Augustepisoden: Kampen mot høyrelinja i Koreas Arbeiderparti

Illustrasjonsbilde: Kim Il-sung (t.v.), en del av høyrelinja, hører på en tale av Kim Tu-bong (t.h.), en del av venstrelinja, under en kongress i 1948.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Denne artikkelen vil forsøke å gi et lite innblikk i et viktig øyeblikk i den koreanske kommunistbevegelsens historie og linjekampen som foregikk. Dette er ikke et fullstendig overblikk, og artikkelen kan som følger inneholde mangler. 

Denne artikkelen vil heller ikke ta for seg en omfattende politisk-ideologisk kritikk av høyrelinja i Koreas Arbeiderparti. Den koreanske kommunistbevegelsens historie er noe som bør studeres grundigere, og forhåpentligvis kan denne teksten tjenestegjøre som et utgangspunkt for videre studier og diskusjon.

Sitatene som er brukt i denne teksten er våre oversettelser.

Det er tre år siden Korea-krigen og motsetningene i samlingspartiet ‘Koreas Arbeiderparti’ når et kokepunkt. På det andre plenumet til partiets tredje sentralkomité når kampen mellom høyre og venstre i partiet et høydepunkt. Denne kulmineringen av kampen mellom høyre og venstre, kjent som ‘Augustepisoden’, kom til å få katastrofale følger for venstrelinja i partiet.

Konteksten

I 1910 ble Korea okkupert av det stadig utvidende japanske imperiet. Okkupasjonsmakten førte en hard kampanje for å underkue det koreanske folket, og militær og politi begikk en rekke blodige massakre. Etter ni år med okkupasjon, brøt det ut en voldsom frigjøringsbevegelse, best kjent som 1. mars-bevegelsen.

Men protestbevegelsen ble brutalt slått ned på av den japanske okkupasjonsmakten, og mange som deltok i bevegelsen ble tvunget i eksil, blant annet til Kina. Blant disse har vi flere nøkkelpersoner som kom til å bli viktige for venstrelinja i Koreas Arbeiderparti, omlag tjuefem år senere.

Det var rundt denne tiden at Kinas Kommunistiske Parti (KKP) ble stiftet, og etterhvert som kommunistbevegelsen vokste, ble også en del eksil-koreanere med i partiet. En av dem var Mu Chŏng.

Han var til å begynne med soldat i den åttende rutearmé i den kinesiske frigjøringskrigen mot Japan. Han utmerket seg både militært og politisk, noe som gjorde at han fikk stor tillit i partiet. Etterhvert ble han øverste kommandant for De Koreanske Frivilliges Hær, som deltok i den kinesiske folkekrigen i kampen mot Japan, men også mot Kuomintang. Partiet så på Mu Chŏng som en potensiell fremtidig leder for den koreanske kommunistbevegelsen.¹

Etterhvert stiftet både koreanere og eksil-koreanerne organisasjoner for motstand mot den japanske okkupasjonen av Korea. Flere av disse drev aktiv geriljakamp mot okkupasjonsmakten, og noen fikk direkte støtte fra de kinesiske kommunistene.

I løpet av andre verdenskrig, frigjorde Sovjetunionen den nordlige halvdelen av Korea, mens USA okkuperte den sørlige. Forhandlingene om et samlet Korea mislykkes, og landet ble delt i et sosialistisk nord, styrt av det nystiftede samlingspartiet ‘Koreas Arbeiderparti’ med Kim Tu-bong som formann, og et kapitalistisk sør styrt av USA-marionetten Syngman Rhee.

I 1948 trakk den sovjetiske røde armé seg ut av Korea. Det gjorde også mesteparten av de amerikanske styrkene året etter. Men gnisningene mellom nord og sør blusset snart opp i flammer, og den 25. juni 1950 brøt det igjen ut til krig. Med Sovjet og Kina som støttespillere for folkerepublikken i nord, og med USA, FN og en rekke andre som støttespillere for republikken i sør.

Året før Korea-krigen brøt ut, ble Kim Il-sung valgt som formann i stedet for Kim Tu-bong. Kim Il-sung var lederen for høyrelinja i partiet. Allerede under krigen begynte de å konsolidere makten sin, og Kim Il-sung innledet en utrenskningskampanje mot den røde linja, som han så på som en trussel. Han la spesielt fokuset på å kvitte seg med representanter for venstrelinja som hadde viktige verv i folkehæren.

Mu Chŏng var blant de fremste lederne for venstrelinja, og dermed var han blant de første som ble drevet ut. Allerede i desember 1950 mistet han vervet sitt som nestkommanderende i folkehæren², og han døde knappe to år senere. Den røde linja, som i utgangspunktet var svært dominerende i folkehæren, hadde bare et fåtall igjen med viktige verv innen krigens slutt. Noe som senere kom til å få fatale konsekvenser.

Bristepunktet

Året er 1956. Kontrarevolusjonens år. Kapitalistvandrerne kupper makten i Sovjetunionen og de østeuropeiske landene. I februar holder Nikita Khrusjtsjov sin “hemmelige tale” der han tar et oppgjør med den nylig avdøde Stalin og med marxismen-leninismen. Venstrelinja i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) blir systematisk rensket ut, fengslet og drept. Det lå i kortene at høyrelinja i Koreas Arbeiderparti kom til å forsøke på noe i samme baner.

I april arrangerer partiet sin tredje kongress, og her begynner den stadig tilspissende motsigelsen mellom høyre og venstre å komme til uttrykk. Men forsøk på å ta opp kritikk blir aktivt sabotert. De innsendte tekstene som skulle bli utgangspunktet for diskusjon, blir hensynsløst revidert av møteledelsen³, som igjen var dominert av høyrelinja.

Fire måneder etter Khrusjtsjovs “hemmelige tale”, reiser Kim Il-sung sammen med en statsdelegasjon på besøk til Sovjet og Øst-Europa, der de blant annet har møte med Khrusjtsjov. Samtidig begynner venstrelinja i hjemlandet å forberede seg på et oppgjør med høyrelinja i sitt eget parti, den som var ledet av Kim Il-sung.

Forsvarsministeren Choi Yong-kun, en hengiven pådriver for høyrelinja, får rede på hva venstrelinja forbereder seg på. Han sender et hastetelegram til Kim Il-sung der han skildrer venstrelinjas aktivitet.⁴ Som respons, satte Kim Il-sung i verk drastiske tiltak.

Partiets generalforsamling ble utsatt fra 2. august til den 30. august, og åpningen av forsamlingen ble varslet bare én dag i forveien. I hemmelighet beordret Kim Il-sung hæren til å stasjonerte kampklare tropper langs grensa.⁵ Soldater i sivil bekledning ble sendt til alle deler av hovedstaden Pyongyang.⁶ I tillegg ble to hærdivisjoner utplassert nord for byen.

Det hele var et opportunistisk og utspekulert stunt for å forvirre og skremme venstresida i partiet, i et forsøk på å sette dem ut av spill. Som følger av dette var stemningen i det plenumet startet, men forøvrig også i Pyongyang generelt, svært amper. Men den røde linja nektet å la seg kue.

Kim Il-sung innledet forsamlingen med en rapport om statsdelegasjonens tur til Sovjetunionen og de østeuropeiske landene, men endret brått tema i slutten av innlegget. De avsluttende ordene var som et klart forvarsel til hva som var i vente for opposisjonen. Om man tok opp kritikk, var man å regnes som fiende av partiet.

[…] fiender prøver å splitte partiet, og prøver med dette å framprovosere en konflikt mellom oss og de allierte landene. Derfor er det nødvendig å være stadig mer årvåkne.⁷

Kim Il-sung, det innledende innlegget på den tredje sentralkomiteens andre plenum, august 1956.

Det neste innlegget var av Yun Gong-heum, en del av venstrelinja. Mens han holdt innlegget sitt, ble han forsøkt avbrutt flere ganger av at et tjuetalls representanter for høyrelinja reiste seg og begynte å rope og brøle.⁸ Men han forsøkte å fortsette innlegget likevel. Over ropene kunne man til å begynne med høre bruddstykker:

Trusler og overvåkning blir brukt mot våre kamerater. Mot kamerater som er dedikert til partiet og til saken. Mot kamerater som tar opp konstruktiv kritikk og forslag. […] [Kim Il-sung] tråkker på det interne demokratiet i partiet og undertrykker kritikk. Denne oppførselen står i fullstendig motsetning til partiets karakter og de leninistiske normene for det indre partilivet. Det undergraver de revolusjonære marxist-leninistiske prinsippene.⁹

Som følger av høyrelinjas aktive sabotasje ble stemningen i salen kaotisk. Kim Il-sung og møteledelsen gjorde ingenting for å gripe inn og sette en stopper for uroen. Tvert imot, oppfordret de til det, ved å bli med på å rope mot Yun Gong-heum. Det var klart at dette hadde de organisert og øvd på i forkant. 

Innlegget ble etterhvert fullstendig overdøvd. Så foreslo Kim Il-sung at det ikke var noen hensikt med å gi “reaksjonære som er mot partiet” muligheten til å tale, og at diskusjonen skulle avsluttes.

Choe Chang-ik, en av de ledende fra venstrelinja, foreslo så vel som flere andre at diskusjonen burde fortsette. Men også de ble utskjelt og trakassert. Møteledelsen viet ingen oppmerksomhet til dette forslaget, og gikk til avstemning på forslaget til Kim Il-sung ganske kjapt. I avstemningen ble det flertall  for at det skulle settes en stopper for diskusjonen.

Under ettermiddagsplenumet var det Choe Chang-ik’s tur på talerstolen. Sterkt preget av hendelsene ved formiddagsplenumet, var han ute av stand til å få frem budskapet sitt. For igjen begynte bråkmakerne å rope, kjefte og smelle.

Konsekvensene

Neste dag la Kim Il-sung først frem forslaget om å ekskludere flere av venstrelinja fra sentralkomiteen, deriblant Choe Chang-ik.¹⁰ Deretter foreslo han å ekskludere flere av dem fra partiet. Majoriteten stemte for og begge forslagene ble dermed vedtatt. I tillegg til høyrelinja stemte også en del sentrister for, i frykt for at de kom til å bli neste ut.

I en samtale med en sovjetisk diplomat en måned tidligere, berettet Choe Chang-ik om et av problemene i partiet. Nemlig den ukorrekte måten partiledelsen velger partimedlemmer til verv på. Istedenfor å velge folk ut fra marxist-leninistiske prinsipper og ut fra ferdighetene deres, velges de basert på lojaliteten til høyrelinja.¹¹ Dette kan være med på å forklare at flertallet på plenumet støttet forslagene til Kim Il-sung, til tross for at venstrelinja utgjorde majoriteten av partiet.¹²

Med det var møtet hevet for dagen. Når de kom hjem, oppdaget flere fra venstrelinja at telefonlinjene deres hadde blitt kuttet.¹³ Det gikk opp for de at de sannsynligvis kom til å bli arrestert iløpet av kvelden. Fire av disse flyktet til Kina i løpet av natten, og sendte et brev om krisen i partiet til politbyrået i sentralkomiteen til KKP. I brevet skriver de i tillegg til en kritikk av den koreanske ledelsen blant annet om årsaken til at de flyktet til Kina:

Vi mener at det ikke ville gagnet revolusjonen om Kim Il-sung hadde arrestert og henrettet oss.¹⁴

I desember startet høyrelinja en fem måneders lang utrenskningskampanje, der omlag 300 medlemmer som tilhørte venstreopposisjonen ble ekskludert fra partiet.¹⁵ Ettersom venstrelinja hadde mistet så mye innflytelse i hæren, var det kun et fåtall generaler igjen, som ble rensket ut i slutten av ‘56.

Det hele vakte reaksjoner, både i Kina og Sovjet. Mao møtte på et tidspunkt en delegasjon fra Koreas Arbeiderparti, der han tok opp kritikk av håndteringen av det som kom til å bli kalt “augustepisoden”. Han oppfordret de til å opprette dialog med kamerater med ulike meninger gjennom saklige diskusjoner i en generalforsamling, og å løslate de arresterte kameratene, samt å gi de tilbake vervene sine.

Både kinesiske og sovjetiske diplomater oppfordret Kim Il-sung på det sterkeste til ikke å utføre henrettelsen av blant annet Pak Hon-yong, et av de ekskluderte medlemmene. Kim Il-sung svarte at han var enig på hvert av punktene som ble tatt opp med han og med partidelegasjonen. Men på tross av dette ble det ingen endringer, og Pak Hon-yong ble likevel henrettet.

Under generalforsamlinga til partiet i januar 1957, ble Kim Tu-bong igjen utsatt for hard kritikk, og fratatt alle sine verv. Året etter forsvant han. Sannsynligvis ble han henrettet eller drept i et forsøk på å komme seg over grensa til Kina. Choe Chang-ik, sammen med en rekke andre fra den røde linja, ble også bortført og henrettet.¹⁶

Sommeren samme år ble enda flere partimedlemmer arrestert da de óg forsøkte å ta seg over grensa. Enda en gruppe led samme skjebne da de forsøkte på det samme i oktober.¹⁷

Kim Il-sung og høyrelinja i Koreas Arbeiderparti hadde utradert ledelsen for den røde linja, med hard represjon og reaksjonær vold. Det ble med det klart at revolusjonen og partiets fiender ikke var venstrelinja, men representanter for den linja som sitter med makten i den “Demokratiske Folkerepublikken Korea” den dag i dag.

Som et resultat av hele skandalen, surnet forholdet mellom Kinas Kommunistiske Parti og Koreas Arbeiderparti. Om det enda ikke var klart for den internasjonale kommunistiske bevegelsen, kom tiden bare til å videre bekrefte hvilken side ledersjiktet i Koreas Arbeiderparti sto på.

Ettertiden

I 1966 ble den Store Proletariske Kulturrevolusjonen innledet i Kina, og den kom til å sende sjokkbølger over hele verden. Den røde linja i den internasjonale kommunistiske bevegelsen kom til å spre seg som ild i tørt gress. Overalt skalv revisjonister og byråkrater av frykt. Den koreanske ledelsen var intet unntak. I en samtale med en sovjetisk ambassadør i oktober 1966, uttalte Kim Il-sung:

[…] den ‘Store Kulturrevolusjonen’ kan ha en stor innflytelse på partiet vårt.¹⁸

Og i november samme år:

Den Store Proletariske Kulturrevolusjonen skremmer oss virkelig.¹⁹

I frykt for at bølgen med opprør skulle spre seg til Korea, og at de skulle få sin egen kulturrevolusjon å hanskes med, satte den koreanske ledelsen i gang tiltak for å ytterligere styrke makten sin i staten og partiet.²⁰

Om ikke den koreanske ledelsen var revisjonister og kapitalistvandrere, om ikke den koreanske staten var fylt av byråkrater, eller om ikke grasrota i partiet enda hadde en venstreopposisjon – da hadde ikke Kim Il-sung og høyrelinja hatt noen verdens ting å frykte.

I lys av partiledelsens reaksjoner mot kulturrevolusjonen, kommer det ikke som noe sjokk at de ønsket kontrarevolusjonen i Kina velkommen med åpne armer. Da kapitalistvandrerne ledet av Deng Xiaoping kuppet makten, kom nemlig forholdet mellom “Koreas Arbeiderparti” og “Kinas Kommunistiske Parti” til å forbedre seg for første gang på over tjue år.

Referanser

Kjære leser,

Vi trenger din støtte for å fortsette å eksistere, og for å utvikle arbeidet videre. Vi trenger penger til lagringskapasitet, programvare og annen drift.

Liker du det vi skriver? Støtt oss da gjerne med et bidrag, stort eller lite, og gjør det gjerne til en fast støtte. Vi ønsker også tips og artikler velkommen, og vi setter stor pris på at du deler våre saker videre.

Ønsker du kontakt med andre revolusjonære? Skriv til oss gjennom vårt kontaktskjema, og vi formidler kontakt. Vi oppfordrer til å være varsom på nett, og anbefaler å bruke kryptert e-post samt TOR eller VPN.

1. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 6.
2. A misunderstood friendship : Mao Zedong, Kim Il-Sung, and Sino-North Korean relations, 1949-1976
3. Letter from Seo Hwi, Yun Gong-heum, Li Pil-gyu, and Kim Gwan to the Chinese Communist Party Central Committee, side 7.
4. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 10.
5. Ibid, side 10.
6. Letter from Seo Hwi, Yun Gong-heum, Li Pil-gyu, and Kim Gwan to the Chinese Communist Party Central Committee, side 10.
7. Ibid, side 11.
8. Ibid, side 11.
9. Draft of a Statement by Yun Gong-heum at the CC Plenum of the Korean Workers’ Party in August 1956, side 2.
10. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 11.
11. Memorandum of Conversation with Choe Chang-ik, side 2.
12. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 18.
13. Letter from Seo Hwi, Yun Gong-heum, Li Pil-gyu, and Kim Gwan to the Chinese Communist Party Central Committee, side 12.
14. Ibid, side 12.
15. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 14.
16. Inside North Korea’s Theocracy: The Rise and Sudden Fall of Jang Song-thaek, side 33.
17. International Journal of Korean History (Vol.17 No.2, Aug.2012), “The August Incident” and the Destiny  of the Yanan Faction*, side 15.
18. The DPRK Attitude Toward the So-called ‘Cultural Revolution’ in China, side 3.
19. Ibid, side 2.
20. Ibid, side 2.