak sløret er som en skive av et granateple. Din hals er som Davids tårn, bygd som et våpenhus, hvor det henger tusen små skjold, alle de mektiges skjold. Dine bryster er som to dådyrkalver, gaselltvillinger, som beiter blant liljene. Inntil dagen svalner og skyggene flykter, vil jeg gå min vei til myrrafjellet og til røkelseshøyden. Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noen feil på deg. Bli med meg fra Libanon, min brud, kom med meg fra Libanon! Se ut fra toppen av Amana, fra toppen av Senir og Hermon, fra løvenes huler, fra leopardenes fjell. Du har inntatt mitt hjerte, min søster, min brud. Du har inntatt mitt hjerte med et eneste blikk fra dine øyne, med et eneste ledd på ditt halskjede. Hvor vakker din kjærlighet er, min søster, min brud! Hvor mye bedre enn vin er ikke din kjærlighet, hvor mye bedre er ikke duften av dine parfymesalver enn duftende krydder! Dine lepper, min brud, drypper som honningkaken. Honning og melk er under din tunge. Duften av dine klær er som duften av Libanon. En lukket hage er min søster, min brud, en avstengt kilde, en forseglet brønn. Dine planter er en lysthage med granatepler, med utsøkt frukt, duftende henna med nardus, nardus og safran, kalmus og kanel, med alle slags røkelsestrær, myrra og aloé, med alle de beste duftende krydderne, en kilde i hagene, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon. Våkn opp, nordavind, og kom, sønnavind! Stryk over min hage, så den kan la de duftende krydderne strømme ut. Å, om bare min elskede kunne komme til sin hage og nyte de utsøkte fruktene fra den. Jeg har kommet til min hage, min søster, min brud. Jeg har samlet min myrra og mitt krydder. Jeg har spist min honningkake og min honning. Jeg har drukket min vin og min melk. Spis, venner! Drikk, drikk rikelig, dere kjære! Jeg sover, men mitt hjerte våker. Det er min elskedes røst! Han banker: «Lukk opp for meg, min søster, min kjæreste, min due, min fullkomne! For mitt hode er dekket av dugg, mine hårlokker av nattens dråper.» Jeg har tatt av meg min kjortel. Hvorfor skulle jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter. Hvorfor skulle jeg søle dem til igjen? Min elskede rekker sin hånd inn gjennom åpningen, og mitt indre lengter etter ham. Jeg sto opp for å åpne for min elskede, og mine hender dryppet av myrra, mine fingre med flytende myrra, nedover håndtaket på slåen. Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort og gått. Min sjel steg ut til ham når han talte. Jeg søkte ham, men jeg kunne ikke finne ham. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke. Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg. De slo meg og såret meg. Vekterne på murene tok sjalet fra meg. Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, hvis dere finner min elskede, hva skal dere fortelle ham? At jeg er syk av kjærlighet. Hva er din elskede, mer enn hvem som helst annen elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede, mer enn hvem som helst annen elskede, siden du besverger oss slik? Min elskede er hvit og rød, den fremste blant 10 000. Hans hode er som det fineste gull. Hans lokker er bølgete og svarte som en ravn. Hans øyne er som duer ved elver med vann, badet i melk og festet nydelig som juveler. Hans kinn er som et bed med krydder, plantebed med duftende urter. Hans lepper er som liljer som drypper av flytende myrra. Hans armer er staver av gull besatt med beryll. Hans midje er bearbeidet elfenben, innlagt med safirer. Hans bein er søyler av marmor, satt på sokler av fint gull. Hans skikkelse er som Libanon, utsøkt som sedertrær. Hans gane er søt, ja, alt ved ham er herlig. Dette er min elskede, dette er min kjæreste, Jerusalems døtre. Hvor er din elskede gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har din elskede vendt seg, så vi kan lete etter ham sammen med deg? Min elskede har gått ned til sin hage, til krydderbedene, for å røkte sin hjord, og for å plukke liljer. Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører meg. Han vokter sin flokk blant liljene. Min kjæreste, du er vakker som Tirsa, herlig som Jerusalem, fryktinngytende som en hær under banner. Vend dine øyne bort fra meg, for de overvelder meg. Ditt hår er som geiteflokker som bølger nedover fra Gilead. Dine tenner er som en saueflokk som stiger opp fra badestedet. Tvillinger har de alle, og det finnes ingen barnløse blant dem. Din tinning bak sløret er som en skive av et granateple. Det er 60 dronninger og 80 medhustruer og jomfruer uten tall. Men bare én er min due, min fullkomne, sin mors eneste, den utvalgte for henne som fødte henne. Pikene så henne og priste henne salig, dronningene og medhustruene, og de lovpriste henne. Hvem er hun som stråler som morgenrøden, vakker som månen, klar som solen, fryktinngytende som en hær under banner? Jeg gikk ned til nøttehagen for å se om det var blitt grønt i dalen, for å se om vintreet hadde skutt knopper og granatepletrærne hadde blomstret. Før jeg visste av det, hadde min sjel satt meg opp på vognene til mitt edle folk. Vend tilbake, vend tilbake, Sjulammit! Vend tilbake, vend tilbake, så vi kan se på deg. Hva vil dere se i Sjulammit, en dans som i Mahana’im? Hvor vakre dine føtter er i sandaler, du fyrstens datter! Kurvene om dine hofter er som et smykke, et verk av en dyktig håndverkers hender. Din navle er et rundt drikkebeger. Den mangler aldri blandet vin. Din midje er som en hvetehaug omkranset av liljer. Dine bryster er som to dådyrkalver, tvillinger av en gasell. Din hals er som et elfenbeinstårn, dine øyne som dammene i Hesjbon, ved porten til Bat-Rabbim. Din nese er som Libanons tårn, som ser ut mot Damaskus. Ditt hode kroner deg som Karmel, håret på ditt hode er som purpur. Kongen er blitt fanget av dine lokker. Hvor vakker og herlig du er, du kjærlighet, med din fryd! Din ranke holdning er som et palmetre, dine bryster som drueklaser. Jeg sa: «Jeg vil stige opp til palmetreet, jeg vil gripe tak i grenene på det.» La bare dine bryster være som drueklaser, duften av din åndepust som epler, og din gane som den edleste vin! Den går glatt ned for min elskede, den flyter lett over leppene til dem som sover. Jeg tilhører min elskede, hans lyst er vendt mot meg. Kom, min elskede, la oss gå ut på marken! La oss tilbringe natten i landsbyene! La oss gå tidlig opp til vingårdene! La oss se om vintreet har skutt knopper, om drueblomstene er sprunget ut, og om granatepletrærne står i blomst. Der vil jeg gi deg min kjærlighet. Det dufter av alrunene, og ved våre porter er det utsøkt frukt, alle slag, nye og gamle. Jeg har samlet dem til deg, min elskede. Å, om du var som en bror, som diet ved min mors bryst. Om jeg fant deg utenfor, skulle jeg kysse deg, og ingen skulle forakte meg for det. Jeg skulle lede deg og føre deg inn i huset til min mor, og du skulle lære meg. Jeg skulle gi deg å drikke av kryddervinen, av min saft av granatepler. Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd omfavner meg. Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, uro ikke og vekk ikke kjærligheten før den selv vil. Hvem er det som kommer opp fra ødemarken, som støtter seg til sin elskede? Jeg vekket deg under epletreet, der din mor lå i veer med deg. Der var det hun lå i veer med deg, der fødte hun deg. Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, Dens nidkjærhet er hard som dødsriket. Den har flammer som ildsluer, en Herrens flamme. Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, elvene kan ikke skylle over den. Hvis en mann ville gi all rikdommen i sitt hus for kjærligheten, ville han bare møte dyp forakt. Brudens brødre Vi har en liten søster som ennå ikke har bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster den dagen noen spør etter henne? Hvis hun er en mur, vil vi bygge et brystvern på henne av sølv. Hvis hun er en dør, vil vi lukke henne inne med sederplanker. Bruden Jeg er en mur, og mine bryster som tårn. Da ble jeg i hans øyne som den som finner fred. Salomo hadde en vingård i Ba’al-Hamon. Han leide vingården ut til forpaktere. Hver av dem skulle komme med 1000 sølvmynter for frukten fra den. Min vingård, den som tilhører meg, ligger foran meg. De 1000 tilhører deg, Salomo, og 200 for dem som vokter frukten i den. Du som bor i hagene, vennene lytter til din røst, la meg høre den! Skynd deg, min elskede, vær som en gasell eller en ung hjort over krydderfjellene! Jesaja, Amos’ sønns syn, det synet han fikk om Juda og Jerusalem i Ussias, Jotams, Ahas’ og Hiskias dager, mens de var konger i Juda. Hør, du himmel og du jord, legg øret til! For Herren har talt: «Barn har Jeg oppfostret og oppdratt, men de har gjort opprør mot Meg. Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe, men Israel skjønner ikke. Mitt folk er uten forstand.» Ve deg, du syndige folkeslag, et folk tynget av skyld, avkom av ugjerningsmenn, fordervelsens barn! De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige, og vendt Ham ryggen. Hvorfor vil dere bli slått enda en gang? Dere fortsetter å leve i frafall. Hele hodet er sykt, og hjertet svikter. Fra fotsåle til hode er ingenting friskt. Det er bare flenger, slagmerker og åpne sår. De er verken renset, forbundet eller lindret med olje. Deres land ligger øde, deres byer er brent ned med ild. Rett foran dere blir landet fortært av fremmede. Det er en ødemark, som når fremmede har herjet. Bare Sions datter ble igjen, som en løvhytte i en vingård, en vaktbu i en agurkhage, eller en beleiret by. Hadde ikke Hærskarenes Herre latt en liten rest bli tilbake av oss, var vi blitt som Sodoma, og vært lik Gomorra. Hør Herrens Ord, dere Sodoma-herskere. Legg øret til vår Guds lov, dere Gomorra-folk: «Hva skal Jeg med alle deres slaktoffer?» sier Herren. «Jeg er mett av brennoffer av værer og fett fra gjøkalver. Jeg har ikke behag i blod av okser, lam eller bukker. Når dere kommer for å se Mitt ansikt, hvem har da krevd av deres hånd at dere skal tråkke ned Mine forgårder? Kom ikke med flere unyttige grødeoffer! Den røkelsen er en avskyelighet for Meg. Nymåne og sabbat og kall til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap i samrøre med hellig samling. Min sjel hater deres nymåner og høytider. De er en byrde for Meg, Jeg er trett av å bære den. Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett! Før enkens sak! Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre», sier Herren: «Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men er dere uvillige og gjør opprør, skal dere tilintetgjøres av sverdet.» Herrens munn har talt. Se, hvordan den trofaste byen er blitt en horkvinne! Den var full av rettferdig dom, rettferdighet bodde i den, men nå, bare mordere! Ditt sølv er blitt til slagg, din sterke vin er blandet ut med vann. Dine fyrster er blitt opprørere og samarbeider med tyver. Hver og en av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver. De lar ikke den farløse få sin rett, og fører ikke enkens sak. Derfor sier Herren, Hærskarenes Herre, Israels Mektige: «Ve dere! Jeg skal kvitte Meg med Mine motstandere, og Jeg tar hevn over Mine fiender. Jeg skal vende Min hånd mot deg, rense ut ditt slagg som med lut, og skille ut alt ditt bly. Jeg lar deg igjen få dommere og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du bli kalt rettferdighetens by, den trofaste byen.» Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. Ødeleggelsen skal ramme både lovbrytere og syndere, og de som forlater Herren, skal bli fortært. For de skal skamme seg over terebintetrærne som var deres store lyst. Dere skal rødme av skam over hagene dere har valgt ut. For dere skal bli som en terebinte med visne blader, en hage som ikke får vann. Den sterke skal bli til halm og hans verk som en gnist. Sammen skal de brenne, og det er ingen til å slokke. Dette ordet fikk Jesaja, Amos’ sønn, se om Juda og Jerusalem: I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal strømme til det. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på Hans stier.» For fra Sion skal lov utgå, og Herrens Ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for de mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, de skal ikke lenger læres opp til krig. Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys! Du har forkastet Ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fylt av Østens spådommer og tyder tegn som filisterne og har fellesskap med de fremmedes barn. Deres land er fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på deres skatter. Ja, deres land er fullt av hester, og det er ingen ende på deres vogner. Deres land er også fullt av avgudsbilder. De tilber sine egne henders verk, det deres egne fingre har lagd. Mennesket må bøyes, og mannen ydmykes. Du kan ikke tilgi dem! Gå inn i klippen og gjem deg i jorden for Herrens gru og Majestetens herlighet. Menneskets stolte blikk skal ydmykes, menns hovmod bøyes, og Herren alene skal være opphøyet på den dagen. For Hærskarenes Herres dag skal komme over alt som er stolt og hovmodig, over alt som er stort og stolt, og det skal bli fornedret: over alle sedrene i Libanon, som er høye og opphøyet, og over alle eikene i Basan, over alle de høye fjellene og alle kneisende høyder, over hvert høyt tårn og hver befestet mur, over alle Tarsis-skip og alle lystbåter. Menneskets stolthet skal bøyes og menns hovmod bli ydmyket. Herren alene skal være opphøyet på den dagen, men avgudene skal helt og fullt bli tilintetgjort. De skal gå inn i klippegrottene og inn i jordhulene, bort fra Herrens gru og Majestetens herlighet, når Han reiser seg for å få jorden til å skjelve. På den dagen skal mennesket kaste sine avguder av sølv og sine avguder av gull, som de alle laget seg for å tilbe, og kaste dem til muldvarper og flaggermus. Så skal de selv flykte inn i klipperevner og bergkløfter, bort fra Herrens gru og Majestetens herlighet, når Han reiser seg for å få jorden til å skjelve. Hold da opp med å stole på mennesket; det har jo bare et pust i sine nesebor. Hva er det å regne for? For se, Herren, Hærskarenes Herre, tar både forråd og lager bort fra Jerusalem og Juda, hele forrådet av brød og hele forrådet av vann, krigeren og stridsmannen, dommeren og profeten, spåmannen og den eldste, lederen for 50 og den vel ansette mann, rådgiveren, den dyktige håndverker og den kyndige åndemaner. Jeg gir dem unge gutter til ledere, og skiftende luner skal herske over dem. Folket skal undertrykkes, den ene av den andre, og enhver av sin neste. Den unge skal være frekk mot den eldre, og den ringeaktede mot den som nyter ære. Når en mann griper tak i sin bror i sin fars hus og sier: «Du har en kappe, du skal være vår hersker, la denne ruinen ligge under din myndighet », da skal han samme dag rope og si: «Jeg kan ikke være den som leger, for i mitt hus finnes det verken brød eller kappe. Gjør ikke meg til hersker over folket!» Jerusalem har snublet, og Juda er falt, for de står Herren imot både med sin tunge og sine gjerninger, så de gjør opprør mot Hans herlighets øyne. Minen i deres ansikt vitner imot dem, og de kunngjør sin synd lik Sodoma. De skjuler den ikke. Ve deres sjel! For de har ført det onde over seg selv. Si til den rettferdige at det skal gå ham vel, for de rettferdige skal nyte frukten av sine gjerninger. Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille, for han skal få gjengjeld for sine henders verk. Skiftende luner undertrykker Mitt folk, og kvinner hersker over det. Å, Mitt folk! Dine førere er forførere, og de ødelegger dine stier, så de ikke fører rett vei. Herren står opp for å føre sak, Han stiller seg fram for å dømme folkene. Herren vil gå til doms med de eldste i sitt folk og sine ledere: «Dere har drevet rovdrift på vingården. Byttet fra de fattige er i deres hus. Hva mener dere med å knuse Mitt folk og male de fattiges ansikt i stykker?» sier Herren, Hærskarenes Gud. Herren sier: «Fordi Sions døtre er stolte og går med kneisende nakker og forførende blikk, de tripper når de går og klirrer med smykkene på sine føtter, derfor skal Herren la Sions døtre få hodebunnen dekket av skurv, og Herren skal blotte de lemmene de blyges ved.» På den dagen skal Herren ta bort all stasen: de klirrende ankelkjeder, solsmykker og halvmåner, øreringer, armbånd og slør, hodepynt, ankelkjeder og hodebånd, parfymedåser, amuletter og ringer, neseringer, festkledninger og kapper, kåper, vesker og speil, linklær, hodeplagg og sjal. Slik skal det bli: I stedet for duft av balsam skal det være stank, rep i stedet for belte, skallet hode i stedet for kunstferdige frisyrer, sekkestrie rundt livet i stedet for en prektig kjortel og brennemerking i stedet for skjønnhet. Dine menn skal falle for sverd og dine krigere i kamp. Hennes porter skal klage og sørge, og hun skal sitte forlatt på bakken. På den dag skal sju kvinner gripe tak i en mann og si: «Vi skal spise vår egen mat og gå med egne klær. La oss bare få kalles ved ditt navn, og ta bort vår vanære!» På den dag skal Herrens Spire være vakker og herlig, og landets frukt utsøkt og praktfull for de unnslupne av Israel. Da skal det skje: Den som er igjen i Sion og blir tilbake i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem. Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre, og Han har renset Jerusalems blod ut fra hennes midte ved dommens Ånd og ved den lutrende Ånd, da skal Herren skape en røyksky om dagen, og skinnet fra en flammende ild om natten over hvert bosted på Sions berg og over hennes forsamlinger. For over all herligheten er det et dekke. Det skal være en hytte til skygge for dagens hete, et tilfluktssted, til ly for uvær og regn. La meg nå synge for min Elskede, min Elskedes sang om Hans vingård: Min Elskede har en vingård på en ekstra fruktbar høyde. Han hakket den opp og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse. Han forventet at den skulle gi druer, men råtten frukt var alt den ga. «Og nå, du som hører til i Jerusalem og du mann av Juda, døm nå mellom Meg og Min vingård! Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som Jeg ikke har gjort? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor ga den ikke annet enn råtten frukt? Nå skal dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket. Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller luket, men det skal vokse tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den.» For vingården til Hærskarenes Herre er Israels hus, og menneskene i Juda er det Han har plantet og det Han fryder seg ved. Han forventer rettferdig dom – men se, det var bare blodsutgytelse – og rettferdighet – men se, det var bare nødrop. Ve dem som legger hus kloss i hus eller mark inntil mark helt til det ikke finnes mer plass, og dere bor alene i hjertet av landet. Hærskarenes Herre har latt det lyde for mine ører: «Sannelig, mange hus skal legges øde, store og vakre hus, ingen skal bo der. For en vingård som pløyes på ti dager, skal kaste av seg en bat, og en homer såkorn skal gi en efa tilbake.» Ve dem som står tidlig opp om morgenen for å jage etter sterk drikk. De holder på helt til natten kommer, til vinen beruser dem. Lyre og harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om, og de har ikke tanke for Hans gjerning. Derfor føres mitt folk i landflyktighet, fordi de mangler kunnskap. Deres stormenn blir utsultet, og mengden uttørkes av tørst. Derfor har dødsriket strukket seg ut og åpnet sitt gap uten grenser. Ned dit farer de, både de fornemme og hopen, sammen med larmen og den som jubler. Mennesket skal bøyes, hver mann bli ydmyket, ja, stolte blikk skal ydmykes. Men Hærskarenes Herre skal bli opphøyet i dommen, og Gud, Den Hellige, skal være helliget i rettferdighet. Da skal lammene beite på egen beitemark, og fremmede spise av de fetes ødeland. Ve dem som sleper på misgjerning med tau av svik, og på synd som med kjerrerep. De sier: «La Ham bare skynde seg og haste med sitt arbeid, så vi kan få se det. La det bare komme nærmere, det råd Israels Hellige gir, så vi kan få kjenne det.» Ve dem som kaller ondt for godt, eller godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, eller lys i stedet for mørke, som gjør bittert til søtt eller søtt til bittert. Ve dem som er vise i egne øyne og anser seg selv å være kloke. Ve dem som er helter i å drikke vin, ve de menn som har sin styrke i å blande sterk drikk, de som rettferdiggjør den skyldige mot bestikkelse, og tar rettferdigheten bort fra hver enkelt av de rettferdige! Derfor, slik ildtunger oppsluker halm og agnene fortæres av flammen, skal deres rot råtne bort, og deres knopp fyke opp som støv, fordi de har forkastet Hærskarenes Herres lov og foraktet Israels Helliges ord. Derfor er Herrens vrede opptent mot Hans folk. Han har rakt sin hånd ut mot dem, og Han slår dem så fjellene skjelver. Likene deres ligger som avfall midt på gaten. Tross alt dette er ikke Hans vrede vendt bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. Han skal løfte et banner for folkeslagene fra fjerne strøk og lokke på dem fra jordens ende. Sannelig, raskt og hastig skal fienden komme. Ingen av dem skal bli trette eller snuble, ingen skal slumre eller sove. Beltet de har om livet, skal ikke løsnes, og deres sandalrem revner ikke. Deres piler er skarpe, og alle buer er spent. Hovene på hestene er som flint, og vognhjulene som en virvelvind. Hans brøl er som en løvinne, han skal brøle som unge løver. Ja, de brøler og griper byttet. De bærer det bort i trygg forvaring, og ingen kan utfri. På den dagen skal fienden brøle mot Israel, som brølet fra havet. Skuer noen utover landet, ser de bare mørke og trengsel. Lyset er blitt formørket av skyene. I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en trone, høy og oppløftet, og slepet av Hans kappe fylte Tempelet. Serafer sto over Ham, hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. En ropte til en annen og sa: «Hellig, hellig, hellig er Hærskarenes Herre. Hele jorden er full av Hans herlighet!» Dørtersklenes fester ristet ved røsten av ham som ropte, og huset ble fylt med røyk. Da sa jeg: «Ve meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett Kongen, Hærskarenes Herre.» Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glødende kullbit som han hadde tatt med en tang fra alteret. Han rørte ved min munn og sa: «Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er dekket over.» Da hørte jeg Herrens røst som sa: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss?» Da svarte jeg: «Se, her er jeg. Send meg!» Han sa: «Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå. Dere skal se og se, men ikke skjønne. Tett til hjertet på dette folket med fett, gjør ørene tunghørte, og klin øynene til, så de ikke ser med sine øyne, hører med sine ører, eller forstår med sitt hjerte, så de kan vende om og bli legt.» Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre?» Og Han svarte: «Til byene ligger øde og det ikke er noen som bor der, og det ikke finnes et menneske i husene, og landet ligger øde og dødt, til Herren har ført menneskene langt bort, og mange steder er forlatt midt i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i landet, skal den vende tilbake for å tilintetgjøres. Men som et terebintetre eller en eik får en stubbe igjen når det hogges ned, slik skal en hellig sæd være stubben av folket.» Det skjedde i de dager da Ahas, sønn av Jotam, Ussias sønn, var konge i Juda, at Resin, Arams konge, og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, dro opp mot Jerusalem for å krige mot byen, men han var ikke i stand til å få overmakten over den. Dette ble fortalt til Davids hus: «Syrias styrker har slått leir i Efraim.» Da skalv både hans og folkets hjerte slik trærne i skogen skjelver for vinden. Men Herren sa til Jesaja: «Dra nå ut og møt Ahas, du og din sønn Sjear-Jasjub, ved enden av vannkanalen fra den øvre dammen, på hovedveien til Tøyblekerens mark. Du skal si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke, og la ikke hjertet være urolig for disse rykende vedstumper, for den flammende vrede fra Resin og Aram, og Remaljas sønn. For Syria, Efraim og Remaljas sønn har lagt råd mot deg og sagt: ‘La oss dra opp mot Juda og skape angst hos dem, la oss trenge inn i landet og innsette en konge der, Tabe’els sønn.’» Derfor sier Herren Gud: «Det skal ikke bli stående, og dette skal ikke skje. For Arams hode er Damaskus, og Damaskus’ hode er Resin. Om 65 år skal Efraim være knust og ikke lenger være et folk. Efraims hode er Samaria, og Samarias hode er Remaljas sønn. Hvis dere ikke vil tro, skal dere sannelig ikke bli grunnfestet.» Igjen talte Herren til Ahas og sa: «Krev et tegn fra Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe!» Men Ahas svarte: «Jeg vil ikke kreve noe, og jeg vil ikke friste Herren.» Da sa han: «Hør nå, Davids hus! Er det for lite for dere å trette ut mennesker, siden dere også vil trette ut min Gud? Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel. Rømme og honning skal Han spise, når Han forstår å forkaste det onde og velge det gode. For før gutten vet å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to konger du frykter, legges øde. Herren skal føre Assurs konge over deg og ditt folk og din fars hus, med slike dager som det ikke har vært siden den dag da Efraim brøt løs fra Juda.» På den dag skal det skje: Herren skal plystre på fluen som er ved enden av elvene i Egypt, og på bien i Assurs land. De skal komme, og de skal sammen slå seg ned i juvene og klipperevnene, i alle tornebuskene og på alle beitemarkene. Samme dag skal Herren ta en barberkniv som er leid fra den andre siden av Elven, kongen av Assur, og barbere både hodet og håret nedentil, også skjegget skal den fjerne. Da skal det bli slik: På den dag skal en mann holde en kvige og to sauer i live. Og det skal skje: De skal gi så mye melk at han skal spise rømme. For rømme og honning skal de spise, hver den som blir igjen i landet. På den dag skal det skje: Hvert sted der det var 1000 vintrær, verd 1000 sjekel sølv, der skal det bare være tornekratt og tornebusker. Med pil og bue skal menn komme dit, for hele landet skal bli til tornekratt og tornebusker. Til alle høydene der det nå hakkes med hakke, skal du ikke komme av frykt for tornekratt og tornebusker. Dit skal oksene sendes, og sauene skal tråkke det ned. Herren sa til meg: «Ta en stor tavle og skriv på den med menneskers skrift ‘Brått bytte, rov i hast ’. Jeg skal ta meg troverdige vitner: presten Uria og Sakarja, Jeberekjas sønn.» Så gikk jeg inn til profetinnen, og hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa Herren til meg: «Gi ham navnet ‘Brått bytte, rov i hast ’. For før gutten har lært å si ‘far’ og ‘mor’, skal rikdommen fra Damaskus og byttet fra Samaria bli fjernet og ført fram for Assurs konge.» Igjen talte Herren til meg og sa: «Fordi dette folket har forkastet Siloas vann, som renner så stille, og fryder seg over Resin og over Remaljas sønn, derfor fører Herren Elvens strømmer over dem, sterke og veldige, Assurs konge og all hans herlighet. Den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder. Den skal skylle inn i Juda, og den skal oversvømme og flomme over. Helt til halsen skal den nå. Når den strekker ut sine vinger, skal den fylle ditt land, helt til sine ender, Immanuel. Gjør bare det onde, alle dere folk! Men dere skal bli knust. Legg øret til, alle dere fra jordens fjerne land, gjør dere klar til krig, men bli slått av skrekk. Spenn om dere, likevel skal dere knuses. Legg bare råd, men rådet skal gjøres til intet. Tal bare et ord, det skal likevel ikke stå fast, for med oss er Gud.» Slik talte Herren til meg da Hans sterke hånd lå på meg og Han rettledet meg så jeg ikke skulle vandre på dette folkets vei. Han sa: «Dere skal ikke si: ‘En sammensvergelse’ om alt det dette folket sier er en sammensvergelse, og frykt ikke det de frykter for, og vær ikke redde for det! Hærskarenes Herre, Ham skal dere holde hellig. Han skal dere frykte for, og Han er Den dere skal være redde for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til anstøt for begge Israels hus, en felle og en snare for dem som bor i Jerusalem. Mange av dem skal snuble. De skal falle og knuses, fanges i snaren og bli tatt.» Bind opp vitnesbyrdet, sett segl for loven hos mine disipler! Jeg vil vente på Herren, Han som skjuler sitt ansikt for Jakobs hus. Jeg håper på Ham! Se, her er jeg og de barna Herren har gitt meg, til tegn og under i Israel fra Hærskarenes Herre, Han som bor på Sions berg. Når de sier til dere: «Søk dem som maner fram døde, og spiritistene som piper og mumler», skal ikke et folk søke sin Gud? Skal de søke de døde til råds for de levende? Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, er det fordi det ikke er noe lys i dem De skal da bare dra gjennom landet, hardt plaget og sultne. Det skal bli slik: Når noen er sultne, skal han bli vred og forbanne sin konge og sin Gud, og så vende ansiktet oppover. Han skal se utover landet, og se, det er nød, mørke og trengselens skygge, enhver drives inn i mørke. Mørket skal ikke bli værende over landet som er i trengsel, slik Han tidligere førte vanære over Sebulon- og Naftalilandet. For heretter skal Han gi ære til veien ved havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea. Det folket som vandrer i mørke, får se et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du gjør folket tallrikt, Du gjør gleden stor. De gleder seg for Ditt ansikt slik en gleder seg under innhøstingen, som de fryder seg når de deler byttet. For åket som tynget ham, staven over hans skulder og kjeppen til den som drev ham, har Du brutt i stykker, som på Midjans dag. For hver støvel soldatene har trampet, og kappen som er dynket i blod, skal brukes til brensel, til å fortæres av ilden. For et Barn er oss født, en Sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder. Hans navn skal være Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Herredømmet skal bre seg vidt, og freden være uten ende over Davids trone og over Hans Kongerike. Han skal grunnfeste det og holde det oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette. Herren har sendt et ord mot Jakob, og det slår ned i Israel. Hele folket skal erkjenne det, de som bor i Efraim og Samaria, de som i stolthet og med hovmodig hjerte sier: «Teglsteinene har falt ned, men vi skal bygge opp igjen med hogde steiner. Morbærtrærne er hogd ned, men i stedet for dem skal vi plante sedertrær.» Derfor setter Herren Resins motstandere opp mot ham og oppegger hans fiender, syrerne forfra og filisterne bakfra. De skal oppsluke Israel med åpen munn. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. For folket vender ikke om til Ham som tukter dem, Hærskarenes Herre søker de ikke. Derfor hogger Herren både hode og hale av Israel, palmegren og sivstrå på én dag. Den eldste og aktede, han er hodet, og profeten som lærer løgn, han er halen. Førerne for dette folket leder vill, og de som lar seg føre, blir ødelagt. Derfor gleder ikke Herren seg over deres unge og beste menn, og Han har ikke medynk med de farløse og enkene hos dem. For de er alle ugudelige og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. For ugudeligheten brenner som ilden. Den fortærer tornekratt og tornebusker og setter fyr på den tykkeste skogen, så den stiger opp som en søyle av røyk. Ved Hærskarenes Herres vrede brennes landet opp, og folket blir til føde for ilden. En mann sparer ikke sin egen bror. Den ene gjør et innhogg til høyre, men er likevel sulten. Andre spiser til venstre, men blir ikke mette. Hver mann må spise kjøttet av sin egen arm. Manasse mot Efraim, og Efraim mot Manasse, sammen står de opp mot Juda. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. Ve dem som lager urettferdige lover og sender ut skriv som skaper ulykke, så de hindrer de hjelpeløse i å få sin rett og tar fra de elendige blant Mitt folk en rettferdig dom, så enker blir deres bytte, og de farløse blir plyndret. Hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen skal komme fra det fjerne? Til hvem vil dere flykte for å få hjelp? Og hvor vil dere gjøre av deres herlighet? De har bare å bøye seg ned blant fangene og falle blant de drepte. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut! Ve Assur, min vredes stokk, min harme er staven i deres hånd. Jeg sender ham mot et ugudelig folkeslag, ja, mot det folk som rammes av min vrede, befaler Jeg ham å dra, for å gripe byttet og ta rovet og tråkke dem ned som søle på gatene. Selv mener han det ikke slik, og hans hjerte tenker ikke på den måten. Men det ligger ham på hjertet å ødelegge, og ikke få folkeslag vil han utrydde. For han sier: «Er ikke alle mine fyrster også konger? Er ikke Kalno som Karkemisj? Er ikke Hamat som Arpad? Er ikke Samaria som Damaskus? Min hånd har jo funnet avgudenes riker, der de utskårne avgudsbilder overgikk dem i Jerusalem og Samaria. Derfor, som jeg har gjort med Samaria og avgudene der, skal jeg ikke gjøre det samme med Jerusalem og avgudsbildene der?» Det skal bli slik: Når Herren har fullført alt sitt verk overfor Sions berg og Jerusalem, sier Han: «Jeg skal kreve Assurs konge til regnskap for frukten av sitt hovmodige hjerte og selvrosen som lyser i hans hovmodige blikk.» For han sier: «Ved min sterke hånd har jeg gjort det, og ved min visdom, for jeg er klok. Jeg har flyttet grensene mellom folkene og plyndret deres skatter. Som en mektig mann har jeg tvunget dem som bor der, under meg. Slik en finner et fuglerede, har min hånd funnet folkenes rikdom, som en sanker forlatte egg, har jeg samlet hele jorden. Det var ingen som flakset med vingen eller åpnet sin munn med et pip.» Skal øksen selv ta æren fra den som hogger med den? Eller kan sagen opphøye seg over den som bruker den? Kan vel en kjepp svinge seg mot dem som løfter den, eller kan en stav løfte ham, som ikke er av tre? Derfor vil Herren, Hærskarenes Herre, sende utmagring over de fete hos ham. Under hans herlighet skal det tennes en brann, som en flammende ild. Slik skal Israels Lys være som en ild, og hans Hellige som en flamme. Den skal brenne og fortære hans tornebusker og tornekratt på én dag. Han skal ødelegge herligheten ved hans skog og hans frukthage, fra sjel til kropp. Det skal bli som når en syk mann tæres bort. Resten av trærne i hans skog skal bli så få i tall at et barn kan skrive dem opp. På den dagen skal det skje: Israels rest og de unnslupne av Jakobs hus skal aldri mer stole på ham som slo ham, men de skal stole på Herren, Israels Hellige, i sannhet. Resten skal vende tilbake, Jakobs rest, til Den Mektige Gud. For selv om ditt folk, Israel, er som sanden ved havet, skal bare en rest av det vende tilbake. Utslettelsen er fast bestemt, og den skal flyte over av rettferdighet. For enden som er fast bestemt, skal Herren, Hærskarenes Gud, gjøre i hjertet av hele landet. Derfor, så sier Herren, Hærskarenes Gud: «Mitt folk som bor i Sion, frykt ikke for Assur! Med kjepp skal han slå deg, og sin stav skal han løfte imot deg, på samme måten som Egypt. For det er bare en kort stund igjen så skal harmen opphøre, og Min vrede vender om for å ødelegge dem.» Hærskarenes Herre skal svinge svøpen over ham, som da Midjan ble slått ned ved Orebklippen. Som Hans stav hvilte på havet, skal Han løfte den, som Han gjorde med Egypt. På den dagen skal det skje: Byrden han la på din skulder, skal bli tatt av, og åket han tvang på din nakke. Åket skal brytes ved salveoljen. Han har kommet til Ajjat, han har gått fram gjennom Migron. Ved Mikmas lot han sitt utstyr være igjen. De har gått over skaret, de har funnet nattely ved Geba. Rama er redd, Sauls Gibea har flyktet. Sett i et høyt skrik, du Gallims datter! Legg øret til, du Laisja, stakkars Anatot! Madmena trakk seg unna, de som bor i Gebim, søker tilflukt. På den dagen skal han ennå være i Nob. Med sin hånd skal han true Sions datters berg, mot Jerusalems høyde. Se, Herren, Hærskarenes Herre skal hogge av grenen med et voldsomt slag. De aller høyeste skal hogges ned, og de stolte skal ydmykes. Den tykkeste skogen skal hogges ned med jern, og Libanon falle for Den Mektige. En Kvist skal skyte opp fra Isais stubb, en Spire fra hans røtter skal bære frukt. Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren. Han skal ha sin glede i Herrens frykt. Han skal ikke dømme etter det Hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det Hans ører hører. Men med rettferdighet skal Han dømme de hjelpeløse. Uten å gjøre forskjell skal Han skifte rett for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med sin munns stav, med pusten fra sine lepper skal Han drepe den ugudelige. Rettferdighet skal være beltet Han har rundt livet, og trofasthet beltet om Hans hofter. Ulven skal bo sammen med lammet, leoparden skal legge seg ned hos kjeet, kalven, ungløven og gjøfeet skal gå i følge. En liten gutt skal gjete dem. Ku og bjørn skal beite sammen. Deres unger skal legge seg sammen. Løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved kobraens hule, og barnet som er avvent, skal stikke hånden i giftslangens hull. De gjør ingen skade, og de ødelegger ikke noe på hele Mitt hellige berg, for jorden skal være full av Herrens kunnskap, slik havet er dekket av vann. På den dag skal det skje: Isais Rot skal stå som et banner for folkene. Til Ham skal hedningfolkene søke, og Hans hvilested er herlighet. På den dag skal det skje: For andre gang skal Herren rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som er igjen, fra Assur og Egypt, Patros og Kusj, Elam og Sinear, fra Hamat og øyene på havet. Han skal reise et banner for folkeslag og samle de bortdrevne av Israel, og de spredte av Juda skal Han føre sammen fra de fire verdenshjørner. Efraims misunnelse skal forsvinne, og Judas fiender utryddes. Efraim skal ikke misunne Juda, og Juda ikke vise fiendskap mot Efraim. De skal fly ned på filisternes skråning i vest. Sammen skal de plyndre Østens barn. De skal legge sin hånd på Edom og Moab, Ammons barn skal lyde dem. Herren skal lyse havbukten ved Egypt i bann. Han skal svinge sin hånd over Elven med sin sviende storm og dele den i sju bekker, så en kan gå med sandaler over den. Der skal det være en ryddet vei for resten av Hans folk, som blir tilbake fra Assur, slik det var for Israel den dagen han dro opp fra landet Egypt. På den dagen skal du si: «Herre, jeg priser Deg. Selv om Du var vred på meg, er Din vrede vendt bort, og Du trøster meg. Se, Gud er min frelse, jeg er tillitsfull og frykter ikke. For Herren, Herren, er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.» Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. På den dag skal dere si: «Pris Herren, påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyd.» Lovsyng Herren, for Han har gjort storverk. Gjør det kjent over hele jorden! Rop av fryd og jubel, du som bor på Sion, for stor er Israels Hellige midt iblant deg. Byrden mot Babel, som Jesaja, Amos’ sønn, så. Løft banneret på det nakne fjellet, hev røsten mot dem! Vink med hånden, så de kan gå inn gjennom de fornemmes porter. Jeg har gitt Mine hellige befaling. Jeg har også kalt Mine mektige til Min vrede, de som fryder seg over Min høyhet. Larmen av en folkemengde lyder på fjellene, som av et stort folk. Det er et veldig ståk når folkeslagenes kongeriker samles. Hærskarenes Herre mønstrer hæren til slaget. De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende, Herren og våpnene Han fører i sin vrede, for å ødelegge hele jorden. Jamre dere, for Herrens dag er nær! Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige. Derfor blir alle hender slappe, hvert menneskehjerte skal miste motet, og de blir slått med angst. Veer og smerter griper tak i dem. De vrir seg som en kvinne under fødselen. De skal se forundret på hverandre, deres ansikt skal være som ild. Se Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede, for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der. For himlenes stjerner og stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys. Jeg vil kreve verden til regnskap for ondskapen, og de ugudelige for deres synd. Jeg vil gjøre ende på de hovmodiges stolthet og ydmyke tyrannenes hovmod. Jeg skal gjøre et dødelig menneske mer sjeldent enn fint gull, mennesket blir sjeldnere enn gull fra Ofir. Derfor vil Jeg la himlene skjelve og jorden rystes fra sitt sted, ved Hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag. Det skal bli som en jaget gasell, og som sauer ingen samler. Enhver skal vende seg til sitt eget folk, og enhver skal flykte til sitt eget land. Hver den som blir funnet, skal gjennombores, og hver den som blir fanget, skal falle for sverdet. Deres småbarn skal knuses i småbiter foran øynene på dem. Deres hus skal bli plyndret, og deres koner voldtatt. Se, Jeg vil egge mederne mot dem, de bryr seg ikke om sølv og har ingen glede av gull. Med buer skal de unge menn skytes i småbiter; de viser ingen medynk med morslivets frukt. Deres øyne har ikke barmhjertighet med barna. Med Babel, det herligste blant rikene, kaldeernes stolte prakt, skal det gå som da Gud styrtet Sodoma og Gomorra. Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned der. Der skal heller ikke araberen slå opp telt, og ingen hyrde la sine dyr få hvile. Men ørkenens ville dyr skal finne hvile der, og deres hus være fulle av sjakaler. Strutser skal bo der, og raggete bukker springe omkring. Der skal sjakalene hyle i festningene, og rovhunder i lystige slott. Hennes tid kommer stadig nærmere, og dagene hun får, skal ikke bli flere. For Herren skal forbarme seg over Jakob og igjen utvelge Israel og gi dem hvile i deres eget land. De fremmede skal slutte seg til dem og være knyttet til Jakobs hus. Folkene skal ta dem og føre dem til deres eget sted, så skal Israels hus få dem i eie som slaver og slavekvinner i Herrens land. De som holdt dem i fangenskap, skal de ta til fange, og sine undertrykkere skal de herske over. På den dag Herren gir deg hvile fra ditt strev, fra din uro og det harde slavearbeidet du ble trellbundet til, skal det skje: Du skal stemme i denne spottevisen mot Babels konge: «Se, hvordan det er ute med undertrykkeren, det er ute med det frekke stedet. Herren har brukket de ugudeliges stokk, herskernes stav, som slo folkene i harme med endeløse slag, som hersket over folkeslagene i vrede. Det var forfølgelse uten skånsel. Hele jorden har fått hvile og ro. De bryter ut i jubelrop. Sannelig, også sypresstrærne og Libanons sedrer gleder seg over deg: ‘Etter at du er falt, har ingen tømmerhogger kommet opp mot oss.’ Dødsriket der nede er opprømt på grunn av deg, for å møte fram når du kommer. For din skyld vekkes de dødes ånder opp, alle fyrstene på jorden. Det har reist opp alle folkeslagenes konger fra sine troner. De skal alle ta til orde og si til deg: ‘Så er da også du blitt like kraftløs som oss! Du er blitt lik oss! Din kongeprakt er støtt ned til dødsriket, til lyden av dine harper. Mark yngler under deg, og kryp dekker deg.’ Å, at du er falt ned fra himmelen, du, strålende stjerne, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! For det er du som har sagt i ditt hjerte: ‘Til Himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.’ Men til dødsriket skal du føres ned, lengst ned i avgrunnens dyp. De som ser deg, skal stirre, granske deg og si: ‘Er dette mannen som fikk jorden til å skjelve, som rystet kongeriker, som gjorde verden til en ørken og rev ned byene i den, som aldri slapp sine fanger løs?’ Alle folkeslagenes konger, hver og én, hviler med ære, hver i sitt eget hus. Men du er kastet bort fra din grav, som en foraktet kvist, helt dekket av drepte av dem som er gjennomboret med sverd, som farer ned til avgrunnens steinrøys. Du er som et nedtråkket lik. Du kommer ikke sammen med de andre ved gravferd, for du har ødelagt ditt land og slått ditt folk i hjel. De ondes slekt skal aldri mer nevnes. Gjør slaktestedet klart for hans sønner for deres fedres synders skyld, så de ikke får stå opp og ta landet i eie, og dekke verden med byer.» «For Jeg skal stå opp imot dem», sier Hærskarenes Herre, «og utrydde både navn og rest fra Babel, avkom og etterslekt, sier Herren. Jeg skal gjøre det til en eiendom for pinnsvin, til myrer med gjørmete vann. Jeg skal feie det bort med ødeleggelsens kost», sier Hærskarenes Herre. Hærskarenes Herre har sverget og sagt: «Sannelig, som Jeg har tenkt skal det skje, som Jeg har besluttet, skal det stå fast: Jeg skal knuse Assur i Mitt land, og på Mine fjell skal Jeg tråkke ham under Mine føtter. Da skal hans åk tas av dem, og hans byrde bli løftet av deres skuldre. Dette rådet er fastsatt for hele jorden, og dette er hånden som er rakt ut over alle folkeslag. For Hærskarenes Herre har fastsatt det, og hvem kan da gjøre det til intet? Hans hånd er rakt ut, hvem kan da bøye den tilbake?» Dette er den profetien som kom i det året kong Ahas døde: «Gled deg ikke, du Filisterland, for staven som slo deg, er brukket. For ut av slangens rot skal det komme en giftslange, og dens frukt er en flygende seraf -slange. De førstefødte blant de fattige skal finne føde, og de trengende skal legge seg i trygghet. Jeg vil drepe din rot med hungersnød, og den skal slå din rest i hjel. Hyl, du port! Skrik, du by! Hele du Filisterland går i oppløsning. For røyk skal komme fra nord, og ingen har kommet ut av rekkene. Hva skal folkeslagets budbærere få til svar? At Herren har grunnlagt Sion, og at de elendige blant Hans folk skal finne sin tilflukt der.» Profetien om Moab: En natt legges Ar-Moab øde og blir utslettet, en natt legges Kir-Moab øde og blir utslettet. Derfor går de opp til Tempelet og Dibon, til offerhaugene, for å gråte. Moab skal klage over Nebo og over Medeba. Hvert hode er skallet, hvert skjegg er klippet av. På gatene skal de gå i sekk. På alle hustak og torg skal de klage og gå til grunne i gråt. Hesjbon og El’ale skal skrike, så deres røst høres helt til Jahas. Derfor skal Moabs væpnede krigere rope. Hans sjel skal skjelve i ham. Mitt hjerte klager over Moab. Flyktningene derfra drar helt til Soar og Eglat-Sjelisjia. For de går gråtende oppover bakken til Luhit. På veien til Horonajim skal de løfte klagerop over ødeleggelsen. For Nimrims vann skal bli til en ødemark, for gresset tørker bort. Alle skudd er borte, det finnes ikke noe grønt lenger. Derfor, den overfloden de har skaffet seg og alt de har lagret, bærer de bort over Poplenes bekk. For klageropet har nådd helt til Moabs grense, klagen over det lyder til Eglajim, ja, klagen når Be’er-Elim. For Dimons vann blir fulle av blod, fordi Jeg sender enda mer over Dimon. Løver skal komme over alle som blir berget derfra, men også over resten i landet. Send lammet til herskeren i landet, fra Sela gjennom ørkenen til Sions datters berg. For som en flakkende fugl kastet ut av redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder: «Gi råd, fell dom! Gjør din skygge som natt på høylys dag. Skjul de bortdrevne, avslør ikke den som flykter! La Moabs bortdrevne få bo hos deg! Vær deres skjulested fra ødeleggerne. For undertrykkeren har fått sin ende, ødeleggelsen skal opphøre, voldsmennene forsvinner fra landet. Ved miskunnhet skal tronen bli grunnfestet. Det skal sitte En på den i sannhet, i Davids telt. Han skal dømme og søke rett og fremme rettferdighet.» Vi har hørt om Moabs stolthet, han er meget stolt, om hans hovmod, stolthet og vrede. Men hans skryt er bare tom tale. Derfor skal Moab selv klage over Moab. Alle skal klage. Over rosinkakene i Kir-Hareset skal dere sukke, tynget av sorg. For Hesjbons marker tørker bort, og vintreet i Sibma. Herrer over folkeslag har slått ned de beste vintrærne der, de som nådde helt til Jaser og bredte seg ut i ørkenen. Grenene på det strekker seg ut, de har nådd ut over havet. Derfor gråter jeg med Jaser over vintreet i Sibma. Jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og El’ale! For det lyder krigsrop over din sommerfrukt og over din høst. Gleden og fryden blir tatt bort fra frukthagen. I vingårdene er det ikke lenger frydesang, det lyder ingen gledesrop. I vinpressene er det ingen vintråkker som tråkker ut vin. Jeg har latt deres jubelrop få ende. Derfor lyder mitt hjerte som en lyre over Moab og hele mitt indre over Kir-Heres. Da skal det skje: Når det viser seg at Moab har gått trett på offerhaugen, når han kommer til sin helligdom for å be, får han ikke noe gagn av det. Dette er det ordet Herren den gangen talte om Moab. Men nå taler Herren og sier: «Innen tre år, slik en leiekar regner årene, skal Moabs herlighet bli foraktet, og hele den store folkeskaren der. Den rest som blir igjen, skal være veldig liten og ikke ha noen makt.» Profetien om Damaskus: «Se, Damaskus skal opphøre å være en by, den skal bli en ruinhaug. Forlatt er byene ved Aroer. De blir overlatt til buskapen som legger seg ned der, og ingen skremmer dem bort. Festningen skal forsvinne fra Efraim, kongedømmet forsvinne fra Damaskus. Assurs rest skal bli som Israels barn i herlighet», sier Hærskarenes Herre. «På den dag skal det skje: Jakobs herlighet skal svinne hen, og alt det fete på hans kropp skal tæres bort. Det skal bli som når høstarbeideren samler det stående kornet, og høster aksene med sin arm. Det skal gå som når en samler kornaks i Refa’imdalen. En etterhøst blir igjen i den, som når et oliventre blir ristet, to eller tre oliven på toppen av den øverste grenen, fire eller fem på de mest fruktbare grenene», sier Herren, Israels Gud. På den dagen skal mennesket se opp til sin Skaper, hans øyne vendes mot Israels Hellige. Han skal ikke se opp mot altrene, sine egne henders verk. Han skal ikke se på det hans fingrer har lagd, verken på Asjerapæler eller på røkelsesalter. På den dagen skal hans sterke byer være som forlatte steder i skogen og på høydene, de som ble forlatt av frykt for Israels barn. Alt skal legges øde. Fordi du har glemt din frelses Gud og ikke husket din Tilfluktsklippe, derfor planter du vakre planter og setter ut fremmede spirer. Om dagen planter du og setter gjerde omkring, om morgenen får du ditt frø til å blomstre. Men avlingen blir til en avfallshaug på sykdommens dag, da smerten ikke kan leges. Ve skaren av de mange folk som bruser som havene, og ve folkeslagenes drønn, de drønner som larmen av mektige vann. Ja, folkene larmer som støyen av mange vann. Men Han truer dem, og de skal flykte langt av sted, jages bort som agnene i vinden på fjellene, lik små blomster i virvelvinden. Ved kveldstid, se redselen! Før morgenen er de der ikke lenger. Dette er deres del som plyndrer oss, deres lodd som raner oss. Ve landet med susende vinger, som ligger bortenfor Kusjs elver, som sender utsendinger sjøveien, også i sivbåter over vannene: «Dra av sted, dere raske budbærere, til det høyvokste folkeslag med glinsende hud, til folket som er fryktet både nær og fjernt, et mektig folkeslag som tramper ned andre. Deres land blir gjennomskåret av elver.» Alle dere som bor i verden, og dere som lever på jorden: Når banneret løftes på fjellene, da skal dere se! Når det blåses i basunen, skal dere høre! For dette sa Herren til meg: «Jeg vil holde Meg stille, og Jeg skal følge nøye med fra Min bolig som den sviende heten i solskinnet, slik tåkedisen ligger i heten om høsten.» For før høsten kommer, når blomstringen er over og den sure druen modnes fra blomsten, skal Han hogge skuddene av med vingårdskniver, ta rankene bort og hogge dem ned. Da skal de alle bli overlatt til rovfuglene i fjellene og til villdyrene på marken. Rovfuglene skal tilbringe sommeren på dem, og alle villdyrene på marken skal tilbringe vinteren på dem. På den tiden skal det bringes en gave til Hærskarenes Herre fra det høyvokste folket med glinsende hud, fra folket som er fryktet både nær og fjernt, et mektig folkeslag som tramper ned andre – deres land blir gjennomskåret av elver – til stedet der Hærskarenes Herres navn bor, til Sions berg. Profetien om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt. Avgudene i Egypt vakler for Hans ansikt, og egypternes hjerte gripes av mismot. «Jeg skal hisse opp Egypt mot Egypt. De skal stride, hver mot sin bror og hver mot sin neste, by mot by, kongerike mot kongerike. Egypt får en ånd av tomhet i seg. Jeg gjør deres råd til intet, og de skal søke til avgudene og magikerne, til medier, åndemanere og spiritister. Egypterne skal Jeg overgi i hendene på en grusom herre, en hard konge skal herske over dem», sier Herren, Hærskarenes Herre. Havets vannstrømmer skal tørke ut, elven blir tom og tørr. Elvene skal stinke. Egypts sideelver minker og tørker. Rør og siv visner. Sivplantene ved Elven, ved munningen av Elven, og alt som er sådd ved Elven, skal tørke ut, det skal fyke av sted og bli borte. Også fiskerne sørger og klager. Alle som kaster fiskekrok i Elven, og de som setter garn på vannene, skal miste livslysten. De som arbeider med fint lin og de som vever fint tøy, skal bli til skamme. Landets grunnvoller blir knust. Alle som arbeider for lønn, rammes av sorg i sjelen. Sannelig, bare dårer er fyrstene i Soan. Faraos vise rådgivere gir uforstandige råd. Hvordan kan dere si til Farao: «Jeg er en sønn av vismenn, en sønn av kongene fra fordums tid?» Hvor er de da, dine vismenn? La dem bare fortelle at de forstår hvilket råd Hærskarenes Herre har fastsatt for Egypt. Fyrstene i Soan er blitt dårer. Nofs fyrster er forført. De har også ført Egypt vill, hjørnesteinen blant stammene der. Herren har øst ut en ånd av forvirring i deres indre. De har ført Egypt vill i alt dets verk, slik en drukken mann sjangler omkring i sitt spy. Ingen gjerning skal lykkes for Egypt, om det er hode eller hale, palmegren eller siv som gjør det. På den dag skal Egypt være som kvinner, landet skal være redd og frykte Hærskarenes Herres løftede hånd, som Han truer dem med. Landet Juda skal være en plage for Egypt. Hver den som nevner det, skal selv slås av skrekk, av frykt for Hærskarenes Herres plan, som Han har bestemt. På den dag skal fem byer i landet Egypt tale Kanaans språk og sverge ved Hærskarenes Herre. En av dem skal kalles Ir-Haheres. På den dag skal det være et alter for Herren midt i landet Egypt, og en støtte for Herren ved grensen. Det skal være til et tegn og et vitnesbyrd for Hærskarenes Herre i landet Egypt. For de skal rope til Herren på grunn av undertrykkerne, og Han skal sende dem en Frelser og en Stridsmannsom skal utfri dem. Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja, de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han vil lege dem. På den dagen skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assur, og assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur. Og egypterne skal tjene sammen med assyrerne. På den dagen skal Israel være én av tre med Egypt og Assur, en velsignelse midt på jorden, som Hærskarenes Herre velsigner og sier: «Velsignet er Egypt, Mitt folk, og Assur, Mine henders verk, og Israel, Min arv.» I det året da øverstkommanderende for hæren kom til Asjdod, da Sargon, kongen av Assur, sendte ham av sted, og han angrep Asjdod og inntok den, på den tiden talte Herren dette ved Jesaja, Amos’ sønn: «Gå og ta av sekkestrien du har om livet, og ta sandalene av føttene!» Han gjorde dette og gikk naken og barføtt. Da sa Herren: «Slik Min tjener Jesaja har gått naken og barføtt i tre år til et tegn og et under mot Egypt og Kusj, slik skal kongen av Assur drive egypterne avsted som krigsfanger og bortføre kusjittene, unge og gamle, nakne og barføtte, med baken bar, til vanære for Egypt. Da skal de bli forferdet og skamfulle over Kusj, deres håp, og over Egypt, deres stolthet. På den dagen skal de som bor ved fjerne kyster, si: ‘Se, slik er det blitt med vårt håp, dit vi flyktet for å få hjelp til å bli utfridd fra kongen av Assur. Hvordan skal vi nå slippe unna?’» Byrden mot Ødemarken ved havet. Som virvelvindene i Negev feier forbi, slik skal det komme fra ørkenen, fra et fryktinngytende land. Et grusomt syn er forkynt for meg. Den svikefulle går fram med svik, og ødeleggeren ødelegger. Elam, dra opp! Media, kringsett! Jeg gjør slutt på alle sukk som lyder der. Derfor er mine hofter fylt av smerte. Veer har grepet tak i meg, lik veene til en som føder. Jeg vrir meg av det jeg hører. Jeg forskrekkes ved det jeg ser. Mitt hjerte vakler, jeg skjelver av redsel. Kveldsskumringen jeg lengtet etter, har Han vendt til forskrekkelse. Gjør bordet ferdig, hold vakt i tårnet, spis og drikk! Stå opp, dere fyrster, la skjoldet salves! For Herren har sagt til meg: «Gå og sett ut vaktmannen, la ham melde hva han ser.» Ser han ryttere, hestfolk med hester i tospann, noen på esler og noen som rir på kameler, da skal han lytte oppmerksomt, ja, meget årvåkent. Så ropte han: «En løve, min herre! Jeg står alltid i vakttårnet om dagen. Jeg står på min post hver natt. Se, her kommer en rytter og hestfolk med hester i tospann.» Da tok han til orde og sa: «Falt, falt er Babel! Alle de utskårne gudebildene der har Han knust til jorden.» Å, du som er tresket, å, du korn på mitt gulv! Det jeg har hørt fra Hærskarenes Herre, Israels Gud, har jeg forkynt dere. Byrden mot Duma: Han roper til meg fra Se’ir: «Vekter, hvor langt er det på natt? Vekter, hvor langt er det på natt?» Vekteren svarer: «Morgenen kommer, og natten også. Hvis dere vil spørre, så spør! Vend tilbake! Kom tilbake!» Byrden mot Arabia. I skogen i Arabia skal dere overnatte, dere omreisende flokker av dedanitter. Dere som bor i Temas land, møt ham som er tørst, og gi ham vann! Med sitt brød møter de ham som flyktet. For de flyktet fra sverdene, fra de dragne sverd, fra den spente buen og fra krigens byrde. For så har Herren sagt til meg: «Innen et år, slik en leiekar regner årene, skal det være ende på all Kedars herlighet. Tallet på bueskytterne blir lite, få blir igjen av krigerne blant Kedars folk. For Herren, Israels Gud, har talt.» Profetien mot Synedalen: Hva er det med deg nå, siden alle dine har gått opp på hustakene? Larm fyller byen, en støyende by, en gledesfylt by. Dine falne er ikke falt for sverd eller blitt drept i strid! Alle dine fyrster har flyktet i lag. Uten bruk av bue er de fanget. Sammen ble de fanget, alle som ble funnet i deg, enda de har flyktet langt bort. Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, jeg må gråte bittert. Treng deg ikke på for å trøste meg, fordi mitt folks datter er ødelagt.» For Herren, Hærskarenes Gud har latt det komme en dag med forskrekkelse, nedtramping og forvirring i Synedalen, da murene ble revet ned og det ble ropt mot fjellene. Elam bærer pilekoggeret, drar fram med ryttere og hestfolk, og Kir har tatt dekket av skjoldet. Det skal skje at dine vakreste daler fylles av vogner, og rytterne stiller seg opp ved porten. Han fjernet Judas vern. På den dagen så du etter rustningen i Skoghuset. Dere så revnene i Davids by, at de er mange. Dere samlet vann i den nederste dammen. Dere telte husene i Jerusalem, og for å befeste muren rev dere husene ned. Dere lagde en oppsamlingsdam mellom de to murene til vannet fra den gamle dammen. Men dere så ikke etter Ham som gjorde dette, Ham som formet den for lenge siden, så dere ikke. På den dagen kalte Herren, Hærskarenes Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og til å binde om seg med sekkestrie. Men se, i stedet er det glede og jubel. De slakter okser og sauer, de spiser kjøtt og drikker vin og sier: «La oss spise og drikke, for i morgen dør vi!» Da blir dette åpenbart for mine ører av Hærskarenes Herre: «Sannelig, for denne misgjerningen skal det ikke finnes noen soning for dere, ikke før dere er døde», sier Herren, Hærskarenes Gud. Så sier Herren, Hærskarenes Gud: «Gå og tre inn til denne forvalteren, til Sjebna, som råder over huset, og si: ‘Hva har du her, og hvem har du her, siden du har hogd ut en grav? Du hogger deg en grav høyt opp og huler ut et hvilested for deg selv i berget? Se, Herren skal slenge deg bort med et veldig kast, du mektige mann. Han skal gripe kraftig tak i deg, rulle deg hardt sammen og kaste deg som en ball inn i et stort land. Der skal du dø, og der skal dine herlige vogner bare være en skam for din herres hus.’ Jeg skal støte deg bort fra din stilling, og fra din plass skal du rives ned. På den dagen skal det skje: Jeg skal kalle Min tjener Eljakim, Hilkias sønn. Jeg skal kle ham i din drakt og spenne ditt belte om ham. Din myndighet skal Jeg overgi i hans hånd. Han skal være en far for dem som bor i Jerusalem, og for Judas hus. Jeg skal legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han åpner opp, og ingen lukker igjen. Han lukker igjen, og ingen åpner opp. Jeg skal feste ham som en nagle på et sikkert sted, og han skal bli en ærens trone for sin fars hus. På ham skal de henge all tyngden fra hans fars hus, spirer og blad, alle småkarene, fra fatene til alle krukkene. På den dagen», sier Hærskarenes Herre, «skal den naglen som ble festet på det trygge stedet, tas ut, hugges av og falle ned. Byrden som var på den, skal ødelegges. For Herren har talt.» Byrden mot Tyros. Klag, dere skip fra Tarsis! For byen er lagt øde, så det ikke er noe hus eller havn der lenger. Fra Kitteerlandet er dette åpenbart for dem. Vær stille, dere som bor ved fjerne kyster, dere kjøpmenn fra Sidon, dere som ble fylt opp av dem som farer over havet. Såkorn ble ført fra Sjikor over de store havene, det som ble høstet ved Elven, var inntekten til byen. Den er en markedsplass for folkeslagene. Skam deg, Sidon, for havet har talt, havets festning sier: «Jeg har ikke veer og føder ikke barn. Jeg fostrer ikke unge menn og oppdrar ikke jomfruer.» Når de får høre om dette i Egypt, vil også de ynke seg over meldingen fra Tyros. Dra over til Tarsis! Klag, dere som bor ved fjerne kyster! Er dette deres jublende by, med sitt opphav fra eldgamle dager, og føtter som førte den langt av sted så den kunne slå seg ned der? Hvem har planlagt dette mot Tyros, kroningsbyen? Der er kjøpmennene fyrster, handelsmennene er de fornemme på jorden. Hærskarenes Herre har planlagt dette, for å føre vanære over all den stolte herlighet, for å la alle de fornemme på jorden bli foraktet. Flyt ut over ditt land som Elven, du Tarsis’ datter. Det er ikke lenger noen havn. Han rakte sin hånd ut over havet, Han fikk kongerikene til å skjelve. Herren har gitt befaling mot Kanaan om at festningene der skal ødelegges. Han sa: «Du skal ikke lenger fryde deg, du undertrykte jomfru, Sions datter. Bryt opp, dra over til Kittim. Heller ikke der skal du finne hvile.» Se, kaldeernes land, dette folket som ikke eksisterte. Assur grunnla det for de ville dyrene i ørkenen. De satte opp beleiringstårnene der, rev borgene ned og gjorde det til en ruin. Klag, dere skip fra Tarsis! For deres festning er ødelagt. På den dagen skal det skje: Tyros skal bli glemt i 70 år, like lenge som en konges dager. Når de 70 årene er omme, skal det gå med Tyros som det heter i sangen om horkvinnen: «Ta en lyre, gå omkring i byen, du glemte horkvinne! Spill vakkert og syng mange sanger, slik at du kan bli husket.» Når de 70 årene er omme, skal det skje: Herren skal se til Tyros. Den skal igjen få horelønn, og den skal drive hor med alle kongerikene over hele jorden. Dens inntekt og horelønn skal helliges for Herren. Den skal ikke legges i skattkammeret eller spares, for dens inntekt skal være for dem som bor for Herrens ansikt, så de kan spise seg mette og kle seg i fine klær. Se, Herren tømmer jorden og legger den øde, omvelter dens overflate, og dem som bor der, sprer Han omkring. Det skal skje: Som det går med folket, skal det gå med presten, som med slaven, så også med hans herre, som med tjenestepiken, så også med hennes husfrue, som med kjøperen, så også med selgeren, som med långiveren, så også med låntakeren, som med innkreveren, så også med skyldneren. Jorden skal tømmes, ja tømmes og plyndres, ja plyndres, for dette ord har Herren talt. Jorden sørger og visner bort, verden svinner bort og visner. De stolteste folk på jorden svinner bort. Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og sett ned på den evige pakten. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og de som bor på den, må bære skylden. Derfor brennes de menneskene som bor på jorden, og de som blir igjen, er få. Den nye vinen svikter, vintreet tørker inn, og alle de som gledet seg av hjertet, sukker. De lystige tamburinene har tiet, støyen av jubelen stilner, den frydefulle lyren har fått sin ende. De drikker ikke vin til sang. Den sterke drikken er bitter for dem som smaker den. Den øde byen er revet ned. Hvert hus er stengt, så ingen kan komme inn. I gatene ropes det etter vin, mørket har lagt seg over all glede, lystigheten er borte fra landet. Det som er igjen i byen, er øde, en ruinhaug, og porten er slått i stykker. For slik skal det gå med folkene midt i landet, det skal være som når et oliventre blir ristet, som ved etterhøsten av druer når vinhøsten er til ende. De skal heve stemmen, de skal rope. Etter Herrens majestet roper de høyt fra havet. Gi derfor Herren ære, dere ved morgenrøden. Ved havets fjerne kyster, opphøy Herrens, Israels Guds navn! Fra jordens ender hører vi lovsang: «Gi den Rettferdige ære!» Men jeg sier: «Jeg forgår! Jeg forgår! Ve meg! De svikefulle handelsmennene går fram med svik. Sannelig, de svikefulle handelsmennene går fram med grovt svik.» Redsel og avgrunn og snare kommer over deg, du som bor på jorden. Den som flykter fra lyden av redsel, skal falle i avgrunnen, og den som klyver opp fra avgrunnen, skal fanges i snaren. For slusene i det høye er åpnet, og jordens grunnvoller rystes. Jorden brytes i småbiter, den kløves og revner, jorden rystes voldsomt. Jorden raver og sjangler som en beruset og svaier som et skur. Dens lovbrudd skal hvile tungt på den, den skal falle og ikke reise seg igjen. På den dagen skal det skje: Herren skal gjengjelde de opphøydes hærskare i det høye og jordens konger på jorden. De skal samles som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse. Deretter skal månen blyges, og solen bli til skamme. For Hærskarenes Herre skal være konge på Sions berg og i Jerusalem, og foran Hans eldste, i herlighet. Herre, Du er min Gud. Jeg vil opphøye Deg, jeg vil prise Ditt navn, for Du har gjort under. Dine råd fra uminnelige tider er trofasthet og sannhet. For Du har gjort en by til en steinrøys, en befestet by til en ruinhaug, de fremmedes borg er ikke noen by lenger. Den skal aldri mer bli bygd opp igjen Derfor skal det sterke folket ære Deg. De grusomme folkeslagenes by skal frykte Deg. For Du har vært et vern for den fattige, og for den trengende i hans trengsel, en tilflukt fra uværet, en skygge for heten. For de grusommes åndepust er som stormkast mot muren. Du stilner de fremmedes larm, slik Du letter heten i et tørt land. Som heten letter i skyggen av en sky, slik demper Du de grusommes sang! På dette fjellet skal Hærskarenes Herre lage et gjestebud for alle folkene, med fete retter, et gjestebud med gamle viner, med fete, margfulle retter, og med gamle, edle viner. På dette fjellet skal Han fortære det sløret som tildekker alle folkene, det dekket som er knytt over alle folkeslagene. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal Han ta bort sitt folks vanære. For Herren har talt. På den dag skal det sies: «Se, dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss. Dette er Herren. Vi har ventet på Ham. Vi vil fryde oss og glede oss i Hans frelse.» På dette fjellet skal Herrens hånd hvile, men Moab skal være nedtrampet under Ham, som halm trampes ned i gjødselhaugen. Han skal strekke sine hender ut midt i Moab, slik en svømmer strekker seg ut for å svømme, og Han skal la dets hovmod bli ydmyket sammen med deres utspekulerte grep. Festningstårnet på dine murer skal Han velte, rive ned og jevne med jorden, helt ned i støvet. På den dagen skal denne sangen synges i landet Juda: «Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll. Åpne portene, så det rettferdige folket kan gå inn, de som holder fast på sannheten. Du skal bevare den i fred, ja, i fred, den som har et grunnfestet sinn, for han stoler på Deg. Stol på Herren for all tid, for i Herren, ja Herren, er evighetens klippe. For Han ydmyker den opphøyde byen, og dem som bor i det høye, støter Han ned. Han støter den ned, Han støter den ned til jorden, Han legger den i støvet. Den skal tråkkes under fot av de fattiges føtter og de trengendes hæler.» Den rettferdiges sti er oppriktighet. Du Oppriktige, Du gjør stien jevn for den rettferdige. Ja, på Dine dommers vei, Herre, har vi ventet på Deg. Vår sjel lengter etter Ditt navn og etter minnet om Deg. I min sjel lengter jeg etter Deg om natten. Ja, i min ånd, i mitt indre, søker jeg Deg med iver. For når Dine dommer råder på jorden, får alle som bor i verden, lære rettferdighet. Vær bare nådig mot den ugudelige, men han lærer likevel ikke rettferdighet. I oppriktighetens land vil han gjøre urett, og han vil ikke se etter Herrens majestet. Herre, Din hånd er løftet, men de vil ikke se! Likevel skal de se og bli til skamme over nidkjærheten for folket. Ja, ild skal fortære dine fiender. Herre, Du skaffer oss fred, for alt vi har gjort, har Du gjort for oss. Herre, vår Gud, andre herrer enn Du hadde herredømme over oss. Men ved Deg alene ærer vi Ditt navn. Døde skal ikke leve. Dødningene står ikke opp. For Du straffer og ødelegger dem, Du lar hvert minne om dem gå til grunne. Du har gjort folkeslaget større, Herre, Du har gjort folkeslaget større. Du er herliggjort. Du utvider alle landets grenser. Herre, i trengselen søkte de til Deg, de utøste bønnesukk da din tukt var over dem. Som en gravid kvinne har smerter og skriker i veer når hun nærmer seg tiden da hun skal føde, slik har vi vært foran Ditt ansikt, Herre. Vi har vært som om vi var med barn; vi har vært i smerte. Men det vi fødte var bare et vindpust. Vi kunne ikke gi frelse på jorden, og heller ikke har de falt, de som bor i verden. Dine døde skal leve; sammen med min døde kropp skal de stå opp. Våkn opp og rop av glede, dere som bor i støvet. For din dogg er lysets dogg, og jorden skal la døde føres fram. Kom, mitt folk, gå inn i dine rom og steng dørene etter deg! Gjem deg, om så bare et lite øyeblikk, til vreden er forbi. For se, Herren kommer fra sitt sted for å gjengjelde dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal også avsløre blodet som er utøst på den, og den skal aldri mer dekke over dem som er drept der. På den dagen vil Herren med sitt sverd, det skarpe, store og kraftige, gjengjelde Leviatan, den flyktende slangen, Leviatan, den forvridde slangen. Han vil drepe sjøuhyret i havet. Syng for henne på den dagen: «En vingård med vin! Jeg, Herren, vokter den, til enhver tid vanner Jeg den. For at ingen skal ta hevn på den, vokter Jeg den dag og natt. Hos Meg finnes ikke harme. Hvem ville bruke tornekratt og tornebusker mot Meg i striden? Jeg ville bare gå tvers gjennom dem, Jeg ville brenne dem alle sammen. La ham heller gripe tak i Min styrke, så han kan slutte fred med Meg. Ja, la ham slutte fred med Meg!» Han skal la dem som kommer, slå rot i Jakob. Israel skal blomstre og skyte knopp, og fylle jorden med frukt. Har Han slått Israel slik Han slo den som slo dem? Eller er han drept slik de ble drept, de som ble drept av Ham? Du førte sak mot henne da Du drev henne bort og sendte henne av sted. Han fordriver henne ved sin harde vind på østavindens dag. Derfor, ved dette skal Jakobs misgjerning sones. Slik blir hele frukten av hans synd tatt bort: Han knuser alle steinene i alteret slik kalkstein knuses, Asjerapæler og røkelsesalter får ikke bli stående. Den befestede byen skal bli liggende øde, boplassen forlates og ligge etterlatt som en ødemark. Der skal kalven beite, og den skal legge seg ned og ete opp grenene som er der. Når grenene er tørre, blir de brutt av. Kvinnene kommer og tar dem til brensel. For dette er ikke et forstandig folk. Derfor vil Han ikke ha barmhjertighet med dem, Han som dannet og formet dem. Han vil ikke være nådig mot dem. På den dagen skal det skje: Herren skal treske, helt fra den strømmende Storelven til Egypterbekken. Og dere skal samles inn, én etter én, dere Israels barn! På den dagen skal det skje: Det skal blåses i den store basunen. De skal komme, de som er tapt i landet Assur, og de som er fordrevet til landet Egypt, skal tilbe Herren på det hellige fjellet i Jerusalem. Ve over stolthetens krone til drankerne i Efraim. Dens herlige skjønnhet er en visnende blomst, som ligger over hodet til den fruktbare dalen. Der ligger de, utslått av vin! Se, Herren har én som er mektig og sterk, som kommer lik en haglstorm og et ødeleggende uvær, som mektige, flommende vann. Med makt legger Han dem til jorden. Stolthetens krone, drankerne i Efraim, skal trampes under fot. Dens herlige skjønnhet er en visnende blomst, som ligger over hodet til dalen med fete retter. Med den skal det gå som med de første modne fiken før høsten. Det er en som ser den, og han svelger den mens han har den i hånden. På den dagen skal Hærskarenes Herre være som en herlig krone og en vakker krans for resten av sitt folk. Han skal være rettens ånd for den som sitter som dommer, og styrke for dem som slår angrepet tilbake mot porten. Også de som er her, farer vill fordi de har drukket vin, og de raver etter sterk drikk. Prest og profet farer vill ved sterk drikk, de er fortumlet av vin, de trår feil etter å ha drukket sterk drikk. De farer vill når de skal se, de vakler når de skal dømme. Alle bordene er fulle av spy og skitt. Det finnes ikke en ren flekk. Hvem vil han lære kunnskap? Hvem vil han få til å skjønne budskapet? De som nettopp er avvent fra melk? De som nettopp er avvent? For det kommer bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her og litt der. For med stammende lepper og på et annet tungemål skal Han tale til dette folket. Det var Han som sa til dem: «Dette er hvilen, la den trette finne hvile ved den», og: «Dette er freden.» Likevel ville de ikke høre. Derfor blir Herrens Ord til dem: «Bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her og litt der», så de skal gå og falle baklengs. De skal bli knust, fanget og grepet. Hør derfor Herrens Ord, dere spottere, dere som hersker over folket i Jerusalem. For dere har sagt: «Vi har sluttet en pakt med døden og gjort en avtale med dødsriket. Når den susende svøpen farer fram, skal den ikke nå oss, for vi har gjort løgnen til vår tilflukt, og vi dekker oss under falskhet.» Derfor sier Herren Gud dette: «Se, Jeg legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar hjørnestein, en fast grunnvoll. Den som tror, haster ikke. Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddesnor. Haglet skal feie bort den tilflukten de har av løgnen, vannene skal skylle over skjulestedet. Deres pakt med døden skal slettes ut, avtalen dere har med dødsriket, skal ikke bli stående. Når den susende svøpen farer fram, skal den trampe dere ned. Hver gang den farer fram, skal den rive dere bort. For morgen etter morgen skal den fare forbi, ved dag og ved natt. Bare redsel skal dere få ut av budskapet.» For sengen er for kort til å strekke seg ut i og teppet for smalt til å dekke seg med. Herren skal reise seg som på Perasimfjellet. Som i Gibeondalen skal Hans vrede rase, så Han kan gjøre sin gjerning, sin fryktelige gjerning, og utføre sitt verk, sitt fremmede verk. Derfor, vær nå ikke spottere, ellers blir båndene strammet til rundt dere. For jeg har hørt fra Herren, Hærskarenes Gud, at det er fastsatt en utslettelse over hele jorden. Legg øret til og hør min røst, lytt og hør min tale! Fortsetter bonden å pløye hele dagen for å så? Fortsetter han å vende og harve jorden? Når han har jevnet den ut, sår han ikke da svart karve og sprer karven ut, sår hvete i rader, bygg på et fast sted og spelt langs kanten? For Han veileder ham med rett dom, hans Gud underviser ham. For den svarte karven blir ikke tresket med treskeslede, og vognhjul blir ikke rullet over karven. Den svarte karven blir slått ut med en kjepp, og karven med en stav. Brødkorn må males. Derfor tresker han det ikke hele tiden, eller ruller over det med sitt vognhjul. Hans hester knuser det ikke. Også dette kommer fra Hærskarenes Herre, Han som er underfull i råd og mektig i frelsens visdom. «Ve over Ariel, Ariel, byen der David slo leir! Legg år til år! La høytider komme og gå! Likevel skal Jeg føre trengsel over Ariel. Der skal det være klage og sorg, da først skal den bli en Ariel for Meg. Jeg vil slå leir overalt rundt deg, Jeg vil beleire deg med en voll og reise festningsverk mot deg. Du skal bli styrtet ned. Nede fra jorden skal du tale. Fra støvet lyder din lavmælte stemme. Din røst skal lyde som et medium for de døde, nede fra jorden. Fra støvet skal din tale hviske. Men så skal skaren av dine fiender bli som fint støv. Den grusomme skaren blir lik agner som fyker av sted. Ja, det skjer plutselig, på et øyeblikk. Du skal bli hjemsøkt av Hærskarenes Herre med torden og jordskjelv og et veldig drønn, med uvær og storm, og flammen av en fortærende ild. Skaren av alle folkeslagene som drar til felts mot Ariel, alle de som strider mot byen Jerusalem og festningen der, og skaper trengsel for den, skal bli lik en drøm, et nattlig syn. Det skal bli som når den sultne spiser i drømme, men når han våkner, er hans sjel fremdeles tom. Eller det skal bli som når den tørste drikker i drømme. Men når han våkner, er han svak, og hans sjel lengter fortsatt. Slik skal det gå med skaren av alle folkeslagene som drar til felts mot Sions fjell.» Stans opp og undre dere! Bare gjør dere blinde og vær blinde! Dere er drukne, men ikke av vin. Dere raver, men ikke av sterk drikk. For Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og Han har lukket deres øyne, dere profeter. Han har dekket deres hode, dere seere. Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir den til en som kan lese, og sier: «Vær snill og les dette!», svarer han: «Jeg kan ikke, for den er forseglet.» Så blir boken overlatt til en som ikke kan lese, og det blir sagt: «Vær snill og les dette!» Så sier han: «Jeg kan ikke lese.» Derfor sier Herren: «Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, se, derfor vil Jeg igjen gjøre et under med dette folket, et under, ja et under. For der skal de vises visdom gå tapt, og de klokes klokskap skal bli skjult.» Ve dem som søker ned i det dype for å skjule sitt råd for Herren, de som gjør sine gjerninger i mørke. De sier: «Hvem ser oss?» og: «Hvem kjenner oss?» Sannelig, dere er blitt forvendte! Skal pottemakeren selv regnes sammen med leiren, så det som er lagd, skulle si om ham som lagde den: «Han har ikke lagd meg?» Eller kan karet som er formet, si om ham som formet det: «Han har ikke forstand på det?» Er det ikke bare en kort stund igjen før Libanon blir gjort til en frukthage, og frukthagen blir regnet som skog? På den dagen skal de døve høre bokens ord, og fridd fra dunkelhet og mørke skal de blinde øyne se. De ydmyke skal få enda større glede i Herren, og de fattige blant menneskene skal fryde seg i Israels Hellige. For voldsmannen er gjort til intet, det er ute med spotteren. De blir utryddet, alle de som er ute etter misgjerning, de som gjør et menneske til synder for et ords skyld, og legger snare for den som har en sak i porten, og sender den rettferdige bort med tomme ord. Derfor sier Herren om Jakobs hus, Han som forløste Abraham: «Nå skal Jakob ikke bli til skamme, og hans ansikt skal ikke blekne. For når han ser sine barn, et verk av Mine hender, i sin midte, skal de hellige Mitt navn. De skal hellige Jakobs Hellige og frykte Israels Gud. Også disse som for vill i ånden, skal lære og forstå. De som klaget, skal ta imot lærdom. Ve de opprørske barna», sier Herren, «de som følger råd som ikke er fra Meg, som slutter en pakt, men ikke ved Min Ånd. Slik legger de bare synd til synd. De bryter opp for å gå ned til Egypt uten at de har bedt om råd fra Min munn, for å bli sterke ved Faraos styrke, og for å ta sin tilflukt til Egypts skygge. Men Faraos styrke skal bli til skam for dere, og tilflukten under Egypts skygge skal føre til vanære. For Israels høvdinger var ved Soan, og sendebudene kom til Hanes. Hver av dem blir til skamme ved et folk som ikke er til gagn for dem, som ikke kan hjelpe eller gagne, men bare være til skam og vanære.» Byrden om villdyrene fra Negev. Gjennom et land med nød og trengsel, hvor løvinnen og løven holder til sammen med giftslangen og den flammende, flygende slangen, skal de føre sine rikdommer av sted på ryggen av esler og sine skatter på pukler av kameler, til et folk som ikke kan hjelpe. For hjelpen fra Egypt er forgjeves og nytteløs. Derfor kaller jeg det: «Rahaab-Hem-Shebeth ». Gå nå og skriv det på en tavle for dem, og skriv det ned i en bokrull, så det kan tas vare på for kommende dager, for all tid, i all evighet: Dette er et opprørsk folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov. De sier til seerne: «Ikke se», og til dem som har syner: «Ikke forkynn oss de rette synene. Tal smigrende ord til oss, se forførende syner! Vend dere bort fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!» Derfor sier Israels Hellige: «Fordi dere forkaster dette ordet og stoler på undertrykkelse og fordervelse og setter deres lit til dette, derfor skal denne misgjerningen bli for dere som et revnet stykke, ferdig til å rase sammen, en sprekk som utvider seg på en høy mur. Sammenbruddet kommer plutselig, på et øyeblikk. Når det knuses, er det som når pottemakerens kar knuses i småbiter. Han sparer det ikke. Blant bitene som er igjen etter at det er knust, finnes det ikke engang et skår til å hente glør fra ildstedet eller vann fra brønnen.» Så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og hviler, skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. Dere sa: «Nei, vi vil flykte på hester.» – Derfor skal dere sannelig flykte! – Og dere sa: «Vi skal ri på raske dyr.» Derfor skal de som forfølger dere, være raske. Ett tusen skal flykte ved trusselen fra en eneste, ved trusselen fra fem skal dere flykte, helt til resten av dere bare er som en flaggstang på fjellets tinde, som et banner på høyden. Derfor venter Herren så Han kan være nådig mot dere. Derfor er Han opphøyet, så Han kan vise barmhjertighet mot dere. For Herren er rettens Gud. Salige er alle de som venter på Ham. Folket på Sion, dere som bor i Jerusalem, dere skal ikke fortsette å gråte. Så snart deres rop lyder, skal Han sannelig være dere nådig! Når Han hører det, skal Han svare dere. Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann. Da skal ikke dine lærere lenger være skjult, men med dine øyne skal du se dine lærere. Dine ører skal høre et ord bak deg, som sier: «Dette er veien, gå på den!» hver gang du vender deg til høyre eller venstre side. Også dekket av sølv over dine gudebilder og gullutsmykningen på ditt støpte bilde skal du holde for urent. Du skal kaste dem bort som urene plagg. «Bort med dere!» skal du si til dem. Deretter skal Han gi regn over ditt såkorn, det du sår i jorden, og brød av jordens grøde. Det skal være rikt og saftig. På den dag skal din buskap beite på en vid beitemark. Oksene og eslene som arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som kastes til dem med skuffe og kasteskovl. På hvert kneisende fjell og på hver høy ås skal det være bekker og strømmer av vann, på den store nedslaktingens dag, når tårnene faller. Lyset fra månen skal være som lyset fra solen, og lyset fra solen sju ganger sterkere, som lyset for sju dager, på den dag da Herren forbinder sårene for sitt folk og helbreder skadene de fikk da de ble slått. Se, Herrens navn kommer fra det fjerne med Hans brennende vrede. Byrden er tung. Hans lepper er fulle av harme, og Hans tunge som fortærende ild. Hans åndepust er som en elv som flommer over. Den når opp til halsen, så Han kan sikte folkeslagene med ødeleggelsens såld og legge et forførelsens bissel i folkenes kjever. Da skal sangen lyde hos dere som den natten da den hellige høytiden feires, da skal en glede seg av hjertet, som når en går med fløytespill for å dra opp til Herrens berg, til Israels klippe. Herren skal la sin herlige røst høres, Han viser sin arm når den farer ned med harme og vrede og flammen av fortærende ild, med storm, styrtregn og hagl. For ved Herrens røst skal Assur bli slått ned, slik Han slår med staven. På hvert sted tuktestaven rammer, den Herren lar falle på ham, skal det skje til tamburiner og lyrer. Han svinger sverdet i striden når Han strider mot ham. For Tofet er grunnlagt fra gammelt av. Også for kongen er det beredt. Han har gjort det dypt og vidt. På bålet er det ild og mye ved. Herrens åndepust, lik en strøm av svovel, tenner det i brann. Ve dem som farer ned til Egypt for å få hjelp og setter sin lit til hester, de som stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så veldig sterke. Men de ser ikke hen til Israels Hellige, og søker ikke Herren. Men det er Han som er vis, Han lar det onde komme. Sine ord tar Han ikke tilbake, men Han reiser seg mot dem som gjør ondt, mot deres hus og mot hjelpen som kommer fra dem som gjør urett. Egypterne er mennesker og ikke Gud. Deres hester er kjøtt og ikke ånd. Når Herren rekker ut sin hånd, vil hjelperen snuble, og den som blir hjulpet, skal falle. De skal gå til grunne alle sammen. For så sier Herren til meg: «Slik en løve brøler, ja, som den unge løven brøler over sitt bytte – selv når en flokk av gjetere samler seg mot den, blir den ikke skremt av deres røst, og den gjemmer seg ikke når de bråker – slik skal Hærskarenes Herre komme ned for å stride på Sions berg og på høyden der.» Som fuglene flyr omkring, slik skal Hærskarenes Herre verge Jerusalem. Han skal verge og utfri den. Han går forbi, og Han berger. Vend om til Ham dere gjorde så sterkt opprør mot, dere Israels barn! For på den dagen skal hver mann kaste fra seg sine avguder av sølv og av gull, et verk av deres egne hender, et verk som fører til synd. Da skal Assur falle for sverdet, ikke en manns sverd. Et sverd som ikke svinges av dødelige mennesker, skal ødelegge ham. Han skal flykte fra sverdet og hans unge menn blir satt til tvangsarbeidere. Hans klippe skal bli borte i redsel, hans fyrster skal forferdes for banneret, sier Herren. Hans ild er på Sion, Hans smelteovn i Jerusalem. Se, kongen skal herske med rettferdighet, og fyrstene skal styre med rett. En mann vil være som et ly for vinden og et skjul mot stormen, som strømmer av vann på et tørt sted, som skyggen av en mektig klippe i et uttørket land. De seendes øyne skal ikke lenger være klint til, og de hørendes ører skal lytte. De ubesindiges hjerte skal forstå kunnskap, og de stammendes tunge skal straks tale klart. Da er det ikke lenger dåren som skal kalles fornem, da skal det ikke sies at bedrageren er av edel slekt. For dåren kommer bare til å tale dårskap, og hans hjerte vil bare gjøre urett: å utøve ugudelighet, å tale falskt om Herren, så den sultne ikke får stilt sin trang, ja, så han lar den tørste mangle drikke. Bedragerens våpen er onde. Han legger listige planer for å ødelegge de elendige med løgnaktige ord, selv når den fattige har rett i sin tale. Men en fornem har edle planer, og ved det edle skal han bli stående. Dere sorgløse kvinner, stå opp og hør min røst! Dere selvsikre døtre, legg øret til min tale! Etter år og dager skal dere skjelve, dere selvsikre kvinner. For vinhøsten skal svikte, innhøstningen skal ikke komme. Bli bare grepet av angst, dere sorgløse kvinner. Bare skjelv, dere selvsikre! Kle av dere, still dere nakne fram, bind sekkestrie om livet! Når dere er bøyd fram over brystene, bare klag over de vakre åkrene, over det fruktbare vintreet! I mitt folks land skal det skyte opp tornebusker og tornekratt, ja, opp over alle de lykkelige hjem i den lystige byen. For borgen skal være forlatt, byens larm blir borte, byhaugen og vakttårnet blir til huler for evig, en lyst for villesler, en beitemark for buskap, inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye, ørkenen blir en frukthage og frukthagen regnes for skog. Da skal retten holde til i ørkenen, og rettferdigheten skal bli værende i frukthagen. Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge hjem og på sorgløse hvilesteder, selv om det faller hagl på skogen og byen føres ned i dyp fornedrelse. Salige er dere som sår ved alle vann, dere som setter oksen og eselet på frifot. Ve deg som plyndrer, som selv ikke er blitt plyndret, du som går fram med svik, selv om andre ikke har sveket deg. Når du er ferdig med å plyndre, skal du selv bli plyndret. Når du har sluttet å gå fram med svik, skal de andre svike deg. Herre, vær oss nådig! Vi setter vårt håp til Deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vær vår frelse også i trengselens tid. Når larmen høres, skal folkene flykte. Ved Din opphøyelse blir hedningfolkene spredt. Deres bytte skal samles som gresshoppen samler. Slik gresshoppene løper til og fra, slik skal man løpe etter det. Opphøyet er Herren, for Han bor i det høye. Han fyller Sion med rett og rettferdighet. Det skal komme trygge tider for deg, rike på frelse, visdom og kunnskap. Herrens frykt er den skatten det får. Sannelig, deres løvehelter skal rope utenfor, fredens sendebud skal gråte sårt. Hovedveiene ligger øde, den veifarende er der ikke mer. Han har brutt pakten, han har foraktet byene, han har ingen aktelse for noe menneske. Landet sørger og lider forfall, Libanon er skamfull og visner. Saron er lik en ørken, og Basan er ristet nakent. Det er også Karmel. «Nå vil Jeg reise Meg», sier Herren. «Nå opphøyer Jeg Meg, nå skal Jeg rage høyt. Dere skal unnfange agner og føde halm. Deres åndepust skal fortære dere som ild. Folkene skal bli brent til kalk. Som nedhogne tornebusker skal de brennes på ilden. Dere som er langt borte, hør hva Jeg har gjort. Dere som er nær ved, erkjenn min makt!» Synderne på Sion skjelver av redsel. De ugudelige er grepet av angst: «Hvem av oss kan bo ved fortærende ild? Hvem av oss kan bo ved evige flammer?» Den som vandrer rettferdig og fører oppriktig tale, den som forakter å få vinning gjennom undertrykkelse, hans hender avviser å ta imot bestikkelser, den som lukker ørene for tale om blodsutgytelse, og lukker øynene så han ikke skal se ondskap, han skal bo på høydene, hans forsvarsborg skal være klippefestninger. Han får sitt brød, og vannforsyningen er trygg. Dine øyne skal se Kongen i Hans skjønnhet. De skal skue landet langt borte. Ditt hjerte skal grunne på redselen: «Hvor er skriveren? Hvor er han som veier opp? Hvor er han som teller tårnene?» Det grusomme folket skal du ikke se mer, folket med en vanskelig og uforståelig tale, med et fremmed språk som ingen kan forstå. Se Sion, høytidens by! Dine øyne skal se Jerusalem, trygghetens bolig, teltet som ikke blir flyttet. Aldri skal teltpluggene rives av, ingen av snorene skal kuttes. For der er Herren, Den Mektige, for oss, på stedet med brede elver og floder, der ingen skute skal føres med årer eller noe mektig skip seile forbi. For Herren er vår Dommer! Herren er vår Lovgiver! Herren er vår Konge! Han skal frelse oss! Men dine tau bare løsner, de kunne ikke holde masten støtt, de kunne ikke spenne seilet stramt. Da skal det rike byttet fordeles. Også de lamme tar sitt bytte. Men ingen som bor der, skal si: «Jeg er syk.» For folket som bor i den, har fått sin synd forlatt. Kom nær, dere folkeslag, for å høre. Lytt, dere folk! La jorden og alt som fyller den, høre, verden og alt som vokser opp der. For Herrens vrede er over alle folkeslag og Hans harme over deres skarer. Han lyser dem i bann, Han overgir dem til slakt. Også de drepte skal kastes ut. Fra de døde skal stanken stige opp, og fjellene skal oppløses av deres blod. Hele himmelens hær skal tæres bort, og himmelen skal rulles sammen som en bokrull. Hele deres hær skal falle ned slik løvet faller av vintreet og som fikentreet blir stående bart! «For Mitt sverd har drukket seg utørst i himmelen. Se, det kommer ned over Edom. Til dom kommer det over det folket Jeg har forbannet. Herrens sverd blir fullt av blod, det er mettet med fett, med blodet av lam og bukker, med nyrefett av værer. For Herren holder slaktoffer i Bosra og en stor slakt i landet Edom. Villoksene må falle med dem, og de unge oksene med de sterke oksene. Deres land skal bli gjennombløtt av blod, og støvet skal mettes med fett.» For det er hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak. Elvene der skal bli til bek, og støvet til svovel. Hele landet skal bli til brennende bek. Verken natt eller dag skal den bli slokt. Røyken derfra skal stige opp til evig tid. Fra slekt til slekt skal landet ligge øde. I all evighet skal ingen dra gjennom det. Men pelikan og pinnsvin skal innta det, tårnugle og ravn skal bo der. Han skal strekke målesnor og lodd ut over det så det blir uformet og tomt. Det er ingen kongelige de kan kalle til å overta kongedømmet, det er ende på alle fyrstene der. Tornekratt skal vokse i borgene der, tistler og tornebusker i festningene. Det skal være en bolig for sjakaler, et tilholdssted for strutser. De ville dyr i ørkenen skal møte sjakaler der, og raggeiten breker til sin følgesvenn. Også Lilit slår seg til ro og finner et hvilested der. Der skal pileslangen bygge sitt bol og legge egg, klekke dem ut og samle dem i sin skygge. Også der skal gribbene samle seg, enhver med sin make. Se etter i Herrens bok og les: Ingen av disse skal mangle. Ikke én skal savne sin make. Det er Han som legger dette bud i min munn, det er Hans Ånd som samler dem. Han kaster lodd for dem, og med målesnoren gir Han dem deres del med sin hånd. De skal ta det i eie for evig. Fra slekt til slekt skal de bo i det. Ørken og tørt land skal glede seg, og ødemarken fryde seg og blomstre som en krokus. Den skal blomstre rikt og fryde seg, ja, den skal juble av fryd. Libanons herlighet blir gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt. Styrk de slappe hender, gi kraft til de veike knær. Si til dem med et engstelig hjerte: «Vær sterke, frykt ikke! Se, din Gud kommer med hevn, med Guds gjengjeldelse. Han kommer og frelser dere.» Da blir de blindes øyne åpnet, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som dådyret, og den stumme juble med sin tunge. For vannkilder bryter fram i ødemarken og elver i ørkenen. Den brennende sanden skal bli en innsjø og det tørste land til vannkilder. Der sjakalene bor, der de hviler, skal det bli et sted for rør og siv. En hovedvei skal det være der, og en vei, den skal kalles Den Hellige Vei. Ingen uren skal gå på den, den skal være for Hans folk. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal fare vill! Ingen løve skal ferdes der, og ikke noe rovdyr skal komme opp på den. Slike skal ikke finnes der. Men de forløste skal gå der, og Herrens frikjøpte skal vende tilbake og komme til Sion med jubel, med evig glede over sitt hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme. I det fjortende året til kong Hiskia skjedde det: Sankerib, Assurs konge, kriget mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem. Da sendte kongen av Assur rabsaken med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. Han stilte seg ved vannledningen fra den øvre dammen, som var ved landeveien til Vaskevollen. Da kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, ut til ham. Da sa kommandanten til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assurs konge: ‘Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Jeg må si du taler om å ha planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Se! Du setter din lit til en knekket stav av siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham. «Men hvis du sier til meg: ‘Vi setter vår lit til Herren vår Gud’, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret skal dere tilbe’?» Derfor vil jeg nå oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assurs konge, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste stattholder blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk? Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kriget mot dette landet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: «Gå til krig mot dette landet og ødelegg det!»’» Da sa Eljakim, Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på judeisk mens folket på muren hører på.» Men kommandanten sa: «Er det til din herre og til deg min herre har sendt meg for å tale disse ord, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?» Så sto kommandanten opp og ropte på judeisk med høy røst: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge! Så sier kongen: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne utfri dere. La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.»’ Hør ikke på Hiskia! For så sier Assurs konge: ‘Betal skatt til meg og slutt fred med meg, og kom ut til meg. Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget land, et land med korn og most, brød og vingårder. Se til at Hiskia ikke får forføre dere ved å si: «Herren skal fri oss ut!» Har vel noen av folkeslagenes guder noen gang fridd sitt land fra Assurs konges hånd? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim? Sannelig, har de reddet Samaria fra min hånd? Hvem er det blant alle disse landenes guder som har reddet sine land fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem fra min hånd?’» Men de tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!» Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham kommandantens ord. Da kong Hiskia fikk høre dette, flerret han klærne, dekket seg med sekkestrie og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han Eljakim, som hadde overoppsynet med slottet, statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene til profeten Jesaja, Amos’ sønn. De var kledd i sekkestrie. De sa til ham: «Så sier Hiskia: ‘Denne dagen er en dag med trengsel, tukt og vanære. For barna er kommet til livmoråpningen, men det er ingen styrke til å føde. Det kan være at Herren din Gud vil høre ordene kommandanten har talt, han som hans herre, Assurs konge, har sendt for å spotte Den Levende Gud. Kanskje Han vil straffe ham for ordene Herren din Gud har hørt. Bær derfor fram en bønn for den rest som ennå er igjen.’» Da kom kong Hiskias tjenere til Jesaja. Jesaja sa til dem: «Dere skal si til deres herre: Så sier Herren: ‘Frykt ikke for det du har hørt, de ord som tjenerne til Assurs konge har hånet Meg med. Se, Jeg vil sende inn i ham en ånd som gjør at han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land. Jeg skal la ham falle for sverdet i sitt eget land.’» Så vendte kommandanten tilbake og fant kongen i Assur i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde brutt opp fra Lakisj. Da fikk kongen høre dette om Tirhaka, kongen i Kusj: «Han har kommet ut for å gå til krig mot deg.» Da han hørte dette, sendte han budbærere til Hiskia og sa: «Slik skal dere tale til Hiskia, kongen av Juda: La ikke din Gud, som du setter din lit til, narre deg og si: ‘Jerusalem skal ikke bli overgitt i assyrerkongens hånd.’ Se! Du har hørt hva Assurs konger har gjort med alle landene ved at de har ødelagt dem fullstendig. Og så skulle du bli utfridd? Har vel folkeslagenes guder utfridd dem mine fedre har ødelagt, Gosan og Karan og Resef, og folket fra Eden som var i Telassar? Hvor er Hamats konge, Arpads konge og kongen i byen Sefarvajim, og i Hena og Ivva?» Hiskia tok imot brevet fra budbærernes hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herrens ansikt. Så ba Hiskia til Herren og sa: «Hærskarenes Herre, Israels Gud, Den som troner over kjerubene, Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har gjort himmelen og jorden. Bøy Ditt øre, Herre, og hør! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør alle de ord Sankerib har sendt for å håne Den Levende Gud. Sannelig, Herre, Assurs konge har lagt alle folk og land øde og har kastet avgudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor ødela de dem. Derfor, Herre vår Gud, frels oss fra hans hånd, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at Du er Herren, Du alene.» Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Fordi du har bedt til Meg om Sankerib, Assurs konge, er dette ordet som Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, har foraktet og spottet deg. Jerusalems datter har ristet på hodet bak din rygg. Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du hevet stemmen, og mot hvem har du løftet høyt dine øyne? Mot Israels Hellige. Ved dine tjenere har du hånet Herren og sagt: «Med mine mange vogner kom jeg til fjellenes topp, til Libanons grenser. Jeg hogger ned de høye sedrene og de beste sypresstrærne der. Jeg går opp på den øverste høyden til den fruktbare skogen der. Jeg har gravd og drukket vann, med mine føtter har jeg tørket ut alle bekkene i Egypt.» Har du ikke hørt det for lenge siden? Det var Jeg som gjorde det, fra eldgamle dager av planla Jeg det. Nå har Jeg latt det gå i oppfyllelse, så du skulle knuse befestede byer til ruinhauger. Derfor ble de kraftløse, de som bor der. De ble forskrekket og gjort til skamme. De ble som gress på marken og de grønne urter, som gress på hustakene som visner før det er vokst opp. Både stedet der du bor, din utgang og inngang kjenner Jeg, ja også hvordan du raser mot Meg. For du raser imot Meg, og ditt hovmod har steget til Mine ører. Derfor vil Jeg sette Min krok i din nese og Mitt bissel mellom dine lepper, og Jeg skal snu deg og føre deg tilbake den veien du kom. Dette er tegnet for deg: Dette året skal dere spise det som har sådd seg selv, og i det andre året det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, og plante vingårder og spise frukten av dem. Den resten som har sluppet unna av Judas hus, skal igjen skyte dype røtter nedentil, og bære frukt oventil. For fra Jerusalem skal det utgå en levning og en rest som slipper unna fra Sions berg. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette.’ Derfor sier Herren dette om Assurs konge: ‘Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte noen pil dit inn eller rykke fram med skjold foran den eller kaste opp en voll mot den. Den vei han kom, samme vei skal han vende tilbake. Han skal ikke komme inn i denne byen’, sier Herren. ‘For Jeg skal verne denne byen, så Jeg frelser den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.’» Da gikk Herrens Engel ut og drepte 185 000 i assyrernes leir. Da folket sto opp tidlig neste morgen, så de alle de døde kroppene ligge der. Da brøt Sankerib, Assurs konge, opp og dro bort. Han vendte tilbake og ble boende i Ninive. Men en gang han tilba i huset til sin gud Nisrok, skjedde det: Hans sønner Adrammelek og Sareser slo ham i hjel med sverd. De flyktet da inn i landet Ararat. Deretter ble hans sønn Asarhaddon konge i hans sted. I de dager ble Hiskia syk og døden nær. Profeten Jesaja, Amos’ sønn, gikk til ham og sa: «Så sier Herren: ‘Sett ditt hus i orden, for du skal dø og ikke leve lenger.’» Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren: «Å, Herre, jeg ber om at Du nå skal huske hvordan jeg har vandret for Ditt ansikt i sannhet med et udelt hjerte. Jeg har gjort det som var godt i Dine øyne.» Hiskia gråt høyt. Herrens Ord kom til Jesaja, og Han sa: «Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn. Jeg har sett dine tårer. Sannelig, Jeg skal legge 15 år til dine levedager. Jeg skal utfri både deg og denne byen fra assyrerkongens hånd. Jeg skal verne denne byen. Dette er tegnet du får fra Herren på at Herren skal gjøre som Han har sagt: Se, Jeg skal la skyggen på trappetrinnene, den som har gått framover med solen på Ahas’ trapp, gå ti trinn bakover.» Så gikk solen ti trinn tilbake på trappen der den hadde gått framover. Dette skrev Hiskia, Judas konge, da han hadde vært syk og kommet seg fra sykdommen: Jeg sa: «midt i livet må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Resten av mine år er tatt fra meg.» Jeg sa: «Jeg skal ikke skue Herren Herren i de levendes land. Jeg skal ikke lenger se mennesker blant dem som hviler i stillheten. Min livstid er omme, den er tatt fra meg som gjeterens telt. Mitt liv blir rullet sammen slik en vever gjør det. Han kutter meg løs fra vevens tråder. Før dagen er blitt natt, har Du gjort ende på meg. Jeg grunnet i stillhet helt til morgenen. Som en løve, knuser Han alle mine bein. Før dagen er blitt natt, har Du gjort ende på meg. Som en svale, som en trane, slik pep jeg. Jeg klynket som en due. Mine øyne sviktet og klarte ikke å se mot høydene. Herre, jeg er nedtynget. Du må kausjonere for meg! Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og Han har selv gjort det. Alle mine år vil jeg vandre varsomt med bitterhet i sjelen. Herre, ved dette får menneskene leve. Ved alt dette er det liv for min ånd. Derfor må Du gi meg helsen tilbake og la meg leve! Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet har Du fridd min sjel fra fordervelsens avgrunn, for Du har kastet alle mine synder bak Din rygg. For dødsriket kan vel ikke prise Deg. Døden kan vel ikke love Deg. De som går ned i avgrunnen, kan vel ikke håpe på Din trofasthet. Den levende, den levende, han priser Deg, slik jeg gjør i dag. En far gjør Din sannhet kjent for barna. Herren vil frelse meg. Derfor vil vi synge mine sanger til strengeinstrumenter alle vårt livs dager, i Herrens hus.» Jesaja hadde sagt: «La dem hente en fikenkake og legge den som omslag på byllen, så skal han leve.» Hiskia hadde sagt: «Hva er tegnet på at jeg skal gå opp til Herrens hus?» På den tiden sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, Babels konge, et brev og en gave til Hiskia, for han hørte at han hadde vært syk og fått kreftene tilbake. Hiskia gledet seg over dem, og han viste dem hele huset med skattene sine, sølv og gull, krydder og kostbar salveolje, og hele våpenhuset, alt som var å finne blant kongens skatter. Det var ikke den ting i huset eller i hele sitt myndighetsområde Hiskia ikke viste dem. Da gikk profeten Jesaja til kong Hiskia og sa: «Hva var det disse mennene sa, og hvor kom de fra, da de kom til deg?» Da sa Hiskia: «De kom til meg fra et land langt borte, fra Babel.» Han sa: «Hva har de sett i huset ditt?» Da svarte Hiskia: «De har fått se alt som er i huset. Det er ikke den ting blant skattene jeg ikke har vist dem.» Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør Hærskarenes Herres ord: ‘Se, dager kommer da alt som er i huset ditt, og alt det dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Ingenting skal bli igjen’, sier Herren. ‘De skal føre bort noen av dine sønner som skal komme fra deg, som du skal bli far til. De skal bli satt til hoffmenn i slottet til kongen i Babel.’» Da sa Hiskia til Jesaja: «Det Herrens Ord du har talt, er godt!» Han sa: «For det skal være fred og trygghet i mine dager.» «Trøst, trøst Mitt folk», sier deres Gud. «Tal kjærlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes misgjerning er godtgjort. For fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder.» Det lyder en røst fra en som roper i ødemarken: «Rydd Herrens vei! Gjør hovedveien for vår Gud jevn gjennom ørkenen. Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal jevnes. De bratte steder skal bli til en slette og kupert landskap til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, og alle mennesker skal se det. For Herrens munn har talt.» Det er en røst som sier: «Rop!» Det er en som svarer: «Hva skal jeg rope?» Alle mennesker er gress, all dets herlighet er som blomsten på marken. Gresset tørker, blomsten visner, når Herrens ånde blåser på det. Sannelig, folket er gress. Gresset tørker, blomsten visner men vår Guds Ord står til evig tid. Stig opp på et høyt fjell, du som forkynner evangeliet for Sion. Løft din røst med styrke, du som forkynner evangeliet for Jerusalem. Løft den bare, og frykt ikke! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!» Se, Herren Gud kommer med kraft, og Hans arm skal herske for Ham. Se, Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse er for Hans ansikt. Som en gjeter skal Han fø sin flokk. Han skal samle lammene med sin arm og bære dem ved sitt bryst. De som har lam, skal Han lede. Hvem har målt vannene i sin hule hånd, målt himmelen med utspente fingrer og samlet støvet på jorden i målekar? Hvem har veid fjellene og haugene på skålvekt? Hvem har målt Herrens Ånd, og hvor er mannen som kunne gi Ham råd og tilføre Ham kunnskap? Hos hvem søkte Han råd, hvem ga Ham forstand og lærte Ham rettens sti? Hvem tilførte Ham kunnskap og viste Ham forstandens vei? Se, folkeslagene er som en dråpe i et spann, de regnes som fint støv på vektskålen. Se, Han løfter øyene som et støvfnugg. Libanon forslår ikke engang til brensel, og dyrene der holder ikke til brennoffer. Alle folkeslagene er som ingenting foran Ham, som mindre enn ingenting og tomhet blir de regnet hos Ham. Med hvem vil dere sammenligne Gud? Hva vil dere sammenligne Ham med? Kunstneren støper et gudebilde, gullsmeden kler det med gull og støper sølvkjeder. Den som er for fattig til en slik offergave, velger ut et tre som ikke råtner. Han leter etter en dyktig kunstner for at han skal lage et utskåret bilde som ikke ramler. Har dere ikke forstått? Har dere ikke hørt? Er det ikke blitt fortalt dere fra begynnelsen? Har dere ikke forstått dette fra jordens grunnvoller? Det er jo Han som troner over jordens rand, og de som bor på den, er lik gresshopper. Det er Han som har strakt himmelen ut som et teppe og spente den ut som et telt til å bo i. Han lar fyrstene bli til ingenting. Han gjør jordens dommere til intet. De er knapt plantet, og knapt er de sådd, knapt har deres stilk slått rot i jorden, før Han har blåst på dem og de bare visner. Virvelvinden driver dem vekk som strå. «Med hvem vil dere sammenligne Meg, hvem skulle Jeg være lik?» sier Den Hellige. Løft blikket mot det høye, og se! Hvem skapte dem? Han som fører deres hærer ut, én for én, Han nevner hver enkelt av dem ved navn. Ved Hans store makt og styrken i Hans kraft savnes ikke et eneste menneske. Hvorfor sier du, Jakob, og taler slik, Israel: «Min vei er skjult for Herren, og Gud overser min rett»? Kjenner du ikke til det? Har du ikke hørt det? Den evige Gud, Herren, Skaperen av jordens ender, blir ikke trett, og Han blir ikke utslitt. Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke. Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette. «Vær stille for Meg, dere fjerne kyster, la folkene få ny kraft! La dem komme nær, la dem så tale! La oss sammen komme fram for retten. Hvem har reist opp en fra Øst? Hvem kalte ham i rettferd til sin fot? Hvem overgir folkeslag rett foran ham og lar ham legge konger under seg? Hvem gjør dem til støv for hans sverd, til fykende strå for hans bue? Han forfølger dem og drar fram i fred uten å gå på stien med sine føtter. Hvem har utført og gjort dette? Han som har kalt slektene fram helt fra begynnelsen. ‘Jeg, Herren, er Den første, og Jeg er hos de siste, Jeg er Han.’» Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ender skjelver. De nærmer seg og kommer. Hver mann hjelper sin neste og sier til sin bror: «Vær ved godt mot!» Slik oppmuntrer kunstneren gullsmeden. Han som banker ut med hammeren, oppmuntrer ham som slår på ambolten. Han sier om loddingen: «Den er god.» Så fester han avgudsbilder med nagler, så det ikke skal ramle. «Men du, Israel, er Min tjener, Jakob som Jeg har utvalgt, Abrahams ætling, Min venn. Jeg grep deg fra jordens ender og kalte deg fra de ytterste kanter og sa til deg: ‘Du er Min tjener, Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.’ Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd. Se, de skal bli til skamme og vanæret, alle som er vrede på deg. De skal bli til ingenting og gå fortapt, de som står opp mot deg. Du skal søke og ikke finne dem, de mennene som kjemper mot deg. De som strider mot deg, skal bli som ingenting, ja, som om de ikke er til lenger. For Jeg er Herren din Gud, som har grepet din høyre hånd, Han som sier til deg: ‘Frykt ikke, Jeg hjelper deg.’ Frykt ikke, Jakob, du usle mark, dere Israels små. Jeg hjelper deg», sier Herren, din Forløser, Israels Hellige. «Se, Jeg gjør deg til en skarp og ny treskeslede med mange tagger. Du skal treske fjellene og smuldre dem opp. Haugene skal du gjøre til agner. Du skal kaste dem opp, vinden skal føre dem av sted, og virvelvinden skal spre dem. Du skal fryde deg i Herren og rose deg av Israels Hellige. De fattige og trengende søker etter vann, men det er ikke noe. Deres tunger brenner av tørst. Jeg, Herren, skal svare dem. Jeg, Israels Gud, skal ikke forlate dem. Jeg skal la elver velle fram på øde høyder, og kilder midt i dalene. Jeg gjør ødemarken til en innsjø, det tørre land til vannkilder. I ødemarken gir Jeg seder og akasietre, myrte og oliventre. I ørkenen skal Jeg plante gran og krossved sammen med sypresstre, for at de kan se og kjenne, legge seg på sinne og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det. Legg fram deres sak», sier Herren. «Før fram deres forsvar», sier Jakobs konge. La dem bare legge det fram og kunngjøre oss det som skal skje: Bare fortell hva som hendte tidligere, hvordan det var, så vi kan legge oss det på hjertet og erkjenne hva som blir utgangen på det. La oss få høre om det som skal komme! Fortell oss hva som skal komme heretter, så vi kan forstå at dere er guder. Ja, gjør bare godt eller gjør ondt, så vi kan undres og alle se det. Men se, dere er ingenting, og deres verk er ingenting. Den som velger dere, er en avskyelighet. «Jeg har oppreist én fra Nord, og han kommer, han kommer fra soloppgangen og han påkaller Mitt navn. Han skal trampe ned stadtholdere som de var mørtel, slik pottemakeren tråkker på leiren.» Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunne vite det? Hvem har kunngjort det på forhånd, så vi kunne si: «Han er rettferdig»? Sannelig, det er ingen som kunngjør noe, det er ingen som lar oss høre. Sannelig, det er ingen som hører et ord fra dere. «Jeg er den første som sier til Sion: ‘Se, der er de!’ Jeg gir Jerusalem en som forkynner dem evangeliet. Jeg ser Meg omkring, og det var ikke én mann, ikke en eneste kunne gi råd eller svare ett eneste ord når Jeg spurte dem. Se, alle er de intet! Deres gjerninger er ingenting. Deres støpte bilder er vind og tomhet. Se! Min Tjener som Jeg holder oppe, Min Utvalgte, i Ham har Min sjel velbehag! Jeg har lagt Min Ånd på Ham. Han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skal ikke skrike eller rope, og heller ikke la sin røst høres på gaten. Et knekket rør skal Han ikke bryte, og en rykende veke skal Han ikke slokke. I trofasthet fører Han retten fram. Han skal ikke utmattes og ikke knuses før Han har grunnlagt retten på jorden. Fjerne kyster venter på Hans lov.» Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og strakte den ut, bredte ut jorden med alt som vokser opp der, som gir livsånde til folket som bor på den og ånd til dem som ferdes på den: «Jeg, Herren, har kalt Deg i rettferd og holder fast i Din hånd. Jeg bevarer Deg og gir Deg som en pakt for folket og et lys for folkeslagene, for at Du skal åpne blinde øyne og føre fanger ut av fengsel, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehuset. Jeg er Herren, det er Mitt navn. Min ære gir Jeg ikke til noen annen, Min pris gir Jeg ikke til utskårne bilder. Se, det første inntreffer, og de nye ting kunngjør Jeg nå. Før de spirer fram, lar Jeg dere høre om dem.» Syng for Herren en ny sang, Hans pris fra jordens ender, dere som drar ned til havet, og alt som fyller det, dere fjerne kyster og dere som bor der. Løft deres røst, du ødemark og dere byer som er der, dere landsbyer der Kedar bor. Juble, dere som bor i Sela, rop høyt fra fjelltoppene. Gi Herren ære, forkynn Hans pris ved fjerne kyster! Herren skal gå ut som en helt. Han vekker sin nidkjærhet som en stridsmann. Han skal rope, ja, rope høyt. Han viser sin makt over sine fiender. «Jeg holdt Meg i ro fra evighet av, Jeg tidde og holdt Meg tilbake. Men nå vil Jeg skrike som en fødende kvinne, Jeg vil stønne og gispe på samme tid. Jeg vil legge fjellene og haugene øde og svi av alle vekstene der. Jeg vil gjøre elvene til kystland og tørke ut innsjøene. Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner. Jeg vil lede dem på ukjente stier. Jeg vil gjøre mørke til lys foran deres ansikt, og Jeg gjør ulendte steder jevne. Alt dette skal Jeg gjøre for dem, og ikke forlate dem.» De skal tvinges tilbake, de skal bli kraftig til skamme, de som stoler på utskårne bilder, som sier til støpte bilder: «Dere er våre guder.» Hør, dere døve, og fest blikket, dere blinde, så dere kan se. Hvem er blind foruten Min tjener, eller døv som den budbæreren Jeg sender? Hvem er blind lik den som står i en fredspakt, og blind som Herrens tjener? Du ser mye, men legger det ikke på sinne. Ørene er åpne, men ingen hører. For sin rettferdighets skyld har Herren glede i å opphøye loven og la den få ære. Men dette er et folk som er ranet og plyndret. Alle er de fanget i huler, de er gjemt bort i fangehus. De er blitt til bytte, og det er ingen som frir dem ut, de er overgitt til å plyndres, og ingen sier: «Gi det tilbake!» Hvem blant dere vil høre dette? Hvem vil legge øret til og lytte i tiden som kommer? Hvem overga Jakob til å plyndres og Israel til røvere? Var det ikke Herren, Han vi har syndet mot? For de ville ikke vandre på Hans veier, de var ikke lydige mot Hans lov. Derfor utøste Han sin brennende vrede og krigens velde over ham. Den har satt ham i brann rundt omkring, likevel forsto han ikke. Den brente ham, men han tok det ikke til hjertet. Men nå, sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel: «Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn; du er Min. Går du gjennom vann, skal Jeg være med deg, og gjennom elver, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For Jeg er Herren, din Gud, Israels Hellige, din Frelser. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i ditt sted. Siden du er dyrebar i Mine øyne, får du stor ære, og Jeg elsker deg. Derfor gir Jeg mennesker i stedet for deg, og folk i stedet for din sjel. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente din slekt fra Øst, og samle deg fra Vest. Jeg vil si til Nord: ‘Gi dem fra deg!’ Og til Sør: ‘Hold dem ikke tilbake!’ Før Mine sønner tilbake langt borte fra, Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som Jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham.» Før fram det folket som er blindt, men likevel har øyne, og de døve som likevel har ører. La alle folkeslag samles, og la folkene samle seg. Hvem blant dem kan kunngjøre noe som dette og la oss få høre det som var fra begynnelsen? La dem føre fram sine vitner, så de kan bli rettferdiggjort. Eller la dem høre og si: «Dette er sannhet!» «Dere er Mine vitner», sier Herren, «og Min tjener som Jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro Meg, og forstå at Jeg er Han. Før Meg er det ikke formet noen gud, og etter Meg er det ingen. Ja, Jeg er Herren, foruten Meg er det ingen frelser. Det er Jeg som har forutsagt, og Jeg som har frelst, Jeg har forkynt, og det er ikke en fremmed som har vært iblant dere. Dere er Mine vitner», sier Herren, «det er Jeg som er Gud! Sannelig, fra før dag var til, er Jeg Han. Ingen kan fri ut fra Min hånd. Jeg gjør det, og hvem kan gjøre det ugjort?» Så sier Herren, deres forløser, Israels Hellige: «For deres skyld sender Jeg bud til Babel, og Jeg fører dem alle ned som flyktninger, alle de kaldeerne som har sin lyst i sine skip. Jeg er Herren, deres Hellige, Israels Skaper, deres Konge.» Så sier Herren, Han som gjør vei i havet, og sti gjennom mektige vann, som fører fram vogn og hest, hær og styrke. Der legger de seg ned alle sammen og reiser seg ikke igjen. De er slokket, slokket som en veke: «Husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før. Se, Jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Merker dere det ikke? Ja, Jeg lager vei i ødemarken og strømmer i ørkenen. Villdyr på marken skal ære Meg, også sjakalen og strutsen, fordi Jeg gir vann i ødemarken og strømmer i ørkenen, så Jeg kan gi drikke til Mitt folk, Mine utvalgte. Dette folket har Jeg formet for Meg. De skal forkynne Min pris. Men du har ikke påkalt Meg, Jakob. Du ble trett av Meg, Israel. Du har ikke kommet til Meg med sauer til dine brennoffer, og du har ikke æret Meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke tynget deg med grødeoffer eller trettet deg med røkelsesoffer. Du har ikke kjøpt Meg kalmusrot for sølv, og ikke mettet Meg med fettet fra dine offer. Du har bare tynget Meg med dine synder, og trettet Meg med dine misgjerninger. Jeg, ja Jeg er Han som sletter ut dine synder for Min egen skyld. Dine synder skal Jeg ikke minnes mer. Minn Meg på det! La oss sammen gå for retten! Før din sak, så du kan bli rettferdiggjort. Din første far syndet, og dine mellommenn gjorde lovbrudd mot Meg. Derfor vanhelliger Jeg helligdommens fyrster. Jeg overgir Jakob til forbannelse og Israel til spott. Men hør nå, Jakob, Min tjener, Israel som Jeg har utvalgt. Så sier Herren som dannet deg, som formet deg fra mors liv, Han som hjelper deg: ‘Frykt ikke, Min tjener Jakob, du Jesjurun, som Jeg har utvalgt. For Jeg skal øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utøse Min Ånd over din slekt og Min velsignelse over dine etterkommere. De skal spire opp mellom gresset, som popler ved vannbekker.’ Én skal si: ‘Jeg hører Herren til.’ Enda en annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En annen skal skrive i sin hånd: ‘Tilhører Herren’, og får Israel som hedersnavn. Så sier Herren, Israels Konge, hans Forløser, Hærskarenes Herre: ‘Jeg er Den Første og Den Siste. Foruten Meg er det ingen Gud. Hvem er som Jeg? La ham utrope det, gjøre det kjent og legge det fram for Meg, fra den gang Jeg tok ut det evige folket. Det som kommer og skal komme, la dem bare gjøre det kjent! Vær ikke redd, og frykt ikke! Har Jeg ikke latt deg høre det siden den gangen og forkynt det? Dere er Mine vitner. Er det noen Gud foruten Meg? Det er ingen annen Klippe. Jeg kjenner ingen.’» De som skjærer ut gudebilder, er tomme alle sammen. Deres kjære avguder gagner ingenting. De som gir dem vitnesbyrd, verken innser eller skjønner at de skal bli til skamme. Hvem former en gud eller støper et gudebilde uten å vente seg gagn av det? Men se, alle hans venner skal bli til skamme. Kunstnerne, de er jo bare mennesker. La dem samles alle sammen, la dem stå fram. Likevel skal de alle bli redde, de skal bli til spot og spe alle sammen. I kullet arbeider smeden på jernet med øksen, han former det med hammer og lager det til med sin sterke arm. Han blir sulten, og styrken avtar. Han drikker ikke vann og blir utmattet. Treskjæreren trekker ut en målesnor, han merker opp med kritt. Han former det til med kniv, han merker det av med passeren og gjør det til et bilde av en mann, til en vakker menneskeskikkelse, som skal settes i et hus. Han hogger ned sedertrær og tar ut sypress og eik, han lar det bli sterkt blant trærne i skogen. Han planter en furu, og regnet får den til å vokse. Så skal det bli til brensel for mennesket, for noe av det vil han ta og varme seg på. Ja, han tenner på det og baker brød med det. Sannelig, han lager også en avgud av det og tilber den. Han gjør et utskåret bilde og faller ned for det. Halvparten av det brenner han på ilden, men over denne halvparten lager han til kjøtt som han spiser. Han steker en stek og blir mett. Han varmer seg også og sier: «Å! Jeg er blitt varm, jeg har sett ilden.» Resten av det gjør han til en avgud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det, ber til det og sier: «Utfri meg, for du er min gud!» De verken skjønner eller forstår. For Han har klint til deres øyne så de ikke kan se, og deres hjerte så de ikke kan forstå. Det er ingen som tar det til hjertet, og han har ingen kunnskap eller forstand så han kan si: «Halvparten av det har jeg brent opp på ilden, ja, jeg har også bakt brød på kullet av det. Jeg har stekt kjøtt og spist det. Skulle jeg da gjøre det som er igjen til en avskyelighet? Skal jeg falle ned for en trekubbe?» Nei, han metter seg med aske. Hans hjerte er forført og leder ham på villspor. Han kan ikke utfri sin sjel, og han kan ikke si: «Er det ikke en løgn jeg har i min høyre hånd?» «Husk alt dette, Jakob, og du Israel, for du er Min tjener. Jeg har formet deg, du er Min tjener. Israel, du skal ikke bli glemt av Meg.» Jeg har utslettet dine lovbrudd som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til Meg, for Jeg har forløst deg. Juble, du himmel, for Herren gjør det. Rop av fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre som er der! For Herren forløser Jakob og herliggjør seg selv i Israel. Så sier Herren, din Forløser, Han som formet deg fra mors liv: «Jeg er Herren, som gjør alle ting, som spente ut himlene alene, som bredte ut jorden uten hjelp? Jeg gjør pratmakerens tegn til intet og gjør narr av spåmennene. Jeg fører de vise tilbake og gjør deres kunnskap til dårskap. Jeg stadfester Min tjeners ord og gjennomfører Mine budbæreres råd. Jeg sier til Jerusalem: ‘Du skal bli bebodd’, og til byene i Juda: ‘Dere skal gjenoppbygges.’ Jeg skal reise opp ruinene der. Jeg sier til dypet: ‘Bli tørt!’ Jeg skal tørke ut dine elver. Jeg sier om Kyros: ‘Han er Min hyrde, og han skal gjennomføre det som er til Mitt velbehag.’ Han sier til Jerusalem: ‘Du skal gjenoppbygges’, og til tempelet: ‘Du skal bli grunnlagt!’» Så sier Herren til sin salvede, til Kyros som Jeg holder i høyre hånd, for å legge folkeslagene under ham og løse beltet om livet på konger, for å åpne de doble dørene foran ham, så portene ikke skal være lukket: ‘Jeg vil gå foran deg og jevne ut det bakkete land. Bronseportene vil Jeg sprenge i stykker, og bommene av jern vil Jeg hogge av. Jeg vil gi deg skatter i mørket og rikdommer skjult på hemmelige steder, for at du kan kjenne at Jeg, Herren, som kalte deg ved navn, er Israels Gud. For Min tjener Jakobs skyld, og Israel, Min utvalgte, har Jeg kalt deg ved navn. Jeg har gitt deg et hedersnavn, enda du ikke kjente Meg. Jeg er Herren, og det finnes ingen annen. Foruten Meg er det ingen Gud. Jeg spenner beltet om deg, enda du ikke har kjent Meg, for at de ved solens oppgang og dens nedgang kan kjenne at det er ingen foruten Meg. Jeg er Herren, og det finnes ingen annen. Jeg former lyset og skaper mørket, Jeg gir freden og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. La det regne, ovenfra, du himmel, og la rettferdighet flomme fra skyene. La jorden åpne seg, la den bære frelse og rettferdighet som frukt, la dem begge spire fram. Jeg, Herren, skaper det. Ve den som strider mot Ham som formet ham, et potteskår blant andre potteskår på jorden! Kan leiren si til ham som former den: ‘Hva er det du gjør?’ Eller kan ditt verk si: ‘Han har ingen hender’? Ve den som sier til sin far: ‘Hva er det du blir far til?’ eller til kvinnen: ‘Hva er det du føder?’» Så sier Herren, Israels Hellige, Han som formet ham: «Spør Meg om det som skal komme. Skal dere bestemme over Mine barn og over Mine henders verk? Jeg har formet jorden, og menneskene på den har Jeg skapt. Jeg – Mine hender – strakk ut himmelen, og hele dens hær har Jeg innsatt. Jeg har reist ham opp i rettferdighet, Jeg skal jevne alle hans veier. Han skal bygge Min by og sette Mine bortførte fri, men uten lønn og uten motgave», sier Hærskarenes Herre. Så sier Herren: «Det som blir lagd i Egypt, det som blir handlet i Kusj, og det som tilhører sabeerne, de høyvoksne menn, skal overgis til deg, og de skal være dine. De skal følge bak deg, de skal overgis i lenker. De skal bøye seg for deg og bønnfalle deg: ‘Sannelig, Gud er med deg, og det er ingen annen. Det er ingen annen Gud.’» Sannelig, Du er en Gud som skjuler seg, Du Israels Gud, Frelseren! De skal alle bli til skamme og vanæret. De skal alle gå bort i vanære, kunstnerne som lager avgudsbilder. Men Israel skal bli frelst av Herren, med en evig frelse. Aldri i evighet skal dere bli til skamme eller vanæret. For så sier Herren, som skapte himmelen, Han er Gud, Han som formet jorden og dannet den, Han som har grunnfestet den, Han som ikke skapte den til å være uformet, men formet den til å være bebodd: «Jeg er Herren, og det finnes ingen annen. Jeg har ikke talt i det skjulte, på jordens mørke sted. Jeg sa ikke til Jakobs slekt: ‘Søk meg forgjeves!’ Jeg, Herren, taler rettferdighet, Jeg kunngjør de rette ting. Samle dere og kom! Kom nærmere alle, dere som har sluppet unna fra folkeslagene. De mangler kunnskap, de som bærer sitt utskårne bilde av tre og ber til en gud som ikke kan frelse. Fortell og legg saken fram. Ja, la dem rådslå sammen. Hvem har forutsagt dette fra den eldste tid? Hvem har fortalt det for lenge siden? Er det ikke Jeg, Herren? Det finnes ingen annen Gud foruten Meg, Den Rettferdige Gud og Frelseren. Det er ingen foruten Meg. Vend dere til Meg og bli frelst, alle jordens ender! For Jeg er Gud, og det finnes ingen annen. Jeg har sverget ved Meg selv. Fra Min munn har Rettferdighetens Ord gått ut, og det skal ikke vende tilbake. For Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal avlegge ed. Han skal si: ‘Bare i Herren har jeg rettferdighet og styrke.’ Til Ham skal de komme, og de skal bli til skamme, alle de som brenner av harme mot Ham. Det er i Herren de skal bli rettferdiggjort, og hele Israels slekt skal rose seg.» Bel segner, Nebo er falt. Deres gudebilder blir lesset over på dyr og fe, det dere bærer, er bare en byrde for trette dyr. De faller, de segner alle sammen. De kunne ikke redde byrden. Deres sjel er ført i fangenskap. «Hør på Meg, Jakobs hus og hele resten av Israels hus, alle dere som er holdt oppe fra mors liv, som er båret helt fra mors fang: Helt til deres alderdom er Jeg Han, og til de grå hår skal Jeg bære dere. Det er Jeg som har gjort dette, og Jeg skal fremdeles løfte dere. Ja, Jeg skal bære dere, og Jeg vil redde dere. Med hvem vil dere sammenligne Meg, gjøre Meg lik og ligne Meg med, hvem kunne sammenlignes med Meg? De strør om seg med gull fra pungen, og veier sølv på vekten. De leier en gullsmed, og han lager det til en avgud. De faller ned, ja de tilber. De løfter den opp på skulderen, de bærer den bort og setter den på sin plass, og der står den. Den rikker seg ikke derfra. Selv om man roper til den, kan den ikke svare, den frelser ham ikke fra hans trengsel. Husk dette og vis dere selv som voksne menn! Legg dere dette på hjertet, dere lovbrytere! Husk de første ting, som er fra evighet, for Jeg er Gud, og det finnes ingen annen. Jeg er Gud, og det er ingen som Jeg. Jeg forkynner avslutningen fra begynnelsen, fra den første tid, det som ennå ikke er skjedd. Jeg sier: ‘Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag.’ Jeg kaller en rovfugl fra Øst, mannen som skal utføre Mitt råd, fra et land langt borte. Sannelig, Jeg har sagt det, Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, og Jeg skal gjøre det. Hør på Meg, dere hovmodige i hjertet, dere som er langt borte fra rettferdighet: Jeg skal bringe Min rettferdighet nær, den er ikke langt borte. Min frelse skal ikke drøye. Jeg gir frelsen på Sion, til Israel, Min herlighet. Kom ned og sett deg i støvet, du jomfru, du Babels datter. Sett deg på jorden uten noen trone, du kaldeernes datter! For de skal ikke mer kalle deg den ømme og elegante. Ta kvernsteinene og mal mel! Ta sløret bort, løft slepet, gjør leggen bar og gå over elvene! Din nakne kropp skal avdekkes, ja din vanære skal bli synlig. Jeg skal ta hevn, Jeg tar ikke hensyn til noe menneske.» Vår Forløser, Hærskarenes Herre er Hans navn, Israels Hellige. Sitt i stillhet og gå inn i mørke, du kaldeernes datter! For du skal ikke lenger kalles kongerikenes dronning. «Jeg var vred på Mitt folk. Jeg lot Min arv bli vanhelliget, Jeg ga dem i din hånd. Du viste dem ingen barmhjertighet. Selv på den gamle la du ditt tunge åk. Du sa: ‘Til evig tid skal jeg være dronning.’ Du ville ikke legge deg dette på hjerte, eller huske hvordan enden skulle bli. Derfor, hør nå dette, du nytelsessyke som bor så trygt, og sier i ditt hjerte: ‘Jeg og ingen annen! Jeg skal ikke sitte som enke, jeg skal ikke oppleve å miste barn.’ Men begge deler skal nå deg på et øyeblikk, ja, på én dag: Du skal både miste barn og bli enke. Det skal komme over deg i fullt mål på grunn av alle dine trolldomskunster og kraftige besvergelser. For du har bare stolt på din ondskap og sagt: ‘Det er ingen som ser meg.’ Din visdom og kunnskap har forført deg. Du har sagt i ditt hjerte: ‘Jeg og ingen annen.’ Derfor skal ulykken ramme deg. Du skal ikke vite hvor det har sitt opphav. Ulykke skal overmanne deg. Du kan ikke bringe noen soning som vil hindre det. Ødeleggelse skal plutselig komme over deg, uten at du vet om den. Stå nå bare på med dine besvergelser og mange trolldomskunster, som du har strevd med fra din ungdom. Kanskje du kan få noen hjelp av det? Kanskje du kan skremme det onde bort? Du har trettet deg ut med dine mange råd. La bare astrologene, stjernekikkerne, som kjenner månedene på forhånd, stå fram og frelse deg fra alt det som skal komme over deg. Se, de er bare som halm, ilden skal fortære dem. De kan ikke engang fri seg selv fra flammens makt. Dette er ikke noe kullstykke til å varme seg på, eller noen ild å sitte foran. Slik skal de bli for deg, de du har strevd sammen med, dine handelsmenn fra din ungdom. Hver mann drar til sin kant, alle flykter, ingen redder deg. Hør dette, dere Jakobs hus, dere som er kalt ved Israels navn og er kommet ut fra Judas kildevell. Dere sverger ved Herrens navn og bekjenner Israels Gud, men ikke i sannhet eller rettferdighet. De kaller seg etter den hellige by og støtter seg til Israels Gud. Hærskarenes Herre er Hans navn. De første ting fra lang tid tilbake har Jeg kunngjort. De gikk ut av Min munn, og Jeg gjorde dem kjent. Brått satte Jeg dem i verk, og de gikk i oppfyllelse. Fordi Jeg visste at du var hard, din nakke var en sene av jern og din panne av kobber, har Jeg kunngjort det for deg for lenge siden. Før det hendte, gjorde Jeg det kjent for deg, så du ikke skulle si: ‘Mitt gudebilde har gjort det, mitt utskårne bilde og mitt støpte bilde har befalt det slik.’ Du har hørt det. Se alt sammen! Vil dere ikke innrømme det? Jeg har latt deg høre nye ting fra nå av, selv skjulte ting som du ikke kjente til. Nå er de skapt og ikke fra lang tid tilbake. Du har ikke hørt om dem før i dag, så ikke du skulle si: ‘Se, jeg kjente til dem.’ Sannelig, du hørte det ikke, du kjente det ikke. Sannelig, ditt øre ble ikke åpnet i tidligere tider, for Jeg kjente til at du farer med svik og kalles en lovbryter fra mors liv av. For Mitt navns skyld holder Jeg Min vrede tilbake; og for Min æres skyld holder Jeg Meg tilbake, så Jeg ikke utrydder deg. Se, Jeg renser deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn. For Min egen skyld, for Min egen skyld gjør Jeg det. Eller skulle Mitt navn bli vanhelliget? Nei, Jeg gir ikke Min ære til noen annen! Hør på Meg, Jakob, og du Israel, ham Jeg har kalt: Jeg er Han, Jeg er den Første, Jeg er også den Siste. Sannelig, Min hånd grunnla jorden, Min høyre hånd strakk ut himlene. Jeg kalte på dem, og der sto de. Samle dere alle, og hør! Hvem blant dem har kunngjort alt dette? Herren elsker ham. Han skal gjøre etter Hans vilje mot Babel, Hans arm skal komme over kaldeerne. Ja, Jeg har talt. Ja, Jeg har også kalt ham, ført ham hit, og han skal ha framgang på sin vei. Kom nær til Meg og hør: Fra begynnelsen har Jeg ikke talt i det skjulte. Den gang det skjedde, var også Jeg der. Nå har Herren Gud sendt Meg sammen med sin Ånd. Så sier Herren, din Forløser, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg det som er til gagn, leder deg på veien du skal gå. Om du bare hadde lyttet til Mine bud! Da skulle du hatt fred som floden, og din rettferdighet skulle bli lik bølgene på havet. Da skulle din slekt bli som sanden, de som kommer fra ditt liv, skulle bli som sandkornene. Dens navn skulle ikke bli utslettet eller strøket ut for Mitt ansikt.’ Dra ut fra Babel! Flykt fra kaldeerne! Forkynn dette med jublende røst, la det høres helt til jordens ender! Si: «Herren har forløst sin tjener Jakob.» De tørstet ikke da Han førte dem gjennom ørkenene. Han lot vannet strømme fra klippen for dem. Han kløvde også klippen, så vannet vellet fram. «Det er ingen fred for de ugudelige», sier Herren. Hør på Meg, dere fjerne kyster og lytt, dere folk langt borte! Herren har kalt Meg fra mors liv. Fra Jeg var i Min mors indre har Han nevnt Mitt navn. Min munn har Han gjort lik et skarpt sverd. I skyggen av sin hånd har Han skjult Meg, og gjort Meg til en spiss pil som Han har gjemt i Sitt kogger. Han sa til Meg: «Du er Min tjener, Israel, i Deg skal Jeg bli herliggjort.» Jeg sa: «Forgjeves har Jeg strevd, til ingen nytte og for intet har Jeg ødet Min kraft. Likevel er Min rett hos Herren og Mitt verk hos Min Gud.» Nå sier Herren, Han som formet Meg til sin tjener fra mors liv, for å føre Jakob tilbake til seg, så Israel skal samles hos Ham. For Jeg har fått ære i Herrens øyne, og Min Gud er Min styrke. Sannelig, Han sier: «Det er for lite at Du er Min Tjener til å reise opp igjen Jakobs stammer og å føre tilbake dem som er bevart av Israel. Jeg skal også gjøre Deg til et lys for folkeslagene, så Du skal være Min frelse til jordens ende.» Så sier Herren, Israels Forløser, Hans Hellige, til Ham som er foraktet fra dypet av hver sjel, til Ham som er forkastet av folkeslag, til herskernes Tjener: «Konger skal se og stå fram, fyrster skal tilbe, for Herrens skyld. Han som er trofast, Israels Hellige, Han har utvalgt Deg.» Så sier Herren: «På den tiden som behager Meg, bønnhører Jeg Deg, på frelsens dag hjelper Jeg Deg. Jeg skal bevare Deg og gjøre Deg til en pakt for folket, så landet skal gjenreises, og for å fordele arvedelene som er lagt øde. Du skal si til fangene: ‘Gå ut!’ og til dem som er i mørket: ‘Kom fram!’ De skal beite langs veiene. Hver øde høyde skal bli beitemark for dem. De skal verken sulte eller tørste, verken hete eller sol skal skade dem. For Han som er barmhjertig, skal lede og føre dem til vannkildene. Jeg gjør alle Mine fjell til en vei, og Mine hovedveier skal ligge høyt. Se, disse skal komme langveis fra. Se! De kommer fra nord og noen fra vest, andre fra Sinimlandet.» Juble, du himmel! Fryd deg, du jord! Bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, og sine elendige viser Han barmhjertighet. Men Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.» «Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, de kan vel glemme, men Jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid for Meg. Dine barn skynder seg. De som rev deg ned og la deg øde, skal dra bort fra deg. Løft dine øyne, se deg omkring! Alle samles og kommer til deg. Så sant Jeg lever», sier Herren, «skal du sannelig kle deg med dem alle som pynt og binde dem om deg lik en brud. For dine ruiner, ødelagte steder og herjede land skal nå være for lite for dem som bor der. De som ville oppsluke deg, skal være langt borte. Barna fra din barnløse tid skal si så du hører det: ‘Stedet er for lite for meg. Trekk dere sammen, så også jeg kan få bo her.’ Da skal du si i ditt hjerte: ‘Hvem har født meg så mange, jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og fordrevet? Hvem har fostret disse? Jeg var jo forlatt og alene tilbake. Men disse, hvor er da de fra?’» Så sier Herren Gud: «Se, Jeg løfter Min hånd til en ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtre skal bæres på skulderen. Konger skal være dine fosterfedre, og dronninger dine ammer. De skal falle ned for deg med ansiktet mot jorden og slikke støvet av dine føtter. Da skal du kjenne at Jeg er Herren, og de som venter på Meg, skal ikke bli til skamme. Kan vel byttet bli tatt fra den mektige, eller kan fangene bli utfridd fra den de med rette tilhører?» Ja, for så sier Herren: «Selv den mektiges fanger skal føres bort, selv byttet til voldsmannen skal bli utfridd. For Jeg skal gå i rette med den som kjemper mot deg, og dine barn skal Jeg frelse. Med deres eget kjøtt skal Jeg mette dem som undertrykker deg, de skal bli drukne av sitt eget blod, som av søt vin. Alle mennesker skal erkjenne at Jeg, Herren, er din Frelser og din Forløser, Jakobs Mektige.» Så sier Herren: «Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres misgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld. Hvorfor var det ingen mann da Jeg kom? Hvorfor var det ingen der som svarte da Jeg ropte? Er Min hånd for kort til å forløse? Har Jeg ingen kraft til å utfri? Sannelig, med Min trussel tørker Jeg ut havet, Jeg gjør elvene til ødemark. Fisken stinker fordi det ikke er vann, og de dør av tørst. Jeg kler himmelen med bekmørke, og dekker den med sekkestrie.» Herren Gud har gitt Meg en disippeltunge, så Jeg kan vite å styrke den trette med Mine ord. Han vekker Meg morgen etter morgen, Han vekker Mitt øre, så Jeg skal høre slik disipler hører. Herren Gud har åpnet Mitt øre. Jeg var ikke gjenstridig og vendte Meg ikke bort. Jeg overga Min rygg til dem som slo Meg, Mine kinn til dem som rev meg i skjegget. Jeg skjulte ikke Mitt ansikt for skam og spytt. For Herren Gud skal hjelpe Meg. Derfor skal Jeg ikke få hån. Derfor har Jeg gjort Mitt ansikt som flint, og Jeg vet at Jeg ikke skal bli til skamme. Han som rettferdiggjør Meg, er nær. Hvem vil gå i rette med Meg? La oss stå fram sammen! Hvem er Min anklager? La ham stå fram mot Meg. Sannelig, Herren Gud vil hjelpe Meg. Hvem vil fordømme Meg? Sannelig, de skal alle eldes som et klesplagg. Møllen skal fortære dem. Hvem blant dere frykter Herren? Hvem lyder Hans Tjeners røst? Når han vandrer i mørke og det ikke er noe lys, da skal han stole på Herrens navn og sette sin lit til sin Gud. Se, alle dere som tenner en ild, omgir dere med glødende piler. Vandre i lyset fra deres ild og blant de glødende pilene dere har tent. Dette kommer over dere fra Min hånd: Dere skal bli liggende i smerte. «Hør på Meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren: Se på berget dere ble hogd ut av, og til hullet i avgrunnen dere ble gravd ut av. Se på deres far, Abraham, og på Sara, som fødte dere. For da han bare var én, kalte Jeg ham, velsignet ham og gjorde ham tallrik.» For Herren trøster Sion, Han trøster alle de øde stedene der. Han vil gjøre hennes ødemark lik Eden og hennes ørken til en Herrens hage. Fryd og glede skal finnes i den, lovprisning og lyden av sang. «Lytt til Meg, Mitt folk, legg øret til Meg, Mitt folkeferd: For lov skal utgå fra Meg, og Jeg skal la Min rett hvile som et lys for folkene. Min rettferdighet er nær, Min frelse går ut, og Mine armer skal dømme folkene. Fjerne kyster skal vente på Meg, og de skal sette sitt håp til Min arm. Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden eldes som et klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min frelse varer til evig tid, og Min rettferdighet skal aldri ta slutt. Hør på Meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har Min lov i deres hjerte: Frykt ikke for menneskers hån, vær ikke redd deres spott. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og mark skal fortære dem som ull. Men Min rettferdighet varer til evig tid, og Min frelse fra slekt til slekt.» Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i de eldste dager, i tidligere slekter. Var det ikke Du som hogg Rahab i stykker og gjennomboret sjøuhyret? Var det ikke Du som tørket ut havet, vannene i det store dypet, som gjorde havets dyp til en vei der de forløste kunne gå over? Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med jubel og evig glede over sitt hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme. «Ja, Jeg er Den som trøster dere. Hvem er du som frykter en mann som skal dø, og for et menneskebarn som skal visne som gress. Du glemmer Herren, din Skaper, som strakk ut himmelen og grunnfestet jorden. Hver dag har du vært redd for undertrykkerens vrede, når han gjorde seg klar til å ødelegge. Hvor er undertrykkerens vrede? Snart skal den som ligger i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og han skal ikke mangle brød. Jeg er Herren din Gud, som satte havet i opprør så bølgene buldret. Hærskarenes Herre er Hans navn. Jeg har lagt Mine ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd, så Jeg kan plante himmelen, grunnfeste jorden og si til Sion: ‘Du er Mitt folk.’ Våkn opp, våkn opp! Stå opp, Jerusalem, du som av Herrens hånd har fått drikke av Hans vredes beger. Du har drukket skålen fra beruselsens beger og tømt det helt. Blant alle sønnene hun har født, er det ingen til å lede henne. Det er ingen som tar henne i hånden blant alle sønnene hun har fostret. Dette har rammet deg. Hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og undergang, hungersnød og sverd, hvordan skal Jeg trøste deg? Dine sønner er utmattet, de ligger ved alle gatehjørner, som en antilope i et garn. De er fulle av Herrens vrede, av din Guds trussel. Hør derfor dette, du som er elendig og beruset, men ikke av vin. Så sier din Herre, Herren og din Gud, som fører saken for sitt folk: «Se, Jeg har tatt beruselsens beger av din hånd, skålen fra Mitt vredes beger, du skal aldri mer drikke av den. Men Jeg skal gi det i hånden på dem som plager deg, de som sa til din sjel: ‘Legg deg ned, så vi kan gå over deg.’ Du har gjort din rygg til flat mark, som en gate, for dem som går på den.» Våkn opp, våkn opp! Kle deg i din styrke, Sion! Ta på deg dine høytidsklær, Jerusalem, du, den hellige by! For aldri mer skal noen uomskåren eller uren komme inn i deg Rist av deg støvet, reis deg opp! Innta ditt sete, Jerusalem! Løs deg fra båndene om din hals, du fangne Sions datter! For så sier Herren: «For ingenting ble dere solgt, og uten penger skal dere bli forløst.» For så sier Herren Gud: «I den første tid dro Mitt folk ned til Egypt for å bo der. Så ble dere undertrykt av Assur uten grunn. Hva har Jeg nå her å gjøre», sier Herren, «siden Mitt folk er ført bort for ingenting? De som hersker over Israel, brøler », sier Herren. «Hver dag spottes Mitt navn hele tiden. Derfor skal Mitt folk lære å kjenne Mitt navn. På den dagen skal de derfor forstå at Jeg er Han som taler: ‘Se, det er Jeg.’» Å, hvor vakre hans føtter er på fjellene, som forkynner evangeliet, som bringer bud om fred og forkynner evangeliet om gode nyheter, som bringer bud om frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!» Dine vektere løfter sin røst, de jubler alle sammen. For med sine egne øyne skal de se når Herren fører Sion tilbake. Bryt ut i samstemmig jubel, dere Jerusalems ruiner! Herren trøster sitt folk, Han forløser Jerusalem. Herren har vist sin hellige arm for øynene på alle folkeslag. Alle jordens ender skal se vår Guds frelse. Bryt opp! Bryt opp! Dra ut derfra, ikke rør noe urent! Dra ut fra Babel, rens dere, dere som bærer Herrens redskaper. Dere skal ikke dra ut i hast eller som om dere flykter av sted, for Herren skal gå foran dere, og Israels Gud skal følge bak dere. Se, Min Tjener skal gå fram i visdom. Han skal opphøyes, bli oppløftet og være meget høy. Slik mange ble forferdet over deg – for Han var så mishandlet at Han ikke var som en mann å se til, av skikkelse var Han ikke lik andre menneskebarn. Slik skal Han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for Ham. For det som ikke var fortalt dem, får de se. Det de ikke hadde hørt, forstår de nå. Hvem trodde det budskapet vi hørte? For hvem ble Herrens arm åpenbart? Han skjøt opp som en spire for Hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen vakker skikkelse og ingen herlighet vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet og forkastet av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for ingenting. Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, mens vi regnet Ham som rammet, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre lovbrudd, Han ble knust for våre synder. Straffen rammet Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som sauer. Vi vendte oss hver til sin vei. Misgjerningen vi alle var skyld i, la Herren på Ham. Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier mens den klippes, åpnet Han ikke sin munn. Ved trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land, hvem i Hans slektsledd la merke til at Han ble rammet for Mitt folks synders skyld? Han ga Ham Hans grav blant ugudelige, men hos en rik var Han i sin død, for Han hadde ikke gjort noen voldsgjerning og det var ikke svik i Hans munn. Men det behaget Herren å knuse Ham. Han slo Ham med sykdom. Ved at Du gjorde Hans sjel til skyldoffer, skal Han få se etterkommere, og Han får mange dager. Det Herren har behag i, har framgang i Hans hånd. Fordi Hans sjel har lidt skal, Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham, skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerninger. Derfor skal Jeg gi Ham de mange til del, og Han skal få de sterke som bytte, fordi Han utøste sin sjel like til døden, og ble regnet blant overtredere. Han bar manges synd, og gikk i forbønn for lovbrytere. «Rop av glede, du ufruktbare, du som ikke har født! Bryt ut i jubel, og rop av fryd, du som ikke har hatt veer! For den forlatte kvinne har flere barn enn hun som har mann», sier Herren. «Gjør plassen større for ditt telt, la dem strekke ut teppene til dine boliger! Spar ikke på dem. Gjør dine snorer lengre, fest teltpluggene godt! For du skal utbre deg både til høyre og venstre, din slekt skal ta folkeslag i eie, og forlatte byer skal igjen bli bebodd. Frykt ikke, for du skal ikke bli til skamme. La deg ikke vanære, for du skal ikke bli gjort til skamme. Du skal glemme din ungdoms skam, og vanæren fra din enkestand skal du ikke minnes mer. For din Skaper er din ektemann, Hærskarenes Herre er Hans navn. Din Forløser er Israels Hellige, Han som kalles Gud for hele jorden. Herren har kalt deg som en kvinne som var forlatt og sorgfull i ånden, en ungdommelig kone som ble forkastet», sier din Gud. «Bare et lite øyeblikk forlot Jeg deg, men i stor barmhjertighet vil Jeg ta deg tilbake. Under vredesflommen skjulte Jeg et øyeblikk Mitt ansikt for deg. Men med evig miskunn skal Jeg være nådig mot deg», sier Herren, din Forløser. «For dette er som Noahs vannflom for Meg. Jeg sverget at Noahs vannflom ikke lenger skulle dekke jorden, og Jeg har nå sverget at Jeg ikke skal være vred på deg og ikke true deg. For fjellene skal vike, og haugene rokkes, men Min barmhjertighet skal ikke vike fra deg, og Min fredspakt ikke rokkes, sier Herren, Han som gir deg sin nåde. Du elendige, som har vært kastet hit og dit av stormen og ikke er blitt trøstet. Se, Jeg legger edelsteiner som byggesteiner, og Jeg pynter dine grunnvoller med safirer. Jeg lager dine spir av rubiner, dine porter av krystaller og hele muren rundt deg av herlige edelsteiner. Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor. I rettferdighet skal du bli grunnfestet. Undertrykkelse skal være langt fra deg, for du skal ikke frykte for noe, og redsel skal ikke komme nær deg. Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til krig mot deg, skal falle for deg. Se, Jeg har skapt smeden som blåser på kullet i ilden, som finner fram redskap til sitt arbeid. Det er Jeg som har skapt ødeleggeren til å gjøre skade. Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du få kjent skyldig. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg», sier Herren. «Hør, alle dere som tørster, kom til vannene! Den som ikke har penger, kom, kjøp og spis! Ja, kom og kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk! Hvorfor veier dere opp penger for det som ikke er brød, og bruker deres lønn på det som ikke kan mette? Hør! Hør på Meg, så skal dere få spise det gode. Deres sjel skal glede seg over fete retter. Bøy øret hit og kom til Meg! Hør, så skal deres sjel leve. Jeg skal slutte en evig pakt med dere, Davids rike miskunn, den trofaste! Sannelig, Jeg har gitt Ham som vitne for folkene, fyrste og hersker for dem. Sannelig, du skal kalle folkeslag du ikke kjenner, folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, på grunn av Herren, din Gud og Israels Hellige. For Han herliggjør deg.» Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal vise ham nåde, og til vår Gud, for Han tilgir i rikt mål. «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier», sier Herren. «For som himmelen er høyere enn jorden, er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere enn deres tanker. Slik regnet og snøen kommer ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt Ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har behag i, og skal lykkes i det Jeg sendte det til. For med glede skal dere dra ut og føres fram i fred. Fjellene og haugene skal bryte ut i jubel foran dere. Alle trærne på marken skal klappe i hendene. I stedet for tornebusk skal det vokse sypresser, og i stedet for nesle skal det vokse myrter. Dette skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal slettes ut.» Så sier Herren: «Ta vare på retten og gjør rettferdighet, for Min frelse er nær, den kommer, og Min rettferdighet blir åpenbart. Velsignet er det menneske som gjør dette, og det menneskebarn som holder fast ved det, han som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så han ikke gjør noe ondt.» La ikke den fremmede som holder seg til Herren, si: «Herren har skilt meg fullstendig fra sitt folk.» La heller ikke evnukken si: «Her er jeg, bare et tørt tre.» For så sier Herren: «Til de evnukkene som holder Mine sabbater og velger det som er til behag for Meg, og holder fast på Min pakt, dem skal Jeg gi et minne og et navn i Mitt hus og innenfor Mine murer. Det skal være bedre enn sønner og døtre. Jeg vil gi hver av dem et evig navn, som ikke skal utslettes. Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham og elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige fjell og la dem glede seg i Mitt bønnehus. Deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på Mitt alter. For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.» Herren Gud, som samler de bortdrevne fra Israel, sier: «Ennå skal Jeg samle til ham, i tillegg til dem som alt er samlet til ham.» Alle dere villdyr på marken, kom og et, dere villdyr i skogen! Hans vektere er blinde, alle sammen er de uten forståelse. De er alle stumme hunder som ikke kan gjø. De drømmer, de elsker å ligge å sove. Ja, de er hunder, grådige sjeler, som ikke vet hva det er å være fornøyd. De er hyrder som ikke forstår. De vender seg alle hver sin vei, til egen vinning, til det ytterste. «Kom, jeg vil hente vin, la oss drikke oss fulle av sterk drikk. Morgendagen blir som i dag, med enda mer overflod.» Den rettferdige går til grunne, og ingen legger seg det på hjertet. Trofaste menn rives bort, men ingen forstår at den rettferdige rives bort fra ondskapen. Han går inn til fred. De hviler på sitt leie, og hver av dem vandrer bent fram. «Men kom hit, dere spåkonens barn, avkom av ekteskapsbryteren og horkvinnen! Hvem gjør dere narr av? Mot hvem er det dere gapskratter og rekker tunge? Er dere ikke selv overtredelsens barn, løgnens slekt, dere som brenner av lyst mellom terebintene og under hvert grønt tre, dere som slakter barn i dalene, i kløfter blant klippene? Din del er mellom de glatte steinene i bekken. De er din lodd! Også for dem har du utøst drikkoffer og ofret grødeoffer. Skulle Jeg bli trøstet av dette? På et høyt og mektig fjell har du redd din seng. Dit opp gikk du for å ofre slaktoffer. Bak døren og dørstolpen satte du ditt minnesmerke. Du vendte deg bort fra Meg, kledde av deg og kløv opp. Du lagde god plass i din seng og gjorde en avtale med dem. Du elsket deres seng, hvor du så dem nakne. Du gikk til kongen med salveolje og skaffet deg store mengder parfyme. Du sendte budbærere langt av sted og steg helt ned til dødsriket. Du ble utslitt på din lange vei. Likevel sa du ikke: ‘Alt håp er ute.’ Du fant selv ny livskraft for din hånd. Derfor ble du ikke skrøpelig. Hvem var det du var redd for og fryktet, siden du har løyet og ikke husket på Meg, og ikke lagt deg det på hjertet? Er det fordi Jeg har holdt Meg taus i lange tider at du ikke har fryktet Meg? Jeg skal kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, men de skal ikke bli til gagn for deg. Når du roper, så la bare din samling av avgudsbilder utfri deg. Men vinden skal føre dem alle av sted, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til Meg, skal arve landet, og ta Mitt hellige berg i eie.» Han sier: «Bygg! Bygg! Gjør veien klar! Ta snublesteinen bort fra veien for Mitt folk.» For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: «I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de nedbøydes hjerte levende. Jeg anklager ikke for evig og er ikke alltid vred. Da ville ånden svikte for Mitt ansikt, ja, de livsånder Jeg har dannet. På grunn av hans grådige misgjerning ble Jeg vred og slo ham. Jeg skjulte Meg og var vred, men han gikk bare videre dit han selv ville. Jeg har sett hans veier, og Jeg vil lege ham. Jeg skal lede ham og igjen trøste ham og hans sørgende. ‘Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred til den som er langt borte og den som er nær ved’, sier Herren. «Jeg leger ham.» Men de ugudelige er som det opprørte hav når det ikke kan være stille, og bølgene rører opp gjørme og skitt. «Det finnes ingen fred for de ugudelige», sier min Gud. «Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres lovbrudd, og Jakobs hus deres synder! Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lover. De spør Meg om rettferdige dommer. De vil gjerne være i Guds nærhet. ‘Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel?’ Men den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst og utnytter alle deres arbeidere. Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag og tro at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har valgt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du det en faste og en dag som er til behag for Herren? Er ikke dette den faste Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å slippe den undertrykte fri og bryte hvert et åk? Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, og du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, gir du ham klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av dine egne. Da skal ditt lys bryte fram som morgensolen, din legedom komme snart og din rettferdighet gå foran ditt ansikt. Herrens herlighet skal følge etter deg. Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: ‘Her er Jeg.’ Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å spotte og å tale ondt, hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den svake sjel, da skal ditt lys gå opp i mørket, og din natt skal bli som høylys dag. Herren skal alltid lede deg. På tørre steder skal Han mette din sjel og styrke dine bein. Du skal bli som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. Dine etterkommere skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte steder. Du skal reise opp igjen de grunnvoller som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, og bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, og ikke gjør som du selv vil på Min hellige dag, men du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull. Hvis du vil ære den, og ikke følger dine egne veier, eller gjør det som er etter ditt eget behag, og ikke taler dine tomme ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med din far Jakobs arv. Herrens munn har talt.» Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Det er deres misgjerninger som har satt skille mellom dere og deres Gud. Deres synder har skjult Hans ansikt for dere, så Han ikke hører. For deres hender er tilsølt av blod, deres fingre med misgjerning. Deres lepper taler løgn og deres tunge falske ord. Det er ingen som roper på rettferdighet, og ingen som fører rettssak i sannferdighet. De stoler på tomme ord og taler løgn. De unnfanger ondskap og føder misgjerning. De klekker ut giftslangers egg og vever edderkoppnett. Den som spiser av deres egg, dør, og en giftslange bryter seg ut fra det som knuses. Nettet de har vevd, duger ikke til klær. Heller ikke kan de skjule seg bak sine gjerninger. Deres gjerninger er ondskap, og deres hender utfører voldshandlinger. Deres føtter løper til ondskap, og de er snare til å utøse uskyldig blod. Deres tanker er fulle av synd. Ødeleggelse og undergang er på deres veier. Fredens vei kjenner de ikke, det er ingen rett i deres spor. De har gjort sine stier krokete. Hver den som går på dem, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, men se, det er mørke, på klarhet, men vi går i bekmørke. Vi famler etter veggen som blinde, som om vi ikke hadde øyne. Ved høylys dag snubler vi i tussmørke. Vi er som døde midt i velmakt. Vi brummer som bjørner alle sammen, og klynker bedrøvet som duer. Vi venter på retten, men det er ingen frelse å få, den er langt borte fra oss. For våre overtredelser er blitt mange innfor Deg, og våre synder vitner mot oss. Vi vet at vi har syndet, og våre misgjerninger kjenner vi. Det er lovbrudd og løgn mot Herren. Vi har vendt oss bort fra å følge vår Gud. Vi har forkynt undertrykkelse og frafall. Vi har talt falske ord avlet i eget hjerte. Ja, retten er drevet tilbake, og rettferdigheten er langt borte. For der retten settes, er sannheten falt. Det som er rett, slipper ikke til. Slik er det når sannheten blir borte. Den som holder seg fra ondskap, blir et bytte for ranere. Herren så det, og det var ondt i Hans øyne at det ikke fantes noen rett. Han så at ingen mann sto fram, og Han undret seg over at det ikke var noen mellommann. Derfor kom Hans egen arm med frelse på Hans vegne. Hans egen rettferdighet støttet Ham. Han tok på seg rettferdighet som brynje og satte frelsens hjelm på sitt hode. Han tok på seg hevnens klesdrakt med nidkjærhet som kappe. Etter deres gjerninger skal Han gi dem igjen, med vrede over sine motstandere og gjengjeldelse over sine fiender. Mot fjerne kyster gjør Han gjengjeld. De skal frykte Herrens navn i vest, Hans herlighet i øst. Når fienden fosser fram som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den. «Forløseren skal komme til Sion, til dem i Jakob som vender om fra overtredelse», sier Herren. «For Min del er dette Min pakt med dem», sier Herren. «Min Ånd som er over deg, og Mine ord som Jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din, dine barns, eller dine barnebarns munn», sier Herren, «fra nå av og til evig tid.» «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer! Herrens herlighet stiger opp over deg. For se, mørket dekker jorden, og dypt mørke er over folkene. Men Herren stiger opp over deg, Hans herlighet åpenbares over deg. Hedningfolkene skal komme til ditt lys og konger til glansen som er steget opp over deg. Løft dine øyne og se deg rundt: Alle samler seg; de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal hvile på hoften. Da skal du se det og stråle av glede. Ditt hjerte skal skjelve og utvide seg. For havets rikdom skal bringes til deg, folkeslagenes rikdom komme til deg. En stor flokk av kameler skal dekke ditt land, kamelhopper fra Midjan og Efa. Alle fra Saba skal komme. Gull og røkelse skal de ha med, de skal forkynne Herrens pris. Alt småfeet fra Kedar skal samles hos deg, værene fra Nebajot skal stå til din tjeneste. De skal bæres fram til velbehag på Mitt alter, og Jeg skal herliggjøre Min herlighets hus. Hvem er disse som kommer flygende som en sky, lik duer til sine dueslag? Sannelig, fjerne kyster skal vente på Meg. Skipene fra Tarsis skal komme først, så de kan føre dine barn tilbake fra det fjerne. Deres sølv og gull har de med til Herren, din Guds navn, og til Israels Hellige, for Han herliggjør deg. Fremmede skal bygge opp dine murer igjen. Deres konger skal tjene deg. For i Min vrede slo Jeg deg, men i Min nåde skal Jeg være barmhjertig mot deg. Derfor skal dine porter alltid stå åpne. Verken dag eller natt skal de lukkes. For hedningefolkenes rikdom skal kunne føres inn til deg. Også deres konger skal ledes inn. Det folkeslag eller kongerike som ikke vil tjene deg, skal gå fortapt, ja, de folkeslag skal bli fullstendig ødelagt. Libanons herlighet skal komme til deg, både gran, krossved og sypresstreet skal komme, for å smykke stedet for Min helligdom. Jeg skal herliggjøre det sted Mine føtter hviler. Også barna til dem som har fornedret deg, skal komme og bøye seg for deg, alle som har foraktet deg, skal falle på sitt ansikt for din fot. De skal kalle deg Herrens Stad, Sion som tilhører Israels Hellige. Før var du forlatt og hatet, så ingen dro gjennom hos deg. Men nå skal Jeg opphøye deg for evig, til glede for slekt etter slekt. Du skal suge melk fra hedningfolkene, ja fra kongers bryst. Du skal kjenne at Jeg, Herren, er din Frelser, din Forløser, Jakobs Mektige. I stedet for bronse skal Jeg komme med gull, i stedet for jern skal Jeg komme med sølv, bronse i stedet for tre og jern i stedet for steiner. Jeg skal også gjøre fred til dine tilsynsmenn, og rettferdighet til dine herskere Det skal ikke lenger høres om vold i ditt land, eller om ødeleggelse og undergang innenfor dine grenser. Men du skal kalle dine murer Frelse, og dine porter Lovprisning. Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, og månens skinn skal ikke lyse for deg. Men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke gå ned mer, og månen skal ikke bli borte for deg. For Herren skal være ditt lys for evig, og dine sørgedager skal ta slutt. I ditt folk skal alle være rettferdige. De skal arve jorden for evig. De er en kvist Jeg har plantet, et verk av Mine hender, så Jeg kan bli herliggjort. Den minste blir til tusen, den ringeste til et mektig folkeslag. Jeg, Herren, lar det skje i sin tid, i hast!» Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et nedbøyet hjerte, for å rope ut frihet for fanger og sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger. De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for motløshets ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, som Herren har plantet, så Han kan bli herliggjort. De skal bygge opp igjen ruinene fra tidligere tider, gjenreise stedene som lå øde i den eldste tid, sette de nedrevne byene i stand, stedene som lå ødelagt fra slekt til slekt. Fremmede skal stå fram og gjete deres småfe, og utlendingens sønner skal være deres bønder og vingårdsarbeiderne. Men dere skal kalles Herrens prester, dere skal bli kalt vår Guds tjenere. Dere skal ta imot hedningefolkenes rikdom; i deres herlighet skal dere rose dere. Dere skal få dobbelt gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal juble over sin del. Derfor skal de arve i dobbelt mål i sitt land. Evig glede skal de få. «For Jeg, Herren, elsker rettferdig dom. Jeg hater det som er røvet til brennoffer. Jeg skal gi dem deres lønn i sannhet og slutte en evig pakt med dem. Deres slekt skal bli kjent blant hedningfolkene og deres etterkommere blant folkeslag. Alle som ser dem, skal forstå at de er den slekt Herren har velsignet.» Jeg vil glede meg stort i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens festklær, i rettferdighets kappe har Han hyllet meg, slik brudgommen pryder sitt hode, som presten, slik bruden smykker seg med sine juveler. Slik jorden lar sine spirer skyte fram, og hagen lar sine vekster spire, lar Herren Gud rettferdighet og lovprisning spire fram foran alle folkeslag. For Sions skyld vil Jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil Jeg ikke være stille før hennes rettferdighet går fram i stråleglans og hennes frelse som en brennende fakkel. Hedningfolkene skal se din rettferdighet og alle konger din herlighet. Du skal kalles med et nytt navn, som Herrens munn skal nevne. Du skal også være en herlig krone i Herrens hånd, en kongelig hodepynt i din Guds hånd. Du skal ikke mer kalles «Den forlatte», og ditt land ikke kalles «Ødemark». Men du skal bli kalt «Mitt velbehag », og ditt land «Den Jeg har tatt til ekte ». For Herren har velbehag i deg, og ditt land skal bli tatt til ekte. For som en ung mann tar en jomfru til ekte, skal dine sønner ta deg til ekte. Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg. På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken dag eller natt. Dere som påkaller Herren, unn dere ingen ro! Gi heller ikke Ham ro før Han gjenreiser Jerusalem og gjør byen til en lovprisning på jorden. Herren har sverget ved sin høyre hånd og ved sin sterke arm: «Sannelig, Jeg skal aldri mer gi ditt korn som mat til dine fiender. Den fremmedes barn skal aldri drikke din most, den du har hatt strev med.» Men de som har høstet, skal også spise og prise Herren. De som har plukket dem, skal også drikke den i forgårdene til Min helligdom. Dra gjennom, dra gjennom portene! Rydd vei for folket! Bygg, ja bygg hovedveien! Rens bort steinene, reis banneret for folkene! Herren lar det høres til jordens ende: Si til Sions datter: «Se, din frelse kommer. Hans lønn er med Ham, Hans verk er foran Hans ansikt.» De skal kalle dem Det hellige folk, Herrens forløste. Du skal kalles Den Ettertraktede, Byen som ikke er forlatt. Hvem er Han som kommer fra Edom, i blodrøde klær fra Bosra, Han som er så herlig i sin drakt, og skrider fram i sin store kraft? «Det er Jeg, Jeg som taler i rettferdighet, som er mektig til å frelse.» Hvorfor er Din klesdrakt så rød og Dine klær lik hans som trår i vinpressen? «Jeg har tråkket vinpressen, Jeg alene, av folkene var det ikke én eneste med Meg. For Jeg har tråkket på dem i Min vrede og trampet dem ned i Min harme. Deres blod sprutet på Mine klær, og hele Min drakt ble tilsølt. For hevnens dag er i Mitt hjerte, året er kommet for Mine forløste. Jeg så Meg omkring, men det var ingen til å hjelpe, Jeg undret Meg over at det ikke var noen som kunne støtte meg. Derfor kom Min egen arm med frelse på Mine vegne. Min egen harme støttet Meg. Jeg har tråkket ned folkene i Min vrede, gjort dem beruset i Min harme og latt deres blod renne på jorden.» Jeg vil forkynne Herrens miskunn og Herrens pris for alt det Herren har gjort for oss, og den mangfoldige godhet mot Israels hus, som Han har vist dem i sin barmhjertighet, etter sin rike miskunn. For Han sa: «Sannelig, de er Mitt folk, barn som ikke svikter.» Slik ble Han Frelseren for dem. Midt i all deres trengsel var det ingen trengsel, for Hans Åsyns Engel frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet forløste Han dem. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra den første tid. Men de gjorde opprør og gjorde Hans Hellige Ånd sorg. Da vendte Han seg mot dem og ble deres fiende, og Han stred mot dem. Da husket han på dagene fra den eldste tid, Moses og hans folk, og sa: «Hvor er Han som førte dem opp fra havet med hyrden for sin flokk? Hvor er Han som ga sin Hellige Ånd i hans indre, Han som ga sin herlige arm framgang ved Moses’ høyre hånd, som kløvde vannet foran deres ansikt for å gjøre seg et evig navn, Han som ledet dem gjennom dypene, som en hest i ødemarken, så de ikke snublet.» Som når buskapen går ned i dalen, slik førte Herrens Ånd dem til hvile. Slik leder Du Ditt folk, så Du kan gjøre Deg et herlig navn. Sku ned fra Himmelen, se fra Din hellige og herlige bolig! Hvor er Din nidkjærhet og Dine mektige gjerninger? Din inderlige medynk og Din barmhjertighet mot meg, holdes de tilbake? Du er jo vår Far, selv om Abraham ikke har kjent oss og Israel ikke visste om oss. Du, Herre, er vår Far. Vår Forløser fra evighet er Ditt navn. Herre, hvorfor har Du latt oss fare vill fra Dine veier, så Du lot vårt hjerte forherdes og mangle frykt for Deg? Vend tilbake for Dine tjeneres skyld, stammene som er Din arv. Bare en liten stund har Ditt hellige folk fått ha landet i eie. Våre motstandere har trampet ned Din helligdom. Vi er blitt lik dem Du aldri i evighet hersket over, som aldri ble kalt ved Ditt navn. Om Du bare ville rive himmelen i stykker! Hvis Du bare kom ned så fjellene kunne skake for Ditt ansikt, som ilden fanger i tørre kvister, som ild får vann til å koke, så Du kunne gjøre Ditt navn kjent for Dine fiender, så folkeslagene kan skjelve for Ditt ansikt! Da Du gjorde fryktinngytende og uventede undere, kom Du ned, og fjellene skaket for Ditt ansikt. For fra evighet har ingen hørt, intet øre lyttet, og intet øye sett noen annen gud enn Du, som slik griper inn for den som venter på Ham. Den som gleder seg og gjør rettferd, kommer Du i møte, den som husker Deg på Dine veier. Se, Du ble vred, for vi syndet. Slik var det alltid. Men vi må bli frelst! Vi ble som urene alle sammen. All vår rettferdighet er som et urent klesplagg. Vi visnet alle som løv, våre misgjerninger har ført oss bort som vinden. Det er ingen som påkaller Ditt navn, ingen vekkes så han holder fast ved Deg. For Du har skjult Ditt ansikt for oss og lar oss tæres bort i våre misgjerningers vold. Men nå, Herre, Du er vår Far. Vi er leiren, Du er Den som former oss. Vi er alle et verk av Din hånd. Vær ikke så vred, Herre, husk ikke på misgjerning for evig! Se, vi ber Deg, se at vi er Ditt folk! Dine hellige byer er blitt en ødemark, Sion er en ødemark, Jerusalem et øde sted. Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre priste Deg, er påtent og brent opp. Alt det som var dyrebart for oss, er lagt øde. Vil Du holde Deg borte etter dette, Herre? Vil Du bare være stille og fornedre oss så dypt? «Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot Meg finne av dem som ikke søkte Meg. Jeg sa: ‘Her er Jeg, her er Jeg’, til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn. Hele dagen rakte Jeg Mine hender ut til et gjenstridig folk som vandrer på en vei som ikke er god, etter sine egne tanker, til et folk som stadig gjorde Meg rasende. Rett foran Mine øyne ofrer de i hager og brenner røkelse på alter av teglstein. De sitter blant gravene og tilbringer natten på skjulte steder. De spiser svinekjøtt, og kraft av urent kjøtt fyller sine kokekar. De sier: ‘Hold Deg for Deg selv, kom ikke nær meg, for jeg er altfor hellig for Deg!’ Disse er en røyk i Min nese, en ild som brenner hele dagen. Se, det står skrevet for Mitt ansikt: Jeg vil ikke tie, men Jeg skal betale det tilbake, ja, betale det tilbake rett i fanget på dem, deres synd sammen med deres fedres synd», sier Herren. «De brente røkelse på fjellene og hånet Meg på haugene. Deres første gjerning skal Jeg derfor måle opp i deres fang.» Så sier Herren: «Som når druesaften blir funnet i drueklasen, og en sier: ‘Ødelegg den ikke, for det er velsignelse i den’, slik skal Jeg gjøre for Mine tjeneres skyld, så Jeg ikke knuser alt og alle. Fra Jakob skal Jeg føre fram en slekt, og fra Juda en arving til Mine fjell. Mine utvalgte skal arve det, Mine tjenere skal bo der. Saron skal være beitemark for småfe, og Akors dal et hvilested for storfe, for Mitt folk som søker Meg. Men dere som har forlatt Herren, og har har glemt Mitt hellige berg, dere som dekker bord for Gad og fyller opp drikkoffer for Meni, dere skal Jeg telle opp og overgi til sverdet, dere skal alle bøye dere for å slaktes. For Jeg kalte, men dere svarte ikke. Jeg talte, men dere hørte ikke, dere gjorde det som er ondt i Mine øyne, og valgte det Jeg ikke har behag i.» Derfor sier Herren Gud: «Se, Mine tjenere skal spise, men dere skal sulte. Se, Mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, Mine tjenere skal glede seg, men dere skal bli til skamme. Se, Mine tjenere skal juble av hjertets lyst, men dere skal skrike med sorg i hjertet og jamre med en sønderbrutt ånd. Navnet dere etterlater dere, skal Mine utvalgte bruke til å forbanne. For Herren Gud skal slå deg i hjel. Men sine tjenere skal Han kalle med et annet navn. Da skal den som velsigner seg på jorden, velsigne seg i Sannhetens Gud. Den som sverger på jorden, skal sverge ved den trofaste Gud. For de første trengsler er glemt, de er skjult for Mine øyne. For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke erindres i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal lyden av gråt eller skrik høres i henne. Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. Ung er den som dør 100 år gammel, men en synder som er 100 år gammel, skal være forbannet. De skal bygge hus og bo i dem. De skal plante vingårder og spise frukten av dem. De skal ikke bygge og en annen bo eller plante og en annen spise. For som treets dager, skal Mitt folks dager være. I et langt liv skal Mine utvalgte til fulle nyte frukten av sine henders gjerninger. De skal ikke slite forgjeves, og ikke føde barn til ødeleggelse. For de er slekten Herren har velsignet, deres etterkommere er sammen med dem. Det skal skje: Før de roper, vil Jeg svare. Mens de ennå taler, skal Jeg høre. Ulv og lam skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg», sier Herren. Så sier Herren: «Himmelen er Min trone, og jorden er en skammel for Mine føtter. Hvor er det huset dere kunne bygge for Meg? Hvor finnes stedet der Jeg kunne hvile? For alt dette har Min hånd gjort, slik ble alt dette til», sier Herren. «Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyk og knust i ånden, og skjelver for Mitt Ord. Den som slakter en okse, er lik den som slår i hjel en mann, den som ofrer et lam, lik den som bryter nakken på en hund, den som ofrer grødeoffer, lik dem som ofrer svineblod, den som bærer fram påminnelsesoffer av røkelse, lik den som tilber en avgud. Slik de har valgt sine egne veier og deres sjel fryder seg over avskyelige avguder, slik skal Jeg velge deres undergang og føre over dem det de frykter. For Jeg kalte, men ingen svarte, og Jeg talte, men de hørte ikke. Men de gjorde det som var ondt i Mine øyne, og valgte det Jeg ikke har behag i.» Hør Herrens Ord, dere som skjelver for Hans Ord: «Deres brødre som hater dere, utstøter dere for Mitt navns skyld, sier: ‘La Herren få æren, så vi kan få se deres glede.’ Men de skal bli til skamme. Hør lyden av larm fra byen! En røst fra tempelet, Herrens røst, Han som til fulle gjengjelder sine fiender! Før hun fikk veer, fødte hun. Før fødselssmerten kom over henne, fødte hun et guttebarn. Hvem har hørt om noe slikt? Hvem har sett slike ting? Kan vel et land fødes på én dag? Eller kan et folkeslag bli født på én gang? For så snart Sion fikk veer, fødte hun sine barn. Skal Jeg åpne morslivet uten å la fødselen skje?» sier Herren. «Skal Jeg som lar fødselen skje, lukke morslivet?» sier din Gud. «Gled dere med Jerusalem, fryd dere sammen med henne, alle som elsker henne! Gled dere stort sammen med henne, alle som sørger over henne, for dere skal suge og mettes av den trøst hennes bryst gir, for at dere kan drikke rikelig og glede dere stort i overfloden av hennes herlighet.» For så sier Herren: «Se, Jeg leder fred til henne som en elv, og hedningefolkenes herlighet til henne som en flommende elv. Da skal dere få die. Ved hennes bryst skal dere bæres og bli vogget på hennes knær. Som et menneskebarn trøstes av sin mor, skal Jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere trøstes.» Når dere får se dette, skal deres hjerte glede seg, og deres bein skal blomstre som gresset. Det skal kjennes at Herrens hånd er med Hans tjenere. Men Hans vrede rammer Hans fiender. For se, Herren skal komme med ild og med sine vogner, som en virvelvind, for å gjengjelde i brennende vrede. Hans straff kommer med ildsluer. For med ild og ved sitt sverd skal Herren dømme alle mennesker. De Herren slår ned, skal være mange. «De som helliger og renser seg for å gå til hagene etter en som er midt iblant dem, de som spiser svinekjøtt, mus og avskyelige ting, skal alle få sin ende», sier Herren. «For Jeg kjenner deres gjerninger og deres tanker. Tiden kommer da Jeg skal samle alle folkeslag og tungemål. De skal komme og se Min herlighet. Jeg skal sette et tegn på dem, og noen av dem som er utfridd, skal Jeg sende til folkeslagene: til Tarsis og Pul og Lud, bueskytterne, og til Tubal og Javan, til kyster langt borte, de som ikke har hørt gjetordet om Meg eller sett Min herlighet. De skal forkynne Min herlighet blant folkeslagene. Deretter skal de komme med alle deres brødre som en offergave til Herren fra alle folkeslag, på hester, i vogner og i bærestoler, på muldyr og dromedarer, til Mitt hellige berg, Jerusalem», sier Herren. «Det er som når Israels barn kommer med grødeofferet i et rent kar inn i Herrens hus. Jeg skal også ta noen av dem til prester og levitter», sier Herren. «For som den nye himmel og den nye jord Jeg skaper, skal bli stående for Mitt ansikt», sier Herren, «skal også deres slekt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra den ene nymåne til den neste og fra den ene sabbat til den neste, skal alle mennesker komme for å tilbe for Mitt ansikt», sier Herren. «De skal gå ut og se likene av dem som falt fra Meg i synd. For deres mark skal ikke dø, deres ild skal ikke slokkes, og de skal være til avsky for alle mennesker.» Ordene av Jeremia, Hilkias sønn, en av prestene i Anatot i Benjamins land. Til ham kom Herrens Ord i de dager da Josjia, Amons sønn, var konge av Juda, i det trettende året av hans regjeringstid. De kom også til ham i de dager da Jojakim, Josjias sønn, var konge av Juda, og fram til slutten av det ellevte året Sidkia, Josjias sønn, var konge i Juda, inntil Jerusalem ble ført i eksil i den femte måneden. Da kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet for folkeslagene.» Da svarte jeg: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.» Men Herren sa til meg: «Si ikke: ‘Jeg er bare en ungdom’, for du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler, skal du tale. Frykt ikke for dem, for Jeg er med deg. Jeg skal utfri deg», sier Herren. Da rakte Herren fram sin hånd og rørte ved min munn, og Herren sa til meg: «Se, Jeg legger Mine Ord i din munn. Se, i dag har Jeg satt deg over folkeslagene og kongerikene, for å rykke opp og rive ned, for å ødelegge og å bryte ned, for å bygge og plante.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Jeremia, hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en stav av våketreet.» Da sa Herren til meg: «Du har sett rett, for Jeg vil våke over Mitt Ord så Jeg gjennomfører det.» Herrens Ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en kokende gryte, og den vender åpningen hit fra nord.» Da sa Herren til meg: «Fra nord skal ulykken bryte løs over alle som bor i landet. For se, Jeg kaller alle folkestammene i rikene i nord», sier Herren. «De skal komme, og hver av dem skal reise sin trone ved inngangen til Jerusalems porter, mot alle hennes murer hele veien rundt, og mot alle byene i Juda. Jeg skal felle Mine dommer over dem for all deres ondskap, fordi de har forlatt Meg, brent røkelse for andre guder og tilbedt sine egne henders verk. Men du skal spenne beltet om livet, stå fram og si til dem alt det Jeg befaler deg. Vær ikke redd for dem, ellers skal Jeg gjøre deg redd for dem. For se, i dag har Jeg gjort deg til en befestet by, en jernsøyle og bronsemurer mot hele landet, mot kongene i Juda, fyrstene og prestene der, og mot folket i landet. De skal stride mot deg, men de skal ikke få overmakten over deg. For Jeg er med deg», sier Herren, «for å utfri deg.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Gå og rop i ørene på Jerusalem og si: Så sier Herren: ‘Jeg husker deg, din ungdoms hengivenhet, din brudekjærlighet, hvordan du fulgte Meg i ødemarken, i et land som ikke blir tilsådd. Ja, hellig var Israel for Herren, førstegrøden av Hans høst. Alle som ville fortære ham, ble holdt skyldige. Det onde kom over dem’, sier Herren.» Hør Herrens Ord, Jakobs hus og alle stammer i Israels hus. Så sier Herren: «Hvilken urett har deres fedre funnet hos Meg, siden de har gått langt bort fra Meg og fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og selv ble tomme? De sa ikke lenger: ‘Hvor er Herren, Han som førte oss opp fra Egypt, som ledet oss i ødemarken, i et land med ørken og kløfter, tørke og dødsskygge, et land der ingen mann ferdes, og hvor ingen mennesker bor.’ Jeg førte dere inn i et fruktbart land, så dere kunne spise frukten og alt det gode som var der. Men da dere kom inn, gjorde dere Mitt land urent og Min arv til en avskyelighet. Prestene sa ikke: ‘Hvor er Herren?’ De lovlærde kjente Meg ikke. Hyrdene falt fra Meg i lovbrudd. Profetene profeterte ved Ba’al og fulgte dem som ikke kan hjelpe. Derfor skal Jeg fortsatt anklage dere», sier Herren, «Jeg vil også føre sak mot deres barnebarn. Dra derfor bort til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og se nøye etter, se om det har skjedd noe slikt. Har vel et folkeslag byttet bort sine guder, selv om de ikke er guder? Men Mitt folk har byttet bort sin Herlighet med en som ikke kan hjelpe. Himmel, bli bare forskrekket over dette, skjelv av redsel og bli lamslått’, sier Herren. ‘For to onde ting har Mitt folk gjort: De har forlatt meg, kilden med det levende vann, og hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Er Israel en slave? Er han født i huset? Hvorfor er han blitt plyndret? De unge løvene brølte mot ham med kraftig røst. De la hans land øde. Hans byer er brent ned, så ingen kan bo der. Også Nofs og Takpanhes’ barn har gjort din isse skallet. Dette har du selv ført over deg, ved at du forlot Herren din Gud da Han førte deg på veien? Hvorfor tar du nå veien til Egypt for å drikke av Sikors vann? Eller hvorfor tar du veien til Assur for å drikke vann av Elven? Din egen ondskap skal tukte deg og dine frafall straffe deg. Vit derfor og innse at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at du ikke har frykt for Meg», sier Herren, Hærskarenes Gud. «For helt fra den eldste tid brøt du ditt åk og rev av dine bånd. Du sa: «Jeg vil ikke trelle lenger.» Men på hver høy åskam og under hvert grønt tre la du deg ned som horkvinnen. Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, den sanne sæd. Hvordan kunne du vendes bort fra Meg for å bli en vill plante av et fremmed vintre? Selv om du vasker deg med lut og bruker mye såpe, står din misgjerning likevel uren for Mitt ansikt», sier Herren Gud. «Hvordan kan du si: ‘Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått etter Ba’alene’? Se på din ferd i dalen! Forstå hva du har gjort, du er jo en rask kamelhoppe som løper hit og dit på sine veier, et villesel som er vant til ødemarken, som snapper etter været i sin sjels lyst. Hvem kan holde henne tilbake når hun er brunstig? Ingen av dem som leter etter henne, trenger å slite seg ut. Når hun har sin måned, vil de finne henne. Hold din fot tilbake så den ikke blir bar, og din strupe så den ikke blir tørst. Men du sier: ‘Alt håp er ute. Nei! For jeg elsker fremmede, og jeg må gå etter dem.’ Slik en tyv blir til skamme når han blir grepet, er Israels hus blitt til skamme, både de, deres konger og fyrster, deres prester og profeter. For de sier til et tre: ‘Du er min far’ og til en stein: ‘Du fødte meg.’ De har vendt ryggen mot Meg og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de: ‘Stå fram og frels oss!’ Men hvor er dine guder som du selv har laget? La dem stå fram, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt, Juda. Hvorfor anklager dere Meg? Dere har allerede gjort opprør mot meg», sier Herren. «Forgjeves tuktet Jeg deres barn. De lot seg ikke rettlede. Deres sverd har fortært deres profeter som en ødeleggende løve. Å, du slekt, merk deg Herrens Ord! Har Jeg vært en ødemark for Israel, eller et land med dypt mørke? Hvorfor sier Mitt folk: ‘Vi har fått vår frihet, vi vil ikke lenger komme til Deg’? Kan vel en jomfru glemme sitt smykke eller en brud sitt belte? Likevel har Mitt folk glemt Meg i så mange dager at det ikke var tall på dem. Å, hvor lett du finner veien når du søker elskov. Derfor har du også lært de onde kvinnene dine veier. På dine kapper finnes det også blod av fattiges og uskyldiges liv som du ikke grep i innbrudd. Til tross for alt dette sier du: ‘Fordi jeg er uskyldig, skal Hans vrede sannelig vende seg bort fra meg.’ Men se, Jeg skal dømme deg, fordi du sier: ‘Jeg har ikke syndet.’ Hvorfor farer du slik omkring og forandrer din vei? Også ved Egypt skal du bli til skamme, slik du ble til skamme ved Assur. Sannelig, du skal gå ut fra ham med hendene på hodet. For Herren har forkastet dem du stolte på, du skal ikke få noen framgang ved deres hjelp.» Det blir sagt: «Om en mann sender sin kone bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en horkvinne med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg?» sier Herren. «Løft blikket mot de øde høydene og se: Hvor er det et sted der ingen lå med deg? Ved veiene satte du deg til rette for dem, som en araber i ødemarken. Du har vanhelliget landet med ditt horeliv og din ondskap. Derfor ble regnskurene holdt tilbake, og det kom ikke noe senregn. Du hadde pannen til en horkvinne. Du nekter å skamme deg. Har du ikke nettopp i denne tiden ropt til Meg: ‘Min Far, Du er min ungdoms Venn? Vil Han være vred for evig, vil Han holde fast på vreden for alltid?’ Se, du har talt og gjort alt det onde du maktet å gjøre.» I kong Josjias dager sa Herren til meg: Har du sett hva den frafalne Israel har gjort? Hun gikk opp på hvert høyt fjell og under hvert grønt tre, og der drev hun hor. Jeg sa: «Etter at hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til Meg.» Men hun vendte ikke tilbake. Det så hennes troløse søster Juda. Jeg så at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og ga henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også. Slik skjedde det: Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet og drev hor med stein og tre. Til tross for alt dette vendte hennes troløse søster Juda ikke om til Meg av hele sitt hjerte, men lot bare som hun hadde gjort det, sier Herren. Da sa Herren til meg: Den frafalne Israel har vist seg mer rettferdig enn det troløse Juda. Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren. Jeg skal ikke la Min vrede komme over dere. For Jeg viser miskunn, sier Herren. Jeg skal ikke holde fast på vreden for evig. Bare erkjenn din skyld, at du har falt fra Herren din Gud ved misgjerning og spredt din ynde blant de fremmede under hvert grønt tre, men Min røst har du ikke lydt’, sier Herren. ‘Vend tilbake, dere frafalne barn!’ sier Herren. ‘For Jeg er deres ektemann. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en slekt, og Jeg vil føre dere til Sion. Jeg skal gi dere hyrder etter Mitt hjerte, som skal være hyrder for dere med kunnskap og forstand.’ Når dere er blitt mange og fruktbare i landet i de dager», sier Herren, «skal det skje: De skal ikke mer si: ‘Herrens paktsark.’ Tanken på den skal ikke lenger komme opp i hjertet, og de skal ikke huske på den, og de skal ikke savne den, og den skal ikke bli lagd mer. På den tiden skal de kalle Jerusalem Herrens Trone, og alle folkeslag skal samle seg foran den, til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt harde og onde hjerte. I de dager skal Judas hus vandre sammen med Israels hus, og de skal sammen komme ut fra landet i nord til landet Jeg ga som en arv til deres fedre. Det var Jeg som sa: ‘Hvor gjerne Jeg vil sette deg blant barna og gi deg et herlig land, den skjønneste arv blant folkeslagenes hærskarer!’ Jeg sa: ‘«Min Far» skal dere kalle Meg, og dere skal ikke vende dere bort fra Meg.’ Sannelig, slik en svikefull kvinne forlater sin mann, slik har dere handlet svikefullt mot Meg, du Israels hus», sier Herren. En røst høres på de øde høydene, det er gråt og bønn om nåde fra Israels barn. For de har forvent sin vei. De har glemt Herren, sin Gud. «Vend om, dere frafalne barn, og Jeg skal lege deres frafall.» «Se, vi kommer til Deg, for Du er Herren, vår Gud. Sannelig, larmen fra høydene vitner om et falskt håp fra fjellene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse! Fra vår ungdom av har denne skammen oppslukt våre fedres strev, deres småfe og storfe, deres sønner og døtre. Vi får bare legge oss ned i vår skam og la vanæren dekke oss. For mot Herren vår Gud har vi syndet, både vi og våre fedre, fra vår ungdom av og helt til denne dag, og vi har ikke vært lydige mot Herren vår Guds røst.» «Hvis du vil vende tilbake, Israel», sier Herren, «så vend om til Meg. Hvis du vil ta dine avskyelige avguder bort fra Mitt ansikt, da skal du ikke flakke omkring. Hvis du vil sverge: ‘Så sant Herren lever’, i sannhet, rett og rettferdighet, da skal folkeslag velsigne seg i Ham, og i Ham skal de rose seg!» For så sier Herren til mennene av Juda og til Jerusalem: «Bryt dere nytt land, så ikke blant torner! Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem. Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger.» Kunngjør det i Juda og forkynn det i Jerusalem og si: «Blås i basunen over landet. Rop høyt og si: ‘Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene!’ Sett opp et banner: Til Sion. Søk tilflukt! Stans ikke! For Jeg skal la det onde komme fra nord, og ødeleggelsen skal bli stor. Løven er kommet opp fra sitt kratt, og folkeslagenes ødelegger er på vei. Han har gått ut fra sitt sted for å legge ditt land øde. Dine byer skal legges i ruiner, helt til det ikke lenger er noen som bor der.» Bind derfor sekkestrie rundt dere, klag og gråt! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss. «På den dagen skal det skje», sier Herren: «Kongens og fyrstenes mot skal svikte, prestene forskrekkes, og profetene bli lamslått.» Da sa jeg: «Å, Herre Gud! Sannelig, Du har bare sveket dette folket og Jerusalem da Du sa: ‘Dere skal ha fred’, for sverdet trenger jo inn til sjelen.» På den tiden skal det bli sagt til dette folket og til Jerusalem: «Fra de øde høydene blåser en brennende vind i ødemarken mot Mitt folks datter. Den er ikke til å kaste eller til å rense i, for vinden som kommer for Min skyld, er altfor sterk til dette. Nå skal Jeg også felle dommer over dem. Se, han skal komme opp som skyer, hans vogner lik en virvelvind. Hans hester er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt.» Å, Jerusalem, rens ondskapen bort fra ditt hjerte, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker få rom i ditt indre? For en røst lyder fra Dan og forkynner ulykke fra Efraims fjelland: «Gjør det kjent for folkeslagene, ja, forkynn det mot Jerusalem at fra et land langt borte kommer noen som beleirer byene i Juda og lar krigsrop lyde mot dem. Som voktere av en åker ligger de rundt henne, fordi hun har gjort opprør mot Meg», sier Herren. Din vei og dine gjerninger har ført dette over deg. Dette kommer av din egen ondskap, ja, det er bittert, fordi det rammer ditt hjerte.» Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte klager i meg, jeg kan ikke tie, for jeg har hørt, du min sjel, lyden av basunen, alarmsignalet til krig. Det ropes ut om ødeleggelse på ødeleggelse, for hele landet legges øde. Plutselig er mine telt ødelagt, og mine telttepper på et øyeblikk. Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av basunen? «Mitt folk er dårer, de kjenner ikke Meg. De er uforstandige barn, de er ikke kloke. Men de er vise i å gjøre ondt, å gjøre det gode skjønner de ikke.» Jeg så på jorden, og se, den var uformet og tom. På himmelen var det intet lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer, alle fuglene under himmelen hadde flyktet. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned foran Herrens ansikt, foran Hans brennende vrede. For så sier Herren: «Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det.» Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe skal bli svart, for Jeg har talt. Jeg har planlagt at det skal bli slik. Jeg angrer ikke, og Jeg skal ikke vende om fra det. Hele byen skal flykte for lyden av hestfolk og bueskyttere. De skal fare inn i de tette skogene og klatre opp på klippene. Hver by skal bli forlatt, og ikke en mann skal bli boende i den. Når du ligger øde, hva vil du da gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen og pynter deg med smykker av gull, selv om du gjør dine øyne store med sminke, skal du gjøre deg vakker forgjeves. Dine elskere vil forkaste deg. De er bare ute etter ditt liv. For jeg hører en røst av en kvinne i fødselsveer, smerten fra henne som føder sitt første barn. Det er røsten av Sions datter, som gisper etter luft. Hun slår ut med hendene og sier: «Ve meg, for min sjel tynes av mordere!» «Løp fram og tilbake gjennom gatene i Jerusalem. Se nå etter og forstå! Let på torgene der om dere kan finne en eneste mann, noen som gjør rett, noen som søker sannheten, da skal Jeg tilgi henne. Selv om de sier: ‘Så sant Herren lever’, sverger de likevel falskt.» Herre, er ikke Dine øyne vendt mot sannheten? Du har slått dem, men de kjente ikke smerten. Du ødelegger dem, men de nekter å ta imot tukt. De gjorde ansiktet hardere enn fjell. De har nektet å vende om. Derfor sa jeg: «Sannelig, disse er fattige, de er dårer. For de kjenner ikke Herrens vei, sin Guds rette dom. Jeg, jeg vil gå til de store og snakke med dem, for de må da kjenne Herrens vei, sin Guds rette dom. Men selv disse har brutt åket, alle sammen. De har revet av båndene. Derfor skal en løve fra skogen slå dem ned, en ulv fra ødemarken ødelegge dem. En leopard skal lure utenfor deres byer. Alle som går ut derfra, skal bli revet i småbiter, for deres lovbrudd er mange. Deres frafall er tallrike. «Hvordan skal Jeg kunne tilgi deg alt dette? Dine barn har forlatt Meg og sverget ved dem som ikke er guder. Da Jeg hadde mettet dem, drev de hor og flokket seg sammen i horkvinnens hus. De er som brunstige, velfødde hingster. Hver og én vrinsker etter sin nestes kone. Skal Jeg ikke straffe alt dette?» sier Herren. «Skal ikke Min sjel hevne seg på et folkeslag som dette? Gå opp på hennes terrasser og ødelegg, men gjør ikke fullstendig ende på henne. Riv av hennes vinranker, for de hører ikke Herren til. For Israels hus og Judas hus har vært troløse mot Meg», sier Herren. De har talt falskt om Herren og sagt: «Det er ikke Han. Ikke noe ondt skal komme over oss, og sverd eller hungersnød skal vi ikke se. Profetene blir bare til et vindpust, for Ordet er ikke i dem. Slik skal det gå med dem.» Derfor, så sier Herren, Hærskarenes Gud: «Fordi dere sier dette ord, skal Jeg gjøre Mine Ord i din munn til ild og dette folket til ved, og den skal fortære dem. Se, Jeg skal la et folkeslag fra det fjerne komme over dere, Israels hus», sier Herren. «Det er et gammelt folkeslag, et folkeslag fra den eldste tid, et folkeslag med et språk du ikke kjenner, og du ikke forstår språket til. Deres pilekogger er som en åpen grav. De er alle mektige krigere. De skal spise opp din avling og ditt brød, det dine sønner og døtre skulle ete. De skal spise opp ditt småfe og ditt storfe ditt vintre og ditt fikentre. Med sverdet skal de ødelegge dine befestede byer, dem du stoler på. Men selv i de dager», sier Herren, «skal Jeg ikke gjøre fullstendig ende på dere. Det skal skje: Når dere sier: ‘Hvorfor gjør Herren vår Gud alt dette mot oss?’ Da skal du svare dem: ‘Slik dere forlot Meg og tjente fremmede guder i deres land, slik skal dere også tjene fremmede i et land som ikke er deres.’ Kunngjør dette i Jakobs hus og forkynn det i Juda og si: ‘Hør nå dette, du dåraktige folk, som ikke har forstand, som har øyne, men ikke ser, og som har ører, men ikke hører: Frykter dere ikke Meg?’ sier Herren. ‘Skjelver dere ikke for Mitt ansikt, Jeg som har lagt sanden som grense for havet, som en evig lov, så det ikke skal gå forbi den? Selv om bølgene bryter til og fra, kan de likevel ikke makte det. Selv om bølgene buldrer, kan de ikke gå forbi den. Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte. De har veket av og gått bort. De sier ikke i sitt hjerte: «La oss frykte Herren, vår Gud, Han som gir regn, både tidligregn og senregn, i rette tid. Han sikrer oss ukene som er bestemt for høsten.» Deres misgjerninger har skapt ulage i dette, og deres synder har holdt det gode tilbake. For det finnes ugudelige blant Mitt folk. De ligger på lur som når fuglefangerne gjemmer seg. De legger en felle, de fanger mennesker. Som et bur er fullt av fugler, er deres hus fulle av svik. Derfor har de blitt store og vokst seg rike. De har vokst seg fete, ja, de glinser. Det er ingen grense for deres onde gjerninger. De dømmer ikke rett i noen sak, heller ikke de farløses sak, så de kan lykkes. De forsvarer ikke retten for de fattige. Skal Jeg ikke straffe dette?’ sier Herren. ‘Skal ikke Min sjel hevne seg på et folk som dette?’ Skrekkelige og grusomme ting skjer i landet: Profetene profeterer løgn, og prestene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer? «Dere Benjamins barn, søk tilflukt borte fra Jerusalem! Blås i basunen i Tekoa, og tenn en signalild i Bet-Hakkerem! For ulykken truer fra nord, en stor ødeleggelse. Sions datter vil Jeg sammenligne med en skjønn og vakker kvinne. Hyrdene skal komme til henne med sine flokker. De skal slå opp sine telt rundt henne, og hver av dem skal beite på sitt eget sted. Innvi dere til krig mot henne. Bryt opp, la oss dra opp ved middagstid! Ve oss, for dagen heller, og skyggene blir lengre mot kveld. Bryt opp, la oss dra opp om natten, la oss ødelegge hennes borger.» For så sier Hærskarenes Herre: «Hogg trærne ned og kast opp en voll mot Jerusalem. Dette er byen som skal straffes for all undertrykkelse i hennes midte. Som vann veller opp fra en kilde, slik veller hennes ondskap opp. Det høres om vold og ødeleggelse i henne. Sykdom og sår står stadig for Mitt ansikt. La deg advare, Jerusalem, så ikke Min sjel vender seg bort fra deg, og Jeg legger deg øde og gjør deg til et ubebodd land.» Så sier Hærskarenes Herre: «De skal holde en grundig etterhøst på Israels rest, som på et vintre. Som en druesanker skal du igjen stikke hånden inn blant grenene.» Hvem skal jeg tale til og advare, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke hører. Se, Herrens Ord er et spotteord for dem. De har ingen glede i det. Derfor er jeg full av Herrens vrede. Jeg er trett av å holde igjen! «Så øs det ut over barna i gaten og på flokken av unge menn som samles. For både mann og kvinne skal fanges, den gamle og han som er mett av dager. Deres hus skal bli overgitt til andre, sammen med deres marker og koner. For Jeg skal rekke ut Min hånd mot dem som bor i landet», sier Herren. «For fra den minste til den største er de alle grådige etter urett vinning. Både profet og prest, alle går fram med falskhet. De leger Mitt folks skade på en lettvint måte og sier: ‘Fred, fred!’ enda det ikke er noen fred. Skammet de seg da de lagde seg avskyelighet? Nei! De skammet seg slett ikke. De rødmet heller ikke. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tid Jeg straffer dem, skal de støtes ned», sier Herren. Så sier Herren: «Still dere på veiene og se, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: ‘Vi vil ikke vandre på den.’ Jeg satte også vektere over deg, og de sa: ‘Lytt til lyden fra basunen!’ Men de svarte: ‘Vi vil ikke høre.’ Hør derfor, dere folkeslag, og du forsamling, du må vite hva som skjer iblant dem. Hør, du jord! Jeg skal føre ulykke over dette folket, frukten av deres planer, fordi de ikke lyttet til Mine Ord og forkastet Min lov. Hvorfor kommer det røkelse til Meg fra Saba og kalmusrot fra et land langt borte? Deres brennoffer er ikke til velbehag for Meg, og i deres slaktoffer har Jeg ingen glede.» Derfor sier Herren: «Se, Jeg vil legge snublesteiner foran dette folket, fedre og barn skal sammen falle over dem. Nabo og hans neste skal gå fortapt.» Så sier Herren: «Se, et folk skal komme fra landet i nord, og et stort folkeslag skal bli reist opp fra jordens ytterste ender. De holder bue og kastespyd. De er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst buldrer som havet. De rir på hester. De slutter rekkene mot deg som stridsmenn, du Sions datter.» Vi har hørt meldingen om det. Våre hender sank i avmakt. Vi er grepet av angst og har veer som en fødende kvinne. Gå ikke ut på marken, og vandre ikke på veien! På grunn av fiendens sverd er det redsel på alle kanter. Mitt folks datter, bind sekkestrie rundt deg og rull deg i aske! Sørg som over en enbåren sønn, med bitter klagesang. For ødeleggeren skal brått komme over oss. «Jeg har satt deg til å prøve og undersøke Mitt folk, så du kan kjenne og prøve deres vei.» De er alle trassige opprørere, de går fram som baktalere. De er bronse og jern, de handler fordervet, alle sammen. Belgen blåser kraftig, blyet fortæres av ilden. Smelteren renser forgjeves, for de onde blir ikke skilt ut. De kaller dem vraket sølv, for Herren har vraket dem. Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: «Stå i porten til Herrens hus og rop ut dette ordet der og si: ‘Hør Herrens Ord, hele Juda, dere som går inn gjennom disse portene for å tilbe Herren!’» Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Gjør deres veier og gjerninger gode, så skal Jeg la dere bo på dette stedet. Stol ikke på løgnaktige ord som lyder slik: ‘Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel, her er det!’ Men hvis dere virkelig gjør bedring av deres veier og deres gjerninger, hvis dere virkelig skifter rett mellom en mann og hans neste, hvis dere ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken, og ikke utøser uskyldig blod på dette stedet, eller følger andre guder, som bare er til skade for dere, da skal Jeg la dere bo på dette stedet, i det landet Jeg ga deres fedre for all evighet. Se, dere stoler på løgnaktige ord som ikke gagner. Kan dere virkelig stjele, slå i hjel, drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Ba’al og følge andre guder, som dere ikke kjenner, og så komme og stå for Mitt ansikt i dette huset som er kalt ved Mitt navn, og si: ‘Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse avskyelighetene?’ Er dette huset, som er kalt ved Mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Også Jeg har sett det», sier Herren. «Men gå nå til Mitt sted som var i Sjilo, hvor Jeg i begynnelsen lot Mitt navn bo. Se hva Jeg gjorde med det på grunn av Mitt folk Israels ondskap. Og nå, fordi dere har gjort alle disse gjerningene», sier Herren, «og Jeg talte til dere, ja tidlig sto Jeg fram og talte, men dere hørte ikke, og Jeg kalte på dere, men dere svarte ikke, derfor vil Jeg gjøre med det huset som er kalt ved Mitt navn, som dere stoler på, og med dette stedet som Jeg ga dere og deres fedre, slik Jeg har gjort med Sjilo. Jeg skal kaste dere bort fra Mitt ansikt, slik Jeg har kastet bort alle deres brødre, hele Efraims slekt. Du skal ikke gå i forbønn for dette folket, ikke bære fram bønnerop eller bønn for dem og ikke bønnfalle Meg, for Jeg vil ikke høre på deg. Ser du ikke hva de gjør i byene i Juda og på gatene i Jerusalem? Barna samler ved, fedrene tenner ilden, og kvinnene knar deig for å lage kaker til himmeldronningen. De utøser drikkoffer til andre guder for å gjøre Meg rasende. Er det Meg de rammer, så Jeg blir vred?» sier Herren. «Er det ikke dem selv, så deres ansikt rødmer av skam.» Derfor sier Herren Gud: «Se, Min vrede og Min harme skal bli øst ut over dette stedet, over menneske og dyr, over treet på marken og over jordens grøde. De skal brenne og ikke slokkes.» Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Legg brennoffer til deres slaktoffer og spis kjøtt! For Jeg talte ikke til deres fedre eller befalte dem om brennoffer og slaktoffer den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt. Men dette er hva Jeg befalte dem og sa: ‘Hør på Min røst, så skal Jeg være deres Gud, og dere skal være Mitt folk. Vandre på alle de veiene Jeg har befalt dere, for at det kan gå dere godt.’ Likevel hørte de ikke eller bøyde sitt øre til, men fulgte rådene fra sitt eget onde og harde hjerte. De vendte ryggen til og ansiktet bort. Siden den dagen deres fedre dro ut av landet Egypt og til denne dag, har Jeg sendt dere alle Mine tjenere, profetene. Hver dag sto Jeg tidlig fram og sendte dem. Likevel hørte de ikke på Meg, og de bøyde ikke sitt øre til, men gjorde nakken stiv. De gjorde mer ondt enn sine fedre. Derfor skal du tale alle disse ordene til dem, men de vil ikke høre på deg. Du skal kalle på dem, men de skal ikke svare deg. Så skal du si til dem: ‘Dette er et folkeslag som ikke hører på Herren sin Guds røst, og de tar ikke imot tukt. Sannheten er gått tapt og er borte fra deres munn. Klipp ditt lange hår, kast det bort og stem i en klagesang på de øde høydene. For Herren har forkastet og forlatt sin vredes slekt.’ For Judas barn har gjort det som er ondt i Mine øyne», sier Herren. «De har satt sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så det er blitt urent. De har bygd offerhauger i Tofet, som er i Ben-Hinnomdalen, så de kan brenne sine sønner og døtre på ilden. Det er noe Jeg ikke har befalt, og som ikke er kommet fra Mitt hjerte. Se derfor skal dager komme», sier Herren, «da det ikke lenger skal bli kalt Tofet eller Ben-Hinnomdalen, men Drapsdalen. For i Tofet skal de begrave de døde til det ikke finnes mer plass. Likene av dette folket skal bli til føde for fuglene under himmelen og villdyrene på jorden. Ingen skal skremme dem bort. Jeg skal gjøre slutt på jubelrop og røsten av glede, røsten av brudgom og brud i byene i Juda og fra Jerusalems gater. For landet skal legges øde. På den tiden», sier Herren, «skal de ta knoklene av Judas konger, av landets fyrster, av prestene, av profetene og knoklene av dem som bor i Jerusalem, og føre dem ut av gravene deres. De skal spre dem ut foran solen og månen og hele himmelens hær, dem de har elsket og tjent og fulgt, dem de har søkt og tilbedt. De skal verken bli samlet eller gravlagt. De skal bli som avfall på jorden. Da skal de velge døden i stedet for livet, alle de som blir igjen av denne onde slekten, de som blir igjen på alle de steder Jeg fordriver dem til», sier Hærskarenes Herre. «Du skal si til dem: Så sier Herren: ‘Skal de falle og ikke reise seg igjen? Skal en vende seg bort og ikke vende tilbake? Hvorfor har dette folket, Jerusalem, falt fra i et evig frafall? De holder fast på svik, de nekter å vende om. Jeg lyttet og hørte, men de talte ikke rett. Det er ikke én mann som angret sin ondskap og sa: «Hva har jeg gjort?» Hver enkelt av dem har vendt seg til sitt eget løp, lik en hest som stormer inn i slaget. Selv storken under himmelen kjenner sine bestemte tider. Turtelduen, svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men Mitt folk kjenner ikke Herrens lov. Hvordan kan dere si: «Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss»? Sannelig, de skriftlærdes falske penn omskriver den til løgn. De vise blir til skamme, de er forferdet og fanget, for de har forkastet Herrens Ord. Hvordan kan de da ha visdom? Derfor vil Jeg gi deres koner til andre og deres marker til dem som skal arve dem. For fra den minste til den største er de alle grådige etter urett vinning. Fra profet til prest, går de alle fram med falskhet. De leger Mitt folks skade på en lettvint måte og sier: «Fred, fred!» enda det ikke er noen fred. Skammet de seg da de lagde seg avskyelige ting? Nei! De skammet seg slett ikke. De vet heller ikke hva vanære er. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden Jeg straffer dem, skal de støtes ned’, sier Herren. ‘Jeg skal sannelig rykke dem bort’, sier Herren. ‘Det skal ikke være druer på vintreet og heller ikke fiken på fikentreet. Bladene skal visne. Det jeg har gitt dem, er borte!’» Hvorfor sitter vi stille? Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene og holde oss i stillhet der. For det er Herren vår Gud som har ført oss til ro. Han har gitt oss giftig vann å drikke, fordi vi har syndet mot Herren. Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt, og på en tid med legedom, men se, det er bare redsel. Fra Dan høres hans hester som vrinsker. Hele landet skjelver ved lyden av hans hingster. For de kommer og sluker landet og alt som er i det, byen og dem som bor i den. «For se, Jeg skal sende slanger blant dere, giftslanger som ikke kan temmes, og de skal bite dere», sier Herren. Å, min trøst i sorg! Mitt hjerte svikter i meg. Hør røsten, ropet fra mitt folks datter i et land langt borte: «Er da ikke Herren i Sion? Er ikke hennes Konge hos henne?» Hvorfor har de gjort meg rasende med sine utskårne gudebilder, med fremmede avguder som bare er tomhet? Høsten er forbi, sommeren er over, men vi er ikke frelst! Fordi mitt folks datter knuses, er jeg også knust. Jeg sørger, og angsten har grepet meg. Finnes det ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folks datter? Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folk. Å, om jeg hadde et gjestehus for reisende i ødemarken, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem. For de er alle ekteskapsbrytere, en flokk av troløse menn. «Som de spenner sin bue, slik har de bøyd sin tunge til løgn. Det er ikke ved sannheten de er blitt sterke i landet. For de går fra ondskap til ondskap, og de kjenner ikke Meg», sier Herren. «Hver mann må være på vakt for sin venn og ikke stole på noen av sine brødre. For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring og baktaler. Alle bedrar sin venn, de vil ikke snakke sant. De har lært sin tunge å lyve. De tretter seg ut ved å gjøre misgjerning. Din bolig er midt i svik. Ved svik nekter de å kjenne Meg», sier Herren. Derfor sier Hærskarenes Herre: «Se, Jeg vil smelte dem og prøve dem. For hva annet kan Jeg gjøre med Mitt folk? Deres tunge er lik en drepende pil. Den taler svik. Med sin munn taler han fred til sin neste, men i sitt indre legger han opp til å falle ham i ryggen. Skal Jeg ikke straffe dem for dette?» sier Herren. «Skal Min sjel ikke gjengjelde et slikt folkeslag? Jeg vil løfte opp gråt og klage for fjellene og en klagesang for beitemarkene i ødemarken, for de er brent ned, så ikke et menneske kan dra gjennom dem. Heller ikke kan de høre lyd fra storfe. Både fuglene under himmelen og villdyrene har flyktet. De er borte. Jeg vil gjøre Jerusalem til en ruinhaug, en hule for sjakaler. Jeg vil legge Judas byer øde, uten en eneste som bor der. Hvem er den mann som er vis og kan forstå dette? Hvem er det Herrens munn har talt til, så han kan kunngjøre det? Hvorfor går landet til grunne og brenner opp som en ødemark, så ingen kan dra gjennom det?» Herren sa: «Fordi de har forlatt Min lov, som Jeg la fram for dem, og fordi de ikke hørte på Min røst og ikke fulgte den, men fulgte sitt eget harde hjerte og Ba’alene, slik deres fedre lærte dem», derfor sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Se, Jeg vil mette dem, dette folket, med malurt, og gi dem giftig vann å drikke. Jeg vil også spre dem blant hedningfolkene, som verken de eller deres fedre har kjent. Jeg vil sende sverdet etter dem helt til Jeg har gjort ende på dem.» Så sier Hærskarenes Herre: «Forstå dette og kall på sørgekvinnene så de kan komme. Send bud på de dyktige klagekonene så de kan komme. La dem skynde seg og løfte opp en klagesang over oss så våre øyne kan strømme over med tårer og våre øyelokk flyte i vann. For en klagerøst høres fra Sion: ‘Å, hvor vi er blitt ødelagt! Vi er blitt grundig til skamme, for vi har forlatt landet, fordi de har ødelagt våre boliger.’» Men hør Herrens Ord, dere kvinner, må deres øre ta imot Ordet fra Hans munn. Lær deres døtre å klage, og hver enkelt må lære sin neste klagesang. For døden klyver inn gjennom våre vinduer, den kommer inn i våre borger, den utrydder de små barna; de blir borte fra gatene, og de unge blir borte fra torgene. Tal: Så sier Herren: «Selv likene av mennesker skal falle som avfall på åpen mark, som kornbånd etter høstarbeideren, og ingen skal plukke dem opp.» Så sier Herren: «Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den mektige skal ikke rose seg av sin makt, den rike skal ikke rose seg av sin rikdom. Men den som roser seg, skal rose seg av dette: At han har forstand og kjenner Meg. Jeg er Herren, som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden. For i alt dette har Jeg velbehag», sier Herren. «Se, dager kommer», sier Herren, «da Jeg skal straffe alle omskårne som har forhud, Egypt, Juda, Edom, Ammons barn, Moab og alle som klipper av kanten på skjegget, de som bor i ødemarken. For alle disse folkeslagene har forhud, og hele Israels hus har forhud på hjertet. Hør det ordet som Herren taler til dere, Israels hus. Så sier Herren: «Lær dere ikke opp i hedningefolkenes vei! Bli ikke skremt av tegnene på himmelen, selv om hedningfolkene lar seg skremme av dem. For hedningefolkenes skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hender former det med øksen. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv. Frykt ikke for dem, for de kan ikke gjøre skade, og de er ikke i stand til å gjøre noe godt.» Det finnes ingen som Du, Herre. Du er stor, og Ditt navn er stort og mektig. Hvem må ikke frykte Deg, Du folkeslagenes Konge? For dette tilkommer Deg alene. For blant alle de vise fra folkeslagene, og i alle deres kongeriker, er det ingen som Du. Alle som én er de trege til å forstå, og de er dårer. Dette treet er ikke annet enn tomhetens lære. Hamret sølv innføres fra Tarsis og gull fra Ufas, et verk av kunstneren og gullsmedens hender. Fiolett og purpur er deres kledning. De er alle et verk av dyktige menn. Men Herren er Den Sanne Gud. Han er Den Levende Gud og Den Evige Konge. For Hans vrede skjelver jorden. Folkeslagene kan ikke holde ut Hans harme. Slik skal du tale til dem: «De gudene som ikke har gjort himmelen og jorden, skal gå tapt fra jorden, og de skal ikke mer finnes under denne himmelen.» Han har gjort jorden ved sin kraft, Han grunnfestet verden ved sin visdom, Han strakk himmelen ut ved sin forstand. Han hever sin røst, og vannene i himmelen buldrer. Han lar dampen stige opp fra jordens ende. Han lager lyn til regnet, Han sender vinden ut fra sine lagerrom. En dåre er hvert menneske, uten kunnskap. Hver gullsmed blir til skamme ved gudebildet. For hans støpte bilde er bare falskhet, og det er ingen åndepust i dem. Bare tomhet er de, et verk til spott. Når tiden for deres straff kommer, skal de gå tapt. Jakobs Del er ikke lik dem, for Han er Skaperen av alle ting, og Israel er Hans arvs stamme. Hærskarenes Herre er Hans navn. Samle sammen fra landet det du eier, du som er beleiret. For så sier Herren: «Se, på denne tiden skal Jeg kaste ut dem som bor i landet, og føre dem inn i trengsel, så de kan finne dem.» Ve meg, for jeg er knust! Mitt sår er ulegelig. Men jeg sier: «Sannelig, dette er en plage, og jeg må bære den.» Mitt telt er ødelagt, og alle snorene er revet av. Mine barn har gått bort fra meg, de er ikke her mer. Det er ingen til å slå opp mitt telt mer eller henge opp mine tepper. For hyrdene er blitt dårer, og de har ikke søkt Herren. Derfor skal de ikke ha framgang, og hele deres flokk skal bli spredt. Hør, det lyder et budskap. Se, det kommer noe, den kraftige larmen fra landet i nord, for å legge byene i Juda øde og gjøre dem til en hule for sjakaler. Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Det står ikke til mannen på vandring å styre sine egne skritt. Tukt meg, Herre, etter den rette dom, ikke i Din vrede, så Du ikke gjør ende på meg. Utøs Din harme over hedningfolkene, dem som ikke kjenner Deg, og over slektene som ikke påkaller Ditt navn. For de har fortært Jakob, fortært ham og oppslukt ham, og hans bosted har de gjort øde. Det ordet som kom til Jeremia fra Herren, lød slik: «Hør ordene i denne pakten og tal til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem. Du skal si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: ‘Forbannet er den mann som ikke lyder ordene i denne pakten, som Jeg befalte deres fedre den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt, fra jernovnen, og sa: «Hør Min røst og gjør alt slik Jeg befaler dere. Da skal dere være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud», for at Jeg skal stadfeste den eden Jeg har sverget for deres fedre, at Jeg skulle gi dem et land som flyter med melk og honning, slik det er i dag.’» Jeg svarte og sa: «Amen, Herre.» Da sa Herren til meg: «Rop ut alle disse ordene i Judas byer og på Jerusalems gater og si: ‘Hør ordene i denne pakten og gjør etter dem. Sannelig, Jeg vitnet for deres fedre på den dagen Jeg førte dem opp fra landet Egypt, og til denne dag. Jeg sto tidlig fram og vitnet for dem og sa: «Hør Min røst!» Men de verken hørte eller bøyde sitt øre til, men hver og en fulgte de sitt eget harde hjerte. Derfor lot Jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, dem Jeg befalte dem å gjøre etter, men som de ikke hadde gjort.’» Herren sa til meg: «Det er funnet en sammensvergelse blant mennene fra Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til sine forfedres misgjerninger, de som nektet å høre Mine Ord, og de har fulgt andre guder og dyrket dem. Israels hus og Judas hus har brutt Min pakt, den Jeg sluttet med deres fedre.» Derfor sier Herren: «Se, Jeg skal sannelig føre det onde over dem, og de skal ikke være i stand til å slippe unna. Selv om de roper til Meg, skal Jeg ikke høre på dem. Da skal byene i Juda og de som bor i Jerusalem, gå og rope til de gudene de brenner røkelse for. Men de skal slett ikke frelse dem på den tiden det onde kommer over dem. For tallet på dine guder, Juda, er som tallet på dine byer. Så mange som gatene er i Jerusalem, så mange altere har dere satt opp for den skammelige avguden, altere til å brenne røkelse for Ba’al. Du skal ikke gå i forbønn for dette folket og ikke løfte opp bønnerop eller bønn for dem. For Jeg vil ikke høre når de roper til Meg, når det onde kommer over dem. Hva har Min elskede å gjøre i Mitt hus, etter å ha gjort så mange vel uttenkte gjerninger? Kan kanskje kjøtt som er blitt helliget, ta det bort fra deg? Når du gjør ondt, da jubler du.» Herren har kalt deg med navnet: Frodig oliventre, vakkert og med skjønn frukt. Til buldringen av den kraftige stormen tenner Han fyr på det, og grenene ødelegges. For Hærskarenes Herre, som plantet deg, har forkynt det onde for deg på grunn av det onde Israels hus og Judas hus har gjort mot seg selv så de gjorde Meg rasende ved å brenne røkelse for Ba’al. Herren gjorde det kjent for meg, så jeg vet det. For Du viste meg deres gjerninger. Men jeg var føyelig som et lam som føres til slakt. Jeg visste ikke at de hadde lagt planer mot meg og sagt: «La oss ødelegge treet sammen med frukten på det. La oss utrydde ham fra de levendes land, så hans navn ikke vil bli husket mer.» Men, Hærskarenes Herre, som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte, la meg få se Din hevn over dem, for jeg har lagt min sak åpent fram for Deg. Derfor sier Herren om mennene fra Anatot, de som står deg etter livet og sier: «Profeter ikke i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd», derfor sier Hærskarenes Herre: «Se, Jeg skal kreve dem til regnskap. De unge skal dø ved sverdet, og deres sønner og døtre skal dø i hungersnød. Det skal ikke være noen rest igjen av dem, for Jeg fører det onde over mennene fra Anatot i det året de skal kreves til regnskap.» Du er rettferdig, Herre, når jeg går i rette med Deg. Likevel må jeg få tale med Deg om Dine dommer. Hvorfor er det framgang på de ugudeliges vei? Hvorfor har de ro, de som går fram i troløshet? Du har plantet dem, ja, de har slått rot. De vokser opp, ja, de bærer frukt. Du er nær i deres munn, men langt borte fra deres sinn. Men Du, Herre, kjenner meg. Du ser meg, Du prøver mitt hjerte for Deg. Ta dem bort som sauer til slakt, og innvi dem til drapsdagen! Hvor lenge skal landet sørge, og urtene visne på hver mark? Villdyrene og fuglene er utryddet på grunn av ondskapen til dem som bor der, for de sa: «Han ser ikke hvordan det går oss til slutt.» «Hvis du har løpt sammen med fotsoldatene, og de har slitt deg ut, hvordan kan du da løpe om kapp med hester? I et land med fred er du trygg, men hva vil du gjøre i Jordans tykke skog? For også dine brødre, din fars hus, selv de har gått troløst fram mot deg. Ja, de har ropt av full hals etter deg. Tro dem ikke, selv om de taler gode ord til deg. Jeg har forlatt Mitt hus, Jeg har forkastet Min arv. Jeg har overgitt Min sjels elskede i hennes fienders hånd. Min arv er blitt som en løve i skogen mot Meg. Den roper mot Meg. Derfor hater Jeg den. For Meg er Min arv som en spraglet rovfugl. Rovfuglene er overalt rundt henne. Kom, samle alle villdyrene på marken, få dem hit for å fortære! Mange hyrder har ødelagt Min vingård. De tråkker Min arvedel under fot. Arvedelen som Jeg hadde velbehag i, har de gjort til en forlatt ødemark. De har lagt den øde. Øde sørger den foran Meg. Hele landet er lagt øde, men det er ingen som legger seg det på hjertet. De som plyndrer, har kommet over alle de øde høydene i ødemarken, for Herrens sverd fortærer fra den ene enden av landet til den andre. Det blir ikke fred for noe kjød. De har sådd hvete, men høstet torner. De sliter seg ut, men til ingen nytte. De får bare skam av sin høst på grunn av Herrens brennende vrede.» Så sier Herren: «Mot alle Mine onde naboer, som rører den arven Jeg har gitt Mitt folk Israel som arv, se, Jeg skal rykke dem ut av deres land. Også Judas hus skal Jeg rykke bort fra dem. Etter at Jeg har rykket dem opp, skal det skje: Jeg skal vende om og ha barmhjertighet med dem og føre dem tilbake, enhver til sin arv og til sitt land. Det skal skje: Hvis de bare vil lære Mitt folks veier nøye, så de sverger ved Mitt navn, ‘så sant Herren lever’, slik de lærte Mitt folk å sverge ved Ba’al, da skal de bli bygd opp midt iblant Mitt folk. Men hvis de ikke lyder, skal Jeg rykke opp hele dette folkeslaget, ja rykke opp og ødelegge », sier Herren. Så sa Herren til meg: «Gå og kjøp deg et linbelte og bind det om livet, men la det ikke komme i vann.» Så kjøpte jeg meg et belte etter Herrens Ord, og bandt det om livet. Herrens Ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: «Ta beltet som du kjøpte deg, det du har rundt livet, og stå opp, gå til Eufrat og gjem det der i en hule i klippen!» Så gikk jeg og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg. Etter mange dager sa Herren til meg: «Stå opp, gå til Eufrat og hent beltet derfra, det beltet Jeg befalte deg å gjemme der.» Så gikk jeg til Eufrat og gravde det fram, og jeg tok beltet fra stedet jeg hadde gjemt det. Og se, beltet var ødelagt. Det kunne ikke brukes til noe lenger. Da kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: Så sier Herren: «På denne måten vil Jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet. Dette onde folket, som nekter å høre Mine Ord, som følger sitt eget harde hjerte og som følger andre guder for å dyrke og tilbe dem, skal være som dette beltet som ikke lenger kan brukes til noe. For som beltet er knyttet rundt livet på mannen, slik knyttet Jeg hele Israels hus og hele Judas hus rundt Meg», sier Herren. «Slik skulle de være Mitt folk, til berømmelse, pris og ære. Men de ville ikke høre. Derfor skal du tale dette ordet til dem: Så sier Herren, Israels Gud: ‘Hver vinsekk skal bli fylt med vin.’ De skal si til deg: ‘Vet vi ikke godt at hver vinsekk skal bli fylt med vin?’ Da skal du svare dem: Så sier Herren: Se, Jeg fyller alle som bor i dette landet, også kongene som sitter på Davids trone, prestene, profetene og alle som bor i Jerusalem, med drukkenskap. Jeg skal knuse dem, både en mann mot hans bror og fedrene mot sønnene, sier Herren. Jeg skal ikke skåne eller spare eller vise barmhjertighet, men Jeg skal ødelegge dem.’» Hør og legg øret til: Vær ikke stolt, for Herren har talt! Gi ære til Herren deres Gud før Han lar mørket komme, og før deres føtter snubler mot fjellet i skumringen, og mens dere venter på lyset, vender Han det til dødsskygge og gjør det til tett mørke. Men vil dere ikke høre dette, må min sjel gråte i skjul over stoltheten. Mine øyne skal gråte bittert, og tårene skal strømme nedover, fordi Herrens flokk føres i fangenskap. Si til kongen og til kongens mor: «Ydmyk dere! Sett dere ned, for den ærefulle kronen faller av deres hode.» Byene i Sør skal bli stengt, og det er ingen som åpner dem. Juda føres bort i fangenskap. Ja, som helhet skal det føres i fangenskap. «Løft blikket og se dem som kommer fra Nord. Hvor er den flokken som ble gitt deg, dine herlige sauer? Hva vil du si når Han innsetter dem som overhode over deg, dem du har lært å ha som venner? Vil ikke da veer gripe deg, som en fødende kvinne? Hvis du sier i ditt hjerte: ‘Hvorfor har alt dette hendt meg?’ Det er på grunn av din veldige misgjerning! For din kjole er blitt løftet opp, dine hæler er tatt med vold. Kan en etiopier skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt. Derfor skal Jeg spre dem som halmstrå som fyker bort med vinden fra ødemarken. Dette er din lodd, den del Jeg har tilmålt deg», sier Herren, «fordi du har glemt Meg og stolt på løgn. Derfor skal Jeg løfte din kjole opp over ditt ansikt, så din skam blir synlig. Jeg har sett ditt ekteskapsbrudd og din lokkende knegging, ditt skamløse horeliv, din avskyelige avgudsdyrkelse på haugene og ute på markene. Ve deg, Jerusalem! Hvor lenge skal det ennå gå før du blir ren?» Dette er Herrens Ord som kom til Jeremia om tørketidene: «Juda sørger, og hennes porter svekkes. De er bedrøvet over landet, og Jerusalems klagerop stiger opp. Deres fornemme sender sine tjenestegutter etter vann. De går til brønnene, men de finner ikke vann. De vender tilbake med tomme kar. Skamfulle og motløse dekker de sitt hode. Fordi jorden er sprukken, siden det ikke har kommet regn i landet, blir plogmennene skamfulle. De dekker sitt hode. Ja, også dådyret på marken forlater kalvene den føder fordi det ikke er noe grønt. Villeslene står på de øde høyder. De snapper etter været som sjakaler. Deres øyne svikter fordi det ikke finnes noe gress. Herre, selv om våre misgjerninger vitner imot oss, så grip Du inn for Ditt navns skyld! For våre frafall er mange; mot Deg har vi syndet. Du, Israels Håp, hans Frelser i trengselens tid. Hvorfor er Du som en fremmed i landet, som en reisende som bare tar inn for å få nattely? Hvorfor er Du lik en forskrekket mann, en mektig mann, som ikke kan frelse? Likevel er Du, Herre, i vår midte, vi er kalt ved Ditt navn. Forlat oss ikke!» Så sier Herren om dette folket: «Slik elsker de å flakke omkring. De holder ikke sine føtter tilbake. Herren har ikke velbehag i dem. Han husker deres misgjerning og straffer deres synder.» Da sa Herren til meg: «Du skal ikke gå i forbønn for dette folket om at det skal gå dem godt. Når de faster, hører Jeg ikke deres rop. Når de bærer fram brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Men ved sverdet, ved hungersnød og ved pest skal Jeg gjøre ende på dem.» Da sa jeg: «Å, Herre Gud! Se, profetene sier til dem: ‘Dere skal ikke se sverdet, hungersnøden skal ikke komme over dere, men Jeg vil gi dere en trygg fred her på dette stedet.’» Herren sa til meg: «Profetene profeterer løgn i Mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, ikke befalt dem og ikke talt til dem. Et falskt syn, en spådom, tom tale og svik fra sitt eget hjerte er det de profeterer for dere. Derfor sier Herren om profetene, de som profeterer i Mitt navn, dem Jeg ikke har sendt, og som sier: ‘Verken sverd eller hungersnød skal komme over dette landet’: Ved sverd og hungersnød skal disse profetene utslettes. Det folket de profeterer for, skal bli kastet ut på gatene i Jerusalem på grunn av hungersnød og sverd. De skal ikke ha noen som kan begrave dem, verken dem selv eller deres koner, deres sønner eller døtre, for Jeg vil utøse deres egen ondskap over dem. Derfor skal du tale dette ordet til dem: ‘Tårer strømmer fra mine øyne natt og dag, de holder ikke opp. For jomfruen, mitt folk, er blitt knust med et kraftig slag og ligger med et ulegelig sår. Hvis jeg går ut på marken, se, de som er falt for sverdet! Hvis jeg går inn i byen, se, de som er utmagret av hungersnøden! Ja, både profet og prest må dra til et land de ikke kjenner.’» Har Du forkastet Juda fullstendig? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har Du slått oss, så vi ikke kan leges? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt, og på en tid med legedom, men se, det er bare redsel. Vi erkjenner, Herre, vår ugudelighet og våre fedres misgjerning, for vi har syndet mot Deg. Forakt oss ikke, for Ditt navns skyld. Vanær ikke Din herlighets trone. Husk på, og ikke bryt Din pakt med oss. Er det noen blant hedningefolkenes tomme avguder som kan bringe regn? Eller kan himmelen sende regnbyger? Er ikke Du Han, Herren, vår Gud? Derfor vil vi vente på Deg, for det er Du som gjør alt dette. Da sa Herren til meg: «Selv om Moses og Samuel sto for Mitt ansikt, kunne Min sjel ikke vende seg til dette folket. Send dem vekk fra Mitt ansikt, la dem gå bort. Det skal skje: Om de sier til deg: ‘Hvor skal vi gå?’ da skal du svare dem: Så sier Herren: ‘Den som hører døden til, gå til døden, den som hører sverdet til, gå til sverdet. Den som hører hungersnøden til, gå til hungersnøden, og den som hører bortførelsen til, gå til bortførelsen.’ Jeg skal hjemsøke dem på fire måter», sier Herren: «Sverdet til å slå i hjel, hundene til å slepe bort, fuglene under himmelen og villdyrene på jorden til å fortære og ødelegge. Jeg skal gjøre dem til skrekk for alle kongerikene på jorden, på grunn av Manasse, Hiskias sønn, Judas konge, for det han gjorde i Jerusalem. For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil ta av fra veien for å spørre om du har fred? Du har forlatt Meg», sier Herren, «du har vendt ryggen til. Derfor skal Jeg rekke Min hånd ut mot deg og ødelegge deg. Jeg er trett av å ha medynk. Jeg kaster dem ut i landets porter med kasteskovl. Jeg skal gjøre dem barnløse. Jeg skal la Mitt folk gå fortapt, for de har ikke vendt om fra sine veier. Jeg skal la deres enker bli mer tallrike enn sanden ved havet. Jeg fører en ødelegger mot dem på høylys dag, mot den unge mannens mor. Brått lar Jeg skrekk og angst komme over dem. Hun som har født sju, svekkes. Hennes sjel utånder. Hennes sol går ned mens det ennå er dag. Hun har fått skam og vanære. Resten av dem skal Jeg overgi til sverdet rett foran deres fiender», sier Herren. Ve meg, min mor, at du fødte meg, en stridens og en trettens mann for alle i landet. Ikke har jeg lånt ut mot rente, og ikke har de lånt til meg mot rente. Men hver eneste en forbanner meg. Herren sa: «Sannelig, Jeg skal fri deg ut til det gode. Sannelig, Jeg skal la fienden bønnfalle deg i den onde tid og i trengselens tid. Kan noen bryte jern, jern fra Nord, og bronse? Din rikdom og dine skatter skal Jeg gi som bytte uten betaling, på grunn av alle dine synder, overalt innenfor dine grenser. Jeg skal la deg dra over sammen med dine fiender til et land du ikke kjenner. For en ild er opptent i Min vrede, den skal brenne mot dere.» Du vet det, Herre. Husk på meg og se til meg, og ta hevn over mine forfølgere for meg. I Din tålmodighet, ta meg ikke bort! Du vet at jeg bærer hån for Din skyld. Jeg fant Dine ord, og jeg spiste dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, Hærskarenes Gud. Jeg satt ikke og frydet meg i de lystiges flokk. Fordi Din hånd lå på meg, satt jeg alene; Du fylte meg med harme. Hvorfor er min smerte evig og mitt sår ulegelig? Det nekter å la seg lege. Du er blitt en sviktende bekk for meg, som vann en ikke kan stole på. Derfor sier Herren: «Hvis du vender om, skal Jeg føre deg tilbake. Du skal få stå for Mitt ansikt. Hvis du skiller det edle fra det uedle, skal du være som Min munn. De skal vende om til deg, men du må ikke vende om til dem. Jeg skal gjøre deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal stride mot deg, men de skal ikke overvinne deg. Jeg er med deg for å frelse deg og utfri deg», sier Herren. «Jeg skal utfri deg fra de ondes hånd, og Jeg vil løse deg ut av de grusommes grep.» Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Du skal ikke ta deg en kone, og du skal ikke få sønner eller døtre på dette stedet.» For så sier Herren om de sønnene og døtrene som fødes på dette stedet, om mødrene som føder dem og fedrene som blir far til dem i dette landet: «De skal dø av grusomme sykdommer. Ingen skal sørge over dem, og de skal ikke bli begravd. De skal være som avfall på jorden. De skal få sin ende ved sverd og hungersnød. Likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og villdyrene på jorden.» For så sier Herren: «Gå ikke inn i sørgehus, og gå ikke for å sørge og jamre over dem. For Jeg har tatt Min fred bort fra dette folket», sier Herren, «både miskunnheten og barmhjertigheten. Både store og små skal dø i dette landet. De skal ikke bli begravd. De skal ikke sørge over dem, eller kutte seg opp eller rake seg skallet på grunn av dem. De skal ikke bryte brød og gi dem for å trøste dem i sorgen over en som er død. Heller ikke skal de gi dem noe trøstens beger for sin far eller mor. Du skal ikke gå inn i et hus der det er fest for å sitte sammen med dem der og spise og drikke.» For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, rett foran dine øyne og i dine dager skal Jeg ta bort lyden av fryd og glede, lyden av brudgom og brud, fra dette stedet. Det skal skje: Når du forkynner alle disse ordene for dette folket og de spør deg: ‘Hvorfor har Herren gitt bud om hele denne store ulykken over oss? Hva er vår misgjerning? Hva er vår synd som vi har gjort mot Herren vår Gud?’ da skal du svare dem: ‘Fordi deres fedre forlot Meg’, sier Herren, ‘har de fulgt andre guder og dyrket dem og tilbedt dem. Men Meg har de forlatt, og Min lov har de ikke holdt. Dere har gjort enda mer ondt enn deres fedre, for se, hver mann følger sitt eget onde hjerte, så han ikke hører på Meg. Derfor skal Jeg kaste dere ut av dette landet og bort til et land dere ikke kjenner, verken dere eller deres fedre. Der skal dere dyrke andre guder dag og natt, der skal Jeg ikke vise dere nåde.’ Derfor, se, dager kommer», sier Herren, «da det ikke mer skal bli sagt: ‘Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet Egypt’, men: ‘Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet i Nord og fra alle landene Han hadde drevet dem bort til.’ For Jeg skal føre dem tilbake til deres land, det Jeg ga deres fedre. Se, Jeg skal sende bud på mange fiskere», sier Herren, «og de skal fiske dem opp. Etter det skal Jeg sende bud på mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver høyde, og ut fra hulene i klippene. For Mine øyne farer over alle deres veier. De er ikke skjult for Mitt ansikt, og deres misgjerning er ikke skjult for Mine øyne. Men først skal Jeg gi dobbelt gjengjeld for deres misgjerning og deres synd, for de har vanhelliget Mitt land med sine livløse og avskyelige avguder, og de har fylt Min arv med sine avskyeligheter.» Herre, min styrke og min sterke borg, min tilflukt i trengselens tid, hedningfolkene skal komme til Deg fra jordens ender og si: «Sannelig, bare løgn har våre fedre arvet, bare tomhet som ikke har noen hjelp å gi.» Kan et menneske lage seg guder? De er jo ikke guder. «Derfor, se, denne gangen skal Jeg la dem få kjenne, Jeg skal la dem få kjenne Min hånd og Min makt. De skal kjenne at Mitt navn er Herren.» Judas synd er risset inn med jerngriffel. Med en diamantspiss er den inngravert på deres hjertes tavle og på deres alteres horn. Også deres barn husker deres altere og deres Asjerapæler ved de frodige trærne på de høye åsene. «Å, Mitt berg på sletten, Jeg skal overgi din rikdom, alle dine skatter til å plyndres, også dine offerhauger, til synd overalt innenfor dine grenser. Du skal, ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg ga deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» Så sier Herren: «Forbannet er den mann som stoler på mennesker og holder kjød for sin arm, og som har et hjerte som vender seg bort fra Herren. Han skal være lik en einer i ørkenen, han skal ikke få se at det gode kommer, men han skal bo på de uttørkede stedene i ødemarken, i et saltland som ikke er bebodd. Velsignet er den mann som stoler på Herren og har satt sin lit til Ham. Han skal være lik et tre plantet ved vann, som strekker sine røtter mot bekken og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke engster seg i et år med tørke og ikke holder opp med å bære frukt. Hjertet er svikefullt, mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjertet, Jeg prøver nyrer, så Jeg kan gi enhver igjen etter hans veier, etter frukten av hans gjerninger. Lik en rapphøne som ruger egg den ikke selv har lagt, er den som vinner rikdom, men ikke med rette. Midt i hans dager skal den forlate ham, og ved sin avslutning er han en dåre.» En herlighetens trone, opphøyet fra begynnelsen, er stedet der vår helligdom står. Herre, Du Israels håp, alle de som forlater Deg, skal bli til skamme. De som går bort fra Meg, skal bli skrevet opp i støvet, fordi de har forlatt Herren, kilden med levende vann. Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For Du er min lovprisning. Se, de sier til meg: «Hvor er Herrens Ord? La det bare komme nå!» Men jeg har ikke sluttet å være en hyrde som følger Deg. Jeg ønsket ikke at ulykkesdagen skulle komme. Du vet hva som kom over mine lepper. Det var der, like foran Ditt ansikt. Vær ikke til forferdelse for meg. Du er min tilflukt på den onde dag. La dem bli til skamme, de som forfølger meg, men la ikke meg bli til skamme! La dem forferdes, men la ikke meg bli forferdet! Før den onde dag over dem og knus dem med en dobbel knusende ødeleggelse! Så sa Herren til meg: «Gå og still deg i porten til folket, der kongene i Juda kommer inn og der de går ut, i alle portene i Jerusalem! Si til dem: ‘Hør Herrens Ord, dere konger av Juda og hele Juda, og alle dere som bor i Jerusalem, dere som kommer inn gjennom disse portene. Så sier Herren: «Ta dere i vare til beste for deres sjel, så dere ikke bærer noen byrde på sabbatsdagen og fører den inn gjennom portene i Jerusalem. Ikke før noen byrde ut av husene deres på sabbatsdagen og gjør ikke noe arbeid, for dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik Jeg bød deres fedre. Men de hørte ikke og bøyde ikke øret til, men de var stivnakket, så de ikke skulle høre eller ta imot tukt. «Det skal skje: Om dere hører nøye på Meg», sier Herren, «så dere ikke fører noen byrde inn gjennom portene til denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke gjør noe arbeid på den, da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene til denne byen. De skal kjøre i vogner og ri på hester, både de og deres fyrster, fulgt av mennene fra Juda og dem som bor i Jerusalem. Det skal være noen som bor i denne byen til evig tid. De skal komme fra byene i Juda og fra stedene omkring Jerusalem, fra Benjamins land og fra lavlandet, fra fjellene og fra Sør, og de skal ha med seg brennoffer og slaktoffer, grødeoffer og røkelse. De kommer med takkoffer til Herrens hus. Men hvis dere ikke hører på Meg, så dere holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke bærer noen byrde når dere kommer inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da skal Jeg tenne en ild i byens porter, og den skal fortære borgene i Jerusalem, og den skal ikke slukne.»’» Dette er ordet som kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, og der skal Jeg la deg høre Mine Ord.» Da gikk jeg ned til pottemakerens hus, og se, der var han og gjorde sitt arbeid på dreieskiven. Det karet han lagde av leiren, ble ødelagt i pottemakerens hånd. Derfor lagde han det om igjen til et annet kar, slik det var rett i pottemakerens øyne å lage det. Da kom Herrens Ord til meg, og Han sa: «Israels hus, kan ikke Jeg gjøre med dere som denne pottemakeren?» sier Herren. «Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i Min hånd, Israels hus. En gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å rykke opp og rive ned og la det bli ødelagt, men hvis det folkeslaget Jeg har talt imot, vender om fra sin ondskap, da angrer Jeg det onde som Jeg tenkte å gjøre med det. En annen gang taler Jeg om et folkeslag og et kongerike, om å bygge og plante det. Men hvis det gjør det som er ondt i Mine øyne og ikke lyder Min røst, da angrer Jeg det gode som Jeg hadde sagt at Jeg ville gjøre mot det. Tal derfor nå til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem, og si: Så sier Herren: ‘Se, Jeg utformer noe ondt og legger en plan mot dere. Vend nå om, hver og en, fra sin onde vei, og gjør deres veier og deres gjerninger rette.’ Men de sier: ‘Det er håpløst! Derfor vil vi følge våre egne tanker, og hver og en av oss vil følge sitt eget harde og onde hjerte.’» Derfor sier Herren: «Spør nå blant hedningfolkene: Hvem har hørt slikt som dette? Jomfruen Israel har gjort noe svært grusomt. Forlater vel snøen bergflatene i Libanon? Kan det kalde vannet svikte, det som kommer strømmende fra det fjerne. Men Mitt folk har glemt Meg, de har brent røkelse for tomme avguder. De har snublet på sine veier, de eldgamle stier, så de vandrer på stier og ikke på hovedveien. Slik la de sitt land øde og gjorde det til evig spott. Hver den som går forbi det, forskrekkes og rister på hodet. Jeg skal spre dem som en østavind foran fienden. Jeg skal vende dem ryggen, ikke ansiktet, på deres ulykkes dag.» Da sa de: «Kom og la oss legge planer mot Jeremia. For loven er ikke gått tapt fra presten, og ikke råd fra den vise, og ikke ord fra profeten. Kom og la oss bruke tungen til å angripe ham, og la oss ikke bry oss om noen av hans ord.» Lytt på meg, Herre, og hør hva de sier, de som motarbeider meg. Skal godt gjengjeldes med ondt? For de har gravd en dyp grav for mitt liv. Husk at jeg sto for Ditt ansikt for å tale til det gode for dem, for å vende Din vrede bort fra dem. Overgi derfor deres barn til hungersnøden, og overgi dem til sverdets vold! La deres koner bli barnløse og enker! La deres menn rammes av døden, deres unge menn bli slått i hjel ved sverdet i krig! La skrik høres fra husene deres, når Du plutselig fører en røverbande over dem. For de har gravd en dyp grav for å fange meg og lagt snarer for mine føtter. Men Du, Herre, kjenner alle deres planer imot meg for å drepe meg. Gi ingen soning for deres misgjerning, og utslett ikke deres synd for Ditt ansikt! Men la dem bli styrtet ned foran Deg! Grip inn mot dem i Din vredes tid. Så sier Herren: «Gå og kjøp en leirkrukke hos en pottemaker, og ta med noen av folkets eldste og noen av prestenes eldste! Gå ut til Ben-Hinnomdalen, som er ved inngangen til Potteskårporten. Der skal du forkynne de ordene Jeg vil tale til deg, og si: Hør Herrens Ord, dere Judas konger og dere som bor i Jerusalem. Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Se, Jeg skal føre en ulykke over dette stedet, så det skal ringe i ørene til hver den som hører om den. For de har forlatt Meg og gjort dette til et fremmed sted, fordi de har brent røkelse her til andre guder, som verken de, deres fedre eller Judas konger har kjent, og de har fylt dette stedet med uskyldig blod. De har også bygd offerhauger for Ba’al for å brenne sine sønner på ilden som brennoffer til Ba’al. Det er noe Jeg ikke har befalt eller talt om, og som ikke har kommet opp i Mine tanker. Se derfor, dager kommer’, sier Herren, ‘da dette stedet ikke lenger skal kalles Tofet eller Ben-Hinnomdalen, men Drapsdalen. Judas og Jerusalems råd på dette stedet skal Jeg utslette, Jeg skal la dem falle ved sverdet for sine fiender og ved deres hånd som er ute etter deres liv. Likene av dem skal Jeg gi til fuglene under himmelen og villdyrene på jorden. Jeg gjør denne byen øde og til spott. Hver den som går forbi den, skal bli forskrekket og spotte den for alle dens sår. Jeg skal la dem spise kjøttet av sine sønner og kjøttet av sine døtre. Alle skal spise kjøttet av sin venn når de lider trengsel og beleiring fra fienden, dem som står dem etter livet.’ Så skal du knuse krukken rett foran øynene på de mennene som går med deg. Du skal si til dem: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Slik skal også Jeg knuse dette folket og denne byen, som en knuser karet til en pottemaker, så det ikke kan gjøres helt igjen. De skal begrave dem i Tofet, helt til det ikke er gravsteder igjen. Slik skal Jeg gjøre med dette stedet’, sier Herren, ‘og med dem som bor her. Jeg skal gjøre denne byen lik Tofet. På takene har de brent røkelse for hele himmelens hærskare og utøst drikkoffer for andre guder. På grunn av alle husene der dette har skjedd, skal husene i Jerusalem og husene til Judas konger være urene som stedet Tofet.’» Så kom Jeremia fra Tofet, dit Herren hadde sendt ham for å profetere. Han sto fram i forgården til Herrens hus og sa til hele folket: «Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Se, over denne byen og over alle småbyene hennes skal Jeg føre alt det onde Jeg har talt mot den, fordi de har vært stivnakket, så de ikke hører Mine Ord.’» Pasjkur, Immers sønn, presten som var den øverste tilsynsmannen i Herrens hus, hørte at Jeremia profeterte disse ordene. Da slo Pasjkur profeten Jeremia og satte ham fast i blokken som var i den øvre Benjamin-porten, som var ved Herrens hus. Neste dag skjedde det at Pasjkur slapp Jeremia ut av blokken. Da sa Jeremia til ham: «Herren har ikke kalt deg med navnet Pasjkur, men Magor-Missabib. For så sier Herren: ‘Se, Jeg gjør deg til en redsel for deg selv og for alle dine venner. De skal falle for sine fienders sverd, og du skal se det med dine øyne. Jeg skal overgi hele Juda i babylonerkongens hånd, og han skal føre dem bort som fanger til Babel og slå dem i hjel med sverdet. Jeg skal også overgi all rikdommen i denne byen, sammen med hele avlingen og alt det verdifulle som er der. Alle skattene til Judas konger skal Jeg overgi i deres fienders hånd, og de skal plyndre dem, gripe dem og føre dem til Babel. Og du, Pasjkur, og alle som bor i ditt hus, skal gå i fangenskap. Du skal komme til Babel, og der skal du dø og bli begravd, du og alle dine venner, dem du har profetert løgn for.’» Herre, Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg, og Du fikk overmakten. Jeg blir gjort til latter hver dag. Alle spotter meg. For når jeg taler, må jeg skrike. Jeg roper: «Vold og ødeleggelse!» For hele dagen ble Herrens Ord til hån og spått for meg. Da sa jeg: «Jeg vil ikke lenger huske Ham og ikke tale mer i Hans navn.» Men da kom det en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg slet for å holde det tilbake, men jeg klarte det ikke. For jeg hørte mange tale om noe ondt: «Redsel på hver side!» «Bare meld fra», sier de, «ja, vi vil melde ham.» Hver mann jeg hadde fred med, voktet på meg for å se om jeg snublet, og de sa: «Kanskje han lar seg lokke. Da skal vi få overmakten over ham og ta hevn over ham.» Men Herren er med meg, som Den mektige og Den fryktinngytende. Derfor er det mine forfølgere som skal snuble, og de skal ikke få overmakten. De skal bli grundig til skamme, for de er ikke kloke. Det er en evig vanære som ikke skal bli glemt. Men Hærskarenes Herre, Du som prøver den rettferdige og som ser nyrer og hjerte, la meg se Din hevn over dem! For jeg har lagt min sak åpent fram for Deg. Syng for Herren! Lov Herren! For Han har fridd den fattiges liv ut av grepet til ugjerningsmenn. Forbannet være den dagen jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, skal ikke være velsignet! Forbannet være den mannen som kom med den gode nyheten til min far og sa: «Et guttebarn er født deg!» Han gjorde ham svært glad. Må den mannen være som de byene Herren lot rase sammen uten å vise medynk. La ham høre skriket om morgenen og krigsropet ved middagstid! For han drepte meg ikke i mors liv, så min mor kunne bli min grav og hennes morsliv alltid kunne være stort. Hvorfor kom jeg ut av mors liv bare for å se strev og sorg, så mine dager skulle fullføres i skam? Dette ordet kom til Jeremia fra Herren da kong Sidkia sendte til ham Pasjkur, Malkias sønn, og presten Sefanja, Ma’asejas sønn, og han sa: «Jeg ber deg, spør Herren for oss! For Nebukadnesar, Babels konge, går til krig mot oss. Kanskje Herren vil handle med oss etter alle sine undergjerninger, slik at kongen drar bort fra oss.» Da svarte Jeremia dem: «Dette skal dere si til Sidkia: Så sier Herren, Israels Gud: ‘Se, stridsvåpnene dere har i hendene, de dere bruker til å kjempe mot Babels konge og kaldeerne som beleirer dere utenfor muren, de våpnene slår Jeg tilbake, og Jeg samler dem midt i denne byen. Jeg skal selv stride mot dere med en utstrakt hånd og med sterk arm, ja med vrede og harme og kraftig sinne. Jeg skal slå ned dem som bor i denne byen, både mennesker og dyr. De skal dø i en stor pest. Etter det’, sier Herren, ‘skal Jeg overgi Sidkia, Judas konge, hans tjenere og folket, og dem som er igjen i denne byen etter pesten, sverdet og hungersnøden, i Nebukadnesars hånd, Babels konge, deres fienders hånd, og i hånden på dem som er ute etter deres liv. Han skal slå dem med sverdets egg. Han skal ikke spare dem og ikke vise medynk eller barmhjertighet.’ Du skal si til dette folket: Så sier Herren: ‘Se, Jeg legger foran dere livets vei og dødens vei. Den som blir igjen i denne byen, skal dø ved sverd, hungersnød og pest. Men den som drar ut og overgir seg til kaldeerne som beleirer dere, skal leve, og han skal få sitt liv som krigsbytte. For Jeg har vendt Mitt ansikt mot denne byen til det onde og ikke til det gode’, sier Herren. ‘Den skal bli overgitt i babylonerkongens hånd, og han skal sette fyr på den.’ Til Judakongens hus skal du si: Hør Herrens Ord, du Davids hus! Så sier Herren: ‘Fell rette dommer om morgenen! Fri den som er plyndret, fra undertrykkerens hånd, så ikke Min harme skal gå ut som ild og brenne så ingen kan slokke den, på grunn av det onde i deres gjerninger. Se, Jeg kommer imot deg, du som bor i dalen, du på bergflaten’, sier Herren. ‘Dere sier: «Hvem kan komme ned mot oss? Eller hvem kan komme inn i våre boliger?» Men Jeg skal kreve dere til regnskap etter frukten av deres gjerninger’, sier Herren. ‘Jeg skal sette fyr på skogen der, og ilden skal fortære alt som er rundt den.’» Så sier Herren: «Gå ned til Judakongens hus, og der skal du tale dette ordet og si: Hør Herrens Ord, du konge av Juda, du som sitter på Davids trone, du og dine tjenere og ditt folk som går inn gjennom disse portene. Så sier Herren: ‘Gjør rett og rettferdighet og fri den plyndrede fra undertrykkerens hånd! Dere skal ikke utnytte eller gå voldelig fram mot den fremmede, farløse eller enken, og dere skal ikke utøse uskyldig blod på dette stedet. For hvis dere gjør etter dette ordet i sannhet, da skal konger som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene til dette huset, i vogner og på hester, han selv, hans tjenere og hans folk. Men hvis dere ikke vil høre på disse ordene, da sverger Jeg ved Meg selv’, sier Herren, ‘at dette huset skal bli til en ruinhaug.’» For så sier Herren til Judakongens hus: «Du er som Gilead for Meg, som toppen av Libanon. Likevel skal Jeg sannelig gjøre deg til en ødemark, til byer som ikke er bebodd. Jeg skal innvie ødeleggere mot deg, hver med sine våpen. De skal hogge ned dine beste sedrer og kaste dem på ilden. Mange folkeslag skal komme forbi denne byen. Alle skal de si, hver mann til sin neste: ‘Hvorfor har Herren gjort dette med denne store byen?’ Da skal de svare: ‘Fordi de har forlatt Herren sin Guds pakt og tilbedt andre guder og dyrket dem.’ Gråt ikke over den døde, og sørg ikke over ham! Gråt sårt over ham som drar bort, for han skal aldri mer vende tilbake så han kan se sitt fedreland.» For så sier Herren om Sjallum, Josjias sønn, konge av Juda, som ble konge i stedet for sin far Josjia og som dro bort fra dette stedet: «Han skal aldri mer vende tilbake hit, men han skal dø der de har bortført ham som fange, og han skal ikke se dette landet igjen. Ve ham som bygger sitt hus uten rettferdighet og sine saler ovenpå uten rett, som lar sin neste arbeide uten lønn og ikke gir ham noe for det han gjør. Han sier: ‘Jeg vil bygge meg et stort hus med romslige saler ovenpå og lage store vinduer til det, kle det med seder og male det rødt.’ Skal du være konge fordi du vil være først i å bygge med seder? Visst spiste og drakk din far, men han gjorde også rett og rettferdighet! Da gikk det ham godt. Han dømte den fattige og trengende så de fikk sin rett. Da gikk det godt. Er ikke dette å kjenne Meg?» sier Herren. «Likevel er ikke dine øyne og ditt hjerte opptatt med annet enn urett vinning, for å utgyte uskyldig blod, og å fare fram med undertrykkelse og vold.» Derfor sier Herren om Jojakim, Josjias sønn, konge av Juda: «De skal ikke sørge over ham og si: ‘Å, min bror!’ eller: ‘Å, min søster!’ De skal ikke sørge over ham og si: ‘Å, herre!’ eller: ‘Å, hans majestet!’ Han skal få samme begravelse som et esel, bli slept og kastet bort utenfor Jerusalems porter. Dra opp til Libanon og rop, løft din røst i Basan. Rop fra Abarim, for alle dine elskere er knust. Jeg talte til deg i din velstand, men du sa: ‘Jeg vil ikke høre.’ Dette har vært din ferd fra ungdommen av, du hørte ikke på Min røst. Vinden skal føre bort alle dine hyrder, og dine elskere skal føres bort i fangenskap. Sannelig, da skal du bli til skam og vanære for all din ondskaps skyld. Du som bor i Libanon, du som bygger ditt rede i sedrene, å, hvor du vil jamre når veene kommer over deg, lik en kvinne som skal føde. Så sant Jeg lever», sier Herren, «selv om du Konja, Jojakims sønn, konge av Juda, hadde vært signetringen på Min høyre hånd, ville Jeg likevel rive deg av. Jeg skal overgi deg i deres hånd som er ute etter ditt liv, og i deres hånd som du frykter for, i Nebukadnesar, babylonerkongens hånd, og i kaldeernes hånd. Deg og din mor som fødte deg, skal Jeg så kaste bort til et annet land, hvor du ikke ble født. Der skal dere dø. Men til det landet som de lengter etter å vende tilbake, skal de ikke få vende tilbake. Er da denne mannen, Konja, en foraktet, knust krukke, et kar som ingen vil ha? Hvorfor er de kastet ut, han og hans slekt, til et land de ikke kjenner? Land, land, land, Hør Herrens Ord! Så sier Herren: ‘Skriv denne mannen opp som barnløs, en mann som ikke skal ha framgang i sine levedager. For ingen av hans etterkommere skal ha framgang, så de får sitte på Davids trone eller herske mer i Juda.’» «Ve de hyrdene som lar sauene Jeg vokter gå tapt og bli spredd», sier Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud mot hyrdene som skal gjete Mitt folk: «Dere har spredt Mine sauer, drevet dem bort og ikke sett etter dem. Se, Jeg skal kreve dere til regnskap for alt det onde dere gjør», sier Herren. «Men Jeg skal selv samle resten av Mine sauer fra alle landene Jeg har drevet dem bort til, og Jeg skal føre dem tilbake til deres egen beitemark. De skal være fruktbare og bli mange. Jeg skal sette hyrder over dem, som skal gjete dem. De skal ikke frykte mer eller bli skremt, og ingen av dem skal savnes», sier Herren. «Se, dager kommer», sier Herren, «da Jeg skal reise opp Den rettferdige Spiren for David, Kongen som skal være konge, og gå fram i visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I Hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt. Dette er Hans navn som Han skal kalles med: HERREN, VÅR RETTFERDIGHET. Derfor, se, dager kommer», sier Herren, «da de ikke lenger skal si: ‘Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet Egypt’, men: ‘Så sant Herren lever, Han som førte etterkommerne av Israels hus opp og ledet dem fra landet i Nord og fra alle landene Jeg hadde drevet dem bort til.’ De skal bo i sitt eget land.» Om profetene. Mitt hjerte er knust i mitt indre. Alle mine bein skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en mann overmannet av vin, for Herrens skyld og på grunn av Hans hellige ord. For landet er fullt av slike som lever i hor, og landet sørger på grunn av forbannelsen. Beitemarkene i ødemarken tørker bort. Deres livsvei er ond, og urettmessig har de sin makt. «For både profet og prest er ugudelige. Ja, også i Mitt hus har Jeg funnet deres ondskap», sier Herren. «Derfor skal deres vei bli som glatte stier for dem, der de bare drives videre i mørket og faller. For Jeg skal la det onde komme over dem i det året de kreves til regnskap», sier Herren. «Hos profetene i Samaria har Jeg sett usømmelighet. De profeterte ved Ba’al, og de forførte Mitt folk Israel. Men hos profetene i Jerusalem har Jeg sett noe grusomt: De driver hor og går fram med løgn. De støtter også dem som gjør ondt, så ikke én mann vender om fra sin ondskap. Alle sammen står de for Meg som Sodoma, og de som bor hos henne, som Gomorra.» Derfor sier Hærskarenes Herre om profetene: «Se, Jeg metter dem med malurt og lar dem drikke giftig vann. For fra profetene i Jerusalem har ugudeligheten nådd ut over hele landet.» Så sier Hærskarenes Herre: «Hør ikke på ordene fra profetene som profeterer for dere. De fyller dere med tomme håp. De taler et syn fra sitt eget hjerte, ikke fra Herrens munn. De sier hele tiden til dem som forakter Meg: ‘Herren har sagt: Dere skal ha fred.’ Til hver den som følger sitt eget harde hjerte, sier de: ‘Intet ondt skal komme over dere.’ For hvem har stått i Herrens råd og sett og hørt Hans Ord? Hvem har lyttet til Hans Ord og hørt det? Se, en storm fra Herren, harmen har brutt fram, en voldsom storm. Den kommer mektig ned over hodet til de ugudelige. Herrens vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført sitt hjertes tanker. I de siste dager skal dere forstå det helt og fult. Jeg har ikke sendt disse profetene, likevel sprang de av sted. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de. Men dersom de hadde stått i Mitt råd, da ville de latt Mitt folk høre Mine Ord, da ville de ha fått dem til å omvende seg fra sin onde vei og fra sine onde gjerninger. Er vel Jeg den Gud som bare er nær ved», sier Herren, «og ikke den Gud som også er langt borte? Kan vel noen skjule seg på hemmelige steder, så Jeg ikke skulle se ham?» sier Herren. «Er det ikke Jeg som fyller himmelen og jorden?» sier Herren. «Jeg har hørt hva profetene har sagt, de som profeterer løgn i Mitt navn og sier: ‘Jeg har drømt, jeg har drømt!’ Hvor lenge skal dette vare ved i hjertet til profetene som profeterer løgn? De er bare profeter for sitt eget hjertes bedrag. De tenker de skal få Mitt folk til å glemme Mitt navn ved de drømmer de forteller, enhver til sin neste, slik deres fedre også glemte Mitt navn for Ba’als skyld. Den profeten som har en drøm, får fortelle en drøm. Men den som har Mitt Ord, skal tale Mitt Ord i sannhet. Hva har halmstrået med hveten å gjøre?» sier Herren. «Er ikke Mitt Ord som ild?» sier Herren, «og lik en hammer som knuser klippen i småbiter? Se, derfor kommer Jeg imot profetene, som stjeler Mine Ord», sier Herren, «ja, hver mann fra sin neste. Jeg kommer imot profetene», sier Herren, «de som bruker sin egen tunge, men sier: ‘Han sier det.’ Se, Jeg kommer imot dem som profeterer falske drømmer», sier Herren, «og som forteller dem og slik fører Mitt folk vill ved sine løgner og sitt storskryt. Men Jeg har verken sendt dem eller befalt dem. De skal slett ikke være til gagn for dette folket», sier Herren. «Så når dette folket eller en profet eller prest spør deg og sier: ‘Hva er Herrens profeti?’ Da skal du svare dem: ‘Hvilken byrde?’ Jeg skal forkaste dere, sier Herren. «Profeten, presten og folket som sier: ‘Herrens byrde’, den mannen og hans hus skal Jeg kreve til regnskap. Slik skal dere tale, hver mann med sin neste og hver mann med sin bror: ‘Hva har Herren svart?’ og: ‘Hva har Herren talt?’ Men ‘Herrens byrde’ skal dere ikke nevne mer. For hver manns ord skal være hans byrde, fordi dere har forvrengt ordene fra Den Levende Gud, Hærskarenes Herre, vår Gud. Slik skal du tale til profeten: ‘Hva har Herren svart deg?’ og: ‘Hva har Herren talt?’ Men fordi dere sier: ‘Herrens byrde’, derfor sier Herren: Fordi dere sier dette ordet: ‘Herrens byrde’, enda Jeg har sendt bud til dere og sagt: ‘Dere skal ikke si: «Herrens byrde»’, derfor vil Jeg, ja Jeg vil glemme dere fullstendig og kaste både dere og den byen Jeg ga dere og deres fedre, bort fra Mitt ansikt. Jeg fører evig vanære over dere, og en evig skam som ikke skal bli glemt.» Herren viste meg dette: Se, det var to kurver med fiken som var satt fram foran Herrens tempel. Det var etter at Nebukadnesar, Babels konge, hadde bortført Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, og Judas fyrster sammen med håndverkerne og smedene fra Jerusalem, og ført dem til Babel. Én kurv hadde meget gode fiken, som de fikenene som modnes først. Men den andre kurven hadde meget dårlige fiken som ikke var spiselige, for de var så dårlige. Da sa Herren til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg sa: «Fiken, de gode fikenene er meget gode, og de dårlige er veldig dårlige, de er ikke spiselige, for de er så dårlige.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: Så sier Herren, Israels Gud: «Som en gjør med disse gode fikenene, slik vil Jeg se med velvilje på dem som blir bortført fra Juda, dem Jeg har sendt bort fra dette stedet til deres eget beste, bort til kaldeernes land. For Jeg skal vende Mine øyne mot dem til det gode, og Jeg skal føre dem tilbake til dette landet. Jeg skal bygge dem opp og ikke rive dem ned, Jeg skal plante dem og ikke rykke dem opp. Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne Meg, at Jeg er Herren. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, for de skal vende om til Meg av hele sitt hjerte. Men som en gjør med dårlig fiken, som ikke er spiselige fordi de er så dårlige, sannelig», så sier Herren, «slik skal Jeg gjøre med Sidkia, kongen av Juda, hans fyrster, dem som er igjen i Jerusalem, dem som er igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt. Jeg skal gjøre dem til en skrekk og en ulykke blant alle kongerikene på jorden. De skal bli til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de stedene Jeg skal drive dem bort til. Jeg skal sende sverdet, hungersnøden og pesten inn blant dem, til de er utslettet fra det landet Jeg ga dem og deres fedre.» Dette ordet kom til Jeremia om hele folket i Juda, i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda. Det var det første regjeringsåret til Nebukadnesar, Babels konge. Profeten Jeremia talte ordet til hele folket i Juda og til alle som bodde i Jerusalem, og han sa: «Fra det trettende regjeringsåret til Josjia, Amons sønn, kongen av Juda, og til denne dag, er dette det tjuetredje året Herrens Ord har kommet til meg. Jeg har talt til dere, tidlig sto jeg opp og talte, men dere hørte ikke. Herren sendte alle sine tjenere profetene til dere. Fra tidlig om morgenen ble de sendt, men dere hørte ikke, og dere bøyde ikke deres øre for å høre. De sa: ‘Omvend dere nå, hver og en fra sin onde vei og fra sine onde gjerninger, så skal dere få bo i det landet Herren ga dere og deres fedre fra evighet til evighet. Følg ikke andre guder så dere dyrker dem og tilber dem, så gjør Meg ikke rasende med deres henders gjerninger, så Jeg ikke skal gjøre dere ondt.’ Likevel hørte dere ikke på Meg», sier Herren. «Derfor har dere vakt Min vrede med deres henders gjerninger, så det onde skal komme over dere.» Derfor sier Hærskarenes Herre: «Fordi dere ikke har hørt på Mine Ord, se, derfor skal Jeg sende bud og hente alle folkestammene fra Nord og Nebukadnesar, Babels konge, Min tjener», sier Herren. «Jeg skal la dem komme imot dette landet og mot dem som bor der, og mot disse folkeslagene som er rundt omkring, og Jeg skal ødelegge dem fullstendig og gjøre dem til skrekk og til spott, og Jeg skal ødelegge dem for alltid. Jeg skal la lyden av fryd og glede, brudgommens og brudens røst, lyden av kvernsteiner og lyset av lampen bli borte fra dem. Hele dette landet skal bli til en ødemark og til skrekk, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i 70 år. Når de 70 årene er fullført, skal det skje, Jeg skal straffe Babels konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning», sier Herren. «Jeg skal ødelegge det for alltid. Så skal Jeg la alle Mine Ord komme over det landet, de ordene Jeg har talt mot det, alt som er skrevet i denne boken, det Jeremia har profetert om alle folkeslagene. For mange folkeslag og store konger skal også la dem tjene som slaver. Jeg skal gjengjelde dem etter deres gjerninger og etter deres egne henders verk.» For så sier Herren, Israels Gud, til meg: «Ta dette begeret med vredesvin fra Min hånd, og alle folkeslagene som Jeg sender deg til, skal du få til å drikke det. De skal drikke og sjangle og miste forstanden på grunn av sverdet Jeg sender inn blant dem.» Så tok jeg begeret fra Herrens hånd og fikk alle folkeslagene til å drikke, dem Herren hadde sendt meg til: Jerusalem og byene i Juda, kongene og høvdingene, så de skulle bli til en ødemark, skrekk, spott og en forbannelse, slik det er på denne dag, Farao, kongen av Egypt, hans tjenere, hans fyrster og hele hans folk, hele den sammensatte flokken, alle kongene i landet Us, alle kongene i landet til filisterne, nemlig Asjkalon, Gaza, Ekron og resten av Asjdod, Edom, Moab og Ammons barn, alle kongene i Tyros, alle kongene i Sidon og alle kongene på de fjerne kystene på den andre siden av havet, Dedan, Tema, Bus og alle som klipper av kanten på skjegget, alle kongene i Arabia og alle kongene over blandingsfolkene som bor i ørkenen, alle kongene i Simri, alle kongene i Elam og alle kongene i Media, alle kongene i nord, både nær og fjern, den ene etter den andre, og alle kongerikene på jorden, de som er på jordens overflate. Også kongen av Sjesjak skal drikke etter de andre. «Du skal si til dem: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Drikk, bli fulle og kast det opp igjen! Fall ned og reis dere ikke mer for det sverdet Jeg skal sende inn blant dere.’ Det skal skje: Om de nekter å ta begeret fra din hånd for å drikke, skal du si til dem: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Dere skal sannelig drikke!’ For se, Jeg begynner med å føre det onde over byen som er kalt ved Mitt navn. Skulle da dere slippe helt ustraffet? Nei, dere skal ikke forbli ustraffet, for Jeg skal kalle sverdet over alle som bor på jorden», sier Hærskarenes Herre. «Profeter derfor alle disse ordene mot dem og si til dem: ‘Herren skal brøle fra det høye, og fra sin hellige bolig skal Han heve sin røst. Han skal brøle mektig mot sin flokk. Han skal sette i et rop, lik de som tråkker druene, mot alle dem som bor på jorden. Den mektige røsten når ut til jordens ende, for Herren går i rette med folkeslagene. Han skal dømme alt kjød med rett. De ugudelige skal Han overgi til sverdet’, sier Herren.» Så sier Hærskarenes Herre: «Se, den onde ulykken skal gå fra folkeslag til folkeslag, og en mektig storm skal reises fra jordens ytterste grenser. På den dag skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene enden av jorden til den andre enden av jorden. Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle dem og begrave dem. De skal bli til avfall på jorden. Klag, dere hyrder, og skrik! Velt dere i støvet, dere som er ledere for flokken! For dagene er fullført, og dere skal til slakt og bortdrivelse. Dere skal falle som et dyrebart kar. Hyrdenes fluktmuligheter er tapt, flokkens ledere kan ikke slippe unna. Bare hør lyden av hyrdenes rop, hør klageropet fra lederne i flokken. For Herren ødelegger deres beitemark, og de fredelige innhegningene legges øde ved Herrens brennende vrede. Som den unge løven forlater Han sitt skjul. For deres land blir til en ødemark ved Ødeleggerens grusomhet og ved Hans brennende vrede.» I begynnelsen av regjeringstiden til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, kom dette ordet fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren: «Stå fram i forgården til Herrens hus og tal til alle byene i Juda som kommer for å tilbe i Herrens hus. Tal alle de ordene Jeg befaler deg å tale til dem. Hold ikke tilbake et eneste ord! Kanskje vil de høre og vende om, hver mann fra sin onde vei, så Jeg kan angre det onde Jeg har planlagt å føre over dem på grunn av deres onde gjerninger. Du skal si til dem: Så sier Herren: ‘Hvis dere ikke vil høre på Meg, så dere vandrer i Min lov, den Jeg har satt foran dere, så dere hører på ordene fra Mine tjenere, profetene, som Jeg sender til dere – fra tidlig om morgenen sendte Jeg dem, men dere vil ikke høre etter – da vil Jeg gjøre med dette huset som med Sjilo. Denne byen skal Jeg gjøre til en forbannelse for alle folkeslagene på jorden.’» Prestene og profetene og hele folket hørte Jeremia tale disse ordene i Herrens hus. Da Jeremia var ferdig med å tale alt det Herren hadde befalt ham å tale til hele folket, skjedde det at prestene og profetene og hele folket grep ham og sa: «Du skal sannelig dø! Hvorfor har du profetert i Herrens navn og sagt: ‘Med dette huset skal det gå som det gikk med Sjilo, denne byen skal legges øde, og ingen skal bo her?’» Hele folket samlet seg mot Jeremia i Herrens hus. Da fyrstene i Juda hørte dette, kom de opp fra kongens hus til Herrens hus og satte seg ned ved inngangen til Herrens nye port. Prestene og profetene talte til fyrstene og til hele folket og sa: «Denne mannen fortjener å dømmes til døden. For han har profetert mot denne byen slik dere har hørt med deres egne ører.» Da talte Jeremia til alle fyrstene og til hele folket og sa: «Herren sendte meg for å profetere alle de ordene dere har hørt, mot dette huset og mot denne byen. Derfor, gjør nå deres veier og deres gjerninger rette og lyd Herren deres Guds røst! Så skal Herren angre det onde Han har forkynt mot dere. Jeg er i deres hånd. Gjør med meg slik det er godt og rett i deres øyne. Men det skal dere vite for visst at om dere dreper meg, fører dere uskyldig blod over dere selv, over denne byen og over dem som bor her. For Herren har i sannhet sendt meg til dere for å tale alle disse ordene for deres ører.» Fyrstene og hele folket sa da til prestene og profetene: «Denne mannen fortjener ikke å dømmes til døden. For han har talt til oss i Herren vår Guds navn.» Da sto noen menn av landets eldste fram og talte til hele forsamlingen av folket og sa: «Mika fra Moresjet profeterte i Judakongen Hiskias dager. Han talte til hele folket i Juda og sa: ‘Så sier Hærskarenes Herre: «Sion skal pløyes som en åker, Jerusalem skal bli til ruinhauger, og tempelberget som de øde høydene i skogen.»’ Drepte vel Hiskia, kongen av Juda, og hele Juda ham den gangen? Fryktet han ikke Herren og bønnfalt Herren for Hans ansikt? Og Herren angret det onde Han hadde forkynt mot dem. Men vi er i ferd med å føre noe meget ondt over våre sjeler.» Det var også en annen mann som profeterte i Herrens navn, Uria, Sjemajas sønn, fra Kirjat-Jearim, han profeterte med de samme ordene som Jeremia mot denne byen og mot dette landet. Da kong Jojakim med alle sine mektige menn og alle fyrstene hørte hans ord, forsøkte kongen å drepe ham. Men da Uria hørte det, ble han redd og flyktet og dro til Egypt. Da sendte kong Jojakim noen menn til Egypt: Elnatan, Akbors sønn, og noen andre menn som dro med ham til Egypt. De hentet Uria fra Egypt og førte ham til kong Jojakim, som fikk ham drept med sverdet. Hans døde kropp ble kastet bort blant gravene til de små i folket. Likevel holdt Ahikam, Sjafans sønn, sin hånd over Jeremia, så han ikke ble overgitt i folkets hånd, så han ble drept. I begynnelsen av regjeringstiden til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, kom ordet til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren til meg: «Lag deg rep og åk og legg dem på din nakke! Send dem så til Edoms konge, Moabs konge, Ammons barns konge, Tyros’ konge og Sidons konge, ved budbærernes hånd, de som kommer til Jerusalem, til Sidkia, kongen av Juda. Befal dem å si til sine herrer: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, slik skal dere si til deres herrer: ‘Jeg har formet jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved Min store kraft og ved Min utrakte arm, og Jeg gir det til den det er rett i Mine øyne å gi det til. Nå har Jeg overgitt alle disse landene i Min tjener Nebukadnesars hånd, Babels konge. Også dyrene på marken har Jeg gitt ham så de skal tjene ham. Så skal alle folkeslagene tjene ham og hans sønn og hans sønnesønn, inntil tiden for hans land kommer. Da skal mange folkeslag og store konger få også ham til å tjene dem som slave. Det skal skje: Det folkeslaget og kongeriket som ikke vil tjene, Nebukadnesar, Babels konge, og som ikke vil bøye nakken under åket til Babels konge, det folkeslaget skal Jeg straffe med sverd, hungersnød og pest’, sier Herren, ‘helt til Jeg har gjort ende på dem ved hans hånd. Derfor må dere ikke høre på deres profeter, spåmenn, drømmere, tegntydere eller trollmenn, de som taler til dere og sier: «Dere skal ikke tjene Babels konge.» For det er løgn de profeterer for dere, for at dere skal føres langt bort fra deres land. Jeg skal drive dere bort, og dere skal gå til grunne. Men det folkeslaget som bøyer nakken under åket til Babels konge og tjener ham, det folkeslaget skal Jeg la bli igjen i sitt eget land’, sier Herren, ‘og de skal dyrke det og bo i det.’» Jeg talte også til Sidkia, kongen av Juda, med alle disse ordene og sa: «Bøy nakken under åket til Babels konge og tjen ham og hans folk, så skal dere leve. Hvorfor vil dere dø, du og ditt folk, ved sverd, hungersnød og pest, slik Herren har talt om det folkeslaget som ikke vil tjene Babels konge? Hør derfor ikke på ordene fra de profetene som taler til dere og sier: ‘Dere skal ikke tjene Babels konge.’ For det er løgn de profeterer for dere. For Jeg har ikke sendt dem», sier Herren. «Likevel profeterer de løgn i Mitt navn, så Jeg må drive dere bort, og dere gå til grunne, dere og profetene som profeterer for dere.» Jeg talte også til prestene og til hele dette folket og sa: Så sier Herren: «Hør ikke på ordene fra deres profeter som profeterer for dere og sier: ‘Se, gjenstandene fra Herrens hus skal snart bli ført tilbake fra Babel.’ For det er løgn de profeterer for dere. Hør ikke på dem! Tjen Babels konge, så skal dere leve. Hvorfor skal denne byen bli lagt øde? Men hvis de virkelig er profeter, og hvis Herrens Ord er hos dem, så la dem nå gå i forbønn til Hærskarenes Herre, så de gjenstandene som er blitt igjen i Herrens hus, i huset til kongen av Juda og i Jerusalem, ikke må bli ført til Babel.» For så sier Hærskarenes Herre om søylene, om bronsehavet, om vognstativene og om resten av gjenstandene som er igjen i denne byen, dem Nebukadnesar, Babels konge, ikke tok med da han bortførte Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, som fanger fra Jerusalem til Babel, sammen med alle de fornemme menn i Juda og Jerusalem. Ja, så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, om de gjenstandene som er blitt igjen i Herrens hus og i huset til kongen i Juda og i Jerusalem: «De skal bli ført til Babel, og der skal de være til den dagen da Jeg selv tar Meg av dem», sier Herren. «Da skal Jeg føre dem opp og sette dem inn igjen på dette stedet.» I det samme året, ved begynnelsen av regjeringstiden til Sidkia, kongen av Juda, i det fjerde året og i den femte måneden, skjedde det at Hananja, profeten Assurs sønn, som var fra Gibeon, talte til meg i Herrens hus for øynene på prestene og hele folket. Han sa: «Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Jeg har brutt i stykker Babels konges åk. Innen to år er omme, skal Jeg føre alle gjenstandene fra Herrens hus tilbake til dette stedet, dem Nebukadnesar, Babels konge, tok bort herfra og førte til Babel. Jeg skal føre Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, tilbake til dette stedet sammen med alle de bortførte av Juda som dro bort til Babel’, sier Herren, ‘for Jeg skal bryte i stykker Babels konges åk.» Da talte profeten Jeremia til profeten Hananja for øynene på prestene og for øynene på hele folket som sto i Herrens hus. Profeten Jeremia sa: «Amen! Må Herren gjøre det slik! Må Herren stadfeste dine ord som du har profetert, så Han fører både gjenstandene som tilhører Herrens hus, og alle dem som ble bortført, tilbake fra Babel til dette stedet. Men hør nå likevel dette ordet som jeg taler for dine og hele folkets ører: De profetene som har vært før meg og før deg, helt fra den første tid, de profeterte mot mange land og store kongeriker, om krig, ulykke og pest. Den profeten som profeterer fred – og profetens ord går i oppfyllelse – den profeten skal bli kjent som en Herren i sannhet har sendt.» Da tok profeten Hananja åket av nakken til profeten Jeremia og brøt det i stykker. Hananja talte for øynene på hele folket og sa: «Så sier Herren: ‘Slik skal Jeg bryte åket til Nebukadnesar, Babels konge, innen to år er omme, og ta det bort fra nakken til alle folkeslag.’» Da gikk profeten Jeremia sin vei. Herrens Ord kom til Jeremia, etter at profeten Hananja hadde brutt i stykker åket og tatt det bort fra nakken til profeten Jeremia, og Han sa: «Gå og si til Hananja: Så sier Herren: ‘Du har brutt i stykker et åk av tre, men du lager et åk av jern i stedet for det.’» For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Et åk av jern har Jeg lagt på nakken til alle disse folkeslagene, så de skal tjene Nebukadnesar, Babels konge. Og de skal tjene ham. Også villdyrene på marken har Jeg gitt ham.» Da sa profeten Jeremia til profeten Hananja: «Hør nå, Hananja, Herren har ikke sendt deg, men du får dette folket til å stole på løgn. Derfor sier Herren: ‘Se, Jeg skal kaste deg bort fra jordens overflate. Dette året skal du dø, fordi du har forkynt til frafall fra Herren.’» Så døde profeten Hananja det samme året i den sjuende måneden. Dette er ordene som sto i det brevet profeten Jeremia sendte fra Jerusalem til dem som var igjen av de eldste blant de bortførte, til prestene, profetene og til hele folket som Nebukadnesar hadde bortført fra Jerusalem til Babel. Dette skjedde etter at kong Jekonja, kongens mor, hoffmennene, fyrstene i Juda og Jerusalem, håndverkerne og smedene hadde forlatt Jerusalem. Det ble sendt med Elasa, Sjafans sønn, og Gemarja, Hilkias sønn, dem Sidkia, kongen av Juda, sendte til Babel, til Nebukadnesar, Babels konge. Der sto det: «Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, til alle de bortførte, dem Jeg lot bli bortført fra Jerusalem til Babel: ‘Bygg hus og bo i dem, plant hager og spis frukten fra dem! Ta koner og få sønner og døtre! Ta koner til deres sønner og gi deres døtre bort til ektemenn, så de kan føde sønner og døtre, og dere kan bli mange der og ikke bli færre. Søk fred for den byen dere er bortført til, og be til Herren for den! For når den har fred, skal dere ha fred.’ For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘La ikke profetene og spåmennene som er hos dere, forføre dere, og hør ikke på de drømmene dere selv har. For det er løgn de profeterer for dere i Mitt navn. Jeg har ikke sendt dem’, sier Herren. For så sier Herren: ‘Når de 70 årene for Babel er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode Ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet. For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere’, sier Herren, ‘tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap. Jeg skal samle dere fra alle de folkeslagene og stedene Jeg har drevet dere bort til’, sier Herren, ‘og Jeg skal føre dere tilbake til det stedet Jeg lot dere bli bortført fra.’ Fordi dere har sagt: ‘Herren har oppreist profeter for oss i Babel’, sier Herren dette om kongen som sitter på Davids trone, om hele det folket som bor i denne byen, og om deres brødre som ikke har dratt i fangenskap med dere, så sier Hærskarenes Herre: ‘Se, Jeg sender over dem både sverd, hungersnød og pest, og Jeg skal gjøre med dem som en gjør med råtne fiken som ikke er spiselige, fordi de er så dårlige. Jeg skal jage dem med sverd, hungersnød og pest. Jeg skal overgi dem til mishandling blant alle kongerikene på jorden. De skal bli til en forbannelse, til skrekk, til spott og hån blant alle folkeslagene Jeg har drevet dem bort til, fordi de ikke hørte på Mine Ord’, sier Herren, ‘dem jeg sendte ved Mine tjenere profetene, fra tidlig morgen sendte Jeg dem. Men dere ville ikke høre’, sier Herren. Men hør derfor Herrens Ord, alle dere som er bortført, dere Jeg har sendt fra Jerusalem til Babel. Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, om Ahab, Kolajas sønn, og Sidkia, Ma’asejas sønn, de som profeterer løgn for dere i Mitt navn: ‘Se, Jeg skal overgi dem i Nebukadnesars hånd, Babels konge, og han skal slå dem i hjel foran øynene på dere. Fra dem skal forbannelsen bli overtatt og brukt av alle dem av Juda som ble bortført, de som er i Babel, og de skal si: «Må Herren gjøre med deg som med Sidkia og Ahab, som kongen i Babel stekte på ilden.» For de har gjort den skammelige dårskapen i Israel, de har drevet hor med sine landsmenns koner, og de har talt løgnaktige ord i Mitt navn, noe Jeg ikke har befalt dem. Sannelig, Jeg vet det, og Jeg er vitne’, sier Herren. Du skal også tale til neklamitten Sjemaja og si: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Du har sendt brev i ditt eget navn til alt folket i Jerusalem, til presten Sefanja, Ma’asejas sønn, og til alle prestene og sagt: «Herren har gjort deg til prest i stedet for presten Jojada, for det skal være noen i Herrens hus som er tilsynsmenn over hver mann som har gått fra forstanden, men som likevel profeterer, så du setter ham i blokken og gapestokken. Nå, hvorfor har du ikke irettesatt Jeremia fra Anatot, han som profeterer for dere? For han har sendt brev til oss i Babel og sagt: ‘Dette kommer til å vare lenge. Bygg bare hus og bo der, plant hager og spis frukten fra dem!’»’» Presten Sefanja leste opp dette brevet mens profeten Jeremia hørte på. Da kom Herrens Ord til Jeremia, og det lød slik: «Send bud til alle dem som er i fangenskap, og si: Så sier Herren om neklamitten Sjemaja: ‘Fordi Sjemaja har profetert for dere uten at Jeg har sendt ham, og han har fått dere til å stole på løgn’, derfor sier Herren dette: ‘Se, Jeg skal straffe neklamitten Sjemaja og hans slekt. Ikke en eneste mann hos ham skal få leve blant dette folket, og han skal ikke få se det gode Jeg skal gjøre for Mitt folk’, sier Herren, ‘fordi han har forkynt frafall fra Herren.’» Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Skriv ned i en bok alle de ordene som Jeg har talt til deg. For se, de dager kommer’, sier Herren, ‘da Jeg skal føre Mitt folk Israel og Juda tilbake fra fangenskapet’, sier Herren. ‘Jeg skal føre dem tilbake til det landet Jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie.’» Dette er de ordene som Herren talte om Israel og Juda. For så sier Herren: «Vi har hørt en skjelvende røst, den vitner om redsel og ikke om fred. Spør nå og se etter om en mann kan føde barn? Hvorfor ser Jeg da hver eneste mann med hendene på hoftene, lik en kvinne som skal føde, og hvorfor er alle blitt likbleke i ansiktet? Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst ut av den. For på den dagen skal det skje», sier Hærskarenes Herre: «Jeg skal bryte hans åk i stykker og løfte det av din nakke, og dine bånd skal Jeg rive av. Fremmede skal ikke mer gjøre ham til slave. Men de skal tjene Herren sin Gud og David sin konge, som Jeg skal reise opp for dem. Frykt derfor ikke, du Min tjener Jakob», sier Herren, «bli ikke forferdet, Israel! For se, Jeg skal frelse deg fra det fjerne, og din slekt fra det landet der de ble bortført. Jakob skal vende tilbake, ha ro og trygghet, og ingen skal skremme ham. For Jeg er med deg», sier Herren, «for å frelse deg. Når Jeg fullstendig utsletter alle folkeslagene Jeg har spredt deg iblant, skal Jeg likevel ikke utslette deg. Men Jeg skal tukte deg etter den rette dom, og ikke la deg slippe ustraffet.» For så sier Herren: «Din skade er ulegelig, ditt sår er håpløst. Det er ingen som kan føre din sak, for verkesåret ditt finnes det intet legemiddel. Alle dine elskere har glemt deg. De søker deg ikke. For Jeg har såret deg slik en fiende blir såret, slik den grusomme tukter, for din misgjerning er stor, og dine synder er mange. Hvorfor gråter du over din skade, over din ulegelige smerte? Fordi din misgjerning er stor og dine synder er mange, har Jeg gjort dette mot deg. Derfor skal alle de som fortærer deg, selv bli fortært! Alle dine motstandere, hver eneste en av dem, skal føres i fangenskap. De som plyndrer deg, skal selv bli plyndret, og alle de som gjør deg til bytte, skal Jeg gjøre til bytte. For Jeg skal igjen gi deg legedom. Jeg skal lege alle dine sår», sier Herren. «For de kaller deg et utskudd og sier: ‘Dette er Sion, ingen spør etter henne.’» Så sier Herren: «Se, Jeg skal gjøre ende på fangenskapet for Jakobs telt og vise barmhjertighet over hans boliger. Byen skal bygges opp igjen på sin egen ruinhaug, og borgen skal stå på sitt rette sted. Derfra skal det komme lovprisning og gledesrop. Jeg skal gjøre dem tallrike, og de skal ikke bli færre. Jeg skal også gi dem ære, og de skal ikke gjøres små. Hans sønner skal være som i den eldste tid, hans forsamling skal bli grunnfestet for Mitt ansikt. Jeg skal straffe alle som undertrykker ham. Hans Fyrste skal komme ut fra ham, og hans Hersker skal komme fra hans egen midte. Jeg skal la Ham komme nær, og Han skal komme nær til Meg. For hvem er Denne som gir sitt hjerte som løsepenge for å komme nær til Meg?» sier Herren. «Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Se, Herrens storm går fram med vrede, en feiende vind. Den virvler ned over den ugudeliges hode. Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført sitt hjertes råd. I de siste dager skal dere forstå dette. På den tiden», sier Herren, «skal Jeg være Gud for alle Israels slekter, og de skal være Mitt folk.» Så sier Herren: «Folket som overlevde sverdet, fant nåde i ødemarken, Israel, Jeg går for å gi ham hvile.» Herren har vist seg for meg fra den eldste tid og sagt: «Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt Min miskunn mot deg vare. Igjen skal Jeg bygge deg opp, og du skal bli bygd opp igjen, du jomfru, Israel. Du skal igjen bli prydet med dine tamburiner, og gå ut i dansen med dem som gleder seg. Du skal igjen plante vingårder på Samarias fjell. De som planter, skal plante og spise av dem som vanlig mat. For det skal komme en dag da vaktmennene skal rope på Efraimfjellet: ‘Stå opp, og la oss gå opp til Sion, til Herren vår Gud.’» For så sier Herren: «Bryt ut i jubel for Jakob med glede og rop med fryd over den fremste blant folkeslagene. Forkynn, lovpris og si: ‘Herre, frels Ditt folk, Israels rest!’ Se, Jeg skal føre dem fra landet i nord og samle dem fra jordens ytterste ender. Blant dem er det både blinde og lamme, en kvinne med barn og en som har fødselsveer. Sammen er de en stor folkemengde som vender tilbake. Gråtende skal de komme, og mens de ber om nåde, skal Jeg lede dem. Jeg vil la dem komme til elver med rennende vann, på en rett vei hvor de ikke skal snuble. For Jeg er Far for Israel, og Efraim er Min førstefødte.» Hør Herrens Ord, dere folkeslag. Forkynn det for fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle ham, og Han skal vokte ham slik en hyrde vokter sin flokk. For Herren har forløst Jakob og løskjøpt ham fra hans hånd som er sterkere enn ham selv. «Derfor skal de komme og juble på Sions høyde, de skal stråle på grunn av Herrens godhet, over hvete, most og olje, over de unge blant småfeet og storfeet. Deres sjel skal være som en vannrik hage, og de skal ikke lenger lide nød. Da skal jomfruen glede seg i dansen, og de unge mennene sammen med de gamle. For Jeg skal vende deres sorg til glede, Jeg skal trøste dem og gi dem glede i stedet for sorg. Jeg skal fylle prestenes sjel med det fete, og Mitt folk skal bli mettet med Min godhet», sier Herren. Så sier Herren: «En røst høres i Rama, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn, og hun nekter å la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer.» Så sier Herren: «Hold din røst tilbake fra å gråte, la ikke dine øyne felle flere tårer! For ditt arbeid skal få sin lønn», sier Herren, «de skal vende tilbake fra fiendens land. Det er håp for din framtid», sier Herren, «for barna skal komme tilbake til sitt land. Jeg har sannelig hørt Efraim sørge over seg selv: ‘Du har tuktet meg, ja, jeg ble tuktet som en utemmet ungokse. Omvend meg Du, så blir jeg omvendt, for Du er Herren min Gud. Sannelig, etter at jeg hadde vendt meg bort, angrer jeg. Etter at jeg har fått forstand, slår jeg meg på låret. Jeg ble til skamme, ja, jeg ble ydmyket, for jeg bærer min ungdoms vanære.’ Er Efraim min dyrebare sønn? Er han et barn til velbehag? For selv om Jeg ofte måtte tale imot ham, må Jeg sannelig huske på ham igjen. Derfor blir Jeg rørt i Mitt indre for hans skyld. Jeg skal sannelig vise ham barmhjertighet», sier Herren. «Reis deg varder langs veien, sett opp veivisere! La ditt hjerte være rettet inn på hovedveien, den veien du gikk på før. Vend tilbake, du jomfru, Israel! Vend tilbake til disse byene som er dine. Hvor lenge vil du halte til begge sider, du frafalne datter? For Herren skaper noe nytt i landet, kvinnen skal omslutte den mektige mann.» Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «De skal igjen tale slik i Judas land og byene der, når Jeg fører fangene tilbake: ‘Herren velsigne deg, du rettferdighetens bolig og du hellighetens berg!’ I Juda og alle byene der skal de bo sammen, både bønder og gjetere som går ut med flokkene. For Jeg styrker rikelig den trette sjel, og Jeg metter hver utmattet sjel.» Etter dette våknet jeg og så meg omkring, og min søvn hadde vært søt for meg. «Se, dager kommer», sier Herren, «da Jeg skal så ut mennesker og dyr i Israels hus og Judas hus. Det skal bli slik: Som Jeg har våket over dem for å rykke opp, rive ned, bryte ned, ødelegge og skade, slik skal Jeg også våke over dem for å bygge og plante», sier Herren. «I de dager skal de ikke lenger si: ‘Fedrene spiste sure druer, og barna får dårlige tenner.’ Men hver mann skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som spiser de sure druene, skal få dårlige tenner. Se, det kommer dager», sier Herren, «da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakten Jeg sluttet med deres fedre på den dagen Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. De brøt Min pakt, selv om Jeg var deres ektemann», sier Herren. «Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager», sier Herren: «Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sin neste og hver mann sin bror og si: ‘Kjenn Herren!’ For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største», sier Herren. «Jeg skal tilgi deres misgjerning, og deres synd skal Jeg ikke minnes mer.» Så sier Herren, Han som ga solen til lys om dagen og lover for månen og stjernene så de skulle lyse om natten. Det er Han som rører opp havet, så bølgene buldrer. Hærskarenes Herre er Hans navn. «Hvis disse lovene blir borte for Mitt åsyn», sier Herren, «da skal også Israels slekt bli borte og ikke lenger være et folkeslag for Mitt åsyn alle dager.» Så sier Herren: «Hvis himmelen kan måles der oppe og jordens grunnvoller bli utforsket der nede, da skal også Jeg forkaste hele Israels slekt for alt det de har gjort», sier Herren. «Se, dager kommer», sier Herren, «da byen skal bygges for Herren, fra Hananeltårnet til Hjørneporten. Målesnoren skal strekkes videre rett fram over Garebhaugen. Så skal den bøyes mot Goa. Hele dalen med likene og asken og alle markene helt til Kedronbekken, til hjørnet av Hesteporten mot øst, skal være hellig for Herren. Det skal aldri i evighet bli rykket opp eller revet ned igjen.» Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i det tiende regjeringsåret til Sidkia, kongen av Juda, som samtidig var Nebukadnesars attende regjeringsår. Den gangen var Jerusalem beleiret av hæren til Babels konge, og profeten Jeremia var sperret inne i vaktgården, i huset til kongen av Juda. For Sidkia, kongen av Juda, hadde sperret ham inne og sagt: «Hvorfor profeterer du og sier: ‘Så sier Herren: «Se, Jeg gir denne byen i babylonerkongens hånd, og han skal innta den? Sidkia, kongen av Juda, skal ikke slippe unna kaldeernes hånd, men han skal sannelig bli overgitt i babylonerkongens hånd. Han skal tale med ham ansikt til ansikt og se ham øye til øye. Så skal han føre Sidkia til Babel, og der skal han være til Jeg tar Meg av ham, sier Herren. Selv om dere strider mot kaldeerne, skal dere ikke lykkes.»’» Jeremia sa: «Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: ‘Se, Hanamel, sønn av din onkel Sjallum, skal komme til deg og si: «Kjøp marken min som er i Anatot, for du har rett til å løse den inn og kjøpe den.»’ Da kom sønn av onkelen min til meg i vaktgården, slik Herren hadde sagt, og sa til meg: ‘Jeg ber deg, kjøp marken min i Anatot i Benjamins land. For du har arverett, og du har også rett til å løse den inn. Kjøp den til deg selv!’ Da forsto jeg at dette var Herrens Ord. Da kjøpte jeg marken fra Hanamel, sønn av min onkel i Anatot, og jeg veide opp sølvet til ham, 17 sjekel sølv. Jeg undertegnet kontrakten og satte segl på det, tok vitner på det og veide sølvet på vekt. Så tok jeg kjøpekontrakten, både den som var beseglet med bestemmelsene og vilkårene, og den som var åpen. Jeg ga kjøpekontrakten til Baruk, sønn av Neria, sønn av Makseja, foran øynene på Hanamel, min fetter, og de vitnene som undertegnet kjøpekontrakten, og foran øynene på alle jødene som satt i vaktgården. Foran øynene på dem alle befalte jeg Baruk og sa: ‘Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Ta disse kjøpekontraktene, både denne kontrakten som er beseglet, og denne kontrakten som er åpen, og legg dem i en leirkrukke, for at de kan holde seg i mange dager.» For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Igjen skal hus og marker og vingårder kjøpes i dette landet.»’ Etter at jeg hadde gitt kjøpekontrakten til Baruk, Nerias sønn, ba jeg til Herren og sa: ‘Å, Herre Gud! Se, Du har dannet himmelen og jorden ved Din store kraft og ved Din utrakte arm. Det er ingenting som er for vanskelig for Deg. Du viser miskunnhet i 1000 slektsledd og gjengjelder fedrenes misgjerning i fanget på deres barn etter dem. Du er Den Store, Den Mektige Gud, Hærskarenes Herre er Hans navn. Du er stor i råd og mektig i gjerning, for Dine øyne er åpne for alle menneskebarnas veier, for å gi enhver igjen etter hans veier og etter frukten av hans gjerninger. Du gjorde tegn og undere i landet Egypt, og Du gjør det helt til denne dag både i Israel og blant andre mennesker. Du har gjort Deg et navn, slik det er i dag. Du førte Ditt folk Israel ut av landet Egypt ved tegn og under og med sterk hånd og utrakt arm. Du var meget fryktinngytende. Du ga dem dette landet, det Du sverget for deres fedre at Du ville gi dem, et land som flyter med melk og honning. De kom inn og tok det i eie, men de hørte ikke på Din røst og vandret ikke etter Dine lover. De fulgte ikke noe av det Du befalte dem å gjøre. Derfor har Du latt hele denne onde ulykken ramme dem. Se beleiringsvollene! De har kommet helt opp til byen så de kan innta den. Byen har blitt overgitt i kaldeernes hånd. De angriper den ved sverd, hungersnød og pest. Det Du selv har talt, er skjedd. Se, Du ser det selv! Likevel sa Du til meg, Herre Gud: «Kjøp den marken for sølvpenger og ta vitner på det!» Men byen er overgitt kaldeernes hånd.’» Da kom Herrens Ord til Jeremia, og det lød slik: «Se, Jeg er Herren, alt kjøds Gud. Er det noe som er for vanskelig for Meg?» Derfor sier Herren: «Se, Jeg overgir denne byen i kaldeernes hånd og i Nebukadnesars hånd, Babels konge, og han skal innta den. Kaldeerne som angriper denne byen, skal komme og sette ild på den og brenne den opp, sammen med husene der de har ofret røkelse til Ba’al og utøst drikkoffer for andre guder på takene, så de gjorde Meg rasende. For fra sin ungdom av har Israels barn og Judas barn bare gjort det som er ondt i Mine øyne. For Israels barn har bare gjort Meg rasende ved sine henders gjerning», sier Herren. «For denne byen har vært Meg til vrede og harme fra den dagen de bygde den, og helt til denne dag. Derfor må Jeg ta den bort fra Mitt åsyn, på grunn av all den ondskapen som Israels barn og Judas barn har gjort. De har gjort Meg rasende, de, deres konger, ledere, prester og profeter, Judas menn og de som bor i Jerusalem. De vendte Meg ryggen og ikke ansiktet. Selv om Jeg lærte dem, ja fra tidlig om morgenen lærte Jeg dem, så hørte de likevel ikke og tok i mot rettledning. Men de satte opp sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så de gjorde det urent. De bygde offerhauger for Ba’al i Ben-Hinnomdalen, så de kunne la sine sønner og sine døtre gå gjennom ilden for Molok, noe Jeg ikke har befalt dem. Det kom ikke opp i Mitt hjerte at de skulle gjøre denne avskyeligheten for å få Juda til å synde på denne måten. Om denne byen sier dere: ‘Den skal bli overgitt i babylonerkongens hånd, ved sverd, hungersnød og pest.’ Derfor sier Herren Israels Gud nå om denne byen: Se, Jeg samler dem fra alle de landene som Jeg drev dem bort til i Min vrede, i Min harme og i stort sinne. Jeg skal føre dem tilbake til dette stedet, og Jeg vil la dem bo trygt. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal Jeg gi dem ett hjerte og én vei, så de kan frykte Meg alle dager, til det beste for dem selv og for deres barn etter dem. Jeg skal slutte en evig pakt med dem om at Jeg ikke skal slutte å gjøre godt imot dem. Men Jeg skal legge Min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra Meg. Ja, Jeg skal fryde Meg over dem, så Jeg gjør godt imot dem, og Jeg skal i sannhet plante dem i dette landet, av hele mitt hjerte og av hele Min sjel.» For så sier Herren: «Slik Jeg har ført hele denne store onde ulykken over dette folket, slik skal Jeg føre over dem alt det gode som Jeg har lovt dem. Marker skal kjøpes i dette landet, og dere skal si om det: ‘Det er lagt øde, uten mennesker og dyr. Det er blitt overgitt i kaldeernes hånd.’ De skal kjøpe marker for sølvpenger, undertegne kontrakter og forsegle dem. De skal ta vitner i Benjamins land, på stedene rundt Jerusalem, i byene i Juda, i byene i fjellene, i byene i lavlandet og i byene i Sør. For Jeg skal gjøre slutt på fangenskapet deres», sier Herren. Igjen kom Herrens Ord til Jeremia, mens han fremdeles var innesperret i vaktgården, og det lød slik: «Så sier Herren som har dannet henne, Herren som har formet henne, så Han kunne grunnfeste henne, Herren er Hans navn: ‘Kall på Meg, så skal Jeg svare deg og vise deg store og ufattelige ting, ting du ikke kjenner.’ For så sier Herren, Israels Gud, om husene i denne byen og husene til Judas konger, som er revet ned for å gi vern mot beleiringsvollene og sverdet: ‘De kommer for å stride mot kaldeerne, men det fører bare til at stedene deres blir fylt av likene til de menn Jeg skal slå i hjel i Min vrede og Min harme. Jeg har skjult Mitt ansikt for denne byen på grunn av all deres ondskap. Se, Jeg får hennes sår til å gro og gir legedom. Jeg helbreder dem og åpenbarer for dem en rikdom av fred og sannhet. Jeg skal føre de bortførte av Juda tilbake og de bortførte fangene av Israel, og Jeg skal gjenoppbygge dem slik som ved begynnelsen. Jeg skal rense dem fra all den misgjerning som de har gjort og syndet mot Meg, og Jeg skal tilgi alle de misgjerninger som de har gjort og syndet mot Meg og alle lovbruddene mot Meg. Da skal hun være Meg et navn til fryd, lovprisning og ære for alle folkeslagene på jorden, når de får høre om alt det gode Jeg gjør for dem. De skal frykte og skjelve for all den godheten og all den freden Jeg skal gi henne.’ Så sier Herren: ‘Dere sier om dette stedet: «Det er øde, uten mennesker og dyr.» Men på dette stedet, i byene i Juda, på gatene i Jerusalem som ligger øde, uten mennesker, uten noen som bor der og uten dyr, der skal det igjen høres lyden av fryd og røsten av glede, lyden av brudgom og lyden av brud, røsten av de som sier: «Pris Hærskarenes Herre, for Herren er god, for Hans barmhjertighet varer evig.» De skal komme med takkoffer til Herrens hus. For Jeg skal gjøre ende på landets fangenskap, som i begynnelsen’, sier Herren. Så sier Hærskarenes Herre: ‘På dette stedet som ligger øde, uten mennesker og dyr, og i alle byene der, skal det igjen være beiter der gjeterne kan la flokkene sine legge seg til hvile. I byene i fjellene, i lavlandet, i Sør og i Benjamins land, på stedene rundt Jerusalem og i byene i Juda skal flokkene igjen gå forbi, mens han som teller dem, har hånd med dem’, sier Herren. ‘Se, de dager kommer’, sier Herren, ‘da Jeg skal stadfeste det gode Jeg har lovt Israels hus og Judas hus: I de dager og på den tiden skal Jeg la Rettferdighetens Spire spire fram fra David. Han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst, og Jerusalem bo trygt. Og dette er navnet hun skal kalles med: HERREN, VÅR RETTFERDIGHET.’ For så sier Herren: ‘David skal aldri mangle en mann til å sitte på tronen til Israels hus. Heller ikke skal de levittiske prestene mangle noen mann til å bære fram brennoffer for Mitt ansikt, til å la grødeofferet gå opp i røyk og ofre slaktoffer alle dager.’» Herrens Ord kom til Jeremia, og det lød: «Så sier Herren: ‘Hvis dere kan bryte Min pakt med dagen og Min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt til rette tid, da skal også Min pakt med Min tjener David bli brutt, så han ikke skal få en sønn som skal være konge på hans trone. Da skal også Min pakt med Mine tjenere levittene, prestene, bli brutt. Men slik himmelens hærskare ikke kan telles, og sanden ved havet ikke kan måles, slik skal Jeg gjøre dem tallrike, Min tjener Davids slekt og levittene som tjener Meg.’» Igjen kom Herrens Ord til Jeremia, og det lød slik: «Har du ikke lagt merke til hva dette folket har talt da de sa: ‘De to slektene som Herren hadde utvalgt, har Han også forkastet.’ Slik har de foraktet Mitt folk, som om det aldri mer skulle være et folkeslag i deres øyne. Så sier Herren: ‘Hvis ikke Min pakt med dagen og natten står fast, og hvis Jeg ikke har fastsatt lover for himmelen og jorden, da skal Jeg også forkaste Jakobs slekt og Min tjener David, så Jeg ikke skal ta noen av hans slekt til å være herskere over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Men Jeg skal gjøre ende på deres fangenskap, og Jeg skal forbarme Meg over dem.’» Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, da Nebukadnesar, Babels konge, hele hans hær, alle kongerikene på jorden under hans herredømme og alle folkene stred mot Jerusalem og alle byene hennes. Han sa: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Gå og tal til Sidkia, kongen av Juda, og si til ham: «Så sier Herren: ‘Se, Jeg skal overgi denne byen i babylonerkongens hånd, og han skal sette fyr på den og brenne den opp. Selv skal du ikke unnslippe fra hans hånd, men du skal sannelig bli grepet og overgitt i hans hånd. Dine øyne skal se øynene til Babels konge, og han skal snakke med deg ansikt til ansikt, og du skal dra til Babel.’»’ Men hør likevel ordet fra Herren, du Sidkia, kongen av Juda! Så sier Herren om deg: ‘Du skal ikke dø for sverd. Du skal dø i fred. Slik de brente røkelse for dine fedre, de tidligere kongene som var før deg, slik skal de brenne røkelse for deg og holde klage over deg, og de skal si: «Ve, Herre!»’ For dette ordet har Jeg talt», sier Herren. Da talte profeten Jeremia alle disse ordene til Sidkia, kongen av Juda, i Jerusalem mens babylonerkongens hær kriget mot Jerusalem og mot alle byene i Juda som ennå var igjen, mot Lakisj og Aseka, for bare disse befestede byene var igjen av byene i Juda. Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at kong Sidkia hadde sluttet en pakt med hele folket i Jerusalem om å rope ut frihet for dem: «Hver mann skulle sette sin slave og slavekvinne fri om det var en hebraisk mann eller kvinne, så ingen skulle holde sin jødiske bror som slave. Da alle lederne og hele folket som hadde inngått denne pakten, hørte at hver enkelt skulle sette sin slave og slavekvinne fri, og at ingen skulle holde dem som slaver mer, adlød de dette og lot dem gå. Men etterpå ombestemte de seg og tvang slavene og slavekvinnene til å vende tilbake, dem de hadde satt fri, og de førte dem inn i slaveriet igjen, som slaver og slavekvinner. Derfor kom Herrens Ord til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren, Israels Gud: «Jeg sluttet en pakt med deres fedre på den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt, ut av slavehuset, og Jeg sa: ‘Når syv år er omme, skal hver mann sette fri sin hebraiske bror som er blitt solgt til deg. Har han tjent deg i seks år, skal du la ham gå fra deg og være fri. Men deres fedre verken hørte på Meg eller bøyde sitt øre til Meg. Men i dag vendte dere om og gjorde det som var rett i Mine øyne, hver mann forkynte frihet for sin neste. Dere sluttet en pakt for Mitt ansikt i det huset som er kalt ved Mitt navn. Men så vendte dere om igjen og vanhelliget Mitt navn. Hver av dere førte sin slave og slavekvinne tilbake, dem dere hadde satt fri så de kunne råde over seg selv. Men dere førte dem tilbake til slaveriet igjen og tvang dem til å være deres slaver og slavekvinner.’ Derfor sier Herren: ‘Dere har ikke hørt på Meg så dere har forkynt frihet, hver enkelt til sin bror og til sin neste. Se, også Jeg forkynner frihet for dere’, sier Herren, ‘til sverd, pest og hungersnød! Jeg skal gjøre dere til en skrekk blant alle kongerikene på jorden. De mennene som har overtrådt Min pakt, de som ikke har oppfylt ordene i den pakten de sluttet for Mitt ansikt, skal Jeg gjøre med som med kalven de skar i to stykker og gikk mellom stykkene av, høvdingene i Juda og Jerusalem, hoffmennene, prestene og alt folket i landet, de som gikk mellom stykkene av kalven. Ja, Jeg skal overgi dem i fienders hånd og i hånden på dem som står dem etter livet. Likene av dem skal bli til mat for fuglene under himmelen og villdyrene på jorden. Jeg skal overgi Sidkia, kongen av Juda, og lederne hans i deres fienders hånd, i hånden på dem som står dem etter livet og i hånden på babylonerkongens hær, han som nå har dratt tilbake fra dere. Se, Jeg skal befale’, sier Herren, ‘og la dem vende tilbake til denne byen. De skal gå til angrep mot den, innta den, og brenne den opp. Jeg skal legge byene i Juda øde uten at det er noen som bor der.’» Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i dagene til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, og det lød slik: «Gå til rekabittenes hus, tal til dem og før dem inn i Herrens hus, inn i et av rommene, og gi dem vin å drikke!» Da tok jeg Ja’asanja, sønn av Jeremia, sønn av Habasinja, hans brødre og alle hans sønner og hele rekabittenes hus, og jeg førte dem inn i Herrens hus, inn i rommet som tilhørte sønnene til Hanan, Jigdaljas sønn, den Guds mann, som var like ved rommet til lederne, over rommet til Ma’aseja, Sjallums sønn, dørvokteren. Så satte jeg krukker fulle av vin og begre fram for sønnene av rekabittenes hus. Jeg sa til dem: «Drikk vin!» Men de sa: «Vi vil ikke drikke vin, for Jonadab, Rekabs sønn, vår far, befalte oss og sa: ‘Dere skal aldri noensinne drikke vin, verken dere eller deres barn. Dere skal ikke bygge hus, så såkorn eller plante vingård, og dere skal heller ikke eie noe av dette. Men alle deres dager skal dere bo i telt, for at dere kan leve lengre i det landet dere bor som fremmede.’ Så lød vi røsten til Jonadab, Rekabs sønn, vår far, i alt det han befalte oss, at verken vi, våre koner, våre sønner eller våre døtre skulle drikke vin alle våre dager. Heller ikke skulle vi bygge oss hus å bo i. Vi har heller ikke vingård og åker eller sår korn. Men vi har bodd i telt og har vært lydige og gjort alt det vår far Jonadab befalte oss. Men da Nebukadnesar, Babels konge, kom opp og inn i landet, sa vi: ‘Kom, la oss dra inn i Jerusalem og slippe unna kaldeernes og syrernes hærer.’ Derfor bor vi nå i Jerusalem.» Da kom Herrens Ord til Jeremia, og det lød slik: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Gå og si til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem: ‘Vil dere ikke ta imot rettledning, så dere kan høre på Mine Ord?’ sier Herren. ‘De holdt ordene til Jonadab, Rekabs sønn, han som befalte sine sønner at de ikke skulle drikke vin. For til denne dag drikker de ikke vin, de har vært lydige mot sin fars befaling. Men selv om Jeg har talt til dere, fra tidlig morgen har Jeg talt, lød dere Meg ikke. Jeg sendte også alle tjenerne Mine, profetene, til dere, ja fra tidlig morgen sendte Jeg dem og sa: «Vend nå om, hver mann fra sin onde vei og bedre deres gjerninger! Følg ikke andre guder for å dyrke dem. Da skal dere få bo i det landet Jeg har gitt dere og deres fedre. Men dere bøyde ikke deres øre til, og dere ville ikke høre på Meg. Sannelig, sønnene til Jonadab, Rekabs sønn, har holdt befalingen fra sin far, det han befalte dem, men dette folket har ikke hørt på Meg.»’ Derfor, så sier Herren, Hærskarenes Gud, Israels Gud: ‘Se, over Juda og over alle som bor i Jerusalem, skal Jeg føre hele den onde ulykken Jeg har forkynt mot dem, fordi Jeg har talt til dem, men de har ikke hørt, og Jeg har ropt på dem, men de har ikke svart.’» Til rekabittenes hus sa Jeremia: «Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Fordi dere hørte på befalingen til deres far, Jonadab, og har holdt alle hans befalinger og gjort etter alt det han befalte dere’, derfor sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, ‘skal det aldri mangle en mann av Jonadab, Rekabs sønn, som står for Mitt ansikt.’» I det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, skjedde det at dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: «Ta en bokrull og skriv på den alle de ordene Jeg har talt til deg om Israel, Juda og alle folkeslagene, fra den dagen Jeg talte til deg i Josjias dager og helt til denne dag. Det kan være at Judas hus vil høre om all den onde ulykken Jeg har tenkt å føre over dem, så hver av dem kan vende om fra sin onde vei, så Jeg kan tilgi deres misgjerning og deres synd.» Da kalte Jeremia på Baruk, Nerias sønn. Baruk skrev ned i en bokrull det Jeremia sa, alle de Herrens Ord som Han hadde talt til ham. Jeremia befalte Baruk og sa: «Jeg er stengt inne, jeg kan ikke gå inn i Herrens hus. Derfor skal du gå og lese Herrens Ord fra bokrullen som du har skrevet etter det jeg sa. Les det så folket hører i Herrens hus på fastedagen! Du skal også lese det så hele Juda hører, de som kommer fra byene sine. Det kan være at de vil komme med bønn om nåde for Herrens ansikt og at de vil vende om, hver fra sin onde vei. For stor er den vreden og harmen som Herren har uttalt over dette folket.» Baruk, Nerias sønn, gjorde alt slik profeten Jeremia befalte ham. Han leste opp Herrens Ord fra boken i Herrens hus. I det femte regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, i den niende måneden, skjedde det at de utropte en faste for Herrens ansikt for hele folket i Jerusalem og for hele folket som kom til Jerusalem fra byene i Juda. I Herrens hus leste Baruk Jeremias ord opp fra boken, i rommet til Gemarja, statsskriveren Sjafans sønn, i den øvre forgården ved inngangen til den nye porten i Herrens hus, mens hele folket hørte. Da Mikaja, sønn av Gemarja, sønn av Sjafan, hørte alle Herrens Ord fra boken, gikk han ned til kongens hus, inn i rommet til statsskriveren. Der satt alle lederne, statsskriveren Elisjama, Delaja, Sjemajas sønn, Elnatan, Akbors sønn, Gemarja, Sjafans sønn, Sidkia, Hananjas sønn, og alle de andre lederne. Da kunngjorde Mikaja for dem alle de ordene han hadde hørt da Baruk leste boken mens folket hørte. Derfor sendte alle lederne Jehudi, sønn av Sjelemja, sønn av Kusji, til Baruk for å si: «Den bokrullen du leste fra mens folket hørte, skal du ta med i hånden og komme hit!» Baruk, Nerias sønn, tok så bokrullen med i hånden og kom til dem. De sa til ham: «Sett deg nå ned og les opp fra den mens vi hører.» Så leste Baruk den opp mens de hørte. Da de hadde hørt alle ordene, så de engstelig på hverandre, hver mot sin neste, og sa til Baruk: «Vi skal sannelig fortelle kongen alle disse ordene.» De spurte Baruk: «Fortell oss nå, hvordan skrev du ned alle disse ordene som han sa?» Da svarte Baruk dem: «Han dikterte alle disse ordene muntlig for meg, og jeg skrev dem ned i boken med blekk.» Da sa lederne til Baruk: «Gå og gjem dere, du og Jeremia! La ingen vite hvor dere er!» De gikk til kongen, inn i forgården. Men de la bokrullen i forvaring i rommet til statsskriveren Elisjama, og de fortalte alle disse ordene mens kongen hørte. Da sendte kongen Jehudi av sted for å hente bokrullen, og han tok den fra rommet til statsskriveren Elisjama. Jehudi leste den opp mens kongen hørte og mens alle lederne hørte, de som sto ved siden av kongen. Kongen satt i vinterhuset, for det var i den niende måneden. Han hadde en ild brennende i et fyrfat foran seg. Da Jehudi hadde lest tre eller fire spalter, skar han den over med skriverens kniv og kastet den på ilden i fyrfatet. Slik gikk det helt til hele bokrullen var brent opp av ilden i fyrfatet. Likevel ble de ikke forferdet, og de flerret heller ikke klærne sine, verken kongen eller noen av tjenerne hans som hørte alle disse ordene. Dette skjedde selv om Elnatan, Delaja og Gemarja bønnfalt kongen om ikke å brenne bokrullen. Men han ville ikke høre på dem. Kongen befalte Jerakme’el, kongens sønn, Seraja, Asriels sønn, og Sjelemja, Abde’els sønn, å gripe skriveren Baruk og profeten Jeremia, men Herren skjulte dem. Etter at kongen hadde brent bokrullen der Baruk hadde skrevet ned ordene som Jeremia hadde sagt, kom Herrens Ord til Jeremia, og det lød slik: «Ta deg en annen bokrull og skriv ned alle de ordene som sto på den første bokrullen fra begynnelsen, den bokrullen Jojakim, kongen av Juda, brente opp. Du skal si til Jojakim, kongen av Juda: Så sier Herren: ‘Du brente opp denne bokrullen og sa: «Hvorfor har du skrevet på den at Babels konge skal komme og ødelegge dette landet og la både mennesker og dyr bli utryddet herfra?» Derfor’, så sier Herren om Jojakim, kongen av Juda: ‘Han skal ikke ha noen som skal sitte på Davids trone, og hans døde kropp skal kastes ut til dagens hete og nattens frost. Jeg skal straffe både ham, hans slekt og hans tjenere for deres misgjerning. Over dem som bor i Jerusalem og over mennene fra Juda, skal Jeg føre hele den onde ulykken Jeg har forkynt over dem. Men de hørte ikke etter.’» Da tok Jeremia en annen bokrull og ga den til skriveren Baruk, Nerias sønn. I den skrev han ned alle de ordene Jeremia sa og som sto i den boken som Jojakim, kongen av Juda, hadde satt fyr på og brent opp. I tillegg til dem ble det tillagt mange lignende ord. Kong Sidkia, Josjias sønn, ble konge i stedet for Konja, Jojakims sønn, som Nebukadnesar, Babels konge, gjorde til konge i landet Juda. Men verken han eller tjenerne hans eller folket i landet hørte på Herrens Ord, som Han talte ved profeten Jeremia. Kong Sidkia sendte Jehukal, Sjelemjas sønn, og presten Sefanja, Ma’asejas sønn, til profeten Jeremia, og de sa: «Gå nå i forbønn til Herren vår Gud for oss!» Jeremia kom og gikk blant folket, for de hadde ennå ikke satt ham i fengsel. Da dro Faraos hær ut fra Egypt. Og da kaldeerne som beleiret Jerusalem, hørte om det, dro de bort fra Jerusalem. Så kom Herrens Ord til profeten Jeremia, og Han sa: Så sier Herren, Israels Gud: «Dette skal dere si til kongen av Juda som sendte dere til Meg for å spørre Meg: ‘Se, Faraos hær som har dratt ut for å hjelpe dere, skal vende tilbake til Egypt, sitt eget land. Da skal kaldeerne komme tilbake og angripe denne byen, innta den, sette fyr på den og brenne den opp.’ Så sier Herren: ‘Ikke bedra dere selv og si: «Kaldeerne skal sannelig dra bort fra oss», for de skal ikke dra bort. For selv om dere slo ned hele kaldeernes hær som angriper dere, og det bare ble hardt sårede menn igjen blant dem, så skulle hver enkelt av dem reise seg i teltet sitt og sette fyr på denne byen og brenne den opp.’» Da kaldeernes hær hadde trukket seg tilbake fra Jerusalem på grunn av Faraos hær, skjedde det at Jeremia gikk ut fra Jerusalem for å dra inn i Benjamins land og få sin arveeiendom blant folket der. Da han var i Benjamin-porten, sto det en vaktkommandør der, og hans navn var Jeria, sønn av Sjelemja, sønn av Hananja. Han grep profeten Jeremia og sa: «Du vil gå over til kaldeerne!» Da sa Jeremia: «Det er løgn. Jeg skal ikke gå over til kaldeerne.» Men han hørte ikke på ham. Jeria grep Jeremia og førte ham til lederne. Da ble lederne vrede på Jeremia, og de slo ham og satte ham i fengsel i huset til statsskriveren Jonatan. For de hadde gjort det om til et fengsel. Da Jeremia kom inn i fangehullet under kjellerhvelvet, og hadde vært der i mange dager, sendte kong Sidkia bud og hentet ham ut derfra. Kongen spurte ham i sitt hus i hemmelighet og sa: «Er det noe ord fra Herren?» Jeremia sa: «Det er det.» Så sa han: «Du skal bli overgitt i babylonerkongens hånd.» Deretter sa Jeremia til kong Sidkia: «Hvilken synd er det jeg har gjort mot deg, dine tjenere eller dette folket, siden dere har satt meg i fengselet? Hvor er profetene deres, de som profeterte for dere og sa: ‘Babels konge skal ikke komme imot dere eller mot dette landet?’ Derfor ber jeg deg nå, min herre konge, hør og ta imot min bønn om nåde innfor deg! La meg ikke føres tilbake til huset til statsskriveren Jonatan, for da kommer jeg til å dø der.» Da befalte kong Sidkia at de skulle sette Jeremia i varetekt i vaktgården, og at de hver dag skulle gi ham et stykke brød fra bakernes gate, inntil det var slutt på alt brødet i byen. Slik ble Jeremia i vaktgården. Sjefatja, Mattans sønn, Gedalja, Pasjkurs sønn, Jukal, Sjelemjas sønn, og Pasjkur, Malkias sønn, hørte de ordene som Jeremia hadde talt til hele folket, da han sa: «Så sier Herren: ‘Den som blir igjen i denne byen, skal dø for sverd, hungersnød og pest. Men den som går over til kaldeerne, skal få leve. Han skal få sin sjel til bytte og leve.’ Så sier Herren: ‘Denne byen skal sannelig bli overgitt til kongen over Babels hær, og han skal innta den.’» Derfor sa lederne til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen dø, for slik tar han motet fra de krigerne som er igjen i denne byen, og fra hele folket, når han taler slike ord til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, men bare ond ulykke.» Da sa kong Sidkia: «Se, han er i deres hånd. For kongen kan ikke gjøre noe imot dere.» Så tok de Jeremia og kastet ham i brønnen til Malkia, kongens sønn. Brønnen var i vaktgården. De firte Jeremia ned med et tau. I brønnen var det ikke noe vann, bare gjørme. Og Jeremia sank ned i gjørmen. Kusjitten Ebed-Melek, en mann blant hoffmennene som tjente i kongens hus, hørte at de hadde kastet Jeremia i brønnen. Kongen satt da i Benjamin-porten. Ebed-Melek gikk ut av kongens hus og sa til kongen: «Min herre konge! Disse mennene har handlet ondt med alt de har gjort med profeten Jeremia, ham de har kastet i brønnen. Han vil dø av sult der han er nå, for det er ikke mer brød i byen.» Da befalte kongen kusjitten Ebed-Melek og sa: «Ta 30 mann herfra under din kommando og dra så profeten Jeremia opp fra brønnen før han dør!» Da tok Ebed-Melek mennene under sin kommando og gikk inn i kongens hus, ned under skattkammeret, og tok noen utslitte klær og filler derfra og firte dem ned sammen med tauene til Jeremia i brønnen. Så sa kusjitten Ebed-Melek til Jeremia: «Jeg ber deg, legg disse utslitte klærne og fillene under armene dine, under tauene.» Og Jeremia gjorde det. De dro Jeremia opp med tauene og fikk ham ut av brønnen. Jeremia ble værende i vaktgården. Da sendte kong Sidkia bud og fikk hentet profeten Jeremia til seg ved den tredje inngangen i Herrens hus. Kongen sa til Jeremia: «Jeg vil spørre deg om noe. Skjul ikke noe for meg!» Jeremia sa til Sidkia: «Hvis jeg forteller deg det, kommer du da ikke helt sikkert til å drepe meg? Og hvis jeg gir deg råd, vil du ikke høre på meg.» Så sverget kong Sidkia i hemmelighet for Jeremia og sa: «Så sant Herren lever, Han som dannet vår sjel, jeg skal ikke drepe deg, og jeg skal ikke overgi deg til disse mennene som står deg etter livet.» Da sa Jeremia til Sidkia: «Så sier Herren, Hærskarenes Gud, Israels Gud: ‘Hvis du virkelig overgir deg til babylonerkongens ledere, da skal din sjel få leve. Denne byen skal ikke bli satt fyr på og brent opp, og du og ditt hus skal få leve. Men hvis du ikke overgir deg til babylonerkongens ledere, da skal denne byen bli overgitt i kaldeernes hånd. De skal sette fyr på den og brenne den opp, og du skal ikke slippe unna deres hånd.’» Men kong Sidkia sa til Jeremia: «Jeg frykter for de jødene som har gått over til kaldeerne, at de vil overgi meg i deres hånd, og at de skal mishandle meg.» Men Jeremia sa: «De skal ikke overgi deg. Jeg ber deg, lyd Herrens røst i alt det jeg taler til deg, så skal det gå deg godt, og din sjel skal få leve. Men hvis du nekter å overgi deg, da er dette det ordet Herren har vist meg: Se, alle de kvinnene som er blitt igjen i huset til kongen i Juda, skal føres ut til babylonerkongens ledere, og de skal si: ‘Dine betrodde venner har forledet deg og fått overtaket på deg. Da dine føtter sank i gjørmen, vendte de seg bort.’ Så skal de føre alle dine koner og alle dine barn ut til kaldeerne. Du skal ikke slippe unna deres hånd, men du skal bli tatt til fange av babylonerkongen. Denne byen skal bli satt fyr på og brent opp.» Da sa Sidkia til Jeremia: «La ikke en eneste mann få vite om disse ordene, da skal du sannelig dø. Men hvis lederne får høre at jeg har snakket med deg, og de kommer og sier til deg: ‘Fortell oss nå hva du har sagt til kongen. Skjul det ikke for oss, ellers skal vi drepe deg. Og hva har kongen sagt til deg’, da skal du svare dem: ‘Jeg la min bønn om nåde fram for kongen, om at han ikke måtte føre meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.’» Da kom alle lederne til Jeremia og spurte ham. Han svarte dem med alle de ordene som kongen hadde befalt ham. Så sluttet de å spørre ham, for saken var ikke blitt kjent. Jeremia ble i vaktgården helt til den dagen Jerusalem ble inntatt. Han var der da Jerusalem ble inntatt. I det niende regjeringsåret til Sidkia, kongen av Juda, i den tiende måneden, kom Nebukadnesar, Babels konge, og hele hans hær mot Jerusalem og beleiret den. I det ellevte regjeringsåret til Sidkia, i den fjerde måneden, på den niende dagen i måneden, brøt de inn i byen. Da kom alle lederne til babylonerkongen inn og satte seg i Midtporten: Nergal-Sareser av Samgar-Nebo, øverstkommanderende Sarsekim, og hærfører Nergal-Sareser, sammen med alle de andre lederne til babylonerkongen. Da Sidkia, kongen av Juda, og alle krigerne så dem, flyktet de og dro ut av byen om natten, gjennom kongens hage, ved porten mellom de to murene. Han dro ut langs veien over sletten. Men kaldeerhæren forfulgte dem og innhentet Sidkia på slettene ved Jeriko. Da de hadde tatt ham til fange, førte de ham opp til Nebukadnesar, Babels konge, til Ribla i landet Hamat, hvor han avsa dommen over ham. I Ribla drepte Babels konge Sidkias sønner mens han så på. Babels konge drepte også alle de fornemme mennene i Juda. Deretter lot han øynene på Sidkia stikkes ut og bandt ham med bronselenker for å føre ham av sted til Babel. Kaldeerne satte fyr på og brente kongens hus og husene til folket, og de rev ned Jerusalems murer. Resten av folket som var igjen i byen, og de som gikk over til ham, sammen med de andre av folket, bortførte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, som fanger til Babel. Men de fattige, de som ikke eide noe, lot Nebusaradan, kommandanten for livvakten, bli igjen i landet Juda. Samme dag ga han dem både vingårder og åkrer. Nebukadnesar, Babels konge, befalte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, om Jeremia, og sa: «Ta ham og hold selv øye med ham, og gjør ham ikke noe ondt! Men gjør med ham slik han selv sier til deg.» Nebusaradan, kommandanten for livvakten, sendte så rabsarisen Nebusjasban, rabmagen Nergal-Sareser og alle de øverste offiserene til babylonerkongen. De sendte noen for å hente Jeremia fra vaktgården og overga ham til Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, for at han skulle ta ham til sitt hus. Så ble han boende blant folket. Men Herrens Ord var kommet til Jeremia, mens han satt innestengt i vaktgården, og det lød: «Gå og tal til kusjitten Ebed-Melek og si: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Se, Jeg skal la Mine Ord komme over denne byen til en ond ulykke og ikke til det gode, og på den dagen skal de bli oppfylt rett foran ansiktet ditt. Men Jeg skal utfri deg på den dagen’, sier Herren, ‘og du skal ikke bli overgitt i hånden på de mennene du frykter. For Jeg skal sannelig redde deg, og du skal ikke falle for sverdet. Men du skal få ditt liv som bytte, fordi du har satt din lit til Meg’, sier Herren.» Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at Nebusaradan, kommandanten for livvakten, hadde latt ham dra fra Rama, da han hentet ham mens han var bundet i lenker iblant alle fangene fra Jerusalem og Juda, de som var bortført til Babel. Kommandanten for livvakten hentet Jeremia og sa til ham: «Herren din Gud har forkynt denne onde ulykken over dette stedet. Herren har latt det komme, og Han har gjort det Han sa. Fordi dere har syndet mot Herren og ikke hørt på Hans røst, derfor har dette kommet over dere. Og se, nå, i dag setter jeg deg fri fra lenkene du hadde rundt hendene. Hvis du synes godt om å dra med meg til Babel, så kom, så skal jeg holde øye med deg. Men hvis du synes ille om å dra med meg til Babel, så bli igjen her! Se, hele landet ligger foran deg. Hvor det er godt og rett i dine øyne å dra, bare dra dit!» Da Jeremia ennå ikke hadde gått tilbake, sa Nebusaradan: «Gå tilbake til Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, han babylonerkongen har utpekt til stattholder over byene i Juda, og bo hos ham blant folket eller gå dit hvor det enn er rett i dine øyne å gå.» Så ga kommandanten for livvakten ham forsyninger og en gave og lot ham gå. Jeremia dro til Gedalja, Ahikams sønn, og kom til Mispa, og han bodde hos ham blant folket som hadde blitt igjen i landet. Alle hærførerne omkring i landet, de og deres menn, hørte at babylonerkongen hadde utpekt Gedalja, Ahikams sønn, til stattholder i landet, og at både menn, kvinner, barn og de fattigste i landet, de som ikke var bortført som fanger til Babel, var blitt overgitt til ham. Da kom de til Gedalja i Mispa, både Ismael, Netanjas sønn, Johanan og Jonatan, Kareahs sønner, Seraja, Tanhumets sønn, sønnene til netofatitten Efai og Jesanja, som var sønn av en ma’akatitt, de og deres menn. Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, sverget for dem og deres menn og sa: «Frykt ikke for å tjene kaldeerne. Bo i landet og tjen Babels konge, så skal det gå dere godt. Og jeg skal bli boende i Mispa og stå til tjeneste for kaldeerne som kommer til oss. Men dere skal samle vin og sommerfrukt og olje og legge det i karene deres, og dere skal bli boende i byene dere har overtatt.» Alle jødene i Moab, blant ammonittene, i Edom og i alle landene hørte at Babels konge hadde latt en rest bli igjen av Juda, og at han hadde satt Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, over dem. Da vendte også alle disse jødene tilbake fra alle de stedene de hadde vært bortdrevet, og de kom til landet Juda, til Gedalja i Mispa, og de samlet rikelig med vin og sommerfrukt. Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne omkring i landet kom da til Gedalja i Mispa og sa til ham: «Vet du at Ba’alis, kongen over Ammons barn, har sendt Ismael, Netanjas sønn, for å ta livet av deg?» Men Gedalja, Ahikams sønn, trodde dem ikke. Da talte Johanan, Kareahs sønn, i hemmelighet til Gedalja i Mispa og sa: «Jeg ber deg, la meg dra og ta livet av Ismael, Netanjas sønn. Ingen skal få greie på det. Hvorfor skulle han ta livet av deg, så alle jødene som er samlet hos deg, skulle bli spredt omkring, og resten av Juda gå til grunne?» Men Gedalja, Ahikams sønn, sa til Johanan, Kareahs sønn: «Du skal ikke gjøre dette, for du taler løgn om Ismael.» I den sjuende måneden skjedde det at Ismael, sønn av Netanja, sønn av Elisjama, av kongelig slekt og en av kongens førere, kom med ti menn til Gedalja, Ahikams sønn, i Mispa. De holdt måltid sammen der i Mispa. Ismael, Netanjas sønn, og de ti mennene som var med ham, sto da fram og slo Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, med sverdet og drepte ham som babylonerkongen hadde utpekt til stattholder over landet. Ismael slo også ned alle jødene som var hos ham, det vil si hos Gedalja i Mispa, og kaldeerne, stridsmennene, som fantes der. På den andre dagen etter at han hadde drept Gedalja, mens det ennå ikke var noen som visste om det, kom det noen menn fra Sikem, fra Sjilo og fra Samaria, 80 menn som hadde raket skjegget og flerret klærne, og som hadde flerret seg opp. De hadde med seg grødeoffer og røkelse i hånden for å føre det til Herrens hus. Ismael, Netanjas sønn, gikk ut fra Mispa for å møte dem, og han gikk gråtende av sted. Da han møtte dem, sa han til dem: «Bli med til Gedalja, Ahikams sønn!» Slik skjedde det at de kom inn til sentrum av byen. Da drepte Ismael, Netanjas sønn, dem og kastet dem ned i brønnen, han og mennene som var sammen med ham. Men ti av mennene sa til Ismael: «Ikke drep oss, for vi har gjemt et lager av hvete, bygg, olje og honning ute på marken.» Derfor lot han være å drepe dem sammen med deres brødre. Brønnen der Ismael hadde kastet alle likene av de mennene han hadde drept på grunn av Gedalja, var den samme som kong Asa hadde lagd av frykt for Basja, Israels konge. Ismael, Netanjas sønn, fylte den med drepte. Deretter bortførte Ismael hele resten av folket som fanger. Det var de som var blitt igjen i Mispa, kongens døtre og hele folket som var igjen i Mispa, dem Nebusaradan, kommandanten over livvakten, hadde overgitt til Gedalja, Ahikams sønn. Ismael, Netanjas sønn, førte dem bort som fanger og dro av sted for å gå over til ammonittene. Men da Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hørte om alt det onde Ismael, Netanjas sønn, hadde gjort, tok de alle mennene og dro av sted for å gå til angrep mot Ismael, Netanjas sønn. De fant ham ved den store dammen i Gibeon. Slik skjedde det, da hele folket som var med Ismael, fikk se Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, ble de glade. Alt folket Ismael hadde bortført som fanger fra Mispa, snudde da om og kom tilbake og gikk over til Johanan, Kareahs sønn. Men Ismael, Netanjas sønn, slapp unna Johanan med åtte menn og dro til Ammons barn. Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, tok da med hele resten av folket fra Mispa. Det var dem han hadde vunnet tilbake fra Ismael, Netanjas sønn, etter at Ismael hadde slått i hjel Gedalja, Ahikams sønn. Det var både de mektige krigerne, kvinnene, barna og hoffmennene, dem han hadde ført tilbake fra Gibeon. De dro av sted og slo seg ned i herberget ved Kimham, som er like ved Betlehem, mens de var på vei for å nå fram til Egypt. Dette gjorde de på grunn av kaldeerne, for de fryktet for dem fordi Ismael, Netanjas sønn, hadde drept Gedalja, Ahikams sønn, han som babylonerkongen hadde utpekt til stattholder i landet. Alle hærførerne, Johanan, Kareahs sønn, og Jesanja, Hosjajas sønn, og hele folket, fra den minste til den største, gikk nå fram til profeten Jeremia og sa til ham: «Vi ber deg, ta imot vår bønn om nåde fra deg og gå i forbønn for oss til Herren din Gud for hele denne rest av folket, siden vi fra å være mange bare er noen få igjen, som du kan se. Be om at Herren din Gud vil fortelle oss hvilken vei vi skal gå, og hva vi må gjøre.» Da sa profeten Jeremia til dem: «Jeg har hørt. Sannelig, jeg vil gå i forbønn til Herren deres Gud som dere ber om. Det skal bli slik at hvert ord som Herren svarer dere, skal jeg forkynne for dere. Jeg skal ikke holde et eneste ord tilbake for dere.» Så sa de til Jeremia: «Herren skal være et sant og trofast vitne mellom oss, hvis vi ikke gjør etter hvert ord Herren din Gud sender til oss ved deg. Enten det er godt eller ondt, skal vi lyde røsten til Herren vår Gud, Ham vi sender deg til, for at det kan gå oss godt når vi lyder Herren vår Guds røst.» Etter ti dager skjedde det at Herrens Ord kom til Jeremia. Han kalte til seg Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham og hele folket, fra den minste til den største. Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud, Ham dere sendte meg til for å bære fram deres bønn om nåde for Hans ansikt: ‘Hvis dere fortsatt blir værende i dette landet, skal Jeg bygge dere opp og ikke rive dere ned, og Jeg skal plante dere og ikke rykke dere opp. For Jeg angrer den onde ulykken Jeg har ført over dere. Frykt ikke for kongen i Babel, ham dere er redde for. Frykt ikke for ham’, sier Herren, ‘for Jeg er med dere for å frelse dere og utfri dere fra hans hånd. Jeg skal vise dere barmhjertighet, så han skal ha barmhjertighet med dere og la dere vende tilbake til deres eget land. Men hvis dere sier: «Vi vil ikke bli værende i dette landet», og dere ikke vil lyde Herren deres Guds røst, men sier: «Nei, vi vil dra til landet Egypt, der vi skal slippe å se krig, ikke høre lyden av krigshornet og ikke være sultne etter brød. Der vil vi bo», da må dere nå høre Herrens Ord, Judas rest!’ Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Hvis dere virkelig vender deres ansikt mot den veien som går til Egypt, og dere drar av sted for å bo der, da skal det sverdet dere frykter for, innhente dere i landet Egypt. Hungersnøden som dere var så redde for, skal trenge seg på dere der i Egypt. Og der skal dere dø. Det skal skje: Alle de mennene som vender sitt ansikt mot Egypt for å bosette seg der, skal dø ved sverd, hungersnød og pest. Ingen av dem skal bli igjen eller unnslippe den onde ulykken Jeg skal føre over dem.’» For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Slik Min vrede og Min harme ble utøst over dem som bodde i Jerusalem, slik skal Min harme utøses over dere når dere kommer inn i Egypt. Dere skal bli til en besvergelse, en skrekk, en forbannelse og til hån. Dere skal ikke få se dette stedet mer.» Herren har sagt det til dere, Judas rest: Dra ikke til Egypt! Dere skal vite for visst at jeg har advart dere i dag. For dere for vill med fare for deres liv da dere sendte meg til Herren deres Gud og sa: «Gå i forbønn for oss til Herren vår Gud, og alt det Herren vår Gud sier, slik skal du forkynne for oss, og vi skal gjøre det.» I dag har jeg forkynt alt dette for dere, men dere har ikke lydt Herren deres Guds røst eller noe av alt det Han ved meg har sendt bud til dere om. Derfor skal dere nå vite for visst at dere skal dø ved sverd, hungersnød og pest på det stedet som dere ønsker å dra for å bosette dere der. Da Jeremia hadde sluttet å tale til hele folket alle Herren deres Guds Ord, dem Herren deres Gud hadde sendt ham til dem for å tale, alle disse ordene, skjedde det at Asarja, Hosjajas sønn, Johanan, Kareahs sønn, og alle de frekke mennene talte til Jeremia og sa: «Du taler løgn! Herren vår Gud har ikke sendt deg for å si: ‘Dere skal ikke dra til Egypt for å bosette dere der.’ Men Baruk, Nerias sønn, har satt deg opp mot oss for å overgi oss i kaldeernes hånd, slik at de kan drepe oss eller føre oss bort som fanger til Babel.» Johanan, Kareahs sønn, alle hærførerne og hele folket ville ikke høre på Herrens røst og bli igjen i landet Juda. Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne tok med hele resten av Juda, som hadde vendt tilbake fra alle folkeslagene de var bortdrevet til, for å bosette seg i landet Juda, både mennene, kvinnene, barna, kongens døtre og hver sjel som Nebusaradan, kommandanten for livvakten, hadde latt bli igjen hos Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, og profeten Jeremia og Baruk, Nerias sønn. Så dro de til landet Egypt, for de adlød ikke Herrens røst. De dro helt til Takpanhes. Da kom Herrens Ord til Jeremia i Takpanhes, og det lød slik: «Ta noen store steiner i hånden og gjem dem i leiren i brolegningen ved inngangen til Faraos hus i Takpanhes. Gjør dette rett for øynene på Judas menn. Si til dem: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Se, Jeg sender bud og henter Nebukadnesar, Babels konge, Min tjener, og Jeg skal sette hans trone over disse steinene som Jeg har gjemt. Han skal spenne ut sin tronhimmel over dem. Når han kommer, skal han slå landet Egypt. Hver den som er utpekt til døden, skal han overgi til døden, og hver den som er utpekt til fangenskapet, skal han overgi til fangenskapet, og hver den som er utpekt til sverdet, skal han overgi til sverdet. Jeg skal tenne en ild i husene til Egypts guder, og han skal brenne dem opp og føre dem bort som fanger. Han skal fylke landet Egypt omkring seg, slik en hyrde hyller seg i sin kappe, og han skal dra ut derfra i fred. Han skal også knuse støttene i Bet-Sjemesj i landet Egypt. Husene til egypternes guder skal han sette fyr på og brenne opp.’» Dette ordet kom til Jeremia om alle de jødene som bodde i landet Egypt og de som bodde i Migdol, i Takpanhes, i Nof og i landet Patros, og det lød slik: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Dere har sett all den onde ulykken Jeg førte over Jerusalem og over alle byene i Juda. Og se, i dag er de lagt øde, og det er ingen som bor i dem. Dette skjedde på grunn av det onde de gjorde, så de gjorde Meg rasende og gikk av sted for å brenne røkelse og for å dyrke andre guder, som de ikke kjente, verken de, dere eller deres fedre. Jeg sendte til dere alle Mine tjenere, profetene. Fra tidlig morgen sendte Jeg dem og sa: ‘Gjør ikke dette avskyelige som Jeg hater!’ Men de verken hørte eller bøyde øret sitt til, så de kunne vende seg bort fra sin ondskap og slutte med å brenne røkelse for andre guder. Derfor ble Min harme og Min vrede utøst, og den flammet i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. De er lagt øde og gjort til ødemark, slik det er nå.» Derfor sier Herren, Hærskarenes Gud, Israels Gud: «Hvorfor gjør dere denne store ondskapen mot deres egen sjel, så både mann og kvinne, barn og spedbarn blir utryddet fra Juda, så det ikke blir noen rest igjen av dere? Dere gjør Meg rasende med deres henders gjerninger, ved at dere brenner røkelse for andre guder i landet Egypt, dit dere har dratt for å bosette dere. Dere utrydder dere selv og blir til en forbannelse og til hån blant alle folkeslagene på jorden. Har dere glemt det onde som deres fedre har gjort, det onde kongene i Juda og deres koner har gjort, og det onde dere og deres koner har gjort? Det var det de gjorde i landet Juda og på gatene i Jerusalem. Helt til denne dag er de ikke blitt ydmyket, og de har ikke frykt. De har ikke vandret etter Min lov og Mine forskrifter, dem Jeg satte foran dere og deres fedre.» Derfor sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Se, Jeg skal vende Mitt ansikt imot dere til det onde, så Jeg utrydder hele Juda. Jeg skal ta resten av Juda, de som vender sine ansikter mot den veien som fører til landet Egypt for å bosette seg der. De skal alle forgå og falle i landet Egypt. De skal alle forgå ved sverd og ved hungersnød. De skal alle dø, fra den minste til den største, ved sverd og ved hungersnød. De skal bli til en besvergelse, en skrekk, en forbannelse og hån. For Jeg skal straffe dem som bor i landet Egypt, slik Jeg har straffet Jerusalem, ved sverd, hungersnød og pest, så ikke noen skal unnslippe eller overleve av Judas rest, av dem som har dratt inn i landet Egypt for å bosette seg der. Ingen skal vende tilbake til landet Juda, som deres sjel lengter etter å komme tilbake til og bo der. For ingen skal vende tilbake igjen, foruten de som slipper unna.» Da svarte de Jeremia, alle de mennene som visste at deres koner hadde brent røkelse for andre guder, sammen med alle de kvinnene som sto der, en stor forsamling, og hele folket som bodde i landet Egypt, i Patros. De sa: «Når du har talt dette ordet til oss i Herrens navn, vil vi ikke høre på deg. Men vi vil sannelig gjøre alt det vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik vi allerede har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre ledere, i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. For da hadde vi rikelig med brød, vi hadde det godt, og det kom ingen ond ulykke over oss. Men siden vi sluttet å brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, har vi manglet alt og utryddes ved sverd og hungersnød. Da vi brente røkelse for himmeldronningen og utøste drikkoffer for henne, lagde vi da kaker og bilder av henne og utøste drikkoffer for henne uten at våre ektemenn gikk med på det?» Da talte Jeremia til hele folket, mennene, kvinnene og hele folket som hadde gitt ham dette svaret, og sa: «Den røkelsen dere brente i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, dere og deres fedre, deres konger og deres ledere og folket i landet, har ikke Herren husket på det? Sannelig, det har nådd Hans hjerte! Derfor kunne ikke Herren lenger bære dette, på grunn av deres onde gjerninger, og på grunn av alle de avskyelighetene dere har gjort. Derfor er deres land blitt til en ødemark, en skrekk, en forbannelse, og det er ingen som bor der, slik det er på denne dag. Fordi dere har brent røkelse, og fordi dere har syndet mot Herren og ikke lydt Herrens røst og ikke vandret etter Hans lov, Hans forskrifter og Hans vitnesbyrd, derfor har denne onde ulykke rammet dere, slik det er i dag.» Jeremia sa til hele folket og til alle kvinnene: Hør Herrens Ord, hele Juda som er i landet Egypt! «Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: ‘Med munnen har dere lovt, og med hendene har dere fullført det, dere og deres koner, det dere sa: «Vi vil sannelig holde løftene vi har gitt, om å brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne.» Dere skal sannelig fullføre løftene deres og sannelig holde løftene deres!’ Hør derfor Herrens Ord, hele Juda som bor i landet Egypt: ‘Se, Jeg har sverget ved Mitt store navn’, sier Herren, ‘sannelig, Mitt navn skal ikke mer nevnes i noen jødisk manns munn i hele landet Egypt, så han sier: «Så sant Herren Gud lever!» Se, Jeg skal våke over dem til det onde og ikke til det gode. Hver mann av Juda som er i landet Egypt, skal forgå ved sverd og hungersnød, helt til det er ende på dem, alle sammen. De som slipper unna sverdet og vender tilbake fra landet Egypt til landet Juda, skal være få. Hele resten av Juda, de som har dratt til landet Egypt for å bosette seg der, skal erkjenne hvilke ord som skal bestå, Mine eller deres. Dette skal være tegnet for dere’, sier Herren, ‘på at Jeg skal straffe dere på dette stedet, for at dere skal erkjenne at Mine Ord sannelig skal bestå imot dere til det onde.’ Så sier Herren: ‘Se, Jeg overgir Farao, Egypts konge, Hofra, i fiendens hånd og i hånden på dem som står ham etter livet, slik Jeg også overga Sidkia, kongen av Juda, i Nebukadnesars hånd, Babels konge, han som var hans fiende og sto ham etter livet.’» Dette ordet talte profeten Jeremia til Baruk, Nerias sønn. Han hadde skrevet disse ordene ned i en bok slik Jeremia hadde talt, i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, og det lød slik: «Så sier Herren, Israels Gud, til deg, Baruk: ‘Du sa: «Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er blitt utslitt av mine sukk, og jeg finner ingen hvile.» Så skal du si til ham: Så sier Herren: «Se, det Jeg har bygd, skal Jeg rive ned, og det Jeg har plantet, skal Jeg rykke opp, det vil si, hele dette landet.» Og du, søker du noe stort for deg selv? Søk bare ikke etter det, for se, Jeg skal føre ond ulykke over alt kjød’, sier Herren. ‘Men Jeg skal gi deg livet til bytte på alle steder hvor du enn drar.’» Dette Herrens Ord kom til profeten Jeremia om folkeslagene. Om Egypt. Om hæren til Farao Neko, Egypts konge, den som sto ved elven Eufrat i Karkemisj, og som Nebukadnesar, Babels konge, slo i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda: «Sett i stand både de små og de store skjoldene og dra fram i krigen! Sal opp hestene, stig opp, dere ryttere! Innta stillingene med hjelmene på, puss spydene blanke, ta brynjene på! Hvorfor har Jeg sett at de er skrekkslagne og vender tilbake? Deres mektige er slått ned. De har flyktet i all hast og ikke sett seg tilbake, for det er redsel på hver side», sier Herren. La ikke den raske flykte, og la ikke den mektige slippe unna. I nord, ved bredden av elven Eufrat, skal de snuble og falle. Hvem er dette som stiger opp lik Nilen, med vann som flommer som elver? Egypt stiger opp som Nilen, med vann som flommer som elver. Han sier: «Jeg skal stige opp og dekke jorden, Jeg skal ødelegge byen og dem som bor der.» Dra opp, dere hester, og ras av sted, dere vogner! De mektige skal rykke fram: Kusjittene og libyerne som griper skjoldet, og lydierne som griper og spenner buen. For dette er Herren, Hærskarenes Guds dag, en hevnens dag, så Han kan ta hevn over sine motstandere. Sverdet skal fortære. Det skal mettes og drikke seg utørst av deres blod. For Herren, Hærskarenes Gud, holder offerslakting i landet i Nord ved elven Eufrat. Dra opp til Gilead og hent balsam, du jomfru, Egypts datter. Forgjeves skal du bruke mange legemidler. Det finnes ikke legedom for deg. Folkeslagene hører om din skam, og ditt rop fyller jorden. For den mektige snubler over den mektige. Sammen faller de begge. Dette ordet talte Herren til profeten Jeremia om hvordan Nebukadnesar, Babels konge, skulle komme og slå landet Egypt. «Kunngjør det i Egypt, og la det høres i Migdol, la det høres i Nof og i Takpanhes! Si: ‘Innta stillingen og gjør deg klar, for sverdet fortærer overalt rundt deg.’ Hvorfor er dine mektige tvunget i kne? Han ble ikke stående, fordi Herren drev ham bort. Han fikk mange til å snuble. Ja, den ene falt over den andre, og de sa: ‘Stå opp! La oss dra tilbake til vårt eget folk og til vårt fedreland, bort fra det knusende sverdet.’ Der roper de: ‘Farao, Egypts konge, det er bare larm. Han har gått over den tilmålte tiden.’ Så sant Jeg lever», sier Kongen, Hans navn er Hærskarenes Herre, «like sikkert som Tabor er blant fjellene og som Karmel er ved havet, så skal han komme. Gjør klar det du trenger for å dra i fangenskap, du datter som bor i Egypt. For Nof skal legges øde og bli forlatt, uten noen som bor der. Egypt er en svært vakker kvige, men kleggen kommer, den kommer fra Nord. Også leiesoldatene hos henne, de er som fete kalver. Også de har snudd tilbake. De har flyktet sammen. De holdt ikke stand, for dagen for deres undergang er kommet over dem, tiden for deres straff. Hennes røst skal lyde som fra en slange, for de skal dra fram med en hær, og de kommer mot henne med økser, som tømmerhoggere. De skal hogge ned hennes skog», sier Herren, «for den kan ikke gjennomsøkes. De er mer tallrike enn gresshopper, de kan ikke telles. Egypts datter skal bli til skamme. Hun skal bli overgitt til folket fra Nord.» Hærskarenes Herre, Israels Gud, sier: «Se, Jeg skal straffe Amon fra No, Farao og Egypt, med deres guder og deres konger, både Farao og dem som stoler på ham. Jeg skal overgi dem til dem som står dem etter livet, og til Nebukadnesar, Babels konge, og til hans tjenere. Deretter skal det bli bebodd som i de eldste dager», sier Herren. «Men frykt ikke, Min tjener Jakob, og vær ikke forferdet, Israel! For se, Jeg vil frelse deg fra det fjerne, og ditt avkom fra det landet der de er bortført. Jakob skal vende tilbake, finne ro og hvile trygt. Ingen skal gjøre ham redd. Frykt ikke, Min tjener Jakob», sier Herren, «for Jeg er med deg. Jeg skal gjøre ende på alle de folkeslagene Jeg har fordrevet deg til, men deg skal Jeg ikke gjøre ende på. Jeg skal tukte deg etter den rette dom, for Jeg vil ikke la deg slippe helt uten straff.» Dette Herrens Ord kom til profeten Jeremia, om filisterne, før Farao angrep Gaza. Så sier Herren: «Se, vann stiger opp fra nord, og det skal bli til en oversvømmende flodbølge. De skal oversvømme landet og alt som er i det, byen og dem som bor i den. Da skal menneskene rope, og de skal klage, alle som bor i landet. Ved lyden av trampende hover fra hans sterke hester, ved skranglingen fra hans vogner, under bråket fra hans hjul, ser ikke fedrene seg tilbake etter sine barn, for de blir stående handlingslammet. For den dagen kommer og bringer ødeleggelse over alle filisterne. Fra Tyros og Sidon utryddes hver den som er igjen og som kunne hjelpe. For Herren skal ødelegge filisterne, resten fra øylandet Kaftor. Gaza er blitt skallet, Asjkalon er blitt taus. Du rest som er igjen i dalen hos dem, hvor lenge vil du flerre deg opp? Å, du Herrens sverd, hvor lenge er det før du vil falle til ro? Trekk deg tilbake i sliren, hvil og vær stille! Hvordan kan du falle til ro? Herren har gitt det en befaling mot Asjkalon og mot havets strand. Dit har Han beordret det.» Om Moab: Så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Ve Nebo! For den er lagt øde, Kirjatajim er blitt til skamme og inntatt. Festningstårnet er blitt til skamme og slått med forferdelse. Moab skal ikke lenger lovprises. I Hesjbon har de planlagt noe ondt mot henne: ‘Kom, la oss utrydde henne som folkeslag.’ Også Madmen skal bli stille. Sverdet skal forfølge deg. Det lyder klagerop fra Horonajim: ‘Herjing og stor ødeleggelse!’ Moab er ødelagt. Skrikene fra hennes små kan høres. For i stigningen til Luhit går de oppover med kraftig gråt. For i nedstigningen fra Horonajim har fienden hørt rop om ødeleggelse. ‘Flykt, redd livet!’ Vær som eineren i ødemarken. Fordi du stolte på dine egne gjerninger og dine egne skatter, skal du også bli hærtatt. Kamosj skal gå bort i fangenskap, hans prester og hans fyrster skal gå sammen med ham. Ødeleggeren skal komme mot hver by. Ingen skal slippe unna. Dalen skal gå til grunne, og sletten skal bli ødelagt, slik Herren har sagt. Gi vinger til Moab, så hun kan fly bort og komme seg unna. For hennes byer skal legges øde, og ingen skal bo i dem. Forbannet være den som gjør Herrens verk med svik, og forbannet være den som holder sitt sverd tilbake fra blod! Moab har hvilt trygt fra sin ungdom. Han har ligget i ro og godgjort seg, og er ikke blitt tømt fra kar til kar, og han har heller ikke gått i fangenskap. Derfor har han bevart sin smak, og duften har ikke forandret seg. Se, derfor skal dager komme», sier Herren, «da Jeg skal sende ham vintappere som skal helle ham ut, tømme hans kar og knuse deres krukker. Da skal Moab skamme seg over Kamosj, slik Israels hus skammet seg over Betel som var deres trygghet. Hvordan kan dere si: ‘Vi er mektige og sterke krigere’? Moab er ødelagt, og de drar opp til hennes byer. Hans beste unge menn drar ned for å slaktes», sier Kongen. Hans navn er Hærskarenes Herre. «Moabs undergang er kommet nær, og det onde kommer svært brått. Klag over ham, alle dere som bor omkring ham. Alle dere som kjenner hans navn, si: ‘Se hvordan den sterke herskerstaven er brukket, den herlige staven.’ Du datter som bor i Dibon, kom ned fra din herlighet og sitt i tørken! For den som ødelegger Moab, har dratt mot deg, han legger dine festninger øde. Du som bor i Aroer, still deg ved veien og hold utkikk! Spør ham som flykter og henne som slipper unna, si: ‘Hva har skjedd?’ Moab er blitt til skamme, for han er knust. Klag og skrik! Fortell det i Arnon at Moab er ødelagt. En rettferdig dom er kommet over slettelandet, over Holon, Jahsa og Mofa’at, over Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim, over Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon, over Kerijot, Bosra og alle byene i landet Moab, både fjern og nær. Moabs horn er hogd av, og hans arm er brukket», sier Herren. «Sjenk ham full, fordi han har opphøyet seg mot Herren. Moab skal velte seg i sitt spy, også han skal bli til latter. For var ikke Israel til latter for deg? Ble han grepet blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du taler om ham? Dere som bor i Moab, forlat byene og bo i klippen! Bli lik duen som bygger sitt rede i sidene av kløftens gap. Vi har hørt om Moabs stolthet, en veldig stolthet, om hans hovmod, ja, hans oppblåste stolthet, og om hans hovmodige hjerte. Jeg kjenner hans vrede», sier Herren, «men det er ikke rett. Hans skryt er bare tomt prat. Derfor klager Jeg over Moab, ja, Jeg roper for hele Moabs skyld. Jeg sukker over mennene fra Kir-Heres. Du vintre fra Sibma! Jeg gråter over deg med Jasers gråt. Dine ranker nådde ut over havet. De rakk helt til Jasers hav. Men det kommer en ødelegger over din sommerfrukt og din vinhøst. Glede og fryd blir borte fra den fruktbare marken og fra landet Moab. Jeg har gjort slutt på vinen fra vinpressen. Ingen skal tråkke den med gledesrop. Gledesrop er ikke gledesrop mer. Det lyder et rop fra Hesjbon helt til El’ale, ja helt til Jahas. De lar sin røst høre fra Soar til Horonajim og helt til Eglat-Sjelisjia. For også Nimrims vann skal bli til ødemark.» Så sier Herren: «Jeg skal gjøre ende på den som bærer fram offer på offerhaugene i Moab og brenner røkelse for sine guder. Derfor klager Mitt hjerte som fløyter over Moab, og Mitt hjerte klager som fløyter over mennene fra Kir-Heres. Derfor skal alle rikdommene de har skaffet seg, gå tapt. For hvert hode er skallet og hvert skjegg raket. Alle hender er flerret opp, og hoftene er dekket med sekkestrie. På alle hustakene i Moab og alle torgene der er det bare et eneste klagerop. For Jeg har knust Moab som et kar ingen vil ha», sier Herren. ‘Å, hvor hun er knust’, hyler de. Å, hvordan Moab skamfull har vendt ryggen til! Så skal Moab bli til latter og til redsel for alle omkring henne.» For så sier Herren: «Se, en skal styrte ned som en ørn og spre sine vinger over Moab. Keriot blir inntatt, og festningene blir besatt. På den dagen skal hjertet til de mektige i Moab bli som hjertet til en kvinne i fødselsveer. Moab skal ødelegges som folk, fordi han opphøyet seg mot Herren. Redsel, grav og snare skal komme over deg, du som bor i Moab, sier Herren. Den som flykter fra redselen, skal falle i graven, og den som klyver opp av graven, skal fanges i snaren. For Jeg skal føre regnskapets år over henne, ja, over Moab», sier Herren. «De som flykter, skal stå kraftløse i skyggen av Hesjbon. For ild skal fare ut fra Hesjbon og en flamme fra Sihon, og den skal fortære Moabs tinning og issen på den larmende slekt. Ve deg, Moab! Folket i Kamosj er fortapt. For dine sønner og døtre er ført i fangenskap. Men Jeg skal føre de bortførte av Moab tilbake i de siste dager», sier Herren. Her ender dommen over Moab. Om Ammons barn: Så sier Herren: «Har Israel ingen sønner? Har han ingen arving? Hvorfor er det da Milkom som arver Gad, og hans folk som bor i dets byer? Se, derfor skal dager komme», sier Herren, «da Jeg lar krigsrop høres mot Rabba, som tilhører Ammons barn. Det skal bli en øde ruinhaug, og hennes datterbyer skal settes fyr på og brenne opp. Da skal Israel ta sin arv i eie», sier Herren. «Klag, Hesjbon, for Ai er ødelagt. Rop, dere Rabbas døtre, bind om dere med sekkestrie! Jamre dere og spring fram og tilbake mellom gjerdene. For Milkom skal gå i fangenskap med sine prester og sine fyrster. Hvorfor skryter du av dalene, av din grøderike dal, du frafalne datter? Det er hun som stoler på sine skatter og sier: ‘Hvem vil gå imot meg?’ Se, Jeg skal føre redsel over deg», sier Herren, Hærskarenes Gud, «fra alle dem omkring deg. Dere skal bli drevet bort, hver i sin retning, og det er ingen til å samle dem som flykter. Men etter det skal Jeg føre tilbake de bortførte av Ammons barn», sier Herren. Om Edom: Så sier Hærskarenes Herre: «Er det ikke lenger noen visdom i Teman? Kan de forstandige ikke lenger gi råd? Har deres visdom blitt borte? Flykt, vend tilbake, bosett dere i dypene, dere som bor i Dedan! For Jeg skal føre Esaus undergang over ham, på regnskapets tid. Hvis det kommer drueplukkere til deg, lar de ikke en etterhøst være igjen? Hvis det kommer tyver om natten, vil de ikke bare ødelegge til de har fått nok? Men Jeg kler Esau naken. Jeg avslører hans skjulesteder, så han ikke kan gjemme seg. Hans slekt er ødelagt, også hans brødre, hans naboer, og han selv er ikke mer. Forlat dine farløse, Jeg skal holde dem i live. La dine enker stole på Meg.» For så sier Herren: «Se, de som ikke var dømt til å drikke av begeret, skal sannelig drikke. Skulle du være den som slipper helt uten straff? Nei, du skal ikke gå uten straff, men du skal sannelig drikke av det. For Jeg har sverget ved Meg selv», sier Herren, «at Bosra skal bli en ruin, til hån, til et øde sted og til en forbannelse. Alle byene der skal for alltid ligge i ruiner. Jeg har hørt et budskap fra Herren, og et sendebud er sendt ut til folkeslagene: ‘Samle dere, gå imot henne og gjør dere klare til krig!’ For se, Jeg skal gjøre deg liten blant folkeslagene, foraktet blant menneskene. Redselen du spredte, har lurt deg, det som var ditt hjertes overmot, du som bor i skjulestedene i klippen, du som holder til oppe på toppen av høyden. Selv om du legger ditt rede like høyt som ørnen, skal Jeg styrte deg ned derfra, sier Herren. Edom skal bli til ødemark. Hver den som går forbi det, skal bli forskrekket og spotte henne for alle hennes sår. Slik som da Sodoma og Gomorra ble lagt i grus, sammen med sine naboer, sier Herren, slik skal ikke en eneste mann bli boende der, og ikke noe menneskebarn skal oppholde seg der. Se, han kommer opp som en løve fra Jordans tykke skog til beitemarken som er fast og varig. Men brått skal Jeg få ham til å løpe bort derfra. Hvem er den utvalgte som Jeg kan sette over henne? For hvem er som Jeg? Hvem vil stevne Meg for retten? Og hvem er den hyrden som kan stå for Mitt ansikt?» Hør derfor hvilket råd Herren har lagt mot Edom, og hvilken plan Han har tiltenkt dem som bor i Teman: Sannelig, de skal slepe dem bort, de som er de minste i flokken. Han skal sannelig legge deres beiteplasser øde. Jorden skjelver ved braket når de faller. Skriket runger, og røsten høres helt til Rødehavet. Se, han stiger opp og flyr som en ørn og spenner sine vinger ut over Bosra. På den dagen skal hjertet til Edoms mektige bli som hjertet til en kvinne i fødselsveer. Om Damaskus: «Hamat og Arpad er blitt til skamme, for de har hørt en ond melding. De er skrekkslagne, urolige som havet, som ikke kan være stille. Damaskus er blitt veik. Hun snur for å flykte, hun er grepet av angst. Fortvilelse og smerte har grepet henne som hos en fødende kvinne. Å, hvor denne lovpriste byen er forlatt. Min gledes by! Derfor skal hennes unge menn falle på gatene, og alle krigerne skal være brakt til taushet på den dagen», sier Hærskarenes Herre. «Jeg skal tenne ild på muren rundt Damaskus, og den skal fortære borgene i Ben-Hadad.» Om Kedar og om kongerikene i Hasor, som Nebukadnesar, babylonerkongen, skal slå. Så sier Herren: «Bryt opp, dra opp mot Kedar og ødelegg Østens barn! Deres telt og deres småfe skal de ta med bort. Deres teltduker, alt de eier skal de ta med seg, med sine kameler. De skal rope til dem: ‘Det er redsel på alle sider!’ Flykt, dra langt bort! Bosett dere i dypene, dere som bor i Hasor», sier Herren. «For Nebukadnesar, Babels konge, har lagt råd mot dere, og han har tenkt ut en plan mot dere. Bryt opp, dra opp til folkeslaget som har fred og bor i trygghet», sier Herren, «de som verken har porter eller bommer og bor for seg selv. Deres kameler skal bli til bytte, og deres store buskap skal plyndres. Dem som klipper av kanten på skjegget, skal Jeg spre for alle vinder, og Jeg skal la ulykken komme over dem fra alle sider», sier Hærskarenes Herre. «Hasor skal bli til en hule for sjakaler, en ødemark for all tid. Ikke en eneste mann skal bo der, og ikke noe menneskebarn skal oppholde seg der.» Dette Herrens Ord kom til profeten Jeremia om Elam, i begynnelsen av regjeringstiden til Sidkia, kongen av Juda, og det lød slik: «Så sier Hærskarenes Herre: ‘Se, Jeg skal bryte Elams bue, det beste av deres makt. Jeg skal sende fire vinder over Elam fra himmelens fire ender og spre dem for alle disse vinder. Det skal ikke være noe folkeslag de bortdrevne av Elam ikke skal komme til. For Jeg skal gjøre Elam forferdet for sine fiender og dem som står dem etter livet. Jeg skal føre den onde ulykken over dem, Min brennende vrede’, sier Herren. ‘Jeg skal sende sverdet etter dem helt til Jeg har gjort ende på dem. Jeg skal sette Min trone i Elam, og Jeg skal utrydde kongen og fyrstene derfra’, sier Herren. ‘Men i de siste dager skal det skje: Da skal Jeg føre de bortførte av Elam tilbake, sier Herren.’» Dette ordet talte Herren om Babel, om kaldeernes land, ved profeten Jeremia. «Forkynn det blant folkeslagene, la dem høre det, løft banneret! La dem høre det, skjul det ikke, si: ‘Babel er inntatt, Bel er blitt til skamme. Merodak ligger knust. Hennes gudebilder er blitt til skamme, hennes avgudsbilder er knust.’ For fra nord kommer et folkeslag mot henne, som skal legge hennes land øde, og ingen skal bo i det. De flytter, de reiser bort, både mennesker og dyr. I de dager og på den tiden», sier Herren, «skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen. Gråtende skal de gå og søke Herren sin Gud. De skal spørre etter veien til Sion, med ansiktet vendt dit, og de skal si: ‘Kom og la oss slutte oss til Herren i en evig pakt som ikke skal bli glemt.’ Mitt folk var fortapte får. Deres hyrder har ledet dem vill. De har ført dem på avveier i fjellene. De har gått fra fjell til haug, og de har glemt sitt hvilested. Alle som fant dem, fortærte dem. Deres motstandere sa: ‘Vi har ingen skyld, for de har syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, deres fedres håp, Herren.’ Flytt ut av Babels midte, dra ut fra kaldeernes land! Vær som bukkene foran flokken! For se, Jeg reiser opp en samling av store folkeslag fra landet i nord og fører dem mot Babel. De skal fylke seg mot henne. Derfra skal hun bli inntatt. Deres piler skal være som pilene til en dyktig kriger. De skal ikke vende tomhendt tilbake. Kaldea skal bli til krigsbytte. Alle som tar bytte fra henne, skal få nok», sier Herren. «Ja, for dere gleder dere og fryder dere, dere som plyndrer Min arv, ja, dere hopper som en kvige som tresker, og dere vrinsker som hingster. Men deres mor skal bli dypt skamfull. Hun som fødte dere, skal få vanære. Se, det minste av folkeslagene skal bli til en ødemark, et tørt land og en ørken. På grunn av Herrens vrede skal hun aldri mer være bebodd, men hun skal ligge helt øde. Hver den som drar forbi Babel, skal bli forskrekket og spotte henne for alle hennes sår. Fylk dere rundt Babel, alle dere som spenner buen. Skyt på henne, spar ikke på pilene, for hun har syndet mot Herren. Rop mot henne på alle sider. Hun har rakt hånden ut for å overgi seg. Hennes bæresøyler er falt, hennes murer er revet ned. For det er Herrens hevn. Ta hevn over henne! Gjør med henne som hun selv har gjort. Utrydd såmannen fra Babel og ham som fører sigden i høsttiden. Av frykt for det ødeleggende sverdet skal hver mann vende seg til sitt eget folk, og hver mann flykte til sitt eget land. Israel er et bortdrevet lam. Løvene har drevet ham bort. Først ble han fortært av Assurs konge. Til sist har denne Nebukadnesar, babylonerkongen, gnagd hans bein.» Derfor sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Se, Jeg skal straffe Babels konge og hans land, slik Jeg har straffet Assurs konge. Jeg skal føre Israel tilbake til hans egen beitemark, han skal beite på Karmel og Basan. Hans sjel skal mettes på Efraimfjellet og i Gilead. I de dager og på den tiden», sier Herren, «skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være mer, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes mer. For den resten Jeg lar bli igjen, skal Jeg tilgi. Mot landet Meratajim, dra bare opp mot det og mot dem som bor i Pekod.Legg det øde og ødelegg dem fullstendig », sier Herren, «og gjør etter alt det Jeg har befalt deg. Det er krigslarm i landet og stor ødeleggelse. Å, hvordan hammeren som slo hele jorden, er blitt hogd i biter og knust. Å, hvordan Babel er lagt øde blant folkeslagene. Jeg la ut en snare for deg, og du ble fanget, Babel, men du forsto det ikke. Du ble funnet og grepet, for du har ført strid mot Herren.» Herren har åpnet sitt våpenhus og ført ut sin vredes våpen. For dette er et verk av Herren, Hærskarenes Gud, i kaldeernes land. Kom imot henne fra alle kanter! Åpne hennes kornkamre! Dyng henne opp som ruinhauger og lys henne i bann! La det ikke bli noen rest igjen av henne. Slakt alle hennes okser, før dem ned til slakt. Ve dem! For deres dag er kommet, tiden da de skal få sin straff. Røsten av dem som flyktet og slapp unna fra landet Babel, hør, i Sion forkynner de Herren vår Guds hevn, hevnen for Hans tempel. «Kall sammen bueskytterne mot Babel. Alle dere som spenner buen, dra til felts mot henne på alle kanter! La det ikke være noen som slipper unna! Gi henne tilbake for hennes gjerning! Etter alt det hun har gjort, skal dere gjøre mot henne. For hun har vist overmot mot Herren, Israels Hellige. Derfor skal de unge mennene falle på gatene hennes, og alle hennes krigere skal bringes til taushet på den dagen», sier Herren. «Se, Jeg er imot deg, du overmodige! sier Herren, Hærskarenes Gud. For din dag er kommet, den tiden da Jeg skal straffe deg. Den overmodige skal snuble og falle, og ingen skal reise ham opp. Jeg skal tenne ild i hans byer, og den skal fortære alt rundt ham.» Så sier Hærskarenes Herre: «Israels barn er undertrykt, sammen med Judas barn. Alle de som tok dem til fange, har holdt dem fast. De nekter å la dem fare. Deres Forløser er sterk, Hærskarenes Herre er Hans navn. Han skal sannelig føre deres sak, for at Han kan gi landet hvile, men skake dem som bor i Babel. Sverdet vendes mot kaldeerne», sier Herren, «mot dem som bor i Babel, mot hennes fyrster og hennes vise. Sverdet vendes mot pratmakerne, de skal bli stående som dårer. Sverdet vendes mot hennes mektige, de skal bli forferdet. Sverdet vendes mot deres hester, mot deres vogner og mot blandingsfolket i hennes midte. De skal bli lik kvinner. Sverdet vendes mot hennes skatter, de skal plyndres. Tørken er over hennes vann, og de skal tørke ut. For det er landet med utskårne gudebilder, og med sine skrekkelige avguder oppfører de seg som de har mistet forstanden. Derfor skal ørkenens ville dyr bo der sammen med sjakalene. Også de unge strutsene skal bo der. Det skal aldri noensinne bli bebodd igjen. Fra slekt til slekt skal ingen bosette seg der. Slik Gud styrtet Sodoma og Gomorra i grus, sammen med sine naboer», sier Herren, «slik skal ikke en eneste mann bli boende der, og ikke noe menneskebarn skal slå seg til der. Se, et folk skal komme fra nord, og et stort folkeslag og mange konger skal bli reist opp fra jordens ytterste ender. De holder bue og kastespyd. De er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst buldrer som havet. De rir på hester. De slutter rekkene mot deg som stridsmenn, du Babels datter! Babels konge har hørt meldingen om dem, og hans hender synker i avmakt. Han er grepet av angst, han har veer som en fødende kvinne. Se, han kommer opp som en løve fra Jordans tykke skog til beitemarken som er fast og varig. Men brått skal Jeg få dem til å løpe bort fra den. Hvem er den utvalgte som Jeg kan sette over henne? For hvem er som Jeg? Hvem vil stevne Meg for retten? Og hvem er den hyrden som kan stå for Mitt ansikt?» Hør derfor hvilket råd Herren har lagt mot Babel, og hvilke planer Han har tiltenkt for kaldeernes land: Sannelig, de skal slepe dem bort, de som er de minste i flokken. Han skal sannelig legge deres beitemark øde. Ved ropet «Babel er tatt!» skjelver jorden, og skriket høres blant folkeslagene. Så sier Herren: «Se, Jeg reiser en ødeleggers ånd mot Babel og dem som bor i Leb-Kamai. Jeg skal sende fremmede til Babel, og de skal sikte henne som korn og tømme hennes land. For på den onde ulykkens dag skal de komme over henne fra alle sider. La ikke bueskytteren få spenne sin bue eller iføre seg sin brynje! Spar ikke hennes unge menn! Lys hele hennes hær i bann! Slik skal de falle og ligge slagne i kaldeernes land, og slik skal de ligge gjennomboret i hennes gater.» For Gud, Hærskarenes Herre, har ikke etterlatt Israel eller Juda som enker, selv om deres land var fylt av skyld mot Israels Hellige. Flykt ut fra Babels midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne gjengjeld. Babel var et gullbeger i Herrens hånd og gjorde hele jorden drukken. Folkeslagene drakk av hennes vin. Derfor har folkeslagene mistet forstanden. Brått er Babel falt og blitt knust. Klag over henne! Hent balsam for hennes sår! Kanskje hun kan bli legt. Vi ville lege Babel, men hun kan ikke leges. Bare forlat henne, og la hver og en av oss dra til sitt eget land! For hennes rettferdige dom når til himmelen og er løftet opp til skyene. Herren har latt vår rettferdighet komme fram. Kom og la oss forkynne Herren vår Guds gjerning i Sion. Spiss pilene! Samle skjoldene! Herren har vakt mederkongenes ånd. For Hans plan mot Babel er å ødelegge henne, fordi det er Herrens hevn, hevnen for Hans tempel. Reis banneret mot Babels murer. Gjør vaktholdet sterkt, sett ut vaktmennene, gjør klar dem som ligger i bakhold. For Herren har tenkt det ut og setter også i verk det Han har talt mot dem som bor i Babel. Du som bor ved mange vann og har så mange skatter, enden er nær for deg, målet er fullt for din grådige vinning. Hærskarenes Herre har sverget ved seg selv: «Sannelig, Jeg skal fylle deg med mennesker, som gresshopper, og de skal løfte et rop mot deg.» Han er det som har dannet jorden ved sin kraft. Han grunnfestet verden ved sin visdom og strakk ut himmelen ved sin forstand. Når Han lar sin røst lyde, buldrer vannene i himmelen. For Han lar tåkedamp stige opp fra jordens ende. Han lager lyn til regnet. Han henter vinden ut fra sine forrådsrom. Hvert menneske er en dåre uten kunnskap. Hver gullsmed blir gjort til skamme ved det utskårne bildet, for hans støpte bilde er falskhet, og det finnes ikke åndepust i dem. De er bare tomhet, et verk til spott. På den tiden de skal straffes, skal de gå fortapt. Men Jakobs Del er ikke som disse, for Han er Den som har formet alt, også den stammen som er Hans arv. Hærskarenes Herre er Hans navn. «Du er Min stridshammer og Mine krigsvåpen. For med deg knuser Jeg folkeslagene. Med deg ødelegger Jeg kongeriker. Med deg knuser Jeg hest og rytter. Med deg knuser Jeg vogn og kriger. Med deg knuser Jeg mann og kvinne. Med deg knuser Jeg gammel og ung. Med deg knuser Jeg den unge mannen og jomfruen. Med deg knuser Jeg hyrden og hans flokk. Med deg knuser Jeg bonden og hans spann med okser. Med deg knuser Jeg stattholdere og styresmenn. Men rett foran øynene på dere skal Jeg gjengjelde Babel og alle dem som bor i Kaldea for alt det onde de har gjort i Sion», sier Herren. «Se, Jeg kommer over deg, du ødeleggelsens fjell, du som ødelegger hele jorden», sier Herren. «Jeg skal rekke ut Min hånd mot deg, rulle deg ned fra klippene og gjøre deg til et nedbrent fjell. De skal ikke ta noen stein fra deg verken til hjørnestein eller grunnvoller. Men du skal bli til ødemark til evig tid», sier Herren. Reis banneret i landet, blås i krigshorn blant folkeslagene! Innvi folkeslagene til å gå imot henne, kall kongerikene sammen mot henne: Ararat, Minni og Asjkenas. Innsett en hærfører mot henne. La hestene dra opp som bustete gresshopper. Innvi folkeslagene til å gå imot henne, sammen med mederkongene, stattholderne og alle stormennene, ja, hele landet han hersker over. Da skal landet skjelve og vri seg i smerte. For Herrens planer skal settes i verk mot Babel, så landet Babel blir lagt øde så ingen kan bo der. Babels mektige har sluttet å kjempe, de sitter stille i sine festninger. Deres kraft er utmattet, de er blitt som kvinner. De har brent ned hennes bosteder, hennes portkammer er brutt i stykker. Et ilbud løper for å møte en annen, og en budbærer løper for å møte en annen, så de kan melde til Babels konge at hans by er inntatt fra alle kanter. Vadestedene er besatt, sivdammene har de satt ild på og brent ned, og krigerne er skrekkslagne. For så sier Hærskarenes Herre, Israels Gud: «Babels datter er som en treskeplass når tiden er inne til å trampe henne ned. Ennå en liten stund, så kommer tiden for hennes høst.» Nebukadnesar, Babels konge, har fortært oss, han har skapt forvirring. Han har gjort oss til et tomt kar, han har svelget oss som et sjøuhyre. Han har fylt sin mage med mine lekre retter, og han har spyttet oss ut. La dem som bor i Sion, si: ‘Må den volden som er gjort mot meg i mitt kjød, komme over Babel!’ La Jerusalem si: ‘Må mitt blod komme over dem som bor i Kaldea!’» Derfor sier Herren: «Se, Jeg fører din sak og tar hevn for deg. Jeg skal tørke ut hennes hav og la hennes kilde bli tørr. Babel skal bli en ruinhaug, en hule for sjakaler, til skrekk og spott, og ingen skal bo der. Alle skal de brøle sammen som unge løver, de skal knurre som løveunger. Når de brenner av begjær, skal Jeg lage i stand fester for dem. Jeg skal sjenke dem fulle, så de kan være lystige, men deretter sovne inn i en evig søvn og ikke våkne», sier Herren. «Jeg skal føre dem ned som lam til slakt, som værer og geitebukker. Å, hvor Sjesjak er inntatt! Å, hvor det er besatt, det som er lovprist over hele jorden! Å, hvor Babel er blitt til et skremsel blant folkeslagene! Havet har steget over Babel. Hun er dekket med alle dets buldrende bølger. Hennes byer er blitt en ødemark, et tørt land og en ørken, et land hvor det ikke bor en eneste mann og som ikke noe menneskebarn drar gjennom. Jeg skal straffe Bel i Babel, og det han har slukt, skal Jeg få ut av hans munn. Folkeslagene skal ikke lenger strømme til ham. Ja, Babels mur skal også falle. Mitt folk, dra ut fra henne! Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede. La ikke mismot gripe deres hjerte, så dere frykter når ryktet høres i landet. For det ene året skal det komme et rykte, og et annet rykte skal komme året etter. Det blir vold i landet, og hersker skal gå imot hersker. Men se bare, dager skal komme da Jeg skal bringe straff over de utskårne gudebildene i Babel. Hele hennes land skal bli til skamme, og alle hennes slagne skal falle i hennes midte. Da skal himmelen og jorden og alt som er i dem, juble over Babel. For ødeleggerne skal komme over henne fra nord», sier Herren. Slik Babel var årsak til at de slagne falt i Israel, slik skal Babel bli årsak til at det faller slagne fra hele jorden. Dere som har sluppet unna sverdet, kom dere av sted! Stå ikke stille! Husk på Herren der dere er langt borte, legg dere også Jerusalem på hjertet. Vi ble til skamme fordi vi måtte høre på hån. Skamrødme har dekket vårt ansikt, for fremmede hadde kommet inn i helligdommene i Herrens hus. «Se, derfor skal dager komme», sier Herren, «da Jeg skal bringe straff over hennes utskårne gudebilder, og over hele hennes land skal de sårede stønne. Selv om Babel ville stige opp til himmelen, selv om hun ville gjøre høyborgen utilgjengelig, den som er hennes styrke, så skulle likevel ødeleggerne fra Meg komme fram til henne», sier Herren. Lyden av skrik kommer fra Babel, det er stor ødeleggelse i kaldeernes land. For Herren ødelegger Babel og bringer hennes høye røst til taushet. Bølgene buldrer som store vann, og larmen av deres røst runger. Det er fordi ødeleggeren kommer mot henne, mot Babel, og hennes mektige blir fanget. Deres buer knekkes. For Herren er en gjengjeldelsens Gud, Han skal sannelig gjengjelde. «Hennes fyrster, hennes vise, hennes stattholdere, hennes styresmenn og hennes mektige skal Jeg sjenke fulle. De skal sovne inn i en evig søvn og ikke våkne», sier Kongen, Hans navn er Hærskarenes Herre. Så sier Hærskarenes Herre: «Babels tykke murer skal rives ned til grunnen, og hennes høye porter skal settes fyr på og brennes opp. Ja, folkene har slitt seg ut forgjeves, og de mange folkene har slitt seg ut for ilden og blitt trette.» Dette ordet ga profeten Jeremia til Seraja, sønn av Neria, sønn av Makseja, da han dro sammen med Sidkia, kongen av Juda, til Babel i det fjerde året han var konge. Seraja hadde ansvar for innkvartering. Så skrev Jeremia ned i en bok all den onde ulykken som skulle komme over Babel, alle disse ordene som er skrevet om Babel. Jeremia sa til Seraja: «Når du kommer fram til Babel, da skal du se til at du leser opp alle disse ordene. Da skal du si: ‘Herre, Du har talt imot dette stedet om at Du skal utslette det, så ikke noen skal bli boende her, verken mennesker eller dyr. Men det skal ligge øde til evig tid.’ Det skal skje: Når du er ferdig med å lese opp fra denne boken, skal du binde fast en stein på den og kaste den ut i Eufrat. Så skal du si: ‘Slik skal Babel synke og ikke stige opp igjen på grunn av den onde ulykken Jeg skal føre mot henne. De skal være utmattet.’» Så langt er dette Jeremias ord. Sidkia var 21 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jimeja fra Libna. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, akkurat som Jojakim hadde gjort. For på grunn av Herrens vrede skjedde dette i Jerusalem og Juda, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt. Deretter gjorde Sidkia opprør mot Babels konge. I det niende året han var konge, i den tiende måneden og på den tiende dagen i måneden skjedde det at Nebukadnesar, Babels konge, og hele hans hær kom imot Jerusalem og slo leir mot den. De bygde en voll rundt den. Slik var byen beleiret helt til kong Sidkias ellevte år. Men i den fjerde måneden, på den niende dagen i måneden, var hungersnøden blitt så stor i byen at det ikke fantes mer mat til folket i landet. Da var det noen som brøt seg gjennom bymuren, og om natten flyktet alle krigerne og dro ut av byen gjennom porten mellom de to murene, tett ved kongens hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i leir rundt byen. De dro av sted langs veien over sletten. Men kaldeernes hær satte etter kongen, og de tok igjen Sidkia på slettene ved Jeriko. Hele hans hær ble spredt og forlot ham. Så grep de kongen og førte ham opp til Babels konge ved Ribla, i landet Hamat, og han domfelte ham. Så drepte Babels konge Sidkias sønner rett for øynene på ham. Og i Ribla drepte han også alle lederne i Juda. Han lot Sidkia blinde og lot ham binde med bronselenker. Så førte Babels konge ham til Babel og satte ham i fengsel til hans dødsdag. I den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, som var det nittende regjeringsåret til kong Nebukadnesar, Babels konge, kom Nebusaradan, kommandanten for livvakten, en av tjenerne til Babels konge, til Jerusalem. Han brente ned Herrens hus og kongens hus. Alle husene i Jerusalem, det vil si alle stormennenes hus, brente han med ild. Hele kaldeernes hær som var sammen med kommandanten for livvakten, rev ned alle Jerusalems murer, helt rundt. Noen av de fattige i folket og resten av folket som var blitt igjen i byen, og overløperne som hadde gått over til Babels konge, og resten av håndverkerne ble så ført bort som fanger av Nebusaradan, kommandanten for livvakten. Men noen av de fattige i landet lot Nebusaradan, kommandanten for livvakten, bli igjen som vindyrkere og bønder. Bronsesøylene som var i Herrens hus og vognene og bronsehavet som var i Herrens hus, brøt kaldeerne i stykker. De tok med seg bronsen av alt dette til Babel. De tok også med askekarene, ildskuffene, vekesaksene, offerskålene, røkelsesskålene og alle bronseredskapene som hadde vært brukt i tjenesten. Skålene, ildfatene, offerskålene, askekarene, lysestakene, røkelsesskålene og begerne, alt som var av rent gull og rent sølv, tok kommandanten for livvakten. De to søylene, det ene havet og de tolv bronseoksene som var under de vognene som kong Salomo hadde lagd til Herrens hus, bronsen i alle disse gjenstandene kunne ikke veies. Om søylene er å si: En søyle var 18 alen høy, en målesnor på tolv alen nådde omkring den, og den var fire fingre tykk. Den var hul. Søylehodet på den var av bronse. Et søylehode var fem alen høyt, med et flettverk og granatepler rundt hele søylehodet. Alt sammen var av bronse. Den andre søylen var lik den første og hadde granatepler. Det var 96 granatepler på sidene. Alle granateplene, rundt flettverket, var 100. Kommandanten for livvakten tok med seg øverstepresten Seraja, den nest øverste presten Sefanja og tre dørvoktere. Fra byen tok han også med seg en hoffmann som hadde oppsyn med krigerne, og sju menn av dem som tjente for kongens ansikt og som ble funnet i byen, og hærførerens skriver, han som skrev ut folket i landet til krigstjeneste, og 60 menn av folket i landet, som ble funnet midt i byen. Nebusaradan, kommandanten for livvakten, tok med seg alle disse og førte dem til Babels konge i Ribla. Da lot Babels konge dem bli slått og drept i Ribla i Hamatlandet. På denne måten ble Juda ført bort som fanger fra sitt eget land. Dette er tallet på det folket Nebukadnesar bortførte som fanger: I det sjuende regjeringsåret var det 3023 jøder. I det attende regjeringsåret til Nebukadnesar bortførte han 832 sjeler som fanger fra Jerusalem. I det tjuetredje regjeringsåret til Nebukadnesar bortførte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, 745 sjeler av jødene som fanger. Det var 4600 sjeler i alt. I det trettisjuende året etter at Jojakin, kongen av Juda, var bortført, i den tolvte måneden, på den tjuefemte dagen i måneden, skjedde det at Evilmerodak, Babels konge, i det første året han var konge, benådet Jojakin, kongen av Juda, og slapp ham ut av fengselet. Han talte vennlig til ham og ga ham en mer fremtredende plass enn de kongene som var sammen med ham i Babel. Så la han av seg fengselsklærne, og han fikk alltid ete brød for kongens ansikt alle sitt livs dager. Det han trengte, ble gitt ham som regelmessig underhold fra Babels konge, en del for hver dag, til den dagen han døde, så lenge han levde. Å, hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er som en enke, hun var stor blant folkeslagene! Fyrstinnen blant provinsene må gjøre tvangsarbeid. Hun gråter bittert om natten, tårer renner nedover hennes kinn. Blant alle sine elskere har hun ingen til å trøste seg. Alle hennes venner har gått troløst fram mot henne. De er blitt hennes fiender. Juda er ført bort i fangenskap etter undertrykkelse og hard trelldom. Hun bor blant folkeslagene, men hun finner ikke noe hvilested. Alle hennes forfølgere innhenter henne midt i trengslene. Sions veier sørger fordi ingen kommer til de fastsatte høytidene. Alle hennes porter ligger øde. Hennes prester sukker, hennes jomfruer har sorg, og hun lider bittert. Hennes motstandere er blitt herrer, hennes fiender lever trygt. For Herren har gitt henne sorg på grunn av hennes mange synder. Hennes småbarn ble ført i fangenskap foran fienden. Fra Sions datter ble all prakt borte. Hennes fyrster er blitt lik dådyr som ikke finner beite, som flykter kraftløs foran jegeren. I disse dager, mens hun undertrykkes og flakker omkring, husker Jerusalem all herlighet hun hadde i tidligere dager. Da hennes folk falt i motstanderens hånd, var det ingen som hjalp henne. Motstanderne så henne, og lo av hennes fall. Jerusalem har syndet grovt. Derfor blir hun avskydd som uren. Alle som æret henne, forakter henne for de har sett hennes nakenhet. Ja, også hun selv sukker og vender seg bort. Hennes urenhet henger ved hennes slep. Hun tenkte ikke over framtiden. Derfor ble hennes fall så forunderlig dypt. Hun hadde ingen trøster. «Herre, se Du min fornedrelse, for fienden opphøyer seg.» Motstanderen har rakt hånden ut mot alle hennes kostbare skatter. For hun så folkeslagene gå inn i hennes helligdom, de Du befalte ikke skulle komme inn i Din menighet. Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De bytter sine kostbare skatter for mat, så de kan berge livet. «Se, Du, Herre, legg merke til hvordan jeg blir foraktet.» Gjør det ikke inntrykk på dere, alle dere som går forbi på veien? Se nøye etter, se om det finnes noen lidelse lik min, den som er ført over meg, den Herren lot ramme meg på sin brennende vredes dag. Fra det høye sendte Han ild i mine bein, og den fikk makt over dem. Han la ut et garn for mine føtter, og Han støtte meg tilbake. Han overga meg til ensomhet og kraftløshet hele dagen. Det er Hans hånd som har knyttet sammen mine overtredelsers åk, og er buntet sammen på min nakke. Han lot min styrke svikte. Herren ga meg i hendene på noen jeg ikke kan stå imot. Herren har forkastet alle mine mektige som var hos meg. Han kalte sammen en festforsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse. Derfor gråter jeg. Mitt øye, ja mitt øye flyter over av vann. For trøsteren som skulle fornye min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er forlatt, for fienden fikk overmakten. Sion rekker ut hendene, men det er ingen til å trøste henne. Herren har befalt at Jakobs motstandere skal omringe ham. Jerusalem blir avskydd som noe urent blant dem. Rettferdig er Han, Herren, for jeg gjorde opprør mot ordet fra Hans munn. Hør nå, alle folk, se min lidelse! Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap. Jeg kalte på mine elskere, men de forrådte meg. Mine prester og mine eldste utåndet i byen, mens de søkte etter mat for å berge sitt liv. Se, Herre, at jeg er i trengsel. Mitt indre er i opprør. Mitt hjerte vender seg i meg, for jeg gikk langt i opprør. Utenfor gjør sverdet dem barnløse, inne i huset hersker døden. De har hørt at jeg sukker, men ingen trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke. De fryder seg over at Du har gjort dette. Men den dagen Du har forkynt skal Du la komme, og da skal de bli lik meg. La all deres ondskap komme fram for Ditt ansikt! Gjør mot dem som Du har gjort mot meg for alle mine synders skyld. For mine sukk er mange og mitt hjerte avmektig. Se hvordan Herren omslutter Sions datter med sin vredes skyer! Han kastet Israels skjønnhet ned fra Himmelen til jorden, Han husket ikke på sin fotskammel på sin vredes dag. Herren har ødelagt og har ikke hatt medynk med noen av Jakobs bosteder. I sin vrede har Han revet ned festningsverkene til Judas datter og slått dem til jorden. Han har vanhelliget kongeriket og hennes fyrster. I sin brennende vrede har Han hogd av hvert horn i Israel. Han trakk sin høyre hånd tilbake da fienden nærmet seg. Han har flammet opp mot Jakob lik en brennende ild som fortærer alt rundt omkring. Han står som en fiende med spent bue. Som en motstander har Han med sin høyre hånd slått i hjel alle som var en lyst for øyet. I Sions datters telt har Han utøst sin harme som ild. Herren er blitt som en fiende. Han har ødelagt Israel. Han har ødelagt alle hennes borger, lagt hennes festningsverker i ruiner og latt det bli mye sukk og klage i Judas datter. Han har øvet vold mot sin hytte, som om det var en hage. Han har lagt sitt forsamlingssted i ruiner. Herren har latt de fastsatte høytidene og sabbatene bli glemt i Sion. I sin brennende harme har Han vraket både konge og prest. Herren har forkastet sitt alter, Han har oppgitt sin helligdom. Borgmurene hennes har Han overgitt i fiendens hånd. De ropte høyt i Herrens hus, som på høytidsdagen. Herren satte seg fore å ødelegge muren til Sions datter. Han strakk ut målesnoren. Han dro ikke sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot Han festningsvollen og muren klage. De lå sammen, forfalt. Hennes porter har sunket til jorden. Han har ødelagt og sprengt hennes bommer. Hennes konge og fyrster bor blant folkeslagene. Loven lyder ikke mer, og hennes profeter får ikke noe syn fra Herren. De eldste hos Sions datter sitter tause på jorden. De kaster støv på hodet og kler seg i sekkestrie. Jerusalems jomfruer bøyer hodet til jorden. Mine øyne tæres bort av tårer. Mitt indre er i opprør. Min galle er utøst på jorden siden mitt folks datter blir knust, siden småbarna og spedbarna ligger kraftløse på torgene i byen. De roper til sine mødre: «Hvor er korn og vin?» De lå kraftløse og nedslåtte på byens torg, de oppga ånden i sine mødres fang. Hvordan skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kan trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er mektig som havet. Hvem kan lege deg? Dine profeter har sett falske og tomme syner for deg. De avslørte ikke din misgjerning, så dine bortførte fanger kunne vende tilbake. Nei, byrdene de så for deg, var falske og forførende. Alle som går forbi, slår hendene sammen. De spotter og rister på hodet over Jerusalems datter: «Er dette den byen som er kalt den fullkomne skjønnheten, hele jordens fryd?» Alle dine fiender gaper mot deg, spotter og skjærer tenner. De sier: «Vi har ødelagt henne! Sannelig, dette er den dagen vi har ventet på. Vi har nådd den, vi har sett den!» Herren har gjort det Han hadde planlagt. Han har oppfylt sitt Ord, det Han tidligere ga befaling om. Han har revet ned og ikke vist skånsel. Han lot fienden glede seg over deg. Han har opphøyet dine motstanderes horn. Deres hjerte roper til Herren. «Du, Sions datters mur, la tårene renne som en bekk dag og natt! Unn deg ingen ro! La ikke dine øyne få hvile! Stå opp, rop ut i natten, når nattevaktene begynner. Utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt! Løft dine hender fram for Hans ansikt for dine små barns liv. De faller utmattet av sult på alle gatehjørner.» Se, Herre, se etter! Mot hvem har Du gjort dette? Skal kvinnene ete sin egen livsfrukt, de små barna de bærer i hendene? Skal prest og profet bli slått i hjel i Herrens helligdom? Ung og gammel ligger på gatene. Mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du slo dem i hjel på Din vredes dag, Du har slaktet og ikke vist skånsel. Som til en høytidsdag sammenkalte du redsler fra alle kanter. På Herrens vredes dag fikk ingen slippe unna eller overleve. Dem jeg har båret i hendene og oppfostret, de er utslettet av min fiende. Jeg er mannen som har sett elendigheten under Hans vredes stav. Han ledet meg, men lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig, mot meg har Han vendt sin hånd igjen og igjen, hele dagen. Han ødela mitt kjøtt og min hud og brøt i stykker mine bein. Han beleiret og omringet meg med bitterhet og slit. Han lot meg leve på mørke steder, lik dem som døde i eldgammel tid. Han har murt meg inne, så jeg ikke slipper ut. Han la tunge bronselenker på meg. Selv når jeg skriker og roper, lukker Han min bønn ute. Han har stengt mine veier med murer av tilhogd stein. Han har gjort stiene krokete for meg. Han har vært for meg en bjørn som ligger på lur, som en løve i bakhold. Han ledet meg på avveier og rev meg i filler. Han lot meg ligge forlatt. Han spente sin bue og stilte meg opp som mål for pilen. Han lot pilene fra sitt kogger trenge inn til mine nyrer. Jeg har blitt til latter blant hele mitt folk, deres spottevise for alle dager. Han mettet meg med bitre vekster, Han ga meg malurt å drikke. Han knuste mine tenner med småstein og trykket meg ned i støvet. Du har støtt min sjel bort fra freden, jeg glemte det gode. Jeg sa: «Min styrke og mitt håp til Herren er tapt.» Husk min elendighet og mitt omflakkende liv, malurten og gallen! Min sjel husker det sannelig ennå og faller sammen i meg. Men dette vil jeg igjen legge meg på hjertet, derfor håper jeg. Det er Herrens miskunn at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. «Herren er min del», sier min sjel, «derfor håper jeg på Ham.» Herren er god mot dem som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. Det er godt å vente i stillhet på Herrens frelse. Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Han som har lagt det på ham. Han skal bare trykke sin munn mot støvet. Kanskje det er håp. Han skal vende sitt kinn til den som slår ham, og la seg mette med hån. For Herren skal ikke støte bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme seg etter sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskebarn og gir dem sorg. Når noen lar alle fangene på jorden bli knust under sine føtter, når noen fratar en mann rett, foran Den Høyestes ansikt, eller når noen gjør en mann urett når han har en sak for retten, vil da ikke Herren se det? Hvem er den som taler, så det går i oppfyllelse, uten at det er Herren som har befalt det? Går ikke både det onde og det gode ut fra Den Høyestes munn? Hvorfor klager menneskene som lever, og en mann over sin syndestraff? La oss ransake og granske våre veier, og vende tilbake til Herren! La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i Himmelen! Vi har syndet og gjort opprør. Du har ikke tilgitt. Du har hyllet Deg inn i vrede og forfulgt oss. Du har slått i hjel og ikke vist medynk. Du har hyllet Deg inn i skyen, så ingen bønn kunne nå fram. Du har gjort oss til skrap og avfall midt blant alle folkene. Alle våre fiender gaper mot oss. Redsel og grav har kommet over oss, undergang og ødeleggelse. Tårestrømmer renner fra mine øyne fordi mitt folks datter blir knust. Mine øyne flommer, uavlatelig, de holder ikke opp, før Herren skuer ned fra Himmelen og ser. Mine øyne bringer smerte til min sjel over av alle døtrene i min by. Mine fiender jaget meg som en fugl uten grunn. De ville utrydde mitt liv i brønnen. De kastet steiner på meg. Vannene flommet over mitt hode. Jeg sa: «Det er ute med meg.» Jeg påkalte Ditt navn, Herre, fra den dype brønnen. Du hørte min røst: «Lukk ikke Ditt øre for mitt sukk, for mitt rop om hjelp.» Du var nær den dagen jeg kalte på Deg, og Du sa: «Frykt ikke!» Herre, Du har ført saken for min sjel. Du har forløst mitt liv. Herre, Du har sett den urett jeg har lidd. Døm i min sak! Du har sett hele deres hevn, alle deres onde planer mot meg. Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde planer mot meg, hvordan mine fiender taler og mumler mot meg hele dagen. Se hvordan de setter seg ned og hvordan de reiser seg opp. Jeg er deres spottevise. La dem få som fortjent, Herre, etter sine henders gjerning! La dem få et dekke over sitt hjerte! Din forbannelse skal komme over dem. Forfølg dem i vrede og ødelegg dem, så de ikke lenger finnes under Herrens himmel. Se, hvor matt gullet er blitt! Se, hvor forandret det fine gullet er blitt! Steinene i helligdommen ligger spredt ved alle gatehjørner. De dyrebare Sions barn, mer verdifulle enn fint gull, se, hvordan de blir regnet som leirkar, et verk av pottemakerens hender! Selv sjakalene stiller seg fram med juret for å la sine unger suge. Men mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ødemarken. Spedbarnets tunge kleber seg til ganen av tørst. De små barna ber om brød, men ingen deler det ut til dem. De som spiste lekre retter, ligger forlatt på gatene. De som ble oppfostret i skarlagen, griper tak i askehauger. Straffen over misgjerningen til mitt folks datter ble større enn straffen over Sodomas synd. Den ble ødelagt på et øyeblikk, uten at noen løftet en hånd. Hennes nasireere var renere enn snø og hvitere enn melk. De var rødere på kroppen enn koraller, de lignet safir. Nå ser de ut som de er svartere enn sot. De blir ikke gjenkjent på gatene. Huden kleber seg til deres bein, den er blitt tørr som tre. De som falt for sverdet, har det bedre enn de som dør i hungersnød. For de tæres bort og ødelegges fordi marken ikke gir sin grøde. Barmhjertige kvinner kokte sine barn med egne hender. De ble mat for dem mens mitt folks datter ble knust. Herren har oppfylt sin harme, utøst sin brennende vrede. Han tente en ild i Sion, den fortærte hennes grunnvoller. Kongene på jorden og alle som bor i verden, trodde ikke at noen motstander eller fiende kunne komme inn gjennom portene i Jerusalem. Likevel skjedde det, på grunn av profetenes synder og prestenes misgjerninger. De utøste rettferdiges blod midt i byen. De ravet som blinde på gatene og var blitt urene med blod, så ingen kunne røre deres klær. De ropte til dem: «Gå vekk, dere urene! Gå unna, gå unna, rør oss ikke!» Da de flakket og vandret omkring, ble det sagt blant folkeslagene: «De får ikke bo her lenger.» Herren selv spredte dem. Han ser ikke til dem lenger. De tar ikke hensyn til prestene, og viser ingen nåde mot de eldste. Likevel sviktet våre øyne, vi så forgjeves etter noen til å hjelpe oss. Fra vårt vakttårn så vi etter et folkeslag som likevel ikke kunne frelse oss. De voktet på våre skritt så vi ikke kunne gå i våre gater. Vår ende var nær. Våre dager var omme, for vår ende var kommet. Våre forfølgere var raskere enn ørnene under himmelen. De forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold i ødemarken. Livsånden i vår nese, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgraver. Vi sa om ham: «I hans skygge vil vi leve blant folkeslagene.» Fryd deg og vær glad, du Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal begeret komme, og du skal bli drukken og kle deg naken. Straffen for din misgjerning er fullført, du Sions datter. Han skal ikke lenger sende deg i fangenskap. Han skal straffe din misgjerning, du Edoms datter. Han skal avsløre dine synder. Husk, Herre, det som har skjedd oss. Se etter og se vår vanære! Vår arv er overgitt til fremmede og våre hus til utlendinger. Vi er blitt farløse, våre mødre er enker. Vi må betale for vannet vi drikker, og veden må vi kjøpe. De som forfølger oss, er i nakken på oss. Vi er trette og får ingen hvile. Vi rakte hånden til egypterne og assyrerne for å bli mettet med brød. Våre fedre syndet og er her ikke lenger, men vi bærer deres misgjerninger. Slaver hersker over oss. Det er ingen til å utfri oss av deres hånd. Vi henter vårt brød med fare for livet på grunn av sverdet som truer i ødemarken. Vår hud er varm lik en ovn, på grunn av hungersnødens brennende feber. De voldtok kvinnene i Sion, jomfruene i Judas byer. Fyrstene ble hengt etter hendene. De eldste ble ikke vist ære. Unge menn malte på kvernsteinene. Gutter sjanglet under vedlasset. De eldste samles ikke lenger i porten, de unge menn spiller ikke lenger sin musikk. Gleden i vårt hjerte er der ikke lenger. Vår dans er vendt til sorg. Kronen har falt av vårt hode. Ve oss, for vi har syndet. Derfor er vårt hjerte kraftløst og våre øyne formørket. Det er på grunn av Sions berg som ligger øde, med rever som streifer omkring på det. Du, Herre, troner til evig tid, Din trone er fra slekt til slekt. Hvorfor glemmer Du oss til evig tid og forlater oss for så mange dager? Vend oss om til Deg, Herre, så blir vi omvendt. Forny våre dager slik som i gammel tid, hvis Du ikke har forkastet oss fullstendig. Er Din vrede ennå mektig over oss? Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar. Da ble Himmelen åpnet og jeg så syner fra Gud. På den femte dagen i måneden, i det femte året av kong Jojakins fangenskap, kom Herrens Ord virkelig til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der. Da så jeg, og se, en vind kom som storm fra nord, en stor sky med flammende ild som omsluttet seg selv. En strålende glans var rundt den, og det strålte ut fra midten av den, som glinsende metall, midt ut av ilden. Derfra viste det seg også noe som lignet fire livsvesener. Slik så de ut: Deres skikkelse var som et menneske. Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. Beina deres var rette, og føttene var lik kalveklover. De strålte som blankpolert bronse. På alle fire sider hadde de menneskehender under vingene. Hver av de fire hadde ansikter og vinger. Vingene deres rørte ved hverandre. De snudde seg ikke når de gikk, men hver av dem gikk rett framover. Ansiktene deres så slik ut: De hadde menneskeansikter. Alle fire hadde et løveansikt på høyre side, et okseansikt på venstre side, og alle fire hadde et ørneansikt. Slik var ansiktene deres. Vingene deres var utspent oppover. To vinger fra hver berørte hverandre og to dekket kroppene deres. Hver av dem gikk rett framover, dit ånden ville gå, og de snudde seg ikke mens de gikk. Skikkelsen til livsvesenene lignet brennende kull fra ilden eller fakler som for fram og tilbake mellom livsvesenene. Ilden hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut fra ilden. Livsvesenene for fram og tilbake og lignet et lynglimt. Da jeg så livsvesenene, se, da var det et hjul på jorden ved siden av hvert livsvesen med de fire ansiktene. Hjulene så ut som de var lagd av funklende beryll, og alle fire så like ut. Det så ut som de var gjort slik at det ene hjulet virket midt inne i et annet. Når de beveget seg, for de mot alle fire retninger. De snudde seg ikke når de gikk. Hjulringene på dem var fryktinngytende høye, og de var fulle av øyne, hele veien rundt på alle fire hjulene. Når livsvesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Når livsvesenene løftet seg opp fra jorden, løftet også hjulene seg. Dit ånden ville gå, gikk de, fordi ånden gikk dit. Hjulene løftet seg sammen med dem, for livsvesenets ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, gikk også de. Når livsvesenene sto stille, sto også de stille. Når livsvesenene løftet seg opp fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem, for livsvesenets ånd var i hjulene. Hvelvingen over hodene på livsvesenene så ut som fryktinngytende krystall, strakt ut over hodene deres. Under hvelvingen var vingene deres strakt rett ut, den ene mot den andre. Hver hadde to vinger som dekket den ene siden, og to vinger som dekket den andre siden av kroppen. Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av mange vann, som røsten av Den Allmektige, en røst som larmen fra en hærstyrke. Når de sto stille, senket de vingene. Det lød en røst over hvelvingen over hodet deres. Når de sto stille, senket de vingene. Over hvelvingen over hodet deres var det noe som lignet en trone. Den så ut som den var av safirstein. Over det som lignet en trone, var det en skikkelse som lignet et menneske, høyt over den. Fra det som så ut som hoftene Hans og oppover, så jeg noe som lignet funklende metall. Det så ut som ild hele veien rundt inne i den. Fra det som lignet hoftene Hans og ned, så jeg noe som lignet ild omgitt av en stråleglans hele veien rundt. Som regnbuen i skyen på en regnfull dag, slik var stråleglansen hele veien rundt. Slik så det ut, slik framsto Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt, og jeg hørte røsten av En som talte. Han sa til meg: «Menneskesønn, stå opp på føttene, så skal Jeg tale til deg.» Ånden kom da inn i meg mens Han talte til meg, og Han reiste meg opp på føttene. Jeg hørte på Ham som talte til meg. Han sa til meg: «Menneskesønn, Jeg sender deg til Israels barn, til hedninger, et opprørsk folkeslag, som har gjort opprør mot Meg. De og deres fedre har syndet mot Meg til denne dag. Til barna med frekt ansikt og hardt hjerte sender Jeg deg. Du skal si til dem: ‘Så sier Herren Gud.’ De er et opprørsk hus, og enten de hører eller lar være, skal de likevel vite at en profet har vært iblant dem. Men du, menneskesønn, frykt ikke for dem eller for ordene deres, selv om det er tornebusker og torner omkring deg, og selv om du bor iblant skorpioner. Frykt ikke for ordene deres og bli ikke redd for dem. For de er et opprørsk hus. Du skal tale Mine ord til dem, enten de hører eller lar være, for de er opprørske. Men du, menneskesønn, hør på det Jeg sier til deg. Vær ikke opprørsk, som dette opprørske huset. Lukk opp munnen og spis det Jeg gir deg.» Da så jeg en hånd rakt ut til meg. Og se, det var en bokrull i den. Deretter rullet Han den ut foran ansiktet mitt. Det var skrevet både på innsiden og utsiden. Det var skrevet klagesanger og sukk og ve. Så sa Han til meg: «Menneskesønn, spis det du finner her! Spis denne bokrullen og gå av sted og tal til Israels hus.» Jeg åpnet munnen, og Han lot meg spise bokrullen. Han sa til meg: «Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen Jeg gir deg.» Jeg spiste, og den var søt som honning i min munn. Deretter sa Han til meg: «Menneskesønn, gå til Israels hus og tal Mine ord til dem. For du er ikke sendt til et folk med et uforståelig språk eller et vanskelig tungemål, men til Israels hus. Du er ikke sendt til mange folk med et uforståelig språk eller et vanskelig tungemål, folk som taler ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde Jeg sendt deg til dem, ville de hørt på deg. Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil heller ikke høre på Meg. Hele Israels hus har harde panner og harde hjerter. Se, Jeg gjør ansiktet ditt hardt mot ansiktet deres og pannen din hard mot pannen deres. Som den hardeste stein, hardere enn flint, gjør Jeg pannen din. Frykt ikke og bli ikke redd for dem, for de er et opprørsk hus.» Så sa Han til meg: «Menneskesønn, alle Mine ord som Jeg taler til deg, ta imot dem i ditt hjerte og hør med dine ører! Gå av sted til dine bortførte, til dine landsmenn, tal til dem og si: ‘Så sier Herren Gud’, enten de hører eller lar være.» Ånden løftet meg opp, og bak meg hørte jeg en røst som av en kraftig larm: «Lovet være Herrens herlighet fra Hans sted!» Jeg hørte også lyden av livsvesenenes vinger som rørte ved hverandre, lyden av hjulene ved siden av dem og en kraftig larm. Ånden løftet meg så opp og tok meg av sted. Jeg gikk bitter og harm i min ånd. Men Herrens hånd var sterk over meg. Så kom jeg til de bortførte ved Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar. Jeg satt der hvor de bodde, og jeg ble der i sju dager, dypt forskrekket. Da de sju dagene var omme, skjedde det at Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, Jeg har gjort deg til vekter for Israels hus. Du skal høre ord fra Min munn og advare dem fra Meg: Når Jeg sier til den ugudelige: ‘Du skal sannelig dø’, og du ikke advarer ham, og du heller ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ugudelige ferd, så han kan berge livet, da skal den ugudelige dø for sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Hvis du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjerning. Men du har reddet din sjel. Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og synder, da legger Jeg en snublestein foran ham, og han skal dø. Fordi du ikke har advart ham, skal han dø for sin synd. De rettferdige gjerninger han har gjort, skal ikke bli husket. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den rettferdige om at han ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han sannelig leve fordi han lot seg advare. Da har du utfridd din sjel.» Så kom Herrens hånd over meg der, og Han sa til meg: «Reis deg opp, gå ut på sletten! Der skal Jeg tale til deg.» Så sto jeg opp og gikk ut på sletten, og, der sto Herrens herlighet, som herligheten jeg så ved elven Kebar. Da falt jeg ned på mitt ansikt. Ånden kom inn i meg og reiste meg opp på føttene. Han talte til meg og sa til meg: «Gå, steng deg inne i huset ditt! Du, menneskesønn, de vil sannelig legge rep rundt deg og binde deg med dem, så du ikke kan gå ut blant dem. Jeg skal la tungen klistre seg til ganen din, så du skal bli stum og ikke kan være en mann som irettesetter dem, for de er et opprørsk hus. Men når Jeg taler til deg, skal Jeg åpne din munn, og du skal si til dem: ‘Så sier Herren Gud.’ Den som hører, må høre! Den som lar det være, han må la det være! For de er et opprørsk hus. Menneskesønn, du skal ta en teglstein og legge den rett foran deg. På den skal du tegne et bilde av byen, Jerusalem. Du skal beleire den, bygge en skanse mot den og kaste opp en voll mot den. Legg leirer mot henne og sett opp rambukker mot den på alle sider! Du skal ta en jernplate og sette som en jernmur mellom deg og byen. Vend så ansiktet mot den, så skal den være beleiret. Slik beleirer du henne. Dette skal være et tegn for Israels hus. Så skal du legge deg på venstre side og legge syndene til Israels hus på den. Etter hvor mange dager du ligger på den, skal du bære deres synder. For Jeg legger på deg årene for deres synder, ut fra tallet på liggedager, 390 dager. Så lenge skal du bære syndene til Israels hus. Når du har fullført dem, skal du legge deg på høyre side. Da skal du bære syndene til Judas hus i 40 dager. Jeg legger på deg én dag for hvert år. Derfor skal du vende ansiktet mot beleiringen av Jerusalem. Armen din skal være bar, og du skal profetere mot den. Se, Jeg skal legge rep rundt deg, så du ikke kan snu deg fra den ene siden til den andre før du har avsluttet dagene du skal holde byen beleiret. Ta deg også hvete, bygg, bønner, linser, hirse og spelt. Legg dem i et kar og lag deg brød av alt dette. Så mange dager som du ligger på den ene siden, 390 dager, skal du spise det. Den maten du spiser, skal være etter vekt, 20 sjekel om dagen. Med jevne mellomrom skal du spise den. Du skal også drikke vann etter mål, en sjettedel av en hin. Med jevne mellomrom skal du drikke det. Du skal spise det som byggkaker og du skal steke det over menneskemøkk rett foran øynene på dem.» Så sa Herren: «Slik skal Israels barn spise sitt brød urent blant folkeslagene Jeg skal drive dem bort til.» Da sa jeg: «Å, Herre Gud! Se, min sjel er aldri blitt uren. Jeg har aldri spist noe selvdødt dyr eller noe som er revet i hjel av ville dyr, fra min ungdom av og helt til nå. Aldri har det kommet urent kjøtt i min munn.» Da sa Han til meg: «Se, Jeg gir deg kumøkk i stedet for menneskemøkk, så du kan gjøre i stand brødet ditt over den.» Han sa til meg: «Menneskesønn, se, Jeg tar bort brødforsyningen i Jerusalem. Med engstelse skal de spise brød etter vekt, og med gru skal de drikke vann etter mål. Slik skal de mangle brød og vann og bli forskrekket, og hver mann og hans bror skal råtne bort på grunn av sin synd.» Du, menneskesønn, ta deg et skarpt sverd! Bruk det som rakekniv og før det over hodet og skjegget! Ta så en skålvekt og vei hår og skjegg! En tredjedel skal du brenne på ilden midt i byen når dagene for beleiringen er over. Så skal du ta en tredjedel og hogge rundt den med sverdet, og en tredjedel skal du spre med vinden. For Jeg skal trekke sverdet og komme etter dem. Du skal også ta noen få av hårene og binde til kanten på kappen din. Av dem igjen skal du ta noen og kaste dem i ilden og brenne dem opp. Derfra skal en ild gå ut til hele Israels hus. Så sier Herren Gud: ‘Dette er Jerusalem. Jeg har satt henne midt iblant folkeslagene og alle landene omkring henne. Hun har byttet ut Mine rette dommer med ugudelighet i enda større grad enn hedningfolkene, så hun bryter Mine lover mer enn landene omkring henne. For de har forkastet Mine rette dommer, og de har ikke vandret etter Mine lover.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Fordi dere har rast mer enn hedningfolkene rundt dere, og dere ikke har vandret etter Mine lover og ikke holdt Mine rette dommer og ikke engang har fulgt de rette dommene blant hedningfolkene som bor rundt dere’, så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg, ja, Jeg kommer over deg og skal felle rette dommer hos deg rett foran øynene på folkeslagene. Hos deg skal Jeg gjøre det Jeg aldri før har gjort og som Jeg aldri mer skal gjøre, på grunn av alle avskyelighetene dine. Derfor skal fedrene spise sine sønner hos deg, og sønnene skal spise sine fedre. Jeg skal felle dommer hos deg, og alle som er igjen av deg, skal Jeg spre for alle vinder. Derfor, så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘sannelig, fordi du har gjort Min helligdom uren med alle dine motbydelige og avskyelige guder, skal Jeg også vende Meg bort, Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke skåne deg. En tredjedel skal dø av pest og forgå av hungersnød hos deg. En tredjedel skal falle for sverdet omkring deg. Enda en tredjedel skal Jeg spre for alle vinder, og Jeg skal trekke sverdet og forfølge dem. Slik skal Min vrede bli fullført, Jeg skal la Min harme hvile over dem, og Jeg skal ta hevn. De skal kjenne at Jeg, Herren, har talt i Min nidkjærhet, når Jeg har fullført Min harme over dem. Jeg skal gjøre deg til en ødemark og til spott blant folkeslagene omkring deg, for øynene på hver den som går forbi. Slik skal du bli til hån og spott, til en advarsel og et skremsel for folkeslagene rundt deg når Jeg feller rette dommer hos deg i vrede, harme og sterk irettesettelse. Jeg, Herren, har talt. Når Jeg sender mot dem hungersnødens onde piler, som skal føre til ødeleggelse, dem Jeg skal sende ut for å ødelegge dere, da skal Jeg samle hungersnøden for dere og ødelegge brødforsyningen. Slik skal Jeg sende hungersnød og ville dyr mot dere, og de skal gjøre deg barnløs. Pest og blodsutgytelse skal ramme deg, og Jeg skal føre sverdet mot dere. Jeg, Herren, har talt.’» Herrens Ord kom til meg, og Han sa: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Israels fjell, profeter mot dem og si: Dere Israels fjell, hør ordet fra Herren Gud! Så sier Herren Gud til fjellene, haugene, bekkefarene og dalene: ‘Se, Jeg, ja, Jeg skal føre sverdet mot dere, Jeg skal ødelegge offerhaugene deres. Da skal alterne deres ødelegges, røkelsesalterne knuses, og Jeg skal la de drepte falle ned rett foran avgudene deres. Jeg vil legge likene av Israels barn rett foran avgudene deres, Jeg vil spre beina deres overalt rundt alterne deres. Overalt hvor dere bor, skal byene legges øde, og offerhaugene bli forlatt, så altrene deres også skal legges øde og bli forlatt, avgudsbildene bli knust og gå i oppløsning, røkelsesalterne bli hogd ned og gjerningene deres bli utslettet. De drepte skal falle midt iblant dere, og dere skal kjenne at Jeg er Herren. Likevel skal Jeg la en rest være igjen, så dere kan ha noen som slipper unna sverdet blant folkeslagene, når dere blir spredt utover i landene. Da skal de av dere som slipper unna, huske på Meg blant folkeslagene der dere blir bortført som fanger. For Jeg skal knuse deres utro hjerte som hadde veket bort fra Meg, og deres øyne som i skjøgelyst fulgte avgudene deres. De skal ha avsky for seg selv på grunn av de onde gjerningene de har gjort i all sin avskyelighet. De skal kjenne at Jeg er Herren. Det er ikke uten grunn Jeg har sagt at Jeg skal føre denne onde ulykken over dem.’ Så sier Herren Gud: ‘Slå med nevene, tramp med føttene og rop ve på grunn av alle de onde avskyelighetene i Israels hus. For de skal falle ved sverd, hungersnød og pest. Den som er langt borte, skal dø av pest, den som er nær ved, skal falle ved sverd, og den som er igjen innenfor beleiringen, skal dø i hungersnød. Slik skal Jeg fullføre Min vrede over dem. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren, når deres drepte ligger midt iblant avgudene rundt alterne deres, på hver høy haug, på alle fjelltoppene, under hvert grønt tre og under hver tykk eik, på hvert sted de ofret velluktende røkelse til alle avgudene sine. Så skal Jeg strekke Min hånd ut mot dem og legge landet øde, ja, mer øde enn Diblaørkenen, over alt der de bor. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud til Israels land: ‘En ende! Enden kommer over de fire hjørnene av landet. Nå kommer enden over deg, Jeg skal sende Min vrede mot deg. Jeg skal dømme deg etter din ferd, og Jeg skal gi deg igjen for alle dine avskyelige gjerninger. Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Men Jeg skal gi gjengjeld for din ferd, og dine avskyelige gjerninger skal komme over deg selv. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren.’ Så sier Herren Gud: ‘En ond ulykke, en ond ulykke uten like. Se, den kommer! En ende kommer! Ja, enden kommer, den er vekket opp mot deg. Se, den kommer! Turen kommer til deg, du som bor i landet. Tiden kommer, dagen er nær med forvirring, ikke med glede på fjellene. Nå, snart skal Jeg øse ut min harme og fullføre min vrede over deg. Jeg vil dømme deg for din ferd, Jeg skal gi deg igjen for alle de avskyelige gjerningene dine. Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Jeg skal gjengjelde deg for din ferd, de avskyelige gjerningene dine skal komme over deg selv. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren som slår. Se, den dagen! Se, den kommer! Turen kommer. Riset blomstrer, overmotet skyter knopp. Volden reiser seg til et ris for de ugudelige. Ingen av dem skal bli tilbake, ingen fra den larmende hopen, ingenting av all deres rikdom. Ingen skal klage over dem. Tiden kommer, dagen nærmer seg. Kjøperen skal ikke glede seg og selgeren ikke sørge, for vreden kommer over hele deres flokk. For selgeren skal ikke få vende tilbake til det som er blitt solgt, selv om han fortsatt er blant de levende. For synet gjelder hele hopen, og det skal ikke vende tilbake. Ingen mann skal trygge sitt liv ved sin misgjerning. De blåser i basunen og gjør alle rede, men ingen drar ut i strid. For Min vrede ligger over hele hopen av dem. Sverdet rammer utenfor, pesten og hungersnøden innenfor. Den som er ute på marken, skal dø ved sverdet. Den som er inne i byen, skal fortæres av hungersnød og pest. Om noen overlever, skal de slippe unna og leve i fjellene, som duer i dalene. De skal alle sørge, hver over sin misgjerning. Hver hånd skal bli maktesløs, hvert kne skal bli som vann. De skal også binde om seg med sekkestrie. Gru skal dekke dem. Hvert ansikt skal rødme av skam, alle deres hoder skal bli skallet. De skal kaste sitt sølv ut på gatene, og sitt gull skal de regne som noe urent. Deres sølv og gull skal ikke kunne utfri dem på Herrens vredes dag, med dette kan de ikke mette sin sjel eller fylle sin mage. Dette ble til en snublestein som ledet dem til misgjerning. Han gjorde seg stolt ved den vakre utsmykningen. Med dette lagde de sine avskyelige og motbydelige gudebilder. Derfor gjør Jeg alt dette til noe urent for dem. Alt dette skal Jeg gi som bytte i de fremmedes hender og som røvet gods til de ugudelige på jorden. De skal vanhellige det. Jeg vil vende Mitt ansikt bort fra dem, og de andre skal vanhellige Mitt skattkammer. For røvere skal komme inn der og vanhellige det. Lag lenken, for landet er fylt av dommer for blodutgytelse, og byen er full av vold. Derfor skal Jeg la de mest onde av folkeslagene komme, og ta husene deres i eie. Jeg skal gjøre ende på de sterkes stolthet. Deres helligdommer skal bli vanhelliget. Redsel skal komme. De skal søke fred, men den finnes ikke. Katastrofe på katastrofe skal komme, og rykte på rykte skal lyde. Da skal de søke etter syn fra profeten. Men loven skal gå tapt for presten, og de eldste skal ikke vite råd. Kongen skal sørge, høvdingen kle seg i fortvilelse, og innbyggernes hender skjelve. Jeg skal gjøre med dem etter deres ferd, og Jeg skal dømme dem etter det de fortjener. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’» I det sjette året, i den sjette måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg satt i huset mitt og de eldste av Juda satt foran meg, skjedde det at Herren Guds hånd falt på meg der. Da så jeg, og jeg fikk se en skikkelse som så ut som ild. Fra det som lignet hoftene Hans og ned, var det som ild. Fra hoftene Hans og oppover så det ut som en glans. Han strakte ut en hånd og grep meg i hårluggen. Ånden løftet meg opp mellom himmel og jord og førte meg i Guds syner til Jerusalem, til døren i nordporten til den indre forgården. Det var der setet for nidkjærhetens bilde var, det som vakte nidkjærheten. Se, Israels Guds herlighet var der, som i synet jeg så i dalen. Da sa Han til meg: «Menneskesønn, løft nå blikket mot nord.» Så løftet jeg blikket mot nord, og der, nord for alterporten, var dette nidkjærhetens bilde ved inngangen. Deretter sa Han til meg: «Menneskesønn, ser du hva de gjør, de store avskyelige gjerningene som Israels hus gjør her, som får Meg til å dra langt bort fra Min helligdom? Snu deg igjen, så skal du få se flere store avskyeligheter.» Så førte Han meg til døren til forgården. Da jeg så, se, da var det et hull i muren. Da sa Han til meg: «Menneskesønn, bryt igjennom muren.» Da jeg brøt igjennom muren, se, da var det en dør der. Så sa Han til meg: «Gå inn og se det onde og avskyelige de gjør der.» Da gikk jeg inn og så, og se, alle slags kryp, avskyelige dyr og alle avgudene til Israels hus var inngravert overalt rundt på veggene. Foran dem sto 70 menn av de eldste for Israels hus. Midt iblant dem sto Ja’asanja, Sjafans sønn. Hver av dem hadde et røkelseskar i hånden, og en duft steg opp av skyen med røkelse. Så sa Han til meg: «Menneskesønn, har du sett hva de eldste for Israels hus gjør i mørket, hver av dem i rommene til sitt avgudsbilde? For de sier: ‘Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.’» Han sa til meg: «Snu deg igjen, så vil du se flere store avskyelige ting som de gjør.» Så førte Han meg til døren i porten til Herrens hus, den porten som vender mot nord. Se, der satt det noen kvinner som gråt over Tammus. Da sa Han til meg: «Har du sett dette, menneskesønn? Snu deg igjen, så vil du se flere store avskyeligheter enn disse.» Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring 25 menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilba solen mot øst. Han sa til meg: «Har du sett dette, menneskesønn? Er det for lite for Judas hus at de driver med det avskyelige de gjør her? For de har fylt landet med vold. Stadig vekker de min harme på ny. Sannelig, de setter grenen opp til nesen. Derfor skal Jeg også gå fram med harme. Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Selv om de roper høyt i ørene mine, skal Jeg ikke høre dem.» Da ropte Han med høy røst mens jeg hørte det, og Han sa: «La dem som har oppsyn med byen, komme nærmere, hver mann med sitt ødeleggelsesvåpen i hånden.» Se, det kom seks menn i retning fra øvreporten, den som vender mot nord. Hver av dem hadde ødeleggelsesvåpenet sitt i hånden. En mann midt blant dem var kledd i linklær og hadde et blekkhorn som skriveren bruker, ved hoften. De gikk inn og stilte seg ved siden av bronsealteret. Israels Guds herlighet hadde steget opp fra kjeruben, der den hadde vært, til dørterskelen til huset. Herren ropte til mannen som var kledt i linklær. Ved sin side hadde han et blekkhorn som en skriver bruker. Herren sa til ham: «Gå midt gjennom byen, midt gjennom Jerusalem, og sett et merke på pannen til de menn som sukker og stønner over alle avskyelige gjerninger som blir gjort i hennes midte.» Til de andre sa Han mens jeg hørte det: «Gå etter ham gjennom byen og slå i hjel. La ikke deres øye vise medynk og vis ingen skånsel. Den gamle og den unge mann, jomfruen og det lille barnet og kvinnen, drep og ødelegg dem! Men kom ikke nær noen som har merket på seg. I Min helligdom skal dere begynne.» Så begynte de med de eldste som sto framfor huset. Da sa Han til dem: «Gjør huset urent og fyll forgårdene med de drepte! Dra ut!» Så dro de ut og slo i hjel i byen. Mens de slo dem i hjel, ble jeg alene igjen. Jeg falt på mitt ansikt og ropte: «Å, Herre Gud! Vil Du ødelegge hele Israels rest når Du utøser Din harme over Jerusalem?» Da sa Han til meg: «Misgjerningen til Israels og Judas hus er overmåte stor, landet er fullt av blodsutgytelse, og byen er full av urettferdighet. For de sier: ‘Herren har forlatt landet, og Herren ser det ikke.’ Men Jeg, Mitt øye skal sannelig ikke vise medynk, og Jeg skal ikke skåne dem. Men Jeg skal føre deres ferd over deres eget hode.» Se, mannen som var kledt i linklær, han som hadde blekkhornet ved hoften, han kom tilbake og sa: «Jeg har gjort som Du befalte.» Jeg så, og se, på hvelvingen som var over hodet på kjerubene, viste det seg noe som lignet som en safirstein. Den hadde form som en trone. Så talte Han til mannen som var kledd i linklær, og sa: «Gå inn mellom hjulverket, under kjeruben, og fyll hendene med glødende kull fra kjerubene og spre dem ut over byen.» Han gikk inn mens jeg så på. Kjerubene sto på sørsiden av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgården. Herrens herlighet løftet seg opp fra kjeruben og flyttet seg til dørterskelen til huset. Huset ble fylt av skyen, og forgården full av stråleglansen fra Herrens herlighet. Lyden av vingene til kjerubene kunne høres helt ut til den ytre forgården, som røsten av Den Allmektige Gud når Han taler. Da skjedde det: Han befalte mannen som var kledd i linklær, og sa: «Ta av ilden blant hjulverket, mellom kjerubene.» Da gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet. En kjerub rakte ut hånden fra kjerubene til ilden som var mellom kjerubene. Han tok av den og la den i hendene på mannen som var kledd i linklær. Han tok den og gikk ut. Kjerubene viste seg å ha noe som hadde form som en menneskehånd under vingene sine. Jeg så, og se, det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett hjul ved den ene kjeruben og ett hjul ved hver kjerub. Hjulene lignet beryll. Slik de så ut, hadde alle samme form, som om det ene hjulet var midt inne i det andre hjulet. Når de gikk, gikk de mot hver av de fire retningene. De snudde seg ikke til siden når de gikk, men fulgte i den retningen hodet var vendt. De snudde seg ikke til siden når de gikk. Hele kroppen deres, med ryggen, hendene, vingene og hjulene som de fire hadde, var fulle av øyne overalt. Mens jeg hørte på, ble hjulene kalt: «hjulverk». Hver av dem hadde fire ansikter. Det første var ansiktet til en kjerub, det andre var ansiktet til et menneske, det tredje var ansiktet til en løve, og det fjerde var ansiktet til en ørn. Kjerubene løftet seg opp. Dette var det livsvesenet som jeg hadde sett ved elven Kebar. Når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Når kjerubene løftet vingene for å stige opp fra jorden, skilte heller ikke disse hjulene seg fra siden av dem. Når kjerubene sto stille, sto også hjulene stille. Når kjerubene løftet seg opp, løftet også hjulene seg opp sammen med dem, for ånden til livsvesenet var i dem. Så gikk Herrens herlighet bort fra dørterskelen til huset og ble stående over kjerubene. Kjerubene løftet vingene sine og steg opp fra jorden foran øynene mine. Da de gikk ut, var hjulene med dem. De ble stående ved døren til østporten i Herrens hus, og Israels Guds herlighet var der oppe over dem. Dette er det livsvesenet som jeg hadde sett under Israels Gud ved elven Kebar. Jeg skjønte at de var kjeruber. Hver av dem hadde fire ansikter, og hver av dem hadde fire vinger. De hadde noe med form som menneskehender under vingene. Ansiktene deres så ut slik som de ansiktene jeg hadde sett ved elven Kebar, både formen og hvordan de var. Hver av dem gikk rett fram. Så løftet Ånden meg opp og førte meg til den østre porten av Herrens hus, den som vender mot øst. Og se, ved døren til porten var det 25 menn. Midt iblant dem så jeg Ja’asanja, Assurs sønn, og Pelatja, Benajas sønn. De var ledere for folket. Han sa til meg: «Menneskesønn, dette er de mennene som planlegger misgjerning og gir onde råd i denne byen. De sier: ‘Tiden til å bygge hus er ikke nær. Denne byen er gryten, og vi er kjøttet.’ Profeter derfor mot dem, profeter, du menneskesønn!» Da falt Herrens Ånd over meg. Han sa til meg: «Tal! Så sier Herren: ‘Dette har dere sagt, Israels hus. For Jeg kjenner til hva som har kommet opp i deres ånd. Dere har latt det bli mange drepte i denne byen, og dere har fylt gatene hennes med drepte.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Deres drepte som dere har lagt midt i den, de er kjøttet, og hun er gryten. Men Jeg skal føre dere ut av hennes midte. Dere frykter for sverdet. Jeg skal føre sverdet over dere’, sier Herren Gud. ‘Jeg skal føre dere ut av hennes midte og overgi dere i hendene på fremmede, og Jeg skal felle dommer over dere. Dere skal falle ved sverdet. Ved Israels grense skal Jeg dømme dere. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Byen skal ikke være en gryte for dere, dere skal heller ikke være kjøttet i hennes midte. Ved Israels grense skal Jeg dømme dere. Dere skal kjenne at jeg er Herren. For dere har ikke vandret i Mine lover eller holdt Mine dommer, men har gjort etter skikkene til hedningene rundt omkring dere.’» Mens jeg profeterte, skjedde det at Pelatja, Benajas sønn, døde. Da falt jeg på mitt ansikt og ropte med høy røst: «Å, Herre Gud! Vil Du gjøre ende på Israels rest?» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, dine brødre, dine søsken, dine nære slektninger og hele Israels hus, alle disse har blitt omtalt slik av dem som bor i Jerusalem: ‘Gå langt bort fra Herren. Dette landet er gitt oss som eiendom.’ Derfor skal du si: Så sier Herren Gud: ‘Selv om Jeg driver dem langt bort blant hedningfolkene, og Jeg spredte dem blant landene, var det bare en kort tid Jeg var en helligdom for dem i de landene de kom til.’ Derfor skal de si: Så sier Herren Gud: ‘Jeg skal samle dere fra folkene, føre dere sammen fra de landene dere er spredt, og Jeg skal gi dere Israels land. De skal komme dit, og de skal fjerne alle de avskyelige gudebildene og alle avskyelighetene derfra. Så skal Jeg gi dem ett hjerte, og Jeg skal gi en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut fra kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte i stedet, for at de kan vandre etter Mine lover, holde Mine dommer og gjøre etter dem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Men de som har et hjerte som følger de avskyelige gudebildene og avskyelighetene deres, deres ferd skal Jeg føre over deres eget hode, sier Herren Gud.’» Så løftet kjerubene vingene, sammen med hjulene ved siden av dem, og Israels Guds herlighet var der oppe over dem. Herrens herlighet steg opp fra midten av byen og ble stående på berget på østsiden av byen. Så løftet Ånden meg opp og førte meg i et syn ved Guds Ånd til Kaldea, til dem som var i fangenskap. Synet jeg hadde sett, steg opp fra meg. Jeg talte til dem som var i fangenskap, alle de ordene Herren hadde vist meg. Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, du bor midt i et opprørsk hus som har øyne å se med, men ikke ser, og ører til å høre med, men ikke hører. For de er et opprørsk hus. Derfor, menneskesønn, skal du gjøre klart det du trenger når du skal være i fangenskap, og dra i fangenskap på høylys dag rett foran øynene på dem. Du skal gå fra ditt bosted og dra i fangenskap til et annet sted, rett foran øynene på dem. Kanskje de vil forstå at de er et opprørsk hus. På høylys dag skal du bære ut sakene dine som om du skal dra i fangenskap, rett foran øynene på dem. Om kvelden skal du dra ut foran øynene på dem, lik de som drar i fangenskap. Grav deg gjennom muren foran øynene på dem, og ta med deg sakene dine ut gjennom den. Rett foran øynene på dem skal du ta sakene på skulderen og bære dem ut i det stummende mørket. Du skal dekke ansiktet, så du ikke kan se landet, for Jeg har satt deg til et tegn for Israels hus.» Så gjorde jeg som jeg var blitt befalt. Jeg bar sakene mine ut på høylys dag, som om jeg skulle dra i fangenskap. Om kvelden gravde jeg gjennom muren med hånden. Jeg bar sakene ut i det stummende mørket, og jeg bar dem på skulderen rett foran øynene på dem. Om morgenen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, har ikke Israels hus, det opprørske huset, sagt til deg: ‘Hva er det du gjør?’ Si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Denne byrden angår fyrsten i Jerusalem og hele Israels hus, som er midt i den.’ Si: ‘Jeg er et tegn for dere. Slik som jeg har gjort, slik skal det bli gjort med dem. De skal dra bort i fangenskap.’ Fyrsten som er iblant dem, skal bære sakene sine på skulderen i det stummende mørket og dra ut. De skal grave en åpning i muren for å føre ham ut gjennom den. Han skal dekke ansiktet, så han ikke kan se jorden med øynene. Jeg skal spenne ut Mitt garn over ham, og han skal fanges i Min snare. Jeg skal føre ham til Babel, til kaldeernes land. Men han skal ikke få se det. Der skal han dø. Alle dem som er rundt ham for å hjelpe ham, og alle stridstroppene hans, skal Jeg spre for alle vinder. Jeg skal trekke sverdet og komme etter dem. Da skal de kjenne at Jeg er Herren, når Jeg sprer dem blant folkeslagene og utover i landene. Men noen få av deres menn skal Jeg spare fra sverdet, hungersnød og pest, for at de kan fortelle om alle de avskyelige handlingene deres blant folkeslagene der de kommer. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, skjelvende skal du spise ditt brød, og med angst og frykt skal du drikke ditt vann. Si til folket i landet: Så sier Herren Gud om dem som bor i Jerusalem og om Israels land: ‘Med frykt og redsel skal de spise sitt brød og drikke sitt vann, så hennes land skal tømmes for alt det som fyller det, på grunn av volden blant alle som bor der. Da skal de bebodde byene, legges øde, og landet skal bli en ørken. Dere skal kjenne at Jeg er Herren.’» Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, hva er dette for et ordtak som blir brukt om Israels land, når det sies: ‘Dagene blir bare flere, og hvert syn skal slå feil’? Si derfor til dem: Så sier Herren Gud: ‘Jeg skal la dette ordtaket bli borte. De skal ikke mer bruke det som et ordtak i Israel.’ Men si til dem: ‘Dagene er nær da hvert syn skal få sin oppfyllelse. For det skal ikke mer være noe falskt syn eller noen smigrende spådom blant Israels hus. For Jeg, Herren, Jeg skal tale, og det Ordet Jeg taler, skal gå i oppfyllelse. Det skal ikke utsettes lenger. For i deres dager, du opprørske hus, skal Jeg tale ordet og oppfylle det’», sier Herren Gud. Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, se, Israels hus sier: ‘Det synet han ser, skal først oppfylles om mange dager. Han profeterer om en fjern framtid.’ Si derfor til dem: Så sier Herren Gud: ‘Ingen av Mine ord skal utsettes lenger, men det ordet Jeg taler, det skal oppfylles’, sier Herren Gud.» Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, profeter mot Israels profeter, dem som profeterer. Si til dem som profeterer ut fra sitt eget hjerte: Hør Herrens Ord! Så sier Herren Gud: ‘Ve de profetene som er dårer, de som følger sin egen ånd og ikke har sett noe. Israel, dine profeter er som rever blant ruiner. Dere har ikke stilt dere opp i revnene i muren så dere kunne bygge den rundt Israels hus, så de kunne stå fast i striden på Herrens dag. Det er bare tomme syner og falske spådommer de har sett, de som sier: «Så sier Herren.» Men Herren har ikke sendt dem. Likevel håper de at ordet skal bli stadfestet. Er det ikke tomme syn dere ser, har dere ikke talt falske spådommer? Dere sier: «Så sier Herren», men Jeg har ikke sagt det.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Fordi dere har talt tomhet og sett løgn, se, derfor skal Jeg komme over dere’, sier Herren Gud. ‘Min hånd skal stå imot de profetene som ser tomhet og spår løgn. De skal ikke være i Mitt folks råd. De skal ikke skrives opp i boken til Israels hus. Heller ikke skal de komme inn i Israels land. Dere skal kjenne at Jeg er Herren Gud. For de har sannelig ledet Mitt folk vill og sagt: «Fred!» enda det er ingen fred. Det er en som bygger en mur, men se, de stryker over den med kalk. Si til dem som stryker over den med kalk, at den kommer til å falle. Det skal komme et voldsomt regnskyll, og hagl skal falle som stein. En storm skal blåse og rive den ned. Sannelig, når muren har falt, skal det ikke bli sagt til dere: «Hvor er kalken dere strøk over den med?»’ Derfor sier Herren Gud: ‘Jeg skal la en storm bryte fram i Min harme. Det skal komme et voldsomt regnskyll i Min vrede, og hagl som stein skal gjøre ende på den i harme. Så skal Jeg bryte ned muren dere har strøket over med kalk. Jeg skal legge den til jorden, så grunnvollen skal avdekkes. Ja, Jerusalem skal falle, og dere skal få deres ende midt i henne. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Slik skal Jeg fullføre Min harme på muren og på dem som har strøket over den med kalk. Jeg skal si til dere: «Muren er ikke mer, og de som kalket den, er ikke mer. Det er Israels profeter som profeterer om Jerusalem og har syner om fred for henne, enda det ikke er noen fred», sier Herren Gud.’» «Du, menneskesønn, du skal vende ansiktet mot ditt folks døtre, dem som profeterer ut fra sitt eget hjerte. Profeter mot dem, og si: Så sier Herren Gud: ‘Ve de kvinnene som syr amuletter over alle leddene på Mine hender, og som dekker over hodet til folk, tilpasset enhver høyde, så de kan jakte på sjeler. Vil dere jakte på Mitt folks sjeler, og så holde deres egne sjeler i live? Vil dere vanhellige Meg blant Mitt folk for en håndfull bygg og noen biter brød, for å drepe de sjelene som ikke skal dø, og for å holde i live de sjelene som ikke skal leve, ved at dere lyver for Mitt folk, som gjerne hører på løgn?’ Derfor sier Herren Gud: ‘Se, Jeg er imot amulettene som dere bruker der for å jakte på sjeler slik en jakter på fugler. Jeg skal rive dem av armene deres og slippe sjelene fri, de sjelene dere jakter på som fugler. Jeg skal også rive av dekkene deres og fri Mitt folk ut fra deres hånd. De skal ikke lenger være lik et bytte i deres hånd. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. For med løgn tar dere motet fra den rettferdiges hjerte, men det er ikke Jeg som har tatt motet fra ham. Dere styrker den ugudelige, så han ikke vender om fra sin onde vei og kan få leve. Derfor skal dere ikke lenger se tomhet eller drive spådomskunst. For Jeg skal fri Mitt folk ut av deres hånd, og dere skal kjenne at Jeg er Herren.’» Noen av Israels eldste kom til meg og satte seg foran meg. Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, disse mennene har satt opp avgudene i sitt hjerte, og en snublestein til synd har de satt foran sitt ansikt. Skulle Jeg da la Meg spørre av dem? Tal derfor til dem og si: Så sier Herren Gud: ‘Hver den i Israels hus som setter opp avguder i sitt hjerte, som setter en snublestein til synd foran sitt ansikt og som så kommer til profeten, ham skal Jeg, Herren, svare når han kommer. Etter antallet av avgudene hans skal Jeg svare ham, for at Jeg kan gripe Israels hus i deres hjerte, for de er alle blitt fremmede for Meg ved avgudene sine.’ Si derfor til Israels hus: Så sier Herren Gud: ‘Omvend dere, ja omvend dere fra avgudene deres og vend ansiktet bort fra alle avskyelighetene. For hver eneste av Israels hus og av de fremmede som bor i Israel som skiller seg fra Meg og setter avgudene opp i sitt hjerte, som setter en snublestein til synd foran sitt ansikt og som så kommer til profeten for å spørre ham om Meg, ham skal Jeg, Herren, selv svare. Jeg skal vende Mitt ansikt mot det mennesket og gjøre ham til et tegn og til et ordtak. Jeg skal utrydde ham fra Mitt folk. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Hvis profeten blir forført til å tale et ord, da er det Jeg, Herren, som har latt den profeten bli forført, og Jeg skal rekke ut Min hånd mot ham og utrydde ham fra Mitt folk Israel. De skal bære sin skyld. Den som spør, skal ha samme skyld som profeten. Slik skal det være for at Israels hus ikke lenger skal fare vill fra Meg og ikke lenger bli uren ved alle sine overtredelser. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, når et land synder mot Meg ved stadig å være troløst, da skal Jeg rekke ut Min hånd mot det. Jeg skal ødelegge brødforsyningen der, sende hungersnød over det og utrydde både mennesker og dyr derfra. Selv om disse tre mennene, Noah, Daniel og Job, var midt iblant dem, kunne de bare utfri sin egen sjel ved sin rettferdighet», sier Herren Gud. «Hvis Jeg lot rovdyrene fare gjennom landet, og de gjorde det folketomt så det ble til en ødemark der ingen kunne reise gjennom på grunn av rovdyrene, så kunne ikke disse tre mennene, om de var midt iblant dem, så sant Jeg lever», sier Herren Gud, «verken utfri sønner eller døtre. Bare de selv skulle bli utfridd, men landet skulle bli til en ødemark. Om Jeg sendte et sverd over dette landet og sa: ‘Sverd, far gjennom landet!’ og Jeg utryddet både mennesker og dyr fra det, så kunne ikke disse tre mennene, om de var midt i landet, så sant Jeg lever», sier Herren Gud, «verken utfri sønner eller døtre, men bare de selv skulle bli utfridd. Om Jeg sendte en pest inn i dette landet og utøste Min harme over det så blodet fløt, og utryddet både mennesker og dyr derfra, så kunne ikke Noah, Daniel og Job, om de hadde vært der, så sant Jeg lever», sier Herren Gud, «utfri verken sønn eller datter. Ved sin rettferdighet kunne de bare utfri sin egen sjel. For så sier Herren Gud: ‘Hvor mye verre skal det ikke bli når Jeg sender Mine fire onde straffedommer, sverdet, hungersnøden, det onde dyret og pesten over Jerusalem, for å utrydde både mennesker og dyr fra henne? Men se, noen som slipper unna, skal bli igjen i henne. De skal bli ført ut, både sønner og døtre. Se, de skal komme ut til dere, og dere skal se deres ferd og deres gjerninger. Så skal dere bli trøstet etter den onde ulykken Jeg måtte føre over Jerusalem, etter alt det Jeg måtte føre over henne. De skal trøste dere når dere får se deres ferd og deres gjerninger. Dere skal erkjenne at det ikke har vært forgjeves, alt det Jeg har gjort i henne’, sier Herren Gud.» Deretter kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, hva er veden i vintreet framfor all annen ved, den grenen som er vokst opp blant trærne i skogen? Tar en vel ved fra det for å lage noe? Kan de lage en knagg av den til å henge noe på? Nei, se bare, den blir kastet på ilden som brensel. Ilden tærer på begge endene av den, og midten blir forbrent. Er det nyttig til noe? Sannelig, da den var hel, kunne en ikke lage noe av den. Hvor mye mindre kan den da brukes til noe når ilden har fortært den og forbrent den? Derfor sier Herren Gud: ‘På samme måten som det går med veden av vintreet blant trærne i skogen, den Jeg gir til ilden som brensel, slik skal Jeg overgi dem som bor i Jerusalem. Jeg skal vende Mitt ansikt imot dem. De kommer ut fra ilden, men ilden skal likevel fortære dem. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren, når Jeg vender Mitt ansikt mot dem. Slik skal Jeg gjøre landet til en ørken, fordi de stadig har vært troløse mot Meg’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, la Jerusalem erkjenne avskyelighetene sine og si: Så sier Herren Gud til Jerusalem: ‘Ditt opphav og ditt fødested er fra Kanaans land. Din far var en amoritt og din mor en hetitt. Din fødsel gikk til på denne måten: På den dagen du ble født, ble navlestrengen din ikke skåret over. Du ble heller ikke vasket i vann så du kunne bli ren. Du ble ikke gnidd inn med salt eller svøpt i tøy. Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg så noen kunne gjøre noe av dette med deg og ha medlidenhet. Men du ble kastet ut på den åpne marken fordi din sjel ble avskydd den dagen du ble født. Da gikk Jeg forbi deg, og Jeg så deg sprelle i ditt eget blod. Jeg sa til deg der du lå i ditt blod: «Lev!» Ja, Jeg sa til deg der du lå i ditt blod: «Lev!» Til den tallrike, som veksten på marken, gjorde Jeg deg. Du vokste, ble stor og meget vakker. Dine bryster fikk sin form, og ditt hår vokste. Men du var naken og bar. Da gikk Jeg igjen forbi deg og så på deg, og se, det var din tid, elskovens tid. Så Jeg bredte Min vinge over deg og dekket din nakenhet. Jeg sverget for deg og gikk inn i en pakt med deg’, sier Herren Gud, ‘og du ble Min. Så vasket Jeg deg i vann. Ja, Jeg skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Jeg kledde deg i brodert tøy og ga deg sandaler av delfinskinn. Jeg kledde deg med fint lin og hyllet deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, satte armbånd på dine armer og et kjede om din hals. Jeg satte en ring i din nese, øreringer i ørene og en vakker krone på ditt hode. Slik ble du prydet med gull og sølv. Dine klær var av fint lin, silke og brodert tøy. Du spiste mat lagd av fint mel, honning og olje. Du var strålende vakker og fikk kongelig verdighet. Ditt navn ble kjent blant folkeslagene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen i Min prakt, den Jeg hadde skjenket deg’, sier Herren Gud. ‘Men du stolte på din egen skjønnhet, og drev hor i tillit til ditt navn. Du utøste ditt horeliv over enhver som gikk forbi, og han fikk del i det. Du tok noen av klærne dine og lagde fargesprakende offerhauger. Der drev du hor. Dette skal ikke skje, det skal ikke være slik. Du tok også dine vakre smykker fra Mitt gull og sølv, som Jeg hadde gitt deg, og lagde deg gudebilder i mannsskikkelse og drev hor med dem. Du tok dine broderte klær og dekket dem med. Du satte Min olje og røkelse foran dem. Brødet som Jeg hadde gitt deg, maten av fint mel, olje og honning som Jeg hadde gitt deg, satte du også foran dem som velduftende røkelse. Ja, slik var det’, sier Herren Gud. ‘Du tok dine sønner og døtre, dem du hadde født så de skulle tilhøre Meg, og ofret dem til avgudene så de kunne fortære dem. Var ikke ditt horeliv nok, siden du drepte Mine barn og ga dem til avgudene ved å la dem gå gjennom ilden? I all din avskyelighet og ditt horeliv husket du ikke din ungdoms dager, da du var naken og bar og sprellet i ditt blod. Etter all din ondskap – «Ve, ve deg»’ sier Herren Gud – ‘bygde du deg også en forhøyning, og lagde deg en offerhaug i hver gate. Ved enden av hver vei bygde du offerhaugen din, og gjorde din skjønnhet til en avskyelighet. Du sprikte med beina for enhver som gikk forbi, og du lot det bli mye av ditt horeliv. Du drev også hor med Egypts sønner, dine naboer, de som er store i kjødets lyst. Du lot det bli mye av ditt horeliv, så du gjorde Meg rasende. Se, derfor rakte Jeg ut Min hånd mot deg, gjorde din del mindre og overga deg til deres sjel som hater deg, filisternes døtre som skammet seg over din utuktige ferd. Du drev også hor med Assurs sønner, for du var umettelig. Sannelig, du drev hor med dem og var ennå ikke tilfreds. Du lot det bli mye av ditt horeliv, helt til handelsmannens land, Kaldea. Men ennå var du ikke tilfreds. Hvor svakt ditt hjerte er’, sier Herren Gud, ‘så du gjør alt dette, en gjerning lik en frekk horkvinne. Ved enden av hver vei reiste du forhøyningen din, og du bygde offerhaugen din i hver gate. Likevel var du ikke som en horkvinne, for du foraktet horelønn. Du er en utro kone, som tar fremmede i stedet for sin ektemann. Til alle horkvinner gir de betaling, men du ga betaling til alle dine elskere. Du bestakk dem så de skulle komme til ditt horeliv fra alle kanter. Du gjør det motsatte av andre kvinner når du driver hor. Ingen ba om dine tjenester, men du ga horelønn, og det ble ikke gitt noen horelønn til deg. Slik gjør du det motsatte.’ Horkvinne, hør derfor Herrens Ord! Så sier Herren Gud: ‘Fordi din urenhet ble utøst, og du blottet din nakenhet i ditt horeliv med dine elskere og med alle avskyelighetene du hadde som avguder, og på grunn av blodet av dine barn som du ga dem, sannelig, derfor skal Jeg samle alle dine elskere som du forlystet deg sammen med, alle dem du elsket, og alle du hatet. Jeg skal samle dem mot deg fra alle stedene omkring, og Jeg skal blotte din nakenhet for dem, så de kan se hele din nakenhet. Jeg skal dømme deg lik kvinner som bryter ekteskapet og utøser blod. Jeg skal føre blod over deg i harme og nidkjærhet. Jeg skal også overgi deg i deres hånd, og de skal rive ned forhøyningen din og bryte ned offerhaugene dine. De skal ta av deg klærne, de vakre smykkene dine og etterlate deg naken og bar. De skal også føre en folkemengde opp mot deg, steine deg og hogge deg ned med sverd. De skal sette fyr på husene dine og felle dom over deg mens mange kvinner ser på. Jeg skal gjøre ende på ditt horeliv, og du skal ikke betale horelønn lenger. Så skal Jeg roe Min harme mot deg, og Min nidkjærhet skal vike fra deg. Jeg skal være stille og ikke være vred mer. Fordi du ikke husket din ungdoms dager, men gjorde Meg rasende med alt dette, skal også Jeg sannelig føre din ferd over ditt eget hode, sier Herren Gud. For har du ikke drevet utukt i tillegg til alle avskyelighetene dine? Se, hver den som bruker ordspråk, skal bruke dette ordspråket om deg: «Som mor, så datter.» Du er din mors datter, som avskyr ektemann og barn. Du er søster av dine søstre, som avskydde sine ektemenn og barn. Din mor var en hetitt og din far en amoritt. Din eldre søster er Samaria, som bor nord for deg med sine døtre. Din yngre søster, som bor sør for deg med sine døtre, er Sodoma. Du vandret ikke på deres veier og gjorde ikke etter deres avskyeligheter. Men slik var det bare en kort stund, du ble bare mer fordervet enn dem på alle dine veier. Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘verken din søster Sodoma eller hennes døtre har gjort som du og dine døtre. Se, dette var misgjerningen til Sodoma, din søster: Hun og hennes døtre var stolte, hadde nok av mat og nøt fred og ro. Men hun hjalp ikke den fattige og trengende. De var stolte og drev med avskyeligheter for Mitt ansikt. Derfor drev Jeg dem bort slik Jeg så det rett. Samaria gjorde ikke halvparten av dine synder. Men du har gjort mange flere avskyelige gjerninger enn de, og du har rettferdiggjort dine søstre ved alt det avskyelige du har gjort. Bær din vanære også du, du som skaffet dine søstre en lettere dom med dine synder ved at du gjorde verre avskyeligheter enn dem, og de ble mer rettferdige enn du. Ja, bli til skamme, du også, og bær din vanære, for du rettferdiggjør dine søstre. Når Jeg fører fangene deres tilbake, fangene fra Sodoma og hennes døtre, og fangene fra Samaria og hennes døtre, skal Jeg også føre tilbake fangene fra ditt fangenskap iblant dem. På den måten skal du bære din vanære og bli vanæret ved alt du har gjort da du trøstet dem. Når dine søstre, Sodoma og hennes døtre, vender tilbake til den stillingen de hadde før, og Samaria og hennes døtre vender tilbake til den stillingen de hadde før, da skal du og dine døtre også vende tilbake til den stillingen dere hadde før. For din søster Sodoma ble ikke nevnt i din munn i dine stolte dager før din ondskap ble avdekket. Det var som på den tiden du ble hånet av Syrias døtre og alle dem som var rundt henne, og av filisternes døtre, som foraktet deg på alle kanter. Din utukt og dine avskyeligheter må du bære selv’, sier Herren. For så sier Herren Gud: ‘Jeg skal gjøre med deg etter det du har gjort, du som foraktet eden og brøt pakten. Men Jeg skal likevel huske Min pakt med deg i din ungdoms dager. Jeg skal opprette en evig pakt med deg. Da skal du huske din ferd og skamme deg når du tar imot dine søstre, både dem som er eldre og dem som er yngre enn du. For Jeg skal gi dem til deg som døtre, men ikke ved Min pakt med deg. Jeg skal opprette Min pakt med deg. Da skal du kjenne at Jeg er Herren, for at du skal huske, bli skamfull og aldri mer åpne din munn på grunn av din vanære, når Jeg gir soning for deg for alt du har gjort’, sier Herren Gud.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, sett fram en gåte og tal en lignelse til Israels hus. Si: Så sier Herren Gud: ‘Den store ørnen med de store vingene og de lange vingefjærene, med fyldig og fargerik fjærdrakt, kom til Libanon og tok toppen av sederen. Den brøt av det øverste skuddet og førte den med til handelsmannens land. Den satte den i handelsbyen. Så tok den av landets sæd og plantet den på en fruktbar mark. Den satte den ved rikelig med vann og satte den som et piletre. Den skjøt opp og ble til et vintre som spredte seg vidt utover, men lavt, så grenene vendte seg mot den og røttene var under den. Så ble det et vintre, skjøt grener og fikk kvister. Men det var en annen stor ørn med store vinger og rik fjærdrakt. Se, dette vintreet bøyde sine røtter mot den, og strakte sine grener mot den fra jordstykket der det var plantet, så ørnen kunne vanne det. Det var plantet på en god mark ved rikelig med vann, så det kunne skyte grener, bære frukt og bli et mektig vintre.’ Si: Så sier Herren Gud: ‘Skal det trives? Skal en ikke rykke opp røttene på det, rive av frukten og la det visne? Alle de spirende bladene skal visne, og ingen kraftig arm eller et stort folk skal rykke det opp med roten. Se, det er plantet, skal det trives? Vil det ikke visne helt bort når østavinden rammer? Det skal visne på jordstykket der det vokste opp.’» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Si nå til det opprørske huset: ‘Vet dere ikke hva dette betyr?’ Si til dem: ‘Se, Babels konge dro til Jerusalem, og han tok kongen og lederne hennes og førte dem med seg til Babel. Han tok avkommet til kongen, sluttet en pakt med ham og tok ham i ed. Han tok også bort de mektige i landet, så kongeriket kunne trykkes ned og ikke reise seg, men det kunne bli stående ved å holde hans pakt. Men han gjorde opprør mot ham og sendte utsendingene sine til Egypt, så de skulle gi ham hester og mye folk. Skal han lykkes? Skal den som gjør dette, slippe unna? Kan han bryte en pakt og likevel slippe unna? Han foraktet eden han hadde avlagt for kongen som gjorde ham selv til konge, og brøt pakten med ham. Sannelig, så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘hos denne kongen, midt i Babel, skal han dø. Heller ikke skal Farao med en mektig hær og et stort følge kunne hjelpe ham i striden, når de kaster opp en voll og bygger en skanse for å utrydde mange liv. Fordi han foraktet eden ved å bryte pakten han hadde gitt hånden på, og fortsatte å gjøre dette, skal han ikke slippe unna.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Så sant Jeg lever, sannelig, Min ed som han foraktet, og Min pakt som han brøt, skal Jeg føre over hans eget hode. Jeg skal strekke ut Mitt garn over ham, og han skal fanges i Min snare. Jeg skal føre ham til Babel, og der skal Jeg dømme ham med rett for hans troløshet ved at han var troløs mot Meg. Alle flyktningene hans og alle stridstroppene hans skal falle ved sverdet. De som blir igjen, skal bli spredt for alle vinder. Dere skal kjenne at Jeg, Herren, har talt.’» Så sier Herren Gud: «Jeg, ja Jeg skal ta toppen av den høye sederen og plante den. Jeg skal bryte av et fint skudd, og Jeg skal plante det på et høyt og kneisende fjell. På Israels høye berg skal Jeg plante det. Det skal skyte grener og bære frukt og være en mektig seder. Alle slags fugler skal bo i den. I skyggen av grenene skal de bo. Alle trærne på marken skal kjenne at Jeg, Herren, bøyer det høye treet og lar det lave treet bli høyt. Jeg tørker ut det grønne treet og lar det tørre treet blomstre. Jeg, Herren, har talt og gjør det.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Hva mener dere når dere bruker dette ordspråket om Israels land og sier: ‘Fedrene spiser sure druer, og barna får dårlige tenner?’ Så sant Jeg lever», sier Herren Gud, «skal dere ikke lenger bruke dette ordspråket i Israel. Se, alle sjeler tilhører Meg. Både farens og barnets sjel tilhører Meg. Den sjel som synder, skal dø. Men hvis en mann er rettferdig og gjør rett og rettferdighet, hvis han ikke spiser på fjellene og ikke løfter blikket mot avgudene til Israels hus, ikke gjør sin nestes kone uren og ikke nærmer seg en kvinne når hun er i sin vanlige urenhet, hvis han ikke har undertrykt noen, men har gitt pantet tilbake til låntakeren, og han ikke har ranet noen, men gitt sitt brød til den sultne og latt den nakne få klær å kle seg med, hvis han ikke tar rente når han låner ut eller krever mer tilbake, men holder sin hånd borte fra misgjerning og feller en sann dom mellom en mann og en annen, hvis han følger Mine lover og holder Mine forskrifter og gjør etter dem i sannhet, da er han rettferdig. Han skal sannelig leve», sier Herren Gud. «Hvis han blir far til en voldsmann eller en som utøser blod, som gjør noe av dette, av alt dette som faren ikke har gjort, og han spiser på fjellene, gjør sin nestes kone uren, undertrykker den fattige og trengende, raner noen, unnlater å gi pantet tilbake, løfter blikket mot avgudene, gjør noe som er en avskyelighet, hvis han tar rente når han låner ut eller krever mer tilbake, skal han da få leve? Nei, han skal ikke leve! Har han gjort noen av alle disse avskyelighetene, skal han sannelig dø. Hans blod skal komme over ham. Men hvis han blir far til en sønn som ser alle de syndene hans far gjør, han ser dem, men gjør ikke etter dem, en som ikke spiser på fjellene, som ikke løfter blikket mot avgudene til Israels hus, som ikke gjør sin nestes kone uren, som ikke undertrykker noen, som ikke holder tilbake et løfte, ikke raner noen, men gir sitt brød til den sultne og lar den nakne få klær til å dekke seg med, som holder sin hånd tilbake fra den fattige og ikke tar rente når han låner ut eller krever mer tilbake, men som feller Mine dommer og vandrer etter Mine lover, han skal ikke dø for sin fars misgjerning. Han skal sannelig leve! Men hans far, fordi han undertrykte andre, ranet sin bror og gjorde det som ikke er godt blant sitt folk, se, derfor skal han dø for sin misgjernings skyld. Likevel sier dere: ‘Hvorfor skal ikke sønnen bære farens skyld?’ Fordi sønnen har gjort rett og rettferdighet, har holdt alle Mine lover og gjort etter dem. Derfor skal han sannelig leve. Den sjel som synder, skal dø. Sønnen skal ikke bære farens skyld, og faren skal ikke bære sønnens skyld. Den rettferdiges rettferdighet skal komme over ham selv, og den ugudeliges ugudelighet skal komme over ham selv. Men dersom den ugudelige vender om fra alle de syndene han har gjort, holder alle Mine lover og gjør rett og rettferdighet, skal han sannelig leve. Han skal ikke dø. Ingen av de syndene han har gjort, skal bli husket og holdt mot ham. Ved den rettferdigheten han har gjort, skal han leve. Har vel Jeg behag i den ugudeliges død?» sier Herren Gud, «er det ikke heller i at han vender om fra sin ferd og får leve? Men om en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, og han gjør etter alle de avskyelighetene som den ugudelige, skal han da få leve? All den rettferdigheten han har gjort, skal ikke bli husket. På grunn av den troløsheten han har vist og den synden han har gjort, skal han dø. Likevel sier dere: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Hør nå, Israels hus, er det ikke Min vei som er rett, og deres veier som ikke er rette? Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett og dør i den, da er det på grunn av den uretten han har gjort, at han dør. Om en ugudelig vender om fra den ugudeligheten han har gjort, og gjør rett og rettferdighet, da skal hans sjel leve. Fordi han fikk se og vendte om fra alle overtredelsene han hadde gjort, skal han sannelig leve. Han skal ikke dø. Likevel sier Israels hus: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Israels hus, er det ikke Mine veier som er rette, og deres veier som ikke er rette? Derfor skal Jeg dømme dere, Israels hus, hver og en etter hans ferd», sier Herren Gud.» Vend om, ja, vend om fra alle deres synder, så ikke noen synd skal bli en klippe til fall. Kast fra dere alle overtredelsene som dere har forbrutt dere med, og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? For Jeg har ikke behag i noens død», sier Herren Gud. «Vend derfor om, så skal dere leve! Og du, stem i en klagesang over lederne i Israel og si: ‘Hva er din mor? En løvinne. Hun la seg ned blant løvene. Blant de unge løvene fostret hun sine unger. Hun alte opp en av sine unger, og han ble en ung løve. Han lærte å fange bytte, og han fortærte mennesker. Folkeslagene fikk høre om ham. Han ble fanget i deres grav, og de førte ham med kroker til landet Egypt. Da hun så at hun hadde ventet forgjeves og at hennes håp var ute, tok hun en annen av sine unger og gjorde ham til en ung løve. Han streifet omkring blant løvene og ble en ung løve. Han lærte å fange bytte. Han fortærte mennesker. Han kjente deres øde steder og la deres byer øde. Landet og alt som fylte det, ble lagt øde ved lyden av hans brøl. Da satte folkeslagene seg opp mot ham fra landområdene på alle kanter. De spente ut sitt garn over ham. Han ble fanget i deres grav. De satte ham i et bur og festet ham med kroker. De førte ham til Babels konge. De førte ham med nett, for at hans røst ikke lenger skulle høres på Israels fjell. Din mor var som et vintre med blodsbånd til deg, plantet ved vannene, fruktbart og med mange grener på grunn av rikelig med vann. Hun fikk sterke grener som kunne brukes til herskerstaver. I høyde raget hun over de tykke grenene, og hun ble sett ved sin høyde og de mange grenene. Men hun ble rykket opp i harme, hun ble kastet til jorden, og østavinden tørket bort hennes frukt. Hennes sterke grener ble brutt av og visnet. Ilden fortærte dem. Nå er hun plantet i ødemarken, i et land med tørke og tørst. Ild kom ut fra en kvist av hennes grener, og den fortærte hennes frukt, så hun ikke har noen sterk stav til herskerstav.’» Dette er en klagesang, og til en klagesang ble det. I det sjuende året, i den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, skjedde det at noen av Israels eldste kom for å spørre Herren, og de satte seg foran meg. Da kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, tal til Israels eldste og si: Så sier Herren Gud: ‘Har dere kommet for å spørre Meg? Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘skal Jeg ikke la Meg spørre av dere. Vil du dømme dem, vil du dømme dem, menneskesønn? Gjør da deres fedres avskyeligheter kjent for dem.’ Si til dem: Så sier Herren Gud: ‘På den dagen Jeg utvalgte Israel og løftet Min hånd til en ed for etterkommerne av Jakobs hus og Jeg gjorde Meg kjent for dem i landet Egypt, da løftet Jeg Min hånd til en ed for dem og sa: «Jeg er Herren deres Gud.» På den dagen løftet Jeg Min hånd til en ed for dem, for å føre dem ut av landet Egypt og inn i et land som Jeg hadde sett ut for dem, et land som flyter med melk og honning, det herligste blant alle land. Jeg sa til dem: «Hver av dere skal kaste bort de avskyelige gudebildene han har for sine øyne. Gjør dere ikke urene ved Egypts avguder! Jeg er Herren deres Gud.» Men de gjorde opprør mot Meg og ville ikke høre. De kastet ikke bort de avskyelige gudebildene de hadde for sine øyne, og de forlot ikke Egypts avguder. Da sa Jeg: «Jeg skal utøse Min harme over dem og fullføre Min vrede mot dem i landet Egypt.» Jeg gjorde dette for Mitt navns skyld, så det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de folkeslagene som de bodde iblant. Rett foran øynene deres hadde Jeg gjort Meg kjent for dem, for å føre dem ut av landet Egypt. Derfor førte Jeg dem ut av landet Egypt, og Jeg førte dem ut i ørkenen. Jeg ga dem Mine lover og gjorde Mine dommer kjent for dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg ga dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem. Men likevel gjorde Israels hus opprør mot Meg i ørkenen. De vandret ikke etter Mine lover, og de forkastet Mine dommer, selv om det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de kraftig. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem i ørkenen, så Jeg kunne gjøre ende på dem. Men Jeg gjorde dette for Mitt navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de folkeslagene som hadde sett med sine øyne at Jeg hadde ført dem ut. Så løftet Jeg også Min hånd til en ed for dem i ørkenen, om at Jeg ikke skulle føre dem inn i det landet Jeg hadde gitt dem, det som flyter med melk og honning, det herligste blant alle land. For de forkastet Mine dommer og vandret ikke etter Mine lover, men de vanhelliget Mine sabbater. For deres hjerte fulgte deres avguder. Likevel hadde Mitt øye medynk med dem så Jeg ikke ødela dem. Jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen. Men Jeg sa til deres barn i ørkenen: «Dere skal ikke vandre etter deres fedres lover, hold ikke deres dommer og gjør dere ikke urene ved deres avguder! Jeg er Herren deres Gud: Dere skal vandre etter Mine lover, holde Mine dommer og gjøre etter dem. Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» Likevel gjorde barna opprør mot Meg. De vandret ikke etter Mine lover, og de holdt ikke Mine dommer og gjorde etter dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Men de vanhelliget Mine sabbater. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem og fullbyrde Min vrede på dem i ørkenen. Likevel dro Jeg Min hånd tilbake og grep inn for Mitt navns skyld, så det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de folkeslagene som hadde sett med sine øyne at Jeg hadde ført dem ut. Jeg løftet også Min hånd til en ed for dem i ørkenen, om at Jeg ville spre dem blant folkeslagene og strø dem ut i landene, fordi de ikke hadde fulgt Mine dommer, men foraktet Mine lover og vanhelliget Mine sabbater, og de hadde festet blikket på sine fedres avguder. Derfor overga Jeg dem også til lover som ikke var gode, og til dommer de ikke kunne leve ved. Jeg lot dem bli urene ved offergaver, ved at de lot alt som åpner morsliv, gå gjennom ilden. Slik kunne Jeg slå dem med skrekk, for at de kunne kjenne at Jeg er Herren.’ Derfor, menneskesønn, tal til Israels hus og si: Så sier Herren Gud: ‘Også ved dette har deres fedre spottet Meg og vært troløse mot Meg. Da Jeg førte dem inn i det landet Jeg hadde løftet Min hånd til en ed på at Jeg skulle gi dem, og de så alle de høye åsene og alle de løvrike trærne, ofret de sine slaktoffer der og gjorde Meg rasende med sine offergaver. Der kom de også med sin velbehagelige duft og utøste sine drikkoffer. Jeg sa til dem: «Hva er dette offerstedet som dere går til?» Derfor skal navnet på det være Bamah, som det heter til denne dag.’ Si derfor til Israels hus: Så sier Herren Gud: ‘Vil dere gjøre dere urene på samme måten som deres fedre, og drive hor med de avskyelige avgudene deres? For når dere bærer fram deres offergaver og lar deres barn gå gjennom ilden, blir dere selv urene ved alle deres avguder, helt til denne dag. Og så skal Jeg la Meg spørre av dere, Israels hus? Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘skal Jeg ikke la Meg spørre av dere. Det som kommer opp i deres ånd, skal aldri skje når dere sier: «Vi vil være som hedningfolkene, som folkestammene i andre land, og dyrke tre og stein.» Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘sannelig, med mektig hånd, utrakt arm og utøst harme skal Jeg herske over dere. Jeg skal føre dere ut fra folkene og samle dere fra landene der dere nå er spredt, med mektig hånd, utrakt arm og utøst harme. Jeg skal føre dere ut i folkenes ørken, og der skal Jeg dømme dere, ansikt til ansikt. På samme måten som Jeg dømte deres fedre i ørkenen i landet Egypt, vil Jeg dømme dere’, sier Herren Gud. ‘Jeg skal la dere dra forbi under hyrdestaven, og Jeg skal føre dere inn i paktens bånd. Jeg skal rense ut opprørerne iblant dere, og dem som synder mot Meg. Jeg skal føre dem ut av landet der de bor, men de skal ikke komme inn i landet Israel. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Og dere, Israels hus’, så sier Herren Gud: ‘Gå av sted, og enhver skal dyrke sine avguder, også heretter, om dere ikke vil høre på Meg. Men dere skal ikke lenger vanhellige Mitt hellige navn med deres offergaver og avguder. For på Mitt hellige berg, på Israels høye berg’, sier Herren Gud, ‘skal hele Israels hus tjene Meg, alle de som er i landet. Der skal Jeg ha velbehag i dem, og der skal Jeg søke deres offergaver og førstegrøden av det de bærer fram, og alt det dere helliger. Jeg skal ha velbehag i dere som en velbehagelig duft når Jeg fører dere ut fra folkene og samler dere fra landene der dere er blitt spredt. Jeg skal bli helliget blant dere for øynene på folkeslagene. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren, når Jeg fører dere inn i landet Israel, inn i det landet som Jeg løftet Min hånd til ed på at Jeg skulle gi deres fedre. Der skal dere huske deres ferd og alle gjerningene som gjorde dere urene. Dere skal ha avsky for dere selv i egne øyne, på grunn av alt det onde dere har gjort. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren, når Jeg gjør dette med dere for Mitt navns skyld, ikke etter deres onde veier og deres fordervede gjerninger, du Israels hus’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot sør. Rett deg mot sør og profeter mot skoglandet i Sør! Si til skogen i Sør: Hør Herrens Ord! Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg skal tenne deg i brann, og brannen skal fortære hvert grønt tre og hvert tørt tre hos deg. Ildsluen skal ikke slokne, og alle ansikter fra sør til nord skal bli forbrent av den. Alle mennesker skal se at Jeg, Herren, har tent den. Den skal ikke slokne.’» Da sa Jeg: Å, Herre Gud! De sier om meg: ‘Taler han ikke bare i lignelser?’» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Jerusalem og rett deg mot de hellige stedene og profeter mot Israels land. Si til Israels land: Så sier Herren: ‘Se, Jeg kommer imot deg, og Jeg skal trekke Mitt sverd fra sliren og utrydde både den rettferdige og den ugudelige fra deg. Fordi Jeg skal utrydde fra deg både den rettferdige og den ugudelige, derfor skal Mitt sverd gå ut av sliren og rettes mot alle mennesker fra sør til nord. Da skal alle mennesker kjenne at Jeg, Herren, har trukket Mitt sverd fra sliren. Det skal ikke vende tilbake igjen.’ Stønn derfor, du menneskesønn, som om hoftene knuses, ja, stønn i bitter smerte for øynene på dem! Når de sier til deg: ‘Hvorfor stønner du?’ Da skal du svare: ‘På grunn av budskapet. Når det kommer, skal hvert hjerte miste motet, alle hendene bli maktesløse, hver ånd skal svikte, og alle knær bli som vann. Se, det kommer, og det skal skje’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, profeter og si: ‘Så sier Herren!’ Si: ‘Et sverd, et sverd er kvesset og pusset! Det er kvesset for en grusom slakt, det er pusset for å glimte som lynet! Skulle vi da fryde oss? Herskerstaven til Min sønn forakter alt annet av tre. Han har gitt det for å bli pusset, så det kan håndteres. Dette sverdet er kvesset, og det er pusset, for å bli overgitt til drapsmannen. Skrik og klag, menneskesønn, for det skal komme imot Mitt folk, imot alle lederne i Israel. De skal kastes til sverdet sammen med Mitt folk. Derfor skal du slå deg på låret. For det er en prøvelse, og hva om herskerstaven som forakter ikke kommer», sier Herren Gud. «Derfor, du menneskesønn, profeter og slå hendene sammen! Sverdet kommer to ganger, ja den tredje gangen kommer sverdet for å drepe, det sverdet som dreper de store, det som er omkring dem på alle kanter. For at hjertet skal miste motet og de mange skal snuble, har Jeg vendt det slaktende sverdet mot alle deres porter. Å! Det er som et lyn, det er trukket til slakt. Samle deg og hogg til høyre! Vend deg og hogg til venstre, hvor enn din egg er vendt. Jeg skal også slå hendene sammen, og Jeg skal stille Min harme. Jeg, Herren, har talt.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Du, menneskesønn, pek ut to veier der sverdet til Babels konge kan fare fram. Begge to skal gå ut fra samme land. Lag et veimerke, lag det ved begynnelsen av veien som går til byen. Pek ut en vei der sverdet kan komme til Rabba, som hører til Ammons barn, og en til Juda, inn i den befestede byen Jerusalem. For Babels konge står ved veiskillet, ved begynnelsen til de to veiene, for å tyde varsler. Han kaster lodd om pilene, han spør husgudene om råd, han ser på leveren. I hans høyre hånd er varselet for Jerusalem: Å sette opp rambukker, å rope på drap, å la krigsrop lyde, å sette opp rambukker mot portene, å kaste opp en voll og å bygge en skanse. I deres øyne skal dette bare være for dem som en falsk spådom, for dem som har sverget sine eder med dem. Men han skal vekke minnet om deres misgjerning, så de skal bli grepet.» Derfor sier Herren Gud: «Fordi deres misgjerning blir husket, ved at deres overtredelser kommer fram, så alle syndige gjerninger blir synlige, fordi dere er blitt husket på denne måten, skal dere gripes ved hånden. Nå til deg, du vanhellige, ugudelige Israels høvding. Din dag er kommet, den tiden da misgjerningen skal få ende.» Så sier Herren Gud: «Ta av mitraen og løft av kronen! Det som er skal ikke vare ved. Den fornedrede skal opphøyes, og den opphøyede skal fornedres. Ruiner, ruiner, Jeg skal legge den i ruiner. Men alt dette skal ikke skje før Han kommer, Han som retten tilhører, og Jeg skal gi den til Ham. Du, menneskesønn, profeter og si: Så sier Herren Gud om Ammons barn og deres hån: ‘Et sverd, et sverd er trukket, pusset til slakt, til å fortære så det lyner, mens de ser falske syner for deg, mens de tar løgnaktige varsler for deg. Du skal føres om halsen på de drepte, de ugudelige. Deres dag er kommet, den tiden da misgjerningen skal få ende. Stikk det tilbake i sliren! Jeg skal dømme deg på det stedet der du ble skapt, i landet der du har ditt opphav. Jeg skal utøse Min harme over deg. Jeg skal blåse mot deg med Min vredes ild og overgi deg til grusomme menn som er flinke til å ødelegge. Du skal bli til brensel for ilden. Ditt blod skal renne ut midt i landet. Du skal ikke bli husket, for Jeg, Herren, har talt.’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Nå, menneskesønn, vil du dømme, vil du dømme den blodige byen? Ja, gjør henne kjent med alle hennes styggedommer! Da skal du si: Så sier Herren Gud: ‘Byen utgyter blod i sin egen midte, så hennes tid skal komme. Ja, hun lager avguder hos seg og gjør seg uren. Du er blitt skyldig ved det blodet du har utøst, og du har gjort deg uren ved de avgudene du har lagd. Du nærmer deg dine dager, og du har kommet til slutten av dine år. Derfor gjør Jeg deg til hån for folkeslagene og til spott for alle land. Både nær og fjern skal de spotte deg for et urent navn og for din store forvirring. Se, Israels ledere, hver mann har brukt sin arm til å utøse blod i deg. I deg har de vanæret far og mor. I din midte har de fart hardt fram mot den fremmede. I deg har de undertrykt den farløse og enken. Du har foraktet Mine helligdommer og vanhelliget Mine sabbater. I deg er det menn som baktaler for å oppnå at blod blir utgytt. I deg er det de eter på fjellene. De driver utukt i din midte. I deg blottes en fars nakenhet. I deg skjender de henne som er i sin menstruasjon. Én gjør en avskyelig handling med sin nestes kone. En annen driver utukt og gjør sin svigerdatter uren. Enda en annen hos deg skjender sin søster, sin fars datter. I deg tar de imot bestikkelser for å utøse blod. Du tar rente og krever mer tilbake. Du har fått urett vinning av din neste ved utpressing. Og du har glemt Meg’, sier Herren Gud. ‘Se, derfor slår Jeg neven mot den vinningen du urettmessig har fått, og mot den blodsutgytelsen som har funnet sted i din midte. Kan ditt hjerte holde ut, kan du ha styrke i hendene i de dager da Jeg skal ta Meg av deg? Jeg, Herren, har talt, og Jeg skal gjøre det. Jeg skal spre deg blant folkeslagene, strø deg ut blant landene og gjøre slutt på urenheten. Du skal gjøre deg selv vanhellig for øynene på folkeslagene. Da skal du kjenne at Jeg er Herren.’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, Israels hus er blitt som slagg for Meg. De er alle sammen som bronse, tinn, jern og bly midt i en smelteovn. De er blitt slagg av sølv. Derfor sier Herren Gud: ‘Fordi dere alle er blitt slagg, se, derfor skal Jeg samle dere midt i Jerusalem. Slik de samler sølv, bronse, jern, bly og tinn midt i en smelteovn for å blåse ild på det og smelte det, slik skal Jeg samle dere i Min vrede og Min harme, og Jeg skal la dere bli der og smelte dere. Ja, Jeg skal samle dere og blåse Min vredes ild på dere, og dere skal smelte midt i den. Som sølv smeltes midt i en smelteovn, slik skal dere smeltes midt i den. Da skal dere kjenne at Jeg, Herren, har utøst Min harme over dere.’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, si til henne: ‘Du er et land som ikke er renset, og som heller ikke har fått regn på vredens dag. Sammensvergelsen av hennes profeter i hennes midte er som en brølende løve som river byttet i stykker. De fortærer menneskeliv. De tar skatter og kostbarheter. De gjør mange til enker midt i henne. Hennes prester gjør vold på Min lov, og de vanhelliger Mine helligdommer. De skiller ikke mellom hellig og vanhellig, og de lærer ikke å skjelne mellom det urene og det rene. De har lukket sine øyne for Mine sabbater, slik at Jeg blir vanhelliget iblant dem. Hennes ledere er som ulver som river i byttet så de kan utøse blod og ødelegge sjeler, for at de kan skaffe seg urett vinning. Hennes profeter pusser over dem med kalk, de ser falske syner og spår løgn for dem. De sier: «Så sier Herren Gud», enda Herren ikke hadde talt. Folket i landet bruker utpressing, de raner og undertrykker fattige og trengende. De utpresser den fremmede uten rettferdig dom. Jeg har lett etter en mann blant dem, en som kunne reise en mur og stille seg i gapet foran Mitt ansikt til vern for landet, så Jeg ikke skulle ødelegge det. Men Jeg fant ingen. Derfor utøser Jeg Min vrede over dem. Jeg fortærer dem ved Min harmes ild. Jeg fører deres ferd over deres eget hode’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, det var to kvinner, døtre av samme mor. De drev hor i Egypt, i sin ungdom drev de hor. Der ble deres bryster klemt, og der ble deres jomfrubarm omfavnet. Deres navn var Ohola, den eldste, og Oholiba, hennes søster. De var Mine, og de fødte sønner og døtre. Når det gjelder deres navn, er Samaria Ohola, og Jerusalem er Oholiba. Ohola drev hor selv om hun tilhørte Meg. Hun hadde begjær til sine elskere, til assyrerne, som sto henne nær. De var kledd i fiolett, stattholdere og styresmenn, alle sammen, kjekke unge menn, ryttere som red på hester. Slik drev hun sitt horeliv med dem, de var alle Assurs utvalgte sønner. Med alle dem hun begjærte, med alle deres avguder, gjorde hun seg uren. Hun ga aldri opp sitt horeliv som hun brakte med seg fra Egypt. For de hadde ligget med henne i hennes ungdom, de hadde omfavnet hennes jomfrubarm og utøst sitt horeliv over henne. Derfor har Jeg overgitt henne til hennes elskere, til Assurs sønner, dem hun hadde begjærte. De blottet hennes nakenhet, tok hennes sønner og døtre og drepte henne med sverdet. Hun ble et skjellsord blant kvinner. Slik holdt de dom over henne. Selv om hennes søster Oholiba så dette, ble hun bare mer fordervet i sitt begjær enn henne, og i sitt horeliv ble hun mer fordervet enn sin søsters horeliv. Hun begjærte Assurs sønner, stattholdere og stormenn, de som sto henne nær, kledd i fullkommen prakt, ryttere som red på hester, kjekke unge menn, alle sammen. Men Jeg så at hun var blitt uren. Begge valgte samme vei. Hun gikk bare lenger i sitt horeliv. Hun så på menn som var inngravert på veggen, bilder av kaldeere framstilt i rødt, med belte spent rundt livet og luer som hang fritt på hodet. Alle så ut som dyktige krigere, avbildninger av Babels sønner, fra Kaldea, deres fedreland. Så snart hun fikk øye på dem begjærte hun dem, og hun sendte budbærere til dem i Kaldea. Så kom Babylonias sønner til henne, opp i elskovsredet, og de gjorde henne uren med sitt horeliv. Da hun hadde blitt uren med dem, ble hennes sjel fremmed for dem. Da hun åpenbarte sitt horeliv og blottet seg, ble min sjel fremmed for henne, slik min sjel hadde blitt fremmed for hennes søster. Likevel gjorde hun enda mer ut av sitt horeliv, og hun vakte minnet om sin ungdoms dager, da hun hadde drevet hor i landet Egypt. For hun begjærte sine elskere, de som hadde kjønnslem som esler og som tømte ut sæden som hester. Slik vakte du minnet om din ungdoms umoral, da egypterne omfavnet din barm siden du hadde ungdommelige bryster. Derfor, Oholiba», sier Herren Gud: «Se, Jeg skal egge dine elskere imot deg, dem din sjel har blitt fremmed for, og Jeg skal føre dem mot deg fra alle kanter. Babels sønner, alle kaldeerne, Pekod, Sjoa og Koa, og alle Assurs sønner sammen med dem, kjekke unge menn, stattholdere og stormenn, alle sammen befalingsmenn og utvalgte menn, som alle rir på hester. De skal komme imot deg med våpen, vogner og stridsvogner, med en skare av folk. De skal fylke seg mot deg, fra alle kanter med store og små skjold og hjelmer. Jeg skal overlate dommen til dem, og de skal dømme deg, etter sin lov. Jeg skal vende Min nidkjærhet imot deg, og de skal handle med deg i harme. De skal hogge av deg nesen og ørene, og resten av deg skal falle ved sverdet. De skal ta dine sønner og døtre, og det som er igjen av deg skal fortæres av ilden. De skal rive av deg dine klær og dine vakre smykker. Slik skal Jeg gjøre slutt på din umoral og ditt horeliv, det du hadde med deg fra landet Egypt. Du skal ikke mer løfte blikket mot dem og ikke mer huske på Egypt.» For så sier Herren Gud: «Se, Jeg overgir deg til dem du hater, til dem din sjel har blitt fremmed for. De skal handle med deg i hat og ta bort all din vinning, og de skal etterlate deg naken og bar. Nakenheten ved ditt horeliv skal blottes, både din umoral og ditt horeliv. Jeg skal gjøre dette med deg fordi du har løpt som en hore etter hedningfolkene, og fordi du er blitt uren ved deres avguder. Du har gått fram på din søsters vei. Derfor skal Jeg også gi hennes beger i din hånd.» Så sier Herren Gud: «Du skal drikke av din søsters beger, det dype og store. Du skal bli til latter og spott. Begeret rommer mye. Du skal bli full av drukkenskap og sorg av begeret med ruin og ødeleggelse, begeret til din søster Samaria. Du skal drikke og tømme det til bunnen, du skal knuse skårene og rive i dine egne bryster. For Jeg har talt», sier Herren Gud. Derfor sier Herren Gud: «Fordi du har glemt Meg og kastet Meg bak din rygg, derfor skal du bære straffen for din umoral og ditt horeliv.» Herren sa til meg: «Menneskesønn, vil du dømme Ohola og Oholiba? Da skal du forkynne deres avskyeligheter for dem. For de har drevet hor, og har blod på sine hender. Ja, de har drevet hor med sine avguder. Til og med barna som de fødte Meg, har de overgitt dem til å fortæres. Også dette har de gjort mot Meg: De gjorde Min helligdom uren på samme dag og vanhelliget Mine sabbater. For etter at de hadde ofret sine barn for sine avguder, kom de samme dag inn i Min helligdom så de kunne vanhellige den. Og se, slik har de gjort midt i Mitt hus. Dessuten sendte de bud etter menn som skulle komme fra det fjerne, og en budbærer ble sendt til dem. Og se, de kom, og du vasket deg for dem, malte dine øyne og pyntet deg med smykker. Du satt på et staselig leie, med et dekket bord foran deg. Der hadde du satt Min røkelse og Min olje. Lyden av en sorgløs flokk var hos henne. Drankere ble hentet fra ødemarken for å være sammen med mennene i folkemengden som var der. De satte armbånd på deres armer og vakre kroner på deres hoder. Da sa Jeg om henne som var utlevd i horelivet: ‘Vil de drive hor med henne nå, og hun med dem?’ Ja, de gikk inn til henne, slik de går inn til en horkvinne. På den måten gikk de inn til Ohola og Oholiba, de umoralske kvinnene. Men rettferdige menn skal dømme dem med loven som gjelder for horkvinner og kvinner som utøser blod, for de er horkvinner, og det er blod på deres hender.» For så sier Herren Gud: «En flokk skal føres opp mot dem, de skal overgis til angst og plyndring. Flokken skal steine dem og hogge dem ned med sine sverd. De skal drepe deres sønner og døtre, og de skal sette fyr på husene deres og brenne dem ned. Slik skal Jeg gjøre slutt på umoralen i landet, så alle kvinnene skal lære ikke å drive slik umoral som dere driver. De skal la dere få tilbake for deres umoral, og dere skal bære straffen for deres avgudssynder. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren Gud.» I det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, skriv ned navnet på dagen, nettopp denne dagen, Babels konge begynner å beleire Jerusalem nettopp på denne dagen. Fortell en lignelse til det opprørske huset og si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Sett over gryten, sett den over og hell vann i den! Legg kjøttstykker i den, alle de gode stykkene, låret og bogen! Fyll den med utvalgte beinstykker! Ta det beste av småfeet! Legg også en haug med bein under den til brensel! Få den til å koke godt og la beinstykkene surre i den!’ Derfor sier Herren Gud: ‘Ve den blodige byen, den rustne gryten, som rusten ikke er blitt borte fra! Ta stykke for stykke ut av den, uten at noe lodd har utvalgt dem. For hennes blod er midt i henne. Hun helte det utover det nakne berget. Hun helte det ikke utover jorden så det kunne dekkes med støv. For at harmen skal reise seg og ta hevn, har Jeg latt hennes blod komme utover det nakne berget, så det ikke kan dekkes over.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Ve den blodige byen! Også Jeg skal gjøre bålet stort. Legg på mye ved, tenn opp ilden! Kok kjøttet godt, bland det med krydder og la beinstykkene bli svidd! La den så stå tom over det glødende kullet, så den kan bli varm og bronsen glødende, så urenheten i den kan smelte og rusten svis bort. Hun er blitt trett av å streve, og all rusten i henne ble ikke borte. La hennes rust komme i ilden! Det er utukt i din urenhet. Fordi Jeg renset deg, men du ikke ble renset, skal du ikke mer bli renset for din urenhet før Jeg har fått stilt Min harme over deg. Jeg, Herren, har sagt det. Det skal komme, og Jeg skal gjøre det. Jeg skal ikke holde igjen, Jeg skal ikke vise medynk, Jeg skal ikke vise nåde. Etter din ferd og etter dine gjerninger skal de dømme deg’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, se, med ett slag tar Jeg dine øynes lyst bort fra deg. Likevel skal du verken sørge eller gråte, og dine tårer skal ikke renne. Sukk i stillhet, hold ingen sørgehøytid for den døde! Bind luen på deg og ta sandaler på føttene. Dekk ikke skjegget til og spis ikke brød fra menn.» Så talte jeg til folket om morgenen, og om kvelden døde min kone. Neste morgen gjorde jeg som jeg var blitt befalt. Folket sa til meg: «Vil du ikke fortelle oss hva dette skal bety for oss, når du gjør dette?» Da svarte jeg dem: «Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: ‘Tal til Israels hus: Så sier Herren Gud: «Se, Jeg vanhelliger Min helligdom, deres stolthet og styrke, deres øynes lyst, deres sjels lengsel. Deres sønner og døtre som dere lot bli igjen, skal falle for sverdet. Dere skal gjøre som jeg har gjort. Dere skal ikke dekke til deres skjegg eller spise brød fra menn. Dere skal ha luen på hodet og sandalene på føttene. Dere skal verken sørge eller gråte, men dere skal råtne bort i deres misgjerninger og sukke med hverandre. På denne måten er Esekiel et tegn for dere: Nøyaktig slik han har gjort, skal dere også gjøre. Når dette kommer, skal dere kjenne at Jeg er Herren Gud. Du, menneskesønn, på den dagen da Jeg tar fra dem deres vern, deres fryd og deres herlighet, deres øynes lyst og det som holder deres sjel oppe, deres sønner og deres døtre, ja, på den dagen skal den som slipper unna, komme til deg så du kan høre det med egne ører. På den dagen skal din munn åpnes. Du skal tale med ham som har sluppet unna, og ikke lenger være stum. Slik skal du være et tegn for dem, og de skal kjenne at Jeg er Herren.»’» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Ammons barn og profeter mot dem! Si til Ammons barn: Hør ordene fra Herren Gud! Så sier Herren Gud: ‘Fordi du sa: «Ha-ha!» mot Min helligdom da den ble vanhelliget, mot landet Israel da det var øde, og mot Judas hus da de ble ført i fangenskap, derfor skal Jeg sannelig overgi deg til Østens sønner så de kan ta deg i eie. De skal sette opp sine leirer og slå opp sine telt hos deg. De skal spise din frukt og drikke din melk. Jeg skal gjøre Rabba til en beitemark for kameler og Ammons barn til et hvilested for småfe. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren.’ For så sier Herren Gud: ‘Fordi du klappet i hendene, trampet med føttene og gledet deg over Israels land med sjelen full av forakt, derfor skal Jeg sannelig rekke ut Min hånd mot deg og gi deg som bytte til folkeslagene. Jeg skal utrydde deg fra folkene og utslette deg fra landene. Jeg skal ødelegge deg, og du skal kjenne at Jeg er Herren.’» Så sier Herren Gud: «Fordi Moab og Se’ir sier: ‘Se, Judas hus er blitt lik alle folkeslagene’, se, derfor skal Jeg begynne med byene og legge Moabs bergskråning åpen, fra byene ved grensen, landets stolthet, Bet-Jesjimot, Ba’al-Meon og Kirjatajim. Til Østens sønner skal Jeg gi det til eiendom, i tillegg til Ammons barn, så Ammons barn ikke lenger skal bli husket blant folkeslagene. Jeg skal felle dommer over Moab, og de skal kjenne at Jeg er Herren.» Så sier Herren Gud: «På grunn av det Edom gjorde da de tok hevn over Judas hus, har de fått en stor skyld på seg ved å hevne seg på dem.» Derfor sier Herren Gud: «Jeg skal rekke ut Min hånd mot Edom, utrydde mennesker og dyr fra det og gjøre det til ødemark helt fra Teman. Helt til Dedan skal de falle ved sverdet. Jeg skal ta Min hevn over Edom ved Mitt folk Israels hånd, så de kan handle med Edom etter Min vrede og Min harme. De skal kjenne Min hevn, sier Herren Gud.» Så sier Herren Gud: «Fordi filisterne handlet hevngjerrig og tok hevn med forakt i sjelen og ødela på grunn av gammelt fiendskap», derfor sier Herren Gud: «Jeg skal rekke ut Min hånd mot filisterne, og Jeg skal utslette kreterne og resten fra kysten ved havet. Jeg skal ta kraftig hevn og tukte dem. De skal kjenne at Jeg er Herren når Jeg tar Min hevn over dem.» I det ellevte året, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, dette har Tyros sagt mot Jerusalem: ‘Ha-ha! Hun som var portene til folkene, er knust. Nå er hun overlatt til meg, og det er jeg som skal bli fylt opp. Hun er lagt øde.’» Derfor sier Herren Gud: «Se, Jeg er imot deg, Tyros, og Jeg skal la mange folkeslag komme opp imot deg, slik havet lar sine bølger stige. De skal ødelegge murene rundt Tyros og rive ned hennes tårn. Jeg skal skrape støvet av henne og gjøre henne til en naken klippe. Hun skal bli en tørkeplass for fiskegarn midt ute på havet, for Jeg har talt, sier Herren Gud. Hun skal bli til bytte for folkeslagene. Også hennes døtre i landet skal drepes ved sverdet. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.» For så sier Herren Gud: «Se, Jeg skal føre Nebukadnesar, Babels konge, mot Tyros fra nord med hester, vogner, hestfolk og en hær med mange folk. Han skal drepe dine døtre i landet med sverd. Han skal reise en skanse mot deg, kaste opp en voll mot deg og reise et vern mot deg. Han skal støte sine rambukker mot dine murer, med sine økser skal han rive ned dine tårn. Fra hans hær av hester skal støvet dekke deg. Dine murer skal riste ved lyden av hestfolket, stridsvognene og vognene, når han drar inn gjennom dine porter, slik de drar inn i en by som er knust. Hovene til hans hester skal trampe ned alle dine gater. Han skal drepe ditt folk med sverdet, og dine sterke søyler skal falle til jorden. De skal røve din rikdom og ta dine varer som bytte. De skal rive ned dine murer og ødelegge dine herlige hus. Steinene, tømmeret og støvet skal de legge midt i vannet. Jeg skal gjøre slutt på larmen av dine sanger, og musikken fra dine lyrer skal ikke høres lenger. Jeg skal gjøre deg til et nakent berg. Du skal bli en tørkeplass for fiskegarn, og du skal aldri bygges opp igjen, for Jeg, Herren, har talt, sier Herren Gud. Så sier Herren Gud til Tyros: Skal ikke de fjerne kystene skjelve ved braket når du faller, når den sårede stønner, når drapene skjer i din midte? Da skal alle fyrstene ved havet stige ned fra sine troner, legge av sine kapper og sine fargerike klær. De skal kle seg i redsler. De skal sitte på jorden, skjelve ustanselig og bli forskrekket over deg. De skal stemme i en klagesang over deg og si: ‘Hvor du er gått til grunne, du som var bebodd av dem som kommer fra havene, du lovpriste by. Hun var så mektig på havet, hun og de som bor hos henne, som spredte angst blant alle som bor der. De fjerne kyster skjelver den dagen du faller. Ja, de fjerne kyster ved havet forskrekkes ved at du går bort.’» For så sier Herren Gud: «Når Jeg gjør deg til en øde by, lik de byene som ikke lenger er bebodd, når Jeg fører dypet over deg, og de store vannene dekker deg, da skal Jeg føre deg ned sammen med dem som farer ned i avgrunnen, til folket fra eldgammel tid. Jeg skal la deg bo i de nedre delene av jorden, i ruinene fra eldgammel tid, sammen med dem som går ned i avgrunnen, så du aldri mer skal bli bebodd. Men Jeg skal innsette herligheten i de levendes land. Jeg vil gjøre deg til skrekk og advarsel, og du skal ikke være mer. Selv om du blir søkt etter, skal du aldri bli funnet igjen», sier Herren Gud. Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Nå, du menneskesønn, stem i en klagesang over Tyros, og si til Tyros: Du som ligger ved innløpene for havet, handelsmann for folkene ved fjerne kyster, så sier Herren Gud: ‘Tyros, du har sagt: «Jeg er fullkommen i skjønnhet.» Dine grenser går midt i havet. Dine bygningsmenn har gjort din skjønnhet fullkommen. De lagde alle dine planker av sypresser fra Senir. Fra Libanon tok de seder for å lage mast på deg. Av eiketrær fra Basan lagde de årer til deg. Treverket i ditt dekk lagde de av furu fra kystene av Kitteerlandet, og det ble innlagt med elfenbein. Fint, fargerikt lin fra Egypt var ditt seil og gjorde nytte som flagg. Fiolett og purpur fra kystene ved Elisja var det som dekket deg. De som bodde i Sidon og Arvad, var dine roere. Dine vise som var i deg, Tyros, ble dine styrmenn. De eldste fra Gebal og de vise derfra var hos deg for å utbedre dine skader. Alle skipene på havet og deres sjømenn var hos deg for å handle med dine handelsvarer. Menn fra Persia, Lud og Put var stridsmenn i din hær. De hengte opp skjold og hjelm hos deg. De kastet glans over deg. Arvads sønner sto sammen med din hær på alle kanter av dine murer. Mennene fra Gammad var i dine tårn. De hengte sine skjold overalt på dine murer. De gjorde din skjønnhet fullkommen. Tarsis handlet med deg på grunn av all din store rikdom. De ga deg sølv, jern, tinn og bly for dine varer. Javan, Tubal og Mesjek var dine handelsmenn. De betalte med menneskeliv og kar av bronse for dine handelsvarer. De fra Togarmafolket byttet dine varer mot hester, stridshester og muldyr. Dedans sønner var dine handelsmenn. Mange øyer tok imot handelsvarer fra din hånd. De kom til deg med elfenbein og ibenholt som betaling. Syria drev handel med deg på grunn av alle varene du lagde. For dine varer ga de deg turkiser, purpur, fargerike stoffer, fint lin, koraller og rubiner. Juda og Israels land var dine handelsmenn. De byttet dine varer mot hvete fra Minnit, hirse, honning, olje og balsam. Damaskus drev handel med deg på grunn av alle varene du lagde, på grunn av all din store rikdom. De kom med vin fra Helbon og med hvit ull. Dan og Javan betalte for dine varer med det de hadde fra Usal. Smijern, kassia og kalmus var blant dine varer. Dedan var din handelsmann i stoff til ridetepper. Arabia og alle fyrstene i Kedar drev handel med deg. De handlet lam, værer og geiter med deg. Handelsmennene fra Saba og Rama var dine kjøpmenn. De byttet dine varer med alle slags utvalgte krydder, alle slags kostbare edelsteiner og gull. Karan, Kanne, Eden og handelsmennene fra Saba, Assur og Kilmad var dine kjøpmenn. På din markedsplass var disse dine kjøpmenn med praktfulle klær, fiolette kapper, fargerike stoffer, tepper med to farger og snorer som var tvunnet fast. Det var skipene fra Tarsis som fraktet dine handelsvarer. Du ble fylt opp, og du ble meget herlig midt ute på havet. Dine roere førte deg ut på mange hav, men midt ute på havet ble du knust av østavinden. Dine rikdommer, varer og handelsvarer, dine sjømenn og styrmenn, de som utbedrer dine skader og dine handelsmenn, alle krigere du har hos deg og hele mannskapet som er hos deg, skal falle midt ute på havet på din ødeleggelses dag. Beiteområdene skal skjelve ved lyden av dine styrmenn som skriker. Alle som sitter ved årene, sjømennene, alle styrmenn på havet, skal forlate sine skip og stille seg på stranden. De skal løfte sin røst på grunn av deg. De skal rope i bitterhet og kaste støv på hodet. De skal velte seg i asken. De skal rake seg skallet på grunn av deg, binde sekkestrie rundt seg og gråte over deg med sorg i sjelen og bitter klage. Når de jamrer over deg, skal de stemme i en klagesang over deg: Hvilken by er som Tyros, som er brakt til taushet midt ute på havet? Da du sendte ut dine varer over havet, mettet du mange folk. Med din store rikdom og dine varer gjorde du kongene på jorden rike. Men nå er du knust av havet i vannenes dyp. Dine handelsvarer og hele mannskapet du har hos deg, skal falle. Alle som bor ved de fjerne kystene, skal bli forskrekket over deg. Deres konger skal skjelve av redsel, og deres ansikt blir fordreid av angst. Kjøpmenn blant folkene skal spotte deg. Du skal bli til skrekk og advarsel, og for evig skal du ikke være mer.’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, si til fyrsten av Tyros: Så sier Herren Gud: ‘Ditt hjerte er hovmodig, og du sier: «Jeg er en gud, jeg sitter i gudenes sete, midt ute på havet», du som bare er et menneske og ingen gud, men opphøyer ditt hjerte som om det var et gudehjerte. Se, du er visst visere enn Daniel! Ingen hemmelighet kan skjules for deg. Med din visdom og forstand har du vunnet rikdom og samlet gull og sølv i dine skattkamre. Ved din store visdom i handel har du økt din rikdom. Ditt hjerte har blitt hovmodig på grunn av rikdommen.’» Derfor sier Herren Gud: «Fordi du opphøyer ditt hjerte som om det var et gudehjerte, skal Jeg føre fremmede mot deg, de mest grusomme av folkeslagene. De skal trekke sverdet mot din vakre visdom og vanhellige din skjønnhet. De skal styrte deg ned i avgrunnen, og du skal dø nederlagets død midt ute på havet. Vil du da si til ham som dreper deg: ‘Jeg er en gud’? Du er bare et menneske og ingen gud. Du er overgitt til ham som tar ditt liv. Ved fremmedes hånd skal du dø de uomskårnes død. For Jeg har talt, sier Herren Gud.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, stem i en klagesang over Tyros’ konge og si til ham: Så sier Herren Gud: ‘Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Du var i Eden, Guds hage. Du dekket deg med alle slags edelsteiner, rubin, topas og diamant, beryll, onyks og jaspis, safir, turkis og smaragd med gull. Håndverksarbeidet i dine innfatninger og smykker ble gjort i stand den dagen du ble skapt. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg. Du var på Guds hellige berg. Du vandret blant glødende steiner. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet urett i deg. Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet. Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg. Jeg lot deg gå fortapt, du kjerub med dekkende vinger, fra å være blant de glødende steinene. Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet. For din skjønnhets skyld gjorde du din visdom fordervet. Jeg kastet deg til jorden, Jeg la deg ned foran ansiktet på konger, så de kunne stirre på deg. Du vanhelliget dine helligdommer ved all din urett, ved at du drev handel på urett vis. Derfor henter Jeg fram ild fra din midte. Den skal fortære deg, Jeg gjør deg til aske på jorden for øynene på alle som ser deg. Alle som kjente deg blant folkene, er forskrekket over deg. Du er blitt til skrekk og advarsel, og for evig skal du ikke være mer.’» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Sidon, profeter mot henne: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg er imot deg, Sidon. Jeg skal bli herliggjort i din midte. De skal kjenne at Jeg er Herren når Jeg feller dom over henne, og Jeg skal bli helliget i henne. For Jeg skal sende pest over henne og blod på hennes gater. Ved sverdet som kommer mot henne fra alle kanter, skal den slagne falle midt i henne. Da skal de kjenne at Jeg er Herren. Alle som er omkring Israels hus, de som forakter dem, skal ikke lenger være en stikkende tornebusk eller smertefull torn for dem. Da skal de kjenne at Jeg er Herren Gud.’» Så sier Herren Gud: «Når Jeg har samlet Israels hus fra folkene der de er spredt, da skal Jeg bli helliget hos dem foran øynene på folkeslagene. De skal få bo i sitt eget land, det Jeg ga til Min tjener Jakob. Der skal de bo trygt, bygge hus og plante vingårder. Ja, de skal bo trygt når Jeg feller dommer over alle som forakter dem blant nabofolkene. Da skal de kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» I det tiende året, i den tiende måneden, på den tolvte dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Farao, Egypts konge, og profeter mot ham og mot hele Egypt. Tal og si: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg er imot deg, Farao, Egypts konge, det store sjøuhyret som ligger midt i sine elver. Du har sagt: «Min elv er min egen. Jeg har lagd den til meg selv.» Men Jeg skal sette kroker i dine kjever og la fisken i dine elver klebe seg fast til dine skjell. Jeg skal dra deg opp fra dine elver, mens all fisken i dine elver kleber seg fast til dine skjell. Jeg skal etterlate deg i ødemarken, deg og all fisken fra dine elver. Du skal falle på åpen mark. Ingen skal plukke deg opp eller samle deg. Jeg gir deg som mat til villdyrene på marken og fuglene under himmelen. Da skal alle som bor i Egypt, kjenne at Jeg er Herren. For de har vært en rørstav for Israels hus. Da de grep tak i deg med hånden, brast du og rev i stykker hver skulder på dem. Da de støttet seg til deg, knakk du og fikk hver hofte til å skjelve.’» Derfor sier Herren Gud: «Sannelig, Jeg skal føre sverdet mot deg og utrydde både mennesker og dyr hos deg. Landet Egypt skal bli forlatt og legges øde. Da skal de kjenne at Jeg er Herren, fordi han sa: «Elven er min, og jeg har lagd den.» Sannelig, derfor står Jeg imot deg og imot dine elver, og Jeg skal legge landet Egypt fullstendig øde og forlatt, fra Migdol til Syene, helt til grensen av Kusj. Ikke noe menneske skal sette sin fot hos henne. Heller ikke noe villdyr skal sette sin fot der. Hun skal være ubebodd i 40 år. Jeg skal gjøre landet Egypt forlatt midt iblant de øde landene. Blant byene som ligger i ruiner, skal hennes byer ligge folketomme i 40 år. Jeg skal spre egypterne blant folkeslagene og strø dem ut blant landene.» For så sier Herren Gud: «Når de 40 årene er omme, skal Jeg samle egypterne fra de folkene der de var spredt. Jeg skal føre de bortførte av Egypt tilbake og la dem vende tilbake til landet Patros, til det landet der de har sitt opphav. Der skal de være et kongerike med lav aktelse. Det skal være det lavest aktede av kongerikene. Det skal aldri mer opphøye seg over folkeslagene, for Jeg skal la dem bli få, så de aldri skal herske over folkeslagene mer. Det skal ikke lenger være noen tilflukt for Israels hus, de som minner Meg om den misgjerningen de gjør når de snur om for å følge dem. De skal kjenne at Jeg er Herren Gud.» I det tjuesjuende året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, Nebukadnesar, Babels konge, lot sin hær slite tungt mot Tyros. Hvert hode ble skallet, og på hver skulder ble huden slitt av. Likevel fikk verken han eller hans hær lønn fra Tyros for alt slitet han hadde ofret på henne. Derfor sier Herren Gud: ‘Sannelig, Jeg skal gi landet Egypt til Nebukadnesar, Babels konge. Han skal føre bort hennes rikdom og ta rov og bytte fra henne. Det skal være lønn for hans hær. For det slitet han har hatt med henne, har Jeg gitt ham landet Egypt, for de gjorde det for Meg’, sier Herren Gud. ‘På den dagen skal Jeg la et horn vokse opp for Israels hus, og midt iblant dem skal Jeg åpne din munn. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, profeter og si: Så sier Herren Gud: ‘Dere skal klage: «Ve den dagen!» For dagen er nær, ja Herrens dag er nær. Det skal bli en skyfull dag, det skal være folkeslagenes tid. Sverdet skal komme over Egypt, og det skal være stor angst i Kusj når den slagne faller i Egypt, og de tar bort hennes rikdom, og hennes grunnvoller blir revet ned. Kusj, Libya, Lydia, alle ørkenfolk, kubeerne og folket fra forbundslandene skal falle for sverd sammen med dem.’» Så sier Herren: «De som støtter Egypt, skal falle, og hennes stolthet og styrke skal dale. Fra Migdol til Syene skal de falle for sverdet, de som er i henne», sier Herren Gud. «De skal ligge øde midt iblant de øde landene, og hennes byer skal ligge midt iblant byene som ligger i ruiner. Da skal de kjenne at Jeg er Herren, når Jeg har tent Egypt i brann, og alle som hjelper henne, er knust. På den dagen skal sendebud fra Meg dra ut på skip for å skremme det trygge Kusj. De skal gripes av stor angst, som på Egypts dag. For se, det kommer!» Så sier Herren Gud: «Jeg skal også gjøre slutt på all rikdommen i Egypt ved Nebukadnesar, Babels konge. Han og hans folk sammen med ham, de mest brutale folk, skal føres inn dit for å ødelegge landet. De skal trekke sverdet mot Egypt og fylle landet med falne. Jeg skal legge elvene tørre og selge landet til de onde. Jeg skal legge landet øde, og det som fyller det, ved fremmedes hånd. Jeg, Herren, har talt.» Så sier Herren Gud: «Jeg skal ødelegge avgudene og utrydde gudebildene i Nof. Det skal ikke lenger være noen fyrste fra landet Egypt. Jeg skal skape frykt i landet Egypt. Jeg skal legge Patros øde, tenne Soan i brann og felle dommer i No. Jeg skal utøse Min harme over Sin, Egypts festning. Jeg skal utrydde skaren i No, Jeg skal tenne Egypt i brann. Sin skal vri seg i smerte, No skal briste og legges åpent, og Nof skal være i trengsel hver dag. De unge menn fra Aven og Pi-Beset skal falle for sverd, og byene skal føres i fangenskap. I Takpanhes skal dagen bli formørket når Jeg der bryter Egypts åk. Hennes stolthet og styrke skal ta slutt. Og henne skal en sky dekke over. Hennes døtre skal føres bort i fangenskap. Slik skal Jeg felle dom over Egypt, da skal de kjenne at Jeg er Herren.» I det ellevte året, i den første måneden, på den sjuende dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, Jeg har brutt armen til Farao, Egypts konge. Se, den er ikke blitt forbundet så den kunne bli legt. Det er heller ikke lagt en forbinding på den så den kunne få styrke til å holde sverdet. Derfor sier Herren Gud: ‘Se, Jeg kommer imot Farao, Egypts konge, og Jeg skal brekke armene på ham, både den sterke og den som ble brukket. Jeg skal få sverdet til å falle ut av hans hånd. Jeg skal spre egypterne blant folkeslagene og strø dem ut blant landene. Jeg skal styrke armene på Babels konge og legge Mitt sverd i hans hånd. Men Jeg skal brekke armene på Farao, og han skal stønne foran ham, slik en mann stønner når han har fått sitt banesår. Slik skal Jeg styrke armene på Babels konge, men Faraos armer skal synke sammen. De skal kjenne at Jeg er Herren når Jeg legger Mitt sverd i hånden på Babels konge, og han rekker det ut mot landet Egypt. Jeg skal spre egypterne blant folkeslagene og strø dem ut blant landene. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’» I det ellevte året, i den tredje måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, si til Farao, Egypts konge, og flokken som er hos ham: ‘Hvem er det du ligner i din storhet? Se, Assur var en seder i Libanon med fine grener og skyggefull som en skog. Den var høyreist. Kronen rakk opp blant de tykke grenene. Vannene fikk den til å vokse. Det dype vann ga den høyde med sine elver som rant rundt det stedet der den var plantet, og lot sine bekker renne ut til alle trærne på marken. Derfor raget den høyere enn alle trærne på marken. Grenene ble stadig flere, og kvistene ble lange, siden det var så mye vann der den lot dem vokse ut. Alle fuglene under himmelen bygde sine reder i grenene på den. Under dens kvister fødte alle markens dyr sine unger. I skyggen av den bodde alle de store folkeslagene. Slik var den vakker i sin storhet med sine lange grener, fordi roten nådde til vannkilder. Sedrene i Guds hage overskygget den ikke. Sypressene hadde ikke slike grener, og lønnetrærne hadde ikke kvister som den. Ikke noe tre i Guds hage lignet den i skjønnhet. Jeg gjorde den vakker med en mengde grener, så alle trærne i Eden var misunnelige på den, de som var i Guds hage.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Fordi du rager så høyt, og den løfter sin krone opp blant de tykke grenene, og fordi den har blitt stolt i hjertet over sin høyde, skal Jeg overgi den til den mektige blant folkeslagene, og han skal sannelig ramme den. Jeg har drevet den bort på grunn av dens ugudelighet. Fremmede, de mest brutale folkeslag, har hogd den ned og forlatt den. Dens grener har falt ned på fjellene og i alle dalene. Kvistene ligger brukne ved alle bekkefarene i landet. Alle jordens folk har gått bort fra dens skygger og forlatt den. Alle fuglene under himmelen skal bli igjen på det falne treet, og alle markens dyr skal komme til dets kvister, for at ikke noe tre ved vannene skal bli stolt av sin høyde eller løfte sin krone opp blant de tykke grenene. Ikke noe tre som suger til seg vann, skal noen gang bli høyt nok til å nå opp til dem. For de er alle overgitt til døden, til jordens nedre deler, blant menneskenes barn, til dem som farer ned i avgrunnen.’ Så sier Herren Gud: ‘På den dagen den for ned til dødsriket, lot Jeg det bli sorg. Jeg dekket til dypet på grunn av den. Jeg holdt dens elver tilbake, og de store vannene ble holdt igjen. Jeg kledde Libanon i sort for dens skyld, og alle trærne på marken tørket inn på grunn av den. Jeg fikk folkeslagene til å skjelve ved braket da den falt, da Jeg styrtet den ned til dødsriket sammen med dem som farer ned i avgrunnen. Alle trærne i Eden, de utvalgte og beste fra Libanon, alle de som suger til seg vann, ble trøstet i jordens nedre deler. Også de for ned til dødsriket sammen med den, til dem som var drept ved sverdet. Som dens støtte hadde de bodd i skyggen av den midt iblant folkeslagene. Med hvilket av trærne i Eden kan du sammenlignes i herlighet og storhet? Likevel skal du styrtes ned til jordens lavere deler sammen med trærne i Eden. Du skal ligge midt iblant de uomskårne, sammen med dem som er drept ved sverdet. Dette er Farao og hele flokken hos ham’, sier Herren Gud.» I det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, stem i en klagesang over Farao, Egypts konge, og si til ham: ‘Du er som en ung løve blant folkeslagene, og du er som sjøuhyret i havet, som bryter seg fram i dine elver og grumser til vannene med dine føtter og roter opp mudder i deres elver.’ Så sier Herren Gud: ‘Derfor skal Jeg spenne ut Mitt garn over deg der mange folk er samlet, og de skal dra deg opp i Mitt nett. Da skal Jeg forlate deg på land. Jeg skal kaste deg bort på åpen mark og la alle fuglene under himmelen slå seg ned på deg. Jeg skal la dyrene fra hele jorden mette seg på deg. Jeg skal legge ditt kjøtt på fjellene og fylle dalene med ditt store kadaver. Jeg skal også vanne landet med blodstrømmen fra deg, helt opp til fjellene. Bekkefarene skal fylles av ditt blod. Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke dens stjerner. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal Jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land’, sier Herren Gud. ‘Når Jeg fører din ødeleggelse ut blant folkeslagene og inn i de land du ikke har kjent, skal Jeg gjøre mange folks hjerter engstelige. Ja, Jeg skal gjøre mange folk forskrekket over deg, og deres konger skal grøsse av redsel på grunn av deg når Jeg svinger Mitt sverd foran dem. Den dagen du faller, skal de stadig skjelve hver mann for sitt liv.’ For så sier Herren Gud: ‘Babels konges sverd skal komme over deg. Ved de mektiges sverd, ved alle de mest brutale folkeslagene, skal Jeg la flokken falle hos deg. De skal legge Egypts stolthet i ruiner, og hele skaren som er der skal bli ødelagt. Jeg skal også utslette alle hennes dyr ved siden av hennes store vann. Aldri mer skal noe menneske grumse dem til med sin fot, og ingen dyr skal grumse dem til med sine klover. Da skal Jeg la deres vann bli klart og deres elver flyte som olje’, sier Herren Gud. ‘Når Jeg legger landet Egypt øde, og landet tømmes for alt det som fylte henne, når Jeg slår ned alle som bor der, skal de kjenne at Jeg er Herren. Dette er klagesangen de skal bruke til å klage over henne. Folkeslagenes døtre skal klage over henne. De skal klage over henne, ja, over Egypt og over hele flokken hos henne’, sier Herren Gud.» I det tolvte året, på den femtende dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, klag over skaren i Egypt og kast den ned i jordens nedre deler, både henne og de mektige folkeslagenes døtre, sammen med dem som farer ned i avgrunnen. Hvem er det du overgår i skjønnhet? Far ned og legg deg sammen med de uomskårne. De skal falle midt iblant dem som er drept ved sverdet. Hun er overgitt til sverdet. De sleper henne bort sammen med hele flokken hos henne. De sterke blant de mektige skal tale om ham midt i dødsriket, sammen med dem som støtter ham, og si: ‘De har fart ned, de ligger der sammen med de uomskårne, de som er drept med sverdet.’ Der er Assur og hele hennes flokk. Deres graver er rundt henne på alle kanter. De er drept alle sammen, falt for sverdet. Hennes graver er lagt ned i den dypeste avgrunnen. Hennes flokk er rundt hennes grav på alle kanter. De er drept alle sammen, falt for sverdet, de som spredte redsel i de levendes land. Der er Elam og hele flokken hos henne. Den er rundt hennes grav på alle kanter. De er drept alle sammen, falt for sverdet, de som har fart uomskåret ned til de nedre deler av jorden, de som spredte redsel i de levendes land. Nå bærer de sin skam sammen med dem som farer ned i avgrunnen. De har gitt henne et leie midt iblant de drepte, med hele hennes skare. Hennes graver er rundt den på alle kanter. De er uomskåret alle sammen, drept med sverdet. Fordi de spredte redsel i de levendes land, bærer de sin skam sammen med dem som farer ned i avgrunnen. De ble lagt midt iblant de drepte. Der er Mesjek, Tubal og hele hennes skare. Alle hennes graver er rundt den på alle kanter. De er uomskårne alle sammen, drept med sverdet, fordi de spredte redsel i de levendes land. De ligger ikke sammen med de mektige falne blant de uomskårne, de som har fart ned til dødsriket med sine stridsvåpen og som har lagt sine sverd under hodet. Deres misgjerninger hviler på deres bein, for de mektige spredte redsel i de levendes land. Ja, du skal bli knust midt iblant de uomskårne, og ligge sammen med dem som er drept med sverdet. Der er Edom, hennes konger og alle hennes fyrster, som tross sin makt er lagt sammen med dem som er drept med sverdet. De skal ligge sammen med de uomskårne og med dem som farer ned i avgrunnen. Der er alle fyrstene fra Nord og alle sidonierne, de som har fart ned med de drepte, med skam for den redselen de spredte ved sin makt. De ligger der uomskåret med dem som er drept med sverdet, og de bærer sin skam sammen med dem som farer ned i avgrunnen. Farao skal se dem og finne trøst sammen med hele sin skare, Farao og hele hans hær er drept med sverdet’, sier Herren Gud. ‘For Jeg har spredt redsel for ham i de levendes land. Han skal legges midt iblant de uomskårne, sammen med dem som er drept med sverdet, Farao og hele hans flokk’, sier Herren Gud.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød: «Menneskesønn, tal til ditt folks barn og si: ‘Når Jeg fører sverdet over et land, og folket i landet tar en mann fra sitt område og setter ham til vekter, og han ser sverdet komme over landet, blåser han i basunen og advarer folket. Men når noen hører lyden av basunen og ikke lar seg advare, så sverdet kommer og tar ham bort, skal hans blod komme over hans eget hode. Han hørte lyden av basunen, men lot seg ikke advare. Hans blod skal komme over ham selv. Men den som lar seg advare, skal berge sin sjel. Men hvis vekteren ser sverdet komme og ikke blåser i basunen, da blir ikke folket advart. Når sverdet kommer og river bort en sjel iblant dem, blir han tatt bort i sin egen misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av vekterens hånd.’ Og du, menneskesønn, har Jeg satt til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn. Når Jeg sier til den ugudelige: ‘Du ugudelige skal sannelig dø’ og du ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ferd, skal den ugudelige dø i sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den ugudelige om at han må vende om fra sin ferd, og han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø i sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel. Og du, menneskesønn, si til Israels hus: ‘Slik sier dere: «Våre overtredelser og synder hviler over oss, og vi råtner i dem. Hvordan kan vi da få leve?»’ Si da til dem: ‘Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?’ Og du, menneskesønn, si til ditt folks barn: ‘Den rettferdiges rettferdighet skal ikke utfri ham på hans overtredelses dag. Den ugudeliges ugudelighet skal ikke føre ham til fall på den dagen han vender om fra sin ugudelighet. Heller ikke skal den rettferdige kunne leve ved sin rettferdighet på den dagen han synder.’ Når Jeg sier om den rettferdige at han sannelig skal leve, og han da stoler på sin egen rettferdighet samtidig som han gjør synd, skal ikke noe av hans rettferdighet huskes lenger. Men på grunn av den synden han har gjort, skal han dø. Når Jeg sier til den ugudelige: ‘Du skal sannelig dø’ og han så vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet, så den ugudelige gir tilbake pantet, gir tilbake det han har stjålet og følger livets lover så han ikke synder, skal han sannelig leve. Han skal ikke dø. Ingen av de syndene han har gjort, skal bli husket og holdt mot ham. Han har gjort rett og rettferdighet. Han skal sannelig leve. Likevel sier ditt folks barn: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Men det er deres vei som ikke er rett. Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør synd, skal han dø på grunn av den. Men når den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør rett og rettferdighet, skal han leve ved det. Likevel sier dere: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Israels hus, Jeg skal dømme hver eneste en av dere etter hans ferd.» I det tolvte året av vårt fangenskap, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, kom en flyktning fra Jerusalem til meg og sa: «Byen er slått.» Herrens hånd hadde kommet over meg kvelden før flyktningen kom. Han hadde åpnet min munn. Før han kom til meg om morgenen, var min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum. Da kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, de som bor i disse ruinene i landet Israel, sier: ‘Abraham var bare én, og han arvet landet. Men vi er mange. Landet er gitt oss til eiendom.’ Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Dere spiser kjøtt med blodet i, og dere løfter blikket mot deres avguder og utøser blod. Skulle da landet være deres eiendom? Dere stoler på eget sverd, dere gjør avskyelige ting, og enhver gjør sin nestes kone uren. Skulle da landet være deres eiendom?’ Si til dem dette: Så sier Herren Gud: ‘Så sant Jeg lever, sannelig, den som er i ruinene, skal falle for sverdet. Den som er ute på åpen mark, skal Jeg overgi til villdyrene for å fortæres. De som er i festningene og hulene, skal dø av pest. For Jeg legger landet øde, Jeg skal gjøre det til en ørken. Det skal bli slutt på hennes stolthet og styrke, og Israels fjell skal bli så øde at ingen vil dra gjennom der. Da skal de kjenne at Jeg er Herren, når Jeg har lagt landet øde og gjort det til en ørken på grunn av alle de avskkyelige ting de har gjort.’ Og du, menneskesønn, ditt folks barn snakker sammen om deg ved murene og i dørene til husene. De snakker til hverandre, og den ene sier til den andre: ‘Kom og hør ordet fra Herren!’ Så kommer de til deg som når folket kommer sammen. De sitter foran deg som Mitt folk, og de hører dine ord, men de gjør ikke etter dem. For med sin munn taler de om stor kjærlighet, men deres hjerte jager etter urett vinning. Se, du er for dem som en kjærlighetssang fra en med vakker stemme og som er god til å spille på et instrument. For de hører dine ord, men gjør ikke etter dem. Når dette kommer – sannelig, det skal skje – da skal de erkjenne at en profet har vært iblant dem.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, profeter mot Israels hyrder, profeter og si til dem: Så sier Herren Gud til hyrdene: ‘Ve Israels hyrder, de som røkter seg selv. Er det ikke flokken hyrdene skulle røkte? Dere spiser fettet og kler dere med ullen. Dere slakter gjøfeet, men røkter ikke flokken. De svake har dere ikke styrket, den syke har dere ikke legt, den sønderbrutte har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og den fortapte har dere ikke søkt etter. Men med makt og råskap har dere hersket over dem. Slik ble de spredt fordi de var uten hyrde. De ble til føde for alle markens ville dyr da de ble spredt utover. Min flokk har fart vill over alle fjellene og over hver høy ås. Ja, Min flokk er spredt over hele den vide jord, og ingen leter eller søker etter dem. Derfor, dere hyrder, hør Herrens Ord: Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘sannelig, Min flokk er blitt til bytte, og Min flokk ble til føde for alle markens ville dyr, fordi den var uten hyrde, og fordi Mine hyrder ikke lette etter Min flokk, men hyrdene røktet seg selv og ikke Min flokk. Derfor, dere hyrder, hør Herrens Ord!’ Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg skal komme imot hyrdene, og Jeg skal kreve Min flokk av deres hånd. Jeg skal ikke lenger la dem røkte flokken, så hyrdene ikke lenger skal røkte seg selv. For Jeg skal utfri Min flokk fra deres munn, så de ikke lenger skal være til føde for dem.’ For så sier Herren Gud: ‘Sannelig, Jeg skal selv lete etter Min flokk og se etter dem. Som en hyrde ser etter sin flokk den dagen han er iblant sine spredte sauer, slik skal Jeg se etter Min flokk og utfri dem fra alle de stedene der de ble spredt på en skyfull og mørk dag. Jeg skal føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Jeg skal røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle bostedene i landet. På et godt beite skal Jeg røkte dem, og deres beitemark skal være på Israels høye fjell. Der skal de legge seg ned og hvile på en god beitemark, og beite på de rike beitemarkene på Israels fjell. Jeg skal selv røkte Min flokk, og Jeg skal la dem legge seg ned og hvile’, sier Herren Gud. ‘Jeg skal søke etter den som var fortapt, og føre tilbake den som var drevet bort. Jeg skal forbinde det sønderbrutte og styrke den syke. Men den fete og den sterke skal Jeg ødelegge. Jeg skal røkte dem ved å dømme rett. Og dere, Min flokk’, sier Herren Gud: ‘Se, Jeg skal dømme mellom lam og lam, mellom værer og bukker. Er det ikke nok for dere at dere beiter på de gode beitemarkene, siden dere må trampe ned resten av deres beitemarker med deres føtter. Og er det ikke nok at dere drikker rent vann, siden dere må grumse til resten med deres føtter? Skal Min flokk beite på det dere har trampet ned med deres føtter, og skal den drikke det dere har grumset til med deres føtter?’ Derfor sier Herren Gud til dem: ‘Se, Jeg skal selv dømme mellom de fete og de magre lam. Fordi dere har skjøvet alle de svake bort med side og bog, stanget dem med deres horn og spredt dem utenfor, derfor skal Jeg frelse Min flokk, og de skal ikke lenger være til bytte. Jeg skal dømme mellom lam og lam. Jeg skal oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem, Min tjener David. Han skal røkte dem og være deres hyrde. Og Jeg, Herren, skal være deres Gud, og Min tjener David skal være fyrsten blant dem. Jeg, Herren, har talt. Jeg skal slutte en fredspakt med dem og utrydde villdyrene fra landet. De skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. Både dem og landet omkring Min høyde skal Jeg gjøre til en velsignelse. Jeg skal sende regnskurer ned i rette tid. Det skal bli regnskurer med velsignelse. Da skal trærne på marken bære frukt, og jorden gi sin grøde. De skal være trygge i sitt land. Og de skal kjenne at Jeg er Herren, når Jeg bryter stengene på deres åk og utfrir dem av slavedriverens hånd. De skal ikke lenger være et bytte for folkeslagene. Villdyrene i landet skal ikke fortære dem. Men de skal bo trygt, og ingen skal skremme dem. Jeg skal reise opp for dem en hage det går gjetord om og de skal ikke lenger bli revet bort av sult i landet, og de skal ikke bære hedningenes skam. Da skal de kjenne at Jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de, Israels hus, er Mitt folk’, sier Herren Gud. ‘Dere er Min flokk, flokken på Min beitemark. Dere er mennesker, og Jeg er deres Gud’, sier Herren Gud.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Se’irfjellet, profeter mot det, og si: Så sier Herren Gud: ‘Se, Se’irfjell, Jeg kommer imot deg. Jeg skal rekke ut Min hånd mot deg. Jeg skal legge deg øde og gjøre deg til en ørken. Jeg skal legge dine byer i ruiner, og du selv skal legges øde. Da skal du kjenne at Jeg er Herren. Fordi du bar på eldgammelt fiendskap og overga Israels barn til sverdets kraft da tiden for deres undergang var kommet, da deres misgjerning nådde enden, derfor, så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘skal Jeg sannelig gjøre deg til blod, og blod skal forfølge deg. Fordi du ikke har hatet blod, skal blod forfølge deg. Slik skal Jeg legge Se’irfjellet øde og gjøre det til en ørken. Den som drar ut og den som kommer tilbake, skal Jeg utrydde derfra. Jeg skal fylle hans fjell med hans falne. De som drepes ved sverdet, skal falle på dine høyder, i dine daler og i alle dine bekkefar. Jeg skal gjøre deg til en ørken for alltid, og dine byer skal aldri mer bli bebodd. Da skal du kjenne at Jeg er Herren. Fordi du har sagt: «Disse to folkeslagene og disse to landene skal bli mine, og vi skal ta dem i eie» – men Herren har vært der – derfor, så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘skal Jeg handle ut fra din vrede og ut fra den misunnelsen du viste i ditt hat mot dem. Jeg skal gjøre Meg kjent blant dem når Jeg dømmer deg. Da skal du kjenne at Jeg er Herren. Jeg har hørt alle de bespottelser du har uttalt mot Israels fjell, og sagt: «De ligger øde. De er overgitt til oss som føde.» Slik har dere talt store ord mot Meg med deres munn. Ja, dere har latt det bli mange ord mot Meg. Jeg har hørt dem.’ Dette sier Herren Gud: ‘Hele jorden skal glede seg når Jeg legger deg øde. Slik du gledet deg da Israels arv ble lagt øde, skal Jeg også gjøre med deg. Du skal legges øde, Se’irfjell, sammen med hele Edom, alt sammen. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’ Og du, menneskesønn, profeter til Israels fjell og si: Israels fjell, hør Herrens Ord! Dette sier Herren Gud: ‘Fordi fienden har sagt om dere: «Ha-ha! De evige høydene har blitt vår eiendom»’, derfor skal du profetere og si: Så sier Herren Gud: ‘Fordi, ja, fordi de la dere øde og trampet dere ned på alle sider, så dere skulle bli til eiendom for de andre folkeslagene, og fordi folk spotter og ler av dere og bruker dere til baktalelse, derfor, dere Israels fjell, hør Ordet fra Herren Gud! Så sier Herren Gud til fjellene, høydene, bekkefarene, dalene, de øde ruinene og de forlatte byene, de som ble til bytte og spott for resten av folkeslagene omkring, derfor sier Herren Gud: Sannelig, Jeg har talt i Min brennende nidkjærhet mot resten av folkeslagene og mot hele Edom, de som tok Mitt land til eiendom, mens de gledet seg av et helt hjerte og var fylt av forakt i sjelen, så de kunne legge henne åpen for å plyndres.’ Profeter derfor om Israels land og si til fjellene, høydene, bekkefarene og dalene: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg har talt i Min nidkjærhet og Min harme fordi dere har båret vanære fra folkeslagene. Derfor sier Herren Gud: Jeg har løftet Min hånd til en ed, sannelig, folkeslagene rundt dere skal selv bære vanæren. Men dere, Israels fjell, skal skyte grener og bære frukt for Mitt folk Israel, for det er like før de kommer. For sannelig, Jeg er med dere, og skal vende Meg til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Jeg skal la det bli mange mennesker der, hele Israels hus, alle sammen. Byene skal bli bebodd, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg skal la det bli mange av både mennesker og dyr der. De skal bli enda flere og være fruktbare. Jeg skal la dere være bebodd som i de eldste tider, og la dere få det bedre enn i de første tider. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Ja, Jeg skal la det ferdes mennesker på dere, Mitt folk Israel. De skal ta deg i eie, og du skal bli deres arv. Du skal aldri mer gjøre dem barnløse. Så sier Herren Gud: Fordi de sier til deg: «Du fortærer mennesker og gjør dine folkeslag barnløse», derfor skal du ikke fortære mennesker lenger, og ikke føre dine folkeslag til fall’, sier Herren Gud. ‘Jeg skal ikke la deg høre at folkeslagene vanærer deg lenger, og ikke la deg bære hån fra folkene mer. Og du skal ikke føre dine egne folkeslag til fall mer’, sier Herren Gud.» Herrens Ord kom til meg, og det lød: «Menneskesønn, da Israels hus bodde i sitt eget land, gjorde de det urent ved sin ferd og sine gjerninger. Som en kvinnes vanlige urenhet var deres ferd for Mitt ansikt. Derfor utøste Jeg Min harme over dem for det blod de hadde utøst over landet, og for de avguder de hadde gjort det urent med. Så spredte Jeg dem blant folkeslagene, og de ble strødd utover i landene. Etter deres ferd og gjerninger dømte Jeg dem. Da de kom til folkeslagene, hvor de enn kom, vanhelliget de Mitt navn da de sa om dem: ‘Disse er Herrens folk, og likevel har de dratt ut av Hans land.’ Men det gjorde Meg ondt for Mitt hellige navns skyld, det som Israels hus hadde vanhelliget blant folkeslagene der de kom. Si derfor til Israels hus: Så sier Herren Gud: ‘Det er ikke for deres skyld Jeg gjør dette, Israels hus, men for Mitt hellige navns skyld, det dere har vanhelliget blant folkeslagene der dere kom. Jeg skal hellige Mitt store navn, det som er blitt vanhelliget blant folkeslagene, det som dere har vanhelliget iblant dem. Folkeslagene skal kjenne at Jeg er Herren’, sier Herren Gud, ‘når Jeg blir helliget midt iblant dere for øynene på dem. For Jeg skal ta dere fra folkeslagene og samle dere fra alle landene, og Jeg skal føre dere inn i deres eget land. Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover og holder Mine dommer og gjør etter dem. Da skal dere bo i det landet Jeg ga deres fedre. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Jeg skal frelse dere fra alle deres urenheter. Jeg skal kalle på kornet og la det gi mange foll, og Jeg skal ikke føre hungersnød over dere. Jeg skal la det bli mer av treets frukt og markens grøde, for at dere aldri mer skal lide vanære blant folkeslagene på grunn av hungersnød. Da skal dere huske deres onde ferd og gjerninger som ikke var gode. Dere skal avsky dere selv i egne øyne på grunn av deres misgjerninger og det avskyelige dere gjorde. Det er ikke for deres skyld Jeg gjør dette’, sier Herren Gud. ‘Det må være kjent for dere. Dere må kjenne skam og vanære over deres ferd, Israels hus. Så sier Herren Gud: ‘På den dagen Jeg renser dere fra alle deres misgjerninger, skal Jeg også la byene bli bebodd, og ruinene skal bygges opp igjen. Det øde landet skal dyrkes i stedet for å ligge som ørken for øynene på alle som drar forbi. Da skal de si: «Dette landet som var øde, er blitt som Edens hage. Byene som lå i ruiner, folketomme og nedrevne, er nå befestet og bebodd.» Da skal folkeslagene som er igjen omkring dere, erkjenne at Jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet til det som var lagt øde. Jeg, Herren, har talt det, og Jeg skal gjøre det.’ Så sier Herren Gud: ‘Også dette skal Jeg la Israels hus spørre Meg om å gjøre for dem: Jeg skal gjøre dem tallrike, som en saueflokk av mennesker. Som en flokk av hellige, som Jerusalems flokk på hennes høytidsdager, slik skal menneskeflokken fylle byene som lå i ruiner. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’» Herrens hånd kom over meg, og den førte meg ut ved Herrens Ånd og satte meg ned midt i dalen. Den var full av bein. Så lot Han meg gå rundt hele veien forbi dem, og se, det var svært mange som lå der i den åpne dalen. Og se, de var helt tørre. Han spurte: «Menneskesønn, skal disse beina få liv igjen?» Da sa jeg: «Herre Gud, Du vet det.» Igjen talte Han til meg: «Profeter til disse beina og si til dem: ‘Dere tørre bein, hør Herrens Ord!’ Så sier Herren Gud til disse beina: ‘Sannelig, Jeg skal la det komme ånd inn i dere, og dere skal leve. Jeg skal feste sener og la det komme kjøtt på dere, dekke dere med hud og la det komme ånd i dere, og dere skal leve! Da skal dere kjenne at Jeg er Herren.’» Så profeterte jeg slik jeg var blitt befalt. Mens jeg profeterte, kom det et brak. Og se, det begynte å klapre. Beina trakk nær hverandre, hvert av dem til det beinet det hørte til. Jeg så, og se, det kom sener og kjøtt på dem, og det kom hud som dekket dem. Men det var ikke ånd i dem. Da sa Han til meg: «Profeter til Ånden, profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Gud: ‘Kom fra de fire vindretningene, Du Ånd, og pust på disse drepte, så de kan leve.’» Så profeterte jeg slik Han befalte meg. Da kom Ånden inn i dem, og de ble levende, og de sto på føttene, en meget, meget stor hær. Da sa Han til meg: «Menneskesønn, disse beina er hele Israels hus. Se, de sier: ‘Våre bein er tørre, vårt håp er ute, og selv er vi revet bort.’ Profeter derfor og si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Se, dere Mitt folk, Jeg skal åpne deres graver, la dere komme opp fra gravene og føre dere inn i Israels land. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren, når Jeg åpner deres graver, Mitt folk, og fører dere opp fra gravene. Jeg skal gi Min Ånd i dere, og dere skal leve. Jeg skal la dere hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at Jeg, Herren, har talt det, og at det er Jeg som gjør det’, sier Herren.» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Og du, menneskesønn, ta deg en stav og skriv på den: ‘For Juda og for Israels barn, hans brødre.’ Så skal du ta en annen stav og skrive på den: ‘For Josef, Efraims stav, og for hele Israels hus, hans brødre.’ Så skal du feste dem sammen, den ene til den andre, så det blir én stav. De skal bli til én i din hånd. Når ditt folks barn taler til deg og sier: ‘Skal du ikke fortelle oss hva dette betyr for deg?’ Da skal du si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg skal ta Josefs stav, som er i hånden på Efraim, og Israels stammer, hans brødre. Jeg skal feste dem sammen med den, med Judas stav, og Jeg skal gjøre dem til én stav. De skal bli til ett i Min hånd. De stavene du skriver på, skal du holde i hånden for øynene på dem.’ Så skal du si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg skal ta Israels barn ut fra folkeslagene, hvor de enn har dratt. Jeg skal samle dem fra alle kanter og føre dem inn i deres eget land. Jeg skal gjøre dem til ett folkeslag i landet, på Israels fjell. Én konge skal være konge over dem alle. De skal ikke lenger være to folkeslag, og de skal ikke deles i to kongeriker igjen. De skal ikke mer gjøre seg urene med sine avguder, avskyelige gudebilder eller med noen av sine overtredelser. Jeg skal frelse dem fra alle stedene der de bor, der de har syndet, og Jeg skal rense dem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal være over dem alle. De skal følge Mine dommer og holde Mine lover og gjøre etter dem. Da skal de bo i det landet Jeg ga Min tjener Jakob, der deres fedre bodde. De skal bo i det, de og deres barn og barnebarn, til evig tid. Min tjener David skal være deres fyrste for evig. Jeg skal slutte en fredspakt med dem, og den skal være en evig pakt med dem. Jeg skal sette dem der og gjøre dem mange, og Jeg skal sette Min helligdom midt iblant dem til evig tid. Min bolig skal også være over dem, Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Folkeslagene skal kjenne at det er Jeg, Herren, som helliger Israel når Min helligdom er midt iblant dem til evig tid.’» Herrens Ord kom til meg, og det lød slik: «Menneskesønn, vend ansiktet mot Gog, landet Magog, fyrsten over Ros, Mesjek og Tubal, og profeter mot ham og si: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg kommer imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesjek og Tubal. Jeg skal vende deg rundt, sette kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og hestfolk. De er alle vakkert kledd, en stor flokk med store og små skjold, og alle kan svinge sverdet. Persia, Kusj og Put er med dem. Alle har skjold og hjelm. Gomer og alle hennes tropper, Togarmas hus fra det fjerne Nord og alle hans stridstropper, mange folk er med deg. Gjør deg klar og vær rede, du og alle dine flokker som er samlet rundt deg. Du skal være fører for dem. Etter mange dager skal du mønstres. Ved årenes ende, skal du komme inn i landet til dem som ble utfridd fra sverdet. De er samlet fra mange folk på Israels fjell, de som lenge hadde ligget øde. De ble ført ut fra folkene, og nå bor de trygt alle sammen. Du skal dra dit opp, komme som et uvær og dekke landet som en sky, du og alle dine stridstropper og mange folk sammen med deg.’ Så sier Herren Gud: ‘På den dagen skal det skje at det dukker opp noen tanker i ditt hjerte, og du skal legge en ond plan. Du skal si: «Jeg vil dra opp imot et land med landsbyer uten murer. Jeg vil dra opp mot dem som har ro, og bor trygt. Alle bor uten murer, og de har verken bommer eller porter.» Dette skal du gjøre for å plyndre og ta bytte, så du kan vende din hånd mot ruinene som på ny er bebodd, mot et folk som er samlet fra folkeslagene, et folk som har skaffet seg buskap og eiendeler og bor i jordens navle. Saba, Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver skal si til deg: «Har du kommet for å ta bytte? Har du samlet din flokk for å plyndre, for å føre bort sølv og gull, ta buskap og eiendeler, og rane et stort bytte?’ Derfor, menneskesønn, profeter og si til Gog: Så sier Herren Gud: ‘På den dagen da Mitt folk Israel bor trygt, får du ikke vite om det? Da skal du komme fra ditt sted, fra det fjerne Nord, du og mange folk med deg. Alle kommer ridende på hester. Det er en stor flokk og en mektig hær. Du skal komme opp imot Mitt folk Israel som en sky, for å dekke landet. I de siste dager skal det skje: Jeg skal føre deg opp mot Mitt land, for at folkeslagene skal kjenne Meg når Jeg helliger Meg ved deg, Gog, foran øynene på dem.’ Så sier Herren Gud: ‘Er du den Jeg har talt om i de eldste dager ved Mine tjenere, Israels profeter? I de dager var det de som profeterte i årevis om at Jeg ville føre deg mot dem. På samme dag, den dagen Gog kommer mot landet Israel’, sier Herren Gud, ‘skal det skje: Min harme vil vise seg i Mitt ansikt. For i Min nidkjærhet og i Min vredes ild har Jeg talt: Sannelig, på den samme dagen skal det komme et stort jordskjelv i Israels land, så fisken i havet, fuglene under himmelen, dyrene på marken, alt det som kryper på jorden, og alle mennesker som bor på jorden, skal skjelve for Mitt ansikt. Fjellene skal styrtes ned, bratthengene falle, og hver mur falle til jorden. Over alle Mine fjell skal Jeg kalle på sverdet imot ham ’, sier Herren Gud. ‘Hver mann skal vende sitt sverd mot sin bror. Jeg skal dømme ham med pest og blodsutgytelse. Over ham, hans tropper og de mange folkene som er med ham, skal Jeg la det regne et flommende regn, hagl som stein, ild og svovel. Jeg skal vise Meg selv stor og hellig, og Jeg skal bli kjent foran øynene på mange folkeslag. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’ Og du, menneskesønn, profeter mot Gog og si: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg kommer imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesjek og Tubal. Jeg skal vende deg rundt og lede deg fram. Jeg fører deg opp fra det fjerne Nord og fører deg mot Israels fjell. Så skal Jeg slå din bue ut av din venstre hånd og få dine piler til å falle ut av din høyre hånd. På Israels fjell skal du falle, du og alle dine tropper og de folkene som er med deg. Jeg skal gi deg til føde for alle slags rovfugler og for villdyrene på marken. På åpen mark skal du falle. For Jeg har talt’, sier Herren Gud. ‘Jeg skal sende ild over Magog og over dem som bor i trygghet ved fjerne kyster. Da skal de kjenne at Jeg er Herren. Mitt hellige navn skal Jeg gjøre kjent midt iblant Mitt folk Israel, og Jeg skal ikke mer la Mitt hellige navn bli vanhelliget. Da skal folkeslagene kjenne at Jeg er Herren, Den Hellige, i Israel. Sannelig, det kommer, og det skal skje’, sier Herren Gud. ‘Dette er dagen Jeg har talt om. Da skal de som bor i Israels byer, gå ut og sette fyr på våpnene og brenne dem, både de små og de store skjoldene, buene og pilene, håndstavene og spydene. De skal holde ilden ved like i sju år med dem. De skal ikke hente ved fra marken eller hogge ned noe fra skogene, for de skal holde ilden ved like med våpnene. De skal plyndre dem som plyndret dem, og rane dem som ranet dem’, sier Herren Gud. ‘På den dagen skal det skje: Jeg skal gi Gog et gravsted der i Israel, i dalen til dem som drar forbi, øst for havet. Den skal stenge for de reisende, for der skal de begrave Gog og hele hans hær. Derfor skal de kalle den «Goghærens dal. For å rense landet, skal Israels hus holde på med å begrave dem i sju måneder. Hele folket i landet skal være med på å begrave dem. På den dagen da Jeg herliggjør Meg, skal det gå gjetord om dere’, sier Herren Gud. ‘De skal ta ut noen menn som hele tiden skal dra gjennom landet, mens noen andre drar gjennom landet for å begrave dem som er igjen. Slik skal de rense landet. Når de sju månedene er omme, skal de gjennomsøke det. De som skal dra gjennom landet, drar, og ser et bein av et menneske, skal han sette opp et merke ved det, til de som skal begrave, har begravd det i Goghærens dal. Navnet på byen skal være Hamona. Slik skal de rense landet.’ Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud: Tal til alle slags fugler og villdyr på marken: ‘Samle dere og kom! Kom sammen fra alle kanter til Mitt offermåltid! Jeg ofrer det for dere, til et stort offermåltid på Israels fjell. Dere skal spise kjøtt og drikke blod. Dere skal spise kjøttet av de mektige og drikke blodet av fyrstene på jorden, av værer og lam, av bukker og okser. Alle sammen er gjøfe fra Basan. Dere skal spise fett til dere er mette og drikke blod til dere er drukne, ved Mitt offermåltid. Jeg ofrer det for dere. Dere skal bli mettet ved Mitt bord med hester og ryttere, med mektige menn og med alle krigerne’, sier Herren Gud. ‘Jeg vil vise Min herlighet blant folkeslagene. Alle folkeslagene skal se dommene Jeg har felt, og Min hånd som Jeg har lagt på dem. Da skal Israels hus kjenne at Jeg er Herren deres Gud, fra den dagen av og senere. Hedningfolkene skal erkjenne at det var på grunn av sin misgjerning Israels hus dro i fangenskap. Fordi de var troløse mot Meg, skjulte Jeg Mitt ansikt for dem. Jeg overga dem i deres fienders hånd, og de falt ved sverdet, alle sammen. Ut fra deres urenhet og overtredelser har Jeg handlet med dem, og Jeg har skjult Mitt ansikt for dem.’ Derfor sier Herren Gud: ‘Nå skal Jeg føre de bortførte av Jakob tilbake og ha barmhjertighet med hele Israels hus. Jeg skal være nidkjær for Mitt hellige navn, etter at de har båret sin skam og all sin troløshet, som de viste mot Meg da de bodde trygt i sitt eget land og ingen skremte dem. Når Jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra deres fienders land, og Jeg helliger Meg iblant dem for øynene på mange folkeslag, da skal de kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som førte dem i fangenskap blant folkeslagene, men som også samlet dem til deres land og ikke lot noen av dem være igjen der lenger. Jeg skal ikke mer skjule Mitt ansikt for dem. For Jeg skal utøse Min Ånd over Israels hus’, sier Herren Gud.» I det tjuefemte året av vårt fangenskap, ved begynnelsen av året, på den tiende dagen i måneden, i det fjortende året etter at byen ble tatt, nettopp på denne dagen kom Herrens hånd over meg. Og Han tok meg med dit. I syner fra Gud tok Han meg med inn i Israels land og satte meg på et meget høyt fjell. På sørsiden av det var det noe som lignet bebyggelsen i en by. Han tok meg med dit, og se, der var det en mann. Hans skikkelse så ut som den var av bronse. Han hadde en snor av lin og en målestokk i hånden, og han sto i porten. Mannen talte til meg: «Menneskesønn, se med øynene og hør med ørene, og legg deg på hjertet alt det jeg viser deg. For du ble ført hit for at det skulle bli vist deg. Fortell om alt du ser til Israels hus.» Se, det gikk en mur hele veien rundt på utsiden av huset. Mannen hadde en målestokk i hånden. Den var seks alen lang. Hver alen var regnet til en alen og en håndsbredd. Han målte bredden på byggverket; det var én måleenhet, og høyden på det var én måleenhet. Så gikk han til den porten som vendte mot øst. Han gikk opp trinnene på den og målte dørterskelen til porten. Den var én måleenhet bred. Det var den første dørterskelen. Den var én måleenhet bred. Hvert portrom var én måleenhet langt og én måleenhet bredt. Mellom portrommene var avstanden fem alen. Dørterskelen til porten ved forhallen på innsiden av porten var én måleenhet. Han målte også forhallen på innsiden av porten, den var én måleenhet. Så målte han forhallen ved porten, den var åtte alen. Portstolpene var to alen. Forhallen ved porten var på innsiden. I østporten var det tre portrom på den ene siden og tre på den andre. De tre var like store. Også portstolpene var like store på begge sider. Han målte så bredden av inngangen til porten, den var ti alen. Porten var 13 alen lang. Det var et mellomrom foran portrommene, én alen på den ene siden og én alen på den andre. Portrommene var seks alen på den ene siden og seks alen på den andre. Så målte han porten fra taket på det ene portrommet til taket på det andre. Bredden var tjuefem alen, dør mot dør. Han målte portstolpene, 60 alen høye. Forgården hele veien rundt porten strakte seg bort til portstolpen. Fra forsiden av inngangsporten til forsiden av forhallen til den indre porten var det 50 alen. På innsiden av porten var det vinduer med fast gitter i portrommene helt bort til portstolpene, hele veien rundt. Slik var det også i forhallen. Det var vinduer hele veien rundt på innsiden. På hver portstolpe var det palmetrær. Så førte han meg inn i den ytre forgården. Og se, hele veien rundt i forgården var det lagd rom og en brolegning. 30 rom vendte mot brolegningen. Brolegningen var ved siden av portene og nådde like langt som portene. Dette var den nedre brolegningen. Så målte han bredden fra forsiden på den nedre porten til forsiden på utsiden av den indre forgården. Den var 100 alen både mot øst og mot nord. I den ytre forgården var det også en port som vendte mot nord, og han målte lengden og bredden av den. Portrommene, tre på denne siden og tre på den andre, portstolpene og forhallen, hadde de samme målene som i den første porten. Lengden var 50 alen og bredden 25 alen. Vinduene, forhallen og palmetrærne hadde de samme mål som i porten som vendte mot øst. En steg opp til den på sju trappetrinn, og forhallen var på forsiden av den. Porten til den indre forgården var rett overfor nordporten, slik som ved østporten. Han målte fra port til port, 100 alen. Deretter førte han meg mot sør, og se, der var det en port som vendte sørover. Han målte portstolpene og forhallen, de hadde samme mål som de andre. Det var vinduer på den og på forhallen, hele veien rundt, slik som de andre vinduene. Lengden var 50 alen og bredden 25 alen. Sju trappetrinn førte opp til den, og forhallen var på forsiden av dem. Den hadde palmetrær på portstolpene, ett på den ene siden og ett på den andre. Det var også en port til den indre forgården, som vendte mot sør. Han målte fra port til port mot sør, 100 alen. Så førte han meg inn i den indre forgården gjennom sørporten. Han målte sørporten. Den hadde de samme mål som de andre. Også portrommene, portstolpene og forhallen hadde de samme mål som de andre. Det var vinduer i porten og i forhallen, hele veien rundt. Lengden var 50 alen og bredden 25 alen. Det var forhaller hele veien rundt. Lengden var 25 alen og bredden fem alen. Forhallen vendte ut mot den ytre forgården, det var palmetrær på portstolpene, og trappen opp hadde åtte trinn. Han førte meg inn i den indre forgården som vendte mot øst. Han målte porten. Den hadde de samme målene som de andre. Også portrommene, portstolpene og forhallen hadde de samme mål som de andre. Det var vinduer i porten og i forhallen, hele veien rundt. Lengden var 50 alen og bredden 25 alen. Forhallen vendte mot den ytre forgården, og det var palmetrær på portstolpene både på den ene siden og på den andre siden. Trappen opp hadde åtte trinn. Så førte han meg til nordporten og målte den. Den hadde de samme målene som de andre, også portrommene, portstolpene og forhallen. Den hadde vinduer hele veien rundt. Lengden var 50 alen og bredden 25 alen. Portstolpene vendte mot den ytre forgården, og det var palmetrær på portstolpene både på den ene siden og på den andre siden. Trappen opp hadde åtte trinn. Det var et rom med inngang ved portstolpene til portene. Der skylte de brennofferet. I forhallen til porten var det to bord på den ene siden og to bord på den andre. På disse ble brennofferet, syndofferet og skyldofferet slaktet. På utsiden av sideveggen, like ved der en går opp inngangen til nordporten, var det to bord. På den andre siden av forhallen til porten var det to bord. Det var fire bord på denne siden og fire bord på den andre, ved siden av porten. Til sammen var det åtte bord hvor de slaktet. Det var også fire bord av hogd stein til brennofferet. De var en og en halv alen lange, en og en halv alen brede og en alen høye. På disse la de redskapene som ble brukt til å slakte brennofferet og slaktofferet. Hele veien rundt på huset var det doble kroker, en håndsbredd brede. Kjøttet fra offergavene lå på bordene. På utsiden av den indre porten var det rom for sangerne i den indre forgården. Det ene vendte sørover ved siden av nordporten, og det andre vendte nordover ved siden av sørporten. Da sa han til meg: «Dette rommet som vender med forsiden sørover, er for de prestene som har ansvaret for huset. Det rommet som vender forsiden mot nord, er for de prestene som har ansvaret for alteret. Dette er Sadoks sønner, de av Levis sønner som kommer fram for Herren for å gjøre tjeneste for Ham.» Han målte forgården, den var 100 alen lang og 100 alen bred. Den var kvadratisk. Alteret sto foran huset. Så førte han meg til forhallen i huset og målte dørstolpene til forhallen, de var fem alen på den ene siden og fem alen på den andre. Bredden på porten var tre alen på den ene siden og tre alen på den andre. Forhallen var 20 alen lang og elleve alen bred ved trappetrinnene som førte opp til den. Det var søyler ved dørstolpene, én på hver side. Så førte han meg inn i helligdommen, og han målte dørstolpene, de var seks alen brede på den ene siden og seks alen brede på den andre. Det var bredden på teltet. Inngangen var ti alen bred, og sidemurene på inngangen var fem alen på den ene siden og fem alen på den andre. Han målte lengden på helligdommen, den var 40 alen, og bredden var 20 alen. Han gikk så innenfor og målte dørstolpene, de var to alen. Inngangen var seks alen høy og sju alen bred. Han målte lengden på den, den var 20 alen. Bredden var 20 alen mot forsiden av helligdommen. Han sa til meg: «Dette er Det Aller Helligste.» Deretter målte han veggen på huset, den var seks alen. Siderommene på hver side av huset var fire alen brede, og de gikk hele veien rundt huset. Siderommene lå i tre høyder, det ene over det andre, 30 rom i hver høyde. De hvilte på avsatser som huset hadde mot siderommene hele veien rundt, så de kunne bli støttet, men de var ikke festet til veggen på huset. Når en gikk opp fra en høyde til en annen, ble siderommene bredere hele veien rundt, siden de avsatsene de hvilte på i veggen på huset, gikk oppover som trappetrinn. Derfor ble bygningen bredere etterhvert som man gikk opp fra den nederste høyden til den øverste, gjennom den midterste. Jeg så også en forhøyning hele veien rundt huset. Den dannet grunnvollene for siderommene, og den var én hel måleenhet, det vil si seks alen høy. Ytterveggen til siderommene var fem alen brede. Det samme var mellomrommet mellom siderommene til huset. Mellom ytterveggen og rommene langs muren var det 20 alen på alle sider hele veien rundt huset. Dørene til siderommene åpnet seg ut mot mellomrommet, én dør mot nord og en annen mot sør. Mellomrommet var fem alen bredt hele veien rundt. Bygningen som vendte mot gårdsplassen der den atskilte tempelet mot vest, var 70 alen bred. Veggen på bygningen var fem alen tykk hele veien rundt, og lengden var 90 alen. Så målte han huset. Det var 100 alen langt. Gårdsplassen som atskilte tempelet, med bygningen og veggen, var 100 alen lang. Forsiden av huset og gårdsplassen mot øst var 100 alen bred. Han målte lengden på bygningen som vendte mot gårdsplassen, på baksiden av den. Med svalgangene på begge sider var lengden 100 alen. Det indre tempelet, forhallene i forgården, dørtersklene, vinduene med fast gitter og svalgangene som gikk rundt de tre høydene rett overfor dørterskelen, var kledd med tre hele veien rundt, fra jorden opp til vinduene. Vinduene var dekket. Fra området over døren, helt til det indre huset, på utsiden og på alle veggene hele veien rundt, både innvendig og utvendig, alt etter mål, var det utskåret kjeruber og palmetrær. Det var ett palmetre mellom to kjeruber. Hver kjerub hadde to ansikter. Et menneskeansikt var vendt mot palmetreet på den ene siden, og en ung løves ansikt mot palmetreet på den andre. Slik var det lagd over hele huset hele veien rundt. Fra jorden til området over døren og på veggen til helligdommen var det skåret ut kjeruber og palmetrær. Dørstolpene til helligdommen dannet et kvadrat, slik som forsiden til Det Hellige. Det ene så ut slik som det andre. Alteret var av tre, tre alen høyt og to alen langt. Hjørnene på det, langsiden og de andre sidene var av tre. Han sa til meg: «Dette er bordet som er foran Herrens åsyn.» Tempelet og Det Aller Helligste hadde to dører. Dørene hadde to fløyer hver, to svingbare fløyer. Det var to fløyer på den ene døren og to fløyer på den andre døren. På dørene til helligdommen var det utskåret kjeruber og palmetrær, slik de var utskåret på veggene. Det var en himling av tre foran forhallen på utsiden. Det var vinduer med fast gitter og palmetrær på den ene siden og på den andre siden, på sideveggene til forhallen, i siderommene til huset og på himlingene. Deretter førte han meg ut i den ytre forgården, langs veien som fører mot nord. Han førte meg inn i rommet som var rett overfor gårdsplassen som atskilte tempelet, og som var rett overfor bygningen mot nord. Lengden var 100 alen og bredden 50 alen. Døren vendte mot nord. Rett overfor den indre forgården på 20 alen og rett overfor brolegningen i den ytre forgården gikk det svalgang mot svalgang i tre høyder. Foran rommene, mot innsiden, var det et trinn som var ti alen bredt og én alen langt. Dørene til rommene vendte mot nord. De øvre rommene var kortere, fordi svalgangene tok bort mer plass fra dem enn fra de laveste og midterste høydene i bygningen. For de var i tre høyder og hadde ikke søyler lik søylene i forgårdene. Derfor ble disse mindre enn de i de laveste og midterste høydene fra bakken og opp. På utsiden, mot den ytre forgården, gikk det en mur langs rommene på forsiden av rommene. Lengden på den var 50 alen. Lengden på rommene mot den ytre forgården var 50 alen, mens det som vendte mot forsiden av tempelet, var 100 alen. Til de nederste rommene var inngangen på østsiden, når en går inn i dem fra den ytre forgården. I muren mot forgården i øst var det rom i bredden, rett overfor gårdsplassen som atskilte tempelet og rett overfor bygningen. Det var også en gangvei foran dem, og de så ut som de rommene som var mot nord. De var like lange og brede som de andre, og alle utgangene og inngangene var etter samme plan. Slik som det var med dørene til rommene som vendte mot sør, var det en dør ved begynnelsen av gangveien, veien som går rett foran muren mot øst, der en går inn til rommene. Så sa han til meg: «Rommene mot nord og rommene mot sør som er rett overfor gårdsplassen som atskiller tempelet, er de hellige rommene. Der skal prestene som kommer fram for Herren, ete det høyhellige. Der skal de legge det høyhellige, grødeofferet, syndofferet og skyldofferet for det stedet er hellig. Når prestene går inn, skal de ikke gå ut av helligdommen til den ytre forgården. Men der skal de legge igjen klærne som de gjør tjeneste i, for de er hellige. De skal ta på seg andre klær. Deretter kan de nærme seg det stedet som er for folket.» Da han hadde gjort seg ferdig med å måle det indre huset, førte han meg ut gjennom porten som vender mot øst, og målte den hele veien rundt. Han målte østsiden med målestokken. Hele veien rundt var den 500 måleenheter av målestokken. Han målte nordsiden. Hele veien rundt var den 500 måleenheter av målestokken. Han målte sørsiden. Den var 500 måleenheter av målestokken. Han kom rundt til vestsiden og målte 500 måleenheter av målestokken. Han målte de fire sidene. Det var en mur hele veien rundt, den var 500 måleenheter lang og 500 måleenheter bred. Den skulle skille det hellige fra det som ikke var hellig. Deretter førte han meg til porten, den porten som vender mot øst. Og se, Israels Guds herlighet kom fra øst. Hans røst var som lyden av mange vann. Og jorden skinte av Hans herlighet. Det lignet det synet jeg hadde sett; det synet jeg så da jeg kom for å ødelegge byen. Synene var som synet jeg så ved Kebarelven. Og jeg falt på mitt ansikt. Herrens herlighet kom inn i huset gjennom porten som vender mot øst. Ånden løftet meg opp og førte meg inn i den indre forgården. Og se, Herrens herlighet fylte huset. Deretter hørte jeg En som talte til meg fra huset, mens det sto en mann ved siden av meg. Han sa: «Menneskesønn, dette er stedet for Min trone og stedet der Jeg skal sette Mine føtter, der Jeg skal bo midt iblant Israels barn til evig tid. Aldri mer skal Israels hus gjøre Mitt hellige navn urent, verken de eller deres konger, ved sitt horeliv eller ved likene av deres konger på offerhøydene, slik de gjorde da de satte sin dørterskel ved siden av Min dørterskel, og sin dørstolpe ved siden av Min dørstolpe, og lot det være en vegg mellom dem og Meg. De gjorde Mitt hellige navn urent ved det avskyelige de gjorde. Derfor har Jeg fortært dem i Min vrede. Nå må de få sitt horeliv og likene av sine konger langt bort fra Meg, og Jeg skal bo midt iblant dem til evig tid. Menneskesønn, beskriv dette huset for Israels hus, så de må skamme seg over sine misgjerninger. La dem måle størrelsen på det. Når de skammer seg over alt de har gjort, da skal du gjøre kjent for dem formen og planløsningen på huset, utgangene og inngangene, hele formen på det og alle forskriftene for det, alle formene og alle lovene. Skriv det ned foran øynene på dem, så de kan ta vare på hele tegningen på det og alle forskriftene, og gjøre etter dem. Dette er loven om huset: På toppen av berget skal hele området omkring være høyhellig. Se, dette er loven om huset. Dette er målene på alteret i alen, der én alen er én alen og én håndsbredd: Sokkelen er én alen høy og én alen bred, med én kant på ett spann hele veien rundt langs yttersiden. Dette er høyden på alteret: Fra sokkelen på jorden til den nederste avsatsen er det to alen. Bredden på avsatsen er én alen. Fra den lille avsatsen til den store avsatsen er det fire alen. Bredden på avsatsen én alen. Ildstedet på alteret er fire alen høyt, med fire horn som rager opp fra ildstedet. Ildstedet på alteret er tolv alen langt, tolv alen bredt, kvadratisk ved de fire hjørnene. Avsatsen er 14 alen lang og 14 alen bred på de fire sidene, med en kant på en halv alen rundt. Sokkelen til den er én alen hele veien rundt. Trappetrinnene på den vender mot øst.» Han sa til meg: «Menneskesønn, så sier Herren Gud: ‘Dette er forskriftene som gjelder på den dagen alteret blir lagd. Da skal det bæres fram brennoffer og stenkes blod på det. Du skal gi en ung okse til prestene, levittene, de som er av Sadoks slekt og som kommer fram for Meg for å gjøre tjeneste for Meg. Den skal være til syndoffer ’, sier Herren Gud. ‘Du skal ta noe av blodet fra den og stryke det på de fire hornene på alteret, på de fire hjørnene av avsatsen og på kanten rundt. Slik skal du rense det og gjøre soning for det. Så skal du også ta oksen til syndofferet og brenne den på det fastsatte stedet i huset, utenfor helligdommen. På den andre dagen skal du komme fram med en geitebukk uten feil som syndoffer. De skal rense alteret, slik de renset det med oksen. Når du er ferdig med å rense det, skal du komme fram med en ung okse uten feil, og en vær fra småfeet, uten feil. Når du kommer fram med dem for Herrens ansikt, skal prestene strø salt på dem, og de skal bære dem fram som et brennoffer til Herren. Hver dag i sju dager skal du gjøre i stand en bukk til syndofferet. De skal også gjøre i stand en ung okse og en vær fra flokken, begge uten feil. I sju dager skal de gjøre soning for alteret og rense det. På den måten skal de innvie det. Når disse dagene er over, på den åttende dagen og deretter, skal det være slik at prestene ofrer deres brennoffer og fredsoffer på alteret. Jeg skal ha behag i dere’, sier Herren Gud.» Så førte Han meg tilbake til den ytre porten til helligdommen, den som vender mot øst, men den var stengt. Herren sa til meg: «Denne porten skal være stengt. Den skal ikke åpnes, og ingen skal gå inn gjennom den, for Herren Israels Gud har gått inn gjennom den. Derfor skal den være stengt. Men fyrsten, fordi han er fyrste, han kan sitte i den og ete brød for Herrens ansikt. Han skal komme inn gjennom forhallen i porten og gå ut samme vei.» Han førte meg også gjennom nordporten til forsiden av huset. Jeg så, og fikk se Herrens herlighet fylte Herrens hus. Og jeg falt ned på mitt ansikt. Herren sa til meg: «Menneskesønn, legg deg dette på hjertet, se med øynene og hør med ørene, alt det Jeg sier til deg om alle forskriftene for Herrens hus, og alle lovene for det. Legg deg inngangen til huset og alle utgangene fra helligdommen på hjertet. Si til de opprørske, til Israels hus: Så sier Herren Gud: ‘Israels hus, det er nok av deres styggedommer. Det er nok at dere førte inn de fremmede, de som er uomskårne på hjertet og uomskårne på kjødet, så de fikk være i Min helligdom. Slik ble Mitt hus vanhelliget da dere kom fram med Min mat, fettet og blodet. Slik brøt de Min pakt med alt det avskyelige de gjorde. Dere har ikke ivaretatt tilsynet med alt det hellige som tilhører Meg, men dere satte andre i stedet til å ivareta tilsynet med Min helligdom.’ Så sier Herren Gud: ‘Ingen fremmed, noen som er uomskåret på hjertet eller på kjøttet, skal komme inn i Min helligdom, heller ingen fremmed som lever blant Israels barn. De levittene som gikk langt bort fra Meg da Israel for vill, de som for vill fra Meg og fulgte sine avguder, de skal bære sin misgjerning. De skal få gjøre tjeneste i Min helligdom, som tilsynsmenn ved portene til huset, og de skal få gjøre tjeneste i huset. De skal slakte brennofferet og slaktofferet for folket, og de skal stå foran dem for å gjøre tjeneste for dem. Fordi de gjorde tjeneste for dem rett foran deres avguder og fikk Israels hus til å falle i misgjerning, derfor har Jeg løftet Min hånd til en ed mot dem’, sier Herren Gud. ‘De skal bære sin misgjerning. De skal ikke få tre fram for Meg for å gjøre tjeneste for Meg som prester. De skal ikke få komme nær noe av det hellige som tilhører Meg, og de skal ikke få komme inn i Det Aller Helligste. Men de skal bære skammen for alt det avskyelige de har gjort. Likevel skal Jeg sette dem til å ivareta tjenesten med huset, med alt arbeidet og alt som må gjøres i det. Men de prestene av levittene, Sadoks sønner, som ivaretok tjenesten ved Min helligdom da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal komme fram for Meg og gjøre tjeneste for Meg. De skal stå for Mitt ansikt og bære fram fettet og blodet til Meg’, sier Herren Gud. ‘De skal komme inn i Min helligdom, og de skal komme fram til Mitt bord for å gjøre tjeneste for Meg. De skal ivareta tjenesten for Meg. Det skal skje: Hver gang de går inn gjennom portene til den indre forgården, skal de kle seg i linplagg. Det skal ikke være noe ull på dem når de gjør tjeneste innenfor portene til den indre forgården eller inne i huset. De skal ha høye luer av lin på hodet og korte benklær av lin om livet. De skal ikke kle seg med noe som gjør at de svetter. Når de går ut til den ytre forgården, til den ytre forgården, til folket, skal de ta av de klærne de gjorde tjeneste i. De skal la dem ligge i de hellige rommene, og de skal ta på seg andre klær. De skal ikke hellige folket i sine hellige klær. De skal heller ikke rake hodet eller la håret vokse fritt, men de skal klippe håret. Ingen prest skal drikke vin når han går inn i den indre forgården. De skal ikke ta en enke eller en fraskilt kvinne til kone, men bare jomfruer av slekten til Israels hus. En som er enke etter en prest, kan de ta til ekte. De skal lære Mitt folk å skille mellom det hellige og det vanhellige og lære dem å forstå forskjellen på det urene og det rene. I en rettssak skal de stå og dømme, og de skal dømme i den etter Min rett. De skal holde Mine lover og forskrifter for alle fastsatte høytider, og de skal holde Mine sabbater hellig. De skal ikke gjøre seg urene ved å komme nær et dødt menneske. Bare for far eller mor, en sønn eller datter, en bror eller for en ugift søster kan de gjøre seg urene. Etter at han er blitt ren, skal de regne sju dager for ham. På den dagen han går inn i den indre forgården til helligdommen for å gjøre tjeneste i helligdommen, skal han ofre sitt syndoffer ’, sier Herren Gud. ‘Når det gjelder deres arv, skal det være slik: Jeg skal være deres arv. Dere skal ikke gi dem eiendom i Israel, for Jeg er deres eiendom. De skal ete grødeofferet, syndofferet og skyldofferet. Alt som er innviet i Israel, skal være deres. Det beste av all førstegrøden av alle slag, og hver gave av alle slag fra alle deres gaver, skal tilhøre prestene. Dere skal også gi presten det første melet dere maler, så det kan hvile velsignelse over ditt hus. Noe som er selvdødt eller revet i hjel av villdyr, skal prestene ikke ete, verken av fugl eller dyr. Når dere deler ut landet til arv ved loddkasting, skal dere sette av et område til Herren, en hellig del av landet. Det skal være 25 000 alen langt, og 10 000 alen bredt. Overalt innenfor grensene skal det være hellig, hele veien rundt. Av dette skal en kvadratisk tomt være til helligdommen på 500 ganger 500 måleenheter. Rundt det skal det være 50 alen åpen mark. Dette er altså området du skal måle opp: 25 000 alen langt og 10 000 alen bredt. I dette skal helligdommen være, Det Aller Helligste. Det skal være en hellig del av landet. Den skal tilhøre prestene, de som gjør tjeneste i helligdommen, de som kommer fram for å gjøre tjeneste for Herren. Det skal bli plass til husene deres og til et hellig sted for helligdommen. Et område som er 25 000 alen langt og 10 000 alen bredt, skal tilhøre levittene, dem som gjør tjeneste i huset. De skal ha 20 rom som eiendom. Som en eiendom som tilhører byen, skal dere peke ut et område som er 5000 alen bredt og 25 000 alen langt, helt inntil området for den hellige delen. Det skal tilhøre hele Israels hus. Fyrsten skal ha en del både på den ene siden og på den andre siden av det hellige området og eiendommen som tilhører byen. Med grense til det hellige området og eiendommen som tilhører byen, skal det strekke seg vestover på vestsiden og østover på østsiden. Lengden skal gå side om side med en av stammenes andeler, fra vestgrensen til østgrensen. Dette landet skal være hans eiendom i Israel. Mine fyrster skal ikke lenger undertrykke Mitt folk, men de skal gi landet til Israels hus, ut fra deres stammer.’ Så sier Herren Gud: ‘Nå er det nok, dere Israels fyrster! Få slutt på vold og plyndring, gjør rett og rettferdighet og hold opp med å drive Mitt folk bort fra deres eiendom’, sier Herren Gud. ‘Dere skal ha rett vekt, rett efa og rett bat. En efa og en bat skal ha samme mål, så en bat rommer en tiendedel av en homer og en efa en tiendedel av en homer. Målet skal gå ut fra en homer. En sjekel skal være 20 gera. 20 sjekel, 25 sjekel og 15 sjekel skal være en mine hos dere. Dette er den gaven dere skal sette til side: Dere skal gi en sjettedels efa fra en homer hvete, og dere skal gi en sjettedels efa fra en homer bygg. Den bestemte avgiften av olje, av en bat olje, er en tiendedels bat fra en kor. En kor er en homer eller ti bat, for ti bat er en homer. Ett lam skal bli gitt fra småfeet på 200, fra Israels vannrike beitemarker. Disse skal være til grødeoffer, brennoffer og fredsoffer, for å gjøre soning for dem’, sier Herren Gud. ‘Alt folket i landet skal være med på denne gaven til fyrsten i Israel. Da skal det hvile på fyrsten å ofre brennoffer, grødeoffer og drikkoffer på høytidene, nymånedagene og sabbatene, på alle de fastsatte høytidene i Israels hus. Han skal gjøre i stand syndofferet, grødeofferet, brennofferet og fredsofrene for å gjøre soning for Israels hus.’ Så sier Herren Gud: ‘I den første måneden, på den første dagen i måneden, skal du ta en ung okse uten feil og rense helligdommen. Presten skal ta noe av blodet fra syndofferet og stryke det på dørstolpene på huset, på de fire hjørnene av avsatsen til alteret og på portstolpene i porten til den indre forgården. Slik skal du også gjøre på den sjuende dagen i måneden for hver den som farer vill eller som er enfoldig. Slik skal dere gjøre soning for huset. I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, skal dere holde påske, en høytid i sju dager. Da skal det etes usyret brød. På den dagen skal fyrsten gjøre i stand en okse til syndoffer for seg selv og for hele folket i landet. På hver av de sju dagene i høytiden skal han gjøre i stand et brennoffer for Herren, sju okser og sju værer uten feil, hver dag i sju dager. Han skal også gjøre i stand en geitebukk hver dag som syndoffer. Han skal gjøre i stand et grødeoffer av en efa for hver okse og en efa for hver vær, sammen med en hin olje til hver efa. I den sjuende måneden, på den femtende dagen i måneden, ved høytiden, skal han gjøre i stand alt dette i sju dager, både syndofferet, brennofferet, grødeofferet og oljen.’ Så sier Herren Gud: ‘Porten til den indre forgården som vender mot øst, skal være stengt de seks arbeidsdagene. Men på sabbaten skal den åpnes, og på nymånedagen skal den åpnes. Fyrsten skal gå inn gjennom forhallen til porten fra utsiden, og han skal stille seg ved portstolpen. Prestene skal gjøre i stand hans brennoffer og fredsoffer. Han skal tilbe ved dørterskelen til porten. Så skal han gå ut igjen, men porten skal ikke stenges før om kvelden. På sabbatene og nymånedagene skal folket i landet tilbe ved inngangen til porten for Herrens åsyn. Brennofferet som fyrsten kommer fram til Herren med på sabbatsdagen, skal være seks lam uten feil og en vær uten feil. Grødeofferet skal være en efa for en vær, og grødeofferet for lammene skal være så mye han kan gi, sammen med en hin olje til hver efa. På nymånedagen skal det være en ung okse uten feil, seks lam og en vær. De skal være uten feil. Han skal gjøre i stand et grødeoffer på en efa for en okse, en efa for en vær, så mye han har råd til å gi for lammene, og en hin olje sammen med hver efa. Når fyrsten kommer inn, skal han gå inn gjennom forhallen til porten og gå ut igjen samme vei. Men når folket i landet kommer inn for Herrens ansikt på de fastsatte høytidene, da skal den som kommer inn gjennom nordporten for å tilbe, gå ut gjennom sørporten. Den som kommer inn gjennom sørporten, skal gå ut gjennom nordporten. Han skal ikke vende tilbake gjennom den porten han kom inn, men han skal gå ut gjennom den motsatte porten. Fyrsten skal være midt iblant dem. Når de går inn, skal han gå inn. Når de går ut, skal han gå ut. På festene og de fastsatte høytidene skal grødeofferet være en efa for en okse, en efa for en vær, så mye han kan gi for lammene, og en hin olje sammen med hver efa. Når fyrsten ofrer et frivillig offer, et brennoffer eller frivillige fredsoffer til Herren, da skal porten som vender mot øst, åpnes for ham. Han skal gjøre i stand sitt brennoffer og sine fredsoffer slik han gjorde på sabbatsdagen. Så skal han gå ut igjen, og porten skal stenges etter at han har gått ut. Hver dag skal du ofre et brennoffer til Herren. Det skal være et årsgammelt lam uten feil. Hver morgen skal du gjøre det i stand. Du skal gjøre i stand et grødeoffer sammen med det hver morgen, en sjettedels efa og en tredjedels hin olje til å fukte det fine melet med, et grødeoffer for Herren. For evig skal disse forskriftene gjelde. Slik skal de gjøre i stand lammet, grødeofferet og oljen som et vedvarende brennoffer hver morgen.’ Så sier Herren Gud: ‘Når fyrsten gir en gave av noe av sin arv til noen av sine sønner, skal den tilhøre hans sønner. Den er deres eiendom ved arv. Men dersom han gir en gave av noe av sin arv til en av sine tjenere, skal den være hans til frigjøringsåret. Etter det skal den gå tilbake til fyrsten. Men hans arv skal tilhøre hans sønner. Den skal bli deres. Men fyrsten skal ikke ta noe av folkets arv ved å drive dem bort fra deres eiendom. Han skal skaffe en arv til sine sønner fra sin egen eiendom, så ingen av Mitt folk skal bli spredt bort fra sin egen eiendom.’» Så førte han meg gjennom den inngangen som var ved siden av porten, inn i de hellige rommene til prestene, som vender mot nord. Og se, der var det et sted helt mot vestenden av dem. Han sa til meg: «Dette er det stedet hvor prestene skal koke skyldofferet og syndofferet og bake grødeofferet. På den måten skal de unngå å ta dem med ut i den ytre forgården og hellige folket.» Han førte meg så ut i den ytre forgården og lot meg gå forbi de fire hjørnene i forgården. Og se, i hvert hjørne av forgården var det enda en forgård. I de fire hjørnene av forgården var det avlukkede forgårder. De var 40 alen lange og 30 alen brede. Alle fire forgårdene i hjørnene var like store. Det var en rad av bygningsstein hele veien rundt dem, hele veien rundt alle fire. Det var lagd i stand kokeplasser under raden av steiner, hele veien rundt. Han sa til meg: Dette er de kokehusene der de som gjør tjeneste i huset, skal koke slaktofferet for folket. Så førte han meg tilbake til døren til huset. Og se, det kom vann strømmende fram under dørterskelen til huset, mot øst. For forsiden av huset vendte mot øst. Vannet strømmet fram under den høyre siden av huset, sør for alteret. Han førte meg ut gjennom nordporten og ledet meg omkring på utsiden av den ytre porten, den som vender østover. Og se, der var det vann som sildret fram fra høyre side. Da mannen gikk ut mot øst med målesnoren i hånden, målte han 1000 alen. Han førte meg gjennom vannene, og vannet nådde opp til anklene. Igjen målte han 1000 alen og førte meg gjennom vannene. Vannet nådde opp til knærne. Igjen målte han 1000 alen og førte meg gjennom. Vannet nådde meg opp til livet. Igjen målte han 1000 alen. Da var det en elv jeg ikke kunne vade over. For vannet hadde steget så høyt, vannet var så høyt at en måtte svømme, det var en elv man ikke kunne vade over. Han sa til meg: «Menneskesønn, har du sett dette?» Så tok han meg med og førte meg tilbake langs elvebredden. Da jeg kom tilbake, se, da var det svært mange trær både på den ene og den andre siden av elvebredden. Så sa han til meg: «Dette vannet renner mot området i øst, det går ned i dalen og renner ut i havet. Når det kommer ut i havet, blir vannet der friskt. Det skal skje: Hver levende sjel som det vrimler av, skal leve, overalt hvor de to elvene renner. Det skal bli svært mange fisker der, fordi disse vannene renner dit. For de skal bli legt, og alt skal leve, overalt der elven renner. Det skal skje at det skal stå fiskere ved den fra En-Gedi til En-Eglajim. Det skal være tørkeplasser for fiskegarn. Fisken der skal være av samme slag som fisken i Storhavet, i store mengder. Men sumpene og myrområdene skal ikke bli friske. De skal bare være til å utvinne salt av. Langs elvebredden, både på den ene og på den andre siden, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.» Så sier Herren Gud: «Etter disse grensene skal dere dele landet ut som arv blant Israels tolv stammer. Josef skal ha to deler. Dere skal dele arven slik at hver får like mye. For Jeg har løftet Min hånd til ed på at Jeg skulle gi det til deres fedre. Slik skal dette landet tilfalle dere som arv. Dette skal være grensen landet har mot nord: Fra Storhavet langs veien til Hetlon, når en går mot Sedad, til Hamat, Berota, Sibrajim, som ligger mellom grensen til Damaskus og grensen til Hamat, og til Hasar-Enon, som ligger ved grensen til Havran. Slik skal grensen gå fra havet til Hasar-Enon, grensen til Damaskus. Mot nord, enda lenger nordover, er det grensen til Hamat. Dette er nordsiden. På østsiden skal dere måle opp grensen fra mellom Havran og Damaskus, og mellom Gilead og Israels land, langs Jordan og langs østsiden av havet. Dette er østsiden. På sørsiden, mot sør, skal grensen gå fra Tamar til vannene ved Meribat-Kadesj, langs bekken til Storhavet. Dette er sørsiden, mot sør. På vestsiden skal grensen være Storhavet, fra sørgrensen til stedet rett overfor Lebo-Hamat. Dette er vestsiden. Slik skal dere dele dette landet mellom dere ut fra Israels stammer: Dere skal fordele arven ved loddkasting. Landet skal tilhøre dere og de fremmede som bor og føder barn blant dere. De skal være for dere som innfødte blant Israels barn. De skal få arv sammen med dere blant Israels stammer. Det skal være slik: I den stammen den fremmede bor, skal dere gi ham hans arv», sier Herren Gud. Dette er navnene på stammene: Fra nordgrensen langs veien til Hetlon ved Lebo-Hamat, til Hasar-Enon, med grensen til Damaskus i nord, i retning mot Hamat, der skal Dan ha en del, fra østgrensen til vestgrensen. Langs grensen til Dan, fra østgrensen til vestgrensen, skal Asjer ha én del. Langs grensen til Asjer, fra østgrensen til vestgrensen, skal Naftali ha én del. Langs grensen til Naftali, fra østgrensen til vestgrensen, skal Manasse ha én del. Langs grensen til Manasse, fra østgrensen til vestgrensen, skal Efraim ha én del. Langs grensen til Efraim, fra østgrensen til vestgrensen, skal Ruben ha én del. Langs grensen til Ruben, fra østgrensen til vestgrensen, skal Juda ha én del. Langs grensen til Juda, fra østgrensen til vestgrensen, skal det området være som dere skal sette til side, 25 000 alen bredt og like langt som de andre delene, fra østgrensen til vestgrensen, med helligdommen i midten. Det området dere skal sette til side for Herren, skal være 25 000 alen langt og 10 000 bredt. Disse skal det hellige området tilhøre. Prestene skal ha et stykke som er 25 000 alen langt mot nord, 10 000 alen bredt mot vest, 10 000 alen bredt mot øst og 25 000 alen langt mot sør. Herrens helligdom skal være i midten. Det skal tilhøre dem som er helliget til prester blant Sadoks sønner, de som har holdt Min befaling, og ikke for vill den gangen Israels barn for vill, da levittene for vill. Dette området av landet skal tilhøre dem som en del av det som er satt til side. Det skal være et høyhellig stykke langs grensen til levittene. Rett overfor grensen til prestene skal levittene ha et område som er 25 000 alen langt og 10 000 alen bredt. Hele lengden skal være 25 000 alen og bredden 10 000. De skal ikke selge eller bytte bort noe av det. Denne beste delen av landet kan de ikke føre over til andre, for den er helliget for Herren. Det 5000 alen brede stykket som står igjen, langs kanten av de 25 000 alen, skal ikke være hellig for byen, men brukes til boliger og fellesareal. Byen skal være i midten. Disse målene skal den ha: Nordsiden skal være 4500 alen, sørsiden 4500, østsiden 4500 og vestsiden 4500. Fellesarealet til byen skal være: 250 alen mot nord, 250 mot sør, 250 mot øst og 250 mot vest. Resten av lengden, langs området til den hellige delen, skal være 10 000 alen mot øst og 10 000 mot vest. Den skal ligge like inntil området til den hellige delen. Avlingen skal være til mat for arbeiderne i byen. Arbeiderne i byen, fra alle stammene i Israel, skal dyrke dette. Hele området skal være kvadratisk, 25 000 alen ganger 25 000 alen. Dere skal sette til side det hellige området og eiendommen til byen. Resten skal tilhøre fyrsten, både på den ene siden og på den andre siden av det hellige området og av eiendommen til byen, ved siden av de 25 000 alen til det hellige området, helt til østgrensen, og vestover ved siden av de 25 000 alen helt til vestgrensen, like inntil delene som tilhører stammene. Det skal tilhøre fyrsten. Det skal være det hellige området, og husets helligdom skal være i midten. Bortsett fra levittenes eiendom og byens eiendom, som ligger midt i det som tilhører fyrsten, skal området mellom grensen til Juda og grensen til Benjamin tilhøre fyrsten. Så kommer de andre stammene. Fra østgrensen til vestgrensen, skal Benjamin ha én del. Langs grensen til Benjamin, fra østgrensen til vestgrensen, skal Simeon ha én del. Langs grensen til Simeon, fra østgrensen til vestgrensen, skal Jissakar ha én del. Langs grensen til Jissakar, fra østgrensen til vestgrensen, skal Sebulon ha én del. Langs grensen til Sebulon, fra østgrensen til vestgrensen, skal Gad ha én del. Langs grensen til Gad, ved sørsiden, mot sør, skal grensen gå fra Tamar til vannene ved Meribat-Kadesj, langs bekken til Storhavet. Dette er det landet dere skal kaste lodd om og fordele som arv blant Israels stammer, og disse er deres deler», sier Herren Gud. «Dette er utgangene fra byen: På nordsiden skal de måle 4500 alen. Portene i byen skal ha navn etter Israels stammer. Tre porter vender nordover, én port for Ruben, én port for Juda og én port for Levi. På østsiden skal det være tre porter som måler 4500 alen: én port for Josef, én port for Benjamin og én port for Dan. På sørsiden skal det være tre porter som måler 4500 alen: én port for Simeon, én port for Jissakar og én port for Sebulon. På vestsiden skal det være tre porter på 4500 alen: én port for Gad, én port for Asjer og én port for Naftali. Hele veien rundt skal det være 18 000 alen. Fra den dagen skal navnet på byen være HERREN ER DER.» I det tredje året av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukadnesar, Babels konge, til Jerusalem og beleiret byen. Herren ga Jojakim, kongen av Juda, i hans hånd, sammen med noen av redskapene fra Guds hus. Disse tok han med seg til landet Sinear, til sin guds hus. Han førte redskapene inn i skattkammeret til sin gud. Kongen påla da Aspenas, den øverste av sine hoffmenn, å ta med seg noen av Israels barn, noen av kongelig slekt og noen av fornem familie, unge menn som ikke hadde noe lyte, var vakre å se til og hadde forstand i all visdom. De var kunnskapsrike og lærenemme, skikket til tjeneste på kongens slott. Dem skulle han gi opplæring i kaldeernes skrift og språk. Kongen fastsatte for dem en daglig forsyning av kongens lekre retter og av den vinen han drakk. Han sørget for tre års opplæring, så de deretter kunne gjøre tjeneste for kongen. Blant disse var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja av Judas sønner. Den øverste av hoffmennene ga dem navn: Han ga Daniel navnet Beltsasar, Hananja navnet Sjadrak, Misjael navnet Mesjak, og Asarja ga han navnet Abed-Nego. Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, eller med den vinen kongen drakk. Derfor ba han herren over hoffmennene om å få slippe å gjøre seg uren. Gud hadde gitt Daniel velvilje og gunst hos den øverste hoffmannen. Den øverste hoffmannen sa til Daniel: «Jeg frykter for min herre, kongen, som har fastsatt hva dere skal ha til mat og drikke. Hva om han skulle legge merke til at dere ikke ser så godt ut som de unge mennene på deres alder? Da ville ansvaret overfor kongen falle på mitt hode.» Da sa Daniel til forvalteren som den øverste hoffmann hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: «Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke. Så kan det så undersøkes hvordan vi ser ut og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser, kan du handle med dine tjenere.» Så hørte han på dem i denne saken og prøvde dem i ti dager. Da de ti dagene var gått, så de bedre ut og var i bedre form enn alle de unge mennene som spiste sin del av kongens lekre retter. Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og av vinen de skulle drikke, og ga dem grønnsaker. Gud ga disse fire unge menn kunnskap og forstand på all slags skrift og visdom. Daniel skjønte seg også på alle slags syner og drømmer. Da dagene var omme og kongen hadde sagt at de skulle føres inn, førte den øverste hoffmannen dem inn for Nebukadnesar. Kongen talte med dem, men det fantes ingen som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja blant dem alle. Derfor skulle de gjøre tjeneste hos kongen. I enhver sak kongen spurte dem om som krevde visdom og forstand, fant han dem å være ti ganger bedre enn alle spåmenn og åndemanere i hele hans kongedømme. Daniel ble værende der fram til kong Kyros’ første regjeringsår. I det andre året av Nebukadnesars regjeringstid hadde Nebukadnesar drømmer. Han ble så urolig i sin ånd at han ikke fikk sove. Da ga kongen befaling og tilkalte alle spåmenn, åndemanere og trollmenn, sammen med stjernetyderne, for at de skulle forklare drømmene for kongen. De kom og stilte seg foran kongen. Kongen sa til dem: «Jeg har hatt en drøm, og jeg er urolig i min ånd fordi jeg vil forstå drømmen.» Da talte kaldeerne til kongen på arameisk: «Kongen leve evig! Fortell dine tjenere drømmen, så vil vi gi tydningen.» Kongen svarte med å si til kaldeerne: «Min beslutning står fast. Hvis ikke dere forteller meg drømmen og tydningen av den, skal dere hogges i småbiter, og husene deres legges i ruiner. Men hvis dere forklarer drømmen og tydningen av den, skal dere få gaver, ære og stor heder fra meg. Forklar meg derfor drømmen og tydningen av den!» De svarte for annen gang og sa: «Kongen må bare fortelle sine tjenere drømmen, så skal vi forklare tydningen av den.» Kongen svarte: «Jeg vet med sikkerhet at dere vil vinne tid, fordi dere innser at min beslutning står fast. Hvis ikke dere forteller meg drømmen, er det bare én dom som gjelder for dere. For dere har blitt enige om å fortelle meg løgnaktige og falske ord inntil tiden har forandret seg. Fortell meg derfor drømmen, så kan jeg vite om dere kan forklare meg tydningen av den.» Kaldeerne svarte kongen og sa: «Det finnes ikke noe menneske på jorden som kan forklare det kongen spør om. Derfor har ingen konge, hvor stor eller mektig han var, noen gang spurt om noe slikt fra noen spåmann, åndemaner eller kaldeer. Det kongen spør om, er altfor vanskelig, det er bare gudene selv som kan forklare det for kongen, de som ikke har sin bolig hos mennesker.» På grunn av dette ble kongen harm og meget sint. Han ga befaling om å utrydde alle de vise menn i Babel. Så gikk ordren ut om at de skulle henrette de vise. De lette også etter Daniel og vennene hans for å drepe dem. Daniel svarte Arjok med råd og takt. Arjok var kommandant for kongens vaktstyrke, han hadde dratt ut for å henrette de vise mennene i Babel. Han sa til Arjok, sjefen for kongens livvakt: «Hvorfor kommer det en så grusom forordning fra kongen?» Da gjorde Arjok saken kjent for Daniel. Da gikk Daniel inn og ba kongen om å gi ham tid, så han kunne forklare tydningen for kongen. Deretter gikk Daniel til huset sitt og gjorde beslutningen kjent for vennene sine, Hananja, Misjael og Asarja, for at de skulle søke barmhjertighet fra himmelens Gud når det gjaldt denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle bli henrettet sammen med resten av de vise mennene i Babel. Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et syn om natten. Derfor velsignet Daniel himmelens Gud. Daniel tok til orde og sa: «Priset være Guds navn fra evighet til evighet, for visdommen og makten tilhører Ham. Han skifter tider og årstider. Han fjerner konger og oppreiser konger. Han gir de vise visdom og de forstandige kunnskap. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, hos Ham bor lyset. Jeg takker og priser Deg, mine fedres Gud. Du har gitt meg visdom og styrke. Det vi ba Deg om, har Du nå gjort kjent for meg. For det kongen spør om, har Du nå gjort kjent for oss.» Deretter gikk Daniel til Arjok, som kongen hadde utpekt til å henrette alle vismenn i Babel. Han kom og sa til ham: «Utrydd ikke alle vismenn i Babel! Før meg inn til kongen, så skal jeg forklare kongen tydningen.» Da skyndte Arjok seg og førte Daniel fram for kongen og talte til ham: «Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda. Han vil gjøre tydningen kjent for kongen.» Kongen sa til Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar: «Er du i stand til å gjøre kjent for meg den drømmen jeg har sett, og tydningen av den?» Daniel tok ordet for kongen og sa: «Hemmeligheten kongen har spurt om, kan verken vismenn, åndemanere, spåmenn eller tegntydere forklare for kongen. Men det er én Gud i Himmelen som åpenbarer hemmeligheter, og Han har gjort kjent for kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager. Drømmen din og de synene du fikk se fare gjennom hodet ditt da du lå i sengen, var disse: Da du, konge, lå i sengen, dukket det opp tanker hos deg om hva som skal skje etter dette. Han som åpenbarer hemmeligheter, har gjort kjent for deg hva som skal skje. Men jeg har ikke fått denne hemmeligheten åpenbart fordi jeg har mer visdom enn noe annet levende menneske. Men det skjedde fordi tydningen skulle bli kjent for kongen, så du skulle forstå ditt hjertes tanker. Du så, konge, og se! Det var en stor billedstøtte! Denne billedstøtten var veldig stor og hadde en overdådig glans. Den sto foran deg, og den hadde en fryktinngytende skikkelse. Hodet på denne billedstøtten var av rent gull, brystet og armene av sølv, magen og hoftene var av bronse. Beina var av jern, føttene dels av jern og dels av leire. Mens du så på dette, ble en stein slått løs, men ikke av hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem i småbiter. Så ble alt knust, både jernet, leiren, bronsen, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren. Vinden blåste det bort, så det ikke lenger fantes noe spor etter det. Steinen som hadde truffet billedstøtten, ble til et stort fjell og fylte hele jorden. Dette er drømmen. Nå skal vi fortelle kongen tydningen av den. Du, konge, er kongenes konge. For himmelens Gud har gitt deg et rike, makt, styrke og ære. Menneskenes barn, hvor de enn bor, dyrene på marken og fuglene under himmelen har Han gitt i din hånd. Han har gjort deg til hersker over dem alle. Du er dette hodet av gull. Men etter deg skal det oppstå et annet rike, dårligere enn ditt. Så skal det komme et tredje rike, som er av bronse. Det skal herske over hele jorden. Det fjerde riket som skal komme, skal være sterkt som jern, siden jern knuser og bryter i stykker alt. Som jern slår i stykker alt det andre, skal dette riket knuse og slå i stykker alle de andre. Slik du så føttene og tærne, dels av pottemakerleire og dels av jern, slik skal riket være delt. Likevel skal noe av jernets styrke være i det, slik du så jernet blandet med leire. På samme måten som tærne på føttene dels var av jern og dels av leire, skal riket dels være sterkt og dels skrøpelig. Slik du så jernet blandet med leire, skal de blande seg ved menneskers sæd. Men de skal ikke henge fast til hverandre, slik jernet ikke blander seg med leire. I disse kongenes dager skal himmelens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid. Du fikk jo se at steinen ble hogd ut fra fjellet, men ikke av hender, og at den knuste jernet, bronsen, leiren, sølvet og gullet. På den måten har Den store Gud gjort kjent for kongen hva som skal skje heretter. Drømmen er sann, og tydningen av den er til å stole på.» Da falt kong Nebukadnesar på sitt ansikt og hyllet Daniel, og han befalte at de skulle bære fram offergave og røkelse for ham. Kongen talte til Daniel og sa: «Sannelig, din Gud er gudenes Gud, kongenes Herre og en som åpenbarer hemmeligheter, siden du kunne åpenbare denne hemmeligheten.» Kongen ga Daniel en høy rang og mange store gaver. Han gjorde ham til hersker over hele provinsen Babel og leder for alle vismennene. Fordi Daniel ba kongen om det, satte han Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego til å styre over Babel. Men Daniel satt i kongens hoff. Kong Nebukadnesar lagde en billedstøtte av gull. Den var 60 alen høy og seks alen bred. Han satte den opp i Duradalen, i provinsen Babel. Kong Nebukadnesar sendte ut en befaling om å samle satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene. De skulle komme til innvielsen av billedstøtten kong Nebukadnesar hadde satt opp. Satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene kom sammen til innvielsen av billedstøtten kong Nebukadnesar hadde reist. De stilte seg foran billedstøtten Nebukadnesar hadde reist. Det var en herold som ropte høyt: «Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemål, på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gullbilledstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en brennende ildovn.» Derfor falt alle folkene ned på den tiden de hørte lyden av horn, fløyte, lyre, harpe og lutt sammen med all slags musikk. Da falt alle folkene, folkestammene og enhver med sitt tungemål ned og tilba gullbilledstøtten som kong Nebukadnesar hadde reist. Derfor sto det på den tiden fram noen menn fra kaldeerne. De anklaget jødene. De tok ordet og sa til kong Nebukadnesar: «Kongen leve evig! Du, konge, har utstedt en befaling om at hvert menneske som hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe og trommer sammen med all slags musikk, skal falle ned og tilbe billedstøtten av gull. Den som ikke faller ned og tilber den, skal kastes i en brennende ildovn. Det er noen jødiske menn som du har satt til å styre over provinsen Babel, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene, konge, tar ikke hensyn til deg. De dyrker ikke gudene dine, og de tilber ikke gullbilledstøtten du har reist.» I vrede og harme ga så Nebukadnesar befaling om å hente Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, og disse mennene ble ført fram for kongen. Nebukadnesar tok ordet og sa til dem: «Er det sant, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, at dere ikke dyrker mine guder og ikke tilber gullbilledstøtten jeg har satt opp? Hvis dere bare er klare på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, så dere faller ned og tilber billedstøtten jeg har lagd, så er det godt! Men hvis dere ikke tilber den, skal dere straks kastes i en brennende ildovn. Hvem er den gud som kan utfri dere fra mine hender?» Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte og sa til kongen: «Nebukadnesar, vi trenger ikke svare deg i denne saken. Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gullbilledstøtten du har reist.» Da ble Nebukadnesar fylt av harme, og ansiktet hans ble fordreid foran Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Han befalte at de skulle varme opp ovnen sju ganger kraftigere enn den vanligvis ble oppvarmet. Han befalte noen mektige krigere i hæren at de skulle binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego og kaste dem inn i den brennende ildovnen. Så ble disse mennene bundet i kappene, benklærne, luene og de andre klærne og kastet i den brennende ildovnen. Derfor, siden det kom en så grusom befaling fra kongen, og fordi ovnen var så kraftig oppvarmet, ble de mennene som førte opp Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, drept av ildsluene. De tre mennene, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundet inn i den brennende ildovnen. Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og talte til rådgiverne sine: «Var det ikke tre menn vi kastet bundet inn i ilden?» De svarte og sa til kongen: «Det er helt sikkert, konge.» «Men se!» svarte han, «jeg ser fire menn bevege seg fritt, de går omkring i ilden. De er ikke skadet, den fjerde ser ut som Guds Sønn.» Da gikk Nebukadnesar bort til åpningen av den brennende ildovnen og sa: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, Den Høyeste Guds tjenere, kom ut og kom hit.» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden. Satrapene, stattholderne, landshøvdingene og kongens rådgivere samlet seg. De så på disse mennene at ilden ikke hadde hatt noen makt over kroppene deres. Håret på hodene var ikke svidd, og det hadde ikke skjedd noe med klærne deres. Det luktet ikke brent av dem. Da sa Nebukadnesar: «Lovet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin Engel og utfridde tjenerne sine, de som stolte på Ham. De avviste kongens ord og overga sine liv, så de ikke skulle tjene eller tilbe noen gud, bortsett fra sin egen Gud! Derfor utsteder jeg en befaling om at ethvert folk, enhver folkestamme eller enhver med sitt eget språk som taler noe foraktelig imot Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal hogges i stykker, og husene deres legges i ruiner. For det finnes ingen annen gud som kan utfri på denne måten.» Deretter forfremmet kongen Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i provinsen Babel. Kong Nebukadnesar, til alle folk og folkestammer med alle tungemål, som bor over hele jorden: «Må deres fred være stor! Jeg har funnet det rett å kunngjøre de tegn og under som Den Høyeste Gud har gjort mot meg. Å, hvor store Hans tegn er, og hvor mektige Hans undere! Hans rike er et evig rike, og Hans herredømme varer fra slekt til slekt. Jeg, Nebukadnesar, hadde fred i mitt hus og nøt lykken i mitt slott. Men da så jeg en drøm som skremte meg, og de tankene jeg fikk mens jeg lå i sengen og de synene som for igjennom mitt hode, gjorde meg redd. Derfor sendte jeg ut en befaling om at alle de vise menn i Babel skulle føres inn til meg, så de kunne gjøre kjent for meg tydningen av drømmen. Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen. Men de kunne ikke gjøre kjent tydningen av den. Til sist kom Daniel fram, hans navn er Beltsasar, etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd, og jeg fortalte drømmen for ham: ‘Beltsasar, du overhode for spåmennene, siden jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg, skal du forklare for meg de synene jeg har sett i drømmen, og tydningen av den. Dette var synene som for gjennom mitt hode mens jeg lå i sengen: Jeg så, og se, det var et tre midt på jorden, og det var meget høyt. Treet ble stort og kraftig. Det var så høyt at det nådde til himmelen og var synlig helt til jordens ender. Løvet var vakkert, og det bar rikelig med frukt, så det ga mat til alle. Markens dyr fant skygge under det, fuglene under himmelen holdt til i grenene, og alle skapninger fikk føde fra det. Mens jeg lå i sengen, så jeg synene som for igjennom hodet mitt, og se, en hellig vekter steg ned fra Himmelen. Han ropte høyt og sa: «Hogg ned treet og skjær av grenene, plukk av løvet og spre frukten av det. Dyrene under det skal flykte og fuglene rømme fra grenene. Men rotstubben skal stå igjen i jorden, bundet med bånd av jern og bronse, i gresset på marken. Han skal vætes med doggen fra himmelen og som dyrene ete gresset på jorden. Hans hjerte skal forvandles fra en manns hjerte til et dyrehjerte, og sju tider skal fare fram over ham. Denne befalingen kommer fra vekternes råd, og avgjørelsen er etter de helliges ord, så de som lever, skal vite at det er Den Høyeste som hersker i menneskenes rike, Han gir det til hvem Han vil, og den ringeste blant mennesker setter Han over det.» Det var denne drømmen jeg, kong Nebukadnesar, fikk se. Nå må du, Beltsasar, fortelle tydningen av den, siden ingen av de vise menn i mitt kongerike er i stand til å gjøre tydningen kjent for meg. Men du er i stand til det, for Den Hellige Guds Ånd er i deg.’ For en stund ble Daniel, som hadde navnet Beltsasar, forskrekket, og tankene skremte ham. Da sa kongen: ‘Beltsasar, la ikke drømmen og tydningen av den gjøre deg redd.’ Beltsasar svarte: ‘Min herre, måtte bare denne drømmen gjelde dem som hater deg, og tydningen av den gjelde dine fiender! Treet som du så, ble stort og kraftig. Det var så høyt at det nådde til himmelen, og kunne sees over hele jorden. Løvet var vakkert, og det bar rikelig med frukt, så det ga mat til alle. Markens dyr holdt til under det, fuglene under himmelen bodde i grenene. Det er du selv, konge, som er blitt så stor og mektig. For din storhet har vokst og når til himmelen, og ditt herredømme til jordens ende. Kongen så en hellig vekter som steg ned fra Himmelen og sa: «Hogg ned treet og ødelegg det! Men rotstubben skal stå igjen i jorden, bundet med bånd av jern og bronse, i gresset på marken. Han skal vætes med dogg fra himmelen, og han skal ha sin del med dyrene på marken, inntil sju tider har fart fram over ham.» Dette er tydningen, konge, og rådslutningen fra Den Høyeste, som kommer over min herre, kongen: De skal drive deg bort fra menneskene. Din bolig skal være blant dyrene på marken, de skal la deg spise gress som oksene. De skal væte deg med dogg fra himmelen. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste hersker i menneskenes rike, og Han gir det til hvem Han vil. De befalte at rotstubben til treet skulle stå igjen. Det betyr at ditt rike på ny skal oppreises, etter at du har erkjent at det er Himmelen som hersker. Derfor, konge, ta imot mitt råd! Riv deg løs fra dine synder ved rettferdighet og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet mot fattige. Da skal din fred vare.’ Alt dette kom over kong Nebukadnesar. Da de 12 månedene var omme, vandret han omkring på det kongelige slott i Babel. Kongen tok til orde og sa: ‘Er ikke dette det store Babel som jeg har bygd til en kongebolig ved min veldige makt og til ære for min herlige kongemakt?’ Mens ordene ennå var på kongens lepper, kom det en røst fra himmelen: ‘Kong Nebukadnesar, til deg blir dette talt: Kongeriket er tatt fra deg! De skal drive deg bort fra menneskene, og du skal ha bolig blant dyrene på marken. De skal la deg spise gress som oksene. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at det er Den Høyeste som hersker i menneskers kongerike, og Han gir det til hvem Han vil.’ I samme stund ble ordet om Nebukadnesar oppfylt. Han ble drevet bort fra menneskene, og han spiste gress som oksene. Kroppen hans ble vætet med dogg fra himmelen, til håret hans hadde vokst ut som ørnefjær og neglene som fugleklør. Da disse dagene var omme, løftet jeg, Nebukadnesar, blikket mot himmelen, og jeg fikk forstanden tilbake. Jeg lovet Den Høyeste og priste og æret Ham som lever evig. For Hans herredømme er et evig herredømme, Hans rike varer fra slekt til slekt. Alle de som bor på jorden, regnes for intet. For Han gjør etter sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake eller si til Ham: ‘Hva har Du gjort?’ På samme tid fikk jeg forstanden tilbake, og til ære for mitt rike fikk jeg min herlighet og prakt tilbake. Mine rådgivere og stormenn søkte meg, jeg ble gjeninnsatt i mitt rike, og jeg ble enda mektigere enn før. Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå Himmelens Konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til å styrte ned.» Kong Belsasar gjorde et stort gjestebud for 1000 av stormennene sine, og han drakk vin sammen med de 1000. Mens han smakte på vinen, ga Belsasar befaling om å hente de karene av gull og sølv som hans far, Nebukadnesar, hadde tatt fra tempelet i Jerusalem, så kongen og hans stormenn, hustruer og medhustruer kunne drikke av dem. Så hentet de gullkarene som var blitt tatt fra tempelet, fra Guds hus i Jerusalem. Kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer drakk av dem. De drakk vin og priste avgudene av gull og sølv, bronse og jern, tre og stein. I samme stund dukket det fram noen fingrer på en menneskehånd. Den skrev rett overfor lysestaken på den kalkede veggen i kongens slott. Kongen så håndflaten av hånden som skrev. Da ble kongens ansikt fordreid, og tankene hans gjorde ham så redd at hofteleddene hans løsnet, og knærne hans slo mot hverandre. Kongen ropte høyt at de skulle føre inn åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Kongen talte og sa til de vise mennene i Babel: «Den mannen som kan lese denne skriften og forklare meg tydningen av den, skal bli kledt i purpur og få et gullkjede rundt halsen. Han skal herske som den tredje i kongeriket.» Da kom alle kongens vise menn, men de kunne verken lese skriften eller forklare tydningen av den for kongen. Da ble kong Belsasar meget redd, han ble fordreid i ansiktet, og stormennene ble forvirret. På grunn av ordene fra kongen og stormennene hans kom dronningen inn i festsalen. Dronningen tok ordet og sa: «Kongen leve evig! La ikke tankene dine gjøre deg redd, bli ikke fordreid i ansiktet! Det er en mann i ditt kongerike som har Den Hellige Guds Ånd i seg. I din fars dager ble det funnet innsikt, forstand og visdom hos ham, lik Guds visdom. Din far, kong Nebukadnesar, gjorde ham til leder for spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Det gjorde din far, kongen. En enestående ånd, kunnskap, forstand, evne til å tyde drømmer, forklare gåter og løse vanskelige spørsmål ble funnet i denne Daniel, han som kongen ga navnet Beltsasar. La derfor Daniel tilkalles nå, så han kan forklare tydningen.» Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen sa til Daniel: «Er du Daniel, en av de bortførte fangene fra Juda, av dem min far, kongen, førte hit fra Juda? Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det blir funnet innsikt, forstand og enestående visdom hos deg. De vise menn, åndemanerne, er ført inn for meg for at de skulle lese denne skriften og gjøre tydningen kjent for meg. Men de kan ikke forklare tydningen av den. Jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og løse vanskelige spørsmål. Hvis du nå kan lese skriften og gjøre kjent for meg tydningen av den, skal du bli kledd i purpur og få gullkjede rundt halsen. Du skal herske som den tredje i kongeriket.» Daniel svarte og sa til kongen: «Gavene dine kan du beholde, og du kan gi foræringene dine til en annen. Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjøre tydningen kjent for ham. Konge, Den Høyeste Gud ga din far, Nebukadnesar, et kongerike og storhet, ære og herlighet. Alle folk og folkestammer med alle tungemål skalv på grunn av den storhet Han ga ham, og de fryktet for ham. Hvem han ville, henrettet han. Hvem han ville, lot han leve. Hvem han ville, opphøyet han. Og hvem han ville, fornedret han. Men da han ble opphøyet i sitt eget hjerte og hans ånd ble forherdet i overmot, ble han avsatt fra sin kongetrone, og de tok hans ære fra ham. Så ble han drevet bort fra menneskenes barn. Hans hjerte ble gjort likt et dyrehjerte, og hans bolig var blant de ville eslene. De lot ham spise gress som oksene, og kroppen hans ble vætet med dogg fra himmelen, helt til han innså at det er Den Høyeste Gud som hersker i menneskenes rike, og Han setter over det den Han vil. Men du, hans sønn Belsasar, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette. Du har opphøyet deg selv mot Himmelens Herre. Karene fra Hans hus har de satt fram for deg, og du og dine stormenn, hustruer og medhustruer har drukket vin av dem. Du har prist avgudene av sølv og gull, bronse og jern, tre og stein, de som verken ser eller hører eller forstår noen ting. Den Gud som holder din livsånde i sin hånd og som råder over alle dine veier, Ham har du ikke æret. Derfor ble denne håndflaten rakt ut fra Ham, og denne innskriften skrevet. Dette er innskriften som ble skrevet: Mene, Mene, Tekel, Ufarsin. Dette er tydningen av hvert ord. MENE: Gud har telt ditt rike og avsluttet det. TEKEL: Du er veid på skålvekt og funnet for lett. PERES: Ditt rike er delt og gitt til mederne og perserne.» Da ga Belsasar en befaling, og de kledde Daniel i purpur og hengte et gullkjede rundt halsen hans. Så ropte de ut en kunngjøring om ham, at han skulle herske som den tredje i kongeriket. Samme natt ble Belsasar, kaldeernes konge, drept. Mederen Dareios tok imot kongeriket. Han var 62 år gammel. Dareios fant det rett å sette 120 satraper over kongeriket. De skulle holde til over hele kongeriket. Over disse satte han tre riksråder, den ene av dem var Daniel. Dette ble gjort slik at satrapene skulle avlegge regnskap for dem, så kongen ikke skulle lide noe tap. Daniel utmerket seg blant riksrådene og satrapene, fordi det var en enestående ånd i ham. Kongen planla å sette ham over hele kongeriket. Derfor forsøkte riksrådene og satrapene å finne noe de kunne anklage Daniel for, noe som angikk kongeriket. Men de kunne ikke finne noe å anklage ham for eller noen urett, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller noen urett hos ham. Da sa de: «Vi kommer ikke til å finne noe å anklage Daniel for, hvis vi ikke finner noe mot ham som gjelder hans Guds lov.» Riksrådene og satrapene samlet seg derfor hos kongen og sa dette: «Kong Dareios, må du leve evig! Alle riksrådene i kongeriket, stattholderne og satrapene, rådgiverne og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør fastsette en befaling og la en forordning tre i kraft. Hver den som de neste 30 dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen. Nå, konge, må du fastsette forordningen og undertegne skrivet, så det ikke kan forandres, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.» Etter dette undertegnet kong Dareios den skrevne loven. Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste for sin Gud, slik han hadde gjort hele tiden. Så samlet disse mennene seg og kom og fant Daniel mens han påkalte og ba om nåde innfor sin Gud. Så gikk de fram for kongen og talte om kongens forordning: «Har du ikke undertegnet en forordning om at hvert menneske som de nærmeste 30 dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Dette står fast, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.» Da svarte de kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, tar ikke hensyn til deg, konge, eller til den forordningen du har undertegnet. Men tre ganger om dagen bærer han fram sin bønn.» Da kongen hørte disse ordene, ble han dypt bedrøvet over seg selv, og i sitt hjerte tenkte han på Daniel, hvordan han kunne utfri ham. Helt til solen gikk ned, strevde han for å få utfridd ham. Da samlet disse mennene seg foran kongen og sa: «Du må vite, konge, at medernes og persernes lov er slik at ingen forordning eller befaling som kongen har fastsatt, kan forandres.» Dermed ga kongen befalingen, og de kom med Daniel og kastet ham i løvehulen. Men kongen sa til Daniel: «Din Gud, Ham du stadig tjener, må Han utfri deg!» Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres. Deretter gikk kongen til slottet og fastet hele natten. Ingen kvinner ble ført inn til ham. Han mistet også søvnen. Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han til Daniel med lidelse i stemmen. Kongen talte og sa til Daniel: «Daniel, du Den Levende Guds tjener, har din Gud, Ham du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?» Da svarte Daniel kongen: «Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig i Hans øyne. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge.» Da gledet kongen seg meget over ham, og han befalte at de skulle ta Daniel opp fra hulen. Så ble Daniel hentet opp fra hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud. Kongen ga en befaling, og de kom fram med de mennene som hadde anklaget Daniel. Så kastet de dem i løvehulen, både dem selv, deres barn og deres koner. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene hadde fått tak i dem og knust alle beina deres. Da skrev kong Dareios: «Til alle folk og folkestammer med alle tungemål, som bor over hele jorden. Må deres fred være stor! Jeg utsteder en befaling om at i hvert myndighetsområde av mitt kongerike skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For Han er Den Levende Gud, og Han står fast til evig tid. Hans rike er det som ikke kan ødelegges, Hans herredømme varer helt til enden. Han frelser og utfrir, Han gjør tegn og undere i Himmelen og på jorden. Han har frelst Daniel fra løvenes makt.» Slik hadde Daniel framgang i Dareios’ regjeringstid og i perseren Kyros’ regjeringstid. I babylonerkongen Belsasars første regjeringsår hadde Daniel en drøm og fikk se syner som for gjennom hodet hans mens han lå i sengen. Siden skrev han ned drømmen og fortalte hovedinnholdet av den. Daniel tok til orde og sa: «Jeg så i mitt nattlige syn himmelens fire vinder pisket opp Det Store Havet. Fire store dyr kom opp fra havet, hvert av dem forskjellig fra de andre. Det første var som en løve og hadde ørnevinger. Jeg så på det til vingene ble revet av. Det ble løftet opp fra jorden og satt ned og stod på to bein, som et menneske. Og det ble gitt et menneskehjerte. Et annet dyr, det andre, lignet en bjørn. Det ble reist opp på den ene siden og hadde tre ribbein i munnen, mellom tennene. Dette var hva de sa til det: ‘Stå opp, et mye kjøtt!’ Etter dette så jeg enda et dyr. Det var som en leopard og hadde fire fuglevinger på ryggen. Dyret hadde også fire hoder, og det ble gitt makt. Etter dette så jeg syner om natten, det var et fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt. Det hadde store jerntenner. Det fortærte, knuste og trampet ned resten med føttene. Det var forskjellig fra alle de dyrene som hadde vært før, og det hadde ti horn. Jeg la nøye merke til hornene, og se, det var enda et horn, et lite et, som steg opp mellom dem. Tre av de første hornene ble rykket opp for å slippe dette fram. På dette hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord. Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. 1000 ganger 1000 gjorde tjeneste for Ham. 10 000 ganger 10 000 sto framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet. Jeg fortsatte å se på grunn av de store ord som hornet talte. Jeg fortsatte å se til dyret ble drept, og kroppen ble ødelagt og gitt over til den brennende ilden. De andre dyrene ble så fratatt sitt herredømme. Livslengden som mer ble gitt dem, var tid og stund. Jeg så i de nattlige synene, og se, En som lignet Menneskesønnen, kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. Så ble det gitt Ham herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene Ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og Hans rike er det som ikke skal ødelegges. Jeg, Daniel, ble urolig i min ånd i mitt indre, og synene som for igjennom hodet mitt, gjorde meg redd. Jeg nærmet meg en av dem som sto ved siden av, og spurte ham om den sanne meningen med alt dette. Han svarte meg og gjorde kjent for meg tydningen av det: Disse store dyrene som det er fire av, er fire konger som oppstår fra jorden. Men Den Høyestes hellige skal motta riket og ta det i eie for evig, ja, i evigheters evighet. Da ville jeg få kjennskap til den sanne meningen med det fjerde dyret. Det var forskjellig fra alle de andre, det var så uvanlig fryktinngytende, med jerntenner og bronsenegler. Det fortærte, knuste og trampet ned resten med føttene. Jeg ville også få kjennskap til den sanne meningen med de ti hornene det hadde på hodet, og om det andre hornet, det som steg opp så de tre falt av for å slippe det fram. Det var det hornet med øyne og en munn som talte store ord, og det så større ut enn de andre. Jeg fortsatte å se, og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakt over dem, helt til Den gamle av dager kom. Det ble avsagt dom for Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie. Dette sa han: ‘Det fjerde dyret skal være et fjerde rike på jorden, det skal være forskjellig fra alle andre riker. Det skal fortære hele jorden, trampe den ned og knuse den. De ti hornene er ti konger som skal oppstå fra dette riket. Og en annen skal framstå etter dem. Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger. Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid. Men retten skal bli satt, og de skal frata ham herredømmet for å ødelegge og utslette det for all tid. Deretter skal riket og herredømmet, og storheten til rikene overalt under himmelen, bli gitt til folket, Den Høyestes hellige. Hans rike er et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde Ham.’ Dette er slutten på budskapet. Jeg, Daniel, ble svært redd av disse tankene, og jeg ble fordreid i ansiktet. Men jeg bevarte ordet i mitt hjerte.» I det tredje året av kong Belsasars regjeringstid viste det seg et syn for meg, Daniel. Det kom etter det som viste seg for meg den første gangen. Jeg så i synet, og mens jeg så, skjedde det at jeg var i borgen Susa, som er i provinsen Elam. I synet så jeg at jeg var ved elven Ulai. Da løftet jeg blikket, og se, ved siden av elven sto det en vær med to horn. De to hornene var lange. Men det ene var lengre enn det andre, og det lengste steg sist opp. Jeg så at væren stanget mot vest, nord og sør, så ikke noe dyr kunne stå imot ham. Det var heller ingen som kunne utfri fra hans hånd, men han gjorde det han selv ville, og ble mektig. Mens jeg tenkte på dette, kom det plutselig en geitebukk fra vest. Den for over hele jorden uten å berøre jorden. Bukken hadde et veldig horn mellom øynene. Så kom han bort til væren med de to hornene, den væren jeg hadde sett stå ved siden av elven. Bukken sprang mot ham med harmdirrende kraft. Jeg så at han nærmet seg væren. Han ble drevet av raseri, slo til mot væren og brøt av de to hornene hans. Væren hadde ikke kraft til å stå imot. Bukken kastet ham ned på jorden og trampet på ham. Det var ingen som kunne utfri væren fra hans overmakt. Geitebukken ble svært mektig. Men da han var blitt sterk, ble det store hornet brukket av. I stedet kom det opp fire veldige horn som vendte seg mot himmelens fire vinder. Ut fra ett av dem kom det et lite horn som vokste seg umåtelig stort mot sør, mot øst og mot Det herlige landet. Det vokste helt opp til himmelens hærskare. Det kastet noen av hærskaren og noen av stjernene ned på jorden og trampet på dem. Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned. På grunn av synden ble en hærskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han kastet sannheten ned til jorden. I alt det han gjorde, hadde han framgang. Da hørte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: «Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned?» Han sa til meg: «I 2300 kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort.» Da jeg, Daniel, hadde sett synet og gransket det for å forstå det, se, da sto det plutselig foran meg en som lignet en mann. Jeg hørte en menneskerøst fra Ulai. Han ropte og sa: «Gabriel, la ham forstå synet!» Han kom like ved der jeg sto, og da han kom dit, ble jeg skremt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: «Du må forstå, menneskesønn, at synet viser til endetiden.» Mens han talte med meg, lå jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og reiste meg opp så jeg sto. Han sa: «Se, jeg gjør kjent for deg hva som skal skje i den siste vredens tid. For det viser til den fastsatte endens tid. Væren du så, som har de to hornene, er kongene i Media og Persia. Den raggete geitebukken er Grekenlands konge. Det store hornet mellom øynene på den er den første kongen. Når dette ble brukket av og fire andre sto opp i stedet, betyr det at fire riker skal oppstå fra dette folkeslaget, men ikke ha den samme makten. I den siste tiden av deres riker, når overtrederne har nådd sitt fulle mål, skal det stå fram en konge med et hardt ansikt, som er dyktig i bedrag. Han skal få stor makt, men ikke ved egen makt. Han skal fare fram med forunderlig ødeleggelse, og han skal ha framgang i det han gjør. Han skal ødelegge mektige og de helliges folk. Ved sin list skal han få svik til å lykkes under sitt styre. Han skal opphøye seg i sitt hjerte. Han skal ødelegge mange i deres trygghet. Han skal til og med reise seg mot fyrstenes Fyrste. Men han skal bli knust uten hjelp av menneskehånd. Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer.» Jeg, Daniel, ble syk i dagevis. Deretter sto jeg opp og tok meg av kongens gjøremål. Jeg var rystet på grunn av synet, men det var ingen som forsto det. Det var i det første regjeringsåret til Dareios’, Ahasverus’ sønn, han som var av medernes slekt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike. I det første året av hans regjeringstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på hvor mange år som det ifølge Herrens Ord til Jeremia skulle gå etter at Jerusalem ble lagt i ruiner. Det var 70 år. Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: «Å Herre, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og bevarer miskunnheten mot dem som elsker Deg, og mot dem som holder Dine bud, vi har syndet og gjort ondt, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer. Vi har ikke hørt på Dine tjenere, profetene. De talte i Ditt navn til våre konger og fyrster, til våre fedre og alt folket i landet. Deg, Herre, tilhører rettferdigheten, men oss tilhører vårt ansikts skam. Slik er det på denne dag med oss, Judas menn og de som bor i Jerusalem og hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte i alle de landene Du har drevet dem bort til, på grunn av den troløshet de har vist mot Deg. Å Herre, oss tilhører vårt ansikts skam, både våre konger, fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot Deg. Barmhjertigheten og tilgivelsen tilhører Herren vår Gud. For vi gjorde opprør mot Ham. Vi hørte ikke på Herren vår Guds røst, så vi vandret etter Hans lover, dem Han ga oss ved sine tjenere, profetene. Ja, hele Israel har overtrådt Din lov, og de har veket av så de ikke hørte på Din røst. Derfor er forbannelsen og eden som er nedskrevet i loven til Moses, Guds tjener, blitt utøst over oss, fordi vi har syndet mot Ham. Han har stadfestet sine ord som Han talte mot oss og våre dommere som dømte oss, ved å føre denne store ulykken over oss. For overalt under himmelen har det aldri blitt gjort noe slikt som det er gjort i Jerusalem. Etter det som er skrevet i loven til Moses, er hele denne ulykken kommet over oss. Likevel kom vi ikke fram med vår bønn for Herren vår Guds ansikt, og vi vendte ikke om fra våre misgjerninger så vi kunne forstå Din sannhet. Derfor hadde Herren ulykken stadig for øye og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerningene Han gjør. Men vi hørte ikke på Hans røst. Og nå, Herre vår Gud, Du som førte Ditt folk ut av landet Egypt med mektig hånd og gjorde Deg et navn slik det er i dag, vi har syndet, vi har vært ugudelige. Herre, for all Din rettferdighets skyld: La Din vrede og Din harme vende bort fra Din by Jerusalem, Ditt hellige berg. For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og Ditt folk blitt til hån for alle rundt omkring oss. Derfor, vår Gud, hør nå Din tjeners bønnerop og hans bønner om nåde. La Ditt ansikt lyse over Din ødelagte helligdom, for Herrens skyld! Min Gud, bøy Ditt øre og hør! Åpne Dine øyne og se hvordan vi er ødelagt, og byen som er kalt med Ditt navn. For det er ikke på grunn av vår egen rettferdighet vi kommer med våre bønner om nåde for Ditt ansikt, men på grunn av Din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, hør og grip inn! Vær ikke sen for Din egen skyld, Du min Gud, for Din by og Ditt folk er kalt med Ditt navn.» Mens jeg ennå talte, ba og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og bar fram min bønn om nåde for Herren min Guds ansikt, for min Guds hellige berg, ja, mens jeg ennå talte i bønnen, se, da kom den mannen, Gabriel, ham jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han fløy raskt og rørte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han lærte meg, talte med meg og sa: «Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet: 70 uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige by til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet og til å salve Det Aller Helligste. Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og 62 uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel. Etter de 62 ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal Han ha. Folket til en kommende fyrste skal ødelegge byen og helligdommen. Slutten på det skal komme med en flom. Inntil enden skal det være krig, ødeleggelser er fast bestemt. I én uke skal han stadfeste en pakt med de mange. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På avskyelighetens vinge skal det komme en som ødelegger. Det skal vare inntil den fastsatte enden skal bli utøst over den som ødelegger.» I det tredje regjeringsåret til Kyros, Persias konge, ble et ord åpenbart for Daniel, han som var kalt Beltsasar. Ordet er sant, og det taler om en stor krig. Han forsto ordet, og han fikk forstand på synet. I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker. Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått. På den tjuefjerde dagen i den første måneden, mens jeg var ved bredden av den store elven, Hiddekel, løftet jeg blikket, og se, der sto det en mann kledd i linklær. Han hadde et gullbelte fra Ufas spent rundt livet. Kroppen hans var som beryll, ansiktet hans lyste som lyn, øynene hans som flammende fakler, armene og beina så ut som blankpusset bronse, og lyden av ordene hans lik lyden av en folkeskare. Bare jeg, Daniel, så synet. De mennene som var sammen med meg, så ikke synet. Men det falt stor frykt over dem, så de flyktet av sted for å gjemme seg. Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, hadde jeg ingen styrke igjen. Jeg ble likblek og kraftløs. Men jeg hørte lyden av hans ord. Mens jeg hørte lyden, lå jeg på mitt ansikt i dyp søvn, med ansiktet mot jorden. Se, en hånd rørte ved meg. Den fikk meg skjelvende opp på mine knær og håndflater. Han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede mann, legg vinn på å forstå ordene jeg taler til deg. Stå opp, for jeg er sendt til deg.» Mens han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. Så sa han: «Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga ditt hjerte til å forstå og til å ydmyke deg for din Guds ansikt, er dine ord blitt hørt. Jeg har kommet på grunn av dine ord. Men fyrsten over Persias kongerike sto meg imot i 21 dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger. Jeg har kommet for å la deg forstå det som skal hende med ditt folk i de siste dager, for synet peker mot dager som ennå skal komme.» Da han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs. Se, en som lignet menneskenes barn, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte, og jeg sa til ham som sto foran meg: «Min herre, på grunn av synet har smerten overveldet meg, og jeg har ingen styrke igjen. For hvordan kan en som jeg, min herres tjener, tale med en som deg, min herre? Og jeg, i meg er det ingen styrke igjen, og det er heller ingen livsånde igjen i meg.» Han som lignet et menneske, rørte igjen ved meg og styrket meg. Han sa: «Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær bare sterk!» Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, min herre, for du har styrket meg.» Da sa han: «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste. Når jeg har dratt ut, skal sannelig fyrsten over Grekenland komme. Men jeg skal fortelle deg hva som er nedskrevet i Sannhetens Bok. Det er ikke én som stiller seg opp for å styrke meg mot disse, foruten Mikael, deres fyrste. I det første regjeringsåret til mederen Dareios sto jeg fram – ja, jeg – for å hjelpe og verne ham. Nå skal jeg fortelle deg sannheten: Se, i Persia skal det stå fram tre konger til, og den fjerde skal være langt rikere enn de andre. Ved sin styrke og rikdom skal han egge opp alle mot Grekenlands kongerike. Så skal en mektig konge stå fram. Han skal herske med stort herredømme og gjøre som han selv vil. Når han har stått fram, skal hans rike bryte sammen og bli delt mot himmelens fire vinder. Men det skal ikke gå over til hans egne etterkommere, og herredømmet skal ikke vare slik som da han hersket. For hans rike skal rykkes opp, og det skal gå til andre enn disse. Kongen fra Sør skal bli sterk. Også en av hans fyrster skal bli sterk. Fyrsten skal få større herredømme enn ham. Hans herredømme skal være stort. Etter noen år skal de slutte seg sammen, for en datter av kongen i Sør skal komme til kongen i Nord for å inngå en avtale. Men hun skal ikke få beholde den makten hennes myndighet gir, og hans myndighet skal heller ikke bli stående. Men hun skal overgis sammen med dem som tok henne med dit, sammen med ham som ble far til henne, og sammen med ham som styrket henne på den tiden. Men av et skudd fra hennes røtter skal det stå fram en i hans sted. Han skal komme ut mot hæren, gå inn i festningen til kongen i Nord, og han skal gå til angrep på dem og seire. Han skal også føre bort deres avguder, deres støpte bilder og kostbare kar av sølv og gull til Egypt. Så skal han holde seg borte fra kongen i Nord i noen år. Han skal komme mot kongeriket til kongen i Sør, men han skal vende tilbake til sitt eget land igjen. Men hans sønner skal egge opp strid og samle meget store hærstyrker. Han skal sannelig komme og skylle over det som en flom og så dra gjennom. Igjen skal han gå til strid helt fram til festningen hans. Kongen i Sør skal bli drevet av raseri og dra ut og stride mot ham, mot kongen i Nord. Han skal mønstre en stor hær. Men hæren skal overgis i hans hånd. Når han har overvunnet hæren, skal hans hjerte bli hovmodig. Han skal felle titusener, men han skal likevel ikke bli mektig. For kongen i Nord skal vende tilbake og mønstre en hær som er større enn den første. Når årene kommer, som hører til tidenes ende, skal han sannelig dra ut med en stor hær og mye utstyr. I de tider skal mange reise seg mot kongen i Sør. Også voldsmennene i ditt eget folk skal opphøye seg til å oppfylle synet. Men de skal falle. Så skal kongen i Nord komme og kaste opp en voll og innta en befestet by. Styrkene fra Sør skal ikke holde stand. Selv ikke hans utvalgte folk skal ha styrke til å holde stand. Men han som kommer imot ham, skal gjøre som han selv vil, og ingen skal holde stand for ham. Han skal stå i Det herlige landet med ødeleggelse i sin hånd. Han skal sette seg fore å komme inn med styrken av hele sitt rike, men han vil gjøre rettferdige avtaler om forlik med ham. Han skal la ham få en kvinne så hun kan ødelegge det. Men hun skal ikke holde stand eller være til hjelp for ham. Etter dette skal han vende ansiktet mot de fjerne kyster, og han skal innta mange. Men en hærfører skal gjøre slutt på spotten hans. Han skal la spotten vende tilbake mot ham. Deretter skal han vende ansiktet mot festningene i sitt eget land. Men han skal snuble og falle og ikke være å finne mer. I hans sted skal det stå fram en som sender en skatteinnkrever etter rikdommen i riket. Men etter noen få dager blir han knust, men ikke på grunn av vrede eller strid. I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list. Foran ham skal hærer bli skylt over som av en flom og bli knust. Det samme skal skje med paktens fyrste. Etter at forbundet er inngått med ham, skal han fare svikefullt fram. For han skal reise seg og være sterk med et lite folkeslag. Han skal komme forsiktig inn, til og med inn i de rikeste provinsene. Han skal gjøre slikt som hans fedre ikke har gjort, og heller ikke hans fedres fedre. Han skal spre bytte, rov og rikdommer blant dem. Han skal legge onde planer mot festningene, men bare for en tid. Med en stor hær skal han reise sin makt og sitt hjerte mot kongen i Sør. Men kongen i Sør skal også gå til strid med en stor og meget mektig hær. Men han skal ikke holde stand, for de skal legge onde planer mot ham. Ja, de som spiser av hans retter, skal knuse ham. Hans hær skal bli feid bort, og mange skal bli liggende slagne. Begge disse kongene vender sitt hjerte til å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme til den fastsatte tid. Når han vender tilbake til sitt land med stor rikdom, skal hans hjerte sette seg opp imot den hellige pakten. Han skal utføre det og vende tilbake til sitt eget land. Til fastsatt tid skal han vende tilbake og komme mot Sør. Men utfallet skal ikke være som den første gangen. For skip fra Kittim skal angripe ham. Derfor skal han miste motet, vende tilbake og gå fram i sinne mot den hellige pakt. Han skal vende tilbake og legge merke til dem som svikter den hellige pakt. Styrker skal mønstres av ham, og de skal vanhellige helligdommens festning. Så skal de avskaffe det stadige offer, og der skal de sette opp ødeleggelsens avskyelighet. Dem som forbryter seg mot pakten, skal han gjøre urene med smiger. Men det folket som kjenner sin Gud, skal være sterkt og utføre sin gjerning. De kloke blant folket skal undervise de mange. Men de skal falle ved sverd og ved ild, ved fangenskap og plyndring i dagevis. Mens de holder på å falle, skal de få litt hjelp. Men mange skal hykle at de slår seg sammen med dem. Noen av de kloke vil falle, for at de skal lutres, renses og gjøres hvite til endetiden. For ennå er ikke den fastsatte tid kommet. Kongen skal gjøre som han selv vil. Han skal opphøye seg og gjøre seg selv større enn enhver gud. Han skal tale forunderlige ord mot gudenes Gud og ha framgang inntil vreden er fullført. For det som er fast bestemt, skal bli gjort. Han bryr seg ikke om den Gud hans fedre tjente, og han bryr seg heller ikke om kvinners lengsel eller noen annen gud. For han skal gjøre seg selv større enn dem alle. I stedet skal han ære en festningenes gud, en gud som hans fedre ikke kjente. Han skal ære den med gull og sølv, med edelsteiner og fine ting. Slik skal han gå fram mot de sterkeste festninger med en fremmed gud. Den som vedkjenner seg ham, gir han stor ære. Han skal la dem herske over mange, og landet skal fordeles for vinnings skyld. Men i endetiden skal kongen i Sør gå til krig mot ham. Kongen i Nord skal storme imot ham med vogner, hestfolk og mange skip. Han skal komme inn i landene, skylle over dem som en flom og dra gjennom. Han skal også komme inn i Det herlige landet. Mange skal falle, men disse skal slippe unna hans hånd: Edom, Moab og de fremste av Ammons barn. Han skal rekke ut sin hånd mot landene, og landet Egypt skal ikke slippe unna. Han skal få makt over de skjulte skattene av gull og sølv og over alle rikdommene i Egypt. Libyerne og kusjittene skal følge i hans fotspor. Men meldinger fra Øst og fra Nord skal skremme ham. Derfor skal han dra ut i stor harme for å utrydde og ødelegge mange fullstendig. Han skal slå opp sine slottstelt mellom havet og det herlige hellige berget. Likevel skal han komme til sin ende, og ingen hjelper ham. På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrste som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tid skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken. Mange som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har ført de mange til rettferdighet, skal være lik stjernene for evig og alltid. Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endens tid. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.» Da så jeg, Daniel, og se, der sto to andre, en på denne elvebredden og en på den andre elvebredden. En sa til den mannen som var kledd i linklær og som var over vannet i elven: «Hvor lenge er det til enden av disse underne?» Da hørte jeg mannen som var kledd i linklær, han som var over vannet i elven. Han løftet høyre og venstre hånd opp mot himmelen og sverget ved Ham som lever evig, at det skal være om én tid, tider og en halv tid. Når det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust, skal alt dette bli fullendt. Jeg hørte, men jeg forsto ikke. Så sa jeg: «Min herre, hva blir avslutningen på dette?» Han sa: «Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endens tid. Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal fortsette å gjøre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstå, men de kloke skal forstå. Fra den tiden da det stadige offer blir avskaffet og ødeleggelsens avskyelighet settes opp, skal det være 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til de 1335 dagene. Men du, gå nå mot enden! For du skal hvile og oppstå til din arvedel ved dagenes ende.» Dette er Herrens Ord som kom til Hosea, Be’eris sønn, i Judakongene Ussias, Jotams, Ahas’ og Hiskias dager, og i Israelkongen Jeroboam, Joasjs sønns dager. Da Herren begynte å tale ved Hosea, sa Herren til ham: «Gå og ta deg en horkvinne til ekte og få horebarn, for landet driver sannelig hor og har forlatt Herren.» Så gikk han og tok Gomer, Diblajims datter til ekte, og hun ble med barn og fødte ham en sønn. Da sa Herren til ham: «Kall ham Jisre’el, for om en kort stund skal Jeg ta hevn på Jehus hus for blodsutgytelsen i Jisre’el og gjøre slutt på kongeriket til Israels hus. På den dagen skal det skje: Jeg skal bryte Israels bue i Jisre’el -dalen.» Hun ble med barn igjen og fødte en datter. Da sa Han til ham: «Kall henne Lo-Ruhama, for Jeg skal ikke lenger ha barmhjertighet med Israels hus, og Jeg skal sannelig ikke tilgi dem. Men Jeg skal ha barmhjertighet med Judas hus, Jeg skal frelse dem ved Herren deres Gud, Jeg frelser dem ikke ved bue, sverd eller strid, ved hester eller ryttere.» Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, ble hun igjen med barn og fødte en sønn. Da sa Han: «Kall ham Lo-Ammi, for dere er ikke Mitt folk, og Jeg er ikke med dere. Likevel skal tallet på Israels barn bli som sanden ved havet, som ikke kan måles eller telles. Det skal skje: På det stedet der det ble sagt til dem: ‘Dere er ikke Mitt folk ’, skal det bli sagt til dem: ‘Den Levende Guds barn.» Da skal Judas barn og Israels barn bli samlet, og de skal utpeke seg ett overhode. De skal komme opp fra landet, for Jisre’els dag skal være stor. Si til deres brødre: «Mitt folk », og til deres søstre: ‘Du har fått barmhjertighet ’. Før anklager mot deres mor, før anklager! For hun er ikke Min kone, og Jeg er ikke hennes Ektemann. Hun må få horeminene bort fra ansiktet og utroskapen bort fra sine bryster. Hvis ikke må Jeg kle henne naken og stille henne fram som på den dagen hun ble født, og gjøre henne til en ødemark, la henne bli som et tørt land og la henne dø av tørst. Jeg skal ikke ha barmhjertighet med hennes barn, for de er horebarn. For deres mor er en horkvinne. Hun som fødte dem, har levd et skammelig liv. For hun sa: ‘Jeg vil gå etter mine elskere, de som gir meg brød og vann, ull og lin, olje og drikk.’ Derfor, se, Jeg skal gjerde din vei inne med torner, og Jeg skal mure opp en mur rundt henne, så hun ikke kan finne sine stier. Hun skal jage etter sine elskere, men ikke nå dem igjen. Ja, hun skal søke dem, men ikke finne dem. Da skal hun si: ‘Jeg vil gå og vende tilbake til min første ektemann, for da hadde jeg det bedre enn nå.’ For hun erkjente ikke at det var Jeg som ga henne kornet, mosten og oljen, og som lot henne få stadig mer sølv og gull, det de gjorde i stand for Ba’al. Derfor skal Jeg vende tilbake og ta bort Mitt korn i sin tid, og Min most når den tid kommer. Jeg skal rive tilbake Min ull og Mitt lin som ble gitt til å skjule hennes nakenhet. Nå skal Jeg blotte hennes skamløshet rett foran øynene på hennes elskere. Ingen skal utfri henne fra Min hånd. Jeg skal også gjøre slutt på all hennes glede, hennes høytider, nymåner, sabbater, ja alle hennes fastsatte høytider. Jeg skal ødelegge hennes vintrær og fikentrær, om dem hun har sagt: ‘Disse er min lønn som mine elskere har gitt meg.’ Jeg skal gjøre dem til skog, og dyrene på marken skal fortære dem. Jeg skal straffe henne for de dagene hun brente røkelse for Ba’alene. Hun prydet seg med sine ringer og smykker, og gikk etter sine elskere. Men Meg glemte hun», sier Herren. «Derfor, se, Jeg skal lokke henne, føre henne ut i ødemarken og tale vennlig til henne. Fra da av skal Jeg gi henne hennes vingårder, og Akordalen skal bli til en håpets dør. Der skal hun igjen gi sitt ja, som i sin ungdoms dager, lik den dagen da hun kom opp fra landet Egypt. På den dagen skal det skje», sier Herren, «at du skal kalle Meg ‘min Ektemann’, og ikke lenger kalle Meg ‘min Ba’al’. For Jeg skal ta Ba’alenes navn bort fra hennes munn, de skal ikke lenger nevnes ved navn. På den dagen skal Jeg slutte en pakt for dem med markens dyr, med fuglene under himmelen og med krypet på jorden. Bue, sverd og stridsvåpen skal Jeg bryte i stykker og fjerne fra landet, så Jeg kan la dem legge seg i trygghet. Jeg skal forlove deg med Meg for evig. Ja, Jeg skal forlove deg med Meg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. Jeg skal forlove deg med Meg i trofasthet, og du skal kjenne Herren. På den dagen skal det skje: Jeg også skal svare », sier Herren. «Jeg skal svare Himmelen, og den skal svare jorden. Jorden skal svare kornet, mosten og oljen. De skal svare Jisre’el. Da skal Jeg plante henne i landet for Meg, og Jeg skal ha barmhjertighet med henne som ikke fikk barmhjertighet. Så skal Jeg si til dem som ikke var Mitt folk: ‘Du er Mitt folk!’ Og det skal si: ‘Min Gud!’» Herren sa til meg: «Gå igjen og elsk en kvinne som er elsket av ektemannen, men som likevel lever i hor. Slik er også Herrens kjærlighet rettet mot Israels barn, men de vender seg mot andre guder og elsker rosinkaker.» Da kjøpte jeg henne til meg for 15 sjekel sølv, en homer bygg og en letek bygg. Jeg sa til henne: «I mange dager skal du være hos meg. Du skal ikke få drive hor, og du skal ikke være hos noen mann. Slik skal jeg også være overfor deg.» For i mange dager skal Israels barn vente og være uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten efod og avguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge. I de siste dager skal de med frykt søke Herren og Hans godhet. Hør Herrens Ord, dere Israels barn, for Herren fører sak mot dem som bor i landet. Det er ingen sannhet, ingen barmhjertighet og ingen kunnskap om Gud i landet. Det bare veller fram sverging, løgn, drap, tyveri og hor. Blodsutgytelse følger blodsutgytelse. Derfor skal landet sørge. Hver den som bor der, skal tæres bort sammen med markens dyr og fuglene under himmelen. Til og med fisken i havet skal bli borte. Likevel må ikke noen mann føre sak mot eller irettesette en annen mann. For med ditt folk er det som når en fører sak mot en prest. Derfor skal du snuble om dagen. Profeten skal også snuble sammen med deg om natten. Jeg skal la din mor gå til grunne. Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, skal Jeg også forkaste deg så du ikke skal være prest for Meg. Fordi du har glemt din Guds lov, skal Jeg også glemme dine barn. Jo flere de ble, jo mer syndet de mot Meg. Jeg skal bytte deres ære ut med skam. De lever av Mitt folks synd. Deres sjels lyst er rettet mot deres misgjerning. Slik blir det: Det går med presten som med folket! Så skal Jeg straffe dem for deres ferd og gi dem igjen for deres gjerninger. For de skal spise, men ikke bli mette. De skal drive hor, men ikke bli flere. For de har sluttet å lyde Herren. Hor, vin og most tar hjertet til fange. Mitt folk spør sitt tre om råd, og de får svar av sin spådomsstav. For horelivets ånd har ført dem vill, så de driver hor i opprør mot sin Gud. De ofrer på fjelltoppene og brenner røkelse på haugene, under eiker, popler og terebinter, fordi skyggen av den er god. Derfor driver deres døtre hor, og deres nygifte kvinner bryter ekteskapet. Jeg skal ikke straffe deres døtre når de driver hor, eller deres nygifte kvinner når de bryter ekteskapet. For mennene går selv avsides med horkvinner og ofrer sammen med tempelprostituerte kvinner. Men et folk som ikke forstår, vil falle. Selv om du, Israel, driver hor, må ikke Juda bli skyldig i det. Kom ikke til Gilgal, dra ikke opp til Bet-Aven, sverg ikke og si: «Så sant Herren lever!» Som en sta kvige, så trassig er Israel. Men Herren skal la dem beite som lam i åpent landskap. Efraim har bundet seg til avguder, la ham bare være! Deres drikk er et opprør, hele tiden driver de hor. Hennes ledere elsker skammen høyt. En vind omslutter henne med sine vinger, og de skal bli til skamme på grunn av sine ofringer. «Hør dette, dere prester! Lytt, du Israels hus! Legg øret til, du kongehus! For dommen skal komme over dere, fordi dere har vært en snare for Mispa og et garn som er spredt ut på Tabor. Og utskeielser har de spredd dypt utover, men Jeg tukter dem alle. Jeg kjenner Efraim, og Israel er ikke skjult for Meg. For nå, Efraim, driver du hor. Israel er blitt uren. Deres gjerninger lar dem ikke vende om til sin Gud, for de har en horeånd i seg, og de kjenner ikke Herren. Israels stolthet skal vitne imot ham. Israel og Efraim faller i sin misgjerning. Juda skal også snuble sammen med dem. Med sitt småfe og storfe skal de gå for å søke Herren, men de skal ikke finne Ham. Han har vendt seg bort fra dem. De har gått svikefullt fram mot Herren, for de fødte fremmede barn. Nå skal nymånen fortære både dem og deres arvedel. Blås i basunen i Gibea, i trompeten i Rama! Rop høyt i Bet-Aven: ‘De er etter deg, Benjamin!’ På straffens dag skal Efraim legges øde. Blant Israels stammer gjør Jeg kjent det som sikkert kommer. Judas fyrster er lik dem som flytter et grensemerke. Jeg skal utøse Min vrede over dem som vann. Efraim er undertrykt og knust av dommen, fordi han besluttet å følge tomme bud. Derfor skal Jeg være som møll for Efraim og som råte for Judas hus. Da Efraim så sin sykdom og Juda sitt verkesår, da dro Efraim til Assur og sendte bud til kong Jareb. Men likevel kan han ikke lege dere eller helbrede deres verkesår. For Jeg skal være som en løve mot Efraim, og en ungløve mot Judas hus. Jeg, ja Jeg, river i stykker og drar bort. Jeg bærer bort, og ingen skal utfri dem. Jeg vender igjen tilbake til Mitt sted inntil de erkjenner sin skyld og søker Mitt ansikt. I sin trengsel skal de ivrig søke Meg.» «Kom og la oss vende om til Herren! For Han har revet i stykker, men Han skal også lege oss. Han slo, men Han skal også forbinde oss. Han skal gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag skal Han reise oss opp, så vi skal leve for Hans ansikt. La oss kjenne, ja, la oss jage etter å lære Herren å kjenne. Like visst som morgenrøden skal Han komme. Han kommer til oss som regnet, som senregnet og tidligregnet over jorden.» «Hva skal Jeg gjøre med deg, Efraim? Hva skal Jeg gjøre med deg, Juda? For deres barmhjertighet er som en morgensky, og lik den tidlige doggen blir den borte. Derfor har Jeg hogd dem i biter ved profetene, ja, Jeg har slått dem i hjel ved ordene fra Min munn. Dommene er som lynglimt som farer ut. For miskunnhet er det Jeg har behag i, og ikke offer, i kunnskap om Gud mer enn brennoffer. Men som Adam har de brutt pakten, der svek de Meg. Gilead er en by med ugjerningsmenn, den er full av blodspor. Som røverbander ligger og venter på en mann, slik er hele flokken av prester blitt. De myrder på veien til Sikem. De gjør skamløse ting. Jeg har sett grusomheter i Israels hus: Der er Efraims horeliv. Israel er blitt urent. Også for deg Juda er det bestemt en høst, når Jeg fører tilbake de bortførte av Mitt folk. Når Jeg vil helbrede Israel, avsløres Efraims misgjerning og Samarias ondskap. For de går fram med svik. Tyven kommer seg inn, og en røverbande plyndrer på gaten. I sitt hjerte tenker de ikke på at Jeg husker all deres ondskap. Nå har deres egne gjerninger omringet dem. De står for Mitt ansikt. De gjør kongen glad med sin ondskap og fyrstene med sine løgner. Alle er de ekteskapsbrytere. De er som en ovn opphetet av bakeren. Han slutter å fyre fra deigen er knadd til den er syret. På vår konges dag gjør fyrstene ham syk, hete av vin. Han rekker ut sin hånd til spottere. Deres hjerte er som en ovn. De nærmer seg ham med svik. Deres baker sover hele natten, men om morgenen brenner det som en flammende ild. De er alle opphetet som en ovn, og de har fortært sine dommere. Alle deres konger har falt. Det er ingen blant dem som påkaller Meg. Efraim har blandet seg med folkene. Efraim er lik en kake som ikke er snudd. Fremmede har fortært hans kraft, men han forstår det ikke. Hans hår er gråsprengt, men han vet det ikke. Israels stolthet vitner imot ham, men de vender ikke om til Herren sin Gud, og de søker Ham heller ikke midt i alt dette. Efraim er som en enfoldig due uten forstand. De roper på Egypt, de drar til Assur. Hvor de enn drar, skal Jeg spre Mitt nett over dem. Jeg drar dem ned som himmelens fugler. Jeg skal tukte dem slik deres forsamling alt har fått høre. Ve dem, for de rømte fra Meg. Ødeleggelse skal komme over dem, fordi de har gjort overtredelse mot Meg. Selv om Jeg ville forløse dem, talte de løgner imot Meg. De roper ikke til Meg fra sitt hjerte, men de klager på sin seng. De kommer sammen for å få korn og most, men de vender seg bort fra Meg. Selv om Jeg måtte tukte, var det likevel Jeg som styrket deres armer. Men de bare tenkte ut ondt mot Meg. De vender om, men ikke til Den Høyeste. De er som en sviktende bue. Deres fyrster skal falle for sverdet fordi de raste med sin tunge. For dette spottes de i landet Egypt. Sett basunen for munnen. Som en ørn slår han ned mot Herrens hus fordi de har brutt Min pakt og syndet mot Min lov. De skal rope til Meg: ‘Min Gud, vi, Israel, kjenner Deg.’ Israel har forkastet det gode. Fienden skal forfølge ham. De har tatt konger, men ikke fra Meg. De valgte seg fyrster, men Jeg hadde ikke godkjent det. Av sitt sølv og gull lagde de seg avguder, så de skulle bli utryddet. Din kalv er forkastet, Samaria! Min vrede er opptent mot dem. Hvor lenge skal de være ute av stand til å bli rene? For fra Israel er denne kommet: En håndverker har lagd den, og den er ikke Gud. Men Samarias kalv skal bli knust i småbiter. De sår vind og høster storm. Kornstrået har ikke aks. Det skal aldri gi korn. Hvis den gir noe, skal fremmede spise det opp. Israel er selv oppslukt. Nå er de blant folkeslagene, som et kar det ikke er noe å glede seg over. For de dro opp til Assur, lik et villesel alene, helt for seg selv. Efraim har leid seg elskere. Men selv om de har leid dem inn blant folkeslagene, skal Jeg nå samle dem. De skal begynne å bli færre under byrden som fyrstenes konge legger på dem. Fordi Efraim har lagd så mange altere for synden, er de også blitt altere for ham til å synde. Selv om Jeg har skrevet for ham de mange ting i Min lov, ble de likevel regnet som noe fremmed. Som slaktoffergaver til Meg ofrer de kjøtt de selv spiser, men Herren har ikke velbehag i dem. Nå vil Han huske deres misgjerning og straffe deres synder. De skal vende tilbake til Egypt. For Israel har glemt sin Skaper og bygd templer. Juda har bygd mange befestede byer. Men Jeg skal sende ild over hans byer, og den skal fortære hans borger.» Gled deg ikke med jubel, Israel, som de andre folkene, for med ditt horeliv har du kommet bort fra din Gud. For horelønn har du elsket på hvert eneste sted der de tresker korn. Treskeplassen og vinpressen skal ikke fø dem, og mosten skal svikte hos henne. De skal ikke bli boende i Herrens land, men Efraim skal vende tilbake til Egypt. I Assur skal de spise det som er urent. De skal ikke utøse vinoffer for Herren, og deres slaktoffer skal ikke behage Ham. Det skal være som sørgendes brød for dem. Alle som spiser det, skal bli urene. For deres brød skal være for deres eget liv. Det skal ikke komme inn i Herrens hus. Hva vil dere gjøre på den fastsatte høytidsdagen, på Herrens festdag? For se, de skal visselig dra bort på grunn av ødeleggelsen. Egypt skal samle dem. Memfis skal begrave dem. Deres skatter av sølv skal overtas av nesler. Torner skal overta teltene deres. Straffens dager er kommet. Gjengjeldelsens dager er kommet. Israel skal få kjenne det. Profeten er en dåre. Åndens mann er fra forstanden, fordi din misgjerning er blitt så stor og ditt fiendskap så sterkt. Vekteren for Efraim hos min Gud, profeten, er blitt en fuglefangers snare på alle sine veier, det er fiendskap i hans Guds hus. De er dypt fordervet, som på Gibeas dager. Han skal huske deres misgjerning. Han skal straffe deres synder. «Jeg fant Israel som druer i ødemarken. Jeg så deres fedre som førstegrøden på fikentreet første gangen det bærer frukt. Men de kom til Ba’al-Peor og innvidde seg til skammen. De ble avskyelige, lik den de elsket. Og Efraim, deres herlighet skal fly av sted som en fugl. Det blir ingen fødsel, svangerskap eller unnfangelse. Selv om de oppfostrer sine barn, skal Jeg la dem bli barnløse, til siste mann. Ja, ve dem når Jeg vender Meg fra dem. Lik Tyros så Jeg Efraim plantet på en eng. Efraim må føre sine barn ut til den som slår i hjel.» Gi dem, Herre, ja, hva vil Du gi? Gi dem morsliv som føder for tidlig, og tørre bryster! «All deres ondskap er i Gilgal, for der fikk Jeg hat til dem. På grunn av deres onde gjerninger skal Jeg drive dem ut av Mitt hus. Jeg vil ikke elske dem mer. Alle deres fyrster gjør opprør. Efraim er slått, deres rot er tørket inn. De bærer ikke frukt. Ja, skulle de føde barn, skal Jeg drepe de kjære i deres morsliv.» Min Gud skal forkaste dem fordi de ikke hørte på Ham. De skal være omstreifere blant folkeslagene. Israel er et frodig vintre. Han bærer frukt til seg selv. Jo mer frukt han fikk, jo flere altere lagde han. Jo mer hans land fikk av det gode, jo mer pyntet de på gudebildene. Deres hjerte er delt. Nå blir de holdt skyldig. Han skal bryte ned deres altere. Han skal ødelegge deres gudebilder. For nå sier de: «Vi har ingen konge, fordi vi ikke fryktet Herren. Og kongen, hva skulle vel han kunne gjøre for oss?» De har bare talt ord, sverget falskt og sluttet en pakt. Slik skyter dommen opp som giftig ugress i plogfurene på marken. De som bor i Samaria, frykter for kalven i Bet-Aven. For folket der sørger over den, og dens avgudsprester skjelver for den, for dens herlighet, fordi den føres bort fra dem. Avguden skal også føres til Assur som en gave til kong Jareb. Efraim skal bli til skamme, og Israel skamme seg over sitt eget råd. Samaria, hennes konge skal bli borte som en treflis på vannet. Også offerhaugene i Aven, Israels synd, skal bli ødelagt. Torn og tistel skal vokse på deres altere. De skal si til fjellene: «Skjul oss!» og til haugene: «Fall over oss!» «Israel, du har syndet fra Gibeas dager. Der sto de. Men striden i Gibea mot urettens barn innhentet dem ikke. Når Jeg vil, skal Jeg tukte dem. Folkene skal samle seg mot dem når Jeg binder dem for begge deres misgjerninger. Efraim er en temmet kvige som elsker å treske. Men Jeg la åket over hennes vakre nakke, Jeg skal spenne Efraim for. Juda skal pløye. Jakob skal harve. Så en sæd som gir dere rettferdighet! Høst frukt som bringer miskunnhet! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere. Dere har pløyd ugudelighet, dere har høstet misgjerning, dere har spist løgnenes frukt, fordi du stolte på din egen vei og på dine mange mektige. Derfor skal det bryte ut opprør blant ditt folk, og alle dine festninger skal legges øde, slik Sjalman la Bet-Arbel øde på stridens dag, da en mor ble knust over sine egne barn. Slik skal det gjøres mot dere, Betel, på grunn av deres store ondskap. Ved daggry skal Israels konge bli ødelagt fullstendig. Fra Israel var ung, elsket Jeg ham, og ut fra Egypt kalte Jeg Min sønn. Men når de kalte på dem, gikk de bare bort fra dem, ofret til Ba’alene og brente røkelse for utskårne bilder. Men det var Jeg som lærte Efraim å gå, Jeg holdt dem i deres armer. Men de forsto ikke at Jeg leget dem. Jeg dro dem med menneskers rep, ja, med kjærlighets bånd. For dem var Jeg lik de som løfter åket av deres kjever. Jeg bøyde Meg ned og ga ham føde. Han skal ikke vende tilbake til landet Egypt, men Assur skal være hans konge, fordi de nektet å omvende seg. Sverdet skal rase i hans byer, ødelegge hans bommer og fortære ham på grunn av deres egne råd. For Mitt folk holder fast ved sitt frafall fra Meg. Selv om de roper til Den Høyeste, er det likevel ingen som opphøyer Ham. Hvordan kan Jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan kan Jeg overgi deg, Israel? Hvordan kan Jeg gi deg opp som Adma eller gjøre med deg som Sebojim? Mitt hjerte vender seg i Meg. All Min medynk brenner varmt. Jeg skal ikke fullbyrde Min brennende vrede. Jeg skal ikke ødelegge Efraim igjen. For Jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige i din midte. Jeg vil ikke komme med vrede. De skal følge Herren. Han skal brøle som en løve. Når Han brøler, skal barna komme skjelvende fra vest. De skal komme skjelvende som en fugl fra Egypt, som en due fra landet Assur. Jeg skal la dem bo i sine hus», sier Herren. «Efraim har omgitt Meg med løgn og Israels hus med svik. Juda setter seg ennå opp mot Gud, mot Den Hellige, som er trofast. Efraim higer etter vind, ja, jager østavind. Hele dagen hoper han opp løgn og ødeleggelse. De slutter en pakt med assyrerne og fører olje til Egypt. Herren fører sak mot Juda, og Han skal straffe Jakob for hans ferd. Etter hans gjerninger skal Han gjengjelde ham. I mors liv grep han sin bror i hælen, og i sin styrke kjempet han med Gud. Ja, han kjempet med Engelen og vant. Han gråt og ba Ham om nåde. Han fant ham i Betel, og der talte Han til oss. Det er Herren, Hærskarenes Gud. Herren er det navnet Han skal kalles med. Derfor skal du vende om til din Gud. Hold fast på miskunnhet og rett, og vent alltid på din Gud! Kanaaneeren, han har falske vekter i hånden. Han elsker å undertrykke. Efraim sier: ‘Sannelig, jeg er blitt rik, jeg har skaffet meg rikdom. I alt mitt strev skal de ikke finne noen misgjerning hos meg, ikke noen synd.’ Men Jeg er Herren din Gud, helt fra tiden i landet Egypt. Jeg skal igjen la deg bo i telt som i dagene under den fastsatte høytiden. Jeg har talt til profetene, Jeg lot synene bli mange. Ved profetene talte Jeg i lignelser. Er det misgjerning i Gilead, så skal de sannelig bli til intet. Ofrer de okser i Gilgal, så skal deres altere sannelig bli til hauger i plogfurene på marken. Jakob flyktet til landet Aram. Israel tjente for å få en kone, og for en kone gjette han sauer. Ved en profet førte Herren Israel opp fra Egypt, og ved en profet ble han bevart. Efraim har egget bitter vrede. Derfor skal hans Herre la hans blodskyld komme over ham, og hans bespottelse komme tilbake over ham. Når Efraim talte, skalv folket, da han opphøyet seg i Israel. Men da han pådro seg skyld ved å dyrke Ba’al, døde han. Nå fortsetter de å synde. De lager seg støpte bilder av sølv, avguder etter sine egne evner. Alt er arbeid utført av håndverkere. De sier om dem: ‘De menneskene som ofrer, skal kysse kalver!’ Derfor skal de bli som morgenskyen, som morgendoggen som blir borte, lik agner som blåses bort fra treskeplassen og røyk fra røykåpningen. Men Jeg er Herren din Gud helt siden tiden i landet Egypt, og du kjenner ingen annen Gud enn Meg. For det finnes ingen Frelser foruten Meg. Det var Jeg som kjente deg i ødemarken, i landet med den store tørken. Da de hadde beite, ble de mettet. De ble mettet, men deres hjerte ble hovmodig. Derfor glemte de Meg. Derfor skal Jeg være mot dem som en løve. Jeg skal lure som en leopard ved veien. Jeg skal komme over dem som en binne de har tatt ungene fra. Jeg skal rive opp det som er rundt deres hjerte, og der skal Jeg fortære dem som en løvinne. Villdyret skal rive dem i stykker. Israel, ødeleggelsen kommer over deg. Din hjelp er i Meg. Hvor er din konge så han skulle frelse deg i alle dine byer? Hvor er dine dommere? Til dem sa du: ‘Gi meg en konge og fyrster!’ Jeg ga deg en konge i Min vrede og tok ham bort i Min harme. Efraims misgjerning er samlet i en pung. Hans synd er gjemt. Veene til de fødende kvinnene skal komme over ham. Han er en sønn uten visdom, for når tiden er inne, kommer han ikke fram i åpningen på livmoren der sønnene blir født. Jeg skal frikjøpe dem fra dødsrikets makt. Jeg skal forløse dem fra døden. Død, hvor er dine plager? Dødsrike, hvor er din ødeleggelse? Anger er skjult for Mine øyne. Selv om han viser seg fruktbar blant brødrene, skal likevel en østavind komme. Herrens vind kommer opp fra ørkenen. Da skal hans kilde bli tørr, og hans oppkomme skal tørke ut. Han skal plyndre skattkammeret for alle verdifulle ting. Samaria skal holdes skyldig, for hun har gjort opprør mot sin Gud. De skal falle ved sverdet, deres spedbarn skal knuses, og deres kvinner som er med barn, skal bli skåret opp.» Israel, vend om til Herren din Gud, for du har falt på grunn av din misgjerning. Ta ord med dere og vend om til Herren. Si til Ham: «Tilgi all misgjerning! Ta imot oss med godhet, så skal vi ofre våre lepper som offer. Assur kan ikke frelse oss. Vi vil ikke ri på hester. Vi vil ikke lenger si til våre henders verk: ‘Våre guder!’ For det er i Deg de farløse finner barmhjertighet.» «Jeg skal lege deres frafall, Jeg skal elske dem av hjertet, for Min vrede har vendt seg bort fra ham. Jeg skal være som dogg for Israel. Han skal blomstre som liljen, og slå røtter som trærne på Libanon. Hans grener skal strekke seg utover. Prakt skal han ha som oliventreet, og dufte skal han som skogen på Libanon. De skal vende tilbake, de som bor i hans skygge. De får nytt liv som kornet, og de blomstrer som vintreet. Deres ry skal være som vin fra Libanon. Efraim sier: «Hva har jeg med avguder å gjøre?» Jeg har svart ham og ser til ham. Jeg er som et grønt sypresstre. Din frukt blir funnet i Meg. Hvem er vis, så han forstår dette? Hvem er forstandig, så han kjenner det? For Herrens veier er rette. De rettferdige går på dem, men synderne faller der.» Dette er Herrens Ord som kom til Joel, Petuels sønn. Hør dette, dere eldste, og lytt, alle dere som bor i landet! Har noe skjedd i deres dager eller i deres fedres dager? Fortell deres barn om det, og deres barn må fortelle det til sine barn, og deres barn fortelle det til neste slektsledd. Det den tyggende gresshoppen lot være igjen, har den store gresshoppen fortært. Det den store gresshoppen etterlot, åt gresshoppelarven. Det gresshoppelarven lot være igjen, har den fortærende gresshoppen fortært. Våkn opp, dere som er drukne, og gråt! Klag, alle dere vindrikkere, over den søte vinen, for den er revet bort fra deres munn. For et folkeslag har kommet opp mot Mitt land, sterkt og uten tall. Hans tenner er som løvetenner, og han har kjever som en løvinne. Han har lagt Mine vintrær øde og ødelagt Mitt fikentre. Han har ribbet det og kastet det bort. Grenene ble hvite. Klag slik en jomfru ombundet med sekkestrie, klager over sin ungdoms brudgom. Grødeofferet og drikkofferet er revet bort fra Herrens hus. Prestene sørger, de som gjør tjeneste for Herren. Marken ligger øde, jorden sørger. For kornet er ødelagt, mosten tørket inn, oljen er borte. Bøndene står igjen med skam, vingårdsmennene klager over hveten og bygget. For markens høst har gått tapt. Vintreet har tørket inn, og fikentreet har visnet. Granatepletreet, palmetreet og epletreet, alle trærne på marken har visnet. Sannelig, gleden har visnet bort fra menneskenes barn. Bind opp om dere og klag, dere prester! Klag, dere som gjør tjeneste ved alteret! Kom, sitt hele natten i sekkestrie, dere som gjør tjeneste for min Gud. For grødeofferet og drikkofferet er holdt tilbake fra deres Guds hus. Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren. Hvilken forferdelig dag! For Herrens dag er nær. Den skal komme som en ødeleggelse fra den Allmektige. Er ikke maten revet bort fra våre øyne, glede og fryd fra vår Guds hus? Såkornet tørker inn under jordskorpen, lagerhusene ligger ødelagt. Låvene er revet ned, for kornet er tørket inn. Å, hvor dyrene stønner! Kvegflokkene streifer omkring, for de har ikke beite. Selv saueflokkene lider under straffen. Herre, jeg roper til Deg. For ild har fortært beitene i ødemarken, og flammen har brent alle trærne på marken. Også dyrene på marken lengter etter Deg, for vannbekkene er tørket ut, og ild har fortært beitene i ødemarken. Blås i basunen på Sion og la alarmen lyde på Mitt hellige berg! Alle som bor i landet, skal skjelve. For Herrens dag kommer, den er nær: En dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett skodde. Som morgenrøden sprer seg over fjellene, kommer det et folk, stort og sterkt. Dets like har ikke vært fra evighet. Noe slikt skal det heller ikke komme i årene som kommer etter, fra slekt til slekt. Ild fortærer foran dem, og bak dem brenner flammen. Landet er som Edens hage foran dem, og etter dem er det en øde ørken. Sannelig, ingenting skal slippe unna. De ser ut som hester og som stridshester, slik løper de. Som skramlende vogner farer de over fjelltopper. Det er som lyden av flammende ild som fortærer halmen, som et sterkt folk fylket til strid. Foran dem vrir folkene seg i smerte. Alle ansikter blekner. De løper som mektige menn, de klyver over muren som stridsmenn. Hver mann blant dem følger den veien han skal gå, og de bryter ikke ut av rekkene. De dytter hverandre ikke til side. Hver av dem går fram på den strake veien han skal gå. Selv om de faller blant våpnene, stanser de ikke. De løper fram og tilbake i byen, de løper på muren. De klyver inn i husene, de går inn gjennom vinduene som en tyv. Jorden skaker foran dem, himmelen skjelver. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren løfter sin røst foran sin hær, for Hans leir er meget stor. For sterk er den som utfører Hans Ord. For Herrens dag er stor og meget fryktinngytende. Hvem kan utholde den? «Men selv nå», sier Herren, «vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.» Flerr deres hjerte og ikke deres klær! Vend om til Herren deres Gud, for Han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, Han angrer det onde. Hvem vet om ikke Han vil vende om og angre og etterlate seg en velsignelse, et grødeoffer og et drikkoffer til Herren deres Gud? Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og diebarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer. Prestene, de som gjør tjeneste for Herren, skal stå gråtende mellom forhallen og alteret. De skal si: «Spar Ditt folk, Herre, og overgi ikke Din arv til spott, så folkeslagene skulle få herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?» Da skal Herren bli nidkjær for sitt land, og Han skal spare sitt folk. Herren skal svare og si til sitt folk: «Se, Jeg skal sende dere korn og most og olje, og dere skal bli mettet. Aldri mer skal Jeg gjøre dere til spott blant folkeslagene. Men folket fra nord skal Jeg drive langt bort fra deg, og Jeg vil drive ham bort til et tørt og øde land, fortroppen til havet i øst og baktroppen til havet i vest. Stanken av ham skal gå opp, og den onde lukten av ham skal stige, fordi han har gjort uhyrlige ting.» Frykt ikke, du åkerjord! Fryd deg og gled deg, for Herren har gjort store ting! Frykt ikke, dere dyr på marken! For det spirer på beitemarkene i ødemarken, og treet skal bære sin frukt. Fikentreet og vintreet gir sin styrke. Fryd dere, Sions barn, og gled dere i Herren deres Gud. For Han gir dere Læreren til rettferdighet, og så skal Han sende regnet ned til dere, tidligregnet og senregnet som før. Treskeplassene skal bli fulle av hvetekorn, og vinkarene skal flyte over av most og olje. «Slik skal Jeg gi dere godtgjørelse for de årene den store gresshoppen har ett, gresshoppelarven, den fortærende og den tyggende gresshoppen, Min store hær som Jeg sendte blant dere. Dere skal spise rikelig og bli mette og prise Herren deres Guds navn, Han som handler så underfullt med dere. Mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme. Da skal dere kjenne at Jeg er midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og det er ingen annen. Mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme. Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over slaver og slavekvinner skal Jeg utøse Min Ånd i de dager. Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. Det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller. For se, i de dager og på den tid, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem, da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land. De kastet lodd om Mitt folk, de ga en gutt som betaling for en horkvinne, de solgte en jente for vin, så de kunne drikke. Hva vil dere Meg, Tyros og Sidon og alle områdene i Filisterland? Vil dere gjøre gjengjeld mot Meg? Men hvis dere gjør gjengjeld mot Meg, skal Jeg raskt og snart la deres gjerninger komme tilbake over deres eget hode, fordi dere tok Mitt sølv og gull og førte Mine kostbare skatter inn i deres templer. Folket i Juda og folket i Jerusalem har dere solgt til Javans barn, for at dere skulle få dem langt bort fra deres egne grenser. Se, Jeg skal kalle dem til oppbrudd fra det stedet dere har solgt dem til, og Jeg skal la deres gjerninger komme tilbake over deres eget hode. Jeg skal prisgi deres sønner og døtre i Judas barns hånd, og de skal selge dem til sabeerne, til et folkeslag langt borte. For Herren har talt.» Rop dette ut blant folkeslagene: Innvi dere til krig! Vekk de mektige, la alle stridsmennene møte fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene om til spyd! La den svake si: «Jeg er sterk.» Samle dere og kom, alle dere folkeslag, kom sammen fra alle kanter. La Dine mektige gå dit ned, Herre! Folkeslagene skal vekkes og komme til Josjafats dal. For der skal Jeg sitte for å dømme alle folkeslagene fra alle kanter. Slå med sigden, for høsten er moden. Kom og tråkk ned, for vinpressen er full, vinkarene flyter over, for deres ondskap er stor. Det er skarer, ja skarer i avgjørelsens dal! For Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Solen og månen skal formørkes, og stjernene miste sin glans. Herren skal brøle fra Sion og løfte sin røst fra Jerusalem. Himmelen og jorden skal skjelve. Men Herren skal være en tilflukt for sitt folk og en festning for Israels barn. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, Mitt hellige berg. Da skal Jerusalem være hellig, og fremmede skal aldre mer komme inn. På den dagen skal det skje: Fjellene skal dryppe av søt vin, haugene skal flyte av melk, og alle bekkene i Juda skal flomme av vann. En kilde skal velle fram fra Herrens hus og vanne Akasiedalen. Egypt skal legges øde, og Edom skal bli en øde ørken, fordi de har utøvd vold mot Judas barn, og de har utøst uskyldig blod i deres land. Men i Juda skal det bo folk til evig tid, og i Jerusalem fra slekt til slekt. For Jeg skal hevne deres blod, det Jeg ikke allerede har hevnet. Herren bor på Sion! Dette er ordene til Amos, en av sauehyrdene i Tekoa. Han så disse ordene om Israel i de dager da Ussia var konge i Juda, og Jeroboam, Joasjs sønn, var konge i Israel, to år før jordskjelvet. Han sa: «Herren brøler fra Sion, og fra Jerusalem lar Han sin røst runge. Hyrdenes beitemarker sørger, og Karmels topp visner.» Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Damaskus, ja på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de har tresket Gilead med treskesleder av jern. Men Jeg skal sende ild inn i Hasaels hus. Den skal fortære Benhadads borger. Jeg skal også bryte portbommen til Damaskus og utrydde den som bor i Avendalen, og den som holder herskerstaven i Bet-Eden. Folket i Syria skal bortføres til Kir», sier Herren. Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Gaza, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de bortførte hele folket for å overgi dem til Edom. Men Jeg skal sende ild over muren rundt Gaza. Den skal fortære borgene der. Jeg skal utrydde den som bor i Asjdod, og ham som holder herskerstaven i Asjkalon. Jeg skal vende Min hånd mot Ekron, og filisternes rest skal gå fortapt », sier Herren Gud. Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Tyros, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de overga hele folket til Edom og husket ikke på brorskapspakten. Men Jeg skal sende ild over muren rundt Tyros. Den skal fortære borgene der.» Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Edom, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For han forfulgte sin bror med sverdet og kvalte sin barmhjertighet. Hans sinne rev alltid i stykker, og han gjemte stadig på sin harme. Men Jeg skal sende ild over Teman. Den skal fortære borgene i Bosra.» Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Ammonfolket, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de skar opp kvinnene som var med barn i Gilead, for at de skulle utvide sine grenser. Men Jeg skal tenne ild på muren rundt Rabba. Den skal fortære borgene der, midt under krigsrop på stridens dag og i uværet på stormens dag. Deres konge skal bli bortført, både han og fyrstene hans», sier Herren. Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Moab, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For han brente Edomkongens bein til kalk. Men Jeg skal sende ild over Moab. Den skal fortære borgene i Kerijot. Moab skal dø under krigslarm, til krigsrop og lyden fra basunen. Jeg skal utrydde dommeren midt i landet og drepe alle fyrstene der sammen med ham», sier Herren. Så sier Herren: «På grunn av tre overtredelser av Juda, ja, på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de har forkastet Herrens lov, og de har ikke holdt Hans forskrifter. Deres løgner førte dem vill, løgner som deres fedre fulgte. Men Jeg skal sende ild over Juda, den skal fortære borgene i Jerusalem. På grunn av tre overtredelser av Israel, ja på grunn av fire, skal Jeg ikke holde straffen tilbake. For de selger den rettferdige for sølv og den fattige for et par sandaler. De tramper de hjelpeløses hode ned i støvet på jorden og forvender veien for de ydmyke. En mann og hans far går inn til den samme piken for å vanhellige Mitt hellige navn. På klær som er tatt i pant, legger de seg ned ved hvert alter, og de drikker vinen til dem som ble bøtelagt i deres Guds hus. Likevel var det Jeg som ødela amoritten for dem. Han var høy som sedertrær og sterk som eiketrær. Men Jeg ødela hans frukt der oppe og hans røtter der nede. Det var også Jeg som førte dere opp fra landet Egypt og ledet dere gjennom ørkenen i 40 år, så dere skulle ta amorittens land i eie. Jeg oppreiste noen av deres sønner til profeter og noen av deres unge menn til nasireere. Er det ikke slik, dere Israels barn?» sier Herren. «Men dere ga nasireerne vin å drikke og befalte profetene: ‘Dere får ikke profetere!’ Se, Jeg trykker dere ned som en vogn full av korn tynges ned. Derfor skal flukten mislykkes for den raske, den sterke får ikke brukt sin kraft. Den mektige kan heller ikke berge sitt liv. Han som bruker buen, skal ikke holde stand, den som er rask på foten, skal ikke slippe unna. Den som rir på hest, kan heller ikke berge sitt liv. Den blant de mektige som har mest mot i hjertet, skal flykte naken den dagen», sier Herren. Hør dette ordet Herren har talt mot dere, Israels barn, mot hele den slekten Jeg førte opp fra landet Egypt: «Bare dere har Jeg utvalgt blant alle slektene på jorden. Derfor må Jeg straffe dere for alle deres misgjerninger.» Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det? Brøler løven i skogen uten at den har noe bytte? Lar den unge løven sin røst høre fra hulen uten at den har fanget noe? Faller en fugl i snaren på jorden uten at det er noen felle for den? Spretter en snare opp fra jorden uten at den har fanget noe? Når det blåses i basunen i byen, blir ikke folket redde? Når det skjer en ulykke i en by, er det ikke Herren som har gjort det? For Herren Gud gjør ingenting uten at Han åpenbarer sitt hemmelige råd for sine tjenere, profetene. Løven brøler! Hvem må ikke da frykte? Herren Gud taler! Hvem må ikke da profetere? Forkynn i borgene i Asjdod og borgene i landet Egypt: «Kom sammen på Samarias fjell og se den store forvirringen hos henne og all undertrykkelsen midt i byen. For de forstår seg ikke på å gjøre rett», sier Herren, «de som hoper opp vold og ranet bytte i sine borger.» Derfor, sier Herren Gud: «Fienden skal omringe landet. Han skal rive ned din sterke festning, og dine borger skal plyndres.» Så sier Herren Gud: «Som en hyrde berger ut av løvens gap to leggbein eller en bit av et øre, slik skal Israels barn berges ut, de som sitter i sofakroken i Samaria og på divanen i Damaskus. Hør og vitne mot Jakobs hus», sier Herren Gud, Hærskarenes Gud, «at på den dagen Jeg straffer Israel for hans overtredelser, skal Jeg også straffe altrene i Betel. Hornene på alteret skal hogges av og falle til jorden. Jeg river ned både vinterhuset og sommerhuset. Elfenbeinshusene skal bli ødelagt, og de store husene skal få sin ende», sier Herren. Hør dette ordet, dere Basankyr, dere på Samarias fjell, dere som undertrykker de hjelpeløse, som knuser de fattige, og som sier til deres ektemenn: «Kom med vin, la oss få drikke!» Herren Gud har sverget ved sin hellighet: «Se, dager skal komme over dere da Han tar dere bort med kroker, og de siste av dere tar Han med fiskekroker. Dere skal gå ut gjennom revnene i muren, hver enkelt skal gå rett fram, og dere skal kastes bort til Harmon », sier Herren. «Kom til Betel og synd, til Gilgal og gjør overtredelsen større. Kom med deres slaktoffer hver morgen, deres tiende hver tredje dag. La takkofferet gå opp i røyk med surdeig, kunngjør og forkynn de frivillige ofrene! For det er jo dette dere elsker, dere Israels barn», sier Herren Gud. «Jeg lot dere også gå uten mat i munnen i alle deres byer, ja, Jeg lot dere mangle brød på alle deres steder. Likevel har dere ikke vendt om til Meg», sier Herren. «Jeg holdt også regnet tilbake fra dere da det ennå var tre måneder til høsten. Jeg lot det regne over én by, men over en annen by lot Jeg det ikke komme noe regn. Over ett område regnet det, men et annet område som ikke fikk regn, tørket helt opp. To eller tre byer ravet av sted til en annen by for å få drikkevann, men de fikk ikke nok. Likevel har dere ikke vendt om til Meg», sier Herren. «Jeg slo dere med tørke og meldugg. Da deres hager ble store, deres vingårder, fikentrær og oliventrær, ble de fortært av gresshopper. Likevel har dere ikke vendt om til Meg», sier Herren. «Jeg sendte over dere en pest av samme slag som i Egypt. Deres unge menn drepte Jeg med sverdet, sammen med deres bortførte hester. Jeg lot stanken fra deres leirer stige opp i deres nese. Likevel har dere ikke vendt om til Meg», sier Herren. «Jeg sendte ødeleggelser iblant dere, slik Gud ødela Sodoma og Gomorra, og som en rykende brann ble dere revet ut fra ilden. Likevel har dere ikke vendt om til Meg», sier Herren. «Derfor må Jeg gjøre dette med deg, Israel. Fordi Jeg må gjøre dette med deg, så gjør deg rede til å møte din Gud, Israel!» For se, Han som former fjellene og skaper vinden, som åpenbarer for mennesket hva Hans tanke er og som gjør morgenen til mørke, Han som farer over jordens høyder, Herren Hærskarenes Gud er Hans navn. Hør dette ordet, Israels hus, en klagesang som Jeg stemmer i over dere: Hun har falt, hun skal aldri reise seg mer, jomfruen Israel. Hun ligger forlatt på sin egen jord. Det er ingen til å reise henne opp. For så sier Herren Gud: «I byen der 1000 drar ut, blir det 100 igjen, og i den der 100 drar ut, blir det ti igjen av Israels hus.» For så sier Herren til Israels hus: «Søk Meg, så skal dere leve. Søk ikke til Betel, kom ikke til Gilgal og dra ikke over til Be’er-Sjeba! For Gilgal skal sannelig dra i fangenskap, og Betel skal bli til intet. Søk Herren, så skal dere leve. Hvis ikke skal Han bryte ut som en ild i Josefs hus og fortære det, og i Betel er det ingen til å slokke den. Dere forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden.» Han gjorde Syvstjernen og Orion. Han vender dødsskygge til morgen og gjør dagen nattsvart. Han kaller på havets vann og øser det ut på jorden. Herren er Hans navn. Han lar det bryte fram ødeleggelse over den sterke, og Han lar ødeleggelse komme over festningen. I porten hater de den som taler til rette, og de avskyr den som taler sannhet. Derfor, fordi dere tramper ned den hjelpeløse og tar avgift av hans korn, så skal dere ikke få bo i de hus dere selv har bygd av tilhogd stein. Dere har plantet herlige vingårder, men dere skal ikke få drikke vin fra dem. For Jeg kjenner deres mange overtredelser og deres tallrike synder: Dere undertrykker den rettferdige og tar imot bestikkelser. De fattige avvises i porten. Derfor tier den kloke i denne tid, for det er en ond tid. Søk det gode og ikke det onde, for at dere kan leve. Så skal Herren, Hærskarenes Gud, være med dere, slik dere har sagt. Hat det onde, elsk det gode! Håndhev retten i porten! Kanskje Herren, Hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs rest. Derfor sier Herren, Hærskarenes Gud, Herren: «Det skal høres klage på alle torgene, og på alle gatene skal de si: ‘Ve, ve!’ De skal kalle bonden til sorg og de som kan klage, for å sørge. I alle vingårder skal det være sorg, for Jeg skal fare fram mellom dere», sier Herren. Ve dere som lengter etter Herrens dag! For hvilken nytte får Herrens dag for dere? Den skal være mørke og ikke lys. Det skal være som når en mann flykter fra en løve, men møter en bjørn i stedet. Eller det er som når han kommer inn i huset og støtter hånden mot veggen, og blir bitt av en slange. Er ikke Herrens dag mørke og ikke lys? Er den ikke bekmørk, uten noe lysskjær? «Jeg hater, ja, Jeg forkaster deres høytid, og Jeg har ikke behag i deres festforsamlinger. Selv om dere bærer fram for Meg brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Jeg ser heller ikke på deres gjøkalver som fredsoffer. Få bort fra Meg larmen av deres sanger, for Jeg vil ikke høre musikken fra dine harper. Men la retten velle fram som vann og rettferdigheten som en stadig flommende elv. Kom dere fram med slaktoffer og grødeoffer til Meg under de 40 årene i ørkenen, Israels hus? Sannelig, dere bar Sakkut, deres konge, og Kevan, deres gudebilder, deres guders stjerne, som dere hadde lagd dere. Derfor skal Jeg føre dere bort i fangenskap bortenfor Damaskus», sier Herren. Hans navn er Hærskarenes Gud. Ve dere som føler dere trygge på Sion og stoler på Samarias fjell, de gjeveste i det fremste blant folkeslagene, de som Israels hus søker til! Dra over til Kalne og se! Gå derfra til Hamat, den store! Gå så ned til Gat i Filisterland! Er dere bedre enn disse rikene? Eller har dere et større land enn de? Det er dere som fortrenger den onde dag, men som rykker voldssetet nær dere. Det er dere som ligger på elfenbeinssenger, strekker dere ut på divaner, og spiser lam av småfeet og kalver rett fra flokken av gjøfe. Det er dere som til harpemusikk synger oppdiktede sanger, og som selv finner opp musikkinstrumenter, slik som David. Det er dere som drikker vin av skåler, og salver dere med de beste oljer, men ikke sørger over Josefs skade. Derfor skal de nå drives i eksil, som de første av de bortførte, og festmåltidet til dem som ligger og drar seg, skal ta slutt. Herren Gud har sverget ved sin sjel, Herren Hærskarenes Gud sier: «Jeg regner Jakobs stolthet for en styggedom og hater hans borger. Derfor skal Jeg overgi byen og det som fyller henne.» Da skal det skje: Om det er ti menn igjen i ett hus, skal de dø. En slektning som skal stå for brenningen, skal ta opp beina for å bære dem ut av huset. Han skal si til en som er innerst i huset: «Er det flere hos deg?» Da skal han svare: «Ingen.» Han skal si: «Hysj! For ingen må nevne Herrens navn.» For se, Herren gir en befaling: Han skal slå det store huset i småbiter og det lille huset i stykker. Løper hester oppover klippen? Pløyer en den med okser, siden dere har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukt til malurt? Det er dere som gleder dere over Lo-Debar, og som sier: «Har vi ikke skaffet oss Karnajim ved vår egen styrke?» «Men se, Jeg skal oppreise et folkeslag mot dere, Israels hus», sier Herren Hærskarenes Gud. «De skal undertrykke dere fra Lebo-Hamat helt til Arabadalen.» Dette viste Herren Gud meg: Se, Han formet gresshoppesvermer ved begynnelsen av det sene gresset. Sannelig, det var den spede veksten etter kongens slått. Da de var ferdige med å ete opp alt som vokste i landet, sa jeg: «Herre Gud, jeg ber Deg, tilgi! Hvordan kan Jakob bli stående, han som er så liten!» Så angret Herren dette. «Det skal ikke skje», sa Herren. Så viste Herren Gud meg dette: Se, Herren Gud kalte til dom ved ilden, og den fortærte det store vanndypet, og den var i ferd med å fortære arvedelen. Da sa jeg: «Herre Gud, jeg ber Deg, hold opp! Hvordan kan Jakob bli stående, han som er så liten!» Så angret Herren dette. «Heller ikke dette skal skje», sa Herren Gud. Så viste Han meg dette: Se, Herren sto på en mur lagd etter loddsnoren, med en loddsnor i hånden. Herren spurte meg: «Amos, hva ser du?» Jeg sa: «En loddsnor». Da sa Herren: «Se, Jeg senker en loddsnor midt ned iblant Mitt folk Israel. Jeg skal ikke lenger bære over med ham. Isaks offerhauger skal legges øde, og Israels helligdommer skal legges i ruiner. Jeg skal stå fram med sverdet mot Jeroboams hus.» Amasja, presten i Betel, sendte da bud til Jeroboam, Israels konge, og sa: «Amos har dannet en sammensvergelse mot deg midt i Israels hus. Landet kan ikke finne seg i alle ordene hans. For dette har Amos sagt: ‘Jeroboam skal dø ved sverdet, og Israel skal sannelig bli bortført som fanger fra sitt eget land.’» Da sa Amasja til Amos: «Gå bort, du seer! Flykt til landet Juda! Der kan du spise brød, og der kan du profetere. Men i Betel skal du aldri profetere igjen, for det er kongens helligdom, og det er det kongelige hus.» Da svarte Amos med å si til Amasja: «Jeg var ingen profet, og jeg var heller ikke disippel av noen profet, men jeg var en som passet kveg og dyrket morbærfiken. Herren kalte meg mens jeg fulgte småfeet og sa til meg: «Gå av sted og profeter for Mitt folk Israel.» Derfor, hør nå Herrens Ord: Du sier: «Profeter ikke mot Israel og prek ikke mot Isaks hus!» Derfor sier Herren: «Din kone skal bli prostituert i byen. Dine sønner og døtre skal falle for sverdet. Ditt land skal deles med målesnor. Du skal dø i et urent land. Israel skal sannelig bli bortført som fanger fra sitt eget land.» Dette viste Herren Gud meg: Se, en kurv med moden frukt. Han sa: «Amos, hva ser du?» Da sa jeg: «En kurv med moden frukt.» Da sa Herren til meg: «Enden er kommet over Mitt folk Israel. Jeg skal ikke bære over med ham lenger. På den dagen skal sangene i tempelet bli til klagesang», sier Herren Gud. «Det blir mange døde kropper overalt. De skal kastes ut i stillhet.» Hør dette, dere som tramper ned den trengende og som gjør ende på de fattige i landet. Dere sier: «Når er nymånen forbi, så vi kan selge korn? Når er sabbaten forbi, så vi kan handle med hvete og gjøre efaen liten og sjekelen stor og bedra med falsk vekt, så vi kan kjøpe de hjelpeløse for sølv og de fattige for et par sandaler, og så vi kan få solgt avfallshveten?» Herren har sverget ved Jakobs stolthet: «Sannelig, Jeg skal aldri glemme noen av deres gjerninger. Skal ikke landet skjelve over dette, og skal ikke alle som bor i det sørge? Der skal alt sammen svelle opp som Elven, det flommer over og synker som elven i Egypt. På den dagen skal det skje», sier Herren Gud, «at Jeg skal la solen gå ned ved middagstid, og Jeg formørker jorden mens det ennå er fullt dagslys. Jeg gjør deres høytider til sorg og alle deres sanger til klagesanger. Jeg legger sekkestrie om alle hofter, og gjør hvert hode skallet. Jeg gjør det som når en sørger over en enbåren sønn, og Jeg lar slutten bli som en bitter dag. Se, dager kommer», sier Herren Gud, «da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord. De skal flakke omkring fra hav til hav og fra nord til øst. De skal fare fram og tilbake og søke etter Herrens Ord, uten å finne det. På den dagen skal de vakre jomfruene og de unge menn besvime av tørst. De som sverger ved Samarias synd, og sier: ‘Så sant din gud lever, Dan!’ og: ‘Så sant Be’er-Sjebas vei lever!’, de skal falle og aldri reise seg igjen.» Jeg så Herren stå ved alteret, og Han sa: «Slå søylehodene så dørtersklene skjelver, knus dem så de faller ned over hodet på dem alle! De siste av dem skal Jeg drepe med sverdet. Den av dem som vil flykte, skal ikke klare å flykte, og den av dem som prøver å slippe unna, skal ikke slippe unna. Om de graver seg ned i dødsriket, skal Min hånd hente dem opp derfra. Om de farer opp til Himmelen, skal Jeg styrte dem ned derfra. Om de gjemmer seg på Karmels topp, skal Jeg oppsøke dem og hente dem derfra. Selv om de vil skjule seg for Mine øyne på havets bunn, skal Jeg der befale slangen, og den skal bite dem. Om de blir bortført som fanger rett foran sine fiender, skal Jeg der befale sverdet, og det skal drepe dem. Jeg skal rette Mitt øye mot dem til det onde og ikke til det gode.» Herren, Hærskarenes Gud, Han rører ved jorden så den smelter, og alle som bor der, sørger. Da skal hele jorden svelle opp som Elven og synke som elven i Egypt. Han som bygger sine saler i Himmelen og har grunnfestet sin hvelving over jorden, som kaller på havets vann og øser dem ut på jorden, Herren er Hans navn. «Er ikke dere for Meg som kusjittenes barn, dere Israels barn?» sier Herren. «Førte Jeg ikke Israel opp fra landet Egypt, filisterne fra Kaftor og syrerne fra Kir? Se, Herren Guds øyne hviler over dette syndige kongeriket, og Jeg skal utslette det fra jordens overflate. Likevel skal Jeg ikke fullstendig utslette Jakobs hus, sier Herren. For se, Jeg gir befaling om at Israels hus skal ristes blant folkeslagene, slik som kornet blir siktet i en såld. Men ikke det minste korn skal falle til jorden. Alle syndere blant Mitt folk skal dø ved sverdet, de som sier: ‘Den onde ulykken skal ikke nå oss eller møte oss.’ På den dagen skal Jeg reise opp igjen Davids falne hytte, Jeg skal mure igjen revnene i den. Jeg skal reise opp ruinene av den og bygge den opp igjen slik den var fra eldgamle dager. Så skal de ta Edoms rest i eie og alle de hedningfolkene som kalles ved Mitt navn», sier Herren, Han som gjør dette. «Se, dager kommer», sier Herren, «da den som pløyer, skal ta igjen høstarbeideren, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som sår. Fjellene skal dryppe av søt vin, og alle haugene skal flyte av den. Jeg fører tilbake de bortførte fangene av Mitt folk Israel. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bosette seg der. De skal plante vingårder og drikke vinen. De skal anlegge hager og spise frukten. Jeg skal plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, det Jeg har gitt dem», sier Herren din Gud. Obadjas syn. Så sier Herren Israels Gud om Edom: Vi har hørt et budskap fra Herren, og en budbærer er sendt ut blant folkeslagene: «Stå opp, og la oss reise oss til strid mot henne ». «Se, Jeg skal gjøre deg liten blant folkeslagene. Du skal bli dypt foraktet. Ditt overmodige hjerte har forført deg, du som bor i klippens skjulesteder, som har din bolig så høyt. Du sier i ditt hjerte: ‘Hvem kan styrte meg ned til jorden?’ Selv om du stiger så høyt som ørnen, og du legger ditt rede blant stjernene, skal Jeg styrte deg ned derfra», sier Herren. «Hvis tyver kom til deg, røvere om natten, å, hvor du blir ødelagt! Ville de ikke bare stjele til de hadde nok? Hvis druesamlere kom til deg, ville de da ikke la det stå igjen noe til etterhøst? Å, hvor Esau skal ransakes! Å, hvor hans skjulte skatter skal oppspores! Alle mennene i ditt forbund skal drive deg helt til grensen. De mennene som holder fred med deg, skal forføre deg og få overmakten over deg. De som spiser ditt brød, skal legge en felle for deg. ‘Han har ingen forstand.’ Skal Jeg ikke utrydde de vise fra Edom på den dagen, og forstand fra Esaus fjell», sier Herren? «Da skal dine mektige bli forferdet, Teman, så hver mann fra Esaus fjell skal drepes og utryddes. På grunn av volden mot din bror Jakob skal du dekkes av skam, og du skal bli utryddet for evig. På den dag da du sto på den andre siden, på den dag da fremmede førte bort det han eide, da utlendinger kom inn gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem. Men du skulle ikke se ned på din brors dag, på hans bortførelses dag. Du skulle ikke glede deg over Judas barn på deres ødeleggelses dag. Du skulle ikke tale store ord på trengselens dag. Du skulle ikke gå inn gjennom Mitt folks port på deres undergangs dag. Sannelig, du skulle ikke se ned på det onde som kom over ham på hans undergangs dag, og ikke strekke hånden ut mot det han eier på hans undergangs dag. Du skulle ikke stå ved veiskillet for å utrydde dem som slapp unna. Du skulle ikke overgi dem som var igjen av ham på trengselens dag. For Herrens dag er nær for alle folkeslag. Som du har gjort, slik skal det bli gjort mot deg. Du får lønnen tilbake over ditt eget hode. For som dere drakk på Mitt hellige berg, skal alle folkeslagene drikke hele tiden. Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til. Men på Sions berg skal det være utfrielse, og der skal det være hellighet. Jakobs hus skal ta sine eiendommer i eie. Jakobs hus skal være en ild og Josefs hus en flamme. Men Esaus hus skal bli til halm. De skal sette dem i brann og fortære dem, og det blir ingen som overlever av Esaus hus for Herren har talt. De som bor i Sør, skal ta Esaus fjell i eie, og de som bor i Lavlandet, skal ta Filisterlandet i eie. De skal ta Efraims land og Samarias land i eie. Benjamin skal ta Gilead i eie. De bortførte av denne hærstyrken av Israels barn skal ta kanaaneernes land i eie helt til Sarepta. De bortførte fra Jerusalem, som er i Sefarad, skal ta byene i Negev i eie. Så drar utfriere opp til Sions berg for å dømme Esaus fjell. Riket skal tilhøre Herren. Herrens Ord kom til Jona, Amittais sønn, og det lød slik: «Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn ut over den! For deres ondskap har steget opp for Mitt ansikt.» Men Jona brøt opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle seile til Tarsis. Han betalte hva det kostet og gikk om bord i skipet, for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en kraftig storm, så skipet sto i fare for å bli knust. Da ble sjømennene redde. Hver mann ropte til sin gud, og skipslasten kastet de på sjøen for å lette det for vekten av den. Men Jona hadde gått nederst i skipet, og der la han seg ned og sov tungt. Da kom kapteinen bort til ham og sa: «Hva er det med deg som sover så tungt? Stå opp og rop til din Gud. Kanskje din Gud vil huske på oss, så vi ikke går til grunne.» De sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, så vi kan finne ut hvem som er skyld i at denne ulykken er kommet over oss.» Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona. De sa til ham: «Vi ber deg, fortell hvem som har skyld i at denne ulykken er over oss. Hva er ditt oppdrag? Hvor kommer du fra? Hva er ditt hjemland? Fra hvilket folk kommer du?» Da sa han til dem: «Jeg er en hebreer. Jeg frykter Herren, himmelens Gud, Han som dannet havet og det tørre land.» Da ble mennene grepet av stor frykt og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» De visste at han hadde flyktet fra Herrens ansikt, for det hadde han fortalt. Da spurte de ham: «Hva skal vi gjøre med deg for at havet kan legge seg stille for oss?» For havet ble stadig mer opprørt. Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet! Da skal havet legge seg stille for dere. For jeg vet at det er jeg som er skyld i at denne kraftige stormen er kommet over dere.» Mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men klarte det ikke, for sjøen gikk stadig høyere imot dem. Derfor ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, vi ber Deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For Du, Herre, har gjort det som behaget Deg.» Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet holdt opp å rase og ble stille. Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren, og de ofret slaktoffer til Herren og avla løfter. Herren hadde sett ut en stor fisk som skulle sluke Jona. Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: «Jeg ropte til Herren i min nød, og Han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, og Du hørte min røst. For Du kastet meg i dypet, ut i havets hjerte, og vannstrømmene omga meg. Alle Dine bølger og Dine brottsjøer gikk over meg. Da sa jeg: ‘Jeg er kastet bort fra Dine øyne. Likevel vil jeg igjen se opp mot Ditt hellige tempel.’ Vannene trengte seg inn på meg helt til sjelen. Dypet lukket seg rundt meg. Tang viklet seg rundt mitt hode. Jeg for ned til fjellenes grunnvoller. Jorden med sine bommer lukket seg bak meg for evig. Men Du førte mitt liv opp fra graven, Herre min Gud. Da min sjel ble kraftløs i meg, husket jeg på Herren. Min bønn steg opp til Deg, inn i Ditt hellige tempel. De som holder seg til tomme avguder, har forlatt Din miskunnhet. Men jeg vil ofre til Deg med takkesangens røst. Jeg vil holde det jeg har lovt. Frelsen er fra Herren!» Så talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land. Herrens Ord kom til Jona for andre gang, og det lød slik: «Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet Jeg sier deg.» Så sto Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens Ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning. Jona begynte å gå én dagsreise inn i byen. Så ropte han ut og sa: «Om 40 dager skal Ninive ødelegges.» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, fra den største til den minste. Ordet rammet også Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekkestrie og satte seg i støvet. Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann. Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver og én fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt. Da Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke. Men Jona syntes meget ondt om dette, og han ble rasende. Da ba han til Herren: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg den gangen til Tarsis. For jeg vet at Du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde. Derfor, Herre, ta nå mitt liv fra meg! For det er bedre for meg enn å leve.» Da sa Herren: «Er det rett at sinne blir opptent i deg?» Så gikk Jona ut av byen og satte seg øst for byen. Der lagde han en hytte og satte seg under den i skyggen, så han kunne se hva som ville skje med byen. Herren Gud hadde utsett en Kikajonplante og lot den vokse opp over Jona, så den kunne gi skygge over hodet hans og lette ham for tungsinnet. Jona gledet seg stort over Kikajonplanten. Men da det grydde av morgen neste dag, utså Gud en orm, og den stakk Kikajonplanten så den visnet. Da solen sto opp, lot Gud det komme en glohet østavind. Solen brant på hodet til Jona så han ble helt avmektig. Da ba han for seg at han måtte få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.» Da sa Gud til Jona: «Er det rett at sinne blir opptent i deg på grunn av Kikajonplanten?» Han sa: «Ja, det er rett at sinne blir opptent i meg like til døden!» Men Herren sa: «Du har medynk med Kikajonplanten som du ikke har strevd med, og heller ikke har fått til å vokse. Den vokste opp på én natt og ble borte på én natt. Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, den store byen, der det er mer enn tolv ganger 10 000 mennesker som ikke vet forskjell på sin høyre og venstre hånd. I tillegg er det en mengde buskap.» Dette er Herrens Ord som kom til Mika fra Moresjet, i de dager da Jotam, Ahas og Hiskia var konger i Juda. Dette er hva han så om Samaria og Jerusalem. Hør, alle folk! Lytt, du jord og alt som fyller den! Herren Gud skal være vitne mot dere, Herren fra sitt hellige tempel. For se, Herren kommer ut fra sitt sted. Han kommer ned og stiger fram på jordens høyder. Fjellene smelter under Ham, og dalene kløves som voks for ilden, lik vann som strømmer nedover et stup. Alt dette skjer på grunn av Jakobs overtredelse og syndene til Israels hus. Hva er Jakobs overtredelse? Er det ikke Samaria? Og hva er offerhaugene til Juda? Er de ikke Jerusalem? Derfor skal Jeg gjøre Samaria til en ruinhaug på marken, til steder der en kan plante vingårder. Jeg velter hennes steiner ned i dalen, og Jeg avdekker hennes grunnvoller. Alle hennes utskårne billedstøtter skal slås i stykker, og hele hennes horelønn skal brennes på ilden. Alle hennes avguder skal Jeg ødelegge, for hun samlet dem som horelønn, og de skal igjen bli til horelønn. Derfor vil jeg klage og jamre, jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil løfte klageskrik som sjakalene og klynke som strutsene, for hennes sår kan ikke leges. For det har kommet til Juda, det har nådd til mitt folks port, til Jerusalem. Fortell det ikke i Gat, dere skal slett ikke gråte. Velt dere i støvet i Bet-Leafra! Gå av sted med skam over din nakenhet, du som bor i Sjafir. Den som bor i Sa’anan, går ikke ut. Bet-Ha’esel sørger. Grunnen den står på, er tatt bort fra dere. For den som bor i Marot, pines av lengsel etter å få det gode, men det onde kom ned fra Herren, helt til Jerusalems port. Du som bor i Lakisj, spenn hingstene for vognen! Hun var jo begynnelsen til synd for Sions datter, for Israels overtredelser ble funnet i deg. Derfor skal du gi avskjedsgaver til Moresjet-Gat. Aksibs hus skal vise seg bedragersk for kongene i Israel. Jeg vil ennå føre en arving til deg, du som bor i Maresja. Israels herlighet skal komme til Adullam. Gjør deg skallet, snau deg helt på grunn av dine barn som du har kjær. Gjør deg skallet som en gribb, for de skal føres bort fra deg. Ve dem som tenker ut urett og planlegger ondt på sin seng! Ved morgengry utfører de det, for det er i deres makt. De begjærer marker og røver dem, ja, også hus tar de. Slik undertrykker de en mann og hans hus, en mann og hans arv. Derfor sier Herren: «Se, mot denne slekten tenker Jeg ut en ulykke. Den kan dere ikke befri deres nakker fra. Dere skal ikke gå fram i stolthet, for tiden er ond. På den dagen skal det lages ordspråk om dere, de skal synge en klagesang og si: ‘Vi er fullstendig ødelagt! Han har omfordelt mitt folks arvedel. Å, se hvordan Han har tatt den fra meg! Til den frafalne deler Han ut våre marker.’ Derfor skal du ikke ha noen i Herrens forsamling som strekker målesnor over arvedelen. ‘Hold opp med å preke!’ preker de. De skal ikke preke om disse ting. Skammen skal ikke bli borte. Dere som er kalt Jakobs hus: Er vel Herrens Ånd bundet? Er det slik Hans gjerninger er? Gjør ikke Mine ord godt mot den som vandrer oppriktig? I det siste har Mitt folk stått opp som en fiende. Dere river både kappe og klesdrakt av dem som kjenner seg trygge når de går forbi, lik dem som vender tilbake fra krig. Kvinnene blant Mitt folk kaster dere ut fra huset der de hadde sin glede. Fra hennes barn har dere tatt bort Min herlighet for evig. Stå opp og dra bort, for dette er ikke noe hvilested. Det er blitt urent, det bringer ødeleggelse, ja, en smertelig ødeleggelse. Hvis en mann skulle komme med en falsk ånd, tale løgn og si: ‘Jeg vil preke for deg om vin og sterk drikk’, da skulle han være predikant for dette folket. Jeg skal sannelig samle deg, Jakob, alle dem som hører deg til, Jeg skal sannelig samle Israels rest. Som sauer i kveen skal Jeg føre sammen dem som hører ham til, som en flokk midt på sin beitemark. Det blir en veldig larm av mennesker. Veibryteren skal komme opp foran dem. De bryter igjennom, går gjennom porten og ut gjennom den. Deres konge drar fram foran dem, med Herren i spissen.» Jeg sa: «Hør nå, dere overhoder for Jakob og dere herskere i Israels hus: Er det ikke deres sak å kjenne den rette dom? Dere som hater det gode og elsker det onde, dere som flår huden av dem og kjøttet fra deres bein, dere som også spiser kjøttet av Mitt folk, flår huden av dem, bryter deres bein og sprer dem utover som mat til gryten, som kjøtt til kjelen.» Da skal de rope til Herren, men Han skal ikke svare. Han skal bare skjule sitt ansikt for dem på den tiden, fordi de har gjort onde gjerninger. Så sier Herren om de profetene som fører mitt folk vill. De roper: «Fred», bare deres tenner har noe å tygge på. Men de gjør klar til hellig krig mot den som ikke gir dem noe å spise. Derfor skal dere få natt uten syner, og dere skal få mørke uten spådom. Solen skal gå ned over profetene, og dagen skal bli mørk over dem. Slik skal seerne bli til skamme og spåmennene bli vanæret. Sannelig, de må dekke skjegget alle sammen, for det er ikke noe svar fra Gud. Men jeg er fylt av kraft ved Herrens Ånd, av rett og av makt, så jeg kan forkynne Jakob hans overtredelse og Israel hans synd. Hør nå dette, dere overhoder for Jakobs hus og dere herskere over Israels hus, dere som regner den rette dom for en styggedom og forvrenger alt som er rett, dere som bygger Sion med blodsutgytelse og Jerusalem med misgjerning: Hennes overhoder dømmer for bestikkelse, hennes prester tar betaling for å lære, og hennes profeter spår for penger. Likevel støtter de seg til Herren og sier: «Er ikke Herren midt iblant oss? Ingen ulykke kan komme over oss.» Derfor, på grunn av dere skal Sion pløyes som en åker, Jerusalem bli til ruinhauger og tempelberget som høydene i skogen. I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnlagt på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Folkeslag skal strømme dit. Mange folkeslag skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på Hans stier.» For fra Sion skal lov utgå, og Herrens Ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom mange folk og skifte rett for sterke folkeslag langt borte. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, og de skal ikke lenger læres opp til strid. Men enhver skal sitte under sitt vintre og sitt fikentre, og ingenting skal skremme. For Herren, Hærskarenes Guds munn har talt. For alle folkene, ja, hver mann, vandrer i sin guds navn, men vi vandrer i Herren vår Guds navn i all evighet. «På den dagen», sier Herren, «skal Jeg samle de halte, Jeg skal føre sammen de utstøtte og dem Jeg lot det onde komme over. Jeg skal gjøre de halte til en rest og de langt bortdrevne til et sterkt folkeslag. Så skal Herren være konge over dem på Sions berg fra nå av og til evig tid. Og du, hyrdetårn, Sions datters befestede høyde, til deg skal det komme, ja, det første herredømmet skal komme, kongedømmet til Jerusalems datter. Men nå, hvorfor roper du så høyt? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått til grunne? For veer har grepet deg som en fødende kvinne. Kjenn bare smerten komme, og strid for å føde, du Sions datter, som en fødende kvinne. For nå skal du dra ut av byen, du skal bo ute på marken, og du skal komme helt til Babel. Der skal du bli utfridd. Herren skal forløse deg fra dine fienders hånd. Nå har også mange folkeslag samlet seg mot deg og sier: ‘La henne bare bli vanhelliget, så våre øyne kan se ned på Sion.’ Men de kjenner ikke Herrens tanker og forstår ikke Hans råd. For Han samler dem som kornbånd til treskeplassen. Stå opp og tresk, du Sions datter. Jeg gjør ditt horn til jern. Dine klover gjør Jeg til bronse. Du skal knuse mange folk. Jeg skal innvie deres bytte til Herren og deres rikdom til Herren over hele jorden. Samle dine tropper, du troppenes datter. Det legges beleiring mot oss. Med staven slår de Israels dommer på kinnet. Men du, Betlehem, Efrata – selv om du er liten til å være blant Judas tusener – fra deg skal Han utgå for Meg, Han som skal være Hersker over Israel. Hans utgang er fra eldgammel tid, fra evighets dager. Derfor skal Han overgi dem inntil den tiden da hun som skal føde, har født. Deretter skal resten av Hans brødre vende tilbake til Israels barn.» Han skal stå og være hyrde i Herrens styrke, i den høye majestet ved Herren sin Guds navn. De skal bo trygt, for nå skal Han være stor helt til jordens ender. Og Han skal være fred! Når Assur kommer inn i vårt land, og han går inn i våre borger, da skal vi reise opp mot ham sju hyrder, ja åtte menn som er fyrster. De skal herske over landet Assur med sverdet og Nimrods land ved inngangene. Slik skal han fri oss ut fra Assur, når han kommer inn i vårt land og trer innenfor vår grense. Da skal Jakobs rest være midt iblant mange folk, som dogg fra Herren, som regnskurer på gresset som ikke venter på noen og ikke håper på menneskenes barn. Jakobs rest skal være blant hedningfolkene, midt iblant mange folk, som en løve blant dyrene i skogen, en ung løve blant saueflokkene, som når han farer fram, tramper ned og river i stykker, og det er ingen som kan utfri. Din hånd skal være løftet mot dine motstandere, og alle dine fiender skal bli utryddet. «På den dagen skal det skje», sier Herren: «Jeg skal utrydde dine hester og ødelegge dine vogner. Jeg skal utrydde byene i ditt land og rive ned alle dine festningsverk. Jeg skal rive all trolldommen ut av din hånd, og du skal ikke lenger ha noen tegntydere hos deg. Jeg skal utrydde dine utskårne gudebilder og dine steinstøtter. Du skal ikke lenger tilbe dine henders verk. Jeg skal rive ned dine Asjerapæler som du har i din midte. Slik ødelegger Jeg dine byer. Jeg skal ta hevn i vrede og harme over de folkeslagene som ikke vil høre.» Hør nå hva Herren sier: «Stå opp, før din sak for fjellene og la haugene høre din røst. Hør Herrens anklage, dere fjell og dere faste grunnvoller på jorden. For Herren fører sak mot sitt folk, og Han må gå i rette med Israel. Mitt folk, hva har Jeg gjort mot deg? Hvordan har Jeg trettet deg ut? Bare svar Meg! For Jeg førte deg opp fra landet Egypt, Jeg forløste deg fra slavehuset. Jeg sendte Moses, Aron og Mirjam i spissen for deg. Mitt folk, husk nå rådet som ble lagt av Balak, Moabs konge, og hva Bileam, Beors sønn, svarte ham, det som skjedde fra Akasielunden til Gilgal, for at du kan kjenne Herrens rettferdighet.» Med hva skal jeg komme fram for Herren, når jeg bøyer meg for Den Høyeste Gud? Skal jeg komme fram for Ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusenvis av værer, 10 000 oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, gi frukten fra mitt liv for min sjels synd? Han har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg, annet enn å gjøre rett, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med din Gud? Herrens røst roper til byen – og visdom er det som Ditt navn ser etter: «Hør staven som straffer! Hvem har tatt den ut? Finnes det i den ugudeliges hus ennå skatter vunnet ved ugudelighet, og et efa mål som er for lite og er en forbannelse? Skal Jeg regne ugudelige vekter for rene, de falske loddene som er gjemt i pungen? De rike hos henne er fulle av vold, de som bor der, taler løgn, og de har en svikefull tunge i sin munn. Derfor skal Jeg også slå deg med ulegelige sår, legge deg øde på grunn av dine synder. Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal kjenne tomhet i ditt indre. Du vil flytte noe unna, men du kan ikke redde det. Det du redder, skal Jeg overgi til sverdet. Du skal så, men ikke høste. Du skal trå oliven, men ikke salve deg med olje. Du skal presse søte vindruer, men ikke få drikke vin. For Omris lover er holdt, og alle gjerningene til Ahabs hus er fulgt. Dere vandrer i deres råd, så Jeg må legge deg øde og de som bor i henne, til spott. Derfor skal du bære Mitt folks vanære.» Ve meg! For jeg er som dem som samler sommerfrukt, lik dem som driver etterhøst på druehøsten. Det er ingen drueklase å spise, ingen slik tidlig fiken som min sjel lengter etter. Den gudfryktige er gått tapt fra jorden, og det er ingen oppriktig blant menneskene. De ligger alle i bakhold etter blod. Hver mann jakter på sin bror med et nett. De er gode til å gjøre ondt med begge hender. Fyrsten ber om gaver. Dommeren er ute etter bestikkelse. Stormannen taler ut fra sin sjels onde lyst. Sammen legger de planer. Den beste av dem er som en tornebusk, den mest oppriktige som en tornehekk. Dine vekteres dag kommer med straffen over deg. Da blir de forvirret. Stol ikke på en venn! Sett ikke din lit til en nær venn! Vokt dørene til din munn for henne som ligger i din favn. For sønn regner far for en dåre, datter reiser seg mot mor, svigerdatter mot svigermor. En manns fiender er hans eget husfolk. Men jeg vil se etter Herren. Jeg vil håpe på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg. Gled deg ikke over meg, du min fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys. Derfor vil jeg bære Herrens vrede – for jeg har syndet mot Ham – inntil Han fører min sak og gjennomfører retten for meg. Han skal føre meg fram til lyset. Jeg skal se Hans rettferdighet. Da skal min fiende se det, og hun som sa til meg: «Hvor er Herren din Gud?» skal dekkes av skam. Mine øyne skal se på henne, nå skal hun trampes ned som søle i gatene. Den dagen kommer da dine murer igjen skal bygges, på den dagen skal grensene vides langt ut. På den dagen skal de komme til deg helt fra Assur og byene i Egypt, fra Egypt til Elven, fra hav til hav, og fra fjell til fjell. Men jorden skal bli øde på grunn av dem som bor på den, og på grunn av frukten av deres gjerninger. Vær hyrde for Ditt folk med Din stav, flokken som er Din arv bor alene i et skogland, midt på Karmel. La dem beite i Basan og Gilead, som i eldgamle dager. «Som i de dager da du kom ut av landet Egypt, skal Jeg vise dem undere.» Folkeslagene skal se det og skamme seg over all sin makt. De skal legge hånden på munnen. Deres ører skal bli døve. De skal slikke støvet som slangen. De skal komme skjelvende fram fra sine hull, som kryp på jorden. De skal gripes av redsel for Herren vår Gud, de skal frykte på grunn av Deg. Hvem er en Gud som Du, som tilgir misgjerning og går forbi overtredelsen til resten av Hans arv? Han holder ikke fast på sin vrede for evig, for Han har behag i barmhjertighet. Han skal igjen ha barmhjertighet med oss, Han skal tråkke våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise trofasthet mot Jakob og barmhjertighet mot Abraham, slik Du sverget for våre fedre i eldgamle dager. Byrden om Ninive. Boken med synet til elkosjitten Nahum. Gud er nidkjær, og Herren tar hevn. Herren tar hevn og er full av harme. Herren skal ta hevn over sine motstandere, og Han holder fast på vrede mot sine fiender. Herren er sen til vrede. Men Han er stor i kraft, Han skal sannelig ikke unnlate å straffe. Herren har sin vei i virvelvinden og stormen, og skyene er støvet av Hans føtter. Han truer havet og gjør det tørt, og Han tørker opp alle elvene. Basan og Karmel visner, og Libanons blomst tørker inn. Fjellene skaker foran Ham, haugene smelter, og jorden løfter seg for Hans ansikt, ja verden og alle som bor i den. Hvem kan bli stående for Hans vrede? Hvem kan reise seg mot Hans brennende vrede? Hans harme blir utøst som ild, og klippene styrter sammen for Ham. Herren er god, en festning på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham. Med en overstrømmende flom skal Han gjøre ende på Ninives sted, og mørke skal forfølge Hans fiender. Hva er det dere pønsker ut mot Herren? Han skal gjøre ende på det. Trengselen skal ikke oppstå for andre gang. For mens de er tvunnet sammen som torner, og er drukne som drankere, skal de fortæres som knusktørr halm. Fra deg framsto en som planlegger ondt mot Herren, en som gir råd til ondskap. Så sier Herren: «Selv om de er både sterke og mange, skal de likevel bli hogd ned og bli borte. Selv om Jeg har plaget Juda, skal Jeg ikke plage deg mer. For nå skal Jeg bryte av hans åk fra deg og rive av dine bånd.» Herren har gitt en befaling om deg: «Det skal ikke lenger bli født noen som bærer ditt navn videre. Jeg skal utrydde både det utskårne bildet og det støpte bildet fra dine guders hus. Jeg skal grave din grav, for du er funnet for lett.» Se, på fjellene er føttene til ham som forkynner evangeliet, han som forkynner fred. Juda, hold dine høytider, oppfyll dine løfter. For den onde skal ikke mer trenge inn i deg, for han er fullstendig utryddet. Han som vil spre utover, drar ut imot deg. Sett ut vakt i festningen! Hold utkikk langs veien! Styrk flankene! Sett ut hele styrken! For Herren gjenoppretter Jakobs stolthet slik som Israels stolthet, for de som legger øde, har plyndret dem og ødelagt deres vinranker. Skjoldene til hans mektige er røde, stridsmennene er kledd i skarlagen. Vognene kommer med flammende fakler på hans forberedelses dag, og spydene svinges. Vognene raser fram i gatene, de kjører om hverandre på torgene. De ser ut som fakler, de farer av sted som lyn. Han husker sine stormenn. De snubler der de går. De skynder seg til hennes mur, og skjoldtaket settes opp. Elvenes porter er åpnet, og slottet ramler. Det er befalt: Ninive blir blottet, hun blir ført bort. Hennes tjenestepiker kurrer som duer, og de slår seg for sitt bryst. Selv om Ninive fra sine første dager var som en vanndam, flykter de nå bort. «Stans! Stans!» roper de. Men ingen snur seg tilbake. Ta bytte av sølv! Ta bytte av gull! Det er ingen ende på skattene og på rikdommen av alle slags kostbarheter. Tom, folketom og øde! Hjertet mister motet, og knærne skjelver. Det er mye smerte i alle hofter, og alles ansikt blekner. Hvor er løvenes hule og stedet der de unge løvene eter? Hvor gikk løven, løvinnen og løveungen, uten at noen kunne skremme dem? Løven rev i filler, nok til sine unger, drepte for sin løvinne, fylte sitt hi med bytte og sine huler med det den hadde revet i filler. «Se, Jeg kommer imot deg», sier Herren Hærskarenes Gud. «Jeg skal brenne Ninives vogner i røyk, og sverdet skal fortære dine unge løver. Jeg skal utrydde ditt bytte fra jorden, og røsten av dine budbærere skal ikke høres lenger.» Ve den blodige byen! Den er full av løgn og røvet bytte. Den slutter aldri å ta bytte. Der høres lyden av svøpen og av larmende hjul, av galopperende hest og skranglende vogn. Hestfolkene jager fram med blinkende sverd og lynende spyd. Det er mange slagne, en haug av lik og ingen ende på døde kropper. De snubler over de døde. Dette skjer på grunn av alt horelivet til den forførende prostituerte, hun som hersket over og solgte folkeslag ved sitt horeliv og stammer ved sin trolldom. «Se, Jeg kommer imot deg», sier Hærskarenes Herre. «Jeg løfter din kjole opp over ditt ansikt. Jeg skal la folkeslagene se din nakenhet og kongerikene din skam. Jeg skal kaste avskyelig urenhet på deg, la deg bli foraktet og stille deg til skue. Det skal skje at hver den som ser deg, skal flykte fra deg og si: ‘Ninive er lagt øde! Hvem vil klage over henne?’ Hvor skal Jeg lete etter trøstere til deg?» Er du bedre enn No-Amon, som lå ved Elven, som hadde vannene rundt seg, havet som festningsvoll, og havet som mur? Kusj og Egypt var hennes styrke, og den var grenseløs. Put og Libya var blant hennes hjelpere. Likevel ble hun ført bort, hun måtte dra i fangenskap. Hennes småbarn ble knust ved hvert gatehjørne. De kastet lodd om hennes fornemme menn, og alle hennes stormenn ble bundet med lenker. Også du skal bli drukken. Du skal gå i dekning. Også du skal søke tilflukt fra fienden. Alle dine festningsverker er som fikentrær med den første frukten. Hvis de blir ristet, faller de i munnen på den som spiser. Sannelig, ditt folk midt iblant deg er som kvinner. Portene til ditt land står vidåpne for dine fiender. Ild fortærer dine bommer. Dra opp vann til du beleires. Forsterk dine festningsverker! Gå ut i leiren og trå mørtelen! Grip teglsteinsformen! Der skal ilden fortære deg, og sverdet skal utrydde deg, spise deg opp som en gresshoppelarve. Gjør deg til mange som gresshoppelarven! Gjør deg til mange som gresshoppene! Du har gjort dine handelsmenn flere enn stjernene på himmelen. Gresshoppelarven kaster puppen av og flyr av sted. Dine stormenn er lik svermende gresshopper, og dine herskere som gresshoppesvermer, som slår seg ned i gjerdene på en kjølig dag. Når solen står opp, flykter de. Ingen vet hvor de er. Dine hyrder slumrer, Assurs konge. Dine fornemme menn har lagt seg ned. Ditt folk er spredt på fjellene, og det er ingen som samler dem. Det er ingen legedom for din skade, ditt sår er ulegelig. Alle som hører om deg, skal klappe i hendene. For hvem er vel den som ikke er blitt rammet av din stadige ondskap? Byrden som profeten Habakkuk fikk se. Herre, hvor lenge skal jeg rope uten at Du hører? Jeg må rope til Deg: «Vold!» Men Du frelser ikke. Hvorfor lar du meg se urett og elendighet? For ødeleggelse og vold finner sted like ved meg. Strid og trette oppstår. Derfor er loven maktesløs, og den rette dom kommer aldri fram. For den ugudelige omringer den rettferdige, og retten blir forvrengt. «Se dere om blant folkeslagene, se dere godt om, undre dere, ja undre dere! For Jeg gjør et verk i deres dager som dere ikke vil tro, selv om det blir fortalt. For se, Jeg reiser opp kaldeerne, et brutalt og overmodig folkeslag som farer vidt omkring på jorden for å ta bosteder i eie som ikke er kongens. Han er grusom og fryktinngytende. Sin rett og verdighet henter han fra seg selv. Hans hester er raskere enn leoparder og farligere enn ulver om kvelden! Hans hestfolk jager av sted, de kommer fra det fjerne. De flyr som ørnen, den som farer av sted etter føde. Alle hos ham søker etter vold. Deres skarer farer framover lik østavinden. Han samler fanger som sand, spotter konger, og gjør fyrster til latter. Han ler av hvert festningsverk, for han dynger opp jordhauger og inntar det. Så farer han av sted som vinden, han synder og blir skyldig. Hans egen styrke er hans gud.» Er ikke Du fra eldgammel tid, Herre min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre, Du har utpekt ham til dom. Klippe, Du har innsatt ham til å refse. Du har rene øyne, og Du kan ikke se på ondskap, Du kan ikke holde ut å se elendighet. Hvorfor ser Du da på dem som farer med svik, og hvorfor er Du stille når de ugudelige oppsluker den som er mer rettferdig enn ham? Du har gjort menneskene som fisken i havet, som krypet uten noen hersker over seg. Med en krok tar han opp alle som hører ham til. Han sleper hele folket bort i sitt garn og samler dem i sin not. Derfor fryder han seg og er glad. Derfor ofrer han til sitt garn og brenner røkelse til sin not. For ved disse har han fått en fet andel, og hans mat er utsøkt. Skal han derfor få fortsette å tømme sitt garn og drepe folkeslag uten skånsel? Jeg vil stå på min vaktpost og stille meg på festningsmuren. Jeg vil holde utkikk og se hva Han vil tale til meg, og hva jeg skal svare når jeg irettesettes. Da svarte Herren meg og sa: «Skriv synet ned, ja, riss det tydelig inn på tavler, så den som leser det, kan løpe av sted. For synet gjelder en fastsatt tid som ennå skal komme. Det haster mot enden, og det lyver ikke. Selv om det drøyer, så vent på det! For det skal sannelig komme, det skal ikke utebli! Se, der er den oppblåste, hans sjel i ham er ikke oppriktig. Men den rettferdige ved sin tro skal han leve. Sannelig, vinen sviker den stolte mann så han ikke får ro. Han er grådig som dødsriket, han er lik døden selv, som aldri blir tilfreds. Han samler alle folkeslag og hoper opp alle folkene hos seg selv. Skal ikke alle disse lage ordspråk om ham, fortelle en spottende gåte om ham og si: ‘Ve ham som hoper opp det han ikke eier. Hvor lenge skal han lesse på seg pantegods?’ Skal ikke dine långivere plutselig reise seg? Skal de ikke våkne, de som får deg til å skjelve? Og du blir hans bytte. Fordi du har plyndret mange folkeslag, skal alle som er igjen av dem, plyndre deg. Det skjer fordi du har utøst blod av mennesker og utøvd vold mot landet og staden og alle dem som bor i henne. Ve ham som jager etter urett vinning for sitt hus, så han kan bygge sitt rede høyt for å bli utfridd fra ondskapens hånd. Dine råd bringer skam til ditt hus, du gjør ende på mange folk og synder mot din egen sjel. For steinen skal rope ut fra muren, og bjelken fra tømmeret skal svare den. Ve ham som bygger en by med blodsutgytelse, som grunnlegger en by ved urett! Se, er det ikke fra Hærskarenes Herre det kommer når folkene bare strever for det som brennes opp av ilden, så folkene tretter seg ut forgjeves? For jorden skal fylles med kunnskapen om Herrens herlighet, slik vannene dekker havdypet. Ve ham som gir sin neste å drikke, ja tømmer din vinsekk, så det blir drukkenskap, så du kan se deres nakenhet! Du mettes med skam i stedet for med ære. Bare drikk du også! Vis deg fram med forhuden! Begeret i Herrens høyre hånd skal vendes mot deg, og vanære skal dekke din ære. For volden som er gjort i Libanon, skal komme over deg, sammen med villdyrenes ødeleggelser, det som forferdet dem. Det skjer fordi du har utøst blod av mennesker og utøvd vold mot landet og alle som bor i henne. Hvilken nytte har gudebildet når formgiveren har skåret det ut? Hvilken nytte har det støpte bildet som bare lærer fra seg løgn. Hvilken nytte har det om formgiveren stolte på sitt verk, de stumme avgudene han lagde? Ve ham som sier til trestykket: ‘Våkn opp!’ eller til en målløs stein: ‘Stå opp!’ Skulle steinen lære ham? Se, den er belagt med gull og sølv, men det finnes ikke ånd i den. Men Herren er i sitt hellige tempel. Hele jorden skal være stille for Hans ansikt.» En bønn av profeten Habakkuk. Al Sjigjonot. Herre, jeg har hørt Ditt budskap, og jeg frykter! Herre, gi nytt liv til Ditt verk i de kommende år! Gjør det kjent i de kommende år. Husk barmhjertigheten mens Du er vred! Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paranfjellet.. Hans herlighet dekket himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler ut fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft. Foran Hans åsyn går pesten, og feber følger i Hans fotspor. Han står der og måler jorden. Han ser og får folkeslagene til å skjelve. De evige fjellene blir spredt, haugene fra eldgammel tid synker sammen. Hans veier er evige. Jeg ser at det er elendighet i Kusjans telt. De skjelver under teltdukene i landet Midjan. Herre, er Du harm på elvene, er Din vrede rettet mot elvene, er det havet Din harme gjelder, siden Du rir fram på Dine hester, på Dine frelsesvogner? Din bue er blottet og bar. Pilene kommer slik Du har talt og sverget.. Du kløver jorden med elver. Fjellene ser Deg og skjelver. Vannstrømmen farer forbi. Dypet hever sin røst og løfter sine hender mot det høye. Solen og månen ble stående stille på sin plass. Ved lyset fra Dine piler farer de fram, ved skinnet fra Ditt lynende spyd. Du skrider fram gjennom landet i harme. Du tramper folkeslag ned i vrede. Du går fram til frelse for Ditt folk, til frelse ved Din Salvede. Du knuser overhodet i den ugudeliges hus ved å legge grunnvollen bar helt ned til klippen.. Med hans egne piler gjennomborer Du overhodet for hans krigere. De kommer som en virvelvind for å spre meg. Deres glede er å fortære den elendige i hemmelighet. Du farer gjennom havet med Dine hester, gjennom de store vann som hoper seg opp. Da jeg hørte dette, ble jeg rystet i mitt indre. Mine lepper skalv ved røsten. Det kom skjørhet i mine bein. Jeg skjelver der jeg står. Må jeg bare rolig vente på trengselens dag som skal komme mot folket. Han skal sende sine tropper inn i det! Selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke blir frukt på vintreet, selv om frukten svikter på oliventreet og markene ikke gir føde, selv om småfeet er utryddet fra kveen og det ikke er noe storfe på båsene, vil jeg likevel fryde meg i Herren, jeg vil glede meg i min frelses Gud. Herren Gud er min styrke. Han gir meg føtter som dådyrene, og Han lar meg fare fram på mine høyder. Til sanglederen. Med mine strengeinstrumenter. Dette er Herrens Ord som kom til Sefanja, sønn av Kusji, sønn av Gedalja, sønn av Amarja, sønn av Hiskia, i de dager da Josjias, Amons sønn, var konge av Juda. «Jeg skal fullstendig rydde bort alt fra jordens overflate », sier Herren. «Jeg skal rydde bort mennesker og dyr. Jeg skal rydde bort fuglene under himmelen, fisken i havet og alle anstøtsteiner sammen med de ugudelige. Jeg skal utrydde menneskene fra jordoverflaten », sier Herren. «Jeg skal rekke ut Min hånd mot Juda og mot alle dem som bor i Jerusalem. Den resten som er igjen av Ba’al, skal Jeg utrydde fra dette sted. Jeg skal utslette avgudsprestene og prestenes navn. Jeg utrydder dem som tilber himmelens hærskare på hustakene, dem som tilber og sverger ved Herren, men som også sverger ved Milkom. Jeg utrydder dem som har vendt seg bort så de ikke følger Herren, og verken har søkt Herren eller spurt etter Ham.» Vær stille for Herren Guds ansikt, for Herrens dag er nær. For Herren har gjort i stand et slaktoffer, Han har innviet sine gjester. «På Herrens slaktofferdag skal det skje: Jeg skal straffe fyrstene og kongens barn og alle dem som er kledd i utenlandske klær. På den dagen skal Jeg straffe alle dem som hopper over dørterskelen, dem som fyller sin Herres hus med vold og svik. På den dagen skal det skje», sier Herren, «at det lyder et klagerop fra Fiskeporten, klage fra Den andre bydelen, og et kraftig brak fra haugene. Klag, dere som bor i Morteren, for hele handelsfolket blir ødelagt. Alle som handler med penger, blir utryddet. På den tiden skal det skje: Jeg skal gjennomsøke Jerusalem med lamper og straffe de selvtilfredse menn, de som sier i sitt hjerte: ‘Herren gjør verken godt eller ondt.’ Derfor skal deres rikdom bli til bytte og husene deres legges øde. De skal bygge hus, men ikke bo i dem. De skal plante vingårder, men ikke drikke vin fra dem.» Herrens dag er nær, den store, er nær og framskyndes raskt. Hør lyden av Herrens dag! Der roper den mektige bittert. Den dagen er en vredens dag, en dag med trengsel og nød, en dag med ruin og ødeleggelse, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke, en dag med basun og krigsrop mot de befestede byer og de høye tårn. Jeg skal føre trengsel over menneskene, og de skal gå som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal bli utøst som støv og deres kjøtt som avfall. Verken deres sølv eller deres gull kan utfri dem på Herrens vredes dag. Men hele jorden skal bli fortært av Hans nidkjærhets ild. For Han skal la en brå ende komme over alle dem som bor på jorden. Samle dere, ja kom, du skamløse folkeslag, før rådslutningen blir fullbyrdet – den dagen kommer farende som agner – før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere! Søk Herren, alle dere ydmyke på jorden, dere som følger Hans bud. Søk rettferdighet, og ydmykhet. Kanskje dere kan bli skjult på Herrens vredesdag. For Gaza skal bli forlatt og Asjkalon lagt øde. Ved høylys dag skal folket i Asjdod fordrives, og Ekron skal rykkes opp. Ve dere kretere som bor ved kysten! Herrens Ord er imot dere, Kanaan, filisternes land: «Jeg skal utrydde deg, så det ikke skal bo noen der.» Kysten skal bli til beitemarker med huler for gjeterne og innhegninger for småfeet. Kysten skal være for resten av Judas hus. Der skal de røkte flokkene. I Asjkalons hus skal de legge seg til hvile om kvelden. For Herren deres Gud skal se til dem og føre deres bortførte fanger tilbake. «Jeg har hørt spotten fra Moab og hånsord fra Ammons barn, hvordan de har spottet Mitt folk og hvordan de skrøt ved deres grense. Derfor, så sant Jeg lever», sier Hærskarenes Herre, Israels Gud, «skal det sannelig gå Moab som med Sodoma, og med Ammons barn som med Gomorra. De skal dekkes med ugress og saltdammer og bli en ødemark for evig. Resten av Mitt folk skal plyndre dem, og de som blir igjen av Mitt folk, skal få dem som arv.» Dette skal de få som gjengjeld for sin stolthet, fordi de hånte og skrøt mot Hærskarenes Herres folk. Herren skal vise seg fryktinngytende for dem, for Han skal gjøre alle gudene på jorden til intet. De skal tilbe Ham, hver enkelt fra sitt sted, ja, fra alle folkeslagenes fjerne kyster. «Dere kusjitter også, dere skal drepes av Mitt sverd.» Han skal rekke ut sin hånd mot Nord, utrydde Assur og gjøre Ninive til et øde sted, like tørt som ørkenen. Flokkene av buskap skal legge seg til hvile midt i henne, alle dyrene i landet. Både pelikan og pinnsvin skal holde til på hennes søylehoder. En syngende røst høres gjennom vinduet. Ødeleggelse ligger over dørterskelen, for sederverket er revet av. Dette er den jublende byen, som bodde trygt og som sa i sitt hjerte: «Her er jeg, og det er ingen ved siden av meg.» Se, hvor hun er blitt lagt øde, til et sted hvor ville dyr legger seg til hvile. Hver den som går forbi, skal fnyse hånlig av henne og vifte med hånden. Ve henne som er så opprørsk og uren, undertrykkelsens by! Hun har ikke hørt på Røsten, hun tok ikke imot rettledning. Hun har ikke stolt på Herren, hun har ikke holdt seg nær til sin Gud. Hennes ledere er som brølende løver. Hennes dommere er lik ulver om kvelden. De lar ikke et bein bli igjen til morgenen. Hennes profeter er tøylesløse, menn som går troløst fram. Hennes prester har vanhelliget helligdommen, de har øvd vold mot loven. Herren er Den rettferdige i hennes midte, Han gjør ikke urett. Hver morgen fører Han sin rette dom fram i lyset. Den skal aldri svikte, men den urettferdige kjenner ingen skam. «Jeg har utryddet folkeslag, deres festninger er lagt i ruiner. Jeg har gjort deres gater folketomme, så ingen går i dem. Deres byer er lagt øde. Det er ingen der, ingen bor der. Jeg sa: ‘Om du bare vil frykte Meg, om du vil ta imot rettledning’, så hennes bosted ikke må utryddes, slik Jeg hadde fastsatt for henne. Men de sto tidlig opp og var fordervet i alle sine gjerninger. Derfor, vent på Meg», sier Herren, «til den dag Jeg reiser Meg for å ta bytte. Min dom er å samle folkeslag, å kalle sammen kongeriker, for å utøse Min harme over dem, all Min brennende vrede. For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild. For da skal Jeg gjøre folkenes lepper nye, så de blir rene, så alle påkaller Herrens navn og tjener Ham som én mann. Fra områdene bortenfor Kusjs elver skal Mine tilbedere, Mine atspredte, komme med offergave til Meg. På den dagen skal du ikke mer bli til skamme over noen av dine gjerninger, de som var overtredelser mot Meg. For da skal Jeg ta bort fra deg dem som jubler over din stolthet, og du skal ikke lenger være hovmodig på Mitt hellige berg. Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre noen urett, og de skal ikke tale løgn. Det skal ikke finnes noen svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og legge seg til hvile, og ingen skal skremme dem. Bryt ut i jubel, Sions datter! Rop av fryd, Israel! Vær glad og fryd deg av et helt hjerte, Jerusalems datter! Herren har tatt bort dine straffedommer, Han har drevet ut din fiende. Israels Konge, Herren, er i din midte. Du skal ikke se noen ulykke igjen. På den dagen skal det sies til Jerusalem: «Frykt ikke! Sion, la ikke dine hender synke i avmakt! Herren din Gud er hos deg, Han er Den Mektige som frelser. Han fryder seg over deg med glede. I sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel. Jeg skal samle dem som sørger over de fastsatte høytidene, de som er fra deg. For dem er vanæren over henne en byrde. Se, på den tiden skal Jeg ramme alle dem som undertrykte deg. Jeg skal frelse henne som var halt, og samle henne som var bortdrevet. Jeg skal la dem få godt navn og rykte over hele jorden, der de ble gjort til skamme. På den tiden skal Jeg føre dere tilbake, på den tiden samler Jeg dere. For Jeg skal gi dere godt navn og rykte blant alle folkene på jorden når Jeg fører deres bortførte fanger tilbake foran øynene på dere», sier Herren. I det andre regjeringsåret til kong Dareios, i den sjette måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord ved profeten Haggai til Serubabel, Sjealtiels sønn, Judas stattholder, og til Josva, Jehosadaks sønn, øverstepresten. Det lød slik: «Så sier Hærskarenes Herre: Dette folket sier: ‘Tiden er ennå ikke kommet, tiden da Herrens hus skal bygges.’» Da kom Herrens Ord ved profeten Haggai, og det lød slik: «Er det tid for dere å bo i deres bordkledde hus, mens dette huset ligger i ruiner?» Derfor sier Hærskarenes Herre: «Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Dere har sådd mye, men høster lite. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men blir ikke utørste! Dere kler dere, men ingen blir varm. Den som får lønn som leiekar, legger lønnen i en pung med huller i.» Så sier Hærskarenes Herre: «Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Gå opp i fjellet, hent ned tømmer og bygg tempelet, så Jeg kan ha behag i det og herliggjøre Meg», sier Herren. «Dere ventet så mye, men se, det ble så lite. Da dere tok det i hus, blåste Jeg det bort. Hvorfor?» sier Hærskarenes Herre. «Fordi Mitt hus ligger i ruiner, mens hver eneste en av dere har det travelt med sitt eget hus. Derfor holder himmelen over dere doggen tilbake, og jorden holder tilbake sin grøde. For Jeg kalte på tørke over landet, fjellene, kornet, mosten, oljen og over markens grøde, over mennesker og husdyr og over alt deres henders arbeid.» Serubabel, Sjealtiels sønn, og øverstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket hørte da på Herren sin Guds røst, og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Folket fryktet Herren. Haggai, Herrens sendebud, talte da Herrens budskap til folket og sa: «‘Jeg er med dere’, sier Herren.» Serubabel, Sjealtiels sønn, stattholderen i Juda, og øverstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket ble alle oppmuntret i ånden av Herren. De kom og arbeidet på huset til Hærskarenes Herre, sin Gud. Det var på den tjuefjerde dagen i den sjette måneden, i det andre regjeringsåret til kong Dareios. I den sjuende måneden, på den tjueførste dagen i måneden, kom Herrens Ord ved profeten Haggai, og det lød slik: «Tal nå til Serubabel, Sjealtiels sønn, Judas stattholder, og til øverstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og til resten som er igjen av folket, og si: ‘Hvem blant dere som er igjen, så dette huset i sin første herlighet? Hva synes dere om det nå? Er ikke dette som ingenting i deres øyne sammenlignet med det forrige? Vær nå bare sterk, Serubabel’, sier Herren, ‘og vær sterk, Josva, Jehosadaks sønn, øverstepresten. Vær sterke og arbeid, alt folket i landet’, sier Herren. ‘For Jeg er med dere’, sier Hærskarenes Herre, ‘etter paktsordet Jeg sluttet med dere da dere dro ut fra Egypt. Min Ånd skal bli værende iblant dere. Frykt ikke!’ For så sier Hærskarenes Herre: ‘Enda en gang, om en kort stund, skal Jeg ryste himmel og jord, havet og det tørre land. Jeg skal ryste alle folkeslagene, og de skal komme til alle folkeslagenes lengsel, og Jeg skal fylle dette huset med herlighet’, sier Hærskarenes Herre. ‘Sølvet er Mitt, og gullet er Mitt’, sier Hærskarenes Herre. ‘Herligheten til dette siste tempelet skal bli større enn det første’, sier Hærskarenes Herre. ‘På dette stedet skal Jeg gi fred’, sier Hærskarenes Herre». På den tjuefjerde dagen i den niende måneden, i det andre regjeringsåret til Dareios, kom Herrens Ord ved profeten Haggai, og det lød slik: «Så sier Hærskarenes Herre: Spør nå prestene om loven og si: ‘Dersom noen bærer hellig kjøtt i kappefolden, og kappefolden rører ved brød eller kokt stuing, vin eller olje, eller hvilken som helst annen mat, vil dette da bli hellig?’» Da svarte prestene og sa: «Nei». Haggai sa: «Hvis en som er blitt uren ved lik, rører ved noe av alt dette, vil det da bli urent?» Så svarte prestene og sa: «Det blir urent.» Da svarte Haggai og sa: «‘Slik er dette folket, og slik er dette folkeslaget for Mitt ansikt’, sier Herren. ‘Slik er det med hver gjerning dere gjør med deres hender. Det de ofrer der, er urent. Legg dere på hjertet fra i dag og framover: Legg merke til hvordan det var før det ble lagt stein på stein i Herrens tempel, siden de dager da en kom til en haug hvor det skulle være 20 efa, men det bare var ti. Når en kom til vinkaret for å hente 50 bat fra pressen, var det bare 20. Jeg slo dere med tørke og meldugg og hagl i hver gjerning dere gjorde med deres hender. Likevel vendte dere ikke om til Meg’, sier Herren. ‘Legg dere dette på hjertet fra i dag og framover, fra den tjuefjerde dagen i den niende måneden, fra den dagen da grunnvollen til Herrens tempel ble lagt, legg dere dette på hjertet: Er det fremdeles såkorn på låven? Hittil har verken vintreet, fikentreet, granatepletreet eller oliventreet båret frukt. Men fra denne dagen skal Jeg velsigne deg.’» For andre gang kom Herrens Ord til Haggai, på den tjuefjerde dagen i måneden, og det lød slik: «Tal til Serubabel, stattholderen i Juda, og si: ‘Jeg skal ryste himmelen og jorden. Jeg skal styrte kongerikenes troner. Jeg skal gjøre slutt på makten til folkeslagenes kongeriker. Jeg skal velte vognene og dem som kjører i dem. Hestene og deres ryttere skal falle, hver mann ved sverdet til sin bror. På den dagen’, sier Hærskarenes Herre, ‘skal Jeg ta deg, Serubabel, Sjealtiels sønn, Min tjener’, sier Herren. ‘Jeg skal gjøre deg lik en signetring. For Jeg har utvalgt deg’», sier Hærskarenes Herre. I den åttende måneden i det andre regjeringsåret til Dareios kom Herrens Ord til profeten Sakarja, sønn av Berekja, sønn av Iddo, og det lød slik: «Herren har vært meget vred på deres fedre. Si derfor til dem: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Vend om til Meg’, sier Hærskarenes Herre, ‘så skal Jeg vende om til dere’, sier Hærskarenes Herre. ‘Vær ikke lik deres fedre, dem de tidligere profetene forkynte for og sa: «Så sier Hærskarenes Herre: Vend nå om fra deres onde ferd og onde gjerninger!» Men de verken hørte på eller brydde seg om Meg’, sier Herren. ‘Deres fedre, hvor er de? Og profetene, lever de evig? Sannelig, Mine ord og Mine lover, dem Jeg bød Mine tjenere, profetene, rammet de ikke deres fedre? Så vendte de om og sa: «Slik Hærskarenes Herre planla å gjøre med oss, etter vår ferd og etter våre gjerninger, slik har Han gjort med oss.»’» På den tjuefjerde dagen i den ellevte måneden, som er måneden shvat, i det andre regjeringsåret til Dareios, kom Herrens Ord til profeten Sakarja, sønn av Berekja, sønn av Iddo. Det lød slik: Om natten så jeg en mann kom ridende på en rød hest. Den ble stående blant myrtetrærne i dalsøkket. Bak ham var det hester: Røde, rødbrune og hvite. Da sa jeg: «Min herre, hva er dette?» Engelen som talte med meg, sa da til meg: «Jeg skal vise deg hva dette er.» Mannen som sto blant myrtetrærne, svarte og sa: «Dette er dem Herren har sendt ut til å fare omkring på jorden.» Så svarte de Herrens Engel, som sto blant myrtetrærne: «Vi har fart omkring på jorden, og se, hele jorden hviler i stillhet.» Da tok Herrens Engel til orde og sa: «Hærskarenes Herre, hvor lang tid skal det gå før Du viser barmhjertighet mot Jerusalem og byene i Juda, dem Du har vært vred på disse 70 årene?» Herren svarte engelen som talte med meg, med gode og trøstende ord. Engelen som talte med meg, sa da til meg: «Rop ut og si: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Med stor nidkjærhet er Jeg nidkjær for Jerusalem og Sion. Med stor vrede er Jeg vred på de folkeslagene som lever i trygghet. For Jeg var bare litt vred, men deres hjelp ga mer ondt. Derfor, så sier Herren: Jeg vender Meg om til Jerusalem med barmhjertighet. Mitt hus skal bygges i henne ’, sier Hærskarenes Herre. ‘Målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem.’ Rop ut på ny og si: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Mine byer skal igjen flyte over av det gode. Herren skal igjen trøste Sion og igjen utvelge Jerusalem.’» Da løftet jeg blikket, og se, der var det fire horn. Jeg sa til engelen som talte med meg: «Hva er dette?» Han svarte meg: «Dette er de hornene som har spredt Juda, Israel og Jerusalem.» Så viste Herren meg fire smeder. Jeg sa: «Hva er det disse kommer for å gjøre?» Da sa han: «Dette er de hornene som spredte Juda, så det ikke lenger var noen mann som kunne løfte sitt hode. Men smedene kommer nå for å skremme dem, for å slå av hornene til de folkeslagene som løftet horn mot landet Juda for å spre det.» Så løftet jeg blikket, og se, der var det en mann med en målesnor i hånden. Da sa jeg: «Hvor går du?» Han sa til meg: «Jeg skal måle opp Jerusalem, for å se hva som er bredden og lengden på den.» Og se, engelen som talte med meg, gikk fram. En annen engel kom bort for å møte ham, og han sa til ham: «Løp av sted og si til den unge mannen: Jerusalem skal ligge som åpent land, på grunn av den store mengden mennesker og buskap som skal være i den. For Jeg, sier Herren, skal være en mur av ild hele veien rundt, og Jeg skal selv være herligheten midt i den.» «Å, å! Flykt bort fra landet i Nord», sier Herren. «For Jeg har spredt dere for himmelens fire vinder», sier Herren. «Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babels datter. For så sier Hærskarenes Herre: «Etter herlighet har Han sendt meg, til de folkeslagene som plyndret dere. For den som rører ved dere, rører ved Hans øyenstein. For se, Jeg skal svinge Min hånd mot dem, og de skal bli til bytte for sine slaver. Da skal dere kjenne at Hærskarenes Herre har sendt Meg. Juble og gled deg», du Sions datter! For se, Jeg kommer, og Jeg skal bo midt iblant deg, sier Herren. «Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen, og de skal bli Mitt folk. Jeg skal bo midt iblant deg. Da skal du kjenne at Hærskarenes Herre har sendt Meg til deg. Herren skal ta Juda i eie som sin arvedel i Det hellige land, og Han skal igjen utvelge Jerusalem. Vær stille, alt kjød, for Herrens ansikt, for Han har reist seg og kommer ut fra sin hellige bolig.» Så viste han meg øverstepresten Josva. Han sto foran ansiktet til Herrens Engel, og Satan sto ved hans høyre hånd for å anklage ham. Herren sa til Satan: «Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, Han som har utvalgt Jerusalem. Er ikke denne mannen en rykende brann som er revet ut fra ilden?» Josva var kledd i skitne klær, og han sto foran Engelens ansikt. Engelen tok ordet og sa til dem som sto foran Hans ansikt: «Ta av ham de skitne klærne!» Til Josva sa Han: «Se, Jeg har tatt din misgjerning bort fra deg. Jeg skal kle deg i høytidsskrud.» Jeg sa: «La dem sette en ren turban på hans hode!» Så satte de en ren turban på hans hode, og de tok på ham klærne mens Herrens Engel sto der. Så vitnet Herrens Engel for Josva og sa: «Dette sier Hærskarenes Herre: ‘Hvis du vandrer på Mine veier og holder Min befaling, da skal du også dømme Mitt hus og ha tilsyn med Mine forgårder. Jeg skal gi deg steder med adgang blant disse som står her. Hør, Josva, du øversteprest, du og dine brødre som sitter foran deg, for de mennene er et varselstegn. For se, Jeg fører fram Min Tjener, Spiren. Den steinen som Jeg har lagt framfor Josvas ansikt: På denne ene steinen er det sju øyne. Se, Jeg skal risse inn innskriften på den’, sier Hærskarenes Herre, ‘og Jeg skal ta bort dette landets misgjerning på én dag. På den dagen’, sier Hærskarenes Herre, ‘skal enhver av dere innby sin neste under vintreet og fikentreet.’» Engelen som talte med meg, kom tilbake og vekte meg, som når en mann blir vekt opp fra sin søvn. Han sa til meg: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser, det er en lysestake av gull helt igjennom. På toppen er det en skål. Det er sju lamper med sju rør til de sju lampene på toppen. To oliventrær står ved siden av den, ett på høyre side av skålen og ett på venstre side.» Så tok jeg ordet og sa til engelen som talte med meg: «Hva er dette, min herre?» Da svarte engelen som talte med meg: «Vet du ikke hva dette er?» Jeg sa: «Nei, min herre.» Han sa til meg: «Dette er Herrens Ord til Serubabel: ‘Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd’, sier Hærskarenes Herre. ‘Hvem er du, du store fjell? Bli til en slette foran Serubabel! Han skal føre fram toppsteinen til høye rop og si: «Nåde, nåde være med den!»’» Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Serubabel har lagt grunnvollen for dette huset med sine hender. Med sine hender skal han også fullføre det. Da skal du kjenne at Hærskarenes Herre har sendt Meg til dere. For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse? For disse sju gleder seg over å se blyloddet i Serubabels hånd. De er Herrens øyne, som farer over hele jorden.» Da svarte jeg og sa til ham: «Hva er disse to oliventrærne, til høyre og venstre for lysestaken?» Igjen tok jeg ordet og sa til ham: «Hva er disse to olivengrenene ved siden av de to gullrørene som drypper av den gylne oljen?» Da svarte han meg og sa: «Vet du ikke hva dette er?» Jeg sa: «Nei, min herre.» Da sa han: «Dette er de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre.» Da snudde jeg meg og løftet blikket, og se, der var det en flygende bokrull. Han sa til meg: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en flygende bokrull. Den er 20 alen lang og ti alen bred.» Da sa han til meg: «Dette er den forbannelsen som går ut over hele jorden: Hver den som stjeler, skal bli fordrevet, etter det som står på den ene siden. Hver den som sverger falskt, skal bli fordrevet, etter det som står på den andre siden av den. ‘Jeg skal sende den ut’, sier Hærskarenes Herre. ‘Den skal gå inn i huset til tyven og inn i huset til den som sverger falskt ved Mitt navn. Den skal slå seg til midt i hans hus og fortære det med tømmer og stein.’» Engelen som talte med meg, kom fram og sa til meg: «Løft nå blikket og se hva det er som går fram der.» Da sa jeg: «Hva er det?» Han sa: «Det er en efa som kommer fram.» Han sa også: «Dette er hva en kan se over hele jorden.» Se, et blylokk ble løftet opp, og det var en kvinne som satt i efaen. Så sa han: «Dette er selve ugudeligheten.» Han trykte henne ned i efaen og kastet et dekke av bly over åpningen. Da løftet jeg blikket, og se, det var to kvinner som kom fram. Vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger lik vingene på en stork. De løftet efaen opp mellom jorden og himmelen. Da sa jeg til engelen som talte med meg: «Hvor drar de med efaen?» Han svarte: «De drar for å bygge et hus til henne i landet Sinear. Når det er ferdig, skal hun settes der på sin sokkel.» Da snudde jeg meg og løftet blikket, og se, fire vogner kom fram mellom to fjell. Fjellene var av bronse. Foran den første vognen var det røde hester, foran den andre vognen svarte hester, foran den tredje vognen hvite hester og foran den fjerde vognen skimlete hester, og de var sterke. Da tok jeg ordet og sa til engelen som talte med meg: «Hva er dette, min herre?» Engelen svarte meg: «Dette er fire ånder fra himmelen. De drar ut fra stedet der de står foran all jordens Herre. Den med de svarte hestene drar ut til landet i Nord, de hvite drar etter dem, og de spraglete drar ut mot landet i Sør.» Da dro de sterke ut, ivrige etter å dra, så de kunne fare omkring på jorden! Han sa: «Dra ut og far omkring på jorden.» Så for de omkring på jorden. Han kalte på meg, talte til meg og sa: «Se, de som drar ut mot landet i Nord, lar Min Ånd få ro i landet i Nord.» Da kom Herrens Ord til meg, og det lød slik: «Ta bare imot gavene fra de bortførte, fra Heldai, Tobia og Jedaja! Dra samme dag og gå inn i huset til Josjia, Sefanjas sønn! De har kommet dit fra Babel. Ta bare imot sølvet og gullet og lag kroner! Du skal sette dem på hodet til Josva, Jehosadaks sønn, øverstepresten. Tal så til ham og si: Så sier Hærskarenes Herre: ‘Se Mannen, Spiren er Hans navn! Fra stedet under seg skal Han skyte opp, og Han skal bygge Herrens tempel. Ja, det er Han som skal bygge Herrens tempel. Han skal bære herligheten og sitte og herske på sin trone. Han skal være prest på sin trone, og mellom dem begge skal det være et råd til fred.’ Kronene skal være til et minne i Herrens tempel om Helem, Tobia, Jedaja og Hen, Sefanjas sønn. Selv langveis fra skal de komme og bygge Herrens tempel. Da skal dere kjenne at Hærskarenes Herre har sendt Meg til dere. Dette skal skje hvis dere virkelig hører Herren deres Guds røst.» I det fjerde regjeringsåret til kong Dareios skjedde det at Herrens Ord kom til Sakarja, på den fjerde dagen i den niende måneden, kislev. Folket i Betel sendte Sareser sammen med Regem-Melek og hans menn for å be om nåde for Herrens ansikt, for å spørre prestene som hørte til i Hærskarenes Herres hus, og profetene. De sa: «Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år?» Da kom Hærskarenes Herres ord til meg, og det lød slik: «Si til alt folket i landet og til prestene: Når dere har fastet og sørget i den femte og sjuende måneden i løpet av disse 70 årene, var det for Meg dere fastet, ja, for Meg? Når dere spiser og når dere drikker, er det ikke da dere selv som spiser og drikker? Burde dere ikke adlydt de ordene som Herren ropte ut ved de tidligere profetene, da Jerusalem og byene rundt henne var bebodd og lå der i trygghet, og Negev og Lavlandet var bebodd?» Da kom Herrens Ord til Sakarja, og det lød slik: «Så sier Hærskarenes Herre: ‘Fell rette dommer, vis barmhjertighet og medynk, hver og en mot sin bror. Undertrykk ikke enken og den farløse, den fremmede og den fattige. Ingen av dere må planlegge ondt mot sin bror i sitt hjerte.’ Men de nektet å lytte. De satte bare fram en trassig skulder og gjorde ørene tunghørte, så de ikke kunne høre. Ja, de gjorde sitt hjerte hardt som flint, og de ville ikke høre på loven og de ordene som Hærskarenes Herre sendte ved sin Ånd ved de tidligere profetene. Derfor kom det stor vrede fra Hærskarenes Herre. Det skjedde: ‘På samme måte som Han ropte ut, og de ikke ville høre, slik ropte de ut, og Jeg ville ikke høre’, sier Hærskarenes Herre. Med en storm spredte Jeg dem blant alle folkeslagene som de ikke hadde kjent. Slik ble landet liggende øde etter dem, så ingen dro gjennom eller vendte tilbake. For de gjorde det vakre landet øde.» Igjen kom Hærskarenes Herres Ord, og det lød slik: Så sier Hærskarenes Herre: «Jeg er nidkjær for Sion med stor nidkjærhet. Med stor harme er Jeg nidkjær for henne.» Så sier Herren: «Jeg skal vende tilbake til Sion og bo midt i Jerusalem. Jerusalem skal kalles Sannhetens by, Hærskarenes Herres berg, Det hellige berget.» Så sier Hærskarenes Herre: «Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver og en med sin stav i hånden fordi de får mange levedager. Torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter som leker på torgene.» Så sier Hærskarenes Herre: «Hvis de som er igjen av dette folket i disse dager, synes dette er for underfullt, vil da også Jeg synes det er for underfullt?» sier Hærskarenes Herre. Så sier Hærskarenes Herre: «Se, Jeg skal frelse Mitt folk fra landet i Øst og fra landet i Vest. Jeg skal føre dem tilbake, og de skal bo midt i Jerusalem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, i sannhet og rettferdighet.» Så sier Hærskarenes Herre: «La deres hender være sterke, dere som i disse dager har hørt disse ord fra profetenes munn, de som talte den dagen grunnvollen ble lagt til Hærskarenes Herres hus, så tempelet kunne bygges. For før disse dagene var det ingen lønn for mennesker og ingen lønn for dyr. Om en gikk ut eller kom inn, var det ingen fred for fienden. For Jeg satte hvert menneske opp mot sin neste. Men nå skal Jeg ikke gå fram mot resten av dette folket slik som i tidligere dager», sier Hærskarenes Herre. «For såkornet skal få fred, vintreet skal gi sin frukt, jorden skal gi sin grøde, og himmelen skal gi sin dogg. Jeg skal gi alt dette som arv til dette folket. Det skal skje: Slik dere var en forbannelse blant folkeslagene, Judas hus og Israels hus, slik skal Jeg frelse dere, og dere skal være en velsignelse. Frykt ikke, la deres hender være sterke!» For så sier Hærskarenes Herre: «Slik Jeg planla å føre en ond ulykke over dere da deres fedre gjorde Meg rasende», sier Hærskarenes Herre, «og Jeg ikke angret det, på samme måten har Jeg igjen i disse dager planlagt å gjøre godt mot Jerusalem og Judas hus. Frykt ikke! Dette er hva dere skal gjøre: Hver og en skal tale sannhet med sin neste. I deres porter skal dere felle sanne dommer som skaper fred. Ingen av dere må tenke ut ondt mot sin neste i sitt hjerte. Elsk ikke falsk ed! For det er alt dette Jeg hater», sier Herren. Så kom Hærskarenes Herres Ord til meg, og det lød slik: Så sier Hærskarenes Herre: «Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden!» Så sier Hærskarenes Herre: «Folk skal ennå komme, de som bor i mange byer. De som bor i den ene byen, skal gå til den andre og si: ‘La oss gå for å be om nåde for Herrens ansikt, ja, for å søke Hærskarenes Herre. Også jeg selv vil gå.’ Ja, mange folk og sterke folkeslag skal komme for å søke Hærskarenes Herre i Jerusalem, og for å be om nåde for Herrens ansikt.» Så sier Hærskarenes Herre: «I de dager skal ti menn fra alle folkeslagenes tungemål gripe tak i kappefliken til en jødisk mann og si: ‘La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.’ Profetordet, Herrens Ord, mot landet Hadrak. Også i Damaskus skal den ha sitt hvilested. For menneskene og alle Israels stammer har vendt sitt øye mot Herren. Ordet rammer også Hamat, som grenser til Damaskus, og Tyros og Sidon, fordi de er så veldig selvkloke. For Tyros bygde seg en festning og dynget opp sølv som støv og gull som søle på gatene. Se, Herren skal fordrive henne. Han skal ødelegge hennes kraft på havet, hun skal fortæres av ilden. Asjkalon skal se det og frykte. Gaza skal vri seg i stor smerte, også Ekron, for hennes håp ble til skamme. Kongen skal utryddes fra Gaza, og Asjkalon skal ikke være bebodd. Et blandingsfolk skal slå seg ned i Asjdod, og Jeg skal ødelegge filisternes stolthet. Jeg skal ta blodet bort fra hans munn og avskyelighetene ut fra hans tenner. Men resten som blir igjen, skal tilhøre vår Gud og være som en fyrste i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt. Jeg skal dra til felts for å verne Mitt hus mot hæren, mot den som drar forbi, og mot den som vender tilbake. Aldri mer skal noen undertrykker komme over dem, for nå vokter Jeg dem med Mine egne øyne. Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole. Jeg skal utrydde vognen fra Efraim og hesten fra Jerusalem. Krigsbuen skal utryddes. Han skal tale fred til folkeslagene. Hans herredømme skal nå fra hav til hav, fra Elven til jordens ender. Også du, på grunn av ditt paktsblod, skal Jeg sette dine fanger fri fra avgrunnen der det ikke finnes vann. Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp. Også i dag forkynner Jeg at Jeg skal gi deg dobbelt igjen. For Jeg spenner Juda som en bue, og Jeg legger Efraim på den, Jeg egger dine sønner, Sion, opp mot dine sønner, Grekenland, og Jeg gjør deg lik den mektiges sverd. Da skal Herren vise seg over dem, og Hans pil skal skyte fram som lynet. Herren Gud skal blåse i basunen og dra ut med storm fra sør. Hærskarenes Herre skal verne dem. De skal fortære og trampe ned slyngesteiner. De skal drikke og larme som om det var vin. De skal fylles som en offerskål, som hjørnene på alteret. Herren deres Gud skal frelse dem på den dagen, som flokken av Hans folk. For de skal være som juvelene i en krone, de skal stråle over Hans land. Å, hvor stor er Hans godhet, og hvor stor er Hans skjønnhet! Kornet får de unge mennene til å trives, og mosten får jomfruene til å trives. Be Herren om regn i senregnets tid. Herren lager tordenskyer. Han skal gi dem byger av regn, så enhver får vekster på marken. For avgudene har bare talt bedrag. Spåmennene har bare sett løgn, og de har fortalt falske drømmer. De trøster bare med tomhet. Derfor drar de av sted som sauer. De er fornedret fordi de ikke har noen hyrde. «Min vrede er opptent mot hyrdene, og Jeg skal straffe bukkene. For Hærskarenes Herre skal se til sin flokk, Judas hus. Han skal gjøre dem lik sin herlige stridshest. Fra Judas hus kommer hjørnesteinen, fra ham kommer teltpluggen, fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår hver eneste hersker. De skal bli som mektige menn. Under slaget tramper dere ned fienden som søle i gatene. De skal stride fordi Herren er med dem, og de som rir på hester, skal bli gjort til skamme. Jeg skal styrke Judas hus, og Jeg skal frelse Josefs hus. Jeg skal føre dem tilbake, fordi Jeg har barmhjertighet med dem. De skal være som om Jeg aldri hadde støtt dem bort. For Jeg er Herren deres Gud, og Jeg skal svare dem. Efraim skal være som en mektig mann, og deres hjerte skal glede seg som av vin. Ja, deres barn skal se det og glede seg. Deres hjerte skal fryde seg i Herren. Jeg skal lokke på dem og samle dem, for Jeg forløser dem. De skal bli mange, slik de før var mange. Jeg sprer dem blant folkene, men i landene langt borte skal de huske på Meg. De skal leve sammen med sine barn, og de skal vende tilbake. Jeg skal føre dem tilbake fra landet Egypt og samle dem fra Assur. Jeg skal føre dem inn i landet Gilead og inn i Libanon, og der blir det ikke nok plass til dem. Han skal fare gjennom trengselens hav og slå ned havets bølger. Alle dypene i Elven skal tørke opp. Da skal Assurs stolthet styrtes ned, og Egypts herskerstav skal bli borte. Da skal Jeg styrke dem i Herren, og i Hans navn skal de vandre», sier Herren. Åpne dine dører, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer. Klag, du sypress, for sederen er falt, for de herlige trærne er ødelagt. Klag, dere Basans eiker, for den tette skogen er falt. Det høres en lyd av hyrder som klager. For deres herlighet er ødelagt. Det høres en lyd av brølende løver. For Jordans stolthet er ødelagt. Så sier Herren min Gud: «Røkt slaktesauene. De som kjøper dem, slakter dem uten å erkjenne skyld. De som selger dem, sier: ‘Lovet være Herren, for jeg er rik.’ Deres hyrder sparer dem ikke. For Jeg skal ikke lenger spare dem som bor i landet», sier Herren. «Men se, Jeg skal overgi menneskene i hendene på sin neste og i hendene på deres konge. De skal herje landet, men Jeg skal ikke utfri dem fra deres hånd.» Så røktet jeg slaktesauene, særlig de mest elendige i flokken. Jeg tok meg to staver. Den ene kalte jeg Godvilje, og den andre Bånd. Jeg røktet saueflokken. På én måned utslettet jeg de tre hyrdene. Min sjel hadde ikke tålmodighet med dem, og deres sjel fikk også avsky for meg. Da sa jeg: «Jeg vil ikke lenger røkte dere. Det som er døende, får bare dø, og det som holder på å forgå, får bare forgå. De som er igjen, får bare spise kjøttet av hverandre.» Jeg tok min stav Nåde og brøt den i to, så jeg kunne bryte pakten som jeg hadde sluttet med alle folkene. Slik ble den brutt på den dagen. På den måten skjønte de mest elendige i flokken, de som holdt øye med meg, at det var Herrens Ord. Da sa jeg til dem: «Hvis dere synes godt om det, så gi meg lønn. Men hvis ikke, så la det være.» Så veide de opp 30 sølvstykker som min lønn. Herren sa til meg: «Kast dem bort til pottemakeren, sølvstykkene som er den herlige verdien de verdsetter Meg til.» Da tok jeg de 30 sølvstykkene og kastet dem inn i Herrens hus til pottemakeren. Den andre staven min, Bånd, brøt jeg i to, så jeg kunne bryte brorskapet mellom Juda og Israel. Herren sa til meg: «Neste gang skal du utstyre deg som en dåraktig hyrde. For se, Jeg skal reise opp en hyrde i landet som ikke skal bry seg om dem som holder på å forgå, og som ikke ser til den unge. Han skal ikke lege det sønderbrutte og ikke fø det som ennå står. Men han skal spise kjøttet av det fete og rive klovene av dem. Ve denne dårlige hyrden som forlater flokken! Et sverd skal svinges mot hans arm og mot hans høyre øye. Hans arm skal visne helt bort, og hans høyre øye skal bli helt blindet.» Byrden av Herrens Ord mot Israel. Så sier Herren som strakk ut himmelen, som la jordens grunnvoll og formet menneskets ånd i hans indre: «Se, Jeg skal gjøre Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også over Juda skal det komme når Jerusalem blir beleiret. På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en tung stein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot henne. På den dagen», sier Herren, «skal Jeg slå hver hest med forvirring og rytteren med galskap. Mine øyne skal våke over Judas hus og slå hver eneste av folkenes hester med blindhet. Judas ledere skal si i sitt hjerte: ‘De som bor i Jerusalem, er min styrke, ved Hærskarenes Herre, deres Gud.’ På den dagen skal Jeg gjøre Judas ledere lik et ildkar i vedstabelen og lik en brennende fakkel mellom kornbåndene. De skal fortære alle folkene omkring på høyre og venstre side, men Jerusalem skal igjen bli bebodd på hennes eget sted, Jerusalem. Herren skal frelse Judas telt først, for at ikke herligheten til Davids hus og herligheten til dem som bor i Jerusalem, skal bli større enn herligheten til Juda. På den dagen skal Herren verne dem som bor i Jerusalem. Den som snubler blant dem på den dagen, skal være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens Engel framfor dem. På den dagen skal det skje: Jeg søker å ødelegge alle folkeslagene som kommer imot Jerusalem. Over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, skal Jeg utøse nådens og bønnens Ånd. Da skal de se på Meg som de har gjennomboret. Ja, de skal sørge over Ham slik en sørger over den enbårne, og de skal klage bittert over Ham slik en klager bittert over den førstefødte. På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon på Megiddosletten. Landet skal sørge, hver slekt for seg: slekten av Davids hus for seg og deres koner for seg, slekten av Natans hus for seg og deres koner for seg, slekten av Levis hus for seg og deres koner for seg, Sjimis slekt for seg og deres koner for seg, alle slektene som er igjen, hver slekt for seg og deres koner for seg. På den dagen skal en kilde bli åpnet for Davids hus og for dem som bor i Jerusalem, en kilde mot synd og mot urenhet. På den dagen», sier Hærskarenes Herre, «skal det skje: Jeg skal utrydde avgudenes navn fra landet, så de ikke blir husket lenger. Jeg skal også få disse profetene og den urene ånden bort fra landet. Det skal skje: Om noen fortsatt profeterer, skal hans far og mor som fødte ham, si til ham: ‘Du skal ikke leve, for du har talt løgn i Herrens navn.’ Hans far og mor som fødte ham, skal gjennombore ham når han profeterer. På den dagen skal det skje: Hver enkelt av profetene skal skamme seg over sitt syn når han profeter. De skal ikke gå med en lodden kappe for å forføre. Men han skal si: ‘Jeg er ingen profet, jeg er en jorddyrker. For en mann kjøpte meg til slave fra min ungdom av.’ Om noen sier til ham: ‘Hva er disse sårene mellom armene dine?’, da skal han svare: ‘Jeg ble slått i huset til mine elskere.’ Våkn opp, sverd, mot Min Hyrde, mot Mannen, Min Nærmeste», sier Hærskarenes Herre. «Slå Hyrden, og sauene skal bli spredt. Men Jeg skal vende Min hånd tilbake over de små. Det skal skje i hele landet », sier Herren, «at to tredjedeler skal utryddes og forgå, men en tredjedel skal bli igjen i det. Jeg skal føre den ene tredjedelen gjennom ilden, og Jeg skal lutre dem slik sølv blir lutret, og prøve dem slik gull blir prøvd. De skal påkalle Mitt navn, og Jeg skal svare dem. Jeg skal si: ‘Dette er Mitt folk.’ Hver av dem skal si: ‘Herren er min Gud.’ Se, Herrens dag kommer, og byttet som tilhørte deg, skal fordeles midt iblant deg. For Jeg skal samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret og kvinnene voldtatt. Halvparten av byen skal bli bortført, men resten av folket skal ikke bli utryddet fra byen. Da skal Herren gå ut og stride mot disse folkeslagene, slik Han strider på stridens dag. På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal. Halvparten av berget skal flytte seg mot nord og halvparten mot sør. Da skal dere flykte gjennom dalen mellom Mine berg, for dalen mellom bergene skal nå helt til Asal. Ja, dere skal flykte som dere flyktet fra jordskjelvet i Judakongen Ussias dager. Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg. På den dagen skal det skje: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Det skal være en eneste dag, som er kjent av Herren – det skal verken være dag eller natt – men ved kveldstid skal bli lys. På den dagen skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, halvparten av det mot Østhavet og halvparten av det mot Vesthavet. Både om sommeren og vinteren skal det skje. Herren skal være Konge over hele jorden. På den dagen skal det være slik: «Herren er Én», og Hans navn ett. Hele landet skal bli gjort om til en slette fra Geba til Rimmon sør for Jerusalem. Jerusalem skal bli opphøyet og være bebodd fra Benjamins port til Den første porten og Hjørneporten, og fra Hananeltårnet til kongens vinpresser. Folket skal bo i Jerusalem, og aldri mer skal noen lyses i bann, men Jerusalem skal være bebodd i trygghet. Dette er den plagen Herren skal slå alle folkene med som stred mot Jerusalem: Deres kjøtt skal råtne mens de står på sine føtter. Deres øyne skal råtne i sine huler. Og deres tunge skal råtne i munnen på dem. På den dagen skal det skje: Det skal komme over dem en stor forvirring fra Herren. Hver av dem skal gripe hånden til sin neste og løfte hånden mot sin neste. Juda skal også stride i Jerusalem. Rikdommen til alle folkeslagene omkring skal samles sammen: gull, sølv og klær i store mengder. Slik skal plagen også komme over hesten og muldyret, over kamelen og eselet og over all buskapen som er i disse leirene. Slik skal denne plagen være. Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn. Hvis ikke slektene i Egypt vil dra opp og komme inn, skal de heller ikke få regn. De skal slås med den samme plagen Herren lar ramme de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Dette blir straffen for Egypt og straffen for alle de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. På den dagen skal «HELLIGET HERREN» stå på hestenes bjeller. Karene i Herrens hus skal være som offerskålene foran alteret. Ja, hvert kar i Jerusalem og Juda skal være helliget til Hærskarenes Herre. Alle som ofrer, skal komme og ta av dem og koke i dem. På den dagen skal det ikke lenger være noen som driver handel i Hærskarenes Herres hus.» Profetordet, Herrens Ord til Israel ved Malaki. «Jeg har elsket dere», sier Herren. Likevel sier dere: ‘Hvordan har Du elsket oss?’ ‘Er ikke Esau Jakobs bror?’ sier Herren. «Likevel elsket Jeg Jakob, men Esau hatet Jeg, og Jeg la hans fjell øde, og hans arveland overlot Jeg til sjakalene i ødemarken.» Selv om Edom sier: «Vi ble slått ned, men vi vil vende tilbake og gjenoppbygge de øde stedene», så sier Hærskarenes Herre: «De må bare bygge, men Jeg skal rive det ned igjen. De skal kalles ugudelighetens land, og det folket Herren er vred på til evig tid.» Deres øyne skal se det, og dere skal si: «Herren er stor, ut over Israels grense.» «‘En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre. Hvis Jeg er Faderen, hvor er Min ære? Hvis Jeg er Herren, hvor er da frykten for Meg?’ sier Hærskarenes Herre til dere prester som forakter Mitt navn. Likevel spør dere: ‘Hvordan har vi foraktet Ditt navn?’ Dere kommer fram med uren mat på Mitt alter og spør: ‘Hvordan har vi gjort Deg uren?’ Ved å si: ‘Herrens bord er bare å forakte.» Når dere kommer fram med et blindt dyr som offer, er ikke det ondt? Når dere kommer fram med det halte og syke, er ikke det ondt? Kom fram med slike gaver til deres stattholder! Vil han da ha behag i deg? Vil han da ta imot deg med velvilje?» sier Hærskarenes Herre. «Men kom nå med inderlig bønn for Guds ansikt om at Han må være oss nådig. Når dere har gjort dette med deres hender, vil Han da ta imot dere med velvilje?» sier Hærskarenes Herre. «Om det bare var noen iblant dere som ville stenge dørene, så dere ikke skal tenne ild på Mitt alter forgjeves! Jeg har ikke velbehag i dere», sier Hærskarenes Herre, «og Jeg vil ikke ta imot offergaven fra deres hånd. For fra solens oppgang og til dens nedgang skal Mitt navn være stort blant folkeslagene. På hvert sted skal det ofres røkelse for Mitt navn, en ren offergave. For Mitt navn skal være stort blant folkeslagene », sier Hærskarenes Herre. «Men dere vanhelliger det ved at dere sier: ‘Herrens bord er urent. Frukten på det og maten på det er bare å forakte.’ Dere sier: ‘Å, hvilket slit!’ Og dere fnyser av det», sier Hærskarenes Herre. «Dere kommer fram med det stjålne, det halte og det syke. Dette kommer dere fram med som offergave. Skulle Jeg være fornøyd med dette fra deres hånd?» sier Herren. «Forbannet være den som går fram med list, den som blant sitt småfe har et hanndyr som han lover å ofre, men likevel ofrer til Herren det som har en feil. For Jeg er den store Kongen», sier Hærskarenes Herre, «og Mitt navn skal fryktes blant folkeslagene.» «Og nå, prester, dette budet er til dere. Hvis dere ikke vil høre, og ikke vil legge dere dette på hjertet så dere gir Mitt navn ære», sier Hærskarenes Herre, «skal Jeg sende forbannelse over dere, og Jeg skal forbanne deres velsignelser. Ja, Jeg har forbannet dem allerede, fordi dere ikke la dere dette på hjertet. Se, Jeg truer deres etterkommere og kaster avfall i ansiktet på dere, avfallet fra deres høytidsoffer. Dere skal bli båret bort sammen med det. Da skal dere kjenne at Jeg har sendt dere dette budet for at Min pakt med Levi skal stå ved lag», sier Hærskarenes Herre. «Min pakt med ham var til liv og fred, og Jeg ga ham dette for at han skulle frykte Meg. Så fryktet han Meg og hadde ærefrykt for Mitt navn. Sannhetens lov var i hans munn, og det ble ikke funnet urett på hans lepper. Han vandret med Meg i fred og oppriktighet og fikk vendt mange bort fra misgjerning. For en prests lepper skal holde fast på kunnskap, og rettledning skal søkes fra hans munn. For han er Hærskarenes Herres budbærer. Men dere har vendt dere bort fra veien, og dere har fått mange til å falle ved loven. Dere har fordervet Levis pakt», sier Hærskarenes Herre. «Derfor har Jeg også gjort dere foraktet og fornedret for hele folket, fordi dere ikke holder dere til Mine veier, men har gjort forskjell på folk for loven. Har vi ikke alle én Far? Er det ikke Den ene Gud som har skapt oss? Hvorfor går vi da svikefullt fram mot hverandre ved å vanhellige våre fedres pakt? Juda har gått fram med svik, og styggedom er utført i Israel og i Jerusalem. For Juda har vanhelliget Herrens helligdom som Han elsker: Han har giftet seg med datteren til en fremmed gud. Herren skal utrydde ham fra Jakobs telt, den mannen som gjør dette, som er våken og kan svare, og som kommer med offergave til Hærskarenes Herre! Dette er det andre dere gjør: Dere dekker Herrens alter med tårer, med klage og gråt. Derfor vender Han seg ikke lenger til offergaven, og Han tar ikke imot den fra deres hånd med velbehag. Likevel sier dere: ‘Hvorfor?’ Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms kone, henne du har sveket, enda hun er din ektefelle og din kone ved ektepakten. Men var det ikke én som gjorde dette og likevel ble bevart i ånden? Men hva søkte denne ene? Han søkte ætten etter Guds løfte. Men dere må vokte deres ånd! Og du må ikke være utro mot din ungdoms kone! For Herren Israels Gud hater skilsmisse, for det dekker klærne med vold», sier Hærskarenes Herre. «Vokt derfor deres ånd, så dere ikke blir troløse.» Dere har trettet Herren med deres ord. Likevel spør dere: «Hvordan har vi trettet Ham?» Ved at dere sier: «Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og Han har velbehag i slike.» Eller ved å spørre: «Hvor er Gud som dømmer?» «Se, Jeg sender Min budbærer, og han skal berede veien for Mitt ansikt. Herren som dere søker, skal brått komme til sitt tempel, paktens Engel, som dere med glede lengter etter. Se, Han kommer», sier Hærskarenes Herre. «Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens lut. Han skal sitte som smelteren og som den som renser sølv. Han skal rense Levis barn og lutre dem som gull og sølv, så de kan komme fram til Herren med offergave i rettferdighet. Da skal Judas og Jerusalems offergave være til behag for Herren, som i de eldste dager, i fordums år. Jeg skal komme nær hos dere for å felle dom. Jeg skal være rask til å vitne mot trollmenn, ekteskapsbrytere, dem som sverger falskt, mot dem som holder lønnen tilbake for dagarbeideren, og som undertrykker enken og den farløse, som fordreier retten for den fremmede og ikke frykter Meg», sier Hærskarenes Herre. «For Jeg er Herren, Jeg forandrer Meg ikke. Derfor er det ikke gjort ende på dere, Jakobs barn. Men fra deres fedres dager har dere vendt dere bort fra Mine lover, og har ikke holdt dem. Vend om til Meg, så skal Jeg vende om til dere», sier Hærskarenes Herre.» Men dere spør: ‘Hvordan skal vi vende om?’ Skal et menneske rane Gud? Likevel har dere ranet fra Meg! Men dere spør: ‘Hva har vi ranet fra Deg?’ Tienden og offergaven! Dere er sannelig forbannet. For dere har ranet fra Meg, ja, det har hele dette folket gjort! Bring hele tienden inn i lagerhuset, så det kan være mat i Mitt hus. Prøv Meg nå i dette», sier Hærskarenes Herre, «om Jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse en slik velsignelse for dere at det ikke er rom nok til å ta imot den. Jeg skal true den fortærende gresshoppen for deres skyld, så den ikke ødelegger jordens grøde for dere. Vintreet på marken skal ikke mangle frukt for dere», sier Hærskarenes Herre. «Alle folkeslag skal prise dere salige, for dere skal være det herlige landet», sier Hærskarenes Herre. «Deres ord har vært skarpe mot Meg», sier Herren. «Likevel spør dere: ‘Hva har vi sagt mot Deg?’ Dere har sagt: ‘Det er nytteløst å tjene Gud. Hvilken vinning har vi hatt av å holde Hans befalinger og av å vandre som sørgende for Hærskarenes Herres ansikt? Nå vil vi prise de overmodige salige, for de som gjør ugudelighet, blir bygd opp. De setter også Gud på prøve og slipper unna!’» De som frykter Herren, talte da med hverandre, og Herren lyttet og hørte på. Det ble skrevet en minnebok for Hans åsyn, for dem som frykter Herren og som grunner på Hans navn. «De skal være Mine», sier Hærskarenes Herre, «på den dagen Jeg gjør dem til Min skatt! Jeg skal spare dem, som en mann sparer sin egen sønn som tjener ham. Da skal dere igjen kunne skjelne mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener Ham. For se, dagen kommer, brennende som en ovn. Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann», sier Hærskarenes Herre, «så det verken blir rot eller gren igjen. Men for dere som frykter Mitt navn, skal Rettferdighetens Sol gå opp med legedom i sine vinger. Dere skal gå ut og hoppe lik kalver som er gjødde på båsen. Da skal dere trampe ned de ugudelige, for de skal være støv under deres føtter på den dagen Jeg gjør dette», sier Hærskarenes Herre. «Husk på loven til Moses, Min tjener, den som Jeg ga ham på Horeb for hele Israel, med lover og dommer. Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann.» Boken med Jesu Kristi slektstavle, Davids Sønn, Abrahams Sønn: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Med Tamar ble Juda far til Peres og Serah. Peres ble far til Hesron, og Hesron ble far til Ram. Ram ble far til Amminadab, Amminadab ble far til Nahsjon, og Nahsjon ble far til Salmon. Med Rahab ble Salmon far til Boas. Med Rut ble Boas far til Obed, Obed ble far til sønnen Isai, og Isai ble far til David, kongen. Med Urias kone ble kong David far til Salomo. Salomo ble far til Rehabeam, Rehabeam ble far til Abia, og Abia ble far til Asa. Asa ble far til Josafat, Josafat ble far til Joram, og Joram ble far til Ussia. Ussia ble far til Jotam, Jotam ble far til Ahas, og Ahas ble far til Hiskia. Hiskia ble far til Manasse, Manasse ble far til Amon, og Amon ble far til Josjia. På den tiden da de ble bortført til Babel, ble Josjia far til Jojakin og hans brødre. Etter at de var blitt bortført til Babel, ble Jojakin far til Sjealtiel, og Sjealtiel ble far til Serubabel. Serubabel ble far til Abiud, Abiud ble far til Eljakim, og Eljakim ble far til Asor. Asor ble far til Sadok, Sadok ble far til Akim, og Akim ble far til Eliud. Eliud ble far til Elasar, Elasar ble far til Mattan, og Mattan ble far til Jakob. Jakob ble far til Josef, Marias mann. Av henne ble Jesus født, Han som kalles Kristus. Altså er alle slektsledd fra Abraham til David fjorten slektsledd, fra David inntil bortførelsen til Babel fjorten slektsledd og fra bortførelsen til Babel inntil Kristus fjorten slektsledd. Jesu Kristi fødsel skjedde på denne måten: Etter at Hans mor Maria var blitt forlovet med Josef, før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den Hellige Ånd. Hennes mann, Josef, som var rettferdig, ville ikke føre offentlig skam over henne. Derfor ønsket han å løse henne fra forlovelsen i stillhet. Mens han tenkte over dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å ta Maria, din ektefelle, hjem til deg, for det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var talt av Herren ved profeten, når han sier: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og de skal gi Ham navnet Immanuel», som er oversatt: «Gud med oss.» Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin kone til seg. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin førstefødte Sønn. Og han ga Ham navnet Jesus. Etter at Jesus var født i Betlehem i Judea i kong Herodes’ dager, se, da kom vise menn fra Østerland til Jerusalem. De sa: «Hvor er Den jødenes Konge som er født? For vi har sett Hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe Ham.» Da kong Herodes hørte dette, ble han forskrekket, og det ble også hele Jerusalem med ham. Og da han hadde samlet alle øversteprestene og de skriftlærde i folket, spurte han dem hvor Kristus skulle bli født. Da svarte de ham: «I Betlehem i Judea, for slik er det skrevet ved profeten: Men du, Betlehem i Juda land, du er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For ut fra deg skal det komme en Fyrste, Han skal være Hyrde for Mitt folk Israel. » Da fikk Herodes vite av de vise menn når stjernen hadde vist seg, etter at han hadde kalt dem til seg i hemmelighet. Han sendte dem til Betlehem og sa: «Gå og let grundig etter det lille Barnet! Og når dere har funnet Ham, la meg få beskjed, slik at også jeg kan komme og tilbe Ham.» Da de hadde hørt på kongen, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem til den sto over det stedet hvor det lille Barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt med jublende glede. Da de var kommet inn i huset, så de det lille Barnet sammen med sin mor, Maria, og de falt ned og tilba Ham. Da de hadde åpnet skattene sine, bar de fram gaver til Ham, gull, røkelse og myrra. Men da de fikk en guddommelig advarsel i en drøm om at de ikke skulle reise tilbake til Herodes, dro de en annen vei hjem til sitt eget land. Da de hadde reist, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: «Stå opp, ta det lille Barnet og Hans mor, flykt til Egypt og bli der til jeg gir deg beskjed. For Herodes vil lete etter det lille Barnet for å drepe Ham.» Da sto han opp, og om natten tok han det lille Barnet og Hans mor og dro til Egypt. Der var han til Herodes’ død, for at det skulle bli oppfylt som var talt av Herren ved profeten, når Han sier: «Ut fra Egypt kalte Jeg Min Sønn.» Da ble Herodes rasende, for han innså at han var blitt lurt av de vise menn. Han sendte bud og lot drepe alle guttebarn som var to år eller yngre, og som var i Betlehem og i alle distriktene omkring, alt etter den tid han hadde fått vite av vismennene. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, når han sier: «En røst ble hørt i Rama, klagesang, gråt og stor sorg. Rakel gråt over sine barn, og hun ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.» Da Herodes var død, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm i Egypt. Han sier: «Stå opp, ta det lille Barnet og Hans mor og dra til Israels land, for de som sto det lille Barnet etter livet, er døde.» Da sto han opp, tok det lille Barnet og Hans mor, og kom til Israels land. Men da han hørte at Arkelaus hersket over Judea etter sin far Herodes, ble han redd for å dra dit. Etter å ha fått en guddommelig advarsel i en drøm, tok han veien inn i Galileaområdene. Han kom dit og bosatte seg i en by som heter Nasaret, slik at det kunne bli oppfylt som var talt ved profetene: «Han skal kalles en nasareer.» I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: «Omvend dere, for Himlenes rike er kommet nær!» Dette er han det er talt om ved profeten Jesaja: «Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered Herrens vei. Gjør Hans stier rette.» Selv var Johannes kledd i kamelhårskappe med et lærbelte rundt livet. Hans mat var gresshopper og vill honning. Da dro Jerusalem, hele Judea og hele Jordanlandet ut til ham og ble døpt av ham i Jordan, mens de bekjente sine synder. Han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom til hans dåp, og da sa han til dem: «Dere giftslangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vreden? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at dere kan si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere at Gud er i stand til å oppreise barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, hugges ned og kastes på ilden. Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å bære sandalene Hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden, og Han skal rense sin treskeplass grundig og samle hveten på låven. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild.» Da dro Jesus fra Galilea til Jordan, hvor Johannes var, for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre Ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av Deg, og så kommer Du til meg?» Jesus svarte ham: «La det nå skje! For slik er det rett av oss å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes Ham komme. Da Jesus var blitt døpt, kom Han straks opp av vannet. Og se, Himmelen åpnet seg for Ham, og han så Guds Ånd komme ned som en due over Ham. Og se, fra Himmelen lød en stemme som sa: «Dette er Min Sønn, Den Elskede, i Ham har Jeg velbehag.» Da ble Jesus av Ånden ledet ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Da Han hadde fastet i 40 dager og 40 netter, ble Han til slutt sulten. Da kom fristeren til Ham og sa: «Hvis Du er Guds Sønn, da si at disse steinene skal bli til brød.» Men Han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut av Guds munn. » Da tok djevelen Ham med opp til Den hellige by, stilte Ham på tempelets tinde og sa til Ham: «Hvis Du er Guds Sønn, så kast Deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og: På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein. » Jesus svarte ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.» Igjen tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell, viste Ham alle verdens riker og deres herlighet, og sa til Ham: «Alt dette vil jeg gi Deg hvis Du vil falle ned og tilbe meg.» Da sa Jesus: «Forsvinn, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene. » Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom og tjente Ham. Da Jesus hørte at Johannes var blitt fengslet, dro Han til Galilea. Han forlot Nasaret og kom og bosatte seg i Kapernaum, som ligger ved sjøen, i Sebulon- og Naftalitraktene. Dette skjedde for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten Jesaja, når han sier: «Sebulonlandet og Naftalilandet, ved veien til havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea: Det folket som satt i mørke, har sett et stort lys, og over dem som satt i dødens land og skygge, har lyset gått opp. » Fra den tid begynte Jesus å forkynne: «Omvend dere, for Himlenes rike er kommet nær.» Da Jesus vandret langs Galileasjøen, så Han to brødre, Simon, som ble kalt Peter, og hans bror Andreas. De holdt på å kaste en fiskenot i sjøen; de var nemlig fiskere. Han sier til dem: «Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.» Da forlot de straks garnene sine og fulgte Ham. Da Han gikk videre derfra, så Han to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De var i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og da forlot de straks båten og sin far, og fulgte Ham. Jesus gikk omkring i hele Galilea, underviste i synagogene og forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og alle slags skrøpeligheter hos folket. Ryktet om Ham spredte seg ut over hele Syria. De bar til Ham alle syke mennesker som led av forskjellige sykdommer og plager, både de som var demonbesatte, månesyke og lamme. Og Han helbredet dem. Store folkeskarer fulgte Ham – fra Galilea og fra Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan. Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: «Salige er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal bli mettet. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for Himlenes rike er deres. Salige er dere når de håner og forfølger dere og for Min skyld lyver og sier all slags ondt om dere. Fryd dere og juble av glede, for stor er deres lønn i Himmelen. Slik forfulgte de også profetene som var før dere. Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen? Da duger det ikke til noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene. Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar., men i en lampeholder. Da gir den lys til alle i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene så de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i Himmelen. Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt. Den som bryter et av de minste av disse budene og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i Himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, skal kalles stor i Himlenes rike. For Jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, skal dere aldri komme inn i Himlenes rike. Dere har hørt at det er sagt til fedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, blir skyldig for dommen.’ Men Jeg sier dere at den som blir sint på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. Og den som sier til sin bror: «Tomskalle!» skal bli skyldig for rådet. Den som sier: «Din tufs!» skal bli skyldig til helvetes ild. Derfor, hvis du kommer med din gave til alteret og der kommer på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge der foran alteret. Gå og bli først forlikt med din bror, kom så tilbake og bær fram gaven din! Bli raskt enig med din motpart mens du ennå er på veien med ham, så ikke den du ligger i strid med, skal overlate deg til dommeren, og dommeren til rettstjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier Jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre. Dere har hørt at det er sagt til fedrene: ‘ Du skal ikke drive hor.’ Men Jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Hvis ditt høyre øye fører deg til fall, riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele kroppen din blir kastet i helvete. Og dersom din høyre hånd fører deg til fall, hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele kroppen din blir kastet i helvete. Videre er det sagt: ‘Den som skiller seg fra sin kone, skal gi henne et skilsmissebrev.’ Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, bryter ekteskapet. Igjen har dere hørt at det er sagt til fedrene: ‘Du skal ikke sverge falskt, men holde det du med ed har lovet Herren.’ Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved Himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges by. Du skal heller ikke sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart. Men la deres «ja» være «ja» og «nei» være «nei». For det som er mer enn dette, er av det onde. Dere har hørt at det er sagt: ‘ Øye for øye, tann for tann ’. Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Om noen slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Og den som vil saksøke deg og ta fra deg skjorten, ham skal du la få kappen din også. Den som tvinger deg til å gå én mil, med ham skal du gå to. Den som ber deg om noe, skal du gi, og den som ønsker å låne av deg, skal du ikke vende ryggen til. Dere har hørt at det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger dere. Slik skal dere være barn av deres Far i Himmelen. For Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige. Hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Hvis dere bare hilser på deres egne venner, hva mer enn andre gjør dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Derfor skal dere være fullkomne, som deres Far i Himmelen er fullkommen. Se til at dere ikke gjør deres gode gjerninger foran mennesker, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn fra deres Far i Himmelen. Når du gir en gave, skal du ikke markere det ved å blåse i basun, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å bli æret av mennesker. Sannelig sier Jeg dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal du ikke la din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst. Når du ber, skal du ikke være som hyklerne. For de elsker å be når de står i synagogene og på gatehjørnene, for å vise seg for menneskene. Sannelig sier Jeg dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, gå inn i ditt bønnerom! Og når du har lukket døren, skal du be til din Far som er i det skjulte. Din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst. Når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentagelser, slik folkeslagene gjør. For de tror de blir bønnhørt på grunn av sine mange ord. Vær derfor ikke som dem! For deres Far vet om alt dere trenger, før dere ber Ham. Derfor skal dere be slik: Vår Far, Du som er i Himmelen! La Ditt navn holdes hellig. La Ditt rike komme. La Din vilje skje på jorden som i Himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For Riket er Ditt og makten og æren i evighet. Amen. For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser. Når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, for å vise menneskene at de faster. Sannelig sier Jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv hodet og vask ansiktet ditt, så du ikke viser deg fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst. Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For der skatten deres er, vil også hjertet deres være. Øyet er kroppens lampe. Hvis altså ditt øye er klart, vil hele kroppen din være lys. Men dersom ditt øye er sykt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket! Ingen kan tjene to herrer. Enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Derfor sier Jeg: Vær ikke bekymret for livet deres, hva dere skal spise eller hva dere skal drikke, og heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene i luften, de verken sår, høster eller samler i hus. Likevel gir deres himmelske Far dem mat. Er ikke dere av større verdi enn dem? Hvem av dere kan ved å bekymre seg legge så mye som en alen til sin livslengde? Hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner. Likevel sier Jeg dere at selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av disse. Hvis nå Gud kler gresset på marken så fint, det som står i dag og blir kastet i ovnen i morgen, skal Han ikke enda mer kle dere, dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi ha på oss?’ For alt dette søker folkeslagene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg. Vær derfor ikke bekymret for morgendagen! For morgendagen skal bekymre seg for det som hører den til. Hver dag har nok med sin egen plage. Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt tilbake for dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når det er en bjelke i ditt eget øye? Hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye. Gi ikke det hellige til hundene! Kast heller ikke perlene deres til svin! For de vil bare trampe dem under føttene sine, vende seg mot dere og rive dere i stykker. Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for. Eller hvem av dere vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en slange når han ber om en fisk? Hvis altså dere som er onde, vet å gi gode gaver til deres barn, hvor mye mer skal ikke da deres Far i Himmelen, gi gode gaver til dem som ber Ham! Alt dere vil at menneskene skal gjøre for dere, skal dere derfor også gjøre for dem, for dette er loven og profetene. Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den. Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i fåreklær, men innvendig er rovlystne ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fikener fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene. Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn og drevet ut demoner og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?’ Men da skal Jeg si rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!’ Derfor; hver den som hører disse Mine Ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Hver den som hører disse Mine Ord og ikke gjør etter dem, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet øste ned, vannflommene kom, vinden blåste og slo mot dette huset. Det falt, og fallet var stort.» Da Jesus hadde endt denne talen, var folket overveldet av Hans lære. For Han lærte dem med myndighet, og ikke som de skriftlærde. Da Han kom ned fra fjellet, fulgte store folkeskarer Ham. Se, en spedalsk kom og kastet seg ned for Ham og sa: «Herre, hvis Du vil, kan Du gjøre meg ren.» Da rakte Jesus ut hånden og rørte ved ham og sa: «Jeg vil. Bli ren!» Straks ble mannen renset for spedalskheten. Jesus sa til ham: «Se til at du ikke forteller dette til noen! Men gå av sted og vis deg for presten, og bær fram den offergaven Moses har befalt, som et vitnesbyrd for dem.» Da Jesus var på vei inn i Kapernaum, kom en offiser til Ham, bønnfalt Ham og sa: «Herre, tjeneren min ligger lam hjemme, med svære plager.» Jesus sa til ham: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at Du kommer inn under mitt tak. Si bare et ord, så vil tjeneren min bli helbredet. For jeg er også en mann under myndighet og har soldater under meg. Og sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til tjeneren min: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Da Jesus hørte det, undret Han seg og sa til dem som fulgte etter: «Sannelig sier Jeg dere: Ikke engang i Israel har Jeg funnet en så stor tro! Jeg sier dere at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Himlenes rike. Men rikets sønner skal kastes ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel.» Så sa Jesus til offiseren: «Gå av sted! Det skal skje deg som du har trodd!» Og tjeneren hans ble helbredet i samme øyeblikk. Da Jesus var kommet inn i Peters hus, så Han svigermoren hans som lå syk og hadde feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen forlot henne. Da sto hun opp og tjente dem. Da kvelden kom, førte de til Ham mange demonbesatte. Han drev ut åndene med et ord og helbredet alle som var syke, slik ble det oppfylt som var talt ved profeten Jesaja, når han sier: « Han selv tok våre skrøpeligheter og bar våre sykdommer. » Da Jesus så mye folk omkring seg, befalte Han at de skulle dra over til den andre siden. En skriftlærd kom og sa til Ham: «Mester, jeg vil følge Deg overalt hvor Du går.» Jesus svarte: «Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der Han kan hvile hodet sitt.» En annen av disiplene Hans sa da til Ham: «Herre, la meg først gå bort og begrave min far.» Men Jesus svarte: «Følg Meg, og la de døde begrave sine døde.» Han gikk om bord i båten, og disiplene fulgte Ham. Se, det blåste opp til en kraftig storm på sjøen, slik at bølgene skyllet over båten. Men Han lå og sov. Da kom disiplene og vekket Ham og sa: «Herre, frels oss! Vi går under! » Han svarte: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» Da sto Han opp og truet vinden og sjøen, og det ble en mektig stillhet. Da undret mennene seg og sa: «Hva slags Mann er dette, siden til og med vinden og sjøen lyder Ham?» Da Han hadde kommet til den andre siden, til Gergesenerlandet, ble Han møtt av to demonbesatte menn. De kom ut fra gravene og var svært voldsomme, så ingen kunne gå forbi den veien. Se, de ropte og sa: «Hva har vi med Deg å gjøre Jesus, Du Guds Sønn? Er Du kommet hit for å pine oss før tiden?» Et langt stykke fra dem var det en stor flokk griser som beitet. Demonene bønnfalt Ham og sa: «Hvis Du driver oss ut, så la oss fare inn i griseflokken.» «Far av sted!», sa Jesus. Da de var kommet ut, for de inn i griseflokken. Og se, hele griseflokken sprang i stor fart nedover et bratt stup og ut i sjøen. Og de omkom i vannet. Da flyktet de som hadde passet dem. De gikk inn i byen og fortalte alt, også det som var skjedd med de demonbesatte. Og se, hele byen kom ut for å møte Jesus. Da de så Ham, ba de Ham om å dra bort fra områdene deres. Deretter gikk Han om bord i båten, satte over og kom til sin egen by. Se, da førte de til Ham en lam mann som lå på en seng. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: «Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt.» Noen av de skriftlærde sa seg imellom: «Denne Mannen spotter Gud!» Men Jesus kjente tankene deres og sa: «Hvorfor tenker dere ondt i deres hjerte? For hva er lettest å si: ‘Dine synder er deg tilgitt’, eller: ‘Stå opp og gå?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder» – så sier Han til den lamme: «Stå opp, ta sengen din og gå til ditt hus!» Og han sto opp og gikk til sitt hus. Da alt folket så dette, undret de seg og æret Gud, som hadde gitt slik makt til menneskene. Da Jesus gikk videre derfra, så Han en mann som satt i tollboden. Han het Matteus. Og Han sa til ham: «Følg Meg!» Så sto han opp og fulgte Ham. Det skjedde mens Jesus satt til bords i huset, og se, da kom mange tollere og syndere og satte seg sammen med Ham og disiplene Hans. Da fariseerne så det, sa de til disiplene Hans: «Hvorfor spiser deres Mester sammen med tollere og syndere?» Jesus hørte det og sa til dem: «De friske trenger ikke lege, bare de syke. Gå og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det Jeg har behag i og ikke offer. For Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Deretter kom Johannes’ disipler til Ham og sa: «Hvorfor faster vi og fariseerne så ofte, men disiplene Dine faster ikke?» «Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, da skal de faste. Ingen setter et stykke nytt, ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For tøylappen vil rive i stykker plagget, og riften blir bare verre. En fyller heller ikke ny vin i gamle skinnsekker, ellers vil skinnsekkene sprekke, vinen vil bli sølt bort, og skinnsekkene blir ødelagt. Men en fyller ny vin i nye skinnsekker, slik at begge deler blir bevart.» Mens Han talte alt dette til dem, se, da kom en forstander og kastet seg ned for Ham og sa: «Min datter er nettopp død, men kom og legg hånden Din på henne, og hun skal leve.» Da sto Jesus opp og fulgte ham, og det samme gjorde disiplene. Og se, en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, kom bakfra og rørte ved kanten av klærne Hans. For hun sa til seg selv: «Hvis jeg bare kan få røre ved klærne Hans, så skal jeg bli helbredet.» Jesus snudde seg, og da Han så henne, sa Han: «Vær frimodig, datter, din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme øyeblikk. Da Jesus kom til forstanderens hus og så fløytespillerne og den støyende mengden, sa Han til dem: «Gjør plass, for piken er ikke død, hun sover.» Og de bare lo av Ham. Men da folkemengden var sendt utenfor, gikk Han inn og tok henne ved hånden, og piken sto opp. Nyheten om dette spredte seg utover i hele landområdet der. Da Jesus gikk derfra, var det to blinde menn som fulgte Ham og ropte: «Davids Sønn, miskunn Deg over oss!» Da Han var kommet inn i huset, kom de blinde til Ham, og Jesus spurte dem: «Tror dere at Jeg makter å gjøre dette?» De sa til Ham: «Ja, Herre.» Så rørte Han ved øynene deres og sa: «La det skje med dere etter deres tro!» Og øynene deres ble åpnet. Men Jesus formante dem strengt: «Se til at ingen får vite om det!» Men da de hadde gått, spredte de nyheten om Ham i hele landområdet der. Da de var på vei ut, se, da førte de til Ham et menneske som var stum og demonbesatt. Etter at demonen var drevet ut, talte den stumme. Folkemengden undret seg og sa: «Slikt har aldri vært sett i Israel!» Men fariseerne sa: «Det er ved demonenes hersker Han driver demonene ut.» Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og alle slags skrøpeligheter blant folket. Men da Han så folkeskarene, ble Han grepet av dyp medlidenhet med dem, for de var utslitte, motløse og spredd omkring, som sauer uten hyrde. Da sa Han til disiplene sine: «Høsten er sannelig stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre å drive ut arbeidere til sin høst.» Etter at Han hadde kalt de tolv disiplene sine til seg, ga Han dem makt over urene ånder, til å drive dem ut og til å helbrede alle slags sykdommer og alle slags skrøpeligheter. Dette er navnene på de tolv apostlene: Først Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Lebbeus, som hadde etternavnet Taddeus, Simon, kanaaneeren, og Judas Iskariot, som forrådte Ham. Disse tolv sendte Jesus ut, befalte dem og sa: «Gå ikke ut på veien til folkeslagene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer! Gå heller til de fortapte sauene av Israels hus! Når dere går av sted, skal dere forkynne: ‘Himlenes rike er kommet nær.’ Helbred syke, rens spedalske, vekk opp døde, driv ut demoner! Som en gave har dere fått det, som en gave skal dere gi det videre. Skaff dere ikke gull, sølv eller kobber i pengebeltene deres, ta ikke veske med på reisen, ikke to kjortler, sandaler eller staver. For en arbeider er sin lønn verd. Uansett hvilken by eller landsby dere kommer inn i, så finn ut hvem i byen som er verdig til det, og bli der til dere drar ut. Når dere går inn til en husstand, så hils den! Hvis husfolket er det verd, skal deres fred komme over den. Men er de ikke verdige, skal deres fred vende tilbake til dere. Hvis noen ikke vil ta imot dere eller høre på deres ord, skal dere riste støvet av føttene deres når dere drar fra det huset eller den byen. Sannelig sier Jeg dere: Det skal bli lettere for Sodomas og Gomorras land på dommens dag, enn for den byen! Se, Jeg sender dere som sauer midt blant ulver. Vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer. Pass dere for menneskene, for de skal overgi dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Dere skal bli ført fram for landshøvdinger og konger for Min skyld, som et vitnesbyrd for dem og for folkeslagene. Men når de overgir dere, skal dere ikke være bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men Den som taler i dere, er deres Fars Ånd. Bror skal overgi bror til døden, og far sitt barn. Barn skal gjøre opprør mot foreldre og volde deres død. Dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! Sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer. En disippel står ikke over sin mester, og en tjener er heller ikke over sin herre. Det er nok for en disippel at han blir som sin mester, og en tjener som sin herre. Hvis de har kalt husets herre Beelsebub, hvor mye mer da dem som tilhører hans husfolk! Frykt derfor ikke for dem! For ingenting er skjult som ikke skal bli avslørt, og ingenting er gjemt som ikke skal bli kjent. Det Jeg forteller dere i mørket, skal dere tale i lyset! Og det som blir sagt dere i øret, skal dere forkynne på hustakene! Frykt ikke for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller Ham som er i stand til å ødelegge både sjel og kropp i helvete. Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Far. Til og med alle hårene på hodet deres er talt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. Derfor, den som bekjenner Meg for mennesker, ham skal også Jeg bekjenne for Min Far i Himmelen. Men den som fornekter Meg for mennesker, ham skal også Jeg fornekte for Min Far i Himmelen. Tro ikke at Jeg kom for å bringe fred på jorden. Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd. Jeg har kommet for å sette en mann opp mot sin far, en datter opp mot sin mor og en svigerdatter opp mot sin svigermor. Og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som elsker sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det. Den som tar imot dere, tar imot Meg, og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn. Og den som tar imot en rettferdig mann fordi han er rettferdig, skal få en rettferdig manns lønn. Den som bare gir en av disse små et glass kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig Jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.» Da Jesus var ferdig med å befale de tolv disiplene sine, dro Han derfra for å undervise og forkynne i byene deres. Mens Johannes satt i fengselet, hørte han om Kristi gjerninger. Derfor sendte han to av disiplene sine og spurte Ham: «Er Du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes alt dere hører og ser: Blinde ser og lamme går. Spedalske blir renset og døve hører. Døde blir vekket opp, og evangeliet blir forkynt for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av Meg.» Da de var gått, begynte Jesus å tale om Johannes til folkeskarene: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Eller hva dro dere ut for å se? Et menneske kledd i fine klær? Sannelig, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. Men hva dro dere ut for å se? En profet? Ja, sier Jeg dere, og mer enn en profet! Det er om ham dette er skrevet: Se, Jeg sender Min budbærer foran Deg. Han skal bane veien for Deg. Sannelig sier Jeg dere: Blant dem som er født av kvinner, er det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i Himlenes rike er større enn ham. Og fra døperen Johannes’ dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. For alle profetene og loven profeterte fram til Johannes. Og hvis dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. Den som har ører å høre med, han må høre! Men hva skal Jeg sammenligne denne slekten med? Den er lik barna som sitter på torgene og roper til vennene sine: ‘Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sørget for dere, men dere klaget ikke.’ For Johannes kom, uten å spise eller drikke, og de sier: ‘Han har en demon.’ Menneskesønnen kom og både spiste og drakk, og de sier: ‘Se, en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!’ Og visdommen er rettferdiggjort av sine barn.» Så begynte Han å refse de byene der de fleste av de kraftige gjerningene Hans hadde skjedd, fordi de ikke omvendte seg: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som ble gjort hos dere, hadde vært gjort i Tyros og Sidon, ville de ha omvendt seg i sekk og aske for lenge siden. Jeg sier dere: Det skal bli lettere for Tyros og Sidon på dommens dag enn for dere. Og du, Kapernaum, som er opphøyet til Himmelen, skal bli kastet ned til dødsriket. For dersom de mektige gjerningene som ble gjort hos deg, hadde vært gjort i Sodoma, ville den blitt stående til denne dag. Jeg sier dere at det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg.» På den tid tok Jesus til orde og sa: «Jeg takker Deg, Far, Himmelens og jordens Herre, at Du har skjult dette for vise og kloke og åpenbart det for de små. Ja, Far, for slik var det velbehagelig for Deg. Alle ting er overgitt til Meg av Min Far, og ingen kjenner Sønnen uten Far. Heller ikke kjenner noen Far uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare Ham for. Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile! Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett.» På den tiden gikk Jesus gjennom kornåkrene på sabbaten. Disiplene Hans var sultne og begynte å plukke kornaks og spise. Da fariseerne så det, sa de til Ham: «Se, disiplene Dine gjør noe som ikke er tillatt på sabbaten!» Men Han svarte dem: «Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var sammen med ham, hvordan de gikk inn i Guds hus og spiste skuebrødene, som det ikke var tillatt verken for ham eller dem som var sammen med ham å spise, men bare for prestene? Eller har dere ikke lest i loven at prestene vanhelliger sabbaten i tempelet, og likevel er uten skyld? Likevel, Jeg sier dere: her er En som er større enn tempelet. Men hvis dere hadde forstått hva dette betyr: Barmhjertighet er det Jeg har behag i og ikke offer, ville dere ikke ha fordømt de skyldfrie. For Menneskesønnen er Herre også over sabbaten.» Da Han hadde dratt derfra, gikk Han inn i synagogen deres. Se, det var et menneske som hadde en vissen hånd. De spurte Ham: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten?» De spurte for å få noe å anklage Ham for. Da svarte Han dem: «Hvem blant dere er det som eier en sau, og ikke tar tak i den og løfter den opp hvis den faller i en grøft på sabbaten? Hvor mye mer verd er da ikke et menneske enn en sau? Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.» Så sa Han til dette mennesket: «Rekk ut hånden din!» Og han rakte den ut, og den ble god igjen og like frisk som den andre. Da gikk fariseerne ut og la en plan for hvordan de kunne få tatt livet av Ham. Men siden Jesus forsto dette, trakk Han seg tilbake derfra. En stor folkeskare fulgte Ham, og Han helbredet dem alle. Likevel formante Han dem og sa at de ikke skulle gjøre Ham kjent, slik at det skulle bli oppfylt som var talt ved profeten Jesaja, som sier: « Se! Min Tjener som Jeg har utvalgt, Min Elskede som Min sjel har velbehag i! Jeg vil legge Min Ånd på Ham, og Han skal forkynne rett for folkeslagene. Han skal ikke trette eller rope, heller ikke skal noen høre Hans røst på gatene. Et knekket rør skal Han ikke bryte, og en rykende veke skal Han ikke slokke, før Han sender retten ut til seier. Og til Hans navn skal folkeslagene sette sin lit.» Da ble det ført til Ham en som var demonbesatt og som var blind og stum. Han helbredet ham, så den blinde og stumme både kunne tale og se. Hele folkemengden ble forundret og sa: «Kanskje dette er Davids Sønn?» Da fariseerne hørte det, sa de: «Det er bare ved Beelsebub, demonenes hersker, Han driver ut demonene.» Men Jesus kjente tankene deres, og sa til dem: «Hvert rike som er i strid med seg selv, blir ødelagt, og hver by eller hvert hus som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående. Hvis Satan driver ut Satan, er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående? Og hvis Jeg driver ut demoner ved Beelsebub, ved hvem er det da deres sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere. Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, da er sannelig Guds rike kommet til dere. Eller hvordan kan en gå inn i huset til den sterke og plyndre hans gods, hvis en ikke først binder den sterke? Da først kan en plyndre hans hus. Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, sprer. Derfor sier Jeg dere: Hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt, men spott mot Ånden skal de ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, blir tilgitt. Men den som taler imot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne tidsalder eller i den kommende. Enten må dere holde treet for å være godt og frukten god, eller treet for å være dårlig og frukten dårlig. For et tre kjennes på frukten. Giftslangers avkom! Hvordan kan dere som er onde, si noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske henter fram gode ting av den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting av den onde skatten. Men Jeg sier dere at hvert unyttig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på dommens dag. For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.» Da tok noen av de skriftlærde og fariseerne til orde og sa: «Mester, vi ønsker å se et tegn av Deg.» Men Han svarte dem: «En ond og utro slekt søker etter tegn. Men ikke noe tegn skal gis den, bortsett fra profeten Jonas tegn. For som Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte. Menn fra Ninive skal stå opp i dommen sammen med denne slekten og fordømme den. For de omvendte seg ved Jonas forkynnelse. Og se, her er det som er større enn Jona. Dronningen fra Sør skal stå opp i dommen sammen med denne slekten og fordømme den. For hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom. Og se, her er det som er større enn Salomo. Når en uren ånd farer ut av et menneske, drar den gjennom tørre steder på leting etter hvile, og finner det ikke. Så sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg kom fra. Og når den kommer, finner den det tomt, feid og gjort i stand. Så går den og tar med seg sju andre ånder, mer onde enn den selv, og de drar inn og blir boende der. Den siste tilstanden til dette mennesket blir verre enn den første. Slik skal det også være med denne onde slekt.» Mens Han fremdeles talte til folkeskarene, se da sto Hans mor og søsken utenfor og ønsket å få snakke med Ham. Da var det en som sa til Ham: «Din mor og Dine søsken står utenfor og vil snakke med Deg.» Men Han svarte og sa til den som fortalte dette: «Hvem er Min mor, og hvem er Mine søsken?» Og Han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: «Her er Min mor og Mine søsken! For den som gjør Min himmelske Fars vilje, er Min bror og søster og mor.» Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen. Store menneskeskarer samlet seg om Ham, så Han gikk om bord i en båt og satte seg. Og alt folket sto på stranden. Så talte Han mye til dem i lignelser og sa: «Se, en såmann gikk ut for å så. Da han sådde, falt noe såkorn ved veikanten, og fuglene kom og åt det opp. Noe falt på steingrunn, hvor det ikke fikk mye jord. Det spirte snart opp siden det ikke hadde dyp jord. Men da solen sto opp, ble det avsvidd, og siden det ikke hadde røtter, visnet det bort. Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det. Men noe annet falt i god jord og ga frukt: noe 100 ganger det som ble sådd, noe 60 og noe 30. Den som har ører å høre med, han må høre!» Disiplene kom og sa til Ham: «Hvorfor taler Du til dem i lignelser?» Han svarte dem: «Dere er det gitt å kjenne Himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler Jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, ser de likevel ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke. På dem blir Jesajas profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvt. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med hjertet og vende om, så Jeg kunne få lege dem. Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører. For sannelig sier Jeg dere: Mange profeter og rettferdige har ønsket å se det dere ser, men fikk ikke se, og har ønsket å høre det dere hører, men fikk ikke høre. Hør derfor lignelsen om såmannen: Når noen hører rikets Ord og ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som ble sådd i hjertet. Dette er den som tok imot såkorn ved veikanten. Men det som ble sådd på steingrunn, er den som hører Ordet og tar imot det med glede med én gang. Han har likevel ingen rot i seg og holder bare ut en stund. Når trengsel eller forfølgelse oppstår på grunn av Ordet, snubler han med én gang. Det som ble sådd blant tornene, er den som hører Ordet, men denne verdens bekymringer og rikdommens forførelse kveler Ordet, og han blir uten frukt. Men det som ble sådd i god jord, er den som hører Ordet og forstår det. Han bærer frukt og gir avkastning: én 100 ganger det som ble sådd, én 60, én 30.» Han la også fram en annen lignelse for dem og sa: «Himlenes rike er likt en mann som sådde godt såkorn i åkeren sin. Mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk så bort. Da kornet hadde vokst opp og ga avling, kom også ugresset til syne. Eierens tjenere kom og sa til ham: Herre, var det ikke godt såkorn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra? Han svarte dem: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du da at vi skal gå og samle det sammen? Han svarte: Nei, dere kunne også komme til å dra opp hvete når dere samler ugresset. La begge vokse sammen inntil høsten. Når tiden for å høste kommer, vil jeg si til høstarbeiderne: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter og brenn det! Men hveten skal dere samle inn i låven min.» Han la fram en annen lignelse for dem og sa: «Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er det minste av alle frø. Men når det har vokst opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at himmelens fugler kommer og bygger reir i grenene på det.» Han fortalte dem en annen lignelse: «Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.» Alt dette talte Jesus til folkemengden i lignelser. Uten lignelser talte Han ikke til dem, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten, som sier: «Jeg vil åpne Min munn i lignelser. Jeg vil tale om det som er holdt skjult fra verdens grunnvoll ble lagt.» Deretter sendte Jesus folkemengden bort og gikk inn i huset. Og disiplene kom til Ham og sa: «Forklar lignelsen om ugresset i åkeren for oss!» Han svarte og sa til dem: «Den som sår det gode såkornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden, det gode såkornet er rikets barn, men ugresset er den ondes barn. Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er tidens ende, og høstarbeiderne er englene. Og slik som når ugresset blir samlet sammen og brent på ilden, skal det være ved denne tidens ende. Menneskesønnen skal sende ut englene sine, og de skal samle sammen og ta ut av riket alt som er til anstøt og dem som driver med lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal det være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige stråle som solen i sin Fars rike. Den som har ører å høre med, hør! Himlenes rike er også likt en skatt som var gjemt i en åker, og som en mann fant og dekket til igjen. Og i glede over den går han bort og selger alt han eier, og kjøper åkeren. Himlenes rike er også likt en kjøpmann som søker etter vakre perler. Da han hadde funnet én meget kostbar perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den. Himlenes rike er også likt en not som ble kastet i havet og fanget fisk av alle slag. Da den var full, dro de den inn til stranden. De satte seg ned og samlet de gode i kar, men kastet ut de dårlige. Slik skal det bli ved denne tidsalderens ende. Englene skal komme og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildovnen. Der skal det være gråt og tenners gnissel.» Jesus sa til dem: «Har dere forstått alt dette?» «Ja, Herre », svarte de. Da sa Han til dem: «Derfor er enhver skriftlærd som er opplært for Himlenes rike, lik en husholder som tar fram fra sin skatt, nytt og gammelt.» Da Jesus hadde avsluttet disse lignelsene, dro Han derfra. Da Han var kommet til hjemstedet sitt, lærte Han dem i synagogen deres, så de ble forundret og sa: «Hvor fikk Denne Mannen slik visdom og slike kraftige gjerninger fra? Er ikke dette tømmermannens sønn? Heter ikke Hans mor Maria, og brødrene Hans Jakob, Joses, Simon og Judas? Og Hans søstre, er de ikke alle her blant oss? Hvor fikk da denne Mannen alt dette fra?» Derfor tok de anstøt av Ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt eget hjemsted og i sitt eget hus.» Han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro. På den tiden fikk fjerdingsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus, og han sa til tjenerne sine: «Dette er døperen Johannes. Han er stått opp fra de døde. Derfor virker disse kreftene i ham.» Herodes hadde grepet Johannes og satt ham i fengsel for Herodias’ skyld, hans bror Filips kone. For Johannes hadde sagt til ham: «Du har ikke lov til å ha henne.» Selv om han ønsket å drepe ham, fryktet han for folket, for de regnet ham for å være en profet. Da fødselsdagen til Herodes ble feiret, danset Herodias’ datter for dem, og hun var til behag for Herodes. Derfor lovte han med ed å gi henne det hun måtte be om. Etter press fra sin mor sa hun: «Gi meg hit døperen Johannes’ hode på et fat.» Dette gjorde kongen sørgmodig. Likevel befalte han at det skulle bli gitt henne, både på grunn av eden og på grunn av dem som satt sammen med ham. Så sendte han noen og fikk Johannes halshogd i fengselet. Hodet hans ble båret inn på et fat og gitt til piken, og hun tok det med til sin mor. Da kom disiplene hans og tok med seg kroppen hans og begravde den. Deretter gikk de og fortalte det til Jesus. Da Jesus hørte det, dro Han bort derfra med båt til et øde sted for å være alene. Men da folkemengdene hørte det, fulgte de etter Ham til fots fra byene. Da Jesus gikk ut av båten, så Han en stor folkeskare. Han fikk dyp medlidenhet med dem og helbredet deres syke. Da det ble kveld, kom disiplene til Ham og sa: «Dette er et øde sted, og det er allerede blitt sent. Send folkemengdene bort, så de kan gå inn i landsbyene og kjøpe seg mat.» Men Jesus sa til dem: «De trenger ikke dra bort. Dere skal gi dem noe å spise.» De sa til Ham: «Vi har bare fem brød og to fisker her.» Han sa: «Kom hit til Meg med dem!» Så ba Han folkeskaren sette seg i gresset. Han tok de fem brødene og de to fiskene, og mens Han så opp mot himmelen, velsignet Han dem, brøt brødene og ga dem til disiplene. Og disiplene ga dem til folkemengdene. Alle spiste og ble mette, og de samlet inn tolv fulle kurver av de stykkene som var igjen. De som hadde spist, var rundt 5000 menn, foruten kvinner og barn. Straks fikk Jesus disiplene sine til å gå i båten og dra foran Ham til den andre siden, mens Han sendte folkeskarene av sted. Og da Han hadde sendt dem av sted, gikk Han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var Han alene der. Båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet hit og dit av bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, gående på sjøen. Da disiplene så Ham komme gående på sjøen, ble de forskrekket og skrek av redsel: «Det er et spøkelse!» Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er Meg. Ikke vær redde!» Peter svarte Ham: «Herre, hvis det er Deg, så be meg komme til Deg på vannet.» Han sa: «Kom!» Da Peter var kommet ut av båten, gikk han bortover vannet for å komme til Jesus. Men da han så at vinden var så kraftig, ble han redd og begynte å synke, og ropte: «Herre, frels meg!» Straks rakte Jesus ut hånden og grep ham, og sa til ham: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?» Da de kom opp i båten, stilnet vinden. De som var i båten, kom da og tilba Ham og sa: «Sannelig, Du er Guds Sønn.» Da de hadde reist over sjøen, kom de til Gennesaretlandet. Mennene på stedet kjente Ham igjen og sendte bud til hele området. De førte til Ham alle som var syke, og ba Ham om bare å få røre ved kanten av klærne Hans. Og enhver som rørte ved dem, ble gjort helt friske. Da kom noen skriftlærde og fariseere fra Jerusalem til Jesus og sa: «Hvorfor bryter disiplene Dine de eldstes forskrifter? De vasker ikke hendene når de spiser brød.» Han svarte dem: «Hvorfor bryter så dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter? For Gud har befalt og sagt: ‘ Hedre din far og din mor. ’ og: ‘ Den som forbanner far eller mor, skal sannelig dø. Men dere sier: ‘Den som sier til sin far eller mor: Den hjelpen dere skulle ha fått av meg, er en gave til Gud’, så trenger han ikke å ære sin far eller mor. Slik har dere satt Guds bud ut av kraft ved deres egne forskrifter. Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: ‘ Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. ’» Da Han hadde kalt til seg folkemengden, sa Han til dem: «Hør og forstå: Det er ikke det som kommer inn gjennom munnen, som gjør et menneske urent. Men det som går ut av munnen, det gjør et menneske urent.» Da kom disiplene Hans og sa til Ham: «Vet Du at fariseerne tok anstøt da de hørte det Du sa?» Men Han svarte: «Hver plante som Min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten. La dem være! De er blinde veiledere for blinde. Og når en blind leder en blind, vil begge havne i grøften.» Da svarte Peter Ham: «Forklar denne lignelsen for oss!» Men Jesus sa: «Er også dere fortsatt uten forstand? Forstår dere ennå ikke at det som kommer inn gjennom munnen, går ned i magen, kommer ut og blir kastet? Men det som går ut av munnen, kommer fra hjertet, og gjør et menneske urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser. Disse ting er det som gjør mennesket urent. Men å spise med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent.» Deretter dro Jesus derfra og trakk seg tilbake til distriktene ved Tyros og Sidon. Og se, en kanaaneisk kvinne fra dette området kom og ropte til Ham: «Herre, Davids Sønn, miskunn Deg over meg! Min datter plages svært av demonbesettelse.» Men Han svarte henne ikke et ord. Og disiplene Hans kom og ba Ham: «Send henne bort, for hun roper etter oss.» Men Han svarte: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus.» Da kom hun og tilba Ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Men Han svarte: «Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det til de små hundene.» Da sa hun: «Ja, det er sant, Herre! Men de små hundene spiser likevel smulene som faller fra deres herrers bord.» Da svarte Jesus henne: «Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!» Og hennes datter var helbredet fra samme øyeblikk. Jesus dro så derfra, fortsatte langs Galileasjøen og gikk opp i fjellet og satte seg der. Da kom det store folkeskarer til Ham, og de hadde med seg lamme, blinde, stumme, vanføre og mange andre. De la dem ned ved Jesu føtter, og Han helbredet dem. Folkemengden ble forundret da de så de stumme tale, de vanføre bli helbredet, de lamme gå og de blinde se. Og de æret Israels Gud. Jesus kalte til seg disiplene sine og sa: «Jeg har dyp medlidenhet med folkemengden, for de har nå vært sammen med Meg i tre dager, og har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for at de ikke skal bli helt utmattet på veien.» Da sa disiplene Hans til Ham: «Hvor kan vi få nok brød fra her i ørkenen til å mette en så stor folkeskare?» Jesus sa til dem: «Hvor mange brød har dere?» De sa: «Sju, og noen få småfisker.» Så befalte Han folkemengden å sette seg på bakken. Han tok de sju brødene og fiskene og takket, brøt dem og ga dem til disiplene, og disiplene ga dem til folkemengden. Alle spiste og ble mette, og de stykkene som ble til overs, samlet de inn og fylte sju store kurver. De som hadde spist, var 4000 menn, foruten kvinner og barn. Og Han sendte folkemengden fra seg, gikk opp i båten og dro til området ved Magdala. Fariseerne og saddukeerne kom for å friste Ham, og de ba Ham vise dem et tegn fra Himmelen. Han svarte dem: «Når det er kveld, sier dere: ‘Det blir pent vær, for himmelen er rød.’ Og om morgenen: ‘Det blir dårlig vær i dag, for himmelen er rød og truende.’ Hyklere! Dere vet hvordan dere skal tyde himmelens utseende, men tidenes tegn kan dere ikke tyde. En ond og troløs slekt søker etter tegn, men noe tegn skal ikke bli gitt den, bortsett fra profeten Jonas tegn.» Og Han forlot dem og dro derfra. Da disiplene Hans var kommet til den andre siden, hadde de glemt å ta med brød. Jesus sa da til dem: «Pass på at dere tar dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig!» Men de snakket med hverandre og sa: «Det er fordi vi ikke har tatt med brød.» Da Jesus merket det, sa Han til dem: «Så liten tro dere har! Hvorfor snakker dere med hverandre om at det var fordi dere ikke har tatt med brød? Forstår dere ennå ikke, eller husker dere ikke de fem brødene til de 5000, og hvor mange kurver dere samlet inn, eller de sju brødene til de 4000, og hvor mange store kurver dere samlet inn? Hva kommer det av at dere ikke forstår at Jeg ikke snakket til dere om brød? Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig!» Da forsto de at Han ikke snakket til dem om å ta seg i vare for surdeig i brød, men for fariseernes og saddukeernes lære. Da Jesus kom til området ved Cæsarea Filippi, spurte Han disiplene sine: «Hvem sier menneskene at Jeg, Menneskesønnen, er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, noen Elia, og andre Jeremia eller en av profetene.» Han sa til dem: «Men hvem sier så dere at Jeg er?» Simon Peter svarte: «Du er Kristus, Den levende Guds Sønn.» Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, som er i Himmelen. Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til Himlenes rike, og alt du binder på jorden, skal være bundet i Himmelen, og alt du løser på jorden, skal være løst i Himmelen.» Deretter bød Han disiplene sine at de ikke skulle si til noen at Han var Jesus Kristus. Fra den tid begynte Jesus å forklare for disiplene sine at Han måtte dra til Jerusalem og lide mye av de eldste, øversteprestene og de skriftlærde, og at Han skulle bli slått i hjel og bli oppreist på den tredje dagen. Da tok Peter Ham til side og begynte å advare Ham og sa: «Gud bevare Deg, Herre. Dette må aldri skje Deg!» Men Han snudde seg og sa til Peter: «Gå bak Meg, Satan! Du er til anstøt for Meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, bare for det som hører menneskene til.» Da sa Jesus til disiplene sine: «Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg. For den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel? Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal Han lønne enhver etter det han har gjort. Sannelig sier Jeg dere: Noen som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» Seks dager deretter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell hvor de var alene. Han ble forvandlet for dem. Hans ansikt skinte som solen, og Hans klær ble hvite som lyset. Se, Moses og Elia viste seg for dem og talte med Ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Hvis Du vil, så la oss lage tre hytter her, én til Deg, én til Moses og én til Elia.» Mens han fremdeles snakket, se, da kom en strålende sky og skygget over dem. Plutselig lød det en røst ut av skyen, som sa: «Dette er Min Sønn, Den elskede, i Ham har Jeg velbehag. Hør Ham!» Da disiplene hørte det, falt de på sitt ansikt, helt skrekkslagne. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere opp, og vær ikke redde!» Da de løftet blikket, så de ingen andre enn Jesus alene. Mens de gikk ned fra fjellet, befalte Jesus dem og sa: «Fortell ikke noen om synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.» Disiplene Hans spurte Ham: «Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme?» Jesus svarte dem: «Sannelig, Elia kommer først, og han skal gjenopprette alle ting. Men Jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham som de ville. Slik skal også Menneskesønnen komme til å lide ved deres hender.» Da forsto disiplene at Han snakket til dem om døperen Johannes. Da de var kommet fram til folkemengden, kom en mann til Ham, knelte for Ham og sa: «Herre, miskunn Deg over min sønn, for han plages av månesyke og lider forferdelig. For han faller ofte i ilden og ofte i vannet. Derfor tok jeg ham med til disiplene Dine, men de kunne ikke gjøre ham frisk.» Da svarte Jesus: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal Jeg være hos dere? Hvor lenge skal Jeg holde ut med dere? Før ham hit til Meg!» Jesus truet den, og demonen kom ut av ham. Og barnet var friskt fra samme stund. Da kom disiplene til Jesus mens de var alene, og sa: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» Jesus svarte: «På grunn av deres vantro. Sannelig sier Jeg dere: Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra til dit!’ Og det skal flytte seg. Og ingenting skal være umulig for dere. Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste.» Mens de oppholdt seg i Galilea, sa Jesus til dem: «Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt i menneskers hender. De skal slå Ham i hjel, og på den tredje dagen skal Han oppstå.» Da ble de fulle av sorg. Da de var kommet til Kapernaum, kom de som krevde inn tempelskatten til Peter og sa: «Betaler ikke deres Mester tempelskatt?» Han sa: «Jo.» Men da han var kommet inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet: «Hva tror du, Simon? Hvem tar kongene på jorden imot toll eller skatt fra? Fra sønnene sine eller fra fremmede?» Peter svarte Ham: «Fra fremmede.» Jesus sa: «Da går altså sønnene fri. Likevel, for at vi ikke skal støte dem, gå ned til sjøen, kast ut en krok og ta den fisken som kommer opp først. Når du har åpnet munnen på den, skal du finne et pengestykke. Ta det og betal dem for Meg og for deg.» På den tiden kom disiplene til Jesus og sa: «Hvem er den største i Himlenes rike?» Da kalte Jesus til seg et lite barn, satte det midt i mellom dem og sa: «Sannelig sier Jeg dere: Hvis dere ikke omvender dere og blir som småbarn, skal dere slett ikke komme inn i Himlenes rike. Derfor, den som gjør seg selv liten som dette barnet, er den største i Himlenes rike. Den som tar imot et barn som dette i Mitt navn, tar imot Meg. Men den som fører en av disse små som tror på Meg, til fall, for ham ville det være bedre om en kvernstein ble hengt rundt halsen hans, og han ble druknet i havets dyp. Ve verden på grunn av forførelser! For forførelser må komme! Men ve det mennesket forførelsen kommer fra. Hvis din hånd eller fot fører deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lam eller vanfør inn til livet, enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild. Og hvis ditt øye fører deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå inn til livet med ett øye enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild. Se til at dere ikke forakter en av disse små! For Jeg sier dere: I Himmelen ser englene deres alltid ansiktet til Min Far som er i Himmelen. For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Hva mener dere? Hvis en mann har 100 sauer, og en av dem går seg vill, forlater han ikke da de 99 og går opp i fjellene for å lete etter den som er gått vill? Og hvis han skulle finne den, sannelig sier Jeg dere: Han gleder seg mer over den ene sauen enn over de 99 som ikke var gått vill. På samme måte er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skulle gå fortapt. Hvis din bror synder mot deg, gå da og irettesett ham som en sak bare mellom deg og ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Dersom han ikke vil høre, skal du ta med deg en eller to til, for med utsagn fra to eller tre vitner skal hvert ord stå fast. Hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Om han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg. Sannelig sier Jeg dere: Det dere binder på jorden, skal være bundet i Himmelen, og det dere løser på jorden, skal være løst i Himmelen. Igjen sier Jeg dere: Om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, skal det bli gjort for dem av Min Far i Himmelen. For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem.» Da kom Peter til Ham og sa: «Herre, hvor ofte skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham? Så mye som sju ganger?» Jesus svarte ham: «Ikke så mye som sju ganger, sier Jeg deg, men sytti ganger sju. Derfor er Himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne sine. Da han hadde begynt å gjøre opp regnskapet, ble det ført til ham en som skyldte ham 10 000 talenter. Men da han ikke hadde noe å betale med, befalte hans herre at han skulle bli solgt sammen med sin kone og barn og alt han eide, for at gjelden skulle betales. Da falt tjeneren ned for ham og sa: Herre, ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale alt sammen. Da ble tjenerens herre grepet av dyp medlidenhet. Han slapp ham fri og etterga gjelden. Men denne tjeneren gikk ut og fant en av sine medtjenere som skyldte ham 100 denarer. Han grep ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal meg det du skylder!’ Da falt medtjeneren ned for føttene hans, tryglet ham og sa: ‘Ha tålmodighet med meg, og jeg skal betale deg alt sammen’. Men han ville ikke, og han gikk og fikk kastet ham i fengsel. Der skulle han være til han kunne betale gjelden. Da medtjenerne hans så hva som skjedde, ble de fulle av sorg. Og de kom og fortalte sin herre alt som hadde hendt. Etter at hans herre hadde kalt ham til seg, sa han: ‘Du onde tjener! Jeg etterga deg hele gjelden fordi du ba meg om det. Burde ikke du også ha barmhjertighet med din medtjener, slik jeg forbarmet meg over deg?’ Og hans herre ble rasende og overlot ham til å bli mishandlet av fangevokterne, helt til han kunne betale alt det han skyldte. Slik skal også Min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av sitt hjerte tilgir sin bror hans overtredelser.» Etter at Jesus hadde endt denne talen, dro Han fra Galilea og kom til Judea-områdene bortenfor Jordan. Store folkeskarer fulgte Ham, og Han helbredet dem der. Fariseerne kom også til Ham for å prøve Ham, og de sa: «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin kone av hvilken som helst grunn?» Han svarte dem: «Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen, dem til mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være én kropp ’? Så er de ikke lenger to, men én kropp. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» Da sa de til Ham: «Hvorfor ga da Moses befaling om å gi kona et skilsmissebrev, for så å sende henne bort?» Han svarte: «På grunn av deres harde hjerter tillot Moses dere å skille dere fra deres koner, men fra begynnelsen var det ikke slik. Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt, bryter ekteskapet.» Disiplene Hans sa til Ham: «Hvis det er slik med en mann og hans kone, da er det bedre ikke å gifte seg.» Men Han sa til dem: «Ikke alle kan forstå dette Ordet, men bare de som det er blitt gitt: For det finnes evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til det av mennesker. Og det er noen som har gjort seg selv til evnukk for Himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å ta til seg dette, skal ta det til seg.» Så ble små barn ført til Ham for at Han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene irettesatte dem. Men Jesus sa: «La de små barna komme til Meg, og hindre dem ikke! For Himlenes rike hører slike til.» Og Han la hendene på dem og dro så derfra. Se, det kom en til Ham og sa: «Gode Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» Da sa Han til ham: «Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én – Gud. Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!» Han spurte Ham: «Hvilke?» Jesus sa: «Du skal ikke drepe. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd. Hedre din far og din mor, og du skal elske din neste som deg selv. » Den unge mannen sa til Ham: «Alt dette har jeg holdt fra min ungdom. Hva er det jeg fremdeles mangler?» Jesus svarte: «Hvis du vil være fullkommen, så gå og selg det du eier og gi det til de fattige, og du skal få en skatt i Himmelen. Kom så og følg Meg!» Da den unge mannen hørte disse ord, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. Da sa Jesus til disiplene sine: «Sannelig sier Jeg dere: Det er vanskelig for en rik å komme inn i Himlenes rike. Igjen sier Jeg dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å gå inn i Guds rike.» Da disiplene Hans hørte det, ble de helt forskrekket og sa: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» Da svarte Peter og sa til Ham: «Se, vi har forlatt alt og fulgt Deg. Hvordan skal det bli for oss?» Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller kone eller barn eller åkrer for Mitt navns skyld, skal få det 100 ganger igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første. For Himlenes rike er å ligne med en landeier som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin. Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem inn i vingården. Da han gikk ut omkring den tredje time, så han andre som sto arbeidsledige på torget. Og han sa til dem: Gå inn i vingården dere også, og det som er rettferdig, vil jeg gi dere. Så gikk de. På ny gikk han ut, både ved den sjette og den niende time, og gjorde det samme. Omkring den ellevte time gikk han ut og fant andre som sto ledige og sa til dem: Hvorfor har dere stått her ledige hele dagen? De svarte: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå inn i vingården dere også, og det som er rettferdig, skal dere få. Da det ble kveld, sa eieren av vingården til forvalteren sin: ‘Kall sammen arbeiderne og gi dem lønnen deres! Begynn med de siste og fortsett til de første!’ Da de som var blitt leid ved den ellevte time, kom, fikk hver av dem en denar. Men da de første kom, trodde de at de skulle få mer. Men de fikk også bare en denar hver. Da de hadde fått den, klaget de på landeieren og sa: Disse siste har bare arbeidet i én time, og du stilte dem likt med oss som har båret dagens byrde og hete. Men han svarte en av dem: Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble ikke du enig med meg om en denar? Ta det som er ditt, og gå! Jeg vil gi denne siste det samme som deg. Er det ikke tillatt å gjøre som jeg vil med mitt eget? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få er utvalgt.» Da Jesus dro opp til Jerusalem, tok Han de tolv disiplene til side på veien og sa: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til øversteprestene og til de skriftlærde. Og de skal dømme Ham til døden og overlate Ham til folkeslagene for å bli hånet, pisket og korsfestet. Den tredje dagen skal Han stå opp igjen.» Da kom mor til Sebedeus-sønnene til Ham med sønnene sine. Hun knelte ned for å be Ham om noe. Han sa til henne: «Hva vil du?» Hun svarte: «Si at disse to sønnene mine kan få sitte, den ene ved Din høyre side og den andre ved Din venstre side i Ditt rike.» Men Jesus svarte: «Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til å drikke det beger Jeg skal drikke, og til å bli døpt med den dåp Jeg døpes med?» De sa til Ham: «Ja, det er vi.» Så sa Han til dem: «Dere skal sannelig drikke Mitt beger og bli døpt med den dåp Jeg døpes med. Men å sitte ved Min høyre eller venstre side, er ikke noe Jeg kan gi. Det er for dem som Min Far har beredt det.» Da de ti hørte det, ble de svært sinte på de to brødrene. Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være deres slave – slik Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Da de gikk ut fra Jeriko, fulgte en stor folkemengde etter Ham. Se, to blinde menn satt ved veien. Da de hørte at Jesus gikk forbi, ropte de og sa: «Miskunn Deg over oss, Herre, Davids Sønn!» Da truet folkemengden dem og sa at de skulle tie stille. Men de ropte enda høyere: «Miskunn Deg over oss, Herre, Davids Sønn!» Da stanset Jesus, og Han kalte på dem og sa: «Hva vil dere at Jeg skal gjøre for dere?» De sa til Ham: «Herre, at våre øyne må bli åpnet.» Jesus fikk dyp medlidenhet med dem, og rørte ved øynene deres. Og straks fikk deres øyne synet igjen, og de fulgte Ham. Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene av sted. Han sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere, og straks skal dere finne et esel som er bundet, og en eselfole sammen med det. Løs dem og før dem til Meg! Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Og straks skal han sende dem med.» Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse som var talt ved profeten, når han sier: « Si til Sions datter: Se, din Konge kommer til deg, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, lastedyrets fole.» Så gikk disiplene av sted og gjorde som Jesus hadde befalt dem. De kom med eselet og eselfolen, la klærne sine på dem og satte Ham på dem. En meget stor folkemengde bredte klærne sine ut på veien. Andre skar grener av trærne og spredte dem utover veien. Folkeskarene som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: « Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Da Han var kommet inn i Jerusalem, ble hele byen satt i bevegelse og de spurte: «Hvem er dette?» Da svarte folkemengden: «Dette er profeten Jesus, Han fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn i Guds tempel og drev ut alle som kjøpte og solgte i tempelet, og veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer. Han sa til dem: «Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule. » Blinde og lamme kom til Ham i tempelet, og Han helbredet dem. Men da øversteprestene og de skriftlærde så de underfulle gjerningene Han gjorde, og barna som ropte i tempelet: «Hosianna, Davids Sønn!», ble de sinte. Og de sa til Ham: «Hører Du hva disse sier?» Og Jesus sa til dem: «Ja, men har dere aldri lest: Fra spedbarns og diebarns munn har Du beredt Deg lovprisning?» Deretter forlot Han dem og gikk ut av byen til Betania, og Han overnattet der. Om morgenen da Han vendte tilbake til byen, ble Han sulten. Han fikk se et fikentre ved veien, gikk bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet. Da disiplene så det, undret de seg og sa: «Hvordan kunne fikentreet visne med det samme?» Da svarte Jesus: «Sannelig sier Jeg dere: Hvis dere har tro og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre dette med fikentreet. Men også om dere sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ skal det skje. Og alt det dere ber om når dere ber, det skal dere få hvis dere tror.» Da Han nå var kommet inn i tempelet, kom øversteprestene og folkets eldste til Ham mens Han underviste. De spurte: «Med hvilken myndighet gjør Du dette? Og hvem ga Deg denne myndigheten?» Jesus svarte dem: «Jeg vil også spørre dere om noe. Hvis dere svarer Meg på det, skal Jeg si dere med hvilken myndighet Jeg gjør dette. Johannes’ dåp – hvor var den fra? Fra Himmelen eller fra mennesker?» De snakket med hverandre og sa: «Hvis vi svarer: ‘Fra Himmelen’, vil Han si til oss: ‘Hvorfor trodde dere da ikke på ham?’ Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, frykter vi for folkemengden, for alle regner Johannes som en profet.» Så svarte de Jesus: «Vi vet ikke.» Og Han sa til dem: «Da vil heller ikke Jeg si dere med hvilken myndighet Jeg gjør dette. Men hva tror dere? En mann hadde to sønner, og han kom til den første og sa: ‘Sønn, gå i dag og arbeid i vingården min!’ Han svarte og sa: ‘Jeg vil ikke!’ Men etterpå angret han og gikk. Så kom han til den andre og sa det samme. Og han svarte: ‘Jeg går, herre’, men han gikk ikke. Hvem av de to gjorde sin fars vilje?» De svarte Ham: «Den første.» Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: Tollere og prostituerte kommer inn i Guds rike før dere. For Johannes kom til dere på rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og prostituerte trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke senere og trodde ham. Hør en annen lignelse: Det var en landeier som plantet en vingård og satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygde et tårn. Han leide den ut til vingårdsarbeidere og dro til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vingårdsarbeiderne, så de kunne hente frukten hans. Men vingårdsarbeiderne tok tjenerne, én slo de, én drepte de, og en annen steinet de. Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: ‘De vil ha respekt for min sønn.’ Men da vingårdsarbeiderne så sønnen, sa de til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans!’ Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham. Når eieren av vingården kommer, hva skal han da gjøre med disse vingårdsarbeiderne?» De svarte Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» Jesus sier til dem: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukter. Og den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal Den knuse til støv.» Da øversteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om. De ville gripe Ham, men de fryktet for folkemengden, som holdt Ham for å være en profet. Igjen talte Jesus til dem i lignelser, og sa: «Himlenes rike kan sammenlignes med en konge som lagde i stand bryllup for sin sønn. Han sendte ut tjenerne sine for å kalle på dem som var invitert til bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte han ut andre tjenere og sa: ‘Si til de inviterte: Se, jeg har gjort i stand festmåltidet mitt. Oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin egen åker, en annen til sin forretning. Og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem. Da kongen hørte dette, ble han sint. Han sendte ut hærene sine, utslettet morderne og satte ild på byen deres. Så sa han til tjenerne sine: Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange dere finner til bryllupet! Da gikk tjenerne ut på hovedveiene og samlet alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester. Men da kongen kom inn for å se til gjestene, så han en mann der som ikke hadde på seg bryllupsklær. Han sa til ham: ‘Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær?’ Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: ‘Bind armene og føttene hans, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke! Der skal det være gråt og tenners gnissel.’ For mange er kalt, men få er utvalgt.» Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne få fanget Ham i Hans ord. De sendte disiplene sine til Ham, sammen med herodianerne, og sa: «Mester, vi vet at Du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du bryr Deg heller ikke om folks mening, for Du ser ikke på menneskenes ytre. Si oss derfor hva Du mener: Er det rett å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus kjente deres ondskap og sa: «Hvorfor setter dere Meg på prøve, dere hyklere? Vis Meg mynten som skatten betales med!» Så kom de til Ham med en denar. Han sa til dem: «Hvem er dette bilde av, og hvem er det innskriften tilhører?» De svarte: «Keiseren.» Og Han sier til dem: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Da de hadde hørt disse ord, undret de seg, og forlot Ham og gikk av sted. Samme dag kom noen saddukeere til Ham – det er de som sier at det ikke er noen oppstandelse – og de spurte Ham: «Mester, Moses sa at om en mann dør uten å ha barn, skal hans bror gifte seg med hans kone og slik gi sin bror en etterkommer. Nå var det sju brødre hos oss. Den første døde etter at han hadde giftet seg. Han hadde ikke barn, og etterlot derfor sin kone til sin bror. På samme måte var det også med den andre og den tredje, helt til den sjuende. Sist av alle døde også kvinnen. Hvem av de sju skal hun da være kone til i oppstandelsen? For de hadde jo alle hatt henne.» Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort, men er som Guds engler i Himmelen. Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest det som er sagt dere av Gud, når Han sier: ‘ Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. ’ Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.» Da folkemengden hørte dette, ble de målløse over Hans lære. Da fariseerne hørte at Han hadde fått saddukeerne til å tie, samlet de seg. En av dem, en lovlærd, stilte da et spørsmål for å prøve Ham, og sa: «Mester, hva er det største budet i loven?» Jesus svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Hele loven og profetene henger på disse to budene.» Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er Han Sønn av?» De svarer Ham: «Av David.» Han sier til dem: «Hvordan kan da David i Ånden kalle Ham Herre når han sier: «Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter». Hvis da David kaller Ham Herre, hvordan kan Han da være hans Sønn?» Og ingen var i stand til å svare Ham med et ord. Fra den dagen var det heller ingen som våget å spørre Ham mer. Så talte Jesus til folkeskarene og til disiplene sine: «De skriftlærde og fariseerne sitter på Moses’ stol. Derfor skal dere holde og gjøre alt det de ber dere om å holde. Men gjør ikke etter gjerningene deres, for de sier en ting, men gjør noe annet. De binder tunge byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskers skuldre. Men selv vil de ikke røre dem med en eneste finger. Alle gjerningene sine gjør de for å vise seg for mennesker. De gjør bønneremmene sine brede, og minneduskene på klesplaggene gjør de større. De elsker de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene, å få hilsener på torgene og å bli kalt «rabbi, rabbi» av menneskene. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi. For Én er deres Lærer, Kristus, og dere er alle søsken. Kall ikke noen på jorden deres far. For Én er deres Far, Han som er i Himmelen. Og la dere ikke kalle lærere. For Én er deres Lærer, Kristus. Men den som er størst blant dere, skal være deres tjener. Og den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet. Men ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! Dere stenger Himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere fortærer enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få strengere dom. Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! Dere reiser både over sjø og land for å vinne en etterfølger, og når han er vunnet, gjør dere ham til et helvetes barn, dobbelt så ille som dere selv. Ve dere, blinde veiledere, som sier: Om noen sverger ved tempelet, betyr det ingenting. Men om noen sverger ved gullet i tempelet, er han forpliktet til å holde eden. Dårer og blinde! Hva er størst, gullet eller tempelet som helliger gullet? Og om noen sverger ved alteret, betyr det ingenting. Men om noen sverger ved gaven som er på det, er han forpliktet til å holde eden. Dårer og blinde! Hva er størst, gaven eller alteret som helliger gaven? Derfor, den som sverger ved alteret, sverger både ved det og ved alt det som er på det. Den som sverger ved tempelet, sverger både ved det og ved Ham som bor i det. Og den som sverger ved Himmelen, sverger både ved Guds trone og ved Ham som sitter på den. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: rettferdigheten, barmhjertigheten og troen. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen! Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! Dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og nytelsessyke. Du blinde fariseer, rens først innsiden av begeret og fatet, slik at også utsiden kan bli ren! Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! Dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet. På samme måten gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! Dere bygger profetenes graver og pynter de rettferdiges gravstøtter og sier: Hvis vi hadde levd på våre fedres tid, hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod. Slik vitner dere mot dere selv at dere er barn av dem som drepte profetene. Fyll da deres fedres mål! Slanger! Giftslangers avkom! Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom? Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by, for at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over dere, fra den rettferdige Abels blod og til blodet av Sakarja, Barakias sønn, han dere myrdet mellom tempelet og alteret. Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt. Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere ville ikke! Se! Deres hus etterlates dere øde. For Jeg sier dere: Dere skal ikke se Meg mer før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!» Deretter gikk Jesus ut og bort fra tempelet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham tempelets bygninger. Jesus sa til dem: «Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» Da Han nå satt på Oljeberget, kom disiplene til Ham. Mens de var alene, sa de: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende?» Jesus svarte dem: «Se til at ingen forfører dere! Mange skal komme i Mitt navn og si: ‘Jeg er Kristus.’ Og de skal forføre mange. Dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje, men enden er ikke ennå. Folkeslag skal reise seg mot folkeslag, og rike mot rike. Og det skal bli hungersnød, pest og jordskjelv på forskjellige steder. Men alt dette er bare begynnelsen til veene. Da skal de utsette dere for trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag for Mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi og hate hverandre. Mange profeter skal da stå fram og forføre mange. Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos mange. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Når dere da ser ødeleggelsens avskyelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det – da må de som er i Judea, flykte opp til fjellene. Den som er på hustaket, må ikke gå ned for å hente noe ut fra huset. Den som er ute på marken, må ikke gå tilbake for å hente klærne sine. Men ve dem som er med barn eller ammer spedbarn i de dager! Be om at deres flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten. For da skal det bli så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og fram til denne tid, og som det heller aldri skal bli. Hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet. Hvis da noen sier til dere: ‘Se, her er Kristus! ’ eller: ‘Der!’ så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Hvis de da sier til dere: ‘Se, Han er i ørkenen!’ da gå ikke ut dit. Eller: ‘Se, Han er i de innerste rommene!’ så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være. For der hvor åtselet er, skal gribbene samles. Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folkestammer på jorden skal jamre. De skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Han skal sende sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre. Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær ved dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå. Den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i Himmelen, men bare Min Far. Slik det var i Noahs dager, skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og ga til ekte, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem alle bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme. Da skal to menn være ute på marken. Den ene blir tatt med, og den andre blir tilbake. To kvinner skal male på kvernen. En blir tatt med, og den andre blir tilbake. Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer. Men dette skal dere vite: Hadde husets herre visst i hvilken time tyven ville komme, ville han holde vakt og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset sitt. Derfor skal også dere være beredt, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det. Hvem er da den trofaste og kloke tjeneren som hans herre har satt til å styre over sitt husfolk for å gi dem mat i rette tid? Salig er den tjener som hans herre finner opptatt med dette når han kommer. Sannelig sier Jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier. Men hvis den onde tjener sier i sitt hjerte: «Min herre drøyer med å komme », og han så begynner å slå medtjenerne og å spise og drikke sammen med drukkenbolter, da skal denne tjeners herre komme på en dag han ikke venter ham, og i en time han ikke er forberedt. Han skal hogge ham i to og gi ham hans del sammen med hyklerne. Der skal det være gråt og tenners gnissel. Da skal Himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var kloke, og fem uforstandige. De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. De kloke tok olje i kannene sammen med lampene sine. Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle og sovnet. Men ved midnatt lød det et rop: ‘Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham!’ Da sto alle jomfruene opp og stelte i stand lampene sine. De uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner.’ Men de kloke svarte: ‘Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv.’ Mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt. Etterpå kom også de andre jomfruene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig sier Jeg dere: Jeg kjenner dere ikke.’ Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme. Himlenes rike er å ligne med en mann som reiste til et land langt borte, og kalte tjenerne sine til seg og overlot hele eiendommen sin til dem. Til en ga han fem talenter, til en annen to og til den siste én, til hver etter hans egen evne. Og straks dro han på reise. Han som hadde fått de fem talentene, gikk da og drev handel med dem og tjente fem talenter til. På samme måte tjente også han som hadde fått to, to til. Men han som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger. Etter en lang tid kom disse tjenernes herre og gjorde opp regnskap med dem. Da kom han som hadde fått fem talenter, og hadde med fem talenter til, og sa: ‘Herre, du overlot meg fem talenter. Se, jeg har tjent fem talenter i tillegg til de fem.’ Hans herre sa til ham: ‘Rett gjort, du gode og trofaste tjener! Du var tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!’ Også han som hadde fått to talenter, kom og sa: ‘Herre, du overlot to talenter til meg. Se, jeg har tjent to talenter i tillegg til de to.’ Hans herre sa til ham: ‘Rett gjort, du gode og trofaste tjener. Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!’ Så kom han som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg kjente deg som en hard mann, som høster der du ikke har sådd, og sanker der du ikke har spredd såkorn. Jeg ble redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt!’ Men hans herre svarte og sa til ham: ‘Du onde og late tjener. Du visste at jeg høster der jeg ikke har sådd, og sanker der jeg ikke har strødd såkorn. Derfor burde du ha satt inn pengene mine hos pengevekslerne. Og når jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har ti talenter. For hver den som har, skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Kast den unyttige tjeneren ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel.’ Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på sin herlighets trone. Alle folkeslagene skal bli samlet foran Ham, og Han skal skille dem fra hverandre, slik en gjeter skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre. Så skal Kongen si til dem ved sin høyre side: ‘Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For Jeg var sulten, og dere ga Meg mat. Jeg var tørst, og dere ga Meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.’ Da skal de rettferdige svare Ham: ‘Herre, når så vi Deg sulten og ga Deg mat, eller tørst og ga Deg å drikke? Når så vi Deg som fremmed og tok imot Deg, eller naken og kledde Deg? Eller når så vi Deg syk eller i fengsel og kom til Deg?’ Og Kongen skal svare dem: ‘Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine søsken, det gjorde dere mot Meg.’ Da skal Han også si til dem ved den venstre side: ‘Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler. For Jeg var sulten, og dere ga Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere ga Meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot Meg, Jeg var naken, og dere kledde Meg ikke, Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke.’ Da skal også de svare Ham og si: ‘Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg?’ Da skal Han svare dem: ‘Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg.’ Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» Etter at Jesus hadde avsluttet talen sin, sa Han til disiplene sine: «Dere vet at om to dager er det påske, og Menneskesønnen skal overgis til å bli korsfestet.» Øversteprestene, de skriftlærde og folkets eldste samlet seg da i borgen til øverstepresten, som het Kaifas. De la planer om å pågripe Jesus med list og drepe Ham. Men de sa: «Ikke under høytiden, for at det ikke skal bli opprør blant folket.» Da Jesus var i Betania, i huset til Simon den spedalske, kom en kvinne til Ham. Hun hadde en alabastkrukke med svært kostbar, velduftende olje, og hun helte den ut over hodet Hans mens Han satt til bords. Da disiplene Hans så det, ble de sinte og sa: «Hva skal denne sløsingen være godt for? For denne velduftende oljen kunne vært solgt for mange penger og gitt til de fattige.» Men siden Jesus visste dette, sa Han til dem: «Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? For hun har gjort en god gjerning mot Meg. De fattige har dere alltid hos dere, men Meg har dere ikke alltid. For da hun helte denne velduftende oljen over Min kropp, gjorde hun det som forberedelse til Min begravelse. Sannelig sier Jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal det denne kvinnen har gjort, bli fortalt som et minne om henne.» En av de tolv, han som ble kalt Judas Iskariot, gikk da til øversteprestene og sa: «Hva vil dere gi meg hvis jeg overgir Ham til dere?» Og de telte opp 30 sølvpenger til ham. Fra den tid så han etter en anledning til å forråde Ham. På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil Du vi skal gjøre i stand for Deg til å ete påskemåltidet?» Han svarte: «Gå inn i byen til en mann der, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min tid er nær. Jeg vil holde påske hos deg sammen med disiplene Mine.’» Så gjorde disiplene som Jesus hadde bedt dem, og de gjorde ferdig påskemåltidet. Da det var blitt kveld, satte Han seg til bords med de tolv. Mens de spiste, sa Han: «Sannelig sier Jeg dere: En av dere skal forråde Meg.» Da ble de svært bedrøvet, og hver og en av dem begynte å si til Ham: «Herre, det er vel ikke meg?» Han svarte: «Han som dyppet hånden sin i fatet med Meg, skal forråde Meg. Menneskesønnen går bort slik det er skrevet om Ham, men ve det menneske som forråder Menneskesønnen! Det ville ha vært godt for det mennesket om han ikke hadde vært født.» Judas, han som forrådte Ham, sa da: «Rabbi, det er vel ikke meg?» Han svarte ham: «Du har sagt det.» Mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet og brøt det, ga det til disiplene og sa: «Ta, et! Dette er Mitt legeme.» Så tok Han begeret, takket og ga dem og sa: «Drikk alle av den! Dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Jeg sier dere, fra nå av og til den dag Jeg drikker den ny med dere i Min Fars rike, skal Jeg ikke drikke av denne vintreets frukt.» Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Så sier Jesus til dem: «I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av Meg, for det står skrevet: Jeg vil slå Hyrden, og sauene i flokken skal bli spredt. Men etter at Jeg er blitt reist opp, skal Jeg gå i forveien for dere til Galilea.» Peter svarte Ham: «Selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av Deg, skal aldri jeg ta anstøt.» Jesus sa til ham: «Sannelig sier Jeg deg at i denne natt, før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.» Peter svarte Ham: «Selv om jeg skulle dø med Deg, skal jeg slett ikke fornekte Deg!» Det samme sa alle disiplene. Så kom Jesus sammen med dem til et sted som kalles Getsemane, og Han sier til disiplene: «Sett dere her mens Jeg går bort der og ber.» Og Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, Han begynte å bli bedrøvet, og angst kom over Ham. Da sa Han til dem: «Min sjel er dypt bedrøvet inntil døden. Bli her og våk med Meg!» Han gikk litt lenger fram og falt på sitt ansikt og ba: «Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå Meg forbi! Men ikke som Jeg vil, bare som Du vil!» Så kommer Han bort til disiplene og finner dem sovende. Og Han sier til Peter: «Så kunne dere da ikke våke med Meg i én time? Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse. For ånden er villig, men kjøttet er skrøpelig.» Igjen, for andre gang, gikk Han bort og ba: «Min Far, hvis dette begeret ikke kan gå Meg forbi uten at Jeg drikker det, så skje Din vilje.» Han kom og fant dem sovende igjen, for øynene deres var søvntunge. Så forlot Han dem, gikk igjen bort og ba for tredje gang, og gjentok de samme ordene. Så kom Han tilbake til disiplene sine og sa til dem: «Sover dere ennå og hviler dere? Se, timen er nær, og Menneskesønnen blir overgitt i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder Meg, er nær.» Mens Han ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og med ham en stor flokk med sverd og stokker fra øversteprestene og folkets eldste. Han som forrådte Ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: «Den jeg kysser, Han er det. Grip Ham!» Han gikk rett bort til Jesus og sa: «Vær hilset, Rabbi!» Og han kysset Ham. Men Jesus sa til ham: «Venn, hvorfor er du kommet hit?» Da kom de fram, grep Jesus og tok Ham til fange. Se, en av dem som var sammen med Jesus, rakte ut hånden og grep sverdet sitt. Han slo øversteprestens tjener og hogg øret hans av. Men Jesus sier til ham: «Stikk sverdet ditt i sliren igjen, for alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke at Jeg i denne stund kan be Min Far, og Han ville sende Meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan kunne da Skriftene bli oppfylt, som sier at det må skje på denne måten?» I samme stund sa Jesus til folkemengden: «Er dere kommet ut som mot en røver, med sverd og stokker for å fange Meg? Jeg satt daglig sammen med dere og underviste i tempelet, men dere grep Meg ikke. Men alt dette skjedde for at profetenes Skrifter skulle bli oppfylt.» Da forlot alle disiplene Ham og flyktet. De som hadde grepet Jesus, førte Ham bort til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Peter fulgte Ham på avstand til øversteprestens gårdsplass. Der gikk han inn og satte seg med tjenerne for å se hvordan det ville ende. Øversteprestene, de eldste og hele rådet søkte nå etter et falskt vitnesbyrd mot Jesus, for å kunne ta livet av Ham. Men de fant ikke noe. Selv om mange falske vitner sto fram, fant de ikke noe. Til slutt kom to falske vitner, og de sa: «Denne Mannen har sagt: Jeg kan ødelegge Guds tempel og bygge det opp på tre dager.» Og øverstepresten reiste seg og spurte Ham: «Svarer Du ikke? Hva er det disse mennene vitner imot Deg?» Men Jesus tidde. Øverstepresten sa til Ham: «Jeg tar Deg i ed ved Den levende Gud for at Du skal si oss om Du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus svarte ham: «Det er som du sa. Men Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten sine klær og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Se, nå har dere hørt Hans gudsbespottelse! Hva mener dere?» De svarte: «Han fortjener døden.» Da spyttet de Ham i ansiktet og slo Ham med knyttneven, og andre slo Ham med håndflaten. De sa: «Profeter for oss, Kristus! Hvem er det som slår Deg?» Peter satt nå utenfor på gårdsplassen, da en tjenestepike kom bort til ham og sa: «Du var også sammen med Jesus fra Galilea.» Men han nektet foran dem alle og svarte: «Jeg vet ikke hva du snakker om.» Da han hadde gått ut til porten, var det en annen pike som så ham, og sa til dem som var der: «Han var også sammen med Jesus fra Nasaret.» Igjen nektet han med en ed: «Jeg kjenner ikke Det Mennesket!» Litt senere kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Sannelig, du er også en av dem, for dialekten din røper deg.» Da begynte han å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke Det Mennesket!» Straks gol en hane. Da husket Peter Jesu ord til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert. Da morgenen kom, la alle øversteprestene og folkets eldste planer slik at de kunne få tatt livet av Jesus. Da de hadde bundet Ham, førte de Ham bort og overlot Ham til Pontius Pilatus, landshøvdingen. Da Judas, han som hadde forrådt Ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk tilbake til øversteprestene og de eldste med de 30 sølvpengene. Og han sa: «Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod.» Og de svarte: «Hva angår det oss? Det er din sak.» Da kastet han sølvpengene inn i tempelet og gikk deretter bort og hengte seg. Men øversteprestene tok sølvpengene og sa: «Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for dette er blodpenger.» De rådslo sammen og kjøpte pottemakerens åker for pengene, for å kunne begrave fremmede der. Derfor er den åkeren blitt kalt Blodåkeren til denne dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: ‘ Og de tok de 30 sølvpengene, verdien av Ham som var verdsatt, Ham som Israels barn hadde verdsatt, og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren påla meg. ’ Jesus sto nå foran landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte Ham: «Er Du Jødenes Konge?» Jesus svarte: «Det er som du sier.» Mens Han ble anklaget av øversteprestene og de eldste, svarte Han ikke noen ting. Da sier Pilatus til Ham: «Hører Du ikke alt det de vitner imot Deg?» Men Han svarte ham ikke med et eneste ord, så landshøvdingen undret seg veldig. På høytiden pleide landshøvdingen å løslate en fange for folket, den de ønsket. På den tiden hadde de en beryktet fange som het Barabbas. Da de nå var samlet, spurte Pilatus dem: «Hvem vil dere jeg skal løslate for dere? Barabbas, eller Jesus som blir kalt Kristus?» For han visste at det var på grunn av misunnelse de hadde overgitt Ham. Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe å gjøre med Denne Rettferdige, for jeg har lidd mye i en drøm i dag på grunn av Ham.» Men øversteprestene og de eldste overtalte folkemengdene til å be Barabbas fri og ta livet av Jesus. Landshøvdingen svarte dem: «Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?» De sa: «Barabbas!» Pilatus gjentok: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som blir kalt Kristus?» Alle svarte: «Korsfest Ham!» Da sa landshøvdingen: «Hva ondt har Han gjort?» Men de ropte bare enda høyere: «Korsfest Ham!» Da Pilatus så at han ikke kunne utrette noe, men at det i stedet holdt på å bli opprør, tok han vann og vasket sine hender foran folkemengden. Så sa han: «Jeg er uskyldig i Denne Rettferdiges blod. Dette får bli deres sak.» Hele folket svarte: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!» Så ga han dem Barabbas fri. Da han hadde pisket Jesus, overlot han Ham til å korsfestes. Landshøvdingens soldater tok deretter Jesus med seg inn i borgen, og de samlet hele vaktstyrken rundt Ham. De kledde av Ham og tok på Ham en skarlagenfarget kappe. De flettet en krone av torner og satte den på hodet Hans. Så ga de Ham et rør i Hans høyre hånd. De bøyde kne for Ham, spottet Ham og sa: «Vær hilset, Du jødenes Konge!» Så spyttet de på Ham, tok røret og slo Ham i hodet. Da de hadde spottet Ham, tok de kappen av Ham, kledde Ham i Hans egne klær og førte Ham bort for å korsfeste Ham. Da de kom ut, fant de en mann fra Kyréne, som het Simon. Ham tvang de til å bære korset Hans. Da de var kommet til et sted som kalles Golgata, det vil si Hodeskallestedet, ga de Ham sur vin blandet med galle å drikke. Men da Han hadde smakt på den, ville Han ikke drikke. Så korsfestet de Ham og delte klærne Hans ved loddkasting, slik at det som var talt ved profeten, kunne bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg, og om min kjortel kastet de lodd.» Deretter satte de seg ned og holdt vakt over Ham der. Over hodet Hans satte de opp anklagen som var skrevet mot Ham: dette er jesus, jødenes konge. To røvere ble korsfestet sammen med Ham, en på høyre og en på venstre side. De som gikk forbi, spottet Ham og ristet på hodet. Og de sa: «Du som ødelegger tempelet og bygger det opp på tre dager, frels Deg selv! Hvis Du er Guds Sønn, kom ned fra korset!» På samme måte spottet også øversteprestene sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: «Han frelste andre; seg selv kan Han ikke frelse! Hvis Han er Israels Konge, la Ham nå komme ned fra korset, og vi skal tro Ham! Han har satt sin lit til Gud. La Ham utfri Ham nå, hvis Han vil ha Ham. For Han sa: ‘Jeg er Guds Sønn.’» Også røverne som var korsfestet sammen med Ham, hånte Ham på samme måten. Fra den sjette time til den niende time ble det mørke over hele landet. Omkring den niende time ropte Jesus med høy stemme: «Eli, Eli, lamà sabaktàni?» Det betyr: «Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg?» Da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: «Han roper på Elia!» Straks sprang en av dem og hentet en svamp, fylte den med sur vin og satte den på et rør og ga Ham å drikke. De andre sa: «La Ham være! La oss se om Elia kommer og frelser Ham!» Jesus ropte igjen med høy stemme og oppga ånden. Og se, forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst, jorden skalv og fjellene revnet, gravene ble åpnet, og mange av de hellige som var innsovnet, fikk sine kropper oppreist. De kom ut av gravene etter Jesu oppstandelse, og de gikk inn i Den hellige byen og viste seg for mange. Men da høvedsmannen og de som var med ham – de som holdt vakt over Jesus – så jordskjelvet og det som hadde skjedd, ble de grepet av stor frykt og sa: «Sannelig, Han var Guds Sønn!» Mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og som tjente Ham, sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, og mor til Sebedeus-sønnene. Da kvelden var kommet, kom en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som selv var blitt en disippel av Jesus. Denne mannen gikk til Pilatus og ba om Jesu kropp. Da befalte Pilatus at kroppen skulle bli gitt ham. Da Josef hadde fått kroppen, svøpte han den inn i et rent linklede og la den i sin nye grav, som han hadde hogd ut i fjellet. Og han veltet en stor stein foran gravåpningen, og så gikk han bort. Men Maria Magdalena var der sammen med den andre Maria; de satt rett overfor graven. Neste dag, den som kom etter forberedelsesdagen, samlet øversteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. Og de sa: «Herre, vi husker hva denne forføreren sa mens Han ennå var i live: ‘ Etter tre dager skal Jeg oppstå.’ Gi derfor befaling om at graven skal sikres til den tredje dag, slik at ikke disiplene Hans kan komme om natten og stjele Ham med seg, og så si til folket: ‘Han har stått opp fra de døde!’ Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første.» Pilatus svarte dem: «Her har dere en vaktstyrke. Gå av sted og vokt graven så godt dere kan!» Så gikk de og voktet graven, forseglet steinen og satte ut vakten. Etter sabbaten, da den første dagen i uken begynte å lysne, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel kom ned fra Himmelen, gikk bort og veltet steinen fra åpningen og satte seg på den. Hans ansikt var som lynet, og hans klær så hvite som snø. Vaktene skalv av frykt for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke, for jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her; for Han er oppstått, som Han sa. Kom, se stedet hvor Herren lå! Og skynd dere å gå og si til disiplene Hans at Han er oppstått fra de døde. Se, Han går foran dere til Galilea; der skal dere se Ham. Se, jeg har sagt dere det.» Så skyndte de seg bort fra graven med frykt og stor glede, og de sprang for å forkynne det til disiplene Hans. Og da de gikk for å forkynne det til disiplene Hans, se, da møtte Jesus dem og sa: «Fryd dere! » Så kom de fram og grep om føttene Hans og tilba Ham. Da sa Jesus til dem: «Vær ikke redde! Gå og si til Mine brødre at de skal dra til Galilea, og der skal de få se Meg.» Mens de gikk, se, da kom noen av vaktene inn i byen og meldte fra til øversteprestene om alt det som var skjedd. Da de hadde vært sammen med de eldste og rådslått med hverandre, ga de en stor pengesum til soldatene, og sa: «Dere skal si: ‘Disiplene Hans kom om natten og stjal Ham mens vi sov.’ Og hvis dette kommer landshøvdingen for øre, skal vi berolige ham og sørge for at dere er trygge.» Så tok de pengene og gjorde som de hadde fått beskjed om. Og dette ryktet er blitt spredd blant jødene helt til den dag i dag. Så dro de elleve disiplene av sted til Galilea, til det fjellet der Jesus hadde satt dem stevne. Da de så Ham, tilba de Ham, men noen tvilte. Jesus sto fram og talte til dem og sa: «Meg er gitt all makt i Himmel og på jord. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, mens dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil denne tidsalders ende.» Amen. Begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn: Som det står skrevet hos profetene: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt ansikt. Han skal bane Din vei foran Deg. Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered veien for Herren! Gjør Hans stier rette! Johannes sto fram og døpte i ødemarken. Han forkynte omvendelsens dåp til syndenes tilgivelse. Da dro hele Judealandet og innbyggerne i Jerusalem ut til ham, og alle ble døpt av ham i Jordanelven, idet de bekjente syndene sine. Johannes var kledd i kamelhår med et lærbelte rundt livet, og han spiste gresshopper og vill honning. Han forkynte og sa: «Det kommer En etter meg som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.» Det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. Med det samme Han kom opp fra vannet, så han himmelen dele seg og Ånden komme ned over Ham som en due. Da lød en røst fra Himmelen: «Du er Min Sønn, Den Elskede, i Deg har Jeg velbehag.» Straks drev Ånden Ham ut i ødemarken, og Han var der i ødemarken i 40 dager og ble fristet av Satan. Han var blant ville dyr, og englene tjente Ham. Etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte evangeliet om Guds rike. Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» Mens Han gikk langs Galileasjøen så Han Simon og hans bror Andreas kaste en not i sjøen. De var nemlig fiskere. Da sa Jesus til dem: «Følg Meg, så skal Jeg gjøre dere til menneskefiskere.» Straks forlot de sine garn og fulgte Ham. Da Han hadde gått et lite stykke derfra, så Han Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, som satt i båten og bøtte garnene sine. Straks kalte Han dem, og de forlot sin far Sebedeus som var i båten sammen med de leide arbeiderne, og fulgte Ham. Så gikk de inn i Kapernaum, og da sabbaten kom, gikk Han inn i synagogen og underviste. De undret seg over undervisningen Hans, for Han lærte dem som en som har myndighet, ikke som de skriftlærde. Det var i deres synagoge en mann som hadde en uren ånd. Han skrek og sa: «La oss være! Hva har vi med Deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er Du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem Du er – Guds Hellige!» Men Jesus refset den og sa: «Vær stille, og kom ut av ham!» Den urene ånden kastet ham først omkring, og skrek med høy stemme. Men så kom den ut av ham. Alle ble da så forundret at de søkte sammen og sa: «Hva er dette? Hva slags ny lære er dette? For med myndighet befaler Han til og med de urene åndene, og de adlyder Ham.» Ryktet om Ham ble snart spredd i hele Galilea. Så snart de var kommet ut av synagogen, gikk de hjem til Simon og Andreas, sammen med Jakob og Johannes. Simons svigermor lå syk med feber, og de fortalte Ham om henne med en gang. Han kom bort til henne og reiste henne opp ved å ta henne i hånden. Straks forlot feberen henne, og hun tjente dem. Om kvelden, da solen var gått ned, førte de til Ham alle som var syke og demonbesatte, og hele byen var samlet ved døren. Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer, og drev ut mange demoner. Han tillot ikke demonene å snakke, siden de visste hvem Han var. Tidlig om morgenen, mens det ennå var natt, sto Han opp og gikk ut. Han trakk seg bort til et øde sted og ba der. Men Simon og de som var med Ham, lette etter Ham. Da de fant Ham, sa de: «Alle leter etter Deg.» Men Han svarte: «La oss gå til byene her omkring, så Jeg kan forkynne der også, for det er derfor Jeg er gått ut.» Han forkynte i synagogene deres over hele Galilea og drev ut demonene. Det kommer en spedalsk til Ham, som kneler og bønnfaller Ham: «Hvis Du vil, har Du makt til å gjøre meg ren.» Da ble Jesus grepet av dyp medlidenhet. Han rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: «Jeg vil, bli renset!» Med det samme Han hadde talt, forlot spedalskheten ham, og han var renset. Jesus sendte ham straks bort med en klar advarsel og sa til ham: «Se til at du ikke forteller dette til noen. Men gå av sted, vis deg for presten og ofre for din renselse det Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem.» Men han gikk av sted og begynte å gjøre kjent og spre ryktet om det Jesus hadde gjort. Derfor kunne ikke Jesus lenger gå åpenlyst inn i byen, men holdt seg ute på øde steder. De kom til Ham fra alle kanter. Etter noen dager kom Han på ny inn i Kapernaum, og det ble kjent at Han var hjemme. Snart var det så mange som samlet seg, at det ikke var plass til å ta imot alle, ikke engang ved døren. Og Han talte Ordet til dem. Da kom det noen til Ham med en lam mann som ble båret av fire menn. Siden de ikke kunne komme i nærheten av Ham på grunn av folkemengden, tok de av taket der Han var. Da de hadde fått lagd et hull, firte de ned sengen den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: «Sønn, dine synder er deg tilgitt!» Noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte: «Hvorfor taler denne Mannen gudsbespottelser på denne måten? Hvem har makt til å tilgi synder uten Én: Gud?» Da Jesus med det samme forsto i sin ånd at de tenkte slik med seg selv, sa Han straks til dem: «Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter? Hva er lettest – å si til den lamme: ‘Dine synder er deg tilgitt’, eller å si: ‘Stå opp, ta sengen din og gå?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder» – nå taler Han til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta sengen din og gå til ditt hus!» Han sto opp med én gang, tok sengen og gikk ut rett foran dem alle, så de ble forundret og æret Gud og sa: «Aldri har vi sett noe slikt som dette!» Deretter gikk Han igjen ned til sjøen. Hele folkemengden kom til Ham, og Han underviste dem. Mens Han gikk der, så Han Levi, sønn av Alfeus, sitte i tollboden. Han sier til ham: «Følg Meg!» Da reiste han seg opp og fulgte Ham. Det skjedde mens Han satt til bords i Levis hus, at mange tollere og syndere også satt sammen med Jesus og disiplene Hans. De var mange, og de fulgte Ham. Da de skriftlærde og fariseerne så Ham spise sammen med tollere og syndere, sa de til disiplene: «Hvordan kan det ha seg at Han spiser og drikker sammen med tollere og syndere?» Jesus hørte det, og Han sier til dem: «De som er friske, trenger ikke lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Både Johannes’ og fariseernes disipler fastet. Så kom de og sa til Ham: «Hvorfor faster Johannes’ og fariseernes disipler, men disiplene Dine faster ikke?» Jesus svarte: «Kan brudgommens venner faste når brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. Men dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem. Da skal de faste – i de dager. Ingen syr et stykke ukrympet tøy på et gammelt plagg. Ellers drar den nye lappen med seg et stykke fra det gamle plagget, og riften blir bare verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. Ellers får den nye vinen skinnsekkene til å sprekke, vinen renner ut, og skinnsekkene blir ødelagt. Ny vin må fylles i nye skinnsekker.» Nå skjedde det at Han gikk gjennom kornåkrene på sabbaten. Mens de gikk der, begynte disiplene Hans å plukke aksene av kornet. Fariseerne sa til Ham: «Se, hvorfor gjør de det som ikke er lovlig på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og ble sulten, både han selv og de som var med ham: Hvordan han gikk inn i Guds hus i øverstepresten Abjatars dager og spiste skuebrødene, som det ikke er lovlig å spise, unntatt for prestene, og at han også ga noe til dem som var sammen med ham?» Og Han sa til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Derfor er Menneskesønnen også Herre over sabbaten.» Han gikk inn i synagogen igjen. Der var det en mann med en vissen hånd. De fulgte nøye med Jesus for å se om Han ville helbrede ham på sabbaten, så de kunne anklage Ham. Han sa til mannen med den visne hånden: «Kom fram!» Så sa Han til dem: «Er det tillatt å gjøre godt eller å gjøre ondt på sabbaten, å frelse et liv eller å slå i hjel?» Men de tidde. Han så på dem med harme, sorgfull over deres harde hjerter, og sa til mannen: «Rekk ut hånden din!» Han rakte den ut, og hånden hans ble legt og ble like frisk som den andre. Da gikk fariseerne straks bort, og sammen med herodianerne begynte de å legge planer mot Ham for å ta livet av Ham. Men Jesus trakk seg tilbake til sjøen sammen med sine disipler. En stor folkemengde fra Galilea fulgte med Ham, også fra Judea, Jerusalem, Idumea og fra den andre siden av Jordan, og det kom en mengde folk fra traktene omkring Tyros og Sidon. De kom til Ham fordi de hørte om alt det Han gjorde. Han sa til sine disipler at en liten båt skulle holdes klar for Ham på grunn av folkemengden, for at de ikke skulle trenge seg inn på Ham. For Han helbredet mange, så alle som hadde plager, trengte seg på for å røre ved Ham. Hver gang de urene åndene så Ham, falt de ned for Ham og ropte: «Du er Guds Sønn!» Men Han refset dem strengt for at de ikke skulle gjøre Ham kjent. Han gikk opp på fjellet og kalte til seg dem Han selv ville, og de kom til Ham. Han pekte seg ut tolv, for at de skulle være sammen med Ham, og for at Han kunne sende dem ut for å forkynne og ha fullmakt til å helbrede sykdommer og drive ut demoner: Simon, som Han ga navnet Peter, Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, bror til Jakob, ga han navnet Boanerges, det vil si «tordensønner», Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Taddeus, Simon Kananeus og Judas Iskariot, som også forrådte Ham. Og de gikk inn i et hus. Folkemengden kom da sammen igjen, så de ikke engang fikk spise brødet sitt. Da Hans nærmeste hørte om dette, gikk de ut for å få tak i Ham, for de sa: «Han er fra forstanden.» De skriftlærde kom ned fra Jerusalem og sa: «Han er besatt av Beelsebub», og: «Det er ved demonenes hersker Han driver demoner ut.» Han kalte dem til seg og talte til dem i lignelser: «Hvordan kan Satan drive Satan ut? Hvis et rike er kommet i strid med seg selv, kan ikke det riket bli stående. Hvis et hus er kommet i strid med seg selv, kan ikke det huset bli stående. Og hvis Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, kan han ikke bli stående, men har fått sin ende. Ingen kan gå inn i den sterkes hus og plyndre godset hans hvis han ikke først binder den sterke, og siden går og plyndrer huset hans. Sannelig sier Jeg dere: Alle synder og enhver bespottelse de uttaler, skal bli tilgitt menneskenes barn. Men den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri tilgivelse, men blir skyldig til evig dom.» For de hadde sagt: «Han har en uren ånd.» Da kom Hans brødre og Hans mor. De sto utenfor og sendte bud på Ham. En folkemengde satt rundt Ham, og de sa til Ham: «Se, Din mor og Dine brødre er utenfor og spør etter Deg.» Men Han svarte dem og sa: «Hvem er Min mor eller Mine brødre?» Idet Han så på dem som sitter rundt seg, sa Han: «Her er Min mor og Mine brødre! For den som gjør Guds vilje, er Min bror, Min søster og mor.» Han begynte igjen å undervise der ved sjøen. En stor folkemengde samlet seg om Ham, så Han måtte gå om bord i en båt som lå på vannet og sette seg i den. Hele folkemengden som var på land, vendte seg mot sjøen. Han underviste dem mye i lignelser, og la fram sin lære for dem: «Hør! En såmann gikk ut for å så. Det hendte da han sådde, at noe av såkornet falt ved veien. Og himmelens fugler kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, hvor det ikke var mye jord. Det spirte snart, siden det ikke hadde dyp jord. Men da solen steg, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort. Noe annet falt blant torner. Og tornene vokste opp og kvalte det, og det ga ingen avling. Men noe falt i god jord. Det spirte, vokste og ga frukt: noe 30 ganger det som ble sådd, noe 60 og noe 100.» Og Han sa til dem: «Den som har ører å høre med, la ham høre!» Da Han var alene, kom de som var i Hans følge, sammen med de tolv, og spurte Ham om lignelsen. Og Han sa til dem: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmelighet. Men til dem som er utenfor, kommer alt i lignelser, for at når de ser, ser de, men skjelner ikke, og når de hører, hører de, men forstår ikke, for at de ikke skal omvende seg og deres synder bli dem tilgitt. » Han sa til dem: « Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle de andre lignelsene? Såmannen sår ordet. Og disse er de ved veien hvor Ordet blir sådd: Når de hører, kommer Satan straks og tar bort Ordet som ble sådd i deres hjerter. På samme måte er det med dem som blir sådd på steingrunn. Når de hører Ordet, tar de straks imot det med glede. Men de har ingen rot i seg, derfor holder de bare ut en tid. Når det senere kommer trengsel og forfølgelse for ordets skyld, tar de straks anstøt. Andre er de som blir sådd blant torner: De er slike som hører Ordet, men denne verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lystene etter alt annet kommer inn og kveler Ordet, og det blir uten frukt. Men de som blir sådd i god jord, er de som hører Ordet, tar imot det og bærer frukt: noen 30, noen 60 og noen 100 ganger det som ble sådd.» Han sa til dem: «Blir vel et lys hentet for å settes under et kar eller en seng? Blir det ikke satt i en lysestake? For ingenting er skjult, som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe holdt hemmelig, uten at det skal komme fram i lyset. Om noen har ører å høre med, la ham høre!» Så sa Han til dem: «Vær forsiktige med hva dere hører. Det samme mål dere bruker, skal det også måles opp med for dere, og til dere som hører, skal det bli gitt mer. For den som har, han skal gis mer. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Han sa: «Guds rike er som når en mann skal så såkornet i jorden. Han sover om natten og er oppe om dagen. Såkornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det går til. For jorden gir avling av seg selv: først strå, så aks, og deretter modent korn i akset. Når kornet blir modent, svinger han straks sigden, for høsten er kommet.» Så sa Han: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Eller hvilken lignelse skal vi bruke for å forklare det? Det er som sennepsfrøet, som er mindre enn alle andre frø på jorden når det blir sådd i jorden. Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster. Store grener skyter ut, slik at fuglene i luften kan bygge reir i skyggen av det.» I mange slike lignelser talte Han Ordet til dem, alt etter det de var i stand til å høre. Han talte ikke til dem uten å bruke lignelser. Når Han var alene med disiplene sine, forklarte Han dem alt. Samme dag, da det var blitt kveld, sier Han til dem: «La oss dra over til den andre siden!» De forlot da folkemengden og tok Ham med i båten slik Han var. Også andre små båter var med Ham. Det blåste opp til kraftig uvær, og bølgene slo inn i båten så den var i ferd med å fylles. Han lå bak i båten og sov med hodet på en pute. De vekket Ham og sa til Ham: «Mester, bryr Du Deg ikke om at vi går under?» Da sto Han opp, truet vinden og sa til sjøen: «Hold fred, vær stille!» Og vinden la seg, og det ble en mektig stillhet. Men Han sa til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvorfor har dere ikke tro?» De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem kan Denne være, siden til og med vinden og sjøen adlyder Ham?» Så kom de til den andre siden av sjøen, til Gadarener -landet. Da Han var kommet ut av båten, kom det straks en mann mot Ham ut fra gravene. Mannen hadde en uren ånd. Han hadde sitt oppholdssted blant gravene, og ingen klarte å binde ham, ikke engang med lenker. For han hadde ofte vært bundet med fotjern og lenker. Men lenkene hadde han revet i stykker, og fotjernet hadde han brutt i biter. Det var ingen som kunne rå med ham. Hele tiden, både natt og dag, var han i fjellene og i gravene, og han skrek og skar seg opp med steiner. Da han så Jesus på lang avstand, sprang han bort og kastet seg ned for Ham. Han ropte høyt og sa: «Hva har jeg med Deg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg besverger Deg ved Gud at Du ikke må pine meg!» For Jesus hadde sagt til ham: «Far ut av mannen, du urene ånd!» Så spurte Han: «Hva er ditt navn?» Og han svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.» Han tryglet Ham inntrengende om ikke å sende dem bort fra området. Nå gikk det en stor griseflokk på beite like ved fjellene. Alle demonene ba Ham og sa: «Send oss i grisene, så vi kan fare inn i dem.» Det ga Jesus dem straks lov til. Da for de urene åndene ut, og så for de inn i grisene; tallet på dem var omkring 2000. Og griseflokken sprang i veldig fart ned bratthenget og ut i sjøen, og de druknet i sjøen. Da flyktet de som passet grisene, og fortalte om dette i byen og i bygdene. Folk gikk ut for å se hva som var skjedd. De kom da til Jesus og så at han som hadde vært demonbesatt av legionen, satt påkledd og frisk til sinns. Og de ble redde. De som hadde sett det, fortalte dem hvordan det hadde gått til med ham som hadde vært demonbesatt, og om grisene. Da begynte de å bønnfalle Ham om å gå bort fra deres område. Da Han gikk i båten, kom han som hadde vært demonbesatt, og ba inderlig om å få være med Ham. Jesus lot ham ikke få lov, men sa til ham: «Gå hjem til dine og fortell dem hvilke store ting Herren har gjort for deg, og hvordan Han har forbarmet seg over deg.» Han gikk av sted og begynte å forkynne i Dekapolis om alt det Jesus hadde gjort for ham. Og alle undret seg. Da Jesus hadde krysset over med båten til den andre siden igjen, samlet en stor folkeskare seg om Ham. Og Han holdt seg der ved sjøen. Og se, en av synagogeforstanderne kom. Han het Jairus. Da han så Ham, falt han ned for føttene Hans. Han ba Ham sterkt og inderlig og sa: «Min lille datter ligger på det siste. Kom og legg hendene Dine på henne, så hun kan bli helbredet og få leve.» Da gikk Jesus med ham, og en stor folkemengde fulgte Ham og trengte seg om Ham. Nå var det en kvinne som hadde hatt store blødninger i tolv år, og hun hadde lidd mye under mange leger. Hun hadde brukt opp alt hun eide, uten å bli bedre. Det ble heller verre med henne. Da hun hørte om Jesus, kom hun bakfra i folkemengden og rørte ved kappen Hans. Hun sa: «Hvis jeg bare kan få rørt ved klærne Hans, blir jeg helbredet.» Straks tørket kilden for blødningene hennes, og hun kjente på kroppen at hun var helbredet fra plagen. Jesus, som straks kjente i seg selv at en kraft gikk ut fra Ham, snudde seg i mengden og sa: «Hvem var det som rørte ved klærne Mine?» Men disiplene Hans svarte Ham: «Du ser mengden som trenger seg rundt Deg, og Du spør: ‘Hvem rørte ved Meg?’ » Han så seg omkring og fikk øye på henne som hadde gjort dette. Kvinnen kom redd og skjelvende, vel vitende om det som hadde hendt henne, og falt ned foran Ham og fortalte Ham hele sannheten. Han sa til henne: «Datter, din tro har frelst deg. Gå i fred og vær helbredet fra din plage!» Mens Han ennå talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren mer?» Med det samme Jesus hørte ordene som ble talt, sa Han til synagogeforstanderen: «Vær ikke redd, bare tro!» Han lot ingen følge med seg, bortsett fra Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Så kom Han til synagogeforstanderens hus, og Han så oppstyret og dem som gråt og klaget høylytt. Da Han kom inn, sa Han til dem: «Hvorfor gråter dere og lager alt dette oppstyret? Barnet er ikke dødt, men hun sover.» De bare lo av Ham. Men da Han hadde sendt alle ut, tok Han med seg barnets far og mor og dem som var sammen med Ham, og gikk inn dit hvor barnet lå. Så tok Han barnet i hånden og sa til henne: «Talita kumi!» Oversatt betyr det: «Lille pike, Jeg sier deg, stå opp!» Piken sto opp med én gang og gikk omkring; hun var nemlig tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg. Men Han påla dem strengt at ingen måtte få vite det, og sa at hun måtte få noe å spise. Så gikk Han ut derfra og kom til sine egne hjemtrakter, og disiplene fulgte med Ham. Da sabbaten kom, tok Han til å undervise i synagogen. Mange som hørte Ham, ble forundret og sa: «Hvor har Han dette fra? Og hva slags visdom er gitt Ham, som gjør at slike mektige gjerninger blir utført ved Hans hender? Er ikke dette tømmermannen, Marias Sønn, og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke Hans søstre her blant oss?» Og de tok anstøt av Ham. Men Jesus sa til dem: «En profet er ikke uten ære noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, bortsett fra at Han la hendene sine på noen få syke og helbredet dem. Han undret seg over deres vantro, og så gikk Han til landsbyene i området og underviste. Han kalte nå de tolv til seg og begynte å sende dem ut to og to, og Han ga dem autoritet over de urene åndene. Han forbød dem å ta med seg noe på reisen, bortsett fra en stav – ingen veske, ikke brød, ikke mynter i pengebeltene. De fikk gå med sandaler, men ikke ta på seg to kjortler. Han sa også til dem: «I det huset dere tar inn, skal dere bli til dere drar videre fra det stedet. Dersom noen ikke vil ta imot dere eller høre på dere: Når dere drar derfra, rist da av støvet under føttene deres som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig sier Jeg dere, det skal bli lettere for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen!» Så gikk de ut og forkynte at folk skulle omvende seg. De drev ut mange demoner og mange som var syke, salvet de med olje og helbredet dem. Nå fikk også kong Herodes høre om Jesus, for Hans navn var blitt godt kjent. Og han sa: «Døperen Johannes er oppreist fra de døde. Derfor virker disse kreftene i ham.» Andre sa: «Det er Elia.» Og andre sa: «Det er Profeten eller en som er lik en av profetene.» Men da Herodes hørte det, sa han: «Dette er Johannes som jeg halshogde. Han er blitt oppreist fra de døde!» For Herodes hadde selv sendt bud med befaling om å pågripe Johannes. Han fikk ham lenket i fengselet på grunn av Herodias, hans bror Filips kone. For han hadde giftet seg med henne. Johannes hadde sagt til Herodes: «Du har ingen lovlig rett til å ha din brors kone.» Derfor hadde Herodias imot ham og ville gjerne få ham drept, men hun klarte ikke å få gjennomført det. Grunnen til det var at Herodes fryktet Johannes, for han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han beskyttet ham. Når han hørte ham, ble han svært urolig, men hørte likevel gjerne på ham. Så kom en passende dag: På sin fødselsdag holdt Herodes et selskap for sine stormenn, de høye offiserene og de ledende menn i Galilea. Da Herodias’ datter kom inn og danset, ble Herodes og dem som satt sammen med ham, så betatt at kongen sa til piken: «Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.» Han sverget også for henne: «Hva enn du ber om, vil jeg gi deg, inntil halve kongeriket.; Så gikk hun ut og sa til sin mor: «Hva skal jeg be om?» Moren svarte: «Døperen Johannes’ hode!» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: «Jeg vil at du nå med én gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Kongen ble dypt bedrøvet. Men likevel, på grunn av edene sine og dem som satt sammen med ham, ville han ikke avvise henne. Kongen sendte straks en soldat av sted og bød at hodet hans skulle bæres inn. Og soldaten gikk og halshogde ham i fengselet, bar hodet hans inn på et fat og ga det til piken. Og piken ga det til sin mor. Da disiplene hans hørte dette, kom de og hentet liket og la det i en grav. Apostlene samlet seg da hos Jesus og fortalte Ham alt, både det de hadde gjort og det de hadde undervist. Han sa til dem: «Kom og vær for dere selv på et øde sted, og hvil dere litt!» For mange kom og gikk, og de fikk ikke engang anledning til å spise. Så dro de av sted med båt til et øde sted for å være alene. Men folkeskarene så dem dra, og mange kjente Ham og løp dit til fots fra alle byene. Folket kom fram før dem og samlet seg for å møte Jesus. Da Jesus var kommet fram, så Han en stor folkemengde. Han viste dyp medlidenhet med dem, for de var som sauer som ikke har hyrde. Så begynte Han å lære dem mange ting. Siden det allerede var sent på dag, kom disiplene Hans til Ham og sa: «Dette er et øde sted, og det er alt blitt sent. Send folket av sted, så de kan gå inn i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg brød. For de har ikke noe å spise.» Men Han svarte dem: «Dere skal gi dem noe å spise.» De spurte Ham: «Skal vi gå og kjøpe brød for 200 denarer og gi dem å spise?» Han sa til dem: «Hvor mange brød har dere? Gå og se!» Og da de hadde funnet det ut, sa de: «Fem, og to fisker.» Da ba Han dem om å få alle til å sette seg i grupper på det grønne gresset. Så satte de seg ned flokk ved flokk, noen på 100 og noen på 50. Da Han hadde tatt de fem brødene og de to fiskene, så Han opp mot himmelen, velsignet og brøt brødene og ga dem til sine disipler for at de skulle dele ut til folket. De to fiskene delte Han mellom dem alle. Så fikk de alle spise, og de ble mette. De samlet inn tolv kurver fulle av restene fra brødet og fisken. De som hadde spist av brødet, var omkring 5000 menn. Med det samme beordret Han sine disipler til å gå i båten og dra i forveien til den andre siden, til Betsaida, mens Han sendte folkemengden av sted. Da Han hadde tatt avskjed med dem, gikk Han opp i fjellet for å be. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Han var alene på land. Han så at de strevde med å ro, for de hadde motvind. Omkring den fjerde nattevakt kom Han til dem, gående på sjøen, og skulle til å gå forbi dem. Da de så Ham gå på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek opp, for alle så Ham og ble skrekkslagne. Men Han talte straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er Jeg. Vær ikke redde!» Så gikk Han opp i båten til dem, og vinden la seg. De ble helt fra seg av forskrekkelse og slått av undring. De hadde nemlig ikke forstått det med brødene, for deres hjerter var blitt harde. Da de hadde krysset sjøen, kom de til Gennesaretlandet og kastet anker der. Da de kom ut av båten, kjente folket Ham fort igjen. De sprang omkring i hele området og begynte å bære de syke på senger til de stedene de hørte at Han var. Hvor Han enn kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke på torgene og tryglet Ham om at de måtte få røre ved kanten av kappen Hans. Og enhver som rørte ved Ham, ble helbredet. Da samlet fariseerne og noen av de skriftlærde seg sammen om Ham. De var kommet fra Jerusalem. Da de så noen av disiplene Hans spise brød med urene, det vil si uvaskede hender, hadde de funnet noe å angripe. For fariseerne og alle jøder spiser ikke uten at de vasker hendene sine med en håndfull vann, dette for å overholde forskriften fra de gamle. Når de kommer fra torget, spiser de ikke uten at de vasker seg. Det er også mange andre bud de har overtatt og holder, slik som det å vaske beger, øser, kobberkar og benker. Da spurte fariseerne og de skriftlærde Ham: «Hvorfor følger ikke disiplene Dine forskriften fra de gamle, men spiser brød med uvaskede hender?» Han svarte: «Rett profeterte Jesaja om dere hyklere, som det står skrevet: Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. For dere setter Guds bud til side og holder fast på menneskers forskrifter – slik som vasking av øser og beger, og mange andre slike ting gjør dere.» Han sa til dem: «Altfor lettvint forkaster dere Guds bud, for at dere kan holde fast på deres egne forskrifter. For Moses sa: ‘ Hedre din far og din mor,’ og: ‘ Den som forbanner far eller mor, skal sannelig dø. Men dere sier: Hvis en mann sier til sin far eller mor: Det du har til gode av meg, er korban – det vil si: en gave til Gud – da tillater dere ham ikke lenger å gjøre noe for sin far eller sin mor. Dere setter Guds Ord ut av kraft ved de forskriftene dere har gitt videre. Og mange lignende skikker følger dere.» Da Han hadde kalt hele folkemengden til seg, sa Han til dem: «Hør på Meg, alle sammen, og forstå: Det er ingenting som kommer inn i et menneske utenfra, som kan gjøre ham uren. Men det som går ut av ham, er det som gjør mennesket urent. Hvis noen har ører å høre med, la ham høre!» Da Han var kommet inn i et hus og var borte fra folkemengden, kom Hans disipler og spurte Ham om lignelsen. Så sa Han til dem: «Er også dere like uforstandige? Skjønner dere ikke at alt det som kommer inn i et menneske utenfra, ikke kan gjøre ham uren? For det kommer ikke inn i hans hjerte, men går ned i magen, og det blir borte. Slik blir all mat renset.» Og Han sa: «Det som kommer ut av mennesket, er det som gjør mennesket urent. For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, ekteskapsbrudd, hor, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap. All denne ondskapen kommer innenfra og gjør mennesket urent.» Så dro Han derfra til områdene ved Tyros og Sidon, og Han gikk inn i et hus. Han ønsket ikke at noen skulle vite det, men Han kunne ikke holdes skjult. En kvinne med en ung datter som var besatt av en uren ånd, hørte om Ham, og hun kom og falt ned for føttene Hans. Kvinnen var hellensk, syrofønikisk av fødsel, og hun tryglet Ham om å drive demonen ut av datteren. Men Jesus sa til henne: «La først barna bli mette, for det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det til de små hundene.» Hun svarte: «Ja, Herre, men selv de små hundene under bordet spiser av barnas smuler.» Da sa Han til henne: «Siden du svarte slik, gå du bare av sted! Demonen har forlatt datteren din.» Da hun kom hjem til sitt hus, oppdaget hun at demonen var borte, og at datteren hennes lå på sengen. Igjen dro Han fra området ved Tyros og Sidon. Han gikk midt gjennom området ved Dekapolis til Galileasjøen. Da kom de til Ham med en som både var døv og hadde talefeil. De bønnfalt Ham om å legge hånden sin på ham. Han tok ham til side fra folkemengden og stakk fingrene i ørene hans. Så spyttet Han og rørte ved tungen hans. Og mens Han så opp mot himmelen, sukket Han og sa til ham: «Effata!» Det betyr: «Bli åpnet!» Straks ble ørene hans åpnet, tungebåndet hans ble løst, og han talte rent. Så befalte Han dem at de ikke skulle fortelle det til noen. Men jo mer Han befalte dem det, dess mer gjorde de det kjent. De var svært forundret og sa: «Han har gjort alle ting vel. Han gjør det slik at både de døve hører og de stumme taler.» I de dager hendte det igjen at en svært stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus til seg disiplene sine og sa til dem: «Jeg har dyp medlidenhet med folkemengden, for de har nå vært sammen med Meg i tre dager og har ikke noe å spise. Hvis Jeg sender dem sultne hjem, blir de helt utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra.» Disiplene Hans svarte Ham da: «Hvordan skal en mette disse menneskene med brød her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» Og de svarte: «Sju.» Så befalte Han at folkemengden skulle sette seg ned på marken. Han tok de sju brødene, takket, brøt dem og ga dem til sine disipler for at de skulle dele dem ut. Og de delte dem ut til folkemengden. De hadde også noen få små fisker. Etter å ha velsignet dem, sa Han at de også skulle deles ut. Så spiste de og ble mette, og de samlet inn sju store kurver med brødstykker som var blitt til overs. De som hadde spist, var omkring 4000. Og Han sendte dem av sted. Straks etter gikk Han i båten med disiplene sine, og de kom til traktene ved Dalmanuta. Så kom fariseerne ut og begynte å diskutere med Ham. De krevde et tegn fra Himmelen av Ham, for å sette Ham på prøve. Han sukket dypt i sin ånd og sa: «Hvorfor søker denne slekten et tegn? Sannelig sier Jeg dere: Det skal ikke bli gitt denne slekten noe tegn.» Han forlot dem, gikk tilbake i båten og satte over til den andre siden. Nå hadde disiplene glemt å ta med brød, og de hadde bare ett brød med seg i båten. Da advarte Han dem og sa: «Vær på vakt, og vokt dere for fariseernes og Herodes’ surdeig!» De snakket med hverandre og sa: «Det er fordi vi ikke har brød.» Men Jesus, som forsto dette, sa til dem: «Hvorfor taler dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere det ennå ikke? Er deres hjerte fortsatt hardt? Har dere øyne, men ser ikke? Og har dere ører, men hører ikke? Og husker dere ikke? Da Jeg brøt de fem brødene til de 5000, hvor mange kurver fulle av brødstykker samlet dere inn?» De svarte Ham: «tolv.» «Og da Jeg brøt de sju til de 4000, hvor mange store kurver fulle av brødstykker samlet dere inn?» De sa: «Sju.» Så sa Han til dem: «Hva kommer det av at dere ikke forstår?» Deretter kom Han til Betsaida. Og de førte til Ham en blind mann, og de tryglet Ham om å røre ved ham. Så tok Han den blinde i hånden og ledet ham ut av byen. Og da Han hadde spyttet inn på øynene hans og lagt hendene sine på ham, spurte Han om han så noe. Og han så opp og sa: «Jeg ser mennesker gå omkring; de ligner trær.» Så la Han hendene sine på øynene hans igjen og fikk ham til å se opp, og mannen ble helbredet og kunne se alle klart. Deretter sendte Jesus ham hjem og sa: «Gå ikke inn i landsbyen eller fortell det til noen der!» Nå gikk Jesus og disiplene Hans ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte Han disiplene: «Hvem sier menneskene at Jeg er?» Da svarte de: «Døperen Johannes, men noen sier Elia, og andre en av profetene.» Han sa til dem: «Men hvem sier dere at Jeg er?» Peter svarte og sa til Ham: «Du er Kristus.» Da formante Han dem strengt ikke å tale til noen om Ham. Han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulle lide mye og bli forkastet av de eldste, øversteprestene og de skriftlærde, og bli drept og stå opp igjen etter tre dager. Dette talte Han fritt ut. Da tok Peter Ham til side og begynte å irettesette Ham. Men da snudde Han seg, så på disiplene sine og irettesatte Peter og sa: «Vik bak Meg, Satan! For du har ikke sans for det som hører Gud til, bare for det som hører menneskene til.» Da Han hadde kalt til seg folket sammen med disiplene sine, sa Han til dem: «Den som vil komme etter Meg, må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg. For den som søker å berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld og evangeliets skyld, skal berge det. For hva gagn er det for et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel? For den som skammer seg over Meg og Mine Ord i denne troløse og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når Han kommer i sin Fars herlighet med de hellige englene.» Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at noen som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.» Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, der de var avsides, for seg selv. Og Han ble forvandlet for øynene på dem. Hans klær ble strålende, skinnende hvite som snø, så hvite at det ikke er noen bleker på jorden som kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss lage tre hytter, én til Deg, én til Moses og én til Elia.» Han visste nemlig ikke hva han skulle si, for de var svært redde. En sky kom og overskygget dem, og en røst lød ut fra skyen og sa: «Dette er Min Sønn, Den Elskede, hør Ham!» I samme stund, da de hadde sett seg omkring, så de ikke lenger noen andre hos seg uten Jesus alene. Da de kom ned fra fjellet, påla Han dem at de ikke skulle fortelle noen om det de hadde sett, før Menneskesønnen hadde stått opp fra de døde. Så holdt de dette ordet for seg selv, og spurte hverandre hva oppstandelse fra de døde betyr. De spurte Ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia må komme først?» Da svarte Han: «Sannelig, Elia kommer først og gjenoppretter alle ting. Og hvordan står det skrevet om Menneskesønnen? At Han skal lide mye og bli foraktet. Men Jeg sier dere at også Elia er kommet, og de gjorde med ham alt det de ville, slik det er skrevet om ham.» Da Han kom til disiplene, så Han en stor folkemengde rundt dem og noen skriftlærde som diskuterte med dem. Med det samme de så Ham, ble hele folket svært forundret, og de løp mot Ham og hilste Ham. Han spurte de skriftlærde: «Hva er det dere diskuterer med dem?» Da svarte en i flokken og sa: «Mester, jeg tok med min sønn til Deg. Han har en stum ånd. Hvor som helst den griper tak i ham, kaster den ham ned. Han fråder om munnen, skjærer tenner og blir helt stiv. Derfor spurte jeg disiplene dine om de kunne drive den ut, men de klarte det ikke.» Han svarte ham og sa: «Du vantro slekt, hvor lenge skal Jeg være hos dere? Hvor lenge skal Jeg bære over med dere? Før ham til Meg!» Da førte de gutten til Ham. Da ånden så Ham, rev den straks i ham. Han falt til jorden og veltet seg, og fråden sto om munnen på ham. Så spurte Jesus hans far: «Hvor lenge har han hatt det slik?» Han svarte: «Fra barndommen. Og ofte har den kastet ham både i ild og i vann for å ødelegge ham. Men hvis Du makter å gjøre noe, så ha barmhjertighet med oss og hjelp oss!» Jesus svarte ham: «Hvis du kan tro; alt er mulig for den som tror.» Barnets far satte straks i å rope, og sa med tårer: «Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!» Da Jesus så at folket kom løpende og samlet seg, refset Han den urene ånden og sa til den: «Døve og stumme ånd, Jeg befaler deg: Far ut av ham og far ikke mer inn i ham!» Da skrek ånden og rev kraftig i ham og for ut av ham. Og han ble som død, så mange sa: «Han er død.» Men Jesus tok ham ved hånden og løftet ham opp, og han reiste seg. Da Han var kommet inn i huset og de var alene, kom disiplene Hans og spurte Ham: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» Han svarte dem: «Dette slaget kan bare drives ut ved bønn og faste.» Så dro de derfra og reiste gjennom Galilea. Og Han ville ikke at noen skulle vite det. For Han underviste disiplene sine og sa til dem: «Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt i menneskers hender, og de skal slå Ham i hjel. Og etter at Han er slått i hjel, skal Han oppstå på den tredje dag.» Men de forsto ikke denne uttalelsen, og de var redde for å spørre Ham. Så kom Han til Kapernaum. Og mens Han var i huset, spurte Han dem: «Hva var det dere snakket med hverandre om på veien?» Men de ble stille, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. Han satte seg, kalte på de tolv og sa til dem: «Hvis noen vil være den første, skal han være den siste av alle og alles tjener.» Så tok Han et lite barn og stilte det midt iblant dem. Da Han hadde tatt barnet i armene sine, sa Han til dem: «Hver den som tar imot et av disse små barna i Mitt navn, tar imot Meg. Og hver den som tar imot Meg, tar ikke bare imot Meg, men Ham som har utsendt Meg.» Johannes svarte Ham: «Mester, vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut demoner i Ditt navn. Og vi forbød ham det siden han ikke er i følge med oss.» Men Jesus sa: «Forby ham det ikke, for ingen som gjør en kraftig gjerning i Mitt navn, kan tale ondt om Meg i neste øyeblikk. For den som ikke er imot oss, er for oss. For den som gir dere et glass vann å drikke i Mitt navn, fordi dere tilhører Kristus, sannelig sier Jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. Men hver den som fører en av disse små som tror på Meg, til fall – det ville være bedre for ham om en kvernstein ble hengt om halsen hans, og han ble kastet i havet. Hvis din hånd fører deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet, enn å ha to hender og komme til helvete, inn i ilden som aldri skal slokkes, hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes. Hvis din fot fører deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå lam inn til livet, enn å ha to føtter og bli kastet i helvete, inn i ilden som aldri skal slokkes, hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes. Og hvis ditt øye fører deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike, enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild, hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes. For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt. Salt er nyttig, men hvis saltet mister sin kraft, hvordan vil dere da salte det? Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre.» Så dro Han bort derfra og kom til Judea-områdene på den andre siden av Jordan. Folkeskarene samlet seg igjen rundt Ham, og Han underviste dem, som Han pleide å gjøre. Fariseerne kom og spurte Ham: «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin kone?» De spurte for å teste Ham. Han svarte og sa til dem: «Hva har Moses befalt dere?» De sa: «Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og så la henne gå.» Jesus svarte og sa til dem: «På grunn av deres harde hjerter skrev han dette budet for dere. Men fra skapelsens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to, men én kropp. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke noe menneske atskille.» Da de var inne i huset, kom disiplene Hans igjen og spurte Ham om den samme saken. Så sa Han til dem: «Den som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot den første. Og hvis en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.» De kom til Ham med små barn for at Han skulle røre ved dem. Men disiplene truet dem som kom med dem. Da Jesus så det, ble Han svært sint og sa til dem: «La de små barna komme til Meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig sier Jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det.» Og Han tok dem i armene sine, la hendene på dem og velsignet dem. Da Han gikk ut på veien, kom det én løpende, knelte foran Ham og spurte Ham: «Gode Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarte: «Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én; det er Gud. Du kjenner budene: Du skal ikke drive hor. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra. Hedre din far og mor. » Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra min ungdom.» Jesus, som elsket ham, så da på ham og sa: «Du mangler én ting. Gå av sted og selg alt du eier og gi til de fattige, og du skal få en skatt i Himmelen. Og kom, ta opp korset og følg Meg!» Men han ble nedslått på grunn av dette ordet og gikk sorgfull bort, for han hadde store rikdommer. Da så Jesus seg omkring og sa til disiplene sine: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forundret over ordene Hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa til dem: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdommer, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» De ble svært forundret og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Men Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud.» Da begynte Peter å tale til Ham: «Se, vi har forlatt alt og fulgt Deg.» Da svarte Jesus: «Sannelig sier Jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller kone eller barn eller åkrer for Min skyld og evangeliets skyld, som ikke skal få hundrefoll igjen. Nå i denne tiden skal han få hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer, sammen med forfølgelser, og i den tiden som kommer, evig liv. Men mange som er de første skal bli de siste, og de siste de første.» De var nå på veien opp til Jerusalem, og Jesus gikk først. De var forundret, og mens de fulgte etter, ble de redde. Da tok Han igjen de tolv til side og begynte å fortelle dem om alt som skulle skje med Ham: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til øvesteprestene og de skriftlærde. Og de skal dømme Ham til døden og overgi Ham til hedningfolk. De skal spotte Ham og piske Ham og spytte på Ham og ta livet av Ham. Og på den tredje dagen skal Han oppstå igjen.» Da kom Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, til Ham og sa: «Mester, vi vil at Du skal gjøre for oss det vi ber om.» Han sa til dem: «Hva vil dere Jeg skal gjøre for dere?» De sa til Ham: «La oss få sitte, en på Din høyre side og den andre på Din venstre, i Din herlighet.» Men Jesus svarte dem: «Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til å drikke det beger Jeg drikker, og bli døpt med den dåpen Jeg døpes med?» De sa til Ham: «Det er vi i stand til.» Da sa Jesus til dem: «Dere skal sannelig drikke det beger Jeg drikker, og den dåpen Jeg døpes med, skal dere bli døpt med. Men å sitte ved Min høyre og Min venstre side, kan ikke Jeg gi noen. Det er for dem det er beredt.» Da de ti hørte dette, ble de svært harme på Jakob og Johannes. Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som regnes som herskere over folkeslagene, har fullt herredømme over dem, og deres mektige menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener. Og den av dere som vil være den første, skal være alles slave. For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange.» De kom så til Jeriko. Da Han gikk ut fra Jeriko sammen med disiplene sine og en stor folkemengde, satt den blinde Bartimeus, sønn av Timeus, ved veien og tigget. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, begynte han å rope og si: «Jesus, Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!» Det var mange som truet ham for at han skulle være stille. Men han ropte bare enda mer: «Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!» Så stanset Jesus og sa at han skulle bli kalt fram. Så kalte de på den blinde og sa til ham: «Vær ved godt mot! Stå opp, Han kaller på deg.» Han kastet da av seg kappen, reiste seg og kom til Jesus. Så tok Jesus til orde og sa til ham: «Hva vil du Jeg skal gjøre for deg?» Den blinde sa til Ham: «Rabbuni, at jeg må få se.» Da sa Jesus til ham: «Gå av sted! Din tro har frelst deg.» Med det samme kunne han se, og han fulgte Jesus på veien. Da de nærmet seg Jerusalem, Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte Han to av disiplene sine av sted, og Han sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger rett foran dere. Så snart dere har kommet inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som ingen har sittet på før. Løs den og kom hit med den! Hvis noen sier til dere: ‘Hvorfor gjør dere dette?’, si da: ‘Herren har bruk for den.’ Og straks skal han sende den hit.» Så gikk de av sted og fant eselfolen bundet ved døren utenfor i gaten, og de løste den. Men noen av dem som sto der, spurte dem: «Hva er det dere gjør? Løser dere eselfolen?» De svarte dem akkurat slik Jesus hadde sagt. Da lot de dem gå. Så kom de med eselfolen til Jesus og bredte klærne sine på den, og Han satte seg på den. Mange la klærne sine utover på veien, og andre hogg løvgrener av trærne og spredde dem på veien. Både de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte og sa: «Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Velsignet er vår far Davids rike, som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Jesus gikk inn i Jerusalem og inn i tempelet. Etter at Han hadde sett på alt som var der, og da det allerede var blitt sent, gikk Han ut til Betania sammen med de tolv. Neste dag, da de var kommet ut fra Betania, ble Han sulten. På lang avstand så Han et løvrikt fikentre. Da gikk Han for å se om Han kunne finne noe frukt på det. Da Han kom bort til det, fant Han ikke noe annet enn løv, for det var ikke årstiden for fiken. Da sa Jesus til treet: «Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg.» Og disiplene Hans hørte det. Så kom de til Jerusalem. Da gikk Jesus inn i tempelet og begynte å jage ut dem som kjøpte og solgte i tempelet, og Han veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer. Og Han lot ikke noen bære varer gjennom tempelet. Så begynte Han å undervise og sa til dem: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag? Men dere har gjort det til en røverhule. » De skriftlærde og øversteprestene hørte det, og de prøvde å finne en måte de kunne få ryddet Ham av veien på. For de fryktet Ham siden hele folket undret seg over Hans lære. Da kvelden kom, gikk Han ut av byen. Om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var tørket inn fra roten. Peter husket hva Jesus hadde sagt, og sa til Ham: «Rabbi, se! Fikentreet Du forbannet, har visnet bort.» Jesus svarte og sa til dem: «Ha tro til Gud! For sannelig sier Jeg dere: Den som sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, han skal få det som han sier. Derfor sier Jeg dere: Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere mottar det, og det skal bli gitt dere. Når dere står og ber, hvis dere har noe imot noen, så tilgi den det gjelder, slik at deres Far i Himmelen også kan tilgi dere overtredelsene deres. Men hvis dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i Himmelen tilgi dere overtredelsene deres.» Så kom de igjen til Jerusalem. Og mens Han gikk omkring i tempelet, kom øversteprestene, de skriftlærde og de eldste til Ham. Og de spurte Ham: «Med hvilken myndighet gjør Du alt dette? Og hvem ga Deg fullmakt til å gjøre alt dette?» Men Jesus svarte dem og sa: «Jeg vil også spørre dere om en sak. Svar Meg, så skal Jeg fortelle dere med hvilken fullmakt Jeg gjør alt dette: Johannes’ dåp, var den fra Himmelen eller fra mennesker? Svar Meg!» De drøftet det med hverandre og sa: «Hvis vi sier: ‘Fra Himmelen’, vil Han si: ‘Hvorfor trodde dere da ikke på ham?’ Men om vi sier: ‘Fra mennesker?’» De fryktet folket, for alle regnet Johannes for å ha vært en sann profet. Derfor svarte de og sa til Jesus: «Vi vet ikke.» Da sa Jesus til dem: «Så forteller heller ikke Jeg dere med hvilken myndighet Jeg gjør dette.» Så begynte Han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård og satte et gjerde rundt den, gravde plass for vinpressen og bygde et tårn. Han leide den ut til vingårdsarbeidere og dro til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten kom, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at han skulle få noe av vingårdens frukt fra dem. Men de tok ham, slo ham og sendte ham tomhendt av sted. På ny sendte han en annen tjener til dem, og ham kastet de steiner på, så han fikk hodeskader, og de sendte ham av sted etter å ha vanæret ham. Igjen sendte han en annen, og ham drepte de. Og deretter ble mange andre sendt, noen av dem slo de, og andre drepte de. Da han ennå hadde en eneste sønn, sin elskede, sendte han til sist også ham til dem og sa: ‘De vil ha respekt for min sønn.’ Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, og arven blir vår.’ Så tok de og drepte ham og kastet ham ut av vingården. Hva skal så eieren av vingården gjøre? Han skal komme og utrydde vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre. Har dere ikke lest dette skriftstedet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne »? Og de forsøkte å legge hånd på Ham, men fryktet for folkemengden, for de visste at det var dem Han hadde talt om i lignelsen. Da forlot de Ham og gikk bort. Så sendte de til Ham noen av fariseerne og herodianerne for å fange Ham i ord. Da de var kommet, sa de til Ham: «Mester, vi vet at Du er sannferdig og ikke tar hensyn til andres mening. For Du gjør ikke forskjell på folk, men Du lærer Guds vei i sannhet. Er det rett å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?» Men Han kjente deres hykleri og svarte: «Hvorfor frister dere Meg? Kom til Meg med en denar, så Jeg kan få se den.» Så kom de med en. Og Han sa til dem: «Hvem er dette bilde av og hvem er det denne innskriften tilhører?» De sa til Ham: «Keiseren.» Jesus svarte dem: «Gi keiseren hva keiserens er, og gi Gud hva Guds er!» Og de undret seg over Ham. Noen av saddukeerne – de som sier at det ikke er noen oppstandelse – kom så til Ham. Og de spurte Ham: «Mester, Moses har foreskrevet oss at om en manns bror dør og etterlater seg kone, men ikke etterlater seg barn, da skal hans bror ta hans kone og skaffe etterkommere for sin bror. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, og da han døde, hadde han ingen barn. Den andre tok henne, og han døde. Heller ikke han hadde barn. Slik var det også med den tredje. Slik hadde alle sju brødrene henne som ektefelle uten å få barn. Sist av alle døde også kvinnen. I oppstandelsen, når de oppstår, hvem av dem skal hun tilhøre? For alle sju har vært gift med henne.» Jesus svarte dem: «Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står opp fra de døde, verken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som englene i Himmelen. Men når det gjelder de døde, at de oppstår, har dere ikke lest i Moseboken, om tornebusken, hvordan Gud talte til ham og sa: ‘ Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud? ’ Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud. Dere farer jo fullstendig vill.» Deretter kom en av de skriftlærde. Han hadde hørt dem samtale med hverandre, og forsto at Han svarte dem godt. Derfor spurte han Ham: «Hvilket er det første av alle bud?» Jesus svarte: «Det første av alle budene er: ‘ Hør, Israel, Herren vår Gud, Herren er Én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, og av all din forstand og av all din kraft. Dette er det første budet.’ Det andre, som er likt det, er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv. ’ Det er ikke noe annet bud som er større enn disse.» Da sa den skriftlærde til Ham: «Det er rett, Mester, Du har talt sannheten, for det er Én Gud, og det er ingen andre enn Ham. Det å elske Ham av hele hjertet, med all forstand, av hele sjelen, og av all kraft, og å elske sin neste som seg selv, er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.» Da Jesus så at han svarte klokt, sa Han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Men etter dette våget ingen å spørre Ham. Så tok Jesus til orde og sa mens Han underviste i tempelet: «Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids Sønn? For David selv sa i Den Hellige Ånd: ‘ Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter. ’ David selv kaller ham jo Herre. Hvordan kan Han da være hans Sønn?» Og den store folkeskaren hørte gjerne på Ham. Så underviste Han dem i sin lære og sa: «Ta dere i vare for de skriftlærde som gjerne vil gå omkring i lange kapper, som vil ha hilsener på torgene, de beste setene i synagogene og de beste plassene i gjestebudene. De fortærer enkers hus, og for syns skyld ber de lange bønner. Disse skal få en hardere dom.» Jesus satt rett overfor tempelkisten og så hvordan folk la penger i den. Mange rike la mye i kisten. Så kom en fattig enke og la i to småmynter, bare verd noen få øre. Da kalte Han til seg disiplene og sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som har lagt i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, ja, alt hun hadde til sitt livsopphold.» Da Han gikk ut av tempelet, sa en av disiplene Hans til Ham: «Mester, se hvilke steiner og bygninger!» Og Jesus svarte ham: «Ser du disse store bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein; alt skal brytes ned.» Da Han satt på Oljeberget, rett overfor tempelet, spurte Peter, Jakob, Johannes og Andreas Ham mens de var for seg selv: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet være på at dette blir oppfylt?» Og Jesus svarte dem og begynte å si: «Vokt dere, så ingen får forføre dere. For mange skal komme i Mitt navn og si: ‘Jeg er Han ’, og de skal forføre mange. Men når dere hører om krig og rykter om krig, så bli ikke skremt! For alt dette må skje, men enden er ikke ennå. For folkeslag skal reise seg mot folkeslag og rike mot rike. Og det skal være jordskjelv mange forskjellige steder, og hungersnød og kaos. Dette er begynnelsen til fødselsveene. Men ta dere i vare, for de skal overgi dere til domstolene, og dere skal bli slått i synagogene. Dere skal bli ført fram for herskere og konger for Min skyld, til et vitnesbyrd for dem. Og evangeliet skal først bli forkynt for alle folkeslag. Men når de arresterer og overgir dere, skal dere ikke på forhånd bekymre dere eller på forhånd tenke ut hva dere skal si. Men det som blir gitt dere i samme stund, det skal dere tale. For det er ikke dere som taler, men Den Hellige Ånd. Bror skal overgi bror til døden og en far sitt barn. Barn skal sette seg opp mot foreldrene og få dem drept. Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Når dere ser ødeleggelsens avskyelighet, den som er omtalt av Daniel, profeten, stå der hvor den ikke skulle stå» – la den som leser forstå – «da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. Den som er på hustaket, må ikke gå ned og inn i huset for å hente noe. Og den som er ute på marken, må ikke gå tilbake for å hente kappen sin. Men ve dem som er med barn, og dem som gir spedbarn die, i de dager. Be om at deres flukt ikke må finne sted om vinteren. For i de dager skal det bli slik trengsel som det ikke har vært siden begynnelsen av skapningen, den Gud skapte, inntil nå, og heller aldri mer skal bli. Hvis ikke Herren hadde forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld, dem som Han utvalgte, forkortet Han de dager. Hvis noen sier til dere: ‘Se, her er Kristus!’ Eller: ‘Se, der er Han!’ Da tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram, og de skal gjøre tegn og under for å forføre de utvalgte – om det var mulig. Men vokt dere! Se, Jeg har fortalt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter den trengselen, skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene på himmelen skal falle ned og himlenes krefter rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. Da skal Han sende ut sine engler og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende. Lær nå denne lignelsen av fikentreet: Når grenen på fikentreet er blitt myk og det kommer blader på den, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at Han er nær og står for døren! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette finner sted. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå. Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang englene i Himmelen, heller ikke Sønnen, men bare Min Far. Vær på vakt, våk og be! For dere vet ikke når tiden er inne. Det er som når en mann skulle dra til et land langt borte. Han forlot huset sitt og ga myndigheten over til tjenerne sine, og hver av dem fikk sin tjeneste, og han befalte dørvokteren å våke. Våk derfor, for dere vet ikke når husets herre kommer, om kvelden, ved midnatt, ved hanegal eller om morgenen, for at han ikke, når han plutselig kommer, skal finne dere sovende. Men det Jeg sier til dere, sier Jeg til alle: Våk!» To dager etter var det påske og de usyrede brøds høytid. Og øversteprestene og de skriftlærde søkte etter å få grepet Ham med list og drepe Ham. Men de sa: «Ikke under høytiden, så det ikke skal bli opprør blant folket.» Da Han var i Betania, mens Han satt til bords i huset til Simon den spedalske, kom en kvinne som hadde en alabastkrukke med ekte, svært kostbar nardussalve. Hun knuste krukken og helte salven over hodet Hans. Men det var noen der som ble forarget og sa til hverandre: «Hvorfor ble denne velduftende oljen sløst bort? Den kunne vært solgt for mer enn 300 denarer og gitt til de fattige.» De refset henne strengt. Men Jesus sa: «La henne være. Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot Meg. De fattige har dere jo alltid hos dere, og dere kan gjøre godt mot dem når dere vil. Men Meg har dere ikke alltid. Hun har gjort det hun kunne. Hun kom på forhånd for å salve Min kropp til gravferden. Sannelig sier Jeg dere: Hvor som helst i hele verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det denne kvinnen har gjort, bli fortalt til minne om henne.» Judas Iskariot, en av de tolv, gikk så til øversteprestene for å forråde Ham til dem. Da de hørte det, ble de glade og lovte å gi ham penger. Og han så etter en passende anledning til å forråde Ham. På den første dagen i de usyrede brøds høytid, da de slaktet påskelammet, sa disiplene Hans til Ham: «Hvor vil Du vi skal gå og gjøre i stand, slik at Du kan ete påskemåltidet?» Han sendte ut to av disiplene sine og sa til dem: «Gå inn i byen, og en mann som bærer en krukke med vann, skal møte dere. Følg ham! Der han går inn, skal dere si til herren i huset: ‘Mesteren sier: Hvor er gjesterommet hvor Jeg kan ete påskemåltidet sammen med disiplene Mine?’ Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, ferdig utstyrt og klargjort. Der skal dere gjøre i stand for oss.» Så gikk disiplene Hans av sted og kom inn i byen, og de fant det akkurat slik Han hadde sagt dem. Og de gjorde i stand påskemåltidet. Om kvelden kom Han sammen med de tolv. Da de satt og spiste, sa Jesus: «Sannelig sier Jeg dere: En av dere som spiser med Meg, skal forråde Meg.» De begynte å bli bedrøvet og sa til Ham, én etter én: «Det er vel ikke jeg?» En annen sa: «Det er vel ikke jeg?» Han svarte: «Det er én av de tolv, den som dypper sammen med Meg i fatet. For Menneskesønnen går bort som det er skrevet om Ham, men ve det mennesket som Menneskesønnen blir forrådt ved! Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født.» Mens de spiste, tok Jesus et brød, velsignet, brøt det, ga dem og sa: «Ta, et, dette er Mitt legeme.» Så tok Han begeret, og da Han hadde takket, ga Han det til dem, og de drakk alle av det. Og Han sa til dem: «Dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som blir utgytt for mange. Sannelig sier Jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen da Jeg drikker den ny i Guds rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Deretter sa Jesus til dem: «Denne natten kommer dere alle til å ta anstøt av Meg, for det står skrevet: Jeg vil slå Hyrden, og sauene i flokken skal bli spredt. Men etter at Jeg er oppstått, skal Jeg gå i forveien for dere til Galilea. Peter sa til Ham: «Selv om alle de andre kommer til å ta anstøt, vil likevel ikke jeg gjøre det.» Jesus svarte ham: «Sannelig sier Jeg deg at i dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, kommer du til å fornekte Meg tre ganger.» Men han sa enda sterkere: «Om jeg så må dø sammen med Deg, skal jeg ikke fornekte Deg!» Og alle de andre sa det samme. Så kom de til et sted som hadde fått navnet Getsemane. Og Han sa til disiplene sine: «Sitt her mens Jeg ber!» Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg og begynte å engste og grue seg. Da sa Han til dem: «Min sjel er dypt bedrøvet, like til døden. Bli her og våk!» Han gikk litt lenger bort, falt til jorden og ba at om det var mulig, så måtte timen gå Ham forbi. Han sa: «Abba, Far, alt er mulig for Deg. Ta dette beger bort fra Meg! Men ikke som Jeg vil, men som Du vil.» Så kom Han og fant dem sovende, og han sa til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke i én time? Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse. Ånden er villig, men kjøttet er skrøpelig.» Igjen gikk Han bort og ba, og Han sa de samme ordene. Da Han kom tilbake, fant Han dem sovende igjen, for deres øyne var søvntunge. Og de visste ikke hva de skulle svare Ham. Så kom Han for tredje gang og sa til dem: «Sover dere fremdeles og hviler? Det er nok! Timen er kommet. Se, Menneskesønnen blir overgitt i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder Meg, er nær.» Straks, mens Han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, sammen med en stor folkemengde med sverd og stokker. De kom fra øversteprestene, de skriftlærde og de eldste. Han som forrådte Ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: «Den jeg kysser, Han er det. Grip Ham og led Ham sikkert bort herfra!» Med det samme han hadde kommet, gikk han rett bort til Jesus og sa til Ham: «Rabbi, Rabbi!» Og han kysset Ham. Så la de hånd på Ham og grep Ham. Men en av dem som sto der, trakk sverdet sitt og slo øversteprestens tjener og hogg øret av ham. Da tok Jesus til orde og sa til dem: «Har dere rykket ut som mot en røver, med sverd og stokker for å ta Meg? Daglig var Jeg sammen med dere i tempelet og underviste, men dere grep Meg ikke. Men slik skjer det for at Skriftene skal oppfylles.» Da forlot alle Ham og flyktet. Det var en ung mann som fulgte Ham med bare et linklede rundt sin nakne kropp. Og de unge mennene grep tak i ham. Da slapp han linkledet og flyktet naken fra dem. De førte Jesus bort til øverstepresten hvor alle øversteprestene, de eldste og de skriftlærde var samlet. Men Peter fulgte Ham på avstand helt inn på gårdsplassen til øverstepresten. Og han satt sammen med tjenerne og varmet seg ved ilden. Øversteprestene og hele Rådet forsøkte å skaffe vitnemål mot Jesus for å få dømt Ham til døden, men de fant ikke noe. For mange vitnet falskt mot Ham, men vitnesbyrdene deres stemte ikke overens. Da sto noen fram, vitnet falskt mot Ham og sa: «Vi hørte Ham si: ‘Jeg skal ødelegge dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager skal Jeg bygge et annet som ikke er gjort med hender.’» Men heller ikke nå stemte vitnesbyrdene deres overens. Øverstepresten reiste seg midt iblant dem og spurte Jesus: «Svarer Du ikke noe? Hva er det disse vitner imot Deg?» Men Han tidde og svarte ingenting. Igjen spurte øverstepresten Ham: «Er Du Kristus, Sønn av Den Velsignede?» Jesus sa: «Jeg er. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten sine klær og sa: «Hva skal vi nå med flere vitner? Dere har hørt gudsbespottelsen! Hva mener dere?» Og alle dømte Ham til å være skyldig til døden. Da begynte noen å spytte på Ham, bandt bind for øynene Hans, slo Ham og sa til Ham: «Profeter!» Og vaktene slo Ham med håndflaten. Da Peter var nede på gårdsplassen, kom en av øversteprestens tjenestepiker. Da hun så Peter som varmet seg, så hun på ham og sa: «Du var også sammen med Jesus fra Nasaret.» Men han nektet for det og sa: «Jeg verken vet eller forstår hva du mener.» Han gikk ut i portrommet, og da gol hanen. Tjenestepiken så ham igjen og begynte å si til dem som sto der: «Han her er en av dem.» Men fortsatt nektet han for det. Litt senere sa de som sto der, igjen til Peter: «Sannelig, du er en av dem. For du er jo en galileer, også dialekten din vitner om det.» Da begynte han å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke Dette Mennesket dere snakker om!» For andre gang gol hanen. Da husket Peter de ordene Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte Meg tre ganger.» Da han husket det brast han i gråt. Straks neste morgen holdt øversteprestene en rådslagning med de eldste og de skriftlærde og hele Rådet. De bandt Jesus, førte Ham bort og overga Ham til Pilatus. Da spurte Pilatus Ham: «Er Du jødenes Konge?» Han svarte ham: «Det er som du sier.» Og øversteprestene kom med mange anklager mot Ham, men Han svarte ikke. Da spurte Pilatus Ham igjen: «Svarer Du ikke noe? Se hvor mange anklager de har mot Deg!» Men Jesus svarte fremdeles ikke noe, så Pilatus undret seg. På høytiden var det vanlig å løslate en fange for dem, den som de ba om. Det var en som het Barabbas, og som satt lenket sammen med noen andre opprørere. De hadde begått mord under opprøret. Så skrek folkemengden høyt og begynte å be Pilatus om å gjøre det han alltid hadde gjort for dem. Men Pilatus svarte dem: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes Konge for dere?» For han visste at det var på grunn av misunnelse øversteprestene hadde overgitt Jesus til ham. Men øversteprestene hisset opp folkemengden, for at han i stedet skulle løslate Barabbas for dem. Pilatus talte igjen til dem: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med Ham som dere kaller jødenes Konge?» Da skrek de på ny: «Korsfest Ham!» Da sa Pilatus til dem: «Hva ondt har Han gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest Ham!» Pilatus, som gjerne ville gjøre folkemengden til lags, løslot Barabbas for dem. Og etter at han hadde latt Ham piske, overga han Jesus til å bli korsfestet. Så førte soldatene Ham bort og inn i borggården, det er palasset, og de kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde Ham i purpur og flettet en krone av torner og satte den på hodet Hans. Og de begynte å hilse Ham: «Vær hilset, jødenes Konge!» Så slo de Ham i hodet med et rør og spyttet på Ham. Og de bøyde kne og tilba Ham. Da de hadde spottet Ham, tok de purpurkappen av Ham, kledde på Ham Hans egne klær og førte Ham ut for å korsfeste Ham. En mann som da kom forbi, Simon fra Kyrene, far til Aleksander og Rufus, tvang de til å bære korset Hans. Han kom ute fra marken. De førte Ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. Så ga de Ham vin blandet med myrra å drikke, men Han tok ikke imot den. Da de korsfestet Ham, delte de klærne Hans ved å kaste lodd, for å avgjøre hva hver av dem skulle ha. Det var den tredje time, og de korsfestet Ham. Innskriften med anklagen mot Ham var festet ovenfor: JØDENES KONGE Sammen med Ham korsfestet de også to røvere, den ene på Hans høyre og den andre på Hans venstre side. Slik ble Skriften oppfylt, som sier: Og Han ble regnet blant overtredere. De som gikk forbi, spottet Ham, ristet på hodet og sa: «Nå! Du som river ned tempelet og bygger det opp på tre dager, frels Deg selv og kom ned fra korset!» På samme måte spottet også øversteprestene Ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: «Andre har Han frelst, men seg selv kan Han ikke frelse. La Kristus, Israels Konge, nå stige ned fra korset, så vi kan se og tro.» Også de som var korsfestet sammen med Ham, hånte Ham. Da nå den sjette time var kommet, ble det mørke over hele landet fram til den niende time. Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lamà sabaktàni?» Det betyr: « Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? Da noen av dem som sto ved siden av hørte det, sa de: «Se, Han roper på Elia!» Da sprang en bort og fylte en svamp full av sur vin, satte den på et rør og tilbød Ham å drikke, og sa: «La Ham være! La oss se om Elia vil komme og ta Ham ned.» Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Men da offiseren som sto rett foran Ham, så at Han utåndet mens Han ropte, sa han: «Sannelig, Dette Menneske var Guds Sønn!» Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på, blant dem var Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob den yngre og Joses, og Salome, som også hadde fulgt Ham og tjent Ham mens Han var i Galilea, og mange andre kvinner som hadde kommet opp til Jerusalem sammen med Ham. Da det var blitt kveld – det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten – kom Josef fra Arimatea, et ansett rådsmedlem, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu kropp. Pilatus undret seg over at Han allerede var død og kalte til seg høvedsmannen og spurte ham om Han hadde vært død lenge. Da han hadde fått vite det av høvedsmannen, ga han kroppen til Josef. Så kjøpte han et fint linklede, tok Ham ned og svøpte Ham i linkledet. Og han la Ham i en grav som var hogd ut i fjellet, og rullet en stein foran åpningen til graven. Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor Han ble lagt. Da sabbaten var over, gikk Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob, og Salome og kjøpte krydder, for å gå og salve Ham. Grytidlig om morgenen, da solen hadde stått opp på den første dag i uken, kom de til graven. De sa til hverandre: «Hvem skal rulle bort steinen fra gravåpningen for oss?» Men da de så opp, så de at steinen var blitt rullet bort. Den var svært stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann, kledd i en lang, hvit kappe, sitte på høyre side. Og de ble forskrekket. Men han sier til dem: «Vær ikke forskrekket! Dere søker Jesus fra Nasaret, Han som ble korsfestet. Han er oppstått! Han er ikke her. Se, der er stedet de la Ham! Men gå og si til disiplene Hans, og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Ham, slik som Han sa til dere.’» Så skyndte de seg å gå ut, og flyktet fra graven, for de var skjelvende og ute av seg. Og de sa ingenting til noen, for de var redde. Etter at Jesus var oppstått tidlig på den første dag i uken, viste Han seg først for Maria Magdalena, som Han hadde drevet sju demoner ut av. Hun gikk og fortalte det til dem som hadde vært sammen med Ham, og som nå sørget og gråt. Da de hørte at Han levde og at hun hadde sett Ham, trodde de det ikke. Etter dette viste Han seg i en annen skikkelse for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Og de gikk og fortalte det til de andre, men heller ikke dem ville de tro. Senere viste Han seg for de elleve mens de satt til bords. Og Han irettesatte dem for deres vantro og deres harde hjerter, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham etter at Han var oppstått. Han sa til dem: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt. Disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.» Så, etter at Herren hadde talt til dem, ble Han tatt opp til Himmelen, og satte seg ved Guds høyre hånd. Og de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket sammen med dem og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med. Amen. Mange har satt seg fore å skrive ned i sammenheng en gjennomgang av de hendelser som er blitt oppfylt blant oss. De overga dem til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere. Jeg fant det også rett, ettersom jeg fikk full innsikt i alle disse begivenhetene fra begynnelsen av, å skrive det ned for deg i rekkefølge, høyst ærede Teofilus, for at du kan få pålitelig kjennskap til den lære du er blitt opplært i. I de dager da Herodes var konge i Judea, levde en prest som het Sakarja, som hørte til Abias avdeling. Hans kone var av Arons døtre, og hun het Elisabet. De var begge rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar, og de var begge høyt oppe i årene. Det skjedde da han tjente som prest for Herren da det var hans avdelings tur, at loddet falt på ham til å brenne røkelse når han gikk inn i Herrens tempel, slik skikken var i presteskapet. Hele folkemengden sto utenfor og ba mens røkofferet ble ofret. Da åpenbarte en Herrens engel seg for ham. Han sto på høyre side av røkofferalteret. Da Sakarja så ham, ble han redd, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja. Din bønn er hørt, og din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Du skal fryde og glede deg, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal verken drikke vin eller sterk drikk. Han skal også være fylt med Den Hellige Ånd, helt fra han er i mors liv. Og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud. Han skal også gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å gjøre i stand et vel forberedt folk for Herren.» Sakarja sa til engelen: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er en gammel mann, og min kone er også i langt framskreden alder.» Engelen svarte ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg ble sendt for å tale til deg og forkynne dette gode budskapet. Men se, du skal bli stum og ikke kunne snakke før den dagen alt dette skjer, siden du ikke trodde mine ord som skal bli oppfylt i sin tid.» Folket ventet på Sakarja, og de undret seg over at han ble så lenge i tempelet. Da han endelig kom ut, kunne han ikke snakke til dem. De forsto at han hadde sett et syn i tempelet, for han gjorde tegn til dem og kunne fortsatt ikke snakke. Så snart tjenestedagene hans var fullført, dro han hjem til sitt eget hus. Etter at disse dagene var gått, ble hans kone Elisabet med barn. Og hun skjulte seg i fem måneder og sa: «Slik har Herren handlet med meg i de dager da Han så til meg for å fri meg fra vanæren blant folket.» Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var forlovet med en mann som het Josef, av Davids hus. Jomfruens navn var Maria. Etter at engelen var kommet inn, sa han til henne: «Fryd deg, du som har fått så stor en nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner!» Men da hun så ham, ble hun skremt over hans ord, og hun tenkte etter hva slags hilsen dette var. Da sa engelen til henne: «Frykt ikke, Maria, du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn og føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han skal være stor, og Han skal kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi Ham Hans far Davids trone. Han skal herske over Jakobs hus for evig, og Hans rike skal være uten ende.» Da sa Maria til engelen: «Hvordan kan dette gå til, da jeg ikke har levd med noen mann?» Engelen svarte henne: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og kraften fra Den Høyeste skal overskygge deg. Derfor skal også Det Hellige som blir født av deg, kalles Guds Sønn. Se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå i den sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje meg etter ditt ord.» Og engelen forlot henne. I de dager dro Maria av sted i hast opp til høylandet, til en by i Juda, og hun kom inn i huset til Sakarja og hilste på Elisabet. Da Elisabet hørte hilsenen fra Maria, sparket barnet til i hennes morsliv. Og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er Frukten av ditt morsliv! Men hvorfor er dette gitt meg, at min Herres mor skulle komme til meg? For se, med det samme lyden av din hilsen lød i ørene mine, sparket barnet av glede i mitt morsliv. Salig er hun som trodde, for det som ble talt til henne av Herren skal bli fullført.» Maria sa: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser. For Han har sett til sin tjenestekvinnes ringe stand. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Han som er mektig, har gjort store ting for meg, og hellig er Hans navn. Hans miskunn er over dem som frykter Ham fra slekt til slekt. Han har vist styrke med sin arm. Han har spredd dem som har hovmodstanker i hjertet. Han har støtt ned de mektige fra sine troner, og opphøyet de små. Han har mettet de sultne med gode gaver, og de rike har Han sendt tomhendt bort. Han tok seg av sin tjener Israel, for å minne om sin miskunn, slik Han talte til våre fedre, til Abraham og til hans slekt for evig.» Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus. Elisabets termin var nå kommet, og hun fødte en sønn. Da naboene og slektningene hørte hvordan Herren hadde vist henne stor miskunn, gledet de seg med henne. Den åttende dagen kom de for å omskjære barnet. De ville ha ham oppkalt etter faren Sakarja. Hans mor svarte dem: «Nei, han skal kalles Johannes.» Men de sa til henne: «Det er ingen av dine slektninger som har det navnet.» Så gjorde de tegn til hans far, for å få vite hva han ville at han skulle hete. Han ba om en tavle, og på den skrev han: «Hans navn er Johannes.» Da undret alle seg. Straks ble munnen hans åpnet og tungen løst, og han talte og priste Gud. Da kom det frykt over alle som bodde omkring dem. Og alle disse ordene ble diskutert over hele høylandet i Judea. Alle de som hørte disse ordene, bevarte dem i sitt hjerte, og de sa: «Hva skal det da bli av dette barnet?» Og Herrens hånd var med ham. Nå ble hans far Sakarja fylt av Den Hellige Ånd og profeterte: «Lovet være Herren, Israels Gud, for Han har gjestet og forløst sitt folk, og oppreist et frelsens horn for oss i sin tjener Davids hus, som Han hadde sagt ved sine hellige profeters munn, de profetene som har vært siden begynnelsen på denne tidsalder, om en frelse fra våre fiender og ut av deres hånd som hater oss, for å vise den miskunn som ble lovt våre fedre og å minnes sin hellige pakt. Dette var den ed Han ga vår far Abraham: At Han ville gi oss, vi som var utfridd fra våre fienders hånd, å få tjene Ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for Ham alle våre livs dager. Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå foran Herrens ansikt for å rydde Hans veier, for å gi Hans folk kunnskap om frelse ved tilgivelse for deres synder, ved vår Guds inderlige barmhjertighet. Ved dette har soloppgang fra det høye gjestet oss, for å gi lys til dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å lede våre føtter inn på fredens vei.» Barnet vokste opp og ble ble sterk i ånden, og han var i ørkenen til den dagen han skulle bli ført fram for Israel. Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne innskrivningen fant først sted mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Alle reiste for å la seg innskrive, hver til sin egen by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret til Judea, til Davids by, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å bli innskrevet sammen med Maria, sin forlovede kone, som var med barn. Det skjedde mens de var der, at alle dagene var gått, og hun skulle føde. Hun fødte sin Sønn, Den Førstefødte, svøpte Ham i lintøy og la Ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Nå var det noen gjetere på det stedet som oppholdt seg ute på markene og holdt vakt over flokkene sine om natten. Og se, en Herrens engel sto foran dem, Herrens herlighet strålte rundt dem, og de ble skrekkslagne. Da sa engelen til dem: «Vær ikke redde, for se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli hele folket til del. I dag er det født dere en Frelser i Davids by, Han er Kristus, Herren. Dette skal dere ha som tegn: Dere skal finne et Barn svøpt i lintøy, som ligger i en krybbe.» Straks var det en skare av den himmelske hær sammen med engelen, og de priste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!» Da englene hadde fart bort fra dem til Himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det Herren har kunngjort for oss.» De skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og Barnet, som lå i en krybbe. Da de hadde sett Ham, gjorde de kjent vidt omkring hva som var sagt dem om dette Barnet. Alle som hørte det, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alle disse ordene og tenkte grundig på dem i sitt hjerte. Gjeterne vendte tilbake og æret og priste Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt fortalt dem. Da åtte dager var omme og Barnet skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, det navnet som var gitt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Da nå dagene for Marias renselse etter Moseloven var over, tok de Ham med til Jerusalem for å framstille Ham for Herren, slik det er skrevet i Herrens lov: Enhver av hankjønn som åpner morsliv, skal kalles hellig for Herren, og for å bære fram et offer etter det som er sagt i Herrens lov: Et par turtelduer eller to unge duer. Det var en mann i Jerusalem som het Simeon. Han var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels Trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Det var blitt åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Kristus. Så kom han, ledet av Ånden, inn i tempelet. Da foreldrene førte Barnet Jesus inn for å gjøre med Ham etter lovens skikk, tok han Ham i armene sine og lovet Gud og sa: «Herre, nå kan Du sette din tjener fri til å dra herfra i fred, etter Ditt ord. For mine øyne har sett Din frelse, som Du har gjort ferdig for alle folks øyne, et lys som gir åpenbaring for hedningfolkene, og en herlighet for Ditt folk Israel.» Josef og Jesu mor undret seg over alle de ord som ble sagt om Ham. Simeon velsignet dem og sa til Hans mor Maria: «Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt. Ja, et sverd skal gjennombore også din egen sjel, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» Nå var det en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var i en langt framskreden alder, og etter sin jomfrustand hadde hun levd sju år med sin ektemann. Denne kvinnen var nå enke på omkring 84 år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag. Hun sto fram i samme stund og lovpriste Herren og talte om Ham til alle som ventet på forløsning i Jerusalem. Da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin egen by Nasaret. Barnet vokste og ble sterk i ånden, fylt av visdom, og Guds velvilje var over Ham. Hvert år ved påskehøytiden reiste foreldrene Hans til Jerusalem. Da Han var 12 år gammel, gikk de opp til Jerusalem, slik skikken var ved høytiden. Da høytidsdagene var over og de var på vei tilbake, ble Gutten Jesus igjen i Jerusalem. Josef og Hans mor visste det ikke. Men da de trodde at Han var i reisefølget, dro de en dagsreise videre og lette etter Ham blant slektninger og bekjente. Da de ikke fant Ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter Ham. Og etter tre dager fant de Ham i tempelet. Der satt Han midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte Ham, var forundret over Hans forstand og over svarene Han ga. Da de så Ham, ble de forundret. Og Hans mor sa til Ham: «Sønn, hvorfor har Du gjort dette mot oss? Se, Din far og jeg har lett med smerte etter Deg.» Han sa til dem: «Hvorfor lette dere etter Meg? Visste dere ikke at Jeg må være i Min Fars hus?» Men de forsto ikke det ord Han sa til dem. Så dro Han ned sammen med dem til Nasaret. Han var lydig mot dem, men Hans mor tok vare på alle disse ordene i sitt hjerte. Jesus vokste i visdom og alder og i velvilje hos både Gud og mennesker. I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i Iturea- og Trakonitis-området og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, mens Annas og Kaifas var øversteprester, kom Guds Ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken. Han gikk inn i hele området rundt Jordan og forkynte omvendelsens dåp til syndenes tilgivelse, slik det er skrevet i boken med profeten Jesajas ord, der han sier: «Røsten av en som roper i ødemarken: Rydd Herrens vei! Gjør Hans stier rette! Hver dal skal bli fylt, og hvert fjell og hver haug senket. De krokete steder skal gjøres rette, og de ujevne veier skal gjøres jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse.» Deretter sa han til folkemengden som kom for å bli døpt av ham: «Giftslangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Bær da frukt som er omvendelsen verdig, og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham som far.’ For jeg sier dere at Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen er allerede lagt ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» Folket spurte ham: «Hva skal vi da gjøre?» Han svarte dem: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen. Den som har mat, skal gjøre på samme måte.» Da kom også tollerne for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» Han svarte dem: «Krev ikke inn mer enn det som er pålagt dere.» Likedan spurte soldatene ham: «Hva skal vi gjøre?» Han svarte dem: «Dere skal ikke plage noen eller komme med falske anklager. Og vær tilfreds med deres lønn!» Siden folket var preget av forventning, og alle spekulerte i sitt hjerte på om Johannes var Kristus eller ikke, svarte Johannes og sa til alle: «Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn jeg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense treskeplassen og samle hveten i låven sin. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild.» Han forkynte evangeliet for folket sammen med mange andre formaninger. Men han irettesatte fjerdingsfyrsten Herodes på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, og for alt det onde han hadde gjort. I tillegg til alt dette onde satte han også Johannes i fengsel. Da alt folket ble døpt, skjedde det at også Jesus ble døpt. Og mens Han ba, ble Himmelen åpnet. Og Den Hellige Ånd kom ned over Ham i legemlig skikkelse som en due, og det lød en stemme fra himmelen som sa: «Du er Min Sønn, Den Elskede. I Deg har Jeg velbehag.» Jesus selv begynte sin virksomhet da Han var omkring 30 år gammel, og Han var – etter det folk mente – sønn av Josef, sønn av Eli, sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Melki, sønn av Jannai, sønn av Josef, sønn av Mattatja, sønn av Amos, sønn av Nahum, sønn av Esli, sønn av Naggai, sønn av Ma’at, sønn av Mattatja, sønn av Sjimi, sønn av Josek, sønn av Joda, sønn av Johanan, sønn av Resa, sønn av Serubabel, sønn av Sjealtiel, sønn av Neri, sønn av Melki, sønn av Addi, sønn av Kosam, sønn av Elmadam, sønn av Er, sønn av Josva, sønn av Elieser, sønn av Jorim, sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Simeon, sønn av Juda, sønn av Josef, sønn av Jonam, sønn av Eljakim, sønn av Melea, sønn av Manna, sønn av Mattata, sønn av Natan, sønn av David, sønn av Isai, sønn av Obed, sønn av Boas, sønn av Salmon, sønn av Nahsjon, sønn av Amminadab, sønn av Ram, sønn av Hesron, sønn av Peres, sønn av Juda, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, sønn av Tarah, sønn av Nahor, sønn av Serug, sønn av Re’u, sønn av Peleg, sønn av Eber, sønn av Sjelah, sønn av Kenan, sønn av Arpaksjad, sønn av Sem, sønn av Noah, sønn av Lamek, sønn av Metusjalah, sønn av Henok, sønn av Jared, sønn av Mahalalel, sønn av Kenan, sønn av Enosj, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn. Jesus vendte fylt av Den Hellige Ånd tilbake fra Jordan og ble ledet ut i ødemarken av Ånden. Der ble Han fristet av djevelen i 40 dager. I de dagene spiste Han ingenting, og etterpå, da de dagene var over, ble Han sulten. Djevelen sa da til Ham: «Hvis Du er Guds Sønn, så tal til denne steinen så den blir til brød.» Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds Ord.» Så tok djevelen Ham med opp på et høyt fjell, og i et øyeblikk viste han Ham alle verdens riker. Djevelen sa til Ham: «Til Deg vil jeg gi all denne makt og disse rikers herlighet. For dette er blitt overgitt til meg, og jeg gir det til den jeg vil. Hvis Du bare vil tilbe meg, skal alt dette være Ditt.» Jesus svarte ham: «Vik bak Meg, Satan! For det står skrevet: Herren Din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.» Så førte han Ham til Jerusalem, stilte Ham på tempelets tinde og sa til Ham: «Hvis Du er Guds Sønn, så kast Deg ned herfra. For det er skrevet: For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg, og: På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein. Jesus svarte ham: «Det er sagt: Du skal ikke friste Herren din Gud.» Da djevelen var ferdig med å friste, for han bort fra Ham for en tid. I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring. Han underviste i synagogene deres, og ble æret av alle. Så kom Han til Nasaret, hvor Han hadde vokst opp. Som Han pleide, gikk Han i synagogen på sabbatsdagen, og Han sto fram for å lese. De ga Ham profeten Jesajas bok. Da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren. Så lukket Han boken, ga den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Alle som var i synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Han begynte da å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for ørene deres.» Alle vitnet om Ham, og de undret seg over de nådens ord som kom fra Hans munn. Og de spurte: «Er ikke Han Josefs sønn?» Han svarte dem: «Dere vil sikkert sitere dette ordtaket for Meg: ‘Lege, leg deg selv!’ Det vi har hørt er blitt gjort i Kapernaum, gjør det også her på Ditt eget hjemsted!» Så sa Han: «Sannelig sier Jeg dere: Ingen profet blir anerkjent på sitt eget hjemsted. I sannhet sier Jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, da himmelen var stengt i tre år og seks måneder og det kom en stor hungersnød over hele landet. Men Elia ble ikke sendt til noen av dem, bare til Sarepta i Sidonlandet, til en kvinne som var enke. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, og ingen av dem ble renset, bortsett fra syreren Na’aman.» Alle som var i synagogen, ble rasende da de hørte dette. De reiste seg og drev Ham ut av byen og førte Ham til skrenten av den høyden som byen deres var bygd på, så de kunne kaste Ham utfor stupet. Men Han gikk midt imellom dem og dro bort. Så kom Han ned til Kapernaum, en by i Galilea, og der underviste Han dem på sabbatene. De ble forundret over Hans lære, for Hans ord hadde myndighet. I synagogen var det en mann som var besatt av en uren demons ånd. Han skrek med høy stemme og sa: «La være! Hva har vi med Deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er Du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem Du er – Guds Hellige!» Jesus truet den og sa: «Vær stille og kom ut av ham!» Da demonen hadde kastet ham ned midt iblant dem, kom den ut av ham og skadet ham ikke. Da ble de alle forundret og snakket med hverandre: «Hva er dette for et ord? For med autoritet og kraft befaler Han de urene åndene, og de kommer ut.» Ryktet om Ham spredte seg ut til hvert sted i hele distriktet. Så reiste Han seg, forlot synagogen og gikk inn i Simons hus. Simons svigermor lå syk og hadde høy feber, og de spurte om Han ville hjelpe henne. Han bøyde seg over henne og truet feberen, og den forlot henne. Straks sto hun opp og tjente dem. Ved solnedgang kom alle som hadde noen som led av ulike slags sykdommer og førte dem til Ham. Han la hendene sine på hver enkelt og helbredet dem. Demoner for også ut av mange mennesker. De ropte: «Du er Kristus, Guds Sønn!» Han truet dem og tillot dem ikke å tale, for de visste at Han var Kristus. Da det var blitt dag, dro Han ut til et øde sted. Folkemengden lette etter Ham og kom til Ham og prøvde å hindre Ham i å forlate dem. Men Han sa til dem: «Jeg må forkynne Guds rikes evangelium i de andre byene også, for til det er Jeg utsendt.» Og Han forkynte i synagogene i Galilea. Det følgende hendte en gang folkemengden presset seg rundt Ham for å høre Guds Ord. Jesus sto ved Gennesaretsjøen. Da så Han to båter som lå ved strandkanten. Fiskerne hadde forlatt dem og holdt på å skylle garnene sine. Han gikk ut i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham om å legge litt ut fra land. Han satte seg og underviste folkemengden fra båten. Da Han var ferdig med å tale, sa Han til Simon: «Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!» Simon svarte Ham: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men likevel, på Ditt ord vil jeg kaste ut garnet.» Da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet deres holdt på å revne. Så vinket de til lagskameratene sine i den andre båten for at de skulle komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de holdt på å synke. Da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!» For både han og alle de som var med ham, ble grepet av frykt på grunn av fiskefangsten de hadde fått. Det ble også Jakob og Johannes, Sebedeussønnene, som var på samme lag som Simon. Jesus sa til Simon: «Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.» Da de hadde dratt båtene på land, forlot de alt og fulgte Ham. Det skjedde mens Han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet. Da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, ba Ham inntrengende: «Herre, hvis Du vil, har Du kraft til å gjøre meg ren.» Så rakte Han ut hånden, rørte ved ham og sa: «Jeg vil, bli renset!» Med det samme forlot spedalskheten ham. Jesus påla ham at han ikke skulle fortelle det til noen: «Men gå og vis deg for presten, og bær fram et offer for din renselse, som et vitnesbyrd for dem, slik Moses har befalt.» Ryktet om Ham bredte seg enda mer. Store folkemengder kom sammen for å høre, og for at Han skulle helbrede alle sykdommene deres. Men Han trakk seg tilbake til ørkenområdene og ba. En av dagene mens Han underviste, satt det noen fariseere og lovlærere som var kommet fra hver eneste by i Galilea, Judea og Jerusalem. Herrens kraft var der til å helbrede dem. Se, da skjedde det at noen menn kom bærende med en lam mann på en båre, og de prøvde å få ham inn og legge ham foran Ham. Da de ikke kunne finne ut hvordan de skulle få ham inn på grunn av folkemengden, gikk de opp på hustaket og firte både ham og båren ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Han så deres tro, sa Han til ham: «Du menneske, dine synder er deg tilgitt.» De skriftlærde og fariseerne begynte å snakke sammen og sa: «Hvem er Denne som taler slike spottende ord? Hvem kan tilgi synd uten Gud alene?» Men Jesus, som kjente deres tanker, svarte dem: «Hvorfor tenker dere slik i deres hjerte? Hva er lettest å si: ‘Dine synder er deg tilgitt’? eller å si: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har autoritet på jorden til å tilgi synder» – så sa Han til den lamme: «Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus!» Straks reiste han seg opp foran dem, tok opp det han hadde ligget på, og gikk hjem til sitt eget hus mens han priste Gud. De var alle ute av seg av undring, priste Gud, ble fylt av frykt og sa: «Vi har sett forunderlige ting i dag!» Etter dette gikk Han ut og så en toller som het Levi, sitte i tollboden, og Han sa til ham: «Følg Meg!» Da forlot han alt, reiste seg og fulgte Ham. Deretter holdt Levi et stort gjestebud for Ham i huset sitt. Det var et stort antall tollere og andre som satte seg ned sammen med dem. Deres skriftlærde og fariseerne anklaget disiplene Hans og sa: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Jesus svarte dem: «De som er friske, har ikke bruk for lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Så spurte de Ham: «Hvorfor faster og ber Johannes’ disipler så ofte, i likhet med fariseernes disipler, mens Dine både spiser og drikker?» Han sa til dem: «Kan dere få brudgommens venner til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem. I de dager – da skal de faste.» Så fortalte Han dem en lignelse: «Ingen tar en lapp fra et nytt klesplagg og setter den på et gammelt. Ellers vil det nye lage en rift, og lappen som ble tatt ut av det nye, vil heller ikke passe med det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. Ellers vil den nye vinen sprenge skinnsekkene og renne ut, og skinnsekkene blir ødelagt. Ny vin må fylles i nye skinnsekker, så begge deler blir bevart. Ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: ‘Den gamle er best’.» Det hendte på den andre sabbaten at Han gikk gjennom kornåkrene. Disiplene Hans plukket kornaks, som de gned mellom hendene og spiste. Noen av fariseerne sa da til dem: «Hvorfor gjør dere det som ikke er tillatt på sabbaten?» Men Jesus svarte dem: «Har dere ikke engang lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham: Hvordan han gikk inn i Guds hus, tok og spiste skuebrødene og ga også noe til dem som var med ham, det som ingen andre enn prestene har lov til å spise?» Og Han sa til dem: «Menneskesønnen er også Herre over sabbaten.» Også en annen sabbat skjedde det at Han gikk inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en vissen høyre hånd. De skriftlærde og fariseerne fulgte nøye med for å se om Han ville helbrede på sabbaten, slik at de kunne finne noe å anklage Ham for. Men Han kjente tankene deres og sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og still deg her i midten!» Og han reiste seg og sto. Da sa Jesus til dem: «Jeg vil spørre dere om noe: Er det tillatt å gjøre godt eller gjøre ondt på sabbaten, å frelse et liv eller ødelegge?» Etter at Han hadde sett rundt på dem alle, sa Han til dette mennesket: «Rekk ut hånden din!» Han gjorde det, og hånden hans ble legt og var like frisk som den andre. Men de ble fylt av raseri og snakket med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus. I de dager hendte det at Han gikk opp i fjellet for å be, og Han var i bønn til Gud hele natten. Da det ble dag, kalte Han på disiplene sine. Blant dem valgte Han ut tolv som Han også kalte apostler: Simon, som Han også ga navnet Peter, og hans bror Andreas, Jakob og Johannes, Filip og Bartolomeus, Matteus og Tomas og Jakob, sønn av Alfeus, og Simon som ble kalt Seloten, Judas, sønn av Jakob, og Judas Iskariot, som også ble en forræder. Han kom ned sammen med dem og ble stående på et sletteområde sammen med en flokk av disiplene sine og en stor folkemengde fra hele Judea og Jerusalem og fra kysten ved Tyros og Sidon. De kom for å høre Ham og for å bli legt for sine sykdommer. De som var plaget av urene ånder, kom også, og de ble helbredet. Hele folkemengden prøvde å få røre ved Ham, for det gikk en kraft ut fra Ham og helbredet alle. Så løftet Han øynene og så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når menneskene hater dere, og når de utstøter dere, håner dere og forkaster navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld. Fryd dere på den dagen og spring høyt av glede! For sannelig er deres lønn stor i Himmelen, for på samme måte gjorde deres fedre med profetene. Men ve dere som er rike, for dere har fått deres trøst. Ve dere som er mette, for dere skal sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for slik gjorde deres fedre med de falske profetene. Jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som ondsinnet utnytter dere. Til den som slår deg på det ene kinnet, skal du by fram det andre også. Den som tar kappen din, skal du heller ikke nekte kjortelen. Gi til hver den som ber deg! Den som tar fra deg det som er ditt, skal du ikke spørre om å få det tilbake. Slik dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. Men hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? Selv syndere elsker dem som elsker dem. Hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er det å takke dere for? Selv syndere gjør det samme. Hvis dere låner bort til dem dere håper å få tilbake fra, hva er det å takke dere for? Selv syndere låner til syndere for å få like mye tilbake. Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik deres Far også er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere slett ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt. Gi, så skal det bli gitt dere; et godt mål som er presset, ristet sammen og renner over, skal bli lagt i fanget deres. For med det samme mål som dere bruker, skal det måles tilbake til dere.» Han fortalte dem en lignelse: «Kan en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? En disippel står ikke over sin lærer, men hver den som er fullt utlært, blir som sin lærer. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg ta ut flisen som er i ditt øye, når du selv ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Ta først bjelken ut fra ditt eget øye, så kan du se klart nok til å ta ut flisen i din brors øye. For et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer heller ikke god frukt. Ethvert tre kjennes på sin egen frukt. En plukker ikke fikener fra torner, heller ikke druer av en tornebusk. Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode hjertes skatt. Og et ondt menneske henter fram ondt fra sitt onde hjertes skatt. For det hjertet flyter over av, det taler munnen. Hvorfor kaller dere Meg Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier? Hver den som kommer til Meg og hører Mine Ord og gjør etter dem – Jeg skal vise dere hvem han er lik: Han er lik et menneske som bygde et hus, gravde dypt og la grunnmuren på fjellet. Da vannflommene steg og vannstrømmen brøt voldsomt mot huset, kunne den ikke rokke det, for det var grunnlagt på fjellklippen. Men den som hører og ikke gjør etter det han hører, er lik et menneske som bygde et hus på jorden uten grunnvoll. Vannstrømmen brøt voldsomt mot det, og straks falt det. Og dette husets fall var stort.» Da Han hadde talt alle disse ord mens folket hørte på, gikk Han inn i Kapernaum. Der var det en offiser med en tjener som han satte meget høyt. Denne tjeneren var syk og døden nær. Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til Ham og ba Ham om å komme og helbrede tjeneren hans. Da de kom til Jesus, ba de Ham inntrengende og sa: «Han fortjener at Du gjør dette for ham, for han elsker vårt folk og har bygd en synagoge for oss.» Da gikk Jesus med dem. Og da Han ikke var så langt fra huset, sendte offiseren noen venner til Ham og sa: «Herre, Du skal ikke umake Deg, for jeg er ikke verdig til at Du kommer inn under mitt tak. Derfor anså jeg meg heller ikke verdig til å komme til Deg. Men si bare et ord, så blir tjeneren min helbredet. For jeg er også et menneske som er satt under myndighet, og som har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han. Og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han. Og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Da Jesus hørte dette, undret Han seg over ham. Han vendte seg og sa til folkemengden som fulgte Ham: «Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har Jeg funnet slik en tro!» De som var utsendt, vendte tilbake til huset og oppdaget at tjeneren som hadde vært syk, var blitt frisk. Dagen etter gikk Han inn i en by som heter Nain. Mange av disiplene gikk med Ham. Det gjorde også en stor folkemengde. Da Han kom nær byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var dessuten enke. En stor folkemengde fra byen fulgte med henne. Da Herren så henne, viste Han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: «Gråt ikke!» Så kom Han og rørte ved båren, og de som bar, sto stille. Og Han sa: «Unge mann, Jeg sier deg, stå opp!» Han som var død, satte seg da opp og begynte å snakke. Jesus overlot ham til hans mor. Da kom frykt over alle, og de æret Gud og sa: «En stor Profet er oppreist blant oss», og: «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ryktet om Ham nådde ut over hele Judea og hele distriktet. Johannes’ disipler fortalte ham om alt det som hadde hendt. Johannes kalte til seg to av disiplene sine, sendte dem til Jesus og sa: «Er Du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Da mennene var kommet til Ham, sa de: «Døperen Johannes har sendt oss til Deg for å si: Er Du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Samtidig helbredet Han mange for sykdommer, plager og onde ånder, og Han ga mange blinde synet. Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes om alt det dere har sett og hørt: at blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde blir vekket opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av Meg.» Da utsendingene fra Johannes var gått derfra, begynte Han å tale til folkemengden om Johannes: «Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et rør som svaier i vinden? Hva gikk dere ut for å se? Et menneske kledd i fine klær? Sannelig, de som er vakkert kledd og lever i luksus, er i kongers slott. Men hva gikk dere ut for å se? En profet? Jeg sier dere: Ja, enda mer enn en profet. Det er om ham det er skrevet: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt åsyn. Han skal rydde Din vei foran Deg. For Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er det ingen større profet enn døperen Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn ham.» Hele folket som hørte Ham, til og med tollerne, ga Gud rett, og de ble døpt med Johannes’ dåp. Men fariseerne og de lovlærde forkastet Guds plan for dem, og de lot seg ikke døpe av ham. Og Herren sa: «Hva skal Jeg da sammenligne menneskene i denne slekt med, og hva er de lik? De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: ‘Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sang sørgesanger for dere, men dere gråt ikke.’ For døperen Johannes er kommet, og han verken spiser brød eller drikker vin, og dere sier: ‘Han er besatt av en demon.’ Menneskesønnen er kommet, og Han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!’ Men visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.» Deretter spurte en av fariseerne om Jesus ville spise sammen med ham, og Han gikk til fariseerens hus og satte seg til bords. Og se, det var en kvinne i byen, en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabastkrukke med velduftende olje, hun stilte seg bak Ham ved føttene Hans og gråt. Hun begynte å vaske føttene Hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Og hun kysset føttene Hans og salvet dem med den velduftende oljen. Da fariseeren som hadde innbudt Ham, så dette, sa han til seg selv: «Hvis denne Mannen hadde vært en profet, ville Han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ved Ham, at hun er en synderinne.» Jesus svarte ham: «Simon, Jeg har noe å si deg.» Han svarte: «Mester, si det!» «Det var en pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte 500 denarer og den andre 50. Da de ikke hadde noe å betale tilbake med, etterga han begge to gjelden. Si Meg da, hvem av dem vil elske ham mest?» Simon svarte: «Jeg vil tro det må være den som han etterga mest.» Jesus sa til ham: «Du har dømt rett.» Så snudde Han seg til kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt. Du ga Meg ikke vann til føttene, men hun har vasket føttene Mine med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga Meg ikke noe kyss, men denne kvinnen har ikke holdt opp med å kysse føttene Mine siden Jeg kom inn. Du salvet ikke hodet Mitt med olje, men denne kvinnen har salvet føttene Mine med velduftende olje. Jeg sier deg: Hennes synder, de som er så mange, er henne tilgitt, derfor elsker hun så mye. Men den som har fått lite tilgitt, elsker lite.» Så sa Han til henne: «Dine synder er deg tilgitt.» De som satt til bords med Ham, begynte å si med seg selv: «Hvem er Denne som til og med tilgir synder?» Så sa Han til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» Deretter gikk Jesus gjennom hver by og landsby, og Han ropte ut og forkynte evangeliet om Guds rike. De tolv var med Ham. Det var også noen kvinner som var blitt helbredet fra onde ånder og sykdommer, Maria som ble kalt Magdalena, som sju demoner var kommet ut av, og Johanna, kone til Kusa, Herodes’ forvalter, og Susanna og mange andre som tjente Ham med det de eide. Da en stor folkemengde hadde samlet seg, og de var kommet til Ham fra hver by, fortalte Han en lignelse: «En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Mens han sådde, falt noe på veien. Det ble tråkket ned, og fuglene i luften åt det opp. Noe falt på steingrunn. Så snart det hadde vokst opp, visnet det bort fordi det manglet fuktighet. Noe falt blant torner, og tornene skjøt opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, vokste opp og ga en avling på hundre ganger det som var sådd.» Da Han hadde sagt dette, ropte Han: «Den som har ører å høre med, han høre!» Da spurte disiplene Ham: «Hva betyr denne lignelsen?» Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier, men til de andre blir det gitt i lignelser, slik at når de ser, så kan de likevel ikke se, og når de hører, kan de likevel ikke forstå. Lignelsen er slik å forstå: Såkornet er Guds Ord. De på veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar Ordet bort fra hjertet deres, så de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot Ordet med glede når de hører. Men de har ingen rot. De tror en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. Det som falt blant torner, er de som har hørt, men som på vandringen kveles av bekymringer, rikdommer og livets lyster, og som ikke gir moden frukt. Men det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet. Ingen som tenner et lys, dekker det til med et kar eller setter det under en seng. Nei, han setter det i en lampeholder, slik at de som kommer inn kan se lyset. For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke er noe gjemt som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset. Se derfor til hvordan dere hører! For hver den som har, han skal få mer. Hver den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han synes å ha.» Så kom Hans mor og brødre til Ham, men de kunne ikke komme i nærheten av Ham på grunn av folkemengden. De sendte bud på Ham og sa: «Din mor og dine brødre står utenfor og ønsker å se Deg.» Men Han svarte dem: «Min mor og Mine brødre er de som hører Guds Ord og gjør etter det.» En av dagene skjedde det at Han gikk om bord i en båt sammen med disiplene. Og Han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Og de la ut. Men mens de seilte, sovnet Han. Og en stormvind for over sjøen, så båten holdt på å bli fylt av vann, og de var i fare. De kom bort til Ham, vekket Ham og sa: «Mester, Mester, vi går under!» Da reiste Han seg og truet vinden og de mektige bølgene. Og de la seg, og det ble helt stille. Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» De undret seg og sa til hverandre: «Hvem kan Han være? For Han byr til og med vindene og vannet, og de adlyder Ham!» Så seilte de til gadarenernes område, som ligger rett overfor Galilea. Da Han gikk i land, ble Han møtt av en mann fra byen, og som hadde vært besatt av demoner i lang tid. Han gikk uten klær og bodde heller ikke i hus, men i gravene. Da han fikk se Jesus, skrek han, falt ned for Ham og ropte høyt: «Hva har jeg med Deg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg ber Deg, ikke pin meg!» Jesus hadde befalt den urene ånden å komme ut av mannen, for denne ånden hadde ofte grepet tak i ham. Mannen hadde blitt satt under bevoktning og bundet med lenker og fotjern. Men han brøt båndene og ble drevet ut i ødemarken av demonen. Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han svarte: «Legion», for det var mange demoner som var kommet inn i ham. De tryglet Jesus om at Han ikke skulle befale dem å fare ut og ned i avgrunnen. Nå var det en stor flokk med griser som beitet der på fjellet. Demonene ba Ham om å få lov til å fare inn i dem. Han lot dem få lov til det. Så for demonene ut av det mennesket og inn i grisene, og flokken styrtet nedover bratthenget, ut i vannet og druknet. Da de som gjette grisene, så hva som skjedde, flyktet de og fortalte om det i byen og i hele distriktet. De gikk ut for å se hva som hadde skjedd, og de kom til Jesus. Der fant de mannen som demonene hadde fart ut av. Han satt ved Jesu føtter, påkledd og frisk til sinns. Og de ble redde. De som hadde sett det, fortalte dem da hvordan den demonbesatte var blitt helbredet. Hele folkemengden fra gadarenernes område ba da Jesus om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt. Han gikk i båten og vendte tilbake. Mannen som demonene hadde forlatt, ba om å få være med Ham. Men Jesus sendte ham bort og sa: «Vend tilbake til ditt eget hus og fortell hvilke store ting Gud har gjort for deg.» Og han gikk av sted og forkynte over hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort for ham. Da Jesus vendte tilbake, ønsket folkemengden Ham velkommen, for alle var der og ventet på Ham. Se, det kom en mann som het Jairus, som var forstander for synagogen. Han falt ned for Jesu føtter og ba Ham om å komme til sitt hus, for han hadde en eneste datter på omkring 12 år, og hun lå for døden. Mens Han gikk, trengte folkemengden seg inn på Ham. En kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år, og som hadde brukt alt hun hadde til livets opphold på leger og ikke kunne bli legt av noen, kom nå bakfra og rørte ved kanten av kappen Hans. Straks stanset blødningen hennes. Jesus sa: «Hvem var det som rørte Meg?» Da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: «Mester, folkemengden trenger på og presser Deg, og Du sier: Hvem var det som rørte ved Meg?» Men Jesus sa: «Noen var det som rørte ved Meg, for Jeg merket at det gikk kraft ut fra Meg.» Da kvinnen innså at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende og falt ned foran Ham. Hun forklarte for Ham foran hele folket grunnen til at hun hadde rørt ved Ham, og hvordan hun ble helbredet med det samme. Og Han sa til henne: «Datter, vær ved godt mot, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» Mens Han fremdeles talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa til ham: «Din datter er død. Bry ikke Mesteren mer!» Men da Jesus hørte det, svarte Han og sa til ham: «Vær ikke redd, bare tro, så skal hun bli frelst.» Da Han kom inn i huset, lot Han ingen gå inn, bortsett fra Peter, Jakob og Johannes, og pikens far og mor. Alle gråt og sørget over henne, men Han sa: «Gråt ikke, hun er ikke død, men sover.» Men de bare lo av Ham, for de visste at hun var død. Han sendte alle utenfor, tok piken ved hånden og ropte på henne: «Lille pike, stå opp!» Da vendte hennes ånd tilbake, og hun sto opp med det samme. Han ba dem gi henne noe å spise. Foreldrene hennes var forundret, men Han forbød dem å si til noen hva som hadde skjedd. Så kalte Han sammen de tolv disiplene sine, og ga dem makt og autoritet over alle demoner, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede de syke. Han sa til dem: «Ta ikke noe med på veien, verken stav eller veske, brød eller penger. Dere skal ikke ha to kjortler hver. I det huset dere tar inn, der skal dere bli, og derfra skal dere dra videre. Er det noen som ikke vil ta imot dere, så rist støvet av føttene deres når dere går ut av den byen, som et vitnesbyrd mot dem.» Så dro de av sted og gikk fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet overalt. Fjerdingsfyrsten Herodes fikk nå høre om alt det Jesus gjorde. Han ble forundret – fordi noen sa at Johannes hadde stått opp fra de døde. Andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen sa at en av de gamle profetene hadde stått opp. Herodes sa: «Johannes har jeg halshogd, men hvem er denne jeg hører slike ting om?» Og han ønsket å få se Ham. Etter at apostlene var kommet tilbake, fortalte de Ham alt de hadde gjort. Da tok Han dem med og reiste avsides for å være alene med dem på et øde sted som tilhørte byen Betsaida. Da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte helbredelse. Da det led mot kveld, kom de tolv og sa til Ham: «Send folkemengden av sted, så de kan gå inn i landsbyene og bygdene her omkring og komme i hus og få seg mat. For her er vi på et øde sted.» Men Han sa til dem: «Dere skal gi dem noe å spise.» De svarte: «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke går og kjøper mat til alle disse menneskene.» For det var omkring 5000 menn. Da sa Han til disiplene sine: «Få dem til å sette seg ned i grupper på 50.» De gjorde det og fikk alle til å sette seg. Da tok Han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem og brøt dem og ga bitene til disiplene, for at de skulle dele ut til folkemengden. Så fikk alle spise og bli mette, og tolv kurver med stykker som var til overs, ble samlet inn etterpå. Mens Han var alene og ba, kom disiplene og var sammen med Ham. Han spurte dem: «Hvem sier folk at Jeg er?» Da svarte de: «Døperen Johannes, men noen sier Elia, og andre sier at en av de gamle profetene har stått opp.» Han sa til dem: «Men hvem sier dere at Jeg er?» Peter svarte: «Guds Kristus.» Han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste og øversteprestene og de skriftlærde, og Han skal bli drept og stå opp på den tredje dag.» Så sa Han til dem alle: «Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg. For hver den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal frelse det. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt? Hver den som skammer seg over Meg og Mine Ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når Han kommer i den herlighet som tilhører Ham, Hans Far og de hellige engler. Sannelig sier Jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.» Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt dette, tok Han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Mens Han ba, fikk Hans ansikt et annet utseende, og kjortelen Hans ble hvit og strålende. Og se, to menn snakket med Ham. Det var Moses og Elia som viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Da de våknet til, så de Hans herlighet og de to mennene som sto sammen med Ham. Da mennene skulle til å skilles fra Ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter, én til Deg, én til Moses og én til Elia», men han visste ikke hva han sa. Mens han sa dette, kom en sky og skygget over dem. De ble grepet av frykt da de kom inn i skyen. Det lød en stemme ut fra skyen: «Dette er Min Sønn, Den elskede. Hør Ham!» Etter at røsten hadde lydt, var det ingen annen å se enn Jesus alene. De tidde om dette, og den gang fortalte de ingen om noe av det de hadde sett. Dagen etter, da de var kommet ned fra fjellet, skjedde det at en stor folkemengde møtte Ham. Plutselig var det en mann fra folkemengden som ropte: «Mester, jeg ber Deg, se til min sønn, for han er mitt eneste barn. Og se, en ånd griper ham, så han plutselig skriker ut. Den sliter i ham så han fråder om munnen. Det er bare så vidt den viker fra ham, og den slår ham. Derfor ba jeg disiplene Dine innstendig om å kaste den ut, men de kunne ikke.» Da svarte Jesus: «Du vantro og fordervede slekt, hvor lenge skal Jeg være hos dere og holde ut med dere? Før din sønn hit!» Mens han var på vei, kastet demonen ham ned og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden, helbredet barnet og ga ham tilbake til hans far. De ble alle forundret over Guds storhet. Da alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa Han til disiplene: «Legg dere dette på sinne, for det er like før Menneskesønnen blir forrådt og overlatt i menneskers hender.» Men de forsto ikke hva Han mente, og det var skjult for dem, slik at de ikke oppfattet det. Og de var redde for å spørre Ham om hva dette ordet skulle bety. Så oppsto et ordskifte mellom dem om hvem av dem som kunne være den største. Men Jesus, som kjente deres hjertes tanke, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette lille barnet i Mitt navn, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. For den som er minst blant dere alle, det er han som er stor.» Da svarte Johannes: «Mester, vi så en som drev ut demoner i Ditt navn, og vi ville hindre ham i å gjøre det, siden han ikke er i følge med oss.» Men Jesus sa til ham: «Dere skal ikke hindre ham, for den som ikke er mot oss, er for oss.» Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp. Han sendte budbærere foran seg. De gikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham. Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot reisemålet, Jerusalem. Da Hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: «Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik Elia gjorde?» Da snudde Han seg og refset dem: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Og de gikk til en annen landsby. Mens de dro videre på veien, var det en som sa til Ham: «Herre, jeg vil følge Deg hvor Du enn går.» Jesus sa til ham: «Revene har huler, og fuglene under himmelen har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der Han kan hvile hodet sitt.» Så sa Han til en annen: «Følg Meg!» Men han svarte: «Herre, la meg først gå og begrave min far!» Jesus svarte ham: «La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike!» Også en annen sa: «Herre, jeg vil følge Deg, men la meg først gå og ta farvel med dem som er i huset mitt.» Men Jesus sa til ham: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike!» Etter dette utpekte Herren også sytti andre, og Han sendte dem foran seg to og to til hver by og hvert sted hvor Han selv skulle komme. Så sa Han til dem: «Høsten er i sannhet stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre at Han vil drive arbeidere ut til sin høst! Gå av sted! Se, Jeg sender dere ut som lam midt blant ulver. Ta verken med pengeveske, sekk eller sandaler! Og hils ikke på noen langs veien! I hvert hus dere kommer inn, skal dere først si: ‘Fred være med dette hus!’ Hvis det er et fredens barn der, skal deres fred hvile over det. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere. Bli i det samme huset, spis og drikk det de setter fram, for arbeideren er sin mat verd. Gå ikke fra hus til hus! I hver by dere kommer inn, hvor de tar imot dere, skal dere spise det som settes fram for dere. Helbred de syke der, og si til dem: ‘Guds rike er kommet nær dere.’ Men hver by dere kommer inn i, hvor de ikke tar imot dere, der skal dere gå ut på byens gater og si: ‘Til og med det støvet fra byen deres som fester seg til oss, børster vi av mot dere. Men dette skal dere vite, at Guds rike er kommet nær.’ Men Jeg sier dere at på den dag skal det bli lettere for Sodoma enn for den byen. Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som ble gjort i dere, hadde blitt gjort i Tyros eller Sidon, ville de ha omvendt seg for lenge siden og sittet i sekk og aske. Det skal bli lettere for Tyros og Sidon i dommen enn for dere. Og du, Kapernaum, du som er opphøyet til himmelen, til dødsriket skal du bli nedstøtt. Den som hører dere, hører Meg. Den som forkaster dere, forkaster Meg, og den som forkaster Meg, forkaster Ham som har sendt Meg.» De sytti vendte med glede tilbake og sa: «Herre, til og med demonene er oss underlagt i Ditt navn.» Han svarte dem: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, Jeg gir dere makt til å trampe på slanger og skorpioner, og over all den makt fienden har, og ingenting skal skade dere på noen måte. Gled dere ikke over dette at åndene er dere underlagt. Gled dere heller over at deres navn er innskrevet i Himmelen.» I samme stund frydet Jesus seg i Ånden og sa: «Jeg takker Deg, Far, Herre over himmel og jord, for at Du har skjult dette for de vise og kloke og åpenbart det for umyndige. Slik er det, Far, for dette var velbehagelig for Deg. Alle ting er overgitt Meg av Min Far, og ingen vet hvem Sønnen er, uten Far, og hvem Far er, uten Sønnen, og den Sønnen vil åpenbare Ham for.» Da Han var alene med disiplene, vendte Han seg til dem og sa: «Salige er de øyne som ser det dere ser. For Jeg sier dere at mange profeter og konger har ønsket å se det dere ser, og har ikke fått se det, og høre det dere hører, men ikke fått høre det.» Se, en lovlærd sto fram og fristet Ham og sa: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Han svarte ham: «Hva er skrevet i loven? Hvordan leser du i den?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv. » Han sa til ham: «Du har svart rett. Gjør dette, og du skal leve.» Men fordi han ville rettferdiggjøre seg selv, sa han til Jesus: «Og hvem er min neste?» Jesus tok opp dette og sa: «Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere. De tok av ham klærne, slo ham, forsvant og lot ham ligge igjen halvdød. Nå hendte det at en prest kom nedover den samme veien. Da han så ham, gikk han forbi på den andre siden. Likeså kom en levitt til stedet. Han så ham også og gikk forbi på den andre siden. Men en samaritan var også ute på reise og kom dit hvor han var. Da han så ham, viste han dyp medlidenhet med ham. Han gikk bort til ham, forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Han løftet ham opp på sitt eget dyr, tok ham til et vertshus og tok seg av ham. Neste dag da han skulle dra videre, tok han fram to denarer, ga dem til husverten og sa til ham: ‘Stell ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg tilbake når jeg kommer igjen.’ Hvem av disse tre synes du var en neste for ham som falt blant røvere?» Han svarte: «Han som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus til ham: «Gå du og gjør det samme!» Da de gikk videre, kom Han inn i en landsby, og en kvinne som het Marta, ønsket Ham velkommen i sitt hus. Hun hadde en søster som het Maria. Hun satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord. Marta var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet, og hun gikk da bort og sa: «Herre, bryr Du Deg ikke om at min søster har latt meg være alene med å tjene? Si derfor til henne at hun skal hjelpe meg.» Jesus svarte henne: «Marta, Marta, du er bekymret og urolig for mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» Mens Jesus var på et sted og ba, sa en av disiplene Hans til Ham da han var ferdig: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine.» Da sa Han til dem: «Når dere ber, skal dere si: Vår Far, Du som er i Himmelen, la Ditt navn være helliget. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.» Han sa til dem: «Tenk dere at en av dere har en venn og går til ham ved midnatt og ber ham: ‘Venn, lån meg tre brød! For en venn av meg er kommet til meg på reisen, og jeg har ingenting å sette fram for ham.’ Skulle han da svare der innefra og si: ‘Ikke plag meg! Døren er stengt, og mine barn er gått til ro med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.’ Jeg sier dere: Selv om han ikke vil stå opp og gi ham noe fordi han er hans venn, vil han likevel stå opp på grunn av hans pågåenhet og gi ham det han trenger. Derfor sier Jeg dere: Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet opp for dere. For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet opp for. Hvem av dere som er far, og som har en sønn som ber om brød, vil gi ham en stein? Eller om han ber om en fisk, vil han gi ham en slange i stedet for fisken? Eller om han ber om et egg, vil han da by ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham!» Han drev ut en demon som var stum. Da demonen hadde fart ut, talte den stumme. Og folkemengden undret seg. Men noen av dem sa: «Han driver ut demoner ved Beelsebub, demonenes hersker.» Andre krevde et tegn fra Himmelen for å friste Ham. Men Han kjente tankene deres og sa til dem: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og husfolk som er i strid med husfolk, faller. Hvis også Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? For dere sier at Jeg driver ut demoner ved Beelsebub. Hvis Jeg driver ut demoner ved Beelsebub, ved hvem er det da deres sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere. Men hvis Jeg driver ut demoner med Guds finger, da er sannelig Guds rike kommet til dere. Når en sterk mann, fullt bevæpnet, vokter sin egen gård, vil hans eiendom få være i fred. Men når en som er sterkere enn ham, kommer over ham og overvinner ham, tar han fra ham hele den rustningen som han stolte på, og deler ut byttet hans. Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer. Når en uren ånd er fart ut av et menneske, drar den gjennom tørre steder og søker hvile. Finner den ingen, sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg for ut av.’ Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de drar inn og bor der. Og for det mennesket er det siste verre enn det første.» Mens Han talte dette, skjedde det at en kvinne fra folkemengden hevet stemmen og sa til Ham: «Salig er det morsliv som bar Deg, og de bryst som ammet Deg!» Men Han sa: «Mer enn det: ‘Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det!’» Da folkemengden stimlet tett sammen, begynte Jesus å tale: «Denne slekten er ond. Den krever et tegn, men ikke noe tegn skal bli gitt den, uten profeten Jonas tegn. For slik Jona ble et tegn for folket i Ninive, skal også Menneskesønnen være det for denne slekten. Dronningen fra Syden skal stå opp i dommen sammen med mennene fra denne slekt og fordømme dem, for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom. Og se, her er En som er større enn Salomo. Ninives menn skal stå opp i dommen sammen med denne slekten og fordømme den, for de omvendte seg ved Jonas forkynnelse. Og se, her er En som er større enn Jona. Ingen som tenner en lampe, setter den på et hemmelig sted eller under et kar, men i lampeholderen, slik at de som kommer inn, kan se lyset. Kroppens lampe er øyet. Når øyet ditt er god, er også hele kroppen din full av lys. Men når øyet ditt er dårlig, er også kroppen din full av mørke. Se derfor til at lyset som er i deg, ikke er mørke. Hvis da hele kroppen din er full av lys og ingen del er mørk, vil hele kroppen være opplyst, som når det strålende skinnet av en lampe gir deg lys.» Mens Han talte, spurte en fariseer Jesus om Han ville spise med ham. Så gikk Han inn og satte seg ned for å spise. Men fariseeren undret seg da han så at Han ikke vasket seg før måltidet. Da sa Herren til ham: «Dere fariseere renser utsiden av begeret og fatet, men deres indre er fullt av grådighet og ondskap. Dere dårer! Han som gjorde det ytre, formet Han ikke også det indre? Ta heller det dere har, og gi det som barmhjertighetsgave. Og se, da skal alt være rent for dere. Ve dere fariseere! For dere gir tiende av mynte, rute og alle slags grønnsaker – og går forbi retten og Guds kjærlighet. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Ve dere fariseere! For dere elsker de beste plassene i synagogene og vil ha hilsener på torgene. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er lik usynlige graver, som menneskene går omkring på, uten å være klar over det.» Da svarte en av de lovlærde Ham: «Mester, ved å si dette bebreider Du også oss.» Han sa: «Ve dere også, lovlærde! For dere lesser byrder på menneskene, byrder som er tunge å bære, og selv rører dere dem ikke med en eneste finger. Ve dere! For dere bygger minnesmerker for profetene, og det var deres fedre som drepte dem. Dere gir da vitnesbyrd om at dere godkjenner deres fedres gjerninger. For de drepte dem, og dere bygger gravene deres. Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende dem profeter og apostler, og noen av dem skal de drepe og andre skal de forfølge, for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og tempelet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt. Ve dere lovlærde! For dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dere hindret dem som ville gå inn.» Mens Han sa dette til dem, begynte de skriftlærde og fariseerne å rette sterke angrep mot Ham, og de spurte Ham om mange ting. De lurte på Ham og ville fange Ham i noe Han kunne komme til å si, slik at de kunne anklage Ham. I mellomtiden, mens en talløs skare av mennesker hadde samlet seg, så de holdt på å trampe hverandre ned, begynte Jesus først og fremst å tale til disiplene sine: «Vokt dere for fariseernes surdeig, som er hykleri. For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innerste rom, skal bli ropt ut på hustakene. Jeg sier dere: Mine venner, vær ikke redde for dem som dreper kroppen og deretter ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for Ham som etter å ha slått i hjel, har makt til å kaste i helvete. Ja, Jeg sier dere: Ham skal dere frykte! Blir ikke fem spurver solgt for to kobbermynter? Og ikke én av dem er glemt av Gud. Men til og med hårene på deres hode er talt, alle sammen. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. Jeg sier dere: Hver den som kjennes ved Meg for menneskene, skal Menneskesønnen også kjennes ved for Guds engler. Men den som fornekter Meg for menneskene, skal bli fornektet for Guds engler. Hver den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal bli tilgitt. Men den som spotter Den Hellige Ånd, skal ikke bli tilgitt. Når de fører dere til synagogene, dommerne og myndighetene, så vær ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal forsvare dere med, eller hva dere bør si. For Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som skal sies.» Da var det en fra folkemengden som sa til Ham: «Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg!» Men Han svarte ham: «Menneske, hvem har satt Meg til dommer eller til å skifte rett mellom dere?» Han sa til dem: «Se til at dere vokter dere for grådighet, for livet består ikke i å ha overflod av eiendom.» Så fortalte Han dem en lignelse og sa: «En rik mann hadde en eiendom som ga stor avling. Han tenkte med seg selv og sa: ‘Hva skal jeg gjøre siden jeg ikke har plass til å lagre hele avlingen min?’ Da sa han: ‘Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvene mine og bygge større, og der vil jeg lagre hele avlingen og alt jeg eier. Jeg vil si til min sjel: Sjel, du har mye godt lagret for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det du har skaffet deg?’ Slik er det med den som samler verdier til seg selv, men ikke er rik i Gud.» Så sa Han til disiplene sine: «Derfor sier Jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, og heller ikke for kroppen, hva dere skal ha på dere. Livet er jo mer enn maten, og kroppen er mer enn klærne. Se på ravnene! De verken sår eller høster, og de har heller ikke lagerhus eller låve. Men Gud gir dem føde. Hvor mye mer verd er ikke dere enn fuglene? Hvem av dere kan med sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Hvis da dere ikke engang makter å gjøre det minste, hvorfor er dere da engstelige for alt det andre? Se på liljene – hvordan de vokser. De verken strever eller spinner. Likevel sier Jeg dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Hvis Gud på den måten kler gresset, som er på marken i dag og blir kastet i ovnen i morgen, hvor mye mer skal Han ikke da kle dere, som har så liten tro? Søk ikke etter hva dere skal spise eller drikke, vær ikke engstelige! For alt dette søker folkeslagene i verden etter, og deres Far vet at dere trenger alt dette. Men søk Guds rike, og alt dette skal bli gitt dere i tillegg. Frykt ikke, du lille flokk, for det behaget deres Far å gi dere riket. Selg det dere har og gi barmhjertighetsgaver! Skaff dere pengevesker som ikke blir gamle, en skatt i Himmelen som ikke svikter, som ingen tyv kan komme i nærheten av og ingen møll kan ødelegge. For hvor deres skatt er, der vil også deres hjerte være. La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende. Vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, så når han kommer og banker på, kan de åpne for ham med det samme. Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier Jeg dere at han skal binde opp om seg og la dem sette seg ned og spise, og han skal selv komme og tjene dem. Enten han skulle komme i den andre vakt, eller i den tredje vakt og finner dem slik, salige er da disse tjenerne. Men dette skal dere vite at om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset. Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter.» Da sa Peter til Ham: «Herre, taler Du denne lignelsen bare til oss eller til hele folket?» Herren sa: «Hvem er da den trofaste og kloke forvalter, som hans herre vil sette over tjenestefolket sitt, for å gi dem mat i rette tid? Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. Sannelig sier Jeg dere at han skal sette ham over alt han eier. Men hvis denne tjeneren sier til seg selv: ‘Min herre venter med å komme’, og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene og å spise og drikke seg beruset, da skal denne tjenerens herre komme en dag når han ikke venter ham, og i en time han ikke er oppmerksom. Han skal hogge ham i to og gi ham sin lodd med de utro. Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag. Men den som ikke kjente til den, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. For hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer. Jeg kom for å kaste ild på jorden, og hvor Jeg skulle ønske at den allerede var tent! Jeg har en dåp å døpes med, og hvor Jeg gruer Meg til den er blitt fullført! Tror dere at Jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse. For fra nå av skal fem i ett hus være splittet: tre mot to og to mot tre. Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med svigerdatter og svigerdatter med svigermor.» Han talte også til folkemengden: «Hver gang dere ser en sky som stiger opp fra vest, sier dere straks: ‘Det kommer en regnbyge.’ Og slik blir det. Når dere ser at sønnavinden blåser, sier dere: ‘Det blir varmt vær.’ Og det blir varmt. Hyklere! Hvordan himmelen og jorden ser ut, kan dere tyde. Hvorfor kan dere da ikke tyde tiden som er nå? Hvorfor dømmer dere ikke av dere selv hva som er rett? Når du går til dommeren med den du ligger i strid med, så gjør hva du kan for å komme til enighet med ham på veien, så han ikke drar deg til dommeren, og dommeren overlater deg til fangevokteren, og fangevokteren kaster deg i fengsel. Jeg sier deg: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre.» På denne tiden var det også noen til stede som fortalte Jesus om de galileerne Pilatus hadde tatt livet av og latt deres blod blande med blodet av slaktofrene deres. Jesus tok til orde og sa til dem: «Tror dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre galileere, siden de måtte lide dette? Jeg sier dere: Nei, men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten. Eller hva med de 18 som tårnet i Siloa falt over og drepte, mener dere at de var større syndere enn alle andre mennesker som bor i Jerusalem? Jeg sier dere: Nei, men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.» Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: ‘Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden?’ Men han svarte ham: ‘Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg får gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.’» Jesus underviste i en av synagogene på sabbaten. Der var det en kvinne som hadde hatt en avmaktsånd i 18 år, og hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus så henne, kalte Han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra din avmakt.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og æret Gud. Men synagogeforstanderen, som ble sint fordi Jesus hadde helbredet på sabbaten, begynte da å tale til folkemengden: «Det er seks dager til å arbeide på. På en av dem skal dere komme og bli helbredet, og ikke på sabbatsdagen.» Da svarte Herren ham: «Hykler! Løser ikke enhver av dere oksen sin eller eselet sitt fra båsen, og leier dem av sted for å gi dem vann på sabbaten? Skulle ikke da denne kvinnen, en Abrahams datter, som Satan har bundet – tenk på det – i 18 år, bli løst fra denne lenken på sabbaten?» Da Han sa dette, ble alle motstanderne Hans gjort til skamme. Og hele folkemengden gledet seg over alle de herlige gjerningene Han gjorde. Så sa Han: «Hva er Guds rike likt? Og hva skal Jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som et menneske tok og plantet i hagen sin. Det vokste og ble til et stort tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.» Igjen sa Han: «Hva skal Jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.» Jesus gikk gjennom byene og landsbyene og underviste på reisen mot Jerusalem. Da var det en som sa til Ham: «Herre, er det få som blir frelst?» Han svarte dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For Jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det. Når først husets Herre har reist seg og stengt døren, og dere blir stående utenfor og banke på døren og si: ‘Herre, Herre, lukk opp for oss!’, da skal Han svare dere: ‘Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra?’ Da skal dere begynne å si: ‘Vi spiste og drakk sammen med Deg, og Du underviste i gatene våre.’ Men Han skal svare: ‘Jeg sier dere at Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra? Gå bort fra Meg, alle dere som gjør urett.’ Det skal bli gråt og tenners gnissel når dere ser Abraham, Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. De skal komme fra øst og vest, fra nord og sør, og sitte til bords i Guds rike. Se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste.» Samme dag kom noen av fariseerne og sa til Ham: «Gå bort og reis herfra, for Herodes vil drepe Deg.» Han svarte dem: «Gå og si til den reven: Se, Jeg driver ut demoner og helbreder syke i dag og i morgen, og på den tredje dag blir Jeg fullendt. Likevel må Jeg reise videre i dag, i morgen og dagen etter. For det sømmer seg ikke at en profet drepes utenfor Jerusalem. Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke! Se, huset deres blir forlatt. Sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke se Meg før den tid kommer da dere sier: ‘Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!’» På en sabbat kom Jesus inn i huset til en av fariseernes øverste ledere for å spise brød. Og de passet nøye på Ham. Se, det var et menneske foran Ham, som hadde mye vann i kroppen. Jesus begynte da å tale til de lovlærde og fariseerne: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten?» Men de tidde. Og Han rørte ved ham, helbredet ham og lot ham gå. Så svarte Han dem og sa: «Hvem av dere som har et esel eller en okse som har falt i en brønn, ville ikke dra den opp med det samme, selv om det var på sabbaten?» De var ikke i stand til å svare Ham på dette. Da Jesus la merke til hvordan de innbudte gjestene valgte de beste plassene, fortalte Han dem en lignelse: «Når du blir innbudt av noen til bryllupsfest, skal du ikke sette deg på den beste plassen. Kanskje har verten innbudt en som er gjevere enn du. Da kommer han som har innbudt både deg og den andre, og sier til deg: ‘Gi plassen til denne mannen!’ Med skam må du da sette deg på den nederste plassen. Men når du blir innbudt, skal du gå og sette deg på den nederste plassen. Når han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: ‘Venn, flytt deg høyere opp!’ Da vil du få ære i nærvær av dem som sitter til bords med deg. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.» Han sa også til ham som hadde innbudt Ham: «Når du innbyr til middag eller et kveldsmåltid, så be ikke vennene, brødrene, slektningene eller de rike naboene dine, for at de ikke skal innby deg igjen, og du får gjengjeld. Men når du holder et gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme og blinde. Og du skal være salig, for de kan ikke gi deg noe tilbake. Men du skal få gjengjeld i de rettferdiges oppstandelse.» Da nå en av dem som satt til bords med Ham, hørte dette, sa han til Ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike!» Da svarte Han: «Et menneske holdt et stort festmåltid og innbød mange. Da tiden for festmåltidet kom, sendte han tjeneren sin ut for å si til dem som var innbudt: ‘Kom, for nå er alt gjort ferdig.’ Men hver og en av dem begynte å unnskylde seg. Den første sa: ‘Jeg har kjøpt et stykke jord, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser, og jeg går nå for å prøve dem. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’ Enda en annen sa: ‘Jeg har tatt en kvinne til ekte, og derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom da tilbake og fortalte alt dette til sin herre. Da ble husets herre sint og sa til tjeneren: ‘Gå i hast ut på byens store og små gater, og før inn hit de fattige, vanføre, lamme og blinde.’ Tjeneren sa: ‘Herre, det er gjort som du befalte, og ennå er det rom.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og ved gjerdene, og overtal folket til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For jeg sier dere at ingen av de mennene som var innbudt, skal få ta del i festmåltidet mitt.’» Store folkemengder fulgte nå med Ham. Han vendte seg til dem og sa: «Hvis noen kommer til Meg og ikke hater sin far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan han ikke være Min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter Meg, kan ikke være Min disippel. For hvem av dere som tenker på å bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner ut kostnaden, om han har nok til å fullføre? For har han lagt grunnvollen uten å være i stand til å fullføre det, vil alle som ser det, begynne å spotte ham. De vil si: ‘Dette mennesket begynte å bygge, men han var ikke i stand til å fullføre.’ Eller hvilken konge som skal gå til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og holder rådslagning om han med sine 10 000 mann er i stand til å møte ham som kommer imot ham med 20 000? Hvis ikke sender han en delegasjon og spør etter fredsbetingelsene mens den andre ennå er langt unna. På samme måte er det med hver og en av dere: Den som ikke oppgir alt han har, kan ikke være Min disippel. Saltet er nyttig, men hvis saltet har mistet sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det duger verken til jorden eller til gjødselhaugen, men de kaster det ut. Den som har ører å høre med, han må høre!» Alle tollere og syndere holdt seg nær Jesus for å høre Ham. Fariseerne og de skriftlærde klaget og sa: «Denne Mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte Han dem denne lignelsen og sa: «Hvilket menneske blant dere som har 100 sauer og mister én av dem, vil ikke forlate de 99 i ødemarken og gå av sted og lete etter den ene som er mistet, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene og gleder seg. Når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var tapt!’ Jeg sier dere at på samme måte skal det være større glede i Himmelen over én synder som omvender seg, enn over 99 rettferdige som ikke har bruk for omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvmynter og mister én mynt, tenner ikke en lampe, feier huset og leter nøye til hun finner den? Når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og naboer og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen mynten som jeg mistet!’ På samme måte, sier Jeg dere, er det glede hos Guds engler over én synder som omvender seg.» Så sa Han: «En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til sin far: ‘Far, gi meg den delen av eiendommen som tilfaller meg.’ Så delte han eiendommen mellom dem. Ikke mange dager etterpå samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. Da han hadde brukt opp alt, ble det en svær hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han av sted og slo seg sammen med en av dem som bodde i landet. Han sendte ham ut på markene for å mate svin. Han spiste seg gjerne mett på de belgfruktene grisene åt av, for ingen ga ham noe. Men da han kom til seg selv, sa han: ‘Hvor mange av min fars leietjenere har brød i overflod, mens jeg selv går til grunne av sult! Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Gi meg en tjeneste som en av leiekarene dine!’ Han sto opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medfølelse med ham. Han sprang ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. Sønnen sa til ham: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’ Men faren sa til sine tjenere: ‘Hent fram den beste festdrakten og ha den på ham, og sett en ring på hånden og sandaler på føttene hans! Kom så hit med gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende. Han var fortapt og er funnet.’ Og festen og gleden begynte. Nå var hans eldre sønn ute på marken. Da han var på hjemvei og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. Så kalte han på en av tjenerne og spurte hva alt dette skulle bety. Han svarte ham: ‘Din bror er kommet, og fordi din far fikk ham tilbake i beste velgående, har han slaktet gjøkalven.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Derfor kom hans far ut og bønnfalt ham. Så svarte han sin far: ‘Se, i så mange år har jeg tjent deg. Jeg har aldri noensinne overtrådt ditt bud. Likevel har du aldri gitt meg så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine. Men så snart denne sønnen din kom, han som har sløst bort arven etter deg sammen med prostituerte, da slaktet du gjøkalven for ham.’ Han sa til ham: ‘Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå er det rett at vi holder fest og er glade, for din bror var død og er blitt levende, han var fortapt, men er nå funnet.’» Han sa også til disiplene sine: «Det var en viss rik mann som hadde stor rikdom og som hadde en forvalter over eiendommen. Denne forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen hans. Han kalte forvalteren til seg og sa: ‘Hva er det jeg hører om deg? Avlegg regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke lenger være forvalter.’ Da sa forvalteren til seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? For min herre tar forvaltningen fra meg. Jeg orker ikke å grave. Jeg skammer meg over å tigge. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at folk skal ta imot meg i hjemmene sine, også når jeg er fratatt forvaltningen.’ Så kalte han til seg hver enkelt som sto i gjeld til hans herre og sa til den første: ‘Hvor mye skylder du min herre?’ Han svarte: ‘100 bat olje.’ Og han sa til ham: ‘Ta regningen din og skynd deg og skriv 50.’ Så sa han til en annen: ‘Hvor mye skylder du?’ Og han svarte: ‘100 kor hvete.’ Og han sa til ham: ‘Ta regningen din og skriv 80.’ Da roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn er klokere mot slekten sin enn lysets barn. Jeg sier dere: Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når dere mislykkes. Den som er trofast i smått, er også trofast i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Hvis dere ikke har vært trofaste med den urettferdige mammon, hvem vil da overlate dere de sanne verdier? Hvis dere ikke har vært trofaste i det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere noe som skal være deres eget? Ingen tjener kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller være trofast mot den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.» Også fariseerne, som elsket penger, hørte alt dette og gjorde narr av Ham. Han sa til dem: «Dere er jo slike som rettferdiggjør seg selv overfor menneskene, men Gud kjenner hjertene deres. For det som settes høyt blant menneskene, er avskyelig for Gud. Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid er Guds rike blitt forkynt, og enhver trenger seg inn i det med makt. Men før skal himmel og jord forgå, før en tøddel av loven skal falle bort. Den som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt fra sin mann, bryter ekteskapet. Det var en viss rik mann som kledde seg i purpur og fint lin, og levde i luksus hver dag. Men det var samtidig en fattig tigger som het Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkesår og ønsket å bli mettet med smulene som falt fra den rike mannens bord. Men selv hundene kom og slikket sårene hans. Så hendte det at den fattige døde og ble båret av englene til Abrahams fang. Også den rike døde og ble begravd. Da han var i dødsriket med store piner, åpnet han øynene og fikk se Abraham langt borte og Lasarus på fanget hans, ropte han: ‘Far Abraham, miskunn deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og kjøle tungen min. For jeg lider stor smerte i denne flammen.’ Men Abraham sa: ‘Sønn, husk at du fikk dine gode gaver i din levetid, og på samme måte fikk Lasarus alt det onde. Men nå blir han trøstet, og du lider stor smerte. Dessuten er det satt opp et stort gap mellom oss og dere, slik at de som ønsker å gå over herfra til dere, ikke skal være i stand til det. Og de som er der, kan heller ikke komme over til oss.’ Da sa han: ‘Da ber jeg deg inntrengende, far, at du vil sende ham til min fars hus, for jeg har fem brødre, så han kan vitne for dem, så ikke de også kommer til dette pinens sted.’ Abraham sa til ham: ‘De har Moses og profetene, la dem høre på dem.’ Han sa: ‘Nei, far Abraham. Men hvis noen kommer til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Men han svarte: ‘Hvis de ikke hører på Moses og profetene, vil de heller ikke bli overbevist selv om én sto opp fra de døde.’ Så sa Han til disiplene: «Det er umulig at ikke forførelser må komme, men ve den de kommer ved! Det ville vært bedre for ham om en kvernstein ble hengt rundt halsen hans, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små. Ta dere i vare! Hvis din bror synder mot deg, så irettesett ham! Hvis han omvender seg, så tilgi ham! Hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: ‘Jeg omvender meg’, så skal du tilgi ham.» Apostlene sa til Herren: «Gi oss mer tro!» Da sa Herren: «Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp med røttene og plant deg i havet! og det skal lyde dere.’ Hvem av dere som har en tjener som pløyer eller gjeter sauer, vil si når han kommer inn fra marken: ‘Kom straks og sett deg ned for å spise?’ Vil han ikke heller si: ‘Gjør i stand kveldsmaten for meg, og bind klærne dine rundt deg og tjen meg til jeg har spist og drukket. Etterpå kan du selv spise og drikke.’ Takker han den tjeneren fordi han gjorde det som ble pålagt ham? Det tror Jeg ikke. Slik er det også med dere. Når dere har gjort alt det dere er pålagt, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» Mens Jesus var på vei til Jerusalem, fulgte Han grensen mellom Samaria og Galilea. Da Han kom inn i en landsby, ble Han møtt av ti spedalske menn. De sto på lang avstand. De hevet stemmen og sa: «Jesus, Mester, ha barmhjertighet med oss!» Da Han så dem, sa Han til dem: «Gå og vis dere for prestene!» Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Én av dem vendte tilbake og priste Gud høylytt, da han så at han var blitt helbredet. Han falt ned på sitt ansikt ved føttene Hans og takket Jesus. Han var en samaritan. Men Jesus svarte: «Ble ikke alle ti renset? Hvor er de andre ni? Var det ikke flere blant dem som ville vende tilbake og gi Gud ære enn denne fremmede?» Og Han sa til ham: «Reis deg og gå bort! Din tro har frelst deg.» Da Han ble spurt av fariseerne om tiden for Guds rikes komme, svarte Han dem: «Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: ‘Se her!’ eller: ‘Se der!’ For sannelig, Guds rike er inne i dere.» Så sa Han til disiplene: «Dager skal komme da dere skal ønske å få se en av Menneskesønnens dager, men dere skal ikke få se den. De skal si til dere: «Se her!» eller: «Se der!» Gå ikke etter dem eller følg dem! For som lynet blinker og lyser opp himmelen fra rand til rand, slik skal også Menneskesønnen være på sin dag. Men først må Han lide mye og bli forkastet av denne slekt. Slik det var i Noahs dager, skal det også være i Menneskesønnens dager: De spiste, de drakk, de tok til ekte, og de ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom og ødela dem alle. På samme måten var det i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen blir åpenbart. På den dagen må ikke den som er på hustaket og har eiendelene sine i huset, komme ned for å hente dem. Slik også med den som er ute på marken. Han må ikke vende tilbake. Husk Lots kone! Den som forsøker å berge sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal berge det. Jeg sier dere: Den natten skal det være to i én seng. Den ene skal bli tatt med, og den andre bli igjen. To skal male på kvernen sammen. Den ene skal bli tatt med, og den andre bli igjen. To skal være ute på marken. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake.» De svarte Ham: «Hvor, Herre?» Da sa Han til dem: «Der hvor åtselet er, der skal gribbene samles.» Så fortalte Han dem en lignelse om alltid å være utholdende i bønn og ikke bli trette. Han sa: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske. Det var en enke i den byen. Hun kom til ham og sa: ‘Hjelp meg å få rett mot den jeg er i strid med.’ Til å begynne med ville han ikke. Men til slutt sa han til seg selv: ‘Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg. Ellers vil hun slite meg ut ved stadig å komme hi.’» Så sa Herren: «Hør hva den urettferdige dommeren sier! Skal ikke Gud skaffe sine utvalgte deres rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han ikke tålmodig med dem? Jeg sier dere at Han skal skynde seg å gi dem deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, vil Han da finne troen på jorden?» Han fortalte også denne lignelsen til dem som stolte på seg at de selv var rettferdige, og som foraktet de andre: «To mennesker gikk opp til tempelet for å be, den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker, tyver, urettferdige, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken. Jeg gir tiende av alt jeg eier.’ Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene sine mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Denne mannen gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket. Og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.» Så kom de til Ham med små barn for at Han skulle røre ved dem. Da disiplene så det, truet de dem. Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til Meg, og hindre dem ikke. For Guds rike hører slike til. Sannelig sier Jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal aldri komme inn i det.» Nå var det en rådsherre som spurte Ham: «Gode Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarte ham: «Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én, det er Gud. Du kjenner budene: Du skal ikke drive hor, Du skal ikke drepe, Du skal ikke stjele, Du skal ikke vitne falskt, Hedre din far og din mor.» Han sa: «Alle disse bud har jeg holdt fra min ungdom av.» Da Jesus hørte dette, sa Han til ham: «Du mangler fortsatt én ting: Selg alt du eier og del ut til de fattige, så skal du få en skatt i Himmelen. Kom så og følg Meg!» Men da han hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik. Da Jesus så at han ble dypt bedrøvet, sa Han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» De som hørte det, sa: «Hvem kan da bli frelst?» Men Han sa: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» Da sa Peter: «Se, vi har forlatt alt og fulgt Deg.» Så sa Han til dem: «Sannelig sier Jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus, foreldre, søsken, kone eller barn for Guds rikes skyld, som ikke skal få igjen mange ganger mer i den tiden som er nå, og evig liv i den kommende verden.» Så tok Han de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal bli oppfylt. For Han skal bli overgitt til folkeslagene og bli spottet og mishandlet og spyttet på. De skal piske Ham og drepe Ham. Og på den tredje dag skal Han stå opp igjen.» Men de forsto ingenting av dette, og dette ordet var skjult for dem. De skjønte ikke det som ble sagt. Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt det en blind mann ved veien og tigget. Da han hørte at en stor folkemengde kom bortover veien, spurte han hva det skulle bety. De fortalte ham at Jesus fra Nasaret gikk forbi. Da ropte han: «Jesus, Davids Sønn, miskunn Deg over meg!» De som gikk foran, truet ham for at han skulle tie. Men han ropte enda mer: «Davids Sønn, miskunn Deg over meg!» Så stanset Jesus og befalte at den blinde skulle føres bort til Ham. Da han var kommet dit, spurte Han: «Hva vil du Jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, at jeg må få se.» Da sa Jesus til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus og æret Gud. Hele folket priste Gud da de så dette. Jesus kom inn i Jeriko og gikk gjennom byen. Se, det var en mann der som het Sakkeus og var en rik overtoller. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kom ikke til på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst. Han sprang da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se Ham, siden Han måtte gå forbi den veien. Da Jesus kom til det stedet, så Han opp, festet blikket på ham og sa: «Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg ta inn i ditt hus.» Da skyndte han seg og kom ned, og han tok imot Jesus med glede. Men da de så det, klaget alle og sa: «Han har tatt inn som gjest hos en syndig mann.» Da sto Sakkeus fram og sa til Herren: «Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, gir jeg tilbake fire ganger så mye.» Jesus sa til ham: «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Da folket hørte dette, fortalte Han også en annen lignelse, siden Han var nær Jerusalem, og fordi de trodde Guds rike ville komme til syne med det samme. Derfor sa Han: «En mann av høy rang dro til et land langt borte for å få kongeverdighet og deretter vende tilbake. Da kalte han til seg ti av tjenerne sine, ga dem ti pund og sa: ‘Driv forretning til jeg kommer tilbake!’ Men han var forhatt av sine landsmenn, og de sendte en delegasjon etter ham og sa: ‘Vi vil ikke at denne mannen skal herske over oss.’ Da han kom tilbake, etter å ha fått kongeriket, befalte han tjenerne som han hadde gitt pengene til, å komme så han kunne få vite hvor mye hver av dem hadde tjent på å drive forretning. Så kom den første og sa: ‘Herre, ditt pund har gitt ti pund.’ Han sa til ham: ‘Rett gjort, gode tjener! Fordi du var trofast i lite, skal du få myndighet over ti byer.’ Den andre kom og sa: ‘Herre, ditt pund har gitt fem pund.’ Til denne sa han: ‘Du skal settes over fem byer.’ Så kom en annen og sa: ‘Herre, her er ditt pund, som jeg har tatt vare på og lagt bort i et tøystykke. For jeg var redd deg, siden du er en streng mann. Du samler inn det du ikke har lagt ut, og høster det du ikke har sådd.’ Han sa til ham: ‘Ut fra det du selv sier, skal jeg dømme deg, du onde tjener. Du visste at jeg var en streng mann, og at jeg samlet inn det jeg ikke hadde lagt ut, og høstet det jeg ikke hadde sådd. Hvorfor ga du ikke da pengene mine til pengevekslerne, så jeg kunne ta dem ut med renter når jeg kom tilbake?’ Han sa til dem som sto der: ‘Ta pundet fra ham og gi det til ham som har ti pund!’ Men de svarte ham: ‘Herre, han har jo ti pund.’ ‘Jeg sier dere at hver den som har, han skal få. Og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Men før hit mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, og hugg dem ned foran øynene på meg.’» Da Han hadde sagt dette, gikk Han videre oppover mot Jerusalem. Da Han nærmet seg Betfage og Betania, ved fjellet som kalles Oljeberget, sendte han to av disiplene sine av sted og sa: «Gå inn i landsbyen rett foran dere! Når dere kommer inn der, skal dere finne en eselfole som står bundet og som aldri noe menneske har sittet på. Løs den og lei den hit! Hvis noen spør dere hvorfor dere løser den, skal dere svare ham på denne måten: ‘Fordi Herren har bruk for den.’» De som ble utsendt, gikk da av sted og fant det akkurat slik Han hadde sagt dem. Men da de løste eselfolen, sa eierne til dem: «Hvorfor løser dere eselfolen?» De svarte: «Herren har bruk for den.» Så leide de den til Jesus. De la klærne sine på eselfolen, og de hjalp Jesus opp på den. Mens Han red framover, var det mange som bredte klærne sine ut på veien. Da Han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, satte hele disippelskaren i å fryde seg og prise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett, og de sa: «Velsignet være Kongen som kommer i Herrens navn! Fred i Himmelen og ære i det høyeste!» Noen av fariseerne ropte til Ham fra folkemengden: «Mester, tal disiplene Dine til rette!» Men Han svarte dem: «Jeg sier dere at om disse skulle tie, så skal steinene rope.» Da Han nærmet seg og fikk se byen, gråt Han over den. Han sa: «Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg da dine fiender bygger en voll rundt deg, omringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» Så gikk Jesus inn i tempelet og begynte å drive ut dem som kjøpte og solgte der. Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus er et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule.» Han underviste daglig i tempelet. Men øversteprestene, de skriftlærde og folkets ledere prøvde å få ryddet Ham av veien. Men de fant ikke ut hvordan de skulle få gjort dette, for hele folket holdt seg nær for å høre Ham. Det skjedde en av de dagene Jesus underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, at øversteprestene, de skriftlærde og de eldste kom fram til Ham. De talte til Ham og sa: «Fortell med hvilken fullmakt gjør Du dette? Eller hvem er Han som ga Deg denne fullmakten?» Han svarte dem: «Jeg vil også spørre dere om noe, og svar Meg: Johannes’ dåp, var den fra Himmelen eller fra mennesker?» De diskuterte med hverandre og sa: «Hvis vi sier: ‘Fra Himmelen’, vil Han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, vil hele folket steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.» Så svarte de at de ikke visste hvor den var fra. Jesus sa til dem: «Så vil heller ikke Jeg fortelle dere med hvilken fullmakt Jeg gjør dette.» Han fortalte folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere, og dro for en lengre tid til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten kom, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vingårdsarbeiderne slo ham og sendte ham tomhendt bort. Da sendte han en annen tjener. De slo ham også, behandlet ham skammelig og sendte ham tomhendt av sted. Nå sendte han en tredje. Ham såret de også og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Ham vil de vel ha respekt for, når de ser ham.’ Men da vingårdsarbeiderne så ham, rådslo de seg imellom og sa: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.’ Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal vingårdens herre så gjøre med dem? Han skal komme og utrydde disse vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.» Da de hørte det, sa de: «Nei, det må aldri skje!» Da så Han på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på den steinen, skal bli knust. Men den steinen faller på, skal smuldres til støv.» Samtidig forsøkte øversteprestene og de skriftlærde å legge hånd på Ham, men de fryktet for folket, for de visste at det var dem Han hadde omtalt i denne lignelsen. De holdt øye med Jesus og sendte noen hyklerske mennesker som ga seg ut for å være rettferdige. Disse skulle lure på Ham for å fange Ham i ord. På den måten kunne de overgi Ham til landshøvdingens makt og myndighet. De spurte Ham: «Mester, vi vet at Du taler og lærer rett, og Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?» Han gjennomskuet deres list og svarte: «Hvorfor frister dere Meg? Vis Meg en denar! Hvem er det bilde av, og hvem er det innskriften tilhører?» De svarte: «Keiseren.» Han sa til dem: «Gi så keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» De klarte ikke å fange Ham i ord i påhør av folket. De undret seg over svarene Hans og tidde. Deretter kom noen av saddukeerne til Ham – det er de som fornekter at det er noen oppstandelse – og de spurte: «Mester, Moses har foreskrevet at hvis en manns bror dør barnløs og broren har en kone, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone og døde uten barn. Og den andre tok henne til kone, og også han døde barnløs. Så tok den tredje henne, og det gikk likedan med alle sju. Men de etterlot seg ingen barn da de døde. Sist av alle døde kvinnen. Hvem blir hun kone til i oppstandelsen? Alle sju hadde henne jo som kone.» Jesus svarte dem: «Denne tidsalders barn gifter seg og blir gitt til ekte. Men de som er verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir giftet bort. De kan heller ikke dø mer, for de er lik englene og er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men også Moses har vist i avsnittet om den brennende busken at de døde blir reist opp, da han kalte Herren for Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de lever alle for Ham.» Da svarte noen av de skriftlærde: «Mester, Du har talt godt.» Men etter det våget de ikke å spørre Ham om noe mer. Han sa til dem: «Hvordan kan de si at Kristus er Davids Sønn? Nå sier David selv i Salmenes bok: Herren sa til Min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter. David kaller Ham altså Herre. Hvordan kan Han da være hans Sønn?» Mens hele folket hørte på, sa Jesus til disiplene: «Ta dere i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå rundt i side kapper, de som elsker å få hilsener på torgene, de som vil ha de fremste plassene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. De fortærer enkers hus, og holder lange bønner for syns skyld. Disse skal få dess strengere dom.» Han så opp og fikk øye på de rike som la gavene sine i tempelkisten. Han så også en fattig enke som la to småmynter ned i den. Så sa Han: «Sannelig sier Jeg dere at denne fattige enken har gitt mer enn alle. For alle de andre har gitt sine gaver til Gud ut fra sin overflod, men i sin fattigdom ga hun alt det hun hadde å leve av.» Da noen snakket om tempelet, om hvordan det var utsmykket med vakre steiner og gaver, sa Han: «Alt dette dere ser, se, det skal komme dager da det ikke skal bli stein tilbake på stein, alt skal brytes ned.» Så spurte de Ham: «Mester, når skal så dette skje? Og hva skal tegnet være på at dette skal skje?» Han svarte: «Vokt dere, så dere ikke blir forført. For mange skal komme i Mitt navn og si: ‘Jeg er Han, og: Tiden er kommet nær.’ Derfor skal dere ikke følge etter dem. Når dere hører om krig og opprør, så bli ikke forskrekket! For alt dette må skje først, men avslutningen kommer ikke med det samme.» Så sa Han til dem: «Folkeslag skal reise seg mot folkeslag og rike mot rike. Det skal bli store jordskjelv på forskjellige steder og hungersnød og pest. Og det skal gis fryktelige syn og store tegn fra Himmelen. Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere, forfølge dere og overgi dere til synagoger og fengsler. Dere skal bli ført fram for konger og landshøvdinger for Mitt navns skyld. Det skal bli anledning for dere til å avlegge vitnesbyrd. Derfor skal dere legge dere på hjertet at dere ikke på forhånd skal tenke på hva dere skal svare. For Jeg skal gi dere ord og visdom som ingen av motstanderne deres skal være i stand til å motsi eller stå imot. Dere skal til og med bli angitt av foreldre og søsken, slektninger og venner. De skal drepe noen av dere. Dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men ikke et hår på deres hode skal gå tapt. Ved utholdenhet skal dere redde deres sjel. Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjellene, de som er midt inne i byen, må dra ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. For dette er straffens dager, når alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Men ve dem som er med barn, og dem som gir die, i de dager! For det skal bli stor nød på jorden og vrede over dette folk. De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Jerusalem skal være nedtrampet av andre folkeslag inntil folkeslagenes tider er oppfylt. Det skal være tegn i solen, månen og stjernene. På jorden skal folkeslag gripes av angst og rådvillhet når hav og bølger bruser. Mennesker skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i en sky med kraft og stor herlighet. Når alt dette begynner å skje, se da opp og løft deres hode, for deres forløsning nærmer seg.» Han fortalte dem en lignelse: «Se på fikentreet og alle trærne! Så snart de begynner å skyte knopper, ser dere og vet selv at sommeren er nær. Slik skal dere også vite: Når dere ser disse ting skje, er Guds rike nær. Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette har hendt. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri noensinne forgå. Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at den dagen skulle komme uventet over dere. For den skal komme som en snare over alle som bor på jorden. Våk derfor, og be hver tid og stund om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen.» Om dagene underviste Han i tempelet, men om kveldene gikk Han ut og var natten over på det fjellet som kalles Oljeberget. Tidlig om morgenen kom så hele folket til Ham i tempelet for å høre Ham. Det nærmet seg de usyrede brøds høytid, den som kalles påske. Øversteprestene og de skriftlærde forsøkte å pønske ut hvordan de kunne få drept Ham, for de var redd for folket. Da for Satan inn i Judas med tilnavnet Iskariot, han som var regnet blant de tolv. Han gikk av sted og samtalte med øversteprestene og lederne for tempelvakten om hvordan han kunne få overgitt Ham til dem. Da ble de glade og gikk med på å gi ham penger. Han avla et løfte og lette etter en anledning til å forråde Ham til dem når folkemengden ikke var til stede. Så kom dagen for de usyrede brød, da påskelammet skulle slaktes. Han sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand påskemåltidet for oss, så vi kan spise det!» Da sa de til Ham: «Hvor vil Du vi skal gjøre det i stand?» Han sa til dem: «Se, når dere er kommet inn i byen, skal dere bli møtt av en mann som bærer en vannkrukke. Følg ham inn i det huset hvor han går inn. Så skal dere si til eieren av huset: Mesteren spør deg: ‘Hvor er salen der Jeg kan ete påskemåltidet med disiplene Mine?’ Da vil han vise dere et stort, ferdig utstyrt rom ovenpå. Der skal dere gjøre alt i stand.» Så gikk de og fant det akkurat slik som Han hadde sagt, og de gjorde i stand påskemåltidet. Da timen var kommet, satte Jesus seg ned, og de tolv apostlene var med Ham. Så sa Han til dem: «Med inderlig lengsel har Jeg ønsket å spise dette påskemåltidet med dere før Jeg lider. For Jeg sier dere: Jeg skal aldri mer spise av det før det er fullkommengjort i Guds rike.» Så tok Han begeret, takket og sa: «Ta dette og del det mellom dere! For Jeg sier dere: Jeg skal aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.» Han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er Mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om Meg!» På samme måten tok Han også begeret etter måltidet og sa: «Dette beger er den nye pakt i Mitt blod, som utgytes for dere. Men se, hans hånd som forråder Meg, er her sammen med Meg over bordet. Sannelig, Menneskesønnen går bort slik det er blitt bestemt på forhånd, men ve det mennesket som Han blir forrådt av!» Da begynte de å spørre hverandre hvem av dem som skulle gjøre dette. Det ble også en trette mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Han sa til dem: «Folkeslagenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, skal være som den yngste, og den som leder, skal være som den som tjener. For hvem er størst – han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er Jeg blant dere som Den som tjener. Men det er dere som har holdt ut sammen med Meg i Mine prøvelser. Jeg overgir riket til dere, slik Min Far overga riket til Meg, for at dere skal spise og drikke ved Mitt bord i Mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer.» Herren sa: «Simon, Simon! Se, Satan har gjort krav på dere, for at han skulle få sikte dere som hvete. Men Jeg har bedt for deg at din tro ikke måtte svikte. Når du en gang vender tilbake, da styrk dine brødre.» Men Peter sa til Ham: «Herre, jeg er klar til å gå både i fengsel og i døden sammen med Deg.» Da sa Han: «Jeg sier deg, Peter: hanen skal ikke gale i dag før du tre ganger har nektet at du kjenner Meg.» Han sa til dem: «Da Jeg sendte dere ut uten pengeveske, sekk og sandaler, manglet dere noe da?» Da svarte de: «Nei, ingenting.» Da sa Han: «Men nå skal den som har en pengeveske, ta den med; det samme gjelder den som har en sekk. Den som ikke har sverd, skal selge kappen sin og kjøpe et. For Jeg sier dere at det som er skrevet, skal bli oppfylt på Meg: Og Han ble regnet blant overtredere. For det som gjelder Meg, går mot enden.» Så sa de: «Herre, se, her er to sverd.» Og Han svarte: «Det er nok.» Da Jesus brøt opp, gikk Han til Oljeberget slik Han pleide, og disiplene fulgte med Ham. Da Han kom til stedet, sa Han til dem: «Be at dere ikke må komme i fristelse.» Han trakk seg tilbake fra dem, omtrent et steinkast, og Han knelte ned og ba: «Far, hvis Du vil, så ta dette beger bort fra Meg. Men la ikke Min vilje skje, bare Din vilje.» Da viste en engel fra Himmelen seg for Ham og styrket Ham. Fordi Han var i dyp angst, ba Han enda mer inntrengende. Da ble svetten Hans som store blodsdråper som falt ned på jorden. Da Han reiste seg opp fra bønnen og kom til disiplene, fant Han dem sovende av sorg. Da sa Han til dem: «Hvorfor sover dere? Stå opp og be, så dere ikke kommer i fristelse.» Mens Han ennå talte, se, da kom det en stor folkemengde. Han som het Judas, en av de tolv, gikk foran dem og nærmet seg Jesus for å kysse Ham. Men Jesus spurte ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Da de som var rundt Ham, så hva som kom til å skje, sa de: «Herre, skal vi slå til med sverdet?» En av dem slo til øversteprestens tjener og hogg av ham det høyre øret. Men Jesus svarte og sa: «Selv dette skal dere tillate.» Og Han rørte ved øret hans og helbredet ham. Så sa Jesus til øversteprestene, tempelvakten og de eldste som var kommet ut mot Ham: «Har dere gått ut med sverd og stokker som mot en røver? Da Jeg var hos dere daglig i tempelet, rakte dere ikke hendene ut for å gripe Meg. Men dette er deres time og mørkets makt.» Etter å ha tatt Jesus til fange førte de Ham av sted og tok Ham med inn i øversteprestens hus. Men Peter fulgte etter et stykke unna. Da de hadde tent en ild midt på gårdsplassen og satt der sammen, kom Peter og satte seg blant dem. En tjenestepike så ham mens han satt i lyset fra ilden. Hun så nøye på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med Ham.» Men han fornektet Ham og sa: «Kvinne, jeg kjenner Ham ikke!» En liten stund senere var det en annen som så ham og sa: «Du er også en av dem.» Men Peter sa: «Menneske, det er jeg ikke!» Etter at det hadde gått omtrent en time, var det enda én som bekreftet det og sa: «Sannelig, denne var også med Ham, han er jo en galileer.» Men Peter svarte: «Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!» I det samme, mens han ennå snakket, gol hanen. Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens Ord, hvordan Han hadde sagt: «Før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.» Da gikk Peter ut og gråt bittert. Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet Ham og slo Ham. Etter å ha dekket Ham til med et klede, slo de Ham i ansiktet og spurte Ham: «Profeter! Hvem var det som slo Deg?» De sa mange andre hånsord til Ham. Med det samme det ble dag, kom folkets eldste sammen, både øversteprestene og de skriftlærde, og de førte Ham inn i rådsmøtet sitt og sa: «Hvis Du er Kristus, så si det til oss!» Men Han svarte dem: «Hvis Jeg sier det til dere, vil dere slett ikke tro det. Hvis Jeg også begynte å spørre dere, ville dere slett ikke svare Meg eller la Meg gå. Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd.» Da sa de alle: «Er Du da Guds Sønn?» Han svarte: «Ja, dere sier at Jeg Er.» De sa: «Hva skal vi nå med flere vitnesbyrd? For vi har jo selv hørt det fra Hans egen munn.» Da brøt hele forsamlingen opp og førte Ham til Pilatus. De begynte å anklage Ham og sa: «Vi fant Denne som holdt på med å forderve folket. Han gir forbud mot å betale skatt til keiseren og sier at Han selv er Kristus, en Konge.» Da spurte Pilatus Ham: «Er Du jødenes Konge?» Han svarte ham: «Du sier det.» Så sa Pilatus til øversteprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos Denne Mannen.» Men de ble enda mer påståelige og sa: «Han oppvigler folket ved å undervise over hele Judea. Han begynte i Galilea og er nå kommet til dette stedet.» Da Pilatus hørte om Galilea, spurte han om Denne Mannen var galileer. Så snart han fikk vite at Han tilhørte Herodes’ myndighetsområde, sendte han Jesus til Herodes, som også var i Jerusalem på den tiden. Da Herodes så Jesus, ble han svært glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se Ham, for han hadde hørt mye om Ham og håpet å få se Ham gjøre et eller annet tegn. Så spurte han Ham ut med mange ord, men Jesus svarte ham ingenting. Øversteprestene og de skriftlærde sto der og anklaget Ham voldsomt. Herodes og soldatene hans behandlet Ham da med forakt og spottet Ham. De kledde Ham i en praktfull kappe og sendte Ham tilbake til Pilatus. Denne samme dagen ble Pilatus og Herodes venner med hverandre. Tidligere hadde det nemlig vært fiendskap mellom dem. Da Pilatus hadde kalt sammen øversteprestene, rådsherrene og folket, sa han til dem: «Dere har ført Denne Mannen til meg, som En som villeder folket. Og se, jeg har nå forhørt Ham i påhør av dere. Men jeg har ikke funnet noen skyld hos Dette Mennesket, slik dere har anklaget Ham for. Heller ikke Herodes fant noen skyld, for jeg sendte dere tilbake til ham. Og se, Han har ikke gjort noe som fortjener døden. Jeg vil derfor piske Ham og løslate Ham.» For han måtte løslate én for dem i høytiden. Alle ropte på én gang: «Bort med Dette Mennesket! Gi oss Barabbas fri!» Barabbas var blitt kastet i fengsel for et opprør som hadde vært i byen, og for mord. Fordi Pilatus ville gi Jesus fri, ropte han igjen ut til dem. Men de ropte tilbake: «Korsfest Ham, korsfest Ham!» Da sa han til dem for tredje gang: «Hvorfor – hva ondt har Han da gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld hos Ham. Derfor vil jeg refse Ham og la Ham slippe fri.» Men de sto fast på sitt og krevde høylytt at Han skulle korsfestes. Og ropene fra disse menneskene og fra øversteprestene fikk overhånd. Så felte Pilatus den dom at det skulle skje slik de ba om. Han løslot den de ba om – han som var fengselet på grunn av opprør og mord. Men Jesus overga han til deres vilje. Da de førte Ham bort, stanset de Simon fra Kyréne, en mann som kom ute fra marken. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus. En stor folkemengde fulgte Ham, og det gjorde også noen kvinner som sørget og klaget over Ham. Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: ‘Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die!’ Da skal de begynne å si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Dekk oss!’ For dersom de gjør slik med det grønne tre, hva vil da skje med det tørre?» Det var også to andre, to forbrytere, som ble ført ut sammen med Jesus for å henrettes. Da de var kommet til det stedet som kalles Golgata, korsfestet de Ham der. Forbryterne ble også korsfestet, den ene på Hans høyre side og den andre på Hans venstre side. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» De delte klærne Hans mellom seg og kastet lodd om dem. Folket sto og så på. Men også rådsherrene som var sammen med dem, spottet og sa: «Han har frelst andre. La Ham nå frelse seg selv hvis Han er Kristus, Guds Utvalgte.» Også soldatene spottet Ham og kom og tilbød Ham sur vin og sa: «Hvis Du er jødenes Konge, så frels Deg selv.» Over Ham var det også lagd en innskrift med greske, latinske og hebraiske bokstaver: dette er jødenes konge En av forbryterne som hang der, spottet Jesus og sa: «Hvis Du er Kristus, så frels Deg selv og oss.» Men den andre tok til motmæle, irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke engang Gud, når du ser at du er under den samme dom? Vi er det med rette, for vi får den lønn vi fortjener for våre handlinger. Men Denne har ikke gjort noe galt.» Så sa han til Jesus: «Herre, husk på meg når Du kommer i Ditt rike!» Jesus svarte ham: «Sannelig sier Jeg deg: I dag skal du være med Meg i Paradis.» Det var omkring den sjette time, da ble det mørke over hele jorden til den niende time. Solen ble formørket, og forhenget i tempelet revnet på midten. Etter at Jesus hadde ropt ut med høy stemme, sa Han: «Far, i Dine hender overgir Jeg Min ånd.» Da Han hadde sagt dette, utåndet Han. Da offiseren så det som hadde hendt, æret han Gud og sa: «Sannelig, Dette Mennesket var rettferdig!» Hele folkemengden som kom for å se dette synet, slo seg for brystet da de så det som hadde hendt, og vendte tilbake. Men alle Hans bekjente og kvinnene som fulgte Ham fra Galilea, sto på avstand og så alt dette. Og se, det var en mann som het Josef. Han satt i Rådet og var en god og rettferdig mann. Han hadde ikke gitt sitt samtykke til det de hadde bestemt og det de hadde gjort. Han var fra Arimatea, en av jødenes byer, og han ventet også selv på Guds rike. Denne mannen gikk til Pilatus og ba om Jesu kropp. Så tok han den ned, svøpte den i linklær og la den i en grav som var hogd ut i fjellet, der det aldri hadde ligget noen før. Den dagen var forberedelsesdagen, og sabbaten nærmet seg. Kvinnene som var kommet sammen med Ham fra Galilea, fulgte etter, og de la merke til graven og hvordan Hans kropp ble lagt der. Så vendte de tilbake og gjorde i stand krydder og velduftende oljer. De hvilte på sabbaten slik budet sier. Men på den første dagen i uken, grytidlig om morgenen, kom kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg de velluktende salvene de hadde gjort i stand. Men de fant steinen rullet bort fra graven. Da gikk de inn, men de fant ikke Herren Jesu kropp. Mens de var i stor villrede om dette, se, da sto to menn hos dem i skinnende klær. Da de ble redde og bøyde seg med ansiktet mot jorden, sa disse mennene til dem: «Hvorfor søker dere etter Den levende blant de døde? Han er ikke her, Han er oppstått! Husk hvordan Han talte til dere helt fra Han var i Galilea, da Han sa: ‘Menneskesønnen skal bli overgitt i syndige menneskers hender og bli korsfestet, og på den tredje dag skal Han oppstå igjen.’» Og de husket Hans ord. Så vendte de tilbake fra graven og fortalte alt til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var sammen med dem, som fortalte dette til apostlene. For apostlene hørtes kvinnenes ord ut som løst snakk, og de trodde ikke på dem. Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge for seg selv. Han gikk tilbake og undret seg over det som var skjedd. Og se, to av dem var samme dag på vei til en landsby som het Emmaus, som ligger 60 stadier fra Jerusalem. De snakket sammen om alt det som hadde hendt. Mens de talte sammen og drøftet dette, skjedde det at Jesus selv kom nær og begynte å gå sammen med dem. Men øynene deres ble holdt igjen, slik at de ikke skulle kjenne Ham. Han spurte dem: «Hva er det dere går og snakker med hverandre om på veien, og hvorfor ser dere så sorgtynget ut?» Den ene av dem, som het Kleopas, svarte Ham: «Er Du den eneste fremmede i Jerusalem, og har Du ikke fått kjennskap til alt det som har hendt der i disse dagene?» Han spurte: «Hva er det?» Da svarte de Ham: «Alt det som har hendt med Jesus fra Nasaret, En Mann som var en Profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket, og hvordan øversteprestene og rådsherrene våre overga Ham til å bli dømt til døden og korsfestet Ham. Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel. Dessuten er det i dag den tredje dagen siden alt dette skjedde. Nå har noen kvinner iblant oss, som kom tidlig til graven, oppskaket oss. De hadde ikke funnet kroppen Hans, men kom og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at Han lever. Noen av dem som var sammen med oss, gikk da til graven og fant det nøyaktig slik kvinnene hadde sagt. Men Ham så de ikke.» Da sa Jesus til dem: «Hvor uforstandige dere er og trege av hjertet til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Kristus lide alt dette og så gå inn til sin herlighet?» Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene. Så nærmet de seg landsbyen de skulle til, og Han ga uttrykk for at Han ville gå videre. Men de holdt Ham tilbake og sa: «Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er snart omme.» Han gikk da inn for å bli hos dem. Mens Han satt til bords sammen med dem, tok Han et brød, velsignet det og brøt det og ga det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente Ham igjen, men Han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet vårt i oss da Han talte med oss på veien, og da Han åpnet Skriftene for oss?» Så brøt de opp med det samme og vendte tilbake til Jerusalem. Og de fant de elleve og dem som var sammen med dem, og de sa: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon!» De fortalte om det som hadde hendt på veien, og hvordan de gjenkjente Ham da Han brøt brødet. Mens de fortalte om alt dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Men de ble forskrekket og fylt av frykt, og trodde at de så en ånd. Han sa til dem: «Hvorfor er dere forvirret? Og hvorfor oppstår tvilende tanker i deres hjerte? Se hendene og føttene Mine, at det er Jeg. Ta på Meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og bein, slik dere ser at Jeg har.» Da Han hadde sagt dette, viste Han dem hendene og føttene sine. Men da de fortsatt ikke kunne tro på grunn av glede og undring, sa Han til dem: «Har dere noe mat her?» Så ga de Ham et stykke av en stekt fisk og noe av en honningkake. Han tok det og spiste det mens de så på. Så sa Han til dem: «Dette er de ord Jeg talte til dere da Jeg fremdeles var sammen med dere, at alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og Salmene.» Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene. Så sa Han til dem: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndenes tilgivelse skulle forkynnes i Hans navn for alle folkeslag. Dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om alt dette. Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye.» Han førte dem ut helt til Betania, og Han løftet hendene sine og velsignet dem. Mens Han velsignet dem, skjedde det: Han ble skilt fra dem og løftet opp til Himmelen. De falt ned og tilba Ham og vendte så tilbake til Jerusalem med stor glede. De var stadig i tempelet og priste og lovet Gud. Amen. I begynnelsen var Ordet,; og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket forsto det ikke. Det var et menneske sendt av Gud, hans navn var Johannes. Han kom for å avlegge vitnesbyrd, for å vitne om Lyset, for at alle kunne komme til tro ved ham. Han var ikke selv dette Lyset, men var sendt for å vitne om Lyset. Dette var Det sanne Lyset som kommer inn i verden, og som gir lys til hvert menneske. Han var i verden, verden ble til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men hver den som tok imot Ham ga Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn, de er født, ikke av blod, ikke av kjøtts vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss, og vi så Hans herlighet, den herlighet som Den enbårne har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Johannes vitner om Ham og roper ut: «Det var om Ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for Han var før meg.» Og av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Aldri har noen sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Fars favn, Han har vist oss hvem Han er. Dette er Johannes’ vitnesbyrd da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og nektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Kristus.» Og de spurte ham: «Hva så? Er du Elia?» Han sa: «Det er jeg ikke.» «Er du Profeten?» Og han svarte: «Nei.» Da sa de: «Hvem er du, så vi kan gi et svar til dem som har sendt oss? Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er røsten av en som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt. Utsendingene var fra fariseerne. De spurte ham: «Hvorfor døper du da – hvis du verken er Kristus, Elia eller Profeten?» Johannes svarte dem: «Jeg døper med vann, men det står En blant dere som dere ikke kjenner. Han er den som kommer etter meg, Han som er kommet foran meg, og som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.» Dette skjedde i Betabara, bortenfor Jordan, hvor Johannes døpte. Dagen etter ser Johannes Jesus komme imot seg, og han sier: «Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd! Det var om Ham jeg sa: Etter meg kommer en Mann som er kommet foran meg, for Han var før meg. Jeg kjente Ham ikke. Men for at Han skulle bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden komme ned fra Himmelen som en due, og bli over Ham. Jeg kjente Ham ikke, men Han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, Han er Den som døper med Den Hellige Ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn.» Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Mens han ser på Jesus, som kommer gående, sier han: «Se der! Guds Lam!» De to disiplene hørte ham si dette og fulgte etter Jesus. Da snudde Jesus seg og så dem følge etter, og sa til dem: «Hva ønsker dere?» De svarte: «Rabbi» – det betyr Mester – «hvor bor Du?» Han sa: «Kom og se!» De kom og så hvor Han bodde, og ble hos Ham den dagen. Det var nå omkring den tiende time. En av de to som hadde hørt Johannes tale og som fulgte Ham, var Andreas, Simon Peters bror. Han fant først sin egen bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias» – som oversatt er Kristus. Han tok ham med til Jesus. Da Jesus så på ham, sa Han: «Du er Simon, sønn av Jona. Du skal kalles Kefas» – som oversatt betyr: Peter. Dagen etter ville Jesus dra til Galilea, og Han fant Filip og sa til ham: «Følg Meg!» Filip var fra Betsaida, Andreas’ og Peters by. Filip fant Natanael og sa til ham: «Vi har funnet Ham som Moses skrev om i loven, og som også profetene har skrevet om, Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» Natanael sa til ham: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme mot seg, og Han sier om ham: «Se, en sann israelitt som det ikke er svik i!» Natanael spør Ham: «Hvordan kjenner Du meg?» Jesus svarte ham: «Før Filip kalte på deg, da du var under fikentreet, så Jeg deg.» Natanael svarte ham: «Rabbi, Du er Guds Sønn! Du er Israels Konge!» Jesus svarte og sa til Ham: «Tror du fordi Jeg sa til deg: Jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn disse.» Han sa til ham: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Fra nå av skal dere se Himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» På den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene Hans var innbudt til bryllupet. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til Ham: «De har ikke mer vin.» Jesus sa til henne: «Kvinne, hva har du med Mitt å gjøre? Min time er ennå ikke kommet.» Hans mor sa til tjenerne: «Uansett hva Han ber dere om, skal dere gjøre.» Nå fantes det seks vannkar av stein der, i samsvar med jødenes renselsesskikk. De kunne ta mellom to og tre anker hver. Jesus sa til dem: «Fyll vannkarene med vann!» Og de fylte dem helt til randen. Han sa til dem: «Øs nå opp, og bær dem til hovmesteren.» Og de bar dem dit. Da hovmesteren hadde smakt på vannet som var blitt til vin, kalte han på brudgommen. Hovmesteren visste ikke hvor vinen kom fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Han sa til ham: «Alle setter fram den gode vinen først og så den dårligere når gjestene er blitt beruset. Du har gjemt den gode vinen til nå!» Dette første av sine tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea, og Han åpenbarte sin herlighet. Og disiplene Hans trodde på Ham. Deretter dro Han ned til Kapernaum, Han selv sammen med Sin mor, Sine brødre og Sine disipler. Men de ble ikke der mange dager. Jødenes påske var nær, og Jesus gikk opp til Jerusalem. I tempelet fant Han dem som solgte okser, sauer og duer, og pengevekslerne som satt der. Etter å ha lagd seg en pisk av rep, drev Han dem alle ut av tempelet, sammen med sauene og oksene, og Han tømte ut pengevekslernes penger og veltet bordene. Og Han sa til dem som solgte duer: «Ta dette bort! Gjør ikke Min Fars hus til en handelsbod!» Da husket disiplene Hans at det er skrevet: «Nidkjærheten for Ditt hus har fortært Meg.» Da tok jødene til motmæle og sa til Ham: «Hvilket tegn viser Du oss siden Du gjør dette?» Jesus svarte: «Ødelegg dette tempelet, og på tre dager skal Jeg reise det opp.» Da sa jødene: «Det har tatt 46 år å bygge dette tempelet, og Du vil reise det opp på tre dager?» Men tempelet Han talte om, var Hans egen kropp. Da Han senere var oppstått fra de døde, husket disiplene Hans at Han hadde sagt dette til dem. Og de trodde Skriften og det ord som Jesus hadde sagt. Mens Han var i Jerusalem i påskehøytiden, var det mange som kom til tro på Hans navn da de så tegnene Han gjorde. Men Jesus betrodde seg ikke til dem, for Han kjente dem alle, og Han hadde ikke behov for at noen vitnet om mennesket. Selv visste Han jo hva som bodde i mennesket. Det var en mann blant fariseerne som het Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. Denne mannen kom til Jesus om natten og sa til Ham: «Rabbi, vi vet at Du er en lærer kommet fra Gud. For ingen kan gjøre disse tegnene som Du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte ham: «Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Nikodemus spør Ham: «Hvordan kan en mann bli født når han er gammel? Kan han for andre gang komme inn i sin mors liv og bli født?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at Jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, eller hvor den går hen. Slik er hver den som er født av Ånden.» Nikodemus svarte Ham: «Hvordan kan dette skje?» Jesus sa til ham: «Er du lærer for Israel og forstår ikke dette? Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Vi taler om det Vi vet, og vitner om det Vi har sett, og dere tar ikke imot Vårt vitnesbyrd. Om dere ikke tror når Jeg har talt til dere om det jordiske, hvordan skal dere da tro hvis Jeg taler om det himmelske? Ingen har steget opp til Himmelen, bortsett fra Han som kom ned fra Himmelen, det er Menneskesønnen, som er i Himmelen. På samme måte som Moses løftet slangen opp i ørkenen, skal også Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset, for gjerningene deres var onde. Hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans skal bli åpenbare – at de er gjort i Gud.» Deretter kom Jesus og disiplene Hans til Judealandet, og der holdt Han seg sammen med dem og døpte. Nå døpte også Johannes i Ainon nær Salim, fordi det var mye vann der. Og folk kom og ble døpt. For Johannes var ennå ikke blitt kastet i fengsel. Da oppsto det uenighet mellom noen av Johannes’ disipler og jødene om renselsen. De kom til Johannes og sa: «Rabbi, Han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, Han som du vitnet om, se, Han døper, og alle kommer til Ham!» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er gitt ham fra Himmelen. Dere kan selv bevitne at jeg sa: ‘Jeg er ikke Kristus ’, men: ‘Jeg er blitt sendt foran Ham.’ Den som har bruden, er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta. Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler jordisk. Han som kommer fra Himmelen, er over alle. Det Han har sett og hørt vitner Han om, og Hans vitnesbyrd er det ingen som tar imot. Den som har tatt imot Hans vitnesbyrd, har bekreftet at Gud er sannferdig. Den som Gud har utsendt, taler Guds Ord, for Gud gir ikke Ånden etter mål. Far elsker Sønnen og har gitt alt i Hans hånd. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Da Herren visste at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes – enda Jesus selv ikke døpte, bare disiplene Hans – forlot Han Judea og dro tilbake til Galilea. Han måtte dra gjennom Samaria. Så kom Han til en by i Samaria, som het Sykar, nær det jordstykket Jakob ga til sin sønn Josef. Jakobs brønn var der. Jesus var nå trett etter reisen, og derfor satte Han seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time. En kvinne fra Samaria kom da for å hente vann. Jesus sa til henne: «Gi Meg å drikke!» Disiplene Hans hadde nemlig gått inn i byen for å kjøpe mat. Den samaritanske kvinnen spør da: «Hvordan kan Du som er jøde, be om drikke fra meg, en samaritansk kvinne?» Jøder omgås nemlig ikke samaritanere. Jesus svarte henne: «Hvis du kjente Guds gave og visste hvem Han er som sier til deg: ‘Gi Meg å drikke’, da ville du ha bedt Ham, og Han skulle gitt deg levende vann.» Kvinnen sier til Ham: «Herre, Du har ikke noe å øse opp med, og brønnen er dyp. Hvor har Du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår far Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, slik hans sønner og buskapen hans også gjorde?» Jesus svarte og sa til henne: «Hver den som drikker av dette vannet, vil tørste igjen. Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Det vannet Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Kvinnen sa til Ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg slipper å tørste og heller ikke behøver å komme hit for å hente opp vann.» Jesus sier til henne: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!» Kvinnen svarte og sa: «Jeg har ingen mann.» Jesus sa til henne: «Du gjorde rett i å si: ‘Jeg har ingen mann.’ For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant.» Kvinnen sier til Ham: «Herre, jeg ser at Du er en profet. Våre forfedre tilba på dette fjellet, og dere jøder sier at Jerusalem er stedet hvor man skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Kvinne, tro Meg, den time kommer da dere ikke skal tilbe Far verken på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For Far søker dem som tilber Ham slik. Gud er Ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Kvinnen sier til Ham: «Jeg vet at Messias kommer, Han som kalles Kristus. Når Han kommer, skal Han forkynne oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er Jeg, Jeg som taler med deg.» I det samme kom disiplene Hans, og de undret seg over at Han snakket med en kvinne. Likevel sa ingen: «Hva ønsker Du?» eller: «Hvorfor snakker Du med henne?» Kvinnen lot vannkrukken sin stå igjen og gikk inn i byen. Hun sa til folket: «Kom, se et Menneske som fortalte meg alt jeg har gjort. Kan Han være Kristus?» Så gikk de ut av byen og kom til Ham. I mellomtiden ba disiplene Ham og sa: «Rabbi, spis!» Men Han svarte dem: «Jeg har mat å ete som dere ikke kjenner.» Derfor sa disiplene til hverandre: «Har noen kommet til Ham med noe å spise?» Jesus sier til dem: «Min mat er å gjøre Hans vilje som sendte Meg, og å fullføre Hans gjerning. Sier ikke dere: Det er ennå fire måneder før høsten kommer? Se, Jeg sier dere, løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten! Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, slik at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. For her er dette ordet sant: ‘Én sår, og en annen høster.’ Jeg sendte dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i arbeidet deres.» Mange av samaritanerne i den byen kom til tro på Ham på grunn av kvinnens ord, da hun vitnet og sa: «Han fortalte meg alt det jeg har gjort.» Da samaritanerne kom til Ham, ba de Ham inntrengende om å bli hos dem. Han ble der i to dager, og mange flere kom til tro på grunn av Hans eget Ord. Så sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa, for vi har selv hørt Ham, og vi vet at Han i sannhet er Verdens Frelser, Kristus.» Etter to dager dro Han derfra og gikk til Galilea. For Jesus selv vitnet at en profet ikke har noen ære på sitt eget hjemsted. Da Han kom til Galilea, tok galileerne imot Ham. De hadde sett alt det Han gjorde i Jerusalem under høytiden, da også de hadde reist dit. Så kom Jesus igjen til Kana i Galilea, der Han hadde gjort vann til vin. Der var det en kongelig tjenestemann med en sønn som lå syk i Kapernaum. Da han hørte at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til Ham og ba Ham inntrengende om å komme ned og helbrede sønnen hans, for han var dødssyk. Da sa Jesus til ham: «Hvis dere ikke ser tegn og under, vil dere slett ikke tro.» Den kongelige tjenestemannen sa til Ham: «Herre, kom ned før barnet mitt dør!» Jesus svarte ham: «Gå hjem! Din sønn lever.» Mannen trodde ordet som Jesus sa til ham og gikk av sted. Underveis ble han møtt av tjenerne sine, og de sa til ham: «Din sønn lever!» Da spurte han dem om hvilken time han var blitt bedre. Og de svarte: «I går ved den sjuende time forlot feberen ham.» Da visste faren at det var i samme time som Jesus sa til ham: «Din sønn lever.» Og han selv trodde, det samme gjorde alt hans husfolk. Dette var det andre tegnet Jesus gjorde da Han var kommet fra Judea til Galilea. Etter dette var det en høytid for jødene, og Jesus dro opp til Jerusalem. I Jerusalem er det en dam like ved Saueporten, som på hebraisk kalles Betesda og som har fem søyleganger. I disse lå det en stor mengde syke mennesker, blinde, lamme og uføre, som ventet på at vannet skulle bli rørt opp. En engel steg nemlig ned i dammen til visse tider og rørte opp vannet. Den som kom først uti etter at vannet var opprørt, ble frisk, uansett hvilken sykdom han led av. Det var en mann der som hadde hatt en sykdom i 38 år. Da Jesus så ham ligge der og visste at han allerede hadde hatt det slik lenge, sa Han til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke mannen svarte: «Herre, jeg har ikke et menneske som kan få meg uti dammen når vannet blir opprørt. Mens jeg er på vei, går en annen uti før meg.» Jesus sier til ham: «Reis deg, ta opp sengen din og gå!» Straks ble mannen frisk, tok opp sengen sin og gikk. Men det var sabbat den dagen. Derfor sa jødene til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat. Du har ikke lov til å bære sengen.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa til meg: ‘Ta sengen din og gå!’ » Da spurte de: «Hvem er Den Mannen som sa til deg: Ta sengen din og gå? » Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg tilbake av hensyn til den store folkemengden som var på stedet. Deretter fant Jesus ham i tempelet, og Han sa til ham: «Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, så ikke noe verre skal ramme deg.» Mannen gikk da av sted og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. På grunn av dette forfulgte jødene Jesus, og de prøvde å få Ham drept fordi Han hadde gjort alt dette på sabbaten. Men Jesus svarte dem: «Min Far arbeider fortsatt, også Jeg arbeider.» Derfor forsøkte jødene enda mer å få Ham drept, for ikke bare brøt Han sabbaten, men Han sa også at Gud var Hans Far, og gjorde seg selv lik Gud. Da svarte Jesus og sa til dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det Han ser Far gjøre. For det Han gjør, gjør Sønnen likedan. Far elsker Sønnen og viser Ham alt det Han selv gjør. Han skal vise Ham større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere. Slik Far vekker opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende dem Han vil. Far dømmer ingen, men Han har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Far. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far, som sendte Ham. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som hører Mitt Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. Slik som Far har liv i seg selv, har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene, skal høre Hans røst og komme fram – til livets oppstandelse de som har gjort godt, og til dommens oppstandelse de som har gjort ondt. Jeg kan ikke gjøre noe ut fra Meg selv. Etter det Jeg hører, dømmer Jeg. Og Min dom er rettferdig, for Jeg søker ikke Min egen vilje, men Fars vilje, Han som har sendt Meg. Dersom Jeg vitner om Meg selv, er Mitt vitnesbyrd ikke sant. Det er en annen som vitner om Meg, og Jeg vet at Hans vitnesbyrd om Meg er sant. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet om sannheten. Ikke at Jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men Jeg sier alt dette for at dere skal bli frelst. Han var lampen som brant og lyste, og for en tid var dere villige til å glede dere i hans lys. Men Jeg har et større vitnesbyrd enn det som kom fra Johannes, for de gjerningene Far har gitt Meg å fullføre, de gjerningene Jeg gjør, vitner om Meg – at Far har sendt Meg. Far selv, som har sendt Meg, har vitnet om Meg. Dere har aldri verken hørt Hans røst eller sett Hans skikkelse. Men dere har ikke Hans Ord boende i dere, for Den Han sendte, tror dere ikke. Dere gransker Skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem, nettopp de vitner om Meg. Men dere vil ikke komme til Meg så dere kan ha liv. Jeg tar ikke imot ære fra mennesker. Men Jeg kjenner dere og vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere. Jeg er kommet i Min Fars navn, og dere tar ikke imot Meg. Hvis en annen kommer i sitt eget navn, tar dere imot ham. Hvordan kan dere tro, dere som tar ære fra hverandre, og den æren som kommer fra Den eneste Gud, søker dere ikke? Tenk ikke at det er Jeg som skal anklage dere for Far. Det er én som anklager dere, Moses, han dere har satt deres lit til. Hvis dere trodde Moses, ville dere ha trodd Meg. Han skrev jo om Meg. Men tror dere ikke hans skrifter, hvordan kan dere da tro Mine Ord?» Deretter dro Jesus over Galileasjøen, også kalt Tiberiassjøen. Han ble fulgt av en stor folkemengde, fordi de så tegnene Han gjorde på de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte Han seg sammen med disiplene. Påsken, jødenes høytid, var nær. Da Jesus løftet øynene og fikk øye på en stor folkemengde som kom imot Ham, sier Han til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få spise?» Dette sa Han for å prøve ham, for Han visste selv hva Han ville gjøre. Filip svarte Ham: «Brød for 200 denarer er ikke nok så hver enkelt av dem kan få et lite stykke.» En av disiplene Hans, Andreas, Simon Peters bror, sier til Ham: «Det er en liten gutt her som har fem byggbrød og to små fisker, men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «Få folket til å sette seg ned!» Det var mye gress på stedet og mennene satte seg i et antall på omkring 5000. Jesus tok brødene, og da Han hadde bedt takkebønnen, delte Han dem ut til disiplene, og disiplene ga til dem som hadde satt seg ned. På samme måte av småfiskene, så mye de ville ha. Da alle var blitt mette, sier Han til disiplene sine: «Samle inn stykkene som er igjen, så ingenting går til spille.» Da samlet de inn alt og fylte tolv kurver med stykkene som var til overs etter dem som hadde spist av de fem byggbrødene. Etter at de hadde sett det tegnet Jesus gjorde, sa disse menneskene: «Han er i sannhet Profeten, Han som skal komme til verden.» Jesus visste at det var like før de ville komme og ta Ham med makt for å gjøre Ham til konge. Derfor dro Han tilbake til fjellet for å være helt for seg selv. Da kvelden kom, gikk disiplene Hans ned til sjøen, gikk om bord i en båt og satte over sjøen mot Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ikke kommet til dem. Sjøen begynte å gå høyt fordi det blåste en kraftig vind. Da de hadde rodd omkring 25 eller 30 stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten. Og de ble redde. Men Han sier til dem: «Det er Jeg. Frykt ikke!» De ville da ta Ham om bord i båten, og straks var båten ved land der de skulle. Dagen etter så folket som sto på den andre siden av sjøen, at det ikke var noen annen båt der. Det var bare den ene båten, og Jesus hadde ikke gått om bord i den sammen med disiplene. Disiplene hadde dratt av gårde alene. Det kom imidlertid andre båter fra Tiberias, nær det stedet hvor de spiste brød etter at Herren hadde bedt takkebønnen, da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke disiplene Hans, gikk også de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus. Da de fant Ham på den andre siden av sjøen, sa de til Ham: «Rabbi, når kom Du hit?» Jesus svarte dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Dere leter etter Meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer til evig liv, den Menneskesønnen skal gi dere. For Gud Far har satt sitt segl på Ham.» Da sa de til Ham: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» Jesus svarte dem: «Dette er Guds gjerning: Tro på Ham Gud har sendt.» Derfor sa de til Ham: «Hvilket tegn gjør så Du, så vi kan se det og tro Deg? Hva er det Du gjør? Våre fedre spiste manna i ørkenen. Som det står skrevet: Han ga dem brød fra Himmelen å ete. » Da sa Jesus til dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Moses ga dere ikke brødet fra Himmelen, men Min Far gir dere det sanne brød fra Himmelen. For Guds brød er Han som kommer ned fra Himmelen og gir liv til verden.» Da sa de til Ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus sa til dem: «Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg, skal aldri sulte. Og den som tror på Meg, skal aldri noensinne tørste. Jeg har sagt til dere at dere har sett Meg, og likevel tror dere ikke. Alle dem som Far gir Meg, kommer til Meg, og den som kommer til Meg, skal Jeg aldri støte ut. For Jeg er kommet ned fra Himmelen, ikke for å gjøre Min egen vilje, men Hans vilje som har sendt Meg. Dette er Fars vilje, Han som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Jødene klaget da på Ham fordi Han sa: «Jeg er brødet som er kommet ned fra Himmelen.» De sa: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn, og kjenner vi ikke Hans far og mor? Hvordan kan Han da si: Jeg er kommet ned fra Himmelen?» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Far, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Så enhver som har hørt og lært av Far, kommer til Meg. Ikke slik at noen har sett Far, uten Han som er fra Gud. Han har sett Far. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror på Meg, har evig liv. Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen, og de døde. Dette er brødet som kommer ned fra Himmelen, for at en skal spise av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som kommer ned fra Himmelen. Hvis noen spiser av dette brødet, skal han leve evig. Brødet som Jeg skal gi, er Mitt legeme, som Jeg vil gi for verdens liv.» Derfor trettet jødene med hverandre og sa: «Hvordan kan Denne Mannen gi oss sitt legeme å spise?» Da sa Jesus til dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere. Den som spiser Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag. For Mitt legeme er i sannhet mat, og Mitt blod er i sannhet drikke. Den som spiser Mitt legeme og drikker Mitt blod, blir i Meg, og Jeg blir i ham. På samme måte som Den levende Far utsendte Meg, og Jeg lever ved Far, slik skal også den som eter Meg, leve ved Meg. Dette er brødet som kommer ned fra Himmelen, ikke som mannaen deres fedre spiste og siden døde. Den som spiser dette brødet, skal leve evig.» Dette sa Han mens Han underviste i synagogen i Kapernaum. Mange av disiplene Hans som hørte dette, sa da: «Dette er hard tale, hvem kan høre på den?» Siden Jesus visste med seg selv at disiplene Hans klaget over dette, sa Han til dem: «Er dette til anstøt for dere? Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor Han var før? Det er Ånden som gir liv. Kjøttet gagner ingenting. De Ord Jeg taler til dere, er ånd, og de er liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som ville forråde Ham. Han sa: «Derfor har Jeg sagt dere at ingen kan komme til Meg uten at det blir gitt ham av Min Far.» Etter den tid trakk mange av disiplene Hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med Ham. Da sa Jesus til de tolv: «Vil også dere gå bort?» Men Simon Peter svarte Ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs Ord. Vi er kommet til tro og erkjent at Du er Kristus, Den levende Guds Sønn.» Jesus svarte dem: «Har Jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.» Han siktet til Judas Iskariot, Simons sønn, for det var han, en av de tolv, som skulle forråde Ham. Siden gikk Jesus omkring i Galilea. Han ville ikke gå omkring i Judea, fordi jødene var ute etter å drepe Ham. Jødenes høytid, løvhyttefesten, var nær. Derfor sa brødrene Hans til Ham: «Dra bort herfra til Judea, så også disiplene Dine kan se de gjerningene Du gjør. Det er jo ingen som gjør noe i hemmelighet når han ønsker å bli offentlig kjent. Hvis Du gjør disse gjerningene, så vis Deg selv for verden.» For ikke engang brødrene Hans trodde på Ham. Da sa Jesus til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er tiden alltid inne. Verden kan ikke hate dere, men den hater Meg fordi Jeg vitner om den at dens gjerninger er onde. Gå opp til høytiden, dere. Jeg går ikke opp til denne høytiden ennå, for Min tid er ennå ikke fullt ut kommet.» Etter at Han hadde sagt dette til dem, ble Han værende i Galilea. Etter at brødrene Hans hadde dratt, dro også Han opp til høytiden, ikke åpenlyst, men i hemmelighet. Jødene lette etter Ham på høytiden og spurte: «Hvor er Han?» Det var mye halvhøyt snakk om Ham blant folket. Noen sa: «Han er god.» Andre sa: «Nei, tvert imot, Han forfører folket.» Men ingen snakket åpent ut om Ham av frykt for jødene. Da det var midt under høytiden, gikk Jesus opp i tempelet og underviste. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan Denne Mannen forstå Skriften når Han aldri har fått opplæring?» Jesus svarte dem: « Min lære er ikke Min egen, men tilhører Ham som har sendt Meg. Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om Jeg taler ut fra Meg selv. Den som taler ut fra seg selv, vil selv ta æren. Men Den som vil gi æren til Ham som har sendt Ham, Han er sannferdig, og i Ham er det ingen urettferdighet. Har ikke Moses gitt dere loven? Ingen av dere holder loven. Hvorfor forsøker dere å drepe Meg?» Folket svarte: «Du har en demon. Hvem forsøker å drepe Deg?» Jesus svarte dem: «Én gjerning gjorde Jeg, og alle dere undrer dere. Derfor ga Moses dere omskjærelsen – ikke så at den er fra Moses, men fra fedrene – og dere omskjærer et menneske på sabbaten. Hvis et menneske blir omskåret på en sabbat, slik at Moseloven ikke skal brytes, hvorfor er dere da harme på Meg fordi Jeg gjorde et menneske helt friskt på en sabbat? Døm ikke etter det dere ser, men fell en rettferdig dom!» Noen av dem fra Jerusalem sa da: «Er ikke dette Han de forsøker å få drept? Men se! Han taler frimodig, og de sier ingenting til Ham. Har rådsherrene virkelig kommet til erkjennelse av at Han i sannhet er Kristus? Vi vet da hvor Denne er fra. Men når Kristus kommer, vet ingen hvor Han er fra.» Da ropte Jesus ut mens Han lærte i tempelet: «Dere både kjenner Meg og vet hvor Jeg er fra. Jeg er ikke kommet av Meg selv, men Han som sendte Meg, er sannferdig, Han dere ikke kjenner. Men Jeg kjenner Ham, for Jeg er fra Ham, og Han sendte Meg.» Derfor ville de ta Ham. Men ingen la hånd på Ham, for Hans time var ennå ikke kommet. Mange av folket trodde på Ham og sa: «Når Kristus kommer, vil Han da gjøre flere tegn enn det Denne har gjort?» Fariseerne hørte at folkemengden snakket slik om Ham, og fariseerne og øversteprestene sendte ut tjenere for å ta Ham. Da sa Jesus til dem: «Jeg skal være hos dere ennå en liten stund, og så går Jeg bort til Ham som sendte Meg. Dere skal lete etter Meg og ikke finne Meg, og der Jeg er, dit kan dere ikke komme.» Da sa jødene til hverandre: «Hvor vil Han dra, siden vi ikke skal finne Ham? Han vil vel ikke dra til dem som er spredt blant grekerne og lære grekerne? Hva betyr det ordet Han sa: ‘Dere skal søke Meg og ikke finne Meg, og der Jeg er, dit kan dere ikke komme?’» På den siste dagen, den store dagen i høytiden, sto Jesus fram og ropte ut: «Om noen tørster, han skal komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, ut fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, flyte strømmer av levende vann.» Dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For Den Hellige Ånd var ennå ikke gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort. Mange i folkemengden som hørte dette ord, sa da: «Han er i sannhet Profeten.» Andre sa: «Han er Kristus.» Men noen spurte: «Skal Kristus komme fra Galilea? Har ikke Skriften sagt at Kristus kommer fra Davids slekt og fra byen Betlehem, som David var fra?» Slik ble det splittelse blant folket på grunn av Ham. Nå ville noen av dem gripe Ham, men ingen la hånd på Ham. Så kom tjenerne tilbake til øversteprestene og fariseerne, som spurte dem: «Hvorfor har dere ikke tatt Ham med?» Tjenerne svarte: «Aldri har noe menneske talt slik som Dette Menneske!» Da svarte fariseerne: «Er også dere forført? Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på Ham? Men denne folkemengden som ikke kjenner loven, er forbannet.» Nikodemus, han som kom til Jesus om natten og selv var en av dem, spør da: «Dømmer vår lov et menneske før den hører ham og vet hva han gjør?» De svarte ham: «Er også du fra Galilea? Undersøk og se at ingen profet har stått fram fra Galilea!» Og hver og en gikk hjem til sitt eget hus. Men Jesus gikk ut til Oljeberget. Tidlig om morgenen kom Han igjen inn i tempelet, og alt folket kom til Ham. Og Han satte seg ned og lærte dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne til Ham med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. Da de hadde ført henne fram midt imellom dem, sa de til Ham: «Mester, denne kvinnen ble grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses befalt oss at slike skal steines. Men hva sier Du?» Dette sa de for å prøve Ham, så de kunne få noe å anklage Ham for. Men Jesus bøyde seg og skrev på jorden med fingeren, som om Han ikke hørte. Men da de fortsatte å spørre Ham, rettet Han seg opp og sa til dem: «Den syndfrie blant dere kan være den første til å kaste stein på henne.» På nytt bøyde Han seg ned og skrev på jorden. De som hørte dette, ble dømt av sin samvittighet og gikk bort, én etter én, de eldste først, så alle de andre. Jesus ble alene igjen med kvinnen som sto midt på plassen. Da Jesus hadde reist seg og ikke så andre enn kvinnen, sa Han til henne: «Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Ikke én, Herre.» Jesus sa til henne: «Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! » Da talte Jesus på nytt til dem og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger Meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Da sa fariseerne til Ham: «Du vitner om Deg selv. Ditt vitnesbyrd er ikke sant.» Jesus svarte dem: «Selv om Jeg vitner om Meg selv, er Mitt vitnesbyrd sant, for Jeg vet hvor Jeg kommer fra og hvor Jeg går. Men dere vet ikke hvor Jeg kommer fra og hvor Jeg går. Dere dømmer etter det ytre. Jeg dømmer ingen. Men hvis Jeg dømmer, er Min dom sann. For Jeg er ikke alene om den, men Jeg er sammen med Far som sendte Meg. Det står også skrevet i loven deres at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er Den som vitner om Meg selv, og Far som sendte Meg, vitner om Meg.» Da sa de til Ham: «Hvor er Din Far?» Jesus svarte: «Dere kjenner verken Meg eller Min Far. Hvis dere hadde kjent Meg, hadde dere også kjent Min Far.» Disse ord talte Jesus ved tempelkisten mens Han underviste i tempelet. Ingen la hånd på Ham, for timen Hans var ennå ikke kommet. Da sa Jesus til dem igjen: «Jeg går bort, og dere skal lete etter Meg, og dere skal dø i deres synd. Dit Jeg går, kan dere ikke komme.» Så sa jødene: «Kommer Han til å ta livet av seg siden Han sier: Dit Jeg går, kan dere ikke komme?» Han sa til dem: «Dere er nedenfra. Jeg er ovenfra. Dere er av denne verden. Jeg er ikke av denne verden. Derfor sa Jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at Jeg er Den Jeg er, skal dere dø i deres synder.» Da sa de til Ham: «Hvem er Du?» Jesus sa til dem: «Akkurat det Jeg har sagt dere fra begynnelsen. Jeg har mye å si og å dømme om dere. Men Han som sendte Meg, er sannferdig. Jeg taler til verden alt det Jeg har hørt fra Ham.» De forsto ikke at Han talte til dem om Far. Så sa Jesus til dem: «Når dere opphøyer Menneskesønnen, da skal dere vite at Jeg er Den Jeg er, og at Jeg ikke gjør noe av Meg selv. Men Jeg taler alt slik som Min Far lærte Meg. Han som sendte Meg, er med Meg. Min Far har ikke latt Meg bli igjen alene, for Jeg gjør alltid det som behager Ham.» Da Han talte disse ord, var det mange som kom til tro på Ham. Da sa Jesus til de jødene som var kommet til tro på Ham: «Hvis dere blir i Mitt Ord, er dere i sannhet Mine disipler. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De svarte Ham: «Vi er Abrahams slekt og har aldri vært slaver under noen. Hvordan kan Du si: Dere skal bli fri?» Jesus svarte dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som gjør synd, er syndens slave. Slaven blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.» «Jeg vet at dere er av Abrahams slekt, men dere søker å drepe Meg fordi Mitt Ord ikke har noe rom hos dere. Jeg taler det Jeg har sett hos Min Far, og dere gjør det dere har sett hos deres far.» De svarte Ham: «Abraham er vår far.» Jesus sa til dem: «Hvis dere var Abrahams barn, ville dere gjort Abrahams gjerninger. Men nå forsøker dere å drepe Meg, et Menneske som har fortalt dere sannheten Jeg har hørt fra Gud. Abraham gjorde ikke slikt. Dere gjør deres fars gjerninger.» Da sa de til Ham: «Vi er ikke født i hor. Vi har én Far – Gud.» Jesus sa til dem: «Hvis Gud var deres Far, hadde dere elsket Meg, for Jeg er utgått fra Gud og kommet hit. Jeg er heller ikke kommet av Meg selv, men Han sendte Meg. Hvorfor forstår dere ikke Min tale? Fordi dere ikke er i stand til å høre Mitt Ord. Dere er av deres far, djevelen, og dere vil følge deres fars lyster. Han var en morder fra begynnelsen av og står ikke i sannheten, for det er ingen sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. Men fordi Jeg taler sannheten, tror dere Meg ikke. Hvem av dere kan overbevise Meg om synd? Hvis Jeg sier sannheten, hvorfor tror dere Meg ikke? Den som er av Gud, hører Guds Ord. Dere hører ikke fordi dere ikke er av Gud.» Da sa jødene til Ham: «Sier vi ikke med rette at Du er en samaritan og besatt av en demon?» Jesus svarte: «Jeg har ingen demon. Men Jeg ærer Min Far, og dere vanærer Meg. Jeg søker ikke Min egen ære. Det er En som søker den og dømmer. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Om noen holder fast på Mitt Ord, skal han aldri i evighet se døden.» Da sa jødene til Ham: «Nå vet vi at Du har en demon! Abraham er død og det samme er profetene, og Du sier: ‘ Om noen holder fast på Mitt Ord, skal han aldri i evighet smake døden.’ Er Du større enn vår far Abraham, som er død? Også profetene er døde. Hvem er det Du utgir Deg for å være?» Jesus svarte: «Hvis Jeg ærer Meg selv, er Min ære ingenting. Det er Min Far som ærer Meg, Han dere omtaler som deres Gud. Likevel har dere ikke kjent Ham, men Jeg kjenner Ham. Hvis Jeg sier: Jeg kjenner Ham ikke, er Jeg en løgner som dere. Men Jeg kjenner Ham og holder Hans Ord. Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg.» Da sa jødene til Ham: «Du er ennå ikke 50 år og har sett Abraham?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Jeg er før Abraham var.» Da tok de opp steiner for å kaste på Ham. Men Jesus skjulte seg og gikk ut av tempelet. Han gikk midt imellom dem og kom forbi på den måten. Da Jesus gikk videre, fikk Han øye på en mann som hadde vært blind fra fødselen av. Disiplene Hans spurte Ham: «Rabbi, hvem har syndet, denne mannen eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken mannen eller hans foreldre har syndet, men dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. Mens det ennå er dag, må Jeg gjøre Hans gjerninger som har sendt Meg. Natten kommer da ingen kan arbeide. Så lenge Jeg er i verden, er Jeg verdens lys.» Da Han hadde sagt alt dette, spyttet Han på jorden og lagde en deig av spyttet. Han tok deigen og smurte på øynene til den blinde. Han sa til ham: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr «utsendt». Mannen gikk og vasket seg og kom seende tilbake. Da sa naboene og de som tidligere hadde sett at han var blind: «Er ikke dette han som satt og tigget?» Noen sa: «Det er han.» Andre sa: «Han ligner.» Han selv sa: «Det er jeg.» Derfor sa de til ham: «Hvordan ble øynene dine åpnet?» Han svarte: «Et Menneske som heter Jesus, lagde en deig og smurte øynene mine og sa til meg: ‘Gå til Siloa-dammen og vask deg.’ Så gikk jeg og vasket meg, og jeg fikk synet.» Da spurte de ham: «Hvor er Han?» Han sa: «Jeg vet ikke.» De førte ham som hadde vært blind, til fariseerne. Det var sabbat da Jesus lagde deigen og åpnet øynene hans. Derfor spurte også fariseerne ham igjen om hvordan han hadde fått synet. Han sa til dem: «Han la en deig på øynene mine, og jeg vasket meg, og jeg ser.» Derfor sa noen av fariseerne: «Denne mannen er ikke fra Gud, for Han holder ikke sabbaten.» Andre sa: «Hvordan kan et menneske som er en synder, gjøre slike tegn?» Og det ble stor uenighet blant dem. De henvendte seg igjen til den blinde: «Hva sier du om Ham siden Han åpnet øynene dine?» Han sa: «Han er en profet.» Men jødene trodde ikke på det som ble fortalt om ham, at han hadde vært blind og fått synet, før de hadde kalt til seg foreldrene til ham som hadde fått synet. De spurte dem: «Er dette deres sønn, som dere sier ble født blind? Hvordan kan han nå se?» Hans foreldre svarte: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han ble født blind. Men hvordan det har seg at han nå ser, det vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvem som åpnet øynene hans. Han er gammel nok, spør ham selv! Han kan snakke for seg selv.» Dette sa foreldrene hans fordi de var redde for jødene. Jødene var nemlig allerede blitt enige om at dersom noen bekjente Ham som Kristus, skulle han bli utstøtt av synagogen. Derfor sa foreldrene: «Han er gammel nok, spør ham selv!» Så kalte de for andre gang til seg mannen som hadde vært blind, og sa til ham: «Gi Gud æren! Vi vet at Denne Mannen er en synder.» Han svarte: «Om Han er en synder, vet jeg ikke. En ting vet jeg: Selv om jeg var blind, ser jeg nå.» Da sa de til ham nok en gang: «Hva gjorde Han med deg? Hvordan åpnet Han øynene dine?» Han svarte: «Jeg har allerede fortalt dere det, og dere hørte ikke etter. Hvorfor vil dere høre det en gang til? Vil også dere bli Hans disipler?» Da hånte de ham og sa: «Du er disippel av Ham, men vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud talte til Moses. Men hvor Denne kommer fra, vet vi ikke.» Mannen svarte dem: «Dette er da forunderlig, at dere ikke vet hvor Han er fra, og Han åpnet øynene mine? Vi vet da at Gud ikke hører syndere. Men om noen tilber Gud og gjør Hans vilje, så hører Han ham. Helt fra tidens begynnelse har det vært uhørt at noen åpnet øynene til en som var født blind. Hvis Denne ikke var fra Gud, kunne Han ikke gjøre noe slikt.» De svarte ham: «Du er helt og fullt født i synder, og du vil belære oss?» Og de kastet ham ut. Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da Han hadde funnet ham, spurte Han ham: «Tror du på Guds Sønn?» Han svarte: «Hvem er Han, Herre, så jeg kan tro på Ham?» Jesus svarte ham: «Du har allerede sett Ham. Han som snakker med deg, Han er det.» Da sa han: «Herre, jeg tror!» Og han tilba Ham. Jesus sa: «Til dom er Jeg kommet inn i denne verden, så de som ikke ser, skal få se, og de som ser, skal blindes.» Noen av fariseerne som var med Ham, hørte dette og sa til Ham: «Er vi også blinde?» Jesus svarte: «Hadde dere vært blinde, hadde dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser.’ Derfor blir synden deres stående. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som ikke går inn i saueinnhegningen gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom porten, er sauenes hyrde. For ham åpner portvokteren opp, sauene hører hans stemme, og han kaller sine egne sauer ved navn og leder dem ut. Når han fører sine egne sauer ut, går han foran dem. Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed vil de slett ikke følge; de vil flykte fra ham, for de kjenner ikke stemmen til den fremmede.» Jesus brukte denne lignelsen, men de forsto ikke hva det var Han sa til dem. Da sa Jesus igjen: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle som er kommet før Meg, er tyver og røvere, men sauene hørte ikke på dem. Jeg er porten. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne beite. Tyven kommer ikke for noe annet enn å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod. Jeg er Den gode Hyrde. Den gode Hyrde gir sitt liv for sauene. Men en leiekar, en som ikke er hyrde og ikke eier sauene, forlater sauene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven kaster seg over sauene og sprer dem. Leiekaren flykter, for han er en leiekar og ikke har omsorg for sauene. Jeg er den gode hyrde, Jeg kjenner Mine, og Jeg er kjent av Mine. Som Min Far kjenner Meg, slik kjenner også Jeg Min Far. Jeg gir Mitt liv for sauene. Jeg har andre sauer, som ikke er av denne flokken. Dem må Jeg også lede, og de skal høre Min stemme. Det skal være én flokk og Én Hyrde. Derfor elsker Min Far Meg, for Jeg gir Mitt liv, for at Jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra Meg, men Jeg gir det av Meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og Jeg har makt til å ta det igjen. Dette budet har Jeg fått av Min Far.» Så ble det igjen splid blant jødene på grunn av disse ordene. Mange av dem sa: «Han har en demon og er gal. Hvorfor hører dere på Ham?» Andre sa: «Slike ord kan ikke være fra en demonbesatt. En demon kan vel ikke åpne øynene på en blind?» Festen til minne om tempelets innvielse ble nå holdt i Jerusalem, og det var vinter. Jesus gikk omkring i tempelet, i Salomos buegang. Da flokket jødene seg om Ham og spurte: «Hvor lenge vil Du holde oss i spenning? Hvis Du er Kristus, så si det rett ut.» Jesus svarte dem: «Jeg har sagt det til dere, men dere tror ikke. De gjerningene Jeg gjør i Min Fars navn vitner om Meg. Men dere tror ikke fordi dere ikke er av Mine sauer, som Jeg sa til dere. Mine sauer hører Min stemme, Jeg kjenner dem, og de følger Meg. Jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt. Heller ikke skal noen rive dem ut av Min hånd. Min Far, som har gitt dem til Meg, er større enn alle. Og ingen er i stand til å rive dem ut av Min Fars hånd. Jeg og Min Far, Vi er ett.» Da tok jødene igjen opp steiner for å steine Ham. Jesus svarte dem: «Mange gode gjerninger fra Min Far har Jeg vist dere. For hvilken av disse gjerningene steiner dere Meg?» Jødene svarte Ham: «For noen god gjerning steiner vi Deg ikke, men for gudsbespottelse, og fordi Du som er et Menneske, gjør Deg selv til Gud.» Jesus svarte dem: «Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder?’ Hvis Han kalte dem guder som Guds Ord kom til – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig – kan dere da si om Ham som Min Far helliget og sendte til verden: ‘Du taler gudsbespottelig’, fordi Jeg sa: ‘Jeg er Guds Sønn?’ Hvis Jeg ikke gjør Min Fars gjerninger, så tro Meg ikke. Men hvis Jeg gjør dem, så tro gjerningene, selv om dere ikke tror Meg, så dere kan vite og tro at Min Far er i Meg og Jeg i Ham.» Derfor forsøkte de på ny å gripe Ham, men Han gikk bort og slapp unna hendene deres. Igjen dro Han tilbake til den andre siden av Jordan, til stedet hvor Johannes først døpte, og der ble Han. Da var det mange som kom til Ham og sa: «Johannes gjorde ingen tegn, men alt det Johannes talte om Denne Mannen, var sant.» Og mange kom til å tro på Ham der. Det var en mann der som var syk, Lasarus fra Betania, den byen Maria og hennes søster Marta bodde. Det var den Maria som salvet Herren med velduftende salveolje og tørket føttene Hans med håret sitt. Hennes bror, Lasarus, var syk. Derfor sendte søstrene bud på Ham og sa: «Herre, se, han som Du elsker, er syk.» Da Jesus hørte det, sa Han: «Denne sykdommen er ikke til døden, men for Guds æres skyld, for at Guds Sønn skal bli herliggjort ved den.» Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus. Da Jesus hørte at han var syk, ble Han ennå to dager på det stedet Han var. Deretter sier Han til disiplene: «La oss dra til Judea igjen.» Disiplene sa til Ham: «Rabbi, nylig forsøkte jødene å steine Deg, og så drar Du dit igjen?» Jesus svarte: «Er ikke en dag på tolv timer? Hvis noen vandrer om dagen, snubler han ikke, for han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, snubler, for lyset er ikke i ham.» Alt dette sa Han, og deretter sier Han til dem: «Vår venn Lasarus sover, men Jeg drar for å vekke ham opp.» Da sa disiplene Hans: «Herre, hvis han er sovnet, vil han bli frisk.» Men Jesus hadde talt om hans død, mens de trodde at Han snakket om søvnens hvile. Så sa Jesus rett ut til dem: «Lasarus er død. For deres skyld er Jeg glad Jeg ikke var der, så dere kan få tro. Men la oss likevel gå til ham.» Tomas, som blir kalt Tvillingen, sa da til sine meddisipler: «La oss også dra, så vi kan dø sammen med ham.» Da Jesus kom fram, fant Han at Lasarus allerede hadde ligget i graven i fire dager. Betania lå like ved Jerusalem, omtrent 15 stadier unna. Mange av jødene var kommet til kvinnene som var sammen med Marta og Maria, for å trøste dem i sorgen over deres bror. Med det samme Marta hørte at Jesus kom, gikk hun Ham i møte. Men Maria satt igjen i huset. Marta sa da til Jesus: «Herre, hvis Du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død. Men også nå vet jeg at alt det Du ber Gud om, vil Gud gi Deg.» Jesus sier til henne: «Din bror skal stå opp igjen.» Marta svarer: «Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag.» Jesus sa til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Hun svarte Ham: «Ja, Herre, jeg tror at Du er Kristus, Guds Sønn, Han som kommer til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun bort og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa: «Mesteren er her og spør etter deg.» Med det samme hun hørte det, reiste hun seg opp og kom til Ham. Nå var Jesus ennå ikke kommet inn i byen, men var fremdeles der Marta hadde møtt Ham. Jødene som var sammen med henne i huset og trøstet henne, så at Maria brått reiste seg og gikk ut. Da fulgte de med henne og sa: «Hun går til graven for å gråte.» Da Maria kom dit hvor Jesus var og fikk se Ham, falt hun ned ved føttene Hans og sa: «Herre, hvis Du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død.» Da Jesus så både henne og jødene som kom sammen med henne, gråte, ble Han opprørt i ånden og beveget. Han sa: «Hvor har dere lagt ham?» De svarte Ham: «Herre, kom og se!» Jesus gråt. Da sa jødene: «Se hvor Han elsket ham!» Noen av dem sa: «Kunne ikke Denne som åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen slapp å dø?» Når Jesus kommer bort til graven, blir Han igjen opprørt i sitt indre. Graven var en hule, og en stein lå foran den. Jesus sier: «Ta bort steinen!» Marta, den avdødes søster, sier til Ham: «Herre, han stinker allerede, for det er jo den fjerde dagen.» Jesus sier til henne: «Sa Jeg deg ikke at hvis du tror, skal du få se Guds herlighet?» Da tok de steinen bort fra stedet der den døde lå. Jesus løftet blikket og sa: «Far, Jeg takker Deg for at Du har hørt Meg. Jeg vet at Du alltid hører Meg, men på grunn av alt folket som står rundt her, sa Jeg dette, for at de skal tro at det er Du som har sendt Meg.» Da Han hadde sagt alt dette, ropte Han med høy stemme: «Lasarus, kom ut hit!» Han som hadde vært død, kom ut, med liksvøp rundt hender og føtter. Ansiktet hans var inntullet i en svetteduk. Jesus sier til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av de jødene som var kommet til Maria og som hadde sett det Jesus gjorde, kom da til tro på Ham. Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og fortalte om det Jesus hadde gjort. Da samlet øversteprestene og fariseerne Rådet og sa: «Hva skal vi gjøre? For Denne Mannen gjør mange tegn. Hvis vi lar Ham fortsette på denne måten, vil alle komme til tro på Ham, og romerne kommer til å ta fra oss både stedet og folket.» Men en av dem som var øversteprest det året, Kaifas, sa: «Dere forstår ingenting, og dere tenker heller ikke over at det er bedre for oss at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv. Men fordi han var øversteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for folket, ja, ikke bare for det folket, men også for at Han skulle samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra den dagen la de planer om å drepe Ham. Derfor gikk ikke Jesus lenger åpenlyst omkring blant jødene, men dro derfra til landet ved ørkenen, og en by som heter Efraim. Der var Han sammen med disiplene sine. Men jødenes påske var nær, og før påske dro mange fra landet opp til Jerusalem for å rense seg. De lette da etter Jesus, og snakket seg imellom mens de sto i tempelet: «Hva tror dere, kommer Han ikke til høytiden i det hele tatt?» Både øversteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at dersom noen visste hvor Han var, skulle han melde fra om det, så de kunne gripe Ham. Seks dager før påske kom Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som hadde vært død og som Han hadde vekket opp fra de døde. Der lagde de et festmåltid for Ham. Marta vartet opp, mens Lasarus var en av dem som satt til bords med Ham. Da tok Maria et pund svært kostbar olje av nardus, salvet Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Huset ble fylt av salveoljens duft. Men en av disiplene Hans, Judas Iskariot, Simons sønn, han som skulle forråde Ham, sa: «Hvorfor ble ikke denne velduftende salveoljen solgt for 300 denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv. Han hadde pengekassen og tok stadig av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være i fred! Hun har gjemt denne oljen til dagen for Min gravferd. De fattige har dere alltid hos dere, men Meg har dere ikke alltid.» Mange av jødene visste nå at Han var der. Og de kom, ikke bare for Jesu skyld, men også for å se Lasarus, som Han hadde vakt opp fra de døde. Men øversteprestene besluttet å drepe Lasarus også, for på grunn av ham gikk mange av jødene ut dit, og de trodde på Jesus. Dagen etter var en stor folkemengde kommet til høytiden. Da de hørte at Jesus var på vei til Jerusalem, tok de palmegrener og gikk ut for å møte Ham og ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Israels Konge! Da Jesus hadde funnet et ungt esel, satte Han seg på det, slik det er skrevet: Frykt ikke, Sions datter. Se, din Konge kommer, sittende på en eselfole. Disiplene Hans forsto ikke alt dette til å begynne med. Men da Jesus var herliggjort, husket de at alt dette var skrevet om Ham, og at de hadde gjort dette for Ham. Folkeskaren vitnet derfor om dette, de som hadde vært sammen med Ham da Han kalte Lasarus ut fra graven og reiste ham opp fra de døde. Fordi de hørte at Han hadde gjort dette tegnet, gikk også folket Ham i møte. Fariseerne sa da til hverandre: «Dere ser at dere ikke får utrettet noe. Se, all verden følger etter Ham!» Blant dem som kom opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. De kom til Filip som var fra Betsaida i Galilea, og spurte: «Herre, vi vil se Jesus.» Filip kom og fortalte dette til Andreas, og deretter sa Andreas og Filip det til Jesus. Men Jesus svarte dem: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Hvis noen tjener Meg, må han følge Meg. Der Jeg er, skal også Min tjener være. Hvis noen tjener Meg, skal Min Far ære ham. Nå er Min sjel forferdet, og hva skal Jeg si? Far, frels Meg fra denne time? Nei, nettopp derfor er Jeg kommet til denne time. Far, herliggjør Ditt navn!» Da kom det en røst fra himmelen: «Jeg har allerede herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.» Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: «En engel har talt til Ham.» Jesus svarte og sa: «Denne røsten kom ikke for Min skyld, men for deres skyld. Nå felles dommen over denne verden. Nå blir denne verdens hersker kastet ut. Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.» Dette sa Han for å gi til kjenne med hvilken død Han skulle dø. Folket svarte Ham: «Vi har hørt ut fra loven at Kristus forblir til evig tid. Hvordan kan Du da si: Menneskesønnen skal bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» Da sa Jesus til dem: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Vandre mens dere har lyset, så ikke mørket skal overvinne dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går. Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Dette sa Jesus, og så dro Han bort og ble skjult for dem. Men selv om Han hadde gjort så mange tegn foran øynene på dem, trodde de ikke på Ham, for at profeten Jesajas ord skulle bli oppfylt, slik han har sagt: Herre, hvem trodde vårt budskap? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja sa også: Han har forblindet deres øyne og forherdet deres hjerter, så de ikke skulle se med øynene og ikke forstå med hjertet og vende om, så Jeg kunne lege dem. Alt dette sa Jesaja da han så Hans herlighet og talte om Ham. Likevel var det mange, selv blant rådsherrene, som trodde på Ham. Men på grunn av fariseerne bekjente de Ham ikke, så de ikke skulle bli utstøtt fra synagogen. For de elsket ære fra mennesker høyere enn ære fra Gud. Men Jesus ropte: «Den som tror på Meg, tror ikke bare på Meg, men på Ham som sendte Meg. Den som ser Meg, ser Ham som har sendt Meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på Meg, ikke skal bli i mørket. Hvis noen hører Mine Ord og ikke tror, dømmer ikke Jeg ham. For Jeg kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine Ord, har det som dømmer ham. Ordet Jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. Jeg har ikke talt av Meg selv. Far som har sendt Meg, ga Meg bud om hva Jeg skulle si, og hva Jeg skulle tale. Jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som Jeg da taler, taler Jeg slik Far har sagt Meg.» Det var før påskehøytiden. Jesus visste nå at Hans time var kommet, da Han skulle gå bort fra denne verden til sin Far. Slik Han hadde elsket sine egne som var i verden, elsket Han dem til det siste. Da måltidet var over, hadde djevelen allerede lagt i hjertet til Judas Iskariot, Simons sønn, at han skulle forråde Ham. Jesus visste at Hans Far hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud. Da reiser Han seg fra måltidet og legger fra seg klærne, tar et håndkle og binder det rundt seg. Deretter fyller Han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med håndkleet Han har rundt seg. Han kommer til Simon Peter, og Peter sier til Ham: «Herre, vasker Du føttene mine?» Jesus svarte: «Det Jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det.» Peter sier til Ham: «Du skal slett ikke vaske føttene mine, ikke i all evighet!» Jesus svarte ham: «Hvis Jeg ikke vasker deg, har du ikke del med Meg.» Simon Peter sier til Ham: «Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!» Jesus svarte: «Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele. Også dere er rene, men ikke alle.» For Han visste hvem som ville forråde Ham. Derfor sa Han: «Dere er ikke alle rene.» Da Han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne og satt seg ned igjen, sa Han til dem: «Forstår dere hva Jeg har gjort med dere? Dere kaller Meg Mester og Herre, og det med rette, for det er Jeg. Når Jeg som er deres Herre og Mester, har vasket føttene deres, skylder også dere å vaske føttene til hverandre. Nå har Jeg gitt dere et eksempel, for at dere skal gjøre som Jeg har gjort mot dere. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er den som er utsendt, større enn han som har sendt ham. Hvis dere skjønner dette, er dere salige, så sant dere gjør det. Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem Jeg har utvalgt. Men for at Skriften kan bli oppfylt: Han som eter brød med Meg, har løftet sin hæl mot Meg. Nå forteller Jeg dere dette før det skjer, slik at dere, når det går i oppfyllelse, kan tro at «Jeg er». Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tar imot en Jeg sender, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg.» Da Jesus hadde sagt dette, ble Han rystet i ånden, vitnet og sa: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: En av dere skal forråde Meg.» Da så disiplene på hverandre og undret seg over hvem Han snakket om. En av disiplene, den Jesus elsket, satt ved Jesu side og lente seg mot Ham. Simon Peter gjorde da tegn til ham for at han skulle spørre hvem Han snakket om. Da lener han seg bakover mot Jesu bryst og sier til Ham: «Herre, hvem er det?» Jesus svarer: «Det er ham Jeg gir et stykke brød når Jeg har dyppet det.» Etter å ha dyppet brødet gir Han det til Judas Iskariot, sønn av Simon. Etter at han hadde fått brødstykket, for Satan inn i ham. Da sier Jesus til ham: «Det du gjør, gjør det snart!» Men ingen ved bordet forsto hvorfor Han sa dette til ham. Noen tenkte at siden Judas hadde pengekassen, hadde Jesus sagt til ham: «Kjøp det vi trenger til høytiden», eller at han skulle gi noe til de fattige. Etter at Judas hadde tatt imot brødstykket, gikk han straks ut. Og det var natt. Da han hadde gått, sier Jesus: «Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i Ham. Hvis Gud er herliggjort i Ham, skal Gud også herliggjøre Ham i seg selv, og Han skal snart herliggjøre Ham. Barn! Jeg skal være hos dere en liten stund ennå. Dere kommer til å lete etter Meg. Og som Jeg sa til jødene: Dit hvor Jeg går, kan dere ikke komme, det sier Jeg nå også til dere. Et nytt bud gir Jeg dere: Dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» Simon Peter sier til Ham: «Herre, hvor går Du?» Jesus svarte: «Dit Jeg går, kan du ikke følge Meg nå. Men du skal følge Meg senere.» Peter sier til Ham: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge Deg nå? Jeg vil gi mitt liv for Deg.» Jesus svarte: «Vil du gi ditt liv for Meg? Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet Meg tre ganger.» «La ikke deres hjerte bli grepet av frykt! Tro på Gud og tro på Meg! I Min Fars hus er det mange rom. Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, skal også dere være. Dere vet hvor Jeg går, og dere kjenner veien.» Tomas sier til Ham: «Herre, vi vet ikke hvor Du går, hvordan kan vi da vite veien?» Jesus svarte ham: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Far uten ved Meg. Hadde dere kjent Meg, hadde dere også kjent Far. Fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham.» Filip sier til Ham: «Herre, vis oss Far, og det er nok for oss.» Jesus sier til ham: «Så lenge har Jeg vært hos dere, og likevel kjenner du Meg ikke, Filip? Den som har sett Meg, har sett Far. Hvordan kan du si: ‘Vis oss Far?’ Tror du ikke at Jeg er i Far og Far i Meg? De ordene Jeg taler til dere, taler Jeg ikke av Meg selv, men Far, som blir i Meg, Han gjør gjerningene. Tro Meg at Jeg er i Far og Far i Meg. Hvis ikke, så tro Meg for selve gjerningenes skyld. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror på Meg, han skal også gjøre de gjerningene Jeg gjør. Han skal gjøre større gjerninger enn disse, for Jeg går til Far. Hva som helst dere ber om i Mitt navn, det skal Jeg gjøre, så Far skal bli herliggjort i Sønnen. Dersom dere ber om noe i Mitt navn, skal Jeg gjøre det. Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud. Og Jeg vil be Far, og Han skal gi dere en annen Talsmann, for at Han skal bli hos dere til evig tid, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser Ham eller kjenner Ham. Men dere kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse. Jeg skal komme til dere. Ennå en liten stund og verden skal ikke se Meg lenger, men dere skal se Meg. For Jeg lever, og dere skal leve. På den dagen skal dere kjenne at Jeg er i Min Far og dere i Meg og Jeg i dere. Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham.» Judas, ikke Iskariot, sier til Ham: «Herre, hvorfor vil Du åpenbare Deg for oss og ikke for verden?» Jesus svarte ham: «Hvis noen elsker Meg, vil han holde Mitt Ord. Og Min Far skal elske ham, og Vi skal komme til ham, og Vi skal ha Vår bolig hos ham. Den som ikke elsker Meg, holder ikke Mine Ord. Ordet dere hører, er ikke Mitt, men Fars, Han som har sendt Meg. Alt dette har Jeg talt til dere mens Jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Far vil sende i Mitt navn, Han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det Jeg har sagt dere. Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte bli grepet av angst eller frykt! Dere har hørt at Jeg har sagt til dere: Jeg går bort og kommer tilbake til dere. Dersom dere elsket Meg, ville dere glede dere fordi Jeg sa: Jeg går til Far. For Far er større enn Jeg. Nå har Jeg fortalt dere det før det skjer, så dere kan tro når det skjer. Heretter skal Jeg ikke tale så mye med dere, for denne verdens fyrste kommer, og han har ingenting i Meg. Men for at verden skal vite at Jeg elsker Far, gjør Jeg som Far har gitt Meg befaling om. Stå opp, la oss gå herfra! Jeg er det sanne vintreet, og Min Far er vingårdsmannen. Hver gren på Meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer Han, så den kan bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord Jeg har talt til dere. Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Slik grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i Meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, bærer mye frukt. For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe. Hvis noen ikke blir i Meg, blir han kastet ut som grenen og visner. Og de samler dem og kaster dem på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i Meg og Mine Ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere. I dette er Min Far herliggjort, at dere bærer mye frukt. Og dere skal være Mine disipler. På samme måten som Far har elsket Meg, har også Jeg elsket dere. Bli i Min kjærlighet! Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet. Dette har Jeg talt til dere for at Min glede skal bli i dere, og for at deres glede skal bli fullkommen. Dette er Mitt bud: Dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner. Dere er Mine venner hvis dere gjør alt det Jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for en tjener vet ikke hva hans herre gjør. Dere har Jeg kalt venner, for alt det Jeg har hørt av Min Far, har Jeg gjort kjent for dere. Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Far om i Mitt navn, skal Han gi dere. Dette befaler Jeg dere, for at dere skal elske hverandre. Hvis verden hater dere, vet dere at den hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men Jeg har utvalgt dere av verden, hater verden dere. Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de forfølge dere. Har de holdt Mitt Ord, skal de også holde deres. Men alt dette skal de gjøre mot dere for Mitt navns skyld, siden de ikke kjenner Ham som har sendt Meg. Hadde ikke Jeg kommet og talt til dem, ville de ikke hatt synd, men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. Den som hater Meg, hater også Min Far. Hadde Jeg ikke gjort gjerninger iblant dem som ingen andre har gjort, ville de ikke hatt synd. Men nå har de sett dem, og de har hatet både Meg og Min Far. Men dette skjedde for at det ordet skulle bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet Meg uten grunn. Men når Talsmannen kommer, Han Jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd, som går ut fra Far, da skal Han vitne om Meg. Dere skal også vitne, for dere har vært med Meg fra begynnelsen. Alt dette har Jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. De skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere, skal tro at han gjør Gud en tjeneste. Dette skal de gjøre mot dere fordi de ikke har kjent verken Far eller Meg. Men dette har Jeg sagt til dere, slik at når tiden kommer, kan dere huske at Jeg har fortalt det. Alt dette sa Jeg ikke til dere fra begynnelsen av, for da var Jeg hos dere. Men nå går Jeg bort til Ham som har sendt Meg, og ingen av dere spør Meg: ‘Hvor går Du?’ Fordi Jeg har sagt dere alt dette, har sorg fylt hjertet deres. Likevel sier Jeg dere sannheten. Det er til det beste for dere at Jeg går bort. Hvis Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men hvis Jeg går bort, skal Jeg sende Ham til dere. Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. Om synd, fordi de ikke tror på Meg, om rettferdighet, fordi Jeg går til Min Far og dere ikke ser Meg lenger, om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Han, sannhetens Ånd, kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale ut fra seg selv, men det Han hører, skal Han tale. Og Han skal forkynne dere de ting som skal komme. Han skal herliggjøre Meg, for Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne for dere. Alt det Far har, er Mitt. Derfor sa Jeg at Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne for dere. Om en liten stund skal dere ikke se Meg lenger. Og enda en liten stund, og dere skal se Meg igjen, for Jeg går til Far. Da sa noen av disiplene Hans til hverandre: «Hva er det Han sier til oss: ‘ Enda en liten stund, og dere ser Meg ikke lenger, og enda en liten stund, og dere skal se Meg igjen?’ Og: ‘For Jeg går til Far?’» Derfor sa de: «Hva er det Han sier: ‘ En liten stund?’ Vi forstår ikke hva Han sier.» Nå visste Jesus at de ville spørre Ham, og Han sa til dem: «Spør dere hverandre om det Jeg sa: ‘Enda en liten stund, og dere ser Meg ikke lenger. Og enda en liten stund, og dere skal se Meg?’ Sannelig, sannelig sier Jeg dere at dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal vendes til glede. Når en kvinne har fødselsveer, har hun sorg fordi timen hennes er kommet. Men så snart hun har født barnet, husker hun ikke smerten sin lenger i glede over at et menneske er blitt født til verden. Dere har altså sorg nå, men Jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal fryde seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke spørre Meg om noe. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hva som helst dere ber Min Far om i Mitt navn skal Han gi dere. Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har Jeg talt til dere i lignelser. Men den tid kommer da Jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fortelle dere rett ut om Far. På den dag skal dere be i Mitt navn, og Jeg sier ikke at Jeg skal be til Far for dere. For Far selv elsker dere, fordi dere har elsket Meg og trodd at Jeg kom fra Gud. Jeg er utgått fra Far og er kommet inn i verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.» Disiplene Hans sier til Ham: «Se, nå snakker Du rett ut og bruker ikke lignelse! Nå vet vi at Du vet alt og ikke trenger at noen spør Deg. Derfor tror vi at Du er utgått fra Gud.» Jesus svarte dem: «Tror dere nå? Se, timen kommer, ja, den er nå kommet, da dere skal bli spredt, hver til sitt eget, og la Meg bli alene igjen. Likevel er Jeg ikke alene, for Far er med Meg. Alt dette har Jeg talt til dere for at dere skal ha fred i Meg. I verden skal dere ha trengsel. Men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.» Disse ordene talte Jesus, løftet blikket mot Himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør Din Sønn, for at Din Sønn også kan herliggjøre Deg, slik Du har gitt Ham makt over alle mennesker, for at Han skulle gi evig liv til alle dem Du har gitt Ham. Dette er det evige livet, at de kjenner Deg, Den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt. Jeg har herliggjort Deg på jorden; Jeg har fullført det verk Du har gitt Meg å gjøre. Og nå, Far, herliggjør Meg hos Deg selv med den herlighet Jeg hadde hos Deg før verden ble til. Jeg har åpenbart Ditt navn for de menneskene Du har gitt Meg av verden. De var Dine, og Du ga dem til Meg, og de har holdt Ditt Ord. Nå har de erkjent at alt det Du har gitt Meg, er fra Deg. For Jeg har gitt dem de Ord som Du har gitt Meg. De har tatt imot dem, og de har i sannhet erkjent at Jeg er utgått fra Deg og de har trodd at Du har utsendt Meg. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem Du har gitt Meg, for de er Dine. Alle Mine er Dine, og Dine er Mine, og Jeg er herliggjort i dem. Nå er Jeg ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Far, bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik Vi er ett. Mens Jeg var sammen med dem i verden, bevarte Jeg dem i Ditt navn. De Du ga Meg, har Jeg bevart, og ingen av dem gikk fortapt, bortsett fra fortapelsens sønn, for at Skriften skulle bli oppfylt. Men nå kommer Jeg til Deg, og dette taler Jeg i verden, for at de skal ha Min glede fullkommen i seg. Jeg har gitt dem Ditt Ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik Jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik Jeg ikke er av verden. Hellige dem i Din sannhet! Ditt Ord er sannhet. Slik Du har utsendt Meg til verden, har også Jeg utsendt dem til verden. For deres skyld helliger Jeg Meg, for at også de skal være helliget i sannheten. Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som kommer til å tro på Meg ved deres ord. Jeg ber at de alle må være ett, slik Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. Den herlighet Du ga Meg, har Jeg gitt dem, så de skal være ett, slik Vi er ett: Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg, og at Du har elsket dem, slik Du har elsket Meg. Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den Du har gitt Meg. For Du elsket Meg før verden ble grunnlagt. Rettferdige Far! Verden har ikke kjent Deg, men Jeg har kjent Deg. Og disse har erkjent at Du sendte Meg. Jeg har kunngjort Ditt navn for dem og skal kunngjøre det, for at den kjærlighet Du elsket Meg med, skal være i dem og Jeg i dem.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk Han ut sammen med disiplene sine og gikk over Kedronbekken. Der var det en hage som Han og disiplene gikk inn i. Judas som forrådte Ham, kjente også stedet, for Jesus hadde ofte vært der sammen med disiplene. Judas tok med en avdeling soldater og vakter fra øversteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler, lamper og våpen. Jesus, som visste om alt dette som skulle skje Ham, gikk da fram og sa til dem: «Hvem leter dere etter?» De svarte Ham: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sa til dem: «Det er Jeg.» Judas, han som forrådte Ham, sto også sammen med dem. Idet Han sa til dem: «Det er Jeg», trakk de seg tilbake og falt til jorden. Da spurte Han dem igjen: «Hvem er det dere leter etter?» De sa: «Jesus fra Nasaret.» Jesus svarte: «Jeg har sagt dere at Det er Jeg. Hvis dere leter etter Meg, så la disse gå sin vei», for at det Han hadde sagt, skulle bli oppfylt: «Av dem Du ga Meg, har Jeg ikke mistet noen.» Simon Peter hadde et sverd. Nå trakk han det, slo øversteprestens tjener og hogg av det høyre øret hans. Tjenerens navn var Malkus. Da sa Jesus til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skal Jeg ikke drikke det begeret som Far har gitt Meg?» Avdelingen med soldater og øversteoffiseren og jødenes vakter tok da Jesus og bandt Ham. Først førte de Ham bort til Annas, for han var svigerfar til Kaifas som var øversteprest det året. For det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Men Simon Peter fulgte etter Jesus, og det samme gjorde en annen disippel. Denne disippelen var kjent av øverstepresten og gikk sammen med Jesus inn på øversteprestens gårdsplass. Men Peter sto utenfor ved døren. Den andre disippelen, som var kjent av øverstepresten, gikk da ut og snakket med henne som passet døren, og førte Peter inn. Tjenestepiken som passet døren, sier da til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til Dette Mennesket?» Han svarte: «Det er jeg ikke.» Tjenerne og vaktene hadde tent en kullild, og de sto der og varmet seg, for det var kaldt. Peter sto sammen med dem og varmet seg. Øverstepresten spurte da Jesus om disiplene og læren Hans. Jesus svarte ham: «Jeg har talt åpent ut til verden. Jeg underviste stadig i synagogene og i tempelet, hvor jødene alltid møtes. Jeg har ikke talt i det skjulte. Hvorfor spør du Meg? Spør dem som har hørt Meg, hva Jeg sa til dem. Sannelig, de vet hva Jeg har sagt.» Da Han hadde sagt dette, slo en av vaktene som sto der, Jesus med håndflaten og sa: «Svarer Du øverstepresten på den måten?» Jesus svarte ham: «Hvis Jeg har talt ondt, så vitne da om det onde. Men hvis det er sant, hvorfor slår du Meg da?» Da sendte Annas Ham bundet til øverstepresten Kaifas. Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke også du en av disiplene Hans?» Han nektet på det og sa: «Det er jeg ikke!» En av tjenerne til øverstepresten, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: «Så jeg deg ikke i hagen sammen med Ham?» Peter nektet igjen, og straks var det en hane som gol. Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig om morgenen. Men selv gikk de ikke inn i borgen, for at de ikke skulle bli urene, men kunne være i stand til å spise påskemåltidet. Da gikk Pilatus ut til dem og sa: «Hvilken anklage fører dere mot Dette Mennesket?» De svarte ham: «Hvis Han ikke hadde vært en forbryter, ville vi ikke ha overlatt Ham til deg.» Da sa Pilatus til dem: «Dere kan ta Ham og dømme Ham etter deres lov.» Jødene svarte da: «Det er ikke tillatt for oss å henrette noen» – det var for at Jesu Ord skulle bli oppfylt, det Han sa da Han gjorde kjent hva slags død Han skulle lide. Da gikk Pilatus tilbake inn i landshøvdingens borg, kalte Jesus til seg og spurte Ham: «Er Du jødenes Konge?» Jesus svarte: «Taler du dette av deg selv, eller har andre fortalt deg dette om Meg?» Pilatus svarte: «Er vel jeg jøde? Ditt eget folk og øversteprestene har overgitt Deg til meg. Hva har Du gjort?» Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra.» Da spurte Pilatus Ham: «Er Du da ikke konge?» Jesus svarte: «Du sier med rette at Jeg er en konge. Til det er Jeg født, og til det er Jeg kommet inn i verden, at Jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører Min stemme.» Pilatus sier til Ham: «Hva er sannhet?» Da han hadde sagt det, gikk han ut igjen til jødene og sier til dem: «Jeg finner ingen skyld hos Ham. Men dere har den skikk at jeg skal løslate én for dere i påsken. Vil dere at jeg skal løslate jødenes Konge for dere?» Da ropte de alle igjen og sa: «Ikke Ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver. Så tok Pilatus Jesus og lot Ham piske. Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet Hans, og tok på Ham en purpurkappe. Så sa de: «Vær hilset, jødenes Konge!» Og de slo Ham med nevene. Pilatus gikk ut igjen og sier til dem: «Se, jeg fører Ham ut til dere for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos Ham.» Da kom Jesus ut, og Han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se Det Mennesket!» Da øversteprestene og vaktene så Ham, ropte de: «Korsfest Ham, korsfest Ham!» Pilatus sier til dem: «Ta Ham dere og korsfest Ham, jeg finner ingen skyld hos Ham.» Jødene svarte ham: «Vi har en lov, og etter vår lov er Han skyldig til å dø, for Han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Da Pilatus hørte dette snakket, ble han enda mer redd. Han gikk på ny inn i borgen og sier til Jesus: «Hvor kommer Du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar. Da sier Pilatus til Ham: «Vil Du ikke snakke med meg? Vet Du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate Deg?» Jesus svarte: «Du hadde ingen som helst makt over Meg hvis den ikke hadde vært gitt deg ovenfra. Derfor har han som overga Meg til deg, større synd.» Fra da av prøvde Pilatus å løslate Ham, men jødene ropte: «Hvis du lar Denne gå, er du ikke keiserens venn. Hver den som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.» Da Pilatus hørte dette ordet, førte han Jesus ut og satte seg i dommersetet på den plassen som kalles Helleplassen, på hebraisk Gabbata. Nå var det forberedelsesdagen til påsken og omkring den sjette time. Pilatus sier til jødene: «Se, Kongen deres!» Men de ropte: «Bort med Ham, bort med Ham! Korsfest Ham!» Pilatus spør dem: «Skal jeg korsfeste Kongen deres?» Øversteprestene svarte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren!» Da overga han Ham til å korsfestes. Så grep de Jesus og førte Ham bort. Han bar selv sitt kors, og gikk ut til et sted som ble kalt Hodeskallestedet, som på hebraisk kalles Golgata. Der korsfestet de Ham, og med Ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellom. Pilatus skrev en tittel og festet den på korset. Der sto det skrevet: jesus fra nasaret, jødenes konge Denne tittelen fikk mange av jødene lese, for stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og det var skrevet på hebraisk, gresk og latin. Derfor sa jødenes øversteprester til Pilatus: «Skriv ikke ‘Jødenes Konge’, men at ‘Han sa: Jeg er Jødenes Konge.’» Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne Hans og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men kjortelen var uten søm, vevd fra toppen i ett stykke. Derfor sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om den for å se hvem som skal ha den.» Det var for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte Mine klær mellom seg, og om Min kjortel kastet de lodd. Da gjorde soldatene dette. Ved Jesu kors sto Hans mor og Hans mors søster, Maria, Klopas kone, og Maria Magdalena. Da Jesus så at Hans mor og disippelen Han elsket, sto der, sier Han til sin mor: «Kvinne, se, din sønn!» Så sier Han til disippelen: «Se, din mor!» Fra den stund tok denne disippelen henne hjem til seg. Deretter, da Jesus visste at alt var fullført for at Skriften skulle bli oppfylt, sier Han: «Jeg tørster!» Nå sto det et kar fullt av sur vin der. De fylte en svamp med vinen, satte den på en isopstilk og holdt den opp til munnen Hans. Da Jesus hadde fått den sure vinen, sa Han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde Han sitt hode og oppga sin ånd. Siden det var forberedelsesdagen, og for at de døde kroppene ikke skulle bli hengende på korset på sabbaten – denne sabbaten var nemlig en høytidsdag – ba jødene Pilatus om at beina skulle bli brutt på dem og at de måtte bli tatt bort. Da kom soldatene og brøt beina på den første og den andre som var korsfestet med Ham. Men da de kom til Jesus og så at Han allerede var død, brøt de ikke beina Hans. En av soldatene stakk Ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han forteller sannheten, slik at dere kan tro. For alt dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke ett av Hans bein skal bli brutt. Dessuten sier et annet ord i Skriften: De skal se på Ham de har gjennomboret. Josef fra Arimatea var en disippel av Jesus, men han var det i hemmelighet av frykt for jødene. Nå spurte han Pilatus om han kunne få ta ned Jesu kropp. Og Pilatus ga ham tillatelse. Så kom han og tok ned kroppen Hans. Nikodemus, som første gangen kom til Jesus om natten, kom også. Han hadde med en blanding av myrra og aloë, omtrent 100 pund. Da tok de Jesu kropp og svøpte den inn i lintøy med velluktende salveolje, slik jødenes begravelsesskikk er. På det stedet Han var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen var det en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Der la de Jesus, av hensyn til jødenes forberedelsesdag, for graven var like ved. På den første dag i uken kommer Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå er mørkt. Hun ser at steinen er blitt tatt bort fra graven. Da løper hun og kommer til Simon Peter og til den andre disippelen som Jesus elsket, og sier til dem: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt Ham.» Derfor gikk Peter ut mot graven sammen med den andre disippelen. De løp sammen, og den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først til graven. Da han bøyde seg ned og så inn, så han linklærne ligge der. Likevel gikk han ikke inn. Simon Peter kommer etter ham og gikk inn i graven. Og han ser linklærne ligge der. Svetteduken som hadde vært rundt hodet Hans, lå ikke sammen med linklærne, men var foldet sammen på et sted for seg selv. Nå gikk den andre disippelen, som hadde kommet først, også inn i graven. Og han så og trodde. For de forsto ennå ikke Skriften, at Han måtte stå opp fra de døde. Da gikk disiplene tilbake til sine hjem. Men Maria sto utenfor ved graven og gråt. Mens hun gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. Hun ser to engler i hvite klær sitte der Jesu kropp hadde ligget, den ene ved hodet og den andre ved føttene. Da sier de til henne: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Hun svarer: «Fordi de har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham.» Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg rundt og ser Jesus stå der, men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus spør henne: «Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Hun tror det er gartneren, og sier til Ham: «Herre hvis det er Du som har båret Ham bort, så si meg hvor Du har lagt Ham, så vil jeg hente Ham.» Jesus sier til henne: «Maria!» Hun snur seg og sier til Ham: «Rabbuni!», det betyr Mester. Jesus sier til henne: «Ikke rør Meg, for Jeg har ennå ikke fart opp til Min Far. Men gå til Mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til Min Far og deres Far, til Min Gud og deres Gud.» Maria Magdalena kom og fortalte disiplene at hun hadde sett Herren, og at Han hadde sagt dette til henne. Om kvelden samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var samlet. Det var fordi de fryktet for jødene. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sier: «Fred være med dere!» Da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har utsendt Meg, sender også Jeg dere.» Da Han hadde sagt dette, pustet Han på dem og sa: «Ta imot Den Hellige Ånd! Hvis dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Hvis dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Men Tomas, som ble kalt Didymus, og som var en av de tolv, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa til ham: «Vi har sett Herren.» Men han svarte: «Hvis jeg ikke får se merkene etter naglene i hendene Hans, og får sette fingeren min i merkene etter naglene og legge hånden min i Hans side, kan jeg slett ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene Hans inne igjen, og Tomas var med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Deretter sier Han til Tomas: «Kom med fingeren din og se hendene Mine! Og kom med hånden din og legg den i Min side! Vær ikke vantro, men troende!» Tomas svarte Ham: «Min Herre og min Gud!» Jesus sier til ham: «Fordi du har sett Meg, Tomas, er du kommet til tro. Salige er de som ikke har sett, og likevel tror.» Også mange andre tegn gjorde Jesus for øynene på disiplene sine, tegn som ikke er nedskrevet i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved tro skal ha liv i Hans navn. Siden åpenbarte Jesus seg på ny for disiplene ved Tiberiassjøen, og Han åpenbarte seg på denne måten: Simon Peter, Tomas, kalt Didymus, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene Hans var sammen. Simon Peter sier til dem: «Jeg går ut for å fiske.» De svarte: «Vi går også med deg.» De dro da ut og gikk straks i båten, men den natten fikk de ingenting. Men da det var blitt morgen, sto Jesus på stranden. Likevel visste ikke disiplene at det var Jesus. Da sier Jesus til dem: «Barn, har dere noe å spise?» De svarte Ham: «Nei.» Han sa til dem: «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få noe.» Så kastet de garnet ut, og nå var de ikke i stand til å dra inn garnet på grunn av mengden av fisk. Den disippelen Jesus elsket, sier da til Peter: «Det er Herren!» Da Simon Peter hørte at det var Herren, tok han på seg ytterplagget sitt, for han hadde tatt det av, og kastet seg i sjøen. Men de andre disiplene kom i den lille båten, for de var ikke langt fra land, bare omkring 200 alen, og dro med seg garnet med fiskene i. Så snart de var kommet til land, så de at det var en kullild der og fisk som lå på den, og brød. Jesus sier til dem: «Kom med noe av fisken dere nettopp har fått.» Simon Peter gikk om bord og dro garnet i land, fullt av store fisker, 153 i tallet. Selv om det var så mange, hadde ikke garnet revnet. Jesus sier til dem: «Kom hit og hold måltid!» Men ingen av disiplene våget å spørre Ham: «Hvem er Du?» For de visste at det var Herren. Så kommer Jesus og tar brødet og gir dem, og på samme måte med fisken. Dette var nå tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at Han var stått opp fra de døde. Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Jona, elsker du Meg mer enn disse?» Han svarer: «Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær.» Han sier til ham: «Fø lammene Mine!» Han sier til ham for andre gang: «Simon, sønn av Jona, elsker du Meg?» Han svarer: «Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær.» Jesus sier til ham: «Vokt sauene Mine!» Han spør ham for tredje gang: «Simon, sønn av Jona, har du Meg kjær?» Peter ble bedrøvet fordi Han for tredje gang spurte: «Har du Meg kjær?» Han sier til Ham: «Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene Mine! Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død Peter skulle ære Gud med. Da Han hadde sagt dette, sier Han til ham: «Følg Meg!» Da snudde Peter seg og så disippelen som Jesus elsket, følge etter. Det var også han som hadde lent seg til Hans bryst ved måltidet og sagt: «Herre, hvem er det som forråder Deg?» Da Peter fikk se ham, sier han til Jesus: «Men Herre, hva med ham?» Jesus svarte: «Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!» Derfor gikk dette ryktet ut blant brødrene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø, men: «Om Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det?» Denne disippelen er han som vitner om alt dette, og som har skrevet alt dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant. Det er også mye annet Jesus gjorde. Hadde det blitt nedskrevet i alle detaljer, tror jeg at ikke hele verden kunne romme de bøker som da måtte skrives. Amen. Det første skriftet skrev jeg, Teofilos, om alt det Jesus begynte å gjøre og lære, inntil den dagen da Han ble tatt opp, etter at Han ved Den Hellige Ånd hadde gitt befalinger til de apostlene Han hadde utvalgt. For dem viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange sikre bevis. Han ble sett av dem i løpet av 40 dager, og talte om de ting som hører Guds rike til. Da Han var sammen med dem, befalte Han dem å ikke forlate Jerusalem, men vente på Faderens løfte, «det dere har hørt av Meg. For Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.» Da de var kommet sammen, spurte de Ham: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» Han svarte dem: «Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» Da Han hadde sagt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne. Mens de stirret opp mot himmelen idet Han steg opp, se, da sto to menn hos dem i hvite klær. De sa: «Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til Himmelen.» Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre. I de dagene sto Peter fram midt iblant disiplene, til sammen var de omkring 120 samlet, og han sa: «Menn og brødre, det skriftordet måtte oppfylles som Den Hellige Ånd på forhånd talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som tok Jesus til fange. Han var regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. Nå fikk denne mannen en åker for urettferdighetslønnen. Da han landet hodestups, ble buken revet opp, og alle innvollene hans veltet ut. Det ble kjent for alle som bor i Jerusalem. Slik ble denne åkeren kalt Hakeldama på deres eget språk, det betyr Blodåkeren. For det er skrevet i Salmenes bok: La hans bolig bli øde, og la ingen bo i den. Og: La en annen ta hans tilsynstjeneste! Derfor må en av de menn som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes’ dåp til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være vitne om Hans oppstandelse sammen med oss.» De foreslo to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med etternavnet Justus, og Mattias. Og de ba og sa: «Du, Herre, som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to Du har utvalgt til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas misbrukte, så han kunne gå til sitt eget sted.» Så kastet de lodd om dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet sammen med de elleve apostlene. Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. De ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, etter som Ånden ga dem å tale. I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn fra hvert folkeslag under himmelen. Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi hver og en hørte dem snakke på sitt eget språk. Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: «Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyréne, besøkende fra Roma, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger.» Alle ble både forundret og i villrede, og sa til hverandre: «Hva kan da dette bety?» Andre spottet og sa: «De er fulle av ny vin.» Men Peter sto fram sammen med de elleve, hevet stemmen og sa til dem: «Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og merk dere mine ord. For disse er ikke beruset, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men dette er det som ble talt ved profeten Joel: «Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alt kjøtt. Deres sønner og døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere. Jeg vil gjøre under på himmelen der oppe og tegn på jorden der nede: Blod og ild og røykskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet, etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham. Ham reiste Gud opp etter å ha løst dødens veer, for det var ikke mulig at Han kunne holdes igjen av døden. For David sier om Ham: «Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for Han er ved Min høyre hånd, så Jeg ikke skal vakle. Derfor gledet Mitt hjerte seg, og Min tunge frydet seg. Ja, også Min kropp skal hvile med håp. For Du skal ikke forlate Min sjel i dødsriket, heller ikke skal Du la Din Hellige se fordervelse. Du har gjort livets veier kjent for Meg. Du skal fylle Meg med glede for Ditt åsyn.» Menn og brødre, la meg tale frimodig til dere om patriarken David, at han er både død og begravd og hans grav er hos oss til denne dag. Siden David var en profet og visste at Gud hadde tilsverget ham med en ed at ut fra frukten av hans kropp, det vil si av hans slekt, ville Han reise opp Kristus til å sitte på hans trone, så forutså han dette og talte om Kristi oppstandelse, at Hans sjel ikke skulle bli igjen i dødsriket, og at Hans kjøtt heller ikke skulle se forråtnelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og det er vi alle vitner om. Etter at Han ble opphøyet til Guds høyre hånd og fra Far hadde fått løftet om Den Hellige Ånd, utøste Han dette som dere nå ser og hører. For David for ikke opp til Himlene men sier selv: «Herren sa til min Herre: «Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter.» » La derfor hele Israels hus vite med sikkerhet at Gud har gjort Denne Jesus som dere korsfestet, både til Herre og til Kristus.» Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe til Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle som er langt borte, så mange Herren vår Gud vil kalle til seg.» Med mange andre ord vitnet han og formante dem: «La dere frelse fra denne vrange slekt!» De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring 3000 sjeler lagt til de andre. De holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte ut til alle etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig med samstemt sinn i tempelet, og de brøt brødet i hjemmene. De spiste sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud og hadde velvilje hos hele folket. Daglig la Herren dem som ble frelst, til menigheten. Peter og Johannes gikk sammen opp til tempelet ved bønnens time, den niende timen. Det ble båret fram en mann som hadde vært lam fra mors liv av. Ham la de hver dag ved den tempelporten som kalles Den fagre, for at han skulle be om barmhjertighetsgaver fra dem som gikk inn i tempelet. Da han så at Peter og Johannes skulle til å gå inn i tempelet, ba han om en barmhjertighetsgave. Sammen med Johannes festet Peter blikket sitt på ham og sa: «Se på oss!» Han stirret oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem. Da sa Peter: «Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!» Han tok ham i den høyre hånden og reiste ham opp, og straks fikk han styrke i føttene og anklene. Så sprang han opp, han sto og gikk inn i tempelet sammen med dem. Og han gikk, sprang og priste Gud. Hele folket så ham gå omkring og prise Gud. Da kjente de ham igjen, at det var han som hadde sittet og tigget barmhjertighetsgaver ved Den fagre tempelporten. Og de ble fylt av undring og forskrekkelse over det som hadde hendt med ham. Mens den lamme mannen som var blitt helbredet, holdt seg til Peter og Johannes, stimlet hele folket sammen rundt dem i den buegangen som kalles Salomos buegang. De var svært forundret. Da Peter så det, vendte han seg til folket og sa: «Israelittiske menn, hvorfor er dere så forundret over dette? Eller hvorfor stirrer dere slik på oss, som om det var i vår egen kraft eller gudsfrykt vi hadde fått denne mannen til å gå? Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin Tjener Jesus, Han dere overga og fornektet overfor Pilatus, som var fast bestemt på at han ville løslate Ham. Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og ba om at en morder måtte bli satt fri. Livets Fyrste drepte dere, Han som Gud oppreiste fra de døde og som vi er vitner om. Ved troen på Hans navn har Hans navn gjort denne mannen sterk, han som dere ser og kjenner. Ja, troen som kommer ved Ham, har gitt ham full helse like foran dere alle. Og nå, brødre, vet jeg at både dere og deres rådsherrer gjorde det i uvitenhet. Men det Gud har forkynt på forhånd ved alle sine profeters munn, at Kristus skulle lide, det har Han oppfylt på denne måten. Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet og fornyelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og Han kan sende Jesus Kristus, Han som på forhånd ble forkynt for dere. Ham som må være i Himmelen, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det Herren deres Gud har talt om ved alle sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder. For Moses har sannelig sagt til fedrene: ‘ En Profet som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting Han taler til dere. Og det skal bli slik at hver sjel som ikke vil høre den Profeten, skal bli fullstendig utryddet av folket.’ Ja, og alle profetene fra Samuel og de som kommer etter, enhver som har talt, har også forutsagt disse dagene. Dere er profetenes barn og barn av den pakt som Gud opprettet med våre fedre da Han sa til Abraham: ‘ Og i din slekt skal alle jordens slekter bli velsignet. ’ Etter å ha oppreist sin Tjener Jesus, sendte Gud Ham først til dere for å velsigne dere, idet enhver av dere vender om fra sine onde gjerninger.» Mens de talte til folket, kom prestene, offiseren for tempelet og saddukeerne over dem. De ble svært oppbrakt over at de lærte folket og at de i Jesus forkynte oppstandelsen fra de døde. De pågrep dem og satte dem i fengsel til dagen etter, siden det allerede var blitt kveld. Mange av dem som hadde hørt Ordet, kom til tro, og tallet på mennene steg til omkring 5000. I Jerusalem samlet de seg dagen etter, deres rådsherrer, eldste og skriftlærde, sammen med øverstepresten Annas, Kaifas, Johannes og Aleksander og enhver som var av øversteprestelig slekt. Da de hadde stilt dem midt mellom seg, spurte de: «Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?» Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: «Folkets rådsherrer og Israels eldste, hvis vi på denne dag blir dømt for en god gjerning mot en hjelpeløs mann, på hvilken måte han er blitt legt, så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Han som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere. Han er steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hovedhjørnestein. Det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Da de så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var mennesker uten utdannelse og opplæring, undret de seg. De kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus. Da de så mannen som var blitt frisk, stå sammen med dem, hadde de ingenting å si imot. Etter at de hadde bedt dem om å gå ut fra rådssalen, samtalte de seg imellom. Og de sa: «Hva skal vi gjøre med disse mennene? For at et åpenbart tegn er blitt gjort ved dem, er tydelig for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte det. Men for at dette ikke skal spre seg videre ut blant folket, la oss nå true dem alvorlig så de fra nå av ikke taler mer til noe menneske i dette Navnet.» Så kalte de på dem og befalte at de slett ikke skulle tale eller undervise i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: «Om det er rett overfor Gud å lyde dere mer enn Gud, kan dere selv dømme om. For vi kan ikke annet enn å tale om det som vi har sett og hørt.» Så truet de dem enda mer og lot dem gå. De fant ingen utvei til å straffe dem, på grunn av folket, siden alle æret Gud for det som hadde skjedd. For den mannen dette helbredelsestegnet var blitt utført på, var over 40 år gammel. Da de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det øversteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte dette, løftet de samstemt sin røst til Gud og sa: «Herre, Du er Gud som har gjort Himmelen og jorden og havet og alt det som er i dem, Du som ved Din tjener Davids munn har sagt: «Hvorfor raste folkeslagene, og hvorfor planla folkene tomme ting? Jordens konger stilte seg opp, og fyrstene samlet seg sammen mot Herren og mot Hans Kristus.» For i sannhet, de samlet seg mot Din Hellige Tjener Jesus, Ham Du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningfolk og Israels folk, for å gjøre det Din hånd og Ditt råd på forhånd hadde bestemt skulle skje. Nå, Herre, legg merke til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet, idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og at tegn og under skjer ved Din hellige tjener Jesu navn.» Da de hadde bedt skalv stedet hvor de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og talte Guds Ord med frimodighet. Hele flokken av troende var av ett hjerte og én sjel. Det var ingen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. Det var heller ingen blant dem som manglet noe. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det som ble solgt og la den ved apostlenes føtter. De delte så ut til hver enkelt etter deres behov. Joses, som av apostlene også ble kalt Barnabas, som oversatt betyr «oppmuntringens sønn», en levitt født på Kypros, hadde en jordeiendom. Han solgte den, kom med pengene og la dem ved apostlenes føtter. Men en mann som het Ananias, solgte også en eiendom, sammen med sin kone Saffira. Han holdt tilbake en del av betalingen, og hans kone visste om det. Han kom med en del av summen og la den ved apostlenes føtter. Men Peter sa: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du kunne lyve for Den Hellige Ånd og holde tilbake en del av summen for landeiendommen? Da du selv eide den, var den ikke da din egen? Og etter at den var solgt, hadde du ikke rett til å bestemme over pengene for den? Hvorfor ga du denne gjerningen rom i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» Da Ananias hørte disse ord, falt han ned og utåndet. Da kom det stor frykt over alle som hørte dette. De unge mennene reiste seg, svøpte ham inn, bar ham ut og begravde ham. Omkring tre timer senere kom hans kone, uten å vite hva som hadde hendt. Peter spurte henne: «Si meg om dere solgte landeiendommen for så mye? » Hun sa: «Ja, for så mye.» Da sa Peter til henne: «Hvordan kan det ha seg at dere er blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, føttene til dem som har begravd din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» Da falt hun straks ned ved føttene hans og utåndet. De unge mennene kom inn og fant henne død. Så bar de henne ut og begravde henne ved siden av hennes ektemann. Da kom det stor frykt over hele menigheten og over alle som hørte dette. Ved apostlenes hender ble det gjort mange tegn og under blant folket. Og med samme sinnelag var de alle samlet i Salomos buegang. Likevel var det ingen av de andre som våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt, og stadig flere troende ble lagt til Herren, mengder av både menn og kvinner, slik at de også tok syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. En folkemengde samlet seg også fra byene omkring og kom til Jerusalem. De hadde med seg syke mennesker og noen som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet. Da sto øverstepresten fram, og alle de som holdt med ham, nemlig de fra saddukeernes parti, og de ble rasende. De anholdt apostlene og satte dem i det offentlige fengselet. Men en Herrens engel åpnet fengselsdørene om natten, førte dem ut og sa: «Gå og still dere fram i tempelet og tal alle disse livets ord til folket!» Da de hørte dette, gikk de tidlig om morgenen inn i tempelet og underviste. Men øverstepresten og de som holdt med ham, kom og sammenkalte Rådet og alle de eldste for Israels barn og sendte bud til fengselet for å få hentet dem. Men da tjenerne kom og ikke fant dem i fengselet, vendte de tilbake og ga melding om det. De sa: «Ja, vi fant virkelig fengselet forsvarlig stengt, og vaktene som sto utenfor, foran dørene. Men da vi åpnet dem, fant vi ingen innenfor!» Da nå øverstepresten, høvedsmannen for tempelet og de andre øversteprestene hørte det, undret de seg over hva som skulle komme ut av dette. Så kom det en og fortalte dem det og sa: «Se, de mennene dere fengslet, står nå i tempelet og underviser folket!» Da gikk offiseren av sted sammen med tjenerne og hentet dem uten å bruke makt, for de fryktet for folket, at de skulle bli steinet av dem. Da de hadde hentet dem, stilte de dem foran Rådet. Øverstepresten spurte dem: «Ga ikke vi dere streng ordre om at dere ikke skulle undervise i dette Navnet? Og nå har dere fylt Jerusalem med deres lære og har til hensikt å føre denne Mannens blod over oss!» Men Peter og de andre apostlene svarte: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppreiste Jesus, Han dere drepte ved å henge Ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til å være Fyrste og Frelser, for å gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene. Vi er Hans vitner om alt dette som har hendt, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud har gitt til dem som lyder Ham.» Da de hørte dette, ble de rasende og inngikk en sammensvergelse mot dem for å drepe dem. Da var det en i Rådet som sto fram, en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som ble vist ære av hele folket. Han ba dem føre apostlene ut en liten stund. Han sa til dem: «Israelittiske menn, vokt dere vel for hva dere gjør med disse menneskene. For en tid siden sto Teudas fram, og han mente at han var noe. Et antall menn, omkring 400, slo seg sammen med ham. Han ble drept og alle som adlød ham, ble spredt og gjort til intet. Etter ham sto Judas fra Galilea fram i folketellingens dager, og han dro med seg mye folk. Også han gikk til grunne, og alle tilhengerne hans ble spredt. Nå sier jeg dere: Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne plan eller dette verk er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke ødelegge det. Vokt dere, ellers kan det vise seg at dere er i strid med Gud.» De var enige med ham. Da de hadde sendt bud på apostlene og slått dem, bød de at de ikke skulle tale i Jesu navn. Så lot de dem gå. Da gikk de ut fra møtet med Rådet og gledet seg over å bli regnet verdige til å lide vanære for Hans navns skyld. Hver dag, både i tempelet og i hjemmene, holdt de ikke opp med å lære og forkynne Jesus som Kristus. I de dager, da tallet på disiplene stadig økte, kom det en anklage mot hebreerne fra de gresktalende jødene fordi enkene deres ble forsømt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv sammen hele disippelskaren og sa: «Det er ikke tilrådelig at vi skal forlate Guds Ord og tjene ved bordene. Derfor, brødre, skal dere ta ut sju menn blant dere, menn som har godt vitnesbyrd, som er fulle av Den Hellige Ånd og visdom, og som vi kan utpeke til denne oppgaven. Men vi vil hele tiden holde oss til bønnen og Ordets tjeneste.» Hele flokken ga sin tilslutning til dette forslaget. De valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse stilte de foran apostlene, og da de hadde bedt, la de hendene sine på dem. Guds Ord nådde stadig flere, og tallet på disiplene økte stadig i Jerusalem. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket. Da sto det fram noen fra den synagogen som kalles De frigittes synagoge, noen kyreneere, aleksandrinere og noen fra Kilikia og Asia, og de diskuterte med Stefanus. De var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved. I hemmelighet fikk de da noen menn til å si: «Vi har hørt ham tale spottord mot Moses og Gud.» De hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde. Og de kom mot ham, grep ham og førte ham til Rådet. Der framstilte de også falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og loven. For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene som Moses overga til oss.» Alle som satt i Rådet, festet blikket på ham, og de så at ansiktet hans var som en engels ansikt. Da sa øverstepresten: «Stemmer dette?» Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Han sa til ham: ‘ Dra ut fra landet ditt og fra slekten din, og dra til landet som Jeg vil vise deg. ’ Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet dere nå bor i. Gud ga ham ingen arv i det, ikke engang nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans slekt etter ham. Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i 400 år. ‘ Det folket de skal trelle under, vil Jeg dømme ’, sa Gud. ‘ Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted. ’ Han ga ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene. Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut fra alle trengslene hans og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fikk ikke tak i mat. Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao. Så sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, 75 personer. Jakob dro ned til Egypt. Han døde, både han og våre fedre. De ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt for en bestemt pengesum fra sønnene til Hamor, far til Sikem. Men da det nærmet seg tiden for det løftet Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble stort i Egypt, helt til en annen konge sto fram, en som ikke kjente Josef. Denne mannen behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre forfedre og fikk dem til å sette ut de nyfødte barna, slik at de ikke skulle leve opp. På denne tiden ble Moses født, og han var til behag for Gud. Og han ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder. Men etter at han var satt ut, tok Faraos datter ham inn og fostret ham opp som sin egen sønn. Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger. Da han var 40 år gammel, ble det lagt på hans hjerte å besøke sine brødre, Israels etterkommere. Da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble undertrykt, og han slo egypteren i hjel. Han tenkte nemlig at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto ikke det. Og den neste dagen så han dem slåss. Han prøvde å forlike dem ved å si: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?’ Han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham vekk og sa: ‘ Hvem gjorde deg til hersker og dommer over oss? Du vil vel ikke drepe meg, slik du drepte egypteren i går? ’ På grunn av dette svaret flyktet Moses og ble boende som fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner. Da 40 år var gått, åpenbarte Herrens Engel seg for ham i flammende ild i en tornebusk. Det var i ørkenen ved Sinaifjellet. Da Moses så den, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham, og sa: ‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. ’ Moses skalv og våget ikke å se på. Og Herren sa til ham: ‘ Ta sandalene av dine føtter, for stedet der du står, er hellig jord. Jeg har sannelig sett undertrykkelsen av Mitt folk som er i Egypt. Jeg har hørt deres klage og er kommet for å utfri dem. Kom nå, Jeg vil sende deg til Egypt.’ Denne Moses som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har gjort deg til høvding og dommer? ’, er den Gud sendte til å være både høvding og befrier ved den Engels hånd som åpenbarte seg for ham i tornebusken. Moses førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i 40 år. Dette er den Moses som sa til Israels etterkommere: ‘ En Profet som meg vil Herren deres Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på! ’ Han er det som sto fram i forsamlingen i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og sammen med våre fedre. Det var han som mottok de levende ord, for å gi dem til oss, han som våre fedre ikke ville lyde, men forkastet. I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med. ’ I de dager lagde de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine egne henders verk. Så vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de 40 årene i ørkenen, du Israels hus? Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres gud Remfan, gudebilder dere lagde for å tilbe. Jeg vil bortføre dere bortenfor Babel. Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett. Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av folkeslagene, dem som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager, David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud. Det var Salomo som bygde et hus for Ham. Men Den Høyeste bor ikke i templer lagd med hender, slik profeten sier: «Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette?» Dere som er så stivnakket og uomskåret både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, gjør dere også. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn, dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.» Da de hørte dette, stakk det dem dypt i hjertet, og de skar tenner mot ham. Men han skuet opp mot Himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Han så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd, og sa: «Se! Jeg ser Himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!» Da ropte de høyt, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som én. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. De steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd!» Så knelte han ned og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Da han hadde sagt dette, sovnet han inn. Saulus var enig i at Stefanus ble drept. På den tiden oppsto en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria. Gudfryktige menn begravde Stefanus, og de holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus plaget menigheten, for han gikk inn i hus etter hus, dro ut menn og kvinner og fikk dem fengslet. De som ble spredt, gikk nå omkring og forkynte Ordet. Filip dro da ned til byen Samaria og forkynte Kristus for dem. I de store folkeskarene aktet enhver på alt det Filip talte da de hørte og så de tegnene han gjorde. For urene ånder ropte høyt og for ut av mange som var besatt. Mange som var vanføre og lamme, ble helbredet. Og det ble stor glede i byen. Det var en mann der som het Simon. Han hadde tidligere drevet med trolldom i byen og skapt undring hos folket i Samaria. Han hadde gitt seg ut for å være noe stort. Alle ga akt på ham, fra den minste til den største, og de sa: «Denne er den store Guds kraft.» De hørte på ham fordi han hadde forundret dem med sine trolldommer i lang tid. Da de trodde Filip, som forkynte det som tilhører Guds rike og Jesu Kristi navn, ble både menn og kvinner døpt. Da kom også Simon selv til troen. Da han var blitt døpt, holdt han seg ifølge med Filip, og han ble svært forundret da han så de kraftige gjerningene og tegnene som ble gjort. Da apostlene i Jerusalem hørte at Samaria hadde tatt imot Guds Ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Da de var kommet ned, ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Da Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han og tilbød dem penger og sa: «Gi også meg denne kraften, slik at den jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd.» Men Peter sa til ham: «Måtte pengene dine gå fortapt sammen med deg, siden du tenkte at Guds gave kunne kjøpes for penger! Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne. Omvend deg derfor fra denne ondskapen din, og be Gud om at hjertets onde tanke kanskje kan bli deg tilgitt. For jeg ser at du er forgiftet av bitterhet og bundet av urettferdighet.» Da svarte Simon: «Be til Herren for meg, så ikke noe av det dere har sagt, skal komme over meg.» Da de nå hadde vitnet og forkynt Herrens Ord, vendte de tilbake til Jerusalem. De forkynte evangeliet i mange av samaritanernes landsbyer. En Herrens engel talte til Filip og sa: «Bryt opp og gå mot sør langs den veien som går fra Jerusalem til Gaza!» Dette er et ørkenlandskap. Så sto han opp og gikk. Og se, en etiopisk mann, en hoffmann med stor myndighet under etiopernes dronning Kandake, en mann som hadde ansvar for hele skattkammeret hennes, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var på vei tilbake og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: «Gå bort og hold deg ved denne vognen!» Filip sprang bort til ham og hørte ham lese fra profeten Jesaja. Han sa: «Forstår du det du leser?» Han svarte: «Hvordan kan jeg det uten at noen veileder meg?» Og han ba Filip komme opp og sitte sammen med ham. Skriftstedet han leste, var dette: Han ble ført til slakting som en sau. Og slik et lam er stum for den som klipper det, slik åpner Han ikke sin munn. I Hans fornedrelse ble dommen over Ham tatt bort, og hvem kan gjøre Hans slekt kjent? For Hans liv blir tatt bort fra jorden. Så henvendte hoffmannen seg til Filip og sa: «Jeg spør deg: Hvem er det profeten sier dette om, om seg selv eller en annen?» Da åpnet Filip sin munn og begynte ut fra dette skriftstedet å forkynne evangeliet om Jesus for ham. Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det var vann. Hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Da svarte Filip: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Han svarte: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Så befalte han at vognen skulle stanse. Både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte ham. Da de kom opp av vannet, tok Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Man han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt til Cæsarea. Saulus, som fremdeles fnyste av trusler og mord mot Herrens disipler, gikk da til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus, slik at han, om han fant noen som tilhørte Veien, enten menn eller kvinner, kunne føre dem bundet til Jerusalem. Mens han var på denne reisen og nærmet seg Damaskus, skinte plutselig et lys fra Himmelen rundt ham. Da falt han til jorden og hørte en stemme som sa til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?» Han svarte: «Hvem er Du, Herre?» Da sa Herren: «Jeg er Jesus, Han som du forfølger. Det blir hardt for deg å stampe mot broddene.» Så sa han skjelvende og forundret: «Herre, hva vil Du jeg skal gjøre?» Da sa Herren til ham: «Reis deg opp og gå inn i byen, og det skal bli fortalt deg hva du må gjøre.» Mennene som reiste sammen med ham ble stående målløse, for de hørte en stemme, men så ingen. Da reiste Saulus seg opp fra bakken, og da øynene hans ble åpnet, så han ingen. De tok ham ved hånden og førte ham inn i Damaskus. I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk. Det var en disippel i Damaskus som het Ananias. Til ham sa Herren i et syn: «Ananias!» Og han svarte: «Her er jeg, Herre.» Da sa Herren til ham: «Reis deg og gå til gaten som blir kalt Den Rette, til Judas’ hus, og spør etter en som heter Saulus fra Tarsos, for se, han ber. I et syn har han sett en mann ved navn Ananias komme inn og legge hånden på seg, slik at han kan få synet igjen.» Da svarte Ananias: «Herre, av mange har jeg hørt om denne mannen, hvor mye skade han har gjort mot Dine hellige i Jerusalem. Og her har han fullmakt fra øversteprestene til å binde alle som påkaller Ditt navn.» Men Herren sa til ham: «Gå, for han er et utvalgt redskap for Meg til å bære Mitt navn fram for folkeslag, konger og Israels etterkommere. For Jeg vil vise ham hvor mye han må lide for Mitt navns skyld.» Ananias gikk av sted og kom inn i huset. Der la han hendene på ham og sa: «Bror Saul, Herren Jesus, som viste seg for deg på veien da du kom, har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt med Den Hellige Ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han fikk synet tilbake med det samme. Og han sto opp og ble døpt, fikk mat og ble styrket. Så ble Saulus noen dager hos disiplene i Damaskus. Straks forkynte han Kristus i synagogene, at Han er Guds Sønn. Alle som hørte det, sa forundret: «Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkalte dette Navnet? Og er han ikke kommet hit for å føre dem bundet til øversteprestene?» Men Saulus fikk stadig mer kraft, og han forvirret jødene som bodde i Damaskus, ved å bevise at denne Jesus er Kristus. Etter at det var gått mange dager, lagde jødene en sammensvergelse for å drepe ham. Men planen deres ble røpet for Saulus. De holdt vakt ved portene dag og natt for å drepe ham. Da tok disiplene ham om natten og firte ham ned langs muren i en stor kurv. Da Saulus var kommet til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene. Men alle var redde for ham, og de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok ham og førte ham til apostlene. Han forklarte dem hvordan han hadde sett Herren på veien, at Han hadde talt til ham, og hvordan han frimodig hadde forkynt Jesu navn i Damaskus. Så var han sammen med dem og gikk inn og ut blant dem i Jerusalem. Han talte frimodig i Herren Jesu navn og diskuterte med de gresktalende jøder, men de forsøkte å få ham drept. Da brødrene fikk vite det, førte de ham ned til Cæsarea og sendte ham av sted til Tarsos. Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble bygd opp. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere. Det skjedde da Peter reiste rundt overalt i landet, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda. Der fant han en mann som het Æneas, som hadde vært sengeliggende i åtte år. Han var lam. Peter sa til ham: «Æneas, Jesus Kristus helbreder deg. Stå opp og re sengen din!» Da sto han opp med det samme. Alle som bodde i Lydda og Saron, så ham, og de vendte om til Herren. I Joppe var det en disippelkvinne som het Tabita, som oversatt til gresk heter Dorkas. Denne kvinnen var rik på gode gjerninger og ga mange barmhjertighetsgaver. Men det skjedde i de dager at hun ble syk og døde. Da de hadde stelt henne, la de henne på et rom ovenpå. Siden Lydda er i nærheten av Joppe og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham. De ba ham innstendig om ikke å utsette å komme til dem. Peter brøt da opp og gikk med dem. Da han var kommet fram, tok de ham med til rommet ovenpå. Alle enkene sto sammen med ham og gråt, og de viste fram kjortlene og plaggene Dorkas hadde lagd mens hun hadde vært hos dem. Men Peter sendte alle ut, knelte ned og ba. Han vendte seg til kroppen og sa: «Tabita, stå opp!» Og hun åpnet øynene sine, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Da han hadde tilkalt de hellige og enkene, førte han henne levende fram. Dette ble kjent over hele Joppe, og mange kom til tro på Herren. Så ble han mange dager i Joppe hos garveren Simon. Det var en mann i Cæsarea som het Kornelius, en offiser i det som kaltes Det italienske regiment. Han var en gudfryktig mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han ga rikelig med barmhjertighetsgaver til folket og ba alltid til Gud. Omkring den niende time på dagen så han klart i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: «Kornelius!» Da han fikk øye på ham, ble han redd og sa: «Hva er det, herre?» Så sa han til ham: «Dine bønner og dine barmhjertighetsgaver har steget opp som påminnelse for Gud. Send nå noen menn til Joppe og få Simon med tilbake, han som er kalt Peter. Han bor hos garveren Simon, og huset hans er ved havet. Han skal fortelle deg hva du må gjøre.» Da engelen som talte til ham var dratt bort, kalte Kornelius på to av hustjenerne sine og en gudfryktig soldat av dem som hele tiden tjente ham. Da han hadde forklart alt dette for dem, sendte han dem til Joppe. Dagen etter, mens de var på reise dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette time. Da ble han sulten og ville spise. Men mens de stelte i stand, falt det en henrykkelse over ham, og han så Himmelen åpnet, og en gjenstand som en stor duk, knyttet i de fire hjørnene, dalte ned til ham og ble senket helt ned på jorden. I den var det alle slags firbeinte dyr på jorden, ville dyr, krypdyr og himmelens fugler. En røst kom til ham: «Reis deg opp, Peter! Slakt og spis!» Men Peter sa: «Slett ikke, Herre! Jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent.» En røst talte til ham for andre gang: «Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.» Dette skjedde tre ganger. Deretter ble gjenstanden tatt opp til Himmelen igjen. Mens Peter var i villrede om hva dette synet skulle bety, se, da hadde mennene som var sendt fra Kornelius, spurt seg fram til Simons hus og de sto nå ved porten. De ropte og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, bodde der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: «Se, tre menn leter etter deg. Reis deg derfor, gå ned og bli med dem uten å tvile på noe av dette. For Jeg har sendt dem.» Da gikk Peter ned til mennene som var sendt til ham fra Kornelius. Og han sa: «Se, jeg er den dere leter etter. Hvorfor er dere kommet hit?» De sa: «Offiseren Kornelius er en rettferdig mann som frykter Gud og har godt rykte i hele det jødiske folk. Han fikk et guddommelig budskap fra en hellig engel om at du skulle hentes til huset hans, så han kunne få høre ord fra deg.» Så inviterte han dem inn og ga dem husrom. Neste dag dro Peter av sted med dem, og noen av brødrene fra Joppe fulgte også med ham. Dagen etter kom de inn i Cæsarea. Kornelius ventet på dem, og han hadde kalt sammen slektningene og de nærmeste vennene sine. Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned ved føttene hans og tilba. Men Peter reiste ham opp og sa: «Stå opp! Jeg er selv bare et menneske.» Mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange som var kommet sammen. Da sa han til dem: «Dere vet hvor lovstridig det er for en jødisk mann å ha samfunn med, eller å gå inn til en som tilhører et annet folkeslag. Men Gud har vist meg at jeg ikke skulle kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg uten innvending så snart jeg ble tilkalt. Nå spør jeg: Hva er grunnen til at du har sendt bud på meg?» Da sa Kornelius: «For fire dager siden fastet jeg, fram til denne timen. Og ved den niende time ba jeg i mitt hus. Og se, en mann sto foran meg i skinnende klær. Han sa: ‘Kornelius, dine bønner er hørt, og dine barmhjertighetsgaver blir husket hos Gud. Send derfor bud til Joppe og be Simon komme hit, han med tilnavnet Peter. Han bor i huset til garveren Simon, ved havet. Når han kommer, skal han tale til deg.’ Derfor sendte jeg straks bud på deg, og du har gjort vel i å komme. Nå er vi alle til stede for Gud, for å høre alt det som Gud har pålagt deg.» Da åpnet Peter sin munn og sa: «I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og handler rettferdig, tatt imot av Ham. Ordet Gud sendte til Israels barn, for å forkynne fred ved Jesus Kristus – Han er alles Herre – det Ordet kjenner dere. Dette Ordet nådde ut over hele Judea, det begynte fra Galilea etter den dåpen Johannes forkynte: Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham. Vi er vitner om alt Han gjorde, både i jødenes land og i Jerusalem, Ham som de drepte ved å henge Ham på et tre. Ham oppreiste Gud på den tredje dag og lot Ham vise seg åpenlyst, ikke for hele folket, men for de vitner som på forhånd var utvalgt av Gud, for oss, vi som spiste og drakk med Ham etter at Han sto opp fra de døde. Han påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes tilgivelse ved Hans navn.» Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. De troende som var omskårne – alle de som var kommet sammen med Peter – ble forskrekket over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over andre folkeslag. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter: «Kan noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, de som har fått Den Hellige Ånd slik som vi?» Og han befalte at de skulle bli døpt i Herrens navn. Så ba de ham bli der noen dager. Apostlene og brødrene som var i Judea, fikk høre at også hedningfolk hadde tatt imot Guds Ord. Da Peter kom opp til Jerusalem, begynte de som var omskåret, å gå i rette med ham. De sa: «Du gikk inn til uomskårne og spiste med dem!» Peter begynte å forklare dette for dem i sammenheng og sa: «Jeg var i byen Joppe og ba. Og jeg kom i henrykkelse og så et syn. En gjenstand lik en stor duk dalte ned; den ble senket fra Himmelen etter de fire hjørnene. Og den kom bort til meg. Da jeg studerte den nøyere, fikk jeg se firbeinte dyr på jorden, villdyr, krypdyr og himmelens fugler. Jeg hørte en stemme si til meg: ‘Stå opp, Peter, slakt og spis!’ Men jeg sa: ‘Slett ikke, Herre! For ikke noe vanhellig eller urent har noensinne kommet inn i min munn.’ Men stemmen svarte igjen fra Himmelen: ‘Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.’ Dette skjedde tre ganger, og alt ble tatt opp igjen til Himmelen. Se, i samme stund sto tre menn foran huset jeg var i. De var blitt sendt til meg fra Cæsarea. Ånden sa da til meg at jeg skulle gå med dem og ikke tvile på dette. Disse seks brødrene fulgte med meg, og vi gikk inn i mannens hus. Han fortalte hvordan han hadde sett en engel stå i huset hans og si til ham: «Send noen menn til Joppe, og kall til deg Simon med tilnavnet Peter! Han skal tale ord til deg, og ved de ord skal både du og hele ditt hus bli frelst.» Da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, slik Han falt på oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens Ord, hvordan Han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd.’ Hvis altså Gud ga dem den samme gave Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg at jeg skulle stå imot Gud?» Da de hørte dette, ble de stille. De æret Gud og sa: «Så har altså Gud også gitt hedningfolkene omvendelse til livet.» De som nå var blitt spredt etter forfølgelsen som oppsto i forbindelse med Stefanus, reiste helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Og de forkynte ikke Ordet til andre enn jøder. Men noen av dem var menn fra Kypros og Kyréne. Da de hadde kommet til Antiokia, talte de til grekerne og forkynte Herren Jesus. Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til tro og vendte seg til Herren. Denne nyheten kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas av sted for å reise helt til Antiokia. Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle fortsette å vandre med Herren. For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor folkemengde ble vunnet for Herren. Så reiste Barnabas derfra til Tarsos for å oppsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, tok han ham med til Antiokia. Slik skjedde det at de gjennom et helt år var sammen med menigheten og underviste et stort antall mennesker. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne. I de dager kom det profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, en ved navn Agabos, sto da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden, slik det også skjedde i keiser Klaudius’ dager. Da bestemte disiplene at enhver etter økonomisk evne skulle sende nødhjelp til brødrene som bodde i Judea. Dette gjorde de også, og de sendte det til de eldste ved hjelp av Barnabas og Saulus. På denne tiden ga kong Herodes befaling om å mishandle noen fra menigheten. Han drepte da Jakob, Johannes’ bror, med sverd. Fordi han så at dette var til glede for jødene, fortsatte han og grep også Peter. Dette var under de usyrede brøds dager. Da han hadde arrestert ham, satte han ham i fengsel og overlot ham til fire vaktskift, hvert på fire soldater som skulle holde vakt over ham. Herodes hadde nemlig til hensikt å føre ham fram for folket etter påske. Derfor ble Peter holdt i fengsel, men menigheten ba hele tiden til Gud for ham. Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker. Vaktene foran døren voktet fengselet. Og se, en Herrens engel sto hos ham, og et lys skinte i fengselet. Han støtte Peter i siden, reiste ham opp og sa: «Skynd deg og stå opp!» Og lenkene falt av hendene hans. Da sa engelen til ham: «Spenn beltet om deg og bind på deg sandalene dine!» Det gjorde han. Og engelen sa til ham: «Ta på deg klærne og følg meg!» Så gikk han ut og fulgte ham, men han forsto ikke at det som ble gjort av engelen, var virkelig. Han trodde at han så et syn. Da de var forbi den første og den andre vaktposten, kom de til jernporten som leder inn i byen. Den åpnet seg for dem av seg selv. De gikk ut og en gate bortover, og straks forlot engelen ham. Da Peter var kommet til seg selv igjen, sa han: «Nå vet jeg med sikkerhet at Herren har sendt sin engel, og at Han har fridd meg ut fra Herodes’ hånd og fra alt det jødefolket forventet.» Da han hadde tenkt igjennom alt dette, kom han til Marias hus, mor til Johannes med tilnavnet Markus. Der var mange samlet for å be. Og da Peter banket på døren i porten, kom en pike som het Rode for å høre etter. Da hun kjente igjen Peters stemme, lot hun være å åpne porten av bare glede, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. Men de sa til henne: «Du er fra sans og samling!» Men hun fortsatte å forsikre at det var sant. Da sa de: «Det er engelen hans.» Nå fortsatte Peter å banke på. Da de åpnet døren og så ham, ble de forskrekket. Men han gjorde tegn til dem med hånden at de skulle være stille, og så forklarte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: «Gå og fortell dette til Jakob og brødrene!» Og han gikk ut og dro til et annet sted. Så snart det var dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene over hvor det var blitt av Peter. Da Herodes hadde lett etter ham uten å finne ham, forhørte han vaktene og befalte at de skulle drepes. Og han dro ned fra Judea til Cæsarea og ble der. Herodes hadde vært svært forbitret på folket i Tyros og Sidon. De ble da enige om å dra til ham. Etter at de hadde gjort Blastus, kongens personlige hjelper, til sin venn, ba de om fred, siden landet deres ble forsynt med mat fra kongens land. På en bestemt dag satte Herodes seg på sin trone, kledd i kongelig skrud, og holdt en tale for dem. Folket ropte hele tiden: «Dette er en guds røst og ikke et menneskes!» Straks slo en Herrens engel ham fordi han ikke ga Gud ære. Og han ble spist opp av ormer og døde. Men Guds Ord vokste og bredte seg utover. Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem etter at de hadde fullført sin tjeneste, og de tok også med seg Johannes med tilnavnet Markus. I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.» Etter å ha fastet, bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted. Da de slik var sendt ut av Den Hellige Ånd, dro de ned til Selevkia, og derfra seilte de til Kypros. Da de kom fram til Salamis, forkynte de Guds Ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som hjelper. Da de nå hadde gått over øya til Pafos, fant de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus. Han var hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Denne mannen inviterte Barnabas og Saulus, for han ønsket å høre Guds Ord. Men Elymas, «trollmannen», som navnet hans betyr, sto dem imot, og han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen. Saulus, også kalt Paulus, så da skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd, og sa: «Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens sønn, du fiende av all rettferdighet, kan du ikke holde opp med å forvrenge Herrens rette veier? Og se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind, og for en tid skal du ikke se solen.» Straks falt en mørk tåke over ham, og han gikk omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden. Da landshøvdingen så hva som skjedde, kom han til tro. For han var forundret over Herrens lære. Da nå Paulus og hans følge satte seil fra Pafos, kom de til Perge i Pamfylia. Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem. Men da de dro fra Perge, kom de til Antiokia i Pisidia og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg. Etter opplesningen av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud på dem og sa: «Menn og brødre, hvis dere har noe oppmuntringsord til folket, så tal!» Da reiste Paulus seg, gjorde tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere som frykter Gud, hør etter: Dette folks Gud, Israels Gud, utvalgte seg våre fedre og opphøyet folket da de bodde som fremmede i landet Egypt. Med oppløftet arm førte Han dem ut av landet. I en periode på omkring 40 år bar Han over med deres ferd i ørkenen. Da Han hadde utslettet sju folkeslag i Kanaans land, fordelte Han landet deres mellom dem som arv ved loddtrekning. Etter dette ga Han dem dommere i omkring 450 år, inntil profeten Samuel. Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, i 40 år. Da Han hadde avsatt ham, oppreiste Han David som konge for dem. Ham ga Gud også vitnesbyrd og sa: ‘ Jeg har funnet David, sønn av Isai, en mann etter Mitt eget hjerte, som skal gjøre all Min vilje.’ Av denne mannens slekt, oppreiste Gud, etter løftet, en Frelser for Israel, Jesus, etter at Johannes først, før Hans komme, hadde forkynt omvendelsens dåp for hele Israels folk. Da Johannes var i ferd med å avslutte sitt livsløp, sa han: ‘Hvem tror dere jeg er? Jeg er ikke Han. Men se, det kommer En etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene av føttene Hans.’ Menn og brødre, etterkommere av Abrahams slekt og de blant dere som frykter Gud: Til dere er ordet om denne frelsen blitt sendt. For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat. Men de har oppfylt profetenes røster ved å få Ham dømt. Selv om de ikke fant noen dødsskyld hos Ham, ba de Pilatus om at Han skulle bli drept. Da de hadde oppfylt alt som var skrevet om Ham, tok de Ham ned fra treet og la Ham i en grav. Men Gud reiste Ham opp fra de døde. Han ble sett i mange dager av dem som kom med Ham opp fra Galilea til Jerusalem, de som er Hans vitner til folket. Og vi forkynner dere det glade budskap, det løftet som ble gitt til fedrene. Ved at Han har oppreist Jesus, har Gud oppfylt dette for oss som er deres barn. Slik er det også skrevet i den andre salmen: Du er Min Sønn, i dag har Jeg født Deg. At Han reiste Ham opp fra de døde så Han aldri mer skal vende tilbake til fordervelse, har Han sagt slik: «Jeg vil gi dere Davids hellige og trofaste løfter.» Derfor sier Han også i en annen salme: «Du skal ikke la Din Hellige se forråtnelse.» For etter at David hadde tjent sitt eget slektsledd etter Guds vilje, sovnet han inn, ble begravd hos sine fedre og så forråtnelse. Men Han som Gud oppreiste, så ikke fordervelse. La det derfor være kjent for dere, brødre, at ved Ham blir syndenes tilgivelse forkynt dere. Ved Ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt det dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov. Se derfor til at ikke det som er blitt talt ved profetene, kommer over dere: «Dere som er fulle av forakt, bli forundret og bli til intet! For Jeg gjør en gjerning i deres dager, en gjerning dere slett ikke vil tro selv om noen fortalte dere om den.» Da jødene gikk ut av synagogen, ba noen fra folkeslagene inntrengende om at disse ord måtte bli forkynt for dem neste sabbat. Da nå forsamlingen hadde brutt opp, var det mange av jødene og de gudfryktige proselyttene som fulgte etter Paulus og Barnabas. Og de snakket med dem og formante dem til å holde ved i Guds nåde. På sabbaten etter kom nesten hele byen sammen for å høre Guds Ord. Da jødene så folkemengdene, ble de fylt av nidkjærhet. De motsa og spottet og gikk imot det som ble sagt av Paulus. Da ble Paulus og Barnabas frimodige og sa: «Det var nødvendig at Guds Ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere forkaster det og ikke anser dere selv verdige det evige liv, se, da vender vi oss til hedningfolkene. For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for folkeslagene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende. » Da hedningfolkene hørte dette, ble de glade og æret Herrens Ord. Og enhver som var utsett til evig liv, kom til tro. Herrens Ord ble spredt over hele landområdet. Men jødene hisset opp de hengivne og gudfryktige kvinnene og de øverste menn i byen. De satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra området sitt. Men de ristet støvet av føttene sine mot dem og kom til Ikonium. Og disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd. I Ikonium gikk de sammen til jødenes synagoge, og de talte slik at en stor mengde av både jøder og grekere kom til tro. Men de vantro jødene hisset opp de fra folkeslagene og forgiftet deres sinn mot brødrene. Derfor ble de der en lang tid og talte frimodig i Herren, som vitnet om sin nådes ord og lot tegn og under skje ved hendene deres. Men folkemengden i byen ble splittet. Noen var på jødenes side, andre holdt med apostlene. Det ble lagt opp til et voldsomt angrep både fra andre folkeslag og jøder sammen med lederne deres for å få dem mishandlet og steinet. De flyktet da de ble klar over dette. De dro til Lystra og Derbe, til byer i Lykaonia og til området omkring. Og de forkynte evangeliet der. I Lystra var det en mann som satt der uten styrke i føttene sine. Han hadde vært vanfør fra mors liv av og hadde aldri kunnet gå. Denne mannen hørte Paulus tale. Paulus så nøye på ham og så at han hadde tro til å bli helbredet. Så sa han høyt: «Reis deg opp og stå på føttene dine!» Han spratt opp og gikk omkring. Da folket så hva Paulus hadde gjort, hevet de stemmen og sa på det lykaoniske språk: «Gudene har kommet ned til oss i menneskers skikkelse!» Barnabas kalte de Zevs, og Paulus kalte de Hermes, for han førte ordet. Presten i Zevstempelet, som lå foran byen deres, kom med okser og blomsterkranser til portene. Han ville ofre sammen med folkemengden. Da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, flerret de klærne sine, sprang inn i folkemengden og ropte: «Menn, hvorfor gjør dere dette? Vi er også mennesker av samme vesen som dere, og vi forkynner dere budskapet om å vende dere bort fra disse nytteløse ting til Den levende Gud, Han som har gjort himmelen, jorden, havet og alt som er i dem. Det var Han som i tidligere slekter tillot alle folkeslag å gå sine egne veier. Likevel holdt Han ikke tilbake vitnesbyrd om Seg selv, for Han gjorde godt, Han ga oss føde og fylte våre hjerter med glede.» Ved å si dette klarte de så vidt å hindre folkemengden i å ofre til dem. Da kom det også noen jøder dit fra Antiokia og Ikonium. Etter å ha overtalt folkemengden, fikk de steinet Paulus og dratt ham ut av byen, da de antok at han var død. Men da disiplene samlet seg rundt ham, sto han opp og gikk inn i byen. Neste dag dro han sammen med Barnabas til Derbe. Etter at de hadde forkynt evangeliet i den byen og vunnet mange disipler, vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De styrket disiplenes sjeler, oppmuntret dem til å fortsette i troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren, Ham de var kommet til tro på. Etter at de hadde reist gjennom Pisidia, kom de til Pamfylia. Da de nå hadde forkynt Ordet i Perge, dro de ned til Attalia. Derfra seilte de til Antiokia, der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning de nå hadde fullført. Da de var kommet dit og hadde samlet menigheten, fortalte de om alt det Gud hadde gjort ved dem, og at Han hadde åpnet troens dør for folkeslagene. Så ble de der en lang tid sammen med disiplene. Det var noen menn fra Judea som kom ned og underviste brødrene slik: «Hvis dere ikke blir omskåret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst.» Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite kamp og diskusjon med dem. Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste, og legge dette spørsmålet fram for dem. Etter at menigheten hadde fulgt dem et stykke på vei, dro de gjennom Fønikia og Samaria og fortalte om hedningefolks omvendelse. Med dette budskapet skapte de stor glede hos alle brødrene. Da de var kommet til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste. De fortalte om alt det Gud hadde gjort ved dem. Noen fra fariseernes parti som hadde kommet til tro, sto fram og sa: «Det er nødvendig at de blir omskåret, og de må pålegges å holde Moseloven.» Nå kom apostlene og de eldste sammen for å vurdere denne saken. Etter at det hadde vært sterke meningsytringer, sto Peter fram og sa til dem: «Menn og brødre, dere vet at for mange dager siden valgte Gud å la det være gjennom meg og min munn at hedningfolkene skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Gud som kjenner hjertet, ga dem vitnesbyrd ved å gi dem Den Hellige Ånd, slik som Han gjorde med oss. Han satte ikke noe skille mellom oss og dem, men renset deres hjerter ved troen. Hvorfor setter dere da Gud på prøve ved å legge et åk på disiplenes nakke, et åk verken våre fedre eller vi har vært i stand til å bære? Men vi tror at ved Herren Jesu Kristi nåde skal vi alle bli frelst på samme måte som de.» Da tidde hele mengden og lyttet til Barnabas og Paulus. De fortalte hvor mange tegn og under Gud hadde virket ved dem blant folkeslagene. Etter at de hadde tidd stille, tok Jakob ordet og sa: «Menn og brødre, hør på meg! Simon har forklart hvordan Gud først gjestet folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn. Profetenes ord stemmer overens med dette, slik det er skrevet: Etter dette vil Jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil bygge opp igjen ruinene av den, og Jeg vil gjenreise den, slik at resten av menneskene skal søke Herren, ja, til og med alle hedningfolk som er kalt ved Mitt navn, sier Herren, som gjør alt dette. Fra evighet av er alle Hans gjerninger kjent for Gud. Derfor bedømmer jeg det slik at vi ikke skal gjøre det vanskelig for de av folkeslagene som vender seg til Gud, men vi skriver til dem at de skal avstå fra alt det som er gjort urent ved avguder, fra hor, fra det som er kvalt og fra blod. For fra de eldste slekters tid har Moses hatt dem som forkynner ham i hver by, idet han blir opplest i synagogene hver sabbat.» Da ble det enighet mellom apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen utvalgte menn fra sin egen krets til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas, nemlig Judas, som også ble kalt Barsabas, og Silas. Begge var ledende menn blant brødrene. De skrev dette brevet egenhendig: «Apostlene, de eldste og brødrene, til brødrene som er av hedningfolk i Antiokia, Syria og Kilikia: Vær hilset! Ettersom vi har hørt at noen som dro ut fra oss, har forvirret dere med sine ord, gjort deres sjeler urolige og sagt: «Dere må bli omskåret og holde loven» – enda vi ikke har gitt dem noe slikt bud – så fant vi det rett, idet vi var helt enige om dette, å sende dere noen utvalgte menn sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus, menn som har våget sitt liv for vår Herre Jesu Kristi navn. Vi har derfor sendt Judas og Silas, som også muntlig vil fortelle dere det samme. For Den Hellige Ånd og vi fant det rett ikke å legge på dere noen større byrde enn det som er nødvendig: At dere avstår fra avgudsoffer og fra blod, fra det som er kvalt og fra hor. Hvis dere holder dere borte fra dette, skal det gå dere godt. Lev vel!» De som da ble sendt av sted, kom til Antiokia. Da de hadde samlet hele mengden, overleverte de brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg over oppmuntringen. Judas og Silas, som også selv var profeter, formante og styrket brødrene med mange ord. Etter at de hadde vært der en tid, ble de sendt tilbake med hilsener fra brødrene til apostlene. Men Silas fant det rett å bli igjen der. Paulus og Barnabas ble også igjen i Antiokia, og sammen med mange andre underviste de og forkynte Herrens Ord. Etter noen dager sa Paulus til Barnabas: «La oss nå dra tilbake og besøke våre søsken i hver by vi har forkynt Herrens Ord, og se hvordan de har det.» Barnabas var fast bestemt på at de skulle ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus var bestemt på at de ikke skulle ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia, og som ikke hadde fulgt dem i arbeidet. Da ble striden så skarp at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros. Men Paulus valgte Silas og dro av sted, etter at han av brødrene var blitt overgitt til Guds nåde. Han dro gjennom Syria og Kilikia, og styrket menighetene. Så kom han til Derbe og Lystra. Se, der var det en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne. Hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium. Paulus ville at han skulle reise sammen med ham. Han omskar ham av hensyn til jødene i de områdene, for de visste alle at hans far var greker. Mens de nå dro gjennom byene, ga de videre til dem de forskriftene de skulle holde, de som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Slik ble menighetene styrket i troen, og daglig økte de betydelig i antall. Da de hadde reist gjennom Frygia og det galatiske land, ble de hindret av Den Hellige Ånd i å forkynne Ordet i Asia. Etter at de var kommet til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men Ånden ga dem ikke lov. De dro forbi Mysia og kom ned til Troas. Et syn viste seg for Paulus om natten: En mann fra Makedonia sto og ba ham innstendig: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Etter at han hadde sett synet, prøvde vi straks å dra til Makedonia, da vi forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem. Derfor seilte vi ut fra Troas og holdt stø kurs til Samotrake, og dagen etter kom vi til Neapolis. Derfra dro vi til Filippi, den første byen i den delen av Makedonia, en koloni. Vi ble i den byen noen dager. På sabbatsdagen gikk vi ut av byen til elvebredden, hvor det pleide å være bønn. Vi satte oss ned og snakket med kvinnene som møttes der. Det var en kvinne som het Lydia, som hørte på oss. Hun var purpurselger fra byen Tyatira, og hun tilba Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte nøye på det Paulus sa. Da hun og hennes husfolk var blitt døpt, ba hun oss inntrengende: «Hvis dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til mitt hus og bo der.» Slik overtalte hun oss. Nå skjedde det da vi gikk til bønnen, at vi ble møtt av en slavepike som var besatt av en spådomsånd. Hun skaffet sine herrer stor inntekt ved å spå. Denne piken fulgte Paulus og oss, og hun ropte: «Disse menneskene er tjenere for Den høyeste Gud, de forkynner oss frelsens vei.» Hun gjorde det samme i mange dager. Men Paulus ble svært opprørt, og han snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å komme ut av henne!» Og den kom ut i samme øyeblikk. Men da herrene hennes så at deres håp om fortjeneste svant, grep de Paulus og Silas og dro dem med inn på torget til de politiske lederne. De førte dem til dommerne og sa: «Disse menn, som er jøder, lager stor uro i byen vår. De lærer oss skikker som det ikke er lov for oss romere å overta eller å holde.» Da samlet mengden seg imot dem. Dommerne rev av dem klærne og befalte at de skulle bli slått med kjepper. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde streng vakt over dem. Etter å ha fått denne befalingen satte han dem innerst i fengselet og festet beina deres i stokken. Men ved midnatt var Paulus og Silas i bønn, og sang lovsanger til Gud. Og fangene hørte på dem. Plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og alle fangenes lenker ble løst. Da fangevokteren våknet av søvnen og så at fengselsdørene var åpne, tenkte han at fangene hadde rømt. Derfor trakk han sverdet og skulle til å begå selvmord. Men Paulus ropte med høy røst og sa: «Ikke gjør deg noe ondt, for vi er her alle.» Da ba han om lys, sprang inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Han tok dem med ut og spurte: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, og du skal bli frelst, du og ditt hus.» Så talte de Herrens Ord til ham og alle som var i hans hus. Og i samme time på natten tok han dem og vasket sårene deres etter piskeslagene. Han og alle som hørte ham til ble døpt med det samme. Da han nå hadde tatt dem med inn i huset sitt, satte han fram mat til dem. Han gledet seg over å ha kommet til tro på Gud med hele sitt hus. Da det var blitt dag, sendte dommerne bud med rettstjenerne og sa: «La disse mennene gå.» Fangevokteren meldte dette til Paulus og sa: «Dommerne har sendt beskjed om å la dere gå. Dra derfor av sted nå, og gå i fred!» Men Paulus svarte dem: «De har slått oss som er romerske borgere, offentlig, og uten dom og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, sannelig! La dem selv komme og hente oss ut!» Rettstjenerne fortalte dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere. Så kom de selv, snakket vennlig til dem og førte dem ut og ba dem om å forlate byen. Så gikk de ut av fengselet og til Lydias hus. Da de hadde møtt brødrene, oppmuntret de dem og dro av sted. Da de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, slik han pleide, og på tre sabbater samtalte han med dem ut fra Skriftene, idet han forklarte og beviste at Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde, og han sa: «Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus.» Noen av dem ble overbevist. Og en stor flokk gudfryktige grekere og ikke få av de ledende kvinnene sluttet seg til Paulus og Silas. Men de jødene som ikke ble overbevist, ble misunnelige, tok med seg noen onde menn fra torget og samlet en folkehop. Så gjorde de opprør i hele byen, gikk til angrep på Jasons hus og prøvde å føre dem ut til folket. Da de ikke fant dem, dro de Jason og noen av brødrene med seg til byens dommere og ropte: «Disse som har snudd verden opp ned, er også kommet hit. Jason har hatt dem hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge – Jesus.» Både folkemengden og lederne i byen ble skremt da de hørte dette. Da Jason og de andre hadde gått god for dem, lot de dem gå. Brødrene sendte da straks Paulus og Silas av sted til Berøa om natten. Da de kom dit, gikk de inn i jødenes synagoge. Folket der var mer vennligsinnet enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje og gransket daglig i Skriftene for å finne ut om det var slik. Derfor kom mange av dem til tro, og ikke så få av de framtredende greske kvinner og menn. Da jødene fra Tessalonika fikk greie på at Guds Ord ble forkynt av Paulus i Berøa, kom de også dit og hisset opp folkemengdene. Da sendte brødrene straks Paulus bort for at han skulle dra til kysten. Men både Silas og Timoteus ble igjen der. De som ledet Paulus, førte ham til Aten. Etter at de hadde gitt beskjed til Silas og Timoteus om å komme til ham så fort som mulig, dro de tilbake. Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble hans ånd opprørt i ham da han så at byen var full av avgudsbilder. Derfor samtalte han i synagogen med jødene og de gudfryktige, og på torget samtalte han daglig med dem som kom forbi. Det var en del av de epikureiske og stoiske filosofer som sa imot ham. Og noen sa: «Hva er det denne pratmakeren vil si?» Andre sa: «Han synes å være en som forkynner fremmede demoner.» Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem. De tok ham med og førte ham til Areopagos. De sa: «Kan vi få vite hva denne nye læren er, som du snakker om? For det du forteller lyder fremmed i våre ører. Derfor vil vi vite hva dette betyr.» Alle atenerne og de fremmede som var der, brukte ikke tiden til annet enn å fortelle eller høre nytt. Da sto Paulus fram midt på Areopagos og sa: «Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så nærmere på helligdommene deres, fant jeg også et alter med denne innskriften: ‘Til en ukjent gud.’ Én dere altså tilber uten å kjenne, Ham forkynner jeg dere. Gud, som gjorde verden og alt som er i den, bor ikke i templer gjort med hender, siden Han er Herre over himmel og jord. Han kan heller ikke tjenes av menneskehender, som om Han trengte noe, siden Han selv gir alle liv, pust og alle ting. Han har gjort hvert folkeslag av ett blod og latt dem bo over hele jorden, og har fastsatt deres forutbestemte tider og grensene for deres bosteder, for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til, slik også noen av deres egne diktere har sagt: ‘For vi er også Hans slekt.’ Siden vi altså er Guds slekt, burde vi ikke tenke at Guddommen er lik gull eller sølv eller stein, noe som er formet av menneskets kunst og påfunn. Sannelig, disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler Han at alle mennesker alle steder skal omvende seg. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt. Han har gitt alle grunnlag for å tro dette ved å oppreise Ham fra de døde.» Da de hørte om oppstandelse fra de døde, spottet noen, mens andre sa: «Vi vil høre deg tale om dette en annen gang.» Så dro Paulus bort fra dem. Noen menn slo seg sammen med ham og kom til tro. Blant dem var areopagitten Dionysios, en kvinne ved navn Damaris og noen andre med dem. Deretter forlot Paulus Aten og dro til Korint. Han fant en jøde ved navn Akvilas, født i Pontos, som nylig var kommet fra Italia med sin kone Priskilla, siden Klaudius hadde befalt at alle jødene skulle forlate Roma. Og han slo lag med dem. Siden Paulus hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. Hver sabbat samtalte han i synagogen og overbeviste både jøder og grekere. Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, var Paulus ved Ånden fullt opptatt med å vitne for jødene om at Jesus er Kristus. Men da de motsa ham og spottet, ristet han klærne sine og sa til dem: «Deres blod skal komme over deres eget hode. Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningfolkene.» Han dro derfra og gikk inn i huset til en mann ved navn Justus, en som fryktet Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen. Krispus, synagogeforstanderen, kom til tro på Herren med hele sitt husfolk. Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt. Nå talte Herren til Paulus i et syn om natten: «Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for Jeg er med deg, og ingen skal angripe eller skade deg. For Jeg har mye folk i denne byen.» Han fortsatte der i ett år og seks måneder og underviste i Guds Ord blant dem. Da Gallio var prokonsul i Akaia, samlet jødene seg samstemt mot Paulus og førte ham til domstolen. De sa: «Denne mannen overtaler menneskene til å tilbe Gud i strid med loven.» Da Paulus skulle til å åpne munnen, sa Gallio til jødene: «Dere jøder, hvis det var et spørsmål om en forbrytelse eller kriminell handling, hadde det vært grunn til at jeg skulle ta hensyn til dere. Men hvis det er et spørsmål om lære og navn og deres egen lov, så må dere ordne opp i det selv. For jeg vil ikke være dommer i slike saker.» Og han drev dem bort fra domstolen. Da tok alle grekerne synagogeforstanderen Sostenes og slo ham foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke om alt dette. Paulus ble der fortsatt i mange dager. Så tok han avskjed med brødrene og seilte til Syria, og Priskilla og Akvilas var med ham. Han fikk klippet håret sitt i Kenkreæ, for han hadde avgitt et løfte. Han kom til Efesos og forlot dem der. Selv gikk han inn i synagogen og samtalte med jødene. Da de ba ham om å bli hos dem litt lenger, samtykte han ikke i det, men tok avskjed med dem idet han sa: «Det er helt nødvendig at jeg feirer den forestående høytiden i Jerusalem. Men jeg skal komme tilbake til dere, om Gud vil.» Og så seilte han fra Efesos. Da han var kommet i land i Cæsarea og hadde gått opp og hilst på menigheten, dro han ned til Antiokia. Etter at han hadde oppholdt seg der en tid, forlot han stedet og reiste gjennom det galatiske land og Frygia og styrket alle disiplene. En jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, en veltalende mann som var sterk i Skriftene, kom nå til Efesos. Denne mannen var blitt opplært i Herrens vei. Siden han var brennende i Ånden, talte og lærte han nøye om det som hadde med Herren å gjøre, selv om han bare kjente til Johannes’ dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Akvilas og Priskilla hadde hørt ham, fikk de fatt i ham og forklarte ham nøyere om Guds vei. Da han ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene og oppmuntret disiplene til å ta vel imot ham. Da han kom fram, ble han til stor hjelp for dem som var kommet til tro ved nåden. For med stor kraft tilbakeviste han jødene offentlig, idet han beviste ut fra Skriftene at Jesus er Kristus. Det skjedde mens Apollos var i Korint, at Paulus kom til Efesos etter å ha reist gjennom de øvre distriktene. Da han fant noen disipler der, sa han til dem: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» Da svarte de: «Vi har ikke engang hørt at det finnes en Hellig Ånd.» Han sa til dem: «Hva ble dere da døpt med?» De sa: «Med Johannes’ dåp.» Da sa Paulus: «Johannes døpte med omvendelsens dåp. Han sa til folket at de skulle tro på Ham som skulle komme etter ham, det er: på Kristus Jesus.» Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn. Da Paulus hadde lagt hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte i tunger og profeterte. Disse mennene var omkring tolv til sammen. Han gikk inn i synagogen og talte frimodig der i tre måneder. Han samtalte og overbeviste om alt det som hadde med Guds rike å gjøre. Fordi noen av dem forherdet seg og ikke trodde, men talte ondt om Veien overfor folkemengden, dro han bort fra dem og trakk disiplene tilbake. Og hver dag førte han samtaler i Tyrannos’ skole. Dette fortsatte i to år, slik at alle som bodde i Asia, hørte Ordet om Herren Jesus, både jøder og grekere. Gud gjorde også uvanlige kraftige gjerninger ved Paulus’ hender, slik at selv svetteduker eller arbeidsforklær han hadde hatt på seg, ble brakt til de syke, og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem. Noen av de omreisende jødiske demonutdriverne begynte da selv å påkalle Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder. De sa: «Vi driver dere ut ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av Skevas, en jødisk øversteprest, som gjorde det. Den onde ånden svarte og sa: «Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg hvem er, men hvem er dere?» Mannen den onde ånden var i, for da på dem og fikk makten over dem, slik at de flyktet nakne og sårede ut av huset. Dette ble kjent for alle jøder og grekere som bodde i Efesos. Frykt kom over dem alle, og Herren Jesu navn ble opphøyet. Mange av dem som var kommet til tro, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Også mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien av dem, og de fant at den kom opp i 50 000 sølvstykker. Slik vokste Herrens Ord sterkt og fikk makt. Da dette var fullført, bestemte Paulus seg ved Ånden for at han ville dra til Jerusalem etter at han hadde reist gjennom Makedonia og Akaia. Han sa: «Etter at jeg har vært der, må jeg også se Roma.» Så sendte han Timoteus og Erastos, to av dem som tjente ham, til Makedonia. Men selv ble han en tid i Asia. Omtrent på denne tiden ble det et stort oppstyr om Veien. For en mann ved navn Demetrios, en sølvsmed som lagde sølvhelligdommer for Artemis, skaffet håndverkerne en ikke liten fortjeneste. Han kalte dem sammen med arbeiderne som hadde lignende yrker, og sa: «Menn, dere vet at vi har vår velstand av dette håndverket. Dessuten ser og hører dere at ikke bare i Efesos, men over nesten hele Asia har denne Paulus overbevist og vendt mange mennesker bort ved å si at de ikke er guder, de som er lagd med hender. Dermed er det ikke bare dette håndverket vårt som står i fare for å komme i vanry, men også tempelet til den store gudinnen Artemis kan bli foraktet, og hennes storhet kan bli revet ned, hun som hele Asia og hele verden tilber.» Da de hørte dette, ble de fulle av raseri. De ropte og sa: «Stor er efesernes Artemis!» Nå ble hele byen fylt av forvirring, og alle stormet samstemt inn i teateret etter at de hadde grepet makedonierne Gaius og Aristarkos, Paulus’ reisefeller. Da Paulus ville gå inn til folket, lot ikke disiplene ham få lov. Noen av tjenestemennene fra Asia, som var hans venner, sendte bud til ham og ba ham om at han ikke måtte prøve å gå inn i teateret. De ropte i munnen på hverandre. For forsamlingen var i full forvirring, og de fleste av dem visste ikke hvorfor de var kommet sammen. De dro Aleksander ut av folkemengden, og jødene skjøv ham fram. Aleksander gjorde tegn med hånden om at han ønsket å holde sin forsvarstale for folket. Men da de fant ut at han var jøde, lød det som med én røst fra dem alle i omkring to timer: «Stor er efesernes Artemis!» Da byskriveren hadde beroliget folkemengden, sa han: «Menn fra Efesos, hvilket menneske er det som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store gudinnen Artemis, og for bildet som falt ned fra Zevs? Siden dette ikke kan benektes, må dere være stille og ikke gjøre noe forhastet. For dere har ført hit disse mennene som verken er tempelrøvere eller spottere av deres gudinne. Hvis derfor Demetrios og de håndverkerne som er med ham, har sak mot noen, så avholdes det rettsmøter, og det finnes landshøvdinger. La dem komme med sine klagemål mot hverandre. Hvis dere har andre krav å komme med, skal de avgjøres i den lovbestemte forsamlingen. For vi står i fare for å bli tiltalt for det opprøret som fant sted i dag. Og det er ingen grunn vi kan oppgi når vi må avlegge regnskap for denne sammenstimlingen av mennesker.» Da han hadde sagt dette, fikk han oppløst forsamlingen. Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed med dem og dro til Makedonia. Da han hadde reist gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas og ble der i tre måneder. Da jødene la en ondsinnet plan mot ham mens han skulle til å seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia. Sopatros fra Berøa fulgte med ham til Asia. Det gjorde også tessalonikerne Aristarkos og Sekundus, Gajus fra Derbe og Timoteus, Tykikos og Trofimos fra Asia. Disse menn dro i forveien og ventet på oss i Troas. Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der vi ble i sju dager. Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han dro ut talen sin helt til midnatt. Det var mange lamper i den øvre salen hvor de var samlet. I vinduet satt en ung mann ved navn Evtykos. Han falt i dyp søvn. Da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje og ble tatt død opp. Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: «Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham.» Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, dro han av sted. De førte den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet. Så dro vi i forveien til skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord, for det hadde han gitt beskjed om. Selv ønsket han å gå til fots. Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. Vi seilte derfra, og dagen etter havnet vi rett utenfor Kios. Den følgende dagen seilte vi innom Samos og lå over i Trogyllion. Neste dag kom vi til Miletos. Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, slik at han ikke trengte å bruke tid i Asia. Han skyndte seg, for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen. Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet til ham, sa han til dem: «Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes onde planer. Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig og fra hus til hus. Jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. Og se, nå drar jeg bundet av Ånden til Jerusalem, uten å vite hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg. Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet kjært for egen del, bare jeg med glede får fullføre mitt løp og den tjeneste jeg mottok fra Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. Og se, nå vet jeg at ingen av dere jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, skal se ansiktet mitt mer. Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig i alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd. Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokk som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som Han kjøpte med sitt eget blod. For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg. Vær derfor våkne, og husk at i tre år holdt jeg ikke opp med å advare hver enkelt med tårer natt og dag. Så nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere og gi dere arv blant alle dem som er helliget. Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Husk Herren Jesu Ord, at Han sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» Da han hadde sagt dette, knelte han og ba sammen med dem alle. Alle gråt åpenlyst, og de falt Paulus om halsen og kysset ham. Mest av alt sørget de over de ord han hadde talt, at de aldri mer skulle få se ansiktet hans. Og de fulgte ham til skipet. Da vi nå hadde skilt lag med dem og satt seil, holdt vi stø kurs og kom til Kos. Dagen etter kom vi til Rhodos og derfra til Patara. Da vi fant et skip som skulle seile over til Fønikia, gikk vi om bord i det og satte seil. Da vi hadde fått Kypros i sikte, styrte vi forbi øya på babord side, seilte videre til Syria og gikk i land ved Tyros, for der skulle skipet losse lasten sin. Da vi fant noen disipler, ble vi der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Da disse dagene var over for oss, brøt vi opp og dro videre. De fulgte oss alle med koner og barn, til vi var ute av byen. Og vi knelte på stranden og ba. Da vi hadde tatt avskjed med hverandre, gikk vi om bord i skipet, og de vendte hjem igjen. Da vi hadde avsluttet vår reise fra Tyros, kom vi til Ptolemais. Her hilste vi på brødrene og ble hos dem én dag. Neste dag reiste vi som var i følge med Paulus, videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til evangelisten Filip. Han var en av de sju, og vi ble hos ham. Denne mannen hadde fire døtre som var jomfruer, og de hadde profetiens gave. Vi ble der i mange dager, og på den tiden kom en profet ved navn Agabos ned fra Judea. Da han var kommet til oss, tok han beltet til Paulus, bandt hendene og føttene sine og sa: «Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og overgi ham i folkeslagenes hender.» Da vi hørte dette, tryglet vi ham, både vi og de som var derfra, om at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Da svarte Paulus: «Hva mener dere med å gråte og knuse hjertet mitt? For jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.» Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: «Skje Herrens vilje!» Da disse dagene var gått, gjorde vi klart til avreise og dro opp til Jerusalem. Noen av disiplene fra Cæsarea slo følge med oss. De hadde med seg Mnason fra Kypros, en av de første disiplene, som vi skulle bo hos. Da vi var kommet til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. Dagen etter gikk Paulus med oss inn til Jakob, og alle de eldste var til stede. Da han hadde hilst på dem, fortalte han nøye om alt det Gud hadde gjort blant folkeslagene ved hans tjeneste. Og da de hørte det, æret de Herren. De sa til Paulus: «Du ser, bror, hvor mange titusener av jøder som er kommet til tro, og de er alle nidkjære for loven. Men de har fått høre om deg at du lærer alle jødene ute blant folkeslagene, at de skal forlate Moses, og at du sier de ikke skal omskjære sine barn eller leve etter de overleverte skikkene. Hva så? Forsamlingen kommer helt sikkert sammen, for de vil få høre at du er kommet. Gjør derfor det vi sier til deg: Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Ta dem med og la deg rense sammen med dem, og betal utgiftene deres slik at de kan barbere hodene sine. Slik kan alle få vite at det de har hørt om deg, ikke er tilfelle, men at du også lever rett og holder loven. Men når det gjelder de av folkeslagene som er kommet til troen, har vi skrevet og bestemt at de ikke er forpliktet til å følge noe av dette, bortsett fra å holde seg borte fra det som er ofret til avguder, fra blod, fra det som er kvalt og fra hor.» Da tok Paulus mennene med seg. Neste dag, etter å ha latt seg rense sammen med dem, gikk han inn i tempelet for å melde fra om tidspunktet da renselsesdagene ville være avsluttet. På den tiden skulle et offer bæres fram for hver av dem. Da de sju dagene nesten var over, så jødene fra Asia ham i tempelet. De hisset opp hele folkemengden og la hånd på ham. De ropte: «Israelittiske menn, kom og hjelp! Dette er den mann som overalt lærer alle imot folket, imot loven og imot dette sted. Dessuten har han tatt med seg grekere inn i tempelet og gjort dette hellige stedet urent.» For de hadde tidligere sett efeseren Trofimos sammen med ham i byen og antok at Paulus hadde tatt ham med inn i tempelet. Hele byen kom i opprør. Og folket stimlet sammen, grep Paulus og dro ham ut av tempelet. Og straks ble dørene stengt. Da de prøvde å drepe ham, ble det meldt til kommandanten for hæravdelingen at hele Jerusalem var i opprør. Han tok straks med soldater og høvedsmenn, og styrtet ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus. Kommandanten kom bort og grep ham og befalte at han skulle bli bundet med to lenker. Han spurte hvem han var, og hva han hadde gjort. Folkemengden ropte i munnen på hverandre. Da han på grunn av uroen ikke kunne få rede på hva som var sant, ga han ordre om at Paulus skulle føres til festningen. Da han nådde trappene, måtte han bæres av soldatene på grunn av folkemengdens brutalitet. For hele folkeskaren fulgte etter og ropte: «Bort med ham!» Da Paulus skulle føres inn i festningen, sier han til kommandanten: «Kan jeg få si deg noe?» Han svarte: «Kan du snakke gresk? Er ikke du den egypteren som for en tid siden fikk i stand et opprør og førte de 4000 morderne ut i ørkenen?» Men Paulus sa: «Jeg er en jødisk mann fra Tarsos i Kilikia, en borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg innstendig om å la meg få tale til folket.» Da han hadde gitt ham tillatelse, stilte Paulus seg på trappen og gjorde tegn til folket med hånden. Da det var blitt helt stille, talte han til dem på hebraisk og sa: «Brødre og fedre, hør nå mitt forsvar overfor dere.» Da de hørte at han snakket til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Så sa han: «Jeg er virkelig jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppfostret i denne byen ved Gamaliels føtter. Jeg har fått nøye opplæring i fedrenes lov, og jeg var nidkjær for Gud, slik dere alle er det i dag. Jeg forfulgte denne Veien like til døden, og bandt og kastet både menn og kvinner i fengsel, slik også øverstepresten og hele Rådet av de eldste vitner om meg. Fra dem fikk jeg også brev til brødrene og dro til Damaskus for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem for å bli straffet. Nå skjedde det da jeg var på reisen og nærmet meg Damaskus omkring middagstid, så skinte plutselig et kraftig lys fra Himmelen rundt meg. Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa til meg: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?’ Da svarte jeg: ‘Hvem er Du, Herre?’ Og Han sa til meg: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, Han som du forfølger.’ De som var med meg, så riktignok lyset og ble redde, men de hørte ikke stemmen til Ham som talte til meg. Så sa jeg: ‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Og Herren sa til meg: ‘Reis deg og gå inn i Damaskus, og der skal du bli fortalt alt som det er bestemt at du skal gjøre.’ På grunn av herlighetsglansen i dette lyset kunne jeg ikke se. Derfor ble jeg ledet ved hånden av dem som var med meg. Og jeg kom inn i Damaskus. En som het Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd blant alle jødene som bodde der, kom til meg. Han sto der hos meg og sa til meg: ‘Bror Saul, bli seende!’ Og i samme stund så jeg opp på ham. Så sa han: ‘Våre fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn.’ Da jeg var kommet tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, skjedde det at jeg opplevde en henrykkelse, og jeg så Ham si til meg: ‘Skynd deg og dra fort ut av Jerusalem, for de vil ikke ta imot ditt vitnesbyrd om Meg.’ Da sa jeg: ‘Herre, de vet at det var jeg som var rundt i synagogene og fengslet og slo dem som tror på Deg. Da Ditt vitne Stefanus ga sitt blod, sto jeg også der og samtykte i hans død. Jeg passet på klærne til dem som drepte ham.’ Da sa Han til meg: ‘Dra av sted, for Jeg vil sende deg langt bort herfra til hedningfolkene.’» De hørte på ham inntil han hadde sagt dette, men da hevet de stemmen og sa: «Få fjernet denne mannen fra jorden, for han er ikke skikket til å leve!» Mens de ropte, rev av seg klærne og kastet støv opp i luften, befalte kommandanten at han skulle føres inn i festningen. Han sa at han skulle forhøres under pisking, slik at han kunne få vite hvorfor de ropte slik mot ham. Mens de bandt ham med reimer, sa Paulus til offiseren som sto der: «Har dere lov til å piske en mann som er en romersk borger, uten domfellelse?» Da offiseren hørte det, gikk han og fortalte det til kommandanten: «Vær klar over hva du er i ferd med å gjøre, for denne mannen er en romersk borger.» Da kom kommandanten og sa: «Si meg, er du romersk borger?» Han sa: «Ja.» Kommandanten svarte: «Jeg for min del skaffet meg denne borgerretten for en stor pengesum.» Paulus sa: «Men jeg ble født som romersk borger.» De som skulle til å forhøre ham, trakk seg da straks tilbake. Kommandanten ble også redd etter at han fant ut at han var romersk borger, og fordi han var blitt bundet. Neste dag ønsket han å få nøyaktig rede på hvorfor han ble anklaget av jødene. Derfor løste han ham fra lenkene og befalte øversteprestene og hele Rådet deres å komme sammen. Deretter førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem. Da så Paulus bestemt på Rådet og sa: «Menn og brødre, med utelukkende god samvittighet har jeg levd for Gud helt til denne dag.» Øverstepresten Ananias ba da dem som sto ved siden av ham, om å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: «Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! For du sitter her for å dømme meg etter loven, og så befaler du at jeg skal bli slått, stikk i strid med loven?» De som sto der, sa da: «Spotter du Guds øversteprest?» Da sa Paulus: «Jeg visste ikke, brødre, at han var øversteprest. For det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om en høvding blant ditt folk. » Da Paulus visste at en del av dem var saddukeere og den andre delen var fariseere, ropte han ut i Rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse jeg blir dømt!» Da han hadde sagt dette, ble det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble splittet. For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes noen engel eller ånd. Men fariseerne bekjenner begge deler. Da ble det høylytt roping. De skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og tok skarpt til orde. De sa: «Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket. Om det er slik at en ånd eller en engel har talt til ham, så la oss ikke stride mot Gud.» Da det oppsto stor uenighet, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Derfor befalte han at soldatene skulle gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen. Natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om Meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.» Da det var blitt dag, slo noen av jødene seg sammen og avla ed for hverandre på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus. Det var mer enn 40 som hadde vært med på denne sammensvergelsen. De kom til øversteprestene og de eldste og sa: «Vi har avlagt en høytidelig ed for hverandre at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus. Derfor må nå dere, sammen med Rådet, foreslå for kommandanten at han skal føres ned til dere i morgen, som om dere ville gjøre grundigere undersøkelser om ham. Vi skal være klare til å drepe ham før han kommer fram.» Da Paulus’ søstersønn fikk høre om deres bakhold, gikk han av sted og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus. Da tilkalte Paulus en av offiserene og sa: «Ta denne unge mannen med til kommandanten, for han har noe å fortelle.» Så tok han ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: «Fangen Paulus tilkalte meg og ba meg bringe denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.» Da tok kommandanten ham ved hånden, gikk avsides og spurte i enerom: «Hva er det du har å fortelle?» Han sa: «Jødene er blitt enige om å be deg føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville undersøke saken hans grundigere. Men ikke gi etter for dem, for over 40 av dem ligger og venter på ham, menn som har sverget for hverandre at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare og venter bare på din tillatelse.» Så lot kommandanten den unge mannen gå bort og sa til ham: «Ikke fortell noen at du har avslørt dette for meg.» Han kalte på to høvedsmenn og sa: «Gjør klar 200 soldater, 70 ryttere og 200 spydmenn, som kan dra til Cæsarea ved den tredje time om natten. Sørg for et ridedyr som Paulus kan få ri på. Og før ham trygt til landshøvdingen Feliks.» Han skrev et brev med dette innhold: «Klaudius Lysias, til den høyst ærede landshøvding Feliks: Vær hilset! Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Jeg kom med noen soldater og reddet ham, etter at jeg hadde fått greie på at han var romersk borger. Da jeg ønsket å få vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham fram for rådet deres. Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål om deres egen lov, men de hadde ingenting å anklage ham for som fortjente død eller lenker. Da det ble fortalt meg at jødene lå i bakhold og ventet på mannen, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også dem som anklaget ham, at anklagene de hadde mot ham, skulle settes fram for deg. Lev vel!» Da tok soldatene Paulus, og om natten førte de ham til Antipatris, slik de hadde fått ordre om. Neste dag forlot de rytterne for at de skulle dra videre med ham, og selv vendte de tilbake til festningen. Da de kom til Cæsarea og hadde overlevert brevet til landshøvdingen, førte de også Paulus fram for ham. Da landshøvdingen hadde lest det, spurte han hvilken provins han kom fra. Da han hadde fått vite at Paulus var fra Kilikia, sa han: «Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine er kommet.» Han befalte at han skulle holdes i varetekt i borgen til Herodes. Fem dager etter kom så øverstepresten Ananias ned med de eldste og en taler ved navn Tertullus. Disse framførte anklagene mot Paulus for landshøvdingen. Da han ble tilkalt, begynte Tertullus sin anklage og sa: «Vi ser at vi nyter stor fred for din skyld, og dette folket har framgang takket være din framsynthet. Vi erkjenner alltid dette, på alle steder, høyst ærede Feliks, med all takknemlighet. Men for ikke å hefte deg lenger, ber jeg deg, ved din velvilje, å høre på noen få ord fra oss. For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og en leder for nasareernes sekt. Han prøvde til og med å vanhellige tempelet, og vi grep ham og ville dømme ham etter vår lov. Men kommandanten Lysias kom til, og med stor makt tok han ham ut av hendene våre. Han påla dem som anklaget ham, å komme til deg. Ved å forhøre ham selv kan du få bekreftet alt dette som vi anklager ham for.» Også jødene samtykket i dette og holdt fast ved at det var nettopp slik. Etter at landshøvdingen hadde nikket til ham at han skulle tale, svarte Paulus: «Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, er det med desto større frimodighet jeg forsvarer meg. For du kan få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp til Jerusalem for å tilbe. Verken i tempelet, i synagogene eller i byen ble jeg funnet i diskusjon med noen eller i ferd med å lage opprør i folket. De kan heller ikke bevise alt det de nå anklager meg for. Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene. Jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige. Siden det er slik, legger jeg selv alltid vinn på å ha en ren samvittighet overfor Gud og mennesker. Etter mange år kom jeg for å bære fram offer og barmhjertighetsgaver til mitt folk. Mens jeg var opptatt med dette, var det noen jøder fra Asia som fant meg. Da var jeg renset i tempelet. De fant meg ikke i folkemengden eller opptatt med å lage opprør. Disse jødene burde ha vært her hos deg for å klage, dersom de hadde noe imot meg. Eller la disse som er her, selv si om de fant noen skyld hos meg da jeg sto foran Rådet, hvis det da ikke er for denne ene setningen jeg ropte ut da jeg sto iblant dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg blir dømt av dere i dag.’» Da Feliks hørte alt dette, utsatte han rettssaken, for han hadde grundig kjennskap til Veien. Han sa: «Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg ta en avgjørelse i saken mellom dere.» Så påla han offiseren å bevokte Paulus, men å gi ham en viss frihet. Han sa at han ikke skulle forby noen av vennene hans å ha omsorg for eller besøke ham. Etter noen dager, da Feliks ankom sammen med sin jødiske kone Drusilla, sendte han bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus. Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dom, ble Feliks grepet av stor frykt og utbrøt: «Gå bort for denne gang. Når jeg får en passende anledning, vil jeg sende bud på deg.» Samtidig håpet han at Paulus ville gi ham penger, slik at han kunne løslate ham. Derfor sendte han ofte bud på ham og samtalte med ham. Men etter to år ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus. Og Feliks, som ønsket å gjøre jødene en tjeneste, lot Paulus være igjen som fange. Da Festus var kommet til provinsen, dro han etter tre dager opp fra Cæsarea til Jerusalem. Øverstepresten og de fremste menn blant jødene kom da til ham med anklager mot Paulus. De anmodet ham og ba om den nådige velvilje at han ville kalle ham til Jerusalem, mens de lå i bakhold langs veien for å drepe ham. Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i Cæsarea, og at han selv skulle dra dit om kort tid. Så sa han: «La derfor de som har myndighet blant dere, dra ned med meg og anklage denne mannen, for å se om det er noe galt med ham.» Da han hadde vært hos dem i mer enn ti dager, dro han ned til Cæsarea. Dagen etter satte han seg på dommersetet og ga ordre om at Paulus skulle føres fram. Da han var kommet, kom mange av jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og stilte seg rundt ham og framsatte mange alvorlige anklager mot Paulus, anklager som de ikke var i stand til å bevise. Da førte han sitt eget forsvar og sa: «Verken mot jødenes lov eller mot tempelet eller mot keiseren har jeg forbrutt meg på noen måte.» Men Festus ville gjøre jødene en tjeneste, og derfor svarte han Paulus: «Er du villig til å dra opp til Jerusalem og der bli dømt av meg i denne saken?» Da sa Paulus: «Jeg står for keiserens domstol, av den bør jeg bli dømt. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, som du meget vel vet. For om jeg er en lovbryter eller har begått noe som fortjener døden, så setter jeg meg ikke imot å dø. Men hvis det ikke er noe i alt dette som disse menn anklager meg for, kan ingen overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren.» Da Festus hadde rådført seg med rådet, svarte han: «Du har anket til keiseren? Til keiseren skal du reise!» Etter noen dager kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å hilse på Festus. Da de hadde vært der i flere dager, la Festus saken til Paulus fram for kongen og sa: «Det er en mann her som Feliks lot være igjen som fange. Da jeg var i Jerusalem, kom øversteprestene og jødenes eldste til meg med anklage mot ham og ba om en dom imot ham. Jeg svarte dem: Det er ikke skikk blant romerne å overgi noe menneske til henrettelse før den anklagede får møte anklagerne ansikt til ansikt og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagen. Da de var kommet sammen, satte jeg meg derfor på dommersetet dagen etter uten å utsette saken, og jeg befalte at mannen skulle føres inn. Da anklagerne sto fram, kom de ikke med noen anklage mot ham om slike ting som jeg hadde trodd, men de hadde noen spørsmål til ham om deres egen gudsdyrkelse og om en Jesus som var død, men som Paulus påsto var i live. Fordi jeg var usikker i slike spørsmål, spurte jeg om han var villig til å dra til Jerusalem og bli dømt i disse sakene der. Da Paulus anket for å få saken sin avgjort av Augustus, befalte jeg at han skulle holdes som fange her til jeg kunne sende ham til keiseren.» Da sa Agrippa til Festus: «Jeg kunne også ønske å høre denne mannen selv.» «I morgen», sa han, «skal du få høre ham.» Dagen etter, da Agrippa og Berenike med stor stas var kommet inn i rettssalen sammen med kommandantene og de fremste menn i byen, ble Paulus ført inn på befaling fra Festus. Festus sa: «Kong Agrippa og alle dere menn som er her med oss! Dere ser denne mannen som hele jødenes forsamling både i Jerusalem og her har henvendt seg til meg om. De ropte at han ikke var skikket til å leve lenger. Men da jeg fant ut at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden, og han selv hadde anket til Augustus, bestemte jeg meg for å sende ham dit. Jeg har ikke noe sikkert å skrive til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham hit til dere, og særlig til deg, kong Agrippa, slik at jeg kan ha noe å skrive etter at forhøret har funnet sted. For det synes meg urimelig å oversende en fange uten å gi nøye opplysning om anklagene mot ham.» Da sa Agrippa til Paulus: «Du har nå tillatelse til å tale for deg selv.» Da rakte Paulus ut hånden og forsvarte seg selv slik: «Jeg priser meg lykkelig, kong Agrippa, fordi det er deg jeg i dag skal forsvare meg for om alt jeg er anklaget for av jødene, særlig fordi du kjenner meget godt alle skikker og spørsmål som har med jødene å gjøre. Derfor ber jeg om at du hører tålmodig på meg. Mitt liv fra ungdommen av, det som fra begynnelsen av forløp blant mitt eget folk i Jerusalem, det kjenner alle jødene til. For de har kjent til at jeg fra først av – om de vil vitne om det – levde som fariseer etter det strengeste parti i vår gudsdyrkelse. Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som Gud ga til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene. Hvorfor skulle det anses som utrolig hos dere at Gud oppvekker de døde? Også jeg for min del mente at jeg måtte gjøre mye motstand imot Jesu, Nasareerens navn. Dette gjorde jeg også i Jerusalem. Mange av de hellige satte jeg i fengsel, etter å ha fått fullmakt til det fra øversteprestene. Og når de skulle drepes, ga jeg min stemme til det. Jeg tuktet dem ofte omkring i alle synagogene og tvang dem til å spotte. Fordi jeg var grepet av et veldig raseri mot dem, forfulgte jeg dem like til byer i utlandet. Mens jeg var opptatt med dette, var jeg på reise til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra øversteprestene. Ved middagstid mens jeg var på veien, konge, så jeg et lys fra Himmelen. Det var klarere enn solen og skinte rundt meg og dem som reiste sammen med meg. Da vi alle hadde falt til jorden, hørte jeg en stemme som talte til meg og sa på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg? Det blir hardt for deg å stampe mot broddene.’ Da svarte jeg: ‘Hvem er Du, Herre?’ Han sa: ‘Jeg er Jesus, Han som du forfølger. Men reis deg og stå på føttene dine. For Jeg har åpenbart Meg for deg i den hensikt å gjøre deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det Jeg ennå skal åpenbare for deg. Jeg vil fri deg ut fra dette folket og fra hedningfolkene Jeg nå sender deg til. Du skal åpne øynene deres så de vender seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, så de kan få syndenes tilgivelse og en arv blant dem som er helliget ved troen på Meg.’ Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judea-området og så for folkeslagene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig. På grunn av alt dette grep jødene meg i tempelet og prøvde å drepe meg. Etter å ha fått hjelp fra Gud står jeg derfor denne dag og vitner både for liten og stor, uten å si noe annet enn det profetene og Moses sa skulle komme, at Kristus skulle lide, at Han skulle være den første til å stå opp fra de døde, og at Han skulle forkynne lyset for folket og for andre folkeslag.» Da han forsvarte seg på denne måten, sa Festus med høy stemme: «Paulus, du er fra forstanden! Din store lærdom driver deg til galskap!» Men han svarte: «Jeg er ikke gal, høyst ærede Festus, men taler sanne og fornuftige ord. Kongen som jeg også taler til med frimodighet, kjenner til alt dette. Jeg er overbevist om at ikke noe av alt dette har unngått hans oppmerksomhet, for det har ikke funnet sted i en avkrok. Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet at du tror.» Da sa Agrippa til Paulus: «Du overtaler meg nesten til å bli en kristen.» Paulus sa: «Jeg skulle ønske til Gud at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, ikke bare ble nesten, men helt som meg, bortsett fra disse lenkene.» Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg. Det samme gjorde landshøvdingen og Berenike og de som satt sammen med dem. Da de hadde gått avsides, snakket de seg imellom og sa: «Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener død eller lenker.» Da sa Agrippa til Festus: «Denne mannen kunne vært satt fri om han ikke hadde anket til keiseren.» Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en som het Julius, en offiser for Det augustinske regiment. Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkos, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å gå til sine venner og få del i omsorgen fra dem. Da vi hadde lagt ut til havs derfra, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind. Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. Der fant offiseren et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia, og han tok oss om bord i det. Etter at vi hadde seilt langsomt i mange dager og bare så vidt var kommet utenfor Knidos, var det ikke lenger nok vind til at vi kunne komme videre. Vi seilte da i le av Kreta, utenfor Salmone. Med nød og neppe seilte vi forbi den og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea. Da det var gått lang tid og det var blitt farlig å seile fordi det allerede var over fasten, ga Paulus dem råd og sa: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.» Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Fordi havnen ikke var egnet til overvintring, ga de fleste det råd å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest. Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt og satte til havs, og seilte tett opp til Kreta. Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon. Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive. Da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten. Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrtegrunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring. Siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter. På den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk over bord. Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet. Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet. Nå ber jeg dere å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, bare skipet. For i natt sto det en engel hos meg, fra den Gud jeg tilhører og tjener. Han sa: ‘Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.’ Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror Gud. Det skal gå nøyaktig slik det ble sagt meg. Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy.» Da nå den fjortende natten var kommet, mens vi ble drevet fram og tilbake på Adriaterhavet, forsto sjømennene da det var midt på natten, at de nærmet seg land et eller annet sted. De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var 15 favner. Da ble de redde for at vi skulle strande på skjærene. Derfor kastet de ut fire anker fra akterstavnen og ba om at det snart måtte bli dag. Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.» Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort. Da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å spise. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke spist noen ting. Derfor ber jeg dere om å spise, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.» Da han hadde sagt dette, tok han brød og takket Gud foran dem alle. Han brøt det og begynte å spise. Da ble de alle oppmuntret, og de tok også føde til seg. I alt var vi 276 personer om bord i skipet. Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet. Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. De la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig. De lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. De heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden. Men de traff en grunne som hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft. Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme av sted og flykte. Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land, og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land. Da de var berget, fant de ut at øya ble kalt Malta. Innbyggerne viste oss uvanlig stor menneskekjærlighet. De tente et bål, både fordi det hadde begynt å regne og det var kaldt, og de ønsket oss alle velkommen. Da Paulus hadde samlet en bunt med kvister og lagt den på ilden, krøp en giftslange ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret som hang fast i hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er utvilsomt en morder. Selv om han ble reddet fra havet, lar rettferdigheten ham likevel ikke leve.» Men han ristet slangen av seg inn i ilden og fikk ingen skade av det. De ventet imidlertid at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Etter at de hadde studert dette en lang stund og så at han ikke fikk noen skade, forandret de mening og sa at han var en gud. I dette området var det en eiendom som tilhørte den ledende borgeren på øya. Han het Publius, og han tok imot oss og viste oss høflig gjestfrihet i tre dager. Nå viste det seg at far til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba, og han la hendene på ham og helbredet ham. Da dette hadde hendt, kom også de andre som hadde sykdommer der på øya, og de ble helbredet. De æret oss også på mange måter. Da vi skulle reise derfra, ga de oss all den provianten vi trengte. Etter tre måneder seilte vi videre på et aleksandrinsk skip med «Tvillingene» som gallionsfigur. Skipet hadde overvintret ved øya. Da vi kom til land i Syrakus, ble vi der i tre dager. Derfra dro vi rundt kysten og kom til Regium. Og etter en dag begynte sønnavinden å blåse. Dagen etter kom vi til Puteoli. Der fant vi noen brødre, og vi ble invitert til å bli hos dem i sju dager. Deretter dro vi mot Roma. Og da brødrene der hørte om oss, kom de så langt ut som til Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot. Da vi kom til Roma, overga offiseren fangene til den øverste lederen for vakten. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham. Etter tre dager kalte Paulus jødenes ledere sammen. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot vårt folk eller våre fedres skikker, kommer jeg likevel fra Jerusalem som fange i romernes hender. Da de hadde forhørt meg, ville de la meg gå, for det ble ikke funnet noen grunn til å drepe meg. Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for. Av denne grunn har jeg da tilkalt dere for å se dere og snakke med dere. For på grunn av Israels håp er jeg bundet med denne lenken.» Da sa de til ham: «Vi har ikke fått noe brev fra Judea angående deg, og heller ikke har noen av brødrene som kom hit, meldt eller talt noe ondt om deg. Men vi ønsker å høre fra deg selv hva du mener. For vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.» Da de så hadde fastsatt en dag for ham, kom mange til ham der han bodde. Han forklarte for dem og vitnet alvorlig om Guds rike. Fra tidlig morgen til sent på kveld overbeviste han dem om Jesus både ut fra Moseloven og profetene. Noen ble overbevist av alt det som ble sagt, men andre var vantro. Da de så ikke kunne bli enige seg imellom, gikk de bort etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: «Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da Han sa: « Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.» La det derfor være kjent for dere at Guds frelse er sendt til folkeslagene, og de skal også høre!» Da han hadde sagt disse ord, gikk jødene bort og diskuterte kraftig seg imellom. Paulus bodde i to hele år i sitt eget leide hus og tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret. Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til Guds evangelium; det Han på forhånd lovte ved profetene sine i Hellige Skrifter, om Sin Sønn. Som menneske er Han kommet av Davids slekt, og etter hellighets Ånd ble Han stadfestet å være Guds Sønn i kraft ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Ved Ham har vi fått nåde og aposteltjeneste til troens lydighet blant alle folkeslag, for Hans navn. Blant dem er også dere som er kalt av Jesus Kristus: Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for deres tro forkynnes i hele verden. Gud er mitt vitne, Han som jeg tjener i min ånd i Hans Sønns evangelium, at jeg ustanselig minner om dere i mine bønner. Jeg ber alltid om at det en gang må lykkes for meg å komme til dere på en eller annen måte, ved Guds vilje. For jeg lengter etter å se dere, slik at jeg kan gi dere del i en åndelig nådegave, så dere kan bli styrket – det vil si at vi sammen kan bli opplivet i vår felles tro, deres og min. Nå vil jeg ikke at dere skal være uvitende, brødre, om at jeg ofte har planlagt å komme til dere for å høste noe frukt også blant dere, slik som blant de andre folkeslagene. Men inntil nå er jeg blitt forhindret. Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, til vise og uforstandige. Derfor, så langt det står til meg, er jeg villig til å forkynne evangeliet også for dere i Roma. For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro, som det står skrevet: Den som er rettferdig av tro, skal leve. For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet. Det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. Helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige; både Hans evige kraft og Hans guddommelighet; disse kan kjennes av de gjerninger som er gjort. Slik er de uten unnskyldning. For selv om de kjente Gud, æret de Ham ikke som Gud, eller takket, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket. Mens de gjorde krav på å være vise, ble de bare dåraktige, og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler, firbeinte dyr og krypdyr. Derfor overga Gud dem også i deres hjerters lyster til urenhet, så de vanærer sine kropper seg imellom. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen, Han som er lovprist i all evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til æreløse lidenskaper. For til og med deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er i strid med naturen. Det samme gjorde også mennene. De forlot det naturlige samliv med kvinnen, og de ble opptent i sitt begjær etter hverandre, så menn drev skammelig utukt med menn. Og den velfortjente straffelønn for sin villfarelse fikk de på seg selv. Ettersom de ikke fant noen verdi i å kjenne Gud, overga Gud dem til et uverdig sinn, så de gjør de ting som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige. Disse kjenner Guds rettferdige dom, og de vet at de som driver med den slags, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare det samme selv, men de støtter også andre som gjør det. Derfor kan du ikke unnskyldes, du menneske, hvem du enn er som dømmer. For i hver sak du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. For du som dømmer, gjør de samme ting. Vi vet at Guds dom, den som er i samsvar med sannheten, hviler over dem som gjør den slags. Regner du med, du menneske som dømmer dem som gjør slike ting, og som selv gjør de samme, at du skal kunne flykte fra Guds dom? Eller forakter du Hans rikdom på godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse? Men ved din hardhet og ditt hjerte som ikke vil vende om samler du deg vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han skal gi enhver etter hans gjerninger: Han gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet. Han lar harme og vrede komme over dem som søker sitt eget og er ulydige mot sannheten, men som derimot lyder urettferdigheten. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, over jøde først og så over greker. Men Han gir herlighet, ære og fred til hver den som gjør det gode, til jøde først og så til greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk. For alle som syndet uten lov, skal også gå fortapt uten lov, og alle som syndet i loven, skal bli dømt ved loven – for det er ikke de som hører loven, som er rettferdige for Gud, men de som lever etter loven, som skal bli rettferdiggjort. Når hedningfolk som ikke har loven, av naturen gjør det loven lærer, er de sin egen lov, selv om de ikke har loven; de viser at lovens gjerning er skrevet i hjertet deres; og samvittigheten deres vitner sammen med dem; det samme gjelder tankene deres, som innbyrdes enten anklager eller unnskylder dem – på den dagen da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus. Se, du som kalles jøde og setter din lit til loven og roser deg i Gud, du som kjenner Hans vilje og som kan dømme om smått og stort, fordi du er opplært i loven, og er overbevist om at du selv er en veileder for blinde, et lys for de som er i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umodne, fordi du i loven har fått den rette form for kunnskap og sannhet. Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier: «Du skal ikke drive hor », driver du hor? Du som har avsky for avgudsbildene, utfører du tempelran? Du som roser deg av loven, vanærer du Gud ved å bryte loven? For Guds navn blir spottet blant folkeslagene på grunn av dere, slik det står skrevet. Omskjærelse er jo nyttig dersom du holder loven. Men er du en lovbryter, da er din omskjærelse blitt som om du hadde forhud. Hvis en som har forhud, holder lovens rettferdige krav, må ikke da hans forhud likevel regnes som omskjærelse? Dersom den som fysisk har forhud, oppfyller loven, har han ikke da rett til å dømme deg, du som til tross for at du har bokstaven og omskjærelsen, er en lovbryter? For det er ikke den som er jøde i det ytre, som er jøde, og omskjærelse er ikke en omskjærelse i det ytre, på kjønnslemmet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Den har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud. Hvilken fordel har da jøden, eller hvilket gagn er det i omskjærelsen? Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds Ord ble betrodd dem. Hva da om noen var utro? Kan deres utroskap sette Guds trofasthet ut av kraft? På ingen måte! Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Som det står skrevet: For at Du skal bli rettferdiggjort i Dine ord, og få rett når Du dømmer. Men dersom vår urettferdighet framhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud urettferdig, Han som lar vreden komme? Jeg taler nå bare på menneskelig vis. Nei, på ingen måte! For hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? For dersom Guds sannhet er kommet tydeligere fram ved min løgn, og det har bidratt til Hans ære, hvorfor blir jeg da fortsatt dømt som en synder? Hvorfor skal vi da ikke bare «gjøre det onde for at det gode kan komme av det?» – slik de spottende sier om oss, og som noen påstår at vi lærer. Dommen over dem er rettferdig. Hva da? Har vi noen fordel? Nei, slett ikke! Vi har jo ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig. Det er ikke én som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. En åpnet grav er deres strupe. Med sine tunger har de sveket, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, taler den til dem som er i loven, for at hver munn skal bli lukket, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud, siden ikke noe menneske blir rettferdiggjort for Ham gjennom lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av synd. Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet loven og profetene bevitnet. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort, ufortjent, av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som et soningssted, ved troen, i Hans blod, for å vise sin rettferdighet. For Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de synder som tidligere var gjort. Slik ville Han vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også folkeslagenes Gud? Jo, også folkeslagenes, for Gud er Én, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven. Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjøttet? For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han jo noe å rose seg av, men ikke for Gud. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. For den som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men den som ikke arbeider, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet, slik også David uttaler saligprisningen over det menneske Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt, og sine synder dekket over. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.» Gjelder nå denne saligprisningen bare de omskårne, eller gjelder den de uomskårne også? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Men når ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men mens han var uomskåret. Han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved tro, den han hadde mens han ennå var uomskåret, og slik ble han far til alle som ikke er omskårne, men som tror, så rettferdigheten kunne bli tilregnet dem også. Han ble også far til de omskårne, dem som ikke bare er omskårne, men også følger i fotsporene av den tro vår far Abraham hadde da han fremdeles var uomskåret. For det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til hans slekt, men ved troens rettferdighet. For er det de som er av loven, som er arvinger, da blir troen uten innhold og løftet satt ut av kraft, for det er jo slik at loven framkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ingen overtredelse. Derfor er løftet av tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele slekten, ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro. Han er far til oss alle – slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag – overfor Gud, Ham som han trodde på, den Gud som gjør de døde levende og nevner det som ikke finnes, som om det finnes. Da alt håp var ute, trodde han med håp at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: «Slik skal din slekt bli.» Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sin egen utlevde kropp, selv om han snart var 100 år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv. Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble styrket i troen idet han ga Gud ære. Han var helt overbevist om at det Han hadde lovt, det var Han også i stand til å gjøre. Derfor ble det regnet ham til rettferdighet. Nå ble det ikke skrevet bare for hans skyld at den ble tilregnet ham; men også for vår skyld, vi som blir tilregnet rettferdighet og som tror på Ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde, Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet. Og ikke bare det, vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp. Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. For da vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Det er neppe noen som vil dø for en rettferdig. Eller kanskje for en som er god, ville noen våge å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi fortsatt var syndere. Hvor mye mer skal vi da, nå som vi er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden! For dersom vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, skal vi enda mer bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt forlikt. Ikke bare det, vi roser oss også i Gud ved Herren Jesus Kristus, ved Ham som vi nå har fått forlikelsen ved. Derfor, slik synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet. For også i tiden fram til loven var det synd i verden, men synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet i likhet med overtredelsen til Adam, han som er et forbilde på Ham som skulle komme. Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For om de mange døde på grunn av den enes fall, så er Guds nåde og gaven ved Det ene Mennesket Jesu Kristi nåde, i langt større grad kommet rikelig over de mange. Med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen som kom av den enes fall, førte til fordømmelse. Men nådegaven som kom etter de mange overtredelser, førte til rettferdiggjørelse. For om døden fikk herredømme ved den ene, ved denne enes fall, så skal da de som tar imot nådens overflod og rettferdighetens gave, desto mer ha liv og herske ved Den Ene, Jesus Kristus. Altså, slik fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir Den Enes rettferdige gjerning for alle mennesker til livets rettferdiggjørelse. For slik de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved Den Enes lydighet. Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble stor, ble nåden enda mer overstrømmende rik, for slik synden hersket ved døden, skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli desto større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. For hvis vi er blitt forenet med Ham i likhet med Hans død, da skal vi også bli det med oppstandelsen. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham, for vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over Ham. For døden Han døde, den døde Han for synden én gang for alle, men livet Han lever, det lever Han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre. La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige kropp, så dere skulle lyde den i dens lyster. Still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten til tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten, til tjeneste for Gud. Synden skal ikke herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? På ingen måte! Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere i lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til død, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet? Men Gud være takk! Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform dere ble overgitt til. Etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten. Jeg bruker uttrykk fra dagliglivet på grunn av deres menneskelige skrøpelighet. Slik dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og for lovløsheten, til lovløshet, skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten, til helliggjørelse. For da dere var syndens slaver, var dere frie fra rettferdigheten. Hva slags frukt hadde dere den gang? Frukt dere nå skammer dere over, slikt som har døden som mål. Men nå, siden dere er satt fri fra synden og er blitt tjenere for Gud, høster dere frukt som fører til helliggjørelse, og målet er evig liv. For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. Eller vet dere ikke, søsken – jeg taler jo til dem som kjenner loven – at loven hersker over et menneske den tiden det lever? Den gifte kvinnen, er ved loven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til ektemannen. Hvis hun gifter seg med en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra loven, og er ikke en horkvinne selv om hun har giftet seg med en annen mann. På samme måte, mine søsken, døde også dere bort fra loven ved Kristi kropp, for at dere skal tilhøre en annen, Han som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud. Da vi levde etter kjøttet, virket de syndige lystene som ble vekket ved loven, i våre lemmer, så vi bar frukt for døden. Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Hva skal vi da si? Er loven synd? Slett ikke! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret hvis ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden, som utnyttet anledningen som budet ga, virket all slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde. Slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, ga meg død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved dette drepte den meg. La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Har da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Men det var synden, for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet. For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden. Det jeg gjør, forstår jeg ikke, for det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode kan jeg ikke. Det gode jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg. Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner da denne loven i meg selv, at det onde ligger meg for hånden, jeg som vil gjøre det gode. For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene mine. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra denne dødens kropp? Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjøtt. Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjøttet, men etter Ånden. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, siden den var maktesløs på grunn av kjøttet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøtts lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjøttet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjøttet, men etter Ånden. For de som lever etter kjøttet, retter sinnet mot det som hører kjøttet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til. For kjøttets sinnelag er død, men Åndens sinnelag er liv og fred. For kjøttets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov og har heller ikke evne til det. De som da styres av kjøttet, kan ikke være til behag for Gud. Men dere styres ikke av kjøttet, men av Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke Ham til. Dersom Kristus er i dere, er vel kroppen død på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere. Derfor, søsken, skylder vi ikke kjøttet noe, slik at vi skulle leve slik det vil. For dersom dere lever etter kjøttet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For alle som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og hvis vi er barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med Ham. Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. For skapningen lengter i ivrig forventning etter åpenbaringen av Guds barn. Skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp. For skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. Vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid. Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde sukker med oss selv og venter med iver på barnekåret, vår kropps forløsning. For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser? Men hvis vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet. På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for Han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje. Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter Hans rådslutning. For dem som Han kjente på forhånd, har Han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at Han skulle være Den Førstefødte blant mange søsken. Dem som Han forut har bestemt, har Han også kalt. Og dem Han har kalt, har Han også rettferdiggjort. Dem Han har rettferdiggjort, har Han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga Ham for oss alle, hvordan skal Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham? Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, Han er også oppstått, Han sitter også ved Guds høyre hånd, og Han går også i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjøttet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjøttet, Han som er over alle, Gud, lovprist i evighet. Amen. Men det er ikke så å forstå at Guds Ord har falt bort. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel, og de er heller ikke alle barn, selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din slekt bli kalt. Det vil si, ikke de som er barn etter kjøttet, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til slekten. For dette er løftets ord: På denne tiden skal Jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak – for barna var ennå ikke født og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved Ham som kaller – da ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.» Det står skrevet: Jakob har Jeg elsket, men Esau har Jeg hatet. Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte! For Han sier til Moses: «Jeg skal miskunne Meg over den Jeg miskunner Meg over, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg er barmhjertig mot.» Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn. For Skriften sier til Farao: « Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» Derfor viser Han miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil. Du vil da si til meg: «Hva mer har Han da å klage over? For hvem kan stå imot Hans vilje?» Men sannelig, hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: «Hvorfor har du lagd meg slik?» Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære? Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har Han likevel i stor tålmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse, også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet. Til slike kar kalte Han også oss, ikke bare av jødene, men også av folkeslagene. Som Han også sier i Hosea: «Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket. Det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.» Jesaja roper også ut over Israel: «Selv om tallet på Israels etterkommere er som havets sand, skal bare en rest bli frelst. For Han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden. » Og som Jesaja hadde sagt tidligere: «Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en slekt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra. » Hva skal vi da si? At folkeslagene som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen. Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme. Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst. For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke ut fra kjennskap. Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å opprette sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Moses skriver om den rettferdighet som er av loven: «Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved dem.» Men rettferdigheten av troen taler slik: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til Himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte – det er troens ord som vi forkynner: For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Skriften sier jo: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme. Det er ingen forskjell på jøde og greker, for Han er den samme Herre over alle, Han er rik nok for alle som kaller på Ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvordan kan de da påkalle Ham de ikke er kommet til tro på? Hvordan kan de tro på Ham de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: «Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss?» Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds Ord. Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender. Men jeg sier: Forsto ikke Israel dette? Først sier Moses: «Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag.» Jesaja er svært frimodig og sier: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte Meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter Meg.» Men til Israel sier han: «Hele dagen lang har Jeg rakt ut Mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle.» Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams slekt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk som Han tidligere har vedkjent seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: «Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv ». Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? «Jeg har latt det bli igjen for Meg 7000 mann, som ikke har bøyd kne for Ba’al.» Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som de søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. David sier: «La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd. » Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? Slett ikke! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningfolkene, for å gjøre dem misunnelige. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til rikdom for hedningfolkene, hvor mye mer når de kommer fulltallig! For jeg taler til dere hedningfolk. Så sant jeg er folkeslagenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem misunnelige som er av mitt kjøtt, og frelse noen av dem. For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da være når de blir tatt imot, om ikke liv av døde? For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og er roten hellig, er grenene også det. Om noen av grenene ble brukket av, og du som var av et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men roser du deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller. Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av. Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen. For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre? For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av folkeslagene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er Min pakt med dem når Jeg tar bort deres synder. Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake. For slik dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få miskunn ved den miskunn som er vist dere. For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle. Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor uutgrunnelige Hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? Hvem har først gitt noe til Ham, så han skulle få gjengjeld? For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen. Jeg ber dere derfor på det sterkeste, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende, hellig og velbehagelig offer for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds gode, velbehagelige og fullkomne vilje. I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver av dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør, men tenke sindig, alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro. For slik vi har mange lemmer på én kropp, uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, én kropp i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Hvis det er profeti, bruk den i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten. Den som lærer, må ta vare på lærdommen, den som trøster, må virkelig trøste, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede. La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i søskenkjærlighet, vær fremst i det å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i Ånden og tjen Herren! Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og fast utholdende i bønnen! Del ut til de hellige som trenger, legg vinn på gjestfrihet! Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke! Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave! Vær ikke selvkloke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker! Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden! For det står skrevet: «Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde», sier Herren. Derfor, Hvis din fiende er sulten, gi ham mat. Hvis han er tørst, gi ham å drikke! For ved å gjøre det samler du glødende kull på hodet hans. Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode! Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er av Gud, og de myndighetene som finnes, er innsatt av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Og de som gjør motstand, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. For den er Guds tjener for deg til det som er godt. Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. For den bærer ikke sverdet for ingenting. Den er Guds tjener, en hevner som skal bringe straff over den som gjør det onde. Derfor må du være underordnet, ikke bare på grunn av straffen, men også for samvittighetens skyld. Derfor betaler dere også skatt. For de som til enhver tid tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere. Gi alle det dere skylder dem, skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære. Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre, for den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For budene: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot sin neste. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse. Dette må dere gjøre, da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. Vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og ikle oss lysets våpen. La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drukkenskap, utukt eller skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og legg ikke til rette for kjøttet, slik at lystene vekkes. Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. Den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak, spiser bare grønnsaker. Den som spiser, må ikke forakte ham som ikke spiser! Og den som ikke spiser, må ikke dømme ham som spiser! For Gud har tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. Én setter én dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor hører vi Herren til, enten vi lever eller dør. Derfor døde jo Kristus, sto opp og ble levende igjen, for at Han skulle være Herre både over døde og levende. Hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor viser du forakt for din bror? Vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. Det står skrevet: Så sant Jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud. Framfor Gud skal da hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv. La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men fell heller den dom at dere ikke legger en snublestein eller en årsak til fall for en bror. Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som anser noe som urent, for ham er det urent. Hvis din bror blir påført sorg på grunn av maten din, lever du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse den som Kristus døde for. Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt! For Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet fred og glede i Den Hellige Ånd. Den som tjener Kristus i disse ting, er til glede for Gud og består sin prøve for mennesker. La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre. Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld! Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt. Det er godt å la være å spise kjøtt, drikke vin eller gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak. Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Den som tviler, er dømt hvis han spiser, for det er ikke av tro. For det som ikke er av tro, er synd. Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv. Hver enkelt av oss skal være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. For heller ikke Kristus behaget seg selv, men som det står skrevet: Spotten fra dem som spottet Deg, falt på Meg. For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Må så tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere til å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med én munn kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre, slik Kristus tok imot oss, til Guds ære. For jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet, og hedningfolkene kunne ære Gud for Hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne Deg blant hedningfolkene og lovsynge Ditt navn. Videre står det: Gled dere, hedningfolk, sammen med Hans folk! Det står også: Lov Herren, alle dere hedningfolk! Pris Ham, alle dere folk! Og Jesaja sier: «Isais rotskudd skal komme, og Han som skal stå fram for å herske over hedningfolkene. På Ham skal hedningfolkene håpe.» Håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Jeg har selv den tillit til dere, mine søsken, at dere er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til å formane hverandre. Likevel, brødre, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere. Det gjør jeg på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor folkeslagene og gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at folkeslagene kan være et velbehagelig og helliget offer ved Den Hellige Ånd. Derfor har jeg grunn til å rose meg i Kristus Jesus i det som har med tjenesten for Gud å gjøre. Jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning for å føre hedningfolkene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og helt til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Slik har jeg satt min ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: De som Han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå. Av denne grunn har jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere. Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse år har lengtet etter å komme til dere, vil jeg komme til dere når jeg reiser til Spania. For jeg håper å se dere på reisen og få hjelp av dere på veien dit, om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund. Nå drar jeg til Jerusalem for å tjene de hellige. For de fra Makedonia og Akaia ønsket virkelig å få gi en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. Ja, dette ville de svært gjerne gjøre, og de står også i gjeld til dem. For hvis folkeslagene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder. Når jeg har fullført dette og har fått overgitt dem denne frukten, vil jeg ta veien om dere til Spania. Jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med en fylde av velsignelse fra Kristi evangelium. Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige, slik at jeg, ved Guds vilje, kan komme til dere med glede og bli fornyet sammen med dere. Må nå fredens Gud være med dere alle! Amen. Jeg anbefaler dere vår søster Føbe, som er menighetstjener i Kenkreæ, for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en velgjører for mange, også for meg. Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningfolkene. Hils også menigheten i deres hus! Hils min kjære Epainetos, som er førstegrøden for Kristus i Akaia! Hils Maria, som arbeidet så mye for oss! Hils Andronikos og Junias, mine landsmenn og medfanger, som er høyt aktet blant apostlene. De var også i Kristus før meg. Hils Ampliatus, min kjære i Herren! Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys! Hils Apelles, som har stått sin prøve i Kristus! Hils dem som er av Aristobulus’ hus! Hils Herodion, min landsmann! Hils dem som er av Narkissos’ hus og som er i Herren! Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren! Hils den kjære Persis, hun som har arbeidet så mye i Herren! Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans mor og min! Hils Asynkritos, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brødrene som er sammen med dem! Hils Filologus og Julia, Nerevs og hans søster og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem! Hils hverandre med et hellig kyss! Kristi menigheter hilser dere. Nå formaner jeg dere, søsken: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende. For deres lydighet er blitt kjent for alle. Derfor er jeg glad på deres vegne. Jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde. Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen. Min medarbeider, Timoteus, og Lukius, Jason og Sosipater, mine landsmenn, hilser dere. Jeg, Tertius, som skrev ned dette brevet, hilser dere i Herren. Gaius, min vert og vert for hele menigheten, hilser dere. Erastos, bykassereren, hilser dere, og det samme gjør Kvartus, en bror. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Han som makter å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av mysteriet som har vært holdt skjult fra evige tider, men nå er blitt åpenbart og ved profetiske Skrifter gjort kjent for alle folkeslag, etter Den Evige Guds befaling, til troens lydighet. Den eneste vise Gud, ved Jesus Kristus, tilhører æren i all evighet. Amen. Paulus, kalt til Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og vår bror Sostenes, til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som ble gitt dere i Kristus Jesus, og for at dere i Ham er blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, ettersom Kristi vitnesbyrd ble stadfestet i dere, så dere ikke skal mangle noen nådegave mens dere med iver venter på åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus. Han skal grunnfeste dere inntil enden, så dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. Gud er trofast, og ved Ham ble dere kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Nå formaner jeg dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være helt og fullt knyttet sammen i det samme sinn og i den samme overbevisning. Det er blitt meg fortalt om dere, mine søsken, av noen fra Kloes husfolk, at det er stridigheter blant dere. Det jeg sikter til er, at hver og en av dere sier: «Jeg hører til Paulus», eller: «Jeg hører til Apollos», eller: «Jeg hører til Kefas», eller: «Jeg hører til Kristus.» Er Kristus delt? Ble Paulus korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn? Jeg takker Gud at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, så ingen skulle si at jeg hadde døpt til mitt eget navn. Jo, jeg døpte også Stefanas’ husfolk. Ellers vet jeg ikke om noen andre jeg har døpt. For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med veltalende visdom, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det er skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? Siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Ham ved sin egen visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. For se på deres kall, søsken, at ikke mange som er vise i det menneskelige, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt ble kalt. Men Gud har utvalgt det som i verdens øyne er dårskap, for å gjøre det vise til skamme. Og Gud har utvalgt det svake i verden, for å gjøre det som er mektig til skamme. Det som står lavt i verden, og det som blir foraktet, har Gud utvalgt, og det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe, til ingenting, for at ingen skapning skal rose seg for Ham. Men det er av Ham at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss ble visdom fra Gud, og rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at, som det er skrevet: Den som roser seg, han skal rose seg i Herren. Da jeg kom til dere, mine søsken, kom jeg ikke med fremragende talekunst eller visdom og forkynte Guds vitnesbyrd for dere. For jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville vite noe blant dere uten Jesus Kristus og Ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven. Min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnlagt på menneskers visdom, men på Guds kraft. Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse forutbestemte til vår herlighet, den visdom ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, ja, også Guds dybder. For hvem blant menneskene kjenner det som hører mennesket til, uten menneskets ånd som er i ham? Slik er det heller ingen som kjenner de ting som hører Gud til, uten Guds Ånd. Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting Gud av nåde har gitt oss. Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke begripe dem, for de bedømmes åndelig. Men den som er åndelig, bedømmer alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen. For hvem har kjent Herrens sinn, så han kunne lære Ham? Men vi har Kristi sinn. Og jeg, mine søsken, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga dere melk og ikke fast føde. For dere var ennå ikke i stand til å ta imot den, og fremdeles er dere ikke i stand til det. Dere er jo fortsatt kjødelige. For når det er misunnelse, strid og splittelse mellom dere, er dere ikke da kjødelige og lever på menneskelig vis? Når én sier: «Jeg hører til Paulus», og en annen: «Jeg hører til Apollos», er dere ikke da kjødelige? Hvem er da Paulus, og hvem er Apollos? Er vi ikke tjenere dere kom til tro ved, og det etter som Herren ga hver enkelt? Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Så er da den som planter, ingenting, heller ikke den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, og hver av dem skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åker, dere er Guds bygning. Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy eller halm, skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for Dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild. Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av. Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild. Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dere er dette tempelet. Ingen må bedra seg selv! Hvis noen av dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis. Denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres egen list, og dessuten: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme. Derfor må ingen rose seg av mennesker. For alt er deres, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas eller verden eller liv eller død, enten det er det nåværende eller det som skal komme, alt er deres. Men dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud. Slik skal hvert menneske se på oss, nemlig som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter. Ellers kreves det av forvaltere at de viser troskap. Men for meg betyr det lite om jeg skulle bli dømt av dere eller av en menneskelig domstol. Heller ikke dømmer jeg meg selv. Med meg selv vet jeg jo ikke om noe, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort. Den som dømmer meg, er Herren. Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som skal føre det som er skjult i mørke, fram i lyset og åpenbare hjertenes tanker. Da skal den enkelte få sin ros av Gud. Dette, søsken, har jeg for deres skyld overført på meg selv og på Apollos, slik at dere kan lære av oss å ikke tenke annerledes enn det som er skrevet, for at ingen av dere skal bli oppblåst, til fordel for den ene framfor den andre. For hvem gir deg noe fortrinn? Hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det? Dere er allerede mette! Dere er allerede rike! Dere har hersket som konger uten oss – og jeg kunne sannelig ønske at dere virkelig hersket, slik at vi også kunne herske sammen med dere! For jeg tror at Gud har stilt oss apostler sist, som dødsdømte. For vi er blitt gjort til et skuespill for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er vise i Kristus! Vi er svake, men dere er sterke! Dere er æret, men vi er vanæret! Helt til denne time både sulter og tørster vi, vi er dårlig kledt, slått og hjemløse. Vi strever og arbeider med våre egne hender. Når vi blir spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut. Når vi blir vanæret, ber vi. Vi er blitt gjort til utskudd i verden, som avskum for alle, helt til nå. Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. Selv om dere måtte ha 10 000 veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor ber jeg dere innstendig: Vær mine etterfølgere! Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han er min elskede og trofaste sønn i Herren, og han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet. Noen er oppblåste, som om jeg ikke skulle komme til dere. Men jeg skal komme til dere om kort tid, om Herren vil, og da er det ikke ordene fra de oppblåste jeg skal lære å kjenne, men kraften deres. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med riset, eller i kjærlighet og en mild ånd? Det fortelles faktisk om hor blant dere, og det en slags hor som ikke en gang nevnes blant folkeslagene, at en mann lever sammen med sin fars kone! Dere er oppblåste, når dere heller burde sørge, slik at han som har gjort denne gjerningen, kunne bli støtt ut fra dere. For sannelig, selv om jeg er fraværende med kroppen, er jeg til stede i ånden, og som om jeg var til stede, har jeg allerede dømt ham som har gjort denne gjerningen. I vår Herre Jesu Kristi navn, når dere er samlet og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kroppens ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag. Det dere roser dere av, er slett ikke noe godt. Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig, siden dere er usyret. For sannelig, vårt Påskelam er slaktet for oss, Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med surdeig av ondskap og ondsinnethet, men med renhets og sannhets usyrede brød. Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha fellesskap med dem som lever i hor. Da mente jeg ikke dem av verdens barn som lever i hor, eller de grådige, pengeutpressere eller avgudsdyrkere, for da ville dere være nødt til å gå ut av verden. Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og lever i hor, eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person. For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere! Våger noen av dere, når han har en sak imot en annen, å få saken pådømt av de urettferdige og ikke av de hellige? Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal bli dømt av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da det som angår dette livet? Hvis dere da har rettstvister angående det som har med dette livet å gjøre, setter dere da dem som er lavest ansett av menigheten, til å dømme? Jeg sier dette til skam for dere. Er det slik at det ikke finnes én vis mann blant dere, ikke en eneste som er i stand til å dømme mellom sine søsken? Men en bror går til retten mot en bror, og det for ikketroende! Det er allerede et stort nederlag for dere når dere går til rettssak mot hverandre. Hvorfor kan dere ikke heller finne dere i å lide urett? Hvorfor kan dere ikke heller lide tap? Nei, dere gjør selv urett og bedrar, og dere gjør det mot deres søsken! Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i seksuell umoral, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller bløtaktige som lar seg bruke til unaturlig sex, eller menn som går til sengs med andre menn, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men dere ble renset, og helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd. Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg. Mat er for magen, og magen er for mat, men Gud gjør ende på begge deler. Kroppen er ikke for hor, men for Herren, og Herren for kroppen. Gud reiste opp Herren og skal også reise oss opp ved sin kraft. Vet dere ikke at deres kropper er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? På ingen måte! Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For «de to», sier Han, «skal være ett legeme.» Men den som er forenet med Herren, er én ånd med Ham. Flykt fra hor! Enhver synd et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som lever i hor, synder mot sin egen kropp. Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? Dere ble kjøpt med en høy pris. Gi derfor Gud ære med deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til. Når det gjelder det dere skrev til meg om: Det er godt for en mann å ikke røre en kvinne. Men på grunn av hor skal enhver mann ha sin egen kone, og enhver kvinne skal ha sin egen ektemann. Ektemannen skal gi sin kone den ekteskapelige ømhet han skylder henne, og det samme skal kona overfor ektemannen. Kona rår ikke over sin egen kropp, men ektemannen rår over den. På samme måte rår heller ikke ektemannen over sin egen kropp, men kona rår over den. Hold dere ikke borte fra hverandre, uten at dere er blitt enige om det for en stund, slik at dere kan hengi dere til faste og bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende. Jeg sier dette som en tillatelse, ikke som et påbud. For jeg skulle ønske at alle mennesker var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, én på denne måten og én annen annerledes. Jeg sier til de ugifte og til enkene: Det er godt for dem om de fortsatt kan være slik jeg er. Men hvis de ikke kan leve avhol-dende, så skal de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst. De som er gift, pålegger jeg, det vil si ikke jeg, men Herren: En kone skal ikke skille seg fra sin ektemann. Men er hun skilt fra ham, skal hun leve ugift eller bli forlikt med sin ektemann. Og en ektemann skal ikke skille seg fra sin kone. Men til de andre sier jeg, ikke Herren: Hvis en bror har en ikke-troende kone og hun er villig til å leve sammen med ham, da skal han ikke skille seg fra henne. Og en kvinne som har en ektemann som ikke tror, skal ikke skille seg fra ham hvis han er villig til å leve sammen med henne. For den ikke-troende ektemannen er helliget ved sin kone, og den ikke-troende kona er helliget ved sin ektemann, ellers ville deres barn vært urene, men nå er de hellige. Men dersom den ikke-troende vil skille seg, må han få lov til å skille seg. En bror eller en søster er ikke bundet i slike tilfeller. Gud har kalt oss til fred. For hvordan vet du kone, om du kan frelse din ektemann? Eller hvordan vet du ektemann, om du kan frelse din kone? Slik Gud har tildelt hver enkelt, slik Herren har kalt hver enkelt, slik skal han leve videre. Og dette gir jeg befaling om i alle menighetene. Ble noen kalt som omskåret? Han skal ikke bli uomskåret igjen. Ble noen kalt som uomskåret? Han skal ikke la seg omskjære. Omskjærelse er ingenting, og mangel på omskjærelse er ingenting. Det som betyr noe, er å holde Guds bud. Enhver skal være i det kall som han var i, da han ble kalt. Ble du kalt som slave? Vær ikke opptatt av det. Men dersom du kan bli fri, så gjør heller bruk av det. For den som er kalt i Herren mens han er slave, er likevel Herrens frie menneske. Likedan er den som ble kalt mens han var fri, Kristi slave. Dere ble kjøpt for en høy pris. Vær derfor ikke slaver under menneskene! Mine søsken, hver enkelt skal bli hos Gud der han var da han ble kalt. Når det gjelder jomfruene, har jeg ikke noe påbud fra Herren. Men jeg gir råd fordi jeg av Herren har fått miskunnhet til å være troverdig. Derfor mener jeg at det på grunn av den nøden som er nå, er godt for et menneske å bli værende som han er: Er du bundet til en kone? Søk ikke å bli løst! Er du løst fra en kone? Søk ikke etter en kone! Selv om du gifter deg, har du ikke syndet. Hvis en jomfru gifter seg, har hun ikke syndet. Men disse vil få trengsel i dagliglivet, noe jeg gjerne vil spare dere for. Dette sier jeg, søsken, tiden er kort, så fra nå av må de som har ektefelle, være som om de ikke hadde noen. De som gråter, må være lik de som ikke gråter, de som gleder seg, lik de som ikke gleder seg, de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som benytter seg av denne verden, lik de som ikke utnytter den. For verden i sin nåværende form forsvinner. Jeg vil at dere skal slippe å ha bekymringer. Den som er ugift, har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. Den som er gift, har omsorg for det som hører denne verden til, hvordan han kan være til behag for sin kone. Det er forskjell på en kone og en jomfru. En ugift kvinne har omsorg for det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på kropp og ånd. Men hun som er gift, har omsorg for det som hører denne verden til, hvordan hun kan være til behag for ektemannen. Dette sier jeg til deres eget beste, ikke for at jeg skal legge en felle for dere, men av hensyn til det som sømmer seg, og for at dere kan tjene Herren uten å bli hindret av noe. Om noen mener at han fører skam over sin datter som er jomfru, hvis hun har passert gifteferdig alder, og det må være slik, så kan han gjøre det han vil. Han synder ikke. La dem gifte seg! Men den som står fast i sitt hjerte, uten å være tvunget, men har anledning til å følge sin egen vilje og har bestemt i sitt hjerte at han vil la sin datter som er jomfru, fremdeles være ugift, han gjør vel. Den som gir henne til ekte, gjør altså vel. Men den som ikke gir henne til ekte, gjør bedre. En kvinne er ved ekteskapsloven bundet så lenge ektemannen lever. Men dersom hennes mann dør, er hun fri til å gifte seg med den hun vil, bare det skjer i Herren. Men etter min mening er hun lykkeligere hvis hun blir som hun er – og jeg mener da også å ha Guds Ånd. Når det gjelder kjøtt som er ofret til avguder, så vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Hvis noen mener at han vet noe, så kjenner han det ennå ikke slik han burde kjenne det. Men hvis noen elsker Gud, da er han kjent av Ham. Når det er spørsmål om å spise av kjøtt som er ofret til avguder, vet vi altså at det ikke finnes noen avgud i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn Én. For selv om det er noen som kalles guder, enten i himmelen eller på jorden, siden det er mange guder og mange herrer, er det likevel for oss bare Én Gud, vår Far. Alle ting er av Ham, og vi er til for Ham. Det er Én Herre, Jesus Kristus, og alle ting er ved Ham, og vi lever ved Ham. Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. For noen, som i sin samvittighet er bundet til avguden, spiser ennå det som er ofret til en avgud. Og deres svake samvittighet blir besmittet. Mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre. Men pass på at denne friheten dere har, ikke på noen måte blir en snublestein for de svake. For hvis noen ser at dere som har kunnskap, spiser i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten til den som er svak, bli så frimodig at han spiser av avgudsofrene? Skal din kunnskap føre til at den svake går fortapt, det mennesket Kristus døde for? Når dere på den måten synder mot søsken og sårer deres svake samvittighet, synder dere mot Kristus. Hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise offerkjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall. Er jeg ikke apostel? Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus Kristus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren? Hvis jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i hvert fall for dere. For dere er seglet på min aposteltjeneste i Herren. Mitt forsvar mot dem som vil dømme meg, er dette: Har vi ikke rett til å spise og drikke? Har vi ikke rett til å ta med oss en troende kone, slik også de andre apostlene gjør, Herrens brødre og Kefas? Eller er det bare Barnabas og jeg som ikke har rett til å slippe å arbeide? Hvem går noensinne til krig for egen regning? Hvem planter en vingård og spiser ikke av frukten? Eller hvem gjeter en buskap og drikker ikke av melken fra buskapen? Sier jeg dette ut fra menneskelig tankegang, eller sier ikke også loven det samme? For det er skrevet i Moseloven: Du skal ikke binde mulen på en okse som tresker kornet. Er det oksene Gud har omsorg for? Eller sier Han det egentlig for vår skyld? Uten tvil er det for vår skyld dette er skrevet: Den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker med håp, skal ha del i sitt håp. Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere, er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere? Hvis det er andre som har del i denne retten hos dere, har ikke vi det desto mer? Likevel har vi aldri brukt denne retten, men utholder alt, for at vi ikke skal hindre Kristi evangelium. Vet dere ikke at de som gjør tjeneste med de hellige ting, spiser av det som hører tempelet til, og de som tjener ved alteret, har sin del fra alteret? Slik har Herren også bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av det. Men ingen av disse rettighetene har jeg gjort bruk av. Og jeg har heller ikke skrevet dette for å gjøre krav på det. For det ville være bedre for meg å dø enn at noen skulle gjøre min ros til intet. Dersom jeg forkynner evangeliet, så er ikke det min ros. For det er en tvang som ligger på meg. Ja, ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! Dersom jeg gjør dette frivillig, får jeg lønn. Men hvis dette ikke er mitt eget valg, er jeg blitt betrodd en forvaltning. Hva er da min lønn? At jeg, når jeg forkynner evangeliet, kan bære fram Kristi evangelium vederlagsfritt, slik at jeg ikke misbruker min rett ved evangeliet. Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til alles tjener, så jeg kan vinne enda flere. For jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs – uten å være lovløs overfor Gud, men er i Kristi lov – så jeg kan vinne dem som er uten lov. For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alt for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen. Dette gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg kan få del i det sammen med dere. Vet dere ikke at alle som deltar i et kappløp, er med og løper, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan få den! Hver den som deltar i kappløpet, forsaker alt annet. De gjør det for å oppnå en forgjengelig krans, men vi gjør det for en uforgjengelig. Derfor løper jeg, ikke i usikkerhet. Jeg kjemper ikke som en som slår i løse luften. Jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet. Dessuten, søsken, vil jeg ikke at dere skal være uvitende om at alle våre fedre var under skyen, alle gikk gjennom havet, alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus. Men de fleste av dem fant ikke Gud behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss, slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde. Bli ikke avgudsdyrkere, slik noen av dem ble. Som det er skrevet: Og folket satte seg ned for å spise og drikke, og sto opp for å leke. La oss heller ikke leve i hor, slik noen av dem gjorde, så 23 000 falt på én dag. Heller ikke må vi friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble drept av slanger. Dere må heller ikke klage, slik noen av dem klaget, og ble drept av ødeleggeren. Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor må den som tror at han står, passe seg så ikke han faller. Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke andre mennesker også har møtt. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det. Derfor, mine kjære, flykt fra avgudsdyrkelsen! Jeg taler som til vise; døm selv om det jeg sier! Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi legeme? For vi er ett brød og ett legeme, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet. Legg merke til Israels folk; har ikke de som eter av ofrene, også del i alteret? Hva er det nå jeg sier? At en avgud er noe, eller at avgudsofferet er noe? Nei, heller at det som hedningfolkene ofrer, ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg vil ikke at dere skal ha samfunn med demoner. Dere kan ikke drikke både Herrens beger og demoners beger. Dere kan ikke ta del i Herrens bord og i demoners bord. Skal vi egge Herren til nidkjærhet? Er vi sterkere enn Ham? Alt er tillatt for meg, men ikke alt er nyttig. Alt er tillatt for meg, men ikke alt oppbygger. Ingen må søke sitt eget, men enhver må søke den andres beste. Spis hva som helst de selger på kjøttmarkedet, uten å stille spørsmål for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Hvis noen som ikke tror, inviterer dere til et måltid og dere vil gå dit, så spis det som blir satt fram for dere! Still ingen spørsmål for samvittighetens skyld! Men hvis noen sier til dere: «Dette er offerkjøtt», så ikke spis det av hensyn til den som sa det til dere, og for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Når jeg taler om samvittigheten, mener jeg ikke din egen, men den andres. For hvorfor blir min frihet dømt av en annens samvittighet? Men om jeg deltar i et måltid med takk, hvorfor blir jeg da spottet for den maten jeg har takket for? Enten dere da spiser eller drikker eller hva dere enn gjør, så gjør alt til Guds ære. Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de andre, for at de kan bli frelst. Vær mine etterfølgere, slik jeg er Kristi etterfølger! Jeg roser dere, mine søsken, for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringene jeg har gitt dere. Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud. Enhver mann som ber eller profeterer mens han har hodet tildekket, vanærer hodet sitt. Men hver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, vanærer hodet sitt. For det er som om hodet hennes var snauraket. For om en kvinne ikke er tildekket, kan hun like gjerne få håret klippet. Men er det en skam for en kvinne å bli klippet eller snauraket, da må hun være tildekket. For en mann skylder ikke å tildekke hodet sitt, ettersom han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke tatt av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. Derfor skylder kvinnen å ha myndighetstegn på hodet, for englenes skyld. Likevel, i Herren er verken mannen uavhengig av kvinnen, eller kvinnen uavhengig av mannen. For slik som kvinnen er av mannen, slik kommer også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud. Døm blant dere selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud med utildekket hode? Lærer ikke selv naturen dere at om en mann har langt hår, er det en vanære for ham? Men om en kvinne har langt hår, er det en ære for henne. For håret hennes er gitt henne som et slør. Men om noen vil lage strid om dette, så har ikke vi noen slik skikk, det har heller ikke Guds menigheter. Når jeg nå formaner dere, kan jeg ikke rose dere, for det er ikke til det bedre, men til det verre dere kommer sammen. Når dere samles som menighet, hører jeg for det første at det er splittelse blant dere, og delvis tror jeg det. For det må også være grupperinger blant dere, for at de som holder prøve, kan bli åpenbart blant dere. Når dere da samles på ett sted, er det ikke Herrens nattverd dere eter. For når dere eter, tar hver enkelt sin egen mat før de andre. Én er sulten, og en annen har drukket seg full. Har dere ikke hus hvor dere kan spise og drikke? Eller forakter dere Guds menighet og gjør skam på dem som ikke har noe? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere for dette? Nei, jeg roser dere ikke. For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har overgitt til dere: At Herren Jesus i den natt Han ble forrådt, tok et brød, og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: «Ta, et! Dette er Mitt legeme som er brutt for dere. Gjør dette til minne om Meg!» På samme måte tok Han begeret etter måltidet og sa: «Dette beger er den nye pakt i Mitt blod. Gjør dette så ofte dere drikker det, til minne om Meg.» For så ofte dere spiser dette brød og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer. Derfor skal hver den som spiser dette brød eller drikker dette Herrens beger uverdig, være skyldig i Herrens legeme og blod. Hvert menneske må prøve seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv fordi han ikke akter på Herrens legeme. Av den grunn er det mange svake og syke blant dere, og mange nok har sovnet inn. Hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Derfor, mine søsken, skal dere vente på hverandre når dere kommer sammen for å ete. Men er noen sulten, skal han spise hjemme, så dere ikke kommer sammen til dom. Det andre skal jeg ordne opp i når jeg kommer. Når det gjelder de åndelige gaver, søsken, vil jeg ikke at dere skal være uvitende. Dere vet at dere selv levde som folkeslagene, og ble dratt bort til de stumme avgudene, uansett hvordan dere ble ledet. Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet være Jesus, og ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd. Det er mange ulike nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange ulike tjenester, men Herren er den samme. Og det er mange ulike kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle. Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil. For slik kroppen er én og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på den ene kroppen er én kropp, slik er det også med Kristus. For i Én Ånd ble vi alle døpt inn i Én kropp – enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie – og vi har alle fått Én Ånd å drikke. For kroppen er da ikke bare ett lem, men mange. Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av kroppen», er den da ikke en del av kroppen? Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av kroppen», er det da ikke en del av kroppen? Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud satt hvert enkelt av lemmene på kroppen akkurat slik som Han selv ville. Hvis de alle var ett lem, hvor ville da kroppen vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men Én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg.» Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Nei, det er heller slik at de lemmene på kroppen som synes å være svakest, de er nødvendige. Og de lemmene på kroppen vi synes er mindre ære verd, disse tillegger vi desto større ære. De lemmene som vi blyges ved, omgir vi med desto større anstendighet, men våre anstendige lemmer trenger ikke dette. Men Gud satte kroppen sammen slik at Han ga større ære til det lemmet som mangler ære, for at det ikke skulle være splittelse i kroppen, men lemmene skulle ha den samme omsorg for hverandre. Om ett lem lider, lider alle lemmene med det. Eller om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det. Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp. Gud har satt disse i menigheten: for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Kan alle gjøre undergjerninger? Har alle nådegaver til helbredelser? Taler alle med tunger? Kan alle tyde dem? Men søk etter de nådegavene som er de beste. Likevel skal jeg vise dere en mye bedre vei. Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting. Om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir min kropp til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingen ting. Kjærligheten er tålmodig, den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke umoralsk, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort. Om det er profetiske gaver, så skal de ta slutt. Om det er tunger, skal de opphøre. Om det er kunnskap, skal den bli borte. For vi kjenner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, forsto jeg som et barn og tenkte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg erkjenne fullt ut slik som jeg også fullt ut er kjent. Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten. Jag etter kjærligheten og søk med iver etter de åndelige gaver, slik at dere i større grad kan tale profetisk. For den som taler i en tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud, for ingen forstår ham. Men han taler hemmeligheter i Ånden. Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse. Men nå, mine søsken, om jeg kommer til dere og taler i tunger, til hvilket gagn ville jeg være for dere hvis jeg ikke taler til dere ved åpenbaring, ved kunnskap, ved profeti eller ved lære? Selv livløse ting, enten det er en fløyte eller en harpe, hvordan kan man oppfatte hva som blåses eller spilles hvis det ikke er forskjell på tonene? For om basunen lager en uklar lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp? Slik er det også med dere hvis dere ikke sier ord med tungen som er lette å forstå, hvordan kan man da oppfatte hva som blir sagt? Dere vil da bare tale ut i løse luften. Det er visstnok mange slags språk i verden, og ingen av dem er uten mening. Hvis jeg ikke kjenner betydningen av språket, vil jeg være en utlending for den som snakker. Og den som taler, vil være en utlending for meg. Slik er det også med dere. Siden dere er ivrige etter å få åndelige gaver, så søk dem til menighetens oppbyggelse for at dere skal ha overflod. Derfor må den som taler i tunger, be om at han må kunne tyde. For om jeg ber i tunger, er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt. Hva innebærer da dette? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge i ånden, men jeg vil også synge med forstanden. Hvis du lovpriser i ånden, hvordan skal den som er uvitende der, si «amen» til din takkebønn når han ikke forstår hva du sier? For du ber sikkert takkebønn på en fin måte, men den andre blir ikke oppbygd. Jeg takker min Gud, jeg taler mer i tunger enn dere alle. Men i menigheten vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg også kan lære andre, enn 10 000 ord i tunger. Søsken, vær ikke barn i forstand, men vær småbarn i ondskap! I forstand skal dere være modne. I loven er det skrevet: Ved mennesker med andre tunger og andre lepper vil Jeg tale til dette folket. Og heller ikke da skal de høre på Meg, sier Herren. Derfor er tunger til et tegn, ikke for dem som tror, men for de vantro. Men profetien er ikke for de vantro, men for dem som tror. Hvis altså hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det kommer inn noen som er ukyndige eller vantro, vil de ikke da si at dere er fra forstanden? Men om alle taler profetisk og en vantro eller en ukyndig kommer inn, blir han overbevist av alle, han blir dømt av alle. Slik blir alt det som er skjult i hans hjerte, avslørt. Da vil han falle ned på sitt ansikt, og han vil tilbe Gud og vitne at Gud er sannelig iblant dere. Hvordan er det da, søsken? Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning. Alt må skje til oppbyggelse. Hvis noen taler i tunger, må det være to eller i høyden tre, og hver etter tur, og én må tyde. Men hvis det ikke er noen til å tyde, må han være stille i menigheten. Han skal tale for seg selv og for Gud. To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det. Men om noe blir åpenbart for en annen som sitter der, da skal den første være stille. For dere kan alle tale profetisk, én etter én, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Og profetenes ånder er underordnet profetene. For Gud er ikke uordens, men fredens Gud, som i alle de helliges menigheter. Kvinnene deres skal tie i menighetene, for det er ikke tillatt dem å tale. Men de skal være underordnet, slik også loven sier. Dersom de vil lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme. For det sømmer seg ikke for kvinner å tale i menigheten. Eller var det fra dere Guds Ord gikk ut? Eller var det bare til dere det kom? Hvis noen mener at han selv er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud. Men hvis noen er uvitende, så får han være uvitende. Derfor, mine søsken, skal dere med iver søke etter å tale profetisk, og ikke hindre tungetale. Alt må skje på en sømmelig måte og med orden. Dessuten, søsken, kunngjør jeg for dere det evangelium jeg forkynte dere, som dere også tok imot og står fast i. Ved dette blir dere også frelst, hvis dere holder fast på det ord jeg forkynte for dere – hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro. Først av alt overga jeg til dere det som jeg også tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravd og sto opp igjen på den tredje dag etter Skriftene, og at Han ble sett av Kefas og så av de tolv. Deretter ble Han sett av mer enn 500 brødre på en gang. Av disse er de fleste fortsatt i live, men noen har sovnet inn. Deretter ble Han sett av Jakob og så av alle apostlene. Sist av alle ble Han sett av meg, som kan sammenlignes med et prematurt barn. For jeg er den ringeste av apostlene og ikke verd å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds menighet. Men ved Guds nåde er jeg den jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Jeg har arbeidet enda mer enn alle andre, likevel ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Så enten det nå er jeg eller de andre, slik forkynner vi, og slik kom dere til tro. Hvis det blir forkynt om Kristus at Han er oppreist fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud – fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som Han ikke har oppreist – hvis det nå er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et Menneske. For slik vi alle dør i Adam, skal alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme. Så kommer enden, når Han overlater riket til Gud Fader, og Han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde. For Han må herske til Han har lagt alle fiendene under sine føtter. Den siste fienden som skal bli utslettet, er døden. For Han har lagt alle ting under Hans føtter. Men når Han sier: «Alle ting er underlagt Ham», er det klart at Han som har lagt alle ting under Ham, er unntatt. Når nå alle ting er blitt underordnet Ham, så skal også Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle. Hva skal de ellers gjøre, de som er døpt for de døde, hvis de døde slett ikke oppstår? Hvorfor blir de da døpt for de døde? Hvorfor utsettes vi for fare hele tiden? Ved den ros jeg har av dere i Kristus Jesus, vår Herre, vitner jeg at jeg dør daglig. Hvis det var på menneskelig vis jeg sloss med villdyr i Efesos, hvilken vinning har jeg av det? Hvis de døde ikke oppstår, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi! Far ikke vill, slett selskap forderver gode vaner. Våkn opp slik som rett er, og synd ikke! For noen mangler kunnskap om Gud. Jeg sier dette til skam for dere. Noen vil si: «Hvordan blir de døde oppreist? Og hva slags kropp står de opp med?» Du dåre! Det du sår, blir ikke gjort levende uten at det dør. Når du sår, da sår du ikke den skikkelsen som skal bli, men et nakent korn – om det er hvete eller et annet kornslag. Men Gud gir det en form slik Han vil, og til hvert frø en egen form. Alt kjøtt er ikke av samme slag, men det er ett slags kjøtt i mennesker, et annet slag i dyr, et annet i fisk og et annet i fugler. Det er også himmelske kropper og jordiske kropper. Men de himmelske har én herlighet, og de jordiske har en annen herlighet. Det er én glans fra solen, en annen glans fra månen og en annen glans fra stjernene. For én stjerne skiller seg fra en annen stjerne ved sin glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Kroppen blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd en sjelelig kropp, og det oppstår en åndelig kropp. Det er en sjelelig kropp, og det er en åndelig kropp. Slik er det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en livgivende ånd. Det åndelige er imidlertid ikke det første, men det sjelelige, deretter det åndelige. Det første mennesket var fra jorden, av jord. Det andre Mennesket er Herren fra Himmelen. Slik den jordiske var, slik er også de jordiske. Og slik Den Himmelske er, slik er også de himmelske. Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den Himmelske. Men dette sier jeg, søsken, at kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Det forgjengelige arver heller ikke det uforgjengelige. Se, jeg forteller dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Når så dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. Derfor, mine kjære søsken, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, for dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. Når det gjelder innsamlingen til de hellige, må også dere gjøre det på samme måte som jeg har gitt beskjed om til menighetene i Galatia. På den første dag i uken skal hver av dere legge noe til side og spare det, etter som han har råd til, for at innsamlingen ikke skal finne sted når jeg kommer. Når jeg kommer, skal jeg sende dem dere selv godkjenner, og gi med dem et brev. Så kan de ta med gaven deres til Jerusalem. Hvis det passer at jeg drar samtidig, kan de reise sammen med meg. Jeg vil komme til dere når jeg reiser gjennom Makedonia, for Makedonia reiser jeg bare igjennom. Det er mulig at jeg blir en stund hos dere, kanskje jeg også overvintrer, så dere kan sende meg videre på min reise, uansett hvor jeg drar. For jeg ønsker ikke nå å se dere bare på gjennomreise. Men jeg håper å bli en stund hos dere, hvis Herren tillater det. Men jeg blir i Efesos til pinse. For en vid dør med rik virksomhet er åpnet for meg, og det er mange motstandere. Når Timoteus kommer, så sørg for at han kan være hos dere uten frykt. For han gjør Herrens verk, slik som jeg. Derfor må ingen forakte ham. Men send ham av sted på reisen i fred, så han kan komme til meg. For jeg venter på ham sammen med brødrene. Når det gjelder vår bror Apollos, oppfordret jeg ham på det sterkeste til å komme til dere sammen med brødrene, men han var ikke innstilt på å komme på det nåværende tidspunkt. Han vil imidlertid komme når han får en passende anledning. Våk, stå faste i troen, vær modige, vær sterke! Alt det dere gjør, må gjøres i kjærlighet. Dere kjenner Stefanas’ husfolk, at de er førstegrøden i Akaia og at de har innviet seg til tjeneste for de hellige. Derfor formaner jeg dere, søsken, at også dere underordner dere under slike og under alle som arbeider iherdig sammen med oss. Jeg er glad for Stefanas’ og Fortunatus’ og Akaikos’ nærvær, for de fylte savnet av dere. For de har fornyet både min og deres ånd. Derfor skal dere ha respekt for slike som dem. Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla hilser dere hjertelig i Herren, sammen med den menigheten i deres hus. Alle søsknene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. Hvis noen ikke elsker Herren Jesus Kristus, han være forbannet! Vår Herre, kom! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Min kjærlighet være med dere alle i Kristus Jesus! Amen. Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og vår bror Timoteus, til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste andre som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud. For slik Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, blir også vår trøst rikelig ved Kristus. Lider vi trengsel, er det til trøst og frelse for dere, og det får sitt uttrykk i tålmodighet i de samme trengslene vi lider. Om vi trøstes, er det til trøst og frelse for dere. Vårt håp for dere står fast, for vi vet at slik dere har del i lidelsene, skal dere også få del i trøsten. For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi møtte i Asia. Vi ble i den grad nedtynget at det var mer enn vi maktet, og vi tvilte til og med på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde, Han som utfridde oss fra en så stor død, og fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss. Når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er gitt oss ved manges forbønn. For dette er vår ros, vår samvittighets vitnesbyrd er at vi har ferdes i verden, og særlig hos dere, i enkelhet og Guds renhet, ikke i menneskelig visdom, men i Guds nåde. For vi skriver ikke noe annet til dere enn det dere leser eller forstår. Nå håper jeg at dere også skal forstå fullt ut, slik dere også for en del har forstått oss, at vi er deres ros, slik dere er vår ros på Herren Jesu dag. I tillit til dette ville jeg komme til dere først, så dere kunne få enda en nåde. Jeg ville dra gjennom deres område til Makedonia, for deretter å komme tilbake fra Makedonia til dere og få hjelp av dere på veien til Judea. Da jeg altså planla dette, gjorde jeg det da på en lettsindig måte? Eller er det slik at det jeg planlegger, planlegger jeg ut fra menneskelig svakhet, så det skulle være både ja, ja og nei, nei hos meg? Men Gud er trofast; vårt ord til dere var ikke både ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som ble forkynt av oss hos dere – av meg, Silvanus og Timoteus – Han var ikke ja og nei, men i Ham var bare ja. For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som knytter oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt Ånden som pant i våre hjerter. Jeg kaller Gud som vitne for min sjel, at det var for å spare dere at jeg ikke kom til Korint igjen. Ikke slik å forstå at vi skal herske over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for dere står jo i troen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville komme tilbake til dere med sorg. For dersom jeg gjør dere sorgfulle, hvem er det da som gjør meg glad – om ikke den som blir sorgfull av meg. Jeg skrev nettopp dette til dere, for at jeg ikke skulle ha sorg av dem som jeg burde ha glede av når jeg kom. For jeg har den tillit til dere alle at min glede også er den glede dere alle har. For det var av stor nød og hjertets fortvilelse jeg skrev til dere, med mange tårer. Det var ikke for å gjøre dere sorgfulle, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg så rikelig har til dere. Men om noen har vært årsak til sorg, så er det ikke meg han har gjort sorg, men delvis – for ikke å si det for sterkt – dere alle. Den straffen han ble påført av flertallet, er nok for den mannen, slik at dere nå heller skal tilgi og trøste ham, så han ikke skal bli ødelagt av en enda større sorg. Derfor ber jeg dere inderlig om å på ny bekrefte deres kjærlighet til ham. Det var også derfor jeg skrev, fordi jeg ville sette dere på prøve, og se om dere er lydige i alle ting. Den dere tilgir noe, tilgir også jeg. For hvis jeg virkelig har tilgitt noe, så er det for deres skyld jeg har tilgitt den det gjelder for Kristi åsyn, for at ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om. Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium og en dør var åpnet for meg i Herren, da hadde jeg ingen ro i min ånd, for jeg fant ikke min bror Titus. Men jeg forlot dem og dro av sted til Makedonia. Men Gud være takk som alltid leder oss triumferende i Kristus, og som ved oss gjør velduften av Hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv. Og hvem er vel i stand til dette? Vi er ikke som mange andre, som tilbyr Guds Ord for vinnings skyld. Men i renhet, som av Gud, taler vi for Guds ansikt i Kristus. Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som enkelte andre, anbefalingsbrev til dere eller fra dere? Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. Det er tydelig at dere er Kristi brev, som er blitt til ved vår tjeneste. Ikke skrevet med blekk, men med Den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjøtt-tavler. Vi har en slik tillit til Gud ved Kristus. Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud, Han som dyktiggjorde oss til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Men dersom dødens tjeneste, med bokstaver inngravert på steiner, var så herlig at Israelittene ikke kunne se direkte på ansiktet til Moses på grunn av hans skinnende herlighet, en herlighet som ble borte – hvor mye rikere på herlighet skal da ikke Åndens tjeneste være? Hvis fordømmelsens tjeneste har herlighet, så skal rettferdighetens tjeneste langt mer overgå den i herlighet. For det som en gang ble herliggjort, har nå ingen herlighet sammenlignet med den herligheten som er så mye mer overveldende. Hvis det som blir borte, hadde herlighet, da skal det som består ha mye større herlighet. Da vi nå har et slikt håp, taler vi med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet sitt, så Israelittene ikke skulle se slutten på det som forsvant. Deres sinn ble forherdet. For til denne dag blir det samme sløret liggende under lesingen av den gamle pakt, for det er bare i Kristus at det blir tatt bort. Men helt til denne dag ligger et slør over deres hjerte når Moses blir opplest, men når de omvender seg til Herren, blir sløret tatt bort. Men Herren er Ånden. Og der Herrens Ånd er, der er det frihet. Men alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. Derfor, da vi har denne tjenesten, ettersom vi har fått miskunn, mister vi ikke motet. Men vi har sagt fra oss skammens skjulte gjerninger og benytter oss ikke av knep, heller ikke behandler vi Guds Ord svikefullt. Ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss selv til hvert menneskes samvittighet for Guds ansikt. Selv om vårt evangelium er skjult, er det for dem som går fortapt, det er skjult, de vantro som har fått sine sinn forblindet av denne tidsalders gud, for at ikke lyset fra herlighetens evangelium om Kristus, som er Guds bilde, skal skinne for dem. Vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus, Herren, og oss selv som deres tjenere for Jesu skyld. For Gud som bød lyset å skinne ut fra mørket, Han har latt det skinne i våre hjerter, for å la lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skinne fram. Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss selv. Vi er hardt presset på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp. Vi som lever, blir alltid overlatt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vår dødelige kropp. Så virker da døden i oss, men livet i dere. Siden vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, så tror også vi, derfor taler vi. For vi vet at Han som reiste opp Herren Jesus, skal også reise oss opp med Jesus og framstille oss sammen med dere. Alt dette skjer for deres skyld, for at nåden, når den ved stadig flere har spredt seg utover, kan føre til takk i rikelig mål, til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag. For vår trengsel, som er lett og bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet, idet vi ikke retter blikket på de synlige ting, men på de usynlige. De synlige ting er forgjengelige, men de usynlige er evige. For vi vet at om vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er lagd med hender, evig i Himlene. Mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen, for at vi ikke skal bli funnet nakne når vi er blitt ikledd denne. Vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget. For vi vil ikke bli avkledd, men heller ikledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. Han som har forberedt oss på nettopp dette, er Gud. Han har også gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren. For vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige. Vi er da ved godt mot, og vil heller flytte bort fra kroppen og være hjemme hos Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til behag for Ham, enten vi er hjemme eller borte. For vi skal alle fram for Kristi domstol, så enhver kan få igjen det som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt. Når vi da kjenner frykten for Herren, overtaler vi mennesker. Men vi er åpent kjent av Gud, og jeg stoler på at vi også er åpent kjent for samvittighetene deres. Vi anbefaler ikke oss selv for dere igjen, men gir dere mulighet til å rose dere på våre vegne, så dere kan svare dem som roser seg av det de er i det ytre og ikke i hjertet. For om vi er fra oss selv, er det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi er overbevist om dette: Når Én døde for alle, da døde alle, og Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppsto for dem. Derfor, fra nå av kjenner vi ingen etter det naturlige. Selv om vi har kjent Kristus etter det naturlige, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og ga oss forlikelsens tjeneste, for Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. Så er vi da ambassadører for Kristus, som om Gud selv inderlig formaner ved oss: Vi ber på Kristi vegne: La dere forlike med Gud! For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle få Guds rettferdighet i Ham. Som medarbeidere formaner vi dere at dere ikke tar imot Guds nåde forgjeves. For Han sier: «I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg.» Se, nå er den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag. Vi gir ikke noen grunn til anstøt i noe, for at ikke tjenesten vår skal bli lastet. I alle ting anbefaler vi oss selv som Guds tjenere, i stor utholdenhet, i trengsler og i nød, under piskeslag og fengselsopphold, i opprør, strev, søvnløshet og i faste, ved renhet, kunnskap, langmodighet, godhet, ved Den Hellige Ånd og ved kjærlighet uten hykleri, ved sannhetens ord, ved Guds kraft, ved rettferdighetens rustning på høyre og venstre side, ved ære og vanære, ved onde rykter og gode rykter, som forførere, men likevel sanne, som ukjente, men likevel godt kjente, som døende, og se, vi lever, som straffet, men likevel ikke drepte, som sorgfulle, men likevel alltid glade, som fattige, men som likevel gjør mange rike, som de som ikke har noe, men likevel eier alt. Dere korintere! Vi har talt åpent til dere, og våre hjerter er vidåpne. Dere har ingen liten plass hos oss, men dere har gjort det trangt i deres egne sinn. La det være med dere som med oss – jeg taler som til barn – også dere må gi plass i deres sinn. Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er Den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: «Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal Jeg ta imot dere. Jeg vil være Far for dere, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kjøtt og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud. Gi oss bare mer rom! Vi har ikke gjort urett mot noen eller ødelagt eller bedratt noen. Jeg sier ikke dette for å dømme dere, for jeg har allerede sagt at dere er i våre hjerter, slik at vi kan både dø og leve sammen. Min tillit til dere er stor, min ros av dere er også stor. Jeg har fått rikelig trøst; jeg er overlykkelig midt i all vår trengsel. For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt sinn noen ro, men vi ble plaget fra alle kanter. Utenfor oss var det stridigheter, i vårt indre var det frykt. Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved at Titus kom, ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han hadde blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss om den inderlige lengselen dere har, deres nød og deres iver for meg. Det gjorde at jeg gledet meg enda mer. For selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke på det, selv om jeg først gjorde det. For jeg ser jo at det samme brevet gjorde dere sorgfulle, selv om det bare var for en kort tid. Nå gleder jeg meg, ikke over at dere ble sorgfulle, men over at dere ble sorgfulle til omvendelse. Dere ble sorgfulle slik Gud ville, for at dere ikke skulle lide noe tap på grunn av oss. For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på. Men verdens sorg fører til død. For se hva nettopp dette førte til, at dere ble sorgfulle etter Guds vilje. Det ble skapt et stort alvor hos dere, ja forsvar, harme, frykt, lengsel, iver, ja straff! I alle ting beviste dere at dere var rene i denne saken. Selv om jeg skrev til dere, så gjorde jeg ikke det for hans skyld som hadde gjort urett, og heller ikke på grunn av ham det var gjort urett mot, men jeg skrev for at vår omsorg for dere for Guds ansikt skulle bli synlig for dere. Derfor er vi blitt trøstet ved at dere fikk trøst. Og vi gledet oss enda mer over Titus’ glede, for hans ånd er blitt fornyet av dere alle. For om jeg i noe har talt rosende ord om dere til ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Men slik vi har talt alle ting til dere i sannhet, slik har også den ros vi ga dere overfor Titus, vist seg å være sann. Hans kjærlighet til dere blir ikke mindre når han husker den lydighet dere alle har, hvordan dere med frykt og beven tok imot ham. Derfor gleder jeg meg over at jeg kan ha tillit til dere i alle ting. Dessuten, brødre, vil vi fortelle dere om den nåde Gud har gitt menighetene i Makedonia: Midt i en stor prøvelse og trengsel var deres glede så overveldende at den til tross for deres dype fattigdom kunne virke en rik gavmildhet hos dem. Jeg kan bevitne at de ga frivillig etter evne, ja, over evne. De ba oss inderlig om at vi måtte ta imot gaven og fellesskapet i tjenesten for de hellige, og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, de ga seg selv først til Herren og så til oss ved Guds vilje. Så oppmuntret vi Titus til å fullføre innsamlingen av denne gaven av nåde, slik han allerede hadde begynt innsamlingen hos dere. På samme måte som dere er rike i alle ting, i tro, tale, kunnskap, i all iver og i deres kjærlighet til oss, skal dere nå også være rike i denne gaven som er virket av nåde. Jeg sier ikke dette som en befaling, jeg bare prøver ektheten i deres kjærlighet ved å vise til andres iver. For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at da Han var rik, ble Han fattig for deres skyld, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike. Her vil jeg gi et råd; det er til deres eget gagn. Ikke bare begynte dere å virke for ett år siden, men dere hadde vilje til det også. Men nå må dere fullføre gjerningen. Slik dere var ferdige til å ville dette, må arbeidet bli fullført, ut fra det dere har. Hvis det først er et villig sinn, blir det verdsatt etter det en har, og ikke etter det en ikke har. For jeg mener ikke at andre skal ha det lettere og dere bli tynget ned. Det skal være likhet. Den overflod dere har, skal nå i denne tiden hjelpe de andre som har behov. En annen gang kan da de andre med sin overflod hjelpe dere i det behovet dere måtte ha. Slik kan det være likhet. Som det står skrevet: Den som hadde samlet mye, hadde ingen overflod, og den som hadde samlet lite, led ingen mangel. Gud være takk, som legger den samme oppriktige omsorgen for dere i Titus’ hjerte. Han tok ikke bare imot formaningen, men fordi han selv var så ivrig, reiste han til dere etter eget ønske. Vi har sendt med ham den bror som får ros for sin tjeneste for evangeliet i alle menighetene, og ikke bare det, men som også ble valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne gaven. Vi er tjenere for denne gaven, til Herrens egen ære, og for å vise deres velvillige sinnelag. Slik unngår vi at noen skulle anklage oss på grunn av denne store gaven vi er tjenere for. Vi vil gjerne legge vinn på det som er ære verd, ikke bare i Herrens øyne, men også i menneskers øyne. Vi har sendt vår bror med dem, en vi ofte har funnet ivrig i mange oppgaver, og som nå viser seg enda mer ivrig, på grunn av den store tilliten vi har til dere. Hvis noen har spørsmål om Titus, så la det være klart at han er min medtjener og medarbeider hos dere. Stilles det spørsmål om de andre brødrene våre, så la det være klart at de er menighetenes utsendinger og Kristi ære. Derfor skal dere nå la dem få se bevis på deres kjærlighet til dem og på den ros vi ga dere, rett for menighetenes øyne. Om tjenesten til de hellige er det ikke nødvendig at jeg skriver til dere. For jeg vet om deres villighet, som jeg også roser dere for hos makedonierne og sier at Akaia var forberedt for ett år siden. Deres iver har tilskyndet mange andre. Likevel har jeg sendt brødrene, så ikke den ros vi har av dere skulle bli en tom ros i denne sammenheng, så dere kan være forberedt, slik jeg sa. For hvis noen makedoniere blir med meg og finner dere uforberedt, ville da ikke vi – for ikke å snakke om dere – bli til skamme på grunn av denne tillitsfulle rosen? Derfor fant jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til dere og på forhånd gjøre den rike gaven deres klar. På den måten kan den gaven dere lovte tidligere, være klar som en velsignelsesgave, og ikke som en gave i gjerrighet. Men dette sier jeg, den som sår sparsomt, skal høste sparsomt. Den som sår rikelig, skal høste rikelig. Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. Gud er mektig til å la all nåde komme til dere i overflod, så dere alltid og i alle forhold skal ha nok av alt som trengs, og kan ha overflod til all god gjerning. Som det er skrevet: Han har spredt utover, Han har gitt til de fattige, Hans rettferdighet varer til evig tid. Må Han som sørger for såkorn til såmannen og brød til mat, også sørge for og mangfoldiggjøre det såkorn dere har sådd, og gi vekst til deres rettferdighets frukter. Slik skal dere bli rike i alle ting til all gavmildhet, som virker takksigelse ved oss til Gud. For hjelpen som denne tjenesten gir, fyller ikke bare de behov de hellige har, den skaper også overflod ved mange takksigelser til Gud. På grunn av ektheten dere viser i denne tjenesten, skal de også prise Gud for deres lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for at dere deltar så gavmildt med dem og med alle andre. De vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den overveldende store Guds nåde som er over dere. Gud være takk for sin ubeskrivelige gave! Men jeg selv, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet – jeg som er så ydmyk blant dere ansikt til ansikt, men som er så frimodig mot dere når jeg er fraværende. Men jeg ber dere om at jeg, når jeg er hos dere, må slippe å opptre djervt. For jeg har til hensikt å vise min fasthet og frimodighet overfor noen, de som tror om oss at vi lever på verdslig vis. For selv om vi ferdes som mennesker, fører vi ikke kamp på verdslig vis. Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med dem kan vi rive ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og være klare til å straffe all ulydighet når dere har nådd fram til full lydighet. Ser dere bare på det ytre? Hvis noen har visshet i sitt indre om at han tilhører Kristus, må han på ny gjøre dette klart for seg: Slik han tilhører Kristus, tilhører også vi Kristus. Selv om jeg ville rose meg enda mer av den autoritet Herren ga oss for å bygge opp, og ikke for å ødelegge dere, skal jeg ikke bli til skamme, så det ikke skal se ut som jeg skremmer dere med brevene mine. «For brevene hans», sier de, «er myndige og strenge, men når han kommer personlig, er han svak, og hans tale er ynkelig.» Den som sier dette, må forstå at slik vi er i de ord som står i brevene når vi er fraværende, skal vi også være i gjerning når vi er til stede. Vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med visse andre som anbefaler seg selv. De som måler seg selv etter seg selv, og sammenligner seg med seg selv, er uforstandige. Vi vil ikke rose oss i det vide og brede, men bare innenfor grensene av det området Gud har utpekt for oss, et område som også omfatter dere. For vi forstrekker oss ikke, som om vår myndighet ikke rakk til dere, for også til dere kom vi med Kristi evangelium. Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi roser oss ikke av andre menneskers arbeid. Vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet ved dere, slik at vi kan forkynne evangeliet i de områdene som ligger bortenfor dere, uten å rose oss av det som er oppnådd innenfor en annens arbeidsområde. Den som roser seg, han skal rose seg i Herren. For det er ikke den som anbefaler seg selv, som består prøven, men den Herren anbefaler. Om dere bare ville bære over med meg i litt dårskap – ja, dere vil nok bære over med meg! Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har trolovet dere med Én Mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter at slik slangen forførte Eva med sin list, vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den oppriktige troskap mot Kristus. For om den som kommer, forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det! Jeg ser det slik at jeg på ingen måte er underlegen de mest framstående apostlene. Selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det likevel ikke i kunnskap. Tvert imot har vi vært tydelige blant dere i alle ting. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg, så dere kunne bli opphøyet, ved at jeg forkynte dere Guds evangelium uten vederlag? Jeg stilte krav overfor andre menigheter og tok lønn av dem for å gjøre tjeneste for dere. Da jeg var til stede hos dere og manglet det nødvendige, ble jeg likevel ikke til byrde for noen. Det jeg manglet, sørget brødrene som kom fra Makedonia, for. I alle ting har jeg unngått å være til byrde for dere, og slik vil jeg fortsatt forholde meg. Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen hindre meg i å rose meg av dette i Akaias områder. Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud at jeg gjør! Det jeg gjør, vil jeg også fortsette å gjøre, for at jeg skal avskjære dem muligheten som søker en anledning til å komme i betraktning på høyde med oss, i alt det de roser seg av. For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel. Derfor er det ikke noe stort om tjenerne hans også omskaper seg til rettferdighetens tjenere. Men deres ende skal bli i samsvar med deres gjerninger. Jeg sier igjen: La ingen tro at jeg er en dåre. Men om så skulle være, ta likevel imot meg som en dåre, så jeg også kan få rose meg litt. Det jeg her sier, taler jeg ikke ut fra Herren, men heller i dårskap, i denne rosende selvtillit. Ettersom mange roser seg av sitt eget liv, vil jeg også rose meg. Dere holder jo gjerne ut med dårer, siden dere selv er så kloke! For dere holder det ut om noen fører dere inn i trelldom, eter dere ut av huset, eller tar fra dere det dere har, om noen opphøyer seg over dere, eller slår dere i ansiktet. Med skam sier jeg at vi har vært altfor svake i slike saker! Men uansett hva det måtte være noen drister seg til å rose seg av – jeg taler i dårskap – det er jeg også dristig nok til å rose meg av. Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams slekt? Det er jeg også. Er de Kristi tjenere? Jeg taler som en dåre – jeg er det enda mer, i mer strev, under langt flere piskeslag, oftere i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de 40 piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. En natt og en dag har jeg vært i dypet. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant folkeslagene, i farer i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Utenom alt det andre har jeg det som ligger på meg daglig, nemlig omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak, uten at jeg også blir svak? Hvem føres til fall, uten at det brenner i meg? Hvis jeg må rose meg, vil jeg rose meg av det som gjelder min skrøpelighet. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som er velsignet i all evighet, vet at jeg ikke lyver. Landshøvdingen i Damaskus, som sto under kong Aretas, voktet damaskernes by med en vaktavdeling for å ta meg til fange. Men jeg ble firt ned i en kurv gjennom en luke i bymuren og slapp unna hendene hans. Det er utvilsomt ikke til gagn for meg å rose meg. Jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren: Jeg kjenner et menneske i Kristus som for 14 år siden ble rykket inn i den tredje himmel. Om han var i kroppen, vet jeg ikke, eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Jeg kjenner dette mennesket – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Jeg vet at han ble rykket inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, ord det ikke er tillatt for et menneske å tale. Denne mannen vil jeg rose meg av. Men meg selv vil jeg ikke rose meg av, bortsett fra mine skrøpeligheter. Selv om jeg skulle ha lyst til å rose meg, blir jeg ikke en dåre. For jeg vil snakke sant. Men jeg avstår fra det, for at ingen skal tenke høyere tanker om meg enn de han får når han ser eller hører meg. For at jeg ikke skulle bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, er det gitt meg en torn i kjøttet, en Satans engel som skal slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig. Om denne ba jeg inderlig til Herren tre ganger om at den måtte forlate meg. Men Han svarte: «Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet.» Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg. Derfor gleder jeg meg midt i min svakhet, i mishandling, nød, forfølgelser og angst for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk. Jeg er blitt en dåre med min ros. Dere har tvunget meg til det. For jeg burde blitt anbefalt av dere. Jeg lå ikke etter i noen ting sammenlignet med de mest framtredende apostlene, selv om jeg ingenting er. De tegn som kjennetegner en apostel, ble i sannhet gjort blant dere med all utholdenhet, i tegn og under og kraftige gjerninger. Hva manglet dere sammenlignet med de andre menighetene, bortsett fra det at jeg selv ikke ble til byrde for dere? Tilgi meg denne urett! Se, for tredje gang er jeg nå klar til å komme til dere. Og jeg vil ikke bli til byrde for dere. For jeg søker ikke det dere eier, men bare dere selv. For barna plikter ikke å samle til foreldrene, men foreldrene til barna. Jeg vil med glede ofre, ja, selv bli ofret for sjelene deres, selv om det er slik at jo mer overstrømmende jeg elsker dere, desto mindre blir jeg elsket. Det får være som det vil, jeg var dere ikke til byrde. Men var jeg kanskje slu, og tok dere med list? Utnyttet jeg dere ved noen av dem jeg sendte til dere? Jeg oppfordret Titus til å dra og sendte vår bror med ham. Utnyttet Titus dere? Gikk vi ikke begge fram i den samme ånd? Gikk vi ikke begge i de samme spor? Tror dere ennå at vi forsvarer oss overfor dere? Nei, vi taler for Gud i Kristus. Men vi gjør alt, dere elskede, til deres oppbyggelse. Jeg frykter at jeg ikke skal finne dere slik jeg ønsker når jeg kommer, og at jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke ønsker. Jeg frykter at det vil være strid, misunnelse, utbrudd av vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør. Jeg frykter at når jeg kommer igjen, skal min Gud ydmyke meg blant dere, og at jeg får sorg over de mange som har syndet tidligere og ikke har omvendt seg fra den urenhet, hor og utukt de har levd i. Dette blir nå den tredje gangen jeg kommer til dere. Ved to eller tre vitners munn skal hvert ord stå fast. Jeg har sagt det til dere før og sier det igjen, som om jeg var til stede for andre gang. Nå når jeg er fraværende, skriver jeg til dem som har syndet før, og til alle de andre, at om jeg kommer igjen, vil jeg ikke spare noen. Dere ønsker et bevis på at Kristus taler i meg, Han som ikke er svak mot dere, men mektig blant dere. For selv om Han ble korsfestet i svakhet, så lever Han likevel i Guds kraft. Vi er også svake i Ham, men vi skal leve med Ham i Guds kraft hos dere. Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. Jeg stoler på at dere forstår at vi består prøven. Nå ber jeg til Gud at dere ikke skal gjøre noe ondt. Ikke for at vi skulle vise oss som de som består prøven, men for at dere skulle gjøre det gode, selv om det kunne se ut som om vi ikke består prøven. Vi makter ikke noe imot sannheten, bare for sannheten. For vi gleder oss når vi er svake og dere er sterke. Og dette ber vi også om, at dere dyktiggjøres fullt og helt. Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, så jeg ikke skal bruke strenghet når jeg er til stede, etter den myndighet Herren har gitt meg til oppbyggelse og ikke til ødeleggelse. Til slutt, søsken, lev vel! Bli fullt ut dyktiggjort! La dere formane, ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere! Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige hilser dere. Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle! Amen. Paulus, apostel, ikke av eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som oppreiste Ham fra de døde, og alle søsknene som er sammen med meg, til menighetene i Galatia: Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, Han som ga seg selv for våre synder, så Han kunne fri oss ut fra den nåværende onde tidsalder, etter vår Guds og Faders vilje. Ham være æren i all evighet! Amen. Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annet evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Selv om vi eller en engel fra Himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi har sagt tidligere, gjentar vi nå: Hvis noen forkynner et annet evangelium til dere enn det dere har tatt imot, han være forbannet! Er det nå mennesker eller Gud jeg vil overtale? Eller forsøker jeg å gjøre mennesker til lags? Hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener. Men jeg gjør kjent for dere, søsken, at det evangelium som ble forkynt av meg, ikke er fra noe menneske. For jeg har ikke mottatt det, heller ikke har jeg lært det fra noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring. For dere har hørt om min tidligere framferd i jødedommen, hvordan jeg til overmål forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. I jødedommen gikk jeg langt utover det mange av de samtidige i mitt eget folk gjorde, for jeg var mye mer nidkjær for mine overleveringer fra fedrene enn dem. Men da det behaget Gud, Han som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved sin nåde, å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne Ham blant folkeslagene, da rådførte jeg meg ikke først med kjøtt og blod. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg, men jeg reiste til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, dro jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Peter, og jeg ble hos ham i 15 dager. Men noen annen av apostlene så jeg ikke, bortsett fra Jakob, Herrens bror. Det jeg her skriver til dere, se, jeg vitner for Gud at jeg ikke lyver. Deretter dro jeg til bygdene i Syria og Kilikia. Personlig var jeg ukjent for menighetene i Judea, de menighetene som er i Kristus. De hadde bare hørt: «Han som tidligere forfulgte oss, forkynner nå den troen han en gang prøvde å utrydde.» Og de priste Gud for meg. Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. Jeg dro opp på grunn av en åpenbaring og la fram for dem det evangelium jeg forkynner blant hedningfolkene, og da særskilt for dem som var høyest ansett, for at jeg ikke på noen måte skulle løpe, eller ha løpt, forgjeves. Ikke engang Titus som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å bli omskåret. Dette sto fast av hensyn til de falske brødrene som i hemmelighet hadde kommet inn. De hadde listet seg inn for å lure på vår frihet, den vi har i Kristus Jesus, så de kunne føre oss inn i trelldom. Men selv ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem, for at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. Men fra dem som ble regnet for å være noe – uansett hva de er, så spiller ikke det noen rolle for meg; Gud gjør ikke forskjell på noe menneske – for de som var høyest ansett, påla meg ikke noe mer. Tvert imot, de innså at evangeliet til de uomskårne var betrodd meg, slik evangeliet til de omskårne var betrodd Peter. For Han som virket i Peter til aposteltjeneste blant de omskårne, Han virket også i meg til tjeneste blant hedningfolkene. Da Jakob, Kefas og Johannes, som var ansett for å være selve søylene, fikk kjennskap til den nåde som var gitt meg til dette, så ga de meg og Barnabas høyre hånd til fellesskap, som uttrykk for at vi skulle gå til folkeslagene og de til de omskårne. De ønsket bare at vi skulle huske på de fattige, nettopp det jeg også har vært ivrig etter å gjøre. Da Peter var kommet til Antiokia, motsa jeg ham rett opp i ansiktet, for det var grunn til å klandre ham. For før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg unna og skilte seg fra dem av frykt for dem som var av omskjærelsen. De andre jødene hyklet også med ham, slik at til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter foran alle sammen: «Hvis du som er jøde, lever på hedensk vis og ikke på jødisk, hvorfor tvinger du da hedningfolkene til å leve på jødisk vis? Visst er vi av naturen jøder og ikke syndere av andre folkeslag. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men bare ved tro på Jesus Kristus, trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir ikke noe menneske rettferdiggjort. Men hvis også vi blir funnet å være syndere mens vi søker å bli rettferdiggjort i Kristus, er Kristus av den grunn en syndens tjener? Langt derifra! For om jeg bygger opp igjen dette som jeg rev ned, da gjør jeg meg selv til en lovbryter. For ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde. For om rettferdighet kommer ved loven, døde altså Kristus forgjeves.» Dere uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere slik at dere ikke lenger skulle lyde sannheten, dere som hos dere selv har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet? Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen forkynt? Er dere så store dårer? Etter å ha begynt i Ånden, vil dere nå fullføre i kjøttet? Har dere erfart så mye forgjeves – hvis det da virkelig var forgjeves? Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen? Slik var det med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at bare de som er av tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er av tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet. Så blir da de som er av tro, velsignet sammen med den troende Abraham. For enhver som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. Det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem. Men at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er klart, for den rettferdige av tro skal leve. Loven er ikke av tro, men den sier: Det menneske som gjør det budene sier, skal leve ved dem. Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre, for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningfolkene i Kristus Jesus, for at vi ved troen kunne få Ånden, som det var gitt løfte om. Søsken, jeg taler på menneskers vis: Selv om det bare dreier seg om en pakt med et menneske, er det ingen som gjør den ugyldig eller legger noe til når den er bekreftet. Til Abraham ble løftene forkynt og til hans Ætt. Han sier ikke: «Og til ætter», som om det var mange, men som til Én: «Og til din Ætt », som er Kristus. Jeg sier da dette: Den pakten som tidligere var stadfestet av Gud med sikte på Kristus, kan ikke loven, som kom 430 år senere, gjøre ugyldig, og dermed sette løftet ut av kraft. For om arven er av lov, er den ikke lenger av løfte. Men i nåde ga Gud den til Abraham ved et løfte. Hvorfor kom så loven? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den Ætten skulle komme som løftet ble gitt til. Og loven ble formidlet ved engler, ved en mellommanns hånd. En mellommann er ikke mellommann bare for én, men Gud er Én. Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å levendegjøre, ville rettferdigheten virkelig ha kommet av loven. Men Skriften har stengt alt inne under synd, for at løftet, av tro på Jesus Kristus, skulle bli gitt til dem som tror. Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart. Slik er da loven blitt vår vokter til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For hver og én av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet. Videre sier jeg at arvingen, så lenge han er barn, ikke skiller seg ut fra en slave, selv om han er herre over alt. Men han er under formyndere og husholdere inntil det tidspunkt som er fastsatt av faren. Slik er det også med oss. Da vi var barn, var vi i trelldom under verdens makter. Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven, for at vi skulle få del i barnekåret. Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, da er du Guds arving ved Kristus. Den gang, da dere ikke kjente Gud, trellet dere under dem som av natur slett ikke er guder. Men nå, etter at dere har lært Gud å kjenne, ja, mer enn det, etter at dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da igjen vende dere til de svake og ynkelige maktene; vil dere på ny trelle under dem? Dere holder nøye rede på dager og måneder, årstider og år. Jeg er redd for at jeg skal ha strevd forgjeves med dere. Søsken, jeg formaner dere til å bli som meg, for jeg ble som dere. Dere har ikke gjort noen urett mot meg. Dere vet at det var på grunn av menneskelig svakhet jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Den prøvelsen som var knyttet til min kropp, verken foraktet eller forkastet dere, men dere tok imot meg som en Guds engel, ja, til og med som Kristus Jesus. Hvor er det nå blitt av gleden deres? For det vitner jeg om dere, at hvis det var mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg. Er jeg da blitt deres fiende fordi jeg sier dere sannheten? De lokker dere med stor iver, men det fører ikke til noe godt. Ja, de ønsker å skille dere ut, for at dere skal være ivrige for dem. Men det er godt å være ivrige for det gode til enhver tid, og ikke bare når jeg er til stede hos dere. Mine små barn, som jeg igjen har fødselsveer med, inntil Kristus får skikkelse i dere. Jeg ville gjerne være til stede hos dere nå, så jeg kunne endre tonefallet. For jeg har mine tvil om dere. Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med slavekvinnen, den andre med den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens orden, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Alt dette har en billedlig betydning. Disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mann. Søsken, nå er vi løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens orden, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Søsken, vi er altså ikke barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen. Stå derfor fast i den frihet Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde under trelldommens åk. Jeg, Paulus, sier at om dere blir omskåret, kan ikke Kristus være til noe gagn for dere. Jeg vitner igjen for hvert menneske som blir omskåret, at han er skyldig til å holde hele loven. Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden. For i Ånden venter vi med iver på det håp om rettferdighet vi har ved tro. For i Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller ingen omskjærelse noe, men bare tro virksom ved kjærlighet. Dere begynte godt. Hvem hindret dere da i å lyde sannheten? Denne overtalelsen kommer ikke fra Ham som kaller dere. En liten surdeig gjennomsyrer hele deigen. Jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil tenke annerledes. Men den som plager dere, skal få sin dom, uansett hvem det er. Søsken, hvis jeg fortsatt forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da fremdeles utsatt for forfølgelse? Da er korsets anstøt tatt bort. Det var godt om de som fører dere vill, kunne skjære av seg alt sammen! For dere, søsken, er kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjøttet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er nemlig oppfylt i ett ord, nemlig dette: Du skal elske din neste som deg selv! Dersom dere biter og glefser etter hverandre, så pass på at dere ikke eter hverandre opp! Men jeg sier: Vandre i Ånden. Da skal dere slett ikke fullføre det kjøttet begjærer. For kjøttet står imot Ånden og Ånden imot kjøttet. Disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil. Men hvis dere blir ledet av Ånden, da er dere ikke under loven. Kjøttets gjerninger er åpenbare. De er: ekteskapsbrudd, hor, urenhet, skamløs utukt, avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, umoralsk festing og lignende gjerninger. Om disse gjerningene sier jeg dere nå på forhånd, som jeg også sa til dere tidligere, at de som lever slik, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt. Dette er ikke loven imot. De som tilhører Kristus, har korsfestet kjøttet med alle dets lidenskaper og lyster. Hvis vi lever i Ånden, la oss da vandre i Ånden! La oss ikke trakte etter tom ære, så vi egger eller misunner hverandre. Søsken, hvis et menneske blir grepet i en overtredelse, skal dere som er åndelige, vise vedkommende til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For om noen mener om seg selv at han er noe, når han ikke er noen ting, bedrar han seg selv. Men la hver enkelt prøve sitt eget verk, og så skal han ha ros etter det han selv er, og ikke etter det andre er. For hver enkelt skal bære sin egen bør. Den som blir opplært i Ordet, skal dele alt godt med den som underviser ham. La dere ikke forføre; Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal han også høste. For den som sår i sitt kjøtt, skal høste fordervelse av kjøttet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet. La oss gjøre det gode mot alle mens vi har anledning, særlig mot dem som er av troens folk. Se med hvor store bokstaver jeg har skrevet til dere med min egen hånd! De som vil ta seg godt ut i det menneskelige, er de samme som vil tvinge dere til å bli omskåret, bare for at de ikke skal bli utsatt for forfølgelse på grunn av Kristi kors. For ikke engang de omskårne holder loven. Men de vil gjerne få dere omskåret, slik at de kan rose seg av deres kjøtt. Må det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved Ham er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden. For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noe som helst, bare en ny skapning. Så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel! Fra nå av må ingen plage meg, for jeg bærer Herren Jesu merker på min kropp. Søsken, må Herren Jesu Kristi nåde være med deres ånd! Amen. Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, til de hellige som er i Efesos, de troende i Kristus Jesus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus, slik Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Ham i kjærlighet. Ved Jesus Kristus har Han forutbestemt oss til barnekår hos seg, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet. Ved den tok Han oss til nåde i Den Elskede. I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, tilgivelse for overtredelsene, etter Hans nådes rikdom. Denne nåde lot Han tilfalle oss i rikt mål med all visdom og innsikt, etter at Han hadde gjort sin viljes mysterium kjent for oss, etter sitt gode velbehag som Han hadde bestemt hos seg selv, om en husholdning som hører tidenes fylde til; å sammenfatte alt til ett i Kristus, både det som er i Himlene, og det som er på jorden – i Ham. I Ham har vi også fått en arv, ved at vi ble forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt, Han som utfører alle ting etter sin viljes plan, for at vi som tidligere hadde satt vårt håp til Kristus, skulle være til lov og pris for Hans herlighet. I Ham ble også dere, etter at dere fikk høre sannhetens ord, det som er evangeliet om deres frelse – i Ham ble også dere, da dere kom til tro, beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd, som er pantet på vår arv inntil forløsningen av eiendomsfolket, til pris for Hans herlighet. Etter at jeg fikk høre om deres tro på Herren Jesus og om deres kjærlighet til alle de hellige, holder heller ikke jeg opp med å takke for dere og å nevne dere i mine bønner. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd så dere kan lære Ham å kjenne, og at deres forstands øyne blir opplyst, så dere kan forstå hvilket håp dere fikk ved Hans kall og hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige, og forstå hvor overveldende stor Hans kraft er for oss som tror, etter virkningen av Hans mektige kraft. Det var den Han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde og satte Ham ved sin høyre hånd i den himmelske verden, høyt over all myndighet og makt, kraft og herredømme, og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne tidsalder, men også i den kommende. Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som hode over alle ting, menigheten som er Hans kropp, fylden av Ham som fyller alt i alle. Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. Før levde også vi i disse menneskelige lyster, og vi gjorde slik lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i overtredelsene. Av nåde er dere frelst. Han oppreiste oss sammen med Ham og satte oss sammen med Ham i den himmelske verden i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tidsaldre kunne vise sin nådes ufattelige rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem. Husk derfor at dere en gang var født som folkeslag, slike som kalles uomskårne av dem som har navn etter den omskjærelse som er gjort på kroppen med hender. Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. Han er vår fred, Han som har gjort dem begge til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet, den lov som kom med bud og forskrifter, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i én kropp ved korset og ved det drepe fiendskapet. Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For ved Ham har vi begge adgang til vår Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk; dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden. Av denne grunn er jeg, Paulus, Jesu Kristi fange for dere hedninger, så sant dere har hørt om Guds nådes husholdning, som ble gitt meg for dere, hvordan Han ved åpenbaring gjorde hemmeligheten kjent for meg, slik jeg ovenfor har skrevet i korthet. Av det jeg har skrevet, kan dere, når dere leser det, forstå at jeg har innsikt i Kristi hemmelighet. Dette mysteriet ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik det nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter, nemlig at folkeslagene er medarvinger, de hører med til den samme kropp og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet. Dette evangelium er jeg blitt tjener for, etter den Guds nådes gave som ble gitt meg ved den mektige virkningen av Hans kraft. Til meg, den aller minste av alle de hellige, ble denne nåde gitt at jeg skulle forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom for folkeslagene og opplyse alle om hva dette hemmelighetens samfunn er, det som fra evige tider har vært skjult i Gud, som skapte alle ting ved Jesus Kristus. Hensikten med dette var at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet. Dette skjedde etter den evige hensikt som Han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre. I Ham har vi frimodighet og tillitsfull adgang ved troen på Ham. Derfor ber jeg om at dere ikke må miste motet av mine trengsler for dere, det som er deres ære. Derfor bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, – fra Ham som ethvert farsforhold i himlene og på jorden har fått sitt navn – og jeg ber om at Han vil gi dere å bli styrket med kraft ved sin Ånd i det indre menneske, etter Hans herlighets store rikdom, det vil si at Kristus får bo i hjertene deres ved troen, idet dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss, Ham tilhører æren i menigheten som er i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i evigheters evighet! Amen. Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall dere ble kalt med, med all ydmykhet, mildhet og tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd! Det er én kropp og én Ånd, slik dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er Én Herre, én tro, én dåp, Én Gud og alles Far, Han som er over alle, gjennom alle og i dere alle. Til hver og en av oss ble nåden gitt etter det målet Kristi gave gis etter. Derfor sier Han: «Da Han for opp, tok Han fangenskapet til fange og ga gaver til menneskene.» Dette: Han for opp, hva betyr det hvis Han ikke og først for ned til jordens lavere deler? Han som for ned, er også Den samme som for opp over alle himlene, for å fylle alle ting. Han ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det vekstmålet som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være som små barn og bli kastet hit og dit og drives omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listige knep i villfarelsens kunster. Men sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle ting vokse opp til Ham som er hodet – Kristus. Ut fra Ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen ved den oppgaven det enkelte ledd har, etter virkningen av den styrke som er gitt hver del. Dette skaper vekst for hele kroppen til dens egen oppbyggelse i kjærlighet. Dette sier og vitner jeg altså i Herren, at dere ikke lenger skal vandre slik som de andre hedningfolk vandrer, de som lever etter sitt sinns tomhet. De er blitt formørket i sin forstand og er fremmede for livet i Gud på grunn av uvitenheten som er i dem, ved sitt hjertes forherdelse. Siden de ikke lenger har skamfølelse, har de gitt seg over til et utsvevende liv og til all slags urenhet med grådighet. Men dere har ikke lært å kjenne Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om Ham og er blitt opplært i Ham, slik sannheten er i Jesus, da må dere avlegge det som tilhører deres tidligere livsførsel, det gamle menneske, det som blir fordervet ved de forførende lyster, og bli fornyet i deres sinns ånd, og ikle dere dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. Legg derfor bort løgnen, og hver av dere skal snakke sant med sin neste, for vi er hverandres lemmer. Blir dere sinte, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede, og gi heller ikke djevelen rom! Den som stjal, skal ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre det gode med hendene sine, så han kan ha noe å gi til dem som trenger hjelp. La ikke et eneste råttent ord komme ut fra deres munn, men bare ord som tjener til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, Ham dere ble beseglet med til forløsningens dag. La all bitterhet, vrede, sinne, skrik og ond tale være langt fra dere, sammen med all ondskap. Vær gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Bli derfor Guds etterfølgere, som Hans kjære barn. Vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss, en offergave og et blodoffer for Gud, som en velbehagelig duft. Hor og all slags urenhet eller grådighet skal ikke engang nevnes blant dere, slik det sømmer seg for de hellige, heller ikke skamløshet, tåpelig snakk eller lettsindig, upassende spøk, men heller takkebønn. For dette vet dere, at ingen som lever i hor, urenhet eller grådighet – han er jo en avgudsdyrker – har arvedel i Kristi og Guds rike. La ingen forføre dere med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens barn. Bli derfor ikke delaktige med dem! Dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn – for Åndens frukt består i all godhet, rettferdighet og sannhet – idet dere prøver hva som er til behag for Herren. Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller! For selv bare det å tale om det de gjør i det skjulte, er en skam. Alt som blir avslørt av lyset, blir åpenbart, alt det som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Han: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den beleilige tid, for dagene er onde. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! Bli ikke fulle av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer, lovsanger og åndelige viser og synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud vår Far for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn, og underordner dere hverandre i Guds frykt. Dere koner, vær underordnet deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er menighetens hode. Han er Frelser for kroppen. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor konene underordne seg sine egne menn i alle ting. Dere ektemenn, elsk deres koner, slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for at Han skulle hellige den, idet Han renset den ved vannbadet i Ordet, for at Han kunne føre den fram for seg selv som en herlig menighet uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den skulle være hellig og uten feil. På samme måte skylder ektemennene å elske sine egne koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, men han gir den mat og har omsorg for den, slik Herren gjør med menigheten. For vi er lemmer på Hans legeme, av Hans kjøtt og av Hans bein. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være ett legeme. Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og menigheten. Men hver enkelt av dere skal elske sin egen kone som seg selv, og kona skal se til at hun har ærefrykt for sin ektemann. Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Dere fedre, egg ikke barna deres til vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning! Dere slaver, vær lydige mot dem som er deres jordiske herrer, med frykt og respekt, i hjertets oppriktighet, som for Kristus, ikke som øyentjenere, som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere som gjør Guds vilje av hjertet. Gjør deres tjeneste med iver, som for Herren og ikke for mennesker. Dere vet at alt det gode en gjør, skal enhver få igjen fra Herren, enten en er slave eller fri. Og dere herrer, gjør det samme mot dem! Slutt med å true, for dere vet at også deres egen Herre er i Himmelen, og hos Ham er det ingen forskjellsbehandling. Til slutt, mine søsken, bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan være i stand til å stå imot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting. Stå derfor fast, med sannheten som belte om livet, iført rettferdighetens brynje og ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir. Ta framfor alt troens skjold; med det er dere i stand til å slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. Og be hver tid og stund med all bønn og påkallelse i Ånden! Slik skal dere være våkne med all utholdenhet og påkallelse for alle de hellige. Be også for meg, at det blir gitt meg ord, så jeg kan åpne min munn med frimodighet for å gjøre kjent evangeliets mysterium, det som jeg er sendebud for i lenker. Be om at jeg i Ham kan forkynne frimodig, slik det er pålagt meg. Men for at dere skal få vite om min tjeneste og hvordan jeg har det, skal Tykikos, en kjær bror og trofast tjener i Herren, fortelle dere alt. Jeg har sendt ham til dere med den bestemte hensikt at dere skal få kjennskap til vår tjeneste, og at han skal trøste deres hjerter. Fred være med våre søsken, og kjærlighet med tro, fra Gud Fader og Herren Jesus Kristus! Nåde være med alle dem som elsker vår Herre Jesus Kristus i uforgjengelighet! Amen. Paulus og Timoteus, Jesu Kristi tjenere, til alle de hellige i Kristus Jesus, som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Jeg takker min Gud hver gang jeg blir minnet om dere, og alltid, i all min bønn, ber jeg for dere alle med glede. Jeg takker for det samfunn vi har i tjenesten for evangeliet, fra den første dag og helt til nå. Jeg er helt overbevist om dette, at Han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Det er da også rett av meg å tenke slik om dere alle, for jeg har dere i mitt hjerte, ettersom dere alle deler fellesskapet i nåden med meg, både når jeg bærer mine lenker og under forsvar og stadfestelse av evangeliet. For Gud er mitt vitne på hvor inderlig jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi hjertelag. Og dette ber jeg om, at kjærligheten deres stadig må bli rikere på innsikt og dømmekraft. På den måten kan dere dømme om smått og stort, så dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, og være fylt av rettferdighets frukter som kommer ved Jesus Kristus, til Guds ære og pris. Men jeg vil dere skal vite, søsken, at det som hendte meg, har heller vist seg å være til fremme for evangeliet, for det er nå blitt tydelig for hele slottsvakten og alle de andre, at det er på grunn av Kristus jeg er i lenker. De fleste av søsknene i Herren er blitt så fortrolige med lenkene mine at de nå er mye mer frimodige til å tale Ordet uten frykt. Noen forkynner riktignok Kristus av misunnelse og stridslyst, men andre ut fra god vilje. De førstnevnte forkynner Kristus ut fra egennytte, ikke med et oppriktig sinn, og slik mener de å gi meg flere trengsler i tillegg til mine lenker. Men de sistnevnte gjør det ut fra kjærlighet, for de vet at jeg er utvalgt til å forsvare evangeliet. Hva så? Bare Kristus i alle fall blir forkynt, enten det er med baktanke eller i sannhet, gleder jeg meg. Ja, jeg vil fortsette å glede meg. For jeg vet at alt dette skal føre til at jeg blir fridd ut ved deres bønn og ved den hjelp Jesu Kristi Ånd sørger for. Slik er også min inderlige forventning og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men i all frimodighet, som alltid, skal Kristus også nå bli opphøyet ved min kropp, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Men dersom det å leve i kroppen gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. For jeg dras sterkt til begge deler. Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste. Men å bli værende her i kroppen er likevel mer nødvendig for dere. Ettersom jeg er overbevist om dette, vet jeg at jeg skal leve og fortsette sammen med dere alle til deres framgang og glede i troen. Slik er det for at deres ros for min skyld kan bli enda rikere i Jesus Kristus, når jeg igjen kommer til dere. Men bare se til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, så enten jeg kommer og ser til dere eller er fraværende kan høre det om dere at dere står fast i én Ånd og at dere med én og samme sjel kjemper sammen for troen på evangeliet. La dere ikke på noen måte skremme av deres motstandere. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere om frelse, og det fra Gud. For det er gitt dere, på grunn av Kristus, ikke bare å tro på Ham, men også å lide for Hans skyld og kjempe den samme kamp dere så jeg kjempet, og som dere nå hører jeg fremdeles kjemper. Derfor, om det da er noen trøst i Kristus, om det er noen oppmuntring i kjærligheten, om det er noe samfunn i Ånden, om det er noe hjertelag og barmhjertighet, så gjør min glede fullstendig ved å ha det samme sinnelag og den samme kjærlighet, og vær ett i sjel og ha det samme sinn. Gjør ikke noe ut fra selviske ambisjoner eller lyst til tom ære, men enhver skal med ydmykt sinn akte de andre høyere enn seg selv. Ingen av dere må bare trakte etter det som er best for dere selv, men også etter det som gagner andre. La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus. Han som da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Da Han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset. Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. Derfor, mine kjære, slik dere alltid har vært lydige, ikke bare da jeg var hos dere, men mye mer nå ved mitt fravær, så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje. Gjør alle ting uten klager og innvendinger, slik at dere kan være ulastelige og rene, Guds uklanderlige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Blant dem skinner dere som strålende lys i verden, på den måten at dere holder fram Livets Ord, slik at jeg kan glede meg på Kristi dag over at jeg ikke løp forgjeves, eller at jeg arbeidet forgjeves. Ja, og hvis jeg blir utøst som et drikkoffer under ofringen og tjenesten for deres tro, er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle. Av den samme grunn skal også dere være glade og glede dere sammen med meg. Men jeg håper i Herren Jesus om kort tid å få sende Timoteus til dere, for at også jeg kan bli oppmuntret når jeg får vite hvordan dere har det. Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel. For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus Jesus til. Men dere kjenner hans prøvede troskap, at han tjente evangeliets sak sammen med meg, som en sønn hjelper sin far. Derfor håper jeg å få sendt ham, så snart jeg ser hvordan det går med meg. Men i Herren er jeg overbevist om at jeg også snart skal komme selv. Likevel fant jeg det nødvendig å sende dere Epafroditus, min bror, medarbeider og kampfelle, han som var budbærer til dere og som tjente meg med det jeg hadde bruk for, siden han lengtet etter dere alle og var bekymret fordi dere hadde hørt at han var syk. For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så ikke jeg skulle få dobbelt sorg. Derfor ble jeg enda mer ivrig etter å sende ham, slik at dere kan glede dere over å se ham igjen, og jeg selv kan ha mindre bekymring. Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og vis slike som ham ære, for det var på grunn av gjerningen for Kristus han kom døden nær, uten å bekymre seg for sitt liv, for å sørge for det som manglet i deres tjeneste for meg. For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren! Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet. Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med skamskjæringen! For det er vi som har omskjærelsen, vi som tjener Gud i Ånden, roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til det menneskelige, selv om jeg også kunne sette min lit til det menneskelige. Hvis noen andre mener de kan sette sin lit til det de er som mennesker, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten, og etter rettferdigheten i loven var jeg blitt ulastelig. Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld. Ja, så visst regner jeg alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg skal vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen, for at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død, om jeg bare kan nå fram til oppstandelsen fra de døde. Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det, ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus. La oss altså, så mange som er modne, ha dette sinn. Og hvis dere tenker annerledes i noe, skal Gud også åpenbare dette for dere. Det gjelder at vi så langt vi har nådd, fortsetter etter den samme rettesnor og har det samme sinnelag. Søsken, vær mine etterfølgere, og legg merke til dem som vandrer slik, ettersom dere har oss som forbilde. Som jeg ofte har fortalt dere, og nå gråtende forteller dere igjen: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. Deres mål er fortapelse, deres gud er magen, de setter sin ære i sin skam og tenker bare på de ting som hører jordelivet til. Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også med iver på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår forgjengelige kropp, så den blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han gjøre ved den kraft som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under seg selv. Derfor, mine kjære og mine søsken som jeg lengter etter, min glede og min krone, stå fast i Herren, dere elskede. Jeg formaner Evodia, og jeg formaner Syntyke til å ha det samme sinnelag i Herren. Og jeg ber også deg inderlig, du trofaste medarbeider, om å hjelpe disse kvinnene som kjempet sammen med meg i arbeidet for evangeliet, sammen med Klemens og de andre av mine medarbeidere som har sine navn i Livets Bok. Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres vennlige sinnelag bli kjent for alle mennesker! Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. For øvrig, søsken, det som er sant, det som er ære verdt, det som er rettferdig, det som er rent, det som er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne! Alt det dere lærte og tok imot og hørte og så hos meg, det skal dere gjøre. Og fredens Gud skal være med dere. Jeg gledet meg stort i Herren over at deres omsorg for meg nå endelig har blomstret opp igjen. Selv om dere også viste omsorg før, hadde dere ikke anledning til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg mangler noe, for jeg har lært å være fornøyd under de forskjellige forhold jeg har vært i. Jeg vet hva det er å ha det trangt, og jeg vet hva det er å ha overflod. Overalt og i alle ting har jeg lært både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød. Jeg makter alt i Kristus, Han som styrker meg. Likevel har dere gjort rett i å ta del med meg i trengselen. Også dere, filippere, vet at i evangeliets første tid, da jeg dro ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet enn dere alene som hadde fellesskap med meg på en slik måte at det ble ført regnskap over gitt og mottatt. Selv til Tessalonika sendte dere meg den hjelpen jeg hadde bruk for både én og to ganger. Ikke slik at jeg er opptatt av selve gaven, men jeg ser etter frukten, den som rikelig blir godskrevet deres eget regnskap. Men nå har jeg alt, og jeg har også overflod. Jeg har i rikt mål, etter å ha mottatt fra Epafroditus det som ble sendt fra dere, en velduft og et kjærkomment offer til Guds behag. Min Gud skal etter sin rikdom fylle alle deres behov i herlighet i Kristus Jesus. Vår Gud og Far skal ha ære i all evighet! Amen. Hils alle de hellige i Kristus Jesus! Brødrene som er sammen med meg, hilser dere. Alle de hellige hilser dere, særlig de som hører til keiserens hus. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og vår bror Timoteus, til de hellige og troende søsken i Kristus, som er i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, slik det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medtjener, som er en trofast Kristi tjener på deres vegne, han som også fortalte oss om deres kjærlighet i Ånden. Fra den dagen vi hørte om dette, har vi derfor ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt med kunnskap om Hans vilje i all visdom og åndelig forstand, slik at dere kan vandre verdig for Herren og fullt ut være til behag for Ham, ved å bære frukt i all god gjerning og vokse i erkjennelse av Gud, så dere blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, til all utholdenhet og tålmodighet. Med glede kan dere da takke vår Far som har gjort oss i stand til å få del i de helliges arv i lyset. Han er Den som har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike. I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse. Han er bildet av den usynlige Gud, Den førstefødte før hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Han er før alle ting, og i Ham blir alt holdt sammen. Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal være den fremste i alle ting. For det var etter Faderens velbehag at hele fylden skulle bo i Ham, og – ved Ham – forlike alle ting med seg selv, ved at Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, enten det er de ting som er på jorden eller det som er i himlene. Dere som før var fremmede og fiender av sinnelag, i de onde gjerninger, dere har Han nå forlikt i sin kropp ved døden, for å framstille dere hellige, ulastelige og uklanderlige for seg selv, hvis dere bare blir stående i troen, grunnfestet og faste, og ikke blir ført bort fra håpet i evangeliet, det dere har hørt, og som ble forkynt for hver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, ble tjener for. Som en tjener gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved meg selv det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten. For den ble jeg en tjener etter den Guds forvaltning som ble gitt meg for dere, å oppfylle Guds Ord, mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige. For dem ville Gud gjøre kjent hvilken rikdom av herlighet som ligger i dette mysteriet blant hedningene, det er: Kristus i dere, håpet om herligheten. Ham forkynner vi, og vi formaner og lærer hvert menneske i all visdom, for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus. For dette arbeider også jeg, og jeg kjemper ved Hans kraft som virker kraftig i meg. For jeg vil dere skal vite hvilken veldig kamp jeg har hatt for dere, for dem i Laodikea og for mange andre som ikke har sett meg personlig, for at deres hjerter kan bli trøstet, bli knyttet sammen i kjærlighet og nå fram til hele rikdommen av full overbevisning og innsikt som gir kunnskap om Guds mysterium, både om Faderen og om Kristus. I Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult. Dette sier jeg for at ingen skal bedra dere med manipulerende ord. For selv om jeg er borte fra dere fysisk, er jeg likevel hos dere i ånden. Og jeg gleder meg over å se den gode orden dere har og fastheten i deres tro på Kristus. Slik dere altså har tatt imot Kristus Jesus, Herren, så lev i Ham, rotfestet og oppbygget i Ham, og grunnfestet i troen, slik dere er blitt opplært til, idet dere er rike i den med takksigelse. Se til at ingen bedrar dere ved filosofi og tomt bedrag, etter menneskers overlevering, etter verdens lærdommer og ikke etter Kristus. For i Hans kropp bor hele Guddommens fylde. Og i Ham er dere blitt fylt, Han som er hodet for all myndighet og makt. I Ham ble dere også omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender ved at kjøttets syndelegeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravd med Ham i dåpen og i den ble dere også oppreist med Ham ved troen på Guds makt, Han som oppreiste Ham fra de døde. Dere som var døde i deres overtredelser og uomskårne kjøtt, har Han gjort levende sammen med Ham, og Han har tilgitt dere alle overtredelsene. Han slettet ut skyldbrevet som sto imot oss med bud, det som vitnet imot oss. Han tok det bort ved at Han naglet det til korset. Han avvæpnet myndighetene og maktene og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset. La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da kroppen tilhører Kristus. La ikke dem som søker falsk ydmykhet og tilbedelse av engler, lure fra dere seiersprisen. De trenger seg inn i de ting de ikke har sett, og i sitt kjødelige sinn blåser de seg opp til ingen nytte og holder ikke fast ved Hodet. Fra Ham får hele kroppen næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Den vokser den vekst som er fra Gud. Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? – etter menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsning ved bruken. Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Men de er ikke av noen verdi til å stå imot kjøttets lyster. Hvis dere da ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet. Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av dette kommer Guds vrede over ulydighetens barn. I disse syndene vandret dere selv før, da dere levde i dem. Men nå skal dere legge av alt sammen: sinne, vrede, ondskap, bespottelse og skittent snakk fra deres munn. Lyv ikke for hverandre, siden dere har kledd av dere det gamle menneske og dets gjerninger, og iført dere det nye menneske, som blir fornyet til kunnskap etter bildet av Ham som skapte det. Her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri, men Kristus er alt og i alle. Derfor må dere som Guds utvalgte, hellige og elskede ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, mildhet og tålmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis en skulle ha noe å bebreide andre for. Slik Kristus tilga dere, skal også dere tilgi. Men framfor alt dette: Ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd. La Guds fred råde i hjertene deres! Den ble dere også kalt til i én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi Ord bo rikelig i dere i all visdom, så dere underviser og formaner hverandre med salmer, lovsanger og åndelige sanger, og ved nåden synger i deres hjerter for Herren. Hva dere enn gjør i ord eller gjerning, gjør alt i Herren Jesu navn, og takk Gud Faderen ved Ham. Dere koner, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren. Dere ektemenn, elsk deres koner og vær ikke bitre mot dem! Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for det er velbehagelig for Herren. Dere fedre, oppfør dere ikke slik mot barna deres at de blir bitre og motløse. Dere slaver, adlyd deres jordiske herrer i alle ting, ikke som øyentjenere som vil gjøre mennesker til lags, men i hjertets oppriktighet i ærefrykt for Gud. Alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at det er fra Herren dere skal få arven som lønn. Dere tjener jo Herren Kristus. Den som gjør urett, skal få igjen for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling. Dere herrer, gi slavene deres det som er rett og rettferdig, og vit at også dere har en Herre i Himmelen. Hold fast på og våk i bønnen med takksigelse! Be også for oss, at Gud vil åpne en dør for Ordet, så vi kan tale Kristi mysterium, det som jeg er i lenker for. Be om at jeg kan tale slik jeg bør for å åpenbare det. Vandre viselig overfor dem som er utenfor, og benytt den dyrebare tiden! Deres tale må alltid være vennlig, krydret med salt, så dere kan vite hvordan dere bør svare hver enkelt. Tykikos, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren, skal fortelle dere alt nytt om meg. Jeg sender ham til dere nettopp i denne hensikt, så han kan få vite hvordan dere har det og trøste deres hjerter, sammen med Onesimos, en trofast og kjær bror, som er en av dere. De vil fortelle dere om alt det som skjer her. Aristarkos, min medfange, hilser dere sammen med Markus, Barnabas’ søskenbarn, som dere fikk beskjed om. Hvis han kommer til dere, så ta vel imot ham, og Jesus som blir kalt Justus, hilser dere. Disse er mine eneste medarbeidere for Guds rike blant dem som er omskåret. De er blitt til trøst for meg. Epafras, en Kristi tjener som er en av dere, hilser dere. Han kjemper alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje. Jeg vitner om ham at han har stor nidkjærhet for dere og for dem i Laodikea og dem i Hierapolis. Lukas, den kjære legen, og Demas hilser dere. Hils søsknene i Laodikea og Nymfas og menigheten i hans hus. Når dette brevet er opplest hos dere, sørg da for at det også blir lest opp i laodikeernes menighet, og at dere også får lest brevet fra Laodikea. Si til Arkippos: «Ta vare på den tjenesten du har mottatt i Herren, så du fullfører den.» Denne hilsenen er med min egen hånd – Paulus. Husk lenkene mine! Nåde være med dere! Amen. Paulus, Silvanus og Timoteus, til tessalonikernes menighet i Gud vår Far og Herren Jesus Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Vi takker alltid Gud for dere alle og nevner dere i våre bønner. Vi husker alltid deres gjerning i troen, deres arbeid i kjærligheten og tålmodighet i håpet på vår Herre Jesus Kristus innfor vår Gud og Far, og søsken, dere som er elsket; vi vet jo at deres utvelgelse er av Gud. Vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full visshet. Dere vet hvordan vi var hos dere for deres skyld. Dere ble våre og Herrens etterfølgere etter at dere hadde tatt imot Ordet under stor trengsel og med Den Hellige Ånds glede, slik at dere ble forbilder for alle de troende i Makedonia og Akaia. For fra dere har Herrens Ord lydt vidt utover, ikke bare i Makedonia og Akaia, men også på ethvert annet sted. Deres tro til Gud har nådd ut, slik at vi ikke trenger å si noe om det. For de selv forteller om oss, hvilken inngang vi fikk hos dere, og hvordan dere vendte dere til Gud fra avgudene for å tjene Den levende og sanne Gud, og til å vente på Hans Sønn fra Himlene, Han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, Han som utfrir oss fra den kommende vrede. Dere vet jo selv, søsken, at den inngangen vi fikk hos dere, ikke var forgjeves. Men selv like etter at vi hadde lidd og blitt nedverdigende behandlet i Filippi, som dere vet, var vi frimodige i vår Gud til å tale Guds evangelium til dere under stor kamp. For vår formaning kom ikke av villfarelse eller urenhet, og den var heller ikke preget av svik. Ettersom vi var blitt prøvd av Gud for å bli betrodd evangeliet, taler vi, ikke for å tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. For ikke på noe tidspunkt brukte vi smigrende ord, som dere vet, og heller ikke brukte vi noe dekke for grådighet – Gud er vårt vitne. Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å stille krav. Vi var milde blant dere, slik en mor nærer sine egne barn. Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi glade, for å gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så kjære var dere blitt for oss. Dere husker, søsken, vårt arbeid og slit. For mens vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere, forkynte vi Guds evangelium for dere. Dere er vitner, og Gud selv, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror. Dere vet hvordan vi formante, trøstet og vitnet for hver eneste én av dere, slik en far gjør med sine egne barn, for at dere skulle vandre verdig for Gud, Han som kaller dere inn i sitt eget rike og sin herlighet. Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for da dere tok imot det Guds Ord som dere hørte av oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det Guds Ord det i sannhet er, det som også er virksomt i dere som tror. Dere, søsken, ble etterfølgere av de Guds menigheter i Kristus Jesus som er i Judea. For dere led også under de samme plagene fra deres egne landsmenn, slik de led fra jødene, de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter, og som har forfulgt oss. De er ikke til behag for Gud, og de står imot alle mennesker ved at de forbyr oss å tale til folkeslagene, så de kan bli frelst. På denne måten oppfyller de alltid sine synders mål. Men vreden har til fulle innhentet dem. Men vi, søsken, etter at vi ble tatt bort fra dere en kort tid, var vi vel ute av syne, men ikke ute av hjerte. Vi prøvde med enda større iver og med stor lengsel å få se deres ansikt igjen. Derfor ville vi komme til dere. Også jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. For hvem er vårt håp, vår glede eller kransen vi kan rose oss av? Er det ikke nettopp dere som skal stå foran Herren Jesus Kristus ved Hans gjenkomst? Dere er vår ære og glede. Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, mente vi det var rett å bli alene igjen i Aten, slik at vi kunne sende Timoteus, vår bror og Guds tjener og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke og formane dere i deres tro, så ingen skulle stå vaklende i disse trengslene. For dere vet selv at vi er satt til dette. Vi sa det også til dere på forhånd, da vi var hos dere, at vi kom til å lide trengsel. Det også skjedde også, som dere vet. Da jeg ikke lenger kunne holde det ut, sendte jeg av denne grunn bud for å få vite hvordan det var med troen deres, om det var slik at fristeren hadde fristet dere på en eller annen måte og vårt arbeid hadde vært forgjeves. Men nå har Timoteus kommet til oss fra dere og brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet. Han har fortalt at dere stadig har gode minner om oss, at dere har et sterkt ønske om å få se oss igjen, slik vi også ønsker å få se dere. Slik har vi gjennom all vår trengsel og nød, fått trøst gjennom deres tro, søsken. Nå kan vi leve videre, hvis dere står fast i Herren. For hvordan kan vi takke Gud nok for all den gleden vi fryder oss med innfor vår Gud på grunn av dere? Natt og dag ber vi inderlig om at vi må få se deres ansikt igjen og utfylle manglene ved deres tro. Må Han selv, Gud, vår Far, og vår Herre Jesus Kristus, lede vår vei til dere! Og må Herren gi dere rikdom og overflod på kjærlighet til hverandre og til alle, slik vi også elsker dere, så Han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet framfor vår Gud og Far ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst med alle sine hellige. For øvrig, søsken, oppfordrer og formaner vi dere i Herren Jesus at dere stadig må ha mer framgang i dette som dere fikk overlevert fra oss, om hvordan dere skal vandre og være til behag for Gud. Dere vet jo hvilke bud vi ga dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse, at dere skal avstå fra hor, at hver av dere skal vite hvordan en skal vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningfolkene, som ikke kjenner Gud, og at ingen utnytter og bedrar sin bror på noen måte, for Herren er en hevner over alle slike, som vi også sa til dere på forhånd og vitnet om for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forkaster dette, forkaster ikke et menneske, men Gud, som også har gitt oss sin Hellige Ånd. Om søskenkjærligheten trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å elske hverandre. For slik elsker dere også alle søsken som er i hele Makedonia. Men vi formaner dere innstendig, søsken, at dere må bli enda rikere på kjærlighet, at dere også må sette pris på å leve et stille liv, skjøtte deres egne saker og arbeide med deres egne hender, slik vi påla dere, så dere kan vandre sømmelig overfor dem som er utenfor, og ikke mangle noe. Jeg vil ikke at dere skal være uvitende, søsken, om dem som har sovnet inn, for dere skal ikke sørge som de andre, de som ikke har noe håp. For dersom vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham. For dette sier vi til dere med et Herrens Ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, på ingen måte skal komme i forveien for dem som er innsovnet. For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord. Om tider og stunder, søsken, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. Når noen sier: «Fred og ingen fare», da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue. De som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, er fulle om natten. Men la oss som hører dagen til, være edrue og ta på oss troens og kjærlighetens brynje, og sette på oss håpet om frelse som hjelm. For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, Han som døde for oss, så vi skulle leve sammen med Ham, enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, slik dere også gjør. Vi ber dere innstendig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer dere. Dere skal omslutte dem med grenseløs kjærlighet for den gjerningen de gjør! Hold fred med hverandre! Nå formaner vi dere, søsken, til å advare dem som er ustyrlige, trøste de motløse, hjelpe de svake og være tålmodige med alle! Se til at ingen gjengjelder ondt med ondt mot noen, men jag alltid etter det som er godt, både for dere selv og for alle! Gled dere alltid, be uten opphold, takk under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus. Utslokk ikke Ånden! Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt! Avstå fra enhver form for ondskap! Må fredens Gud selv hellige dere helt igjennom! Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli bevart ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst! Han som kaller dere, er trofast, Han skal også gjøre det. Søsken, be for oss! Hils alle våre søsken med et hellig kyss! Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de hellige. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen. Paulus, Silvanus og Timoteus, til tessalonikernes menighet i Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Vi skylder alltid å takke Gud for dere, søsken, som rett er, fordi deres tro vokser seg stadig rikere, og kjærligheten dere har til hverandre blir sterkere hos hver enkelt av dere. Derfor roser vi oss av dere i Guds menigheter for deres tålmodighet og tro i alle deres forfølgelser og trengsler som dere holder ut i. Dette er et klart bevis på Guds rettferdige dom, for at dere kan bli funnet verdige til Guds rike, som dere også lider for, så sant det er rettferdig at Gud gjengjelder dem som plager dere med trengsel, og at Han til dere som er plaget, gir hvile sammen med oss når Herren Jesus blir åpenbart fra Himmelen med sine mektige engler. Da tar Han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og Hans krafts herlighet når Han kommer på den Dagen for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd. Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud vil akte dere verdige til dette kallet, og at Han vil oppfylle hos dere all god vilje etter sin godhet og skape troens gjerning med kraft, slik at vår Herre Jesu Kristi navn kan bli herliggjort i dere, og dere i Ham, etter vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde. Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi gjenkomst, søsken, og vår samling med Ham, ber vi dere om ikke så raskt å bli brakt ut av fatning eller bli rystet, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller brev som om det skulle komme fra oss, om at Kristi dag allerede var kommet. La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske åpenbart, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller som blir tilbedt, så han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud. Husker dere ikke at da jeg ennå var hos dere, fortalte jeg dere disse ting? Nå vet dere hva som holder igjen, for at han kan bli åpenbart i sin egen tid. For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort. Da skal den lovløse bli åpenbart, han som Herren skal ødelegge med sin munns ånde og tilintetgjøre ved sin gjenkomst i herlighet. Den lovløses komme er etter Satans virksomhet med all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst. Derfor skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt. Men vi skylder alltid å takke Gud for dere, søsken, dere som er elsket av Herren, fordi Gud fra begynnelsen utvalgte dere til frelse ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten. Til den kalte Han dere ved vårt evangelium for å kunne nå fram til vår Herre Jesu Kristi herlighet. Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved vårt brev. Må vår Herre Jesus Kristus selv, og Gud, vår Far, Han som har elsket oss og gitt oss en evig trøst og et godt håp i nåden, trøste deres hjerte og styrke dere i all tale og god gjerning! Til slutt, søsken, be for oss at Herrens Ord må få fritt løp og bli æret, slik det allerede er hos dere, og at vi må bli utfridd fra falske og onde mennesker. For det er ikke alle som har troen. Men Herren er trofast, og Han skal styrke dere og vokte dere fra den onde. Vi har den tillit til dere i Herren at dere både gjør og vil gjøre det som vi pålegger dere. Må nå Herren lede deres hjerter inn i Guds kjærlighet og inn i Kristi tålmodighet. Men vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn, å ta avstand fra alle søsken som lever upassende og ikke står fast i den overleveringen de mottok fra oss. For dere vet selv hvordan dere bør etterfølge oss, for vi var ikke uvirksomme blant dere. Vi spiste heller ikke noens brød uten å betale, men arbeidet strevsomt og iherdig natt og dag, for at vi ikke skulle være til byrde for noen av dere, ikke fordi vi ikke har rett til det, men vi ville gjøre oss selv til et forbilde, så dere kunne følge vårt eksempel. For også da vi var hos dere, påla vi dere dette: Om noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise. For vi hører at det er noen blant dere som ikke holder orden på livet sitt, og som ikke arbeider, men bare blander seg opp i andres saker. De som lever slik, pålegger og formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og spise sitt eget brød. For deres del, søsken, bli ikke trette av å gjøre det gode! Hvis noen ikke adlyder vårt ord i dette brevet, så merk dere hvem det er, og ha ikke fellesskap med ham, for at han kan skamme seg. Hold ham likevel ikke for en fiende, men forman ham som en bror! Må fredens Herre selv gi dere fred, alltid og på alle måter. Herren være med dere alle! Paulus’ hilsen med min egen hånd, som er et kjennetegn i hvert brev. Slik skriver jeg. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Paulus, Jesu Kristi apostel etter befaling fra Gud, vår Frelser, og fra Herren Jesus Kristus, vårt håp, til Timoteus, en ekte sønn i troen: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Jesus Kristus, vår Herre! Da jeg dro inn i Makedonia, ba jeg deg å bli i Efesos, så du kunne pålegge noen at de ikke skal undervise i en annen lære eller vie sin oppmerksomhet til eventyr og endeløse slektstavler, som fører til uenigheter i stedet for den oppbyggelse som er fra Gud, den som er i troen. Budets siktemål er kjærlighet fra et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro. Det har noen fart vill fra og vendt seg bort til tomt snakk. De vil være lovlærere, men de forstår seg verken på hva de sier eller på de ting de slår fast. Vi vet imidlertid at loven er god hvis man bruker den på lovlig måte, og vit dette: Loven er ikke bestemt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, for ugudelige og syndere, for de vanhellige og verdslige, for dem som dreper sine fedre og dem som dreper sine mødre, for manndrapere, for horkarer, for menn som har seksuell omgang med menn, for folk som driver med menneskehandel, for løgnere, for dem som sverger falskt, og alt annet som er imot den sunne lære etter den velsignede Guds herlighets evangelium, det som ble betrodd meg. Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, fordi Han regnet meg som trofast, og innsatte meg i tjenesten, jeg som tidligere var en spotter, forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn fordi jeg var uvitende og handlet i vantro. Desto mer overstrømmende ble vår Herres nåde med den tro og kjærlighet som er i Kristus Jesus. Dette er et troverdig ord og verd full mottakelse, at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus først kunne vise all tålmodighet på meg, som et forbilde for dem som skal komme til å tro på Ham til evig liv. Evighetens Konge, Den udødelige og usynlige, Gud som alene er vis, Ham være pris og ære i all evighet! Amen. Dette påbud overgir jeg til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetier som tidligere er kommet om deg, slik at du ved dem kan kjempe den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet. Denne samvittigheten har noen forkastet og dermed lidd skipbrudd på troen. Blant disse er Hymeneos og Aleksander som jeg overlot til Satan, så de kunne lære å ikke spotte. Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig for Gud, vår Frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Han som ga seg selv som en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i rette tid. For dette ble jeg utpekt til forkynner og apostel – jeg taler sannhet i Kristus og lyver ikke – en lærer for folkeslagene i tro og sannhet. Jeg vil derfor at mennene på ethvert sted skal løfte hellige hender når de ber, uten vrede og uten å tvile. På samme måte vil jeg også at kvinnene smykker seg med anstendig klesdrakt og måtehold, ikke med flettet hår, gull, perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som bekjenner gudsfrykt. En kvinne skal la seg lære i stillhet i all underordning. Jeg tillater ikke en kvinne å lære eller å ha myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, så Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen ble forført og falt i overtredelse. Likevel skal hun bli frelst ved barnefødselen, så sant de holder fram i tro, kjærlighet og hellighet med selvtukt. Dette er et troverdig ord: Hvis noen ønsker seg en tilsynstjeneste, er det en god gjerning han har lyst til. En tilsynsmann må altså være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, ha god oppførsel, være gjestfri og være i stand til å undervise. Han må ikke være drikkfeldig eller voldelig, ikke grådig etter uærlig fortjeneste, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt eget hus godt og ha barn som er lydige og respektfulle. For om han ikke vet hvordan han skal styre sitt eget hus, hvordan kan han da ta vare på Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst av stolthet og falle under den samme fordømmelse som djevelen. Dessuten må han ha godt vitnesbyrd blant dem som er utenfor, så han ikke skal falle i vanry og i djevelens snare. På samme måte må diakoner være ærbødige, ikke tale med to tunger, ikke være drikkfeldige, ikke grådige etter uærlig fortjeneste. De må ta vare på troens hemmelighet i en ren samvittighet. Men også disse må bli prøvd først, så kan de få tjene som diakoner hvis de viser seg å være ulastelige. På samme måte må også kvinnene være vel ansett, ikke baktalere, være edruelige og trofaste i alle ting. Diakoner skal være én kvinnes mann, og de må kunne styre sine barn og sine egne hus godt. For de som har gjort en god tjeneste som diakoner, oppnår selv et godt omdømme og stor frimodighet i troen på Kristus Jesus. Disse ting skriver jeg til deg, selv om jeg håper å komme til deg om kort tid. Men hvis jeg blir forsinket, skriver jeg slik at du kan vite hvordan en bør oppføre seg i Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Og det skal bekjennes, stor er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet. De forbyr å gifte seg og befaler å avholde seg fra mat som Gud har skapt til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner sannheten. For all Guds skapning er god, og ingenting skal forkastes hvis det blir tatt imot med takksigelse, for det blir helliget ved Guds Ord og bønn. Hvis du pålegger søsknene dette, er du en god Jesu Kristi tjener, som nærer seg av troens ord og den gode lære som du så nøye har fulgt. Men forkast de verdslige kjerringaktige eventyr, og oppøv deg til gudsfrykt. For kroppslig øvelse er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt, og den har løfte både for det livet som er nå, og for det som skal komme. Dette er et troverdig ord og fullt verdt å ta imot. For det er mot dette mål vi både arbeider og lider hån, for vi stoler på Den levende Gud, Han som er Frelser for alle mennesker, og særlig for dem som tror. Befal og undervis dette! La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og ferd, i kjærlighet, ånd, tro og renhet. Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren inntil jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, den som ble gitt deg ved profeti med håndspåleggelse av de eldste. Du skal tenke grundig på disse ting og leve helt i dem, så din framgang kan bli åpenbar for alle. Gi nøye akt på deg selv og på læren! Fortsett med det, for når du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg. Tal ikke hardt til en eldre mann, men forman ham som en far, yngre menn som brødre, eldre kvinner som mødre, yngre kvinner som søstre, i all renhet. Enker som virkelig er enker, skal du vise ære! Men dersom en enke har barn eller barnebarn, så må disse først lære å vise gudsfrykt i familien og å gjøre gjengjeld mot sine foreldre. For det er godt og til behag for Gud. Hun som virkelig er enke og er etterlatt alene, har satt sitt håp til Gud og fortsetter i påkallelse og bønn natt og dag. Men hun som lever i nytelse, er død mens hun ennå lever. Gi påbud om disse ting, så de kan være ulastelige. Men den som ikke tar seg av sine egne, og særlig dem som er i hans eget hus, han har fornektet troen og er verre enn en vantro. En enke under 60 år skal ikke tas ut, og ikke uten at hun har vært én manns kone og har vitnesbyrd om gode gjerninger, hvis hun har oppdratt barn, og har gitt fremmede husly, om hun har vasket de helliges føtter og har gitt hjelp til nødlidende, om hun med flid har lagt vinn på all god gjerning. Avvis de yngre enkene! For når de er begynt å bli løsslupne og vender seg bort fra Kristus, ønsker de å gifte seg. De rammes av dom siden de har forkastet sin første tro. Dessuten lærer de lediggang og går rundt fra hus til hus. De går ikke bare ledige, men de sladrer, legger seg opp i andres saker og sier ting de ikke burde. Derfor ønsker jeg at de yngre enkene skal gifte seg, føde barn, ta vare på huset og ikke gi motstanderen mulighet til å spotte. For noen har allerede vendt seg bort og fulgt Satan. Hvis en troende mann eller kvinne har enker, skal de hjelpe dem og ikke la dem bli menigheten til byrde, slik at den kan hjelpe dem som virkelig er enker. De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med ordet og læren. For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd. Ta ikke hensyn til en anklage mot en eldste uten at det er på bakgrunn av to eller tre vitner. De som synder, skal du irettesette i alles nærvær, slik at de andre også kan frykte. Jeg vitner for Gud og Herren Jesus Kristus og de utvalgte englene at du overholder disse ting uten fordom og ikke gjør noe ut fra partiske hensyn. Vær ikke snar til å legge hender på noen, og ta heller ikke del i andre menneskers synder! Hold deg selv ren! Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mages skyld og for dine stadige skrøpeligheter. Noen menneskers synder er åpenlyse, og de går foran dem til dom. Men andre menneskers synder følger etter. På samme måte er også noen menneskers gode gjerninger åpenlyse, og de som ikke er det, vil likevel komme for en dag. Alle de slaver som er under åket, skal holde sine egne herrer verdige til all ære, slik at Guds navn og læren ikke blir spottet. De som har troende herrer, skal ikke forakte dem fordi de er brødre, men heller tjene dem fordi de som har fordel av det, er troende og elsket. Lær og forman om disse ting! Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi Ord og den lære som stemmer med gudsfrykt, da er han stolt og forstår ingenting. Han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om ord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som har fordervede sinn og er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning. Slike skal du trekke deg unna. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære noe med oss ut. Når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av den har noen i sin griskhet kommet bort fra troen og gjennomboret seg selv med mange plager. Men du, Guds menneske, flykt fra disse ting og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet! Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner. Jeg formaner deg innfor Gud, Han som gir liv til alle ting, og framfor Kristus Jesus, som avla den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus, at du holder dette budet uten flekk og er ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, som Han skal gjøre synlig i sin egen tid. Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han alene har udødelighet og bor i et lys ingen kan nærme seg, Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt! Amen. Pålegg dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være hovmodige og heller ikke stole på usikker rikdom, men på Den levende Gud, Han som gir oss rikelig å nyte av alle ting. De skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, rede til å gi, villige til å dele, og slik legger opp skatter som en god grunnvoll for seg selv til den kommende tid, så de kan gripe det evige livet. Timoteus, ta vare på det som ble overgitt og betrodd deg, så du unngår det verdslige og tomme snakk og innvendingene fra det som på falskt grunnlag kalles kunnskap. Ved å bekjenne den er noen kommet på villspor bort fra troen. Nåden være med deg! Amen. Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, etter løftet om det liv som er i Kristus Jesus, til Timoteus, en elsket sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud vår Far og Kristus Jesus, vår Herre! Jeg takker Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet, slik mine forfedre gjorde, når jeg ustanselig husker deg i mine bønner natt og dag. Jeg lengter inderlig etter å se deg, når jeg husker dine tårer, for at jeg kan bli fylt med glede, ettersom jeg er blitt minnet om den ekte troen som er i deg, den som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og som jeg er overbevist om også bor i deg. Derfor minner jeg deg om å vekke Guds nådegave til live igjen, den som er i deg ved at jeg la hendene mine på deg. For Gud har ikke gitt oss en motløshetens ånd, men kraftens, kjærlighetens og sindighetens Ånd. Skam deg derfor ikke over vår Herres vitnesbyrd og heller ikke over meg, Hans fange, men ta del med meg i lidelsene for evangeliet, i Guds kraft! Det er Han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, den som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av, og som nå er gjort kjent ved åpenbarelsen av vår Frelser Jesus Kristus, Han som gjorde døden til intet og førte liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet. For dette ble jeg satt til forkynner, apostel og lærer for folkeslag. Av denne grunn lider jeg også dette. Likevel skammer jeg meg ikke, for jeg vet Hvem jeg er kommet til tro på, og jeg er overbevist om at Han er mektig til å bevare det som er overgitt meg helt til den Dagen. Hold deg til det forbilde av sunne ord du har hørt fra meg, i tro og i den kjærlighet som er i Kristus Jesus. Bevar den gode skatten som ble overgitt deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss. Dette vet du, at alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. Fygelos og Hermogenes er også blant dem. Må Herren gi barmhjertighet til Onesiforos’ hus, for han har ofte gitt meg nytt mot og ikke skammet seg over lenken min. Da han kom til Roma, lette han etter meg med stor iver og fant meg. Må Herren gi at han finner barmhjertighet fra Herren på den Dagen. Hvor mye han tjente meg i Efesos, vet du godt. Du, min sønn, bli derfor sterk i nåden i Kristus Jesus. Og alt det du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, som også er i stand til å undervise andre. Derfor må også du lide ondt som en god Jesu Kristi stridsmann. Ingen som fører krig, blander seg inn i de oppgavene som hører dette livet til, for at han alltid kan gjøre hærføreren til lags. Om noen driver idrett, får han ikke seierskransen uten at han deltar etter reglene. Den bonden som arbeider flittig, skal være den første til å få del i fruktene. Tenk over hva jeg sier, og må Herren gi deg forstand i alle ting! Husk at Jesus Kristus, av Davids slekt, ble oppreist fra de døde ifølge mitt evangelium. For dette lider jeg ondt så langt som til å være bundet i lenker lik en forbryter. Men Guds Ord er ikke bundet. Derfor holder jeg ut alle ting for de utvalgtes skyld, så de også kan få frelsen som er i Kristus Jesus, med evig herlighet. Dette er et troverdig ord: Dersom vi døde med Ham, skal vi også leve med Ham. Hvis vi holder ut, skal vi også herske med Ham. Hvis vi fornekter Ham, vil Han fornekte oss. Hvis vi er troløse, forblir Han trofast. Han kan ikke fornekte seg selv. Minn dem om disse ting, mens du vitner for dem for Herrens ansikt at de ikke skal krangle om ord til ingen nytte, til ødeleggelse for tilhørerne. Vær nøye med å framstille deg for Gud som en som består prøven, en arbeider som ikke trenger å skamme seg, en som deler ut sannhetens ord på rett måte. Avsky verdslig og tomt snakk, for det vil bare føre til mer ugudelighet. Og budskapet deres vil spre seg som koldbrann. Hymeneos og Filetos er blant dem, slike som er kommet på villspor bort fra sannheten, og som sier at oppstandelsen allerede har funnet sted. Og de bryter ned troen hos noen. Likevel, Guds faste grunnvoll står fast, og den har dette seglet: «Herren kjenner sine», og: «Hver den som nevner Kristi navn, skal holde seg borte fra urett.» Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til ære og noen til vanære. Om noen da renser seg fra disse sistnevnte kar, skal han selv være et kar til ære, helliget og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning. Flykt fra de ungdommelige lyster! Jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet og fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte. Unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid. En Herrens tjener skal ikke stride, men være mild mot alle, i stand til å undervise, tålmodig, og i ydmykhet irettesette dem som står imot, om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse, så de kan våkne opp av rusen og komme ut av djevelens snare. De ble jo fanget av ham, slik at de måtte gjøre hans vilje. Men vit dette, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene elske seg selv, elske penger, skryte, være stolte, spotte, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalere, uten selvtukt, brutale, uten kjærlighet til det gode, forrædere, oppfarende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg bort fra! For blant disse er de som sniker seg inn i husene og får makt over lett-troende kvinner som er tynget av synder, og som er ført på avveier av mange forskjellige lyster. De får stadig undervisning og er likevel aldri i stand til å komme til sannhets erkjennelse. Som Jannes og Jambres sto Moses imot, står også disse sannheten imot. De er mennesker med fordervet sinn, de holder ikke prøve med sin tro. De skal ikke komme videre, for dårskapen deres skal bli åpenbar for alle, slik dårskapen til de førstnevnte også ble. Men du har etterfulgt min lære, min livsførsel, min hensikt, min tro, min tålmodighet, min kjærlighet, min utholdenhet, mine forfølgelser, mine lidelser som jeg fikk i Antiokia, i Ikonium og i Lystra, ja, hvilke forfølgelser har jeg ikke holdt ut. Og Herren fridde meg ut av dem alle. Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Men onde mennesker og bedragere blir stadig verre og verre. De forfører og blir forført. Men du må holde fram i de sannhetene du har lært og er blitt overbevist om, for du vet hvem du har lært dem av. Helt fra barndommen av har du kjent De Hellige Skrifter som har kraft til å gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning. Derfor vitner jeg for Gud og Herren Jesus Kristus, som skal dømme levende og døde ved sin åpenbarelse og sitt rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene bort fra å høre sannheten og vende seg til myter. Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste! For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, ja, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse. Gjør alt du kan for å komme til meg snart! Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden, og har reist til Tessalonika. Kreskens har reist til Galatia og Titus til Dalmatia. Bare Lukas er hos meg. Hent Markus og ta ham med deg hit, for han er nyttig for meg i tjenesten. Og Tykikos har jeg sendt til Efesos. Når du kommer, ta da med deg kappen som jeg lot bli igjen hos Karpos i Troas, og bøkene, særlig pergamentrullene. Kobbersmeden Aleksander gjorde meg mye vondt. Må Herren gjengjelde ham etter hans gjerninger! Du må også passe deg for ham, for han gikk kraftig imot våre ord. Ved mitt første forsvar var det ingen som sto med meg, men alle forlot meg. Måtte det ikke bli dem tilregnet! Men Herren sto med meg og ga meg kraft, slik at budskapet kunne bli forkynt fullt ut ved meg, så alle hedningfolk kunne få høre. Jeg ble også fridd ut fra løvens gap. Herren skal utfri meg fra all ond gjerning og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen. Hils Priska og Akvilas og Onesiforos’ husfolk! Erastos ble igjen i Korint, men Trofimos etterlot jeg syk i Miletos. Gjør ditt ytterste for å komme før vinteren! Evbolos hilser deg, det samme gjør Pudens, Linus, Klaudia og alle brødrene. Herren Jesus Kristus være med din ånd! Nåde være med dere! Amen. Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel etter den tro som Guds utvalgte har, og etter sannhetens erkjennelse som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv, som Gud, Han som ikke kan lyve, har lovt fra evige tider. I sin tid har Han nå åpenbart sitt ord i den forkynnelsen som ble betrodd meg etter befaling fra Gud, vår Frelser, til Titus, en ekte sønn i vår felles tro: Nåde, miskunn og fred fra Gud Fader og Herren Jesus Kristus, vår Frelser! Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg. En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha trofaste barn som ikke blir anklaget for utskeielser eller ulydighet. For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke hissig, ikke drikkfeldig, ikke voldsom eller grådig, men gjestfri, en som elsker det gode, er sindig, rettferdig, hellig, avholdende, og holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han, ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og å overbevise dem som sier imot. For det er mange gjenstridige pratmakere som forfører andre, mest de som er av omskjærelsen. Det er nødvendig å stoppe munnen på dem, for de fører hele familier på villspor ved at de lærer det de ikke må, for skammelig vinnings skyld. En av dem, en av deres egne profeter, har sagt: «Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late fråtsere.» Dette vitnesbyrdet er sant. Derfor skal du irettesette dem skarpt, så de blir sunne i troen og ikke vender sin oppmerksomhet til jødiske eventyr eller bud fra mennesker som vender seg bort fra sannheten. For de rene er alt rent, men for dem som er urene og vantro, er ingenting rent. Selv deres sinn og samvittighet er besmittet. De sier at de kjenner Gud, men med sine gjerninger fornekter de Ham. De er avskyelige, ulydige og uskikket til enhver god gjerning. Men du skal tale det som stemmer med den sunne lære: At de eldre mennene skal være edruelige, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten og i tålmodigheten. Det samme gjelder de eldre kvinnene. De skal opptre slik det sømmer seg en hellig stand, de må ikke være baktalere, ikke henfalne til å drikke mye vin, men de skal være lærere i det gode, så de kan oppmuntre de unge kvinnene til å elske sine ektemenn, elske sine barn, være sindige, ærbare, huslige, gode, underordnet sine egne menn, for at Guds Ord ikke skal bli spottet. På samme måte skal du formane de unge mennene til å være sindige, og vis deg selv i alle ting som et forbilde i gode gjerninger, vis uforfalsket renhet i læren, ærbødighet og ubestikkelighet, før en sunn tale som ikke kan lastes, slik at den som er motstander kan bli til skamme fordi han ikke har noe ondt å si om deg. Slaver skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer og til behag for dem i alle ting, uten å svare igjen, ikke være tyvaktige, men vise all sann troskap, slik at de i alle ting kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære. For Guds frelsende nåde for alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss til å fornekte ugudelighet og verdslige lyster, og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus, Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. Tal om dette, oppmuntre og irettesett med all myndighet! La ingen forakte deg! Minn dem om å være underordnet styresmakter og myndigheter, å adlyde, å være rede til enhver god gjerning, til ikke å snakke stygt om noen, til å være fredelige og milde og til å vise ydmykhet overfor alle mennesker. For vi var selv en gang uforstandige, ulydige og forførte. Vi var slaver av alle slags lyster og begjær, vi levde i ondskap og misunnelse, vi var forhatt og vi hatet hverandre. Men da Guds, vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger vi hadde gjort, men etter sin miskunnhet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig øste ut over oss ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, etter å ha blitt rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger ifølge håpet om evig liv. Dette er et troverdig ord, og dette vil jeg at du alltid skal understreke når du underviser, for at de som er kommet til tro på Gud, skal være nøye med å ta vare på gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene. Men unngå tåpelige stridsspørsmål, slektstavler, trette og strid om loven. For de er ufruktbare og unyttige. Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham én og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv. Når jeg sender Artemas til deg, eller Tykikos, så gjør alt du kan for å komme til meg i Nikopolis, for jeg har bestemt meg for å overvintre der. Send den lovlærde Zenas og Apollos ut på deres reise med det de trenger, slik at de ikke skal mangle noe. Også vårt eget folk må lære å legge vinn på gode gjerninger, for å være til hjelp der det trengs, så de ikke skal være uten frukt. Alle som er hos meg, hilser deg. Hils dem som elsker oss i troen! Nåde være med dere alle! Amen. Paulus, Jesu Kristi fange, og vår bror Timoteus, til Filemon, vår kjære venn og medarbeider, til den kjære Appia og til vår kampfelle Arkippos og til menigheten i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker min Gud og nevner deg alltid i mine bønner, når jeg hører om den kjærlighet som du viser mot alle de hellige, og den tro du har til Herren Jesus. Min bønn er at den del du har i troen, må være virksom og øke din innsikt i alt det gode som er gitt dere i Kristus Jesus. For vi har stor glede og trøst av din kjærlighet, for de helliges hjerter er blitt fornyet ved deg, bror. Derfor, selv om jeg kunne vært meget frimodig i Kristus og befalt deg å gjøre din plikt, så vil jeg likevel for kjærlighetens skyld heller oppmuntre deg, slik jeg er, Paulus, den aldrende, og nå også en Jesu Kristi fange. Jeg ber deg på vegne av min sønn Onesimos, som jeg er blitt åndelig far til mens jeg er i mine lenker. Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig både for deg og for meg. Jeg sender ham tilbake. Ta derfor imot ham, det vil si, mitt eget hjerte, som jeg ønsket å ha hos meg, slik at han på dine vegne kunne tjene meg i mine lenker for evangeliet. Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, for at ikke din gode gjerning skulle være som den var av tvang, men frivillig. For kanskje dro han sin vei for en stund for at du skulle få ham igjen for evig, ikke lenger som en slave, men mer enn det, en elsket bror, både for meg og enda mer for deg, både i det naturlige og i Herren. Hvis du da har samfunn med meg, så ta imot ham slik du ville ha tatt imot meg. Men hvis han har gjort noe galt mot deg eller skylder deg noe, så sett det på min regning. Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale tilbake – for ikke å nevne at du skylder meg til og med deg selv. Ja, bror, la meg få glede av deg i Herren! Oppliv mitt hjerte i Herren! Siden jeg har tillit til din lydighet, skriver jeg til deg, og jeg vet at du vil gjøre mer enn jeg ber om. I mellomtiden kan du gjøre klart et gjesterom til meg, for jeg håper at jeg ved deres bønner skal bli gitt til dere. Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. Det samme gjør Markus, Aristarkos, Demas og Lukas, mine medarbeidere. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd! Amen. Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden. Han er stråleglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen, og Han holder alle ting oppe ved sin krafts ord. Da Han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Han er blitt så mye høyere enn englene fordi Han har arvet et mer framstående navn enn dem. For til hvem av englene har Han noen gang sagt: « Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag»? Og videre: «Jeg vil være Far for Ham, og Han skal være Sønn for Meg»? Men når Han på ny fører Den førstefødte inn i verden, sier Han: «Alle Guds engler skal tilbe Ham.» Og om englene sier Han: «Han som gjør sine engler til ånder og sine tjenere til en ildslue.» Men til Sønnen sier Han: «Din trone, Gud, står i evigheters evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav. Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg med gledens olje framfor Dine følgesvenner.» Og: «Du, Herre, i begynnelsen la Du jordens grunnvoll, og himlene er et verk av Dine hender. De skal gå til grunne, men Du består. Og de skal alle eldes som et klesplagg. Som en kappe skal Du folde dem sammen, og de skal skiftes ut. Men Du er den samme, og Dine år har ingen ende.» Til hvem av englene har Han noen gang sagt: «Sett Deg ved Min høyre hånd til Jeg legger Dine fiender til skammel for Dine føtter»? Er de ikke alle tjenende ånder, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse? Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort. For om det ord som var talt ved engler, viste seg å stå fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff, hvordan skal da vi slippe unna om vi forakter en så stor frelse? I begynnelsen ble den først forkynt av Herren, og den ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. Gud ga jo også vitnesbyrd både med tegn og under, med forskjellige kraftige undergjerninger og Den Hellige Ånds gaver, etter sin egen vilje. For Han har ikke lagt den kommende verden, som vi taler om, under engler. Men én har vitnet et sted og sagt: «Hva er da Mennesket at Du skulle minnes Ham, eller Menneskesønnen at Du skulle se til Ham? Du har gjort Ham lite ringere enn englene, med herlighet og ære har Du kronet Ham og Du satte Ham over Dine henders verk. Du har lagt alle ting under Hans føtter. » For idet Han la alt under Ham, unntok Han ingenting som ikke er lagt under Ham. Nå ser vi ennå ikke at alle ting er Ham underlagt. Men vi ser Jesus, Han som ble gjort lite ringere enn englene, for at Han skulle lide døden, kronet med herlighet og ære, for at Han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle. For det passet seg for Ham, som alle ting er til for, og som alle ting er blitt til ved, idet Han førte mange barn til herligheten, å fullende deres frelses Høvding gjennom lidelser. For både Han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av Én. Derfor skammer Han seg ikke over å kalle dem søsken, men Han sier: «Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine søsken. Midt i forsamlingen vil Jeg love Deg.» Og dessuten: «Jeg vil sette Min lit til Ham.» Og dessuten: «Her er Jeg og de barn Gud har gitt Meg.» Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt – det er djevelen – og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv. For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams slekt. Derfor måtte Han bli gjort lik sine søsken i alle ting, for å kunne være en barmhjertig og trofast Øversteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre soning for folkets synder. For ved det at Han selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet. Derfor, hellige søsken, dere som har del i det himmelske kall, rett sinnet mot vår bekjennelses Apostel og Øversteprest, Kristus Jesus. Han var trofast mot Ham som innsatte Ham, slik Moses også var trofast i hele Hans hus. For Han er regnet verdig til mer ære enn Moses, slik den som bygger et hus, får større ære enn huset selv. Hvert hus blir bygd av noen, men Han som bygde alle ting, er Gud. Vel var Moses trofast i hele Hans hus som tjener, til et vitnesbyrd om alt det som skulle bli omtalt senere. Men Kristus var trofast som Sønn over sitt eget hus, og vi er Hans hus, om vi helt til enden holder fast på frimodigheten og den ros håpet gir. Derfor, som Den Hellige Ånd sier: « I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved opprøret, på fristelsens dag i ørkenen. Det var der deres fedre fristet og prøvde Meg, de som hadde sett Mine gjerninger i 40 år. Derfor ble Jeg vred på den slekten og sa: De farer alltid vill i hjertet og har ikke kjent Mine veier. Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile.» Se til, søsken, at det ikke er et ondt vantroens hjerte i noen av dere, så dere faller fra Den levende Gud. Men forman hverandre daglig, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag. For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen, for det blir sagt: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som under opprøret.» For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses? Hvem var Han vred på i 40 år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen? Og hvem andre enn dem som ikke hadde vært lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile? Vi ser da at de kunne ikke komme inn på grunn av vantro. Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte, så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten. For evangeliet ble også forkynt for oss slik det ble for dem. Men ordet de hørte, ble ikke til noen nytte for dem fordi det ikke ble knyttet sammen med troen i dem som hørte det. For den som er kommet til tro, går inn til denne hvilen, som Han har sagt: «Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile», selv om gjerningene var fullført fra verdens grunnleggelse av. For Han har et sted talt om den sjuende dagen på denne måten: «Og Gud hvilte fra alle sine gjerninger på den sjuende dagen.» Og videre på dette stedet: «De skal ikke komme inn til Min hvile.» Siden det altså gjenstår at noen skal komme inn, og de som det først ble forkynt for, ikke kom inn på grunn av ulydighet, fastsetter Han på ny en bestemt dag og sier ved David etter så lang tid: «I dag», som det er blitt sagt: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter.» For om Josva hadde ført dem til hvile, da hadde Han ikke talt om en annen dag etterpå. Derfor gjenstår det en sabbatshvile for Guds folk. For den som er kommet inn til Hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine. La oss derfor være ivrige etter å komme inn til den hvilen, for at ingen skal falle i det samme eksempel på ulydighet. For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for. Når vi da har en så stor Øversteprest, som er gått gjennom Himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast på bekjennelsen. For vi har ikke en Øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er prøvd slik som vi, men uten synd. La oss derfor komme fram for nådens trone med frimodighet så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det. Enhver øversteprest som er tatt ut blant mennesker, er innsatt for mennesker i de ting som gjelder forholdet til Gud, for at han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan ha medlidenhet med dem som er uvitende og farer vill, fordi han selv er underlagt skrøpelighet. Derfor kreves det av ham at han må bære fram offer for sine egne synder, såvel som for folkets synder. Og ingen tar seg denne æren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron også var kalt. Slik var det heller ikke Kristus som æret seg selv for å bli Øversteprest, men det var Han som sa til Ham: «Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag.» Som Han også sier et annet sted: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.» I sitt jordiske livs dager, da Han med sterke rop og tårer hadde båret fram bønner og påkallelser til Ham som hadde makt til å frelse Ham fra døden, ble Han bønnhørt på grunn av sin gudsfrykt. Og selv om Han var Sønn, lærte Han lydighet ved det Han led. Og etter at Han var blitt fullendt, ble Han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder Ham, etter at Han av Gud ble kalt Øversteprest etter Melkisedeks ordning. Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så tunghørte. For selv om dere på denne tiden burde vært lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnsannhetene i Guds Ord. Og dere er blitt slike som trenger melk og ikke fast føde. For hver den som bare får melk, er ukyndig i rettferdighetens ord, for han er et spedbarn. Men fast føde er for dem som er modne, det vil si dem som gjennom bruk har trent opp sansene til å skjelne mellom godt og ondt. Idet vi nå lar den mer grunnleggende læren om Kristus ligge, skal vi gå videre til det fullkomne og ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp, håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og om evig dom. Og dette vil vi gjøre, hvis Gud tillater det. For dem som en gang har blitt opplyst, og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode Ord og kreftene fra den kommende tidsalder – for dem er det umulig å bli fornyet til omvendelse igjen hvis de faller fra. For de korsfester Guds Sønn for seg selv på ny og stiller Ham åpenlyst til skamme. Jorden som drikker det regnet som ofte kommer ned på den, og bærer grøde som er nyttig for dem som har dyrket den, tar imot velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, er den forkastet, og forbannelsen nærmer seg. Og den ender med å bli brent. Mine kjære, når det gjelder dere, er vi overbevist om det som bedre er, ja, ting som hører frelsen til, selv om vi taler slik. For Gud er ikke urettferdig, så Han skulle glemme deres arbeid og strev i kjærlighet, som dere har vist overfor Hans navn ved at dere har tjent de hellige og fortsatt tjener dem. Vi ønsker at hver enkelt av dere viser den samme iver for håpets fulle visshet helt til det siste, så dere ikke blir sløve, men er etterfølgere av dem som arver løftene ved tro og tålmodighet. Da Gud ga løftet til Abraham, sverget Han ved seg selv, siden Han ikke hadde noen større å sverge ved. Han sa: «Sannelig, Jeg vil rikelig velsigne deg og rikelig mangfoldiggjøre deg.» Og så, etter at han tålmodig hadde holdt ut, oppnådde han løftet. For mennesker sverger ved en som er større, og for dem er den bekreftende eden en slutt på alle innvendinger. Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et sikkert og fast anker for sjelen; et som når inn til Det indre innenfor forhenget, dit Jesus gikk som en forløper for oss, og Han er blitt Øversteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning. For denne Melkisedek, konge i Salem, prest for Den Høyeste Gud, møtte Abraham og velsignet ham, da han kom tilbake etter å ha nedkjempet kongene. Til ham ga også Abraham tiende av alt. Navnet hans kan for det første forklares som «rettferdighetens konge», og så «Salems konge», som betyr «fredens konge». Han var uten far, uten mor og uten slektstavle. Hans dager hadde ingen begynnelse, og hans liv hadde ingen avslutning, men han er gjort lik Guds Sønn, som alltid er prest. Se nå hvor stor han er, han som selv patriarken Abraham ga tiende av det beste krigsbyttet. Også de som er av Levis sønner og får prestetjeneste, har et bud om å ta imot tiende fra folket etter loven, det vil si fra sine søsken, selv om de er kommet fra Abrahams hofte. Men han som ikke stammer fra dem, tok imot tiende fra Abraham og velsignet ham som hadde løftene. Uten noen innvending må det innrømmes at den lavere blir velsignet av den høyere. Her er det dødelige mennesker som tar imot tiende, men der tar Han imot tiende, Ham det blir vitnet om at Han lever. På sett og vis har også Levi gjennom Abraham, han som tar imot tiende, blitt ilagt tiende. For han var fremdeles i sin fars lend da Melkisedek møtte ham. Hvis det da var mulig å oppnå fullkommenhet ved det levittiske prestedømme – for ved dette fikk folket loven – hvilket behov var det så fremdeles for at en annen prest skulle stå fram etter Melkisedeks ordning og ikke bli kalt prest etter Arons ordning? For når prestedømmet blir forandret, skjer det med nødvendighet også en endring i loven. For Han dette blir sagt om, tilhører en annen stamme. Fra den har ingen mann gjort tjeneste ved alteret. For det er kjent at vår Herre er oppstått i Juda, og til denne stammen sa ikke Moses noe om et prestedømme. Det blir enda mer overveldende tydelig hvis det oppstår en annen Prest i likhet med Melkisedek, og det er En som ikke er kommet etter noen lov om kjødelig avstamning, men etter kraften av et uforgjengelig liv. For Han vitner: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.» På den ene siden skjer det en opphevelse av det tidligere budet på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet. For loven førte ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp føres inn, og ved dette kan vi komme nær Gud. Ettersom Han ikke ble gjort til prest uten ed – for de andre er blitt prester uten ed, men Han er blitt det med ed ved Ham som sier til Ham: «Herren har sverget og skal ikke angre: Du er Prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.» Ifølge dette er Jesus blitt garantist for en bedre pakt. Av de andre var det også mange prester fordi de ved døden ble hindret i å fortsette. Men fordi Han forblir til evig tid, har Han et uforgjengelig prestedømme. Derfor har Han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For en slik Øversteprest måtte vi ha, En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og opphøyet over himlene. Han trenger ikke å bære fram offer daglig som de andre øversteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret seg selv. For loven innsetter mennesker med skrøpelighet til øversteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er fullendt til evig tid. Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene, en Prest i helligdommen; i det sanne Tabernakelet som Herren har reist, og ikke et menneske. For enhver øversteprest innsettes til å bære fram både gaver og offer. Derfor er det nødvendig at Denne Ene også har noe å bære fram. For hvis Han hadde vært her på jorden, ville Han ikke vært prest. For her er det andre prester som bærer fram gaver etter loven. De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å oppføre Tabernakelet. For Han sa: «Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.» Men nå har Han fått en mye høyere prestetjeneste, ettersom Han er Mellommann for en bedre pakt, en som ble grunnlagt på bedre løfter. Hadde den første pakten vært feilfri, ville det ikke blitt søkt rom for en annen i stedet. For Han klandrer dem når Han sier: «Se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus – ikke som den pakten som Jeg opprettet med deres fedre på den dag da Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. For de ble ikke værende i Min pakt, og Jeg brydde Meg ikke om dem, sier Herren. For dette er pakten Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Ingen av dem skal lenger lære sin neste, og heller ikke sin bror, og si: Kjenn Herren! For alle skal kjenne Meg, fra den minste til den største av dem. For Jeg vil være nådig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.» Idet Han sier «en ny pakt», har Han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte. Nå hadde også den første pakten forskrifter om gudstjenesten og den jordiske helligdommen. For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrødene. Det kalles Det Hellige. Og bak det andre forhenget var det rommet i Tabernakelet som blir kalt Det Aller Helligste. Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler. Over den var herlighetens kjeruber. De overskygget soningsstedet. Dette kan vi ikke snakke om i detalj nå. Da disse ting var blitt forberedt på denne måten, gikk prestene alltid inn i det fremste rommet av Tabernakelet og utførte tjenesten. Men inn i det andre rommet gikk øverstepresten alene, én gang i året. Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder, dem som var begått i uvitenhet. På denne måten gir Den Hellige Ånd klart til kjenne at veien inn i Det Aller Helligste ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det fremste teltet ennå har et forheng. Dette er en lignelse inntil den tiden som er nå. Både gaver og offer blir båret fram, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten. Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pålagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført. Men Kristus kom som Øversteprest for de kommende goder, og Han gikk gjennom det større og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning. For om blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliger til kjødets renhet når det blir stenket på de urene, hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar seg selv fram uten feil for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger, så dere kan tjene Den levende Gud? Derfor er Han den nye paktens Mellommann ved den død som fant sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, slik at de som er kalt, kan få oppfylt løftet om den evige arven. Der det er et testamente, er det også nødvendig å få bekreftet at den som opprettet testamentet, er død. For et testamente får først gyldighet ved død, ettersom det aldri trer i kraft så lenge den som satte det opp, er i live. Derfor ble heller ikke den første pakten innviet uten blod. For da Moses hadde talt til hele folket om hvert bud etter loven, tok han blodet av kalver og bukker, sammen med vann, skarlagenfarget ull og isop, og stenket det både på selve Boken og på hele folket. Han sa: «Dette er paktens blod, den pakt Gud har sluttet med dere.» På samme måte stenket han så blod både på teltet og på alle karene som brukes i gudstjenesten. Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Derfor var det nødvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses selv med bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en Helligdom gjort med hender, som er et bilde av Den sanne Helligdom, men inn i selve Himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, ikke slik at Han skulle ofre seg selv flere ganger, slik øverstepresten går inn i Det Aller Helligste hvert år med en annens blod. Da måtte Han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå, én gang ved tidsaldrenes slutt, er Han åpenbart for å ta bort synden ved å ofre seg selv. Og som det er bestemt for menneskene én gang å dø, og deretter dom, ble Kristus ofret én gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse. For loven, som bare har en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem fram. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene fram? For de som hadde del i denne tjenesten, og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: «Offer og gave ville Du ikke ha, men en kropp har Du forberedt for Meg. Brennoffer og syndoffer hadde Du ikke behag i. Da sa Jeg: Se, Jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om Meg – for å gjøre Din vilje, Gud.» Først sier Han: «Offer og gave, brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem» – det som altså etter loven blir båret fram. Deretter sa Han: «Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud.» Han tar bort det første, så Han kan innsette det andre. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi kropp én gang for alle. Hver prest står daglig og gjør tjeneste, og bærer mange ganger fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. Men etter at Han hadde båret fram ett evig offer for synder, satte Denne Presten seg ved Guds høyre hånd. Fra da av venter Han inntil Hans fiender blir lagt som skammel under Hans føtter. For ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget. Den Hellige Ånd vitner også om dette for oss. For etter at Han tidligere hadde sagt: «Dette er pakten Jeg vil opprette med dem etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge Mine lover i deres hjerter, og i deres sinn vil Jeg skrive dem.» Og: «Deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.» Der det er tilgivelse for disse, behøves det ikke lenger noe offer for synd. Derfor, søsken, har vi frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod. Vi har en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kjød. Og siden vi har en Øversteprest over Guds hus, så la oss komme nær med et sannferdig hjerte i troens fulle visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket og på den måten blitt renset fra en ond samvittighet, og også fått våre kropper vasket med rent vann. La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han som ga løftet, er trofast. Og la oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger. La oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at Dagen nærmer seg. For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da gis det ikke lenger noe offer for synder, men bare en viss, skremmende forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal ødelegge dem som står imot. Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot, vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved, og spottet nådens Ånd? For vi kjenner Ham som sa: «Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde, « sier Herren. Og dessuten: «Herren skal dømme sitt folk.» Det er forferdelig å falle i hendene på Den levende Gud. Men husk de tidligere dager da dere holdt ut en stor og lidelsesfull kamp, etter at dere var blitt opplyst. Dette skjedde dels ved at dere ble gjort til et skuespill både ved forakt og trengsler, og dels ved at dere delte kår med dem som ble behandlet slik. For dere hadde medlidenhet med meg i mine lenker, og godtok med glede at deres gods ble plyndret. For dere visste at dere selv har en bedre eiendom, en som varer ved i Himlene. Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn. For dere trenger utholdenhet for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet: For enda er det bare en liten stund, så kommer Han som skal komme, og Han skal ikke drøye. Men den som er rettferdig skal leve av tro. Men hvis noen drar seg unna, har Min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke av dem som drar seg unna til fortapelse, men av dem som tror til sjelens frelse. Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser. For ved den fikk de eldste godt vitnesbyrd. Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds Ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting. Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død. Ved tro ble Henok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. Uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er en belønner av dem som søker Ham med iver. Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om det som ennå ikke var synlig, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen. Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han dro, uten å vite hvor han kom. Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvinger med ham til det samme løftet. For han ventet på byen, den som har grunnvollene, den by som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara kraft til å unnfange en slekt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort byen i stand for dem. Ved tro bar Abraham fram Isak da han ble satt på prøve. Han som hadde fått løftene, ofret sin enbårne sønn. Om ham ble det sagt: «I Isak skal din slekt kalles. » For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde. Det var også derfra han fikk ham tilbake som i en lignelse. Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau med sikte på det som skulle komme. Ved tro velsignet Jakob, da han lå for døden, hver og en av Josefs sønner, og han tilba mens han bøyde seg over hodet på staven sin. Ved tro talte Josef, da han lå for døden, om Israelittenes utreise, og han ga påbud om hva som skulle gjøres med beina hans. Ved tro ble Moses gjemt av sine foreldre i tre måneder etter at han var født, fordi de så at han var et vakkert barn. Og de fryktet ikke kongens befaling. Ved tro nektet Moses da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut, som om han så Ham som er Den usynlige. Ved tro innstiftet han påsken med påstrykning av blod, for at han som ødela de førstefødte, ikke skulle røre dem. Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som på tørt land, mens egypterne druknet da de forsøkte å gjøre det samme. Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde gått rundt dem i sju dager. Ved tro slapp skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med dem som ikke trodde, da hun hadde tatt imot speiderne med fred. Og hva mer skal jeg si? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, også lenker og fengsel. De ble steinet, saget i to, ble fristet, og slått i hjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, fikk ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss. Derfor skal også vi, siden vi er omgitt av en så stor sky av vitner, legge av enhver byrde og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i det løpet som er lagt foran oss, mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. Se på Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler. Dere har ennå ikke stått imot så det har ført til blodsutgytelse mens dere kjemper mot synden. Dere har glemt formaningen som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens formaning! Bli heller ikke motløs når du refses av Ham. For den Herren elsker, formaner Han, og Han hudstryker hver sønn Han tar seg av. Når dere må holde ut formaning, er det Gud som behandler dere som sønner. For hvilken sønn er det en far ikke formaner? Men hvis dere er uten formaning, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Hvis vi har hatt menneskelige fedre som formante oss, og vi har hatt ærefrykt for dem, skal vi ikke da mye mer underordne oss åndenes Far og få leve? For de andre formante oss i noen få dager, slik de syntes det var best. Men Han formaner til vårt beste, så vi kan få del i Hans hellighet. Nå er det slik at ingen formaning synes å være til glede mens den står på; den er bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den. Derfor, styrk de slappe hender og de matte knær, og gjør stiene rette for føttene deres, slik at det halte ikke skal gå ut av ledd, men heller bli legt. Jag etter fred med alle mennesker, og etter hellighet; uten den skal ingen se Herren. Vær på vakt så ingen kommer bort fra Guds nåde, for at ingen bitterhetens rot skal vokse opp og gjøre skade, så mange blir smittet av den. Vær også på vakt slik at ingen er en horkar eller vanhellig som Esau, som solgte førstefødselsretten sin for en matrett. Dere vet at han etterpå, da han ville arve velsignelsen, ble forkastet. For han fant ikke noe rom for omvendelse, selv om han inderlig søkte den med tårer. For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på, og som brant med ild, til skodde, mørke og storm til basunlyd og røsten av ord, slik at de som hørte den, ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem. For de kunne ikke holde ut det som ble befalt: «Og om bare et dyr rører ved fjellet, skal det bli steinet eller skutt med en pil.» Så skremmende var synet at Moses sa: «Jeg er forferdet og skjelver.» Men dere er kommet til Sions berg og til Den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod. Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra Himlene. Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild. La broderkjærligheten vare ved! Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen hatt engler på besøk uten å vite det. Husk på fangene, som om dere var lenket sammen med dem, dem som blir mishandlet, siden dere selv også er i kroppen. Ekteskapet skal holdes i ære blant alle, og ektesengen usmittet, for horkarer og ekteskapsbrytere skal Gud dømme. La deres ferd være uten pengekjærhet! Vær fornøyd med det dere har! For Han har selv sagt: «Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg.» Derfor kan vi frimodig si: «Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?» Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd! Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. La dere ikke drive omkring av de mange forskjellige og fremmede lærdommer. For det er nødvendig at hjertet blir grunnfestet i nåden, ikke i lære om forskjellig slags mat, som ikke har gagnet dem som har vært opptatt av slikt. Vi har et alter, og de som tjener i Tabernakelet, har ingen rett til å ete av det. For offerdyrenes kadavre blir brent utenfor leiren etter at øverstepresten har båret blodet deres inn i helligdommen til sonoffer. Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med sitt eget blod. La oss derfor gå bort til Ham, utenfor leiren, for å bære Hans vanære. For her har vi ingen blivende by, men vi søker den kommende. La oss derfor, ved Ham, alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn. Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for Gud har behag i slike offer. Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, og skal en gang avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere. Be for oss! For vi er overbevist om at vi har en god samvittighet og i alle ting vil vi leve rett. Men jeg formaner dere inderlig om å gjøre dette, så jeg desto snarere kan bli gitt tilbake til dere. Må nå fredens Gud, Han som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store Hyrde, opp fra de døde, må Han gjøre dere sterke til all god gjerning, slik at dere gjør Hans vilje, som virker i dere det som er til behag for Ham, ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren i all evighet. Amen. Og jeg ber dere, søsken, om å ta vare på dette formaningsordet, for jeg har skrevet til dere med få ord. Dere skal vite at vår bror Timoteus er satt fri, og sammen med ham vil jeg se dere, hvis han kommer snart. Hils alle deres veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser dere. Nåde være med dere alle! Amen. Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, til de tolv stammer som er spredt omkring: Vær hilset! Mine søsken, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for alle slags prøvelser. Dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, så dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham. Men han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden. Det mennesket må ikke tro at han skal få noe fra Herren; han er jo en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. Men den bror som lever i ringe kår, skal rose seg av hvor høyt han er satt, og den rike av sin fornedrelse. For som blomsten i gresset skal han forgå. Så snart solen har stått opp med brennende hete, visner gresset, blomsten faller av og dens skjønnhet går til grunne. Slik skal også den rike visne bort i alt sitt jag. Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone, som Herren har lovt dem som elsker Ham. Ingen må si når han fristes: «Jeg blir fristet av Gud.» For Gud kan ikke bli fristet av det onde, og selv frister Han ingen. Hver og en blir fristet ved at han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær. Når så begjæret har unnfanget, føder det synd. Og når synden er blitt fullmoden, føder den død. La dere ikke forføre, mine kjære søsken! All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge. Fordi Han selv ville, fødte Han oss ved sannhetens ord, så vi skulle være førstegrøden av Hans skapninger. Derfor, mine elskede søsken, skal hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede, for en manns vrede fremmer ikke Guds rettferdighet. Legg derfor av all urenhet og alle utslag av ondskap, og ta med ydmykhet imot ordet som er innplantet i dere, og som har kraft til å frelse deres sjeler. Vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv. For om noen bare hører ordet og ikke gjør etter det, da er han lik en mann som ser sitt naturlige ansikt i et speil. Han ser på seg selv, går bort og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i den fullkomne lov, frihetens lov, og fortsetter med det og ikke blir en glemsom hører, men en gjerningens gjører, han skal være salig i alt han gjør. Hvis noen blant dere mener at han tjener Gud, og ikke styrer sin tunge, men bedrar sitt eget hjerte, da er hans gudstjeneste bare tomhet. En ren og usmittet tjeneste for Gud og vår Far er dette: Å se til foreldreløse barn og enker i deres nød, og å holde seg selv usmittet av verden. Mine søsken, dere kan ikke fastholde troen på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre og samtidig gjøre forskjell på folk. Hvis det skulle komme en mann med gullring inn i forsamlingen deres, i fine klær, og det også skulle komme inn en fattig mann i skitne klær, og dere viser oppmerksomhet mot ham som går med de fine klærne, og sier til ham: «Du kan sitte her på en god plass», og dere sier til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her ved fotskammelen min», har dere ikke da vist at dere gjør forskjell på folk hos dere, og at dere er blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i denne verden til å være rike i troen og arvinger til det riket Han lovte dem som elsker Ham? Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere inn for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navnet dere er kalt ved? Hvis dere virkelig oppfyller den kongelige loven etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere det rette. Men hvis dere gjør forskjell på folk, synder dere, og av loven blir dere dømt skyldige som overtredere. For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i alt. For Han som sa: «Du skal ikke drive hor», Han sa også: «Du skal ikke slå i hjel.» Hvis du ikke driver hor, men du slår i hjel, da er du blitt en lovbryter. Tal da slik, og gjør slik, som de som skal dømmes etter frihetens lov. For dommen er uten barmhjertighet mot den som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertigheten triumferer over dommen. Hva gagner det, mine søsken, om noen sier at han har tro, hvis han ikke har gjerninger? Kan troen frelse ham? Hvis en bror eller en søster er naken og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, varm dere og mett dere», men dere ikke gir dem det kroppen trenger, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Noen vil si: «Du har tro, og jeg har gjerninger.» Vis meg din tro uten dine gjerninger, så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger. Du tror at Gud er Én. Du tror rett. Også demonene tror – og skjelver! Men vil du ikke innse, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død? Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret? Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn. Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, ikke bare av tro. Ble ikke også skjøgen Rahab rettferdiggjort ved gjerninger på samme måte, da hun tok imot budbærerne og sendte dem bort en annen vei? For som kroppen er død uten ånd, er også troen død uten gjerninger. Mine brødre, ikke mange av dere må bli lærere, for vi vet at vi skal få en enda strengere dom. For vi snubler alle i mange ting. Hvis noen ikke snubler i ord, er han en fullkommen mann, som også er i stand til å holde hele kroppen i tømme. Se, vi legger bissel i hestenes munn for at de skal lyde oss, og vi styrer hele kroppen deres. Ja, selv store skip, som blir drevet av sterke vinder, blir styrt av et meget lite ror, dit styrmannen ønsker. Slik er også tungen et lite lem, men kan likevel tale store ord. Se hvor stor skog en liten ild tenner i brann! Også tungen er en ild, en verden av urettferdighet. Tungen har slik plass blant våre lemmer at den smitter hele kroppen og setter naturens gang i brann. Selv settes den i brann av helvete. For enhver art av dyr og fugler og krypdyr og sjødyr kan temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur. Men ikke noe menneske kan temme tungen. Den er en ustyrlig ondskap, full av dødelig gift. Med den velsigner vi vår Gud og Far, og med den forbanner vi mennesker som er blitt til etter Guds bilde. Ut av samme munn kommer velsignelse og forbannelse. Mine søsken, slik skal det ikke være. Gir vel en kilde både friskt og bittert vann fra samme oppkomme? Kan vel et fikentre, mine søsken, bære olivener eller et vintre bære fikener? Slik er det ingen kilde som gir både saltvann og ferskvann. Hvem er vis og forstandig blant dere? Han skal ved en god ferd vise sine gjerninger i visdommens ydmykhet. Hvis dere har bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, så ros dere ikke av slikt og lyv ikke mot sannheten! Slik visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig og demonisk. For hvor det er misunnelse og selvhevdelse, er det også forvirring og all slags ond gjerning. Men den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri. Rettferdighetens frukt blir sådd i fred av dem som skaper fred. Hvor kommer striden og spliden blant dere fra? Kommer de ikke fra lystene deres, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer og har ikke. Dere dreper og misunner, og kan ikke få. Dere kjemper og kriger, likevel har dere ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber og får ikke fordi dere ber galt, for å sløse det bort i deres lyster. Dere horkarer og horkvinner! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Hver den som vil være venn med verden, gjør seg selv til Guds fiende. Eller mener dere at Skriften taler tomme ord når den sier: Den Ånd som bor i oss, søker etter nidkjærhet? Men Han gir enda mer nåde. Derfor sier Han: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» Underordne dere derfor Gud! Stå djevelen imot, og han vil flykte fra dere. Hold dere nær Gud, så skal Han holde seg nær dere. Rens hendene deres, dere syndere! Rens hjertene deres, dere som lar sinnet dras til begge sider! Klag og sørg og gråt! La deres latter vendes til sorg og deres glede til tungsinn. La dere ydmyke for Herren, og Han skal opphøye dere. Tal ikke ondt om hverandre, søsken. Den som taler ondt om en bror og dømmer sin bror, taler ondt om loven og dømmer den. Men hvis du dømmer loven, er du ikke lovens gjører, men dens dommer. Det er én Lovgiver, det er Han som har kraft til å frelse og til å føre i fortapelse. Hvem er da du som dømmer en annen? Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen vil vi dra til den eller den byen og bli et år, kjøpe og selge og få fortjeneste der.» Dere vet ikke hva som skal skje i morgen. For hva er livet deres? Det er som en røyk som er synlig en liten stund og så blir borte. I stedet skal dere si: «Om Herren vil, skal vi leve og gjøre det ene eller det andre.» Men nå skryter dere i hovmod. Alt slikt skryt er ondt. Derfor, den som vet hva godt han skal gjøre og ikke gjør det, for ham er det synd. Og nå, dere rike; gråt og klag over alle de ulykkene som skal komme over dere! Rikdommen deres er fordervet, og klesplaggene deres er møllspist. Gullet og sølvet deres ruster bort, og rusten skal være et vitne mot dere og ete kjøttet deres som ild. Dere har samlet dere skatter i de siste dager. Se, lønnen til arbeiderne som har høstet åkrene deres, den lønnen dere har holdt tilbake ved bedrageri, roper ut. Og ropene fra høstarbeiderne har nådd Herren Sebaots ører. Dere har levd i nytelse og luksus på jorden. Dere har fetet hjertene deres som på slaktedagen. Dere har dømt, dere har drept den rettferdige. Han kan ikke stå seg imot dere. Vær derfor tålmodige, søsken, helt til Herrens gjenkomst. Se hvordan bonden venter på jordens dyrebare grøde! Han venter tålmodig på den til den får tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige! Styrk hjertene deres, for Herrens gjenkomst er nær. Klag ikke på hverandre, søsken, så dere ikke skal bli fordømt. Se, Dommeren står for døren! Mine søsken, ta profetene som talte i Herrens navn, til forbilde på lidelse og tålmodighet. Se, dem som holder ut, priser vi salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og sett avslutningen Herren ga. For Herren er overveldende rik på medlidenhet og barmhjertighet. Men framfor alt, mine søsken, sverg ikke, verken ved Himmelen eller ved jorden, heller ikke skal dere sverge ved noe annet. La deres «ja» være «ja», og deres «nei» være «nei», for at dere ikke skal falle under dommen. Er det noen som lider blant dere? Han skal be. Er noen ved godt mot? Han skal synge salmer. Er noen syke blant dere? Han skal tilkalle menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Troens bønn skal helbrede den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han syndet, skal han bli tilgitt. Bekjenn overtredelsene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn virker med stor kraft. Elia var et menneske under samme kår som vi, og han ba inderlig om at det ikke skulle regne. Og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder. Han ba på ny, og himmelen ga regn, og jorden ga sin grøde. Søsken, hvis noen blant dere har fart vill fra sannheten, og noen omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarelses vei, frelser en sjel fra døden og dekker over en mengde synder. Peter, Jesu Kristi apostel, til de utvalgte som er utlendinger og spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia. De som er utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod: Nåde være med dere og fred i rikelig mål! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som etter sin rike miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig, flekkfri og uvisnelig, og forvart i Himmelen for dere. Dere som ved Guds kraft blir bevart ved troen, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. Over dette jubler dere, selv om dere nå en kort tid, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser, for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – kan bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Selv om dere ikke har sett Ham, elsker dere Ham. Selv om dere nå ikke ser Ham, tror dere likevel på Ham. Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet, når dere vinner fram til målet for deres tro, sjelenes frelse. Om denne frelsen har profetene grundig undersøkt og gransket, de som profeterte om den nåde som skulle komme til dere, idet de gransket etter hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste til da Han på forhånd vitnet om Kristi lidelser og herlighetene som skulle følge deretter. Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men oss de tjente med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som har forkynt dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, Han som ble sendt fra Himmelen. Alt dette er noe som englene gjerne ønsker å se inn i. Fest derfor beltet om sinnets hofter, vær edrue og sett deres håp fullt og helt til den nåde som skal bli gitt dere ved Jesu Kristi åpenbarelse. Som lydige barn skal dere ikke innrette dere etter de lystene dere tidligere, i deres uvitenhet, levde i. Men slik Han som kalte dere er hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellige, for Jeg er hellig. Når dere påkaller Far, Han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så lev med gudsfrykt all den tid dere er utlendinger her. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og mangel. Dette ble Han utsett til på forhånd, før verden ble grunnlagt, men Han ble først åpenbart i disse siste tider for deres skyld, dere som ved Ham tror på Gud, som oppreiste Ham fra de døde og ga Ham herlighet, slik at deres tro og håp er rettet mot Gud. Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig søskenkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte, dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig sæd, men uforgjengelig, ved Guds Ord som lever og blir til evig tid. For: Alt kjøtt er som gress, og all menneskeherlighet som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av. Men Herrens Ord varer til evig tid. Dette er det ord som ble forkynt for dere ved evangeliet. Legg derfor av all ondskap, svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse! Som nyfødte barn skal dere lengte etter ordets uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den, så sant dere har smakt at Herren er god. Når dere kommer til Ham, Den levende stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, blir også dere, som levende steiner bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer som er til behag for Gud ved Jesus Kristus. Derfor heter det også i Skriften: Se, Jeg legger i Sion en hovedhjørnestein, utvalgt, dyrebar, og den som tror på Ham, skal slett ikke bli gjort til skamme. Derfor tilhører æren er: Steinen som bygningsmennene forkastet, blitt hovedhjørnestein, dere som tror, men for dem som er ulydige, og: en snublestein og en anstøtsklippe. Disse snubler ved at de er ulydige mot Ordet, og det ble de også satt til. Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, men nå er Guds folk. Dere som ikke hadde funnet barmhjertighet, men nå har fått barmhjertighet. Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger til å avstå fra de kjødelige lyster som fører krig mot sjelen. La deres ferd blant folkeslagene være god, så de, når de baktaler dere og sier at dere gjør ondt, kan se de gode gjerningene deres og prise Gud på den dagen Han kommer. Derfor skal dere underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er kongen som den øverste, eller landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre godt skal bringe uforstandige menneskers uvitenhet til taushet. Dere er frie. Men bruk bare ikke friheten til å dekke over ondskapen, men bruk den som Guds tjenere. Vis alle ære! Elsk brodersamfunnet! Frykt Gud! Vis kongen ære! Dere tjenere, vær deres herrer underordnet med all frykt, ikke bare de gode og milde, men også de strenge. For dette er prisverdig, hvis noen på grunn av sin samvittighet overfor Gud holder ut i smerte når en lider urettferdig. For hvilken ros har dere om dere er tålmodige når dere blir straffet fordi dere har syndet? Men om dere er tålmodige når dere gjør godt og likevel må lide, er det prisverdig for Gud. For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor: Han gjorde ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i Hans munn. Da Han ble hånet, hånte Han ikke igjen. Da Han led, truet Han ikke, men overlot seg selv til Ham som dømmer rettferdig, Han som selv bar våre synder på sin egen kropp opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rettferdigheten – ved Hans sår ble dere legt. For dere var lik sauer som hadde forvillet seg, men nå har dere vendt tilbake til Ham som er Hyrde og Tilsynsmann for deres sjeler. Dere koner skal på samme måte være underordnet deres egne menn, for at de, selv om noen ikke lyder ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine koners livsførsel, når de legger merke til deres rene ferd i gudsfrykt. La ikke deres skjønnhet være i det ytre, ved hårfletninger, gullkjeder eller ved flotte klær, men la heller skjønnheten være hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige skjønnheten som hører til den milde og stille ånd, som er meget dyrebar for Gud. De hellige kvinner som i tidligere tider håpet på Gud, smykket seg slik. De underordnet seg sine egne menn, slik Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Dere er hennes døtre når dere gjør det gode og ikke er redd for noen trussel. Dere ektemenn, på samme måte skal dere leve sammen med dem med forstand, idet dere gir konene ære som det svakere kar og medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal bli hindret. Til slutt: Dere skal alle ha ett sinn, ha medlidenhet med hverandre, vis søskenkjærlighet, vær ømhjertet og vennlige, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller hån med hån, men heller velsigner, da dere vet at det var dette dere ble kalt til, for at dere skal arve velsignelse. For: Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik. Han skal vende seg bort fra ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den. For Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er åpne for deres bønner. Men Herrens ansikt er imot dem som gjør ondt. Hvem er det som kan skade dere hvis dere er etterfølgere av det gode? Selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere salige. Men frykt ikke for deres trusler, og bli heller ikke forskrekket. Hellige Gud som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til forsvar overfor enhver som krever dere til regnskap for håpet som bor i dere, men gjør det med ydmykhet og gudsfrykt. Sørg for å ha en god samvittighet, for at de som håner deres gode ferd i Kristus, kan bli til skamme, når de baktaler dere og sier at dere gjør ondt. For hvis det er Guds vilje, er det bedre å lide fordi en gjør godt enn fordi en gjør ondt. For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at Han skulle føre oss fram til Gud, Han som led døden i kroppen, men ble gjort levende i ånden. I den gikk Han også bort og forkynte for åndene som var i forvaring, de som tidligere var ulydige den gang Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjøttets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, Han som for opp til Himmelen og er ved Guds høyre hånd etter at engler og myndigheter og makter ble Ham underlagt. Derfor, når Kristus har lidd for oss i kjøttet, skal også dere væpne dere med den samme tanken: At den som har lidd i kjøttet, er ferdig med synden, så han ikke skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje i den tiden han ennå får her på jorden. For vi har brukt nok av vår tidligere levetid på å gjøre hedningenes vilje, da vi levde i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag og avskyelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper sammen med dem i den samme flodbølge av utskeielser, og derfor taler de ondt om dere. Men de skal avlegge regnskap for Ham som er klar til å dømme levende og døde. Derfor ble evangeliet forkynt også for døde, for at de vel skulle bli dømt som mennesker i kroppen, men leve som Gud i Ånden. Men avslutningen på alle ting er kommet nær. Vær derfor sindige og edru i deres bønner! Ha framfor alt inderlig kjærlighet til hverandre, for: Kjærligheten dekker over en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage! Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det ved den kraft Gud gir, så Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen. Dere kjære! Dere skal ikke undre dere over den ildprøven som kommer over dere, som om det hendte dere noe underlig. Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, så dere også kan glede dere med overstrømmende glede når Hans herlighet blir åpenbart. Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra de andres side blir Han spottet, men på deres side blir Han æret. Men ingen av dere må lide som en morder, eller tyv, eller forbryter, eller som en som blander seg opp i andres saker. Men hvis noen lider som kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium? Og: Hvis den rettferdige vanskelig blir frelst, hvordan går det da med den ugudelige og synderen? Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til Den trofaste Skaper mens de gjør det gode. De eldste blant dere formaner jeg, jeg som er en medeldste og et vitne om Kristi lidelser, og en som også har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds flokk som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for uærlig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er gitt dere, men ved å være forbilder for flokken. Og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krone. På samme måte skal dere unge være underordnet de eldre! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, så Han kan opphøye dere når tiden er inne. Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere. Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen, og vit at deres søsken rundt i verden må tåle de samme lidelsene. Men må all nådes Gud, som kalte oss til sin evige herlighet ved Kristus Jesus, etter en kort stunds lidelse, dyktiggjøre, grunnfeste, styrke og befeste dere! Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen. Ved Silvanus, vår trofaste bror – det regner jeg ham for å være – har jeg kort skrevet til dere for å formane og vitne om at dette er Den sanne Guds nåde, den dere står i. Menigheten som er i Babel, og er utvalgt sammen med dere, hilser dere. Det gjør også min sønn Markus. Hils hverandre med kjærlighetens kyss! Fred være med alle dere som er i Kristus Jesus! Amen. Simon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi, i vår Gud og vår Frelser Jesu Kristi rettferdighet: Nåde være med dere og fred i rikt mål ved at dere kjenner Gud og Jesus, vår Herre, fordi Hans guddommelige kraft har skjenket oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved at vi kjenner Ham som kalte oss ved herlighet og guddomskraft. Ved dette er vi skjenket de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i denne verden. Nettopp derfor skal dere også med all iver la deres tro vise seg i god karakter, og den gode karakter i kunnskap, kunnskapen i avhold, og avholdenheten i utholdenhet, og utholdenheten i gudsfrykt, og gudsfrykten i broderomsorg og broderomsorgen i kjærlighet. For om alt dette er rikelig og overstrømmende hos dere, skal dere verken være uvirksomme eller uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. For den som mangler disse ting, er så nærsynt at han er blind og har glemt at han har blitt renset fra sine tidligere synder. Derfor, søsken, skal dere være enda mer ivrige etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast. For hvis dere gjør alt dette, skal dere aldri noensinne snuble. For slik skal det bli gitt dere inngang til vår Herre og Frelser Jesu Kristi evige rike. Derfor vil jeg ikke holde opp med å minne dere om alt dette, selv om dere kjenner til det og er grunnfestet i den sannheten, som er hos dere. Ja, jeg mener det er rett, så lenge jeg er i dette teltet, å vekke dere opp ved påminnelse. For jeg vet at snart kommer tiden da teltet mitt skal legges av, slik også vår Herre Jesus Kristus har vist meg. Men jeg vil gjøre mitt ytterste for å se til at dere også etter min bortgang stadig har en påminnelse om alt dette. For det var ikke smart oppdiktede myter vi fulgte da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi var øyenvitner til Hans majestet. For Han fikk ære og herlighet fra Gud Fader da en stemme som denne kom til Ham fra Den opphøyde herlighet: «Dette er Min Sønn, Den elskede, i Ham har Jeg velbehag.» Vi hørte selv denne røsten som kom fra himmelen da vi var sammen med Ham på det hellige fjellet. Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å holde fast på, lik et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For først og fremst vet dere dette at ingen profeti i Skriften er gitt til egen fortolkning. For aldri er noen profeti kommet ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd. Men det sto også fram falske profeter blant folket, slik det også skal komme falske lærere blant dere. I hemmelighet skal de lure inn falske lærdommer som leder til fortapelse. De skal fornekte den Herre som kjøpte dem, og føre over seg selv en brå fortapelse. Mange skal følge etter på deres veier til fortapelse, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet. Med grådighet og forførende ord skal de utnytte dere. I lange tider har dommen over dem ikke vært uvirksom, og deres fortapelse slumrer ikke. For så sant Gud ikke sparte de engler som syndet, men kastet dem ned i avgrunnen og overga dem til mørkets lenker, så de skulle være i forvaring til dommen. Så sant Han ikke sparte den gamle verden, men bevarte Noah, én av åtte mennesker, rettferdighetens forkynner, og lot vannflommen komme over de ugudeliges verden. Så sant Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig, og så sant Han utfridde den rettferdige Lot, som ble plaget under de ugudeliges tøylesløse oppførsel – for denne rettferdige som bodde blant dem, ble plaget dag etter dag i sin rettferdige sjel ved å se og høre de lovløse gjerninger – like så sant vet Herren hvordan Han skal utfri de gudfryktige fra fristelser og holde de urettferdige under straff i forvaring til dommens dag. Aller mest dem som vandrer etter kjøttets urene lyst, og forakter myndighet. De er stolte og egenrådige. De er ikke redde for å spotte høye makter, mens engler, som er større i styrke og makt, ikke kommer med noen spottende anklage mot dem innfor Herren. Men disse menneskene ligner villdyr uten fornuft, født til å fanges og utslettes. De taler ondt om de ting de ikke forstår, og de skal gå fullstendig til grunne i sin egen fordervelse, de får urettferdighetens lønn. De regner det som en glede å bruke dagen til et utsvevende liv. De er som skamflekker til skjensel, og de fråtser i sine egne forførelser mens de fester sammen med dere. Deres øyne er fulle av horkvinnen, og de kan ikke slutte å synde. De lurer ubefestede sjeler. De har et hjerte som er opplært i grådighet, og de er forbannelsens barn. De har forlatt den rette vei og har gått seg vill. De har fulgt veien til Bileam, sønn av Beor, han som elsket urettferdighetens lønn. Men han ble refset for sitt lovbrudd. Et stumt esel talte med et menneskes stemme og stanset profetens galskap. De er brønner uten vann, skyer som drives av sted av stormen. Det dype bekmørket holdes av for dem til evig tid. For når de taler tomhetens store og stolte ord, får de ved kjøttets lyst og ved umoral narret dem som nettopp har unnsluppet dem som lever i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv slaver under fordervelsen. For det en ligger under for, det er en også slave under. For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved å lære vår Herre og Frelseren Jesus Kristus å kjenne, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. For det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn å ha kjent den for så å vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem. Men det har gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Et nyvasket svin velter seg i gjørmen. Mine kjære, dette er allerede det andre brevet jeg skriver til dere. I begge brev vil jeg ved påminnelse vekke opp deres rene sinn, for at dere skal huske både de ord som ble talt på forhånd av de hellige profetene, og budet fra oss, vi som er Herrens og Frelserens apostler. Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: «Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For helt siden fedrene sovnet inn, fortsetter alt som det var fra skapelsens begynnelse.» For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskers dom og fortapelse. Men dette ene må dere ikke glemme, mine kjære, at for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss fordi Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle gjerninger som er gjort på den, skal bli brent opp. Derfor, siden alt dette skal gå i oppløsning, hvor mye mer bør dere da ikke fortsette i en hellig ferd og gudsfrykt, mens dere venter på og framskynder Guds dags komme. På den dagen skal himlene fortæres av ild, og elementene skal smelte med brennende hete. Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor. Derfor, mine kjære, når dere venter på alt dette, legg da vinn på å bli funnet i fred av Ham, uten flekk og lyte. Regn vår Herres langmodighet som frelse, slik også vår kjære bror Paulus har skrevet til dere, etter den visdom som er gitt ham. I alle brevene sine taler han om disse ting. I de brevene er det noe som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette til sin egen undergang, slik de gjør med de andre Skriftene. Siden dere, mine kjære, altså vet dette på forhånd, så vær på vakt så ikke dere også blir ledet bort ved de ugudeliges villfarelse og faller bort fra deres egen faste stand. Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, både nå og til evighetens dag! Amen. Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det som vi har betraktet nøye og våre hender har rørt ved, om Livets Ord – og livet ble åpenbart. Vi har sett det, vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – det vi har sett og hørt, det forkynner vi dere, for at også dere skal ha fellesskap med oss. Vårt fellesskap er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus. Dette skriver vi til dere, for at deres glede kan være fullkommen. Dette er det budskapet vi har hørt av Ham og som vi forkynner dere, at Gud er lys, og i Ham finnes det ikke noe mørke. Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd. Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett. Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss. Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Hvis noen synder, har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er selv soningen for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens. På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: «Jeg har lært Ham å kjenne», og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder Hans Ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet gjort fullkommen. Ved dette vet vi at vi er i Ham. Den som sier at han blir i Ham, skylder også selv å vandre slik Han vandret. Søsken, det er ikke noe nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud, et dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle budet er det Ordet dere fikk høre fra begynnelsen. Likevel skriver jeg et nytt bud til dere, som er sant i Ham og i dere, fordi mørket forsvinner og det sanne lyset skinner allerede. Den som sier at han er i lyset, men hater sin bror, er i mørke inntil nå. Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke noe i ham som fører til fall. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har forblindet hans øyne. Jeg skriver til dere, barn, fordi syndene er dere tilgitt for Hans navns skyld. Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere, unge, fordi dere har seiret over den onde. Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har lært Faderen å kjenne. Jeg har skrevet til dere fedre, fordi dere har lært å kjenne Ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke og Guds Ord blir i dere, og dere har seiret over den onde. Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er vår Fars kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, kjøttets lyst, øynenes lyst og stoltheten i livet, er ikke av vår Far, men av verden. Verden forgår, det samme gjør verdens lyst. Men den som gjør Guds vilje, forblir til evig tid. Dere barn! Det er den siste time! Slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss. Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt. Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn er av sannheten. Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikristen, han som fornekter Faderen og Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen. La derfor det dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Hvis det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han selv har gitt oss, det evige liv. Dette har jeg skrevet til dere om dem som fører dere vill. Men den salvelsen dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik den samme salvelsen lærer dere om alle ting – og det er sant og ikke løgn – så skal dere bli i Ham, slik salvelsen har lært dere. Og nå, dere barn! Bli i Ham, slik at vi kan ha frimodighet når Han åpenbares, og ikke bli til skamme overfor Ham ved Hans komme. Når dere vet at Han er rettferdig, forstår dere også at hver den som gjør rettferdigheten, er født av Ham. Se hvilken kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn! Derfor kjenner ikke verden oss, fordi den ikke har kjent Ham. Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er. Hver den som har dette håpet til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren. Hver den som lever i synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovbrudd. Dere vet at Han ble åpenbart for å ta bort syndene våre, og i Ham er det ikke synd. Hver den som blir i Ham, synder ikke. Den som synder, har verken sett Ham eller kjent Ham. Dere barn! La ingen føre dere vill! Den som gjør rettferdigheten, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen. I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at Han skulle tilintetgjøre djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud. Ved dette er Guds barn og djevelens barn åpenbare: Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskapet dere hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og drepte sin bror. Hvorfor drepte han ham? Fordi gjerningene hans var onde, men hans brors gjerninger var rettferdige. Bli ikke forundret, mine søsken, om verden hater dere. Vi vet at vi har gått over fra døden til livet, for vi elsker brødrene. Den som ikke elsker sin bror, blir i døden. Den som hater sin bror, er en morder. Og dere vet at ingen morder har evig liv i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne, at Han ga sitt liv for oss. Også vi skylder å gi våre liv for brødrene. Men hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham? Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet. På dette vet vi at vi er av sannheten og våre hjerter faller til ro innfor Ham. For dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt. Elskede! Hvis vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør det som er til behag for Ham. Og dette er Hans bud: At vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han ga oss bud om. Den som holder Hans bud blir i Ham, og Han blir i ham. På dette kjenner vi at Han blir i oss, av den Ånd som Han har gitt oss. Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, som menneske, er av Gud. Hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden. Dere er av Gud, barn, og har seiret over dem. For Han som er i dere, er større enn han som er i verden. De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører på dem. Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd. Elskede! La oss elske hverandre, for kjærligheten er av Gud. Og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og Hans kjærlighet er gjort fullkommen i oss. På dette kjenner vi at vi blir i Ham og Han i oss, for Han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som Verdens Frelser. Hver den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn – Gud blir i ham, og han i Gud. Vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ved dette er kjærligheten gjort fullkommen blant oss: At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden. Det er ingen frykt i kjærligheten. Men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, for frykten har straffen i seg. Den som frykter, er ikke gjort fullkommen i kjærligheten. Vi elsker Ham fordi Han har elsket oss først. Hvis noen sier: «Jeg elsker Gud» og hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette budet har vi fra Ham: At den som elsker Gud, også skal elske sin bror. Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham. På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder Hans bud. For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. Alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden, vår tro. Hvem er den som seirer over verden, om ikke den som tror at Jesus er Guds Sønn? Han er den som kom med vann og blod – Jesus Kristus. Ikke bare med vann, men med vann og blod. Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannheten. For det er tre som vitner i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er Én. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet. Og disse tre er ett. Hvis vi tar imot vitnesbyrdet fra mennesker, er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, det som Han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet: At Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere som tror på Guds Sønns navn, for at dere skal vite at dere har evig liv, og for at dere skal fortsette å tro på Guds Sønns navn. Dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han oss. Hvis vi vet at Han hører oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til Ham. Hvis noen ser sin bror falle i en synd som ikke er til døden, skal han be, og Han skal gi ham liv, om han er blant dem som faller i synd som ikke er til døden. Det finnes synd som fører til døden. Jeg sier ikke at han skal be for den. All urettferdighet er synd, og det finnes synd som ikke er til døden. Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke. Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde. Vi vet at Guds Sønn er kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn, Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet. Dere barn! Hold dere borte fra avgudene! Amen. Den eldste, til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg i sannhet elsker, og ikke bare jeg, men også alle de som har lært sannheten å kjenne, på grunn av den sannheten som blir i oss, og skal være med oss for evig: Nåde, miskunn og fred være med dere fra Gud Fader og fra Herren Jesus Kristus, Faderens Sønn, i sannhet og kjærlighet. Jeg gledet meg meget over at jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, slik vi fikk budet fra Faderen. Og nå ber jeg deg, frue, ikke som om jeg skrev et nytt bud til deg, men det som vi har hatt fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten, at vi vandrer etter Hans bud. Dette er budet, slik som dere har hørt det fra begynnelsen, for at dere skulle vandre i det. For mange forførere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Han er forføreren og Antikristen. Gi akt på dere selv, slik at vi ikke mister det vi arbeidet for, men at vi kan få full lønn. Hver den som begår overtredelser, og som ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i Kristi lære, har både Faderen og Sønnen. Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerninger. Jeg har enda mye å skrive til dere, men jeg ønsket ikke å gjøre det med papyrus og blekk. Men jeg håper å komme til dere og tale muntlig med dere, for at vår glede kan bli fullkommen. Barna til din utvalgte søster hilser deg. Amen. Den eldste, til den elskede Gaius, som jeg i sannhet elsker: Du elskede! Jeg ber om at du må ha framgang i alle ting og være ved god helse, slik som også din sjel har det godt. For jeg gledet meg meget da det kom noen brødre og vitnet om sannheten som er hos deg, nettopp slik som du vandrer i sannheten. Jeg har ingen større glede enn å høre at mine barn vandrer i sannhet. Du elskede, uansett hva du gjør for brødrene og for de fremmede, så er du trofast i det du gjør. De har vitnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel i å sende dem videre på sin reise, slik som det er verdig for Gud. For de dro ut for Hans navns skyld, og de tok ikke imot noe fra hedningfolkene. Derfor skylder vi å ta imot disse, for at vi kan bli medarbeidere for sannheten. Jeg skrev til menigheten, men Diotrefes, som elsker å være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. Når jeg kommer, vil jeg derfor minne om de gjerningene han gjør, fordi han taler imot oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det. Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som ønsker å gjøre det, hindrer han ved å støte dem ut av menigheten. Du elskede, ta ikke etter det som er ondt, men det som er godt. Den som gjør godt, er av Gud, men den som gjør ondt, har ikke sett Gud. Demetrios får godt vitnesbyrd fra alle og fra sannheten selv. Også vi vitner, og dere vet at vårt vitnesbyrd er sant. Jeg hadde mange ting å skrive, men jeg vil ikke skrive til deg med penn og blekk. Men jeg håper å se deg om kort tid, og da skal vi tale muntlig sammen. Fred være med deg! Våre venner hilser deg. Hils vennene ved navn! Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, til dem som er kalt, helliget av Gud Fader og bevart i Jesus Kristus: Må miskunn, fred og kjærlighet bli dere rikelig til del! Dere kjære! Mens jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slike som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til et utsvevende liv og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus. Men selv om dere en gang har fått vite om dette, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut av landet Egypt, utslettet Han etterpå dem som ikke trodde. Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig, dem har Han bundet i evige lenker under mørke til dommen på den store dag. Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte ga de seg over til seksuell umoral og unaturlige lyster. Disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild. Disse drømmerne besmitter også kroppen på samme måten, de forkaster myndighet og spotter de høye makter. Men ikke engang erkeengelen Mikael, da han stred med djevelen og trettet om kroppen til Moses, våget å bære fram en spottende anklage. Men han sa: «Herren refse deg!» Men disse spotter det de ikke kjenner. Og alt det de forstår på en naturlig måte – lik dyr uten fornuft – det bruker de bare til å forderve seg selv. Ve dem! For de har gått inn på Kains vei, grådig har de styrtet seg ut i Bileams villfarelse for vinnings skyld, og de har gått til grunne ved Korahs opprør. Disse er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene deres. Mens de fryktløst spiser sammen med dere, tjener de bare seg selv. De er skyer uten vann, som blir drevet omkring av vindene, sene høsttrær uten frukt, to ganger døde, revet opp med røttene. De er som brusende bølger på havet, som skummer av sin egen skam, de er som flakkende stjerner, som til evig tid bare har det dypeste mørke i vente. Henok, den sjuende fra Adam, profeterte også om disse menneskene og sa: «Se, Herren kommer med ti tusener av sine hellige for å holde dom over alle, for å refse alle ugudelige blant dem for alle deres ugudelige gjerninger som de har begått på ugudelig vis, og for alle de harde ord som de ugudelige synderne har talt imot Ham.» Disse er slike som knurrer, klager og lever etter sine egne lyster. Og de taler store og stolte ord med sin munn og smigrer folk for å oppnå fordeler. Men dere, kjære, husk de ord som før ble talt ved vår Herre Jesu Kristi apostler, at de sa til dere at i de siste tider kommer det spottere, som lever etter sine egne ugudelige lyster. Disse er sanselige mennesker som forårsaker splittelser, og som ikke har Ånden. Men dere elskede, oppbygg dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd, hold dere i Guds kjærlighet og vent på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv. Og det er noen dere skal ha barmhjertighet med; her må dere skjelne. Men andre skal dere frelse med frykt, idet dere river dem ut av ilden og hater selv det klesplagg som er smittet av kjøttet. Men Han som har kraft til å bevare dere fra å snuble og til å framstille dere ulastelige framfor sin herlighet med umåtelig glede, Gud, vår Frelser, som alene er vis, skal ha ære og majestet, herredømme og makt, både nå og i alle evigheter! Amen. Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga Ham for å vise sine tjenere de ting som snart må skje. Han sendte bud og gjorde det kjent ved sin engel for sin tjener Johannes, som har vitnet om Guds Ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, om alt han så. Salig er den som leser og de som hører ordene i denne profetien og holder fast på det som er skrevet i den. For tiden er nær. Johannes, til de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra Ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er foran Hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, Den førstefødte av de døde og Herskeren over kongene på jorden. Han som elsket oss og renset oss fra våre synder i sitt eget blod, og som har gjort oss til konger og prester for sin Gud og Far – Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet! Amen. Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham, også de som gjennomboret Ham. Og alle jordens folkestammer skal jamre seg over Ham. Ja, Amen. «Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden», sier Herren, «Han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.» Jeg, Johannes, deres bror, som har del med dere i trengselen og riket og Jesu Kristi tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds Ords og Jesu Kristi vitnesbyrds skyld. På Herrens dag ble jeg grepet av Ånden, og bak meg hørte jeg en sterk røst, som av en basun. Den sa: «Jeg er Alfa og Omega, Den første og Den siste», og: «Det du ser, skriv det ned i en bok og send det til de sju menighetene i Asia: til Efesos, Smyrna, Pergamos, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» Jeg snudde meg for å se røsten som talte til meg. Da jeg hadde snudd meg, så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom de sju lysestakene så jeg Én som lignet Menneskesønnen, kledd i en fotsid kjortel og ombundet med et gullbelte om brystet. Hans hode og hår var hvitt som ull, så hvitt som snø, og Hans øyne var som flammende ild. Føttene Hans var som fint kobber, som om de var glødet i en smelteovn, og røsten Hans bruste som av mange vann. I sin høyre hånd hadde Han sju stjerner. Ut av Hans munn gikk et skarpt, tveegget sverd, og Hans åsyn var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans. Men Han la sin høyre hånd på meg og sa: « Frykt ikke! Jeg er Den første og Den siste. Jeg er Han som lever og var død, og se, Jeg er levende i all evighet. Amen. Jeg har nøklene til dødsriket og til døden. Skriv det du har sett, både det som er og det som skal skje etter dette. Dette er hemmeligheten med de sju stjernene du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene du så, er de sju menighetene. Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier Han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, og som vandrer midt iblant de sju lysestakene av gull: Jeg vet om dine gjerninger, arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for Mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har Jeg dette imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal Jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg. Men dette har du: Du hater nikolaittenes gjerninger, som Jeg også hater. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, ham vil Jeg gi å ete av livets tre, som er midt i Guds Paradis. Skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier Den første og Den siste, Han som var død, og ble levende: Jeg vet om dine gjerninger, din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og om bespottelsen fra dem som sier de er jøder og ikke er det, men er en Satans synagoge. Frykt ikke for noe av alt det du skal komme til å lide. Se, djevelen kommer til å kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli prøvd, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, og Jeg skal gi deg livets krone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal slett ikke bli rammet av den annen død. Skriv til engelen for menigheten i Pergamos: Dette sier Han som har det skarpe, tveeggede sverdet: Jeg vet om dine gjerninger og hvor du bor, der Satans trone er. Du holder fast ved Mitt navn og har ikke fornektet Min tro, selv i de dager da Antipas var Mitt trofaste vitne, han som ble drept hos dere, der Satan bor. Men Jeg har noen få ting imot deg, for du har noen der som holder fast på Bileams lære, han som lærte Balak å legge en snublestein for Israels barn, å spise kjøtt som var ofret til avguder, og til å leve i hor. Slik har også du noen som holder fast ved nikolaittenes lære, som Jeg hater. Omvend deg, ellers kommer Jeg brått over deg, og Jeg vil kjempe mot dem med sverdet fra Min munn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil Jeg gi å ete av den skjulte manna. Jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet inn et nytt navn, som ingen kjenner, uten den som får det. Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, som har øyne som flammende ild og føtter som fint kobber: Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet, din tjeneste, din tro og din tålmodighet. Når det gjelder gjerningene dine, er de siste flere enn de første. Likevel har Jeg noen få ting imot deg, for du tillater kvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og forføre Mine tjenere til å leve i hor og spise av kjøtt som er ofret til avguder. Jeg ga henne tid til å omvende seg fra sitt horeliv, men hun omvendte seg ikke. Se, Jeg kaster henne på sykeseng, og dem som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster Jeg ut i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra sine gjerninger. Jeg vil utrydde barna hennes ved død, og alle menighetene skal kjenne at Jeg er Den som ransaker nyrer og hjerter. Og Jeg vil gi enhver av dere etter deres gjerninger. Men nå sier Jeg til dere og til de andre i Tyatira, enhver som ikke har denne læren, som ikke har kjent Satans dybder, som de sier: Jeg skal ikke legge noen annen byrde på dere. Bare hold fast på det dere har, inntil Jeg kommer! Den som seirer og holder fast på Mine gjerninger inntil enden, ham vil Jeg gi makt over folkeslagene. Han skal herske over dem med jernstav. Som pottemakerens kar skal de bli slått i stykker, slik Jeg også har fått det overgitt av Min Far. Og Jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier Han som har de sju Guds ånder og de sju stjernene: Jeg vet om gjerningene dine, at du har navn av å leve, men du er død. Våkn opp og styrk det som ennå er igjen, det som er i ferd med å dø, for Jeg har ikke funnet gjerningene dine fullkomne for Gud. Husk derfor på hvordan du tok imot og hørte! Hold fast på det og omvend deg! Derfor, hvis du ikke vil våke, skal Jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite i hvilken time Jeg kommer over deg. Du har noen få navn også i Sardes, som ikke har flekket til klærne sine. De skal gå omkring med Meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvite klær, og Jeg skal slett ikke stryke navnet hans ut av Livets Bok. Men Jeg skal bekjenne hans navn for Min Far og Hans engler. Den som har ører, han høre hva Ånden sier til menighetene! Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den sannferdige, Han som har Davids nøkkel, Han som åpner opp og ingen lukker igjen, og lukker igjen og ingen åpner opp: Jeg vet om gjerningene dine. Se, Jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og du har holdt fast på Mitt Ord, og du har ikke fornektet Mitt navn. Se, Jeg vil la noen av Satans synagoge, de som sier at de er jøder og ikke er det, men lyver – se, Jeg skal få dem til å komme og tilbe for føttene dine, og de skal kjenne at Jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på Mitt Ord om utholdenhet, vil Jeg også holde deg borte fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Se, Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din. Den som seirer, vil Jeg gjøre til en søyle i Min Guds tempel, og han skal aldri mer gå utenfor. Jeg vil skrive Min Guds navn på ham og navnet på Min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra Himmelen, fra Min Gud. Jeg vil skrive Mitt nye navn på ham. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Skriv til engelen for laodikeernes menighet: Dette sier Han som er Amen, Det trofaste og sanne Vitne, Opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om gjerningene dine, du er verken kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn. Fordi du sier: «Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe», og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken. Jeg råder deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se. Alle dem Jeg elsker, refser og tukter Jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg! Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg. Den som seirer, vil Jeg gi å sitte med Meg på Min trone, slik Jeg også har seiret og satt Meg med Min Far på Hans trone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i Himmelen. Og den første røsten jeg hørte, var lik en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, så skal Jeg vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av Ånden. Og se, en trone var satt i Himmelen, og det satt En på tronen. Han som satt der, var som jaspis og sarderstein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen som lignet en smaragd. I en ring rundt tronen var det 24 troner, og på tronene så jeg de 24 eldste som satt, kledd i hvite kjortler. De hadde kroner av gull på hodene. Fra tronen går det ut lyn, tordendrønn og røster. Sju ildfakler brenner foran tronen. Det er de sju Guds ånder. Foran tronen er det et hav av glass, funklende som krystall. Midt foran tronen og rundt tronen er det fire livsvesener fulle av øyne både foran og bak. Det første livsvesen er likt en løve, det andre er likt en okse, det tredje har et ansikt som et menneske, og det fjerde er likt en flygende ørn. De fire livsvesenene, som har seks vinger hver, er fulle av øyne rundt omkring og på innsiden. De har ikke hvile verken dag eller natt, men de sier: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, Han som var og som er og som kommer!» Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de 24 eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen og sier: «Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt.» I den høyre hånden til Ham som satt på tronen, så jeg en bokrull det var skrevet på, både på innsiden og utsiden, forseglet med sju segl. Deretter så jeg en mektig engel som forkynte med høy røst: «Hvem er verdig til å åpne bokrullen og bryte seglene på den?» Ingen i Himmelen eller på jorden eller under jorden var i stand til å åpne bokrullen eller å se på den. Da gråt jeg sårt, for ingen ble funnet verdig til å åpne og lese bokrullen, eller å se på den. Men en av de eldste sa til meg: «Ikke gråt! Se, Løven av Juda stamme, Davids Rotskudd, har seiret. Han kan åpne bokrullen og bryte de sju seglene på den.» Og jeg så, og se! – midt foran tronen og iblant de fire livsvesener, og midt iblant de eldste, sto et Lam, som så ut som det var slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, som er de sju Guds ånder, sendt ut over hele jorden. Så kom Han og tok bokrullen ut av den høyre hånden på Ham som satt på tronen. Da Han hadde tatt bokrullen, falt de fire livsvesener og de 24 eldste ned foran Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, som er de helliges bønner. De synger en ny sang og sier: «Du er verdig til å ta bokrullen og åpne seglene på den. For Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med Ditt blod fra hver stamme og tungemål og folk og folkeslag. Du har gjort oss til konger og prester for vår Gud. Og vi skal herske på jorden.» Jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler rundt tronen, livsvesenene og de eldste. Tallet på dem var 10 000 ganger 10 000, og 1000 ganger 1000. Og de sa med høy røst: «Verdig er Lammet som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» Hver skapning som er i Himmelen og på jorden og under jorden, og de som er i havet og alt det som er i dem, hørte jeg si: «Velsignelsen og æren og prisen og makten tilhører Ham som sitter på tronen, og Lammet i all evighet!» Da sa de fire livsvesener: «Amen!» Og de 24 eldste falt ned og tilba Ham som lever i all evighet. Jeg så at Lammet åpnet ett av seglene. Og jeg hørte ett av de fire livsvesener si med en røst som torden: «Kom og se!» Og jeg så, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, hadde en bue. Og det ble gitt ham en krone, og han dro ut seirende og for å seire. Da Han åpnet det andre seglet, hørte jeg det andre livsvesen si: «Kom og se!» En annen hest, flammende rød, dro ut. Han som satt på den, ble det gitt å ta freden bort fra jorden, for at folket skulle drepe hverandre. Og det ble gitt ham et stort sverd. Da Han åpnet det tredje seglet, hørte jeg det tredje livsvesen si: «Kom og se!» Og jeg så, og se! – en svart hest, og han som satt på den, hadde en skålvekt i hånden. Jeg hørte en røst midt iblant de fire livsvesener, som sa: «En liter hvete for en denar, og tre liter bygg for en denar. Men gjør ikke skade på oljen og vinen.» Da Han åpnet det fjerde seglet, hørte jeg røsten til det fjerde livsvesen si: «Kom og se!» Og jeg så, og se, en gulblek hest. Navnet på ham som satt på den, var Døden, og Dødsriket fulgte med ham. Det ble gitt dem makt over en fjerdedel av jorden, til å drepe med sverd, med hungersnød, med død og ved villdyrene på jorden. Da Han åpnet det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt drept for Guds Ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd de holdt fast på. De ropte med høy røst og sa: «Hvor lenge, Herre, Du hellige og sannferdige, vil Du vente før Du dømmer og hevner blodet vårt på dem som bor på jorden?» Da ble det gitt en hvit kjortel til hver av dem. Og det ble sagt dem at de skulle hvile en liten stund til, inntil både deres medtjenere og deres brødre som skulle bli drept som dem, var fulltallige. Jeg så da Han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod. Stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind. Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver slave og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. De sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» Etter dette så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner. De holdt jordens fire vinder, for at vinden ikke skulle blåse på jorden, på havet eller på noe tre. Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde Den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: «Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere.» Jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Det var 144 000 beseglede av alle Israels barns stammer: Av Juda stamme 12 000 beseglede, av Rubens stamme 12 000 beseglede, av Gads stamme 12 000 beseglede, av Asjers stamme 12 000 beseglede, av Naftali stamme 12 000 beseglede, av Manasse stamme 12 000 beseglede, av Simeons stamme 12 000 beseglede, av Levi stamme 12 000 beseglede, av Jissakars stamme 12 000 beseglede, av Sebulons stamme 12 000 beseglede, av Josefs stamme 12 000 beseglede, av Benjamins stamme 12 000 beseglede. Deretter så jeg en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som sto foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite kjortler, med palmegrener i hendene. De ropte med høy røst og sa: «Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet!» Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire livsvesener, og de falt ned på sitt ansikt foran tronen og tilba Gud og sa: «Amen! Velsignelsen, herligheten og visdommen, takksigelsen og æren, kraften og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» Da tok en av de eldste til orde og sa til meg: «Hvem er disse som er iført hvite kjortler, og hvor er de kommet fra?» Jeg sa til ham: «Herre, du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel. De har vasket sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de framfor Guds trone og tjener Ham dag og natt i Hans tempel. Og Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal verken sulte eller tørste mer. Verken solen eller noen hete skal falle på dem mer. For Lammet som er midt foran tronen, skal vokte dem og lede dem til levende vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» Da Han åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i Himmelen omkring en halv time. Jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd. Så tok engelen røkelseskaret, fylte det med ild fra alteret og kastet det på jorden. Det ble brusende lyder, torden og lyn og jordskjelv. De sju englene som hadde de sju basuner, gjorde seg så klare til å blåse i dem. Den første engelen blåste. Det kom hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorden. En tredjedel av trærne ble oppbrent, og alt grønt gress ble oppbrent. Så blåste den andre engelen. Og noe som lignet et stort fjell, som brant med ild, ble kastet i havet, og en tredjedel av havet ble til blod. En tredjedel av de levende skapningene i havet døde, og en tredjedel av skipene ble ødelagt. Så blåste den tredje engelen. Og en stor stjerne falt ned fra himmelen, brennende som en fakkel, og den falt på en tredjedel av elvene og på vannkildene. Navnet på stjernen er Malurt. En tredjedel av vannene ble til malurt, og mange mennesker døde av vannet, for det var gjort bittert. Så blåste den fjerde engelen. Og en tredjedel av solen ble rammet, en tredjedel av månen og en tredjedel av stjernene, for at en tredjedel av dem skulle bli formørket, slik at en tredjedel av dagen skulle miste sitt lys, og natten likeså. Jeg så, og jeg hørte en engel fly midt på himmelen og si med høy røst: «Ve, ve, ve over dem som bor på jorden på grunn av de andre basunrøstene fra de tre englene som skal til å blåse!» Så blåste den femte engelen. Og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen til jorden. Han ble gitt nøkkelen til avgrunnens brønn. Han åpnet brønnen til avgrunnen, og røyk steg opp fra den, som røyken fra en stor smelteovn, og solen og luften ble formørket på grunn av røyken fra brønnen. Så kom det gresshopper fra røyken ut over jorden. Det ble gitt dem makt, slik skorpionene på jorden har makt. Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset eller noe som var grønt eller noe tre på jorden, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne. De ble ikke gitt å drepe dem, men bare pine dem i fem måneder. Deres pine var som plagen av en skorpion når den stikker et menneske. I de dager skal menneskene søke døden, men ikke finne den. De skal ønske å dø, men døden skal flykte fra dem. Gresshoppene var av utseende lik hester som var gjort klare til kamp. På hodene deres var det kroner av noe som lignet gull, og ansiktene deres lignet menneskers ansikter. De hadde hår som kvinnehår og tenner som løvers tenner. Og de hadde brynjer som lignet brynjer av jern, og lyden av vingene deres var som lyden av vogner med mange hester som springer ut til slaget. De har haler som skorpioner, og det var brodder i halene deres. Med disse hadde de makt til å skade menneskene i fem måneder. Som konge over seg har de avgrunnens engel. Hans navn er Abaddon på hebraisk, men på gresk har han navnet Apollyon. Ett ve er til ende. Det kommer enda to verop etter dette. Så blåste den sjette engelen. Og jeg hørte en røst fra de fire hornene på gullalteret som er framfor Gud. Røsten sa til den sjette engelen som hadde basunen: «Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat.» De fire englene ble så løst, de som ble holdt ferdige til den timen, dagen, måneden og året da de skulle drepe en tredjedel av menneskene. Tallet på rytternes hær var to ganger 10 000 ganger 10 000. Jeg hørte tallet på dem. Slik så jeg hestene i synet: De som satt på dem, hadde brynjer i flammende rødt, hyasintblått og svovelgult. Hestenes hoder var som løvehoder. Og det kom ild, røyk og svovel ut av munnen deres. Ved disse tre plagene ble en tredjedel av menneskene drept, ved ilden, røyken og svovelen som kom ut av munnen deres. For kraften deres er i munnen og halene. For halene deres er som slanger med hoder. Og med dem gjør de skade. Men resten av menneskeheten, de som ikke ble drept ved disse plagene, omvendte seg ikke fra sine henders verk, slik at de sluttet å tilbe demoner og avgudsbilder av gull, sølv, kobber, stein og tre, slike som verken kan se eller høre eller gå. De omvendte seg ikke fra sine drap eller fra sin trolldom eller fra sin seksuelle umoral eller fra sine tyverier. Jeg så enda en annen mektig engel som kom ned fra himmelen, innhyllet i en sky. En regnbue var over hodet hans, ansiktet hans var som solen, og føttene hans som ildsøyler. Han hadde en liten, åpnet bok i hånden. Han satte den høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden, og så ropte han med høy røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, talte de sju tordener med sine røster. Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra Himmelen som sa til meg: «Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke!» Engelen som jeg så stå på havet og på landjorden, løftet sin hånd mot himmelen og sverget ved Ham som lever i all evighet, Han som skapte Himmelen og alt som er i den, jorden og alt som er på den, og havet og alt som er i det, og sa at det ikke lenger skulle være noen tid. Men i de dager, når den sjuende engelen gir lyd fra seg, når han skal blåse i basunen, da skal Guds mysterium være fullendt, slik Han forkynte for sine tjenere profetene. Røsten som jeg hadde hørt fra Himmelen, talte igjen til meg: «Gå, ta den lille boken som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på landjorden.» Så gikk jeg til engelen og sa til ham: «Gi meg den lille boken!» Og han svarte: «Ta og spis den! Den skal gi bitter smerte i din mage, men være søt som honning i din munn.» Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og spiste den. Den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde spist den, fikk jeg bitter smerte i magen. Han sier til meg: «Du må igjen profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger.» Det ble gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen sto fram og sa: «Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der. Men la forgården som er utenfor tempelet være, og mål den ikke, for den er gitt til folkeslagene. Og de skal tråkke den hellige by under fot i 42 måneder. Jeg vil gi makt til mine to vitner, og de skal profetere i 1260 dager, kledd i sekk.» Disse er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens Gud. Hvis noen ønsker å skade dem, går det ild ut fra munnen deres og fortærer fiendene deres. Og hvis noen ønsker å skade dem, skal han drepes på denne måten. De har makt til å lukke himmelen, slik at det ikke faller noe regn i de dagene de profeterer. Og de har makt over vannene til å gjøre dem til blod, og til å slå jorden med alle plager, så ofte de ønsker det. Når de har fullført sitt vitnesbyrd, skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, gå til krig mot dem, seire over dem og drepe dem. De døde kroppene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet. Så skal mennesker fra folkene, stammene, tungemålene og folkeslagene se de døde kroppene deres i tre og en halv dag, og de skal ikke tillate at likene deres blir gravlagt. De som bor på jorden, skal glede seg over dem, de skal være lykkelige og sende gaver til hverandre, for disse to profetene hadde plaget dem som bor på jorden. Etter tre og en halv dag kom livsånden fra Gud inn i dem, og de sto på føttene sine, og stor frykt kom over dem som så dem. De hørte en høy røst fra Himmelen si til dem: «Kom opp hit!» Og de steg opp til himmelen i en sky, og fiendene deres så dem. I samme stund kom det et stort jordskjelv, og tiendedelen av byen falt. I jordskjelvet ble 7000 mennesker drept, og de andre ble fylt av frykt og ga Himmelens Gud ære. Det andre ve er til ende. Se, det tredje ve kommer snart. Da blåste den sjuende engelen. Og det lød høye røster i Himmelen som sa: «Denne verdens riker, og Han skal herske som konge i all evighet!» tilhører nå vår Herre og Hans Kristus De 24 eldste som satt foran Gud på tronene sine, falt ned på sitt ansikt, tilba Gud og sa: «Vi takker Deg, Herre Gud, Du Allmektige, Du som er og som var og som kommer, fordi Du har grepet Din store makt og har hersket som konge. Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» Så ble Guds tempel i Himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden, jordskjelv og veldig hagl. Nå viste det seg et stort tegn i Himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under føttene sine, og på hodet hadde hun en krone av 12 stjerner. Fordi hun var med barn, ropte hun i rier og i fødselsveer. Et annet tegn viste seg i Himmelen: Se, en stor, flammende rød drage som hadde sju hoder og ti horn og sju kroner på hodene sine. Halen hans dro med seg en tredjedel av himmelens stjerner og kastet dem ned på jorden. Dragen sto foran kvinnen som var ferdig til å føde, for å sluke Barnet hennes så snart hun hadde født det. Hun fødte et Guttebarn som skulle herske over alle folkeslagene med jernstav. Og Barnet hennes ble tatt opp til Gud og Hans trone. Da flyktet kvinnen ut i ørkenen, hvor hun har et sted som er gjort i stand av Gud, for at de skulle gi henne mat der i 1260 dager. Det brøt ut krig i Himmelen, Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet, men de fikk ikke overtaket. Det ble heller ikke funnet plass for dem i Himmelen lenger. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen, han som kalles Djevelen eller Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet til jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham. Da hørte jeg en høy røst i Himmelen si: «Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt, er kastet ned. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Gled dere derfor, dere himler, og dere som bor i dem! Ve over jordens og havets innbyggere! For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid.» Da dragen så at han var kastet til jorden, forfulgte han kvinnen som hadde født Guttebarnet. Men kvinnen ble gitt de to vingene fra den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt. Så spydde slangen vann som en flodbølge ut av munnen sin etter kvinnen, for å få henne til å bli skyllet bort av flodbølgen. Men jorden kom kvinnen til hjelp, og den åpnet sin munn og slukte flodbølgen dragen hadde spydd ut. Dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes slekt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Så sto jeg på sanden ved havet og så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde det ti kroner, og på hodene hadde det et bespottelig navn. Dyret jeg så, var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen ga ham sin kraft, sin trone og stor makt. Jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilba de dragen som ga makt til dyret. De tilba dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?» Han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i 42 måneder. Så åpnet han sin munn til bespottelse mot Gud, for å spotte Hans navn, Hans bolig og dem som bor i Himmelen. Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag. Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets Bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse. Hvis noen har øre, han høre! Den som fører i fangenskap, skal komme i fangenskap. Den som dreper med sverd, skal selv drepes med sverd. Her er de helliges tålmodighet og tro. Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden. Det hadde to horn som et lam og talte som en drage. I det første dyrets nærvær utøver han all den makt det første dyret hadde, og han får jorden og de som bor på den, til å tilbe det første dyret, han som fikk det dødelige såret sitt legt. Han utfører store tegn, slik at han til og med får ild til å falle fra himmelen ned på jorden i menneskers påsyn. Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept. Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og slaver, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskes tall. Hans tall er 666. Deretter så jeg, og se, et Lam står på Sions berg, og sammen med Ham 144 000 som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne. Jeg hørte en røst fra Himmelen, som lyden av mange vann og lyden av kraftig torden. Og jeg hørte lyden av harpespillere som spilte på sine harper. De synger en ny sang foran tronen, foran de fire livsvesener og de eldste. Ingen kunne lære den sangen, uten de 144 000 som var kjøpt fra jorden. Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble kjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og for Lammet. Det ble ikke funnet svik i deres munn, for de er uten feil framfor Guds trone. Jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Tilbe Ham som gjorde Himmelen og jorden, havet og vannets kilder!» En annen engel fulgte etter og sa: «Falt, falt er Babel, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredesvin.» Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: «Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han drikke av Guds vredesvin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige engler og foran Lammet. Røyken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ingen hvile verken dag eller natt, de som tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans navns merke.» Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus. Så hørte jeg en røst fra Himmelen si til meg: «Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av.» «Ja», sier Ånden, «slik at de får hvile fra sitt strev, og deres gjerninger følger med dem.» Og jeg så, og se! – en hvit sky, og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. En annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Ham som satt på skyen: «Sving sigden Din og høst inn, for innhøstingens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden.» Han som satt på skyen, svingte da sigden sin over jorden, og jorden ble høstet. Så kom en annen engel ut av tempelet som er i Himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut fra alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen, helt opp til bislene på hestene, så langt som 1600 stadier utover. Deretter så jeg et annet tegn i Himmelen, stort og underfullt: Sju engler hadde de sju siste plagene, for med dem er Guds vrede fullendt. Jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. Og de som seiret over dyret, over bildet og hans merke, og over hans navns tall, så jeg stå på glasshavet. Og de hadde Guds harper. De synger Moses’, Guds tjeners sang, og Lammets sang og sier: «Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud, Den Allmektige! Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge! Hvem skal ikke frykte Deg, Herre, og ære Ditt navn? For Du alene er hellig, og alle folkeslag skal komme og tilbe innfor Deg, for Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» Etter dette så jeg, og se! – tempelet, vitnesbyrdets bolig i Himmelen, ble åpnet. Ut av tempelet kom de sju englene som hadde de sju plagene, kledd i rent, skinnende lin. De hadde sine bryst ombundet med gullbånd. Ett av de fire livsvesener ga da sju gullskåler til de sju englene, fulle av Guds vrede, Han som lever i all evighet. Tempelet ble fylt med røyk fra Guds herlighet og fra Hans kraft, og ingen var i stand til å gå inn i tempelet før de sju plagene fra de sju englene var fullført. Da hørte jeg en høy røst fra tempelet, som sa til de sju englene: «Gå og tøm skålene med Guds vrede ut over jorden!» Så gikk den første og tømte sin skål ut over jorden, og et ondt og grusomt sår slo ut på de menneskene som hadde dyrets merke, og på dem som tilba hans bilde. Så tømte den andre engelen sin skål ut på havet, og det ble til blod som av en død mann. Og hver levende skapning i havet døde. Så tømte den tredje engelen sin skål ut på elvene og vannkildene, og de ble til blod. Jeg hørte engelen for vannene si: «Du er rettferdig, Herre, Du som er og som var og som skal være, for Du har dømt alt dette. For de har utøst hellige og profeters blod, og Du har gitt dem blod å drikke, for det er hva de fortjener.» Jeg hørte en annen fra alteret si: «Ja, Herre Gud, Du Allmektige, sanne og rettferdige er Dine dommer.» Så tømte den fjerde engelen sin skål ut på solen, og det ble gitt den makt til å svi menneskene med ild. Menneskene ble svidd med stor hete, og de spottet Guds navn, Han som har makt over disse plagene. Likevel omvendte de seg ikke slik at de ga Ham ære. Så tømte den femte engelen sin skål ut på dyrets trone, og hans rike ble fullt av mørke. Og de bet seg i tungen på grunn av smerten. De spottet Himmelens Gud på grunn av smertene og sårene, men de omvendte seg ikke fra gjerningene sine. Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes. Jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag. «Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam.» Han samlet dem på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon. Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra tempelet i Himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Den store Babel ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med Hans harmes vredesvin. Så ble hver øy borte, og fjellene ble ikke funnet. Store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor. Deretter kom en av de sju englene som hadde de sju skålene, og talte med meg. Han sa til meg: «Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøgen som sitter på mange vann. Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden, ble beruset av hennes horevin.» I ånden bar han meg så ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr som var fullt av gudsbespottelige navn. Det hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpurrødt og skarlagen og smykket med gull, kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av avskyelighetene og urenheten av hennes horeliv. På pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL AVSKYELIGHETENE PÅ JORDEN. Jeg så at kvinnen var beruset av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Da jeg så henne, undret jeg meg meget. Men engelen sa til meg: «Hvorfor undret du deg? Jeg skal forklare deg hemmeligheten med kvinnen og dyret som bærer henne, det som har de sju hodene og de ti hornene. Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp fra avgrunnen og gå bort til fortapelse. De som bor på jorden, skal undre seg, de som ikke har sine navn skrevet i Livets Bok fra verdens grunnleggelse av, når de ser dyret som var, og ikke er, og likevel er. Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt, den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid. Dyret som var, og ikke er, er selv også den åttende, og er av de sju, og går bort til fortapelse. De ti hornene du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret. De har én og samme tanke, og de gir sin makt og myndighet til dyret. Disse skal føre krig mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, for Han er herrenes Herre og kongenes Konge, og de som er med Ham, de er kalte, utvalgte og trofaste.» Så sa han til meg: «Vannene du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. De ti hornene du så på dyret skal hate skjøgen, gjøre henne naken og forlatt, ete hennes kjøtt og brenne henne med ild. For Gud har lagt ned i hjertene deres å oppfylle Hans hensikt, å ha én og samme tanke og å gi deres rike til dyret, inntil Guds Ord er oppfylt. Kvinnen du så, er den store byen som hersker over kongene på jorden.» Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Han ropte kraftig med høy røst og sa: «Falt, falt er den store Babel, hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredesvin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus.» Jeg hørte en annen røst fra Himmelen, som sa: «Kom ut fra henne, Mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. For syndene hennes har nådd helt til Himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger. Gi henne igjen slik som hun ga dere, og betal henne dobbelt tilbake etter hennes gjerninger. I det begeret hun blandet, skal dere blande dobbelt opp for henne. I den grad hun har herliggjort seg selv og har levd i luksus, i samme grad skal dere gi henne plage og sorg. For hun sier i sitt hjerte: «Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og jeg skal ikke se sorg.» Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød. Hun skal bli fullstendig oppbrent med ild, for sterk er Herren Gud som dømmer henne. Kongene på jorden som har drevet hor med henne, og som har levd i luksus med henne, skal gråte og klage over henne når de ser røyken der hun brenner. De skal stå på avstand av frykt for hennes plage og si: «Ve, ve den store byen Babel, den mektige byen! For på én time er dommen din kommet.» Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne, for ingen kjøper varene deres lenger: Varer av gull og sølv, kostbare steiner og perler, fint lin og purpur, silke og skarlagen, all slags sitrontre, alle slags gjenstander av elfenbein, og av de mest kostbare treslag, bronse, jern og marmor, kanel og røkelse, velduftende olje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, kveg og sauer, hester og vogner og menneskers kropper og sjeler. Frukten som din sjel lengtet etter, er blitt borte fra deg, og all skinnende luksus er blitt borte fra deg, og du skal aldri finne dem mer. De som handler med disse ting, de som ble rike ved henne, skal stå på avstand av frykt for hennes plage og gråte og klage. De sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpurrødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler! For på én time ble hele denne store rikdommen ødelagt.» Hver skipsfører, alle som reiser med skip, sjømenn og alle som har sitt arbeid på havet, sto på avstand, og de ropte da de så røyken fra hennes brann, og sa: «Hva er som denne store byen?» De kastet støv på hodet og ropte, gråt og klaget og sa: «Ve, ve denne store byen, hvor alle som har skip på havet ble rike ved hennes rikdom! For på én time er hun blitt lagt øde.» Fryd deg over henne, du Himmel, og dere hellige apostler og profeter, for Gud har dømt henne for dere med en rettferdig dom!» Deretter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som en kvernstein, og kastet den i havet og sa: «Slik skal den store byen Babel bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri bli funnet mer. Lyden av harpespillere, musikere, fløytespillere og basunblåsere skal aldri høres i deg mer. Ingen håndverker i noe håndverk skal bli funnet i deg mer, og lyden av en kvernstein skal aldri høres i deg mer. Ikke noe lampelys skal skinne i deg mer, og røsten av brudgom og brud skal aldri høres i deg mer. For dine kjøpmenn var de store menn på jorden, og ved din trolldom ble alle folkeslag forført. Det ble funnet blod av profeter og hellige i henne, og av alle dem som er blitt myrdet på jorden.» Etter dette hørte jeg en kraftig røst av en stor skare i Himmelen, som sa: «Halleluja! Frelsen og æren og prisen og makten tilhører Herren, vår Gud! For sanne og rettferdige er Hans dommer, for Han har dømt den store skjøgen som fordervet jorden med sitt horeliv. Og blodet av sine tjenere har Han hevnet på henne, det som ble utøst av henne.» Igjen sa de: «Halleluja! Røyken fra henne stiger opp i all evighet!» De 24 eldste og de fire livsvesener falt ned og tilba Gud som satt på tronen, og de sa: «Amen! Halleluja!» Da kom en røst fra tronen, som sa: «Pris vår Gud, alle dere Hans tjenere og de som frykter Ham, både små og store!» Jeg hørte noe som lignet røsten av en stor skare, som lyden av mange vann og lyden av mektige tordenskrall, som sa: «Halleluja! For Herren Gud, Den Allmektige, hersker som Konge! La oss være glade og fryde oss og gi Ham æren, for Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede.» Det ble gitt henne å pynte seg i fint lin, rent og skinnende, for det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger. Så sa han til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!» Og han sa til meg: «Disse ord er de sanne Guds Ord.» Jeg falt ned ved føttene hans for å tilbe ham. Men han sa til meg: «Se til at du ikke gjør det! Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd.» Jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest. Han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og Han både dømmer og fører krig i rettferdighet. Hans øyne er som en ildslue, og på Hans hode er det mange kroner. Han har et navn skrevet, som ingen kjenner uten Ham selv. Han er kledd i en kjortel dyppet i blod, og Hans navn er Guds Ord. Himmelens hærer, kledd i fint lin, hvite og rene, fulgte Ham på hvite hester. Ut av Hans munn går det et skarpt sverd, for at Han skulle slå folkeslagene med det. Og Han skal selv herske over dem med jernstav. Han trår selv vinpressen med den Allmektige Guds harme og vrede. Han har et navn skrevet på sin kjortel og på sin hofte: KONGERS KONGE OG HERRERS HERRE. Da så jeg en engel som sto i solen. Han ropte med høy røst og sa til alle fuglene som flyr midt på himmelen: «Kom og samle dere til Den store Guds måltid, så dere kan ete kjøttet av konger, hærførere, mektige menn, av hester og dem som sitter på dem, og av alle, frie og slaver, både små og store.» Jeg så dyret, kongene på jorden og deres hærer, som var samlet for å føre krig mot Ham som satt på hesten, og mot Hans hær. Da ble dyret fanget, og sammen med ham den falske profet som gjorde tegn framfor ham. Med disse tegnene hadde han forført dem som hadde tatt imot dyrets merke, og dem som tilba hans bilde. Disse to ble kastet levende ned i ildsjøen som brenner med svovel. De andre ble drept med sverdet som gikk ut fra Hans munn som satt på hesten. Og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt. Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for 1000 år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de 1000 år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid. Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom. Deretter så jeg sjelene til dem som var halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds Ords skyld, de som ikke hadde tilbedt dyret eller hans bilde, og som ikke hadde tatt imot hans merke på pannen eller hånden. De levde og regjerte med Kristus i 1000 år. Men de andre døde ble ikke levende igjen før de 1000 år var omme. Dette er den første oppstandelsen. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i 1000 år. Når så de 1000 år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Han skal gå ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Tallet på dem er som havets sand. De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede byen. Ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem. Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, der dyret og den falske profet er. Og de skal pines dag og natt i all evighet. Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem. Jeg så de døde, små og store, stå innfor Gud, og bøker ble åpnet. En annen bok ble åpnet, Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var i det, og Døden og Dødsriket ga tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Deretter ble Døden og Dødsriket kastet i ildsjøen. Dette er den annen død. Hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen. Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så Den hellige byen, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra Himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom. Jeg hørte en høy røst fra Himmelen som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.» Så sa Han som satt på tronen: «Se, Jeg gjør alle ting nye.» Han sa til meg: «Skriv, for disse ord er sanne og troverdige.» Han sa til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden. Den som tørster, vil Jeg gi av kilden med livets vann uten betaling. Den som seirer, skal arve alle ting, og Jeg vil være hans Gud, og han skal være Min sønn. Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever i hor, trollmennene, avgudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den annen død.» En av de sju englene som hadde de sju skålene fylt med de siste sju plagene, kom deretter til meg, talte med meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» I ånden førte han meg av sted til et stort og høyt fjell, og viste meg Den store byen, Det hellige Jerusalem, som stiger ned fra Himmelen, fra Gud, den som har Guds herlighet. Den hadde et lys som den mest kostbare stein, som en jaspisstein, som funklet som krystall. Den hadde også en stor og høy mur med tolv porter og tolv engler ved portene. På den var det skrevet navnene på de tolv Israels stammer: tre porter mot øst, tre porter mot nord, tre porter mot sør og tre porter mot vest. Muren rundt byen hadde tolv grunnsteiner, og på dem sto navnene på Lammets tolv apostler. Han som talte med meg, hadde et gullrør. Med det skulle han måle byen, portene og muren. Byen strekker seg utover som en firkant. Lengden er den samme som bredden. Han målte byen med røret: 12 000 stadier. Lengden, bredden og høyden av den er like. Deretter målte han muren rundt byen: 144 alen, etter menneskemål, som også er englemål. Muren var bygd av jaspis. Og byen var av rent gull, glinsende som glass. Grunnsteinene i byens mur var smykket med alle slags kostbare steiner. Den første grunnsteinen var jaspis, den andre safir, den tredje kalkedon, den fjerde smaragd, den femte sardonyks, den sjette sarder, den sjuende krysolitt, den åttende beryll, den niende topas, den tiende krysopras, den ellevte hyasint og den tolvte ametyst. De tolv portene var tolv perler. Hver enkelt port var av én perle. Byens gate var av rent gull, som gjennomsiktig glass. Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Byen har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys. De frelstes folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den. Dens porter skal aldri være stengt om dagen. Natt skal det ikke være der. De skal føre folkeslagenes herlighet og ære inn i den. Men det skal aldri noensinne komme noe inn i den som gjør den uren eller er årsak til styggedom eller løgn, men bare de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet. Han viste meg en ren elv med livets vann, som funklet som krystall, og som strømmer ut fra Guds og Lammets trone. Midt i byens gate, og på begge sider av elven, vokser livets tre, som bærer tolv frukter; hvert tre gir sin frukt hver måned. Bladene på treet er til legedom for folkeslagene. Det skal ikke lenger være noen forbannelse, men Guds og Lammets trone skal være i byen, og Hans tjenere skal tjene Ham. De skal se Hans ansikt, og Hans navn skal være på deres panne. Natt skal det ikke være der; de trenger ingen lampe og heller ikke lys fra solen, for Herren Gud gir dem lys. Og de skal herske som konger i all evighet. Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» De hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid. «Se, Jeg kommer snart! Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne boken.» Jeg, Johannes, så og hørte alt dette. Og da jeg hørte og så, falt jeg ned for å tilbe foran føttene på engelen som viste meg alt dette. Da sa han til meg: «Se til at du ikke gjør det! For jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne Boken. Gud skal du tilbe.» Han sier til meg: «Sett ikke segl på de profetiske ord i denne Boken, for tiden er nær. Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!» «Se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, Den Første og Den Siste, Begynnelsen og Enden.» Salige er de som følger Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og komme inn gjennom portene til byen. Men utenfor er hundene, trollmennene, de som lever i hor, morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn. «Jeg, Jesus, har sendt Min engel for å vitne for dere om disse ting i menighetene. Jeg er Davids Rotskudd og Ætling, Den strålende Morgenstjernen.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Den som hører, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme! Og hver den som vil, skal ta livets vann som gave! For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene det er skrevet om i denne Boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den hellige byen og fra det som det er skrevet om i denne Boken. Den som vitner om alt dette, sier: «Ja, Jeg kommer snart.» Amen. Ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen.